johncons

Stikkord: Oslo

  • Min Bok 4 – Kapittel 24: Mer fra 1994

    Sommeren/høsten 1994, (må det vel ha vært), så kom Pia en natt til søndag, hjem til Ungbo, etter å ha vært på utestedet Baronen og Baronessen.

    Jeg er jo b-menneske, så jeg satt fortsatt oppe og så på TV, da Pia dukka opp.

    Så jeg la jo merke til det, at Pia hadde med seg en ny afrikaner hjem.

    Og dette var en som var større, (og vel også litt eldre), enn de tre, som hadde liggi over på Ungbo, da jeg sparka den fotballen i veggen der, tidligere dette året, da.

    Så Pia hadde nok en slags fetisj, for afrikanere, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Og den kraftige afrikaneren og Pia, de gikk nesten rett inn, på rommet til Pia, men de smilte vel bare såvidt, litt lurt, fra gangen der, før de gikk inn, på rommet til Pia da, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og senere i 1994, så kom det en ny overraskelse, fra Pia.

    Pia fortalte det, at hu var gravid med Keyton.

    Og da jeg foreslo det, at hu burde ta abort, siden hu og Keyton ikke hadde noe sted å bo, og Keyton var arbeidsledig.

    Og siden jeg jo var sikker på det, at dette med alle afrikanerne, bare var en slags fetisj, fra Pia, og at hun bare ønsket å leve ut sine seksuelle fantasier, før hun etablerte seg.

    (For Pia likte også ‘Like a Prayer’-videoen, til Madonna, forresten.

    Hvor de har med en afrikansk Jesus, som henger på korset, osv., vel).

    Så jeg fikk jo sjokk, da Pia fortalte det, at hu var gravid.

    Jeg var jo fra Bergeråsen hvor det ikke bare var sånn, at det ikke fantes homo-er.

    Det fantes heller ikke negre der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1994, så var jeg invitert på julefeiring, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), var også der.

    Jeg var tidligere ute, enn vanlig, og det var vel ikke bare artig.

    For Haldis og Solveig og dem, de hadde bundet fast juletreet til veggen.

    Og jeg mente det, at hva hvis vi skulle gå rundt juletreet.

    (Som mora mi pleide å gjøre da).

    Men da sa Haldis at hu ikke trodde det, at vi skulle gå rundt juletreet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solveig klagde også på sin lokale kjøpmann, på Holmen, i Oslo Vest.

    For de ville alltid selge ut den melka, med dårligst dato, før de satt fram den, med bedre dato.

    Da fortalte jeg det, at man måtte selge ut den melka med dårligst dato først, for hvis ikke så fikk man svinn, som det het.

    Og da mente Solveig det, at matbutikkene, de fikk igjen pengene, fra meieriet, for melka, som fikk dårlig dato.

    Men da måtte jeg prøve å forklare det, at sånn var det ikke, dessverre.

    Så jeg var kanskje litt glad, for at jeg ikke jobba i en Rimi, på Oslo Vest.

    For så vanskelige var det sjelden, at kundene, på Lambertseter var, for å si det sånn.

    Men jeg forklarte jo også det, at hvis noen spurte, så gikk vi Rimi-medarbeiderne inn på melkekjøla, og henta en melkekartong, med bedre dato på, hvis kundene spurte om det.

    Men Solveig mente visst at det ikke var aktuelt da, å spørre om å få melk med den beste datoen på.

    Så dette ble nesten som en krangel, husker jeg.

    Men jeg husker jo det, fra å ha jobba i matbutikk, at når melka dukker opp, i butikken, så har den en holdbarhet, på 7-8 dager.

    Så om melka går ut om seks dager eller syv dager, så er vel kanskje ikke det verdens største problem, tenkte jeg kanskje, da.

    Når jeg bestilte melk selv, da.

    For man må jo prøve å passe på to ting.

    Nemlig at melka ikke går ut på dato.

    Og at det ikke blir utsolgt.

    (Som jo Claus ofte ‘dreit seg ut’ ved å gjøre, på OBS Triaden, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, og da ble baksnakket.

    Sånn som den gangen, som jeg nevnte det, for Knut Hauge, at OBS Triaden burde hatt ei ku, oppe på taket av Triaden-senteret, siden Claus så ofte glemte å bestille melk, da.

    (Noe Knut Hauge hadde fortalt meg, vel).

    Men den OBS Triaden-kua, den tenkte jeg ikke på, å fortelle Solveig om, da.

    Da hadde hu vel bare blitt enda surere, tror jeg.

    Hvem vet).

    Så når man bestiller melk, så må man ikke bestille for lite og ikke for mye.

    Så det er nesten som en kunst, (vil jeg kanskje si), å bestille melk, i matbutikker, da.

    (Ihvertfall i Oslo).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julaften, så husker jeg det, at Christell skulle ha meg med, ut på en balkong, i andre eller tredje etasje, i vannsengbutikken der, for å ta en røyk.

    Men jeg hadde noen måneder før det her, slutta å røyke.

    Så det gadd jeg ikke, da.

    Viggo Snoghøj/Snowhill, han var også der, forresten.

    Og hans unge sønn Simon, som plutselig klinte til meg, midt på trynet, på julaften.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg måtte være julenisse, mener jeg å huske.

    Og Viggo sa også det, (til Jan Snoghøj da), at Simon pleide å si, ‘det er Jan’, når han så på TV, (i Danmark sikkert da), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også den jula her, at Viggo sa til faren min og meg, (når vi var ute og kjørte bil, eller noe, vel), at han ikke skjønte noe av den julekalenderen, som het ‘the Julekalender’.

    (Som vi på Ungbo syntes at var artig da.

    Ihvertfall Axel vel, som syntes at Hansi, (eller om det var Günter), var så morsom, for han hadde ‘the ugliest clothes and the longest face’.

    (Noe sånt).

    Viggo begynte å prate om det her, når den ‘Støveldance’-sangen var på radio, i en bil vi kjørte, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av min mor, så fikk jeg en bok, til jul, som het ‘En fantastisk mann’.

    Noe som friket meg ut litt, husker jeg.

    For det var jo litt rart, syntes jeg, å gi sin sønn, en bok, med en sånn tittel.

    Og den boka, den klarte jeg vel heller ikke å få med meg tilbake, til Ungbo, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk prata litt med Christell, husker jeg, på julaften, var det vel.

    Jeg nevnte vel, for Christell, at Pia, (som feira julaften, med mora vår og bestemor Ingeborg, enten i Stavern eller på Nøtterøy vel), hadde blitt gravid.

    Christell lurte vel også på, hva jeg hadde kjøpt til Pia, i julegave.

    (Eller om det var bursdaggave.

    For Pia har bursdag første juledag.

    Og hu skulle komme til Drammen, første juledag, da).

    Og det var en CD-singel, nemlig Cranberries, med ‘Zombie’, (en sang jeg syntes var bra selv), som jeg hadde kjøpt, til søstera mi da, husker jeg.

    Etter julemiddagen, så satt jeg i stua, til Christell der, etterhvert vel.

    Og hu bodde ut mot Konnerud.

    Men fortsatt i Drammen sentrum, da.

    Og Christell dro noen folk ned dit, som digga Pink Floyd, husker jeg.

    Og da hadde jeg nettopp sett en Pink Floyd-video, på TV vel, som het ‘High Hopes’, og som jeg syntes at var bra, da.

    Men den sangen, den tror jeg ikke han Pink Floyd-digger’n hadde hørt.

    (Selv om jeg vel ikke huska navnet på sangen selv da, så det er mulig at det var jeg som rota).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde stadig nye folk innom, hos seg, den jula, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det virka som at hu var i en gjeng, av sånne litt ‘halvklysete’ folk, kunne man kanskje ha sagt, hvis man ønsket å være litt ondsinnet, (ihvertfall muligens).

    Han ene kjøpte aviser tidlig første eller andre juledag, og la på bordet i stua vel.

    (Hvis ikke dette var da Christell bodde i Oslo.

    Ved Terningen Matcafe der.

    Og at jeg husker litt feil).

    Christell bestilte pizza, (på første eller andre juledag), når hu fikk lyst på det, vel.

    Og den dagen, så satt eller lå det, en del folk, i den gjengen, og så på tegnefilmer, (eller om det var en vanlig film), på TV-en, i stua til Christell der, da.

    Det var den stilen der, liksom.

    Og jeg sov på sofaen, i stua, til Christell der da, mener jeg å huske.

    Og det er mulig at hu Hege fra Rødgata også bodde der, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så måtte jeg liksom ut litt, for å få meg litt frisk luft, og litt tid, for meg selv.

    (Uten de her nesten ukjente folka, som jeg ikke kjente noe særlig, for å si det sånn).

