Stikkord: OBS Triaden

Min Bok 2 – Kapittel 57: Mer fra OBS Triaden

Knut Hauge og Lene, de var liksom ‘på’ meg, når jeg begynte på OBS Triaden der, husker jeg.

De ville liksom ha meg med, i en ‘gjeng’ med dem nesten da, fikk jeg inntrykk av.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og ofte, etter jobben, så ville de tilby meg, å få sitte på hjem.

Nå var det ikke sånn, at det var så veldig langt, for meg å dra, til Furuset.

Det var bare 5-10 minutter med bussen.

Men det var vanskelig å si nei da, når kolleger spurte sånn, om man ville sitte på hjem da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den måneden som jeg jobba så mye overtid, forresten, på OBS Triaden.

Nemlig i desember 1990.

Så var det sånn en gang, husker jeg, (som jeg dagen etter fortalte, til Knut Hauge og muligens også Lene vel).

At jeg var så trøtt, sliten og stressa, etter å ha sitti mange timer i kassa, med lang kø, hele tida.

At jeg først klarte å gå inn i feil oppgang, i Høybråtenveien 25 der, husker jeg.

så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Andre ganger, mens jeg satt på med Knut og Lene hjem, etter jobben.

Så skulle de gjerne til Strømmen, (eller noe sånt).

Eller de skulle hjem til mora til Lene, som bodde i Rælingen.

(Og hadde noen ganske lave bikkjer, tror jeg).

Eller de skulle hjem til leiligheten sin, som var i en svær, litt sånn konkav-formet blokk vel, på Ammerud.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så da kjørte de til over Furuset/Alnabru der da, når de skulle hjem, for både Furuset og Ammerud ligger jo i Groruddalen.

Og Furuset, det ligger jo ved siden av Høybråten som ligger ved siden av Lørenskog.

Så Lørenskog og de østlige delene av Groruddalen de er nesten det samme stedet da.

Jeg har ihvertfall lest det, en gang, mener jeg, i Akers Avis, eller noe, kanskje.

At Furuset/Ellingsrudåsen/Høybråten-området, i Oslo, det ‘sogner’ liksom litt til Lørenskog da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang var jo også med Lene og Knut inn i leiligheten deres, på Ammerud, husker jeg.

Uten at det skjedde så mye der.

Det var vel en helt vanlig leilighet, sånn som jeg husker det.

Dette var kanskje etter at Knut og Lene skulle noen ærend, i Strømmen først.

Hvor de ganske ofte var, for å kjøpe noe, fikk jeg inntrykk av.

Hvis jeg satt på med Knut og Lene, så ville de ofte høre på en eller annen nærradio da.

Radio NERO, (Nedre Romerike), var det vel, som de pleide å høre på.

Og Lene og Knut, de hadde jo gått på folkehøgskole, i Drammen.

Og studert media der.

Så de, de ville da sitte og kommentere, husker jeg, alt det som programlederne sa da.

Og høre på dette, som ble sagt, med kritiske medie-bransje ører, (må man vel si), og kritisere fælt da, hva den og den programlederen sa, under nærradio-programmet da.

Så jeg lurer på om de holdt på sånn, når de satt hjemme i stua og så på TV også.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men denne kritiske holdningen, til Lene og Knut, ovenfor det nærradioprogrammet, som de hørte på.

Denne holdingen og kritikken deres, den fikk meg vel kanskje til å begynne å tenke litt selv da.

Og fikk meg kanskje til å begynne å være litt mer kritisk, til det som ble presentert, av programmer, på radio og TV da.

Jeg var ikke vant med det, at folk var så kritiske, til det som ble kringkastet i media, (husker jeg).

Ikke engang farfaren min Øivind Olsen, var halvparten så kritisk, til media, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som det mediefolkene Knut og Lene var da.

Så etter å ha sitti på med dem, i bilen deres, og hørt på radio Nero, en to-tre ganger kanskje.

Så fikk jeg vel kanskje også selv, etterhvert, en mer kritisk holdning, til media, vil jeg vel kanskje si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg pleide å se mye på MTV, på den her tida.

Og jeg skilte ikke på for eksempel Hip-Hop-programmer og andre programmer.

Alt var bare MTV for meg liksom.

Så det var ikke sånn, at jeg pleide å skru av MTV hvis det var en musikk-type, som jeg ikke likte der.

Nei, jeg var vant til 80-tallet, da ‘alt’ var ‘main-stream’ liksom, i nærradioene, osv. da.

Så dette med at MTV etterhvert fikk litt ‘sære’ hip-hop og heavy-programmer, osv., det var nok et 90-talls-fenomen mye, vil jeg si.

På 80-tallet, så var det vel omtrent bare mainstream-musikk, som ble spilt, til alle døgnets tider, på MTV, mener jeg.

Og noen ganger, så har det hendt, at jeg har savna den 80-tallstida, når du kunne sette på Radio 1, for eksempel, og all musikk, ville være den nyeste mainstream-sangene da.

Noen ganger, så har jeg undret meg over, hvorfor MTV ikke har vært sånn lenger.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men jeg begynte jo da også å si ‘Yo’, innmellom.

Kanskje fordi jeg hadde sett for mye på programmet ‘Yo MTV Raps’, på MTV da.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg husker at hu Lene da, hu gjorde et poeng av det, at jeg ofte sa ‘Yo’ da.

Og sa at det gjorde også broren hennes.

Og en gang, (eller kanskje to), så satt også broren til Lene på med oss.

Og han så nesten litt ut som Martin Gore, i Depeche Mode, vil jeg si.

Med lyshåret høy frisyre, med hårspray, (eller noe), i da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I lokalet ovenfor OBS Triaden, så lå det en hamburger-restaurant, husker jeg.

Dette var ikke Burger King, eller en annen kjent kjede.

Men de hadde gode hamburgere, og milk-shake, og sånne ting, som vanlige gatekjøkken/hamburgerrestauranter, kunne ha, på 70 og 80-tallet og sånn da.

Og noen ganger, så hendte det, at Knut og jeg, (og også muligens også Lene), tok matpausen vår, på den hamburgerrestauranten da.

For jeg hadde vel kanskje sagt det, til Knut og Lene da, at jeg likte burgere da.

Og da ville de seinere foreslå, at vi spiste burger, i lunsjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ellers, så var det jo ikke vanskelig, å finne seg noe god mat, på OBS Triaden heller, i lunsjpausen.

Det var jo 10.000 forskjellige varer der, minst vel, (hvis jeg skulle tippe), og også en veldig bra ferskvareavdeling da.

Hvor man kunne kjøpe grillet kylling, kyllingvinger, eller roastbiff da, (som Svein Martinsen pleide å kjøpe, til katta, ifølge Axel, ihvertfall).

Og noen ganger, så hadde de også skinkesalat der vel.

(Som jeg syntes at var godt, siden de minte om den kyllingsalaten vel, som jeg hadde pleid å kjøp, på Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året jeg bodde på Abildsø da.

Det er mulig at OBS Triaden også hadde kyllingsalat, det husker jeg ikke helt).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var forresten også ei dame, som satt i kassa, på deltid vel, som het Hanne, (eller noe vel), og som var et år eldre enn meg vel, som også ville spise burger ved samme bord som meg en gang, i en lunsjpause, på den hamburgerrestauranten, husker jeg.

Og etter det, så var det en kar, på OBS Triaden, (en som jobba på gulvet der, muligens som en slags leder, eller noe), som sa at hu Hanne, (eller hva hu het), hu var sånn at hu dro på Danmarkstur en gang, med bare gutter vel, så hu var ikke så fin da, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Hanne det var ei med lyst hår, husker jeg.

Og han som advarte mot henne, det var broren til ei som jobba i frukta, på deltid, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var to pene, unge jenter, som jobba deltid i frukta.

De jobba på lørdagene, var det vel.

Og jeg mener at jeg en gang overhørte, at butikksjef John Ellingsen, sa at han syntes det var bra, å ha to unge, pene jenter, som stelte i frukta, i helgene.

At det tok seg bra ut da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Disse to frukt-jentene, de var et par år yngre enn meg vel.

Og det var ei blond og ei mørkhåra.

Hu lyshåra, det var søstera, til han som advarte meg, mot hu Hanne, (mener jeg å huske).

Jeg husker ikke hva hu heter.

Men jeg husker litt mer om hu mørkhåra, og hu mener jeg at heter Cathrine Løvdahl.

Og at hu studerte juss, (etterhvert ihvertfall).

Og at hu hadde en onkel, (eller noe), som var butikksjef, på Rimi Klemtesrud, (Rune Løvdahl vel, mener jeg), og som etter det igjen, ble selger, for et import-øl-firma, som jeg mener importerer det merket, som heter Newcastle Brown Ale, osv., (hvis jeg har skjønt det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han ‘advareren’, han pleide også å kjøre meg hjem, noen ganger, etter at jeg hadde flytta, til Ellingsrudåsen da, (husker jeg).

Han satt på David Bowie, ‘Ashes to Ashes’, i bilen sin en gang, mens han kjørte meg hjem husker jeg.

Mens han gjorde et poeng, av at han satt på den sangen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu lillesøstera hans, (som var ei sånn lita, pen og lyshåra fruktjente, må man vel si).

Hu skulle plutselig slutte der, husker jeg.

Og da hadde jeg jobba der, en stund.

Så jeg visste hvordan garderobeskapene der var.

Så da hu fortalte meg og en annen kar, som satt på spiserommet der vel.

At hu skulle slutte, men ikke fikk låst opp garderobeskapet sitt.

For å få med seg tingene sine.

Så hadde jeg noen ganger, chatta med henne og hu Cathrine Løvdahl, hvis de satt på spiserommet, når jeg hadde lunsjpause eller fem-minutt-pause da.

Så jeg tenkte da, at jeg måtte nesten trå til.

Så da fant jeg en brødkniv, (eller noe), i bestikkskuffen, på spiserommet, på OBS Triaden der da.

Også brukte jeg knivbladet, på den brødkniven, til å liksom bikke ut blikk-døra, (var det vel), til garderobeskapet, til hu pene frukt-jenta litt da.

Sånn at jeg kunne få fingertuppene mine, mellom blikkdøra og selve garderobeskapet da.

(Inne på dame-garderoben der, hvor jeg aldri hadde vært før, for å si det sånn).

Og når jeg fikk fingertuppene mine mellom skapdøra og skapet, så brukte jeg den ene hånda, for å bikke opp skapdøra enda mer da.

Helt til jeg fikk hele hånda, mellom skapdøra og skapet, til hu her lille, blonde frukt-dama da.

Og så bare røska jeg litt til, sånn at låsen, i døra, til garderobeskapet, ble bøyd utover da.

Sånn at skapet åpnet seg, og hu OBS Triaden-jenta kunne få tak i tinga sine da.

Mens han kollegaen min, som hadde pause samtidig, (Frank muligens), så rart på meg vel.

Men jeg hadde vel hørt det, at John Ellingsen sa det, en gang, når jeg gikk forbi kontoret der.

At han ikke hadde tid, til å skrive ordentlige attester, til alle som slutta der.

Så jeg syntes vel kanskje det, at holdningen, til han John Ellingsen, ovenfor de ansatte der, var litt dårlig da.

Så det var nok kanskje derfor, at jeg med en gang bestemte meg for det, at jeg ville hjelpe hu lyshåra fruktjenta da.

Når hu ville ha tak i tingene, i skapet sitt.

Fordi jeg hadde inntrykk av da, at butikksjef John Ellingsen, liksom ga faen da, i de medarbeidere, som skulle slutte da.

(Etter det jeg hadde overhørt, den gangen, som jeg gikk forbi kontoret der da, på vei til spiserommet vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Butikksjef John Ellingsen, (mener jeg at det var), han satt forresten inn en brus-beger-maskin, på spiserommet, husker jeg.

Og etter det, så ble det ikke lov, (mener jeg), å kjøpe brus, i butikken.

Jeg var jo en ‘coca-coliker’, så jeg ville ofte ha cola da.

Men den nye automaten, den var det ofte noe galt med da.

Og da måtte man gå inn på kontoret, for å hente selveste butikksjefen da, for at han skulle fylle på med cola-konsentrat, (eller hva det var), da.

Så hvis OBS Triaden gikk dårlig, så skjønner jeg det.

For han øverste sjefen, han måtte jo være ekspert på ‘restaurant-brusautomater’ og, (må man vel kalle den automaten).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

21. februar 2012
Jeg sendte en Facebook-melding, til Njål Stokkenes, i Coop

20. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 56: Unge Høyre

Etter at jeg hadde jobba på OBS Triaden, i seks måneder.

(Altså våren 1991 da).

Så gikk mitt seks måneders vikariat ut da.

Men jeg merka nesten ikke noe til det.

Det eneste var at jeg fikk en god del andre vakter da.

Så jeg ble satt opp til å jobbe, mye på kveldsvakter og lørdagsvakter, etter at vikariatet mitt gikk ut da.

Og jeg skulle jo uansett begynne å studere igjen, på NHI, høsten etter, (kanskje 3-4 måneder, etter det her).

Og det skulle jo også være sommerferie, like etter at vikariatet mitt gikk ut.

Så etter at vikariatet mitt gikk ut, så jobba jeg litt mindre regelmessig da.

Men jeg jobba fortsatt ganske mye.

Og det var ikke så mange uker, mellom at vikariatet mitt gikk ut og sommerferien begynte.

Og i sommerferien, så var det jo ferieavvikling.

(Så da fikk jeg jo jobbe en god del, mener jeg.

For da brukte de meg som ferievikar da, mener jeg å huske, ihvertfall).

Så hvis man ser stort på det.

Så var det omtrent sånn, at jeg ikke merka noe omtrent, til at vikariatet mitt var ferdig da.

For jeg ble bare satt opp på nye vakter da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg jobba på OBS Triaden, så var det en gang sånn.

At en mandag, (var det vel), som jeg dukka opp på jobben.

Så var OBS Triaden stengt.

Jeg prata med Assisterende Butikksjef Claus, (var det vel), gjennom gitteret der da, som var utafor matbutikken.

Og han sa at jeg nok kom til å få ny jobb da.

Noe sånt.

Og det som hadde skjedd da.

Det var at OBS Lillestrøm, (eller Forbrukersamvirket i Lillestrøm), hadde tatt over OBS Triaden.

Og at disponenten hadde fått sparken da.

Sånn at Butikksjef John Ellingsen ble den høyeste leder, på OBS Triaden, etter det her.

Og at han jobbet under en disponent, (eller noe), i Lillestrøm da.

(Han disponenten som fikk sparken, det var en med et ganske norrønt navn vel.

Et navn som jeg blander med Skjalg, eller noe, vel.

Men Skjalg, det var han første kjørelæreren min, i Drammen, (mener jeg).

Som jeg har skrevet om i Min Bok.

Så hva han disponenten, (som fikk sparken), het igjen.

