johncons

Stikkord: Oslo City

  • Mer fra Norge

    I dag, så var jeg og klipte meg, på St. Hanshaugen.

    Jeg fikk liksom, så mange ‘antenner’, i håret, da jeg klipte meg forrige gang, (på Grunerløkka), syntes jeg.

    Så nå bytta jeg frisør.

    Jeg har ikke så god råd, som arbeidsledig, ellers hadde jeg kanskje gått, til Alex frisørsalong, på Oslo City,  (for eksempel), hvor jeg pleide å klippe meg, rundt årtusenskiftet, (hvis den frisøren fortsatt finnes).

    Men jeg gikk, til den frisør-salongen, i Waldemar Thranes gate, som ligger like ved ‘Rimi-bygget’, (i Waldemar Thranes gate 5), hvor jeg bodde, fra 1996 til 2004, (mens jeg jobba, som butikkleder, i Rimi).

    Det var noen nye folk, som jobba der.

    (To utlendinger.

    En mann og en dame).

    Så jeg spurte etterhvert, om det var den samme frisørsalongen, som jeg hadde klippet meg i, rundt årtusenskiftet.

    For jeg varierte litt, (hver måned), hvor jeg klipte meg.

    På den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Rundt 1997, så klipte jeg meg, ovenfor Tranen der cirka, ved Alexander Kiellands plass.

    Og jeg klipte meg også, en del ganger, på Østbanehallen og på Gunerius, (var det vel).

    (Det var samme frisør-firma, som hadde begge disse frisør-salongene, (på Østbanehallen og Gunerius), sånn som jeg husker det.

    Og etter at jeg ble butikksjef, i 1998.

    (Var det vel).

    Så begynte jeg, å klippe meg, hos frisører, hvor det kosta cirka 500 kroner, å klippe seg.

    Det var Alex frisørsalong, på Oslo City, (som nevnt).

    Og Adam og Eva, i Arkaden, på Aker Brygge og vel også på Bislett.

    (Noe sånt).

    Og jeg klipte meg også, andre steder, for jeg ble liksom aldri fornøyd, når jeg klipte meg, i Norge.

    I England, så sier de ‘number 4’ osv., når det gjelder lengden, på sidene.

    Men her i Norge, så sier man bare: ‘Kort’.

    Og da blir det opp til frisøren, å bestemme, (må man vel si).

    Og noen ganger, så var jeg fornøyd, (med klippen).

    Men så gikk jeg dit, neste gang.

    Og så ble det ikke like bra da, (ofte), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Hu frisør-dama, (på St. Hanshaugen), som jeg huska, fra rundt årtusenskiftet.

    Hu var fra Latin-Amerika, sa han pakistanske frisøren, (som hadde tatt over denne frisør-salongen, i Waldemar Thranes gate, virka det som), i dag.

    Og hu har jeg skrevet om, i Min Bok 5.

    For kanskje den tredje eller fjerde gangen, som jeg klipte meg der, (rundt årtusenskiftet).

    Så spurte hu: ‘Er du Erik?’, (eller noe i den duren).

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5).

    Så jeg var nesten, litt som en slags kjendis, før jeg flytta til England, (må man vel si).

    For en gang, (som jeg vel også har skrevet om, i Min Bok 5), så var det noen, ved bussholdeplassen, utafor regjeringsbygget, (på den tida, som jeg studerte, ved HiO IU, hvor jeg studerte, fra høsten 2002 til våren 2004), som prata om det, at jeg jobba, på Rimi Bjørndal, (husker jeg, at jeg overhørte).

    Men det var jo ved siden av studiene.

    (Og det var fordi, at folk, på Rimi sitt hovedkontor, (nemlig distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), spurte meg, om jeg kunne jobbe der.

    Og ikke fordi, at jeg var så fan, av stedet Bjørndal, liksom.

    For å si det sånn).

    Og dette var en ung mann og en ung dame, (på den bussholdeplassen).

    (Som var i begynnelsen av 20-årene, (eller noe sånt), vel).

    Så jeg ble liksom baksnakket da, av folk som jeg ikke hadde sett før engang, (husker jeg).

    Så jeg var nok ganske kjent, (siden at jeg hadde jobbet, i så mange matbutikker, og siden at jeg hadde vært ganske mye, ute på byen, osv.), også før, jeg begynte, å blogge.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og da jeg skulle ta bussen, (nemlig Rykkinn-bussen), tilbake til Høvik.

    (Etter å ha vært på Ikea og Kiwi, osv.).

    Så gikk jeg på bussen, og ‘scannet’ reisekortet.

    Men det lyste ikke grønt.

    Og jeg hørte ingen lyd.

    Men det stod noe tekst, på skjermen, til sjåføren, (som var en pakistaner, (eller noe sånt), i 50-60-åra).

    Og jeg spurte om det var greit.

    Og da måtte jeg lese av kortet på nytt, (sa sjåføren).

    Og så sa sjåføren noe om validering, (på sitt gebrokne norsk).

    Men jeg gjorde jo unna, det validerings-greiene, i går, (onsdag), etter at jeg hadde ‘ladet’ opp kortet, med penger og reisetid, liksom.

    Så buss-sjåføren ‘kvema’, må jeg si.

    Og jeg sa det, at vanligvis, så lyser det grønt.

    (Når man scanner reisekortet, på bussen).

    Og da sa buss-sjåføren, at det hadde lyst grønt.

    Og da sa jeg det, at: ‘Da har du sett noe, som jeg ikke har sett’.

    (For dette grønne lyset, er ganske stort, da.

    Dette er et lys, som kan sees, rundt hele leseplaten, liksom.

    Så det er vanskelig, å unngå å se det lyset, når det først lyser, (vil jeg si)).

    Så den personen, som hadde den ideen, å gå bort fra, de gamle busskortene.

    Og heller ha disse digitale reisekortene.

    Den personen, må nok ha vært mindre begavet, (mistenker jeg).

    Og de norske folka, aksepterer alt tullet, (rundt disse reisekortene), uten å klage, i avisa, for eksempel.

    (Akkurat som de aksepterer, å bli hånet, (som kunder), på Kiwi Mølla.

    Siden at den butikken, har sett ut, som noe fra en krigssone, i flere uker, under en såkalt ‘ombygging’).

    Min morfars onkel Asbjørn Dørumsgaard sa, i et intervju, med NRK radio, (det var vel Herbjørn Sørebø, som intervjuet han).

    At: ‘Mye av ulykka i verden, skyldtes det, at folk ikke turte, å si fra’.

    Og sånn er det nok enda, (virker det som).

