 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Woman who played flute in band |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jul 10, 2012 at 4:49 AM | |
|
To:
post@dubliner.no | ||
| ||
Stikkord: Oslo
-
Jeg sendte en e-post til the Dubliner i Oslo
Gmail – Woman who played flute in band
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Woman who played flute in band
-
Min Bok 4 – Kapittel 44: Fruktkurs
Ikke lenge etter at jeg ble forfremmet til assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så ble det en ganske stor forandring, på hvordan vi lederne, måtte jobbe, i den butikken.
For måten Rimi ble drevet, den forandret seg hele tida, da.
(Det ble etterhvert nesten som et mantra, i Rimi, at man måtte forandre seg.
For den som ikke forandret seg, den tapte kampen mot de andre butikkjedene, da.
Noe sånt).
Og i 1995, så var det sånn, at Rimi ønsket å slutte, med eksterne fruktkonsulenter, (av en eller annen grunn, som sikkert hadde med økonomi å gjøre, da).
Så i 1995, (må det vel ha vært), så skulle vår fruktkonsulent, fra Gartnerhallen, (en vietnameser eller kineser, eller noe, vel), han skulle slutte, da.
Og jeg, jeg hadde jo aldri jobba i frukta, den tida jeg jobba, på OBS Triaden, for eksempel.
Så jeg skulle på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern, da.
Hadde vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin bestemt, vel.
(Muligens i samarbeid med butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kurset, det ble holdt av ei dyktig og engasjert dame, hos Gartnerhallen.
Og det var vel bare folk som jobba i Rimi, som var på det kurset, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det var muligens mest for assistenter eller fruktansvarlige, da.
For det var et ganske bra kurs da, som gikk over to dager, (mener jeg å huske).
Så dette var ikke et kurs, for alle som jobba i butikken, liksom.
Nei, det var spesielt for de som skulle legge opp og bestille frukt, da.
Så dette var et kurs for fruktansvarlige da, vil jeg nok si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Av de andre Rimi-folka, som var på kurset, så kjente jeg bare Terje Sjølie.
(Han som seinere ble mer kjent som nynazist, vel).
Sjølie jobba vel på den her tiden, som assistent, på Rimi Ljabru.
Under butikksjef Leif Jørgensen der.
(Hvis jeg husker riktig).
Og imellom Terje Sjølie og meg, så satt det ei ung, rødhåra dame, som Sjølie kjente, og som muligens jobba i den samme butikken, (eller ihvertfall det samme distriktet), som han da, (eller noe).
Og hu rødhåra dama, hu virka hyggelig, men hu skjelte så fælt, så det frika meg ut litt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det her kurset, så lærte vi at det var viktig å spraye frukta med vann, flere ganger om dagen.
For at frukta skulle holde seg lenger, da.
Og det var noen fruktslag som ikke skulle vannes.
Og det var druer, sopp og sikkert noen fler slag, som jeg har glemt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi lærte også det, å tenke fargemønstre, når vi la opp frukta.
Fargene rød, gul og oransje, det var selgende farger.
Og vi lærte det, at vi burde dele inn fruktdisken, i rekker, som hadde selgende farger, for hver annen eller tredje rekke, da.
For eksempel så var agurker litt kjedelige da, siden de var grønne.
Mens tomater, de hadde en selgende farge, nemlig rød.
Og da skulle ikke tomatene stå først.
(Eller ved siden av noe annet rødt).
Men de skulle stå som rekke to liksom, da.
Sånn at de delte opp de ‘kjedelige’ grønnsakene, da.
Og så kunne man ha en rekke med rød paprika for eksempel, litt lenger bort, da.
Sånn at de ‘kjedelige’ grønne grønnsakene, ble delt opp, av røde eller gule felt da.
(Og det samme gjaldt selvfølgelig for frukt, da).
For da ville fruktdisken selge mer, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi lærte også det, at vi burde ta bort all den frukta, av disken, som vi ikke ville ha kjøpt selv.
For da, så holdt disken en bra standard, da.
For mye av fruktsalget, det var på impuls, (var det vel).
Og hvis kundene fant dårlig frukt, i disken, så kjøpte de mye mindre, eller handla et annen sted, da.
Så vi lærte vel å gå gjennom hele disken, (mener jeg), for å ta bort dårlig frukt og grønt, (som vi ikke ville ha kjøpt selv), hver dag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På slutten av den ene kursdagen, så ble vi vist noen ‘rare’ frukter, som jeg ikke hadde sett før, (husker jeg).
Vi fikk smake på litchi, blant annet, (mener jeg å huske).
Og den frukten, den hadde jeg ikke hørt om engang før.
Og det samme med kumquat, som var små, mini-appelsiner, som skulle spises med skallet på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu rødhåra dama, (som satt ved siden av meg), hu sa plutselig det, at lichi var så godt da, mens hu kursdama dreiv og prata, om det her, da.
Men da jeg spurte henne seinere, (etter prøvesmakinga, må det vel ha vært), så mente hu det, at det var lichi-likør som var så godt, da.
For det hadde hu visst drukket i Syden da, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det her kurset, så var det en del tøffe Rimi-ledere, fra ute i Romerike der, (hvis jeg husker det riktig).
Og også han Jan Ole, (eller hva han heter igjen), som ble butikksjef, etter meg, på Rimi Langhus, i 2002, var på det her kurset, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og da skjedde det en episode, som fikk han Jan Ole til å se litt dum ut vel.
Hu kursleder-dama, hu begynte å nevne det, at bananer de var ikke alltid dårlige, selv om det kom brune prikker, på de.
Men hu sa vel også det, at en del folk trodde det, at bananene var dårlige, da.
Og hu sa også det, at det skjemmet disken, når det lå brun-prikkede bananer, blant de gule bananene, da.
Og da mente han Jan Ole, at da kunne man legge de brune bananene i kassaområdet, da.
Og selge de der.
Men da var det en av de ‘røffe’ butikkfolka, fra ute i Romerike der vel, som kom med en melding til han Jan Ole da, og sa det, at ‘jeg tror ikke at du skal gjøre det’.
For ryktet til butikken ville nok blitt litt ødelagt, hvis det hadde liggi masse tilsynelatende råtne bananer, foran kassene, da.
Da hadde nok ikke kundene skjønt mye, tror jeg.
(Som han fra Romerike, (var det vel), skjønte, med en gang, da.
Så de fra ute i Romerike der, de var nok noen sånne ‘butikk-dyr’ nesten, tror jeg at man kanskje kan si.
Nesten som den gjengen, som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, kanskje.
Hvor jeg jo jobba, noen år før det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På vei hjem fra fruktkurset.
Så møtte jeg lagfører Warming, fra lag 3, i Geværkompaniet, på Jernbanetorget der.
Jeg bar vel på noen papirer, fra det fruktkurset, og forklarte vel det, at jeg hadde vært på fruktkurs, da.
Og da ble Warming imponert, virka det som, for meg.
Og han sa vel noe sånt, som at jeg nok kom til å gjøre det bra, som butikkleder, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den andre dagen, av fruktkurset.
Så fikk jeg vel ikke med meg like mye, som på den første dagen, tror jeg.
For dette var uka etter, (eller noe).
Og det var et ombygningsprosjekt, som foregikk samtidig, på Rimi Nylænde, da.
Det var nemlig bestemt, (av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin vel), at kasse 4, (som ikke ble brukt lenger, ikke engang på lille julaften, når det var mest omsetning), skulle ut av butikken, da.
