Stikkord: Pia Ribsskog

Min Bok 2 – Kapittel 9: Enda mer fra Abildsø, (del 5)

En fredag ettermiddag, våren 1990, som jeg ikke hadde vært på NHI vel.

Så hadde jeg handla på matbutikken Oluf Lorentsen, i kjelleren på Oslo City der, husker jeg.

De hadde en god kyllingsalat, (i ferskvaredisken der), som jeg pleide å kjøpe, husker jeg.

Samt noen slags firkanta rundstykker, eller noe vel, som også gikk greit ned da, hjemme hos meg, i hybelen min, på Abildsø.

Jeg var så lei av svette matpakker, fra skolen osv.

Etter å ha spist de kanskje ikke så utrolig delikate brødskivene, som faren min lagde, når han smurte matpakke til meg, da jeg gikk på barneskolen da.

(Som var bedre enn brødskivene til bestefar Øivind, forresten.

Men likevel).

Så jeg var veldig lei av brød da.

Så jeg klarte omtrent ikke å få ned vanlig kneip.

Så pleide heller å kjøpe sånne firkanta rundstykker da, (hvis jeg hadde råd), på Oluf Lorentsen da.

Etter å ha spist burger, på Maliks eller Wimpy’s vel.

(Hvis det ikke var Wendy’s, som den burgersjappa het, på Oslo City der, like til høyre etter hovedinngangen.

Hvor det seinere ble klesforretning.

Jack & Jones, tror jeg).

For brødmat var den eneste maten da, som jeg fikk lov å lage, i hybelen min, i Enebakkveien, på Abildsø, der.

Siden hu kona i hybelvert-familien Jorås da, hu tålte ikke matlukt.

Så jeg fikk ikke lov til å steike Pizza Grandiosa der.

Og det var vel heller ikke lov til å varme mat, i kjeler og gryter, for eksempel, der.

Så det eneste jeg spiste, i hybelen på Abildsø der, det var brødmat, snacks og godteri da.

Noe som kanskje gjorde meg litt misfornøyd.

Så jeg måtte liksom ned til Sentrum hver dag da.

(En busstur på drøye femten minutter, med 71-bussen da).

For å få kjøpt meg en hamburger, (eller noen ganger to), da.

Siden jeg liksom trengte noe ‘ordentlig’ mat og.

Og ikke bare brødmat og sånn da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Da jeg var på vei ned en rulletrapp, på Oslo City, for å dra hjem, (var det vel).

(Etter å ha kanskje hørt litt på nye CD-er, i en platebutikk der, som het Platekompaniet vel.

Eller noe sånt vel.

Hvis det ikke var CD-akademiet.

Noe sånt).

Så møtte jeg noen kjente folk, i en av rulletrappene på Oslo City der da.

Det var Eva Olsen og typen hennes, (han som Pia sa at jobba i Se og Hør).

De var på vei opp en rulletrapp, når jeg kjørte ned, tror jeg.

(Noe sånt).

Jeg hadde vel også festa litt med de her, i Drammen, en gang, mener jeg.

Og spilt biljard og sånn, på en slags biljardhall, ved Bragernes Torg der vel.

(Mener jeg å huske litt vagt ihvertfall).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Disse skulle på dansketur, med Gjerdes Videregående, sa de.

Eva Olsen gikk vel på Gjerde da, var det vel.

Og muligens typen hennes også.

De gikk vel i russeklassen, tror jeg.

For Eva Olsen var vel et år yngre enn meg vel.

Hvis jeg ikke tar helt feil.

(Selv om jeg ikke kan huske Eva Olsen, fra det brakke-bygget, på Sande Videregående det.

Så det er mulig at dette var en annenklasse og.

Hvem vet).

De hadde ikke russedresser på seg ihvertfall.

Så dette var nok før russetida da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var vel litt ensom, på studenthybelen min, på Abildsø.

Så jeg syntes at det var artig, å møte noen folk, fra Svelvik/Drammen da.

Og jeg var liksom litt ‘important’ da, syntes jeg, siden jeg gikk på NHI, og bodde i Oslo, osv. da.

Og jeg hadde jo gått på Gjerdes Videregående, skoleåret før.

(Og jeg syntes at det hørtes artig ut, med dansketur).

Så jeg spurte jo selvfølgelig dem da, om jeg kunne få være med, på her dansketuren da.

(For jeg skulle vel liksom være kul da, antagelig).

Eva Olsen, (og typen), og jeg, vi hadde jo vært i noe som var nesten vel var som en slags gjeng da, med Cecilie Hyde og søstera mi, osv., skoleåret før.

Så jeg tenkte det, at det hadde vært kult, å hengt meg på de her, på danskebåten da.

Og chatte og drikke litt og sånn.

Som sagt så gjort.

Jeg fulgte med de her, ned til Stena Saga der da.

Til Vippetangen der, (heter det vel).

Jeg måtte legge igjen bæreposen min, fra Oluf Lorentsen, med Pepsi, og kyllingsalat og avis og sånn sikkert da.

(for Pepsi var jo billigere enn Coca Cola da.

Jeg var jo egentlig en ‘Coca Cola-fan’, men jeg hadde vært på mange smakstester, i Oslo, hvor Pepsi tilbydde både Coca-Cola og Pepsi, så jeg var ikke etterhvert lenger så ‘fiendtlig’, mot Pepsi, (som jeg først hadde vært, da jeg flytta til Oslo, siden Coca Cola sitt merkenavn, var veldig sterkt, i Norge, på 70 og 80-tallet da), etter å ha blitt ganske god på de cola-testene, til Pepsi da, Så etterhvert så klarte jeg å smake forskjellen, mellom Coca Cola og Pepsi, (når jeg noen ganger prøvde meg på de her smakstestene da, hvis jeg kjeda meg for eksempel, en dag jeg egentlig skulle ha vært på NHI da).

Og jeg var jo student, så derfor prøvde jeg liksom å spare penger da, så Pepsi fikk noen ganger passere som Coca-Cola da, for da fikk jeg kanskje også råd til å kjøpe for eksempel noe god kyllingsalat, som pålegg, istedet for et kanskje kjedeligere pålegg da.

Så sånn var det.

Jeg hadde vel som budsjett/mål, å bruke cirka en hundrelapp, om dagen, på mat, røyk og sånn vel. Så jeg var nok litt bortskjemt, fra å ha fått mye penger, under oppveksten, fra faren min, og jeg hadde nok et rimelig høyt forbruk, må jeg nok innrømme, på den her tiden da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg måtte finne på en skikkelig lur historie, for å komme meg med på danskebåten, til Fredrikshavn da.

Jeg sa det, til dem som passa på bilene, som kjørte inn på bildekket der.

(Mens jeg lata som at jeg var veldig stressa, og nesten i sjokk da).

At, ‘faren min har kjørt ombord, med en blå Mercedes, og jeg har bare vært på Innova, (en plateforretning, i Karl Johan, som gikk for å være kul da), og når jeg kom tilbake, så hadde faren min kjørt på båten’.

Så jeg fikk lov til å gå på båten da.

(Der hvor bilene kjørte inn da).

Og jeg begynte så å feste, sammen med de her Gjerde-folka da.

For jeg hadde vært i banken og hadde en del penger i lommeboka, husker jeg.

(Fra studielånet, som fremdeles ikke var slutt da, på den her tiden).

Det eneste dumme, det var at det vel var to overnattinger, på den her dansketuren.

Og jeg hadde ikke med tannbørste engang.

Så jeg var jo skikkelig grisete da.

Siden jeg måtte gå rundt i de samme klærna, på hele denne dansketuren da.

Noe som jeg husker enda, hvilke klær jeg hadde på meg.

Det var den grønne og hvit-stripete Levis-genseren min, som jeg hadde kjøpt i Drammen, skoleåret før.

Og det var den svarte flygerjakka, (eller hva det heter), i skai, (eller noe vel), som jeg hadde kjøpt på KappAhl, på Oslo City.

Og det var olabukser vel.

Mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg vanka mest sammen med Eva Olsen og typen hennes, (ombord på båten da).

Men Christell sin venninne, fra Gulskogen, Hege, (som nå er gift med Christell sin storebror Jan Snoghøj, og som muligens het Lund før dette, lurer jeg på, ihvertfall), hu var også med på denne Gjerde-turen, husker jeg.

Så jeg prata litt med henne og da, innimellom at jeg hang med Eva Olsen og typen hennes da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Med på denne turen, så var det også en gjeng, fra Hønefoss.

De hadde en slags fritidsklubb der, hjemme hos ei eldre, mørkhåra dame.

Og de skulle også på dansketur, med Stena Saga, den samme helgen da.

Disse Hønefoss-folka ble jeg litt kjent med, kan man si.

(Et par av damene, ihvertfall).

Han typen til Eva Olsen, som jobba i Se og Hør.

Han sa om disse folka, fra Hønefoss.

At, ‘nå har dem stengt fossen i Hønefoss, så nå har dem bare høne igjen’.

Også lo han mot meg da.

Siden han hadde fortalt en veldig morsom vits da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skjønte ikke noe av denne vitsen.

Men regna med at høne var et annet ord for fitte da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ble havnet så etterhvert, (på en eller annen måte), sammen med de Hønefoss-jentene, og satt i samme lugar som dem, etter at jeg hadde drikki litt vel.

Ei slank og hot Hønefoss-dame, dro meg med, ned på lugaren sin.

Så jeg regna med at nå kom jeg til å få meg litt høne/fitte da.

Av hu rimelig drit-sexy dama da.

Men hu var visst luremus.

(Viste det seg).

Hu ville ikke slippe meg inn på lugaren da.

(Eller om hu ikke hadde nøkkelen).

Også gikk hu inn på lugaren til noen litt eldre folk, (like borti gangen der).

Og jeg fulgte etter da.

Men jeg ble bare stående utafor vel.

Jeg hadde drikki litt, og var misfornøyd, etter å ha ikke fått noe høne likevel.

Så jeg spurte etterhvert om jeg kunne få låne doen av de her eldre folka da.

Og det fikk jeg lov til da.

Og da sa hu luremusa/høna, fra Hønefoss da, at jeg var ‘sleip’ da, eller noe.

(Av en eller annen grunn).

Selv om jeg syntes at det var hu som var sleip, siden hu hadde dratt meg ned, til lugaren sin, på den måten.

Sånn at jeg trodde at jeg skulle få meg litt sex da.

Også hadde hu så bare begynt å kødde liksom.

Så jeg ble jo drit kåt da, av å tenke på, at nå skule jeg ha sex, med hu luremusa da, for hu var jo ei skikkelig deilig og smekker dame også, må jeg vel si, at jeg syntes.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Seinere, så chatta jeg også med ei av de andre Hønefoss-jentene der.

(Muligens ei brunette vel).

Hu forklarte det, at ei kone, på Hønefoss, hu hadde en slags fritidsklubb da, (eller pleide ihvertfall å holde åpent hus), for ungdommene der da.

Jeg syntes at dette med at ei kone hadde ‘alle’ ungdommene, i Hønefoss, hjemme hos seg, kanskje hørtes litt rart ut.

(Faren min hadde jo prata om det en gang, den første tida, som jeg bodde i Leirfaret.

Da jeg fortsatt hadde det første rommet mitt der.

Om Haldis og faren min og hele gjengen da.

Skulle flytte til Hønefoss.

Men det hadde ikke jeg lyst til da).

Noe lignende av dette, (med sånt åpent hus), det hadde jeg jo ikke sett på Bergeråsen.

Men jeg hadde jo sett noe lignende, på Abildsø, (må jeg innrømme), men hu Anne Lise, (som hadde et slags åpent hus der), hu var jo bare 15 år, og ikke 50 år, (som hu Hønefoss-dama), liksom.

Så jeg syntes nok at dette her virka litt rart da, selv om hu andre Hønefoss-jenta, sa det da, at hu ‘åpent hus-kona’, var skikkelig grei da.

Hu andre Hønefoss-dama, (som jeg prata mest med), hu forklarte for meg, i en av danserestaurantene der, på Stena Saga, hvem hu åpent hus-dama var da.

Og da la jeg merke til det, at hu åpent hus-dama, hu hadde noe ørepynt, i ørene, med jødestjerner på da.

Og da syntes jeg at det her var enda litt rarere da, og sa vel det til hu andre Hønefoss-dama da, at hu åpen hus-dama, (som også dro dem med på dansketur da), var jøde da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og de Hønefoss-damene, (var det vel), de fortalte meg også det da, at dem hadde visst stengt av en foss der da, (eller noe), i Hønefoss.

For at det skulle bli noe kraftverk der, eller noe, kanskje.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De Gjerde-damene, (Hege Lund og dem vel).

De spurte meg om hva en sang var.

Som ble spilt i danserestauranten der da.

Og det var New Order med ‘Blue Monday 88’, klarte jeg å svare dem da.

(Siden både søstera mi og tremenningen min, Øystein Andersen, likte New Order da.

Så hadde jeg også fått litt sansen for dem da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg dansa også med ei pen brunette, fra Gjerde, i danserestauranten der, på Stena Saga, husker jeg.

Og på hjemturen, så sa vel Hege Lund, at hu brunetta, så så ‘naturlig ut’, da.

Da måtte jeg skryte litt, syntes jeg.

Og sa det, at ‘hu dansa jeg med igår’.

(Eller noe).

Enda jeg vel da hørtes litt døll ut kanskje.

Det er mulig.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg fikk jo et nytt problem, på båten også da.

(Og måtte vise mine skuespiller-talenter, (som før dette hadde vært ganske ukjente vel), igjen da).

Jeg gikk i resepsjonen der, og lata som at jeg var veldig dum da.

Og sa at jeg var med Gjerdes Videregående, på dansketur, og hadde mista billetten min.

Og lurte på hvordan jeg skulle komme meg iland, i Fredrikshavn, da.

(Så jeg lata som at jeg var skikkelig dum da.

For det jeg bekymra meg for, det var jo om jeg ville komme meg ombord på båten igjen, etter å ha gått iland da.

Siden jeg ikke hadde billett da).

Og da fikk jeg en erstatningsbillett da, eller ‘boarding-card’, (eller hva man skal kalle det), av ei dame, i 40-50 åra der vel.

(Som jeg prata til omtrent midt på natta vel.

Eller noe).

Sånn at jeg kunne gå iland, i Fredrikshavn da.

Og fremdeles bli med danskebåten, tilbake igjen til Norge da.

(Det var vel kanskje noen som hadde gitt meg råd da, om at man burde gå i resepsjonen der da, om man hadde mista billetten sin da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den natta, så fikk jeg sove på gulvet, i lugaren, til de Drammens-jentene, som hadde hytte, på Krok.

(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.

Det var disse, litt ‘dundre-jentene’, som jeg hadde møtt, ved hyttene på Krok der, (ved nåværende Jensen Møbler), da alle bilene, til hyttegjestene der, hadde fått knust alle lyktene og vinduene, av noen jeg ikke veit hvem var da.

Og det var vel også de, som hadde ropt etter meg, en fredag, når jeg i 12-13-14 års alderen vel.

Mens jeg gikk fra bestemor Ågot, og bort til Leirfaret 4B, en fredagskveld.

(Etter å ha vært på bingo, på Snippen kanskje).

At ‘fitta mi klør etter deg’.

Så de var skikkelig kåte de her hyttejentene da.

Men bestemor Ågot stod i døra, når de ropte det her etter meg da, mener jeg.

Så hu ble sinna på meg, mener jeg å huske, etter det her.

Selv om jeg ikke gjorde noe galt, jeg gikk jo bare langs veien der, på vei hjem da.

Så forstå det den som kan).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Disse hyttejentene, fra Drammen og Krok, de gikk også på Gjerde da.

Og de var fire venninner, som delte lugar da.

Og jeg bare sov på gulvet, på teppet der da, med jakka mi under hodet da.

For det var ganske varmt der vel.

Så jeg sov ikke så utrolig godt da.

Men jeg fikk meg litt søvn, ihvertfall.

Sånn at jeg kunne fungere sånn passe, dagen etter.

Selv om jeg kanskje ble litt ‘døv’ da, av å ikke sove i min kjære vannseng, som jeg var ganske vant med, etter å ha hatt vannseng, i mange år da, i Leirfaret 4B og på Abildsø.

Det var også ei Gjerde-jente, som sa det, at jeg kunne få sove på hennes lugar.

Ei ung ei, som jeg ikke kjente fra før vel.

Men hu Hege Lund, hu stod i nærheten da.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Så da ble det litt rart liksom, siden hu var venninna til Christell da.

Men det var ikke sånn at jeg var utakknemlig, for det tilbudet liksom.

Men hu Hege, hu var nesten i slekta mi da.

Så jeg måtte liksom oppføre meg litt da, tenkte jeg kanskje.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo hengt mye med søstera mi og Cecilie Hyde.

Og Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.

Og alle de jentene der.

Samt vært sammen med ei Oslo-dame, ved navn Laila Johansen, i noen uker, et par måneder før det her vel.

(Noe som jeg skal skrive mer om, i et seinere kapittel).

Så da hu Hege Lund sa at hu skulle ned i lugaren, for å hente noe.

Så skulle jo jeg være sosial da, (sånn som søstera mi, Pia, sa at man burde være og sånn da).

Så da ble jeg med henne ned på lugaren da.

