Stikkord: Oslo
-
Min Bok 2 – Kapittel 102: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VIII
En av tingene som var rimelig dumt, med å bo på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.
Det var at rett utafor vinduet, på soverommet mitt, så var det en barnehage.
Og det hendte at jeg våkna til Kaptein Sabeltann-sangen, husker jeg.
Og jeg hadde jo fått noen, (mer eller mindre), gjennomsiktige røde og hvite gardiner, av Mette Holter, da jeg flytta fra det rommet jeg leide av henne og Arne Thomassen.
Og en søndag, (eller noe), som jeg husker at jeg runka i senga mi, med lyset på, på rommet.
Så hørte jeg at noen mødre, i barneparken utafor, begynte å prate om dette da.
Og at de kunne se inn på rommet mitt, gjennom gardinene da antagelig.
Sånn virka det som for meg ihvertfall.
Så jeg kunne jo ikke runke der engang, (unntatt under dyna, om natta da), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På NHI en gang, det siste året, som jeg gikk der.
(Da NHI lå på Helsfyr).
Så husker jeg det, at jeg overhørte, at noen sa at jeg var ‘skikkelig dust’, (eller noe).
Og jeg overhørte også svaret.
Som var at ‘bra at han er smart da’, eller om det var, ‘bra at han har god selvtillit da’, ‘siden han er så dust’.
(Noe sånt).
Men hvem det var, som sa at jeg var dust.
Og hvem som sa det svaret.
Og hvem som hadde satt ut rykter om at jeg var dust.
Nei, det veit jeg ikke.
Det fant jeg aldri ut, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den gangen faren min prata til meg, om militæret.
Så nevnte han forresten også, at i en annen ingeniør-tropp, enn den han selv var i.
Så fikk de kun være fire karer, som bar båten.
(Mens det i troppen til faren min, kanskje hadde vært dobbelt så mange folk, om å bære en båt, da).
Så da fikk disse i den andre troppen lange armer da, forklarte faren min.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg bodde på Ungbo, så fant jeg plutselig ikke nøklene mine.
Dette var en gang, det første året vel.
Og da dro jeg bare ned til Ungbo, i Møllergata, og prata med Stig der, (het han vel), og fikk nye nøkler da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset.
Så begynte den yngre halvbroren min Axel, (som også bodde der), med karate, husker jeg.
Og han hadde da med seg en hel heiagjeng omtrent, (fikk jeg fortalt da), når han skulle gradere.
(Det vil si Mette Holter og dattera hennes Kirsten vel.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og få gult belte og sånn da.
Men jeg ble ikke invitert, til å være med, når Axel skulle gradere da.
Så jeg vet ikke helt hvor Axel trente karate, engang.
Men jeg husker at jeg så i karateboka hans en gang.
Og at jeg vel såvidt hjalp han kanskje, med å forstå noe greier der vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg jobba på OBS Triaden.
Så hadde Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, fest, på Grorud.
Hu bodde sammen med typen sin der.
Og hu inviterte meg og masse Svelvik/Sande-damer, på en fest.
En dag som typen hennes ikke var hjemme vel.
Jeg var ganske overarbeida, fra OBS Triaden, husker jeg.
Og spøy i hagen dems der, husker jeg.
Men det var om vinteren, så jeg fikk tatt snø over spyet vel.
To tjukke Svelvik-damer, som var venninner av søstera mi vel.
Og som jeg lurer på om var kommunister.
De prata sånn at ‘vi finner vel alltids noen som harver over oss, på byen’.
Og da begynte jeg å si sånn ‘drøm videre’, eller noe.
For jeg tenkte kanskje litt høyt da.
For de var skikkelig slappe i fisken, og sånn, de her Svelvik-jentene da.
Men hu fine Lise fra Sande, (som jeg hadde rota med en gang tidligere), var også der.
Men det ble bare sånn, at jeg nok syntes at jeg hadde driti meg ut nok, på den her festen da.
Så jeg ble ikke med de her damene, ut på byen.
Jeg tok bare en taxi hjem, til Furuset, (eller om det var på Ellingsrudåsen, at jeg bodde, på den her tida).
Selv om hu Lise fra Sande, begynte å bable om at hu ikke hadde villet være med meg, ut på kino, osv.
Et eller to år før det her da.
Den gangen vi rota sammen, og jeg ba henne med ut på kino da.
Hu hørtes ut som at hu angra seg kanskje, mens vi gikk bort til taxiene der da.
(Noe sånt).
Men jeg ble bare enda surere, siden jeg da ble minnet på, at hu ikke hadde villet være med ut på kino da.
Så jeg bare dro hjem til der jeg bodde da.
(Det vil si enten til Furuset eller Ellingsrudåsen da).
I min egen taxi.
Det hadde vel ikke blitt plass til alle, i en vanlig taxi heller så.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg gikk på NHI, (og også noen av årene etter vel).
Så pleide jeg å klippe meg, på en frisørsalong, som lå på Fyrstikktorget der, forresten.
Det var en frisørsalong, hvor forretningsfolk ofte gikk og klipte seg vel.
Så der pleide jeg nok å bli seende ganske vanlig og konform ut, etter å ha klippet meg da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mette Holter, hu var litt som Oslolosen kanskje, allerede helt på begynnelsen av 90-tallet.
Hu mente at det ikke het Grønland, men Vaterland, da.
Og det het heller ikke Helsfyr, (sa hu seinere), det het Etterstad.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kom på noe som hendte, da Pia og jeg, egentlig bodde hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.
Og vi var på besøk, hos farmora vår Ågot, på Sand da.
