Stikkord: Oslo
-
Jeg oppdaterte om min vernepliktstjeneste, på MyHeritage
http://www.myheritage.no/site-family-tree-67419522/ribsskog?rootIndivudalID=1000003&familyTreeID=1
PS.
Jeg la også inn de sju merkene jeg fikk, under Førstegangstjenesten, (for jeg våkna litt opp, når det var konkurranser der):
-
Dilbert i VG, idag, bruker et uttrykk, som jeg ikke har vært borti før, men som jeg tror kan være aktuelt, i forbindelse med arbeidssaken min mot Rimi
PS.
For jeg fikk jo en del kritikk mot meg, da jeg jobbet som butikksjef i Rimi, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, fra 1998 til år 2000, og på Rimi Kalbakken, i Groruddalen, fra høsten år 2000, til våren 2001.
Og kritikken kom fra blant annet ekstrahjelper på Rimi Nylænde, (Ida og Benedikte aka. Benny vel), og en assistent, Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken.
Og kritikken gikk på at jeg ikke gjorde noe, eller ikke gjorde nok, arbeid, på jobben.
Men, som Dilbert nevner her, så er det visst noe som heter ‘uverifiserbar produktivitet’.
Et uttrykk som jeg ikke kan huske å ha vært borti før.
Men det kunne jeg jo ha sagt da, (selv om de i Oslo Øst nok ville sagt at jeg var en snobb), at det arbeidet jeg gjorde som butikksjef, ofte kunne være ‘uverifiserbart’.
(Selv om jeg da kanskje hadde snakket over hue på dem?).
Og da hadde nok de Østkantfolka antagelig nok bare begynt å mobbe meg.
Men men.
Men jeg kan jo prøve å forklare.
I tilfelle det er noen folk som leser bloggen, som ikke er fra Oslo Øst, (for å tulle litt).
Mye av arbeidet, som en gjør i en butikk, er arbeid som ikke kan verifiseres.
For eksempel, så plukker man kanskje opp kvitteringer/søppel fra gulvet i inngangspartiet, man sorterer ut dårlig frukt fra fruktdisken, man henger opp prisplakater som har falt ned, man setter vogner på plass, man rydder bort papp fra hyllene, man tar bort varer som har gått ut på dato og rydder kanskje i kjølediskene, man hjelper kanskje noen ansatte og svarer på spørsmål de har om arbeidet, man må ta telefoner og bestille nye stativ til fruktposene i frukta, for eksempel, man må ringe et kjølefirma hvis fryserne har for lav temperatur, så man må også sjekke temperaturene i diskene, man må følge med på mulige butikktyver, og snakke med selgere, og mye mer.
Og alt dette må man gjøre,mens man hele tiden fremstår samlet og korrekt ovenfor kunder og medarbeidere.
Så alt dette kan gå i en boks, som vi kan kalle, (som Dilbert fant ordet for), ‘uverifiserbar produktivitet’.
Og da kan ikke jeg si at jeg har gjort så og så mye, for da må man jo ha en person, som dilter etter en, i butikken, og skriver opp alt hva en gjør, omtrent.
Så det ville jo blitt det skjema-veldet, i butikkene, hvis man skulle hatt det sånn.
Så man kan nesten ikke diskutere de klagene der på meg, om at jeg gjorde lite/inget arbeid, seriøst.
For da blir det bare som noe ukonstruktiv synsing mye, mener jeg, å diskutere om ting som ikke kan verifiseres.
(Ihvertfall så burde jeg hatt den samme beskyttelsen da, i jobben min, mener jeg, som i domstolene, at tvilen skal komme tiltalte tilgode.
Men men).
For jeg kunne jo ikke ventes å dokumentere alt arbeidet jeg gjorde.
(Det ville tatt for mye tid, og det finnes vel ingen butikker i verden, hvor de ansatte skriver opp hver minste ting de gjør.
Da ville det nok blitt så dyrt å drive butikkene, at prisene på matvarene hadde økt kraftig.
Så det er det vel ingen som har begynt med enda, tror jeg.
Så så lenge det ikke gikk en kar etter meg, og skreiv opp alt jeg gjorde, og lot meg få notatene, ved dagens slutt, så ville det være vanskelig for meg, å forsvare meg, mot sånne spørsmål/klager).
Og jeg hadde heller ikke det perspektivet for meg, da jeg jobbet i butikken, for jeg ventet ikke å bli angrepet på den måten.
