johncons

Stikkord: OBS Triaden

  • Min Bok 2 – Kapittel 91: Enda mer fra Ungbo

    Av Magne Winnem, så fikk jeg en innflyttingsgave, da jeg flytta inn på Ungbo, husker jeg.

    Og det var et tremåneders-abonnement på Dagsavisen.

    (Enda jo både Winnem og jeg hadde vært på kurs og jobba, (med råd under finpussinga av programmet, før valget i 1991), for Unge Høyre, i Høires Hus, i Stortingsgata.

    Dagsavisen var jo bare Arbeiderbladet som hadde skifta navn.

    Men men).

    Men Winnem sa vel at det var fordi abonnementet var så billig vel, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis jeg husker det riktig, så kunne det hende, at Magne Winnem og dama hans Elin, kunne være på besøk hos meg, på Ungbo.

    Men det var vel ikke så ofte kanskje.

    Jeg var vel like ofte på besøk hos dem da vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen og Glenn Hesler, var også en del på besøk hos meg, på Ungbo.

    Oftere enn Winnem vel.

    For eksempel, så mener jeg å huske det.

    At en gang, som søstera mi Pia, vaska for meg, på Ungbo.

    Så var Glenn og Øystein på besøk hos meg der.

    Muligens sammen med Bengt Rune og Kalle, fra Biljardhallen, på Skårer.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men de besøkene, til Øystein og Glenn, de kunne noen ganger også inneholde dramatikk.

    Det var en TV-serie, som gikk på NRK, på lørdagene, (var det vel), på den her tida.

    Og den TV-serien, den ville Glenn Hesler så gjerne se da.

    Ble det prata om, mens han og Øystein Andersen og jeg, var ute og kjørte et sted da, i bilen til faren til Øystein vel.

    Og da sa vel jeg, (som kanskje var litt selskapssjuk), at vi kunne se det TV-programmet, hjemme hos meg, på Ungbo.

    Også dro vi til Ungbo da.

    Og når vi tre, satt i stua der, og så på det programmet.

    Så dukka Wenche opp der, og ville se på et annet TV-program da.

    Og da var jeg liksom ‘gentleman’ da, og sa at det var greit.

    Men da klikka Øystein og Glenn.

    De ble drit forbanna på meg.

    De bare reiste seg opp og dro derfra.

    Og de starta etter dette en slags boikott av meg.

    Det vil si at de ikke ville ha noe med meg å gjøre.

    I et halvt år, eller noe, etter dette.

    Og Magne Winnem, han hadde jo fått seg dame, (Elin fra Skarnes).

    Så da hadde ikke jeg egentlig ikke noen kamerater, i store deler, av dette første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Så jeg ble jo deppa, og hadde problemer med døgnrytmen, osv., husker jeg.

    Jeg klarte ikke å komme meg opp tidsnok, til forelesningene, på NHI, (husker jeg. Ihvertfall ikke i perioder, når det var mørkt ute, osv).

    (Jeg husker at noen dager, så var det eneste jeg gjorde, å dra til ICA, på Tveita, med T-banen, for å handle der.

    For jeg var ikke så glad i den den Prix-butikken, som var på senteret, på Ellingsrudåsen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk inn i en depresjon, må jeg nok si.

    Så i årene etter dette, så tenkte jeg enkelte ganger sånn, om høsten.

    At nå må jeg passe meg, så jeg ikke går inn i en sånn fæl depresjon igjen.

    For disse månedene, det var en ganske tung og fæl tid, husker jeg.

    (Den siste tiden som jeg gikk på NHI.

    Ihvertfall vintermånedene, av det skoleåret).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde også en konflikt, med bestemor Ingeborg, (som da bodde i Stavern), dette skoleåret.

    For jeg hadde så mange fag, som jeg måtte klare, på NHI.

    (For jeg hadde vel et fag ekstra og, som jeg ikke hadde tatt, det første året, på NHI.

    Noe sånt).

    Så jeg spurte bestemor Ingeborg, i noen brev, om jeg kunne få noen penger av henne, i støtte, siden dette var det siste året mitt, som student.

    Men det ville hun ikke gi meg da.

    Hu mente at jeg måtte spørre faren min.

    Men det ville jeg ikke, etter det som hadde skjedd, når Pia sa det, da jeg bodde på Abildsø, at faren min hadde sagt det, at han ikke trodde at det var meninga, at han skulle betale husleia, hver måned.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker det, at jeg viste Øystein og Glenn, et brev, fra bestemor Ingeborg, en gang, på Ungbo der.

    Og at jeg klagde til Øystein og Glenn, på bestemor Ingeborg da, siden hu ikke ville gi meg noen penger, for å hjelpe meg, dette siste året, som student da.

    Men de svarte vel ikke, hva de syntes selv, om dette brevet.

    Men jeg viste dem et av de brevene, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen lørdag, (eller egentlig natt til søndag), så satt Glenn, Øystein og meg, i stua på Ungbo der.

    Og spilte black-jack, som vi alle tre hadde dilla på, (må man vel si).

    (Glenn og Øystein ga meg liksom en ‘hjemmelekse’, en gang, at jeg måtte lære å stokke kortstokken, på en sånn spesiell, kul måte, (som jeg ikke tror jeg klarer å forklare).

    Og da lærte jeg meg det, en gang, som jeg satt aleine hjemme, på Ungbo der vel.

    For å liksom prøve å imponere Øystein og Glenn da.

    Eller for å vise at jeg klarte å stokke kortene sånn jeg og.

    Eller for å se hva de ville si kanskje, hvis jeg lærte meg å stokke kort på den spesielle måten, som de prata om).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som skjedde da, det var at i 3-4-tida kanskje, en natt til søndag.

    Mens Øystein, Glenn og jeg, satt og spilte black-jack, om mynter.

    (Hele kvelden/natta da).

    I mangel av noe bedre å gjøre, må man vel si.

    Jeg var vel selskapssyk kanskje.

    Jeg var ikke så fan av å spille black-jack liksom.

    Men det var artigere enn å sitte aleine hjemme liksom.

    Noe sånt tenkte jeg vel.

    Vi tre var liksom en gjeng da.

    Og noen ganger så dreiv vi med ting som jeg syntes var artig.

    Som Trivial Pursuit.

    Og andre ganger så dreiv vi med ting som jeg syntes var, (mer eller mindre), døvt.

    Som Street Fighter-spilling, eller biljard, for eksempel.

    Det var vel mest Øystein og Glenn som fikk vilja si vel.

    Vi dro jo aldri ut på byen og sjekka damer og drakk øl, for eksempel.

    Noe vi vel hadde gjort, hvis jeg fikk bestemme, (for å si det sånn).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men mens vi satt der da, i stua på Ungbo, en natt til søndag, Øystein, Glenn og jeg.

    Så kom plutselig Wenche inn døra.

    Og hadde med seg en hardbarka MC-kar.

    I 40-50-åra vel.

    For Wenche dro noen ganger på en MC-klubb, som lå nede ved Alfaset, (eller noe sånt), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han MC-karen, han gikk inn i stua da.

    Men han var jo ikke min kamerat liksom.

    Og Øystein og Glenn, de sa ikke noe.

    Og jeg sa heller ikke noe da.

    For Wenche presenterte ikke han MC-karen da.

    (Før hu og han gikk inn på rommet hennes da.

    For å ha sex da sikkert.

    Vil jeg nok ganske sikkert tippe på.

    Jeg tror ikke at de skulle se på frimerkesamlingen hennes akkurat, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen uker/måneder etter det her.

    Så ble det vel slutt mellom Wenche og Kjell Arild, mener jeg.

    Jeg spurte vel da Wenche, om de ikke var et par lenger.

    Og da svarte Wenche det, at, ‘det har vært problemer mellom Kjell Arild og meg, i det siste, noe du kanskje har merka’.

    Noe sånt.

    (Og dette sa hun ikke på en trist måte.

    Men med en glad eller likegyldig/overfladisk tone, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan også ta med om Magne Winnem sin 22-års-dag, i januar 1992.

    Han jobba jo da som butikksjef, på Rimi Munkelia, på Lambertseter.

    Og jeg hadde vært invitert dit, for å se på butikken, en gang.

    Winnem stod i brusavdelingen, like etter inngangen der, og spurte om dette ikke så fint ut der.

    Jeg jobba jo på OBS Triaden, som kanskje var et av Norges fineste hypermarked, (med marmorgulv, osv.), så jeg svarte vel ikke så mye, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den lørdagen, som bursdagsselskapet til Magne Winnem var.

    I leiligheten over Rimi Nylænde det, på Lambertseter.

    Så jobba jeg hele dagen, på OBS Triaden, husker jeg.

    Når jeg kom på jobben der, så gikk jeg av bussen, på den siden av Triaden-senteret, som vendte mot Hydro-Texaco-stasjonen, på Rasta der, husker jeg.

    Og da gikk jeg inn i senteret, den inngangen som også vendte mot den bensinstasjonen da.

    Og så gikk jeg ned en trapp, som kanskje var en branntrapp, eller noe.

    Og så var jeg like ved garderobene, til OBS Triaden der da.

    Jeg behøvde vel bare å trykke en kode, på en dør, eller noe sånt, tror jeg.

    For å komme meg inn til den gangen, der hvor spiserommene, garderobene og kontorene, osv., på OBS Triaden lå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien, da jeg gikk gjennom Triaden-senteret der, før jobb.

    Så gikk jeg forbi en dyrebutikk, husker jeg.

    Og de hadde tilbud på gullfisker, eller om det var slørhaler, som tante Tone, hadde vært så glad i, på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så da Magne Winnem hadde bursdag, så visste ikke jeg, hva jeg skulle kjøpe.

    Men jeg prata med Helene, som var kassaleder fortsatt da, (på OBS Triaden).

    I januar 1992 da.

    Om at jeg skulle kjøpe en sånn gullfisk, i pausen da.

    Også kjøpte jeg en sånn gullfiskbolle og en gullfisk da, til Magne Winnem da, i spisepausen min, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Magne Winnem var vel ikke ordentlig sammen med Elin enda da, tror jeg.

    For han hadde vel nettopp flytta inn, i Nylænde der vel.

    Så det er mulig at dette var innflyttingsfesten, til Magne Winnem.

    (Og ikke 22-års-festen).

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tenkte vel sånn, at hvis Winnem hadde en gullfisk der, så ble han ikke så alene, i leiligheten sin da.

    Så jeg visste ikke det da, at Elin Winnem skulle flytte inn der.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok T-banen, til Brynseng vel, etter jobben da.

    Og så Lambertseterbanen, til Lambertseter da.

    Og det første som skjedde, da jeg kom inn døra, hos Winnem der, i Nylænde da.

    Det var at Tim Jonassen, fra Gjerdes Videregående.

    Han sa, når jeg kom inn døra der, at, ‘det er jo bare Erik jo’.

    På samme måte som hu jenta, på festen hans, i Hyggen, russeåret vårt, hadde sagt, om Tim selv da.

    At, ‘det er jo bare Tim jo’.

    Iløpet av den festkvelden, i Hyggen, en gang da.

    Så da ble jeg litt sur husker jeg.

    For sånn var jeg ikke vant til at folk prata til meg da.

    Det var omtrent som å få en på trynet, husker jeg.

    Og uten at jeg skjønner hvorfor Tim var så nedlatende da.

    Men da var jo hele kvelden ødelagt, må man vel si.

    Før den hadde begynt.

    Så det var litt lavmål, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det at jeg hadde kjøpt gullfisk, det var det ingen som syntes at var morsomt da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    De andre som var på festen.

    Det var vel Andre Willassen, Elin Zahl Kristiansen, (het hu vel da, hu som heter Elin Winnem nå, som jeg også har kalt Elin fra Skarnes, tidligere i denne boken).

    Også var det Tim da, og meg.

    Og det var også en leder, i Unge Høyre der.

    Han fortalte det, at han hadde ansatt ei dame, hos Høyre.

    For hu hadde vært så god i ‘Word Perfect’, som han trodde, at hu hadde skrivi, på søknaden sin da.

    Men så så han det seinere, (fortalte han), at det var ‘World Perfect’, som hu hadde skrivi da.

    Så han måtte jo ha vært blind omtrent nesten.

    (For å være litt slem).

    Hvis han ikke kødda da.

    Han Unge Høyre-lederen.

    Som var en ganske glatt type med blond sleik vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dessuten så var det en distriktsjef i Rimi der, på den festen.

    Som het Knut Mørk vel.

    Han var en høy og stille kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn at vi også fikk høre noen historier fra Rimi der.

