johncons

Stikkord: OBS Triaden

  • Jeg kom på at jeg ble dratt med på et LO-møte, da jeg jobbet på OBS Triaden, (selv om jeg ikke husker hva det var om), så kanskje LO kan hjelpe da?







    Google Mail – Arbeidssak mot Rimi og Bertelsmann/Microsoft/Fwd: Råd fra LO om å kontakte dere angående arbeidssak/Fwd: Purring/Fwd: Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/F







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Arbeidssak mot Rimi og Bertelsmann/Microsoft/Fwd: Råd fra LO om å kontakte dere angående arbeidssak/Fwd: Purring/Fwd: Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/F





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Oct 23, 2009 at 1:57 PM





    To:

    lo@lo.no



    Hei,

    jeg har vært i kontakt med dere tidligere, angående en arbeidssak jeg har mot Rimi, i Norge, og en arbeidssak jeg har mot Bertelsmann/Microsoft, i England.
    (Jeg har også en arbeidssak, mot militæret, men den har jeg ikke gjort så mye med foreløbig ihvertfall).

    Dere ba meg kontakte Arbeidslivstelefonen, men de kunne ikke gjøre noe sa de.
    Men er dere sikker på at det ikke er noe dere kan gjøre da, for jeg var jo ikke i LO, når jeg jobba i Rimi, men det var heller ingen som spurte.

    Jeg var faktisk hos LO en gang, da jeg jobba på OBS Triaden.
    For da tok hu Lene, som var sammen med Knut der.
    Hu Lene som seinere har begynt i Se og Hør, hu dro med nesten alle fra OBS Triaden, på møte hos LO, i Storgata, tror jeg det var.

    Og da ble jeg med, siden jeg kjente Lene og Knut, (som var et par, som bodde på Ammerud vel), ganske bra, siden vi var kollegaer, som satt i kassa, på heltid, hos OBS Triaden, i Lørenskog, et år som jeg hadde friår, fra høyskolen NHI, for å spare opp penger til det siste studieåret.

    Så jeg har ikke bare vært leder jeg, selv om jeg var det for det meste i Rimi, men jeg har også jobba på gulvet mye, i alle år egentlig, både før og etter jeg ble leder i Rimi.
    Så det er mulig at vi ble noe organiserte da, eller ihvertfall at det ble skrevet opp hvem som var på det LO-møtet, som nok var i 1991 da, vil jeg tippe, uten at jeg husker nøyaktig hva det møtet var om.

    Men men.
    Så da kanskje dere kan se på dette, siden jeg også kjenner hun Liv, som Wenche Berntsen, fra Manglerud, som er organsiert hos dere, sa var kona til Elisabeth Falkenberg, som pleide å være sjefen min på Rimi Nylænde, på Lambertseter, hvor både Wenche og Elisabeth og jeg jobba.

    Og da pleide vi å ha personalmøter, hjemme hos Elisabeth, eller personalfester, var det kanskje.
    Og da, så pleide hu Liv å sitte for seg selv, i en lenestol, mens vi fra Rimi satt i sofaen da, for da skulle hu Liv gjøre noe 'hjemmelekser', før hu skulle på jobb i LO igjen, dagen etter, så hu Liv var aldri med på festivitasen, rundt de Rimi-festene/møtene, men hun satt bare for seg selv, og leste om LO da.

    Men men.
    Men det er jo mulig at hun kanskje husker meg likevel, tenkte jeg.
    Vi får se.
    Så jeg håper dere har tid til å se på dette, det er ganske alvorlig vil jeg si.

    Folk som jobbet på vegne av Microsoft, ble behandlet som dyr, (for vi ble dressert ved bruk av forsterkning), jeg synes ikke dere kan lukke øynene for dette.
    Og det som skjedde i Rimi var heller ikke bra, i det hele tatt.

    Tremenningen min, fra Nordre Vestfold, Stine Mogan Olsen, hun sier det, at sjefen hennes i Spar, sier det, at da han jobbet i Rimi, i Asker og Oslo, så var det sånn, at mange damer, de 'hadde seg med' sjefene og ble forfremmet, så han syntes også at Rimi var råttent, og sluttet der for å begynne i en annen butikkkjede.

    Så her er det om å gjøre for LO å våkne opp!
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/10/23
    Subject: Re: Råd fra LO om å kontakte dere angående arbeidssak/Fwd: Purring/Fwd: Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/Fwd: Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/F

    To: Grace Beathe Mathisen <grace.mathisen@mentalhelse.no>

    Hei,

    dere kan ikke svare på hva dere synes om forsterkning engang?

    Det synes jeg høres rart ut.

    Jeg tror dere må være i lomma på store firmaene.
    Jeg har prøvd å få Fri Rettshjelp, og det får jeg ikke, enda jeg er arbeidsledlig i England, og å legge slik urettferdighet bak seg, nei, det synes jeg ikke passer med hvordan ting burde være i samfunnet.

    Folk har et ansvar for å stå opp og varsle og stå opp for sine rettigheter, når de møter på slik råttenskap i samfunnet.
    Hvorfor ba LO meg kontakte dere da, hvis det ikke er noe dere kan gjøre?

    Men jeg får ta det med LO da.
    Takk for tiden deres, og god helg!
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    2009/10/23 Grace Beathe Mathisen <grace.mathisen@mentalhelse.no>

    Hei

    igjen

    Jeg

    har lest gjennom saken din som du sendte oss, og har dessverre ikke noe mer å

    tilføye utover de svarene du fikk fra vår rådgiver i e-post 2. oktober d.å.:



    jeg ser ingen annen løsning enn at du kontakter advokat for å hjelpe deg om det

    er riktig å forfølge saken eller legge den bak deg.”

    VI

    anser med dette din henvendelse som besvart, og du vil ikke få flere svar fra

    oss når det gjelder denne saken.

    Mvh,

    Grace Beathe Mathisen

    daglig leder

    Arbeidslivstelefonen

    www.arbeidslivstelefonen.no

    815 44 544

    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 22. oktober 2009 14:15

    Til: Grace Beathe Mathisen

    Emne: Råd fra LO om å kontakte dere angående arbeidssak/Fwd:

    Purring/Fwd: Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot

    Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/Fwd:

    Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd:

    Hei,

    jeg fikk råd fra LO, om å kontakte dere, angående en

    arbeidssak, hvor jeg ble 'tulla med' av ledere oppover i systemet, da jeg jobba

    for Rimi, fram til 2004.

    Jeg begynte å jobbe med denne saken ifjor.

    Grunnen til at jeg ikke drev med den, fra 2004 til 2008, er at jeg har flyttet

    til England, og har hatt mye praktiske ting å ordne, i forbindelse med denne

    flyttingen, til et annet land.

    Så jeg håper at dere kan hjelpe meg, med å få ordnet opp i

    problemene i Rimi, hvor jeg ble satt i en felle, vil jeg si, for å miste jobben

    min der.

    Og min tremenning, fra Nordre Vestfold, Stine Mogan Olsen, hun har hørt det, at

    det er vanlig i Rimi, at kvinner 'har seg med' toppsjefene i Rimi, og blir

    forfremmet.

    Så her er det mye 'råttenskap', i Rimi, vil jeg si.

    Og jeg har også en arbeidssak, mot Bertelsmann/Microsoft,

    som jeg trenger råd om, i England, hvor jeg ble mobbet mye av norske ledere,

    som jobbet i England, på jobb.

    Og her brukte de forsterkning, for å lede oss ansatte,

    forsterkning, som jeg har lest at skal brukes til hundeoppdrett!

    Også så bruker de metoder hos Bertelsmann/Microsoft, som er ment for å oppdra

    hunder, det bruker de for å 'oppdra' medarbeidere som sitter og tar imot

    telefoner, fra kunder som ønsker å aktivere Windows og Office, og andre

    Microsoft-programmer, over telefon.

    Jeg ble også mye mobbet i tillegg til dette, der.

    Og dette tror jeg dere har greier på, så nå tenkte jeg at jeg kunne sende det

    til deg, som jeg så var leder, på nettsidene til Arbeidslivstelefonen, og høre

    om jeg kunne få noen råd av dere, om hvordan jeg skal gå videre med disse

    arbeidssakene, som LO rådet meg til, å kontakte dere, når jeg sa at jeg kjente

    hun Liv, fra Nordstrand, som jobber i LO, for hun er kona, eller 'kona', til

    Elisabeth Falkenberg, som var sjefen min på Rimi Nylænde, på Lambertseter, på

    midten av 90-tallet.

    Så sånn henger det sammen, at jeg kontakter dere.

    Beklager hvis jeg var litt drøy, i en av de forrige e-postene, til hun

    representanten deres, men det var ikke noe personlig, jeg bare blitt sendt til

    mye rundt, nesten som en kasteball, så jeg mista litt tålmodligeten, dessverre.

    Så det beklager jeg, så jeg håper ikke at det ødelegger noe, for at dere

    kanskje kan svare meg.

    Håper dette er i orden!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/10/9

    Subject: Purring/Fwd: Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak

    mot Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i

    Storbritannia/Fwd: Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS:

    etterlyser tilbakemelding fra Svartjenesten

    To: Turid.Remme@mentalhelse.no

    Hei,

    jeg kan ikke se å ha mottatt noe svar på denne e-posten, så

    jeg sender en påminnelse om dette.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/10/2

    Subject: Re: Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot

    Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/Fwd:

    Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS: etterlyser tilbakemelding

    fra Svartjenesten

    To: Turid Linda Remme <Turid.Remme@mentalhelse.no>

    Hei,

    altså forsterkning er ikke en ledelsemetode, det er en del

    av psykologien.

    Jeg ble anbefalt av LO å kontakte dere, hvordan kan det være

    at de kan anbefale meg, å kontakte dere, hvis det ikke er noen hensikt, ifølge

    dere?

    Altså, grunnen til at jeg nevner det, at jeg nå har leilighet og bredbånd, (og

    ikke bor i bofelleskap, f.eks., som jeg har gjort), det er at nå så har jeg

    mulighet til å endelig ta opp disse problemene.

    Det er for å forklare forsinkelsen, siden 2004, med å ta opp saken mot Rimi,

    det var grunnet dette, at jeg har flyttet til England, og har jobbet i jobber

    med britisk minstelønn, og jeg har derfor ikke hatt så god mulighet til å

    kontakte dere i Arbeidslivstelefonen.

    Hva mener du med 'andre typer utfordringer i arbeidslivet'.

    Var det riktig eller feil av LO å sende meg til dere, med disse arbeidssakene?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg likte ikke at det står 'Mentalhelse.no', er dere noe for folk med psykiske

    problemer, eller gir dere råd innenfor arbeidslivet, jeg blir litt irritert når

    LO driver å sender meg til sånne 'tullesteder', som dette, eller hva nå dette

    kan være.

    2009/10/2 Turid Linda Remme <Turid.Remme@mentalhelse.no>

    Hei Erik.

    Det som skjedde på Rimi for

    noen år siden er en komplisert sak med mange momenter og jeg ser ingen annen

    løsning enn at du kontakter advokat for å hjelpe deg om det er riktig å

    forfølge saken eller legge den bak deg. Som du skriver har du nå leilighet med

    telefon og bredbånd i England.

    Du spør videre om

    Arbeidslivstelefonen sitt syn på forsterkning som ledelsesmetode. Dette er ikke

    vi eksperter på da vi først og fremst er en telefontjeneste for ansatte og ledere

    som har andre type utfordringer i arbeidslivet. Jeg foreslår at du sjekker ut

    diverse ledelsessider og søker generelt på nettet etter akkurat denne

    ledelsesmetoden.

    Du er velkommen til å kontakte

    oss dersom du har behov for det.

    Mvh

    Turid Remme

    Rådgiver Arbeidslivstelefonen

    Mobil: 483 04 833

    815 44 544

    www.arbeidslivstelefonen.no

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 1. oktober 2009 12:35

    Til: Arbeidslivstelefonen kontakt

    Emne: Fwd: Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot

    Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/Fwd:

    Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS: etterlyser tilbakemelding

    fra Svartjenesten

    Hei,

    jeg ble rådet av LO, til å kontakte dere.

    Så var det opptatt på linjen deres nå, så jeg sender en e-post.

    Det jeg lurer på, er hva jeg kan gjøre nå, som jeg har kommet meg såpass opp i

    England, at jeg har leilighet og telefon og bredbånd, og ønsker å ta opp det,

    at jeg ble lurt i en felle, da jeg jobbet i Rimi, som butikksjef, på den måten

    av distriktsjefer og andre, satte opp en jobb som butikksjef på Rimi Kalbakken,

    som en slags felle for å få meg til å miste jobben, virker det som, i ettertid.

    Jeg lurer også på en engelsk jobb jeg har hatt, for Bertelsmann Arvatos

    skandinaviske Microsoft-aktivering.

    Her var det mye mobbing, fra ledere, men det jeg la spesielt merke til, var at

    firmaet brukte forsterkning, som ledelsesmetode, (som lederne ble opplært til å

    bruke), har dere noe synspunkt på forsterkning som ledelsesmetode, for jeg

    leser på nettet, at det skal brukes for å dressere hunder mm.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/9/30

    Subject: Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot Bertelsmann

    Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/Fwd: Problemer da

    jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS: etterlyser tilbakemelding fra

    Svartjenesten

    To: lo@lo.no

    Hei,

    jeg klarer ikke å få noe hjelp av Arbeidstilsynet og heller ikke Fri

    Rettshjelp, fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus, angående en arbeidssak, som

    jeg har mot Rimi, etter å ha jobbet som butikksjef og leder i Rimi, i ti år.

    Jeg har også blitt plaget mye på jobb i England, i en sak hvor de brukte

    ulovlig ledelsesmetoder, og det var mye mobbing og trakassering fra leder, hos

    Bertelsmanns Microsoft-aktivering, i Liverpool:

    Jeg var ikke medlem i LO, da jeg bodde i Norge.

    Men jeg samarbeidet ihvertfall med LO, på den måten, at da jeg var ny som

    butikksjef, i 1999, på Rimi Nylænde, så gjorde jeg som LO sa, da en jurist fra

    dere ringte, angående an klage fra assistenten min, Wenche Berntsen, som hun

    hadde sendt til LO, angående at hun hadde fått færre ansvarsoppgaver, når hun

    kom tilbake, etter å ha vært sykemeldt.

    Da lot jeg henne få tilbake de arbeidsoppgavene, som jeg hadde gitt midlertidig

    til Jan Henrik da, som han heter.

    Jeg visste jo ikke at det var så nøye, men jeg regnet med at LO visste det, når

    en jurist derfra ringe, så jeg lot Berntsen få tilbake de arbeidsoppgavene da.

    Det likte nok ikke Jan Henrik da.

    Og heller ikke distriktsjefen, Jan Graarud, likte dette, han kjefta på meg, for

    å ha hørt på LO, husker jeg.

    Jeg trodde nesten at LO visste hva de prata om jeg da, så jeg hørte på dere.

    Men, Berntsen begynte å jobbe på Rimi Manglerud, så da ble Jan Henrik assistent

    da, til han skulle i militæret, seinere samme år vel.

    Så det ordna seg vel på en måte, selv om jeg kanskje burde ha tatt det med

    Graarud, men han var sånn, at det første han gjorde, når han ble den nye

    distriktsjefen min, i 1999, (etter Skodvin), det var å stå bak potetgullhylla,

    og spionere på meg, mens jeg var pauseavløser i kasse, på Rimi Nylænde da, så

    jeg var litt skeptisk til han Graarud, og prøvde å ordne mest mulig selv, siden

    Skodvin også hadde gitt signaler om det, at de likte at butikksjefer ikke ringe

    og ba om å få mer bemanning til butikken og sånt da.

    Men men.

    Dere får se om dere har tid å se på dette, og eventuelt gjøre noe med dette,

    for jeg klarer ikke få noe respons fra noen andre.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/9/23

    Subject: Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS: etterlyser tilbakemelding

    fra Svartjenesten

    To: oslo@arbeidstilsynet.no

    Hei,

    jeg har litt kommunikasjonsproblemer, med svartjenesten til Arbeidstilsynet.

    Men jeg jobbet i Rimi, fram til 2004 og dro så til England, etter å ha blitt

    forfulgt av noen av Rimi-Hagens lakeier, eller lignende.

    Så jeg ikke hatt så mye penger, og har ikke klart å komme meg opp, og å få egen

    leilighet og bredbånd og telefon, før nå i det siste, men nå har jeg fått meg

    disse tingene, og nå vil jeg gjerne ta opp disse problemene i Rimi.

    Dette er komplisert å ta opp, så nå har jeg laget en tegneserie angående noe av

    det som skjedde.

    Jeg vil at dere etterforsker Rimi pga. disse tingene, (og jeg overhørte i 2003

    at jeg var forfulgt av noe 'mafian', da jeg jobbet som låseansvarlig på Rimi

    Bjørndal, ved siden av studier på ingeniørhøyskolen i Oslo, kan dette ha vært

    linket til Rimi-Hagen, eller andre gruperinger innen Rimi i Oslo, f.eks?):

    Saturday, 12 September 2009

    Her er rute 1:

    Feil! Filnavn er ikke angitt.

    PS.

    PØF heter egentlig Per Øivind Fjellhøy, og var en disktriktsjef, som jeg hadde

    fra januar til oktober år 2000.

    (Dette var på Rimi Nylænde, på Lambertseter.

