Stikkord: Oslo

Min Bok 3 – Kapittel 22: Vinterøvelse

I Februar, (eller om det var i mars), i 1993, så skulle vi i tropp 1, på vinterøvelse.

Det ble sagt, før vi dro på øvelsen, at dette var en sivil øvelse, så vi behøvde ikke å ta med gassmaske, for eksempel.

Inni ‘gassmaske-veska’ så kunne vi bare ha godteri, (eller noe), var det en fra en annen tropp, som sa, inne på rommet vårt, (rommet til lag 2), var det vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi skulle ha vinterøvelse, på fjellet, ved Lillehammer, (husker jeg).

Cirka halvparten, av en annen tropp, skulle vel også være med oss, (mener jeg).

Da vi kom fram, til der vi skulle starte, så så vi den andre halvdelen, av Geværkompaniet, (som skulle med de samme bussene tilbake til Terningmoen vel), utafor bussen, (husker jeg).

Disse hadde allerede hatt øvelse, i 10-14 dager vel, og de så gamle ut, eller noe, (var det vel noen som sa, på bussen).

For disse hadde visst hatt et tøft vær da, under øvelsen.

Så de så rimelig bleike og medtatte ut da, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke gått så mye på ski, de årene, som jeg bodde, hos faren min, (på Bergeråsen).

Og jeg var også den tynneste på laget, må man vel si.

For Paulsen, han slapp unna øvelsen, ved å ta en preik med sersjant Dybvig, før vi skulle dra avgårde med bussen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg hadde grua meg, til den her øvelsen da.

Og spurt Bricen, (i forkant av øvelsen), om det var greit, at jeg slapp å trekke pulken så ofte, siden jeg var så dårlig på ski da.

For vi hadde vært på en busstur, til et sted, hvor vi gikk og trakk pulk, og da hadde jeg hatt hjelpedraget, (husker jeg), for jeg gikk foran nestlagfører Frydenlund, og da hadde jeg blitt nesten utrolig svett og sliten da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bricen svarte vel ikke noe, da jeg spurte, om det her, (på rommet til lag 2), i forkant, av øvelsen.

Men jeg spurte nå ihvertfall da.

(Mens nesten hele laget hørte det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi gikk i en veldig bratt oppoverbakke, den første dagen, på vinterøvelsen.

Og da var jeg glad, over at jeg slapp å trekke pulken, (som teltet vårt blant annet lå i), husker jeg.

Og folka i troppen vår, de begynte også plutselig å synge denne sangen:

‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

Han ligner litt på nissen igrunn.

Det er ikke han det er Jon Blund.

Han besøker store og små’.

Og da sangen var ferdig.

Så fortsatte Skjellum, (var det vel), med å si høyt, ‘alle barn har rett til’.

Som på TV-serien ‘Jul i skomakergata’, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter øvelsen, så fikk troppen vår kjeft, fra en annen tropp, på grunn av denne synginga da.

Dette ble tatt opp, av troppsbefalet vårt, i troppens time, en gang da, (husker jeg).

(For den andre troppen hadde ikke skjønt noe, men blitt forvirret, (eller noe da), av den her plutselige synginga da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde vært litt døsig, den første dagen, og gått med en parafinflaske, for mye, i sekken, husker jeg.

(Hvis det ikke var den andre dagen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første kvelden, (var det vel), så skulle vi ligge i snøhule.

Bricen, han jobba som en gal, og bygde nesten hele snøhula selv, husker jeg.

Det var kaldt, og vi hadde en slags tjukk pysjamasbukse, som ble kalt ‘Anda’, eller ‘Anna’, eller noe, og som jeg ikke hadde tatt med, for å få plass til andre ting da.

Men jeg hadde masse varmeposer da, fra Top Secret, i Oslo, som jeg brukte, for å holde varmen.

(Etter tips fra noen andre soldater i troppen vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi hadde forresten vært hos en landhandel, på fjellet, på Lillehammer, før vi skulle sove i snøhule.

Og da hadde Nybø bedt meg, (som var omtrent den eneste på laget, som hadde tatt med seg penger), om å kjøpe en pakke, med Toro gryterett, (sånn pulver-basis da), en rett han hadde erfaring, i å lage, fra speideren vel.

Til RSP da, (stridsprovianten, som folk spøkte med og sa at betydde ‘Rester av Sprengt Personell’, og som andre igjen kalte for ‘død mann på boks’).

Så da kjøpte jeg det, og noe brus og appelsinjuice, og andre matvarer da, fra ei kone, som liksom måtte hente hver ting jeg spurte om da, i noen hyller bak seg, siden dette var en veldig gammeldags landhandel da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi hadde forresten en plass, for teltet vårt, nedenfor fjellet, (som vel var Kvitfjell, muligens, tror jeg), ved Lillehammer da.

Så vi hadde holdt til der, i knappetelt, i et par dager vel, før vi begynte å gå, oppe på fjellet da.

I disse knappteltene, så måtte man ha en kuldegrop, husker jeg.

Varmen gikk nemlig oppover, så man måtte ha en grop, sånn at man liksom gikk litt nedover, når man gikk ut av teltet, for å få varmen, fra primusen, til å holde seg i teltet da.

Og man sov med klær på seg der, for ellers ble det for kaldt, og på vanlige øvelser, så kunne det bli alarm, når som helst, så man kunne ikke ta av seg mer en feltstøvlene og feltjakka vanligvis, når man sov, i knappetelt, på øvelser da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg delte det jeg kjøpte i den landhandelen, med de andre, på laget da.

(Ihvertfall en del av det).

Men appelsinjuicen, den sa jeg fra om, at den ville jeg ha selv da, husker jeg.

Og Odd Sundheim, fra Valdres, han hadde glemt å ta med røyk, på øvelsen.

Men jeg hadde grua meg, så mye, for den her øvelsen.

Så jeg hadde en halv tobakkspakke, i reserve, (i tillegg til en 20-pakning sigaretter cirka, for hver dag vel), så jeg lot Sundheim få den tobakkspakka mi da.

(Selv om man vel må si, at det var litt rart, at noen kunne klare å glemme å ta med røyk, på en så langvarig øvelse).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det å sove i den snøhula, det var rimelig kaldt.

(For vi fyrte ikke med primus der, sånn som jeg husker det).

Vi lå på en slags hylle, som var en halv meter høy kanskje, inne i snøhula da.

Og man skulle ha en skistav, som stakk opp gjennom taket, av snøhula.

(Av en eller annen grunn).

Og når vi våkna, så hadde taket, i snøhula, falt med 20-30-40 centimeter, eller noe.

Så det var jo nesten sånn, at vi fikk taket i trynet da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den kvelden, som vi sov i snøhule, så hadde jeg, (som var fast primus-mann, på laget), slitt med primusen da, husker jeg.

(Etter at vi var ferdige, med å bygge snøhula).

For hvis det var opp mot 15 kuldegrader, (noe det var, denne kvelden da), så holdt det ikke å varme opp primusen, med rødsprit, kun en gang.

Neida, da måtte man, (som noen, (muligens kompanisjefen), sa), varme opp primusen _to_ ganger, med rødsprit da.

(Noe vi vel ikke hadde lært, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

Noe jeg ikke hadde vært borti før da.

Så da fikk jeg først en negativ kommentar, av troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ da, (siden jeg ikke husker etternavnet hans).

Men dette hadde visst likt for alle laga da, at de hadde slitt med primusen, (grunnet kulda), denne kvelden da.

For det var første gang, som vi var på øvelse, og det var så mange kuldegrader da, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var vel etter at jeg til slutt fikk fyr på primusen der.

(Ved snøhula der da).

At Nybø lagde den her gryteretten sin da.

Fra Toro da.

Mens han hadde oppi RSP-en, som vi egentlig hadde som middag, den dagen da.

Og den gryteretten, den lukta godt, husker jeg.

Så det var en god ide, av Nybø, må man vel si, å be meg kjøpe en sånn gryterett-pose, i den landhandelen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kompanisjef Isefjær, han var ikke med, på å ligge, i noen snøhule, husker jeg.

Han lå under åpen himmel, litt nedafor alle snøhulene, (husker jeg).

Med en teltduk over seg vel.

Mens han testa noen nye soveposer, (eller noe sånt), tror jeg, (for Forsvaret da).

Og det så ut som om han hadde hatt en tøff natt, (mener jeg å huske), morgenen etter da.

(For jeg mener at jeg gikk forbi kaptein Isefjær, når jeg skulle et eller annet, den morgenen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Resten av øvelsen, var kanskje ikke like spektakulær, som den natta, som vi lå over, i snøhule.

Men vi gikk rundt på fjellet der da.

Og en dag, så var det skikkelig snøføyke/storm, mens vi gikk, husker jeg.

Og vi måtte stå bak en hyttevegg, (eller noe), når vi hadde pause da.

Vi hadde fått beskjed, om å drikke mye vann.

Og vi hadde vannflaskene, rundt halsen.

Og vi hadde fått beskjed, om å putte snø, oppi vannflaskene, når vi drakk en slurk, sånn at vannreservene våre skulle holde lengre da.

(Eller, vi hadde vel ikke med vann, tror jeg.

Vi smelta vel bare snø, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men noen dager seinere, så ble det skikkelig påskevær, med sol osv., husker jeg.

På tilbakeveien, til der ‘basen’ vår lå da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men de første dagene, så var det veldig kaldt, husker jeg.

Vi skulle ha opplæring, i å finne folk, som var tatt av ras, en dag der, husker jeg.

Dette var ved en skråning, på fjellet, og temperaturen var vel minus femten kuldegrader cirka vel.

Jeg fikk utdelt en sånn søkestav, av et befal, som jeg ikke visste hvem var.

(Så han var vel fra den andre troppen sikkert da).

Og så skulle jeg og noen fler, liksom søke etter noen folk, som hadde blitt tatt av ras da.

Mens en hel gjeng så på oss da.

Men vi hadde ikke fått beskjed, om at det faktisk var noe gravd ned der.

Så da søkestokken min, støtte mot noe der, så sa ikke jeg fra, til noen, om det.

For jeg ville ikke at den ‘seansen’ skulle ta lengre tid, enn nødvendig da.

(Siden det var så kaldt da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så vi måtte søke en gang til da.

Siden vi ikke hadde funnet en stor platdukke, som han befalet tydeligvis hadde gravd ned der da.

(Noe jeg ikke hadde fått beskjed om da.

For han var rimelig ordknapp, han befalet da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da husker jeg det, at lagfører Warming, (fra lag 3), som var en av de, som stod og så på denne søkingen vår da.

Han sa til meg det, like etter det her, at det var min feil, at alle folka hadde måttet stå der så lenge, i sprengkulda da.

(Siden jeg ikke hadde sagt fra da, da søkestokken min, støtte mot den dukka da).

Men jeg hadde ikke fått beskjed, om å si fra, hvis jeg fant noe.

Jeg hadde bare fått beskjed om å gå der og søke da.

Men jeg visste ikke at noe var gravd ned der, (for å si det sånn).

(Jeg trodde at poenget bare var, at vi skulle vise hvordan man skulle søke, med søkestokkene da.

For han befalet forklarte, at hvis folk gikk med så og så langt mellomrom, mellom seg, og søkte, så kom de til å finne dem som lå begravet, under snøen da.