    Så da, så gikk jeg, til den bensinstasjonen, som er ved siden av det bygget, hvor Strømsø Supermarked og den kjøreskolen, som jeg gikk på, da jeg bodde på Bergeråsen, ligger da.

    Og da, så kjøpte jeg brus og pølse med rekesalat og sånn vel, på den bensinstasjonen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg ville gjerne ha litt tid for meg selv, da.

    For jeg følte meg vel ikke akkurat så hjemme der, hos Christell, vil jeg vel si, med alle de her ukjente folka der, da.

    (Og Christell kjente jeg jo ikke heller så bra, på den her tida, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia dukka opp, hos Christell der, (var det vel), på første juledag.

    Så prøvde jeg, å få Christell, til å be Pia, om å ta abort.

    (For jeg var i sjokk, siden Pia skulle ha en negerunge, da).

    Men Christell hørtes ikke så overbevisende ut, i sine forsøk, på å overtale Pia, til å ta abort da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og Pia blåste i hva Christell sa, og hørte hverken på henne eller meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var de her dagene, at Christell forklarte meg det, at hu hadde vært på jorda rundt-reise, sammen med en venninne vel.

    De hadde vært i USA, under fotball-VM, og kjørt rundt i den bilen, som var i musikkvideoen, til det svenske VM-laget, nemlig ‘När vi gräver gull i USA’, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var visst i California, mener jeg å huske.

    Og Christell likte seg ikke der, for man måtte kjøre alle steder, mener jeg å huske.

    Og Christell hadde heller ikke likt seg, i New York, som hu ikke syntes, at var noe spesielt, men mer som alle andre steder, mener jeg at hu sa.

    (Noe sånt).

    Og hu advarte meg vel nesten, mot å dra til USA, tror jeg.

    (Det var ikke langt ifra, ihvertfall vel).

    Christell fortalte også, at på kamelreisen, i ørkenen, i Afrika vel.

    Så hadde hu blitt så vant, til å bruke venstrehånda si, som dohånd.

    Så da de kom til Singapore, (eller hvor det var), så hadde Christell bare fortsatt, å bruke venstrehånda si, som dohånd, på hotellet der, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også vært i Austrialia, og der hadde hu jobba som servitør-dame, på en strippeklubb, (mener jeg at hu sa).

    Og hu hadde også vært i USA, (var det vel), under den kampen, da Norge spilte 0-0, mot Irland, vel.

    Og da hadde hu skammet seg så fælt, over å være norsk, (der hu satt aleine på en sportspub vel), siden Norge hadde spilt så kjedelig fotball, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så var det middagsselskap, i sengebutikken i Tordenskioldsgate, igjen.

    Jeg husker ikke om Solveig, fra Holmen, var der fortsatt.

    Men Jan og Viggo Snoghøj var der.

    Og Faren min og Haldis var der.

    Og Pia, Christell og jeg var der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de spurte Pia, om hvorfor hun bare var sammen med afrikanere.

    Pia svarte det, at hu ‘bare hadde hatt to’, (eller noe).

    Og det var vel Negib fra Etiopia og Keyton fra Somalia, som hu mente, da, (tror jeg).

    Men da måtte jeg hoste litt, syntes jeg.

    (Sånn som man liksom gjorde, hvis det var noe, som ikke var sant, da.

    Som vel muligens Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å gjøre vel.

    Eller om jeg hadde det fra noen andre).

    For Pia hadde jo, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapittelet, også hatt med seg en svær afrikaner, fra utestedet Baronen og Baronessen, med seg hjem, til Ungbo.

    Og hu hadde jo også hatt meg seg Keyton sine to kamerater, (var det vel), med seg hjem og også besøkt dem vel, en del ganger da.

    (Pia sa ihvertfall at de to spiste grisete, for de spiste med henda da, sa hu).

    Så man kunne vel kanskje like gjerne sagt at hu hadde hatt fem afrikanere, som to.

    (Ville nok jeg tippet på, ihvertfall).

    Så derfor liksom hosta jeg fælt da, ved matbordet, mens den her pratinga pågikk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av kveldene der, (enten julaften eller første juledag), så var det sånn, at Jan Snoghøj, han angrep meg bakfra, mens jeg satt på en stol, ved middagsbordet der, i andre eller tredje etasje, i sengebutikken, i Tordenskioldsgate.

    Jan tok kvelertak på meg, uten noen grunn, (som jeg klarte å forestille meg, ihvertfall).

    Jeg satt bare fredelig ved bordet, og hadde også drukket en del øl, til maten, osv.

    Og jeg ble sur, på Jan da, som også hadde kødda med meg, og liksom nesten startet slåsskamp, tidligere, like før middagen, på julaften, (var det vel).

    (Jan Snoghøj spurte meg om hva gjør du hvis jeg prøver å banke deg nå, eller noe.

    Og da hadde jeg bestikket, i hånda, for vi bedt om å hente det, eller noe.

    Så da sa jeg vel at jeg hadde kniv og gaffel der, til å forsvare meg med da.

    Noe sånt).

    Så jeg tok armene mine bak ryggen, og begynte å løfte på Jan, (som vel veide over hundre kilo, ihvertfall).

    (Siden han tok kvelertak på meg, da).

    Og jeg slang nesten Jan over ryggen, og opp på middagsbordet, da.

    Men så skreik Haldis, (var det vel).

    Så jeg satt ned Jan igjen.

    (Jeg hadde vel ikke tenkt å kaste han.

    For da kunne vel strupen min ha gått og kanskje, siden Jan Snoghøj liksom hadde kvelertak på meg, hele tiden, mens det her foregikk, da).

    Så jeg satt Jan ned igjen da.

    Og så heiste jeg han opp, og satt han ned igjen, enda en gang.

    (For jeg var litt full, da).

    Mens noen av damene ved bordet skreik muligens vel.

    Men det her var det Jan som startet og jeg er en fredelig kar, som ikke pleier å bråke i fylla.

    Men Jan Snoghøj var så bøllete da.

    Og Jan var også så redd, (lot han som ihvertfall), for at stolen, (en vanlig trestol vel), som jeg satt på, kunne ha blitt skadet, etter at jeg satt han ned, husker jeg.

    For jeg hadde kanskje fått en ganske sterk rygg da, etter å ha hatt ansvaret for kjølevarene, på Rimi Nylænde, en god del måneder, og etter å ha vært i Geværkompaniet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vi dro tilbake til Christell, denne kvelden, så tok jeg med en god del flasker øl, husker jeg, fra sengebutikken.

    For jeg var ganske full da, og lurte sikkert på om Pia, Christell og jeg skulle fortsette å drikke, borte hos Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Haldis hu kommenterte det, den her jula, (må det vel ha vært).

    At den talende alarmklokka, (som sa tiden på engelsk, når man trykket på en knapp, og som også galte som en hane, når den varslet vekking), som jeg hadde kjøpt til henne og faren min, i julegave, jula 1989, da vi var på Highland hotell, på Geilo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Den vekkerklokka, den hadde hu enda, på slutten av 1994, (altså fem år seinere da), fortalte hu.

    Og Haldis mente det, at den klokka, den var som en trøst, for henne, når hu var aleine hjemme.

    For da trykket hu bare oppå klokka, og så sa den klokka tiden på engelsk, og da følte hu seg ikke ensom lenger da, fortalte hu.

    Så Haldis må ha vært noe slags spesielt overfladisk mennesketype, tenkte vel jeg, da jeg hørte det, at Haldis sa det her.

    Men jeg lurte også på det, om Haldis fleipa, husker jeg.

    Men så godt kjenner jeg ikke min fars nye livspartner, at jeg kunne si det sikkert, om Haldis tulla eller ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Nå har jeg begynt å jobbe med papirutgaven, av Min Bok 2. Så får vi se om den blir godkjent av Createspace. Vi får se

    cover min bok 2

  • Min Bok 4 – Kapittel 21: Enda mer fra sommeren/høsten 1993

    Jeg husker det, at Magne Winnem, sommeren/høsten 1993, dro meg med, på en fotball-trening, med Rimi sitt bedriftsfotball-lag, på Ekeberg, (var det vel, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg husker at vi spilte mot noen små mål der, ute på en gressbane, på den her treninga, da.

    Og jeg husker det, at jeg fikk ballen, rett foran målet, og en forsvarer var rett bak meg.

    Og jeg husker det at jeg liksom la ballen en drøy halvmeter foran meg kanskje, da.

    Og så kom forsvareren opp i ryggen på meg.

    Og når jeg fikk igjen balansen og kontrollen, (etter å ha fått forsvareren opp i ryggen).

    Så bare pirka jeg ballen inn i det lille målet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker/måneder, etter den her fotballtreninga.

