Stikkord: Pia Ribsskog

Min Bok – Kapittel 45: Enda mer fra sommeren 1988, (del 4)

Han italieneren, som foreldrene våre, babla om, at Pia og jeg måtte være med, på campingferie, forresten.

Han sa også noe om at han likte lyshårede damer, (enda mora mi hadde brunt hår).

Og han mente at jeg sikkert likte mørkhårede jenter.

Sånn hadde ikke jeg tenkt på før.

Og hvorfor han snakka om lyshårede jenter, det veit jeg ikke.

For hverken mora mia eller Pia var jo lyshåret.

Men men.

Da vi kom hjem fra den ferien, med den ‘campingbilen’, (en Folkevognbuss), til han italieneren.

Så var Pia oppe hos meg, husker jeg.

Og så hørte vi på den Rock Steady Crew-kassetten, på stereoanlegget, til faren min.

(Dette var vel sommeren 1984 vel, hvis jeg skulle tippe.

Sommeren 1983, så var jo Pia og meg, i Nevlunghavn, på besøk hos Ingeborg og Johannes.

Og sommeren 1985, så var jeg jo på min første språkreisetur, til Brighton.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Mens Pia og jeg, satt i sofaen, oppe i Leirfaret 4B der.

Så dukka plutselig Christell opp.

Mens den ‘Me and Baby Brother’-sangen, som han italieneren likte, var på da.

Og da sa Christell det, at den var fin den kassetten da.

Noe sånt.

Så Christell og han italieneren, de hadde altså samme musikksmak da.

(Siden de likte den samme sangen, mener jeg).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg skrev om det, at det stod noen bilvrak, med knuste vinduer, på veien, inn til Blindvann der.

Det skjedde også en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og gikk på barneskolen eller ungdomsskolen vel.

At det stod en bil, på bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande der.

Og den bilen, den hadde fått slått inn alle rutene og lyktene, osv., husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse vel.

Noe sånt.

Så ga faren min meg en eske, med vinterhansker, for gutter.

Som hadde ‘falt av en lastebil’, sa han.

Som han kjørte bak, hjem fra Drammen, eller noe.

Og da fikk jeg beskjed om det, å bare gi sånne handsker da, til folk jeg kjente.

Det var vel tjue par handsker, eller noe, som jeg fikk da.

Og jeg ga vel noen til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, osv., mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Christells nest eldste storebror, Jan Snoghøj, han ble etter nabodama, sammen med ei med lyst hår, fra ei bygd som heter Åmot vel, oppe i Buskerud et sted, tror jeg.

En gang, så ble jeg dratt med, av hu fra Åmot da, og Christell og Pia, for å se en film som het ‘Tootsie’, (om en mann som kledde seg ut som en dame), på en av kinoene, i Drammen.

(Jeg tror at de kinoene i Drammen, het Saga og Snorre kino, eller noe.

Men jeg er ikke helt sikker.

Det er noen år siden jeg var på kino i Drammen, for å si det sånn.

Men men).

Da vi kjørte fra Bergeråsen og inn på Svelvikveien, ved Berger skole.

Så spurte hu fra Åmot, hvem det var, som stod i busskuret der.

‘Ole Christian Skjellsbekk’, sa vel Christell da.

(Han som gikk i klassen min, og som var i Stavern, på det diskoteket, nede ved havna der, den gangen Pia fikk herpes, da hu ga munnsex, til en soldat, eller noe vel, der nede da.

Sommeren 1988 vel.

Så sånn var det).

‘Han var kjekk’, sa hu fra Åmot da, (ei som var 4-5 år eldre enn meg vel, eller noe).

‘Ja’, sa vel Pia og Christell da.

Så de tre damene/jentene, de var svake for Ole Christian Skjellsbekk, med sitt mørke hår, (husker jeg).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg gadd ikke å se den filmen, for jeg syntes det var litt på kanten, å se en film, om en mann, som ville være dame da.

Så det slapp jeg da, av hu fra Åmot.

Så jeg gikk bare rundt i Drammen, og kikka litt vel.

Og kjøpte meg kanskje en hamburger, eller spilte på spilleautomater, på en burgersjappe, som lå på Bragernes der da.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg husker at Christell og jeg, (og muligens også Pia), var på kino, i Drammen en annen gang.

Da sa noen i filmen, at ‘ingen kler en grønn genser’, (på engelsk da).

Også viste jeg Christell genseren min, som var grønn da.

Og da lo Christell fælt, husker jeg, av en eller annen grunn.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, skoleåret 1988/89, så var jeg på en russekro, oppe i Hokksund eller Vikersund, eller noe.

Og der, så møtte jeg hu fra Åmot.

Hu sa det, at jeg burde komme meg bort fra familien min vel.

Jeg svarte noe greier da, i farta.

Og da sa hu det, at ‘det har du hørt av Jan’.

Så da måtte jeg innrømme det, at det nok var sant da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Min søsters venninne, Cecilie Hyde, ville være med på denne russekroa, enda hu ikke var russ, (selv om hu var født det samme året som meg).

Hu fra Åmot, hu gikk hjem fra den russekroa da, da jeg dukka opp der.

Så sånn var det.

Av en eller annen grunn.

Men men.

Jeg måtte også henne i Oslo, et år eller to etter dette, og hu sa hei og hilste da, nederst i Karl Johan, var det vel.

Men etter det, så har jeg ikke sett henne mer.

Hu reagerte på det en gang, at jeg ikke ville være lenge nede hos Haldis, en julaften.

Men heller ville være hjemme alene.

Og da måtte faren gå opp til Leirfaret 4B og overtale meg, for å få meg til å gå ned igjen da, til Havnehagen og til Haldis igjen da.

Men det ble jo bare som noe kunstig.

Jeg trivdes ikke så bra der.

Så det var ikke en hyggelig julaften, husker jeg.

Da var det nesten bedre å sitte aleine hjemme, foran TV-en og spiste noe julegodteri kanskje og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bestemor Ingeborg, sa forresten det, en gang, som jeg var på besøk, da hu bodde i Nevlunghavn.

At pizza, (som var favorittretten min, som tenåring, altså Pizza Grandiosa), det var bare ‘vomfyll’.

Så bestemor Ingeborg fulgte med og visste hva den nymoderne maten inneholdt av næring da.

Det er helt sikkert.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, under Svelvikdagene, sommeren 1988 vel.

Så gikk jeg rundt der, uten at jeg fant noen å prate med vel.

Alle folka der stod liksom i klikker da.

Og jeg fant ikke noen klikk, som jeg hørte hjemme i da.

Men men.

Så sånn var det.

Så jeg ble litt deppa nesten, av å henge der da.

Men jeg fant hu Rose Marie Baltersen da, (hu pene, fra Sande, som hadde gått i klassen min, i første klasse, på videregående, altså cirka et år, før det her).

Og hu stod i en klikk da, som det mest var gutter i vel.

Og hu fikk jeg en klem av da, husker jeg.

Men jeg kjente ikke de andre folka, som hu stod sammen med der.

Og jeg tenkte at en av dem kanskje var typen hennes, eller noe.

Så jeg hang ikke med de da.

Men da stakk jeg bort til noen nabo-ungdommer av meg, som bodde i de trygdeboligene da, som nesten omringet Leirfaret 4B, hvor jeg bodde da.

Og da fikk jeg bli med de, på fest, hjemme hos Lille-Oddis og de da.

Men Lisbeth Mikalsen og ei jeg tror var søstera til Lille-Oddis.

De fant seg to kavalerer, hvorav en av de, hadde 18-års dag vel.

De tøffe kara, (som jeg ikke visste hvem var).

De ble også med da, på den festen.

Og hu søstera til Lille-Oddis og vel også Lisbeth Mikalsen, de lå på et soverom, og knulla vel, med de to tøffe kara da, som hadde 18 års dag.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg husker at jeg satt på kjøkkenet der, sammen med blant annet Rikhardt Mikalsen, (broren til hu Lisbeth Mikalsen da, som var på det soverommet der, og ‘peisa’ vel, mens jeg satt på kjøkkenet der da.

Og det satt vel noen enda yngre gutter, enn han Rikhardt, på det kjøkkenet også, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Da de var ferdige, med å knulle vel, på det soverommet der.

Så stakk de to tøffe gutta vel.

Og da, så ville Lisbeth og hu søstera til Lille-Oddis, de ville bli med ned, til meg der.

Så satt vi i stua mi, i Leirfaret 4B, vi tre da.

De to jentene satt i sofaen og jeg satt i den ene stolen da.

I den lyseblå sofagruppen, som faren min, Pia og jeg, kjørte ned med en stol fra, til Danmark da, den romjula, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om tidligere, på bloggen.

Plutselig, så kom Christell inn døra der, i full fart, midt på natta da.

Hu stilte seg i stua, og begynte å prate til de to jentene, i sofaren.

‘Du har pulesveis’, eller noe, sa hu til hu søstera til Lille-Oddis da.

Jeg reiste meg opp fra stolen og stilte meg like ved Christell, for å prøve å skjønne, hva den her skrikinga hennes, oppe hos meg, midt på natta, skulle være godt for.

Men Christell svarte ikke noe, til meg da.

Hu bare skreik og kjefta på de to jentene i sofaen da.

UTen at jeg skjønner hva Christell hadde med å kjefte, på de, som jo var gjestene mine der, må jeg vel si.

Men men.

Christell stakk ihvertfall, uten å forklare noe.

Og etterhvert så stakk de to andre jentene og.

De sa vel ‘hadet’ ihvertfall tror jeg.

Det var mer enn Christell sa, for å si det sånn.

Så det var en veldig merkelig opplevelse, vil jeg si.

Jeg hadde jo nettopp fylt 18 år, og hadde jo klint med to jenter, (ei fra Oslo og ei fra Hammerfest), nede i Brighton, tidligere den sommeren da.

(Skikkelig råklining og, med tungekyss osv., i fylla, husker jeg).

Og nå hadde jeg til og med klart å få to jenter, i passende alder, inn i stua mi, en sommernatt, til søndag vel.

(Selv om vel minst en av dem allerede hadde pult fra før, den natta.

Men men).

Men når jeg liksom prøvde å roe dem ned, og når jeg liksom trodde at jeg skulle ha lykken med meg, å få snøre i bånn, som man vel sier.

Så kommer altså Christell, (som da var noen måneder fra å fylle 16 år vel), brasende inn i stua mi, midt på natta, mens hu begynte å kjefe og klage, på de to gjeste-damene mine, som var et år eldre enn Christell vel.

De var på klassetrinnet under meg da, Lisbeth Mikalsen og hu søstera til Lille-Oddis da, (eller hva hu var igjen. For hu bodde ikke på Bergeråsen, da jeg flytta dit. Men hu flytta vel til Bergeråsen noen år seinere, så jeg fikk ikke helt med meg hvem hu var. Hu bare dukka opp der liksom, må jeg vel si, at det virka som, for meg da. Men men).

Og de to jentene, i sofaen, de turte ikke å si noe, til Christell.

Enda Christell bare var en person.

Og de to i sofaren var et år eldre da, enn Christell da.

Men hva det her egentlig var om, det skjønner jeg ikke.

Men cirka ti minutter etter at Christell dukka opp der, så stakk jo de andre jentene og.

Så jeg hadde først tre pene lyshårede jenter, som var 1-2 par år yngre enn meg, i leiligheten.

Og 10-15 minutter seinere, så hadde alle de tre jentene gått igjen, uten at jeg skjønte så mye, av grunnen til hvorfor de plutselig stakk da.

Så der kan man se det, at ikke bare Pia prøvde å kontrollere sex-livet mitt, og kontakten min med damer.

Faren min klagde en gang, som naboen min hadde sagt, at jeg hadde hatt damebesøk, en kveld.

(Enda det bare var Ulf Havmo, (som hadde langt uklipt hår), og søstera mi Pia).

Og Christell ødela altså også for meg, når det gjaldt damer, og jagde damebesøk, som jeg hadde, om nettene da.

Uten at jeg skjønner hvorfor, at dem skulle ødelegge for meg da.

Men jeg måtte jo også bo alene, i Leirfaret 4B og Hellinga 7B, fra jeg var ni år.

Så dem hadde vel noe vendetta mot meg da, eller noe.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Men hvorfor Christell dukka opp, i leiligheten ‘min’, midt på natta.

Det veit jeg ikke.

Hu hadde kanskje fått høre det, at de to jentene, var hos meg, av noen av de unge gutta, som var hos Lille-Oddis og dem, den kvelden, som de jentene pulte de gutta, som feira 18 års dagen sin da.

Hva vet jeg.

Det er kanskje noen andre som skjønner, hva som egentlig skjedde der.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Christell, Pia og meg, vi var også på døvekurs, oppe hos kusina vår Lene, (som var datter av onkel Håkon og tante Tone), i Havnehagen da.

(De på skrått nedenfor Espen Melheim og dem cirka, litt lenger opp i Havnehagen da).

Så sånn var det.

Det var ganske mange døvekurs-dager, som vi var på.

Dette var vel mens jeg gikk i sjuende klasse kanskje.

Og Pia og Christell gikk i femte klasse.

Noe sånt.

Pia og Christell de var kjempeflinke, til det her døvespråk-greiene.

Det var nesten bare jenter, på de kurskveldene, og alle, (untatt Pia og Christell), var døve da.

Så jeg syntes nesten at det var litt flaut, å være med, på det her.

Det var onkel Håkon, som nærmest presset meg, til å være med, husker jeg.

(Borte hos Ågot en gang da).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Christell og Pia, de bodde jo på samme rom da, tror jeg.

Så det øvde fælt da, etter skolen, nede i huset til Haldis der da.

Mens jeg, jeg var ikke så ivrig, til å øve.

Så jeg lærte mest døvealfabetet, husker jeg.

Pia og jeg, vi forklarte det, at det fantes sånne tavler, som man kunne skrive på, og så viske bort igjen, det som man hadde skrevet.

(Som vi hadde sett i lekebutikkene, i Larvik, eller noe da).

Og da sa en av lederne, for døvekurset, at vi måtte kjøpe med noen sånne tavler, for henne.

Så skulle vi få penger da.

Noe sånt.

Men jeg så et par ganger, i lekebutikken, på Lyche varemagasin, i Drammen, etter sånne tavler.

Men jeg klarte ikke å finne det.

Dette var vel sånn som ikke var i grunnsortementet, til lekebutikkene, kanskje.

Lekebutikkene forrandrer vel kanskje de varene de har inne til salg, hele tiden.

Det veit jeg ikke helt.

Jeg har ikke jobbet i noen lekebutikk så.

Men Matchbox-biler, der har de kanskje hele tiden.

Mens sånne tavler det har de kanskje bare innimellom da.

Hvem vet.

Jeg klarte ihvertfall ikke å finne noen sånne, i Drammen.

Det var noe Pia og jeg, hadde sett, i Larvik, da vi bodde der, som barn, mener jeg å huske.

Så det er mulig at hu kurslederen, ble sur, siden jeg ikke fant noen sånne tavler da.

Hvor man skrev med en sånn plastikkpinne, også kunne man viske all teksten bort, ved å skyve på et håndtak da, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så hvis noen som leser det her kapitellet, har noen sånne tavler, (som jeg forklarte om ovenfor), hvor man kan viske ut det man har skrevet, på lager.

Så send de til døveskolen i Holmestrand.

For da er det muligens en hjelp da, i hverdagen, for døve unger/ungdommer.

Siden det noen gang kan være vanskelig å finne papir, å skrive på, i farta, hvis det er noe.

Men hvis man har en sånn tavle, så kan kanskje de hørende ungene, forklare på den da.

At en døv unge og en unge som ikke kan tegnspråk, kan ha en samtale, på en sånn ‘viske-tavle’ da.

Det var noe sånn vi prata om, på den første kursdagen der vel.

Jeg lærte ihvertfall døvealfabetet, som jeg vel husker delvis enda.

(Jeg kom til ‘f’ ihvertfall).

Og en gang, så var vi på besøk, på døveskolen, i Holmestrand.

Jeg husker at jeg stod utenfor skolen der ihvertfall.

(En skole som var litt oppe i ‘lia’ der, sånn som jeg husker det).

Og jeg husker at jeg stod i en stor gruppe unge ungdommer der.

Hvorav de fleste var døve, og bare Pia, Christell og meg, var hørende vel.

En døv gutt, var skikkelig populær da, husker jeg.

Så det var ikke bare å komme der, å hevde seg, selv om man var hørende da, skjønte jeg.

Men men.

Dette var hjemmebanen til de døve skjønte jeg, så der gikk det nok mest i døvespråk, og jeg som hørende, (som ikke var så flink, til å lære døvespråk), jeg sleit litt da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia sa jo det en gang, til meg, i Leirfaret 4B, noen år etter det her, at grunnen til at Lene ble døv, var at onkel Håkon, hadde spilt så høyt på stereoanlegget sitt, da Lene var baby da.

Noe sånt.

Men men.

(Jeg vet ikke om det var mora vår, som hadde fortalt Pia det her.

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

Men men).

Jeg husker det, at for å si navnet, til en døv, så holdt det å si den første bokstaven, i navnet da.

Jeg måtte huske den første bokstaven, på alle de døve jentene da.

Men jeg hadde visst glemt Lene, en gang, husker jeg.

Så da lo alle de døve jentene da, når jeg glemte å vise tegnet ‘L’ for Lene da.

(Selv om jeg synes at de lo litt vel tidlig.

Før jeg liksom fikk sjangsen, til å vise riktig tegn.

Så det er mulig at det var noe lureri.

Hvem vet.

Men men).

En gang, mens jeg bodde i Hellinga 7B.

(Et sted jeg flyttet fra, før jeg ble elleve år).

Så jeg var altså ni eller ti år, da dette skjedde.

Det som skjedde, var at bestemor Ågot, bestefar Øivind, onkel Håkon og tante Tone.

De skulle alle ned til Rhodos, en sommer.

Jeg, (som var 10-11 år), skulle passe på den et halvt år yngre vel, kusina mi, Lene(!).

Så jeg har faktisk jobba som støttekontakt for døv person, i en drøy uke vel.

Dette var en sommer, husker jeg, (det var ihvertfall ikke snø da).

Så det var vel sommeren 1980 eller påsken 1981 kanskje.

Noe sånt.

Men men.

Tegnet for ‘mamma’ og ‘pappa’, på døvespråket, det er forresten å ta seg på nesetippen, for ‘pappa’ da vel, og på siden av nesa, for ‘mamma’.

Noe sånt.

Så jeg kunne litt døvespråk, den uka, som jeg skulle passe på Lene.

Men nesten ikke noe.

For dette var _før_ døvekurset da.

Så jeg var nok for ung, til å være ‘reservepappa’, for Lene da.

Men men.

Lene sov vel i dobbeltsenga til faren min, mener jeg å huske.

For faren min sov nede hos Haldis da.

Og jeg sov i min enkeltseng da, som var i det samme soverommet, som senga til faren min da.

Så Lene og jeg, vi sov i samme rom, som 10-11 åringer da.

Men jeg tulla ikke med henne, sånn som Tommy gjorde en gang, husker jeg, da han tok av henne alle klærna osv.

Mens han lå oppå henne på gulvet.

Jeg prøvde å være snill mot Lene da, siden hun var døv, osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi skulle på sirkus, i Drammen, faren min, Lene og jeg, da jeg passet på Lene.

Men det sirkuset var seint på dagen, så vi var der når de bygde teltet, husker jeg.

Så det ble for lenge å vente.

Jeg måtte henge med Lene da, mens faren min jobbet nede på verkstedet.

Jeg husker at Lene og jeg, vi leste tegneserier, borte hos Ågot.

Og det var et album som jeg hadde der, som het ‘Hakke Hakkespett og Lykkevannet’.

Som jeg syntes var artig da.

Og som jeg lot Lene lese.

Også tulla jeg med Lene, og helte noe suketter oppi et glass, og lagde liksom sånn salgsbod da, utenfor huset til Ågot.

Også skreiv jeg ‘Lykkevann 1 krone’, på en plakat da.

Og da kjøpte Lene et glass sånt Lykkevann da, husker jeg.

Det var den eneste måten jeg klarte å kommunisere med Lene på da, omtrent.

Å skrive sånne plakater, osv.

Men man kan se det på ansiktet, til den som er døv, litt, om de er rolige og sånn.

Så jeg måtte liksom se på trynet hennes da, og prøve å tolke grimasene hennes og sånn, for å finne ut om hu var fornøyd da, osv.

Men men.

Så jeg har altså vært en slags støttekontakt, for to av søskenbarna mine.

Nemlig Lene, som var døv, da jeg var sånn ti år vel.

Og Ove, som var fra Follo, noen år seinere, da han skulle plukke jordbær da, i åkeren til familien Sand, på Sand.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Etter at bestefar Øivind var død.

Så flytta bestemor Ågot, inn på det gamle rommet, til faren min.

(Et rom som var over gangen for kjøkkenet, husker jeg).

Av en eller annen grunn.

Og da ble det plassert minst en køyeseng, inne på det gamle ‘hoved-soverommet’ der, husker jeg.

Men men.

Og Tommy og meg, (og kanskje flere av oss søskenbarna da).

Vi skulle av en eller annen grunn, sove over der, en gang, husker jeg.

Og jeg hadde jo rimelige komplekser, fordi jeg var en av de siste, i klassen min, som kom i puberteten da.

Vi hadde jo seksualundervising, på skolen.

Og vi lærte det, at også guttene fikk større brystvorter, (mener jeg å huske, ihvertfall), i puberteten da.

Og jeg var vant til å være klassens ‘racer’, i matte, og sånn.

Så jeg syntes det var så flaut, å være treit, i puberteten.

Så jeg lurte på det, om jeg var mindre utvikla, enn fetteren min Tommy, (som var fem år yngre enn meg), også.

Så jeg la merke til at han hadde fått ganske store brystvorter da, (til å være en gutt, mener jeg).

Men det hadde ikke jeg fått enda da vel, (mener jeg å huske).

Så jeg lurer på det, om til og med Tommy, (som var født fem år seinere enn meg), fikk hår på tissen, før jeg fikk det, sommeren 1987.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men det som var, det var at Tommy, han merka det da, at jeg liksom kvakk til da, da jeg så det, at han hadde begynt å komme i puberteten, (før meg da).

‘Du så på puppen min’, sa TOmmy da, etter at han hadde krabba oppi senga si, ovenfor meg da, i køyesenga da.

Men da svarte jeg ikke noe, for da syntes jeg at det ble så flaut.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øivind døde vel sommeren 1983 vel.

Så dette her var kanskje seinere i 1983 da, eller i 1984 da, eller noe.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Men nå begynner klokka å bli 24, her på hostellet.

Så jeg få skrive mer, på det her kapitellet, en av de neste dagene, eventuelt.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

8. november 2011
Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet

fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
toKundesenter

cce-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk

bccTAYLORG@unhcr.org,
!enquiries

dateTue, Nov 8, 2011 at 3:25 PM
subjectRe: Kundesenter Jernbaneverket: Henvendelse #106896 Report of crime/Fwd: Bekreftelse for mottatt henvendelse (Ny sak) – Oppdatert
mailed-bygmail.com

hide details 3:25 PM (0 minutes ago)

Hei,

ja det stemmer, det er noen som tuller med meg.

Saa bare se bort fra den henvendelsen, eller raporter det til Politiet.

Du kjenner kanskje min soester Pia, som jobbet for dere tidligere?

Jeg faar mange hundre tulle e-poster om dagen, saa dere faar nesten finne ut hvem som tuller for jeg blir nedlesset i e-poster.

Erik Ribsskog

– Hide quoted text –
2011/11/7 Kundesenter

.

Kommentar:
Hei Erik!

Litt usikker på hva du mente her. Er det slik å forstå at det ikke var du som sendte den forrige henvendelsen fra din e-post adresse?

Mvh
Jernbaneverket
Kundesenteret
v/Oda

————————————-

Hi,

someone have sent a forged e-mail in my name, (it’s called spoofing, it
seems, from Wikipedia).

(I get around around a hundred of these each day).

Regards,

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-
From:
Date: 2011/11/4
Subject: Bekreftelse for mottatt henvendelse
To: eribsskog@gmail.com

Jernbaneverket takker for din henvendelse. Saken er nå sendt til en
saksbehandler for videre behandling.

Du kan følge med på status for din sak ved å klikke på vedlagt link. Din
e-postadresse er passord og brukernavn. Link for
pålogging

Med vennlig hilsen Kundesenter Jernbaneverket
www.jernbaneverket.no/kundesenter

Du finner oss også på
Facebookog
Twitter . Du kan også sende en e-post
til kundesenter@jbv.no

http://195.18.147.199/LiveTime/WebObjects/LiveTime.woa

Incident Beskrivelse av henvendelsen
Incident #:106896
Dato åpnet:04/11/2011 16:12(dd/MM/yyyy HH:mm)
Klassifisering:General
Saksbehandler:Oda F
Tjeneste:100001
Tjeneste type:Unknown
Emne:Report of crime/Fwd: Bekreftelse for mottatt henvendelse
Beskrivelse:Hi,

someone have sent a forged e-mail in my name, (it’s called spoofing, it
seems, from Wikipedia).

(I get around around a hundred of these each day).

Regards,

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-
From:
Date: 2011/11/4
Subject: Bekreftelse for mottatt henvendelse
To: eribsskog@gmail.com

Jernbaneverket takker for din henvendelse. Saken er nå sendt til en
saksbehandler for videre behandling.

Du kan følge med på status for din sak ved å klikke på vedlagt link. Din
e-postadresse er passord og brukernavn. Link for
pålogging

Med vennlig hilsen Kundesenter Jernbaneverket
www.jernbaneverket.no/kundesenter

Du finner oss også på
Facebookog
Twitter . Du kan også sende en e-post
til kundesenter@jbv.no

http://195.18.147.199/LiveTime/WebObjects/LiveTime.woa

Oda F

Mvh
Kundesenter Jernbaneverket
www.jernbaneverket.no/kundesenter
Du finner oss også på Facebook og Twitter

8. november 2011
Min Bok – Kapittel 44: Enda mer fra sommeren 1988, (del 3)

Til mitt forsvar, for hvorfor jeg gjorde raid, nede hos Haldis og dem, da jeg var i tenårene.

Så var jeg sinna, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

Og siden jeg noen ganger fikk mindre gaver, enn for eksempel Christell, når Haldis og faren min hadde vært på Danmarkstur, og så videre.

Og Pia og Christell, de gikk også noen ganger inn i huset ‘mitt’, når jeg ikke var hjemme.

Det fortalte Store-Oddis, (en av naboene, i Leirfaret), meg ihvertfall en gang, husker jeg.

Store-Oddis, han fortalte meg også det, at Ole-Tonny, (som døde i en bilulykke, i skoleåret 1988/89), og lillebroren hans, kallt ‘Kairo’.

De hadde også vært inne i leiligheten min, i Leirfaret 4B en gang, (som jeg ikke hadde vært hjemme), fortalte Store-Oddis meg.

(Uten at jeg vet hvordan han visste det, at jeg ikke var hjemme.

Men men).

Da gikk jeg opp til Ole-Tonny og dem og kjefta, husker jeg, da Store-Oddis fortalte det her.

Ole-Tonny og de, de bodde i Olleveien, og det var ikke ofte, at jeg var oppi der.

Men men.

Jeg tok en rask sjekk, i videofilm-hylla, i reolen, på rommet mitt.

Og jeg syntes det var veldig få filmer der da.

Så jeg trodde at Ole-Tonny og Kairo kanskje hadde rappa noen filmer.

Men det hadde de ikke, fortalte de meg.

Etter det, så gadd jeg ikke å stresse noe særlig mer, med å ta opp filmer, og så videre.

For det ble som noe stress, å huske hvem som hadde lånt hvilken film.

(Det er mulig at det var Christer Sandum, som hadde lånt de filmene.

For han var hos meg en gang, fra Svelvik, (hvor han flytta til, fra Bergeråsen).

Og lånte filmer, en sommer vel, rundt 1987 vel.

Noe sånt.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Og jeg hadde jo også hørt det, av Christell og Pia, før julen 1987, (var det vel), at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis.

Så det var kanskje derfor, at jeg kikka litt rundt, på rommet til Pia.

For jeg lurte på hva som foregikk der nede.

Min halvbror Axel, han flyttet jo til faren sin, Arne Thomassen, da Pia flytta til Bergeråsen.

Arne Thomassen og hans nye samboer, (fra Oslo), Mette Holter.

De var en gang, på besøk, hos Haldis.

Og jeg leide jo et rom, en gang, av dem, i Oslo, i skoleåret 1990/91.

Og da fortalte Mette Holter meg litt, av hvordan hun opplevde besøket, hos Haldis og dem.

Hu sa at hu syntes synd på Pia, som bodde der, som en slags ‘Askepott’, mener jeg hu sa.

For Christell var liksom som søstrene til Askepott da, Tutta og Mathilde, som fikk penere klær og sånn.

Mens Pia måtte nøye seg med færre moteklær da, og så videre.

Christell var liksom som en prinsesse nesten, mens Pia var som en Askepott-versjon av Christell nesten da.

(Kanskje fordi at Christell hadde en rik far på Vestlandet, og hun hadde også to eldre storebrødre, nemlig Jan og Viggo, og også en storebror, Bjørn Humblen, på Vestlandet da).

Hvem vet.

Og faren min hadde jo fortalt meg det, at Holter og Thomassen, skulle dukke opp på besøk, nede hos dem, i Havnehagen.

Så da jeg så det, at bilen til Thomassen og dem, (en Ford Scorpio muligens), stod nede hos Haldis og dem.

Så gikk jeg en tur ned dit da, fra Leirfaret 4B da.

Og da, så hadde visst faren min sagt det, (sa Mette Holter, en gang, iløpet av det året, som jeg bodde hos dem i Oslo), når han så meg, at, ‘der kommer den jævelungen’.

Så faren min hadde kalt meg jævelunge da.

Så det var ikke noe hyggelig, å få høre, husker jeg.

Jeg visste ikke det, at faren min kalte meg sånne ting.

(Hvis ikke Mette Holter jugde da.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel var også ihvertfall en gang, på besøk, hos meg/oss, på Bergeråsen.

Det er mulig at han bodde på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.

Det er mulig.

Jeg husker en gang, (en søndag vel antagelig), som Pia, Axel og meg, gikk til Berger-kafeen.

Og vi møtte mange biler, som tuta på oss, for å hilse, husker jeg.

(Dette kan vel ha vært sommeren 1988 kanskje.

For jeg mener det, at en av bilene som tuta, ble kjørt av Odd Einar Pettersen.

Og han var vel født i 1970, så det kan vel ikke ha vært før 1988 ihvertfall.

Siden han vel må ha fått lappen, i 1988 da.

Men men).

Axel kommenterte vel det, at alle bilene tuta da.

Men det var vel fordi at Berger var et lite sted, hvor alle kjenner alle, hadde jeg nær sagt.

Og Pia hadde jo festa mye, rundt om i distriktet allerede, da hu var sånn 16-17 år.

Så alle visste vel hvem hun var, omtrent.

Og jeg hadde jo bodd på Berger, siden 1979, så mange visste vel hvem jeg var og.

Og når vi gikk der, og plutselig hadde fått en lillebror.

Da syntes vel folk at det var artig, å tuta da.

Hva vet jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

(Axel er altså sønn av mora mi Karen og Arne Thomassen, fra Nord-Norge.

Men det var min far, Arne Mogan Olsen, som var fra Berger, av foreldrene mine.

Så Axel har ikke vært så mye på Berger, som Pia og meg da, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det).

Axel er også født i 1978.

Så han er nesten som en attpåklatt, i forhold til Pia, (som er født i 1971), og meg, (som er født i 1970), da.

Så sånn var det.

Men men.

Og Axel hadde jo vokst opp, først i Larvik, hos mora mi.

Så bodde han hos Arne Thomassen og Mette Holter, som bodde i Drammen, bak Bragernes kirke, et sted, vel.

(Mener jeg at jeg har blitt fortalt).

Så flytta de til Parkveien, midt i Oslo sentrum, (ikke langt unna den israelske ambassaden vel).

Og Pia og jeg, vi var og besøkte dem der en gang, husker jeg.

Holters datter Kirsten Ancona, (som var to-tre år eldre enn meg vel), hu tok oss med til en lekebutikk, som var i nærheten av Parkveien der, husker jeg.

Axel har også seinere sagt det, (da jeg leide et rom av dem i Oslo), at en eldre kar, (som ikke var i slekt med dem vel), bodde sammen med dem, i Parkveien.

Kirsten Ancona har to eldre brødre.

Det er Erik Ancona og Bjørn Ancona.

De heter Ancona fordi at Mette Holter, (sa hu, det året jeg leide et rom av dem, på Furuset), hadde bodd hos Ancona mafiafamilien, i USA, og gått med ‘hot-pants’, sammen med ei tungvokst, (må man vel si), amerikansk dame, ved navn Victoria, (som ble kalt Vicky), som seinere flyttet til Trondheim.

Så sånn var det.

Men men.

På Berger-kafeen, så kunne man nesten merke det, (syntes jeg), at Axel hadde bodd i Oslo.

For han tulla med dama bak disken der, enda han vel bare var 11-12 år da.

Han sa sånn at ‘en av dem’, også venta han kjempelenge.

Også sa han ‘også en av dem’.

Han gjorde liksom narr, syntes jeg.

Det vanlige var vel å si ‘en krone av dem’.

Og så ‘en krone av dem’.

Men Axel, han tulla skikkelig da, og brukte kjempelang tid, på å kjøpe smågodt.

Han liksom halte ut tida da, og skulle bare være morsom, og det var liksom poenget med handelen, og ikke det å kjøpe godteri, virka det som for meg.

Så jeg ble flau over Axel og lurte på om det stod noen folk bak oss, som ble forbanna, siden Axel tulla sånn.

Og jeg lurte også på om kioskdama skjønte det, at Axel tulla.

(Og det er jeg ikke sikker på enda, om hu skjønte det.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

Men Axel hadde vel 30 kroner, eller noe, som han skulle kjøpe smågodt for, tror jeg.

Noe sånt.

Hvis det ikke var 100 kroner, som han hadde fått med seg.

Noe sånt.

Og jeg kjente jo ikke Axel så bra, siden han var vokst opp i Oslo, Drammen og Larvik, mens jeg bodde på Bergeråsen da.

Så jeg klarte ikke å få Axel til å oppføre seg ordentlig/normalt, må jeg innrømme.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg kan også skrive litt om den gangen, som Pia og jeg, var inne og besøkte Axel og dem, da de bodde på Vestre Haugen. i Groruddalen.