Mens hu skulle hente et eller annet da.

Men da sa hu ikke noe, husker jeg.

Og det skjedde ikke noe seksuelt, eller noe, da.

Men jeg husker det, at på hjemturen.

Så lå jeg og halvsov, ved der landgangen var, inne på Stena Saga der da.

Sammen med en gjeng med ungdommer, fra Drammen og Hønefoss, og sånn da.

Inkludert også hu Hege Lund da.

Og da hu gikk og la seg.

Så fulgte jeg litt med på henne.

(Antagelig fordi jeg ikke hadde noen lugar, og var litt på vakt, ovenfor folk jeg kanskje kunne få sove på lugaren til da.

Noe sånt).

Og da hørte jeg det, at hu sa til en kar, (sikkert en fra Gjerdes Videregående da).

At hvis jeg fulgte etter henne, (til lugaren hennes), så skulle han karen banke meg opp da.

Og det sa han karen at var greit da.

(Noe sånt).

Så etter dette så følte jeg meg ikke så veldig hjemme da, på danskebåten der da.

Jeg skulle jo bare være sosial liksom.

Jeg var jo vant til å ligge i den samme vannsenga som søstera mi og Cecilie Hyde liksom.

Og hu Lise fra Sande da, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så det var ikke sånn at jeg liksom hadde tenkt å voldta å henne, (eller noe), fordi jeg ble med henne ned på lugaren liksom.

Det var bare for å være kul og sosial liksom.

Det var ikke noe mer enn det.

Men hu Hege Lund, hu misforstod kanskje mine hensikter litt da.

Det er mulig.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I Fredrikshavn, så hang jeg hele tida, sammen med Eva Olsen og typen hennes da.

Eva Olsen hadde mista lommeboka si, sa hu.

Så jeg måtte nesten hjelpe henne, tenkte jeg.

Siden jeg fortsatt hadde en del penger, igjen av studielånet mitt, på kontoen min da.

Jeg visste at det gikk an å overføre penger, fra en bank, til en annen, i Norge.

Så jeg tenkte at noe lignende sikkert gikk an, i Danmark og da.

Så jeg overførte penger da, fra min konto, i Fokus Bank.

Og til en filial, av den Danske Bank, (var det vel kanskje), i hovedgata, i Fredrikshavn da.

Så lånte jeg hu Eva Olsen fire-fem hundre kroner da.

Pluss at det kanskje var hundre eller to hundre kroner, i gebyr da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eva Olsen og typen, de dro meg med til en litt røff pub, i Fredrikshavn.

Den lå liksom den motsatte veien, av der den banken vi var i lå da, når man kom inn i hovedgata, fra ferjeleiet og Damsgaard-supermarkedet der liksom.

Hvis man da gikk til høyre, i hovedgata, så kom man til den banken og de fleste av butikkene da.

Men hvis man gikk til venstre, så kom man til den litt rimelig brune og røffe pub-en da.

Der kosta en halvliter bare 10-15 kroner, eller noe, vel.

Og når jeg skulle på do, så pekte noen dansker på dame-doen.

Og jeg bare rista på huet, eller noe da, og gikk inn på herredoen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Seinere så dro vi på en bar, som lå nærmere ferjeleiet der igjen.

Eva Olsen og typen, de forklarte det, at de hadde en bar, i huset/leiligheten sin.

Så de dreiv og rappa, masse forskjellig, av ‘bar-ting’ da.

De forklarte det, at utestedene i Danmark, de fikk sånne bar-ting gratis da.

(Fra leverandørene sine da).

Så utestedene i Danmark, de syntes ikke at det gjorde noe, hvis gjestene dere rappa litt av sånne ting da, (sa dem).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så dette syntes jeg at hørtes litt artig ut da.

Så jeg rappa blant annet et stort, firkantet Jägermaister-askebeger, på den baren, som vi drakk på, (etter at vi hadde vært på den shabby pub-en da).

Og på den bar-en så drakk vi masse drinker vel.

Som Irish Coffee og en drink som ble kalt både Tequila Bang Bang, eller Slammer vel.

Uten at jeg husker hva Eva Olsen og typen kalte den drinken.

Det var muligens søstera mi Pia, som kalte den drinken for Tequila Bang Bang, og sa at hu og Cecilie Hyde, hadde drukket den mye, på ferien sin, i Spania, sommeren før det her da.

Da Hyde forresten klagde fælt, (da de kom hjem fra den her Spania-ferien da), på at det hadde vært så mange fæle villhunder der, nede i Spania, husker jeg, som Hyde hadde blitt så redd for da, sa hu.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Tequila Bang Bang/Slammer, det var en drink hvor man blandet tequila og sitronbrus vel.

Også fikk man utlevert en klut vel, sammen med den drinken, (mener jeg at søstera mi sa vel).

Også skulle man dunke den drinken, i bordet liksom da.

Og da så begynte den drinken å bruse over da.

Også måtte man drikke den fort da.

Vi drakk vel noen Jägermaistere der muligens og vel.

En snaps som jeg jo hadde hørt om, siden min kamerat, fra Larvik, Frode Kølner, hadde hatt den med, på 18-års dagen min. Men som han tok med tilbake igjen, uåpnet, til Larvik da, (sammen med kameraten sin), før festen min begynte da.

Vi drakk vel også noen øl da, og satt der, ganske aleine, i den baren, i Fredrikshavn da.

Og chatta om alt mulig vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg gadd ikke å gi Eva Olsen og typen det Jägermaister-askebegeret, som jeg hadde rappa i Fredrikshavn, til dem.

Når vi kom tilbake på båten.

(Jeg gikk med det under jakka da, tror jeg, ombord på Stena Saga der da.

På tilbaketuren da).

For jeg syntes vel kanskje det, at det var litt rart, at det var jeg som måtte låne Eva Olsen penger.

Når hu mista pengene sine.

På danskebåten.

Typen hennes jobba jo i Se og Hør, så han kunne vel ha lånt henne penger.

(Tenkte vel kanskje jeg da).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så derfor gadd jeg ikke å gi det Jägermaister-askebegeret, til Eva Olsen da, (som ble kalt for Svelvik Open, av Snorre Skaug og dem vel, i Svelvik da, og hadde dårlig rykte, og som også hadde knulla med en kar, i dusjen til Haldis der, sa søstera mi Pia, en gang også).

Men jeg beholdt det askebegeret selv da.

For jeg ville liksom ikke være slaven til Eva Olsen og typen hennes heller liksom.

Selv om jeg hang meg dem på en dansketur, liksom.

(Ved å snike meg på danskebåten da).

Og selv om de hadde en bar hjemme, (som de prata om).

Så ble jeg ikke med på alt de sa heller, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Denne Danmarksturen var ganske lang.

Så det var ikke akkurat noen dagstur, som den Magne Winnem, fra Gjerdes Videregående, dro meg med på, med Petter Wessel, fra Larvik, skoleåret før.

Så etterhvert så ble det ganske kjent, dette men at jeg hadde sniki meg med, på Stena Saga da.

‘Åja, han sniken’, mener jeg å huske, at jeg overhørte, at noen sa om meg der da.

Men jeg hadde jo vært russ, året før.

Og jeg var jo fortsatt tenåring.

Og jeg hadde jo et morsomt studieår, i Oslo da, (siden jeg jo hadde gått på datalinja, året før, så kunne jeg mye av pensumet, det første året, på NHI, fra før da, så studiene gikk ganske greit liksom, uten at jeg behøvde å yte så utrolig mye innsats).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg tok ikke det så nøye da, om jeg tulla litt, med danskebåten, som ung student da.

Jeg hadde jo vært på 10-15 Danmarksturer vel, før det her da, med enten faren min, mora mi, Arne Thomassen, eller sammen med kamerater som Kjetil Holshagen eller Magne Winnem da.

Og jeg hadde jo også vært med faren min og onkel Runar, på Kiel-ferja, en gang.

Og jeg hadde jo også vært med Braemar, et par ganger, til England da.

Så ‘who cares’ liksom, om jeg tulla litt med vaktene osv., på Stena Line.

Dette var bare noen nokså uskyldige tenårings-skøyerstreker, mente jeg da.

Og jeg syntes jo at det var kult, å møte noen, fra Drammen/Svelvik igjen da.

Etter å ha vært en god del alene da, (på ukedagene ihvertfall), inne i Oslo da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg kom iland, så gikk jeg vel for å kjøpe meg en burger, eller noe, i Karl Johan vel.

Jeg fant ikke handleposen min, fra to dager før, forresten.

Med Pepsi-flaska, osv.

Så det var jo litt døvt, husker jeg, at jeg syntes.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men jeg gikk ihvertfall litt i Karl Johan da, husker jeg.

Tidlige en søndags morgen vel.

For bussene til Abildsø, de gikk vel kanskje ikke så ofte, så tidlig om morgenen.

Det er mulig.

Og det var litt kjedelig kanskje, å dra rett hjem, til den litt kjedelige hybelen min, hvor jeg vel ikke hadde så mye mat kanskje.

Og da møtte jeg noen damer da, fra danskebåten, husker jeg.

I Karl Johan der da.

(Som jeg bare hadde sett ombord på båten da, og ikke prata med vel).

‘Lite han der var med på danskebåten da’, skrålte hu ene dama da.

Så hu var jo skikkelig harry da, må man vel si.

Hu var vel kanskje fra uti Romerike der, eller noe, (hvis jeg skulle tippe).

Hvem vet.

Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

Og svarte vel ikke noe da.

(Men jeg smilte vel kanskje litt da.

Noe sånt).

For jeg hadde jo sniki meg med den båten.

Så jeg var kanskje litt flau for det da.

Ellers så hadde jeg kanskje spurt dem om dem ville bli med å kjøpe noe å drikke, eller spise, eller noe.

Men jeg var kanskje litt bekymra da, over saldoen, på bankkontoen min.

Som nok hadde fått seg en litt uventet trøkk, denne helgen da.

Så jeg begynte jo å skjønne det, at det studielånet mitt, umulig kunne vare, helt fram til sommerferien.

Så jeg begynte etterhvert å gå innom en del butikker da, (som Spaceworld, osv), i Oslo Sentrum da.

(Rund på den her tida da).

Og spurte om de hadde noen ledige ekstrajobber, osv.

Men ingen av dem hadde noen ledige jobber da.

Så jeg måtte gå på sosialen, på Ryen sosialkontor, de 2-3 siste månedene, av det her studieåret, husker jeg.

(Noe som jeg skal skrive mer om i et seinere kapittel).

Og noen måneder etter denne dansketuren.

Da jeg var på et helgebesøk, hos bestemor Ågot, på Sand da.

Og Pia og Cecilie Hyde, hadde dratt meg med inn, til Kafeterian, (i samme bygget som hotellet der), i Svelvik.

Så satt Eva Olsen og typen der da.

Og jeg hadde vel forklart til søstera mi og Cecilie Hyde, at Eva Olsen skyldte meg penger da.

Og da jeg satt ved bordet der.

Sammen med hu Eva Olsen, typen, Cecilie Hyde og Pia da.

Så dristet jeg meg, (for det var litt flaut da), til å spørre hu Eva Olsen da.

(Mens typen hennes også satt der da).

Om hvor det ble av de pengene, som hu hadde lånt av meg, på den dansketuren da.

Men da bare tok hu Eva Olsen, og strøk meg med noen fingre, oppå hånda mi da.

(For å roe meg ned sikkert).

Og situasjonen var jo rimelig flau nok, fra før, mente jeg.

Så jeg sa ikke noe mer da.

(Jeg gadd ikke å gjøre så mye av det her liksom.

Selv om Eva Olsen hadde dårlig rykte, så var hu også ei veldig pen dame, må man vel si.

Så det var lett for en ung mann, som meg, å bli litt satt ut av henne og da.

Og typen hennes, (han fra Se & Hør), han satt jo der og, så det her må vel ha vært rimelig flaut, for han og, hvis jeg skulle tippe vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Typen til Eva Olsen.

(Han fra Se & Hør da).

Han hadde forresten sagt, på danskebåten der da, at en gang, så hadde han vært på den her samme Kafeteriaen, (også kalt Terian), i Svelvik da.

Og da han hadde gått inn døra.

Så hadde en lokal gubbe som satt der, spurt han, (når han gikk inn da), om ‘skal vi dra krok?’.

Så den episoden må jo ha vært rimelig flau.

For hu Eva Olsen.

Hvis jeg skulle tippe.

Siden hu var fra Svelvik da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Forresten, så har nok mange, som har vært på fest hos meg, da jeg bodde i en Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, (fra 1996 til 2004 vel).

(Selv om det ikke er _så_ mange folk da, som har vært på fest der vel).

Så har nok noen av disse folka, kanskje sett det store, firkanta Jägermaister-askebegeret, som jeg rappa, i Fredrikshavn, på den her dansketuren da.

Axel spurte meg en gang, (‘utenom sammenhengen’, må man vel si).

Om ‘kan ikke jeg få det askebegeret da?’.

‘Nei’, sa vel jeg da., (før Axel vel kanskje sa noe sånt som ‘joo’, (på en tiggende/barnslig måte da)).

(For jeg syntes ikke det var så kult, å gi bort ting.

Når det var initisiert på den måten der.

(På en slags tigge-måte, liksom).

Hvis jeg skulle gi en gave, så skulle det være fordi at jeg ønsket å gi den bort, og ikke fordi at noen begynte å tigge, mente jeg).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg lot ikke Axel få det askebegeret da.

Og nå ligger det Jägermaister-askebegeret, sammen med mange av de andre tingene mine, (HV-ting og sånn, og antikviteter, som jeg har fått, av bestemor Ingeborg, osv), på City Self-Storage, i Oslo da.

Axel spurte også andre ganger, (sånn utenom sammenhengen da).

Om han kunne få ting av meg.

En gang så var det et tinn-pengeskrin, fylt med gamle mynter, da vi var på ferie hos Ågot, sommeren 1991, (var det vel. Mens Axel bare var 12 år vel).

Og seinere så var det en blå t-skjorte, som jeg hadde.

Og det askebegeret da.

En litt kul svart t-skjorte, (en med glidlås i halsen, fra Jack & Jones vel), som jeg pleide å bruke på byen.

Den tok Axel, (som hadde drevet mye med vekttrening og karate og kung fu).

Den tok Axel plutselig bare på seg en gang, rundt år 2000 eller 2001 vel.

Sånn at den ble ødelagt da, må man vel si.

Siden Axel hadde såpass ‘opp-pumpede’, (må man vel nesten si), muskler.

Så formen på den favoritt-skjorta mi, den ble ødelagt da.

Sånn at jeg ikke kunne gå med den igjen.

(Fordi at skjorta ble seende rar ut da).

Så hva det var for noe rart, som Axel dreiv med.

Det veit jeg ikke.

Men noe rart var det nok, med den her tigginga og ødelegginga hans da.

Hvis jeg skulle gjette.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, det her studieåret, da jeg bodde på Abildsø.

Det har jeg tenkte å skrive mer om, en av de neste dagene.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Når jeg var inne på lugaren der, med de her hyttejentene, fra Drammen og Krok da.

Så dreiv de, (litt sånn rølpete Drammens-jentene vel), å speilte seg da, inne på badet, på lugaren der da.

Også sa hu ene, at det var et sånt ‘selvmords-speil’, eller noe.

Men hu sa vel også det, at jeg så fin ut i det speilet da.

Siden jeg kanskje så så ung og pen/kjekk ut liksom.

(Eller hva man skal si).

For jeg pleide å ta soltimer, på den her tiden, og var også nøye, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), med å holde frisyren min veltrimmet, dette første året, som student, i Oslo da.

Antagelig fordi at jeg merka det, at det var mer trakassering, mot folk, på gata, (fra narkomane, fylliker, tiggere og innvandrergjenger og sånn), i Oslo, enn for eksempel i Drammen.

Og i Oslo så var det også fler kule og hippe folk da.

Så jeg var mye aleine, etter at jeg flytta til Oslo.

Siden jeg ikke jobba, og ikke hadde søstera mi boende hos meg da.

(Sånn som jeg hadde hatt i Leirfaret).

Så jeg tok nok utseendet mitt, en del mer høytidelig, etter at jeg hadde flytta til Oslo da.

(Enn da jeg bodde på Bergeråsen.

Selv om jeg også kunne være rimelig forfengelig, da jeg bodde der.

Noe jeg vel pleide å få mer eller mindre subtile meldinger om, fra min tremenning, Øystein Andersen vel.

Som begynte å prate om en sang, som het ‘You’re so vain’, osv).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

På den andre overnattingen, på den Danmarksturen.

Så hang jeg bare ved landgangen der, ombord på ferja da.

En god del andre ungdommer, hang også der.

Blant annet ei som var dattera, til en som eide et buss-selskap, som het Valdresekspressen, (eller noe), var det noen ungdommer, på båten, som tilfeldigvis fortalte meg, vel, (mens hu lå og sov der da).

Og hu jenta, (som var i 17-18 års alderen kanskje), hu hadde på seg et skjørt, og et par hvite strømper da.

Og da skjedde det.

At noen tøffe karer.

(Ungdommer da).

Fra Gjerde eller Oslo, eller noe, vel.

De begynte, midt på natta, å skrive, (og også tegne litt kanskje), på strømpene, til hu Valdresekspressen-dama da.