Det husker jeg ikke nå).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og da fikk jeg ny kontrakt, av butikksjef John Ellingsen, (etter en stund), husker jeg.

På deltid, var det vel.

Så dette var nok etter at jeg hadde begynt å studere igjen, på NHI, tror jeg.

Og da, så skulle man liksom skrive på kontrakten, hvis man var med i noen forening/organisasjon da.

Og da syntes jeg at det ble litt dumt, å ikke skrive noe.

Så da skrev jeg opp ‘Unge Høyre’, på den kontrakten, som John Ellingsen ga meg, husker jeg.

Men egentlig, så var jeg vel ikke ‘ordentlig’ medlem, i Unge Høyre, (tror jeg ihvertfall).

For det hadde vært noe surr, (rundt det her), for å være ærlig.

For Magne Winnem han ble jo ferdig med militæret, rundt årsskiftet 1990/91 vel.

Og så fikk han seg jobb, som Assisterende Butikksjef, på en Rimi, som lå i en sidegate av Karl Johan, ned mot Rådhuset.

Rosenkrantzgate, mener jeg at det var.

(Det var i den butikken, som Siri Rognli Olsen, venninna og jeg, hadde handla, da dem besøkte meg, på Abildsø, påsken før Winnem begynte å jobbe der da.

Som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Winnem ville så ha meg med, på Unge Høyre-møter, husker jeg.

Våren/sommeren 1991.

Og dette var et kurs i konservativ politikk, (sånn som jeg skjønte det).

Men jeg vet ikke om jeg fikk være med, på det kurset, fra starten av.

Men jeg husker at jeg var på en kurskveld der, (ihvertfall), på Høires Hus der da, i Stortingsgata.

Og da ble det forklart om konservativ politikk, fra en sånn ‘ideolog’ da, som ligna litt på Fritjof Arngren, (på håret osv.), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Og han hadde også en assistent, (eller noe), husker jeg, som var litt mer stille og ‘anonym’ da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi lærte om konservativ politikk.

Og at Høyre ikke mente at man skulle gi penger til ‘de som hadde to bein’, for da, så ‘ble det ikke noe penger igjen til de som bare hadde et bein’.

Så Høyre var mot ungdomsklubber og sånn da.

Som var for ‘vanlige’ folk da.

Høyre ville at vanlige folk, skulle klare seg selv, uten støtte fra myndighetene.

Men at de som virkelig trengte hjelp, de kunne få støtte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det ble også forklart, på det kurset jeg var på, hva konservativ politikk var.

(Eller om det var, hva ‘konservatisme’ betydde, som ble forklart.

Noe sånt).

Å være konservativ, det betydde at man ikke likte revolusjoner da.

(Fikk vi forklart).

Under revolusjoner, så blir mye forandret, på en gang.

Mens konservative, de liker best, at kun en og en ting, blir forandret, av gangen.

(Lærte vi da).

For da ble ting mer stabile og sånn, i samfunnet da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så konservative, de er ikke imot forandring, men de vil foreta eventuelle forandringer sakte og sikkert da.

Og ikke som under en revolusjon, hvor mye blir forandret samtidig da.

For at folk skal kunne følge med litt på hva som skjer da, antagelig.

Noe sånt.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det samme kursmøtet, som Magne Winnem mer eller mindre hadde smuglet inn meg på vel.

(Eller hvordan han forklarte det, at jeg var med, til de andre Unge Høyre-folka der.

For Winnem hadde vært på den god del møter der da, (tror jeg ihvertfall), i Høires Hus, før jeg ble med han på et møte eller to da, våren/sommeren 1991).

Så var det også ei pen blondinne, som het Cathrine Huitfeldt, husker jeg.

Hu skilte seg klart ut, blant damene der, husker jeg at jeg syntes.

Så jeg spurte Winnem om hvem hu var da.

I en pause der da, (var det vel).

‘Det der er datteren til byråd, (eller om det var byrådsleder), Huitfeldt, og hu er også søsteren til Anniken Huitfeldt, i Arbeiderpartiet’, svarte Winnem da.

(Noe sånt).

Så da fikk jeg litt bakoversveis, må jeg innrømme.

For Annikken Huitfeldt, hu hadde vel nettopp vært innblandet, i en stor medlemsskandale, i AUF, (mener jeg å huske).

Så hu visste jeg jo hvem var, fra avisene, osv.

Men jeg visste ikke at en ganske kjent Høyre-byråd, (eller byrådsleder), var faren hennes.

Og at søstera hennes også var i Høyre.

Dette syntes jeg at ble litt rart, for å si det sånn.

At hu ene søstera var i Arbeiderpartiet, mens faren og hu andre søstera var i Høyre.

Så da reagerte jeg vel kanskje litt, da jeg hørte det her da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Seinere, så har jeg funnet ut det da, at Winnem rota.

Annikken og Cathrine Huitfeldt, de var ikke søstre.

Men de var kusiner, mener jeg å ha lest.

(Eller jeg har vel lest at Høyre-byrådsleder Fritz Huitfeldt, var onkelen til Annikken Huitfeldt da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Cathrine Huitfeldt, hu har jeg forresten aldri lest noe noe om, seinere, i aviser, eller lignende.

Så hu slutta vel antagelig, i politikken, ikke så lenge etter at jeg var med på et eller to møter i Høires Hus der, våren/sommeren 1991 da, hvis jeg skulle tippe.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg fikk aldri noen kontingent-slipp, (eller lignende), i posten, fra Unge Høyre.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så om jeg egentlig var medlem, eller ikke, i Unge Høyre.

Det er ikke helt klart for meg, for å si det sånn.

(Hvis jeg skal være ærlig).

Men jeg var vel antagelig det da, siden jeg var med på møter der, osv.

Kan man vel si, ihvertfall.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Under dette kurset, i Høires Hus, så ble også vi deltagerne der, stilt spørsmål, fra de to kurslederne da.

Vi måtte forklare om hva vi syntes, at Norge som land, skulle gjøre, for å stå sterkere rustet, for fremtiden.

Da sa jeg noe, som jeg egentlig hadde hørt, av sos-øk-læreren vår, det andre året mitt, på Sande Videregående.

For han gjentok ofte, at Norge burde satse på forskning og utdanning, for å stå sterkere rustet, som land, for fremtiden da.

Og dette gjentok jeg da, når det var min tur til å svare for meg, på denne kurskvelden da.

Men dette var ikke ting, som jeg hadde tenkt så mye på, til vanlig.

Så dette kom litt sånn bardus på meg da, at jeg skulle bli spurt om sånne her ting da.

Så jeg bare svarte det jeg hadde i hue da.

Men jeg var jo vant til det, som jeg har skrevet tidligere i Min Bok 2.

Å være et ‘konkurranse-menneske’ liksom.

Jeg pleide jo alltid å være en av de beste i klassen, og på OBS Triaden, så ville jeg jo være den, som fikk mest penger i kassa, og minst diff., og sånn, da.

Og sånn var det delvis også på det Unge Høyre-kurset da.

At jeg liksom ville være den flinkeste kursdeltageren da.

Så da prøvde jeg nok å hevde meg og imponere litt og sånn da.

(Når det var min tur til å svare).

Selv om dette kanskje ikke var tema som jeg var så veldig ekspert på da.

Men jeg sa ting som jeg hadde lært av sos-øk-læreren min og sånn da.

Og var glad for at jeg klarte å huske på hva han pleide å si.

(Dette var forresten ikke han han sos-øk-læreren fra Gjerdes Videregående, nemlig Herbjørnsen, for han pleide å si ting som at ‘løgn trenger mange ord’.

Men det var ikke det jeg sa, hos Unge Høyre der liksom.

Da sa jeg heller det som han sos-øk-læreren, som jeg hadde hatt på Sande Videregående, året før jeg gikk på Gjerdes Videregående, sa.

(En ganske lav kar med med mørkt hår og skjegg vel).

Nemlig at Norge burde satse på forskning og utdanning, i fremtiden da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter denne kurs-kvelden, så ble faktisk Winnem og jeg, vi ble holdt igjen.

(Kanskje fordi vi hadde imponert under spørsmålene.

Og jeg var vel kanskje den, som hadde sagt mest vel, av Winnem og meg.

Det var ihvertfall jeg som sa mest av oss, seinere på det ‘ekstra-møtet’, mener jeg å huske, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For da, (etter at det egentlige kurset var ferdig), så skulle Winnem og jeg, vi skulle få være med, på å jobbe med finpussingen, av Unge Høyre sitt program, før skolevalgkampen, (var det vel), høsten 1991 da.

Og jeg syntes at mye av det som det programmet gikk på, var veldig ‘spisst’ da.

Og veldig ‘Holmenkollåsen’, kanskje.

Så jeg gjorde nok det programmet rimelig rundere da.

Jeg tenkte kanskje litt feil.

For jeg hadde jo en søster som var sosialist.

Og som jeg hadde bodd på samme rom som, til og med, hos bestemor Ågot, to somre, før det her.

Og hu hadde en plakat fra Sosialistisk Ungdom, (mener jeg å huske), på rommet sitt, hos bestemor Ågot, på den her tida, som jeg var på et eller to møter, hos Unge Høyre da.

Så jeg tenkte litt sånn, (må jeg være ærlig).

At dette punktet, det ville fått unge sosialist-damer, som søstera mi og venninnene hennes, til å begynne å skrike liksom.

Eller folk fra Sande/Svelvik kanskje.

At de også ville ha begynt å skrike.

Damer som tidligere hadde gått i klassen min, osv.

Jeg tror at det var noe sånt, som jeg tenkte på da.

For jeg var jo egentlig helt uforberedt, på at jeg liksom måtte være ‘politiker’ også, på denne kurskvelden da.

Jeg trodde at jeg bare skulle høre på noe greier, jeg da.

Men jeg ble faktisk behandla som en politiker der da, hos de Unge Høyre-lederne, i Høires Hus der da.

(Må man vel si).

Så hvis jeg skjønte dette riktig.

Så var det faktisk meg, som var en av hovedpersonene, bak Unge Høyre sitt program, før valget/skolevalget, i 1991 da.

(Hvis jeg skjønte dette riktig da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her andre møtet, (nemlig valgkampprogram-møtet, eller hva man skal kalle det).

Så dro Winnem og jeg bort til McDonalds, som lå i den gata, som skifta navn, da Kong Olav døde.

Og som het Roald Amundsens gate, før Kong Olav døde da.

For vi, (eller mest Winnem da, som kjente de her folka), hadde avtalt, å møte noen av de andre Unge Høyre-folka, (inkludert hu Cathrine Huitfeldt), der da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

Jeg tror dette må ha vært den samme kursdagen.

Jeg var nok maks på to kursdager, i Høires Hus der.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I Roald Amundsens gate der.

Så tok vi igjen en Unge Høyre-kursdeltager, med ganske høyt hår vel.

Som spurte om Winnem og jeg, skulle være med, på Unge Høyre-leir, i Oslofjorden.

Vi bare svarte ‘nei’, for Winnem, Øystein Andersen, Glenn Hesler, Kjetil Holshagen og meg, vi hadde allerede avtalt, å dra på campingferie, til Gøteborg, denne sommeren.

(Siden jeg var litt lei av å dra til Brighton, i sommerferiene da.

Siden det hadde vært så mye ‘tull’ der, sommeren før, da Øystein Andersen og jeg, hadde vært på sommerferie, hos den tidligere vertsfamilien vår, i Brighton, under fotball-VM, osv.

Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

Så gikk vi ned i kjelleren, på McDonalds, i Roald Amundsens gate der da.

Og der satt hu Cathrine Huitfeldt, og ei venninne vel.

Og sikkert noen andre Unge Høyre-folk og.

Dem hadde vel spist og sånn.

Siden dem ikke hadde blitt holdt igjen da.

Og hu Cathrine Huitfeldt, hu spurte vel også Winnem og meg, om vi skulle være med på Unge Høyre sin camping-leir, på en øy, ute i Oslofjorden da.

Men det skulle vi ikke, forklarte vi igjen da.

For vi skulle på ferie til Gøteborg da.

Og var kanskje litt opptatt vel, med å forberede oss, til den ferieturen vel.

Som muligens kræsja, (ihvertfall mer eller mindre), med denne sommerleieren, til Unge Høyre, (som jeg heller ikke hadde hørt om tidligere da. Men det er mulig at Magne Winnem hadde hørt om den. Hva vet jeg).

(Eller egentlig, så hadde vi kanskje ikke lyst, til å være med, på leir i Oslofjorden, med Unge Høyre.

Det er mulig at vi syntes at det var litt barnslig kanskje, å dra på en sånn leir, med ledere, osv.

Det er mulig.

Winnem hadde jo nettopp vært Hovedtillitsvalgt, under Førstegangstjenesten, osv.

Og jeg hadde jo vært student, ved NHI og også lest til forberedende, ved UIO, så vi syntes kanskje at det hørtes litt barnslig, (eller ‘speidern-aktig’), ut da, med en sånn leir-camping-tur, ute på en øy i Oslofjorden da.

Det er mulig.

Noe sånt kanskje).

Etter dette, (eller om det var etter at jeg var på maks et kursmøte til, hos Unge Høyre, i Høires Hus), så maste Magne Winnem, om at jeg måtte være med, på fler møter, hos Unge Høyre der da.

Men jeg hadde ikke lyst da.

Jeg syntes vel at det var rart, med hu Huitfeldt-dama, som hadde en far som var byråd/byrådsleder, og var søster, av hu Annikken Huitfeldt, i Arbeiderpartiet, da.

Jeg syntes vel at det var rart, at to søstre, skulle være politikere, i to forskjellige partier da, kanskje.

Og jeg syntes også at den øy-camping-leieren, til Unge Høyre, hørtes litt ‘svett’ ut kanskje da.

Jeg kjente jo ikke noe av de folka, i Unge Høyre.

Og jeg følte meg ikke helt hjemme der, siden jeg regna med, at de fleste folka der, var fra Oslo Vest og Holmenkollåsen, (og sånn), da.

Og jeg bodde jo på Furuset, og hadde ikke fast jobb engang, på OBS Triaden, og tenkte vel ærlig talt mer på damer og sånn.

Enn på politikk og sånn vel.

På den her tida.

Jeg var jo seint i puberteten, og hadde liksom ikke fått ‘frest’ fra meg ordentlig, med damer, på den her tida, som 20-åring da.

Og jeg syntes vel også det, at jeg hadde fått ansvar der, i Unge Høyre, for raskt.

Hvis jeg hadde gått på et møte til, så hadde jeg vel blitt statsminister omtrent.

(For å prøve å forklare da.

At jeg syntes at det her Unge Høyre-greiene gikk litt for raskt fram).

Hvis det skulle fortsette sånn da.

Jeg hadde jo omtrent ikke fått gått inn døra der, før jeg fikk ansvaret for å utforme valgkampprogrammet, til Unge Høyre, foran valget i 1991 da.

Så jeg fikk litt bakoversveis omtrent.