    Det var bare den historien fra Unge Høyre, som jeg husker, fra den festen.

    Eller vorspielet, (må man vel nesten kalle det), så havnet vi på byen da.

    Og om ikke dette var en dårlig nok kveld for meg, fra før av.

    Så ble det straks verre.

    Vi tok taxi ned til Oslo Sentrum da, (var det vel).

    Og i gågate-delen, av Karl Johan, så møtte selskapet min søster Pia.

    Som gikk oppover Karl Johan, sammen med en blond ung mann, (som jeg tror at må ha vært Glenn fra Røyken, fra bofelleskapet hennes).

    Og Pia fikk han blonde gutten til å tigge penger.

    Han gutten var kanskje full eller dopa.

    Jeg la noen mynter jeg hadde, oppi hva det var igjen, som han gutten samla inn pengene i.

    Mens jeg prata noen ord med Pia da.

    For jeg klarte ikke helt å koble det her.

    Men jeg var bare glad for å møte noen kjente, (nemlig søstera mi), da.

    Som ganske nylig hadde flytta til Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De andre i selskapet, de stakk fra meg, mens jeg prata med søstera mi da.

    Jeg tenker nå, at de kanskje hadde prata om meg, før jeg dukka opp, på festen der.

    Om at jeg hadde flytta til Ungbo, osv.

    Og at det ble prata negativt om meg der kanskje da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    For Elin fortalte meg det, at alle på festen bare hadde stikki av, (uten å gidde å vente på meg da, mens jeg prata med Pia), bortsett fra Magne Winnem, (og vel henne selv), da.

    Så sånn var det.

    Så det var kanskje sånn, (for noen), at det var som at jeg hadde fått en sykdom fra bibelen.

    Nemlig spedalskhet.

    Siden jeg bodde på Ungbo.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken, så var det sånn, at det var bare tilfeldig, at jeg flytta inn, på Ungbo.

    Det var fordi at det ikke ble noe av, at jeg skulle bo sammen med de to Rimi-damene, på Grunerløkka.

    Og fordi at Mette Holter maste sånn på meg, om å flytte ut, fra der jeg leide av henne, og Arne Thomassen.

    Og fordi, at jeg så noen Ungbo-plakater, på T-banen da.

    Så Ungbo, de var i det åpne markedet, må man vel si.

    Siden de hadde plakater på T-banen, og sånn, da.

    Så for meg, så virka ikke det her med Ungbo så dramatisk da, hvis jeg skal være ærlig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Selskapet til Winnem, vi endte vel opp på Tut og Kjør, eller et av de andre stedene, i Kirkegata der, husker jeg.

    Jeg husker at ei dame, med flosshatt, (eller noe), gikk rundt der, på det ganske lille stedet, som vi var på der da.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men hvorfor Pia tvang en gutt, til å tigge, (sånn som jeg skjønte det, ihvertall), i Karl Johan, en lørdagskveld.

    Det veit jeg ikke.

    Men sånn var det ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Tim Jonassen, han fortalte vel det, på den her festen.

    At han og faren hans, hadde begynt sportsbutikk, på Aker Brygge.

    Og at de også hadde begynt en Norway souvenir-butikk, på Galleri Oslo.

    Hvor de hadde ansatt en kar, som solgte souvenirene da.

    Og, ‘han ordner regnskapet og alt mulig han’, sa Jonassen da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 2.

    Og en gang, et par år etter det her.

    Som jeg gikk gjennom Galleri Oslo.

    På vei hjem fra militæret, (på dimmedagen kanskje, for da tok jeg en buss, husker jeg).

    Så så jeg at Tim, faren vel og han som jobba der, (en eldre kar da), stod i den butikken da.

    Og de skulle vel legge ned den butikken da, skjønte jeg.

    For den gikk sikkert dårlig da.

    Kunne jeg vel tyde på ansiktene deres, sånn cirka, vel.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Jeg er ikke sikker på om Tim kjente meg igjen.

    Men jeg syntes at dette var pinlig, så jeg bare gikk forbi da.

    For døra til butikken var stengt da.

    Men jeg så de her folka, gjennom et glassvindu da, var det vel.

    Og Tim prata på en streng måte, til han eldre karen, syntes jeg, at det så ut som, da.

    Mens han hadde på seg en rar hatt, på hodet da.

    Så om Tim var homo?

    Siden jentene i Hyggen, kunne prate så nedlatende om han, på festen hans, osv.

    Og jentene i klassen vår, på Gjerde, de gjorde også et poeng av, en gang, at Tim klipte seg så ofte, husker jeg.

    Men han har jo samboer og sånn nå så.

    Så han er kanskje bare original eller snobbete, og at det er derfor at han hadde på seg en sånn rar hatt/lue da, i 1993, eller når det var, som jeg tilfeldigvis så den her episoden, (eller scenen), da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 86: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Jeg har noen stikkord-notater, som jeg skriver fra nå.

    Og noen av de er kanskje litt dumme/pinlige, så de har jeg sikkert spart til slutt da.

    (Noe sånt).

    En gang jeg var nede i Sentrum, på den her tiden, så var jeg på Jack & Jones, var det vel, på senteret Arkaden, i Karl Johan.

    Jeg spurte vel en som jobba der, om de hadde sommerskjorter, (eller noe), kanskje siden jeg pleide å låne min fars sommerskjorter, det første året, som jeg gikk på Sande Videregående.

    (Noe sånt).

    Men han som jobba der, han svarte det, at, ‘om sommeren, så går du bare i sånne her skjorter, vet du’, (eller noe), og viste at han gikk i sånne tennisskjorter da.

    Det syntes jeg ble litt uvant, så jeg kjøpte meg vel heller noen t-skjorter, tror jeg.

    Men en god del år seinere, (etter at jeg ble butikksjef, osv.), så gikk jeg over til å gå med sånne tennisskjorter mye da, (istedet for t-skjorter), siden de tennisskjortene har krage og sånn da, og vel ser litt mer formelle ut da, enn t-skjorter.

    Noe sånt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var med OBS Triaden, på en samling, på hotellet Olavsgård, i Skedsmo/Romerike, dagen før Matland bytta navn til OBS Triaden.

    Så dro vi innom butikken, etter møtet/foredraget/seminaret, på Olavsgård.

    Og da tok vi vel buss, tilbake til Triaden, mener jeg.

    Og da sa butikksjef John Ellingsen, (var det vel), at i tillegg til tilbudene som stod i kundebladet, så kunne vi som jobba der, få kjøpe Levis-bukser billig.

    Som et slags ekstratilbud da.

    For vi ansatte, vi skulle få se den ny-ombygde butikken, (med ny spesialvareavdeling da, som Matland ikke hadde), dagen før kundene fikk se den da.

    Også fikk vi også lov til å kjøpe de gode tilbudene, før kundene da.

    Men bare en av hvert tilbud, (eller noe sånt da).

    (Og de tilbudene, de vekte ikke akkurat meg opp så mye, husker jeg.

    Som jo hadde vært med på et eller to-års jubileet til Gågata, i Drammen, (var det vel), da for eksempel Spaceworld, i Risto-senteret der, solgte ti Spectrum-datamaskiner, (dette var midt på 80-tallet), for en krone stykket.

    Og bokhandelen på Lyche, solgte tastafoner, (var det vel), også for en krone da.

    Mange butikker, på Risto-senteret, Lyche og Glassmagasinet da.

    De hadde dyre ting, som kostet flere hundre kroner til vanlig, til salgs for en krone da.

    I begrenset antall.

    Så hele Gågata i Drammen, var jo helt stappa full av folk, (må man vel si).

    Og innvandrere var der hele familier, husker jeg.

    Og noen eldre, Drammenser-damer, klagde på at ungene til noen pakistanere, (var det vel), grein da, noen av dem, der de stod, midt inne i en flokk, av elleville kunder, (mye pensjonister vel, men også skoleungdom som Kjetil Holshagen og meg, som hadde skulka skolen, for å være med på det her da), som løp som gale nesten, når butikkene åpnet da, for å prøve å være blant de ti første som fikk tak i en datamaskin, til en krone da.

    Det var Kjetil Holshagen, som bodde like ved meg på Bergeråsen, (men som egentlig var fra Konnerud, i Drammen vel), som tipsa meg om det her, og fikk meg til å bli med, på en-kroners-tilbud, i Gågåta, i Drammmen da.

    Selv om vi var sjanseløse, til å komme først til datamaskinene.

    Jeg stod først, i en inngang, som gikk fra Lyche, (eller om det var Glassmagasinet), og inn til Risto-senteret.

    (Var det vel).

    Men de åpnet hovedinngangen først.

    Så jeg fikk ikke tak i datamaskin, like vel.

    Og jeg var ivrig etter å komme inn, (husker jeg).

    Så jeg gikk for nærme, da skyvedøra skulle åpnes.

    Så han som åpna den, måtte åpne den på nytt vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men om det ekstra olabukse-tilbudet, til John Ellingsen.

    Om det var et angrep på meg?

    Som ikke lukta så bra, den dagen, for jeg hadde jo hatt så mye sex, med hu Ragnhild fra Stovner, natta før det her, (så jeg lukta vel en del av hennes kjønnssafter, vil jeg nok tippe på).

    For jeg var fyllesyk, (for det her var på en søndag), og jeg var nesten redd for at jeg skulle få kjeft, av Arne Thomassen, som satt oppe, når jeg kom ganske tidlig hjem, på søndagen da.

    Siden jeg ikke hadde vært hjemme, den natta da.

    Kanskje han syntes at jeg hadde gjort noe galt.

    Det visste jeg ikke sikkert.

    Så jeg prøvde å late som ingenting da.

    Og begynte vel å prate om noe løst snakk da, (eller noe).

    Det ble ihvertfall ikke til at jeg fikk dusja, av en eller annen grunn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et par episoder til, med hu kassaleder Helen, (fra Finland), som jeg har skrevet opp her.

    En gang, når jeg begynte tidlig, en lørdag vel.

    Så dukka ikke Helene opp på jobben, når hu skulle, (husker jeg).

    Butikken, (eller hypermarkedet), det åpna vel klokka 9 vel, (mener jeg å huske).

    Men vi kassererne, vi skulle være på jobb, klokka 8 da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    For vi måtte vaske kassa, før dagens start.

    Og sette ut skrina og sånn da.

    Og sette opp avisene, (nemlig VG og Dagbladet, var det vel. Vi solgte veldig mange aviser, så dette var en jobb som kunne ta litt tid faktisk, å fylle opp alle de sikkert flere tusen avisene, som vi fikk hver dag).

    Og dette brukte vi en time på, for kassa skulle vaskes ordentlig da.

    Og det var kanskje litt mer laid-back, på Matland/OBS Triaden, enn i Rimi, hvor man vel bare kanskje ville fått et kvarter eller en halvtime, på å vaske ei kasse og sette opp noen aviser da.

    (Hvis man ikke ble bedt om å vaske kassa innimellom at kundene var i kassa da.

    Det kunne vel også skje, i Rimi.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når hu Helene, ikke dukka opp, på jobben, klokka 8, som hu skulle.

    Så var det noen, (James og Fanney vel, blant annet, hvis jeg husker det riktig), som ikke gjorde jobben sin.

    De stod liksom bare der, istedet for å begynne å vaske kassa si da.

    Mens jeg gikk og henta ei bøtte vann, på lageret, som vanlig da.

    Og vaska kassa som vanlig da.

    Mens James og Fanney, (var det vel), de bare stod der da.

    Også dukka Helene opp rundt klokka halv ni vel.

    Hu hadde vel forsovet seg da.

    Og hu slutta vel ikke så lenge etter dette, mener jeg å huske.

    Hu begynte jo å jobbe på Rema Furuset, sammen med hun andre kassalederen, nemlig Carmen, under deres tidligere disponent, fra da butikken het Matland, nemlig en ved navn Paulsen, som jeg har for meg, at hadde mørkt helskjegg.

    Men da jeg begynte på Matland/OBS Triaden, så hadde jo han Paulsen solgt butikken sin, til Forbrukersamvirke da, så det er mulig at jeg roter, for han Paulsen, han var vel ikke akkurat så ofte innom Matland/OBS Triaden, etter at han solgte butikken vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men jeg lurer på om jeg såvidt la merke til han en gang, og at kanskje noen kolleger sa at han med det mørke helskjegget var Paulsen da.

    Men det er mulig at jeg roter også.

    For dette er jo over 20 år siden nå, at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der, på det halvt-års vikariatet mitt, som var heltid.

    (I det hvileåret mitt, fra NHI, hvor jeg skulle spare opp penger).

