johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Min Bok 3 – Kapittel 2: De første dagene på Terningmoen

    Romkameratene mine, den første tida, på Terningmoen.

    Det var Pettersen fra Fredrikstad.

    Det var Prestsveen, fra Brumunddal, (som seinere ble troppens BV-, (beltevogn), sjåfør).

    Det var en idrettsmann, fra Bærum, som ble kompaniet sin idrettsass., (eller idrettsassistent da, men i militæret, så sa man ikke så lange ord ofte vel, så han ble bare kalt idrettsass).

    Det var et åttemannsrom, som vi var på.

    Med fire køyesenger da, (i metall vel), og åtte cirka to meter høye metallskap da.

    (Som man kunne låse, med en hengelås).

    Og et bord og fire stoler vel.

    Som man ser, av navnene våre, så het alle noe på ‘P’ eller ‘R’.

    Dette var fordi at vi ble plassert på rom, alfabetisk.

    Så selv om jeg ikke husker hva idrettsassistenten, fra Bærum, het, så kan jeg ganske sikkert si det, at han het noe på ‘P’ Eller ‘R’, da.

    (For få het vel noe på ‘Q’).

    Vi var bare 5-6 mann, på rommet.

    For 2-3 folk, hadde ikke engang møtt fram, på den første møtedagen der da.

    Det var et veldig stort frafall, når det gjaldt vernepliktige.

    Og vi ble færre og færre, i troppen, for hver måned som gikk, gjennom førstegangstjenesten da.

    Så hvis vi var 100 mann, (i tropp 1), i juli 1992, så var vi kanskje bare igjen cirka 30 mann, i juni 1993.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var mye stress, så og si hver dag, i infanteriet.

    Men jeg fikk med meg det, at det ble sagt fra befalet, at vi burde låse inn tinga våre, om kvelden.

    Så jeg sa det til de andre folka, på rommet mitt da.

    Og seinere på kvelden, så dukka det opp noen folk i uniform, på rommet vårt, som vekka oss opp, og liksom skulle inspisere da.

    Og da sa visst dem til noen andre, at vi på rommet vårt, vi sånn skikkelig ordensfriker da, siden vi faktisk hadde husket å låse inn tinga våre, (som AG3, osv.), i skapene våre da.

    Jeg hadde latt en 20-pakning, med sigaretter, ligge på gulvet, (ved senga mi da), med en lighter oppå.

    Men det var ikke lov da, sa de som vekte oss.

    Så den røykpakka og lighteren, de tingene, de måtte jeg legge oppå leselampa, som var på veggen, ved senga mi da.

    Jeg lå i en underkøye, (som jeg var vant med, da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og Pia alltid hadde overkøya, siden mora mi ville det da, siden hu trodde det var bedre, at jeg fikk Pia oppå meg, enn omvedt, hvis sengebunnen plutselig skulle knekke, på en slags mystisk måte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde utsikt, fra rommet vårt, til noen trær og sånn vel.

    Og noen grønne sletter vel.

    Så vi hadde vel den brakka, (mener jeg å huske, ihvertfall), som var lengst fra kasserna, og som vel også var nærmest hovedinngangen, til Terningmoen.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man ble nesten helt rar i huet, syntes jeg, av denne masinga, fra befal osv., i militæret.

    Så om kveldene, de første dagene, så gikk praten ganske lett da.

    Uten at hue vel kanskje var helt med.

    Han idrettsassistenten, fra Bærum, han lå vel i køya over meg, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og han begynte å prate om damer, en av de første kveldene der, husker jeg.

    Jeg hadde jo vært klassen nerd og pingle, (må man vel si), på ungdomsskolen.

    Så jeg var jo ganske stolt av mine dame-erobringer, (som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2), nemlig Nina Monsen, Laila Johansen, Kari fra NHI, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, med flere.

    Så da han idrettsassistenten, fra Bærum, begynte å prate om damer, så var jeg helt med da.

    Og skulle akkurat til å begynne å forklare om Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner og sånn da.

    (Det vil si mine erobringer fra Radio 1 Club, i Oslo, da).

    Men så tenkte jeg plutselig det, at kanskje det ville vært smartest, å holde litt kjeft.

    Kanskje det ikke var så smart, å snakke om alt for personlige ting der.

    Jeg kjente jo ikke de andre folka der så bra.

    Så midt i en setning, mens jeg akkurat skulle begynne å skryte av Laila Johansen, Christell Humblen og Nina Monsen, Sari Arokivi fra Finland, Kari fra NHI, Ragnhild fra Stovner, eller noen av mine andre damer, (eller hva man skal kalle de), der da.

    Så ombestemte jeg meg, liksom midt i setningen da.

    (Vi prata om fine damer vel).

    Og så sa jeg bare at, ja, jeg kjenner jo Kristin Sola, fra Sande.

    (For jeg måtte liksom si noe som ligna på ‘B’, når jeg først hadde sagt ‘A’, da.

    Og det var veldig lett, (syntes jeg), å liksom plumpe uti det, og si A der, syntes jeg, siden man omtrent ble hjernevaska og brutt ned der da, av alt ‘maset’, fra befalet, under de første dagene av rekruttjenesten da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristin Sola, hu gikk i klassen min, det første og andre året, på videregående.

    Og hu og venninna hennes, de var skikkelig fine da.

    Sa jeg da.

    (For jeg syntes at Sola og jeg, vi hadde gått ganske greit sammen, på Sande videregående, vel.

    Hu ga meg for eksempel det skjemaet, til samarbeidsavtalen, blant annet, sånn at jeg kunne gå på datalinja, i Drammen, det siste året, på handel og kontor, istedet for å gå enda et år markedsføring da, i Sande).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så var det utrolig nok sånn, at han idrettsassistenten, (fra Bærum), han kjente også de her to Sande-damene da.

    Og han fortalte meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, (som jeg hadde syntes at var skikkelig fin da, og som jeg husker at Sola fortalte om, da vi gikk på markedsføringslinja, at hu dreiv og spleisa på å leie solarium sammen med).

    Han Bærum-karen, han kunne fortelle meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, hu hadde fått unge da.

    Noe som jeg syntes at var litt kjedelig da.

    For da var hu liksom ikke singel og sånn lenger da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var ikke den eneste, som plumpa uti det, på rommet vårt, de første dagene der.

    En kveld, så fortalte Pettersen, fra Fredrikstad, at grunnen til at ‘n Ørjan, hadde blitt sendt hjem, fra Albertville-OL.

    Det var fordi at han hadde hatt sex med Anette Bøe og tre andre damer, på rommet.

    Og Anette Bøe, hu var sammen med skipresidenten, (eller noe), så derfor ble Ørjan Løvdahl sendt hjem da.

    (Fortalte Pettersen, en av de først kveldene der da.

