johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Min Bok 4 – Kapittel 31: Mer fra Ungbo

    Det hendte jo at det var Ungbo-møter, (med Ungbo-dama), en del ganger, innimellom.

    Og det som var litt rart, det var det, at Hildegunn, Rune og Glenn, de var nesten aldri, på de Ungbo-møtene.

    Eller, jeg husker det, at Glenn Hesler, var med på et sånt Ungbo-møte, en gang.

    Og da var hverken Pia, Hildegunn eller Rune der.

    Så det var bare Ungbo-dama, Glenn Hesler og meg, som var der, da.

    Og da fortalte Glenn Hesler og meg, til Ungbo-dama, om all den idretten, som vi dreiv med, på fritida, da.

    Nemlig badminton, fotball og tennis, da.

    (Hvis jeg ikke glemte noe nå da.

    Jo, vi spilte jo bordtennis også, på Bowlinga, på Strømmen Storsenter.

    Så Glenn Hesler og jeg, vi dreiv altså med fire forskjellige idretter.

    Nemlig fotball, tennis, badminton og bordtennis.

    Og sammen med Axel så hendte det at vi noen ganger dro til Tøyenbadet, Furusetbadet eller Frognerbadet.

    Selv om det ikke var så ofte.

    Og med Magne Winnem så trente jeg klatring, i klatrevegg, om enn ikke så mange ganger.

    Og vi løp også 800-meter en gang.

    Jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og hadde lyst til å holde meg i form, for jeg tenkte fremover, på rep-øvelser osv., som jeg forestilte meg at kunne være tøffe, hvis man ikke var i bra form da, siden jeg var en infanterisoldat, og infanteriet var jo den tøffeste, av våpengrenene, ihvertfall ifølge Ander Willassen, da, fra Gjerdes Videregående.

    Og jeg trente også de her idrettene, fordi at det var sosialt og også morsomt da.

    For på 90-tallet, så fantes det ikke internett, (for eksempel), og jeg var kanskje litt lei av video og dataspill, osv.

    Og det var jo vinter-OL, på Lillehammer i 1994, og Norge var med i fotball-VM, samme år, så det var på moten å holde seg i form og, mener jeg å huske).

    Og da sa plutselig bare hu Ungbo-dama ‘nei’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så hu Ungbo-dama, hu trodde visst det, at Glenn Hesler og jeg, bare satt og jugde, når vi fortalte om at vi dreiv og trente så mye på fritida, da.

    Så det var litt skuffende da, husker jeg.

    Og jeg mener å huske det, at Glenn Hesler også ble litt skuffa over hu Ungbo-dama da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde visst god kontakt, med hu Ungbo-dama.

    (Kanskje fordi at begge var kommunister?

    Hva vet jeg).

    For jeg husker det, at Pia i et møte, (hvor bare Ungbo-dama, Pia og jeg var med), plutselig begynte å si til Ungbo-dama, at Rimi utnyttet meg, og at det firmaet var som McDonalds, omtrent, (når det gjaldt å utnytte ansatte da, var det vel, at Pia mente).

    Dette hadde ikke Pia pratet noe med meg om, fra før.

    Så jeg ble rimelig paff da, husker jeg.

    Og i et annet Ungbo-møte, hvor det igjen kun var Ungbo-dama, Pia og meg, som hadde møtt opp.

    Så sa plutselig Pia til Ungbo-dama, at Glenn Hesler antagelig var misunnelig på henne, fordi at han ikke hadde noe kjæreste, (og hun selv hadde kjæreste, da, (nemlig Keyton fra Somalia)).

    Så da må Glenn Hesler ha sagt noe til Ungbo-dama kanskje, utenom møtene, om Pia, da.

    Muligens.

    Ihvertfall så syntes jeg at dette virka, som et slags forsvar, fra Pia.

    Men jeg fikk ikke helt med meg angrepet, fra Glenn Hesler, hvis jeg skal være ærlig.

    (Hvis det ikke var det med at Pia ikke produserte nok tomflasker, da.

    Og at Glenn Hesler hadde ringt til Ungbo-dama og fortalt om det her, til henne, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hilde fra Rimi Hellerud, begynte å jobbe, i Rema.

    Så fikk jo jeg mer ansvar, på Rimi Nylænde.

    Og jeg fikk en kontrakt, som assisterende butikksjef der, (med 140.000 i årslønn, var det vel, noe som var lite også på midten av 90-tallet, (men mer enn jeg hadde hatt fra før, da)), fra første januar, i 1995, (var det vel).

    (Etter å ha jobbet som aspirant, i et halvt års tid, da.

    Etter at både butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, hadde vært fornøyd med jobbinga mi, som låseansvarlig, sommeren 1994, da.

    Og sagt det, at jeg vokste med oppgavene, (eller noe sånt)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, slutta, på Rimi Nylænde.

    Så var vi jo bare to ledere der, (nemlig butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, da), i en del måneder fremover, da.

    Og jeg hadde jo hatt ansvaret for ostedisken, i cirka et års tid kanskje, da jeg ble assisterende butikksjef.

    Og jeg pleide å legge stoltheten min, i arbeidet, med å legge opp ostedisken, da.

    Sånn at den så skikkelig velfylt og ryddig ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men som assisterende butikksjef, så fikk jeg jo ansvaret, for å lede den vakten, som butikksjefen ikke jobba, da, (hver dag).

    Og ansvaret for å hjelpe til, hvis det var noen av medarbeidere eller kunder, som lurte på noe, da.

    Og jeg fikk også ansvaret for at hele butikken, (og ikke bare ostedisken), så bra ut, hver dag, (når jeg hadde seinvakter, da).

    Så jeg kunne nesten ikke bruke like mye tid, på ostedisken, som da vi var tre ledere, på Rimi Nylænde.

    For jeg måtte jo også rydde alle hyllene, på Rimi Nylænde, når jeg var ferdig med å legge opp kjølevarene, på tirsdager og torsdager, var det vel.

    (Og på mandager og onsdager, så hadde jeg jo ansvaret for å fylle opp tørrvarer.

    Selv om butikksjef Elisabeth Falkenberg også noen ganger fylte opp en del tørrvarer, vel.

    (Eller, det var vel sånn, at hu prisa mye av tørrvarene, vel.

    Og satte de vareeskene på noen brett, (med hjul på), da.

    Som jeg trilla rundt i butikken, og tok av varer fra, og stabla inn i hyllene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo også noen av de som jobba deltid, som pleide å hjelpe til, med å fylle opp tørrvarer, da.

    (Og for en god del av varene, så dukka det opp selgere/varestablere, i butikkene.

    Og da hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg sortert varene, nede på lageret, og lagt de klare, for selgerne da, som dukka opp samme dag som varene kom eller dagen etter da, vanligvis).

    Og etter at tørrvarene var fylt opp, så rydda jeg også alle hyllene, i butikken, da.

    Og det samme på fredagene.

    På fredagene, så var det ikke så mye varer.

    Men det var en del mer å gjøre, på fredager, siden kundene handlet inn ekstra til helga, osv.

    Og jeg satset jo litt på karrieren min, i Rimi, på den her tida.

    For jeg hadde ikke så mye annet å drive med, liksom.

    Så jeg pleide å dukke opp ihvertfall en time tidligere, på jobb, det første året cirka, som jeg jobba heltid, som leder, i Rimi, da.

    For å være sikker på at jeg rakk alle pliktene mine, i løpet av dagen, da.

    Og jeg pleide å rekke å fylle opp varer, samt å shine alle hyllene, på Rimi Nylænde der, hver dag, (må jeg vel si), på den tida, etter at Hilde fra Hellerud slutta, da.

    For jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og fra all treninga, som jeg dreiv med, da.

    Så jeg jobba og jobba og rydda og rydda da, uten mye dødtid, i løpet av en dag da, (må jeg vel si).

    (Unntatt når jeg hadde spisepause, da.

    Noe som jeg ikke fikk til å funke så bra seinere, etter at jeg ble butikksjef.

    For når jeg ble butikksjef, så fant jeg ut hvor stressende det egentlig var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig en dag, mens butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, stod ved kassene der cirka, og dreiv og prisa noen tørrvarer, eller noe sånt, vel.

    Så dukka Glenn Hesler opp på Rimi Nylænde der da, (av en eller annen grunn).

    Og sa til meg det, (mens han gikk ut av butikken), at ‘nå må Erik rydde ostedisken sin ordentlig’, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg vet hvorfor han blanda seg opp i det.

    Han pleide vel ikke så ofte å være innom Rimi Nylænde, akkurat.

    Men jeg hadde vel kanskje fortalt han, på Ungbo, at jeg hadde ansvaret for kjøledisken, da.

    Men så hadde vel antagelig ikke Glenn Hesler fått med seg det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta, da.

    Og at jeg hadde blitt forfremmet, og fått nye arbeidsoppgaver, (samt mer ansvar), da.

    (For når jeg jobba ledervakter, så måtte jeg jo også rydde og telle melk og brød, og mye sånt.

    Så hvis jeg skulle ha tid til det, pluss alt det andre jeg skulle.

    Så kunne jeg ikke stå hele dagen, i ostedisken, liksom.

    Jeg måtte jo liksom prioritere arbeidsoppgavene mine.

    Og når jeg fikk fler arbeidsoppgaver, så kunne det jo hende, at jeg da måtte prioritere annerledes.

    Siden det da kanskje var andre ting, i butikken, som var viktigere, enn ostedisken, da.

