johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Det første året, som jeg bodde, i Oslo. Så var jeg på 5-6 helgebesøk, hos bestemor Ågot, på Sand. En gang, så var Pia i Svelvik, (eller noe sånt). Så jeg kjeda meg, på lørdagskvelden. Og så gikk jeg bort til ‘narverne’, som satt utafor butikken, på Sand. Og der traff jeg Gry Johansen, (må det vel ha vært), fra Bergeråsen, (og som hadde jobba, på Buss-Burgeren, i Drammen, de siste månedene, (var det vel), som jeg jobba, på CC Storkjøp), som dro meg med på fest, i min fars tidligere leilighet, i Hellinga 7B. En i pop-gruppa Ingenting, bodde der da. Og man kunne vel fortsatt se, at vegg-til-vegg-teppet, var brent, etter at jeg skulle jage bort en tordivel der, cirka ti år tidligere, (da jeg var 9-10 år). Han Ingenting-karen, han fortalte om at folk i Vestfossen, (var det vel), hadde dansa oppå bordene, da Ingenting spilte hiten sin ‘Apeegg’. (Noe sånt). Jeg satt på Depeche Mode-sangen ‘Waiting for the Night’, fra det nye Depeche Mode-albumet, (som jeg hadde kjøpt på kassett, og hadde i walkman-en min vel), og da sovna, (eller ‘sovna’), alle festdeltagerne, så jeg gikk ‘hjem’, til ‘Ågot-huset’, da

    ny beboer hellinga 7 b

    https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10151095234251898&set=o.266282843489204&type=3&theater

    PS.

    Det er noen som tror at ‘Apeegg’ er en sang med Plumbo, men det er feil.

    ‘Apeegg’ er en sang, med ‘Berger-Ingenting’, fra begynnelsen av 80-tallet.

    (Jeg husker at disse ‘Berger-Ingenting-gutta’, spilte denne sangen, i gymsalen, på Berger skole, mens jeg gikk i 4. klasse, (eller noe sånt)).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    apeegg ikke plumbo

    http://www.youtube.com/watch?v=fVBKBgrwl7w

    PS 3.

    Enda mer om dette:

    hellinga 7b dt

    http://forbruker.dt.no/eiendomsbasen/turnover?id=5306848

  • Min Bok 5 – Kapittel 194: Colors

    Det var også sånn, rundt årtusenskiftet.

    At David Hjort, sa til meg det.

    (Muligens etter at han ble sammen med Melina Jørgensen, i 2002).

    At: ‘Ser du at jeg har opereret bort den føflekken jeg hadde ved siden av nesa’.

    Noe sånt.

    Men det syntes jeg at ble litt for personlig, (husker jeg).

    Så da svarte jeg ikke noe.

    (Eller jeg svarte vel muligens bare ‘nei’.

    Siden jeg vel ikke husket alle detaljene, i trynet, til David Hjort, i hue, liksom.

    For jeg kjente han ikke så godt, liksom.

    Dette var egentlig bare en Rimi Bjørndal-kollega, (som ofte dro meg med ut på byen og så videre), for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang rundt årtusenskiftet, (må det vel ha vært).

    Så dro Pia med Axel og meg, ned til Aker Brygge, for å spise pizza, på Peppes Pizza, (husker jeg).

    Men jeg husker dette som en ikke så veldig hyggelig kveld, (må jeg vel si).

    Pia er liksom ikke noe hyggelig og vennlig, synes jeg.

    Så dette ble ikke en hyggelig kveld.

    Og Axel er også ganske upersonlig.

    Så det er nesten som at Axel og Pia mangler personlighet, (må man vel si).

    Når jeg tenker på denne pizza-kvelden nå.

    Så tenker jeg også på den gangen, som Pia ville at henne, Glenn Hesler og meg, skulle dra, på ‘Ungbo-festlighet’, til Bowlinga, på Strømmen Storsenter.

    Det ble nesten som noe mekanisk over det, vil jeg si.

    Det var ikke som at Pia egentlig hadde lyst, til å gjøre dette, (må man vel si).

    Det var ikke det, at disse tingene, som Pia dro meg med på.

    Som å spise pizza på Aker Brygge og spille biljard på Strømmen Storsenter.

    Som jo er ganske Vanlige ting, som kunne være litt artig og morsomt.

    Hvis man hadde gjort det, sammen med litt karismatiske og hyggelige folk, da.

    Men det var det ikke, synes jeg.

    Så man kan kanskje si, at Axel og Pia, de mangler litt karisma, da.

    Det er liksom sånn, at det er hyggeligere å sitte aleine hjemme, foran PC-en, enn å tilbringe tid, sammen med Pia og Axel.

    (Må man vel nesten si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg kjøpte meg en bruktbil, å ha, mens jeg jobba som butikksjef.

    (Noe jeg jo ikke hadde planlagt å jobbe med, resten av livet.

    Så jeg tenkte vel at en bruktbil var greit nok.

    For man fikk mellom tusen og femtenhundre kroner, (skattefritt), i kjøregodtgjørelse, i måneden, som Rimi-butikksjef.

    Så da tenkte jeg det, at jeg burde ha bil.

    Selv om Liv fra Rimi Karlsrud, (var det vel), sa til meg det, (like etter at jeg ble butikksjef), at det var mange Rimi-butikksjefer som ikke hadde bil, men som likevel fylte ut kjøregodtgjørelse-skjemaene til Rimi, og fikk utbetalt disse pengene.

    Så dette med kjøregodtgjørelsen, til Rimi.

    Det var noe som noe snusk da, (må man vel si).

    Det var et system, som gikk ut på, at Rimis butikksjefer, måtte lyve, da.

    Og finne opp reiser, i øst og vest.

    For å få noen skattefrie frynsegode-kroner, da.

    Så dette systemet var litt uverdige, (må man vel si), for ‘ordentlige’ folk.

    Så ordentlig folk og Rimi-jobber, de gikk kanskje ikke så bra sammen, da.

    Det er mulig).

    Så sa Pia noe sånt, som at jeg burde ha kjøpt en ny pickup, (til cirka hundre tusen kroner),  hvis jeg husker det riktig.

    Men hvor fikk Pia dette fra?

    Skjønte hun at Rimi bare var en ‘nødjobb-karriære’ for meg?

    Hvordan ble Pia, som ikke hadde lappen og bil selv, ekspert på bilkjøp?

    Dette undret meg litt, husker jeg.

    Jeg hadde jo allerede tenkt ut hvordan jeg skulle gjøre dette.