    Etter at vi hadde blitt ‘tulla’ med av befalet der hele dagen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Prestsveen, han glemte å låse skapet sitt, (med AG3 i, osv.), en kveld, husker jeg.

    Og da noen sa til han det.

    (Om det var meg eller et befal som inspiserte der, eller noe).

    Så svarte Prestsveen liksom som en unge da, syntes jeg.

    Og det gjorde Pettersen et poeng av og da, husker jeg.

    For Prestsveen snakka en litt sånn ‘sippete’ versjon av Brumundalsdialekten da, syntes jeg.

    Ihvertfall så gjorde Pettersen et poeng av det da, at Prestsveen sa noe på Brumundalsdialekt, (noe ‘je’ eller noe sånt da), som hørtes jævlig ut da.

    Og da plumpa jeg uti det igjen, og sa meg enig i det da, at den dialekta til Prestsveen, hørtes jævlig ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Prestsveen klagde til troppsjef Frøshaug, på at han hadde blitt mobba, eller noe.

    Men noen dager seinere, så ble ihvertfall Prestsveen BV-sjåfør da, og flytta til en annen brakke vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen på det rommet, med mørkt hår vel, som jeg ikke husker navnet på.

    Han dro plutselig en av de første dagene, tilbake til Oslo.

    (Han var vel fra Groruddalen kanskje vel.

    Noe sånt).

    Også ble han hjemme, i en dag eller to.

    Også kom han plutselig tilbake igjen da.

    Og da hadde han gått glipp av mye der da, som hvordan man skulle ‘tre av’, og sånn da.

    (Noe som ble kalt ‘slutta orden’).

    Som jeg prøvde å forklare for han da.

    (For jeg var helt med, og ble litt hjernevaska kanskje av det her militærgreiene da.

    Må man vel si).

    Og jeg hadde den uvanen, at jeg noen ganger hang feltlua mi, på en sånn sengeknagg, mens vi rydda på rommet, osv.

    (For feltlua, den skulle man ikke ha på seg inne da).

    Og den dagen, (mener jeg at det var), som han fra Oslo, returnerte.

    Så ble feltlua mi borte da.

    Og på troppens oppstillingsplass, så spurte troppsjef Frøshaug meg, ‘har du rota bort feltlua di, Ribsskog’.

    Og da tenkte jeg det, at da måtte jeg prøve det, å svare ganske militært.

    Så da svarte jeg bare et høyt, langt og klart ‘ja’, da.

    (Istedet for å mumle noe sånt som at, ‘nei, den feltlua mi, den har jeg ikke rota bort, den er sikkert der eller der da’).

    Og da ble troppsjef Frøshaug litt sur, tror jeg.

    Av en eller annen grunn da.

    (Men Haraldsen, (en litt korpulent kar nesten vel, fra Oslo vel), i troppen, han syntes vel at det var litt morsomt, tror jeg, og snudde seg vel litt på oppstillingsplassen og gliste eller lo litt vel).

    Men jeg lurer på om det var han karen, som plutselig dro hjem til Oslo, og så kom tilbake, (og bare var på rommet, i noen timer, eller noe), som hadde rappa feltlua mi da.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert da.

    (Men etter den her dagen, så så jeg han aldri igjen, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis vi klarte å rote bort, eller ødelegge, noe av utstyret, som vi fikk utdelt, i militæret.

    Så ble vi trukket, i den lønna, som vi fikk der da.

    (Som var cirka 900-1000 kroner kanskje, hver fjortende dag.

    Noe sånt).

    Akkurat det, det brydde ikke jeg meg så utrolig mye om, sommeren 1992.

    For jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene før jeg skulle i militæret.

    Så jeg hadde vel kontoen min ganske full av penger, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg fikk et sånt skjema, som ble kalt TS-, (tap/skade), skjema.

    Av et av troppsbefalene vel.

    Så klarte jeg også det kunststykket, å fylle ut det skjemaet feil da.

    For ikke bare stod det ‘feltlue’, på det skjemaet.

    Neida, det stod også ‘feltlue vinter’, på det samme skjemaet.

    Og femti andre ting, kanskje.

    Så jeg blingsa litt da.

    (Jeg var kanskje litt trøtt og sliten, når jeg skulle fylle ut det her skjemaet.

    Det var jo under rekruttjenesten liksom, hvor vi noen dager hadde tjeneste fra 7 om morgenen, og til 7-8 om kvelden vel).

    Jeg hadde ihvertfall klart å krysse av, for ‘feltlue vinter’, (som kosta litt over hundre kroner vel), på det skjemaet da.

    Istedet for å krysse av for ‘feltlue’ da, som kosta en femtilapp mindre, (eller noe), kanskje da.

    Så det skjemaet, det fikk jeg tilbake igjen da.

    Med beskjed om å fylle ut et nytt sånt skjema, som det skulle stå riktig slag av feltlue på da.

    For jeg hadde vel ikke sett så nøye, på det skjemaet kanskje, men bare sett at det stod noe med ‘feltlue’ der da.

    Og hadde nok ikke sett at dette var feltlue vinter.

    For til daglig så var det ingen, i militæret, som snakka noe om ‘feltlue vinter’.

    For den lua, den ble alltid kalt for ‘BF’ da, når den ble nevnt, i militæret der da.

    Og BF, det var en forkortelse for bjønn-fitte.

    Siden den feltlue vinter, den hadde noe pels, (eller noe) på seg da, så når den lå i skapet, så kunne den minne litt om en bjørnefitte da, mente folk, (litt på fleip kanskje vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye som skjedde, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 107: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XIII

    Triaden-senteret, det ble jo bygget på 80-tallet vel.

    Og det inneholdt science-fiction-aktige elementer, husker jeg.

    For eksempel så var den branndøra, som kom glidende gjennom senteret, når brannalarmen gikk, den var som tatt rett ut av en science-fiction-film, syntes jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Hvis et menneske kom i veien for den døra, så ville nok den personen ha blitt knust, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1990, da min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på sommerferie, til Brighton.

    Så dro jeg med Øystein, til Kensington Market, (i London).

    (Det senteret som Siri Rognli Olsen, hadde fortalt meg om, på Englandsbåten Braemar, sommeren før).

    Og da kjøpte jeg en ny the Cure-bootleg-kassett da.

    (Siden Siri Rognli Olsen hadde ‘hypet’ disse da.

    Jeg likte vel egentlig best studio-album men).

    Og det var den kassetten med ‘American Girl’ på, husker jeg.

    (Eller hva den sangen het igjen).

    ‘The Figurehead’, het visst den sangen, så jeg på Wikipedia nå.

    (Og så gikk jeg i de neste månedene og digga den kassetten, i walkman-en min da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på besøk, hos Lill Beate Gustavsen, på Grønland, det første året jeg bodde i Oslo.