Jeg jobbet ut ifra et kundeservice-perspektiv, (som jeg lærte om da jeg gikk handel og kontor, på videregående, og var blåruss), og ikke utifra et ‘selvforsvars’-perspektiv.
Hvis man skal diskutere noe seriøst, så må det være noe som kan måles, mener jeg.
Og uverifiserbar produktivitet, det kan ikke verifiseres, (som man skjønner av uttrykket), og derfor ikke måles.
Så hvis man skulle diskutert noe seriøst, (i forretningsverdenen), så måtte man ha diskutere tall, mener jeg.
(Ihvertfall når det gjelder å klage på en medarbeider).
Altså, hvor mange timer jobber den og den?
Hvor mye har omsetningen økt?
Har vi fått flere kunder?
Hvor mange klager har butikksjefen fått fra kunder, sendt til hovedkontoret?
Sånne ting kunne man ha diskutert.
Men hvis jeg hadde begynt å prate om ‘uverifiserbar produktivitet’, på personalmøtene og ledermøtene i Rimi.
Når jeg jobba i Oslo Øst.
Så hadde nok de litt ‘fæle’/rølpete Østkantfolka, begynt å angripe meg nærmest, er jeg nok litt redd for.
Og sagt at jeg var som en Vestkant-soss/snobb.
Så da tror jeg nok at jeg egentlig gjorde det rett, og bare holdt kjeft, når de Østkantfolka, (Ida, Benny/Benedikte og Kjetil Prestegarden), begynte med de, (jeg må vel nesten si), litt idiotiske, (eller ihvertfall ukonstruktive), spørsmålene/klagene sine.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på når jeg leste den tegneserien nå, tilfeldigvis.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Noen minneord om Arne Thormod Thomassen, min tidligere stefar, i Larvik, på 70-tallet
Arne Thomassen, døde jo for noen dager siden, ifølge min far, Arne Mogan Olsen, som sendte e-post.
Arne Thomassen, var min stefar, i Larvik, fra jeg var tre år vel, til jeg var ni år vel.
Men jeg hadde jo en far, på Bergeråsen, som vi kalte for ‘Pappa-Arne’, i Larvik.
Så det var Arne Thormod og Pappa Arne da.
Og jeg syntes jo at det var mye gjevere, med vår egentlige far, Arne Mogan Olsen aka. Pappa Arne.
Men men.
Så jeg kom vel aldri så innpå Arne Thomassen.
Med unntak at han ga meg juling på blanke messingen en gang, som mora mi sa at jeg hadde vært slem, etter en handletur, med mora mi, til Larvik, hvor jeg hadde vært litt hyperaktiv, i butikken Thorfinns, på grunn av de artige elektriske dørene, og spilleautomatene der.
Så da vanka det juling på blanke messingen gitt, dagen etter, var det kanskje.
(Den eneste gangen jeg har fått juling, i hele mitt liv.
Men men).
Jeg var vel fortsatt fire år, tror jeg, og dette var da vi bodde på ei hytte, i Brunlanes, så det var derfor jeg syntes det var så morsomt, i Larvik, for det var et øde sted å bo, uten butikker, eller lignende, hvor jeg kunne kjøpe karameller osv., til ti øre, (som jeg var vant til fra Østre Halsen), ute i Brunlanes.
Men men.
Arne Thomassen kjente Ulf Thoresen, den kjente travkusken, og kalte han litt nedlatende vel, for ‘Ulfen, ja’, husker jeg fra 80-tallet, da jeg var på helgebesøk, hos mora mi, i Larvik.
Så Arne Thomassen, var en tøff kar, som gikk mye på travbanen.
Han gikk i tweed-dress vel, husker jeg, på travbanen, på 70-tallet.
Han hadde ikke alltid bil, og ville noen ganger ta Travbussen, selv om det ikke var ofte, til Klosterskogen, osv.
Arne Thomassen var fra Nord-Norge, og hvordan han havna i Larvik, (hvor han møtte mora mi), det veit jeg ikke.
Arne Thomassen var litt ordknapp da, og valgte omtrent alltid sine ord med omhu, vil jeg si.
Så man måtte være våken, hvis man var i nærheten av han, vil jeg si.
Men men.
Vi pleide å dra på høstferie og vinterferie, på landet, da jeg bodde hos mora mi, på 70-tallet.
Det var vel til Telemark vi dro, mener jeg å huske, oftest.
Og en gang, så var vi på ei hytte, husker jeg, ved en lakseelv, eller ihvertfall en elv.
