Stikkord: OBS Triaden

Min Bok 2 – Kapittel 76: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

En gang jeg var og besøkte min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, (på Hanaborg), så begynte han å prate om hvor han pleide å runke, husker jeg.

(Uten at jeg husker hvorfor, dette er en del år siden nå, for å si det sånn.

Og dette her var vel fortsatt mens jeg bodde på Bergeråsen, eller eventuelt Abildsø, hvis jeg skulle tippe).

Men Øystein begynte uansett å prate om at han likte best å runke på doen der, hjemme hos foreldrene sine da.

(Husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein var kanskje litt sex-opptatt.

Han fortalte det en gang, at han hadde lært, på skolen, (eller noe), at noen syntes at sex var best, når man bare såvidt førte kjønnsorganet inn i skjeden.

Noe sånt.

(Noe jeg ikke forstod så mye av, men Øystein mente at dette var riktig da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var ikke bare Øystein Andersen som ‘dreit seg ut’, på den her tida.

Jeg selv, jeg pleide å kjede meg, noen ganger, når jeg gikk til bussen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, de første månedene, da jeg hadde det vikariatet der, husker jeg.

Så jeg begynte å lage noen ‘dumme’ sanger, husker jeg, på den her tiden.

Det var tre sanger som jeg husker ennå, og som jeg pleide å spørre Glenn og Øystein hva dem syntes om da.

Bare sånn for tull da, for ingen av oss spilte jo i band, eller noe sånt, da.

Den ene sangen den gikk sånn her cirka:

‘En kjekk ung mann fra Furuset.

Han skulle på jobben sin på matsenteret.

Bussen kom.

Han så seg litt om.

Han gikk inn døren, mens han sa til sjåføren.

Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

For jeg kom jo en halvtime for seint i går.

Oj som det går.

(Eller noe sånt).

Også var det vel vers to.

En kjekk ung mann fra Furuset.

Han var på besøk hos kjæresten sin på Alfaset.

Hu lå på gulvet, (eller noe sånt. Også begynte dem å ha sex da).

Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

For jeg kom jo en halvtime for seint i går’.

(Eller noe sånt).

Dette var bare noe tull jeg tenkte på, mens jeg stressa til bussen.

Og mens jeg var veldig trøtt en morgen da.

Og jeg hadde vel klart å forsove meg, noen ganger der.

Så jeg stressa og prøvde å rekke bussen da.

Mens jeg kjeda meg litt kanskje, siden jeg bare skulle på jobb på OBS Triaden, hvor det var veldig stille, om morgenene, på ukedagene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også en dum rappa-sang, som jeg begynte å dikte på, mens jeg kjeda meg, på den her tida da.

Den gikk cirka sånn her:

‘I saw you sitting on Burger King with a milkshake and your ugly boyfriend.

Wearing close to nothing, but tell me how much can you swollow?

Don’t be a loser, be a winner baby, I’m the one to follow’.

Og Øystein mente visst at den sangen var like bra som mye av den andre ‘dritten’ som var på MTV osv., på den her tida.

Selv om jeg bare var fornøyd med å finne på noe som rimte da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at jeg lagde disse sangene, det var vel kanskje fordi at Øystein og Glenn, de var så kule og morsomme.

Så prøvde jeg liksom å være litt kul jeg og.

Men det ble nesten litt sånn krampeaktig og hysterisk noen ganger dette, med at vi tre, (som var nesten som en gjeng), prøvde å være kule og morsomme, hele tida da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den tredje sangen, som jeg husker, at jeg begynte å dikte på, på den her tida.

Den gikk cirka sånn her.

‘Apparently.

All you can see.

Is an enemy.

At the deep of the sea.

It’s your reality.

But I wish, that I could swim inside you like a fish.

Bla bla bla.

Calling my name.

Have you no shame.

No, cause you want me to.

It’s your reality.

And I know that you do.

But I wish, that I could swim inside you like a fish.

Osv., osv.’.

(Noe sånt).

Det var jo egentlig ikke noe mening bak teksten.

Det var bare for å få sammen noen ord som rima, sånn at det ble en sang liksom.

Som jeg prøve å snekre sammen i min kjedsomhet og i min anstrengelse for å være like kul som Glenn og Øystein da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn og Øystein mente at dette hørtes ut som noe av Depeche Mode, (eller noe), husker jeg.

Og jeg prøvde a synge den her for søstera mi Pia en gang og.

Men hu sa bare ‘æsj’, eller noe, tror jeg.

Så hu liksom mente at jeg var ekkel, eller noe, siden jeg hadde dikta opp den her sangen da.

Og funnet på noen nødrim og sånn da.

Hu hadde ikke noen positive tilbakemeldinger ihvertfall, husker jeg.

Det var bare at hu skulle ha det til at jeg var ekkel da, (eller noe).

Da jeg var på besøk hos bestemor Ågot, en gang, mens Pia fortsatt bodde der vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel også en fjerde sang.

Som var på norsk, og som var noe om at ‘det er ikke gull alt som glitrer’.

‘Det er ikke gull alt som glitrer.

Det er ikke gull alt som glitrer.

(Jeg husker ikke helt hvordan den her sangen var.

Men den var kanskje litt inspirert av Stone Roses/’Fools Gold’).

Tåpers gull.

Jeg drikker meg full.

Jeg p*ler ditt hull.

Til tissen detter av.

Men det er ikke gull alt som glitrer.

(bla bla bla).

Jeg tror jeg har blitt full, for nå glitrer du som gull’.

(Noe sånt).

Da Glenn og Øystein hørte den sangen her, mens bilen en av de kjørte stod parkert utafor Torgbua, på Ellingsrudåsen der, hvor jeg flytta til sommeren 1991.

Så syntes de vel ikke at den sangen her, var så bra, tror jeg.

Så dette var vel den siste sangen jeg prøvde å lage, mener jeg.

Men jeg diktet også opp en norsk versjon av ‘Welcome to the Jungle’, med Guns ‘n’ Roses, en gang som jeg var på besøk hos Øystein, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), og han digga den her sangen da.

‘Jungel.

Velkommen til jungel.

La meg se deg falle ned på dine knær og la meg høre deg rope jungel.

Velkommen til jungel.

Jeg vil høre deg skrike’.

Noe sånt.

For jeg tulla litt med den sangen da sikkert.

Siden jeg ikke var så glad i heavy da.

Noe Øystein hørte på hele tida.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker fra tiden, da jeg jobba på OBS Triaden.

At jeg overhørte at leder for den nye Spesialvare-avdelingen, Lars Erik Koritov, vel.

Og to-tre av gutta på gølvet, på OBS Triaden der.

At de dreiv og baksnakka meg, en gang, (mens jeg satt i kassa da).

Noe jeg overhørte da.

Jeg hørte ikke det første de sa.

Men jeg hørte at han Koritov vel sa om meg, at ‘også ser han alltid ut som at han kan/skal gå ut på byen’.

Noe sånt.

(Så de var kanskje litt misunnelige på meg da, eller noe.

Siden at jeg så så bra ut da, eller noe.

Hva vet jeg.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på begynnelsen av det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset der.

Så husker jeg det, at halvbroren min Axel, (som bare var 11-12 år, på den her tida), sa det.

At han likte ikke å dusje, før han la seg, for da fikk han problemer med å sovne, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn, så nevnte Axel plutselig det her, utenfor sammenhengen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde bodd nærmere et år, hos Arne og Mette og dem.

Så begynte Mette Holter å mase på meg, om at jeg måtte flytte ut.

Uten at hu sa noe om akkurat hvorfor jeg måtte flytte ut.

Men hu mente det, at vi bare hadde avtalt, for et halvt år, eller noe.

Mens jeg vel egentlig mente at vi hadde avtalt for et skoleår.

Og at det var vikariatet mitt på OBS, som var for et halvt år.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg prata ihvertfall med kamerata mine om det her da.

Og Magne Winnem, han jobba på den her tida, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen der da.

Og to av hans kolleger, (to unge damer, i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene), i Rimi, de var på utkikk etter en tredje person, å bo sammen med dem, i et bofellesskap, viste det seg.

Jeg ble invitert på pizza, sammen med Magne Winnem, hos de her damene da.

For at vi skulle diskutere om jeg skulle flytte inn der da.

De bodde like ved en ganske stor kirke, på Grunerløkka, husker jeg.

(Omtrent der hvor vi plukka opp den Grunerløkka-klassen vel, når vi fra sjette klasse, på Berger skole, skulle på Barnas Gård, i 1982.

Der hvor jeg ble henta, av faren min og dem, og dro for å se på at Viggo Snoghøj/Snowhill, (den eldste sønnen til Haldis), ble nordisk mester i bodybuilding for junior, i København.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Jeg var litt redd for å ta feil valg, når det gjaldt ny bolig.

Så jeg hadde også dratt med min tremenning Øystein Andersen, på den her visningen/middagen da.

(Eller hva man skal kalle det).

Vi fikk pizza, alle tre, både Magne, Øystein og jeg da.

Øystein er jo adoptert fra Korea, og sa kanskje ikke så mye, på det her besøket da.

Jeg husker at dette var to attraktive unge damer.

Som jeg sikkert hadde likt å bodd sammen med.

Og besøket vårt der, det gikk vel stort sett greit vel.

Men på slutten av besøket så begynte ei av de her to unge Rimi-damene, å spørre oss om, om jeg klarte å skille fargene på klesvasken.

For de ville vel vaske klær sammen med meg da, eller noe.

(Det mest naturlige ville kanskje vært å vaske sitt eget tøy, tenker jeg nå men).

Jeg må vel ærlig talt innrømme det, at jeg ikke var vant til å skille mellom farget og lyst tøy, når jeg vaska klær, (på den her tida).

Og når Øystein, Magne og jeg, gikk ut døra, etter dette besøket.

Så begynte Magne Winnem liksom å erte meg da.

‘Klarer han å skille tøyet’, sa han.

Og liksom herma etter hu ene unge dama da.

Mens han smilte da.

Men jeg skjønte ikke hva det var som var så morsomt.

Og Winnem ville ikke forklare da.

Så der stoppet dette, (for meg ihvertfall), da.

Det rant ut i sanden, for å si det sånn.

Og jeg hørte vel ikke noe mer fra Winnem, om det her.

Så her mangla vel det, at Winnem var klar/tydelig, for at det skulle ha blitt sånn, at jeg flytta inn der.

Men Winnem ble kanskje litt misunnelig da.

Kanskje han ble sur fordi at han selv skulle ønske at han bodde sammen med de her to unge damene?

Hva vet jeg.

Jeg hørte ihvertfall ikke noe mer om det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men jeg husker at jeg tenkte det, at det hadde vel sikkert endt med at jeg ble driti ut liksom.

At disse to unge damene sikkert ville ha tatt med noen svære mannfolk hjem fra byen.

(Jeg var jo ganske tynn, og veide såvidt over 60 kilo, og var jo helt i begynnelsen av 20-årene da).

Mens jeg sikkert måtte ligge og høre på at de lå og peisa da, i naborommet, osv.

Sånn at jeg sikkert ville blitt sjalu og ønsket at det var meg selv som fikk pule med disse her fine Rimi-damene da.

Sånn her tenkte jeg litt, at det var en risiko, for at dette ville ende da.

Og den leiligheten var vel ganske liten og, (hvis jeg husker det riktig).

Så det hadde kanskje blitt mye dramatikk og følelser som sjalusi osv., i lufta, hvis jeg skulle ha bodd der.

Men jeg hørte ihvertfall ikke noe mer fra Magne Winnem, om det her da.

Så jeg vet ikke hva de damene egentlig bestemte seg for.

Så dette forble som noe litt vagt/uklart, for meg.

Men jeg sa vel til Mette Holter, tror jeg.