    PØF var ikke distriktsjef, på Rimi Kalbakken, så da PØF sa at 'vi' ville dette,

    så trodde jeg at han også mente distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne

    Neteland, (men det skulle det vise seg senere, at hun ikke var informert om

    dette), og sannsynligvis også regionsjef Jon Bekkevoll, som var regionsjef for

    både Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, høsten år 2000, han trodde jeg også PØF

    mente, på grunn av måten han sa 'vi' på).

    Han var en distriksjef som kjente butikksjefene sine godt, (kanskje litt for

    godt, når det gjaldt et par av damene, Sophia og hu fra Rimi Oppsahl? Jeg

    husker ihvertfall at PØF beordra de to opp i boblebadet, på en butikksjeftur,

    høsten år 2000, med distriktet hans, til Dagali).

    PØF kan nesten gå for å være en sånn typisk snobbete, nesten overklasse,

    vestkanttype, men et par ting avslører han:

    1. Han har uklipte og gule negler, som om han røyker rullings kanskje,

    ihvertfall så har han ikke stelt negla sine ordentlig, på mange år, kunne det

    ihvertfall se ut som, for meg.

    2. Sikkerhetssjef Lars Boye, han nevnte, i år 2000, da både PØF og Boye var

    innom Rimi Nylænde samtidig, at Fjellhøy hadde hatt en frynsete fortid i Rimi.

    (Boye hadde vel tilgang til personalmappa til Fjellhøy, siden Boye jobbet i

    sikkerhetsavdelingen).

    Boye sa dette sånn at jeg hørte det, noe han vel egentlig ikke skulle ha gjort,

    siden dette vel var konfidensielt, og ikke ment for PØF sine underordnede sine

    ører, hvis jeg skulle gjette, og koble dette til organisasjonsteori osv.

    Så sånn var det.

    Her ser vi vedkommende PØF, Per Øivind Fjellhøy:

    Feil! Filnavn

    er ikke angitt.

    Og her er den videoen, som dette er tatt fra:

    PS 2.

    Jeg lurer på om hun butikksjefen, som er i den filmen der, (det står Hege

    Grymyr, på slutten av filmen), jeg lurer på om det var hun fra Rimi Oppsal, som

    PØF beordra opp i boblebadet, (sammen med hun Sophia fra Rimi Skullerud), på

    den store hytta, hvor vi var på butikksjef-tur, med PØF sitt distrikt, høsten

    år 2000, og at den butikken er Rimi Oppsal da kanskje, i såfall.

    Eller Rimi Oppsalstubben, heter vel den butikken, hvis det er den(?)

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert, men det ser ut som om det er noe

    OBOS-blokker og sånn, rundt der, så det er nok ikke helt umulig.

    Jeg var på Oppsal på en fest en gang, med Magne Winnem og noen folk, men det

    var vel i 1990, eller noe, tror jeg, så jeg husker ikke helt hvordan det ser ut

    der.

    Og jeg pleide å spille badminton, på Skøyenåsen badmintonklubb, het det vel.

    (For det var omtrent den eneste badmintonklubben, i Groruddalen).

    Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan det så ut der.

    Jeg var bare der et par ganger og spilte, når jeg var med å spille der, så

    spilte jeg for det meste i Ekeberghallen og Haugerudhallen, et år eller to på

    90-tallet, etter at jeg var ferdig i militæret, i 1993.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Det står at ei av dem som er med der, heter Cecilie.

    Jeg lurer på om det kan være hun Cecilie, fra Rimi Kalbakken, da jeg var

    butikksjef der.

    Det ligner litt ihvertfall.

    Hun var forresten sterkt knytta, til han assistenten der, og seinere

    butikksjef, (når jeg slutta, noen måneder seinere), Kjetil Prestegarden.

    Det vil si hun i videoen, med det lyse håret.

    Denne videoen er vel fra 2-3 år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken, tror

    jeg.

    Det var hun Cecilie, som alltid satt i kassa, på kveldsvaktene, til han Kjetil

    Prestegarden da.

    Hun jobba vel 2-3 vakter i uka.

    Noe sånt.

    Også tok ei assistent, som heter tja.

    Hva heter hun da.

    Monika ja.

    Hun nevnte på personalmøte, like før jul år 2000 kanskje, at Kjetil, (og også

    den tidligere butikksjefen der, Kenneth, som også hadde vært butikksjef på Rimi

    Ljabru, mener jeg å huske), at de satt med lyset av inne på kontoret, og glante

    på hu Cecilie da, mens hu satt i kassa.

    De må ha hatt noe slags avtale om dette, for på personalmøte, så sa hu Cecilie,

    at det var så fint så, for hun likte å bli sett på sånn av de, for hun var

    'blond', som hu sa, på personalmøtet.

    Og da trodde jeg at det bare var snakk om uskyldig titting, på hun Cecilie.

    (Og jeg pleide alltid å skru på lyset på kontoret der, når jeg var der inne, på

    kontoret).

    Men, en gang jeg gikk inn på kontoret, så satt han Kjetil Prestegarden der i

    mørket, og glante på hu Cecilie da.

    Og da ble han så stille og rar, når jeg gikk inn der, og skrudde på lyset.

    Så jeg tror han faktisk må ha sitti og ronka, mens han satt i mørket der, og så

    på hu Cecilie.

    (Grunnen de sa først, til at de satt i mørket, det var for at de ikke ville at

    kundene skulle få se inn der, på kontoret).

    Men hvis de hadde sagt det på møtet, at det ikke var snakk om titting på hun

    Cecilie, men ronking, da hadde jeg ikke tillatt det, da hadde jeg satt foten

    ned.

    Men dette her var altså da isåfall en misforståelse fra min side, jeg trodde

    det bare var snakk om uskyldig titting, som hun Cecilie også var med på, og

    syntes var artig.

    Det var det inntrykket jeg fikk fra hva som ble sagt på personalmøtet, så

    derfor gjorde jeg ikke noe med dette.

    Og jeg tok det ikke opp seinere heller, for det er først når jeg har tenkt

    tilbake på det igjen nå, at jeg skjønner det, at han nok satt der, han Kjetil

    Prestegarden, på kontoret på Rimi Kalbakken, i 2001, var vel kanskje det her,

    og tok en 'stille Anders', som det pleide å bli kalt i gamle dager, ihvertfall.

    Så det var litt tvilsomt, det opplegget der.

    Jeg var ikke så flink til å ta opp det problemet, i år 2000 og år 2001, så jeg

    får heller ta det opp nå da, når jeg har blogg osv.

    Så sånn var det.

    Jeg skal se om jeg får laget noe mer tegneserie her og.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Det ble konflikter på Rimi Kalbakken, fra dag 1, med assistent Kjetil

    Prestegarden:

    Feil! Filnavn er ikke angitt.

    PS 4.

    Distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, hun kjente assistenten, Kjetil

    Prestegarden, fra før, så hun tok hans side i konfliktene:

    Feil! Filnavn er ikke angitt.

    PS 5.

    Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i et par måneder, så skjønte jeg at

    distriktsjef Anne Neteland, nok ikke var med, i disse 'vi', som min forrige

    distriktsjef, Per Øivind Fjellhøy, hadde sagt at ville at jeg skulle drive Rimi

    Kalbakken, som Rimi Nylænde.

    Da jeg skjønte dette, så bestemte jeg meg for å slutte i Rimi:

    Feil! Filnavn

    er ikke angitt.

    PS 6.

    Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i ca. et halvt år, med alle problemene og

    arbeidet der, som tæret på meg, så sa distriktsjef Neteland, at enten måtte jeg

    slutte, ellers så måtte alle de andre slutte:

    Feil! Filnavn

    er ikke angitt.

    PS 7.

    Like før 17. mai 2001, så dukket driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef

    Steinar Ohr opp, på Rimi Kalbakken.

    Jeg var veldig sliten, og hadde ikke venta at de skulle dukke opp, men jeg ble

    likevel skuffet over at de ikke ville høre om hva som hadde foregått:

    Feil! Filnavn

    er ikke angitt.

    PS 8.

    Jeg var ikke så flink til å forklare, hva som hadde foregått, til han

    driftsdirektøren, Rune Hestenes.

    Jeg ville bare markere, at det var mye galt som hadde foregått i firmaet.

    Hvis han hadde latt meg få en sjangse, til å ta opp dette, i et møte f.eks., så

    kunne jeg ha forklart det mye bedre, men det var ikke snakk om å diskutere

    engang.

    Så sånn var det dessverre.

    Jeg var nok litt prega, av at han Rune Hestenes, nesten ble som en konge, som

    kom på besøk, han var innom de forskjellige butikkene, to ganger i året, til

    jul og 17. mai vel, og da burde alt være i tipp-topp stand.

    Så jeg ble ordknapp, eller at jeg ikke fikk forklart, for han var så myndig, og

    ville ikke diskutere og jeg hadde litt respekt for han da, for det var liksom

    sånn, at jeg merka at min tidligere butikksjef, da jeg jobba som assistent, på

    Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, Kristian Kvehaugen, reagerte litt på han

    Hestenes og, og behandla han med respekt da, mens jeg bare så på at de prata,

    så han var veldig høyt på strå, når man jobbet som butikkleder da, i Rimi, en

    som var veldig mektig i Rimi-systemet da.

    Det var en begivenhet liksom, når han Rune Hestenes dukka opp i butikken, siden

    han var så høyt på strå, så da ble man kanskje litt preget av stundens alvor,

    når han dukket opp i butikken, siden han var så myndig osv.

    Så det skjedde nok med meg, den dagen, i 2001, da han Rune Hestenes, var innom

    butikken, at jeg ble litt preget av studens alvor, og bare sa noe greier, som

    for å markere, at det var noe greier som hadde foregått da, og som ikke var som

    det skulle være.

    Og jeg var ikke vant til å prate med de høyest oppe i Rimi-systemet.

    Det var ikke sånn at jeg prata med Stein Erik Hagen eller Johannes Hagen, selv

    om jeg jobba som butikksjef i Rimi.

    Nei, de høyeste jeg prata med, det var regionsjefene.

    Og han Steinar Ohr var ny som regionsjef da, hvis jeg ikke husker feil.

    Og jeg hadde aldri prata ordentlig med han Rune Hestenes før.

    (Selv om PØF fortalte meg et par ganger, at Hestenes skrøyt så fælt av meg, da

    jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, så jeg trodde Hestenes hadde et godt

    inntrykk av meg.

    Men det kan ha vært meg som misforstod PØF også.

    Det virka ikke da, da jeg prata med Hestenes, på Rimi Kalbakken, på meg, som at

    han hadde noe bra inntrykk av meg, så jeg trodde ikke det var noe vits i å

    prøve å prate mer med han seinere heller, for han virka ganske bastant, når han

    avviste å prate om problemene jeg hadde hatt som butikksjef på Rimi Kalbakken.

    Han skjønte kanskje ikke at det var sjefene jeg ville klage på, men han lot meg

    ikke forklare heller, så det ble bare veldig dumt, vil jeg si.

    Så sånn var det).

    Høsten 2001, så jobbet jeg på Rimi Langhus, som butikksjef.

    Da prøvde jeg å ta disse problemene opp, med distriktsjef Anne Katrine Skodvin,

    men hun ville ikke bli innblandet, sa hun.

    Og Skodvin sa heller ikke hvem jeg burde prate med.

    Men da var jo regionsjefen og driftsdirektøren, involvert, fra før.

    Så da måtte jeg ha tatt det med Johannes Hagen eller Stein Erik Hagen, eller

    noe.

    Og Johannes Hagen, han huska jeg, at så stygt på meg, da han stod sammen med

    Morten Jenker vel, i en pause, på et Rimi-møte, på Oslo Plaza, i år 2000 vel,

    da Stein Erik Hagen holdt tale, om bl.a. hun Kirsten, het hun vel, som hadde

    vært butikksjef, på Rimi Ryen.

    Så jeg hadde ikke noe bra inntrykk akkurat, av han Johannes Hagen.

    Og folka ville vel trodd at jeg var gal hvis jeg hadde tatt dette med Stein

    Erik Hagen.

    Han fikk jeg også et brev fra, med et hull, slitt gjennom konvolutten, i

    bretten på brevet, så hullet så ut som en vagina omtrent.

    Så jeg trodde at kanskje Stein Erik Hagen var sur på meg og.

    Ihvertfall var det hullet i det brevet veldig merkelig.

    Men men.

    Det var Sølvi, assistenten der, som viste meg det brevet, men det hadde vel

    kommet med posten, jeg vet ikke hvem som hadde tulla med det brevet.

    (Det gjaldt at jeg vant butikkdrifts-konkurransen, Rimi Gullårer, for 2.

    halvår, 2001, med Rimi Langhus).

    Eller om det var 3. kvartal.

    Noe sånt.

    På nyåret, 2002, så hadde jeg ordna med Rimi Langhus, syntes jeg, sånn at den

    butikken hadde fått en skikkelig standard-heving, siden jeg begynte der, et

    drøyt halvår tidligere.

    (Det kan man se på at jeg vant Rimi Gullårer-konkurransen f.eks., at jeg fikk

    opp resultatene og standarden, på Rimi Langhus).

    Men jeg hadde jo bestemt meg, for å slutte i Rimi, pga. at systemet oppover var

    så fylt av råtne folk, som jeg hadde blitt utsatt for en felle fra, da jeg

    jobba på Rimi Kalbakken.

    Så helt siden det møte med Anne Neteland, i PS. 5, ovenfor, så hadde jeg

    bestemt meg for å slutte i Rimi.

    Og på starten av 2002, så syntes jeg, at jeg hadde fått hevet standarden, på

    Rimi Langhus, (som var helt jævlig, vil jeg si, da jeg begynte der, det så ut

    som om ingen med noe butikkfagelig kunnskap, (på annet enn kundeservice da),

    jobbet i butikken, da jeg begynte der), sånn at jeg kunne slutte i den

    butikken, syntes jeg, med god samvittighet.

    Men, Anne Katrine Skodvin, hun ville ikke høre om problemene i PS. 5, som var

    grunnen til at jeg ville slutte i Rimi.

    Så jeg kunne ikke involvere Skodvin, i den prosessen, som det var, for meg, å

    slutte i Rimi.

    For Skodvin ville ikke bli involvert, i disse problemene.

    Så derfor bestemte jeg meg, for bare å gå til fastlegen min, og få sykmelding,

    for jeg var veldig overarbeidet.

    Søstra mi hadde fortalt, om noen hun kjente, som hadde fått atføringsovergang,

    til en annen jobb.

    Jeg prøvde først å hinte litt om det, men legen ville ha meg tilbake til jobb,

    etter noen uker.

    Jeg var ikke klar for Rimi igjen da, for de problemene var jo der fortsatt i

    firmaet, og jeg var forsatt overarbeidet.

    Så da sa jeg at jeg var deprimert da, og jeg leste om depresjon på nettet, og

    om manisk-depresivt syndrom, eller hva det heter.

    Jeg var ganske langt nede, for det var kjedelig, å bare sitte hjemme å se på

    Ski-VM, selv om det var bedre enn prøvebildet.

    Det som skjedde, var at moren min, hun hadde jo vært på institusjon, pga. noen

    nerveproblemer, eller hva det var, på 80-tallet.

    Så jeg lurte også på det, hva det egentlig var.

    Om det var sånn, at hvis jeg fikk barn, så kunne de bli sånn som mora mi.

    For jeg tenkte framover, på karriære og på å få kone og familie og sånn da.

    Og da tenkte jeg det, at jeg kunne jo ta noen tester, hos fastlegen, for å se

    om jeg hadde arva noe sånt fra mora mi.

    Bare for å få tatt opp dette temaet, for jeg var nysgjerrig på det, på hva det

    var, som hadde feilt mora mi, i tilfelle det var arvelig osv., og jeg lurte på

    om fastlegen kunne hjelpe meg å finne ut av det.

    Men jeg tok en sånn test da, og da syntes jeg at det bare var dumt, for jeg

    skjønte jo det, at jeg ikke var manisk-depresiv, eller noe, for det var ikke

    sånn, at jeg hørte noe stemmer, eller noe.

    Så jeg bare kutta ut det greiene der.

    Men, jeg måtte jo ringe Anne Katrine Skodvin da, distriktsjefen, og si fra det,

    at jeg var fremdeles sykmeldt.

    Og hun har sånn tøff tone.

    Og jeg var litt flau over å ringe, og si at jeg var sykmeldt lengre.

    Så jeg prøvde å ta en sånn tøff tone da, som hun pleier å ha, og sa at jeg

    hadde blitt sinnsyk, så jeg var fortsatt sykmeldt, sånn på fleip da, må jeg vel

    si, jeg var bare litt sliten og deprimert, men jeg hadde bestemt meg for å

    begynne å studere igjen, fra høsten 2002.

    Jeg hadde studert arbeidsmarkedet, og visste at det ble behov for ingeniører og

    folk med utdannelse i data, fremover.

    Så jeg regnet med at jeg ville få en bra jobb, hvis jeg fikk en bachelor i

    data, våren 2005.

    Så derfor meldte jeg meg på bachelor i data, på HiO ingeniørutdanningen, fra

    våren 2002.

    Og da ville jeg nok ha fått meg en veldig bra jobb, i 2005.

    Men, jeg overhørte, på slutten av 2003, da jeg jobbet som låseansvarlig, på

    Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian'.

    Så jeg dro til Sunderland, istedet for å bli i Oslo, høsten 2004.

    Men da tulla Lånekassa og HiO med meg, så jeg fikk studielånet, fire måneder

    forsinket, og mistet kontrollen over studiene der, og over økonomien min, i

    Norge, fordi jeg måtte bruke mye tid og overskudd, på problemene med Lånekassa

    og HiO da.

