Stikkord: Pia Ribsskog
-
Min Bok 4 – Kapittel 61: Flytter til St. Hanshaugen
Marianne Hansen, (var det vel), hu sa en gang til meg det, på Rimi Nylænde, at ‘du får jo alt samtidig’, (eller noe sånt).
Og da mente hu vel at jeg fikk meg lappen, bil og ny leilighet.
Og det var sånn, at jeg i januar 1996 da, var nede i Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5 der, og prata med hu Sophia, (ei negerdame, som det viste seg at var naboen min, og som min fetter Ove, en gang klatra over på terrassen til, og også gikk inn i leiligheten til, (i fylla vel), et år eller to etter det her da), som var assisterende butikksjef der, da.
For hu hadde jeg fått beskjed om å prate med, av han vaktmesteren, Jan Terje Syvertsen, (var det vel muligens, som han het), som så viste meg leiligheten, da.
Jeg fikk leilighet nummer 303 da, husker jeg.
Og det var forresten den samme vaktmesteren, som hadde klaget, på Magne Winnem, da han bodde i de samme Rimi-leilighetene, i 1991 da, (var det vel).
Siden Winnem hadde kasta noen løse papirlapper, (fra en kalender, eller noe, vel), ned i søppelsjakta, og da hadde papirlappene flagra rundt, og landa rundt omkring, inne i søppelrommet, i kjelleren, da.
(Sånn at han vaktmesteren hadde måttet rydde fælt, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Syvertsen, (eller hva han het igjen), han forklarte meg det, at de pleide å si det, at leilighetene var umøblerte.
Men det stod noen møbler, i noen av leiligheter da, sa han.
(I min leilighet, så stod det to reol-hyller, for eksempel).
Så de kunne jeg bruke, hvis jeg ville, da, (sa han vaktmesteren).
Og jeg nevnte vel det, at jeg kanskje skulle prøve å få satt inn en vaskemaskin der.
Men da måtte man få en rørlegger, til å gjøre noe greier da, mente han vaktmesteren, (hvis jeg husker det riktig).
Så det ble ikke til at jeg satt inn noe vaskemaskin der, da.
For jeg hadde ikke så utrolig mye penger.
Og det var også ganske dårlig plass der.
Det var stue/soverom og kjøkken i et liksom, på 15-20 kvadratmeter kanskje, da.
(Noe sånt).
Og det var vaskekjeller, i kjelleren der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg fikk meg noe eget da, (for jeg fikk nøklene av han vaktmesteren da), noe som var stas, etter å ha bodd på Ungbo, i fire-fem år, hvor jeg vel hadde hatt mer enn ti forskjellige ‘Ungbo-samboere’ da, (eller hva man skal kalle dem).
Så det var litt digg å få noe for seg selv, (etter den tida der), for å si det sånn.
Så slapp jeg å bruke mye energi på masse konflikter, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den Toyota HiAce-en, som jeg nettopp hadde kjøpt, av Øystein Andersen og Glenn Hesler, den kom jo bra til nytte, når jeg skulle flytte, da.
Jeg fikk med Axel, til å hjelpe meg, med å flytte.
Noe som ikke gikk helt uten problemer.
For jeg hadde ikke pakka ferdig, da Axel dukka opp der, på Ungbo.
Så jeg fortsatte å pakke da.
Og jeg prøvde å få Axel til å bære, mens jeg pakka, da.
For jeg mente at det var greiest hvis jeg pakket, siden det var mine ting, da.
Men da ble Axel aggressiv, siden han måtte bære så mye, da.
Enda Axel var stor og sterk, etter å ha trent mye vekter og karate, osv.
Og enda jeg ikke selv syntes, at det var noe særlig mye, å klage over.
For eksempel å legge opp en pall med kjølevarer.
(Som jeg gjorde et par ganger i uka, på Rimi).
Det var et tyngre arbeid, mente jeg, da.
Så jeg ble litt overrasket og skuffet, (og nesten sjokkert), når jeg så den aggressive, umodne og, (for meg), meningsløse måten, som Axel reagerte på, da.
Bare fordi han måtte bære noen bananesker, opp i bilen min, liksom.
Enda vi hadde avtalt at han skulle hjelpe meg med å flytte, da.
Men når vi dreiv med idrett og sånn, så klagde ikke Axel, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Men hvis han måtte bære noen bananesker, med de relativt få tingene mine i, så klagde han da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når vi kjørte ut på motorveien, ned mot sentrum, så klagde Axel igjen, over kjøringa mi da, var det vel.
Enda han ikke hadde lappen selv.
(Og vel ikke har fått det, til dags dato).
Så det er litt vanskelig å ta Axel alvorlig, (noen ganger ihvertfall), vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Med meg ned til St. Hanshaugen, så tok jeg forresten med meg, en gammel sofa, som hadde stått ubrukt, i alle de årene jeg hadde bodd på Ungbo, i en veldig rotete bod der.
For jeg hadde ikke noe særlig med møbler selv.
Og jeg hadde jo bodd der lengst, så da syntes jeg vel det, at de tingene som lå i boden, liksom var mine, da.
Det lå en del tomme kofferter der, og sånn.
(Som kan ha tilhørt folk som bodde der på 80-tallet, for alt hva jeg vet).
Og jeg tok med en grå koffert da, husker jeg.
Og noen glass, som var hu Wenche sine, og som Pia også hadde ‘sikla’ på, da hu skulle flytte vel.
Men jeg tenkte som så, at hva hvis Wenche dukker opp på døra, og skulle ha glassa sine.
Derfor sa jeg ‘nei’ til Pia, da hu spurte om hu kunne ta Wenche sine glass, da.
For Pia hadde jo også rappa skolissene fra skoa mine en gang, (da de lå i den boden).
Og en del sånne ting, da.
Blant annet så var faren min innom, med to dyner, (nemlig en til meg og en til Pia da), mener jeg at fikk med meg, ihvertfall.
Og min dyne, den ble vel lagt i boden der, tror jeg.
Og den dyna, den tror jeg at søstra mi rappa, da hu flytta fra Ungbo.
Ihvertfall så fant jeg aldri den dyna, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og Pia hadde vel spurt meg, om hu kunne få den dyna og.
Men da svarte jeg ‘nei’, da.
For jeg var så lei av den rappinga til henne og Keyton, da.
For Keyton hadde jo også tyvlånt joggeskoa mine, en gang der.
Og katta til Wenche, (nemlig Sara), den hadde jo pissa på den dyre skinnjakka mi, i 1993, (var det vel).
Så derfor syntes jeg at jeg kunne ta med meg de glassa til Wenche da, for den skinnjakka, den kosta jo rundt 1500 kroner, da jeg kjøpte den, og den var jo som ny, da Sara pissa på den, (vil jeg si).
Og den Ungbo-sofaen, som jeg tok med, den hadde nok blitt flyttet inn i boden der, da den skinnsofaen, (som det også lukta kattepiss av, forresten), ble satt inn, i stua der.
En gang før jeg flytta inn der, i 1991.
Og det stod også en annen sofa, som var lik den jeg tok med meg, i stua, på Ungbo der.
Så jeg regna ikke med at noen ville savne den rimelig brukte Ungbo-sofaen, som jeg tok med meg, da.
Og jeg hadde ikke så mye penger, og jeg hadde nesten ingen møbler, så jeg regna med at det var greit, at jeg tok med meg den sofaen, fra den rotete boden der, da.
(For jeg måtte nesten ha noen møbler, da.
Og jeg hadde jo også rydda oppå skapene og sånn, inne på kjøkkenet der, på Ungbo, da jeg var delvis arbeidsledig, etter militæret.
Sånn at Øystein Andersen skrøyt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), over at det så mye bedre ut der, enn det gjorde, på den tida, som jeg flytta inn der, da).
