Stikkord: Øystein Andersen
-
Min stekusine Andrea er visst i Bournemouth. Jeg mener at jeg kjenner igjen den fine kysten der, fra jeg var på en dagstur, til Bournemouth, sommeren 1986, (mens jeg var på språkreise til Weymouth), for da gikk jeg for meg selv og så på utsikten, istedet for å traske inne i Bournemouth sentrum
PS.
Pia og Christell var forresten på språkreise, til Bournemouth, to år etter at jeg var der, (nemlig sommeren 1988).
(Den sommeren min adoptiv-tremenning Øystein Andersen og jeg var på språkreise til Brighton).
Niesa til Sylvia, fra Bergeråsen, var også i Bournemouth, sammen med Christell og Pia, (tror jeg).
Og Sylvia hilste meg fra niesa si, i den tidligere butikken til Oddmund Larsen, på Sand.
Og da jeg nevnte det, for Pia, så sa hu at hu niesa til Sylvia, var sånn, at hu ‘lå med alle’.
Og jeg fikk heller ikke lov av Pia, til å prate med Christell, den høsten.
For jeg hadde kjøpt en house musikk-kassett, i Brighton.
Og Christell hadde visst vært forelsket, (i Bournemouth), i en som likte house-musikk.
Så min lillesøster Pia er litt sjefete/herskete da, (må man vel si).
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Det her er min adoptivtremenning Øystein Andersen sitt spilleautomatfirma Arcade Action, (som jeg utviklet et regnskapsprogram for, under påskepermen, fra militæret)
http://www.purehelp.no/company/details/arcadeactionoeysteinandersen/965351825
PS.
Øystein Andersen, (aka. ØA), driver visst fortsatt med noe ‘spill-greier’:
http://www.purehelp.no/company/details/norgestvspillforbund/884336872
PS 2.
Det kan virke som, (på adressen i PS-et ovenfor), at ØA fortsatt har hatt en del med Kurt Holm, (aka. Skurt), å gjøre, også etter 90-tallet:
http://1890.no/id/Entertainment-Service-Scandinavia-Kurt-Holm
-
Min Bok 5 – Kapittel 154: Mer fra tiden da jeg studerte ved ingeniørhøyskolen
En gang, etter at jeg hadde jobbet en ledervakt, på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som låseansvarlig der.
(Noe jeg jo jobbet som, fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så gikk jeg til bussholdeplassen, (på Bjørndal), sammen med muligens Songül.
(Ihvertfall så var det noen utenlandske kolleger, som jeg gikk sammen med, da).
Og da, så var det noe helt rart, som foregikk.
Mellom Slimeveien og Rimi Bjørndal, (litt lenger ned i Slimeveien, (altså i retning Geviret), enn der bussholdeplassen ved Rimi Bjørndal/Granberg Senter ligger).
Så lå det en svær gjeng med nazister.
Og de lå helt stille, med slagvåpen som balltre osv., i en skråning, som lå mellom Slimeveien og parkeringsplassen/lagerrampa til Rimi Bjørndal.
(Noe sånt).
Det var sånn at vi kunne se disse nazistene, (som en utlending, som bodde på Bjørndal vel, sa til oss Rimi Bjørndal-folka at var nazister vel), på kanskje 20-30 meters avstand, mens vi gikk til bussholdeplassen, da.
(Noe sånt).
Jeg regna med at disse nazistene, (som muligens var fra Bøler, men det tørr jeg ikke å si helt sikkert), var på Bjørndal, for å slåss med utlendinger.
Så jeg spurte noen utlendinger, om jeg skulle ringe til politiet, da.
Men fikk jeg ikke noe klart svar.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og de nazistene, de lå bare helt stille, (på en surrealistisk måte, må man vel si), mens vi Rimi Bjørndal-folka venta på bussen, da.
Så dette var jo som noe av det rareste jeg har opplevd noen gang, (må jeg vel nesten si).
Eller, den sommeren, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på språkreise, til Brighton.
(Altså sommeren 1988).
Så opplevde jeg faktisk noe lignende.
For der var det også sånn, at en gjeng med unge menn, med balltre osv., lå stille, like ved Churchill Square, en hel kveld.
(Av en eller annen grunn).
Så hva poenget med å ligge sånn helt stille, med balltre osv., skulle være.
Det veit jeg ikke.
Men det er mulig at det er noen andre som vet det.
(Det er mulig).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At like etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal igjen.
(Sommeren/høsten 2002).
Så hadde jeg ikke blitt helt varm i trøya enda der, da.
Og da jeg skulle hente inn handlevognene, som stod utafor butikken.
(Ved stengetid, en dag).
Så hadde en norsk kunde, i 20-30-åra vel, bundet fast en hund, like ved der handlevognene stod.
(Mens han var inne og handlet i butikken, da).
Og det var også tre-fire aggressive innvandrergutter, i tenårene der, (husker jeg).
Og de begynte å tulle med hunden, til han norske kunden, da.
Og da han norske kunden kom ut fra butikken, og så det, at de utlendingene, dreiv og liksom ‘kødda’, med den hunden.
Så skreik han nordmannen, til de innvandrerguttene, da.
Og de begynte da å banke opp han nordmannen.
Og han nordmannen måtte liksom løpe bortover, i Granbergstubben, da.
Med de her aggressive innvandrerguttene, i hælene.
For han nordmannen klarte ikke å forsvare seg, mot så mange aggressive innvandrergutter, da.
Og det er mulig at han ikke fikk med seg hunden sin.
Da han løp unna de her innvandrerguttene.
(Det husker jeg ikke helt sikkert nå.
Men det var vel antagelig sånn, at han ikke fikk med seg hunden.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og hva som skjedde videre, det veit jeg ikke.
Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med alle de her innvandrerguttene.
Han nordmannen, (med hunden), han var kraftigere enn meg, (mener jeg å huske).
Og han klarte ikke å forsvare seg, mot den her innvandrergjengen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg husker at jeg lurte litt på det, om det hadde blitt tøffere å jobbe, på Rimi Bjørndal.
På de årene som hadde gått, fra jeg sluttet der, (for å begynne som butikksjef, på Rimi Nylænde), i 1998.
For i mellomtiden, så hadde det jo vært 11. september, osv.
Og mens jeg jobbet der, (som låseansvarlig), så var det jo krigen i Irak, osv.
Og han ‘kunde-Muhammed’, han hadde jo blitt skutt, (husker jeg at han sa ihvertfall), i 2002 eller 2003.
Så det hadde nok blitt litt tøffere forhold, på Bjørndal der.
Og jeg hadde jo vært ganske lenge sykmeldt.
Ikke så lenge før det her.
Siden jeg hadde vært overarbeidet, og hatt problemer med sjefene oppover i systemet, i Rimi.
Så Rimi Bjørndal, det var kanskje ikke den riktige butikken for meg, å begynne jobbe i, når jeg ikke var helt på topp.
For det var jo litt tøft for meg, å slutte, som butikksjef.
Siden det var vanskelig å forklare hvorfor jeg gjorde dette, (for å begynne å studere igjen), med få ord, da.
For det var jo et slags fall i status for meg, må man vel si.
Å slutte som butikksjef og istedet begynne å studere.
Så det var kanskje ikke den smarteste butikken, for meg, å begynne å jobbe i.
(På Rimi Bjørndal).
Siden miljøet der var ganske tøft, da.
Og jeg liksom hadde møtt veggen, like før det her.
Så jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre, med de her aggressive innvandrerguttene, som banka opp han kraftige nordmannen, (som hadde den hunden).
Jeg fant ut at jeg burde prøve å ligge litt lavt, siden jeg var nyansatt der, (som låseansvarlig), liksom.
Så jeg ringte ikke politiet engang, da den her episoden hendte, (husker jeg).
For jeg var liksom ikke helt ‘varm i trøya’, på Rimi Bjørndal ennå, da den her episoden hendte, da.
Så jeg fikk liksom ikke gjort noe, for å gå mellom de her aggressive folka, da.
For han nordmannen, han hadde jo et rimelig ‘macho’ image da, (må man vel si).
Med nesten army klær vel, og en schafer som bjeffa.
Og han nordmannen skreik jo liksom, istedet for å prate.