Dette var mens jeg hørte mye på nærradio, husker jeg.

Så det var vel kanskje mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse kanskje.

Noe sånt.

(Eventuelt i niende klasse).

Vi skulle ta toget inn, fra Drammen, Pia, Christell og jeg.

Christell skulle ikke være med til Axel og dem.

Men Christell skulle besøke Solveig, (Haldis sin venninne, som var telegrafist, på Holger Danske, på den her tida, vel, og som seinere ble telegrafist, på Scandinavian Star, og som var på vakt, under den katastrofale brannen, på det skipet), som bodde på Holmen, (nedenfor Holmenkollen der), i Oslo da.

Pia og jeg, vi skulle egentlig ta toget, til Grorud vel.

Men jeg syntes det hørtes rart ut, at vi skulle ta toget, til Grorud muligens.

Noe sånt.

Eller, jeg hadde vel lyst til å gå på Spaceworld, (i Storgata), som jeg syntes var en artig butikk.

(og som ikke hadde dukket opp i Drammen enda da vel.

Men som jeg hadde sett reklame for, i Aftenposten kanskje.

Noe sånt).

Så jeg hadde lyst til å gå av toget, i Oslo Sentrum da.

(Selv om jeg ikke var kjent, i Oslo Sentrum, noe særlig.

Men vi var der på noen klasseturer, med ungdomsskolen, husker jeg).

Så jeg fikk med meg Pia, på å gå av toget, på Oslo S., eller noe.

Eller, jeg tror vi må ha tatt T-banen, og gått av på Jernbanetorget, eller noe.

For jeg mener å huske det, at Christell møtte Solveig, på Jernbanetorget T-banestasjon.

Og at jeg spurte Solveig om hvordan Pia og jeg, skulle komme oss til Grorud.

Da måtte vi ta T-banen, sa Solveig.

Før hun hastet avgårde, med Christell da.

(For jeg var kanskje ikke sikker på det, om toget gikk helt til Grorud.

For jeg trodde nok det, at togene fra Drammen ikke gikk lenger enn til Vestbanen.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Og da fikk jeg med Pia, på å gå litt rundt i Oslo, i en times tid, og se litt på Spaceworld, og så videre.

Men jeg tror ikke det, at Pia hadde begynt på ungdomsskolen da, og dratt på klassetur, til Oslo.

For Pia begynte å klage vel, bare fordi at jeg ville gå å se litt på Spaceworld.

(Hvis jeg husker det riktig).

Men men.

Så tok Pia og jeg T-banen til Grorud da.

Men da varte det og rakk, før Arne Thomassen dukka opp der, husker jeg.

Vi venta ved en matbutikk der, husker jeg, (etter å ha ringt dem og sagt fra da).

Arne Thomassen sa at det var feil, vi skulle ikke ta T-banen til Grorud, men toget til Grorud.

For Grorud Togstasjon og Grorud T-banestasjon, de lå langt fra hverandre da.

Togstasjonen, den lå nede i dalen der.

Og Grorud T-banestasjon, den lå oppe i den ene dalsida der vel kanskje da.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Hos Axel og dem, så husker jeg det, at vi hørte på nærradio.

Og jeg kunne alle ‘jinglene’, husker jeg.

Noe Kirsten Ancona syntes var artig da.

Erik Ancona, (som Axel sa var ‘gæern’), dro meg med, på å gå tur, med en scafer, som han hadde.

Vi gikk opp mot Gamle Strømsvei der, tror jeg.

Ved bussholdeplassen ved Ellingsrudåsen der da.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Erik Anonca, han sa det, at bikja til Hitler var ‘gæern’, for det hadde han kunnet se, på noen bilder som han hadde sett et sted, sa han.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Erik Ancona fikk også kjeft av mora si Mette.

For han hadde tulla med T-banen.

Han trodde han var på Furusetbanen, men så var han på Lambertseterbanen.

Så han kom seg ikke hjem da, fredagskvelden, eller noe.

Noe sånt.

Men men.

Axel hadde masse kamerater der, og dem leika i kjellergangen, og en dør til en bod stod åpen, og der lå det et pornoblad, husker jeg at Axel viste meg.

Noe sånt.

Men men.

På lørdagen, så dro Mette Holter og Arne Thomassen, med Axel, Pia og meg, til Furuset Senter, for å shoppe litt, på senteret der.

Vi kjøpte mat da, i matbuikken, (som var en Mega vel).

Og så satt vi og spiste burger, (mener jeg å huske det var, ihvertfall), på Burger’n.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Axel sa også det, at en av naboene, på det stedet, (som het Vestre Haugen, og som bestod av terrasseblokker da).

De hadde sagt det, at dem hadde finere bil, enn Arne Thomassen, (som hadde Ford Scorpio).

Men så var det firmabil.

Som den naboen hadde da.

Så det var jo bare sludder, at de hadde finere bil da.

Jeg hadde vel aldri hørt om noen som hadde hatt firmabil, skal jeg være ærlig.

Så jeg måtte tenke litt på det her, skulle jeg være ærlig.

Men Pia og jeg, vi var jo vant til det, at faren vår hadde svære, nye amerikanere, med elektriske vinduer og air-condition, og også en helt ny Mercedes E230.

Så dette med Ford Scorpio, det hørtes vel kanskje ikke så imponerende ut, for oss.

Så å ta det så viktig, om den var finere enn en firmabil, eller noe.

Den krangelen var ikke noe som engasjerte meg så mye da.

Det virka vel kanskje litt spesielt for meg, å engasjere seg så mye i, om en Ford Scorpio var bedre enn den og den firmabilen da.

Jeg kan ikke huske at noen krangla sånn på Bergeråsen ihvertfall, av ungene, om hvem som hadde finest bil.

Kanskje når vi var i sandkasse-alderen.

Men jeg tok vel aldri sånne krangler, om at ‘pappaen min er mye sterkere enn pappaen din så’, så alvorlig.

Så det med den firmabilen og det, at dem tok det så viktig, det var vel kanskje litt latterlig kanskje men, hvis jeg skal være ærlig.

Men Pia og jeg lo ikke, husker jeg.

For Axel hadde vel alvorlig i stemmen, når han prata om det her da.

Så jeg ante vel det, tror jeg, at det her var rimelig alvorlige saker, å krangle om, i Groruddalen.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det lekte en del, i de kjellergangene da, hvor kjellerbodene var.

Så jeg tror ikke jeg var så veldig gammel.

Jeg gikk vel kanskje i syvende klasse eller åttende klasse da, eller noe.

Jeg sov vel på rommet til Kirsten Ancona, tror jeg.

Jeg mener å huske en hesteplakat, (eller en musikkplakat), eller noe sånt, tror jeg.

(Men det husker jeg rimelig vagt).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi var jo også på minst en klassetur, hvert år, da vi gikk på ungdomsskolen.

Jeg husker at vi var på Teknisk Museum, (på Kjelsås/Frysja vel. Ikke langt fra der jeg seinere studerte, første året på NHI), et år.

Vi var også på Zoologisk Museum, hvor jeg husker at jeg likte gaupene og ulvene best vel.

(Av de utstoppede dyrene da).

Det var også et hode av en bison der vel, som hang på veggen, tror jeg.

Noe sånt).

Vi var også på Colusseum kino, en gang.

(En kino som var kjempestor, på den her tida).

Der så vi en film, som het Staying Alive, med John Travolta, husker jeg.

Noen av gutta i klassen, de kjøpte cider, på matbutikken, på CC, (var det vel), som var like ved Colusseum Kino, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også på vikingskipmuseet, på Bygdøy, et år, husker jeg.

Da dro vi sammen med minst en parallellklasse, husker jeg.

Jeg husker at jeg syntes at det vikingskipmuseet var litt kjedelig.

Det er mulig at jeg ikke så alle båtene der, osv.

Jeg gledet meg vel til å gå rundt, i Oslo, (noe som jeg syntes var artig.

For vi pleide å få tre timer, (eller noe), på hver Oslotur, hvor vi kunne gå rundt i byen og kikke, i grupper, på 3-4 elever da.

Så sånn var det.

Men men).

Så jeg ble lei av det museet, og gikk ut i bussen igjen.

Det samme gjorde ei jente, fra Svelvik, husker jeg.

Som het Tanja vel, og som var farget, og som var søstera til en kar, i en klasse over oss, eller noe vel.

Som jeg ikke kommer på navnet på nå.

Men men.

Så vi gikk ut i bussen da, og satt der, husker jeg.

Det er mulig at det var et rom der, som jeg ikke fant, på det museet.

Jeg så vel bare på et skip der, tror jeg.

(Noe sånt).

Så det er mulig at det var flere skip der, som jeg ikke så.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så det er et museum som jeg godt kunne tenke meg å se, en gang til.

Spesielt etter at jeg fikk høre om et vikingskip, som ligger gravd ned under en pub, i Meols, på the Wirral, like ved Liverpool.

For noen år siden, da jeg bodde i Liverpool da.

Og jeg var også da på en vikingkonferanse, i Chester, i 2010, var det vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I niende klasse, så var vi på Heimevernsmuseet, (heter det kanskje?), på Akershus Festning.

Da var jeg også rastløs, husker jeg, og ville ut og se, i Oslo Sentrum da.

Men på Heimevernsmuseet, så måtte vi levere en besvarelse, som vi fikk karakter på.

Og vi måtte høre på han ‘Kjakan’, eller hva han heter, som fortalte da, om krigen.

Men jeg var så rastløs, siden jeg gledet meg til å gå rundt og se, i Oslo.

Så jeg gikk bort til lærerne, for å få et nytt skjema.

(Det var Jan Aakvåg og også han læreren som vi hadde i Sjakk/bordtennis valgfag vel).

Jeg klarte å få fasiten til han Sjakk/bordtennis-læreren, ved en misforståelse.

Jeg trodde det var et nytt skjema.

(For jeg hadde kanskje skrevet feil da, eller noe).

Og så stod jeg der plutselig, med fasiten, i hånda.

Jeg turte ikke å skrive for mye, etter fasiten.

Men Ditlev Castellan dukket opp, mener jeg, og ville låne fasiten da.

Så jeg ga den vel bare til han.

(Var det vel).

Og så gikk jeg litt rundt der og da, og skreiv noe greier da, på det skjemaet.

(Det var litt mørkt der kanskje.

Noe sånt.

Så jeg våkna kanskje ikke helt opp der.

Det er mulig.

Men men).

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, så var Espen Melheim, (var det vel), og meg, og en eller to til i klassen da.

Vi var på Clock Hamburgerrestaurant, nederst i Karl Johan, (der hvor det senere ble Burger King, den fra Døden på Oslo S. vel).

Og der, så husker jeg det, at noen Oslo-ungdommer, stod foran oss, i køen der.

Og da, så kunne vi Bergerfolka se det, at en gutt, rappa en walkman, fra ranselen, til en annen gutt.

Mens han smilte konspiratorisk, til ei jente, som vel også var fra Oslo da.

Så de virka litt sleipe, vil jeg si, de Oslo-ungdommene.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var jo litt vant med å være i Oslo.

Siden jeg ganske ofte pleide å være hjelpegutt, når faren min, dreiv og leverte køyesenger, i Oslo da.

Så jeg tulla litt en gang, husker jeg, og la noe popcorn, var det vel, på en fisk, som lå i en kasse, utafor en fiskebutikk, ved Youngstorget vel.

Og da, så kom det en sinna, ung mann ut, av fiskebutikken, og sa at vi måtte ta bort potetgullet, (eller hva det var).

For dem skulle selge fisken da, og ingen ville kjøpe fisken, hvis det var popcorn på den.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi spiste også pizza, fire av oss, husker jeg, på en pizzarestaurant, som lå i Akersgata, (cirka ovenfor Deichmanske Bibliotek der, husker jeg).

Det kosta 40 kroner, husker jeg, for en pizza, som var større enn en Grandiosa-pizza, mener jeg.

Og det var mye ost på pizzaen, husker jeg.

Og kanskje skinke.

Det er mulig.

Noe sånt.

Jeg mener at Frode Holm, var med da, da vi kjøpte pizza der.

Og så måtte vi krangle med klasseforstander Aakvåg, i klassens time, eller noe, en gang, noen dager seinere da.

For vi fikk jo da spist, for ti kroner, per person.

Og vi syntes det var billig da.

Og da sa læreren at det var ‘lite mat’, på pizzaen vår, som vi hadde spist, (selv om han ikke hadde vært der).

Noe sånt.

Det var ‘mye ost’, sa Frode Holm.

(Var det vel).

‘Ost er billig det’, sa Aakvåg da, så han ville ikke gi seg.

Men men.

Det var noen italienere, (tror jeg ihvertfall, hvis jeg skulle tippe), som dreiv den her pizzarestauranten da.

Og vi tulla litt, da vi skulle gå.

For det kom ingen å henta betalingen.

Så vi stabla opp fire tikronesedler, med tannpirkere.

Sånn at det ble noe slags byggverk nesten.

Også bare stakk vi ut av restauranten der.

Før det kom noen for å hente betalingen da.

For vi var vel ikke så vant med det, noen av oss, å spise på restaurant.

Ihvertfall ikke på en, hvor det ikke var norske folk, som jobba.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, på en sånn Oslotur, så dro jeg med noen folk, i klassen, innom en sengebutikk, ved Youngstorget, som het 1001 natt, (eller noe).

For der hadde jeg vært med faren min, og levert senger, en gang.

Og da ville jeg vise det da, for de andre gutta i klassen, at faren min sine senger, ble solgt i den butikken.

Og jeg husker ikke, om jeg fant noen senger, fra Strømm Trevare, i den butikken.

Men hu dama som jobba der, hu sa det, at jeg skulle be faren min om å ringe henne, husker jeg.

(Uten at jeg veit hva det var, som hu lurte på).

Så jeg var nesten på jobb, for Strømm Trevare, i Oslo, kan man nesten si, på en klassetur da.

(Selv om jeg ikke veit om hu dama i den butikken, ble sur, fordi fire litt usnobbete Berger-ungdommer plutselig dukka opp der, i butikken hennes.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på).

I niende klasse, så hadde Espen Melheim og jeg, litt uflaks, i Oslo vel.

Vi kjøpte burgere, på en hamburgersjappe, ikke langt fra Gunerius der vel.

Men vi var ikke så heldige, som vi var, da vi kjøpte pizza, et år før vel.

For vi ville heller ikke denne gangen kjøpe drikke.

For vi ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig da.

Så derfor kjøpte vi heller drikke, i matforretninger.

Også ba vi vel om et glass vann hver, i den pizzarestauranten, tror jeg.

Noe sånt.

Men i den hamburgersjappa, hvor det jobba en pakistaner, som var litt opp i åra vel.

Der turte vi vel ikke å be om gratis vann, mener jeg å huske.

Men vi ville ikke drikke da.

Og da, så tok han kokken på skikkelig mye krydder, på burgerne, mener jeg å huske.

Liksom som for å straffe Espen Melheim og meg da.

Som bare ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig.

Så han pakistaneren, han ble sinna på oss ungdommene da, fra Svelvik, siden vi ikke ville kjøpe drikke hos han da.

Virka det som.

Og det var vel nytt for oss, at folk i restauranter ble sure, hvis du bare ville ha mat og ikke også brus.

Vi hadde jo ikke noen restauranter på Berger heller, for å si det sånn.

Det var bare to matbutikker og en kafe der.

Men jeg tror ikke det var sånn, på Berger-kafeen, at de damene der ble sure, hvis du bare kjøpte pølse i brød.

Og ikke også cola.

Det kan jeg ikke huske å ha hørt noe om, ihvertfall.

Så det var kanskje multikultur da, det greiene der.

Så hvis man kjøper mat av pakistanere, så kan visst dem bli sure, for ting som ikke nordmenn blir sure for da.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Eirik Lund, han kjøpte jo pølse i brød, med rekesalat, på Berger-kafeen, for mine penger, da jeg kjøpte luftgeværet, til han og tvillingbroren Arnt Lund.

Våren da jeg gikk i niende klasse vel.

Noe sånt.

Og jeg kan ikke huske det, at hu dama på Berger Kafeen, ble noe sur da, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Et år, så dro vi også på en klassetur, nedover i Vestfold der.

Skolen hadde leid en buss da, som vanlig.

Vi dro til Sjøfartsmuseet, i Horten, husker jeg.

Og etter det, så skulle vi ikke gå rundt i Horten, (av en eller annen grunn).

Neida, vi skulle gå rundt i Tønsberg.

(Av en eller annen grunn).

Der havna vel hele klassen, (Ihvertfall gutta, mener jeg å huske), på en hamburgerrestaurant, som jeg ikke husker navnet på.

Dette må vel ha vært mens vi gikk i åttende klasse, vil jeg vel tippe på.

(Men det kan jo ha vært i sjuende eller i niende og).

Vi begynte jo på Svelvik Ungdomsskole, høsten 1983.

Og var ferdige der, våren 1986.

Så dette må ha vært mellom høsten 1983 og våren 1986 da.

Grunnen til at jeg tenker på dette med årstallet.

Det er at den hamburgerrestauranten, i Tønsberg, den solgte faktisk Cherry-cola(!), (altså Coca Cola med kirsebærsmak da).

Av en eller annen grunn.

(Cherry cola har vel aldri blitt solgt, i annet enn import-butikker, i Norge, (tror jeg ihvertfall)).

Men nesten alle gutta, i klasse, de skulle vel smake cherry-cola da, mener jeg å huske.

Noe som var godt, mener jeg å huske da.

Den hamburgrestauranten, (som jeg ikke husker navnet på nå).

Den hadde to etasjer, og også en video-jukebux, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg har jo skrevet om det. at jeg og noen andre unger, (må jeg vel kalle oss), på Nedre, på Bergeråsen, hadde en gjeng, på begynnelsen av 80-tallet.

Dette var Tom-Ivar Myrberg, Gry Stenberg, Pia, Christell og meg.

Jeg husker at Pia flytta til Bergeråsen.

Da satt hu på, bak på Apache-sykkelen min, husker jeg.

Mens vi sykla rundt, i den gata, som Sylvia og Gry Johansen og Sissel Tysnes, og de, bodde i.

Pia satt på bak på sykkelen min.

Om Christell hadde sykkel, det husker jeg ikke.

Jeg kan vel ikke huske, å ha sett henne sykle, en eneste gang vel.

Selv om Gry Stenberg, hun hadde sykkel, husker jeg.

Men Pia, hun hadde ikke sykkel da, (ihvertfall ikke i starten), på Bergeråsen.

Så hu satt på bak på sykkelen min, husker jeg.

Og da trodde jeg det, at jeg kunne krasje i de andre da.

Men det ble jo vanskeligere å sykle, med Pia bakpå da.

For vi dreiv noen ganger og kræsja og.

(Selv om kanskje ikke jeg gjorde det).

Men Tore Myrberg, (som gikk i klassen under meg vel, og som var ganske lav/liten da), han kræsja en gang inn i siden, av sykkelen min, mens jeg sykla rundt, i den gata, med Pia bakpå sykkelen, husker jeg.

Så Tore Myrberg, han kunne manøvrere enklere da, siden han ikke hadde noe bak på sykkelen.

Og den smellen, den kjente jeg, sånn som jeg husker det.

Samtidig som at jeg ble litt skuffet, siden liksom Tore tok ‘innersvingen’ på meg, (og Pia), da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg pleide nemlig å være den som hoppet lengst, om vinteren, når vi hadde konkurranse, om å hoppe, på noen akekjelker, (som Haldis og mora til Myrberg-brødrene), kjøpte til oss, på sportsbutikken, på CC.

(Siden begge de jobbet på CC Elektro.

Jeg fikk faren min til å kjøpe en sånn kjelke for meg og.

For jeg ville ha det samme som de andre ungene da.

Jeg ble misfornøyd, og klagde, hvis jeg ikke fikk det.

Men men).

Og da, så pleide vi å kjøre, på de rattkjelkene, ned hele S-svingen noen ganger, husker jeg, om vinteren.

Noe som var veldig morsomt.

Men det var vel også farlig, vil jeg si.

Selv om vi aldri møtte noen biler, når vi kjørte sånn.

Men men.

Og nederst i Havnehagen.

(Ned mot stien til Ulviksletta og stranda der).

Så bygde vi hopp, en vinter.

Og da pleide alltid jeg å hoppe lengst, husker jeg.

(Kanskje fordi jeg veide mer, og fikk høyere fart, på kjelken.

I forhold til Tore og TOm-Ivar, som var ganske lave.

Hvem vet).

For da hadde vi en som målte hvor langt vi hoppa, og sånn da.

(Nemlig Tom-Ivar vel).

Så sånn var det.

Men men.

Og vi dro jo også på tur, til Svelvik, hvor Gry Stenberg dro oss med til bestemora si, dagen etter at Nicole vant Grand Prix, for Vest-Tyskland, som jeg har skrevet om tidligere.

Og vi lå også over, hos meg, noen ganger, i vannsenga, (med klær på da), og så videre.

Siden det ble sett på som kult da, å ha vannseng, på den her tida.

Så sånn var det.

Men men.

Men det som gjorde, at den her gjengen, tok slutt.

Det var det, at Christell en dag, skulle på kino, i Svelvik.

(For å møte noen gutter der, eller noe, vel).

Tom-Ivar sa det, at jeg måtte få henne til å ikke dra, eller noe.

Men jeg bare ga opp.

Jeg tenkte det var best å bare la henne få dra.

For ellers, så kom hu sikkert til å bli sur på meg, resten av livet, (eller noe).

Så jeg gjorde ikke noe.

Så sånn var det.

Men etter dette, så var det liksom ikke det samme da.

Med den her gjengen.

Så sånn var det.

Og Myrberg-brødrene, de flyttet så til Drammen, ikke så mange månedene etter det her vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, en sommer, så sa faren vår det, til Pia og meg, at vi måtte bli med mora vår, og hennes nye kavaler.

Som var en italiener.

På campingtur, med en campingbil, som han hadde da, (ifølge mora vår).

‘Campingbilen’, det viste seg å være en Folkevognbuss.

Og dit vi skulle dra, det var til en liten park/strand, (eller noe), i Tønsberg-distriktet, et sted vel.

Hvor det bare var vi som campa da.

Og Pia og jeg, vi hadde jo aldri møtt han italieneren før.

Så jeg ihvertfall mistrivdes, husker jeg.

En kar, som var ikke langt unna, der vi campet.

Nede ved vannet da.

Han tok fotografier av en danskebåt, (eller noe), som kjørte i Oslofjorden der da, husker jeg.

Det var en ferje som må ha kjørt fra Oslo, mener jeg.

For i Drammen og Holmestrand, (og i Tønsberg), så har dem jo ikke noen sånne bilferjer, (som går til Danmark osv. da).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var skikkelig trangt, i den Folkevognbussen, husker jeg.

Når vi skulle sove, om kvelden.

Og mora vår, hu ville ikke ligge ved siden av han italieneren.

(Enda de liksom skulle være et par).

Så det var jo helt sykt.

Mora vår overlot til Pia og meg, å bestemme, hvem som skulle ligge ved siden av han italieneren.

Jeg tenkte det, at jeg måtte beskytte lille Pia, (som ikke hadde pupper eller noe enda da, sånn som jeg husker det).

Og ligge ved siden av han italieneren, jeg da, siden jeg var gutt.

Og siden mora mi var redd for han, virka det som, for meg.

Så burde vel ikke Pia ligge ved siden av han heller.

Tenkte jeg da.

Og det skjønner jeg, at mora mi ikke ville ligge ved siden av han.

For han begynte å ta meg på rumpa, mens jeg lå på magen der da.

Og så spurte han om jeg spilte fotball, siden jeg hadde så stramme muskler.

(Men grunnen til at jeg stramma musklene, det var at jeg var anspent da.

Siden jeg var sur på mora mi, siden hu ikke la seg ved siden av han kjæresten hennes da.

Men vi barna måtte ligge ved siden av han ukjente italienske mannen da.

Som jeg syntes var usymplatisk da.

Jeg sa vel ‘ja’, tror jeg.

Og etter det, så tok han henda til seg, han italieneren da.

Men Pia har seinere gjort narr av meg, for dette, et par år, (eller noe), etter det her da.

Men jeg tror nok at sjangsene er store, for at hu nok hadde blitt voldtatt, av han italieneren, hvis ikke jeg hadde lagt meg ved siden av han da.

Så jeg beskyttet liksom Pia da, (sånn som jeg tenkte det), mot han italieneren da.

Og hva fikk jeg igjen, av Pia?

Jo, det var bare latterliggjøring, noen år seinere.

Og mora mi, hu oppførte seg jo veldig dårlig da, syntes jeg, når hu ikke kunne ta seg av han kåte italieneren selv, på en campingtur, som hu hadde dratt med Pia og meg på.

Så søstera mi og mora mi, de var jo helt forstyrra, begge to, vil jeg nok si.

Når man tenker på oppførselen til mora vår, i den Folkevognbussen, til han italieneren.

Og når man tenker på latterliggjøringen, til søstera mi, noen år etter det her igjen da.

Så kan man vel si det, at kvinnene i min slekt, de er nok ikke så veldig snille, (kan man vel si).

Faren vår har nok kanskje ikke vært mann nok, til å få disse kvinnene i livet sitt, til å oppføre seg ordentlig da.

Samtidig med at jeg har vært ung da, og har vært et lett bytte, for å bli tullet med, av disse utspekulerte kvinnfolkene da, i slekta mi.

(Nemlig for det meste mora og søstera mi da).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagen etter, så kjørte vi ned til Larvik.

(Hvor mora vår bodde, på den her tiden.

På Tagtvedt da).

Men vi kjørte ikke til mora vår.

Men vi dro innom en platebutikk, i Larvik Sentrum, for å kjøpe en bursdaggave, til meg.

(Som har bursdag 25. juli).

Og jeg ønsket meg, (den nye vel), Rock Steady Crew-kassetten.

Som den platebuikken hadde da.

Så sånn var det.

Men men.

(Det var den kassetten med ‘Hey you the Rock Steady Crew’ og ‘Uprocking’ på, husker jeg).

Viggo Snoghøj, (som da bodde i Køge, i Danmark).

Han hadde sendt Christell en videokassett, med masse musikkvideoer på, husker jeg.

For Snoghøj hadde MTV, i Køge, og hadde tatt opp musikkvideoer, til sin lillesøster, på Bergeråsen, da husker jeg.

Christell skrøyt av at Viggo var snill/grei, på grunn av dette da, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Og vi så disse musikkvideoene, oppe hos meg, i Leirfaret 4B da, siden de vel ikke hadde video enda, nede hos Christell da, tror jeg.

Og den ene videoen, syntes både Christell, Pia og jeg, at var kul da.

Og det var den ‘Hey you, the Rock Steady Crew’ da.

Rock Steady Crew, det var en Hip Hop-gruppe, fra New York da.

De var en ‘breake’-gruppe, (altså en dansegruppe), fra New York da.

Men de hadde problemer, med å finne bra musikk, til å danse til.

Så de begynte å lage musikken selv, husker jeg.

Og hu som sang det var søstera, til en av medlemene, i den dansegruppa, husker jeg.

Men hu breaka ikke da, hu som sang.

Men de lette etter ei som kunne synge da, og det kunne hu søstera da.

Så sånn var det.

Og dette hørte jeg vel på nærradioene, tror jeg.

Ulf Havmo, han spredde det.

For han så også på de her musikkvideoene, (sammen med oss).

Og det var da jeg gikk i sjuende klasse vel, tror jeg.

At vi, (Pia, Christell og meg), hadde sett på noen musikkvideoer, og plutselig så var det en video da, som vi ville se flere ganger.

Og det var som noe veldig rart, for Ulf da.

At man kunne like en sang, så mye, at man spolte tilbake.

Så Ulf hadde ikke hørt om å spole tilbake før, tydeligvis.

For han prata dritt, om Pia, Christell og meg, på grunn av den her tilbakespolinga som vi dreiv med da.

Så Ulf han var kanskje ikke en så veldig lojal kamerat, av meg, vil jeg vel si.

Siden han prata dritt om meg, og Pia og Christell, for ting, som andre folk kanskje hadde syntes at var noe som var ganske vanlig.

Nemlig at vi spolte tilbake, hvis det var en sang vi syntes var kul da.

Vi kjedet oss kanskje litt, på Bergeråsen, siden vi var vant til å dra mye på ferie, og så videre.

Og vi våknet kanskje ikke helt opp alltid, av TV, og så videre.

Hva vet jeg.

For Pia og jeg, vi hadde jo blitt kidnappet, for eksempel, på 70-tallet, av faren vår og onkel Runar da.

Da vi bodde i Mellomhagen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så det var kanskje i sommerferien etter syvende klasse, (eller noe), at Pia og jeg, ble beordret på campingferie, med mora vår og han italieneren da.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi kjørte så ned til Lekeland, i Skien, mens vi hørte på den her Rock Steady Crew-kassetten da, på kassettspilleren, i den her Folkevognbussen da.

Så sånn var det.

Han italieneren, han sa det, at han syntes at den sangen, som het ‘Me and baby brother’, var så fin.

Men da hadde allerede Pia og jeg, vel blitt enige om det, at det var den ‘døveste’ sangen da.

(For jeg likte ikke det, at dem sang om ‘baby’, det syntes jeg var barnslig, husker jeg.

Men men).

Da vi gikk ut av bilen, på parkeringsplassen, ved Lekeland.

Så ble han italieneren borte, i en halvtime kanskje.

(Hvis jeg skal tippe, så var han vel på en do, på en bensinstasjon, og runka kanskje.

Noe sånt.

Men men).

Lekeland var ikke noe som hørtes så artig ut, i mine ører akkurat.

Jeg så vel på meg selv som en ungdom, siden jeg gikk på ungdomsskolen.

Og Lekeland, det var noe for barn, i mine ører.

Jeg hadde vel aldri vært der før heller.

Men jeg syntes det var artig, at de hadde mange Commodore-datamaskiner der, med spill osv., da.

For da kunne jeg bli ved datamaskinene der, mens de andre gikk rundt der, tenkte jeg.

Men så ikke.

Han italieneren, han dro meg bare med seg, i armen.

Jeg måtte subbe rundt der, i gruppe, sammen med han og mora mi og Pia da, skjønte jeg.

Så dette var jo en veldig ‘artig’ ferie, må jeg si.

Jeg ble befølt på rumpeballene, av en kåt og vel hårete italiener, i 40-50 årene vel.

Og jeg ble også dratt rundt på, som en bikkje, (eller noe vel), på et kjedelig Lekeland da, i Skien, dagen etter.

Så dette var skikkelig ‘hat’, som vi sa, da jeg var i militæret.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia og jeg, vi møtte han italieneren igjen, en gang, etter dette.

Dette var et år seinere vel.

Altså sommeren etter at jeg var ferdig med åttende klasse kanskje.

Noe sånt.

Da var vi en del tøffere.

For vi gikk rund i Larvik Sentrum, hvor vi hadde bodd tidligere da.

Vi var på en kafeteria, ved Larvik Torg, (over Narvesen der), som het Carina, eller noe, vel.

Vi var vant til å gå der, med mora vår.

Pia og jeg, vi spilte på et kronespill der, som mora vår hadde latt oss spille på, da vi var små da.

(En sånn Røde Kors-automat).

Så sånn var det.

Men men.

Da vi skulle gå ut av kafeteriaen, og ned trappa der.

Så dukka han italieneren opp, fra et bord, litt inne i kafeteriaen der da.

Han hadde kjent oss igjen.

Men jeg hadde ikke lagt merke til han da.

Jeg var ikke vant til å stirre på folk akkurat, når jeg gikk rundt i Larvik Sentrum.

Jeg var mest opptatt av kronespill og godteri og sånn da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Han italieneren, han sa det, at vi skulle hilse mora vår, (eller noe).

Vi svarte vel ikke noe, tror jeg.

Ihvertfall var det nok ikke mange ord vi sa, for vi likte ikke han italieneren noe særlig da.

(Ihvertfall ikke jeg).

Og så gikk vi ut igjen, fra den kafeteriaen.

Og vi prata vel ikke noe mer, om han italieneren, etter det her, tror jeg.

Før Pia latterliggjorde meg den gangen da, noen år seinere, i Leirfaret 4B, om at han italieneren hadde befølt meg da, eller noe.

Så sånn var det.

Men jeg lå ihvertfall på magen.

Så det var ihvertfall ikke pikken han tok meg på, for å si det sånn.

Og jeg hadde jo på meg underbukse, for å si det sånn.

Men jeg hadde visst det, at han italieneren, skulle begynne sånn.

Så hadde jeg vel ikke tatt av meg olabuksa, vil jeg tippe på.

Og jeg var vel også sur på faren min, etter det her, siden han hadde beordra meg til å være med på denne korte campingferien.

(Vi lå vel bare en natt, i den Folkevognbussen.

Og så dro vi hjem til mora vår, etter den Lekeland-turen, uten han italieneren vel).

Så jeg var nok sur på begge foreldra mine, etter den her turen.

På faren min, siden jeg måtte dra på ferie, sammen med en ukjent italiener, selv om jeg ikke hadde noe lyst, til å dra på ferie, i en Folkevognboble, som jeg må si, at jeg syntes er litt for smal, for fire personer, til å sove, uten at de ligger som sild i tønne, nesten.

Men men.

Og jeg var også sur på mora mi, siden hu ikke tok ansvar, som voksen, på å ligge ved siden av han kåtingen da, (må man vel kalle han).

Så jeg ble vel nesten seksuelt misbrukt, må jeg vel si.

Siden han tok meg på rumpa/låra, utenpå underbuksa, han kåte italieneren da.

(Som vel kanskje også var homo da.

Han satt sammen med en mann, på den kafeteriaen i Larvik ihvertfall, sånn som jeg husker det.

Men men.

Så sånn var det).

Så etter denne ferien, så har jeg vel ikke hatt så mye respekt, for noen av foreldrene mine, må jeg innrømme.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg må vel nesten ta med noe fra sommeren 1988 og, siden dette kapitellet egentlig er om denne sommeren.

Etter den gangen, som jeg ble slått ned, i Brighton, på Churchill Square der.

Så husker jeg en gang, helgen etter, eller noe.

Da lå det masse folk, med balltre osv., og gjemte seg, i flere timer, stille, i et blomsterbed, på den ene siden, (ned mot den gaten som går ned til spillehallene der), av Churchill Sq.

Jeg sa fra til kursleder Paul Wilkie vel.

Som var på torget der da vel.

Han visste om det ihvertfall, mener jeg å huske.

Men hvorfor de folka lå der, det veit jeg ikke.

Jeg veit ikke om det var den samme gjengen, som slo til meg, en uke før det her, eller noe.