Med kulepenn da.

Mens hu lå og sov der da.

(I området ved landgangen der da).

Så når det ble morgen.

Så våkna jo noen av de mer ‘streite’ passasjerene opp.

Noen litt oppi åra og sånn da.

Og de huffa seg jo fælt da.

Når de stod der, like ved der hu jenta lå da.

Med koffertene sine og sånn da.

Mens båten kjørte inn gjennom Oslofjorden sikkert da.

Men jeg syntes ikke at det var så ille da.

(Eller, det kunne ha vært verre da, mener jeg).

For dem hadde jo ikke voldtatt henne, eller gjort noe annet seksuelt, mot hu jenta da.

(Som jeg kunne se, ihvertfall).

De hadde bare tulla, og tegna på strømpene hennes da.

Men de hadde ikke for eksempel tatt av henne strømpene, eller noe.

(Så vidt jeg fikk det med meg, ihvertfall).

Så det var ikke så utrolig dramatisk dette da, syntes jeg.

Så jeg ble litt overrasket, over de litt eldre passasjerene, som liksom huffa seg så fælt da, over at hu jenta med den hvite strømpebuksa, lå der da.

Men hu hadde vel truse på seg, tror jeg.

Til forskjell fra for eksempel hu Laila Johansen, (fra Skøyen), som jeg hadde vært sammen med, noen måneder før det her.

Hu husker jeg, at satt i spaggaten, hjemme i stua, i leiligheten til mora hennes, på Skøyen der.

Mens hu bare hadde på seg en gjennomsiktig strømpebukse vel.

For å tøye ut strømpebuksa si, eller noe vel, (av en eller annen grunn, kanskje fordi det ikke skulle gå så lett hull i den, eller noe sånt, mener jeg å huske, litt vagt, at hu vel sa, muligens), mener jeg at det var.

Eller, hu hadde vel på seg en sånn kort, svart kjole også.

Men den hadde hu liksom rulla opp rundt livet da.

Så hu kunne jo nesten like gjerne ha sitti der naken, i spaggaten da.

(Kan man vel nesten si).

Siden strømpebuksa hennes var gjennomsiktig da.

Og siden hu ikke hadde truse på seg, (såvidt jeg kunne se), ihvertfall.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

PS 3.

Og på den danskebåten.

Så var det også ei dame, som spurte hvor Gjerde var fra, tror jeg.

(Noe sånt).

Også sa jeg vel Drammen da sikkert.

Også sa hu, er det ikke der hu Therese, (hu jenta som ble kidnappa fra Fjell), er fra?

(Noe sånt).

Jo, svarte jeg.

Også skulle jeg akkurat til å forklare om at jeg kjente ei dame, som het Cecilie Hyde, som alltid prata om at hu ‘kjente Therese’ da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Også begynte hu her Oslo eller Hønefoss-dama da, (eller hva hu var).

Å si, ‘det var du som drepte a’, osv.

Hu skulle ha det til at det var jeg som hadde drept Therese da.

Så hu var jo helt sinnsyk.

Fordi jeg kjente Cecilie Hyde, som kjente Therese, så betydde ikke det, at jeg hadde drept Therese liksom.

Jeg hadde aldri engang vært på Fjell da, (som jeg kan huske ihvertfall).

Og langt mindre drept ei lita jente.

Så det skjedde veldig mye spesielt, på den båten, det er helt sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Jeg husker forresten det, fra skoleåret før, da jeg gikk på skole, i Drammen.

At en dag, som jeg hang sammen med søstera mi, (var det vel), i Drammen Sentrum der.

Så prata søstera mi med Hege Lund, husker jeg.

Og det var angående en fest, (eller noe), med mannlige strippere, (mener jeg at det var), som Hege Lund hadde vært med på å arrangert vel.

(Noe sånt).

Og som Drammens Tidende hadde skrevet om da.

Og da fortalte Hege Lund det.

At ei venninne av henne, fra Drammen vel, hadde tatt av helt da, og vel dansa og sånn, (og kanskje også strippa), sammen med de her vel utenlandske, mannlige stripperne da.

Og da hadde Hege Lund og dem jugi, for Drammens Tidende, fortalte Hege Lund til søstera mi da.

(Mens jeg også gikk sammen med dem da).

For da hadde dem sagt det, til Drammens Tidende da.

At dette her ikke var ei lokal dame, (som hadde driti seg ut da).

Men at dette var Olga fra Øst-Tyskland da.

(Eller noe sånt).

Så hu Hege Lund, hu har visst evnen til å tenke raskt og finne på en bortforklaring, nå og da, kan det vel kanskje virke som.

Etter at jeg har tenkt mer, på hva som skjedde, rundt den tiden, da jeg gikk på skole, i Drammen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

4. januar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 6: Enda mer fra Abildsø, (del 2)

På NHI, så ble jeg kjent med noen fler folk, enn han fra Hurum, og hu Kari, (med piggsveisen), fra Trøndelag vel.

Men jeg syntes at jeg kjente en del folk, fra før og.

Det var kanskje Magne Winnem sitt helgebesøk, hos meg, i Uelands gate, mens jeg også hadde Cecilie Hyde på besøk der, en helg, som gjorde det, at jeg kanskje ikke ønsket det, å få så mange nye kamerater, dette skoleåret.

Hvem vet.

Jeg husker ihvertfall det, at jeg sa til en kar, fra Nesodden, som satt ganske langt bak, (som jeg også pleide å gjøre), i hovedauditoriet der, på NHI, at jeg ikke hadde lyst til å bli kjent med så mange folk, på NHI der.

Men jeg ble litt kjent med de her gutta da.

Og jeg lurer på om jeg samarbeida med de, på noen innleveringsoppgaver.

Jeg husker ihvertfall at jeg gjorde en obligatorisk oppgave, i Pascal, (som het gjett hvilket dyr, eller noe), helt aleine.

Også skreiv jeg også navna, til de her Nesodden-folka da, på den oppgaven min da.

Også skreiv de opp navnet mitt, på en annen oppgave, som de gjorde da, i et annet fag da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ble også kjent med noen fra Romsdal eller Nord-Møre vel.

Og de sa det, (husker jeg), at sunnmøringer, de var ikke noe bra/fine da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Han ene i gjengen deres, han hadde hockey-sveis, husker jeg.

Men jeg var innom NHI, på Frysja, en gang, året etter.

(Mens jeg egentlig hadde et friår).

Og da hadde han med hockeysveisen klipt seg, og fått seg en lignende piggsveis, av det jeg selv hadde, på den her tida, husker jeg.

Så jeg var nesten NHI sin trendsetter, kan man kanskje si, på den her tida da.

Våren 1990, så husker jeg at en annen elev, med mørkt hår der, (som pleide å gå med stresskoffert).

Han gjorde et poeng av det, at vi hadde nesten like Levis t-skjorter da.

(Jeg gikk nemlig med den Levis t-skjorta, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også ei dame, med mørkt hår, husker jeg, (som var litt oppi 20-åra vel), som jeg pleide å chatte litt med, i ‘røyke-gangen’ der, i noen av friminuttene da.

Og også en veldig kul kar, pleide å sitte der.

Og han sang på den ‘they’re coming to take me away, ha-ha’.

Og da visste jeg hvem som hadde den sangen.

Nemlig Napoleon XIV, eller noe.

For Siri Rognli Olsen, (som jeg møtte på Braemar, sommeren før), hu hadde nemlig sendt meg en ganske bra opptakskassett, (eller to kassetter, var det vel kanskje), med blant annet denne sangen på da.

(Det var ganske vanlig, på 80-tallet, å lage sånne opptakskassetter.

Ihvertfall blant dem som var litt interesserte i musikk da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var faktisk to finner, som gikk på NHI, dette skoleåret, (og som jeg chatta litt med noen ganger der da), husker jeg.

Begge to var ganske tøffe vel.

Han ene med mørkt hår, nevnte jeg vel, i et tidligere kapittel.

Men det var også en annen finne der, med bart vel, og som var i 20-30-åra vel.

Jeg fortalte dem det, at jeg hadde truffet ei finsk dame, (Sari Arokivi), i Brighton, sommeren før da.

Og hu fikk jeg også et postkort fra, en gang, mens jeg bodde på Abildsø.

Som hu hadde sendt, en gang, som hu var med klassen sin, til Stockholm vel.

Så hu hadde kanskje type i Finland da.

Hva vet jeg.

Siden hu sendte postkort til meg, når hu var på ferie, og ikke ellers, mener jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en god del flyktninger, (tror jeg de var), som fikk gå på NHI, gjennom noe program, for flyktninger da, (eller noe).

Men de fleste av dem falt av lasset, tror jeg.

Det var høyt frafall av studenter, på NHI, for data kan være et ganske vanskelig felt da, sånn at et studie innen data nok krever mye innsats da, når det gjelder tid, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en høy frik, som jeg ble såvidt kjent med, på NHI der.

Han traff jeg også på byen, noen ganger.

Han var sammen med ei veldig flott blondinne, husker jeg.

Og Pia og Cecilie Hyde, de hadde jo ‘hypet’ Sugarcubes, året før det her, mens jeg bodde på Bergeråsen og gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.

Så da Sugarcubes kom til Oslo, for å ha konsert på Rockefeller.

I desember 1989, (var det vel).

Så dro jeg på den konserten da.

Og der var han høye friken og hu blondinne-dama hans og da.

Og så lata Sugercubes som at de var fulle da.

Og så spurte hu blondinne-dama meg hva jeg syntes.

Jeg syntes ikke at det var så bra, akkurat.

‘Det var jo bare for-showet da’, svarte hu blondinne-dama da.

Og en gang, et år eller to etter det her, så møtte jeg han friken, på Last Train, i Oslo.

En gang jeg var ute på byen sammen med min søster Pia og hennes venninne Siri eller Cathrine vel.

Da Siri satt og beinflørta med meg, inne på Last Train der, husker jeg.

(Etter at Pia også flytta inn til Oslo, høsten 1991 da).

Men jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

Så jeg forlot Siri og Pia og han høye friken da.

For å ta det siste toget, til Haugenstua da.

For jeg hadde ikke råd til å ta taxi, tror jeg.

Også gikk jeg fra Haugenstua og opp til Ellingsrudåsen vel.

For så å ta bussen på jobben, dagen etter da.

(Og da klagde klagde han høye friken husker jeg.

Siden jeg stakk så tidlig.

Men om de tre som var igjen fortsatte å drikke, eller hva de gjorde, det veit jeg ikke.

Det her var jo på en vanlig ukedag.

En torsdag, eller noe.

Så jeg måtte jo jobbe dagen etter da.

Men jeg har ikke fått spurt noen av disse tre, om hva som skjedde, etter at jeg tog toget hjem.

Fra Last Train.

Jeg har vel ikke pratet noe med han høye friken, etter det her.

Og jeg har vel ikke prata noe mer, med hu som beinflørta heller.

Søstera mi har jeg vel prata med, etter det her.

Men hu er det ofte vanskelig å kommunisere med, (syntes jeg).

Hu er kanskje litt aggressiv og samtidig litt lukket, og det blir kanskje mye enveiskommunikasjon, fra henne da.

Så jeg har ikke fått spurt søstera mi heller, om hva som skjedde videre, med de tre, som var igjen, etter at jeg dro, på Last Train.

Kanskje de dro hjem til en av dem, og tok seg en trekant, som er så populært vel, i våre dager.

Hvem vet).

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, de leide også ut, et lite hus, (var det vel), som stod i hagen deres også, husker jeg.

Der bodde det en ung bussjåfør, som noen ganger tuta på meg, hvis jeg gikk forbi bussen hans, nede i Sentrum da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han ene finnen, på NHI, som var så smart, og forklarte om hvordan man kunne scrolle raskere, med cursoren, på skjermen.

Han pleide noen ganger å dra meg med, til kantina, på NHI der, for å spise noe lunsj eller middag da.

Men jeg var vel ikke så imponert, over maten der.

Selv om den vel gikk greit ned.

Men jeg var likevel mer glad i burgere, på for eksempel Burger King da.

Enn for eksempel spagetti, eller lignende, i kantina på NHI da.

(Selv om jeg kanskje heller kjøpte baguetter og sånn der.

Det er mulig.

Det husker jeg ikke helt).

Det andre året, som jeg gikk på NHI, (var det vel).

Så hadde jeg blitt opplyst om feil eksamensdato.

Og jeg troppet opp, på Folkets Hus, (eller hva det heter igjen), på Youngstorget.

(Eller om dette kanskje var i LO sine lokaler.

Noe sånt).

Og så skulle jeg liksom ha eksamen da.

Men så var det ikke eksamen den dagen, likevel.

(Som jeg trodde at jeg hadde fått opplyst, av kontordama, på NHI.

Noe sånt).

Så han finnen da, som noen ganger hadde pleid å dra meg med, til kantina, på NHI der.

Han så stygt på meg der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og spurte om jeg var narkoman, (mener jeg at det var).

Noe sånt.

Jeg svarte vel ingenting.

Dette var etter at NHI hadde flytta til Helsfyr.

Og jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

Og jeg hadde blitt uvenn med bestemor Ingeborg, og min tremenning Øystein Andersen, og hans kamerat Glenn Hesler.

(Etter at jeg jo også hadde kutta ut faren min, i årene før det her).

Så jeg ble litt deppa, og jeg syntes vel at studiene var kjedelige.

Og jeg fikk en veldig dårlig døgnrytme, husker jeg.

Og jeg var nok veldig trøtt da, da jeg liksom skulle på den her eksamenen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette første året, på NHI, så hadde jeg også klagd, husker jeg.

Til en elev, som gikk i klassen over meg, eller noe, tror jeg.

Etter at jeg hadde blitt irritert over noe, på NHI.

I en datasal der.

Så forklarte jeg det, at jeg var rimelig lei av studier, osv.

‘Ta et friår da’, sa han NHI-eleven da.

Og det gjorde jeg da.

Skoleåret etter da.

Som jeg skal komme mer tilbake til.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg gikk på Gjerdes Videregående.

Så sa klasseforstander Karlsen det en gang.

At på sånne søknader, på studielån, osv.

Så burde man bare skrive ‘maks’, og ikke det nøyaktige beløpet, hvis man for eksempel ville låne så mye som mulig da.

Så jeg hadde jo bare skrevet maks da, når jeg søkte på studielån, for dette året, på NHI da.

Men så hadde jeg _ikke_ fått maks studielån, likevel.

For NHI-studenter, de måtte jo betale skolepenger, på drøye 18.000 i halvåret vel.

Så NHI-studenter, de hadde krav på cirka 15.000 mer i studielån, for hele skoleåret da.

Noe sånt.

Og det ekstra studielånet, (for NHI-studenter), det hadde ikke jeg fått da.

Så jeg måtte jo ringe til Lånekassa, for å få hele studielånet da.

Men da fikk jeg et surt svar derfra, husker jeg.

(Når jeg ringte dem, fra telefonkiosken, på NHI der).

At ‘nå får du ikke mer altså’, av en godt voksen kar, hos Lånekassa der da.

(Så det var kanskje mulig å få enda mer.

Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle tolke det her).

Så det var visst ikke alle som var enige med det, som Karlsen hadde sagt, skoleåret før.

At man bare burde skrive ‘maks’, osv.

På sånne søknader.

For da ble jeg tulla med, med en gang, (må jeg nok si), hos Lånekassa, merka jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde syntes at det var rimelig kjedelig, husker jeg, at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.

Akkurat det året, som jeg selv, hadde flytta inn til Oslo, (for å studere da).

Så jeg kjeda meg litt da, ihvertfall på ukedagene, i Oslo da.

(For Magne Winnem og Lill og Pia fra Korea, og dem.

Dem traff jeg vel mest i helgene vel.

Og jeg hadde kanskje hatt høye forhåpninger, til at livet mitt skulle bli så bra da.

Etter at jeg kom meg bort fra omsorgssvikten og hykleriet, i familien min.

Og mobberne, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.

Hvem vet).

Så jeg ringte Folkeregisteret da.

(Fra telefonkiosken på NHI der.

Den samme telefonkiosken, som jeg hadde ringt til Lånekassa, for å klage, fra da).

For å høre om de hadde adressen, til min yngre halvbror Axel, som jeg visste at bodde i Oslo da.

‘Høybråtenveien 28D’, sa de.

Så jeg tok med meg sporveiskartet mitt da.

Og tok toget til Haugenstua.

Og prøvde å finne den her adressen da.

(Etter at jeg først hadde vært på den gamle adressen deres, på Risløkka.

Hvor de vel hadde bodd, sist Axel besøkte meg, på Bergeråsen, (lurer jeg på, ihvertfall).

Men der hadde dem flytta fra, skjønte jeg).

Jeg gikk helt til Furuset.

Og spurte masse folk, men fant det ikke da.

Så en uke eller to seinere.

Så ringte jeg Folkeregisteret igjen da.

Og da fikk jeg vite at adressen var Høybråtenveien _25_D.

Og jeg tok toget igjen vel.

Og ringte på døra der da.

Og en litt bleik, 10-11 år gammel gutt, med en lys lugg, åpna døra da.

Det var halvbroren min Axel da, som jeg ikke hadde sett, på et år eller to da vel.

(Noe sånt).

