johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Min Bok 2 – Kapittel 38: Mer fra Stavern

    Ove hadde også funnet en dress, borte hos Ågot på Sand, denne sommeren, som var veldig sånn ‘dandy’ eller jålete da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og som en av fedrene våre eller onkel Håkon, hadde brukt, sikkert på byen i Oslo, (eller noe), på 60-tallet da.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var hos bestemor Ingeborg, i Stavern, denne sommeren.

    Så skulle vi gå på tur, ute i Nevlunghavn, en dag.

    Jeg husker ikke hvem som kjørte oss ut dit igjen.

    Så man kan kanskje lure på hvem det var.

    (Det var kanskje onkel Martin?).

    Men vi gikk ihvertfall i flere timer, ut mot Oddane Fort der, (mener jeg at det var), fra Oddane Sand der, (hvor maleren Odd Nerdrum, har ‘heimen’ sin vel, mener jeg at mora mi, Karen Ribsskog, sa en gang, seinere på 90-tallet, eller noe).

    Jeg husker det, at det var et veldig åpent landskap der, hvor vi gikk.

    Bestående av fjell, med noen forblåste busker og sånn på da.

    Så da vi endelig kom litt vekk fra fjellet der liksom.

    (Eller raet, eller hva det kan ha vært igjen).

    Så måtte jeg pisse, husker jeg.

    Og de to 11-12 år gamle jentene, Rahel og Sophia, de var jo med, på denne turen.

    Så jeg prøvde å kjappe meg litt da.

    På veien tilbake til Nevlunghavn igjen.

    Og gikk raskt over en liten bro som gikk over en bekk der, husker jeg.

    For å pisse, i noe ganske høyt siv/gress, på den andre siden av den broen da.

    Og mens jeg pissa der, (en del meter foran de andre i følget da).

    Så hørte jeg plutselig en frese-lyd.

    Og det var en huggorm, som snodde seg rimelig raskt avgårde, fra like ved der jeg stod og pissa, og i retning av Nevlunghavn da.

    Så da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

    For den ormen bevegde seg rimelig raskt, husker jeg.

    Og jeg hadde vel ikke akkurat gummistøvler på meg heller.

    Men sikkert joggesko, eller noe.

    Så det var bare flaks, at jeg ikke ble hugget, av den huggormen, (som jeg så på bare cirka en meters avstand, på det nærmeste vel, der den ålte seg avgårde, i gresset, i retning vekk fra meg, mens den freste da).

    Så det er vel den eneste gangen, som jeg har sett en voksen huggorm, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Frode Kølner, (og en kamerat av han), ved et supermarked, som lå like ved havna, (og en minigolfbane og et tivoli), nede i Stavern Sentrum der.

    Kølner gjorde et poeng av jakka mi.

    (Som jeg hadde kjøpt på Kapp Ahl, på Oslo City, noen måneder før det her da).

    Og spurte om jeg hadde fått meg bomber-jakke, (eller noe sånt).

    Og så sa han det, at han også kunne få seg en sånn jakke.

    (På en nesten truende måte vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kølner, kameraten og jeg, vi var også ute langs strendene der, ute ved hytta til Kølner og dem, i Brunlanes da.

    (Ikke langt fra Lydhus-stranda der, osv).

    For å møte ei dame, som kameraten til Kølner kjente da.

    Kølner hadde gjort det rimelig bra, i Larvik.

    Jeg husker ikke hvordan skole han gikk på.

    Men disse to kara, de hadde begge sommer/ekstra-jobb, med å kjøre brød, fra et bakeri, i Larvik, og inn til Sandefjord da.

    ‘Vi kjører mårrabrø’, svarte Kølner.

    Da jeg spurte hva de jobba med.

    Husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kølner hadde også blitt formann, i Larvik Unge Høyre, husker jeg.

    Og jeg fortalte at jeg var litt forarget, over den valgordningen, som var i Norge.

    At folk i Nord-Norge fikk flere representanter pr. stemme, enn i Sør-Norge da.

    Jeg mente at dette ikke var demokratisk da, husker jeg, at jeg sa til Kølner da.

    Så jeg hang meg kanskje litt mye opp i sånne ting, på den her tida da.

    Som ung voksen da.

    (Ting som jeg syntes at virka urettferdige da, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle leite etter hu brunette-venninna, til han kameraten til Kølner, langs strendene, ute i Brunlanes der da.

    Og vi fant ei ung brunette, husker jeg, som lå og sov toppløs da, (med rumpa stikkende ut vel), og som var veldig slank og smekker da.

    Og som kameraten til Kølner lurte på om var venninna si da.

    Men det var det ikke da.

    Hu venninna hans var ikke så værst hu heller.

    Men hu var ikke akkurat like smekker, som hu bade-nymfa, som vi hadde sett litt på, der hu lå og sov, i bare en liten bikinitruse, på den lange strand-strekningen, i Brunlanes der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg svømte ut, til en flytebrygge, hvor han kameraten til Kølner, og dama hans, lå og prata da.

    (Bare for ikke virke for kjedelig kanskje).

    Også svømte jeg tilbake igjen da, til land, hvor Kølner vel var hele tida da.

    Så da hadde jeg visst med meg badeshorts.

    Så jeg hadde kanskje finni en badeshorts, inne i Oslo, etter at Ove og jeg, hadde vært på stranda, på Sand der, helt i begynnelsen av denne ferien da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et tivoli, i Stavern, denne sommeren da.

    Hvor jeg ofte pleide å gå, fordi jeg kjeda meg.

    Brighton-ferien hadde vel vært såpass tøff og stressende.

    Og jeg hadde vært i Stavern, i 3-4 somre tidligere vel.

    Så det var lite som vekte meg opp i Stavern, denne sommeren, for å si det sånn.

    Jeg hadde vel planer om å gå ut på byen, i Larvik, noe jeg fortalte til Kølner om da.

    Men da sa Kølner det, at jeg ikke kunne gå ut i Larvik, (av en eller annen grunn, som han ikke fortalte om), men kun i Stavern da.

    (Noe som vel var litt spesielt å si vel.

    Jeg hadde jo til og bodd i Larvik, en del år, på 70-tallet.

    Så dette som Kølner sa, om at jeg ikke kunne gå ut i Larvik.

    Det var noe som nesten gjorde at jeg fikk bakoversveis da.

    Noe sånt).

    Og Stavern var et litt kjedelig sted, syntes jeg, ihvertfall denne sommeren, etter å ha bodd inne i Oslo, i et års tid da.

    Omtrent det eneste stedet, som det var litt liv på, det var det samme diskoteket, hvor Pia hadde møtt han kavaleren sin, som hu hadde fått herpes-sår på leppene av da, to-tre år tidligere da.

    Og der kjente jeg jo ingen som gikk.

    Så jeg ble bare stående i et hjørne der da, og kjede meg, husker jeg.

    En gang, mens jeg stod der, og kjeda meg.

    (På diskoteket, ved marinaen, i Stavern der altså).

    Så kom det en ganske kraftig kar bort til meg, og sa noe sånt som at, ‘er det her det foregår?’.

    Så etter det, så gikk jeg ikke så mye på det diskoteket igjen, akkurat.

    Jeg husker jeg at såvidt prata med noen damer, utafor det diskoteket der.

    Som sa at de likte jente-bandet Four Non Blondes vel, (eller noe).

    Og jeg sa at den ‘Velvet’-sangen deres, (eller hva den het), var litt kjedelig da.

    Men det var ikke de enige i da.

    Jeg møtte også noen frikedamer, denne sommeren.

    (Hvis det ikke var sommeren før da).

    De fortalte at de ikke likte synth-ere, for de var så nøye med at hvert hårstrå var perfekt stylet, osv.

    Og hu jeg prata med av dem, sa at hu likte Jokke og Valentinerne, osv.

    Og jeg sa det, at det fantes en sånn frike-gjeng, i Drammen og, som pleide å henge på Cafe Lyche der da.

    Så dette var kanskje noe som skjedde sommeren 1989, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg gikk ut litt i Drammen, på den her tida vel.

    Og da hadde Christell sin storebror, Viggo Snoghøj, (bodybuilderen, som er kjent som Viggo Snowhill, i USA).

    Han hadde fått jobb, som dørvakt, på et diskotek, i Gågata, i Drammen.

    Men der følte jeg meg ikke så hjemme, husker jeg.

    Når DJ-en spilte en bestemt sang, av Frankie Goes to Hollywood.

    Så¨begynte alle inne på det diskoteket, å synge den sangen høyt, i kor, husker jeg.

    Så da følte jeg meg litt utafor, husker jeg.

    Og de hadde vel også fått en pakistaner, (hvis jeg husker det riktig), med i den Lyche/Depeche-gjengen, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg husker det riktig da).

    Som jeg ikke kjente da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nok kjøpt meg en Boss-deo, på Fornebu, (eller noe), da jeg dro til Brighton, tidligere denne sommeren.

    For jeg husker det, at Rahel og Sophia, de klagde på det, at jeg brukte for mye Boss-deo da.

    Jeg spurte om jeg lukta vondt.

    Men de sa bare at jeg lukta for sterkt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, denne sommeren, (eller om det var sommeren før).

    Så måtte jeg ligge på sofaen, hos bestemor Ingeborg der, i Stavern, husker jeg.

    (Kanskje fordi at Martin var på besøk, eller noe).

    Og en morgen, da jeg våknet.

    Så var det sånn, at flere av Staverns kjøpmenn, fra nede ved havneområdet der vel.

    (Som enten solgte eller gikk med Marin Alpin-moteklær vel).

    De satt plutselig i stua, til bestemor Ingeborg, en morgen, når jeg våkna opp, på sofaen hennes.

    Så det var en rimelig spesiell opplevelse, må jeg si.

    At det liksom skulle være et møte, i det rommet, hvor jeg lå og sov.

    Og at bestemor Ingeborg ikke hadde vekt meg, før disse forretningsfolka, (som de fleste av var en del år eldre enn meg vel, og som jeg ikke visste hvem var), dukka opp i stua hennes der da.

    Så man måtte liksom undre seg litt over bestemor Ingeborg noen ganger, syntes jeg.

    Hun var ikke alltid så lett å forstå seg på, må jeg vel si.

    Men nå hadde det jo begynt, å bli en tradisjon, at jeg dro på besøk til henne, (enten sammen med Pia, eller alene), i sommerferiene, fra begynnelsen/midten av 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia var med til Stavern.

    (En av somrene før det her da.

    En gang når mora mi også var på besøk hos Ingeborg i Stavern, husker jeg).

    Så husker jeg det, at Pia prata om at fargen Staverns-gul, som mange gamle trehus, i Stavern, var malt i, var en så fin farge da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hun pleide noen av de somrene, som jeg var på besøk hos henne, å anbefale meg noe lesestoff.

    (Det var vel somrene to-tre år før det her vel).

    En sommer, så anbefalte hun meg å lese novellen ‘Døden i Venedig’, i en novelle-samling-bok, husker jeg.

    Jeg begynte da, å lese den første novellen i boken.

    Men det var feil da, mente bestemor Ingeborg.

    Jeg burde bare lese den beste novellen, mente hun.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen sommer, så fant bestemor Ingeborg fram Snorres Kongesagaer, (muligens på nynorsk, eller samnorsk, eller noe sånt), som jeg syntes at var en ganske interessant bok å lese da.

    (Og som jeg jo hadde hørt om, på skolen, osv., men ikke lest noe i tidligere da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For å ta med litt mer om Ove og dem, (som jeg kom på, nå etter at jeg skrev om besøket hos dem, i Son, i et av de forrige kapittelene).

    Så sa Ove en gang, (husker jeg), at han hadde tatt noen slags spesielle vitaminpiller, for å få skinnende hår og negler.

    Men at han hadde slutta med det igjen da.

    (Dette sa han en gang på midten eller slutten av 80-tallet vel).

    Så Inger og Runar, (foreldrene til Ove), og dem, de var kanskje litt ‘New Age’ da, eller noe.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Inger fortalte meg også det en gang.

    (Etter at jeg hadde fortalt det vel, at jeg ikke var så glad i melk da.

    Som jeg har forklart mer om grunnen for, i Min Bok da).

    At de heller ikke drakk så mye melk, hjemme hos dem, i Son da.

    Melk var visst ikke så sunt heller, mente Inger, (av en eller annen grunn da).

    Men de spiste kalktabletter da, husker jeg, at Inger sa.

    Hu sa det, (husker jeg), at hvis man husket på å spise kalktabletter, så behøvde man ikke å drikke så mye melk da.

    Noe jeg husket seinere, da jeg bodde i Oslo.

    (I tiden etter militæret vel).

    Og da hendte det, at jeg kjøpte enten kalktabletter, eller benmeltabletter da, (som var billigere), på apoteket, på Jernbanetorget, i Oslo, da.

    For å få i meg nok kalk, siden jeg ikke drakk så mye melk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove var i militæret, på rundt den samme tida som meg vel.

    Og han var MP, (altså militærpoliti), husker jeg.

    Jeg vet ikke hvorfor han ble det, som hadde røyka marijuana i Amerika og kræsja bilen til mora si, i fylla, osv.

    Men Ove hadde tidligere fortalt meg det, at han ville bli politi da.

    Noe jeg ikke syntes at hørtes så kult ut liksom.

    At en fetter av meg skulle bli politi.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes et lensmannskontor, engang.

    Så det å se for meg Ove som politi, det gjorde meg litt stressa, må jeg innrømme.

    Og jeg syntes ikke at det var noen koselig tanke da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, da jeg bodde på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.

    (I en hybelleilighet, som jeg leide av Rimi).

    Så husker jeg at Ove kjefta på meg, fordi jeg hadde tatt over en film, som het Judge Dredd.

    ‘Det likte jeg ikke’, sa Ove da, (husker jeg), når han så det.

    Så Ove var jo en veldig uhøflig fyr, som trodde han kunne være så nedlatende og sjefete, mot en Rimi-leder og Heimevernsmann da.

    Men jeg møtte ikke Ove så ofte, som en gang i året, engang.

    Så selv om han ofte satt meg ut, når jeg møtte han.

    Så ble jeg liksom aldri ordentlig kjent med han igjen, (som voksen), heller.

    Så jeg fikk aldri noen ordentlig anledning, til å ta opp denne uhøflige tonen hans da.

    For den var ulik noen annen tone, (må jeg vel nesten si), som andre folk brukte mot meg da.

    Så det ble jo som noe hinsides nesten, (når Ove begynte med de her uhøflige greiene, som jeg nok mye glemte fra gang til gang da, når jeg møtte han igjen, siden det kanskje skjedde mye ellers, på jobben og på fritiden, i livet mitt da.

    Og jeg ikke møtte Ove så ofte da.

    Og jeg hadde jo kutta ut faren min, så jeg var litt ambivalent, til dette, å møte Ove.

    Siden han jo var en del av min fars slekt/familie, for å si det sånn.

    Så derfor ble det mer som noe plikt, de gangene, som jeg hadde noe med Ove å gjøre.

    Og jeg beit kanskje bare tenna sammen, og venta på at dette møtet med Ove skulle ta slutt da.

    Sånn at jeg kunne gå tilbake til min vanlige liv, istedet.

    For det ble litt spesielt, dette med at jeg hadde kontakt, med Ove, i Oslo.

    Samtidig som jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min og hans slekt da.

    Så det ble litt spesielt, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hendte at jeg noen ganger ikke var sikker på om jeg hørte riktig, når jeg prata med Ove da.

    For han kunne lire ut av seg de mest uhøflige setninger, noen ganger da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive om hva som skjedde, da jeg flytta til Axel og dem, på Furuset, i slutten av august-måned, i 1990 da.

    Så får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 36: Son

    Ove hadde vel forklart meg, at jeg kunne ta toget, til Sonsveien stasjon.

    Når jeg skulle besøke Runar og dem, ute i Son, sommeren 1990 da.

    Så det gjorde jeg da.

    Det er mulig at Ove var ved togstasjonen, på sykkelen sin, og viste meg veien å gå da.

    For dette var et lite stykke utafor Son.

    Og jeg hadde aldri tatt toget til Son før, (bare sitti på med faren min, i bil eller båt), så jeg var ikke helt sikker på hvor Sonsveien stasjon lå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg, vi hadde besøkt Ove og dem før.

    Pia og jeg vi lærte å spille poker der, (av onkel Runar), husker jeg, en ferie vi var på besøk der, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Men mens jeg gikk på videregående, så var jeg ikke så ofte uti der.

    Jeg husker at jeg var der en gang, mens kusina mi Susanne, satt og sa ‘kødd’ ved matbordet.

    ‘Vet du hva det betyr’, sa onkel Runar da.

    Uten at Susanne svarte så særlig klart vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne sommeren, var vel den sommeren, som Susanne hadde begynt å snakke som Donald, ved matbordet.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Plutselig så begynte Susanne, å snakke som nettopp Donald da, ved frokostbordet en morgen vel.

    Etter at vel Ove hadde fortalt det, at Susanne hadde lært seg å prate som Donald da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var et stort og flott hus, som Runar og dem bodde i, ute i Isdamveien, i Son da.

    Faren min, (og onkel Håkon og også Erik Thorhallsson), hadde jo bygget dette huset, for onkel Runar, på begynnelsen av 80-tallet.

    De hadde ikke bare kjøleskap, men også etort kjølerom, husker jeg.

    Og huset var på to etasjer, med mange soverom, (jeg vet ikke nøyaktig hvor mange), og også svømmebasseng.

    Men svømmebassenget, det hadde ikke Runar råd til å lage ferdig, sammen med resten av huset.