Og istedet, så skulle vi få noen ekstra varehyller, til å ha potetgull, (og sånn), på, da.
Så jeg var nok litt mer stressa, den andre dagen, på det her kurset, enn jeg var på den første dagen.
Siden den andre kursdagen kom mitt oppi det ombygningsprosjektet, som vi dreiv på med, (under ledelse av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, må man vel si), på Rimi Nylænde der, da.
(Jeg husker blant annet at Morgan Lunde og jeg, fikk kjeft av Anne-Katrine Skodvin, fordi at Lunde hadde dytta noe vann, som hadde blitt brukt til å vaske, der hvor kasse 4 hadde stått cirka, ned i et hull, i gulvet, (et hull hvor de kanskje hadde hatt rørpost, eller noe, i gamle dager. Hvem vet).
For det ble ‘dobbeltarbeid’ da, mente Skodvin.
(For Skodvin tok med Morgan Lunde, butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, ned i kjelleren, på Rimi Nylænde der da, for å se hvor alt vannet ble av da.
Og det er mulig at vi hadde satt en bøtte, under der, (eller noe).
(Noe sånt).
Det husker jeg ikke helt.
Men nede i kjelleren der, så var det jo for det meste bare noen lagerganger av betong, liksom, og også masse ‘rare’ rom, som ikke alle av ble brukt, da).
Men dette var jo vasking, og ikke butikkarbeid, som Lunde og jeg, dreiv med, til vanlig, da.
Så vi var kanskje litt leie, da.
(Og ble kanskje litt stressa, da).
Eller Morgan Lunde var vel litt lei kanskje, da.
Så jeg sa vel at det var greit da kanskje, å dytte det vannet ned i det hullet, i gulvet, da.
(For Morgan Lunde han hadde jo blitt rana og, (i kasse 2, da jeg var på den rep-øvelsen), ikke så lenge før det her.
Så det var kanskje derfor at jeg var litt snill, da.
Hvem vet).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 40: Mer fra sommeren 1993
Sommeren 1993.
Før Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, flytta inn, på Ungbo.
Så var det bare Pia og meg, som bodde der.
(Pia lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Og en kveld, sommeren 1993, så dro Pia og jeg ut på byen.
For å feste litt, på dimmepengene mine, da.
Og jeg husker det, at vi satt i første etasje, på det utestedet, som ligger over Manhattan/Underhuset der.
Ved et bord.
Og drakk halvlitere, da.
Og så, så kom det ei dame, fra OBS Triaden, bort til bordet vårt.
(Jeg lurer på om det var hu unge brunetta, som jobba, i spesialvareavdelingen.
Det var ihvertfall ei ung brunette, da).
Og hu OBS Triaden-dama, hu hadde kjent igjen meg, da.
Og hu fortalte meg det, at hu nettopp hadde forlovet seg, da.
(Før hu forsvant fra bordet vårt igjen, like fort som hu hadde dukka opp, da).
Noe som jeg ikke syntes at var så artig å høre, da.
Når jeg endelig traff ei ung dame, som jeg kjente, på byen.
Etter å ha vært et år, i det tøffeste, i militæret, (når det gjaldt førstegangstjenester), ifølge Andre Willassen, ihvertfall.
Så var hu nyforlovet, da.
Så det var litt nedtur da, husker jeg.
For jeg var vel rimelig klar, for nye damebekjentskaper, på den her tida, (etter militæret da), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter mer drikking vel.
Så husker jeg det, at jeg ikke gadd å sitte, der oppe hvor hu nyforlovede OBS Triaden-dama var lengre.
Så jeg dro vel med meg Pia, ned på Manhattan, da.
(Hvor jeg hadde vært mange ganger, sammen med Magne Winnem, blant annet).
Og der drakk jeg nok mer, da.
(For å prøve å glemme hu nyforlovede dama da sikkert.
Blant annet ihvertfall vel).
Og så ville plutselig Pia danse.
Og da var jeg jo rimelig full og sur, (på grunn av hu nyforlovede OBS Triaden-dama), da.
Så da ble jeg med på det.
Og det var bare sånn disco-dansing, da liksom.
Og jeg tenkte vel det, at det er vel ingen som kjenner meg her.
Så det er vel ingen som veit at Pia er søstera mi.
Så da gjør det vel ikke noe, om jeg danser sånn disco-dans, ved siden henne, (for å si det sånn).
Eller, det var kanskje sånn, at Pia og meg stakk på Marylin.
Det er mulig.
For der pleide jeg å komme inn gratis.
(Siden Magne Winnem og jeg pleide å være noen slags stamgjester der omtrent, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Uansett, så var det plutselig ei ung dame, som sa hei til meg, (og prikka meg på skulderen vel), på dansegulvet, den kvelden, da.
(Mens jeg dansa sånn disco-dans ved siden av Pia, da).
Og det trodde først at det var hu Gøril, som jeg hadde jobba sammen med, på CC Storkjøp, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
(Hu som var naboen, til bestemor Ågot, på Sand/Høyen.
Ei av de jentene som bestemor Ågot pleide å kalle for ‘jentene på gården’).
Så jeg bare sa spørrende ‘Gøril?’, til hu unge dama, på dansegulvet, da.
(Uten at jeg veit om Pia fikk med seg det her).
‘Søstera’, svarte hu yngre søstera til Gøril, da.
(Dette var ei som noen ganger satt på, med Gøril og typen hennes, hjem fra jobb, de gangene Gøril jobba, på CC Storkjøp, sommeren 1989.
For det hendte nemlig en gang eller to, at jeg fikk haik med de her folka da, (husker jeg).
For jeg var blakk etter Brighton-turen den sommeren, da.
Så jeg kjente jo såvidt hu søstera til Gøril, fra før, da.
Selv om jeg ikke hadde prata noe særlig med henne).
Men da ble jeg litt flau, (husker jeg).
Siden jeg stod der, på dansegulvet, og dansa, sammen med søstera mi, da.
For jeg hadde ikke trodd det, at Pia og jeg, ville møte noen fra hjemstedet vårt, på byen, i Oslo, akkurat.
Nei, da hadde jeg nok ikke giddi å blitt med Pia, for å danse, (for å si det sånn).
Jeg trodde vi kunne være ganske anonyme liksom, på Marylin der, da.
Men tydeligvis ikke.
Men da sa jeg ikke noe mer, til hu søstera, til Gøril, da.
For jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne heller, liksom.
Og jeg prøvde vel muligens å forklare det for Pia, at det var søstera til Gøril, som var der, på dansegulvet, da.
Men jeg kjente jo ikke hu søstera til Gøril så bra heller.
(Og jeg veit ikke hvor bra Pia kjente henne).
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med henne om, da.
Men det var liksom sånn, at Oslo, det var nesten som et fristed, for meg.
(Og muligens også for Pia).
Når det gjaldt å komme bort fra slektninger og kjente, som hadde mobba meg osv., under oppveksten, da.
Det var liksom mye friere å bo i Oslo da, syntes jeg.
Så jeg slappet nok mer av, i Oslo, enn på Berger, (eller i for eksempel Svelvik eller Drammen), da.
Men det her ble veldig rart da, husker jeg.
Og jeg har ikke snakka noe med hverken Gøril eller søstera hennes etter det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 38: Mer fra Ungbo
Det må vel ha vært i 1993 eller 1994 en gang.