    (Selv om dette kanskje høres litt rart ut, at ‘alle’ nordmenn, liksom er sånn, at de ikke tørr å si fra, hvis noe er galt.

    Men man kan lure ihvertfall, mener jeg.

    På hva grunnen kan være, til at ingen liksom rydder opp i noe, i dette landet.

    For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og det som skjedde så, var at broren til buss-sjåføren, (eller noe sånt).

    Han satt seg, på setet ved siden av meg, (på bussen), mens han leste om Trumf-kort, på sin smart-telefon.

    Og han utlendingen, (tror jeg at han var, selv om jeg ikke så, så nøye på han), var nesten like stor, som meg.

    Så det ble veldig trangt og intimt, (må man vel si), på den trange bussen.

    (Ikea-bussen virka mye mindre trang, må jeg si.

    Det var en ny type Ikea-buss i dag, virka det som).

    Og selv om det ble ledig, på de andre setene, (når folk gikk av bussen, her og der).

    Så ble han klamme utenlanske gubben, bare sittende, ved siden av meg.

    Så dette var som noe klamt og ekkelt, må jeg si.

    Så heia Bærum, må jeg si da.

    Og heia Norge, som ser på, at jeg ikke får rettighetene mine.

    Og det er det.

    Nordmenn sitter og ser på.

    Min søsters venninne Monica Lyngstad, sa en gang det, på den tida, som hu bodde, sammen med min søster Pia, i et bofelleskap, i Christies gate, at: ‘Dykk sit og glor’.

    Og det er det visst flere i Norge, som gjør, virker det som.

    Men at folk ikke får rettighetene sine, og blir tulla med, på noe slags forskrudd sharia/vendetta-aktig måte, når de går ut døra.

    Skal det være underholdning, liksom?

    Da er det sånn, at folk, lider av, at de er avstumpede, (som vi vel lærte om på skolen, at betydde kynisk, eller noe i den duren), vil jeg si.

    Har nordmenn blitt et avstumpet folkeslag?

    (Eller har de vært det, hele tiden.

    Og er alt pratet om demokrati osv., bare noe tomt snakk, her i landet?).

    Det kan man lure på, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Norge

    I dag, så hadde jeg ventet, å få sosial-pengene, for november-måned.

    For jeg har jobbet, blant annet, i tolv år, i Rimi.

    Og der, så fikk vi alltid pengene, (inn på konto), den siste, i hver måned.

    Dette klarte Rimi, hver måned, i tolv år, (sånn som jeg husker det).

    Men Nav klarer aldri dette, da.

    Forrige måned, (eller om det var måneden før der).

    Så dro jeg til Nav.

    (For Nav har bekreftet, at de gjør dette, på ‘Rimi-måten’, i et brev, fra august, vel).

    Og da sa ei ‘kone’ der, (ei Anita vel), at: ‘Kjøringa går i dag’.

    Men dette var 1. september, (eller noe sånt).

    Så Nav skriver en ting, og gjør noe annet, (for å si det sånn).

    Og 1. november, er på søndag.

    Og hvis den siste, (for eksempel 31. oktober), var på en lørdag eller søndag.

    Så ville Rimi sende lønninga, sånn at vi fikk pengene inn på konto, fredagen før den 30./31.

    Men dette gjør visst heller ikke Nav, (virker det som).

    Så nå må jeg visst vente, til neste uke, før de pengene dukker opp.

    Innen data, så er det noe som heter ‘default’.

    Og når det gjelder sånne utbetalinger, så er det vel default, å gjøre det, på Rimi-måten.

    Så Nav gjør dette, på ‘Molbo-måten’, (må man vel si).

    Jeg vet ikke om Nav, er molboer, mot alle sine klienter, liksom.

    Eller om det er sånn, at de bare tuller, med meg.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg kjenner ikke, så mange, sosialklienter, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Den bussen jeg tar, inn til byen, (her fra Høvik), nemlig 151-bussen.

    Den går, til Galleri Oslo.

    Og i dag, så lukket buss-sjåføren igjen døra, før jeg fikk gått av.

    Og han kjørte til ‘baksida’ liksom, av Galleri Oslo.

    Og for å gå, fra Galleri Oslo, og til Oslo City, (hvor jeg posta, all ‘tulle-posten’, sånn at denne posten, ble returnert).

    Så må man gå, på et rullebånd, inne på Galleri Oslo.

    Og ‘hver gang’, som jeg går der, så kommer det noen løpende bak meg, (må jeg si).

    Og det er ganske trange rullebånd.

    Så man må nesten begynne å ‘løpe’ selv og.

    Og jeg har dårlige føtter, siden København-oppholdet, hvor jeg ble sveket, av norske myndigheter, danske myndigeter og slekt.

    Så den ‘oppfinnelsen’, (å ha det rullebåndet, inne på Galleri Oslo), det veit jeg ikke, om er så særlig smart.

    For folk klarer ikke, å bare stå vanlig, på dette rullebåndet, (virker det som).

    De må liksom løpe, som ‘gærninger’, på det, (må jeg si).

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og på Kiwi Byporten, så hadde de ikke billig kneip-brød.

    Og jeg har jobba, som leder, i Rimi, fra 1994 til 2004.

    (Altså i ti år).

    Og i de fleste, av disse åra, så hadde jeg en distriktsjef, som het Anne-Katrine Skodvin.

    Og hu sa det, at vi ‘alltid’ skulle ha igjen, billig kneip.

    (For dette var en vare, som Rimi pleide å skryte av, (i annonser osv.), at de solgte billig, da.

    Noe sånt).

    Kiwi Byporten, hadde et brød liggende, som var ‘kunde-oppskåret’, og som lå, i en gjennomsiktig plast-pose.

    Men det brødet ble jeg bare kvalm av, (må jeg si).

    Det hadde ikke jeg latt ligge, i brød-avdelinga, som butikk-leder.

    (Selv om vi ikke hadde disse ‘brød-skive-maskinene’, på den tida.).

    For det kan jo ha vært, at det var noen uhygeniske folk, som hadde ‘tulla’, med det brødet, for alt hva jeg vet.

    Jeg husker at min onkel Håkon, en gang sa det, på 80-tallet.

    At han alltid la tre lag, med dopapir, på toalett-setet, hvis han brukte et offentlig toalett.

    Så at jeg skulle kjøpe et brød, som en ‘ekkel’ kunde, hadde skåret opp, (og tatt på).

    Nei, det er nok ikke noe særlig aktuelt, for å si det sånn.

    Og på Kiwi, på St. Hanshaugen, (i Waldemar Thranes gate).