    For eksempel, så lærte jeg jo det, på et kurs, for butikksjef, i Rimi, seinere, på 90-tallet, vel.

    At de fire avdelingene, i butikken, som kundene synes er viktigst.

    Det er melk, brød, kjøtt og frukt.

    Så hvis jeg da bare hadde stått i ostedisken hele dagen, som skiftleder, så hadde det vært dårlig prioritering, av meg da, må man vel si.

    For å ta et eksempel på prioritering, da.

    For på den her tida, så ble også frukta lagt opp, av en ekstern konsulent, så vi prioriterte ikke likt ofte, vi lederne i Rimi, på slutten av 90-tallet, som tidligere på 90-tallet, siden arbeidsoppgavene forandret seg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man kan si at jeg nullstilte meg da, på Rimi Nylænde, etter at Hilde fra Rimi Hellerud, slutta der, og jeg ble forfremmet, og vi bare var to ledere der, da.

    Men dette skjønte kanskje ikke Glenn Hesler noe av.

    (At jeg nullstilte meg, da).

    Men han hadde jo ikke noe med det heller.

    Han jobba jo i blikkenslager-firmaet Hesler og Søn og i spilleautomatfirmaet Action Arcade.

    Og ikke som butikksjef på Rimi Nylænde.

    Så man kan kanskje si at Glenn Hesler var en ‘wannabe-butikksjef’, på Rimi Nylænde, da.

    Hvis han ikke bare fleipa, da.

    Han var jo bare såvidt innom butikken så, og slengte fra seg en kommentar på vei ut kassa, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Pia sin sønn Daniel er også på Facebook

    pia sin sønn daniel facebook

    http://www.facebook.com/profile.php?id=649396862

  • Min Bok 4 – Kapittel 30: Mer fra Drammen

    Jeg husker også det, at mens Pia var gravid, så var Pia og jeg, på en fest, (som Christell visste om vel), oppi Bragernesåsen vel, et eller annet sted, langs Drammenselva.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at Pia tok en røyk, og begynte å røyke.

    Og at jeg tulla med Pia, siden hu var gravid, og tok og krølla sammen røyken hennes, mens hu hadde den i kjeften omtrent, da.

    Og da ble nesten de her Drammens-folka gærne, husker jeg.

    For da begynte dem nesten å skulle blande seg, da.

    Og han ene der begynne å bråke med meg nesten, da.

    For han visste vel ikke det, at Pia var gravid da, tror jeg.

    Men så skulle han visst ikke bråke likevel, da.

    Men han ‘bråkern’ sa at jeg var ‘konge’ da, eller noe.

    (Noe sånt).

    Så den her episoden var litt utrivelig da, må jeg nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at dette var andre juledag, eller noe, den jula, som vi feira i sengebutikken, i Drammen.

    (Nemlig jula 1994).

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Ihvertfall så var det på rundt den her tida.

    Siden Pia jo bare har vært gravid en gang.

    Og det var fram til sommeren 1995.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var den her dagen, at jeg havna på utestedet Børsen, i Drammen.

    (Der hvor sønnen til Torbjørn Jagland, seinere ble dratt ut fra, og banka opp, av noen utlendinger, en gang, mener jeg å ha lest, i en nettavis).

    Christell var vel også der, tror jeg.

    (Og ihvertfall Hege fra Rødgata, som bodde sammen med Christell, på den her tida).

    Og Christell kom ut av dusjen da, der hu bodde, ut mot Konnerud, husker jeg.

    Og hu hadde tatt på seg kjole vel, og parfyme og sånn, da.

    (Mener jeg å huske).

    Så jeg begynte å tulle med Christell litt, og spurte om jeg kunne få lukte på parfymen hennes, da.

    (For jeg var kanskje litt full, da).

    Og det fikk jeg lov til da, husker jeg.

    (Men jeg kan ikke huske hvordan parfyme-merke det var, som Christell bruke igjen, lenger.

    Men det var et eller annet dyrt og moteriktig merke, da.

    Og som lukta godt vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte jeg.

    Men men.

    Og så havna vi på Børsen da.

    Og jeg tror at dette var en slags helligdag.

    For Børsen var vel det eneste stedet, som hadde åpent, tror jeg.

    Og jeg gikk inn ved et slags dansegulv der, eller noe.

    Og flørta med ei dame jeg møtte der, og fikk lukte på parfymen hennes også da, (husker jeg).

    For jeg var kanskje litt kjedelig, og brukte bare det samme, (nyoppfunnede), sjekketrikset mitt, om igjen, da.

    Og hu dama, (som var ei brunette vel), hu brukte faktisk den samme parfymen, som Christell gjorde, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte det å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.

    Og noen hadde kjøpt to flasker Lysholmer-øl, i baren, like før stengetid.

    Og så hadde dem ikke hatt råd til å betale, for de her flaskene, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg sa at jeg kunne kjøpe de, da.

    Siden bartenderen allerede hadde åpna de to flaskene, da.

    (Og siden at ølserveringa snart stengte, (eller muligens allerede var stengt).

    Og bartenderen begynte å prate om de her to flaskene, til en annen kar, som stod ved bardisken der, ved siden av meg, eller like før meg, da.

    Noe sånt).

    Så jeg ble gående rundt, med to Lysholmer-flasker, som jeg prøvde å drikke opp, rundt stengetid, på det her utestedet, da.

    Enda jeg var rimelig full fra før av da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien hjem, så gikk jeg aleine over Bybrua, fra Bragernes, til Strømsø da, (husker jeg).

    Og ved Globusgården, (i Strømsø sentrum, må man vel kalle det), så rappa jeg et Drammens Is-flagg, som hang utafor en, (for meg ny, ihvertfall), Narvesen-kiosk, (var det vel), i Globusgården der, da.

    Og som at jeg syntes var morsomt da, i fylla.

    (For jeg kjeda meg vel kanskje litt, da).

    Og jeg tok med meg det Drammens Is-flagget hjem til Christell og Hege fra Rødgata, da.

    (Som jeg, på en eller annen måte, klarte å finne veien hjem til, i fylla, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, så hjalp jeg vel såvidt til med å rydde bort de her Lysholmer-flaskene, (var det vel), som jeg vel hadde tatt med meg, minst en av vel, hos Christell og dem der da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Og jeg husker det, at søstera mi Pia, hu begynte å prate om omskjæring av kvinnelige kjønnsorganer, (sånn som hu hadde sett på TV, eller noe, at dem dreiv med i Afrika), med Hege fra Rødgata, mens jeg var i stua der og hu Hege var i kjøkkenet der vel, og Pia stod et sted midt imellom oss cirka, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min hadde kjøpt et digitalt reklameskilt, til sengebutikken, som han ville, at jeg skulle se på, dagen etter at jeg hadde vært på byen, vel.

    Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle se på det skiltet, men.

    Men jeg gjorde det ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen måneder etter det her, (må det vel ha vært), så flytta Christell, til Vollsveien, på Skøyen, i Oslo, (av en eller annen grunn).

    Og jeg husker det, at Pia dro med Axel og meg, på besøk der, en gang.

    Christell bodde like ved Rimi Skøyen der, (heter vel den butikken).

    Og den gangen Axel og jeg var med Pia dit, så hadde Christell besøk av masse unge damer kledd i joggebukser, (eller trange olabukser), eller noe sånt, vel.

    Det var vel muligens de jentene fra Nesbygda, som Christell hang sammen med, den gangen, som hu ville at jeg skulle besøke henne, i Havnehagen, etter at jeg hadde flytta til Oslo, og var på helgebesøk hos Ågot og Pia, på Sand, (en episode som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spurte Christell om hva hu dreiv med, på fritida, i Oslo der.

    Og Christell svarte det, at hu satt for det meste hjemme, og så på TV.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Pia og jeg, dro derfra, for å ta trikken, tilbake til Oslo sentrum, da.

    Så forlot Christell venninnene sine, for en stund.

    Og hu fulgte etter Pia, Axel og meg, ut i gangen der, da.

    Og hu sa det, at hu syntes, at Axel og meg, så nesten like ut, (eller noe).

    (For dette kan vel kanskje ha vært sommeren/høsten 1995, så Axel var kanskje cirka søtten år, da.

    Og han hadde vel trent mye karate og kung-fu, da.

    Så han var svær for alderen da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På trikken, tilbake til Oslo sentrum.

    Så var Axel rimelig ‘breial’, (eller hva man skal kalle det), husker jeg.

    For han begynte å si høyt på trikken, noe fra Lille Lørdag, som jeg først hadde begynte å ‘bable’ om vel.

    Nemlig ‘kebab ut av Norge’, husker jeg.

    For jeg syntes at den Lille Lørdag-serien var så artig, da.

    Selv om det vel var Pia som først hadde oppdaget denne serien, og begynte å bable om ’70-talls-kameratene’ og ‘Gjedda’, osv.

    Mens hu fortsatt bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse der), vel.

    Og jeg skjønte først ikke helt den Lille Lørdag-serien.

    Før jeg en onsdag kom hjem fra jobben, og tilfeldigvis så på den ‘mitt drømmeprogram’-sketsjen.

    Hvor Harald Eia begynte å prate om hvilke media som ble mest lest på Rutebilstasjonen i Arendal.

    Og pornobladet Aktuell Rapport vant, (var det vel).

    Og han redaktøren fra Aktuell Rapport, han fikk presentere bladet sitt, i studio der, da.

    Og Eia sa at han ligna på Guffen, i Donald Duck, osv.

