http://www.dagbladet.no/2012/06/18/nyheter/innenriks/politijakt/brann/22173258/
Stikkord: Oslo
-
Min Bok 4 – Kapittel 21: Enda mer fra sommeren/høsten 1993
Jeg husker det, at Magne Winnem, sommeren/høsten 1993, dro meg med, på en fotball-trening, med Rimi sitt bedriftsfotball-lag, på Ekeberg, (var det vel, hvis jeg husker det riktig).
Jeg husker at vi spilte mot noen små mål der, ute på en gressbane, på den her treninga, da.
Og jeg husker det, at jeg fikk ballen, rett foran målet, og en forsvarer var rett bak meg.
Og jeg husker det at jeg liksom la ballen en drøy halvmeter foran meg kanskje, da.
Og så kom forsvareren opp i ryggen på meg.
Og når jeg fikk igjen balansen og kontrollen, (etter å ha fått forsvareren opp i ryggen).
Så bare pirka jeg ballen inn i det lille målet der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen uker/måneder, etter den her fotballtreninga.
Så ble jeg spurt, gjennom Magne Winnem, om jeg kunne være med, å spille en kamp, for Rimi sitt bedriftfotball-lag, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
Kampen gikk i en ganske liten hall, på Voldsløkka, som ligger litt nord for Kiellands Plass, (der hvor jeg bodde i Uelands Gate, de første par ukene, som jeg bodde, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Jeg tok T-banen ned til Jernbanetorget, fra Ellingsrudåsen.
Også tok jeg vel den bussen som pleide å hete 18-bussen, (da jeg gikk på NHI, på Frysja, det første året, som jeg bodde i Oslo), opp til ved Voldsløkka der da.
(Banen til Skeid er vel forresten like ved den hallen, hvis jeg husker det riktig).
Jeg var kanskje litt nervøs, siden jeg ikke hadde vært på Voldsløkka før vel.
Og jeg hadde jo bare vært på en trening, og aldri spilt noe bedriftsfotball før.
Og Magne Winnem skulle ikke være med å spille selv, (av en eller annen grunn).
Så jeg husker at jeg hadde veldig løs mage, den her søndagen.
Og måtte finne doen, i garderoben der, før jeg var klar til å spille.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spilte mot et veldig bra lag, (sånn som jeg husker det).
Og Rimi lå etterhvert under med to-tre mål, uten å ha skapt de helt store sjansene vel.
Men plutselig så var Rimi organisert, med liksom fire-fem folk i angrep, over hele banens bredde, og like foran målet, til det andre laget, da.
Og jeg spilte vel i angrep, (ihvertfall ikke i forsvar, vel).
Og jeg fikk en ide, for jeg tenkte det, at det laget vi spilte mot, det var så bra, at vi måtte prøve å gjøre noe ekstra, for å få mål.
(For han keeperen var så bra da, på motstanderlaget).
Så jeg pekte til han på Rimi, som hadde ballen.
At jeg ville ha ballen, litt foran og til høyre for meg vel.
(Og jeg stod til høyre for målet til motstanderen, og så ut på banen, da).
Og når ballen kom, akkurat der jeg pekte, (må jeg si), som en kort pasning, da.
Så klinte jeg til, alt jeg kunne, med et hardt hælspark.
Som gikk mot det lengste hjørnet, i målet, til motstanderlaget.
Keeperen klarte såvidt å få gitt retur.
Men så var det en annen Rimi-spiller der, som fikk returen i beina vel, og klarte å få sparka ballen i mål, da.
Så da fikk Rimi også et mål, da.
Og spillet jevna seg vel litt mer ut, etter dette.
(Selv om Rimi vel likevel tapte kampen ganske klart, vel).
Og jeg fikk nesten en sjanse, alene mot keeper, en gang, mener jeg å huske.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg tok ballen fra en motstander vel, og begynte å løpe mot motstandermålet, da.
Hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter kampen, så sa jeg det, til de andre spillerne, fra Rimi, der.
(Litt vel fornøyd med meg selv kanskje, etter det hælsparket).
At dem bare kunne si fra, hvis dem trengte noen fler spillere, en seinere gang og.
(Noe sånt).
Men da var det noen der som ikke likte den måten jeg ga beskjed på, (eller noe), virka det som, for meg.
(Jeg mener ihvertfall at jeg overhørte noe ‘surving’ der, må man vel kalle det).
Og det blei aldri til, at jeg hørte noe mer, fra det her bedriftslaget, til Rimi, etter det her, da.
Og jeg husker ikke hva de folka på det laget het heller.
Selv om jeg mener at det var en kar der, med mørk/brun lugg/sveis, (eller noe), som var en slags kaptein, (eller noe), vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk forresten flashback, her om dagen.
Og det lurer jeg på, om må ha vært fra tiden, som jeg var på Unge Høyre-møter, i Høires Hus, våren/sommeren 1991.
Det var vel bare et, eller maks to, møter, som jeg var på der.