Så han var liksom ikke helt ‘main-stream’ han heller, (må jeg si).
Og han forsvant jo i retning av rekkehus-blokkene, i Granbergstubben, (på Bjørndal).
Så mange andre folk, må nok ha lagt merke til den her episoden, (vil jeg nok tippe på).
Men det som er dumt, det er at det tar ti minutter cirka, å kjøre, fra Manglerud politistasjon, til Bjørndal.
Så det er nesten ikke noe vits i å ringe politiet, (sånn som jeg huska det, fra da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal).
For det tok ‘alltid’ lang tid, før politiet dukka opp der, hvis man ringte dem om noe bråk i butikken, (eller lignende), da.
(Sånn som jeg huska det, ihvertfall).
Så å ringe politiet, på grunn av bråk.
På Rimi Bjørndal.
Det var noe jeg bare droppa etterhvert, (må jeg innrømme).
Siden at politiet ‘alltid’ brukte så lang tid, da.
Og ‘aldri’ var framme, før lenge etter at ‘bråket’ var ferdig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 148: Mer fra Rimi Bjørndal
Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at Fredrick og jeg, vi pleide å byttelåne Hollywood-filmer, (husker jeg).
Fredrick prakka blant annet på meg filmer som ’51st. State’, (husker jeg), som jeg aldri hadde tid eller lyst til å se, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Fredrick bodde først hos mora si, på Bjørndal, (mener jeg å huske).Men han fikk seg ganske raskt en Rimi-leilighet, nede på Tøyen/Carl Berner, og ble nabo med Toro der, da.Og jeg husker at jeg besøkte han der en gang, (etter at jeg hadde kjørt han hjem fra jobben, med Sierra-en min, vel).
Og da viste han Fredrick med meg et dataprogram som het E-mule, (husker jeg).Som han brukte til å laste ned musikk og filmer, da.Og etter at Fredrick hadde visst meg dette programmet.
Så ville Khaldoon, (fra Rimi Bjørndal), at jeg skulle hjelpe han, med å installere E-mule, (som han uttalte på norsk), på hans PC da, (husker jeg).
Og det var vel andre gangen, (tror jeg), at jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon.
(Som fortsatt bodde på gutterommet, hjemme hos foreldrene sine, da.Som bodde cirka ved Geviret der vel, på Bjørndal).
For å hjelpe han, med noe datagreier, da.
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon, for å hjelpe han, med noe datagreier.
Så spurte Khaldoon meg, om B-gjengen, var de, som hadde ‘gele i håret’, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Men det visste jeg ikke, da.
Så da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Khaldoon er vel fra Iran, (eller noe sånt), men jeg mener å huske, at foreldrene hans, hadde julepynt, (på en duk, eller noe lignende), i stua, i ‘heimen’ sin, på Bjørndal, da.
Så det er mulig at Khaldoon er kristen, da.
Han pleide ihvertfall å gå med en hvit tennisskjorte, med en hvit t-skjorte under, (husker jeg).
Så Khaldoon er kanskje kristen da, siden hvit vel er en farge, som kristne ofte går i.
(Noe sånt).
Khaldoon prakket også på meg en flim, som jeg ikke hadde lyst til å se, (husker jeg), den siste gangen, som jeg var på besøk, oppe hos han.
(Ikke så langt unna Karma Tashi Ling der, på Bjørndal).
Og det var en Jackie Chan-film, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var jo fascinert av internett-teknologien, (som fortsatt var ganske ny, i 2002).
Så jeg dreiv og lastet ned blant annet filmer da, som jeg brente, sånn at man kunne se dem, på DVD-spillere, osv.
Og en film, som jeg lastet ned, på den her tiden, (husker jeg).
Det var ‘Panic Room’, med Jodie Foster, da.
Og den brente jeg for han Fredrick da, husker jeg.
Og han Fredrick, han lånte vel den filmen videre, til han Petter, (mener jeg å huske).
(Han som Chris hadde sagt om.
At hvis jeg ønsket noen drept, så kunne jeg bare prate med han.
For han Petter, han var sønn av en som var med i Bandidos da, eller noe sånt.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall)).
Og han Petter, han husker jeg at sa til meg, at han syntes, at den ‘Panic Room’-filmen, var så bra, da.
Noe jeg ikke syntes selv egentlig, (husker jeg).
For jeg syntes bare at teksten, i starten, på den filmen, var litt kul.
(Og ikke resten av filmen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Petter, han slutta før meg, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Og han begynte istedet å jobbe på en bensinstasjon da, (husker jeg).
Men før han slutta, (på Rimi Bjørndal), så spurte han meg om en tjeneste, (husker jeg).
For Petter, han hadde så dilla, på 80-tallet, (husker jeg).
Og han gikk med t-skjorter, som hadde 80-talls heavy-band, som motiv, (mener jeg å huske).
Og Petter, han spurte meg det.
Om jeg, (som jo hadde vokst opp, på 70 og 80-tallet).
Kunne brenne en CD til han, med bra heavy-musikk, fra 80-tallet på, da.
Men jeg som hadde vokst opp på 80-tallet.
Jeg huska jo det.
At på 80-tallet, så fantes det jo ikke bare ‘puddel-rock’-musikk, som det ble kalt.
For jeg selv, jeg hatet jo heavy, (på 80-tallet), må man vel si.
(Jeg hørte jo mye heller på band som Depeche Mode og the Cure, osv.
Og listepop, før det igjen).
Men det skjønte nok ikke han Petter, da.
Men jeg hadde jo hatt en tremenning.
(Nemlig Øystein Andersen).
Som hørte mye på heavy, på 80-tallet.
Så jeg bare lasta ned noen av de heavy-sangene, som jeg husket at Øystein Andersen hadde pleid å spille, da.
De gangene, som jeg var på besøk hos han, (på Lørenskog), på slutten av 80 og begynnelsen av 90-tallet.
(Nemlig sanger som ‘One More Reason’, med L.A. Guns, og ’18 and life’, med Ski Row, osv).
Og så ga jeg etterhvert den CD-en, til han Petter, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Fredrick, (fra Rimi Bjørndal), han klagde også på Sierra-en min, en gang, mens jeg kjørte han og noen andre Rimi Bjørndal-folk hjem, etter jobben, høsten 2002 en gang, (husker jeg).
Og da satt han i baksetet, (mener jeg å huske).
(Antagelig fordi at Toro, eller noen andre, satt i passasjersetet foran, da).
Og jeg var litt enig, med Fredrick, i at baksetet på Sierra-en min, så rimelig stygt ut.
(For det var vel et hull i trekket til det baksetet, eller noe lignende, vel).
Men jeg var jo ungkar, så jeg brydde meg vel ikke så mye, om hvordan baksetet på bilen min så ut da, (for å si det sånn).
Og den bilen, den hadde jo også blitt kalt for ‘kongebilen’, av en bilreparatør, på et bilverksted på Rommen, et par år tidligere.
Så det var litt delte meninger, om Sierra-en min da, (må man vel si).
Men jeg syntes kanskje at det var litt uhøflig, av han Fredrick, å klage sånn på bilen min, da.
Samtidig med at jeg kjørte han hjem fra jobben, liksom.
(For å si det sånn).
Men han Fredrick, han bodde jo fortsatt på gutterommet, (hjemme hos mora si), på den her tida.
Så jeg regna vel med at han var en nerd, (eller noe sånt), da.
(Jeg lurte nok litt på om han ikke var det, ihvertfall.
For han var også veldig glad i noe slags kryptisk AI spill-programmering, (husker jeg).
Og han Fredrick, han så også litt kjedelig ut da, med en sveis som gikk rett ned, liksom.
Jeg har vel skrevet at han så ut som en forvokst guttunge, (eller noe lignende), i et tidligere kapittel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg hadde avskiltet Sierra-en.
Så ble Fredrick og jeg tilbudt å sitte på ned til sentrum, (etter jobben), med en av de muslimske vaskerne, som vaska på Rimi Bjørndal, samtidig med at vi Rimi Bjørndal-folka dreiv med kassaoppgjøret, da.
(En vasker, som vel antagelig var ansatt i et annet vaskefirma, enn Kvalitetsrengjøring, som vaska der, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.