Jeg gikk ned en trapp, der hvor de folka lå.

Så jeg hadde de rundt meg, på bakken, mens jeg gikk forbi da, en gang, husker jeg.

Så det var veldig spesielt, husker jeg.

Men de bare lå der, med balltrær osv. da., i flere timer vel, en lørdagskveld da, var det vel.

Det er mulig at dette var en annen gjeng, som skulle ta den første gjengen.

(Hvis de dukka opp).

Hva vet jeg.

Og hvorfor ingen ringte politiet, og fikk de til å fjerne den her gjengen, som man vel må si at oppførte seg truende vel.

Det vet jeg heller ikke.

Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå er klokka over halv et, her på hostellet.

Så jeg får avslutte skrivingen for i dag vel.

I morgen så må jeg vaske klær, og prøve å få gjort noe budsjettsarbeid.

Så jeg vet ikke om jeg får skrevet noe mer, på det her kapitellet, i morgen.

Jeg har flere notater her, ihvertfall.

Så jeg får ta ferdig de notatene, før jeg begynner å skrive om det siste året mitt, på videregående, da jeg var Gjerderuss, i skoleåret 1988/89.

Også får jeg skrive fra de siste notantene, (som ligger i en hylle, øverst i klesskapet mitt her, blant annet).

For det ble litt rot, i den notantblokka, som jeg har skrevet notater i.

Så jeg prøvde å rydde litt i den, og tok vekk noen sider derfra da, for å få den notatblokka til å bli mer oversiktlig.

Samtidig som jeg hele tiden kommer på flere ting, som skjedde, før jeg flyttet til Oslo, høsten 1989.

Og jeg har lyst til å ta alt fra den tiden, før jeg flyttet til Oslo, i Min Bok.

Også får det som skjedde, etter at jeg flyttet til Oslo, det får være i Min Bok 2.

Så det blir nok en del fler kapitler, i Min Bok, med erindringer osv., før jeg begynner på Min Bok 2.

Og det er også mulig at jeg tar en pause, etter at jeg er ferdig med Min Bok.

Jeg får se hvor sliten jeg blir, av all den skrivingen.

Vi får se.

Jeg får det vel til, på en eller annen måte, regner jeg med.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

7. november 2011
Min Bok – Kapittel 43: Enda mer fra sommeren 1988, (del 2)

Sommeren etter at bestefar Johannes døde, (var det vel, hvis det ikke var sommeren etter der igjen), så var Pia og meg, på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

Da hadde jeg med meg en metalldetektor, som jeg hadde kjøpt på postordre.

Den kosta bare 300 kroner cirka vel, og var kanskje ikke så avansert, men jeg klarte å finne noe, ihvertfall.

Jeg fant onkel Martin sin lommekniv, under en tremøbel-gruppe, et stykke opp i hagen der.

Jeg fant også en nøkkel til en hengelås, til en utebod.

Da begynte bestemor Ingeborg nesten å grine, for det var en nøkkel, som bestefar Johannes, hadde lett mye etter da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg lette også en del oppe på en strand, ved siden av Gurvika der, som heter Kjærstranda vel.

Det var lite folk der, husker jeg, så dette var vel enten en del uker før eller etter fellesferien.

Katten Kitty var ikke med, husker jeg, så dette var nok etter at den katten døde da.

Så sånn var det.

Men, i Nevlunghavn, så er det et sted, som heter Mølen.

Og det stedet har jeg lest om, seinere, at der ligger det mange vikingegraver, osv.

Men det fortalte ingen meg.

Så den sommeren, så gikk jeg og leita på Kjærstranda, og fant bare bruskorker og kanskje et kronestykke, eller to, da.

Mens jeg istedet kunne ha lett der hvor det var vikinggraver, og kanskje funnet noen skatter, eller noe, der.

Hvis noen hadde fortalt meg om disse gravhaugene, som jeg leste om, på nettet, da jeg bodde i Liverpool.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia og jeg, vi pleide også å besøke bestemor Ingeborg, i Stavern, etter at hu flytta til et rekkehus der, i Herman Wildenweysgate, på midten av 80-tallet.

Vi pleide noen ganger å gå på et diskotek der.

Dette må vel ha vært sommeren 1987 eller sommeren 1988.

En av de, vil jeg tippe på.

Pia og jeg, vi var på diskoteket der.

Pia møtte en kavaler, (en litt kraftig kar vel, ihvertfall iforhold til meg, som var tynn. Og han var også noen år eldre enn meg vel).

Så gikk de to ut av diskoteket, en tur.

Så dukka overraskende for meg, Ole Christian Skjellsbekk, fra Bergeråsen, opp der.

Han hadde vært med noen folk, med båt, nedover på Sørlandet.

Og han sa det, at damene i Kragerø, var veldig fine, husker jeg.

Så kom Pia inn igjen da, etterhvert da.

Men seinere, (da jeg bodde i Oslo), så har Pia fortalt meg, at hu fikk herpes på munnen, av han litt eldre karen, fra diskoteket.

Så Pia ga han kanskje munnsex da, (eller hvordan sånn herpes smitter).

Hvem vet.

Og det var liksom ikke noe jeg kunne ha gjort heller, for å hindre dette.

For jeg kjente ikke han karen, og Pia bare sa at hu skulle gå en tur.

Det var ikke sånn at jeg bestemte over hva Pia gjorde.

Pia bodde nede hos Haldis, mens jeg var en gutt, som bodde alene, og ble nedtrykt av dette, samt av mobbing, på skolen, og fra familien da.

Og jeg er også bare et år og fem måneder eldre enn Pia.

Og Pia kom også i puberteten og debuterte også sexuelt, mange år, før meg.

Jeg debuterte sexuelt, i desember 1988 vel, (med Nina Monsen).

Mens Pia debuterte sexuelt, den gangen, som Kjetil Holshagen, Pia og meg, (og mora vår), var på Petter Wessel, og hu møtte han ‘Erik SOler’ da.

Dette var vel før jeg begynte på videregående, tror jeg.

Eller om det kan ha vært mens jeg gikk i første klasse på videregående.

Så Pia gikk på ungdomsskolen, da hu debuterte sexuelt da.

Og det skjedde cirka to-tre år, før jeg debuterte sexuelt da.

For Pia var tidligere i puberteten, enn meg, og hu var også mindre deprimert, (vil jeg tippe på ihvertfall), siden hu slapp å bli tynget ned av å bo aleine.

Så sånn var det.

Men men.

Hvordan jeg vet når Pia debuterte sexuelt.

Det er fordi, at jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, høsten 1988.

Og da var det et eller annet, (kanskje at Pia hang med ‘Tina Turbo’, som hadde dårlig rykte), som fikk meg, til å raide Pia sitt rom, for en gangs skyld, istedet for Christell sitt rom da.

Men men.

Så sånn var det.

Pia sitt rom, så mye mer bomba ut, enn Christell sitt rom.

Pia hadde masse klær og annet, strødd ut over gulvet, på rommet sitt.

Og hu hadde ikke så mange fine plakater og ting, som Christell hadde, på sitt rom.

I alt rotet, til Pia, så fant jeg en konfekteske, som var trampet flat, og som lå midt på gulvet da.

Der lå det en sexdagbok, og en lapp, som Christell hadde skrevet.

På lappen fra Christell, så stod det ‘hva skal vi gjøre i England?’, (Hvor de var noen uker, før det her ‘raidet’), ‘skal vi røyke, drikke og knulle gutter?’.

Noe sånt.

Så Pia var nok ‘sjefen’ av Pia og Christell, vil jeg tippe på.

Siden Christell spurte Pia, om hva de skulle gjøre, i England da.

Så sånn var det.

Men men.

Pia hadde også en sexdagbok der, som jeg leste litt i.

Der stod vel det forklart, at hu hadde hatt sex, med han ‘Erik Soler’, mener jeg.

Og at Pia hadde syntes at det var ‘deilig’.

Noe sånt.

Men men.

Pia skrev også om noe sex i Svelvik, i sexdagboka si.

Det var om noe ‘hoppe av i svingen’-greier.

Og Pia hadde skrevet opp, at hun hadde sagt fra til gutten, (som jeg ikke husker noe navn på), at ‘det er siste gangen vi hopper av i svingen’.

Noe sånt.

Christell sa jo at Pia hadde hatt en abort, i Havnehagen.

Og det var kanskje etter det ‘hoppe av i svingen’-greiene, i Svelvik da, (var det vel, mener jeg å huske, at denne sexen foregikk).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia fortalte meg også det, høsten 1988, at en som het Kenneth, hadde vært ‘slem’, mot henne.

Dette var på en slalåm-samling, i Hemsedal vel, i regi av Berger Alpinklubb, (var det vel).

Og dette var kanskje i påsken 1988 da, eller noe.

Noe sånt.

Øystein Andersen hørte også dette, og dro meg med, til en fest, ved Berger-kafeen.

(Jeg vet ikke hva Pia mente med at Kenneth hadde vært ‘slem’.

Det sa hun ikke.

Og dette gjorde meg litt paff, for jeg var fortsatt jomru, på den her tiden).

På den festen, så satt han som nå er sangartist, fra Berger.

‘Jensemann’.

Han er sønn av en trailersjåfør, som fikk stjålet traileren sin, nedefor Barnehagen, (der faren min kjørte oppå siden av en haug, med firehjulstrekker, så det ble dype spor, som var synlige lenge).

Jeg fant vognkortet, da jeg gikk bort til Ågot, for å spise middag, en gang.

Det lå i grøfta. ved bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande.

Så sånn var det.

Men men.

Så fikk jeg med Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, (var det vel), til å gå opp til han trailersjåføren, og levere vognkortet da.

(For jeg visste ikke hvor dem bodde).

Og da fikk vi fem kroner hver, i finnerlønn, (etter å ha venta en stund da, uten å få noe finnerlønn, noe vi hadde forventet oss vel).

Så sånn var det.

Men men.

Han Jensemann, han nevnte også den episoden, mellom Kenneth og søstera mi da.

Pia hadde visst vært lett på tråden, eller noe, skjønte jeg.

Men han Jensemann gikk heller ikke i detalj, om hva som skjedde.

Og Jensemann og Kenneth, de gikk i klassetrinnet over meg.

Og spesielt Jensemann var en del kraftigere enn meg.

Så jeg var litt reservert, og spurte ikke, om noen fler detaljer, om hva som hadde skjedd.

Men det var altså min tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, som dro meg med på denne festen, ovenfor Berger-kafeen var.

Et hus jeg ikke har vært på besøk i, hverken før eller etter denne episoden.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men hvordan Øystein Andersen kunne vite at det var fest der.

Og hvordan han, (som var fra Lørenskog), kunne kjenne han Jensemann, det veit jeg ikke.

Jensemann satt vel også oppå meg, på skolebussen en gang, da jeg gikk i åttende, eller noe, vel.

(Hvis det ikke var en annen i den klassen da).

Men da sa ei jente i klassen hans, (Ellen Greftegreff?), fra, så han fikk ihvertfall høre det.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jensemann og Øystein Andersen, de ble litt borte der vel, på den festen.

Og noen andre også vel.

Jeg satt der litt, og prøvde å skjønne, hva som hadde skjedd, med søstera mi, på den slalomturen.

Jeg syntes det var litt merkelig, å høre om at søstera mi hadde hatt sex, med den og den da.

Så jeg satt der litt, i den stolen, i mine egne tanker da.

Så sånn var det.

Men men.

Plutselig, så var det noen folk, på kjøkkenet der, som lagde karsk.

Eller om de sa ‘kaffedoktor’.

De fortalte meg det, at man skulle legge en tiøring, i bånnen av kaffekoppen.

Og så helle på sprit, til man så tiøringen.

Noe sånt.

(Eller om det var at man skulle helle på kaffe, til man ikke så tiøringen).

Hvem vet.

Jeg fikk vel en sånn kopp, med karsk da vel.

Og så drakk jeg vel den.

Før jeg kom meg tilbake til Bergeråsen da.

Det var vel ikke så mye mer, som skjedde, på den festen, tror jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Bestemor Ingeborg hadde forresten et nabopar, som het Herr og Fru Holsæter, i Stavern.

Hr. Holsæter fiksa håret til Fru Holsæter, så jeg en gang, gjennom vinduet deres.

Men men.

Ei nabojente, som bodde ‘oppe i lia der’, på den andre siden av gaten.

(Ei blondinne vel).

Hu likte ikke bestemor Ingeborg.

Bestemor Ingeborg sa at hu likte bare å ligge på stranden og vise fram ‘pattene’ sine, eller noe.

Noe sånt.

(Med stranden, så mentes den ved militærleieren, i Stavern sentrum da.

Så sånn var det.

Men men).

Pia, mora mi og jeg, vi gikk også dit, en gang.

Og bare jeg gløttet litt på Pia, (som lå på stranda der, i en badedrakt, husker jeg), så var det veldig farlig da.

Jeg fikk visst ikke lov å hverken snakke eller se på Pia, skjønte jeg.

Så hvilken kultur mora mi og Pia har, det veit jeg ikke.

Men en norsk/norrøn jente, ville vel hatt på seg bikini, (og ikke badedrakt).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Før mora vår flytta til Sande, så pleide Pia og jeg, å besøke henne, på Tagtvedt, en del ganger.

Da fortalte Pia meg det, en gang, i Holmestrand, (var det vel, hvor vi tok toget fra).

At hu hadde kjøpt seg en sølvring, hos en gullsmed da.

Og sølv, det er vel liksom nornønt, tror jeg ihvertfall.

Så Pia var kanskje norrøn da.

Hvem vet.

Men man kan jo ikke vite alt.

Og hvorfor Pia kjøpte den sølvringen, (til 20-30 kroner vel), det veit jeg ikke.

Men men.

Man kan jo ikke vite alt.

Så sånn var det.

En gang, så så jeg litt på Aina, (som bodde i huset ovenfor vårt, i Leirfaret 4B), og lillebroren hennes, som lekte, i en hage, eller noe, som var på forsiden av huset deres da.

(Dette var vel da jeg var sånn 12-13 år kanskje).

Og da, så fikk jeg bli med inn i huset deres litt, av Aina, (som gikk i klassen under meg da).

De hadde et ganske spartansk møblert hjem, vil jeg si.

Faren jobbet i Nordsjøen, mener jeg å huske.

Men det så ikke ut som at de hadde så mye penger, for meg, fra hvordan huset deres var møblert, osv.

(Men jeg kan jo ha tatt feil).

Aina viste meg en skillpadde, som de hadde.

Den hadde fått en sprekk, i ryggen, ettersom en kommode, (eller noe), hadde ramlet over den da, sa Aina.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Det var ikke så ofte jeg så hu Aina, (selv om hu bodde i nabohuset), og det var vel enda sjeldnere, at jeg snakket med henne.

Det hendte vel bare en 4-5 ganger kanskje.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Siden jeg flyttet til Bergeråsen, (og før det og vel), så husker jeg det, at jeg ikke likte Teskjekjærringa.

For hvis vi skulle til stranda, nedenfor henne.

Så kunne vi ikke kjørte.

For da kom Teskjærringa ut, og sa at det var ‘privat vei’.

(NOe som var tvilsomt, om var sant, skjønte jeg på faren min.

Veien var asfaltert ihvertfall.

Og hvis den var asfaltert, så var det vel kommunen som eide den, vil jeg vel tippe på.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Så en gang, da jeg var sånn 16-17 år vel.

Så fikk jeg hevn, (må man vel si), over Teskjekjærringa.

For min kamerat, på den tiden, Kjetil Holshagen.

Han hadde en kraftig batteridrevet sirene, som jeg fikk låne.

Så teipet jeg den, på en av de to radiostyrte bilene, som jeg hadde fått av faren min, da han var på to reiser, til USA, (jeg fikk først en gul og så en rød fjernstyrt bil vel).

Men men.

Så sånn var det.

Så tok jeg med den bilen, like før klokken 23, en kveld vel.

Også satt jeg på sirena, nederst i Havnehagen.

Også kjørte jeg den bilen, bort den ‘private’ veien da.

Og bort til huset, til Teskjekjærringa da.

(Ei dame som het Solveig, og som Haldis kjente, blant annet).

Også snudde jeg bilen, med fjærnstyringen da.

Også kjørte jeg bilen tilbake, til der jeg stod da.

Og Teskjekjærringa kom ikke ut engang.

Så sånn var det.

Enda det bråka rimelig fælt, av den sirena, må man vel si.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og en dag, en god del uker seinere vel.

Så stod hu Aina da, i vinduet, på soverommet sitt, (var det vel), en kveld, som jeg kom opp, fra et besøk hos Kjetil Holshagen vel.

(Vi pleide å diskutere data og elektronikk, osv., enten nede hos han eller oppe hos meg da).

Så sånn var det.

Og da sa hu Aina det, at jeg ikke måtte kjøre med den bilen så seint om natta.

For det bråkte så fælt, skjønte jeg.

Men hvordan hu kunne høre det, helt opp i Leirfaret, det veit jeg ikke helt.

Det var jo mange hundre meter, ovenfor der Teskjærringa bodde, for å si det sånn.

Men men.

Det var kanskje lillebroren hennes, som hadde sagt det, at det var jeg som tulla sånn med Teskjekjærringa.

For han lillebroren hennes, han var vel over alt nesten vel, på Nedre der vel.

(IHvertfall nedenfor S-Svingen).

Og det dukka med en gang opp en ‘bøling’, med unger og unge ungdommer da.

Når jeg dreiv og kjørte den bilen, nederst i Havnehagen da.

For noen spurte meg vel kanskje hva jeg skulle, når de så meg med den bilen, med sirene på da.

Men jeg husker ikKe om Kjetil Holshagen blei med.

Men det var ihvertfall en del unger, som så på, da jeg tulla sånn, husker jeg.

Men men.

(Dette var bare en impulshandling, som jeg fikk da.

Eller en ide jeg fikk, da jeg så at Kjetil Holshagen hadde en sånn sirene.

Også fikk jeg låne den sirena da, i noen dager.

Og så lada jeg batterier da, til den bilen.

Og så en dag, når alt var klart, (Og jeg huska denne ideen da).

Så dro jeg med den fjernstyrte bilen ut da, og tulla med å bråke da, utafor Teskjekjærringa der da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren 1987, så sa forresten Haldis det til meg, en gang, som jeg gikk ned til huset deres, og hu lå og solte seg, topplæs, (med sine små skinnfeller, av noen pupper, må man vel kalle dem).

At jeg fikk ikke lov å kjøre ut med båten, den sommeren.

(Enda faren min hadde lært meg opp til å kjøre båten, sommeren før).

For det ble urettferdig, siden Pia og Christell, ikke var 16 år gamle enda.

Så det fikk ikke jeg lov til.

Men det dreit jeg i, husker jeg.

For hvis man skulle følge den logikken.

Så burde vel ikke Jan og Viggo, (Christell sine storebrødre), få lov til å ta lappen, før Christell ble 18 da.

(altså når de var sånn 25-30 år).

Sånn var det jo ikke.

De fikk jo begge lappen, da de var sånn 18 år.

(Før Christell ble ti år vel).

så det var jo bare noe sludder, fra Haldis.

Det viser at det var et slags apartheid, mot jeg, i ‘Haldis/Arne-familien’, vil jeg si.

Ikke bare måtte jeg bo alene, jeg måtte også vente lengre enn de andre, (ifølge Haldis), med å kjøre båt, etc.

Så det var jo bare tull og tøys, det som farne min og Haldis dreiv med, når det gjaldt oppdragelse av barn, osv., vil jeg si.

Haldis må jo ha vært litt forrvirret, vil jeg si, når hu klarer å prestere å si noe sånt.

Men hu hadde kanskje liggi for lenge i sola, det er mulig.

Haldis var veldig glad, i å ligge i sola.

Og hu hadde nesten alltid aluminiumsfolie, under seg, som hu lå på, for å bli enda brunere da.

Så det er ikke så rart kanskje, at Pia ble glad i afrikanere, når hu hadde Haldis som stemor.

For om sommeren så ble Haldis så brun, at man nok kanskje ikke ville blitt overrasket, hvis man hadde møtt henne, i Kongo, eller noe sånt.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, da vi gikk på ungdomsskolen vel, så dro Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.

De dro med meg, opp til alpinbakken, ved Blindvann.

Men dette var i en sommerferie da, og det var jo ikke noe snø da, for å si det sånn.

Men Carl ville at vi skulle ligge i et telt der, øverst i slalombakken.

Vi skulle fiske i Fossekleiva, (eller hva den elva heter, når den renner, rett nedenfor Blindvann der).

Carl og jeg, vi gikk for å finne agn.

Og plutselig, ved elva der, så fant vi en fiskekrok, med 7-8 meitemarker på vel.

Noe sånt.

Carl trodde at det måtte ha vært hans lillebror, Hans Martin, som hadde lagt den kroken der.

Hvem vet.

Det var rimelig spesielt ihvertfall.

Det må vel ha vært avtalt spill, (av noe slag), vil jeg vel tippe på.

Hvorfor hadde Hans Martin Fallan lagt igjen en krok med masse mark der.

Og hvordan kunne Carl vite at det var broren sin fiskekrok.

Og hvordan kunne det ha seg, at vi tifeldigvis skulle finne den fiskekroken, oppe ved alpinbakken der.

(Dette var jo en halvtime å gå, eller noe, fra Nedre på Bergeråsen, hvor både Fallan-brødrene og jeg bodde.

Men men.

Så dette var nok noe lureri, av noe slag, vil jeg nok tippe på).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var ikke så glad i å bo i telt, så Carl og han andre, de måtte mase mye på meg, for å få meg med, på denne telturen.

Jeg hadde vel bare med sovepose, for jeg var sjelden i telt, og hadde ikke noe telt selv, hjemme i Leirfaret 4B.

Og primusen, den var ihvertfall ikke min, den var nok Carl og dem sin, vil jeg tippe på.

De var nok mye mer friluftsmennesker, enn det jeg var.

Selv om det hendte, på 70-tallet, at både faren og mora mi, (hver for seg), dro meg med på campingferier, i Norge, Sverige eller Danmark da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Carl fikk en fisk av noe slag der da, (en ørret kanskje), som vi liksom skulle pakke inn i aluminiumsfolie, og grille, på primusen da.

Men den fisken, den ble jo ‘aldri’ ferdig.

Så han Carl, han gjorde nok noe galt, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Så vi kasta vel bare den fisken, tror jeg.

Og da klokka ble sånn 4-5 vel.

Så var jeg så lei av å ligge i det teltet, så jeg foreslo det, at vi skulle dra tilbake til Bergeråsen.

Og det ble de to andre med på.

Jeg husker ikke jeg sov noe i det teltet, det tviler jeg vel kanskje på.

Da hadde jeg vel våknet seinere enn i 4-5-tida vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det stod noen bilvrak, (som noen hadde skutt på vel), nede ved den veien, som går inn, i området der, fra ved Berger-kafeen der.

Og rundt der, så så vi også en rev, husker jeg.

Så det var vel det artigste som skjedde, på den litt spesielle telturen der, vil jeg si.

At vi så en rev, på veien tilbake, til Bergeråsen.

Så sånn var det.

Men hvorfor dem skulle ha meg med på det her, det veit jeg ikke.

Jeg var vant med å ha en perfekt innstilt King Size vannseng.

Og strømmen var jo billig, på 80-tallet, så det var aldri noen som sa, at jeg ikke kunne ha ovnen på, eller noe.

Så jeg var jo ikke vant til å ligge i et telt, om natta og kaldsvette, (eller hva man skal kalle det).

Men men.

Så det her var litt spesielt.

De måtte mase mye, for å få meg med.

Og hvorfor de dro meg med på det her, (de to klassekameratene mine, Carl og Espen eller Ulf vel), det veit jeg ikke.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da vi skulle på bestemor Ingeborg sin 70-årsdag, på hotell Wasiloff, i Stavern, sommeren 1987.

Christell ville ikke være med, i bilen, og hu gikk oppover Havnehagen, ved siden av bilen, da vi kjørte avgårde.

(Uten at jeg veit hva hu skulle).

De som var med på denne turen, det var faren min, Haldis, Pia og meg.

Vi kjørte innom mora vår, Karen, som var på et hjem, for nervøse/sinnslidende vel, ved Horten/Holmestrand et sted vel, (litt inn i landet).

Det var bodde det også en del andre pasienter, som Pia og jeg måtte hilse på.

Jeg var fremdeles en litt sjenert tenåringsgutt.

Men en kar der, var like sjenert som meg, husker jeg, enda han var i 20-årene vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Det var også en kiosk, like ved, der dette hjemmet var, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bestemor Ingeborg hadde leid et stort selskapslokale, på Hotell Wasiloff, som lå midt i Stavern.

Det var mange gjester der.

Jeg gikk i en tweed-dress vel, som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, en del år før.

Begge min mormors brødre, fra Danmark, var der, med familie, tror jeg.

Men disse kjente jeg ikke så bra.

Jeg satt en del for meg selv der, husker jeg.

Men en av dem, (muligens Louis), satte seg ned, ikke langt fra der jeg satt, en stund, husker jeg.

(Louis det var han som var Stiftamtmann på Fyn, og som bodde på Odense slott, på den her tiden vel.

Men han som plutselig satt seg ikke langt fra der jeg satt, det kan også ha vært Anker Heegaard, (broren til Ingeborg og Louis), eller en annen, for alt hva jeg vet.

Men men).

Det var fri bar der, husker jeg.

Bestemor hadde betalt for at en dame, fra hotellet, skulle servere drinker, i et hjørne der, husker jeg.

Jeg gikk dit, og fikk en del vodka-drinker, husker jeg.

(Selv om jeg ikke var 18 år ennå).

Det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg.

Og jeg fikk med meg Pia, for å gå å se litt, nede i diskoteket der, i noen minutter, husker jeg.

(Jeg var jo vant med diskoteker, fra da somrene jeg var språkreise i England, for eksempel).

Dette var i juni 1987, altså noen uker, før Pia og jeg, dro ned for å besøke tante Ellen i Sveits, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

Da vi skulle hjem, fra selskapet, så skulle bestemor Ingeborg sitte på med oss, hjem til seg selv.

(Vi kjørte henne hjem da, den ganske korte veien, hjem til Herman Wildenweysgate vel).

Jeg husker at jeg satt bak i bilen, og var litt full vel.

Faren min spurte bestemor Ingeborg, om Johannes var ‘kommunist’, husker jeg.

‘Ja’, sa bestemor Ingeborg.

‘Var Johannes kommunist’, sa jeg, litt halvfull og nesten i en døs da.

Han var visst det, skjønte jeg da.

Da jeg bodde i Liverpool, så ringte jeg noen ganger, til bestemor Ingeborg, i eldreboligen, i Nevlunghavn, året før hun døde vel, i 2009.

Og da sa bestemor Ingeborg, at en av hennes brødre i Danmark, (altså Anker eller Louis da), hadde sagt det, at Johannes var ‘nesten kommunist’.

Så jeg tørr ikke å si noe sikkert.

Men disse brødrene til bestemor Ingeborg, de hadde jo vokst opp, i direktørboligen, i Fredriksværk, i Danmark, da de var små.

Og så i Tyrol, et par år, da faren deres mistet eierskapet over det kjente jernstøperiet i Fredriksverk, (hvor de lagde gryter og kanoner osv. vel).

Og så i en lelighet i København, hvor de hadde ‘en dame som spilte piano, under måltidene’, sa bestemor Ingeborg, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

Og de hadde også speil, på veggene, (som jeg har sett at de også har, i the Town Hall, i Liverpool da, en bygning som er rimelig snobbete, for å si det sånn).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og Louis Heegaard, han bodde jo på et slott, i Odense, da han var en slags Fylkesmann vel, for Fyn da.

Og Anker Heegaard, han var jo Rettsakfører, var det vel, (eller advokat heter det vel, oversatt til norsk).

Så de var jo ganske snobbete da, begge to, vil jeg vel tippe på.

Så om de skjønte seg noe særlig på bestefar Johannes, det veit jeg ikke.

Det tørr jeg ikke å si noe om.

Men bestefar Johannes kledde seg ihverfall ikke som en kommunist, husker jeg.

Han gikk ofte med six-pence vel, og også med stokk vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Og på noen bilder, fra sommeren 1983, da Pia og jeg besøkte Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

Noen bilder som Ingeborg sendte meg, da jeg bodde i Liverpool.

På de bildene, så har bestefar Johannes på seg en beige V-genser med skjorte under vel, samt en solhatt.

Og det er vel ganske snobbete klær, vil jeg si.

Det er sånne klær som de solgte i klesforretningene på Aker Brygge, i Oslo, sånn som jeg husker det.

Det er vel liksom vestkant-moten, i Oslo, vil jeg si.

Eller i Holmenkollåsen, eller noe.

Bestefar Johannes var vel av den skolen, som tenkte på ‘en sunn sjel, i et sunt legeme’, vil jeg tippe på.

Han leste mye bøker og i avisene.

Og han gikk veldig mye på ski, og var romeriksmester, i 5-kamp, (heter det vel), som junior, har jeg sett, i Aftenpostens tekstarkiv.

Og jeg flyttet jo til min far, da jeg var ni år gammel, i 1979.

Og etter det, så så jeg bare bestefar Johannes, sommeren 1983, var det vel.

Og da var han litt sånn stille av seg, sånn som jeg husker det.

Jeg måtte hele tida passe på katta da, (en katt som het Kitty, som jeg hadde fått av Christell og dem).

Siden bestemor Ågot ikke kunne passe på den.

Og bestemor Ingeborg, hun var litt masete, i den ferien, vil jeg si.

Så jeg pratet ikke så mye, med bestefar Johannes, i den ferien.

Men jeg ringte han, tidligere den sommeren vel, da bestefar øivind døde.

Og sa det at ‘Øivind er død’.

Og da sa Johannes ‘kondolerer’ da.

Så sånn var det.

Også ble Pia og jeg invitert på ferie, til Ingeborg og Johannes da, den sommeren.

(Noe jeg aldri ble, de årene jeg bodde på Bergeråsen, før Pia flyttet dit.

Men men).

Så den telefonsamtalen, (som var veldig kort), det er vel det siste jeg husker, som jeg har pratet med Johannes.

Og før det, så pratet jeg med han, da jeg var ni år, (like før jeg skulle flytte til faren min).

Men min kamerat i Larvik, Frode Kølner, hadde skrevet det, i en avis, som vi hadde begynt å lage.

At ‘pent brukte underbukser med gule fartsstriper selges billig’.

Noe sånt.

Og det sa Johannes, at det kunne vi ikke skrive, for det var ‘usømmelig’.

Men en kommunist, ville vel kanskje ikke brydd seg, om en sånn tekst, var usømmelig.

Det tror jeg kanskje ikke, etter det lille jeg vet om kommunister.

Men det er kanskje noen andre som vet dette.

Det er mulig.

Så sånn er kanskje det.

Nå begynner klokkå å bli 23.30, her på hostellet.

Så jeg får se om jeg får skrevet mer, på dette kapitellet, (som dessverre blir litt hulter til bulter, når det gjelder de erindringene jeg husker, fra oppveksten min.

Men jeg har ikke noe skrivebord og sånn, her på hostellet.

Så jeg skriver bare noen noteter, i en notatblokk.

Og det er ikke sånn at jeg har så mange notatblokker her liksom, så notatene blir litt hulter til bulter da.

Så sånn er det.

Men da har jeg noe å gjøre her liksom, siden jeg ikke har internett, eller noe.

Så da kan jeg jo skrive på memoarene mine, tenkte jeg.

Siden jeg har en stasjonær PC her, uten internett.

Men men, bare noe jeg tenkte på.

Så sånn er det.

5. november 2011
Min Bok – Kapittel 42: Enda mer fra sommeren 1988

Det var forresten en del mer, som skjedde sommeren 1988, (med mere), som jeg har skrevet notater om her nå.

Så det blir et kapitell til fra sommeren 1988, (og noe før det igjen og).

Jeg har skrevet en del, om at folk jeg kjente, da jeg bodde på Bergeråsen, ble kalt Reka, Bergen, Nils, Tina Turbo, Svelik Open, osv.

Jeg selv, jeg ble kalt ‘Olsen’, av folka i klassen min.

Unntatt av Erik Ree, aka. Reka, (i klassen min).

Han kalte meg for ‘Ols’, og også for ‘Ostebonde’.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Sånn var det.

De tre fryserne, som jeg skrev om, at jeg hadde, i det forrige kapitellet, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

Det var en stor fryseboks, (som var Haldis sin), inne på det gamle soverommet mitt, (der hvor skrivebordsplata mi hadde stått før jeg flytta den inn på hoved-soverommet der. Et soverom jeg tok over, siden det stod en vannseng der, og siden faren min alltid sov nede hos Haldis).

Og enda en stor fryseboks, (som også var Haldis sin), og den stod i uteboden, ut kjøkkendøra og inn en dør, med hengelås på vel, til venstre da.

Og den tredje fryseren, den stod under kjøleskapet da, som var et kombinert kjøle og fryseskap da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Denne sommeren, 1988, i Brighton.

Så pleide jeg noen ganger å ta toget ‘hjem’, etter å ha vært rundt i Brighton sentrum, om kvelden.

Og en gang, så satt det noen finske jenter, på det toget, som jeg tulla med.

Jeg gikk bort til der de satt, (jeg hadde kanskje drukket en øl, eller noe), og sa så ‘talar ni svenska?’.

‘Nei, vi hatar svenska’, svarte de jentene da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Mens hu mørkhåra, på språkkurset mitt, som hadde gitt meg et sånt papirlommetørkle, når jeg fikk meg en på tryne, på Churchill Sq.

(Var det vel).

Hu lo av meg da, på toget, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Tina Hudson fortalte også Øystein og meg ting som at hu noen ganger ble voldtatt, av mannen sin, når han var full.

Og at hvis døtrene deres, Vicky og Kelly, (som var i begynnelsen av tenårene da, og knapt nok det), skulle ha sex, så ville de mye heller at de hadde sex hjemme, med noen de kjente, enn at de hadde sex i andre hus, eller noe.

Rick Hudson fortalte også at han hadde vært sammen med en norsk dame, som han hadde møtt i Brighton da, og bodd sammen med henne, i Hamar, var det vel.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

De sa også det, at de hadde en familie, i Nord-England, som de var i ‘krig’ med, og når de kom på døra, så måtte Rick bare løpe ut hagedøra, fort som bare søren.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Rick ønsket seg også noen språkkurs-jenter, i huset.

De hos naboen, de gikk rundt, i bare trusa, fortalte han, at mannen i nabohuset, hadde fortalt.

Men Tina ville bare ha gutter der da, av en eller annen grunn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg trengte nye sko, denne sommeren, hadde jeg funnet ut.