Jeg var ikke vant til å få suksess så enkelt liksom.

Så jeg trodde kanskje at noe var feil da, siden jeg fikk såpass mye ansvar, etter å bare ha vært der, på et kursmøte da.

Og jeg tenkte vel kanskje det, at de andre kursdeltagerne, kanskje ble litt sure på meg da.

(Siden jeg fikk så mye ansvar så raskt).

Noe sånt.

Dette ga meg ihvertfall litt bakoversveis, husker jeg.

Jeg jobba vel ikke heltid, etter at vikariatet mitt var ferdig.

Så jeg hadde vel ikke så god råd heller, på den her tiden da.

Og en god penger, brukte jeg opp, på Biljardhallen, hvor jeg vanka, med Øystein Andersen og Glenn Hesler, etter jobben da.

Så det ble litt rart, syntes jeg, at jeg kom så raskt, nesten til toppen da, (eller hva man skal kalle det), i Unge Høyre da.

Jeg syntes ikke selv, at jeg var så utrolig ekspert liksom, på de tingene, som jeg uttalte meg om da.

Og jeg ble kanskje litt skremt av, at de Unge Høyre-lederne, hørte så mye på meg da.

Jeg var kanskje litt redd for at jeg var litt vel dominerende, som person.

Og at andre, (som kanskje var mer kompetente enn meg), bare ville la meg overkjøre dem da.

Siden jeg kanskje kunne være litt dominerende, og kanskje kunne være litt sånn god til å overtale da.

Noe sånt tenkte jeg kanskje.

Og det syntes jeg ikke at var riktig da.

For jeg ville jo ikke ødelegge for Høyre heller.

For jeg var jo Høyre-mann egentlig.

Men jeg var redd for at de andre der, kanskje ville høre litt for mye på meg da.

Siden jeg ikke var så ekspert, på økonomi og politikk da.

Men kanskje var en litt dominerende type personlighet, som var flink til å overtale andre og sånn da.

Så jeg var kanskje litt redd for, at dette kunne gå litt skeis, hvis dette fortsatte, at jeg fikk så mye ansvar, i Unge Høyre.

Og at lederne der fortsatte å høre så mye på meg.

Så etter det ene møtet, (eller om det var to møter), så hadde jeg ikke noe lyst, til å være med Winnem, på Unge Høyre-møter igjen, husker jeg.

Jeg husker også at det var sånn.

At en gang, så gikk jeg opp trappa der, i Høires Hus.

(Vi var en hel Unge Høyre-gjeng da).

Sikkert når den nevnte, første kurskvelden begynte.

(Eller om dette var en eventuell kurskveld nummer to, som jeg muligens var på der.

Det husker jeg ikke helt sikkert).

Vi hadde kanskje venta utafor der.

Og da hadde jeg ikke noen hel olabukse husker jeg.

For jeg hadde kjøpt meg en svart olabukse vel.

Når jeg kjøpte meg den siste olabuksa.

Kanskje siden at hu kusina til Øystein Andersen, (nemlig Anita), hadde klart å farge olabuksa mi rosa, sommeren før det her.

Så jeg var kanskje lei av blå olabukser da.

Og da sa Mette Holter til meg, husker jeg.

Etter at jeg hadde kjøpt meg svart olabukse.

At, ‘den satt bra den’.

Så etterhvert, så var jeg ikke helt sikker, på den svarte olabuksa, tror jeg.

Så jeg slutta nok å bruke den, kanskje.

Samtidig, så hadde jeg klart å slite hull, (husker jeg), i den svarte bomullsbuksa mi da.

(Som jeg hadde kjøpt, mens jeg fortsatt bodde på Abildsø, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg også hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på da).

Men jeg likte kanskje ikke den svarte olabuksa mi så godt da, etterhvert.

(Noe sånt).

Så da hadde jeg kanskje ikke så mange bukser.

For jeg likte bedre å kjøpe klær, i Oslo Sentrum.

Men jeg jobba jo på Triaden, hvor jeg ikke hadde noen favoritt-klesbutikker, for å si det sånn.

Så jeg husker at jeg gikk med den svarte bomullsbuksa mi, på Unge Høyre-møte der, i Høires Hus.

Og den var det slitt hull, i baken på da, husker jeg.

Og jeg husker det.

At mens jeg gikk oppover trappa der, i Høires Hus, ved siden av Magne Winnem cirka vel.

Så gikk hu Cathrine Huitfeldt, og ei venninne, de gikk bak oss da.

(Var det vel).

Og jeg husker det sånn, at de kommenterte det, at jeg hadde fått slitt hull, i buksa mi da.

Og at dem sa noe om, at dem ‘kunne se rett inn’, eller noe sånt.

Så etter det, så ble det litt flaut, husker jeg, å gå på sånne Unge Høyre-møter da.

Så da kjøpte jeg meg vel en ny vanlig, (altså blå), olabukse, etterhvert, tror jeg.

Så det var vel en blanding av disse tingene, (som jeg skrev om ovenfor), som var grunnen til, at jeg ikke hadde så lyst til å bli med Magne Winnem, på Unge Høyre-møter, igjen.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Nå kom jeg forresten på hva navnet på han disponenten, som fikk sparken, etter at jeg hadde jobba cirka et år, på Matland/OBS Triaden, var igjen.

Og det tror jeg var Njål, som han het.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

20. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 55: Mer fra OBS Triaden, mm.

Min nærmeste sjef, (må man vel kalle henne), Helene, som var kassaleder, på OBS Triaden.

Hu pleide som tidligere nevnt, å kjøre meg hjem, noen ganger, etter jobben, på OBS Triaden.

Dette var da jeg bodde Ellingsrudåsen, (hvor jeg flytta til, i august 1991 vel), som ikke var så lang vei, unna Triaden.

Det var en kjøretur på fem minutter kanskje.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Jeg kom på nå, noe som hu Helene sa, at var grunnen til at hu bodde i Norge.

(En gang som hu kjørte meg hjem fra jobben).

Og det var at i Sverige, så var veiene mer oppmerka og sånn.

Mens i Norge, så var det ikke så mange streker merket opp på veiene, osv.

(Noe sånt).

Så hu mente vel at Sverige var mer regulert eller kultivert, (eller noe), enn Norge da, muligens.

Men hvorfor hu ikke likte å bo i Finland, det svarte hu vel ikke på, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det hendte forresten noen ganger, at jeg hadde kamerater på besøk, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem, i Høybråtenveien.

Jeg husker at Magne Winnem var der en gang.

Jeg husker at jeg sa til han, at jeg ville prøve å finne en ‘fin dame nå’.

(Siden jeg ikke syntes at hu Ragnhild hadde vært så slank og smekker kanskje da).

Noe sånt.

Magne svarte ikke noe.

Men bare la det på minnet, tror jeg.

Dette var mens jeg gikk rundt i gangen der, mellom stua og rommet mitt, hos Arne og Mette og dem.

Og at Magne Winnem også gikk rundt der, og da bare babla jeg om det da.

Men han svarte ikke da.

Jeg lurer på om han var sur, på grunn av noe, med hu Ragnhild.

For det virka som at han og Willassen ble sure, da de møtte meg og hu Ragnhild da, på Burger King, den gangen.

Men hva det kom av, at dem eventuelt ble sure, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Og jeg mener at min tremenning Øystein Andersen, han var også på besøk, hos meg, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

Og da kunne jeg ikke ta med dem inn på rommet mitt.

For der var det bare plass til en dobbeltseng.

Så de kameratene jeg hadde på besøk der, de hang i stua og sånn der da, når dem var på besøk.

Jeg lurer på om også Øystein sin kamerat, Glenn Hesler, også var på besøk der.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Mega-butikken, på Furuset-senteret, den begynte å ha åpent, helt til klokken 22, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette og dem, husker jeg.

Og jeg pleide ofte å gå opp i kiosken, på Furuset-senteret, og kjøpe godteri osv., til å spise mens jeg så på Filmnet, om kvelden, hos Arne og Mette og dem da.

(For dem pleide å ha Filmnet-programbladet, liggende på TV-stue-bordet.

Så jeg pleide å kikke i det programbladet da, og se om det kom noen filmer, som jeg syntes så kule ut da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, så ville Mette og dem, at jeg skulle kjøpe masse iskrem og sånn, når jeg skulle i kiosken, en kveld.

Men da jeg kom tilbake, så fikk jeg kjeft.

For jeg hadde gått på den innvandrerkiosken, på Furuset-senteret, istedet for å gå på Mega.

For jeg hadde glemt at Mega hadde fått utvidede åpningstider.

For de stengte vanligvis klokka 20.

Som var da OBS Triaden også stengte.

Så jeg dreit meg ut da, (siden jeg var stressa etter jobb, kanskje), og gikk og handla på det dyreste stedet da.

Noe jeg fikk høre av Mette og dem, da jeg kom tilbake.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var med på et par ‘smilekurs’ vel, når jeg jobba, på OBS Triaden.

Og på et av de, så lærte vi, at vi skulle si ‘Velkommen igjen’, til alle kundene.

Og jeg var vel kanskje den, som sa ‘Velkommen igjen’ lengst.

For alle de andre slutta å si ‘Velkommen igjen’ da.

Men jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, så jeg syntes vel det, at jeg måtte være flink, når det gjaldt kundeservice, og sånn da.

Jeg var vant til å ikke ta ting jeg fikk høre av kundene personlig.

For på handel og kontor, så lærte vi jo det, at ‘kunden har alltid rett’, osv.

Men en gang, så gikk det litt vel langt, husker jeg.

En gubbe, i 60-åra kanskje vel.

Som virka som at han var fra landet kanskje, syntes jeg.

Han stod og skreik ‘velkommen igjen’, i kassa mi, gjentatte ganger.

Fordi en vare hadde vært feil prisa, i butikken, eller noe, da.

Så da gikk han kunden helt amok, husker jeg.

Og da var han sur på meg da, fordi jeg sa ‘velkommen igjen’, tror jeg.

Og ingen andre gjorde noe, da han gubben stod der, og skreik til meg.

Og jeg bare lot som ingenting.

Men jeg husker at Liss og/eller Fanney så rart på han kunden, eller meg, mener jeg å huske.

Men hva man liksom skal gjøre med sånne ‘forvirra’ kunder, det veit jeg ikke.

Jeg tror at det her må ha vært en bonde, (eller småbruker), eller noe sånt.

Og jeg var ikke så vant med bønder.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg begynte på Matland/OBS Triaden, så brukte vi fortsatt de gamle Matland-uniformene, husker jeg.

Det var en svart genser, som det stod ‘Matland’ på, husker jeg.

Og jeg måtte bruke min egen olabukse, til uniformen, husker jeg at hu Klara på kontoret sa, da jeg fikk jobben.

Men på den tida her, så hadde jeg bare den svarte bomullsbuksa mi, husker jeg.

For olabuksene hadde kanskje blitt borte, når jeg flytta fra Abildsø, eller noe.

Hva vet jeg.

Ellers så hadde den vel blitt farga rosa kanskje.

Av hu kusina til Øystein, nemlig Anita, som jo skulle hjelpe meg, med klesvasken, da jeg var på besøk hos Øystein og dem, på Hanaborg, i noen uker, sommeren før det her.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg måtte gå på Cubus, på Oslo City, for å kjøpe meg et par olabukser, husker jeg.

Før jeg begynte på OBS Triaden.

Og da var jeg litt stressa, husker jeg.

Så størrelsen var litt feil, tror jeg.

Så jeg gikk tilbake dit, for å få bytta buksa.

Men jeg fikk ikke bytta, siden jeg hadde på meg buksa da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dette var også sånne billige olabukser, som ikke var så kule da, som Levis for eksempel da.

For det hadde jeg ikke råd til da.

Jeg pleide vanligvis ikke å kjøpe dyre olabukser, på den her tida.

Før jeg flytta til Oslo, så var jeg fornøyd, med å kjøpe olabukser fra Hennes og Mauritz, husker jeg.

Men gensere og sånn, de pleide jeg noen ganger å kjøpe dyre da.

Siden jeg hadde gått på markedsføring og sånn, så tenkte jeg vel det, at jeg burde prøve å se litt kul ut kanskje.

Men når det gjaldt olabukser, så så jeg ikke helt poenget, med å kjøpe de dyreste buksene.

Så når det gjaldt kjøp av olabukser, så tenkte jeg mer økonomisk da, enn når jeg kjøpte for eksempel gensere da.

Ihvertfall mens jeg fortsatt var tenåring, så hendte det at jeg kjøpte dyre merke-gensere, (enten Levis eller Ball), for eksempel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Matland ble til OBS, så fikk vi nye uniformer da.

Det var blå bukser vel, og hvite skjorter.

Og blå blazere.

Og også slips.

Så Arne Thomassen, han måtte lære meg å knyte slipsknute, husker jeg.

Det kunne jeg ikke fra før.

Når jeg gikk med det Carlsberg-slipset, som jeg hadde fått av Magne Winnem, på byen, de første månedene, som jeg bodde i Oslo.

Så brukte jeg bare den samme slipsknuten, (en Magne Winnem hadde laget vel), hele tida.

Så det Carlsberg-slipset, det var ikke nytt, da jeg fikk det av Winnem da.

Han hadde nok antagelig brukt det selv og.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kassaleder Helene, hu ‘steila’, når hu så de sløyfene, som damene skulle bruke, til den nye uniformen, husker jeg.

Så det ble sånn, at dem fikk noen mindre sløyfer, tror jeg.

Eller så ble det sånn, at damene ikke brukte noe slips/sløyfe.

Ihvertfall så ville de ikke gå med de store, ‘jålete’ sløyfene, som de fikk beskjed om, fra Butikksjef John Ellingsen, osv., å gå med, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også at to damer, (to husmødre, i 20/30-åra kanskje), som handla i kassa mi, like etter at butikken skifta navn, til OBS Triaden, og vi fikk de nye uniformene.

De sa til meg i kassa, en gang.

At vi liksom lyste opp mer, vi Matland/OBS Triaden-ansatte, med de nye uniformene da.

Mens de smilte og var hyggelig liksom da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men den blå OBS Triaden-blazeren da.

Den var vel strikka muligens, tror jeg.

Og på for eksempel lørdager, på Matland/OBS Triaden der.

Så var det kjempemange kunder.

Og man måtte liksom prøve å være rask i kassa da.

Jeg var jo vant til å være en av de beste, i klassen min, på skolen.

Så jeg var nok ganske konkurranse-orientert da.

Så jeg prøvde jo liksom å være den som hadde mest penger i kassa, den og den arbeidsdagen da.

Og den som hadde minst diff., i kassa.

Så jeg stressa kanskje litt vel mye, da jeg jobba på OBS Triaden der.

Det er mulig.

Ihvertfall så ble det sånn, at mange av oss gutta, på gulvet og i kassa.

Vi brukte sjelden den blå blazeren.

Så jeg pleide etterhvert å sitte i kassa der, i en hvit skjorte, (som var kortarma vel), og med slips da.