    (Og jeg hadde vel også såvidt, (før det her), fått med meg den skjetsjen, når Eia skulle finne ut om rette eller rifla pommes frites, smakte best, da).

    Så etter det Lille Lørdag-programment, hvor Harald Eia fant ut hvilke media, som var mest populære, på Rutebilstasjonen, i Arendal.

    Så ble jeg rimelig Lille Lørdag-fan da, husker jeg.

    Og jeg prata vel med Axel om den her ‘Min drømmeserie’-sketsjen, som jeg nettopp hadde sett, på TV, da.

    På trikken da vel.

    Så den gangen, som Axel, Pia og jeg, besøkte Christell, på Skøyen der.

    Det må nok ha vært like etter at den Min Drømmeserie-episoden, hvor de prata om ‘kebab ut av Norge’, ble sendt, da.

    For jeg husker at Axel dreiv og vel nesten ropte, ‘kebab ut av Norge’, på trikken, som vi tok tilbake, til Oslo sentrum, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes forresten at det var vanskelig å få noe særlig kontakt, med Christell og venninnene hennes, (husker jeg).

    Det var vanskelig å få til noe særlig samtale, som det liksom var ordentlig flyt i da, med både Christell og venninnene hennes, husker jeg, at jeg syntes.

    Men det var kanskje fordi at jeg ikke kjente de her venninnene, til Christell, fra før av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Sjukant-Pia tegneserie

    sjukant pia tegneserie

  • Min Bok 4 – Kapittel 25: Enda mer fra 1994

    Sommeren 1994, (må det vel ha vært), så dukka Axel opp på Ungbo, (som han ganske ofte gjorde, for han bodde på Vestre Haugen som var cirka 20-25 minutter å gå kanskje, fra Ellingsrudåsen, da).

    Og Axel er jo født høsten 1978, (i Tønsberg, som jeg har skrevet om, i Min Bok), så han var da nesten seksten år, sommeren 1994.

    Så han var vel antagelig nettopp ferdig med ungdomsskolen, da.

    (Selv om han vel gikk på Majorstua spesialskole, også på ungdomsskole-trinnet.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Axel sa det, at læreren på skolen hans, hadde sagt det, at de kunne få en CD hver, som de kunne velge selv.

    Og da hadde Axel valg Beck sin CD, (den med ‘Loser’ på), fortalte han, og han mente det, at jeg skulle få den CD-en da, (av en eller annen grunn).

    (Kanskje siden jeg hadde bursdag i juli, eller noe?

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg var ferdig i militæret, sommeren 1993, forresten.

    Så ville Mette Holter ha tilbake nattbordet, til senga til dattera hennes, Kirsten Ancona, igjen.

    (Var det vel).

    For Mette Holter hadde jo hivd meg ut, av Kirsten sitt gamle rom, det året, som jeg leide et rom av dem, på Furuset.

    For Holter mente at jeg måtte ha Axel sitt gamle rom da, av en eller annen grunn.

    Et rom som var mye mindre enn det som jeg egentlig leide.

    Men da hadde jeg vel tatt med et av nattbordene da, fra rommet til Kirsten, og inn på rommet til Axel.

    Siden stereoanlegget mitt stod på det da, (var det vel).

    Og siden jeg hadde stereoanlegget mitt, oppå det nattbordet, så dro jeg nok med det nattbordet, til Ungbo, på Ellingsrudåsen og da, (da Glenn Hesler hjalp meg med å flytte dit, sommeren 1991).

    Men sommeren 1993, så hadde jeg i mellomtiden satt stereoanlegget mitt ut i stua, på Ungbo der.

    (Sammen med TV-en min og etterhvert også de to nye videospillerne jeg kjøpte meg, på den elbutikken på Bryn-senteret).

    Jeg vet ikke om Mette Holter visste om det.

    Men jeg fikk høre det da, av Axel, (eller hvem det var igjen), at de ville ha tilbake nattbordet sitt, da.

    Og jeg hadde jo ikke bil, eller noe, etter militæret.

    Så jeg bare bar det nattbordet, (i en bag, eller noe, vel), ned til Vestre Haugen, fra Ellingsrudåsen da, (husker jeg).

    Så jeg hadde nok blitt en del sterkere, i militæret, vil jeg si.

    For det nattbordet, det var i hvitlakkert, massivt tre, vel.

    Så det veide vel noen kilo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting som hendte, som vel må ha vært i 1994.

    (Hvis det ikke var i 1995).

    Det var det, at søppelbøtta, på badet, begynte å lukte så fælt.

    Dette var nok i 1994, vil jeg tippe på.

    Jeg husker det, at Rune, gliste litt av meg, mens jeg tømte søppelbøtta på badet, vel.

    For jeg vaska jo gulvene, på Ungbo, to av fem uker.

    Siden jeg hadde byttet oppvask-pliktene mine mot gulvvask-pliktene til Pia.

    Så jeg vaska gulvene der dobbelt så ofte som de andre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, (etter det her), som jeg også tømte søppelbøtta, på badet, så husker jeg det, at den lukta så vondt.

    Den søppelposen lukta som noe av det vondeste jeg noen gang har lukta, (må jeg si).

    Det var en skikkelig råtten lukt, som fikk meg til å brekke meg skikkelig, på veien opp til søppelsjakt-luka, i trappa opp til andre etasje der, i Skansen Terrasse 23, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som lukta, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), det var noe som var på størrelsen med en tampong, og som var pakka inn i dopapir og teip, vel.

    Og etterhvert så lurte jeg på hva denne fæle lukta, kunne ha kommet fra, da.

    Og jeg la merke til det, at det stadig dukket opp flere nye sånne ‘tamponger’, oppi søppelbøtta, på badet, da.

    (Etter det her).

    Og etter at jeg fikk de tre vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så fikk jeg vel også etterhvert en fjerde vakt, (mener jeg å huske).

    Nemlig en ettermiddagsvakt, på torsdager, eller noe vel, (på Rimi Nylænde).

    Pluss at jeg også hadde en vakt, annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg jobba vel tilnærmet fulltid, etterhvert, i 1993 og 1994, på Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, mens jeg lå og halvsov i senga mi.

    Siden jeg hadde seinvakt vel.

    Så hørte jeg det, at Hildegunn dukka opp, på Ungbo der, sammen med en eller to venninner.

    Dette var ikke daglig kost, at det dukka opp damer, på Ungbo der.

    Siden det lå så langt ut i utkanten, av Oslo da, antagelig.

    Så da ble jeg litt nysgjerrig, på de her venninnene til Hildegunn da, husker jeg.

    Der jeg lå og halvsov, i senga mi, da.

    Så jeg prøvde å høre hva de dreiv med og sånn, da.

    For jeg ble litt nysgjerrig da, siden det var en sjeldenhet, at det dukka opp single damer der, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det jeg hørte, at de damene prata om, i Ungbo-leilighet, den gangen.

    Det var at Hildegunn spurte hu ene venninna, om ‘har du det?’.

    (Eller noe).

    ‘Jeg har det i veska’, svarte hu venninna.

    (Noe sånt).

    Og så gikk en eller flere av dem inn på badet, og la noe i søppelbøtta vel, (mistenkte jeg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dro disse damene igjen, like fort som de hadde dukket opp, vel.

    Uten å kle av seg yttertøyet, (eller noe vel), mens de var der, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Og etter dette, så så jeg det, at det lå cirka fire sånne rare ‘tamponger’, i forskjellig lengde og tykkelse, oppi søppelbøtta, på badet, da.

    Og alle de tampongene var sirlig pakka inn i dopapir og teip, da.

    Og etter denne episoden, med den illeluktende tampongen.

    (Som lukta så råttent, at jeg nesten må si det, at det var den verste lukta, som jeg noengang har lukta, hele mitt liv vel).

    Så sa jeg faktisk fra, til Ungbo-dama, i et Ungbo-møte, at damene der måtte begynne å tømme søppelbøtta på bader der selv.

    Siden de tampongene deres lukta så ille, da.

    (For jeg mente også at jeg skjønte der, at Rune nok også mente det samme, siden han hadde glist sånn da, da jeg tømte den søppelbøtta, på badet der, den gangen, da).

    Og Ungbo-dama var enig, i det her, da.

    Og jeg sa også fra om det her med søppelbøtta på badet, da Hildegunn plutselig kom hjem fra jobb, (eller hvor det var fra), midt i Ungbo-møtet, husker jeg.

    (Siden jeg tolka det som at jeg fikk støtte av hu Ungbo-dama, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 24: Mer fra 1994

    Sommeren/høsten 1994, (må det vel ha vært), så kom Pia en natt til søndag, hjem til Ungbo, etter å ha vært på utestedet Baronen og Baronessen.

    Jeg er jo b-menneske, så jeg satt fortsatt oppe og så på TV, da Pia dukka opp.

    Så jeg la jo merke til det, at Pia hadde med seg en ny afrikaner hjem.

    Og dette var en som var større, (og vel også litt eldre), enn de tre, som hadde liggi over på Ungbo, da jeg sparka den fotballen i veggen der, tidligere dette året, da.

    Så Pia hadde nok en slags fetisj, for afrikanere, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Og den kraftige afrikaneren og Pia, de gikk nesten rett inn, på rommet til Pia, men de smilte vel bare såvidt, litt lurt, fra gangen der, før de gikk inn, på rommet til Pia da, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og senere i 1994, så kom det en ny overraskelse, fra Pia.

    Pia fortalte det, at hu var gravid med Keyton.