At jeg venta på å høre mer fra Magne Winnem, om den her plassen i bofelleskap da, på Grunerløkka der da.

Når hu maste på meg igjen seinere, om å flytte da.

Men jeg hørte vel ikke noe mer, sånn som jeg husker det, ihvertfall, fra Winnem da.

Så det her rant ut i sanden da.

Så om det var på grunn av Winnem eller de her Rimi-damene.

Det veit jeg ikke.

Men det vet de kanskje selv.

Det er mulig.

Så sånn er nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

13. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 73: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

Når en flaske knuste, på OBS Triaden, så hendte det at jeg måtte tørke opp, husker jeg.

På begynnelsen av 90-tallet, så hadde vel ikke plastflasker blitt så vanlige.

Og 1.5 liters plastflasker kan faktisk også knuse/sprekke, hvis de faller ned i gulvet, husker jeg, fra da jeg jobba på OBS Triaden.

Men en gang, som jeg måtte tørke opp, så var det ikke cola, som jeg måtte tørke opp, for å si det sånn.

Ei mor, i 30-40-åra vel, gikk og leide sin datter, på 1-2 år vel, gjennom butikken.

Plutselig satt dattera seg ned på gulvet, og begynte å tisse, midt i en av de største midtgangene, på OBS Triaden der.

Oppå marmoren der da, som de hadde på gulvet der.

Og da måtte jeg tørke opp, siden jeg var den OBS Triaden-medarbeideren, som var nærmest, da dette skjedde.

Da var det bare å finne masse tørkepapir, på lageret, og hive på veldig mye tørkepapir, sånn at man slapp å ta i sølet.

Og så hive tørkepapiret et sted inne på lageret da.

Etter å kanskje ha fraktet det inn dit i en tom pappkartong, eller noe, da.

Så det var mye rart som skjedde, når man jobbet der, på Matland/OBS Triaden der, det er helt sikkert.

Det var mange rare kunder osv., må man nok si da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det kunne også være vanskelig, å få tatt spisepause, når man jobba på Matland/OBS Triaden, spesielt på lørdager.

Når man gikk rundt i butikken, for å finne seg noe brødmat, brus eller pålegg da.

Så ville butikken på lørdager være så stappa full av kunder, at man mens man gikk rund i butikken, for å handle lunsj, kanskje kunne bli stoppa, 3-4-5-6 ganger, av kunder, som lurte på hvor det og det var hen da.

Og da kunne det være vanskelig å finne det, husker jeg.

Ihvertfall den første tida, som jeg jobba der.

For Matland/OBS Triaden, det var et veldig stort hypermarked da, med mange hundre meter, med hyller da.

(Uten at jeg vet nøyaktig hvor mange hundre meter).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, det året jeg bodde på Abildsø vel, så var jeg og besøkte Axel og dem, på Furuset.

Og når Axel og jeg, var inne i kiosken, (en invandrer-kiosk), på Furuset-senteret der.

Så regna det fælt, (husker jeg).

Også la jeg paraplyen min, oppå en isdisk, (eller noe), inne på Furuset Senter-kiosken der da, husker jeg.

Siden det var rimelig våt da, (var det vel antagelig).

Og da, så var det noen vietnamesiske unggutter, inne i kiosken.

Som gikk ut, like etter at Axel og jeg, gikk inn i kiosken der vel.

Og de tror jeg at må ha rappa paraplyen min da.

For den var plutselig borte derfra da.

Så på Furuset, der måtte man holde på det man hadde, hvis ikke så ble det borte da, kunne det virke som.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker ikke om jeg har skrevet om det her før, i Min Bok 2.

Men en gang, det første året, som jeg bodde i Oslo.

(Det året jeg bodde på Abildsø).

Så var jeg på besøk hos Arne, Mette og Axel da, på Furuset.

Også skulle jeg ta T-banen tilbake til Jernbanetorget.

(For å ta 71-bussen videre hjem til Abildsø derfra da).

Og når T-banen kommer til Haugerud, (var det vel).

(En mørk høst eller vinterkveld vel).

Så stopper plutselig T-bane-toget opp.

For da hadde visst T-banen kjørt over noen, som hadde liggi, på skinna da.

Jeg så ikke liket selv.

Men jeg hørte noen lokale ungdommer, (var det vel), som sa at, ‘det et beina som ligger der altså’.

Men det var så mørkt, så jeg så ikke noe selv da.

Og jeg prøvde heller ikke å se for mye, under T-banen der da.

Men jeg prøvde å oppføre meg som de andre der, og de fleste gikk bort derfra da.

Også spleisa de fleste av passasjerene på å taxi, ned til Sentrum da.

Og jeg spleisa på en taxi, sammen med 3-4 andre da.

(Men jeg satt ikke i den første taxien akkurat).

Og da jeg prata om det her, sammen med de ungdommene, som pleide å henge, på Abildsø-kiosken der, en gang.

Så hadde de også hørt om den her ulykken da, (husker jeg).

Og en gang, som jeg var på helgebesøk, hos bestemor Ågot, på Sand, (det samme året da).

Så kjeda jeg meg en fredags eller lørdagskveld, husker jeg.

Og da ringte jeg til kontakttelefonen, i Drammen, fra telefonen, inne på kontoret, (til Strømm Trevare), i huset til Ågot der, husker jeg.

Og da fortalte en på kontakttelefonen, at han var patolog, eller noe da.

Og at han fikk inn lik etter ulykker, (eller noe sånt da).

Og da nevnte jeg den her T-bane-ulykka da, på Haugerud der, (når jeg hadde sitti på T-banen da).

Og da sa han på kontakttelefonen, at ‘han kom i tre deler han’, (husker jeg).

Men da svarte jeg ikke noe.

For da syntes jeg at det ble litt vel mye detaljer liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg møtte Pia, inne i Oslo, etter at hu hadde vært på en båt, til Danmark, eller noe sånt vel.

(Kanskje fordi at hu hadde vært i Spania, med en sånn turbuss, som hu ihvertfall dro på en gang, sommeren 1989, sammen med Cecilie Hyde).

Det kan ha vært den gangen, som Pia og jeg, lå over, hos Magne Winnem der, på St. Hanshaugen.

Sommeren 1991 vel.

Før Pia flytta til Oslo selv kanskje.

Ihvertfall så var det en gang, som jeg møtte Pia, etter at hu hadde vært med en danskebåt vel.

Og da skulle hu møte en kar, i Niels Juels gate, eller noe.

En som hadde vært med danskebåten vel.

Uten at hu hadde hengt sammen med han, i Oslo, og liksom vært forelska da.

Men hu bare dro til han om kvelden og natta vel.

Natta før hu overnatta hos Magne Winnem kanskje.

Noe sånt.

Så det var litt spesielt, husker jeg.

Jeg vet ikke om Pia hadde laget noen spesiell avtale, med han karen, (i 20-årene vel), som bodde i Niels Juels gate, (eller noe).

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nei, jeg sjekka Google Maps nå.

Det var en kar, i Nordahl Bruns gate, som Pia møtte, mener jeg.

(Det var ihvertfall snakk om en sidegate til Ullevålsveien, det husker jeg i hue, for jeg tror jeg måtte følge Pia, på veien dit, eller noe).

Etter at hu hadde vært på danskebåten sammen med han da.

Hu liksom bare ‘måtte’ dit, virka det som for meg.

Hu sa vel noe sånt som at, ‘jeg må til han i Nordahl Bruns gate jeg’, eller noe sånt, tror jeg.

(Noe sånt).

Når jeg prøvde å avtale om vi skulle ligge over hos Magne Winnem, eller noe, da.

Mens vi var på byen og tok noen øl kanskje da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

10. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 71: Mer fra OBS Triaden, mm.

Jeg hadde jo sittet et år i kassa, på butikken CC Storkjøp, i Drammen, før jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden.

(Ved siden av at jeg gikk russeåret på Gjerdes Videregående).

Likevel, så fikk jeg opplæring, den første dagen, i kassa, på OBS Triaden.

De hadde jo scannere, i kassene der, sånn at man ikke behøvde å slå inn prisene, på varene.

OBS Triaden hadde vel kanskje cirka 50-100 ganger så mange vareslag, forresten, som CC Storkjøp.

CC Storkjøp hadde vel bare noen hundre forskjellige varer, for den butikken skulle liksom være et supplement, til den andre matbutikken, på CC Brakerøya, nemlig CC Matsenter.

CC Brakerøya var jo Norges første senter.

Så sånn var det vel ihvertfall i begynnelsen, (på 60-tallet, eller noe vel), at de hadde en type matvarer på CC Matsenter, og en annen type matvarer på CC Storkjøp kanskje da.

Men på slutten av 80-tallet, så var kanskje denne oppdelingen, i to butikker, litt kunstig.

CC Storkjøp var nesten som en vanlig matbutikk, syntes jeg, selv om de ikke hadde kioskvarer og sånn der da.

Men de hadde bare de største pakningene da, når det gjaldt potetgull og godteri og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu jeg fikk opplæring av, i kassa, på OBS Triaden.

Det var ei brunette, ved navn Hilde, (eller om det kan ha vært Berit), eller noe sånt vel.

Hu var ei ganske kraftig dame, må man vel si.

Det ville ihvertfall ha vært feil å kalle henne nett, vil jeg si.

Selv om jeg må innrømme at jeg har sett mer dundrete damer også.

Men rumpa hennes var stor da, (for å si det sånn).

Og jeg, jeg ble jo etterhvert brukt litt som avløser, i kassene.

For det var så lange køer i kassa der, så det var vanskelig å stenge kassene, i helgene.

(Når folk skulle ha pauser da).

Fordi kundeservice ble sett på som veldig viktig da, på OBS Triaden.

Som nevnt så lå jo Triaden-senteret i Lørenskog, som kanskje er det stedet i Norge, med mest konkurranse, når det gjelder salg av matvarer.

Siden kommunen jo har så mange store matbutikker, som Maxi Skårer, supermarkedet på Metro-senteret og hypermarkedet på Triaden-senteret, da.

Og det ligger også en Rema-butikk rett over veien for Triaden-senteret der, på Skårersletta.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hver gang, som jeg avløste hu litt breie brunetta da, for at hu skulle ha pause da.

Så var stolen hennes helt våt, av en eller annen kroppsvæske, husker jeg.

Jeg vet ikke om det var svette, eller hva det kan ha vært.

Det er vel kanskje litt rart, at rumpa eventuelt kunne svette så mye.

Men det er kanskje mulig.

Jeg tørr nesten ikke å tenke på hva slags annen kroppsvæske det eventuelt kan ha vært, som gjorde stolen hennes, i kassa, så våt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var ikke sånn at Ragnhild fra Stovner, var den eneste dama, som jeg møtte, mens jeg bodde, hos Mette og Arne der.

Neida, også ei annen dame ringte meg.

Noe Mette skrøyt av til ei venninne en gang, husker jeg.

Dette var en gang jeg bare var på det utestedet som Magne Winnem, Pia fra Korea, Lill Beate Gustavsen og jeg, var på, den gangen, (mens jeg bodde på Abildsø vel), som jeg falt ned trappa, til Manhattan der.

Men denne gangen så dro jeg dit alene.

Etter å ha gått fra Arne og Mette og dem, (som hadde gjester vel), og ned til Haugenstua togstasjon, (fordi at toget gikk seinere på kvelden enn T-banen vel).

(Noe sånt).

Siden jeg ikke hadde noen å gå ut med, så satt jeg bare stille, ved et bord, på det utestedet da.

Som lå ovenfor Maliks nederst i Karl Johan der.

Plutselig begynte et par, som satt ved nabobordet, å snakke til meg.

De begynte å prate om musikk vel.

Jeg babla vel noe om at jeg hørte på the Cure, tror jeg.