Og etterhvert så klagde Liss og/eller Fanney, (eller om det var ei annen dame der).

På at skjortene til meg, (og muligens en som het Glenn, som jobba på gølvet der), etterhvert begynte å bli grå, istedet for å være hvite da.

Og det var nok fordi, at jeg ikke var så flink, til å vaske klær.

Så jeg vaska nok hvite skjorter og fargede klær, som olabukser og sånn, samtidig da.

Så da ble kanskje ikke de hvite skjortene mine så ‘Blenda-hvite’, akkurat da.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, så var jeg inne hos hu nabodama, til Mette Holter, husker jeg.

(Hu som måtte låne vaskemaskinen, til Mette Holter, høsten 1990 da).

Og dattera hennes, hu var vel egentlig ikke så mange år, yngre enn meg.

Jeg tenkte fortsatt på meg selv som en ungdom da.

Jeg hadde jo såvidt fylt 20 år.

Mens hu dattera var kanskje 16 år, (eller noe), da.

Så sånn var det.

Og da, når jeg var inne hos nabodama den gangen, (i et eller annet ærend da).

Så satt hu dattera hennes, (som het Bea muligens, lurer jeg på ihvertfall).

Hu satt bare ved et bord, sammen med fire andre ungdommer, (tror jeg at det var).

Og dem sa vel ikke ‘hei’, eller noe, heller, tror jeg.

Så jeg kan ikke si at jeg ble så kjent med de tenåringsbarna, til naboen der, på Furuset.

Selv om jeg bodde der et år cirka vel.

Det var vel heller sånn at de nabo-ungdommene var sure på meg, tror jeg.

For hverken hu Bea, eller vennene hennes, sa ‘hei’ til meg, når jeg dukka opp, i leiligheten hos dem en gang da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Selv om jeg liksom så meg rundt der da, og var litt nysgjerrig vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så sa Liss og/eller Fanney, (eller om det var ei annen dame), på OBS Triaden til meg.

At noen esker, med Extra-tyggegummi, hadde gått ut på dato.

Så jeg kunne få de eskene med meg hjem da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så dette var vel 3-4-5 esker, med tyggis, tror jeg.

Blå og gul Extra-tyggegummi vel.

Og det var 20 pakker tyggegummi, i hver eske, tror jeg.

Så dette var vel rundt hundre pakker, med tyggegummi, tror jeg.

Og hver pakke kostet kanskje fem kroner da, i butikken.

Så jeg fikk tyggigummi for kanskje fire-fem hundre kroner da, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter å ha jobbet som butikksjef, i Rimi, så vet jeg jo det, at varer som går ut på dato.

De skal ikke folka som jobber i butikken, ta med hjem.

For da blir matkjeden redd for, at folk bare vil spekulere, i å la varer gå ut på dato.

Sånn at man får lov til å ta med seg masse mat med hjem da.

Så dette med at jeg fikk all den Extra-tyggegummien, av hu Kassaleder Liss, (var det vel).

Det var nok et brudd på diverse regler da.

Så når jeg tenker tilbake nå, og lurer på hva det her kan ha vært.

Så lurer jeg på om det kan ha vært et slag subtilt hint, fra noen ‘Kvinner er fra Venus’-damer, som liksom mobbet meg da, fordi jeg at kanskje hadde litt dårlig røyke-ånde da.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det her var vel litt slemt, må jeg si.

Hvis en medarbeider har dårlig ånde, eller noe, så burde vel dette blitt tatt opp, i en medarbeider-samtale, eller noe, mener jeg.

Man kan ikke holde på å tulle sånn, mener jeg.

Så det her reagerer jeg litt på, når jeg tenker tilbake på tiden, på OBS Triaden da.

Selv om jeg bare syntes at det var kult, på den her tiden, at jeg fikk gratis tyggis.

Men nå lurer jeg på om det her kan ha vært noe slags subtil ‘mobbings’ da.

Hvem vet.

Så sånn var nok muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre året, som jeg bodde i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

19. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 54: Og enda mer fra det andre året som jeg bodde i Oslo

Jeg har vel kanskje skrevet om at Arne og Mette også hadde en annen familievenn, som ble kalt ‘Veske-Bjørn’, som solgte vesker og bijouteri, (som han kalte det), husker jeg.

Han pleide noen ganger å klage på problemer med kona, osv., husker jeg.

Jeg visste ikke hva bijouteri var, husker jeg.

Og da fikk jeg det forklart da, husker jeg.

Når jeg spurte han Veske-Bjørn da, om hva det var.

(Og bijouteri, det var sånne kjeder og armbånd og sånn, tror jeg.

Noe sånt).

Mens jeg egentlig satt og så på TV der da, i den største sofaen, i stua til Arne og Mette da.

Arne og Mette pleide ofte å sitte i den minste sofagruppen da.

Men de var mye på travbanen og bingo.

Så det var ofte sånn at jeg hadde fjernkontrollen, og satt/lå, på den beste plassen, i ‘TV-sofaen’ da.

Ihvertfall de første månedene, som jeg bodde der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kan forklare litt, om hvordan leiligheten, til Arne og Mette så ut.

Den var nesten dominert, av Mette Holter sine nesten utallige elefantfigurer, av forskjellige størrelser og materialer da.

De var ikke kjempestore, noen av disse elefantfigurene.

Men de var som noe nips da, må man vel nesten si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Arne Thomassen hadde et staselig, (må man vel nesten si), skrivebord, som stod midt mellom TV-stue-delen og spisestue-delen, av leiligheten, til Arne og Mette da.

På det skrivebordet, så var det alltid perfekt orden, (vil jeg si).

Og det var sånn, at jeg omtrent ikke turte å sette meg ned, ved det skrivebordet hans da.

Det stod også en del bilder i rammer og sånn, (og også en ganske stor elefantfigur, tror jeg), oppå det skrivebordet, til Arne Thomassen da.

Men jeg husker ikke helt hva alt tingene som stod på skrivebordet var igjen.

Men jeg tror at han ihvertfall hadde et målfoto, fra da hans tidligere travhest, Nibs Star, fikk andreplass, i et travløp, på Jarlsberg Travbane en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På veggene, så hadde de en hel samling malerier, (må man vel si), av en norsk kunstner.

Jeg husker ikke navnet, på kunstneren.

Men stilen var kanskje litt lignende av karikatur-tegninger, eller noe.

Uten at jeg har så mye peiling på kunst, at jeg klarer å forklare det ordentlig.

Men jeg lurer på om et av de maleriene, (som hang tett i tett, i stua til Arne og Mette der da), hadde noe motiv fra puben Lorry, i Hegdehaugsveien, i Oslo, hvis jeg ikke husker helt feil.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel hadde også en katt forresten.

(I tillegg til at han seinere fikk en hund ved navn Trixie da).

Og den katta, den var litt daff og kjedelig, syntes jeg, som var vant til å ha flere katter selv, fra oppveksten min, da jeg bodde alene, på Bergeråsen.

Axel sin katt, den var nesten helt svart vel.

Og den hadde kanskje et lite hvitfarget felt, ved snuta.

(Men det tørr jeg ikke si helt sikkert).

Men den hadde ihvertfall ikke så mye hvit-farget pels, som min katt, fra Mellomhagen, på Østre Halsen, nemlig Pusi, hadde hatt, (forresten).

Axel sin katt var en kastrert hannkatt, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Jeg har jo hatt en del katter, så jeg vil si at den katten til Axel, den var nok fullvoksen, da jeg flytta inn hos dem.

Så den var kanskje 2-3-4-5 år gammel, eller noe sånt.

Hvis jeg skulle tippe da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Leiligheten til Arne og Mette, den lå vel i tredje etasje, (mener jeg at det var), i en sånn terrasseblokk, i Høybråtenveien da.

Og etter at jeg hadde leid et rom av Arne og Mette og dem der, i noen måneder.

(Var det vel).

Så fikk den katta deres seg plutselig en ny uvane, husker jeg.

Den begynte visst plutselig å hoppe ned fra terrassen, (som den pleide å være på, for å gjøre fra seg og sånn vel).

Og så måtte jeg gå rundt hele den lange rekka av terrasseblokker da, husker jeg.

I Høybråtenveien der da.

For å hente den katta da.

Nesten hver dag, i noen uker ihvertfall, husker jeg.

Siden jeg var vant til å ha katter da, som guttunge, så syntes jeg at det var greit å hente den katta til Axel da, (husker jeg), når den hadde hoppa ned fra terrassen.

(Noe den gjorde nesten hver dag vel, i perioder.

Mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, når jeg henta katta til Axel.

Så stod det en pakistansk, (var det vel), tenåringsgutt, og hang vel, i Høybråtenveien der da, når jeg gikk forbi.

Og da lo han av meg da, siden jeg gikk der med katta til Axel da.

Så Furuset/Høybråtenveien, det var et tøft sted da, (må man vel si).

Sånn som hu Lene fra Abildsø, hadde advart meg om, noen måneder før jeg flytta dit da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nabodama til Arne og Mette.

(Hu som måtte låne vaskemaskinen til Mette, den første tida, som jeg leide et rom, hos Arne og Mette der).

Hu hadde også en sønn, (mener jeg å huske).

Og det var vel en sønn, som ikke bodde hos henne, hele tida, (tror jeg ihvertfall).

Og en gang, så maste han sønnen, (som jeg ikke kjente ordentlig da), om å få låne dressen min, for han skulle i bryllup, eller noe sånn, da.

Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

(Å låne bort dressen min da).

For den dressen, det var jo ‘party’-dressen min liksom.

Som jeg gjennom tidenes løp, (eller et drøyt år vel, for å være mer nøyaktig), nok hadde sølt tilsammen litervis med øl på, etter kanskje mellom 50 og 100 pub-til-pub runder eller disco-besøk, i Oslo Sentrum da.

(Etter at jeg begynte å studere i Oslo, høsten 1989).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han sønnen til nabodama, han var også kraftigere enn meg.

Så jeg tror ikke at dressen min hadde passa heller.

Dessuten så kjente jeg han ikke så bra.

Og jeg syntes vel også at noe måtte være galt kanskje, siden han, (som var 18-20 år vel), ikke hadde sin egen dress da.

Og dette var noe han spurte meg om, da jeg møtte han en gang, i trappeoppgangen, i Høybråtenveien 25D der da.

Så det ble som noe som ikke var helt ordentlig, for meg, syntes jeg.

Dessuten, så tror jeg det, at dressbuksa mi, nok må ha vært litt slitt.

(Kanskje det var hull i lommene, eller noe).

Siden jeg pleide å gå i den svarte bomullsbuksa mi, til den dressjakka, etterhvert da.

Så den dressen min, den var nok ikke i så god stand da.

Og dessuten, så tror jeg at den dressen nok var litt for liten, til han ganske kraftige sønnen til nabokona da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da husker jeg det, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall), at da ble Arne Thomassen rimelig irritert på meg.

For da måtte istedet Arne Thomassen, låne bort en dress, til han nabogutten da.

Men Arne Thomassen, han kjente nok han nabogutten, bedre enn meg, ihvertfall.

Og Arne Thomassen var også en god del kraftigere enn meg.

Og Arne Thomassen, (som liksom var forretningsmann da), han hadde nok fler hele dresser enn meg og, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Svein Martinsen, (som hadde tipsa meg om det, en gang, da han var på besøk hos Arne og Mette, om at det var ledig jobb, på OBS Triaden), han hadde visst to tenåringsdøtre, dreiv Axel og Mette, og prata om, husker jeg.

Disse tenåringsdøtrene, de var aldri med, når Svein Martinsen og kona, besøkte Arne og Mette da.

(Selv om jeg lurer på det, (husker jeg), om det kunne ha vært de to unge damene, som jeg så, og som oppførte seg litt rart vel, (de stod liksom bare og så litt rart på meg, en stund, uten å handle noe vel), ved kassa mi, på OBS Triaden der, en gang.

Men det tørr jeg ikke å si sikkert).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg husker at Axel gjorde litt narr av hu ene dattera til Svein Martinsen da.

(Ei jeg vel aldri møtte, forresten).

Axel gjorde narr av navnet hennes da, som var Siv Angelica, eller noe, (hvis jeg husker riktig).

For hu skulle liksom være så fin på det, eller noe, sånt da.

Sånn at hu måtte ha et såpass spesielt navn, som Angelica var da, på begynnelsen av 90-tallet.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

90-tallet var jo såvidt begynt.

(Det var jo høsten 1990, at jeg flyttet inn, hos Arne og Mette og dem).

Men Axel, som var veldig ovenpå, (må jeg vel si), til å være 11-12 år.

Han hata allerede 80-tallet, husker jeg.

Og hver gang det var noe 80-talls-musikk, på MTV, (for eksempel).

Så sa Axel, ’80-talls’ da, med omtrent det samme, negative tonefallet, (må man vel kalle det), som når han nevnte navnet til hu Siv Angelica da.

(Hvis jeg tolka det her riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vicky og de hadde også med en katt, (forresten), på et besøk, fra Trondheim, en gang, (husker jeg).

(Jeg lurer på om dette var våren 1991, eventuelt.

Den gangen som hu dattera til Vicky var med vel.

Sånn som jeg husker det).

Denne katten var en kattunge da.

Og jeg hadde like før, (var det vel), hatt såpass hell da, med å få den hunden til Axel og dem, (nemlig Trixie), til å oppføre seg bedre/bli mer dressert da.

Og jeg hadde jo hatt fire katter selv, under oppveksten min, på Bergeråsen.

Så jeg begynte å leike med den kattungen til Vicky og dem og da.

Som gikk rundt i stua, til Arne og Mette der.

For å se om jeg klarte å få den til å bli ‘snill’/rolig/mer ‘husdyr-aktig’ også.

Men det klarte jeg absolutt ikke, husker jeg.

For den kattungen, den begynte jo bare å frese fælt, husker jeg.

(Mens jeg prøvde å klappe den, og leke med den, og sånn da).

Så hva som gikk av den, det veit jeg ikke.

Jeg trodde at jeg var flink med katter, etter å ha hatt mange katter selv, på 70 og 80-tallet.

Men dette gjaldt tydeligvis ikke katter fra Trondheim da, fant jeg ut.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var ikke bare et kult julebord, (med masse gratis drinker og sigaretter, osv.), som OBS Triaden hadde, jula 1990.

Neida, like før jul, i 1990 da, så fikk jeg også et slags trau, (eller hva det heter igjen), fylt med en hel edamer-ost, og vel også sylte-pålegg, og masse annen tradisjonell julemat, fra OBS Triaden da.

Så dette var kanskje matvarer for to-tre hundre kroner, kanskje.

Men jeg bodde jo hos Arne og Mette og dem da.

Og jeg hadde vel ikke egentlig noen egen hylle, i kjøleskapet deres, (eller noe sånt).

Så jeg måtte jo nesten si det da, til Arne og Mette, (som satt foran TV-en, den kvelden, som jeg kom hjem, med den her julegaven, fra OBS Triaden da).