    Jeg luftet det litt med Magne Winnem.

    Men jeg tenkte ikke på å drøfte bilkjøpene mine, med Pia.

    For at Pia hadde så god greie på å kjøpe bil, det var ukjent for meg, da.

    Så jeg kjenner egentlig ikke Pia så bra, (må man vel si).

    Siden det virker som at hu har mange sider, som er ukjente for meg, da.

    Men Pia og meg, vi har bodd på ulike steder, under oppveksten.

    Selv om vi er helsøsken.

    Man må vel nesten si at Pia bodde på fosterhjem, da hu bodde hos Haldis.

    Eller, Haldis, hu var jo min fars nye samboer, liksom.

    Og Pia bodde hos mora mi og min fars nye samboer.

    Mens jeg bodde alene, (på Bergeråsen), da.

    Så Pia og jeg, vi er egentlig i to forskjellige familier.

    Jeg er i min fars gamle familie.

    (Som han har flytta fra, må man vel si).

    Og Pia er i min fars nye familie.

    Eller, hu var ihvertfall i min fars nye familie.

    Men man kan vel ikke si det, at jeg selv, noen gang har vært i min fars nye familie.

    Jeg har ihvertfall aldri bodd i ‘Haldis-huset’, da.

    For å si det sånn.

    Med unntak av en eneste natt, vel.

    Men da sov jeg i senga til Christell, (av en eller annen grunn).

    Og der klinte jeg jo med Christell en gang, og.

    Så jeg er kanskje mer som Christell sin ekskjæreste.

    Enn som hennes bror.

    Og Pia er som Christell sin søster, da.

    Så Pia blir kanskje mer som en slektning, av min ekskjæreste, da.

    Enn som min søster.

    Det er ihvertfall veldig komplisert, må jeg si.

    Så det er kanskje derfor at Christell sa til meg, i begravelsen til bestemor Ågot.

    At jeg ikke har så mye familie igjen.

    Siden bestemor Ågot og mora mi, (og muligens bestemor Ingeborg), var de eneste jeg hadde, av ordentlige slektninger, da.

    Noe sånt.

    Det er ihvertfall veldig komplisert da, må man vel si.

    Er Pia søsteren min ekskjæreste.

    Eller er hun min søster.

    Hun er ihvertfall ikke som en søster, som man har vokst opp sammen med, under hele oppveksten.

    Så det er nok kanskje derfor, at jeg ikke kjenner, alle sidene, til Pia, da.

    Så selv om Pia er søsteren min, så kjenner jeg ikke henne så godt, liksom.

    Så derfor har jeg kanskje vært litt stille, når jeg har hengt sammen med Pia, det året jeg gikk på skole, i Drammen, (skoleåret 1988/89), osv.

    Fordi jeg kjente ikke Pia så bra.

    Selv om hu var søstera mi.

    Og jeg syntes vel kanskje det, at jeg burde kjenne søstera mi, da.

    Så derfor, så var det vel, at jeg hang en del sammen med henne, (og vennene hennes), uten å gjøre så mye ut av meg, (på Cafe Lyche osv.), det året jeg gikk på skole i Drammen.

    Fordi at jeg prøvde å bli kjent med søstera mi.

    Siden søsteren min og meg, ble skilt fra hverandre, og vokste opp på forskjellige steder, under den siste delen, av oppveksten vår, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han sa en gang til meg det, (rundt årtusenskiftet en gang vel).

    At nå begynte jeg å komme såpass opp i åra.

    Uten å funnet meg noen dame.

    Så jeg måtte vel muligens begynne å se på ‘bruktmarkedet’, sa han.

    Men hva Magne Winnem mente med bruktmarkedet.

    Det er jeg ikke helt sikker på.

    Men han mente vel kanskje det, at jeg måtte finne meg ei dame, som hadde unger, fra et tidligere forhold, da.

    Noe sånt.

    Men denne ‘bruktmarked-pratinga’, fra Magne Winnem, den syntes jeg at ble litt ekkel, (husker jeg).

    Jeg var jo på date, flere ganger i året, med damer i 20-årene, som jeg først ble kjent med, på forskjellige chat-er, på internett.

    Så jeg hadde ikke gitt opp håpet, når det gjaldt å finne meg en pen og grei dame, i 20-årene, liksom.

    Jeg var jo på date med damer, som Cathiz fra #sol.20ognoe, litteratur-studinna og Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne).

    Og dette var alle tre pene blondinner, (som var min favoritt-dametype, må jeg vel si), som var i cirka gifteferdig alder da, (må man vel si).

    (Hvis ikke litteratur-studentina var brunette, da.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Så jeg var ikke så langt unna å finne ei pen dame, liksom.

    (Syntes jeg selv, ihvertfall).

    Og det å ha noen andres snørr-unger flyende rundt meg, hele tida.

    Det var ikke min drøm, akkurat.

    Så å finne meg ei dame med unger.

    Det var ikke noe jeg var så interessert i, (for å si det sånn).

    Og hvor dette ‘bruktmarkedet’, til Magne Winnem, var hen.

    Det veit jeg ikke, heller.

    (Og det var jeg heller ikke så interessert i å finne ut.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, rundt årtusenskiftet, en gang.

    At Pia en gang sa til meg det.

    (En gang, som jeg var på besøk hos henne.

    Det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata).

    At hvis jeg fikk telefonnummeret, av ei dame, på byen.

    Så burde jeg vente en del dager, før jeg ringte henne.

    Og det var alt Pia sa.

    Så hu sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.

    Hvorfor sa Pia dette, lurte jeg.

    Var Pia i noen slags undergrunn, som tullet med damene, som jeg sjekket opp, på byen, (lurte jeg).

    Noe sånt.

    Så jeg svarte ikke noe, da Pia snakka om det her ‘vente med å ringe’-greiene, da.

    For å si det sånn.

    For da ble jeg litt paff, husker jeg.

    For Pia smilte vel nesten litt, da hu sa det her.

    Så hu var litt lur og hemmelighetsfull da, (må man vel si).

    Så jeg begynte vel å lure på om noe var galt, antagelig.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og for å prøve å forklare mer.

    Så var det vel nesten noe japansk, over disse folk, som jeg hang sammen med, inne i Oslo.

    Magne Winnem, han lånte meg jo bøker, skrevet av japanske forretningsmenn, (husker jeg), på den tida, som han bodde, over Rimi Nylænde, (hvor jeg senere ble butikksjef), på begynnelsen av 90-tallet.

