PS.
Enda mer fra den kommentarsiden:
0
Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:
RE: Hvis man ser det fra sjefens side. Valgt innlegg
Stikkord: Oslo
-
Jeg fikk en Facebook friend-requst, fra en ‘slabbedask’, fra Grimstad
PS.
Han her har visst noe med Scream Magazine å gjøre, som jeg har sett på StatCounter, at forumet til, sender mange lesere, til bloggen min:
PS 2.
Kanskje han kjenner hun Marianne Høksaas, som var ‘sjefern’ min, på Arvato, og som er fra nede i Grimstad-området der?
Hvem vet.
Hun er jo den eneste jeg kjenner, fra Sørlandet så.
Men men.
Jeg får ganske mange sånne tulle-friend requests, på Facebook, og det beste er nok bare å ignorere dem.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Her kan man se at Scream Magazine, sender lesere til bloggen min:
PS 4.
Men Scream Magazine-forumet, det er et lukket forum, for heavy-folk, ettersom jeg har skjønt.
Og jeg er jo ikke heavy-fan.
Så jeg har vel ikke noe der å gjøre, tenker jeg.
Jeg får vel bare la de heavy-frikene skrive hva de vil der, tenker jeg nå.
Så lenge det er på et lukka forum, for bare heavy-friker, så blir vel ikke det noen vanlig del av samfunnet, akkurat, (skulle man vel tro)?
Dette er vel snakk om en sub-kultur.
Må det vel bli.
(Med sin egen kultur, og sine egne regler.
Så jeg kommer nok bare til å bli tulla med, hvis jeg skriver der.
Som en nybegynner der.
Og det orker jeg ikke.
Det høres ikke så artig ut, akkurat.
Selv om jeg har kjent flere heavy-folk før, Øystein Andersen, og hans kamerat, Glenn Hesler.
Men det var fordi at Øystein Andersen, var min tremenning.
Så når vi omgikks, så var liksom vi i den virkelige verden, og ikke i noen heavy-verden.
Selv om to av oss, var heavy fans.
Det er ihvertfall sånn jeg så det.
Og sånn håper jeg at Øystein og Glenn også så det.
Jeg tror de klarte å gå inn og ut av den heavy-verdenen sin.
Hvis de i det hele tatt var i en sånn verden.
Det håper jeg i hvertfall.
Det var sånn jeg regna med at det var, på den tiden, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Mens jeg er gammeldags kar, som ikke er sånn, som de mer nymoderne folka, at jeg er en del av en sub-kultur.
Neida, jeg lever i den vanlige verden, og er en ‘old school’, (eller 80-talls, heter det kanskje), generalist.
Så sånn er det.
Bare for å forklare om dette.
Så hvis det er sånn, som jeg mener å huske, at dette Scream Magazine-forumet, er et lukket forum.
Så tror jeg nok at det er best, å bare la de heavy-frikene få være i fred der.
I sin egen heavy-verden.
Så jeg får vel heller ta det, hvis de kryper fram, fra under steinen sin, (som folk kaller det), og begynner å skrive om meg i den vanlige/virkelige verden.
Hvor jeg selv oppholder meg.
Dette kan være et forsøk, fra politiet, på å få lurt meg inn i en sub-kultur.
Og å bruke dette som unnskyldning, for å ikke gi meg rettighetene mine.
‘Nei, Ribsskog, han er i en sub-kultur han, så han er ikke en vanlig kar, så han kan ikke få rettighetene sine’.
Kan man forestille seg at en politifullmektig sier dette?
Jeg vet ikke jeg altså.
Det politiet vi har, kjenner jeg ikke så godt.
Men helt gode er de nok ikke, vil jeg si, fra det lille jeg kjenner de, fra jobb som butikksjef i Rimi, og fra å ha bodd i mange Oslo, som bileier, med innbrudd i bilen, osv.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Bestemor Ingeborg brukte vel egentlig ikke så mye penger, på mat og sånn, så ‘petit’-skriving, i Aftenposten, var kanskje en ekstrainntekt?
PS.
Bestefar Johannes var vel førtidspensjonist, tror jeg.