Og det må jeg innrømme, at stemte.

For jeg fant jo noe, under snøen.

Men jeg trodde at det var en stein, eller noe da.

Jeg visste ikke at vi faktisk leita etter noe spesielt der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På veien tilbake til basen, så var det mye nedoverbakker, (husker jeg).

Jeg måtte faktisk trekke pulken jeg og.

Men ikke så mye som mange av de andre på laget da.

Men jeg trakk pulken til like før vi skulle ned en nedoverbakke der.

Og nederst i den bakken, så var det en bru.

Og denne bakken så farlig ut, syntes jeg.

For man måtte liksom svinge, nederst i bakken, og prøve å treffe den her brua da.

Men jeg var ikke så stødig på ski.

Og jeg hadde jo på meg pakning, osv.

Så når jeg så den brua, nedi der.

Så bare la jeg meg ned, for å bremse da.

Og jeg stoppa like før elva der da, som gikk under brua da.

(For hvis man bomma på brua, så havna man i elva da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sersjant Dybvig, nevnte like etter, at han hadde trodd, at det var ‘slutten for Ribsskog’, (var det vel han sa), når jeg kjørte ned den bakken.

Men det syntes jeg at ble dumt.

For man døde vel ikke av å havne uti en ganske grunn elv.

Men jeg måtte kanskje ha lånt noe klær og sånn da, hvis jeg ikke hadde klart å bremse, før jeg havna i elva da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter dette igjen, så måtte vi ned en veldig bratt bakke, etter at det hadde begynt å bli mørkt da.

Så jeg datt vel 10-20 ganger, på vei ned den bakken vel.

Og tre ganger på en meter cirka vel, mens sersjant Dybvig stod like ved da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom fram til basen vår, så begynte jeg å fyre opp primusen da.

Men av en eller annen grunn, så dro jeg med den, bort til lag 3, (som hadde telt like ved siden av oss da).

(Kanskje fordi at de hadde lommelykt der, eller noe).

Og mens jeg fyrte opp primusen, så klarte jeg å rote bort vottene mine da.

Og da, så hadde vår tidligere troppsjef, løytnant Frøshaug, sagt til oss, at vi burde ha et eget depot, i troppen, med militærutstyr, sånn at vi ikke skulle få så mange TS-, (Tap/Skade), skjemaer da.

Så jeg gikk ikke bort til troppsbefalet, og klagde, på at jeg hadde mista vottene mine.

(Kanskje på grunn av sersjant Dybvig.

Som hadde kommentert at det nesten var slutten for meg, bare fordi jeg holdt på å havne uti en ganske grunn elv.

Og som hadde stått like ved siden av meg, når jeg falt mange ganger, ned den bratte bakken, på slutten da.

Og som vel også hadde tulla fælt, like før vi skulle kjøre ned den bakken, med den skumle svingen, (og elva), nederst i da.

For noen på lag 3, (eller om det var på lag 1), hadde vitset om, at de skulle dra på et høyfjellshotell, som vi kunne se, noen hundre meter, fra skiløypa da.

‘Her kommer en som har draget’, (for det man dro pulken i, ble kalt draget da), sa sersjant Dybvig, at dem ville ha sagt, inne på diskoteket, på høyfjellshotellet da, (hvis han soldaten hadde gått inn der da).

‘Hva hvis jeg hadde gått inn der da’, sa han som gikk foran og dro da.

(Eller noe sånt).

Til sersjant Dybvig vel.

‘Her kommer en som har hjelpedraget’, sa Dybvig da, (at dem ville ha sagt, inne på hotellet der da).

(Dem dreiv og vitsa da, for den som gikk foran og dro pulken, han dro i noe som ble kalt for hjelpedraget da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg gikk bare bort til lag 3 igjen, og spurte, om noen av dem, hadde noen ekstra votter.

Og Frisell, han hadde noen ekstra votter, som jeg fikk låne da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den natta, (må det vel ha vært), så skjedde det rare, at vår nye troppsjef, Kalesj-Bjørn.

Han kom bare plutselig inn i teltet vårt, og la seg, ved siden av meg, (som lå ytterst), og veggen på teltet da.

Som en slags ‘tetningslist’, som man kalte han som lå helt ytterst da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tenkte at dette kanskje var noe lignende, av det kompanisjef Isefjær hadde gjort.

For han måtte jo ligge i en bivuakk, (heter det vel), når vi andre, lå i snøhule da.

Så jeg tenkte at Kalesj-Bjørn kanskje ikke hadde noe annet sted å ligge da.

Og han lå med ansiktet vekk fra oss andre også.

Så det var ikke sånn, at jeg fikk spurt han, om hvorfor han lå der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det hadde jo vært en kar, inne på rommet vårt, (på lag 2), på Terningmoen, og sagt det, at vinterøvelsen, var en sivil øvelse, så vi kunne ha godteri, i ‘gassmaske-veska’, osv.

Men dette hadde visst ikke kompanisjef Isefjær fått med seg.

Han hadde en oppstilling, av alle folka, den siste dagen der da.

Og han spurte meg, om ‘har du lært å gå på ski nå da Ribsskog?’.

(Uten at jeg vet hvem som hadde fortalt han, at jeg ikke var så god til å gå på ski).

Jeg tenkte på alle de fallene, som jeg hadde hatt, i den siste bakken, ned til ved teltplassen der, kvelden før.

Så jeg måtte svare ‘nei’, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Isefjær kjente så på ‘gassmaske-veska’, som jeg hadde festa rundt uniformen, (som vanlig). da.

Men der lå det noe regntøy, (eller noe), vel.

Så Isefjær ble sur da, og skreiv meg opp på en liste, over soldater, som skulle straffes da.

For de andre soldatene, de skulle tilbake igjen, til Terningmoen, for å skyte med våpnene sine.

For å vise, at de virka, selv etter 10-14 dager, på fjellet, da.

Mens vi andre, (deriblant lagfører Bricen og lagfører Warming, husker jeg).

Vi måtte gå en ekstra straffe-skitur, oppe på fjellet der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når vi gikk sånn på rad og rekke, så hendte det, at meldinger, ble sendt fram og tilbake.

Noen hadde vel spurt, om hvor lenge vi skulle gå.

Og meldingen tilbake, fra han befalet, (fra en annen tropp vel), var noe uklar da, (syntes visst noen).

Så en melding, kom tilbake igjen, til han.

Og det var, ‘hvor langt er et tau?’.

Og det likte ikke han befalet.

Så han stoppa hele gjengen av oss da.

Og stilte oss opp på rekke.

Og så spurte han meg, om jeg hadde sendt den meldingen.

‘Nei’, svarte jeg.

(Mener jeg å huske, ihvertfall.

Jeg var ihvertfall ærlig da).

Og da sa lagfører Warming, (på lag 3), som gikk foran meg vel, på den rekka, at det var han som hadde sendt den meldingen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi skulle selvfølgelig ned en sånn ‘helvetesbakke’, på den straffeskituren og.

Og da spurte lagfører Bricen, (av en eller annen grunn), om han skulle ta AG-en min, for meg, ned den bakken.

Jeg sa vel at det var greit, selv om jeg undret meg litt, over at Bricen spurte om det her da.

Men det var alt som skulle til egentlig.

Når jeg slapp å bære de ekstra 4-5 kiloene, som AG3-en veide da.

Så klarte jeg å svinge og holde balansen osv., ned den bratte bakken da.

Så da var det nesten morsomt, å stå på ski, husker jeg, (at jeg syntes).

Selv om jeg selvfølgelig klarte å kræsje, med en i en annen tropp, midt nedi den bakken da.

(Selv om det var litt flaut, at Bricen måtte bære AG-en min da, må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bricen han hadde også sagt til meg, at jeg var rød på øret, (eller noe), mens vi lå i telt-leieren der, før vi dro opp på fjellet vel.

Jeg hadde kjent en kul i øret der, men jeg trodde at det var en kvise.

For jeg hadde fått kvise i nesa før, (tror jeg at det var), så jeg trodde at dette var en kvise i øret da.

(Selv om jeg vel ikke hadde hatt det før vel).

Så jeg svarte bare til Bricen, at det var en kvise da.

Og Bricen sa ikke noe mer vel.

Men da vi kom ned til Terningmoen, så så jeg det, at en bit av øret mitt, hadde blitt borte.

For jeg hadde fått en frostskade da.

Og en bit, på tuppen av øret mitt, hadde forsvunnet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som vi var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

11. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 17: Mer om Nina Monsen

I militæret, så fikk jeg en del tyn, på grunn av barbermaskinen min.

(Vel, jeg fikk ihvertfall en kommentar).

Dette var den barbermaskinen, som jeg kjøpte, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.

En rød og grå elektrisk Philips barbermaskin, var det vel.

Denne barbermaskinen, den var veldig bra, (og den hadde kosta fire-fem hundre, ihvertfall, mener jeg å huske), men kun et av hjulene virket på den da.

(Den var jo da cirka fire år gammel, denne barbermaskinen, da jeg var i Geværkompaniet.

Og jeg hadde kanskje klart å miste den i gulvet, mens jeg var fyllesyk en gang, eller noe.

Ettersom kun et av de to barberhodene virket da.

(Hvem vet).

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var en helg, som jeg haika, med et par karer, tilbake til Oslo.

For vi ikke rakk det vanlige toget, (eller noe sånt).

Han siste, han tror jeg at jeg haika med, cirka fra Ilseng, (eller hva det heter igjen), der dem spikrer paller da.

(Hvis jeg skjønte det riktig da).

Og vi krangla om EU, nesten hele veien, ned til Oslo.

Jeg var for EU, og han jeg haika med var mot da.

Jeg spurte om hvorfor ‘hu Gro’, var for EU, hvis det var så fælt da.

Men det kunne han ikke svare på da.

Men vi ble likevel ikke enige.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han karen skulle til et sted, i Groruddalen, (på Stovner-sida vel), og jeg gikk av der da, og tok T-banen hjem, etter såvidt ha kikka på en ICA-butikk, oppi der et sted vel.

Så dro jeg på Stovner Senter, dagen etter.

For jeg tenkte at der hadde de sikkert barbermaskiner.

For jeg syntes egentlig at Drammen var bedre på el-butikker, enn Oslo, men jeg regna med at de burde ha en brukbar el-butikk, på Stovner Senter da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var våren 1993, husker jeg.

Og jeg hadde frihelg, fra både Geværkompaniet og Rimi Munkelia, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Stovner Senter, så gikk jeg nesten rett inn i Nina Monsen, (som jeg da ikke hadde sett, siden 1988 vel), og typen hennes.

De dro meg med ned på en cafe, som lå i kjelleren, på Stovner Senter der.

(Nina Monsen bodde tydligvis ikke på Lillehammer lenger.

Sånn som Christell hadde fortalt meg, da jeg ringte henne, høsten 1989, da jeg bodde et par uker, i Uelands gate, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2)).

Det endte med at Nina Monsen sin kjæreste, (som prata dialekt vel), og jeg, satt og diskuterte EU, høyrøstet, i en time, eller noe, (ihvertfall), vel.

Kjæresten til Nina Monsen, han var også mot EU, da.

(Sånn som han jeg hadde haika med dagen før).

Og jeg var fortsatt for EU da.

