johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Min Bok 4 – Kapittel 16: Mer fra Ungbo

    Da Pia flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, sommeren 1993, så lærte hu meg å steike kjøttdeig, (husker jeg).

    Man skulle bare dele opp alle de røde bitene, (med stekespaden), til de ble brune da, husker jeg, at søstera mi sa.

    Pia lærte meg også hvordan de kokte spagetti, i Somalia.

    (For Somalia hadde vært en italiensk koloni da, i gamle dager, så derfor spiste de så mye spagetti der, da.

    Forklarte søstera mi).

    Og det man skulle gjøre da, for å sjekke, om spagettien var klar til å spises.

    Det var at man skulle kaste en ‘spagetti-orm’, på kjøkkenskap-døra, da.

    Og hvis marken falt ned fra døra, så var ikke spagettien klar til å spises enda, da.

    Men hvis spagettien hang fast, så var spagettien ferdig kokt, da.

    (Eller ‘al dente’, som vel italienerne sier, tror jeg).

    Så Pia hadde nok lært å lage mat, av Keyton fra Somalia og kameratene hans antagelig, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Pia lærte meg, å brune kjøttdeig og koke spagetti.

    Så begynte jeg å lage spagetti og kjøttdeig en del, på Ungbo.

    Jeg pleide å lage den retten sånn som Mette Holter, (stemora til Axel), pleide å lage den, i Høybråtenveien.

    (Eller noe lignende ihvertfall).

    For når kjøttdeigen var ferdig brunet.

    Så pleide jeg å helle oppi en boks, med hermetiske tomater.

    Og så kokte dette omtrent i steikepanna, til vannet fra tomatboksen var fordampet da.

    Noe som kunne ta litt tid.

    Men det ble ganske godt da, syntes jeg.

    Og hu Hildegunn, (fra Stovner vel), hu sa til Pia og meg, at vi lagde ‘ordentlige’ middager hele tida.

    (En gang som jeg lagde sånn spagetti og kjøttdeig, da).

    Men sånne kjøttdeig-retter, det var ikke noe jeg pleide å lage, før søstera mi flytta inn hos meg, på Ungbo.

    Men etter at Pia lærte meg å brune kjøttdeig, så pleide jeg å lage forskjellige retter som inneholdt kjøttdeig da.

    Som for eksempel chilli con carne, (som Leif Jørgensen viste meg en gang at han pleide å lage, med et sånt glass med saus, fra Uncle Bens, eller noe), og Pasta de Napoli, (fra Toro), pleide jeg også å lage, etter at jeg hadde blitt nysgjerrig på den retten, en gang, som jeg handla mat, eller noe, da.

    Og etterhvert så fikk jeg bra appetitt, av å trene så mye badminton, tennis og fotball, som jeg dreiv med.

    Og fra å legge opp kjølevarer, flere ganger i uka, på Rimi Nylænde, da.

    (Noe som er den tyngste jobben, i en butikk, må man vel si).

    Så jeg kunne etterhvert spise en hel sånn kjøttdeigpakke på 450 gram.

    Etter at jeg for eksempel hadde hatt den oppi en sånn ferdiglaget gryte med Toro Pasta de Napoli, da.

    Også ville jeg da også vanligivs spise fire brødskiver vel, med for eksempel Ladegårdens kneipbrød, med Brelett-margarin på, (som Mette Holter pleide å kjøpe), ved siden av.

    Noe også ei av ‘Ungbo-damene’ bemerket en gang, husker jeg, når jeg spiste Pasta de Napoli, (husker jeg), at jeg spiste så store middager.

    (En gang det skulle være Ungbo-møte, da.

    Noe det var cirka en gang annenhver måned, (eller noe), vel.

    Og disse møtene ble holdt i stua i Ungbo-leiligheten der, da).

    Men så jobba jeg også hardt i Rimi da.

    Og vekten min har nok økt, omtrent hvert år, med noen få kilo, siden jeg var ferdig med militæret, i 1993, vil jeg si, (selv om jeg ikke har ført statistikk, over vekta mi, akkurat).

    Og da jeg var ferdig med militæret, i 1993, så veide jeg vel 68 kilo, (mener jeg å huske).

    Og det var vel 5-6 kilo mer, enn da jeg begynte i militæret.

    Men dette var nok da bare muskler, vil jeg si, de kiloene, som jeg la på meg, i militæret.

    For jeg hadde ikke noe mage akkurat, etter militæret, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og nå, så veier jeg vel rundt 100 kilo.

    (Selv om jeg har litt mage nå da).

    Så jeg har gått opp noen få kilo i året, hvert år, de siste 20 årene cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Og det hadde jeg vel kanskje ikke gjort, hvis jeg hadde fortsatt med å bare spise Pizza Grandiosa og andre sånne ferdigretter, da.

    (Som folk liksom ikke kaller for ‘ordentlige’ middager, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo også glad i hamburgere da, osv.

    Men jeg tjente vel ikke så bra i Rimi, at jeg hadde hatt råd til å spise meg mett, på McDonalds, for eksempel, hver dag.

    Det var kanskje en eller to ganger i måneden, (eller noe), at jeg gikk på McDonalds, (eller Burger King), på den her tida, da, (mens jeg bodde på Ungbo).

    For det ble litt for dyrt da.

    (Og jeg hadde vel også andre ting jeg ønsket å bruke penger på, enn mat vel).

    Da var det billigere, (og mer mettende), å kjøpe en pakke kjøttdeig, og lage en kasserolle eller steikepanne med mat da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den første tiden, etter millitæret, når jeg lagde sånne kjøttdeig-retter.

    Så kjøpte jeg sånn frossen kjøttdeig, (som Mette Holter pleide å kjøpe).

    For den var billigere, da.

    Den kjøttdeigen kosta 22 kroner, (eller noe), for 450 gram vel.

    Og så kosta en pakke spagetti cirka 5-6 kroner, da.

    Og en boks hermetiske tomater kosta cirka 4 kroner, vel.

    (På Rimi og Rema, osv., da).

    Og da kunne man få mat til to-tre personer, da.

    Og fortsatt ha litt spagetti igjen.

    Så det er mulig at Glenn Hesler også fikk sånn spagetti og kjøttdeig, som jeg lagde, noen ganger.

    For han lagde en gang, (litt seinere vel), en gryte med mexikansk grytterett, (eller noe), fra Toro, for Pia og meg, da.

    Og det var vel fordi, at han hadde fått noe mat, som jeg hadde laget, en gang, tror jeg.

    På den tida som Pia og jeg hadde felles, (min), økonomi da, antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Rune, (kjæresten til Hildegunn), han hadde gått kokkeskole, (eller noe).

    Og en gang, som jeg tinte en sånn pakke med frossen kjøttdeig, da.

    Så sa han til meg, at når man tiner kjøttdeig, så burde man bruke kaldt vann, for da tinte kjøttdeigen raskere.

    Mens jeg kanskje hadde lært å bruke varmt vann, da.

    Og da måtte jeg nesten høre på han Rune, (syntes jeg), siden han hadde gått på kokkeskole, da.

    Men jeg er fortsatt ikke sikker på om det han sa, var riktig.

    Hvordan kan kjøttdeig tine raskere i kaldt vann, liksom?

    Nei, dette var nok en slags skrøne, fra kokkeskolen, tenkte vel jeg, (når jeg fikk summet meg litt, ihvertfall).

    Og en gang, så hadde Rune og Hildegunn, (og muligens også søstera mi vel).

    De hadde et slags middagsselskap, på Ungbo der, da.

    Og jeg var invitert, da.

    Og da brukte vi spisestuebordet der, da.

    (Et bord som ganske sjelden ble brukt vel).

    Og da satt Rune på en De Lillos-sang, som het ‘Kokken Tor’, på nesten ‘full guffe’, fra et stereoanlegg, som stod inne på rommet til Hildegunn der, (som var det rommet nærmest stua), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, på Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 15: Pia sine venninner kommer på besøk på Ungbo

    Pia hadde også noen venninnebesøk, den tida, som hu bodde, på Ungbo.

    Blant annet, så var Monika Lyngstad der, og rappa en ost, på Torgbua, en søndag, (som jeg var med søstera mi og Lyngstad ned til Torgbua), husker jeg.

    Lyngstad røyka også hasj, før hu skulle sove i stua der, husker jeg.

    Og hu sa til Glenn Hesler og meg, at vi skulle få ‘alt unntatt sex’.

    I et forsøk på å få oss ut på terrassen sammen med henne og Pia.

    For de satt på terrassen og spiste mat og drakk vin vel.

    (En gang sommeren 1994, må det vel ha vært).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det virka også som at søstera mi, prøvde å få Monika Lyngstad og meg, til å bli et par.

    En gang nede i Oslo sentrum, (på den her tida), så fikk hu Monika Lyngstad og meg, til å gå arm i arm, husker jeg.

    En gang vi skulle ut på byen, eller noe.

    Men jeg syntes egentlig at Pia sin andre venninne, Siv Hansen, var søtere, enn Lyngstad, som var veldig tynn og som et beinrangel da, (må man vel si).