    Så ble jeg spurt, gjennom Magne Winnem, om jeg kunne være med, å spille en kamp, for Rimi sitt bedriftfotball-lag, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Kampen gikk i en ganske liten hall, på Voldsløkka, som ligger litt nord for Kiellands Plass, (der hvor jeg bodde i Uelands Gate, de første par ukene, som jeg bodde, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Jeg tok T-banen ned til Jernbanetorget, fra Ellingsrudåsen.

    Også tok jeg vel den bussen som pleide å hete 18-bussen, (da jeg gikk på NHI, på Frysja, det første året, som jeg bodde i Oslo), opp til ved Voldsløkka der da.

    (Banen til Skeid er vel forresten like ved den hallen, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg var kanskje litt nervøs, siden jeg ikke hadde vært på Voldsløkka før vel.

    Og jeg hadde jo bare vært på en trening, og aldri spilt noe bedriftsfotball før.

    Og Magne Winnem skulle ikke være med å spille selv, (av en eller annen grunn).

    Så jeg husker at jeg hadde veldig løs mage, den her søndagen.

    Og måtte finne doen, i garderoben der, før jeg var klar til å spille.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte mot et veldig bra lag, (sånn som jeg husker det).

    Og Rimi lå etterhvert under med to-tre mål, uten å ha skapt de helt store sjansene vel.

    Men plutselig så var Rimi organisert, med liksom fire-fem folk i angrep, over hele banens bredde, og like foran målet, til det andre laget, da.

    Og jeg spilte vel i angrep, (ihvertfall ikke i forsvar, vel).

    Og jeg fikk en ide, for jeg tenkte det, at det laget vi spilte mot, det var så bra, at vi måtte prøve å gjøre noe ekstra, for å få mål.

    (For han keeperen var så bra da, på motstanderlaget).

    Så jeg pekte til han på Rimi, som hadde ballen.

    At jeg ville ha ballen, litt foran og til høyre for meg vel.

    (Og jeg stod til høyre for målet til motstanderen, og så ut på banen, da).

    Og når ballen kom, akkurat der jeg pekte, (må jeg si), som en kort pasning, da.

    Så klinte jeg til, alt jeg kunne, med et hardt hælspark.

    Som gikk mot det lengste hjørnet, i målet, til motstanderlaget.

    Keeperen klarte såvidt å få gitt retur.

    Men så var det en annen Rimi-spiller der, som fikk returen i beina vel, og klarte å få sparka ballen i mål, da.

    Så da fikk Rimi også et mål, da.

    Og spillet jevna seg vel litt mer ut, etter dette.

    (Selv om Rimi vel likevel tapte kampen ganske klart, vel).

    Og jeg fikk nesten en sjanse, alene mot keeper, en gang, mener jeg å huske.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg tok ballen fra en motstander vel, og begynte å løpe mot motstandermålet, da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter kampen, så sa jeg det, til de andre spillerne, fra Rimi, der.

    (Litt vel fornøyd med meg selv kanskje, etter det hælsparket).

    At dem bare kunne si fra, hvis dem trengte noen fler spillere, en seinere gang og.

    (Noe sånt).

    Men da var det noen der som ikke likte den måten jeg ga beskjed på, (eller noe), virka det som, for meg.

    (Jeg mener ihvertfall at jeg overhørte noe ‘surving’ der, må man vel kalle det).

    Og det blei aldri til, at jeg hørte noe mer, fra det her bedriftslaget, til Rimi, etter det her, da.

    Og jeg husker ikke hva de folka på det laget het heller.

    Selv om jeg mener at det var en kar der, med mørk/brun lugg/sveis, (eller noe), som var en slags kaptein, (eller noe), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk forresten flashback, her om dagen.

    Og det lurer jeg på, om må ha vært fra tiden, som jeg var på Unge Høyre-møter, i Høires Hus, våren/sommeren 1991.

    Det var vel bare et, eller maks to, møter, som jeg var på der.

    Men jeg lurer på om det kan ha vært Jan Tore Sanner, som fortalte det, på et møte der, i Høires Hus, om at i Norge så var lovverket så rotete.

    Og at det fantes hundrevis av lover som det burde ha vært ryddet opp i.

    Men om det var hos Unge Høyre, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette kan muligens også ha vært noe som en lærer har sagt, på en skole jeg har gått på, en gang i tida, også.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også to billetter, til filmen Secondløitnanten, i posten, (hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), ikke så lenge etter at jeg var ferdig, i militæret, (må det vel ha vært).

    (Hvis det ikke var helt på slutten av militæret, da).

    Men da hadde jeg ingen å gå på kino med, husker jeg.

    Så jeg gikk aleine, på Colosseum kino, i Oslo Vest, (der hvor klassen min på ungdomsskolen hadde sett Staying Alive, og hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med noen ganger, og vi satt i en kino-bar der en gang, blant annet, husker jeg, mens vi venta på at en kinoforestilling, skulle begynne, vel. Og det jo var også på Colosseum at jeg så Terminator 2, den gangen, som jeg traff Camilla Skriung, på vei til Majorstua T-banestasjon, etter kinoforestillingen, da).

    Men jeg fikk bare brukt den ene billetten da, husker jeg.

    For på den tida, som Secondløitnanten hadde premiere.

    Så hadde jeg ikke så mange folk som jeg omgikks med, da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg husker det da, at jeg satt i en ganske liten kinosal vel, på Colosseum kino der da, mens jeg prøvde å gjenkjenne meg selv, på lerretet, da.

    (Noe som jeg ikke syntes at noe særlig lett, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tida etter militæret, så pleide Glenn Hesler, Magne Winnem, halvbroren min Axel og jeg, å drive mye med sport, på fritida.

    På lørdager, om våren/sommeren, så pleide Glenn Hesler og jeg, (dette må vel ha vært i 1994), noen ganger å spille fotball, på et sted, som Glenn Hesler visste om.

    Og det var på Skårer-sletta, mellom Metro-senteret og Triaden der, i Lørenskog.

    (Men nærmere Metro-senteret enn Triaden, da).

    Der var det en ikke så utrolig stor gressbane, som det hendte at vi spilte på, når jeg hadde fri fra jobben, osv.

    (Selv om vi dro oftere, vil jeg si, til Lambertseter, hvor vi for det meste spilte tennis.

    Jeg fikk en brukt tennis-racket, til bursdagen min, i 1994, (må det vel ha vært), av Glenn Hesler, og den racketen, den var det et så stort hode på, at den smashet jeg vel ikke så bra med, vel.

    Så om det var for at jeg skulle spille dårligere, at jeg fikk den racketen.

    Hm.

    Hva vet jeg).

    En gang, en lørdagskveld, (må det vel ha vært), som Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, på Skårersletta der.

    Så gikk det forbi to tenåringsjenter, (husker jeg).

    Og de ville spille litt fotball med oss, da.

    Og hu ene av dem, hu kjempa så mye mot meg, om ballen, og ville ikke gi seg, så det var jo nesten som forspill omtrent, (må man vel si).

    (Og jeg var kanskje litt sliten fra før da, etter å ha spilt i mange timer antagelig, så jeg klarte kanskje ikke så lett å ta ballen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Axel, Glenn Hesler og jeg, spilte tennis, på Lambertseter.

    (Sommeren 1994 eller 1995, vel).

    Så var det ei pen, ung frøken der, som spilte tennis mot faren sin, (eller noe), husker jeg.

    Og hu hadde noen store, stramme pupper, (husker jeg), som syntes godt, gjennom t-skjorta hennes, da.

    Så mens hu og faren gikk forbi Axel, Glenn Hesler og meg, som stod å venta på en ledig tennisbane, eller nettopp hadde dukka opp der vel.

    Så smalt det bare, ‘bomber og granater’, fra meg da.

    Siden vi vel ikke var helt vant til det, å se sånne skikkelig ‘babes’, (må man vel kalle henne), på tennisbanene der, med skikkelig store pupper og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, noen ganger, på Lambertseter der, at en idrettsforening, (eller noe), lot en dør, til et rom, som det stod en brusmaskin i, stå åpen.

    Og det var den samme typen gammeldagse brusmaskin, som de hadde inn en kjellerdør på Larvik sykehus der, på 70-tallet, (og som Frode Kølner vel viste meg, cirka nedenfor det rommet, som hu hjerneskada tanta hans, (som jeg har skrevet om i Min Bok), holdt til, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi fant den brusautomaten, så skulle jeg liksom tøffe meg litt, for Axel og Glenn Hesler, og vise dem hvor sterk jeg hadde blitt, i Geværkompaniet, da.

    Så da prøvde jeg det et par ganger, (husker jeg), å bare røske og dra noen brusflasker, ut av den brusautomaten, uten å betale, da.

    Men det var bare en gang eller to, at jeg gadd det.