Og jeg husker at bestemor Ingeborg, en gang sa, at bestefar Johannes var litt skuffet, da han ringte og hørte hvor mye pensjon han kom til å få.
‘Var det ikke mere’, eller noe, hadde han visst sagt i telefonen.
Og det var det visst ikke.
Så de hadde nok ikke så god råd alltid.
Bestemor Ingeborg visste meg en gang en avis-artikkel, (fra Aftenposten, tror jeg, som egentlig er den artikkelen jeg leter etter nå).
Og den artikkelen var nesten som en slags salgs-annonse, for antikvitets-beskjeftigelsen, til bestefar Johannes og bestemor Ingeborg.
Det var nesten sånn at jeg gremmet meg, når jeg leste den artikkelen, som min mormor visste meg.
For en god del år siden.
Men men.
Så det virka som at Aftenposten dukka opp på døra dems, med jevne mellomrom, nesten.
Men men, det er mulig jeg tar feil.
Vi får se hva som skjer.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Man kan også se, at de gikk tur, hver dag.
Og hver søndag, så pleide mora vår og ta med meg og søstra mi, ut til Nevlunghavn.
Og da måtte vi gjerne gå på timelange søndagsturer.
Så det ble nesten en vane for meg og, da jeg bodde i Oslo, i en liten hybelleilighet, å gå tur rundt St. Hanshaugen, eller til Frognerparken, eller hvor som helst.
Men jeg merker det, når jeg bor her i Liverpool.
Og har en mye større leilighet.
Da blir det mest at jeg bare går til butikken osv.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var jo militære områder i Nevlunghavn, ihvertfall i gamle dager.
Så kanskje mine besteforeldre var russiske spioner, som tok bilder med de russiske kameraene, rundt omkring i Nevlunghavn?
Det var det jeg tenkte på nå, ihvertfall.
Min halvbror, Axel _Nicolai_ Johannes Thomassen.
Han kjente en som ble kalt ‘majoren’ vel, i Nevlunghavn.
Som kom på besøk, en gang jeg dro med broren min dit, etter at mora mi døde.
Men jeg er b-menneske, så jeg bare sov over det besøket.
Men men.
Var bestemor Ingeborg, min halvbror Axel Nicolai og ‘majoren’, i den russiske mafiaen?
Hvem vet.
Det er vel lov å lure ihvertfall, får man håpe.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her i det leserinnlegget ovenfor.
Så er det ihvertfall helt sikkert, at det er bestefar Johannes, som skrev det om å hente koks i Larvik.
For det husker jeg fra årene før, at bestefar Johannes alltid kjørte aleine, for å gjøre innkjøp, i Larvik.
En gang, så stoppa jeg han i Herregårdsbakken, da han skulle på Nanset Marked, eller noe sånt.
Og jeg var på vei hjem fra skolen i 2. eller begynnelsen av 3. klasse.
Og bestemor Ingeborg hadde vel ikke lappen engang.
Det tror jeg neppe hun hadde.
Så her tulla bestefar Johannes, med signaturen, (vil jeg tippe på ihvertfall).
Dette her var nok ikke skrevet av bestemor Ingeborg.
Ihvertfall ikke alt.
Kanskje han skulle ta igjen på Asbjørn Dørumsgaard?
Han sa jo min mormor, at hadde publisert ting Johannes’ mor, Helga Dørumsgaard, hadde skrevet, i sitt navn.
‘De tok visst ikke det så nøye’, om det var broren eller søstra som hadde skrevet det.
De bare publiserte det, i Asbjørn Dørumsgaard, dikteren, redaktøren og ordføreren i Rælingen og Fet vel, sitt navn.
Sa bestemor Ingeborg.
Jeg lurer på om det var sommeren 1985, som hun sa dette, i det nevnte skipperhuset i Nevlunghavn.
Like etter at Johannes døde.
Sånn var nok det.
Det er nok mulig.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Mangel på gjennomsiktighet i det norske samfunnet
I Norge, og på Rimi, så er det sånn, at butikksjefene, som ansetter folk, de får beskjed av regionsjefen, (en som het Jon Bekkevoll, men sikkert også av andre), om å ringe politiet, ved ansettelser.