Og en uke eller to seinere.

Så ringte hu dama, (i det paret da), meg, hjemme hos Arne og Mette og dem.

Og ville ha meg med ut på byen da.

Jeg syntes det var rart, siden hu liksom hadde type, og var ‘opptatt’ da, som vi pleide å si, i Drammensområdet, ihvertfall vel.

Så jeg syntes dette her ble litt rart da.

Hu dama tilbydde til og med å betale øl for meg, på byen.

Men jeg syntes at det også ble litt rart da.

Og nesten som noe nedverdigende da.

Så det droppa jeg, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men Mette Holter ble visst litt imponert over meg da.

Og sa til ei venninne av seg, en gang, at ‘han trenger bare gå ut på byen han, så ringer damene’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På OBS Triaden så var det også en kar som jobba på gølvet, som het Jon, husker jeg.

For det var nemlig et tema en gang, husker jeg, fra hu deltids-kassaleder Liss vel, (eller om det var hu Fanney, fra Island).

At hu sa til ei annen dame, som jobba der, (mens jeg overhørte dette da), at ‘vet du ikke forskjellen på hvordan man uttaler John og Jon?’.

Også uttalte hu John, som ‘Jånn’ da, og Jon som ‘Jon’.

For hu andre OBS Triaden-dama hadde visst sagt feil da, og uttalt John som ‘Jon’, eller Jon som ‘Jånn’ da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Denne jobben min, hos OBS Triaden, dette friåret mitt, fra NHI.

Det var jo den første jobben jeg hadde hatt, hvor jeg jobbet heltid.

Så jeg var ikke så vant med feriepenger og sånn.

Og hvordan dette funket da.

Men jeg hadde vel anelse om hvordan det funket, siden jeg jo hadde jobbet på CC Storkjøp, i skoleåret 1988/89, og fått feriepenger derfra da.

Men på OBS Triaden, så var det noe rart.

De gjorde det sånn, (tror jeg), at man ikke fikk lønn i juli, men kun feriepenger.

Selv om man ikke jobbet deltid, (noe jeg gjorde, siden vikariatet mitt var ferdig. Men jeg jobbet ganske mye deltid da, så det ble nesten som heltid, men likevel).

Så da skulle jeg plutselig ikke få lønn i juli da, skjønte jeg.

Men kun feriepengene, som var cirka ti prosent av min inntekt, fra året før.

Problemet var at jeg jo hadde begynt å jobbe der, i oktober.

Og derfor, så hadde jeg ikke tjent med enn 30-40.000 kanskje, i 1990.

Så jeg fikk jo da bare 3-4.000, i feriepenger.

(Noe sånt).

Som jeg liksom skulle ha til å dekke ferie til Gøteborg og husleie og mat og sånn da, i hele juli.

Istedet for at jeg fikk lønnen min for timene i juni også.

Som jeg først trodde at jeg kom til å få.

Så jeg fikk jo omtrent sjokk da jeg så det at jeg bare ville få 3-4.000 utbetalt, i juli.

For jeg hadde jo allerede avtalt å dra til Gøteborg, med Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem og Kjetil Holshagen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg forklarte om det her, til Arne og Mette da.

Og Mette Holter hu støtta meg, og sa det, at ‘det er noe av det værste dem kan gjøre, å begynne å tulle med penga til folk’.

(Noe sånt).

Så hu Mette Holter hu fyrte meg skikkelig opp da.

Sånn at jeg ringte og klagde, (var det vel), til OBS Triaden da.

Og til slutt så gikk hu Klara, på kontoret, med på å skrive en sjekk til meg, (var det vel), sånn at jeg fikk forskudd da.

(Noe som jeg vel vanligvis ikke hadde, mens jeg jobba på OBS Triaden, tror jeg).

For jeg fikk jo nesten ingen feriepenger, siden jeg jo hadde studert, året før.

Og jeg skjønte ikke lønnssystemet, før det var for seint liksom.

Det vil si etter at jeg hadde avtalt å dra på ferie til Gøteborg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så lot Mette Holter meg øvelseskjøre, (i en liten bil hu hadde), bort til en bank, på Høybråten der, husker jeg.

Og hu skrøyt av at jeg kjørte bra/rått i en sving der, siden jeg liksom ikke hadde kutta svingen da.

Etter at jeg tok av fra Gamle Strømmsvei der et sted vel, (på vei til den banken på Høybråten da).

For da skulle nok Mette Holter ha husleia si da, som vel kanskje hadde blitt forsinka da, på grunn av den forvirringa rundt lønninga mi da.

(Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

7. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 70: Enda mer fra det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo

På OBS Triaden, så var det ikke sånn, at kundene måtte legge en tier på handlevogna, når de skulle handle.

Nei, alle vognene var uten noen sånne mekanismer.

Så det betydde at området ved kassene, på OBS Triaden der, det området ble omtrent kontinuerlig fylt opp med gjensatte handlevogner da.

Og det var oss i kassa, som hadde jobben, med å rydde disse vognene, når det var stille i kassa da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg var omtrent den eneste gutten/mannen, som jobbet i kassa der, på mange av vaktene.

Så var det ofte meg, som ryddet de vognene der da.

Det var ikke ofte at damene gikk ut av kassa, for å rydde vogner, akkurat.

(Ihvertfall ikke sånn som jeg kan huske det).

Det tilhørte vel kanskje sjeldenhetene.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg ryddet vognene, på OBS Triaden der da.

Så kom det et ektepar, i 30-40-årene vel, bak meg, mens jeg satte på plass, en del handlevogner da.

For at jeg ikke skulle stå iveien, for disse kundene, når de skulle ta seg en handlevogn.

(For jeg så at de var på vei bort mot handlevognene, hvor jeg jobbet da).

Så tok jeg løs en handlevogn, som de kunne ta da.

Sånn at de fikk en handlevogn, uten at de behøvde å gå bort dit, hvor jeg holdt på, å dytte vognene til da.

Det som skjedde så, det var at denne dama og mannen, de liksom ‘frøys’ da.

Men de hadde en ung datter, på 3-4-5 år kanskje.

Som løp i full fart mot den løse handlevogna da.

Og hu hoppa opp, og tok tak i håndtaket, på vogna.

Men vogna fikk da overvekt, og tippa over, sånn at hu jenta nesten fikk vogna over seg da.

Og da slapp hu taket, og gikk rett i bakken da.

(Sånn at vogna tippa tilbake igjen da).

Men det var sånn, at da hu slapp taket, så lå hu nesten i løse lufta da, siden vogna hadde begynt å tippe over.

Så hu fikk jo ikke tatt seg for.

Men hu gikk jo bare rett i gulvet da.

Som var laget av noe hardt materiale, av noe slag da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg rakk ikke å gjøre noe, for hu jenta løp fram så raskt.

Og foreldrene de bare ‘frøys’ da, og skulle liksom kødde med meg da, virka det litt som for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg bare gikk tilbake til kassa, for jeg skjønte det, at de foreldrene ikke likte meg da, (siden de ikke ville ha handlevogn av meg).

Så jeg lot dem bare være i fred da.

Og regna med at de hadde bil og sånn, og kunne kjøre dattera til sykehuset, eller lignende.

Hvis hu hadde skadet seg da.

Det var jo ikke et så høyt fall, så det kunne jo være at hu bare reiste seg opp og.

Hva vet jeg.

Men da jeg seinere spiste lunsj, (var det vel), denne arbeidsdagen.

Så kom plutselig butikksjef John Ellingsen inn på spiserommet, (husker jeg).

Og spurte om noen av oss hadde sett at ei lita jente hadde blitt skada, (eller noe).

(Noe sånt).

Men da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

Kanskje fordi det satt så mange mennesker der, på spiserommet.

Og kanskje fordi jeg skjønte at jeg antagelig kom til å få skylda.

Men jeg mente at jeg ikke hadde gjort noe galt da.

Og jeg hadde ikke lyst til å gjøre dette mer dramatisk enn det var fra før liksom.

Jeg prøvde vel å roe det ned da.

(Og John Ellingsen hadde jo rappa dama mi, nemlig Brit, som sa hu skulle rote med meg, på julebordet, før det her.

Også hadde det blitt sånn at hu heller hadde blitt sammen med butikksjef John Ellingsen, sånn som jeg skjønte det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en liten gutt, som hadde skada seg, en gang, den første tida, som jeg jobba på OBS Triaden der.

Han hadde visst lekt i en av rulletrappene der, og falt ned, i nærheten av ‘gatekjøkkenet’ der liksom da.

Så Triaden er kanskje ikke et så utrolig barnesikkert senter.

Det er mulig.

Så sånn er nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel fortalte det, at han og Arne og Mette ikke bare hadde bodd i Groruddalen og i Drammen.

Nei, de hadde også bodd på Røa, i Oslo Vest, og i Parkveien, i Oslo Sentrum, (fortalte han).

Da de bodde i Parkveien, (fortalte Axel), så hadde visst en eldre mann bodd hos dem, (ihvertfall ifølge Axel da).

(Uten at jeg helt skjønte hvem det var).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Allerede på slutten av 80-tallet, (må det vel ha vært).

Så kjøpte min tremenning Øystein Andersen seg et vidunder av en CD-spiller, av merke Pioneer, (husker jeg).

Denne CD-spilleren var til å ha i et rack da.

Så den var hifi, som det vel heter, (altså high fidelity da, som vel betyr at den var av bra kvalitet og hadde høy lydoppløsning da).

Noe sånt vel.

Og den hadde egen strømforsyning da selvfølgelig.

Noe stereo-anlegg-komponenter bør ha, (husker jeg at Øystein sa vel).

For hvis det var samme strømforsyning, (som på mitt Kenwood-anlegg vel, (det som Bjørn Arild Holshagen kjørte meg inn til Oslo, sånn at jeg kunne få kjøpt, på Elnor, i skoleåret 1988/89 vel)), så kunne det gå ut over lyden noen ganger, (hvis jeg skjønte det riktig).

Det er ihvertfall ikke helt ‘kosher’ da, i hifi-kretser, hvis for eksempel forsterkeren og kassettspilleren, i et stereoanlegg, har samme strømforsyning da, (hvis jeg har skjønt det riktig).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det som var nesten utrolig, med Øystein sin CD-spiller.

Det var at den hadde en ‘6-pack’.

CD-spilleren hadde et stort hull, hvor man kunne sett inn et slags CD-magasin, med plass til seks CD-er da.

Så det ble jo nesten som en jukebox, (kan man vel nesten si).

Og den CD-spilleren, den hadde også en kul fjernkontroll, med display vel, (hvis jeg husker det riktig).

Så man kunne programmere den CD-spilleren, til å spille forskjellige sanger i forskjellig rekkefølge da.

Så denne CD-spilleren den kan man kanskje si at var en CD-jukebox nesten.

Eller som en stor og klumpete forgjenger til Ipod-en kanskje.

(Noe sånt).

Siden den spilte masse sangen med digital lydkvalitet da.

Og dette vidunderet, det fikk jeg omtrent ikke lov til å røre da.

Hvis jeg husker det riktig.

For Øystein kunne være sær når det gjaldt sånt.

En gang husker jeg at han nesten sverget, at han ikke ville at Depeche Mode, skulle bli spilt på hans stereoanlegg-komponenter da, (av en eller annen grunn).

(Det sa han vel en gang, da han, Kjetil Holshagen og meg, var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, en sommer, på slutten av 80-tallet vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men plutselig, etter at jeg hadde fått den nye jobben min, på OBS Triaden.

Så ville Øystein selge meg dette vidunderet av en CD-spiller da.

Som ny kostet 5-6.000 vel, (altså en liten formue, på den her tiden).

For 2.500 vel.

Siden han skulle kjøpe seg ny CD-spiller, sa han.

Jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden jeg alltid fikk låne musikk og filmer, av Øystein.

