Stikkord: Pia Ribsskog
-
Min Bok 2 – Kapittel 29: Mer som hendte det første året jeg bodde i Oslo
Mette Holter tålte forresten dårlig det, at min søster Pia og jeg, begynte å besøke dem, på Furuset.
Holter brøt sammen og sa det, at det at Pia og jeg besøkte dem, det fikk henne til å tenke på det, at hun ikke var mammaen til Axel, likevel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enda vi jo hadde besøkt Axel, i Oslo, da de bodde i Parkveien og på Vestre Haugen.
(Og Axel hadde jo også besøkt oss, da jeg bodde på Bergeråsen).
Så hvor reellt dette sammenbruddet til Mette Holter var, det vet jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Anne Lise, på Abildsø, er det mulig at het Anne Lene, eller noe, forresten.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så husker jeg at hu Anne Lene hadde vært i Sarpsborg.
Også satt hu utafor Abildsø-kiosken.
(En gang våren 1990 vel).
Og fortalte at hu hadde vært i Sarpsborg i helga da.
Jeg tulla litt, for jeg syntes hu sa ‘Sarpsborg’ så pent da.
Så jeg sa da at, ‘det heter Sar’sborg’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dukka Henning opp der også, (mener jeg å huske at det var, ihvertfall).
Og da sa hu Anne Lene til han da, at hu hadde vært i ‘Sarsborg’, i helga.
Og da sa han Henning, at ‘det heter ikke Sarsborg, det heter Sarpsborg’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg snakka litt med en kar i den Abildsø-gjengen på en fest og.
Han var litt sånn tøff, syntes jeg.
Så jeg prøvde vel kanskje å finne ut om han karen hadde noe imot meg, eller noe.
Og spurte om det var noe musikk, for tida, som han syntes at var kul.
Og det var De La Soul da, med sangen ‘Me, myself and I’, (mener jeg at det var).
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Det var en ganske kraftig kar med mørkt hår vel.
Hvis jeg husker riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å være en god del ute på byen, i helgene, sammen med Magne Winnem, dette studieåret.
Men det hendte også at jeg pleide å dra ut, på studentdiskoteker, (som var på torsdager), for å drikke.
Det var ofte på Rockefeller, som jeg dro da, (husker jeg).
Jeg ble ikke kjent med så mange der.
Så det var kanskje litt kjedelig.
Men som underholdning, så hadde de ofte noe som het ølstafett.
Og en gang, så vant ei amerikansk student-dame, (var det vel), den ølstafetten, på Rockefeller da.
Og mens hu hadde et sånt vinnerintervju, (husker jeg), med mikrofon og det hele vel.
Så strålte det plutselig en stråle med øl/spy, ut av kjeften hennes, mens hu prata da, (husker jeg).
Så den ølen, den var det kanskje for mye kullsyre i.
(Eller noe).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette ble vel også kommentert, mener jeg, på NHI.
Etter den nevnte ølstafetten.
At ølstafettene på studendiskotekene tok av mer og mer.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang i russetida vel, så hadde Magne Winnem og meg, og noen fler fra Drammen vel, (mener jeg at det må ha vært).
Vi hadde forvillet oss inn på et tøft utested, som het Headache.
Som lå i Akersgata, (mener jeg at det var).
Og der havna jeg også innom, et par-tre ganger vel, det første året mitt som student i Oslo, da.
Når jeg var på sånne pub-til-pub runder nærmest da.
(Eller hva man skal kalle det).
Og da fikk jeg høre det.
Av han på NHI, som bodde på Nesodden, og hadde mørkt hår da.
At jeg burde ikke gå med en sånn sossete/femi boblejakke, på Headache da.
Så da hadde visst han Nesodden-karen, hørt det, at jeg hadde gått på Headache og ikke sett tøff ut da.
Så da var det vel noen som visste hvem jeg var der kanskje da.
Og som jeg ikke visste hvem var.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Noen år seinere, så mener jeg at Assisterende Butikksjef, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, også prata om det utestedet Headache.
At den og den dama hadde sugd den tøffe typen sin, i trappa ned til doen der, eller noe.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg dreit meg også ut, den gangen som han Kjetil fra Abildsø, dro meg med, på noe sånn Levis-markedsundersøkelse, nede i Oslo Sentrum da.
For da ville han av en eller annen grunn, at vi skulle ta T-banen til Skullerud.
Og så bussen tilbake til Abildsø.
(Noe sånt).
Hvis det ikke en trikk vi tok da.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg dreit meg ut, når trikken/T-banen dukka opp, på Ljabru stasjon.
For det navnet var jeg ikke vant med.
Så jeg spurte hva ‘Eljabru’ var da.
Og om det var noe tull med skiltet, eller noe.
Noe sånt.
(Siden ‘L-en’, (i Ljabru), var stum da.
Noe jeg ikke visste om.
Siden jeg vel ikke hadde hørt om det stedet før).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at en gang, så holdt jeg igjen en trikk litt.
(Ved å sperre den bakerste døra litt, sånn at den ikke gikk igjen da.
Når hu Lise fra Sande, (og de andre jentene i den gjengen, fra Svelvik), var på besøk hos Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.
(Det var fordi at jeg venta på at de Svelvik/Sande-jentene også skulle komme seg på trikken da).
I Storgata der vel.
(Noe sånt).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvor vi skulle med den trikken igjen egentlig.
(Selv om det kan ha vært sånn, at vi skulle besøke hu Pia fra Korea, som hadde flytta til Sinsen etterhvert da, etter å ha delt leilighet, med hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i begynnelsen av det her studieåret).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Året før jeg flytta til Oslo, så hadde Cecilie Hyde ‘hypet’ en plateforretning i Oslo, som het Utopia.
Som vel lå der, som Headache eller Cafe de Paris lå, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Ihvertfall så hadde den plateforretningen ligget i Akersgata da.
Jeg husker at jeg gikk og så litt der.
(I det lokalet, som den plateforretningen hadde pleid å ligge i før da).
Også var det en pakistaner, i 30-40 åra der vel.
Som jeg spurte, om den plateforretningen Utopia da.
(Om hvor den hadde blitt av).
Og da visste det seg det, at han pakistaneren eide restene av den plateforretningen da.
(Sånn som jeg skjønte det ihvertfall).
For han spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å kjøpe den plateforretningen da.
(Altså platene og sånn da, regner jeg med).
Men det sa jeg ‘nei’ til, (må jeg innrømme).
For jeg hadde jo nesten ingen penger.
Jeg var jo en ganske fattig student, dette studieåret.
Som til og med måtte gå på sosialen, de siste månedene, dette første studieåret, som jeg bodde i Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1990, så hadde jeg laget en plan, for å hjelpe på økonomien min litt da.
Jeg skulle ikke leie noen leilighet noe sted, denne sommeren, hadde jeg funnet ut, (for å spare penger da).
Så jeg bodde hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog, i en uke eller to vel.
Og vi var også i Brighton, i snaue to uker vel, denne sommeren.
Og jeg bodde også hos Ågot på Sand, i noen uker da.
Og i cirka en uke, hos onkel Runar og dem i Son vel.
(For dem ville visst det, at jeg skulle besøke dem der).
Og også i en uke eller to, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Før jeg flytta inn hos Axel og dem, på Furuset, i slutten av august måned, i 1990 da.
Hvordan denne sommeren var, før jeg flytta inn hos Axel og dem.
Det tenkte jeg at jeg skulle begynne å skrive om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg så noe på et notat her nå forresten, som jeg har glemt å skrive om, som skjedde det første året, som jeg bodde i Oslo da.
Og det var det, at hu Lill Beate Gustavsen, (fra Svelvik).
Hu fortalte meg det, en gang, som jeg besøkte henne på Grønland.
(Etter at hu Pia fra Korea hadde flytta til sin egen leilighet på Sinsen vel).
At hu hadde møtt Linn Ullmann.
Jeg visste ikke helt hvem hu Linn Ullmann var.
Men jeg hadde jo hørt om Liv Ullman og Ingmar Bergman og sånn da.
Så jeg spurte jo hu Lill Beate Gustavsen da, om hva Linn Ullmann hadde sagt.
Og hu Linn Ullmann hadde visst bare sagt ‘kjøp Vagant’, da.
For hu dreiv visst og solgte et litteratur-tidskrift, som het Vagant, på gata, i Oslo, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 28: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo
Jeg var ganske ofte borte ved Abildsø-kiosken der, og chatta med de lokale ungdommene.
Både høsten 1989 og våren 1990.
Antagelig fordi det egentlig ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av Berit og Gunnar Jorås da.
Jeg fortalte ungdommene på Abildsø, om det, at studielånet mitt begynte å ta slutt.
Ihvertfall så fortalte jeg det til han Kjetil, som pleide å gå på ‘Haleluja-møter’, husker jeg.
Han rådet meg til det, at jeg burde se litt sånn ‘tufs’ ut, når jeg dro til det sosialkontoret på Ryen, for å ha møte om muligheten for å få sosialstøtte, da.
‘Ha håret ditt litt sånn at det står opp på midten, og litt ned på sidene, sånn som jeg har sett at du har hatt noen ganger’, sa han Kjetil, om hvordan jeg burde se ut, når jeg gikk på sosial-støtte-møte, på sosialkontoret på Ryen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette med sosialstøtte, det begynte egentlig en del måneder tidligere.
Jeg var hjemme hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, og leste i en Blitz-avis, (Smørsyra, het vel den avisa), som hu hadde liggende der, i leiligheten sin da.
I mangel av noe annet å finne på der da.
Jeg kjeda meg vel med andre ord litt der da.
Men på 80-tallet så hadde jo ingen hørt om internett.
Så hvis jeg hadde vært hjemme, så hadde jeg nok hatt nesa oppi en avis da og.
Selv om det nok ikke ville ha vært Blitz-avisa, (som jeg aldri kjøpte), som jeg ville ha lest, hvis jeg hadde vært hjemme, men da heller VG eller Dagbladet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I den Blitz-avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde.
Så stod det at alle hadde rett til å få sosialhjelp.
Og at sosialkontoret ikke hadde noen rett til å nekte noen sosialhjelp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde allerede skiftet adresse, hos Folkeregisteret.
Siden jeg ikke ønsket å ha adresse hos faren min og Haldis.
Siden jeg husket problemene, fra da jeg fikk brevene angående om jeg hadde kommet inn på mine ønsker på videregående, noen år før det her da.
Da havnet brevene i postkassa til Haldis da.
Som var stapp full av aviser, sommerferiene 1987 og 1988, var det vel.
Og mine brev om studieplass, havna altså i den postkassa da.
Og de var nesten umulige for meg å finne, husker jeg, blant all den uhentede posten til Haldis da.
Jeg måtte jo sjekke tre postkasser, for å finne de her brevene, angående om jeg hadde kommet inn på mitt førstevalg, på det neste årstrinnet, på videregående da.
(Det var Ågot sin postkasse, (som riktignok hun sjekket hver dag selv), på Sand. Det var ‘min’ postkasse i Leirfaret 4B. Og det var Haldis sin postkasse i Havnehagen da).
Dette var skoleplasser som måtte bekreftes, innen få uker da.
Så det var ‘ekkelt’, syntes jeg, at de brevene ble lagt av en postmann, i postkassa til min fars nye dame Haldis.
På et sted hvor jeg ikke bodde.
Sånn at jeg måtte drive å rote oppi postkassa til Haldis da, for å finne mine brev.
Noe som ble litt feil, syntes jeg.
(Siden Haldis og jeg egentlig var i to forskjellige familier da, må man vel si.
Nemlig i min fars nye og gamle familie).
Og jeg syntes at Haldis om dem var slappe, som ikke fikk noen til å ta inn posten deres, i sommerferien.
Så jeg orka ikke å ha samme adresse, som faren min og Haldis da.
Dette var selvfølgelig også på grunn av, at Haldis og faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år.
Så iløpet av dette studieåret, (1989/90), så fikk jeg meg egen adresse da, (og vel også eget familienummer), hos Folkeregisteret da.
For jeg ønsket å være uavhengig, av faren min og Haldis da.
Som jeg ikke stolte så særlig mye på, og som jeg syntes at var uansvarlige da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ringte sosialkontoret på Ryen, fra en telefonkiosk, på Oslo S, (husker jeg).
Det ble som en krangel, må jeg vel nesten si.
Sosialkontoret på Ryen, de var visst i utgangspunktet ikke enige med Blitz-avisa, om at alle hadde krav på å få sosialstøtte da.
Jeg nevnte ikke at jeg hadde lest om dette i Blitz-avisa, for sosialkontoret, men jeg visste at alle hadde rett til å få sosialstøtte da, etter å ha lest i den avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde da.
Så derfor ble jeg litt sur/irritert, når sosialkontoret på Ryen, ikke virka å være så veldig velvillige da, når det gjaldt å gi meg sosialstøtte, etter at studielånet mitt hadde begynt å bli brukt opp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg dro ned på sosialkontoret på Ryen der, den dagen, som det møtet mitt der, var avtalt da.
(Jeg tok vel bussen dit vel).
Jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, og prøvde å rufse til frisyren mitt litt, (og sånn), sånn at jeg ble seende litt tufs ut da, (sånn som han Kjetil hadde anbefalt meg å gjøre da).
(Uten at jeg skjønte helt hvorfor han hadde anbefalt meg å gjøre det.
Men jeg hadde ikke fått noen andre råd, om det her møtet, så jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, da).
Jeg prøvde også å oppføre meg litt sånn ‘tufs’, i det her møtet da.
Og ikke virke for kul liksom.
(Siden jeg lurte på om det var derfor, at sosialkontor-dama hadde begynte å krangle, når jeg ringte dem fra Oslo S.
Siden hu kanskje hadde syntes at jeg var for ovenpå eller selvsikker da.
Noe sånt).
Og jeg fikk sosialstøtte da.
Mot det som hu jeg hadde prata med først, i telefonen, visst hadde anbefalt da.
(Hvis jeg skjønte hu dama jeg hadde møte med riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg satt i venterommet, på sosialkontoret på Ryen der da, (før det her nevnte møtet da).
(Som vel også var venterommet, for helsesenteret, på Ryen, mener jeg.
Noe sånt).
Så satt det en pakistansk gutt der, i tenårene.
Som jeg husker at så litt stygt på meg vel.
Jeg lurer på om det var den samme gutten, som var med han Henning, på Tjallern, da hu unge, spreke fjortis-jenta, hadde dukka opp der, (etter at Henning og dem hadde ringt, og hørt at mora var der og der, og at faren var på hytta da).
Jeg husker ihvertfall at han pakistanske tenåringsgutten, så på meg, mens jeg satt og venta på å ha det her møtet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt og venta på å ha det møtet.
Så leste jeg i et magasin, som lå på et bord der vel.
Det var et magasin, hvor det stod om arbeidsulykker, med mere.
En innvandrer hadde visst forsvunnet i en papirmaskin, (eller noe), i Drammen, leste jeg.
(En ulykke som jeg sommeren etter nevnte for faren min og Dag Furuheim vel.
Når jeg satt på med dem en gang, i forbindelse med noe jobbing vel.
Og da hadde visst Dag Furuheim hørt om den ulykka.
Han innvandreren hadde visst plutselig bare forsvunnet ned i en maskin, på en fabrikk i Drammen, (fra et øyeblikk, til det neste), uten at noen så nøyaktig hva som skjedde vel.
Sa han Dag Furuheim da, (eller om det var en annen kar, som ligna på han).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Avtalen mellom sosialkontoret på Ryen, og meg, den var at jeg skulle få sosialstøtte, i de siste tre månedene, av dette studieåret da.
Det var vel da for april, mai og juni da.
Noe sånt.
Og jeg fikk dekket både husleie og penger til livsopphold.
Altså 2500 til husleie, og drøye 3000 til mat, hver av de tre månedene da.
Men avtalen var også, at jeg det neste studieåret, ikke skulle gå på NHI.
For sosialkontoret ønsket ikke i utgangspunktet å støtte private høgskoler økonomisk da.
(Som hun dama i møtet forklare da).
Så vi ble enige om at vilkåret for at jeg skulle få sosialstøtte, det var at jeg tok et friår, fra NHI, for å spare opp penger, sånn at jeg ikke kom til å trenge sosialstøtte igjen, når jeg gikk det siste året, på NHI.
Så sånn var det
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk, hos Anne Lise og dem.
(Hu som hadde nesten åpent hus, på Abildsø der).
Så var vel han Percy der, (mener jeg), og en kar til.
(Muligens Henrik, det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
De to gutta ville ha meg med, på å gjøre noe innbrudd, i en bil, (eller noe sånt vel).
Jeg lot som at jeg ikke skjønte noe da.
Og prata om det her, mens Lene og Anne Lise også hørte på da.
For jeg hadde ikke lyst til å bli med på noe innbrudd da.
(Eller hva de her kara prata om igjen da.
Noe kriminelt var det ihvertfall, sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var jeg også på en fest der.
Muligens hos Anne Lise da og.
Men denne gangen, så var festen inne i stua deres.
Og ikke i det kjellerrommet der da, hvor den Abildsø-gjengen vanligvis satt da.
En gutt, hadde låst seg inne på doen der.
Da jeg var liten, så pleide vi jo å få lov å leke, (oss søskenbarna), i huset til Ågot og Øivind, på Sand der da.
Og noen ganger, så lekte vi, at vi låste oss inne, på do, og sånn da.
Så jeg var vant til det, å dirke opp sånne 8-nøkler, som stod i låsen, fra den andre sida da.
(Fra da jeg var liten gutt, og lekte med fetterne og kusinene mine og sånn da, på Sand, på 70-tallet).
Så jeg klarte å åpne den baderomsdøra da, fra utsida da, hos Anne Lise og dem, (var dette vel).
En ung tenåringsgutt, lå på gulvet der vel.
Og noe var galt da, skjønte jeg.
Men jeg skjønte ikke akkurat hva som var galt.
Men jeg skjønte at de andre var litt redd for at noe galt skulle skje vel.
Kanskje han gutten prøvde å ta selvmord, (eller noe), tenkte vel kanskje jeg.
(Noe sånt).
Han var liksom nesten helt viljeløs, han som hadde låst seg inne, på badet der da, på den festen, virka det nesten som for meg vel.
(Noe sånt).
Kanskje han var under kontroll av de eldste i den Abildsø-gjengen, (for eksempel han Henning?).
Hvem vet.
Litt rar virker ihvertfall denne episoden, når jeg tenker tilbake på den nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen gang som eg var hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland der.
Så prata vi om sjekking.
(Av en eller annen grunn).
‘Bare gå rett på den du er interessert i, er mitt favoritt-sjekketriks’, sa hu Lill Beate Gustavsen.
(Noe sånt).
Og da måtte jeg nesten le litt inni meg, husker jeg.
For det var jo akkurat dette trikset, som hu Lill Beate Gustavsen hadde brukt på meg da, på Fremad, (i Selvik), der, (skoleåret før).
(Hvor Christell hadde pleid å da meg med, en del fredager da).
Men det hadde kanskje hu Lill Beate Gustavsen glemt, i mellomtida.
Det at en gang, som både hu og jeg, var inne på Fremad der, så hadde hu bare kræsja rett inn i meg, på/ved dansegulvet der.
Den samme gangen vel som hu Monica Nebel vel seinere sa om, at hu hadde tråkka meg på beina, ute på dansegulvet der, (mens hu dansa med Arnt Lund da).
Noe som jeg også vel såvidt husker ennå da.
Så der var det litt vanskelig å få fred, for damer, inne på Fremad der, noen ganger, det er helt sikkert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at Mette Holter, (Axel sin stemor), en gang sa til Pia og meg, når vi var på et besøk, hos Axel og dem, på Furuset.
At vi burde kjøpte Quarter-pounder-burgere, når vi kjøpte mat, på McDonald’s.
For det var ‘mer mat’, i Quarter-punder-bugererne, enn i Big Mac-burgerne da.
(Ifølge Mette Holter).
Så det hendte noen ganger, (husker jeg), at jeg prøvde å kjøpe Quarter-pounder-burgere, på McDonald’s, etter at Mette Holter hadde ‘babla’ om det her da.
Men at det var mer mat, i Quarter-punder-burgerne, enn i Big Mac-ene, det kan jeg vel ikke si, at jeg merka så mye til kanskje.
Men det kan hende at hu Mette Holter hadde rett likevel.
Hvem vet.
Jeg syntes kanskje nesten det virka som at det mer var omvendt.
At det var mer mat, i Big Mac burger-ne.