Så diskusjonen var omtrent som dagen før, med han karen som jeg hadde haika med da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi satt der så lenge at senteret begynte å nærme seg stengetid vel.

Og jeg visste ikke egentlig ikke hvor el-butikken var der.

(For jeg bodde et stykke unna, så jeg var ikke på Stovner Senter så ofte da).

Og jeg hadde avtalt, med Nina Monsen, og typen hennes, om at vi tre skulle gå ut på byen, den kvelden.

Så jeg dro bare tilbake til Ellingsrudåsen, (og Ungbo), uten å ha fått ordnet, med å kjøpe meg barbermaskin da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Seinere den kvelden, (eller dagen etter, var det muligens).

Så dro jeg ned til Oslo City, (husker jeg).

Også ringte jeg Nina Monsen, fra den ‘engelske’ telefonkiosken, som var i tredje etasje der.

Ei kone stod der lenge.

Og jeg maste vel litt på henne, tror jeg.

Jeg fortalte henne at hu burde passa på veska si, for noen hadde knust et lite vindu, i døra der, så kriminelle kunne bare stikke hånda si inn der, og rappe veska da.

(Noe jeg vel hadde overhørt der en gang vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ringte Nina Monsen da, på telefonnummeret, som jeg hadde fått av henne.

Men hu sa det, at de hadde ombestemt seg da, og ikke ville gå ut på byen likevel.

(Uten å gi meg noen nærmere forklaring da.

Men hu hørtes vel ikke uvennlig ut, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Men kanskje typen hennes var sur på meg da.

Det er mulig.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter dette, så så jeg aldri noe mer, til Nina Monsen.

Min søster, Pia, fortalte meg et par ganger, på 90-tallet, at Nina Monsen hadde flytta tilbake til Bergeråsen, (med unger vel).

Men jeg var aldri på Bergeråsen, (faren min solgte jo leiligheten ‘min’ der, i 1989, og Haldis og dem hadde slutta å feire jul, på Bergeråsen, da Nina Monsen flytta tilbake dit).

Men da Pia hadde fått meg til, å kjøre henne og hennes sønn med Keyton fra Somalia, (nemlig Daniel), til Gol, sommeren år 2000, for å dra i bryllupet, til Hege og Jan Snoghøj.

Så fortalte Pia meg det, (like ved Vassfaret der vel, på vei opp mot Geilo, (eller om det var Gol)), at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.

Jeg ble litt sjokkert vel, for hu var vel ikke 30 år gammel engang.

Og hu hadde ikke virka som for meg, som en person som lett ga opp.

‘Kjente du henne så bra da’, sa Pia.

(Noe sånt).

Jeg sa ikke noe om at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, like før søstera mi flytta opp til ‘meg’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, like før jul, i 1989 vel.

Men søstera mi ga meg jo da, et julekort, fra Nina Monsen.

Som lå i gangen min, eller noe, vel.

Så hu måtte vel ha skjønt at jeg kjente henne.

Jeg ble jo også invitert, av Christell, opp til Nina Monsen sin onkel sitt hus, i Ulvikveien, den kvelden, som Nina Monsen seinere ble med hjem til meg, og hadde sex da.

Og da var jo Pia også på besøk der, (i Ulvikveien da).

Så Pia må jo ha visst at jeg kjente henne liksom.

Hvorfor ble jeg ellers bedt opp dit liksom?

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var i Geværkompaniet.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

10. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 16: Nyttårsaften 1992

Nyttårsaften 1992, så husker jeg det, at jeg var i Avstikkeren, på Bergkrystallen, (ved Lambertseter), på fest da.

Det var vel hos Magne Winnem, tror jeg.

Ihvertfall så var han og hans seinere kone Elin der.

Men det kan også ha vært hos Morten Jenker, siden han var både naboen til Winnem og hans kollega i Rimi da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Winnems storvokste kamerater, fra Røyken vel, var også der.

(Jeg lurer på om en av dem het Kalle?).

Det ble drama, da en av de plutselig kjørte avgårde derfra, i fylla, av en eller annen grunn.

Mens blant annet Elin vel, stod utafor og skreik, at han ikke skulle gjøre det da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hele festen endte opp, på utestedet Scotchman, i Karl Johan.

(Et sted som egentlig Winnem og meg pleide å se på som å være ganske harry vel).

Jeg var ikke helt på topp, husker jeg.

Like før tolvslaget, så stod jeg utafor der vel, (for å se etter raketter sikkert), og da spurte en gubbe, (som gikk oppover gågate-delen, av Karl Johan), om jeg skulle kjøpe hasj, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det som Andre Willassen sa, et par år før det her, da han selv var i militæret, og han, Magne Winnem og jeg, dro på en dansketur, med Petter Wessel, (eller om det var Magne Winnem, som sa det her).

(Da vi satt på toget, på Vestfoldbanen).

Om at man ble så kåt, av å være i militæret.

Det viste seg å stemme ganske bra da, (må jeg vel si).

Så jeg var fornøyd, når jeg fant meg ei helt flatbrysta dame, (som vel antagelig må ha vært anorektisk), inne på Scotchman der da, (husker jeg).

For jeg var ikke så kresen da, (husker jeg), siden jeg var i militæret og sånn da.

Og selskapet vårt, det bestod vel bare av masse karer, og Elin fra Skarnes vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Venninna til hu flatbrysta, hu hadde vel vanlige pupper og sånn vel, (mener jeg å huske).

Men hu klarte jeg ikke å få så bra kontakt med.

Kanskje jeg reagerte for sterkt, på puppene hennes, (eller noe).

(Det er mulig).

Eller om det var det, at jeg traff hu flatbrysta først.

Vi endte opp i en taxikø ihvertfall, ovenfor Hotel Royal Christiania der, (hvis det hotellet var bygget, på den her tiden).

Det var meg og de to damene da, (som var fra Alnabru vel).

Hu med puppene, hu klagde på at hu hadde vondt i ryggen, husker jeg.

Jeg fortalte om noen sånne strekkøvelser, som vi pleide å ta, i militæret, eller noe vel.

Og da hu begynte da å klage om, at det var noe lignende av ‘trim for eldre’, (et TV-program), eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En drita full kar, gikk forbi oss der.

Og hu med puppene, hu sa det, at sånne karer, det likte hu.

(Sånne ‘her jeg jeg liksom’-karer, sa hu, at hu likte, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En veldig storvokst kamerat, av Magne Winnem, han begynte å egle seg innpå oss tre, i drosjekøen der da.

Han fortalte meg det, at han ikke hadde noe sted å være, for natten da.

Så jeg måtte nesten si det, at han kunne bli med meg, hjem til Ungbo da, (husker jeg).

(Hva annet kunne jeg si liksom.

Jeg var full også, forresten, (for man skulle jo egentlig si fra, på forhånd, hvis man skulle ha overnattingsgjester, på Ungbo).

Men hva skulle jeg gjøre liksom da.

Hm.

For han kameraten til Winnem, han var vel fra Røyken og, tror jeg.

Så det var vel ikke så lett for han, å komme seg noe sted.

Men men).

Så vi ble fire folk i taxien da.

De damene, de ville ikke være med, til Ungbo, (hvor jeg bodde), på Ellingsrudåsen.

Så de gikk av nede ved Alnabru, (eller om det var Alfaset), et sted, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han kameraten til Winnem, han sa jeg at kunne ligge, på sofaen, i stua der, på Ungbo.

(Det hvor hu døve venninna, (og typen hennes), til Inger Lise, hadde liggi, et år eller noe, før det her, vel).

Og jeg tror at han storbygde karen, såvidt kom i prat, med Inger Lise, (var det vel), første nyttårsdag, på Ungbo da.

(Hvis jeg skjønte det riktig da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter militæret, så begynte jeg jo å jobbe i Rimi.

Og en gang, så ble jeg invitert, på fest, hos Morten Jenker, i Avstikkeren.

(Av Magne Winnem da).

Jeg jobba hele lørdagen, på Rimi Nylænde, (på Ellingsrudåsen), og så dro hjem, og dusja, og tok på meg ‘sivile’ klær da.

Før jeg dro tilbake til Lambertseter/Bergkrystallen da.

Og da, så stod jeg og ringte på lenge, på dørklokka, til Morten Jenker da.

Men ingen åpna.

Jeg gikk rundt blokka.

Og jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, og var i veldig bra form da.

Så jeg fant ut det, at jeg kunne klatre, fra en terrasse, og opp til den neste, på utsiden av bygget der da.

(Uten at dette var noe særlig farlig, sånn som jeg skjønte det).

For jeg skjønte jo hvilken leilighet, som festen var i.

Siden det kom prat og musikk ut, fra den terrassen da.

(Jeg syntes at det ble litt dumt å bare stå utafor der liksom.

Jeg var jo invitert, og de visste jo cirka når jeg ville dukke opp der, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jenker og kameratene til Winnem, de likte ikke det, at jeg hadde klatra opp der, (siden dem dem ikke hadde åpna døra, da jeg ringte på).

Så de begynte å spørre meg om masse rare ting da.

Som om jeg var for eller imot EU.

Og hvorfor.

Jeg svarte at jeg var for, fordi at matprisene ville bli lavere, blant annet.

Og da nesten skreik han som spurte, og sa ‘matprisene?’, (eller noe).

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han storvokste karen, som hadde ligget over, hos meg, på Ungbo, nyttårsaften, i 1992.

Han spurte meg det, om hvorfor de to damene, fra Scotchman, den kvelden, ikke endte opp på Ungbo der, (hvor vi havna da).

Jeg svarte, (jeg trodde at han måtte ha vært full, og glemt det her), at det var fordi at dem gikk av drosjen, på Alfaset, (eller om det var Alnabru).

‘Men hvorfor det?’, spurte han storvokste karen, (et par ganger vel), med høy, (og nesten aggressiv stemme), og på en vel bebreidende måte vel.

Men jeg forstod ikke helt hvor han ville hen.

Så jeg svarte ikke noe da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

9. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 12: Parade i Karl Johan

Ved åpningen av Stortinget, høsten 1992, så skulle vi i Geværkompaniet være med, å stå parade i Karl Johan, når Kongen og Kronprinsen kjørte forbi, i limousinen sin.

Vi tok busser ned til Oslo, fra Elverum, og parkerte ved Akershus Festning der.

Så marsjerte vi bort til gågate-delen, av Karl Johan, på rekke, etter en del andre avdelinger, (fra andre steder i landet da).

Geværkompaniet ‘dreit seg ut’, fordi vi marsjerte i passgang, i gågate-delen av Karl Johan, (husker jeg).

Oslofolka, i troppen min, (tropp 1), de syntes at dette var flaut, og tok det opp, i ettertid, i troppens time, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Sånn som jeg husker det, (og sånn som det ble nevnt i ettertid, på Terningmoen også vel), så begynte denne passgangen helt foran, hos de befalene/offiserene som egentlig skulle holde takten, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi i Geværkompaniet, vi hadde plassene våre nærmere Stortinget enn Slottet, (hvis jeg skal prøve å forklare).

Jeg mener at jeg stod litt nærmere Slottet, enn Lille Grensen der.

(Ovenfor Saras Telt der cirka vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han soldaten som stod rett ovenfor meg, han ba om å bli bytta ut, husker jeg.