    Så var de også utsolgt, for billig kneip, forresten.

    (For da dro jeg heller dit for å handle.

    Men de var også utsolgt, da.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Oslo og Bærum

    Jeg var også i dag, i Oslo, for å handle mat.

    Og bussen hjem, til Bærum.

    Den hadde for det første ikke ordentlig skilt, (hvor det pleier å stå: ‘151 Rykkinn’).

    Og buss-sjåføren, brukte lang tid, (jeg måtte rope, gjennom hele bussen), på å åpne døra bak, (når jeg skulle av bussen).

    Det var også noe rart, (må man vel si), som skjedde, da jeg satt, på bussen.

    Og det var at en vestlending, (med hund), spurte, om hvor lang tid bussen brukte, til Sandvika.

    Sånn er det aldri på Oslo-bussene, (vil jeg si), at folk spør om sånne ting, (så det syntes jeg, at var litt merkelig, (eller ihvertfall uvant)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det var også noe rart, som skjedde, da jeg tok bussen, fra St. Hanshaugen, (hvor jeg hadde handla mat), og ned til sentrum.

    En hipster, (eller hva man skal kalle han), satt seg helt inntil meg, på buss-setet.

    Og ikke nok med det.

    Han hipsteren, begynte også, å spise på noe slags mat.

    Og han dreiv også å ringte.

    Så han kom hele tida borti, noen slags begynnende bil-ringer, som jeg har, på sida.

    Selv om jeg prøvde å flytte meg, så langt inn mot vinduet, som det gikk an.

    Men da spurte bare han hipsteren, om jeg skulle av bussen.

    Jeg forklarte, at jeg bare flytta meg, nærmere vinduet.

    Og da sa hipsteren, at: ‘Det er lov det’.

    Så man kan nesten ikke ta 37-bussen lenger, (virker det som, for meg).

    (Det har skjedd andre rare ting, på den bussen, de forrige gangene, som jeg har tatt den).

    Men da jeg bodde på St. Hanshaugen, (fra 1996 til 2004), så var det aldri noen problemer, på den bussen, (sånn som jeg husker det).

    Men nå er det visst gått inflasjon, i noen slags frekke folk, på den buss-linja.

    (Hvis det ikke er noe slags gateteater, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg også innom Rimi, på det tidligere Rikshospitalet.

    Jeg tenkte det, at jeg skulle kjøpe to store flasker Coca Cola, (som er på tilbud, til 40 kroner, på Rimi).

    Men de hadde satt noe Coca Cola Life, med dårlig dato, (stod det på en plakat, på svensk), i brus-avdelingen.

    Og så solgte de den brusen, for fem kroner flaska.

    Men det var ikke sånn, vi lærte å gjøre det, da jeg jobba, i Rimi.

    Da skulle sånt på svinn-lister, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Jeg så fra bussen, (i går, var det vel), at de hadde billig kjøttdeig, på Meny, i Vika, (var det vel).

    Men på Meny Oslo City, så klarte jeg ikke å finne noe billig kjøttdeig, i dag, (av en eller annen grunn).

    Denne butikken var tidligere en Oluf Lorentzen-butikk, (mener jeg å huske).

    (En butikk, som jeg handla mye på, det første året, som jeg studerte, i Oslo.

    Nemlig studieåret 1989/90, (da jeg bodde, på Abildsø)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Jeg tok så bussen, opp til St. Hanshaugen.

    (For der har de både Rema, Rimi, Kiwi og Bunnpris.

    Innenfor ikke så mange hundre meter.

    Og da kan jeg, (som arbeidsledig), handle det billigste, i hver butikk, liksom.

    Noe sånt).

    Og på Rema, så hadde de masse varer, (som små pakker kjøttdeig), liggende, utafor kassa-området.

    Og det lærte vi, i Rimi, (eller om det var på CC Storkjøp eller OBS Triaden), at man ikke skulle ha.

    Jeg lurer på, om det er vanskelig, å si, at det er kriminelt, å ta de varene, som ligger, utafor kassaområdet.

    Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert.

    Men jeg mener, (ganske vagt), å huske, at jeg har lært noe sånt, (at varene, ikke skal ligge, utafor kassaområdet), på CC Storkjøp, (var det vel antagelig), for 25-30 år siden, (jeg jobbet på CC Storkjøp, fra høsten 1988 til høsten 1989).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    På Kiwi St. Hanshaugen.

    Så fikk jeg ikke satt tilbake handlevogna, som jeg brukte, når jeg handla der.

    For noen hadde lagt en sparkesykkel, foran handlevognene.

    Så det var fullt kaos der, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Og på bussen, inn til Oslo.

    Så var det sånn, at det satt en afrikaner, på det bakerste setet, på bussen.

    Og han lagde sånne høye ‘sokke-lyder’, (eller hva man skal kalle det).

    Sånn at det hørtes, i hele bussen.

    Det minnet meg om min tidligere Rimi-butikksjef Kristian Kvehaugen.

    (Som var min butikksjef, da jeg jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Noe jeg jobbet som, fra våren 1996 til høsten 1998).

    Kvehaugen pleide også å lage noen slags sånne ‘sokke-lyder’, (eller hva man skal kalle det), med kjeften, (sånn som jeg husker det).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Like etter at jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus, våren 2001, (var det vel), så var jeg innom en ‘Asia-butikk’, bak Oslo City, som David Hjort, (fra Rimi Bjørndal), en gang hadde anbefalt meg, (siden at de hadde så billige nuddel-esker der). Men de hadde ikke bankterminal, i den innvandrerbutikken, så jeg måtte gå i minibanken, (like ved). Og der stod jammen meg Siri Rognli Olsen, (fra Ranheim, utafor Trondheim), som jeg ikke hadde møtt, siden 1990, (da hu besøkte meg, (sammen med ei venninne), i studenthybelen min, på Abildsø). Small World

    minibank

    http://johncons-mirror.blogspot.no/2014/12/fler-mobilbilder_23.html

    PS.

    Det som hendte så.

    Var at Siri Rognli Olsen og jeg.

    Vi avtalte å møtes, på et utested, (som min søster Pia, en gang dro meg med på), som het Blue Monk, (ved Pilestredet, vel).

    Og etter det igjen, (dette var vel høsten 2001, tror jeg).

    Så dro Siri Rognli Olsen og jeg.

    På en pub-til-pub-runde, (må man vel kalle det), på Grunerløkka, (som Siri Rognli Olsen bodde like ovenfor).

    Og etter den byturen, så dro vi hjem til Siri Rognli Olsen, (som bodde like ved der det nå er Kiwi-butikk, i Sannergata, (like ved Akerselva)).