    Så etter det problemet med studielånet, så har alt gått på tverke omtrent, må

    jeg vel si, når det gjelder karriære osv.

    Nå har jeg blitt tullet med så mye, av så mange.

    Og jeg får ikke rettighetene mine fra politiet og heller ikke advokat fra

    Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

    Så hvor dette skal ende, det vet ikke jeg.

    Men det er ihvertfall et komplett kaos nå, og myndighetene har ingen respekt

    for mine rettigheter, så det er begrenset hva jeg kan klare å utrette selv, for

    å få rydda opp i alt det tullet som har skjedd mot meg, siden PØF begynte å

    tulle, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, i år 2000.

    Så sånn er nok det, dessverre.

    Så får vi se om det er mulig å få ryddet noe opp i dette etterhvert, eventuelt.

    Om det er mulig å få rettighetene sine, fra myndighetene, tenker jeg på, først

    og fremst.

    Rettigheter, som jeg har, ifølge Grunnloven, blant annet, så jeg skjønner ikke

    hvorfor jeg ikke får rettigheter, som for eksempel advokat/fri rettshjelp og

    hvorfor jeg ikke får lov til å anmelde kriminalitet, som har blitt begått mot

    meg, til politiet, og hvorfor politiet driver å mobber og er bøllete mot meg.

    Vi får se om hva disse, (jeg må vel si), forvirrede myndighetene våre klarer å

    finne ut av, etterhvert.

    Vi får se.

    PS 9.

    Når jeg leser dette igjen nå, om Rimi Oppsalstubben osv., så kommer jeg på det,

    at jeg var faktisk på jobbintervju der, høsten 1990, mens jeg jobbet på en tre

    måneders praksisplass, (gjennom Arbeidsformidlingen), hos Det Norske

    Hageselskap, hos bladet deres, Norsk Hagetidend.

    Det var bare betalt 4000 i måneden.

    Og jeg betalte 1000 kroner i husleie, for å leie et rom, hos familien til

    stebroren min, Axel Thomassen.

    Så da hadde jeg bare 3000 igjen i måneden.

    Og jeg hadde noen uvaner, som jeg hadde fra å henge for mye sammen med søstra

    mi, fra vi var på ferie, hos tanta vår i Sveits, i 1987, altså tre år før, så begynte

    jeg å røyke, siden søstra mi, mer eller mindre, pusha den her røykinga si da,

    på meg, og jeg ville liksom ikke være mindre tøff, enn min et år yngre

    lillesøster.

    Så jeg røyka da, fremdeles, i 1990.

    (Jeg slutta å røyke fast, i 1994, var det vel.

    Selv om jeg begynte igjen, da det var mye problemer på jobb osv., rundt år

    2001, og så slutta igjen, i 2006, her i Liverpool.

    Så nå har jeg ikke røyka på tre år, er det vel.

    Og jeg har ikke lyst til å begynne igjen heller).

    Men i 1990, så røyka jeg, og ingen hadde lært meg å lage mat, så jeg kjøpte mye

    ferdigmat da.

    Og jeg var bare 20 år, og jeg hadde vært student året før, så jeg likte å gå ut

    på byen litt.

    Så 3000 i måneden, etter husleie, det var litt lite.

    Jeg måtte også lage middag til broren min Axel, som da var 12 år, eller noe.

    For foreldrene hans, de var alltid på bingo eller travbanen, når jeg kom hjem

    fra jobben, hos Det Norske Hageselskap.

    Så jeg var som faren til Axel, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap, kan

    man nesten si.

    Men, denne jobben varte jo bare i tre måneder, (praksisplassen hos Det Norske

    Hageselskap), og jeg hadde ikke fått noen signaler om at jeg kom til å få en

    fast jobb, etter at de tre månedene var utløpt.

    Derfor regnet jeg ikke den jobben, som en ordentlig jobb.

    Siden den var så dårlig betalt, og ikke var fast.

    Derfor søkte jeg 'vanlige' jobber, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.

    Og jeg kom på jobbintervju, på Rimi Oppsalstubben, mener jeg det var, og på OBS

    Triaden, i Lørenskog, som da het Matland, hvor jeg prata med Klara, på kontoret

    der.

    Jeg fikk begge jobbene, siden jeg hadde jobba et år i butikk tidligere,

    skoleåret 1988/89, på CC Storkjøp, mens jeg gikk siste året på videregående, i

    Drammen.

    På Rimi Oppsalstubben, så var jeg på kontoret der, og prata med en kar i

    Ball-genser.

    (Som egentlig var populært et par år før, så han jobba nok så mye, at han ikke

    fikk fulgt med ordentlig, på klesmotene osv).

    Men men.

    Jeg ble tilbudt et 6 ukers vikariat, på Rimi Oppsalstubben.

    Og et 6 måneders vikariat på OBS Triaden, eller Matland, (på Skårer), som det

    het da.

    Jeg valgte jobben på Matland, for da hadde jeg friåret mitt i boks omtrent.

    For jeg skulle jo studere igjen, året etter.

    Så hvis jeg da fikk et seks måneders vikariat, i oktober, så varte jo det til

    ca. april-mai måned da.

    Og da var det bare 3-4 måneder, til studiene på NHI begynte igjen.

    Hvorav to av månedene var sommerferie.

    Så derfor valgte jeg heller Matland, enn Rimi Oppsalstubben, for det var bare

    et seks ukers vikariat.

    Så sånn var det.

    Men hvis jeg hadde fått et seks måneders vikariat, på Rimi Oppsalstubben, så

    hadde jeg nok valgt det, for jeg kjente jo Magne Winnem, som jobba som

    butikksjef i Rimi, som han vel ble i 1990 eller 1991, på Rimi Munkelia, på

    Lambertseter, men han jobba i 1990 som assistent på Rimi Nadderud og seinere på

    en Rimi ned mot rådhuset der, i Oslo, og også seinere som assistent i Waldemar

    Thranes gate, på Rimi der.

    (Og da mener jeg at sjefen til Magne Winnem, da han jobba som assistent på Rimi

    Waldemar Thranes gate, i 1990, var det vel, var Steinar Ohr, regionsjefen, fra

    PS 7 ovenfor.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener jeg at jeg var med Winnem, og noen andre

    folk, hjem til han Ohr, i 1990, og så filmen 'Bad Company', hos Ohr, på

    Bislett.

    Men, dette husket nok hverken jeg eller Ohr, i 2001, i PS 7 der.

    Ihvertfall ikke mer enn vagt, husket jeg dette da.

    Men jeg har tenkt mer på dette i mellomtiden, så jeg tror det var sånn, når jeg

    tenker på det nå, ihvertfall.

    Så sånn var nok det).

    Jeg mener det var Rimi Oppsalstubben, som jeg var på jobbintervju på.

    Så jeg begynte på Rimi Munkelia, i 1992.

    Men jeg kunne faktisk ha begynt i Rimi, allerede i 1990, hvis det hadde vært

    snakk om mer enn et seks ukers vikariat, som jeg fikk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/9/9

    Subject: Re: VS: VS: etterlyser tilbakemelding fra Svartjenesten

    To: Svartjenesten <Svartjenesten@arbeidstilsynet.no>

    Hei,

    jeg vil at direktoratet for Arbeidstilsynet skal se på dette.

    Er dere trege?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2009/9/9 Svartjenesten <Svartjenesten@arbeidstilsynet.no>

    Hei, Erik Ribsskog.

    Din henvendelse er allerede besvart 11 august av

    John Holdal. Viser til tidligere e-post nedenfor. Selv om du ikke har kunnet

    kontakte Arbeidstilsynet grunnet et startet utenlandsopphold i 2004, endrer

    ikke det faktum at dine problemstillinger både ligger utenfor Arbeidstilsynets

    og Direktoratet for Arbeidstilsynets myndighetsområde. Hvis du ønsker å

    forfølge saken videre er eneste alternativ å ta kontakt med juridisk

    rådgivning, for eksempel i form av advokat. Saken må således bringes inn for en

    sivil domstol for en endelig avgjørelse.

    Din henvendelse til Arbeidstilsynet/Direktoratet

    for Arbeidstilsynet anses med dette som besvart. Du vil ikke motta flere svar

    fra oss angående denne problemstillingen.

    ”Hei og takk for din henvendelse

    til svartjenesten.

    Beklager sent svar!

    Strid om kursbevis, brev og diplomer fra

    et tidligere arbeidsforhold blir en privatrettslig sak. Dersom du mener at du

    ble sagt opp på usaklig grunnlag er dette også privatrettslig.

    Arbeidstilsynet vil ikke kunne gjøre noe

    med problemer som oppsto i et arbeidsforhold for sju år siden.

    Hvis du vil gå videre i det private

    rettsystemet med din sak anbefaler vi at du tar kontakt med juridisk

    rådgivning.

    Link til fri rettshjelp: http://www.jussbuss.no/

    (Tlf: 22 84 29 00)

    Vennlig hilsen

    John Holdal

    Rådgiver i Svartjenesten

    Tlf: 815-48222 www.arbeidstilsynet.no

    Svartjenesten er en egen

    informasjonstjeneste som besvarer spørsmål om rettigheter og plikter i henhold

    til Arbeidsmiljøloven, Ferieloven og andre forskrifter som går på

    arbeidsmiljøet.

    Vær oppmerksom på at vårt svar

    i denne e-post kun er en kortinformasjon og veiledning. Forespørsel som krever

    saksbehandling på grunn av bestemmelser i Forvaltningsloven, kan ikke besvares

    med e-post og bes rettet skriftlig til Arbeidstilsynet i ditt distrikt.”

    Håper dette var oppklarende.

    Med vennlig hilsen

    Svartjenesten

    Svartjenesten: 815 48 222

    Internett: www.arbeidstilsynet.no

    E-post: svartjenesten@arbeidstilsynet.no

    ————————————————————————————

    Svartjenesten er en egen informasjonstjeneste som

    besvarer spørsmål om rettigheter og plikter i henhold til bl.a.

    arbeidsmiljøloven og ferieloven.

    Vær oppmerksom på at vårt svar i denne e-post kun

    er en veiledende kortinformasjon. Forespørsler som krever saksbehandling kan på

    grunn av bestemmelsene i forvaltningsloven ikke besvares per e-post og bes

    rettet skriftlig til Arbeidstilsynet i ditt distrikt.


    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 31. august 2009 17:01

    Til: Singsaas, Gry

    Emne: Re: VS: etterlyser tilbakemelding fra Svartjenesten

    Hei,

    ok, jeg kan ikke se at jeg fikk noen e-post fra dere 11. august, når jeg

    sjekka her, men det kan vel ha vært noe misforståelse.

    Altså, dere skriver at dere ikke kan gå inn i et syv år gammelt

    arbeidsforhold.

    Men, nå forklarte jeg jo det, at denne forsinkelsen skyldes at jeg måtte dra

    til England, i 2004, (altså for fem år siden), og ikke har hatt

    fasttelefon og internett osv.

    Så jeg kan altså forklare forsinkelsen rundt min kontakt til dere.

    Så hvis det er dette som gjør at dere ikke kan hjelpe, da synes jeg det er litt

    merkelig.

    Hvem var det som svarte meg nå, var det Arbeidstilsynet, eller var det

    Direktoratet for Arbeidstilsynet?

    Vennligst gi et presist svar på det siste spørsmålet, om hvem som skrev

    svaret fra 11. august, var det noen i Direktoratet for Arbeidstilsynet, for jeg

    ønsker at Direktoratet for Arbeidstilsynet skal se på dette, og jeg vil klage

    på at de dikter opp fiktive svar fra 11. august.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Holdal, Jon Abelsen <jon.abelsen.holdal@arbeidstilsynet.no>

    Date: 2009/8/11

    Subject: SV: Purring/Fwd: Problemer da jeg jobbet i Rimi

    To: eribsskog@gmail.com

    Hei og takk for din henvendelse til svartjenesten.

    Beklager sent svar!

    Strid om kursbevis, brev og diplomer fra et tidligere arbeidsforhold blir en

    privatrettslig sak. Dersom du mener at du ble sagt opp på usaklig grunnlag er

    dette også privatrettslig.

    Arbeidstilsynet vil ikke kunne gjøre noe med problemer som oppsto i et

    arbeidsforhold for sju år siden.

    Hvis du vil gå videre i det private rettsystemet med din sak anbefaler vi at

    du tar kontakt med juridisk rådgivning.

    Link til fri rettshjelp: http://www.jussbuss.no/ (Tlf: 22 84 29 00)

    Vennlig hilsen

    John Holdal

    Rådgiver i Svartjenesten

    Tlf: 815-48222 www.arbeidstilsynet.no

    Svartjenesten er en egen informasjonstjeneste som

    besvarer spørsmål om rettigheter og plikter i henhold til Arbeidsmiljøloven,

    Ferieloven og andre forskrifter som går på arbeidsmiljøet.

    Vær oppmerksom på at vårt svar i denne e-post kun

    er en kortinformasjon og veiledning. Forespørsel som krever saksbehandling på

    grunn av bestemmelser i Forvaltningsloven, kan ikke besvares med e-post og bes

    rettet skriftlig til Arbeidstilsynet i ditt distrikt.

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 10. august 2009 10:57

    Til: Svartjenesten

    Emne: Purring/Fwd: Problemer da jeg jobbet i Rimi

    Hei,

    jeg kan ikke se at jeg har mottatt noe svar på denne e-posten ennå, så jeg

    prøver å sende den igjen.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/7/30

    Subject: Problemer da jeg jobbet i Rimi

    To: svartjenesten@arbeidstilsynet.no

    Hei,

    jeg jobbet i Rimi, fra 1992 til 2004, og det oppstod noen problemer, som jeg

    har vært

    delvis i kontakt med dere om tidligere, for noen uker siden.

    I Rimi, så jobbet jeg som butikksjef, på tre Rimi-butikker, fra 1998 til

    2002.

    Og grunnen til at jeg sluttet som butikksjef, var at det var mye 'faenskap',

    som ble

    gjort mot meg, fra lederne over meg i firmaet.

    Det virker som at de satte med i en felle, for å få meg til å miste jobben.

    Driftsdirektøren, ville ikke la meg ta opp problemene, ei heller regionsjef,

    eller

    distriktsjef Skodvin.

    Det var også flere problemer, uten at jeg skal gå i detalj om det nå.

    Men disse problemene fortsetter, når jeg nå kontakter firmaet, og spørr om

    de kan

    sende papirer fra arkivet, til meg.

    Men de sier bare at det ikke finnes noen papirer i arkivet på meg, etter 12 års

    jobbing

    i Rimi.

    Og de latterliggjør meg, og kaller et brev jeg fikk, som vinner av en

    internkonkurranse,

    kalt Rimi Gullårer, (som bare en håndfull av butikksjefene klarte å vinne,

    og som var

    en ganske presisjefull konkurranse), det brevet jeg fikk fra Stein Erik

    Hagen da,

    det kaller de bare 'diplom'.

    Og de vil ikke sende meg kursbevis osv.

    Så de bare tuller med meg, og trakasserer meg, hos Ica, når jeg kontakter de

    nå.

    Så disse problemene fortsetter inn i våre dager.

    Og jeg har også måtet flykte til England, for jeg har overhørt at jeg er

    forfulgt av noe

    kalt 'mafian', i Oslo, så jeg dro fra Oslo, uten at jeg vet om dette er

    forbundet med

    problemene i Rimi, men jeg kan ikke skjønne så mange andre ting det kan

    komme

    av, ettersom jeg aldri har vært noen kriminell eller har hatt noe business

    med kriminelle

    å gjøre.

    Men det er altså grunnen til at jeg ikke har hatt mulighet til å ta opp

    disse problemene

    i Rimi, som en arbeidssak, tidligere i Norge, at jeg måtte dra til England,

    i 2004, og

    dermed har vært nødt til å fokusere mest på studier og jobb osv., i England,

    før jeg nå,

    har laptop og telefon og bredbånd i England, noe som jeg ikke hadde de

    første årene,

    så nå prøver jeg å oppdatere meg, og komme ajour igjen, med det som har

    foregått

    i Norge også.

    Så derfor ville jeg gjerne ta opp disse problemene, i Rimi, fra den øvre

    ledelsen der,

    og gjøre dette til en arbeidssak, noe jeg forstår at dere kan har mulighet

    til å gå

    videre med, problemene i Rimi.

    Så vennligst forklar til hvilken e-post adresse, som jeg skal sende en mer

    spesifisert

    e-post, med fler detaljer om problemene i Rimi.

    Mvh.

    Erik Ribsskog






  • Her har jeg forklart om de fire første jobbene jeg hadde, etter at jeg ble myndig, i 1988

    første fire jobber

    PS.

    Jeg forrandret også litt, på de tre jobbene, som jeg begynte å forklare mer om, på CV-en, igår:

    jobber fra igår

  • Plott i badmintonklubben. (In Norwegian)

    I badmintonklubben, så hadde Glenn Hesler et plott mot meg, mener jeg at det må ha vært.

    Han hadde med en ung afrikansk kamerat, som jeg ikke visste hvem var.

    Jeg så en annonse for badmintonklubben, i Groruddalens avis, da jeg bodde hos han gamle stefaren min fra Larvik, Arne Thomassen og halvbroren min, og dem, på Furuset, skoleåret 1990/91.

    Da jeg hadde et friår, fra studier, og jobba på OBS Triaden.