Men det er også mulig at jeg tar feil.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 22: Mer fra det første året jeg bodde i Oslo
Som jeg tidligere har skrevet om, så var det ikke bare jeg som dro tilbake til Sand, på helgebesøk, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Pia og Cecilie Hyde, de dukket også opp i Oslo, ved et par anledninger.
Men da var det ikke sånn, at søstera mi lå over hos meg, på Abildsø.
Nei, Pia og Cecilie Hyde, de lå jo da ute på fortauet, på Grønland der, hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde.
(Siden det var en krangel, i venninne-flokken, fra Svelvik/Sande/Berger, inne i Oslo da).
Det var også en krangel, mellom Cecilie Hyde og meg, når Pia og Cecilie Hyde var inne i Oslo.
Jeg husker at Cecilie Hyde, Pia og jeg, (og muligens noen flere Svelvik-damer), satt utafor en bokhandel, (som nå heter Ark, mener jeg), ovenfor nedgangen til Stortinget T-banestasjon, på Egertorget, i Karl Johan vel.
Cecilie Hyde satt og stirra på ei ung Oslo-jente, med røde basket-sko og lyst hår vel.
Som satt ovenfor oss, på den andre siden av Karl Johan der, mens hu lente ryggen til trappekonstruksjonen, ned til Stortinget T-banestasjon der vel.
Cecilie Hyde mente at hu var så fin da, hu unge tenåringsjenta.
Men jeg klagde, og sa at jeg ikke syntes at de rød basketskoa hennes så så særlig kule ut.
Jeg syntes at de så litt billige og glorete ut, for å være ærlig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og etter den krangelen, mellom Cecilie Hyde og meg, så ville ikke Cecilie Hyde være venn med meg lengre.
Etter dette, så sa hu at pga. denne diskusjonen, så likte hun ikke meg lenger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Lill Beate Gustavsen, hu fikk også hele den gjengen med frike-damer, fra Svelvik og Sande, mot seg, en gang, som jeg hang sammen med de her unge damene, i Oslo Sentrum da.
Og da måtte jeg velge, om jeg skulle henge sammen med den gjengen, som jeg ikke kjente så bra.
Eller om jeg skulle henge med hu Lill Beate Gustavsen.
Og da valgte jeg å henge med hu Lill, fordi hu kjente jeg egentlig best.
For det var oftest hu jeg prata med, da jeg besøkte Pia fra Korea og hu Lill da.
For hu Lill var mer interessert i musikk.
Og vi digga begge Morrissey og the Clash, osv., husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var en stor gruppe-voldtekt-sak, som det stod om i løssalgsavisene, (på forsidene, osv.), dette skoleåret.
Jeg har lurt på om det var noe med hu Lill Beate Gustavsen, og han marokkaneren, som hu var sammen med.
(Han som jobba på restauranten Costa, ved RA4 der).
For jeg husker at hu Lill engang prata med ei annen dame, på Grønland der, hvor hu bodde.
Og da hadde visst noe skjedd med ei veldig ung tenåringsjente.
Og da sa hu Lill, at hu syntes at hu jenta var for ung.
Og da ville hu Lill liksom ‘la dem få’, da.
Og Pia fra Korea spurte meg en gang, om ‘hvor godt kjenner du Lill egentlig?’.
‘Jeg kjenner henne godt’, (eller noe), svarte jeg.
(For hva skulle jeg svare liksom da.
Det var vel et lurespørsmål, tror jeg).
‘Har du hørt om rettsaken?’, spurte Pia fra Korea da.
‘Nei’, måtte jeg innrømme.
Det hadde jeg ikke.
Og da dreit jeg meg ut da skjønte jeg.
For da kjente jeg ikke hu Lill så bra da.
Men det kan ha vært at hu Lill Beate Gustavsen, gikk til rettsak, for gruppevoldekt, mot noen marokanere.
Fordi at hu ikke likte det, at de hadde utnytta ei ungjente.
Sånn som jeg skjønte det.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lill sa engang, til Pia fra Korea, da jeg lå over hos dem en gang, (etter en bytur antagelig), at ‘du vet hvordan jeg er’.
Så hu Lill var nok litt sånn at hu lå med alle, (tolka jeg det som, ihvertfall).
For dette var når en eller to andre karer lå over der og vel.
Og hu Lill spilte også en gang den sangen, som het ‘Let’s go to bed’, med the Cure, en gang, som jeg var på besøk hos henne, da hu var aleine hjemme, på Grønland der.
Men jeg fulgte ikke opp med noe sjekking.
Fordi jeg syntes at hu Lill kanskje var litt billig da, og ikke så sexy kanskje, men litt sånn skitten nesten kanskje.
Så jeg var ikke så interessert i hu Lill Beate Gustavsen, pga. noe med sex, liksom.
Men mer pga. at vi hadde felles interesser.
Hu var ganske kul da.
Men jeg syntes det virka som at hu hadde hatt mye tilfeldig sex, og var litt ‘horete’ da.
Og samtidig så var hu ikke så spesielt høy, og hadde ikke så store pupper og sånn heller.
Så jeg syntes ikke hu var så sexy akkurat.
Selv om jeg syntes at hu var hyggelig og trivelig, osv. da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg besøkte hu Lill, (etter at Pia fra Korea hadde flytta derfra), så hadde Lill fått seg ny, norsk kjæreste.
Dette var en fra Grorud, som digga U2.
Og etter at hu ble sammen med han, så begynte også hu Lill å bare digge U2, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lill, hu dro meg også en gang med på Oslo City.
Og da møtte hu også noen andre damer, fra Oslo, som ga henne støtte og prata om noe som foregikk da.
(Uten at jeg skjønte hva dette var).
Og det stod også i VG og Dagbladet, at hu offeret, for den gruppevoldtekten hadde skamklipt seg.
Og hu Lill hadde en litt sånn rar frisyre, (mener jeg at jeg la merke til), denne våren da, i 1990, mens den rettsaken foregikk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og sånn som jeg skjønte det, så foregikk det også litt av hvert, på den Nato-basen, på Kolsås, hvor hu Lill jobba som vaskedame da.
Så det ville ikke vært så kult kanskje, å knulle ei som hele Nato-basen på Kolsås hadde knulla liksom.
(For å si det sånn).
For å forklare litt om hvordan det virka for meg, på den her tida da.
Selv om jeg ikke skal si dette helt sikkert, at hu Lill knulla så mye på den Nato-basen der da.
Selv om hu riktignok sa det, at det foregikk mye rart der da.
Og det tolka jeg som noe ‘koffert-greier’ da.
(På den her tiden).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand.
Så møtte jeg hu Lill, på toget, fra Oslo, til Drammen.
Og da skulle hu sitte på med mora si, videre til Svelvik.
Og da fikk jeg også lov til å sitte på da.
Og da kjørte hu mora hennes meg helt til Sand da, husker jeg.
(Som er cirka en halv mil ekstra vei da).
Så det her var jo rimelig alright gjort, (av hu mora til Lill Beate Gustavsen), må jeg si da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når denne jente-gjengen, fra Svelvik og Sande, var i Oslo.
Og jeg hang sammen med dem, i Oslo Sentrum.
Så syntes jeg at det ble litt for mye dameprat og sånn da.
Så da spurte jeg om jeg skulle gjøre noe for dem.
(Eller noe sånt).
Ihvertfall så ble det sånn, at hu som jeg hadde spleisa på å kjøpe pizza sammen med, i bursdagen til Tina ‘Turbo’, i Drammen, skoleåret før.
(Eller om det var venninna hennes).
Hu spurte meg, om jeg kunne kjøpe med noe vin, for dem, på Polet, på oslo City der.
Og det var greit, syntes jeg.
For da slapp jeg å traske rundt i Oslo Sentrum, i klesbutikker og sånn, sammen med de her da.
Så fikk jeg liksom markert det, at jeg ikke syntes at alle de dametingene som de her jentene dreiv med, var så utrolig morsomme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg skoleåret etter.
(Da jeg hadde et friår fra NHI).
Skulle lese til forberedende, ved UIO, (som privatist).
For jeg syntes det, at det var så flaut, å bare jobbe på OBS Triaden, (når jeg hadde et friår, fra NHI).
Så fikk jeg faktisk låne en ex-phil-bok, av en av de Svelvik-damene, i den frike/kommunist-gjengen, fra Svelvik da.
Så det var jo litt kult gjort, (for å si det sånn).
(Hvis jeg husker dette riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så spilte jeg Geni, i Lill sin leilighet, på Grønland der, sammen med alle disse frikejentene da.
Og de banka jo meg, (som var mest vant til å spille Trivial Pursuit, hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog), ned i støvlene.
Så jeg husker at jeg lurte litt på det, om de her frike-jentene hadde juksa fælt, når de spilte Geni da.
At de hadde pugga spørsmålene eller tulla med rekkefølgen på spørsmålene, eller noe sånt.
For det var liksom sånn, at jeg bare fikk kjempevanskelige spørsmål, mens de alltid fikk lette da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var litt mer som skjedde, dette skoleåret, borte hos min tremenning, Øystein Andersen, på Lørenskog og.
(Og vi dro også på ferie sammen, til vår tidligere vertsfamilie, i Brighton, sommeren 1990).
Mer om hva som skjedde dette skoleåret 1989/90.
Og også i sommerferien 1990.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 21: Sand
Jeg kan ta med mer om hva som skjedde, i de helgene, som jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand, det første året, som jeg bodde i Oslo.
En helg, så dukka jeg opp på Sand, og jeg husker at jeg satt i stua til Ågot der, og overhørte at søstera mi kontaktet min far, når han kom inn i gangen der, og sa, (om meg), at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.
Så søstera mi Pia, dreiv og baksnakka meg der da, fikk jeg med meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og dette huset til Ågot, det var jo som et barndomshjem for meg.
Jeg hadde jo spist middag der, nesten hver dag, etter skolen.
Fra jeg var ni år.
Mens Pia bodde i Larvik en del år lengre enn meg.
Hos mora vår.
Og når Pia flytta til Berger, så spiste hu jo hos Haldis og ikke hos Ågot.
Så ‘Ågot-huset’, det var liksom ‘mitt’ hus, tenkte jeg.
Ihvertfall i forhold til de andre barnebarna.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo også lite sjanse til privatliv, når jeg måtte bo på samme rom, som søstera mi der da.
Så om kvelden, så pleide jeg noen ganger, å sitte oppe lenger enn Pia og Ågot.
Og ta min daglige runk, (hadde jeg nær sagt), i stua der da.
Jeg pleide å runke, hver kveld, for jeg hadde ofte problemer med å sove, om kvelden, hvis jeg ikke gjorde det.
Og det roet meg ned litt da, må man vel si.
Så det er en vane jeg har da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og da pleide jeg altså noen ganger, å heller ta meg en runk, i stua til Ågot, om kvelden, etter at Ågot og Pia hadde lagt seg.
De relativt få helgene, som jeg besøkte Ågot og Pia, på Sand da.
Men jeg tror at Pia må ha spionert på meg, en av de kveldene, som jeg runka i stua til Ågot der.
For jeg er ganske sikker på at jeg ikke sperma på skinnsofaen der.
Men likevel, så kom det fra Pia, på lørdagen, (dagen etter at jeg hadde runka i stua), at ‘hva er det der?’.
Mens Ågot og jeg også satt i stua der da.
Så jeg lurer nå på om det var noe, som Pia hadde klint på sofaen.
For jeg tror ikke at sperm ville vært synlig sånn, dagen etterpå.
Det må ha vært noe krem, eller noe, som Pia nok må ha smurt på sofaen og lata som at var sperm da.
Noe sånt.
‘Det er noe fra ungane til Runar’, (eller noe), svarte Ågot, til Pia, da hu fant spermen, (eller ‘spermen’), min, i sofaen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke alltid, at Pia og Cecilie Hyde, ville ‘leke med meg’ mer, etter at jeg flytta til Oslo, og var på besøk på Sand da.
Jeg var med de ut i Svelvik noen ganger, på Teriaen der.
Teriaen er et annet navn for Kafeteriaen.
Og det var det mest kjente utestedet, i Svelvik vel.
De hadde også diskotek i kjelleren der, det første året jeg bodde i Oslo, husker jeg.
Jeg husker at jeg satt på Kafeteriaen der, og prata med Gry Johansen, fra Nedre, (på Bergeråsen).
Og så kom Pia og Cecilie Hyde også inn der.
Og da bare forsvant hu Gry Johansen.
Hu hadde satt seg ved bordet mitt der, husker jeg.
Men hu var visst redd for Pia og Cecilie Hyde da.
Siden hu bare forsvant, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen merkelig episode, hendte også, på Kafeteriaen der, husker jeg.
To røslige bondesønner, (eller noe), med damer.
De kjefta på meg, siden jeg hadde dratt til Oslo, for å studere.
Dette var folk jeg ikke ante hvem var engang.
Så jeg var visst ganske kjent i Svelvik da, på den her tida.
Jeg prøvde å si noe om det, at det var en bra ting, med studier.
Og damene dems holdt vel litt med meg vel.
Men de her kara var sure på meg da, fordi jeg hadde dratt for å studere inne i Oslo.
Forstå det den som kan.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En annen ting som skjedde, det var at søstera mi og Cecilie Hyde.
De ble plutselig sammen med en i parallellklassen min, fra ungdomsskolen, som het Eivind.
(Det var vel Cecilie Hyde som ble sammen med han).
Og Pia ble sammen med en ‘goofy’ type, som hadde føflekk i trynet.
Disse parene ble plutselig sammen, seint en natt til søndag, i Svelvik da.
(Virka det som for meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så ble plutselig søstera mi og Cecilie Hyde uhøflige mot meg da.
Det var vel avtalt at jeg skulle ligge over hos Hyde og dem, (som under russetida da).
Men Hyde og Pia, (og deres to kavalerer), de begynte å gå mot Sand da.
Og så ville de visst at jeg skulle fortsette alene, når vi kom bort til ved Rimi på Skjønnhaug der.
Men jeg gadd ikke da.
For jeg syntes at søstera mi var billig, siden hu plutselig ble sammen med ‘den mest goofy-e typen i Svelvik liksom’, (for å si det sånn).
Og jeg spente vel til han, i låret.
(Et knep min tremenning Øystein Andersen, hadde lært meg).
Han med føflekken gjorde ikke noe tilbake.
Men de fire bare fortsatte å gå tilbake, bort til der Hyde bodde da.
Jeg lurte på om Cecilie Hyde og Pia hadde solgt seg til de her to karene, for penger, eller noe.
Så jeg ble også med dem hjem til Hyde der da.
For det var litt langt å gå helt til Sand, i fylla.
Det var cirka en halv mil da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg vet ikke om Pia hadde sex med han ‘goofy-e’ typen.
Men det er nok mulig, men jeg skal jeg ikke si det sikkert.
De sov vel ihvertfall sammen, hjemme hos Hyde, i et annet rom enn der jeg sov.
Mener jeg å huske ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En bodybuilder-aktig dørvakt, brølte også til meg i Svelvik, en gang som vi skulle gå ned på diskoteket der, Pia, Cecilie Hyde og meg, (husker jeg).
Jeg var jo vant til å gå på diskoteker, i Oslo og i Drammen, og i Brighton, osv.
Men brøling fra dørvakter, det hadde jeg ikke vært utsatt for før.
Så det syntes jeg at var rimelig harry, husker jeg.
Og uten at jeg vet hva jeg gjorde for noe galt, egentlig.
Men han dørvakta slutta å brøle igjen da, av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter disse rare ‘Svelvik-opplevelsene’, så hang jeg ikke så mye med Pia og Cecilie Hyde lenger.
De helgene jeg var på besøk på Sand da.
Så jeg kjeda meg vel en del da, på disse 5-6-7 helgebesøkene da.
(Eller hvor mange besøk det kan ha vært igjen).
Så jeg gikk noen ganger bort til ‘narverne’, ved Prima der da.
Det vil si Geir Arne Jørgensen og dem.
Og jeg ble også med de, på en fest, i Svelvik en gang, husker jeg.
Noen lyshåra Svelvik-damer vel, de klagde fælt til meg, i første etasje der, husker jeg.
Uten at jeg skjønte helt hva som var galt.
I andre etasje, så satt jeg på ‘Radio Gaga’, med Queen, husker jeg.
(Dette var vel i et sånt hvitmalt skipperhus, (mener jeg å huske), i selve det som nå er Svelvik by da).
Og da dukka ei nabodame opp der, og klagde.
‘Takk for at du ikke ødelegger festen’, sa jeg til henne.
Jeg ble litt irritert da.
For det var ikke så seint akkurat.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den narver-gjengen hadde også fått tilskudd av ei hot lita snelle, siden jeg hadde flytta til Oslo, husker jeg.
Det var visst datteren til butikksjefen, på Prima der, mener jeg.
De bodde vel i en leilighet, ovenfor Prima-butikken der, mener jeg.
Jeg ble vel litt sur, når jeg så at de hadde fått ei så pen, lysthåret frøken, med i narver-gjengen sin.
Så jeg klagde vel litt på det da, til Geir Arne Jørgensen og dem da.
Men det var vel mest sjalusi, fra min side, vil jeg si.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg dro også en gang, bort til Bergeråsen.
På et av disse helgebesøkene, på Sand, skoleåret 1989/90.
Jeg møtte da Gry Johansen og dem.
Og ble bedt på fest.
Og gjett hvor?
Jo, i Hellinga 7B!
Hvor jeg hadde bodd selv, som ni og ti-åring.
I min fars gamle leilighet der.
Og brannflekkene på vegg-til-vegg-teppet, var fremdeles der.
Fra den gangen, som jeg hadde vært alene hjemme, en helg, (som ni-åring da), og blitt skremt, av en tordivel, som surra, rundt utelampa der da.
Den gangen jeg prøvde å skremme tordivelen, med brennende bensin, (som jeg egentlig brukte til å sjekke vannmerke, på frimerkene mine), som jeg har skrevet om i Min Bok.
Den gangen som bensina rant ut på teppet, fordi at den skåla ble for varm å holde, for meg.
Og hvem bodde i Hellinga 7B nå?
(Viste det seg).
Jo, ingen ringere enn en som hadde vært med i bandet Ingenting.
Ingenting var et Berger-band, som hadde begynt å spille sammen, allerede mens de gikk på barneskolen vel.
De i dette bandet, de gikk i klassen over meg, på barneskolen.
Og de var lokalt veldig kjent for hiten ‘Ape-egg’.
Og han mørkhåra karen, som bodde der da.
Han fortalte om at en gang, i Hokksund, (eller noe), når Ingenting hadde spilt opp til dans, så hadde publikum klappa og hoia fælt da.
(Eller noe).
Og så spilte han Ape-egg, på gitar og sang da, i sofaen, i min fars gamle leilighet der.
Han Ingenting-karen, han lurte fælt på hvem jeg var, (mener jeg å huske).
Og sa seinere at, ‘åja, det var du som var kaptein på fotball-laget’.
Det var ikke helt riktig men.
Men jeg hadde ihvertfall spilt på Berger IL.
Jeg trodde de fleste på Berger visste hvem jeg var.
Så jeg svarte ikke noe.
Men ble litt fornærmet da.
Jeg hadde jo tross alt bodd i leiligheten der før han til og med.
(Og vært på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold til og med, mens jeg gikk det siste året, på videregående).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde kjøpt det siste Depeche Mode-albumet, husker jeg.
Det var vel ‘Violator’, mener jeg.
Og jeg spurte om jeg fikk lov til å sette på en sang, på stereoanlegget der.
Og det fikk jeg lov til da.
Det var sangen ‘Waiting for the night to fall’, eller noe.
Men da klagde Gry Johansen, og sa at ‘det var sånn sovemusikk’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like etter, så lot hele gjengen som at de hadde sovna, i sofaen der.
Så jeg var den eneste som var våken da.
Så da bare tok jeg med Depeche Mode-kassetten min, og gikk igjen, husker jeg.
Og etter det, så har jeg vel ikke sett noe mer til noen av de folka der, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro også innom søstera mi Pia, som hadde begynt på Drammen Gym, en gang, dette skoleåret.
Og jeg spurte på et kontor der, hvilken klasserom, som Pia hadde.
Og jeg venta på henne, i gangen, utafor klasserommet hennes, på Drammen Gym der.
Til timen hennes var ferdig da.
For jeg hadde jo ikke så mange forelesninger, på NHI, på fredager osv.
Så jeg tenkte at jeg kunne hilse på henne, på skolen hennes.