At Glenn Hesler, Axel og jeg, tok T-banen, til Lambertseter for å spille tennis.
(En søndag vel).
På T-banen, så satt det også en babe, (vil jeg si), som Glenn Hesler og jeg, kikka litt på da, mens vi gikk av T-banen, på Lambertseter T-bane-stasjon der.
‘Ser på damer på min alder’, smalt det fra Axel, (som var 15-16 år vel), da.
Så Axel begynte å vokse opp, kunne det virke som.
Og han ble visst til en slags moralist eller feminist, (eller noe), kunne det kanskje virke som.
Ovenpå var han ihvertfall.
Og hu dama, på T-banen, hu hadde pupper og alt hu, (ettersom hvordan jeg husker det, ihvertfall).
Så hu var mer en babe enn en fjortiss, vil jeg si da.
Og det angrepet fra Axel, det hadde jeg ikke forventa meg.
For jeg var vel ikke vant til at Axel turte å være så frekk og direkte.
(Ihverfall ikke om seksuelle ting).
Men hverken Glenn Hesler eller jeg, svarte noe da, da Axel sa det her.
Jeg vet ikke hvorfor Glenn Hesler ikke sa noe.
Men jeg selv ble ganske paff, da.
Når jeg kunne spille tennis med en gutt på 16 år, (nemlig Axel da), så kunne jeg vel se på en babe på 16-17-18 år også, skulle man vel tro.
Men så ikke da, ifølge Axel.
Som liksom plutselig var som Oslos svar på Taliban da, (eller Ottar var kanskje mer kjent, på den tiden).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel var også nedlatende, en gang, på Ungbo.
(Et år eller noe etter det her vel).
Glenn Hesler hadde besøk av Bengt Rune og Kalle, (de biljard-kameratene til Øystein Andersen, fra Min Bok 2).
Og det er mulig at Øystein Andersen også var der.
Det husker jeg ikke helt.
Og så, så kom plutselig Axel på besøk, til meg, da vel.
(Eller om det var til Pia).
Og så kjefter han på Glenn Hesler og kameratene hans, som sitter og spiller et brettspill, som heter ‘Axis and Allies’ vel, (eller noe sånt).
Og sier til alle de, at de må komme seg ut på byen, og få seg damer, (eller noe).
Og jeg flytta jo fra Ungbo, i januar 1996.
Og Axel er jo født høsten 1978.
Så Axel kan ikke ha vært mer enn maks 17 år gammel, da han kjefta på Glenn Hesler og hele kameratgjengen hans.
Så Axel ble mer og mer kjepphøy, da.
Enda jeg hadde prøvd å advare han, det året jeg leide et rom av faren og stemoren hans, på Furuset.
Om at han burde være mer forsiktig med kjeften sin.
Hvis ikke så kunne han lett havne i bråk, (og sånn), seinere da, mente jeg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Kalle, (og kameratene hans), de begynte forresten å jobbe, med å drive en fiskebutikk, i Larvik.
Ikke så lenge etter det her vel.
(Fortalte Glenn Hesler meg, da).
Og det var en fiskebutikk i Nansetgata, som jeg hadde pleid å sykle forbi, under oppveksten min, husker jeg.
Og som jeg husker det, at det lukta vondt av.
Og det kunne Glenn Hesler bekrefte, (mener jeg å huske).
At Kalle og dem hadde sagt det, (til Glenn Hesler da), at de forrige eierne der, ikke var noe flinke, til å holde det reint, i butikken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg skulle på byen, i Oslo.
Så møtte jeg Bengt Rune, (fra Biljardhallen), ved Ellingsrudåsen T-banestasjon.
(Faren til Bengt Rune, nemlig Kurt som Glenn Hesler kalte for Skurt.
Han dreiv forresten også en pub, i Strømmen, på den her tida).
Bengt-Rune, (aka. Benkern), han bodde jo på Rasta.
Så det er mulig at han hadde gått, fra Rasta og til Ellingsrudåsen, da.
(Av en eller annen grunn).
Hva vet jeg.
Bengt-Rune, han skulle på Stedet, (som seinere skiftet navn til Tiger Tiger, vel).
Og jeg pleide også å dra på Stedet, på den her tida.
(Kanskje på grunn av at jeg ville unngå de ‘Snorre-folka’, altså de damene fra Bærum og han fra Ellingsrudåsen, som jeg traff på Snorre, nyttårsaften, 1994.
Hvem vet).
Så jeg møtte Bengt-Rune igjen, seinere den kvelden, på en bar, (som var inne i et ganske lite rom), inne på Stedet der, da.
For Bengt-Rune, han kjente bartenderen der, da.
Og bestilte masse forskjellige drinker og sånn, da.
Men jeg syntes at det var kjedelig, å bare stå der, og prate med bartenderen og Bengt Rune, da.
Så jeg gikk mest rundt på diskoteket der, og sjekka damer, da.
Eller jeg prøvde vel ihverfall.
For Stedet gikk vel gikk for å være et litt harry sted, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som Bengt-Rune og dem, var på besøk, hos Glenn Hesler, på Ungbo der.
Så spurte jeg dem, om dem hadde sett noen bra filmer, i det siste.
(Bare for å ha noe chatte om, da liksom).
Og da sa Bengt-Rune det, at en film som het ‘Bad Boys’, var bra, da.
Og da spurte jeg om det var en pornofilm.
For jeg syntes at det hørtes litt rart ut, det filmnavnet, da.
Men det var det visst ikke da, sa Bengt-Rune.
Og jeg hadde nettopp fått en bærepose, (eller om det var to bæreposer), med dårlige VHS-pornofilmer, av Øystein Andersen.
Ikke så lenge før det her, da, (var det vel).
(Som en eller annen bare skulle kaste da, sa Øystein Andersen).
Så det er mulig at det var derfor, at jeg lurte på, om den Bad Boys-filmen, var en pornofilm, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel, han hadde også en kamerat, fra Chile, (var det vel), som het Mariuano, (eller noe), husker jeg.
Og de kom en gang, for å besøke meg, på Rimi Nylænde der, (husker jeg).
(Fordi at Axel ville låne penger av meg vel.
Hvis ikke det var etter at jeg ble butikksjef der da, (høsten 1998).
Eller de var der kanskje flere ganger, det er mulig).
Og en annen gang, så var dem på besøk hos meg, på Ungbo der, (husker jeg).
Og da hadde jeg liggende en CD-singel, med Seigmen, (på rommet mitt), husker jeg.
For vi hadde fortsatt ikke MTV, men den sangen, den hadde jeg sett, på ZTV, (eller noe sånt), da.
Og den sangen, den satt Axel på, på stereoanlegget mitt da, mener jeg å huske.
Og et år eller to seinere, (etter at jeg hadde flytta fra Ungbo vel), så fortalte Axel meg det, at Mariuano og han, de hadde fått lov til å være backstage, før en Seigmen-konsert, på Sentrum Scene, (eller noe sånt), vel.
Og da hadde han ene i det bandet, han hadde liggi og knulla ei dame, rett foran alle de andre som var backstage der da, (fortalte Axel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En annen CD-singel, som jeg kjøpte, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo der.
(Hvis jeg husker det riktig).
Det var Oasis, med ‘Wonderwall’.
(Etter at jeg hørte den på TV eller radio, vel).
Og den første tida, etter militæret.
Så kjøpte jeg forresten CD-en ‘Dirt’, med Alice in Chains, (husker jeg).