Men jeg lurer på om det kan ha vært Jan Tore Sanner, som fortalte det, på et møte der, i Høires Hus, om at i Norge så var lovverket så rotete.
Og at det fantes hundrevis av lover som det burde ha vært ryddet opp i.
Men om det var hos Unge Høyre, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Dette kan muligens også ha vært noe som en lærer har sagt, på en skole jeg har gått på, en gang i tida, også.
Det er mulig.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også to billetter, til filmen Secondløitnanten, i posten, (hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), ikke så lenge etter at jeg var ferdig, i militæret, (må det vel ha vært).
(Hvis det ikke var helt på slutten av militæret, da).
Men da hadde jeg ingen å gå på kino med, husker jeg.
Så jeg gikk aleine, på Colosseum kino, i Oslo Vest, (der hvor klassen min på ungdomsskolen hadde sett Staying Alive, og hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med noen ganger, og vi satt i en kino-bar der en gang, blant annet, husker jeg, mens vi venta på at en kinoforestilling, skulle begynne, vel. Og det jo var også på Colosseum at jeg så Terminator 2, den gangen, som jeg traff Camilla Skriung, på vei til Majorstua T-banestasjon, etter kinoforestillingen, da).
Men jeg fikk bare brukt den ene billetten da, husker jeg.
For på den tida, som Secondløitnanten hadde premiere.
Så hadde jeg ikke så mange folk som jeg omgikks med, da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Men jeg husker det da, at jeg satt i en ganske liten kinosal vel, på Colosseum kino der da, mens jeg prøvde å gjenkjenne meg selv, på lerretet, da.
(Noe som jeg ikke syntes at noe særlig lett, for å være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I tida etter militæret, så pleide Glenn Hesler, Magne Winnem, halvbroren min Axel og jeg, å drive mye med sport, på fritida.
På lørdager, om våren/sommeren, så pleide Glenn Hesler og jeg, (dette må vel ha vært i 1994), noen ganger å spille fotball, på et sted, som Glenn Hesler visste om.
Og det var på Skårer-sletta, mellom Metro-senteret og Triaden der, i Lørenskog.
(Men nærmere Metro-senteret enn Triaden, da).
Der var det en ikke så utrolig stor gressbane, som det hendte at vi spilte på, når jeg hadde fri fra jobben, osv.
(Selv om vi dro oftere, vil jeg si, til Lambertseter, hvor vi for det meste spilte tennis.
Jeg fikk en brukt tennis-racket, til bursdagen min, i 1994, (må det vel ha vært), av Glenn Hesler, og den racketen, den var det et så stort hode på, at den smashet jeg vel ikke så bra med, vel.
Så om det var for at jeg skulle spille dårligere, at jeg fikk den racketen.
Hm.
Hva vet jeg).
En gang, en lørdagskveld, (må det vel ha vært), som Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, på Skårersletta der.
Så gikk det forbi to tenåringsjenter, (husker jeg).
Og de ville spille litt fotball med oss, da.
Og hu ene av dem, hu kjempa så mye mot meg, om ballen, og ville ikke gi seg, så det var jo nesten som forspill omtrent, (må man vel si).
(Og jeg var kanskje litt sliten fra før da, etter å ha spilt i mange timer antagelig, så jeg klarte kanskje ikke så lett å ta ballen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som Axel, Glenn Hesler og jeg, spilte tennis, på Lambertseter.
(Sommeren 1994 eller 1995, vel).
Så var det ei pen, ung frøken der, som spilte tennis mot faren sin, (eller noe), husker jeg.
Og hu hadde noen store, stramme pupper, (husker jeg), som syntes godt, gjennom t-skjorta hennes, da.
Så mens hu og faren gikk forbi Axel, Glenn Hesler og meg, som stod å venta på en ledig tennisbane, eller nettopp hadde dukka opp der vel.
Så smalt det bare, ‘bomber og granater’, fra meg da.
Siden vi vel ikke var helt vant til det, å se sånne skikkelig ‘babes’, (må man vel kalle henne), på tennisbanene der, med skikkelig store pupper og sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn forresten, noen ganger, på Lambertseter der, at en idrettsforening, (eller noe), lot en dør, til et rom, som det stod en brusmaskin i, stå åpen.
Og det var den samme typen gammeldagse brusmaskin, som de hadde inn en kjellerdør på Larvik sykehus der, på 70-tallet, (og som Frode Kølner vel viste meg, cirka nedenfor det rommet, som hu hjerneskada tanta hans, (som jeg har skrevet om i Min Bok), holdt til, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi fant den brusautomaten, så skulle jeg liksom tøffe meg litt, for Axel og Glenn Hesler, og vise dem hvor sterk jeg hadde blitt, i Geværkompaniet, da.
Så da prøvde jeg det et par ganger, (husker jeg), å bare røske og dra noen brusflasker, ut av den brusautomaten, uten å betale, da.
Men det var bare en gang eller to, at jeg gadd det.