Så var det noen gjester der, det vil si ihvertfall en mann, som var i den samme generasjonen, som bestemor Ågot da.
(Dette var kanskje en av brødrene til bestemor Ågot?).
Som sa det, husker jeg, at Pia og jeg, vi var så høflige og veloppdragne.
For vi pratet ikke i munnen på hverandre da, (husker jeg at han mannen sa til bestemor Ågot).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, før jeg dro i militæret.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 100: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VI
Da jeg leide hos Arne Thomassen og Mette Holter og dem, (var det vel), så nevnte jeg vel det, for Øystein Andersen og Glenn Hesler, (siden vi tre nesten var som en gjeng, på den her tiden), at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo, og at jeg hadde lyst til å bo, i Oslo Sentrum da.
(Jeg mener dette var mens jeg bodde på Furuset, at vi tre prata om det her).
Øystein og Glenn, de prøvde å lokke meg, til å bo sammen med dem, et sted, i Skedsmo/Romerike.
Men det hadde jeg ikke lyst til, husker jeg.
Øystein og/eller Glenn sa noe sånt som at, ‘tenk så kult det ville ha blitt da. Da ville vi hatt mange TV-er, videoer og stereoanlegg, til sammen’.
(Noe sånt).
Men jeg likte ikke disse planene deres, av flere grunner.
Jeg hadde liksom en ganske stor trang, til å ha mer sex med damer, husker jeg, på den her tiden.
Så å bo sammen med Glenn og Øystein og kanskje for eksempel Bengt Rune, det var ikke så fristende.
Fordi jeg forestilte meg at det ville ha blitt rimelig nerdete.
Og at vi nok sjelden ville ha gått ut på byen.
Og damer ville kanskje ha blitt avskrekket, av at jeg bodde i et nerde-kollektiv, (eller hva man skal kalle det).
Noe sånt tenkte jeg nok.
Dessuten, så var Skedsmo/Romerike et ganske ukjent område for meg.
Det var greit at min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Romerike.
(Nemlig fra Leirsund).
Men det var aldri sånn, at han tok med for eksempel søsteren min og/eller meg, til Romerike, mens han levde.
Nei, han bodde jo på Hurumlandet og i Nevlunghavn, de årene av livet sitt, som var, etter at jeg ble født.
Så min morfar hadde vel kanskje på en måte brutt med Romerike.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Det er mulig.
Jeg hadde jo bodd et par år i Oslo, og kjente meg mer hjemme, i Oslo, enn på Romerike.
Og jeg har også vokst opp ved Oslo/Drammensfjorden/’Viken’.
Så for meg, så fristet det ikke å bo i innlandet liksom heller.
Så dette å bo i et liksom nerdekollektiv, sammen med Øystein og Glenn, (og muligens flere folk som var mer eller mindre nerder), ute i Romerike der.
Nei, det fristet meg ikke i det hele tatt, for å være ærlig.
Jeg ville heller være der det ‘skjedde’ liksom.
Der man kunne gå ut og sjekke damer som kanskje kunne få med hjem og ha one night stand med, for eksempel.
Pluss at det jo var mye konserter og utesteder og annet i Oslo, som gjorde den byen liksom mer ‘levende’, i mine øyne, enn Skedsmo/Romerike da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg spurte Glenn og Øystein, om ikke de heller ville bli med, på å leie et sted å bo, i Oslo Sentrum.
Da hadde ikke de lyst til det da.
Da rynka de liksom på nesa, uten å forklare noe om grunnen da.
(Til at de ikke ville bo i Oslo Sentrum da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når Glenn, Øystein og jeg, var ute å kjørte, i en av bilene, til Øystein, Glenn eller faren til Øystein, (for Øystein pleide noen ganger å få låne bilen til faren sin).
(Øystein og Glenn kjørte alltid da, for jeg hadde ikke fått meg lappen ennå, på den her tida).
Så var det sånn, at hvis jeg for eksempel drakk brus og rapte, i bilen.
Så pleide jeg å si ‘unnskyld’.
Sikkert fordi at jeg hadde lært det av mora mi, da jeg vokste opp, på 70-tallet.
Eller fordi at jeg jobbet i en matbutikk, (OBS Triaden), hvor jeg prøvde å passe på manerene mine, siden den butikken hadde et veldig høyt fokus på kundeservice, og det hadde jeg forresten også lært å ha, fra da jeg gikk tre år på videregående, på handel og kontor.
Men det som hendte, hvis jeg sa ‘unnskyld’, etter å ha for eksempel ha rapt, mens jeg satt i bilen, sammen med Øystein og Glenn da.
Så ville Glenn ofte pirke på meg, og si det, at man ikke skulle si unnskyld.
Av en eller annen grunn, som han ikke forklarte, så skulle man visst ikke være høflig og si unnskyld da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av somrene, som bestemor Ingeborg, bodde i Stavern.
(Hvor hu bodde fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet).
Så var Martin og jeg en tur nede i havna, i Stavern, husker jeg.
Antagelig for å kjøpe en soft-is, eller noe.
For Martin pleide noen ganger å forslå at vi skulle dra å kjøpe en soft-is da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Martin pleide også å prate om motorsykler, husker jeg.
(Han hadde også greie på våpen, så han kunne også prate mye om våpen og smiing av kuler, osv.
Og musikk, lærte jeg også seinere, (i 2005), at Martin hadde interesse for).
Martin observerte en spesiell motorsykkel, (husker jeg), nede i sentrum av Stavern.
En av disse somrene, da bestemor Ingeborg bodde i Stavern.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg husker dette litt vagt, men jeg mener at det var sånn).
Og den motorsykkelen, som Martin fant parkert, nede ved havna, (var det vel), i Stavern.