Og da var søstera mi og jeg og mora vår, på ei hytte, ved et jorde, hvor det var kukaker, husker jeg.
Så det her var skikkelig på landet.
Så kom ikke Arne Thomassen hjem.
Før seint på kvelden.
Så hadde han falt i elva.
En elv som var stri og, det så vi seinere, for vi var med å fiske der, et par dager seinere vel.
Og Arne Thomassen kunne ikke svømme.
Likevel hadde det gått bra.
Selv om han var helt gjennomvåt da, i alle klærna, etter å falt i elva, når han fikk fisk.
Så det var nesten som et mirakel at han hadde klart å overleve det fallet i den ganske så strie elva, vil jeg si, enda han ikke hadde lært å svømme.
Men men.
Arne Thomassen var også flink til å lage mat husker jeg, og til å kle seg, var han vel også flink.
Han hadde en gulltann husker jeg, men jeg spurte aldri hvordan han fikk den.
Han røyka mye rullings, og hadde noe sykdom, de siste årene, grunnet røyking osv., så han satt vel noen år i rullestol vel, de siste årene i Oslo.
Men men.
Men min halvbror Axel, pleide visst å ta han med, på julehandel, på Stovner Senter osv., var det vel, mener jeg å huske, rundt år 2000 vel, at Axel sa.
Axel er jo Arne Thomassen sin sønn.
Og da jeg flytta fra mora mi, så var jeg jo bare ni år, så jeg rakk ikke å bli så bra kjent med Arne Thomassen.
Men farfaren min, Øivind Olsen, han sa at folk som gikk mye på travbanen, ikke var så bra folk, (som han kunne gå god for da).
Så Arne Thomassen var vel kanskje ikke det største forbildet mitt, når jeg vokste opp, sånn sett.
Selv om han nok har lært meg å bli ganske tøff, for det var nesten litt som en krig, i huset, med både mora mi, Karen Ribsskog, og Arne Thomassen, som barn.
Det var litt som en terrorbalanse, eller hva man skal si, for Pia og jeg kunne jo også sladre til faren vår og dem, hvis noe var galt, hos mora vår.
Men men.
Men Arne Thomassen kunne også le og komme med en hyggelig kommentar hvis det var noe morsomt eller spesielt som hadde skjedd, eller ble sagt da.
Så sånn var det.
Så det er vel vanskelig å gi noe bestemt bilde av Arne Thomassen.
Han var vel ikke mors beste barn kanskje.
Eller kanskje han var det, for han kjørte opp til Nord-Norge, et år husker jeg, for å besøke mora si vel.
Da jeg leide et rom av han, og hans samboer Mette Holter, i Høybråtenveien, på Furuset, skoleåret 1990/91, da kjørte han og Mette og Axel opp til Nord-Norge, i juleferien, mener jeg det var, for å besøke Axel sin farmor der opp, var det vel.
Så sånn var det.
Men Arne Thomassen hadde vel både sine gode og dårlige sider kanskje.
Men han var tøff, hvis han møtte problemer, vil jeg si, og ga seg vel ikke lett vel.
Han kunne se tøft på en, noen ganger, og da gjaldt det nok å være tøff tilbake, hvis ikke så kunne man kanskje bli tulla med, det er mulig.
Ihvertfall så gjaldt det vel å holde maska og oppføre seg ordentlig, når Arne Thomassen var i nærheten, for han var ganske myndig da.
Og av den gamle skolen, vil jeg si.
Han var ikke som onkel Martin, for eksempel, som er moderne og er på tonen med ungdommen vel.
Arne Thomassen var mer gammeldags, vil jeg si, og myndig og bestemt og behersket, vil jeg vel nesten si.
Men Arne Thomassen, kjente vel mange kriminelle og sånn, så om han ikke var i noe kriminelt nettverk, så var han nok ihvertfall i et travbane-nettverk, som også omfattet mange, mer eller mindre, kriminelle da, vil jeg vel tippe på.
Så hvor jeg egentlig hadde Arne Thomassen, det skal jeg vel ikke si helt sikkert.
Men jeg tenkte at jeg måtte nesten skrive noen ord da, siden jeg har en blogg, med mange tusen bloggposter, og siden min far, Arne Mogan Olsen, fortalte, i en kort e-post, for noen få dager siden, at Arne Thomassen hadde dødd, eller gått bort, da.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min tidligere ‘adoptivdatter’, Cecilie Hyde, har visst gifta seg, kan det virke som. Hun skal jeg ikke annullere bryllupet for. Men men
PS.