    Og Glenn Hesler, han kalte seg jo ‘Kazuya’, på irc.

    Og det er vel et japansk nick.

    Det sammen med tremenningen min, (som var adoptert fra Sør Korea), nemlig Øystein Andersen.

    Han kalte seg jo ‘Heihachi’, på irc.

    Og Axel, han trente jo karate, som gutt.

    Det sammen med hu tøffe venninna, til Laila Johansen, (fra Skøyen), hu trente også karate, (mener jeg å huske).

    Og Pia har vel kanskje en slags japansk personlighet.

    Hu er vel kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp, osv.

    Og det samme med Axel og Magne Winnem.

    Og dette kan vel sies om Glenn Hesler og Øystein Andersen og.

    At de alle har disse egenskapene, som jeg nevnte ovenfor.

    At de alle har en kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp personlighet, da.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Så det kan være at alle disse er i Yakuza-en, (eller noe sånt), har jeg tenkt nå.

    Det var ihvertfall på grunn av at disse folka, som jeg kjente, i Oslo, var så kjedelige, tørre, alvorlige, kyniske, morske og ordknappe.

    At jeg syntes at det ble som en befrielse, når jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på internett.

    (Da Magne Winnem dro meg med til datasalen, på BI, våren 1996, var det vel).

    Da ble jeg internett-frelst, må jeg si.

    For da tenkte jeg nok det, at kanskje det fantes noen mer norske, (eller vestlige), folk, på nettet.

    Sånn at jeg fikk litt ferie, fra alle disse japsene, liksom.

    Noe jeg trengte.

    For jeg ble trist og deprimert, av å bare kjenne japser, da.

    Så derfor var det at jeg hadde så lyst til å få meg internett.

    Etter at jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på nettet.

    For da ble det som med kontakttelefonen, på 80-tallet, (tenkte jeg).

    For der kunne jeg også chatte med norske folk, da.

    Og slippe litt bort fra japsene liksom, under oppveksten min, (da jeg bodde aleine), på Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte ikke på disse folka, som jeg nevnte ovenfor, som japser liksom, på den tida, som jeg bodde, i Norge.

    Det var bare noe jeg tenkte på nå i dag, (her i England), egentlig.

    (Når jeg slappa av litt her nå, siden jeg ikke har internett, osv).

    Men Haldis, hu ga jo Pia, Christell og meg, noen japanske joggedresser, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    (Noen svarte og hvite joggedresser, med noen japanske tegn på vel).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.

    Og jeg syntes det ble litt vel mye, å gå med en sånn fargesterk joggedress, på ungdomsskolen.

    Så jeg brukte bare jakka litt, noen ganger, (det første året), på videregående.

    (For jeg så at ei i klassen min, gikk med en sånn jakke.

    Ei fra Sande, vel).

    Men de var veldig japanske, (må jeg si), de joggedressene.

    Som Pia, Christell og jeg, fikk av Haldis, en gang, som hu hadde vært i Syden, (eller noe sånt), vel.

    Og en annen gang, som Haldis hadde vært i Syden, (eller noe), så fikk jo Pia, Christell og meg, en lyseblå dunjakke, (av samme merke og modell), alle tre.

    Mens faren min, fikk en oransje dunjakke, (av samme merke og modell).

    Så dette kan kanskje ha vært noe med underverden, (tenker jeg nå).

    Sean Penn spiller jo i en film, som heter ‘Colors’.

    Som min stefar Arne Thomassen, satt og så, sammen med meg, på Canal +, en kveld, det året, som jeg leide et rom av han og Metter Holter, inne i Oslo, (husker jeg).

    Så farger, det er noe gjeng- eller underverden-koder da, (tror jeg).

    Så kanskje disse plaggene, som Haldis ga til faren min, søstera mi, Christell og meg.

    Var noe slags underverden eller gjeng-koder, som i filmen Colors da, (tenker jeg nå).

    Hvem vet.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Christell var forresten også litt japansk, den gangen, som Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen dukka opp, på Bergeråsen.

    (Mens vi fortsatt gikk på barneskolen, vel).

    Og jeg sparka Christell i magan, (i panikk omtrent, må man vel si), for å prøve å få Christell og Pia, til å forstå, at disse to kara, var uvennene mine, fra Sand, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Og da falt Christell liksom sammen, og holdt seg på magen, i smerte.

    Men hu sa ikke en lyd, da.

    Så hu var nesten litt som en samurai eller ninja, eller noe sånt, da.

    (Litt ihvertfall).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 191: Mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Jeg jobba jo som butikkleder, i Rimi, fra 1994 til 2004.


    Altså i ti år, da.


    Og en viktig del av jobben, det var å bekjempe svinn, da.


    Svinnet burde ikke være på mer enn en prosent av omsetningen.


    For hvis svinnet var noe særlig høyere, så var det ikke så enkelt, å få butikken, til å gå med overskudd, da.


    (Selv om det vel kunne hende.


    Det var ikke umulig å få butikken til å gå med overskudd, selv om man hadde to prosent svinn, (for eksempel).


    Men da burde ting som utgifter til lønninger og reparasjoner og så videre, ligge lavt, da.


    For å si det sånn.


    Selv om det også var disse hemmelige rabattene, som for eksempel butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, nevnte, (på den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998), da.


    Så egentlig, så var budsjett-møtene, (i Rimi), mellom butikksjefene og distriktsjefen, som noe tullball, (mer eller mindre, ihvertfall).


    For Rimi, de fikk jo rabatter, fra leverandørene, siden det var et så stort firma.


    Men disse rabattene, de ble holdt skjult, for butikksjefene, da.


    Så da ble det vel kanskje litt vanskelig, (må man vel si), å ta disse budsjett-møtene helt på alvor, da.

    For å si det sånn).



    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.


    Broren min Axel, han gikk jo på kokkeskole, på den tida, som jeg flytta, til St. Hanshaugen.


    (Og han hjalp meg jo til og med med flyttinga.


    Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, av denne boken).


    Og etterhvert, (når det begynte å nærme seg årtusenskiftet, må det vel ha vært), så begynte jo Axel, å jobbe som kokk, på restauranten Oskar Braaten, på Torshov.


    Under sin danske sjef, (som han også delte leilighet med, de føste årene, etter at han flytta hjemmefra, var det vel), Peter Mejlhus, (som var restaurantsjef), da.


    Og som kokk, på restauranten Oskar Braaten.


    Så hadde Axel ansvaret for regnskapet, for kjøkkenet, på utestedet, da.