    Så selv om Runar og dem, hadde flytta inn i dette huset, kanskje fem år tidligere, (eller noe).

    Så var fortsatt ikke svømmebassenget ferdig.

    Svømmebassenget ble ikke ferdig, før rundt 1997, (husker jeg), altså 10-15 år etter at Runar og dem hadde flytta inn der.

    Dette husker jeg fordi Runar og dem hadde et eget slektstreff, ute i huset sitt i Son, i 1997, mens jeg jobba som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal, og hadde en rød Toyota HiAce, (som jeg hadde kjøpt brukt, av automat-firmaet til tremenningen min Øystein Andersen og Glenn Hesler).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Runar pleide å spise kneipskiver med gulost, husker jeg.

    Fra et tidligere besøk der.

    Så selv om han tjente mye penger, som tannlege, så var det ikke så mye luksus-pålegg osv., der.

    Dem hadde nok ikke så høyt matbudsjett, (tror jeg), for å si det sånn.

    Noe jeg var vant til å ha, så jeg klagde kanskje litt, når jeg var på besøk der da.

    Siden jeg kanskje savnet cola-en min, osv., da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men de pleide å ha sånne frosne juice-konsentrat-bokser der.

    Som man måtte blande ut med vann da.

    Så jeg husker det, at det hendte at Ove spurte faren sin, om vi kunne få lov å ta en sånn juice-konsentrat-boks, i kjøle/fryse-rommet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove var litt forfengelig, må man vel si.

    På rommet sitt så hadde han en plakat, (eller klistremerke), hvor det stod at, ‘alt kler den smukke’.

    Så Ove syntes selv at han var pen da.

    Så selvtilliten hans var det nok ikke noe galt med.

    I kjelleren der, så hadde ungene sitt eget oppholdsrom liksom.

    Og der, så stod den gamle, grønne sofaen, til faren min, (som han hadde lagd selv), fra Hellinga 7B da.

    Den hadde vel Runar fått eller fått kjøpe billig av faren min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Runar tok oss med ut i båten deres.

    Som lå nede i Son havn vel.

    Vi kjørte litt rundt i Oslofjorden der, og bada fra båten husker jeg.

    Ove og jeg og muligens Heidi vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ove og jeg, vi løp noen runder, på den idrettsbanen, ute i Son der, en gang.

    Og jeg lurer på om det kan ha vært denne sommeren.

    Jeg klarte ikke å holde følge med Ove, husker jeg.

    Jeg røyka jo, og det gjorde ikke Ove.

    Og jeg hadde jo ikke hatt gym engang, (men bare festa og tulla ganske mye), inne i Oslo, når jeg hadde studert på NHI da.

    Runar kom ned til løpebanen, etter at Ove og jeg hadde løpt rundt i bortimot en time vel.

    Runar syntes at jeg gjorde det ganske bra.

    Til å være utrent, (eller noe), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove hadde vært et år i USA, på high School, (eller noe).

    Og der hadde han begynt å spille amerikansk fotball.

    En gang hadde en kar der borte takla han bakfra, utenfor spillets gang, sånn at han fikk en skade, fortalte Ove, en gang, (på Sand vel).

    Men Ove hadde fortsatt å spille amerikansk fotball, med Kolbotn Kojaks, (var det vel), etter at han kom tilbake fra USA da.

    Og Ove ble norgesmester, i amerikansk fotball, sammen med Kolbotn Kojaks, et år på 80 eller 90-tallet da.

    Og Ove var også med i NM, i Aerobic, et år.

    (Uten at jeg husker om han ble norgesmester, eller ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove fortalte det, en gang, på Sand, at mens han var i Amerika, så hadde to kamerater av han der, tatt han med opp på toppen, av en høy skyskraper.

    Også hadde de liggi oppå toppen av skyskraperen, og røyka marijuana/’pot’, sa Ove da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kusina mi Heidi, var visst mer eller mindre sammen med den ganske mye eldre nabogutten, på den her tida.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Heidis lillesøster, Susanne, hu hadde Ove sagt om til meg, en gang, husker jeg.

    At hu var så populær på skolen, at de andre jentene i klassen hennes, stod og venta på henne, når hu kom på skolen, om morgenene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var vel før hu yngste datteren til Runar og Inger, (som er i Jehovas Vitner, og er fra Sande), ble født.

    Nemlig Benedicte vel.

    Så den yngste av ‘ungane til Runar’, på den her tida, det var vel Øystein, (mener jeg).

    (Så jeg hadde altså både en tremenning og en fetter, som begge het Øystein da).

    Ove hadde vel fått en kassett, med musikk, som jeg hadde tatt opp for han.

    (Det var kanskje det jeg dreiv med, når jeg var tilbake i Oslo.

    Når jeg hadde fått nok av Ove, ute på Sand, tidligere denne ferien.

    At jeg var hjemme på Abilsø, og tok opp en kassett, med forskjellig musikk, for Ove da).

    Og jeg husker at Øystein, (som vel omtrent ikke engang hadde begynt på skolen, på den her tida), dreiv og digga en sang, som jeg vel hadde tatt opp, for Ove da.

    Og det var the Cure, med ‘the Hanging Garden’, (husker jeg).

    ‘Liker du den musikken?’, husker jeg at jeg overhørte at onkel Runar spurte Øystein om da.

    ‘Ja’, svarte vel Øystein da, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei pen tenåringsjente, som Ove og dem kjente, dukka opp der, hos Ove og dem da, en dag.

    Ove og dem lurte på om jeg ville bli med dem hjem, til hu pene tenåringsjenta.

    Men dette var kanskje etter at jeg hadde vært hos han Roger på Fjell, som jeg syntes det virka som, at ble sur på meg, siden jeg liksom hadde prøvd å hevde meg og sånn, (som vanlig nesten da).

    Så jeg orka ikke mer krangling om damer, (som jeg forestilte meg, at dette nok kanskje sannsynlig ville ende i.

    Mellom Ove og meg da).

    Så jeg bare sa det, at jeg ikke gadd, å være med, til der hu pene tenåringsjenta bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, mens jeg jobba på Rimi vel.

    Så foreslo Runar og faren min, ute på Sand en gang.

    At jeg skulle bo hos Runar og dem, og jobbe gratis, med å programmere et dataprogram, for tannleger.

    Men det gadd jeg ikke, for å si det sånn.

    Jeg hadde ikke noe lyst til å bo hos Runar og dem.

    Jeg var jo vant til å bo for meg selv inne i Oslo, (og på Berger), og også ha min egen inntekt.

    Så det å bo hos Runar og dem, uten å engang ha noen fast inntekt, det hørtes ut som tortur, for meg, husker jeg.

    Så det svarte jeg rimelig bestemt nei til, husker jeg.

    Jeg kan ikke si at Runar og faren min kjente meg, (som jo er en veldig uavhengig person, må jeg vel si), noe særlig bra, hvis de trodde at jeg skulle synes at det var et bra forslag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Runar og dem, de fortalte også, på Sand en gang, noen år etter dette.

    At Ove hadde kjørt bilen til mora si vel, i fylla og kræsja, i en rundkjøring, i Son.

    Og så hadde Runar lurt forsikringsselskapet, og sagt at det var noen som hadde stjålet bilen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så var ferien min i Son over, for denne gang.

    Seinere fikk jeg høre det, av Heidi vel, at jeg hadde klaget på Runar i matbutikken, for jeg hadde synes at dem kunne kjøpe cola og ikke melk/juice/saft, (eller hva det var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg passa nok ikke så bra, sammen med Runar og dem lenger.

    Jeg var nok litt for vant til å bo for meg selv, og ha en litt bohem-aktig og uavhengig livsstil, inne i Oslo.

    Og jeg hadde jo også bodd for meg selv, siden jeg var ni år.

    Mens onkel Runar vel var ganske kontrollerende, ovenfor ungene sine, må man vel si.

    Så det ble litt som et ork for meg, å være på besøk hos dem.

    Og det var ikke sånn, at jeg dro på besøk til dem, i noen ferier igjen, etter dette.

    Jeg var der vel bare på et overnattingsbesøk, i forbindelse med et slektstreff, en god del år etter dette, i 1997.

    Så det var sånn at jeg følte meg mer hjemme, hos bestemor Ingeborg, eller hos bestemor Ågot, for å si det sånn.

    Enn hos Runar og dem.

    Selv om mine bestemødre var gammeldagse, så var det nok litt friere hos dem, enn hos Runar, må man vel si.

    Ihvertfall så var det ikke sånn, at jeg savnet det så mye, å være på besøk, hos Runar og dem, i Son.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove dro meg en gang med til en kar, i Son, (på min alder da), som var litt ‘tufs’ vel.

    Og så sa han til meg, (på sin uhøflige måte, som han la seg til, i årene etter, at jeg hadde mest med han å gjøre vel), at han syntes at jeg var ganske lik han snodige karen da.

    Så Ove var veldig ovenpå og uhøflig, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer også på om Ove og jeg, dro på Son-kroa, (eller hva det stedet het igjen), en gang.

    Men for meg, som var vant til å gå ut, på de største diskotekene i Oslo og i Brighton, osv.

    Så var det vel ikke sånn, at jeg våkna så særlig mye opp, på Son-kroa der heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Denne sommeren, så var jeg også på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Før jeg flytta til Axel og dem, på Furuset.

    Hvordan det var, hos bestemor Ingeborg, (hvor også tante Ellen, hennes datter Rahel og hennes venninne Sophia fra Danmark var, denne ferien), det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Ove fulgte meg ikke helt til togstasjonen, da jeg skulle dra hjem igjen, fra denne ferien.

    Men han syklet ved siden av meg, et stykke på veien vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Da jeg kom til Sonsveien stasjon.

    Så så jeg det, at noen hadde skrevet en vits, med en penn, på en treplanke der vel.

    Og det var denne vitsen:

    ‘Alle barna kom lykkelige hjem fra ferien.

    Unntatt Gerda og far, for de var ombord på Scandinavian Star’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Den her sangen husker jeg at søstera mi, (og vel også Christell), syntes var kul, på 80-tallet. (Da dem var oppe i Leirfaret, hvor jeg bodde, en gang)

  • Min Bok 2 – Kapittel 29: Mer som hendte det første året jeg bodde i Oslo

    Mette Holter tålte forresten dårlig det, at min søster Pia og jeg, begynte å besøke dem, på Furuset.

    Holter brøt sammen og sa det, at det at Pia og jeg besøkte dem, det fikk henne til å tenke på det, at hun ikke var mammaen til Axel, likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Enda vi jo hadde besøkt Axel, i Oslo, da de bodde i Parkveien og på Vestre Haugen.

    (Og Axel hadde jo også besøkt oss, da jeg bodde på Bergeråsen).

    Så hvor reellt dette sammenbruddet til Mette Holter var, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Anne Lise, på Abildsø, er det mulig at het Anne Lene, eller noe, forresten.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så husker jeg at hu Anne Lene hadde vært i Sarpsborg.

    Også satt hu utafor Abildsø-kiosken.

    (En gang våren 1990 vel).

    Og fortalte at hu hadde vært i Sarpsborg i helga da.

    Jeg tulla litt, for jeg syntes hu sa ‘Sarpsborg’ så pent da.

    Så jeg sa da at, ‘det heter Sar’sborg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dukka Henning opp der også, (mener jeg å huske at det var, ihvertfall).

    Og da sa hu Anne Lene til han da, at hu hadde vært i ‘Sarsborg’, i helga.

    Og da sa han Henning, at ‘det heter ikke Sarsborg, det heter Sarpsborg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg snakka litt med en kar i den Abildsø-gjengen på en fest og.

    Han var litt sånn tøff, syntes jeg.

    Så jeg prøvde vel kanskje å finne ut om han karen hadde noe imot meg, eller noe.

    Og spurte om det var noe musikk, for tida, som han syntes at var kul.

    Og det var De La Soul da, med sangen ‘Me, myself and I’, (mener jeg at det var).

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    (Det var en ganske kraftig kar med mørkt hår vel.

    Hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å være en god del ute på byen, i helgene, sammen med Magne Winnem, dette studieåret.

    Men det hendte også at jeg pleide å dra ut, på studentdiskoteker, (som var på torsdager), for å drikke.

    Det var ofte på Rockefeller, som jeg dro da, (husker jeg).

    Jeg ble ikke kjent med så mange der.

    Så det var kanskje litt kjedelig.

    Men som underholdning, så hadde de ofte noe som het ølstafett.

    Og en gang, så vant ei amerikansk student-dame, (var det vel), den ølstafetten, på Rockefeller da.

    Og mens hu hadde et sånt vinnerintervju, (husker jeg), med mikrofon og det hele vel.

    Så strålte det plutselig en stråle med øl/spy, ut av kjeften hennes, mens hu prata da, (husker jeg).

    Så den ølen, den var det kanskje for mye kullsyre i.

    (Eller noe).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette ble vel også kommentert, mener jeg, på NHI.

    Etter den nevnte ølstafetten.

    At ølstafettene på studendiskotekene tok av mer og mer.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang i russetida vel, så hadde Magne Winnem og meg, og noen fler fra Drammen vel, (mener jeg at det må ha vært).

    Vi hadde forvillet oss inn på et tøft utested, som het Headache.

    Som lå i Akersgata, (mener jeg at det var).

    Og der havna jeg også innom, et par-tre ganger vel, det første året mitt som student i Oslo, da.

    Når jeg var på sånne pub-til-pub runder nærmest da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Og da fikk jeg høre det.

    Av han på NHI, som bodde på Nesodden, og hadde mørkt hår da.

    At jeg burde ikke gå med en sånn sossete/femi boblejakke, på Headache da.

    Så da hadde visst han Nesodden-karen, hørt det, at jeg hadde gått på Headache og ikke sett tøff ut da.

    Så da var det vel noen som visste hvem jeg var der kanskje da.

    Og som jeg ikke visste hvem var.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noen år seinere, så mener jeg at Assisterende Butikksjef, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, også prata om det utestedet Headache.

    At den og den dama hadde sugd den tøffe typen sin, i trappa ned til doen der, eller noe.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg dreit meg også ut, den gangen som han Kjetil fra Abildsø, dro meg med, på noe sånn Levis-markedsundersøkelse, nede i Oslo Sentrum da.

    For da ville han av en eller annen grunn, at vi skulle ta T-banen til Skullerud.

    Og så bussen tilbake til Abildsø.

    (Noe sånt).

    Hvis det ikke en trikk vi tok da.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg dreit meg ut, når trikken/T-banen dukka opp, på Ljabru stasjon.

    For det navnet var jeg ikke vant med.

    Så jeg spurte hva ‘Eljabru’ var da.

    Og om det var noe tull med skiltet, eller noe.

    Noe sånt.

    (Siden ‘L-en’, (i Ljabru), var stum da.

    Noe jeg ikke visste om.

    Siden jeg vel ikke hadde hørt om det stedet før).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at en gang, så holdt jeg igjen en trikk litt.

    (Ved å sperre den bakerste døra litt, sånn at den ikke gikk igjen da.

    Når hu Lise fra Sande, (og de andre jentene i den gjengen, fra Svelvik), var på besøk hos Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.

    (Det var fordi at jeg venta på at de Svelvik/Sande-jentene også skulle komme seg på trikken da).

    I Storgata der vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvor vi skulle med den trikken igjen egentlig.

    (Selv om det kan ha vært sånn, at vi skulle besøke hu Pia fra Korea, som hadde flytta til Sinsen etterhvert da, etter å ha delt leilighet, med hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i begynnelsen av det her studieåret).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Året før jeg flytta til Oslo, så hadde Cecilie Hyde ‘hypet’ en plateforretning i Oslo, som het Utopia.

    Som vel lå der, som Headache eller Cafe de Paris lå, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Ihvertfall så hadde den plateforretningen ligget i Akersgata da.

    Jeg husker at jeg gikk og så litt der.

    (I det lokalet, som den plateforretningen hadde pleid å ligge i før da).

    Også var det en pakistaner, i 30-40 åra der vel.

    Som jeg spurte, om den plateforretningen Utopia da.

    (Om hvor den hadde blitt av).

    Og da visste det seg det, at han pakistaneren eide restene av den plateforretningen da.

    (Sånn som jeg skjønte det ihvertfall).

    For han spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å kjøpe den plateforretningen da.

    (Altså platene og sånn da, regner jeg med).

    Men det sa jeg ‘nei’ til, (må jeg innrømme).

    For jeg hadde jo nesten ingen penger.

    Jeg var jo en ganske fattig student, dette studieåret.

    Som til og med måtte gå på sosialen, de siste månedene, dette første studieåret, som jeg bodde i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1990, så hadde jeg laget en plan, for å hjelpe på økonomien min litt da.

    Jeg skulle ikke leie noen leilighet noe sted, denne sommeren, hadde jeg funnet ut, (for å spare penger da).

    Så jeg bodde hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog, i en uke eller to vel.

    Og vi var også i Brighton, i snaue to uker vel, denne sommeren.

    Og jeg bodde også hos Ågot på Sand, i noen uker da.

    Og i cirka en uke, hos onkel Runar og dem i Son vel.

    (For dem ville visst det, at jeg skulle besøke dem der).

    Og også i en uke eller to, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Før jeg flytta inn hos Axel og dem, på Furuset, i slutten av august måned, i 1990 da.

    Hvordan denne sommeren var, før jeg flytta inn hos Axel og dem.

    Det tenkte jeg at jeg skulle begynne å skrive om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg så noe på et notat her nå forresten, som jeg har glemt å skrive om, som skjedde det første året, som jeg bodde i Oslo da.