Og en slags gatesanger, satt på bakken, på fortauet, ikke så langt unna meg der jeg stod, og sang en sang som gikk sånn her, ‘hei, lille venn, har du lenge igjen. Har du ni eller ti, det driter jeg i’, (husker jeg), en sang som handler om mobbing av folk som nettopp har kommet inn i militæret da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var heller ikke så god i slutta orden, så jeg var litt i utakt, når vi skulle ta ‘bajonett på’, ‘presenter gevær’ og disse drillene da.

Men jeg mista ihvertfall ikke AG3-en i bakken, som noen hadde klart å gjøre en gang, mens han stod parade, i Karl Johan, (var det vel noen som sa, på Terningmoen, før vi dro på denne paraden da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi ble vel stående der, i bortimot et par timer vel.

Mens Kongen og Kronprinsen var inne og åpnet Stortinget da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi skulle egentlig se rett fram.

Men jeg var litt nysgjerrig.

Så da limousinen til Kongen og Kronprinsen dukka opp.

(På vei tilbake til Slottet igjen).

Så så jeg litt til venstre, (må jeg innrømme), og så nysgjerrig inn i limousinen til Kongen og Kronprinsen, da den kjørte forbi da.

(Siden jeg kjeda meg litt da).

Og når jeg så inn i limousinen, så så jeg rett inn i øya til Kongen faktisk.

(Det vil si Kong Harald da).

Kong Harald hadde et fast/strengt blikk, syntes jeg, som han så tilbake på meg med da.

Han likte kanskje ikke det, at vaktsoldatene så inn i bilen hans.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kronprins Haakon, han så ikke tilbake på meg, forresten.

Han satt bare og så rett fram, og så ikke ut av vinduene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så Kronprins Haakon, han var kanskje ikke så streng/våken som Kongen da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter paraden, så fikk vi som bodde i Oslo, lov til å sende med geværene våre, med bussen, tilbake til Terningmoen.

Også fikk vi lov til å ta helgeperm, i Oslo da.

Sånn at vi kunne rekke å være hjemme, mange timer tidligere, enn på en vanlig fredag da.

Siden vi vanligvis tok 13-toget, (eller noe), fra Elverum vel.

Men denne fredagen, (var det vel), så fikk vi perm, på rundt det samme tidspunktet, i Oslo da.

(Så vi var i Oslo, og hadde helgeperm, ihvertfall to-tre timer før vi vanligvis hadde det, på en vanlig fredag da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia hadde fortalt meg det, at Christell hadde flytta til Oslo, og gikk på Bjørknes.

(Var det vel).

Bjørknes var en privat skole, for elever, som ikke hadde klart videregående da.

Så Christell hadde vel antagelig strøket på noen fag, på allmenn da.

Jeg visste ikke hvor Christell bodde.

(Så det var ikke sånn at jeg pleide å besøke Christell ofte, den tida hu bodde i Oslo, akkurat.

Ikke det første året, ihvertfall.

Og hu besøkte ikke meg på Ungbo heller.

Selv om hu var der et par-tre ganger, etter at Pia flytta inn der også, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23).

Men jeg tenkte at Christell kanskje syntes at det hadde vært morsomt, å se meg i permuniform, og høre om Kongen, osv.

Og om det at jeg hadde stått parade i Karl Johan da, selvfølgelig.

(Og siden ingen i slekta mi, hadde vært der for å se på meg, mens jeg stod parade, i Karl Johan, da).

Så jeg ringte Bjørknes da, og fikk høre når Christell slutta.

For det sa ei kontordame til meg, uten at jeg behøvde å presentere meg vel.

(Men jeg var i litt militært ‘humør’ da sikkert.

Og kanskje litt stressa på grunn av det med Kongen, osv).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg rakk å gå på McDonalds, (i Nedre Slottsgate der vel), før Christell slutta på skolen vel.

Og så gikk jeg bort til skolen til Christell da, som lå ikke så langt unna Steen og Strøm der vel, i Kvadraturen da, (heter det vel).

Men jeg syntes at de folka, som gikk ut fra Bjørknes, så litt flaue ut.

(De fleste av dem hadde vel strøket, på videregående, tenkte jeg).

Og jeg var litt usikker på om permuniformen min lukta vondt.

(Noe den noen ganger kunne gjøre.

Siden vi ble drevet rimelig hardt, i Geværkompaniet da).

Så jeg stod bare på hjørnet, av en bygning, som lå ovenfor der skolen til Christell lå da.

(Jeg tror at det var Bjørknes, den skolen het, hvis jeg ikke husker helt feil).

Jeg tenkte vel at jeg ville kjenne igjen Christell, på lang avstand, med hennes lange, lyse hår.

Men jeg stod der, i 10-15 minutter vel.

Og jeg så ikke noe til Christell.

Men jeg så noen som så ut av et vindu der, (i andre etasje der), eller noe, vel.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så det er mulig at det var Christell, og at hu ikke ville treffe meg da.

(Noe sånt).

Så etterhvert, så dro jeg bare hjem.

Jeg handla noe mat på Rimi vel.

Og dro hjem til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, da.

(Hvis det ikke var etter at jeg prøvde å finne Christell, at jeg kjøpte burger på McDonalds da.

Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

9. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 6: Enda mer fra innspillingen av Secondløitnanten

På campingplassen, i Kvikne, så skjedde det, (husker jeg), at 1940-lua mi, plutselig ble borte, i teltet, en dag.

Jeg skjønte det, at noen hadde rappa den da, og skreik ut da.

At hvis ikke jeg fikk den tilbake, så gadd ikke jeg å leike ‘julenisse’ noe mer.

(For jeg var omtrent den eneste der, som hadde noe penger, så jeg hadde lånt bort penger, til cola og godteri, osv., til mange av folka, som bodde i det samme teltet da.

Det vil si Frisell, (fra Drøbak vel), ihvertfall, mener jeg å huske).

Og etter at jeg kom tilbake fra kiosken, (eller noe), så lå 1940-feltlua mi, oppå liggeunderlaget mitt, mener jeg å huske.

Så den var det altså noen som først stjal, og så la tilbake igjen da, (av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den siste kvelden, på campingplassen der, så ble alle soldatene, spurt av kaptein Isefjær, om de ville ha _en_ øl, som filmselskapet, hadde kjøpt, til soldatene.

(Det var vel en hansa boksøl, eller noe, tror jeg.

Noe sånt).

Isefjær, stilte alle soldatene opp på rekke.

Og alle ble spurt, en og en, om de ville ha en øl da.

Jeg sa ‘ja’, men jeg syntes også at det her virka ganske dumt da.

For jeg var jo tidligere blåruss og NHI-student, så jeg var ikke vant til å ‘spytte i glasset’, for å si det sånn.

Så hvis jeg skulle drikke alkohol, så syntes jeg det ble for dumt, å bare drikke en øl da.

Jeg var jo vant til å drikke til jeg spøy omtrent, hver helg, (i begynnelsen ihvertfall), som student i Oslo da.

Så jeg bare spurte om det var noen som ville ha min øl da, husker jeg.

Siden jeg syntes at det ble dumt, å bare drikke en øl da.

Da var det bedre å ikke drikke øl i det hele tatt, syntes jeg.

For jeg var noen ganger sånn, at jeg fikk lyst på mer øl, hvis jeg hadde drukket litt, da.

Og på den campingplassen der, i Kvikne, så var det jo ikke noe mulighet, for å kjøpe mer øl, etter at den første var drukket opp da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den scenen, som jeg var med i, oppe i Kvikne der, som tysk nazi-soldat.

Det var den scenen, hvor en gruppe på 10-15 tyske soldater, omringet av norske soldater, småløp inn på tunet, på den gården der da.

Vi som var tyske soldater, vi løp på to rekker da, var det vel.

Og jeg var en av de to bakerste da.

Og jeg, jeg var ikke så fysisk sterk, som de andre ‘nazistene’ da.

Så jeg sleit med å holde følge da, og man kan se det på den filmen, (Secondløitnanten), mener jeg, at den ene nazisten, hang litt etter, inn på tunet der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen av dem, som måtte være tyske soldater, de ville ikke løpe, med den fæle tyske hjelmen på seg.

Så den hjelmen, den måtte vi ha, hengende rundt armen, mens vi løp inn på tunet der da.

Og det gjorde veldig vondt faktisk.

For den hjelmen, den veide litt da.

Så når vi da løp der, så hoppa den opp og ned, og det gjorde vondt, i armen, hver gang reima til hjelmen, traff armen igjen da, når hjelmen var på vei ned.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sersjant Dybvig, sa forresten til meg, at ‘du kledde den Ribsskog’, etter at jeg hadde tatt på meg den nazi-hjelmen, på gården der da.

(Etter at det hadde blitt bestemt, at jeg skulle være tysk soldat da).

Så Dybvig kødda litt da.

Og vi tok også et bilde, noen av oss ‘nazistene’, hvor vi tulla, og holdt armen til sånn til nazi-hilsen da.

Et bilde som jeg har sammen med tinga mine, hos City Self Storage.

(Og som Odd Sundheim, på lag 2, sendte til meg vel, etter militærtjenesten).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hvorfor jeg syntes at det var morsomt å ha på seg de tyske uniformene, det var vel fordi at det var noe som skjedde da, og som var spennende liksom da.

Da hadde man noe å fortelle om liksom, fra forsvaret da, syntes jeg.

Alle vet jo hvordan andre verdenskrig endte, og Tyskland var jo en mye større militærmakt, under andre verdenskrig, enn Norge var da.

Og det var ekte uniformer, fra krigen da.

Så jeg syntes at det var litt artig da, historisk sett liksom.

Jeg hadde også pleid å spille en del krigs-strategi-spill, med Øystein Andersen og Glenn Hesler og dem.

(Et spill som het ‘Axis and Allies’).

Og da måtte noen være Tyskland noen ganger der.

Og en gang tok jeg Russland, som Tyskland da, husker jeg.

På en spesielt smart måte da.

(Siden vi spilte med noen nye, spesielle regler vel, som vel Øystein Andersen hadde funnet på vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Som norsk soldat der, så husker jeg spesielt at jeg stod inne i en lang stue, (eller noe), på gården der.

Og en av de norske militær-lederne, holdt en alvorlig tale da.

Og jeg stod liksom der, og fulgte med på talen da.

Og da måtte vi late som at vi syntes at den talen var veldig interessant og alvorlig da, og snu oss, og følge han som holdt talen, med blikket da, når han gikk rundt i rommet der da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at den siste dagen der, (var det vel), så satt vi bare og slappa av, (og kjeda oss), i en bygning, på den gården der da.

Staff, fra Hedmark vel, hadde en walkman, med Red Hot Chili Peppers-kassetten i, (‘Blood Sugar Sex Magik’), og etterhvert, så kjeda jeg meg så mye, at jeg spurte om jeg kunne få låne den walkman-en hans litt.

Og det fikk jeg lov til da.

(For den kassetten, den hadde jeg vel nettopp kjøpt meg selv og.

Eller CD-en var det vel, som jeg hadde, hjemme på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Midt i uka, så kjørte vi ned til Terningmoen igjen.

(Etter at vi var ferdige med å være statister da).

Men på Terningmoen, så ble vi vel bare en natt vel.