    Og så hadde vi sex, (mener jeg å huske).

    (Etter å ha sett litt på video osv., vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • En litt sein frokost i dag, (jeg er b-menneske). Brødskiver med coronation chicken og Asda sin budsjett-versjon av IRN BRU

    PIC_5176

    PIC_5177

    PIC_5178

    PS.

    Dette, (med Pepsi, (‘budsjett-Coca Cola’), istedet for Iron Brew), var det jeg pleide å spise en del, som kveldsmat, på begynnelsen, av Min Bok 2-tida.

    Det var det føste året, som jeg bodde, i Oslo.

    (Det var da jeg studerte, det første året, på NHI, nemlig studieåret 1989/90).

    Og kona i huset, (hvor jeg leide hybel), tålte ikke matlukt.

    Og jeg delte hybel-kjøkken, med ei stille, (og vel litt sjenert), blondinne-studine, i begynnelsen av 20-åra, (som leide den andre hybelen, som husvert-ekteparet Jorås, leide ut, i den underste etasjen, i huset deres).

    Så jeg pleide å kjøpe et beger kyllingsalat, (som ble pakket, i en betjent ferskvaredisk), hos Oluf Lorentzen.

    (Den butikken, som lå i kjelleren, på Oslo City.

    Siden at 71-bussen, (til Abildsø), gikk fra ved Jernbanetorget der).

    Og også noen slags tea-briks, (eller noe i den duren), pleide jeg å kjøpe.

    Og så spiste jeg de, (og smørte de vel også), inne på rommet mitt, i Enebakkveien 239B.

    (For kona i huset, (a Berit), tålte ikke matlukt.

    Så jeg kunne ikke steike Pizza Grandiosa, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    For når jeg spiste det ‘coronation chicken’-pålegget, fra Asda, nå.

    Så tenkte jeg det, at dette smaker jo cirka likt, som kyllingsalaten, til Oluf Lorentzen.

    (Fra studieåret 1989/90).

    Kan det ha vært, at Oluf Lorentzen, solgte coronation chicken.

    Men så kalte de det bare, for kyllingsalat.

    Sånn at nordmenn skulle forstå?

    Hm.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Men da jeg spiste kyllingsalat, på Abildsø.

    Så var det mer som ettermiddags/kvelds-mat, må jeg si.

    For jeg ville da oftest være rimelig sulten, når jeg skulle, på NHI.

    (Siden jeg ikke fikk lov, til å lage, ordentlig middagsmat, på hybelen min.

    Siden at kona i huset, ikke tålte matlukt).

    Så jeg pleide å kjøpe minst en cheese-burger, i Oslo sentrum.

    Enten før eller etter forelesningene.

    (Og jeg havna blant annet en del, på en Maliks-restaurant, som lå i en slags bakgate, bak Oslo City.

    For de hadde student-vennlige priser, på cheeseburger og en halvliter øl, husker jeg.

    Og jeg hadde jo nettopp vært russ.

    Så det var ikke sånn, at jeg ble pussa engang, av en halvliter øl, (sånn som jeg husker det).

    Og jeg havna også en del, (spesielt før forelesningene).

    På hamburger-restauranten Wimpy, inne på Oslo City, (husker jeg).

    For jeg bytta buss, ved Oslo City.

    Og så var jeg ofte skrubbsulten, (om morgenene), da.

    Og stakk da innom Wimpy, (som var åpen hele dagen vel).

    Og kjøpte ofte en type cheese-burger, som hadde grovt hamburgerbrød, (husker jeg).

    (For jeg prøvde liksom å være sunn, da).

    Og så kjøpte jeg kanskje en sånn cheese-burger og halvliter-meny, på Maliks, etter forelesningene.

    Men da hadde jeg jo brukt omtrent en hundrelapp allerede, den dagen.

    For jeg røyka vel også, cirka ti sigaretter om dagen, på den tida.

    Og så en femtilapp kanskje, på Oluf Lorentzen.

    (For tea-briks, kyllingsalat, Pepsi og aviser).

    Så da gikk studielånet ganske raskt, må jeg si.

    Så det var ikke sånn, at det studielånet varte, hele studietida.

    (For å si det sånn).

    Siden at NHI også krevde ekstra skolepenger, som ikke halvparten engang av, ble dekket, av Lånekassa).

    Og jeg måtte jo også være med på en del student-diskoteker, (syntes jeg).

    (Samt at jeg gikk en del på byen, med min klassekamerat, fra russetida, nemlig Magne Winnem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Mer om coronation chicken:

    mer om coronation chicken

    http://en.wikipedia.org/wiki/Coronation_chicken

  • Min Bok 6 – Kapittel 79: Fler erindringer fra Sunderland IX

    En gang, etter at jeg hadde vært noen måneder, i Sunderland.

    Så skulle jeg gå i butikken, en lørdagsettermiddag/kveld, (husker jeg).

    Og i Sunderland, (og Newcastle), så pleide folka, (altså ungdommene/de unge voksne), å gå på byen, uten jakke, (husker jeg).

    (Dette hadde jeg vel lest om, på et nettsted, (eller en nettavis), eller noe sånt, tror jeg.

    Muligens en norsk nettavis).

    Selv om det var midt på vinteren.

    (Av en eller annen grunn.

    Kanksje fordi at utestedene i England, ikke pleier å ha garderober, som i Norge, (og i Gøteborg).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk til en butikk/storkiosk, som lå like ved Aldi, i Millfield, (husker jeg).

    (For de solgte ikke sigaretter, på Aldi.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da jeg skulle gå fra den butikken, og bort til ‘student-veien’ igjen.

    Så gikk jeg forbi fire-fem tenåringsjenter, som skulle på byen, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og ei av dem, (en ganske petit brunette), begynte å tigge meg, om å få låne jakka mi.

    Men jeg skulle jo ikke på byen.

    Jeg skulle jo bare hjem til the Forge.

    For jeg hadde jo ikke fått studielånet mitt ennå.

    Så jeg hadde ikke råd til å gå på byen, og feste, hver helg, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mente vel det, at hvis folk i Sunderland, var så dumme liksom, at de gikk på byen, uten jakke.

    Så måtte de tåle det, å fryse litt og.

    (Noe sånt).

    For jeg tenkte vel det, at hvis jeg lot hu jenta låne jakka mi.

    Så ville jeg aldri fått den tilbake.

    For da ville nok hu, bare ha hatt på seg den jakka, mens hu gikk, bort til diskotekene.

    Og dit skulle jo ikke jeg.