    (Fortalte han meg en gang.


    Rundt årtusenskiftet, en gang, må det vel ha vært).


    Og det som jeg husker best, fra det Axel fortalte.


    Det var at han aldri hadde noe svinn.


    (Forklarte han, da).


    Og dette undret meg litt, husker jeg.


    For hvordan kunne dette være mulig, liksom?


    Havnet for eksempel alle matrestene oppi en slags ragu-rett, (en type rett, som vi noen ganger fikk servert, under førstegangstjenesten, på Terningmoen, husker jeg), som ble solgt som dagens rett?


    Med både fiskerester og kjøttrester, (og så videre), oppi gryta?


    Hm.


    Hva vet jeg.


    Dette lurer jeg vel litt på enda, hvis jeg skal være ærlig.


    Men nå har jo ikke jeg jobbet noe, i restaurant-bransjen, da.


    Jeg har jo bare jobbet, i matbutikker, for det meste.


    Så jeg kan ikke si noe om, hva som er vanlig å ha, av svinn, i kroer og sånt, da.


    Det har jeg ikke noe særlig kunnskaper om, dessverre.


    For å si det sånn.


    Så sånn er det.


    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.


    En annen ting som jeg kom på nå.

    Når det gjaldt Axel.

    Det var at en jul, da jeg hadde den svarte Sierra-en min, (mener jeg å huske).

    (En bil som jeg jo hadde, fra slutten av 1998 og som jeg avskiltet, like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002, var det vel).

    Så fikk Axel meg, til å kjøre oppom restauranten Oskar Braaten, på Torshov, (husker jeg), på et tidspunkt, som denne restauranten, var stengt, vel.

    (Så dette kan vel kanskje ha vært om kvelden.

    På enten en hverdag eller en søndag.

    Noe sånt).

    Axel fikk meg til å parkere, like ved restauranten han jobba, (på Torshov), da.

    Og så låste han seg inn, i restauranten.

    (Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

    Og så henta Axel et kniv-sett, (som bestod av ganske store kjøttkniver og sånn), da.

    Som han ville gi i julegave, til søstera vår Pia, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg vet ikke om det ble noe av, at Axel ga dette kniv-settet, i julegave, til Pia.

    Men jeg mener ihvertfall å huske, at Axel visste meg et sånt kniv-sett, da.

    (Og prata om å gi dette kniv-settet, i julegave, til Pia.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Etter at han fikk meg til å kjøre han opp, til restauranten han jobba på, (på Torshov), da.

    En gang, som han var på besøk hos meg, på St. Hanshaugen, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også sånn, at Axel sin danske sjef Peter.

    Han pleide å gå ut en del, på utestedet Belfry, i Lille Grensen, (husker jeg).

    Og en eller to ganger.

    Så dro Axel meg med, for å drikke sammen med Peter, på Belfry, da.

    (Dette må vel ha vært rundt årtusenskiftet, vil jeg tippe på.

    Noe sånt.

    Og på en, (eller om det var flere), lørdagskvelder, vel.

    Siden jeg jo jobba som butikksjef, på den her tida.

    Så var lørdagene omtrent den eneste dagen, som jeg kunne drikke og feste, da.

    Siden jeg hadde fri på søndagene, da).

    Og Peter, (som vel heter Mejlhus, til etternavn, mener jeg å ha sett, på nettet).

    Han husker jeg at stod og spilte biljard, i et rom ganske langt inne, (i kjelleren), på Belfry, da.

    (En eller annen lørdagskveld, vel).

    Og Peter han hadde også ei dame der, (husker jeg).

    Og hu var vel muligens engelsk, (hvis jeg skjønte det riktig).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare Axel, som dro meg med, til Belfry.

    (Som forresten er en pub, som vel nesten kunne ha vært i England, og hvor mange av stamgjestene vel er britiske).

    David Hjort, han dro meg også med, til Belfry, en gang.

    En sommer, rundt årtusenskiftet, (må det vel ha vært), da hans lillebror, fra Danmark, var på besøk, i Norge, (husker jeg).

    David Hjort, han gjorde et poeng av det, at damene i kjelleren på Belfry, hadde kikket beundrende, på hans unge lillebror, (husker jeg).

    Som på den her tida, bare var 15-16 år, (eller noe sånt), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg husker, hvor gammel som David Hjort sin lillebror var.

    Det var fordi, at David Hjort spurte meg, (før lillebroren dro på ferie, til Norge, da).

    Om lillebroren hans, kunne få jobbe litt, (med å stable varer og sånn), på Rimi Nylænde, (hvor jeg jo jobbet som butikksjef, på den her tida).

    Jeg sa at det var greit.

    For dette var jo i sommerferien.

    Og da ville det vel vært greit, å hatt en ekstra ferie-vikar, (tenkte vel jeg).

    Men når det gjaldt medarbeidere.

    Så var det forskjell, på om de var over eller under atten år, da.

    For de som var over atten år, de måtte også lære å sitte i kassa, da.

    Men de som var under atten år, de fikk ikke opplæring, i kassa, da.

    Siden at medarbeiderne, måtte være over atten år, for å ha lov til å sitte i kassa, og selge øl, da.

    Og at David Hjort sin danske lillebror.

    (På 15-16 år).

    Jobba noen vakter, med å stable varer, en sommer rundt årtusenskiftet.

    Det ble vel bare som noe morsomt, tenkte vel jeg.

    Så jeg sa at det var greit, da.

    Men da denne ‘drengen’ dukket opp, i Norge.

    Så hørte jeg ikke noe mer, om at denne ‘danske dreng’, ønsket å jobbe noe, (på Rimi Nylænde), da.

    Så hva som egentlig skjedde, siden broren til David Hjort ikke skulle jobbe, på Rimi Nylænde, likevel.

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet vel antagelig David Hjort.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette med at lillebroren til David Hjort skulle jobbe.

    Det ble vel kanskje litt rart.

    Siden jeg jo hadde spurt min egen lillebror, (nemlig Axel).

    Om han hadde mulighet til å jobbe noe, på Rimi Nylænde, sommeren før, (var det vel).

    Men det ville ikke Axel, da.

    Siden han ikke hadde lyst til å sitte i kassa, (men bare ønsket å jobbe med å stable varer), da.

    (Noe jeg vel muligens har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg turte ikke å ansette Axel, på Rimi Nylænde, da.

    Siden han ikke ville sitte i kassa, (enda han var over atten år), da.

    (Sommeren 1999, må vel det her ha vært.