    Og det var det, at hu Lill Beate Gustavsen, (fra Svelvik).

    Hu fortalte meg det, en gang, som jeg besøkte henne på Grønland.

    (Etter at hu Pia fra Korea hadde flytta til sin egen leilighet på Sinsen vel).

    At hu hadde møtt Linn Ullmann.

    Jeg visste ikke helt hvem hu Linn Ullmann var.

    Men jeg hadde jo hørt om Liv Ullman og Ingmar Bergman og sånn da.

    Så jeg spurte jo hu Lill Beate Gustavsen da, om hva Linn Ullmann hadde sagt.

    Og hu Linn Ullmann hadde visst bare sagt ‘kjøp Vagant’, da.

    For hu dreiv visst og solgte et litteratur-tidskrift, som het Vagant, på gata, i Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 28: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg var ganske ofte borte ved Abildsø-kiosken der, og chatta med de lokale ungdommene.

    Både høsten 1989 og våren 1990.

    Antagelig fordi det egentlig ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av Berit og Gunnar Jorås da.

    Jeg fortalte ungdommene på Abildsø, om det, at studielånet mitt begynte å ta slutt.

    Ihvertfall så fortalte jeg det til han Kjetil, som pleide å gå på ‘Haleluja-møter’, husker jeg.

    Han rådet meg til det, at jeg burde se litt sånn ‘tufs’ ut, når jeg dro til det sosialkontoret på Ryen, for å ha møte om muligheten for å få sosialstøtte, da.

    ‘Ha håret ditt litt sånn at det står opp på midten, og litt ned på sidene, sånn som jeg har sett at du har hatt noen ganger’, sa han Kjetil, om hvordan jeg burde se ut, når jeg gikk på sosial-støtte-møte, på sosialkontoret på Ryen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette med sosialstøtte, det begynte egentlig en del måneder tidligere.

    Jeg var hjemme hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, og leste i en Blitz-avis, (Smørsyra, het vel den avisa), som hu hadde liggende der, i leiligheten sin da.

    I mangel av noe annet å finne på der da.

    Jeg kjeda meg vel med andre ord litt der da.

    Men på 80-tallet så hadde jo ingen hørt om internett.

    Så hvis jeg hadde vært hjemme, så hadde jeg nok hatt nesa oppi en avis da og.

    Selv om det nok ikke ville ha vært Blitz-avisa, (som jeg aldri kjøpte), som jeg ville ha lest, hvis jeg hadde vært hjemme, men da heller VG eller Dagbladet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I den Blitz-avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde.

    Så stod det at alle hadde rett til å få sosialhjelp.

    Og at sosialkontoret ikke hadde noen rett til å nekte noen sosialhjelp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde allerede skiftet adresse, hos Folkeregisteret.

    Siden jeg ikke ønsket å ha adresse hos faren min og Haldis.

    Siden jeg husket problemene, fra da jeg fikk brevene angående om jeg hadde kommet inn på mine ønsker på videregående, noen år før det her da.

    Da havnet brevene i postkassa til Haldis da.

    Som var stapp full av aviser, sommerferiene 1987 og 1988, var det vel.

    Og mine brev om studieplass, havna altså i den postkassa da.

    Og de var nesten umulige for meg å finne, husker jeg, blant all den uhentede posten til Haldis da.

    Jeg måtte jo sjekke tre postkasser, for å finne de her brevene, angående om jeg hadde kommet inn på mitt førstevalg, på det neste årstrinnet, på videregående da.

    (Det var Ågot sin postkasse, (som riktignok hun sjekket hver dag selv), på Sand. Det var ‘min’ postkasse i Leirfaret 4B. Og det var Haldis sin postkasse i Havnehagen da).

    Dette var skoleplasser som måtte bekreftes, innen få uker da.

    Så det var ‘ekkelt’, syntes jeg, at de brevene ble lagt av en postmann, i postkassa til min fars nye dame Haldis.

    På et sted hvor jeg ikke bodde.

    Sånn at jeg måtte drive å rote oppi postkassa til Haldis da, for å finne mine brev.

    Noe som ble litt feil, syntes jeg.

    (Siden Haldis og jeg egentlig var i to forskjellige familier da, må man vel si.

    Nemlig i min fars nye og gamle familie).

    Og jeg syntes at Haldis om dem var slappe, som ikke fikk noen til å ta inn posten deres, i sommerferien.

    Så jeg orka ikke å ha samme adresse, som faren min og Haldis da.

    Dette var selvfølgelig også på grunn av, at Haldis og faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Så iløpet av dette studieåret, (1989/90), så fikk jeg meg egen adresse da, (og vel også eget familienummer), hos Folkeregisteret da.

    For jeg ønsket å være uavhengig, av faren min og Haldis da.

    Som jeg ikke stolte så særlig mye på, og som jeg syntes at var uansvarlige da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte sosialkontoret på Ryen, fra en telefonkiosk, på Oslo S, (husker jeg).

    Det ble som en krangel, må jeg vel nesten si.

    Sosialkontoret på Ryen, de var visst i utgangspunktet ikke enige med Blitz-avisa, om at alle hadde krav på å få sosialstøtte da.

    Jeg nevnte ikke at jeg hadde lest om dette i Blitz-avisa, for sosialkontoret, men jeg visste at alle hadde rett til å få sosialstøtte da, etter å ha lest i den avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde da.

    Så derfor ble jeg litt sur/irritert, når sosialkontoret på Ryen, ikke virka å være så veldig velvillige da, når det gjaldt å gi meg sosialstøtte, etter at studielånet mitt hadde begynt å bli brukt opp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dro ned på sosialkontoret på Ryen der, den dagen, som det møtet mitt der, var avtalt da.

    (Jeg tok vel bussen dit vel).

    Jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, og prøvde å rufse til frisyren mitt litt, (og sånn), sånn at jeg ble seende litt tufs ut da, (sånn som han Kjetil hadde anbefalt meg å gjøre da).

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor han hadde anbefalt meg å gjøre det.

    Men jeg hadde ikke fått noen andre råd, om det her møtet, så jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, da).

    Jeg prøvde også å oppføre meg litt sånn ‘tufs’, i det her møtet da.

    Og ikke virke for kul liksom.

    (Siden jeg lurte på om det var derfor, at sosialkontor-dama hadde begynte å krangle, når jeg ringte dem fra Oslo S.

    Siden hu kanskje hadde syntes at jeg var for ovenpå eller selvsikker da.

    Noe sånt).

    Og jeg fikk sosialstøtte da.

    Mot det som hu jeg hadde prata med først, i telefonen, visst hadde anbefalt da.

    (Hvis jeg skjønte hu dama jeg hadde møte med riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg satt i venterommet, på sosialkontoret på Ryen der da, (før det her nevnte møtet da).

    (Som vel også var venterommet, for helsesenteret, på Ryen, mener jeg.

    Noe sånt).

    Så satt det en pakistansk gutt der, i tenårene.

    Som jeg husker at så litt stygt på meg vel.

    Jeg lurer på om det var den samme gutten, som var med han Henning, på Tjallern, da hu unge, spreke fjortis-jenta, hadde dukka opp der, (etter at Henning og dem hadde ringt, og hørt at mora var der og der, og at faren var på hytta da).

    Jeg husker ihvertfall at han pakistanske tenåringsgutten, så på meg, mens jeg satt og venta på å ha det her møtet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt og venta på å ha det møtet.

    Så leste jeg i et magasin, som lå på et bord der vel.

    Det var et magasin, hvor det stod om arbeidsulykker, med mere.

    En innvandrer hadde visst forsvunnet i en papirmaskin, (eller noe), i Drammen, leste jeg.

    (En ulykke som jeg sommeren etter nevnte for faren min og Dag Furuheim vel.

    Når jeg satt på med dem en gang, i forbindelse med noe jobbing vel.

    Og da hadde visst Dag Furuheim hørt om den ulykka.

    Han innvandreren hadde visst plutselig bare forsvunnet ned i en maskin, på en fabrikk i Drammen, (fra et øyeblikk, til det neste), uten at noen så nøyaktig hva som skjedde vel.

    Sa han Dag Furuheim da, (eller om det var en annen kar, som ligna på han).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Avtalen mellom sosialkontoret på Ryen, og meg, den var at jeg skulle få sosialstøtte, i de siste tre månedene, av dette studieåret da.

    Det var vel da for april, mai og juni da.

    Noe sånt.

    Og jeg fikk dekket både husleie og penger til livsopphold.

    Altså 2500 til husleie, og drøye 3000 til mat, hver av de tre månedene da.

    Men avtalen var også, at jeg det neste studieåret, ikke skulle gå på NHI.

    For sosialkontoret ønsket ikke i utgangspunktet å støtte private høgskoler økonomisk da.

    (Som hun dama i møtet forklare da).

    Så vi ble enige om at vilkåret for at jeg skulle få sosialstøtte, det var at jeg tok et friår, fra NHI, for å spare opp penger, sånn at jeg ikke kom til å trenge sosialstøtte igjen, når jeg gikk det siste året, på NHI.

    Så sånn var det

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, hos Anne Lise og dem.

    (Hu som hadde nesten åpent hus, på Abildsø der).

    Så var vel han Percy der, (mener jeg), og en kar til.

    (Muligens Henrik, det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    De to gutta ville ha meg med, på å gjøre noe innbrudd, i en bil, (eller noe sånt vel).

    Jeg lot som at jeg ikke skjønte noe da.

    Og prata om det her, mens Lene og Anne Lise også hørte på da.

    For jeg hadde ikke lyst til å bli med på noe innbrudd da.

    (Eller hva de her kara prata om igjen da.

    Noe kriminelt var det ihvertfall, sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var jeg også på en fest der.

    Muligens hos Anne Lise da og.

    Men denne gangen, så var festen inne i stua deres.

    Og ikke i det kjellerrommet der da, hvor den Abildsø-gjengen vanligvis satt da.

    En gutt, hadde låst seg inne på doen der.

    Da jeg var liten, så pleide vi jo å få lov å leke, (oss søskenbarna), i huset til Ågot og Øivind, på Sand der da.

    Og noen ganger, så lekte vi, at vi låste oss inne, på do, og sånn da.

    Så jeg var vant til det, å dirke opp sånne 8-nøkler, som stod i låsen, fra den andre sida da.

    (Fra da jeg var liten gutt, og lekte med fetterne og kusinene mine og sånn da, på Sand, på 70-tallet).

    Så jeg klarte å åpne den baderomsdøra da, fra utsida da, hos Anne Lise og dem, (var dette vel).

    En ung tenåringsgutt, lå på gulvet der vel.

    Og noe var galt da, skjønte jeg.

    Men jeg skjønte ikke akkurat hva som var galt.

    Men jeg skjønte at de andre var litt redd for at noe galt skulle skje vel.

    Kanskje han gutten prøvde å ta selvmord, (eller noe), tenkte vel kanskje jeg.

    (Noe sånt).

    Han var liksom nesten helt viljeløs, han som hadde låst seg inne, på badet der da, på den festen, virka det nesten som for meg vel.

    (Noe sånt).

    Kanskje han var under kontroll av de eldste i den Abildsø-gjengen, (for eksempel han Henning?).

    Hvem vet.

    Litt rar virker ihvertfall denne episoden, når jeg tenker tilbake på den nå.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang som eg var hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland der.

    Så prata vi om sjekking.

    (Av en eller annen grunn).

    ‘Bare gå rett på den du er interessert i, er mitt favoritt-sjekketriks’, sa hu Lill Beate Gustavsen.

    (Noe sånt).

    Og da måtte jeg nesten le litt inni meg, husker jeg.

    For det var jo akkurat dette trikset, som hu Lill Beate Gustavsen hadde brukt på meg da, på Fremad, (i Selvik), der, (skoleåret før).

    (Hvor Christell hadde pleid å da meg med, en del fredager da).

    Men det hadde kanskje hu Lill Beate Gustavsen glemt, i mellomtida.

    Det at en gang, som både hu og jeg, var inne på Fremad der, så hadde hu bare kræsja rett inn i meg, på/ved dansegulvet der.

    Den samme gangen vel som hu Monica Nebel vel seinere sa om, at hu hadde tråkka meg på beina, ute på dansegulvet der, (mens hu dansa med Arnt Lund da).

    Noe som jeg også vel såvidt husker ennå da.

    Så der var det litt vanskelig å få fred, for damer, inne på Fremad der, noen ganger, det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at Mette Holter, (Axel sin stemor), en gang sa til Pia og meg, når vi var på et besøk, hos Axel og dem, på Furuset.

    At vi burde kjøpte Quarter-pounder-burgere, når vi kjøpte mat, på McDonald’s.

    For det var ‘mer mat’, i Quarter-punder-bugererne, enn i Big Mac-burgerne da.

    (Ifølge Mette Holter).

    Så det hendte noen ganger, (husker jeg), at jeg prøvde å kjøpe Quarter-pounder-burgere, på McDonald’s, etter at Mette Holter hadde ‘babla’ om det her da.

    Men at det var mer mat, i Quarter-punder-burgerne, enn i Big Mac-ene, det kan jeg vel ikke si, at jeg merka så mye til kanskje.

    Men det kan hende at hu Mette Holter hadde rett likevel.

    Hvem vet.

    Jeg syntes kanskje nesten det virka som at det mer var omvendt.

    At det var mer mat, i Big Mac burger-ne.

    Men det er også mulig at jeg tar feil.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 22: Mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Som jeg tidligere har skrevet om, så var det ikke bare jeg som dro tilbake til Sand, på helgebesøk, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Pia og Cecilie Hyde, de dukket også opp i Oslo, ved et par anledninger.

    Men da var det ikke sånn, at søstera mi lå over hos meg, på Abildsø.

    Nei, Pia og Cecilie Hyde, de lå jo da ute på fortauet, på Grønland der, hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde.

    (Siden det var en krangel, i venninne-flokken, fra Svelvik/Sande/Berger, inne i Oslo da).

    Det var også en krangel, mellom Cecilie Hyde og meg, når Pia og Cecilie Hyde var inne i Oslo.

    Jeg husker at Cecilie Hyde, Pia og jeg, (og muligens noen flere Svelvik-damer), satt utafor en bokhandel, (som nå heter Ark, mener jeg), ovenfor nedgangen til Stortinget T-banestasjon, på Egertorget, i Karl Johan vel.

    Cecilie Hyde satt og stirra på ei ung Oslo-jente, med røde basket-sko og lyst hår vel.

    Som satt ovenfor oss, på den andre siden av Karl Johan der, mens hu lente ryggen til trappekonstruksjonen, ned til Stortinget T-banestasjon der vel.

    Cecilie Hyde mente at hu var så fin da, hu unge tenåringsjenta.

    Men jeg klagde, og sa at jeg ikke syntes at de rød basketskoa hennes så så særlig kule ut.

    Jeg syntes at de så litt billige og glorete ut, for å være ærlig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og etter den krangelen, mellom Cecilie Hyde og meg, så ville ikke Cecilie Hyde være venn med meg lengre.

    Etter dette, så sa hu at pga. denne diskusjonen, så likte hun ikke meg lenger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lill Beate Gustavsen, hu fikk også hele den gjengen med frike-damer, fra Svelvik og Sande, mot seg, en gang, som jeg hang sammen med de her unge damene, i Oslo Sentrum da.

    Og da måtte jeg velge, om jeg skulle henge sammen med den gjengen, som jeg ikke kjente så bra.

    Eller om jeg skulle henge med hu Lill Beate Gustavsen.

    Og da valgte jeg å henge med hu Lill, fordi hu kjente jeg egentlig best.

    For det var oftest hu jeg prata med, da jeg besøkte Pia fra Korea og hu Lill da.

    For hu Lill var mer interessert i musikk.

    Og vi digga begge Morrissey og the Clash, osv., husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en stor gruppe-voldtekt-sak, som det stod om i løssalgsavisene, (på forsidene, osv.), dette skoleåret.

    Jeg har lurt på om det var noe med hu Lill Beate Gustavsen, og han marokkaneren, som hu var sammen med.

    (Han som jobba på restauranten Costa, ved RA4 der).

    For jeg husker at hu Lill engang prata med ei annen dame, på Grønland der, hvor hu bodde.

    Og da hadde visst noe skjedd med ei veldig ung tenåringsjente.

    Og da sa hu Lill, at hu syntes at hu jenta var for ung.

    Og da ville hu Lill liksom ‘la dem få’, da.

    Og Pia fra Korea spurte meg en gang, om ‘hvor godt kjenner du Lill egentlig?’.

    ‘Jeg kjenner henne godt’, (eller noe), svarte jeg.

    (For hva skulle jeg svare liksom da.

    Det var vel et lurespørsmål, tror jeg).

    ‘Har du hørt om rettsaken?’, spurte Pia fra Korea da.

    ‘Nei’, måtte jeg innrømme.

    Det hadde jeg ikke.

    Og da dreit jeg meg ut da skjønte jeg.

    For da kjente jeg ikke hu Lill så bra da.

    Men det kan ha vært at hu Lill Beate Gustavsen, gikk til rettsak, for gruppevoldekt, mot noen marokanere.

    Fordi at hu ikke likte det, at de hadde utnytta ei ungjente.

    Sånn som jeg skjønte det.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill sa engang, til Pia fra Korea, da jeg lå over hos dem en gang, (etter en bytur antagelig), at ‘du vet hvordan jeg er’.

    Så hu Lill var nok litt sånn at hu lå med alle, (tolka jeg det som, ihvertfall).

    For dette var når en eller to andre karer lå over der og vel.