Cecilie Hyde bor visst i Solbergelva:
http://www.proff.no/proff/search/roleDetails.c?id=1219320
PS 2.
Søstera mi, Pia Ribsskog, sa en gang på 90-tallet, til meg og min mor, Karen Ribsskog, at Cecilie Hyde hadde vært forelsket i henne, og var lesbisk.
Men nå har visst Cecilie Hyde blitt normal igjen.
Så sånne ting forandrer seg tydeligvis.
Så det gjelder nok å være på vakt.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Jeg sendte en ny Facebook-melding, til Cecilie Hyde:
PS 4.
Jeg kom på enda et par ting, å spørre hun Cecilie Hyde om, i samme slengen:
Hei Cecilie,
-
Her kan man se det, at firemeningen min i Sverige, Jenny Ribsskog, har gitt bort ungen sin til djeveldyrkerne, og bruker klærna på den fæle katta si
PS.
Her kan man se at den katta er djevelen i egen person:
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Enda mer om dette:
https://johncons-blogg.net/2010/05/en-oversikt-over-slekten-ribsskog.html
PS 4.
Jeg sendte en ny Facebook-melding, til hun firemeningen min i Sverige, Jenny Ribsskog:
Hei,
-
Hva sier bestemor Ågot i luke 21?
PS.
Ågot var nok kanskje redd for det såkalte ‘bygdedyret’, kan jeg tenke meg.
(At det var derfor hu ikke likte, at Pia ‘fløy’ så mye.
Flying, det vil si, at hu var mye ute om kveldene og sånn, og på forskjellige steder, gjerne fester og sammen med rånere eller venninner kanskje, eller på diskotek eller cafe i Drammen.
Sånne ting).
For det var masse sladrekjærringer, ute på Sand/Berger.
Som snappet opp hva som skjedde, på bussen og overalt.
Og som fortalte dette videre, på kaffebesøk og i syklubber, og det som var da.
Så Ågot ville nok ikke, at familien vår, skulle få dårlig rykte, på grunn av Pia.
Dette var noe jeg selv var vant til og.
En gang, som jeg og Tom-Ivar i klassen, og Gry Stenberg, (som også gikk i den samme klassen, som meg og Tom-Ivar), og Christell og vel søstera mi Pia, (de to gikk to klasser under meg og Gry Stenberg og Tom-Ivar, men søstera mi hadde ‘dumpa’ et år, før hu fikk begynne på skolen, så hu var cirka et år eldre enn Christell), dro inn til Svelvik, med bussen.
(Vi var nesten som en gjeng, på den her tida, vil jeg nesten si.
Ikke langt fra, ihvertfall.
Alle vi fem bodde på Nedre, og kjente hverandre ganske bra, etter å ha hengt sammen en del, siden foreldrene våre kjente hverandre, og siden vi alle sammen bodde på Nedre, på Bergeråsen.
Men men).
Bare for å se litt der, og vi besøkte også bestemora til Gry Stenberg, som bodde ikke så langt unna det nye ferjeleiet, i Svelvik, (alene, tror jeg).
Det var dagen etter at Nicole vant Grand Prix, tror jeg, for hu bestemora til Gry Stenberg, hu kunne fortelle oss det, at Nicole også hadde sunget på nederlandsk, helt på slutten av sendingen.
Mens jeg bare hadde fått med meg det, at hu sang på tysk, fransk og engelsk vel.
Så bestemora til Gry Stenberg, hu var ikke tapt bak en stol, hun var språkmektig, som bare det, det er helt sikkert.
Men men.
Og da, noen dager etterpå, så var det en veldig oppstyrtet bestemor Ågot, som kjefta på meg.
For de jentene måtte betale for Tom-Ivar, på bussen, for han var blakk.
Så fikk jeg skylda da.
For ei sladrekjærring hadde sitti på bussen da.
(Trodde jeg kanskje at det hadde vært.
Hvis det ikke var bestemora til Gry Stenberg som hadde sladra da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Så bygdedyret, det levde i beste velgående, på Berger og Sand, på 80-tallet.
Det er helt sikkert.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Nicole vant Grand Prix, våren 1982.
Så det her besøket vårt, hos bestemora til Gry Stenberg, i Svelvik, det var mens jeg fortsatt var 11 år da.
Så vi var vel mellom 9 og 12 år da, vi fem som dro inn til Svelvik.