For da, så skulle vi nemlig være stedfortredere, for Garden, som noen slags statister der og, for reserveoffiserer, som skulle øve seg på å lede en tropp, i området rundt en militærleir, ved Kongsberg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Heistadmoen, het vel den leieren, ved Kongsberg, som vi holdt til i nærheten av da.

(Søkte jeg meg fram til på nettet nå).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på

Men men.

Men vi skulle ikke bo i noen brakker, i militæreleieren.

Neida.

Vi skulle ikke engang bo i lagstelt.

Vi skulle bo i knappetelt, etter å tråkka rundt i ‘fjellheimen’ der, i en god del timer da, ledet av noen, (litt ‘rustne’ kanskje), reserveoffiserer da.

Laget som jeg var på, vi satte opp et knappetelt, oppe på et fjell som het Barmen, (tror jeg at det var).

Og jeg husker at årets første snø kom, mens vi var oppå det fjellet der da, og dreiv og skulle sette opp teltet, eller noe.

Oppå det fjellet, så var det også bra utsikt, og jeg stod og prøvde å speide etter Berger der, husker jeg.

Men jeg kunne ikke si at jeg klarte å se så langt.

Jeg så vel sørover, tror jeg.

Men jeg skulle vel ha sett sør-vestover, tror jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg hadde jo gått på Gjerdes Videregående, sammen med noen folk fra Kongsberg.

(Og bestemor Ågot var jo fra Numedalen, som var liksom oppafor Kongsberg der vel).

Så jeg følte meg nok litt mer hjemme der da, enn oppe i Elverum og i Kongsvinger, hvor vi var på den første øvelsen, nemlig ‘Øvelse Elg 1992’ da, (var det vel).

Vi var vel ved Heistadmoen der to ganger tror jeg, iløpet av dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Dette var vel egentlig Garden sin jobb, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall), men de var noen ganger opptatt, med andre ting, (uten at jeg vet nøyaktig hva det var), og da måtte vi fra Geværkompaniet dra til Kongsberg, istedet for Garden, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens vi var oppå det fjellet der, så fikk jeg plutselig så vondt i armen.

Så jeg måtte ned til sykestua, på Heistadmoen der da.

Og jeg fikk noen smertestillende tabletter der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens vi lå i det teltet, oppå det fjellet der, så var det også stridspause, i et par timer, husker jeg.

Drillos skulle spille VM-kvalifiseringskamp, (til USA-VM, i 1994, må det vel ha vært), mot Nederland, (eller noe), vel, og vi fikk lov til å høre på den kampen, på radio da.

Og Norge klarte vel ihvertfall minst uavgjort, (mener jeg å huske, ihvertfall), i den kampen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første dagen der vel, så var det forresten en konflikt, mellom Andresen, fra Vinstra, og han reserveoffiseren da.

Andresen hadde vært litt smårebelsk, eller noe sånt, kanskje.

(Og sagt at han ville ha pause, eller noe sånt, kanskje).

Og da sa han reserveoffiseren, til Andresen, at hvis han ikke likte seg der, så måtte han være dum, siden han ikke hadde klart å dimme enda.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På fredagen, så skulle vi ta bussen ned til Terningmoen igjen, på morgenen/formiddagen.

Da jeg gikk på bussen, så spurte jeg troppsjef Frøshaug, (som stod ved inngangsdøra i bussen der, av en eller annen grunn), om vi kunne stoppe på veien, sånn at jeg fikk ringt NHI.

For jeg skulle egentlig ha vært på et ‘karakterklage-møte’, hos NHI, i Oslo, om det her kryssordprogrammet mitt, denne dagen, (var det vel).

(Men jeg hadde ikke klart å få ordnet meg fri da.

For dette var en av de første månedene, av tjenesten, og jeg var ikke så flink, til å prate med troppsbefalet og sånn da.

(Det var jo den episoden, da Frøshaug ble sur på meg, fordi jeg hadde rota bort feltlua mi, blant annet).

Og tjenesten, den sleit meg vel også ut litt.

Og det middagsselskapet, til han vennen til tante Ellen, det hadde kanskje tatt litt mye av konsentrasjonen min da.

Det er mulig.

Siden det var så sjelden at vi hadde noe sånt, i slekta vår da).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Frøshaug svarte meg, at ‘er det noe viktig da, Ribsskog?’, og forklarte at han ikke hadde noe lyst til at en haug med møkkete soldater skulle vise seg offentlig, (på en bensinstasjon, for eksempel), for det kunne ødelegge ryktet til Forsvaret da, (var det vel).

Jeg syntes det, at det var litt vanskelig, for meg, å veie opp mitt forhold til NHI, (eller egentlig fremtiden min vel), opp mot ryktet til Forsvaret.

Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.

Og jeg hadde også grua meg litt, til å ha mer med NHI-rektor Ole Øren, å gjøre.

Siden vi hadde gått så dårlig sammen, da han var min rådgiver, på den kryssord-oppgaven min da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Så jeg gikk bare og satte meg ned, på et sete, nesten helt bakerst i bussen da.

Og tenkte vel noe sånt kanskje, som at det var for mange idioter, i Norge/Verden, (eller noe), vel.

(Jeg var så lei av sånne autoritære folk som NHI-rektor Ole Øren og troppsjef Sverre Frøshaug da).

Og jeg tenkte at jeg fikk nok bare prøve å være litt ‘laid-back’, når det gjaldt livet mitt fremover, (siden det virka som at det visst fantes så mange sånne ‘tverre’/autoritære/vanskelige folk, da, som stod litt i veien for meg liksom, (eller hvordan man skal forklare det)).

(Noe sånt).

Så det var nesten som at hele livet mitt gikk i grus da, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

6. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 4: Secondløitnanten

En av de første helgene, i militæret, så fikk vi kortere perm, husker jeg.

Vi måtte være tilbake på Terningmoen, før klokken 23-24, (eller noe), natt til søndag da.

Siden vi skulle være med som statister, i filmen Secondløitnanten, som ble innspilt, i Kvikne, i Østerdalen.

(Elverum lå vel på en måte nederst i Østerdalen, (eller noe), så byen hadde vel forbindelser til den dalen da.

Og når vi skulle på øvelse i Trøndelag seinere, så klagde de folka i troppen, som var fra Gudbrandsdalen, (nemlig Andresen fra Vinstra og Pålhaugen vel), på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen og aldri Guldbrandsdalen da.

En gang jeg hadde streifvakt, på Terningmoen, så fant jeg dessuten Østerdalsdepoet, stående ulåst, og det var et ganske stort depot, i en bygning, like ved der troppen vår hadde våpendepot, og var fullt av ryggsekker og uniformer og sånt, (så det ut som for meg, ihvertfall).

Han som var daghavende offiser, den dagen, han sa til meg det, at ‘vi kan jo ikke la Østerdalsdepoet stå åpent’, etter at jeg hadde varslet, på noe slags walkie-talkie da, som streifvakta på Terningmoen, hadde begynt å ha, det året jeg var der da.

For det var ikke militærpoliti, på Terningmoen, så de vanlige soldatene, hadde ansvaret for vaktholdet der da, etter en slags turnus, (eller hva man skal kalle det), som verneombudet satt opp vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den samme helgen, som vi fikk kortere perm, grunnet denne filminnspillingen, så hadde jeg blitt invitert, på middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, (min mors yngre søster, som bodde i Sveits, til vanlig).

Det var ikke tante Ellen som hadde invitert meg selv, med det var søstera mi som hadde spurt meg, om jeg kunne bli med på den her middagen da.

Hos tante Ellen sin mannlige bekjent, på Grunerløkka, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På toget ned til Oslo, på fredagen, så hadde jeg overhørt det, at mange av folka, skulle ta et tog, som gikk i 21-tida vel, tilbake til Elverum, da.

Selv om man da kom litt for seint tilbake.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fra den lørdagen, så husker jeg det, at min søster Pia, Axel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og Rahel, og jeg, vi gikk gjennom Karl Johans gate da.

På en slags bytur som vel søstera mi arrangerte vel.

Og Rahel, (som da var 13-14 år vel, som Axel forresten også var, siden vel begge de to, er født i 1978, mener jeg), hu kjøpte seg en slags rar hatt, av noen sigøynere, (eller noe), som hadde en slags salgsbod, i den nederste delen av Karl Johan da, like ved der domkirken er.

‘Hvorfor kjøpte du den?’, (eller noe), sa Pia til Rahel.

Men Rahel svarte ikke noe særlig klart vel, (på sitt tysk-dansk), men gikk istedet bare rundt med den her ‘klovnelua’ på seg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel hadde vært ute, sammen med Pia og noen venninner, kvelden før vel, og fått øl, på en pub, (eller noe), mener jeg at Pia snakka om.

Noe jeg reagerte på, husker jeg, for jeg syntes at Axel var litt ung, (han var vel fortsatt bare tretten år), til det her da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På middagsselskapet, så hadde husverten mange romaner, stående i en reol, i stua vel.

Jeg la merke til en roman, av Aldeous Huxley, som heter ‘Vidunderlig nye verden’, som jeg hadde lånt, på Deichmanske bibliotek, det første året, som jeg bodde i Oslo.

(Det året, (som jeg bodde på Abildsø), da jeg hadde dilla på science-fiction-klassikere og også leste bøker som George Orwell’s ‘1984’ vel).

Jeg blanda de science-fiction-bøkene litt sammen, men jeg husker at jeg hadde lest den boken av Huxley med interesse da, og sa til verten, at det var en ‘bra bok’.

Verten tilføyde at den også var ‘skremmende’, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg har seinere lurt på, om han verten, er den samme mannen, som tante Ellen liksom ble gift med, i et slags hippie-bryllup, i bestemor Ingeborg sin 90-årsdag, i 2007 vel.

(Som bestemor Ingeborg forklarte om, i et brev til meg, etter at jeg flytta, til Liverpool).

Nemlig Didrik Beichmann.

Men dette har jeg ikke klart å få bekreftet.

Å få sånt bekreftet av Rahel, det er vanskelig, på grunn av språkproblemer, mm.

Og tante Ellen sine skriverier til meg, de siste årene, har nesten båret preg av å ha vært skrevet i narkorus, (eller noe).

Og Pia ville jo ikke engang være venn med meg på Facebook.

Og Axel, han klarer vel kanskje ikke å skrive så særlig bra, på Facebook, tror jeg.

Og han har jeg også vært skeptisk til, etter at han fortalte meg at han var kamerat med en av lederne i A-gjengen, i 2005.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Midt i middagen, så dukka det opp ei ny dame der.

Som Pia begynte å prate om vel, før hu dukka opp der.

Nemlig ei med veldig brune tenner.

Og som satte seg ovenfor meg cirka vel.

(Ei dame i 30-årene kanskje).

Hu lurte jeg på hva som hadde skjedd med, husker jeg.

Det var nesten som noe fra en skrekkfilm, (eller noe), når hu dama dukka opp, med sine tilsynelatende helt råtne tenner, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kunne jo ikke bli der så lenge.

Jeg måtte jo ta det 21-toget, (eller hva det var igjen), til Elverum.

Men jeg dukka opp der ihvertfall da, siden det jo var så sjelden, at det var noe sånne middagsselskaper osv., som jeg ble bedt på, i slekta til mora mi da.

(Men mora mi var ikke i dette middagsselskapet, av en eller annen grunn, forresten).

Jeg måtte skifte til permuniform, inne på et eller annet soverom der vel.