    Så satt jeg på en sang, på stereoanlegget der, som het ‘Africa’, med Toto, (som var populær på den her tida).

    Og da hadde Lill de to korpulente kommunistdamene fra Svelvik på besøk.

    (De som hu alltid pleide å be på fester).

    Og de sa til meg at jeg hadde ‘god musikksmak’, da.

    Og gjorde et poeng av det liksom, da.

    Noe jeg vel kanskje stusset litt på, for Toto med ‘Africa’, det var jo en main-stream-sang da, må man vel si.

    Så det er mulig at de frike-damene var ironiske da.

    Siden de vel vanligvis hørte mer på sære band, som Laibach og sånn da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg var jo på en fest i Svelvik en gang, som søstera mi Pia dro meg med på, hvor hu minst korpulente av de to kommunistdamene, satt på ‘Across the Universe’, med Laibach da, uti skoleåret 1988/89 en gang).

    Så sånn var vel kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det året, som jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.

    Så husker jeg det, at Axel, han pleide å klage, hvis det var et program, som var i svart-hvitt, på TV.

    Jeg selv, jeg brydde meg ikke så mye om det.

    Jeg hadde jo sett program i svart-hvitt fra krigens dagen osv., som kunne være artige.

    Noe som han sjakk-valgfag-læreren viste oss vel.

    I en samfunnsfagtime kanskje.

    På Svelvik Ungdomsskole, var det ihvertfall.

    Noen amerikanske svart-hvitt-filmer, fra andre verdenskrig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra det året jeg bodde på Furuset, så husker jeg det, at det var en sånn ‘lokal helt’, oppe ved senteret, som baksnakka meg, en gang, som jeg gikk forbi noen ungdommer der.

    Også sa han om meg, at ‘jeg lurer på om han der har noen pikk jeg’.

    Av en eller annen grunn, så var han så interessert i pikken min da.

    Det var vel mens jeg gikk i den der svarte bomullsbuksa, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, at jeg kjøpte, på Oslo City der.

    Den buksa som jeg hadde på meg, da jeg var sammen med Andre Willassen og Magne Winnem på Snorre Kompagniet, og ei brunette begynte å massere meg på pikken der, mens hu og venninnene hennes gikk forbi oss da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var jeg rimelig høyrøstet, på nattbussen til Furuset, husker jeg.

    Jeg savnet vel det draget som jeg hadde hatt, på Radio 1 Club, den første tida, som jeg bodde, i Oslo.

    Ei dame på nattbussen, hu sa til meg det, at hu vanligvis ikke likte folk som var så høyrøstede, (eller hva det var), som meg.

    Men jeg skulle få lov til å følge henne hjem da.

    Så jeg fulgte henne hjem, til en blokk, som lå i en annen retning, en den blokka som jeg bodde i da.

    Selv om jeg ikke forstod poenget med dette.

    Jeg ble jo stående igjen der like kåt, (må man vel si), og alene da.

    Så hva poenget med det var, det veit jeg ikke.

    Jeg var vant med damer som Nina Monsen, Laila Johansen og Kari fra NHI, mm., som liksom var klar for et one-night-stand da.

    Så det er mulig at dette bare var noe lureri, fra hu nattbuss-dama på Furuset da.

    At hu bare skulle lure meg til å banke på alle dørene der, (eller noe), sånn at jeg fikk bank, eller noe.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI, så var det en foreleser, (han i datasikkerhet vel), som sa det sånn, at de og de kapitlene, de behøver dere ikke å lese, for det er ‘GPP’, (som han kalte det).

    GPP, det stod for ‘Generelt Piss Preik’, og de rådene vi studentene på NHI fikk, det var at vi burde bruke studieteknikk, osv., for å fokusere på det viktigste, av pensumet da.

    Så vi lærte å skille ut det som var viktig, (må man vel si), av pensumet da.

    Og det ble ikke ført fravær, eller noe, på NHI.

    Vi lærte det, den første uka, eller noe, vel, at hvordan vi lærte pensumet, det spilte ingen rolle.

    Om vi lærte det i datasalene, hjemme, i bodegaen eller i forelesningssalen, det spilte ingen rolle liksom.

    Så på NHI, der kunne man komme og gå som man ville omtrent.

    (Det var et veldig voksent og modent miljø, må man vel si, stort sett

    Ihvertfall det første året på Frysja vel).

    Så der var det full fleksitid, for å si det sånn.

    (Noe jeg trivdes veldig bra med, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det ei dame, som het Gunn, (var det vel), som jobba.

    Hu bodde hos en mannlig bekjent, som hu baksnakka, på spiserommet der da, husker jeg.

    For han var så dårlig til å bytte på sengetøy, på senga si da, fortalte hu, (husker jeg).

    Og når hu Gunn da gikk ut av spiserommet.

    Så begynte hu Hege, (var det vel), å baksnakke hu Gunn igjen da.

    Og sa at hu Gunn fikk lov til å bo hos en fyr, (noe han gjorde for å være grei da), men likevel så bare baksnakka hu Gunn han.

    Så det var jo baksnakking på baksnakking liksom, på det spiserommet på OBS Triaden der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det først sånn, at de som jobba i kassa, hele lørdagene, fra 9-18/19, de fikk to halvtimers-pauser.

    Men etterhvert, så klagde noen andre avdelinger på det, (var det vel, mener jeg at kassaleder Helene sa), så det ble gjort om, sånn at man bare fikk en halvtimes-pause da, på den lange vakta.

    Noe som kanskje kunne være litt lite, siden det alltid var masse kunder, på OBS Triaden, på lørdagene da.

    Jeg hadde vel vanligvis bortimot 100.000 i kassa, etter å ha jobba en sånn 9-18/19 vakt, på lørdagene vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste tida, som jeg jobba, på OBS Triaden der.

    Så begynte det ei sånn ‘mini-dame’ der, må man vel kanskje kalle henne.

    Dette var ei lav, (og vel litt hot), brunette, i 18-19 års alderen vel.

    (Som kanskje hadde jobba på OBS Lillestrøm, for alt hva jeg vet).

    Jeg lurer på om hu liksom gossa seg litt, en gang, som jeg var uheldig, å knuse en 1.5-liter plastflaske, i kassa mi, når hu satt i kassa foran meg.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    På OBS Triaden, så turte jeg jo å gå inn på kontoret, og be butikksjefen og assisterende butikksjef, om å rette på noen priser, som jeg hadde funnet ute i butikken, som var feil.

    Men det var ikke sånn, at jeg liksom turte å rope på de i frukta, hvis det var en frukt/grønnsak, som jeg ikke var helt sikker på hva var.