For Rimi Bjørndal, de hadde nok bytta vaskefirma, siden 1998.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert, hva navnet på det vaskefirmaet, som vaska, på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003, kan ha vært).
Og han vasker’n, han slapp av Fredrick og meg, i Storgata da, (var det vel).
Og da husker jeg det, at han Fredrick mente det, at det var merkelig at jeg visste hvor vi var.
Han sa noe sånt som at: ‘Jasså, du er kjent i sentrum’, (eller noe lignende).
Og det er første gang at jeg har opplevd å bli ugle-sett liksom, fordi at jeg var kjent, i Oslo, da.
Så da ble jeg litt paff, (husker jeg), da han Fredrick sa det her, da.
For det ble som noe rart for meg da, (husker jeg).
For jeg hadde jo bodd, i Oslo, siden 1989.
Det vil si i cirka 13-14 år, på den her tida, vel.
Og jeg hadde jo tatt trikken gjennom Storgata mange ganger, i løpet av de her 13-14 årene.
For Storgata forbinder jo liksom Grunerløkka med Oslo sentrum, da.
Og da vi skulle ta eksamener, på NHI, høst-semesteret 1989.
Så måtte jeg jo ta trikken, gjennom Storgata.
Og fram til ‘Bjerkelunden’, som de kalte Birkelunden, på Trafikanten.
(Som jeg jo har skrevet om i et tidligere kapittel).
Og Magne Winnem, han hadde jo dratt meg med på en Rimi-fest, på Grunerløkka, en gang.
Og søstera mi dro meg også med gjennom Storgata, på vei til utestedene i sentrum, da hu bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, (husker jeg).
Og Legevakta ligger jo i Storgata.
(Hvor jeg jo dro, da jeg skadet kneet mitt, på midten av 90-tallet, for eksempel).
Og i russetida, så var vi jo på russekro, på utestedet Cats, i Storgata, (mener jeg å huske).
Og da jeg bodde på Bergeråsen, så hørte jeg mye på Radio 1, da jeg var i tenårene.
Og Radio 1 Club, det utestedet, det lå i Storgata, da.
(Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Bare for å ta noen eksempler.
Så å plutselig få en klage i trynet, fra en nerd, som fortsatt var i slutten av tenårene, (eller i begynnelsen av 20-årene), liksom.
(Og som vel kanskje ikke hadde hatt noe liv, da.
For å si det sånn).
Om at det liksom var noe galt, at jeg var litt kjent, i Oslo sentrum.
Nei, det ble som noe rart for meg.
Jeg hadde ikke tenkt over det før, at noen kunne synes at det var galt med det, å være kjent i hovedstaden, liksom.
Så dette var kanskje nesten som et gufs fra Sovjet eller Hitler-Tyskland.
(Eller Taliban).
Man hadde liksom ikke lov til å gå ut av heimen sin, om kvelden, da.
Man måtte bare sitte hjemme i stua si og lese koranen, da.
(Eller hva Fredrick kan ha ment).
For man skulle liksom ikke ha noe liv da, og være kjent her og der, i storbyen.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 145: Mer fra høsten 2003
Laptoper, de var ganske dyre, i 2003, (husker jeg).
Men jeg fikk en Elkjøp-brosjyre i posten, (må det vel ha vært), og der reklamerte de med en Toshiba-laptop, til 7-8.000, da.
(Noe som var nesten halv pris, av vanlig pris, på laptoper, på den her tiden.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg dro til Elkjøp, på Carl Berner, for å kjøpe denne laptopen, så hadde de den ikke på lager, (husker jeg).
Jeg måtte forhåndsbetale, og hente laptopen, en del uker seinere, (var det vel).
(Noe sånt).
Og når jeg fikk laptopen, så var det en piksel-feil, (nemlig en død piksel, heter det vel), på skjermen, (husker jeg).
Og Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (må det vel ha vært), han sa det, at det ville ikke han ha funnet seg i, da.
(Noe sånt).
Men da jeg gikk for å bytte laptop-en, så fikk jeg ikke ny laptop, siden den piksel-feilen dekket mindre enn en prosent av skjermen da, forklarte de hos Elkjøp.
(Og da hadde man ikke rett til å få ny laptop, hvis det var snakk om pikselfeil på mindre enn en prosent av skjemen, mente han Elkjøp-karen som jeg prata med, da).
Så de som bestemte i Elkjøp, de hadde visst ikke gått på handel og kontor, (sånn som meg), og lært at kunden alltid har rett, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og ikke nok med det.
Etter at tredje semester var godt i gang.
Og jeg hadde installert Linux, (en Red Hat-distro, (som det vel heter), siden han Dagga likte den Linux-versjonen da), på laptop-en, siden Dagga og jeg, hadde et Linux-fag, ved HiO IU, da.
Så virka plutselig ikke laptopen lenger.
Og jeg måtte levere den inn til reparasjon, på Elkjøp, på Carl Berner.
(Midt i tredje semesteret, da.
En laptop som bare var noen få måneder gammel).
Og det tok jo ihvertfall en måned, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Før jeg fikk tilbake den laptopen, fra Elkjøp, da.
Og jeg fikk ikke noe tilbud om låne-PC, (eller noe lignende).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så problemene med Elkjøp og den Toshiba-laptopen, de ødela jo for hele tredje semesteret mitt, på HiO IU, (vil jeg si).
Siden Dagga og jeg, ikke fikk jobbet med Linux, (den ganske lange tida, som den laptopen, var inne til reparasjon), og siden disse problemene med den Toshiba-laptopen gjorde meg stresset og anspent da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagga og jeg, vi brukte jo min Rimi-leilighet, som en slags datalab, nesten.
Og en gang, (kom jeg på nå), så prata vi også om litteratur, (husker jeg).
(Antagelig fordi at jeg hadde en del paperback-bøker, stående, i de to ‘Rimi-reolene’ mine, da).
For jeg husker at jeg, (av en eller annen grunn), forklarte Dagga det, at jeg ikke skjønte noe, av de Macht und Rebel-bøkene, til Matias Faldbakken, da.
(For de syntes jeg at bare ble vulgære da, liksom).
‘Matias ja’, nærmest fnøs Dagga, da.
(Noe sånt).
For det viste seg at Dagga kjente Matias Faldbakken, (men vel ikke likte han, hvis jeg skjønte det riktig), siden de begge var fra Hamar, (og vel vanket i de samme kretsene der), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo sånn, at jeg var litt nedfor, etter sommerferien, i 2003.
(Eller ihvertfall litt skuffet).
Siden jeg hadde måttet jobbe så mye, den sommeren, da.
(På Rimi Langhus).
Når jeg egentlig hadde planlagt å ligge på stranda osv., og lese til den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, som Dagga mente at det var mulig å ta, høsten 2003, da.
Men jeg fikk jo som tidligere nevnt et par høye lønninger, (i juli og august), må det vel ha vært.
Etter all denne jobbingen min, på Rimi Langhus, sommeren 2003, da.
Så det var derfor jeg kjøpte meg den Toshiba-laptopen, på Elkjøp, da.
Siden de liksom ‘kuleste’ studentene, ved HiO IU, (på den her tiden).
De satt med laptoper, i auditoriet, da.
(Istedet for å sitte å kladde, i en blokk, da).
Så jeg følte meg kanskje litt dum, da, (i første og andre semester).
Siden jeg satt der og klussa på noen ark da, og ikke skrev direkte inn i Word, som vel de kule gutta der gjorde, (må man vel si).
Så det var vel mye derfor at jeg ville ha meg laptop da, (for å si det sånn).
Siden det liksom var et slags press, om å være kul, på HiO IU, da.
For da ble jeg liksom en av de kule gutta jeg og da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når Dagga og jeg, begynte å ‘surre’, med de Red Hat-Linux CD-ene, til Dagga.
Så hadde jeg lest om noen Linux-kommandoer, på nettet, (eller noe sånt), vel.
(På den stasjonære PC-en min, da).
Så plutselig, så hadde jeg en laptop, som var ‘dual bot’ da, (som det vel heter).
Nemlig at det var både Linux og Windows, på PC-en, da.
Så når man startet laptopen min, så kunne man trykke på en knapp, da.
Og så startet Linux.
Og hvis man ikke trykket på noen knapp, så starta vel Windows XP da, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Så var jeg vel kanskje litt morsom jeg og da, tenkte jeg vel.