    Det ble litt kjedelig i lengden, å bare jobbe i kassa, på OBS Triaden.

    Så en dag så dro jeg på badmintontrening, på Skøyenåsen, i en gymsal der vel.

    Jeg lurer på om jeg kanskje fikk låne badmintonracket av Magne Winnem.

    Noe sånt.

    Og da var jeg så støl i kroppen, dagen etter, på jobben, i Lørenskog, at jeg var nesten helt ødelagt.

    Det var vel da første gangen jeg hadde trent, siden gymen på Gjerdes Videregående, i Drammenshallen, skoleåret 1988/89.

    Og jeg røyka og, i disse årene, sigaretter da, så det gjorde vel ikke kondisen så bra.

    Så da hadde jeg ikke trent på mellom et og et halvt og to år da, da jeg dukka opp på Skøyenåsen der.

    Jeg tok vel t-banen fra Furuset.

    Så da var jeg rimelig ødelagt på jobben dagen etter, husker jeg.

    Det hadde vært studentfester og sånn, det første året jeg bodde i Oslo.

    Jeg var mye på student-diskoteker på torsdagene, og ute på byen med Magne Winnem, fra Røyken og skolen i Drammen, i helgene.

    For jeg kjente ikke så mange i Oslo da.

    Så da turte jeg omtrent ikke å trene mer, for jeg ble ganske ødelagt i kroppen av det.

    Men, året etter militæret, da flytta søstra mi og en kamerat av meg og tremenningen min Øystein Andersen, Glenn Hesler, de flytta inn i hvert sitt rom, på Ungbo, der jeg bodde, noe utleie av rom i bofelleskap fra kommunen.

    Søstra mi bodde først i mange måneder, på mitt rom da.

    Hun flytta inn der sommeren 1993, like etter at jeg var ferdig med førstegangstjenesten.

    Så skjedde det, at hun fikk eget rom der, kanskje høsten 1993, må det ha vært, etter noen måneder vel.

    Kanskje nærmere jul 1993, det er mulig.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, da spilte jeg og Glenn mye fotball.

    Og Magne Winnem hadde fått meg til å spille tennis, på Lambertseter.

    Så vi spilte der og da.

    Og da ble det vinteren etterhvert da sikkert.

    Så var det ikke så lett å få spilt fotball og tennis, for vi kjente ikke noen som drev med bedriftsfotball, på den tida.

    Men da foreslo vel jeg, at vi kunne spille badminton da, som jeg hadde gjort med Skøyenåsen, tidligere på 90-tallet, kanskje tre år tidligere, (om enn bare en trening da).

    Så ble det til at vi gjorde det.

    Og da ble også Magne Winnem med å spille, og muligens ble også broren min med noen få ganger.

    Han ble ihvertfall med å spille fotball og tennis på Lambertseter, en del ganger, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men plottet ja.

    En trening, det året jeg tok lappen.

    Det må ha vært i 1995, altså etter at vi hadde spilt i den klubben, i et par år da.

    Det var noen måneder etter at jeg hadde skada kneet, når jeg spilte fotball.

    (Jeg spilte ikke så ofte badminton, som Glenn, for jeg syntes fotball var artigere).

    Så spilte jeg og sikkert en annen, mot Glenn og en ung afrikansk gutt, som jeg ikke visste hvem var.

    Men jeg tror han het David, eller noe.

    Og da var det som at de la opp til at han skulle smashe badmintonballen, i øyet mitt.

    For jeg måtte gå nærme nettet, for å redde en drop-ball, eller hva det heter, fra Glenn.

    Og da stod han David, eller hva han het, klar da, og smasha ballen i øyet mitt, fra en meters avstand, omtrent, så hardt han klarte da, virka det som.

    Enda han må ha sett at jeg stod med huet mitt der han smasha.

    Men han bomma kanskje med en centimeter, på selve øyet.

    Så jeg fikk bare blått øye, på jobben, på Rimi Nylænde da.

    Så det mistenker jeg kan ha vært noe plott.

    At de hadde avtalt å spille sånn, på forhånd.

    Ikke for å vinne poeng, i kampen, men for å prøve å skade meg.

    Sånn virka det for meg.

    Kanskje noe ‘plottings’ organisert i samarbeid med søstra mi, som var sur på meg på den her tida vel, for jeg hadde sparka en ball i veggen, på Ungbo, da søstra mi hadde med tre afrikanere hjem, inkludert typen sin, en lørdagskveld, og de hadde forsynt seg med sigaretter, på rommet mitt, og juice i kjøleskapet.

    Så kanskje fotballskaden min også var noe plott.

    Det virker jo som at søstra mi er noe Illuminati, så kanskje fotballplottet og badmintonplottet var hennes verk.

    Hvem vet.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Ligger svaret på gåten ‘hva er galt i Norge’, på Sunnmøre? (In Norwegian).

    Nå har jo jeg vært en slags nerd, de to siste årene.

    En slags ‘hva er galt i Norge’-nerd.

    Jeg har sittet time etter time på internett, i et par år nå, og forsøkt å finne ut hva som er galt i Norge.

    Ettersom jeg har overhørt, i 2003, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og jeg ble forsøkt drept på gården til eksdama til onkelen min, i Kvelde, i 2005.

    Og disse problemene er jo en ting.

    Men det som har sjokkert meg mest, det er at når jeg ringer til Kripos og kontakter andre politi-etater, angående at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, og at jeg ble forsøkt drept, i 2005.

    Da bare avviser de meg, mer eller mindre bryskt.

    Det var rimelig sjokkerende, må jeg innrømme.

    Jeg som er vokst opp i Norge, og gått på skole i Norge.

    Jeg har jo lært at politiet, nei de fanger tyver og kjeltringer og sånn.

    De skal liksom være ‘the good guys’.

    Så jeg fikk litt sjokk da jeg bare ble avvist, av både Kripos og politiet her i Liverpool, etter at jeg har fortalt dem, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, og har vært ganske i sjokk pga. dette, for jeg vet ikke egentlig hva det betyr, og etter å ha fortalt at jeg ble forsøkt drept på gården i Kvelde i 2005.

    Etter at både politiet i Norge og England avviste å hjelpe meg, da fikk jeg skikkelig sjokk.

    Så det var nesten et større sjokk, enn å overhøre, som lyn fra klar himmel, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i 2003, på Rimi Bjørndal.

    Så jeg har fått min del av sjokk siden 2003, det må jeg innrømme.

    Så det har ikke vært så lett å ta de rette avgjørelsene osv.

    Jeg var så anspent, her i 2005/2006.

    Da jeg fikk meg jobb på Berteslmann/Microsoft, her i Liverpool, mens jeg prøvde å få rettighetene mine, til ingen nytte, fra politiet da.

    Så jeg meldte meg på treningsstudio.

    For jeg var så anspent og sjokkert.

    Og da løp jeg og løp jeg, og trente og trente, sånn at jeg ble syk omtrent, og begynte å drite ned dassen der osv., uten at jeg hadde helt kontroll, for jeg hadde trent så mye at jeg ble helt ødelagt i magen.

    For å prøve å slappe litt av.

    For jeg ble spionert på hele tiden og.

    Så jeg trente to-tre ganger i uka, i et fast treningsprogram, hvor jeg sleit meg ut helt omtrent.

    For å prøve å miste anspenheten min, for da å prøve å roe meg ned da, for jeg var såpass sjokkert og anspent da, så det var som et mareritt, det er helt sikkert.

    Samtidig med at jeg bodde i et ‘shared house’ i Walton, hvor jeg tror flere av de andre som bodde der, var enten noe ‘mob’ eller noe ‘mafian’, og de kødda med meg hele tida, og jeg tror også de planla å drepe meg der, muligens, jeg hørte mye rart ihvertfall, om å kutte av meg det ene og det andre, enda jeg ikke har gjort noe galt.

    Så dette er som verdens største mareritt, vil jeg si.

    Og politiet bare avviser å gi meg rettighetene mine.

    Altså, de gir ingen som helst hjelp, enda jeg blir forfulgt av noe mob/mafian.

    Så dette er et stort mareritt.

    Bare for å gjøre det klart.

    Jeg får ta en pause her.

    NHI på Helsfyr, skoleåret 1991/92

    Jeg gikk førsteåret, på NHI, i 1989/90.

    Men jeg var ganske bortskjemt med å ha mange kjente og venner, og feste mye, fra året før, fra russetida i Drammen, og ferie i Brighton i England osv.

    Og jeg syntes det var artig å flytte til Oslo.

    Men skolen på NHI, det var tørre og kjedelige saker.

    Så jeg trengte et friår, da jeg jobbet, i 1990/91.

    Også da jeg begynte på andre året, på NHI, så hadde skolen flyttet, fra Frysja, til Helsfyr.

    Men jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Og jobbet på OBS Triaden, på Skårer, i Lørenskog.

    Så Helfyr passa veldig bra, Fyrstikktorget der.

    Det var mye nærmere Ellingsrudåsen og Lørenskog, enn Frysja/Kjelsås var.

    Så sånn var det.

    Og da så kjente ikke jeg så mange folk i klassen, siden jeg hadde hatt et friår.

    Men jeg ble såvidt kjent med noen fra.

    Tja, hva het det da.

    Romsdal, tror jeg.

    Noen Romsdølinger, eller noe.

    Og dem virka som vanlige folk, som det gikk ann å prate om skole og sånn med da, og fleipe litt, og krangle litt, og jeg samarbeida med dem på noe gruppearbeid.

    For vi skulle lage et sånt program, i Pascal.

    Hvor programmet skulle spørre, ‘Tenk på et dyr’.

    Så spør programmet, ‘Er det et pattedyr’.

    Og sånne spørsmål.

    Så da må man svare ja og nei, til programmet til slutt gjetter da.

    Var det en struts?

    Nei.

    Så sier programmet, hvilket dyr var det.

    Dinosaur.

    Så sier programmet.

    Skriv et sprøsmål som skiller en struts fra en dinosaur.

    Så skriver du, er det utdødd?

    Også spør programmet.

    Stemmer denne egenskapen med en dinosaur? J/N

    J

    Sånn var det programmet.

    Og da, lærte programmet seg et fakta om en dinosaur da.

    Så neste gang, kanskje en uke seinere.

    Så prøvde noen programmet igjen.

    Så blir det sånn.

    Er det et pattedyr? J/N

    N

    Er det utdødd? J/N

    J

    Er det en dinosaur? J/N

    J

    Jeg (programmet) er flink, jeg klarte det på 4 spørsmål.

    Sånn var det programmet da, som vi måtte lage, i 1991, var det vel.

    Og jeg var litt av en kløpper i programmering.

    For jeg hadde VIC-20 på 80-tallet.

    Men kassettspiller til VIC-20, var utsolgt i Norge, i over et halvt år, eller noe, fra databutikken vi kjøpte maskinen, i Vika i Oslo.

    Så jeg kjøpte kassettspiller, da vi var på ferie i Aalborg, og Jylland, julen 81, tror jeg det kan ha vært.

    Noe sånt.

    Og da, så måtte jeg skrive inn spillene selv da, fra en bok.

    Fordi de spillene forsvant ut av pc-en, hver gang strømmen ble skrudd av.

    Så begynte jeg etterhvert å forstå hva den koden jeg skrev inn på VIC-20 betydde.

    Det var basic-linjer, som 20 GOTO 10 osv.

    Men jeg skjønte det etterhvert da.

    Og en god del grunnlegende programmering, som strenger og sånn, som jeg leste en del om i VIC-20 boka.

    Prinsippene bak strenger osv., er mye likt i Basic og Pascal.

    Så det var derfor jeg lagde kryssordkompilator-program, i Pascal, som semesteroppgave, på NHI, vårsemesteret 1992.

    Fordi jeg var så god på streng-programmering, for det hadde jeg sett en god del på, da jeg hadde VIC-20, og Sharp og C128, på Bergeråsen, på 80-tallet, før jeg spillte fotball med VIC-20, som manglet en knapp.

    Og solgte Sharp, til onkel Runar og fetter Ove og kusine Heidi og Susanne, i Son.

    Kanskje det er derfor Susanne jobber med data nå, siden hun fikk Sharp datamaskinen, av faren sin, Runar, og det fulgte med spill som jeg hadde lagd.

    Som jeg hadde kalt for ‘Acapulco’, en by i Mexico, for jeg synes det bynavnet var så kult, for jeg hadde to kamerater fra Bergeråsen, Petter og Christian Grønli, som bodde der med faren sin, etter at mora deres døde, på begynnelsen av 80-tallet, på Bergeråsen.

    Men men.

    Men skytespillet var ikke helt ferdig da, men halvferdig ihvertfall.

    man kunne skyte og sånn da.

    Men Space Invader-kopiene, de døde ikke.

    Kulene gikk bare gjennom dem, og ikke noe skjedde.

    Jeg gikk vel litt lei.

    For det var nesten ikke noe spill og sånn til Sharp.

    Så jeg lurte egentlig Runar og dem, for jeg tror dem betalte overpris for Sharp.

    Men men.

    Jeg kjøpte C128 da, som jeg tror var bøff, av broren til Kjetil Holshagen, ny maskin, de bodde i Havnehagen.

    Men han maste ganske mye han Kjetil, så jeg slo til tilslutt, jeg var vel sånn 15-16 år kanskje.

    Og jeg var litt skeptisk til bøff, men jeg ga meg etter en del masing of forsikringer da.

    Men den solgte jeg også, vel også til overpris, i Drammens Tidende, til en oppi dalom ,eller noe.

    Som kjøpte den til sønnen sin.

    Og jeg hadde noe ekstra kule cartridger og joysticker og spill og sånn da.

    Så det var derfor jeg fikk såpass bra betalt for den.

    Og han guttungen som kjøpte C128, han syntes maskinen så kul ut, husker jeg.

    Han ville absolutt kjøpe den C128, for det var med ganske mange kule ting, som sikkert var ganske sjeldne oppe i dalom, eller Hokksund, eller hvor dem var fra.

    Så da fikk jeg bedre betalt for både Sharp og C128, enn det egentlig markedsverdien var for de datamaskinene brukte, på den tida jeg solgte de.

    Så jeg var vel litt sleip, må jeg kanskje si.

    Men men.

    Men VIC-20, den sparka vi fotball med, i Leirfaret.

    For den mangla en knapp.

    Og Kjetil Holshagen hadde kortslutta kassettspilleren uansett, da han skulle seriekoble to sånne kassettspilere, noe som ikke virka.

    Han var litt elektronikk-nerd, og skulle skru på alt av elektronikk.

    Så jeg ble litt bitt av elektronikk-basillen jeg og, men ikke så mye at jeg ble elektronikk-nerd da, men sånn at jeg lærte om likestrøm og vekselstrøm og sånn da.

    Og transformatorer og kondensatorer og relle-er og sånn.

    Men jeg var også nesten programmerings-nerd.

    Men jeg drev også med spilling.

    Defender of the Crown, var omtrent det eneste spillet jeg gadd å spille.

    Pluss Impossible Mission, eller noe.

    Og Paraflax(?)

    Og California Games, men det var mest fordi det hørtes kult ut.

    Barbarian, spilte vi litt.

    Tremening Øystein i Lørenskog, fikk tak i alle de kule spilla.

    Så kjøpte vi datablader, på Narvesen, og sa at det spillet så kult ut.

    Vi hører om Øystein kan skaffe det.

    Så sånn var det.

    Men jeg tenkte etterhvert, da jeg var sånn 18 år vel.

    At da fikk det være nok data.

    Så kjøpte jeg stereoanlegg istedet.

    Så det var en god del år, som jeg ikke hadde data.

    For jeg trengte, at jeg fikk være litt utadvent og.

    Så fra 1988, til 1993, så hadde jeg ikke datamaskin hjemme da.

    Så de årene, så var jeg ganske utadvent og sånn at jeg gikk på byen hver helg nesten og sånn da.

    Og dro heller på skolen eller til en kamerat for å drive med data, enn å sitte hjemme, sånn som jeg gjør nå, for jeg hadde ikke data de fem åra.

    Så det er ikke sånn at jeg har vært skikkelig datanerd.

    Jeg er god på programmering, kan man vel si, men jeg har vært interessert i musikk, og litt festing og uteliv og å dra på ferie til England og sånn og.

    Og Hollywood og alternativ filmer og alt sånt da.

    Det er ikke bare data jeg har drivi med.

    Men men.

    Så jeg lagde det Pascal-programmet, ganske raskt.

    Jeg var mye nedfor, det skoleåret, for jeg hadde ikke noen ordentlig venner eller familie, da.

    De kameratene mine, Øystein og Glenn, dem boikotta meg, det året, av en eller annen barnslig grunn.

    De var litt barnslige, de var et par år yngre enn meg.

    Jeg var 22 og de var vel 20 da.

    Men jeg kjente ikke så mange i Oslo-området, så jeg hang sammen med han tremenningen min Øystein, i Lørenskog en del da.

    Så sånn var det.

    Så da slapp jeg å gjøre noen andre oppgaver da.

    For da hadde jeg skrevet ferdig det Pascal-programmet, rimelig raskt, i et par timer, mellom to forelesninger, eller noe.

    Så da samarbeida jeg litt med de her Romsdølingene, tror jeg de var.

    For da skreiv jeg navnet på to eller tre av de Romsdølingene, på den Pascal-oppgaven.

    Så sparte de masse tid der.

    Så skreiv de navnet mitt, på noe andre greier, som jeg ikke hadde tid til å gjøre da, for jeg måtte jo bruke tid på å være deprimert og å jobbe på OBS og sånn.