Siden jeg likevel måtte innom Drammen, på vei til bestemor Ågot, på Sand da.
Og siden hu hadde prata så fint, om det at man burde være sosial og vennlig og sånn da.
(Skoleåret før, på den tida som Pia flytta opp til meg, i Leirfaret 4B der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, dette skoleåret.
Eller om det var det neste skoleåret.
Så husker jeg at Ågot sa det til meg, at hu ‘ikke orka mer av Pia’ og ‘all den flyinga hennes’.
Mens hu var på gråten da.
Så Pia hu var vel mye ute og fløy da.
Så mye at det gikk på nervene til Ågot, kan det virke som.
Jeg svarte vel det, til Ågot, at Pia ‘er vel ålright’, eller noe.
(For Pia var jo søstera mi, og jeg hadde aldri hørt det, at noen hadde prata noe ‘dritt’ om henne før, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
(Hvis jeg ikke blir kastet ut en sjette gang også da.
Etter å ha blitt kastet ut fra Leather Lane, University of Sunderland, Azalea Lodge, den skandinaviske kirken i Liverpool og Hatters/YMCA, i Liverpool, siden august.
Uten noen gode grunner i noen av tilfellene, sånn som jeg kan se det).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 14: Mer fra skoleåret 1989/90
Hu Laila Johansen, hu fortalte forresten det, at hu hadde vært i nærheten, da Dalei Lama, fikk Nobels Fredspris, i Oslo, et par år før det her da.
Og hu hadde da gått fram, til Dalai Lama, for å få autografen hans, forklarte hun.
Men så hadde hu surra, for det var visst en annen munk, som var Dalai Lama da.
(Eller noe).
Fortalte hu Laila Johansen da.
(I huset til hu og mora, på Skøyen der, en gang, i januar 1990 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de dagene, som Pia og jeg, bodde hos Axel og dem, mens de var på ferie, (hos Arne Thomassen sin mor, i Nord-Norge muligens vel), i romjula 1989.
Så begynte jeg å forklare for Pia, at nå hadde jeg rota med 7-8-9-10 damer, eller noe sånt.
(Tilsammen i livet mitt da).
Men det var ingenting da, skjønte jeg på Pia.
Hu hadde rota med mange fler personer da, fortalte hu.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han jobba jo som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud, i Bærum, før jul, det her skoleåret.
Og han ville at jeg skulle dra innom der, og besøke han, på jobb, (husker jeg).
Jeg tok en buss, fra ved Østbanehallen der, (eller fra borte ved ‘Plata’ der), var det kanskje.
Og den bussen kjørte forbi en videregående skole, i Stabæk, eller noe, vel.
Hvor en god del hotte tenåringsdamer gikk på bussen, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde nok vært på Rimi Nadderud der før.
For jeg visste vel hvor jeg skulle gå av bussen.
For Magne Winnem hadde dratt meg med, til Nadderudhallen, et par ganger, for å spille bowling.
For Rimi hadde vel et bedriftslag, (eller noe), i bowling, tror jeg.
Men jeg var ikke så glad i å spille bowling.
Så jeg kjeda meg vel mest der kanskje.
Jeg spilte kanskje på noen spilleautomater der, eller noe.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rimi Nadderud var en ikke så utrolig stor Rimi-butikk.
Den var vel en gjennomsnitlig stor Rimi, (eller litt mindre vel), vil jeg vel tippe på.
Jeg hang der mens de telte kassene, og sånn, vel.
(Og det er ikke umulig at jeg hjalp dem med å telle en kasse også.
(Siden jeg jo hadde sitti i kassa, på CC Storkjøp, skoleåret før det her).
Men det husker jeg ikke helt).
Magne Winnem han jobbet jo ‘bare’ som Assisterende Butikksjef der.
Så han hadde ei kvinnelig butikksjef, i 20-åra, husker jeg.
(Jeg lurer på om det muligens kan ha vært hu Bettina, som seinere ble butikksjef, inne i Oslo.
(På Rimi Askergata, (ved Tøyen vel), og så på Rimi Ringen vel, på Carl Berner).
Men det skal jeg ikke si helt sikkert).
Typen til hu kvinnelige butikksjefen, var også i butikken der da, på Rimi Nadderud, da vi skulle låse oss ut, etter endt åpningstid.
Winnem og jeg, vi gikk foran hu butikksjefen og typen hennes, opp trappa, som var før utgangsdøra, på Rimi Nadderud der da.
Og jammen, så klaska ikke hu butikksjef-dama, Magne Winnem på rumpa, mens vi gikk ut av butikken der da.
Selv om typen hennes, gikk ved siden av henne da.
Så det var vel ikke sånn, at jeg var så misunnelig, på Magne Winnem, som begynte å jobbe i Rimi, rett etter videregående.
Hu dama som var sjefen hans virka litt vel litt vel rå kanskje, (for å si det sånn).
(Hvis det var hu Bettina, så var hu med i Rimi/Hakon sin MC-klubb, ‘Hakon Raiders’, på 90-tallet, sammen med ei som var butikksjef for meg, og som var lesbisk samboer vel, med Liv Undheim, i LO, (som nå er nestleder, i Industri Energi-forbundet), nemlig ei tidligere Rimi-butikksjef, som heter Elisabeth Falkenberg.
Som var fra Tønsberg/Sandefjord der vel, mener jeg at hu sa. Hu sa ihvertfall at hu var fra like ved der den fabrikken som lagde Pizza Grandama, for Rimi, lå).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje fordi at vi skulle dra å bowle, eller noe, som var grunnen til at jeg stakk innom Winnem der, på Rimi Nadderud, den dagen.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
En ting som Magne Winnem og meg, hadde felles, det var at vi begge var ‘coca-colikere’.
(Altså at vi begge drakk mye Coca-Cola da).
Jeg hadde jo vært mye på språkreise, i England.
Og jeg hadde plutselig sett, at de hadde Cherry Cola-bokser, på Tesco, (var det vel), på Churchill Square, i Brighton, da jeg gikk inne i den butikken, sammen med min tremenning, Øystein Andersen, en gang, sommeren 1988, (må det vel ha vært).
Og jeg hadde jo drikki Cherry Cola en gang, på den burgersjappa i Tønsberg, (som jeg har skrevet om, i Min Bok vel), en gang klassen min på Svelvik Ungdomsskole, var på klassetur, til et marinemuseum i Horten, blant annet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De hadde også brusen Dr. Pepper, i England, denne sommeren, husker jeg.
Og norsk TV, (eller om det var svensk TV), de en gang visst, en Dr. Pepper reklame, fordi at reklamen var som en skrekkfilm, (og ikke fordi at man solgte Dr. Pepper i Norge).
Det var en varulv som løp etter rødhette, eller noe.
Og den varulven var så realistisk da.
At NRK, (var det vel), sendte den reklamen da.
(For å vise hvor teknisk bra, som reklamefilmer kunne bli da.
Noe sånt).
Så jeg syntes at både Cherry Coca-Cola og Dr. Pepper, var artige brus-slag, på den her tiden, (rundt 1988), da.
Noe vel ikke min tremenning Øystein Andersen syntes vel.
(Av en eller annen grunn).
Sånn som jeg kan huske det.
Fra den gangen vi prata om det her, inne på den Tesco-butikken, i Brighton der, osv., (sommeren 1988 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men siden jeg var så glad i Coca-Cola, så hadde jeg syntes det, at det var nesten som en sensasjon, at det også fantes Cherry Coca-Cola da.
Og på en tidligere klassetur, med Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg blitt med Kenneth Sevland, på Platebaren, på Grønland T-banestasjon der.
Som han syntes at var så kul da.
Så jeg var litt kjent, på Grønland og.
Også siden jeg kjente hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea da.
Som bodde på Grønland da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk en gang litt rundt på Grønland der da, husker jeg.
For å se hvordan butikker og sånn, som de hadde der, kanskje.
Og de hadde en matbutikk, som var drevet av noen innvandrere vel.
Men som så ganske ordentlig ut da.
(Den butikken hadde vel cirka den samme standarden, som Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der kanskje).
Så jeg gikk inn i den butikken, og kikka litt der da.
Og der fant jeg faktisk ut, at de solgte Cherry Coca-Cola-bokser.
(Som de hadde importert selv kanskje).
Som jeg syntes at var artig da.
Dette trodde jeg også at min tidligere klassekamerat, fra Gjerdes Videregående, Magne Winnem, ville syntes at var kult da.
(Siden han også var veldig glad, i Coca-Cola da).
Så jeg ba han om å møte meg, utafor Oslo City, en gang da.
(For vanligvis, så var det Magne Winnem, som fant på masse ting.
(Som også hans kamerat, i Drammen, Raymond, sa at Winnem var så flink til da).
Men var det jeg som fant på noe da, for en gangs skyld).
Men da jeg dro med Winnem, til den her butikken, for å vise han, at de solgte Cherry Coca-Cola der da.
(Noe jeg trodde at han skulle synes, at var litt kult).
Så ble han vel bare litt sur, tror jeg.
(Ihvertfall sånn som jeg kan huske det).
Av en eller annen grunn.
Winnem var jo i Oslo og besøkte meg, på Abildsø, ihvertfall en gang i uka, (eller noe sånt), det her semesteret vel.
Så om han dro til Oslo en gang ekstra, (den ganske korte veien, fra Nadderud), så gjorde vel ikke det så mye forskjell, tenkte nok jeg da.
Jeg trodde at Winnem syntes at det var kult å dra inn til Oslo.
(Og at han ville synes at det var kult, med en ny Coca Cola-versjon da).
Og at det var derfor at han besøkte meg ‘hele tida’, på Abildsø da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg dro også på noen helgeturer, tilbake til Sand, husker jeg, dette skoleåret.
En gang, så møtte jeg Pia i Drammen vel.
Og vi tok bussen, tilbake til Bergeråsen.
På den bussen, så satt det to tenåringsgutter, like ovenfor oss der.
På det bakerste setet vel.
Og de skravla høyt da.
Noe jeg ikke var vent til, på den bussen.
(Som jeg jo hadde pleid å ta ganske ofte, skoleåret før).
Så jeg ba dem dempe seg litt da.
For sånn høy skravling, som de dreiv med, det var jeg ikke vant med, på 18-bussen, for eksempel, inne i Oslo da.
Og jeg syntes at jeg kunne heve stemmen litt selv kanskje, på den bussen da.
Siden jeg hadde gått på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, og kjørt den bussen gratis da, skoleåret før.
Og jeg var vel litt eldre, enn de her gutta, så da sa for eksempel Ulf Havmo, på Bergeråsen, at man ta de som var litt yngre enn seg selv litt da.
Og jeg ble kanskje litt irritert, av at de var litt brautende kanskje, de her unggutta da.
Det var kanskje noe i stemmene deres, som jeg ikke likte.
(Hvem vet).
Og kanskje jeg syntes at de satt litt for nærme, der Pia og jeg satt.
Vi gikk vel på bussen først, tror jeg.
Men men.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
De unggutta, de gikk av bussen, på Tangen/Nesbygda et sted der da.
Og Pia spurte meg hvorfor jeg hadde kjefta på dem.
Og det var vel fordi at jeg ikke var vant til det, fra Oslo, at folk prata så høyt, på bussen.
Tror jeg at jeg svarte.
(Og at jeg kanskje bli litt anspent da, av å bo inne i Oslo.
Som var en litt tøffere by, enn Drammen vel.
Med masse narkomane, fylliker, tiggere og innvandrergjenger, osv).
Noe sånt.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, seinere dette skoleåret.
Så møtte jeg Cecilie Hyde og Pia, i Drammen.
Jeg hadde ikke fått klipt meg, husker jeg, før jeg dro til Drammen/Sand da.
Så pigg-sveisen min så litt uklipt ut da, (husker jeg).
Dette var en fredag ettermiddag, og Cecilie Hyde og Pia, de dro med meg, til en frisørsalong, som lå like ved den største kinoen, på Bragernes der da.
Dette var der noen damer jobba, som søstera mi, hadde fortalt meg litt om tidligere vel.
Det var ei brunette, som farga håret, for å se ut som Marylin Monroe da.
(Og vel hadde vært i Marylin Monroe-konkurranser, tror jeg).
Også var det ei som eide frisørsalongen da, (som het ‘Cutting Crew’, det samme som et 80-tallsband, (noe Cecilie Hyde syntes at var morsomt vel), som hadde bodd i London og sånn vel.
Dette var de to damene, som seinere på 90-tallet, skulle bli kjent som popgruppen Diva, og som Pia og Cecilie Hyde hadde blitt kjent med, etter at jeg hadde flytta inn til Oslo da.
Hu eier-dama, hu klipte ei annen dame der, mener jeg å huske.
Mens jeg følte meg skikkelig dum da, husker jeg.
Siden jeg gikk med en litt for lang og uklipt piggfrisyre da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sa vel kanskje hei, til hu Helen Sommer da, (heter hu, så jeg nå, på Wikipedia), når vi ble sluppet inn av henne, i frisørsalongen hennes der da.
Etter frisørsalongens åpningstid da.
Jeg hadde ikke sett hu Helene Sommer før.
Og jeg så vel henne aldri igjen, etter det her, heller.
Jeg var liksom bare med Pia og Cecilie Hyde dit da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg forklarte kanskje at jeg var fra Oslo.
Men jeg fikk ikke noe særlig oppmerksomhet, fra hu Helene Sommer, husker jeg.
Som vel klipte håret til ei annen dame, mens vi var der, (mener jeg å huske).
Pia, Cecilie Hyde og jeg, vi bare hang der litt, i en halvtime, (eller noe), kanskje.
Mens vi muligens drakk litt kanskje.
Eller ihvertfall planla hva vi skulle gjøre videre, denne fredagskvelden da.
Cecilie Hyde, hu ville kjøpe hasj.
Så vi forlot frisørsalongen, til hu Helene Sommer da.
Etter en times tid kanskje.
Noe sånt.
Også dro Cecilie Hyde med Pia og meg, over bybrua, over til Strømsø-sida, (i Drammen), da.
(Det her var vel våren 1989 en gang vel).
Og til Tollbugata, (mener jeg at det var).
En vei, som gikk til venstre, like etter at vi hadde gått over bybrua, over til Strømsø der da.
Så gikk vi inn i en gammel bygård, av tre.
(Som nesten så litt falleferdig ut vel).
Dette var vel en pub, eller en restaurant, drevet av, (og mest besøkt av), pakistanere, (tror jeg).
Jeg husker at Cecilie Hyde spurte en pakistansk mann, i 30-40 åra, (etter at hu først hadde snakka med noen andre pakistanere der vel).
Om hu kunne få kjøpe noe hasj.
Nei, sa han pakistaneren.
Og vi gikk ut derfra da, uten at Cecilie Hyde hadde fått kjøpt seg noe hasj da.
Jeg lurte på om dette kanskje var fordi at jeg hadde sett for streit ut, og at han pakistaneren derfor ikke turte å selge hasj, til Cecilie Hyde da.
(Noe sånt.
Men jeg var ikke helt sikker).
Men jeg var ikke helt sikker.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så tok jeg vel bussen til Sand vel, for å besøke bestemor Ågot da.
Enten sammen med Pia, eller alene vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På et annet av mine helgebesøk, til bestemor Ågot.
Så møtte jeg også Pia og Cecilie Hyde, i Drammen Sentrum da.
Cecilie Hyde, hadde lyst på øl, (husker jeg at hu plutselig sa).
Så jeg kjøpte en six-pack, i den matbutikken, (som var nede i en kjeller liksom), i Gågata der da.
En butikk som Magne Winnem, tidligere hadde dratt meg med i, for å liksom ‘inspisere’ da.
(Skoleåret før, da vi begge gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående).
Som lå like ved Gågata da.
Siden vi begge jobba i matbutikker da, dette skoleåret, som vi gikk på Gjerde.
Winnem jobba jo da som låseansvarlig, på Rimi Asker, og jeg jobba i kassa, (for det meste), på CC Storkjøp da.
Så jeg var ikke så vant til å gå gjennom butikker, for å vurdere standarden liksom.
Det var ikke noe jeg hadde drevet med, (i det hele tatt), før Magne Winnem, skulle ha meg med, for å gjøre det, i den matbutikken, i Gågata der, på Bragernes, den gangen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde og Pia, de ville at vi skulle sette oss, midt på Bragernes Torg der.
Like ved Taxi-holdeplassen der.
Mens vi venta på bussen da.
(Som gikk fra Rutebilstasjonen, på Strømsø, på den andre sida av Drammenselva da).
Jeg hadde jo vært russ, det siste året, før jeg flytta inn til Oslo.
(Som bare var noen måneder, før det her).
Så jeg glemte vel det, at jeg ikke var russ lenger.
Og så åpna jeg meg en øl da, mens jeg satt på Bragernes Torg der da.
Sammen med søstera mi og Cecilie Hyde.
(Magne Winnem, var det vel.
Han pleide vel å si det, når vi drakk i Oslo.
At jeg kunne ta med øl-en, på vei til bussen, eller noe.
På Abildsø der kanskje.
Ihvertfall så var ikke sånt så strengt, i Oslo, tror jeg.
Nå for tiden, så er det jo lov, å drikke øl/vin, hvis man har piknik, i parkene, i Oslo, for eksempel.
Politiet i Oslo slår ihvertfall ikke ned på det da, hvis man drikker alkohol, i parken, hvis man ellers oppfører seg bra da).
Men mens vi tre satt der.
(Jeg hang liksom bare med Cecilie Hyde og søstera mi da.
Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, da jeg gikk på skole i Drammen, året før.
Og de to jentene flytta opp til meg da, i Leirfaret 4B der, like før jul, i 1988).
Så så jeg plutselig en svart støvel, (fra noen som stod bak meg), som sparka overende øl-en min.
Og jeg snudde meg da, og så to politimenn, som lurte på det her da, med øl-drikkinga mi da.
De sa vel bare at jeg ikke fikk lov til å drikke øl der, tror jeg.
Jeg så vel overraska og irritert ut, tror jeg.
Jeg var ikke vant med det, at noen helte ut øl-en min liksom.
De så også ganske strenge ut, de her politifolka da.
Som forstyrra Cecilie Hyde, Pia og meg der.
Mens vi liksom bare satt og venta, til bussen vår, (som gikk annenhver time), skulle dukke opp, på den andre side av bybrua liksom.
Og Cecilie Hyde, hu ville jo at jeg skulle kjøpe øl.
For jeg hadde jo fult studielån, det her studieåret.
Mens Pia og Cecilie Hyde da, de gikk jo begge fremdeles på videregående.
Enda Hyde var like gammel som meg.
Men hu hadde skifta studieretning, et par ganger da, på Sande Videregående.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg fikk nesten litt sjokk da, av de her politifolka.
For jeg kjente meg såpass hjemme, i Drammen.
At det ikke hadde falt meg inn, at jeg gjorde noe galt, når jeg åpna en øl, da jeg satt på Torget, sammen med Cecilie Hyde og søstera mi der.
Det hadde ikke falt meg inn, rett og slett.
Jeg satt jo der med to damer, og vi satt jo bare stille, på bakken der, og prata, på en sivilisert måte da.
(Selv om dette vel var et rimelig rart sted å sitte.
Må jeg vel innrømme.
Men det var Cecilie Hyde som ville at vi skulle kjøpe øl, og at vi skulle sitte på torget der da, mens vi venta på bussen).
Så det ble nesten som noe privat, (syntes kanskje jeg), siden vi tre, ble sittende i en slags ring der vel, tror jeg.
Og vi hadde jo bodd sammen, vi tre, i min fars leilighet, i Leirfaret 4B, et snaut år, før det her da.
(Og også hos Hyde og dem i Svelvik, og hos Ågot på Sand).
Så jeg glemte meg vel litt da, og tenkte ikke på det, at jeg satt på et offentlig sted kanskje.
Samtidig var dette vel Aass Fatøl, som jeg hadde kjøpt.
Og som jeg hadde drikki mye av, i russetida da.
Så jeg glemte meg kanskje, og kjeda meg vel litt, og trodde vel kanskje at jeg var tilbake i russetida da, siden jeg var i Drammen liksom.
(Noe sånt).
Hvem vet.
Det var ihvertfall en ubehagelig opplevelse, det her da, husker jeg.
Som satt et lite støkk i meg nesten.
Den her møtet, med de her politifolkene da.
Som bare tuppa overende ølen min da.
Før de prata til meg da.
Og de kom fra bak ryggen min, (og de var også stille), så jeg så dem ikke engang, før en fot plutselig sparka overende øl-en min da.