Og ofte hang hos han, og sikkert fikk Pizza Grandiosa og cola og sånn, da.

(Som foreldrene hans hadde kjøpt på for eksempel OBS Triaden, osv).

Så jeg syntes nesten at jeg måtte gå med på det her da.

(Selv om jeg egentlig hadde planlagt å spare opp penger til NHI).

For jeg hadde nemlig heller ikke CD-spiller, på Kenwood-anlegget mitt.

For CD-spiller var jeg ikke vant med å ha, da jeg kjøpte meg det anlegget.

Og det Kenwood-anlegget hadde ganske bra lyd da, (må man vel si), og også digitalt radio-display, (noe jeg syntes at var kult, siden jeg bodde alene på Bergeråsen, og hørte så mye på nærradioene i Oslo osv. da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg husker det, at jeg hadde den CD-spilleren på rommet mitt, da jeg bodde på Furuset.

Jeg husker at jeg kjøpte en ny the Cure-CD, det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

Og den The Cure-CD-en, den kjøpte jeg i platebutikken på Triaden-senteret der, husker jeg.

(Etter jobben engang sikkert da).

For jeg var vel ikke så mye nede i Oslo Sentrum, på den tida, som jeg jobba på Triaden.

Og det The Cure-albumet, det var nytt da, og het ‘Mixed Up’, eller noe sånt vel.

(The Cure hadde altså remixet en del av sine gamle slagere, (nesten til det ugjennkjennelige, noen ganger vel), og utgitt de nye mixene på et eget album da).

Det var vel den første CD-en jeg kjøpte meg, tror jeg.

Like før jul i 1990 kanskje.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men Axel klagde på det, husker jeg.

At de the Cure-sangene, var så skumle da.

En kveld, etter at han hadde lagt seg vel.

Så jeg kunne nesten ikke spille musikk om kvelden der da, husker jeg.

For da klagde Axel på at musikken var så skummel da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem, forresten.

Så tok Arne Thomassen med både Axel og meg, for å fiske, i Akerselva.

Dette var ved noen nedlagte fabrikker vel, på Bjølsene eller Sagene et sted vel.

Vi gikk langs elva der, i en del timer da.

Men vi fikk ikke noe fisk.

Men det er kanskje noe å ta med seg det og.

At det går faktisk an å fiske i Akerselva.

I ‘en åre med snerk’, som Oslolosen/Harald Eia vel kaller den elva.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Arne Thomassen, (altså Axel sin far), klagde også, på at Axel, (som riktignok var mange år yngre enn meg, jeg er jo født i 1970 og Axel i 1978), og jeg, var så tynne.

Så Arne Thomassen, ville at vi skulle begynne å trene svømming, osv.

Så jeg husker det, at Axel og jeg, vi dro opp til Furuset-badet, (på Furuset Senter), noen ganger.

Og jeg ville da også noen ganger ta soltime, (husker jeg), noe Axel også ville da.

For jeg var jo på en måte en litt jålete japp, som hadde gått russeåret, på en skole, (Gjerdes Videregående, (tidligere Gjerdes Handelsskole)), midt i Drammen Sentrum, et drøyt år før det her da.

Så jeg var jo ganske vant med å ta soltimer.

Og jeg var ganske forfengelig, på den her tida, må jeg vel innrømme.

Og syntes vel selv at jeg så bedre ut da, med litt farge i ansiktet, osv.

(Og håret mitt ble vel kanskje også litt bleika, når jeg tok solarium.

Ihvertfall så syntes jeg det selv, at jeg ofte så finere ut da, (for å si det sånn), når jeg tok soltimer da.

Så det første året. da jeg bodde i Oslo, husker jeg, så pleide jeg å klippe meg og ta solarium, en gang i måneden da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Problemet var, at jeg liksom skulle møte Axel, etter soltimen.

Men jeg fant ikke Axel noe sted.

Og jeg prøvde å kikke inn der Axel lå i solsenga da.

Men da ble vaktene sure på meg, tror jeg.

De glante ihvertfall på meg, husker jeg.

Men jeg skulle jo bare oppdatere Axel, om at jeg var ferdig å ta soltime da.

Og at jeg venta der og der da.

Men jeg kunne ikke se Axel i solarium-avlukket der.

(Jeg prøvde å prate til han gjennom en sprekk i døra der da, var det vel.

Noe sånt).

Men når jeg gikk ut av garderoben, så var vel Axel der, tror jeg.

Så han hadde visst blitt ferdig før meg da.

(Men det visste jo ikke jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da var det også noen lokale Furuset-jenter, som jobba i billettsalget der, (eller noe), som sa at jeg enten så kjekk ut.

Eller at jeg ikke så _så_ kjekk ut.

Men da sa hu andre, at like etter at hu hadde tatt solarium, så pleide ikke hu å se så bra ut heller.

(Hvis jeg hørte det riktig).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får det.

5. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 69: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

På OBS Triaden, så begynte det også å jobbe en ung mann etterhvert, som var sønn av en Nille-grunder, husker jeg.

Dette var en kar med lyst hår, (og briller muligens), mener jeg å huske.

På julebordet, (det andre, altså det i 1991), så fikk jeg med han, for å sjekke opp ei dame, som satt alene, hele kvelden vel.

Og det var ei som het Helene vel.

Det var liksom litt mer kjedelig, dette julebordet, i det forsamlingslokalet.

Så hu pene kassadama satt der uten å bli sjekka opp hele kvelden vel.

Hu sa til meg og han Nille-sønnen at hu hadde kjeda seg, men at det var bedre der, når vi dukka opp hos henne.

Noe sånt.

Dette var ikke kassaleder-Helene, men ei annen Helene.

Hu hadde øyer som skinte/lyste, overhørte jeg at broren til hu lyshåra snella i frukta sa en gang, på spiserommet vel, (og det skulle visst være muligens som mine øyne og, hvis jeg husker det jeg overhørte riktig. Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I kassa så hadde det også begynt ei dame, som jeg syntes at var litt for naturlig nesten.

(80-tallet var jo såvidt passert).

Så hu dama var ganske deilig, men hu ble litt for naturlig for meg.

Og hu hadde også ‘kommune-farget’ hår vel.

På julebordet, i 1991, (i det forsamlingslokaet, på Rasta der), så hintet vel kassaleder-Helene, om at jeg skulle sjekke opp hu naturlige unge dama, (mener jeg å huske).

Hu var ganske fin hu naturlige dama.

Hu hadde fin og sexy kropp vel.

Men hu minte meg kanskje litt om for eksempel Vigdis Tysnes, (eller noe), i trynet, (ei jente fra Bergeråsen, som ikke gikk for å være så populær da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men, jeg kjeda meg etterhvert litt, på det julebordet.

Og gikk ned i kjelleren der.

(For dette julebordet hadde ikke for eksempel gratis røyk da, som det forrige.

Og ikke fri bar heller, tror jeg.

Butikksjef John Ellingsen hadde vel til og med glemt å ta med smør).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men da jeg var nede i første etasje der, husker jeg.

Litt utpå kvelden da.

Så så jeg plutselig at en ung dame og en ung mann, kom ut fra herredoen der.

Og det var hu naturlige dama, (som ganske nylig hadde begynt i kassa da), og han Nille-sønnen da, (husker jeg).

(Så de hadde hatt sex inne på doen der da, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også noe slags konkurranse, på det her julebordet.

Jeg tror det var sånn, at alle måtte ta med seg en gave.

Også var det ei kjedelig kontordame, (eller noe), som delte ut disse gavene.

Og da vant jeg en halvoppdrukket halv whiskey-flaske, (mener jeg det var), som var gitt av broren til Cathrine Løvdahl, (mener jeg at det var).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde hatt fri denne lørdagen, (mener jeg å huske).

Dagen før så hadde jeg igjen vært på Radio 1 Club, husker jeg

Og der møtte jeg ei ung, nett, (og veldig ‘hot’, må man vel si), dame, (i slutten av tenårene vel), som ble med meg ut, etter at diskoteket stengte.

Men jeg fikk vel ikke prata ordentlig med henne, (tror jeg).

Og det var ikke sånn at hu skikkelig runka meg, (med hånda inni buksa mi), ved et bord, inne på Radio 1 Club der, sånn som hu Ragnhild fra Stovner hadde gjort, et drøyt år før det her, liksom.

Og når vi kom bort til Jernbanetorget, så spøy hu.

Og da visste ikke jeg hva jeg skulle gjøre.

For hu spøy borte ved en gjeng med pakistanske tenåringsgutter der.

(Og jeg var rimelig pinglete på den her tida, for å si det sånn.

Dette her var før jeg var i militæret, osv., så jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo vel).

Og jeg fikk liksom ikke noe særlig mer kontakt med henne.

Så det ble ikke til at jeg ble med henne hjem, eller at hu ble med meg hjem, liksom.

Men til slutt så prata vi ikke mer med hverandre engang, på Jernbanetorget der, så jeg tok vel bare nattbussen hjem, (eller noe), tror jeg.

Uten at jeg vet hvordan hu kom seg hjem.

Men det stod så mange pakistanske tenåringsgutter, like ved der hu stod.

Så jeg var kanskje litt redd for de og, må jeg innrømme.

(Siden jeg var så pinglete).

Jeg tenkte at de kanskje ikke likte at jeg hang sammen med hu fulle tenåringsjenta da.

(For jeg syntes kanskje at de så litt stygt på meg da).

Selv om jeg bare var 21 år gammel selv da.

Så var jeg jo to-tre år eldre enn henne vel, hvis jeg skulle gjette.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og jeg selv hadde også drukket mye, på Radio 1 Club.

(Eller om det utestedet hadde byttet navn til Hit House, på den her tida).

Selv om jeg ikke spøy selv, på Jernbanetorget der.

Men jeg husker at jeg brukte lang tid, på å finne ‘varmen’ liksom da, på det her julebordet da.

(Som var dagen etter at jeg var på Radio 1 Club/Hit House).

Så jeg satt vel og så bleik ut der, mener jeg at Frank, (eller hvem det kan ha vært), sa.

Før jeg etterhvert våkna da.

(Kanskje etter at jeg hadde fått drukket en del, osv).

Så jeg var nok rimelig fullesjuk og utafor da, (i begynnelsen av det her julebordet, ihvertfall), for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var på Radio 1 Club/Hit House forresten.

Så traff jeg hu fine dama, i den trappa, som gikk fra ved dansegulvet og opp til ikke langt fra garderoben der, på Radio 1 Club da.

Og hu virka like interessert som meg, må jeg vel si.

Jeg spurte henne hvor hu var fra.

Og hu svarte ‘Holmenkollen’.

Og jeg trodde jo at det liksom skulle bli den samme rutinen, som med Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner.

(Som jeg også møtte på Radio 1 Club).

At vi skulle først drikke og flørte der, og så dra hjem til en av oss, og ha one-night-stand kanskje, (eller noe sånt da).

For hu var veldig fin, og virka interessert, og kjemien stemte liksom da, (virka det som for meg, ihvertfall).

Også kommer plutselig vakta der bort til oss.

(En svær kar med hvit skjorte og som veide over hundre kilo vel).

Til oss to unge voksne som stod der og prata på en veldig sivilisert og dannet måte, (må man vel nesten si).

Jeg hadde vel dress på meg antagelig, og hu dama hadde vel kjole, tror jeg, (eller vi var ihvertfall begge to veldig formelt kledd da).

Også brauter bare han vakta fram, at ‘her i trappa kan dere ikke stå’.

(Noe sånt).

Det var akkurat som at han gikk inn for å ødelegge for meg, mener jeg.

Vi hadde vel ikke tenkt å stå i trappa hele natta heller.

Men vi bare flørta litt der da, og prøvde bare å bli litt kjent med hverandre da.