    Og da jeg foreslo det, at hu burde ta abort, siden hu og Keyton ikke hadde noe sted å bo, og Keyton var arbeidsledig.

    Og siden jeg jo var sikker på det, at dette med alle afrikanerne, bare var en slags fetisj, fra Pia, og at hun bare ønsket å leve ut sine seksuelle fantasier, før hun etablerte seg.

    (For Pia likte også ‘Like a Prayer’-videoen, til Madonna, forresten.

    Hvor de har med en afrikansk Jesus, som henger på korset, osv., vel).

    Så jeg fikk jo sjokk, da Pia fortalte det, at hu var gravid.

    Jeg var jo fra Bergeråsen hvor det ikke bare var sånn, at det ikke fantes homo-er.

    Det fantes heller ikke negre der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1994, så var jeg invitert på julefeiring, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), var også der.

    Jeg var tidligere ute, enn vanlig, og det var vel ikke bare artig.

    For Haldis og Solveig og dem, de hadde bundet fast juletreet til veggen.

    Og jeg mente det, at hva hvis vi skulle gå rundt juletreet.

    (Som mora mi pleide å gjøre da).

    Men da sa Haldis at hu ikke trodde det, at vi skulle gå rundt juletreet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solveig klagde også på sin lokale kjøpmann, på Holmen, i Oslo Vest.

    For de ville alltid selge ut den melka, med dårligst dato, før de satt fram den, med bedre dato.

    Da fortalte jeg det, at man måtte selge ut den melka med dårligst dato først, for hvis ikke så fikk man svinn, som det het.

    Og da mente Solveig det, at matbutikkene, de fikk igjen pengene, fra meieriet, for melka, som fikk dårlig dato.

    Men da måtte jeg prøve å forklare det, at sånn var det ikke, dessverre.

    Så jeg var kanskje litt glad, for at jeg ikke jobba i en Rimi, på Oslo Vest.

    For så vanskelige var det sjelden, at kundene, på Lambertseter var, for å si det sånn.

    Men jeg forklarte jo også det, at hvis noen spurte, så gikk vi Rimi-medarbeiderne inn på melkekjøla, og henta en melkekartong, med bedre dato på, hvis kundene spurte om det.

    Men Solveig mente visst at det ikke var aktuelt da, å spørre om å få melk med den beste datoen på.

    Så dette ble nesten som en krangel, husker jeg.

    Men jeg husker jo det, fra å ha jobba i matbutikk, at når melka dukker opp, i butikken, så har den en holdbarhet, på 7-8 dager.

    Så om melka går ut om seks dager eller syv dager, så er vel kanskje ikke det verdens største problem, tenkte jeg kanskje, da.

    Når jeg bestilte melk selv, da.

    For man må jo prøve å passe på to ting.

    Nemlig at melka ikke går ut på dato.

    Og at det ikke blir utsolgt.

    (Som jo Claus ofte ‘dreit seg ut’ ved å gjøre, på OBS Triaden, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, og da ble baksnakket.

    Sånn som den gangen, som jeg nevnte det, for Knut Hauge, at OBS Triaden burde hatt ei ku, oppe på taket av Triaden-senteret, siden Claus så ofte glemte å bestille melk, da.

    (Noe Knut Hauge hadde fortalt meg, vel).

    Men den OBS Triaden-kua, den tenkte jeg ikke på, å fortelle Solveig om, da.

    Da hadde hu vel bare blitt enda surere, tror jeg.

    Hvem vet).

    Så når man bestiller melk, så må man ikke bestille for lite og ikke for mye.

    Så det er nesten som en kunst, (vil jeg kanskje si), å bestille melk, i matbutikker, da.

    (Ihvertfall i Oslo).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julaften, så husker jeg det, at Christell skulle ha meg med, ut på en balkong, i andre eller tredje etasje, i vannsengbutikken der, for å ta en røyk.

    Men jeg hadde noen måneder før det her, slutta å røyke.

    Så det gadd jeg ikke, da.

    Viggo Snoghøj/Snowhill, han var også der, forresten.

    Og hans unge sønn Simon, som plutselig klinte til meg, midt på trynet, på julaften.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg måtte være julenisse, mener jeg å huske.

    Og Viggo sa også det, (til Jan Snoghøj da), at Simon pleide å si, ‘det er Jan’, når han så på TV, (i Danmark sikkert da), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også den jula her, at Viggo sa til faren min og meg, (når vi var ute og kjørte bil, eller noe, vel), at han ikke skjønte noe av den julekalenderen, som het ‘the Julekalender’.

    (Som vi på Ungbo syntes at var artig da.

    Ihvertfall Axel vel, som syntes at Hansi, (eller om det var Günter), var så morsom, for han hadde ‘the ugliest clothes and the longest face’.

    (Noe sånt).

    Viggo begynte å prate om det her, når den ‘Støveldance’-sangen var på radio, i en bil vi kjørte, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av min mor, så fikk jeg en bok, til jul, som het ‘En fantastisk mann’.

    Noe som friket meg ut litt, husker jeg.

    For det var jo litt rart, syntes jeg, å gi sin sønn, en bok, med en sånn tittel.

    Og den boka, den klarte jeg vel heller ikke å få med meg tilbake, til Ungbo, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk prata litt med Christell, husker jeg, på julaften, var det vel.

    Jeg nevnte vel, for Christell, at Pia, (som feira julaften, med mora vår og bestemor Ingeborg, enten i Stavern eller på Nøtterøy vel), hadde blitt gravid.

    Christell lurte vel også på, hva jeg hadde kjøpt til Pia, i julegave.

    (Eller om det var bursdaggave.

    For Pia har bursdag første juledag.

    Og hu skulle komme til Drammen, første juledag, da).

    Og det var en CD-singel, nemlig Cranberries, med ‘Zombie’, (en sang jeg syntes var bra selv), som jeg hadde kjøpt, til søstera mi da, husker jeg.

    Etter julemiddagen, så satt jeg i stua, til Christell der, etterhvert vel.

    Og hu bodde ut mot Konnerud.

    Men fortsatt i Drammen sentrum, da.

    Og Christell dro noen folk ned dit, som digga Pink Floyd, husker jeg.

    Og da hadde jeg nettopp sett en Pink Floyd-video, på TV vel, som het ‘High Hopes’, og som jeg syntes at var bra, da.

    Men den sangen, den tror jeg ikke han Pink Floyd-digger’n hadde hørt.

    (Selv om jeg vel ikke huska navnet på sangen selv da, så det er mulig at det var jeg som rota).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde stadig nye folk innom, hos seg, den jula, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det virka som at hu var i en gjeng, av sånne litt ‘halvklysete’ folk, kunne man kanskje ha sagt, hvis man ønsket å være litt ondsinnet, (ihvertfall muligens).

    Han ene kjøpte aviser tidlig første eller andre juledag, og la på bordet i stua vel.

    (Hvis ikke dette var da Christell bodde i Oslo.

    Ved Terningen Matcafe der.

    Og at jeg husker litt feil).

    Christell bestilte pizza, (på første eller andre juledag), når hu fikk lyst på det, vel.

    Og den dagen, så satt eller lå det, en del folk, i den gjengen, og så på tegnefilmer, (eller om det var en vanlig film), på TV-en, i stua til Christell der, da.

    Det var den stilen der, liksom.

    Og jeg sov på sofaen, i stua, til Christell der da, mener jeg å huske.

    Og det er mulig at hu Hege fra Rødgata også bodde der, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så måtte jeg liksom ut litt, for å få meg litt frisk luft, og litt tid, for meg selv.

    (Uten de her nesten ukjente folka, som jeg ikke kjente noe særlig, for å si det sånn).

    Så da, så gikk jeg, til den bensinstasjonen, som er ved siden av det bygget, hvor Strømsø Supermarked og den kjøreskolen, som jeg gikk på, da jeg bodde på Bergeråsen, ligger da.

    Og da, så kjøpte jeg brus og pølse med rekesalat og sånn vel, på den bensinstasjonen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg ville gjerne ha litt tid for meg selv, da.

    For jeg følte meg vel ikke akkurat så hjemme der, hos Christell, vil jeg vel si, med alle de her ukjente folka der, da.

    (Og Christell kjente jeg jo ikke heller så bra, på den her tida, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia dukka opp, hos Christell der, (var det vel), på første juledag.

    Så prøvde jeg, å få Christell, til å be Pia, om å ta abort.

    (For jeg var i sjokk, siden Pia skulle ha en negerunge, da).

    Men Christell hørtes ikke så overbevisende ut, i sine forsøk, på å overtale Pia, til å ta abort da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og Pia blåste i hva Christell sa, og hørte hverken på henne eller meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var de her dagene, at Christell forklarte meg det, at hu hadde vært på jorda rundt-reise, sammen med en venninne vel.

    De hadde vært i USA, under fotball-VM, og kjørt rundt i den bilen, som var i musikkvideoen, til det svenske VM-laget, nemlig ‘När vi gräver gull i USA’, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var visst i California, mener jeg å huske.

    Og Christell likte seg ikke der, for man måtte kjøre alle steder, mener jeg å huske.

    Og Christell hadde heller ikke likt seg, i New York, som hu ikke syntes, at var noe spesielt, men mer som alle andre steder, mener jeg at hu sa.

    (Noe sånt).

    Og hu advarte meg vel nesten, mot å dra til USA, tror jeg.

    (Det var ikke langt ifra, ihvertfall vel).