For dette var mest for sportens skyld, for meg liksom, (og jeg fikk vel kanskje også et flashback, til Larvik, på 70-tallet, hvor det ikke var helt uvanlig, for gutter, å prøve å rappe brusflasker, fra brusautomater, selv om det var veldig vanskelig, (husker jeg), og jeg vel aldri klarte å få til det selv, (men noen andre gutter fortalte meg at det var mulig, da)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
‘Party-dressen’ min, den hadde jo blitt slitt ut, på byen, under studietiden.
Og jeg syntes vel ikke det, at det var så artig, på Radio 1 Club/Hit House lengre, som det hadde vært, på slutten av 80-tallet.
Og garderoben min, den var veldig liten da, etter studietiden og militæret.
Og Glenn Hesler han dro så godt som aldri ut på byen.
Og Axel var jo bare 15-16 år, på den her tida.
Så det hendte mye oftere, at jeg spilte fotball, badminton eller tennis i helgene.
Enn at jeg dro ut på byen og festa og drakk og tulla med damene, på den her tida, da.
For jeg bodde jo så langt unna Oslo sentrum, som man kunne komme omtrent, i Oslo.
I Skansen Terrasse 23 der, da.
Og hvis jeg skulle på byen, så måtte jeg gå aleine, for Magne Winnem, han hadde jo gifta seg med Elin Winnem og blitt ‘tøffel’, (må man vel kalle han).
Og Glenn Hesler, han gikk så og si aldri ut på byen, (av en eller annen grunn), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, at det nærmeste, det å gå ut på byen, som Glenn Hesler, noen ganger ble med på.
Det var at han ble med, noen ganger, til bowlinga, på Strømmen Storsenter der.
Hvor vi pleide å spille bordtennis, noen ganger.
Og det var jo artig det, men så mange damer, det var det vel kanskje ikke der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som Pia liksom skulle være sosial, med Glenn Hesler og meg, av en eller annen grunn, da.
Så fikk hu oss til å dra til Strømmen Storsenter da, for å spille biljard vel.
(I Glenn Hesler sin bil da, siden jeg selv ikke hadde lappen og bil ennå, på den her tida).
Men den ‘seansen’, da Pia liksom skulle ‘finne på noe sosialt’, på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, da.
Det ble som noe kunstig, for meg, vil jeg nesten si.
Dette var liksom ikke som noe Pia selv hadde lyst til å gjøre, (virka det som, for meg).
Det ble som noe påtvunget, da, (må man vel kanskje si).
Så hva Pia mente med å dra med Glenn Hesler og meg, på den her påtvungne og humørløse seansen, (må man vel kalle den), på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 20: Mer fra sommeren/høsten 1993
Jeg husker det, at jeg dro til Manpower, like ved Egertorget, i Karl Johan, sommeren /høsten 1993, etter endt førstegangstjeneste, da.
For å prøve å få meg en kontorjobb, via Manpower, da.
Og han saksbehandleren, som jeg prata med der.
Han var imponert over progresjonen min, på videregående, og til og med det første året, på NHI, (husker jeg at han sa, på dialekt vel).
Og han var også imponert over alle de diplomene, som jeg hadde fått av Forsvaret, da jeg var ferdig med førstegangstjenesten, siden jeg hadde klart å ta så mange ferdighetsmerker der, under tiden min i Geværkompaniet, da.
(For jeg hadde satt de diplomene, inn i en perm, sammen med vitnemålene og attestene mine, og sånn, da).
Så han var veldig positiv til mulighetene mine, for å få meg jobb gjennom Manpower da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det som skjedde, det var det, at jeg ikke hørte noe, fra han Manpower-karen.
Og da jeg dro ned dit igjen, (var det vel), så virka han Manpower-medarbeideren plutselig veldig sur eller grinete da, (vil jeg si).
Så jeg husker at det var sånn, at jeg lurte på, hva som hadde skjedd, siden han Manpower-medarbeideren, gikk fra å være så vennlig og positiv, den ene uka, til å bli så sur, en av de neste ukene, da.
Og etter at jeg var der, hos Manpower på/ved Egertorget, den andre gangen.
Så hørte jeg aldri noe mer fra de.
Og jeg ville ikke dra dit noen fler ganger heller, siden han konsulenten deres var så sur, da.
Så etter at jeg skjønte det, at han Manpower-konsulenten, var så grinete, så fokuserte jeg heller på det, å prøve å få meg en faste jobb, istedet for å prøve å få meg vikariat gjennom Manpower, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang forresten, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, for å kopiere noen vitnemål, for noen jobbsøknader, som jeg fant i Aftenposten, (eller noe sånt), vel.
Så møtte jeg tilfeldigvis hu unge dama, fra OBS Triaden, (og Lindeberg-området vel), med ‘kommune-farget’ hår, (er det vel, som de kaller det).
Jeg var vel kanskje litt flau over det, at jeg var delvis arbeidsledig, på den her tida, (jeg jobba jo bare annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, de første ukene/månedene, etter militæret).
Så jeg lata vel kanskje som, at jeg var ekstra opptatt, av å bruke den kopimaskinen, på Arbeidsformidlingen der, da.