Og hu Holmenkollen-dama var jo dritfin da.

Så han vakta på Radio 1 Club/Hit House, han gjorde jo sånn at jeg mista hu strøkne, deilige og fine dama, vil jeg si.

Han ble vel antagelig sjalu, (eller noe), hvis jeg skulle gjette.

(Hvem vet).

Så det husker jeg at var skikkelig døvt, for å si det sånn.

Ihvertfall når dette skjedde et par ganger da.

For hu nette og hotte dama, som jeg møtte på Radio 1 Club der, dagen før julebordet, til OBS Triaden, i 1991.

Det opplegget med henne.

Det falt jo også i fisk liksom.

Når hu begynte å spy, på Jernbanetorget der da.

Så selv om jeg traff to damer, på Radio 1 Club, som jeg hadde sex med, (for å si det sånn).

(Nemlig Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner).

Så var det også to veldig fine damer, som det liksom virka som at jeg skulle få snøret i bånn hos da.

Men så skjedde det noe tull da, (eller sabotasje, kan man kanskje kalle det, fra han Radio 1 Club-vakta, og den pakistanske guttegjengen da), sånn at jeg ikke fikk snøret i bånn likevel da liksom.

Så disse to episodene, de gjorde meg kanskje litt utilfreds da.

Siden jeg var så nære, å få snøret i bånn, med to sånne skikkelig hotte og deilige unge damer da.

Uten å lykkes likevel liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg satt på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen etter jobben, på OBS Triaden.

Så begynte Knut Hauge og jeg, å prate om musikk da.

Og så begynner Knut Hauge å si, at han digga Koto.

(Et 80-tallsband vel).

Også sier svarer jeg, åja Koto ja, det er de som har den ‘Dragons Lair’-sangen det.

Men sangen het ‘Dragons Legend’ da, rettet Knut Hauge på meg da.

Men den sangen, den var faktisk på en reklame, for et spill.

Som het Dragons Lair, til Commodore 64.

Det husker jeg, fordi at Kjetil Holshagen, han dro meg med til Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen, midt på 80-tallet.

Spesielt for å vise meg den reklamen, (nærmest), vel.

Den reklamen, den var for et spill, om en prinsesse, som en ridder skulle redde fra en drage da.

(Eller noe sånt).

Så derfra husker jeg den sangen da.

Men jeg kjøpte vel også den sangen, på et samlealbum, det første året, som jeg bodde i Oslo, (nemlig da jeg bodde på Abildsø der).

(Noe sånt).

Sånn at jeg egentlig visste at den sangen het ‘Dragons Legend’ da.

Men jeg sa vel bare ‘Dragons Lair’ da, uten å tenke meg så mye om kanskje.

Siden jeg var litt ‘laid back’, muligens.

Men Knut Hauge var vel ikke like laid back, tror jeg.

Jeg mener at han lagde et nummer ut av det, at jeg sa feil navn, på den sangen, muligens.

Men egentlig så var det bandet rimelig sært da.

Eller ihvertfall rimelig ukjent.

Så at vi begge hadde hørt om det bandet, (som Knut Hauge digga da, og som jeg syntes at den ene sangen til, var kul da), det var vel rimelig spesielt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

4. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 68: Mer fra OBS Triaden, mm.

En gang, når jeg jobbet på OBS Triaden, så var det en litt eldre kar, som gikk gjennom kassa mi, og satt seg ned utafor kassaområdet, for å lese VG.

Jeg sa fra til kassaleder Helene, (fra Finland), var det vel.

For han hadde ikke kjøpt VG i min kasse da.

Og da hadde det visst blitt spetakkel.

For dette var visst en selger, for et firma, eller noe, da.

Som ikke likte å forklare om hvor han hadde kjøpt VG da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hos Arne og Mette, så pleide Arne, Axel og meg, å se på et komedie-show, på TV Norge, hver fredag, var det vel.

Dette var et komedie-show, med Herodes Falsk og Tom Matiesen vel.

Og jeg husker at jeg syntes at det programmet var litt harry.

Men når TV-kokken Ante Valente dukka opp.

Og skulle lage reinsdyrsmørbrød.

Men ikke fant reinsdyret i kjøkkenskapene der da.

Og istedet lagde snøscooter-sandwich.

Som bestod av noen brødskiver og sprit, blanda sammen, i en mix-master.

Nei, da måtte jeg også innrømme, at dette humor-programmet var litt artig da.

Selv om jeg mistenker Axel for å mobbe meg, når han lo, når det var de sketsjene som het ‘Drammen Harry TV’, osv.

Men det kan jeg jo ikke si sikkert da.

Axel har jo også bodd i Drammen forresten, etter at han flytta fra mora vår, som 3-4 åring.

For Arne Thomassen bodde vel i Drammen, på den tida, mener jeg.

Bak Bragernes Kirke et sted der vel.

(Et sted jeg aldri besøkte dem, men det er mulig at Pia var der og besøkte dem en gang, (eller noe).

Hva vet jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, når jeg kom på jobb, på OBS Triaden.

Så fikk jeg kjeft, for å ikke ha passert, en kassakontroll, (var det vel).

Tonen til kassaleder Helene, den var ikke akkurat så skarp da.

Så jeg våkna liksom ikke opp av det her.

Så Helene fikk kontordama Klara til å forklare meg om det her da.

Og det var visst en avis, til syv kroner, (eller noe), som jeg ikke hadde slått inn da.

Men dette har jeg tenkt på seinere.

Og det tror jeg må ha vært den gangen, som en kar kom i kassa, og gikk forbi køen, og spurte hvor han skulle legge pengene, for en avis.

Altså, han ville ha et bestemt sted, å legge pengene da.

Han la de ikke bare på kassa, sånn som folk vanligvis gjorde.

Ja, du kan legge dem i den myntskåla der, svarte vel jeg da.

(Siden han ba om et spesielt sted, å legge pengene da, liksom).

Problemet var det, at etter at disse kassene var nye, hadde installert bank-terminaler, i dem.

Og den myntskålen, den ble delvis dekket, av en bankterminal da.

Og jeg var også såpass hypp, på å få unna køen for å yte god kundeservice da.

Så jeg glemte de avis-myntene, i en time kanskje.

(Noe sånt).

Og det var også sånn, (hvis jeg husker det riktig), at jeg fikk noen mynter, fra ei kunde-dame, for noen ekstra bæreposer.

Også slo jeg sammen de syv kronene, de pengene for de bæreposene og kanskje noen tiører som lå i kassa der.

Også la jeg de myntene i kassa da.

Etter at køen var ferdig og jeg fikk litt ro på meg.

Men da fant ikke kontordama Klara det avis-beløpet på kassarullen.

Siden jeg hadde slått de avis-pengene sammen med noen bærepose-penger, og sånn, da.

Så da strøk jeg på en sånn kassakontroll da.

Og jeg huska ikke i huet, hvordan dette var, når hu Klara prata med meg, om det her da.

Men dette er noe jeg har tenkt på mer seinere.

Så jeg tror at grunnen til at jeg strøyk på den kontrollen, det var fordi at de pengene, for den avisa, de lå litt skjult, oppi en myntskål, som var halveis dekket, av en bankterminal da.

Så jeg fant ikke de igjen, før køen var ferdig, og jeg hadde roen på meg.

For det var liksom nesten et prosjekt, å fiske fram de myntene, fra den myntskåla da, som vel egentlig aldri ble noe særlig brukt.

Siden vi ga pengene i hånda, til kundene, sammen med handlelappen da.

Men han kontrolløren, han ba om et eget sted å legge avis-penger da.

Og da syntes jeg kanskje at å si ‘bare legg dem der’, ville ha hørt litt ‘harry’ ut da.

Så derfor ba jeg han om å legge pengene nedi den myntskåla da.

(Noe sånt).

Men da ble det liksom et prosjekt, å fiske fram de myntene igjen da.

Og da, når jeg fikk fiska dem opp.

Så var det rolig, i kassa.

Og jeg fant også noen andre mynter, for noen bæreposer, som jeg ikke hadde fått slått inn da, i min kamp for å få bort køen, sånn at kundene fikk kjøpt lunsjen sin, og sånn, da.

Også slo jeg inn avis og bærepose-pengene, i et beløp da.

Og det fant ikke kontordama, på rullen.

Så jeg fikk en muntlig klage da, (fra kassaleder Helene og kontordame Klara), siden jeg ikke hadde passert, på en kassakontroll da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På OBS Triaden, så var det en Assisterende Butikksjef, som het Claus, husker jeg.

Og noen ganger, så ble det ropt ‘Claus til kontoret’, (eller noe), på callinga der da.

Og da var det en kunde en gang, som stod foran kassene der, (husker jeg), og sa at ‘Claus har klaus’, osv., (husker jeg).

Og som liksom syntes at Claus var et morsomt navn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens Knut Hauge og jeg, stod og venta, på bussholdeplassen, utafor Triaden der, etter jobb, en gang, husker jeg.

(Kanskje fordi at Knut Hauge sin samboer-dame, Lene fra Rælingen, skulle plukke oss opp der.

Noe sånt).

Så begynte vi bare å prate tull da.

Siden vi kjeda oss, mens vi stod der sikkert.

Knut Hauge prata om at Claus noen ganger bestilte for lite melk, sånn at kundene klagde da, siden OBS Triaden ble utsolgt for melk da.

Men det var vel før det her da.

Men Knut Hauge nevnte kanskje noe om at Triaden-senteret så sånn og sånn ut da.

Og jeg hadde jo jobbet i Hageselskapet, og lest om hvordan man la torvtak.

Så jeg nevnte det, (husker jeg), at man kanskje kunne ha lagt torvtak, oppå Triaden-senteret der da.

(Kanskje jeg sa dette, siden Triaden-senteret lå like ved en del jorder, som lukta møkk vel, noen uker ihvertfall, hvert år, etter at bøndene hadde gjødsla rundt der da).

Også sa jeg også noe mer tull.

Nemlig at OBS Triaden kanskje også kunne hatt ei ku, gående oppå det torvtaket der da, og gresse.

Sånn at hver gang Claus glemte å bestille melk.

(Og kundene begynte å klage da).

Så kunne vi bare sende noen OBS Triaden-damer, opp på taket, for å melke OBS Triaden-kua der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

Vi får se.

3. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 65: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

I desember 1990, så var det jo mye å gjøre, på OBS Triaden.

OBS Triaden hadde nemlig veldig gode tilbud, i forbindelse med at butikken ble omprofilert, fra Matland til OBS Triaden da.

(Selv om jeg ikke husker hva disse tilbudene var nå).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I forbindelse med at jeg jobba mye overtid på OBS Triaden, før jul, i 1990 da.

Så fikk jeg også ganske høye lønninger, selv om timelønnen min vel bare var såvidt over minstelønn vel.

Noe sånt.

Og da ble Mette Holter og Arne Thomassen bitt av noe slags sjalusi da.

De glemte alt om det, at jeg egentlig skulle spare penger dette året.

Til videre studier.

Og at dette var grunnen til at jeg ble med på å leie et rom hos dem, for tusen kroner måneden.

For jeg husker det, at jeg overhørte det, at Mette og Arne, de sladra til Svein Martinsen da, om at jeg fikk mye mer penger enn dem.

Og de ble svartsjuke da, (som det vel heter).

(Ihvertfall sånn som jeg skjønte det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På OBS Triaden, så var forresten pris-plakatene som hang i taket, nesten kunstnerisk utført da.

Det var en vietnameser, (eller noe), som jobba der, som var veldig flink, til å tegne sånne plakater da.

Men når ei kunde-dama dukka opp der, og klagde på, at det var en stavefeil, på en av plakatene.