    Men dette skjønte nok Lyngstad, (tror jeg), for hu fikk et raseriutbrudd, mot Siv Hansen, en gang, som både Siv og Monika var på besøk hos Pia, på Ellingsrudåsen, og jeg kanskje kastet et blikk på Siv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg satt på T-banen, ned til byen, sammen med søstera mi og Monika Lyngstad.

    Så fortalte Lyngstad det, til søstera mi og meg, da.

    At hu hadde sett på et program om apekatter, på TV.

    Og da hadde hunn-apekattene sitti og ‘dratt seg i fitteleppene’, osv., sa Lyngstad, da.

    (For å få oppmerksomhet, fra de hannlige apekattene, vel).

    Men da sa jeg ikke noe, husker jeg.

    For jeg syntes at dette var et litt spesielt tema, å prate om, på T-banen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må også innrømme det, at Pia hadde et brev, fra Monika Lyngstad, liggende i stua, på Ungbo der.

    Og da må jeg innrømme det, at jeg leste litt i det brevet, en gang, som jeg kjeda meg.

    (For jeg hadde jo for eksempel ikke internett, på den her tida, i 1994, deromkring, da.

    For å fleipe litt).

    Og da var dette et brev, som Lyngstad hadde skrevet til søstera mi, fra Spania.

    Og Lyngstad hadde skrevet noe om at hun for første gang i sitt liv, hadde hatt god sex, osv.

    Og jeg husker også at Lyngstad fortalte fra den her Spania-turen.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Ihvertfall så fortalte hun fra en eller annen Spania-tur, en gang, da.

    Og spanjolene, de hadde visst ikke trodd at det, at Monica Lyngstad var norsk, sa hu.

    For spanjolene, de trodde visst at alle i Norge hadde blondt hår, (sa Lyngstad), og Lyngstad var brunette, da.

    Og ei spansk dame hadde visst også knust et ølglass, i trynet, på Monika Lyngstad, nede i Spania der, siden hu hadde blitt sjalu på Lyngstad da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv, (fra Røyken), hu var også aleine, på besøk, hos Pia, på Ungbo, et par ganger.

    Den ene gangen, så syntes hu at jeg brukte for mye chillisaus, på Pizza Grandiosa-en min, (mener jeg å huske).

    Men hu likte en sang, som var på MTV, (eller noe), da, som var Smashing Pumpkins, med ‘Disarm’.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    En annen gang, som Siv var der, et års tid seinere, kanskje.

    Så prata hu dritt om Dr. Alban, (husker jeg), og sa at han var så døv da, (eller noe).

    Og Siv sa også det, at Snoop Doggy Dogg var mye kulere, enn Dr. Alban, da.

    (Jeg selv, jeg likte hverken Snoop Doggy Dogg, eller Dr. Alban, (må jeg si).

    Og jeg syntes vel kanskje at Siv var litt umoden, siden hu var så opptatt av de her rap-artistene, enda hu vel da var godt over 20 år).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv fortalte også det en gang, (hvis jeg ikke har skrevet om det tidligere), at faren hennes, han var oppfinner.

    Og Siv pleide også å jobbe, i elektronikk-firmaet, til faren sin, noen ganger, i ferier, osv.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så kom også Christell på besøk, hos Pia, på Ungbo.

    Så Christell satt plutselig i stua, på Ungbo der, en søndag da, da jeg våkna.

    Og da dro Glenn Hesler og jeg, (og muligens Axel vel), og leide en videofilm, på en videosjappe, på Rasta, (for Glenn hadde bil da), husker jeg.

    Og det var ‘The Last Action Hero’, med Arnold Schwarzenegger, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke sånn, at Pia noen gang hadde med seg noen venninner, fra barnehagen, hvor hu jobba, i Oslo Vest, nemlig Tussebo barnehage.

    Men en gang som han i Fremskrittspartiet, med lapp over øye, (nemlig Henning Holstad), var om på nyhetene, på TV, så fortalte Pia, at det var sjefen hennes.

    (Eller eieren av barnehagen hu jobba i, mente hu vel).

    Og Pia fortalte også det en gang, at noen barn, var veldig slemme mot en gutt, i barnehagen der hu jobba, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, som Monika Lyngstad, var på besøk, hos søstera mi, på Ungbo, forresten.

    (Og de satt i stua der da).

    Så skulle jeg på personalmøte, på Rimi Nylænde.

    Og da hadde jeg på meg en t-skjorte, som jeg hadde fått, siden jeg var med Rimi Munkelia, på Manpower-stafetten, høsten 1993.

    Også hadde jeg en blå-rutete tømmerhuggerskjorte, (må man vel kalle det), fra JC, i Karl Johan, over den t-skjorta igjen, da.

    (Uten å kneppe igjen skjorta da.

    Sånn som dem gikk i Beverly Hills vel, som søstera mi pleide å se på).

    Og da spurte jeg søstera mi og Pia, om jeg kunne gå sånn, på personalmøtet.

    (For jeg hadde vel fri den dagen, som personalmøtet var da.

    Siden jeg bare hadde tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, fram til januar 1995).

    Og da sa Monika Lyngstad, at jeg så ut, som at jeg skulle på ‘date’, (husker jeg).

    (Litt sur i tonen vel).

    Så da svarte jeg ikke noe, husker jeg, siden hu Monika Lyngstad virka litt sur da.

    Kanskje hu var litt sjalu på jobben min?

    Hm.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    En annen gang, som Monica Lyngstad, var på besøk, hos søstera mi, på Ungbo.

    Så husker jeg at jeg overhørte det, at Monica Lyngstad sa det, at jeg så så sunn ut, (eller noe), til søstera mi da.

    Men det må nok antagelig ha vært et unntakstilfelle, tror jeg.

    For jeg jobba ganske hardt på Rimi Nylænde, hvor jeg fikk ansvaret for ostedisken, blant annet, en gang på slutten av 1993 eller begynnelsen av 1994, vel.

    For hu Hilde, (som hadde jobba på Rimi Hellerud), hu sa det, at ostedisken det var et bra ansvarsområde, å begynne med, hvis man ville lære, å ta bestillinger, osv.

    For da lærte man vel det å rullere, og det å sjekke lager før man bestilte, og tenke på hvor mye det solgte, av hver enkelt vare, (for man måtte prøve å unngå det, at varene gikk ut på dato, samtidig mens man også måtte prøve å unngå det, at man ble utsolgt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så oftest, så så jeg nok ganske bleik ut, på den her tida.

    Og jeg hadde sikkert ringer under øya.

    Men ihvertfall en dag, på Ungbo der, så var jeg litt uthvilt da.

    (Sånn som jeg skjønte det, på Monica Lyngstad, ihvertfall).

    Så det var sånn, at jeg kunne sove ut der, noen ganger, da.

    (På søndager og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tok også noen jernpiller forresten, (som het Hemojern vel), på den her tida.

    For det første året jeg bodde på Ungbo, (var det vel), så gikk jeg innom et legesenter, på Ellingsrudåsen.

    Fordi jeg var syk til en eksamen, (på NHI), kanskje, (eller noe).

    Også hadde kanskje Inger Lise eller Wenche rådet meg til å gå på det legesenteret, da.

    (Noe sånt).

    Og hu legedama der, hu syntes at jeg virka så sliten, (eller noe), vel.

    Så hu tok noen blodprøver av meg.

    Og så skreiv hu et brev til meg, om at jeg hadde jernmangel, eller noe.

    Og at jeg måtte ta tre sånne jerntabletter, (av et spesielt merke da, som het Hemojern), en eller flere ganger hver dag.

    Sammen med juice, eller noe.

    Og ikke sammen med cola, (som jeg drakk mye av), fordi at noe i colaen gjorde at blodet ikke tok opp alt jernet da, (eller noe), skreiv hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 11: Mer fra Ungbo

    Jeg har også tenkt på det, nå i det siste.

    At grunnen til at den katten Sara, (som tilhørte hu Wenche, som flytta fra Sara), pissa på jakka mi.

    Om det kan ha vært det, at Sara lukta at hu Solveig, på Rimi Nylænde, hadde klenga på meg.

    (Den gangen, som hu var så kåt og gæern, i kassa, på Rimi Nylænde, og hviska til meg, om hvordan det var å være ensom, osv).

    For jeg tror det kan ha vært den skinnjakka, som hu Solveig ikke tålte.

    Når jeg gikk med den skinnjakka, og en svart og hvit-rutete skjorte, som jeg hadde fått av Jan Snoghøj vel, til jul, mens jeg var i Geværkompaniet vel.

    Så kanskje Sara lukta lukten, av hu Solveig, på den skinnjakka, da.

    (Som jeg la fra meg, på den minste sofaen, i stua der, som ikke pleide å bli brukt.