    Så sånn var det.

    Det er sånn man gjør i næringslivet.

    At man fordeler arbeidsoppgaver.

    Og da gjorde jo jeg min del.

    Og det tror jeg er greit på datastudier.

    For datastudier, det er ikke noe sånn som noe studier i kunst, eller språk, eller hva man skal bruke som eksempel.

    At det bare er noe sånn studiet, som ikke har så veldig mye innhold.

    (Selv om det sikkert finnes mye bedre eksempler enn kunst og språk).

    Neida, datastudier, det er tidkrevende, og det er mye man må skjønne og lære og få med seg.

    Så da tok vi litt arbeidsdeling, og det tror jeg er lov på sånne datastudier, siden de er så arbeidskrevende.

    Men men.

    De romsdølingene, de mobba jo meg, siden jeg var fra Østlandet.

    Og jeg så jo til dem, at dem var fra dalom, eller noe, sikkert.

    Dem var litt sånn gammeldagse, iforhold til moten i Oslo og også i Drammen, vil jeg si.

    Han ene hadde sånn hockeysveis, i 1991.

    Og det var moderne i Svelvik, i 1986 og sånn.

    Så de lå nok 4-5 år etter Svelvik, tror jeg, i Romsdal, på den tiden der.

    Så det reagerte jeg litt på, husker jeg.

    Men han romsdølingen med hockeysveis, han tror jeg ble litt påvirka av meg, eller noen andre, for han forrandra til vanlig kort sveis, i 1992, tror jeg, hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    Men de romsdølingene, (jeg tror han ene jobba på Rema på Skårer, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Dem sa, at det var fiendskap, eller utrivseligheter, mellom Romsdølinger og Sunnmøringer.

    Hvis jeg husker riktig.

    Og de Romsdølingene virka som vanlige folk.

    Nesten som folk i Svelvik og Berger og Berger og sånn, og kanskje Larvik, hvor jeg også hadde bodd.

    Noe sånt.

    Bare at de var litt treigere og kjedeliger og sånn da.

    Jeg må få med det.

    Neida, bare fleiper.

    De gikk jeg faktisk bedre med, enn Oslo-folka, på NHI, og Drammens-folka, som jeg aldri ble kjent med.

    Untatt ei pen mørkhåra dame, som dukka opp på OBS Triaden.

    Men jeg ble litt sjenert da, og sa ikke noe, dum som jeg var.

    Og hun satt foran meg, i forelesningssalen.

    Og da la hun opp skoledagboka si, det var høyskole, på universitetsnivå det her da.

    Privat høyskole til og med.

    Det som er NITH nå.

    Men men.

    Men hun smellvakre 21-år gamle mørkhåra dama da.

    Hun la opp lekseboka si, eller hva det heter, sånn at jeg som satt på raden bak, kunne se telefonnummeret hennes, i friminuttet.

    Hun virka som om hun skulle sjekke opp meg.

    Men jeg kjente jo ikke henne.

    Men det dukka opp kavalerer fra andre steder i forelesningssalen, som skreiv opp telefonnummeret hennes, og ikke brydde seg om jeg så det.

    Og hun pene dama.

    Hun hadde også en blond venninne.

    De dukka også opp på OBS Triaden, da jeg satt i kassa der.

    De gikk i kassa mi, tror jeg.

    Men jeg behandla dem som vanlige kunder, dum som jeg var.

    Jeg var mest opptatt av å være deprimert og sånn, på den tida der.

    Jeg kjente dem ikke da.

    Så jeg sa nesten ikke hei, engang.

    Jeg var ikke så velkjent på NHI, siden jeg hadde hatt et friår.

    Og jeg var deprimert den høsten, spesielt, husker jeg.

    Så jeg ble baksnakket der, husker jeg, av noen karer jeg ikke visste hvem var.

    Så jeg var litt anspent, det året.

    Så jeg måtte liksom ha blitt litt kjent med hun dama først, før jeg ble mer sosial da.

    Men, det var sånn, at det ødela vel litt, det at når jeg hadde forsovet meg, som vanlig, så prata folk dritt om meg bak ryggen min.

    Folk jeg ikke visste hvem var.

    Men som jeg overhørte hva sa.

    Om som sa at jeg var dust osv.

    Så da var det ikke et sånt miljø der, som gjorde at jeg følte meg hjemme, og begynte å sjekke opp de pene damene, f.eks.

    For jeg følte meg litt som en sånn utstøtt, rar person, ihvertfall blant folka fra Oslo og Østlandet der, for jeg hørte dem prata om meg bak ryggen.

    Men dem fra Romsdal, dem var nok en egen klikk, så den baksnakkinga, den tror jeg ikke nådde fram like mye der, som ellers, var ihvertfall inntrykket mitt.

    Så derfor samarbeida jeg med dem, på noen oppgaver da.

    Det var også en finsk nerd der, som var veldig dyktig, som jeg prata litt med.

    Men han ble sur på meg, og kalte meg narkoman, for jeg var så deppa, og hadde mørke ringer under øya, og kom på feil dag på eksamen osv.

    Så jeg hadde mitt å slite med.

    Så sånn var det.

    Nå får jeg ta pause her igjen.

    Fosnakulturen og Nøstvetkulturen

    Her kan det ligge en mulig forklaring til hva som foregår, nå med at det virker som at det er en krig mot de norrøne.

    Fosnakulturen var den første kulturen i Norge.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Fosnakulturen

    (Sammen med Komsakulturen, Samene osv., i Nord

    Men Finnmark osv., ble lenge ikke regnet for å være ordentlige deler av Norge.

    Norge gikk vel til Trøndelag noen ganger og Lofoten og sikkert også Finnmark, men Finnmark var vel ikke kjerneområdet til Norge noen gang, antagelig).

    Men men.

    Fosnakulturen, ble i Norge (og Vest-Sverige) erstattet av Nøstvetkulturen.

    Fosna-folket døde ut, noen tusen år før Nøstvet-folket dukket opp.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Nøstvetkulturen

    Untatt på Sunnmøre, hvor begge folkene levde samtidig.

    (Har jeg lest i en link jeg skal prøve å finne).

    Så Sunnmøringer kan være etterkommere av Fosna-folket, mistenker jeg.

    Mens de andre stedene i Norge, så døde Fosna-folket ut.

    Muligens i krig mot Nøstvet-folket.

    Nøstvetkulturen var også i steinalderen, og det var en kultur, noen folk, som levde omtrent helt isolert i Norge og Vest-Sverige.

    Til Gøteborg, eller noe, tror jeg.

    Mens i resten av Sverige, (og Nord-Europa, mener jeg å huske), så var det Fosna-folket som holdt til.

    Ihvertfall ikke Nøstvet-folket.

    Så Nøstvet-folket, det kan være forfedrene til nordmennene.

    (Og noen i Vest-Sverige.

    Kanskje det er derfor at folk rundt Arvika osv., føler seg mer hjemme i Oslo-området, enn i Stockholm-området, har jeg lest tidligere).

    Noe sånt.

    Så her kan svare på gåten ligge.

    Sunnmøringene er etterkommere av det samme folket, som resten av Europa omtrent.

    (Eller noe lignende).

    Så har vi nordmenn, og noen vest-svensker, som er etterkommere av et eget folkeslag.

    Her har jeg en teori, på hvorfor nordmenn blir tulla med av New World Order, (og også Sunnmøringene på Grandiosa-fabrikken på Stranda), virker det som.

    Jeg vet ikke helt om den holder, men det er ihvertfall en mulig teori.

    Jeg skal finne noen linker, hvor det står mer om dette.

    Nå fant jeg den linken som heter Fosna/Nøstvet-problemet i norsk steinalder

    Kan noe av svaret på gåten på hva som er galt i Norge, finnes vi går tilbake å ser mer på denne situasjonen?

    Det er mulig.

    Noe er det nok ihvertfall.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her fant jeg det jeg tenkte på, i linken over, om at på Sunnmøre, så levde både Fosna-folket og Nøstvet-folket samtidig:

    På Romsdal- og Sunnmørskysten finn ein faktisk både Fosna og Nøstvet side om side heilt nede ved Tapes-strandlina (10 m.o.h. på Fjørtoft). Det ser såleis ut til at dei to kulturane har levd side om side til same tid på Sunnmøre. Dette skapte visse problem for arkeologane når dei skulle forklare tilhøvet mellom Fosna og Nøstvet som dei heile tida trudde var uttrykk for to folkegrupper med ulik bakgrunn.

    http://home.online.no/~rdyrkorn/petter/arkeo/fosna.htm

    PS 2.

    Jeg tenker over denne bloggposten nå, og da får jeg noe flashback til Arvika-festivalen i år 2000.

    Da skulle han David Hjort, fra Rimi Bjørndal, i 1997.

    Som jeg ble kjent med da, siden jeg var sjefen hans.

    Og jeg ga han noen gratisbilletter til juleølsmaking, som jeg fikk av butikksjef Kvehaugen, men som jeg ikke kunne dra på selv, fordi jeg jobba seinvakt.

    Men da inviterte han Hjort meg, ned for å møte dem, etter jobben, selv om juleølsmakinga var ferdig da.

    Så ble jeg med han og dama han da, Heidi, til Valentinos, hvor de skulle.

    Og det dukket også opp ei ung dame, som jobba på en Rimi i Asker eller Bærum, eller noe, som jeg tror David kjente, og som blei med vårs på Valentinos.

    Fordi David og Heidi, de var noen år yngre enn meg.

    Men jeg kunne nesten ikke si nei, syntes jeg, til å møte dem på slutten av juleølsmakinga, for han David sa at dem skulle holde av øl til meg osv.

    Så jeg fikk en øl av dem, utafor juleølsmakinga, til Mack, var det vel, jula 1997, på en pub i Stortingsgata, i Oslo.

    Så sånn var det.

    Og så ble jeg brisen da.

    Og David og Heidi stakk hjem.

    Og da ble hun unge dama med meg hjem for å teste å chatte på internett, for det var forsatt ganske nytt da, med internett, i 1997.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og hun Diana, som jobbet på Rimi Bjørndal.

    Hun omtalte meg og David, som ‘Knoll og Tott’, sånn at jeg skulle høre det.

    Jeg skjønte ikke hvorfor hun sa det.

    For jeg så på de som noen som gjorde noe galt ofte.

    Og jeg var sånn at jeg var veldig pliktoppfyllende, og jeg ville ikke ha noe tull på jobben.

    Så jeg likte ikke denne ‘Knoll og Tott’-kommentaren fra Diana.

    I tilfelle hun skulle ha det til at jeg var en slags rabagast, det likte jeg ikke.

    Men nei, det var fordi David hadde svart hår, og jeg lyst hår, som Knoll og Tott da.

    Om hun sa det da, eller om det er sånn jeg har huska det i ettertid, at jeg trodde hun mente det.

    Det skal jeg ikke si sikkert.

    Men her er det nok noe, hvorfor skulle hun si Knoll og Tott, sånn uten videre.

    David er nok noe spion, sendt av Fosna-kulturen/New World Order/’mafian’/jødene, for å få kontoll på meg, som er en fra Nøstvedt-kulturen, norrøn.

    Det kan være at arkologene har blanda kulturene og, det er mulig.

    Sånn at om jeg er etterkommer etter Fosna-folket eller Nøstvedt-folket, det skal ikke jeg påstå for sikkert.

    Men at jeg nok er etterkommer, fra en av de kulturene, det tror jeg nok.

    Antagelig Nøstvedt.

    For de levde isolert, i Norge og Vest-Sverige, i mange tusen år, i steinalderen, har jeg lest.

    Og da har kanskje dette med det blonde håret dukket opp da, som noe slags mutasjon, f.eks.

    Men det skal ikke jeg si for sikkert.

    Men at det nok er sånn at etterkommerne av en av disse kulturene, er mål, som blir tullet med, av etterkommerne av den andre kulturen.

    Og brukt som slaver osv.

    Uten at de vet om det selv ofte.

    De blonde altså, blir tullet med, av jødene, eller hva det kan være.

    Tror jeg da.

    Og at dette går tilbake til denne Nøstvet-kulturen, i Steinalderen.

    Og at det har vært en krig, mellom denne og Fosna-kulturen og kanskje andre kulturer.

    Noe sånt.

    Hjort dro meg med til Arvika-festivalen.

    Jeg kjørte i min Ford Sierra, som jeg kjøpte i 1998, da jeg ble forfremmet til butikksjef, og fikk høyere lønn.

    De som skulle sitte på, var Erik Dahl fra Bjørndal, hun Linn Korneliusen, som var sammen med David, og som er på Facebook-sida mi, Kristian som var butikksjef på Rimi Ryen, han satt også på.

    Han var den yngste butikksjefen i distriktet til PØF, hvor jeg også var butikksjef.

    Men han var med som venn av David.

    Men jeg kjørte da, siden jeg var kamerat av David og nok også Erik Dahl såvidt, og var sjefen til Linn, og kollega til han Kristian, som var butikksjef nede på Rimi Ryen, like ved der jeg pleide å bo på Abildsø, i 1989/90.

    Vi var konkurrent-butikker.

    Så da han fikk sving på butikken sin, høsten 2000.

    Så måtte jeg skjerpe meg på Nylænde.

    Å få noen av de lagerhjelpene der, Kristin og ei fra Holmlia vel, ei utenlandsk jente, som var i slekta til Hava og dem tror jeg, som jobba på Rimi Bjørndal, fra Tyrkia og som var kurdere, heter det.

    De måtte rydde hyller da, på Rimi Nylænde.

    For jeg ville ikke at Rimi Ryen skulle slå oss, i ukes-omsetning, en eneste uke helst.

    Jeg tror ikke de gjorde det heller, selv om de var nærme.

    Men jeg stressa ikke med sånne ting så mye.

    Ting gikk mest på rutiner hos oss.

    Og alle resultatene våre var bra.

    Så jeg stressa ikke så mye på omsetning, for vi lå på budsjett.

    Men, da Rimi Ryen begynte å nesten ta oss igjen.

    Da gikk det litt på prestisjen løs, syntes jeg.

    Så da gjorde vi om litt, sånn av vi ble flinere til å shine hyller, å trekke fram alle hyllene helt da.

    For vi hadde fokusert på det helt grunnleggende, av butikkdrift da.

    For nesten alle der, var nye i butikk, untatt meg da.

    Til om med assistent Stian, var ganske fersk i butikk.

    Så vi hadde det sånn, at vi tok ut løs papp av hyllene.

    For vi lå etter på lønnsbudsjettet.

    Men da Rimi Ryen begynte å øke omsetninga, høsten 2000, var det vel.

    Da bestemte jeg meg, for at blåste litt i lønnsbudsjettet, og satsa på å shine hyllene, og trekke fram alle varene da, ihvertfall en eller to ganger i uka, før helgehandelen osv.

    Og da økte vi omsetninga, husker jeg.

    Så da dro vi fra Ryen igjen.

    Så det lønte seg kanskje å kline på de ekstra timene, for å få ryddet hyller.

    Men, da skal man helst ha kontroll på butikken, for det kan også gå dårlig, at den som egentlig skulle rydde hyller, må drive med alt mulig annet, pga. diverse forsinkeler med varer osv.

    Men jeg holdt alltid fristen på hva jeg skulle gjøre.

    Og det passet jeg på at de andre gjorde der og.

    Altså, hver vakt, hadde sine oppgaver.

    Så jeg måtte ta spis-varer, spis-bestilling, tipping, melkekjøla, aktiviteter.

    Det måtte jeg ta, før jeg gikk hjem.

    Samtidig, så fikk vi ikke lov å gå ut av butikken alene, pga. faren for ran.

    Utpassering skulle foregå samlet.

    Så jeg måtte stresse, for jeg måtte bli ferdig med mitt, før de andre var ferdige å telle kassa.

    For da var de vant til å gå hjem.

    Men jeg var vant til å jobbe sånn, i alle år som leder i Rimi, at dette måtte jeg gjøre før jeg gikk hjem.

    Og det holdt jeg alltid, mer eller mindre, vil jeg si.

    Det vil jeg si jeg var flink til, å få gjort det jeg skulle, på vaktene mine.

    Så sånn var det.

    Men det ble mye løping da, og stressing da, ofte.

    For det er alltid mye som skal gjøres i butikk.

    Flasker, og kunder og julevarer og påskevarer og alt mulig.

    Så det ble sånn at jeg måtte sitte noen timer foran pc-en da jeg kom hjem fra jobb.

    Og med mat, pizza og kebab og sånn.

    Og potetgull og godteri osv.

    For å roe ned, etter jobbinga.

    For å stresse ned, og koble av.

    For det ble veldig stress da, med å rekke alt.

    Så det gikk ut over fritida mi, vil jeg si.

    For jeg måtte bruke veldig mye av fritida mi, på å hvilke ut, og stresse ned, og koble av da.

    Så det var ikke så mye annet jeg fikk gjort i livet, enn å gjøre pliktene mine på Rimi, og koble av fra Rimi og prøve å hvile ut, på fritida.

    Jeg måtte prøve å spise sunt og sånn, og trene, for å holde meg i form og sånn, for å holde ut.

    Så livet mitt var veldig sentrert rundt Rimi, vil jeg si.

    Men jeg var jo mye på internett og sånn da, #quiz-show på irc osv.

    For å koble av fra Rimi.

    Så jeg ble vel delvis en kløpper på internett etterhvert også.