Og jeg kjøpte noen sko, i en skobutikk, ved Churchill Sq. vel.

Ei ung dame, som jobba der, hjalp meg.

Og valget falt på noen joggesko, som så litt ut som fotballsko, husker jeg.

Og hu dama, hu møtte jeg faktisk, når jeg skulle ta bussen, (var det vel), inn til Brighton, fra Shoreham vel.

Noe sånt.

Hu var et eller to år eldre enn meg vel, og spurte hvordan skoa var da, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg fikk med Øystein, på å spleise på en fotball, mens vi var der, mener jeg.

(Sånn som Kenneth Sevland, og meg, hadde gjort, et par år tidligere, da vi var i Weymouth da.

Noe sånt).

Og noen ganger, så ble jeg lei av diskotekene i Brighton, og gikk bare og spilte fotball, osv., for meg selv.

Da møtte jeg noen danske språkstudenter, og også en lokal engelsk gutt, som sa det, at han hadde ikke noe imot språkstudenter, for ‘they brighten up the area’, sa han.

Han dro meg med hjem til seg, og jeg fikk hilse på søstera og mora, som så på en såpeopera, fra Australia, som het Neigbours vel.

Hu søstera spurte meg om jeg pleide å se på den serien.

Jeg sa det, at jeg likte Kylie Minogue da, (som jeg hadde hørt om, siden hun også lagde musikk, og jeg hørte mye på nærradio osv., hvor de spilte de siste sangene da).

Så sånn var det.

Så dro han gutten meg ut, på moped, og han kjørte på noen gårdsveier, rundt der, mens jeg satt på da.

Så sånn var det.

Dette var nok mens jeg bodde, i King George Rd.

Det var nok derfor jeg gikk bort til ved Old Shoreham Rd. der, for jeg likte ikke den familien så bra.

Og etter at jeg flytta, til Hudson-familien, så tok jeg bussen lengre da.

Og da møtte jeg han karen, som bodde like ved King George Rd. da, på bussen, da jeg skulle gå av, i Shoreham sentrum.

(For jeg hadde ikke helt lært å huske stoppestedet før dette enda.

For vi hadde jo nettopp flytta dit.

Og det var vel mørkt da.

Og det var nesten like kort vel, å gå, fra det neste stoppestedet).

Men han var ikke noe hyggelig, han britiske ungdommen, med mopeden, da jeg møtte han på bussen.

Når han var der, med en kamerat da.

Han bare sa noe litt bryskt vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

De danskene, de drakk jeg sammen med, på Top Rank, en gang, husker jeg.

Jeg hadde litt dårlig selvtillit, og klagde for at jeg ikke hadde sjangs på hu og hu dama da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Jeg gikk alene litt utenfor Top Rank og Odeon der.

Og da sa noen briter, som også hang der, til noen britiske tenåringsjenter, at ‘take him to the beach’.

Så de prøvde nok å hjelpe meg, med mitt dårlige hell, med damer da.

(Hvis det ikke var noe lureri da).

Men det ble litt sånn påtatt, så de damene sa ikke noe, men gikk bare videre da.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg skrev det, at tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, hadde sagt det, at ei lyshåra jente, i klassen sin, var ‘Puck’.

Men det er mulig at jeg husker feil.

Det er mulig at det var ‘EPA’, som han sa, at hu var.

Det er mulig.

Øystein brukte mange rare ord og utrykk, som jeg ikke hadde hørt før, ute på Berger.

Han sa ofte ‘ujavnt’, som en lærer han hadde, hadde sagt vel.

Noe sånt.

Hvem vet.

Han kunne også si, (selv om dette kanskje var litt seinere), at hun og hun var ‘TIF’.

Og TIF betydde ‘tagbar i fylla’ da, skjønte jeg.

Noe jeg trodde at betydde noe lignende av ‘ølbriller’.

Noe det vel var og.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Øystein snakka heller ikke bare om Freddy og Jason, fra skrekkfilmene.

Han snakka også om Jostein.

Jostein, det var en som jobba, på dataavdelinga, på Lauritzen Bokhandel, i Gågata, i Drammen.

Det var i den bokhandelen, som jeg hadde kjøpt den bra joysticken min, med autofire og to store skyteknapper da.

Og faren min kjøpte vel også printeren der, da jeg hadde VIC 20, men den passet vel også til C128, mener jeg.

‘V’-knappen datt forresten av VIC 20.

Og Kjetil Holshagen, han skulle en gang seriekoble to VIC 20-kassettspillere, oppe hos meg.

Siden han trodde at han da kunne ta opp, eller noe, på den andre kassettspilleren.

(Han åpnet da en av kassettspillerne, mener jeg).

Og da, så kortsluttet min VIC 20-kassettspiller da.

Uten at Kjetil Holshagen erstattet den da.

Han sa vel ikke unnskyld engang, tror jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så når jeg da fikk en ny datamaskin, nemlig en Sharp-maskin, som jeg kjøpte på Spaceworld, i Gågata, i Drammen vel.

Så syntes jeg ikke at VIC 20 var så mye, å spare på, lengre.

Siden den hadde så lite minne, og V-knappen var ødelagt.

Så jeg tulla litt, en gang, og sparka fotball, med VIC 20, husker jeg, inne i stua, i Leirfaret 4B.

Dette var vel da jeg var sånn 16-17 år kanskje, og VIC 20 var allerede da ganske gammeldags.

Så det var det eneste morsomme jeg kunne tenke på, som man kunne gjøre, med VIC 20 da, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jostein hadde forresten langt, lyst hår.

Og han var noen år eldre enn meg vel.

Og han var ganske tynn og spinkel da.

Øystein brukte ‘Jostein’, som skjellsord, husker jeg.

(Noe jeg ikke helt skjønte grunnen til.

Men likevel).

Øystein gikk da ganske ofte rundt og sa, (på slutten av 80-tallet da), at ‘ååå du er så Jostein!’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein hang så mye oppe hos meg, så etterhvert, det siste året, som jeg bodde på Berger, så prata jeg nesten som Øystein, etterhvert jeg og.

Og da husker jeg det, en gang, som jeg var på Kafeteriaen, i Svelvik, at Tony og Frode, fra klassetrinnet under meg, på Berger skole, syntes at dette var så morsomt da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Øystein var også litt interessert i damer, selv om han så litt ut som en jente en gang, husker jeg, (på håret), da jeg satt på med faren min, og skulle levere en film, til Øystein, ved Saga Kino.

Men Øystein hadde blitt bedt av ei dame, fortalte han, å passe på henne, mens hu pissa, på en lokal fest da, ute på Lørenskog, en gang da.

Og hu hadde hatt ‘fin fitte hu’, (eller noe), sa Øystein, mens han gliste da, husker jeg, en gang jeg var på besøk hos han, i Markus Thranes gate, på Lørenskog da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Uten at Øystein sa det, hvordan han kunne se fitta hennes, når hu pissa.

Han hadde kanskje lagt seg ned på bakken da, for å tulle litt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det stereoanlegget, som jeg kjøpte på Elnor, på Rådhusplassen, i Oslo, i 1987 forresten.

Det hadde forresten digital radio da.

Så det var en grunn til at jeg syntes at det anlegget var kult.

For det var ikke så vanlig, på 80-tallet da.

Og faren min sitt stereoanlegg, det hadde ikke digital radio da, siden det var fra 70-tallet.

(Digitalt frekvensdisplay, er det jeg tenker på da, forresten).

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Øystein ble forresten kalt ‘Einstein’, i England, av Rick og Tina Hudson.

Siden de syntes at det var så vanskelig, å si ‘Øystein’ da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Sommeren 1988, var det vel.

(Hvis det ikke var sommeren før).

Så hadde søstera mi sagt til Øystein, Kjetil Holshagen og meg, at det var fest, i en hytte, på Krok.

Så vi gikk for å prøve å finne den festen da.

Vi gikk vel først innom Øystein sin kusine, Anita og dem, i Sandsveien, på Sand, vel.

Hu hang utafor et hus som familien hennes hadde der, med noen Lørenskog-folk vel.

Noe sånt.

(Hvis ikke det var en annen gang da).

Og så, så gikk vi tre, på riksveien, forbi huset til Ågot, og ned den veien, hvor jeg hadde sitti på med Ulf Havmo, på moped, da Pia og Christell, plukka jordbær, hos Anette Eknes og dem, på Høyen da.

Vi gikk ned der, og prøvde å finne festen da.

Noen jenter, var det vel, kikka inn i en hytte, ikke langt fra gården, til Anette Eknes og dem da.

Og vi kikka inn der, for å se, om det var der, som festen var.

Men jeg kunne ikke se noe der, ihvertfall.

Vi tre fortsatte å gå lenger ned der da, mot Krokfjellet da.

Og plutselig så kom det en gutt, som var et år yngre enn meg kanskje.

Og skulle slåss, eller noe.

Øystein prata ofte om slåsstriks, som å sparke folk i låret, for da klarte de ikke å løpe.

Og hadde mun-chako-er, og hadde dilla på slåsspill da.

Så jeg trodde at han var skikkelig god til å slåss.

Og Kjetil Holshagen, han skrøyt vel av, (må man vel si), at han var så tidlig utvikla, og han hadde vel skjeggstubber, i trynet, på den her tida vel.

Så jeg trodde at han var sterk da.

Men da han gutten angrep meg, og sparka meg i balla vel, (han traff ikke så hardt, jeg holdt meg på beina, ihvertfall).

Så stod bare Øystein Andersen og Kjetil Holshagen og så på det her.

Så de var kanskje ikke noen slåsskjemper likvel.

Etter det her, så bare gikk vi tilbake til Sand, ved å gå en sti, som gikk fra Høyen der, og til nedafor Ågot der da.

(Langs den langgrunne stranda der).

Og Kjetil Holshagen sa det, at når dem sparka i balla, da hadde dem ikke peiling på å slåss.

Så sånn var det.

Det var mulig at en av dem sa unnskyld, for at dem ikke hjalp til, mot han sinna gutten.

Det husker jeg ikke helt sikkert om hvordan var igjen.

(Da gikk vi forresten forbi det stedet, som jeg skrev om i et av de første kapitlene, hvor faren min gjemte en vørterølflaske og en brusflaske, for søstera mi og meg, da vi var sånn 4-5-6 år vel, og faren min hadde båt, fortøyd uti den bukta, mellom Krok og Sand der da. Så sånn var det).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som faren min og jeg, var ute og kjørte med båt, forresten.

(Det er mulig at det var, da faren min skulle lære meg å kjøre båt.

Hvis ikke så kan det ha vært da han jobba i Son, for da kjørte vi ut med den ‘arbeidsbåten’ dems og.

En Askeladden med vindskjerm vel.

Da var jeg kanskje enda yngre.

Faren min ville da ligge å sole seg, bak vel, i den båten, mens jeg kjørte rundt i Drammensfjorden da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men).

Men den gangen jeg tenkte på nå.

Så var vi ved brygga til Kai Andersen og dem da.

Og da var det noen unggutter der, som var litt eldre enn meg vel.

Og da sa faren min det, til dem.

At noen hadde sett den, (‘gusjegule’), jolla hans, (som han hadde støpt selv, siden Pia ikke likte å vasse ut til båten hans, ved Krok da), på øya Mølen, som lå nesten uti Oslofjorden der vel, utafor Holmestrand cirka, må man vel si, men den ligger i Buskerud fylke, har jeg sett, på Wikipedia, så den øya, Mølen, er den sydligste utposten da, av Buskerud fylke, forresten.

Så de ungdommene lovte det da, at de skulle dra til Mølen da, og hente jolla til faren min.

(Som hadde flytt avgårde dit, (eller noe), mente faren min da, husker jeg).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så fant jeg en grønn skinnjakke, borte hos Ågot, eller noe, vel.

Og jeg hadde ikke så mange jakker.

Men jeg syntes at den grønne skinnjakka var fin da.

Bortsett fra at den hadde et merke, som etter en kjetting, på utsiden.

Som etter en kjetting, som hadde ligget rundt jakka, lenge da.

Eller et tau kanskje.

Så sånn var det.

Men jeg hadde nesten ikke noe klær.

Så jeg brukte den jakka i Drammen en gang, husker jeg,

(Ihvertfall).

Da jeg møtte noen jenter, som gikk i klassen min vel, på Sande Videregående.

På et tivoli, på Strømsø der da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen ganger, så måtte jeg også klippe plenen, borte hos Ågot, forresten.

(For det klarte ikke hu sjæl, tror jeg).

Og der hadde hu/dem en sånn bensindrevet gressklipper, husker jeg.

Men Ågot klipte hekken selv da, husker jeg.

Og det var vel ikke sånn, at det bare var jeg, som klipte plenen der, tror jeg.

For det var vel bare en 4-5-6 ganger kanskje, at jeg klipte plenen der.

Så det var kanskje Håkon eller faren min, som klipte der, vanligvis.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, da jeg skulle til England.

(Dette var vel sommeren 1986, da jeg dro sammen med Kenneth Sevland og dem, til Weymouth.

NOe sånt).

Så satte jeg på vekkerklokka, grytidlig, om morgenen.

Men jeg var litt sur på naboen.

Som jeg ikke likte, fordi de klagde på at jeg sparka fotball der.

Og at jeg hadde hatt ‘jenter der’.

Når det bare var Ulf Havmo, (som hadde langt hår), og søstera mi, Pia.

Men da ringte naboen, til faren min.

Og faren min ble også sur på meg, siden jeg hadde hatt ‘jenter’ der da.

Men hva var problemet med det liksom?

Det skjønte jeg ikke.

Var det om å gjøre å pine mest mulig.

Hadde jeg ikke lov å ha det litt morsomt, med ‘jintutten’ heller, (som en av brødrene til Ågot, kalte jenter).

Det er noe jeg ser på som veldig rart nå.

Hvorfor ble faren min sur på meg, da naboen trodde at jeg hadde hatt jenter på besøk, da jeg var tenåring, og bodde alene, i Leirfaret 4B.

Nei, det er som et mysterium for meg, må jeg innrømme.

Men faren min er ikke så åpen, som person.

Og kan være litt myndig og, hvis han er sinna, for eksempel.

Så det var ikke sånn at jeg spurte noe om det her da, i 1985, eller når det var.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var jo noen ganger nede hos Pia og Christell, siden de var i slekta mi da.

Og faren min bodde jo der.

En gang, så banka jeg på hos Haldis, for å høre, om faren min var hjemme.

Da dukka Christell opp, i vinduet, på rommet sitt.

Hu gjemte puppa, (som hu fikk ganske tidlig, husker jeg), under vinduskarmen.

Og hu hadde rumpa i været da.

Som var naken.

Men jeg så liksom rumpa forfra da, bak huet hennes.

Så det hadde vel kanskje vært et mye artigere syn, (må man vel si), hvis man hadde stått bak henne, når hu stod sånn.

Men men.

Hun stod naken da, i vinduet der, sånn som det virka for meg, ihvertfall.

Hu var vel i 14-15-16 års alderen vel.

(Hu ble jo nevnt å ha ‘sex-appeal’, i en av sangene, fra konfirmasjonen hennes, (som jeg var på), husker jeg.

Og det var ikke noe jeg var uenig i, husker jeg, da jeg hørte den sangen.

Men men.

Så sånn var det).

Hu fortalte at faren min ikke var hjemme da.

Hu hadde vel vært på badet, tror jeg.

Noe sånt.

Og hu smilte vel kanskje litt, eller noe.

Hu var vel ikke uvennlig, ihvertfall.

Hu var vel heller nesten litt innbydende, må jeg vel si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En annen gang, som jeg var nede hos Pia og Christell og dem, et år eller to, etter at de ble konfirmert, kanskje.

Så sa Pia det, at hu trodde det var sunt, for Christell, hvis hun hadde ‘mange’, (eller om det var ‘flere’), ‘sexpartnere’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, rundt den her tiden, som jeg besøkte Pia og Christell.

Så satt Pia på verandaen til Haldis, og jeg satt ved siden av henne, og pratet med henne da.

Christell lå på verandaen, og solte seg vel, (eller noe), i en stor genser.

Plutselig så skreik Christell.

Jeg gikk bort til henne, og spurte hva det var.

Hu hadde en kjempesvær edderkopp, på armen.

Jeg visste ikke om hu ville, at jeg skulle ta bort edderkoppen, eller ikke.

For da måtte jeg jo ta på armen hennes og.

Og hun var liksom så delikat og ungpikeaktig.

Og dette var mens jeg fremdeles var jomfru da, må jeg vel innrømme, (eller hva det heter, når gutter ikke har hatt sex ennå).

Så jeg rørte hverken Christell, eller den edderkoppen da.

Men den edderkoppen, den fortsatte å gå oppover, på armen til Christell.

Og under genseren hennes, (eller om det var en topp).

Christell reiv av seg genseren da.

Og hun hadde ikke BH på seg.

Så jeg fikk jo se de veldig flotte og delikate puppene, til Christell, (hu var vel 15 år kanskje da, men hu hadde allerede pupper i størrelse C vel, vil jeg vel tippe på), på under en meters avstand da, var det vel.

Og så nærme, hadde jeg vel aldri sett noen damers pupper før.

Og de puppene var jo fantastisk velformede og pene og, må jeg jo si.

Så det var nesten som et sjokk og plutselig stå der nesten ‘ansikt til ansikt’ med puppene til Christell, må jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Christell gikk inn i huset, til Haldis, som var bare noen få meter unna verandaen.

Så kom hun ut igjen, (kanskje 20 minutter seinere), og jeg sa ‘sorry’ da.

For at jeg ikke fikk bort edderkoppen, regner jeg med.

Noe sånt.

Det ble litt dumt, det hele da.

Med den plutselige strippinga til Christell, og sånn, da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, et år, eller noe, før den her tida vel.

Som Christell og Pia, var oppe hos meg, for å se på video, i Leirfaret.

Så lente jeg meg over siden av sofaen, for å skru på videoen.

Og da tok Christell meg på rumpa, husker jeg, og sa ‘åh rumpe’, eller noe.

Så Christell er en litt frekk jente, må jeg nok si.

Jeg var nok en veldig sjenert gutt.

For jeg sa ikke noe da.

Men lot bare som ikke noe, må jeg vel si.

Så sånn var det.

Noen år før det her igjen, mens jeg gikk i sjuende klasse kanskje.

Så hadde Pia eller Christell, (husker jeg), sagt at Tore Myrberg, hadde klint pikken sin, inntil et av vinduene, nede hos Haldis, mens Christell og Pia, hadde vært, på innsiden av det samme vinduet da, og sett på da.

Og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg, de prøvde jo å knulle, (var det vel), i vannsenga ‘mi’ da.

Så jeg tenkte det, at jeg måtte være litt sånn ‘frimodig’ og.

Jeg følte meg litt kjedelig.

Så mens Tom Ivar Myrberg, var det vel, viste fram tissen sin, var det vel, på soverommet ‘mitt’ da.

Til Christell og Pia og Gry Stenberg da.

Så vifta jeg litt med tissen min, (husker jeg), når jeg trodde at ingen så meg, (fram og tilbake da).

For jeg stod da ute i spisestue-delen, av leiligheten ‘min’, (hvor det ikke var noe spisebord da, siden bare jeg bodde der).

Men da så jeg inn på soverommet.

Og da lå Christell og Gry Stenberg, de lå i fotenden, av vannsenga ‘mi’.

Mens de så på meg da.

Så de hadde sett på det da, (skjønte jeg), at jeg vifta på tissen min litt og, utafor soverommet da.

Men det trodde jeg egentlig ikke, at gikk an, for dem å se.

Men de hadde liksom sett nesten rundt hjørnet der da, og ut av døra.

Så det ble litt flaut, husker jeg.

Både Gry Stenberg og Christell, de løp så bort til meg, når jeg hadde fått på meg buksa.

Og sa det, at ‘det der var bra altså’, eller noe.

Også bød de seg vel nesten fram, eller noe, tror jeg.

Noe sånt.

Men det var bare for at jeg ikke skulle føle meg så mye mer kjedelig, enn Myrberg-brødrene, at jeg begynte sånn.

Jeg trodde ikke at Christell og Gry, kunne se meg, nå de var inne på soverommet, og jeg var ute i spisestua liksom.

De må ha fulgt med på meg da, på tross av at Tom-Ivar, (og muligens også Tore kanskje), var inne på soverommet ‘mitt’ da, sammen med dem.

(Noe som skjedde innimellom, at oss, som var i den gjengen hang oppe hos meg da, og noen ganger så sov de folka over der, for de ville prøve vannsenga, (som var noe nytt, på 80-tallet).

Men da pleide vi å sove med klærna på da, hvis det var både gutter og jenter, som sov over der.

En gang, som Pia og Christell, skulle prøve vannsenga.

Da den var ny der.

(Det var vel to vannsenger der.

Først en halvdempet og så en udempet vel.

Noe sånt).

Så hadde Pia pissa på seg, mens hu sov, i vannsenga, sammen med Christell da.

Fortalte dem meg en del måneder seinere da, var det vel.

(Eller om det var flere år seinere).

Det var visst noe med at det var vann i senga, skjønte jeg på Pia, som gjorde at hu måtte tisse da, når hu sov i den senga.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.

(Antagelig i niende klasse).

Så stod jeg å venta på en skolebuss, (må det vel ha vært), tilbake til Berger da.

Og da, så var det noen gutter der, som også gikk på ungdomsskolen da.

Men som jeg ikke visste hvem var.

(Så det var antagelig noen fra Svelvik).

Men de begynte plutselig å nevne en Pia, (som jeg tror at må ha vært søstera mi).

Og de sa sånn ‘Pia, oj, oj, oj’, eller noe lignende.

Jeg skjønte at det var noe morsomt da, med en Pia da.

Og det må vel ha vært søstera mi, tror jeg.

Men jeg sa ikke noe da, for jeg visste jo egentlig ikke hvem de her folka var, som stod ved bussholdeplassen der.

Det er mulig at det var noen fra rundt Nesbygda der, for de tok bussen fra cirka det samme stedet, siden bussholdeplassen deres, var på den samme siden av Storgata der, enda de tok bussen i den andre retningen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå begynner klokka å bli 23 her, på hostellet.

Og jeg har fortsatt igjen en del fler notater, fra sommeren 1988, (og noen før det), på arket her, ser jeg.

Så jeg får skrive en del 2, av dette kapitellet, seinere i denne uka.

(For jeg må få vaska noen klær og sånn, her i morgen, så det er ikke sikkert at jeg får tid til å skrive noe da.

Men på torsdag, så får jeg vel tid, tenker jeg).

Vi får se om jeg klarer å få ordnet det.

Vi får se.

2. november 2011
Min Bok – Kapittel 41: Mer fra sommeren 1988

Den første vertsfamilien, hadde visst sagt til Øystein, at det var bare meg de ikke likte.

(Noe som var gjensidig, jeg likte ikke dem heller).

Og de tok med Øystein, på et flyshow, utenfor Brighton, like før vi måtte flytte, til der Hudson-familien bodde da.

Men jeg ble altså ikke invitert på flyshow da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kursleder Paul Wilkie, (var det vel), hadde i en time, en konkurranse, om hvem som visste, når London brant.

Jeg svarte riktig, til slutt, (1666), også vant jeg en boks øl.

Og ble litt brisen.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var på enda en strandfest, og da prøvde jeg å prate litt, til hu med krøllene, fra Hammerfest.

Men hu ville ikke prate med meg da.

Han som var sammen med hu andre fra Hammerfest, med det lyse håret.

Han spurte meg en dag, utenfor diskoteket Top Rank, om jeg kunne ‘passe på’ dama hans.

Jeg skjønte ikke helt hva han mente.

Men jeg prøvde å holde litt øye med henne da.

Men jeg bare tenkte det, at hu klarte seg vel selv.

Og bare gikk et annet sted vel.

Så sånn var det.

Jeg hadde tulla litt på skjemaet, til EF.

For jeg var litt lei av å bli kalt ‘babyface’ og latterliggjort, siden jeg så yngre ut, enn det jeg var.

Så jeg skreiv at bursdagen min var 25. august, på EF-skjemaet, (og ikke 25. juli, som den egentlig er).

For jeg ville ikke ha noe oppmerksomhet, om 18 års dagen min.

(som jeg altså fylte, mens jeg var i Brighton, denne sommeren).

Men jeg hadde lest, i en bok, av Ken Follet, (eller om det var Robert Ludlum, eller Alistar McLean), at briter godtar nesten hva som helst, som legitimasjon.

Så da han kavaleren, til hu lyshåra, fra Hammerfest.

Da han spurte, om jeg kunne kjøpe tre halve vodkaflasker, for dem, (var det vel).

Så gjorde jeg det da.

Og da bare viste jeg EF-kortet mitt, (eller hva det var), og sa når jeg var født, og så fikk jeg kjøpt vodka for dem da.

(Så sånn var det).

Jeg hadde også fått kjøpt vodka, til meg selv, før den første strandfesten da.

Så jeg hadde kanskje vokst litt i høyden, da jeg var sånn 17-18, og så kanskje ikke like ung ut, for alderen lenger da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Men men.

Noen inviterte meg, på en fotballkamp, en søndag.

Det var noen på EF-kurset.

Jeg måtte ta tog, og surra, og havna på Gatwick Airport.

For jeg hadde tatt feil tog.

Men da bare tok jeg et annet tog tilbake igjen, husker jeg.

På det engelske laget, så var det en skikkelig svær spiller, som en på det norske laget, klagde på, til meg.

Og han takla meg noe så skikkelig, sånn at jeg gikk i bakken, og ble nesten mørbanka.

Men jeg takla han bakfra, en gang seinere da.

Så jeg fikk tatt igjen litt, men han takla meg mye hardere da.

Så sånn var det.

Men men.

Men etter kampen, så hadde noen brent hull, i den hvite bomullsbuksa, som mora mi og søstera mi, hadde valgt ut til meg, i Tønsberg, noen dager før jeg dro til Brighton da.

Og jeg husker at de to Hammerfest-jentene, og han kavaleren, til hu ene, med det lyse håret, satt og så på oss, mens vi spilte.

Så jeg regner med at det nok var de som brente hull i buksa.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Men men.

Paul Wilkie sa noe om at han trodde at mange av gutta, på kurset var jomfruer, men ikke mange av jentene.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Det var på skolen, forresten.

Men men.

Noen kjøpte spansk flue, i en sex-butikk, og helte det i drinken, til to jenter.

Hu ene sendte meg brev, eller noe, tror jeg, etter kurset.

Noe sånt.

Hu andre, det var ei, fra ei bygd, som så litt ut som en gutt.

Noen andre, på et annet norsk kurs, spurte vel Øystein og meg, om hu var gutt eller jente, en gang, på Churchill Square.

Det var ikke så mange kjekke gutter, der hu var fra, sa hu, derfor var hu jomfru, sa hu.

Etter at de Gulskogen-folka, (var det vel), hadde gitt spansk flue til hu da.

Noe sånt.

Hu andre, (hu som sendte brev vel), hu møtte to muslimer, (eller noe), som begynte å klå på henne, (var det vel).

Men da sa hu, (I’m not that kind of girl).

Ei på kurset, het Guro, og var fra Skjetten, (var det vel).

Hu ropte på meg, en gang, på McDonalds.

Og så kom Øystein opp.

Også erta han meg.

Også sa han:

‘Erik har bare sjangs på stygge jenter’.

Noe sånt.

Så han ble kanskje misunnelig.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Men men.

Hos Hudson-familien, så flyttet det inn en spansk språkstudent, husker jeg.

Jeg måtte vise han hvor han skulle gå av bussen.

Jeg sa at han måtte bare se på et reklameskilt, for en møbelbutikk, eller noe.

Når han så det skiltet, så måtte han gå av bussen, sa jeg.

Og det skjønte han da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Høsten 1988, så var det en fest, i Sjølyst-hallen, i Oslo, for de som hadde vært med EF språkreiser, til England, sommeren det året, forresten.

Og da skjedde det mye rart.

Pia og Christell, de hadde vært i Bournemouth, den samme sommeren.

Og jeg husker at jeg prata med de, og to pene jenter, fra Oslo vel, i trappa, opp til andre etasje, på Sjølyst der da.

Hu ene pene jenta, det var niesa til Sylvia, fra Bergeråsen, viste det seg.

Sylvia, hu sa en gang, noen år før, når jeg snakket om at jeg hadde planer om å studere i Oslo.

Så sa Sylvia, at en gang hadde hu vært på restaurant i Oslo, og blitt tilsnakket av en russer da.

Så sånn var det.

Men men.

Faren vår hadde også bedt Pia og meg, om å besøke Sylvia, (som også bodde på Nedre, på Bergeråsen), en lørdagskveld, et par-tre år før det her vel.

Og da måtte jeg ha på meg et rart, egytisk eller afrikansk kostyme, eller noe.

For i huset til Sylvia, så pleide dem å kle seg ut, på lørdagene, sa hu.

(Det var vel bare hu som bodde der, tror jeg).

Så skjedde det, at Sylvia var på Prima, en gang, som jeg gikk innom den butikken, etter å ha vært borte hos Ågot.

Så sa Sylvia det, at hu skulle hilse til meg, fra niesa si.

Og så sa hu noe til kassadama, om at hu ikke syntes at jeg var noe kjekk, eller noe.

Når jeg kom bort til Leirfaret 4B.

Så var Pia, i gangen, i leiligheten min da.

(Som faren min sa, at vi ikke behøvde å låse.

Av en eller annen grunn).

Også nevnte jeg det da, at Sylvia hadde hilst, fra hu pene niesa si.

Men da sa bare Pia, at hu niesa, hu var sånn, at ‘hu lå med alle’.

(Selv om jeg kanskje dreit i det, som atten-åring.

Jeg hadde vel syntes det hadde vært artig, å hatt ei pen og deilig 16-17 år gammel jente, som jeg kunne ha knulla litt med, vil jeg vel si.

Hu var jo drit-deilig, så om hu var litt horete.

Så hadde nok jeg driti i det.

For jeg var jo såpass ung selv, så jeg var vel først og fremst ute etter sex selv vel og.

Jeg skulle jo studere i Oslo, osv., så jeg hadde jo ikke tenkt å stifte familie da akkurat.

Men men).

Men Pia tilbydde seg ikke, å gi meg telefonnummeret, eller adressen, eller noe, til hu niesa, til Sylvia da.

Og jeg ble litt paff, og visste ikke hva jeg skulle si, da Pia sa, at hu niesa til Sylvia, hu var sånn, at hu lå med alle da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Noen jenter, som jeg hadde vært på kurs med, sommeren før, sa at jeg så stilig ut, (mener jeg at jeg overhørte).

Jeg gikk med tweed-jakke, (som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, før konfirmasjonen min vel), svart genser fra Dressmann, i Drammen, og nye mokasiner, som jeg hadde kjøpt, i en skobutikk, i Drammen, (da møtte jeg forresten Ove Reiersrud og ei jente fra språkkurset, med mørkt hår vel).

De digga vel Depeche Mode, tror jeg, de jentene.

Noe sånt.

En av de fra Gulskogen, (en kraftig kar vel), sa at han skjønte det, at jeg ikke ville ha så mye, med hu Hammerfest-jenta, med mørkt, krøllete hår, å gjøre.

For hu hadde visst sugd tre gutter, på en Paris-tur, som hu var på, med EF språkreiser, en av helgene, mens vi var i Brighton da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Selv om jeg kanskje angret litt da, når jeg hørte det, på at jeg hadde sagt at jeg var homo, til henne.

Men hva skulle jeg si til dem da, når de satt liksom i ‘fjortis-fylla’, oppå den gangbrua.

(Øystein sa jo at jeg burde gå bort, og prate med dem).

Nei, det skjønte jeg ikke.

Så det stokka seg helt, og ble bare tull da.

(Siden jeg var edru da, og de to jentene var rimelig fulle vel).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg likte ikke han som ble kalt for Eggemøller’n.

(Han var vel også fra Drammen, tror jeg).

For han, han var litt sånn spydig, tror jeg.

(Eller om det var, at jeg bare ikke likte navnet hans).

Noe sånt.

Men men.

Så da jeg møtte han på doen, på Sjølyst der, så dytta jeg han inntil veggen der da.

Og jeg spurte først, de andre folka fra Gulskogen, om det var greit, at jeg banka opp Eggemøller’n.

Og det sa dem at var greit.

Men men.

Men da jeg stod på dansegulvet, seinere, og prøvde å rocke da.

Så kom søren meg Eggemøller’n ut på dansegulvet.

Og begynte å skulle sparke og slå meg.

Og han Eggemøller’n var ganske lav.

Så jeg ble litt flau.

Og prøvde å få’n til å gå bort.

Og forsvant til slutt da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Øystein, han var forbanna på Paul Wilkie.

Så nede i første etasje, på Sjølyst, så stod Øystein og Paul Wilkie lenge, i en teatralsk-aktig positur, vil jeg si.

Øystein stod og lata som at han slo et karate-slag, (eller noe), i magen, på Paul Wilkie.

Mens Paul Wilkie, (som var dobbelt så høy som Øystein, nesten).

Han stod helt stille han og.

Det var som at de var frosset fast.

Og sånn stod de i 10-15 minutter vel.

Jeg prøvde å prate til Øystein, for å få han til å slutte.

Og til slutt, så ga det seg da.

Men da Øystein og jeg, dro til Brighton igjen sammen, sommeren 1990, (når vi fikk bo hos Hudson-familien), så ville Øystein fortsatt banke opp Paul Wilkie, (som vi så på Churchill Square, fra bussen eller noe vel), husker jeg.

Så sånn var det.

En kar, med lyst hår, som jeg sjekka damer sammen med, på et diskotek, i Brighton.

Han syntes heller ikke, at hu fra Hammerfest, med krøllete hår, var hans type.

(Når jeg sa det, at jeg ikke syntes at hu var min type).

Jeg lovte at jeg skulle vise han Christell, på Sjølyst der.

Men da stod Christell helt aleine ute, og liksom så så ung ut da.

(Vil jeg vel si).

Med noe ekstra klær på seg, over skuldrene, eller noe, vel.

Så da likte ikke han karen, (som ligna litt på Ole I’Dole, kanskje), Christell likevel da.

Så sånn var det.

Men men.

Vi kjørte til Sjølyst, med faren min, mener jeg å huske, både Christell, Pia og meg da.

Så sånn var det.

Da vi tre kom hjem fra England, den sommeren.

Så hadde jeg kjøpt en kassett, som het ‘the Hits of House are Here’, på en platebutikk, i Brighton.

Men da sa Pia det, når hun så den kassetten.