Og som jeg ikke var sikker på, om kjente meg igjen da.

Men jo, Axel kjente meg igjen da, (viste det seg), og slapp meg inn i leiligheten, til Arne Thomassen og Mette Holter der da.

Vi så vel litt på TV der, vil jeg tippe på.

(Dem hadde jo Janco og Filmnet, osv. der).

Til Arne og Mette kom dem hjem fra travbanen eller bingo da.

(Eller hvor dem hadde vært da).

Også chatta jeg litt med dem da.

Og dem forklarte det da, at var nærmere, å ta T-banen, til Furuset da, sikkert.

(Istedet for å ta toget, til eller fra Haugenstua).

Så etter det her da, så hendte det kanskje, at jeg stakk opp til Axel og dem, på Furuset, sånn en gang i måneden, eller noe sånt vel.

Noe sånt.

(Siden jeg nesten syntes det, at jeg burde holde kontakten med halvbroren min da.

Siden jeg liksom bodde i den samme byen da.

Og også fordi jeg kjeda meg litt, og ikke hadde noe slekt/familie, (eller så utrolig mange venner), i Oslo da.

Må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han fra Nesodden, med mørkt hår, som gikk på NHI.

Han tok jeg samme buss som, ned til Sentrum, fra NHI, på Frysja, en gang.

Han lurte på hvem jeg kjente i Oslo, osv.

Jeg nevnte vel blant annet Lill og Pia fra Korea vel.

Og da vi gikk gjennom Karl Johan, (var det vel).

Så møtte vi tilfeldigvis nettopp Lill og Pia fra Korea da.

Som jeg da heller hang meg på vel.

(Istedet for å følge han fra Nesodden, i retning av Nesodden-ferja da.

Var det vel, som han skulle til).

Og Lill og Pia fra Korea, de inviterte meg med ut på byen, på Cafe Sjakk Matt, var det vel, helgen etter da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hvordan denne byturen endte.

Og flere andre ting, som skjedde, dette skoleåret.

Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

2. januar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 4: Mer fra Abildsø

Mens jeg bodde på Abildsø, så var Pia på besøk hos meg en gang, mener jeg.

Jeg hadde jo sagt, i Kristiansand, at jeg ville kutte ut faren min, (på grunn av hans seksuelle misbruk, av Pia, som barn), unntatt når det gjaldt penger, (siden jeg jo kun bare var 18 år fortsatt, da jeg fikk høre om dette, og fortsatt økonomisk avhengig, av min far).

Så jeg hadde fått faren min til å betale et par husleier da, for hybelleiligheten min, i Enebakkveien.

Men Pia sa da, høsten 1989, at faren min hadde sagt det, at han ‘ikke trodde det var meningen, at han skulle betale husleien min, hver måned’.

Sa Pia da.

Og da ble jeg ganske flau, da Pia sa dette.

Så etter dette, så var det veldig sjelden, at jeg ba min far, om å få eller låne penger.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia og Cecilie Hyde, de skulle på fest, hos to Svelvik/Sande-jenter, som bodde i Oslo.

Dette var hu Lill Beate Gustavsen, som hadde gått rett inn i meg, inne på Fremad der, (hvor Christell dro meg med), skoleåret før.

Hu var fra Svelvik, og bodde sammen med ei jevnaldrende venninne, som også het Pia, og som var adoptert fra Korea vel, og som jeg tror at kanskje var fra Sande, eller noe, (men jeg er ikke helt sikker på hvor hu var fra, egentlig).

Disse hadde jeg muligens også festa med før.

Jeg hadde ihvertfall enten klint eller råflørta, med ei pen dame, fra Sande, som het Lise, husker jeg.

Ei som gikk det siste året på Wang Handelsgym, i Oslo, mener jeg.

(Eller om hu tok opp noen fag der).

Og som pendla da.

For på den her tida, så hadde Sande Togstasjon vel åpna igjen, (etter at den var stengt, på det meste av 80-tallet).

(Selv om det vel må ha blitt dyrt med toget, hvis jeg skulle tippe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Lise fortalte at hu hadde søkt om jobb, (muligens sommerjobb), i Oslo.

Men at alle jobbene hu ble tilbudt, var liksom ‘grisete’ da.

For eksempel så hadde hu blitt fortalt, da hu søkte på en jobb, (som sekretær vel), at om fredagene så måtte hu sitte der, i bare trusa, for sjefen likte å ta seg en runk, osv.

Noe sånt.

Så hu var helt sjokkert over tilstanden på jobbmarkedet, for unge damer, inne i Oslo da, husker jeg.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Sa hu høsten 1989, må det vel ha vært.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia og Cecilie Hyde, de skulle på Blitz, for å kjøpe hasj, mens de var på denne festen.

Andre som var på festen, det var deres venninne, fra Svelvik, (som senere har blitt kjent, blant annet i Natur og Ungdom), Camilla Skriung, (og hennes lyshårede venninne, som het Anette, muligens.

Disse to siste, hadde forresten også vært på en av de Lyche/Depeche gjeng-festene, som Pia hadde hatt hos meg, i Leirfaret 4B, året før).

Det var bare jenter på denne festen, faktisk.

Også de kommunist-venninnene til Pia, fra Svelvik, var der, (mener jeg å huske).

Så hvis man sier at det var 9-10-11 jenter der da.

Fra Svelvik og Sande.

Pluss meg.

Så blir vel det ganske riktig tror jeg.

Så jeg var litt bortskjemt, som student, i Oslo.

Med damer kanskje.

Bortsett fra at dette var frike og kommunist-damer da.

(Og søstera mi var jo ei av dem).

Unntatt hu Lise da, fra Sande, som var ei ganske langbeint, brystfager og sexy brunette da, må man vel si.

Så hva hu gjorde sammen med alle de frikedamene.

Det veit jeg ikke.

Men det er kanskje noen andre som veit det.

Om det var hu Lise, eller hvem det var.

Som sa dette til meg.

Det husker jeg ikke.

Men noen av disse jentene fra Svelvik og Sande.

De hadde visst gått til en lokal innvandrerbutikk.

(Lill Beate og Pia bodde på Grønland, i en ganske trafikkert gate, som jeg mener at må ha vært Vahls gate.

De bodde i en av to falleferdige bygårder, som vel er revet for lengst nå, tror jeg.

Lill Beate jobba med vasking, på Nato-basen, på Kolsås, fortalte hu meg.

Og der var det visst mye rart som foregikk, fortalte hu meg en gang.

Lill Beate var også sammen med en marokkaner, eller noe, som jobba på en restaurant, i samme gate som spillehallen RA4, (hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med, noen ganger, tidligere på 80-tallet da).

En restaurant som het Costa vel.

Som lå i en gate som da het Roald Amundsens gate vel.

Men som seinere fikk nytt navn, etter at Kong Olav døde, mener jeg å huske).

De jentene som gikk i innvandrerbutikken, (en butikk jeg ikke helt skjønte hvor lå), de hadde visst fått gratis røyk og sånn, da.

Av dem som jobba i butikken der da.

Når de skulle betale der, så fikk de bare beskjed om, at de ikke behøvde å betale.

Var det vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ut på kvelden, på den her festen, (som var på en lørdagskveld vel).

Så fikk jeg høre det, at Pia og Cecilie Hyde, skulle på Blitz, for å kjøpe hasj.

Det var omtrent det verste man kunne finne på, på 80-tallet.

Å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.

Så jeg fikk litt sjokk da.

Hva ville bestemor Ågot ha sagt, (for eksempel).

Så jeg gikk rundt, på Grønland, i fylla da.

For å prøve å finne Pia og Cecilie Hyde da.

Før dem kom fram til Blitz, for å kjøpe seg hasj da.

For jeg var bekymra for dem da.

(Blitz ble veldig stigmatisert, i media, på den her tiden.

Og det var det samme med narkotika.

Så å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.

Det var nesten som noe med Aids, eller noe, syntes jeg.

Noe sånt.

Så det var ikke så bra da).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Etter at jeg hadde gått litt rundt, på Grønland der, uten å finne Pia og Cecilie Hyde da.

Så gikk jeg tilbake igjen til Vahls gate der.

Og da hadde Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, (het hu vel, tror jeg, hu lyshåra venninna, til Camilla Skriung).

De hadde lagt seg, i soveposer, på fortauet, i Vahls gate der, (som var en rimelig trafikkert gate da).

Utafor nabo-bygården, til den bygården, som hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea leide i da.

Dette var liksom to bygårder, som stod bak hverandre da.

Og den Lill og Pia fra Korea bodde i, var den bakerste da.

Så Hyde, Pia, Skriung og Anette, de la seg foran den bygården som vendte ut mot Vahls gate da, på fortauet der.

Jeg prøvde å overtale disse fire jentene, til å ble med inn på festen igjen.

De hadde tydeligvis krangla, med Lill Beate Gustavsen og/eller Pia fra Korea, tippa jeg.

Noe sånt.

Men disse fire jentene ville ikke gå inn igjen da.

Jeg igjen tilbake igjen, inn på festen, etter å ha forsøkt å overtale de jentene, en stund.

(Uten å lykkes).

Å prate de her fire jentene til fornuft da.

De resterende 6-7 jentene, (var det kanskje), inne på festen, de var enige, med disse fire, som lå på gata da.

At dette her var ikke noe jeg behøvde å bekymre meg for, (eller blande meg inn i da).

Det var greit at Hyde, Pia, Skriung og Anette lå på fortauet der da, mente dem.

Så jeg ga til slutt opp.

Jeg fikk ligge i en seng der, sammen med hu Lise, husker jeg.

(For dette skjedde ganske seint på natta da.

Dette med Blitz og hasj da, osv).

Men vi lå med klær på da, så det skjedde ikke noe seksuelt, husker jeg.

Og seinere, (et par år etter det her vel), så hørte jeg det, fra min kamerat, i Sande, Kjetil Holshagen, at hu Lise hadde blitt gravid da.

Med en lokal Sande-kar, (regna jeg med).

Men det virka som at Holshagen var litt imponert over meg, (syntes jeg), siden jeg vel hadde klint med, (eller ihvertfall klådd litt på), hu Lise da, (i fylla da).

Men hvordan Kjetil Holshagen visste om det her.

Det veit jeg ikke.

Kanskje hu Lise hadde spredd det sjæl, i Sande.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Hva som skjedde med Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, ute i Vahls gate der, den natta til en søndag, i oktober 1989, (eller noe sånt vel).

Det veit jeg ikke.

Men jeg har lurt på det seinere, om dette at dem la seg på fortauet der, hadde noe sammenheng, med at noen av disse jentene, fra Sande og Svelvik da, hadde fått gratis røyk og sånn, i den innvandrerbutikken, like ved.

Men det blir bare spekulasjoner, fra min side.

Hva som egentlig skjedde, det veit jeg ikke noe om, (skal jeg være ærlig).

Jeg prøvde å be med hu Lise ut på kino, på søndagen, etter at jeg og ei av de Svelvik/Sande-jentene, fulgte henne til Nasjonalteateret togstasjon, (var det vel).

Men hu ville ikke da.

Noe hu vel angra på, mener jeg at hu prata om.

På en annen fest, noen år etter det her, da hu Lill Beate Gustavsen hadde flytta, til en ‘kavaler’, på Grorud.

Men da måtte jeg nesten være litt avvisende selv og, syntes jeg, og ta igjen litt da.

Så da gadd jeg ikke å bli med dem ut på byen, husker jeg.

Men jeg dro heller tilbake til enten Furuset, (eller om det var Ellingsrudåsen), hvor jeg bodde, på den her tiden da.

(Etter å ha spydd i hagen dems, mener jeg å huske, på Grorud der da.

Men jeg jobba ganske mye, på OBS Triaden da, på den her tiden.

Så jeg var ganske sliten da, når jeg dro på den her festen, (på Grorud), sånn som jeg husker det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det skjedde fortsatt ganske mye, den tiden, som jeg bodde, på Abildsø.

Dette skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene, hadde jeg tenkt på.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

2. januar 2012
Min Bok – Kapittel 80: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 2)

En gang, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.

Så tok jeg meg selv, i å prate Larvik-dialekt, til Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim vel.

Jeg sa ‘jeg hæler ikke’, istedet for ‘jeg orker ikke’.

Og ‘hæler’, det tror jeg ikke at dem sier på Berger egentlig.

Det var sånn som Jarle, en kamerat i Larvik, sa.

Han prata rimelig bred Larviksdialekt da.

Mens mora vår, (Karen Ribsskog), hu prata cirka riksmål da.

Så det som skjedde, det var vel at jeg, begynte å prate Larviksdialekt.

(Selv om jeg nok ikke prata så bredt som for eksempel han Jarle da og Frode Kølner).

Mens Pia, hu begynte ikke å prate dialekt.

Pia prata vel hele tiden riksmål, sånn som mora vår vel.

Et slags språk hvor man uttaler bokmål bokstavelig.

Noe sånt.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående.

Så hadde jeg prata høyt, eller noe, i Pascal-timen.

Og da kjefta Pascal-lærerinna på meg, husker jeg.

Hu var litt langt nede, etter at faren hennes hadde dødd.

Og jeg var nok litt høyt oppe, etter å ha kommet inn på den her samarbeidsavtalen, i Drammen, og etter å ha fått meg jobb på CC, osv.

Så jeg husker at hu Pascal-lærerinna sa at hu kunne ikke la være å kjefte, ‘fordi det er deg’.

Så hu Pascal-lærerinna, hu mente nok at jeg var spesiell da.

Det var nok fordi jeg var så flink i programmering, tror jeg.

Hvis jeg skulle gjette.

Men hu var som sagt litt langt nede, så hva som egentlig foregikk inne i huet hennes, det veit jeg ikke.

Hu var vel i 30-åra vel, og hadde lyst hår, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

Så dro Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og meg, inn til Drammen.

Da vi skulle hjem, så dro vi som vanlig bort til Rutebilstasjonen.

Da dukka det opp en eldre kar der, som sa at han måtte pisse.

Men han var sjenert for at dem skulle kunne se han, fra toget.

Så han lurte på om vi kunne stå liksom i en ring rundt han da.

‘Ja, så klart’, eller noe, sa Ulf Havmo da.

(Noe sånt).

Og Kjetil Holshagen anet heller ikke ugler i mosen da.

Jeg skjønte jo det, med en gang, at dette var noe rart.

Men Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de skjønte ikke noe da.

De var så glad for å hjelpe, virka det som.

Så dem bare fulgte etter da.

Og da måtte jeg nesten følge etter jeg og.

(Jeg dingla vel litt etter Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og han pedo-gubben vel).

Da vi kom fram til han mannen sitt spesielle ‘pisse/runke-sted’, bak Rutebilstasjonen da.

Så begynte jo han å runke, mens Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og jeg, stod der da.

Jeg skjønte vel at det var det han ville, ihvertfall.

For han prøvde liksom å stille oss opp, i en halvsirkel, (eller noe), da.

Men Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, de skjønte ikke noe.

De var som hypnotiserte da, av han gubben da.

Som prata til dem på en kameratslig måte da.

Så jeg bare sa at jeg skulle sjekke når bussen gikk.

Også gikk jeg tilbake til der bussene gikk fra da.

(Uten å sjekke når bussen gikk da.

For det visste jeg jo fra før, mener jeg).

Så gikk jeg tilbake da, og sa til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen og han gubben da.

At ‘bussen går nå, så nå må vi dra’.

For Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de var som forhekset da, og gjorde alt det han pedofile gubben ba dem om da.

Altså de lot han pedo-gubben utnytte dem da.

(Han pedo-gubben runka da, mens de gutta stod i ring rundt han da.

Bak Rutebilstasjonen der da.

Så sånn var det).

Sånn som jeg skjønte det.

Og de syntes at det var greit liksom.

De trodde kanskje at han pedo-gubben bare skulle pisse.

Hva vet jeg.

Så jeg fikk etterhvert med meg Kjetil Holshagen og Ulf Havmo da.

Og da banna vel Ulf og sa ‘fy faen’, eller noe.

Så det var litt sånn ‘bønda i byen’.

Det var kanskje fordi at jeg hadde bodd i Larvik Sentrum, på slutten av 70-tallet.

At jeg klarte å ignorere det han pedo-gubben sa da.

For han var ganske ‘hypnotiserende’, må man vel kanskje si.

Man kan jo prøve å spørre Ulf Havmo eller Kjetil Holshagen kanskje.

Som kanskje ikke er så flinke, til å uttrykke seg.

Så hva dem egentlig mente at foregikk.

Inni deres kanskje litt forvirrede sinn.

(For å fleipe litt).

Nei, det veit jeg ikke.

Dem ble sånn rare, av å bli prata til, av han pedo-gubben da.

(Det virka nesten som at dem bare syntes at det her var morsomt.

Ihvertfall Ulf Havmo vel.

Men men).

Så det var best å ikke prate noe mer om det her da, mente jeg nok.

Så vi var kanskje ikke voksne nok, til å dra med bussen, inn til Drammen, uten noen voksne.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det skoleåret før jeg begynte å studere på NHI.

Så var Øystein Andersen på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.

For jeg husker det, at han prata om et studie i Informatikk, ved UIO.

Og at han kjente masse folk, som studerte der.

Og at de folka fant på mye gæernt/sprøtt/morsomt da.

Noe sånt.