    (Jeg skulle jo den motsatte veien.

    Jeg skulle jo bort til the Forge.

    Som lå i motsatt retning, av Sunderland sentrum, fra Millfield).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dessuten, så var den nevnte jakka, (som jeg hadde på meg).

    Det var den jakka, som jeg hadde kjøpt meg, på Hennes & Mauritz, ved Oslo City.

    Like etter at jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus, (våren 2001).

    Det var en svart vindjakke, (heter det vel), som var enkel og kort.

    Så den jakka, den var det ikke noe for i, da.

    Så hvis hu jenta frøys, så ville hu nok ikke blitt så varm, av å ha på seg den jakka uansett, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    For det blåste vel ikke noe særlig, (denne dagen), tror jeg.

    Og det regnet vel ikke heller, (hvis jeg husker det riktig).

    Dessuten, hvorfor frøys bare hu ene, av disse jentene.

    (Og ikke venninnene hennes, som alle var like tynnkledde, som hu som ville ha jakka mi).

    Disse fire-fem unge damene, (som var i en slags gjeng liksom, må man vel si), de gikk på fortauet der, kun iført singletter/topper på overkroppen.

    Så de gikk med bare armer, da.

    Og med olabukser, (mener jeg å huske), på underkroppen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg regna vel med det, at hu brunetta, som tagg om å få låne jakka mi, bare tulla, (eller eventuelt flørta), da.

    (Noe sånt).

    Så det ble bare sånn, at jeg ignorerte henne, og gikk tilbake igjen, til the Forge, da.

    Men jeg mener å huske, at jeg begynte å chatte, om den her episoden, på en norsk chat, (eller noe lignende), da jeg kom tilbake igjen, til the Forge.

    For jeg hadde ikke bodd i England, så lenge, på den her tida.

    Så jeg forstod meg ikke så bra, på engelske damer, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg var ikke helt sikker på, hvordan jeg skulle tolke oppførselen, til hu unge brunetta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 264: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXVII

    I England, så synes jeg, at det går ganske greit, å klippe seg.

    Jeg sier at jeg vil ha det kort ved øret.

    Litt lenger, øverst på sidene.

    Og litt lenger enn fingerkort, på toppen.

    Og at de pleier å bruker ‘number 4’, (et slags plaststykke, (til hår-barbermaskinen), som bestemmer lengden, på håret), når de barberer håret, bak og på sidene, da.

    Og da blir det vanligvis brukbart, (må man vel si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men i Norge.

    Så må man bare si, at man vil ha det ‘kort’, (tror jeg).

    Og da begynner friserdamene noen ganger å klage da, (husker jeg).

    Når de er ferdige, med å klippe.

    (Eller om det var, før de begynte).

    Og så sier de noe sånt, som at: ‘Ja, hvis du synes at det er kort, så’.

    (Noe sånt).

    Så i Norge så går dette mye på intuisjon, (fra frisørene), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og da føler jeg meg noen ganger litt fremmedgjort, (eller hva man skal kalle det), da.

    (Må jeg vel si).

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Og det er jo også sånn.

    At å klippe seg, i Oslo.

    Det koster gjerne cirka 500 kroner, da.

    (Ihvertfall hvis man klipper seg, hos frisørene, på Oslo City eller i Arkaden der).

    Mens i England, så koster det vanligvis under 100 kroner, å klippe seg, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    I Oslo, så ble det sånn.

    At jeg bytta frisør, (hele tida), husker jeg.

    Siden jeg aldri fant, en frisør, som jeg var fornøyd med, da.

    (Noe sånt).

    Og på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003, husker jeg).

    Så var det noen ganger sånn, at jeg klipte meg, hos en frisør, på Bislett, (i Theresegate muligens), som var utlending, (husker jeg).

    (På en frisørsalong, som jeg hadde funnet, når jeg gikk rund og leita, etter en ny frisørsalong, da.

    Siden jeg var så misforøyd, med de andre frisørsalongene, i Oslo. da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han frisøren, han kosta det mindre, å klippe seg hos.

    Enn hos de fleste andre frisørsalonger, i Oslo, da.

    Så da han utenlandske frisøren, gjerne ville selge meg noe slags shampoo, (var det vel), mot håravfall, (eller noe sånt), da.

    Så syntes jeg at jeg måtte kjøpe en sånn flaske, da.

    Siden det var så billig å klippe seg der.

    (Sammenlignet med de andre stedene, i Oslo, da).

    Men den flaska, (med sånn ‘mystisk’, (muligens hjemmelaget), shampoo).

    Den bare kasta jeg, (uten å prøve den da), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han utenlandske frisøren, han nevnte en gang det, at Beirut var en så fin by, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og det husker jeg, at jeg syntes, at var litt rart, da.

    For Beirut, det ble liksom som Belfast, (eller noe sånn), for meg, (syntes jeg).

    Nemlig et sted jeg forbandt med bomber, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter at jeg liksom fikk ødelagt trynet mitt, i desember 2003.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så lurte jeg på det, om det kanskje bare var sånn, at jeg trengte å klippe håret, for å liksom se ‘normal’ ut igjen, da.

    Og da, så dro jeg til den frisøren, (i Theresegate vel), på Bislett, da.

    Men da var den frisørsalongen stengt, (den dagen), husker jeg.

    Men da stod telefonnummeret, til eieren, på en plakat der, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og så ringte jeg, og spurte han eieren, når de skulle åpne igjen, da.

    (Noe sånt).

    Og da sa eieren, at han jobba på sin andre frisørsalong, nede på Grønland, den dagen, da.

    Og så endte det med, at jeg dro ned dit, (til Grønland), for å klippe meg, da.

    (For jeg hadde hatt så mye problemer, hos de andre frisørsalongene, i Oslo, da.

    Med å få håret mitt, sånn som jeg ville ha det, da.

    For å si det sånn).

    Selv om det var sjelden, at jeg var, nede på Grønland, (må jeg innrømme).

    Etter at jeg hadde slutta å jobbe, for Det Norske Hageselskap.

    (Et sted hvor jeg jo jobba, høsten 1990).

    For det var jo også sånn, at Lill fra Svelvik, flytta bort, fra Grønland, (til Grorud), da.

    På omtrent den samme tida, som jeg slutta å jobbe, på Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap.

    For Lill fra Svelvik, hu ble jo sammen med en kar fra Grorud, (som digga U2), da.

    Sommeren 1990, var det vel.

    Og hu flytta vel til han, (på Grorud), høsten 1990, tror jeg.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 260: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXIII

    I min andre periode, som Rimi Bjørndal-medarbeider.

