Stikkord: Oslo

Jeg har vel kanskje skrevet om at Arne og Mette også hadde en annen familievenn, som ble kalt ‘Veske-Bjørn’, som solgte vesker og bijouteri, (som han kalte det), husker jeg.

Han pleide noen ganger å klage på problemer med kona, osv., husker jeg.

Jeg visste ikke hva bijouteri var, husker jeg.

Og da fikk jeg det forklart da, husker jeg.

Når jeg spurte han Veske-Bjørn da, om hva det var.

(Og bijouteri, det var sånne kjeder og armbånd og sånn, tror jeg.

Noe sånt).

Mens jeg egentlig satt og så på TV der da, i den største sofaen, i stua til Arne og Mette da.

Arne og Mette pleide ofte å sitte i den minste sofagruppen da.

Men de var mye på travbanen og bingo.

Så det var ofte sånn at jeg hadde fjernkontrollen, og satt/lå, på den beste plassen, i ‘TV-sofaen’ da.

Ihvertfall de første månedene, som jeg bodde der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kan forklare litt, om hvordan leiligheten, til Arne og Mette så ut.

Den var nesten dominert, av Mette Holter sine nesten utallige elefantfigurer, av forskjellige størrelser og materialer da.

De var ikke kjempestore, noen av disse elefantfigurene.

Men de var som noe nips da, må man vel nesten si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Arne Thomassen hadde et staselig, (må man vel nesten si), skrivebord, som stod midt mellom TV-stue-delen og spisestue-delen, av leiligheten, til Arne og Mette da.

På det skrivebordet, så var det alltid perfekt orden, (vil jeg si).

Og det var sånn, at jeg omtrent ikke turte å sette meg ned, ved det skrivebordet hans da.

Det stod også en del bilder i rammer og sånn, (og også en ganske stor elefantfigur, tror jeg), oppå det skrivebordet, til Arne Thomassen da.

Men jeg husker ikke helt hva alt tingene som stod på skrivebordet var igjen.

Men jeg tror at han ihvertfall hadde et målfoto, fra da hans tidligere travhest, Nibs Star, fikk andreplass, i et travløp, på Jarlsberg Travbane en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På veggene, så hadde de en hel samling malerier, (må man vel si), av en norsk kunstner.

Jeg husker ikke navnet, på kunstneren.

Men stilen var kanskje litt lignende av karikatur-tegninger, eller noe.

Uten at jeg har så mye peiling på kunst, at jeg klarer å forklare det ordentlig.

Men jeg lurer på om et av de maleriene, (som hang tett i tett, i stua til Arne og Mette der da), hadde noe motiv fra puben Lorry, i Hegdehaugsveien, i Oslo, hvis jeg ikke husker helt feil.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel hadde også en katt forresten.

(I tillegg til at han seinere fikk en hund ved navn Trixie da).

Og den katta, den var litt daff og kjedelig, syntes jeg, som var vant til å ha flere katter selv, fra oppveksten min, da jeg bodde alene, på Bergeråsen.

Axel sin katt, den var nesten helt svart vel.

Og den hadde kanskje et lite hvitfarget felt, ved snuta.

(Men det tørr jeg ikke si helt sikkert).

Men den hadde ihvertfall ikke så mye hvit-farget pels, som min katt, fra Mellomhagen, på Østre Halsen, nemlig Pusi, hadde hatt, (forresten).

Axel sin katt var en kastrert hannkatt, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Jeg har jo hatt en del katter, så jeg vil si at den katten til Axel, den var nok fullvoksen, da jeg flytta inn hos dem.

Så den var kanskje 2-3-4-5 år gammel, eller noe sånt.

Hvis jeg skulle tippe da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Leiligheten til Arne og Mette, den lå vel i tredje etasje, (mener jeg at det var), i en sånn terrasseblokk, i Høybråtenveien da.

Og etter at jeg hadde leid et rom av Arne og Mette og dem der, i noen måneder.

(Var det vel).

Så fikk den katta deres seg plutselig en ny uvane, husker jeg.

Den begynte visst plutselig å hoppe ned fra terrassen, (som den pleide å være på, for å gjøre fra seg og sånn vel).