    Siden jeg var vant til at det bare var meg som bodde der da, (unntatt Pia da, som bodde som en slags gjest, på gulvet, på rommet mitt), i flere måneder, etter at jeg dimma, fra militæret, da).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (en søndag ettermiddag), som jeg skulle bli med Glenn Hesler og spille fotball, på Ellingsrud, (sammen med Tom, (som forresten seinere ble butikksjef, på Kiwi, på St. Hanshaugen), og dem), så fant jeg ikke joggeskoa mine, i gangen, på Ungbo.

    Pia sa da at Keyton hadde lånt joggeskoa mine.

    Men hverken Pia eller Keyton hadde spurt meg om lov til dette.

    Og hvorfor ville Keyton låne mine joggesko?

    Hadde han ikke sko selv?

    Nei, dette virka helt rart.

    Men jeg fant noen andre joggesko, i boden der, på Ungbo, (må det vel ha vært).

    Men disse skoa var for små, så det var omtrent som et mareritt, å spille fotball, den dagen da, husker jeg.

    Likevel klarte jeg å score et mål, husker jeg.

    Og da skreik Tom, ‘Nei, ikke la Giraffen score, da’, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg skulle spille fotball, med Glenn Hesler og dem, på Ellingsrud.

    Så var det noen som hadde tatt skolissene, fra joggeskoene mine, som jeg hadde lagt i boden, i vinterhalvåret, (mener jeg at det var).

    Og det var visst Pia, som hadde rappa de skolissene, (mener jeg å huske at jeg mistenkte, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en søndag formiddag, (sommeren 1994 vel), at jeg ble vekt, av Axel og Glenn Hesler, som gikk inn på rommet mitt vel.

    (Eller om de bare banka på døra).

    Fordi vi skulle spille fotball, med Tom og dem, nede på Ellingsrud, da.

    Og da gikk jeg inn på kjøkkenet/stua, for å finne noe drikke, i kjøleskapet.

    (For vi pleide å spille lenge, og jeg pleide å ha noe drikke liggende, i kjøleskapet da, mener jeg å huske).

    Og da lå det to afrikanere, (som jeg ikke visste hvem var), og sov, på sofaene, i stua.

    (Stua og kjøkkenet var liksom et rom, da).

    Og de lufta ikke engang, så det var veldig dårlig luft der, da.

    Og noen hadde rappa juice av meg, fra hylla mi, i kjøleskapet, så jeg, for noen hadde åpnet juicekartongen min da, (som jeg husket at var uåpnet, og som jeg alltid pleide å drikke i en omgang, forresten).

    Og husreglene var sånn, at man skulle si fra, hvis man hadde gjester, som skulle ligge over, i stua.

    Så jeg ble så sur, på grunn av at det lå noen folk i stua som jeg ikke visste hvem var, (enda jeg var den som hadde bodd i det Ungbo-bofelleskapet lengst).

    Og siden noen hadde rappa juice av meg.

    (Og jeg hadde jo nettopp blitt vekt opp, og det var også veldig dårlig luft, i stua der, så jeg var litt sånn i ‘ørska’, da).

    Så jeg sparka fotballen vår, (som lå på gulvet, i stua, og som Glenn eller Axel hadde hentet i boden, eller noe, vel), inn i stueveggen, da.

    Sånn at de to afrikanere i stua våkna opp, og også en afrikaner, (nemlig Keyton vel, regner jeg med), som sov på rommet til søstera mi, dukka opp der, (sammen med søstera mi, da).

    De to afrikanerne i stua, de klagde på noe, til Keyton, (på engelsk vel, mener jeg å huske).

    Og så dro alle de tre negerne, bort til T-bane-stasjonen, på Ellingsrudåsen Senter, (regner jeg med, ihvertfall), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I dagene etter denne episoden, så fortalte Pia, at hu også hadde vært inne på rommet mitt, den natten til søndag, og henta flere røykpakker, som hu og de tre afrikanske vennene hennes, hadde røyka opp, da.

    Jeg mente at hu ikke kunne ta røyk av meg uten å spørre.

    Men Pia mente at de afrikanerne, var _våre_ gjester.

    (Så derfor hadde jeg plikt til å varte de opp, da, mente hu).

    Mens jeg mente at dette var _hennes_ gjester.

    (Jeg visste jo ikke hvem dette var engang, og hadde ikke vært med på å invitere dem dit, eller så mye som noen gang snakket med de afrikanerne, som lå og sov, i stua på Ungbo, den her nevnte søndagen, da).

    Og dette ble vi vel aldri enige om.

    Og etter dette, så begynte jeg å låse døra, til rommet mitt, (når jeg huska på det, ihvertfall), om natta da, (noe jeg ikke hadde pleid å gjøre, før det her).

    Og grunnen til at jeg hadde en kartong med røyk, på rommet mitt, forresten.

    Det var at Glenn Hesler, han tømte noen spilleautomater, for firmaet til han og Øystein Andersen, (nemlig Arcade Action, (eller om det var Action Arcade)), på et sted, nære svenskegrensa.

    Så Glenn Hesler pleide å spørre meg, før han skulle tømme automater, på det stedet, ved svenskegrensa der da, om jeg ville det, at han skulle kjøpe med noe røyk for meg, i Sverige.

    For røyken kosta cirka bare halv pris, i Sverige, sammenlignet med i Norge, da.

    Så derfor pleide jeg å sende med 200-300 kroner, (eller noe), når Glenn Hesler skulle til Sverige, for en kartong med svenske Prince Mild-sigaretter, da.

    (For jeg tjente ikke så utrolige bra, i Rimi.

    Så penger spart var penger tjent, liksom, tenkte nok jeg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og enda noen dager seinere, (var det vel), så sa Pia også det.

    At det kunne ikke ha vært hennes afrikanske venner, som hadde tatt juice av meg, i kjøleskapet, for ‘vi har jo ikke noen saks’, som Pia sa, mens hu gliste, mens hu gikk inn på rommet sitt, vel.

    Men det var jo et fullstending idiotisk utsagn, mente jeg.

    For man trengte jo ikke å bruke en saks, for å åpne en juicekartong.

    Man kunne jo for eksempel bruke en kniv, eller ‘klypa’, som jeg pleide å gjøre, siden jeg var så sterk i hendene, etter å ha vært i Geværkompaniet og jobba i butikk, (eller hva det kan ha kommet av).

    Og hvis dette var en klage fra Pia, for at Ungbo ikke hadde saks.

    (Kanskje Pia var spydig, eller noe).

    Så kunne hun vel bare kjøpt en saks selv, hvis hun trengte det.

    Det må ha vært noe morsomt med det her, for Pia gliste sånn, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), mens hu sa det her, da.

    Så noe rart var det nok.

    For dette var jo som noe fullstendig idiotisk, fra Pia, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 9: Mer om Pia

    Pia er jo en marxist, (må man vel si, hun pleide å ha sosialistisk ungdom-plakater på veggen, da hu bodde på Sand, mener jeg å huske, ihvertfall), hun er en rebell, må man vel si, siden hu flytta opp fra Haldis og faren min, og til meg, (skoleåret 1988/89), og hu er feminist, (tror jeg), og afrikansk borgerrettighetsforkjemper, da.

    Hu er nesten som Krutsjov, (som banket med skoen sin, i bordet, i FN, på 60 eller 70-tallet), eller som Yngve Hågensen eller Gro Harlem Brundtland, som liksom skriker fælt da, ofte, istedet for å prate vel.

    En enda mer skrikete versjon av Gro Harlem Brundland, kan man vel kanskje kalle søstera mi.

    Mens jeg er mer som Kåre Willoch, da.

    Så Pia og jeg, vi er som hund og katt eller Kåre og Gro, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om Pia og jeg, er veldig forskjellige, så støttet jeg hennes opprør, mot faren min.

    For jeg syntes at faren min var så uansvarlig, siden han hadde latt meg bo alene, siden jeg var ni år, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden at begge mine foreldre hadde liksom støtt meg fra seg, da.

    Så prøvde jeg heller, (som ung voksen), å få det til sånn, at vi hadde et samhold, oss tre søsknene, Pia, Axel og meg.

    Siden jeg liksom hadde en slags tomhet da, i livet mitt.

    Siden jeg hadde et dårlig forhold, til begge mine foreldre, (må man vel si).

    Og siden jeg derfor heller ikke hadde så mye kontakt, med mine andre slektninger, annet enn søstera mi og broren min da, som begge bodde i samme by som meg, nemlig Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er altså sånn, (vil jeg si), at man liksom må tenke seg om, før man spør Pia om noe.

    For hu er sånn, at hvis man spør henne om noe hu ikke liker å prate om.

    Så begynner hu å hyle og skrike, da.

    Så man kan nesten ikke bare spørre henne om ting.

    Man må nesten vente og høre hva hu velger å fortelle selv, om forskjellig, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man kan også si det, at Pia, er litt sjuskete.

    Når for eksempel mora vår, var på besøk hos oss, på Ungbo.

    Så husker jeg at hu sa det, at det var meg hu måtte låne reine håndklær av.

    Og at søstera mi ikke hadde noe særlig bra rutiner for å vaske klær da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, som Pia vaska klær, (i en vaskemaskin, som vi på Ungbo, spleisa på å leie, fra Thorn, siden den vaskekjelleren var så upraktisk).