Så vi fikk beskjed om å ringe og spørre politiet, ‘synes dere at vi bør ansette den og den personen?’.
Også svarer politiet enten ‘ja’ eller ‘nei’.
Men det blir ikke gjennomsiktig, synes jeg.
I England, så er det sånn, at noen firma, forlanger å se rullebladet ditt, eller at du får en attest fra et privat sikkerhetsfirma, som sjekker rullebladet ditt.
Dette er vel kanskje et mer gjennomsiktig system, enn i Norge?
Jeg mener, hva hvis politiet er korrupte?
Da finner vel aldri N.N. ut av hvorfor han ikke får noen jobber?
Nei, dette virker som noe Stasi-opplegg, når jeg tenker tilbake på det.
En gang, like etter at jeg ble butikksjef.
Så stod jeg tilfeldigvis ved siden av to halv-kriminelle folk, eller hva de var, i baren, i over-etasjen, på So What.
Og da hørte jeg tilfeldigvis, at han ene sa til han andre, at det var umulig å få seg jobb for han, for det hadde blitt helt ekstremt.
Han hadde en liten plett på rullebladet, og kunne ikke få seg jobb på Rimi engang, sa han til kameraten.
Jeg fortalte at jeg var butikksjef i Rimi, og lurte på hva det var.
Men han fortalte bare det samme da.
Så blir ikke dette noen form for dobbelt straff?
Får ikke politiet for mye makt i Norge?
I USA og England, så sier de at samfunnet skal være gjennomsiktig.
Dette hører man sjelden at noen snakker om i Norge.
Er det mer grums i det norske byråkratiet, enn i andre land?
Er Norge en politistat?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Men når jeg tenker mer på det, så er jo Rimi(/ICA) et privat firma.
Så de kan vel gjøre som de vil, når det gjelder ansettelser.
Eller kanskje ikke som de vil, men de trenger vel ikke å ha gjennomsiktighet, mener jeg.
(Som myndighetene vel er ment å ha, ihverfall i England og USA, osv.).
Selv om ICA jo er et stort firma.
Jeg får prøve å tenke litt mer på det her.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Det her er tidligere rektor Leiv Borgen, ved Berger Skole, som Christell Humblen sa at hadde snoka på jentene i 6. klasse, i dusjen
PS.
Bare sånn at folk kan se at det her er ekte personer, og ikke noe jeg dikter opp.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Her kan vi se, at hverken rektor Borgen, eller hans kone Sidsel, (som var min klasseforstander, i 3. klasse), var fra Berger, (eller Vestfold/Buskerud):
PS 4.
Klasseforstander Sidsel Borgen f. Liverud, er visst fra Østkanten i Oslo, kan det virke som:
PS 5.
Klasseforstander Sidsel Borgen, slutta plutselig som klasseforstander, før 4. klasse, var det vel.
Så fikk vi plutselig Tore Allum, som klasseforstander istedet.
Jeg bodde jo alene, så jeg lagde Vitseposten, med vitser fra min fars pornoblader, (Alle Menn og Aktuell Rapport, osv.), som lå og fløt nesten, i leiligheten han lot meg bo alene i, i Hellinga 7B.
Og Sidsel Borgen ville absolutt kjøpe et Vitseposten av meg.
Så hun må vel ha fått litt av et sjokk kanskje, når hun så de vitsene som var i det bladet.
Kanskje det var derfor hu slutta som lærerinne?
Hvem vet.
Vi får se om det er mulig å finne ut av.
Vi får se.
PS 6.
Og det hører med til historien.
At en dag, så skulle han sønnen til rektoren.
Erland Borgen, som gikk i klassen min.
Han skulle absolutt være med meg bort på Sand, til farmora mi der.
Hvor jeg gikk hver dag etter skolen.
Så ville han hjelpe meg, å klippe ut vitser til Vitseposten.
Og lurte på hvor de bladene lå.
Jeg syntes det virka som om han spionerte eller noe.
Vi var liksom ikke ordentlig kamerater.
Han bodde jo på Øvre osv. og.
Så jeg lot han sitte ovenfor trappa, ned til kjelleren til Ågot, og gå gjennom noen ukeblader, som jeg alt hadde klippet ut vitser fra.