    Så var ei ung dame, som jobba i kassa, på det andre skiftet, enn det som jeg selv jobba på.

    (Jeg jobba jo på samme skift, som Kenneth fra Høybråten, Knut Hauge, Lene fra Rælingen, Elin fra Trøndelag og hennes lillesøster Brit fra Trøndelag).

    Og hu dama, hu så skikkelig blodfattig ut, (eller noe), vil jeg si.

    Hu hadde mørkeblondt hår vel, (tror jeg).

    Og hu var tynn og bleik, og hadde ringer under øya da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu fikk sparken, etter at jeg hadde jobba der i cirka halvt år, eller et år vel, (eller noe), husker jeg.

    Jeg ble fortalt noen episoder, av Liss eller Fanney, (eller hvem det kan ha vært igjen), i kassa.

    Saken var at hu blodfattige kassadama, hu hadde blitt tatt tre ganger, i kassa-kontroll, (var det vel).

    Men hu kunne forklare hva som hadde skjedd, i alle tre tilfellene.

    (Omtrent som meg, når jeg prøvde å forklare, i et tidligere kapittel, hva som egentlig skjedde, da jeg fikk en muntlig advarsel, siden Klara og de andre damene på kontoret, ikke kunne klarte å finne en avis, (som en kassa-kontrollør, hadde kjøpt i kassa mi, uten å vente på kvittering), på kassarullen, for oppgjøret, for den dagen.

    Da han kassakontrolløren, bare lå igjen noen mynter, på kassa, mens han gikk forbi køen da.

    Noe mynter, som jeg mener at jeg må ha glemt bort.

    (Som jeg skrev i et tidligere kapittel).

    Siden han kontrolløren ba om et spesielt sted, å legge de myntene sine da.

    Jeg henviste da, (etter at jeg først måtte tenke meg om litt, og se meg om litt, for dette spørsmålet, om et spesielt mynt-sted, det hadde jeg ikke fått før. Vanligvis, så gikk ikke folk forbi køen der, og hvis de gjorde det, så la de vel vel bare myntene på båndet, eller disken, (eller om de ga meg pengene i hånden), mener jeg), til en myntskål, som jeg håpet at ville være et bra nok sted for han da, å legge myntene sine.

    Mens jeg slo ferdig den kunden, som jeg holdt på med da.

    Men så glemte jeg de myntene, for de var skjult av en bankterminal, som hadde blitt plassert oppå den myntskåla, som var innebygd i kassadisken da.

    Antagelig fordi at bankterminalen ble ‘oppfunnet’ etter at kassadisken ble oppfunnet da.

    Sånn at det ikke var noe egnet sted, på den kassadisken, til å ha den bankterminalen på da.

    Noe sånt).

    Men da hadde kassaleder Helene sagt det, at det var umulig, å huske de tre episodene.

    Ettersom det var så mange kunder, som handla på OBS Triaden der.

    Så da måtte det være sånn da, at hu kassadama gjorde noe galt da.

    Mente kassaleder Helene, (sånn som jeg skjønte det, på Liss og/eller Fanney vel. Eller hvem det kan ha vært igjen).

    Jeg sa ikke noe om det med at hu kassereren fikk sparken.

    Eller om hu kunne ha husket alle disse tre handlene.

    Det ville jeg ikke si noe om.

    Men jeg forsvarte istedet Helene, (husker jeg).

    For jeg syntes at hu var behagelig å jobbe sammen med da.

    For hu var så rolig og behersket liksom.

    Og hyggelig, må man vel nesten si.

    Så jeg svarte bare det, at Helene var den beste sjefen, som jeg noen gang hadde hatt.

    (Og jeg hadde jo jobba på CC Storkjøp og i Det Norske Hageselskap også).

    Så jeg ville ikke være med på et angrep, på Helene da.

    Selv om jeg nok skjønte det, at det Helene sa, kanskje ikke var logisk da.

    Altså, de kunne vel ikke bare si det sånn, at det var umulig å huske tre kunder, blant mange, for en kasserer.

    Kanskje noen kasserere hadde veldig god hukommelse, for eksempel.

    Hu kassadama, som det var snakk om, hu hadde jo de ringene under øya og da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så hvem vet, kanskje hu lå oppe hele natta, og tenkte på sånne her ting, (for eksempel), da.

    Det kunne vel kanskje tenkes, det og.

    Men dette var jo ikke min business, for å si det sånn.

    Hva kunne jeg gjøre med dette liksom?

    Jeg var jo bare en vanlig kasserer der.

    En som var nederst på rangstigen der, på OBS Triaden.

    Jeg var liksom bare en vanlig ‘fotsoldat’ der da, nederst på stigen, som kasserer, og uten noen makt der.

    Så hvorfor Liss og/eller Fanney, (eller hvem det var igjen), begynte å ta opp den her personalsaken, med meg, det veit jeg ikke.

    Kanskje de prøvde å lage noe rabalder?

    Hva vet jeg.

    Hu kassadama fikk ihvertfall sparken da.

    Og jeg lurte kanskje litt på den episoden, (og hadde det kanskje litt bakhodet).

    Men det var ikke sånn, at jeg tok opp denne episoden, med noen sjefer, eller noe, på OBS Triaden der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste episodene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 85: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Da jeg jobba i ferskvareavdelingen, så var det spesielt en episode, når det gjaldt kundene, som jeg husker godt.

    Jeg fikk vel noe slags opplæring, i å pakke inn fisk, fra han med det mørke håret, som var cirka på min alder, (jeg var altså 21 år på den her tida).

    Men jeg hadde hørt det, at hu eldre dama, som jobba i ferskvaredisken, det første året jeg jobba der.

    Hu hadde jeg hørt at sa, en gang, som jeg gikk forbi, for å spise lunsj, eller noe.

    Når hu ikke var så fornøyd, med den pakka hu hadde lagd da.

    At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret’.

    (Noe sånt).

    Og da lo kundene da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når et eldre par, skulle kjøpe en hel fisk, en lørdag.

    Det var vel laks eller torsk kanskje.

    Så prøvde jeg å pakke inn den her fisken da.

    Som var på flere kilo da.

    Men jeg tok kanskje for mange lag, med papir, rundt fisken.

    Siden den var litt fuktig da sikkert, der den lå i fiskedisken da.

    For pakken ble liksom veldig bulkete og firkanta da.

    Og da beklagde jeg det, husker jeg.

    Og prøvde å være høflig da.

    Også tenkte jeg, at jeg kunne jo tulle litt, og si det samme, som hu eldre dama, som hadde jobba der, pleide å si.

    (Som jeg hadde hørt en gang, ihvertfall).

    At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret så’.

    Men da blei det kunde-paret helt stille, husker jeg.

    Så da lurte jeg på om jeg hadde sagt noe galt, husker jeg.

    Så dette var ikke bare en enkel jobb.

    De fleste av kundene, de kjente meg nok igjen fra kassa.

    Og å pakke inn kjøttpålegget, det gikk greit.

    Men de største fiskene, de sleit jeg litt med da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi solgte forresten også mye grilla kylling, i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, på lørdagene.

    Og jeg lærte vel etterhvert, å ta ut sånne grillspyd, som kyllingen var tredd på, ut av grillen, (eller om det var grillene), da.

    Og jeg lærte også å klippe disse kyllingene i to, (husker jeg).

    Når noen bare skulle ha en halv kylling da.

    Dette gikk greit, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var det å pakke inn fisken, som var det store problemet mitt, i ferskvareavdelingen der, vil jeg si.

    Det var ikke så enkelt da, syntes jeg.

    Men nå jobba jeg bare lørdager der da.

    Og lørdag er vel kanskje ikke den store fiskedagen, i Lørenskog og Oslo.

    Så det var kanskje derfor at jeg aldri fikk helt teken, på den her fiskeinnpakkinga da.

    Siden det ikke ble solgt så utrolig mye fisk, rett og slett.

    Jeg pakka vel kanskje bare inn en 10-20-30 fisker, den tida jeg jobba der.

    Hvis jeg skulle gjette.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når man jobba i ferskvareavdelingen.

    Så var det forresten vanskelig å få veid opp akkurat for eksempel et hekto servelat da.

    (Eller hva det kunne være, som kundene ville ha da).

    Og vi skulle helst veie opp litt over da, (ihvertfall istedet for å veie opp for lite).

    (Sa han med det mørke håret vel).

    Og så skulle vi spørre kundene, om det var greit, at det for eksempel var åtte gram over da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var litt klønete, i begynnelsen der da.

    For jeg pleide visst å holde hånda mi litt oppå vekta, (noen ganger ihvertfall), sa han med det mørke håret der, en gang, en av de første gangene, som jeg jobba der da.

    Mens jeg veide kjøttpålegg og sånn, for kundene da.

    Men dette var ikke noe jeg gjorde med vilje.

    Men det var nok fordi at jeg var stressa og ikke tenkte på hvor jeg gjorde av hånda mi da.

    Mens jeg leita etter riktig kode, (og sånn), på vekta da, sånn at pris-etiketten skulle bli printa ut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lageret, så jobba det en kar, i 30-40-åra, med helskjegg, som var lagersjef vel.

    Og jeg tror det var broren, til hu lyse, som jobba i frukta, i helgene, som sa til meg det, (utenfor sammenhengen vel), at han lagersjefen, han likte sånn og sånn musikk.

    (Av en eller annen grunn).

    Men dette var ikke den samme musikken, som jeg likte, (mener jeg å huske).

    Så hva dette var om, det veit jeg ikke, (for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når noen av kundene, ble bråkete der.

    (Noe som ikke skjedde så utrolig ofte der, for å være ærlig).

    Så var det ikke meg, som de ansvarlige i kassaområdet, ropte på.

    Nei, jeg var nok for tynn, til det.

    Jeg var jo bare 20-21 år, og veide vel bare såvidt over 60 kilo vel, de cirka to årene, som jeg jobba der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når ei dame, i 20-åra, (som virka som at hu var narkoman, eller noe, må man vel si).

    Når hu begynte å rope og skrike og kanskje slå litt rundt seg, (eller hva det var), i kassa-området der da.

    Så var det ingen som ba meg, om å hive henne ut derfra.

    Men de damene i kassa, (Liss og Fanney og/eller Marit vel), de diskuterte hvem de skulle rope på da, (var det vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Meg ville de ikke be om å rydde opp, (overhørte jeg).

    Men de ropte på lagersjefen, på callinga da.

    Og så måtte vel han faktisk, (mer eller mindre ihvertfall), slåss med hu narko-dama da.

    For å få henne ut av butikken.

    I noe som virka som en scene fra en film nesten, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Elin, fra Trøndelag.

    (Som jobba fast i kassa.

    Og som ble gravid, mens jeg jobba der, og som mente at hu skulle kalle opp sønnen sin, etter meg).

    Hu hadde noe rart for seg, en gang, på jobb, i kassa der, husker jeg.

    Hu kom med en pantelapp, i kassa mi, husker jeg.

    Noe som kanskje virka litt rart.

    Men det var ikke noe forbud akkurat, for de ansatte, å bruke panteautomaten heller der vel.

    Og jeg regna ikke med, at det var noe tull, med de som jobba der.

    Så jeg tenkte ikke så langt, (for å være ærlig), som at dette skulle være noe mistenkelig da.

    Så jeg slo bare inn den pantelappen, til hu Elin da, uten å tenke så mye over det.

    Også kjøpte hu vel noe tyggegummi eller pastiller, samtidig vel.

    Også kom hu tilbake til kassa mi igjen da, litt seinere.

    Også spurte hu meg, ‘vil du ha?’.

    (Eller noe sånt).

    Også fikk jeg vel en tyggegummi eller en pastill da.

    Jeg svarte vel ja nærmest for høflighets skyld vel.

    Men plutselig, så smalt det fra hu Elin da.

    At, ‘nå har du vært med på det’.

    (Eller noe sånt).

    Og da skjønte jeg det, at hu Elin, hu hadde sikkert tatt en pantelapp, fra sitt skrin da.

    Og så vekslet den pantelappen inn, hos meg, i min kasse da.

    Sånn at den pantelappen, den ble nok vekslet inn to ganger da.

    Først av en kunde, som gikk i kassa til Elin da.

    Og så av Elin selv, (i min kasse), da.

    Men dette kunne jo ikke jeg vite, må jeg si.

    Jeg regna vel med at dette var noen brusflasker hu hadde kjøpt selv, eller noe.

    (Eller jeg tenkte sikkert ikke så langt engang).

    Så jeg kvakk jo til, og syntes at hu Elin var rar da, siden hu sa det greiene, om at jeg hadde vært med på den her stjælinga hennes da.