    Så lot Pia tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, da.

    Og da jeg turte å ta opp det, neste gang jeg så søstera mi.

    At hu måtte huske å ta ut tøyet etter seg, når hu vaska klær.

    Så ble søstera mi fly forbanna, og sa at jeg ikke måtte blande meg opp i hennes liv.

    Men jeg blanda meg bare opp i den vaskemaskinen, (som jeg var med å spleise på), egentlig.

    Så søstera ga et litt forvirra inntrykk, vil jeg si.

    Når hu mente at jeg blanda meg opp i hvordan hu levde sitt liv, bare fordi jeg mente at hu måtte ta ut tøyet etter seg, av vaskemaskinen.

    Men jeg blanda meg egentlig ikke opp i livet hennes.

    Men jeg blanda meg bare opp i hvordan hu brukte vaskemaskinen.

    Og den ble leid i mitt navn, fra Thorn, og jeg betalte like mye som henne, for å bruke den.

    Og så begynte Pia å overdramatisere da, (eller hva man skal kalle det), å si at jeg blanda meg opp i livet hennes.

    Så Pia har ikke beina på jorda, vil jeg si.

    Hun har en dårlig virkelighetsoppfatning da, (vil jeg si).

    (Hvis hu ikke bare spiller, da).

    Så det er nesten som et mareritt, å bo sammen med søstera mi, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 8: Pia og Keyton fra Somalia

    Jeg husker ikke nøyaktig hvor lenge, som søstera mi bodde, på rommet mitt, på Ungbo.

    Men jeg tror det må ha vært en god stund.

    For jeg husker det, at vinteren 1993/94, så gikk jeg rundt i cirka 10-15 minusgrader, og leita etter Pia, nede i Oslo sentrum.

    Og da tror jeg ikke at det bodde noen andre, på Ungbo.

    For da ville jeg nok ha husket, at jeg prata med de, om Pia, da.

    Men det kan jeg ikke huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tror også det, at dette må ha vært før Pia fikk sitt eget rom.

    For jeg mener å huske, at Pia ikke fikk sitt eget rom, før etter at Hildegunn flytta inn der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg hadde på meg en blå lue, med dusk, som jeg hadde fått låne av Magne Winnem, da jeg leita etter søstera mi, nede i Oslo sentrum der.

    For søstera mi hadde ikke vært hjemme på mange dager, da.

    Og dette var ikke likt henne da, å bare forsvinne sånn, uten å si fra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk på Pia sitt stamsted Jollys.

    Men Pia sin bartender-venn der, Michael, han hadde ikke sett Pia, sa han.

    Michael spurte om jeg ville ha en kopp kaffe.

    (Siden jeg fortsatt vel ble regnet som en venn av utestedet, etter at de to norske kara, tok plassen min der, en gang, (mens jeg var på do), cirka et år før det her vel.

    Regna jeg med, da).

    Men jeg var ikke der for å skravle.

    Så jeg bare sa nei takk og gikk igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde også to venninner, som het Siri og Cathrine, og som bodde i Oslo sentrum, da.

    (På Nedre Grunerløkka, mener jeg å huske).

    Jeg gikk også dit, og Siri eller Cathrine dukka opp i døra der, og forklarte meg det, at hu ikke visste hvor Pia var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så bare ga jeg opp, og gikk hjem igjen.

    For jeg visste ikke hvor Pia sin somaliske kjæreste Keyton, bodde, da.

    Men jeg regna med at enten Michael eller Siri/Cathrine ville skjønne alvoret og spore opp Pia, da.

    (Så det var ikke sånn, som da bestefar Johannes, hadde gått og leita etter tante Ellen, i Oslo, (under hippie-tida).

    At jeg gikk i Slottsparken, og leita, osv.

    Nei, det trodde jeg ikke at var noe vits i).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia kom hjem to-tre dager etter det her da.

    Uten å forklare hvor hu hadde vært.

    Så hva som hadde skjedd, det veit jeg ikke.

    Men hu virka litt sinna, (eller noe), så jeg gadd ikke å spørre så mye.

    Jeg kjente til den skrikinga hennes, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia ble kjent med Keyton fra Somalia, det første året, som hu bodde i Oslo, (i det bofelleskapet i Arups gate).

    Eller om det var det andre året hu bodde i Oslo, (da hu bodde i det bofelleskapet, i Christies gate).

    Det har Pia aldri forklart om.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Så hvordan Pia traff Keyton, det er et mysterium for meg, må jeg si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia sa forresten, på den her tida, at Keyton hadde fått en leilighet, av myndighetene, (eller noe).

    Men den hadde han lånt bort, til to andre somaliere da, (sa Pia).

    Så hvor Keyton egentlig bodde, det var visst litt komplisert.

    Så jeg ga opp å skjønne så mye av, hvor Keyton egentlig bodde.

    Så det var ikke sånn, at jeg noen gang var med Pia, for å besøke Keyton, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fortalte også en gang, at Keyton hadde to kamerater, (også fra Somalia vel), som var grisete når de spiste.

    For de spiste visst bare med hendene da, ifølge Pia.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har jo seinere fått ‘skylda’, av bestemor Ingeborg, fordi at Pia fikk unge, med en neger.

    Men hvis jeg hadde sagt noe negativt om Keyton.

    Så hadde nok Pia bare begynt å skrike til meg, og kalt meg rasist, og det som verre var.

    Jeg huska jo hvordan hu hadde kalt bestemor Ågot og dem, for rasister, da hu bodde på Sand.

    Og hvordan hu hadde skreket, til de politifolka, utenfor Jollys, noen måneder før det her, da de hadde bedt noen afrikanere, om legitimasjon, da.

    Så søstera mi hu var nesten som en krigersk forkjemper for afrikaneres rettigheter.

    Så jeg tenkte at Pia var så bestemt og trass, så det var ikke så mye kunne si, hverken for eller imot det her, at hu var sammen med Keyton.

    Hvis jeg hadde begynte å klage på henne, så hadde vi vel bare blitt fiender, og hu måtte ha bodd på gata, (eller hos de afrikanerne, kanskje).

    Så jeg prøvde bare å roe det ned, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg huska jo også hvordan Pia hadde stått, i Gågata, i Drammen, (sammen med hu venninna si, Heidi, fra Drammen, og meg), og sikla, på noen afrikanere, som gikk forbi oss, (det året jeg var russ i Drammen).

    Mens hu sa noe om at de afrikanerne var så utrolige deilige da, (eller noe).

    Så jeg trodde jo at dette med at søstera mi traff afrikanere.

    At dette bare var en slags fetisj, (at hu likte å ha sex med negre), som Pia ville dyrke, i ungdomsårene sine, da.

    Før hu etablerte seg.

    Jeg hadde ikke trodd det, at Pia ville få en unge, som var halvt afrikansk.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg, da Pia fortalte meg det, en gang seinhøsten 1994 vel, at hu var gravid med Keyton, og ikke ville ta abort, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia var vel forresten sammen med Negib, på fra Etiopia, før hu ble sammen med Keyton fra Somalia.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg vet ikke hvordan Pia ble kjent med de her afrikanerne.

    Men det var vel på Jollys, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at Pia noen gang bodde, i det samme nabolaget, som der Jollys lå.

    Men det var kanskje sånn, at hu og de jentene fra Røyken, som hu bodde sammen med, i Christies gate.

    At de kanskje hadde vært ute på byen, i Oslo sentrum, en gang, da.

    Og så, når de skulle gå tilbake, til Grunerløkka, da.

    Så gikk de forbi Jollys, i Storgata.

    Og så gikk de kanskje inn der, for å ta en halvliter, (eller noe), da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fortalte meg vel aldri, hva Keyton het til etternavn, (tror jeg).

    Men hu fortalte det en gang, at bestemoren hans, hadde sendt han til Norge, som barn.

    (Fordi det var krig i Somalia, (eller noe), tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 7: Bryllupet til Magne Winnem og Elin fra Skarnes

    Jeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.

    For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.

    Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.

    (Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).

    Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.

    (For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.

    Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.

    (Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.

    Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en lørdag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.

    (Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).

    Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).

    Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).

    Så dette ble litt rart da, syntes jeg.

    Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.

    Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.

    Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.

    At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.

    (For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.

    Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.

    Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.

    Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.

    (Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.

    Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).

    Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.

    Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.

    Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.

    Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.

    Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.

    Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.

    Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.

    Og det var ikke bra da, mente Elin.

    For der var det noen viktige papirer, og sånn.

    Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.

    Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.

    Han satanisten låste meg inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha da.

    Så jeg måtte gi opp, og gå tilbake igjen til bilen, da.

    Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.

    Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var detJeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.

    For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.

    Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.

    (Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).

    Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.

    (For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.

    Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.

    (Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.

    Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for ‘Pac Man’), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en søndag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.

    (Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).

    Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).

    Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).

    Så dette ble litt rart da, syntes jeg.

    Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.

    Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.

    Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.

    At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.

    (For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.

    Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.

    Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.

    Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.

    (Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.

    Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).

    Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.

    Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.

    Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.

    Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.

    Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.

    Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.

    Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.

    Og det var ikke bra da, mente Elin.

    For der var det noen viktige papirer, og sånn.

    Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.

    Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.

    Og han satanisten, han låste meg så inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne akkurat den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha, da.

    Så jeg måtte gi opp, og gikk tilbake igjen til bilen, da.

    Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.

    Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var det vel), at het Strømm kirke vel, (men dette var altså ikke det samme Strømm, som er, der hvor ‘Ågot-huset’ ligger, men tydeligvis et annet Strømm da, som de vel har, oppe ved Kongsvinger/Skarnes der, da)).

    (Jeg sjekket på nettet nå, og så det, at det Strøm, som de har, oppe ved Skarnes der, det skriver med bare en ‘m’.

    I motsetning til Strømm, (den vestre sida av Drammensfjorden), som skrives med to ‘m’-er, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under fotograferingen, av brudeparet, (som var utendørs, mener jeg å huske), så hjalp jeg litt til, med å holde en solskjerm, (eller noe), når fotografen ba meg om det, (på noen få av bildene), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bryllupsmiddagen, den ble avholdt, i et religiøst lokale, oppe ved Skarnes der, som het Sanngrund, (mener jeg å huske).

    Dette var like ved Glomma, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så det er kanskje ikke så rart, at de har et sted, som heter Strøm, oppi Skarnes der, (siden Glomma renner forbi, like ved der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da bilen med Magne, Elin og meg, dukka opp, ved Sanngrund der.

    Så sendte Magne meg, til en bensinstasjon, som var i en av nabobygningene, til det lokalet, der hvor bryllupsmiddagen skulle være, da.

    For Winnem var ‘coca-coliker’, som han kalte det.

    Så han ville ha cola, da.

    Så han sendte meg, for å kjøpe et beger, med Coca-Cola, til han, på den bensinstasjonen, da.

    Og når jeg da skulle inn, på det selskapslokalet, med det begeret, med cola.

    Så stod mora til Magne Winnem.

    (Ei religiøs dame, som jeg såvidt hadde møtt i russetida, i ‘heimen’ deres, i Røyken).

    Hu stod i døra, til lokalet der, for å hilse, på alle gjestene, da.

    Og hu sa da noe sånt som at, ‘du er som Magne du, for han også er så glad i cola’.

    (Noe sånt).

    Også ba hu meg om å sette det begeret fra meg utenfor, (var det vel).

    For det var ikke lov å ha med cola, (og sånn), inn der da, (skjønte jeg).

    Jeg prøvde vel å ymte fram, at det begeret, egentlig var til Magne.

    Men det tror jeg ikke, at ‘kom fram’.

    Så jeg måtte bare forklare til Magne da, at mora hans hadde nekta meg, å ta med colaen hans inn der, da.

    Og dette likte vel ikke Magne.

    Ihvertfall så sa han til meg, iløpet av den ‘seansen’, inne på Sanngrund der, at ‘ikke be meg om å være forlover for deg’, mens han så på meg, på en alvorlig, (og vel nesten truende måte), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Begge Magnes brødre var forresten der.

    Det var hans yngre bror Eivind, som jeg vel såvidt hadde møtt, fra før.

    Og hans eldre bror, John, (med lyst hår vel), som bodde ut mot Krokstadelva der, (mener jeg at Magne sa), og som var ‘litt dum’, (eller om det var ‘litt rar’), husker jeg, at Magne sa, inne på Sanngrund der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette bryllupet, det minnet forresten ikke så mye, om det bryllupet, til Viggo Snoghøj, (Min fars nye dame, Haldis Humblen, sin sønn), og hans danske flyvertinne Grethe, som jeg var med til, nede i Danmark, på midten av 80-tallet, (var det vel).

    Hvor det ble sunget drikkeviser, på både norsk og dansk, (husker jeg).

    Neida, under hele bryllupsselskapet, på Sanngrund, så ble det ikke servert så mye som en dråpe alkohol.

    Så drikkeviser, det var det nok dårlig med, dessverre.

    Og Elin Zahl Kristiansen, (som vel Elin fra Skarnes egentlig het, før hu ble gift).

    Hu ble også seinere aktiv, i Kristelig Folkeparti, i Oslo, rundt kommune- og fylkestingsvalget, i 1995, (mener jeg å huske).

    Så det var nok ikke sånn, at det bare var Magne Winnem sin slekt, som var religiøse.

    Elin fra Skarnes sin slekt, de var nok også skikkelig religiøse, (vil jeg nok tippe på, ihvertfall), siden det ikke ble servert så mye som dråpe alkohol, under hele bryllupet der, da.

    (For det var jo bruden som var fra Skarnes, så det var vel bruden sin familie, som bestemte mest, når det gjaldt bryllupet der, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.

    Som for eksempel, om det skulle serveres alkohol der, eller ikke, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det nærmeste man kom drikkeviser, i bryllupet, til Magne Winnem og Elin fra Skarnes, det må vel ha vært, da hu forloveden til Elin fra Skarnes, holdt tale.

    Hu nevnte det, (hvis jeg ikke blander henne med en annen venninne, av Elin, da), at Elin fra Skarnes, hadde fortalt henne det, at Magne Winnem, ‘ikke kunne kline’, da han og Elin fra Skarnes, ble sammen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en kar, litt oppi åra der, (muligens i slekta til Magne Winnem vel), som holdt tale der, husker jeg.

    Og han begynte å prate ‘dritt’ om Sanngrund, og sa at det stod noe i bibelen, om at man ikke skulle bygge sitt hus på sand, osv.

    Så dette var vel antagelig ikke noen i slekta til Elin fra Skarnes, siden de sikkert kjente bedre til dette navnet Sanngrund, fra før, enn slekta til Magne Winnem gjorde, vel.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihverfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg selv, jeg holdt ikke noen tale, som forlover.

    For Magne Winnem hadde sagt til meg det, i forkant av bryllupet, at de bare kunne lage en sang, som liksom skulle være fra meg, da.

    Og jeg kjente jo heller egentlig ikke Magne Winnem så bra.

    Jeg hadde jo bare kjent han fra skoleåret 1988/89, som var bare snaue fem år, før det her, da.

    Og jeg var heller ikke vant til å holde tale, i familieselskaper og sånn, fra før, heller.

    Og da var det vel noen av de kvinnelige gjestene, (som jeg ikke vet nøyaktig hvem var), som slang noen kommentarer, om at jeg ikke ‘turte noenting’, eller noe, da.

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Men ifølge Magne Winnem, så var man visst ganske modig, bare man turte å stille opp, som forlover, for han.

    (Noe sånt).

    Siden slekta hans, visstnok var noen slags religiøse fanatikere da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem fortalte meg også det, (på Sanngrund der, mener jeg at det var), at det egentlig hadde ‘ligget i kortene’, i alle år, at det var hans engelske fetter, Colin Dobinson, fra Swindon, som skulle være forlover, for han.

    Så det at jeg var forlover, det var noe Magne Winnem selv hadde ønsket, men det er mulig at dette ikke var så populært, blant resten av slekten hans, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På grunn av det, som Magne Winnem sa, om at Colin egentlig var ment å være forlover.

    Så prata jeg vel litt med Colin, (som jeg kjente såvidt, fra det første året mitt, som student, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), i bryllupet der, (mener jeg å huske).

    Men jeg syntes ikke det virka sånn, som at Colin var aggressiv mot meg, på grunn av det her, med at jeg var forlover, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    To andre folk, som jeg kjente, som var gjester, i bryllupet der.

    Det var Andre Willassen, (fra Gjerdes Videregående), og Morten Jenker, (fra Rimi).

    Og jeg husker at jeg satt ved samme bord som dem, etter middagen, (var det vel).

    For jeg skulle også sitte på med dem, tilbake igjen, til Oslo, da.

    (Uten at jeg husker hvem av dem det var, som kjørte).

    Og jeg husker at jeg var nervøs, og spurte Morten Jenker, om hvordan jeg gjorde det, som forlover.

    ‘Vil du at jeg skal svare deg på det’, (eller noe), mener jeg å huske, at Morten Jenker, svarte da.

    Så jeg gjorde det nok ikke så veldig bra, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at faren til Magne Winnem var der.

    Han jobba som byråkrat, i Statens forurensningstilsyn, på Helsfyr, (like ved der jeg hadde studert, det andre året, på NHI, et drøyt år før det her, da), mener jeg å huske.

    Jeg mener å huske at han faren til Winnem veksla noen ord, og at han var en høflig kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det her husker jeg bare veldig vagt, så det her tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke mye av turen, tilbake igjen, til Oslo.

    Men jeg kom meg vel hjem til slutt, vel.

    Det går jo en motorvei, (som jeg ikke husker hva heter nå), forbi Ellingsrudåsen og Furuset der.

    Så det er mulig at dem bare slapp meg av, ved Torgbua, på Ellingsrudåsen, (eller noe), da.

    Og hvor Elin og Magne skulle hen for natten, det husker jeg ikke.