Så svarte vel ikke hu kassadama omtrent, som hu klagde til, (hvis det ikke var Kassaleder Liss da), sånn som jeg husker det.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mette Holter, hu var forresten ikke bare ‘fan’ av Prince Mild-sigaretter, (var det vel).

Hu var også fan av grønn Dent, som hu ‘alltid’ spiste da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem.

Så hadde Mette kjøpt noe Minde Sjokolade, som hu lagde et stort nummer av, at hadde blitt hvit.

Så jeg ba om å få den posen da.

(For jeg hadde nemlig sett en film, som het Breakfast Club, noen år før det her da).

Også sendte jeg inn den sjokolade-posen, til Mette Holter, inn til Minde Sjokolade, i Bergen da.

Også gikk det noen uker.

Også dukka det opp en lapp, i posten, fra Minde Sjokolade da.

Som jeg tok med til Posten vel.

Også var det en eske, med 10-20 godteposer i da.

Som Axel og jeg begynte å spise av da.

Men så kom Mette Holter hjem, og da fikk ikke jeg, (og Axel), lov til å spise mer av den sjokoladen da.

Enda det var jeg som hadde klaget da, (og betalt porto, osv.), sånn at ‘vi’ fikk masse sjokolade da.

Og vel uten å oppgi noen grunn, for hvorfor Axel og jeg ikke fikk spise opp all den sjokoladen da.

Og vel uten at jeg veit hvem som spiste opp resten av de sjokoladeposene, som dukka opp i posten, fra Minde Sjokolade der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De første månedene, som jeg jobba, på OBS Triaden.

Så jobba jeg skift da.

Tidlig-vakter en uke, og sein-vakter uka etter.

Men noen ganger, så var det sånn, at det var vaktbytter, osv.

Og dette kunne gjøre det litt mer komplisert da, når man skulle huske, hvilken vakt man hadde, osv.

Uansett hva det kom av, så klarte jeg ihvertfall en gang, å dukke opp tidlig, på jobb, på OBS Triaden der.

Når jeg egentlig skulle ha jobba seint.

Men det var sånn der, at dem bare lot folk jobbe nærmest.

Dem bare sa at vi kan godt ha en til på jobb.

For da blir det mindre kø, for kundene.

Så da ble jeg ikke sendt hjem.

Men jeg bare ble der, og jobba dobbelt skift da.

Så sånn var det.

(Selv om jeg følte meg rimelig dum da, må jeg innrømme.

Og vel kanskje fikk noen stygge blikk, fra kollegene).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Under hele skole og studie-tida, og også mens jeg jobba på CC Storkjøp og hos Hageselskapet.

Så hadde jeg jo hatt problemer med det, at jeg var rimelig b-menneske, og innimellom forsov meg da.

Og det skjedde også, mens jeg jobba på OBS Triaden, på det vikariatet der, husker jeg.

Dette skjedde vel 3-4 ganger ihvertfall.

Og det var stille om morgenene der, på OBS Triaden.

Så det var vel ikke noe krise akkurat.

Og hver gang jeg kom for seint, (omtrent), så ville hu Elin, fra Trøndelag, spørre meg, om jeg hadde hatt ‘damebesøk’, da.

Så det er mulig at det gikk noen rykter der, om at jeg hadde vært sammen med hu Ragnhild fra Stovner da.

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, i begynnelsen, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

Så ringte plutselig min tremenning Øystein, en kveld, husker jeg.

Dette var vel kanskje en fredagskveld, eller noe, da.

Øystein hadde drikki, (noe han sjelden gjorde), husker jeg.

Øystein ville at jeg skulle gå, bort til Lørenskog, hvor han var på hjemme-alene-fest, hos en kar der da.

Som sagt så gjort.

Jeg gikk i et par drøye kilometer vel, gjennom ‘Suburbia’ da, (som var en Pet Shop Boys-sang, som Øystein og jeg digga, selv om Øystein vel digga ‘It’s a Sin’ mer).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hos han som hadde festen, så var det bare Øystein som var på besøk da.

(Bortsett fra meg da).

Øystein var full da.

Og jeg skjønte ikke helt hvem han som hadde festen var.

Men det var i en villa, like før Lørenskog Togstasjon der, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg gikk vel tilbake til Furuset og, etterhvert, mener jeg å huske.

Etter en ganske intetsigende kveld, må man vel si.

Med en full Øystein, blant annet da.

Og også en full huseier-sønn vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

På veien tilbake, (hvis dette ikke var en annen gang, som jeg gikk tilbake, til Høybråtenveien, fra Lørenskog der, siden Høybråten og Lørenskog var nabosteder da).

Så husker jeg at jeg stod og prata litt med en bikkje en gang, som var i en hage da, på veien, tilbake til Høybråten/Furuset igjen da.

Og da dukka det plutselig opp noen ungdommer, (husker jeg), som gikk forbi meg der, mens jeg liksom stod og prata til den hunden da, husker jeg.

Så da ble jeg rimelig flau, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

Så ble jeg bedt på innflyttingsfest, (var det vel), hos Magne Winnem, som da hadde fått seg Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, (våren/sommeren 1991 vel).

(I den samme bygningen, som jeg selv, fikk meg Rimi-leilighet, i 1996, fem år seinere).

Winnem jobba vel også etterhvert, som Assisterende Butikksjef, mener jeg å huske, på den Rimi-butikken, som lå i samme bygg der, i Waldemar Thranes gate.

For Winnem sa det, (husker jeg), at vanligvis, så fikk ikke Rimi-folk lov til å bo på det samme stedet, som butikken, som de hadde nøkler til, holdt til.

Men i hans tilfelle, så hadde Rimi-sjefen, (som muligens var Knut Mørk vel, hvis jeg husker det riktig), sagt at det var greit da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magnes butikksjef, (altså hans nærmeste overordnede), da han selv jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate.

Det var den samme Steinar, som seinere ble min Regionsjef, (nemlig Steinar Ohr vel), da jeg jobba som Butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.

(Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

Og jeg husker at Magne Winnem en gang dro meg med hjem til han Steinar, (som bodde noen hundre meter nærmere Bislett der vel, en gang), for å se på en film, som dem leide på videosjappa, like ved Rimi Waldemar Thranes gate der, som het ‘Bad Company’, med Rob Lowe vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den samme Rob Lowe som Cecilie Hyde en gang prata om at hu kjente noen norske damer i USA, som kjente, husker jeg, at jeg overhørte at Hyde sa til søstera mi og meg, en gang, på begynnelsen av 90-tallet vel.

(Hyde sa at disse norske damene nærmest lekte seg med Rob Lowe, (eller snurret han rundt fingeren, eller hva man skal kalle det), og bare kalte han ‘Rob-ern’, eller noe sånt vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Winnem skulle ha grillfest, husker jeg.

Og han hadde fått overtalt meg, til å kjøpe en grill til han, i innflyttingsgave da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg husker at jeg ringte, til Statoil Kiellands Plass, for å høre om de solgte griller da.

Noe de gjorde.

Også kjøpte jeg med en grill der, og dro rimelig tidlig da, på festen til Magne.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De fleste andre på den festen, det var vel Rimi-folk mye vel.

En del nord-norske damer, bodde i samme etasje, som Winnem, husker jeg.

Og dem gikk på besøk til hverandre, hele tida, og sånn, husker jeg.

Og det var visst ganske vanlig, på de her festene, å krabbe over på hverandres terrasser, husker jeg.

(Noe som var ganske enkelt da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Winnem kjøpte vel også et dart-spill, mener jeg, som han hadde der, i Waldemar Thranes gate.

Og da jeg flytta inn, i det samme bygget, i 1996.

Så var det merker etter dart-piler, på veggen, husker jeg.

Så det er mulig at jeg hadde samme leilighet/hybel som Winnem der.

Hvem vet.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var jeg på besøk hos Winnem, i Waldemar Thranes gate der, husker jeg.

Dette var høsten 1991 da.

Og Winnem dro meg med ned til Spikersuppa husker jeg.

For det skulle være valgkampåpning der, med Høyre.

Og underholdningen til Høyre, det var bandet Teddybears, husker jeg.

Og de kara som hadde holdt igjen Winnem og meg, på det Unge Høyre-møtet, noen måneder tidligere.

(For å jobbe med å finpusse valgkampprogrammet, til Unge Høyre da.

Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

Han ene av de ihvertfall.

(Han som ligna litt på Fritjof Arngren, syntes jeg).

Han tok meg i hånda da, og takka for hjelpen, med valgkampprogrammet, noen uker/måneder tidligere da.

Og sa noe sånt som at, ‘det ble bra det’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det er mulig at Winnem og jeg var spesialinvitert, (eller noe), til åpningen av Høyres valgkamp, i Spikersuppa, det året da, (altså i 1991).

Det er mulig.

Det var Winnem som visste hvordan dette egentlig hang sammen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

29. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 65: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

En dag, mens jeg bodde hos Mette og Arne.

Så sa Mette til meg, at Barnevernet skulle på besøk der.

Den samme dagen, (var det vel).

Og hu ville at jeg også skulle være der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En dame og en mann, fra Oslo kommune, dukka opp der da.

Jeg fortalte dem, at dette med Barnevernet, det ble som noe litt rart for meg.

For jeg hadde jo bodd alene som barn.

Så jeg syntes at det var rart, at de besøkte Axel, som bodde hos Arne og Mette da.

Siden jeg selv aldri fikk besøk av Barnevernet, alle de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein, Glenn og jeg, vi hadde jo en litt fleipete tone, oss imellom, på fritiden.

Så noen ganger på jobb, på OBS Triaden, så begynte jeg å bruke den tonen der og, husker jeg.

Det var en som het Anders vel, (med mørkt hår vel), som jobba på gølvet, på OBS Triaden der.

Og han sa en gang til meg, at ‘du har fått for liten bukse’.

(En gang som jeg gikk rundt på gølvet der, og skulle finne prisen på en vare kanskje, eller noe).

Og da kontret jeg med en gang, (for jeg likte ikke at han vurderte meg så nøye kanskje da. Han karen var ikke sjefen min, eller noe, da, for å si det sånn.), og sa med en gang tilbake, at ‘du har fått for liten hjerne’.

Noe jeg fortalte om, til Øystein og dem da, etter jobben en dag, da sikkert.

Og dette ble til et nytt fenomen, som vi vel kalte for ‘hjernevitser’, og som vi noen ganger prata om da.

Det var liksom nesten som noe påtvunget dette.

At alltid når Øystein, Glenn og jeg, hang sammen.

Så måtte vi være så vittige og som noen ordkunstnere eller komikere nesten da.

Så dette ble kanskje litt slitsomt, i lengden.

Så sånn var nok kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

OBS Triaden, det var jo en veldig stor matbutikk, nemlig et såkalt hypermarked da.

Og det jobba vel over 50 personer der vel, hvis jeg skulle tippe.

Og det var stadig noe krøll, husker jeg, med de andre som jobba der.

Jeg var jo fra Bergeråsen, og var nok ikke så høy i hatten, ovenfor de her Romeriks-folka da.

Og det var veldig travle dager, i kassa, på OBS Triaden der.

Så i begynnelsen der, når noen fra Ferskvaren dukka opp, og henta en røykpakke, i kassa mi, og sa at de skulle betale for den seinere.

(Ei ung med mørkt hår der vel.

Og muligens hu litt eldre der).

Så lot jeg dem få røykpakka, mot løfte å betale seinere, i starten da.

(For dem overraska meg kanskje, mens jeg var stressa der da, i begynnelsen, eller noe.

Det var nesten sånn at dem rana meg da, for å si det sånn).

Jeg var liksom i et sånt ‘kunde-service-modus’ da, når jeg satt i kassa der.

Men jeg husker at jeg skreik ut, når jeg så dem en gang, på spiserommet.

At dem måtte betale for røykpakka da.