Og jeg var jo også den beboeren som hadde bodd der lengst, osv., da, på den her tida.
(Og jeg var vel muligens også den eneste beboeren, på den her tida, vel.
Det husker jeg ikke helt sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg ringte Thorn, like før jeg flytta.
For å få de til å hente den vaskemaskinen, som jeg hadde leid av dem, siden 1993 da, (var det vel).
Og Thorn dukka opp der, og henta vaskemaskinen, da.
Han ene fra Thorn, han advarte meg, mot å bo, i bokollektiv.
For det var bare tull og tøys da, mente han.
(Noe sånt).
Og han spurte også om det var der, som hu Wenche hadde bodd, da.
Og det kunne jeg bekrefte, da.
Og jeg spurte om hva han syntes om henne, da.
Og han fra Thorn, han sa det, at han hadde vært sammen med henne.
Men at hu var sånn, at hu ‘tenkte med fitta’, da, (husker jeg at han sa).
Så hu var visst ikke noe særlig å være sammen med da, skjønte jeg.
(Og hu var vel ikke heller akkurat min type.
For hu var litt for kraftig, for min smak da, (husker jeg at jeg syntes).
Hvem vil ha ei dame, som er kraftigere enn en selv, liksom?).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå har jeg skrevet ferdig, om det som hendte, den tida som jeg bodde, som lengstboende beboer, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, der.
Så dette er det siste ‘vanlige’ kapittelet, i denne boken.
Men jeg jeg har også en del notater, (og en del i hue), over ting, som jeg ikke har fått med om ennå, i denne boken.
Så det blir en del tilleggskapitler, også i denne boken, da.
Så vi får se når jeg klarer å få begynt med å skrive disse siste kapitlene.
Vi får se.
PS.
Jeg fikk forresten et stort og tungt salongbord, av foreldrene, til Elin fra Skarnes, gjennom Magne Winnem, da.
(Uten at jeg hadde spurt om det.
Men Elin Winnem var vel på innflyttingsfesten der, mener jeg).
Som jeg kunne ha i den nye hybelleiligheten min, i Waldemar Thranes gate der, da.
Så jeg hadde den rammemadrass-senga, (som jeg hadde kjøpt brukt, av Magne Winnem), nærmest terrassedøra da.
Og så hadde jeg det mørke trebordet, (eller om det var et bord med mørkt, tremønstret teip-belegg på), ved siden av senga igjen.
Og så hadde jeg den Ungbo-sofaen, ved siden av bordet igjen, da.
Og jeg hadde en gang fått et sengeteppe, av mora mi.
Så hvis jeg skulle ha fest der, så kunne jeg legge det sengeteppet, oppå den rammemadrass-senga da.
Så da kunne man sitte enten oppå den senga eller i den Ungbo-sofaen da.
(Ihvertfall inntil min fetter Ove, ødela den sofaen.
Noe som jeg skal skrive mer om, i Min Bok 5).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 51: Mer fra Ungbo
Da Hildegunn og Rune, flytta ut fra Ungbo.
Så flytta det forresten inn to unge danske damer der.
Jeg lurer på om det kan ha vært, mens jeg var på rep-øvelse, høsten 1994.
Ihvertfall så husker jeg det, at jeg reagerte på det, (da jeg var ferdig med rep.-øvelsen), at hverken Pia eller Glenn Hesler hadde prøvd å bli kjent med de her danske damene.
De, (Pia og Glenn Hesler), hadde liksom ikke prøvd å få kontakt, (eller noe), med de her danske damene da, mens jeg var på rep., (var det vel), virka det som for meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De to danske damene, de fortalte meg det, at de jobba på Hotell Stefan, (var det vel).
Så det var kanskje litt rart, at de skulle bo på Ungbo, mens de jobba på hotell.
For folk som jobber på hotell, de bor vel gjerne på det samme hotellet.
Hvis ikke det varierer da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler, han advarte meg også, mot de her danske damene, husker jeg.
For Glenn Hesler, han sa det da, at han hadde overhørt det, at de her to damene hadde gått og tiska, i gangen, på Ungbo der.
(Noe sånt).
Så de var visst lesbiske da, sa Glenn Hesler.
Så han mente at jeg ikke burde prate med dem, da.
Selv om dette, (som Glenn Hesler sa), ikke helt ga helt mening for meg.
Hvorfor skulle jeg være redd for å prate med de danske damene, liksom.
Nei, det klarte jeg ikke helt å forstå, da.
Så det her var litt spesielt da, husker jeg at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, på den her tida, at jeg jobba nesten bare seinvakter.
Men annenhver lørdag, (var det vel), så jobba jeg hele dagen, da.
Så da slutta jeg klokka 21 cirka, på fredagen.
Og så måtte jeg stå opp klokka 5.30, (eller noe), på lørdagen.
Og så måtte jeg jobbe fra 7 til 19, på Rimi Nylænde, da.
Så da, så fikk jeg snudd om på døgnrytmen min, hver gang jeg skulle jobbe lørdag, da.
Så på de fredagene, som var før jeg skulle jobbe lørdag, så pleide jeg å kjøpe noe mat, som det tok kort tid, å lage.
Så da pleide jeg å kjøpe grilla kylling, (for eksempel), husker jeg.
Som jeg bare spiste uten å varme, da.
For da slapp jeg å bruke langt tid, på å lage mat.
Sånn at magen min rakk å roe seg, før jeg gikk og la meg, da.
(Siden jeg pleide å spise ganske mye mat, på den her tida, da.
For jeg jobba ganske hardt, i butikken, og trente mye også, da, på fritida).
Siden jeg da prøvde å legge meg tidlig, da.
Siden jeg måtte stå opp like etter klokken fem kanskje da, om morgenen, de gangene jeg jobbet lørdagsvakter.
Og de unge danske damene, de jobbet tydeligvis noe slags skift, de og.
For de satt i stua, på Ungbo, sammen med meg, når jeg spiste kylling, en fredagskveld, husker jeg.
Og to uker seinere.
Så husker jeg at de damene snakka sammen, (i stua på Ungbo der), og sa det, at de ikke ville sitte å se på, at jeg spiste kylling, igjen.
For jeg pleide å sitte der og spise kylling da, når jeg skulle jobbe tidlig, på lørdagene, da.
I TV-stua der, da.
For jeg var kanskje mest vant til å sitte aleine der, muligens.
Men da forsvant de danske damene inn på det ene av rommene deres da, husker jeg.
Siden de ikke ville sitte i stua der, og se på, at jeg spiste kylling igjen da, (mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de snakka om, ihvertfall).
Så det var en litt spesiell episode det og, må jeg si.
Men jeg var nesten engstelig da, for at jeg ikke skulle få nok søvn, før jeg jobba de ledervaktene, på lørdagene.
For de vaktene, de var tøffe, i seg selv, for de var jo på tolv timer.
Og hvis man da ikke hadde fått seg mer enn et par timers søvn, før man startet på en sånn vakt.
Så kunne de vaktene som leder, på lørdagene, bli forferdelig tunge, husker jeg.
For man måtte ikke bare fylle opp brød og frukt og rydde hyller i butikken, og sånn.
Men man måtte jo også hele tiden være klar til å svare på spørsmål fra kunder, osv.
Og jeg gikk ofte på lørdager og var nesten i ørska da, (må jeg vel nesten si).
For jeg hadde da gjerne allerede jobbet en lang arbeidsuke.
Også kom den lørdagsvakta, på tolv timer, i tillegg, da.
Etter kanskje lite søvn også, da.
Så da prøvde jeg å organisere meg, sånn at jeg kom meg ganske tidlig i seng, før jeg skulle jobbe, de her, (mer eller mindre), forferdelige ledervaktene, på lørdagene, da.