    Christell fortalte også, at på kamelreisen, i ørkenen, i Afrika vel.

    Så hadde hu blitt så vant, til å bruke venstrehånda si, som dohånd.

    Så da de kom til Singapore, (eller hvor det var), så hadde Christell bare fortsatt, å bruke venstrehånda si, som dohånd, på hotellet der, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også vært i Austrialia, og der hadde hu jobba som servitør-dame, på en strippeklubb, (mener jeg at hu sa).

    Og hu hadde også vært i USA, (var det vel), under den kampen, da Norge spilte 0-0, mot Irland, vel.

    Og da hadde hu skammet seg så fælt, over å være norsk, (der hu satt aleine på en sportspub vel), siden Norge hadde spilt så kjedelig fotball, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så var det middagsselskap, i sengebutikken i Tordenskioldsgate, igjen.

    Jeg husker ikke om Solveig, fra Holmen, var der fortsatt.

    Men Jan og Viggo Snoghøj var der.

    Og Faren min og Haldis var der.

    Og Pia, Christell og jeg var der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de spurte Pia, om hvorfor hun bare var sammen med afrikanere.

    Pia svarte det, at hu ‘bare hadde hatt to’, (eller noe).

    Og det var vel Negib fra Etiopia og Keyton fra Somalia, som hu mente, da, (tror jeg).

    Men da måtte jeg hoste litt, syntes jeg.

    (Sånn som man liksom gjorde, hvis det var noe, som ikke var sant, da.

    Som vel muligens Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å gjøre vel.

    Eller om jeg hadde det fra noen andre).

    For Pia hadde jo, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapittelet, også hatt med seg en svær afrikaner, fra utestedet Baronen og Baronessen, med seg hjem, til Ungbo.

    Og hu hadde jo også hatt meg seg Keyton sine to kamerater, (var det vel), med seg hjem og også besøkt dem vel, en del ganger da.

    (Pia sa ihvertfall at de to spiste grisete, for de spiste med henda da, sa hu).

    Så man kunne vel kanskje like gjerne sagt at hu hadde hatt fem afrikanere, som to.

    (Ville nok jeg tippet på, ihvertfall).

    Så derfor liksom hosta jeg fælt da, ved matbordet, mens den her pratinga pågikk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av kveldene der, (enten julaften eller første juledag), så var det sånn, at Jan Snoghøj, han angrep meg bakfra, mens jeg satt på en stol, ved middagsbordet der, i andre eller tredje etasje, i sengebutikken, i Tordenskioldsgate.

    Jan tok kvelertak på meg, uten noen grunn, (som jeg klarte å forestille meg, ihvertfall).

    Jeg satt bare fredelig ved bordet, og hadde også drukket en del øl, til maten, osv.

    Og jeg ble sur, på Jan da, som også hadde kødda med meg, og liksom nesten startet slåsskamp, tidligere, like før middagen, på julaften, (var det vel).

    (Jan Snoghøj spurte meg om hva gjør du hvis jeg prøver å banke deg nå, eller noe.

    Og da hadde jeg bestikket, i hånda, for vi bedt om å hente det, eller noe.

    Så da sa jeg vel at jeg hadde kniv og gaffel der, til å forsvare meg med da.

    Noe sånt).

    Så jeg tok armene mine bak ryggen, og begynte å løfte på Jan, (som vel veide over hundre kilo, ihvertfall).

    (Siden han tok kvelertak på meg, da).

    Og jeg slang nesten Jan over ryggen, og opp på middagsbordet, da.

    Men så skreik Haldis, (var det vel).

    Så jeg satt ned Jan igjen.

    (Jeg hadde vel ikke tenkt å kaste han.

    For da kunne vel strupen min ha gått og kanskje, siden Jan Snoghøj liksom hadde kvelertak på meg, hele tiden, mens det her foregikk, da).

    Så jeg satt Jan ned igjen da.

    Og så heiste jeg han opp, og satt han ned igjen, enda en gang.

    (For jeg var litt full, da).

    Mens noen av damene ved bordet skreik muligens vel.

    Men det her var det Jan som startet og jeg er en fredelig kar, som ikke pleier å bråke i fylla.

    Men Jan Snoghøj var så bøllete da.

    Og Jan var også så redd, (lot han som ihvertfall), for at stolen, (en vanlig trestol vel), som jeg satt på, kunne ha blitt skadet, etter at jeg satt han ned, husker jeg.

    For jeg hadde kanskje fått en ganske sterk rygg da, etter å ha hatt ansvaret for kjølevarene, på Rimi Nylænde, en god del måneder, og etter å ha vært i Geværkompaniet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vi dro tilbake til Christell, denne kvelden, så tok jeg med en god del flasker øl, husker jeg, fra sengebutikken.

    For jeg var ganske full da, og lurte sikkert på om Pia, Christell og jeg skulle fortsette å drikke, borte hos Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Haldis hu kommenterte det, den her jula, (må det vel ha vært).

    At den talende alarmklokka, (som sa tiden på engelsk, når man trykket på en knapp, og som også galte som en hane, når den varslet vekking), som jeg hadde kjøpt til henne og faren min, i julegave, jula 1989, da vi var på Highland hotell, på Geilo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Den vekkerklokka, den hadde hu enda, på slutten av 1994, (altså fem år seinere da), fortalte hu.

    Og Haldis mente det, at den klokka, den var som en trøst, for henne, når hu var aleine hjemme.

    For da trykket hu bare oppå klokka, og så sa den klokka tiden på engelsk, og da følte hu seg ikke ensom lenger da, fortalte hu.

    Så Haldis må ha vært noe slags spesielt overfladisk mennesketype, tenkte vel jeg, da jeg hørte det, at Haldis sa det her.

    Men jeg lurte også på det, om Haldis fleipa, husker jeg.

    Men så godt kjenner jeg ikke min fars nye livspartner, at jeg kunne si det sikkert, om Haldis tulla eller ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 23: Sommeren 1994

    Sommeren 1994, så skulle jeg jobbe som leder, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde fått en del opplæring, som bestod i å bestille melk, brød og Hakon-varer, (var det vel), og etter at jeg først hadde jobbet et par-tre tidligvakter, (fra klokken 7), sammen med Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, da.

    Dagen før jeg skulle jobbe min første lørdagsvakt, alene, så hadde jeg problemer, med å få sove, husker jeg.

    Og det ble ikke bedre av at Pia, (som hadde vært ute på byen, sammen med Keyton), klatret opp, på den barnehagen, som var utenfor vinduene våre der, og banket på vinduet mitt, midt på natta, for å få låne nøkkelen min, siden hu hadde glemt sin egen nøkkel, da.

    Da ble jeg sur, for jeg syntes det, at Pia ødela for min karriere, i Rimi, siden det var veldig tungt, å jobbe en tolv-timers ledervakt der, (fra 7 til 19), på lørdager, (siden det kun var en leder, som jobbet, på lørdagene, i Rimi).

    (For dette var vel etter de andre episodene, som hadde gjort meg sur, på søstera mi, fra før av, og.

    Som at hu rappa røykpakker på rommet mitt, uten å spørre.

    Hu lot noen afrikanere sove over i stua der, uten å si fra, på forhånd.

    Hu lot Keyton få låne joggeskoa mine, uten å spørre.

    Hu sa merkelige ting, som at ‘vi har jo ikke noen saks’.

    Hu lot tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, uten å ta det ut, etter at hu hadde vaska klær, (sånn at ingen andre fikk vaska klær), og ble sur når jeg poengterte dette.

    Osv., osv.

    Ting som jeg har skrevet om i Min Bok 4, tidligere).

    Så jeg tenkte det, at nå har Pia, (og Keyton), fortjent å få ‘vannseng’.

    (Sånn som Bricen fikk av Furuset, i militæret, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så jeg gikk på badet, (var det vel), og fylte opp en bøtte med vann, da.

    Men Pia og Keyton hadde låst døra, til rommet sitt, så jeg fikk ikke gitt dem den vannbøtta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra sommeren 1994, så husker jeg også det, at jeg var hos bestemor Ågot, samtidig med at en ‘haug’ andre folk, i slekta til min far, også var der.

    Jeg husker at Pia var der.

    Så det er mulig at det var hu som dro meg med dit da, for etter at jeg flytta til Oslo, så fikk jeg gradvis et dårligere forhold, til min fars slekt.

    Likevel, så var det sånn der, hos bestemor Ågot, at min fetter Ove og min fetter Tommy, de ville besøke Pia og meg, på Ungbo, i Oslo.

    Og Pia ble også med på dette.

    Derfor trodde jeg det, at Pia ville ta ansvar, når denne festen skulle være, seinere sommeren 1994, (husker jeg).

    For dette var den samme uka, som jeg jobba min første hele uke, som leder i Rimi.

    (På Rimi Nylænde, når enten Hilde fra Rimi Hellerud eller Elisabeth Falkenberg, hadde ferie).

    Jeg jobbet en seks-dagers uke da.

    Og siden dette var min første uke, som leder, så fokuserte jeg vel omtrent bare på jobben, da.

    Og var sliten når jeg kom hjem fra jobben.

    For jeg jobba vel mye ekstra, da antagelig, siden jeg satset på å få meg en karriere, i Rimi, osv., da.

    Så stua, på Ungbo, (hvor jeg hadde vært alene, hele denne uka, husker jeg, siden de andre var på ferie, eller noe, vel), den så ‘bomba’ ut, da.

    Og jeg jobba hele lørdagen, fra 7 til 19.