(For det var så dyrt, å ta toget, i sivile klær da.

Og da hadde vel de andre, i kompaniet, trodd at jeg var en snobb, (eller noe), også, tror jeg.

Så den muligheten tenkte jeg ikke på engang, husker jeg.

Det kan være at jeg ikke hadde så god råd heller, for dette var vel etter at jeg hadde vært i militæret, i et par måneder, eller noe sånt, vel).

Og like etter at jeg hadde skifta, til permuniform, så overhørte jeg det, at en av de mannlige gjestene, til verten, kom med en kommentar da, om at verten hadde en militær der.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren før, at jeg flytta til Oslo, forresten.

(Var det vel).

Så fikk jeg et telefonnummer, av tante Ellen, (på telefon, fra Sveits, eller hva det kan ha vært igjen), til noen folk, som hu kjente i Oslo da.

Som jeg kunne kontakte, hvis jeg kom opp i noen problemer der, (sa tante Ellen da).

Men dette telefonnummeret, det ringte jeg aldri, husker jeg.

(Selv om jeg vel kanskje hadde den lappen i lommeboka mi).

For de folka kjente jeg ikke.

Og jeg likte best å klare meg selv da.

Og om tante Ellen, så hadde jeg hørt, (av min fars familie), at hu bare dreiv og røyka hasj, (og sånn), i Slottsparken, osv., den tida hu gikk på forsøksgym, i Oslo.

Så det var ikke sånn, at jeg var så utrolig fristet, til å kontaktene vennene, til tante Ellen, i Oslo, da.

Det første året jeg bodde der.

Selv om jeg måtte gå på sosialen for å klare meg, til slutt.

Så ble jeg egentlig aldri noe særlig fristet, til å ringe det telefonnummeret, som tante Ellen hadde gitt meg, til vennene sine da.

For jeg kunne jo ikke vite hvordan folk det her var liksom.

Når man tenker på tante Ellen sin fortid som narkoman i Oslo vel.

På den tida, som bestefar Johannes, fikk grått hår, av å gå å leite etter henne der vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel skulle følge meg til toget, av en eller annen grunn.

(Han skulle kanskje hjem med toget til Haugenstua selv.

Eller om han skulle ut på byen, med Pia og dem).

Og jeg mener å huske, at Haraldsen, i troppen, la merke til broren min var der sammen med meg, på plattformen der da.

(Vi hadde vel drukket og spist godt vel.

Og Axel var vel kanskje nysgjerrig på det at jeg var i militæret, eller noe, muligens.

Noe sånt kanskje).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da toget kom til Hamar, så var det en gjeng av oss, som gikk til politiet, i Hamar.

En ide, som noen hadde tenkt ut da.

Siden toget til Elverum, det var i Elverum, så seint, at vi ikke ville rekke, å komme til Terningmoen, før fristen.

Denne helgen så måtte alle nemlig skrive seg inn, i en bok, i vakta, på Terningmoen.

Siden vi skulle være i leieren, før klokka 23 da.

Noe jeg ikke hadde tatt så nøye, fordi jeg ble jo bedt i det middagsselskapet, og siden jeg, (og mange andre, i kompaniet, hadde jeg overhørt, dagen før), syntes at dette var litt tøysete, siden vi var vant til å ta det siste toget, tilbake til Elverum, på søndagene da.

Så virka det litt dumt, å ikke kunne ta det siste toget, når vi måtte tilbake, en dag tidligere, syntes jeg.

Lørdagen var jo liksom den store festdagen, i uken, så da ble dette litt dumt, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en hel gjeng av oss, på over ti soldater vel.

Vi dro til politiet i Hamar, og prøvde liksom å ‘sjekke inn’ der da.

(Jeg bare fulgte etter de andre liksom, må jeg innrømme.

Jeg hadde jo drukket litt, til maten, i det middagsselskapet, osv.).

Men hvordan det endte igjen, det husker jeg ikke.

Om vi ble kjørt av politiet til Terningmoen, eller om vi tok toget.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

Vi kom fram litt for seint ihvertfall, til Terningmoen.

Men vi kontakta ihvertfall politiet i Hamar da, husker jeg.

Og forklarte dem om situasjonen.

(Nemlig at vi ikke festa, men at vi pendla da, og at dette var grunnen til at vi kom for seint tilbake til leieren.

For det var noen spesielle, nye regler, denne helgen da, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, når vi dro på den filminnspilling, av filmen Secondløitnanten, i Kvikne, i Østerdalen, det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

6. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 3: Mer fra den første tiden på Terningmoen

Jeg skrev jo om det, i det forrige kapittelet, av Min Bok 3, at det bodde folk med etternavn som begynte på ‘P’ og ‘R’, på det første rommet jeg bodde på, på Terningmoen.

Men det er mulig at det også var folk med etternavn som begynte på ‘S’, som bodde der.

Jeg mener at en ved navn Erik Solberg, fra Aurskog, også bodde på det samme åttemannsrommet, som Pettersen fra Fredrikstad, Prestsveen fra Brumundal, han idrettsmannen fra Bærum og meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Solberg sa at Snorre Kompagniet, (der hvor jeg fikk massert pikken min, av ei brunette, som gikk forbi oss, da jeg var der sammen med Magne Winnem og Andre Willassen en gang, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var det utestedet i Oslo, med de fineste damene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Solberg, han slutta i Geværkompaniet, etter noen uker vel, for han skulle starte opp et firma, sammen med en kompis, og fikk da fritak for førstegangstjenesten da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Man ble nesten litt ko-ko, av å være inne på leirområdet, på Terningmoen, hele tiden, i begynnelsen.

For de første par ukene, (var det vel), så fikk vi ikke lov å gå ut av leieren engang, (selv ikke etter at tjenesten var slutt, om kvelden).

Så da vi endelig fikk helgeperm, etter noe sånt som en eller to uker der vel.

Så ble det som noe veldig spesielt da, husker jeg.

Og det var en fantastisk følelse, å kunne gå utafor leirområdet, i Elverum, som en fri person igjen, da.

(Selv om denne friheten bare var for en helg da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På permoppstillingen, på fredager, så måtte vi stille i permuniform da.

Permuniformen, det var liksom en slags pynteuniform da.

Vi hadde to feltjakker.

En som vi skulle bruke når vi krøyp i gjørma.

Og en som vi skulle ha på osv., når vi hadde perm.

Og under den feltjakka, så hadde vi permuniform da, som var liksom fin-uniformen da.

Og på skjorta, til permuniformen, så hadde vi birkebeiner-merket, på venstre skulder da.

Og eventuelle skyttermerker, osv., foran på en skjortelomme da, (var det vel).

Også hadde vi også to par feltstøvler, og det ene paret, det skulle vi bare bruke, når vi hadde perm.

Så det paret, det så etterhvert mye finere ut da, enn de feltstøvlene vi hadde på oss, når vi krøyp i gjørma og sånn da.

Og vi hadde også på oss en grønn beret, med olavsmerke på da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var jo sommeren 1992, at vi fikk vår første helgeperm, så vi hadde nok ikke på oss feltjakka.

Jeg husker at Pettersen, fra Fredrikstad, og meg, vi gikk ned til en matbutikk, ved siden av postkontoret, i Elverum, (hvor vi pleide å heve lønnssjekkene våre, fra militæret da), og kjøpte avis og røyk og sånn vel.

(Noe sånt).

Også dro vi på et gatekjøkken like ved, og bestilte hamburgere da.

Og da dukka det opp en mann og kona hans, og satt seg ved et annet bord, like ved Pettersen og meg da.

Og det var vel kompanisjef Isefjær, og kona hans, tror jeg.

Og jeg husker at jeg var litt sånn salig nesten, av å endelig få komme ut av den militærleiren igjen da.

Så jeg husker at jeg prata med Pettersen om, at jeg lurte på om vi fikk mer draget på damene, siden vi hadde på oss militæruniformer, osv.

For jeg hadde vel lest i et ukeblad, eller noe, at kvinner tente på menn i uniform da.

Og det tror jeg at Isefjær må ha hørt, (at jeg prata om det her), hvis jeg ikke tar helt feil.

For jeg var i en slags lykkerus da, over å endelig få litt frihet, fra militæret igjen da.

Siden det å være under kommando, 24 timer i døgnet, i flere dager i strekk, var noe helt ukjent for meg da.

Som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, og var vant til å ha mye frihet da.

Så det virka vel som at kompanisjef Isefjær spionerte på oss, synes jeg, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første helgepermene, så tenkte jeg sånn, at jeg må få noe avveksling, fra det her militærgreiene.

For jeg syntes nesten at jeg ble hjernevaska av det da.

(Noe sånt).

Så da jeg kom med toget til Oslo, tidlig en fredag kveld, i juli/august vel, i 1992 da.

Så ringte jeg søstera mi Pia, som hadde flytta inn i et bofelleskap, sammen med Siv fra Røyken og Monika Lyngstad, fra Røyken.

I en leilighet, i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, i Oslo.

For min kamerat, fra Gjerdes videregående, Magne Winnem han hadde jo blitt sammen med Elin, og hadde blitt festbrems da, (må man vel si).

Og min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo vært nesten hatsk mot meg, for han mente at jeg ikke kom til å klare militæret og sånn da.

Så vi hadde krangla skikkelig, og han skulle også i militæret, noen uker etter meg da.

Han skulle på noe greier, i luftforsvaret vel, på Madla, ved Stavanger vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dessuten, så var det sånn i militæret, på den tida jeg var der, at det nesten ikke var noen damer der.

Og Andre Willassen, han fortalte meg, på den dansketuren, som han og Magne Winnem og jeg, var på, mens han og Winnem begge var i militæret.

At man ble kåt av å være i militæret.

‘Hvorfor det’, husker jeg at jeg spurte, på toget.

Men da svarte dem ikke vel.

Men det som var gjengs måte, å forklare om det her på da.

Blant folk som var i militæret, osv.

Det var å fortelle en vits, om noen karer, som var i militæret, ved grensa til Russland vel.

Og da de var der, så var det mest kvinnelige de så, under hele tjenesten, det var en damesykkel.

Og da de fant den, så hadde alle gutta løpt fram, for å lukte på setet.

Denne vitsen fortalte vel både Winnem og Willassen vel, og også noen medsoldater, som jeg avtjente verneplikten sammen med, på Terningmoen da.

Så man blir kanskje litt jentegæern, av å være i militæret da.

Kanskje det også var litt derfor, at jeg ringte søstera mi, og spurte om jeg kunne besøke henne og venninnene hennes da.

Det er mulig.

Hvem vet.

Noe sånt.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg visste ikke helt veien, til der hvor søstera mi bodde.

Pia prata noe om restauranten ‘Den hvite hesten’, eller noe, muligens.

Hvis ikke det var ei jeg spurte, som jobba på en Hydro-stasjon, nede i Maridalsveien vel.

Men jeg fant fram til slutt da.

Om enn ikke uten at noen karer, i en bil, som kjørte forbi meg, på veien, ropte ‘syl’ etter meg da.

Syl det var noe, som erfarne soldater, kalte rekruttene da.

Syl var forkortelse for ‘syltapp’.

Hva nå det betyr igjen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi ble jo drevet så hardt, i Geværkompaniet, at noen ganger, så lukta jeg helt jævlig, når jeg kom opp til søstera mi og dem da.