    Og Axel ble jo født høsten 1978.

    Så han var vel 20 år gammel, sommeren 1999, da.

    Noe sånt).

    Og jeg forestilte meg vel det, (på den her tida), at Axel muligens ville ta det ille opp.

    Hvis David Hjort sin lillebror, hadde fått lov til å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Og sluppet å sitte i kassa, da.

    (Siden han var under atten år.

    Og ikke hadde lov, til å sitte, i kassa, da.

    Men jeg var ikke sikker på, om Axel kom til å skjønne dette.

    Eller om han kanskje ikke ønsket å skjønne det.

    At folk som er under atten år, ikke har lov, til å sitte, i kassa).

    Men jeg syntes ikke at jeg kunne styre Rimi Nylænde, etter hva Axel syntes, liksom.

    For Magne Winnem, han sa jo det, (like etter at han ansatte meg, på Rimi Munkelia, i jule-permen min, fra førstegangstjenesten, i 1992).

    At i Rimi, så skulle alle liksom kunne jobbe med alt, da.

    Så jeg kunne nesten ikke ha en 20-åring, (nemlig Axel), i butikken, som ikke ville sitte i kassa da, (syntes jeg).

    Selv om det var snakk om broren min, da.

    For da hadde jeg nok muligens fått sparken, (av sjefene oppover i systemet, i Rimi), mistenkte jeg.

    Noe sånt).

    Så jeg sa at det var greit, at David Hjort sin lillebror, jobba litt, med å stable varer, sommeren år 2000 da, (må det vel ha vært).

    Men David Hjort sin lillebror, han dukka altså ikke opp, på Rimi Nylænde, for å jobbe, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg skrev om ovenfor, så hendte det, noen ganger, at folk som Axel og David Hjort, dro meg med, til puben Belfry, (i Lille Grensen), rundt årtusenskiftet.

    Men Belfry, det var egentlig ‘mitt’ utested, da.

    (Syntes jeg, ihvertfall).

    For jeg holdt jo med Everton.

    Og jeg hadde ikke så mye penger, de årene som jeg bodde, i Oslo.

    (Før mora mi døde, i 1999, og jeg fikk drøye hundre tusen, etter henne.

    Siden hu hadde hatt en slags livsforsikring, da.

    Og da kjøpte jeg meg blant annet parabolantenne, husker jeg).

    For der jeg bodde, (i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen), så var det et litt gammeldags antenneanlegg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg fikk vel bare inn cirka 8-10 TV-kanaler der.

    (Noe sånt).

    Så før jeg fikk meg parabolantenne, så hadde jeg altså ikke mulighet, til å få inn kanaler, som viste engelsk fotball, da.

    Så det hendte en gang i blant.

    Hvis Everton sine kamper, ble visst, på Sky Channel, (eller Canal+, for eksempel).

    (På søndager oftest, vel.

    Siden jeg jo hadde fri, fra jobben min, på søndager, da).

    At jeg dro til puben Belfry, (og seinere også til Sportsbaren, i Rosenkrantzgata vel, da dette utestedet dukket opp, seinere på 90-tallet), da.

    For å se på disse TV-sendte Everton-kampene, da.

    Jeg husker for eksempel at jeg så en kamp, mellom Everton og Manchester United, på Belfry.

    Og det var etter at Everton hadde kjøpt spillere, som Dacourt og Materazzi, og så videre, da.

    (Dette var vel muligens en av Walter Smith sine første kamper, som Everton-manager.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Og han hadde brukt cirka 20 millioner pund, (var det vel), på spillere.

    Før denne sesongen, da.

    Så det var en litt optimistisk stemning, (vil jeg tippe på i hvertfall), blant de som holdt med Everton, på den her tiden, da.

    Siden Walter Smith liksom drev og bygget opp et nytt og spennende lag, (med en del nye profiler da), må man vel si.

    Og jeg sjekket på Wikipedia nå.

    Og Materazzi, han spilte visst bare i Everton, sesongen 1998/99.

    Så denne nevnte Everton-kampen, den var vel antagelig en av de første kampene, i den sesongen, som startet høsten 1998, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Og jeg husker at jeg sa, på #quiz-show, (på irc), etter å ha sett denne nevnte kampen, på Belfry, at jeg trodde det, at dette Everton-llaget, (som var et relativt nytt lag, må man vel si, på den her tiden), kom til å bli bedre, når de ble litt mer samspilte.

    Men da lo #quiz-show-op SirSirSir av meg, (husker jeg).

    Og syntes at dette, som jeg hadde sagt, var ustyrtelig morsomt, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde kanskje drukket noen halvlitere, mens jeg så på, denne fotballkampen.

    Det er mulig.

    Og det var kanskje en stund, (før det her), siden jeg hadde sett Everton spille, på TV.

    Det var kanskje ikke siden Everton vant FA-cupen, året 1995.

    (Mens jeg fortsatt bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    En tid som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    For da husker jeg at jeg så Everton-spilleren Daniel Amokachi score to mål, mot Tottenham.

    Og at Paul Rideout, (var det vel), scorte vinnermålet, mot Manchester United, i finalen.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så jeg var kanskje litt oppglødd, da.

    Over å ha endelig få sett Everton spille, i en TV-kamp, igjen.

    For da jeg vokste opp, på 70- og 80-tallet.

    Så ble jo de TV-sendte Everton-kampene som oftest visst på NRK.

    Som jo er en kanal, som omtrent alle, i Norge, har.

    Så jeg savnet det litt, på 90-tallet.

    (For å være ærlig).

    At NRK, slutta å vise tippekamper, fra den øverste divisjonen, i England, da.

    Jeg fikk jo Canal+ etterhvert.

    (Etter at jeg fikk de pengene, fra livsforsikringen til mora mi).

    Men jeg husker det, at jeg syntes, at det ble noe litt sterilt over å se disse fotballkampene, i digitalt format, (hjemme i den ganske lille Rimi-leiligheten min), da.

    Og jeg syntes også at fotballkommentatorene, på Canal+, var litt kjedelige, (å høre på), husker jeg.

    Hvis ikke det bare var meg, som var mer stressa, rundt årtusenskiftet, enn det jeg hadde vært, på 70- og 80-tallet, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 190: Enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.

    Så var det sånn, (husker jeg), at Sølvi Berget, som jobba som assisterende butikksjef der.

    Hu kalte meg for ‘far’, (husker jeg).

    Enda hu var jo eldre enn meg, og hadde sønner i 18-20-åra, osv.