Så det var ofte at jeg satt i stua på Ungbo, og spiste kylling, eller noe annen mat, som det tok kort tid å lage, på enkelte fredagskvelder, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at de danske damene flytta ut.
Så flytta det inn ei ung Oslo-dame, på det tidligere rommet, til Hildegunn.
Dette var ei fra Lindeberg-området vel, som het Maylinn, (eller noe), mener jeg å huske.
Og sommeren 1995, så flytta jo Pia ut, fra Ungbo.
Og Glenn Hesler flytta også ut fra Ungbo, omtrent på den samme tida, vel.
Så en stund, så var det vel bare hu Maylinn og meg, som bodde, på Ungbo der.
Men hu Maylinn, hu hadde omtrent alltid venninner eller sine mannlige pakistanske venner, på besøk.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å være noe særlig aleine sammen med henne, på Ungbo der, akkurat.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etterhvert, så begynte Ungbo-dama å mase på meg, om at jeg også, måtte prøve å finne meg, et nytt sted å bo.
For Ungbo, det var bare for folk opp til 23 år, eller noe.
Og jeg bodde jo der til jeg var 25 år, var det vel.
Men jeg hadde i tida før det her, spurt Ungbo-dama, et par ganger vel, for å sjekke om dette var så nøye.
Og jeg hadde da fått til svar, at det ikke var noe nøye, og at det ikke gjorde noe, at jeg bodde på Ungbo, selv om jeg var eldre enn 23 år, da.
For jeg stod på venteliste, hos Rimi, på å få hybelleilighet, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.
Men det varte og rakk litt da, før jeg kom såpass høyt opp, på den lista, at jeg ble tilbudt bolig der, da.
Så jeg stod vel på den ventelista, i et år eller to, (ihvertfall), før jeg ble tilbudt bolig, i Waldemar Thranes gate, da.
Og grunnen til at jeg ringte Rimi sitt hovedkontor, og ba om å bli satt opp, på den ventelista, for hybelleilighet der, (hvor jo Magne Winnem hadde bodd, på begynnelsen av 90-tallet, og hvor jeg også hadde vært på et par fester, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken), hos han assistent Geir, som fikk sparken, fra Rimi Karlsrud.
Det var jo fordi at da jeg ble eldre enn 23 år.
Så fikk jeg vel bare halvårskontrakter, (eller om det var årskontrakter), hos Ungbo.
Så da tenkte jeg det, at det var smart å sette meg opp på venteliste, på Rimi-leilighet, da.
(Noe jeg vel må ha hørt om, av Magne Winnem, at det gikk ann å gjøre, hvis man jobba heltid i Rimi).
Så det var ikke sånn, at jeg ikke gjorde noe, for å finne meg ny bolig.
Jeg var også på en visning en gang, for en hybel, i Vika, som jeg hadde sett, i Aftenposten, da.
Og plutselig så så jeg det, at på det rommet, som skulle leies ut, der hang det en gammel rifle, da.
Så jeg sa jo det, at han som hadde bodd der før, må måtte ha vært skikkelig våpeninteressert, da.
Og så fikk jeg se stua, like etterpå.
Og der hang det jo hundrevis av våpen, fra den amerikanske borgerkrigen, osv.
Så det viste seg jo det, at han som skulle leie ut et rom der, han var en kjent våpensamler, da.
Og han våpensamleren, han fortalte meg det, at de omtrent ikke brukte kjøkkenet der, for de spiste heller på en lokal kro, da.
Men det syntes ikke jeg, at hørtes noe bra ut, da.
For jeg pleide jo å spise så store porsjoner, siden jeg jobba så hardt og trente så mye, på fritida.
Så jeg var redd for at det kom til å bli for dyrt, for meg, å spise meg mett, på en sånn lokal kro, da.
Og jeg ble heller ikke tilbudt det rommet da, husker jeg.
For det ble avgjort på loddtrekning da, husker jeg, at han våpensamleren, sa da, på telefonen, en uke eller to, etter at jeg hadde vært på den visningen.
Som jeg nok dro på, etter at hu Ungbo-dama hadde begynte å mase på meg da, plutselig, etter at søstera mi og Glenn Hesler vel hadde flytta, fra den Ungbo-leiligheten, da.
Om at jeg måtte prøve å finne meg et nytt sted å bo, da.
Men det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 50: Pia føder
Pia og jeg var ganske uvenner, i 1995, etter den ‘vi har jo ikke noen saks’-kommentaren hennes, med mere.
Men Axel kom på døra mi, (på Ungbo), en søndag, (var det vel), og vi diskuterte om vi skulle dra på kino, (eller noe sånt).
Men da vi kom med T-banen, ned til Jernbanetorget, så foreslo jeg det, at vi kunne dra å besøke Pia, som lå på fødeavdelingen, på Aker sykehus der.
Så Axel og jeg, vi tok en buss, (var det vel), opp til Aker sykehus, da.
Og besøkte Pia, som venta på å føde, da.
Fødselen hennes var en dag eller to unna, vel.
Og jeg kunne ikke se noen andre kjente av Pia, på sykehuset der.
Som for eksempel barnefaren Keyton, (eller noen andre).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av oss skulle skrive opp et telefonnummer.
Men ingen av oss hadde kulepenn.
Så jeg gikk ut av det venterommet, (eller hva det var igjen), som Pia var på der.
For å finne en resepsjon, eller noe, hvor jeg kunne få lånt en kulepenn, da.
Og så så jeg et rom, som det stod ‘Motagelse’ på.
Så jeg trodde at det betydde resepsjon da, (eller noe sånt).
Men det var jo en fødestue da, fant jeg ut.
For der var det jo ei bekymra ung, mørkhudet dame, og mora hennes vel, og en eller to sykepleiersker, da.
Som svarte ‘nei’ da jeg spurte om noen av dem hadde en kulepenn, da.
(Men fødselen var ikke igang ennå, eller noe, da.
Så alle hadde klær på seg, og sånn da, heldigvis).
Jeg husker ikke om jeg fikk tak i en kulepenn.
Men noen dager seinere så ringte Christell meg vel.
Etter jobben, eller noe.
Jeg lå og slappa av, (eller sov), på sofaen, på Ungbo der da, husker jeg.
Og Pia hadde født en sønn da, sa vel Christell.
Som vel hadde dukket opp på sykehuset der da, (virka det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en dag eller to etterpå, så dukka både Pia og Christell opp på Ungbo der.
Og Pia sa plutselig bare ‘her’, og så måtte jeg holde ungen hennes, (som seinere fikk navnet Daniel vel).
Så det var kanskje litt uansvarlig av Pia, for jeg hadde jo aldri hold en baby før.
Så hvorfor Pia bare lempa over ungen sin, til meg, mens jeg stod i gangen, på Ungbo der.
Det veit jeg ikke.
Men det er mulig at hu veit det sjæl.
Det er mulig.
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia flytta så fra Ungbo, (på Ellingsrudåsen), den samme uka som hu fikk Daniel, (var det vel).
Og jeg tror at det var Christell som hjalp henne med å flytte.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Pia fikk så en egen leilighet, (fra Ungbo, den og, tror jeg), i Tromsøgata, ikke langt unna Sofienbergparken der.
Og en episode som jeg husker, fra etter at Pia fødte Daniel, men før hu flytta ned til Tromsøgata der.
Det var at jeg overhørte det, at Pia viste Christell noen skjorter som jeg hadde til tørk, (eller noe), i tørkeskapet, på Ungbo, der.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Tre sånne cowboy-skjorter.
To jeg hadde kjøpt selv, og en som jeg hadde fått av Jan Snoghøj, til jul, jula 1992 eller 1993, eller noe sånt, vel, (nemlig en svart og hvitrutet cowboyskjorte, da).