    (Nemlig da jeg jobba som låseansvarlig der, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så jobba det også ei ganske ung negerdame der, (husker jeg), som jeg dessverre ikke husker hva heter lenger nå.

    Og som jeg vel ikke har skrevet så mye om.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at søstera mi Pia og meg, var på julebesøk, hos Christell, i Drammen, (da hu bodde på Strømsø), på den tida, som søstera mi var gravid, (med Daniel), vel.

    (Dette må vel ha vært jula 1994, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og da, så prata Pia med Hege fra Rødgata, (som delte leilighet med Christell vel), om omskjæring, (av alle ting), husker jeg.

    (Mens jeg var i stua der, da.

    Og Hege fra Rødgata, var på kjøkkenet.

    Men det var åpen løsning der, (det vil si at kjøkkenet og stua var i et), liksom.

    Så jeg hørte jo hva de snakka om da, for å si det sånn).

    Pia prata om at damene i Afrika ble så fælt omskåret.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og hu negerdama, på Rimi Bjørndal, hu tror jeg at må ha vært veldig omskåret, da.

    For jeg har lest det, i en avis, (må det vel ha vært), at når noen av negerdamene blir omskåret, så blir de sydd igjen sånn, at de bare har et lite hull, som menstruasjonblodet, kan passere gjennom.

    (Noe sånt).

    Og sånn tror jeg at hu Rimi Bjørndal-negerdama, må ha vært omskåret, da.

    (Noe sånt).

    For hu gikk liksom og subba, på jobben, noen ganger, da.

    Og det var nok mens hu hadde mensen, (tror jeg).

    Og da ble hu liksom uglesett, av de andre folka, som jobba, (på Rimi Bjørndal da), husker jeg.

    (Siden at det da gikk ganske tregt med henne, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, husker jeg.

    Før en halloween.

    (Enten like før halloween, i år 2002.

    Eller om det var like før halloween, i år 2003).

    At hu Rimi Bjørndal-negerdama.

    Var innom, på Rimi Bjørndal, da.

    For å vise seg fram, (eller hva det kan ha vært).

    Hu sa ihvertfall ‘hei’ til meg, (som var på jobb, som låseansvarlig), mener jeg å huske.

    Og jeg visste vel ikke hva jeg skulle snakke om.

    Men hu Rimi Bjørndal-negerdama.

    Hu nevnte vel antagelig det, at det snart var halloween, da.

    (Noe sånt).

    Og da spurte jeg om hu skulle gå ‘trick or treat’, (husker jeg).

    (For halloween var jo en ny skikk, i Norge, på den her tida.

    Så jeg bare sa noe liksom, da).

    ‘Jeg er ikke så ung da’, svarte hu Rimi Bjørndal-negerdama da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Rimi Bjørndal-negerdama.

    Hu begynte også en gang å ‘bable’ om, (til meg), på jobben, (husker jeg), at på en arbeidsplass, så burde alle oppføre seg bra, mot hverandre, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Men hvorfor hu begynte å bable, om det her, det forklarte hu ikke.

    (Men det var vel antagelig fordi at hu liksom ble uglesett, da.

    Siden hu jobba litt treigt, noen ganger.

    Når hu hadde mensen, eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang.

    At Fakhar, (fra Pakistan), sa ordet ‘neger’, på tellerommet, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og da sa hu Rimi Bjørndal-negerdama det, at det ikke var pent, å si ordet ‘neger’, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Men da sa Fahkar det, (husker jeg), at: ‘Kommer du fra Nigeria?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså etter at jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.

    Men før jeg slutta som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, i desember 2003).

    At jeg dro innom Oslo City, etter at skoledagen var ferdig, på ingeniørhøyskolen, (også kjent som HiO IU).

    (Eller om dette var en lørdag).

    For å si hei til Kristin, fra Rimi Lambertseter.

    (Siden hu hadde råflørta litt med meg, (for å si det sånn).

    Den siste dagen sin, på jobb, på Rimi Lambertseter, i år 2000, (altså et par år før det her), da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    For hu Kristin, (fra Rimi Lambertseter), hu hadde sagt til meg, (før hu slutta, på Rimi Lambertseter), at hu skulle begynne å jobbe, på dyrebutikken, på Oslo City, (husker jeg).

    (Og at dette var grunnen, til at hu ville slutte, i Rimi, da).

    Og jeg visste jo godt, at den dyrebutikken, lå i tredje etasje, på Oslo City der.

    For det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    (Nemlig studieåret 1989/90, da jeg leide en hybel, på Abildsø).

    Så prata noen i ‘Abildsø-gjengen’, om å kjøpe seg en stor edderkopp, (eller noe sånt), i den dyrebutikken, (på Oslo City), mens vi satt utafor Abildsø-kiosken der og prata, (som vanlig nærmest, det studieåret), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom opp, i tredje etasje der, på Oslo City.

    Så la jeg merke til det, at noen unge negerdamer.

    Dreiv og hang.

    Mellom den rulletrappa som kom opp ved der Radio 1 pleide å holde til tidligere og dyrebutikken der.

    Og jeg så kanskje litt på de damene, (av en eller annen grunn), da.

    (De hang jo bare der, liksom.

    Det var ikke sånn at de satt på en cafe, eller noe sånt, liksom).

    Og jeg mener at hu ene av de innvandrerjentene.

    Var hu ‘Rimi Bjørndal-negerdama’.

    Og jeg mener også at hu sa til ei venninne, at jeg hadde sett på den ganske breie rumpa, til ei av venninnene hennes, (som hu vel må ha satt opp i været, eller noe lignende, da).

    (Dette mener jeg ihvertfall at jeg overhørte.

    Mens jeg gikk forbi disse innvandrerdamene, da.

    (Hvis jeg hørte riktig, ihvertfall).

    Noe sånt.

    Men jeg var vel kanskje litt anspent, da.

    (Når jeg gikk mot den dyrebutikken der).

    Siden jeg ikke var helt sikker, på hvordan jeg skulle tolke, den oppførselen, til hu Kristin, den siste tida, før hu slutta, på Rimi Lambertseter der.

    Men hu var jo innom der, (på Rimi Lambertseter), sammen med noen kjempesvære karer og, (en gang), husker jeg.

    (Ikke så lenge før hu slutta, vel).

    Så jeg lurte vel kanskje litt på, om noe var galt, (for eksempel at disse svære kara var noen kriminelle, eller noe sånt), da.

    Og hu Kristin fra Rimi Lambertseter, hu hadde jo også råflørta med meg, den siste dagen sin, på jobb.