Den hadde wankel-motor da, kunne Martin fortelle.
Og wankel-motor, det var visst en tysk oppfinnelse da, hvor bensinen ble forbrent, på en spesiell måte da, (eller noe).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu fra OBS Triaden, fra Lindeberg-området.
Hu som liksom hadde sånn ‘kommunefarget’ hår.
Hu traff jeg en gang, på T-banen, etter at jeg hadde vært nede å besøkt Pia, i Arups gate, husker jeg.
(Hvor Pia bodde fra sommeren 1991 vel, og noen måneder fremover).
Hu med kommunefarget hår, fra OBS Triaden, hu traff jeg forresten også, på Arbeidsformidlingen, på Schaus Plass/Nedre Grunerløkka, en gang, like etter førstegangstjenesten.
(Og førstegangstjenesten, den var jeg ferdig med, i slutten av juni 1993.
Så det her må nok ha vært mens det fortsatt var litt igjen av sommeren 1993, vil jeg nok tippe på).
Mens jeg dreiv og kopierte noen vitnemål der, eller noe, vel.
Men etter dette, så så jeg aldri hu noe mer.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På kontoret, på OBS Triaden, så slutta jo Klara, (som ansatte meg, høsten 1990), etterhvert.
Men ei kollega av henne, tok seg tid, til å forklare meg, sommeren 1992.
Om at hu hadde sett gjennom rullen, fra den vakta, hvor jeg jobba i sommer-spesialvare-avdelingen, (etter spørsmål av lederen for spesialvareavdelinga, Lars Erik Koritov).
Og hu sa at den rullen var bare tull.
For de hadde slått inn varer til mange hundre kroner, dagen før, (eller noe).
For å teste kassa da.
Så den diffen, den var det bare å glemme da, sånn som jeg skjønte det.
Og jeg gjorde jo bare mitt beste der, da jeg jobba aleine, i sommer-spesialvare-avdelinga.
Likevel fikk jeg kjeft, (husker jeg), fra en leder, som jeg ikke visste hvem var.
(Muligens Koritov sin kollega, fra OBS Lillestrøm).
Fordi at noen sedler hadde havnet bak kassaskuffen, fordi det ikke var seddelboks der, så for mange sedler ble liggende i kassa der da.
På grunn av at dem ikke hadde seddelboks.
Og jeg fikk ikke jobbe der noe mer, etter den første vakta.
Så det er mulig at jeg fikk skylda for problemene der da.
(Enda jeg egentlig bare jobba som kasserer, og ikke var leder, på OBS Triaden).
Seinere, så husker jeg det, at Koritov ikke satt inn seddelboks, i den avdelingen.
(Den vanlige spesialvareavdelingen, den fikk jo varene slått inn, i de vanlige kassene, på OBS Triaden.
Så spesialvaren, de var ikke så vant til å ha med kassaapparater og seddelbokser, osv., å gjøre.
Men sommer-spesialvare-avdelingen, den lå i et eget lokale, på Triaden-senteret, som ikke var forbundet med lokalet som OBS Triaden lå i da).
Men det som skjedde, det var at Koritov henta pengene, som lå i kassa, i sommer-spesialvare-avdelingen.
Et par-tre-fire ganger om dagen vel.
Også gikk han i en av kassene, på OBS Triaden der da.
(Ganske ofte min kasse vel).
Også måtte vi slå inn de pengene på vår kasse da.
Så slapp han å ha seddelboks der da, i den adskilte sommer-spesialvare-avdelingen.
Selv om dette kanskje så litt rart ut for kundene.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 99: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo V
Det andre året, som jeg bodde i Oslo, (det året jeg leide av Arne og Mette og dem, på Furuset), så ville bestemor Ingeborg, (hun sendte meg vel et brev, eller kanskje Pia ringte meg, og sa at jeg måtte ringe Ingeborg. Noe sånt), at jeg skulle besøke onkel Martin, på sykehuset.
Martin lå på Sophies Minde, (tror jeg at det var), ved Carl Berner, (mener jeg å huske).
Etter at han hadde vært i, (enda en), motorsykkel-ulykke.
Bestemor Ingeborg, (som jeg ikke prata med så utrolig ofte, egentlig), ville at jeg skulle besøke Martin da.
(Av en eller annen grunn.
For onkel Martin, han prata jeg jo med enda sjeldnere, enn jeg pratet med bestemor Ingeborg.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Martin hadde jo hatt en alvorlig motorsykkelulykke, på 70-tallet, da han kjørte av veien, ved kafeen, på Berger, og utfor et kjent stup, som er ti meter høyt kanskje, og som førte ned til elven Fossekleiva, som vel ikke er på sitt dypeste akkurat der, men som på dette stedet vel heller er mer dominert av spisse kampesteiner, mm.
(Ihvertfall sånn som jeg har forstått, så var det der onkel Martin kjørte ut da.
Det samme stedet som min fetter Ove, tøffet seg, en gang på begynnelsen av 80-tallet, da han skulle balansere på utsida av gjerdet, som gikk langs riksveien der, en gang han og noen av søsknene hans, og meg, skulle gå til Berger-kafeen, og kjøpe godteri, en søndag, i sommerhalvåret en gang vel, når Ove og dem var på besøk, fra Follo, hos bestemor Ågot, på Sand).
Og Martin hadde da en kamerat, (fra Hurum vel), bakpå sykkelen.
Og han kameraten døde da, i denne ulykken.
Og de måtte bygge om veien der, etter dette, sa bestefar Øivind til meg, like etter at jeg flyttet tilbake igjen til Berger, som niåring, i 1979.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin måtte også på et opptreningssykehus, som heter Sunnaas vel, etter å først ha vært på Sophies Minde da, høsten 1990.