Mens hu fra OBS Triaden stod like vel meg, inne på Arbeidsformidlingen der, sammen med en venninne, da.
Og hu fra OBS Triaden, hu kom vel heller ikke, med noen særlig klare spørsmål, hu heller.
Så det var ikke sånn at vi hadde noe særlig samtale, å skryte av, akkurat, inne på Arbeidsformidlingen der.
Vanligvis, så klarte jeg vel å prate litt med henne, på den tida, som jeg jobba, på OBS Triaden, ihvertfall.
(Hvis vi tok den samme bussen hjem fra jobb, osv).
Men inne på Arbeidsformidlingen der, mens jeg kopierte de vitnemålene, så ble det ikke til, at vi hadde noen særlig givende samtale akkurat, da.
Og etter det møtet, (på Arbeidsformidlingen der), så har jeg vel aldri sett hu dama igjen heller, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den datajobben, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (som Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, hadde ført meg opp, som kandidat for, (eller hva man skal kalle det)).
Den viste seg å ikke være som en vanlig jobb, akkurat.
Jeg måtte kontakte mora mi, (Karen Ribsskog), på Nøtterøy, for det direktoratet, de ville vite, adressene, til alle de stedene, som jeg hadde bodd på, hele livet.
Og med en mor, som flytta til et nytt sted, (sammen med Arne Thomassen, for det meste), omtrent en gang i året, i Larvik-området, på 70-tallet.
Så det var enklere sagt enn gjort, (for å si det sånn).
Så jeg mener å huske det, at jeg ringte mora mi, fra en telefonkiosk, for å få adressen, til for eksempel det stedet vi bodde, i Brunlanes, og sånn, da.
Og alle de andre stedene, som vi bodde, i Larvik-distriktet, på 70-tallet, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Mora mi sa det, at jeg ikke burde skrive på det skjemaet, til Direktoratet for Sivil Beredskap, at jeg hadde bodd så mange steder.
For det ville se dumt ut, (eller noe), mente mora mi, da.
Og det var kanskje også litt spesielt, at denne potensielle arbeidsgiveren, (som Arbeidsformidlingen sendte meg til), ville vite alle adressene, som jeg hadde bodd på, hele livet, da.
(Men jeg hørte ikke på mora mi, da.
Jeg prøvde å være ordentlig, og skrive opp alle stedene, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det jobbintervjuet, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (i Trondheimsveien), det var nesten surrealistisk, vil jeg si.
Jeg hadde jo vært på mange jobbintervju tidligere.
(De jeg kan huske er vel CC Storkjøp, Norsk Hagetidend, Rimi Oppsalstubben, Matland/OBS Triaden, Rimi Rosenkrantzgate, Forsvarets EDB-avdeling på Terningmoen og Manpower).
Men hos Direktoratet for Sivil Beredskap, så måtte jeg ha møte med to damer samtidig, husker jeg.
(I motsetning til de andre jobbintervjuene, som jeg hadde vært på før.
Unntatt det hos EDB-offiserene på Terningmoen, som også var to personer, som hadde jobbintervju, da).
Og hu eldste av de to damene, hu var også nesten teatralsk, (eller hva man skal kalle det).
‘Bare hiv jakka di på den stolen der, du’, sa hu til meg, på begynnelsen av møtet, (husker jeg).
Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.
For det er vel ikke akkurat vanlig i jobbintervjuer, at man hiver jakka si rundt omkring i rommet, vel.
Men jeg skjønte det da, at hu spilte teater liksom, hu eldste dama der, da.
Men hu var liksom så falsk, (og nesten i trance, liksom), så det var vanskelig for meg, å liksom arrestere henne, da.
Dette var jo et jobbintervju, for en godt betalt datajobb.
Og jeg trengte penger, siden søstera mi, (som var blakk og arbeidsledig), nettopp hadde flytta inn på rommet mitt, på Ungbo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu dama, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, hu begynte også å spørre om, hva den hvite T-skjorta, (med svart trykk), som jeg hadde på meg, var om.
Og det var jo den t-skjorta, fra The Gathering 1993, som jeg hadde fått av min tremenning, Øystein Andersen, som var medarrangør der, (må man vel si).
(Av en eller annen grunn).
Og den t-skjorta hadde fått et hull i seg, etter en sigarettglo, enda jeg pleide å følge med på gloa, på sigarettene mine, for å si det sånn.
Men jeg bodde jo på Ungbo, (og med søstera mi på rommet mitt), så noen kan jo eventuelt ha tulla med den t-sjorta og.
Jeg hadde jo vært student og vernepliktig, i fire år, før den her sommeren.
Så jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe meg så mange dyre klær, før den her tida, da.
Så jeg gikk med en t-skjorte, som jeg hadde fått gratis, (av Øystein Andersen), husker jeg.
(Og vel den skinnjakka, som katten Sara seinere pissa på, noen uker etter det her, da).
Og jeg forklarte hu dama, fra det direktoratet der da, at den t-skjorta, den var fra The Gathering, da.