Så jeg skvatt og fikk meg liksom nesten et sjokk da.
(Noe sånt).
Jeg var ikke vant til å bli behandla på en sånn her måte, for å si det sånn.
Selv om jeg ikke fikk noe bot da, (men bare tilsnakk), av de her politifolka da.
Så behøvde dem vel kanskje ikke ha skremt meg sånn.
(For å si det sånn).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Hva mer som skjedde, det her første året, som jeg bodde i Oslo.
Det hadde jeg tenkte å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de kapitlene.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 11: Mer fra juleferien 1989/90
Etter at vi kom tilbake til Østlandet, fra Geilo.
Så dro søstera mi og jeg, på besøk, hos Axel og dem, på Furuset.
Mette Holter, (Axel sin stemor), var hyggelig, og sa at vi kunne få hver vår røykpakke, av henne.
Hun hadde en kartong liggende, fra en tax-free-butikk, et eller annet sted vel.
Så det var jo artig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mette Holter, Arne Thomassen og Axel.
De skulle bort, i jule/nyttårs-ferien.
Så Holter sa det, at Pia og jeg, vi kunne låne leiligheten deres, fram til nyttårsaften.
Siden vi da kunne få se på Filmnet og sånn, (som jeg ikke hadde, på Abildsø da).
Jeg sov vel på sofaen der, tror jeg.
I de 2-3 dagene da, som var fram til nyttårsaften da.
Og Pia var liksom i nærheten, hele tida, disse dagene da.
Så jeg fikk ikke runka noe, husker jeg, (som jeg vanligvis pleide å gjøre da, en gang hver kveld, ihvertfall, må man vel si).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
På nyttårsaften, så skulle Pia tilbake til Drammen eller Sand da.
Mens jeg hadde andre planer.
Magne Winnem hadde klart å overtale meg, til å bli med, på nyttårsparty, på Radio 1 club.
På nyttårsaften 1989 da.
På tross av at jeg hadde lite penger.
For Winnem sa at jeg kunne få låne av han da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens Pia og jeg, gikk ned den rulletrappen, på Oslo S. der.
Så husker jeg at Pia holdt en science-fiction-bok.
Som jeg hadde lånt på Hoved-Deichmanske, i hånda.
‘Hvilken bok er det’, (eller noe), spurte en kar, som rulla den andre veien.
Det er den og den science fiction-forfatteren da, (svarte enten Pia eller meg da).
(Muligens Dick?.
Jeg leste jo nesten hele science-ficton-hylla, på Hoved-Deichmanske, dette skoleåret.
Jeg leste blant annet George Orwells ‘1984’, Aldeous Huxleys ‘Vidunderlig nye verden’, og en amerikansk science-fiction-klassiker som het noe med ‘Fahrenheit’, og også norske klassikere av Bing & Bringsværd og også Axel Jensen, var det vel.
Jeg hadde blant annet, lånt en bok, av Bing og/eller Bringsværd, som het ‘Minotaurus’.
Og denne boken hadde forresten Pia lurt fælt på, i stua til Ågot, når jeg var der, på et helgebesøk, høsten 1989 da.
Hvorfor hadde jeg lånt den boken, osv.
Men jeg hadde vel ikke noen spesiell grunn.
Men studiene mine ved NHI, de gikk altså veldig lett, det første halvåret, siden jeg hadde gått på datalinja, på Gjerdes Videregående, året før.
Så jeg hadde ganske mye fritid da.
Og på den her tida, så hadde omtrent ingen hørt om internett.
Så da lånte jeg masse bøker, (og også noen plater), på Hoved-Deichmanske der da.
For å få tiden til å gå da liksom.
Og også fordi jeg syntes at det kanskje var litt artigere, å lese science fiction, (og andre) bøker, enn å lese det kanskje litt tørre datapensumet til NHI da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem og jeg, vi dro på Radio 1 Club da, om kvelden, på nyttårsaften da.
Winnem hadde antagelig kjørt opp til meg, på Abildsø, og parkert sin pastell-blå Volvo bybil, i oppkjørselen, til Jorås-familien da, i Enebakkveien 239 B, (som han ganske ofte pleide å gjøre, de helgene, når han lå over hos meg, i Oslo).
Winnem var veldig klar, for å feste mye.
Så dette at Winnem skulle besøke meg, så mye.
Det var Winnem sin ide, og ikke min ide da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men Winnem og jeg, vi hadde jo festa mye sammen, i russetida, på danskebåten, og på La Vita, osv., skoleåret før det her da.
Så det ble vel bare sånn, egentlig, at Winnem skulle feste hele tida da.
Og han kjente jo også noen Rimi-damer, på Blommenholm, osv.
Og jeg hadde ikke så mange andre kamerater.
Min tremenning, Øystein Andersen, han fylte jo atten år, et par år etter meg.
Så jeg syntes kanskje at det var litt kjedelig å henge sammen med han, etter at jeg hadde fylt atten år, siden han ikke var atten år enda da, og kanskje heller ikke likte så bra, å gå ut på byen, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Inne på Radio 1 Club, så var jeg kanskje litt misfornøyd, siden jeg nesten var blakk.
Winnem og jeg, vi satt i dressene våre, i første etasjen der.
Ikke langt fra dansegulvet.
Vi var der ganske tidlig.
Og det var ikke så mange folk der ennå da, enda det var nyttårsaften.
Man fikk med noen sånne morsomme party-hatter, osv., når man betalte, i døra.
(Som ikke Winnem og jeg ville ha på oss da.
For vi syntes vel at de hattene så litt dumme ut, mener jeg å huske).
Og prisen for inngang der, den lå vel på cirka 80-100 kroner, mener jeg.
(Noe sånt).
Siden det var nyttårsaften.
Vanligvis så var cover-charge-en der, på 50 kroner, (mener jeg å huske).
Men det var en del dyrere, siden det var nyttårsaften da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte kanskje å bli litt full.
Og Winnem og jeg, vi var jo liksom litt japper.
Og vi var unge da, vi var fortsatt tenåringer, og vi var nettopp ferdige med videregående.
Og vi tenkte vel litt sånn, at verden liksom lå for våre føtter da.
(Ihvertfall så tenkte vel jeg litt noe sånt).
Dette var jo den siste dagen, av 80-tallet.
Et tiår som hadde vært rimelig vondt, for meg, med mye sitting alene, i Leirfaret 4B, osv.
Så jeg så liksom for meg det, at 90-tallet, det skulle bli mye mere ‘mitt’ tiår, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så mens Winnem og jeg satt der, og chattet og drakk hver vår halvliter vel.
Så la jeg beinet mitt, (husker jeg), oppå en sånn slags puff, eller noe, som lå like ved der jeg satt da.
Men det var visst ikke lov da, sa vakta der, husker jeg.
Men jeg glemte meg et par ganger da.
Og vakta kjefta på meg, to-tre ganger vel, på grunn av det her da.
Og da slutta jeg da, å ha beinet mitt oppå en sånn slags puff der da, (eller hva det var).
To Oslo-damer, satt like ved oss.
De var på vår alder, fortalte de oss.
(Altså nitten år da).
De ville gjerne danse og sånn da.
Hu ene, som jeg dansa med, var rimelig rå, husker jeg.
Og hu skulle liksom ha meg med på å danse sånn, at vi liksom vrikka på oss, ned mot gulvet da, mens vi stod rett ovenfor hverandre, på dansegulvet da.
Mens hu smilte da.
Hu var også full, og fortalte det, seinere, at hu syntes at jeg var morsom, fordi jeg hadde lagt foten oppå den puffen, hele tiden da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Laila Johansen, (som var fra Skøyen da), hu hadde også ei venninne, som Magne Winnem begynte å kline med vel.
Ihvertfall så satt både Winnem og jeg, og omfavnet hver vår dame, (av de to venninnene), inne på Radio 1 Club der da, denne nyttårsaftenen.
Hu Laila Johansen og jeg, vi klinte fælt, (mener jeg å huske).
Og jeg husker at jeg nok også var litt klåfingra, og klådde på puppene hennes, (og sånn), en del da.
Mens vi satt i en sofa der vel, (eller noe), inne på Radio 1 Club der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Laila Johansen, hu måtte ut og spy, husker jeg.
Og jeg ble med ut da, siden jeg hadde klint med henne da, osv.
Etter at hu hadde kommet seg til hektene igjen, så dro hu meg med seg, inn på damedoen der, husker jeg.
Og inn i et avlukke der, husker jeg.
Jeg trodde jo at hu ville knulle, og dro fram kuken, som var ganske stiv, etter at jeg hadde bodd i samme leilighet, som søstera mi, (på Furuset), og ikke runka, på en del dager da.
Men hu Laila Johansen, hu bare stod der, med underbuksa nede på knærna.
Og jeg kunne se ‘buskaset’, på musa hennes, husker jeg.
Hu var forøvrig veldig sexy, og hadde en veldig deilig kropp, vil jeg si.
Hu hadde liksom former, (det vil si at hu hadde litt timeglass-form da).
Så hu var ung og slank men samtidig også kvinnelig, vil jeg si.
Så hu var jo den hotte dama, må man vel si.
Og hu hadde også pupper, ihvertfall i størrelse ‘B’.
Eller muligens i størrelse ‘C’, vil jeg si.
‘Jeg vil, men ikke her’, sa Laila Johansen da, etter at jeg hadde dratt fram ståkuken min da.
Så jeg var litt driti ut da.
Men hvorfor hadde hu dratt meg inn på damedassen, på Radio 1 Club der?
Omtrent rundt tolvslaget vel.
På nyttårsaften 1989 da.
90-tallet skulle liksom bli mitt tiår da, tenkte jeg.
Så å starte det, med å knulle ei sexy dame, på damedoen, på Radio 1 Club.
Det hadde jo vært helt greit for meg liksom, (for å si det sånn).
Men så ikke.
Vi gikk ut fra doen der, etterhvert.
En stund før, at hu Laila Johansen dro meg inn på det avlukket, hvor hu var.
Så hadde jeg også prata med ei lyshåra dame, inne på damedoen der.
Jeg hadde fortsatt litt problemer med frisyren min.
(Som jeg også hadde, på Highland Hotel, noen dager før det her da.
Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).
‘Har du prøvd hårgele’, sa hu lyshåra dama da.
Og da ble jeg litt irritert.
For hvis det var noe jeg hadde prøvd, så var det forskjellige typer av hårgele, gelespray, hårvoks og hårpomade, osv., for å prøve å få kontroll på piggsveisen min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, inne på Radio 1 Club der.
Så skjønte jeg det.
At Magne Winnem, han hadde bare stikki av.
Enda han visste det, at jeg var blakk.
Vi hadde jo avtalt det, inne på Radio 1 Club der.
At jeg skulle få låne penger av han, sånn at jeg kom meg hjem, til Abildsø, igjen.
Men så ikke.
Så en liten advarsel, mot at Magne Winnem kanskje ikke alltid er like pålitelig.
(Ihvertfall ikke når han drikker).
Det er kanskje på plass.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg fortalte om problemet, med Magne Winnem sin forsvinning, til hu Laila Johansen da.
Og da sa hu til meg, at jeg kunne få ligge over, hjemme hos henne, på Skøyen der da.
Noe som jeg nesten måtte takke ‘ja takk’ til da.
For jeg hadde ikke lyst til å gå helt hjem til Abildsø, for å si det sånn.
Selv om jeg kanskje hadde fiksa det nå, etter å ha vært i infanteriet, osv.
Men på den tiden, så var dette som noe som nesten utenkelig.
Å gå helt fra Sentrum, og til Abildsø.
Jeg visste vel ikke veien i huet heller, forresten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Laila Johansen og jeg, vi dansa, drakk og klinte og sånn da, hele kvelden, helt fram til diskoteket der stengte, i 3-4-tida da.
Laila Johansen og venninna, de fortalte vel også det, at de ofte pleide å dra til Dokka, i helger og ferier, osv.
Dokka var et lite sted, hvor alle kjente alle da.
Og som dem skrøyt fælt av da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ute på dansegulvet der.
På Radio 1 Club.
Så var det plutselig ei lyshåra dame, som hilste på meg.
Mens jeg dansa med hu Laila Johansen da.
Jeg kjente først ikke hu lyshåra dama igjen.
Hu Laila Johansen, hu var så ung og deilig og dansa på en sånn spesiell, het og sexy måte da.
(Må man vel nesten si).
Så jeg havna nesten i en slags rus, den kvelden der, husker jeg.
Av hu heite dama, nemlig Laila Johansen da.
Hu hadde nok noe god parfyme på seg og, (hvis jeg skulle tippe), ihvertfall.
Hu lyshåra dama, som hilste på meg, ute på dansegulvet, på Radio 1 Club der.
Det var faktisk hu som hadde hatt ansvaret, for regnskapet, for den dame-russebussen, som en del ganger, hadde pleid å hente meg, da jeg bodde hos Cecilie Hyde og dem, i Svelvik, i russetida, skoleåret før det her da.
Det var mulig at det var hu som eide den russebilen og.
Det er mulig.
Etter russetida, så møtte jeg henne en gang, i Drammen Sentrum, mens jeg gikk der, sammen med Tim Jonassen og Magne Winnem vel.
Og hu hadde da regna ut, nøyaktig hvor mye jeg skyldte dem, i kroner og øre da.
(For bensin og sånn da).
Siden de hadde henta meg i Svelvik og sånn da, et par ganger da.
Og jeg hadde også fått hvert med dem inn til Oslo, et par ganger, i russetida.
Blant annet den gangen jeg prøvde å ‘ta kassa’, og endte opp med å kline med ei ikke så utrolig fjong dame vel, (som jeg har skrevet om i Min Bok), inne på Rockefeller der da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da vi skulle gå hjem, så gikk jeg litt i forveien.
Og da, så traff jeg også Harald, fra CC Storkjøp.
Og en kamerat av han vel.
Vi begynte å prate om musikk.
Og jeg sa at jeg hørte på blant annet the Cure, Depeche Mode, the Clash, og Sugarcubes vel.
‘Ikke Sugarcubes vel’, svarte Harald da.
Noe jeg ikke skjønte noe av.
Pia og Cecilie Hyde hadde jo hypet Sugarcubes skikkelig, en dag jeg kom hjem fra jobben, på nettopp CC Storkjøp, skoleåret før det her da.
Og jeg hadde jo vært på en konsert, med Sugarcubes.
(Hvis ikke den konserten var etter nyttår da.
Det er mulig.
Den Sugarcubes-konserten var ihvertfall mens Magne Winnem bodde på sin fetter, fra Swindon, Colin Dobinson, sin UIO-hybel, på Kringsjå, husker jeg.
For Winnems engelske fetter studerte på en del av sine datastudier, ved UIO da.
Og hadde med seg bil og greier, til Oslo, fra England da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var forresten denne hybelen, på Kringsjå, som Winnem skulle til, etter party-et, på Radio 1 Club, denne nyttårsaftenen, husker jeg.
For Winnems fetter, Colin Dobinson, han var hjemme i England, i juleferien fra UIO da.
(En ferie som var ganske lang.
Akkurat som min juleferie, ved NHI).
Så Winnem hadde fått låne min TV og video, denne juleferien, husker jeg, forresten.
Siden jeg skulle til Geilo og sånn da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Etterhvert så dukka vel de to Oslo-damene opp og da.
Laila Johansen var fra Skøyen.
Og de kom også med en innrømmelse, like før vi dro fra Radio 1 Club der vel.
Og det var det, at de egentlig var søtten år gamle.
Og ikke nitten, som de først hadde sagt.
Da ble jeg rimelig skuffet, husker jeg.
For var det en ting jeg helst ikke ville ha.
Så var det ei dame som ikke hadde fylt atten år ennå.
Og som jeg ikke kunne ta med, når jeg var ute på byen, i helgene da.
(Noe jeg var stort sett hver helg da).
Men men.
Jeg beit det i meg.
Jeg hadde jo egentlig ikke noe valg.
Siden jeg ikke hadde penger til taxi hjem da.
(For det gikk vel ikke noen nattbuss, denne dagen heller, mener jeg å huske.
Siden nyttårsaften ikke var på en fredag eller lørdag da).
De to Skøyen-damene, de prata også om at de hadde møtt to karer, på trikken, på vei til Radio 1 Club da.
Og de hadde hatt på seg dress, og liksom latt som at de var så voksne da.
Men de var ikke så voksne likevel da, sa de.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den her dagen, (eller om det var dagen etter).
Så sa også hu Laila Johansen, at Magne Winnem, han hadde visst klådd fælt da, på hu venninna hennes da.
Og da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.
For jeg hadde jo klådd min del, jeg og, på hu Laila Johansen da.
På puppa hennes osv., (var det vel).
Så jeg var ikke sikker, på om hu var sur på meg også, siden jeg også hadde klådd da.
(Siden hu klagde på at Winnem hadde klådd på venninna hennes da).
Men det var visst ikke noe særlig, den klåinga som Magne Winnem hadde gjort da, skjønte jeg.
På hu venninna da.
Uten at jeg vet hvordan klåing dette var snakk om.
Og jeg er ikke sikker på, om jeg fikk tatt opp det her, med Winnem.
Det husker jeg ikke helt.
(Jeg var kanskje sur, fordi at han hadde dratt hjem tidlig.
For jeg skulle vel få ligge over hos han, på Kringsjå, eller noe.
Siden jeg var rimelig blakk da.
(Ihvertfall så skulle jeg få låne penger, sånn at jeg kom meg hjem fra byen da.
Var avtalen mellom Winnem og meg.
Siden Winnem fikk vilja si, i og med at vi dro på det dyre party-et da, på Radio 1 Club, som jeg egentlig ikke hadde råd til å dra på).
Før jeg fikk studielånet, som jeg dro tidlig opp til NHI, for å hente, en av de neste dagene da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Hu venninna, til Laila Johansen.
(Som Winnem hadde klådd så fælt på, ifølge de her damene da).
Hu hadde visst drivi med karate og sånn, skjønte jeg.
(Det var det vel enten Winnem, eller Laila Johansen, som sa dette vel).
Så jeg syntes nok antagelig det, at jeg nok var mest heldig, når det gjaldt å finne dame da.
Siden hu venninna, til Laila Johansen, nok var litt mer sånn kraftig og litt mer gutteaktig kanskje da.
Mens hu Laila Johansen var veldig flott og ikke gutteaktig i det hele tatt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så om det kan ha vært sånn, at hu karate-dama, begynte å true Winnem, (eller noe), siden han hadde vært for rå, og klådd henne i fitta da, eller noe sånt.
Og at Winnem derfor bare stakk av, fra Radio 1 Club da.
Selv om han visste det, at jeg ikke hadde penger nok, til å komme meg hjem fra byen.
Kan det ha vært sånn her, som dette hang sammen?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Laila Johansen, venninna og jeg.
Vi gikk ut fra Radio 1 Club der.
(Som lå i Storgata forresten.
Det var det samme lokalet, hvor det senere het Hit House.
(Et sted som vel noen kalte for ‘Shit House’.))
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi gikk vel så helt til taxiholdeplassen, i Universitetsgata der, mener jeg.
(Mellom Stortinget og Slottet der).
Jeg husker at vi stod i køen der.
Og hu Laila Johansen og jeg, vi stod og varmet oss på hverandre, i køen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Et nesten middelaldrene par, stod foran oss, i køen.
Laila Johansen prata med hu eldre dama da.
Om at det var kaldt, osv.
Men Laila Johansen, hu sa at det var fint å ha noen å varme seg på.
(Noe sånt).
Og holdt rundt meg da.
Så Laila Johansen, hu var nesten som en sånn romantisk dame da.
Noe sånt.
Så sånn var vel det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu dama, foran oss i køen.
Hu pekte bort på noen andre biler, som stod på den andre sida av gata, fra der vi stod i køen da.
(For køen gikk rimelig tregt, denne nyttårsaftenen, husker jeg.
Og det var også litt kjølig).
Hu dama sa til Laila Johansen at vi kunne få kjøre med en av de bilene.
Sånn at vi slapp å stå i den lange køen.
Så vi endte opp med å ta en pirat-drosje da.
Til Skøyen.
Jeg husker at vi tre gikk inn døra der, hos Laila Johansen.
(Som var aleine hjemme vel).
Og jeg sa det, at vi hadde kjørt ‘pirat-drosje’.
‘Privat-drosje, mener du vel’, sa Laila Johansen da.
Så hu var kanskje litt dum.
Jeg hang fra meg dressjakka mi, med lommeboka i, husker jeg, i gangen deres.