    Og hu Lill spilte også en gang den sangen, som het ‘Let’s go to bed’, med the Cure, en gang, som jeg var på besøk hos henne, da hu var aleine hjemme, på Grønland der.

    Men jeg fulgte ikke opp med noe sjekking.

    Fordi jeg syntes at hu Lill kanskje var litt billig da, og ikke så sexy kanskje, men litt sånn skitten nesten kanskje.

    Så jeg var ikke så interessert i hu Lill Beate Gustavsen, pga. noe med sex, liksom.

    Men mer pga. at vi hadde felles interesser.

    Hu var ganske kul da.

    Men jeg syntes det virka som at hu hadde hatt mye tilfeldig sex, og var litt ‘horete’ da.

    Og samtidig så var hu ikke så spesielt høy, og hadde ikke så store pupper og sånn heller.

    Så jeg syntes ikke hu var så sexy akkurat.

    Selv om jeg syntes at hu var hyggelig og trivelig, osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg besøkte hu Lill, (etter at Pia fra Korea hadde flytta derfra), så hadde Lill fått seg ny, norsk kjæreste.

    Dette var en fra Grorud, som digga U2.

    Og etter at hu ble sammen med han, så begynte også hu Lill å bare digge U2, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill, hu dro meg også en gang med på Oslo City.

    Og da møtte hu også noen andre damer, fra Oslo, som ga henne støtte og prata om noe som foregikk da.

    (Uten at jeg skjønte hva dette var).

    Og det stod også i VG og Dagbladet, at hu offeret, for den gruppevoldtekten hadde skamklipt seg.

    Og hu Lill hadde en litt sånn rar frisyre, (mener jeg at jeg la merke til), denne våren da, i 1990, mens den rettsaken foregikk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn som jeg skjønte det, så foregikk det også litt av hvert, på den Nato-basen, på Kolsås, hvor hu Lill jobba som vaskedame da.

    Så det ville ikke vært så kult kanskje, å knulle ei som hele Nato-basen på Kolsås hadde knulla liksom.

    (For å si det sånn).

    For å forklare litt om hvordan det virka for meg, på den her tida da.

    Selv om jeg ikke skal si dette helt sikkert, at hu Lill knulla så mye på den Nato-basen der da.

    Selv om hu riktignok sa det, at det foregikk mye rart der da.

    Og det tolka jeg som noe ‘koffert-greier’ da.

    (På den her tiden).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand.

    Så møtte jeg hu Lill, på toget, fra Oslo, til Drammen.

    Og da skulle hu sitte på med mora si, videre til Svelvik.

    Og da fikk jeg også lov til å sitte på da.

    Og da kjørte hu mora hennes meg helt til Sand da, husker jeg.

    (Som er cirka en halv mil ekstra vei da).

    Så det her var jo rimelig alright gjort, (av hu mora til Lill Beate Gustavsen), må jeg si da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når denne jente-gjengen, fra Svelvik og Sande, var i Oslo.

    Og jeg hang sammen med dem, i Oslo Sentrum.

    Så syntes jeg at det ble litt for mye dameprat og sånn da.

    Så da spurte jeg om jeg skulle gjøre noe for dem.

    (Eller noe sånt).

    Ihvertfall så ble det sånn, at hu som jeg hadde spleisa på å kjøpe pizza sammen med, i bursdagen til Tina ‘Turbo’, i Drammen, skoleåret før.

    (Eller om det var venninna hennes).

    Hu spurte meg, om jeg kunne kjøpe med noe vin, for dem, på Polet, på oslo City der.

    Og det var greit, syntes jeg.

    For da slapp jeg å traske rundt i Oslo Sentrum, i klesbutikker og sånn, sammen med de her da.

    Så fikk jeg liksom markert det, at jeg ikke syntes at alle de dametingene som de her jentene dreiv med, var så utrolig morsomme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skoleåret etter.

    (Da jeg hadde et friår fra NHI).

    Skulle lese til forberedende, ved UIO, (som privatist).

    For jeg syntes det, at det var så flaut, å bare jobbe på OBS Triaden, (når jeg hadde et friår, fra NHI).

    Så fikk jeg faktisk låne en ex-phil-bok, av en av de Svelvik-damene, i den frike/kommunist-gjengen, fra Svelvik da.

    Så det var jo litt kult gjort, (for å si det sånn).

    (Hvis jeg husker dette riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så spilte jeg Geni, i Lill sin leilighet, på Grønland der, sammen med alle disse frikejentene da.

    Og de banka jo meg, (som var mest vant til å spille Trivial Pursuit, hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog), ned i støvlene.

    Så jeg husker at jeg lurte litt på det, om de her frike-jentene hadde juksa fælt, når de spilte Geni da.

    At de hadde pugga spørsmålene eller tulla med rekkefølgen på spørsmålene, eller noe sånt.

    For det var liksom sånn, at jeg bare fikk kjempevanskelige spørsmål, mens de alltid fikk lette da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var litt mer som skjedde, dette skoleåret, borte hos min tremenning, Øystein Andersen, på Lørenskog og.

    (Og vi dro også på ferie sammen, til vår tidligere vertsfamilie, i Brighton, sommeren 1990).

    Mer om hva som skjedde dette skoleåret 1989/90.

    Og også i sommerferien 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 21: Sand

    Jeg kan ta med mer om hva som skjedde, i de helgene, som jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    En helg, så dukka jeg opp på Sand, og jeg husker at jeg satt i stua til Ågot der, og overhørte at søstera mi kontaktet min far, når han kom inn i gangen der, og sa, (om meg), at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.

    Så søstera mi Pia, dreiv og baksnakka meg der da, fikk jeg med meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og dette huset til Ågot, det var jo som et barndomshjem for meg.

    Jeg hadde jo spist middag der, nesten hver dag, etter skolen.

    Fra jeg var ni år.

    Mens Pia bodde i Larvik en del år lengre enn meg.

    Hos mora vår.

    Og når Pia flytta til Berger, så spiste hu jo hos Haldis og ikke hos Ågot.

    Så ‘Ågot-huset’, det var liksom ‘mitt’ hus, tenkte jeg.

    Ihvertfall i forhold til de andre barnebarna.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo også lite sjanse til privatliv, når jeg måtte bo på samme rom, som søstera mi der da.

    Så om kvelden, så pleide jeg noen ganger, å sitte oppe lenger enn Pia og Ågot.

    Og ta min daglige runk, (hadde jeg nær sagt), i stua der da.

    Jeg pleide å runke, hver kveld, for jeg hadde ofte problemer med å sove, om kvelden, hvis jeg ikke gjorde det.

    Og det roet meg ned litt da, må man vel si.

    Så det er en vane jeg har da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da pleide jeg altså noen ganger, å heller ta meg en runk, i stua til Ågot, om kvelden, etter at Ågot og Pia hadde lagt seg.

    De relativt få helgene, som jeg besøkte Ågot og Pia, på Sand da.

    Men jeg tror at Pia må ha spionert på meg, en av de kveldene, som jeg runka i stua til Ågot der.

    For jeg er ganske sikker på at jeg ikke sperma på skinnsofaen der.

    Men likevel, så kom det fra Pia, på lørdagen, (dagen etter at jeg hadde runka i stua), at ‘hva er det der?’.

    Mens Ågot og jeg også satt i stua der da.

    Så jeg lurer nå på om det var noe, som Pia hadde klint på sofaen.

    For jeg tror ikke at sperm ville vært synlig sånn, dagen etterpå.

    Det må ha vært noe krem, eller noe, som Pia nok må ha smurt på sofaen og lata som at var sperm da.

    Noe sånt.

    ‘Det er noe fra ungane til Runar’, (eller noe), svarte Ågot, til Pia, da hu fant spermen, (eller ‘spermen’), min, i sofaen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke alltid, at Pia og Cecilie Hyde, ville ‘leke med meg’ mer, etter at jeg flytta til Oslo, og var på besøk på Sand da.

    Jeg var med de ut i Svelvik noen ganger, på Teriaen der.

    Teriaen er et annet navn for Kafeteriaen.

    Og det var det mest kjente utestedet, i Svelvik vel.

    De hadde også diskotek i kjelleren der, det første året jeg bodde i Oslo, husker jeg.

    Jeg husker at jeg satt på Kafeteriaen der, og prata med Gry Johansen, fra Nedre, (på Bergeråsen).

    Og så kom Pia og Cecilie Hyde også inn der.

    Og da bare forsvant hu Gry Johansen.

    Hu hadde satt seg ved bordet mitt der, husker jeg.

    Men hu var visst redd for Pia og Cecilie Hyde da.

    Siden hu bare forsvant, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig episode, hendte også, på Kafeteriaen der, husker jeg.

    To røslige bondesønner, (eller noe), med damer.

    De kjefta på meg, siden jeg hadde dratt til Oslo, for å studere.

    Dette var folk jeg ikke ante hvem var engang.

    Så jeg var visst ganske kjent i Svelvik da, på den her tida.

    Jeg prøvde å si noe om det, at det var en bra ting, med studier.

    Og damene dems holdt vel litt med meg vel.

    Men de her kara var sure på meg da, fordi jeg hadde dratt for å studere inne i Oslo.

    Forstå det den som kan.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting som skjedde, det var at søstera mi og Cecilie Hyde.

    De ble plutselig sammen med en i parallellklassen min, fra ungdomsskolen, som het Eivind.

    (Det var vel Cecilie Hyde som ble sammen med han).

    Og Pia ble sammen med en ‘goofy’ type, som hadde føflekk i trynet.

    Disse parene ble plutselig sammen, seint en natt til søndag, i Svelvik da.

    (Virka det som for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ble plutselig søstera mi og Cecilie Hyde uhøflige mot meg da.

    Det var vel avtalt at jeg skulle ligge over hos Hyde og dem, (som under russetida da).

    Men Hyde og Pia, (og deres to kavalerer), de begynte å gå mot Sand da.

    Og så ville de visst at jeg skulle fortsette alene, når vi kom bort til ved Rimi på Skjønnhaug der.

    Men jeg gadd ikke da.

    For jeg syntes at søstera mi var billig, siden hu plutselig ble sammen med ‘den mest goofy-e typen i Svelvik liksom’, (for å si det sånn).

    Og jeg spente vel til han, i låret.

    (Et knep min tremenning Øystein Andersen, hadde lært meg).

    Han med føflekken gjorde ikke noe tilbake.

    Men de fire bare fortsatte å gå tilbake, bort til der Hyde bodde da.

    Jeg lurte på om Cecilie Hyde og Pia hadde solgt seg til de her to karene, for penger, eller noe.

    Så jeg ble også med dem hjem til Hyde der da.

    For det var litt langt å gå helt til Sand, i fylla.

    Det var cirka en halv mil da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia hadde sex med han ‘goofy-e’ typen.

    Men det er nok mulig, men jeg skal jeg ikke si det sikkert.

    De sov vel ihvertfall sammen, hjemme hos Hyde, i et annet rom enn der jeg sov.

    Mener jeg å huske ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En bodybuilder-aktig dørvakt, brølte også til meg i Svelvik, en gang som vi skulle gå ned på diskoteket der, Pia, Cecilie Hyde og meg, (husker jeg).

    Jeg var jo vant til å gå på diskoteker, i Oslo og i Drammen, og i Brighton, osv.

    Men brøling fra dørvakter, det hadde jeg ikke vært utsatt for før.

    Så det syntes jeg at var rimelig harry, husker jeg.

    Og uten at jeg vet hva jeg gjorde for noe galt, egentlig.

    Men han dørvakta slutta å brøle igjen da, av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter disse rare ‘Svelvik-opplevelsene’, så hang jeg ikke så mye med Pia og Cecilie Hyde lenger.

    De helgene jeg var på besøk på Sand da.

    Så jeg kjeda meg vel en del da, på disse 5-6-7 helgebesøkene da.

    (Eller hvor mange besøk det kan ha vært igjen).

    Så jeg gikk noen ganger bort til ‘narverne’, ved Prima der da.

    Det vil si Geir Arne Jørgensen og dem.

    Og jeg ble også med de, på en fest, i Svelvik en gang, husker jeg.

    Noen lyshåra Svelvik-damer vel, de klagde fælt til meg, i første etasje der, husker jeg.

    Uten at jeg skjønte helt hva som var galt.

    I andre etasje, så satt jeg på ‘Radio Gaga’, med Queen, husker jeg.

    (Dette var vel i et sånt hvitmalt skipperhus, (mener jeg å huske), i selve det som nå er Svelvik by da).

    Og da dukka ei nabodame opp der, og klagde.

    ‘Takk for at du ikke ødelegger festen’, sa jeg til henne.

    Jeg ble litt irritert da.

    For det var ikke så seint akkurat.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den narver-gjengen hadde også fått tilskudd av ei hot lita snelle, siden jeg hadde flytta til Oslo, husker jeg.

    Det var visst datteren til butikksjefen, på Prima der, mener jeg.

    De bodde vel i en leilighet, ovenfor Prima-butikken der, mener jeg.

    Jeg ble vel litt sur, når jeg så at de hadde fått ei så pen, lysthåret frøken, med i narver-gjengen sin.

    Så jeg klagde vel litt på det da, til Geir Arne Jørgensen og dem da.

    Men det var vel mest sjalusi, fra min side, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg dro også en gang, bort til Bergeråsen.

    På et av disse helgebesøkene, på Sand, skoleåret 1989/90.

    Jeg møtte da Gry Johansen og dem.

    Og ble bedt på fest.

    Og gjett hvor?

    Jo, i Hellinga 7B!

    Hvor jeg hadde bodd selv, som ni og ti-åring.

    I min fars gamle leilighet der.

    Og brannflekkene på vegg-til-vegg-teppet, var fremdeles der.

    Fra den gangen, som jeg hadde vært alene hjemme, en helg, (som ni-åring da), og blitt skremt, av en tordivel, som surra, rundt utelampa der da.

    Den gangen jeg prøvde å skremme tordivelen, med brennende bensin, (som jeg egentlig brukte til å sjekke vannmerke, på frimerkene mine), som jeg har skrevet om i Min Bok.

    Den gangen som bensina rant ut på teppet, fordi at den skåla ble for varm å holde, for meg.

    Og hvem bodde i Hellinga 7B nå?

    (Viste det seg).

    Jo, ingen ringere enn en som hadde vært med i bandet Ingenting.

    Ingenting var et Berger-band, som hadde begynt å spille sammen, allerede mens de gikk på barneskolen vel.

    De i dette bandet, de gikk i klassen over meg, på barneskolen.

    Og de var lokalt veldig kjent for hiten ‘Ape-egg’.

    Og han mørkhåra karen, som bodde der da.

    Han fortalte om at en gang, i Hokksund, (eller noe), når Ingenting hadde spilt opp til dans, så hadde publikum klappa og hoia fælt da.

    (Eller noe).

    Og så spilte han Ape-egg, på gitar og sang da, i sofaen, i min fars gamle leilighet der.

    Han Ingenting-karen, han lurte fælt på hvem jeg var, (mener jeg å huske).

    Og sa seinere at, ‘åja, det var du som var kaptein på fotball-laget’.

    Det var ikke helt riktig men.

    Men jeg hadde ihvertfall spilt på Berger IL.

    Jeg trodde de fleste på Berger visste hvem jeg var.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Men ble litt fornærmet da.

    Jeg hadde jo tross alt bodd i leiligheten der før han til og med.

    (Og vært på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold til og med, mens jeg gikk det siste året, på videregående).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde kjøpt det siste Depeche Mode-albumet, husker jeg.

    Det var vel ‘Violator’, mener jeg.

    Og jeg spurte om jeg fikk lov til å sette på en sang, på stereoanlegget der.

    Og det fikk jeg lov til da.

    Det var sangen ‘Waiting for the night to fall’, eller noe.

    Men da klagde Gry Johansen, og sa at ‘det var sånn sovemusikk’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter, så lot hele gjengen som at de hadde sovna, i sofaen der.

    Så jeg var den eneste som var våken da.

    Så da bare tok jeg med Depeche Mode-kassetten min, og gikk igjen, husker jeg.

    Og etter det, så har jeg vel ikke sett noe mer til noen av de folka der, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro også innom søstera mi Pia, som hadde begynt på Drammen Gym, en gang, dette skoleåret.

    Og jeg spurte på et kontor der, hvilken klasserom, som Pia hadde.

    Og jeg venta på henne, i gangen, utafor klasserommet hennes, på Drammen Gym der.

    Til timen hennes var ferdig da.

    For jeg hadde jo ikke så mange forelesninger, på NHI, på fredager osv.

    Så jeg tenkte at jeg kunne hilse på henne, på skolen hennes.

    Siden jeg likevel måtte innom Drammen, på vei til bestemor Ågot, på Sand da.

    Og siden hu hadde prata så fint, om det at man burde være sosial og vennlig og sånn da.

    (Skoleåret før, på den tida som Pia flytta opp til meg, i Leirfaret 4B der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret.

    Eller om det var det neste skoleåret.

    Så husker jeg at Ågot sa det til meg, at hu ‘ikke orka mer av Pia’ og ‘all den flyinga hennes’.

    Mens hu var på gråten da.

    Så Pia hu var vel mye ute og fløy da.

    Så mye at det gikk på nervene til Ågot, kan det virke som.

    Jeg svarte vel det, til Ågot, at Pia ‘er vel ålright’, eller noe.

    (For Pia var jo søstera mi, og jeg hadde aldri hørt det, at noen hadde prata noe ‘dritt’ om henne før, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    (Hvis jeg ikke blir kastet ut en sjette gang også da.