Dette at jeg besøkte Martin, på sykehuset, det var vel på den tiden, som jeg jobbet på praksisplass, hos Hageselskapet, mener jeg, (hvor jeg jobbet fra august til oktober 1990, var det vel).
Da jeg kom inn på rommet, der Martin lå, så var Martin truende mot meg, husker jeg.
Han sverget noe greier vel, (eller noe sånt), når han så det, at jeg kom inn døra der da.
Han var skikkelig aggressiv og truende da, (for å si det sånn).
Noe som var overraskende for meg, for det var jo bestemor Ingeborg som hadde bedt meg om å dra dit, for å besøke Martin.
Hvis ikke jeg hadde snakket med henne, så hadde jeg nok ikke fått vite engang, at onkel Martin hadde hvert i en ulykke.
For jeg snakket så og si aldri med Martin da.
(Unntatt på et par besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Hvor bestemor Ingeborg en gang fikk Martin til å la Pia og meg sitte på bakpå motorsykkelen hans.
(En av gangen da).
Mens han kjørte i 160 kilometer i timen, (eller noe sånt), på noen ganske små bilveier da, ute på Brunlanes der, osv.
Som jeg vel har skrevet om i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere, så fortalte Martin meg, at han hadde trodd at jeg var en kar, som gikk i klassen hans, på Landbrukshøyskolen i Ås, hvor Martin vel enten studerte eller jobbet, på den her tiden da.
Martin hadde ikke kjent meg igjen da, sa han.
Men trodde jeg var en som studerte sammen med han, (eller noe), ute i Ås der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin hadde ei dame på besøk hos seg, på sykehuset, som jeg ikke hadde sett før.
Det var Kari Sundheim, som seinere ble mor til Martin sitt eneste barn, (ihvertfall foreløbig), nemlig Liv Kristin Sundheim, som var cirka 14 år, i 2005 vel, (da jeg bodde hos Martin og dem, i noen måneder, ute i Kvelde), så hu ble vel født, kanskje et år eller noe, etter at Martin var på Sophies Minde da.
(Noe sånt kanskje).
Kari Sundheim, hu var ei lav dame, på 1.50 kanskje, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og hu fortalte at hu studerte kinesisk, på universitetet da.
Jeg hadde nok vanskelig for å ta henne og Martin så utrolig seriøst, hvis jeg skal være helt ærlig.
Martin på grunn av hans mange MC-ulykker og rare oppførsel, når jeg kom inn døra der da.
(Og Pia sa også en gang, (muligens seinere), at hu hadde observert Martin, på Schaus Hallen, (et drikkested, på Nedre Grunerløkka), hvor han hadde vært slem/uhøflig, (eller noe sånt), mot en eller flere damer da).
Og Kari Sundheim, fordi at Kina, det var jo mest kjent som et kommunistland, (må man vel si), på den her tiden, (nemlig høsten 1990 da).
Den kalde krigen var nettopp slutt, og Øst-Europa hadde vel blitt fritt.
Men Kina var jo ennå kommunistisk da.
(Som det vel er ennå).
Og de kommunistiske landene, de hadde jo hatt et veldig dårlig rykte, (for å si det sånn), i Vesten, på 80-tallet da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så hu Kari Sunnheim, hu kunne nesten like gjerne ha sagt til meg det, at hu hadde vært på månen.
Så rart var det å studere kinesisk, på den her tida, husker jeg, at jeg syntes.
Men men.
Nå for tiden, så er jo Kina en økonomisk stormakt, så det var vel kanskje heller jeg som var dum da, (i 1990).
Men nå hadde jeg jo studert et år på NHI allerede da, som jeg jo nå har lest på nettet om nå, at Universitetsrådet, så på som en trussel, mot UIO sine informatikkstudier, på den her tiden.
Så jeg hadde vel kanskje lov til å være litt overlegen likevel kanskje.
Siden NHI jo var eiet av det store franske konsernet Vivendi, og siden studiet var bygget opp, etter modell av amerikanske universiteter.
(Har jeg nå, i det siste, har lest om, på nettet, i to artikler, fra Computer World, fra 1995, var det vel).
Og siden NHI jo også eide NII, (som fungerte som en slags egen teknisk linje, hos NHI, og som var mer eller mindre sammensveiset, med NHI vel), og som ble startet opp av Norsk Data, i sin tid.
Så det at jeg har gått på NHI, (på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet), det er kanskje, (hvis jeg skal skryte/ta i litt), nesten som at jeg har jobbet hos Norsk Data/Vivendi og/eller har studert på Norges svar på Harvard.
Noe sånt kanskje.
Så sånn var vel antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg søkte på Liv Kristin Sundheim nå, på nettet, og fant, i en bloggpost, som jeg har skrevet om på bloggen min tidligere, (om noe slektsforskning, om Sundheim-slekten vel), at hu er født i 1991.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at en sommer, så gikk Pia, Martin, Kari Sundheim og meg, gjennom noen gater, i Stavern, (på vei tilbake opp til huset til bestemor Ingeborg, i Herman Wildenveys Gate).
(Jeg lurer på om dette nok må ha vært sommeren 1991, så jeg lurer på om Kari Sundheim muligens kan ha vært mer eller mindre gravid/høygravid.
Hm).
Etter å ha vært nede ved havna i Stavern vel, for å kjøpe soft-is kanskje, som Martin, (som også min mor Karen var), er rimelig glad i vel, (mener jeg å huske).
Og mens vi gikk opp en liten gate, som var som en slags snarvei.