    For hu spurte om vi var aleine der, (husker jeg).

    Og dette mistenkte jeg ihvertfall, at nok var noe råflørting, da.

    For å si det sånn.

    Men jeg svarte ikke noe.

    Jeg låste henne bare ut, da.

    For jeg ville ihvertfall ikke ha noen sex-skandale, (eller noe sånt), som butikksjef, i Rimi, for å si det sånn).

    Og etter at jeg forstod det, at jeg var gjenkjent, på Oslo City der.

    Så gikk jeg vel ikke inn på dyrebutikken likevel, (for å se om hu Kristin fra Rimi Lambertseter var på jobb), tror jeg.

    For da hadde vel ikke dette blitt som noe morsomt, (tror jeg, at jeg syntes).

    (Å hilse på hu Kristin fra Rimi Lambertseter der, mener jeg).

    Hvis hu ‘Rimi Bjørndal-negerdama’, (og venninnene hennes), liksom skulle følge med på meg, fra der de hang, borte ved den ene rulletrappa, da.

    (De satt vel bare på gulvet der, tror jeg.

    Ved en bjelke, eller noe sånt, kan det vel ha vært.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 222: Mer fra høsten 2004

    Det var forresten også sånn.

    At etter at jeg hadde slutta, på Rimi Langhus, (rundt månedsskiftet august/september, i 2004, må det vel ha vært).

    Og før jeg dro for å studere, i Sunderland.

    (Studiene mine der begynte i midten av september, husker jeg).

    Så ringte Pia meg, (må det vel ha vært).

    Hu ville at jeg skulle møte henne og bestemor Ingeborg osv., i Drøbak.

    For de ville minnes min mor, ved hennes grav der, da.

    (Noe vi noen år pleide å gjøre, på mora mi sin dødsdag, i årene etter at hu døde).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Når jeg søker på Dis.no nå.

    Så ser jeg det, at mora mi jo døde, 13. september, i 1999:

    http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=2305661

    Så det her kan vel ha vært rundt 13. september, i 2004, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    Når jeg ikke hadde bil, (jeg hadde jo først en HiAce og litt seinere en Sierra).

    Så pleide jeg å ta bussen, når jeg skulle ut til Drøbak.

    Og denne gangen, så var jeg litt i sjokk, siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg tulla litt, og tok bussen til Drøbak, fra en holdeplass, som var bak Stortinget, (eller noe sånt), vel.

    Og så gikk søstera mi på den samme bussen, ved Plata der, (nede på Jernbanetorget da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Drøbak, så møtte vi bestemor Ingeborg, ved den parkeringsplassen, som ligger over gata, for kirken der, (husker jeg).

    Det var onkel Martin, (som muligens kjørte tante Ellen sitt hvite vrak av en bil, hvis jeg husker riktig), som bestemor Ingeborg hadde sitti på med, inn til Drøbak, (husker jeg).

    Og onkel Martin sin unge datter, Liv Kristin Sundheim, fra Ås, (som det står om i skattelistene, at er født i 1991. Så hu var vel i 13 års-alderen, på den her tida, da), var også med, (husker jeg).

    (Jeg så forresten på skattelistene, at det stod at Liv Kristin heter ‘Liv Kristin Ribsskog Sundheim’:

    http://skattelister.no/skatt/profil/liv-kristin-ribsskog-sundheim-45807730/

    Men Liv Kristin er altså datter av min onkel, (min mors lillebror), Martin Ribsskog.

    Og hans tidligere kjæreste, (hvis ikke de var samboere), Kari Sundheim:

    Og når Sundheim står som det bakerste etternavnet, så ser det jo ut som at faren eller ektemannen hennes, heter Sundheim.

    Men Sundheim-navnet er etter mora, da.

    Så de har tulla litt, (kan man kanskje si).

    Så onkel Martin og mora til Liv Kristin, er kanskje hippier, (eller feminister), eller noe sånt, da.

    Hvem vet).

    Og vi gikk til graven, til mora mi, da.

    Og de andre folka.

    (Det vil si bestemor Ingeborg, Pia, onkel Martin og Liv Kristin).

    De stod bare ved graven, (til mora mi), en kort stund, (husker jeg).

    Så jeg syntes ikke at det ble som noen minnemarkering egentlig.

    Så jeg ble stående ved graven til mora mi, en stund aleine, da.

    (Bare for å få summet meg litt, liksom).

    Etter at de andre hadde flytta seg, etter å ha kun stått ved graven, (til mora mi), i noen få sekunder, vel.

    (Etter at bestemor Ingeborg, (må det vel ha vært), fikk oss til å gå fram til graven, i samlet flokk, og så stå der i noen sekunder, på en rekke, da.

    Noe sånt).

    Før Pia, (eller om det var bestemor Ingeborg), ropte på meg, og sa at jeg måtte slutte å stå der, da.

    (Noe sånt).

    Så det ble egentlig ikke som en ordentlig minnestund.

    Det ble egentlig bare som noe tull, stress og mas, (må jeg vel si).

    Så Pia, bestemor Ingeborg, onkel Martin og Liv Kristin.

    De er kanskje veldig overfladiske, da.

    (Eller bestemor Ingeborg er jo død, så det er kanskje stygt å skrive negative ting om henne.

    Men jeg prøver jo å få skrevet om alt som har skjedd, så.

    Men men).

    For dette skulle vel være en tid for ettertanke da, eller ihvertfall en tid for å minnes mora mi.

    Men det var som at disse andre, som jeg var der med, ikke hadde noen særlige tanker, inne i hodet sitt, liksom.

    (Må jeg vel si).

    Som de liksom kunne tenke på, mens de stod der ved graven, til mora mi, da.

    Noe sånt.

    Sånn virka det litt, for meg, ihvertfall.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    For hva var poenget, med å dra til Drøbak der, (for å minnes min mor), hvis dette bare var for syns skyld, liksom.

    Nei, det kan man kanskje lure på.

    Hm.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi var på kirkegården.

    Så gikk vi til en cafe, i Drøbak sentrum, for å spise et lite måltid.

    (Noe vi pleide å gjøre, under de her ‘seansene’, da).

    Og jeg husker at det ble sånn, at jeg betalte for min mat.

    Mens bestemor Ingeborg betalte for maten, til alle de andre, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske det, at onkel Martin klagde på Liv Kristin, mens vi gikk tilbake, til ved kirken der, igjen.

    For Liv Kristin var litt vill, kanskje.

    Hu var ikke helt alvorlig, ihvertfall.

    (Som man kanskje burde være, på sånne minnehøytideligheter, da.