At de kunne få det meste av den maten da.

(Kanskje etter at jeg hadde tatt julemarsipanen selv.

Hvis det var noe sånt der da.

Siden jeg var så glad i marsipan og annet godteri da).

Men jeg ble vel litt skuffet kanskje, siden jeg liksom måtte gi bort all den her maten da.

(For jeg kunne jo ikke hatt den på rommet mitt, for eksempel.

Siden jeg ikke hadde kjøleskap der).

Og jeg kunne umulig klart å passe på all den maten, i kjøleskapet, til Arne og Mette, (tror jeg).

For det første siden jeg ikke hadde noen egen hylle, eller noe sånt, der da.

Men etter at jeg ga bort den maten, til Arne og Mette da, så husker jeg at jeg sa noe sånt som at, ‘men da’, (et eller annet).

At da måtte jeg få lov til ditt eller datt da.

Men da ble Mette sur, husker jeg.

For hvis det var noen betingelser, da ville de ikke ha den maten da.

Så jeg måtte ta tilbake det da, og si det sånn, at det var greit, at de fikk all den julematen min, uten betingelser, da.

(Så sånn var det).

For hvis ikke, så ble Mette og Arne sure, og Mette begynte vel å klage, og Arne begynte vel å brumme, (eller hva man skal kalle det), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

19. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 53: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

Vicky/Victoria fra Trondheim, kom på flere besøk, til Mette.

En gang, så var hennes datter med.

Dattera var et år eller to yngre enn meg vel.

Og dattera var på langt nær så feit som mora.

Mora var på kanskje 150-200 kilo, men dattera var slank da, (vil jeg si).

Jeg hadde også møtt typen til hu her dattera da, (som var ei ganske fin brunette), mener jeg å huske.

Det som skjedde, og som skapte litt ‘rabalder’.

Det var at Vicky, hu prata med meg, på kjøkkenet til Mette en gang, om at jeg måtte ta med dattera hennes, ut på byen.

På sitt litt dårlige norsk da, siden hu var amerikansk opprinnelig.

Jeg er jo vant, til å diskutere date-er, osv., med de damene jeg skulle ut på kino med, osv.

Og jeg er jo vant til å ha en litt tøysete far, som aldri snakker rett ut om noenting, (for å prøve å forklare det).

Jeg er vant til å ha en far, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år, og som jeg ikke stolte på da.

(Og som jeg mener å huske at for eksempel også Christell pleide å klage på vel.

Og vel også Pia).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg er også vant med, (som faren min sa, da jeg var liten), at mora mi var sinnsyk.

Så min tillit, til foreldregenerasjonen, (de såkalte 68-erne), den har aldri vært helt på topp.

Ihvertfall ikke etter at faren min lot meg bo alene, som barn.

Så jeg tok ikke det her som Vicky sa, som noe annet enn rør nærmest da.

Men da jeg kom hjem, fra et sted, som het Biljardhallen, (som lå på Skårer, ved siden av Rema på Skårer, like ovenfor Triaden der), hvor jeg pleide å dra for å spille på spilleautomater, og spise burgere og noen ganger spille biljard, med Glenn og Øystein, (siden de var biljard-friker da nærmest, og hadde dyre biljard-kø-er, osv).

(Eller om det var dagen etter).

Så fikk jeg kjeft av halvbroren min Axel.

Som var tolv år, på den her tida vel.

For da hadde visst hu dattera til Vicky trodd at jeg skulle ta henne med ut på byen, en fredag eller lørdagskveld da.

Men dette var bare noe løst, som Vicky, (altså mora hennes), hadde nevnt for meg.

Jeg var vant til å avtale sånt med den dama jeg skulle ut med.

Så jeg så ikke på det sånn, som at jeg hadde en avtale med hu dattera til Vicky da.

For da måtte hu ha spurt selv, mener jeg.

For hu hadde jo også en type, oppe i Trondheim.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg trodde jo at dette bare var noe useriøst preik, fra Vicky da.

Men på Axel, så skjønte jeg det seinere, at han syntes at jeg hadde brutt en avtale, med ei dame da.

Men sånn som jeg syntes at landet lå an, så hadde jeg ikke noe ordentlig avtale, med hu dattera til Vicky.

Jeg trodde bare at det var noe rør da, siden hu dattera hadde en kjæreste, fra før.

Da var jeg vant til å tenke sånn, at hu var ‘opptatt’ liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg må innrømme at jeg ringte, fra Biljardhallen, og til Axel og dem da, den fredag eller lørdagskvelden.

For å sjekke noe greier som stod i avtaleboka mi, (eller noe sånt vel).

Og da prata jeg med hu dattera til Vicky, på telefonen, husker jeg.

Siden hu svarte telefonen hjemme hos Arne og Mette og dem.

Og da hjalp hu meg med å sjekke noe i den avtaleboka mi, (som jeg hadde glemt hjemme da kanskje), tror jeg det var.

(Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var).

Men jeg husker at jeg ringte hjem til Arne og Mette og snakka med hu dattera til Vicky, på telefonen der ihvertfall, den kvelden da.

Og da nevnte ikke hu noe til meg, om at hu ville ut på byen.

Så dette var nok bare noe surr og noe misforståelse da, som Axel vel blåste litt opp, vil jeg vel si.

Men Axel var jo bare tolv år, da dette skjedde, så jeg husker at jeg lurte på det, om han kanskje herma etter Vicky og/eller Mette, og at de også kanskje hadde blåst opp det her da, når jeg var på jobb, eller på Biljardhallen, eller noe sånt da.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var vel antagelig det.

Men men.

Da jeg flytta inn til Arne og Mette, så var avtalen den, at jeg skulle betale dem 1000 kroner, i måneden, for å leie det gamle soverommet til Kirsten der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg bodde på Abildsø, og leide av Berit og Gunnar Jorås der, så hadde strøm vært inkludert i husleia.

Men hos Arne og Mette og dem, så hadde jeg ikke noen leiekontrakt, eller noe.

Så når Mette plutselig begynte å bable om en strømregning.

Som hu ville at jeg skulle betale 300-400 kroner på da.

Så fikk jeg litt bakoversveis da, for å si det sånn.

For den strømregninga, (som var for tre måneder vel), den var jo da på bortimot tusen kroner vel.

Også ville Mette og Arne visst da, at jeg skulle betale en tredel av den regninga.

Og dette var jo ikke noe vi hadde avtalt, da vi avtalte hvor mye jeg skulle betale i leie, for å bo der.

Dette var jo noe som kom helt bardus på meg da, (for å si det sånn).

Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

Og jeg prøvde å få til et kompromiss.

Nemlig at jeg bare skulle betale en fjerdedel, av strømregninga, siden Axel også bodde der da.

Men det var det ikke snakk om da.

Jeg måtte ut med 300-400 kroner, uventet, mens jeg jobbet på Hageselskapet der vel.

Og mens jeg vel hadde ganske dårlig råd da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter det her, så kunne det dukke opp strømregninger, (eller ‘strømregninger’), med mer eller mindre regelmessige intervaller vel.

Så dette var som noe irriterende, sånn som jeg husker det.

Siden jeg aldri visste når Arne og/eller Mette kom til å begynne å bable om en ny strømregning da.

Og jeg fikk vel heller aldri se de her strømregningene, tror jeg.

Så dette var noe som jeg ble litt irritert over da.

Ikke først og fremst fordi det var så mye penger, vil jeg si.

Men fordi dette var noe som ikke var med i avtalen vår da, (mellom Mette & Arne og meg da), når jeg flytta inn der.

Og fordi at jeg bare plutselig fikk høre om disse regningene, når jeg minst venta det da.

(Sånn at jeg ikke fikk planlagt og holdt av penger, til de her strømregningene, før den og den datoen da).

Og fordi jeg aldri fikk en kopi av de regningene, på forhånd liksom da.

Det var bare noe som ble sagt, plutselig, noen ganger, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe sånt.

Så dette var som noe irriterende da, husker jeg.

Så jeg kan ikke si at jeg ville anbefalt andre, å leie rom av Arne og Mette, etter det her tullet, med strømregningene, osv. da.

(Selv om Arne Thomassen er død nå da).

Men dem var kanskje ikke vant til å ha leieboere, fra før da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel sitt mest brukte navn på meg, det her året, (som jeg leide av Arne og Mette, og dem), det var vel nettopp ‘leieboer’.

Så han var skikkelig uhøflig da, ihvertfall etter at jeg hadde bodd der, i mer enn de første ukene da.

Men Axel var jo bare 11-12 år, på den tida, da jeg bodde der.

Og han gikk jo også på spesialskole.

Så jeg syntes at det var vanskelig, for meg, å vite hvordan jeg skulle takle Axel, når han begynte å oppføre seg dårlig da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det jeg mente med, at jeg trua Axel, med å ‘varme øra hans’, når han var spesielt umulig.

Det var bare noe jeg fant på.

Fordi at det var såpass ille, å være sammen med han viltre Axel, i den forholdsvis lille leiligheten, til Arne og Mette da.

For de var ofte på bingo eller travbanen.

Så det var ofte sånn, at Axel og jeg, var aleine hjemme, ihvertfall på den tida som jeg jobba på Hageselskapet, husker jeg.

Og da, den ene gangen vel, som jeg liksom ‘varma øra’ til Axel da.

Så sått jeg oppå han, på gulvet, i stua, i leiligheten til Arne og Mette, også tok jeg liksom hånda mi, og liksom gnidde det ene øret til Axel, fram og tilbake, til det ble helt rødt da.

For å liksom drite ut Axel da.

Siden jeg liksom måtte prøve å få kontrollen der da.

På Axel da.

For det var som et helvete, må jeg si, å være i den leiligheten, sammen med Axel, som var rimelig vilter og hyperaktiv da.

Og som kasta appelsiner, og det som var, rundt omkring da.

Og som også kunne være veldig uhøflig.

Selv om dette gikk i perioder.

Andre ganger så kunne Axel være rolig, og sitte og gjøre noe lekser, eller noe.

Så det var ikke sånn at Axel alltid var hyperaktiv og bråkete og vilter.

Men noen ganger så var det så ille, at jeg nesten ble desperat da, må jeg si.

Så jeg måtte liksom tøffe meg opp, og rett og slett true Axel, for å få litt fred selv, i den leiligheten, til Arne og Mette da.

For å sitte inne i den dobbeltsenga, på rommet mitt.

(Den dobbeltsenga tok omtrent hele det rommet da).

Det var ikke noe fristende akkurat.

Og ikke hadde jeg lys i taket, og ikke hadde jeg nøkkel til det rommet heller, så jeg fikk ikke låst der.

Så jeg måtte liksom sitte ute i stua der da, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min tremenning Øystein Andersen sine foreldre.

Nemlig, ja hva heter de igjen da.

Hu mora het vel.

Ja, nå står det stille her.

Kai, het ihvertfall faren, (eller adoptivfaren, som han var).

Og mora, (eller adoptivmora da), het Reidun vel.

(Og Reidun var vel min fars kusine, mener jeg.

Men jeg er ikke sikker på om det var på mors eller farssida.

Det var mange mennesker, i et slektsstevne, hos Kai og Reidun, en gang, på Sand, i 1989, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Så Reidun er kanskje i mors-slekta, (etter bestemor Ågot), til min far.

Hvis jeg skulle gjette.

Siden den slekta vel er en god del mer tallrik, enn min fars slekt.

Hvis jeg har skjønt det riktig.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kai og Reidun, de bodde jo på Hanaborg, bare et par-tre kilometer unna Triaden-senteret, på Skårer/Rasta, hvor jeg jobba da.

(Og jeg hadde vel til og med vært med Øystein og dem, og venta i bilen deres vel, utafor Triaden, (eller om det var et annet senter/supermarked, på Lørenskog), sammen med Øystein vel, en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og var på besøk hos Øystein og dem, ute i Lørenskog der da).

Så det burde vel ikke ha vært helt uventet for meg, at Kai og Reidun Andersen, en gang i blant, plutselig dukka opp i kassa mi der, (ihvertfall i begynnelsen når jeg jobba der), på OBS Triaden.

Men da var jeg litt tilbakeholden, må jeg innrømme.

Og jeg skvatt kanskje også litt, (til og med).

Når jeg så trynet til Kai Andersen da, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.

For det var jo nettopp Kai Andersen, som jeg hadde ‘tatt på fersken’, når han skulle ha sex vel, (virka det som for meg, ihvertfall), med en ganske ung negergutt, en gang han hadde dratt ut aleine, til feriehuset, til Øystein og dem, på Sand/Bergeråsen da.

(Et par år før det her da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så etterhvert, så husker jeg det, at det ble rimelig sjeldent, mellom hver gang, som jeg så Kai og Reidun Andersen, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.

Og det skjønner jeg vel gentlig.

For jeg ble vel litt sur vel, når han Kai dukka opp i kassa mi da, etter den episoden hans, men han negergutten, ute på Sand der da.

Og etter at han hadde tatt meg så hardt, rundt skuldrene, i det familieselskapet, som jeg nevnte ovenfor.

(Som jeg også har skrevet om i Min Bok da, den episoden, hvor han Kai Andersen liksom skremte meg da, ved å ta meg hardt rundt skuldrene, mens jeg satt og drakk øl vel, ved siden av faren min der, i en campingstol vel, ute i hagen til Øystein og dem da, i det nevnte familieselskapet).

Så foreldra til Øystein de begynte kanskje heller å handle mer på Maxi Skårer, eller matbutikken på Metro-senteret der, (eller noe), hvis jeg skulle gjette da.

Etter at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden da.

På grunn av den episoden med han Kai Andersen og den negergutten på Sand da, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein, han var jo et par år eldre enn meg.

Og jeg hadde jo ganske nylig, fylt 20 år, da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden da.

(I dette friåret mitt, fra NHI).

Så Øystein, han hadde jo nettopp fylt 18 år, på den her tida, som jeg nettopp hadde begynt å jobbe, på OBS Triaden.

Så plutselig, en dag, høsten/vinteren 1990 vel, så dukka Øystein opp i kassa mi, på Matland/OBS Triaden, og fortalte meg at han hadde fått seg lappen.

Da ble jeg litt sur, husker jeg.

For jeg selv, jeg hadde jo ikke rukket å få tatt ferdig lappen, i Drammen, det året, som jeg jobba på CC Storkjøp og var russ på Gjerdes Videregående, der.

Og da jeg studerte på NHI, så hadde jeg jo hatt dårlig råd.

Så det var jo ikke snakk om å ta kjøretimer da, (for å si det sånn).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Øystein spurte vel når jeg slutta, eller når jeg hadde pause, eller noe sånt da.

Også viste han meg vel det, at han hadde fått låne bilen til faren sin vel.

(Som pleide å kjøre et japansk bilmerke, mener jeg å huske.

Nissan, eller noe sånn, muligens.

Noe sånt).