Og Laila Johansen begynte å spørre meg, om hvor jeg ville sove.
Ville jeg sove på hennes rom alene.
Eller ville jeg sove på mora hennes sitt rom, sammen med henne.
(Hu hadde vel fortalt meg det, tror jeg, at hu alltid sov naken.
Hvis ikke det var dagen etter da, at hu fortalte meg det).
Jeg følte meg litt dum.
Siden jeg hadde gått tom for penger, osv.
Og jeg syntes at jeg nesten tvang meg på.
Sånn at de her damene hadde måttet hjelpe meg da.
Og siden Winnem stakk fra meg, uten å låne meg penger, som han hadde lovet.
Så jeg sa det, at jeg kunne ligge aleine, på det rommet hennes da.
(Hvor det hang hesteplakater og sånn, forresten).
Så da lå Laila Johansen og venninna, på rommet til mora til Laila Johansen da.
Og jeg sovna ganske raskt, i senga til Laila Johansen der, husker jeg.
Dagen etter, så ble jeg vekt, av Laila Johansen, mener jeg.
Mora hadde laget pølser i lompe, og jeg ble bedt ned, for å spise det da.
Og jeg spiste vel sikkert 5-6-7 pølser, tror jeg.
Jeg var sulten etter den her fyllekula dagen før da.
Etter middagen så gikk Laila Johansen og jeg, opp på rommet hennes igjen.
Laila Johansen satte på et Michael Bolton album, og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde villet ligge sammen med henne, i senga til mora hennes, natta før.
‘Jeg ville ikke utnytte deg’, eller noe.
Svarte jeg da.
Altså at jeg ikke ville trenge meg på, mente jeg da.
(Mer enn nødvendig liksom da).
Siden jeg liksom måtte bli med de her to Skøyen-damene hjem.
Siden jeg ikke kom meg hjem selv da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det endte med det, at vi begynte å kline igjen.
Og hånda mi endte nedi Laila Johansen sine trange jeans.
Og jeg fikk såvidt lirka hånda mi ned i Laila Johansen sine trange bukser da, og videre ned i trusa, og i inn fitta hennes da.
Sånn at jeg fingra henne da.
Noe som jeg vel gjorde i en time, eller to, (eller noe), vel, (vil jeg tippe på).
Mens vi lå der og hørte på Michael Bolton da.
Jeg hadde vel nesten da forventa.
At hu Laila Johansen, kanskje skulle gjøre noe tilbake og.
(Som å runke meg, eller noe).
Men så ikke.
Hu bare lå på ryggen, i senga si.
Med meg oppå henne da.
Begge med klær på da.
Mens jeg hadde hånda mi nede i trusa hennes da, og fingra henne da.
*Vet du hvor deilig kropp du har’, sa jeg til henne, mens jeg lå oppå henne, i senga hennes da.
Men hu svarte ikke noe.
Nå er jeg litt trøtt og sliten i dag, merker jeg.
Så jeg tror at jeg får dele opp det her første møtet mitt, med Laila Johansen, i to kapitler.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det neste kapittelet, om hva som skjedde, i denne juleferien, i studieåret 1989/90.
Vi får se når jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 10: Jula 1989
Jula 1989, så skulle vi visst til Geilo, for å feire julen på hotell, sa vel søstera mi Pia da.
En gang jeg prata med henne, dette skoleåret.
Vi tok toget, (var det vel), opp til Geilo.
Fra Drammen vel.
Det var faren min, Haldis, Christell, Pia, Jan Snoghøj og meg da.
Vi skulle bo på Highland hotell, som lå ikke langt fra Dr. Holms hotell, i sentrum av Geilo da.
Haldis fikk den første kvelden kontakt med to jenter, i slutten av tenårene, fra en vestlandsbygd.
En industribygd, tror jeg.
Odda muligens.
(Det var ihvertfall et stedsnavn, på cirka fire bokstaver, mener jeg.
På Vestlandet).
Noe sånt.
Haldis var utadvendt da, og fikk kontakt med de her Odda-jentene, så lett som ingenting da.
Og plutselig, så var de her jentene, nesten som i familien vår da.
(Virka det nesten som).
De hadde noe slekt, som jobba på hotellet vel.
(Noe sånt).
Og skulle også være der i jula da.
Sammen med foreldrene sine vel.
Haldis, (var det vel), bestemte at nå skulle Pia, Christell, de to Odda-jentene og meg, vi skulle på diskotek da.
Og faren min hviska til meg, at ‘nå har du sjangsen vet du’.
(Noe sånt).
Det syntes jeg at ble litt dumt.
For jeg hadde jo vært bortpå en del damer, for å si det sånn, de siste månedene da.
(Jeg hadde jo hatt sex med Nina Monsen, et år før det her.
Og hadde blitt runka av hu ‘droget’ på Petter Wessel, i køya under Magne Winnem.
Og møtt hu Sari Arokivi, i England.
Og møtt mange damer i Oslo og da.
Og nettopp hatt en veldig fin borddame, for eksempel, på juleballet til NHI da.
Med mere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tok på meg den dressen, som jeg pleide å ha på meg, når jeg gikk ut på byen, i Oslo, sammen med Magne Winnem, osv.
Men jeg tok ikke på meg den nyinnkjøpte sløyfa mi da.
(Som jeg hadde hatt på meg, på juleballet, til NHI da).
Men geg tok nok heller på meg det grønne Carlsberg-slipset, som jeg fikk/lånte av Magne Winnem da.
(Som han sikkert hadde fått tak i, gjennom sin jobb, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud da.
Hvor han jobbet, det siste halvåret, av 1989 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle på diskoteket Bardøla.
Et sted jeg aldri hadde hørt om før.
(Jeg hadde vel ikke vært i Geilo før, mener jeg.
Men jeg hadde vært en gang i Gol da.
På Pers Hotell, den gangen, som jeg slåss med Stefan og Daniel, (på Bergeråsen), tidligere, den sammen dagen, som vi kjørte opp til Pers Hotell der da.
I min fars blå Mercedes vel).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo vant til å sjekke opp masse damer, på diskoteker som Manhattan, Marylin og Radio 1 Club, inne i Oslo da.
Så jeg gikk jo med en gang, bort til noen lokale damer, inne på Bardøla der da.
Og sa hei til de da.
Men de bare viste meg noe djevel-tegn, (eller noe sånt vel).
Noe jeg aldri hadde sett, fra damene i Oslo, noen gang.
Man kan si mye rart om damene i Oslo.
Men jeg har ikke sett at de har stukket henda sine opp i trynet på meg, og vist meg noe rart V-tegn, eller djevel-tegn, eller noe da.
Så det skal de ha.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Pia, Christell, de to Odda-søstrene og jeg.
Vi ble sittende ved et bord, ved dansegulvet der da, (inne på Bardøla der da).
Og vi kjøpte vel oss noen halvlitere og sånn vel, antagelig.
Jeg var jo nitten og et halvt år, denne jula.
Pia fylte jo atten år, første juledag, (altså to-tre dager etter dette Bardøla-besøket vel).
Og Christell hadde vel nettopp fylt søtten år vel.
Og de to Odda-søstrene, de var vel atten og seksten år, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var ikke en fredag eller lørdag, tror jeg.
Så det var få folk, i diskoteket.
Jeg kjente jo en kar, fra Hallingdal, som het Jarle Hallingstad.
Som jeg hadde gått i klasse med, på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før det her da.
Og jeg likte ikke å bare sitte stille der, sammen med alle de her jentene da.
Så jeg måtte liksom gå litt rundt der da, inne på Bardøla der da, sånn som jeg var vant til, for eksempel når Winnem og jeg, var ute på byen, i Oslo, for å sjekke damer og sånn da.
Vi satt aldri helt stille, ved et bord, hele kvelden liksom.
Vi var vel litt for rastløse til det, vil jeg vel kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det stod en lokal Hallingdal-kar der, i gangen, like ved utgangen, på Bardøla der da.
Jeg spurte han, om han kjente Jarle Hallingstad.
Og han sa at han visste hvem det var da.
Jeg forklarte vel det, at jeg hadde gått i samme klasse som han da, (på Gjerdes Videregående, Drammen), året før da.
Jeg ville vel prøve å få litt kontakt, med ‘lokalbefolkningen’ der da.
Siden de jentene jeg prøvde å prate med, inne på diskoteket der, hadde vært så uvennlige og avvisende da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu yngste Odda-jenta, hu ville danse der, etterhvert.
Hu ville danse, til en sang, som het ‘New York, New York’, husker jeg.
Det var liksom ‘vår sang’ da, sa hu, mens vi dansa sånn cheek-to-cheek da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var forresten ganske vant, til å danse sånn cheek-to-cheek, med damene, på diskotekene, inne i Oslo da.
Helt på slutten av kvelden, i tre-tida på natta cirka.
Så ville Radio 1 Club, (og også flere av de andre diskotekene, som Winnem og jeg pleide å gå på da).
De ville spille balader da, de siste 20-30 minuttene kanskje da.
Så da kunne man bare gå bort til ei dame, som stod ved siden av dansegulvet.
Og spørre om hu ville danse da.
Jeg pleide jo å ha på meg dress, og plenty av for eksempel Lagerfeldt-deo.
Som jeg også pleide å spraye litt på brystet, husker jeg.
(Uten at jeg husker hvordan jeg kom på den ideen).
Og da pleide damene noen ganger å lukte på Lagerfeldt-deoen, som jeg hadde på meg, husker jeg.
Mens jeg kanskje strøk dem litt på ryggen, og sånn, da.
Mens de damene da kanskje ville danse tettere og tettere da.
Noen ganger ihvertfall.
(Noe sånt).
Og jeg dristet meg kanskje, noen ganger, til å ta de litt på rumpa og, mens vi dansa de.
Hvis de virka skikkelig interesserte da.
(Hvis jeg husker det riktig.
Noe sånt).
Selv om det kunne være vanskelig, å få disse damene med seg hjem, til hybelen, fant jeg ut.
Det var ikke så enkelt, må jeg vel si.
Så det var jeg vel ikke noen mester i, må jeg vel innrømme.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi dro tilbake til hotellet da.
Pia og jeg, vi delte vel rom der, tror jeg.
Det var en bensinstasjon, i nærheten, hvor man kunne kjøpe aviser og sånn, husker jeg.
Og i avisene og på TV, så var det om Ceausescu sitt fall, i Romania.
Og etterhvert så fikk vi vel se bilder av Ceausescu og kona da, som hadde blitt myrdet, av en mob, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den andre dagen, var det vel.
(Som muligens kan ha vært julaften, eller noe, vel).
Så var jeg sur, husker jeg.
Jeg hadde ikke glemt oppveksten min, hvor jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Og jeg sa fra til Pia og Christell, mens vi gikk bort mot der Arne og Haldis satt, i danselokalet der, på Highland hotell da.
At jeg ville ta opp dette, med at jeg måtte bo alene osv., ved bordet der da.
Men Christell ble sur, og begynte å true meg, (må man vel si).
‘Hvis du ødelegger dette Erik, så’.
Sa hu.
Hu stoppa etter ‘så’.
Christell var jo en pen søtten år gammel jente.
Så jeg oppfatta vel kanskje ikke det her som en trussel, da.
Men jeg oppfatta at Christell ikke ville diskutere problemene, i ‘familien’ vår, da.
Så jeg ofra meg litt, for henne da.
Siden denne juleferien, på Highland hotell, tydeligvis var så viktig for henne da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også på julekvelden så satt vi sammen, med den her familien, fra Odda da.
Jeg hadde kjøpt noen vel litt artige julegaver, på en sånn kul design-butikk, i andre etasje på Oslo City der.
(Like ved CD-butikken der).
Til Haldis og faren min, så kjøpte jeg en klokke, som sa tiden, på engelsk, (med en kvinnestemme), når man trykket på en knapp da.
Og noen ganger, så sa også den klokka ‘kykkeliky’, husker jeg.
Så dette var kanskje noen digitaliserte lyder, eller noe.
Eller om det var en kassett inne i klokka.
Det første sikkert.
(Noe sånt).
Sånne ting kjøpte jeg da.
Jeg husker ikke de andre tingene.
Den klokka var nok det morsomste.
Og flere år seinere, (var det vel), så sa Haldis det en gang.
(En jul vel, tror jeg).
At den klokka liksom holdt henne med selskap da.
Hvis hu var aleine hjemme, så kunne hu bare trykke på den klokka da.
Også hørte hu en menneske-aktig stemme da.
Også følte hu seg ikke ensom lenger da.
Sa Haldis da.
Da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.
Var Haldis virkelig så overfladisk, at hu følte selskap, med en klokke, som sa tiden.
Eller skrønte hu bare med meg?
Jeg kjenner jo ikke Haldis så bra.
Siden hu bodde i Havnehagen, på Bergeråsen, og jeg bodde i Leirfaret 4B da.
Så om Haldis skrønte, eller ikke, når hu sa det, om den klokka, det veit jeg ikke den dag i dag, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jan er jo født i 1962, er det vel.
Og hu seksten år gamle skjønnheten, fra Odda, hu må vel ha vært født i 1972 da.
(Eller noe).
Hu var slank og lekker da.
Og hu hadde vel også pupper, (mener jeg å huske), selv om hu var slank da.
Hu var også ganske høy, mener jeg å huske.
Så det var ei flott, ung dame, det her da.
Søstera var også fin, med lysere hår.
Men hu var kanskje litt vel brei over rumpa da.
(Hvis jeg skal være litt direkte).
Så hu var kanskje ikke like sexy som søstera da.
Hu eldste var kanskje litt misunnelig, (på hu yngste da).
Jeg husker at jeg var med søstera mi ned i bassenget der, en dag, på slutten av oppholdet, på Highland hotell der da.
Og da ville hu eldste Odda-søstera, (husker jeg), at hu yngste søstera, skulle dekke til kroppen sin da.
For hu hadde tatt en svømmetur da, og gikk rundt der i badedrakt vel.
‘Dekk til den deilige/sexy kroppen din’, sa hu eldste da, husker jeg.
Jeg visste vel kanskje ikke at det var svømmebasseng der, (før vi dro dit).
Jeg hadde jo ikke gym, på NHI, så jeg hadde vel kanskje ikke noen shorts.
Så jeg tror at hu yngste Odda-jenta, var omtrent den eneste, av hele gjengen ‘vår’ der, som svømte i bassenget da.
Hadde det vært nå, så hadde jeg nok svømt jeg og, (siden jeg jo har skada kneet nå, og ikke kan spille fotball og sånn da).
Og jeg hadde nok tatt badstu og sånn og.
Men jeg var kanskje litt vel forfengelig, på den her tida.
Og brydde meg vel mye om hvordan hårfrisyren min så ut, og sånn da.
Så jeg ville vel kanskje ikke bade, av frykt for at frisyren min skulle bli vanskelig kanskje da..
Hvem vet.
Jeg hadde litt problemer med å få håret mitt, til å se bra ut da, og også være lettstelt, samtidig.
Så i Oslo så prøvde jeg stadig nye typer av hårgele, pomade og voks og sånn da.
For å finne ut hva jeg kunne bruke i håret, for å få kontroll på det da.
Siden det var ganske stritt og sånn da.
Og frisørene, de klarte jeg aldri å komme noe særlig på bølgelengde med da.
Så det var ikke så enkelt, for å si det sånn.
Jeg husker at på den her ferien, så brukte jeg vel for eksempel noe lebepomade, på siden av huet mitt, for å prøve å kontrollere, noe stritt hår, som jeg hadde der da.
Så det var jo rimelig latterlig, må jeg vel nesten si.
Men jeg tenkte vel sånn, at når jeg kunne bruke hårpomade, i håret, i Oslo.
Så kunne jeg vel bruke lebepomade, i håret, på Geilo.
(I mangel av noe bedre da).
Noe sånt.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På julaften, så sa faren min det, at ‘se på han gjøken der, i baren, som må stå der aleine, på julaften’.
Noe sånt.
Så etter denne ferien, så likte jeg ikke tanken på å være aleine, i jula.
Da ville jeg nok følt meg som han karen, i baren, på Highland hotell der.
Som faren min prata om.
Som måtte feire jula aleine.
Da ville jeg nok følt meg som en taper, vil jeg nok tippe på.
Så derfor var det vel, at jeg nærmest bønnfalt Pia, om jeg kunne være hos henne, på julaftenene, (sånn at jeg slapp, å risikere det, å sitte aleine hjemme da), da vi begge var i midten av 20-åra, og bodde inne i Oslo da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, på julaften, etter at gavene var delt ut vel.
Så begynte Jan og hu yngste Odda-frøkna da.
Å prate om gutter og sex, og alt mulig sånn da.
Veldig åpent da.
Mens foreldrene til hu jenta hørte på og sånn da.
Jan ga masse råd, til hu jenta da.
Om sex og gutter og alt mulig da.
Foreldrene og storesøstera, til hu jenta, ble vel kanskje litt stive og rare, av den her spesielle julepraten, muligens.
Jeg syntes ihvertfall, at denne pratinga deres, nok la en aldri så liten demper, på stemninga der da.
Men Jan og hu yngste Odda-frøkna, de prata i timevis da, (virka det som, for meg, ihvertfall), om sex og hu Odda-frøkna sitt kjæresteforhold. hjemme i Odda, og sånn da.
Og Jan var veldig interessert, i problemene hennes da, og ga henne råd da, ved bordet vårt der da, i danselokalet, på Highland hotell der da.
Plutselig så spurte Jan meg, om jeg syntes det, at han skulle ha sex med hu unge Odda-jenta, på rommet sitt.
‘Hu er vel kanskje litt for ung for deg’, eller noe, svarte jeg da.
Jeg var vel litt sjalu kanskje.
Jeg hadde jo dansa cheek-to-cheek, med hu her unge og pene Odda-frøkna, bare en dag eller to, før det her, på det Bardøla-diskoteket så.
Så det var kanskje derfor jeg sa det, til Jan, at hu kanskje var litt ung for han.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jan burde vel kanskje spurt foreldrene, (til hu frøkna), som satt ved bordet ved siden av vårt da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Siden hu jenta var et par år under 18 år da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ellers, så gikk Christell, Pia, Jan, de to Odda-søstrene og jeg, på et diskotek, på første juledag, (eller noe), vel.
Dette var et diskotek, som lå vegg-i-vegg omtrent, med Highland hotell der da.
Og da så ville plutselig hu eldste Odda-frøkna, sitte oppå fanget mitt, (husker jeg).
Av en eller annen grunn da.
Jeg sa det var greit, og lot henne bare sitte der da.
Så den kvelden, så satt jeg mest i stolen min da.
Istedet for å gå rundt på utestedet der da.
(Som jeg ellers vanligvis ville ha gjort.
Siden jeg pleide å være litt rastløs, og sånn da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen slalombakker, ikke langt fra hotellet, husker jeg, (at noen nevnte da).
Og Pia og Christell, de dro vel for å stå på slalom, en eller to ganger vel, (tror jeg).
Noe sånt.
Og Jan Snoghøj og muligens også de Odda-søstrene, de gjorde vel også muligens det.
Det husker jeg ikke helt, for å være helt ærlig.
Men jeg gjorde ihvertfall ikke det.
Jeg hadde aldri stått på slalom, så det var det ikke snakk om engang.
Jeg hang vel bare på hotellet, og gikk en tur, på bensinstasjonen vel.
Og kjøpte meg en avis eller to vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, så skulle vi på noe som het kanefart.
(Av en eller annen grunn).
Vi satt i noen sleder, (var det vel), bak noen dølahester da, (eller noe).
Og vi ble kjørt gjennom gatene i Geilo da.
Mens vi hadde noen tepper over oss, tror jeg.
Vinden svei ganske bra i trynet, husker jeg.
Men teppene hjalp oss vel å holde varmen da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Noe sånt.
(Og hestene lukta vel kanskje også litt spesielt.
Men men).
Da vi kom tilbake til hotellet.
Så stod det ei ung hotell-dame, ved baren der da.
Hu hadde kokt opp nesten et helt trespann, (eller om det var en stor aluminiums-kjele, eller noe), med gløgg.
Og da foreslo Jan Snoghøj, at vi kanskje skulle kjøpe oss et glass gløgg da.
Det var Pia, Christell, Jan Snoghøj og meg, som drakk gløgg vel.
Noe sånt.
(Som vi betalte, ved å sette det på regninga, til rommet til Jan, var det vel.
Som Jan vel ba hu hotelldama gjøre da).
Faren min og Haldis, de var vel også med på den her kanefarten, mener jeg.