    Etter å ha blitt kastet ut fra Leather Lane, University of Sunderland, Azalea Lodge, den skandinaviske kirken i Liverpool og Hatters/YMCA, i Liverpool, siden august.

    Uten noen gode grunner i noen av tilfellene, sånn som jeg kan se det).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 14: Mer fra skoleåret 1989/90

    Hu Laila Johansen, hu fortalte forresten det, at hu hadde vært i nærheten, da Dalei Lama, fikk Nobels Fredspris, i Oslo, et par år før det her da.

    Og hu hadde da gått fram, til Dalai Lama, for å få autografen hans, forklarte hun.

    Men så hadde hu surra, for det var visst en annen munk, som var Dalai Lama da.

    (Eller noe).

    Fortalte hu Laila Johansen da.

    (I huset til hu og mora, på Skøyen der, en gang, i januar 1990 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de dagene, som Pia og jeg, bodde hos Axel og dem, mens de var på ferie, (hos Arne Thomassen sin mor, i Nord-Norge muligens vel), i romjula 1989.

    Så begynte jeg å forklare for Pia, at nå hadde jeg rota med 7-8-9-10 damer, eller noe sånt.

    (Tilsammen i livet mitt da).

    Men det var ingenting da, skjønte jeg på Pia.

    Hu hadde rota med mange fler personer da, fortalte hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han jobba jo som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud, i Bærum, før jul, det her skoleåret.

    Og han ville at jeg skulle dra innom der, og besøke han, på jobb, (husker jeg).

    Jeg tok en buss, fra ved Østbanehallen der, (eller fra borte ved ‘Plata’ der), var det kanskje.

    Og den bussen kjørte forbi en videregående skole, i Stabæk, eller noe, vel.

    Hvor en god del hotte tenåringsdamer gikk på bussen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nok vært på Rimi Nadderud der før.

    For jeg visste vel hvor jeg skulle gå av bussen.

    For Magne Winnem hadde dratt meg med, til Nadderudhallen, et par ganger, for å spille bowling.

    For Rimi hadde vel et bedriftslag, (eller noe), i bowling, tror jeg.

    Men jeg var ikke så glad i å spille bowling.

    Så jeg kjeda meg vel mest der kanskje.

    Jeg spilte kanskje på noen spilleautomater der, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nadderud var en ikke så utrolig stor Rimi-butikk.

    Den var vel en gjennomsnitlig stor Rimi, (eller litt mindre vel), vil jeg vel tippe på.

    Jeg hang der mens de telte kassene, og sånn, vel.

    (Og det er ikke umulig at jeg hjalp dem med å telle en kasse også.

    (Siden jeg jo hadde sitti i kassa, på CC Storkjøp, skoleåret før det her).

    Men det husker jeg ikke helt).

    Magne Winnem han jobbet jo ‘bare’ som Assisterende Butikksjef der.

    Så han hadde ei kvinnelig butikksjef, i 20-åra, husker jeg.

    (Jeg lurer på om det muligens kan ha vært hu Bettina, som seinere ble butikksjef, inne i Oslo.

    (På Rimi Askergata, (ved Tøyen vel), og så på Rimi Ringen vel, på Carl Berner).

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Typen til hu kvinnelige butikksjefen, var også i butikken der da, på Rimi Nadderud, da vi skulle låse oss ut, etter endt åpningstid.

    Winnem og jeg, vi gikk foran hu butikksjefen og typen hennes, opp trappa, som var før utgangsdøra, på Rimi Nadderud der da.

    Og jammen, så klaska ikke hu butikksjef-dama, Magne Winnem på rumpa, mens vi gikk ut av butikken der da.

    Selv om typen hennes, gikk ved siden av henne da.

    Så det var vel ikke sånn, at jeg var så misunnelig, på Magne Winnem, som begynte å jobbe i Rimi, rett etter videregående.

    Hu dama som var sjefen hans virka litt vel litt vel rå kanskje, (for å si det sånn).

    (Hvis det var hu Bettina, så var hu med i Rimi/Hakon sin MC-klubb, ‘Hakon Raiders’, på 90-tallet, sammen med ei som var butikksjef for meg, og som var lesbisk samboer vel, med Liv Undheim, i LO, (som nå er nestleder, i Industri Energi-forbundet), nemlig ei tidligere Rimi-butikksjef, som heter Elisabeth Falkenberg.

    Som var fra Tønsberg/Sandefjord der vel, mener jeg at hu sa. Hu sa ihvertfall at hu var fra like ved der den fabrikken som lagde Pizza Grandama, for Rimi, lå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at vi skulle dra å bowle, eller noe, som var grunnen til at jeg stakk innom Winnem der, på Rimi Nadderud, den dagen.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En ting som Magne Winnem og meg, hadde felles, det var at vi begge var ‘coca-colikere’.

    (Altså at vi begge drakk mye Coca-Cola da).

    Jeg hadde jo vært mye på språkreise, i England.

    Og jeg hadde plutselig sett, at de hadde Cherry Cola-bokser, på Tesco, (var det vel), på Churchill Square, i Brighton, da jeg gikk inne i den butikken, sammen med min tremenning, Øystein Andersen, en gang, sommeren 1988, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde jo drikki Cherry Cola en gang, på den burgersjappa i Tønsberg, (som jeg har skrevet om, i Min Bok vel), en gang klassen min på Svelvik Ungdomsskole, var på klassetur, til et marinemuseum i Horten, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De hadde også brusen Dr. Pepper, i England, denne sommeren, husker jeg.

    Og norsk TV, (eller om det var svensk TV), de en gang visst, en Dr. Pepper reklame, fordi at reklamen var som en skrekkfilm, (og ikke fordi at man solgte Dr. Pepper i Norge).

    Det var en varulv som løp etter rødhette, eller noe.

    Og den varulven var så realistisk da.

    At NRK, (var det vel), sendte den reklamen da.

    (For å vise hvor teknisk bra, som reklamefilmer kunne bli da.

    Noe sånt).

    Så jeg syntes at både Cherry Coca-Cola og Dr. Pepper, var artige brus-slag, på den her tiden, (rundt 1988), da.

    Noe vel ikke min tremenning Øystein Andersen syntes vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Sånn som jeg kan huske det.

    Fra den gangen vi prata om det her, inne på den Tesco-butikken, i Brighton der, osv., (sommeren 1988 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg var så glad i Coca-Cola, så hadde jeg syntes det, at det var nesten som en sensasjon, at det også fantes Cherry Coca-Cola da.

    Og på en tidligere klassetur, med Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg blitt med Kenneth Sevland, på Platebaren, på Grønland T-banestasjon der.

    Som han syntes at var så kul da.

    Så jeg var litt kjent, på Grønland og.

    Også siden jeg kjente hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea da.

    Som bodde på Grønland da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk en gang litt rundt på Grønland der da, husker jeg.

    For å se hvordan butikker og sånn, som de hadde der, kanskje.

    Og de hadde en matbutikk, som var drevet av noen innvandrere vel.

    Men som så ganske ordentlig ut da.

    (Den butikken hadde vel cirka den samme standarden, som Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der kanskje).

    Så jeg gikk inn i den butikken, og kikka litt der da.

    Og der fant jeg faktisk ut, at de solgte Cherry Coca-Cola-bokser.

    (Som de hadde importert selv kanskje).

    Som jeg syntes at var artig da.

    Dette trodde jeg også at min tidligere klassekamerat, fra Gjerdes Videregående, Magne Winnem, ville syntes at var kult da.

    (Siden han også var veldig glad, i Coca-Cola da).

    Så jeg ba han om å møte meg, utafor Oslo City, en gang da.

    (For vanligvis, så var det Magne Winnem, som fant på masse ting.

    (Som også hans kamerat, i Drammen, Raymond, sa at Winnem var så flink til da).

    Men var det jeg som fant på noe da, for en gangs skyld).

    Men da jeg dro med Winnem, til den her butikken, for å vise han, at de solgte Cherry Coca-Cola der da.

    (Noe jeg trodde at han skulle synes, at var litt kult).

    Så ble han vel bare litt sur, tror jeg.

    (Ihvertfall sånn som jeg kan huske det).

    Av en eller annen grunn.

    Winnem var jo i Oslo og besøkte meg, på Abildsø, ihvertfall en gang i uka, (eller noe sånt), det her semesteret vel.

    Så om han dro til Oslo en gang ekstra, (den ganske korte veien, fra Nadderud), så gjorde vel ikke det så mye forskjell, tenkte nok jeg da.

    Jeg trodde at Winnem syntes at det var kult å dra inn til Oslo.

    (Og at han ville synes at det var kult, med en ny Coca Cola-versjon da).

    Og at det var derfor at han besøkte meg ‘hele tida’, på Abildsø da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg dro også på noen helgeturer, tilbake til Sand, husker jeg, dette skoleåret.

    En gang, så møtte jeg Pia i Drammen vel.

    Og vi tok bussen, tilbake til Bergeråsen.

    På den bussen, så satt det to tenåringsgutter, like ovenfor oss der.

    På det bakerste setet vel.

    Og de skravla høyt da.

    Noe jeg ikke var vent til, på den bussen.

    (Som jeg jo hadde pleid å ta ganske ofte, skoleåret før).

    Så jeg ba dem dempe seg litt da.

    For sånn høy skravling, som de dreiv med, det var jeg ikke vant med, på 18-bussen, for eksempel, inne i Oslo da.

    Og jeg syntes at jeg kunne heve stemmen litt selv kanskje, på den bussen da.

    Siden jeg hadde gått på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, og kjørt den bussen gratis da, skoleåret før.

    Og jeg var vel litt eldre, enn de her gutta, så da sa for eksempel Ulf Havmo, på Bergeråsen, at man ta de som var litt yngre enn seg selv litt da.

    Og jeg ble kanskje litt irritert, av at de var litt brautende kanskje, de her unggutta da.

    Det var kanskje noe i stemmene deres, som jeg ikke likte.

    (Hvem vet).

    Og kanskje jeg syntes at de satt litt for nærme, der Pia og jeg satt.

    Vi gikk vel på bussen først, tror jeg.

    Men men.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De unggutta, de gikk av bussen, på Tangen/Nesbygda et sted der da.

    Og Pia spurte meg hvorfor jeg hadde kjefta på dem.

    Og det var vel fordi at jeg ikke var vant til det, fra Oslo, at folk prata så høyt, på bussen.

    Tror jeg at jeg svarte.

    (Og at jeg kanskje bli litt anspent da, av å bo inne i Oslo.

    Som var en litt tøffere by, enn Drammen vel.

    Med masse narkomane, fylliker, tiggere og innvandrergjenger, osv).

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, seinere dette skoleåret.

    Så møtte jeg Cecilie Hyde og Pia, i Drammen.

    Jeg hadde ikke fått klipt meg, husker jeg, før jeg dro til Drammen/Sand da.

    Så pigg-sveisen min så litt uklipt ut da, (husker jeg).

    Dette var en fredag ettermiddag, og Cecilie Hyde og Pia, de dro med meg, til en frisørsalong, som lå like ved den største kinoen, på Bragernes der da.

    Dette var der noen damer jobba, som søstera mi, hadde fortalt meg litt om tidligere vel.

    Det var ei brunette, som farga håret, for å se ut som Marylin Monroe da.

    (Og vel hadde vært i Marylin Monroe-konkurranser, tror jeg).

    Også var det ei som eide frisørsalongen da, (som het ‘Cutting Crew’, det samme som et 80-tallsband, (noe Cecilie Hyde syntes at var morsomt vel), som hadde bodd i London og sånn vel.

    Dette var de to damene, som seinere på 90-tallet, skulle bli kjent som popgruppen Diva, og som Pia og Cecilie Hyde hadde blitt kjent med, etter at jeg hadde flytta inn til Oslo da.

    Hu eier-dama, hu klipte ei annen dame der, mener jeg å huske.

    Mens jeg følte meg skikkelig dum da, husker jeg.

    Siden jeg gikk med en litt for lang og uklipt piggfrisyre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa vel kanskje hei, til hu Helen Sommer da, (heter hu, så jeg nå, på Wikipedia), når vi ble sluppet inn av henne, i frisørsalongen hennes der da.

    Etter frisørsalongens åpningstid da.

    Jeg hadde ikke sett hu Helene Sommer før.

    Og jeg så vel henne aldri igjen, etter det her, heller.

    Jeg var liksom bare med Pia og Cecilie Hyde dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte kanskje at jeg var fra Oslo.

    Men jeg fikk ikke noe særlig oppmerksomhet, fra hu Helene Sommer, husker jeg.

    Som vel klipte håret til ei annen dame, mens vi var der, (mener jeg å huske).

    Pia, Cecilie Hyde og jeg, vi bare hang der litt, i en halvtime, (eller noe), kanskje.

    Mens vi muligens drakk litt kanskje.

    Eller ihvertfall planla hva vi skulle gjøre videre, denne fredagskvelden da.

    Cecilie Hyde, hu ville kjøpe hasj.

    Så vi forlot frisørsalongen, til hu Helene Sommer da.

    Etter en times tid kanskje.

    Noe sånt.

    Også dro Cecilie Hyde med Pia og meg, over bybrua, over til Strømsø-sida, (i Drammen), da.

    (Det her var vel våren 1989 en gang vel).

    Og til Tollbugata, (mener jeg at det var).

    En vei, som gikk til venstre, like etter at vi hadde gått over bybrua, over til Strømsø der da.

    Så gikk vi inn i en gammel bygård, av tre.

    (Som nesten så litt falleferdig ut vel).

    Dette var vel en pub, eller en restaurant, drevet av, (og mest besøkt av), pakistanere, (tror jeg).

    Jeg husker at Cecilie Hyde spurte en pakistansk mann, i 30-40 åra, (etter at hu først hadde snakka med noen andre pakistanere der vel).

    Om hu kunne få kjøpe noe hasj.

    Nei, sa han pakistaneren.

    Og vi gikk ut derfra da, uten at Cecilie Hyde hadde fått kjøpt seg noe hasj da.

    Jeg lurte på om dette kanskje var fordi at jeg hadde sett for streit ut, og at han pakistaneren derfor ikke turte å selge hasj, til Cecilie Hyde da.

    (Noe sånt.

    Men jeg var ikke helt sikker).

    Men jeg var ikke helt sikker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så tok jeg vel bussen til Sand vel, for å besøke bestemor Ågot da.

    Enten sammen med Pia, eller alene vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et annet av mine helgebesøk, til bestemor Ågot.

    Så møtte jeg også Pia og Cecilie Hyde, i Drammen Sentrum da.

    Cecilie Hyde, hadde lyst på øl, (husker jeg at hu plutselig sa).

    Så jeg kjøpte en six-pack, i den matbutikken, (som var nede i en kjeller liksom), i Gågata der da.

    En butikk som Magne Winnem, tidligere hadde dratt meg med i, for å liksom ‘inspisere’ da.

    (Skoleåret før, da vi begge gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående).

    Som lå like ved Gågata da.

    Siden vi begge jobba i matbutikker da, dette skoleåret, som vi gikk på Gjerde.

    Winnem jobba jo da som låseansvarlig, på Rimi Asker, og jeg jobba i kassa, (for det meste), på CC Storkjøp da.

    Så jeg var ikke så vant til å gå gjennom butikker, for å vurdere standarden liksom.

    Det var ikke noe jeg hadde drevet med, (i det hele tatt), før Magne Winnem, skulle ha meg med, for å gjøre det, i den matbutikken, i Gågata der, på Bragernes, den gangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde og Pia, de ville at vi skulle sette oss, midt på Bragernes Torg der.

    Like ved Taxi-holdeplassen der.

    Mens vi venta på bussen da.

    (Som gikk fra Rutebilstasjonen, på Strømsø, på den andre sida av Drammenselva da).

    Jeg hadde jo vært russ, det siste året, før jeg flytta inn til Oslo.

    (Som bare var noen måneder, før det her).

    Så jeg glemte vel det, at jeg ikke var russ lenger.

    Og så åpna jeg meg en øl da, mens jeg satt på Bragernes Torg der da.

    Sammen med søstera mi og Cecilie Hyde.

    (Magne Winnem, var det vel.

    Han pleide vel å si det, når vi drakk i Oslo.

    At jeg kunne ta med øl-en, på vei til bussen, eller noe.

    På Abildsø der kanskje.

    Ihvertfall så var ikke sånt så strengt, i Oslo, tror jeg.

    Nå for tiden, så er det jo lov, å drikke øl/vin, hvis man har piknik, i parkene, i Oslo, for eksempel.

    Politiet i Oslo slår ihvertfall ikke ned på det da, hvis man drikker alkohol, i parken, hvis man ellers oppfører seg bra da).

    Men mens vi tre satt der.

    (Jeg hang liksom bare med Cecilie Hyde og søstera mi da.

    Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, da jeg gikk på skole i Drammen, året før.

    Og de to jentene flytta opp til meg da, i Leirfaret 4B der, like før jul, i 1988).

    Så så jeg plutselig en svart støvel, (fra noen som stod bak meg), som sparka overende øl-en min.

    Og jeg snudde meg da, og så to politimenn, som lurte på det her da, med øl-drikkinga mi da.

    De sa vel bare at jeg ikke fikk lov til å drikke øl der, tror jeg.

    Jeg så vel overraska og irritert ut, tror jeg.

    Jeg var ikke vant med det, at noen helte ut øl-en min liksom.

    De så også ganske strenge ut, de her politifolka da.

    Som forstyrra Cecilie Hyde, Pia og meg der.

    Mens vi liksom bare satt og venta, til bussen vår, (som gikk annenhver time), skulle dukke opp, på den andre side av bybrua liksom.