    For dette var mest for sportens skyld, for meg liksom, (og jeg fikk vel kanskje også et flashback, til Larvik, på 70-tallet, hvor det ikke var helt uvanlig, for gutter, å prøve å rappe brusflasker, fra brusautomater, selv om det var veldig vanskelig, (husker jeg), og jeg vel aldri klarte å få til det selv, (men noen andre gutter fortalte meg at det var mulig, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Party-dressen’ min, den hadde jo blitt slitt ut, på byen, under studietiden.

    Og jeg syntes vel ikke det, at det var så artig, på Radio 1 Club/Hit House lengre, som det hadde vært, på slutten av 80-tallet.

    Og garderoben min, den var veldig liten da, etter studietiden og militæret.

    Og Glenn Hesler han dro så godt som aldri ut på byen.

    Og Axel var jo bare 15-16 år, på den her tida.

    Så det hendte mye oftere, at jeg spilte fotball, badminton eller tennis i helgene.

    Enn at jeg dro ut på byen og festa og drakk og tulla med damene, på den her tida, da.

    For jeg bodde jo så langt unna Oslo sentrum, som man kunne komme omtrent, i Oslo.

    I Skansen Terrasse 23 der, da.

    Og hvis jeg skulle på byen, så måtte jeg gå aleine, for Magne Winnem, han hadde jo gifta seg med Elin Winnem og blitt ‘tøffel’, (må man vel kalle han).

    Og Glenn Hesler, han gikk så og si aldri ut på byen, (av en eller annen grunn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at det nærmeste, det å gå ut på byen, som Glenn Hesler, noen ganger ble med på.

    Det var at han ble med, noen ganger, til bowlinga, på Strømmen Storsenter der.

    Hvor vi pleide å spille bordtennis, noen ganger.

    Og det var jo artig det, men så mange damer, det var det vel kanskje ikke der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Pia liksom skulle være sosial, med Glenn Hesler og meg, av en eller annen grunn, da.

    Så fikk hu oss til å dra til Strømmen Storsenter da, for å spille biljard vel.

    (I Glenn Hesler sin bil da, siden jeg selv ikke hadde lappen og bil ennå, på den her tida).

    Men den ‘seansen’, da Pia liksom skulle ‘finne på noe sosialt’, på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, da.

    Det ble som noe kunstig, for meg, vil jeg nesten si.

    Dette var liksom ikke som noe Pia selv hadde lyst til å gjøre, (virka det som, for meg).

    Det ble som noe påtvunget, da, (må man vel kanskje si).

    Så hva Pia mente med å dra med Glenn Hesler og meg, på den her påtvungne og humørløse seansen, (må man vel kalle den), på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 20: Mer fra sommeren/høsten 1993

    Jeg husker det, at jeg dro til Manpower, like ved Egertorget, i Karl Johan, sommeren /høsten 1993, etter endt førstegangstjeneste, da.

    For å prøve å få meg en kontorjobb, via Manpower, da.

    Og han saksbehandleren, som jeg prata med der.

    Han var imponert over progresjonen min, på videregående, og til og med det første året, på NHI, (husker jeg at han sa, på dialekt vel).

    Og han var også imponert over alle de diplomene, som jeg hadde fått av Forsvaret, da jeg var ferdig med førstegangstjenesten, siden jeg hadde klart å ta så mange ferdighetsmerker der, under tiden min i Geværkompaniet, da.

    (For jeg hadde satt de diplomene, inn i en perm, sammen med vitnemålene og attestene mine, og sånn, da).

    Så han var veldig positiv til mulighetene mine, for å få meg jobb gjennom Manpower da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som skjedde, det var det, at jeg ikke hørte noe, fra han Manpower-karen.

    Og da jeg dro ned dit igjen, (var det vel), så virka han Manpower-medarbeideren plutselig veldig sur eller grinete da, (vil jeg si).

    Så jeg husker at det var sånn, at jeg lurte på, hva som hadde skjedd, siden han Manpower-medarbeideren, gikk fra å være så vennlig og positiv, den ene uka, til å bli så sur, en av de neste ukene, da.

    Og etter at jeg var der, hos Manpower på/ved Egertorget, den andre gangen.

    Så hørte jeg aldri noe mer fra de.

    Og jeg ville ikke dra dit noen fler ganger heller, siden han konsulenten deres var så sur, da.

    Så etter at jeg skjønte det, at han Manpower-konsulenten, var så grinete, så fokuserte jeg heller på det, å prøve å få meg en faste jobb, istedet for å prøve å få meg vikariat gjennom Manpower, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang forresten, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, for å kopiere noen vitnemål, for noen jobbsøknader, som jeg fant i Aftenposten, (eller noe sånt), vel.

    Så møtte jeg tilfeldigvis hu unge dama, fra OBS Triaden, (og Lindeberg-området vel), med ‘kommune-farget’ hår, (er det vel, som de kaller det).

    Jeg var vel kanskje litt flau over det, at jeg var delvis arbeidsledig, på den her tida, (jeg jobba jo bare annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, de første ukene/månedene, etter militæret).

    Så jeg lata vel kanskje som, at jeg var ekstra opptatt, av å bruke den kopimaskinen, på Arbeidsformidlingen der, da.

    Mens hu fra OBS Triaden stod like vel meg, inne på Arbeidsformidlingen der, sammen med en venninne, da.

    Og hu fra OBS Triaden, hu kom vel heller ikke, med noen særlig klare spørsmål, hu heller.

    Så det var ikke sånn at vi hadde noe særlig samtale, å skryte av, akkurat, inne på Arbeidsformidlingen der.

    Vanligvis, så klarte jeg vel å prate litt med henne, på den tida, som jeg jobba, på OBS Triaden, ihvertfall.

    (Hvis vi tok den samme bussen hjem fra jobb, osv).

    Men inne på Arbeidsformidlingen der, mens jeg kopierte de vitnemålene, så ble det ikke til, at vi hadde noen særlig givende samtale akkurat, da.

    Og etter det møtet, (på Arbeidsformidlingen der), så har jeg vel aldri sett hu dama igjen heller, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den datajobben, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (som Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, hadde ført meg opp, som kandidat for, (eller hva man skal kalle det)).

    Den viste seg å ikke være som en vanlig jobb, akkurat.

    Jeg måtte kontakte mora mi, (Karen Ribsskog), på Nøtterøy, for det direktoratet, de ville vite, adressene, til alle de stedene, som jeg hadde bodd på, hele livet.

    Og med en mor, som flytta til et nytt sted, (sammen med Arne Thomassen, for det meste), omtrent en gang i året, i Larvik-området, på 70-tallet.

    Så det var enklere sagt enn gjort, (for å si det sånn).

    Så jeg mener å huske det, at jeg ringte mora mi, fra en telefonkiosk, for å få adressen, til for eksempel det stedet vi bodde, i Brunlanes, og sånn, da.

    Og alle de andre stedene, som vi bodde, i Larvik-distriktet, på 70-tallet, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Mora mi sa det, at jeg ikke burde skrive på det skjemaet, til Direktoratet for Sivil Beredskap, at jeg hadde bodd så mange steder.

    For det ville se dumt ut, (eller noe), mente mora mi, da.

    Og det var kanskje også litt spesielt, at denne potensielle arbeidsgiveren, (som Arbeidsformidlingen sendte meg til), ville vite alle adressene, som jeg hadde bodd på, hele livet, da.

    (Men jeg hørte ikke på mora mi, da.

    Jeg prøvde å være ordentlig, og skrive opp alle stedene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jobbintervjuet, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (i Trondheimsveien), det var nesten surrealistisk, vil jeg si.

    Jeg hadde jo vært på mange jobbintervju tidligere.

    (De jeg kan huske er vel CC Storkjøp, Norsk Hagetidend, Rimi Oppsalstubben, Matland/OBS Triaden, Rimi Rosenkrantzgate, Forsvarets EDB-avdeling på Terningmoen og Manpower).

    Men hos Direktoratet for Sivil Beredskap, så måtte jeg ha møte med to damer samtidig, husker jeg.

    (I motsetning til de andre jobbintervjuene, som jeg hadde vært på før.

    Unntatt det hos EDB-offiserene på Terningmoen, som også var to personer, som hadde jobbintervju, da).

    Og hu eldste av de to damene, hu var også nesten teatralsk, (eller hva man skal kalle det).

    ‘Bare hiv jakka di på den stolen der, du’, sa hu til meg, på begynnelsen av møtet, (husker jeg).

    Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

    For det er vel ikke akkurat vanlig i jobbintervjuer, at man hiver jakka si rundt omkring i rommet, vel.

    Men jeg skjønte det da, at hu spilte teater liksom, hu eldste dama der, da.

    Men hu var liksom så falsk, (og nesten i trance, liksom), så det var vanskelig for meg, å liksom arrestere henne, da.