(Det her var altså mens jeg og Gry Stenberg og Tom-Ivar Myrberg, gikk i 6. klasse, på Berger skole, og Pia og Christell gikk i 4. klasse på den samme skolen da.
Så sånn var det.
Men det var også sånn, at på skolen, så satt Gry Stenberg sammen med Lene Lillevik og hu Sissel Tysnes og Gro Marit, het hu kanskje, hu med det røde håret.
Så på skolen, så prata nesten aldri jeg eller Tom-Ivar, med Gry Stenberg.
For hu bare satt i klasserommet, helt stille, sammen med de klassevenninnene sine.
Mens på fritida, så var Gry Stenberg mye mindre sjenert, og da hu prata hu helt vanlig, vil jeg nesten si, med meg og Tom-Ivar, mener jeg å huske.
Men sånn var det ikke i klassen, og det var nok ikke alle i klassen kanskje, som visste det, at vi tre, jeg og Tom-Ivar og Gry Stenberg, nesten var i den samme gjengen, på Nedre.
For jeg og Tom-Ivar prata nesten aldri med Gry Stenberg omtrent, på skolen, hverken på Berger skole, eller Svelvik Ungdomsskole.
De jentene som Gry Stenberg var i gjeng med, de ble vel også litt mobba, tror jeg, og var vel ikke blant de mest populære jentene i klassen.
Selv om jeg husker at da vi var på leirskole, på Barnas gård, ute i Romerike eller Nesodden, eller noe sånt vel, tidligere det samme året, (i 6. klasse), sammen med en klasse fra Grunerløkka.
Da var jeg på samme rom som Erik Ree, (som bodde ned mot Berger kirke).
Og da husker jeg at han sa det, at han syntes at Gry Stenberg var en av de peneste jentene i klassen, da han var ny i klassen, eller noe.
(For han flytta til Berger seinere enn meg, som flytta til Berger i 3. klasse, husker jeg.
Men men).
Så selv om ingen av gutta prata til Gry Stenberg, i klassen, fordi hu var i en gjeng, av jenter, som kanskje var litt upopulære, og ble mobba kanskje litt.
Så var det fortsatt noen som syntes at Gry Stenberg var en av de fineste jentene i klassen.
Selv om kanskje Hege Rønjom og Lene Andersen, nok kanskje gikk for å være enda finere.
(Jeg prata med Karl Fredrik Fallan om damene i klasse og, og han syntes vel at Hege Rønjom, (som har vært på johncons-blogg, i en Facebook-samtale, for et par år siden), var finest).
Selv om Hege Rønjom flytta til Svelvik, i 4. eller 5. klasse, eller noe.
(Sikkert for å selge lodd, for det husker jeg at Ole Christian Skjellsbekk og Hege Rønjom fikk meg med på, mens vi gikk i 3. eller 4. klasse vel, å dra inn til Svelvik, for å selge lodd, for Berger skole, eller Berger I.L., på Ebbestad osv., vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Bare for å litt avveksling fra Bergeråsen liksom.
Jeg var jo vant til å bo i Larvik sentrum, så jeg syntes det var litt artig, å finne på noe.
Men til Sande, så ville ikke disse folka bli med.
For jeg prøvde igjen, noen uker seinere, å få med den samme gjengen, til å dra en tur til Sande og.
Men det var det visst ikke noe interesse for da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her er mer om dette:
-
Noen vil ha det til, at Jahn Teigen visstnok skal være narkoman. Det tror jeg ikke noe på
PS.
Eller forresten.
Et av de første årene, som jeg bodde i Oslo, var det vel.
Så bodde Cecilie Hyde, fra Svelvik, også i Oslo, mener jeg å huske.
Og da hadde visst hu jobba for Blå Kors, eller noe sånt, (nevnte hu for meg og søstera mi Pia, var det vel, en gang jeg var på besøk hos søstera mi, eller noe sånt).
(Eller, ikke Blå Kors vel, men på en eller annen institusjon for narkomane da.
Noe sånt).
Og da var det sånn, at hu sa det, at en kjent musikkartist, var under behandling, der hu jobba.
Men hu ville ikke si til meg hvem det var, for hu hadde taushetsplikt, sa hu.
Men, jeg har lurt på om det kunna ha vært Jahn Teigen, for han mener jeg har sett ganske jævlig og sliten ut.
Men men.
Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.
Men man har vel lov å lure, får man vel håpe på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