At jeg måtte ikke si det til Christell, at jeg hørte på house-musikk.

For Christell hadde vært forelska, i Bournemouth, i en som hørte på house-musikk da.

Så sånn var det.

Uten at jeg vet hvorfor jeg ikke kunne si det til Christell.

Men da tenkte jeg på det andre Pia sa da.

Så da ble jeg litt paff da kanskje.

Men jeg kjente jo ikke søstera mi så bra.

Samtidig som at jeg ikke hadde så mange andre, i livet mitt.

Så det var ikke sånn, at jeg liksom prøvde å sette Pia på plass, eller noe.

Jeg var nok kanskje litt for rund mot henne, når jeg tenker tilbake på det nå.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde også en stor, gul skjorte, med meg til Brighton, husker jeg.

Som mora i vertsfamilien, spurte hvem var sin.

Da hu hadde vaska klær.

(Tina Hudson het hu da).

‘Who do you think’, sa Øystein, og gliste da.

Det var en skjorte, som jeg ikke hadde kjøpt da, men funnet i et skapene til faren min vel.

Så sånn var det.

Jeg kjøpte også en Levis t-skjorte, denne sommeren, var det vel.

I Brighton da.

Som var ganske populær, og som mange folk gikk med der, husker jeg.

En hvit t-skjorte med svart og rødt trykk.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Rick Hudson sa at de puttet ‘camel-shit’, i Marlboro-sigarettene.

Så det var kanskje derfor jeg begynte å kjøpe Prince-sigaretter der nede.

Det er mulig.

Men men.

Den siste dagen der. så hadde vertsfamilien fest for oss.

Rick kjøpte vodka.

Noe kona hans, Tina, sa at han ikke tålte.

Rick dro med Øystein og meg, en gang, et sted, og da satt han på en benk, og drakk øl, husker jeg.

(For at ikke Tina skulle merke at han drakk, tror jeg).

Jeg kjøpte vel Fosters øl, på the Off Licence, (spritbutikken), tror jeg.

Uten at jeg husker hvorfor, jeg syntes vel bare at de så kule ut.

Noe sånt.

Ellers kjøpte jeg også Carlsberg, når jeg handla øl, sammen med han Rick Hudson.

Siden Carlsberg var dansk da.

Rick Hudson kjøpte Holsten lager, mener jeg det var.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Tina og Rick hadde også fortalt Øystein, om et triks.

Øystein dro med meg til en videoutleie-butikk, og fikk leie 4-5 videofilmer.

Som han tok med tilbake, til Norge.

(Uten å levere tilbake da).

I Shoreham.

Og Ole Morten Halvorsen, i Larvik, fikk en av dem da.

Det var en film han hadde bestilt.

Øystein kjøpte også en film som het ‘Brain Damage’, i London vel.

Samt at han dro meg med, på en heavy-musikk-sjappe, i London, som han ville besøke.

Og i mange videofilm-butikker vel, i Tottenham Court Rd. da, som jeg visste om, siden Kenneth Sevland, og de klassekameratene hans, fra Svelvik, hadde dratt meg med dit, da vi var på språkreise, to år før.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Øystein var også glad i å gå på Burger King, i Brighton.

Og han pleide å kjøpe ‘Whopper without onion’.

Noe sånt.

Og han var også glad i å dra på Pizza Hut, hvor det første gang jeg spiste sånn amerikansk pizza vel, (må jeg vel kalle det), med tjukk bunn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg ble skikkelig full, den siste kvelden, i Brighton.

Faren til Øystein, Kai Andersen, henta oss på Fornebu.

Han var grei, og kjørte meg hjem, til Bergeråsen, etter at jeg hadde vært hos Øystein og dem, en time kanskje.

(En kjøretur på cirka en og en halv time da.

Hvor jeg bare lå og halsov i baksetet av bilen vel, tror jeg.

For jeg var ikke vant til å være voksen ennå da.

Så jeg satt meg fortsatt noen ganger inn i baksetet, hvis jeg satt på med noen da.

Men men).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og jeg, vi så noen filmer forresten, i Brighton.

Det var Pet Shop Boys-filmen, som jeg ville se.

Men som var litt surrete kanskje.

Og vi så også ‘Heksene’, av Roald Dahl.

(Hvis ikke det var sommeren 1990 da).

Det var egentlig en barnefilm, men Øystein ville se den da.

Fortelleren sa hans norske bestemor, hadde sagt det at folk med mørkt hår, var hekser.

Jeg syntes synd på noen folk, med mørkt hår, etter filmen, husker jeg.

En far og en datter vel.

Noe sånt.

‘Hva syntes du da’, sa Øystein.

Jeg sa at jeg syntes det var noe tull, (eller noe), vel.

Jeg trodde ikke at det var sånn at alle med mørkt hår var hekser.

Jeg syntes synd på de med mørkt hår, som så den filmen, husker jeg.

For de måtte vel føle seg uglesett, når de så den filmen.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi så vel også ‘Bright Lights Big Ciy’ vel.

Som jeg ville se, siden jeg var litt Michael J. Fox-fan, etter Back to the Future-flimene.

(Pia hatet forresten Michael J. Fox.

Etter å ha sett Teenwolf vel, som jeg ikke hadde sett).

Og det første året, som jeg var i Brighton, så så jeg James Bond-filmen ‘A View to a Kill’, med ei mørk syngedame, som jeg har glemt navnet på nå.

Grace Jones, var det.

Men da skreik folk i kinosalen, på Odeon der, for de syntes at filmen var kjedelig da.

Jeg så de fleste filmene på Odeon.

Untatt den ‘Heksene’ da, som var på en annen kino, som jeg ikke husker hva het akkurat nå.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Rick og/eller Tina Hudson.

De fikk Øystein og meg, til å se på Top of the Pops, en gang.

Og da var det ei mørk dame, med lyst hår, som sang, på slutten da.

(Jeg husker ikke sangen nå men).

Men da spurte hu jenta, fra Vestlandet, som så ut som en gutt, Øystein og meg, om vi hadde sett den sangen, husker jeg.

Da var det noe med hu farga dama da, skjønte jeg.

At hu hadde lyst hår sikkert.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde jo egentlig fylt 18 år, i England.

Men jeg hadde ikke feiret dagen.

For jeg hadde vært litt flau, over at jeg så yngre ut.

(Da jeg reiste med STS til Brighton, tre år før det her, så sa jo hu ene engelske lærerinna, at jeg så ut som at jeg var tolv år, da jeg var femten år da).

Men men.

Så jeg hadde ikke feiret bursdagen min, mens jeg var i England da.

Men Pia var en del oppe hos meg, i Leirfaret 4B, etter at jeg kom hjem fra England.

Og da fikk jeg en ide, å arrangere 18 årsdag, helgen etter, eller noe.

Og jeg sa til Pia, at hu kunne si fra, til folk hu kjente, om at jeg skulle ha fest da.

(For jeg håpet på det, at hun kom til å be noen pene venninner da).

Også sa jeg fra til folk, som Frode Kølner, og han Roger fra Fjell, og Øystein Andersen da, at jeg skulle ha fest da.

Frode Kølner og de, skulle møte meg, borte på Sand da, hos bestemor Ågot, siden det var lettere å finne fram dit vel.

Og på festdagen, så venta Pia og meg der da.

Jeg hadde tenkt å kjøpe øl da, etter at de dukka opp.

For Frode Kølner hadde også med seg en kamerat, som jeg ikke kjente, fra før da.

Og da de dukka opp, så ville de ikke dra til meg, i Leirfaret, og drikke øl og spise pizza.

Nei, de ville bort på Sandvika.

(Den stranda hvor jeg så Line Nilsen og de andre jentene i klassen toppløse, noen måneder før det her da, forresten).

Jeg ville ikke til Sandvika.

Jeg hadde bare vært der en gang før omtrent.

Sandvika, det var liksom der Christell og Jan Snoghøj og dem var, tenkte jeg.

Det var jo mitt bursdagsselskap.

Men jeg mista kontrollen.

Og ble dratt bort til Sandvika da, for Pia ville også det, at vi skulle dra dit.

Men jeg ble svimmel, når jeg kom bort dit.

For jeg hadde vel ikke spist noe særlig, den dagen, tror jeg.

Også begynte Frode, kameraten hans og Pia, å mase, om at jeg måtte la Frode Kølner og kameraten hans, få låne vannsenga mi.

Da ble det litt mye, syntes jeg.

De kapret bursdagsselskapet, og dro meg med, bort på Sandvika, mot min vilje, må jeg si.

Også begynte de å mase mye, og legge press på meg, om å få låne vannsenga mi også.

(Jeg hadde jo sønvproblemer, som jeg skrev om i et av de tidligere kapitlene.

Det var derfor jeg prøvde den ene sovepilla til Haldis, (eller hva det var), som jeg fant i veska hennes, den gangen).

Så jeg ville nødig ofre vannsenga mi, selv for en natt.

Jeg hadde jo gjesterom der, (mitt tidligere soverom), hvor Christian Grønli, hadde sovet, da han var på besøk, i Leirfaret 4B, fra Spania, sommeren 1982 da.

Så jeg lurte på hva som foregikk.

Jeg var ikke vant til å bli behandlet så dårlig.

Bergerfolk hadde mobba meg, men denne gangen ble jeg helt svimmel, husker jeg.

Jeg tenkte at jeg burde dra noen Berger-folk inn i det her.

For Pia hadde jo bodd tre år, eller noe, lenger, i Larvik, enn meg.

Så hu var jo kanskje mer en Larvik-jente, enn en Berger-jente.

Og jeg var kanskje mer en Berger-kar enn en Larvik-kar.

(Siden jeg flyttet til faren min, på Berger, cirka tre år før Pia da).

Og jeg tenkte det, at jeg hadde jo litt ‘å gå på’, ovenfor Annika Horten, (som hadde klaget til meg, over at hu hadde firkanta tannstilling, og liksom latt meg inspisere tenna sine, noen år før det her da).

Og også ovenfor Anne Uglum, som jeg hadde vært hjemme hos, en gang, en nyttårsaften, et år eller to, før det her da, når jeg hjalp henne, mange ganger, med å komme seg unna Espen Melheim, når han var fæl til å klenge på henne da, i fylla.

Så jeg sa bare til Pia, Frode og kameraten til Frode, at i vannsenga, der ska jeg og Anne og Annika ligge.

Og da sa Pia ‘å jasså’.

Noe sånt.

Og var det noen Berger-folk, som gikk forbi vel, og så at jeg så svimmel ut vel.

Og da ville Frode Kølner og de, kjøre bort til Leirfaret 4B, likevel.

Men jeg fikk ikke fram, at jeg ikke hadde øl.

For jeg ble litt surrete, av det, at jeg måtte bort på Sandvika, enda jeg ikke ville det da.

Det var jo lørdag og alt, så jeg ville pizza, og sitte i stua, og kanskje se på TV da, eller noe.

Eller høre på musikk, eller noe da.

Det var jo flere som var invitert på den festen og.

Så sånn var det.

Øystein Andersen, dukka opp hos meg, like etterpå.

Han var invitert på festen da, og foreldra hans hadde kjørt ut til Sand, dagen før sikkert, fra Lørenskog da.

Frode Kølner hadde med en flaske Jagermaister, som han la i fryseboksen til Haldis, som stod inne på mitt tidligere soverom, (der Christian Grønli hadde bodd, i 1982, var det vel).

Der lå det noe kjøtt, uten noe sørlig merking vel, som jeg forklarte om, at var Haldis sitt da.

Noe sånt.

Frode Kølner spurte Øystein Andersen, om han likte Jagermaister.

‘Hostesaft’, sa Øystein Andersen da.

Noe sånt.

Og da, så gikk Frode Kølner og henta Jagermaister-flaska si, i fryseren til Haldis, igjen.

Før den hadde blitt kald da.

Også hørte jeg det, at han sa til kameraten sin.

Noe om at ‘det skjer så mye her nå’, eller noe.

Også kjørte de bare tilbake til Larvik igjen.

Lenge før festen hadde begynt.

Men da, så var jo Prima stengt.

Og jeg hadde ikke fått kjøpt noe øl, pizza og potetgull.

(På grunn av det her Sandvika-greien og maset om vannsenga, til Pia, Frode Kølner og kameraten da.

Jeg fikk jo ikke fram et ord, om at jeg måtte dra på Prima.

Så jeg fikk ikke kjøpt noe til festen da.

Så sånn var det.

Men men).

Geir Arne JØrgensen, Ditlev Castellan og Lille-Oddis vel.

De kom innom.

For Pia hadde invitert de til bursdagsselskapet mitt da.

Jeg trodde det, at Pia skjønte det, at jeg ville at hun skulle inviterte noen pene damer.

Men tydeligvis ikke.

Så det var siste gangen, at jeg ba Pia, om å invitere noen, til en fest.

For å si det sånn.

Så sånn var det.

Men men.

Geir Arne, Ditlev og Lille-Oddis, de kjeda seg, naturlig nok, på festen.

Siden det ikke var noen drikkevarer der.

Det var bare Øystein som satte på filmer vel.

Noe sånt.

Så Geir Arne, var det vel, (hvis det ikke var Ditlev), spurte om ‘er det her festen’.

‘Ja’, sa jeg da.

For jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så Geir Arne og de stakk.

Så kom han Roger fra Fjell, (som jeg hadde møtt i Drammen, etter en kjøretime igjen vel).

Og han hadde med en hel bil, full av folk, fra Drammen da.

Men jeg bare sa det, at festen var avlyst.

For da var det vel bare meg og Øystein der vel.

Og jeg slapp dem ikke inn da.

For jeg syntes ikke at jeg kunne be inn noen flere folk der, etter at Geir Arne og dem hadde stikki.

Etter at dem hadde klagd på festen da.

Så sånn var det.

Men men.

Så dro plutselig Pia med meg, til Rødtangen.

Hu fikk noen folk, som hu kjente, (kanskje siden hu var mye mer ute og festa, i årene før det her, på Berger, enn det jeg var), til å kjøre oss over, fra nedenfor Teskjekjærringa der da.

På stranda nedenfor Teskjekjærringa, der satt forresten Annika Horten.

Hu klagde, og sa det, at hu og en kar, som jeg ikke visste hvem var, hadde tenkt seg på festen min.

(Så Pia hadde tydeligvis sagt fra, til noen pene damer, om den festen, likevel.

Men jeg visste ikke det, at Annika Horten var ‘opptatt’.

Jeg hadde ikke sett han kavaleren hennes før.

Og visste ikke hvem han var da.

Men men.

Så sånn var det).

På Rødtangen, så kjente jeg nesten ingen.

Så jeg bare hang med søstera mi der.

Pia, Christell og jeg, vi hadde forresten vært en tur sammen, på Rødtangen, sommeren 1987, altså sommeren før det her, må det vel ha vært.

(Før den båten ble ødelagt, i en storm, høsten 1987 vel).

Og da, så røyka Pia, husker jeg.

Så det var nok etter at vi hadde vært i Sveits, sommeren 1987.

Så dette var nok i midten eller slutten av juli, i 1987.

Jeg kjørte båten da, siden Pia og Christell, ikke hadde fått opplæring i å kjøre båt enda, (noe jeg fikk av faren min), siden de ikke var 16 år enda da.

Og Pia hadde klart det kunstykket, å poffe en eske med fyrstikker, mens hun tente seg en røyk, foran uteserveringa, på Rødtangen.

Som var stapp full da.

‘Pia Charlotte’, ropte jeg da.

Og da lurte Pia fælt, på hvorfor jeg kalte henne ‘Charlotte’ også, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Faren min lærte meg å kjøre den båten til Haldis, enten sommeren jeg fylte 15 eller sommeren jeg fylte 16, husker jeg.

Og det ble min favoritt-hobby, må jeg vel si, å kjøre med den båten, på fjorden, om sommeren.

Jeg likte meg spesielt godt i Holmsbu, som var en fin liten sørlandsby nesten, på Hurumlandet, mellom Verket og Rødtangen da.

Så sånn var det.

Faren min lærte meg at like sør for Berger-bukta, så var det noen skjær, som jeg måtte holde meg unna.

Så sånn var det.

Det lå cirka fire bensinkanner, i båten.

men en av dem, måtte jeg ikke bruke, sa faren min, for den bensina var det rusk i, sa han.

Noen ganger kjørte jeg i en båt, med faren min, og da, så hendte det at vi dro til Holmsbu bad, på kafeterian der.

Og da kunne jeg få et rekesmørbrød eller karbonadesmørbrød, husker jeg.

En gang fikk jeg både et rekesmørbrød og seinere også et karbonadesmørbrød, husker jeg.

Så der var det gode smørbrød, det er helt sikkert.

Men men.

Så sånn var det.

En gang, så ville Ulf Havmo ut med båten, tror jeg.

Han var ihvertfall med i båten.

Og det var den første gangen jeg kjørte den båten omtrent, tror jeg.

Og da var det seilbåt-regatta, eller noe, tror jeg.

Så jeg måtte skikkelig svinge, mellom seilbåtene, og huske på det med vikeplikt og sånn da, husker jeg.

Men men.

Ulf Havmo måtte også hjelpe til å pusse skjell, av bunnen, på den båten, en vår, husker jeg.

Det var kanskje våren 1986 da.

Noe sånt.

Men men.

En annen gang, når ulf Havmo og jeg, kjørte med den båten, fra Rødtangen vel, og til Holmsbu.

Så tøffa jeg sakte avgårde, med den båten, ganske nærme land da.

For jeg syntes det var morsomt da.

Jeg kjørte litt nærme land.

Men jeg kjørte også veldig sakte da.

Som om det var en sånn snekke kanskje.

Noe sånt.

Og da, så kjørte jeg plutselig på en ganske stor stein, som lå, en del meter fra Hurumsida da.

Og da, så kom jeg ikke av den steinen.

Uansett hvor mye jeg ga gass, bakover og forover.

Men det som hjalp, det var at jeg hoppet over rekka av båten.

Og så opp på den steinen.

Og da fikk jeg ganske lett, dyttet den båten, av den steinen igjen da.

Så kjørte jeg videre til Holmsbu igjen da.

Og båten var ikke skadet.

For jeg hadde kjørt så sakte da.

For jeg bare slappa av liksom.

Som er digg det og, på fjorden, om sommeren da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, var det vel.

Ville at jeg skulle kjøre ut med båten.

Så ville de det, at jeg skulle kjøre til Berger-bukta.

Dette var den første sommeren, som jeg kjørte med den båten.

Og da, på tilbakeveien, så gikk båten tom for bensin.

Og jeg måtte fylle bensin.

Og da var det bare en kanne igjen, i båten.

Og det var den med rusk i da, fant jeg ut.

For da jeg skulle starte båten, utafor Ulvikfjellet.

Så starta ikke motoren.

Og Carl Fredrik Fallan.

Som kjørte sin egen båt, (som han ville at jeg skulle prøve en gang, i Berger-bukta, (hvor han hadde båtplass), et år eller to før det her vel. En båt med 9.9 hester).

Han ville ikke taue båten min.

Som Ulf og jeg satt i da.

(Hvis det ikke var Espen Melheim og meg).

Carl ville absolutt se, hva jeg ville ha gjort, hvis han ikke hadde vært der.

Merkelig nok, tenker jeg nå.

For Carl hadde jo også oppført seg veldig rart, da han sparka overende den bensinflaska, i hagen, i Leirfaret 4B der, da han ba meg om å lage en sånn bombe der, vil jeg si.

Så Carl han oppførte seg rart/merkelig, flere ganger, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg måtte ta av meg en t-skjorte som hadde havna opp hos meg, fra Haldis sikkert.

Og det var en t-sjorte, med noen striper og stjerner på da, som så nesten ut som det amerikanske flagget, husker jeg.

Også måtte jeg bruke den t-skjorta, til å filtrere bensinen i, som jeg fylte i bensintanken da, til den 7.5 hesters motoren, som faren min hadde da.

Og så, så virka motoren igjen, husker jeg.

Så jeg fikk kjørt tilbake, til båtplassen da, som var på brygga til Kai Andersen og de.

Men faren min ble sur vel, seinere, siden han måtte rense motoren.

Men jeg ble jo stressa, av Carl og de, som absolutt ville dra meg med ut på fjorden da.

Og jeg hadde ikke brukt så mye bensin selv, (sånn som jeg husker det).

Og faren min burde vel ikke hatt forurenset bensin, i båten.

Hvorfor fjernet ikke faren min den kanna?

Og hvordan hadde den kanna blitt forurenset?

Og hvorfor ville ikke Carl taue båten min?

Og hvor hadde blitt av de andre bensintankene?

Og hvorfor skulle de absolutt ha meg med, til å kjøre den båten, bort til Berger-bukta, (jeg likte jo best å kjøre bort til Holmsbu, osv, på den andre sida av fjorden).

Hm hm.

Dette virker nesten som noe lureri, fra faren min og/eller Carl Fredrik Fallan, for meg nå.

Så sånn er det.

Det var også så mye strøm, i fjorden, den dagen.

At da jeg prøvde å ro, (før jeg kom på den ideen, å rense bensina, med t-skjorta mi).

Så kom jeg ikke av flekken.

Siden jeg rodde mot strømmen da, utafor Ulvikfjellet der, mens Carl Fredrik Fallan så på fra sin båt da.

Og Ulf Havmo var det vel, satt i ‘min’ båt da, og så på da.

Så det var rimelig flaut, hele den episoden der, husker jeg.

Jeg tror nok at jeg kanskje ble litt tullet med av noen da, vil jeg nok tippe på.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og da faren min skulle lære meg opp, til å kjøre den båten.

Sommeren 1986, var det vel.

Så så vi også Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan, (var det vel).

De hadde lagt masse tyvegods, ut på det svaberget, nedafor Teskjekjærringa der.

(Hvor onkel Håkon hadde tatt meg med, for å sole meg, sammen med Tone, Lene og hu venninna til Lene, med rødt hår, en gang, da jeg var sånn 10-11 år).

Tyvegodset, (som jeg trodde at det måtte være, ihvertfall), det var masse fiskekroker, og sånn, sånn som jeg skjønte det.

Faren min sa vel ikke noe, til de her gutta, når vi gikk forbi.

Og det gjorde ikke jeg heller.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det er mulig at de hadde med en tredje ‘tyv’ der.

Om det kan ha vært Lill-Oddis, eller Ulf Havmo, eller hvem det kan ha vært.

Det husker jeg ikke nå, må jeg innrømme.

Men de så ganske innbitte ut, (husker jeg), der de satt på kne vel, og foredelte noen fiskekroker og sånn vel, som de hadde liksom plassert ut på det svaberget der da, mellom seg vel.

Noe sånt var det vel, at de dreiv med da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Tilbake til attenårs-selskapet mitt, igjen.

Pia og jeg, vi stod lent mot en båt, eller noe vel, som lå til land vel, på Rødtangen der da.

Så plutselig så dukka Turid Sand, (dattera til jordbærbonden og bondekona Sand, fra Sand), opp der.

Hu sa at hu hadde møtt en kavaler, fra Oslo, som hadde fingra henne, sa hu.

Han hadde gått for å hente en kondom, (sikkert på campingplassen der), sa hu Turid Sand da.

Hu sa også det, til søstera mi, at hu syntes det var kjempedeilig, (eller noe), og hu rådet søstera mi, til å også prøve det da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sa søstera mi det, til meg, at dette var ikke noe som jeg måtte si til noen andre.

Det som hu Turid Sand hadde sagt da.

Så sånn som jeg ser det nå, så prøvde søstera mi, å kontrollere meg, må jeg vel si.

Jeg fikk ikke lov å si det som Turid Sand hadde sagt.

Og jeg fikk ikke lov til å si til Christell, at jeg likte house-musikk.

Dette var den samme sommeren, at Pia kom med disse ‘ordrene’ da, til meg, (eller hva man skal kalle det).

Så sånn var det.

Så fikk Pia noen folk, (som plutselig bare dukka opp vel), til å kjøre oss tilbake, til Berger-sida igjen da.

(Uten at vi måtte betale for bensin, eller noe, vel.

Kanskje merkelig nok.

Men men).

Så sånn var det.

Og da, så ble ikke Pia med opp til meg, i Leirfaret 4B vel.

Sånn som jeg husker det.

For jeg husker det, at det bare var Øystein og meg, som satt i sofaen der, og så på video, var det vel.

Så dukket det plutselig opp en hel gjeng der.

De var ledet av Arve aka. Bergen, fra klassetrinnet under meg.

En hel gjeng begynte å romstere på kjøkkenet, og fant masse burgere i fryseren under kjøleskapet, som de lagde.

(Jeg hadde vel tre frysere der, selv om jeg aldri brukte frysere omtrent.

Annet enn til is eller grandiosa, en sjelden gang).

Jeg sa til dem, at burgerne nok var gått ut på dato.

Men da ble de sure, og sa noe sånt, som at da gjør det jo ikke noe at vi spiser dem da.

Noe sånt.

(Jeg klarte vel ikke å lage burgere, på den her tiden, tror jeg.

Ulf Havmo og jeg, vi hadde laget eggerøre vel, en gang vel.

Og vi klarte å lage te.

Som vi syntes var godt, med masse sukker.

Men en gang, så var det ikke sukker, som stod i skapet, med salt.

Jeg trodde at det var sukker.

Så da spytta vi, når vi smakte teen, husker jeg.

Så det ble mislykka.

Etter det så spiste jeg vel stort sett bare Grandiosa der, tror jeg.

Ihvertfall fram til høsten etter dette, da jeg begynte å jobbe i en matbutikk, på CC, i Drammen, som het CC Storkjøp).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den gjengen, (som var på 5-6 personer vel.

Som jeg bare kjente Arve aka. Bergen av vel.

Men jeg tror det var Berger-folk.

Siden de turte å gå inn der, mener jeg.

Enda jeg sa nok sa det, at festen var avlyst/ferdig, vil jeg nok tippe på.

Men men).

Den gjengen, de bare forsvant igjen, når de hadde lagd mat der da, og spist opp det meste av maten, som var i frysern under kjøleskapet der da.

Og det ble jo kjempemye oppvask.

Noe faren min klagde på, en gang han var opp i leiligheten der, i Leirfaret 4B, noen uker seinere da.

Og da kjefta faren min, og sa at jeg måtte vaske opp.

Men da svarte jeg det, at det var ikke min oppvask.

Men det var Bergen og dem sin, (som hadde ‘kræsja’ den avlyste festen min da).

Og en dag, når jeg kom hjem fra skole, (og muligens også jobb), i Drammen, høsten etter det her.

Så var all oppvasken på kjøkkenet, vaska opp da.

Men hvem som måtte ta den oppvasken, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren min hadde sendt, (3-4-5 år før det her kanskje), to jenter, (Connie tror jeg muligens, og ei til vel), fra klassetrinnet over meg.

De hadde faren min sendt til meg, i Leirfaret 4B, en gang, husker jeg, for å ‘hjelpe meg å lage mat’.

Noe sånt.

De jentene, de sa det, at faren min hadde sagt det, til dem, at jeg var sånn, at jeg kunne sulte ihjel, foran kjøleskapet.

(Det var nok fordi at jeg var deprimert.

Og jeg var også litt bortskjemt.

OG likte å trøstespise.

Og jeg syntes ikke at kneipskiver med smør og hvitost, (som mora mi sa, istedet for gulost, av en eller annen grunn), var noe spesielt godt da.

Så hvis jeg ikke hadde noe god og lettvint mat, i huset, så var det ofte at jeg ikke spiste så mye da, må jeg innrømme.

For jeg hadde ikke så god matlyst da.

Det hendte ofte at jeg kasta matpakka, som faren min lagde, i søpla, da jeg gikk på barneskolen, husker jeg.

Etter kanskje å ha spist en brødskive, eller noe da.

For jeg mangla matlyst, før jeg begynte å jobbe på CC Storkjøp, husker jeg.

Jeg kunne noen ganger sitte en hel søndag vel, uten å spise noe særlig mat.

Og så gå ned til Haldis, om kvelden, for å se om det lå noe is i frysern der da.

Så jeg var glad i mat, som var lett å lage, og som jeg likte da, som Pizza Grandiosa og potetgull osv. da.

Og jeg klarte også å lage pizzasmørbrød, husker jeg.

(Det var brødskiver, som ble stekt i steikovnen, med topping fra en hermetikkboks, som het ‘Pizzasmørbrød’ da, var det vel, oppå da).

Så jeg klarte å lage mat.

Men jeg var veldig kresen da, i matveien, som tenåring.

Hvis det var mat jeg likte, så kunne jeg spise mye.

Men hvis jeg ikke likte maten, så var det ofte sånn, at jeg ikke spiste, i det hele tatt.

Brødskiver, det minnet meg kanskje for mye om skolen.

Hvor jeg mistrivdes, kjedet meg, og ble mobbet, husker jeg.

Så det var sjelden jeg spiste brødskiver, i Leirfaret 4B, må jeg innrømme.

Brødkniven der, den ble oftest brukt til å skjære opp Pizza Grandiosa-pizzaer, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Høsten 1988, så begynte jeg på Datalinja, på Gjerdes Videregående, i Drammen.

Og jeg fikk meg også deltidsjobb, på CC Storkjøp, (en matbutikk), på Brakerøya, (ikke så utrolig langt fra skolen min), i Drammen.

Hva som skjedde, under dette skoleåret.

(Når jeg også var blåruss).

Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapitellet.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

1. november 2011
Min Bok – Kapittel 40: Sommeren 1988

Sommeren 1988, så husker jeg det, at Pia og jeg, var å besøkte mora vår, som da bodde på Borgheim, utenfor Tønsberg.

Pia og mora mi, de dro med meg inn, på en Hennes og Mauritz-butikk vel, i Tønsberg sentrum, (med bussen), og kjøpte en hvit jakke og en hvit bomullsbukse, til meg.

Enten for mine penger, eller om det var mora mi sine penger.

Det husker jeg ikke helt.

Men de sa det var fordi at jeg trengte nye klær, når jeg skulle til England.

Så sånn var det.

Men men.

Mora vår, hadde også besøkt meg, et par ganger, på Bergeråsen.

En gang, så hadde hu med noe treskjæring, som bestefar Johannes hadde laget, før han døde, en del år tidligere på 80-tallet da.

Treskjæringen var av en madonna med jesusbarnet, tror jeg.

Noe sånt.

Jeg tulla og sa at jeg skulle bruke den til å fyre i peisen.

Men det var bare tull da.

Og da sa ikke mora mi noe vel.

Men jeg hadde den oppå peisen, tror jeg, i Leirfaret 4B der.

Og jeg hadde også den treskjæringa med meg, inn til Oslo vel.

Ihvertfall så hadde jeg den, da jeg bodde på St. Hanshaugen, fra 1996 til 2004, husker jeg, oppå reolen, i stua der.

Og den treskjæringen, den ligger nå hos City Self Storage, i Oslo.

(Det var ihvertfall der jeg la den, i 2004).

Så sånn var det.

Men men.

Noen hadde også med en rund puff dit, som var rød og brun vel, med noe mønster på vel.

Det tror jeg at var moren min som hadde med.

Men det husker jeg ikke helt sikkert.

Men men.

Mora mi lå også over der en gang, sommeren 1988 vel.

Og da sa Pia at det fest på Berger.

Og jeg gikk dit.

Men da gikk jeg langs fjorden.

For jeg hadde lyst til å ha slappe av litt.

Så jeg satt litt, under en fjellhammer, (eller hva det heter), på Berger og så ut mot fjorden da.

Som er fin om kvelden, om sommeren.

I juni og juli så blir det ikke så kaldt om kvelden ofte, ved Drammensfjorden da.

Så sånn var det.

Men men.

Så gikk jeg hele veien, langs fjorden, bort til Berger da.

Og ei jente stod ved veien forbi båthavna der, og spurte meg om forskjellige ting vel.

Jeg fant vel ikke noe fest, men gikk vel hjem igjen, tror jeg.

Noe sånt.

Men men.

Ulf Havmo, han ville en gang, at jeg skulle spørre Erik Furuheim, om å få låne luftgeværet hans.

Jeg syntes vel ikke at det var så artig, men jeg gjorde det, siden Ulf maste da.

Vi hadde vel skutt mye fra før, tror jeg, med luftpistol og luftgevær da.

Men men.

Så sånn var det.

Men Erik Furuheim, han sa Carl Fredrik Fallan om, at var ‘gæern’.

Erik Furuheim var storebroren til Per Furuheim, som var storebroren til Thor Furuheim, som døde i hagen til Petter og Christian Grønli og dem da, som jeg har skrevet om tidligere, rundt 1980 vel.

Erik Furuheim hadde kræsja med bil, ikke langt fra gangbrua ved Berger skole, sa Carl Fredrik Fallan, en gang.

Carl Fredrik sa at hans storebror, hadde vært der, da det skjedde, og han hadde kunnet se hjernen til Erik Furuheim, sa han, for han hadde fått skadet hue sitt da, etter ulykken.

Så sånn var det.

Men men.

Erik Furuheim, han måtte på sykehuset i Tønsberg.

Og han fortalte det, husker jeg, at sykepleierskene der, hadde vært så snille, (eller noe).

Og det var vel også en episode med to bikkjer som skulle parre seg.

At Erik Furuheim ville betale storebroren til Carl Fredrik Fallan penger, hvis han fikk se på, at to bikkjer parret seg.

(Hvorav den ene var Laura da, bikkja til Carl og dem).

Men det ble vel ikke noe av, tror jeg.

Erik Furuheim jobbet som Dag Furuheim, på min fars bedrift, Strømm Trevare.

(Selv om ikke Erik Furuheim jobbet der like lenge som Dag Furuheim vel.

Men men).

Ulf Havmo visste at Erik Furuheim hadde luftgevær.

Og fikk meg til å spørre Erik Furuheim, om vi kunne få låne det en gang.

Siden jeg ofte var borte på verkstedet da, siden bestemor Ågot bodde i nabohuset.

Det fikk Ulf og jeg lov til.

(Dette kan kanskje ha vært mens jeg gikk i niende klasse, eller noe.

For jeg var litt deppa vel, på den her tida, tror jeg.

Men men).

Vi gikk ned på jordet, til Gøril og dem, med luftgeværet til Erik Furuheim, husker jeg.

(Uten at jeg husker hvorfor vi gikk dit.

Det var muligens Ulf som ville det.

Noe sånt).

Noen hyttegjester, oppi ‘lia der’, ovenfor riksveien, begynte å hoie litt vel.

Og like etter det, så dukket det opp et helikopter, like over huet på oss.

Jeg fikk jo helt sjokk, og løp som bare det, inn i skogen.

(Som var like ved jordet der da).

Og så løp jeg opp til verkstedet, og så inn i huset til Ågot.