Og Øystein dro meg med ut, i parkeringshuset der da, til Triaden der, og viste meg det, at han hadde kjørt dit selv da.

Og han var stolt over at han hadde fått seg førerkort da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er mulig at bilen til faren til Øystein, fikk seg en bulk, (eller noe), da den stod i parkeringshuset, til Triaden der.

Det var vel noe sånt som skjedde ihvertfall, mener jeg å huske.

Det var vel sånn, at Øystein bulka litt nå og da, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og en gang, som jeg var med Øystein, ned til Oslo Sentrum, for å kjøpe pizza eller noe sånt kanskje, på Pizzabussen, (eller hva det kan ha vært igjen), så fikk Øystein tre parkeringsbøter, (eller noe), på en dag, husker jeg.

Dette var en veldig varm sommerdag, (sånn som jeg husker det).

Og hu ene parkeringsvakt-dama, hadde fått ‘solstikk’ nesten, eller noe.

Og skreiv for mange parkeringsbøter da, i ørska nærmest vel, hvis jeg skjønte det riktig.

Mens Øystein og jeg da, vi ble mer og mer fortvilet, dess fler parkeringsbøter, som ‘vi’ fikk.

Og vi prøvde å spore opp de her parkeringsvaktene da, for å forklare dem at vi hadde parkert riktig da.

(Sånn at Øystein ikke skulle få kjeft av foreldra sine da).

Og vi klarte å få sletta ihvertfall en av de tre parkingsbøtene da, da vi fant hu parkeringsvakt-dama, som hadde fått seg ‘solstikk’ liksom, siden hu ikke hadde sett, at vi hadde hatt gyldig parkeringsbillett da, i frontruta på bilen, (var det vel).

(Noe sånt).

Så det her må nok ha vært våren eller sommeren 1991 da, hvis jeg skulle tippe.

At Øystein fikk så mange parkeringsbøter, i Oslo.

Siden han vel ikke hadde lappen, så tidlig, som sommeren 1990, tror jeg.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så det var vel nesten som at jeg hadde to yngre brødre, ute i Høybråten/Lørenskog der.

Nemlig den yngre halvbroren min Axel, og den yngre adoptiv-tremenningen min Øystein da.

(Selv om dem, (eller spesielt Øystein), kanskje ikke er enig i at det var sånn.

Det er mulig).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 51: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

I romjula 1990, (var det vel), så dro Arne, Mette og Axel, på biltur, opp for å besøke mora til Arne Thomassen, oppe i Nord-Norge.

(Var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette ble noen ensomme dager for meg, husker jeg, som da var vant til å ha folk rundt meg.

Jeg dro ikke ut på nyttårsaften, (husker jeg), kanskje fordi jeg hadde jobba mye, på OBS Triaden, som nettopp hadde skifta navn, fra Matland, og som hadde veldig mange kunder, i desember 1990, og jeg ble bedt om å jobbe mye overtid, så jeg jobba vel cirka 200 timer kanskje, i desember 1990, (hvis jeg husker det riktig).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg såvidt klarte å få tatt på meg jappe/’party’-dressen min, for å se, om det var noe liv, på Furuset der, ved midnatt, på nyttårsaften.

Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg pleid, på 80-tallet, å se på rakettene, på nyttårsaften.

(Og dessuten skyte opp min del av raketter da).

Men jeg syntes ikke at det var så mange nyttårsraketter, (som jeg kunne se ihvertfall), i Groruddalen.

(Selv om det var en god del da).

Og en av naboene, (som bodde like ved der Obi og Orji bodde vel), sa ‘godt nyttår’ til meg, da jeg gikk en runde rundt, for å se på raketter osv. der, (husker jeg).

Men Høybråten/Furuset var ikke akkurat noe særlig ‘fest-sted’, syntes jeg.

Så dette var en veldig kjedelig nyttårsaften, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel mens Mette, Arne og Axel, var i Nord-Norge, at jeg kjeda meg så mye, at jeg ringte til hu Ragnhild fra Stovner, igjen.

Hu sa det var greit, at jeg kom på besøk.

Men dette var ikke noe hyggelig besøk, sånn som jeg husker det.

Hu Ragnhild fra Stovner, hu hadde siden sist, fått seg en leieboer, som hadde cerebral parese, (heter det vel).

Så han hadde sånne spasmer, (heter det vel), når han gikk rundt i stua der da.

Og han og Ragnhild, de gikk også bra sammen, og liksom lo litt av meg da, (som var litt nedfor og overarbeidet vel).

Så jeg følte meg litt fryst ut og da.

Så dette var den siste gangen, som jeg dro for å besøke hu Ragnhild fra Stovner, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så etter det, så har jeg aldri sett hu Ragnhild fra Stovner igjen, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Matland/OBS Triaden, det var vel en av de største og beste matbutikkene, i Norge, på den tiden som jeg begynte å jobbe der.

(Må man vel si).

Jeg mener å huske å ha sett en sånn liste, over omsetningen, for de største supermarkedene i Norge, i et bransjeblad, som lå på spiserommet, (mener jeg), på OBS Triaden der, (en gang).

Og da mener jeg å huske det, at OBS Triaden, var blant de 10-20 matbutikkene, med størst omsetning, i Norge, et av de første årene, på 90-tallet.

(Såvidt slått av Maxi på Skårer vel.

Som lå noen få hundre meter i retning av Lørenskog, fra der Triaden lå da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg satt jo i kassa der, siden det var den jobben som var ledig, når jeg søkte om jobb der.

Og siden jeg hadde sitti mest i kassa, da jeg jobba på CC Storkjøp, ved siden av skolen, det året jeg var russ, i Drammen, skoleåret 1988/89.

Det var vel cirka 15-20 kasser der, på Matland/OBS Triaden, da jeg begynte å jobbe der.

Matland hadde vært en rimelig kjent butikk.

Som ble åpnet under jappetida vel.

Gulvet var visst av marmor.

Og seinere, da jeg jobba i Rimi vel, så ble jeg mobba, av noen fra en annen Rimi vel, siden marmorgulvet hadde en tendens til å sprekke, når man kjørte med jekketralle over det.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var vel cirka 10-12 personer, som jobba heltid, i kassa der, på OBS Triaden.

De jeg jobba på skift med.

Det var Elin og Brit, som var to mørkhårede søstre, fra Trøndelag, og som begge var rundt 20 år gamle vel.

(Elin var vel et år eller to eldre enn Brit vel).

Også var det Knut Hauge, fra Vestlandet, (som jeg nevnte i det forrige kapittelet av Min Bok 2), og hans samboer, Lene, som var fra Rælingen.

Dette paret hadde også bodd i Drammen faktisk, et år eller to tidligere.

De hadde studert media, (var det vel), på Danvik Folkehøgskole, (tror jeg at den skolen heter), en skole som ligger ikke så langt unna Drammenshallen vel, (hvis jeg husker det riktig).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Matland/OBS Triaden og Maxi Skårer, (og vel også et supermarked på Metro-senteret, som lå mellom Triaden og Maxi Skårer), disse supermarkedene, (på Lørenskog da), det var forresten de samme butikkene, som hu Førstedama, på CC Storkjøp, som bodde på Bergeråsen, og som kjørte så sakte på Drammensveien, (som jeg har skrevet om i Min Bok), dro på en slags studietur til, og skrøyt fælt av da, en gang jeg jobba på samme skift som henne, på CC Storkjøp, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En historie, fra Matland sin storhetstid, (på slutten av 80-tallet vel), den gikk forresten ut på det, at dem hadde et kjempebra tilbud, på klementiner.

Og da hadde dem vært utradisjonelle.

Også hadde dem visst bare helt klementinene ut på gulvet.

For de hadde sikkert villet ha en veldig stor eksponering da, for da selger man også mer frukt, (har jeg lært seinere).

Men dette var en litt ‘cowboy-aktig’ måte, å selge mat på da.

(Selv om det er skall på klementinene da).

For da jeg jobba som butikksjef i Rimi, så lærte jeg det, at det ikke var lov, å selge mat, som bare stod plassert rett på gulvet.

Det måtte være en disk, (eller i det minste noen tomkasser), under varer som for eksempel potetsekker, osv.

I tilfelle noen sølte på gulvet.

Og i tilfelle dette var kjemikalier, eller noe.

Da kunne disse kjemikaliene, (eller hva det nå kunne være), forurense matvarene da.

Så det var ikke lov da, å selge mat som bare stod plassert på gulvet, (i butikken), lærte jeg, da jeg jobba som leder i Rimi.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror forresten også at han Kenneth, (som var i slutten av tenårene vel), fra Høybråten, (som seinere fikk sparken, på grunn av underslag), også jobba på samme skift, som Elin, Brit, Knut Hauge, Lene og meg, (hvis jeg husker det riktig).

Han Kenneth, han begynte plutselig å prate om, at han pleide å gå mye på bingo, osv.

Og han fikk sparken etterhvert.

(Hørte jeg vel av Lene og Knut Hauge).

Fordi han hadde putta for lite penger, oppi oppgjørsposene.

Han hadde sagt at han skrev feil, på oppgjørslappen.

Også hadde han bedt om ny lapp.

Også hadde han skrevet forskjellig da, på den lappen som banken fikk, og den lappen som butikken fikk.

Så det tok vel noen uker da, før OBS Triaden merka det, at han Kenneth tulla med underslag da.

Så Kenneth fikk dratt mye på bingo, i noen uker, (var det vel), før han fikk sparken da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var rimelig kjipt for meg, forresten, når han Kenneth fikk sparken.

For siden at de andre folka, på skiftet vårt.

(Nemlig Brit og Elin, og Knut Hauge og Lene).

Siden de liksom var som to ‘radar-par’.

Så ble det sånn, at det hendte, at Kenneth og jeg, hadde spisepause samtidig, osv.

Så for de folka som jobba på gulvet og i ferskvaren, osv., på Matland/OBS Triaden.

Så virka det kanskje sånn, som at Kenneth og jeg, var kamerater, og kjente hverandre, fra før vi begynte å jobbe der.

Siden vi begge begynte å jobbe der, på cirka den samme tida.

Og siden vi begge jobba på samme skift, og pleide å ha sitte å preike sammen der, i matpausene osv. da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kassasjefene på OBS Triaden, det var ei finsk dame, ved navn Helene, som snakka svensk da.

Hu hendte det ganske ofte at jeg satt på med hjem, etter jobben, etterhvert, når jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (husker jeg).

Ei annen av kassalederne, det var ei dame i begynnelsen av 40-åra vel, fra Romerike vel.

Og hu sleit litt med, at hu hadde mista sønnen sin, skjønte jeg, fra hva jeg hørte der, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei tredje kassaleder, (som vel muligens begynte der, etter at hu i 30/40-åra slutta), det var Carmen, som var fra Korea eller Thailand, (eller noe), tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde jobba på OBS Triaden, i et drøyt års tid vel.

Så skjedde det, at Carmen og Helene, de begynte begge å jobbe, for sin tidligere sjef Paulsen, på Rema, på Furuset Senter.

Men der ble ble de litt degraderte da forresten, (husker jeg), for der måtte de sitte i kassa selv, istedet for å være kassaledere da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei fjerde kassaleder, det var ei som het Liss.

Hu jobba bare som kassaleder, på deltid vel.

Og hu pleide noen ganger å ta samme buss som meg, hjem fra jobb, husker jeg.

Liss bodde på Karihaugen, i noen høyblokker der, mener jeg.

Og Karihaugen lå et par stoppesteder, før mitt stopp, som var Furuset da.

Og et stopp før mitt nye stopp, etter at jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var stadig noen som fant på et eller annet ‘krumspring’, når det gjaldt fester eller sammenkomster, når jeg jobba på OBS Triaden der, husker jeg.

Jeg husker at jeg ble invitert, til hu finske Helene, sin 30-års dag, som hu hadde i et leid lokale, på Grorud vel.

(Ved T-banen på Grorud der, (et eller annet sted), mener jeg at det var).

Selskapslekene der, de var litt drøye vel.

Man skulle gå med en kinakål, (eller noe), mellom beina, i en slags stafett vel.

(Noe sånt).

Og jeg mener at Liss og Fanney, (fra Island, som jobba deltid, i kassa, på OBS Triaden, og som seinere ble min nabo, og bodde i samme oppgang som meg, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, og som også kjente min lagfører, i Geværkompaniet, nemlig Marvin Bricen, fant jeg ut seinere, da jeg avtjente førstegangstjenesten da).

Liss og Fanney, de gjorde et poeng av, (mener jeg å huske), at jeg hadde vært for ivrig, når jeg skulle gi kinakålen videre, til hu eldste kassalederen der, for den måtte jeg plassere mellom beina på henne da, (var det vel).

(Noe sånt).

Så de lo av meg da, siden jeg var dum i fylla da, (hvis jeg husker det riktig).

Helene var forresten sammen med en Matland/OBS Triaden-kunde, som hu hadde blitt kjent med, mens hu satt i kassa selv, (husker jeg, at hu fortalte en gang).

Jeg chatta såvidt litt med han, (på den festen til hu Helene vel), og han var fra Abildsø, (mener jeg å huske), hvor jeg jo selv hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

Jeg tulla litt med Helene, da jeg hørte om det her forholdet, forresten.

Og spurte henne om hu fikk lov til å sitte i kassa, av han typen sin da.

(I tilfelle hu ville møtt en ny ‘kavaler’ da).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det ble forresten ganske skandale, på Helene sin 30-årsdag, oppe på Grorud der, husker jeg.

Mora hennes, hu var jo den gamle hora, (mener jeg at det ble sagt noe lignende av, ihvertfall).

Og hu dansa jo sånn veldig våget, ute på dansegulvet der da, (husker jeg), mens hu løfta skjørtet sitt veldig høyt da, kjempelenge, sånn at alle kunne glane, så mye de ville, på trusa hennes da.

Og da husker jeg at Knut Hauge og Lene, de syntes synd på hu Helene da, som fikk ødelagt 30-års dagen sin, av hu fæle mora si da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Knut Hauge og Lene de fant en gang ut, vinteren 1990/91 vel, at vi folka på OBS Triaden, vi skulle dra på slalomtur da.

Jeg var jo fra et sted med slalombakke, (nemlig Berger).

Men jeg hadde jo aldri stått på slalom før.

For jeg hadde ikke slalomski, og jeg hadde ikke noe interesse for å stå på slalom heller liksom.

Jeg hadde nok med å spille fotball, for Berger IL, og å kjempe mot mine ‘demoner’, altså problemene jeg hadde, med å være nedfor, osv., siden faren min lot meg bo alene, fra jeg var ni år da.

Så selv om søstera mi og Christell, (og vel også Jan og Viggo Snoghøy), alle stod på slalom vel.

Så hadde ikke jeg selv engang prøvd å stå på slalom.

Så her kan man se det, at Pia og jeg, (for eksempel), ikke var i den samme familien da.

Jeg var på en måte min egen familie da.