    Selv om jeg jo vet at det finnes folk som er dyktigere, blant annet en jeg chatta med, på irc, på kanalen til meg og Glenn Hesler osv., og også David Hjort vel, #blablabla.

    Han kallte seg Tosh, og var fra Trondheim.

    Og han var dritsmart, og fant alt mulig på nettet.

    Så jeg innbiller meg ikke at jeg er verdensmester på internett, for jeg nevnte det for han Tosh, at hvis han dro til Oslo, så fikk vi gå en tur på byen og ta en øl på So What, eller noe, for jeg nevnte at jeg gikk der.

    Han var jo mye yngre enn meg, og også nerd.

    Men han var så dyktig og liksom oppegående da, så det var artig å kjenne personen likevel.

    Men han dansa som en nerd på dansegulvet på So What, og var like dårlig som meg til å sjekke opp damer der vel omtrent.

    Untatt at jeg klarte det en gang der, i 96, men men.

    Men So What er egentlig ikke noe sjekkested.

    Det er mer sånn Goth/frik-sted.

    Jørn, som var låseansvarlig på Rimi Nyænde, i år 1999, var det vel.

    Fra Helgeroa, med tynt hår, og blå fake-fur jakke.

    Jeg trodde kanskje han var homo siden han gikk med blå fake-fur jakke.

    Men jeg tror det må bare ha vært noen som har kødda med han, og fått han til å innbille seg at det var kult, eller noe.

    Noe sånt.

    Enda det så veldig dumt ut.

    Hva vet jeg.

    Men men, nå er ikke jeg noe moteguru, så det er mulig at det var kult.

    Han sa at So What, det var mot alt det sjekkegreiene.

    Men akkurat nøyaktig hva han mente med det, det vet jeg ikke.

    Men man kan ikke vite alt.

    Men jeg var ikke inne i det So What-miljøet, som vel gikk rundt Blindern og sånn kanskje.

    Men, jeg likte den musikken de spilte der.

    Engelsk alternativ rock osv.

    Så hvis det var en lørdag, som jeg kjeda meg hjemme, og bare ville ta en halvliter på byen, og høre på noe kul musikk.

    Så kunne de hende at jeg gikk ned Ullevållsveien og Akersgata, i ti minutter, eller noe, så var jeg på So What, og stod og drakk øl og digga den rimelig kule musikken der.

    Men, jeg ble aldri noe del av det miljet der, det ble jeg aldri.

    Så jeg virka nok like rar som han Tosh fra Trondheim, som jeg syntes dansa litt rart der.

    Men jeg er ikke noe danseekspert heller, så det det er mulig jeg tar feil.

    Og han blei da med opp til meg, før eller etter det her, for å ta en øl og se på noe datagreier osv.

    Bare chille.

    Og da skulle han skrive på pc-en, for da skulle han chatte på irc, eller finne noe greier.

    Vi kjente hverandre fra #blablabla da, så det var bare sånn møte, for å bare sånn treffes i virkeligheten og, bare for å hilse på hverandre da, sånn at man visste hvem man prata med på nettet osv.

    Så sånn var det.

    Og da skreiv han dobbelt så fort, som meg, på pc-en.

    Og han er mye flinkere enn meg, til å finne programmer, og skjønne alt mulig på internett.

    Så det er ikke sånn at jeg er akkurat noe verdensmester på internett, jeg vet at det er folk som er smartere, og dobbelt så flinke, vil jeg si, til sånne ting.

    Så da fikk jeg litt sjokk nesten, når jeg så hvor rask han var på å skrive på pc-en osv.

    Jeg visste han var smart fra før, men jeg visste ikke at han skreiv dobbelt så raskt som meg på pc-en.

    Men sånn er det, man kan ikke vite alt.

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo så dro vil på Arvika-festivalen da.

    Jeg fant på grunner til å ikke bli med først.

    For musikk-festival, det hadde jeg ikke vært på før.

    Jeg hadde vært på the Cure konsert, og Sugarcubes-konsert og sånn, i Drammen og Oslo, og DumDumBoys i Elverum, under førstegangstjenesten, og Raga Rockers i Drammen tror jeg.

    Søstra mi visste alltid når det var konserter.

    Men men.

    Mer da.

    Men jeg var vant til å dra på ferie på hotell og sånn da, og jeg var jo butikksjef.

    Og det var i år 2000, så det var sommeren jeg fyllte 30 år.

    Og de andre som var med, var vel i alderen 20 til 25 år, vil jeg tro.

    De var vel rundt 20-22 år de da, og kanskje David var rundt 24 år da.

    Noe sånt.

    Også kom jeg da, på 30 år.

    Så det var litt aldersforskjell.

    Men jeg har pleid å sett yngre ut, omtrent hele livet, enn jeg er, siden jeg var treigt i puberteten og sånn.

    Så husker jeg, at jeg var på språkreise i Brighton, sommeren 1985, den sommeren jeg fylte 15 år.

    Da sa hun ene engelske hjelpe-lærerinna, på STS språkreiser, at hun ikke trodde jeg hadde vært på pub, (med noen svenske STS-studenter, som jeg kjente gjennom en svenske som bodde hos vertsfamilien), og drukket øl, for jeg så ut som om jeg var rundt 12 år, mente hun engelske ganske unge lærerinna, som jobba der som sommerjobb sikkert.

    Så jeg så altså ut som om jeg var 12 år, mente hun, da jeg var 15.

    Det kringkasta hun, for hele kursgruppa og, så det var artig.

    Men men.

    Dame i begynnelsen av 20-åra vel, med mørkt hår, husker jeg.

    Men men.

    Jeg var ofte på byen og drakk med de svenskene, som kom inn, selv om de bare var sånn 15-16 år.

    Men de var kanskje noe ‘mob’, mistenker jeg nå.

    Han svensken, Frederik Axelsson, tror jeg han het.

    Han sa, at faren hans var leder for et slags syndikat, (blunk, blunk, nesten), som det var 5-6 forskjellige av i Sverige.

    Jeg trodde han mente konsernsjef, men jeg er ikke like sikker nå, på at det var i næringslivet.

    Men men.

    Så kanskje det var derfor jeg fikk drikke øl og drinker, enda jeg så ut som jeg var 12 år, ifølge hun STS-dama, for jeg var med noen ‘mob’-folk på noe ‘mob’-kontrollert sted.

    (En bar på nedsiden av strandprominaden bl.a.

    Da stengte forresten puber i England klokka 23, på den tida.

    Men men).

    Så jeg så vel kanskje yngre ut enn 30, på Arvika-festivalen.

    Men samme det.

    Vi skulle på Laibach-konsert, som var med, på en hovedsakelig techno-festival vel, av en eller annen grunn.

    Søstra mi Pia, hadde noen venninner i parallell-klassen min, fra Svelvik ungdomsskole, som bodde på Ebbestad, eller noe, som spilte Laibach, en gang, som søstra mi hadde dratt med meg på nachspiel eller fest der.

    Jeg tror det var noe plott.

    De skulle ha det til at jeg var forelska i ei jente som het Heidi, fra Drammen, som kanskje ikke var jente, for hun hadde noe sånne kinn-skjegg lignende hårvekster, poengterte en som het Stian, på Bragernes Torg, en gang, så jeg hørte det, i 88/89.

    Men men.

    Så var de en blond gutt fra Drammen med.

    Som satt og holdt en kniv, mot pulsåra si.

    Fordi hun Heidi, hun hadde møtt en kar, som peisa henne, i et rom der, så det hørtes i hele huset.

    Stønninga til hu Heidi.

    Som visstnok begynte å drive hotell i dalom, sa søstra mi for noen år siden.

    Og jeg bare lo av hele greiene, for jeg hadde bare flørta med hun Heidi, og på den tida var jeg mye på fester og sånn, og møte nye damer hver måned omtrent, som jeg rota med.

    Og det eneste som hadde skjedd, var at hu Heidi, hadde tilbudt meg et knull en gang, på en fest hos meg, som søstra mi hadde, hvis jeg ga henne øl og røyk.

    Og hu kjente på pikken min, da vi lå i fylla i vannsenga på rommet mitt.

    Men jeg rørte ikke hu, for hu var så tynn, at det var nesten ikke noe sted å røre.

    Hu blei visst ikke fornøyd med pikken min, som ikke var hard da, husker jeg, for tok ikke opp den her tidligere nevnte knullinga noe mer.

    Neida, søstra mi dro henne med ned til Haldis, så det bare rant ut i sanden, enda hun vel fikk øl.

    Men, jeg syntes det var litt flaut, den her knulle-pratinga, foran hele festen, så jeg bare sa nei.

    For det var dritt-flaut, syntes jeg.

    Jeg sa nei til knulling med hu Heidi, som nesten kunne ha vært en transvestitt gutt, mistenker jeg nå, siden han Stian, bekjent av Cecilie Hyde, pekte noe kinnskjegg aktig hår, eller noe, som han sa var stygt, på hu Heidi.

    Og hu Heidi sa, jeg veit det.

    Så her kan det ha vært noe rart.

    Jeg fikk kjeft av en av Pias venner fra Drammen, en gutt, som pleide å henge mye i sentrum der husker jeg, som jeg møtte noen ganger på vei hjem fra jobb på CC, til buss-stasjonen, eller rutebilstasjonen, som det vel het, på Strømsø, for å ta bussen hjem til Bergeråsen.

    Han kjefta på meg, fordi jeg sa nei til knull fra hun Heidi.

    Men søstra mi satt der og sånn.

    Så jeg syntes det var litt flaut, og avtale om knulling, og jeg kjente omtrent ikke hu Heidi, så det var litt rart.

    Det satt kanskje 7-8 folk der, eller noe, venner av Pia og Cecilie, de fleste fra Drammen.

    Jeg hadde latt Pia ha fest hos meg, eller oss da.

    Jeg kom hjem fra jobb, på CC, det var vel en lørdag, og da var festen allerede igang.

    Og da hadde sikkert ikke hu Heidi med seg røyk og øl da.

    Så skulle hun snylte av meg da, som hadde jobb og stipend og studielån, og var russ, så jeg hadde nok kjøpt øl.

    Så sånn var det.

    Men da knulla altså hu Heidi, med en kar jeg ikke visste hvem var.

    Da hun Svelvik-venninna av søstra mi, spillte Laibach, Across the Universe, Beatles-cover.

    Hun så så ung ut hun Heidi.

    Som om hun ikke var en gutt, så var hun en tynn jente da.

    Kanskje søstra mi og de, skulle ha det til at jeg likte unge jenter, uten pupper og sånn.

    Men hun tente meg egentlig ikke, for jeg hadde ikke ståtiss, for å si det sånn, da hun plutselig kjente meg på tissen.

    Men hun må da ha vært over 16 år, for alle i den gjengen var så gamle, det må jeg ha sjekka.

    Men tanken på sex, det hørtes kanskje fristende ut.

    Jeg var ikke så bortskjemt, med å ha sex, og var rimelig kåt hun Heidi, men søstra mi skulle ha det til, noen ganger, at jeg var så glad i unge jenter.

    Men jeg likte egentlig best jenter i klassen min og sånn.

    Jeg likte ikke unge jenter.

    Men jeg var jo den eldste av tre søsken og av ca. 8-10 søskenbarn.

    Så jeg var kanskje flink med yngre søsken og søskenbarn og sånn.

    For jeg sjefa ikke med dem, men prata vanlig med dem og sånn.

    Det er mulig.

    Men fordi om jeg gikk greit med folk som var yngre enn meg, så betyr ikke det at det var sånn at jeg ikke likte damer i klassen f.eks., for det gjorde jeg.

    Så det var ikke riktig det søstra mi skulle ha det til, at jeg likte unge jenter og sånn.

    Det må ha vært noe mafia-plott, som hun skulle ha det til.

    Og at det var noe plan, det med hun Heidi da, at hun skulle love meg et knull.

    Søstra mi tok med henne ned til Haldis, husker jeg.

    Så jeg var vel den eneste som sov oppe hos meg.

    Søstra mi hadde jo flytta opp til meg da.

    Men den dagen sov hu nede hos Haldis.

    Så det kan ha vært noe mafia-plott det og.

    At hu flytta opp til meg for å spionere på meg.

    Noe sånt.

    På oppdrag av fattern, tror jeg.

    For jeg hørte henne si, et par år seinere, at ‘jeg orker ikke han der jeg’, om meg.

    Da jeg var på besøk på Sand, første året jeg bodde i Oslo.

    Så søstra mi hadde i oppdrag å passe på meg, eller spionere på meg da.

    Så rapporterer hun til fattern, som hun året før fortalte meg hadde misbrukt henne, som lita jente, at hun ikke orka meg.

    Da jeg var på et sjeldent besøk, på Sand.

    Da ble jeg såra.

    Jeg skjønte ikke helt settingen, at det nok var noe mafia-greier.

    Men det var liksom mer mitt hus, enn søstra mi sitt, for jeg hadde jo vokst opp der hver dag, etter skolen på 80-tallet.

    Men søstra mi bare bodde der, to år mens hun gikk på videregående, etter at jeg flytta til Oslo.

    Men det var jo selvfølgelig Ågot sitt hus da.

    Men jeg var nok ikke ment å høre det, som søstra mi sa.

    Hu hørte at faren min dukka opp, i huset til Ågot, fra verkstedet kanskje.

    Og så sprang hu inn i gangen, og møtte han der, og sa sånn at jeg hørte det, med en fortvilt stemme vel, men oppriktig, at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’, eller ‘jeg klarer ikke han der jeg’.

    Om broren sin, til faren sin.

    En far hun våren 89, hadde sagt til meg i Kristiansand, at misbrukte henne som lita jente.

    Så søstra mi, er på lag med faren min, om å kødde med meg.

    Det mener jeg hun avslørte da.

    Noe ‘mafian’-spionering, eller noe.

    Det i Kristiansand, var nok også noe kødding med meg da.

    Men men.

    Mer da.

    Jo på hun Ebbestad-dama, ei litt rund, men ikke veldig rund dame.

    Litt lubben, som jeg fikk låne forberedende bok av, da jeg leste litt til forberedende, på UiO, mest for moro skyld, etter at jeg ble inmatrikulert der, i 1990, var det vel, og jeg jobbet et år på OBS Triaden.

    Så var det litt lite arbeid for hjernen, på OBS Triaden, så jeg leste til forberedende, for jeg var litt flau over å bare jobbe i butikk.

    Så sånn var det.

    Så satt hun Svelvik-dama, på Laiback/Across the Universe, på en symbolsk måte, mens hun Heidi ble peisa av han karen, så alle hørte det, i naborommet, og en blond, ung gutt, som likte henne, fra Drammen, han satt med en kniv, mot pulsåra, for han var forelska i Heidi, sa dem.

    Men han gutten var veldig mutt og rar, og ingen av de prøvde å hjelpe han.

    Men men.

    Så det var en veldig rar episode.

    Noe mafia-tullings?

    Linket med Laibach på Arvika-festivalen 2000?

    Hva vet jeg.

    De spilte ikke Across the Universe på Arvika-festivalen.

    Men men.

    Men, David Hjort, han hadde et telt, sa han.

    Et gammeldags et, som jeg fikk låne.

    Som var helt rart.

    Det regna, siste natta, men jeg hørte han og Roger, kameraten hans, stod utafor teltet mitt, og prata.

    Kanskje teltet var smurt inn med noe brennbare greier, og de skulle tenne på det.

    Men det regna, så de gjorde ikke det?

    Mer da.

    Jo, David ville at vi skulle kjøre dit så tidlig, til Arvika, tidlig fredag.

    Det var sommerferie.

    For vi skulle ha plass helt for oss selv da.

    Men jeg orka ikke stresse sånn.

    Jeg var overarbeida Rimi-slave, så jeg sov til ti kanskje.

    Så hadde jeg glemt noe greier, så jeg kjørte først til Bjørndal, for å hente David og dem og Erik Dahl da, var det vel.

    Jeg husker ikke om han Kristian var der og.

    Så måtte jeg hente noe på St. Hanshaugen der igjen.

    Så måtte jeg fylle opp mer luft i dekka, for det var jo mye vekt i den her Ford Sierraen da.

    Så det tok litt tid å komme seg til Arvika.

    Det var vel første gangen jeg kjørte til Sverige selv, tror jeg.

    Og med stapp full bil, av folk og bagasje, så kunne man ikke kjøre for fort heller.

    Så sånn var det.

    Og jeg var bekymra for assistent Stian, på Rimi Nylænde.

    Det hadde vært krig mellom Telenor og Telia, noen år før.

    Så i Arvika, så virka ikke Telenor-mobilen min.

    Så jeg måtte kjøpe meg et svensk kontantkort sim-kort, i en kiosk i Arvika Sentrum.

    For David og de skulle kjøpe øl på polet der.

    Jeg hadde vel med øl fra Norge tror jeg.

    Men men.

    Men da kunne jeg ringe Stian, eller Jan-Henrik, var det kanskje.

    Noe sånt.

    Og høre hvordan det gikk med Rimi Nylænde osv., hvis det skjedde noe.

    Sånn var det også på HV-rep øvelser.

    Spesielt den som var i 99, på høsten, like før moren min døde.

    Da var Stian veldig fersk som Rimi-leder.

    Men jeg måtte på Rep-øvelse.

    Og Stian måtte passe på butikken alene.

    Og det klarte han ikke, eller orka han ikke, for det er tøft å jobbe dobbeltvakter.

    Det er mye stress og mas, og man må være våken hele tiden, i tilfelle noe skjer.