Og da begynte hu dama å prate om hacking og sånn da, (mener jeg å huske).
Så hu skulle kanskje ha det til, at alle som var på TG, var hackere, da.
(Eller noe).
Hva vet jeg.
(Men jeg visste ikke hvordan jeg kunne forklare det, for hu her trance-dama, hva TG var, da.
Så jeg bare rista vel litt på hue, (eller noe), for å forklare det, at jeg ikke dreiv med hacking, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hørte ikke noe fra de her, hos Direktoratet for Sivil Beredskap.
Men etter at jeg kom hjem fra det middagsselskapet, hos mora mi, på Nøtterøy, den her sommeren, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), må det vel ha vært.
Så ringte jeg til det direktoratet da, og spurte om hvordan jeg lå an, for den her datajobben, da.
Og ei ung dame der, sa at jeg lå på tredje plass, av alle søkerne, da, (husker jeg).
Og vel at de hadde jobbet med søknaden min, (eller noe), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når jeg gikk ut, fra det jobbintervjuet forresten.
Så hadde jeg så mye i huet, at jeg nesten ble kjørt på, av ei dame på sykkel, i en av sidegatene til Trondheimsveien, (hvor jeg ikke var så utrolig kjent, forresten), husker jeg.
(Dette direktoratet, det holdt til, i et stort, hvitt bygg, i begynnelsen av Trondheimsveien cirka, (mener jeg å huske), forresten).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Det er mulig at jeg deler opp den tida, som jeg jobba i Rimi, inn i flere bøker, forresten.
For jeg har jo kommet til kapittel 20 alt.
Så det er kanskje greit å slutte av Min Bok 4, enten når jeg flytter fra Ungbo, eller når jeg blir forfremmet til butikksjef, (tenker jeg nå).
Men det får jeg se an litt, hvor mange kapitler, som det blir først, fra de her årene.
Så vi får se om jeg klarer å finne ut mer om dette, etterhvert.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 19: Julebordet 1993
Julebordet med Rimi Nylænde, i 1993, det var på et utested i Kirkegata, (husker jeg).
Det var i en restaurant, litt lenger vekk fra Karl Johan, enn Tut og Kjør, husker jeg.
(Det var muligens en norsk, (eller nord-norsk), restaurant, hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dressen min var så utslitt, (og jeg hadde vel ikke noe hvit skjorte heller, mener jeg å huske), så jeg brukte den smokingen, som jeg hadde kjøpt billig, noen få måneder før, til bryllupet til Elin og Magne Winnem, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu assistenten, på Rimi Nylænde, som nettopp hadde slutta, og blitt butikksjef i Follo eller Østfold, (ei med mørkt hår, i 30-åra, som kanskje het Heidi, eller noe sånt).
Hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at sløyfa, til smokingen min, hadde løsna.
Så jeg måtte feste den blå sløyfa da, (var det vel), på nytt, da.
(Hvis det ikke var en svart sløyfe da.
Det er mulig.
For jeg hadde svart sløyfe, (mener jeg å huske, ihvertfall), på juleballet, til NHI, på Rica Holmenkollen hotell, på slutten av 1989).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Heidi, (eller hva hu het igjen), hu sa også det, at hu hadde fått noen kommentarer, fra ‘bønda’, i den nye butikken, som hu jobba i.
‘Du er ikke i Oslo nå, altså’, hadde dem visst sagt til henne, når hu hadde vært litt vel sjefete kanskje, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Av de jeg husker som var på det her julebordet.
Så var det butikksjefen Elisabeth Falkenberg.
Det var Thomas Sanne, fra Lambertseter.
Det var ei som het Elin, også fra Lambertseter.
Det var ei pen ung dame, med lyst hår, som jobba som ekstrahjelp, i kassa, og var sammen, (selv om jeg vel ikke visste det, på den her tida), med en kollega av oss, som het Magne, (mener jeg), som jeg forresten møtte i Avstikkeren, på Bergkrystallen en gang, som jeg besøkte Magne Winnem der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det som var spesielt, med dette julebordet, det var vel det, at hu butikksjefen, Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.
Så etter middagen, så ville hu på et homo/lesbe-sted, ved Youngstorget der, da.
Hvor jeg ble ganske full, (mener jeg og huske), og kanskje så litt mye, på hu pene, lyshåra kassadama, da.
Hvem vet.
Jeg gikk også på do der, for det ble litt kjedelig, å bare sitte stille der, hele tida, husker jeg.
Og da var det noen ved bordet som begynte å skravle om meg, vel.
Og en av de unge homsene der, (som spilte biljard vel), han begynte å kommentere om at jeg hadde så fin sløyfe, (eller om han sa propell), da jeg gikk fra bordet der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter å ha vært på dette homse/lesbe-stedet, og etter at jeg satt der, mens fler og fler gikk, og jeg kanskje lurte på hu pene kassadama. da.
Så ble det til, at Thomas Sanne, dro med ei blondinne og meg, til Manhattan, (som nesten var stamstedet mitt, på den tida, som Magne Winnem og jeg, pleide å feste mye, i Oslo, tre-fire år, før det her vel).