Men jeg hadde ikke lyst til å være i et milø, som Øystein Andersen, (mer eller mindre), kunne kontrollere.

Den der Informatikk-gjengen, ved UIO, den hørtes litt vel ‘svett’ ut, for meg.

Så jeg visste at det fantes et studie, i Informatikk, ved UIO.

Som jeg kunne ha gått på.

Men jeg likte ikke det som Øystein Andersen fortalte meg, om miljøet på det studiet.

Jeg så kanskje på meg selv som litt som en japp.

Og da likte jeg ikke å høre om sånne barnslige, ‘nerde-aktige’ greier, som Øystein Andersen fortalte meg om, fra Informatikk-studiet på UIO da.

Så det bydde meg imot, må jeg innrømme.

Så selv om Øystein Andersen fortalte meg om at det fantes et informatikk-studie, ved UIO.

Så hadde jeg ikke noe lyst til å gå der.

Så jeg prøvde ikke engang å søke meg til det studiet.

Etter de historiene som Øystein Andersen fortalte om derfra, når han var på besøk, i Leirfaret 4B da.

(Mens han gliste litt vel, mens han fortalte de her historiene).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skrev om i et tidligere kapittel.

At Tim Jonassen fra Hyggen og Gjerdes Videregående, ble kalt ‘Tingeling’, av Magne Winnem og dem.

Men det er mulig at det var ‘Timmelim’, som de Røyken-folka kalte han.

Winnem kalte også Tim Jonassen for ‘Timotei’, mener jeg å huske.

Så det var nok et eller annet rart, med Tim Jonassen, vil jeg nok tippe på.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var nok det.

Jeg husker at jeg følte meg litt sliten, en gang, våren 1989 vel, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående da.

Dette prata jeg med Fred Bing, i klassen, om, husker jeg.

Jeg stakk innom en helsekost-forretning, i Gågåta, på Bragernes, i Drammen.

Også fant jeg noen slags vitaminer da, som var i et glass da.

Så prøvde jeg å finne Fred Bing igjen.

Gågata var full av folk.

Og jeg trodde at jeg så Fred Bing.

(Utafor Varemagasinet Lyche der vel).

Så jeg visste han det glasset med vitaminer, (som jeg nettopp hadde kjøpt), da.

Men så var det bare en annen kar, som hadde på seg den samme jakka osv., som Fred Bing da.

Og som trodde at jeg prøvde å selge narkotika, eller noe, vel.

Så det ble veldig dumt, husker jeg.

For jeg var rimelig sliten og, på den her tida.

Så jeg klarte ikke å få forklart meg noe heller.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg nevnte også for Øystein Andersen, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

At jeg hadde lyst til å bo i Oslo, og ha MTV, osv.

(Viggo Snoghøj hadde jo kopiert en hel videokassett, (i Danmark), full av musikkvideoer, fra MTV, til Christell da, som hu pleide å ha med, opp i Leirfaret 4B da).

Da kalte Øystein Andersen MTV for ‘brainwash-channel’, husker jeg.

Noe jeg ikke skjønte så mye av vel.

(Av hvorfor Øystein kalte MTV for brainwash).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå er jeg ferdig med den siste notatboka, som jeg kjøpte, i forbindelse med denne boka.

Men jeg har en eller to notatbøker igjen.

Hvor det står en del fler erindringer, som jeg ikke har klart å fått fletta inn riktig da, i de riktige kapitlene.

Så det blir nok et par kapittel-deler til, ihvertfall, på denne boka.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

Vi får se.

29. desember 2011
Min Bok – Kapittel 79: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo

Like etter at jeg flyttet til Berger, fra Larvik, som ni-åring, i 1979.

Så pratet jeg en del med bestefar Øivind, (farfaren min), borte i huset til Ågot, hvor jeg gikk for å spise middag, hver dag, etter skolen.

Øivind hadde en sånn, (mer eller mindre), artig ting, som han gjorde.

Noen ganger så kunne han vise meg en knyttet neve.

Også sa han:

‘Ser du han her?’.

Også sa han:

‘Her er broren hans’.

Også viste han meg den andre neven og, (som også var knyttet da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg spilte jo fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.

(Fordi at mora mi ville det).

Geri, (dvs. Geir Arne Jørgensen, min uvenn fra Sand), han var jo keeper, på det samme laget.

Og en gang, som jeg spilte i forsvar, mot Selvik eller et Sande-lag, eller noe.

Så dempa jeg ballen og sentret samtidig, til Geri da.

Med et slags volleyspark.

Når jeg stod like ved siden av målet.

Og hadde en angriper i nærheten vel.

Og Geri han lagde da selvmål.

Han fanget ballen, men så snudde han seg rundt.

Sånn at rumpa hans vendte ut mot banen.

Og sånn at ballen havnet såvidt innenfor målstreken da.

Mens han holdt den da.

Geri tok en slags piruett da.

Så det ble dømt som mål til motstanderlaget da.

Så jeg kunne nesten ikke spille i forsvar da.

Kunne det virke som.

Siden Geri nok satt dette at vi var uvenner, over det at vi spilte på det samme laget da.

Så Geri prøvde å få det til sånn da, at jeg lagde sjælmål, osv da.

Geri lagde med vilje selvmål.

For at jeg skulle få skylden, virka det som for meg.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi spilte også en kamp på Hurumlandet.

Mot Filtvedt, eller noe sånt vel.

Da fikk Geri kjeft av trener Skjelsbekk, husker jeg.

Fordi at han hadde gjort noen ablegøyer, som keeper, og ‘driti ut’/erta motstanderne da.

Etter den kampen, så sa vel Geri det, at de folka var så små, at de bare sklei over banen.

Som var litt våt da, etter noe regnvær, tror jeg.

Så det kan være at Geri ikke likte meg.

Siden at farfaren min var fra Hurum.

(Fra Holmsbu, rett over fjorden fra Bergeråsen da).

Det er mulig at Geri hadde noe hat mot Hurum-folk.

Han gjorde ihvertfall ekstra mye ablegøyer, i den kampen vi spilte, på Hurumlandet, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi bodde på den hytta i Brunlanes.

Mora mi, søstra mi, Arne Thomassen, og jeg.

Rundt 1975 vel.

(For jeg husker at jeg fylte fem år, da vi bodde der).

Så hadde mora mi et sånn slankeapparat, på lekerommet til Pia og meg der, husker jeg.

Det var et sånt massasjeapparat, med et sånt bredt bånd på da.

Som man skulle ha rundt livet da.

Mens hele maskinen vibrerte da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det tegnebrettet, som jeg foreslo, for døvekurset til Lene, å bruke.

(Til hu lærerinna fra Døveskolen i Holmestrand da).

Det het ‘Magna Doodle’, har jeg funnet ut seinere.

(Mens jeg har bodd her på hostellet.

Det var om på et TV-program, som jeg tilfeldigvis så her).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia sa også det, mens Pia og Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

(Nede i Havnehagen der en gang vel).

At Christell var flau, siden hu hadde en pupp, som var større enn den andre.

Under puberteten da.

(Mener jeg å huske at Pia sa, ihvertfall.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg gikk på videregående vel.

Så kom Christell opp til meg, i Leirfaret.

Også sa hu at den og den gutten, (som jeg ikke visste hvem var), ville ha henne med, på noe som het NGU.

(I Drammen, tror jeg).

Jeg forklarte det, at NGU, det var liksom noe sånn litt ‘fanatiske’ greier da.

Som stod for ‘Norsk Godtemplar Ungdom’.

Og at det gikk ut på at man ikke skulle røre alkohol.

(For jeg hadde jo sett den Emil-episoden, hvor Emil ble full av å spise kirsebær, som det hadde blitt brygget vin på, og da måtte han ha møte med Godtemplar-ene vel.

Og jeg hadde også hørt på Radio Ung, en nærradio i Oslo, som var drevet av NGU, mener jeg.

Så derfor visste jeg hva NGU var da).

Men nei, sa Christell.

NGU betydde ikke noe med ‘Godtemplar’ da.

Så ble hu sur da, og stakk ned til Haldis igjen da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I Drammensfjorden, som Bergeråsen ligger vel.

Så pleier det forresten noen ganger å kjøre noen kjempestore båter forbi.

Dette er båter med biler, fra Japan, eller noe.

Som skal inn til Drammen Havn, hvor de fleste bilene, som importeres til Norge, blir levert til vel.

Da blir det ganske høye bølger, i Drammensfjorden, må man si.

Så det er ikke som i en innsjø akkurat.

Selv om det er som i indre Oslofjord, mer eller mindre, kanskje.

Men det kommer noen ganger noen ganske store bølger da, fra disse bilbåtene og andre skip da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som Ulf Havmo og jeg, kjørte inn til Drammen, med bussen.

Så var fjorden full, av tyske krigsskip.

De skulle på noe vennskaps-greier, (eller noe), til Drammen.

Det var et spesielt syn, husker jeg.

Jeg kan ikke huske å ha sett krigskip før, i Drammensfjorden, hverken før eller etter dette.

Men her var det da kanskje 8-10-12 tyske krigskip.

Som seilte i samlet flokk, må man vel si, gjennom Drammensfjorden da.

Så det var jo som en hel armada nesten, må jeg nok si.

Og Ulf Havmo og jeg, vi trodde vel nesten ikke være egne øyne.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En annen gang, som Ulf Havmo og jeg, dro inn med bussen, til Drammen.

Så hadde det vært en front mot front-kollisjon, mellom en lastebil og en trailer vel.

Han i lastebilen døde.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Han hadde kjørt forbi bussen, mener jeg.

Og råkjørt litt da, i Svelvik vel.

Noe sånt.

En olje-bil, (som Ågot og faren min noen ganger pleide å få levert olje av, til huset på Sand vel), han hadde stått feil parkert, eller noe.

Og så hadde det vel blitt som et kjørefelt der da.

Eller noe.

Ei sladrekjærring, hos Ågot, var det vel som sa det, seinere, til meg.

At den oljebilen egentlig skulle ha stått parkert der og der da.

Noe sånt.

Odd Einar Pettersen, han satt vel på med en bil, inn til Drammen, tror jeg.

Han gikk jo i klassen til Ulf og meg.

Men Odd Einar var så storvokst, på denne tida, (da vi gikk på ungdomsskolen).

Så han hjalp til med redningsarbeidet.

De andre voksne, de trodde nok at Odd Einar var en voksen kar.

Og ikke en ungdomsskole-elev.

Så sånn var nok det.

Ulf og jeg vi ble ikke bedt om å hjelpe til.

Bussjåføren gikk fra myntapparatet sitt, mener jeg å huske.

Så jeg kunne ha rappa noen mynter der vel.

Men det gjorde jeg vel ikke, sånn som jeg husker det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En lille julaften, eller noe.

Når jeg gikk på ungdomsskolen da.

Så ble jeg rastløs.

Også fikk jeg med Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.

På å bli med inn til Drammen.

Bare for å finne på noe da.

Og da så vi faktisk Tom-Ivar Myrberg, ved rutebilstasjonen i Drammen vel.

Han gikk ganske tett sammen med to kamerater.

Vi sa vel ‘hallå Tommy’, eller noe.

Men han svarte vel ikke, tror jeg.

Han var vel kanskje litt sjenert.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som jeg var på besøk hos Espen Melheim, mens jeg gikk det første året, på videregående, eller noe, vel.

(Eller dette kan også ha vært et av de siste årene, på ungdomsskolen).

Så var vi en tur ut i stua dems.

(Vi satt mest foran data-en, på rommet til Espen Melheim da.

Men tok en tur ut på kjøkkenet, for å finne noe å drikke, eller noe, vel).

Og der var mora til Espen Melheim, og den yngste søstera hans, (som jeg tror at heter Anette vel).

Og hu Anette var sur da, og ville ikke ha middagen, som mora prata om da.

For Anette ville bare ha ‘pølse’ da, som hu sa.

Og Espen Melheim bare rista på hue da.

Og gliste litt kanskje.

Men han sa ikke noe.

Også gikk vi tilbake til rommet hans.

For å drive mer med data da.

Mens mora og søstera hans sikkert fortsatte å krangle ute på kjøkkenet da.

(Eller noe).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens Pia bodde på Bergeråsen.

Så hadde hu en gang et brev, liggende borte hos Ågot.

Brevet lå der så lenge.

Og lå liksom på kjøkkenbenken da.

Som for å friste meg, eller noe, som ikke fikk noen brev selv, på den her tida vel.

Så til slutt så ble jeg så lei.

Så jeg bare åpna det her brevet da.

Men det var vel bare noe fra ei venninne av henne, eller noe, tror jeg.

Men hvorfor det brevet til Pia, skulle ligge borte på Sand, når Pia bodde hos Haldis.

Nei, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg har fortsatt en del fler notater her, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i memoarene mine da.

Så det blir nok en del fler deler, av dette kapitellet.

Så jeg få se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt lenge.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

29. desember 2011
Det var riktig Sølvi, (som gikk i klassen min, på Torstrand skole, i Larvik, og som var venninne av Pia, og som også er søstra til Jarle)

28. desember 2011
Min Bok – Kapittel 75: Mer fra Sand

Fra den siste tiden, fra før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

Så husker jeg det, at under den tre dagers-eksamenen, som vi hadde, i datafag da.

Så stakk jeg bort på hamburgerrestauranten Snappys, like ved Gjerdes Videregående der da.

Og der spiste jeg en cirka 130 grams cheeseburger vel.

Eller noe.

Noe sånt.

Og jeg drakk sikkert en cola da.

Noe sånt.

Og da var det to syklister der vel, som også spiste der da.

Og som sykla noe langdistansetrening, eller noe.

Jeg spurte dem om hva dem dreiv med, for det hadde ikke jeg ikke sett før, husker jeg.

At folk som tok sykling så seriøst også spiste på hamburgerrestaurant.

Men men.

Midt i eksamen, var vel det her vel.

Men vi hadde det veldig fritt da, også under eksamen.

På datalinja da.

Så jeg angrer ikke at jeg valgte å gå den linja.

Et år til med ‘Case’, og markedsføring, i Sande, det hadde nok blitt ganske så kjedelig, er jeg redd.

Så jeg er glad at jeg slapp unna det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det året jeg gikk på Gjerde, så klarte jeg også å forsove meg, til en norsktentamen, en gang.

(En juletentamen, var det vel kanskje.

Hvis det ikke var en påsketentamen).

Jeg fikk haik med en ung forretningskar, (må det vel ha vært), helt fra Bergeråsen og til Gjerde da.

Han kjørte meg helt bort til skolen.

Jeg fikk også låne mobiltelefonen hans, og ringte rådgiveren da.

Og forklarte at jeg var på vei, til skolen.

Jeg dukket opp der en par timer for seint vel.

Men jeg forklarte rådgiveren det, (han lave, med det mørke, krøllete håret).

At jeg var ganske rask, til å skrive, så jeg ville nok ikke ha noen problemer, med å klare å få gjort unna den tentamenen, på tre-fire timer da.

(Istedet for på fem-seks timer da, som var den ‘vanlige’ tiden).

Jeg bare satt meg ned, et par-tre timer, og skreiv tre sider da, om den amerikanske valgkampen, eller noe.

Noe om Reagan, eller noe, tror jeg.

Jeg fikk dårlig karakter, av Høstmælingen.

(Norsklærerinna).

Hu ga meg bare 3+, eller 3/4, eller noe, vel.

Jeg klagde, (noe jeg sjelden gjorde), og fikk så en 4-er vel.

Hu sa da at ‘det var egentlig en god stil du hadde skrevet, Erik’.

Noe sånt.

Men den stilen må hu jo ha fått av Rådgiveren.

Utenom den bunken som de andre stilene lå i.

Så Rådgiveren hadde kanskje prata noe dritt om meg da.

Til Høstmælingen.

Om at jeg hadde kommet for seint, og ikke engang sitti tida ut, eller noe.

Hva vet jeg.

Sånn at hu liksom straffa meg, fordi at jeg kom for seint til tentamen da.

Ved å trekke ned karakteren litt.

Men jeg mente det da, at jeg godt kunne skrive en sånn stil da, på to-tre timer.

Uten at den stilen burde være dårligere enn at den burde fått en 4-er, for eksempel.

Jeg hadde jo hatt ‘S’, i norsk, i karakterboka, et halvår, på ungdomsskolen, for eksempel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fikk litt sjokk da, når jeg forsov meg, på norsk tentamen.

Så jeg glemte å ta med skrivesaker og.

Så jeg måtte gå innom den kiosken, som lå på skrått, ovenfor inngangporten, til Gjerdes Videregående der da.

(Der jeg pleide å kjøpe Basic-sjokolade da).

For å få låne en kulepenn, av hu dama som jobba der.

Sånn at jeg hadde noe å skrive med da.

Og slapp å spørre Fådgiveren, (som jeg huska at var litt sur, fra den gangen jeg måtte spørre spesielt, om å få busskortet mitt. Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da, mellom Buskerud og Vestfold, og derfor ikke fikk utdelt busskortet mitt, samtidig med folka fra Kongsberg, osv. da), om å få låne noe å skrive med og da.

Da hadde jeg nok bare blitt kasta ut derfra.

Det var bare såvidt jeg fikk lov til å ta den norsktentamen da.

Siden jeg dukka opp der for seint da.