    For dette hadde jo foregått helt over hue på meg, (for å si det sånn).

    Det var ikke sånn, at jeg var noe tankeleser, eller noe, (for å si det sånn).

    Så hu Elin, (som var storesøstera, til hu Brit, som seinere ble kassaleder der vel), hu stjal altså på jobben, og skyldte på meg da.

    Så hu må jeg nesten advare litt mot, mens jeg driver og skriver om den tida her, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For å ta med om det og.

    Så var det faktisk lov å ta godteri der, på OBS Triaden.

    Men det var bare etter stengetid.

    Og det var bare et smågodt da, (eller kanskje maks to).

    For det stod et ganske stort smågodt-stativ, på veien, bort til kontorene og garderobene der, fra kassene da.

    Og der var det lov å ta et smågodt da, (var det vel), når butikken hadde stengt da.

    Husker jeg at hu Helene, (kassalederen fra Finland, som snakka svensk), sa en gang da, rett etter stengetid, (en travel dag vel).

    Så jeg pleide vel å gjøre det, noen ganger jeg og, at jeg tok litt godteri der da, etter at butikken hadde stengt.

    Etter en lang dag da.

    Men jeg gjorde visst dette på feil måte da.

    For jeg tok alt for mange godt, i kjeften, på en gang da, (fikk jeg høre).

    For det var bare lov å ta et eller to godt da.

    Og ikke fire-fem, (eller hvor mange det kan ha vært), som jeg visst hadde tatt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var en litt rar regel, må man vel si.

    For jeg har lest i avisa, om en kar, som jobba på et lager vel, og som fikk sparken, for å ha spist noen få smågodt, på jobben.

    Men på Matland/OBS Triaden, så var dette faktisk lov da.

    Men bare like etter at butikken hadde stengt.

    Og bare et godteri hver dag da, (eller kanskje maks to), tror jeg.

    Men hvem som fant på den regelen, det veit jeg ikke.

    Det regelen, den var vel ikke så lett å sjekke, at ble overholdt.

    Da måtte nok de kassalederne ha fulgt nøye med på meg, tror jeg.

    Siden de kunne se hvor mange smågodt det var, som jeg heiv inn i kjeften, ved dagens slutt da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så denne regelen, den sklei vel kanskje litt ut da.

    Jeg tenkte vel kanskje sånn, at hvis det var en dag, som jeg hadde jobba skikkelig bra, så kunne jeg ta meg lov, til å spise mange smågodt, (istedet for bare et eller to), da.

    Siden jeg liksom hadde vært så flink, og fortjente det da.

    Men det var tydeligvis ikke sånn, som kassalederne, tenkte seg det her da.

    Det var visst på en annen måte, som dem tenkte seg dette da.

    Men her måtte man igjen nesten være tankeleser, (vil jeg nesten si), for å skjønne helt hvordan dem tenkte seg det her da.

    For dette var vel en regel, som ble laget, før jeg begynte der, tror jeg.

    Og som hu Helene bare forklarte om, en dag, etter at det hadde vært mye å gjøre på jobben vel).

    Og hva hu Helene sa på sitt svensk, (mens hu hadde noe godteri i kjeften), det var kanskje ikke så lett å skjønne heller vel.

    Og det her var jo noe som ble sagt på slutten av en travel dag og.

    Og jeg visste jo ikke det, at det var så nøye, om man tok et eller to eller tre eller fire godteri liksom.

    Men jeg slutta vel sikkert å ta godteri der, etter at jeg fikk kjeft for det her, (av kassaleder Helene vel, mens alle de andre i kassa hørte det da), hvis jeg skulle tippe.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 84: Mer fra OBS Triaden, mm.

    I ferskvareavdelingen, (før den gikk konkurs), så jobba det også ei dansk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, husker jeg.

    Hu gikk i kassa mi en gang, husker jeg.

    (For å kjøpe lunsj, eller noe, vel).

    Og jeg prøvde å tulle-prate på dansk da.

    (Siden jeg hadde en dansk mormor da, (nemlig bestemor Ingeborg)).

    Så jeg prøvde å si ‘min bestemor er dansk’, med dansk-aktig uttale da.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa hu danske, i ferskvaren, at da trodde hu det, at bestemora mi måtte være fra København.

    Og det var jo riktig da, bestemor Ingeborg var jo født og oppvokst på Sjælland, nemlig i Fredriksverk og i København da.

    I den danske overklassen, som datter av en fabrikkeier som eide en av Danmarks største fabrikker.

    (Nemlig jernverket i Fredriksverk da.

    Og hennes bestefar eller oldefar skjenket byen havnen der da.

    Og bestemor Ingeborg vokste opp herskapelig da, i en stor direktørbolig der.

    Og hun hadde privat-lærerinne, (sammen med sine søsken), har jeg lest på nettet.

    Og hun var etter adelige/kongelige og hennes morfar, (Anders Gjedde Nyholm), var også Chef for Generalkommandoen, tilsvarende det som heter forsvarssjef, i dag).

    Men jeg svarte ikke noe, da hu danske i ferskvaren, spurte om min mormor var fra København.

    (Siden hu syntes at jeg snakket som en fra København da kanskje, når jeg tulle-snakket på dansk).

    For på den her tiden, så var jeg vel ikke helt sikker på, på hvilken øy, som Fredriksverk lå da.

    For alt hva jeg visste så kunne like gjerne Fredriksverk, (eller om det skrives Fredriksværk), ligge på Jylland eller Fyn, som på Skjælland.

    (For alt hva jeg visste, liksom).

    For det var ikke sånn at noen i slekta mi hadde dratt meg ned, for å se på den byen, Fredriksverk, som en av mine danske forfedre, hadde eiet et stort jernverk og skjenket byen havnen i.

    Nei, det var det aldri snakk om engang, at jeg skulle på noe ferie, eller noe sånt, ned dit.

    Kanskje fordi at bestemor Ingeborg sin far, han mistet jo dette jernverket.

    Fordi han ikke ville være ‘jovial’, som min mormor sa, når jeg ringte henne, her fra England, et år eller to, før hun døde, i 2009.

    For han eide visst det jernverket sammen med en svoger, som visst gjorde et eller annet slags ‘lureri’ nesten da, sånn at min oldefar mistet sin del av jernverket da.

    (Noe sånt).

    Og min danske oldefar, han begynte da etterhvert heller å jobbe som agent/grossist, i København, for noen store, tyske rederier, (var det vel), i mellomkrigstiden da.

    (Etter at min mormor og de først hadde bodd en stund i Tyrol, (fortalte min mormor, på telefonen).

    Etter at min oldefar mistet sin del av det berømte jernverket da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også ei nordlandsk dame vel, som jobba i den ferskvareavdelingen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg kunne vel ikke alt på rams, på den her tiden, om at min morfar, Johannes Ribsskog, hadde vært rådmann, oppe i Hadsel, (i Vesterålen), på 50 og 60-tallet.

    Men det er mulig at jeg huska det min mor noen ganger sa.

    På 70-tallet, osv.

    Nemlig at det bare fantes ‘en gate’, i Stokmarknes, (hvor hu vokste opp).

    Og at jeg eventuelt fortalte det her, til hu nord-norske, i ferskvareavdelingen da.

    Det kan tenkes.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, som jeg jobba, som ansvarlig, den første dagen, som sommer-spesialvare-avdelingen, var åpen, våren/sommeren, 1992.

    Så var det en veldig høy diff, i kassa, husker jeg.

    Som jeg vel fikk skylda for, (eller ihvertfall kjeft for), vel.

    Men de her spesialvaresjefene.

    (Det vil si Lars Erik Koritov, som var sjef for spesialvareavdelingen, på OBS Triaden da.

    Og en annen kar, som antagelig må ha vært sjefen for spesialvareavdelingen, på OBS Lillestrøm, (siden Forbrukersamvirket i Lillestrøm kjøpte opp OBS Triaden, etterhvert da, etter at han disponent Skjalg, slutta/fikk sparken vel).

    Disse kara, de var sikkert flinke, når det gjaldt spesialvarer.

    Men når det gjaldt kunnskap om kassaapparater, så var de ikke helt på topp, tror jeg.

    For dagen før jeg jobba der, (var det vel).

    Så hadde vi hatt et møte da, (som jeg har skrevet om tidligere. Da jeg sa at kassa burde være boltet fast, for den stod bare løst da, oppå et bord, eller noe).

    På det møtet, (eller hva man skal kalle det), så ble det foretatt en del prøveslag.

    For det var noen dyre varer, (som jeg ikke husker nøyaktig hva var, som ble solgt der.

    Bildekk muligens).

    Og jeg visste jo ikke hva som ble gjort, med den kassa, før jeg skulle jobbe i den avdelingen, dagen etter, eller noe.

    Men etter at det var en høy diff der da.

    Så skjedde det, at ei dame på kontoret, (ikke Klara, for hu mista vel jobben, omtrent da disponent Skjalg slutta, tror jeg), så på rullen.

    Og da så hu det, at det hadde blitt foretatt masse prøveslag da, på flere hundre kroner da, flere av de.

    Så det var jo grunnen til diffen da.

    At vi hadde testa kassa, dagen før.

    Uten at kassa hadde blitt nullstilt i mellomtiden.

    Fortalte hu kontordama meg, mens hu lo/smilte litt da, av at det gikk an liksom, å tøyse/rote sånn, liksom.

    Men jeg vet ikke om Lars Erik Koritov, skjønte hva som hadde skjedd.

    Når det gjaldt grunnen til at det ble så høy diff.

    Og når det gjelder han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm, så nok ikke han med seg det, tror jeg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men han kjefta vel på meg, fordi at noen sedler hadde falt bak kassaskuffen, (mener jeg å huske).

    Fant vi ut, når vi tok oppgjøret, etter den første dagen da.

    Men dette var et kassaapparat, som jeg ikke var vant med.

    Og det var vel ikke drop-safe der heller, tror jeg.

    Så sedlene fløyt liksom, i kassa der da.

    Men hva skulle man gjøre, når det ikke var drop-safe der liksom?

    Nei, det var ikke så mye jeg kunne ha gjort da egentlig, (vil jeg si).

    Men han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm da.

    Han ble sur på meg, på grunn av de her tingene da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg fikk vel ikke lov å jobbe mer i den sommer-spesialvare-avdelingen, etter den første dagen der vel.

    Så det er mulig at jeg endte opp med å bli noe slags syndebukk, for de her problemene da.

    Jeg fikk ihvertfall ikke lov til å jobbe der mer enn en vakt, (eller noe), mener jeg å huske.

    Enda jeg egentlig ikke hadde noe imot å jobbe selvstendig heller.

    Sånn som det arbeidet, i den sommer-spesialvare-avdelingen var.

    For der, så var det bare jeg som jobba, det meste av tiden, på den nevnte vakta, som jeg jobba der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at Matland ble til OBS Triaden vel.

    Så hadde vi et slags smilekurs, på spiserommet der, (var det vel).

    En kar, fortalte oss det, at det var menneskelig å feile.

    Og at vi måtte godta det.

    Og innse at alle kunne gjøre feil, (husker jeg).

    Noe som jeg husker, at gjorde meg mindre stressa og anspent.

    At det liksom var lov til å gjøre feil da.

    Det hadde jeg vel ikke hørt så ofte før, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også muligens på det kurset, at vi i kassa, fikk beskjed, om å si ‘velkommen igjen’, til alle kundene.

    Noe som varte i en del uker vel.

    Før flere og flere slutta og si det da.

    Og tilslutt, så stod det en litt eldre fyr, oppå meg omtrent, i kassa, og skreik ‘velkommen igjen’, til meg, igjen og igjen da.

    Som på en slags ironisk måte da.

    Fordi det hadde vært noe feil prising, inne i butikken, eller noe.

    Så skulle han eldre, litt ‘gnom-aktige’ karen, (må man vel si at han var).

    Han skulle liksom hevne seg på meg da, ved å skrike gjentatte ganger, (som en ‘hårføner-aktig’ måte nesten), like ved der jeg satt og jobba da.

    På grunn av at jeg sa noe jeg hadde fått beskjed om å si, på det smilekurset da, (var det vel).

    Og fordi at noen på gølvet, i butikken, hadde rota med noe prismerking, (eller noe sånt), da.

    Så det var jo veldig artig, må jeg si.

    Å ha en sånn gal idiot, stående like ved en, i fem minutter kanskje, mens han uten stans ropte ‘velkommen igjen’ da, (eller om det var ‘takk for handelen’, eller noe sånt. Det var ihvertfall det som vi fikk beskjed om å si, på et sånt kurs da, som han ‘idioten’ ropte i flere minutter, inn i øra mine da, på en travel fredags eller lørdagsvakt, var det vel).