Og da husker jeg det, at Christell plutselig sa ‘fy faen’, inne på tørkerommet, (eller like utafor), på Ungbo der, da.
Så hva det var som Christell reagerte på, det veit jeg ikke.
Men det virka nesten som at det var noe med skjortene mine, (eller noe sånt), som hu reagerte på, da, (syntes jeg).
Så det var en rimelig spesiell episode da, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg tror forresten at Daniel vel ble født 24. juli 1995, (hvis jeg husker det riktig).
Så dette jeg skrev om nå, det skjedde altså i slutten av juli, i 1995, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 49: Mer fra Rimi Nylænde
På Rimi Nylænde, så begynte jo hu etterhvert hu Marianne Hansen, (i forkant av sommeren 1995, må det vel ha vært), som låseansvarlig og seinere aspirant og så som assisterende butikksjef, vel.
Cirka et år etter at jeg selv gikk den veien, karrieremessig, på Rimi Nylænde, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Marianne Hansen, hu hadde også ei venninne, som het Wenche Berntsen, (husker jeg), fra Manglerud.
Og Marianne Hansen, hu gikk god for henne da, og hu ble ansatt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, som vanlig medarbeider, da.
Men så viste det seg seinere, (var det vel), at hu Wenche Berntsen, hu hadde jobba på Rimi Manglerud, og fått sparken derfra, av butikksjef Ruzika, (må det vel ha vært).
Og dette var vel etter at Wenche Berntsen hadde kommet med beskyldninger, om seksuelt misbruk, eller tilnærmelser, mot han Ruzika, da.
(Noe sånt).
På Rimi Manglerud, da.
Og dette fikk vel så butikksjef Elisabeth Falkenberg, høre om, fra hovedkontoret til Rimi da, (må det vel ha vært).
Og da måtte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin også dukke opp, på Rimi Nylænde der da, husker jeg.
For å diskutere det her da, med butikksjef Elisabeth Falkenberg.
(En gang som jeg også var på jobb da, og derfor hørte litt av hva de prata om).
Og da avgjorde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det hele, (husker jeg), ved å si det, at de fikk ansette hu Wenche Berntsen likevel, i ‘solidaritetens navn’.
(Eller om hu sa at dem fikk være ‘solidariske’).
Så dette var nok en slags form for feministisk avgjørelse, (virka det som for meg ihvertfall), at hu Wenche Berntsen ble ansatt, på Rimi Nylænde, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble også arrangert en danmarkstur, en gang i 1995, (må det vel ha vært), med Rimi Nylænde.
Jeg husker at Wenche Berntsen, Marianne Hansen, Charlotte, Henning Sanne, Elisabeth Falkenberg og meg, var med.
Og sikkert også mange fler.
Jeg husker at jeg gikk inn i diskoteket der, ganske tidlig, på den første kvelden, vel.
(På Stena Saga, var det vel).
Og som den danseløven, (eller hva man skal kalle det), som jeg engang var, som student, i Oslo.
Så begynte jeg å svinge meg ute på dansegulvet der, da.
Og jeg kom plutselig i nærkontakt med ei negerdame der, som jeg begynte å danse cheek-to-cheek med, (var det vel).
Etter å muligens ha drukket litt for mye, på vorspielet, på en eller annen lugar, vel.
Men da begynte de her tre ‘harry-damene’, (på jobben), det vil si Marianne Hansen, Wenche Berntsen og Charlotte, (som var stamgjester, på Valentinos, selv om de var oppe i 20-åra, som noen sa).
(Eller ihvertfall de to første av dem).
De begynte å mobbe meg da, og begynte å rope og vinke, eller noe sånt, da.
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Og jeg tenkte vel det, at dansketur med jobben kanskje ikke var det smarteste stedet å sjekke negerdamer på, liksom.
For de ødela litt for meg, de her Rimi Nylænde-damene, da, (må jeg nok si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så husker jeg vel ikke så mye mer, fra den første dagen, av den her dansketuren.
Men fra andre dagen, så husker jeg det.
At en gjeng av oss, fra Rimi Nylænde, vi satt ved et bord, i en danserestaurant, (eller noe), og diskuterte hva som hadde skjedd, dagen før, da.
Og Marianne Hansen, hu begynte å fortelle til Charlotte, hvordan hu hadde kledd av henne, dagen før.
(Eller om Marianne Hansen bare fortalte, om hva som hadde hendt, og at hu Charlotte ikke satt ved bordet der, når dette ble sagt.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
For Charlotte hadde blitt så full, da.
‘Og så av med bh-en’, (eller noe), sa hu Marianne Hansen, ved bordet der da, at hu hadde sagt, til hu Charlotte, kvelden før, da.
(Mens hu Marianne Hansen hadde lagt hu Charlotte, da).
For hu Charlotte hadde forresten fått et anfall, dagen før da, (var det vel).
Når hu begynte å skrike noe om at søstera hennes hadde en negerunge.
Uten at jeg kan huske at jeg sa noe galt.
Men søstera mi, (Pia), hadde jo også en negerunge, forresten.
(Som hu fikk i juli 1995, nemlig Daniel).
Men det sa jeg ikke noe om, da.
(For jeg skjønte ikke helt hvorfor hu Charlotte fikk det her anfallet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra tilbakereisen, så husker jeg også det, at Elisabeth Falkenberg, hadde kjøpt noe sånt Godt og blandet-godteri, (var det vel), som hu bydde på, da.
Og da hadde jeg vel lest i avisa, om hva sånt gelatin-godteri egentlig var laget av.
Så da spurte jeg butikksjef Elisabeth Falkenberg og Henning Sanne, som også satt ved bordet der, (var det vel).
Om de visste hva det godteri var laget av, da.
(Eller om jeg sa, ‘hva som er inni det godteriet’.
Noe sånt).
Men ingen svarte noe, da.
Så da sa jeg det, nemlig ‘kuer’ da, husker jeg.
For det er jo kuer som gelatinen er laget av egentlig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også noe underlig, mens danskebåten kjørte gjennom indre Oslofjord der, husker jeg.
(På vei tilbake igjen til Oslo, da).
Jeg hadde hatt en utgave av gratisavisa Natt og Dag, i en bag jeg hadde.
For jeg syntes det var litt artig, å lese om de forskjellige utestedene i Oslo, da.
Og så hadde jeg kanskje sett det, at det hadde kommet en ny utgave, av den gratisavisa.
Mens jeg var på vei til danskebåten, eller noe.
(Noe sånt).
Og da hu Wenche Berntsen så det her, at jeg bare satt der, i gangen på båten, og leste i Natt og Dag, da.
Så sa hu til meg det, (sånn at en del av de andre kollegene våre også må ha hørt det vel), at ‘du er som meg, du’.
Men da skjønte jeg ingenting, må jeg innrømme.
Da skjønte jeg ikke mye av hva hu Wenche Berntsen mente, (for å si det sånn).
Men jeg huska nok det da, at hu hadde kommet med sex-beskyldninger, mot han butikksjefen, på Rimi Manglerud.
(Sånn som jeg husker det, så det ble ihvertfall det sagt, på den tida, som hu Wenche Berntsen, ble ansatt, på Rimi Nylænde).
Så jeg var nok litt redd, for at hu Wenche Berntsen skulle begynne å tulle med meg også, (eller noe).
Så det var kanskje derfor, at jeg ikke svarte henne noe, når hu begynte å prate om det her uklare greiene sine, på danskebåten, da.
(Det er mulig).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 48: Enda mer fra Norsk Idrettshjelp
En av de siste dagene, som jeg jobba, på Norsk Idrettshjelp, det var i fellesferien, (må det vel ha vært), sommeren 1995.