Jeg måtte liksom forklare det da, at jeg ikke behøvde så spesielt lang tid da, på å få skrevet den stilen da.

Jeg var fornøyd hvis jeg kunne sitte der, i et sånt ‘kott’, eller værelse, (eller noe), ovenfor en gang, fra Rådgiverens kontor der da.

Og da satt jeg jo helt uforstyrret der.

Så da var det jo ikke noe problem, å få skrevet ferdig en sånn stil, på kortere tid, syntes jeg.

Fordi der satt jeg jo helt uforstyrret liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skrev vel om det, i et tidligere kapittel, at faren min fant masse Donald-blader, fra 60-tallet, til kusina mi Lene, og meg, i et falleferdig hus, som var borte ved den tidligere Systua, til Margit og Anne, (Ågot sine søstre, som seinere flytta til Drammen), der.

Like før han solgte Leirfaret 4B, (var det vel), så prata faren min med meg, om penger, var det vel.

Han sa at han ville selge de Donald-bladene, for meg, i Drammen, (mener jeg det var).

Og det gjorde han, og han ga meg noen hundrelapper da, (var det vel).

Så faren min hadde nok dårlig råd.

Dette tolket jeg som at han ikke hadde noen penger.

Og at jeg måtte klare meg selv.

Og det var ikke så mye penger, som jeg fikk, for de Donald-bladene.

Et par hundre, eller noe, kanskje.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

For å ta med om alt, så spurte faren min også en gang, om jeg hadde tenkt å ta med de tinga som lå under den gamle senga mi, på det tidligere rommet mitt, inn til Oslo.

Når jeg skulle flytte inn dit, for å studere.

‘Nei’, sa jeg.

Eller om jeg rista på huet.

Jeg hadde ikke lyst til å ta med alt mulig av leker og lego og sånn, inn til Oslo.

Til en liten studentleilighet.

Jeg så på meg selv som ganske voksen da.

Og jeg ville ikke ha for mye ting, med meg inn til Oslo.

For jeg ville se fremover da, og fokusere på studier og studentlivet mitt, osv.

Men jeg hadde jo aldri forestilt meg, at faren min bare ville kaste de tingene, som lå i en sånn stor ‘tre-oppbevarings-kasse’, med hjul på da, under den gamle senga mi.

Jeg trodde at jeg ville få de tingene stående, i noen esker, eller noe, borte hos Ågot, eller noe.

Sånn at jeg liksom kunne se på de tingene, når jeg var på ferie og sånn da, på Berger/Sand.

Og jeg forventet ikke, at faren min skulle selge leiligheten, uten å be meg om å ta de tinga jeg ville ha, først.

For det skjedde ikke.

Jeg fikk ikke noe forvarsel.

Plutselig hadde dem bare flytta tinga mine, (faren min og Erik Thorhallsson).

Så jeg fikk ikke ‘redda’ de tingene jeg ønsket å ta vare på da.

Så dette var som et slags sjokk for meg, må jeg si.

Det var nesten som at jeg ble voldtatt, vil jeg si.

Og jeg vet ikke om jeg noen gang kom meg helt over det.

At jeg plutselig mista mesteparten av de gamle tinga mine, fra Larvik og Bergeråsen da, som jeg hadde vært glad i, under oppveksten da.

Det var nesten som noe nokså traumatiserende, vil jeg nok si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I russetida, så følte jeg meg ikke alltid helt hjemme.

Ihvertfall ikke når vi var på russekroer, på diskoteker, i Oslo.

Jeg husker på en russekro.

Det kan ha vært på Cats, i Storgata, eller der det seinere ble So What, i Grensen.

Jeg stod ved porten liksom, fra smuget utestedet lå i da.

Og stura, må jeg si.

I russedressen min da.

Ingen ville snakke til meg der vel.

På russekroa da.

Så jeg kjeda meg fælt da.

En gruppe russedamer stod ikke langt unna meg da.

Opptatt med sitt da.

En fyllik kom forbi, og sa ‘du vil få din tid, det ser jeg i øya dine’.

Eller noe sånt.

Så det var jo rimelig flaut da.

Den eneste som syntes synd på meg, det var en gammel fyllik, som gikk forbi, i Storgata eller Grensen da.

Selv ikke etter dette, så sa disse russedamene noe til meg vel.

Så i Oslo, der var det vanskelig å bli kjent med folk, syntes jeg.

Av en eller annen grunn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, da jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde jeg også klart å ta imot en falsk sjekk.

Noe som jeg fikk kjeft for, (noe jeg fikk rimelig ofte der, på CC Storkjøp, som jeg også har skrevet om tidligere), av butikksjef Karin Hansen da.

Sjekker var mye mer vanlig å bruke, på 80-tallet, enn nå for tiden da.

Det var kanskje 10-20 kunder, som på en vanlig dag, betalte med sjekk, i kassa mi da.

Noe sånt.

Og vi hadde vel ikke bankterminaler, i kassene våre, mener jeg å huske.

(Det fikk dem sikkert seinere der, men jeg tror ikke at dem hadde det, (sånn som jeg husker det), i 1988/89, da jeg jobba der).

Den som lurte meg, det var en utlending.

En farget mann, med tynt ansikt, hadde bankkortet til en annen farget mann, med litt tjukkere ansikt vel.

Noe sånt.

Og jeg husker at jeg så det, at dette ikke var den samme personen.

Men jeg følte meg kanskje litt truet, av han voksne mannen da.

I 50-åra kanskje.

Jeg var jo fra Berger, og ikke vant med utlendinger.

Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når noen kom med falskt bankkort.

Det bare gikk automatisk liksom, at jeg ga han penger igjen, for en sjekk på 500 kroner vel.

Jeg var vel sliten og trøtt og, tror jeg.

Og det var kanskje Karen Hansen, (hu sure butikksjefen), som jobba som sjef, på den vakta da.

Det er mulig.

Og de hadde ikke calling der heller.

Bare en ringeklokke.

Og når man trykket den, så dukka bare han Henrik opp da.

Som var en ganske røff, mer eller mindre kriminell, kar da.

Som jobba på gølvet da.

Så det skjærte seg der gitt.

Så jeg klarte å ta imot en falsk sjekk da.

Men det var uvant for meg, med fargede personer, fra en annen kultur da.

Jeg var jo ganske ung da, og fortsatt i tenårene.

Og var fra Berger, hvor det ikke var noen fremmedkulturelle folk da.

De eneste fargede på Berger, de var adopterte.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så det fantes ikke noen muslimer, eller noe, på Bergeråsen, på 80-tallet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det dukka visst også opp noen signøyere, under ei motorveibru, eller noe, like ved CC Brakerøya der.

Mens jeg jobba der da.

De stjal visst fælt, mener jeg at han Harald, fra Lier vel, sa.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Henrik visste meg en gang det.

Inne på garderoben, på CC Storkjøp der.

At han hadde en sex-kontrakt, med dama si.

Dama måtte gi han sex da, så og så ofte da.

Og på den og den måten da.

(Noe sånt var det vel).

Dette var en kontrakt skrevet på skrivemaskin da.

Og som jeg ikke har sett noe lignende av.

Hverken før eller seinere vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På bursdagen min, 25. juli 1989.

Så hadde jeg vel fått litt nok, av Pia, Cecilie, (og bestemor Ågot), igjen vel.

Jeg gikk ned på stranda, nedenfor Ågot der.

Og lå i sola en del og sånn vel.

Jeg gikk også etterhvert bort til Krok der.

(Noe jeg ikke pleide å gjøre.

Kanskje det var fordi at det var bursdagen min.

Og jeg tenkte det, at jeg måtte gjøre noe spesielt).

Noen tenåringsjenter, fra Oslo vel, hoppa i vannet, fra en brygge, (eller noe), på Krok da.

Akkurat da jeg dukka opp der.

Jeg tok også tok meg en dukkert da, like ved der de jentene bada.

(Mora til ei av dem var der også, mener jeg å huske.

Og nesten heiv dem uti vel.

Noe sånt).

For det var så langgrunt, på den stranda, nedafor Ågot der.

Så man måtte gå utover i flere hundre meter da, for å få bada.

Og det hadde jeg nok ikke gjort da.

Jeg hadde nok bare liggi i sola, eller slappa av ihvertfall da.

Etter at jeg hadde bada, så gikk jeg litt utover, på en vei, som gikk ut på Krok der da.

En grusvei vel.

To av de ‘bade-jentene’, de satt oppi fjellet der cirka.

Jeg spurte dem vel, om de hadde fyr vel.

Og de sa at jeg kunne få fyr da.

(Noe sånt).

Så satt jeg der, og chatta litt med dem da.

I en halvtime kanskje.

Noe sånt.

Ei ung og smekker brunette, fra Oslo.

Hu hadde skadet beinet sitt.

Eller noe.

Så hu satt liksom å skræva der da, i bikinitrusa si.

Noe hu unnskyldte seg for da.

Jeg sa det ikke gjorde noe.

Hu sa også det, at hu hadde vært på konsert, i Italia.

(Jeg nevnte kanskje at jeg hadde vært på the Cure-konsert, noen måneder tidligere).

Og der hadde folka skikkelig klådd på henne, sa hu, mens hu hadde gått fram og tilbake da, på en konsert der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så gikk jeg tilbake til Ågot.

Jeg hadde ikke vært hjemme på hele dagen cirka.

Jeg var vant til å bo alene, så jeg ville ha litt tid, for meg selv da.

I stua til Ågot, så satt hele Svelvik-avdelingen, av Lyche/Depeche-gjengen da.

Det var Pia, Cecilie og Pia sine kommunist-venninner da, fra Svelvik.

Det var de som hadde hatt den festen, (som jeg har skrevet om tidligere), hvor de spilte Laibach/Across the Universe, på.

Mens hu Heidi, (fra Lyche-gjengen og Drammen vel), ble knulla sånn at hu stønna sånn at det hørtes i hele leiligheten da.

Mens en blond gutt vel, fra Drammen satt der mens han kjælte med en kniv da.

Mot armene sine, osv.

(Noe sånt.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel da).

Alle disse jentene var jo drit sure da.

Og Ågot og vel.

De skulle vel ha noe overraskelsesselskap for meg, eller noe.

Også visste de ikke hvor jeg hadde vært da.

Men dette var jo Pia sine venner.

Jeg var jo egentlig ikke i den kommunist/Lyche/Depeche-gjengen.

Så jeg syntes bare at dette var morsomt da.

(At de kommunist-venninnene osv., til Pia, fra Svelvik, ble så sure på meg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fortalte vel ikke søstera mi og Cecilie og dem det.

At jeg hadde prata med noen Oslo-jenter da, nede på Krok der.

Det tror jeg ikke at jeg prata noe med dem om.

For dem var rimelig sure da.

Sånn som jeg husker det.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Etter at jeg flytta til Oslo.

Så bodde jeg de første to ukene, i Haldis sin leilighet, ved Kiellands plass, (i Uelands gate der).

Jeg hørte på radioen, (på nærradiostasjonen Radio 1 vel antagelig), at det var noe slags jubileum, eller noe, på Oslo City.

Noe sånt.

Så jeg dro ned dit.

Og gikk opp i tredje etasje der.

For å se på noe musikk-show der da, eller noe.

Og hvem dukket opp der?

Jo.

Guro, (fra Skjetten og EF Språkreiser-turen, til Brighton, sommeren 1988).

(Hu som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, at var stygg.

Eller han sa, (om meg), da hu Guro flørta litt med meg vel.

I andre etasje på McDonalds der, ved Churchill Square, i Brighton.

At, ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvem hang Guro sammen med der?

Jo, hu Oslo-jenta, som jeg hadde møtt på Krok, på bursdagen min.

Hu smekre/ganske hotte brunetta.

Som hadde sitti og skrævi, i bikinitrusa der da, oppe på en sånn ‘hemmelig’ røykeplass da, som hu og noen venninner av henne hadde vel, oppi en slags fjellside der da, på Krok da.

Hu som hadde blitt så fælt klådd på da, på en konsert sa hu, nede i Italia da.

Hu dama, hang sammen med Guro da.

(Uten at jeg visste det, at de to kjente hverandre, fra før).

Jeg hadde jo sagt til de to Hammerfest-jentene, som jeg syntes at var litt vel rølpete og litt vel mye, på ‘fjortiss-fylla’, i Brighton.

At jeg var homo.

Bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

Siden Øystein og dem venta på meg.

Øystein mente først at jeg burde gå bort til dem, der de satt, på en gangbru, over Old Shoreham Road vel, (mens dem var på fjortiss-fylla da).

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel da.

Uten at jeg skjønte hvorfor Øystein sa det.

Men men).

Så jeg chatta med Guro da.

Og sa hei til hu fra Krok og vel, (vil jeg tippe på ihvertfall).

Jeg husker ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.

Men Guro kjente meg igjen, ihvertfall.

Så sånn var det.

Jeg spurte Guro om hu kunne anbefale noen diskoteker, i Oslo.

(Jeg hadde jo festa mye i Oslo, sammen med Magne Winnem og også i russetida.

Og vært på alle diskotekene i Oslo omtrent).

Men hu sa, ‘vi har jo Metro da’, hu Guro da.

(Noe sånt).

Og Metro, det var et homse-diskotek, mente jeg, at jeg hadde hørt.

Så da bare tuppa jeg til henne da, (jeg hadde vel på meg joggesko sikkert).

Siden hu var så uhøflig da.

(Jeg ville ikke ha rykte på meg for å være homo, i Oslo liksom.

Det var tøft nok, (syntes jeg), da det her foregikk, i Brighton liksom, året før da.

For det ble en sånn anspent stemning der, på det språkkurset, syntes jeg, etter at jeg hadde sagt at jeg var homo, til de her to jentene, fra Hammerfest, som var på fjortis-fylla da, bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

Siden det ikke gikk an å prate med dem omtrent da.

Når dem satt oppå den her gangbrua da.

Siden dem var så fulle og rølpete da.

Så sånn var det).

Jeg flytta ikke til Oslo, for at sånne frekke jenter skulle kødde med meg der liksom.

Nei, det fant jeg meg ikke i.

Så sånn var det.

Og så stakk bare de jentene da.

Og etter det, så har jeg ikke sett noe, til hverken hu Guro, eller hu som skræva så fælt, (i bare bikinitrusa), nede på Krok der, igjen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noe snnet, rimelig rart, skjedde også rundt denne tida.

(Dette var kanskje i juli 1989 da.

Noe sånt).

Pia og Christell, dro meg med, for å ligge i sola, på stranda, mellom Sand og Bergeråsen der.

(En strand, hvor folk nesten aldri solte seg.

Det er vel ganske langgrunt der.

Og den stranda blir en god del brukt av folk, som går mellom Bergeråsen og Sand.

(For eksempel, så var det sånn.

At den sommeren, som vi plukka jordbær, for familien Sand.

Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og meg.

Et par-tre år, tidligere på 80-tallet.

Så gikk vi langs akkurat den stranda der da, (hvor Christell og Pia plutselig ville sole seg), hver morgen da, når vi skulle plukke jordbær.

Bare noe jeg tenkte på).

Så derfor er det sjelden at folk ligger der, for å sole seg.

For å si det sånn.

Da ligger dem heller på Ulvika, eller på Sandvika, eller på svabergene i retning Ulvika, (fra der Pia og Christell ville ligge), eller på/ved flytebrygga lenger mot moloen på Sand der).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Christell lå der i bikini, husker jeg.

Og Pia lå der i badedrakt eller bikini vel.

(Det husker jeg ikke helt, hva Pia lå i av badetøy akkurat.

Jeg så nok ikke så nøye på søstera mi, tror jeg.

Men men).

Så dukket plutselig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp der.

Så dette ble bare rarere og rarere.

De skulle windsurfe der.

Espen Melheim hadde surfebrett.

Og skulle lære Anne og Annika å surfe.

Anne og Annika gikk der i bare bikinitrusa.

De var toppløse.

Og hadde vel gått toppløse ihvertfall fra parkeringsplassen ovenfor Teskjekjærringa der, vil jeg nok tippe på.

(Om ikke gjennom Havnehagen da.

Selv om dem vel antagelig ikke ville ha turt det).

Anne og Annika var jo to veldig smekre, pene og vakre tenåringsjenter da.

De gikk i klassen til Christell og Pia, på grunnskolen.

Jeg var jo kamerat, med Espen Melheim.

Som hadde gått i klassen min tidligere.

Og det virka jo litt døvt, å bare ligge å sole meg, sammen med søstra og stesøstera mi.

Når Espen Melheim og Anne og Annika, skulle windsurfe, like ved der vi lå.

(Vanligvis var det lite som skjedde, på denne grunne stranda.

Som det ikke var så mye sand på heller.

Så dette var nok noe planlagt noe, hele greia, vil jeg nok tippe på).

Jeg gikk bort til Espen og dem.

Da de dukka opp der.

(Jeg kjente jo Annika fra før.

Hu hadde jo vært med Haldis til CC, sammen med meg og Christell, en gang.

Og Anne Uglum og Espen Melheim.

De hadde jeg jo festa sammen med, en nyttårsaften, et år eller to før det her vel.

Og jeg hadde jo da til og med vært inne i stua, hos Anne Uglum og dem da.

Siden jeg trodde at festen skulle fortsatte der.