Som var den CD-en, sammen med Red Hot Chili Peppers og ‘Blood Sugar Sex Magik’, som jeg hørte mest på, i 1993 og 1994, vel.
Sammen med ‘The Stone Roses’, (het vel det albumet), med nettopp the Stone Roses da, (som jeg kjøpte på CD, et år eller noe, før jeg dro i militæret, vel).
Og jeg hørte vel også en del på Pearl Jam, Nirvana og andre band som Stone Temple Pilots og Smashing Pumpkins, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4), da.
Hildegunn, hu digga ‘Creep’, med Radiohead, (husker jeg).
Og hu kjøpte også det nye Alice in Chains-albumet.
(Nemlig ‘Jar of Flies’, husker jeg).
Men det albumet, det likte ikke jeg så bra da, husker jeg.
Og jeg syntes også, at ‘Creep’ etterhvert ble en litt kjedelig sang, da.
(For den gikk så mye på TV også, da).
Så Hildegunn og jeg, vi hadde ikke helt den samme musikksmaken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det ‘Dirt’-albumet, det kjøpte jeg brukt, husker jeg.
Hos en brukthandel, ved Youngstorget der.
Så det albumet, (som var et av mine favorittalbum da, på 90-tallet), det kjøpte jeg for bare 40 kroner, eller noe, da.
Men det var nedgangstider, på den tiden.
Og nå i det siste, så har jeg lurt på det, om det kan ha vært Thomassen, fra lag 1, i Geværkompaniet, som hadde solgt den CD-en, i den bruktbutikken.
Hvis han fikk dårlig råd, etter militæret.
For lag 1, de pleide å spille det ‘Dirt’-albumet, det siste halvåret cirka, som vi var i militæret da, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hørte også på Pulp og ‘Common People’, på den her tida, (mener jeg å huske).
Så jeg fikk med meg ‘Brit Pop-bølgen’ da, selv om jeg jobba mye på Rimi, (og etterhvert også på Norsk Idrettshjelp), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 35: Nyttårsaften 1994
Nyttårsaften 1994, så befant jeg meg alene, husker jeg, på Ungbo der.
Uten at jeg husker hvor de andre var.
Jeg bestemte meg for å gå ut på byen.
Og jeg tok på meg dress vel.
(Siden det var nyttårsaften, da).
Så det må vel ha vært smokingbuksa og dressjakka til ‘party-dressen’ min, samt antagelig et blått og grønt Carlsberg-slips, som jeg en gang hadde fått, av Magne Winnem.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien bort til T-banestasjonen, så møtte jeg noen rånere, (må man vel kalle dem).
Jeg hørte at han ene sa, (til han andre), at hvis jeg så på dama deres, så skulle dem banke meg opp da, (eller noe).
Så jeg gikk ikke så bra overens med de lokale ungdommene, på Ellingsrudåsen, da.
Det var et ganske tøft og harry miljø der, må man vel si.
Litt prega av folk i bolebokser, for eksempel.
Det var liksom litt den stilen der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg på diskoteket Snorre, (i Rosenkrantzgata vel), husker jeg.
Og jeg satt bare i baren der da, for meg selv, (husker jeg), og drakk noen halvlitere, da.
Selv om det stedet var ganske fullt, så kjente jeg ingen der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt i baren der, så hendte det plutselig noe rart, husker jeg.
Ei smellvakker og hot ung blondinne kom plutselig og satt seg på fanget mitt der.
Og da skjønte jeg ikke noe, (må jeg innrømme).
Men jeg lot henne sitte der litt, da.
(For jeg ble litt paff vel).
Men jeg skjønte liksom ikke hvor hu kom fra, da.
Jeg hadde aldri sett henne før, for å si det sånn.
Og hu var så pent kledd osv., så jeg regna med at hu var fra Oslo Vest, eller noe.
Så jeg ba henne gå å finne seg en rik mann, etterhvert.
For jeg hadde ikke så god råd, da.
Så jeg tenkte at jeg hadde ikke råd, til å ha en dame som henne.
Og jeg følte meg litt mislykka da, (må man vel si).
Og jeg tenkte vel det, at det måtte være noen som tullet med meg.
Siden det plutselig dukka opp en dritfin, ung blondinne, som bare satt seg på fanget mitt, ved bardisken der.
Da var det noe galt, tenkte jeg vel.
(Selv om jeg nok var litt full, da).
Men hu blondinna virka vel ikke så full, tror jeg.
Hu gjentok spørrende etter meg, (må man vel si), det jeg hadde sagt, om at hu burde finne seg en rik mann.
Og så forsvant hu da, like raskt som hu hadde dukka opp, (må man vel si).
Men jeg tenkte vel ikke på å spørre henne, hvorfor hu hadde satt seg på fanget mitt.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Senere den kvelden, så møtte jeg også på et par unge damer, fra Bærum, (var det vel).
Jeg husker ikke om jeg møtte de også på Snorre.
Det er vel mulig at det ble litt vel pinlig på Snorre etter det at hu unge, smekre blondinna plutselig satt seg på fanget mitt der.
Så det er mulig at jeg gikk derfra etter det.
Det husker jeg ikke helt for å være ærlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker ihvertfall det, at jeg ble kjent med de to damene fra Bærum, da.
Og hu ene het det samme, som sjefen min.
(Nemlig Elisabeth).
Så det ble litt rart det og, husker jeg.
De damene, de ble også kjent med en annen kar, husker jeg.
Og det viste seg det, at han også bodde på Ellingsrudåsen, da.
Og hu andre Bærumsdama, enn hu Elisabeth, ga han skryt for jakka, (eller om det var frakken), sin, husker jeg.
For han hadde en dyr, lang skinnjakke da, som han hadde kjøpt på Grønland, tror jeg.
Mens jeg hadde på meg en billig, brun jakke vel, fra Hennes og Mauritz, eller noe.
Som jeg vel ikke brukte så mye, etter dette vel.
Hvorfor jeg ikke hadde på meg den vinrøde Levis-jakka, fra JC, på Oslo City.
(Som jeg kjøpte etter å ha jobbet på Forsvarets Overkommando, i 1990, den gangen).
Det husker jeg ikke.
Men jeg mener at jeg overhørte det, at hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, snakka dritt om den jakka, en gang, ovenfor ei kvinnelig kollega av oss, vel.
(Like etter jobb en gang, på Rimi Karlsrud, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu ‘andre’ Bærumsdama, hu sa også det, at hu trodde at hu Elisabeth ville kline, på slutten av kvelden, da.
(Hvis ikke dette var den andre gangen jeg møtte dem, da.
For alle vi fire møttes faktisk igjen en gang, cirka en ukes tid seinere vel).
Så jeg var sammen med hu Elisabeth, da.
Og han andre fra Ellingsrudåsen var sammen med hu andre Bærumsdama, da.
Kan man kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg klinte vel litt med hu Elisabeth, mener jeg å huske, da.
Like ved Egertorget, i Oslo sentrum, en natt til søndag.
(Noe sånt).
Selv om dette vel må ha vært i januar, så det må vel ha vært ganske kaldt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De to Bærumsdamene, de skulle vel ta nattbussen, tilbake til Bærum, eller noe.
Så det ble sånn, at han andre fra Ellingsrudåsen og jeg, vil gikk i lag, i motsatt retning, av den veien, som de to Bærumsdamene dro, da.