    For i frukta, så jobba det ofte noen vietnamesere vel, som kanskje ikke prata så bra norsk da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de i ferskvaren, de var jeg også nesten litt engstelig, for å liksom ‘pirke’ for mye på da.

    For de som jobba i ferskvaren, de kunne være litt sånne ‘tøffe i trynet’ og røffe i tonen, og litt uhøvla da.

    Så det var heller sånn at jeg prøvde å unngå å klage noe på ferskvareavdelingen, hvis jeg ikke absolutt måtte det liksom.

    Når jeg jobbet selv, i ferskvaren, på lørdager, etterhvert.

    Så jobba jeg sammen med en kar, på min alder cirka vel, med mørkt hår.

    Og som liksom var litt sånn ‘kjekkas-type’ vel.

    (Noe sånt).

    Og han, han var ikke så uhøvla, (vil jeg si), som mange av de andre, som jobba i ferskvaren der da.

    Så han klarte jeg ganske greit å jobbe sammen med da.

    Men jeg var liksom litt på vakt, og prøvde liksom å være ganske fattet og behersket, når jeg jobbet i ferskvaren der da.

    (Siden det kanskje kunne være litt tøffere/råere miljø der da).

    Det var liksom sånn at jeg bare fokuserte på jobben, stort sett, hele vakta da.

    Og på lørdagene, så jobba ikke de mest ‘uhøvla’ folka der heller.

    (For å si det sånn).

    Det er mulig at noen av de slutta, da OBS Triaden tok over ferskvareavdelinga selv, fra han som hadde drevet den før da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå har jeg ikke noen fler notater, for Min Bok 2 her.

    Så nå får jeg si det sånn, at Min Bok 2 er ferdig.

    Min Bok 3, den blir om hva som skjedde, når jeg måtte avtjene førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993.

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt på den boken.

    Jeg kommer vel først til å prøve å få lagt ut Min Bok 2, på Scribd, i en Doc-fil-utgave, på samme måte som jeg gjorde, med Min Bok, i desember, ifjor.

    Så vi får se når jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Jeg må stusse litt på min farmor, fra Numedal, Ågot Mogan, sine slektninger. Her er bildet de har lastet opp på Google Maps, fra Ulvika, på Berger

    stusse litt slektninger

    PS.

    For de kunne like gjerne ha tatt bildet sånn her, (hvor man vel for eksempel kan se en slags horisont mellom himmelen og fjorden da):

    de kunne like gjerne ha tatt bildet sånn her

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/04/dette-er-filmet-pa-ulvika-som-er-en.html

    PS 2.

    Min søster Pia fortalte meg, for cirka ti år siden kanskje.

    At hu hadde tatt med seg sin sønn Daniel og sin samboer, Negib fra Etiopia, til Berger, for å vise dem et av stedene hu hadde bodd da.

    Men Daniel og Negib hadde visst ikke syntes at det var noe særlig fint der da.

    Jeg derimot, synes at det er cirka et av de fineste stedene i verden omtrent, (eller noe).

    Men men.

    Det er bare min mening da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Dette er filmet i Ulvika, som er en strand, som er like ved Bergeråsen, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok)

    Peanuts & Jellybeans from maida hals on Vimeo.

    PS.

    Og her er det noen som vil bygge bro da.

    Noe som jeg synes er litt trist, for jeg synes at det stedet er ganske fint.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    vil bygge bro

    PS 3.

    Enda mer om dette:

    mer om bro berger

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/04/for-eksempel-hvis-turid-sand-hadde-hatt.html

    PS 4.

    Mer om musikkvideoen, fra Svelvikposten.no:

    fra svelvikposten no

    http://svelviksposten.no/kultur/far-vise-videoen-og-deltar-i-kortfilmfestivalen-i-grimstad-1.7200642

    PS 5.

    Ulvika, den er visst fin nok, til å lage musikkvideoer i.

    Og Ulvika, det er bare cirka fem minutter å gå, fra der jeg bodde, på Bergeråsen.

    Men da jeg skulle feire 18-årsdagen min, sommeren 1988, og hadde bedt to kamerater fra Larvik, (Frode Kølner og kameraten hans).

    Så ville de to og søstera mi absolutt dra til Sandvika, som er en mer kultivert strand vel, og som vel ligger over grensa til Sande kommune.

    Enda jeg så og si aldri pleide å dra dit.

    Og jeg ble stressa så mye, så jeg fikk ikke kjøpt meg øl og pizza, engang.

    Enda det var min fest liksom.

    Hvis de hadde sagt til meg, at de hadde lyst til å se fjorden, for eksempel.

    Så kunne jeg dratt dem med en kort tur til Ulvika.

    (Jeg møtte dem borte hos bestemor Ågot, (på Sand), for det var lettere for dem å finne fram dit).

    Også kunne vi kanskje ha dratt innom butikken, på Sand, på veien bort.

    Sånn at jeg hadde fått kjøpt meg øl, osv.

    Men siden jeg ble dratt med, mot min vilje, til Sandvika.

    (Som Pia og/eller bestemor Ågot vel må ha nevnt, som en fin strand da).

    Så ble jeg stressa, og lurte bare på hva som skjedde.

    For jeg var ikke så vant til å bli dratt med, på ting jeg ikke ville selv da.

    Så jeg ble skikkelig ‘overkjørt’ da, og fikk ikke engang stotra fram, at jeg ikke hadde fått kjøpt meg øl.

    Så ivrige var de her Larvik-folka og søstera mi Pia, på å få dratt til Sandvika da.

    De var liksom dominerende og nesten støyende/masende, (og nesten litt maniske, kan man vel kanskje si), da, vil jeg si.

    (Og jeg gikk nesten inn i sjokk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min søster Pia skal visst kjøpe Audi. Jeg visste ikke at hu hadde fått seg førerkort. Jeg trodde også at hu var kommunist og heller ville ha Skoda

    pia skal kjøpe audi

    http://bil.aftenposten.no/bil/article19819.ece

    PS.

    Det ligner litt ihvertfall:

    ligner ihvertfall litt

    http://www.nfunorge.org/view.cgi?&link_id=1348

  • Det var det samme med meg, da jeg ikke visste hvor Pia var, i 1993. Jeg gikk på de afrikanske stedene i Storgata og leita. Jeg holdt på å bli sprø

    samme med meg pia

    http://www.dagbladet.no/2012/04/27/magasinet/thorvald_soltenberg/arbeiderpartiet/nini_stoltenberg/narkotikapolitikk/21342079/

  • Min Bok 2 – Kapittel 100: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VI

    Da jeg leide hos Arne Thomassen og Mette Holter og dem, (var det vel), så nevnte jeg vel det, for Øystein Andersen og Glenn Hesler, (siden vi tre nesten var som en gjeng, på den her tiden), at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo, og at jeg hadde lyst til å bo, i Oslo Sentrum da.