Ulf hadde luftgeværet, og satte det et sted da.

Han dro vel bort på Berger, tror jeg.

Erik Furuheim spurte meg seinere, om hvor luftgeværet hans var.

Og da måtte jeg spørre Ulf Havmo om det, på skolen.

Og da sa Ulf Havmo det, at det stod, ‘på hjørnet av verkstedet’, eller noe.

Jeg misforstod, og kikka i hjørnene, inne på verkstedet.

Så gikk det en tid til da.

Så spurte jeg Ulf Havmo igjen da, om hvor det luftgeværet var.

Og da skjønte jeg det, at det stod utafor verkstedet.

Men da hadde det jo gått en vinter, siden vi skulle prøve det luftgeværet, og fikk et helikopter etter oss.

Så jeg tror at vi kanskje lånte det luftgeværet, høsten 1985.

Også fant jeg det igjen, våren 1986.

Men da var det gjennomrustet, må man vel si.

Det hadde stått utenfor verkstedet, på hjørnet der, (like ved der bestefar Øivind pleide å pisse, da han levde), en hel vinter da.

Så det var jo blitt veldig rustfarget, må jeg vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så ga jeg vel luftgeværet tilbake til Erik Furuheim da.

Og sa sorry for at det var ødelagt, og at jeg hadde misforstått hva Ulf Havmo hadde sagt, angående hvor han hadde satt fra seg det luftgeværet da.

Også spurte jeg om hvor mye vi måtte betale, eller noe.

Men det var ‘greit’, sa Erik Furuheim.

Han ville ikke ha noen penger, sånn som jeg skjønte det.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Ulf Havmo hadde også en storebror som het Jens, husker jeg, som Ulf Havmo skrøyt av, en 17. mai en gang vel, da han Jens var russ, tror jeg det var.

Jens var visst veldig populær, oppe på Frøya, hvor de hadde slekt da.

Der var visst damene helt gærne etter Jens, skjønte jeg på Ulf, en gang.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, da jeg var i Svelvik, på 16. mai.

Så hadde ei tenåringsjente der, på seg en hvit t-skjorte vel, med sex-stillinger på da.

Hu spurte meg, (og noen andre da), hvilket stjernetegn vi var.

Også pekte hu på en sexstilling da, som var for det stjernetegnet da.

Men det var ikke sånn at hu spurte om vi ville prøve den stillingen, mener jeg å huske.

Så hvorfor hu gikk rundt med en sånn t-skjorte, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En av de siste dagene, som jeg gikk på Sande Videregående.

Så hørte jeg det, at Elin fra Nesbyda og Lene Andersen.

At pratet om gutter.

‘Jeg tror jeg vil ha Erik eller Carl’, eller noe, sa Lene Andersen vel.

Til hu Elin da.

Noe sånt.

Men da jeg gikk bort til Berger den gangen, som Pia sa det var fest på Berger da.

Og mora mi var på besøk hos meg, i Leirfaret.

Så gikk jeg nesten på et par, som lå og klinte, på en bryggefest der, på Berger.

(Kom jeg på nå).

Og det var Carl Fredrik Fallan og Lene Andersen da.

Begge sa ‘hei’, når de så meg, også fortsatte de å kline da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at mora mi hadde bodd hos det ekteparet i Svelvik.

Og så vært på sinnsykehus, eller hjem, eller noe da.

Så hadde mora mi besøkt meg, i Leirfaret 4B, sammen med en støttekontakt.

Men jeg likte ikke hun støttekontakten da.

Hu sa jeg måtte være ‘litt snill mot mora mi’.

Men det hadde skjedd så mye.

Hu støttekontakten sa det, at mora mi og jeg ‘ligna’, og da ble mora mi glad, husker jeg.

Så mora mi hadde vel ikke så bra selvtillit da, det er mulig.

Men men.

Men jeg syntes ikke at mora mi trengte støttekontakt akkurat.

Det ble som noe flaut for meg.

Så derfor var jeg ikke så fornøyd, når mora mi dukka opp med en støttekontakt der en gang da, i Leirfaret 4B.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skrev, i et av de tidligere kapitlene, at Eva Olsen, fra Svelvik, var kjent for å være ‘felleshore’.

Men det er mulig at jeg blander.

Men jeg tror at det var hun, som ble kalt ‘Svelvik Open’, ihvertfall, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Min søsters venninne, Cecilie Hyde, sa at Eva Olsen en gang hadde gått med kyskhetsbelte, på Sande Videregående, før hu skulle på en heavy-konsert, en gang, (i Drammenshallen vel antagelig).

Det syntes Hyde at var litt ‘far out’, husker jeg, at hu sa.

Så Eva Olsen ble kanskje ikke akkurat kalt ‘felleshore’, det er mulig, men hu hadde ihvertfall dårlig rykte da, sånn som jeg husker det.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg hadde problem med sveisen igjen.

(Jeg hadde kanskje litt komplekser, for utseendet mitt osv., da jeg var tenåring, ihvertfall).

Og jeg fikk ikke håret mitt bra, før jeg skulle til Brighton, sommeren 1988, husker jeg.

Men jeg gikk ned til en strand på Sand der, og badet og fikk litt saltvann og sånn, i håret.

Og da så håret bedre ut, husker jeg.

Hvis ikke det var jeg som fikk meg litt brunfarge, i trynet, eller noe, da.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg husker ikke hvem jeg satt på med, til Fornebu.

Men jeg husker at faren til Øystein var der, og mora til Øystein og vel, og også Øystein da.

Også tok vi fly til London vel, og så buss til Brighton da.

Vi skulle bo hos en familie, som det lukta kattepiss hos, husker jeg, i King George Rd. vel, i Brighton da.

Kona i huset pratet sånn ‘baby-engelsk’ til oss cirka.

Og jeg ble litt irritert da, siden jeg jo hadde vært i England to somre før.

Så jeg likte å bli snakket til på vanlig engelsk liksom.

Men jeg syntes at hu kona hadde en litt nedlatende tone da, for å si det sånn.

Øystein og jeg, vi gikk ut, og fant en Fish and Chips-shop, (en såkalt ‘Chippie’), oppe ved Old Shoreham Rd. vel.

Noe sånt.

Jeg likte ikke så godt fisk, men jeg kjøpte noe chips ihvertfall, husker jeg.

Ei dame fra Hamar, som het Hanne vel, (som det var noe med nesa med, husker jeg), bodde ikke så langt unna der.

For jeg husker at Øystein og jeg, traff henne, ved den chippien da, en gang seinere vel.

Noe sånt.

På kurset vårt var det også en nordlending, som het Per Håkon vel, som ble kalt Perky, av vertsfamilien sin vel.

Det bodde også en gutt fra Østlandet, på den andre sida av gata, for der Øystein og jeg bodde.

(Også i King George Rd. da).

Så sånn var det.

Skolen vår var i Southwick Community Centre.

En drabantby, (eller noe), som ligger mellom Shoreham og Brighton da.

Han mannen i huset, jobbet nattevakter, så han så vi sjelden noe til.

Det ekteparet, de hadde en kvinnelig pasient, som alltid var sengeliggende, liggende i en seng, i stua, ikke langt fra der TV-en stod.

Og de hadde også noen katter der.

Så det lukta ‘kattepiss’ der, sa kursleder Paul Wilkie, en gang.

(Uten at jeg veit om den lukta var fra kattene eller hu pasientdama i stua).

En gang, som jeg satt og så på Fotball-EM, i stua der, så våkna plutselig hu dama, i sykesenga, og grynta fram noen lyder til meg da.

Som at hu prøvde å prate, eller advare da.

Noe sånt.

Før hu kona i huset kom og ga hu noe mer bedøvelse, eller noe, da.

Etter dette, så ble jeg kasta ut av stua.

For jeg måtte gå ut og få meg noe frisk luft, eller noe, sa hu kona i huset da.

Jeg fikk ikke lov å sitte i stua, og se på TV, (sånn som jeg hadde gjort, da jeg var i Weymouth, to år tidligere).

Så sånn var det.

Men men.

Øystein og jeg, vi fikk ikke nøkler, til utgangsdøra da.

Så en gang, som vi på språkkurset, skulle spille fotball.

Så sleit vi.

For det var ingen hjemme der.

Jeg husker at Øystein fikk seg en kamerat, som også var adoptert vel, der.

Og han var med oss da vel.

Øystein var litt umoden kanskje.

Og snakka hele tiden om Freddy, fra ‘A Nightmare on Elm Street’-filmene.

Og om Jason, fra ‘Friday the 13th’-filmene.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Vi klatra inn et vindu der da, for å hente fotballtøy.

Og da ble det rabalder seinere.

For noen naboer hadde vel sett dette da.

Men vi måtte jo ha fotballtøy, når vi skulle spille fotball, med EF Språkreiser da.

Så sånn var det.

Og etter dette, så fikk vi utdelt nøkler der, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde jo vært på språkreise, til England, to ganger tidligere.

Jeg syntes jeg levde i et helvete, på skolen og hjemme, på Bergeråsen.

Siden jeg ble mobbet på skolen og siden at jeg ble fryst ut av familien min, og måtte bo alene da.

Så sånn var det.

Og Øystein, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom Kjetil Holshagen da.

Han var fan av skrekkfilmer og junkfood.

Jeg var også fan av junkfood, og likte film og musikk da.

Så derfor ville vi dra til England, for å kjøpe videofilmer, i London, (som Kenneth Sevland og jeg, hadde gjort, et par år tidligere), og spise masse junkfood, osv.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg var jo en av de eldste, på denne språkreisen.

Så da vi spilte fotball, mot et EF-lag, fra et annen land vel.

Så sa jeg ‘bra’, når ei jente, fra Hammerfest, med mørkt, krøllete hår vel, spilte bra da, på banen.

Og da hadde visst hu blitt forelska i meg, tror jeg.

Noe sånt.

Men jeg var svak for lyshårede jenter da, og hu hadde ei venninne, med lyst hår da, som også var pen.

Og Brighton var jo full av pene jenter, som var på språkreise, om sommeren.

Så sånn var det.

Men men.

Men på en strandfest da.

Så hadde vel jeg kjøpt noe drikkevarer, tror jeg.

Og jeg blei litt full.

Og satt meg på en benk.

Også dukka det opp ei brunette, fra Oslo, som var cirka 16 år, tror jeg.

Og hu skulle kline da.

Og da hadde ikke jeg klint, på 4-5 år vel.

Siden jeg pleide å kline, med Christell, Nina Monsen og Gry Stenberg da.

Før jeg begynte på ungdomsskolen da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Plutselig, mens jeg satt der å klinte med hu brunetta, fra Oslo, (som var ganske fin da, må man vel si).

Så dukka hu fra Hammerfest opp der.

Og hu dytta vekk hu fra Oslo.

Og begynte å kline med meg, enda værre da.

Det var tungekyss og det hele, med begge to da.

De satt vel oppå meg, tror jeg.

Noe sånt.

Jeg hadde drikki så mye, at jeg måtte spy.

Så jeg gikk bort en stund.

Men hu fra Hammerfest ville fortsatt kline da, når jeg kom tilbake.

Så hu var nok også rimelig drita, vil jeg vel tippe på.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så når hu fra Hammerfest, fylte 16 år.

Den kvelden, så fulgte hu og hu pene lyshåra venninna.

De fulgte etter Øystein, Perky og meg, og han med det krøllete lyse håret, (som bodde ovenfor oss der, i King George Rd., han fra Østlandet).

Og de satt seg på en gangbru, over Old Shoreham Rd. der da.

De gikk av bussen, på samme stoppested, som oss gutta da.

Enda de vel bodde i en annen del av Brighton, tror jeg.

Øystein sa det, til meg, at jeg burde nok gå bort til de jentene litt.

Men jeg var edru, og de var nesten drita, må jeg vel si.

Og jeg var litt sur på hu med krøllene, siden hu hadde dytta bort ei annen jente, fra Oslo, som var finere da, syntes jeg.

Og jeg hadde ikke hatt noe sex ennå heller, på den her tiden.

Så jeg bare sa at jeg var ‘homo’, for å bli kvitt hu litt plagsomme, fra Hammerfest, med krøllene da.

Men det skulle jeg nok ikke ha sagt.

For da skjønte jeg det, at folk prata om meg, på skolen, dagen etter vel.

Noe sånt.

Hu lyshåra var sammen med en kar, med lyst hår, (fra Østlandet vel), som hadde sagt til meg, etter at jeg klinte med hu med krøllene, (men før jeg sa at jeg var ‘homo’, til hu), at ‘da har du jo fitte da’, når vi snakka om hu med krøllene, fra Hammerfest.

Men jeg hadde aldri hatt noe dame før, (etter at jeg kom i puberteten, ihvertall), så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det her da.

Jeg var litt usikker, på den her tiden, må jeg vel si.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var også en svært guttegjeng, fra Gulskogen/Drammen vel, med på den her språkreisen.

En av de, ble kalt for ‘Eggemøller’n’.

Og de her gutta, de hadde en sang, som gikk sånn her:

‘Vil du væra skal du væra eggemøller. Ja for faen’.

Noe sånt.

Og den sangen sang de da, når vi spilte fotball og sånn, var det vel, tror jeg.

Det var nesten litt skremmende, og jeg må innrømme det, at jeg ikke skjønte helt den sangen de sang.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Dette var også den første ferien, som jeg var på i England, mens jeg røyka da.

(Siden jeg hadde begynt å røyke litt, et år tidligere, da Pia og jeg var i Sveits, hos tante Ellen).

Jeg røkte vanligvis Marlboro, for de ble solgt overalt.

Men jeg fant også etterhvert Prince-sigaretter, som ble solgt, i en aviskiosk, eller Newsagent, som het ‘Supernews’, eller noe sånt, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Han med det krøllete håret, fra Østlandet, han begynte nesten å grine vel, på den strandfesten forresten.

Og jeg måtte trøste han vel omtrent.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi hadde en engelsk lærer, som het Mark, som kalte oss, ‘you bastards’.

Siden han ikke syntes det, at vi var høflige nok, når vi skulle prate engelsk da.

Så sånn var det.

Men men.

Han sladra vel også til kursleder Paul Wilkie, (som hadde engelsk navn, men pratet norsk som om det var hans morsmål, vil jeg vel si).

Om at jeg, (og mange andre), hadde drukket da, på den strandfesten.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var i London, på en dagstur, med EF språkreiser vel, Øystein, Perky, han østlendingen og jeg.

Vi dro til Soho, for vi syntes det var spennende, å se pornofilm, som de hadde, på en kino der.

Men det var ikke noe bra film, syntes jeg, så vi var der bare i noen få minutter.

For den filmen var sensurert, og det var også mange gubber der, som gikk på dass hele tida, og sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Etter Londonturen, så klagde Perky, (eller om det var Øystein), på han østlendingen.

Siden han hadde gått rundt i London, i en gul treningsdress.

‘Som en påskekylling’, sa de.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En dag, så hadde det vært en engelsk ungdomsgjeng, som startet slåsskamper, på Churchill Sqaure, hvor bussene gikk fra.

Jeg var aleine der, husker jeg.

Og ble slått til, av en britisk tenåringsgutt, som løp forbi meg, mens han slo.

Og så løp han videre, mens han ropte ‘I got one’, ‘I got one’.

Noe sånt.

Jeg fikk litt sjokk.

Mest fordi jeg var litt sjenert, og ikke likte å bli pratet om.

For det torget var jo stappfullt av språkstudenter da.

Så sånn var det.

Ei dame på kurset, med mørkt hår vel, ga meg en serviett, eller noe, for å ta på leppa mi, som blødde, siden han briten hadde slått leppa inn i tanna mi da.

Så sånn var det.

En annen nordmann, slåss mot flere briter, husker jeg.

En ambulanse dukket opp.

Og jeg ble nesten kjørt til sykehuset.

(Siden jeg hadde fått sjokk, tror jeg).

Men to mannlige sykepleiere, de måtte fortelle meg det da, at jeg egentlig ikke behøvde å dra til sykehus.

Så jeg fikk gå ut av sykebilen igjen.

Men han andre nordmannen måtte dra til sykehuset da.

For han hadde vel blitt slått i huet, tror jeg.

Jeg fikk sagt til han det, at han slåss bra, for det gjorde han faktisk.

Han klarte å holde flere briter i sjakk, samtidig, mener jeg å huske.

Så han hadde nok vært i en del slåsskamper tidligere, vil jeg vel tippe på.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Da jeg kom tilbake til vertsfamilien.

Så hørte jeg at hu kona, i familien, sa til han mannen.

At hu skjønte det, at britiske studenter, slo til EF-studentene.

Siden EF-studentene hadde så mye penger, osv.

Så da syntes jeg ikke det, at jeg fikk så mye støtte av vertsfamilien, akkurat.

En av deres oppgaver er vel å støtte språkstudentene litt vel og.

Så jeg ble forbanna da, og banna vel en del, inne på rommet, som Øystein og jeg hadde da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi dro også å spilte bordtennis en dag, i Brighton, jeg og han adopterte kameraten, til Øystein da.

Jeg hadde en penn der, for jeg hadde skrevet opp adressen osv., dit vi skulle.

Og da sa han adopterte gutten, var det vel, at en gang, så hadde en han kjente, fått en penn, gjennom kinnet.

Så han var redd for kulepenner da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde jo gått tolv år på skole, så jeg klarte vel å holde en penn eller blyant, uten å trykke den gjennom kinnet, på noen, skulle jeg vel tro.

Men de, (Øystein og de andre gutta), var kanskje litt umodne da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Der vi skulle spille bordtennis.

(Jeg hadde ringt og bestilt bord).

Så var det noen som hadde samurai-trening, husker jeg.

Så vi måtte vente til de ble ferdig, eller noe, før vi kunne spille, husker jeg.

Så sånn var det.

Vi dro vel og badet en gang og, men det var så kjedelig, så vi ble der bare noen få minutter, husker jeg.

Men men.

Og jeg prøvde å selge billetten billig, til noen briter, som stod i køen der.

Men de trodde jeg prøvde å selge dem min ‘bus-ticket’, så jeg bare ga opp.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg ville også ta meg en soltime, i Brighton.

For jeg syntes jeg så bedre ut, hvis jeg hadde litt farge i trynet da.

Hadde jeg fått for meg, ihvertfall.

Så jeg gikk til en sånn slags klubb, hvor de hadde massasje og badstu og solarium, osv.

En gentlemansklubb, eller noe, vel.

De måtte spørre noen, de damene i resepsjonen der, om jeg fikk ta soltime der, husker jeg.

Men det var greit da.

Øystein og de andre gutta, de venta på meg, utafor da.

Så sånn var det.

Mens jeg lå i solsenga der, så hørte jeg hva to britiske menn, som lå i to andre solsenger der sa.

Han ene sa ‘those girls really sucked the …. out of us, last night, didn’t they’.

Så de hadde vært veldig heldige med noen damer da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En dag. så tok kursleder Paul Wilkie, med Øystein og meg, til EF’s kontor, i Brighton da.

Øystein og jeg skulle flytte, til en annen familie, fikk vi høre.

Vår vertsfamilie hadde visst også kranglet, med vertsfamilien, til han østlendingen, fikk vi høre.

King George Rd. var visst et sted, som var kjent for ‘dårlige’ familier, fikk vi høre.

Øystein var deprimert, tror jeg, og de ville sende oss, til en familie, hvor det var litt mer liv da.

Så sånn var det.

Taxisjåføren, han snøyt meg, når vi flytta.

Jeg ba om kvittering, og ga han fem pund vel.

Også fikk jeg kvittering på tre pund, og ikke noe veksel, husker jeg.

Så jeg ble litt forarget da.

Vi flyttet til en familie, i Gordon Rd., i Shoreham-by-Sea.

Jeg bannet litt over han taxisjåføren da.

Jeg hadde jo vært i england, to somre tidligere, så jeg ville liksom ikke bli lurt og sånn da.

Jeg syntes jeg hadde vært mye i England.

Men noen briter var kanskje vant til at språkstudenter var lette å lure.

Det er mulig.

Men men.

Noe sånt.

Vi hadde bare vært hos den nye familien, (som het Hudson-familien), i noen minutter.

Så da de det, at vi godt kunne sitte sammen med dem, i stua, og røyke, drikke og se på TV.

Og det syntes jo jeg var artig da.

For jeg hadde jo ikke fått lov å se på TV, etterhvert, hos den forrige vertsfamilien.

(Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, den sommeren jeg var i Weymouth).

Paul Wilkie hadde også vært med oss, for å inspisere da, hos den første familien, i King George Rd.

Og da sa han det, når han kom inn døra der, at ‘jeg skjønner ikke hvordan dere kan bo her, det lukter jo helt jævlig av kattepiss’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og jeg fortalte vel det, at det lå ei dame, i en sykeseng, i stua der, til Wilkie, mener jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så skulle Paul Wilkie og den gjengen, fra Drammen/Gulskogen.

De skulle hjem til der Wilkie bodde, i Hove, og se på en kul film da.

Jeg spurte om jeg kunne bli med, (for jeg var kanskje litt lei av Øystein og dem, som var litt umodne. Og jeg lurte vel litt på den gjengen her da, som var litt ‘på’ oss).

Og Wilkie var liksom kamerat med de i den her gjengen da, skjønte jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg spurte Wilkie om jeg kunne få låne telefonen hans.

For etter at Kjetil Holshagen og jeg, hadde ligget over hos Frode Kølner, i Larvik, to-tre år før det her vel.

Da vi skulle med Petter Wessel, til Danmark.

Så skrev jeg et brev til Frode Kølner, fra Leirfaret 4B, etter at vi kom hjem.

(Eller en del måneder etter, var det vel).

Jeg syntes at jeg måtte skrive noe morsomt.

Så jeg skrev noe tull, om at vi hadde vekket en baker, i Danmark, om natta, for å kjøpe mat, eller noe.

Men det var det egentlig ikke vi som hadde gjort.

Men det var det noen andre Berger-folk, som hadde gjort, etter bryllupet til Viggo, (og hun danske flyvertinnen Greta), i Køge, mener jeg å huske, et par år før det her igjen da, eller noe.

Jeg skrev vel til Frode Kølner, at han måtte si fra, hvis han ville ha tak i noen nye filmer.

For min tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, fikk alltid tak i de nyeste filmene, før de kom på kino da.

Noe sånt.

Og da skreiv Frode Kølner det tilbake, (var det vel), at hans kamerat, (som jeg såvidt huska, fra da jeg bodde i Larvik. Det var en som gikk på Torstrand skole, (i klassen til Kølner vel), selv om han bodde opp mot Bøkeskogen der, og vel egentlig burde ha gått på Nanset skole, kanskje).

Men men.

Så sånn var det.

Han kameraten, han het Ole Morten Halvorsen vel, og han fikk også tak i mange nye filmer, skjønte jeg, på Frode Kølner.

Og da sendte vel han Ole Morten og jeg, vi sendte vel noen filmer, fram og tilbake, mellom Berger og Larvik da.

Noe sånt.

Og jeg fortalte at jeg skulle til England da.

Og da hadde han Ole Morten sendt med meg en liste, over filmer han var interessert i å kjøpe da.

Så sånn var det.

Men men.

Men Wilkie hadde fasttelefon, i Hove, husker jeg.

Så jeg spurte om jeg kunne få låne telefonen.

Og det fikk jeg lov til da.

Da ringte jeg, og fikk prata med faren, til Ole Morten, som ikke ville ta imot noteringsoverføring.

For det var ganske dyrt da.

Så sånn var det.

Men men.

Så det her kosta ikke han Paul Wilkie noen penger da, at jeg lånte telefonen hans.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Hu Hammerfest-jenta, hu hadde vel satt ut rykte da, om at jeg var homo, (etter den fadesen min, da jeg skulle liksom prate med hu og venninna, (etter at Øystein sa jeg burde det), mens dem var på ‘fjortisfylla’ da).

Så de folka fra Drammen.

De spurte om Ole Morten var typen min da.

Så jeg hadde jo driti meg helt ut, på den her språkreisen, skjønte jeg.

Så det var ikke sånn, at jeg dro noe mer til Paul Wilike, eller var noe mer sammen med den gjengen fra Drammen, etter det her.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg kunne jo prøvd å ‘slå meg opp’, som mellommann, mellom Ole Morten Halvorsen og Øystein Andersen, den resterende tiden, som jeg bodde på Berger.

Og liksom fått alle de nye filmene.

For disse to gutta, de fikk begge to, tak i masse nye filmer da.

Men jeg orka ikke det stresset, som dette ville medføre da.

Jeg ville vel ikke fått så mye tilbake for det heller.

Jeg var ikke så interessert i filmer heller liksom.

Jeg var sånn vanlig interessert i filmer, vil jeg si.

Selv om jeg husker det, at det var sånn, at jeg gledet meg til å se filmer, som jeg hadde sett reklame for da, eller som hadde blitt presentert, på TV da, av Pål Bang Hansen, og andre.

Så jeg var litt ‘filmgal’, men ikke så mye, at jeg gadd å bruke all min tid på å drive å kopiere og sende filmer, liksom.

Så jeg lot bare min tremenning Øystein Andersen, få adressen, til Ole Morten Halvorsen da.

Og så lot jeg de sende filmer seg i mellom liksom.

Uten at jeg blandet meg i det.

Jeg gjorde vel Øystein Andersen en tjeneste da, kan man vel kanskje si, siden han fikk en bra filmkontakt, som jeg hadde hatt.

For etter det, så hadde ikke jeg så mye med han Ole Morten Halvorsen å gjøre, for å si det sånn.

Da tok liksom Øystein over den kontakten med han selv da.

Siden jeg liksom ‘pensjonerte’ meg, fra den ‘stressingen’ der, med å kopiere masse videofilmer, nesten før jeg begynte da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå er klokka over 19, på hostellet her.

Og jeg må få vaska noe klær her, osv., (siden det er søndag, som er min faste dag for å vaske klær da.

Siden biblioteket, hvor jeg pleier å sitte, for å oppdatere bloggen min, osv., er stengt, på søndager da).

Så vi får se om jeg klarer å få skrevet noe mer, om sommeren 1988, i morgen.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

31. oktober 2011
Min Bok – Kapittel 39: Enda mer fra Sande Videregående. (del 3)

Annen musikk, som jeg hørte på, på den her tida, da vi fikk Super Channel.

Det var Johnny Hates Jazz, Pet Shop Boys med ‘Always on my Mind’, (og Ove Reiersrud og meg, vi digga vel også de, husker jeg, da det albumet som hadde den sangen ‘rent’, var ny vel), Morrissey, (med Suedehead), Tanita Tikaram, Tracy Chapman, Massive Attack, (som hadde en video på Super Channel på den her tida), Proclaimers, (Letter from America), mm.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det første året på videregående, (som på ungdomsskolen), så sa jeg alltid til lærerene, at jeg het ‘Olsen’, når de ropte meg opp, som Erik Ribsskog, i timen.

Men dette andre året, så satt det så mange damer rundt meg.

At jeg syntes det ble litt flaut og barnslig, å sitte å rope, at ‘jeg heter Erik Olsen’, hele tida.

Så dette skoleåret, så sa jeg ikke det.

Så da ble jeg plutselig hetende Erik Ribsskog da.

Siden det var det jeg egentlig het, hos myndighetene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Året før forresten, så pleide Trond Johanesen, å dra meg med, når lærerne spilte fotball, i Sandehallen, for å se på de.

For det var ikke så mye som skjedde, på skolen.

Men Johansen likte å se på lærerne da.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

En gang, som jeg var med søstera mi Pia, på Samfunnshuset, i Svelvik.

Så ropte Trond Johansen høyt, ‘er det noen jenter som vil at jeg skal sleike fitta dems her’.

Og det likte ikke søstera mi da, fortalte hu meg.

Uten at jeg vet hvorfor hu fortalte meg om det her.

Jeg hadde ikke så mye med han å gjøre da, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var vel også dette skoleåret, som Christell plutselig dukka opp på døra mi, med en særoppgave, i norsk, fra niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

Særoppgaven var om Australia.

Christell ville at jeg skulle føre inn den oppgaven på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde.

Og jeg sa det var greit.

Det var vel Haldis som spurte vel.

Christell fikk vel ‘M’ på den særoppgaven, mener jeg.

For hu viste meg vel også hvilken karakter hu fikk, mener jeg.

Tidligere dette skoleåret så skrev jeg også inn en bok på den skrivemaskinen.

Det var en bok som min morfar, Johannes Ribsskog hadde skrevet, på 70-tallet vel.

(Og som han pleide å lese fra, noen ganger, til Pia og meg, da vi var små).

Boken var en barnebok, ved navn ‘Mannen i skogen’, som bestemor Ingeborg ville prøve å få utgitt.

Jeg satt flere ettermiddager og kvelder da, høsten 1987 vel, og skrev inn boken til Joshannes, på maskin da.

Og så kopierte jeg opp den boken, i flere eksemplarer, borte på kontoret til Strømm Trevare, i huset til Ågot.

For faren min og onkel Håkon hadde en kopimaskin der, som jeg turte å bruke da, (ihvertfall på den tiden, da jeg bodde i Strømm da).

Så sånn var det.

Men men.

Da jeg var ferdig med å kopiere opp de bøkene, så dro jeg til Stavern, for å levere de, hos bestemor Ingeborg.

En soldat, som venta på en buss, da jeg skulle tilbake til Larvik vel.

Han hadde den samme typen Sony Walkman, som jeg hadde, husker jeg.

Jeg hadde blitt med Kjetil Holshagen, på politiauksjon, i Drammen, og kjøpt en walkman.

Men den var ikke så bra da.

Lyden var litt dårlig.

Men den var kul, siden den var veldig kompakt da.

Så sånn var det.

Bestemor Ingeborg betalte meg bare 500 kroner, eller noe, for jobben, med å skrive inn de 100-150 sidene vel, på maskin da.

Så det var ikke så bra betalt.

Men det var jo litt fordi at det var bestefaren min, som hadde skrevet den boka og.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg fikk jo også en walkman i posten fra Tyskland, (da jeg abonnerte på det tyske filmbladet, som jeg hadde kjøpt i Sveits), så jeg hadde ihvertfall to walkman-er, dette skolåret.

Enten Ove Reiersrud eller Snorre Skaug, var det vel, ville kjøpe den walkman-en av meg, når jeg fikk den nye i posten, fra Tyskland.

Noe sånt.

Men jeg måtte nesten si fra om det, syntes jeg, at den walkman-en hadde dårlig lyd og var litt skranglete.

Så jeg ville ikke selge den.

For det hadde vært lureri, mener jeg.

Så jeg ble litt lurt av Politiet i Drammen da, som solgte en walkman, som ikke var i så utrolig bra stand, på en politiauksjon da.

Men Kjetil Holshagen gira meg vel litt opp, mener jeg, sånn at jeg kjøpte den walkman-en da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg får vel også ta med om noe, som skjedde, da jeg gikk i niende klasse, forresten.

Naboene ovenfor Kjetil Holshagen, de hadde en film.

Som jeg fikk låne av dem, mot at jeg kopierte en film for dem.

Noe sånt.

Jeg måtte da spørre Christell om hu blei med på det.

For da måtte jeg låne videoen til Haldis og dem.

Og det blei hu med på.

Men så kom hu opp til meg, og maste, om å få tilbake videoen, før jeg hadde fått kopiert den filmen, for naboene, til Kjetil Holshagen.

Og da ble jeg forbanna, på Christell.

For vi måtte jo holde det vi hadde sagt, ovenfor den naboen da, tenkte jeg.

Så jeg ble sinna, og kasta videoen til Haldis på vannsenga, siden Christell maste.

Da sa Christell noe sånt, som at hu ikke visste at jeg kunne bli så sinna, og gikk ned igjen til Haldis.

Men så, når jeg skulle kopiere filmen.

Så virka ikke videoen til Haldis.

Enten fordi jeg kom til å legge kneet mitt oppå den.

Eller fordi den ble ødelagt da jeg heiv den på vannsenga.

Noe sånt.

Så da fikk jeg litt sjokk da, for jeg tenkte at jeg kom til å få kjeft, for det her.

Så jeg la en plan.

Som jeg fortalte om, til Espen Melheim.

Jeg pleide noen ganger å gå av bussen, på Bergeråsen, på den her tida.

Og så gå bort til bestemor Ågot seinere.

Men den her dagen, så gikk jeg av bussen, på Sand.

Og jeg fikk med Espen Melheim, på å si ‘hadet’ og sånn.

Sånn at Christell og Pia skulle skjønne det, at jeg gikk av på Sand.

For jeg lot vinduet til soverommet mitt, stå åpent.

Og da jeg kom hjem fra Ågot, så var ikke videoen til Haldis, på soverommet ‘mitt’ da.

Så da regna jeg med at Christell hadde henta den.

Så da faren min kjefta, så sa jeg det, at Christell måtte ha mista videoen, da hu klatra inn vinduet, for å hente videoen.

Noe sånt.

Og dagen før, (en søndag vel), så kom Christell, Pia og Annika Horten, opp til Leirfaret 4B, for å prøve å hente videoen til Haldis.

Men da, så låste jeg alle dører og vinduer, i leiligheten til faren min.

Så de kom ikke inn.

Men de lagde et jævla spetakkel.

De banka noe veldig, på alle dørene og vinduene da.

Mens jeg lå på badet da, og holdt meg for øra.

Men hvorfor dem hadde med Annika Horten, på den her bankinga, på dører og vinduer, det veit jeg ikke.

For hu hadde vel ikke noe med videoen til Haldis å gjøre, mener jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Erik fra Svelvik, han hadde også dritt langt oppover skinka, husker jeg, i dusjen etter gymmen en gang, det skoleåret.

(Har jeg skrevet notat om her).

Så han klarte vel ikke å tørke seg i ræva da, virka det som.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, på slutten av dette skoleåret, så skaffa Kristin Sola meg et skjema, for å søke på skole i Drammen.

For det var en samarbeidsordning, som fantes, mellom Buskerud og Vestfold.

Hvor de ti beste elevene, i Norde Vestfold, kunne få gå på en skole i Drammen.

Siden Drammen var den nærmeste byen, og de hadde mange fler linjer der.

For jeg hadde hatt data som hobby, siden jeg var 11-12 år da.

Og jeg hadde lyst til å gå på datalinja.

Og datalinje, det hadde de ikke på Sande Videregående.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hvorfor Kristin Sola ga med det skjemaet, det veit jeg ikke.

Hu hadde kanskje lurt på å begynne i Drammen selv.

Hva vet jeg.

Også hadde hu kanskje et sånt skjema liggende hjemme.

Det er mulig.

Det spurte jeg ikke om, for å være ærlig.