Jeg tror at det var Elin, Thomas Sanne og meg, som dro på Manhattan.
(Jeg ble ganske full, på det her julebordet, men jeg mener å huske at det var sånn).
Så vi var liksom de siste tre som holdt ut, fra julebordet, må man vel kanskje si, da.
Mens alle de andre gikk hjem før oss vel.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så vi tre var liksom den ‘harde kjernen’ da, (må man vel kanskje si).
Selv om det vel ikke tok så lang tid, før Thomas Sanne og Elin, skulle dra hjem, fra Manhattan, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 9: Mer om Pia
Pia er jo en marxist, (må man vel si, hun pleide å ha sosialistisk ungdom-plakater på veggen, da hu bodde på Sand, mener jeg å huske, ihvertfall), hun er en rebell, må man vel si, siden hu flytta opp fra Haldis og faren min, og til meg, (skoleåret 1988/89), og hu er feminist, (tror jeg), og afrikansk borgerrettighetsforkjemper, da.
Hu er nesten som Krutsjov, (som banket med skoen sin, i bordet, i FN, på 60 eller 70-tallet), eller som Yngve Hågensen eller Gro Harlem Brundtland, som liksom skriker fælt da, ofte, istedet for å prate vel.
En enda mer skrikete versjon av Gro Harlem Brundland, kan man vel kanskje kalle søstera mi.
Mens jeg er mer som Kåre Willoch, da.
Så Pia og jeg, vi er som hund og katt eller Kåre og Gro, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men selv om Pia og jeg, er veldig forskjellige, så støttet jeg hennes opprør, mot faren min.
For jeg syntes at faren min var så uansvarlig, siden han hadde latt meg bo alene, siden jeg var ni år, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og siden at begge mine foreldre hadde liksom støtt meg fra seg, da.
Så prøvde jeg heller, (som ung voksen), å få det til sånn, at vi hadde et samhold, oss tre søsknene, Pia, Axel og meg.
Siden jeg liksom hadde en slags tomhet da, i livet mitt.
Siden jeg hadde et dårlig forhold, til begge mine foreldre, (må man vel si).
Og siden jeg derfor heller ikke hadde så mye kontakt, med mine andre slektninger, annet enn søstera mi og broren min da, som begge bodde i samme by som meg, nemlig Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det er altså sånn, (vil jeg si), at man liksom må tenke seg om, før man spør Pia om noe.
For hu er sånn, at hvis man spør henne om noe hu ikke liker å prate om.
Så begynner hu å hyle og skrike, da.
Så man kan nesten ikke bare spørre henne om ting.
Man må nesten vente og høre hva hu velger å fortelle selv, om forskjellig, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og man kan også si det, at Pia, er litt sjuskete.
Når for eksempel mora vår, var på besøk hos oss, på Ungbo.
Så husker jeg at hu sa det, at det var meg hu måtte låne reine håndklær av.
Og at søstera mi ikke hadde noe særlig bra rutiner for å vaske klær da.
(Noe sånt).
Og en gang, som Pia vaska klær, (i en vaskemaskin, som vi på Ungbo, spleisa på å leie, fra Thorn, siden den vaskekjelleren var så upraktisk).
Så lot Pia tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, da.
Og da jeg turte å ta opp det, neste gang jeg så søstera mi.
At hu måtte huske å ta ut tøyet etter seg, når hu vaska klær.
Så ble søstera mi fly forbanna, og sa at jeg ikke måtte blande meg opp i hennes liv.
Men jeg blanda meg bare opp i den vaskemaskinen, (som jeg var med å spleise på), egentlig.
Så søstera ga et litt forvirra inntrykk, vil jeg si.
Når hu mente at jeg blanda meg opp i hvordan hu levde sitt liv, bare fordi jeg mente at hu måtte ta ut tøyet etter seg, av vaskemaskinen.
Men jeg blanda meg egentlig ikke opp i livet hennes.
Men jeg blanda meg bare opp i hvordan hu brukte vaskemaskinen.
Og den ble leid i mitt navn, fra Thorn, og jeg betalte like mye som henne, for å bruke den.
Og så begynte Pia å overdramatisere da, (eller hva man skal kalle det), å si at jeg blanda meg opp i livet hennes.
Så Pia har ikke beina på jorda, vil jeg si.
Hun har en dårlig virkelighetsoppfatning da, (vil jeg si).
(Hvis hu ikke bare spiller, da).
Så det er nesten som et mareritt, å bo sammen med søstera mi, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 7: Bryllupet til Magne Winnem og Elin fra Skarnes
Jeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.
For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.
Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.
(Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).
Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.
(For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.
Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.
(Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.
Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en lørdag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.
(Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).
Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).
Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).
Så dette ble litt rart da, syntes jeg.
Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.
Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.
Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.
At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.
(For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.
Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.
Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.
Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.
Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.
(Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.
Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).
Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.
Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.
Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.
Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.
Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.
Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.
Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.