Dette var en søndag, husker jeg.
Jeg var tung og sliten i kroppen, så jeg sleit fælt, med å komme meg opp av senga da, husker jeg.
Så jeg kom litt for seint på jobb, i Dronningens gate der, (husker jeg).
Og da jeg kom fram til Norsk Idrettshjelp der, så hang det en plakat, (eller egentlig bare et ark vel), ved døra, til bygningen.
Og der stod det, at alle kunne ta fri, den dagen, (eller noe sånt).
(Siden det var så fint vær da, var det vel).
Så jeg skulle akkurat til å gå.
Men så dukka en av sjefene opp der.
Og han ville at jeg skulle jobbe likevel, den dagen.
Så jeg satt aleine der, på Norsk Idrettshjelp da, og ringte, i en del timer da, den søndagen, i fellesferien.
Mens han sjefen der og en amerikansk bekjent av han, var innom i det rommet jeg satt, et par ganger, da.
Før de dro ut for å spise, eller noe sånt, kanskje.
Så jeg var for det meste helt aleine der, hele dagen, da.
Men når jeg ringte, så var det jo nesten ingen som var hjemme.
Så salget gikk veldig trått, da.
Og det var jo også veldig kjedelig, å sitte der aleine, og.
Ihvertfall så var dette rimelig spesielt da, må man vel si.
Og etterhvert denne sommeren, så skulle jeg ha ferie selv og, fra Rimi.
Og da hadde jeg vel ferie fra Norsk Idrettshjelp og, tror jeg.
Men det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe der igjen, etter sommerferien.
Nei, jeg ringte vel og sa fra, at jeg sa opp, (eller noe), tror jeg.
(Ihvertfall så jobba jeg ikke der noe mer, da).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tjente vel kanskje rundt fem tusen, (eller noe), den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp.
Og de pengene kom greit med, når jeg skulle ha råd til å ta lappen, da.
Samtidig så gikk vel lønna mi opp til 150.000, i året, ved lønnsoppgjøret, våren 1995, vel.
Hvis jeg husker det riktig, da.
Og jeg hadde jo slutta å røyke og.
Så jeg hadde akkurat nok penger til å få tatt lappen, da.
Men utbetalingene fra Norsk Idrettshjelp, de var forsinka, husker jeg.
Så jeg husker det, at jeg spurte hvem eieren var, og sånn.
(Hvis jeg ikke visste det fra før).
Og det var en som bodde opp mot Bygdøy Alle der, husker jeg.
For som assisterende butikksjef, i Rimi, så måtte man være ganske tøff, mot leverandører osv., hvis de ikke gjorde jobben sin, da.
Så jeg var ganske tøff da jeg ikke fikk lønna mi, da.
Og gikk litt rundt oppe mot Bygdøy Alle der, og prøvde å se, om jeg kunne finne den leiligheten, hvor han eieren bodde, da, (mens jeg hadde ferie, vel).
(Mest for å se vel.
For jeg lurte kanskje på om det var noe muffens, da).
Men jeg klarte ikke å finne den nøyaktige adressen.
Så det var ikke sånn at jeg fikk mast til eieren direkte, (eller noe), angående hvor lønna mi ble av, da.
(Og eieren var muligens en som hadde et nesten franskklingende navn.
Hvis det ikke var gatenavnet som var franskklingende, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at på slutten, av den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp der.
Så tok jeg telefonene omtrent i søvne, etterhvert, (må man vel si).
Og jeg husker det, at jeg plukka opp omtrent alle de salgstriksene, som jeg hørte, at de andre telefonselgerne der brukte, da.
Og jeg var ganske vant til det, at de som hadde kjøpt den forrige gangen, også kjøpte igjen, da.
Så da jeg kom til en av de, som hadde kjøpt den forrige gangen, men som ikke ville kjøpe denne gangen, da.
Så ga jeg meg ikke med en gang, da.
For jeg visste jo at de hadde pleid å kjøpe tidligere.
Så forklarte de etterhvert, at datteren deres hadde syntes det, at han som ringte den forrige gangen, hadde hørtes så hyggelig ut.
Så det var derfor at de hadde kjøpt den forrige gangen, da.
Og da sa jeg bare et salgstriks, som jeg husker at jeg hadde overhørt, at noen andre der, hadde brukt.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og det var: ‘Ja, men synes dere ikke at jeg høres hyggelig ut, da?’.
Så det var jo nesten bare tull tilslutt, i den jobben, må jeg si.
Det var ikke sånn at man tok det så seriøst, akkurat.
Det var jo bare en sekk med dopapir, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det, at jeg ringte et telefonnummer, på den lista mi, en gang.
Også var det ei ung studinne som svarte.
Og hu sa det, at de trengte ikke så mye dopapir, for de var studenter, så de var nesten aldri hjemme, da
Og det var også et salgstriks å si at man kunne legge dopapiret oppå noen hyller og sånn, hvis kundene sa at de hadde dårlig plass, da.
Så det var mye rart, som man sa, i den jobben da, husker jeg.
Men man tenkte tilslutt nesten ikke over hva man sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det man sa var nesten bare det som stod på det arket, (altså scriptet), pluss diverse salgstriks, som man hadde plukket opp, at andre der brukte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg var ferdig på jobb, (var det vel), på Norsk Idrettshjelp der, da.
Så gikk jeg innom So What, (mener jeg å huske), bare for å kjøpe meg en halvliter og lese i noen musikkblader, som de hadde liggende der, da.
(I den øverste etasjen, på So What, der).
Og So What, det var faktisk det utestedet som hadde hett Marylin, sommeren før det her, da.
Da Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, var der, på et slags søskenbarn-treff som endte på byen da, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
(Da Ove fikk så bank, av han svære kjempen, ved holdeplassene til nattbussene der, bak Stortinget).
Men siden sommeren 1994, så hadde Marylin, (som jo var et ‘mainstream’ utested, ihvertfall når det gjaldt musikk, selv om de noen ganger pleide å spille ‘Enjoy the Silence’, med Depeche Mode, der, husker jeg), de hadde blitt til et alternativt utested, med navn So What, da.
Som hadde åpent hver dag vel, i overetasjen, hvor det var en bar, da.
Og i helgene så var det diskotek, i kjelleren der, da.
(Som det jo også hadde vært, da det het Marylin der, da.
Men So What spilte en mye røffere, alternativ musikkstil, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg følte meg ikke helt hjemme der, (på So What), husker jeg.
For So What var liksom et veldig kult utested, da.
Hvor man helst skulle være med i en klikk, for å gå, (virka det som, for meg, ihvertfall).
For jeg mener å huske det, at jeg fikk noen litt rare blikk, den gangen, som jeg gikk på So What, aleine, bare for å ta en øl og lese litt i noen musikkblader der, etter jobben, en gang.
Så det var kanskje ikke ‘kosher’ på det utestedet da, å gå dit aleine.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten en ungdom der, hos Norsk Idrettshjelp.
Som gjorde et poeng av det, at på en telefon, som han ringte.
Så havna han hos ei jente, som sa til mora si at, ‘mamma, en mann!’.
Så han hadde prata med noen, som aldri møtte menn da, mente han.
Og gjorde et poeng av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Jeg hopper litt framover nå, for tenkte på det nå, at jeg møtte jo nemlig ei fin blondinne, ved So What, i år 2000, (var det vel).
Og jeg lurer nå litt på om det kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen.
For jeg mener at det var noen som sa til meg det, (på den her tida), at hvis man kjørte helt nærme kameraet, i bomringen, så kunne man ikke se hele skiltet, på bildene.