    Og Cecilie Hyde, hu ville jo at jeg skulle kjøpe øl.

    For jeg hadde jo fult studielån, det her studieåret.

    Mens Pia og Cecilie Hyde da, de gikk jo begge fremdeles på videregående.

    Enda Hyde var like gammel som meg.

    Men hu hadde skifta studieretning, et par ganger da, på Sande Videregående.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg fikk nesten litt sjokk da, av de her politifolka.

    For jeg kjente meg såpass hjemme, i Drammen.

    At det ikke hadde falt meg inn, at jeg gjorde noe galt, når jeg åpna en øl, da jeg satt på Torget, sammen med Cecilie Hyde og søstera mi der.

    Det hadde ikke falt meg inn, rett og slett.

    Jeg satt jo der med to damer, og vi satt jo bare stille, på bakken der, og prata, på en sivilisert måte da.

    (Selv om dette vel var et rimelig rart sted å sitte.

    Må jeg vel innrømme.

    Men det var Cecilie Hyde som ville at vi skulle kjøpe øl, og at vi skulle sitte på torget der da, mens vi venta på bussen).

    Så det ble nesten som noe privat, (syntes kanskje jeg), siden vi tre, ble sittende i en slags ring der vel, tror jeg.

    Og vi hadde jo bodd sammen, vi tre, i min fars leilighet, i Leirfaret 4B, et snaut år, før det her da.

    (Og også hos Hyde og dem i Svelvik, og hos Ågot på Sand).

    Så jeg glemte meg vel litt da, og tenkte ikke på det, at jeg satt på et offentlig sted kanskje.

    Samtidig var dette vel Aass Fatøl, som jeg hadde kjøpt.

    Og som jeg hadde drikki mye av, i russetida da.

    Så jeg glemte meg kanskje, og kjeda meg vel litt, og trodde vel kanskje at jeg var tilbake i russetida da, siden jeg var i Drammen liksom.

    (Noe sånt).

    Hvem vet.

    Det var ihvertfall en ubehagelig opplevelse, det her da, husker jeg.

    Som satt et lite støkk i meg nesten.

    Den her møtet, med de her politifolkene da.

    Som bare tuppa overende ølen min da.

    Før de prata til meg da.

    Og de kom fra bak ryggen min, (og de var også stille), så jeg så dem ikke engang, før en fot plutselig sparka overende øl-en min da.

    Så jeg skvatt og fikk meg liksom nesten et sjokk da.

    (Noe sånt).

    Jeg var ikke vant til å bli behandla på en sånn her måte, for å si det sånn.

    Selv om jeg ikke fikk noe bot da, (men bare tilsnakk), av de her politifolka da.

    Så behøvde dem vel kanskje ikke ha skremt meg sånn.

    (For å si det sånn).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, det her første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det hadde jeg tenkte å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 11: Mer fra juleferien 1989/90

    Etter at vi kom tilbake til Østlandet, fra Geilo.

    Så dro søstera mi og jeg, på besøk, hos Axel og dem, på Furuset.

    Mette Holter, (Axel sin stemor), var hyggelig, og sa at vi kunne få hver vår røykpakke, av henne.

    Hun hadde en kartong liggende, fra en tax-free-butikk, et eller annet sted vel.

    Så det var jo artig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, Arne Thomassen og Axel.

    De skulle bort, i jule/nyttårs-ferien.

    Så Holter sa det, at Pia og jeg, vi kunne låne leiligheten deres, fram til nyttårsaften.

    Siden vi da kunne få se på Filmnet og sånn, (som jeg ikke hadde, på Abildsø da).

    Jeg sov vel på sofaen der, tror jeg.

    I de 2-3 dagene da, som var fram til nyttårsaften da.

    Og Pia var liksom i nærheten, hele tida, disse dagene da.

    Så jeg fikk ikke runka noe, husker jeg, (som jeg vanligvis pleide å gjøre da, en gang hver kveld, ihvertfall, må man vel si).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På nyttårsaften, så skulle Pia tilbake til Drammen eller Sand da.

    Mens jeg hadde andre planer.

    Magne Winnem hadde klart å overtale meg, til å bli med, på nyttårsparty, på Radio 1 club.

    På nyttårsaften 1989 da.

    På tross av at jeg hadde lite penger.

    For Winnem sa at jeg kunne få låne av han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Pia og jeg, gikk ned den rulletrappen, på Oslo S. der.

    Så husker jeg at Pia holdt en science-fiction-bok.

    Som jeg hadde lånt på Hoved-Deichmanske, i hånda.

    ‘Hvilken bok er det’, (eller noe), spurte en kar, som rulla den andre veien.

    Det er den og den science fiction-forfatteren da, (svarte enten Pia eller meg da).

    (Muligens Dick?.

    Jeg leste jo nesten hele science-ficton-hylla, på Hoved-Deichmanske, dette skoleåret.

    Jeg leste blant annet George Orwells ‘1984’, Aldeous Huxleys ‘Vidunderlig nye verden’, og en amerikansk science-fiction-klassiker som het noe med ‘Fahrenheit’, og også norske klassikere av Bing & Bringsværd og også Axel Jensen, var det vel.

    Jeg hadde blant annet, lånt en bok, av Bing og/eller Bringsværd, som het ‘Minotaurus’.

    Og denne boken hadde forresten Pia lurt fælt på, i stua til Ågot, når jeg var der, på et helgebesøk, høsten 1989 da.

    Hvorfor hadde jeg lånt den boken, osv.

    Men jeg hadde vel ikke noen spesiell grunn.

    Men studiene mine ved NHI, de gikk altså veldig lett, det første halvåret, siden jeg hadde gått på datalinja, på Gjerdes Videregående, året før.

    Så jeg hadde ganske mye fritid da.

    Og på den her tida, så hadde omtrent ingen hørt om internett.

    Så da lånte jeg masse bøker, (og også noen plater), på Hoved-Deichmanske der da.

    For å få tiden til å gå da liksom.

    Og også fordi jeg syntes at det kanskje var litt artigere, å lese science fiction, (og andre) bøker, enn å lese det kanskje litt tørre datapensumet til NHI da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og jeg, vi dro på Radio 1 Club da, om kvelden, på nyttårsaften da.

    Winnem hadde antagelig kjørt opp til meg, på Abildsø, og parkert sin pastell-blå Volvo bybil, i oppkjørselen, til Jorås-familien da, i Enebakkveien 239 B, (som han ganske ofte pleide å gjøre, de helgene, når han lå over hos meg, i Oslo).

    Winnem var veldig klar, for å feste mye.

    Så dette at Winnem skulle besøke meg, så mye.

    Det var Winnem sin ide, og ikke min ide da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men Winnem og jeg, vi hadde jo festa mye sammen, i russetida, på danskebåten, og på La Vita, osv., skoleåret før det her da.

    Så det ble vel bare sånn, egentlig, at Winnem skulle feste hele tida da.

    Og han kjente jo også noen Rimi-damer, på Blommenholm, osv.

    Og jeg hadde ikke så mange andre kamerater.

    Min tremenning, Øystein Andersen, han fylte jo atten år, et par år etter meg.

    Så jeg syntes kanskje at det var litt kjedelig å henge sammen med han, etter at jeg hadde fylt atten år, siden han ikke var atten år enda da, og kanskje heller ikke likte så bra, å gå ut på byen, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Inne på Radio 1 Club, så var jeg kanskje litt misfornøyd, siden jeg nesten var blakk.

    Winnem og jeg, vi satt i dressene våre, i første etasjen der.

    Ikke langt fra dansegulvet.

    Vi var der ganske tidlig.

    Og det var ikke så mange folk der ennå da, enda det var nyttårsaften.

    Man fikk med noen sånne morsomme party-hatter, osv., når man betalte, i døra.

    (Som ikke Winnem og jeg ville ha på oss da.

    For vi syntes vel at de hattene så litt dumme ut, mener jeg å huske).

    Og prisen for inngang der, den lå vel på cirka 80-100 kroner, mener jeg.

    (Noe sånt).

    Siden det var nyttårsaften.

    Vanligvis så var cover-charge-en der, på 50 kroner, (mener jeg å huske).

    Men det var en del dyrere, siden det var nyttårsaften da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte kanskje å bli litt full.

    Og Winnem og jeg, vi var jo liksom litt japper.

    Og vi var unge da, vi var fortsatt tenåringer, og vi var nettopp ferdige med videregående.

    Og vi tenkte vel litt sånn, at verden liksom lå for våre føtter da.

    (Ihvertfall så tenkte vel jeg litt noe sånt).

    Dette var jo den siste dagen, av 80-tallet.

    Et tiår som hadde vært rimelig vondt, for meg, med mye sitting alene, i Leirfaret 4B, osv.

    Så jeg så liksom for meg det, at 90-tallet, det skulle bli mye mere ‘mitt’ tiår, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så mens Winnem og jeg satt der, og chattet og drakk hver vår halvliter vel.

    Så la jeg beinet mitt, (husker jeg), oppå en sånn slags puff, eller noe, som lå like ved der jeg satt da.

    Men det var visst ikke lov da, sa vakta der, husker jeg.

    Men jeg glemte meg et par ganger da.

    Og vakta kjefta på meg, to-tre ganger vel, på grunn av det her da.

    Og da slutta jeg da, å ha beinet mitt oppå en sånn slags puff der da, (eller hva det var).

    To Oslo-damer, satt like ved oss.

    De var på vår alder, fortalte de oss.

    (Altså nitten år da).

    De ville gjerne danse og sånn da.

    Hu ene, som jeg dansa med, var rimelig rå, husker jeg.

    Og hu skulle liksom ha meg med på å danse sånn, at vi liksom vrikka på oss, ned mot gulvet da, mens vi stod rett ovenfor hverandre, på dansegulvet da.

    Mens hu smilte da.

    Hu var også full, og fortalte det, seinere, at hu syntes at jeg var morsom, fordi jeg hadde lagt foten oppå den puffen, hele tiden da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Laila Johansen, (som var fra Skøyen da), hu hadde også ei venninne, som Magne Winnem begynte å kline med vel.

    Ihvertfall så satt både Winnem og jeg, og omfavnet hver vår dame, (av de to venninnene), inne på Radio 1 Club der da, denne nyttårsaftenen.

    Hu Laila Johansen og jeg, vi klinte fælt, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker at jeg nok også var litt klåfingra, og klådde på puppene hennes, (og sånn), en del da.

    Mens vi satt i en sofa der vel, (eller noe), inne på Radio 1 Club der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen, hu måtte ut og spy, husker jeg.

    Og jeg ble med ut da, siden jeg hadde klint med henne da, osv.

    Etter at hu hadde kommet seg til hektene igjen, så dro hu meg med seg, inn på damedoen der, husker jeg.

    Og inn i et avlukke der, husker jeg.

    Jeg trodde jo at hu ville knulle, og dro fram kuken, som var ganske stiv, etter at jeg hadde bodd i samme leilighet, som søstera mi, (på Furuset), og ikke runka, på en del dager da.

    Men hu Laila Johansen, hu bare stod der, med underbuksa nede på knærna.

    Og jeg kunne se ‘buskaset’, på musa hennes, husker jeg.

    Hu var forøvrig veldig sexy, og hadde en veldig deilig kropp, vil jeg si.

    Hu hadde liksom former, (det vil si at hu hadde litt timeglass-form da).

    Så hu var ung og slank men samtidig også kvinnelig, vil jeg si.

    Så hu var jo den hotte dama, må man vel si.

    Og hu hadde også pupper, ihvertfall i størrelse ‘B’.

    Eller muligens i størrelse ‘C’, vil jeg si.

    ‘Jeg vil, men ikke her’, sa Laila Johansen da, etter at jeg hadde dratt fram ståkuken min da.

    Så jeg var litt driti ut da.

    Men hvorfor hadde hu dratt meg inn på damedassen, på Radio 1 Club der?

    Omtrent rundt tolvslaget vel.

    På nyttårsaften 1989 da.

    90-tallet skulle liksom bli mitt tiår da, tenkte jeg.

    Så å starte det, med å knulle ei sexy dame, på damedoen, på Radio 1 Club.

    Det hadde jo vært helt greit for meg liksom, (for å si det sånn).

    Men så ikke.

    Vi gikk ut fra doen der, etterhvert.

    En stund før, at hu Laila Johansen dro meg inn på det avlukket, hvor hu var.

    Så hadde jeg også prata med ei lyshåra dame, inne på damedoen der.

    Jeg hadde fortsatt litt problemer med frisyren min.

    (Som jeg også hadde, på Highland Hotel, noen dager før det her da.

    Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).

    ‘Har du prøvd hårgele’, sa hu lyshåra dama da.

    Og da ble jeg litt irritert.

    For hvis det var noe jeg hadde prøvd, så var det forskjellige typer av hårgele, gelespray, hårvoks og hårpomade, osv., for å prøve å få kontroll på piggsveisen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, inne på Radio 1 Club der.

    Så skjønte jeg det.

    At Magne Winnem, han hadde bare stikki av.

    Enda han visste det, at jeg var blakk.

    Vi hadde jo avtalt det, inne på Radio 1 Club der.

    At jeg skulle få låne penger av han, sånn at jeg kom meg hjem, til Abildsø, igjen.

    Men så ikke.

    Så en liten advarsel, mot at Magne Winnem kanskje ikke alltid er like pålitelig.

    (Ihvertfall ikke når han drikker).

    Det er kanskje på plass.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg fortalte om problemet, med Magne Winnem sin forsvinning, til hu Laila Johansen da.

    Og da sa hu til meg, at jeg kunne få ligge over, hjemme hos henne, på Skøyen der da.

    Noe som jeg nesten måtte takke ‘ja takk’ til da.

    For jeg hadde ikke lyst til å gå helt hjem til Abildsø, for å si det sånn.

    Selv om jeg kanskje hadde fiksa det nå, etter å ha vært i infanteriet, osv.

    Men på den tiden, så var dette som noe som nesten utenkelig.

    Å gå helt fra Sentrum, og til Abildsø.

    Jeg visste vel ikke veien i huet heller, forresten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen og jeg, vi dansa, drakk og klinte og sånn da, hele kvelden, helt fram til diskoteket der stengte, i 3-4-tida da.

    Laila Johansen og venninna, de fortalte vel også det, at de ofte pleide å dra til Dokka, i helger og ferier, osv.

    Dokka var et lite sted, hvor alle kjente alle da.

    Og som dem skrøyt fælt av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ute på dansegulvet der.

    På Radio 1 Club.

    Så var det plutselig ei lyshåra dame, som hilste på meg.

    Mens jeg dansa med hu Laila Johansen da.

    Jeg kjente først ikke hu lyshåra dama igjen.

    Hu Laila Johansen, hu var så ung og deilig og dansa på en sånn spesiell, het og sexy måte da.

    (Må man vel nesten si).

    Så jeg havna nesten i en slags rus, den kvelden der, husker jeg.

    Av hu heite dama, nemlig Laila Johansen da.

    Hu hadde nok noe god parfyme på seg og, (hvis jeg skulle tippe), ihvertfall.

    Hu lyshåra dama, som hilste på meg, ute på dansegulvet, på Radio 1 Club der.

    Det var faktisk hu som hadde hatt ansvaret, for regnskapet, for den dame-russebussen, som en del ganger, hadde pleid å hente meg, da jeg bodde hos Cecilie Hyde og dem, i Svelvik, i russetida, skoleåret før det her da.

    Det var mulig at det var hu som eide den russebilen og.

    Det er mulig.

    Etter russetida, så møtte jeg henne en gang, i Drammen Sentrum, mens jeg gikk der, sammen med Tim Jonassen og Magne Winnem vel.

    Og hu hadde da regna ut, nøyaktig hvor mye jeg skyldte dem, i kroner og øre da.

    (For bensin og sånn da).

    Siden de hadde henta meg i Svelvik og sånn da, et par ganger da.

    Og jeg hadde også fått hvert med dem inn til Oslo, et par ganger, i russetida.

    Blant annet den gangen jeg prøvde å ‘ta kassa’, og endte opp med å kline med ei ikke så utrolig fjong dame vel, (som jeg har skrevet om i Min Bok), inne på Rockefeller der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da vi skulle gå hjem, så gikk jeg litt i forveien.

    Og da, så traff jeg også Harald, fra CC Storkjøp.

    Og en kamerat av han vel.

    Vi begynte å prate om musikk.

    Og jeg sa at jeg hørte på blant annet the Cure, Depeche Mode, the Clash, og Sugarcubes vel.

    ‘Ikke Sugarcubes vel’, svarte Harald da.

    Noe jeg ikke skjønte noe av.

    Pia og Cecilie Hyde hadde jo hypet Sugarcubes skikkelig, en dag jeg kom hjem fra jobben, på nettopp CC Storkjøp, skoleåret før det her da.

    Og jeg hadde jo vært på en konsert, med Sugarcubes.

    (Hvis ikke den konserten var etter nyttår da.

    Det er mulig.

    Den Sugarcubes-konserten var ihvertfall mens Magne Winnem bodde på sin fetter, fra Swindon, Colin Dobinson, sin UIO-hybel, på Kringsjå, husker jeg.

    For Winnems engelske fetter studerte på en del av sine datastudier, ved UIO da.

    Og hadde med seg bil og greier, til Oslo, fra England da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var forresten denne hybelen, på Kringsjå, som Winnem skulle til, etter party-et, på Radio 1 Club, denne nyttårsaftenen, husker jeg.

    For Winnems fetter, Colin Dobinson, han var hjemme i England, i juleferien fra UIO da.

    (En ferie som var ganske lang.