    (Jeg mener dette var mens jeg bodde på Furuset, at vi tre prata om det her).

    Øystein og Glenn, de prøvde å lokke meg, til å bo sammen med dem, et sted, i Skedsmo/Romerike.

    Men det hadde jeg ikke lyst til, husker jeg.

    Øystein og/eller Glenn sa noe sånt som at, ‘tenk så kult det ville ha blitt da. Da ville vi hatt mange TV-er, videoer og stereoanlegg, til sammen’.

    (Noe sånt).

    Men jeg likte ikke disse planene deres, av flere grunner.

    Jeg hadde liksom en ganske stor trang, til å ha mer sex med damer, husker jeg, på den her tiden.

    Så å bo sammen med Glenn og Øystein og kanskje for eksempel Bengt Rune, det var ikke så fristende.

    Fordi jeg forestilte meg at det ville ha blitt rimelig nerdete.

    Og at vi nok sjelden ville ha gått ut på byen.

    Og damer ville kanskje ha blitt avskrekket, av at jeg bodde i et nerde-kollektiv, (eller hva man skal kalle det).

    Noe sånt tenkte jeg nok.

    Dessuten, så var Skedsmo/Romerike et ganske ukjent område for meg.

    Det var greit at min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Romerike.

    (Nemlig fra Leirsund).

    Men det var aldri sånn, at han tok med for eksempel søsteren min og/eller meg, til Romerike, mens han levde.

    Nei, han bodde jo på Hurumlandet og i Nevlunghavn, de årene av livet sitt, som var, etter at jeg ble født.

    Så min morfar hadde vel kanskje på en måte brutt med Romerike.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Det er mulig.

    Jeg hadde jo bodd et par år i Oslo, og kjente meg mer hjemme, i Oslo, enn på Romerike.

    Og jeg har også vokst opp ved Oslo/Drammensfjorden/’Viken’.

    Så for meg, så fristet det ikke å bo i innlandet liksom heller.

    Så dette å bo i et liksom nerdekollektiv, sammen med Øystein og Glenn, (og muligens flere folk som var mer eller mindre nerder), ute i Romerike der.

    Nei, det fristet meg ikke i det hele tatt, for å være ærlig.

    Jeg ville heller være der det ‘skjedde’ liksom.

    Der man kunne gå ut og sjekke damer som kanskje kunne få med hjem og ha one night stand med, for eksempel.

    Pluss at det jo var mye konserter og utesteder og annet i Oslo, som gjorde den byen liksom mer ‘levende’, i mine øyne, enn Skedsmo/Romerike da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg spurte Glenn og Øystein, om ikke de heller ville bli med, på å leie et sted å bo, i Oslo Sentrum.

    Da hadde ikke de lyst til det da.

    Da rynka de liksom på nesa, uten å forklare noe om grunnen da.

    (Til at de ikke ville bo i Oslo Sentrum da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Glenn, Øystein og jeg, var ute å kjørte, i en av bilene, til Øystein, Glenn eller faren til Øystein, (for Øystein pleide noen ganger å få låne bilen til faren sin).

    (Øystein og Glenn kjørte alltid da, for jeg hadde ikke fått meg lappen ennå, på den her tida).

    Så var det sånn, at hvis jeg for eksempel drakk brus og rapte, i bilen.

    Så pleide jeg å si ‘unnskyld’.

    Sikkert fordi at jeg hadde lært det av mora mi, da jeg vokste opp, på 70-tallet.

    Eller fordi at jeg jobbet i en matbutikk, (OBS Triaden), hvor jeg prøvde å passe på manerene mine, siden den butikken hadde et veldig høyt fokus på kundeservice, og det hadde jeg forresten også lært å ha, fra da jeg gikk tre år på videregående, på handel og kontor.

    Men det som hendte, hvis jeg sa ‘unnskyld’, etter å ha for eksempel ha rapt, mens jeg satt i bilen, sammen med Øystein og Glenn da.

    Så ville Glenn ofte pirke på meg, og si det, at man ikke skulle si unnskyld.

    Av en eller annen grunn, som han ikke forklarte, så skulle man visst ikke være høflig og si unnskyld da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av somrene, som bestemor Ingeborg, bodde i Stavern.

    (Hvor hu bodde fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet).

    Så var Martin og jeg en tur nede i havna, i Stavern, husker jeg.

    Antagelig for å kjøpe en soft-is, eller noe.

    For Martin pleide noen ganger å forslå at vi skulle dra å kjøpe en soft-is da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Martin pleide også å prate om motorsykler, husker jeg.

    (Han hadde også greie på våpen, så han kunne også prate mye om våpen og smiing av kuler, osv.

    Og musikk, lærte jeg også seinere, (i 2005), at Martin hadde interesse for).

    Martin observerte en spesiell motorsykkel, (husker jeg), nede i sentrum av Stavern.

    En av disse somrene, da bestemor Ingeborg bodde i Stavern.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker dette litt vagt, men jeg mener at det var sånn).

    Og den motorsykkelen, som Martin fant parkert, nede ved havna, (var det vel), i Stavern.

    Den hadde wankel-motor da, kunne Martin fortelle.

    Og wankel-motor, det var visst en tysk oppfinnelse da, hvor bensinen ble forbrent, på en spesiell måte da, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu fra OBS Triaden, fra Lindeberg-området.

    Hu som liksom hadde sånn ‘kommunefarget’ hår.

    Hu traff jeg en gang, på T-banen, etter at jeg hadde vært nede å besøkt Pia, i Arups gate, husker jeg.

    (Hvor Pia bodde fra sommeren 1991 vel, og noen måneder fremover).

    Hu med kommunefarget hår, fra OBS Triaden, hu traff jeg forresten også, på Arbeidsformidlingen, på Schaus Plass/Nedre Grunerløkka, en gang, like etter førstegangstjenesten.

    (Og førstegangstjenesten, den var jeg ferdig med, i slutten av juni 1993.

    Så det her må nok ha vært mens det fortsatt var litt igjen av sommeren 1993, vil jeg nok tippe på).

    Mens jeg dreiv og kopierte noen vitnemål der, eller noe, vel.

    Men etter dette, så så jeg aldri hu noe mer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kontoret, på OBS Triaden, så slutta jo Klara, (som ansatte meg, høsten 1990), etterhvert.

    Men ei kollega av henne, tok seg tid, til å forklare meg, sommeren 1992.

    Om at hu hadde sett gjennom rullen, fra den vakta, hvor jeg jobba i sommer-spesialvare-avdelingen, (etter spørsmål av lederen for spesialvareavdelinga, Lars Erik Koritov).

    Og hu sa at den rullen var bare tull.

    For de hadde slått inn varer til mange hundre kroner, dagen før, (eller noe).

    For å teste kassa da.