Men de kjøpte vel ikke gløgg, tror jeg.
Gløgg var jeg ikke vant til å drikke.
Men det smakte godt da.
Hu hotell-dama hadde visst helt oppi noe sprit, (eller noe), oppi gløggen også.
(Hvis det ikke var noe rødvin, eller noe, da).
Så den gløggen varma vel litt og, tror jeg.
Og det var vel også noen rosiner og nøtter, (eller om det var noen mandler), oppi den gløggen da, (mener jeg å husker).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spiste middag der, på Highland hotell, en dag, som var en helligdag da.
Husker jeg.
Og da var det ikke lov, å kjøpe sprit, til julemiddagen, husker jeg.
(Siden det var helligdag da).
Men Jan Snoghøj, han klarte faktisk, å hypnotisere han kelneren da.
(Eller om han flørta, eller noe, er kanskje det riktige ordet.
Noe sånt).
Som muligens var homo, (mistenker jeg, ihvertfall).
Ihvertfall så klarte Jan, på en eller annen måte, å overtale han kelneren, til å nesten smugle ut noen akevitt-drinker, (eller noe), til bordet vårt da.
Så lover er til for å brytes, for å si det sånn.
Hvis man ser så Casanova-aktig fin ut, som Jan Snoghøj da.
(Eller hva det kan komme av.
Jan Snoghøj er ihvertfall en mester, til å kommunisere, (og muligens også i å manipulere), andre mennesker, vil jeg nok kanskje si da.
Christell lagde han forresten også en slags kur til, da hu var ynge, og bodde i Havnehagen, (husker jeg).
Siden det vel sikkert var noe gæernt med henne da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jan jobber forresten som naturmedisiner, eller kinesolog.
Så han er kanskje nesten som en slags heksedoktor, eller noe. (kan man vel kanskje si).
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvis du som leser dette, tror at du kanskje har pratet med Jan, men ikke er helt sikker.
Så har Jan kort, mørkt hår.
Og han er oppvokst, på Madagaskar, hvor mora hans Haldis, og stefaren hans Oddbjørn Humblen bodde.
Mens Oddbjørn Humblen, vel jobba innen skipsfart og som norsk visekonsul, på Madagaskar vel.
Noe sånt.
Så det er kanskje på grunn av denne oppveksten, i Afrika, at Jan vel lesper litt, når han prater.
Hva vet jeg.
Jeg mener ihvertfall, at det er lesping, som det heter, den talefeilen, (må man vel kalle det), som Jan har da.
Han har ihvertfall en slags talefeil da, vil jeg vel si.
(Uten at jeg noen gang har prata, med noen andre, om den her talefeilen, til Jan da.
Og om hva den kan skyldes).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min og Haldis, de betalte hele dette hotelloppholdet, for meg ihvertfall, husker jeg.
Men jeg måtte vel bruke av studielånet, hvis jeg ville kjøpe meg øl, og sånt da.
Men det er mulig at jeg fikk noen penger, i julegave også.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det begynte å bli nedgangstider, i Norge, på slutten av 1989, husker jeg.
Jeg husker at en kar, som prøvde å få studenter på NHI, til å stille opp, i elevrådet der.
Han sa det, at ‘hvis dere tror at dere får dere jobb, kun etter to år på NHI, så tar dere trolig feil’.
(Noe sånt).
Så det var kanskje det, eller noe med at studiene var vanskelige og at jeg hadde lang skolevei og sånn.
Ellers så var det kanskje det, som hadde skjedd i Kristiansand, året før.
At Pia, Christell og Jan, hadde sagt det, at faren min hadde misbrukt søstera mi Pia seksuelt, som lita jente.
Ellers så var det kanskje det, at jeg skjønte at det ble vanskelig for meg, økonomisk, det andre halvåret, på NHI.
Det første halvåret, så hadde jeg jo hatt en lønning, eller to, fra CC Storkjøp, som jeg kunne plusse på studielånet.
Og faren min hadde jo betalt en par-tre husleier, høsten 1989 da.
Men Pia hadde jo sagt det, at faren min hadde sagt det til henne, at han ikke trodde det, at han skulle betale husleia, for meg, hver måned.
Så jeg turte ikke å be faren min om mer penger da.
Og da, så var jeg nok ikke så sikker på det, om det kom til å gå så utrolig bra, med studiene mine da.
For jeg var jo også rimelig skolelei.
Andre medstudenter, hadde jo for eksempel foreslått for meg, at jeg burde ta meg et friår, osv.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2 da).
Så jeg prøvde å forklare litt om det her, til faren min da.
Og sa det, til han, en gang som han var full vel, (som han oftest var, mer eller mindre, vel).
At jeg hadde tenkt det før, at jeg skulle prøve å bli rik, og kanskje kjøpe en havseiler, (som faren min drømte om da, mener jeg å huske), eller noe, til han da.
Men at jeg ikke trodde det lenger, at jeg noen gang kom til å bli så særlig rik og suksessfull da.
Jeg prøvde liksom å dempe forventningene hans litt da.
For jeg syntes at jeg hadde litt forventningspress, på meg, fra faren min da.
Men jeg fikk ikke tatt opp det, med at jeg hadde måttet bo alene, fra jeg var ni år da.
(På grunn av at Christell ikke ville det da, at jeg skulle ta opp det).
Og jeg fikk heller ikke tatt opp det, med at Pia, Christell og også delvis Jan vel.
Hadde sagt det, at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, da hu var lita jente.
Det ble liksom som noe veldig pinlig, å ta opp, husker jeg.
Så det tok jeg ikke opp, (for å si det sånn).
Men jeg prøvde å dempe forventningspresset litt, på meg, fra faren min da.
Ved å forklare det da, at jeg ikke var sikker på det, at jeg kom til å bli så særlig rik og sånn da.
Jeg var vel kanskje skuffet også, over faren min, siden han hadde misbrukt søstera mi seksuelt da.
Jeg hadde jo også en mor, Karen Ribsskog, som gikk for å være gæern da.
Og som kunne oppføre seg skikkelig spesielt, noen ganger.
Offentlig da.
Hu kunne gå med noen greiner i håret, når hu møtte Pia og meg, på togstasjonen, i Tønsberg, for eksempel.
Sånn at andre folk, sa høyt, at det var synd på søstera mi og meg da.
Og hu kunne jo plutselig troppe opp på for eksempel skolen min da.
(Sånn som hu gjorde, da jeg gikk i syvende klasse da).
Og spørre om ‘er dette første klasse ungdomsskolen’.
Som hadde fått noen av jentene i klassen min, (Irene Lippert vel, for eksempel, hvis jeg ikke husker helt feil), til å le da.
Og Irene Lippert spurte vel også meg, om ‘var det mora di’, osv.
(Noe sånt).
Så det å ha ei såkalt ‘gæern’ dame, som mor da.
Det var liksom som at noe rimelig pinlig, liksom hang over en, hele tida da, (syntes jeg).
Jeg kunne aldri vite når mora mi ville dukke opp, og gjøre noe spesielt da, som ville få meg til å føle meg flau da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hva som skjedde mer, i denne juleferien, fra NHI.
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet, tenkte jeg.
Så vi får se når jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
På toget, på veien tilbake, til Oslo og Drammen da.
Så begynte Christell å prate om musikk, husker jeg.
Christell likte ikke the Cure da, sa hu, (husker jeg).
(Som jeg hadde begynte å digge litt, etter at jeg var på the Cure-konsert, i Drammenshallen, et drøyt år før det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
‘Men du likte jo ‘Lullaby’, (eller noe), sa Pia da.
‘Ja, den ene sangen ja’, sa Christell da.
At var ok da, (eller noe).
(Men ikke resten av sangene til the Cure da, tydeligvis).
Jeg sa ikke noe da.
Men jeg kunne vel kanskje ha sagt det da, som han Frode Holm, (hvis jeg husker det riktig), som gikk i klassen min, på Berger skole og Svelvik Ungdomsskole, sa en gang, (mener jeg at jeg overhørte), mens vi gikk på ungdomsskolen, vel.
At, ‘smaken er som baken, delt’.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så Christell, hu er liksom en sånn ‘main-stream’-jente da, kunne det kanskje virke som ihvertfall.
At hu bare hører på musikk, som ligger på hitlistene, osv.
Og at hu er sånn, at hu bare kjøper merkeklær og sånn da.
Alt for å være mainstream, liksom.
Så sånn er nok det, (kunne det virke som, ihverfall).
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 9: Enda mer fra Abildsø, (del 5)
En fredag ettermiddag, våren 1990, som jeg ikke hadde vært på NHI vel.
Så hadde jeg handla på matbutikken Oluf Lorentsen, i kjelleren på Oslo City der, husker jeg.
De hadde en god kyllingsalat, (i ferskvaredisken der), som jeg pleide å kjøpe, husker jeg.
Samt noen slags firkanta rundstykker, eller noe vel, som også gikk greit ned da, hjemme hos meg, i hybelen min, på Abildsø.
Jeg var så lei av svette matpakker, fra skolen osv.
Etter å ha spist de kanskje ikke så utrolig delikate brødskivene, som faren min lagde, når han smurte matpakke til meg, da jeg gikk på barneskolen da.
(Som var bedre enn brødskivene til bestefar Øivind, forresten.
Men likevel).
Så jeg var veldig lei av brød da.
Så jeg klarte omtrent ikke å få ned vanlig kneip.
Så pleide heller å kjøpe sånne firkanta rundstykker da, (hvis jeg hadde råd), på Oluf Lorentsen da.
Etter å ha spist burger, på Maliks eller Wimpy’s vel.
(Hvis det ikke var Wendy’s, som den burgersjappa het, på Oslo City der, like til høyre etter hovedinngangen.
Hvor det seinere ble klesforretning.
Jack & Jones, tror jeg).
For brødmat var den eneste maten da, som jeg fikk lov å lage, i hybelen min, i Enebakkveien, på Abildsø, der.
Siden hu kona i hybelvert-familien Jorås da, hu tålte ikke matlukt.
Så jeg fikk ikke lov til å steike Pizza Grandiosa der.
Og det var vel heller ikke lov til å varme mat, i kjeler og gryter, for eksempel, der.
Så det eneste jeg spiste, i hybelen på Abildsø der, det var brødmat, snacks og godteri da.
Noe som kanskje gjorde meg litt misfornøyd.
Så jeg måtte liksom ned til Sentrum hver dag da.
(En busstur på drøye femten minutter, med 71-bussen da).
For å få kjøpt meg en hamburger, (eller noen ganger to), da.
Siden jeg liksom trengte noe ‘ordentlig’ mat og.
Og ikke bare brødmat og sånn da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da jeg var på vei ned en rulletrapp, på Oslo City, for å dra hjem, (var det vel).
(Etter å ha kanskje hørt litt på nye CD-er, i en platebutikk der, som het Platekompaniet vel.
Eller noe sånt vel.
Hvis det ikke var CD-akademiet.
Noe sånt).
Så møtte jeg noen kjente folk, i en av rulletrappene på Oslo City der da.
Det var Eva Olsen og typen hennes, (han som Pia sa at jobba i Se og Hør).
De var på vei opp en rulletrapp, når jeg kjørte ned, tror jeg.
(Noe sånt).
Jeg hadde vel også festa litt med de her, i Drammen, en gang, mener jeg.
Og spilt biljard og sånn, på en slags biljardhall, ved Bragernes Torg der vel.
(Mener jeg å huske litt vagt ihvertfall).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse skulle på dansketur, med Gjerdes Videregående, sa de.
Eva Olsen gikk vel på Gjerde da, var det vel.
Og muligens typen hennes også.
De gikk vel i russeklassen, tror jeg.
For Eva Olsen var vel et år yngre enn meg vel.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Selv om jeg ikke kan huske Eva Olsen, fra det brakke-bygget, på Sande Videregående det.
Så det er mulig at dette var en annenklasse og.
Hvem vet).
De hadde ikke russedresser på seg ihvertfall.
Så dette var nok før russetida da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var vel litt ensom, på studenthybelen min, på Abildsø.
Så jeg syntes at det var artig, å møte noen folk, fra Svelvik/Drammen da.
Og jeg var liksom litt ‘important’ da, syntes jeg, siden jeg gikk på NHI, og bodde i Oslo, osv. da.
Og jeg hadde jo gått på Gjerdes Videregående, skoleåret før.
(Og jeg syntes at det hørtes artig ut, med dansketur).
Så jeg spurte jo selvfølgelig dem da, om jeg kunne få være med, på her dansketuren da.
(For jeg skulle vel liksom være kul da, antagelig).
Eva Olsen, (og typen), og jeg, vi hadde jo vært i noe som var nesten vel var som en slags gjeng da, med Cecilie Hyde og søstera mi, osv., skoleåret før.
Så jeg tenkte det, at det hadde vært kult, å hengt meg på de her, på danskebåten da.
Og chatte og drikke litt og sånn.
Som sagt så gjort.
Jeg fulgte med de her, ned til Stena Saga der da.
Til Vippetangen der, (heter det vel).
Jeg måtte legge igjen bæreposen min, fra Oluf Lorentsen, med Pepsi, og kyllingsalat og avis og sånn sikkert da.
(for Pepsi var jo billigere enn Coca Cola da.
Jeg var jo egentlig en ‘Coca Cola-fan’, men jeg hadde vært på mange smakstester, i Oslo, hvor Pepsi tilbydde både Coca-Cola og Pepsi, så jeg var ikke etterhvert lenger så ‘fiendtlig’, mot Pepsi, (som jeg først hadde vært, da jeg flytta til Oslo, siden Coca Cola sitt merkenavn, var veldig sterkt, i Norge, på 70 og 80-tallet da), etter å ha blitt ganske god på de cola-testene, til Pepsi da, Så etterhvert så klarte jeg å smake forskjellen, mellom Coca Cola og Pepsi, (når jeg noen ganger prøvde meg på de her smakstestene da, hvis jeg kjeda meg for eksempel, en dag jeg egentlig skulle ha vært på NHI da).
Og jeg var jo student, så derfor prøvde jeg liksom å spare penger da, så Pepsi fikk noen ganger passere som Coca-Cola da, for da fikk jeg kanskje også råd til å kjøpe for eksempel noe god kyllingsalat, som pålegg, istedet for et kanskje kjedeligere pålegg da.
Så sånn var det.
Jeg hadde vel som budsjett/mål, å bruke cirka en hundrelapp, om dagen, på mat, røyk og sånn vel. Så jeg var nok litt bortskjemt, fra å ha fått mye penger, under oppveksten, fra faren min, og jeg hadde nok et rimelig høyt forbruk, må jeg nok innrømme, på den her tiden da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte finne på en skikkelig lur historie, for å komme meg med på danskebåten, til Fredrikshavn da.
Jeg sa det, til dem som passa på bilene, som kjørte inn på bildekket der.
(Mens jeg lata som at jeg var veldig stressa, og nesten i sjokk da).
At, ‘faren min har kjørt ombord, med en blå Mercedes, og jeg har bare vært på Innova, (en plateforretning, i Karl Johan, som gikk for å være kul da), og når jeg kom tilbake, så hadde faren min kjørt på båten’.
Så jeg fikk lov til å gå på båten da.
(Der hvor bilene kjørte inn da).
Og jeg begynte så å feste, sammen med de her Gjerde-folka da.
For jeg hadde vært i banken og hadde en del penger i lommeboka, husker jeg.
(Fra studielånet, som fremdeles ikke var slutt da, på den her tiden).
Det eneste dumme, det var at det vel var to overnattinger, på den her dansketuren.
Og jeg hadde ikke med tannbørste engang.
Så jeg var jo skikkelig grisete da.
Siden jeg måtte gå rundt i de samme klærna, på hele denne dansketuren da.
Noe som jeg husker enda, hvilke klær jeg hadde på meg.
Det var den grønne og hvit-stripete Levis-genseren min, som jeg hadde kjøpt i Drammen, skoleåret før.
Og det var den svarte flygerjakka, (eller hva det heter), i skai, (eller noe vel), som jeg hadde kjøpt på KappAhl, på Oslo City.
Og det var olabukser vel.
Mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg vanka mest sammen med Eva Olsen og typen hennes, (ombord på båten da).
Men Christell sin venninne, fra Gulskogen, Hege, (som nå er gift med Christell sin storebror Jan Snoghøj, og som muligens het Lund før dette, lurer jeg på, ihvertfall), hu var også med på denne Gjerde-turen, husker jeg.
Så jeg prata litt med henne og da, innimellom at jeg hang med Eva Olsen og typen hennes da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Med på denne turen, så var det også en gjeng, fra Hønefoss.
De hadde en slags fritidsklubb der, hjemme hos ei eldre, mørkhåra dame.
Og de skulle også på dansketur, med Stena Saga, den samme helgen da.
Disse Hønefoss-folka ble jeg litt kjent med, kan man si.
(Et par av damene, ihvertfall).
Han typen til Eva Olsen, som jobba i Se og Hør.
Han sa om disse folka, fra Hønefoss.
At, ‘nå har dem stengt fossen i Hønefoss, så nå har dem bare høne igjen’.
Også lo han mot meg da.
Siden han hadde fortalt en veldig morsom vits da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skjønte ikke noe av denne vitsen.
Men regna med at høne var et annet ord for fitte da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble havnet så etterhvert, (på en eller annen måte), sammen med de Hønefoss-jentene, og satt i samme lugar som dem, etter at jeg hadde drikki litt vel.
Ei slank og hot Hønefoss-dame, dro meg med, ned på lugaren sin.
Så jeg regna med at nå kom jeg til å få meg litt høne/fitte da.
Av hu rimelig drit-sexy dama da.
Men hu var visst luremus.
(Viste det seg).
Hu ville ikke slippe meg inn på lugaren da.
(Eller om hu ikke hadde nøkkelen).
Også gikk hu inn på lugaren til noen litt eldre folk, (like borti gangen der).
Og jeg fulgte etter da.
Men jeg ble bare stående utafor vel.
Jeg hadde drikki litt, og var misfornøyd, etter å ha ikke fått noe høne likevel.
Så jeg spurte etterhvert om jeg kunne få låne doen av de her eldre folka da.
Og det fikk jeg lov til da.
Og da sa hu luremusa/høna, fra Hønefoss da, at jeg var ‘sleip’ da, eller noe.
(Av en eller annen grunn).
Selv om jeg syntes at det var hu som var sleip, siden hu hadde dratt meg ned, til lugaren sin, på den måten.
Sånn at jeg trodde at jeg skulle få meg litt sex da.
Også hadde hu så bare begynt å kødde liksom.
Så jeg ble jo drit kåt da, av å tenke på, at nå skule jeg ha sex, med hu luremusa da, for hu var jo ei skikkelig deilig og smekker dame også, må jeg vel si, at jeg syntes.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Seinere, så chatta jeg også med ei av de andre Hønefoss-jentene der.
(Muligens ei brunette vel).
Hu forklarte det, at ei kone, på Hønefoss, hu hadde en slags fritidsklubb da, (eller pleide ihvertfall å holde åpent hus), for ungdommene der da.
Jeg syntes at dette med at ei kone hadde ‘alle’ ungdommene, i Hønefoss, hjemme hos seg, kanskje hørtes litt rart ut.
(Faren min hadde jo prata om det en gang, den første tida, som jeg bodde i Leirfaret.
Da jeg fortsatt hadde det første rommet mitt der.
Om Haldis og faren min og hele gjengen da.
Skulle flytte til Hønefoss.
Men det hadde ikke jeg lyst til da).
Noe lignende av dette, (med sånt åpent hus), det hadde jeg jo ikke sett på Bergeråsen.
Men jeg hadde jo sett noe lignende, på Abildsø, (må jeg innrømme), men hu Anne Lise, (som hadde et slags åpent hus der), hu var jo bare 15 år, og ikke 50 år, (som hu Hønefoss-dama), liksom.
Så jeg syntes nok at dette her virka litt rart da, selv om hu andre Hønefoss-jenta, sa det da, at hu ‘åpent hus-kona’, var skikkelig grei da.
Hu andre Hønefoss-dama, (som jeg prata mest med), hu forklarte for meg, i en av danserestaurantene der, på Stena Saga, hvem hu åpent hus-dama var da.
Og da la jeg merke til det, at hu åpent hus-dama, hu hadde noe ørepynt, i ørene, med jødestjerner på da.
Og da syntes jeg at det her var enda litt rarere da, og sa vel det til hu andre Hønefoss-dama da, at hu åpen hus-dama, (som også dro dem med på dansketur da), var jøde da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de Hønefoss-damene, (var det vel), de fortalte meg også det da, at dem hadde visst stengt av en foss der da, (eller noe), i Hønefoss.