    Men de hadde jo vært forlova en stund, og bodd sammen, i General Ruges vei, på Nordstrand, i et år, eller noe.

    Så bryllupsnatten, den ble vel kanskje ikke så utrolig spennende for dem, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om dem ihvertfall slapp å stresse like mye, med å bruke sæddrepende krem, på tørkerullholderen, etter det her, vel.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Siden dem jo nå var gift, og kunne få unger, uten å være redde for hva slekta deres kom til å si eller gjøre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 4: Den norske versjonen av Friends

    Vi var jo nesten som den norske utgaven av Friends.

    Vi fire, som bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, høsten 1993.

    Men så en dag, da jeg kom hjem fra jobben, (var det vel), så skjedde det noe rart.

    Pia fortalte meg at Hildegunn hadde en kjæreste, som het Rune, og som var homo, og som de lurte på, om kunne få bo på, det siste ledige rommet, på Ungbo da, (nemlig det gamle rommet til Per).

    Jeg hadde jo aldri sett en homo før, omtrent, så jeg fikk jo nesten sjokk.

    Men jeg tenkte på husfreden, og Pia og Hildegunn smiska så fælt.

    Så tilslutt så sa jeg det, at det var ‘greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På jobben, så jobba jeg også en vakt, for Elin fra Skarnes, i kassa, på Rimi Askergata, ved Tøyen, husker jeg.

    Det var en liten butikk, og sjefen der het Betina, (mener jeg å huske).

    Jeg satt stort sett i kassa, hvor det fantes en TV-skjerm, husker jeg, siden butikken var videoovervåket.

    I pausen, så fikk jeg en pose Kims OL-ringer, av Betina, siden hu hadde fått den posen av en selger, da.

    Siden dette var en ny vare, i anledning av vinter-OL på Lillehammer da, året etter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes det var artig, å jobbe i mange forskjellige butikker.

    Og i tillegg til Rimi Munkelia, Rimi Skullerud, Rimi Manglerud og Rimi Askergata, så jobba jeg også en dag på Rimi Bøler, (het vel den butikken), samt også en dag på Rimi Oppsalstubben, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så det ble til sammen seks forskjellige Rimi-butikker da.

    Så det var jo ikke dårlig.

    Men det stoppet ikke med det.

    Neida, ut på høsten 1993 en gang, så fikk jeg tilbud, om å jobbe tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, som var en liten butikk, på Lambertseter.

    Det var den butikken som Magne Winnem bodde i etasjen overfor, et par år før det her.

    (Den butikken som ikke solgte godteri, kun kokosboller, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen var butikksjef der.

    Og i begynnelsen så var det bare snakk om at jeg skulle jobbe der, noen få vakter.

    Men Kvehaugen spurte meg, (i kassa, på Rimi Nylænde), om jeg kunne ta de tre vaktene fast da.

    En gang som han var på vei hjem, med sine tre faste 0.7-liter flasker med Ringnes Pils, som han drakk hver dag, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Han klarte vel faktisk å knuse tre sånne ølflasker, den dagen, som han spurte meg, om jeg kunne ta de vaktene fast, (mener jeg å huske).

    (Så han var kanskje nervøs for at jeg skulle svare nei, til å ta de vaktene, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nylænde, den butikken, den så forresten helt jævlig ut, på den her tida, som Kristian Kvehaugen var butikksjef der, (husker jeg).

    Grunnen var at dem bare skar bort en liten del av pappen, som var på eskene, med varer, som stod i hyllene.

    Så butikken så jo ut som om den solgte papp omtrent, vil jeg si.

    Den så grå og kjedelig ut.

    Omtrent som en butikk man bare kunne finne i Sovjet, vil jeg si.

    (Ikke langt unna, ihvertfall).

    Det var ei assistent-dame der, med mørkt hår, som seinere fikk seg jobb, i Follo eller Østfold, eller noe.

    Så hvem sin feil det var, at hyllene så sånn ut, det veit jeg ikke.

    Men dem så nå ihvertfall sånn ut da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ikke så lenge etter, at Magne Winnem hadde spurt meg, om jeg kunne være forlover for han, (var det vel).

    Så fikk Magne Winnem seg ny jobb, som butikksjef, på Rimi Karlsrud.

    Rimi Karlsrud var den tredje Rimi-butikken, som lå på/ved Lambertseter.

    (De to andre var jo Rimi Munkelia og Rimi Nylænde).

    Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg også jobba noen vakter, (hvis noen var sjuke, osv.), på Rimi Karlsrud.

    Så jeg jobba altså på til sammen åtte Rimi-butikker, i 1993, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Karlsrud, så hadde Magne Winnen, en assistent som het Geir, (og også en annen assistent som het Liv, som seinere ble butikksjef på Rimi Grenseveien, ihvertfall).

    Geir, han bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, (på St. Hanshaugen).

    Der Magne Winnem jo hadde bodd selv, et par-tre år, før det her.

    Og det hendte ihvertfall en gang, (husker jeg), at Magne Winnem og jeg, ble bedt på fest der.

    Det jobba også ei ung dame, på Rimi Karlsrud, som het Sophie, og som hadde et fransk etternavn, (eller noe), tror jeg.

    Jeg møtte en gang Sophie, på T-banen, når jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, og hu skulle på jobb, på Rimi Karlsrud, etter jusstudiene sine, ved UIO.

    Sophie prata også med ei venninne, på T-banen, (den gangen, eller en annen gang), og sa at en som hadde gått i klassen hennes, nå jobba som Piccolo, på Grand hotell.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sophie bodde på Haugerud, (eller noe), så når jeg jobba lørdagsvakter, på Rimi Munkelia, så hendte det at jeg traff Sophie, på T-banen.

    Vi måtte da begge bytte T-bane, på Brynseng.

    For så å ta Furuset-banen da.

    Og jeg har lurt på om hu Sophie kan ha vært hu franske jenta, som satt seg ved siden av meg, på T-banen en gang, når jeg var i Geværkompaniet, og tok T-banen i permuniform, til Oslo S., en søndag, som jeg skulle tilbake til Terningmoen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Sophie var også litt uhøflig, vil jeg si.

    Hu sa en gang, på callinga, på Rimi Karlsrud, at ‘kan den fremmede komme til kassa?’.

    Og det var visst meg da, skjønte jeg.

    (Enda det var hu som hadde utenlandsk etternavn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også en episode, fra da vi skulle gå ut, fra Rimi Karlsrud, en kveld.

    (For det var felles utpassering, på Rimi Karlsrud, i tilfelle ran).

    Og da, så hadde hu Sophie på seg en kåpe, hvor brystlomma ikke var knept igjen.

    Og jeg hadde jo ganske nylig vært i militæret.

    Og der, så får man jo kjeft, av befalet, hvis man ikke har alle sånne ‘kneppe-lommer’ knept igjen, da.

    Så jeg la jo med en gang merke til det, at kåpelomma til Sophie, ikke var knept igjen, da.

    (Mens vi stod der og venta, og prata sammen, liksom).

    Så jeg sa til henne, at hu måtte kneppe igjen lomma si, da.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da.

    Sånn halvveis for fleip, må man vel si.

    Mens vi venta på at kollegene våre også skulle bli ferdig for dagen, da).

    Og da, så bare spratt den knappen opp igjen, med en gang, husker jeg, (når hu Sophie prøvde å kneppe den, da).

    For hu Sophie hadde ganske store pupper, da.

    Og Sophie fortalte meg det, at hu hadde lånt den kåpa, av ei venninne, da.

    Så det var derfor at den kåpa var for liten, over puppene da, forklarte hu.

    (Uten å bruke ordet ‘pupper’, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde jobbet på Rimi Karlsrud, og tok T-banen, ned mot sentrum, sammen med Geir og Sophie.

    Så sa Geir det, (husker jeg), at han satt der i en døs, omtrent, for Sophie hadde på seg så mye parfyme, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geir fikk senere sparken, for å ha tulla, med safen, på Rimi Karlsrud, (fortalte Magne Winnem meg).

    Og enda seinere, (etter at jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996), så fortalte ei dame, som da jobba på Rimi Karlsrud oss, (en gjeng Rimi-ledere, fra Rimi Karlsrud og Rimi Bjørndal, som var og spiste, på et biffhus, som lå i samme bygget som Rimi Karlsrud vel), at Geir hadde begynt å jobbe i Rema, etter at han fikk sparken, i Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 3: Grønland

    Noen uker etter at jeg var ferdig med militæret, så var Pia og jeg på et besøk, hos vår mor, Karen, som da bodde i en leilighet, på Borgheim, på Nøtterøy.

    Bestemor Ingeborg var også der, sammen med en dansk venninne, som jeg seinere har lurt på om var Bente Ravn, (og som jeg seinere har lest om, i Holger baron Adelers arveoppgjør-papirer, som jeg fikk tilsendt fra Rigsarkivet i Danmark, siden jeg drev med slektsforskning), at arvet Holger baron Adeler, (den siste slektning etter Cort Adeler), sammen med sin bror, Palle Ravn.