    Så det var som noe veldig rart for meg, (husker jeg).
    For det har jeg aldri hørt hverken før eller siden, at noen kaller sjefen sin, (som de ikke er i slekt med), for far.
    Så jeg undret meg over hvordan kultur som Sølvi Berget hadde da, (husker jeg).
    Men jeg spurte henne ikke.

    For hu hadde jo rykte på seg, for å sykmelde seg mye, da.
    Så jeg ville jo ikke risikere at hu sykmeldte seg igjen, da.
    For sånn som jeg skjønte det, så var hu Sølvi Berget ganske skjør, (eller følsom liksom), da.
    Og hvis hu hadde sykmeldt seg, så måtte jeg jo antagelig ha jobba hennes vakter og.
    Og det ville jeg jo helst ikke risikere, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på. 


    Men men.
    Søvli Berget sin yngste sønn, (er han vel), Trond Berget.

    Han jobba fremdeles på Rimi Langhus, da jeg begynte å jobbe der igjen, (som låseansvarlig), våren 2003, (husker jeg).

    Men han begynte å jobbe som bygningsarbeider, (eller noe sånt), vel.

    Og han slutta, på Rimi Langhus, like etter at jeg begynte der igjen, da.

    (Noe sånt).

    Og en sommer.

    (Det må vel ha vært sommeren 2003 eller sommeren 2004).

    Så dukka Trond Berget opp, (som kunde), på Rimi Langhus, (husker jeg).

    (Mens jeg stod i melke eller brød-avdelingen der, vel).

    Og så visste han meg en tatovering, som han hadde fått seg, rundt overarmen, vel.

    (En slags tatovering, som kalles keltisk bånd, (eller noe sånt), tror jeg.

    For det mener jeg å ha lest om, i en avis, (eller noe sånt), vel).

    Og så sa Trond Berget: ‘Se her, det er tribal’, (eller noe sånt), om tatoveringen sin, da.

    (Noe sånt).

    Som at dette var noe symbolsk nesten da, (fikk jeg inntrykk av).

    (Noe sånt).

    Enda Trond Berget jo ikke hadde rødt hår, (som vel kelterne hadde).

    Men han hadde lyst, krøllete hår, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hva Trond Berget egentlig mente, da han visste meg den nye tatoveringen sin.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Trond Berget, han flytta forresten hjemmefra, og fikk seg ei samboer-dame, (som var noen år eldre enn han selv vel), mens han fortsatt bare var tenåring.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Langhus, så var det forresten også et rart personalmøte, (må man vel kalle det), like før jeg sluttet å jobbe, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).

    Dette var et slags kurs, (for butikkmedarbeidere), som jeg hadde lært å holde, på et butikksjefmøte, som var på Sagene samfunnshus, våren 2002.

    Og det gikk på å finne noen ting, som butikken, kunne bli bedre på, da.

    Og da, så satt assisterende butikksjef Sølvi Berget.

    Og hu deltids-kassadama Ingunn, (som hadde gått i samme klasse som fotballspilleren Martin Andresen, som jeg vel har nevnt, i et tidligere kapittel).

    De satt, sammen med en del andre folk, (som vel må ha inkludert Sølvi Berget sin sønn, Trond Berget), inne på røykerommet, (som var et siderom, til spiserommet), under hele personalmøtet.

    Så disse ville liksom ikke delta, på personalmøtet, (som var på spiserommet), da.

    For de kunne vel vanskelig få med seg, alt som ble sagt, inne på røykerommet der.

    Og de bidro ihvertfall ikke, med å si noe, under dette personalmøtet, da.

    Og hvorfor de bare satt, inne på røykerommet der, under hele dette personalmøtet.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde nettopp vært sykmeldt, i to-tre måneder.

    På grunn av problemene på Rimi Kalbakken, (som jeg har skrevet om tidligere).

    Og jeg hadde bare noen dager eller uker igjen, av tiden min som butikksjef, i Rimi, da.

    (Siden jeg skulle begynne å studere).

    Så jeg lot dette passere.

    For det var vanskelig for meg, å gjøre noe med dette, siden det var snakk om en klikk, på 5-6 medarbeidere, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på rundt den tida, som jeg slutta, som butikksjef.

    Så prata jeg med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på telefonen, (husker jeg).

    Og da begynte Anne-Katrine Skodvin, å spørre, om hva jeg syntes om Sølvi Berget, som en eventuell ny butikksjef.

    Og da svarte jeg bare ‘nei’, (husker jeg).

    For Sølvi Berget, hu var jo livredd, (eller ihvertfall redd, må man vel si), for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og assistent Sølvi Berget.

    Hu hadde jo omtrent begått myteri, (må man vel kalle det), på det personalmøtet, som jeg skrev om ovenfor.

    Så jeg trodde ikke at det ville funke, med Sølvi Berget, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Så derfor jeg sa ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om hva jeg mente, (om Sølvi Berget som butikksjef), da.

    For jeg var redd for at det ville fungere dårlig, da.

    For jeg forestilte meg at assistent Sølvi Berget muligens ville ha fått med seg hele butikken, på å begå noe slags myteri, da.

    (Siden Sølvi Berget ikke bare var leder.

    Men hu hadde også god kontroll, på mange av de andre ansatte liksom, da.

    Syntes jeg at det virka som, ihvertfall.

    Som for eksempel hu nevnte Ingunn, da).

    Og jeg forestilte meg at Sølvi Berget kanskje ville nekte å høre på distriktsjefen sine ordre osv., da.

    Og noe sånt, det ville jeg være involvert i, da.

    Så derfor, så sa jeg bare ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, lurte på hva jeg syntes, om å la Sølvi Berget, få bli forfremmet til butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    For det mistenkte jeg at lett kunne gå rimelig skeis, da.

    (For å være ærlig).

    Så den ideen, den ville ikke jeg stille meg bak da, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette nevnte personalmøtet.

    Det gikk ut på å definere tre ting, som vi kunne bli bedre på, i butikken.

    Og medarbeiderne de misforstod litt, (i starten), tror jeg.

    De sa vel istedet ting, som de hadde lært, at var viktige.

    Som kundeservice, osv.

    Og det tror jeg kanskje at trainee-butikksjef Thomas, (som var butikksjef før meg, på Rimi Langhus), kan ha lært Rimi Langhus-medarbeiderne.

    At kundeservice, var viktig, da.

    For jeg syntes ikke selv, at kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlig på, da.

    For kundeservice, det var kanskje det som Rimi Langhus var best på, (må jeg vel si, at jeg syntes).