Og så måtte jeg gå rundt hele den lange rekka av terrasseblokker da, husker jeg.

I Høybråtenveien der da.

For å hente den katta da.

Nesten hver dag, i noen uker ihvertfall, husker jeg.

Siden jeg var vant til å ha katter da, som guttunge, så syntes jeg at det var greit å hente den katta til Axel da, (husker jeg), når den hadde hoppa ned fra terrassen.

(Noe den gjorde nesten hver dag vel, i perioder.

Mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, når jeg henta katta til Axel.

Så stod det en pakistansk, (var det vel), tenåringsgutt, og hang vel, i Høybråtenveien der da, når jeg gikk forbi.

Og da lo han av meg da, siden jeg gikk der med katta til Axel da.

Så Furuset/Høybråtenveien, det var et tøft sted da, (må man vel si).

Sånn som hu Lene fra Abildsø, hadde advart meg om, noen måneder før jeg flytta dit da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nabodama til Arne og Mette.

(Hu som måtte låne vaskemaskinen til Mette, den første tida, som jeg leide et rom, hos Arne og Mette der).

Hu hadde også en sønn, (mener jeg å huske).

Og det var vel en sønn, som ikke bodde hos henne, hele tida, (tror jeg ihvertfall).

Og en gang, så maste han sønnen, (som jeg ikke kjente ordentlig da), om å få låne dressen min, for han skulle i bryllup, eller noe sånn, da.

Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

(Å låne bort dressen min da).

For den dressen, det var jo ‘party’-dressen min liksom.

Som jeg gjennom tidenes løp, (eller et drøyt år vel, for å være mer nøyaktig), nok hadde sølt tilsammen litervis med øl på, etter kanskje mellom 50 og 100 pub-til-pub runder eller disco-besøk, i Oslo Sentrum da.

(Etter at jeg begynte å studere i Oslo, høsten 1989).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han sønnen til nabodama, han var også kraftigere enn meg.

Så jeg tror ikke at dressen min hadde passa heller.

Dessuten så kjente jeg han ikke så bra.

Og jeg syntes vel også at noe måtte være galt kanskje, siden han, (som var 18-20 år vel), ikke hadde sin egen dress da.

Og dette var noe han spurte meg om, da jeg møtte han en gang, i trappeoppgangen, i Høybråtenveien 25D der da.

Så det ble som noe som ikke var helt ordentlig, for meg, syntes jeg.

Dessuten, så tror jeg det, at dressbuksa mi, nok må ha vært litt slitt.

(Kanskje det var hull i lommene, eller noe).

Siden jeg pleide å gå i den svarte bomullsbuksa mi, til den dressjakka, etterhvert da.

Så den dressen min, den var nok ikke i så god stand da.

Og dessuten, så tror jeg at den dressen nok var litt for liten, til han ganske kraftige sønnen til nabokona da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da husker jeg det, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall), at da ble Arne Thomassen rimelig irritert på meg.

For da måtte istedet Arne Thomassen, låne bort en dress, til han nabogutten da.

Men Arne Thomassen, han kjente nok han nabogutten, bedre enn meg, ihvertfall.

Og Arne Thomassen var også en god del kraftigere enn meg.

Og Arne Thomassen, (som liksom var forretningsmann da), han hadde nok fler hele dresser enn meg og, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Svein Martinsen, (som hadde tipsa meg om det, en gang, da han var på besøk hos Arne og Mette, om at det var ledig jobb, på OBS Triaden), han hadde visst to tenåringsdøtre, dreiv Axel og Mette, og prata om, husker jeg.

Disse tenåringsdøtrene, de var aldri med, når Svein Martinsen og kona, besøkte Arne og Mette da.

(Selv om jeg lurer på det, (husker jeg), om det kunne ha vært de to unge damene, som jeg så, og som oppførte seg litt rart vel, (de stod liksom bare og så litt rart på meg, en stund, uten å handle noe vel), ved kassa mi, på OBS Triaden der, en gang.

Men det tørr jeg ikke å si sikkert).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg husker at Axel gjorde litt narr av hu ene dattera til Svein Martinsen da.

(Ei jeg vel aldri møtte, forresten).

Axel gjorde narr av navnet hennes da, som var Siv Angelica, eller noe, (hvis jeg husker riktig).