Så begynte onkel Martin, (mener jeg å huske, at det var), å prate, til oss andre, om at et spesielt trehus, hadde en så veldig stygg arkitektur da.
Og når vi kom et par meter lenger opp, i den bakken, så kunne vi se det, at i hagen, utafor det nevnte trehuset, så satt det et middagsselskap, rundt et verandabord, og spiste middag, (eller noe sånt), da.
(Pent kledde var de vel og vel, hvis jeg husker det riktig).
Og alle var helt stille da, og i sjokk nærmest vel, etter å ha hørt at Martin og dem, (må man vel si at det var), hadde prata dritt om huset deres da.
Så dette var et pinlig øyeblikk, (for å si det mildt), må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den her sommeren, som Pia, Martin, Kari Sundheim, og jeg, var på besøk samtidig hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
(Og som jeg lurer på om var sommeren 1991 da.
Eller om det muligens kan ha vært sommeren 1990.
Men da må det nok ha vært høsten 1989, at jeg besøkte onkel Martin, på Sophies Minde Sykehus.
Hm).
Uansett hvilken sommer det her var igjen.
Så husker jeg det, at jeg sa til onkel Martin.
At han bare fant seg lave damer.
(Mest på fleip da.
Eller kanskje også for å tulle litt, siden Martin hadde oppført seg så rart, da jeg besøkte han, på det sykehuset, noen måneder før det her da).
Vel også fordi at hu første dama, som jeg veit om, som Martin har hadde.
Nemlig hans ekskone, Ann, (Bakke til etternavn vel, fra Sætre, i Hurum), vel heller ikke var så veldig høy.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men dette tok Martin seg nær av, virket det som for meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Han lo det ikke bare bort, sånn som det kanskje virket for meg, at han gjorde, med det meste.
Men han tok seg nok nær av det da, tror jeg.
(Eller at han kanskje ble såret da).
Noe som overrasket meg.
(Jeg hadde ikke ventet at han skulle ta noe sånn ganske uskyldig/fleipete ‘erting’ så tungt).
Men så kjente jeg heller ikke Martin så bra da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at en av de ganske få gangene, som jeg møtte onkel Martin, på den her tiden.
Så fortalte han om det, at i forbindelse med at han var ute og festet, i Ås, (hvor han studerte og/eller jobbet, (noe som fortsatt er litt uklart for meg, hva han egentlig dreiv med hele tida, på den Landbrukshøyskolen)).
Så hadde han blitt uvenn, med en lokal helt, (eller hva Martin kalte han igjen).
Også hadde dem blitt enige om å gå ut av lokalet, for ‘å bli med utafor’ da, (for å gjøre opp utendørs da).
Også hadde Martin sagt det, (sa han), at hvis politiet/lensmannen kommer, så sier vi bare det, at vi bare har et vennskapelig basketak.
(Eller om det var ‘vennskapelig brytekamp’, som Martin sa
Noe sånt).
Og da hadde visst han uvennen, (og hans kompiser, var det vel), plutselig blitt kameratslig da, eller noe.
Også hadde dem visst ikke villet slåss likevel da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin fortalte også en gang, at han en gang hadde fått jobben, med å finne en lekkasje, i et rør, som gikk i Drammensfjorden.
Han sendte en peile-brikke, som de brukte, på Landbrukshøyskolen, for å merke dyr med egentlig.
Gjennom dette røret da, (som jeg aldri hadde hørt om før).
Og ved Svelvik, så hadde den brikken gått ut gjennom det hullet i røret da.
Og oppdragsgiveren hadde blitt veldig fornøyd da, siden lekkasjestedet hadde blitt funnet og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin klagde forresten også til bestemor Ingeborg, husker jeg.
Den sommeren, på siste del av 80-tallet, (dette var vel kanskje i 1986 eller 1987, eller noe sånt), når Pia og jeg, hadde sitti på med Martin, på motorsykkelen hans da.
Etter ønske fra bestemor Ingeborg da, siden hu kunne se på Pia og meg, at vi kjedet oss og/eller var rastløse da.
(Noe sånt).
Og da husker jeg det, at Martin ville det, at jeg skulle holde han rundt livet, mens jeg satt bak på motorsykkelen hans da.
Mens Martin kjørte i opp mot 160 kilometer i timen og sånn, på noen ganske smale Vestfold-veier da.
Men jeg syntes at det ble litt dumt, husker jeg, å holde rundt noen, på den måten.
Så jeg holdt meg heller fast, ved å holde meg fast i noe greier, (som jeg ikke husker hva heter nå), bak setet.
(Bagasjelokk, heter det kanskje).
Og det likte visst ikke onkel Martin da, av en eller annen grunn.
Han klagde ihvertfall til bestemor Ingeborg, (husker jeg, at jeg overhørte, når vi kom tilbake til huset, til bestemor Ingeborg), på at jeg ikke hadde villet holde rundt han, mens han kjørte fort på motorsykkelen sin da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Martin sa det, forresten.
Under den her nevnte motorsykkelturen da.
At hvis det hadde kommet en bil, ut fra en av gårdsveiene, langs den asfaltveien, som vi kjørte i opp mot 160 kilometer i timen på der da.
Så ville vi ‘ikke hatt sjangs’, sa han, til å unnvike den bilen da.
Så dette var som en gambling med liv og helse da, skjønte jeg allerede da, mens jeg satt bak på den motorsykkelen, til onkel Martin da.
(Hvis ikke dette var noe han sa, når vi nettopp var ferdige, med den her kjøreturen da).