Mens jeg gikk inn til Ågot og spiste mat osv. da.
Så jeg tror ikke han Erland fant noe særlig vitser der.
En annen gang skulle han absolutt be med meg hjem, for å slå meg 21-0, eller noe, i bordtennis, siden de hadde bordtennis-bord.
Men vi var egentlig ikke kamerater.
Så hvorfor Erland skulle egle seg innpå meg sånn, det veit jeg ikke.
Han skulle vel også låne noe musikk av meg og, en gang, mener jeg å huske.
Erland hadde forresten problemer med kviser.
En gang, på skolebussen hjem fra Svelvik, så husker jeg at ei klassen over oss, kritiserte kvisene hans for å være skikkelig store.
Men men.
Da vi var i Sverige, og spilte fotball mot et svensk lag, fra Gøteborg, siden trener Skjellsbekk, kjente en svenske, som også var trener for et fotball-lag.
Da så en svensk avisreporter, på den kampen.
Og han huska jeg prata med trener Skjellsbekk, og han skrøyt fælt av Erland.
Enda på Berger, så gikk Ole Christian Skjellsbekk, sønnen til treneren, for å være best i klassen, i fotball.
Men men.
Erland var liksom litt mer anonym.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Så det er mye rart, det er sikkert.
Så vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.
Vi får se.
PS 7.
Her kan man se at min klasseforstander, fra 3. klasse, Sidsel Borgen, sin slekt, Liverud, nok ikke er så fin.
Men de driver visst mest bare med mordplaner og slikt, kan det virke som.
Så sånn er muligens det.
Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.
Vi får se.
Er det Sidsel Borgens f. Liverud, sine foreldre, som krangler her?
Vi får se.
Her er mer om dette:
PS 8.
Vi på Berger IL, på laget som dro til Gøteborg, da vi var i begynnelsen av tenårene.
Vi dro også til Vålerenga, omtrent på samme tida, (på begynnelsen av 80-tallet vel).
For å spille i en eller annen cup, som var for hele Osloregionen da.
Og da, så var det sånn, at Vålerenga, ikke hadde målt opp banen.
Så trener Sjellsbekk og noen andre av de som kjørte, måtte kritte opp banen selv.
Så vi blei jo rimelige forsinka.
Dommeren var forresten en ung, (litt feminin), gutt, midt i tenårene kanskje.
Så her var det veldig uprofesjonelt, fra Vålerenga, vil jeg si.
Kan dette ha vært fordi at Erland Borgen spilte på laget vårt?
Sønn av Sidsel Borgen som ble gift med Leiv Borgen, fra Skjeberg, og som siden flyttet til Berger, ca. 8 mil sør for Oslo?
Var det noe vondt som hang igjen i luften, på Vålerenga, etter dette?
Hvem vet.
Men det kan virke som at noe var galt ihvertfall, vil jeg si.
Når man ser hvordan vi fra Berger ble behandla, når vi dro til Vålerenga.
Vi hadde lag fra Manglerud på besøk, enten året før, eller året etter, i den samme cupen vel.
Og da måtte ikke de måle opp banen selv.
Da kom de til Berger-banen, som var en helt grei fotballbane vel, som til og med fikk tribuner, etterhvert.
Men Manglerud Star, de hadde ei jente på laget, som dusja sammen med guttene, husker jeg.
Og det var vi ikke vant til, på Berger.
Så Oslo-folk var litt spesielle, syntes vel kanskje vi etterhvert, fra Berger.
Dem var ihvertfall ikke helt som oss fra Berger, det var det vel ingen av oss som trodde.
Hvis jeg skulle gjette.
Vi var på Oslo-turer og, når vi gikk på ungdomsskolen.
En gang i året, var det vel.
Og da vi gikk i 7. klasse, var det vel, så var vi på en hamburgerbar, i Karl Johan.
Og da husker jeg at en fra Oslo, stjal en Walkman, fra ranselen til en i klassen hans, eller noe.
Og ei Oslo-jente så på, men han som stjal, hysja på henne.
Så hu sa vel ikke noe, til han som det ble stjålet fra.
Vi bare så på dem, og sa ikke noe til noen.