Og da skjedde vel ikke det.

Men de her Ferskvare-avdeling-folka, de slutta ihvertfall å gå for å hente røyk, i kassa mi, uten å betale med en gang da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, at jeg ikke ropte på kassalederne, om sånne her ting.

Men hun Helene fra Finland, hu hadde kanskje en litt for personlig tone da.

Og hu litt eldre, hu hadde jo mista sønnen sin, og sånn, så det ble litt rart med hu og, syntes jeg.

Og hu Carmen, hu var også veldig sånn feminin, (eller hvordan man skal forklare det igjen).

Og det samme med hu Liss da.

Ingen av disse fire hadde vel noe særlig naturlig autoritet, vil jeg si.

Så det var liksom bare som vanlig prating, (som på fritida), det som skjedde på jobben der, syntes jeg.

Det var ganske flatt der da, må man vel si.

Det var kanskje fordi at jeg hadde jobba på Hageselskapet, hvor det var høye direktører, osv., at jeg ikke reagerte helt, på de her kassalederne, på OBS Triaden da.

(Det er mulig).

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Knut Hauge og meg, vi ble noen ganger brukt på gølvet, da jeg hadde det seks-måneders vikariatet der.

En gang, så måtte vi fylle opp en stor kjøledisk, med en kilos Norvegia-oster, husker jeg.

Dette var vel noen som hadde dårlig dato, og som skulle selges billig vel.

Noe sånt.

Men det var mye rart da.

Og vi måtte stable osten to ganger, for vi hadde ikke stabla dem fint nok, den første gangen da.

Sa han storebroren til hu lyshåra ‘snella’ i frukta der, var det vel.

Så det var rimelig strengt da, når det gjaldt butikkstandard, på Matland/OBS Triaden.

De gutta som jobba på gølvet der, de var skikkelig ‘proffe’ da, når det gjaldt å få butikken til å se bra og sånn da.

Det var liksom ikke noe sånn ‘hulter til bulter’ der.

Der skulle det mer være som i Amerika, (eller noe sånt), vil jeg si.

Der skulle butikken se tipp-topp ut da, (selv om det etterhvert ble OBS der, som kanskje ikke hadde så bra rykte, for å ha bra standard vel.

Som for eksempel MAXI Skårer kanskje).

Det lå jo også en OBS, på Løren, (ved Sinsen, eller Økern, vel), og den så litt trist/slitt ut, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For jeg var med Knut Hauge og Lene dit engang vel.

Men i Lørenskog, så var det så stor konkurranse, mellom matbutikkene da.

Så butikken skulle liksom se tipp-topp ut da, uansett om den het Matland eller OBS Triaden da.

Og det var ikke sånn, at alle slutta, når butikken begynte å hete OBS Triaden liksom.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Det var mye de samma folka, som fortsatte å jobbe der, (også etter at det ble OBS Triaden), ihvertfall når det gjaldt folka på gølvet, virka det som for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg og en annen i kassa, (muligens Knut Hauge vel).

Vi ble opplært, av en av gutta på gølvet, (muligens han broren til hu lyshåra i frukta vel).

Til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden der da.

Og jeg husker forskjellen på hvordan jeg ble opplært, til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden, og på Rimi.

På Matland/OBS Triaden, der skulle varene trekkes fram da, (som på Rimi).

Men hvis du hadde en enkelt vare, til overs, fra den fremste esken, i hylla.

Så skulle man dytte den varen, bak den bakerste esken da.

Sånn at man bare så den fulle esken da.

Mens på Rimi, så skulle man ikke legge varer, bak eskene, i hylla.

Men hvis det var noen løse varer, (når man ryddet hyller), i Rimi.

Så skulle disse stilles foran eskene da, i hylla.

(Men varene skulle fremdeles trekkes fram da, sånn at de stod kant-i-kant, med fronten på hylla da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første dagene, som vi var på campingferie i Sverige forresten, sommeren 1991.

Så hadde det visst vært en episode, i butikken, på campingplassen der.

Dette var muligens mens jeg var og chatta med hu pene, svenske, toppløse blondinna, (som jeg bomma røyk av), sammen med Magne Winnem, (på stranda der).

For det her fikk jeg seinere referert, av Øystein Andersen, var det vel.

Og det var at Kjetil Holshagen og Øystein og/eller Glenn vel.

De hadde altså gått i butikken, på campingen der da.

For å kjøpe noen sånne is-brikker til å ha i en kjølebag kanskje, (eller noe sånt da).

Også hadde en unge begynt å skrike så fælt, inne i den camping-butikken der da, (fortalte Øystein da, var det vel).

Og da hadde det visst smelt fra Kjetil Holshagen, at ‘ta og skyt den ungen da’.

Også hadde visst noen svenske damer der blitt sure da.

Og sagt noe sånt som, at ‘skjuta ungen? Vi kan inte skjuta ungen’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 64: Gøteborg

Sommeren 1991, så dro Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, på campingtur, til Gøteborg.

Øystein hadde fått låne faren sin bil, (var det vel), og enten Øystein eller Glenn, hadde vel fått tak i telt og.

Jeg hadde ikke sovepose engang, men lånte søstera mi sin, tror jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg jobba jo på OBS, så da vi så en OBS-butikk, ved Mosseveien eller E6, eller hva den veien mot Svinesund heter igjen.

Så ‘befalte’ jo jeg selvfølgelig et stopp der.

Og jeg spurte hva det het der, og det het ‘Råne’, syntes jeg at hu dama i kassa svarte da.

Noe jeg lo en del av da, (på vei inn i bilen igjen osv., da).

For søstera mi og Cecilie Hyde, som bodde hos meg, i Leirfaret, noen måneder, et par år, før det her.

De hata jo rånere da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, når vi kjørte videre.

Så så jeg jo det da, at det ikke het Råne der likevel, med Råde.

På et veiskilt der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde vel ikke så god råd, tror jeg.

Mye penger hadde sikkert gått med på Biljardhallen osv., siden mine kamerater, på den her tiden, Øystein og Glenn, hadde en nokså dyr livsstil da.

Og jeg røyka også på den her tiden.

Så jeg kjøpte meg vel en six-pack med den billigste øl-en som de hadde på OBS Råde der vel.

Som vel var Borg-øl, mener jeg å huske.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var vel den eneste av oss, som kjøpte øl der, tror jeg.

Og den øl-en ble rimelig varm, (husker jeg), bak i bilen til faren til Øystein der da.

For vi hadde vel ikke med oss kjølebag, tror jeg.

(Ihvertfall så hadde ikke jeg det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi hadde ikke bestilt noe campingplass, før vi dro.

Vi tok det på sparket, sånn som faren min og onkel Runar gjorde, da vi dro på camping, i Brunlanes, på midten av 80-tallet, en gang.

Dette var min ide da.

Jeg sa vel til Øystein, at det var bare å dra, så fant vi alltids en campingplass da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi var en del mil over grensa til Sverige.

Så stoppa vi på et feriested, hvor de hadde utleie av hytter, eller noe.

Ei kone og ei pen lyshåra ungjente jobba der, mener jeg å huske.

Og Øystein og jeg, vi fikk noen brosjyrer, som vi kunne kikke i, når det gjaldt campingplasser, og sånn, da.

Jeg kikka på kartet, og sa at vi kunne dra til Askim Camping.

For i Askim, der hadde jeg vel vært med faren min, og levert køyesenger, eller noe, som guttunge.

Så det hørtes litt kjent ut da, med Askim Camping, siden vi jo hadde Askim i Norge også da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror at vi stoppa et sted, og så ringte jeg vel, og hørte, om dem hadde ledige campingplasser, på Askim Camping da.

(Hvis jeg ikke husker det helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom fram, til Askim Camping, (som lå ved sjøen, like utafor Gøteborg Sentrum).

Så sa de andre i bilen, at jeg måtte ordne med campingplassen da.

Så jeg måtte gå aleine inn i resepsjonen der da, til Askim Camping.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så var det ikke bare, å betale for campingplass.

Neida, man måtte oppgi personnummer også.

Da fortalte jeg det, at i Norge, så pleide man ikke å oppgi personnummer, for ting som å leie campingplasser, osv.

Men det var vanlig i Sverige da, fikk jeg som svar tilbake.

(Av noen ungdommer som jobba der).

Så jeg måtte fylle inn et norsk personnummer, som er på elleve siffer.

Inn på et svensk campingkortskjema-felt, for personnummer, som i Sverige er på tolv siffer da.

Så dette var jo bare som noe dumt, hvis man spør meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi fikk en teltplass som lå like nede ved sjøen vel.

Noe som var greit.

For det var varmt å ligge i det teltet.

Og det gikk an å vasse, fra der teltet vårt lå, og bort til en ganske fin badestrand, hvor Magne Winnem og jeg, gikk og snakka litt med ei pen, lyshåra, toppløs svensk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, som lå og solte seg, på stranda der, (mens hu leste i en bok vel), og jeg bomma vel en røyk av henne og, (som hu hadde i et sånt stilig sigarett-etui vel), siden jeg ikke hadde fått med meg røyken min, siden den sikkert lå i teltet da, siden vi vel hadde vassa bort til den stranda der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi stoppa på veien til Gøteborg, på noen gatekjøkken, som het Sibylla, eller noe, (husker jeg).

Men de burgerne var ikke så gode, som de jeg var vant med, fra Lørenskog, Brighton og Oslo.

Så da klagde jeg litt, husker jeg, på de burgerne.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

De hadde også burgersjappe, på campingen der, og der pleide jeg å kjøpe burger, husker jeg.

Og de burgerne var vel greie, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg jobba jo på OBS, og jeg hadde også vært en del i Gøteborg tidligere.

På det senteret, som het Femman-senteret vel, (eller noe).

Der bestemor Ågot hjalp meg å få kjøpt kinaputter, en gang.

Så vi dro enten på matbutikken, ved Femman-senteret, for å kjøpe mat.

Eller så dro vi på OBS, som lå like utenfor Gøteborg, på den andre siden av Sentrum, mot Norge igjen.

Som vi hadde sett på veien da.

Hvor de hadde bra utvalg av mat.

Selv om vi ikke hadde kjøleskap og sånn.

Men vi fikk ferskvareavdelingen, på OBS, til å skjære opp noe ost, (eller hva det var da).

For å spise brødskiver med ost og skinke vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi klagde på brødet, i Gøteborg, husker jeg.

Fordi alt brødet var loff, som var ferdig oppskjært da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

(Selv om jeg må innrømme det, at brødet her i England, også er mye sånn.

Men her er ikke det brødet loff da, men det er vanlig brød liksom.

Men men.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på).

Det var ikke noen utesteder, ved campingen, som vi var på.

Noe som var litt kjedelig da.

Magne Winnem og jeg, vi ville ut og feste.

Men vi bodde ganske langt unna Sentrum da.

Og jeg hadde ikke så bra råd, tror jeg.

Så det ble ikke til det, at vi dro ut, på byen der.

Men en kveld, så drakk vi ihvertfall, på campingen der da.

Og Glenn Hesler, han pleide aldri å drikke, men han drakk den kvelden da, husker jeg.

Og vi møtte en gjeng, fra Skåne der, husker jeg.

Og de sa at de var fra ‘Skaune’, husker jeg.

Og ei tenåringsjente, som var med i den gjengen.

Hu viste meg et triks hu kunne, husker jeg.

Nemlig at hu klarte å bite av korken, på en ølflaske, med tenna.

(Noe jeg vel også hadde klart, noen år før det her vel.

Mener jeg å huske.

Mens jeg bodde på Bergeråsen da.

Men som jeg vel hadde sluttet med, etter at jeg flytta inn til Oslo da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til, at jeg kom på det her, å dra med kameratene mine, på campingtur, til Sverige da.