    (Mens jeg hadde øya til Fanney eller Liss vel, på meg, fra kassa bak meg vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 83: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    For kundene, på Matland/OBS Triaden, så var det nok ikke så lett å forstå det, at ferskvareavdelingen, på Matland, (og cirka det første året, når det het OBS Triaden vel), var et eget firma.

    Ferskvareavdelingen var eiet av en kar, i 40/50-åra vel, med et litt langtrukkent, (eller om det heter pløsete), ansikt, og med ringer under øya, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om det var dette som grunnen.

    Men jeg hadde reservasjoner, når jeg satt i kassa, mot å ringe ferskvaren og for eksempel spørre om en pris, husker jeg.

    De folka i ferskvaren, de var gjerne litt mer ‘tøffe i trynet’, må man vel si, enn de som jobba i ‘vårt’ firma da.

    Så sånn var det, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel forresten spesielt hu Anka, (ble hu vel kalt), og hu dama i 50-åra.

    (Som begge jobba i ferskvareavdelingen da).

    Som jeg hadde problemer med, i begynnelsen der.

    Begge de gikk jo i kassa mi, på travle vakter, (for eksempel lørdager da), når jeg var ny på Matland/OBS Triaden der.

    Og henta seg røyk, et par ganger cirka, hver av dem vel.

    Og de sa da, at de henta røyken nå, også skulle de betale seinere på dagen.

    Siden det var lang kø, eller noe, da.

    Men de kom aldri og betalte, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg sa fra om det her, en gang, på spiserommet.

    Til hu Anka, (var det vel), at hu måtte komme og betale røyken sin.

    Men hu kom ikke og betalte da heller, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men etter at jeg sa fra, til hu Anka, på spiserommet, om det her da.

    Så slutta vel både hu Anka og hu eldre dama, å gå til kassa mi, for å be om røyk, uten å betale da.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Jeg tror at de slutta å gå i kassa mi punktum, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Noe sånt).

    Så de fikk kanskje ‘et horn i siden til meg’ da, etter at jeg sa fra om at hu ene på ferskvareavdelingen der, måtte huske å betale røyken sin da.

    På spiserommet den gangen.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også at jeg overhørte en samtale, mellom han med mørk blond hockey-sveis vel, (som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2), og hu Anka, (var det vel), på spiserommet der da.

    Mens jeg hadde pause da.

    (Disse folka fra ferskvaren, de hadde vel ofte et ganske høyt lydnivå, inne på det spiserommet, (og sikkert ellers og), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da sa vel hu Anka, til han med hockey-sveisen, at hu eldre dama, (som jeg ikke husker navnet på nå), hadde vondt i armen, eller noe, da.

    ‘Å, da er det ikke bare hue det er noe gæernt med da’, svarte han med hockey-sveisen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ferskvaren ble lagt ned.

    Så var vel grunnen som ble sagt, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall, selv om vel dette kanskje høres litt rart ut. Men jeg satt jo bare i kassa, så jeg kan nok ha misforstått dette og).

    Og det var noe med de runde fiskepuddingene.

    Som var prisa, til 14.90.

    At de gikk inn til 9.90, i kassa.

    Fløtepuddinger, het vel de.

    Men om det bare er jeg som husker feil, det er mulig.

    Men jeg husker at han tidligere eieren, skula stygt på meg, (vil jeg si).

    Den siste dagen han jobba vel.

    Mens han gikk rundt i butikken sammen med butikksjef John Ellingsen, var det vel.

    Så sånn var det.

    Et sånt skulende/stygt blikk, fra en ganske tøff kar vel, i 40-50-åra, som så herja ut, med ringer under øya og med et litt pløsete ansikt vel.

    Det blikket husker jeg enda, at jeg fikk, en gang jeg bare satt i kassa der, på OBS Triaden, husker jeg.

    Men hva det blikket skulle bety, det veit jeg ikke.

    Men de brukte kanskje meg som syndebukk da, for at ferskvareavdelingen gikk konkurs, (eller noe).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På CC Storkjøp, i Drammen, så hadde vi jo ikke hatt skanner-kasser, men bare PLU-kasser.

    Men på Matland/OBS Triaden, der var det scanner-kasser da.

    Og da var instruksen sånn, at vi som satt i kassa, vi skulle slå inn alle tallene, på EAN-koden, på varen, hvis ikke varen gikk an å scanne, i kassa da.

    For hvis trykket, på etiketten, til varen, var utydelig.

    Så hendte det, at varen ikke lot seg scanne, i kassa da.

    Og etiketten på de fløtepuddingene, som var runde.

    (Altså de var ikke pølseformede, som fiskepuddingene.

    Men de var runde hvis man så på de ovenfra da, mener jeg å huske).

    De etikettene, de var sånn, at strekkoden var trykket utydelig da, (eller noe).

    Sånn at de sjelden gikk inn i kassa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da, så var instruksen, til oss i kassa.

    At vi skulle slå inn hele EAN-koden da.

    Som var på elleve siffer, eller noe, (var det kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var instruksen sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at hvis det stod forskjellig pris.

    På varen.

    Og på kassa, når vi scannet varen/slo inn EAN-koden.

    Så skulle vi i kassa, ta den prisen, som var lavest.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For vi i kassa, vi kunne jo ikke vite det, hvilken pris, som stod på for eksempel fløtepuddingen, borte i ferskvareavdelingen.

    Og det hendte ganske ofte, at prisen som stod på varen og prisen som varen ble skannet til, var forskjellig.

    Og vi i kassa, vi kunne jo ikke gå rundt i butikken, hver gang dette hendte, for det hendte rimelig ofte da.

    Og det var jo heller ikke sånn at jeg pleide å kjøpe fiskepudding, og spise det til middag selv, liksom.

    Så det er mulig at det stod 9.90, på labelen og, til fløtepuddingen, det er mulig.

    Det her er bare noe jeg tenkt på, og nesten hatt mareritt om vel, i forbindelse med at han eieren av ferskvareavdelingen, som gikk konkurs, på OBS Triaden der, så så stygt på meg vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg tenker på det her, så husker jeg også hva han Per, som bodde i samme Ungbo-leilighet som meg, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (fra sommeren/høsten 1991), jobba med.

    (Noe jeg ikke kom på, i det kapittelet, jeg skrev, om da jeg flytta inn på Ungbo der).

    Og han jobba nemlig i Nordfjordkjøtt, (mener jeg å huske), som sjåfør, eller noe, vel.

    For jeg husker nemlig det, at jeg sa fra til han Per, om at det var det samme problemet, med mange av Nordfjordkjøtt sine pålegg-pakker.

    Som med den tidligere nevnte fløtepuddingen da.

    Nemlig at de påleggene fra Nordfjordkjøtt, ofte ikke scannet, i kassa da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg jobba ganske mange vakter, i de travleste kassene, på OBS Triaden.

    Så jeg hadde det problemet, kanskje hundre ganger, eller noe.

    (Hvis ikke enda fler ganger da.

    Hvem vet).

    Det året jeg hadde det halvt år heltidsvikariatet blant annet der, på OBS Triaden da.

    Så jeg burde vite hva jeg prata om, (mente jeg ihvertfall).

    Men han Per, han nekta da.

    Han sa at det hadde de aldri hørt noe om tidligere.

    Så han ville ikke helt tro på meg, tror jeg.

    Men jeg mener helt bestemt, at det ofte var sånn da, at etikettene til Nordfjordkjøtt-pålegg-pakkene, var dårlig trykket da.

    Sånn at varen ikke skannet i kassa da.

    Og da måtte kassereren slå inn alle de elleve sifrene da, (eller hvor mange sifre det var igjen), for å få varen til å skanne da.

    Og da ville kanskje folk som var nye i kassa, osv.

    Eller som var veldig stressa eller slappe/giddalause kanskje.

    De ville nok da muligens bare slå en pris, på de varene.

    (Inn på ‘kolonial’-knappen, eller noe).

    Sånn at salget ikke kom inn på data-systemet, til butikken da.

    Så jeg prøvde å gi han Per og Nordfjordkjøtt, et nyttig tips da, til hvordan varene deres kunne bli bedre da.

    Men dette rådet mitt, det kom nok ikke helt fram til Nordfjordkjøtt, tror jeg.

    Det rådet mitt, det stoppa nok hos han Per, som mente han visste bedre da.

    Enn meg, som hadde sitti mer en tusen timer sikkert vel, i kassa på OBS Triaden der da.

    (Noe sånt ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 82: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Våren 1991 så var det dansketur, med OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvem som arrangerte dette igjen.

    Men denne gangen var det ikke Knut Hauge og Lene fra Rælingen, som drev og arrangerte, tror jeg.

    Jeg kan faktisk ikke huske dem fra båten, (som var Stena Saga).

    Så det er mulig at de hadde slutta før det her.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at jeg ba om fyrstikker i resepsjonen, når jeg kom på båten.

    For jeg hadde ikke lighter, (av en eller annen grunn).

    (Dette var en lørdag kveld, og jeg hadde vel jobba hele dagen, på OBS Triaden.

    Så det er mulig at lighteren min lå igjen på spiserommet, eller noe.

    Hvem vet).

    For jeg mente vel å huske at de pleide å ha fyrstikker, i resepsjonen da, på disse ferjene.

    Men timing-en var kanskje litt dårlig, (tenkte jeg på, etterhvert).

    For Scandinavian Star-ulykken hadde jo nettopp vært.

    Og jeg fikk vel noen kommentarer, (eller ihvertfall blikk), fra kassaleder Helene også.

    (Som lurte på hva jeg dreiv med da).

    Så på denne reisen, så var jeg litt utafor, etter det at jeg jo hadde dummet meg ut, og spurt om fyrstikker, i resepsjonen der, med en gang jeg kom om bord i båten.

    (Enda Scandinavian Star-ulykken nettopp hadde vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Stena Saga var jo også den danskebåten, som jeg hadde sniki meg med, til Danmark, et år før det her.

    Da jeg møtte Eva Olsen og typen, på Oslo City.

    Og de skulle til Danmark med Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også vært litt uheldig, med klesinnkjøpene mine, før denne dansketuren da.

    Jeg hadde jo kjøpt meg en ny skjorte, på KaphAhl der, i Karl Johan/Lille Grensen.

    Den dagen, som jeg var på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

    Men den skjorta, den hadde liksom en sånn rar krage da.

    Det var bare en slags knepping, der kragen liksom skulle ha vært da.

    (Men jeg var ikke så flink til å kjøpe klær da.

    Så jeg var glad bare jeg klarte å finne meg en skjorte, liksom).

    Så jeg følte meg litt dum da, på den her dansketuren.

    Siden jeg hadde en rimelig rar skjorte og hadde driti meg ut og spurt om fyrstikker der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreit meg også ut, med en jakke, som jeg kjøpte på KaphAhl, på den her tida, (husker jeg).

    For det var en slags pastellfarget jakke, husker jeg.

    Som hu som jobbet der, sa at var fin og sånn da.

    Men når jeg gikk ut av butikken, så husker jeg at hu dama sa, ‘også pastell da’, (eller noe).

    Så de var hykleriske, de som hjalp meg med å handle klær der da.

    (Må jeg nok si).

    Og da prøvde jeg å ta den jakka opp på armene, husker jeg.

    På skikkelig 80-talls vis da.

    En gang på jobben, på OBS Triaden der, husker jeg.

    For å prøve å se kul ut da.

    Men uten å lykkes, tror jeg.

    Ihvertfall hvis jeg tolket de blikkene som kassaleder Helene ga meg riktig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, var på ferie, i Gøteborg, sommeren 1991.

    Så så jeg en ganske fin skinnjakke, på KaphAhl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg.

    Men jeg hadde ikke råd, til å kjøpe den, under Sverige-ferien da.

    Men etter at jeg fikk studielånet mitt, da jeg begynte på NHI igjen, noen uker seinere.

    Så gikk jeg på den KaphAhl-butikken, i Karl Johans gate/Lille Grensen der, igjen da.

    Og da kjøpte jeg meg en sånn grå skinnjakke, (som jeg hadde sett i Gøteborg), der da.

    Og som kosta litt mindre i Norge vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Den jakka kosta vel litt i underkant av 1500 kroner, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og den jeg kjøpte var grå da.

    Og var vel muligens en av de fineste jakkene jeg har hatt vel.

    Den var ikke like tøff som Øystein og Glenn sine svarte skinnjakker men.