Etter at vi alle fire hadde avtalt å møtes igjen, helgen etter vel, på Egertorget, da.
(Den neste lørdagskvelden, må det vel ha vært).
Noe sånt.
Og han karen fra Ellingsrudåsen, han dro meg med inn på en kebabsjappe, i Karl Johan der.
(Like ved Stortorvet der).
For han var så fan av kebab da, husker jeg.
Og jeg var sulten, så jeg kjøpte også kebab, da.
Selv om den kebaben ikke smakte helt likt som den kebaben de hadde hatt i Brighton, i 1990, (som Øystein Andersen var så fan av da, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), men likevel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som vanlig på nyttårsaften, i Oslo.
(Jeg hadde jo stått og fryst, sammen med hu Laila Johansen, i taxikø, nyttårsaften 1989).
Så var det lang tid å vente på drosje.
For nattbussene gikk ikke på nyttårsaften.
Hvis ikke nyttårsaften tilfeldigvis var på en fredag eller lørdag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde ikke lyst til å stå å fryse, på taxiholdeplassen.
(Nede ved Østbanehallen/Plata der).
Så jeg tenkte ut en plan, da.
(Som vel egentlig var en plan, som Magne Winnem hadde prata om, en gang, et av de første årene, som jeg bodde, i Oslo).
Nemlig å begynne å gå ut mot Gamlebyen der.
(Eller hva det heter der igjen).
For å prøve å stoppe de drosjene som kom kjørende tilbake inn igjen mot sentrum, da.
Og en piratdrosje stoppa, da.
(Eller ‘privatdrosje’, som Laila Johansen vel ville ha sagt).
Etter at vi hadde gått i 10-15 minutter kanskje, da.
Og vi var ganske fulle og kalde, så vi satt oss inn i den piratdrosja, da.
Den piratdrosja, den var bygget sånn, at det ikke gikk an å åpne dørene innenfra.
(Dørhåndtakene var tatt bort).
Så han andre karen fra Ellingsrudåsen, han ble litt redd, tror jeg.
(Mens jeg var ganske drita, da).
Han piratdrosjesjåføren, det var en innvandrer.
Muligens en pakistaner, eller nord-afrikaner, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han drosjesjåføren, han visste ikke hvor Ellingsrudåsen var.
Men jeg sa til slutt Furuset Senter, da.
(Eller noe).
Og det visste han hvor var.
Og da vi kom dit, så forklarte jeg det, at vi egentlig skulle til Torgbua, (som var bare noen hundre meter lenger bort, da).
For han hadde ikke skjønt hvor vi mente, da vi prøvde å forklare veien, nede i Oslo sentrum der, da.
Men da skulle han ha 20 kroner ekstra, (eller noe), for å kjøre bort til Torgbua istedet for til Furuset Senter, da, (husker jeg).
(Og det sa jeg at var greit da, selv om det ikke var så mye lenger, til Torgbua enn til Furuset Senter, akkurat.
Men det sa jeg, bare for å bli ferdig med det, siden jeg ikke gadd å krangle om 20 kroner, liksom.
For avkjøringa til Furuset Senter, fra Gamle Strømsvei, den var mye lenger, enn avkjøringa til Torgbua, da.
Men jeg tror ikke at han piratdrosjesjåføren brukte så mye mer bensin, på å kjøre til Torgbua, (istedet for å kjøre til Furuset Senter), akkurat.
Men men).
Og han andre karen fra Ellingsrudåsen.
Han bodde langt unna Torgbua.
(Og mot Karihaugen, liksom i retning fra sentrum, da).
Men han turte ikke å sitte på med han piratdrosjesjåføren lenger, tror jeg.
Så han gikk også av ved Torgbua der da, husker jeg.
Også gikk han bort i retning av Ellingsrudåsen Senter der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lørdagen etter, så var jeg på Egertorget der, da.
Og han andre fra Ellingsrudåsen, han var også der, (husker jeg).
Men de to Bærumsdamene, de dukka ikke opp.
Så jeg sa bare hadet, og så gikk jeg i retning av Slottet, (og utestedene i den ‘vanlige’ delen av Karl Johan), der.
Men så ropte noen navnet mitt vel.
For da hadde nemlig de to Bærumsdamene kjent oss igjen, da.
Og de ville på et utested, som het 2 Brødre, (som lå bort mot Grønland vel), husker jeg.
(Altså ikke 3 Brødre, men 2 Brødre).
For de var kanskje ikke gamle nok til å komme inn på 20-års grense steder, eller noe sånt, da.
Jeg hadde jo nettopp blitt forfremmet, til Assisterende Butikksjef, på Rimi Nylænde.
Og hadde kanskje jobbet hele lørdagen.
Det er mulig.
Jeg hadde ihvertfall en sånn syvende sans-aktig ‘kalender-bok’, som jeg kikka litt i, for å se når jeg hadde fri vel, mens jeg stod i baren, på 2 Brødre der, da.
Og der hadde jeg jo skrevet ‘Elisabeth’, på en lørdag, da.
For Elisabeth Falkenberg og jeg, vi jobba jo annenhver lørdag, (som ledere, på Rimi Nylænde), da.
(I tillegg til fem vanlige vakter.
Så vi jobba en del ekstra, da.
Siden vi bare var to ledere).
Men da lurer jeg på om hu ‘andre’ Bærumsdama, lurte på om jeg da mente hu Elisabeth fra Bærum, når jeg hadde skrevet ‘Elisabeth’, i sjuende sans-en min.
For jeg skreiv enten ‘Erik’ eller ‘Elisabeth’ på lørdagene, da.
Ettersom hvem som hadde jobb-lørdag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel denne kvelden, som jeg klinte med hu Elisabeth da, ikke så langt unna Egertorget der.
For hu ‘andre’ Bærumsdama mente at hu Elisabeth ville at jeg skulle gå bort til henne der, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Hu Elisabeth, hu forklarte det, at hu hadde ikke lyst til å bli med opp til Ellingsrudåsen.
For hu skulle jobbe for faren sin, på en eller annen messe, ute i Bærum vel, dagen etter, da.
(Noe sånt).
Og etter det her, så ble det vel ikke til, at jeg traff de her folka, igjen.
(Mener jeg å huske).
Av en eller annen grunn.
Jeg likte vel kanskje ikke helt det opplegget.
Det var en ting å ha dame.
Men en kanskje en annen ting å få med et ekstra par på kjøpet.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Det ble ihvertfall ikke til at jeg traff de her folka igjen, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 32: Enda mer fra Ungbo
Rune, (som jo skulle være homo, ifølge søstera mi og Hildegunn), han gjorde en gang et ‘krumspring’, som fikk meg til å gjøre meg opp en negativ mening om han, (som jeg fortsatt har, må jeg innrømme).
Det som skjedde, det var det, at jeg skulle ned på Torgbua, en kveld, for å kjøpe noe røyk, eller noe.
Og så spurte jeg hele ‘Ungbo-gjengen’, (som satt i stua), om jeg skulle kjøpe med noe for noen, på Torgbua, (siden jeg skulle dit uansett, da).
Og da spurte Rune meg, om jeg kunne levere en videofilm for han, på Torgbua, da.
Det sa jeg at var greit.
Men stor var min overraskelse, da jeg fikk høre det, fra ‘Torgbua-dama’, at den filmen, den var lånt en dag for lenge.
Nei, da ble jeg irritert, og sa det, til hu som jobba der, (på Torgbua), at da fikk han som hadde leid filmen, (Rune), heller levere den selv.