    Dette var jo et jobbintervju, for en godt betalt datajobb.

    Og jeg trengte penger, siden søstera mi, (som var blakk og arbeidsledig), nettopp hadde flytta inn på rommet mitt, på Ungbo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu dama, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, hu begynte også å spørre om, hva den hvite T-skjorta, (med svart trykk), som jeg hadde på meg, var om.

    Og det var jo den t-skjorta, fra The Gathering 1993, som jeg hadde fått av min tremenning, Øystein Andersen, som var medarrangør der, (må man vel si).

    (Av en eller annen grunn).

    Og den t-skjorta hadde fått et hull i seg, etter en sigarettglo, enda jeg pleide å følge med på gloa, på sigarettene mine, for å si det sånn.

    Men jeg bodde jo på Ungbo, (og med søstera mi på rommet mitt), så noen kan jo eventuelt ha tulla med den t-sjorta og.

    Jeg hadde jo vært student og vernepliktig, i fire år, før den her sommeren.

    Så jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe meg så mange dyre klær, før den her tida, da.

    Så jeg gikk med en t-skjorte, som jeg hadde fått gratis, (av Øystein Andersen), husker jeg.

    (Og vel den skinnjakka, som katten Sara seinere pissa på, noen uker etter det her, da).

    Og jeg forklarte hu dama, fra det direktoratet der da, at den t-skjorta, den var fra The Gathering, da.

    Og da begynte hu dama å prate om hacking og sånn da, (mener jeg å huske).

    Så hu skulle kanskje ha det til, at alle som var på TG, var hackere, da.

    (Eller noe).

    Hva vet jeg.

    (Men jeg visste ikke hvordan jeg kunne forklare det, for hu her trance-dama, hva TG var, da.

    Så jeg bare rista vel litt på hue, (eller noe), for å forklare det, at jeg ikke dreiv med hacking, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hørte ikke noe fra de her, hos Direktoratet for Sivil Beredskap.

    Men etter at jeg kom hjem fra det middagsselskapet, hos mora mi, på Nøtterøy, den her sommeren, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), må det vel ha vært.

    Så ringte jeg til det direktoratet da, og spurte om hvordan jeg lå an, for den her datajobben, da.

    Og ei ung dame der, sa at jeg lå på tredje plass, av alle søkerne, da, (husker jeg).

    Og vel at de hadde jobbet med søknaden min, (eller noe), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg gikk ut, fra det jobbintervjuet forresten.

    Så hadde jeg så mye i huet, at jeg nesten ble kjørt på, av ei dame på sykkel, i en av sidegatene til Trondheimsveien, (hvor jeg ikke var så utrolig kjent, forresten), husker jeg.

    (Dette direktoratet, det holdt til, i et stort, hvitt bygg, i begynnelsen av Trondheimsveien cirka, (mener jeg å huske), forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Det er mulig at jeg deler opp den tida, som jeg jobba i Rimi, inn i flere bøker, forresten.

    For jeg har jo kommet til kapittel 20 alt.

    Så det er kanskje greit å slutte av Min Bok 4, enten når jeg flytter fra Ungbo, eller når jeg blir forfremmet til butikksjef, (tenker jeg nå).

    Men det får jeg se an litt, hvor mange kapitler, som det blir først, fra de her årene.

    Så vi får se om jeg klarer å finne ut mer om dette, etterhvert.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 19: Julebordet 1993

    Julebordet med Rimi Nylænde, i 1993, det var på et utested i Kirkegata, (husker jeg).

    Det var i en restaurant, litt lenger vekk fra Karl Johan, enn Tut og Kjør, husker jeg.

    (Det var muligens en norsk, (eller nord-norsk), restaurant, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dressen min var så utslitt, (og jeg hadde vel ikke noe hvit skjorte heller, mener jeg å huske), så jeg brukte den smokingen, som jeg hadde kjøpt billig, noen få måneder før, til bryllupet til Elin og Magne Winnem, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu assistenten, på Rimi Nylænde, som nettopp hadde slutta, og blitt butikksjef i Follo eller Østfold, (ei med mørkt hår, i 30-åra, som kanskje het Heidi, eller noe sånt).

    Hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at sløyfa, til smokingen min, hadde løsna.

    Så jeg måtte feste den blå sløyfa da, (var det vel), på nytt, da.

    (Hvis det ikke var en svart sløyfe da.

    Det er mulig.

    For jeg hadde svart sløyfe, (mener jeg å huske, ihvertfall), på juleballet, til NHI, på Rica Holmenkollen hotell, på slutten av 1989).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Heidi, (eller hva hu het igjen), hu sa også det, at hu hadde fått noen kommentarer, fra ‘bønda’, i den nye butikken, som hu jobba i.

    ‘Du er ikke i Oslo nå, altså’, hadde dem visst sagt til henne, når hu hadde vært litt vel sjefete kanskje, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de jeg husker som var på det her julebordet.

    Så var det butikksjefen Elisabeth Falkenberg.

    Det var Thomas Sanne, fra Lambertseter.

    Det var ei som het Elin, også fra Lambertseter.

    Det var ei pen ung dame, med lyst hår, som jobba som ekstrahjelp, i kassa, og var sammen, (selv om jeg vel ikke visste det, på den her tida), med en kollega av oss, som het Magne, (mener jeg), som jeg forresten møtte i Avstikkeren, på Bergkrystallen en gang, som jeg besøkte Magne Winnem der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som var spesielt, med dette julebordet, det var vel det, at hu butikksjefen, Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.

    Så etter middagen, så ville hu på et homo/lesbe-sted, ved Youngstorget der, da.

    Hvor jeg ble ganske full, (mener jeg og huske), og kanskje så litt mye, på hu pene, lyshåra kassadama, da.

    Hvem vet.

    Jeg gikk også på do der, for det ble litt kjedelig, å bare sitte stille der, hele tida, husker jeg.

    Og da var det noen ved bordet som begynte å skravle om meg, vel.

    Og en av de unge homsene der, (som spilte biljard vel), han begynte å kommentere om at jeg hadde så fin sløyfe, (eller om han sa propell), da jeg gikk fra bordet der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha vært på dette homse/lesbe-stedet, og etter at jeg satt der, mens fler og fler gikk, og jeg kanskje lurte på hu pene kassadama. da.

    Så ble det til, at Thomas Sanne, dro med ei blondinne og meg, til Manhattan, (som nesten var stamstedet mitt, på den tida, som Magne Winnem og jeg, pleide å feste mye, i Oslo, tre-fire år, før det her vel).

    Jeg tror at det var Elin, Thomas Sanne og meg, som dro på Manhattan.

    (Jeg ble ganske full, på det her julebordet, men jeg mener å huske at det var sånn).

    Så vi var liksom de siste tre som holdt ut, fra julebordet, må man vel kanskje si, da.

    Mens alle de andre gikk hjem før oss vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så vi tre var liksom den ‘harde kjernen’ da, (må man vel kanskje si).

    Selv om det vel ikke tok så lang tid, før Thomas Sanne og Elin, skulle dra hjem, fra Manhattan, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 9: Mer om Pia

    Pia er jo en marxist, (må man vel si, hun pleide å ha sosialistisk ungdom-plakater på veggen, da hu bodde på Sand, mener jeg å huske, ihvertfall), hun er en rebell, må man vel si, siden hu flytta opp fra Haldis og faren min, og til meg, (skoleåret 1988/89), og hu er feminist, (tror jeg), og afrikansk borgerrettighetsforkjemper, da.

    Hu er nesten som Krutsjov, (som banket med skoen sin, i bordet, i FN, på 60 eller 70-tallet), eller som Yngve Hågensen eller Gro Harlem Brundtland, som liksom skriker fælt da, ofte, istedet for å prate vel.

    En enda mer skrikete versjon av Gro Harlem Brundland, kan man vel kanskje kalle søstera mi.

    Mens jeg er mer som Kåre Willoch, da.

    Så Pia og jeg, vi er som hund og katt eller Kåre og Gro, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om Pia og jeg, er veldig forskjellige, så støttet jeg hennes opprør, mot faren min.

    For jeg syntes at faren min var så uansvarlig, siden han hadde latt meg bo alene, siden jeg var ni år, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden at begge mine foreldre hadde liksom støtt meg fra seg, da.

    Så prøvde jeg heller, (som ung voksen), å få det til sånn, at vi hadde et samhold, oss tre søsknene, Pia, Axel og meg.

    Siden jeg liksom hadde en slags tomhet da, i livet mitt.

    Siden jeg hadde et dårlig forhold, til begge mine foreldre, (må man vel si).

    Og siden jeg derfor heller ikke hadde så mye kontakt, med mine andre slektninger, annet enn søstera mi og broren min da, som begge bodde i samme by som meg, nemlig Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er altså sånn, (vil jeg si), at man liksom må tenke seg om, før man spør Pia om noe.