    Akkurat som min juleferie, ved NHI).

    Så Winnem hadde fått låne min TV og video, denne juleferien, husker jeg, forresten.

    Siden jeg skulle til Geilo og sånn da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etterhvert så dukka vel de to Oslo-damene opp og da.

    Laila Johansen var fra Skøyen.

    Og de kom også med en innrømmelse, like før vi dro fra Radio 1 Club der vel.

    Og det var det, at de egentlig var søtten år gamle.

    Og ikke nitten, som de først hadde sagt.

    Da ble jeg rimelig skuffet, husker jeg.

    For var det en ting jeg helst ikke ville ha.

    Så var det ei dame som ikke hadde fylt atten år ennå.

    Og som jeg ikke kunne ta med, når jeg var ute på byen, i helgene da.

    (Noe jeg var stort sett hver helg da).

    Men men.

    Jeg beit det i meg.

    Jeg hadde jo egentlig ikke noe valg.

    Siden jeg ikke hadde penger til taxi hjem da.

    (For det gikk vel ikke noen nattbuss, denne dagen heller, mener jeg å huske.

    Siden nyttårsaften ikke var på en fredag eller lørdag da).

    De to Skøyen-damene, de prata også om at de hadde møtt to karer, på trikken, på vei til Radio 1 Club da.

    Og de hadde hatt på seg dress, og liksom latt som at de var så voksne da.

    Men de var ikke så voksne likevel da, sa de.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den her dagen, (eller om det var dagen etter).

    Så sa også hu Laila Johansen, at Magne Winnem, han hadde visst klådd fælt da, på hu venninna hennes da.

    Og da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.

    For jeg hadde jo klådd min del, jeg og, på hu Laila Johansen da.

    På puppa hennes osv., (var det vel).

    Så jeg var ikke sikker, på om hu var sur på meg også, siden jeg også hadde klådd da.

    (Siden hu klagde på at Winnem hadde klådd på venninna hennes da).

    Men det var visst ikke noe særlig, den klåinga som Magne Winnem hadde gjort da, skjønte jeg.

    På hu venninna da.

    Uten at jeg vet hvordan klåing dette var snakk om.

    Og jeg er ikke sikker på, om jeg fikk tatt opp det her, med Winnem.

    Det husker jeg ikke helt.

    (Jeg var kanskje sur, fordi at han hadde dratt hjem tidlig.

    For jeg skulle vel få ligge over hos han, på Kringsjå, eller noe.

    Siden jeg var rimelig blakk da.

    (Ihvertfall så skulle jeg få låne penger, sånn at jeg kom meg hjem fra byen da.

    Var avtalen mellom Winnem og meg.

    Siden Winnem fikk vilja si, i og med at vi dro på det dyre party-et da, på Radio 1 Club, som jeg egentlig ikke hadde råd til å dra på).

    Før jeg fikk studielånet, som jeg dro tidlig opp til NHI, for å hente, en av de neste dagene da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hu venninna, til Laila Johansen.

    (Som Winnem hadde klådd så fælt på, ifølge de her damene da).

    Hu hadde visst drivi med karate og sånn, skjønte jeg.

    (Det var det vel enten Winnem, eller Laila Johansen, som sa dette vel).

    Så jeg syntes nok antagelig det, at jeg nok var mest heldig, når det gjaldt å finne dame da.

    Siden hu venninna, til Laila Johansen, nok var litt mer sånn kraftig og litt mer gutteaktig kanskje da.

    Mens hu Laila Johansen var veldig flott og ikke gutteaktig i det hele tatt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så om det kan ha vært sånn, at hu karate-dama, begynte å true Winnem, (eller noe), siden han hadde vært for rå, og klådd henne i fitta da, eller noe sånt.

    Og at Winnem derfor bare stakk av, fra Radio 1 Club da.

    Selv om han visste det, at jeg ikke hadde penger nok, til å komme meg hjem fra byen.

    Kan det ha vært sånn her, som dette hang sammen?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen, venninna og jeg.

    Vi gikk ut fra Radio 1 Club der.

    (Som lå i Storgata forresten.

    Det var det samme lokalet, hvor det senere het Hit House.

    (Et sted som vel noen kalte for ‘Shit House’.))

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi gikk vel så helt til taxiholdeplassen, i Universitetsgata der, mener jeg.

    (Mellom Stortinget og Slottet der).

    Jeg husker at vi stod i køen der.

    Og hu Laila Johansen og jeg, vi stod og varmet oss på hverandre, i køen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et nesten middelaldrene par, stod foran oss, i køen.

    Laila Johansen prata med hu eldre dama da.

    Om at det var kaldt, osv.

    Men Laila Johansen, hu sa at det var fint å ha noen å varme seg på.

    (Noe sånt).

    Og holdt rundt meg da.

    Så Laila Johansen, hu var nesten som en sånn romantisk dame da.

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu dama, foran oss i køen.

    Hu pekte bort på noen andre biler, som stod på den andre sida av gata, fra der vi stod i køen da.

    (For køen gikk rimelig tregt, denne nyttårsaftenen, husker jeg.

    Og det var også litt kjølig).

    Hu dama sa til Laila Johansen at vi kunne få kjøre med en av de bilene.

    Sånn at vi slapp å stå i den lange køen.

    Så vi endte opp med å ta en pirat-drosje da.

    Til Skøyen.

    Jeg husker at vi tre gikk inn døra der, hos Laila Johansen.

    (Som var aleine hjemme vel).

    Og jeg sa det, at vi hadde kjørt ‘pirat-drosje’.

    ‘Privat-drosje, mener du vel’, sa Laila Johansen da.

    Så hu var kanskje litt dum.

    Jeg hang fra meg dressjakka mi, med lommeboka i, husker jeg, i gangen deres.

    Og Laila Johansen begynte å spørre meg, om hvor jeg ville sove.

    Ville jeg sove på hennes rom alene.

    Eller ville jeg sove på mora hennes sitt rom, sammen med henne.

    (Hu hadde vel fortalt meg det, tror jeg, at hu alltid sov naken.

    Hvis ikke det var dagen etter da, at hu fortalte meg det).

    Jeg følte meg litt dum.

    Siden jeg hadde gått tom for penger, osv.

    Og jeg syntes at jeg nesten tvang meg på.

    Sånn at de her damene hadde måttet hjelpe meg da.

    Og siden Winnem stakk fra meg, uten å låne meg penger, som han hadde lovet.

    Så jeg sa det, at jeg kunne ligge aleine, på det rommet hennes da.

    (Hvor det hang hesteplakater og sånn, forresten).

    Så da lå Laila Johansen og venninna, på rommet til mora til Laila Johansen da.

    Og jeg sovna ganske raskt, i senga til Laila Johansen der, husker jeg.

    Dagen etter, så ble jeg vekt, av Laila Johansen, mener jeg.

    Mora hadde laget pølser i lompe, og jeg ble bedt ned, for å spise det da.

    Og jeg spiste vel sikkert 5-6-7 pølser, tror jeg.

    Jeg var sulten etter den her fyllekula dagen før da.

    Etter middagen så gikk Laila Johansen og jeg, opp på rommet hennes igjen.

    Laila Johansen satte på et Michael Bolton album, og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde villet ligge sammen med henne, i senga til mora hennes, natta før.

    ‘Jeg ville ikke utnytte deg’, eller noe.

    Svarte jeg da.

    Altså at jeg ikke ville trenge meg på, mente jeg da.

    (Mer enn nødvendig liksom da).

    Siden jeg liksom måtte bli med de her to Skøyen-damene hjem.

    Siden jeg ikke kom meg hjem selv da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det endte med det, at vi begynte å kline igjen.

    Og hånda mi endte nedi Laila Johansen sine trange jeans.

    Og jeg fikk såvidt lirka hånda mi ned i Laila Johansen sine trange bukser da, og videre ned i trusa, og i inn fitta hennes da.

    Sånn at jeg fingra henne da.

    Noe som jeg vel gjorde i en time, eller to, (eller noe), vel, (vil jeg tippe på).

    Mens vi lå der og hørte på Michael Bolton da.

    Jeg hadde vel nesten da forventa.

    At hu Laila Johansen, kanskje skulle gjøre noe tilbake og.

    (Som å runke meg, eller noe).

    Men så ikke.

    Hu bare lå på ryggen, i senga si.

    Med meg oppå henne da.

    Begge med klær på da.

    Mens jeg hadde hånda mi nede i trusa hennes da, og fingra henne da.

    *Vet du hvor deilig kropp du har’, sa jeg til henne, mens jeg lå oppå henne, i senga hennes da.

    Men hu svarte ikke noe.

    Nå er jeg litt trøtt og sliten i dag, merker jeg.

    Så jeg tror at jeg får dele opp det her første møtet mitt, med Laila Johansen, i to kapitler.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det neste kapittelet, om hva som skjedde, i denne juleferien, i studieåret 1989/90.

    Vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 10: Jula 1989

    Jula 1989, så skulle vi visst til Geilo, for å feire julen på hotell, sa vel søstera mi Pia da.

    En gang jeg prata med henne, dette skoleåret.

    Vi tok toget, (var det vel), opp til Geilo.

    Fra Drammen vel.

    Det var faren min, Haldis, Christell, Pia, Jan Snoghøj og meg da.

    Vi skulle bo på Highland hotell, som lå ikke langt fra Dr. Holms hotell, i sentrum av Geilo da.

    Haldis fikk den første kvelden kontakt med to jenter, i slutten av tenårene, fra en vestlandsbygd.

    En industribygd, tror jeg.

    Odda muligens.

    (Det var ihvertfall et stedsnavn, på cirka fire bokstaver, mener jeg.

    På Vestlandet).

    Noe sånt.

    Haldis var utadvendt da, og fikk kontakt med de her Odda-jentene, så lett som ingenting da.

    Og plutselig, så var de her jentene, nesten som i familien vår da.

    (Virka det nesten som).

    De hadde noe slekt, som jobba på hotellet vel.

    (Noe sånt).

    Og skulle også være der i jula da.

    Sammen med foreldrene sine vel.

    Haldis, (var det vel), bestemte at nå skulle Pia, Christell, de to Odda-jentene og meg, vi skulle på diskotek da.

    Og faren min hviska til meg, at ‘nå har du sjangsen vet du’.

    (Noe sånt).

    Det syntes jeg at ble litt dumt.

    For jeg hadde jo vært bortpå en del damer, for å si det sånn, de siste månedene da.

    (Jeg hadde jo hatt sex med Nina Monsen, et år før det her.

    Og hadde blitt runka av hu ‘droget’ på Petter Wessel, i køya under Magne Winnem.

    Og møtt hu Sari Arokivi, i England.

    Og møtt mange damer i Oslo og da.

    Og nettopp hatt en veldig fin borddame, for eksempel, på juleballet til NHI da.

    Med mere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok på meg den dressen, som jeg pleide å ha på meg, når jeg gikk ut på byen, i Oslo, sammen med Magne Winnem, osv.

    Men jeg tok ikke på meg den nyinnkjøpte sløyfa mi da.

    (Som jeg hadde hatt på meg, på juleballet, til NHI da).

    Men geg tok nok heller på meg det grønne Carlsberg-slipset, som jeg fikk/lånte av Magne Winnem da.

    (Som han sikkert hadde fått tak i, gjennom sin jobb, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud da.

    Hvor han jobbet, det siste halvåret, av 1989 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle på diskoteket Bardøla.

    Et sted jeg aldri hadde hørt om før.

    (Jeg hadde vel ikke vært i Geilo før, mener jeg.

    Men jeg hadde vært en gang i Gol da.

    På Pers Hotell, den gangen, som jeg slåss med Stefan og Daniel, (på Bergeråsen), tidligere, den sammen dagen, som vi kjørte opp til Pers Hotell der da.

    I min fars blå Mercedes vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var jo vant til å sjekke opp masse damer, på diskoteker som Manhattan, Marylin og Radio 1 Club, inne i Oslo da.

    Så jeg gikk jo med en gang, bort til noen lokale damer, inne på Bardøla der da.

    Og sa hei til de da.

    Men de bare viste meg noe djevel-tegn, (eller noe sånt vel).

    Noe jeg aldri hadde sett, fra damene i Oslo, noen gang.

    Man kan si mye rart om damene i Oslo.

    Men jeg har ikke sett at de har stukket henda sine opp i trynet på meg, og vist meg noe rart V-tegn, eller djevel-tegn, eller noe da.

    Så det skal de ha.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Pia, Christell, de to Odda-søstrene og jeg.

    Vi ble sittende ved et bord, ved dansegulvet der da, (inne på Bardøla der da).

    Og vi kjøpte vel oss noen halvlitere og sånn vel, antagelig.

    Jeg var jo nitten og et halvt år, denne jula.

    Pia fylte jo atten år, første juledag, (altså to-tre dager etter dette Bardøla-besøket vel).

    Og Christell hadde vel nettopp fylt søtten år vel.

    Og de to Odda-søstrene, de var vel atten og seksten år, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var ikke en fredag eller lørdag, tror jeg.

    Så det var få folk, i diskoteket.

    Jeg kjente jo en kar, fra Hallingdal, som het Jarle Hallingstad.

    Som jeg hadde gått i klasse med, på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før det her da.

    Og jeg likte ikke å bare sitte stille der, sammen med alle de her jentene da.

    Så jeg måtte liksom gå litt rundt der da, inne på Bardøla der da, sånn som jeg var vant til, for eksempel når Winnem og jeg, var ute på byen, i Oslo, for å sjekke damer og sånn da.

    Vi satt aldri helt stille, ved et bord, hele kvelden liksom.

    Vi var vel litt for rastløse til det, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det stod en lokal Hallingdal-kar der, i gangen, like ved utgangen, på Bardøla der da.

    Jeg spurte han, om han kjente Jarle Hallingstad.

    Og han sa at han visste hvem det var da.

    Jeg forklarte vel det, at jeg hadde gått i samme klasse som han da, (på Gjerdes Videregående, Drammen), året før da.

    Jeg ville vel prøve å få litt kontakt, med ‘lokalbefolkningen’ der da.

    Siden de jentene jeg prøvde å prate med, inne på diskoteket der, hadde vært så uvennlige og avvisende da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu yngste Odda-jenta, hu ville danse der, etterhvert.

    Hu ville danse, til en sang, som het ‘New York, New York’, husker jeg.

    Det var liksom ‘vår sang’ da, sa hu, mens vi dansa sånn cheek-to-cheek da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var forresten ganske vant, til å danse sånn cheek-to-cheek, med damene, på diskotekene, inne i Oslo da.

    Helt på slutten av kvelden, i tre-tida på natta cirka.

    Så ville Radio 1 Club, (og også flere av de andre diskotekene, som Winnem og jeg pleide å gå på da).

    De ville spille balader da, de siste 20-30 minuttene kanskje da.

    Så da kunne man bare gå bort til ei dame, som stod ved siden av dansegulvet.

    Og spørre om hu ville danse da.

    Jeg pleide jo å ha på meg dress, og plenty av for eksempel Lagerfeldt-deo.

    Som jeg også pleide å spraye litt på brystet, husker jeg.

    (Uten at jeg husker hvordan jeg kom på den ideen).

    Og da pleide damene noen ganger å lukte på Lagerfeldt-deoen, som jeg hadde på meg, husker jeg.

    Mens jeg kanskje strøk dem litt på ryggen, og sånn, da.

    Mens de damene da kanskje ville danse tettere og tettere da.

    Noen ganger ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Og jeg dristet meg kanskje, noen ganger, til å ta de litt på rumpa og, mens vi dansa de.

    Hvis de virka skikkelig interesserte da.

    (Hvis jeg husker det riktig.

    Noe sånt).

    Selv om det kunne være vanskelig, å få disse damene med seg hjem, til hybelen, fant jeg ut.

    Det var ikke så enkelt, må jeg vel si.

    Så det var jeg vel ikke noen mester i, må jeg vel innrømme.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi dro tilbake til hotellet da.

    Pia og jeg, vi delte vel rom der, tror jeg.

    Det var en bensinstasjon, i nærheten, hvor man kunne kjøpe aviser og sånn, husker jeg.

    Og i avisene og på TV, så var det om Ceausescu sitt fall, i Romania.

    Og etterhvert så fikk vi vel se bilder av Ceausescu og kona da, som hadde blitt myrdet, av en mob, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den andre dagen, var det vel.

    (Som muligens kan ha vært julaften, eller noe, vel).

    Så var jeg sur, husker jeg.

    Jeg hadde ikke glemt oppveksten min, hvor jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    Og jeg sa fra til Pia og Christell, mens vi gikk bort mot der Arne og Haldis satt, i danselokalet der, på Highland hotell da.

    At jeg ville ta opp dette, med at jeg måtte bo alene osv., ved bordet der da.

    Men Christell ble sur, og begynte å true meg, (må man vel si).

    ‘Hvis du ødelegger dette Erik, så’.

    Sa hu.

    Hu stoppa etter ‘så’.

    Christell var jo en pen søtten år gammel jente.

    Så jeg oppfatta vel kanskje ikke det her som en trussel, da.

    Men jeg oppfatta at Christell ikke ville diskutere problemene, i ‘familien’ vår, da.

    Så jeg ofra meg litt, for henne da.

    Siden denne juleferien, på Highland hotell, tydeligvis var så viktig for henne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også på julekvelden så satt vi sammen, med den her familien, fra Odda da.

    Jeg hadde kjøpt noen vel litt artige julegaver, på en sånn kul design-butikk, i andre etasje på Oslo City der.

    (Like ved CD-butikken der).