    Så den diffen, den var det bare å glemme da, sånn som jeg skjønte det.

    Og jeg gjorde jo bare mitt beste der, da jeg jobba aleine, i sommer-spesialvare-avdelinga.

    Likevel fikk jeg kjeft, (husker jeg), fra en leder, som jeg ikke visste hvem var.

    (Muligens Koritov sin kollega, fra OBS Lillestrøm).

    Fordi at noen sedler hadde havnet bak kassaskuffen, fordi det ikke var seddelboks der, så for mange sedler ble liggende i kassa der da.

    På grunn av at dem ikke hadde seddelboks.

    Og jeg fikk ikke jobbe der noe mer, etter den første vakta.

    Så det er mulig at jeg fikk skylda for problemene der da.

    (Enda jeg egentlig bare jobba som kasserer, og ikke var leder, på OBS Triaden).

    Seinere, så husker jeg det, at Koritov ikke satt inn seddelboks, i den avdelingen.

    (Den vanlige spesialvareavdelingen, den fikk jo varene slått inn, i de vanlige kassene, på OBS Triaden.

    Så spesialvaren, de var ikke så vant til å ha med kassaapparater og seddelbokser, osv., å gjøre.

    Men sommer-spesialvare-avdelingen, den lå i et eget lokale, på Triaden-senteret, som ikke var forbundet med lokalet som OBS Triaden lå i da).

    Men det som skjedde, det var at Koritov henta pengene, som lå i kassa, i sommer-spesialvare-avdelingen.

    Et par-tre-fire ganger om dagen vel.

    Også gikk han i en av kassene, på OBS Triaden der da.

    (Ganske ofte min kasse vel).

    Også måtte vi slå inn de pengene på vår kasse da.

    Så slapp han å ha seddelboks der da, i den adskilte sommer-spesialvare-avdelingen.

    Selv om dette kanskje så litt rart ut for kundene.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 97: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo III

    En kveld, (sikkert en fredag eller lørdagskveld da), som jeg satt sammen med Glenn og Øystein, hjemme i stua, til Øystein og dem, i Lørenskog.

    (Når foreldra til Øystein ikke var hjemme, av en eller annen grunn).

    Så sa Glenn Hesler til meg, plutselig, utenfor sammenhengen, at ‘hvorfor drar du ikke til California da?’.

    Eller om det var Hollywood.

    Glenn Hesler mente at jeg så så pen/kjekk ut, at jeg burde prøve å bli skuespiller, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg var ikke så vant til å få komplimenter, for utseendet mitt.

    Da jeg gikk på skolen, så ble jeg liksom sett på som han smarte.

    Så jeg syntes det var litt nedverdigende egentlig, å bli sett på som han pene, (hvis jeg skjønte det riktig), av Glenn Hesler.

    Kanskje det var derfor jeg bestemte meg for å lage kryssordprogram, det siste året på NHI, og at jeg dro det med hjem til han, på Skjetten, i påskeferien, og jobba med det der.

    Sånn at jeg slapp å få flere lignende kommentarer.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein Andersen kom også med et lignende utbrudd, noen år før det her igjen, da jeg var på besøk hos han, før jeg flytta til Oslo, (mener jeg at det vel må ha vært).

    Øystein mente at jeg burde bli jagerflyver.

    For jeg hadde bra hørsel og syn og ingen skavanker liksom da.

    Øystein sa at han hadde gjerne blitt jagerflyver selv, men han var for lav, mente han.

    Men jeg mente også da, at dette her var som noe tull da.

    Jeg kjørte heller mitt eget løp.

    Og var ikke interessert, i å ha en risikofylt jobb, (for å si det sånn).

    Jeg var for glad i livet, (må man vel si), til det.

    Jeg ønsket å være som en japp, mer eller mindre, vil jeg vel si.

    Og få meg en bra betalt jobb, og et fint hus, og ei fin kone, og en fin bil og kanskje en fin hytte ved sjøen og.

    Og dra på masse kule ferier og sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg ville bli en suksessfull forretningsmann, og ikke en villmann, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han gikk jo på spesialskole.

    Så jeg husker at jeg sleit, når jeg skulle prøve å lære han klokka, mm.

    Det at en og en halv, var det samme som halvannen, det var vanskelig.

    Axel var jo født i november 1978, (mener jeg å huske), så i 1990, så da jeg flytta inn hos Arne og Mette og dem, det var like før han fylte tolv år da.

    Og Axel klarte da det kunststykket å si, at en og en halv, var det samme, som ‘en og halvannen’, husker jeg.

    Så selv om Axel fikk bra oppfølging vel, på spesialskolen, på Majorstua, så rota han litt og, må man vel si.

    Axel skjønte heller ikke det med klokka 20 osv.

    Hvor mye var klokka, når den var 20?

    Enda det mente jeg å huske, at jeg selv skjønte, allerede som førsteklassing vel, da jeg bodde på Østre Halsen.

    At klokka 18 var klokka seks om ettermiddagen.

    For jeg pleide jo ofte å se på Barne-TV, på NRK, som barn.

    For vi hadde ikke satelitt-TV, i Larvik, på 70-tallet.

    Og da pleide søstera mi Pia og meg, og sitte å si sånn ‘nnnnnnnnnå’, mener jeg, når sekundviseren gikk de siste sekundene, før klokka ble 18 da, og Barne-TV begynte.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så jeg lærte ihvertfall tidlig det, mener jeg, at for eksempel klokka 18 var klokka seks da.

    Men Axel skjønte vel ikke dette, før etter at jeg hadde mast på han, om hvordan dette var, et par ganger vel.

    Jeg mener ihvertfall at Axel nevnte det, noen måneder seinere vel, (eller noe), at nå så forstod han det her, med klokka 20 og sånn da.

    Så det er mulig at Axel skjønte dette hvis han ville, det vet jeg.

    Men kanskje han bare var ukonsentrert, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men mest sannsynlig, så hadde vel Axel en del utfordringer, som for eksempel søstera mi og meg, ikke hadde.

    Når det gjaldt å lære ting, og sånn da.

    Han ligna vel sånn sett mer på Christell kanskje.

    Som jeg husker, at ved en anledning, spurte mange ganger, som nesten tenåring vel, om hva det stod, på underteksten, på TV-en, når det var program, om han Erik Disen, i USA da.

    Et program, på NRK, om sånne fornøyelsesparker, som Disney World, og sånn da, i USA.

    Og Christell klarte heller ikke å si for eksempel ‘kjøtt’, husker jeg.

    Hun sa ‘schøtt’ da.

    Noe sånt.

    Men jeg maste litt på henne, om det med kj-lyden, husker jeg.

    Mens Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

    (Før Pia flytta til Bergeråsen vel).

    Og jeg hang utafor garasjen til Haldis og dem vel, i Havnehagen der da.