    Under middagen, så ble jeg spurt om det var tøft, i militæret, (eller noe sånt).

    Og jeg begynte å skulle fortelle om vinterøvelsen og alt det andre, som jeg har skrevet om i Min Bok 3.

    Men da utbrøt Bente Ravn, (eller hvem hu danske venninna av bestemor Ingeborg, egentlig var), at jeg måtte ikke snakke om militærtjenesten min, for den og den hadde vært i militæret på Grønland, sa hun, mens hun så på bestemor Ingeborg, for å forsikre seg om at hun hadde rett, da.

    Og da ble jeg litt paff, (må jeg innrømme), for jeg hadde jo ikke fått snakket noe særlig med hverken min mor eller mormor, om alt det som hendte i militæret.

    Og det var vanskelig for meg, som nordmann, å si noe om, hva som var tøffest, av Geværkompaniet, (som var en tøff og krevende tjeneste), og noe greier på Grønland, som jeg ikke skjønte helt hva var.

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg har vel tenkt det seinere, at det kanskje var litt uhøflig av Bente Ravn, (eller hvem hun danske damen egentlig var), å begynne å ‘bable’ om noe danske greier, når hu var på besøk i Norge.

    For det er jo ikke sånn, at Danmark og Norge, er det samme landet lenger, liksom.

    Selv om det kanskje kunne virke sånn, i det her middagsselskapet, til min mor da, sommeren 1993.

    (Når hu Bente Ravn begynte å sammenligne Geværkompaniet med noe danske militærgreier, (må det vel ha vært), på Grønland, da).

    Og Grønland har jo vært norsk og, så det var vel kanskje et litt betent tema, å ta opp.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før middagsselskapet, til mora mi, så hadde jeg sitti i sofaen hennes, og lest på en bok, som hu hadde i bokhylla si.

    Og det var ‘Victoria’, av Hamsun.

    Men jeg hadde hørt den boka, på radioen, helt på begynnelsen av 80-tallet, på NRK vel.

    Så jeg bare skumleste, i den boka, (må jeg vel si).

    For jeg prøvde å bli ferdig med den, før toget mitt tilbake til Oslo, skulle gå da.

    For jeg orka ikke å låne den, for jeg ville vel ikke at det skulle bli noe mas da, om å levere tilbake den boka.

    Bestemor Ingeborg satt også i stua der, mens jeg leste den boka, husker jeg.

    Og jeg mener at hu klagde, til Bente Ravn, (var det vel), på at jeg leste for fort.

    Og at hu ikke likte den moderne måten, som jeg leste bøker på, da.

    Men det var ikke sånn, at jeg pleide å lese bøker så fort.

    Men det var fordi jeg ikke hadde lyst til å låne med meg den boka, og fordi at jeg hadde jo hørt den boka, på radioen før, så jeg kjente jo til mye av handlingen, da.

    Og samtidig så var jeg kanskje litt anspent, siden bestemor Ingeborg jo ikke hadde villet låne meg penger, det siste året, som jeg gikk, på NHI, når jeg hadde spurt henne, i et brev, om jeg kunne få låne noen penger, siden jeg hadde så mye å gjøre, på NHI da, (et par år før det her).

    Og kanskje fordi, at bestemor Ingeborg, hadde med seg en dansk venninne, som jeg ikke visste hvem var.

    Men som både søstera mi og mora mi tydelig visste hvem var da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter maten, så gikk vi alle fem, ned til sjøen, som ikke var så langt unna der mora mi bodde, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hun venninnen til bestemor Ingeborg, skulle dra hjem.

    Så var jeg fortsatt rimelig satt ut, etter den her ‘Grønlands-avbrytinga’ hennes, ved middagsbordet, da.

    Så jeg bare så på hva Pia gjorde.

    Og Pia kysset henne på kinnet, for å si hadet, da.

    Så da gjorde jeg det samme, husker jeg.

    Og da sa hu venninna til bestemor Ingeborg, at jeg var ‘europeisk’ da, husker jeg.

    Så det var tydeligvis feil, å kysse henne på kinnet, da, (fant jeg ut).

    Men jeg ble rimelig satt ut av den her Grønlands-pratinga hennes da.

    For det er jo ikke sånn i Norge, at det er vanlig, å prate om at den og den i slekta, har vært i militæret, på Grønland.

    Så hu Bente Ravn kunne nesten like gjerne ha snakka om at den og den hadde vært i militæret i Afrika, for min del.

    Så jeg ble litt satt ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Ungbo igjen.

    Så husker jeg det, at jeg nevnte det her med Grønland, for Glenn Hesler, som vel satt i stua der, når Pia og jeg kom tilbake, (mener jeg å huske).

    Glenn Hesler flytta seinere inn på Ungbo der, etter at han fikk meg, til å mase på Ungbo-dama, om han kunne få rom der, da.

    Men det var etter at først ei Stovner-dame, (mener jeg det var), som het Hildegunn, flytta inn, på Inger Lise sitt gamle rom, (det nærmest stua).

    Og Pia fikk så sitt eget rom der, (nemlig Wenche sitt gamle rom).

    Og så fikk Glenn det rommet som var mellom Pia og mitt rom, (nemlig Anita og Ali sitt gamle rom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 2: Øystein Andersen vil ikke være kameraten min lengre

    En av de første ukene, som Pia bodde hos meg, på Ungbo.

    Så kommer plutselig tremenningen min, Øystein Andersen, på besøk hos meg, der.

    Pia og jeg, vi sitter i stua der, og ser på TV, vel.

    Og Øystein bare står der vel, (etter at jeg har sluppet han inn), og forklarer det, at han ikke vil ha noe mer, med meg å gjøre.

    Uten at han gir noe forklaring, på dette.

    Mens Pia hører på, og jeg ikke klarer å få sagt så mye vel.

    Og så drar Øystein igjen, like raskt som han dukket opp.

    Og det er omtrent det siste jeg har sett av Øystein.

    Bortsett fra at vi har spilt fotball sammen, en par ganger, når jeg har vært med Glenn Hesler og spilt fotball, sammen med Tom, (en kamerat av Øystein Andersen), med flere.

    Og bortsett fra at jeg jobba litt, for automatfirmaet, til Øystein og Glenn, under The Gathering, påsken 1994, i Rykinnhallen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen hadde forresten fått skade på beina sine, i militæret.

    (Mener jeg at Glenn Hesler, eller noen, må ha sagt da).

    Så det er mulig at Øystein Andresen klandret meg for dette.

    Siden vi hadde hatt en diskusjon, om hvem av oss som kom til å klare å fullføre militæret, da.

    (Noen uker før jeg dro i militæret.

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Øystein klarte ikke militæret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det er mulig at det ble for mye for han da, at jeg klarte det.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo fortsatt annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.

    Men det var også sånn, at hvis det var noen butikker, som hadde folk som var syke, for eksempel.

    Så kunne jeg jobbe der da, hadde jeg sagt, til Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg jobba blant annet en uke, på Rimi Skullerud, (husker jeg).

    (Hvor jeg for det meste satt i kassa, da).

    Hvor ei som het Cille, var butikksjef, husker jeg.

    På veien dit, med T-banen, så traff jeg forresten Thomassen, fra lag 1, i Geværkompaniet, en gang, husker jeg.

    Han bodde på Bøler, og gikk av T-banen noen stasjoner før Skullerud da, hvor jeg skulle av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang som Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, hadde vært ute på byen.

    På Manhattan vel.

    Så traff jeg også Thomassen, husker jeg.

    Dette var kanskje utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Winnem var litt sur på meg.

    Og jeg hadde fått problemer, med magen, (eller noe), i militæret.

    Og hadde fått sånn uvane, at jeg spytta hele tida.

    Noe jeg ikke hadde pleid å gjøre, før jeg var i militæret.

    Så Winnem var sur på meg, og sa at han ikke likte at jeg spytta, (eller noe).

    Og han var kanskje sur, fordi jeg ikke hadde fått fler folk, til å dukke opp, i utdrikningslaget hans.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nemlig fått i oppdrag av Magne Winnem, like etter at jeg dimma, fra militæret.

    Å være forlover for han, når han skulle gifte seg, med Elin fra Skarnes, høsten 1993.

    Winnem spurte meg om det her, en gang jeg var på jobb, på Rimi Munkelia.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne svare nei, da.

    Winnem gjorde et poeng av det, at vi hadde mye med hverandre å gjøre.

    Altså at han var sjefen min, og jeg var hans forlover og at vi var tidligere klassekamerater, fra Gjerdes videregående, da.

    Uten at han forklarte noe mer om hva han mente med det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette med å finne jobbvakter, det gikk ganske i et, med det å arrangere utdrikningslaget, til Magne Winnem, husker jeg.

    Det var sånn, at butikksjefen på Rimi Manglerud, i 1993.

    Nemlig en som het det samme, til etternavn, som Rimi-Hagen sin ‘favoritt-direktør’, mener jeg å huske.

    Nemlig Ruzicka vel.

    (Fant jeg ut når jeg søkte på nettet, ihvertfall).