    Så man er som en slave omtrent.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men, da måtte jeg jobbe mandag på Rimi. (Da fikk jeg fri av HV).

    Så var jeg på HV-øvelse, oppe i Hurdal, tror jeg det het, på tirsdag.

    Så var jeg på jobb på Rimi, på Onsdag.

    Og også på date, på tirsdag kveld, tror jeg, med en dame fra blink, eller irc, eller noe, på Kjøkkenhagen på Grunneløkka, like ved Fru Hagen.

    For hun skulle prate om litteratur, eller noe, for jeg pleide å lese bøker, for å få roa ned, og sove, etter en hektisk Rimi-dag.

    Så tilbake til HV på torsdag.

    Så fikk jeg ekstra-fri.

    (Jeg skulle egentlig bare ha fri mandag og onsdag).

    Men det var noe problem i butikken.

    Så da fikk jeg også fri fredag.

    Så da dro jeg ned til Oslo på torsdag.

    Så HV, de er bedre enn f.eks. sånn det var under førstegangstjenesten, og rep-øvelser i Hæren vel.

    HV er ikke så firkanta, er mitt inntrykk.

    Men det som skjedde, var at da døde mora mi like etter den øvelsen, og mens Stian var fersk Rimi-sjef.

    Det var derfor jeg ikke kunne ordne med begravelsen til mora mi.

    Jeg hadde nettopp vært på HV-øvelse, og jeg hadde en helt fersk assistent i butikken.

    Og butikken lå på etterskudd, kan jeg tenkte meg, siden jeg var på HV-øvelse like før.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at mora mi døde like etter HV-øvelsen.

    Fordi, at vi kjørte ut til onkel Martin.

    For han hadde fått mora mi til sykehuset i Moss, skjønte jeg.

    Og, han bodde da i Askim, i Østfold.

    Søstra mi ville at vi skulle kjøre dit.

    Hu hadde prata med Martin.

    Der bodde han sammen med Grethe Ingebrigtsen, som senere solgte den gården i Askim, og kjøpte en gård i Kvelde i Larvik, i år 2000, eller noe kanskje.

    Der jeg jobbet i 2005, og ble forsøkt drept.

    Men nå har hun flyttet fra Martin.

    Nå har hun flyttet tilbake til Askim.

    Til en annen gård der tror jeg.

    Mens Martin nå bor alene på gården i Kvelde, som han har kjøpt av Grethe.

    Så sånn er det.

    Og jeg husker det, at da hadde jeg noe møkk nederst på bilen, over der dekka er osv.

    Og det var fra den tømmerveien, som var opp til HV-øvelses området i Hurdal.

    Jeg husker det var møkk på bilen, da vi var hos Martin og dem, i Askim.

    Så mora mi må ha dødd ganske kort tid etter den HV-øvelsen.

    Men men.

    Og der måtte jeg ringe assistent Stian da, og høre om alt gikk greit, ganske ofte, for han var ny assistent.

    Men det virka nok rart, for de andre på HV-øvelsen, at en Rimi-sjef skulle lage så mye spetakkel ut av Rimi-jobben.

    Men jeg hadde fersk assitent, og fikk ikke fri fra øvelsen da.

    Så litt firkanta er nok HV og.

    Så sånn er det.

    David Hjort, på Arvika-festivalen.

    Han er litt rar og skal lage sirkus noen ganger.

    Han og Linn og Erik Dahl, hadde farga håret.

    David hadde farga det svarte håret sitt blått.

    Linn hadde vel farga det svarte håret sitt rødt.

    Og Erik Dahl, har vel noe lysere hår vel, som var farga grønt.

    Tror jeg.

    Så David sa, at folk sa, når de så dem, at ‘der kommer Karius og Baktus og en til’.

    Så sånn var det.

    På festivalen, så var Roger, kamerat av David, fra Sagene, tror jeg, eller Bjølsen.

    Noe sånt, jeg var der en nyttårsaften, hos Roger og dem vel, på vorspiel, tror jeg.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, en kamerat av Roger var der, som hadde måttet amputere armen, av en eller annen grunn.

    Men var musiker alikevel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    David hadde kjøpt noe spesielle, barnslige, oppblåsbare, stein-alder klubber.

    Hvis det ikke var middelalder-klubber.

    Middelalder var det kanskje.

    Morgenstjerne i oppblåsbar plast osv.

    Jeg tenkte det var steinalder-køller.

    Men det var nok middelalder.

    Så skulle jeg og han bære en sånn hver da, mente han.

    På veien og på Laibach-konserten, som vel var første kvelden.

    Jeg var vel litt full da, og sliten etter å ha kjørt fra Norge.

    Og David var sur vel, fordi vi ikke var der som første bil, og fikk plass for oss selv, til teltene.

    Men men.

    Så jeg bar den her teite morgenstjerna da.

    Så Knoll og Tott og Karius og Baktus og en til, og oppblåsbare klubber og morgenstjerner.

    Og rare telt, osv.

    Det er kanskje litt mye rart.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn er det.

    Jeg bare kom på det med de klubbene, siden det var om steinalderen.

    Men nå får jeg ta noe pause i skrivinga her, for nå begynner det vel å bli litt vel mye.

    Det får man regne med.

    Så sånn er det.

    Det er noe techno-musikk utenfor bygningen her, fra noe diskotek i nabogata, til klokka 8, hver søndag morgen, så det er ikke så mye søvn å få uansett på de kveldene.

    Så da tenkte jeg at jeg kunne likegodt skrive litt.

    Så sånn var det.

    Så får vi se om jeg klarer å finne på noe annet å gjøre.

    Vi får se.

    PS 3.

    Mora mi døde vel noen få uker etter den rep-øvelsen da.

    Og da dro tante Ellen fra Sveits og kusina mi Rahel, som også var fra Sveits da, men da vel jobba som skuespillerinne i Berlin.

    De dro til Norge, til begravelsen eller kremasjonen da, til mora mi.

    Og da, så skulle de møte meg, enten dagen før, eller dagen etter, begravlesen, eller noe.

    Det var søstra mi, og Rahel.

    De ville møte meg, og prate, etter begravelsen, må det ha vært.

    Dagen etter kanskje.

    Og da ville de møte meg på Kjøkkenhagen, ved siden av Fru Hagen, på Grunerløkka.

    Det samme stedet, og omtrent samme bordet kanskje, som der jeg var på date, da jeg var på rep egentlig.

    Men da jeg var på date, så var jeg så sliten, av all kjøringa og maset på Rimi, og HV-øvelsen.

    Så jeg klarte ikke å prate så bra for meg og sånn.

    Og så vel litt sliten ut, tenker jeg.

    Så jeg tror ikke hun dama likte meg.

    Enda jeg jeg kjørte henne et stykke hjem og hadde med to bøker til henne, som jeg ikke husker hva heter.

    Så det var ikke noe vellykka date, det er helt sikkert.

    Men jeg var så overarbeida og stressa fra all kjøringa og det.

    Så det var såvidt jeg klarte å dra meg til daten.

    Men jeg hadde jo lovt å dukke opp der, så jeg gjorde det.

    Men det var litt rart at Pia og Rahel skulle møte meg samme sted, etter begravelsen til mora mi, noen uker seinere.

    Men da visste jeg ihvertfall veien.

    Jeg tror de som jobba der, noen ganske hyggelige damer, tror jeg ihvertfall, om som jeg kjøpte toast av.

    Jeg tror de kjente meg igjen, fra begge besøkene.

    Jeg mener jeg hørte det bak ryggen min, på det andre besøket, at de prata om meg.

    At de kjente meg igjen fra det første besøket.

    Men jeg var ikke så sliten da, på det andre besøket der, med Rahel og søstra mi.

    Så sånn var det.

    Men det var veldig rart.

    At det skjedde så mye, på så kort tid.

    Og sånn var livet mitt omtrent hele tida, som butikksjef i Rimi.

    Så jeg kunne ikke ha fortsatt å leve sånn, hele livet.

    Det var ikke mulig, og ikke verdt det heller.

    Så derfor tenkte jeg, at nok fikk være nok.

    Da mora mi døde.

    Tenkte jeg også litt sånn.

    At jeg fikk prøve å få mer kontroll på livet.

    For hvis man bruker for mye tid på jobb osv., så kan man jo ikke holde oversikten over hvordan det går med folk i familien osv.

    Selv om mora mi behanlda meg spydig og hakka på meg mye, gjennom oppveksten og seinere, så vi hadde ikke så mye med hverandre å gjøre hele tida da.

    Men søstra mi, hun klagde til meg, at når mamma blir gammel, så må jeg også passe på henne.

    Det hadde ikke jeg tenkt på, i det hele tatt.

    At jeg skulle passe på mamma.

    Nei, jeg hadde jo ikke fått meg familie selv enda.

    Så jeg måtte jo ordne sånt først, i så fall.

    Jeg syntes ikke jeg som enslig mann, kunne passe for mye på mora mi som gammel.

    Det ble for rart.

    Spesielt med de problemene som jeg og mora mi hadde hatt, pga. spydigheter fra henne osv., og alt det rare hun hadde gjort opp gjennom åra.

    Men mora mi var ganske ofte hos søstra mi.

    Men jeg vet ikke hvordan forhold de hadde.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Mora mi var nok også med på en del plott mot meg, opp gjennom åra.

    Og mormora mi, bestemor Ingeborg, og tante Ellen.

    Og søstra mi da.

    Og Martin vel.

    Så her er det nok noe Illuminati-greier, eller ‘mafian’-greier, i hele familien min, både på morssida og farssida.

    Så det skal ikke være lett alltid.

    Så sånn er det.

  • Spikring av vinduer på SIA. (In Norwegian).

    På begynnelsen av 90-tallet, så jobba jeg på OBS Triaden, i Lørenskog, i et par år.

    Da hadde jeg to kamerater, som het Øystein og Glenn, som hadde gått på skole sammen, i Lillestrøm, eller noe sånt.

    Øystein var også tremenningen min, for mora hans, var kusina til fattern.

    Så dem hadde et sommerhus, etter foreldra hennes, eller noe, nederst ved fjorden, helt nederst i Havnehagen, fordi ‘teskjekjærringa’.

    Dem kallte det Sand.

    Men Sand, for meg, det var litt lenger bort mot Svelvik.

    Så jeg ville sagt, at det var på Bergeråsen.

    Siden det var like på nedsida, av husene, som lå på Bergeråsen.

    Så det var litt rart, synes jeg, at de kallte det Sand.

    Men de kallte Oslo S., for ‘S-en’ og, eller i hvertfall tremenningen min.

    Så jeg synes de var litt artige, for de, eller spesiellt Øystein da, brukte så mange rare ord og utrykk osv., fra Lørenskog osv., som ikke var så kjent på Bergeråsen.

    Og i helgene, på Bergeråsen, så hang han og jeg og Kjetil Holshagen, ofte oppe i leiligheten min, i Leirfaret.

    Og da så vi på de nyeste Hollywood action-filmene, og spilte de nyeste C64-spillene, og spiste masse junkfood, Pizza Grandiosa, og potetgull og Cola osv.

    Dette var veldig kult, synes jeg, i hvertfall da jeg gikk på ungdomsskolen osv.

    En gang, da jeg gikk i 2. klasse på videregående, så tok Øystein og slukka en røyk, i hånda mi.

    Så da synes jeg ikke det var så artig.

    Det var vel i 1987, kan jeg tenke meg.

    Og jeg har arr enda.

    Såvidt.

    21 år sida.

    Men da fikk jeg jo skikkelig sår osv.

    Så jeg ble så sinna, så jeg heiv ut Øystein og Kjetil og søstra mi, fra leiligheten i Leirfaret, og snakka nesten ikke med dem, på et halvt år.

    Og det var litt ergelig, for vi hadde egentlig en bra tone, på den tida, synes jeg.

    Men etter den sigarett-stumpinga, i hånda mi, fra Øystein, så var det ikke like bra lengre.

    Så det var litt dumt.

    Så jeg lot han få en pause, på et halvt år, etter det her, før jeg prata med han igjen.

    Det er mulig det ikke var for lang pause.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men ihvertfall.

    Sånn rundt 1990 og 91, så hang jeg en del sammen med Øystein og Glenn, og spilte biljard og flipper osv., etter jobben, på OBS.

    Vi pleide å henge i en biljardhall, på Skårer, som ble eiet av familien til Bengt Rune, fra Rasta, som vi ble kjent med, siden vi hang der, ganske tilfeldig vel.

    Men vi pleide å henge på bowlinga, på Metro senteret.

    Men så åpna den biljardhallen, så da hang vi der og.

    Senere så hang jeg en del med Glenn, på bowlinga på Strømmen Storsenter.

    Og vi pleide å være hos meg eller Øystein, å spille poker og black jack, og se på kino, som Øystein hadde på rommet, noe projektor, som han kjøpte billig fra konferansesenteret, på hotellet på Triaden, da dem gikk konkurs, sånn rundt 1990.

    Så Øystein var ganske før sin tid, når det gjaldt hjemmekino osv.

    Vi pleide også å kjøre til Strømmen å kjøpe pizza.

    Eller vi dro på Robsrudjordet grill, og der jobba kusina til Øystein.

    Jeg husker ikke hva hu heter.

    Øystein var adoptert fra Korea, men kusina hans, som også var naboen, i Markus Thranes Vei, hadde lyst hår, og var ikke adoptert.

    Hun jobba på cruise-båt en gang, og likte ikke det, men kom hjem, fordi arbeidsforholdene var så dårlige, sa hu.

    Anita, tror jeg kanskje hu het.

    Noe sånt.

    En gang, så skulle hu vaske klær for meg, sommeren 1990, eller noe, etter at jeg Øystein hadde vært i England.

    Da hadde jeg ikke noe sted å bo den sommeren.

    For jeg sa opp leiligheten på Abilsø, etter juni måned.

    Så den sommeren, 1990, så var jeg i Brighton, hos Øystein på Hanaborg, hos bestemuttern på Sand i Svelvik, hos bestemuttern i Stavern, og jeg tror også, hos onkelen min, i Son.

    Før jeg flytta til halvbroren min og dem, høsten 1990 da, og leide et rom hos dem, på Furuset.

    Så sparte jeg husleia, hos de folka på Abildsø.

    Men hvor tinga mine var i mellomtida, det skal jeg ikke si.

    Men jeg solgte vannsenga mi, til Øystein.

    Men de andre tinga, husker jeg ikke hvor jeg gjorde av, før jeg flytta.

    Men jeg stua dem kanskje inn hos broren min og dem, før ferien.

    Noe sånt.

    Men men.

    En dag, i 1991 eller 1992, eller noe.

    Så kjørte jeg og Øystein og Glenn, forbi sentralsykehuset i Akershus.

    Det ligger vel i Lørenskog, blir det vel.

    Hvis jeg husker riktig.

    Jeg hadde ikke lappen, for jeg studerte på datahøyskole.

    Så jeg hadde ikke hatt råd til lappen og bil.

    Men Glenn hadde vært i en mopedulykke, på 80-tallet, og fikk mye erstatning, fordi han skada beinet, i et kryss, på Skjetten.

    Det var noe med vikeplikt, eller noe vel.

    Noe sånt.

    Så fikk han masse penger.

    Så starta han og Øystein spilleautomat-firma.

    Og det var jo veldig kult, på den tida.

    Med masse Street-fighter spill osv.

    Jeg hadde jo studert noen økonomifag osv., på handel og kontor, og datahøyskole.

    Så egentlig var det meg og Øystein, som skulle starte automatfirma.

    Men det ble ikke noe av.

    Men de sa jeg kunne kjøpe aksjer.

    Men dem visste at jeg ikke hadde så mye penger, siden jeg studerte, så det var mest kødd.

    Men det firma gikk etterhvert nedenom og hjem da.

    Så kanskje de hadde tjent på, å hatt en blåruss med på laget.

    Det er mulig.

    Men sånn er det.

    Men tilbake til SIA da.

    Vi kjørte forbi der, og da sa dem, at dem hadde måttet spikre igjen vinduene der.

    Fordi det var så mange folk som hoppa ut, fra de øverste etasjene i sykehusbygget der.

    Det var vel 15 etasjer høyt, eller noe sånt.

    Så de måtte spikre igjen vinduene, eller noe, var det vel de sa.

    Siden det var så mange som heiv seg ut av vinduene.

    Så spurte jeg hvorfor de heiv seg ut av vinduene.

    Da svarte de ikke.

    Men jeg vet ikke hvor smart det egentlig er å være på sånne sykehus.

    Jeg vet ikke hvem som egentlig har kontrollen der.

    Det virker egentlig litt for meg, som at undergrunnen har det meste av kontrollen i Norge.

    Så å havne på sånn sykehus, og bli tullet med av noe undergrunn.

    Det høres ikke så fristende ut.

    Så det var kanskje derfor de måtte spikre igjen vinduene.

    Siden en del pasienter ble plaget av noe undergrunn.

    Hva vet jeg.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Har du medlemskort? (In Norwegian).

    Jeg jobbet jo, et par år, på OBS Triaden, i Lørenskog, del av Forbrukersamvirket, på begynnelsen av 90-tallet.

    Det het Matland, da jeg begynte der da.

    Men det var egentlig kjøpt opp av Forbrukersamvirket/NKL, de bare ventet til like før jul, med å omprofilere, til OBS da.

    På OBS, så var de veldig ‘hyppe’ på, at vi skulle ‘pushe’ sånne medlemskort.

    Jeg satt jo i kassa, for jeg trengte jobb i et friår jeg hadde fra skolen, for å prøve å spare opp noen penger osv.