    For deres jakker var liksom rette foran, blant annet, (mener jeg å huske).

    (Og Øystein og Glenn, de hadde vel også Guns & Roses-motiv, (eller noe), malt på baksiden av jakkene, tror jeg).

    Mens lommene på denne grå skinnjakka, de bulte liksom litt ut da.

    På den fra KaphAhl, (som jeg kjøpte da).

    Så den jakka kunne ha vært kulere liksom.

    (Den var liksom litt døv og).

    Men da hadde den kanskje blitt for rå igjen.

    Det er mulig.

    Men det ble kanskje sett på som veldig harry, å gå med skinnjakke, i Oslo.

    Men det her var en grå skinnjakka, som liksom hadde lommer som bulte litt ut da.

    Og den var jo fra KaphAhl.

    Så den var vel egentlig for middelaldrende menn, kanskje, den jakka.

    Eller som fritidsjakke for forretningsfolk, kanskje.

    (Noe sånt).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg var uheldig med de fleste av klærne, som jeg kjøpte meg, i 1991, husker jeg.

    Med unntak av den skinnjakka kanskje da.

    Som jeg hadde sett i Gøteborg.

    Som Øystein Andersen vel stod i nærheten av vel, tror jeg, (da jeg først la merke til den).

    (Noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men med.

    På den Danmarksturen, med OBS Triaden, så husker jeg også at jeg satt mye alene vel.

    Jeg husker at jeg satt i danserestauranten der.

    Og at butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, gikk rundt i dress vel.

    Så jeg lurer på om jeg bomma litt med antrekket.

    Det gjorde jeg nok, i og med at den skjorta hadde så spesiell krage, for å si det sånn.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var litt nedfor.

    Og jeg husker at jeg møtte en av de gutta fra gølvet, i eller utafor herredoen vel, på Stena Saga da.

    (Dette var en sånn lokal Lørenskog-helt/kjekkas tror jeg, med krøllete, lyst hår vel).

    ‘Gamle ørn’, sa han til meg, når han kjente meg igjen, (mener jeg å huske).

    Antagelig fordi jeg hadde jobba på OBS Triaden i bortimot et snaut år da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så husker jeg ikke så mye, av den dansketuren.

    Annet enn at ei med lyst hår, i begynnelsen av 20-åra vel, som jobba i ferskvaren, spurte meg, noen uker etter turen, (på spiserommet, til OBS Triaden der), om jeg hadde vært med på turen.

    Mens hu smilte eller lo vel.

    (Så det var kanskje noe som var morsomt da).

    ‘Ja’, sa jeg da, selvfølgelig.

    Men jeg hadde kanskje ikke sett ut som meg selv da, eller noe.

    (Siden hu spurte, mener jeg).

    Jeg hadde jo driti meg ut, siden jeg hadde kjøpt med en ‘rar’ skjorte, og ikke gikk med dressjakke, og ved at jeg spurte om de fyrstikkene, i resepsjonen der da.

    Og jeg hadde jo også nettopp vært i jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

    Og det var jo fordi at jeg nettopp hadde måttet slutte, å jobbe fast, heltid, på OBS Triaden der, siden mitt seks-måneders-vikariat, hadde gått ut da.

    Så jeg var nok litt bleik og utafor og nedfor, på den her dansketuren da.

    Så det var ikke sånn, at jeg kan huske det, at jeg dansa eller flørta meg noen damer fra jobben der, akkurat, på den her dansketuren.

    Kanskje litt bortsett fra med kassaleder Helene som lurte på hvorfor jeg spurte om fyrstikker, i resepsjonen der.

    Ved at hun spurte et vagt, udirekte spørsmål vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 81: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Arne Thomassen, han sa det, en gang, det året, som jeg leide av han og Mette Holter, på Furuset.

    At mens han var sammen med mora mi, (Karen Ribsskog), og vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, utenfor Larvik, på midten av 70-tallet.

    Så hadde han fått en kamerat, som var ekspert på sinnsykdom, eller noe, til å prate med mora mi.

    Og hu var sinnsyk da, sa han kameraten.

    Og Arne Thomassen fortalte meg det, at han kunne se det på meg, at jeg også hadde det samme, som mora mi da.

    Fordi jeg ble så anspent, når dem fikk gjester jeg ikke kjente, osv.

    Jeg selv lurte vel kanskje på om det var fordi jeg var litt sjenert kanskje, og var vant til å bo for meg selv, osv.

    Men jeg sa ikke noe da.

    Men Arne Thomassen fortalte meg at man kunne leve med den her sykdommen da.

    (Det som mora mi hadde hatt av noe slags sinnsykdom da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men nå var vel ikke Arne Thomassen noe ekspert på sånt her, akkurat.

    Så jeg tok ikke det han sa så særlig seriøst, må jeg innrømme.

    (Selv om stusset en del på det her da, må jeg innrømme).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På jobben, på OBS Triaden, så pleide han med det mørke håret, som jeg seinere jobba sammen med, i ferskvareavdelingen.

    (En som liksom hadde mørk sleik og et ‘colgate-aktig’ smil vel.

    Og som seinere, når jeg spilte fortball med Glenn Hesler og Øystein Andersen sin kamerat Tom, (som jeg har skrevet om før i Min Bok 2 vel), som var butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen.

    På midten av 90-tallet.

    Så pleide noen folk som jeg hadde vært kolleger av, på OBS Triaden, å være med, i den ‘fotball-gjengen’, til han Tom da.

    Blant annet han med det mørke håret, fra ferskvareavdelingen da.

    Og en annen, ganske tynn og hengslete kar, (som het Anders muligens vel), som pleide å jobbe på gølvet, på OBS Triaden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med det mørke håret, i ferskvareavdelingen.

    Han pleide å si til meg, at jeg spiste for usunn mat, (eller noe), når jeg hadde lunsj-pause.

    (Dette var før jeg begynte å jobbe i ferskvaren da.

    Så det var kanskje litt rart at han kommenterte om det).

    Kanskje fordi jeg drakk cola, eller noe.

    Så en gang, når det var tilbud, på Yoplait-jogurt.

    Så kjøpte jeg det, husker jeg.

    For da jeg gikk på ungdomsskolen, så var jeg ikke noe glad i melk, husker jeg.

    Men meierienes frukt-jogurt, de klarte jeg å få ned, mener jeg å huske.

    Så nevnte jeg det til han med det mørke håret, i ferskavareavdelingen da, når han kom inn på spiserommet der, i en lunsj-pause da.

    At se, nå har jeg kjøpt meg jogurt, nå kan du ikke klage på at jeg er så usunn lenger vel.

    (Noe sånt).

    Men da var det feil og da.

    For da svarte han fra ferskvaren noe sånn som at, ‘hvis du hadde spist en jogurt som det ikke var så mye sukker i så’.

    For da var det galt og, når jeg spiste sånn Yoplait-jogurt da, (skjønte jeg).

    Så etter den episoden, så skjønte jeg det, at uansett hva jeg spiste, så kom sikkert han karen i ferskvaren til å mene at jeg var usunn antagelig da.

    Men de episodene, når jeg fikk høre at jeg var så usunn.

    De fikk meg vel kanskje til å tenke litt mer på kostholdet mitt, osv., da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker forresten at kassaleder Helene, (hu som var fra Finland), en gang, sa til meg, at noen av kassererne ikke likte at jeg var avløser.

    Men hun ville bruke meg som avløser like vel da.

    Og hva det gikk på, det mener jeg at jeg overhørte.

    Og det var at hu Marit, (var det vel), hadde sagt til Helene, at hver gang jeg hadde avløst henne, så hadde hu diff i kassa.

    Men jeg må innrømme det, at jeg var vant til at femtiøringene lå der, og bindersene, (eller om det var strikker), til å bunte seddel-buntene, som vi la ned i drop-safen, lå der, og at pantelappene lå der liksom da.

    Men alle kassererne, de hadde sitt eget system nesten, i kassaskrinet sitt da.

    Så jeg ble litt stressa noen ganger, av å avløse enkelte av dem da.

    Hvis skrinet deres var for forskjellig fra mitt eget skrin, som jeg var mest vant til da.

    Så jeg innrømmer det at jeg kan ha rota litt da.

    Når jeg avløste dem som liksom hadde et ‘rart’ skrin da.

    Men vanligvis så fikk jeg ikke ikke noe særlig diff selv.

    Men Marit, (var det vel), hu mente at jeg bare var nøye, når jeg slo på mitt eget oppgjør da.

    Men det var vel kanskje ikke helt riktig.

    Altså, det jeg så på som viktigst, det var vel kundeservice-en liksom.

    Så hvis det mangla ti øre, i skrinet, eller en femti-øring, så ødela ikke det dagen min liksom.

    For jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, et år, blant annet, så jeg var kanskje mer vant til å tenke kundeservice da.

    Enn i tiøringer.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert så ble det sånn, at avløserne hadde med seg sine egne skrin.

    Og slo på sitt eget kasserer-nummer, når de avløste kassererne da.

    Men da kunne det bli problem, hvis man glemte seg, og la for eksempel en tusenlapp, i drop-safen da.

    For da fikk jo den kassereren man avløste, en plussdiff, på tusen kroner.

    Og man selv, (som avløser), fikk en minusdiff, på tusen kroner da.

    En gang, så fikk jeg en sånn minusdiff, (husker jeg).

    Men hu kasserer-dama, (ei jeg ikke husker navnet på nå), hu fikk vel ikke noe plussdiff vel.

    Så da satt jeg igjen med en stor minusdiff da.

    Og da lurte jeg på om hu kasserer-dama jugde husker jeg.

    Og om hu rappa den tusenlappen, når hu så at hu hadde ‘min’ tusenlapp i oppgjøret sitt da.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall at jeg mistenkte at det kunne være sånn.

    Jeg husker ikke navnet på hu kassadama.

    Men det var ei med lyst hår, på min alder, som jobba deltid der vel.

    Mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på noe slags pub-til-pub runde, (eller noe), i Oslo sentrum, mens jeg jobba, på OBS Triaden.

    Så lurte jeg vel på, hvilken pub, som jeg skulle gå på da.

    (Noe sånt).

    Jeg kikka litt inn på Andys Pub, i Stortingsgata, hvor jeg hadde vært og drukket, en eller to ganger vel, før det her da.

    Og da så jeg ei kassadame, fra OBS Triaden, som het Caroline, (eller noe sånn), vel.

    Og hu satt ved et bord, (eller om hu stod og prata), med en ganske barsk kar, som var litt eldre enn henne da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men en seinere gang, da jeg var på jobben.

    Så spurte jeg hu Caroline, (eller hva hu het igjen), om det var henne jeg hadde sett, på Andys Pub der da.

    Men da mente hu at det ikke var henne da.

    Noe jeg egentlig fant det vanskelig å tro, (for å være ærlig).

    For jeg mente at jeg hadde kjent henne igjen, når jeg så henne gjennom vinduet, i Stortingsgata der da.

    Men jeg sa ikke noe mer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Våren/sommeren etter at det vikariatet mitt gikk ut, hos OBS Triaden.

    (Altså våren/sommeren 1991).

    Så jobba Magne Winnem på Rimi Rosenkrantzgate, (var det vel, ihvertfall så var det en Rimi, som lå mellom Stortinget og Rådhuset da, ganske langt ned mot fjorden).

    Jeg skulle på Danmarkstur, med OBS Triaden, (med Stena Saga), husker jeg.

    Så jeg trengte noen klær.

    Og jeg var også litt lei, av OBS Triaden, siden jeg ikke visste sikkert, at jeg kom til å få mange vakter, sommeren 1991 da.

    (Siden vikariatet mitt nettopp hadde gått ut der).

    Fram til jeg begynte å studere, på NHI igjen.

    Og jeg hadde vel nevnt det her for Magne Winnem da.

    Som hadde en dansk butikksjef, (mener jeg å huske), på Rimi Rosenkrantzgate der.

    Så jeg var interessert i heltidsjobb, fram til NHI begynte igjen da.

    Og Winnem hadde nevnt det for sin danske Rimi-butikksjef, at jeg var interessert i en ny jobb da.

    Så jeg hadde et jobbintervju, med han danske Rimi-butikksjefen, i Rosenkrantzgate der, mens jeg jobba deltid på OBS Triaden da.

    På slutten av det friåret mitt, fra NHI.

    Men jeg nevnte det da, (i jobbintervjuet), at jeg skulle begynne å studere igjen, til høsten, på NHI.

    Og derfor fikk jeg ikke jobb, på Rimi Rosenkrantzgate.

    For han danske butikksjefen, han så etter en person, som kunne jobbe heltid der fast fremover da.