Og det var ikke bra da, mente Elin.
For der var det noen viktige papirer, og sånn.
Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.
Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.
Han satanisten låste meg inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha da.
Så jeg måtte gi opp, og gå tilbake igjen til bilen, da.
Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.
Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var detJeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.
For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.
Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.
(Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).
Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.
(For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.
Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.
(Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.
Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en søndag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.
(Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).
Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).
Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).
Så dette ble litt rart da, syntes jeg.
Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.
Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.
Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.
At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.
(For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.
Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.
Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.
Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.
Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.
(Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.
Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).
Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.
Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.
Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.
Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.
Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.
Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.
Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.
Og det var ikke bra da, mente Elin.
For der var det noen viktige papirer, og sånn.
Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.
Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.
Og han satanisten, han låste meg så inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne akkurat den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha, da.
Så jeg måtte gi opp, og gikk tilbake igjen til bilen, da.
Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.
Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var det vel), at het Strømm kirke vel, (men dette var altså ikke det samme Strømm, som er, der hvor ‘Ågot-huset’ ligger, men tydeligvis et annet Strømm da, som de vel har, oppe ved Kongsvinger/Skarnes der, da)).
(Jeg sjekket på nettet nå, og så det, at det Strøm, som de har, oppe ved Skarnes der, det skriver med bare en ‘m’.
I motsetning til Strømm, (den vestre sida av Drammensfjorden), som skrives med to ‘m’-er, da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under fotograferingen, av brudeparet, (som var utendørs, mener jeg å huske), så hjalp jeg litt til, med å holde en solskjerm, (eller noe), når fotografen ba meg om det, (på noen få av bildene), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bryllupsmiddagen, den ble avholdt, i et religiøst lokale, oppe ved Skarnes der, som het Sanngrund, (mener jeg å huske).
Dette var like ved Glomma, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Så det er kanskje ikke så rart, at de har et sted, som heter Strøm, oppi Skarnes der, (siden Glomma renner forbi, like ved der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da bilen med Magne, Elin og meg, dukka opp, ved Sanngrund der.
Så sendte Magne meg, til en bensinstasjon, som var i en av nabobygningene, til det lokalet, der hvor bryllupsmiddagen skulle være, da.
For Winnem var ‘coca-coliker’, som han kalte det.
Så han ville ha cola, da.
Så han sendte meg, for å kjøpe et beger, med Coca-Cola, til han, på den bensinstasjonen, da.
Og når jeg da skulle inn, på det selskapslokalet, med det begeret, med cola.
Så stod mora til Magne Winnem.
(Ei religiøs dame, som jeg såvidt hadde møtt i russetida, i ‘heimen’ deres, i Røyken).
Hu stod i døra, til lokalet der, for å hilse, på alle gjestene, da.
Og hu sa da noe sånt som at, ‘du er som Magne du, for han også er så glad i cola’.
(Noe sånt).
Også ba hu meg om å sette det begeret fra meg utenfor, (var det vel).
For det var ikke lov å ha med cola, (og sånn), inn der da, (skjønte jeg).
Jeg prøvde vel å ymte fram, at det begeret, egentlig var til Magne.
Men det tror jeg ikke, at ‘kom fram’.
Så jeg måtte bare forklare til Magne da, at mora hans hadde nekta meg, å ta med colaen hans inn der, da.
Og dette likte vel ikke Magne.
Ihvertfall så sa han til meg, iløpet av den ‘seansen’, inne på Sanngrund der, at ‘ikke be meg om å være forlover for deg’, mens han så på meg, på en alvorlig, (og vel nesten truende måte), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Begge Magnes brødre var forresten der.
Det var hans yngre bror Eivind, som jeg vel såvidt hadde møtt, fra før.
Og hans eldre bror, John, (med lyst hår vel), som bodde ut mot Krokstadelva der, (mener jeg at Magne sa), og som var ‘litt dum’, (eller om det var ‘litt rar’), husker jeg, at Magne sa, inne på Sanngrund der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette bryllupet, det minnet forresten ikke så mye, om det bryllupet, til Viggo Snoghøj, (Min fars nye dame, Haldis Humblen, sin sønn), og hans danske flyvertinne Grethe, som jeg var med til, nede i Danmark, på midten av 80-tallet, (var det vel).
Hvor det ble sunget drikkeviser, på både norsk og dansk, (husker jeg).
Neida, under hele bryllupsselskapet, på Sanngrund, så ble det ikke servert så mye som en dråpe alkohol.
Så drikkeviser, det var det nok dårlig med, dessverre.
Og Elin Zahl Kristiansen, (som vel Elin fra Skarnes egentlig het, før hu ble gift).
Hu ble også seinere aktiv, i Kristelig Folkeparti, i Oslo, rundt kommune- og fylkestingsvalget, i 1995, (mener jeg å huske).
Så det var nok ikke sånn, at det bare var Magne Winnem sin slekt, som var religiøse.
Elin fra Skarnes sin slekt, de var nok også skikkelig religiøse, (vil jeg nok tippe på, ihvertfall), siden det ikke ble servert så mye som dråpe alkohol, under hele bryllupet der, da.