    Så til slutt, så klarte vel Christell å si dette riktig, tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil da.

    Og Axel klarte også det med halvannen og klokka 20, etterhvert, det året jeg bodde hos dem, på Furuset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det var jo sånn, at jeg prøvde jo også å lære søstera mi Pia å prate, da vi var små, og bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Da sa jeg en gang, noe sånt som at, ‘si *et eller annet*’, (husker jeg).

    Og da sa Pia, ‘si *et eller annet*’.

    Så Pia rota også, for det var jo ikke meninga, at hu skulle gjenta ‘si’ også, da.

    Men Pia var vel bare drøye to år gammel, når det her skjedde, så hu skjønte det vel ikke helt da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er nesten like mye sånn, at Pia, Christell og Axel, er nesten som barna mine, som at de er søsknene mine, kan man kanskje si.

    Eller, jeg er ihvertfall storebroren da, for å si det sånn.

    Jeg har hjulpet dem litt, med å lære dem å prate og sånn da, alle tre, må man vel si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel pleide, før jeg leide et rom hos dem, å sitte mye aleine hjemme, og se på TV, tror jeg.

    Ihvertfall så var det sånn, at den første gangen, som jeg besøkte Axel og dem, på Furuset, etter at jeg flytta til Oslo, (for å studere på NHI, som jeg nå har sett, på nettet, at var eid av det store, franske firmaet Vivendi, som skiftet navn til Næringsakademiet, og som også hadde NII, (Norsk Informatikk Institutt), som var grunnlagt av Norsk Data.

    Han dyktige finnen, som jeg har skrevet om, at jeg gikk på samme årstrinn som, i 1989/90, og som pleide å dra meg med, fra datasalen, noen ganger, for å spise noe varm mat, (som jeg riktignok vel kanskje syntes at var litt kjedelig, siden jeg vel var mer glad i burgere, fra Burger King og McDonalds, osv., enn kantinemat, for å si det sånn), han gikk på den tekniske linjen, på NHI, husker jeg, og den linjen ble vel også da kalt for NII da, mener jeg, og han sa også en gang, (husker jeg), at jeg burde ha gått på NII istedet for NHI, siden jeg var så god i programmering, (selv om han vel kalte det teknisk linje og ikke NII, hvis jeg hsuker det riktig)), så var Axel aleine hjemme.

    Så Axel så en god del på TV, under oppveksten, hvis jeg skjønte det riktig.

    Og Arne og Mette, de hadde satelitt-TV.

    Så Axel så mye på DJ Kat Show og sånn, tror jeg.

    Og He Man og Masters of the Universe da.

    Istedet for å se på Barne-TV, på NRK, som søstera mi og jeg pleide å gjøre da.

    Så Axel er liksom en annen generasjon, enn Pia og meg, på ihvertfall en måte, vil jeg si.

    Siden han liksom er en attpåklatt, og vokste opp mye på 80-tallet da.

    Mens Pia og jeg vokste opp på 70-tallet da.

    (Selv om jeg vokste opp mer på Berger, enn Pia, som vokste opp mer i Larvik da.

    Selv om vi begge var på ferier, der hvor den andre bodde.

    Så man kan kanskje si at både Pia og meg, vokste opp på Berger og i Larvik.

    Men vi bodde ikke i samme hus, for det meste da.

    Kun i ferier og noen helger da, etterhvert, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    At Axel så mye på TV, det husker jeg fra ting han kunne nevne, sånn utenfor sammenhengen vel.

    Han så mye på et program, med Johnny Depp, om noen politifolk, som infiltrerte en ungdomsskole.

    Og det programmet het 21 Jump Street da.

    Og Axel oversatte dette til norsk, og pleide å si ‘tjueen hopp gate’, da.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sa også en gang, ‘pretty please with sugar on top’, husker jeg.

    (Som han kanskje hadde hørt blitt sagt, i en film, på Canal +, eller noe da.

    Det er mulig).

    Men jeg forstod ikke helt, hvorfor Axel sa den engelske setningen, husker jeg.

    Men det kanskje ha vært fordi at Axel var en yngre generasjon enn meg da.

    Så det var ikke sånn at jeg skjønte alt Axel sa og gjorde, for å være ærlig.

    Selv om jeg vel må si at jeg nok prøvde.

    Siden Axel jo var (halv)-broren min, som jeg ikke kjente så bra fra før da.

    (Siden vi var en slags ‘Tore på sporet’-familie da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

    Så var Kjetil Holshagen, (fra Drammen, Bergeråsen og Sande), også en gang på besøk, hos Øystein Andersen, i Lørenskog.

    (Det var jo Ketil Holshagen som introduserte meg for Øystein Andersen.

    Det var ikke sånn at jeg kjente Øystein først av oss, selv om han var tremenningen min, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ville Kjetil Holshagen så gjerne se rommet mitt, på Ungbo, (husker jeg).

    For han husket det, sa han, at jeg hadde så kult rom, på Bergeråsen.

    Men det rommet mitt på Ungbo, var ikke noe kult.

    Rommet var ikke pusset opp, på flere år, og flekker av tapet, var revet av, husker jeg.

    (Eller, det var vel kanskje malt, på veggene der.

    Uansett så var det flekker på veggen der da, husker jeg.

    For jeg husker at jeg prøvde å feste masse postkort, på veggen der, med Blue Tack vel.

    Noen postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, på Galleri Oslo.

    Men da sa Øystein Andersen, at jeg var nesten gæern, (eller noe sånt), husker jeg.

    Når han så alle de postkortene, som jeg hadde festa, på veggen der, i Skansen Terrasse 23 da.

    For det så nesten psykedelisk ut da, må man vel si.

    Så jeg tok vel ned de postkortene igjen, etterhvert, mener jeg å huske).

    Og de kule plakatene mine, de ble jo kasta, da faren min og Erik Thorhallsson, tømte Leirfaret 4B.

    Når faren min solgte den leiligheten, like etter russetida mi vel.

    Men før eksamenene mine, ved Gjerdes Videregående da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Kjetil Holshagen, han kom vel bare med noen slags bjeffeaktige lyder, eller noe.

    (Når han så seg rundt i rommet mitt da).

    Siden han ikke syntes at rommet mitt så noe kult ut da.

    Og jeg selv, jeg syntes vel det var litt rart, at Kjetil Holshagen, absolutt skulle se på rommet mitt.

    Det var ikke det jeg tenkte mest på, på den her tida, om rommet mitt var kult, for å si det sånn.

    Jeg tenkte vel mer på studier og jobbing, vil jeg si.

    Jeg var jo fortsatt student, og hadde ikke egentlig begynt på karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, de første par årene, som jeg bodde i Oslo.

    Så fant jeg også en eske, med postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, inne på Galleri Oslo.