Så hva Martin og Ingeborg tenkte med/på, når det gjaldt det, at Pia og jeg skulle sitte på, bakpå motorsykkelen til onkel Martin, mens han kjørte veldig fort, på noen smale veier, ute på Brulanes, på en risikofylt måte, det veit jeg ikke.
Men man må vel si det sånn, at Martin, (og Ingeborg var vel også med på det), lekte med livet, til meg, (og vel også til Pia da. For jeg regner med at Martin kjørte like fort med Pia også vel, hvis jeg skulle gjette, ihvertfall. Hm).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en god del mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Martin fortalte også en historie, på rundt den her tiden.
Om at en gang, så skulle han på noe slags klassefest-reunion, eller noe.
Også kjørte han langt på motorsykkel da.
Også hadde det begynt å regne.
Også hadde motorsykkelen velta da.
Siden det ble glatt på veien.
Og da hadde Martin bare banka/ringt på en dør, fortalte han.
Og der hadde det bodd ei enslig dame.
Og så hadde han spurt, om han fikk ligge over, hos hu dama.
Også hadde han fått låne dusjen og fått ligge over og alt mulig da.
Hos hu dama, som han ikke hadde sett før engang da.
Så det husker jeg, at virka litt rart, husker jeg.
At man bare skulle ringe på hos folk, (som man ikke visste hvem var engang), på den måten.
(For å be om husly da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
-
Min Bok 2 – Kapittel 98: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IV
Det første året jeg bodde i Oslo, forresten.
(Skoleåret 1989/90).
Da jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø.
Så pleide jo Magne Winnem ofte å henge hos meg, i helgene, før vi dro ut på byen.
Vi pleide ofte å gå ut både fredag og lørdag, husker jeg.
Og da ville vi ofte kle oss i dress, men vi prøvde å ikke bruke for mye penger da.
(Selv om jeg må innrømme at hundrelappene gikk ganske radig unna.
En sånn her kveld på byen, så kunne det fort gå 400-500-600 til halvlitere, mat, sigaretter og inngangspenger på diskotekene, husker jeg).
Winnem var jo i militæret, og jobba før det som leder i Rimi.
Og jeg var jo student.
Så vi pleide så og si alltid å ta bussen, ned til Sentrum, fra bussholdeplassen i Dumpa, på Abildsø der, (hvor jeg bodde like ved da), når vi skulle ut på byen.
Og jeg kom på et par ting, i dag, som jeg overhørte, på den bussen, dette året, forresten, på to kvelder i helgene, når Winnem og jeg skulle ut på byen da.
En gang, så var det to tenåringsjenter, som snakka sammen, på den 71-bussen, husker jeg.
Hu ene sa til hu andre at Lars Saabye Christensen, ‘han forfatteren’, som hu vel kalte han.
Han skulle ha fest da.
Og han likte visst det, (virka det som ihvertfall, fra det jeg overhørte, at disse to jentene snakka om), at pur unge tenåringsjenter dukket opp på de her festene hans da.
Hu som fortalte om det her, hu lo litt da, mens hu fortalte om denne festen da, til hu andre jenta, som hu prøvde å overtale, til å bli med henne da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen episode, som hendte, på den 71-bussen, på vei fra Abildsø og ned til Jernbanetorget.
Den var rimelig pinlig, må man vel si.
En gutt, i slutten av tenårene, (eller om han var i begynnelsen av 20-årene), og to damer, på omtrent samme alder vel.
(Som bodde sammen alle tre vel).
De satt på bussen, gode og brisne, ikke langt unna der Winnem og jeg satt da.
Ganske langt bak i bussen.
Hu ene dama fortalte til hu andre, at hu hadde ‘knela’, (som hu vel sa det), når hu hadde hatt sex sammen med han nevnte karen da.
(Husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig sa han fulle karen, til meg, om jeg og hu andre dama, på bussen, skulle gjøre noe lignende.
Men jeg syntes, at dette ble veldig pinlig, og var ikke interessert i det, husker jeg, at jeg svarte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fikk forresten heller ikke helt med meg hvordan sex det her var snakk om da.
Men de her folka var så rølpete, fulle og harry.
Så det ble rimelig pinlig det her, må jeg nok si.
Jeg likte ikke å ha så mye åpenhet og oppmerksomhet, mot sexlivet mitt liksom.
Jeg likte heller å være litt diskret om sånne ting, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det første året jeg bodde på Ungbo, så dro Wenche og de andre folka som bodde der, meg med, til et ganske kjedelig utested, i Strømmen.
Wenche hadde ei venninne, med lyst hår, som nesten så ut som om hu hadde Downs, må man vel si.
De damene, som dro meg med, til det utestedet, i Strømmen.
De fikk meg også til å bli med hu dama, som så ut som om hu hadde Downs omtrent, ut i en bil, som stod utafor det utestedet, husker jeg.
Jeg husker at vi prata, om noe greier, som hu dama begynte å prate om vel.
Kanskje om noe problemer hu hadde, eller noe.
Men jeg syntes ikke at hu så noe fin ut, så jeg prøvde meg ikke på henne, (for å si det sånn).
Dette med å dra til Strømmen, (med de her Ungbo-folka), det var bare noe jeg ble dratt med på.
Og jeg var jo vant til å gå ut, på de kuleste utestedene, i Oslo, osv.
Så jeg våkna ikke helt av det her utestedet i Strømmen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer forresten på om det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, rundt hu her dama, som så litt ut som om hu hadde Downs, eller noe, da.
For den neste gangen, som hu som så ut nesten som om hu hadde Downs, var på besøk, hos Wenche, på Ungbo der.
Og jeg satt i stua, og så på TV vel.
Mens de to damene surra rundt der da.