For at det skulle bli noe kraftverk der, eller noe, kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De Gjerde-damene, (Hege Lund og dem vel).
De spurte meg om hva en sang var.
Som ble spilt i danserestauranten der da.
Og det var New Order med ‘Blue Monday 88’, klarte jeg å svare dem da.
(Siden både søstera mi og tremenningen min, Øystein Andersen, likte New Order da.
Så hadde jeg også fått litt sansen for dem da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dansa også med ei pen brunette, fra Gjerde, i danserestauranten der, på Stena Saga, husker jeg.
Og på hjemturen, så sa vel Hege Lund, at hu brunetta, så så ‘naturlig ut’, da.
Da måtte jeg skryte litt, syntes jeg.
Og sa det, at ‘hu dansa jeg med igår’.
(Eller noe).
Enda jeg vel da hørtes litt døll ut kanskje.
Det er mulig.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fikk jo et nytt problem, på båten også da.
(Og måtte vise mine skuespiller-talenter, (som før dette hadde vært ganske ukjente vel), igjen da).
Jeg gikk i resepsjonen der, og lata som at jeg var veldig dum da.
Og sa at jeg var med Gjerdes Videregående, på dansketur, og hadde mista billetten min.
Og lurte på hvordan jeg skulle komme meg iland, i Fredrikshavn, da.
(Så jeg lata som at jeg var skikkelig dum da.
For det jeg bekymra meg for, det var jo om jeg ville komme meg ombord på båten igjen, etter å ha gått iland da.
Siden jeg ikke hadde billett da).
Og da fikk jeg en erstatningsbillett da, eller ‘boarding-card’, (eller hva man skal kalle det), av ei dame, i 40-50 åra der vel.
(Som jeg prata til omtrent midt på natta vel.
Eller noe).
Sånn at jeg kunne gå iland, i Fredrikshavn da.
Og fremdeles bli med danskebåten, tilbake igjen til Norge da.
(Det var vel kanskje noen som hadde gitt meg råd da, om at man burde gå i resepsjonen der da, om man hadde mista billetten sin da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den natta, så fikk jeg sove på gulvet, i lugaren, til de Drammens-jentene, som hadde hytte, på Krok.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.
Det var disse, litt ‘dundre-jentene’, som jeg hadde møtt, ved hyttene på Krok der, (ved nåværende Jensen Møbler), da alle bilene, til hyttegjestene der, hadde fått knust alle lyktene og vinduene, av noen jeg ikke veit hvem var da.
Og det var vel også de, som hadde ropt etter meg, en fredag, når jeg i 12-13-14 års alderen vel.
Mens jeg gikk fra bestemor Ågot, og bort til Leirfaret 4B, en fredagskveld.
(Etter å ha vært på bingo, på Snippen kanskje).
At ‘fitta mi klør etter deg’.
Så de var skikkelig kåte de her hyttejentene da.
Men bestemor Ågot stod i døra, når de ropte det her etter meg da, mener jeg.
Så hu ble sinna på meg, mener jeg å huske, etter det her.
Selv om jeg ikke gjorde noe galt, jeg gikk jo bare langs veien der, på vei hjem da.
Så forstå det den som kan).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse hyttejentene, fra Drammen og Krok, de gikk også på Gjerde da.
Og de var fire venninner, som delte lugar da.
Og jeg bare sov på gulvet, på teppet der da, med jakka mi under hodet da.
For det var ganske varmt der vel.
Så jeg sov ikke så utrolig godt da.
Men jeg fikk meg litt søvn, ihvertfall.
Sånn at jeg kunne fungere sånn passe, dagen etter.
Selv om jeg kanskje ble litt ‘døv’ da, av å ikke sove i min kjære vannseng, som jeg var ganske vant med, etter å ha hatt vannseng, i mange år da, i Leirfaret 4B og på Abildsø.
Det var også ei Gjerde-jente, som sa det, at jeg kunne få sove på hennes lugar.
Ei ung ei, som jeg ikke kjente fra før vel.
Men hu Hege Lund, hu stod i nærheten da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Så da ble det litt rart liksom, siden hu var venninna til Christell da.
Men det var ikke sånn at jeg var utakknemlig, for det tilbudet liksom.
Men hu Hege, hu var nesten i slekta mi da.
Så jeg måtte liksom oppføre meg litt da, tenkte jeg kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo hengt mye med søstera mi og Cecilie Hyde.
Og Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.
Og alle de jentene der.
Samt vært sammen med ei Oslo-dame, ved navn Laila Johansen, i noen uker, et par måneder før det her vel.
(Noe som jeg skal skrive mer om, i et seinere kapittel).
Så da hu Hege Lund sa at hu skulle ned i lugaren, for å hente noe.
Så skulle jo jeg være sosial da, (sånn som søstera mi, Pia, sa at man burde være og sånn da).
Så da ble jeg med henne ned på lugaren da.
Mens hu skulle hente et eller annet da.
Men da sa hu ikke noe, husker jeg.
Og det skjedde ikke noe seksuelt, eller noe, da.
Men jeg husker det, at på hjemturen.
Så lå jeg og halvsov, ved der landgangen var, inne på Stena Saga der da.
Sammen med en gjeng med ungdommer, fra Drammen og Hønefoss, og sånn da.
Inkludert også hu Hege Lund da.
Og da hu gikk og la seg.
Så fulgte jeg litt med på henne.
(Antagelig fordi jeg ikke hadde noen lugar, og var litt på vakt, ovenfor folk jeg kanskje kunne få sove på lugaren til da.
Noe sånt).
Og da hørte jeg det, at hu sa til en kar, (sikkert en fra Gjerdes Videregående da).
At hvis jeg fulgte etter henne, (til lugaren hennes), så skulle han karen banke meg opp da.
Og det sa han karen at var greit da.
(Noe sånt).
Så etter dette så følte jeg meg ikke så veldig hjemme da, på danskebåten der da.
Jeg skulle jo bare være sosial liksom.
Jeg var jo vant til å ligge i den samme vannsenga som søstera mi og Cecilie Hyde liksom.
Og hu Lise fra Sande da, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så det var ikke sånn at jeg liksom hadde tenkt å voldta å henne, (eller noe), fordi jeg ble med henne ned på lugaren liksom.
Det var bare for å være kul og sosial liksom.
Det var ikke noe mer enn det.
Men hu Hege Lund, hu misforstod kanskje mine hensikter litt da.
Det er mulig.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Fredrikshavn, så hang jeg hele tida, sammen med Eva Olsen og typen hennes da.
Eva Olsen hadde mista lommeboka si, sa hu.
Så jeg måtte nesten hjelpe henne, tenkte jeg.
Siden jeg fortsatt hadde en del penger, igjen av studielånet mitt, på kontoen min da.
Jeg visste at det gikk an å overføre penger, fra en bank, til en annen, i Norge.
Så jeg tenkte at noe lignende sikkert gikk an, i Danmark og da.
Så jeg overførte penger da, fra min konto, i Fokus Bank.
Og til en filial, av den Danske Bank, (var det vel kanskje), i hovedgata, i Fredrikshavn da.
Så lånte jeg hu Eva Olsen fire-fem hundre kroner da.
Pluss at det kanskje var hundre eller to hundre kroner, i gebyr da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eva Olsen og typen, de dro meg med til en litt røff pub, i Fredrikshavn.
Den lå liksom den motsatte veien, av der den banken vi var i lå da, når man kom inn i hovedgata, fra ferjeleiet og Damsgaard-supermarkedet der liksom.
Hvis man da gikk til høyre, i hovedgata, så kom man til den banken og de fleste av butikkene da.
Men hvis man gikk til venstre, så kom man til den litt rimelig brune og røffe pub-en da.
Der kosta en halvliter bare 10-15 kroner, eller noe, vel.
Og når jeg skulle på do, så pekte noen dansker på dame-doen.
Og jeg bare rista på huet, eller noe da, og gikk inn på herredoen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere så dro vi på en bar, som lå nærmere ferjeleiet der igjen.
Eva Olsen og typen, de forklarte det, at de hadde en bar, i huset/leiligheten sin.
Så de dreiv og rappa, masse forskjellig, av ‘bar-ting’ da.
De forklarte det, at utestedene i Danmark, de fikk sånne bar-ting gratis da.
(Fra leverandørene sine da).
Så utestedene i Danmark, de syntes ikke at det gjorde noe, hvis gjestene dere rappa litt av sånne ting da, (sa dem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dette syntes jeg at hørtes litt artig ut da.
Så jeg rappa blant annet et stort, firkantet Jägermaister-askebeger, på den baren, som vi drakk på, (etter at vi hadde vært på den shabby pub-en da).
Og på den bar-en så drakk vi masse drinker vel.
Som Irish Coffee og en drink som ble kalt både Tequila Bang Bang, eller Slammer vel.
Uten at jeg husker hva Eva Olsen og typen kalte den drinken.
Det var muligens søstera mi Pia, som kalte den drinken for Tequila Bang Bang, og sa at hu og Cecilie Hyde, hadde drukket den mye, på ferien sin, i Spania, sommeren før det her da.
Da Hyde forresten klagde fælt, (da de kom hjem fra den her Spania-ferien da), på at det hadde vært så mange fæle villhunder der, nede i Spania, husker jeg, som Hyde hadde blitt så redd for da, sa hu.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tequila Bang Bang/Slammer, det var en drink hvor man blandet tequila og sitronbrus vel.
Også fikk man utlevert en klut vel, sammen med den drinken, (mener jeg at søstera mi sa vel).
Også skulle man dunke den drinken, i bordet liksom da.
Og da så begynte den drinken å bruse over da.
Også måtte man drikke den fort da.
Vi drakk vel noen Jägermaistere der muligens og vel.
En snaps som jeg jo hadde hørt om, siden min kamerat, fra Larvik, Frode Kølner, hadde hatt den med, på 18-års dagen min. Men som han tok med tilbake igjen, uåpnet, til Larvik da, (sammen med kameraten sin), før festen min begynte da.
Vi drakk vel også noen øl da, og satt der, ganske aleine, i den baren, i Fredrikshavn da.
Og chatta om alt mulig vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg gadd ikke å gi Eva Olsen og typen det Jägermaister-askebegeret, som jeg hadde rappa i Fredrikshavn, til dem.
Når vi kom tilbake på båten.
(Jeg gikk med det under jakka da, tror jeg, ombord på Stena Saga der da.
På tilbaketuren da).
For jeg syntes vel kanskje det, at det var litt rart, at det var jeg som måtte låne Eva Olsen penger.
Når hu mista pengene sine.
På danskebåten.
Typen hennes jobba jo i Se og Hør, så han kunne vel ha lånt henne penger.
(Tenkte vel kanskje jeg da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så derfor gadd jeg ikke å gi det Jägermaister-askebegeret, til Eva Olsen da, (som ble kalt for Svelvik Open, av Snorre Skaug og dem vel, i Svelvik da, og hadde dårlig rykte, og som også hadde knulla med en kar, i dusjen til Haldis der, sa søstera mi Pia, en gang også).
Men jeg beholdt det askebegeret selv da.
For jeg ville liksom ikke være slaven til Eva Olsen og typen hennes heller liksom.
Selv om jeg hang meg dem på en dansketur, liksom.
(Ved å snike meg på danskebåten da).
Og selv om de hadde en bar hjemme, (som de prata om).
Så ble jeg ikke med på alt de sa heller, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Denne Danmarksturen var ganske lang.
Så det var ikke akkurat noen dagstur, som den Magne Winnem, fra Gjerdes Videregående, dro meg med på, med Petter Wessel, fra Larvik, skoleåret før.
Så etterhvert så ble det ganske kjent, dette men at jeg hadde sniki meg med, på Stena Saga da.
‘Åja, han sniken’, mener jeg å huske, at jeg overhørte, at noen sa om meg der da.
Men jeg hadde jo vært russ, året før.
Og jeg var jo fortsatt tenåring.
Og jeg hadde jo et morsomt studieår, i Oslo da, (siden jeg jo hadde gått på datalinja, året før, så kunne jeg mye av pensumet, det første året, på NHI, fra før da, så studiene gikk ganske greit liksom, uten at jeg behøvde å yte så utrolig mye innsats).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg tok ikke det så nøye da, om jeg tulla litt, med danskebåten, som ung student da.
Jeg hadde jo vært på 10-15 Danmarksturer vel, før det her da, med enten faren min, mora mi, Arne Thomassen, eller sammen med kamerater som Kjetil Holshagen eller Magne Winnem da.
Og jeg hadde jo også vært med faren min og onkel Runar, på Kiel-ferja, en gang.
Og jeg hadde jo også vært med Braemar, et par ganger, til England da.
Så ‘who cares’ liksom, om jeg tulla litt med vaktene osv., på Stena Line.
Dette var bare noen nokså uskyldige tenårings-skøyerstreker, mente jeg da.
Og jeg syntes jo at det var kult, å møte noen, fra Drammen/Svelvik igjen da.
Etter å ha vært en god del alene da, (på ukedagene ihvertfall), inne i Oslo da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom iland, så gikk jeg vel for å kjøpe meg en burger, eller noe, i Karl Johan vel.
Jeg fant ikke handleposen min, fra to dager før, forresten.
Med Pepsi-flaska, osv.
Så det var jo litt døvt, husker jeg, at jeg syntes.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg gikk ihvertfall litt i Karl Johan da, husker jeg.
Tidlige en søndags morgen vel.
For bussene til Abildsø, de gikk vel kanskje ikke så ofte, så tidlig om morgenen.
Det er mulig.
Og det var litt kjedelig kanskje, å dra rett hjem, til den litt kjedelige hybelen min, hvor jeg vel ikke hadde så mye mat kanskje.
Og da møtte jeg noen damer da, fra danskebåten, husker jeg.
I Karl Johan der da.
(Som jeg bare hadde sett ombord på båten da, og ikke prata med vel).
‘Lite han der var med på danskebåten da’, skrålte hu ene dama da.
Så hu var jo skikkelig harry da, må man vel si.
Hu var vel kanskje fra uti Romerike der, eller noe, (hvis jeg skulle tippe).
Hvem vet.
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Og svarte vel ikke noe da.
(Men jeg smilte vel kanskje litt da.
Noe sånt).
For jeg hadde jo sniki meg med den båten.
Så jeg var kanskje litt flau for det da.
Ellers så hadde jeg kanskje spurt dem om dem ville bli med å kjøpe noe å drikke, eller spise, eller noe.
Men jeg var kanskje litt bekymra da, over saldoen, på bankkontoen min.
Som nok hadde fått seg en litt uventet trøkk, denne helgen da.
Så jeg begynte jo å skjønne det, at det studielånet mitt, umulig kunne vare, helt fram til sommerferien.
Så jeg begynte etterhvert å gå innom en del butikker da, (som Spaceworld, osv), i Oslo Sentrum da.
(Rund på den her tida da).
Og spurte om de hadde noen ledige ekstrajobber, osv.
Men ingen av dem hadde noen ledige jobber da.
Så jeg måtte gå på sosialen, på Ryen sosialkontor, de 2-3 siste månedene, av det her studieåret, husker jeg.
(Noe som jeg skal skrive mer om i et seinere kapittel).
Og noen måneder etter denne dansketuren.
Da jeg var på et helgebesøk, hos bestemor Ågot, på Sand da.
Og Pia og Cecilie Hyde, hadde dratt meg med inn, til Kafeterian, (i samme bygget som hotellet der), i Svelvik.
Så satt Eva Olsen og typen der da.
Og jeg hadde vel forklart til søstera mi og Cecilie Hyde, at Eva Olsen skyldte meg penger da.
Og da jeg satt ved bordet der.
Sammen med hu Eva Olsen, typen, Cecilie Hyde og Pia da.
Så dristet jeg meg, (for det var litt flaut da), til å spørre hu Eva Olsen da.
(Mens typen hennes også satt der da).
Om hvor det ble av de pengene, som hu hadde lånt av meg, på den dansketuren da.
Men da bare tok hu Eva Olsen, og strøk meg med noen fingre, oppå hånda mi da.
(For å roe meg ned sikkert).
Og situasjonen var jo rimelig flau nok, fra før, mente jeg.
Så jeg sa ikke noe mer da.
(Jeg gadd ikke å gjøre så mye av det her liksom.
Selv om Eva Olsen hadde dårlig rykte, så var hu også ei veldig pen dame, må man vel si.
Så det var lett for en ung mann, som meg, å bli litt satt ut av henne og da.
Og typen hennes, (han fra Se & Hør), han satt jo der og, så det her må vel ha vært rimelig flaut, for han og, hvis jeg skulle tippe vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Typen til Eva Olsen.
(Han fra Se & Hør da).
Han hadde forresten sagt, på danskebåten der da, at en gang, så hadde han vært på den her samme Kafeteriaen, (også kalt Terian), i Svelvik da.
Og da han hadde gått inn døra.
Så hadde en lokal gubbe som satt der, spurt han, (når han gikk inn da), om ‘skal vi dra krok?’.
Så den episoden må jo ha vært rimelig flau.
For hu Eva Olsen.
Hvis jeg skulle tippe.
Siden hu var fra Svelvik da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Forresten, så har nok mange, som har vært på fest hos meg, da jeg bodde i en Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, (fra 1996 til 2004 vel).
(Selv om det ikke er _så_ mange folk da, som har vært på fest der vel).
Så har nok noen av disse folka, kanskje sett det store, firkanta Jägermaister-askebegeret, som jeg rappa, i Fredrikshavn, på den her dansketuren da.
Axel spurte meg en gang, (‘utenom sammenhengen’, må man vel si).
Om ‘kan ikke jeg få det askebegeret da?’.
‘Nei’, sa vel jeg da., (før Axel vel kanskje sa noe sånt som ‘joo’, (på en tiggende/barnslig måte da)).
(For jeg syntes ikke det var så kult, å gi bort ting.
Når det var initisiert på den måten der.
(På en slags tigge-måte, liksom).
Hvis jeg skulle gi en gave, så skulle det være fordi at jeg ønsket å gi den bort, og ikke fordi at noen begynte å tigge, mente jeg).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg lot ikke Axel få det askebegeret da.
Og nå ligger det Jägermaister-askebegeret, sammen med mange av de andre tingene mine, (HV-ting og sånn, og antikviteter, som jeg har fått, av bestemor Ingeborg, osv), på City Self-Storage, i Oslo da.
Axel spurte også andre ganger, (sånn utenom sammenhengen da).
Om han kunne få ting av meg.
En gang så var det et tinn-pengeskrin, fylt med gamle mynter, da vi var på ferie hos Ågot, sommeren 1991, (var det vel. Mens Axel bare var 12 år vel).
Og seinere så var det en blå t-skjorte, som jeg hadde.
Og det askebegeret da.
En litt kul svart t-skjorte, (en med glidlås i halsen, fra Jack & Jones vel), som jeg pleide å bruke på byen.
Den tok Axel, (som hadde drevet mye med vekttrening og karate og kung fu).
Den tok Axel plutselig bare på seg en gang, rundt år 2000 eller 2001 vel.
Sånn at den ble ødelagt da, må man vel si.
Siden Axel hadde såpass ‘opp-pumpede’, (må man vel nesten si), muskler.
Så formen på den favoritt-skjorta mi, den ble ødelagt da.
Sånn at jeg ikke kunne gå med den igjen.
(Fordi at skjorta ble seende rar ut da).
Så hva det var for noe rart, som Axel dreiv med.
Det veit jeg ikke.
Men noe rart var det nok, med den her tigginga og ødelegginga hans da.
Hvis jeg skulle gjette.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, det her studieåret, da jeg bodde på Abildsø.
Det har jeg tenkte å skrive mer om, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Når jeg var inne på lugaren der, med de her hyttejentene, fra Drammen og Krok da.
Så dreiv de, (litt sånn rølpete Drammens-jentene vel), å speilte seg da, inne på badet, på lugaren der da.
Også sa hu ene, at det var et sånt ‘selvmords-speil’, eller noe.
Men hu sa vel også det, at jeg så fin ut i det speilet da.
Siden jeg kanskje så så ung og pen/kjekk ut liksom.
(Eller hva man skal si).
For jeg pleide å ta soltimer, på den her tiden, og var også nøye, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), med å holde frisyren min veltrimmet, dette første året, som student, i Oslo da.
Antagelig fordi at jeg merka det, at det var mer trakassering, mot folk, på gata, (fra narkomane, fylliker, tiggere og innvandrergjenger og sånn), i Oslo, enn for eksempel i Drammen.