    Men jeg regna med det, at Pia ville gjøre i stand til festen, på Ungbo der, da.

    For hu ble jo med på å arrangere den festen, hos bestemor Ågot, på Sand, noen uker før.

    Men Pia hadde bare dratt til Monika Lyngstad, i Røyken.

    Så jeg møtte Tommy, Ove, Lene og Pia, (var det vel), på T-banen, på vei til Ellingsrudåsen, da.

    Så ingen hadde rydda der, før vi kom til Ungbo, da.

    Men jeg hadde ihvertfall kjøpt jordbær, men de hadde blitt litt knust, (nedi en av bæreposene mine), på T-banen, da.

    Siden jeg var litt stressa, kanskje, den her uka, da.

    Så Pia svikta igjen da, (syntes jeg), fordi hu skulle jo liksom være med å arrangere festen, da.

    Likevel så gjorde hun ingenting for å forberede festen liksom, da.

    Det var ikke sånn at hu lagde pønsj, eller pizza, eller noe sånt, (for eksempel).

    Neida, hu bare kom ‘dassende’ med T-banen samtidig med gjestene, liksom.

    Selv om hu vel hadde ferie selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rydda i stua, så fort jeg klarte, på Ungbo der, på.

    (For Pia ville vel ikke hjelpe, siden det var mitt rot, da).

    Og vi så vel bronsjekampen, i fotball-VM, som Sverige vant eller tapte, med mange mål vel.

    (Jeg sjekka det på nettet nå, og det var vel 16. juli 1994, at den kampen ble spilt, ifølge Wikipedia).

    Og jeg prøvde å sette fram jordbæra, som var litt knust, vel.

    Og Tommy sa vel noe sånt som at ‘Erik prøver ihvertfall, han’, (mener jeg at jeg overhørte).

    (Så det var kanskje litt rart, at Tommy prata sånn om meg, mens jeg var der.

    Men men).

    Og Tommy, (var det vel), han likte også en sang, som vi så på TV, (etter fotballkampen vel), som het ‘Mmm Mmm Mmm Mmm’, med Crash Test Dummies, (mener jeg å huske).

    (En sang som Ove også likte, vel.

    Og som jeg også hadde hørt før, men ikke huska helt hva het, vel.

    For jeg levde kanskje litt vel mye i ‘Rimi-verdenen’, på den her tida, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle også på byen, og havna på Marilyn, (som seinere ble So What).

    Et sted som søstera mi foreslo vel.

    Og der var det ganske kjedelig, mener jeg å huske.

    (Og jeg var vel trøtt kanskje, etter å ha jobba i tolv timer, på Rimi, fra syv om morgenen.

    Og jeg hadde også jobbet min første lederuke, i Rimi, noe som var nytt for meg, og vel også rimelig slitsomt, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker det, at dette var vel den første gangen, som jeg så sånne ‘babes’, (må man vel kalle det), i Oslo.

    Det hadde jo nettopp vært ‘grunge-tid’, i musikk-verdenen, og vel også i mote-verdenen, (virka det som, i Oslo, ihvertfall, sånn som jeg husker det).

    Men på Marilyn, så gikk det rundt noen sånne tenåringsjenter, i korte topper, og med magene bare, sånn at de viste fram navlene sine da, (husker jeg).

    Og det hadde jeg ikke sett i Oslo før, at damene gikk så lettkledd, (hvis jeg husker det riktig).

    Så da skjønte jeg vel det, at det nok var en ny tid på gang, i moteverdenen.

    Etter grunge-tiden, hvor vel damene hadde gått mye i store, vide gensere, og sånn, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi fem, skulle ta nattbussen hjem, til Ellingsrudåsen.

    Så dreit Ove seg noe så jævlig ut, husker jeg.

    Vi stod på fortauet, bak Stortinget, og venta på 85-bussen, (var det vel), husker jeg.

    Så kom det en ‘falsk’ roseselger bort til Ove, (husker jeg).

    Han hadde bare en rose, som han kanskje hadde kjøpt til dama si, (mistenkte jeg).

    Men så hadde han kanskje funnet ut, at han ikke hadde nok penger, til nattbussen, (eller noe).

    Så derfor prøvde han å selge den her rosa si, da.

    (Noe sånt).

    Men Ove ville ikke kjøpe rosa hans, men han ble liksom sånn sjefete da, og beordret han ‘roseselgeren’, til å gå bortover den motsatte veien i Akersgata, enn der dama hans stod.

    Det eneste problemet med dette, det var det, at han roseselgeren, han var mye større, enn Ove, da.

    Og Ove, han hadde skrytt til meg, om at han hadde blitt norgesmester, i amerikansk fotball, med Kolbotn Kojaks, osv.

    (Og Ove hadde også trent en god del amerikansk fotball, mens han gikk på high school, eller noe sånt, i USA, da).

    Så Ove var en god del kraftigere enn meg igjen, (må man vel si).

    Og Ove hadde også vært MP, (militærpoliti), under førstegangstjenesten, (var det vel), hadde han fortalt meg, da.

    Og Ove var også veldig overlegen da, (og ovenpå), ovenfor den her ‘rose-bølla’, da.

    Men han rose-selgeren, han skjønte vel kanskje det, at Ove ikke var fra Oslo, siden han ikke skjønte det, at dette ikke var en roseselger egentlig, men egentlig bare en busstrafikant, som trengte penger, til billetten sin, kanskje da.

    (Roseselgeren hadde jo bare en rose og.

    Og de som solgte de her rosene vanligvis, det var små, asiatiske damer, (eller noe), mener jeg å huske, (jeg som hadde gått en del på byen, i Oslo, under studietiden, og sånn, da).

    Så han ‘rose-bølla’, han begynte jo da å banke opp Ove.

    Han tok løpefart, og klinte til Ove, som hadde vært veldig overlegen, på trynet, da.

    Og Ove han ville ikke si unnskyld, så han måtte ta imot, cirka fem-seks sånne slag, (med løpefart), da, (eller noe).

    For det var ikke noe jeg kunne gjøre, mot han svære bølla, sånn som jeg så det.

    For han var jo dobbelt så stor som meg.

    Og Ove selv, (som jo var mye større enn meg), han gjorde jo ikke noe motstand selv, da.

    Og dette var noe bråk, som Ove selv hadde startet.

    Og som jeg ikke var innblandet i.

    Så jeg valgte bare å stå der, og observere hva som skjedde, da.

    Og det samme gjorde Pia, Tommy og Lene, (som er døv), da.

    Pia, Tommy og Lene, de stod bare og gjemte seg liksom, mellom meg og Karl Johans gate, (i Akersgata, bak Stortinget der), da.

    Så jeg tror ikke at han bølla skjønte det, at Ove og jeg egentlig var i lag med Pia, Lene og Tommy der.

    Men Tommy sa seinere, til Ove, (husker jeg), at han ikke klarte å gjøre noe, for han liksom ‘frøys’ da, (eller noe).

    Og Lene var jo døv, så hu sa ikke noe.

    Og Pia sa vel heller ikke noe, tror jeg.

    Og det var til slutt en ikke så utrolig svær Oslo-kar, som gikk imellom, og holdt rundt han bølla, sånn at han slutta å slå Ove, da.

    Og Ove måtte si unnskyld, til dama, til han rose-sværingen, for Ove hadde kalt han rose-bølla, for ‘homo’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg huska ihvertfall på det, som han Brisner, (eller hva han het igjen), hadde sagt, i militæret.

    Om at han hadde blitt slått ned to ganger, rett etter hverandre, på Marilyn, (eller noe), da, (en gang).

    Så da Ove gikk på nattbussen, og fikk mer bråk der, (når han skulle kjøpe billett, av busssjåføren), så måtte jeg nesten svare for Ove da, at det gikk greit med oss, (eller noe sånn), da.

    For da hadde Ove nesten havna i bråk igjen, på nattbussen, da.

    Og jeg måtte sitte på setet mellom Ove sitt sete og midtgangen, på bussen, og liksom passe på Ove da, på nattbussen, da, (husker jeg).

    Sånn at Ove ikke skulle havne i bråk to ganger, han og, sånn som Brisner hadde havnet da, (sånn som jeg overhørte at han babla om, i militæret), en gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi gikk av nattbussen, ved Torgbua der, på Ellingsrudåsen.

    Så var det noen hasjiser, (må man vel kalle dem), som gikk av bussen, på den samme holdeplassen, som oss.

    Og det visste seg det, at dette var naboene, til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, der, da.

    Om de prata om hasj da, (mener jeg), hvis ikke så var dette noe jeg huska fra før, at dem røyka hasj, (eller noe da), mener jeg.

    Men jeg husker det, at han nabokaren, han begynte å bable om det, da vi alle fra nattbussen, gikk inn i Skansen Terrasse 23 der, at alle som gikk av bussen, bodde i den samme etasjen.

    (Noe sånt).

    Og at det var ‘far out’, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så sa jeg vel unnskyld til Ove, fordi at jeg ikke hadde klart å finne på noe, for å stoppe han rose-sværingen, dagen før, mens vi venta på nattbussen da.

    Og Ove virka som at han klarte seg overraskende bra, etter all den her bankinga, som han hadde fått, da.

    Så Ove, Tommy og Lene, de dro vel tilbake til Berger og Son, ganske tidlig, dagen etter, (mener jeg å huske).