Og vi var på date, på Blue Monk, (husker jeg), etter at jeg møtte henne, mens hu satt, i det portrommet der, som ledet inn til So What, i Grensen,(sammen med ei venninne), en natt til søndag, i 1999 eller 2000, vel.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg digga Red Hot Chili Peppers og deres Californication-album, som ble spilt, på Blue Monk der, (mens jeg var på den her daten, da).
Og det albumet ble vel gitt ut i år 1999, men det var vel populært i år 2000 også.
Det kan ha vært hun Thorkildsen, som vel er minister nå vel.
Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert.
Men hu sa forresten også det, at hu hadde en type fra før.
Som hu ville beholde, selv om hu også skulle bli sammen med meg, da.
Og da mista jeg interessen, husker jeg.
Og etter det, så gadd jeg ikke å kontakte henne igjen.
For jeg syntes at det hørtes rart ut, at hu skulle ha to typer liksom da, samtidig.
Så det opplegget der, det var jeg ikke interessert i å bli med på da, husker jeg.
(Og jeg skal også skrive mer om det her forholdet, (eller hva man skal kalle det), i Min Bok 5).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 40: Mer fra sommeren 1993
Sommeren 1993.
Før Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, flytta inn, på Ungbo.
Så var det bare Pia og meg, som bodde der.
(Pia lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Og en kveld, sommeren 1993, så dro Pia og jeg ut på byen.
For å feste litt, på dimmepengene mine, da.
Og jeg husker det, at vi satt i første etasje, på det utestedet, som ligger over Manhattan/Underhuset der.
Ved et bord.
Og drakk halvlitere, da.
Og så, så kom det ei dame, fra OBS Triaden, bort til bordet vårt.
(Jeg lurer på om det var hu unge brunetta, som jobba, i spesialvareavdelingen.
Det var ihvertfall ei ung brunette, da).
Og hu OBS Triaden-dama, hu hadde kjent igjen meg, da.
Og hu fortalte meg det, at hu nettopp hadde forlovet seg, da.
(Før hu forsvant fra bordet vårt igjen, like fort som hu hadde dukka opp, da).
Noe som jeg ikke syntes at var så artig å høre, da.
Når jeg endelig traff ei ung dame, som jeg kjente, på byen.
Etter å ha vært et år, i det tøffeste, i militæret, (når det gjaldt førstegangstjenester), ifølge Andre Willassen, ihvertfall.
Så var hu nyforlovet, da.
Så det var litt nedtur da, husker jeg.
For jeg var vel rimelig klar, for nye damebekjentskaper, på den her tida, (etter militæret da), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter mer drikking vel.
Så husker jeg det, at jeg ikke gadd å sitte, der oppe hvor hu nyforlovede OBS Triaden-dama var lengre.
Så jeg dro vel med meg Pia, ned på Manhattan, da.
(Hvor jeg hadde vært mange ganger, sammen med Magne Winnem, blant annet).
Og der drakk jeg nok mer, da.
(For å prøve å glemme hu nyforlovede dama da sikkert.
Blant annet ihvertfall vel).
Og så ville plutselig Pia danse.
Og da var jeg jo rimelig full og sur, (på grunn av hu nyforlovede OBS Triaden-dama), da.
Så da ble jeg med på det.
Og det var bare sånn disco-dansing, da liksom.
Og jeg tenkte vel det, at det er vel ingen som kjenner meg her.
Så det er vel ingen som veit at Pia er søstera mi.
Så da gjør det vel ikke noe, om jeg danser sånn disco-dans, ved siden henne, (for å si det sånn).
Eller, det var kanskje sånn, at Pia og meg stakk på Marylin.
Det er mulig.
For der pleide jeg å komme inn gratis.
(Siden Magne Winnem og jeg pleide å være noen slags stamgjester der omtrent, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Uansett, så var det plutselig ei ung dame, som sa hei til meg, (og prikka meg på skulderen vel), på dansegulvet, den kvelden, da.
(Mens jeg dansa sånn disco-dans ved siden av Pia, da).
Og det trodde først at det var hu Gøril, som jeg hadde jobba sammen med, på CC Storkjøp, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
(Hu som var naboen, til bestemor Ågot, på Sand/Høyen.
Ei av de jentene som bestemor Ågot pleide å kalle for ‘jentene på gården’).
Så jeg bare sa spørrende ‘Gøril?’, til hu unge dama, på dansegulvet, da.
(Uten at jeg veit om Pia fikk med seg det her).
‘Søstera’, svarte hu yngre søstera til Gøril, da.
(Dette var ei som noen ganger satt på, med Gøril og typen hennes, hjem fra jobb, de gangene Gøril jobba, på CC Storkjøp, sommeren 1989.
For det hendte nemlig en gang eller to, at jeg fikk haik med de her folka da, (husker jeg).
For jeg var blakk etter Brighton-turen den sommeren, da.
Så jeg kjente jo såvidt hu søstera til Gøril, fra før, da.
Selv om jeg ikke hadde prata noe særlig med henne).
Men da ble jeg litt flau, (husker jeg).
Siden jeg stod der, på dansegulvet, og dansa, sammen med søstera mi, da.
For jeg hadde ikke trodd det, at Pia og jeg, ville møte noen fra hjemstedet vårt, på byen, i Oslo, akkurat.
Nei, da hadde jeg nok ikke giddi å blitt med Pia, for å danse, (for å si det sånn).
Jeg trodde vi kunne være ganske anonyme liksom, på Marylin der, da.
Men tydeligvis ikke.
Men da sa jeg ikke noe mer, til hu søstera, til Gøril, da.
For jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne heller, liksom.
Og jeg prøvde vel muligens å forklare det for Pia, at det var søstera til Gøril, som var der, på dansegulvet, da.
Men jeg kjente jo ikke hu søstera til Gøril så bra heller.
(Og jeg veit ikke hvor bra Pia kjente henne).
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med henne om, da.
Men det var liksom sånn, at Oslo, det var nesten som et fristed, for meg.
(Og muligens også for Pia).
Når det gjaldt å komme bort fra slektninger og kjente, som hadde mobba meg osv., under oppveksten, da.
Det var liksom mye friere å bo i Oslo da, syntes jeg.
Så jeg slappet nok mer av, i Oslo, enn på Berger, (eller i for eksempel Svelvik eller Drammen), da.
Men det her ble veldig rart da, husker jeg.
Og jeg har ikke snakka noe med hverken Gøril eller søstera hennes etter det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 39: Enda mer fra Ungbo
Da jeg flyttet inn på Ungbo, høsten 1991.
Så var jeg ikke så vant til å bo i blokk.
(Ihvertfall ikke så lavt nede i en blokk).
Så da Magne Winnem spurte meg om adressen.
Så sa jeg vel at jeg bodde i første etasje, (mener jeg å huske).
Mens det riktige var at jeg bodde i underetasjen da, (skjønte jeg seinere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Magne Winnem, han ga meg et tre-måneders abonnement, på Dagsavisen, (av en eller annen grunn), i innflyttingsgave, da jeg flytta inn, på Ungbo.
(Cirka et år før jeg dro i miliæret, da).
Og jeg husker det, at jeg ikke fikk den avisa.
Men at jeg ikke hadde tid eller ork, til å ringe for å klage, da.
For Dagsavisen, den avisen, den het jo tidligere Arbeiderbladet.
Så jeg, som Høyre-mann, jeg var litt skeptisk, til den avisa, da.
Så det var ikke sånn at jeg ringte for å klagde, med en gang, på at jeg ikke fikk den avisa, på døra.
Neida.
Men, etter militæret, (må det vel ha vært).
Lenge etter, at det tre måneders abonnementet, egentlig hadde gått ut, da.
Så ringte jeg Dagsavisen og klagde da.
(For da var jeg vel 90 prosent arbeidsledig, eller noe.
Og hadde mye fritid, da).