Og i Oslo så var det også fler kule og hippe folk da.
Så jeg var mye aleine, etter at jeg flytta til Oslo.
Siden jeg ikke jobba, og ikke hadde søstera mi boende hos meg da.
(Sånn som jeg hadde hatt i Leirfaret).
Så jeg tok nok utseendet mitt, en del mer høytidelig, etter at jeg hadde flytta til Oslo da.
(Enn da jeg bodde på Bergeråsen.
Selv om jeg også kunne være rimelig forfengelig, da jeg bodde der.
Noe jeg vel pleide å få mer eller mindre subtile meldinger om, fra min tremenning, Øystein Andersen vel.
Som begynte å prate om en sang, som het ‘You’re so vain’, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
På den andre overnattingen, på den Danmarksturen.
Så hang jeg bare ved landgangen der, ombord på ferja da.
En god del andre ungdommer, hang også der.
Blant annet ei som var dattera, til en som eide et buss-selskap, som het Valdresekspressen, (eller noe), var det noen ungdommer, på båten, som tilfeldigvis fortalte meg, vel, (mens hu lå og sov der da).
Og hu jenta, (som var i 17-18 års alderen kanskje), hu hadde på seg et skjørt, og et par hvite strømper da.
Og da skjedde det.
At noen tøffe karer.
(Ungdommer da).
Fra Gjerde eller Oslo, eller noe, vel.
De begynte, midt på natta, å skrive, (og også tegne litt kanskje), på strømpene, til hu Valdresekspressen-dama da.
Med kulepenn da.
Mens hu lå og sov der da.
(I området ved landgangen der da).
Så når det ble morgen.
Så våkna jo noen av de mer ‘streite’ passasjerene opp.
Noen litt oppi åra og sånn da.
Og de huffa seg jo fælt da.
Når de stod der, like ved der hu jenta lå da.
Med koffertene sine og sånn da.
Mens båten kjørte inn gjennom Oslofjorden sikkert da.
Men jeg syntes ikke at det var så ille da.
(Eller, det kunne ha vært verre da, mener jeg).
For dem hadde jo ikke voldtatt henne, eller gjort noe annet seksuelt, mot hu jenta da.
(Som jeg kunne se, ihvertfall).
De hadde bare tulla, og tegna på strømpene hennes da.
Men de hadde ikke for eksempel tatt av henne strømpene, eller noe.
(Så vidt jeg fikk det med meg, ihvertfall).
Så det var ikke så utrolig dramatisk dette da, syntes jeg.
Så jeg ble litt overrasket, over de litt eldre passasjerene, som liksom huffa seg så fælt da, over at hu jenta med den hvite strømpebuksa, lå der da.
Men hu hadde vel truse på seg, tror jeg.
Til forskjell fra for eksempel hu Laila Johansen, (fra Skøyen), som jeg hadde vært sammen med, noen måneder før det her.
Hu husker jeg, at satt i spaggaten, hjemme i stua, i leiligheten til mora hennes, på Skøyen der.
Mens hu bare hadde på seg en gjennomsiktig strømpebukse vel.
For å tøye ut strømpebuksa si, eller noe vel, (av en eller annen grunn, kanskje fordi det ikke skulle gå så lett hull i den, eller noe sånt, mener jeg å huske, litt vagt, at hu vel sa, muligens), mener jeg at det var.
Eller, hu hadde vel på seg en sånn kort, svart kjole også.
Men den hadde hu liksom rulla opp rundt livet da.
Så hu kunne jo nesten like gjerne ha sitti der naken, i spaggaten da.
(Kan man vel nesten si).
Siden strømpebuksa hennes var gjennomsiktig da.
Og siden hu ikke hadde truse på seg, (såvidt jeg kunne se), ihvertfall.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 3.
Og på den danskebåten.
Så var det også ei dame, som spurte hvor Gjerde var fra, tror jeg.
(Noe sånt).
Også sa jeg vel Drammen da sikkert.
Også sa hu, er det ikke der hu Therese, (hu jenta som ble kidnappa fra Fjell), er fra?
(Noe sånt).
Jo, svarte jeg.
Også skulle jeg akkurat til å forklare om at jeg kjente ei dame, som het Cecilie Hyde, som alltid prata om at hu ‘kjente Therese’ da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Også begynte hu her Oslo eller Hønefoss-dama da, (eller hva hu var).
Å si, ‘det var du som drepte a’, osv.
Hu skulle ha det til at det var jeg som hadde drept Therese da.
Så hu var jo helt sinnsyk.
Fordi jeg kjente Cecilie Hyde, som kjente Therese, så betydde ikke det, at jeg hadde drept Therese liksom.
Jeg hadde aldri engang vært på Fjell da, (som jeg kan huske ihvertfall).
Og langt mindre drept ei lita jente.
Så det skjedde veldig mye spesielt, på den båten, det er helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Jeg husker forresten det, fra skoleåret før, da jeg gikk på skole, i Drammen.
At en dag, som jeg hang sammen med søstera mi, (var det vel), i Drammen Sentrum der.
Så prata søstera mi med Hege Lund, husker jeg.
Og det var angående en fest, (eller noe), med mannlige strippere, (mener jeg at det var), som Hege Lund hadde vært med på å arrangert vel.
(Noe sånt).
Og som Drammens Tidende hadde skrevet om da.
Og da fortalte Hege Lund det.
At ei venninne av henne, fra Drammen vel, hadde tatt av helt da, og vel dansa og sånn, (og kanskje også strippa), sammen med de her vel utenlandske, mannlige stripperne da.
Og da hadde Hege Lund og dem jugi, for Drammens Tidende, fortalte Hege Lund til søstera mi da.
(Mens jeg også gikk sammen med dem da).
For da hadde dem sagt det, til Drammens Tidende da.
At dette her ikke var ei lokal dame, (som hadde driti seg ut da).
Men at dette var Olga fra Øst-Tyskland da.
(Eller noe sånt).
Så hu Hege Lund, hu har visst evnen til å tenke raskt og finne på en bortforklaring, nå og da, kan det vel kanskje virke som.
Etter at jeg har tenkt mer, på hva som skjedde, rundt den tiden, da jeg gikk på skole, i Drammen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 6: Enda mer fra Abildsø, (del 2)
På NHI, så ble jeg kjent med noen fler folk, enn han fra Hurum, og hu Kari, (med piggsveisen), fra Trøndelag vel.
Men jeg syntes at jeg kjente en del folk, fra før og.
Det var kanskje Magne Winnem sitt helgebesøk, hos meg, i Uelands gate, mens jeg også hadde Cecilie Hyde på besøk der, en helg, som gjorde det, at jeg kanskje ikke ønsket det, å få så mange nye kamerater, dette skoleåret.
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg sa til en kar, fra Nesodden, som satt ganske langt bak, (som jeg også pleide å gjøre), i hovedauditoriet der, på NHI, at jeg ikke hadde lyst til å bli kjent med så mange folk, på NHI der.
Men jeg ble litt kjent med de her gutta da.
Og jeg lurer på om jeg samarbeida med de, på noen innleveringsoppgaver.
Jeg husker ihvertfall at jeg gjorde en obligatorisk oppgave, i Pascal, (som het gjett hvilket dyr, eller noe), helt aleine.
Også skreiv jeg også navna, til de her Nesodden-folka da, på den oppgaven min da.
Også skreiv de opp navnet mitt, på en annen oppgave, som de gjorde da, i et annet fag da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble også kjent med noen fra Romsdal eller Nord-Møre vel.
Og de sa det, (husker jeg), at sunnmøringer, de var ikke noe bra/fine da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han ene i gjengen deres, han hadde hockey-sveis, husker jeg.
Men jeg var innom NHI, på Frysja, en gang, året etter.
(Mens jeg egentlig hadde et friår).
Og da hadde han med hockeysveisen klipt seg, og fått seg en lignende piggsveis, av det jeg selv hadde, på den her tida, husker jeg.
Så jeg var nesten NHI sin trendsetter, kan man kanskje si, på den her tida da.
Våren 1990, så husker jeg at en annen elev, med mørkt hår der, (som pleide å gå med stresskoffert).
Han gjorde et poeng av det, at vi hadde nesten like Levis t-skjorter da.
(Jeg gikk nemlig med den Levis t-skjorta, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også ei dame, med mørkt hår, husker jeg, (som var litt oppi 20-åra vel), som jeg pleide å chatte litt med, i ‘røyke-gangen’ der, i noen av friminuttene da.
Og også en veldig kul kar, pleide å sitte der.
Og han sang på den ‘they’re coming to take me away, ha-ha’.
Og da visste jeg hvem som hadde den sangen.
Nemlig Napoleon XIV, eller noe.
For Siri Rognli Olsen, (som jeg møtte på Braemar, sommeren før), hu hadde nemlig sendt meg en ganske bra opptakskassett, (eller to kassetter, var det vel kanskje), med blant annet denne sangen på da.
(Det var ganske vanlig, på 80-tallet, å lage sånne opptakskassetter.
Ihvertfall blant dem som var litt interesserte i musikk da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var faktisk to finner, som gikk på NHI, dette skoleåret, (og som jeg chatta litt med noen ganger der da), husker jeg.
Begge to var ganske tøffe vel.
Han ene med mørkt hår, nevnte jeg vel, i et tidligere kapittel.
Men det var også en annen finne der, med bart vel, og som var i 20-30-åra vel.
Jeg fortalte dem det, at jeg hadde truffet ei finsk dame, (Sari Arokivi), i Brighton, sommeren før da.
Og hu fikk jeg også et postkort fra, en gang, mens jeg bodde på Abildsø.
Som hu hadde sendt, en gang, som hu var med klassen sin, til Stockholm vel.
Så hu hadde kanskje type i Finland da.
Hva vet jeg.
Siden hu sendte postkort til meg, når hu var på ferie, og ikke ellers, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en god del flyktninger, (tror jeg de var), som fikk gå på NHI, gjennom noe program, for flyktninger da, (eller noe).
Men de fleste av dem falt av lasset, tror jeg.
Det var høyt frafall av studenter, på NHI, for data kan være et ganske vanskelig felt da, sånn at et studie innen data nok krever mye innsats da, når det gjelder tid, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en høy frik, som jeg ble såvidt kjent med, på NHI der.
Han traff jeg også på byen, noen ganger.
Han var sammen med ei veldig flott blondinne, husker jeg.
Og Pia og Cecilie Hyde, de hadde jo ‘hypet’ Sugarcubes, året før det her, mens jeg bodde på Bergeråsen og gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.
Så da Sugarcubes kom til Oslo, for å ha konsert på Rockefeller.
I desember 1989, (var det vel).
Så dro jeg på den konserten da.
Og der var han høye friken og hu blondinne-dama hans og da.
Og så lata Sugercubes som at de var fulle da.
Og så spurte hu blondinne-dama meg hva jeg syntes.
Jeg syntes ikke at det var så bra, akkurat.
‘Det var jo bare for-showet da’, svarte hu blondinne-dama da.
Og en gang, et år eller to etter det her, så møtte jeg han friken, på Last Train, i Oslo.
En gang jeg var ute på byen sammen med min søster Pia og hennes venninne Siri eller Cathrine vel.
Da Siri satt og beinflørta med meg, inne på Last Train der, husker jeg.
(Etter at Pia også flytta inn til Oslo, høsten 1991 da).
Men jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.
Så jeg forlot Siri og Pia og han høye friken da.
For å ta det siste toget, til Haugenstua da.
For jeg hadde ikke råd til å ta taxi, tror jeg.
Også gikk jeg fra Haugenstua og opp til Ellingsrudåsen vel.
For så å ta bussen på jobben, dagen etter da.
(Og da klagde klagde han høye friken husker jeg.
Siden jeg stakk så tidlig.
Men om de tre som var igjen fortsatte å drikke, eller hva de gjorde, det veit jeg ikke.
Det her var jo på en vanlig ukedag.
En torsdag, eller noe.
Så jeg måtte jo jobbe dagen etter da.
Men jeg har ikke fått spurt noen av disse tre, om hva som skjedde, etter at jeg tog toget hjem.
Fra Last Train.
Jeg har vel ikke pratet noe med han høye friken, etter det her.
Og jeg har vel ikke prata noe mer, med hu som beinflørta heller.
Søstera mi har jeg vel prata med, etter det her.
Men hu er det ofte vanskelig å kommunisere med, (syntes jeg).
Hu er kanskje litt aggressiv og samtidig litt lukket, og det blir kanskje mye enveiskommunikasjon, fra henne da.
Så jeg har ikke fått spurt søstera mi heller, om hva som skjedde videre, med de tre, som var igjen, etter at jeg dro, på Last Train.
Kanskje de dro hjem til en av dem, og tok seg en trekant, som er så populært vel, i våre dager.
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, de leide også ut, et lite hus, (var det vel), som stod i hagen deres også, husker jeg.
Der bodde det en ung bussjåfør, som noen ganger tuta på meg, hvis jeg gikk forbi bussen hans, nede i Sentrum da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han ene finnen, på NHI, som var så smart, og forklarte om hvordan man kunne scrolle raskere, med cursoren, på skjermen.
Han pleide noen ganger å dra meg med, til kantina, på NHI der, for å spise noe lunsj eller middag da.
Men jeg var vel ikke så imponert, over maten der.
Selv om den vel gikk greit ned.
Men jeg var likevel mer glad i burgere, på for eksempel Burger King da.
Enn for eksempel spagetti, eller lignende, i kantina på NHI da.
(Selv om jeg kanskje heller kjøpte baguetter og sånn der.
Det er mulig.
Det husker jeg ikke helt).
Det andre året, som jeg gikk på NHI, (var det vel).
Så hadde jeg blitt opplyst om feil eksamensdato.
Og jeg troppet opp, på Folkets Hus, (eller hva det heter igjen), på Youngstorget.
(Eller om dette kanskje var i LO sine lokaler.
Noe sånt).
Og så skulle jeg liksom ha eksamen da.
Men så var det ikke eksamen den dagen, likevel.
(Som jeg trodde at jeg hadde fått opplyst, av kontordama, på NHI.
Noe sånt).
Så han finnen da, som noen ganger hadde pleid å dra meg med, til kantina, på NHI der.
Han så stygt på meg der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og spurte om jeg var narkoman, (mener jeg at det var).
Noe sånt.
Jeg svarte vel ingenting.
Dette var etter at NHI hadde flytta til Helsfyr.
Og jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.
Og jeg hadde blitt uvenn med bestemor Ingeborg, og min tremenning Øystein Andersen, og hans kamerat Glenn Hesler.
(Etter at jeg jo også hadde kutta ut faren min, i årene før det her).
Så jeg ble litt deppa, og jeg syntes vel at studiene var kjedelige.
Og jeg fikk en veldig dårlig døgnrytme, husker jeg.
Og jeg var nok veldig trøtt da, da jeg liksom skulle på den her eksamenen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette første året, på NHI, så hadde jeg også klagd, husker jeg.
Til en elev, som gikk i klassen over meg, eller noe, tror jeg.
Etter at jeg hadde blitt irritert over noe, på NHI.
I en datasal der.
Så forklarte jeg det, at jeg var rimelig lei av studier, osv.
‘Ta et friår da’, sa han NHI-eleven da.
Og det gjorde jeg da.
Skoleåret etter da.
Som jeg skal komme mer tilbake til.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Så sa klasseforstander Karlsen det en gang.
At på sånne søknader, på studielån, osv.
Så burde man bare skrive ‘maks’, og ikke det nøyaktige beløpet, hvis man for eksempel ville låne så mye som mulig da.
Så jeg hadde jo bare skrevet maks da, når jeg søkte på studielån, for dette året, på NHI da.
Men så hadde jeg _ikke_ fått maks studielån, likevel.
For NHI-studenter, de måtte jo betale skolepenger, på drøye 18.000 i halvåret vel.
Så NHI-studenter, de hadde krav på cirka 15.000 mer i studielån, for hele skoleåret da.
Noe sånt.
Og det ekstra studielånet, (for NHI-studenter), det hadde ikke jeg fått da.
Så jeg måtte jo ringe til Lånekassa, for å få hele studielånet da.
Men da fikk jeg et surt svar derfra, husker jeg.
(Når jeg ringte dem, fra telefonkiosken, på NHI der).
At ‘nå får du ikke mer altså’, av en godt voksen kar, hos Lånekassa der da.
(Så det var kanskje mulig å få enda mer.
Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle tolke det her).
Så det var visst ikke alle som var enige med det, som Karlsen hadde sagt, skoleåret før.
At man bare burde skrive ‘maks’, osv.
På sånne søknader.
For da ble jeg tulla med, med en gang, (må jeg nok si), hos Lånekassa, merka jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde syntes at det var rimelig kjedelig, husker jeg, at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.
Akkurat det året, som jeg selv, hadde flytta inn til Oslo, (for å studere da).
Så jeg kjeda meg litt da, ihvertfall på ukedagene, i Oslo da.
(For Magne Winnem og Lill og Pia fra Korea, og dem.
Dem traff jeg vel mest i helgene vel.
Og jeg hadde kanskje hatt høye forhåpninger, til at livet mitt skulle bli så bra da.
Etter at jeg kom meg bort fra omsorgssvikten og hykleriet, i familien min.
Og mobberne, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.
Hvem vet).
Så jeg ringte Folkeregisteret da.
(Fra telefonkiosken på NHI der.
Den samme telefonkiosken, som jeg hadde ringt til Lånekassa, for å klage, fra da).
For å høre om de hadde adressen, til min yngre halvbror Axel, som jeg visste at bodde i Oslo da.
‘Høybråtenveien 28D’, sa de.
Så jeg tok med meg sporveiskartet mitt da.
Og tok toget til Haugenstua.
Og prøvde å finne den her adressen da.
(Etter at jeg først hadde vært på den gamle adressen deres, på Risløkka.
Hvor de vel hadde bodd, sist Axel besøkte meg, på Bergeråsen, (lurer jeg på, ihvertfall).
Men der hadde dem flytta fra, skjønte jeg).
Jeg gikk helt til Furuset.
Og spurte masse folk, men fant det ikke da.
Så en uke eller to seinere.
Så ringte jeg Folkeregisteret igjen da.
Og da fikk jeg vite at adressen var Høybråtenveien _25_D.
Og jeg tok toget igjen vel.
Og ringte på døra der da.
Og en litt bleik, 10-11 år gammel gutt, med en lys lugg, åpna døra da.
Det var halvbroren min Axel da, som jeg ikke hadde sett, på et år eller to da vel.
(Noe sånt).
Og som jeg ikke var sikker på, om kjente meg igjen da.
Men jo, Axel kjente meg igjen da, (viste det seg), og slapp meg inn i leiligheten, til Arne Thomassen og Mette Holter der da.
Vi så vel litt på TV der, vil jeg tippe på.
(Dem hadde jo Janco og Filmnet, osv. der).
Til Arne og Mette kom dem hjem fra travbanen eller bingo da.
(Eller hvor dem hadde vært da).
Også chatta jeg litt med dem da.
Og dem forklarte det da, at var nærmere, å ta T-banen, til Furuset da, sikkert.
(Istedet for å ta toget, til eller fra Haugenstua).
Så etter det her da, så hendte det kanskje, at jeg stakk opp til Axel og dem, på Furuset, sånn en gang i måneden, eller noe sånt vel.
Noe sånt.
(Siden jeg nesten syntes det, at jeg burde holde kontakten med halvbroren min da.
Siden jeg liksom bodde i den samme byen da.
Og også fordi jeg kjeda meg litt, og ikke hadde noe slekt/familie, (eller så utrolig mange venner), i Oslo da.
Må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han fra Nesodden, med mørkt hår, som gikk på NHI.
Han tok jeg samme buss som, ned til Sentrum, fra NHI, på Frysja, en gang.
Han lurte på hvem jeg kjente i Oslo, osv.
Jeg nevnte vel blant annet Lill og Pia fra Korea vel.
Og da vi gikk gjennom Karl Johan, (var det vel).
Så møtte vi tilfeldigvis nettopp Lill og Pia fra Korea da.
Som jeg da heller hang meg på vel.
(Istedet for å følge han fra Nesodden, i retning av Nesodden-ferja da.
Var det vel, som han skulle til).
Og Lill og Pia fra Korea, de inviterte meg med ut på byen, på Cafe Sjakk Matt, var det vel, helgen etter da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvordan denne byturen endte.
Og flere andre ting, som skjedde, dette skoleåret.
Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.