(For det var jo bruden som var fra Skarnes, så det var vel bruden sin familie, som bestemte mest, når det gjaldt bryllupet der, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.
Som for eksempel, om det skulle serveres alkohol der, eller ikke, da.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det nærmeste man kom drikkeviser, i bryllupet, til Magne Winnem og Elin fra Skarnes, det må vel ha vært, da hu forloveden til Elin fra Skarnes, holdt tale.
Hu nevnte det, (hvis jeg ikke blander henne med en annen venninne, av Elin, da), at Elin fra Skarnes, hadde fortalt henne det, at Magne Winnem, ‘ikke kunne kline’, da han og Elin fra Skarnes, ble sammen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en kar, litt oppi åra der, (muligens i slekta til Magne Winnem vel), som holdt tale der, husker jeg.
Og han begynte å prate ‘dritt’ om Sanngrund, og sa at det stod noe i bibelen, om at man ikke skulle bygge sitt hus på sand, osv.
Så dette var vel antagelig ikke noen i slekta til Elin fra Skarnes, siden de sikkert kjente bedre til dette navnet Sanngrund, fra før, enn slekta til Magne Winnem gjorde, vel.
(Hvis jeg skulle tippe, ihverfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg selv, jeg holdt ikke noen tale, som forlover.
For Magne Winnem hadde sagt til meg det, i forkant av bryllupet, at de bare kunne lage en sang, som liksom skulle være fra meg, da.
Og jeg kjente jo heller egentlig ikke Magne Winnem så bra.
Jeg hadde jo bare kjent han fra skoleåret 1988/89, som var bare snaue fem år, før det her, da.
Og jeg var heller ikke vant til å holde tale, i familieselskaper og sånn, fra før, heller.
Og da var det vel noen av de kvinnelige gjestene, (som jeg ikke vet nøyaktig hvem var), som slang noen kommentarer, om at jeg ikke ‘turte noenting’, eller noe, da.
(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).
Men ifølge Magne Winnem, så var man visst ganske modig, bare man turte å stille opp, som forlover, for han.
(Noe sånt).
Siden slekta hans, visstnok var noen slags religiøse fanatikere da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem fortalte meg også det, (på Sanngrund der, mener jeg at det var), at det egentlig hadde ‘ligget i kortene’, i alle år, at det var hans engelske fetter, Colin Dobinson, fra Swindon, som skulle være forlover, for han.
Så det at jeg var forlover, det var noe Magne Winnem selv hadde ønsket, men det er mulig at dette ikke var så populært, blant resten av slekten hans, da.
Det er mulig.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På grunn av det, som Magne Winnem sa, om at Colin egentlig var ment å være forlover.
Så prata jeg vel litt med Colin, (som jeg kjente såvidt, fra det første året mitt, som student, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), i bryllupet der, (mener jeg å huske).
Men jeg syntes ikke det virka sånn, som at Colin var aggressiv mot meg, på grunn av det her, med at jeg var forlover, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
To andre folk, som jeg kjente, som var gjester, i bryllupet der.
Det var Andre Willassen, (fra Gjerdes Videregående), og Morten Jenker, (fra Rimi).
Og jeg husker at jeg satt ved samme bord som dem, etter middagen, (var det vel).
For jeg skulle også sitte på med dem, tilbake igjen, til Oslo, da.
(Uten at jeg husker hvem av dem det var, som kjørte).
Og jeg husker at jeg var nervøs, og spurte Morten Jenker, om hvordan jeg gjorde det, som forlover.
‘Vil du at jeg skal svare deg på det’, (eller noe), mener jeg å huske, at Morten Jenker, svarte da.
Så jeg gjorde det nok ikke så veldig bra, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at faren til Magne Winnem var der.
Han jobba som byråkrat, i Statens forurensningstilsyn, på Helsfyr, (like ved der jeg hadde studert, det andre året, på NHI, et drøyt år før det her, da), mener jeg å huske.
Jeg mener å huske at han faren til Winnem veksla noen ord, og at han var en høflig kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det her husker jeg bare veldig vagt, så det her tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke mye av turen, tilbake igjen, til Oslo.
Men jeg kom meg vel hjem til slutt, vel.
Det går jo en motorvei, (som jeg ikke husker hva heter nå), forbi Ellingsrudåsen og Furuset der.
Så det er mulig at dem bare slapp meg av, ved Torgbua, på Ellingsrudåsen, (eller noe), da.
Og hvor Elin og Magne skulle hen for natten, det husker jeg ikke.
Men de hadde jo vært forlova en stund, og bodd sammen, i General Ruges vei, på Nordstrand, i et år, eller noe.
Så bryllupsnatten, den ble vel kanskje ikke så utrolig spennende for dem, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Selv om dem ihvertfall slapp å stresse like mye, med å bruke sæddrepende krem, på tørkerullholderen, etter det her, vel.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Siden dem jo nå var gift, og kunne få unger, uten å være redde for hva slekta deres kom til å si eller gjøre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