Og faren min, Haldis, Pia, Christell, Jan og Viggo, de var egentlig en annen familie da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg pleide å være litt trøtt, om morgenene, på den her tida.

Så Knut Hauge var redd for at jeg skulle forsove meg, husker jeg.

Så vi hadde avtalt det, at han skulle ringe og vekke meg da, den her ‘slalom-søndagen’.

(For jeg hadde egentlig ikke så lyst til å være med da.

Så jeg prøvde nok å ro meg litt unna da.

Men Knut Hauge og Lene, de begynte nok da å si sånne ting, som at jeg kunne leie slalomski, og at de kunne ringe og vekke meg da, når jeg fant på unnskyldninger, for å slippe å være med da).

Så når Knut Hauge ringte meg, en søndag morgen/formiddag, hos Arne og Mette.

Så sa han til meg, da jeg svarte telefonen, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

Så den var rimelig drøy, husker jeg, at jeg syntes.

Jeg prøvde å spørre Knut Hauge, på bussen, (som han og Lene hadde leid vel), opp til Norefjell, (eller om det var Hemsedal), om hva han hadde ment med denne ‘draps-snakkinga’.

Men da sa han ikke noe mer i detalj om hva han hadde ment med det her da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg måtte leie slalomski, oppe på Hemsedal/Norefjell der, husker jeg.

Og jeg hadde heller ikke lue.

Så jeg kjøpte meg et pannebånd der , til å ha over ørene, husker jeg.

(Etter å ha fått råd om det vel).

Jeg tok en skiheis opp, sammen med Knut Hauge der, husker jeg.

Men oppå toppen der, (var det vel), så tok det så ikke lang tid, før jeg falt.

På en vond måte, på ei glatt slette der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg klarte såvidt å komme meg ned de letteste løypene der.

Etter mye knall og fall da.

Det var nesten at jeg bomma, og havna ut en svart-merket, (var det vel), løype der og.

Men jeg så faren da, for å være ærlig.

For den løypa var skikkelig bratt, for å si det sånn.

(Og det stod skilt/kart, med ganske bra merking, av de forskjellige løypene der da).

Så jeg vet ikke om jeg hadde overlevd å kjøre ned den løypa.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg brukte flere timer, på å komme meg helskinnet, ned det fjellet der da.

Knut Hauge hadde liksom ikke stått så mye på slalom før heller.

Men han hadde kanskje stått mer på langrenn-ski, enn meg.

Det er mulig.

Men de siste hundre meterne, av løypa, der stod jeg ganske bra faktisk, husker jeg.

Jeg kjørte slalom, ikke mellom noen porter, men mellom flere andre slalomkjørere, som kjørte nedover den siste bakken der, samtidig med meg, husker jeg.

Også klarte jeg å skrense, helt til slutt, nederst i bakken, sånn at jeg fikk snø i håret, husker jeg.

Og akkurat da jeg klarte å stoppe, (like før jeg kjørte ut av løype-området der), så stod hu Beate der, husker jeg, (som jeg hadde klint med, på julebordet da).

‘Nå så du kul ut’, husker jeg at hu sa til meg, når jeg hadde masse snø i håret da.

(Uten at jeg skjønte helt hvorfor hu sa det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Knut Hauge prøvde å få meg med, på å kjøre ned den lange slalomløypa, enda en gang.

Men jeg orka ikke.

Jeg hadde vært gjennom nok knall og fall og spenning, etter en sånn gjennomføring, husker jeg at jeg syntes.

Jeg bare ble i kafeteriaen der, og så litt dum ut vel, i noen timer, til vi skulle dra tilbake, til Oslo/Romerike igjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var som sagt ikke vant, til å stå på slalom.

Og jeg hadde bare hatt på meg en olabukse, (og jeg hadde vel også på meg den rød-lilla høst/allværs-jakka, som jeg hadde kjøpt, på Oslo City, etter at jeg hadde jobba, på Forsvarets Overkommando der, den gangen), uten noen lange underbukser, under.

(For jeg pleide aldri å bruke lange underbukser, (siden jeg syntes det klødde fælt, å gå med stil-longs, osv., som jeg har skrevet om, i Min Bok)).

Så det som skjedde, det var vel det, at jeg hadde detti mye, når jeg stod ned, de par kilometerne, (var det kanskje), med forskjellige slalombakker da.

Så olabuksa mi, den var rimelig våt da, (hvis jeg husker det riktig).

Så da vi kom på bussen igjen, så babla hu Fanney, fra Island, (men som snakka norsk da), om at jeg burde ta på meg en tørr bukse.

Jeg hadde jo aldri stått på slalom før, så jeg var kanskje litt usikker da, på den her slalomturen.

Han Knut Hauge hadde jo vekket meg, ved å si at han skulle drepe meg også.

Så jeg sa at det var greit da, da hu Fanney, ville låne meg et par hvite stretch-bukser, (var det vel), som hu hadde da.

Og jeg var så tynn, (husker jeg), at de buksene, (som nok satt stramt på hu Fanney, som ikke var kjent for å være tjukk, men heller var kjent for å være ganske deilig vel), de satt slakt på meg, for å si det sånn.

Så jeg husker at jeg overhørte det, at hu Fanney, sa til hu Liss, (var det vel), at de buksene satt stramt på henne selv da, (var det vel).

Så jeg var nok en veldig tynn ung mann, på den her tiden, før jeg havna i infanteriet, under førstegangstjenesten da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så sa jeg til hu Fanney, (når vi begynte å nærme oss Oslo/Romerike igjen), at jeg skulle få vaska den buksa hennes, før jeg ga den tilbake.

Og jeg hadde jo aldri vaska en sånn stretch-bukse før.

Så da måtte jeg spørre hu Mette Holter om råd, husker jeg.

Og en dag, en ukes tid, (eller noe), seinere da.

Så fikk jeg tilbake den hvite stretchbuksa, (til hu Fanney), ferdigvasket, og tørket, (i en bærepose), av Mette Holter da.

Og så tok jeg med den, på jobben, (på OBS Triaden), og sa takk for lånet, til hu Fanney da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Så dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

17. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 50: Mer om Ragnhild fra Stovner

Jeg lå over hos Ragnhild fra Stovner, to-tre ganger til, i leiligheten hennes, på Stovner da, i ukene og månedene etter at jeg møtte henne, på Radio 1 Club.

Vi var aldri ute på noe date.

(Unntatt en gang, når hu ville møte kameratene mine).

Og vi presentere ikke hverandre, ovenfor familiene våre.

Så jeg husker at jeg omtalte henne, som elskerinna mi, på Matland/OBS Triaden en gang.

Når en kollega der spurte om jeg hadde dame en gang, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ragnhild ville som sagt møte kameratene mine.

Og jeg avtalte med Magne Winnem og Andre Willassen, fra skolen i Drammen, et drøyt år før det her.

Å møtes på Burger King, nederst i Karl Johan der.

Et sted vi ganske ofte pleide å spise på, i russetida, siden vi da ofte var i Oslo, selv om vi egentlig Drammens-russ, men Drammens-russen ble invitert med på masse russekroer i Oslo da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Raghnild og jeg, vi satt vel der inne, i andre etasje, på Burger King.

Da Willasen og Magne Winnem dukka opp.

Jeg husker at Willassen bare rista på hue, over at Raghnild og jeg var sammen.

Uten at han forklarte ikke hvorfor.

Og vi prata vel bare litt sånn løst sammen, oss fire, før Willassen og Winnem stakk igjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så gikk hu Ragnhild og jeg, ned mot Jernbanetorget T-banestasjon, for å ta T-banen, for å sove over i leiligheten hennes, oppe på Stovner der vel.

Og nede på Jernbanetorget der.

Like utafor Trafikanten der vel.

Så møtte vi Kjetil fra Abildsø.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

Kjetil nevnte at han hadde begynt å vanke på Blitz.

Og at han hadde funnet ut, at Nitzer Ebb, (et band som Cecilie Hyde og søstera mi og Lyche-gjengen i Drammen hadde ‘hypet’ da, et par år før det her cirka vel), var ‘nazi-musikk’.

Jeg svarte at jeg ‘visste det’.

Men Cecilie Hyde og søstera mi og Lyche-gjengen, de hadde liksom ufarliggjort ‘nazi-aktige’ band, som Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy da.

Så jeg så liksom bare på disse bandene som musikk.

Og tenkte bare på det som musikk, og uten at det for meg, var noe politisk, ved disse bandene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil fra Abildsø, bare prata jeg med, mens vi passerte han da, nede ved Jernbanetorget der.

Og jeg så vel ikke han Kjetil fra Abildsø igjen, på flere år, før han, (siste gang jeg så han), kjøpte godteri, to ganger, i kassa mi, da jeg jobba som medarbeider, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i årene etter militæret.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg klagde litt om jobben og sånn, til hu Ragnhild fra Stovner, i leiligheten hennes, (innemellom at vi hadde sex der da), husker jeg.

Jeg klagde på at skatteåret var sånn lagt opp, at det var halv skatt i desember og ikke skatt i juli.

(Noe sånt).

Noe som gjorde det vanskelig for meg å få spart opp penger da, syntes jeg.

Siden jeg gjerne ville spare det samme beløpet hver måned da.

(Til videre studier da).

Men jeg syntes at det var vanskelig å få noe system på sparinga mi da.

Når skatten og sånn var forskjellig hver måned.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så dette her var nok like før jul da, i 1990, siden jeg hadde funnet ut det da, at det var halv skatt, i desember.

Den neste gangen, som jeg besøkte hu Ragnhild.

(På nyåret i 1991 var dette kanskje).

Så sa hu det da, at hu ikke ville ha en type, som tenkte sånn som meg, når det gjaldt skatt og sparing og sånn da.

(Som jeg nevnte ovenfor).

Jeg var kanskje litt frustrert da, siden jeg jo hadde ‘driti meg ut’, og måtte gå på sosialen, de siste månedene, av det første året, som jeg bodde i Oslo.

Så jeg var kanskje litt nervøs, på grunn av økonomien min.

For jeg hadde ikke lyst til å gå på sosialen igjen, for å si det sånn.

Det var flaut nok den første gangen, må jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det er mulig at hu Ragnhild ikke fikk med seg det da, at jeg var anspent, fordi at jeg skulle liksom spare da, til videre studier.

Men ikke hadde fått spart opp så mye ennå, like før jul, i 1990.

Så da var vel dette noe jeg gikk og tenkte på da, vil jeg nok tippe på.

Også slapp det ut av meg, en gang jeg var på overnattingsbesøk, hos hu Ragnhild da.

For vi lå vel sammen, en to-tre netter, (var det vel), fordelt på ukene etter at vi hadde møttes, på Radio 1 Club da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også lest i en avisartikkel eller ukeblad-artikkel om sex-tips.

Og der stod det at damene likte det, hvis man liksom bevegde på pikken, inni fitta dems og sånn da.

Så jeg prøvde å til det da.

At jeg liksom brukte en sånn muskel, inni pikken, sånn at den liksom bevegde på seg, inne i fitta til hu Ragnhild da, mens vi hadde sex.

Og da spurte hu hva jeg dreiv med, (husker jeg).

Men jeg var kanskje litt i ørska, for jeg var ikke så vant til, å ha dame/elskerinne da.

Så da jeg svarte ikke noe, husker jeg.

Men jeg husker at hu Ragnhild liksom skulle ta igjen med samme mynt da.

Også begynte hu å stramme fittemusklene sine rundt pikken min, sånn at det nesten gjorde vondt, husker jeg.

For å liksom å ‘ta igjen’ da.

Når jeg begynte med den her ‘penis-øvelsen’ min, som jeg hadde lest om i et eller annet blad, med sexrådgivningsspalte i da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Leligheten til Raghnild var forresten ganske gammeldags, og sånn.

Den bar preg av, (må man vel si), at bestefaren hennes hadde bodd der, i mange år.

Og at det var mange år siden den var pusset opp, da liksom.

Hu pleide å ha en tusenlapp liggende, inne på kjøkkenet sitt, husker jeg.

Men den lot jeg ligge i fred da, for å si det sånn.

Men det var bare noe jeg la merke til, at hu liksom lot penger ligge åpent framme, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første gangene, som jeg besøkte hu Ragnhild, etter at vi hadde møttes i fylla, på Radio 1 Club.

Så kjøpte jeg med noe julemarsipan, (eller noe), fra Narvesen-kiosken, ved Stovner T-banestasjon der, til henne.

Det likte hu vel såvidt, (hvis jeg husker det riktig).

Men det var jo ikke så fin gave da, (må jeg innrømme).

Men jeg spurte hva hu likte, den neste gangen, som jeg var der, (eller noe).

Og da sa hu det, at hu likte Campari vel.

Så jeg gikk og kjøpte en flaske Campari til henne, på et eller annet Vinmonopol, som jeg skulle ta med opp til henne, den neste gangen, som jeg skulle besøke henne da.

Den flaska ble liggende i en vinhylle, (var det vel), som Arne og Mette hadde i stua si da.

Så jeg hadde nok kanskje fortalt om hu Ragnhild, til Arne og Mette da.

Og hu Ragnhild babla en gang om en finne, som hu hadde møtt, i utlandet, eller noe sånt, vel.

Og jeg husker det, at en gang, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe.

Så sa Mette og Arne til meg, at hu Ragnhild hadde ringt og prata med dem.

Og da passa det ikke likevel, at jeg dro å besøkte henne, på den neste avtalen vår da.

(Når jeg egentlig skulle ha med den Campari-flaska, opp til henne).

For han finnen skulle visst besøke henne da, (på feriebesøk fra Finland), sa Mette og Arne, at hu Ragnhild hadde sagt da.

Og dette var vel før jeg skulle ut på byen, (eller noe sånt), tror jeg.

(Kanskje med Magne Winnem, eller noe.

Hvem vet).

Så da sa jeg bare til Mette og Arne, at de kunne få den Campari-flaska da.

(En flaske som kosta et par hundre kroner, (eller noe), på Polet vel).

Før jeg gikk ut døra, (for å dra på julebord, eller noe sånt, kanskje).

Siden jeg ble litt sur på hu Ragnhild, siden hu mer eller mindre slo opp sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Ragnhild, hu sa forresten en gang, da jeg lå over hos henne, at hu ikke hatt lyst på sex.

Men så gikk jeg inn på kjøkkenet, for å finne meg et glass vann, eller noe.

Og da ville hu ha sex likevel, husker jeg.

Så hu Ragnhild, hu var nok rimelig sånn ‘kvinner er fra Venus’, vil jeg si.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det julebordet, til OBS Triaden forresten, så var det skikkelig stil, (må man vel si).

Dette julebordet, det var i hotellet, på Triaden der, sine lokaler vel.

Og Assisterende Butikksjef Claus, hadde hyrt inn en strippedame, til Butikksjef John Ellingsen vel.

(Hvis det ikke var til han disponenten, (som jeg ikke husker helt navnet på nå), det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Alle damene måtte gå rundt, med en slags mutter, eller noe, for å finne ut hvor den passet.