    For hu er sånn, at hvis man spør henne om noe hu ikke liker å prate om.

    Så begynner hu å hyle og skrike, da.

    Så man kan nesten ikke bare spørre henne om ting.

    Man må nesten vente og høre hva hu velger å fortelle selv, om forskjellig, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man kan også si det, at Pia, er litt sjuskete.

    Når for eksempel mora vår, var på besøk hos oss, på Ungbo.

    Så husker jeg at hu sa det, at det var meg hu måtte låne reine håndklær av.

    Og at søstera mi ikke hadde noe særlig bra rutiner for å vaske klær da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, som Pia vaska klær, (i en vaskemaskin, som vi på Ungbo, spleisa på å leie, fra Thorn, siden den vaskekjelleren var så upraktisk).

    Så lot Pia tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, da.

    Og da jeg turte å ta opp det, neste gang jeg så søstera mi.

    At hu måtte huske å ta ut tøyet etter seg, når hu vaska klær.

    Så ble søstera mi fly forbanna, og sa at jeg ikke måtte blande meg opp i hennes liv.

    Men jeg blanda meg bare opp i den vaskemaskinen, (som jeg var med å spleise på), egentlig.

    Så søstera ga et litt forvirra inntrykk, vil jeg si.

    Når hu mente at jeg blanda meg opp i hvordan hu levde sitt liv, bare fordi jeg mente at hu måtte ta ut tøyet etter seg, av vaskemaskinen.

    Men jeg blanda meg egentlig ikke opp i livet hennes.

    Men jeg blanda meg bare opp i hvordan hu brukte vaskemaskinen.

    Og den ble leid i mitt navn, fra Thorn, og jeg betalte like mye som henne, for å bruke den.

    Og så begynte Pia å overdramatisere da, (eller hva man skal kalle det), å si at jeg blanda meg opp i livet hennes.

    Så Pia har ikke beina på jorda, vil jeg si.

    Hun har en dårlig virkelighetsoppfatning da, (vil jeg si).

    (Hvis hu ikke bare spiller, da).

    Så det er nesten som et mareritt, å bo sammen med søstera mi, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 8: Pia og Keyton fra Somalia

    Jeg husker ikke nøyaktig hvor lenge, som søstera mi bodde, på rommet mitt, på Ungbo.

    Men jeg tror det må ha vært en god stund.

    For jeg husker det, at vinteren 1993/94, så gikk jeg rundt i cirka 10-15 minusgrader, og leita etter Pia, nede i Oslo sentrum.

    Og da tror jeg ikke at det bodde noen andre, på Ungbo.

    For da ville jeg nok ha husket, at jeg prata med de, om Pia, da.

    Men det kan jeg ikke huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tror også det, at dette må ha vært før Pia fikk sitt eget rom.

    For jeg mener å huske, at Pia ikke fikk sitt eget rom, før etter at Hildegunn flytta inn der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg hadde på meg en blå lue, med dusk, som jeg hadde fått låne av Magne Winnem, da jeg leita etter søstera mi, nede i Oslo sentrum der.

    For søstera mi hadde ikke vært hjemme på mange dager, da.

    Og dette var ikke likt henne da, å bare forsvinne sånn, uten å si fra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk på Pia sitt stamsted Jollys.

    Men Pia sin bartender-venn der, Michael, han hadde ikke sett Pia, sa han.

    Michael spurte om jeg ville ha en kopp kaffe.

    (Siden jeg fortsatt vel ble regnet som en venn av utestedet, etter at de to norske kara, tok plassen min der, en gang, (mens jeg var på do), cirka et år før det her vel.

    Regna jeg med, da).

    Men jeg var ikke der for å skravle.

    Så jeg bare sa nei takk og gikk igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde også to venninner, som het Siri og Cathrine, og som bodde i Oslo sentrum, da.

    (På Nedre Grunerløkka, mener jeg å huske).

    Jeg gikk også dit, og Siri eller Cathrine dukka opp i døra der, og forklarte meg det, at hu ikke visste hvor Pia var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så bare ga jeg opp, og gikk hjem igjen.

    For jeg visste ikke hvor Pia sin somaliske kjæreste Keyton, bodde, da.

    Men jeg regna med at enten Michael eller Siri/Cathrine ville skjønne alvoret og spore opp Pia, da.

    (Så det var ikke sånn, som da bestefar Johannes, hadde gått og leita etter tante Ellen, i Oslo, (under hippie-tida).

    At jeg gikk i Slottsparken, og leita, osv.

    Nei, det trodde jeg ikke at var noe vits i).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia kom hjem to-tre dager etter det her da.

    Uten å forklare hvor hu hadde vært.

    Så hva som hadde skjedd, det veit jeg ikke.

    Men hu virka litt sinna, (eller noe), så jeg gadd ikke å spørre så mye.

    Jeg kjente til den skrikinga hennes, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia ble kjent med Keyton fra Somalia, det første året, som hu bodde i Oslo, (i det bofelleskapet i Arups gate).

    Eller om det var det andre året hu bodde i Oslo, (da hu bodde i det bofelleskapet, i Christies gate).

    Det har Pia aldri forklart om.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Så hvordan Pia traff Keyton, det er et mysterium for meg, må jeg si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia sa forresten, på den her tida, at Keyton hadde fått en leilighet, av myndighetene, (eller noe).

    Men den hadde han lånt bort, til to andre somaliere da, (sa Pia).

    Så hvor Keyton egentlig bodde, det var visst litt komplisert.

    Så jeg ga opp å skjønne så mye av, hvor Keyton egentlig bodde.

    Så det var ikke sånn, at jeg noen gang var med Pia, for å besøke Keyton, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fortalte også en gang, at Keyton hadde to kamerater, (også fra Somalia vel), som var grisete når de spiste.

    For de spiste visst bare med hendene da, ifølge Pia.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har jo seinere fått ‘skylda’, av bestemor Ingeborg, fordi at Pia fikk unge, med en neger.

    Men hvis jeg hadde sagt noe negativt om Keyton.

    Så hadde nok Pia bare begynt å skrike til meg, og kalt meg rasist, og det som verre var.

    Jeg huska jo hvordan hu hadde kalt bestemor Ågot og dem, for rasister, da hu bodde på Sand.

    Og hvordan hu hadde skreket, til de politifolka, utenfor Jollys, noen måneder før det her, da de hadde bedt noen afrikanere, om legitimasjon, da.

    Så søstera mi hu var nesten som en krigersk forkjemper for afrikaneres rettigheter.

    Så jeg tenkte at Pia var så bestemt og trass, så det var ikke så mye kunne si, hverken for eller imot det her, at hu var sammen med Keyton.

    Hvis jeg hadde begynte å klage på henne, så hadde vi vel bare blitt fiender, og hu måtte ha bodd på gata, (eller hos de afrikanerne, kanskje).

    Så jeg prøvde bare å roe det ned, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg huska jo også hvordan Pia hadde stått, i Gågata, i Drammen, (sammen med hu venninna si, Heidi, fra Drammen, og meg), og sikla, på noen afrikanere, som gikk forbi oss, (det året jeg var russ i Drammen).

    Mens hu sa noe om at de afrikanerne var så utrolige deilige da, (eller noe).

    Så jeg trodde jo at dette med at søstera mi traff afrikanere.

    At dette bare var en slags fetisj, (at hu likte å ha sex med negre), som Pia ville dyrke, i ungdomsårene sine, da.

    Før hu etablerte seg.

    Jeg hadde ikke trodd det, at Pia ville få en unge, som var halvt afrikansk.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg, da Pia fortalte meg det, en gang seinhøsten 1994 vel, at hu var gravid med Keyton, og ikke ville ta abort, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia var vel forresten sammen med Negib, på fra Etiopia, før hu ble sammen med Keyton fra Somalia.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg vet ikke hvordan Pia ble kjent med de her afrikanerne.

    Men det var vel på Jollys, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at Pia noen gang bodde, i det samme nabolaget, som der Jollys lå.

    Men det var kanskje sånn, at hu og de jentene fra Røyken, som hu bodde sammen med, i Christies gate.

    At de kanskje hadde vært ute på byen, i Oslo sentrum, en gang, da.

    Og så, når de skulle gå tilbake, til Grunerløkka, da.

    Så gikk de forbi Jollys, i Storgata.

    Og så gikk de kanskje inn der, for å ta en halvliter, (eller noe), da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fortalte meg vel aldri, hva Keyton het til etternavn, (tror jeg).

    Men hu fortalte det en gang, at bestemoren hans, hadde sendt han til Norge, som barn.

    (Fordi det var krig i Somalia, (eller noe), tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 7: Bryllupet til Magne Winnem og Elin fra Skarnes

    Jeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.