    Og ikke bare et par-tre måneder, fram til august-måned liksom.

    (For det hadde vel da blitt litt vel turbulent kanskje.

    Hvis de måtte ansette en ny medarbeider, og denne slutta igjen like etterpå).

    Så han danske Rimi-butikksjefen, han takket meg, husker jeg.

    Siden jeg hadde vært ærlig, og nevnt det, at jeg skulle begynne å studere heltid, på NHI igjen, til høsten da.

    (Og ikke hadde prøvd å skjule det da).

    For det visste han visst ikke fra før da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda vel Magne Winnem vel må ha visst om det her.

    Så det er mulig at Magne Winnem, (som jobba som assisterende butikksjef der vel), prøvde å villede sin danske butikksjef da.

    Og kanskje prøvde å skape stry for meg også.

    Hvem vet.

    Altså ved å ikke fortelle sjefen sin om at jeg skulle begynne å studere, til høsten da, (mener jeg).

    For da hadde vel det blitt et skikkelig rabalder, (kan jeg tenke meg), når den tid kom.

    Hvis jeg hadde latt som at jeg var interessert, i en fast heltidsjobb der.

    Også hadde jeg bare slutta, etter en par måneder, for å begynne å studere igjen.

    Det hadde vel vært som svindel nesten.

    (For å overdrive litt kanskje, men likevel).

    Så jeg syntes at dette jobbintervjuet, det ble kanskje litt rart da.

    Hvorfor ville han danske Rimi-sjefen, til Magne Winnem, prate med meg om en fast heltidsjobb, liksom.

    Når det var kjent, (må man vel si), ihvertfall blant mine kamerater og kjente, at jeg skulle begynne å studere heltid igjen, på NHI, høsten 1991.

    Nei, det her virka litt rart da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg ikke sa noe til Winnem vel.

    Kanskje fordi jeg var litt stressa, siden jeg jo også skulle handle klær, denne dagen, (en skjorte, blant annet), til den Danmarksturen da.

    Og nå idag så virker vel denne episoden fortsatt litt rar, vil jeg vel si.

    (Når jeg tenker mer på det her, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 80: Mer fra OBS Triaden, mm.

    På OBS Triaden så begynte det også etterhvert en ung, høy, kjekk, halvt mørkhudet mann, som het James.

    James var fra Rasta, tror jeg.

    Og han og jeg, vil ble liksom nesten rivaler der da.

    Vi liksom konkurrerte oss imellom, om hvem som fikk flest pene, unge damer, til å gå i kassa vår da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som James satt i kassa, så kom Fanney inn i kassa hans, for å avløse han, sånn at han kunne få matpause, eller noe.

    Og så rygge James stolen sin bakover, sånn at bakhodet hans, ble sittende liksom klistra, mellom Fanney sine ganske store pupper da.

    Og det her var noe han pleide å gjøre, hver gang Fanney kom inn i kassa hans, fortalte han meg, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det var ikke bare jeg som var litt på sjekker’n der.

    Så det var kanskje det var derfor jeg tok hu Marit på låret, siden jeg kanskje ble litt sjalu på James, som stanga huet sitt oppi puppene til Fanney, ganske regelmessig da, sånn som jeg skjønte det.

    Fanney var jo hennes som jeg hadde fått låne en sånn hvit stretch-bukse av, den gangen vi begge var med på Knut Hauge og Lene fra Rælingen sin slalomtur, til Norefjell vel, før han James begynte der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden James var halvt asiatisk, (eller noe sånt).

    Så pleide jeg, (som jo var fra Bergeråsen), å spørre han, hvis det dukka opp noen tropiske frukter, i kassa mi.

    (For tropiske frukter var ikke så vanlige på Bergeråsen).

    Og dette var helt på begynnelsen av 90-tallet da.

    Så når det dukka opp en ‘rar’, tropisk frukt, som jeg ikke visste hva het.

    Så spurte jeg James da, som satt i kassa foran meg, på ihvertfall noen vakter da, husker jeg.

    ‘Hva er det her, James’, spurte jeg vel.

    (Noe sånt).

    ‘Mango’, svarte James da.

    Så gikk det kanskje en time.

    Også spurte jeg James igjen da, ‘hva er det her, James?’.

    (Det var papaya da, lærte jeg meg seinere).

    Også svarte James, at ‘vi kaller også det for mango’.

    (Noe sånt).

    Så da måtte jeg nesten slå mango igjen, syntes jeg.

    Selv om jeg nok skjønte at dette nok var feil.

    For papaya-ene så jo ikke like ut, som mango-ene da.

    Men når James, som hadde mor fra det Fjerne Østen, (var det vel), sa at de kalte det mango så.

    Så måtte jeg nesten slå det, syntes jeg.

    Istedet for å lage noe nummer ut av det da.

    Også lærte jeg meg heller det bedre, etterhvert, hva de forskjellige tropiske fruktene het da.

    For da husket jeg ihvertfall hvordan mango så ut, husker jeg.

    Også tok jeg det derfra liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var en gang, som James og jeg, jobba på samme vakt.

    (Hvis ikke det var Knut Hauge).

    Så hadde vi vel fått beskjed om å følge med på kundene, som trava rundt i kassaområdet.

    Ihvertfall så var det vel Knut Hauge som fikk meg med, på å følge med på noen jenter da, som han mistenkte at skulle rappe sjampo.

    (Hvis det ikke var James da).

    Og da, så mistenkte vi vel, at de to unge tenåringsjentene rappa sjampo da.

    For de gikk rundt der så lenge, i kassaområdet, på OBS Triaden.

    Men vi klarte ikke å få tatt de, for tjuveri.

    Men jeg var jo ganske ny i dagligvarebransjen, og syntes at det å prøve å ta butikktyver, var litt spennende og kanskje litt skummelt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var jo sånn.

    At når jeg var ferdig på jobben min, på OBS Triaden.

    Så var det ofte en stressende jobb, og det var alltid noe som skjedde der da.

    Så når jeg møtte Glenn og Øystein, etter jobben.

    (Ofte på Biljardhallen da).

    Så var ofte huet mitt full av jobb-ting da.

    Og jeg begynte nok med en gang å prate om hva som hadde skjedd på jobben, på den vakta jeg hadde hatt, da.

    Så når jeg så de to jentene, som jeg mistenkte at hadde rappa sjampo, på OBS Triaden, på Biljardhallen da.

    Så fortalte jeg om det her, til Glenn og Øystein da.

    Og en oss mobba dem litt, husker jeg.

    Og sa, ‘så fin du er på håret’, og sånn.

    Så det var nok å gå litt over streken.

    For jeg hadde vel kanskje ikke lov å prate så mye om jobb-ting, med kamerata mine, og sånn, muligens.

    Ihvertfall så var jeg vel kanskje litt unøyaktig.

    For det var jo ikke sånn, at disse unge jentene hadde blitt tatt for å stjele i matbutikken.

    Men vi mistenkte dem litt for det da.

    Men når man snakker med Glenn og Øystein, så kunne dem ofte være litt brå og sånn da.

    Så det ble kanskje ikke alltid så nyansert, når man snakka med dem.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg jo å jobbe, i ferskvaren, på lørdagene.

    Og da, så måtte jeg ha på meg, en sånn hvit plastfrakk, husker jeg.

    Som muligens var engangs da.

    Over OBS-klærna mine da.

    Og en gang, på en lørdag, så husker jeg det, at brannalarmen gikk der.

    Så alle som jobba i hypermarkedet, vi måtte gå ut personalutgangen der.

    Og da, så subba jo jeg rundt der, med den hvite plastfrakken, fra ferskvaren, på meg da.

    Og da, så smalt det fra hu Marit, (tror jeg det var), at ‘nå så du fin ut’.

    (Noe sånt).

    Enda jeg vel ble litt avslørt, av den plastfrakken.

    For den gikk jo rundt meg nesten.

    Så da kunne man lett se hvor tynn jeg var da.

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å gå med en sånn ‘stygg’ plastfrakk da.

    Men det måtte jeg ha på meg, ble jeg fortalt, da jeg begynte å jobbe, i ferskvareavdelingen der da.

    Så det tok jeg alltid på meg, på de vaktene mine, som jeg jobba der, deler av skoleåret 1991/92 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdag morgen, som jeg nettopp hadde kommet på jobb, på OBS Triaden der.

    Så husker jeg at butikksjef John Ellingsen og Jon Ole, de stod ute i butikken, og krangla, om hvem som skulle stå på flaskerommet, den dagen, da.

    Jon Ole klagde til Ellingsen, og sa at det var alltid han som måtte stå på flaskerommet.

    Jeg hadde jo jobba nesten overalt på OBS Triaden da.

    (Unntatt i frukta da, hvor jeg aldri jobba, siden de aldri trengte folk der vel).

    Så jeg sa det da, at jeg kunne godt stå på flaskerommet, den lørdagen.

    For jeg var vant til å rydde flaskebordet, fra da jeg jobba på CC Storkjøp, i Drammen da.

    (Det året jeg var russ på Gjerdes videregående).

    Så da ble det sånn da.

    Men da ble kanskje kassalederen, (som vel var Liss vel), muligens litt sur da, siden de jo da fikk en person mindre i kassa.

    (Det var jo 15-20 kasser der, siden det var så mange kunder der da.

    Det kunne kanskje nesten minne litt om IKEA på Billingstad der, noen ganger.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men å stå på flaskerommet på OBS Triaden, på en lørdag.

    Det var ikke noe artig jobb, fant jeg ut.

    Det kom flasker hele tida.

    Og det gikk greit for meg, å få unna flaskene.

    Jeg fikk stablet disse i kasser og på brett da.

    Men det var visst også meninga at jeg skulle få tatt unna pallene.

    Men det var jeg ikke vant til å gjøre.

    Og hvor de pallene egentlig skulle stå, det skjønte jeg vel ikke helt.

    Så en som het Jon vel, som jobba på gølvet, måtte hjelpe meg litt med å få unna de pallene da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1992, før jeg skulle i militæret, så jobba jeg ganske mye, på OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg ble spurt, av spesialvaresjef, Lars Erik Koritov, (en som var et år eller to eldre enn meg, men som jobba heltid da, og ikke studerte, som meg), om jeg kunne jobba noen vakter, i en ny spesialvare-sommer-avdeling, som de hadde der, den våren og sommeren da.

    Og da var jeg litt med å diskutere kassarutiner, osv., der, (husker jeg).

    Og jeg sa det, at de måtte bolte fast kassa, hvis ikke så kunne noen bare stjele hele kassa, (med penger og alt da).

    (For det hadde jeg lært meg da, mens jeg hadde jobba i butikk da, at man måtte feste kassa-apparatet ordentlig da).

    Jeg bare ga tips da, og var ikke så vant til å være med på å bestemme ting.

    Og jeg var ikke helt sikker på hvilken tone jeg skulle bruke liksom.

    Så jeg var kanskje litt aggressiv og arrogant, tenkte jeg.

    Og jeg visste ikke hvem han tredje sjefen der, (som var med på møtet), var.

    Så jeg følte meg litt utafor da.

    Så jeg holdt kjeft etter at jeg hadde sagt det om å bolte fast kassa da.

    For jeg visste ikke helt hvordan møte det her var heller.

    Men seinere så fikk jeg vel kjeft for det, at det ikke var seddelboks der, tror jeg.

    Men at det var min jobb, å si fra om det.

    Det skjønte ikke jeg helt men.

    Og Koritov sa i det møtet, at å bolte fast kassa, det hadde han ikke tenkt på engang, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba altså også et par vakter, (var det vel), i en egen sommer-spesialvare-avdeling der, som solgte hvite plaststoler, osv., da.

    I et lokale, som var til venstre når man kom inn på Triaden der, fra parkeringshuset.

    Og ikke til høyre, hvor resten av OBS Triaden lå.

    Så jeg fikk litt ansvar der faktisk, selv om det var veldig turbulent der, (med en del eierbytter, osv.), og jeg ble liksom flytta en del rundt på da.

    Sånn at plutselig så jobba jeg i ferskvaren eller spesialvaren, men så var det tilbake i kassa igjen, når den nye avdelingen hadde fått tak i fler ansatte, (eller hva det kunne være da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 78: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Jeg husker det, at på OBS Triaden, så overhørte jeg det, at hu Marit fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

    Hu sa en gang, til Liss og/eller Fanney vel.

    Om meg, mens jeg overhørte det.

    At, ‘nå synes jeg bare synd på han der jeg’.

    (Noe sånt).

    Så det var noe som foregikk da.