    Så jeg må innrømme, at jeg ledet de butikkmedarbeiderne som ikke satt inne på røykerommet, litt.

    (Cirka halvparten av de ansatte satt vel på røykerommet.

    Og cirka halvparten satt på spiserommet, da.

    Og verneombud Morten Saksgård, han var blant de som satt på inne spiserommet, (og altså var med då dette personalmøtet), mener jeg å huske).

    Når det gjaldt jakten på ting, som butikken kunne bli bedre på, da.

    For jeg spurte da disse medarbeiderne, om kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlige på, da.

    Og da sa de nei, da.

    Og så sa de istedet det, at å ha ryddige hyller, var noe, som Rimi Langhus, kunne bli bedre på, da.

    Og så skreiv det på førsteplass, på en sånn liste, da.

    Og noe annet, på andre og tredje plass.

    Men om dette ble vellykket.

    Det vet jeg ikke.

    For jeg slutta jo på Rimi Langhus, (for å begynne å studere), ikke så lenge etter det her møtet, da.

    Men jeg hang vel denne lappen, opp på kontoret ihvertfall, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og denne måten å ha motivasjons-møter på.

    (Altså når det gjaldt det, å få medarbeiderne, til å tenke selv).

    Det var noe vi butikksjefene lærte, på butikksjef-kurs, i Rimi, (husker jeg).

    (Det må vel ha vært på et av de videregående kursene, for butikksjefer, som jeg var på.

    Som Jon Bekkevoll arrangerte, høsten 2001.

    Noe sånt).

    For på et av de kursene, så ble vi butikksjefene, lært til, å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.

    Altså, vi butikksjefene, vi ble lært opp til, å la medarbeidere selv finne grunner, til å gjøre ting, sånn som Rimi ville, da.

    Man kan si det sånn, da.

    At hvis Rimi ville det, at vi skulle bli bedre, til å rydde hyller.

    Så skulle vi butikksjefene liksom få medarbeiderne, til å finne ut hvorfor, dette med å rydde hyller, var viktig, da.

    Men det fantes ingen fasitsvar, var.

    Dette kan vel kanskje for en slags form for hjernevasking, (eller noe lignende).

    (Som vi butikksjefene lærte om, på det nevnte kurset, på ICA sitt hovedkontor, da).

    For å prøve å forklare mer.

    Så fungerte denne ‘hjernevaskingen’ sånn.

    At hvis man som butikksjef syntes, at brødavdelinga ofte så fæl ut.

    Så ble vi butikksjefene lært opp, (av Rimi), til å da si noe sånt, (på et personalmøte), som at:

    ‘I noen butikker så har de alltid ryddig brødavdeling.

    Hvorfor tror dere at de har det sånn?’.

    Og da, så var disse nevnte butikkene, noe som man bare skulle ta ut av luften liksom, da.

    (Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Og så ville medarbeiderne si ting, som at: ‘Fordi at kundene skal finne sitt favorittbrød’.

    Og så måtte butikksjefen si: ‘Flere forslag?’.

    Og så måtte butikksjefen skrive opp alle disse grunnene, da.

    Men det er ingen fasitsvar, da.

    For dette er jo bare en metode, for å liksom programmere medarbeiderne, da.

    (Må man vel si).

    Og disse fantastiske butikkene, som det er snakk om.

    (Som man liksom skal sammenligne sin egen butikk med, da).

    Det er egentlig ikke noen faktiske butikker, som butikksjefen for eksempel har lært om, på Rimi sitt hovedkontor, da.

    (Ikke som regel, ihvertfall).

    Nei, dette er liksom bare et eksempel, som butikksjefen finner på, da.

    (Sånn som jeg har forstått det, ihvertfall).

    Og det er for eksempel ikke noe forskning, (eller noe lignende), som har foregått, (når man spørr sånn her), rundt hva det riktige svaret er, da.

    (Ihverfall ikke som regel.

    Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Og det finnes liksom ikke noe fasitsvar, da.

    (Som nevnt ovenfor).

    Så da må butikksjefen si noe sånt som, at: ‘Det finnes mange riktige svar her’.

    Og så si: ‘Ja’, hver gang noen sier et forslag, da.

    Og så skrive opp disse svarene, på en tavle, da.

    Sånne kurs, det har sikkert mange vært på.

    Men dette er altså ikke en veldig klok person, som vet mye om andre butikker, (som har sånne her kurs).

    (Ikke nødvendigvis, ihvertfall).

    Nei, dette er nok ofte bare en mellomleder, som har lært det, (på hovedkontoret sitt antagelig), å liksom prøve å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg sier ikke at det er noe galt, i å ha sånne her kurs eller møter.

    Jeg vil ikke si noe om, hva som er riktig, her.

    For jeg er ikke akkurat noe ekspert, på sånne her ting, (må jeg innrømme).

    Men jeg husker at jeg syntes at det var artig, å lære, å liksom få folk, til å tenke selv, da.

    For jeg hadde noen ganger litt problemer, som leder, i Rimi.

    Når det gjaldt å få medarbeiderne, til å se ting i butikken, på samme måte, som jeg selv så dem, da.

    Så i Rimi, (rundt 2001), så lærte altså mange av butikksjefene, (inkludert meg), et nyttig lederverktøy, da.

    For å prøve å få med seg alle de som jobba, (i en butikk), til å drive butikken, i den samme retningen liksom, da.

    Og jeg husker at jeg var begeistret, over å ha lært, et nytt ledelsesverktøy, da.

    (Etter å ha jobbet i kassa og med å stable varer og sånn, de første årene mine, i Rimi.

    Og etter det igjen, så hadde jeg jo en rimelig treig lederkarriære).

    Så jeg husker at jeg ‘babla’ med søstera mi Pia. da.

    En julaften, (var det vel).

    Om dette nye lederverktøyet, som jeg hadde lært, i Rimi, da.

    Dette kan muligens ha vært den julaftenen, som søstera mi og jeg, røyka hasj, (etter at Pia plutselig fant fram en klump med hasj, (ut på kvelden), som hu lagde en joint av), da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 188: Enda mer fra da jeg bodde på St. Hanshaugen

    En gang utpå 2000-tallet, så kom Glenn Hesler på besøk hos meg, på St. Hanshaugen.

    Og det var fordi at jeg hadde bedt Glenn Hesler om å heller kjøpe hasj, direkte av søstera mi Pia.

    (Istedet for å la det gå gjennom meg, da).