    Dette her var nok for å markere det, at det var fem år siden, at mora mi døde, tenker jeg nå).

    Men Liv Kristin var jo nesten en ‘fjortiss’, (på den her tida), så hu hadde kanskje litt problemer, med å oppføre seg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke lyst til å fortelle noen det, at jeg skulle, til Sunderland.

    (For dette var jo egentlig en flukt, fra noe ‘mafian’, for meg, da).

    Men da vi fem ‘Ribsskog-folka’, satt på den cafeen, i Drøbak sentrum, etter at vi hadde minnet mora mi.

    Så var det bare noen få dager, til jeg skulle dra, til Sunderland, (for å studere), da.

    Og av en eller annen grunn, så nevnte jeg det, at jeg skulle dra for å studere, (i utlandet), da.

    (Kanskje det var snakk om å planlegge et nytt besøk, hos bestemor Ingeborg eller onkel Martin.

    Hvem vet).

    Men jeg stolte egentlig ikke på noen, av de her Ribsskog-folka, da.

    (Ihvertfall ikke etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Så da Pia, (var det vel), spurte meg om, hvor jeg skulle dra, for å studere.

    Så sa jeg det, at jeg skulle studere, i Newcastle, da.

    (En by som ligger i samme ‘metropolitian county’, (nemlig Tyne and Wear), som Sunderland, da.

    Har jeg sett, på nettet nå, i forbindelse med at jeg dro på en to dagers-ferie, til Scarborough, i forrige uke, nemlig i slutten av juni 2013).

    Og jeg hadde jo også lurt på, om jeg skulle studere, ved University of Newcastle.

    (Noen måneder før det her).

    Men valget falt til slutt på University of Sunderland, da.

    Siden det var billigere, å studere der, da.

    Jeg hadde egentlig ikke planlagt det, å fortelle Pia og dem, at jeg skulle dra, for å studere, i utlandet, da.

    For jeg hadde glemt det, (må jeg innrømme), at det var fem år siden at mora mi døde, (på den her tida).

    Så jeg var ikke forberedt på, å forklare min mors slekt om det, at jeg skulle studere, i utlandet, da.

    Men dette plumpet nok bare ut av meg, liksom.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Mens vi satt og spiste, (på uteserveringen), på den cafeen, da.

    (En cafe som hadde utsikt til Oslofjorden, (og muligens Drøbaksund festning), vel.

    Noe sånt.

    Og som holdt til i et lite, hvitmalt trehus, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke fortalt til noen, på jobben, at jeg skulle studere, i Sunderland.

    (Selv om det er mulig, at de skjønte det, at jeg skulle studere, i England.

    Jeg mener å huske at Fredrik Karlsson, (fra Rimi Langhus), ‘babla’ om noe sånt ihvertfall, våren eller sommeren 2004).

    Så jeg var vant til å ikke nevne Sunderland, da.

    Så da jeg fikk et direkte spørsmål, (fra Pia vel), om hvor jeg skulle studere.

    Så sa jeg automatisk Newcastle da, (må jeg innrømme).

    For jeg var vant til å ikke nevne at jeg skulle studere, i Sunderland, på jobben.

    (For de trodde at jeg skulle studere i London, tror jeg.

    Men det hadde ikke jeg sagt til dem.

    Men de gjetta seg vel kanskje fram til det, at jeg skulle studere, i England, (tror jeg).

    Det kan vel muligens ha vært sånn, at jeg hadde hatt med meg noen papirer, fra IEC, på jobben, en dag, etter at jeg hadde vært innom hos IEC, (i Nedre Slottsgate vel), før jeg dro til jobben, da.

    Noe sånt).

    For jeg tenkte vel noe sånt.

    Som at hvis jeg skulle flykte, fra noe ‘mafian’.

    Så var det vel en fordel, at færrest mulig folk, visste hvor jeg skulle dra, liksom.

    Og søstera mi røyka jo hasj, (og sånn).

    Så jeg stolte ikke helt på henne, etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’, da.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Så derfor, så sa jeg det, at jeg skulle til Newcastle, (og ikke til Sunderland), for å studere, da.

    (Under den her markeringen, av min mors dødsdag, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom tilbake til Oslo, (med bussen).

    Så ville Pia at jeg skulle bli med henne, til der hun bodde, i Tromsøgata, (husker jeg).

    Pia dro meg med, fra ved Plata der, og forbi Oslo City, og bort til ved Gunerius der, (husker jeg).

    Og mens vi gikk forbi Oslo City, (var det vel), så husker jeg at jeg overhørte det, at en av de pakistanske ungdommene, som hang utafor der.

    Sa noe sånt som, (om Pia og meg, virka det som), at: ‘De ser ut som at de er med i Matrix’.

    (Noe sånt).

    Så søstera mi gikk vel også i en mørk jakke, (sånn som jeg selv gjorde vel), på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi gikk vel av trikken, på det stoppestedet som heter Lakkegata skole, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Eller om det kan ha vært stoppestedet før eller etter).

    Og fra dette besøket mitt hos Pia.

    Så mener jeg å huske det, at Pia sin mulatt-sønn Daniel, og en pakistansk kamerat av han, hang rundt meg der, i stua, til Pia, (og Negib), da.

    (For hagedøra stod vel åpen der, tror jeg).

    Og jeg husker det, at han pakistanske gutten, spurte Daniel, om flere ting, om meg, da.

    (Som hva jeg eide, osv).

    Og jeg husker det, at Daniel så svarte, (til han pakistanske gutten da), at jeg hadde leilighet og data, osv.

    (Noe sånt).

    Men Daniel sa også at han ikke visste om jeg eide leiligheten jeg bodde i, vel

    (Noe sånt).

    Så dette var vel litt underlig.

    Hvorfor lurte han kameraten til Daniel, (som jo er født i 1995, så han var vel nettopp fylt ni år, på den her tida), på disse private tingene, om meg?

    Hm.

    Nei, dette var vel litt underlig.

    Men det er jo så mange utlendinger i Oslo.

    Og man kan jo nesten ikke si eller gjøre noe, før man blir kalt rasist.

    Så det ble ikke til at jeg spurte noen der, om hvorfor disse ungene, ‘babla’ så mye, om meg, (liksom bak min rygg), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her kan man se det, at Hege Snoghøj, (som er gift med min fars stesønn, Jan Snoghøj), var med på den Danmarksturen, (med Gjerdes videregående), som jeg sneik meg med på, etter å ha møtt Eva Olsen, på Oslo City, våren 1990

    hege snoghøj danmarkstur

    https://www.facebook.com/groups/135813523137049/