For vi var jo fra Berger.
Det skjønte kanskje han ‘stjælern’, at vi var en skoleklasse, fra distriktet, så han skjønte vel det, at han kunne gjøre hva han ville, foran øynene våres, og vi ville ikke si fra.
Mens han som hadde Walkmannen i ranselen, kanskje så at vi var der, og slappa av, pga. det.
Men ikke skjønte at vi var fra distriktet.
Ikke lett å si.
Men moralen her er vel, ikke stol på Oslo-folk, må vel det bli.
Vi får se.
Det er kanskje mulig at jeg tar feil?
Hvem vet.
Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.
Vi får se.
-
Det kan virke som at ihvertfall en av min farfar, Øivind Olsen, sine brødre, Gunnar Bergstø, mer eller mindre ble adoptert, av ‘sommermalere’ fra Oslo
PS.
Her kan man se at jeg arvet Gunnar Bergstø, og hans bror, Otto Rene Bergstø, i 2006, (fordi min far ikke ville ha arven etter sine grandonkler, eller ‘grandonkler’):
PS 2.
Jeg sendte begjæring om offentlig skifte, i boene etter Otto Rene og Gunnar Bergstø:
Gmail – Offentlig skifte i boene etter Otto Rene Bergstø og Gunnar Bergstø
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Offentlig skifte i boene etter Otto Rene Bergstø og Gunnar Bergstø
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sun, Jun 13, 2010 at 7:43 PM
To:
drammen.tingrett@domstol.no
Hei,jeg har kuttet ut min far, for han drev med telefonterror mot meg, for et drøyt år siden, (som jeg har anmeldt til Politiet i Drammen).(Og også omsorgssvikt, i barndommen).Men før jeg kuttet han ut, så sa han at mine grandonkler i Holmsbu, Otto og Gunnar Bergstø, og Idar Sandersen, hadde masse malerier etter Kittelsen.Så det huset deres, (som min far frasa i arv, av en eller annen grunn, han likte kanskje ikke at disse brødrene ble 'adopert' av kunstner-kolonien fra Oslo, som unge. Og jeg lurer på om min far egentlig er sønn av fabrikkeier Jebsen, på Berger, for min farmor jobbet for han under krigen, som tjenestepike, og Jebsen bestilte dram fra Drammen på rasjoneringskortet, til farmora mi, fortalte hu meg, på 80-tallet, og min far ble født i 1944, var det vel).Men disse maleriene til Kittelsen, har vel ikke blitt ordentlig oppgitt.Og, faren min sa at det huset var verdt mange millioner, for det har så bra utsikt til Drammensfjorden, og jeg tror det har brygge og kanskje strandlinje og.Her kan man se at jeg er arving:
Så da ønker jeg offentlig skifte, for jeg tror det har vært noe lureri her.(Siden maleriene av Kittelsen ikke nevnes av advokaten, i brevet, fra 2006, som man kan se litt av ovenfor.På forhånd takk for hjelp med dette!Mvh.
Erik Ribsskog
-
En kunde på Rimi Nylænde, (hvor jeg jobbet som butikksjef), stoppet ransbølgen i Oslo, i 1999
PS.
Spørsmålet er hvorfor han kunden ikke kom i avisa.
Og hvorfor ikke Rimi Nylænde fikk et lite bilde engang.
Det er kanskje litt merkelig.
Jeg tror ikke at han kunden fikk noe premie heller, og jeg vet ikke om politiet engang kontaktet han.
Kunden kontaktet meg, og sa at han hadde fått skrevet ned bilnummeret, på ransbilen.
Så, noen minutter senere, så dukket det opp noen høye herrer, (eller en mann og en dame, i 50-60 årene vel), fra Oslo-politiet.
(Det var litt kaos i butikken, siden det nettopp hadde vært ran).
Jeg ba da politi-etterforskeren, (som var i sivil), å prate med den kunden, som nettopp hadde fortalt meg, at han fikk skrevet ned bilnummeret.
(For han kunden kunne kanskje være litt sånn at han ikke likte meg så bra, siden jeg ikke var fra Lambertseter, eller Oslo, egentlig.
Men jeg tenkte at han kunden nok ville gi bilnummeret til politiet.