For jeg aktet ikke å betale 30-40 kroner, for noen som ikke gadd å levere filmen sin i tide selv, da.
Og som lurte meg, (på en sleip måte), opp i problemer da, (må man vel si).
(Eller, jeg ble ihvertfall seende dum ut, på Torgbua der, da.
For da sa jeg jo noe sånt som, at jeg skal bare levere tilbake denne filmen, for noen.
Også får jeg den i trynet, at den er leid for lenge og at jeg må betale så og så mange kroner, da).
Så jeg tok med meg den filmen tilbake opp igjen, til Ungbo, da.
Og jeg fortalte vel Rune det, at jeg syntes at det var som en slags rekord, i ‘lavmål-oppførsel’, å be noen levere tilbake en film som man hadde leid for lenge, uten å si fra om det, at man hadde hatt den filmen for lenge, da.
Nei, etter denne episoden, så har jeg aldri stolt på han Rune igjen, selv ikke om det kun gjaldt den minste ting, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en annen rar episode, med han Rune.
En dag, så fortalte han meg det, på kjøkkenet, på Ungbo der.
At han hadde lånt en flaske cola av meg, i kjøleskapet, en dag, og så lagt den tilbake, den neste dagen, (eller noe).
Men det hadde ikke jeg merka da, (husker jeg).
Og Rune gjorde også et poeng av det, at han hadde lagt cola-flaska tilbake, med etiketten opp, sånn som jeg pleide å legge dem, (mente han).
(Men det må vel isåfall ha vært noe jeg gjorde uten å tenke meg om, siden jeg jobba i matforretning da, antagelig).
Men jeg må si at dette hørtes rart ut for meg, at jeg ikke skulle ha merka det, at han Rune rappa/lånte en stor flaske Coca-Cola av meg.
Den virka litt rar, den her historia da, (husker jeg at jeg syntes).
Så det er mulig at dette bare var en røverhistorie, fra han Rune, da.
Hvem vet.
For vi hadde nemlig hver vår hylle, i kjøleskapet der da, på Ungbo.
Og det var egentlig ikke lov å ta noe fra andres hyller, uten å spørre først, der.
Det var liksom sånn husreglene var, da.
Så han Rune brydde seg ikke noe om husreglene da, tydeligvis.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en veldig pussig episode, som skjedde, på Ungbo, som involverte søstera mi Pia og han Rune, da.
Rune hadde plutselig en dag spurt Pia om han kunne få låne bankkortet hennes.
(Fra Postbanken, (eller om det var Landsbanken), hvis jeg husker riktig).
Og da hadde Pia bare latt han Rune få låne bankkortet hennes, uten å reflektere noe over dette da, (virket det som, ihvertfall).
(Som om Pia var en tankeløs robot, kunne man vel kanskje si, da.
Noe sånt).
Og på Ungbo, så måtte vi fem, som bodde der, vi måtte dele, på en postkasse.
(En postkasse som stod i en rad av postkasser, (innebygd i veggen, må man vel si), ved inngangsdøra, til Skansen Terrasse 23 der).
Og det viste seg seinere, (fortalte Pia vel), at Rune hadde rappa Pia sin giro, fra Arbeidsformidlingen, (eller noe sånt).
Og så hadde Rune gått på postkontoret, på Ellingsrudåsen senter der, og sagt det, at Pia var dama hans.
Og vist dem bankkortet, til Pia, da.
Og på den måten fått ut pengene til Pia, da.
Fortalte Pia, i et Ungbo-møte, (var det vel).
(Et Ungbo-møte som kun Pia, Ungbo-dama, (som vel het Ann Bakke, ihvertfall så het vel ei av dem det, men det ble vel bytta på Ungbo-damene også, mener jeg å huske, den tida jeg bodde der), og meg, var på, da).
Og når jeg spurte Pia, i det Ungbo-møtet, om hvorfor hu hadde gitt bankkortet sitt, til Rune.
(Uten å tilsynelatende reflektere over hva han Rune skulle med det bankkortet hennes, da).
Så svarte ikke Pia noe, (og hu Ungbo-dama sa vel heller ikke noe, da jeg spurte Pia om det her vel).
(Og det er mulig at Pia prata om at hu hadde anmeldt det her til politiet, (eller noe sånt), og.
Mener jeg ganske vagt å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 30: Mer fra Drammen
Jeg husker også det, at mens Pia var gravid, så var Pia og jeg, på en fest, (som Christell visste om vel), oppi Bragernesåsen vel, et eller annet sted, langs Drammenselva.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at Pia tok en røyk, og begynte å røyke.
Og at jeg tulla med Pia, siden hu var gravid, og tok og krølla sammen røyken hennes, mens hu hadde den i kjeften omtrent, da.
Og da ble nesten de her Drammens-folka gærne, husker jeg.
For da begynte dem nesten å skulle blande seg, da.
Og han ene der begynne å bråke med meg nesten, da.
For han visste vel ikke det, at Pia var gravid da, tror jeg.
Men så skulle han visst ikke bråke likevel, da.
Men han ‘bråkern’ sa at jeg var ‘konge’ da, eller noe.
(Noe sånt).
Så den her episoden var litt utrivelig da, må jeg nesten si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at dette var andre juledag, eller noe, den jula, som vi feira i sengebutikken, i Drammen.
(Nemlig jula 1994).
Men det skal jeg ikke si helt sikkert.
Ihvertfall så var det på rundt den her tida.
Siden Pia jo bare har vært gravid en gang.
Og det var fram til sommeren 1995.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det var den her dagen, at jeg havna på utestedet Børsen, i Drammen.
(Der hvor sønnen til Torbjørn Jagland, seinere ble dratt ut fra, og banka opp, av noen utlendinger, en gang, mener jeg å ha lest, i en nettavis).
Christell var vel også der, tror jeg.
(Og ihvertfall Hege fra Rødgata, som bodde sammen med Christell, på den her tida).
Og Christell kom ut av dusjen da, der hu bodde, ut mot Konnerud, husker jeg.
Og hu hadde tatt på seg kjole vel, og parfyme og sånn, da.
(Mener jeg å huske).
Så jeg begynte å tulle med Christell litt, og spurte om jeg kunne få lukte på parfymen hennes, da.
(For jeg var kanskje litt full, da).
Og det fikk jeg lov til da, husker jeg.
(Men jeg kan ikke huske hvordan parfyme-merke det var, som Christell bruke igjen, lenger.
Men det var et eller annet dyrt og moteriktig merke, da.
Og som lukta godt vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte jeg.
Men men.
Og så havna vi på Børsen da.
Og jeg tror at dette var en slags helligdag.
For Børsen var vel det eneste stedet, som hadde åpent, tror jeg.
Og jeg gikk inn ved et slags dansegulv der, eller noe.
Og flørta med ei dame jeg møtte der, og fikk lukte på parfymen hennes også da, (husker jeg).
For jeg var kanskje litt kjedelig, og brukte bare det samme, (nyoppfunnede), sjekketrikset mitt, om igjen, da.
Og hu dama, (som var ei brunette vel), hu brukte faktisk den samme parfymen, som Christell gjorde, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så begynte det å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.
Og noen hadde kjøpt to flasker Lysholmer-øl, i baren, like før stengetid.
Og så hadde dem ikke hatt råd til å betale, for de her flaskene, da.
(Noe sånt).