    Og det var vel ikke sånn, at noen av dem besøkte hverken Pia eller meg igjen, på Ungbo, på Ellingsrudåsen der.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Da jeg gikk i første klasse, så bodde Pia og jeg faktisk en uke, hos noen naboer, (som het Lasse osv.), av den gården her, da mora vår var på ferie

    huseby tjølling

    http://arkeologi.blogspot.co.uk/2004_07_01_archive.html

  • Min Bok 4 – Kapittel 22: Mer fra Ungbo

    Jeg har aldri vært så glad i å vaske opp.

    (Ikke etter at mora mi tvang søstera mi og meg, til å ta oppvasken, som barn, på Østre Halsen og i Larvik).

    Så jeg spurte søstera mi, etterhvert på Ungbo der, om hu ble med, på en avtale.

    At jeg tok gulvvasken for henne, når hu hadde vaskeuke, (nemlig hver femte uke).

    Hvis hu tok min oppvask, i samme slengen, som sin egen oppvask, da.

    Og det sa søstera mi at var greit, da.

    Så Pia vaska opp min oppvask.

    Og jeg vaska fellesarealene, på Ungbo, to av fem uker, da.

    (Både når det var Pia sin tur og min tur, til å vaske gulvene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo leiet en vaskemaskin, fra Thorn, sånn at vi slapp å bruke en upraktisk vaskekjeller, som lå sånn til, at man måtte gå i et minutt eller to, gjennom noen underjordiske ganger, i kjellerne i Skansen Terrase 23, og nabooppgangene.

    (Og man måtte låse opp mange kjellerdører, på veien dit da.

    Og man måtte kjøpe polletter hos vaktmesteren.

    Og man måtte passe vasketiden sin nøye.

    Og man kunne ikke vaske etter klokken 20, (var det vel).

    For da var det vel en tidsbryter, som slo seg av, (mistenker jeg ihvertfall)).

    Så det ble ihvertfall sånn, at vi fem som bodde på Ungbo, i 1994, (Pia, Glenn Hesler, Rune, Hildegunn og meg), vi spleisa på å leie en vaskemaskin, fra Thorn, i mitt navn, til 250 kroner, i måneden, da.

    Så da var det sånn, at alle betalte meg, 50 kroner i måneden, for leie av vaskemaskin, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig en dag, så spurte Rune meg, når jeg var på kjøkkenet og han var i TV-stua, om jeg ikke kunne leie en oppvaskmaskin også, på Thorn.

    Men det var ikke jeg interessert i, for jeg hadde jo den avtalen med Pia, om at hu tok min oppvask, (fra før).

    Så det var jo et fett for meg, (omtrent), om vi hadde oppvaskmaskin, eller ikke.

    Eller, det hadde jo også blitt surr, med den avtalen, som jeg hadde med Pia, og.

    Så da måtte jeg også ha prata med Pia først.

    Og jeg syntes også det, at når jeg leide den vaskemaskinen i mitt navn.

    Så kunne noen andre ta litt risiko og, og leie oppvaskmaskinen i sitt navn.

    Hvis ikke så kunne det kanskje bli TV-spill neste gang, og så laservideo, for eksempel, etter det.

    Og til slutt så satt jeg der da, med en regning, på over 1000 kroner i måneden, fra Thorn, (hvis de andre flytta ut, før meg), for noe greier, som jeg kanskje ikke hadde så stor interesse av å bruke selv, da.

    Så da svarte jeg det, til Rune, at da syntes jeg det, at hvis vi skulle ha oppvaskmaskin, så kunne en av de fire andre, kanskje leie den, i sitt navn, da

    Men da svarte vel ikke Rune noe, mener jeg.

    Og det ble ikke til, at det havna noen oppvaskmaskin der, mens vi bodde der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det at han Rune, ba meg, som aldri vaska opp, om å leie vaskemaskin.

    Det kan man kanskje sammenligne med, at noen spurte en, som ikke hadde lappen, om han ville bli med på, å spleise på, å lease en bil, i sitt navn.

    Noe sånt.

    Så det virka ikke så utrolig fristende, for meg da, må jeg si.

    Hvorfor spurte ikke Rune noen av de som tok oppvasken om det her, (istedet for meg), for eksempel?

    For det her med oppvaskmaskin, det må vel Rune ha skjønt, at ikke interesserte meg, som hadde bytta bort mine oppvask-plikter, så utrolig mye.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Rune behandla meg kanskje, som om at jeg var faren hans.

    Men det var jeg ikke, dessverre.

    Jeg hadde jo Pia og Axel, som nesten to unger, og det var vel nok da, mente nok jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler og jeg, vi hadde forresten fordelt noen plikter, på et eller annet tidspunkt, på Ungbo der.

    Og det var sånn, at jeg hadde som plikt, å gå med gamle aviser, og legge de, i papir-containeren, i Skansen Terrasse der.

    Og Glenn Hesler, han hadde en ganske stor plikt, (må man vel si), siden han hadde bil.

    For han panta nemlig alle tomflaskene, som stod under vasken, på kjøkkenet, og kjøpte dopapir, til Ungbo-leiligheten, på Rimi Jerikoveien, (på Furuset der), var det vel.

    Så vi gikk aldri tom for dopapir der, da.

    Og selv om nok de fleste av tomflaskene, som dukka opp, i kjøkkenskapet der, nok var mine, (siden jeg drakk så mye Coca-Cola og seinere Sprite).

    (Noe jeg ikke gadd å klage på, at det ble urettferdig sånn sett, muligens).

    Men Glenn Hesler, han var flink til å huske på denne plikten.

    Så det var ikke sånn, at det noen gang, gikk tom for dopapir der, eller hopet seg opp, med tomflasker, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje ikke sånn jeg hadde ment det, da jeg spurte Glenn Hesler, om han kunne påta seg, den plikten, å pante tomflasker og kjøpe dopapir der.

    At Glenn Hesler, skulle følge nøye med, på hvem som la igjen tomflasker etter seg, i skapet, på kjøkkenet.

    Men en gang, som Glenn Hesler, var sur, på søstera mi.

    (Antagelig, så var vel dette, etter at Pia hadde tatt med seg tre afrikanere hjem, og to av dem sov i stua, uten at hu hadde sagt fra til oss andre, på Ungbo, om det her, på forhånd, da.

    For husreglene sa det, at man skulle si fra, hvis man skulle bruke stua, til å ha overnattingsgjester der.

    Og Pia sa jo da også, (noen dager senere), noe som Glenn Hesler også hørte vel, at ‘vi har jo ikke noe saks’, noe som det vel kanskje var flere enn meg, som syntes at hørtes dumt/rart ut.

    Det er mulig).

    Så sa Glenn Hesler til meg først, og så til søstera mi vel.

    At Pia måtte ‘produsere fler tomflasker’.

    Så Glenn Hesler og jeg, vi var kanskje ikke helt på bølgelengde, når det gjaldt den tommflaske/dopapir-rutinen, da.

    Vi kunne vel ikke tvinge folk til å produsere tomflasker heller, mente vel jeg, kanskje.

    Men dette var vel midt i en krangel, mellom Pia og meg, så jeg syntes kanskje at jeg var i nok krangler, fra før, da.

    Så jeg begynte ikke å krangle med Glenn Hesler om det her, (hvis jeg husker det riktig), da han begynte å kjefte på søstera mi, for å ikke produsere nok tomflasker, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Hildegunn, hu begynte nesten som Rune, da han hadde begynte å snakke med meg, om oppvaskmaskin.

    (Som vel egentlig var noe han kanskje burde ha begynt å prata med Pia om, siden det vel var hu som tok mest oppvask der.

    Siden hu også tok oppvasken for meg, siden jeg tok gulvvasken for henne).

    For Hildegunn, hu begynte å prate med meg, om vi ikke kunne ha tørkepapir, på kjøkkenet, istedet for dopapir.

    Men da hadde jo Glenn Hesler og jeg, en del måneder før det her, avtalt det, at vi skulle bare bruke dopapir, på både badet og kjøkkenet.

    For det var enkelt og billig, og da kunne vi bare bruke de tomflaskene, som hopet seg opp, som betaling, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis Hildegunn ville ha tørkepapir der, så burde hu vel ha prata med Glenn Hesler, som hadde som plikt, å kjøpe dopapir, om det her, (og ikke med meg).

    For da, når Hildegunn maste på meg, om det her, så syntes jo jeg, at dette bare ble som noe dumt, for da måtte jo jeg prate med Glenn Hesler igjen, om det her, seinere.

    (For å få det riktig.

    Og jeg kunne jo ikke vite hva han kom til å si, liksom).

    Og vi hadde jo en avtale, om å gjøre det sånn og sånn, fra før.

    Og den avtalen, den måtte vel Hildegunn ha visst om, mener jeg.

    Så det ble som at Hildegunn ville forandre på en husregel, (vil jeg nesten si), og bare spurte en person, (nemlig meg), da.

    (Og ignorerte at det var fler folk som bodde der, da liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 18: Jula 1993

    Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt, å dra til Haldis og faren min og dem, på Bergeråsen, i jula etter at jeg var ferdig, med militæret.

    Men jeg hadde ikke noe annet sted å dra.

    Og Pia fortalte meg det, at jeg var invitert, til Haldis og dem, og at ei venninne av Christell, som ble nummer tre, (eller noe), i Frøken Norge, skulle dit, på julaften, da.

    Så da syntes jeg at det virka fristende, å feire jul, hos Haldis og dem, da.

    (For jeg kjente liksom ikke noen damer som hadde vært med i Frøken Norge, og sånn).

    Så derfor dro jeg dit, da.