Siden jeg regna med at begge de var fra Oslo.
Og at han kunden nok syntes det var gjevere, å få prate med en politietterforsker, enn med meg, som bare var en litt kjedelig butikksjef).
Men politi-etterforskeren, reagerte, så jeg, på at han måtte snakke med kunden, som så litt ‘harry’ ut.
(For han politietterforskeren var vel litt snobbete da, virka det som for meg).
Kunden var vel i 60-70 åra, tror jeg.
Men politietterforskeren, fant etterhvert raneren, og ransbølgen ble stoppet.
Men han ‘harry’ kunden fra Lambertseter, han fikk vel ikke engang navnet i avisa, tror jeg.
Og jeg lurer på om han politietterforskeren, tok æren for dette, og derfor tuller med meg.
For jeg vet hvordan det egentlig var.
Jeg leste et sted, at han etterforskeren, sa at han satt i timesvis, for å pusle sammen bilnummeret.
Men kanskje det bilnummeret til han kunden, egentlig var riktig skrevet.
Men så ville han høye politietterforskeren gjerne ha hele æren selv da.
Og derfor tuller Politiet i Oslo, med meg, siden jeg vet hvordan det egentlig hang sammen.
Er det dette som foregår?
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
I artikkelen over, så står det forresten presentert sånn, som at Rimi Nylænde kun hadde et ran.
Men, jeg husker det sånn, som at det var to ran på Rimi Nylænde den høsten.
Og et ran, på Rimi Langbølgen.
Så Aftenposten har rota, mener jeg.
PS 4.
Han regionsjefen, Jon Bekkevoll, sendte meg også denne artikkelen i posten, mener jeg å huske, noen måneder seinere.
Og da visste ikke jeg, at ranene var oppklarte.
For jeg hadde ikke sett det i avisa.
Og ingen hadde sagt fra til meg om det.
Så sånn var det.
Men det var ganske ofte ran der.
Det var vel også et ran i år 2000.
Og også et ransforsøk, i den perioden der, som jeg oppdaget, husker jeg.
Så det ble veldig mye, med tre ran og et ransforsøk.
Fordi etter det første ranet, på Rimi Langbølgen, så ringte han Thomas Kvehaugen meg, som var butikksjef der.
Og klagde på at personalet ble skremt, og sånn, av det ranet.
Så ble det like etter, 2-3 ran, på Rimi Nylænde.
Så jeg begynte jo å sitte i kassa, på seinvaktene på lørdager osv.
For å roe ned bemanningen.
Så jeg jobba seks dager i uka, i den perioden der, som det var så mange ran.
Aftenposten, presenterer det, sånn at man nesten synes synd, på han som var raneren.
For han hadde gjeld osv.
Men for oss i butikkene, som ble rana, så var dette her et helvete, som gjorde jobben vår mye mer slitsom.
Sånn var det ihvertfall for meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ranene ble etterhvert nesten en del av hverdagen, i den jobben jeg hadde der, som butikksjef på Rimi Nylænde.
Det var ranskurs og sånn hele tiden og.
Vi butikksjefene ble opplært til å se på alle kundene som var i butikken.
Å la kundene legge merke til, at vi observerte de.
Så den vanen la jeg til meg da.
Siden jeg ville at ranene skulle slutte, for jeg var redd for at medarbeiderne der, kom til å slutte, pga. alle ranene.
Så det var en tung tid for meg.
Og moren min døde også i denne perioden.
Og farmoren min døde vel også i denne perioden.
Så jeg tenkte nesten nå, at hele den ransbølgen må ha vært noe mafia-angrep på meg.
Med Kristian Kvehaugen, (min sjef i den forrige jobben, som assistent på Rimi Bjørndal, som kanskje ikke likte det, at jeg ikke ville være ‘slaven’ hans lengre, men heller bli butikksjef selv).
Og min far, som kanskje kan ha hatt en finger med i spillet.
Han ville nok ikke at jeg skulle bli butikksjef osv.
For han kontaktet butikksjefen, da jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, noen år før.
Elisabeth Falkenberg, het hun.
(Og Magne Winnem sa en gang, at hun var i ‘mafian’).