    (Like ved den utgangen, som var ved Cafe Fiasko der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var nemlig en pub og en hamburgerbar, som lå ganske langt inne i Galleri Oslo der, som Magne Winnem pleide å dra meg med på, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje vært og kjøpt en halvliter eller en burger da, før jeg skulle ta toget til Drammen, for å besøke bestemor Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var vel mens jeg leide av Arne og Mette, på Furuset.

    På bussen mellom Drammen og Svelvik, så møtte jeg hu Camilla Skriung, fra kvinneradioen på Blitz, og som også har vært leder, i Natur og Ungdom.

    Hu og dama hennes, (tror jeg at man vel må kalle henne), Anette vel, (ei jente som var stille/sjenert, og med lyst hår vel).

    De satt på bussen da.

    Og de hadde jo vært på fest hos meg, når søstera mi Pia hadde flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, et par år før det her.

    Så vi kjente hverandre litt da, må man vel si.

    Jeg visste dem den esken med hundrevis av postkort, som jeg hadde funnet da.

    Men Camilla Skriung likte ikke James Dean da.

    (Enda et tegn på at hu var lesbisk vel).

    Hu likte heller ikke den nye musikken, som jeg hadde sett på MTV, hos Arne og Mette og dem.

    (Dette var vel fra tiden før jeg hadde oppdaget MTV-programmet Post Modern vel, som spilte mye bra, alternativ, indie-musikk).

    Og det var Psychedelic Furs, (med en sang jeg ikke husker helt hva heter nå), og Siouxie and the Banshees vel, med ‘Kiss them for me’.

    Men Skriung likte ikke disse sangene, husker jeg.

    Det var jo ikke sånn, at jeg ‘eide’ fjernkontrollen, hele tida, da jeg leide hos Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Arne Thomassen likte en sang, med Rod Stewart, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Og jeg likte også REM med ‘Loosing My Religion’, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    Og Axel, han likte ‘Ring, ring, ring’, med De la Soul.

    ‘Harry’, med CC Cowboys.

    ‘Last Train to Transcentral’, med KLF.

    (Mens jeg selv syntes den første sangen, med KLF, var kul, nemlig ‘3AM Eternal’ vel).

    Og ‘Luka’, med Suzanne Vega, husker jeg, (i en remix-versjon vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Camilla Skriung likte heller ikke Roger fra Fjell, husker jeg.

    Fra en tidligere gang, som jeg møtte henne, på den samme bussruta, før jeg flytta til Oslo vel.

    (Mener jeg at det må ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært fan, av Terminator-filmen, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg hadde vel til og med rappa coveret, til den filmen, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    I den videobutikken, på Bragernes, i Drammen, hvor jeg leide ‘Wall Street’, og leverte den for seint, og fikk råd av ei som jobba der, som var på samme diskotek som meg, på Fremad, i Selvik, om å bare legge en hundrelapp, inni coveret, siden det var vanlig da, (sa hu ihvertfall).

    Så da Terminator 2 kom på kino, på Colosseum.

    Så dro jeg aleine, og så den, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke dro sammen med Glenn og Øystein.

    Men de to kara var jo ganske kortvokste, så jeg var kanskje litt flau, for å vise meg for mye, nede i Oslo Sentrum, osv., sammen med dem.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den filmen, den var ihvertfall veldig ‘hypet’.

    Og Øystein Andersen, han hadde jo spilt en av sangene, fra soundtracket, til den filmen, (Guns and Roses, med ‘You Could Be Mine’), mange ganger, mens jeg var på besøk hos han da, i månedene før den filmen hadde premiere.

    Uansett hvordan det hadde seg, så ville jeg se den filmen på kino da.

    (Med eller uten selskap da).

    Og helst på Colosseum, siden den kinoen hadde så stort lerret og bra lyd da.

    (Siden jeg liksom var Terminator-fan da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kinoen, så gikk jeg fra Colosseum kino, og i retning av Majorstua T-banestasjon, husker jeg.

    Og det var vel i Bogstadveien, som jeg gikk, tror jeg, da jeg møtte Camilla Skriung, og noen venninner av henne vel, (som jeg ikke tror at jeg visste hvem var).

    Så da hadde altså Camilla Skriung flytta inn til Oslo da.

    Et år eller to etter meg da.

    Og vi hilste, når vi møttes, i Bogstadveien der da.

    (På fortauet som gikk ved siden av gjerdet mot T-banestasjonen der vel).

    Jeg var vel litt sånn ‘rar’, etter å ha sett den action-filmen, med høy lyd, osv.

    Skriung spurte meg, hva jeg hadde gjort.

    ‘Jeg har sett Terminator 2’, sa jeg, (ganske glad vel).

    Skriung svarte vel ikke så mye.

    Hu sa vel bare ‘åja’, eller noe.

    Dette var nok ikke en film, som var sær nok for henne, tror jeg.

    Men jeg selv, jeg hadde ikke noe imot, å se en ‘mainstream’-film, på kino da.

    Så selv om jeg hadde kjent mange folk, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, (gjennom søstera mi da).

    Så var jeg liksom ikke så sær som mange av dem da, (vil jeg si).

    Jeg kunne liksom gå å se en Hollywood-film uten å føle meg så veldig flau over det, (for å si det sånn).

    Selv om jeg skjønte det, at dette nok ikke egentlig var ‘kosher’ da, i det liksom kule miljøet som min søsters venninner Cecilie Hyde og Camilla Skriung, fra Svelvik, (med flere), var i da.

    Men jeg var altså ikke så mye i det miljøet, at jeg ikke kunne gjøre ‘vanlige’ ting liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så så jeg vel aldri Camilla Skriung igjen, (tror jeg).

    Unntatt en gang, på TV, da jeg bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 da).

    Dette var vel da Pia også bodde på Ungbo, (tror jeg).

    Så dette var vel kanskje i 1994 eller 1995, eller noe.

    Camilla Skriung var da leder i Natur og Ungdom.

    Og hu stod nede i Oslo Sentrum, under noe som ble kalt for ‘bilfri dag’, eller noe vel.

    Og hu fikk noe slags anfall, husker jeg, og sa noe sånt som at ‘hvorfor kjører de likevel’, eller noe.

    Når noen biler, (som sikkert skulle et eller annet), bare kjørte forbi Natur og Ungdom-sperringene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det veit jeg ikke, men det var en fra Oslo, sa hu, (til søstera mi og meg), som hadde gått for å hente kondom. På 18-års feiringen min, sommeren 1988

    bondetøsen turid sand

  • Han her var søstera mi, (Pia), interessert i, under oppveksten, mener jeg å huske

    pia interessert i oppveksten

    http://www.facebook.com/profile.php?id=592340333&ref=pb

    PS.

    Her er mer om dette:

    svoger leif arne