Men jeg søkte både om om plass på Sande Videregående og Gjerdes Videregående da.

Og kom inn begge steder da.

Og disse lappene, om at man hadde kommet inn.

De havnet alltid i postkassa til Haldis, av en eller annen grunn.

Så jeg måtte hver sommer sjekke tre postkasser, etter de lappene.

(Som man måtte sende bekreftelse på vel).

Og det var postkassa mi, postkassa til Haldis og borte hos Ågot.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På begynnelsen av dette skoleåret, så hadde ei jente, kommet inn i Drammen, og hu sa ikke fra, så hu ble også ropt opp, i timen, i klassen vår da.

Og da banna nesten, noen av jentene i klassen da.

(Linda Moen muligens vel, tror jeg.

Noe sånt).

Så siden jeg var klassens klov nesten, (i tillegg til å være klasens duks, mer eller mindre, da).

Så gjorde jeg det samme.

Så Kristin Sola, hu fortalte meg det, på en russekro, i Vikersund eller Hokksund, eller noe, året etter.

At jeg hadde blitt ropt opp vel, tredje året, på Markedsføringslinja, i Sande.

Men så fikk dem høre det, at jeg istedet hadde begynt på Gjerdes Videregående, i Drammen.

Og da fikk dem tilbake Trond Gurrik igjen, (fra Holmestrand), i klassen, (som hadde ganske dårlige karakterer da antagelig).

Og så fikk Trond Gurrik min plass da, siden jeg hadde kommet inn i Drammen, også.

Så sånn var det.

Så det var vel siste gang, som jeg prata med Kristin Sola, tror jeg.

Som hadde fått kyssesyken da forresten, i russetida.

Men hvem hu hadde kyssa så fælt med, det veit jeg ikke.

Siden jeg hadde begynt på skole i Drammen, det tredjeåret, så var det ikke sånn at jeg fikk høre noe om det liksom.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Et av årene, som jeg gikk på Sande Videregående, så fikk vi en hjemmeoppgave, i norsk, som jeg syntes at hørtes rimelig kjedelig ut.

Og det var å analysere en reklametekst.

Jeg syntes det var rimelig kjedelig.

Men jeg preika litt med Espen Melheim, som gikk på Almenn, og han hadde nettopp levert en lignende oppgave, sa han.

Og jeg fikk låne hans oppgave, for å se etter da.

Og da fant jeg en annen reklame, i et Vi Menn-blad, som faren min abonnerte på vel.

Og det var en reklame for en motorolje da.

Og da bare bytta jeg ut, navnet på det produktet, som Espen Melheim hadde skrevet om, med den motorolja da.

Og det funka.

Det ble ganske bra.

Så jeg fikk vel en ‘4’-er på den oppgaven vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et av disse to årene, så skulle jentene i klassen, ha aerobic, mens gutta spilte fotball da.

Og da ville de låne kassetten, som jeg hørte på, i walkman-en min, husker jeg.

Og det var Bon Jovi – Living on a Prayer, og sånn, husker jeg.

Som jeg hadde tatt opp fra radio da.

Men på baksida, så hadde jeg tatt opp en kassett, som jeg fikk låne av Kjetil Holshagen da.

Og det var noe med Kraftwerk.

Og da fikk jeg klage, fra de jentene i klassen, som drev med aerobic da.

De klarte ikke å utføre aerobic, til Kraftwerk da.

Men da fant en av de på den ideen, at de kunne bare spole kassetten tilbake igjen, og høre på den første sida igjen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Da hadde jeg på meg en blå og grønn-stripet t-skjorte vel, som jeg hadde kjøpt selv husker jeg, på Hennes og Maurtz, hvor hu venninna til Haldis jobba vel, som var med på Pers Hotell, den gangen, noen år før da.

Men den hadde jeg kjøpt i barneavdelingen, tror jeg, for jeg var ikke så flink til å kjøpe klær.

Så det var bomkjøp vel.

Så den t-skjorta, den brukte jeg vel bare en gang, tror jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så fikk jeg sitte på med hu dama fra parfymeriet i Sande, inn til Drammen, etter skolen.

Ove Reiersrud satt også på, husker jeg.

Han bodde jo i Drammen så.

(Han var også på den samarbeidsordningen, mellom Buskerud og Vestfold da.

Men han søkte seg ikke til Sande Videregående, på grunn av linjevalget.

Men fordi han hadde for dårlige karakterer, til å komme inn i Drammen kanskje.

Jeg tror at det vanligvis var enklere å komme inn på Sande Videregående, enn i Tønsberg, Drammen og Holmestrand.

Siden vi fikk sånne litt ‘dårlige’ elever, til Sande, fra de byene, husker jeg.

Hvem vet.

Noe sånt).

Hu fra parfymeriet, hu forklarte Ove Reiersrud og meg, mer om hva som hadde skjedd, da hu hadde vært i bilulykke.

Hu hadde kjørt i sitt kjørefelt, og så hadde en annen bil hoppet over en bakketopp, i full fart, og landet oppå bilen, som hu satt i.

Det var visst en kjent kriminell, eller noe, som kjørte.

Så sånn var det.

Så hu hadde måttet være en god del på sykehus da, osv., etter den ulykken da.

Som hu ikke hadde noe skyld i selv, skjønte jeg.

Så det var vel derfor, at hu, (som var midt i 20-årene vel), gikk i samme klasse, som oss 17-åringene da.

Hu var ei veldig pen og velsminka dame da, må man vel si.

Hu likte ikke Sosialøkonomi-læreren, og fikk med meg, på å gjemme jukselapper, under sos-øk-prøvene da.

Så jeg fikk bra på de, husker jeg.

Hu sa også det om meg, en gang, til ei annen dame i klassen vel, at ‘han kan bli alt han vil’, siden jeg var så flink da, skjønte jeg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Vi var litt umodne enda, på den her tida.

Så vi pleide noen ganger å kaste svamp, i friminuttene, osv.

Men hu fra parfymeriet i Sande, hu var jo i 20-årene da, så hu satt mest ved pulten sin.

Men jeg traff henne nesten en gang.

Og da ble jeg litt redd, siden hu jo ikke var en tenåring, men hu var mer voksen, enn oss andre da.

Så da sa jeg vel ‘oj, sorry, sorry’, eller noe.

Og da sa hu at ‘jeg er ikke noe porselensdukke jeg altså’.

Så hu var så ikke snobbete heller, må jeg vel si.

Selv om hu alltid så fin ut da, nesten som en fotomodell, eller frøken Norge-deltager vel, må man vel si.

Så det er lett å skjønne det, at Case eventuelt ble sjarmert av henne.

Det er helt sikkert.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så sa hu fra parfymeriet i Sande, i timen, at hu ikke likte de buksene, som folk gikk med på 80-tallet.

‘Vi kalte de buksene for pølsebukser’, sa hu fra parfymeriet da.

Det var visst slengbukser, som hadde vært på moten, da hu vokste opp, skjønte jeg.

(Fra det jeg hørte at prata om, med de andre jentene i klassen da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Det var mellom Sande og Drammen, ved Rølleshaugen vel, at hu fra parfymeriet hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Jeg fortalte også, i bilen da, om at jeg hadde hørt noen rare skrik, fra naboen, (som hadde soverom vegg-i-vegg, med meg, i Leirfaret 4B).

‘Nei, nei’, hadde hu eldre dama skreket.

Noe sånt.

Jeg lurte på om hu holdt på å dø, eller noe.

Men seinere har jeg lurt på om han gubben hennes ville ha sex, eller noe, av henne.

Noe sånt.

Hvem vet.

Jeg tror ikke at de naboene lagde så mye lyd.

Så jeg fikk vel litt sjokk da jeg hørte de da.

En gang, så hørte jeg hvor høyt stereoanlegget mitt hørtes ut, inne hos dem.

For dem banka i veggen.

Også gikk jeg bort til dem, og spurte om hvorfor dem banka.

Så sa dem at jeg ‘spilte høyt’.

Men så ble jeg sur, for jeg spilte ikke så høyt.

Også sa jeg at ‘dette er høyt’.

Også satt jeg opp lyden.

Men jeg må innrømme at jeg hørte stereoanlegget veldig høyt, inne hos dem.

Så jeg prøvde å spille litt lavere, etter dette vel.

En gang, da Christian Grønli var på besøk, den sommeren 82, var det vel, fra faren sin i Spania.

Så spilte jeg en Beatles-plate, på stereoanlegget til faren min, mens Christian og jeg spilte fotball i hagen da.

Og da stakk faren til Lisbeth Mikalsen hue ut av vinduet, husker jeg.

Og digga musikken jeg spilte.

I en halvtime kanskje, eller noe, da.

Så Christian og jeg ble litt sure, og satt på noe annen musikk vel.

For han oppførte seg litt rart, syntes vi.

Faren min sa en gang forresten, (utenfor sammenhengen vel), at han faren til Lisbeth og Rikhardt Mikalsen, var ‘tyskerunge’.

Uten at jeg vet hvorfor faren min sa det, eller om hvordan han visste det.

De bodde i noen sosialboliger, heter det vel, like ved meg da.

Og en gang, så krangla foreldrene til Lisbeth og Mikael da.

Det var en søndag, så jeg gikk ut og klipte plenen etterpå.

For da våkna jeg litt opp da, husker jeg.

For det var ikke så ofte, at folk krangla, i Leirfaret/Hellinga der da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren min kjøpte en sånn Flymo-gressklipper, som jeg brukte i hagen der, for å klippe gresset, fra jeg var 10-11 år vel.

Med strømledning da, så jeg måtte være forsiktig, når jeg klipte gresset der.

Så sånn var det.

Men men.

Og jeg beisa også huset der, en sommer, med noe brun beis da, som faren min kjøpte.

Og en gang, (den første sommeren, som jeg bodde der vel), så måtte jeg også plante blomster, (som faren min hadde kjøpt), i blomsterbedene, rundt vår del av huset der da, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så fant hadde jeg et sånt ‘raid’, nede hos Haldis.

Og da fant jeg et par sovepiller, i veska til Haldis, var det vel.

(Jeg kjeda meg vel, siden jeg rota i tingene til Haldis, og så videre).

Og jeg rappa med meg en av de pillene da.

Som jeg regna med var sovepiller, ihvertfall.

(For jeg hadde ofte problemer med å få sove om natta, på denne tiden).

Og da sov jeg så bra, den natta, og våkna ikke før faren min var oppe hos meg, i 11-12-tida vel.

Så da kom jeg for seint til skolen.

Og var utsovet da, og fortalte at jeg hadde funnet en sånn bra sovepille da, i veska til Haldis.

De pillene måtte jeg ikke ta fler av, sa faren min.

Jeg sa at det var greit.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten to jenter i klassen, som jeg glemte bort, når jeg skreiv om hvem som gikk i den klassen, i det forrige kapitellet vel.

Og det var Heidi Uglum, fra Svelvik, som Snorre, (var det vel), sa at hadde ‘hengepupper’, allerede på denne tiden, som 17-åring da.

Så sånn var det.

Ved siden av henne, så satt vel hu Anette, fra Selvik.

Hu var ei lav jente, med krøllete, mørkt hår vel.

Hu sa det en gang, til hu fra parfymeriet, husker jeg.

At ‘jeg skulle ønske at jeg hadde sånt hår som deg, for mitt er så flisete’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg møtte forresten henne, en av de første skoledagene, året etter.

Mens vi begge var på vei over bybrua, i Drammen.

(Hu Anette hadde vel kjøpt noen skolebøker i Drammen da.

Det var vel derfor hu var der, vil jeg tippe på).

‘Ville du ikke gå i klasse med oss lenger da’, sa hu Anette.

‘Nei’, sa jeg bare.

For det var jo ikke sånn da.

Det var jo fordi at jeg ville gå på Datalinja.

Og det hadde dem ikke i Sande.

Men jeg gadd ikke å forklare en lang regle liksom.

Så jeg sa bare ‘nei’ da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På 16. mai, så var det jo tradisjon, at ungdommene festa, utafor Samfunnshuset, i Svelvik.

Og jeg var der også dette året.

Men jeg ble vel ikke så full denne gangen, som jeg pleide å bli.

Hvem vet.

Halvor, fra Øvre, (som hadde kjøpt vin av meg, på en tidligere 16. mai, etter at Espen Melheim, var det vel, spredde at jeg hadde vin).

Han sa til meg, at noen rødruss, de hadde tatt med noen orangeruss-jenter, (altså jenter som var ferdige med niende klasse).

Og så hadde de tatt med disse, langt opp en gårdsvei.

(Opp mot Hellum gård, eller noe, vel).

Også hadde de tatt av disse jentene alle klærna.

Også hadde de måttet gå nakne tilbake til Svelvik da.

Mens de grein, eller noe, vel.

Noe sånt.

Så jeg visste ikke om jeg skulle tro på det her.

Men jeg gikk ned til den rødruss-bilen da, som stod på parkeringsplassen da, ved Svelvik Ungdomsskole, for å se, om det var sant.

Plutselig kom fire rødruss, fra Berger vel, (eller ihvertfall så var de fra Sande Videregående).

Også bar de på Christell(!).

Og jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre, mot fire rødruss.

De hadde vel enda fler russ der og, som gikk rundt dem.

Men de fire rødrussene, de holdt Christell, i hver arm og hvert bein da.

Mens Christell sprelte noe skikkelig da.

Hu slåss imot, for hu ville ikke inn i russebilen da.

Hu vrei og vridde på seg, husker jeg, mens de fire rødrussene holdt henne da.

Og Christell hadde jo på seg en sånn trang ‘pølsebukse’ da, må man vel kalle det.

Så det var jo nesten litt som noe pornoshow, det der.

En gutt på Øvre, som het Tony vel, hadde visst sagt til Christell en gang, at hu hadde den fineste rumpa, på Bergeråsen, eller noe.

Og den, (og mer), fikk jeg jo god utsikt til.

Mens Christell sprella mellom de her fire rødrussene da.

Men jeg skjønte ikke helt hva jeg kunne gjøre, for å hjelpe henne heller.

Jeg bare stod der, og avventet da, for å se, om de ville kjøre avgårde med henne.

Så hadde jeg vel slått alarm da, tenker jeg.

Jeg måtte kanskje gått til Lensmannen, eller noe.

Jeg ville vel spurt de folka jeg kjente der, fra Berger osv., om hva jeg skulle gjøre da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Hu lyshåra, i klassen, fra Svelvik, som jobba i videobutikken, på Svelvik-senteret.

Hu het vel også Anette, tror jeg.

Snorre Skaug, han fortalte også en historie en gang, om hu håndballkeeperen, var det kanskje.

Hu pleide visst å gå på kafeteriaen, i andre etasje, på Svelvik-senteret.

Også pleide hu visst å bestille en stor cheeseburger med masse pommes frites.

Også ‘en cola light’, sa Snorre.

Så han gjorde narr av henne da.

Siden hu kjøpte light-brus, og masse usunn mat da, sa han.

For han mente at det ikke var noe vits, i å kjøpe light-brus,, når man spiste masse burgere og pommes frites da.

Men men.

Jeg sa ingenting, for jeg syntes vel bare at det var morsomt.

Men men.

Inger Espelien, het vel hu dama, som Snorre gjorde narr av, tror jeg.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Snorre Skaug ble også kalt ‘Snurre’ vel, av noen damer i klassen, fra Svelvik, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tok jo kjøretimer, dette halvåret.

Og mange i klassen, de fikk øvelseskjøre mye, med foreldra, osv.

Og jeg fikk også øvelseskjøre litt.

Mest med onkel Håkon, men også en gang, med faren min, fra Drammen.

Det var problematisk, å øvelseskjøre, med onkel Håkon.

For hans bil, (en gammel Peugeot), den hadde gir, på styret.

Så jeg begynte jo å surre litt nesten, når jeg tok kjøretimer i Drammen, med en bil, (det var vel Audi de hadde der, mener jeg å huske, hvis det ikke var BMW), som hadde vanlig gir da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men det var ennå værre, når jeg skulle øvelseskjøre, med faren min, en gang.

Vanligvis fikk jeg ikke lov til det.

Men en gang, så fikk jeg lov å kjøre, når faren min skulle hjem fra Vannsengbutikken, i Drammen.

Men jeg hadde lært det feil, på kjøreskolen, sa faren min.

Jeg måtte ikke gi gass, på vei ut av svingen.

Men på vei _inn_ i svingen, sa faren min.

Hvis ikke så tok det for lang tid, sa faren min, å kjøre fra Drammen til Berger, på Svelvikveien, hvor det var så mange svinger.

Så jeg gjorde som faren min sa da.

Og det gikk greit.

Men da vi kom like etter Samfunnshuset, i Svelvik der.

Så var det en sving, ved en matbutikk, i et trehus der.

Hvor jeg hadde lite kontroll da, syntes jeg.

Og vi kræsja nesten, i en bil, som kom i motgående kjørefelt.

Men den bilen stoppa heldigvis, mens jeg dreiv og ga gass da, på vei inn i en sving der da.

Hvor det var small kjørebane, tror jeg.

Noe sånt.

Hvis ikke så var det kanskje sånn at jeg mista litt kontroll på bilen, (en Toyota HiAce, eller om det var den andre røde varebilen, som faren min og Haldis hadde).

(Faren min uttalte ‘HiAce’, som ‘haj æk’, forresten.

Det samme med ‘Long Vehicle’, (som han hadde sett at det stod på et skilt, på en trailer, da han var i USA).

Det uttalte han ‘long vihajkel’.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Men faren min var ganske ofte pussa og/eller underfundig, når han snakka.

Så jeg fikk aldri forklart han om det, at han sa ‘HiAce’ og ‘Vehicle’ feil.

For da var det gjerne i forbindelse med noe han sa utenfor sammenhengen da.

Sånn at man bare ble stående og tenke liksom, uten å si noe.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Så det var nesten at jeg kræsja da, i Svelvik Sentrum, husker jeg, når jeg kjørte sånn som faren min sa.

Så det var den siste gangen, at jeg kjørte sånn, vil jeg si.

Men men.

Så sånn var det.

Det var vel også det skoleåret her, mener jeg, at Pia og Christell kom opp til meg, og klagde.

For Pia hadde hatt abort, og noe var galt der nede da.

Jeg ville kjefte på faren min, men Christell sa ‘hvorfor drikker Jeppe Erik’.

Men på julaften, så skulle jeg være der nede.

Jula 1987 da.

Og da, så likte ikke faren min det, at Christell, Pia og jeg, liksom var sure på han da.

(Noe han kunne se på oss da.

Noe sånt).

Så da begynte han å true oss, (Christell, Pia og meg), husker jeg.

(Vi var jo bare 15-17 år, så vi var ikke så vant til sånt).

Men faren vår sa da, at ‘jeg vet ting om alle dere jeg’.

Så det var en trussel, skjønte jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

‘Mmm, pinnekjøtt’, pleide Christell å si, når jeg var nede hos Haldis, på julaften.

Haldis pleide å lage pinnekjøtt, med kålrabistappe.

Men hu pleide også å ha litt gulrot, blanda inn, i kålrabistappa, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo stadige raid, inne i huset til Haldis.

For jeg var i mange år sur, fordi jeg måtte bo alene da.

Og det var krangler og sånn da, omtrent hvert år vel.

En gang, så rappa jeg Christell sin fine, hvite blondetruse, husker jeg, når jeg hadde et raid, på rommet hennes da.

For den så sexy ut, syntes jeg da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så skulle jeg ligge over hos Haldis, noen år tidligere.

Og da skulle jeg sove i senga til Christell, av en eller annen grunn.

(Uten at jeg vet hvor hu lå da).

Men jeg var liksom langt nede da, i disse årene.

Så det var ikke alltid at jeg orka å spørre om alt mulig da, om hvorfor dem gjorde det sånn og sånn da.

Haldis kokte en brukt tannbørste, i en gryte, på kjøkkenet, til meg, husker jeg.

For jeg hadde ikke noe tannbørste der.

Men men.

Så sånn var det.

Den neste jula, den tilbragte vi hos Haldis sin venninne Solveig, på Holmen, (like ved Holmenkollen), i Oslo.

(Av en eller annen grunn).

Det skal jeg skrive mer om seinere.

I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hva som skjedde, da min tremenning, Øystein Andersen og meg, dro på språkreise, til Brighton, med EF Språkreiser, sommeren 1988.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

31. oktober 2011
Min Bok – Kapittel 38: Enda mer fra Sande Videregående. (del 2)

Irene Lippert hu satt også på skolebussen en gang, husker jeg.

I høyvannsbukser da, og sa, (om sine egne bein, som hu holdt fram det ene av, i midtgangen, eller noe da), at ‘sjekk de mannebeina da’.

Til noen venninner da.

Mens hu skrålte da.

Uten at jeg vet hvorfor hu gjorde det.

Irene Lippert hadde visst også spionert, på gutta i klassen, i dusjen, da vi gikk i åttende klasse, eller noe.

(For det fantes en dør, mellom herregarderoben og damegarderoben, som hadde stått ulåst da).

Og da hadde hu visst også sett meg naken, fikk vi høre.

Og da dreit Carl Fredrik Fallan meg ut, for klassen, husker jeg.

Og begynte å lage rabalder ut at hu hadde sett meg naken, (blant mange andre som hu også så nakne, av gutta i klassen).

For jeg hadde jo ikke kommet skikkelig i puberteten ennå da, og hadde ikke hår på tissen og sånn enda da.

Så sånn var det.

Det ble kommentert en del om penisstørrelse, og sånn, i garderoben vår, på ungdomsskolen.

Geir Arne Jørgensen kommenterte penisen til Ulf Havmo, husker jeg, og sa at han hadde jo fått seg ‘tømmerstokk’.

Ulf Havmo pleide noen ganger å bli med meg, bort på Sand, for å besøke bestemor Ågot, på den her tida.

Og da spurte han meg en gang, om han kunne få lov å si det, til Geir Arne Jørgensen, at ‘nå begynner du jo å få litt tømmerstokk selv og. Du burde kanskje gå bort på snekkerverkstedet til faren til Erik, og kappe av litt på’n’.

Noe sånt.

Men det ba jeg Ulf Havmo, om ikke å si, i garderoben.

For jeg hadde litt liten penis selv, siden jeg var seint i puberteten osv. da.

Så da hadde sikkert Geir Arne Jørgensen kødda med meg, (tenkte jeg), og så sagt det, at ‘det har jo Erik gjort, kan vi se’, eller noe.

Og da hadde jeg blitt så driti ut, at det hadde vært veldig flaut, vil jeg si.

Sånn tenkte jeg at det kunne ende da.

Så da måtte jeg be han Ulf Havmo da, om å ikke si det.

Men men.

Ulf pleide forresten å rappe marsipan, på Prima, (som lå ved brødavdelingen der cirka).

Mens jeg handla mat da, for penger jeg fikk av faren min.

Og så pleide han å dele opp den marsipanpølsa, i to deler, med brødkniven, som jeg hadde i Leirfaret 4B.

Også spiste vi marsipan en del ganger i uka da, i noen uker ihvertfall, mens vi gikk på ungdomsskolen da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Erik Ree, han dreit seg også ut litt, i sjuende klasse, husker jeg.

For han pekte på et rundt viskelær, (eller noe), som var formet som en Lypsyl-lebepomade cirka.

Og sa til Carl Fredrik Fallan, mens jeg stod der, at ‘den ligner på en pikk’.

Så sa Carl Fredrik Fallan, (som ikke hadde gym sammen med Erik Ree og meg, for klassen var delt i gym, og vi hadde gym sammen med en klasse fra Nesbygda, som også var delt da, i gymtimene, i sjuende klasse), at ‘har du så liten pikk eller?’.

Og da gikk Erik Ree litt unna.

Men jeg hadde jo gym sammen med Erik Ree, og jeg var litt flau, siden jeg var så seint i puberteten, så jeg pleide å sammenligne meg, med de andre gutta da.

Og da hadde jeg sett det, at Erik Ree heller ikke hadde fått hår på tissen, (eller stor tiss), i sjuende klasse.

Så derfor sa jeg bare, til Carl Fredrik Fallan, da Erik Ree gikk litt bort, at ‘han har det’.

For jeg syntes det blei litt dumt, at han skulle ha det til, at det viskelæret ligna på en pikk da.

Men men.

Så sånn var det.

Erik Ree sa også en gang, at lillebroren hans hadde tatt av seg underbuksa, før han kom inn på do.

Og så hadde han driti på veggen, for han rakk ikke fram til doen.

Noe sånt.

Men men.

Erik Ree bodde like ved veien som går ned fra Riksveien, til Berger Kirke.

En gang, når jeg gikk på fotballen, så ble jeg med noen folk, og kasta snøball, eller noe, på et annet hus der.

For en som gikk i klassen over oss vel, sa at der bodde det noen lesbedamer fra Sverige, som jobba på Glassbrenneriet, på Fossekleiva Bruksenter, (som ble startet et år eller to før det her da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren til Erik Ree hadde visst hengt opp en wire, over den veien ned til huset deres der, en dag.

Og da hadde Erik Ree og Ulf Havmo, (var det kanskje), merker på halsen, etter den wire-en, som de hadde sykla rett inn i da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men i andre klasse på videregående, så hadde endelig jeg også fått hår på tissen, (som den siste i den ungdomsskoleklassen, som jeg gikk i vel).

Og da turte jeg å dusje etter gymmen igjen.

(Noe jeg ikke hadde gjort, året før.

Men jeg hadde gjort det på undomsskolen da.

Så det var bare et år, som jeg var så flau over å ikke ha hår på tissen, at jeg ikke dusja etter gymmen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Og en gang, så stod Trond Gurrik, og liksom viste fram ballesteinene sine, virka det som for meg.

Han hadde ihvertfall skikkelig store ballesteiner, husker jeg.

Mens jeg skriver om penisstørrelser og sånn.

Men men.

Hu litt store, med kort lyst hår, fra Nesbygda.

Hu stod også på den trappa, utafor klasserommet vår en gang, husker jeg.

Og sa noe sånt, som at ‘hvorfor tror du gutta kaller henne for vakum da’, om ei annen jente, på skolen vår, som gikk forbi, et stykke unna der vi stod da.

(Men som jeg ikke fikk med meg hvem var helt, dessverre.

Men men.

Så sånn var det).

Det var også det skoleåret her, at vi fikk Super Channel, på Bergeråsen.

En parabolantenne, ble kjøpt inn, av Bergeråsen Vel.

I forkant av dette, så hadde det vært et møte, i musikkrommet, (det gamle klasserommet vårt), på Berger skole.

I regi av Bergeråsen Vel da.

Og det ble holdt avstemning, om vi skulle få Sky og Super Channel, eller ikke.

(Det ble sagt at vi skulle få begge, men vi endte opp med bare Super Channel, av en eller annen grunn).

Det var veldig engasjerte taler, både for og imot satelitt-TV, på fellesanlegget.

Espen Melheim sin lillesøster, Trine Melheim, (som gikk i klassen under oss vel), hun holdt en engasjert tale, for satelitt-TV, (enda hun bare gikk i åttende klasse da vel).

Og faren til Anne Uglum, i klassen til Christell og Pia, (en kar som var i Arbeiderpartiet, mener jeg å huske), han holdt også tale, for satelitt-TV da.

De som var for Super Channel, vant avstemningen.

Og jeg stemte også for.

Sten Rune Nilsen i klassen, spurte Odd Einar Pettersen, om han skulle stemme.

Han sa det, at han fikk meg til å stemme for han.

(Jeg sa ikke noe).

Men faren min betalte ikke Vel-avgifta.

Så jeg hadde vel egentlig ikke rett til å stemme, tror jeg.

Og av de som var mot Super Channel, så ble det vel skrevet, i en utgave, av medlemsbladet, til Bergeråsen Vel, at folk som ikke hadde betalt Vel-avgifta, stemte ved den avsteminga.

Men det ble ikke nevnt navn da.

Men jeg kjeda meg så mye, siden jeg bodde aleine hjemme.

Og Haldis og faren min, de hadde kjøpt en leilighet, i Uelandsgate, i Oslo, billig.

Husker jeg, for Haldis prata med faren min om det her, en gang som Viggo Snoghøj, hadde kåseri om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter.

At han og han skulle selge leiligheten.

Og da kjøpte vel Haldis, (og muligens også faren min), den leiligheten da.

Som var i et boligkompleks, fra før krigen vel, ovenfor Statoil-stasjonen, ved Kiellandsplass.

Det leilighetskomplekset er i gultmalt mur vel, og har to ulver som vokter hver sin side av en trapp, som leder opp til to bygninger, som hver består av kanksje cirka hundre leiligheter da.

Det ser nesten ut som noe som kunne ha blitt bygget i Hitler-Tyskland kanskje.

(Har jeg tenkt nå i det siste).

Noe sånt.

Der eide Haldis en leilighet da, som hennes sønn Jan Snoghøj og en amerikaner ved navn Carry, (med mørkt skjegg), bodde i, på den tiden, som jeg gikk på ungdomsskolen da.

Jan Snoghøj importerte bipollen-piller, fra Arizona, som skulle hjelpe mot alt mulig da.

Under firmanavnet ‘Snakehill Trading’ vel.

Noe sånt.

Det var vel også Jan Snoghøj som ga meg den deo-en, til jul, tror jeg, som jeg brukte, da hu Monica Andersen, sa at det ‘lukta mann, men hu så ingen’.

Det var Paco Rebane, tror jeg, som det merket het.

Som Jan syntes var så bra da.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Snakehill, (som i Snakehill Trading), det var vel forresten fra etternavnet til Jan, som har dansk far, Snoghøj, på dansk, det blir vel cirka til Snakehill, på engelsk da.

Selv om hans bror Viggo, bruker etternavnet Snowhill, i USA og ikke Snakehill.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn er det.

Men men.

Når vi skulle få Super Channel, på Bergeråsen, etter jula 1987 vel.

Så snakka jeg om det i klasserommet og sånn da.

Et byggefelt i Sande, (Skafjellåsen?), hadde visst fått parabolantenne de og, noen måneder før Bergeråsen da.

Og Jan Ivar Lindseth, han ble kanskje litt misunnelig, på meg, som skulle få Super Channel, (og som gleda meg til det da).

Hva veit jeg.

For han sa ihvertfall det, at jeg kom til å få kjempebra karakter i engelsk, og kjempedårlig karakter i matte, husker jeg.

Siden han trodde at jeg kom til å bruke mye tid, på å se på TV, som før hadde gått til lekser.

Men jeg var jo fra Berger, og fra barneskolen, så huska jeg det, at nesten ingen i klassen gjorde lekser.

Så jeg gjorde ikke så ofte lekser.

Jeg pleide å sitte å trøstespise foran TV-en og også lese aviser og sånn, før vi fikk Super Channel da.

Så det ble ikke så kjempestor forskjell.

Da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, så så jeg på barne og ungdomsprogram da.

Men de programmene hadde jeg jo vokst fra, en god del.

Så når det dukka opp musikkvideoer, på Super Channel, så var jo det rimelig artig, syntes jeg, i 1988 da.

Så sånn var det.

Men men.

Lindseth sammenligna også en engelskprøve som jeg fikk ‘5’ på vel, med en som han fikk ‘3’ på vel.

Og han sa at jeg hadde nesten like mange feil, som han.

Han spurte om han fikk lov å klage, (og vise min prøve og da).

Og jeg sa vel ‘ja’ vel.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Noe sånt.

Vi var også på teater, i Holmestrand, det året.

Vi så teaterforestillingen ‘Pakkis’, var det vel.

Om noen som stod utafor Arbeidsformidlinga i Oslo.

‘Jeg er muslim’, sa han ene.

‘Hæ, hva da, er du musling?’, svarte han andre.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg satt ved siden av engelsklæreren, på teateret der, husker jeg.

Og i pausen, så fortalte jeg det, til de andre gutta i klassen, at ‘jeg sitter ved siden av han jævla engelsklæreren’.

Men jeg sa det vel litt høyt, tror jeg.

Så det er mulig at engelsklæreren hørte det.

Men men.

Siden han vel ikke stod så langt unna da.

Så det var rimelig flaut, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Det teateret var cirka like ovenfor Holmestrand Jernbanestasjon, tror jeg forresten.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Line Nilsen ble forresten kalt ‘Nils’, av noen andre jenter vel, på ungdomsskolen, mener jeg å huske.

Men men.

Så sånn var det.

Da jeg gikk i samme klasse som henne, dette året.

Så husker jeg det, at hu sa det, at det var så mange som brukte navnet hennes overalt.

Hu var visst fra Larvik.

For det var et danskebåtrederi, som het Larvik _Line_ da.

Men men.

Så sånn var det.

En gang sosialøkonomilæreren spurte om det var noen som visste hvem den største skogeieren, nede i Larvik var.

Så svarte jeg ‘Trescow Fritzøe’ da.

Og da sa Line Nilsen, ‘hva sa du’.

Men men.

Det med Trescow Fritzøe, det firmaet hadde vel Arne Thomassen snakka om en gang, når han, mora vår, Pia og jeg, kjørte rundt i en bil, rundt Farriselva der, på midten/slutten av 70-tallet vel.

Når vi skulle på noe kunstutstilling, på toppen av raet der vel, (heter det vel), den morenen, som Bøkeskogen ligger oppå.

Da sa Thommassen at Trescow Fritzøe eide mye rundt Farriselva der da, (mens han prøvde å finne veien opp til det kunstgalleriet der da, eller hva det var, oppå toppen av bakken der da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Line Nilsen fortalte meg også det, at hu hadde fått råd, (av en rådgiver på Sande Videregående vel), om at hu burde utdanne seg videre, på en høgskole i Kristiansand, (var det vel), etter at hu var ferdig med tredjeklasse.

Så sånn var det.

Faren min ville jo at jeg skulle utdanne meg i Oslo, så jeg hadde allerede en god del år før det her innstillt meg på det.

Så jeg orka ikke å flytte helt til Kristiansand for å studere liksom.

Men men.

Det virka mer fristende med Oslo, for i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, så hadde jeg vært og sett på Sky Channel, osv.

Så jeg syntes det virka kult, å bo i Oslo da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Et par år før dette skoleåret, (har jeg skrevet opp her).

Så vant også Berger IL, (det laget jeg spilte på, da vi ble kalt Smågutter eller Gutter vel).

Vi vant en liten cup, som het Vinn Sande Cup.

Etter å ha slått Vinn Sande 1-0 vel, i den avgjørende kampen.

Odd Einar Pettersen scorte seiersmålet vel.

Og jeg redda på streken, og redda også frispark(!), husker jeg, i sluttminuttene.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hørte det, at vi hadde sjangsen til å vinne, av trener Skjellsbekk da.

Hvis vi vant den siste kampen.