    Til Haldis og faren min, så kjøpte jeg en klokke, som sa tiden, på engelsk, (med en kvinnestemme), når man trykket på en knapp da.

    Og noen ganger, så sa også den klokka ‘kykkeliky’, husker jeg.

    Så dette var kanskje noen digitaliserte lyder, eller noe.

    Eller om det var en kassett inne i klokka.

    Det første sikkert.

    (Noe sånt).

    Sånne ting kjøpte jeg da.

    Jeg husker ikke de andre tingene.

    Den klokka var nok det morsomste.

    Og flere år seinere, (var det vel), så sa Haldis det en gang.

    (En jul vel, tror jeg).

    At den klokka liksom holdt henne med selskap da.

    Hvis hu var aleine hjemme, så kunne hu bare trykke på den klokka da.

    Også hørte hu en menneske-aktig stemme da.

    Også følte hu seg ikke ensom lenger da.

    Sa Haldis da.

    Da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.

    Var Haldis virkelig så overfladisk, at hu følte selskap, med en klokke, som sa tiden.

    Eller skrønte hu bare med meg?

    Jeg kjenner jo ikke Haldis så bra.

    Siden hu bodde i Havnehagen, på Bergeråsen, og jeg bodde i Leirfaret 4B da.

    Så om Haldis skrønte, eller ikke, når hu sa det, om den klokka, det veit jeg ikke den dag i dag, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan er jo født i 1962, er det vel.

    Og hu seksten år gamle skjønnheten, fra Odda, hu må vel ha vært født i 1972 da.

    (Eller noe).

    Hu var slank og lekker da.

    Og hu hadde vel også pupper, (mener jeg å huske), selv om hu var slank da.

    Hu var også ganske høy, mener jeg å huske.

    Så det var ei flott, ung dame, det her da.

    Søstera var også fin, med lysere hår.

    Men hu var kanskje litt vel brei over rumpa da.

    (Hvis jeg skal være litt direkte).

    Så hu var kanskje ikke like sexy som søstera da.

    Hu eldste var kanskje litt misunnelig, (på hu yngste da).

    Jeg husker at jeg var med søstera mi ned i bassenget der, en dag, på slutten av oppholdet, på Highland hotell der da.

    Og da ville hu eldste Odda-søstera, (husker jeg), at hu yngste søstera, skulle dekke til kroppen sin da.

    For hu hadde tatt en svømmetur da, og gikk rundt der i badedrakt vel.

    ‘Dekk til den deilige/sexy kroppen din’, sa hu eldste da, husker jeg.

    Jeg visste vel kanskje ikke at det var svømmebasseng der, (før vi dro dit).

    Jeg hadde jo ikke gym, på NHI, så jeg hadde vel kanskje ikke noen shorts.

    Så jeg tror at hu yngste Odda-jenta, var omtrent den eneste, av hele gjengen ‘vår’ der, som svømte i bassenget da.

    Hadde det vært nå, så hadde jeg nok svømt jeg og, (siden jeg jo har skada kneet nå, og ikke kan spille fotball og sånn da).

    Og jeg hadde nok tatt badstu og sånn og.

    Men jeg var kanskje litt vel forfengelig, på den her tida.

    Og brydde meg vel mye om hvordan hårfrisyren min så ut, og sånn da.

    Så jeg ville vel kanskje ikke bade, av frykt for at frisyren min skulle bli vanskelig kanskje da..

    Hvem vet.

    Jeg hadde litt problemer med å få håret mitt, til å se bra ut da, og også være lettstelt, samtidig.

    Så i Oslo så prøvde jeg stadig nye typer av hårgele, pomade og voks og sånn da.

    For å finne ut hva jeg kunne bruke i håret, for å få kontroll på det da.

    Siden det var ganske stritt og sånn da.

    Og frisørene, de klarte jeg aldri å komme noe særlig på bølgelengde med da.

    Så det var ikke så enkelt, for å si det sånn.

    Jeg husker at på den her ferien, så brukte jeg vel for eksempel noe lebepomade, på siden av huet mitt, for å prøve å kontrollere, noe stritt hår, som jeg hadde der da.

    Så det var jo rimelig latterlig, må jeg vel nesten si.

    Men jeg tenkte vel sånn, at når jeg kunne bruke hårpomade, i håret, i Oslo.

    Så kunne jeg vel bruke lebepomade, i håret, på Geilo.

    (I mangel av noe bedre da).

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julaften, så sa faren min det, at ‘se på han gjøken der, i baren, som må stå der aleine, på julaften’.

    Noe sånt.

    Så etter denne ferien, så likte jeg ikke tanken på å være aleine, i jula.

    Da ville jeg nok følt meg som han karen, i baren, på Highland hotell der.

    Som faren min prata om.

    Som måtte feire jula aleine.

    Da ville jeg nok følt meg som en taper, vil jeg nok tippe på.

    Så derfor var det vel, at jeg nærmest bønnfalt Pia, om jeg kunne være hos henne, på julaftenene, (sånn at jeg slapp, å risikere det, å sitte aleine hjemme da), da vi begge var i midten av 20-åra, og bodde inne i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, på julaften, etter at gavene var delt ut vel.

    Så begynte Jan og hu yngste Odda-frøkna da.

    Å prate om gutter og sex, og alt mulig sånn da.

    Veldig åpent da.

    Mens foreldrene til hu jenta hørte på og sånn da.

    Jan ga masse råd, til hu jenta da.

    Om sex og gutter og alt mulig da.

    Foreldrene og storesøstera, til hu jenta, ble vel kanskje litt stive og rare, av den her spesielle julepraten, muligens.

    Jeg syntes ihvertfall, at denne pratinga deres, nok la en aldri så liten demper, på stemninga der da.

    Men Jan og hu yngste Odda-frøkna, de prata i timevis da, (virka det som, for meg, ihvertfall), om sex og hu Odda-frøkna sitt kjæresteforhold. hjemme i Odda, og sånn da.

    Og Jan var veldig interessert, i problemene hennes da, og ga henne råd da, ved bordet vårt der da, i danselokalet, på Highland hotell der da.

    Plutselig så spurte Jan meg, om jeg syntes det, at han skulle ha sex med hu unge Odda-jenta, på rommet sitt.

    ‘Hu er vel kanskje litt for ung for deg’, eller noe, svarte jeg da.

    Jeg var vel litt sjalu kanskje.

    Jeg hadde jo dansa cheek-to-cheek, med hu her unge og pene Odda-frøkna, bare en dag eller to, før det her, på det Bardøla-diskoteket så.

    Så det var kanskje derfor jeg sa det, til Jan, at hu kanskje var litt ung for han.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jan burde vel kanskje spurt foreldrene, (til hu frøkna), som satt ved bordet ved siden av vårt da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Siden hu jenta var et par år under 18 år da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ellers, så gikk Christell, Pia, Jan, de to Odda-søstrene og jeg, på et diskotek, på første juledag, (eller noe), vel.

    Dette var et diskotek, som lå vegg-i-vegg omtrent, med Highland hotell der da.

    Og da så ville plutselig hu eldste Odda-frøkna, sitte oppå fanget mitt, (husker jeg).

    Av en eller annen grunn da.

    Jeg sa det var greit, og lot henne bare sitte der da.

    Så den kvelden, så satt jeg mest i stolen min da.

    Istedet for å gå rundt på utestedet der da.

    (Som jeg ellers vanligvis ville ha gjort.

    Siden jeg pleide å være litt rastløs, og sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noen slalombakker, ikke langt fra hotellet, husker jeg, (at noen nevnte da).

    Og Pia og Christell, de dro vel for å stå på slalom, en eller to ganger vel, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Og Jan Snoghøj og muligens også de Odda-søstrene, de gjorde vel også muligens det.

    Det husker jeg ikke helt, for å være helt ærlig.

    Men jeg gjorde ihvertfall ikke det.

    Jeg hadde aldri stått på slalom, så det var det ikke snakk om engang.

    Jeg hang vel bare på hotellet, og gikk en tur, på bensinstasjonen vel.

    Og kjøpte meg en avis eller to vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, så skulle vi på noe som het kanefart.

    (Av en eller annen grunn).

    Vi satt i noen sleder, (var det vel), bak noen dølahester da, (eller noe).

    Og vi ble kjørt gjennom gatene i Geilo da.

    Mens vi hadde noen tepper over oss, tror jeg.

    Vinden svei ganske bra i trynet, husker jeg.

    Men teppene hjalp oss vel å holde varmen da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    (Og hestene lukta vel kanskje også litt spesielt.

    Men men).

    Da vi kom tilbake til hotellet.

    Så stod det ei ung hotell-dame, ved baren der da.

    Hu hadde kokt opp nesten et helt trespann, (eller om det var en stor aluminiums-kjele, eller noe), med gløgg.

    Og da foreslo Jan Snoghøj, at vi kanskje skulle kjøpe oss et glass gløgg da.

    Det var Pia, Christell, Jan Snoghøj og meg, som drakk gløgg vel.

    Noe sånt.

    (Som vi betalte, ved å sette det på regninga, til rommet til Jan, var det vel.

    Som Jan vel ba hu hotelldama gjøre da).

    Faren min og Haldis, de var vel også med på den her kanefarten, mener jeg.

    Men de kjøpte vel ikke gløgg, tror jeg.

    Gløgg var jeg ikke vant til å drikke.

    Men det smakte godt da.

    Hu hotell-dama hadde visst helt oppi noe sprit, (eller noe), oppi gløggen også.

    (Hvis det ikke var noe rødvin, eller noe, da).

    Så den gløggen varma vel litt og, tror jeg.

    Og det var vel også noen rosiner og nøtter, (eller om det var noen mandler), oppi den gløggen da, (mener jeg å husker).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spiste middag der, på Highland hotell, en dag, som var en helligdag da.

    Husker jeg.

    Og da var det ikke lov, å kjøpe sprit, til julemiddagen, husker jeg.

    (Siden det var helligdag da).

    Men Jan Snoghøj, han klarte faktisk, å hypnotisere han kelneren da.

    (Eller om han flørta, eller noe, er kanskje det riktige ordet.

    Noe sånt).

    Som muligens var homo, (mistenker jeg, ihvertfall).

    Ihvertfall så klarte Jan, på en eller annen måte, å overtale han kelneren, til å nesten smugle ut noen akevitt-drinker, (eller noe), til bordet vårt da.

    Så lover er til for å brytes, for å si det sånn.

    Hvis man ser så Casanova-aktig fin ut, som Jan Snoghøj da.

    (Eller hva det kan komme av.

    Jan Snoghøj er ihvertfall en mester, til å kommunisere, (og muligens også i å manipulere), andre mennesker, vil jeg nok kanskje si da.

    Christell lagde han forresten også en slags kur til, da hu var ynge, og bodde i Havnehagen, (husker jeg).

    Siden det vel sikkert var noe gæernt med henne da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jan jobber forresten som naturmedisiner, eller kinesolog.

    Så han er kanskje nesten som en slags heksedoktor, eller noe. (kan man vel kanskje si).

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis du som leser dette, tror at du kanskje har pratet med Jan, men ikke er helt sikker.

    Så har Jan kort, mørkt hår.

    Og han er oppvokst, på Madagaskar, hvor mora hans Haldis, og stefaren hans Oddbjørn Humblen bodde.

    Mens Oddbjørn Humblen, vel jobba innen skipsfart og som norsk visekonsul, på Madagaskar vel.

    Noe sånt.

    Så det er kanskje på grunn av denne oppveksten, i Afrika, at Jan vel lesper litt, når han prater.

    Hva vet jeg.

    Jeg mener ihvertfall, at det er lesping, som det heter, den talefeilen, (må man vel kalle det), som Jan har da.

    Han har ihvertfall en slags talefeil da, vil jeg vel si.

    (Uten at jeg noen gang har prata, med noen andre, om den her talefeilen, til Jan da.

    Og om hva den kan skyldes).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de betalte hele dette hotelloppholdet, for meg ihvertfall, husker jeg.

    Men jeg måtte vel bruke av studielånet, hvis jeg ville kjøpe meg øl, og sånt da.

    Men det er mulig at jeg fikk noen penger, i julegave også.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det begynte å bli nedgangstider, i Norge, på slutten av 1989, husker jeg.

    Jeg husker at en kar, som prøvde å få studenter på NHI, til å stille opp, i elevrådet der.

    Han sa det, at ‘hvis dere tror at dere får dere jobb, kun etter to år på NHI, så tar dere trolig feil’.

    (Noe sånt).

    Så det var kanskje det, eller noe med at studiene var vanskelige og at jeg hadde lang skolevei og sånn.

    Ellers så var det kanskje det, som hadde skjedd i Kristiansand, året før.

    At Pia, Christell og Jan, hadde sagt det, at faren min hadde misbrukt søstera mi Pia seksuelt, som lita jente.

    Ellers så var det kanskje det, at jeg skjønte at det ble vanskelig for meg, økonomisk, det andre halvåret, på NHI.

    Det første halvåret, så hadde jeg jo hatt en lønning, eller to, fra CC Storkjøp, som jeg kunne plusse på studielånet.

    Og faren min hadde jo betalt en par-tre husleier, høsten 1989 da.

    Men Pia hadde jo sagt det, at faren min hadde sagt det til henne, at han ikke trodde det, at han skulle betale husleia, for meg, hver måned.

    Så jeg turte ikke å be faren min om mer penger da.

    Og da, så var jeg nok ikke så sikker på det, om det kom til å gå så utrolig bra, med studiene mine da.

    For jeg var jo også rimelig skolelei.

    Andre medstudenter, hadde jo for eksempel foreslått for meg, at jeg burde ta meg et friår, osv.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2 da).

    Så jeg prøvde å forklare litt om det her, til faren min da.

    Og sa det, til han, en gang som han var full vel, (som han oftest var, mer eller mindre, vel).

    At jeg hadde tenkt det før, at jeg skulle prøve å bli rik, og kanskje kjøpe en havseiler, (som faren min drømte om da, mener jeg å huske), eller noe, til han da.

    Men at jeg ikke trodde det lenger, at jeg noen gang kom til å bli så særlig rik og suksessfull da.

    Jeg prøvde liksom å dempe forventningene hans litt da.

    For jeg syntes at jeg hadde litt forventningspress, på meg, fra faren min da.

    Men jeg fikk ikke tatt opp det, med at jeg hadde måttet bo alene, fra jeg var ni år da.

    (På grunn av at Christell ikke ville det da, at jeg skulle ta opp det).

    Og jeg fikk heller ikke tatt opp det, med at Pia, Christell og også delvis Jan vel.

    Hadde sagt det, at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, da hu var lita jente.

    Det ble liksom som noe veldig pinlig, å ta opp, husker jeg.

    Så det tok jeg ikke opp, (for å si det sånn).

    Men jeg prøvde å dempe forventningspresset litt, på meg, fra faren min da.

    Ved å forklare det da, at jeg ikke var sikker på det, at jeg kom til å bli så særlig rik og sånn da.

    Jeg var vel kanskje skuffet også, over faren min, siden han hadde misbrukt søstera mi seksuelt da.

    Jeg hadde jo også en mor, Karen Ribsskog, som gikk for å være gæern da.

    Og som kunne oppføre seg skikkelig spesielt, noen ganger.

    Offentlig da.

    Hu kunne gå med noen greiner i håret, når hu møtte Pia og meg, på togstasjonen, i Tønsberg, for eksempel.

    Sånn at andre folk, sa høyt, at det var synd på søstera mi og meg da.

    Og hu kunne jo plutselig troppe opp på for eksempel skolen min da.

    (Sånn som hu gjorde, da jeg gikk i syvende klasse da).

    Og spørre om ‘er dette første klasse ungdomsskolen’.

    Som hadde fått noen av jentene i klassen min, (Irene Lippert vel, for eksempel, hvis jeg ikke husker helt feil), til å le da.

    Og Irene Lippert spurte vel også meg, om ‘var det mora di’, osv.

    (Noe sånt).

    Så det å ha ei såkalt ‘gæern’ dame, som mor da.

    Det var liksom som at noe rimelig pinlig, liksom hang over en, hele tida da, (syntes jeg).

    Jeg kunne aldri vite når mora mi ville dukke opp, og gjøre noe spesielt da, som ville få meg til å føle meg flau da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva som skjedde mer, i denne juleferien, fra NHI.

    Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet, tenkte jeg.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    På toget, på veien tilbake, til Oslo og Drammen da.

    Så begynte Christell å prate om musikk, husker jeg.

    Christell likte ikke the Cure da, sa hu, (husker jeg).

    (Som jeg hadde begynte å digge litt, etter at jeg var på the Cure-konsert, i Drammenshallen, et drøyt år før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Men du likte jo ‘Lullaby’, (eller noe), sa Pia da.

    ‘Ja, den ene sangen ja’, sa Christell da.

    At var ok da, (eller noe).

    (Men ikke resten av sangene til the Cure da, tydeligvis).

    Jeg sa ikke noe da.

    Men jeg kunne vel kanskje ha sagt det da, som han Frode Holm, (hvis jeg husker det riktig), som gikk i klassen min, på Berger skole og Svelvik Ungdomsskole, sa en gang, (mener jeg at jeg overhørte), mens vi gikk på ungdomsskolen, vel.

    At, ‘smaken er som baken, delt’.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så Christell, hu er liksom en sånn ‘main-stream’-jente da, kunne det kanskje virke som ihvertfall.

    At hu bare hører på musikk, som ligger på hitlistene, osv.

    Og at hu er sånn, at hu bare kjøper merkeklær og sånn da.

    Alt for å være mainstream, liksom.

    Så sånn er nok det, (kunne det virke som, ihverfall).

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.