Men jeg sa at jeg kunne kjøpe de, da.
Siden bartenderen allerede hadde åpna de to flaskene, da.
(Og siden at ølserveringa snart stengte, (eller muligens allerede var stengt).
Og bartenderen begynte å prate om de her to flaskene, til en annen kar, som stod ved bardisken der, ved siden av meg, eller like før meg, da.
Noe sånt).
Så jeg ble gående rundt, med to Lysholmer-flasker, som jeg prøvde å drikke opp, rundt stengetid, på det her utestedet, da.
Enda jeg var rimelig full fra før av da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på veien hjem, så gikk jeg aleine over Bybrua, fra Bragernes, til Strømsø da, (husker jeg).
Og ved Globusgården, (i Strømsø sentrum, må man vel kalle det), så rappa jeg et Drammens Is-flagg, som hang utafor en, (for meg ny, ihvertfall), Narvesen-kiosk, (var det vel), i Globusgården der, da.
Og som at jeg syntes var morsomt da, i fylla.
(For jeg kjeda meg vel kanskje litt, da).
Og jeg tok med meg det Drammens Is-flagget hjem til Christell og Hege fra Rødgata, da.
(Som jeg, på en eller annen måte, klarte å finne veien hjem til, i fylla, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dagen etter, så hjalp jeg vel såvidt til med å rydde bort de her Lysholmer-flaskene, (var det vel), som jeg vel hadde tatt med meg, minst en av vel, hos Christell og dem der da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(Noe sånt).
Og jeg husker det, at søstera mi Pia, hu begynte å prate om omskjæring av kvinnelige kjønnsorganer, (sånn som hu hadde sett på TV, eller noe, at dem dreiv med i Afrika), med Hege fra Rødgata, mens jeg var i stua der og hu Hege var i kjøkkenet der vel, og Pia stod et sted midt imellom oss cirka, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min hadde kjøpt et digitalt reklameskilt, til sengebutikken, som han ville, at jeg skulle se på, dagen etter at jeg hadde vært på byen, vel.
Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle se på det skiltet, men.
Men jeg gjorde det ihvertfall, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen måneder etter det her, (må det vel ha vært), så flytta Christell, til Vollsveien, på Skøyen, i Oslo, (av en eller annen grunn).
Og jeg husker det, at Pia dro med Axel og meg, på besøk der, en gang.
Christell bodde like ved Rimi Skøyen der, (heter vel den butikken).
Og den gangen Axel og jeg var med Pia dit, så hadde Christell besøk av masse unge damer kledd i joggebukser, (eller trange olabukser), eller noe sånt, vel.
Det var vel muligens de jentene fra Nesbygda, som Christell hang sammen med, den gangen, som hu ville at jeg skulle besøke henne, i Havnehagen, etter at jeg hadde flytta til Oslo, og var på helgebesøk hos Ågot og Pia, på Sand, (en episode som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spurte Christell om hva hu dreiv med, på fritida, i Oslo der.
Og Christell svarte det, at hu satt for det meste hjemme, og så på TV.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da Axel, Pia og jeg, dro derfra, for å ta trikken, tilbake til Oslo sentrum, da.
Så forlot Christell venninnene sine, for en stund.
Og hu fulgte etter Pia, Axel og meg, ut i gangen der, da.
Og hu sa det, at hu syntes, at Axel og meg, så nesten like ut, (eller noe).
(For dette kan vel kanskje ha vært sommeren/høsten 1995, så Axel var kanskje cirka søtten år, da.
Og han hadde vel trent mye karate og kung-fu, da.
Så han var svær for alderen da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På trikken, tilbake til Oslo sentrum.
Så var Axel rimelig ‘breial’, (eller hva man skal kalle det), husker jeg.
For han begynte å si høyt på trikken, noe fra Lille Lørdag, som jeg først hadde begynte å ‘bable’ om vel.
Nemlig ‘kebab ut av Norge’, husker jeg.
For jeg syntes at den Lille Lørdag-serien var så artig, da.
Selv om det vel var Pia som først hadde oppdaget denne serien, og begynte å bable om ’70-talls-kameratene’ og ‘Gjedda’, osv.
Mens hu fortsatt bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse der), vel.
Og jeg skjønte først ikke helt den Lille Lørdag-serien.
Før jeg en onsdag kom hjem fra jobben, og tilfeldigvis så på den ‘mitt drømmeprogram’-sketsjen.
Hvor Harald Eia begynte å prate om hvilke media som ble mest lest på Rutebilstasjonen i Arendal.
Og pornobladet Aktuell Rapport vant, (var det vel).
Og han redaktøren fra Aktuell Rapport, han fikk presentere bladet sitt, i studio der, da.
Og Eia sa at han ligna på Guffen, i Donald Duck, osv.
(Og jeg hadde vel også såvidt, (før det her), fått med meg den skjetsjen, når Eia skulle finne ut om rette eller rifla pommes frites, smakte best, da).
Så etter det Lille Lørdag-programment, hvor Harald Eia fant ut hvilke media, som var mest populære, på Rutebilstasjonen, i Arendal.
Så ble jeg rimelig Lille Lørdag-fan da, husker jeg.
Og jeg prata vel med Axel om den her ‘Min drømmeserie’-sketsjen, som jeg nettopp hadde sett, på TV, da.
På trikken da vel.
Så den gangen, som Axel, Pia og jeg, besøkte Christell, på Skøyen der.
Det må nok ha vært like etter at den Min Drømmeserie-episoden, hvor de prata om ‘kebab ut av Norge’, ble sendt, da.
For jeg husker at Axel dreiv og vel nesten ropte, ‘kebab ut av Norge’, på trikken, som vi tok tilbake, til Oslo sentrum, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes forresten at det var vanskelig å få noe særlig kontakt, med Christell og venninnene hennes, (husker jeg).
Det var vanskelig å få til noe særlig samtale, som det liksom var ordentlig flyt i da, med både Christell og venninnene hennes, husker jeg, at jeg syntes.
Men det var kanskje fordi at jeg ikke kjente de her venninnene, til Christell, fra før av, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 27: Enda mer fra Rimi
Hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu bodde jo mellom stasjonene Haugerud og Furuset, (langs Furusetbanen), et sted.
Så hu dro jo samme vei, hjem fra jobben, som meg.
(For ingen av oss hadde bil.
Selv om hu Hilde noen ganger ble henta av faren sin, og da hendte det at jeg også fikk sitte på, og de vel kjørte meg, til Torgbua der, vel.
Og jeg husker det, at jeg diskuterte slipsknuter, en gang, med faren til hu Hilde, fra Rimi Hellerud, mens han kjørte hu Hilde og meg, hjem fra jobb, på Rimi Nylænde.
For Rimi-uniformene, på den tida, de var som de første uniformene, på OBS Triaden hadde vært.
Nemlig at de bestod av skjorte og slips da, (blant annet).
Så et tema, som kunne gå igjen, i Rimi-butikkene, på 90-tallet.
Det var slipsknuter da.
Siden ikke alle som jobba i Rimi, (ihvertfall ikke en del av damene, husker jeg), kunne knyte slipsknuter, da.
Men Arne Thomassen, (faren til Axel), hadde lært meg det, (å knyte slips), mens jeg jobba på OBS Triaden, og leide et rom av Axel og dem, på Furuset, i studieåret 1990/91, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som hu Hilde fra ved Furuset og meg, skulle ta T-banen hjem, etter jobb, fra Lambertseter T-banestasjon der.