    For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.

    Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.

    (Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).

    Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.

    (For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.

    Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.

    (Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.

    Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en lørdag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.

    (Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).

    Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).

    Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).

    Så dette ble litt rart da, syntes jeg.

    Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.

    Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.

    Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.

    At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.

    (For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.

    Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.

    Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.

    Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.

    (Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.

    Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).

    Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.

    Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.

    Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.

    Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.

    Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.

    Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.

    Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.

    Og det var ikke bra da, mente Elin.

    For der var det noen viktige papirer, og sånn.

    Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.

    Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.

    Han satanisten låste meg inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha da.

    Så jeg måtte gi opp, og gå tilbake igjen til bilen, da.

    Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.

    Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var detJeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.

    For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.

    Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.

    (Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).

    Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.

    (For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.

    Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.

    (Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.

    Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en søndag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.

    (Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).

    Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).

    Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).

    Så dette ble litt rart da, syntes jeg.

    Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.

    Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.

    Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.

    At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.

    (For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.

    Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.

    Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.

    Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.

    (Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.

    Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).

    Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.

    Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.

    Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.

    Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.

    Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.

    Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.

    Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.

    Og det var ikke bra da, mente Elin.

    For der var det noen viktige papirer, og sånn.

    Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.

    Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.

    Og han satanisten, han låste meg så inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne akkurat den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha, da.

    Så jeg måtte gi opp, og gikk tilbake igjen til bilen, da.

    Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.

    Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var det vel), at het Strømm kirke vel, (men dette var altså ikke det samme Strømm, som er, der hvor ‘Ågot-huset’ ligger, men tydeligvis et annet Strømm da, som de vel har, oppe ved Kongsvinger/Skarnes der, da)).

    (Jeg sjekket på nettet nå, og så det, at det Strøm, som de har, oppe ved Skarnes der, det skriver med bare en ‘m’.

    I motsetning til Strømm, (den vestre sida av Drammensfjorden), som skrives med to ‘m’-er, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under fotograferingen, av brudeparet, (som var utendørs, mener jeg å huske), så hjalp jeg litt til, med å holde en solskjerm, (eller noe), når fotografen ba meg om det, (på noen få av bildene), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bryllupsmiddagen, den ble avholdt, i et religiøst lokale, oppe ved Skarnes der, som het Sanngrund, (mener jeg å huske).

    Dette var like ved Glomma, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så det er kanskje ikke så rart, at de har et sted, som heter Strøm, oppi Skarnes der, (siden Glomma renner forbi, like ved der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da bilen med Magne, Elin og meg, dukka opp, ved Sanngrund der.

    Så sendte Magne meg, til en bensinstasjon, som var i en av nabobygningene, til det lokalet, der hvor bryllupsmiddagen skulle være, da.

    For Winnem var ‘coca-coliker’, som han kalte det.

    Så han ville ha cola, da.

    Så han sendte meg, for å kjøpe et beger, med Coca-Cola, til han, på den bensinstasjonen, da.

    Og når jeg da skulle inn, på det selskapslokalet, med det begeret, med cola.

    Så stod mora til Magne Winnem.

    (Ei religiøs dame, som jeg såvidt hadde møtt i russetida, i ‘heimen’ deres, i Røyken).

    Hu stod i døra, til lokalet der, for å hilse, på alle gjestene, da.

    Og hu sa da noe sånt som at, ‘du er som Magne du, for han også er så glad i cola’.

    (Noe sånt).

    Også ba hu meg om å sette det begeret fra meg utenfor, (var det vel).

    For det var ikke lov å ha med cola, (og sånn), inn der da, (skjønte jeg).

    Jeg prøvde vel å ymte fram, at det begeret, egentlig var til Magne.

    Men det tror jeg ikke, at ‘kom fram’.

    Så jeg måtte bare forklare til Magne da, at mora hans hadde nekta meg, å ta med colaen hans inn der, da.

    Og dette likte vel ikke Magne.

    Ihvertfall så sa han til meg, iløpet av den ‘seansen’, inne på Sanngrund der, at ‘ikke be meg om å være forlover for deg’, mens han så på meg, på en alvorlig, (og vel nesten truende måte), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Begge Magnes brødre var forresten der.

    Det var hans yngre bror Eivind, som jeg vel såvidt hadde møtt, fra før.

    Og hans eldre bror, John, (med lyst hår vel), som bodde ut mot Krokstadelva der, (mener jeg at Magne sa), og som var ‘litt dum’, (eller om det var ‘litt rar’), husker jeg, at Magne sa, inne på Sanngrund der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette bryllupet, det minnet forresten ikke så mye, om det bryllupet, til Viggo Snoghøj, (Min fars nye dame, Haldis Humblen, sin sønn), og hans danske flyvertinne Grethe, som jeg var med til, nede i Danmark, på midten av 80-tallet, (var det vel).

    Hvor det ble sunget drikkeviser, på både norsk og dansk, (husker jeg).

    Neida, under hele bryllupsselskapet, på Sanngrund, så ble det ikke servert så mye som en dråpe alkohol.

    Så drikkeviser, det var det nok dårlig med, dessverre.

    Og Elin Zahl Kristiansen, (som vel Elin fra Skarnes egentlig het, før hu ble gift).

    Hu ble også seinere aktiv, i Kristelig Folkeparti, i Oslo, rundt kommune- og fylkestingsvalget, i 1995, (mener jeg å huske).

    Så det var nok ikke sånn, at det bare var Magne Winnem sin slekt, som var religiøse.

    Elin fra Skarnes sin slekt, de var nok også skikkelig religiøse, (vil jeg nok tippe på, ihvertfall), siden det ikke ble servert så mye som dråpe alkohol, under hele bryllupet der, da.

    (For det var jo bruden som var fra Skarnes, så det var vel bruden sin familie, som bestemte mest, når det gjaldt bryllupet der, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.

    Som for eksempel, om det skulle serveres alkohol der, eller ikke, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det nærmeste man kom drikkeviser, i bryllupet, til Magne Winnem og Elin fra Skarnes, det må vel ha vært, da hu forloveden til Elin fra Skarnes, holdt tale.

    Hu nevnte det, (hvis jeg ikke blander henne med en annen venninne, av Elin, da), at Elin fra Skarnes, hadde fortalt henne det, at Magne Winnem, ‘ikke kunne kline’, da han og Elin fra Skarnes, ble sammen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en kar, litt oppi åra der, (muligens i slekta til Magne Winnem vel), som holdt tale der, husker jeg.

    Og han begynte å prate ‘dritt’ om Sanngrund, og sa at det stod noe i bibelen, om at man ikke skulle bygge sitt hus på sand, osv.

    Så dette var vel antagelig ikke noen i slekta til Elin fra Skarnes, siden de sikkert kjente bedre til dette navnet Sanngrund, fra før, enn slekta til Magne Winnem gjorde, vel.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihverfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg selv, jeg holdt ikke noen tale, som forlover.

    For Magne Winnem hadde sagt til meg det, i forkant av bryllupet, at de bare kunne lage en sang, som liksom skulle være fra meg, da.

    Og jeg kjente jo heller egentlig ikke Magne Winnem så bra.

    Jeg hadde jo bare kjent han fra skoleåret 1988/89, som var bare snaue fem år, før det her, da.

    Og jeg var heller ikke vant til å holde tale, i familieselskaper og sånn, fra før, heller.

    Og da var det vel noen av de kvinnelige gjestene, (som jeg ikke vet nøyaktig hvem var), som slang noen kommentarer, om at jeg ikke ‘turte noenting’, eller noe, da.

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Men ifølge Magne Winnem, så var man visst ganske modig, bare man turte å stille opp, som forlover, for han.

    (Noe sånt).

    Siden slekta hans, visstnok var noen slags religiøse fanatikere da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem fortalte meg også det, (på Sanngrund der, mener jeg at det var), at det egentlig hadde ‘ligget i kortene’, i alle år, at det var hans engelske fetter, Colin Dobinson, fra Swindon, som skulle være forlover, for han.

    Så det at jeg var forlover, det var noe Magne Winnem selv hadde ønsket, men det er mulig at dette ikke var så populært, blant resten av slekten hans, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På grunn av det, som Magne Winnem sa, om at Colin egentlig var ment å være forlover.

    Så prata jeg vel litt med Colin, (som jeg kjente såvidt, fra det første året mitt, som student, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), i bryllupet der, (mener jeg å huske).

    Men jeg syntes ikke det virka sånn, som at Colin var aggressiv mot meg, på grunn av det her, med at jeg var forlover, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    To andre folk, som jeg kjente, som var gjester, i bryllupet der.

    Det var Andre Willassen, (fra Gjerdes Videregående), og Morten Jenker, (fra Rimi).

    Og jeg husker at jeg satt ved samme bord som dem, etter middagen, (var det vel).