Så smalt det fra hu som så ut som om hu hadde Downs, at hu ‘skulle finne seg en ordentlig gutt’.
(Utenom sammenhengen).
Så det er mulig at det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, som Wenche og hu med Downs prata om kanskje da.
Men for å være ærlig, jeg var ikke så interessert, for å si det sånn.
Så jeg bare lata som ingenting, og så bare på TV da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, et av de første årene, som jeg bodde i Oslo.
Så satt jeg på med Glenn Hesler og Øystein Andersen i en av varebilene de hadde, mens de dreiv på med spilleautomatfirma.
Det var plass til tre foran, så dette var nok en hvit varebil, som dem hadde, etter at de først hadde hatt en rød Toyota HiAce, som de fikk kjøpt billig, av firmaet til faren til Øystein, (nemlig Tetra Pak, i Oslo Vest/Bærum vel).
Jeg satt på passasjersetet, til høyre.
Det var vel Glenn Hesler som kjørte vel.
Og antagelig Øystein Andersen som satt i midten da, (hvis jeg skulle gjette).
Da vi kjørte forbi Sentralsykehuset i Akershus, som ligger like ved Maxi Skårer der, i Lørenskog.
Så sa Øystein til Glenn, (mens han gliste og lo, mens han prata da), at ‘har du hørt at dem har bytta ut alle vinduene på SIA da?’.
(SIA var en forkortelse for Sentralsykehuset I Akershus, da).
Fordi at så mange folk hadde hoppa ut av vinduene der, fortsatte Øystein.
Det er mulig at Øystein glemte at jeg satt der, eller noe.
For da jeg spurte om hvorfor så mange folk hoppa ut av vinduene der.
(For jeg fikk litt sjokk da, over å høre det her da).
Så svarte ikke hverken Øystein eller Glenn vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men de bare så litt på hverandre kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at på en av varetellingene, på OBS Triaden.
Så sa butikksjef John Ellingsen til Cathrine Løvdahl, som jobba som ekstrahjelp, i frukta, at hu skulle telle, liksom i tospann, med meg, da.
Men det ville ikke Cathrine Løvdahl, (husker jeg at hu svarte, til John Ellingsen).
For hu og hu lyshåra venninna hennes, de skulle telle i frukta da, (husker jeg at hu svarte, til butikksjef John Ellingsen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min tremenning, Øystein Andersen, han var jo heavy-fan.
Og han pleide noen ganger å kjøpe heavy-plater, fra en plateforretning, i Gøteborg, på postordre, (må man vel kalle det).
Øystein viste meg postordrekatalogen, til den plateforretningen.
Og sa at de hadde også en plate der, som han trodde, at jeg ville like.
Og det var en sang, med et band som ble kalt Spacemen 3, som het ‘Big City’, vel.
Og den fikk Øystein overtalt meg til å kjøpe da.
En av de ganske mange gangene, som jeg var på besøk hos dem, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog der.
Og det var litt rart, husker jeg.
For alle platene i den katalogen, var heavy-plater da.
Unntatt den ene maxi-singelen, (var det vel), som Øystein overtalte meg til å bestille da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en god del fler ting som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og disse tingene tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post angående omsorgssviktsak
Gmail – Vedrørende din henvendelse. 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Vedrørende din henvendelse.
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Mon, Apr 16, 2012 at 11:45 AM
To:
Ida Valen Rukke <rukke@advokat.no>Hei, det høres veldig bra ut!Jeg er bare glad for å få noe fremgang i denne saken, for det er lenge siden jeg søkte om Fri Rettshjelp, første gang, i forbindelse med omsorgssviktsak, mot faren min/Svelvik kommune.Så om det er en advokat i Drammen eller Oslo som ordner med dette, det spiller ingen rolle for meg.Bare send skjemaene så skal jeg skanne de og sende de tilbake.Igjen takk for svar!
Mvh.
Erik Ribsskog2012/4/16 Ida Valen Rukke <rukke@advokat.no>Hei,
Jeg har mottatt din påminnelse i forbindelse med barnevernssak mot Svelvik kommune, samt vedlegg ifm fri rettshjelp hvor det fremgår at du har fått innvilget fritt rettsråd med 5 ganger den offentlige salærsats i forhold til å vurdere et eventuelt erstatningskrav mot tidligere bostedskommune i forbindelse med påstått ansvarsfraskrivelse fra barnevernets side da du var mindreårig. Jeg har anledning til å bistå deg i saken dersom du ønsker det. Jeg sitter på vårt Oslo-kontor, og håper at du ikke har noen innvendinger mot dette. Dersom du ønsker min bistand sender jeg den en oppdragsbekreftelse samt skjema om erklæring om fritak for taushetsplikt per mail. Når jeg har mottatt i retur signert skjema for fritak for taushetsplikt innhenter jeg barnevernsdokumentene. Når disse er mottatt vil jeg vurdere saken din rettslig og gi deg en vurdering av saken.
Da avventer jeg din tilbakemelding.
Med vennlig hilsen
Ida Valen Rukke | +47 92 41 10 10 | www.advokat.no
-
Min Bok 2 – Kapittel 96: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo II
Jeg var også ute på byen, med Andre Willassen, Magne Winnem og Elin fra Skarnes, på nyttårsaften, i 1991.
Jeg husker ikke helt hvor vi var hen, på byen.
Men vi var kanskje på Radio 1 Club/Hit House da.
Det jeg husker best, det var at vi stod i taxikø, (for vi skulle vel alle sammen, på et slags nachspiel, oppe hos Winnem, i leiligheten over Rimi Nylænde, på Lambertseter), nede ved Oslo Plaza der.