Det var nok kanskje fordi, at min fetter Ove, sommeren før det her vel, (i huset til Ågot på Sand).

Han hadde pratet om det, at han ville det, at han og vår fetter Tommy, og meg, skulle dra på bil/camping-turer, til Sverige, osv., da.

(Sånn som våre fedre hadde dratt på sammen, under ‘raggar-tida’ da, på 60-tallet).

Men jeg prøvde jo å kutte ut min far og hans slekt.

Gradvis, må man vel si.

Så jeg ønska ikke å dra på sånne ferieturer med Ove da.

Så derfor prøvde jeg vel heller å få med kamerata mine, på sånne ferieturer da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, på denne ferieturen vår, til Gøteborg.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

Vi får se.

PS.

Mens jeg husker det.

Kjetil Holshagen han hadde begynt å høre på noe skikkelig tung musikk, husker jeg, på den tida her.

Han prata om at han digga Megadeath, var det vel.

Og noen andre heavy-band, som jeg ikke husker navna på nå da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein Andersen, han bare ‘bitcha’ liksom, mot meg, hele tida, på den turen her.

(Av en eller annen grunn).

Han var skikkelig sur da, og kom alltid med grinete kommentarer, til meg, som satt i baksetet der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem han oppførte seg plutselig helt som en ‘gærning’, en gang, på denne ferien.

Mens jeg var ute i vannet, samtidig med han.

Så begynte han plutselig å løpe, rett mot meg.

Og han prøvde å dytte meg overende da.

Inne på grunna der.

Noe som kunne ha vært farlig da, mener jeg.

For man vet jo aldri hvor man kan slå hue, hvis man faller, inne på grunna, på en strand liksom.

(For det her var en slags strand, inne på campingplassen.

Og ikke den fine badestranda da, som var ikke så langt unna).

Og det var vel noen bryggekanter og sånn, i nærheten også.

(Noe sånt).

Og steiner i vannet vel.

Og vi var ikke så langt ute i vannet, når Winnem begynte med det her dytte-forsøket sitt.

Og det bare var såvidt jeg fikk kommet meg unna.

Når han løp mot meg da, husker jeg.

Og jeg veide vel bare drøye 60 kilo vel, (på den her tida).

Mot Winnem, som vel veide rundt 100 kilo, (vil jeg vel tippe på), siden han var 1.99 høy da, eller noe, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler og jeg, vi likte å kaste frisbee.

Så vi kjøpte en frisbee der da.

Men den var sånn, at den lagde en fløytelyd, når man kastet den.

Og den var laget av hardplast da, (må man vel kalle det materialet).

Og Hesler og jeg, vi kasta den frisbee-en, på badestranda der da.

Og plutselig, så kasta Hesler frisbee-en, utafor min rekkevidde, og rett i tenna, på ei lyshåra, svensk jentunge, ute i vannet der da.

Og jeg var redd for at hu skulle begynne å grine.

Og jeg var redd for at vi skulle få kjeft, og liksom oppmerksomhet rettet mot oss da.

For jeg var bare 20 år enda vel, og fortsatt ganske sjenert vel.

Så jeg måtte trøste hu jenta da, tenkte jeg da, så jeg tok henne på skulderen da, for å liksom trøste henne, og prøve å roe henne ned.

Siden Glenn hadde kasta frisbee i kjeften på henne da.

(Og hu liksom stod der som paralysert da.

Og jeg venta nesten på at hu skulle begynne å hylgrine).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den frisbee-en, den var ganske hard da.

Så det må ha gjort rimelig vondt, å få den i kjeften, (for å si det sånn).

Så det er mulig at hu måtte til tannlegen.

Hvem vet.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men etter dette, så gadd ikke jeg, å kaste noe mer med den frisbe-en der, husker jeg.

For den frisbe-en, den var litt dumt konstruert da, vil jeg si.

Den gjorde også vondt å ta imot, (husker jeg), siden den var laget av hardplast da, og ikke av mer bøyelig plast, som ‘vanlige’ frisbee-er da.

Så etter at Glenn Hesler hadde kasta frisbee-en, i kjeften, på hu svenske jentungen, så stakk Glenn Hesler og jeg tilbake til teltet vårt igjen, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Det var vel band som Metallica og Slayer, som Kjetil Holshagen også hørte på, i 1991, mener jeg å huske.

Om det var Kjetil Holshagen eller Øystein Andersen som digga Megadeath-sangen ‘Symphony of destruction’, det husker jeg ikke nå.

Men den sangen husker jeg ihverfall, fra den her tida da.

Så den har jeg nok hørt hjemme hos Øystein eller i bilen på vei til Gøteborg, på den her campingturen da.

Noe sånt.

Øystein hørte også på et band som het LA Guns, eller noe, vel.

(Med ‘Ballad of Jayne’, mm.

Og en annen heavy-sang, som jeg husker, at Øystein hørte mye på, på den her tida, (eller like før), det var Skid Row med ’18 and life’).

Pluss at Glenn og Øystein digga Guns and Roses, og var helt med, når deres to nye album, Appetite for Destruction I og II, kom ut, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.

Selv om Øystein også sa at han ikke like Axl Rose, for han trodde han var Jesus.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Men Magne Winnem og jeg.

Vi likte ikke heavy.

Vi likte mer listepop og/eller new wave/80-talls musikk/synth kanskje.

Men siden jeg hang så mye sammen med Øystein og Glenn, (som jeg ikke hadde så mye felles med kanskje), så måtte jeg høre på masse heavy-musikk hele tida da, på rommet til Øystein, osv.

Når vi tre hang der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

28. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 63: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

Det var ikke bare Blenda, Hanne-Panne, Skurt og Benk-ern, som fikk klengenavn, av Glenn og Øystein.

Neida, jeg selv ble etterhvert kalt for ‘Riple’, av de her gutta.

Dette klengenavnet, det fikk jeg slengt i trynet, en gang, når jeg var på besøk hos Øystein, (husker jeg).

Og Glenn Hesler også var der.

Omtrent på samme måte som måte, som jeg fikk slengt det i trynet, at dem skulle starte opp automatfirma, uten at jeg fikk være med, men bare eventuelt fikk lov til å ‘kjøpe aksjer’, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var vanskelig for meg, å hevde meg noe særlig, ovenfor Glenn og Øystein.

Når jeg bare for det meste jobba på OBS.

Og ikke hadde hverken lappen eller bil da.

Så jeg var nok den av oss tre, som ble mest tulla med.

Altså at jeg fikk flest meldinger da.

Men jeg ga liksom aldri opp da.

Etterhvert så prøvde jeg å si sånn.

At, det og det, (som jeg ikke husker hva var nå), det ville jeg ikke gå med på, for jeg var jo ‘en fri mann, i et fritt land’.

Jeg måtte gå så langt, som å si noe jeg hadde hørt Stutum, (eller hvem det var), si på radio da.

I mitt forsøk på å få fred da, fra liksom ‘hersjingen’, til Glenn og kanskje spesielt Øystein da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg vet forresten ikke hvorfor Glenn og Øystein begynte å kalle meg for Riple.

Det virka som for meg, at dette var noe de hadde diskutert om, mens de hadde jobba, i automatfirmaet, eller noe.

Og det var kanskje et ordspill på Ribsskog da.

Men Riple, liksom.

Jeg må innrømme at jeg seinere har lurt på.

Om ‘Rip’, liksom var for ‘R.I.P.’, (altså Rest in Peace), som sikkert stod på et av Iron Maiden-platecoverne, som Øystein omtrent ‘tapetserte’ rommet sitt med.

Også ‘le’ betydde at de skulle le, hvis jeg døde, eller noe da.

Men dette tørr jeg ikke å si sikkert.

For meg, så var det bare sånn, at plutselig, etter den og den datoen, (i 1991 en gang kanskje), så begynte Glenn og Øystein, å kalle meg for Riple da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når jeg sa det, til Glenn og Øystein, at jeg ‘var en fri mann, i et fritt land’.

Så begynte Øystein å tulle enda mer med meg da.

Og da så herma han liksom etter meg, og liksom rettet på meg da, også sa han at, ‘jeg er jo en ‘piip’, i et ‘piip”.

Så det Øystein mente.

Det skjønte jeg vel etterhvert.

Det var nok at jeg ikke var en ‘fri mann’, og at Norge vel da heller ikke var ‘et fritt land’.

Noe sånt.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hjemme hos Arne og Mette, så fikk etterhvert Mette Holter nok av meg, (av en eller annen grunn), må man nok si.

Holter sa at det bare var meninga, at jeg skulle bo der, i seks måneder, (eller noe).

(Enda det vel var vikariatet mitt hos OBS Triaden som var på seks måneder.

Jeg hadde jo ikke noe kontrakt, hos Arne og Mette.

Men jeg må vel ha nevnt, at det var snakk om at jeg trengte et sted å bo, mens jeg hadde et friår, fra NHI).

Mette Holter sa at jeg måtte ha rommet til Axel.

Også skulle Axel få rommet mitt, (som var større da).

Etter noen uker masing, fra Mette Holter, så ga jeg opp.

Jeg var jo så og si aldri inne på rommet mitt, likevel.

Så om jeg sov på et lite eller stort soverom, det var ikke så nøye for meg, for å si det sånn.

Axel trengte visst et stort rom, på grunn av ditt eller datt da.

Ifølge Mette Holter.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det som skjedde så, det var at Vicky/Victoria, fra USA/Trondheim, kom på besøk igjen.

Og måtte jeg sove på sofaen, i stua.

Bestemte Mette Holter da.

(Jeg prøvde først å nekte, men det nytta ikke).

For da hadde allerede hu Mette Holter lovt bort mitt rom, (Axel sitt gamle rom), til hu Vicky da.

Og jeg husker at Vicky hadde med en CD, (var det vel), som jeg også syntes at en sang på, var fin, (forresten).

Og det var Twin Peaks CD-en, husker jeg.

Og den sangen det var ‘Falling’, vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så hu svære Vicky, på 150-200 kilo, hu sov altså i min seng da, (Axel sin gamle seng), i en eller to netter.

Mens jeg bodde på Furuset der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg satt på en sang, på stereoanlegget, til Mette Holter og dem, en gang.

(Et stereoanlegg som var gjemt litt bort, i spisestuedelen av stua dems der).

Noen måneder før det her vel.

Og det var Ultravox, med sangen ‘Vienna’.

En sang som Øystein hadde anbefalt for meg vel.

Og da sa Mette Holter, at det var bra/fin/ordentlig musikk, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Grunnen til at Øystein lot meg låne en plate/maxi, av Ultravox, uten at jeg hadde bedt om å få låne den, (høsten 1990 vel).

Det var vel fordi at Øystein og jeg, vi hadde sitti, og spilt et musikk-spørre-spill, som Øystein hadde på Amiga vel, (eller noe), etter vår ferietur til Brighton, sommeren 1990 vel.

Og da fikk jeg riktig på spørsmålet om hvem som hadde sangen ‘Dancing with tears in my eyes’, (husker jeg).

(Nemlig Ultravox da.

Noe jeg huska fra å ha hørt mye på Oslo-nærradioene, da jeg bodde alene, på Bergeråsen, på 80-tallet, må det vel ha vært).

Så jeg tapte vel ihvertfall ikke denne musikkkunnskap-konkurransen, mot Øystein da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Jeg fikk også blant annet låne skrekkfilmen ‘Society’, av Øystein, (på VHS), husker jeg, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

(På samme måte, nemlig liksom at Øystein bare ‘heiv’ den etter meg, da jeg var på besøk hos han, en gang).

Og da hadde jeg kanskje min videospiller stående i stua der da, (hos Arne og Mette).

Det er mulig.

Hvis det ikke var Arne og Mette sin videospiller da.

Hvem vet.

Hm.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

27. februar 2012