Siden jeg hadde en sånn ny laptop, som jeg klarte å ha både Windows og Linux på samtidig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg ikke ville drive å jobbe med Linux, på den stasjonære PC-en min.
(Som var ganske moderne, på den her tiden, (må man vel si).
For jeg hadde jo oppgradert hovedkortet, og kjøpt TV-kort og en del sånt, til den.
For noen av de pengene jeg fikk, etter at moren min døde, da).
Det var det, at jeg var jo op, på #quiz-show.
Og jeg hadde jo også chatte-kanalen #blablabla.
Så hvis jeg skulle ha installert Linux, på den stasjonære PC-en min.
(Som del av det faget, hvor vi lærte om Linux, på ingeniørhøyskolen, da).
Så kunne nok dette lett endt med at jeg hadde fått slettet alle mp3-ene mine, (som jeg hadde på PC-en), for eksempel.
Og jeg forestilte meg også det, at jeg da lett kunne endt opp med en PC, som kanskje ikke hadde den samme funksjonaliteten lenger, da.
(Hvis jeg hadde begynt å ‘surre’, med Linux, på den stasjonære PC-en min).
For jeg var så vant med å bruke Windows, på den PC-en.
(Etter å ha gått på det Windows NT Server-kurset, hos Global Knowledge Network blant annet, i 1998, da).
Så å drive å ‘knote’, med å finne irc-program, mp3-program, video-program og drivere osv., til Linux.
Det tror jeg nok at hadde gjort meg veldig stressa, på den her tida, da.
Og jeg hadde jo også studiene mine ved ingeniørhøyskolen og jobb som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, å tenke på.
Og dessuten, så var jeg jo op på #quiz-show og hadde chatte-kanalen #blablabla, da.
Og jeg var også veldig glad i mp3-samlingen min, som jeg hadde brukt opp mange år, på å bygge opp, da.
(Og dette var vel før nesten alle kjente sanger havnet på YouTube, for eksempel.
Og YouTube blir kanskje ikke det samme som mp3, heller.
Når det gjelder lydkvaliteten, osv.
Hva vet jeg.
Og for å høre på YouTube, så må man jo ha en rask internettforbindelse, da.
Og det trenger man jo ikke, for å høre på mp3).
Så jeg ville ikke drive å ‘surre’ for mye, med min ‘kjære’ stasjonære PC, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg skriver om mp3-samlingen min.
Så kan jeg jo også ta med om det.
At i 1999, (må det vel ha vært).
(Året etter at jeg hadde gått på det kurset, i Windows NT Server Core Tech, hos Global Knowledge Network, på Skullerud.
Som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så dukka plutselig Øystein Andersen opp, (under nicket Heihachi), på irc-kanalen #blablabla, som jeg hadde startet, året før da, (må det vel ha vært).
Og dette kom som et slags sjokk på meg, (husker jeg).
For som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i Min Bok 4.
Så dukket jo Øystein Andersen opp, på et slags seremonielt vis, (må man vel si), på Ungbo, i Skansen Terrasse.
For å si fra til meg, (like etter militæret, i 1993), at han ikke ville ha noe mer med å gjøre lenger.
(Uten å oppgi noen grunn for dette, da).
Og det var jo en ting.
Og det taklet jeg såvidt.
Men når han så, fem-seks år senere, plutselig dukket opp, på #blablabla.
På tross av at han i 1993, hadde sagt det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.
Nei, da ble jeg litt redd for Øystein Andersen, (må jeg innrømme).
For han viste vel da, at han ikke var mann for sitt ord, liksom.
Så Øystein Andersen, han er vel ikke som en mann, (vil jeg si).
Han er vel mer som en bortskjemt drittunge, (må man vel si).
Noe sånt.
(Hvis jeg ikke tar helt feil av han, da).
Og like etter det, at jeg kicket og bannet Øystein Andersen, fra #blablabla.
(Etter alle disse årene.
Siden jeg ble redd for han, da.
Siden han ikke hadde holdt det han hadde sagt, i 1993, da.
Nemlig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.
Og siden #blablabla jo var min irc-kanal, (må man vel si).
Så ønsket jeg ikke å ha Øystein Andersen der, da.
Siden han skremte meg litt, da.
For å si det sånn.
Så jeg kick-bannet han derfra, da).
Og like etter dette igjen, så skjedde det, at noen slettet cirka halvparten, av mp3-ene mine, fra harddisken, PC-en min.
(Ved å hacke PC-en min, da).
Og disse hackerne, de endret også passordet, på PC-en min, til ‘idiot’, (eller noe sånt), da.
Men jeg hadde på den her tiden en slags dual-bot, (eller hva det heter igjen), på den stasjonære PC-en min, da.
For jeg hadde jo fått en CD, med Windows NT Server på.
Da jeg tok det kurset, (i nettopp Windows NT Server), hos Global Knowledge Network, i 1998, da.
Og jeg hadde vel også fått en Windows XP-cd, av Magne Winnem, (må det vel ha vært).
Så da den hackeren endret passordet, på mitt ene operativsystem, da.
Så kom jeg meg med en gang på irc igjen, via det andre operastivsystemet, som jeg også hadde installert, på den samme PC-en, da.
Så jeg var på irc hele tida, selv om jeg hadde blitt hacket, da.
Og Glenn Hesler, (som brukte nicket Kazuya, på irc), han fortalte meg det, at passordet, til det hackede operativsystemet mitt, det var ‘idiot’ da, (eller noe lignende).
Så Glenn Hesler, han var også litt innblandet i den her hackingen, da.
(Må man vel si).
Det var ihvertfall han jeg fikk vite det endrede passordet av.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og etter det her igjen, (seinere i 1999 en gang, må det vel ha vært), så kontaktet forresten Øystein Andersen meg, på message, en gang, (på irc).
Og da ville han at jeg skulle kjøre og møte han, på en veikro, (eller om det var et gatekjøkken), langt inn i Romerike et sted da, (var det vel).
Men det syntes jeg at virka litt utrygt da, (husker jeg).
Så jeg sa det til han, at det turte jeg ikke.
For jeg syntes at Øystein Andersen virka litt ustabil da, (må man vel si).
Siden han først hadde kuttet meg ut, (på en sermoniell måte, må man vel si).
Og så plutselig ønsket å møte meg, på en veikro, ute i ‘Huttaheita’, seks år seinere, da.
Nei, da virka det litt som at det var noen ugler i mosen, syntes jeg, (må jeg innrømme).
Så jeg gadd ikke å bli med på å møte Øystein Andersen igjen, langt oppi ‘bygda’, da.
For jeg visste at han kjente mange kriminelle, osv.
For han hadde pleid å nevne det, på den tida, som vi var kamerater, (nemlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).
At han hadde masse ‘kontakter’, da.
(Som han kalte det).
Og jeg hadde ikke noe lyst til å for eksempel plutselig bli bortført, av noen av Øystein Andersen sine kriminelle kontakter, like ved en veikro, langt oppe i Huttaheita, da.
(For å si det sånn).
Så jeg droppa å møte Øystein Andersen igjen, da.
(For det syntes jeg ikke at var verdt risikoen da, må jeg innrømme.
Etter at han kutta meg ut, i 1993, så kunne vel aldri kameratskapet vårt bli som før igjen uansett, mente vel jeg, da.
For Øystein Andersen hadde jo ikke da lenger noe troverdighet, (må man vel si).
Og hvem vi ha en kamerat som ikke har noe troverdighet?
Nei, ikke jeg, ihvertfall.
Så etter denne formelle avskjeden, som Øystein Andersen tok med meg, i 1993.
Så kan det ikke lenger bli noe troverdig kameratskap, mellom Øystein Andersen og meg igjen, mener jeg.
Så det ville bare blitt som noe tull, at Øystein Andersen og jeg, skulle hatt noe mer med hverandre å gjøre, etter denne sermonielle ‘begravelsen’, som Øystein Andersen foretok, av kameratskapet vårt, i 1993, da.
Mener nå jeg ihvertfall, da).
Og jeg har ikke hatt noe direkte med Øystein Andersen å gjøre, siden han kutta meg ut, (på sermonielt vis, må man vel si), i 1993.