Faren min kontaktet Falkenberg, over hodet på meg.
Og Falkenberg ga meg en brosjyre, som faren min hadde sendt eller levert.
Om flyvelederutdanning i Sveits, eller noe.
Men det var ikke noe jeg ønsket å jobbe som.
For jeg var så flink til å spille dataspill, mente faren min, så han mente at jeg burde jobbe som flyveleder.
Sa Falkenberg.
Men det var ikke noe som fristet meg.
Sitte der hele dagen, foran en skjerm.
Og hvis man gjorde en feil, så døde 500 mennesker.
Nei, det syntes jeg ikke var noe fristende å jobbe med, dessverre.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den her ‘mafian’ var nok bak hele det greiene her.
Hvem nå de egentlig er.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 5.
Og det at Rimi, (på ranskurs for butikksjefer), fikk meg til å legge meg til den vanen, å observere alle kundene i butikken, og la de merke at de ble observert.
Det tror jeg fikk meg inn i problemer, på Rimi Langhus.
For jeg mener at jeg overhørte der, at Sølvi Berget og Kjetil Furuset, prata om meg, bak ryggen min, men sånn at jeg hørte det.
At jeg så på damer og jenter, i butikken.
Men det var altså noe Rimi hadde lært meg til, på et ranskurs, et par år før, at man skulle se på alle kundene i butikken.
Så da så jeg på alle kundene i butikken, som en vane, uansett om det var menn eller damer, eller hva de var.
Men det kan jo være at jeg reagerte mer på damene da.
Hvis de gikk sånn lettkledde, som damene og tenåringsjentene ofte gjorde ute på Langhus.
De gikk mer lettkledde der, enn damene inne i Oslo gjorde, hadde jeg inntrykk av.
Men jeg var opplært til å se på alle kundene i butikken.
Så kanskje noen trodde jeg var pervers, siden jeg så på alle damene, når de gikk forbi meg, når jeg stod og satt opp varer i hyllene osv.
Men det var altså noe jeg hadde lært på Rimi ranskurs for butikksjefer, et par år før, etter den ransbølgen i Oslo, i 1999.
For hvis folk merket at de ble sett på inne i butikken, så var det sånn, at de ofte avbrøt ransforsøket osv., lærte vi.
Og kundene stjal også mindre da, var det vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
-
Christian Grønli i noe illuminati?
Sånn som jeg tenker nå.
Så er Christian Grønli i noe Illuminati, antagelig.
Gjennom sin far, Carl-Otto Grønli, som vel var forretningsmann, (han så ihvertfall sånn ut, husker jeg), i Mexico og Spania, og hans foreldre fra Bygdøy, antagelig.
Og jeg og Christian, vi var på Studenten og So What, den lørdagen vi gikk ut på byen, i Oslo, i 2002 var det kanskje.
Noe sånt.
Og han skrev i en e-post som jeg publiserte, på bloggen, igår.
At han syntes det var litt varmt, i kjelleren på So What.
Og hva skjer så?
Jo, i 2003, så kjøper Garage, fra Bergen, opp So What.
Og stenger kjelleren, sånn som jeg husker det.
Så Christian Grønli fikk ordna det, gjennom illuminati, som han er medlem av, lurte jeg på.
For illuminati, de vil ikke at folk skal kline og danse og ha det gøy, på uavhengige steder, og dansegulv i kjellere.
For de vil at folk skal være som slaver på jobben.
Så derfor fikk Christian Grønli ordna dette, gjennom illuminati, som han og slekta hans er medlem i, tenker jeg nå.
Jeg vet at dette nok helt sikkert høres veldig rart ut.
Men det er rart å høre, som jeg fikk høre, at man er forfulgt av ‘mafian’ også.
Så det er tydeligvis en del rare ting i vår verden, vil jeg si.
Så derfor tenker jeg litt rarere enn jeg vanligvis ville ha gjort da.
Så lenge ikke politiet osv., vil fortelle meg hva som foregår.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg har også lest et sted, at rød er illuminati-fargen.
Og Christian Grønli skrev med rødt.
Men men, det kan jo bare være tilfeldig.
Vi får se.
PS 2.