Der skulle de sitte.

Jeg husker at noen av gutta på gulvet klagde.

Når ei ung og ganske fjong brunette, fra Rasta, ved navn Beate, fant ut at plassen hennes, var ved siden av meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ferskvareavdelingen, ved OBS Triaden, de hadde sitt eget julebord, tror jeg.

Så de jobba som bartendere, osv., på OBS Triaden sitt julebord.

Og rundt om på bordene, så stod det mange glass, fylt opp med gratis sigaretter, (husker jeg).

Og alle drinker var gratis da, hele kvelden, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så det mangla ingenting, på dette julebordet, tørr jeg nesten å påstå.

En fra Høybråten, som hadde begynt på OBS Triaden, omtrent samtidig som meg, og som het Kenneth, (og som seinere fikk sparken, for underslag vel).

Han, Beate og jeg, vi satt og prata, mens vi var rimelig pussa, husker jeg, på det her julebordet da.

Og jeg gikk og henta drinker, for hu Beate og meg, husker jeg.

Beate ville ha en drink som het Tom Collins, mener jeg.

Og jeg gikk bort til en kar med mørk hockey-sveis, fra Ferskvareavdelingen, som var bartender vel.

Og så ba jeg om ‘to Phil Collins’ da.

Noe jeg nevnte for hu Beate og da.

Og hu klagde på at jeg hadde en feminin latter, (eller noe), husker jeg.

Noe jeg ikke hadde hørt før, husker jeg.

Og jeg husker ikke helt hvordan det endte.

Men hu Beate og meg, vi ble stående og kline, utafor en pub, på Triaden der.

(En pub som ligger opp mot Hydro-Texaco bensinstasjonen, på Triaden der).

Og så skjedde det, at hu Beate måtte på do.

Og der ble hu en stund.

Hu ble visst dårlig, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så det ble slutt på klininga, skjønte jeg.

(Etter å ha venta på hu utafor dassen der, en stund da, i fylla).

Så dro en kollega ved navn Knut Hauge, (seinere kjent som mannen bak tegneserien ‘Mille’, i Pondus, (eller om det var i Rocky)), fra Vestlandet, med meg, i en bil, for å kjøre en tur, med noen andre folk, som jeg ikke husker hvem var.

Jeg husker bare at jeg ble bilsjuk og måtte spy.

På et jorde, et eller annet sted.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så skjedde det vel ikke så mye mer spesielt, på dette julebordet.

Men det ble litt flaut å jobbe i kassa, sammen med hu Beate, etter det her da, (husker jeg).

Selv om jeg bare lot henne være i fred.

Det var ikke sånn at jeg begynte å flørte med henne på jobb, eller noe.

Selv om vi hadde klint, i fylla, utafor den puben, (eller hva det var igjen), utafor Triaden der, på julebordet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

16. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 47: Mer fra leiligheten til Arne og Mette

I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.

Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).

For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.

Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.

Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.

Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.

Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.

Da jeg bodde i Leirfaret.

Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.

Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.

Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.

Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.

(Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.

Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.

Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.

Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).

(Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.

Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).

Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.

Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.

Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.

Og dette var et hasteoppdrag.

Så jeg måtte være med å jobbe.

For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.

Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.

Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.

(Ikke så langt unna SAS-hotellet).

Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.

Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.

Og det sa han at jeg fikk lov til.

Så vi la en sånn lampe i bilen da.

Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.

Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.

Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.

Glasset var litt knust.

Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.

Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.

Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.

Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.

Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.

Og mora mi ga meg et Europa-kart.

Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.

Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.

Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.

Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).

Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.

(Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.

Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.

Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.

Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.

Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.

(Sa Thomassen ihvertfall).

For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.

Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.

Det var nok å gå og jobbe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.

Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg ble bare dratt med på det her.

Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).

Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.

Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).

Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.

For dette ble jo som en dobbeltrolle.

Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.

Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.

Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.

Det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.

Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.

Det var muligens ved Savoy der, eller noe.

I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.

Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.

(Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).

Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.

Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).

Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.

(Thomassen var jo fra Nord-Norge).

Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.

Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.

Og han ene Vestfold-karen.

Han begynte å klage.

På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.

Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.

(Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.

Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).

Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.

Så lot jeg han få grønnsakene mine da.

Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.

Dette var vel på søndagen vel.

Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.

Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.

Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.

Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.

Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).

Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.

Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.

For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.

Og han dukka akkurat i tide da.

Og jeg måtte også dukke, husker jeg.

Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).

For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.

Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.

Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.

Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.

Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.

(Mot min vilje, må jeg si).

Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.

(Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).

Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.

Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.

Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.

(Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).

Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.

Og han var jo arbeidsleder.

Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.

Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.

Og jeg var jo veldig trøtt da.

Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.

Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.

Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.

I stua til Arne og Mette der.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.

Da jeg fikk de pengene.

Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.

Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.

Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.

(Av en eller annen grunn.

Dette var like etter 80-tallet.

Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.

Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.

Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.

Og samtidig litt sossete ut vel).

Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.

Men jeg kjøpte den da.

For jeg trengte vel en ny jakke da.

Og da hendte det, husker jeg.

At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.

Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.

En gang i blant, mener jeg.

(Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).

For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.

Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).

Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.

Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.

Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.

Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.

Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.

Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.

Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.

(Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.

Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).

Og akkurat da jeg gikk inn på badet.

Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.

Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.

Mens hu hylte vel, (eller noe).

Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.

(For å si det sånn).

Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).

Og stelte meg litt der kanskje.

Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.

At, ‘Så du rumpa mi, du da’.

så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.

De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.

Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).

Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).

‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.

Til han andre da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens han som var så glad i grønnsaker.

(Var det vel).

Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.

Om at det å ha dame.

(Som han fikk sex av da da).

Det blei som ‘narkotika’, mente han.

At han måtte ha det da.

Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

14. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 46: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

En av de siste dagene, som jeg jobba hos Hageselskapet.

Og etter at det var klart, at jeg skulle begynne å jobbe, hos OBS Triaden.

(I et seks måneders vikariat da).

Så sa Redaktør Lønø, til meg, husker jeg.

At, ‘du blir sikkert butikksjef du’.

(Siden jeg skulle begynne å jobbe i butikk da).

Så Lønø skjønte kanskje ikke helt situasjonen min.

Jeg hadde jo bare et friår, fra Informasjonsbehandlings-studier, ved NHI.

Så egentlig, så var jo dette friåret bare for å tjene opp penger, til videre studier.

Men det er mulig at dette ikke hadde nådd helt fram da, til Redaktør Lønø og resten av Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Cirka en gang i måneden, da jeg jobba hos Norsk Hagetidend.

Så pleide trykkeriet å dukke opp der, for å hente alle sidene, til Norsk Hagetidend da.

Men så var det noe galt med printeren en gang.

Så den virket ikke.

Så trykkerifolka gikk igjen da.

Men da kom jeg plutselig på det, at jeg kunne jo prøve å skru av strømmen på printeren.

Og så skru strømmen på igjen.

Og da virka plutselig printeren.

Så da løp jeg ut etter de trykkeri-folka da, med de papirene, når de arkene endelig dukka opp, inne på printerrommet der da, husker jeg.

Men det er mulig at Redaktør Lønø ble seende litt dum ut da.

(Ovenfor de trykkeri-folka da).

Og at han kanskje skyldte dette på meg, eller noe.

(Siden jeg hadde gått et år på NHI da, muligens).

Hvem vet.

Redaktør Lønø spurte meg ihvertfall hva jeg hadde gjort, siden jeg fikk printeren til å virke igjen, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg holdt på å fikse den oppringingsmaskinen, for Bjerregaard, hos Norsk Hagetidend.

Så tok dette litt tid, for jeg var ikke vant med sånne maskiner.

Som var mest brukt på kontorer, på 70- og 80-tallet, hvis jeg skulle tippe.

Så da sa Redaktør Lønø, husker jeg, en dag.

At jeg må ha resultatene av den og den leserundersøkelsen, på mitt skrivebord, i morgen tidlig.

Og da, så jobba jeg helt til jeg ble ferdig med den leserundersøkelsen da.

Og da lå den på skrivebordet til han Redaktør Lønø, dagen etter da.

Så det kunne også være sånn der, at noe hastet da.

Og spesielt de siste dagene, før Norsk Hagetidend, skulle i trykken.

Så kunne det være litt hektisk der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg må si det nå, når jeg tenker tilbake.

At dette rundt denne praksisplass-jobben min, var mest som noe surr, fra både Arbeidsformidlingen og Norsk Hagetidend.

For jeg var jo utdannet Data og Informasjonsbehandling/Markedsførings-økonom, fra Handel og Kontor.

Så at jeg skulle ha en praksisplass, som kontormedarbeider.

Det var noe ganske tøysete, må jeg nok si.

For det var jo ikke dette som var mitt hovedfelt, for å si det sånn.

(Det var jo Data og Informasjonsbehandling som var mitt hovedfelt.

Og Markedsføring var mitt felt nummer to da, på den her tiden, må man vel si).

Og hos Hageselskapet, så måtte jeg jo jobbe på lageret og på messer og som bud, og som alt mulig forskjellig da.

Så dette var vel ikke noen kontormedarbeider-jobb, akkurat.

Dette var vel mer en alt mulig-mann jobb.

Så både Arbeidsformidlingen og Hageselskapet surra fælt, når det gjaldt denne praksisplass-jobben min hos Norsk Hagetidend, synes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hos Arne og Mette.

Så fant jeg en dag, (på rundt den her tida vel).

Min yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, på den her tida), inne på kjøkkenet, mens han babla noe om at, ‘dansker er Nordens jøder’.

Så det var mye sprøtt som skjedde, hos Mette og Arne og.

Men hvorfor Axel sa det her, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men nå har jeg ikke fler notater her, fra tida, som jeg jobba, hos Det Norske Hageselskap.

Så i de neste kapitlene, så blir det mer fra tida, da jeg leide et rom, hos Arne og Mette og dem.

Og fra den nye jobben jeg fikk, på OBS Triaden.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet mer om dette.

Vi får se.

PS.

Jeg fikk ikke sove nå, så jeg tenkte at jeg kan skrive noe mer, på det her kapittelet.

Axel hadde en del kamerater, i Høybråtenveien, på Furuset.

De han hatet mest, det var Obi og Orji, (Okoroafor, så jeg at de heter, til etternavn, på Wikipedia nå) fra Kenya vel, (som bodde noen oppganger bortover i retning av Høybråten Kirke der vel, i Høybråtenveien), og som har vært med i Idol, (var det vel), for noen år siden.

Disse afrikanske gutta, de var veldig kraftige, for alderen, (mener jeg å huske), og Axel var litt redd for dem, og prata en del om dem, i begynnelsen, det året jeg bodde hos han og Arne og Mette, på Furuset da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Samtidig, så beundret Axel utlendinger.

En gang, som Axel og jeg, gikk fra Furuset-senteret, og bort til leiligheten, til Arne og Mette.

(En gåtur på cirka fem minutter vel).

Så forklarte Axel det, at han beundret utlendinger, siden de var mye tøffere enn nordmenn da, som han sa.

Jeg svarte ikke noe.

Mine søsken og jeg, vi er jo som en sånn ‘Tore på Sporet’-familie, mer eller mindre.

Både Pia, Axel og jeg har jo vokst opp fra hverandre.

Så vi kjenner hverandre ikke så bra.

Og vi er kanskje litt mistenksomme, mot hverandre.

Og jeg skjønner vel nå, at jeg kanskje aldri har vært helt på bølgelengde, med hverken Axel eller Pia.

Det er kanskje best, for oss tre søsknene, å bo langt fra hverandre.

Det blir som når noen er adoptert bort, som barn.

Også møter de sin ekte far eller mor, som voksen.

(Det blir nesten som noe sånt her, med Pia og Axel og jeg, må jeg vel si, etter å ha tenkt litt mer på det her nå).

Og da, så blir det kanskje vanskelig, og det er kanskje ikke alltid, at ting klaffer, og at folk passer sammen, etter å ha hatt en sånn ‘Tore på Sporet’-aktig oppvekst da.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Og det som også skjedde, iløpet av den tiden, som jeg bodde, hos Axel og dem.

Det var at Axel og dem fikk seg en hund, som ble kalt for Trixie, (mener jeg å huske).

Og Axel hadde med den hunden, på en hundeutstilling, og den vant prisen, for ‘Groruddalens fineste hund’, husker jeg.

(Den fikk en sløyfe, som det stod det på, ihvertfall).

Men hverken Axel eller Arne Thomassen, eller Mette Holter, dresserte Trixie noe særlig.

Men jeg pleide å gå opp, til Furuset-senteret, om kvelden.

For å kjøpte meg noe godteri, å spise, mens jeg så på Filmnet, om kvelden da.

Og etter at dem fikk bikkje, så pleide jeg å ta med den noen ganger, og gå tur, til Furuset-senteret da.

(Når jeg skulle dit likevel).

Og en av de første gangene, som jeg gikk tur, med Trixie da.

Så møtte jeg Obi eller Orji, (eller om det var storebroren deres, vil jeg vel kanskje tippe på. Jeg tror at de gutta også hadde en litt eldre storebror nemlig, muligens, hvis jeg husker det riktig).

Og han lo av meg da, på den sletta der, som jeg som er like ved blokkene, der Arne og Mette bodde.

For jeg måtte liksom slepe på Trixie da, som ikke ville høre på meg.

Så da ble jeg så flau, siden han afrikanske gutten, lo av meg.

Og så irritert, på Trixie.

Så jeg tenkte det, når jeg kom hjem, til Arne og Mette der.

At jeg måtte vise den bikkja, hvem som var sjefen.

Så jeg satt bikkja ut på den terrassen, som var ved kjøkkenet der.

(For de hadde terrasse på to sider av leiligheten da).

Også lot jeg bikkja være aleine der, i to-tre timer kanskje.

Om kvelden.

(Det var ganske mørkt, husker jeg, så dette var kanskje høsten 1990, eller noe.

Eller våren 1991, var det kanskje.

Noe sånt).

Og så lot jeg bikkja slippe inn i leiligheten igjen.

Etter å ha latt den være aleine, i noen timer, på terrassen der da.

Og etter det, så var den bikkja helt fin.

Og hørte alltid på en, når man gikk tur med den, osv.

Så da ble den bikkja litt mindre overlegen da.

For å si det sånn.

Og etter det, så var jeg alltid snill mot den bikkja da.

Men det var så ille at det ikke gikk an å gå tur med den liksom.

Så da måtte jeg nesten gjøre noe, for å liksom få dressert den bikkja litt da, (syntes jeg).

Den bikkja var forresten en blandingshund.

Og Mette Holter sa at den var en ‘ren amerikaner’.

(Noe vel også Arne Thomassen var med på å si, noen ganger og, mener jeg å huske).

Men det var nok bare tull, (tror jeg ihvertfall), siden amerikanere er mye en blanding av forskjellige folkeslag da.

Så når Mette Holter sa det at Trixie var ren amerikaner, så mente hu vel det, at den bikkja var en blandingshund da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

13. februar 2012