Jeg jobba på TG, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, i 1994.
Men det var etter at Glenn Hesler hadde spurt meg, (og ikke Øystein Andersen), da.
Og jeg har vel også skrevet noen få Facebook-meldinger, til Øystein Andersen, etter at jeg flyktet hit til England, i 2005.
Og Øystein Andersen og jeg, vi har et par ganger begge samtidig vært med ‘Tom-gjengen’, å spille fotball, (på Ellingsrud), uten å si ‘hei’ en gang, hvis jeg husker det riktig.
Men det er det, liksom.
Så jeg har ikke vært kamerat, med Øystein Andersen, siden 1993, da.
(For å si det sånn).
Og jeg fikk litt sjokk, må jeg innrømme, da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (i 1999, var det vel).
Og liksom ødela den fine stemningen, som vi hadde der, da.
(For å si det sånn).
Siden Øystein Andersen hadde oppført seg så teatralsk, (må man vel si), da han besøkte meg, på Ungbo, (mens Pia også var der), i 1993, ens ærend for å fortelle meg det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, da.
Noe som liksom satt et støkk i meg, da.
Siden Øystein Andersen oppførte seg så rart, da.
Så derfor reagerte jeg ganske kraftig, (må meg innrømme).
Da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (som jo var min irc-kanal, må man vel si), så mange år etter, at han hadde kutta meg ut, som kamerat, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 144: Etter London-turen
Etter London-turen, (på slutten av sommeren, 2003), så fikk jeg litt oppmerksohmhet, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Unge Chris, (som hadde slekt i Ålesund, var det vel), han lurte på om jeg hadde prøvd kokain i London, (husker jeg).
(Og han kalte meg for ‘Erik kokain’, da).
Men da svarte jeg ikke noe husker jeg.
Og hvordan han skjønte det, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde det liksom fortsatt litt i blodet, (fra da jeg hadde jobbet som butikksjef, like før jeg begynte, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), at jeg prøvde å være sosial med de ansatte, og komme meg litt på bølgelengde, med dem, da.
For som butikksjef, så må man liksom være litt jovial, for hvis ikke så kan spesielt de unge ansatte nesten få buksevann, bare man prater til dem, da.
(Noe sånt).
Så jeg prøvde å være jovial, og komme meg bølgelengde, med de ansatte, selv om jeg var en av de eldste som jobba der, (på Rimi Bjørndal), da.
(For jeg begynte jo liksom å jobbe der, som en slags sommerbutikksjef, sommeren 2002.
Så derfor ble det bare sånn liksom).
Og Rimi Bjørndal, det var også en sosial arbeidsplass, da.
Og oss butikkledere, vi ble vel nesten beordret til å være moderne ledere, som var rimelig på ‘dus’, med kollegene våre, da.
Så Chris og jeg, vi prata om musikk osv., mens vi rydda hyller, på Rimi Bjørndal der, husker jeg.
Og Chris likte hip-hop, (husker jeg), og spilte vel også i en nystartet hip-hop-gruppe, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Og en gang, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
Så fortalte jeg det til Chris, at jeg hadde hørt en hip-hop-versjon, av Toto sin gamle 80-tallsslager ‘Africa’, en gang jeg hadde trent på Sats, (på Ila), noen dager tidligere, da.
Nemlig en hip-hop-sang med artisten Ja Rule, da.
Men da mente Chris at det var feil å like Ja Rule, da.
For det skulle liksom være ‘west-coast’, (altså i USA), og ikke east-coast hip-hop, (som Ja Rule visstnok var da), mente Chris.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris han minna meg litt om min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, forresten.
For Chris, han hadde også en del sånne rare ‘slang-gloser’, på lager, da.
(Som Øystein Andersen hadde hatt, på 80-tallet, cirka 15-20 år, før det her, da).
Og jeg husker at Chris nevnte det, at slang-uttrykket: ‘Alt er chill i spinneville-villen’, (eller noe sånt).
Det betydde at alt stod bra til i heimen, da.
(Noe sånt).
Og uten at jeg vet hvorfor han Chris plutselig begynte å ‘bable’, om det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris, han mente også det, at parkas-jakker, var ‘hip-hop-jakker’, da.
Men det var ikke jeg helt sikker på, (husker jeg).
Jeg hadde jo lest om parkas-jakker, i FHM, (for å si det sånn).
Og der stod det ikke noe om, at det liksom skulle være hip-hop-jakker.
Men det her, det prata jeg ikke noe om, med Chris, da.
For det ble litt dumt å diskutere, husker jeg, at jeg syntes.
Og Dagga, på HiO IU, han gikk vel med parkas-jakke, mener jeg å huske.
Men han var vel ikke akkurat hip-hop-er.
Han hadde jo spilt i power-pop-bandet, (heter det vel), Autopulver.
Og på HiO IU, så hadde han også en gang med seg en sang, som han hadde jobba med, som han kalte for ‘Ramsund’, (husker jeg).
Og da jeg spurte han Dagga, om hvorfor den ene sangen hans, het Ramsund.
(For jeg hadde ikke hørt om noe sted, med det navnet, da).
Så spurte han Dagga meg, om jeg hadde hørt om bandet Rammstein, (husker jeg).
(Og det hadde jeg jo, for David Hjort, han var jo kjempefan av bandet Rammstein, på den her tida.
Men jeg svarte ikke noe, for noen andre folk, i datasalen der, begynte å sukke, (eller noe sånt), da.
Mener jeg å huske.
Etter at han Dagga hadde nevnt bandet Rammstein, da.
Må det vel ha vært).
Så jeg tror ikke at Dagga var hip-hop-er, (for å si det sånn).
Men likevel så brukte han parkas-jakke, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men halve Oslo gikk vel med sånne parkas-jakker, på den her tida, (mener jeg å huske).
Så det var ikke sånn at jeg gadd å kjøpe meg det, bare fordi at han Chris, dreiv og ‘hypet’ sånne jakker.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris gikk også på Oslo Handelsgym, (heter det vel), hvis jeg husker det riktig.
(Som vel var noe lignende av handel og kontor, hvor jeg selv hadde gått, på slutten av 80-tallet).
Og den skolen til Chris, den lå vel også i, (eller like ved), Cort Adelers gate.
(Altså i samme gate som der ingeniørhøyskolen min lå, da).
Hvis jeg har skjønt det riktig.
Men det var ikke sånn at jeg begynte å surre meg opp til Oslo Handelsgym, liksom.
(I pauser fra HiO IU, osv).
For å leite etter Chris der.
Nei, Chris var en kollega, (eller en ‘undersått’), og ikke en kamerat liksom, (sånn som jeg så det), da.
Så jeg hadde ikke noe med han Chris å gjøre på fritida da, (for å si det sånn).
(Bare for å ta med om det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg var litt nedfor, høsten 2003.
Og det kan ha vært fordi at det gikk skeis, med den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, (var det vel), som Dagga og jeg hadde avtalt å ta, høsten 2003, da.
(Istedet for å ta den eksamenen, våren 2003, da.
For Dagga hadde ikke fått lest, våren 2003, så han fikk meg med på en plan, om at vi skulle lese sammen, til den eksamenen, sommeren 2003, da.
Noe som ikke ble noe av.
For jeg hørte ikke et ‘kvekk’, fra Dagga, mellom slutten av andre semester og begynnelsen av tredje semester, da.
Så jeg ble liggende en eksamen på etterskudd, på HiO IU, etter det første året der, da.
Noe som ikke var så bra, for jeg lå 7 vekttall på etterskudd, fra NHI også.
Og man kunne bare være et år forsinket, før man mistet studielånet, (på den her tiden).
Så sommeren 2003, så var jeg cirka et halvt år forsinket, da.
Så etter dette, så ble liksom ikke studenttilværelsen min like bekymringsløs lenger, da.
For jeg måtte jo da begynne å tenke på at jeg burde bli for mye forsinket.
Noe som gjorde meg litt nedfor, da.
Så jeg begynte å krisemaksimere litt, høsten 2003, (husker jeg).
Ovenfor han Dagga, da.
For å liksom våkne opp litt, da.
For å få meg en grad, i IT, det var jo hovedmålet mitt, på den her tida.
Og jeg prøvde vel kanskje også å vekke opp han Dagga litt, da.