Christian gikk i joggetøy, på byen, og var kanskje Grünerløkka-kul, eller noe.
(Det vil si, han gikk i Adidas, eller noe, treningsjakke, og jeans, mener jeg, hvis jeg husker riktig.
Ihvertfall hadde han treningsjakke.
Men men).
Hva vet jeg.
Dette her var i månedene etter at jeg hadde møtt veggen på Rimi.
Og jeg var litt treig, til møtet.
Så jeg tok taxi fra St. Hanshaugen, til Jernbanetorget, hvor jeg skulle møte Christian, utafor Trafikanten.
Så sånn var det.
Så dro vi først på Studenten, og satt ved et bord i første etasje der, (hvor det var litt stivt og kjedelig), og så ville Christian på So What, hvor vi prata såvidt med en ung dame der, ihverfall, som bare ville prate om politikk.
Men men.
(Jeg husker det ikke som at det var så utrolig mye folk på byen, så det kan eventuelt ha vært en fredag, eller noe, også det her.
Selv om det var en del folk på So What ja, så jeg skal ikke si det sikkert.
Men men).
Men det jeg ikke skjønte var hvorfor Christian skulle kjøpe pølse til meg, på 7-eleven, utafor So What, mer eller mindre.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle tolke det.
Jeg pleide å spise kebab eller burger, så pølse i brød, det var liksom ikke så gjevt, akkurat.
Kanskje Christian skulle være norsk?
Jeg ville ikke oppføre meg for snobbete, siden jeg tok taxi til møtet osv.
Så jeg begynte ikke å si at jeg skulle betale selv, eller noe, jeg bare lot Christian betale vel.
Så kanskje det var æreskodeks-greier?
I Norge er det vel ikke så nøye sånt, (hvem som betaler en pølse til 20-25 kroner kanskje, blant kamerater).
Eller kanskje jeg tar feil?
På Berger så hadde vel ikke det spilt noen rolle.
Christian pleide å få potetgull hos meg, skrev han, og jeg husker en gang, da Christian hadde godteri, så fikk jeg halvparten av godteposen hans.
(Men jeg pleide aldri å gi Petter og Christian så mye som halvparten av godteriet mitt, må jeg innrømme.
Men jeg hadde mye oftere godteri, vil jeg si, for faren min skjemte meg litt bort.
Men jeg ga dem en del da.
Det var ikke sånn at jeg pinte dem, og tulla med dem.
Men jeg var så glad i godteri selv.
For da jeg bodde i Larvik, så fikk jeg nesten aldri godteri, av mora mi og stefaren min da, Arne Thormod Thomassen.
Men men).
Og det var nesten noe sermonielt over det, da Christian delte godteposen sin med meg.
Men men.
Forstå det den som kan.
Man kan jo ikke forstå alt her i verden.
Så sånn er det.
Så da får jeg bare skrive noe greier.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post til Rigsarkivet i Danmark
Gmail – slægtsforskning
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
slægtsforskning
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Wed, May 19, 2010 at 9:56 PM
To:
"Nils G. Bartholdy" <ngb@ra.sa.dk>
Hei,takk for Deres e-brev!Jeg kan dessverre ikke dra til København, for å se på testamentet etter Holger baron Adeler, for jeg har ingen penger.Jeg får ikke arv etter min mormor, fra Danmark, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, (etter den danske rikingen Anker Heegaard).Og min mors slekt har heller ikke fortalt meg at min mormor arvet Holger baron Adeler.Så jeg synes dette kan virke litt underlig, og nå er min mormor død, og jeg er ikke på talefot med resten.Jeg får heller ikke noe jobb i England, enda jeg har jobbet som butikksjef, og har en grad i IT fra Høgskolen i Oslo.Så jeg lurer på om jeg blir tullet med av noe mob/'mafian', (som jeg har overhørt i Oslo at jeg er forfulgt av), og/eller politiet.Jeg hadde ikke tenkt å lage noe mer unødvendig korrespondanse om dette nå, men dette er vel kanskje et annet tema.Men men.Takk for Deres svar ihverfall!Mvh.Erik Ribsskog
2010/5/19 Nils G. Bartholdy <ngb@ra.sa.dk>