    (Selv om Pia selv vel skulle til bestemor Ingeborg eller mora vår, for å feire jul.

    Men dit var vel ikke jeg invitert, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne jo nesten ikke feire jul, hos Axel og dem, etter 1991.

    For Mette Holter kasta meg jo ut derfra, (må man vel vel si), sommeren 1991, da.

    Men sånn som jeg husker det, så feira jeg julaftenene på 90-tallet og 2000-tallet, sånn her:

    1990: Hos Metter Holter og dem, på Furuset.

    1991: Hos bestemor Ågot på Sand.

    1992: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1993: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1994: Hos Haldis og faren min i vannsengbutikken i Drammen, (lå over hos Christell, som bodde langs veien ut mot Konnerud, (fra Drammen sentrum), vel).

    1995: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1996: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1997: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1998: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1999: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2000: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2001: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2002: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2003: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kontaktet ruteopplysningen, på Oslo S., i forkant av denne julefeiringa.

    Og de sa at tog og busser gikk som vanlig, på julaften.

    Så det var jo bare tull, men jeg var stressa da, siden jeg jobba i matbutikk, (hvor det alltid er mye å gjøre, før jul).

    Så da jeg kom til Drammen, så gikk det ikke noe buss, til Berger.

    Og jeg ringte og klagde da.

    Fra Rutebilstasjonen, i Drammen.

    Til NSB vel.

    Og da mener jeg det, at Vibeke Kjølstad, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole, satt inne i ventehallen, på Drammen Rutebilstasjon, og hørte på at jeg ringte, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Videospilleren min, som Magne og Elin Winnem, hadde lånt, det året jeg var i militæret.

    Den hadde vært som ny, (vil jeg si), da de fikk låne den.

    (For jeg pleide ikke å se så utrolig mye video, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo hatt video, siden 1980 vel.

    Så jeg var vant til å behandle videoen og videokassettene bra, da.

    Etter å ha hatt video, i mange år).

    Men da jeg fikk tilbake videoen min, fra Magne og Elin Winnem.

    Så kunne jeg ikke bruke den videoen lengre.

    For bildekvaliteten var blitt helt elendig da.

    Videohodet hadde blitt slitt ut, rett og slett, (virka det som for meg).

    Så etter at jeg hadde fått meg de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde, (må det vel ha vært).

    Så ville jeg kjøpe meg en ny video, da.

    Og jeg fant noen nye videoer, som kosta 2000 kroner pr. stykk, (eller noe), på en elbutikk, på Bryn Senter.

    Og jeg tenkte at de var så billige, så det ville vært artig, å hatt to videoer.

    For da ble det som en dobbelt kassettspiller.

    Og jeg kunne lage musikkvideo-kassetter da, hvor sangene kom på rekkefølge, fra mine gamle opptakskassetter, (fra Abildsø, osv.), hvor det var mye musikk jeg ikke likte også på, da.

    Og jeg kunne kopiere filmer da, (som jeg også hadde pleid å gjøre, på Bergeråsen).

    Men jeg hadde ikke råd til å betale for de videospillerne kontant.

    Men jeg spurte om jeg kunne få kjøpe de på avbetaling da, (husker jeg).

    (For jeg så et sånt klistremerke, eller noe, om at de hadde avbetalingsmuligheter der, da).

    Og det var greit, sa de.

    Og plutselig, så hadde de gitt meg et kredittkort og to videospillere, da.

    (Enda jeg bare ba om avbetaling, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på julaften, i 1993, så var dette flaks, husker jeg.

    For det gikk ikke fler busser, til Berger.

    (Enda NSB i Oslo hadde fortalt meg, at disse gikk, som normalt.

    Så NSB tulla både julaften 1993 og, som julaften 1991, da jeg måtte hive meg inn i samme taxi, som en Jebsen-sønn hadde bestilt, (siden den siste (NSB)-bussen, til Berger, ikke venta på toget, i Sande), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men NSB sa vel at de kunne betale for taxiregninga, når jeg ringte og klagde, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde ikke tatt med penger, til drosje.

    For det kosta flere hundre kroner, da.

    Men jeg satt meg inn i en drosje, på Strømsø vel.

    Også spurte jeg om han visste hvor jeg kunne bruke det kredittkortet mitt da, for å ta ut penger.

    (Noe sånt).

    Og det var utafor postkontoret, på Bragernes, (det som ble ranet av han kjente bankraneren Martin Pedersen, (eller noe), helt på begynnelsen av 80-tallet, vel).

    Og der tok jeg ut 400, (eller noe), da.

    Som drosjesjåføren mente at drosjeturen til Berger, cirka ville koste, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom fram til Haldis og dem, på Bergeråsen.

    Så viste det seg det, at hu finalisten i Frøken Norge, ikke skulle være der, likevel.

    (For det hadde visst skjedd noe, mellom henne og Jan Snoghøj da, som gjorde at hun ikke dukka opp der likevel).

    Og Christell, hu gikk bare rundt i joggebukse, hele kvelden, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis pleide alltid å lage pinnekjøtt, til jul.

    (Hu var jo fra Vestlandet).

    Så det var vel pinnekjøtt denne julen og, tror jeg.

    Og kålrabistappe og kokte poteter, vel.

    Men Haldis pleide alltid å ha litt kokte gulerøtter, i kålrabistappa, mener jeg å huske.

    Så hu hadde liksom sin egen vri da, på kålrabistappa, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel skifta, borte hos bestemor Ågot, (tror jeg).

    (Som skulle feire jul, borte hos onkel Håkon og dem vel, tror jeg).

    For Christell sa plutselig, at ‘har du på deg smokingbukse, Erik?’.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det, at jeg hadde det, da.

    (For den vanlige dressen min, (eller ihvertfall dressbuksa), den var slitt ut, da.

    Så jeg brukte den smokingen, (eller ihvertfall buksa til den), som jeg hadde kjøpt billig, da jeg skulle være forlover, for Magne og Elin Winnem, tidligere det her året, da).

    Og da ble faren min sjalu på meg, tror jeg.

    For da sa han det, (med en sur stemme vel), at han ikke hadde hatt smoking, da han var på min alder.

    Så jeg fikk vel ikke forklart det, at jeg hadde kjøpt den smokingen, for 200-300 kroner, på Dressmann sitt restlager, i Storgata, i Oslo, da.

    Siden jeg måtte ha en smoking, siden jeg jo hadde tatt på meg det, (noe jeg vel nesten ikke kunne si nei til, siden Winnem hadde skaffet meg en jobb, på Rimi), å være forlover, for Magne Winnem, da.

    Så faren min var kanskje litt smålig da, syntes jeg kanskje.

    Og han var vel kanskje også litt ignorant, siden han jo ignorerte det, at han selv jo var oppvokst, på 50 og 60-tallet, da økonomien i Norge, var mye dårligere, siden dette jo var før Norge ble en oljenasjon, og like etter andre verdenskrig, osv.

    Og han ignorerte vel også det, at jeg som tidligere Gjerde-elev og NHI-student, pleide å bli invitert på juleball.

    Og der var egentlig dresskoden smoking, (ihvertfall gikk de fleste i det vel), selv om jeg ikke hadde hatt råd til, å kjøpe meg en smoking selv, på den tida.

    (Men jeg tenkte kanskje på at det var jul da, og at jeg ikke så de her folka så ofte, så jeg prøvde vel å roe det ned, og ikke krangle så mye, da.

    Og jeg følte meg vel kanskje ikke så hjemme der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært på den julaftenen her, at enkemannen til Tutta, (Haldis sin venninne), fra Berger, var hos Haldis, på julaften.

    For jeg husker det, at en julaften, som jeg var hos Haldis.

    Så befant jeg meg plutselig alene, i stua til Haldis, med enkemannen til Tutta, da.

    (For faren min, (må det vel ha vært), han fortalte meg det da, at Tutta nettopp hadde dødd da, (eller noe).

    Hu som hadde sagt, noen år før det her, til faren min og Haldis, at hu ikke ville slutte å røyke, for det var den eneste gleden hennes.

    Og faren min hadde vært irritert over det her da.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og jeg spurte han enkemannen til Tutta, da.

    Om Tutta hadde dødd, (eller noe sånt).

    (For jeg syntes at jeg måtte si noe, da).

    Men da svarte ikke han enkemannen til Tutta noe, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ved julebordet der, (denne jula ihvertfall), så satt jeg vel, med ryggen, mot kjøkkenet.

    Mens faren min, han satt ovenfor meg cirka vel.

    Og mens Christell vel satt, til venstre for faren min, vel.

    Og Jan, han satt på enden av bordet, til venstre for Christell igjen, vel.

    (Noe sånt).

    Så Jan og Christell, de satt noen ganger og skravla sammen, (nesten privat), da.

    Men hvis Christell spurte meg om noe, så måtte vi prate, over hele bordet, da.

    Men jeg husker det, at vi vel såvidt prata noe om boksing eller militæret, (eller noe sånt).

    Og da skulle jeg kanskje være litt morsom, da.

    Også nevnte jeg det, at jeg hadde vunnet en boksekonkurranse, på rommet, da jeg var i militæret.

    (Den boksekonkurransen var et snaut år før det her vel, på lagsrommet, til lag 2, i troppen min, i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3)).

    Men da svarte ikke Christell meg noe.

    Men hu bare vendte seg, mot Jan, og sa at noe sånt som, at ‘fy faen, er de folka der helt gærne, eller?’).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke skjønte noe av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.