For han hadde jo plutselig begynt å ‘drite i’ den nevnte Relasjonsdatabaser-eksamenen, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Og det med at de skulle ha eksamen, i det faget, (nemlig Relasjonsdatabaser), både våren og høsten 2003.
Det virka vel kanskje litt rart.
Men Dagga mente at det var sånn, da.
Men det var ikke så vanlig, (vil jeg si), å ta den eksamenen, etter sommerferien, (og ikke før), da.
Og Dagga klagde også over, på begynnelsen av høstsemesteret, 2003.
Over at det ikke var noen særlig fine damer lenger, på HiO IU der, etter at hu ‘Vestlandsdama’ hadde dratt tilbake, til Vestlandet, da.
(Noe sånt).
Så begge de jeg pleide å være på gruppe med, ved HiO IU.
Nemlig Dagga og Vestlandsdama.
De mista kontrollen da, og begynte å tulle, når det gjaldt studiene, må man vel si.
Så da ble det ikke så lett for meg heller, liksom.
Og jeg ble litt lei og demotivert da, på begynnelsen av tredje semester, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.
Så gikk jeg ned Cort Adelers gate, (fra ingeniørhøyskolen), til Aker Brygge der, (husker jeg).
Og på Aker Brygge der, så lå det en DNB-filial, som jeg ikke hadde vært på før, (husker jeg).
Og jeg gikk inn der, og jeg spurte om jeg kunne få et forbrukslån, for å ha i bakhånd, den tida jeg skulle studere.
For jeg var jo vant til å ha butikksjeflønn, (på den her tida), så jeg ville gjerne gjøre overgangen til studenttilværelsen, litt mykere, da.
(Og jeg var jo optimist, når det gjaldt mine framtidsutsikter.
Siden det jo stod i avisene, at det kom til å være mangel, på IT-folk, i Norge, på den tiden, som studiet mitt, ville være ferdig, (nemlig sommeren 2005), da.
Så det virket som at jeg hadde gode fremtidsutsikter, på den her tiden, da.
Så min gjeld, (som var på noen få hundre tusen, på den her tiden), den var ikke noe særlig høy, for meg, som lå an til å få meg en årslønn, på mer enn en halv million, i året da, tre år seinere).
Og da ringte han bak skranken, hos DNB der, til en annen kar, (husker jeg).
Og han så så litt på meg, og så ‘sju’, eller noe sånt.
Til han på telefonen.
(Så om han bedømte utseendet mitt, eller noe sånt).
Og så fikk jeg et forbrukslån, på 70-80.000, vel.
For å ha i reserve, for å liksom komme meg gjennom disse ‘halv-stusslige’ årene, som student, da.
For jeg var jo litt nedfor, siden jeg hadde måttet slutte som butikksjef.
Noe som var et slags fall i status for meg, (må man vel si).
Og problemene i Rimi, de lå ikke så oppe i dagen, så de måtte jeg nok ha skrevet bok om, hvis jeg ville at folk skulle ha forstått, hva som egentlig hadde foregått.
Så jeg ønsket ikke å gå så mye ned i levestandard da, selv om jeg hadde begynt å studere, igjen.
Siden jeg var litt nedfor, fordi at jeg hadde måttet slutte, som butikksjef, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde egentlig ikke behøvd å jobbe så mye heltid, sommeren 2003, på Rimi Langhus, som det ble til at jeg gjorde, da.
(For jeg hadde jo mye igjen, av det forbrukslånet, fra DNB).
Men jeg stilte opp for Rimi da, (må man vel si), sommeren 2003, også.
Og dette at jeg jobbet som låseansvarlig, både på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.
Det gjorde meg rimelig sliten, da.
For jeg hadde jo konflikter, (må man vel si), med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
Og det var grunnen til at jeg også ønsket å jobbe, på Rimi Langhus, da.
For å ha fler bein å stå på, innen Rimi, liksom.
(Siden jeg jo bodde i Rimi-bygget, og ikke ville risikere å miste leiligheten min der.
Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men dette gikk litt ut over studiene mine da, (tror jeg), høsten 2003.
Dette at jeg stilte opp så mye, for Rimi Langhus da, (tidligere dette året).
For jeg hadde jo sagt ja, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle jobbe noen vakter, på Rimi Langhus, for å prøve å roe ned en konflikt der, mellom butikksjef Thomas Brun og resten av de ansatte, (var det vel, sånn som jeg skjønte det, på Skodvin, ihvertfall).
Og jeg sa også ja, da butikksjef Thomas Brun spurte meg, om jeg kunne være en slags sommerbutikksjef der, på Rimi Langhus, (da han selv var på ferie), sommeren 2003.
Og jeg stilte vel også opp som assistent, på Rimi Langhus, sommeren 2003, når assistent Sølvi Berget var på ferie, eller var sykmeldt, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Og butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (på Rimi Langhus).
De hadde forresten avtalt, (bak min rygg, må jeg nok si), at jeg ikke skulle jobbe noe, på Rimi Bjørndal, sommeren 2003, da.
Så da mistet jeg litt kontroll, ovenfor butikksjef Thomas Brun, på Rimi Langhus, da.
Og jeg måtte da nesten jobbe de vaktene, som han spurte meg om å jobbe, (syntes jeg).
Siden jeg da ikke kunne si for eksempel det, at jeg måtte jobbe, på Rimi Bjørndal da, osv.
For jeg hadde egentlig planlagt å nyte den sommeren 2003 mer, (vil jeg si).
Og bare jobbe mine vanlige vakter, (for det meste), den sommeren, da.
Og liksom få meg litt hvile da, siden jeg var overarbeidet, fra den tiden jeg hadde jobbet, som butikksjef.
For disse nye studieårene mine, de skulle jo liksom være noen rolige år, som jeg skulle bruke, på å få meg litt overskudd, igjen.
Men det funka ikke som planlagt, da.
Siden at butikksjef Johan, (fra Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), tydeligvis hadde andre planer, da.
(Må man vel si, at grunnen var).
Så høsten 2003, så husker jeg at Fredrick, på Rimi Bjørndal, gjorde et poeng av, at jeg jo skulle kjøpe meg laptop.
For å prøve å muntre meg opp, (eller noe lignende), må det vel ha vært.
Så Fredrick, fra Rimi Bjørndal, han la nok merke til det, at jeg var litt nedfor, (på den her tiden), da.
Og jeg hadde jo fra første stund, (må man vel si), konflikter, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
For jeg syntes at den måten han dreiv butikken på, (hans ledelsesstil da), den stred mot alt jeg hadde lært selv, som butikksjef, i Rimi, i de foregående årene, da.
Så jeg husker at jeg pleide å sitte på T-banen ned til sentrum, sammen med Toro og Fredrick, (etter å ha jobba seinvakta, sammen med dem, på torsdagene, på Rimi Bjørndal).
Og da pleide jeg å prøve å forklare for Toro og Fredrick, om hvordan jeg hadde lært det selv, (som butikksjef), at ‘ståa’ skulle være, når det gjaldt hvordan butikksjefen ledet butikken, da.
(Uten at jeg husker detaljene om dette nå).
Men jeg lurer på om jeg prata litt over hodene, til Toro og Fredrick, om den her ledelsesteorien osv., da.
Ihvertfall så møtte etterhvert lite forståelse fra dem, (mener jeg å huske ihvertfall), da.
Men etter at Johan hadde vært butikksjef, i et halvt år, (eller noe sånt), på Rimi Bjørndal.
Så begynte også de andre medarbeiderne der, å klage på han Johan, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da ble jeg litt irritert, husker jeg.
For ingen hadde vært noe særlig interessert, da jeg selv klagde på han Johan, en del måneder tidligere, da.
(Jeg ble vel heller nesten latterliggjort, vel).
Så da syntes jeg at det hele ble litt dumt da, (for å så det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenke jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Nå var det kanskje ikke helt riktig av meg, å prate så mye om ledelsen av Rimi Bjørndal, på T-banen, (etter jobben).
(For andre folk, (som satt på T-banen), kunne kanskje høre, hva jeg prata om, med mine Rimi Bjørndal-kolleger Toro og Fredrick, da).
Men jeg fikk litt sjokk, (må jeg innrømme), da han Johan ble butikksjef, på Rimi Bjørndal.