Så jeg måtte låne dusjen dems og sånn da, husker jeg.

Og en gang, mens jeg lånte dusjen der, så husker jeg det, at min søsters venninne, Monica Lyngstad, (fra Røyken), hu spurte de andre der, (overhørte jeg), om de skulle ødelegge bereten min, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Siv fra Røyken, (som var en pen brunette), en gang krangla med en kar fra Røyken vel, (muligens Glenn kanskje), om hvem av de to det var, som hadde gått i fella til den andre.

For de hadde hatt sex sammen da, virka det som for meg da.

Men da ble jeg litt sjenert, tror jeg.

For jeg kjente nesten ikke noen av de folka der.

Unntatt søstera mi da.

Og hu var jo søstera mi liksom.

Så da holdt jeg bare kjeft, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På kjøkkenet, i leiligheten deres, i Christies gate, så hadde Siv, Monica og søstera mi, en tegning, som forestilte de tre jentene, mens de gikk ned til stamstedet deres Jollys, i Storgata da.

De jentene, de tok meg seinere med ned til Jollys, noen av de helgene, som jeg var på besøk hos dem.

Og det visste seg det, at Jollys, det var et utested, hvor det nesten bare vanka afrikanere da.

Så jeg kunne ikke gå på doen der, uten at noen afrikanere, spruta noe vann, eller piss, eller hva det kan ha vært, over i det avlukket, som jeg stod i da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens en av de da prata om at han ikke ville ha gått dit, hvis han var meg, (overhørte jeg, at det ble prata om, på engelsk da, mens jeg var inne på dassen der da).

På grunn av noe med at de var utlendinger, eller kriminelle, eller noe sånt, kanskje vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siv, hun var jo en brunette, som veide kanskje 40 kilo, eller noe vel.

Hun var ganske lav da.

Og hu hadde det miste soverommet der, husker jeg.

Og hu var sammen med en svær, mørk neger, som nok veide bortimot fire ganger så mye som henne, hvis jeg skulle gjette.

Og en gang, som jeg var der, en helg, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet.

Så var også mora mi, Karen Ribsskog, på besøk der, (husker jeg).

(Fra Borgheim, på Nøtterøy, vel).

Og mens mora mi, søstera mi og meg, var i stua, i Christies gate der.

Så var Siv og negeren inne på rommet til Siv da.

Hvor det bare var plass til en dobbeltseng, omtrent vel.

Og sikkert kosa seg der da.

Noe som virka rimelig spesielt og vel usømmelig, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

De her tre jentene, de røyke også en del hasj.

Og de hadde en cirka to liter, firkanta, tom saftflaske, som de hadde smurt inn med stearin, og som de brukte som en slags vannpipe da, viste de meg, da de flytta ut derfra, (var det vel).

Og Monica Lyngstad solgte også hasj.

Hun hadde en liten hasjvekt, husker jeg, som hu viste fram, da de flytta ut derfra, sommeren 1993, og broren hennes dukka opp der, med bil, for å kjøre tinga deres hit og dit da.

Og noen måneder før det igjen, så var jeg med Pia og Monica Lyngstad, på et utested nederst på Grunerløkka, (som het Thorvalds muligens vel, eller noe sånt).

Og der ble Monica Lyngstad kasta ut, for å ha prøvd å selge hasj da.

Så Pia og jeg måtte også gå ut.

Og da sparka Monica Lyngstad til en fakkelboks, (husker jeg), som stod utafor det utestedet da.

Sånn at fakkelboksen traff søstera mi, Pia, i beinet, var det vel.

Men når jeg spurte dem, om hvorfor Monica hadde sparka den fakkelboksen, på søstera mi.

Så svarte ingen av dem noe forståelig vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var i Geværkompaniet.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

5. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 1: Elverum

Jeg husker at jeg tok toget, fra Oslo S., til Elverum, en sommerdag, i juli, i 1992.

Jeg hadde jobbet på OBS Triaden, hele sommeren, og hadde ikke hatt mye ferie.

Jeg husker at jeg var spent på, hvor tøft, som dette kom til å bli.

Jeg var en tynn, ung mann, som veide 62-63 kilo, og var 1.85 høy.

En pingle, hendte det at jeg ble kalt, i Oslo, før, (og vel også etter), militæret.

Jeg studerte de andre kara, som var sammen med meg, på start-dagen der.

Var ikke alle de andre mye kraftigere bygget enn meg, tenkte jeg, (nærmest i sjokk vel, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også utrent, etter tre år, med studier og jobbing, i Oslo, hvor jeg kun hadde trent, et par ganger vel, i løpet av disse tre årene.

Jeg hadde ikke trent regelmessig, siden jeg hadde gym, på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Geværkompaniet, (som jeg skulle være i), på Terningmoen, det var en stående Nato-styrke.

Alle soldatene var der, i 11-12 måneder, og nesten alle startet der samtidig, hvert år.

Det var ikke som i Nord-Norge, hvor det kom nye soldater hver tredje måned.

I Geværkompaniet, så dukket nesten alle soldatene opp samtidig, i midten av juli-måned, (var det vel), hvert år da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke helt skjønt det, om jeg måtte til Nord-Norge, etter tre måneder.

Så jeg husker det, at jeg spurte en kar fra Hedmark, (var han vel fra), som stod ved siden av meg, på en slags oppstilling, langs jernbaneskinnene, som går gjennom Terningmoen-leieren, om det var sånn, at vi slapp å dra til Nord-Norge, (som var vanlig, i andre militærleire, på Østlandet, at man dro til Nord-Norge, etter tre måneders rekrutt-tjeneste).

Han hedmarkingen, (var han vel), kunne bekrefte det, av vi slapp å dra til Nord-Norge da.

Og jeg bare jubla, (må man vel kalle det), siden jeg skjønte at jeg kunne dra tilbake til Oslo igjen, (og for eksempel jobbe), hver helg da.

Sånn at han medsoldaten, fra Hedmark, nesten fikk sjokk vel, over jublinga mi.

Og det er mulig at noen av befalet, også la merke til den her jublinga mi da.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjente forresten ikke et eneste menneske, av hverken sivile eller militære, i Elverum.

Geværkompaniet, det bestod av tre geværtropper, som i begynnelsen hver bestod av opp mot hundre soldater vel.

Pluss en jegertropp, og en stab, (eller hva de ble kalt igjen).

Så det var vel over 500 soldater i leieren, (ihvertfall de første ukene), vil jeg nok tippe på.

Staben, de kom ikke inn i juli, alle sammen, sånn som oss geværsoldatene.

Så de som lagde maten vår, og tømte søpla der, og sånn, de hadde vært i militæret i flere måneder allerede, mange av de, og de tulla litt med oss ‘ferske’ infanterisoldatene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På de første brevene, som jeg fikk fra Forsvaret, angående førstegangstjenesten min, så stod det at jeg skulle tjenestegjøre, i Gamle Fredrikstad infanteriregiment vel.

Men etter at jeg flytta til Abildsø, for å studere, i 1989, så sendte jeg jo et brev, til Folkeregisteret, hvor jeg forklarte det, at familien min, var liksom en sånn ‘Tore på sporet’-familie da, og at jeg hadde et heller kjølig forhold, til min far og hans nye samboerske, Haldis Humblen, (som lot meg bo alene, fra jeg var ni år).

Sånn at brev og lignende, som ble sendt, til dere adresse, det var jeg ikke helt sikker på, om jeg ville motta.

(Etter noen problemer med noen svarkort, for inntak på handel og kontor, et par somre, siste halvdel av 80-tallet, som fortsatt husket da.

Når Haldis og faren min var et sted, som jeg ikke visste hvor var, og postkassa deres var overfylt, og postmannen hadde lagt svarkortet mitt, for at jeg kom inn på markedsføringslinja, (var det vel), liksom gjemt bort, oppi postkassa til Haldis der da, sammen med masse utgaver av Aftenposten, var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en av de første månedene, i 1990, så fikk jeg meg mitt eget familienummer, av Folkeregisteret, på grunn av de problemene, i slekta mi da, som jeg forklarte om, i et brev til dem.

Og etter dette, så ble jeg overført, fra sesjonsmyndighetene, i Buskerud/Vestfold, og til sesjonsautoritetene i Oslo da.

Og etter det, så ble det gjort om, sånn at jeg istedet skulle til Terningmoen, i Elverum, i tolv måneder.

Istedet for at jeg først skulle til Fredrikstad, i tre måneder rekruttskole, og så til Nord-Norge, i ni måneder.

Noe som passet meg fint.

For jeg var jo en selvstendig person, som hadde bodd alene, fra jeg var ni år, og var vant til å ha en god del frihet da.

Så å være oppe i Nord-Norge, på ei militærbrakke der, i flere måneder av gangen, i strekk, det virka ikke som noe fristende akkurat, for meg da.

Men når jeg fant ut det, at jeg kunne dra hjem igjen, til Oslo, (og Ungbo da, siden militæret betalte husleia mi hos Ungbo, mens jeg avtjente førstegangstjenesten da, siden reglene deres var sånn, at de gjorde det, for vernepliktige som hadde hatt sin egen leilighet, så og så lenge da, før de skulle inn, til førstegangstjenesten), det gjorde at jeg ble i litt bedre humør da, siden tiden i militæret da liksom ble stykket opp, og jeg fikk et par-tre dagers avbrekk, fra militærlivet, stort sett hver helg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg hadde vært en sånn ‘raring’, som hadde blitt satt til å bo alene, fra jeg var ni år.

Og siden jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, og var en tynn pingle da, (for å si det sånn).

Så hadde jeg nesten vært i angst, for å dra i militæret.

Og jeg var jo en av de eldste vernepliktige der da, dette året, med mine 21-22 år.

For jeg hadde jo da, siden jeg gikk på videregående vel, en gang i året, fått et brev fra militæret, om at jeg skulle inn til førstegangstjeneste, førstkommende sommer da.

Men dette med førstegangstjenesten, det var jo noe som jeg gruet meg fælt til da.

Og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å takle det her, engang.

Siden jeg var så vant til å bo alene da.

Og siden jeg var vant til å ha et dårlig forhold, til mine foreldre, (og lærere).

Så var jeg veldig vant til å være i opposisjon da, mot autoriteter.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde jo ikke, (som 18-19-åring), fått så mye distanse, til den vonde oppveksten min, med mye mobbing og ensomhet da, osv.

Og jeg var jo veldig tynn da, og veide vel helt ned i 59 kilo, etter det første året mitt, som student, i Oslo.

(Etter det året, hvor jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, da hu Fru Jorås ikke tålte matlukt da, sånn at jeg måtte kjøpe dyre burgere og sånn, for å prøve å få meg en slags metthetsfølelse da, dette studieåret).

Så jeg fikk nesten sjokk, hver gang det dukket opp, et sånt brev, fra militæret.

Faren min solgte jo også leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, under russetida mi.

Og jeg måtte jo bo noen måneder hos bestemor Ågot, på Sand.

Noe som var litt slitsomt, for jeg var jo vant til å bo alene, fra jeg var ni år.

Og Ågot var en gammeldags husmor da, (og tidligere tjenestepike, for familien Jebsen), og hu kunne si fra om alle mulige slags småting, hele tida da.