    For jeg skulle også sitte på med dem, tilbake igjen, til Oslo, da.

    (Uten at jeg husker hvem av dem det var, som kjørte).

    Og jeg husker at jeg var nervøs, og spurte Morten Jenker, om hvordan jeg gjorde det, som forlover.

    ‘Vil du at jeg skal svare deg på det’, (eller noe), mener jeg å huske, at Morten Jenker, svarte da.

    Så jeg gjorde det nok ikke så veldig bra, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at faren til Magne Winnem var der.

    Han jobba som byråkrat, i Statens forurensningstilsyn, på Helsfyr, (like ved der jeg hadde studert, det andre året, på NHI, et drøyt år før det her, da), mener jeg å huske.

    Jeg mener å huske at han faren til Winnem veksla noen ord, og at han var en høflig kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det her husker jeg bare veldig vagt, så det her tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke mye av turen, tilbake igjen, til Oslo.

    Men jeg kom meg vel hjem til slutt, vel.

    Det går jo en motorvei, (som jeg ikke husker hva heter nå), forbi Ellingsrudåsen og Furuset der.

    Så det er mulig at dem bare slapp meg av, ved Torgbua, på Ellingsrudåsen, (eller noe), da.

    Og hvor Elin og Magne skulle hen for natten, det husker jeg ikke.

    Men de hadde jo vært forlova en stund, og bodd sammen, i General Ruges vei, på Nordstrand, i et år, eller noe.

    Så bryllupsnatten, den ble vel kanskje ikke så utrolig spennende for dem, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om dem ihvertfall slapp å stresse like mye, med å bruke sæddrepende krem, på tørkerullholderen, etter det her, vel.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Siden dem jo nå var gift, og kunne få unger, uten å være redde for hva slekta deres kom til å si eller gjøre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er min stekusine Isa Ingebrigtsen, forresten, på Buddha, sammen med sin halvsøster vel, Ulla Julie Makarova

    isa på buddha

  • Min Bok 4 – Kapittel 1: Pia flytter inn på rommet mitt hos Ungbo

    Jeg dimma jo fra militæret, i slutten av juni, i 1993.

    Nemlig den 25. juni 1993, (sjekka jeg nå, på tjenestebeviset mitt).

    Også jobba jeg på Rimi Munkelia, lørdag 26. juni.

    (Da hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen, var sjefen min der, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og det må vel antagelig ha vært 30. juni, at søstera mi Pia, og dem, måtte flytte ut, fra Christies gate.

    Siv, (fra Røyken), hu hadde allerede flytta ut.

    Men jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad, med å bære tingene deres, ned trappa, (for de bodde i andre eller tredje etasje der da).

    Og broren til Monica Lyngstad, han kjørte så tingene til Pia, hjem til Christell, (mener jeg at det var).

    Og hu bodde ved Terningen Matcafe der, (viste det seg).

    Men Pia skulle ikke bo hos Christell.

    Pia ville bo hos meg, (av en eller annen grunn).

    Og Christell flytta selv, i slutten av juli, tror jeg det må ha vært.

    Så det hendte at Pia dro meg med, ned til Christell, (som bodde like ved Møllergata), en del, i juli, i 1993, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så hadde alle folka flytta ut.

    (Av en eller annen grunn).

    Men Wenche hadde ikke fått med seg katten sin, Sara.

    Så det var nesten som at Pia og jeg hadde katt der, husker jeg.

    Jeg måtte kjøpe kattemat og sånn, tror jeg.

    Og Sara var ikke snill, den tissa en gang, på den dyre skinnjakka mi, som jeg hadde kjøpt to år før det her, (i Oslo), etter å ha sett den, på Kapp Ahl, i Gøteborg.

    Men Wenche, (som var innom en gang i blant, for hu hadde noen ting stående der enda vel), hu tilbydde seg ikke å erstatte skinnjakka mi, som jeg bare måtte kaste, for jeg klarte ikke å få bort lukta av kattepiss, fra den jakka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sara, (katta til Wenche), den pleide å gå ut på terrassen, (for den døra pleide alltid å stå åpen da).

    Men en gang, etter at Wenche hadde flytta.

    Så stakk Sara opp til naboen, som hadde terrasse, over og til høyre, (hvis man stod i terrassedøra, og så ut), for der Ungbo hadde terrasse, da.

    Så jeg måtte gå og banke på døra, til en av naboene da, (som bodde i første etasje vel), for å få tak i Sara, (som hadde rømt da).

    Og Sara pleide vel ikke å rømme, tror jeg.

    Så den katta var skikkelig uoppdragen da, (må jeg vel si).

    Antagelig siden Wenche hadde flytta fra den, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde fått henta katta si.

    Så spurte jeg henne, når hu var innom, for siste gang cirka, vel.

    Om hvordan det gikk med katta.

    Og da sa hu at dem hadde avlivet katta, for den hadde visst pissa på jakka til broren hennes, da.

    Så det var visst ikke bare min dyre skinnjakke, som den katta pissa på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om det ikke bodde noen andre folk, på Ungbo, så var jo dørene til andre rommene låst.

    Og Pia hadde jo ikke noe annet sted å bo.

    (Jeg huska jo det, at bestemor Ågot hadde klagd på Pia, da Pia bodde hos henne, et par år, før det her).

    Så jeg lot Pia få bo på rommet mitt, på Ungbo, da.

    I boden der, så stod det en gammel sofa, fra begynnelsen av 80-tallet kanskje, som hadde blitt byttet ut med en svart skinnsofa, seinere på 80-tallet vel.

    Og den sofaen, den var nesten som en sovesofa da.

    Det var en stor pute, i den sofaen, som man kunne bruke som madrass.

    Så på den sov søstera mi på da, inne på gulvet, på rommet mitt.

    Sovepose og sånn, det hadde hu vel selv, men ikke så mye møbler, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte registrere meg som arbeidsledig, da.

    Og siden jeg bodde på Ellingsrudåsen, så måtte jeg registrere meg som arbeidsledig, på Arbeidsformidlingen, på Stovner.

    Jeg dro dit vel først, for å bestille time.

    Og på det møtet, så hadde jeg en saksbehandler, som var en mann, i 30-årene kanskje, som var veldig uhøflig, husker jeg.

    Fiendtlig, er vel kanskje det riktige ordet, forresten.

    Han registrerte meg, som noe med ‘ADB’, (administrativ databehandling), på dataen, til Arbeidsformidlingen.

    Enda det skulle ha vært ‘EDB’.

    Og han sa at jeg var ‘så fersk’, (med veldig trykk på ‘fersk’), på arbeidsmarkedet.

    Enda jeg hadde jobbet i et år på CC Storkjøp.

    Og i to måneder hos Det Norske Hageselskap, (selv om det var praksisplass).

    Og i to år, på OBS Triaden.

    Og i et halv år, på Rimi Munkelia.

    Så var jeg liksom så ‘fersk’ på arbeidsmarkedet, da.

    Det hørtes litt rart ut for meg.

    Men han saksbehandleren, han var så uvennlig og liksom ‘overkjørte’ meg, da.

    Så jeg lurte på om det var noe galt, siden saksbehandleren var så fiendtlig, husker jeg.

    ‘Fersk’, det var jo noe eldre soldater, sa om rekruttene for å mobbe dem, i militæret.

    (Selv om såkalt veteranvirksomhet ikke var lov i Forsvaret, egentlig).

    Så jeg lurte på om dette hatet, (må jeg vel kalle det), fra saksbehandleren, hos Arbeidsformidlingen, (mot meg), hadde noe med militæret å gjøre.

    Kanskje vedkommende hadde traumer fra sin førstegangstjeneste, og skulle hevne seg på en som nettopp hadde dimmet, fra Forsvaret?

    Hva vet jeg.

    Men jeg husker det møte som så ubehagelig, at jeg faktisk dro, på eget initiativ, ned til Arbeidsformidlingen, ved Schous Plass, en uke eller to seinere.

    For der hadde jeg jo gått, som arbeidsledig, høsten 1990.

    Tre år før det her da.

    Da jeg fikk den praksisplassen, hos Norsk Hagetiden/Det Norske Hageselskap, da.

    Og da hadde de vært hyggelige og profesjonelle der, (husker jeg).

    Mens han på Stovner, han fikk meg nesten til å gå inn i sjokk, (vil jeg si).

    Så derfor dro jeg, halvveis i sjokk, ned på Arbeidsformidlingen, på Nedre Grunerløkka, uten noe avtale, eller noe, en eller to uker, etter det møtet på Stovner, da.

    Og da, så ble jeg sendt til en kar der, som sendte meg på intervju, på en datajobb, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (var det vel).

    Og han hadde ikke funnet meg, på dataen til Arbeidsformidlingen, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, denne tiden, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.