Og sa at det riktige skulle være underetasjen, da.
(Og ikke første etasje).
Og da fikk jeg Dagsavisen i tre måneder gratis da, husker jeg.
(Etter at jeg nesten måtte krangle, når jeg ringte Dagsavisen, da.
Og han karen jeg prata med der, han ble litt sur vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg skjønte jo egentlig det, på den her tida.
At hvis det var en avis, som var nyttig å ha, for et bokollektiv.
Så var det Aftenposten og ikke Dagsavisen.
For Dagsavisen, den avisa, den var litt tynn, da.
Mens Aftenposten, den avisen, den var stapp-full av jobbannonser, osv., da.
Så jeg foreslo etterhvert, at vi på Ungbo skulle spleise på et tre-måneders abonnement, (mener jeg å huske at det var), på Aftenposten.
Og mora mi, hu var en eller to ganger, på besøk, (og sov på sofaen i stua vel), på Ungbo der, da.
(Siden Pia også bodde der, da).
Og mora vår sa det, husker jeg, sommeren eller høsten 1994, en gang, (må det vel ha vært).
At hu ville betale litt av det Aftenposten-abonnementet, da.
(For planen min var å få meg en ekstrajobb, da.
Sånn at jeg kunne ha råd til å ta kjøretimer da, var det vel.
For lønnen på Rimi, den var ikke så høy, da).
Og så måtte vi som bodde på Ungbo, vi måtte spleise på resten av abonnementsprisen, da.
(Av de som ville være med å abonnere på den avisa, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker det, at på den her tida, så var nesten Pia, Glenn Hesler og jeg, helt splittet opp.
Vi prata nesten ikke med hverandre.
Men da jeg spurte dem, om de blei med på å spleise på et abonnement på Aftenposten.
Så svarte både Pia og Glenn Hesler, ‘ja’, til det, da, (husker jeg).
Så da kom liksom vi tre litt på talefot igjen da, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).
Og da, så måtte jeg også spørre Hildegunn og Rune, om de også ble med, på å spleise, på et abonnement, på Aftenposten da, (husker jeg).
Og da sa Hildegunn, at de også ble med på det, da.
Så alle fem ble med på abonnere på Aftenposten da, (husker jeg).
Selv om det vel mest var meg som leste de avisene, kanskje.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten også flere konflikter, mellom Pia, Glenn Hesler og meg.
Det var sånn, at hele Skansen Borettslag, skulle få gratis dekoder, i en måned, fra Janco.
(Eller hva det firmaet het, på den tida).
Og da var det sånn, at jeg jobba seinvakt.
Så jeg fikk ikke tatt imot den gratis dekoderen, da.
Men Pia var vel delvis arbeidsledig, på den her tida.
(Eller hun jobba ihvertfall ikke seinvakter).
Og Glenn var vel selvstendig næringsdrivende.
Så han kunne vel styre dagen sin selv, (til en viss grad ihvertfall), vel.
Men da jeg kom hjem fra jobb, (etter en seinvakt da), på Rimi Nylænde.
Så hadde hverken Pia eller Glenn Hesler, sørget for det, å være hjemme, når vi skulle få dekoder, da.
Så vi fikk ikke alle filmkanalene og MTV og sånn gratis, i en måned, da.
Noe jeg hadde gleda meg til.
Og vel prata med Pia og Glenn Hesler om, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da ble jeg skuffa husker jeg.
Og sur på Pia og Glenn Hesler da, siden de ikke hadde giddi, å være hjemme, for å ta imot dekoderen, da.
Men da sa både Pia og Glenn Hesler, (sånn som jeg husker det), at de ikke brydde seg om å ha MTV og alle de filmkanalene.
De syntes ikke at de her kanalene var noe artige, da.
Noe de ikke hadde sagt til meg tidligere, når jeg hadde prata om hvor kult det her kom til å bli, (og sånn), da.
Så dette her var en litt spesiell episode da, vil jeg si.
Og det viser vel hvor ulike vi egentlig var, søstera mi, Glenn Hesler og meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter denne fadesen.
Da ingen hadde vært hjemme, for å ta imot Janco, sånn at vi fikk alle disse her artige kanalene gratis, i en måned, da.
Så ringte jeg Janco, og beklagde det, at det ikke hadde vært noen hjemme, da.
Og spurte om vi kunne være så snille, å få det gratistilbudet likevel, da.
Men det kunne vi ikke, (av en eller annen grunn), svarte han karen hos Janco, som jeg prata med da, (husker jeg).
Og da gadd jeg ikke å gjøre noe mer ut av det her.
For det var jo bare snakk om en måned med gratis TV-kanaler, liksom.
For jeg hadde jo ikke tenkt å betale for å se disse alle disse her kanalene, (etter at den gratisperioden hadde gått ut).
For jeg hadde ikke så bra råd da, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 37: Keyton fra Somalia
Som man kan se, i de tidligere kapitlene av denne boken.
Så var det mest Glenn Hesler og jeg, fra Ungbo, som pleide å trene sammen, på søndager, osv.
(Og Axel og Magne Winnem pleide også ganske ofte å være med.
Ihvertfall Axel, som var 15-16 år gammel, på den her tida, og som var innom Ungbo, cirka en gang i uka kanskje, på den her tida, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia, hu var etterhvert mye nede i Oslo sentrum.
Hvor hu var på besøk hos Keyton og kameratene hans, tror jeg.
Hvis ikke de var mest ute på byen, da.
Det veit jeg ikke noe om, egentlig.
Men Pia tok også med Keyton, opp til Ungbo, en del ganger.
Og da var Keyton og Pia oftest inne på rommet, til Pia, da.
Men noen ganger, så var Keyton i stua og.
En gang, så satt Glenn Hesler, jeg og muligens Axel og spilte amerikaner, i stua, på Ungbo der.
Og da kom plutselig Keyton ut fra rommet til Pia, og ville være med å spille, da.
Og vi lot han få være med, da.
Men vi ble litt irriterte da, (husker jeg).
For Keyton, han spilte amerikaner, etter noen andre regler, enn vi gjorde da, tror jeg.
Så det ble bare tull, da.
Og Keyton prata ikke så bra norsk, (mener jeg å huske), så vi klarte ikke å forklare for han, at vi spilte amerikaner på en annen måte enn han, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Keyton satt også å spise, i stua, på Ungbo der, et par ganger, (husker jeg).
Og ihvertfall Glenn Hesler og jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Vi irriterte oss fælt over, at Keyton smatta så fælt, mens han spiste.
Så Glenn Hesler, han fant vel etterhvert opp et nytt ord, for smatting, (hvis jeg husker det riktig).
Nemlig å ‘keytonere’.
Du må slutte å keytonere så fælt, ville kanskje Glenn Hesler si da, til kameratene sine.
(Etter at han ble kjent med Keyton).
Hvis han hørte at noen smatta, da.
(For Keyton smatta virkelig ganske ille, sånn som jeg husker det.
Og det var liksom hele tida mens han spiste og).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia sa en gang, at Keyton var så glad i å sitte i stua på Ungbo.
(Når Pia og Keyton var aleine hjemme der).
Og se på en film, som jeg vel hadde tatt opp, fra Canal Plus, da jeg bodde, hos Axel og dem.
(For jeg hadde vel videoen min stående i stua der, (både da jeg bodde hos Axel og dem, og da jeg bodde på Ungbo), hvis jeg husker det riktig).
Nemlig en amerikansk film, om noen tilbakestående galninger, som skulle på bytur, (eller noe), da.
Og mye går galt, da.
Og det var jeg ikke klar over, at Keyton var så barnslig.
(Siden han likte å se den filmen om og om igjen).
For dette var en rimelig barnslig komedie da, (hvis jeg husker det riktig).