Og det som skjedde, det var at to unge damer, kom ut fra Oslo Plaza, (var det vel).
Og spurte taxi-køen om hjelp, (sånn som jeg skjønte det).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
De hadde noen kåte, unge, svenske herremenn etter seg.
Og ville ha hjelp til å slippe unna dem da.
Ingen hjalp dem, så jeg sa til de svenskene, at hu ene var søstera mi.
Noe som var en røverhistorie da.
Men de svenskene ga seg etterhvert da.
De to damene gikk så videre opp i Karl Johan vel.
Og de spurte først Willassen og meg, om vi ville være med de.
(Siden vi hadde hjulpet dem, med å bli kvitt de svenskene da, antagelig).
Men jeg sa ‘nei takk’, for jeg syntes at det hadde vært nok dramatikk, den kvelden, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke helt hvordan, men Willassen og jeg, vi fant Elin fra Skarnes og Magne Winnem sitt sæddrepende glidemiddel, (mener jeg å huske ihvertfall), i leiligheten, til Winnem der, dagen etter denne nyttårsaftenen.
Willassen og jeg, vi sov vel på hvert vårt sted, i stua der vel.
Og Winnem og Elin fra Skarnes, de sov vel på et annet rom, eller noe, tror jeg.
(Uten at jeg husker det nøyaktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Willassen fortalte også, før vi gikk ut på byen vel.
At han hadde så lyst til å kjøpe hore.
‘Hvor mye koster det for det billigste’, pleide han visst å spørre horene om da, (fortalte han).
Jeg husker at vi andre tre reagerte, for å kjøpe horer, det var liksom tabu, i våre kretser da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, seinere på 90-tallet, (var det vel), så fortalte forresten Willassen det, til Winnem og meg, at han hadde fått seg et stamsted i Drammen.
Han pleide nemlig å sitte i baren på Park Hotell der, og dra med seg en ny dame hjem, hver lørdagskveld, (var det vel).
Noe jeg syntes at var litt rart, for jeg huska jo godt den dårlige ånden, til Andre Willassen, fra russeåret, på Gjerdes videregående, hvor jeg satt ved siden av han, hver dag, i et skoleår da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Et drøyt år etter denne nyttårsaftenen, så fikk jeg forresten vite svaret, på hvorfor Magne Winnem og Elin fra Skarnes, dreiv og kjøpte seg sæddrepende glidekrem.
Både Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de var begge to, fra veldig religiøse familier.
(Ihvertfall så var Winnem det).
Så de ville ikke ha barn, før ekteskapet da.
Så hver gang, som kondomen til Magne Winnem sprakk.
Så pleide han å kjøre nærmest i sjokk, (fortalte han), ned til det døgnåpne apoteket, på Jernbanetorget der.
For å kjøpe mer sæddrepende glidekrem da.
Og så tredde han en kondom, utapå tørkerullholderen deres da.
(Som var laget i tre, mener jeg å huske).
Også tok han sæddrepende krem, på kondomen, og kjørte den skikkelig langt oppi fitta på Elin da.
Sånn at kremen skulle drepe sædcellene hans der da.
Sånn at det ikke ble noe uønskede graviditeter, før ekteskapet, osv.
Dette husker jeg at Magne Winnem fortalte meg, (utafor sammenhengen vel), når han og Elin fra Skarnes, ganske nylig hadde flytta til Oberst Rodes vei, på Nordstrand der, (mens jeg var i militæret, må vel dette ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de ba meg til og med på rekemiddag, utendørs, våren 1993 vel, (eller noe sånt), i Oberst Rodes vei der.
Og da måtte Elin hente tørkerullholderen, under måltidet, husker jeg.
Mens vi spiste reker der da.
Det var vel Magne Winnem, som ville at hu skulle hente den vel.
Og da hadde jo Magne Winnem, under det forrige besøket mitt, (var det vel), fortalt meg den historien, om den tørkerullholderen da.
Så dette ble et litt spesielt måltid, husker jeg, (for å si det sånn).
Med den tørkerullholderen, foran oss på bordet der da.
Og vel uten at hu Elin fra Skarnes, visste det, at jeg visste hvor den tørkerullholderen hadde vært hen da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at de bodde i Oberst Rodes vei, så flytta Elin og Magne Winnem, til Avstikkeren, på Bergkrystallen.
(Til en OBOS-blokk der, var det vel).
Et sted hvor de var nabo, med Morten Jenker, som på den tiden jobbet som ambulerende butikksjef, i Rimi vel.
Og jeg husker at på nyttårsaften, i 1992, så var jeg oppe i Avstikkeren der.
Så da hadde vel Elin og Magne Winnem muligens flytta dit.
Enten det, eller så var vi på fest hos Morten Jenker der, i nabooppgangen, eller noe.
Så Elin og Magne Winnem, de bodde nok ikke så lenge, i Oberst Rodes vei der.
Bare i noen få måneder vel.
Mens jeg var i militæret, så fikk Magne Winnem og Elin fra Skarnes, låne videoen min.
For jeg ville ikke at den skulle stå framme, i stua på Ungbo der, mens jeg var i militæret.
For jeg var redd for at den skulle bli ødelagt da, eller noe.
Men etter militæret, når jeg fikk tilbake videospilleren min.
Så var den blitt så mye brukt, av Elin og Magne Winnem.
At det var nesten bare å kaste den.
Ihvertfall så hadde spillehuet blitt slitt ut da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så Elin og Magne, de må ha leid videofilm hver kveld omtrent, (vil jeg tippe på, ihvertfall), mens de bodde i Oberst Rodes vei der da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