For han var så autoritær, og han ville ikke høre noe, på det jeg hadde å si, om jobbinga, i butikken, da.
(Enda jeg jo selv blant annet hadde vært sommerbutikksjef der, sommeren 2002, altså mange måneder før han selv ble butikksjef der, da).
Så jeg fikk litt sjokk, da.
For da jeg selv var butikksjef, så ble mindre problemer enn dette, (når det gjaldt relasjonen mellom butikksjefen og de andre ansatte), liksom blåst opp, av sjefene over meg i systemet, til å bli kjempestore, da.
Og jeg ville jo ikke miste Rimi-leiligheten min, liksom.
Så jeg ble derfor litt uroet, av dette, at vi fikk en så autoritær butikksjef der, (på Rimi Bjørndal), da.
For jeg skjønte da, at min ekstrajobb, som låseansvarlig, lett kunne gå ‘rett vest’ da, med en så autoritær butikksjef.
Som kanskje ikke brydde seg noe særlig om normene og reglene, i arbeidslivet, da.
(Virket det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men nå var jo både Toro og Fredrick lederkolleger av meg, på Rimi Bjørndal.
(Begge var assistenter der, mener jeg huske, på den her tiden.
Så de var ikke vanlige ansatte liksom, da).
Så det ble liksom som at vi hadde noen slags ledermøter, (eller noe lignende), på T-banen der, da.
Og som at problemene, på Rimi Bjørndal, liksom fulgte med oss, på T-banen også, da.
Dette ble vel bare sånn, liksom.
For jeg regnet vel med at Toro og Fredrick også var interessert i de her temaene, da.
(Som var innen feltet ledelse, osv).
Siden de også jobbet som ledere, i Rimi, da.
Og vel satset på en karriere, som ledere, i Rimi.
(Sånn som det virket som, for meg, ihvertfall).
Og butikksjef Johan, han hadde aldri noe ledermøter, (eller noe lignende).
Og han ville ikke kommunisere engang, (sånn som jeg husker det).
Så fra han, så var det bare snakk om enveiskommunikasjon, da.
Og da stod jo jeg ofte igjen der, (utafor kontoret, på Rimi Bjørndal).
Med masse meninger og synspunkter, som jeg ikke fikk lov til å uttrykke, da.
Så når jeg da havna på T-banen, (etter jobben).
Så kom liksom alle de synspunktene mine, (som jeg ikke hadde fått lov til å forklare om, på jobben), fram, da.
Så jeg ble nok rimelig trakassert, av butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
(Vil jeg si).
Siden jeg ikke fikk lov å til å komme med mine synspunkter der engang.
Alt skulle liksom gå fra han, og til oss andre som jobbet der, da.
Og han ønsket ikke å høre hva vi andre som jobbet der, syntes om ditt og datt, i det hele tatt, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 118: Bedriftsfotball med IT-akademiet
Som jeg har skrevet litt om tidligere, i denne boken.
Så spilte jeg jo bedriftsfotball, for IT-akademiet.
I et par sesonger.
Den første sesongen som jeg spilte for dem.
(Som jeg kan huske nå, ihvertfall).
Det var vel høsten 2000, (mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken).
Men det er mulig at jeg også spilte noen kamper våren 2000.
(Uten at jeg husker det her helt sikkert, nå).
Men jeg husker fra en av de første kampene.
(Som vel må ha vært før jeg begynte på Rimi Kalbakken.
For jeg husker at jeg var i godt humør, vel).
At jeg sa til Magne Winnem.
(Som på den her tida jobba som foreleser, på IT-akademiet.
Og som var den som spurte meg, om jeg kunne være med å spille, på det her laget, da.
For de mangla folk, i begynnelsen, da).
At jeg skulle sende han en e-post, (om noe greier).
Når Magne Winnem spurte om jeg kunne ringe han, (eller noe sånt).
Like før jeg skulle kjøre hjem, (med Sierra-en min), etter kampen, (må det vel ha vært).
Og da ble Magne Winnem litt stiv i maska, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Magne Winnem, han var jo aldri på #blablabla.
Men han ringte meg ofte på mobilen min, da.
Og ‘babla’ om alt mulig i 10-20 minutter, liksom.
Men hvorfor han var så glad i å prate på mobil.
Men samtidig skydde skriftlig kommunikasjon, som e-post og irc.
Det veit jeg ikke.
Men det er nesten sånn at jeg lurer litt nå, på om Magne Winnem hadde noe å skjule.
(Hva vet jeg).
Hm.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første sesongen, så fikk jeg jo med Glenn Hesler, (Øystein Andersen sin gamle kamerat), med på å spille fotball, med IT-akademiet, da.
Og våren/sommeren 2001, (like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Langhus), så fikk jeg jo også Kjetil Furuset, (låseansvarlig på Rimi Langhus), med på å spille fotball, på det her laget, da.
Så jeg ble jo nesten som en slags stamme, i det her laget da, etterhvert.
(Kan man vel muligens si).
Noe som kanskje var litt rart.
For jeg hadde jo aldri hverken forelest eller studert, ved IT-akademiet.
(Selv om jeg kjente Magne Winnem, som jobba der, da).
Jeg har faktisk aldri vært på IT-akademiet engang.
(Selv om min fetter, Øystein Olsen.
Som jeg jo ansatte deltid, i kassa, på Rimi Langhus, sommeren 2001.
Siden vi hadde for få folk der, i sommerferien, da.
Visstnok hadde studert, på IT-akademiet, ifølge min søster Pia Ribsskog, ihvertfall.
Men ble aldri så kjent, med Øystein Olsen, at jeg prata noe særlig med han om de studiene, vel.
Jeg lurer på om de studiene hans var mislykkede.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Men jeg syntes at det var viktig, å ha noe å drive med, ved siden av jobben og, da.
For å få litt avveksling, liksom.
Jeg ville gjerne ha et liv liksom, da.
Og ikke bare drive med Rimi natt og dag da, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spilte vel de fleste kampene, for IT-akademiet, høsten 2000, våren 2001, høsten 2001 og våren 2002.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg spilte på det her laget, i et par år, da.
Og jeg var også med på noen treninger, med det her laget, på Vollsløkka, da.
(Når det gikk an å trene på gresset der, da).
Og en trening, den var faktisk i gymsalen, til en skole, som lå like bak Ingeniørhøyskolen der, (i Cort Adelers gate), hvor jeg seinere begynte å studere, da.
(Og da spilte jeg på lag, med Espen Tokerud, (som vel må ha vært foreleser, ved IT-akademiet), mener jeg å huske.
Og vi imponerte vel litt, tror jeg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For de spillerne på IT-akademiet, de var ikke så store, som de spillerne vi ofte møtte, når vi spilte kamper, da.
Så det var vanskelig å imponere ofte, (syntes jeg), når vi spilte bedriftsfotball-kamper, da.
For det var så mange ‘kjemper’, som vi spilte mot, da).
Så jeg følte meg litt hjemme faktisk, da jeg begynte å studere, på HiO IU, høsten 2002.
Siden jeg hadde vært og trent fotball, med IT-akademiet, i gymsalen, til den barneskolen, som var nabo, til HiO IU der, da.
(Uten at jeg vet hvordan Espen Tokerud fikk låne den gymsalen.
Men han hadde kanskje gått på den skolen, i Vika, som ‘snørris’, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg spilte ganske bra, i en kamp, mot Garden, (på Ekeberg vel).
(På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, vel).
Men farten min, den var ikke på topp, på den her tida, (etter kneskaden osv.), husker jeg.
Jeg husker at jeg fikk en pasning, og vendte, og løp mot Garden sitt mål, da.
Og jeg vendte meg om ganske raskt, så jeg fikk liksom et forsprang, på en ganske lav gardist, med lyst, krøllete hår, vel.
Men han gardisten, han var raskere enn meg, da.
(Siden jeg hadde litt dårlig kondis, osv., på den her tida, da.
For jeg fikk vel egentlig aldri trent meg opp helt igjen, etter den kneskaden, da.
For jeg fikk ikke trent så mye, ved siden av at jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.
For jeg hadde jo også en halvbror, Axel, som dro meg med på byen, ganske ofte, da.