(Vi tok først Lambertseterbanen, (i retning sentrum), ned til Brynseng, hvor vi byttet til Furusetbanen, som kom fra sentrum, da).
Så stod det ei kjent dame, som plutselig sa hei, på T-banestasjonen, på Lambertseter der, husker jeg.
Og det viste seg å være Ruth Furuheim, fra Bergeråsen, som hilste på Hilde og meg.
Vi hadde vel Rimi-uniformene på oss, tror jeg.
For hu Hilde likte ikke å vente på folk, mens de skifta da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg mener å huske at det var ganske varmt i lufta.
Så dette var vel våren/sommeren 1994, vil jeg nok tippe på.
Ruth sa at hu hadde vært og solgt leiligheten til Dag.
Dag var sønnen hennes, og vel hennes eldste sønn, tror jeg.
Dag Furuheim hadde jo jobba for faren min, på Strømm Trevare, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Jeg fikk meg ikke til å spørre om hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin selv.
For det lukta alkohol, av pusten til Ruth Furuheim, da.
Så jeg skjønte at hu enten hadde vært på flaska eller drukket noen glass vin, (eller noe), da.
Så jeg ble litt flau over Ruth Furuheim, da.
Så da Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, satt for oss selv, på T-banen, når den dukket opp der, da.
Så unnskyldte jeg hu Ruth da, ovenfor hu Hilde.
Men Hilde mente det, at hu Ruth ikke var noe å unnskylde, da.
Men jeg ble litt flau over hu Ruth Furuheim, siden det var tydelig for meg, at hu hadde drukket, da.
Og at Dag Furuheim hadde bodd i Oslo, det var nytt for meg.
Så jeg ble også litt overrasket over dette at Dag hadde bodd i Oslo, og jeg ble overrasket over å møte noen fra Bergeråsen der også, (like ved der jeg jobbet i Oslo), for det var ikke ofte at det skjedde, (for å si det sånn).
Og jeg ble flau, siden Ruth Furuheim hadde drukket, da.
Så Ruth Furuheim er kanskje nesten en sånn mystisk figur, i livet mitt.
For hu var jo i konfirmasjonen min, selv om ikke faren min var der.
(Borte hos Ågot, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og det var jo sønnen hennes, (Thor Furuheim), som døde, i hagen, til mine tidligere bestekamerater, Petter og Christian Grønli, like før, at jeg ble kjent med dem, noen måneder etter at jeg flytta til faren min, høsten 1979.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Nylænde, så var det også en Ringnes-konsulent, som het Kjell.
Som stabla Ringnes-varene og som tok bestillinger, da.
Og han husker jeg at sa det, etter at Hilde hadde begynte som assistent i Rema og så seinere blitt butikksjef der.
At hu Hilde, hu jobba bra, som assistent, men som butikksjef, så jobba hu visst ikke i et like raskt tempo, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På 30-års dagen til butikksjef Elisabeth Falkenberg.
Så ville Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg skulle bli med på å spleise, på gave, til butikksjefen.
Enda jeg ikke var invitert i 30 års-laget(!)
Vi prata vel om å kjøpe en flaske alkohol, til Falkenberg, og at det hadde vært en grei gave, da.
For vi fant ikke på noe annet.
Og da foreslo jeg whisky da, siden Falkenberg jo var lesbisk, og vel mannen i forholdet, (regna jeg med, ihvertfall).
Så Hilde fra Rimi Hellerud, og meg, vi spleisa på en ganske dyr flaske whisky da, (som kosta rundt 400-500 kroner vel), til Elisabeth Falkenberg, (på 30 års-dagen hennes), som Hilde kjøpte på Vinmonopolet, (var det vel).
Men jeg ble ikke invitert på feiringa, da.
Og uka etter den her festen, så fikk jeg noen rare spørsmål, fra Falkenberg, om hvorfor vi hadde gitt whisky i gave, til henne, da.
Så det var kanskje feil gave, som jeg hadde foreslått å gi, da.
(Siden vel både Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, begynte å ‘bable’ om den her gaven, i dagene etter festen, da.
Så det var et eller annet med den whisky-flaska, da.
Men jeg at jeg skjønte, ihverfall).
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En lørdag, i 1993 eller 1994, så ringte Magne Winnem meg, på Rimi Nylænde, og spurte om jeg ville være med, på bursdagen til Geir, (assistenten til Magne Winnem, som bodde, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gt. 5, på St. Hanshaugen).
Winnem sa til meg, at de som egentlig var invitert, i bursdagen til Geir, ikke kunne komme, likevel.
Men jeg svarte det, at ikke gjorde meg noe da, at jeg egentlig ikke hadde blitt invitert, (for jeg hadde ikke så mye sosial-liv, på den her tida), da.
Og jeg så vel på det her, som en sjanse til å møte noen damer da kanskje, for eksempel hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, som jeg mente at jeg hadde lagt merke til, at gikk ganske greit, sammen med han Geir, vel.
(Så jeg regna vel kanskje med at hu kom til å være der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hos Geir, så var vel både Sophie og ei nord-norsk dame, mener jeg å huske.
Jeg ble ganske full, og det var vel sånn, at jeg var på to fester, hos han Geir, som hu Sophie også var på, mener jeg.
Og på en av de festene, så tulla de fælt, husker jeg.
For de satt fram et glass, som alle skulle helle slunker i, og spytte i, og sånn.
(Forklarte hu Sophie meg, på begynnelsen av festen, mens jeg fortsatt var edru, husker jeg).
Og senere på kvelden, på den festen, når jeg hadde blitt ganske så full, og satt og prata med hu Sophie, i sofaen der.
Så klarte jeg å begynne å drikke av det ekle glasset, da.
Mens jeg satt i en sofa og prata med hu Sophie der da, var det vel.
(For jeg ble rimelig full etterhvert der, da.
Kanskje fordi at jeg hadde jobba den dagen, eller noe
Det er mulig).
Så det var veldig flaut da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, på Rimi Nylænde, før jeg dro på den festen.
Så flørta vel hu fine, blonde kassadama der litt med meg og, (tror jeg).
(Selv om hu var sammen med han Magne, (fra Rimi Nylænde), vel).
For da jeg kjøpte øl, (må det vel ha vært).
Så klønte hu dama så mye, at hu klarte å få til det, at et hjul, på kontorstolen, som hu satt på, i kassa, falt ned, i et hull, som var i gulvet, i kasse 1, på Rimi Nylænde.
(For Rimi Nylænde var en gammel butikk, da.
Som hadde hett Balstad, like etter krigen, da blokkene på Lambertseter ble bygget, som Norges første drabantby.
Og folk hadde visst stått i kjempelange køer, for å handle på Balstad, i gamle dager, (fortalte noen, mener jeg å huske).
Og det hadde nok vært diverse ombygninger osv., i den butikken, siden den tid.
Så det var en litt nedslitt butikk, (som vi jobba i), og det var en del utfordringer der, som man ikke hadde, i mer moderne butikker, som masse rare lagerrom og ganger, (som noen kalte for katakomber), i kjelleren, og diverse hull i gulvet og upraktiske søyler osv., i første etasje, (hvor salgsområdene var da), husker jeg).
Sånn at hu ‘dreit seg ut’ da, må man vel ihvertfall si.
(Når jeg betalte for ølen, etter å ha prata med Winnem på telefonen der, da.
Var det vel, hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