Etter at Espen Melheim hadde klenga på henne.

I oppkjørselen til Espen Melheim og dem da).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

De her tre folka.

De hadde med en våtdrakt.

Som Anne, Annika og meg, bytta på, å låne.

Jeg gjorde det vel best vel, (syntes jeg), når det gjaldt windsurfinga.

Espen Melheim stod bare og så på.

Hverken Anne Uglum, Annika Horten eller meg, hadde prøvd windsurfing før.

Men jeg syntes ikke bare at jeg kunne ligge der, sammen med søstera mi og stesøstera mi da.

Når Espen Melheim dukka opp der da.

Så sånn var det.

Både Annika og Anne var lyshårede skjønnheter da.

Annika hadde litt større pupper vel, (enn Anne Uglum da).

Nesten like store som Christell sine vel.

(Som jeg jo hadde sett, noen uker før, på Marienlystbadet, (var det vel).

Da hu gikk rundt toppløs der, mener jeg).

Men Anne var kanskje litt mer smekker enn Annika da.

(Det er mulig).

Så de var cirka like sexy-e, de her to jentene, vil jeg si.

Og hvis man tar med Christell, så var det jo tre skikkelig sexy og hotte 16 år gamle jenter, det her, vil jeg si.

Dette var vel de tre mest sexy og hotte damene på hele Bergeråsen, på den her tida, vil jeg vel tippe på.

Så det var kanskje litt rart, at alle de tre skulle befinne seg toppløse eller i bikini da.

Rundt Espen Melheim og meg der.

For Espen Melheim var en stille kar på skolen da.

Som nesten aldri prata noen med noen av jentene i klassen, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

Og jeg selv, jeg hadde jo vært mobbeoffer, på ungdomsskolen.

Og hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, osv.

Så at Melheim og jeg, plutselig skulle ha selskap av alle disse utrolig fine tenårinsjentene, (det vil si Anne, Annika og Christell da), på stranda, på Sand der da.

Det syntes jeg at nesten var for utrolig til å være sant.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi prøvde windsurfing, sånn cirka tre ganger hver vel.

Og Anne, Annika og jeg.

Vi bytta på, å ha på oss den våtdrakten, til Espen Melheim da.

Så ble hu Anne Uglum litt rar, husker jeg.

Hu begynte å gå utover på en flytebrygge, (eller noe), der.

(Var det vel).

Og jeg lurte på om hu gråt, (eller noe), husker jeg.

Jeg fulgte etter henne, som for å spørre henne, om hva som var galt.

Men Annika sa at hu Anne Uglum var ok da.

Og så gikk Espen Melheim, Annika og Anne tilbake, bort fra stranda igjen.

Like fort som de hadde dukka opp cirka da.

Christell spurte meg om, ‘liker du dem?’.

(Hu mente vel Anne og Annika da).

‘Ja’, svarte jeg.

De var jo to pene og sexy tenåringsjenter, begge de to da.

De hadde begge pent lyst hår.

Og de var slanke og smekre.

Og de hadde jo pupper og sånn.

Og de var vel litt solbrune og kanskje.

Så de var jo veldig attraktive begge to, må jeg jo si.

De var cirka like attaktive som Christell var, syntes jeg.

Henne ble det jo sunget om, i konfirmasjonssangen hennes, at ‘hadde det vi kaller sex-appeal’.

Og det var vel mer enn et år før det her, tror jeg.

Og Christell var også lyshåret, (som Anne og Annika da).

Og var også slank og smekker.

Og hadde også pupper og sånn, som Anne og Annika.

Så de her tre tenåringsjentene, de kunne vel nesten ha vært som tre ‘sex-kittens’ da.

Kan man vel nesten si.

De var alle tre veldig hotte og sexy-e da, syntes jeg.

Det var kanskje litt rart, at alle disse tre ‘sex-kittens-ene’, hadde gått i samme klasse.

At tre så hotte, blonde damer, skulle ende opp, med å gå i den samme klassen liksom.

(Selv om de vel gikk i tre forskjellige klasser, på videregående, vil jeg ihvertfall tro, på den her tiden).

Det var kanskje litt spesielt,

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det skjedde også en del fler ting, på denne tiden, før jeg flytta til Oslo.

Det får jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.

Vi får se om jeg klarer å få til dette.

Vi får se.

25. desember 2011
Jeg sendte en Facebook-melding til Jarle Kristiansen

PS.

Her er mer om dette:

25. desember 2011
Jeg lurer på om det her er Sølvi, som jeg gikk i klasse sammen med, på Torstrand skole, i andre og litt av tredje klasse

http://www.facebook.com/profile.php?id=787201940

PS.

Her er mer om dette:

25. desember 2011
Min Bok – Kapittel 74: Sand

Som jeg har skrevet om tidligere, så delte Pia og jeg, et rom, hos Ågot.

Det var det største soverommet, som vendte ut mot hagen.

Hvorfor vi skulle dele rom, det forklarte ingen om til meg.

Men dette var noe Ågot og Pia ville da, skjønte jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg tror at jeg bare hadde en madrass på gulvet, og ikke en ordentlig seng engang.

Det husker jeg ikke ordentlig.

Men det var ikke skrivebord der ihvertfall.

Og på kontoret, så var det Håkon som hadde tatt over.

Og i stua så romsterte Pia og Ågot.

Så å lese lekser der, det var vel ikke noe jeg gjorde noe særlig, tror jeg.

Så jeg leste nok ikke så mye til muntlig eksamen, i data der, sånn som jeg husker det.

Jeg var jo vant til å runke, minst en gang hver dag, siden jeg var sånn 11-12 år vel.

Jeg begynte vel ikke så lenge etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, som 10-åring vel.

Jeg lurte på hvordan man runka.

(Jeg hadde jo lest om runking i pornoblader vel.

Og jeg tror også muligens at vi hadde noe seksualundervisning, på Berger skole.

Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert).

Og fant plutselig en teknikk da, som gjorde at jeg fikk min første orgasme, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og jeg bodde jo alene, så da ble det til at jeg hadde sjangs til å runke mye og, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Nabojentene, (Lisbeth og/eller Bente Vaage vel).

De klagde på at jeg satt i sofaen min, om kveldene, og grein, i Leirfaret 4B.

Mens jeg ropte ‘hvor er pappaen min’, eller noe.

Og jeg hadde visst også hendene mye i fanget, sa de.

Men det måtte kanskje ha vært at de så gjennom gardinene at jeg runka, lurte jeg på da, ihvertfall.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

(Det her kan vel ha vært mens jeg gikk på ungdomsskolen kanskje, at de jentene sa det her til meg da.

Eller mens jeg gikk i 6. klasse kanskje.

Hvem vet).

Så jeg ble litt desperat, da jeg bodde hos Ågot.

Noen ganger.

Jeg fikk hemorider, husker jeg.

Noe jeg ikke hadde hatt før.

Men det lå noe hemoride-salve, på badet til Ågot, som jeg rappa litt av da.

Så gikk det over.

Jeg hadde jo søstera mi boende på samme rom som meg.

Så jeg fikk ikke runka så mye da.

Og Ågot fulgte jo med også.

Så det ble ikke så mye privatliv der, hos Ågot, for meg, for å si det sånn.

Faren min hadde jo et gammelt hus, i Sandsveien.

Hvor noen ting, fra Leirfaret 4B lå.

(Mest noe skrot vel.

Jeg fant ihvertfall ikke så mye av de tingene jeg savnet fra Leirfaret 4B der).

Men jeg husker det, at jeg prøvde å runke, stående, på doen, i det huset i Sandsveien.

Siden jeg ikke turte å runke så mye, borte hos Ågot da.

Men det var vel ei gammel kjærring, som hadde dødd, (eller noe), som hadde bodd i det huset før meg.

Og dassen var vel gammel og sånn.

Og jeg var vel vant til å sitte i sofaen, i Leirfaret 4B, når jeg runka.

Eller å runke, mens jeg lå i vannsenga da.

Så det funka dårlig, å runke stående, på den lille doen, i det gamle huset, i Sandsveien der da, husker jeg.

Jeg klarte ikke å få noe særlig orgasme der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Kanskje fordi jeg lurte på om de ‘narverne’, som hang utafor Prima der, (øverst i Sandsveien), skjønte at jeg runka.

Det var Åse Stadheim, hennes yngre bror Jan Stadheim, Geir-Arne Jørgensen vel, og hans yngre søster og bror vel, (som var tvillinger da).

Det var en hel ‘narver-aktig’ gjeng, som hang øverst i Sandsveien der da.

På trappa til Prima.

Jeg spurte lillesøstera til Geir Arne en gang.

Om hvorfor dem ikke dro inn til Drammen og sånn, istedet.

Istedet for å bare henge på Sand.

‘Hvis du betaler billetten så’, sa lillesøstera til Geir Arne da, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Småsøsknene til Geir Arne, de var litt sånn møkkete av seg, mener jeg at jeg syntes.

De bodde jo bare i en ganske liten hytte der, på veien ned til Snippen da.

(En hel familie på to voksne og tre barn da).

Så de vaska seg kanskje sjelden da.

Det er også mulig at min tremenning, (som jeg ikke visste om at hu var da).

Stine Mogan Olsen, pleide å ‘narve’ der, utafor Prima da.

Så sånn var det.

Men men.

Prima ble forresten etterhvert en innvandrerbutikk.

Og bestemor Ågot slutta etterhvert å handle der, (fordi hu utenlandske dama slo inn for mye på kassa, mener jeg at Ågot sa), og fikk istedet onkel Håkon til å kjøre henne, inn til Rimi, på Skjønnhaug.

(Som var cirka en halv mil, nordover.

Nesten i Svelvik da.

Ved siden av bilforretningen til Finn Sand der.

En kar som solgte Mitshubishi-biler, blant annet, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg gikk forbi Prima der, med den grønne og hvite Levis-genseren min.

Så var det en som spurte meg, om det stod ‘Elvis’, på genseren min.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, så satt det en soss der.

Fra Drammen vel.

Sammen med narverne da.

Jeg hadde jo gått markedsføring.

Så jeg prøvde å plassere han litt.

Og spurte om han brukte Studio Line-hårgele.

Og det gjorde han.

Han var liksom typisk en som brukte det, syntes jeg.

Med fønet gelefrisyre vel.

Og sosseklær.

Og fra Drammen da, hvor dem pleide å ha Studio Line-gele, i butikkene da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Åse Stadheim, hu var ei dame, som var et år eldre enn meg.

Hu hadde krøllete hår.

Og virka vel heller ikke som den typen, som dusja hver dag liksom.

Håret hennes virka ikke nyvaska alltid, for å si det sånn.

Men dette var jo på landet, og på 80-tallet.

Så det var kanskje ikke så vanlig, å bade eller dusje hver dag da.

Som det for eksempel var i Oslo, da jeg bodde der.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang så fortalte hu Åse Stadheim en vits, til meg, utafor Prima der da.

Hvor hu satt og ‘narva’ da.

Ei jente satt på toget til Geilo.

Oppå fanget til typen sin.

Også ridde hu på kuken til typen.

Også reiste hu seg opp, og spurte alle folka i togvogna, om ‘skal du til Geilo?’.

Og så den neste personen, ‘skal du til Geilo?’.

Og når hu hadde spurt alle, så var hu fortsatt ikke fornøyd.

Men så bare reiste hu seg opp og ned da, og sa ‘Alle skal til Geilo’ da, flere ganger.

Til hu ble fornøyd da.

Jeg syntes at dette var en litt vågal vits, av ei dame, å fortelle meg.

Men jeg sa ikke noe.

Jeg bare lo litt vel, og gikk bort til Ågot da.

Dette var ikke en gjeng, som jeg var med i.

Men jeg kunne chatte litt med de da, når jeg gikk forbi dem.

På vei bort til Ågot da.

Og de tolererte meg, virka det som.

Jeg ble aldri trua med bank av dem ihverfall, for eksempel.

Sånn som det var, da jeg gikk på barneskolen.

Da kunne jeg noen ganger få meg en på trynet, fra Geir Arne Jørgensen.

Når han lurte meg opp i stry.

Før han løp vekk da.

Med meg etter seg.

Men etter at den Sand-gjengen ble som narvere.

Etter det, så hendte det aldri at jeg var i slåsskamp med dem.

For å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så begynte jeg å jobbe på CC Storkjøp igjen da.

Jeg jobba fra 9-16 cirka vel.

Fem dager i uka vel.

Jeg mener at jeg kopierte opp en kassett, til hu Sari da.

Hvis ikke det var etter at jeg flytta til Oslo da.

Hvem vet.

Jeg hadde stereoanlegget mitt, fra Leirfaret 4B, stående på rommet til Pia og meg da, hos Ågot da.

Og det stereoanlegget, det var det en dobbel kassettspiller på.

Så jeg kunne komponere mine egne kassetter da.

Noe som var ganske vanlig, på 80-tallet da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg gikk innom faren min, etter jobben på CC, noen ganger.

I vannsengbutikken der da.

Faren min spurte meg en dag, etter jobben på CC Storkjøp vel.

Om jeg kunne gå på postkontoret, på Strømsø.

(Der jeg hadde gått for å sende post, da jeg jobba på Kontorland, under arbeidsuka, i første klasse, på handel og kontor, på Sande Videregående).

For Pia hadde ringt han, og bedt han om å sende penger til henne, i Spania.

Jeg sa det var greit.

Jeg hadde tid til å stikke innom posten.

Faren min sa det, at han bare ville sende 300 kroner.

(Av en eller annen grunn).

Jeg gadd ikke å diskutere med faren min.

Han var ofte uklar og vag.

Og var også en dranker, (må jeg si).

Så han visste man aldri om hvordan kunne være, mener jeg.

Så jeg bare smilte litt av dette vel.

Og så gikk jeg på Posten da.

Der var det innmari kø.

Kanskje fordi at dette var i sommerferien.

(Kanskje det var noe med fellesferien.

Og at folk skulle veksle til utenlandsk valuta og sånn.

Hvem vet).

Jeg måtte stå i kø der, i 30-40 minutter vel.

Og det var varmt der, og masse mennesker da.

Men jeg ga meg ikke, jeg tenkte at dette var viktig, at jeg måtte være ansvarlig, og få sendt disse pengene til Pia da.

Siden Pia var blakk i Spania da.

Jeg la til og med ut gebyret, på cirka 150 kroner.

Som Posten skulle ha, for å sende pengene til Spania da.

For ellers så ble det nok ihvertfall for lite penger, tenkte jeg.

Jeg hadde jo ikke jobbet noe i russetida.

Så jeg hadde ikke noe særlig penger selv heller.

Men jeg la ut for gebyret, ihvertfall.

(Penger som jeg aldri fikk tilbake, av hverken faren min eller søstera mi da).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia lagde et helvetes rabalder, når hu kom hjem fra ferien sin.

Jeg fikk masse kjeft av henne, på rommet vårt hos Ågot da.

Siden faren min bare ville sende 300 kroner da.

Så Pia trodde nok kanskje at faren min og jeg var samme person.

Hva vet jeg.

Hvis Pia ville at jeg skulle sende henne penger, så burde hun vel ha ringt meg, borte hos Ågot da.

Men så ikke.

Og når Pia pratet med faren min, på telefonen.

Så burde hu vel ha tatt det med faren min, hvis noe ble galt da.

Men så ikke.

Jeg fikk den ene skyllebøtta, etter den andre, av en sur Pia, etter at hu og Hyde, kom hjem fra Spania da.

Pga. de her 300 kronene da.

Jeg vet ikke om Pia fikk med seg, at jeg la ut for gebyret.

Hu er sånn noen ganger, at hu ikke klarer å prate sivilisert.

Men hu får raserianfall da.

Sånn at det er vanskelig, å slippe til.

Derfor fikk ikke jeg fortalt Pia og Hyde, om alle de damene jeg traff på Braemar, og om hu Sari da, som jeg traff i Brighton.

Det var vel omtrent bare enveiskommunikasjon, fra Hyde og Pia da.

De pratet hele tiden om to spanske gutter da, som de hadde truffet på Pacha vel.

Og de var kule, eller hyggelige da.

Men disse gutta hadde visst på en eller annen måte, blitt erstattet, (sa Pia), av noen eldre kamerater, (eller slektninger), av dem da.

Som ikke var like hyggelige da, skjønte jeg på Pia.

Hyde fortalte meg det, når jeg begynte å prate om Braemar.

At de egentlig også skulle ha reist med Braemar.

(Med en buss da).

Men at det istedet ble sånn, at de kjørte med en buss, gjennom Sverige.

Da sa jeg vel noe sånt, som at ‘søren, det var dumt, tenk så kult det hadde vært, hvis vi hadde festa sammen på Braemar.

Det var dumt’.

Noe sånt.

Men så ville de vel ikke høre noe særlig mer, fra ferien min, virka det som, for meg.

Jeg vet ikke hvor Pia og Hyde fikk penger fra, til å dra på ferie.

Men Pia hadde ihvertfall ikke noen jobb, dette skoleåret.

(Og ikke Cecilie heller).

Og meg fikk de ikke noen penger av.

De spurte ikke heller.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Da Cecilie og Pia planla ferien sin, i Leirfaret 4B.

Så må de ha nevnt Håkon.

Cecilie sa til meg, at Håkon ikke var noe bra/snill.