    Jeg regna med at det var noe i forbindelse med at jeg tok henne på låret den gangen, som vi satt eller stod ved siden av hverandre, i kassa hennes.

    Og det at hu tok med seg typen sin, (var det vel), på jobben da.

    At hu syntes synd på meg, fordi jeg var interessert i henne, men at hu hadde type da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så jobba det noen unge karer, (i begynnelsen av 20-årene vel), som noen sa, at hadde fått sparken, fra supermarkedet, på Metro-senteret, sin ferskvareavdeling.

    For de hadde visst pakket indrefilet og sånn inn, og merket det som okselever, (var det vel).

    Og så hadde de betalt for dette i kassa da.

    Og da hadde de jo selvfølgelig betalt for lite.

    Okselever kosta kanskje 5-10 kroner, per pakke.

    Mens hvis de skulle ha betalt full pris, for indrefilet, osv., så ville jo dette kostet mange hundre kroner per pakke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå, så skjønner jeg det, at dette nok også foregikk på OBS Triaden.

    Jeg var litt treig, da jeg jobba der.

    Men i mellomtiden, så har jeg jo jobba som butikksjef selv.

    Så nå skjønner jeg jo mer av hva som foregikk.

    Og det som foregikk på OBS Triaden.

    Det var at en kar der, med hockeysveis, (og som hadde ganske blondt hår vel, og var i begynnelsen av 20-åra vel), som jobba i ferskvareavdelingen.

    Han kom ofte i kassa mi, rundt stengetid, og kjøpte okselever, eller ‘okselever’ da, for 5-10 kroner, per pakke da.

    Og da klarte ikke jeg å koble det her, med en gang.

    For jeg var så fokusert på kundeservice, osv.

    Men nå, så skjønner jeg jo det, at det nok da var indrefilet, osv. da, antagelig.

    For han med hockeysveisen.

    Han trente seg også kraftig opp, på den her tida, husker jeg.

    Jeg husker at de damene, som jobba på ferskvareavdelingen, de skrøyt av at han så så fin og veltrent ut da, etterhvert.

    Og han satt alltid og spiste cottage cheese, husker jeg, i spisepausen.

    (På den her tida, ihvertfall).

    For det skulle være så bra for å bygge muskler og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg jobba i ferskvareavdelingen der, en lørdag vel, sammen med han med det mørke håret, (som jeg ikke husker navnet på nå).

    Så var også han med hockeysveisen på jobb, husker jeg.

    Og jeg lurte på hva de lo av.

    Men det var ikke noe jeg skulle blande meg bort i da, sa han med det mørke håret.

    Men det som foregikk, det var det, at han med hockeysveisen.

    Han var kanskje slakter, eller noe.

    Og han dreiv og skar i en stor, rund, rød biff, husker jeg, (som var på en del kilo da).

    Også skar han et snitt i det kjøttstykket, sånn at det så ut som en vagina da, husker jeg.

    Mens han forklarte det, for han med det mørke håret, (mens jeg stod ved siden av dem og hørte hva han sa da).

    At det ble akkurat som en ekte mus da, eller noe.

    Å ha sex med da.

    (Regner jeg med at det må ha vært, som han mente).

    Så det var mye rart man endte opp med å lære, på OBS Triaden.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en som het Jon Ole, som jobba på OBS Triaden.

    Og som min tremenning Øystein Andersen nesten fikk et ‘Jostein-aktig’ forhold til.

    Øystein hadde jo hatet en som jobbet på dataavdelingen, til Laurtizen Bokhandel, i Drammen, som het Jostein, (på slutten av 80-tallet).

    Og ofte ville da Øystein komme med utbrudd som at, ‘å, du er så Jostein!’, (på den her tiden).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da syntes kanskje vi fra Bergeråsen, (nemlig Kjetil Holshagen og meg), at han kanskje var litt morsom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jon Ole han hang vel litt rundt Triaden-senteret der, etter arbeidstid, noen ganger, (mener jeg å huske).

    Og det gjorde Øystein, Glenn Hesler og meg og.

    For vi vanka jo på Biljardhallen der.

    Og vi møttes ofte etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden, da.

    Enten utafor Triaden der.

    Eller inne på Biljardhallen der da.

    (Var det vel).

    Og en gang, så ble det nok en slags krangel nesten, mellom Jon Ole på den ene siden, og Øystein og meg, på den andre siden da.

    Uansett hva det kom av igjen, så begynte ihvertfall Øystein å hate Jon Ole.

    Og sa sånn som at, ‘åå Jon Ole’, innmellom da, (mens han tok seg til panna kanskje).

    (Mens vi var inn på Biljardhallen og sånn da).

    På en nesten lignende måte, av hvordan han hadde prata om han Jostein, fra den bokhandelen i Drammen da, noen år før det her igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jon Ole, han pleide å jobbe på flaskerommet ganske ofte.

    Så han hadde tilgang til panteblokker.

    Og han kom også i kassa mi, ganske ofte, for å heve pantelapper da.

    Som jeg mistenkte at han muligens hadde skrevet selv.

    Da tok jeg ikke det opp med noen av sjefene.

    Kanskje fordi jeg var såpass ung enda, og syntes at det ble litt skummelt, å ta opp sånt, med sjefene.

    Men jeg ‘kringkastet’ det ihvertfall, inne på spiserommet der da.

    Ihvertfall en gang, (som Jon Ole selv ikke var der da).

    At Jon Ole pleide å komme med manuelt skrevne pantelapper, i kassa mi da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel også om det her til min tremenning Øystein Andersen, tror jeg.

    For jeg pleide ofte å møte Øystein og Glenn, rett etter jobben.

    Og da pleide jeg nesten bare å ha jobb-ting, i hue.

    Så Øystein og Glenn klagde på meg til slutt vel.

    Om at de var lei av å høre om ting fra OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden.

    Så møtte jeg Jon Ole, husker jeg.

    Som gikk i tospann, med en mørkhudet kamerat, som han hadde.

    Jeg hadde pigg-sveis på den her tiden.

    Noe Jon Ole sin mørkhudede kamerat gjorde narr av og spurte om jeg var fra ‘Mars’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant den her episoden litt truende, husker jeg.

    Men jeg sa vel ikke fra til noen på jobben om hva som hadde skjedd.

    Men jeg bytta vel frisyre like etter det her, mener jeg å huske.

    Dette var vel like før jeg tok ex-phil-eksamen, nede på UIO, mener jeg.

    For da hadde jeg nettopp bytta fra piggsveis til liksom sleik da, mener jeg å huske.

    Og grunnen til det, det var vel den mobbinga, fra Jon Ole og hans utenlandske kamerat da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, som jeg satt i den info-luka, eller kassaleder-kontoret, på OBS Triaden der.

    (Den gangen som jeg spurte hu Marit om hjelp med å finne noe vel).

    Så stod det ei dame som prata med John Ellingsen vel, og kommenterte utseendet mitt, mener jeg å huske.

    Ei forretningdame, som mente at jeg så bra ut, eller noe sånt vel, der jeg satt på utstilling liksom da, i det kassaleder-kontoret.

    (Jeg overhørte ihvertfall at hu prata om utseendet mitt, med han John Ellingsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen ting som skjedde, den dagen, det var det, at når jeg satt på det info-kontoret.

    Så ringte det noen som bare tulla, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Jeg husker at jeg mistenkte at det var noen som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, som ringte.

    Og som tulla skikkelig med meg, og lata som at de skulle prate med butikksjef John Ellingsen da, var det vel.

    Og han ringte vel meg tilbake etter den her tullinga da.

    Og hadde en litt fleipete/leende tone vel.

    Og liksom sa fra om noe greier da.

    For jeg var ikke så flink til å sette over samtaler ennå, for å si det sånn.

    For det var litt komplisert da, og jeg hadde ikke jobba i det info-buret før det her da.

    Det var ikke sånn som da jeg seinere jobba med å svare telefoner, på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, her i Liverpool, for eksempel.

    At jeg fikk en eller to dager med opplæring.

    Nei, sånn var det ikke, i det hele tatt.

    Jeg ble liksom bare plassert der, og visst hvordan samtaler ble overført da.

    Men det var ikke så lett å huske det, etter bare å ha blitt visst det, en eller to ganger.

    Så jeg tulla litt da.

    Og var litt stressa og knytt kanskje, den her dagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 77: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Sommeren 1991, forresten.

    Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, hadde vært i Gøteborg, på campingferie.

    Så kjørte vi innom OBS, utafor Gøteborg, en siste gang, på veien hjem.

    Og da stakk jeg innom en informasjonsluke der, husker jeg.

    Etter at vi hadde gått ut kassa.

    For jeg ville vel markere det, at jeg jobba på OBS, i Norge da.

    Så da gikk jeg bort til den luka og spurte om det var mulighet til å få jobb der, hvis man jobba på OBS i Norge da, husker jeg.

    Og da fikk jeg vel med et skjema vel, mener jeg å huske.

    Etter at jeg hadde tulla litt da, (må jeg innrømme), og sagt at det var mulig at jeg skulle flytte til Sverige, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg satt i kassa på OBS Triaden, forresten.

    Så var det ei mørkhudet, (antagelig muslimsk vel), jentunge der, som handla sammen med den enda yngre broren sin vel.

    (Som handla for familien sin vel.

    Selv om det kanskje var litt rart, på Triaden, som er et stort kjøpesenter, og ikke en nærbutikk, akkurat).

    Og plutselig, så mista hu en en-litersflaske, i gulvet, så den knuste, like foran kassa mi, husker jeg.

    Jeg var redd for at hu jenta skulle få sjokk.

    Så jeg bare sa at hu kunne hente seg en ny flaske.

    Mens jeg måtte tørke opp den som hadde knust da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk hos Magne Winnem, mens han bodde over Rimi Nylænde, (på Lambertseter) der, vel.

    Så hadde ikke jeg så mye klær, husker jeg, som Magne Winnem, som var mye mer opptatt av klær da, enn meg.

    Så det hendte at jeg maste meg til å låne noen klær av han da.

    På en fest, så lånte jeg en gang en dress av han, husker jeg.

    En dress som var litt lys vel.

    På en fest som også Leif Jørgensen, i Rimi, var med på vel.

    Og en annen gang, som jeg var på besøk hos han, i Rimi-leiligheten hans, over Rimi Nylænde der, så fikk jeg mast meg til å låne, en Levis-genser, fra 80-tallet, som Winnem hadde, husker jeg.

    (Og som jeg syntes at var litt kul da.

    Selv om jeg var lei av Ball-gensere, med det samme mønsteret da).

    Og det var en Levis-genser med røde og hvite striper, husker jeg.

    Som egentlig var for lang på arma osv., for meg da.

    (Fant jeg ut seinere).

    Siden Magne Winnem var 1.99 høy, eller noe, da.

    Og den genseren ville vel egentlig ikke Magne Winnem låne meg vel.

    Men jeg fikk mast meg til å få låne den da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, over Rimi Nylænde der.

    Så ble jeg litt godtesjuk da.

    Også ville jeg gå på Rimi Nylænde der, og kjøpe godteri da.

    Også stoppa ikke Magne Winnem meg.

    (Dette må vel ha vært høsten 1991 vel, eller noe).

    Også klarte jeg ikke å finne noe godteri, inne på Rimi Nylænde der, (hvor jeg ble butikksjef selv, syv år seinere vel).

    Men jeg spurte en medarbeider der da.

    (Som jeg lurer på om var min seinere kollega der, Thomas Sanne).

    Om dem hadde noe godteri.

    Nei, vi har bare kokosboller, svarte Sanne.

    Og dette lo jeg vel litt av, (eller klagde kanskje litt på), til Magne Winnem da.

    Når jeg dukka opp, oppe hos han igjen, i etasjen over da.

    Og da fortalte Winnem det, at den butikken hadde en avtale, med kiosken ved siden av, at dem ikke skulle selge godteri der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta fra Mette Holter og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

    Så sendte Mette Holter med meg noen røde og hvit-stripete gardiner, som hu hadde, (husker jeg).

    Hu sa at det var ‘sånne gardiner som ungdom liker’.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte nesten si ja takk, til å få de gardinene da, (husker jeg at jeg syntes).

    Men jeg lurer på om de var litt gjennomsiktige.

    Så da jeg flytta til Rimi-leiligheten, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, etter å ha bodd i fem år, på Ungbo der.

    Så kjøpte jeg meg gardiner selv, husker jeg.

    Nemlig noen mørke-blå gardiner, på Hansen og Dysvig vel.

    Etter at vel også søstera mi Pia, hadde rådet meg, til å kjøpe mørke gardiner vel, en gang.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.