    Han ringte meg, og hørte om jeg kunne jobbe en dag, på Rimi Munkelia, den ene uka.

    Og så ringte jeg han, den neste uka, og hørte om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem, da.

    Og dette gjorde også han Ruzicka et poeng av da, husker jeg.

    (Så han trodde kanskje at noe var galt.

    Siden han begynte å gjøre et poeng av det, at han først hadde ringt meg, uka før da, angående jobbing).

    Men grunnen til at jeg spurte han, om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Det var fordi, at Winnem selv foreslo at jeg burde invitere Ruzicka, under en samtale om utdrikningslaget hans da, på Rimi Munkelia, en lørdag, eller noe, vel.

    Winnem foreslo vel også at jeg skulle invitere Andre Willasen vel.

    Og Leif Jørgensen, (assistenten til Winnem), på Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo ikke noe erfaring, med å være forlover, akkurat.

    Men jeg hadde jo tatt opp den filmen, som het ‘Ungarsfesten’, med Tom Hanks, på video, da jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Og Andre Willassen, han hadde jo prata om, at han pleide å kjøpe horer, når han, Elin fra Skarnes, Magne Winnem og jeg, festa sammen, nyttårsaften 1991, var det vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg tenkte det, at når det var utdrikningslag, så burde det være med horer og sånn da, som i den filmen Ungkarsfesten.

    Men Leif Jørgensen, han var ikke sikker på det, at Magne Winnem hadde lyst på ei hore, engang.

    Så det ble til at jeg droppa det da.

    Men ikke før jeg hadde kjøpt Søndag-Søndag, og ringt på noen annonser, for å sjekke hvor mye det kosta, fra telefonkiosken, like utafor Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23 da, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje en litt feil forestilling av hvordan vanlige, norske utdrikningslag var.

    Det er mulig.

    Men jeg hadde jo ikke vært på noe utdrikningslag før, for å si det sånn.

    Jeg hadde bare sett den filmen Ungkarsfesten, (hvor ei dame vel til og med hadde sex med et esel, på hotellrommet, som de festa på, mener jeg å huske), en del ganger, da.

    Så det var kanskje ikke så lett for meg, som ikke hadde vært med på noe utdrikningslag før engang, å arrangere det her utdrikningslaget, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 4.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 1: Pia flytter inn på rommet mitt hos Ungbo

    Jeg dimma jo fra militæret, i slutten av juni, i 1993.

    Nemlig den 25. juni 1993, (sjekka jeg nå, på tjenestebeviset mitt).

    Også jobba jeg på Rimi Munkelia, lørdag 26. juni.

    (Da hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen, var sjefen min der, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og det må vel antagelig ha vært 30. juni, at søstera mi Pia, og dem, måtte flytte ut, fra Christies gate.

    Siv, (fra Røyken), hu hadde allerede flytta ut.

    Men jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad, med å bære tingene deres, ned trappa, (for de bodde i andre eller tredje etasje der da).

    Og broren til Monica Lyngstad, han kjørte så tingene til Pia, hjem til Christell, (mener jeg at det var).

    Og hu bodde ved Terningen Matcafe der, (viste det seg).

    Men Pia skulle ikke bo hos Christell.

    Pia ville bo hos meg, (av en eller annen grunn).

    Og Christell flytta selv, i slutten av juli, tror jeg det må ha vært.

    Så det hendte at Pia dro meg med, ned til Christell, (som bodde like ved Møllergata), en del, i juli, i 1993, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så hadde alle folka flytta ut.

    (Av en eller annen grunn).

    Men Wenche hadde ikke fått med seg katten sin, Sara.

    Så det var nesten som at Pia og jeg hadde katt der, husker jeg.

    Jeg måtte kjøpe kattemat og sånn, tror jeg.

    Og Sara var ikke snill, den tissa en gang, på den dyre skinnjakka mi, som jeg hadde kjøpt to år før det her, (i Oslo), etter å ha sett den, på Kapp Ahl, i Gøteborg.

    Men Wenche, (som var innom en gang i blant, for hu hadde noen ting stående der enda vel), hu tilbydde seg ikke å erstatte skinnjakka mi, som jeg bare måtte kaste, for jeg klarte ikke å få bort lukta av kattepiss, fra den jakka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sara, (katta til Wenche), den pleide å gå ut på terrassen, (for den døra pleide alltid å stå åpen da).

    Men en gang, etter at Wenche hadde flytta.

    Så stakk Sara opp til naboen, som hadde terrasse, over og til høyre, (hvis man stod i terrassedøra, og så ut), for der Ungbo hadde terrasse, da.

    Så jeg måtte gå og banke på døra, til en av naboene da, (som bodde i første etasje vel), for å få tak i Sara, (som hadde rømt da).

    Og Sara pleide vel ikke å rømme, tror jeg.

    Så den katta var skikkelig uoppdragen da, (må jeg vel si).

    Antagelig siden Wenche hadde flytta fra den, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde fått henta katta si.

    Så spurte jeg henne, når hu var innom, for siste gang cirka, vel.

    Om hvordan det gikk med katta.

    Og da sa hu at dem hadde avlivet katta, for den hadde visst pissa på jakka til broren hennes, da.

    Så det var visst ikke bare min dyre skinnjakke, som den katta pissa på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om det ikke bodde noen andre folk, på Ungbo, så var jo dørene til andre rommene låst.

    Og Pia hadde jo ikke noe annet sted å bo.

    (Jeg huska jo det, at bestemor Ågot hadde klagd på Pia, da Pia bodde hos henne, et par år, før det her).

    Så jeg lot Pia få bo på rommet mitt, på Ungbo, da.

    I boden der, så stod det en gammel sofa, fra begynnelsen av 80-tallet kanskje, som hadde blitt byttet ut med en svart skinnsofa, seinere på 80-tallet vel.

    Og den sofaen, den var nesten som en sovesofa da.

    Det var en stor pute, i den sofaen, som man kunne bruke som madrass.

    Så på den sov søstera mi på da, inne på gulvet, på rommet mitt.

    Sovepose og sånn, det hadde hu vel selv, men ikke så mye møbler, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte registrere meg som arbeidsledig, da.

    Og siden jeg bodde på Ellingsrudåsen, så måtte jeg registrere meg som arbeidsledig, på Arbeidsformidlingen, på Stovner.

    Jeg dro dit vel først, for å bestille time.

    Og på det møtet, så hadde jeg en saksbehandler, som var en mann, i 30-årene kanskje, som var veldig uhøflig, husker jeg.

    Fiendtlig, er vel kanskje det riktige ordet, forresten.

    Han registrerte meg, som noe med ‘ADB’, (administrativ databehandling), på dataen, til Arbeidsformidlingen.

    Enda det skulle ha vært ‘EDB’.

    Og han sa at jeg var ‘så fersk’, (med veldig trykk på ‘fersk’), på arbeidsmarkedet.

    Enda jeg hadde jobbet i et år på CC Storkjøp.

    Og i to måneder hos Det Norske Hageselskap, (selv om det var praksisplass).

    Og i to år, på OBS Triaden.

    Og i et halv år, på Rimi Munkelia.

    Så var jeg liksom så ‘fersk’ på arbeidsmarkedet, da.

    Det hørtes litt rart ut for meg.

    Men han saksbehandleren, han var så uvennlig og liksom ‘overkjørte’ meg, da.

    Så jeg lurte på om det var noe galt, siden saksbehandleren var så fiendtlig, husker jeg.

    ‘Fersk’, det var jo noe eldre soldater, sa om rekruttene for å mobbe dem, i militæret.

    (Selv om såkalt veteranvirksomhet ikke var lov i Forsvaret, egentlig).

    Så jeg lurte på om dette hatet, (må jeg vel kalle det), fra saksbehandleren, hos Arbeidsformidlingen, (mot meg), hadde noe med militæret å gjøre.

    Kanskje vedkommende hadde traumer fra sin førstegangstjeneste, og skulle hevne seg på en som nettopp hadde dimmet, fra Forsvaret?

    Hva vet jeg.

    Men jeg husker det møte som så ubehagelig, at jeg faktisk dro, på eget initiativ, ned til Arbeidsformidlingen, ved Schous Plass, en uke eller to seinere.

    For der hadde jeg jo gått, som arbeidsledig, høsten 1990.

    Tre år før det her da.

    Da jeg fikk den praksisplassen, hos Norsk Hagetiden/Det Norske Hageselskap, da.

    Og da hadde de vært hyggelige og profesjonelle der, (husker jeg).

    Mens han på Stovner, han fikk meg nesten til å gå inn i sjokk, (vil jeg si).

    Så derfor dro jeg, halvveis i sjokk, ned på Arbeidsformidlingen, på Nedre Grunerløkka, uten noe avtale, eller noe, en eller to uker, etter det møtet på Stovner, da.

    Og da, så ble jeg sendt til en kar der, som sendte meg på intervju, på en datajobb, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (var det vel).

    Og han hadde ikke funnet meg, på dataen til Arbeidsformidlingen, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, denne tiden, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.