    Og da måtte vi alltid spørre, ‘Har du medlemskort’.

    Og hvis ikke, så måtte vi gi de brosjyre for medlemskort.

    Så om det her var noe kommunist-kartotek virksomhet, av folka i Norge på noen måte?

    For å si det litt flåsete.

    Men hvis det er en link mellom NKL/Coop og kommunister, for eksempel, kan ikke dette meldemskartoteket, misbrukes, til å spionere på folk, av f.eks. undergrunnsnettverk, tilknyttet arbeiderbevegelsen/kommunistene?

    Jeg sier ikke at det er sånn, men jeg lurer litt da.

    Så får man håpe det er i orden.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Finurligheter i Svelvikbanken. (In Norwegian).

    Jeg bodde jo på Bergeråsen, fra 1971 til 1973, var det vel, og igjen fra 1979 til 1989, etter at jeg hadde bodd seks år i Larvik, sammen med muttern, fra 1973 til 1979, siden hun skilte seg fra fattern, og dro med meg og søstra mi, til Larvik.

    Så jeg bodde vel noe sånt som 12 år tilsammen på Bergeråsen da.

    Men vi var også på besøk hos fattern og besteforeldra mine på Sand, da vi bodde hos muttern i Larvik.

    Selv om muttern nekta vårs å besøke fattern og dem, i et drøyt års tid vel, da vi bodde ute på ei hytte, som stefaren vår Arne Thormod hadde bygd, mener jeg å huske, ganske gjemt bort, i skogen, mer eller mindre, i Brunlandnes, utenfor Larvik.

    Så flytta vi til Mellomhagen, på Østre Halsen, og da kom fattern og onkelen min Runar, og kidnappa meg og søstra mi, så da var vi på Sand et par ukers tid, sånn rundt 1976, vil jeg tippe.

    Og da vi bodde på den hytta i Brunlandnes, så hadde farmora vår, Ågot, dukket opp der, for hu mente at muttern måtte la fattern og dem få treffe meg og søstra mi.

    Men da dytta muttern bestemor Ågot ned trappa så hu brakk armen.

    Så fattern sa ganske ofte at muttern var gæern.

    Men hva det var som egentlig foregikk, det er vanskelig å si.

    Jeg tror fattern muligens rota med ei dame i Oslo han kjente, som het Margrethe, eller noe, som bodde på Bislett, det er mulig.

    Og kanskje han slo muttern, jeg mente at jeg har hørt noe sånt, men hva nøyaktig som skjedde, det vet jeg ikke.

    Men iallefall.

    En gang, som jeg var på Sand der, mens jeg fortsatt egentlig bodde i Larvik, det var kanskje den gangen i 1976 da, når fattern og Runar, hadde kidnappa meg og søstra mi, i Mellomhagen.

    Hvis ikke, så var det kanskje en gang i 1977, eller noe.

    Det var en sommer, mener jeg i hvertfall å huske.

    Så tok fattern med meg i bilen til Svelvik, til banken der, for da skulle jeg ha bankkonto, sa fattern.

    Jeg het jo Erik Olsen, når jeg ble født, eller døpt, eller hvordan det fungerer.

    Så, dro muttern med meg og søstra mi til Larvik i 1973, må det vel ha vært.

    Så, rundt 1975, så bytta muttern etternavn, for meg og søstra mi, til Ribsskog, så fra da, så har navnet mitt vært Erik Ribsskog.

    Men fattern tok meg med til banken, etter det her, mener jeg, og da sa han, at jeg skulle si, at navnet mitt, var Erik Mogan Olsen.

    For fattern likte ikke å stå i kø i banken, husker jeg, så han gikk på Kafeterian, der hvor hotellet er, i Svelvik, og venta der.

    For banken var så treige.

    Så stod jeg der i et kvarter eller noe da, fattern hadde allerede forklart, at jeg skulle ha konto.

    Så, spurte dem om navnet da, så svarte jeg det fattern sa, at jeg het Erik Mogan Olsen.

    Så fikk jeg bankkonto i det navnet.

    Så, i 1979, så flytta jeg til Berger, for muttern trua meg, at hvis jeg ikke oppførte meg, så måtte jeg flytte dit.

    Men jeg likte meg egentlig bedre på Berger, for mutter var alltid litt hysterisk, må man vel si, eller gæern som fattern sa da.

    Jeg vet ikke om hu egentlig var gæern, eller om hu bare lot som, det var alltid noe som foregikk i hvertfall.

    Men men, samme det.

    Men da diskuterte vi, i huset på Sand der, hva navnet mitt skulle være.

    Dem sa at jeg skulle hete Olsen.

    Så huska jo jeg, at fattern het Mogan Olsen, og bestemuttern og onkelen min og.

    Men ‘det var det vi som het’, sa onkelen min, Håkon, så Mogan Olsen, fikk jeg ikke lov å hete, så da ble det Erik Olsen, da.

    Jeg spurte om jeg skulle hete Erik Ribsskog Olsen, jeg stod inne på kjøkkenet og prata, om det her som jeg hadde i hue da, mens bestefattern og bestemuttern og fattern og onkelen min Håkon, var i stua der da.

    Men det ble ikke så bra, for det ble E.R.O., så det låt ikke helt bra, var det vel bestefattern som sa.

    Så da ble det at jeg skulle hete Erik Olsen da.

    Men fattern glemte å melde fra til folkeregisteret.

    Så jeg het fortsatt Erik Ribsskog, hos myndighetene.

    Men vi jo bestemt at jeg skulle hete Erik Olsen, så jeg forklarte det på skolen, hver gang noen sa jeg het Erik Ribsskog, at jeg het Erik Olsen, så da forrandra lærerne på det.

    Det medførte litt forviklinger da husker jeg, sånn som at jeg måtte dra til skoletannlegen i Svelvik to ganger osv., de første ukene jeg gikk på skole på Berger osv.

    Så andre gangen jeg dukka opp der, så forklarte tannlegen, at jeg hadde jo nettopp vært der, og det huska jo jeg og, men det var skolen som sa jeg måtte dra dit.

    På ungdomsskolen der.

    Han likte ikke meg, han tannlegen, selv om han kjente fattern.

    Jeg likte ikke han heller, han hadde så dårlig ånde osv., mener jeg å huske.

    Så da jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole, så fikk jeg brev, om at jeg måtte dra til Sande Videregående, til tannlegen der, for han ville vel ikke se meg, han på ungdomsskolen, det var vel siste året der.

    Det var meninga, at jeg skulle ha regulering, sa tannlegen, men jeg fortalte han og fattern, i 8. klasse, var det vel, at jeg ikke trengte å ha regulering. For jeg synes jeg ble nok mobba fra før, så jeg bare forklarte dem, at tenna var ikke så gærne, så jeg droppa det med regulering. Jeg husker tannlegen hadde vært litt i tvil i 7. klasse og, var det vel, om jeg trengte regulering, og jeg huska det, når jeg gikk i 8. klasse, at han var litt i tvil om det var nødvendig, så da bare bestemte jeg det sjæl, at jeg droppa det.

    Men hva var det jeg skreiv om.

    Jo, det var om banken ja.

    I 1990, så bodde jeg et år, hos halvbroren min Axel, og faren og stemora hans.

    Faren hans, var stefaren min, etterhvert, da jeg bodde hos muttern i Larvik, i 1973 til 1979 da, selv om han også jobba på steder som Rauland og Oslo, innimellom.

    Han var vel i Oslo et års tid engang, i hvertfall et halv år vel, før broren min ble født, mener jeg å huske.

    Men da jeg bodde der, mener jeg det må ha vært, i 1990 eller 1991, så fikk jeg et brev, om at jeg hadde en konto, i Svelvikbanken, med navnet Erik Mogan Olsen.

    Svelvikbanken lurte på om jeg, Erik Ribsskog, var den personen da.

    Og det var jeg jo.

    Banken skrev, at de ville ikke ha kontoer, med navn som ikke eksisterte i folkeregisteret, så jeg ble bedt om å kontakte dem da.

    Sommeren 1991, så tok jeg med bruttern, på ferie til bestemuttern på Sand.

    Axel var vel bare tolv år, eller noe da, men hadde vært på ferie der før og da, mens jeg bodde på Bergeråsen, mener jeg å huske.

    Og da, så hadde jeg ikke fått feriepengene enda, mener jeg å huske.

    Så jeg og Pia og Axel, dro inn til Svelvik, for vi kjeda vårs vel en dag.

    Og da tok jeg med det brevet, til banken.

    Og da tror jeg kanskje, jeg innbiller meg i hvertfall, at det kan ha vært mora til Anders Røkås, som gikk på fotballen, faren var trener der, noen år, sammen med Skjeldsbekk.

    Og dem bodd vel, i det huset, på Toppen, ovenfor Olleveien der, Toppen 4, mener jeg det var.

    Det var det huset, som jeg og Pia og muttern og fattern bodde i, fra 1971 til 1973, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Og jeg lurte på om det var hu som åpna kontoen for meg der i 1976, eller når det var og.

    Men det her skal jeg ikke si for sikkert.

    Men jeg husker hu ble så fornøyd, når jeg sa fra om det her med kontoen.

    Så spurte jeg om det var noe penger på den kontoen, men da svarte hu bare med noe bortforklaringer.

    Så jeg fikk ikke noe penger gitt.

    Så jeg måtte ringe det firma, som faren til Axel jobba i, hvor jeg hadde jobba en helg, Arne Thormod dro meg med, mer eller mindre mot min vilje, i 1990 en gang.

    Det var når vi skulle rydde lageret til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs plass, like ved SAS-hotellet der vel.

    Jeg mener det var noe Grete Waitz løp, eller noe, den helga.

    Det var veldig bra betalt, jeg hadde jo jobba hele uka på OBS Triaden, så jeg var sliten fra før.

    Men jeg jobba vel kanskje 30-40 timer fredag, lørdag og søndag, og da fikk jeg 5000 eller noe, husker jeg, og det var veldig bra lønn for en helg, i 1990.

    Selv om jeg skulle prøve å kjøre sånn truck, inne i gangene hos Forsvarets Overkommando der.

    Men da var jeg så sliten, etter å ha jobba hele uka på OBS Triaden, og hele helga på Forsvarets Overkommando, så da kræsja jeg trucken inni dørkarmen der.

    Så da måtte vel forsvarets overkommando bytte dørkarm, vil jeg tippe.

    Og jeg fant en tegning der, fra 1800-tallet, eller noe, som den gamle stefaren min, som var sjefen min da, sa jeg kunne beholde, ramma var litt knust, så noen hadde satt den på lageret, og det var mest ting vi skulle kaste der, så det bildet kunne like gjerne havna i containeren der, for vi var nesten i tåka, når vi jobba der, siden det var et hasteoppdrag, så det var litt texas hva som ble kasta og hva som ble beholdt, det viktigste var å få tømt det lageret, for det skulle brukes av Forsvarets Overkommando til noe da, så jeg husker at jeg synes at det var greit at jeg tok med det bildet, siden det hadde blitt satt der nesten som søppel.

    Og jeg hadde også fått noen kart av muttern og bestemuttern i Nevlunghavn, som var antikke, så det bilde jeg fant der, var liksom i samme stilen som de kartene da.

    Det var et gammelt fransk kart, tror jeg det var, over Skandinavia osv., som jeg fikk av bestemor Ingeborg.

    Hun og jeg krangla, i 1977 eller 1978, om Danmark var noe greie mot Norge, under Dansketida.

    For hun er fra Danmark, og jeg hadde lært på skolen, at Norge ikke hadde noe de skulle ha sagt under Dansketida, at alt foregikk i København.

    Læreren vår, på Østre Halsen skole, var det vel, sa blant annet, for å illustrere, siden det var de eneste dokumentasjonen de hadde, at det var bare en tiendel, eller noe, så mange, trykte bibler, i Norge, som i Danmark, under dansketida, så læreren mente, at Norge ikke ble prioritert så bra, av danskene da.

    Så nevnte jeg det her, for bestemora mi, som var dansk, så da krangla vi litt om det her da, i 1977 eller 1978, må det vel ha vært.

    Så det er mulig det er derfor hu sendte det kartet, for der stod det vel Sverige og Norge, og ikke Danmark, så det er mulig hu er sur på meg enda.

    Men sånn er det vel.

    Jeg kan ikke huske at jeg prata noe om Sverige jeg da men, så hvis hu er sur enda, så burde hu vel ha sent et kart over bare Norge da, men sånn er det.

    Samme det.

    Men poenget, var, at da måtte jeg ringe det her firma, og få feriepenger.

    Så da fikk jeg sannelig 500, eller noe, til, sånn at jeg fikk litt penger i ferien, for de feriepengene fra OBS Triaden, de hadde jeg ikke fått enda, og de gikk med til ferietur i Gøteborg, med Øystein Andersen, Glenn Hesler, Kjetil Holshagen og Magne Winnem, hvis jeg husker riktig.

    Og jeg måtte også sikkerhetsklareres, husker jeg, for å jobbe på Forsvarets Overkommando der, så det var vel viktig arbeid.

    Dem hadde også mange lamper der, som dem ikke brukte, sånne halogen tak-lamper, for kontorbygninger, må det vel ha vært.

    Og jeg hadde ikke lampe, på rommet jeg leide av dem, så jeg spurte om det var greit at jeg tok med en sånn, og det sa Arne Thormod at var greit.

    Så jeg fikk både lampe og bildet, og 5000 i lønn, og 500 i feriepenger, eller noe, fra å jobbe der.

    Selv om det nesten ikke var frivillig.

    Det hadde vel ikke blitt noe husfred, hvis jeg hadde nekta å jobbe der, selv om jeg var sliten.

    For det var veldig mye arbeid, som måtte bli gjort av et team, under helga, så de var nesten desperate etter å få meg med til å hjelpe, så jeg kunne nesten ikke nekte.

    Men da var jeg veldig sliten, og det var jo mest skrot som lå på det lagerrommet, så jeg regna med det var greit, at jeg tok med den taklampa og det bildet, siden nesten alt skulle kastes, fra det lageret, som var fullt av skrot, og han gamle stefaren min, Arne Thormod, sa det var greit da.

    Og jeg jobba så mye den uka, at jeg gikk i en sånn døs eller dvale der nesten, noen timer, så jeg var kanskje ikke like oppegående som vanlig.

    Det var nesten sånn at jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt, om jeg skulle jobbe der, eller ikke, så det ble litt rart, jeg ble bare dratt med dit, samme dagen, jeg fikk ikke noe forvarsel om at jeg skulle jobbe der, så jeg fikk ikke forberedt meg, og det var veldig bra betalt, og de trengte mange folk, og Arne Thormod, som var sjefen der da, sa det var greit, så jeg regna med det var greit selv og, at når dem la sånne ting sammen med skrotet, så var det kanskje greit å ta det, siden det nesten like gjerne kunne ha havna i søpla uansett, så jeg regna med at det var greit, når han Arne Thormod sa det.

    Så jeg får skylde på han, det ble bare sånn.

    Men hva skulle jeg skrive mer.

    Jo, jeg fikk aldri vite hva som skjedde med den kontoen, jeg hadde i navnet Erik Mogan Olsen, i Svelvikbanken.

    Men nå hadde jo fattern problemer med Svelvikbanken, og banksjef Berg, et par år tidligere, når banken hadde slått fattern konkurs, og sperra kontoene hans, hørte jeg han sa nå.

    Jeg bodde jo ikke i samme huset, som fattern, der på Bergeråsen, og jeg gikk på skole i Drammen, så jeg fikk ikke med meg alt som skjedde.

    Så det var ikke sånn at jeg viste at fattern hadde blitt lurt av Svelvikbanken.

    Eller jeg hadde jo hørt, at fattern hadde klagd på banken og Svelvikmafiaen da.

    Men jeg hadde ikke hørt at noen andre hadde prata om noe mafia i Svelvik, så jeg visste ikke om det var tull eller ikke.

    Så jeg tenkte ikke på, at f.eks. banksjef Berg, kunne ha sendt det brevet, siden han ikke likte fattern og den kontoen hadde samme etternavnet.

    Det kan kanskje ha vært noe sånt.

    Det er mulig.

    For det var et litt rart brev.

    Men det kan jo ha vært noe fra myndighetene og.

    Men det var jo litt rart, kanskje, på samme måte som med tannlegen på Ungdomsskolen der, at han ikke likte meg, og sendte meg to-tre mil, til tannlegen på Sande Videregående.

    Det er mulig at det var noe lignende av det.

    At både tannlegen og banksjefen var i den her Svelvik-mafiaen.

    Det kan godt tenkes.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men noe var det nok.

    Så jeg får kanskje ringe banken å høre hva som skjedde med den kontoen.

    For jeg mener å huske at det var noen penger på den kontoen.

    Og det er jo ikke riktig at banken bare tar de pengene, selv om det kan være litt surr med navna på folk, når foreldrene blir skillt og bytter navn på folk i hytt og pine da.

    Så det synes jeg hørtes litt rart ut, så kanskje jeg skal prøve å kontakte dem.

    Kanskje banksjef Berg har slutta.

    Kanksje det er bedre der nå.

    Vi får se.

    PS.

    Det er forresten mulig at det brevet ble sendt til farmora mi på Sand, det skal jeg ikke si sikkert.

    At jeg fikk brevet der, og at det var derfor jeg dro inn til banken, eller om jeg kan ha fått det forrige gangen jeg var og besøkte dem på Sand der, eller noe, det er mulig.