Noe sånt.

(Så hu prøvde å programmere meg nesten da, virka det som.

Men men).

Og grunnen til at det ble prata om Håkon, det var vel fordi at de lurte på hvem som skulle hente dem vel.

Noe sånt.

Jeg tror at Håkon kjørte å henta dem i Oslo, og ikke faren min.

Hvem vet.

Og da de planla turen, så husker jeg det, at Hyde maste på søstera mi, om å bli med henne, å jobbe, i Amsterdam.

Før de dro til Spania.

Så jeg lurer på om de også var i Amsterdam, og jobba som horer, eller noe, før de dro videre til Spania da.

Kanskje det var dette søstera mi, (som er rimelig vag ofte vel), mente, da hu prata om noen eldre karer, i Spania, som ikke var så hyggelige som de fra Pacha da.

Hvem vet.

Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars, er det jo en bok som heter.

Isåfall så er nok Pia fra Merkur, som ligger enda lengre vekk fra jorda, enn Venus da.

Sikkert noe sånt.

For Pia er rimelig vag noen ganger, må jeg vel si.

Hu sier bare at den og den, ‘ikke er noe snill’.

At Kenneth, (som hu lå med, på en Hemsedal-tur, med Berger Alpinklubb vel), ‘ikke var noe snill’.

Men hva mente Pia med dette?

Tråkket han på en maur?

Stjal han mat i kjølekapet?

Det er ikke mulig å skjønne særlig mye, når folk er så ‘vagistiske’, som Pia er, mener jeg.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En dag, som jeg gikk gjennom Drammen sentrum, etter jobben på CC Storkjøp.

Så var det ei nesten hemma dame, må man vel si.

Som prata om at hu hadde liggi med sønnen til eieren, av et supermarkedet, i Tordenskioldsgate, husker jeg.

(Skjønnhaug, eller noe, tror jeg).

Hu ville også ligge med en annen kar, i Gågata, husker jeg.

(Som også var sønnen av en butikkeier, tror jeg).

Jeg gikk forbi, etter jobben, akkurat da dette skjedde.

Så jeg fikk med meg denne flaue forestillingen da.

Fra ei hjerneskada dame da.

(Virka det som for meg, at hu var, syntes jeg, ihvertfall).

Som var på min alder eller litt eldre da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Drammen var mye kjedeligere, i sommerferien, husker jeg at jeg syntes.

Jeg fant jo ingen kamerater fra skolen, og Pia og Cecilie og resten av Lyche-gjengen, så jeg heller ikke noe til, husker jeg.

Så tiden da jeg jobbet heltid, på CC Storkjøp, sommeren 1989.

Det var en rimelig tom og kjedelig tid for meg, husker jeg.

Jeg dro også ned til bestemor Ingeborg, i Stavern, en tur, på ferie, husker jeg, denne sommeren.

Der prata jeg vel med Frode Kølner.

Han visste jo om at jeg hadde rota med ei stygg Larvik-dame, (må man vel nesten kalle henne), på Petter Wessel da.

Og han og en kamerat, kjørte til hytta til Kølner-familien.

Mens jeg også satt på.

Og de klagde på at en kar, på en hytte like ved.

At han lå på plenen, og solte seg, med det ene beinet sånn, at han så ut som en dame, eller noe.

(Husker jeg).

Så de kara var ganske ovenpå, husker jeg.

Frode og kameraten, de hadde fått seg jobb, med å ‘kjøre morrabrød’, husker jeg, at de sa.

(Hvis ikke det var sommeren etter da).

De kjørte brød til Sandefjord, for et Larvik-bakeri, husker jeg.

Sommeren etter, så møtte jeg også Kølner.

Jeg hadde på meg en svart jakke, som jeg hadde kjøpt på Kappahl, på Oslo City.

Kølner sa at ‘jasså, du har på deg pilotjakke, kanskje jeg skal begynne å gå med det jeg og’.

I Stavern der da, ved en matbutikk, ikke langt fra Tivoliet der, nede ved havna.

Vi dro til ved Lydhus-stranda der.

Kameraten til Kølner, skulle møte ei brunette der.

Så dem gikk og kikka på ei som lå toppløs og solte seg der.

Ei veldig smekker dame, som lå og sov, toppløs, midt på stranda.

I kun bikinitrusa, mens hu skøyt ut rumpa, eller noe.

Så det var jo nesten som porno.

‘Kanskje det er hu der’, sa kameraten til Kølner.

Men det viste seg å være en annen dame da.

Kølner var høyt oppe, i Larvik Unge Høyre, (mener jeg å huske).

(Han var Formann der, (eller noe sånt), tror jeg).

Jeg prata med de tre andre, om politikk.

Og fortalte det, at jeg syntes at valgordningene var litt urettferdige.

For en stemme i Nord-Norge, telte mer enn en stemme, på Østlandet.

Siden man hadde fler stortingsmandater, pr. stemme, i nord, enn i sør da.

Noe som jeg syntes at var dårlig da.

Siden man da liksom hadde mindre stemmerett, i Sør-Norge da, mente jeg.

Kølner hadde ikke lyst til å diskutere det her, tror jeg.

Han karen og hu dama svømte ut til en flytebrygge.

Jeg svømte ut til dem der en lite tur, og tilbake da.

Jeg lot dem for det meste være i fred.

Men en svømmetur ut dit, det kunne jeg ta, syntes jeg.

Men så lot jeg de være ifred igjen da, og svømte inn til land igjen da.

Mens dem lå på den flytebrygga da.

En annen dag, enten sommeren 1989 eller 1990.

Så lå Kølner, kameraten og jeg, på en strand, ikke langt fra Lydhus der da.

Så skulle ei jente skifte.

Og jeg skimta litt på henne da.

‘Jeg driter i om han der ser på, jeg bare skifter’, sa hu jenta, (om meg), til noen karer da.

Men da bare så jeg bort.

Da ble det litt for dumt, å se på henne da, syntes jeg.

Selv om det vel er lov å smugkikke litt på stranda kanskje.

Hvem vet.

Så sånn er kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Kølner hadde ei dame, som også var ganske stygg, husker jeg.

(Eller kanskje ikke så veldig smekker og vakker da).

Hu møtte jeg en gang, sommeren 1989 eller 1990 da.

På hytta til Kølner og dem da.

Jeg møtte henne såvidt.

Nå lurer jeg på om det kan ha vært den samme dama, som runka meg, på Petter Wessel, den gangen, (da Magne Winnem lå og kniste, i senga over oss, i lugaren, til Winnem og meg).

(For Kølner kjente jo hu der ‘runke-dama’ da, fortalte han meg seinere).

Hu som mista passet sitt, i lugaren til Magne Winnem og meg da.

Og som ble ropt opp, ombord på Petter Wessel da.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det hadde jo skjedd mye, siden sommeren 1988, da Kølner og en kamerat, bare hadde stikki fra bursdagen min.

Etter å ha prøvd å ’tilrane’ seg vannsenga mi da.

Så jeg fikk aldri tatt opp dette mer, med Kølner.

(Jeg glemte det vel antagelig bort da).

Om hvorfor dem var så ‘kåte’, på vannsenga mi da.

Var dem homser/bifile?

Kølner prata. (i Stavern eller Larvik, sommeren 1989 eller sommeren 1990 da), til kameraten sin, om å ‘legge inn noen aksjer’, på den og den dama da, (mens jeg også stod der da).

(Som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg ikke var fra Larvik).

Ofte ettefulgt av en rimelig feminin latter, fra Kølner da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hang ikke sammen med Kølner og dem, hele tiden, når jeg var hos bestemor Ingeborg.

(Jeg kjente jo heller ikke Kølner så bra lenger, på den her tiden.

Det var nesten som noe pliktaktig, over det at vi hang sammen, disse sommerene, kan man var kanskje si.

Det kan godt ha vært at det var bestemor Ingeborg, som foreslo at jeg skulle ringe Kølner.

For bestemor Ingeborg ble etterhvert kjent med faren til Kølner, (som jobba i Larvik E-verk), husker jeg, (siden Frode Kølner var kamerat med meg da, mens jeg bodde i Larvik, hos mora mi, på slutten av 70-tallet).

Sånn som jeg skjønte det ihvertfall.

For bestemor Ingeborg prata med faren til Kølner, på telefonen, en gang jeg besøkte henne, i Nevlunghavn, i eldreboligen hennes der, sommeren 1996 vel, da jeg hadde en rød Toyota HiAce.

Og da gjorde bestemor Ingeborg et poeng ut av det vel, at hu prata med nettopp Hans Kølner da.

Ovenfor meg da.

Selv om hun vel ikke hilste fra han, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Sommeren 1989, så gikk jeg en gang ned til stranda, aleine.

Med stranda i Stavern, så mener jeg den som er bak den militærleieren der, i sentrum av Stavern.

Det var den stranda, som mora mi og bestemor Ingeborg nevnte da.

Og som mora mi en gang dro med Pia og meg på da.

Et år eller to før denne sommeren, (sommeren 1989), da.

Jeg gikk ikke ned på stranda.

Men bestemor Ingeborg, (var det vel), hadde fortalt meg det, at mange ungdommer heller valgte å ligge å sole seg, på et fjell, like ved stranda der.

Jeg hadde ikke med badetøy, så jeg ville gjemme meg bort litt da.

Siden jeg da måtte ligge i underbuksa, istedet.

(Noe som vel ble cirka det samme, tenkte jeg.

Om jeg lå og solte meg i en underbukse eller badebukse).

Men jeg turte ikke å sprade rundt på stranda, i underbuksa.

Men om jeg lå litt for meg selv, oppe på det ene fjellet der da, i underbuksa.

Og solte meg.

Så gjorde ikke det noe, tenkte jeg.

Jeg kom i snakk med to unge Stavern-frøkner, mens jeg lå og solte meg der da.

De lå toppløse, i bare bikinitrusa da, like ved meg da.

De hadde ikke så store pupper, så de var kanskje bare 15-16 år gamle.

Noe sånt.

Men de var slanke og litt lekre da.

(De var jo solbrune, og sånn).

Og de var høflige da, og svarte meg ordentlig og sånn da, når jeg snakka med dem.

De visste hvem hu Hege fra Stavern var, sa de.

(Hu jeg hadde møtt på Petter Wessel, på den dagsturen, med Winnem og dem, fra Røyken.

Helt i begynnelsen av det skoleåret, som jeg gikk, på Gjerdes Videregående da).

Hu Hege var litt flau, sa disse Stavern-ungjentene da.

‘For hu hadde så store pupper’, sa de.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fortalte vel det, at jeg egentlig var fra Larvik, men bodde i Oslo da.

De jentene gikk litt lenger borti der.

(I bare bikinitrusa, tror jeg).

Og signaliserte vel sånn halvveis til meg, at jeg kunne følge etter dem, tror jeg.

(Lurte jeg på ihvertfall).

Men jeg tror at de var under 16 år, så jeg bare lot de gå da.

Så sånn var det.

For Ågot hadde jo ‘gura’ så fælt, da hu Hege hadde ringt henne, borte på Sand.

For hu var visst bare en ‘jentunge’, sa Ågot.

Men hu var vel 16 år, eller noe, tror jeg.

Noe sånt.

Hu hadde store pupper ihvertfall, som de to ungjentene sa da.

(De to som ikke hadde så store pupper, for å si det sånn).

Så jeg turte ikke å kontakte hu Hege, den sommeren.

(Siden Ågot hadde ‘gura’ da).

Men jeg ringte henne, da jeg besøkte bestemor Ingeborg igjen, den neste sommeren, (sommeren 1990).

Og jeg møtte hu Hege, og ei venninne, i Stavern da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg husker også det, at det skoleåret, som jeg gikk på Gjerde vel.

Visste faren min, noen bilder, som vertsfamilien min, i Shoreham, hadde sendt til meg.

(Rick Hudson og de da).

‘Hu så jo rimelig vill/tøysete ut hu der da’, sa faren min, om hu ungjenta Kelly Hudson da.

Noe som jeg syntes var å gå litt over streken kanskje, fra faren min.

Siden hu Kelly Hudson vel bare var sånn 10-11 år, eller noe, på det bildet da.

Men hu lagde liksom grimase og søkte oppmerksomhet da, eller noe.

Men hvorfor Hudson-familien sendte meg bilde, av deres datter Kelly, som var så ung.

Det veit jeg ikke.

Det husker jeg ikke helt nå, hvordan det var.

Men det brevet fikk jeg vel borte hos Ågot, tror jeg.

Så jeg viste bildene til faren min da, en gang som vi begge var i stua til Ågot da.

Og sa vel noe sånt som at, ‘her er den vertsfamilien jeg pleier å dra til i England’, eller noe.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg møtte også noen frike-jenter, i Stavern, sommeren 1989.

De hørte på the Cure og sånn vel.

Og the Clash vel.

Noe sånt.

Jeg prata litt med dem, for jeg syntes de minte meg om de i Lyche/Depeche-gjengen, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom søstera mi, i Drammen da.

Hu ene, (lederen til frikene i Stavern, eller noe, vel), hu sa at hu likte ikke syntere, (da jeg nevnte Depeche Mode/Depeche-gjengen), for dem var så nøye med at hvert eneste hårstrå lå rett liksom.

Jeg mente at de burde stikke innom Cafe Lyche, hvis de var i Drammen.

For da kunne de møte fler ‘raringer’, mente jeg da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Hu likte Jokke og Valentinerne, mener jeg, at hu unge frike-dama, som jeg prata med, den sommeren, 1989, i Stavern, sa da.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Under Svelvikdagene, så dro søstera mi og Hyde meg med, for å gå rundt sammen med dem, rundt Samfunnshuset der, i Svelvik.

Det var tjukt av folk der.

Blant annet noen fra Drammen, som ropte ‘Depeche’, hver gang dem så Cecilie Hyde da.

Og skulle banke oss opp da.

Det var noen fra Konnerud, eller Åskollen, (eller noe sånt), tror jeg.

De var ihvertfall fra ved Drammen da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En hel gjeng av folk, (som jeg ikke visste hvem var omtrent), lå over, sammen med meg, i kjelleren, hos Cecilie Hyde.

Jeg skulle på jobb, dagen etter.

‘Mor’ vekker deg, sa Hyde, da jeg spurte henne om vekking da.

Jeg var ikke helt sikker, på dette, for jeg hadde ikke fått med meg det, at Cecilie Hyde, hadde vekket ‘mor’.

Men hvordan dem prata sammen, det visste jeg ikke.

Så kanskje dem hadde prata sammen likevel.

(Selv om jeg ikke hadde fått det med meg).

Tenkte jeg.

Men ingen vekte meg tidlig nok, dagen etter.

Jeg ble vekt av at Ågot ville prate med meg, på telefonen, til Hyde og dem da.

I etasjen ovenfor.

Jeg fortalte Ågot det, at ingen hadde vekt meg.

Ågot hadde fått vite det, at jeg hadde forsovet meg.

(Uten at jeg vet hvem som fortalte Ågot dette).

Så Ågot var sinna og fortvila da.

Jeg ringte med en gang til CC Storkjøp, og forklare dem situasjonen.

Og jeg spurte om de ville det, at jeg likevel skulle dra på jobb.

(Selv om jeg ble rimelig forsinket).

Ja, det ville de da.

Og da var det sånn, at ingen buss, gikk fra Svelvik, til Drammen, før klokka 11-12, eller noe, kanskje.

Så jeg var vel kanskje ikke på jobben, før klokka 12-13, eller noe da.

Det var sånn, (i Svelvik), på lørdager, (i sommerferien), at hvis jeg ikke rakk, for eksempel en buss som gikk klokken 9, til Drammen.

Så gikk den neste bussen klokken 11 da.

Og den bussen ville da være i Drammen, rundt klokken 12 da.

(Den bussen brukte kanskje 40 minutter da, fra Svelvik til Drammen.

Noe sånt).

Og så måtte jeg jo også gå, fra Rutebilstasjonen, (eller Bragernes Torg), og bort til Brakerøya da.

En gåtur som ihvertfall tok 15-20 minutter, (vil jeg vel tippe på), hvis bussen ikke gikk lenger enn til Rutebilstasjonen da.

(Jeg husker ikke helt om alle busser gikk til Bragernes Torg, eller om bare noen gikk dit).

Så hvis jeg våknet klokken 8.30, i Svelvik.

Og så pratet i telefonen, (og sånn), til klokken 9, med Ågot og CC Storkjøp.

Så ville kanskje den neste bussen gått, klokken 11 da.

Og da ville jeg vært i Drammen sentrum, klokken 11.45 kanskje da.

Og så på Brakerøya, klokken 12 kanskje da.

Noe sånt.

Så da fikk jeg kjeft da, på jobben, fordi jeg var så seint på jobb.

Jeg forklarte at jeg forsov meg.

‘Hvordan kan man forsove seg så lenge’, sa butikksjef Karin Hansen da.

(Noe sånt).

Hu lot som om hu ikke skjønte det, at det ikke gikk så ofte busser, fra Svelvik da.

Så hu lata som at hu var dum da, vil jeg si.

(Ellers så var hu bare dum da.

Hvem vet).

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det skjedde også mer, denne sommeren 1989.

Men det får jeg prøve å skrive mer om, i et senere kapittel vel.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

24. desember 2011