For hu var nøye på, at alt liksom skulle være ‘perfekt’, i ‘heimen’ da.

Så det var vanskelig for meg, å få noe særlig ro, de sommer-månedene, som jeg bodde hos bestemor Ågot.

Og der bodde jeg jo også på rom, med min søster Pia der, som i perioder kunne være ganske hatsk mot meg, må jeg vel si.

Og jeg var fysisk svak da, mye siden jeg at var seint ute, når det gjaldt puberteten vel.

Og jeg tenkte derfor, at det ville være smart av meg, å utsette verneplikten, til jeg ble noen år eldre, og fikk ihvertfall noen få kilo fler muskler på kroppen og til jeg hadde fått litt mer kontroll, når det gjaldt min boligsituasjon, og sånn da.

Så derfor utsatte jeg militæret, i to-tre år da.

Til jeg var ferdig på NHI, og jeg dro derfor ikke inn til førstegangstjenesten, før sommeren jeg fylte 22 år da.

Mens de fleste av de andre folka, i Geværkompaniet, de dro vel dit, året etter videregående, altså året de fylte 19 år vel.

Men flere hadde også vært på folkehøgskole, (eller lignende), et år eller to, så det var ikke sånn at hele gjengen var tenåringer heller.

Det var en del folk som var et år eller to eldre, enn 19-åringene der da.

Og jeg var vel heller ikke eldst i troppen, tror jeg.

Det lurer jeg på om det var en fra Hedmark, ved navn Skjærbekk, som var.

For han var vel født i 1969 vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Mens jeg var født i 1970 da.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Geværkompaniet, det var en spesiell militæravdeling.

Ikke bare var det en stående Nato-styrke.

Vi var også ‘forsøkskaniner’, for Hærens ski og vinterskole, som holdt til, på Terningmoen da.

Og soldater fra Royal Marines, kom til Terningmoen, hvert år, for å blant annet gå tre-mila på ski, i samme konkurranse, som vi i Geværkompaniet også var med i da, (mens vi prøvde å klare tidskravet, til marsjmerket på ski, da).

Så masse ‘stjernegriser’, (som noen i troppen kalte dem), det vil si høyere offiser, fra Norge, holdt til, på Terningmoen da.

Faktisk så mange, at det var tradisjon, på Terningmoen, for at soldatene, ikke hilste, på offiserer og befal, hvis de gikk forbi noen av dem, på vei til messa, for eksempel, da.

Og i perioder så var det også mange stjernegriser/høyere offiserer, fra de andre Nato-landene, på Terningmoen da.

Det var høyere og lavere offiserer fra blant annet USA, Tyskland og sikkert Danmark, Holland og England, osv., da.

(Fra de landene som var med i Nato, på begynnelsen av 90-tallet da.

Som sikkert var på forskjellige kurs, i vinterkrig, for eksempel, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi i Geværkompaniet, vårt merke, det var en hvit birkebeiner, på rød bunn.

Siden Geværkompaniet, det het også infanteriregiment 5, og vel også Oppland-regiment, da.

Og Oppland-regiment, det hadde slåss mot svenskene, under noen nordiske kriger, og også mot tyskerne, under 2. verdenskrig.

Noen få kilometer vel, fra Terningmoen, i retning av Hamar, så stod det et monument, (som vi aldri var og studerte akkurat men), i forbindelse med at kongen og regjeringen, hadde vært i Elverum, når de flyktet til England, under den tyske invasjonen, av Norge, 9. april 1940, da.

Og utafor den brakka på Terningmoen, hvor kompanisjefen, (Isefjær), holdt til, (var det vel).

Så stod det et skilt, (må det vel ha vært), hvor det ble opplyst, at her falt den første tyske bomben, under tyskernes bombing av Elverum, under den andre verdenskrig da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, under det året, (må man vel kalle det, selv om vi hadde et par ukers ferie, til gode, sånn at vi vel bare var der, i drøye elleve måneder), som jeg var på Terningmoen.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

4. mai 2012
Min Bok 2 – Kapittel 106: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XII

Fra da jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så husker jeg det, at noen lokale damer, stod og prata sammen, ved kassene, (hvor jeg satt og jobba), i butikken da.

Og da husker jeg det, at jeg overhørte, at de her damene sa, at Matland var kjent for å ha kjekke gutter, som jobba der.

Hvis de hadde lyst til å se noen kjekke gutter liksom, så kunne de bare gå ned til Matland, husker jeg at jeg overhørte, at de her damene, i begynnelsen av 20-årene vel, prata om da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han var jo, (av en eller annen grunn), veldig kjent i Oslo, når jeg flytta dit.

Og vi pleide å dra rundt på alle utestedene i byen, omtrent.

Både i russetida, og i årene etterpå.

Av den grunnen så hadde jeg vært på for eksempel Head On før det ble Head On og på So What før det ble So What.

Og så videre.

Winnem viste meg vel en gang noen utesteder ved Saga kino, tror jeg.

Og en gang, etter at Winnem ble sammen med Elin, (og da ble festbrems, må man vel si).

Så pleide jeg fortsatt å gå en del på sånne pub-til-pub-runder, i Oslo, men da uten Winnem da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så gikk jeg og surra på de utestedene ved Saga kino, igjen da.

Og jeg hadde havna på et sted, som jeg prøvde å skjønne, hva det var med da.

(Jeg tror muligens at Winnem hadde ‘hypet’ dette stedet.

Noe sånt).

Og der jeg stod ved bardisken, og kjeda meg, så stod det også en litt kjedelig utseende mann, (må man vel si), som var 10-20 år eldre enn meg vel.

Og som folk gratulerte og sånn.

Og jeg lurte litt på, hva som var poenget med det her utestedet.

Og på hva som var så spesielt med han karen.

Jeg stod der og kjeda meg da.

Så prøvde jeg å si noe greier til han karen da, som alle gratulerte.

(Dette var et sted som spilte opera vel, av alle ting).

Og han svarte meg, at ‘du er jo banal’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var kanskje et homsested det her.

Noen lesber prata til meg der og, mener jeg å huske.

(De trøsta meg vel, noen av de, siden jeg kjeda meg så mye der.

Noe sånt).

Og en av lesbene, prata til de andre, om meg, til andre, (hvis jeg husker riktig), og sa noe sånt som, at ‘jeg kjenner typen’, osv., om meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg var vel ganske full da, og ikke så vant med damer, så jeg lot de vel bare prate dritt om meg da.

For å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Seinere har jeg forresten lurt på, noen ganger, om han som ble gratulert så mye, om det kan ha vært forfatteren Ingvar Ambjørnsen, på et av sine vel sjeldne Oslo-besøk.

Men det skal jeg ikke si sikkert.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, iløpet av første halvdel, av 90-tallet, når jeg oppholdt meg utafor et utested, i Universitetsgata, som vel var Barock vel.

Så satt det ei norsk jente i slutten av tenårene vel, og grein der.

(Ei med mørkt hår vel).

Og noen tøffe utlendinger, sa til henne, at hu måtte bli med, en bestemt utenlandsk unggutt hjem da.

Jeg turte ikke å si noe, for Oslo var nesten dominert av utlendinger, syntes jeg.

Så jeg tenkte at det var sånn, at hvis jeg begynte å krangla med en eller tre av dem, så fikk jeg sikkert alle de andre etter meg og.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg var hos onkel Runar, på tannlegetimer, i 1990, var det vel.

Så nevnte onkel Runar det, at mine to fortenner, som ble skallet av, da Kjetil Holshagen, trøkte hue sitt opp i colaflaska mi, på første halvdel av 80-tallet, på Bergeråsen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

At de fortsatt så små ut.

Onkel Runar hadde nemlig ikke gjort de fortennene mine like lange igjen, som de var, før de ble skallet av da.

Fordi at han, (som han sa), trodde at de andre tennene mine ville bli slitt ned.

Men på begynnelsen av 90-tallet, (altså kanskje 6-7 år etter at de tennene mine ble skallet av), så så fortsatt fortennene mine rimelig korte ut da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da mora mi, (Karen Ribsskog), bodde på Tagtvedt, på begynnelsen av 80-tallet.

Så fikk hu nye pupper, på statens regning, husker jeg.

Hu skulle få løfta/stramma på dem, sånn at de ble mindre som hengepupper da, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

Noe som jeg husker at jeg syntes at var rimelig spesielt og litt flaut, å tenke på da.

Men men.

Det at damene opererte puppene sine sånn, det var bare noe man leste om i ukeblader og sånn, (mer eller mindre tilfeldig), syntes jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det var vel Pia kanskje som fortalte om det her da.

Og da prata jeg vel med mora mi om det da, i andre etasje, i huset dems, i Hestehavna, på Tagtvedt da.

(Mener jeg å huske).

En helg som jeg var på besøk der, fra Bergeråsen da.

(Hvis det ikke var mora mi selv som begynte å fortelle meg om det her da.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På OBS Triaden, så var det ei ung dame, med mørkt hår vel, som jobba, i spesialvareavdelingen.

(Det var kanskje derfor det var så mye rot med prislappene, på varene der, siden at hu dama kanskje var litt rotete?

Hvem vet.

Hm).

En gang, da det var stille i kassa antagelig, så husker jeg det, at jeg gikk inn i spesialvareavdelingen der, for å finne en pris, eller noe.

Og da stod hu tenåringsjenta, (var hu vel fortsatt), og chatta i en trådløs telefon der, husker jeg.

‘Nå kom det inn en høy og kjekk ung mann her’, sa hu på telefonen, når jeg kom inn der da.

(Til venninna si da, eller hvem det kan ha vært).

Så hu hadde jeg tydeligvis draget på da.

Men det var ikke sånn, at jeg snakka så mye med henne, akkurat.

Og jeg var jo rimelig sur på den spesialvareavdelingen, siden de rota så mye med prisene der da.

(Og Lars Erik Koritov, (sjefen hennes), hadde vel kanskje blitt litt sur, hvis jeg hadde sjekka henne opp og.

Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg skrev det forrige kapittelet, igår, så har jeg kommet på en del fler episoder, som hendte, på OBS Triaden, med mere.

(Fra tiden før jeg måtte inn til førstegangstjeneste).

Så det blir nok ihvertfall et kapittel til, av Min Bok 2, som jeg skal prøve å få skrevet, en av de neste dagene.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

1. mai 2012
Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

(For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

(Brunetter vel, mener jeg å huske).

De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

Men jeg var for laid-back.

For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

I fylla da.

(Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

Fremdeles med halvliteren i hånda da.

Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

(Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

De var alle tre pent kledd, i dress osv.

Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

Siden den nesten ble bråk vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

Og det var et homsested.

Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

Og jeg havna også der, en annen gang.

Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

Noe jeg ikke kunne fra før.

(Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

Da bare holdt jeg kjeft.

(For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var på byen.

Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

Han dro meg med gjennom horestrøket.

Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

På Stortinget T-banestasjon der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

Og en annen kar vel.

Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

(Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

Det var jo jappetid, osv.

Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

Som jeg syntes at var litt dum da.

Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

(Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).

Klagde Christell på til meg.

(For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

Hva vet jeg.

Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

(For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

(Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.

(Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det er mulig.

Hvem vet.

Så sånn er kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

(Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

Og jeg hadde liksom badetiss da.

(Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

For å komme seg inn på dametoalettet da.

Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.

(Noe sånt).

Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

(Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. april 2012