Og som jeg tilfeldigvis hadde fått samlet meg såpass, til å klare å ta opp, mens jeg bodde hos Axel og dem, da.
For der var det ofte mye ‘støy’, fra Axel da, som gikk på spesialskole, (og vel var hyperaktiv, og/eller hadde MBD, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia sa også det en gang, (utenfor sammenhengen vel), at Keyton hadde lært henne et slags ‘jungelord’, eller noe, en gang.
Nemlig at en mann, kun skulle barbere ansiktet, og ikke gjøre noe annet med det.
Så Pia hadde kanskje en somalisk kultur, må man vel kanskje si.
Magne Winnem for eksempel, han brukte jo fuktighetskrem, i ansiktet, (husker jeg at han fortalte meg en gang, mens han bodde overfor Rimi Nylænde der).
Og jeg så vel såpass sliten ut i trynet, etter militæret, så jeg rappa noe sånn krem, som Pia hadde, og stappa i trynet, før jeg la meg, om kvelden, i håp om at det skulle få meg til å mindre sliten ut, da.
Og jeg brukte også forskjellige produkter fra Clerasil, da.
Siden jeg hadde noen få kviser, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Pia, hu lagde jo også spagetti, på somalisk vis.
(Som jeg har skrevet om, tidligere, i denne boken).
Og da hu besøkte meg, da jeg studerte og bodde ved University of Sunderland, i jula 2004.
Så prata Pia engelsk, med en slags somalisk, (eller gangster), dialekt, vil jeg si.
Mens hu var affektert og fekta med armene litt vel og skreik nesten, da.
Så Pia har vel nesten ikke noe norsk kultur igjen i seg, tror jeg.
Det er vel mest gangster og kommunist og somalier i henne nå, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Pia og jeg, var hos Christell.
(Dette må vel ha vært en stund etter at både Pia og jeg, flytta, fra Ungbo).
Så sa Christell til Pia, at Pia heller burde bli sammen med Negib fra Etiopia enn Keyton fra Somalia.
For Christell syntes at Negib var mer sivilisert, (eller noe sånt), enn Keyton, da.
Og da svarte ikke Pia noe, husker jeg.
Og jeg sa heller ikke noe, for jeg syntes ikke at det her var min business, da.
(Og jeg hadde vel heller ikke møtt Negib, på den her tida, mener jeg å huske.
Selv om Pia vel hadde nevnt navnet hans, og at hu møtte han på Jollys vel.
Noe sånt).
Men etter det her, så slo Pia opp med Keyton fra Somalia, og ble istedet igjen sammen med sin eks-kjæreste, (fra tiden før hu ble sammen med Keyton).
Nemlig Negib fra Etiopia, da.
Og dette var altså Christell sitt forslag, da.
Og såvidt jeg veit, så er Pia sammen med Negib fra Etiopia ennå.
Så Pia har altså ikke vært samboer med Keyton fra Somalia.
Men hu har vært sammen med han.
(Men de har ikke hatt felles bosted, da).
Og Pia har en sønn, (nemlig Daniel), med Keyton.
(Og Daniel er født sommeren 1995).
Og Pia har bodd sammen med Negib fra Etiopia, siden rundt 1996 eller 1997, (eller noe sånt), tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig).
For Pia flytta etter et par år ut fra Ungbo-leiligheten sin, (var det vel), i Tromsøgata.
Og fant seg istedet en ny leilighet, også i Tromsøgata, (cirka hundre meter lenger vekk fra Sofienberg-parken, vel).
Og der bodde hu sammen med Negib fra Somalia, fra rundt 1997, (eller noe), vel.
Og da jeg flytta til England, i 2004, så bodde Pia og Negib fortsatt sammen, i Tromsøgata der.
(Ihvertfall så bodde Negib der, i jula 2003, som var den siste gangen, som jeg så han, vel.
Siden jeg var der på julaften, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 34: Mer fra Ungbo-tida
Det må vel ha vært sommeren 1994, (hvis jeg skulle gjette).
At Axel og jeg, var og spilte tennis, på de kommunale banene, på Lambertseter der, (som Magne Winnem hadde vist oss, da).
Plutselig så slo Axel en tennisball, bort til ved grus-fotballbanen der.
Og da jeg gikk for å hente tennisballen, så så jeg plutselig rett på Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia, og som seinere er mer kjent som nynazist, vel).
‘Er du her’, (eller noe), sa Sjølie, da.
Jeg forklarte vel at jeg spilte tennis, sammen med lillebroren min, da.
Sjølie var også der sammen med lillebroren sin, (virka det som, ihvertfall), nemlig en liten pjokk, (må man vel si), som han spilte fotball sammen med, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (var det vel), i Stavern, så husker jeg at jeg så en musikkvideo, på en eller annen TV-kanal, hos henne da.
(På begynnelsen av 90-tallet, vel).
Og det var en musikkvideo, med et band som het Revenge, som var en avlegger av bandet New Order, da.
Og etterhvert så kjøpte jeg det albumet, i en platebutikk, i Oslo, da.
(Må det vel ha vært).
Og på det cover-et, så var det bilde ev en dame, kledd i et sexy lærantrekk, (eller hva det var), da.
Og den plata, den hang jeg opp på veggen, ved siden av speilet der, på rommet mitt, på Ungbo, da.
For tapeten var litt flekkete der, så det var noen stygge flekker på veggen, og sånn, på den ene veggen der, da.
(Som hadde vært der, da jeg flytta inn, høsten 1991, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Pia likte jo New Order.
Hu ga meg jo en maxi-singel, (nemlig ‘True Faith’, vel), av det bandet, på den tida som hu flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, like før jul, i 1988, (var det vel).
Men jeg tror ikke at Pia hadde fått med seg det, at Revenge var et band, hvor et av medlemmene fra New Order var med.
Så jeg er ikke sikker på hvor dypt musikkinteressen til Pia stakk, liksom.
For da Pia så det platecoveret, på veggen min.
Så så hu bare stygt på det vel, og lo litt av det vel, og sa ikke noe, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia bodde jo på Ungbo i cirka to år.
Fra sommeren 1993 til hu fikk seg sin egen Ungbo-leilighet, (var det vel), i Tromsøgata, ved Sofienbergparken, (ved Grunerløkka), like etter at hun fødte sin sønn Daniel, sommeren 1995, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Et par ganger, så stoppet Pia meg, i gangen på Ungbo, for å ha et slags møte, må jeg vel kalle det.
En gang, så fortalte hu meg det, at negre ikke like å bli kalt for negre.
Å, gjør de ikke det, (eller noe), sa jeg da.
Neida, for det var rasistisk, da.
(Eller noe sånt).
Hva liker de å bli kalt for da, (eller noe), sa jeg da.
(Noe sånt).
Og Pia svarte at de likte å heller bli kalt for ‘afrikanere’, da.
Men hvorfor Pia plutselig tok opp det her med meg, i gangen, på Ungbo der.
(Og hvor hu fikk det fra.
Var hun en slags talsmann for alle negre/afrikanere liksom, (eller hva man skal si), har jeg tenkt litt på seinere, da).
Det veit jeg ikke.
Men det veit hu kanskje selv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia stoppa meg også en annen gang, i gangen, på Ungbo der.
Og fortalte meg plutselig det, mens hu smilte vel.
At grunnen til at alle invandrerne, ville bo i Oslo, det var fordi at de ville bo i nærheten av hverandre.
(Noe sånt).
Men det virka kanskje litt for meg, som at dette var ironisk sagt da, (eller noe).
(Husker jeg at jeg syntes, ihvertfall.
At dette muligens ble som noe truende da, dette som Pia sa).
Det er mulig.
(Noe sånt, kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.