For hu skulle liksom være så fin på det, eller noe, sånt da.

Sånn at hu måtte ha et såpass spesielt navn, som Angelica var da, på begynnelsen av 90-tallet.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

90-tallet var jo såvidt begynt.

(Det var jo høsten 1990, at jeg flyttet inn, hos Arne og Mette og dem).

Men Axel, som var veldig ovenpå, (må jeg vel si), til å være 11-12 år.

Han hata allerede 80-tallet, husker jeg.

Og hver gang det var noe 80-talls-musikk, på MTV, (for eksempel).

Så sa Axel, ’80-talls’ da, med omtrent det samme, negative tonefallet, (må man vel kalle det), som når han nevnte navnet til hu Siv Angelica da.

(Hvis jeg tolka det her riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vicky og de hadde også med en katt, (forresten), på et besøk, fra Trondheim, en gang, (husker jeg).

(Jeg lurer på om dette var våren 1991, eventuelt.

Den gangen som hu dattera til Vicky var med vel.

Sånn som jeg husker det).

Denne katten var en kattunge da.

Og jeg hadde like før, (var det vel), hatt såpass hell da, med å få den hunden til Axel og dem, (nemlig Trixie), til å oppføre seg bedre/bli mer dressert da.

Og jeg hadde jo hatt fire katter selv, under oppveksten min, på Bergeråsen.

Så jeg begynte å leike med den kattungen til Vicky og dem og da.

Som gikk rundt i stua, til Arne og Mette der.

For å se om jeg klarte å få den til å bli ‘snill’/rolig/mer ‘husdyr-aktig’ også.

Men det klarte jeg absolutt ikke, husker jeg.

For den kattungen, den begynte jo bare å frese fælt, husker jeg.

(Mens jeg prøvde å klappe den, og leke med den, og sånn da).

Så hva som gikk av den, det veit jeg ikke.

Jeg trodde at jeg var flink med katter, etter å ha hatt mange katter selv, på 70 og 80-tallet.

Men dette gjaldt tydeligvis ikke katter fra Trondheim da, fant jeg ut.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var ikke bare et kult julebord, (med masse gratis drinker og sigaretter, osv.), som OBS Triaden hadde, jula 1990.

Neida, like før jul, i 1990 da, så fikk jeg også et slags trau, (eller hva det heter igjen), fylt med en hel edamer-ost, og vel også sylte-pålegg, og masse annen tradisjonell julemat, fra OBS Triaden da.

Så dette var kanskje matvarer for to-tre hundre kroner, kanskje.

Men jeg bodde jo hos Arne og Mette og dem da.

Og jeg hadde vel ikke egentlig noen egen hylle, i kjøleskapet deres, (eller noe sånt).

Så jeg måtte jo nesten si det da, til Arne og Mette, (som satt foran TV-en, den kvelden, som jeg kom hjem, med den her julegaven, fra OBS Triaden da).

At de kunne få det meste av den maten da.

(Kanskje etter at jeg hadde tatt julemarsipanen selv.

Hvis det var noe sånt der da.

Siden jeg var så glad i marsipan og annet godteri da).

Men jeg ble vel litt skuffet kanskje, siden jeg liksom måtte gi bort all den her maten da.

(For jeg kunne jo ikke hatt den på rommet mitt, for eksempel.

Siden jeg ikke hadde kjøleskap der).

Og jeg kunne umulig klart å passe på all den maten, i kjøleskapet, til Arne og Mette, (tror jeg).

For det første siden jeg ikke hadde noen egen hylle, eller noe sånt, der da.

Men etter at jeg ga bort den maten, til Arne og Mette da, så husker jeg at jeg sa noe sånt som at, ‘men da’, (et eller annet).

At da måtte jeg få lov til ditt eller datt da.

Men da ble Mette sur, husker jeg.

For hvis det var noen betingelser, da ville de ikke ha den maten da.

Så jeg måtte ta tilbake det da, og si det sånn, at det var greit, at de fikk all den julematen min, uten betingelser, da.

(Så sånn var det).

For hvis ikke, så ble Mette og Arne sure, og Mette begynte vel å klage, og Arne begynte vel å brumme, (eller hva man skal kalle det), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.