Og David Hjort, (fra Rimi), han gjorde jo også det.
Så livet mitt var ganske hektisk, til tider, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da.
De samme årene som jeg jobbet, som butikksjef, da.
Og de to årene, som jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (før jeg ble butikksjef).
De hadde også vært slitsomme, da.
Med mye arbeidsoppgaver og mas, da).
Så jeg måtte ta en finte og, da.
Så jeg tråkka liksom på ballen, og løp videre igjen, da.
Og da falt han gardisten av, da.
Og så sentra jeg vel til en på laget mitt, da.
(Noe sånt).
Så i den kampen, så spilte jeg litt bra, tror jeg.
(Muligens siden at de fleste gardistene ikke var så store, som de en del år eldre ‘biffene’, som vi vanligvis pleide å spille mot, da).
Siden jeg hadde både en bra vending og en bra finte, på det samme, (og ganske lange), løpet, da.
Og en største gardistene.
Han skulle liksom ‘straffe’ meg da, etter det her.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Så han bare gikk rett inn i meg, (og liksom dulta til meg, med brystkassa da, var det vel).
(Mens ballen var langt unna, da).
For å markere seg, vel.
Eller for å true, kanskje.
(Noe sånt).
Så da må jeg nok ha spilt ganske bra, tror jeg.
Siden en sånn litt ‘pøbel-aktig’ gardist, (må man vel kalle han), reagerte på den måten, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også en annen kamp, på Ekeberg, hvor jeg spilte høyreback, vel.
(Mens Kjetil Furuseth, fra Rimi Langhus, var innbytter, vel).
Så tok jeg en finte, da jeg fikk en sentring, (fra venstreback-en vel), på høyreback-plassen der, da.
Og da, så stod jeg bare stille, da ballen kom, da.
For jeg hadde en motspiller ganske nærme, da.
Og da ble det som en finte da, (husker jeg).
For jeg var jo litt treig, (som fotballspiller), på den her tida.
Så jeg måtte nesten ta noen finter, nå og da, for å henge med, da.
Og da, så gikk ballen mellom beina mine, (langs bakken), da.
Og ballen liksom spratt i den venstre fotballstøvelen min, da.
Og så løp jeg etter ballen.
Men da skjønte ikke han på det andre laget noe, husker jeg.
For han trodde vel at jeg kom til å stoppe ballen, da.
Så han falt liksom av, da.
Og en annen gang, i den samme omgangen.
Da jeg hadde et løp, med ballen.
Så finta jeg skudd hele tida, mens jeg løp, da.
For å prøve å få bort han angriperen, da.
(Som da hadde blitt forsvarer).
Så det så nok ganske komisk ut, (for Kjetil Furuset og de andre på benken til IT-akademiet da), tror jeg.
Siden jeg tok så mange skuddfinter, (heter det vel), på det samme løpet, da.
Så han motspilleren, (på et lag som jeg ikke husker hva het nå), han tulla jeg fælt med, da.
(Må man vel si).
For han var vel ikke så utrolig bra teknisk da, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men han hadde kanskje ikke spilt så mye fotball, da.
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, når vi spilte et sted jeg ikke husker hva heter nå.
Så skulle vi spille mot McDonalds fs, husker jeg.
Og da, så spilte to lag, med noen cirka 15-16 år gamle jenter, vel.
(Som vel hadde fått pupper og det hele.
Og som kanskje var fra Oslo Vest, eller noe sånt, og så ganske pene ut, da).
De spilte en kamp på banen ved siden av der vi skulle spille, mot McDonalds, da.
Og da, så sa Espen Tokerud det, (husker jeg, at jeg overhørte).
(Til en annen på laget vårt, da).
At: ‘Nå var det mye rødt kjøtt, på begge baner’.
(Noe sånt).
Og uten at jeg skjønte helt poenget.
Eller, jeg skjønte jo at han kalte McDonalds for rødt kjøtt, da.
Siden hamburgere jo blir laget av oksekjøtt, (som er rødt kjøtt, i motsetning til for eksempel kylling, som er hvitt kjøtt), da.
Men de her 15-16-17 år gamle snuppene.
Hvorfor han kalte de for ‘rødt kjøtt’, det veit jeg ikke.
Men kanskje han mente at fittene deres var røde, da.
Hva vet jeg.
Noe sånt.
Og i den samme kampen, så ble Kjetil Furuset, (fra Rimi Langhus), løpt ned, (eller noe sånt), av en McDonalds-spiller, på cirka 150 kilo, (eller noe sånt da), husker jeg.
Og da ble jeg litt sinna, på han McDonalds-spilleren da, (husker jeg).
Så jeg kjefta vel litt på han, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig).
For jeg ville ikke at låseansvarlig Kjetil Furuset skulle bli skada, da.
For jeg hadde ikke lyst til å miste fridagene mine, på Rimi Langhus, liksom.
På grunn av sykemelding, fra Kjetil Furuset, da.
Så jeg oppførte meg litt myndig, da.
Uten å tenke meg om, kanskje.
For han McDonalds-spilleren, han var jo dobbelt så stor som meg cirka, da.
(For å si det sånn).
Men jeg var jo både butikksjef og i Heimevernet.
Så jeg følte meg kanskje litt myndig, da.
Og jeg var ganske selvsikker kanskje, da.
Så jeg prøvde å kjefte litt på han McDonalds-spilleren, da.
Som jo var mye større enn meg, og sikkert begynte å lure, da.
Hvis han ikke skjønte at jeg jobba som butikksjef, da.
Siden jeg oppførte meg ganske sjefete.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spilte også en del kamper i Valhall, (husker jeg).
Og den hallen, den var ganske ny, på den her tida, da.
Så vi syntes jo at det var gjevt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), å spille i Valhall, da.
(Som forresten ikke lå så langt unna Helsfyr der, hvor jeg jo hadde studert, på NHI, cirka ti år tidligere).
Og jeg husker det, at Kjetil Furuset, (var det vel).
Han gjorde et poeng av det, at ei fin dame, som hang utafor Valhall der, da vi dukka opp der, en av de første gangene.
At den blå fotballtrøya, som hu pene brunetta, i 18-20 års-alderen vel, hadde på seg.
Det var landslagstrøya til Frankrike, da.
(Mener jeg å huske at Kjetil Furuset sa, ihvertfall).
Men hvorfor hu dama liksom stod og venta på oss, (eller hva man skal kalle det), utafor Valhall der, det veit jeg ikke.
Men det finnes kanskje en forklaring.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe som frika meg ut litt.
Når det gjaldt den fotballen, med IT-akademiet.
Det var det, at han laglederen, Espen Tokerud.
Han pleide å sende oss på laget e-poster, da.
(Ihvertfall den første tida).
Og jeg husker at jeg leste en av de e-posten på den nye Grundig TV-en min, da.
For jeg hadde kobla PC-en til TV-en, da.
Og jeg hadde kanskje sett en South Park-episode, (som han Tosh pleide å sende, på irc), da.
På TV-en, da.
Også hadde jeg lagt merke til den e-posten, da.
(Eller, jeg prøvde vel å klare meg uten monitor en stund.
For å se hvordan det gikk, da.
For da slapp jeg å ha en monitor stående på stuebordet, da.
(Og jeg hadde trådløst tastatur og mus, da).
Og så brukte jeg bare TV-en som monitor da, liksom.
Men det var vel bare en kort periode, at jeg prøvde det.
Siden TV-en var litt uskarp, vel.
Og jeg begynte jo å studere IT, etterhvert.
Så da måtte jeg nesten ha en monitor, da).
Og da husker jeg, det.
At han Espen Tokerud, han pleide å skrive i e-postene.
At han forestilte seg det, at ‘Erik scorte på et hardt skudd’, (eller noe sånt).
(Noe i den duren).
Espen Tokerud, han fantaserte, om hva resultatet, i den neste kampen, ville bli, da.
Og hvem som scorte målene, da.
Og også hvordan de scorte dem, da.
Og da ble jeg litt frika ut, (husker jeg).
For da ble det sånn at jeg liksom måtte score, da.
Og jeg fikk vel kanskje ikke noen så mange målsjanser, i den neste kampen da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så det her med de ‘fantasi e-postene’, til han Espen Tokerud, det ble litt dumt da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