    For jeg hadde bestemt meg for, at jeg klarte meg, med alkohol og sigaretter, da.

    Og noe hasj hadde jo forsvunnet, fra den bilen. som jeg hadde leiet, da Pia, Axel, Daniel og jeg, dro ned til bestemor Ingeborg sin 85-års dag, (var det vel), i Nevlunghavn, i 2002, (mener jeg å huske at det var).

    Så etter det, så sa jeg til Glenn Hesler, (på irc), at han måtte kjøpe hasjen sin, direkte av Pia.

    For jeg tapte jo fem hundre kroner, på dette.

    For jeg måtte jo betale Pia fem hundre kroner, for Glenn Hesler sine fem gram med hasj.

    Og jeg fikk ikke et øre, av Glenn Hesler, for denne hasjen.

    Siden den forsvant, fra hanskerommet, i bilen jeg hadde leiet, (på en Statoil-stasjon, på Majorstua), da.

    (Mens den bilen stod parkert ved Gurvika, (i Nevlunghavn), da.

    Som var et feriested for utviklingshemmede.

    Hvor bestemor Ingeborg et par ganger feiret sine runde fødselsdager.

    Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det må vel ha vært seinere i år 2002, da.

    At Glenn Hesler kom på besøk hos meg, fordi at han ville det, at jeg skulle sitte på med han, når han dro til søstera mi, for å kjøpe den nevnte hasjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og under dette korte besøket.

    Så hadde Glenn Hesler med seg ei dame, (husker jeg).

    Og dette var som en overraskelse for meg, (husker jeg).

    For jeg hadde aldri hørt om, at Glenn Hesler engang hadde kyssa ei dame, før det her.

    Og Glenn Hesler, han er vel født i 1971, (eller noe sånt).

    Så han var bare et år yngre, enn meg, da.

    (Hvis det ikke var to år yngre, da.

    Noe sånt).

    Og jeg var jo over tredve år, på den her tida.

    Og det må vel Glenn Hesler ha vært og, (tror jeg).

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så det at han plutselig fikk seg ei pen dame, da han passerte tredve år.

    (Når han aldri hadde kyssa ei dame, før det her, engang.

    Såvidt jeg visste, ihvertfall).

    Det kom som en overraskelse for meg da, (må jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med at Glenn Hesler hadde fått seg dame, forresten.

    Dette var også ei pen blondinne, (husker jeg).

    ‘Deilig’, er kanskje et ord, som hadde passa, på hu dama, til Glenn Hesler, (må jeg vel nesten si).

    (Noe sånt).

    Og dette var forresten ei dame, som hadde gått i klassen hans, en gang i tida, (eller noe sånt).

    Mener jeg at Glenn Hesler sa.

    Da jeg spurte han, om hvor han hadde fått hu dama fra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Pia, (det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata).

    Så mener jeg å huske det, at Glenn Hesler, så rart på meg.

    Fordi at jeg ble igjen en stund, hos Pia, når jeg først var der, da.

    (Og så gikk jeg heller hjem igjen, da).

    For Glenn Hesler, (og dama hans), de skulle kjøre igjen, med en gang, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen år før det her.

    (På slutten av 90-tallet, må det vel ha vært.

    Muligens da jeg hadde HiAce-en.

    Altså i 1996 eller 1997 da, isåfall).

    Så sa Glenn Hesler til meg, en gang, (husker jeg).

    At han ikke likte det.

    At jeg besøkte han.

    I Nordbyveien, på Skjetten.

    For mora og stefaren hans.

    De pleide noen ganger å sitte i nettoen, (altså kliss nakne), i stua deres der, da.

    (Sa Glenn Hesler).

    For Glenn Hesler flytta tilbake til gutterommet sitt, da.

    Etter at han, (av en eller annen grunn), ville flytte ut, fra Ungbo, da.

    (Hvor jeg hadde skaffa han et rom, (ved å prate for han, med Ungbo-dama), på begynnelsen av 1994 en gang, var det vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og denne naken-pratinga, til Glenn Hesler, den husker jeg at jeg undret meg over, forresten.

    For jeg hadde jo vært hos Glenn Hesler og dem, og lånt PC-en hans.

    I påskeferien, i 1992.

    Mens jeg gikk det siste året, ved NHI.

    For å få ferdig det kryssordprogrammet, som jeg dreiv på med, studieåret 1991/92, da.

    Og fra disse ‘påske-besøkene’.

    (Som vel må ha vært en 4-5 besøk.

    Eller noe sånt).

    Så kan jeg ikke huske det.

    At foreldre hans satt nakne i stua liksom, da.

    Og det tror jeg nok at jeg ville ha huska, hvis jeg hadde sett det, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en annen ting, som jeg undret meg over, en gang, da jeg besøkte Glenn Hesler, i Nordbyveien, (på Skjetten), husker jeg.

    Og det var da jeg så PC-en hans.

    (Rundt årtusenskiftet en gang, kan det vel ha vært).

    At han liksom hadde skrudd meg av, på ICQ, da.

    (Eller om det kan ha vært, på MSN).

    Sånn at han ikke kunne se det, (med en gang), hvis jeg for eksempe sendte en melding, da.

    Mens han vel ikke hadde gjort det samme, med for eksempel Alex fra Torshov aka. Darkdog da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    (Hvis jeg husker det riktig, da).

    For jeg hadde vel latt PC-en min stå på.

    Med ICQ, (eller om det var MSN), på da.

    Mens jeg var og besøkte Glenn Hesler.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg dreiv antagelig å lasta ned noen filmer eller noe musikk, (eller noe sånt), da.

    Siden jeg vel hadde fått meg bredbånd, (på den her tida), antagelig.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og da ble jeg nesten litt såra, (husker jeg).

    For jeg hadde vel innbilt meg det, (på rundt den her tida), at Glenn Hesler liksom var kameraten min, da.

    Men etter disse to episodene.

    (Det at han sa at foreldra hans pleide å sitte nakne i stua.

    Og det med at han hadde slått meg av, på ICQ, (eller om det var MSN)).

    Så var jeg nok ikke helt sikker på det, om Glenn Hesler egentlig var kameraten min, da.

    (Eller om han bare lot som).

    Og da han plutselig fikk seg en deilig blondinne-kjæreste og.

    Så lurte jeg vel litt på det.

    Om hvordan Glenn Hesler, hadde klart å få tak i, hu pene dama, da.

    Om dette kunne ha vært, fordi at han var noe slags kriminell, (eller noe sånt), da. .

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.