Og da prøvde jeg å spille så bra jeg kunne da.

For det hadde vært artig, å vinne noe da, en sjelden gang, mens vi spilte på det laget da, syntes jeg.

Så vi vant ihvertfall en liten lokal cup, som het Vinn Sande Cup da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På en trening så scorte jeg også et bra mål, husker jeg, på Anders Røkås.

Jeg fikk ballen på en corner.

Og stod vel lengst unna keeperen av alle omtrent.

Og skøyt hardt og lavt da, forbi mange spillere og keeper Anders Røkås da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og da havna jeg på blokka da, til trener Skjellsbekk, (virka det som for meg ihvertfall), over de som fikk spille, fra start, i den neste kampen da.

Jeg dro også på kino, i Drammen, og så en film, som het ‘Farlig Begjær’, dette skoleåret.

Ei jente, på Saga Kino vel, i Drammen, så på meg, med begjær vel i blikket, husker jeg, inne på kinoen vel.

Noe som var litt rart vel, siden jeg dro på akkurat den filmen.

Jeg var ikke så vant til å få blikk fra jenter.

En gang, som jeg var i Drammen, sammen med Kjetil Holshagen og Arve aka. Bergen, fra Bergeråsen.

Så hadde vi søkt jobb, på Aass bryggeri, med å stable tomflasker, i kasser da.

Noe sånt.

Kjetil Holshagen fikk sommerjobb denne sommeren og.

Men Arve og jeg, fikk ikke jobb, av han basen der, på Aass Bryggeri.

Vi møtte faren til Arve, ved der Bragernes Torg møter Gågata i Drammen, cirka, etter det her jobbintervjuet da.

Og da sa faren til Arve husker jeg, at han måtte se an hvordan folk, som han søkte jobb, sammen med.

Og det var mynta på meg, skjønte jeg.

Han faren til Bergen, han syntes kanskje at jeg så tufs eller ustelt ut da.

Det er mulig.

Men men.

Så sånn var det.

Og på det samme stedet, så var det ei jente en gang, som sa kalte meg ‘babyface’, husker jeg, til ei annen jente fra Drammen vel.

Så sånn var det.

Så jeg var kanskje litt babyface da, under oppveksten, siden jeg var så sein med å komme i puberteten.

Og led vel litt under dette, siden mange av mine skolekamerater osv., ikke gikk av veien, for å mobbe eller erte da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, dette skoleåret vel, så dukka Ulf Havmo opp på døra mi, og sa at nå starta de opp Fremskrittspartiet-lokallag, i Svelvik.

Og han lurte på om jeg ville være med da.

(Dette kan også ha vært det neste skoleåret).

Men jeg orka ikke mer av Ulf Havmo, og jeg var vel ikke helt sikker på om min sympati lå nærmest Fremskrittspartiet eller Høyre, heller.

Ulf Havmo hadde nemlig banka meg opp, i den gangen der, hvor utgangsdøra, som han banka på, var.

Det var et par år tidligere vel, og han hadde klint beina sine hardt inn i magen min, mens han hadde ryggen mot veggen.

Så det var jævlig vondt, for å si det sånn.

Jeg slåss imot da, så det tok vel litt tid, før Ulf Havmo fikk overtaket.

Men han var sterkere enn meg, for han var før i puberteten og sånn da.

(Antagelig derfor).

Og han vant til slutt da.

Selv om jeg ikke skjønner hvorfor han starta slåsskampen.

Som kom overraskende på meg.

Men men.

Så sånn var det.

Ulf var vel også rimelig senesterk, tror jeg.

Selv om han var cirka like tynn som meg vel.

Men men.

Ulf kom forresten seinere enn de andre, tilbake fra ferie, i sjette klasse, husker jeg.

Han hadde vært med foreldra og søsknene sine, til Italia, i ferien, og de hadde vel utvidet ferien, i et par uker, tror jeg.

Ulf dreit seg også ut, i sjette klasse, husker jeg.

For han trodde at den sangen, som het ‘Our House’, med Madness vel, egentlig het ‘o a’, eller noe.

Så han gikk rundt og sang ‘o a’, eller noe da, i klasserommet.

Mens Linda Moen og jeg hørte det vel.

Hvis jeg husker det riktig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var også en av tre-fire musikkansvarlige, i sjette klasse, husker jeg.

Vi som ble valgt, ved loddtrekning, (Linda Moen trakk mitt navn vel), skulle spille musikk, ut av vinduet, til klasserommet vårt, mot skolegården da.

Jeg pleide å spille noe musikk da.

(Det var vel the Kids og sånt).

Og Linda Moen, Lene Andersen og Trine Lise Sørensen, pleide å stå rett utafor vinduet, og høre på musikken da.

De tre jentene tulla også med meg en gang, på barneskolen.

De prøvde å dytte meg ut en skråning, en vinter, som gikk ned mot grusbanen der.

Den skråningen, den var som en akebakke, på 5-6 meter vel.

Noe sånt.

Og jeg slåss mot, men tre sånne jenter, i klassen min, det ble litt for mye.

‘Dere klarer ikke å dytte meg ut’, eller noe, sa jeg.

‘Tror du det er det vi prøver på eller’, sa Linda Moen, (var det vel).

Uten at jeg skjønte helt hva hu mente.

De tre jentene klarte å dytte meg ut den skråningen, til slutt.

Men jeg hadde leika en del sånn, som barn i Larvik, og sånn.

Så jeg gikk rett opp igjen, og da turte de ikke å angripe meg igjen, husker jeg.

Men men, så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Ole Christian Skjellsbekk hadde også tatt de tre jentene i skrittet, en gang, (mener jeg å huske ihvertfall).

(Utenfor inngangen til skolen, mellom bomberommet og musikkrommet der).

Noe sånt.

Og de tre jentene hadde kalt Skjellsbekk for ‘horebukk’, mener jeg å huske, at ble sagt.

(Da Skjellsbekk forklarte seg for lærer Allum vel).

Og de tre jentene ble kalt for ‘horer’ vel, av Skjellsbekk vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

En gang, som vi var i bomberommet, så la jeg en tegnestift, på stolen til Skjellsbekk.

Mens han prata med lærer Allum vel.

Og da ble det stort spetakkel, for å prøve å finne ut, hvem som hadde gjort det.

Jeg innrømte det ikke nemlig.

Det var en veldig kjedelig dag da, må jeg si, til mitt forsvar.

Og Skjellsbekk så også tegnestiften, før han satt seg da.

Så han fikk ikke vondt, eller noe da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Ulf Havmo skyldte meg også 3-400 kroner, så det er mulig at det var derfor, at jeg ikke syntes det var noe aktuelt å bli med, på det Fremskrittsparitet-greiene og.

For de pengene hadde han lånt lenge, og jeg skjønte vel det, at han ikke planer om å gi de tilbake vel.

Men men.

Så sånn var det.

Øystein Andersen ville en gang at jeg skulle bli med han, opp til Ulf Havmo, for å kreve tilbake de pengene.

Men da var det gått et par år, siden jeg hadde hatt noe særlig med Ulf Havmo å gjøre.

Så det gadd jeg ikke.

Det var liksom ikke så mye penger, tenkte jeg, så det var ikke verdt å gjøre så mye rabalder ut av det, tenkte jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ut på vårparten, i 1988, da det begynte å nærme seg sommer.

Så ringte jeg Øystein Andersen igjen, etter å ha ‘boikottet’ han, i cirka et halvt år da, (etter at han hadde stumpet den sigaretten, i hånda mi).

(Jeg tenkte at han kanskje hadde fått en lærepenge da, siden jeg ikke ville prate med han, på et halvt år, eller noe, etter den episoden da.

Så sånn var det.

Men men).

Siden vi hadde avtalt, å dra til Brighton egentlig, den sommeren.

Jeg spurte om han fortsatt var klar for det.

Og det var han, viste det seg.

Så vi bestilte en fire ukers språkreise, til Brighton da, i juli 1988 vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nyttårsaftenen, på den her tiden, de pleide jeg å tilbringe sammen med Espen Melheim.

Ihvertfall et par av dem.

Jeg rappa noen drikkevarer, av faren min vel.

Og Espen Melheim og Pia kom på besøk, en nyttårsaften, husker jeg.

Pia for det meste bare satt der vel.

Espen Melheim var kanskje litt sånn ‘dorky’, eller treig, eller hva man skal si.

Han hadde på seg en rød genser, husker jeg.

Og han fortalte oss det, at han hadde lest det, et sted, at hvis man hadde på seg noe rødt, så ville man se mer attraktiv ut, for det motsatte kjønn, eller noe.

Så derfor hadde han valgt å gå i rød genser da, fortalte han.

Jeg syntes han virka litt sånn ‘døv’, noen ganger, men det er mulig han hadde funnet et bra triks da.

Selv om jeg syntes at han var litt komisk også kanskje.

Når han prata om det her da.

Men men.

Hvem vet.

Jeg var så opptatt av håret mitt, i årene før det her ihvertfall.

Og jeg pleide aldri å få sveisen min, sånn som jeg ville ha den.

Så jeg brukte en vifteovn, for å prøve å få sveisen bra.

Og noen ganger, når jeg nesten hadde gitt opp, så gnei jeg liksom hue, mot veggen, i gangen, for å få håret bra da.

(Uten at jeg vet om det hjalp, men jeg klipte ikke så ofte håret da.

Og jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle bruke hårgele og hårføner da.

Så jeg var ikke så smart, kanskje).

Og da, en gang, mens jeg stod og gnei huet og håret, mot veggen, i gangen, så dukka Espen Melheim opp, og så det her vel.

Så det var litt flaut, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En annen nyttårsaften, så ble jeg bedt opp til Espen Melheim, som var alene hjemme vel.

Anne Uglum, var også der, husker jeg.

Espen var litt full vel, og klenga på henne da.

I veien ned fra huset til Espen og dem, og ned til Havnehagen.

Og hver gang som hu Anne Uglum klagde da, så måtte jeg liksom si til Espen da, at han måtte la henne være ifred.

Og til slutt så gadd jeg ikke det mer.

Men da klagde hu Anne Uglum på det da, at jeg ikke fikk bort Espen mer.

Så sånn var det.

Men men.

Så det var en rimelig spesiell episode.

Hvorfor hang hu Anne Uglum sammen med oss, hvis hu ikke likte at Espen klenga på henne liksom.

Hm.

Men men.

Men hu stakk ikke, hu bare klagde da, flere ganger.

Og jeg var vel også litt full vel.

Og plutselig, så hadde jeg fått bli med inn i huset til Anne Uglum og dem, skjønte jeg.

For vi gikk bort dit da.

Men jeg stod bare litt for meg selv, litt unna foreldrene hennes, osv.

Så sånn var det.

Men men.

Og Espen Melheim, han var vel i hagen dems eller også inne i stua vel.

Noe sånt.

Men men.

Det var verandadøra vi gikk inn da.

Men hvorfor det var meninga at jeg skulle gå inn der, det skjønte jeg ikke helt.

Anne Uglum gikk i klassen til Pia og Christell og Annika Horten da.

Og et par ganger vel, så ville Christell spørre meg, om hvem jeg syntes var penest, at jentene, på Bergeråsen da.

Og da pleide jeg å si Anne Uglum da, for hu hadde et klassisk pent ansikt vel.

Selv om jeg ikke kjente henne.

Men da ble det kanskje lettere å si navnet hennes, enn å si Annika eller Christell da, siden jeg kjente de to siste litt bedre.

Hvem vet.

Og uten at jeg vet hvorfor Christell spurte meg om det her.

Det var vel kanskje litt spesielt.

Men men.

(Og Christell svarte da, at Anne Uglum ikke var noe flink til å sminke seg.

Jeg vet ikke om hu mente at det var positivt eller negativt, eller hva hu mente med det.

Hvem vet).

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Ei nabodame i Leirfaret, hadde fått kreft, og hadde skallet hår, mener jeg å huske.

Jeg ble bedt inn til dem, for å drikke vel, en gang, som jeg var sånn 17-18 år da.

Og jeg ble også bedt inn til Lene Lillevik og dem vel, som bodde litt ovenfor meg der, i Leirfaret da.

Og da spøy jeg som en gris, (hvis jeg husker det riktig), på stuebordet dems vel, mens jeg satt der da.

Mora prøvde seg på meg nesten, før det, og sa at ‘hvis jeg hadde vært yngre’, eller noe.

Så jeg var kanskje litt vel fornøyd med meg selv da.

For jeg var ikke så vant med å få oppmerksomhet fra damer vel.

Så det var kanskje derfor jeg slappa litt vel mye av, og spydde der.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Men men.

Det hendte også et par ganger, rundt den her tida, at jeg dro bort til butikken på Sand.

Og en gang, så ville han mannen, til hu dama med kreft, bli med meg bort dit.

Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

Jeg ville gå dit aleine.

For jeg kjente ikke han så bra da.

Men men.

Så sånn var det.

Ulf Havmo var der en gang, med ei pen brunette, fra Grunnane vel.

Og hu sa noe til han, om ‘hva med han der’, eller noe.

Men da sa bare Ulf ‘nei’, eller rista på huet, eller noe.

Uten at jeg skjønte hva det var om.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Ulf fikk seg jo moped etterhvert, og en gang, sommeren 1987 vel, så var vi borte hos farmora mi, på Sand.

Pia og Christell, de plukka jordbær, nede hos Anette Eknes og dem, på Høyen.

Og da fikk jeg Ulf til å kjøre forbi den gården, og ned til Krok der, ved vannet, mens jeg satt bakpå mopeden da.

Så sånn var det.

For jeg syntes det var litt rart, at Pia og Christell dreiv og plukka jordbær der.

HVorfor plukka dem ikke hos familien Sand, på Sand, som Ove og meg og Øystein Andersen, Kjetil Holshagen, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo selv vel, hadde gjort, for eksempel?

Hvem vet.

Vi så en kar, som hadde fått en kjempesvær torsk, på godt over en meter vel, i Drammensfjorden.

Noe sånt.

Og Christell sa det, seinere at vi hadde kjørt så fort forbi, på mopeden, at det ikke gikk an å se oss, eller noe.

Men det var jo ikke privat veg der, mener jeg.

Så det var lov å kjøre der, mener jeg.

Vi kjeda oss ganske mye, borte hos Ågot da.

Og hadde vel ikke noe spesielt å gjøre da.

Og vi kunne jo se den gården, fra der vi stod, borte hos Ågot.

For vi så jo ned på hele Høyen derfra da.

Og faren min hadde vel fortalt meg det da, at Pia og Christell plukka jordbær der vel.

Noe sånt.

Og det var litt spesielt, syntes jeg, for Pia og Christell pleide sjelden å være borte på Sand/Høyen.

De var mest i huset til Haldis, i Havnehagen da, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så det var vel derfor jeg foreslo det her, mener jeg.

Anette Eknes dukka så også opp, borte hos Ågot en gang, sammen med Pia vel.

Og jeg syntes jeg overhørte at hu sa, en gang, at hu var interessert i meg, eller noe.

Men jeg hørte ikke noe om det her, fra Pia og Christell da.

Og en gang, så var de utafor leiligheten min, på Bergeråsen, de tre jentene.

Og da gikk jeg bort til vinduet.

Og da hørte jeg at Pia og/eller Christell prata dritt om meg, til Anette Eknes vel, fordi jeg hadde gått bort til vinduet da, for å prøve å se hva som foregikk utafor der da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var mye mer som foregikk, i årene før jeg gikk i den Markedsføringsklassen og.

Men jeg får ta det seinere, har jeg tenkt.

Jeg tenkte at Min Bok, får bli om tiden, før jeg flytta til Oslo.

Også får Min Bok 2, bli om tiden, mens jeg bodde i Oslo.

Og Min Bok 3, får bli om tiden etter at jeg flytta til Oslo.

Noe sånt.

Men det er en del ting, som jeg har glemt å skrive om, men som jeg har notater om, som skjedde, før jeg begynte på videregående, osv.

Men da får jeg heller skrive noen ekstra kapitteler, på slutten av Min Bok, hvor jeg prøver å få tatt med om det jeg ikke har fått med om, i de forrige kapitlene da.

Vi får se om jeg får til det.

Vi får se.

Jeg begynte også å ta kjøretimer, dette skoleåret.

En kjøreskole i Drammen, som holdt til på Strømsø, i Tordenskioldsgate der, (ikke langt unna Vannsengbutikken).

De arrangerte teorikurs, etter skoletid, i et ‘almenn-klasserom’, på Sande Videregående da.

Og jeg ble med på det, selv om jeg ikke var så hypp på å få meg bil egentlig.

Jeg var mer en kar som likte å være foran data-en eller på et kontor da kanskje.

Og som ikke hadde drevet noe med mekking av bil, som faren min pleide å drive med da.

Men han lærte ikke meg noe, om det.

Men men.

Og Snorre Skaug, var det vel, skulle også løse kryssord sammen med meg, i en teoritime.

Hvis det ikke var Espen Melheim, eller noe.

Så jeg lærte ikke meg så mye teori.

Jeg syntes det var litt kjedelig vel.

Men men.

Men jeg tok også kjøretimer, inne i Drammen.

Og jeg hadde en kjørelærer, som het Skjalg.

Men en gang, så sa Line Nilsen det til meg, at han Skjalg, han burde jeg bytte fra, for han var ikke noe flink da, (eller noe).

Noe sånt.

Så jeg bytta til en som hu sa var flink, med mørkt hår vel.

Han sa det, under den første kjøretimen min vel, at når de unge jentene kom til kjøretime, i singlet og sånn, så visste ikke han hvor han skulle se, sa han.

Men men.

Så jeg ble kanskje litt misunnelig da.

Siden han hadde så mange jenter i singlet i bilen, osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En fleip, under teoritimen, var at noen damer, hadde sett i butikkvinduene, mens dem kjørte.

Jeg tulla litt jeg og, og sa at her måtte vi kjøre sakte, for ellers så kan den ungen i vogna, hoppe ut av barnevogna, og løpe over veien.

Jeg bare tulla sånn da.

Og jeg hadde jo ikke råd til bil, så det var litt dumt det her, med at jeg tok kjøretimer.

Men alle andre gjorde det da.

Så sånn var det.

Siden jeg kjeda meg, så ble det litt amper stemning kanskje, i bilen.

Og jeg kjørte en gang i motsatt kjørefelt, i Tollbugata vel, mot Jernbanestasjonen der.

For jeg trodde det var to kjørefelt der, men jeg huska feil, for det var lengre fram.

Så sånn var det.

Men men.

Og en gang, som jeg stoppa for en kar, som gikk over veien, i en fotgjengerovergang, ved Globusgården der.

Så kjørte en annen bil, inn i bilen jeg kjørte da.

Og den ble rimelig bulka da.

Så kjørelæreren og jeg, vi fikk oss en trøkk da.

For han i den varebilen bak oss, han hadde ikke sett det da, at jeg stoppa for han fotgjengeren.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, som jeg skulle til Drammen, med bussen.

Så satt tilfeldigvis Lene Andersen, på den samme bussen.

Hu fikk overtalt meg, til å ta en teoritest, sammen med henne.

Jeg hadde jo ikke lest, i det hele tatt.

Og måtte innom Svelvikbanken sin filial, på Strømsø, (var det vel).

(Hvis det ikke var Fokus Bank, som jeg var innom.

Noe sånt).

For å ta ut penger.

Da hadde jeg begynt å røyke nesten fast vel.

Og fikk hu Lene Andersen, til å holde røyken min, mens jeg var inne i banken da.

Så gikk vi og tok en teoritest da, siden hu ville det.

Men jeg fikk skikkelig dårlig resultat da, siden dette ble en uforberedt test, for meg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som jeg skulle ha kjøretime, dette skoleåret.

Så skulle jeg også kjøpe stereoanlegg, inne i Oslo, som jeg hadde lest annonse for, i en avis da.

Og det var hos Elnor, på Rådhusplassen.

Bjørn Arild Holshagen, han skulle inn til Oslo, og jeg fikk sitte på da.

Og jeg kjøpte det stereoanlegget, som var fra Kenwood med Sanyo-høytalere mener jeg, for litt under 4000 kroner vel.

Det var med dobbelt kassettspiller og platespiller.

Men det var vel egentlig ikke rack, for alle delene hadde felles strømforsyning vel.

Unntatt platespilleren vel.

Men kassettspilleren, radioen og forsterkeren hadde vel samme strømforsyning, mener jeg å huske.

Men men.

Men det var et greit steroanlegg vel, likevel.

Og det fulgte også med et skap, som det kunne stå i, med hjul da.

Faren min hadde jo stereoanlegg også.

Men stiften var vel brukket, og høytalerne var jo sparket i stykker, av hu Sylvia, (venninna til Haldis), og han hadde kun enkelt kassettspiller da, og ikke dobbel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Og da Bjørn Arild Holshagen og jeg, kjørte tilbake til Bergeråsen.

Så hadde jeg kjøretime, den dagen.

Så jeg måtte gå av bilen, i Drammen.

Og Bjørn Arild sa det var greit, å hive stereoanlegget, inn hos meg da.

Og da jeg kom hjem, med en buss da, om kvelden, fra Drammen.

Så hadde Øystein Andersen og Kjetil Holshagen, (tror jeg det var).

De hadde allerede montert opp det stereoanlegget da, for meg.

Så det var litt bra, husker jeg.

De hadde satt sammen det møbelet også, som stereoanlegget skulle stå i da.

Så det var ikke dårlig.

Dette må vel ha vært like før Øystein Andersen sneipa den sigaretten, i hånda mi, tror jeg.

Og rundt den tiden, som Kjetil Holshagen flytta til Sande vel.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var et tivoli, som var i Drammen, lenge, våren 1988 da, mens jeg dreiv og tok kjøretimer.

De hadde OutRun bilspill der, husker jeg.

Og jeg spilte det spillet mye da, for jeg tenkte at det var kanskje nesten som å ta kjøretime, å spille det spillet.

Noe sånt.

Og det var også skytebane der.

Jeg var jo glad i å skyte med luftgevær, så jeg syntes at sånn skytebane på tivoli, også var artig da.

Jeg pleide nesten alltid å vinne noe, hvis jeg prøvde det da.

For jeg var litt vant til å skyte med luftgevær, ihvertall.

Og ganske røslig og tøff kar, (på min alder vel), fra Drammen, (som hadde pigg vel, han sa ihverfall seinere at han brukte ‘High Hair’-hårgele), som hang der, begynte å prate med meg.

Mens jeg hang ved skytebanen der da.

Og skøyt ned sånne premier da.

Han het Roger, (og var maler vel), og bodde på Fjell, (en bydel med masse blokker og som også var kjent for å ha en høy andel innvandrere), i Drammen da.

Vi preika litt, om alt og ingenting da vel.

Og vi vant en premie hver vel, på luftgeværskyting da, som vi ga til hver vår fjortiss-jente da, som vi fant, ved spillehallen der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg så vel også Pia der, i Drammen, (mener jeg), og hu hang sammen med hu lave Svelvik-jenta, som hadde vært så skrålete, når jeg hadde eksamen, i Sandehallen der, året før, nemlig Cecilie Hyde da, (datter av min mors venninne, forresten).

Hvordan Pia kjente Hyde, det vet jeg ikke.

Men Pia dro vel også med meg, på ungdomsdiskotek, på Skyline, i Drammen, dette skoleåret.

Pia var venninne, med Eva Olsen, (som var kjent for å være såkalt ‘fellshore’ vel, eller noe), fra Svelvik.

Enten var det hu, eller så var det ‘Tina Turbo’, som Pia vanka med, på Skyline da.

Pia og hu andre jenta, de dreiv med ‘headbanging’, på dansegulvet, på Skyline der, husker jeg.

Så Pia, hun var altså ‘hårdrockare’, som svenskene sier.

Selv om hun seinere vanka mest med Cecilie Hyde vel, som var ‘syntare’, (ihvertfall likte hun Depeche Mode veldig mye), som svenskene sier.

Så om Pia var ‘hårdrockare’ eller ‘syntare’, eller begge deler.

Det veit jeg ikke helt.

Men hu hadde vel ingen plater selv, tror jeg.

Så det er kanskje litt av et mysterium, det er mulig.

Men men.

Jeg holdt også på å kjøre på en bikkje, husker jeg.

Da jeg tok kjøretimer i Drammen.

Opp mot et villaområdet, på Strømsø der vel.

‘Men brems da’, sa kjørelæreren.

Da den bikkja løpte ut i veien.

Men jeg hadde vel sett om noen, på TV, eller noe, som hadde kjørt unna et dyr, som løp ut i veien.

Og som så hadde kjørt ut av veien, og omkommet.

Så det stokka seg litt for meg, når den bikkja plutselig løp ut i veien da.

Hvis man bremser, uten å orientere seg, så kan man jo bli kjørt på bakfra og, av en annen bil.

Som jeg jo seinere blei, like før den store rundkjøringa, på Strømsø der da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg har fortsatt en del notater, for dette kapitellet, om hva som skjedde, da jeg gikk i andre klasse, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.

Men jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om det, i morgen.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

29. oktober 2011
Min Bok – Kapittel 37: Enda mer fra Sande Videregående

Jeg begynte på nytt kapittel i dag, så kapitell 25 er bare på en del da.

Men jeg fortsetter å skrive om ting som skjedde da jeg gikk i andre klasse, på Sande Videregående.

Vi dro på ihvertfall en klassetur, til Oslo.

Jeg husker en klassetur, med hu bedriftsøkonomi-lærerinna.

Vi skulle møtes på Drammen Jernbanestasjon, og jeg måtte ta en tidlig buss, og venta i kafeteriaen, på Drammen Jernbanestasjon der.

Der jeg hadde sitti sammen med Arne Thomassen, jula 1980, eller noe, (altså cirka syv år tidligere).

Da jeg prøvde å rømme til Berger, i jula, med bussen, siden jeg ikke likte meg så bra hos mora mi.

Men men.

Så sånn var det.

Nyheten i avisene den dagen, det var at Larviksgruppa Drama var oppløst, husker jeg.

En gang, som Pia var oppe hos meg, så hadde jeg hørt på radio, på stereoanlegget til faren mi.

Og Drama var med i en konkurranse, som var for hele Europa vel.

Som het Europatoppen, eller noe, vel.

Med en sang, som jeg ikke husker hva heter nå.

Men Drama vant Europatoppen da, hvis jeg husker det riktig.

Og på førstesidene av avisene, så stod det at Drama var oppløst, husker jeg.

Den dagen som vi skulle inn til Oslo.

Men men.

Så sånn var det.

Vi dro på bedriftsbesøk, til Storebrand, husker jeg.

Det er mulig at Kontor og Administrasjonslinja også var med.

For jeg mener å huske det, at jeg satt ved siden av Rose Marie Baltersen og Mette Holtet, ved et bord, hos Storebrand der da.

En direktør, eller noe, dukket opp, og spurte hva vi trodde dem tenkte en del på, om dagen.

Og det var enten at det hadde vært flom i Oslo.

Som var mye i nyhetene, Oslofjorden hadde flommet over, og det var vann på gatene, nede ved Rådhuset osv., mener jeg å huske.

Men det var feil svar.

Som noen sa, (og som jeg først nevnte vel).

Det var selvfølgelig børs-krakket i USA, som de tenkte mye på.

Så sånn var det.

Men men.

Han direktøren lurte vel også på om vi var en niende klasse, eller noe.

Og noen Svelvik-damer vel, baksnakka meg, husker jeg, etterpå, siden jeg så så ung ut, og de som jeg satt på samme bord ved da.

Bedriftsøkonomi-lærerinna sendte meg, for å finne noen som hadde blitt litt borte, nede ved Storebrand og Konserthuset der da, husker jeg.

Men jeg fant dem ikke.

Men men.

(Det er mulig at dette var året før og, det husker jeg ikke).

Men i andre klasse så var vi ihverfall på Peppes Pizza, i Stortingsgata, husker jeg.

Jeg så igjen så ung ut da, (var det vel), at vi kun fikk lov å kjøpe en halvliter hver, til pizzaene.

Så jeg ble vel litt baksnakka igjen, tror jeg.

Ove Reiersrud var med på den klasseturen husker jeg.

For vi var på en film, på Saga kino, husker jeg.

Men jeg husker ikke hva filmen het.

(Men muligens en med Michael J. Fox).

Men jeg ble litt brisen bare av en eller to øl. så jeg syntes det var morsomt.

Og det er det mulig at Ove Reiersrud ble og, det er mulig.

For han ble litt skrålete, eller hva man skal si, mener jeg å huske.

Men men.

Vi var jo på klasseturer på ungdomsskolen og.

Og vi så ‘Staying Alive’, på Colusseum Kino, husker jeg, med klasseforstander Aakvåg da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jo, vi var også på teater, med Sande Videregående.

Og det var ‘Boeing, Boeing’, eller noe, på et teater, som var like ved St. Olavs plass vel.

Hvor Jon Skolmen jobbet, husker jeg.

Han kom ut etter forestillingen, og spurte hvor vi var fra, husker jeg.

Og noen sa vel Svelvik eller Sande da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Det er mulig dette var gamle Edderkoppen teater, eller noe.

Det husker jeg ikke helt.

Hvem vet.

Det var en revy da, som det vel heter.

Om en mann som hadde mange flyvertinner.

Og den var morsom, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men på en av Osloturene, (som jeg ikke helt husker hva vi gjorde på, men det var med Markedsførings-læreren, tror jeg).

Så stakk jeg etter klasseturen, innom Øystein Andersen, i Lørenskog.

Med en videofilm, som jeg hadde rota med.

Det må ha vært like før han brant meg i hånda, med en sigarett, tror jeg.

Jeg hadde skrevet ‘Waldemar Thranes gate’, på videofilmen, når jeg sendte den i posten, til han, i Lørenskog.

Men han bodde i ‘Markus Thranes vei’, i Lørenskog.

Så da havna visst den filmen tilbake på Berger postkontor da.

Et sted den hadde liggi noen måneder.

Men jeg tok toget til Hanaborg da, hvor Øystein bodde, og la filmen i postkassa hans.

For dem var ikke hjemme.

For da hadde visst Øystein fått problemer, med noen folk da, siden jeg sendte filmen feil.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg var også å besøkte Øystein, i Lørenskog, et par ganger, som han var hjemme.

Og Øystein hadde en kusine, som het Anita, som bodde i nabohuset.

Dem hadde også sommerhus på Sand, men i Sandsveien da, der hvor familien Sand har gård, noen hundre meter unna, fra der Øystein og dem hadde sommerhus.

Anita jobba på Robsrudjordet Burger, som var like ved der hvor Øystein bodde.

Det var vel drøye 500 meter å gå vel.

Noe sånt.

Og da fikk Øystein og jeg, gratis burgere, av Anita husker jeg.

Når vi stakk innom Robsrudjordet Burger da.

Anita hadde lyst hår, og var på min alder vel, og hu spilte fotball for Kurland, mener jeg.

(Uten at jeg helt veit hvor det er hen).

Men men.

(Hu begynte seinere å jobbe på et cruiseskip, (når hu var i slutten av tenårene vel), men det likte hu ikke, så det dreiv hu ikke med så lenge, husker jeg.

Men men).

Dette var vel da Øystein Andersen gikk i niende klasse, tror jeg.

For han begynte å vise meg en årbok, som de hadde, på skolen hans, på Hanaborg, eller noe, da.

Og hu der lyshåra jenta var fin da, sa Øystein.

Men hu var visst ‘puck i hue’ da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Så dette var nok mens jeg gikk i første eller andre klasse, på videregående.

Men før Øystein stompet den sigaretten, i hånda mi.

Så sånn var det.

Men men.

Øystein hadde en kamerat, som het Are, som hadde mørkt hår.

Han kjente også en kar som het Erik, som ble kalt for ‘Psycho’.

Psycho ville slå opp med dama, fordi at telefonnummeret begynte på ‘null sex’, sa Øystein.

Pia sa at Psycho ikke var noe ‘snill’ mot dama, husker jeg.

(Uten at jeg skjønte hva Pia mente med dette, eller hvordan Pia visste hvem Psycho var).

Øystein og jeg prata om tegneserier, og jeg fortalte at jeg hadde en ide, til en tegneserie.

Sånn ala ‘hvorfor drepe deg bare fordi du ikke fikk kjøpt den siste utgaven av Mad’.

Og den var sånn at en gutt gikk forbi Blitz, i Pilestredet, med en plakat, hvor det stod ‘Riv Blitz’, om kvelden da.

Og Øystein hadde en kamerat, som kunne tegne.

En som jeg var med å besøke en gang, på Lørenskog.

Han tegneren hadde skrevet noe stykke, i en skoleavis, eller noe.

Hvor han hele tiden brukte uttrykket ‘bølgen’, husker jeg, (bølgen ble kjent under Mexico-VM i fotball, året før, forresten. Når tilskuerne reiste og satt seg igjen, sånn at det så ut som en bølge).

Men Øystein lagde det som en tegneserie, på cirka ti ruter vel, som jeg sendte inn til Pyton.

Jeg brukte permene i en bok, i Samfunns og Næringslære, som konvolutt.

Så dette må ha vært sommeren 1987, tipper jeg, at jeg sendte den tegneserien inn til Pyton.

Men men.

Men den tegneserien, den hadde ikke noe sluttpoeng.

Ikke noe særlig bra sluttpoeng ihvertfall, så den ble ikke trykket av Pyton.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Øystein kjente også Tom, (som seinere ble butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen, da jeg bodde i den bydelen, fra slutten av 90-tallet).

Både Øystein og Tom spilte sjakk.

Og jeg var med en gang til han Tom, og vi spilte sjakk, og det ble remis da, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel også sommeren 1987, at Øystein Andersen ble med Pia og meg, ned på en fest, ved Berger brygge.

(Pia visste at det var fest, og hadde pleid å gå på fester der, en stund vel.

Hvis ikke dette var sommeren 1988 da.

Etter Brighton-turen.

Hvem vet).

Jeg fikk ihvertfall Øystein til å ta med en mun-chako, som han hadde.

(Sånne pinner som har en kjetting mellom seg.

Et japansk nærkampvåpen).

Øystein Andersen sa at han hadde en mun-chako, som hadde springkniver, bygget inn i pinnene.

Og det syntes jeg at hørtes artig ut da.

Men da han tok med det våpenet, ut til Berger, så hadde det ikke springkniver likevel.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En kar som het Tom Lillemoen vel.

Han likte ikke at Øystein Andersen hadde med et sånt våpen, ned på festplassen.

Så han kasta det våpenet, i fjorden.

Pia var venninne med ‘Tina Turbo’, og de ville ut og ‘fly’.

Jeg blei med Pia og Tina Turbo, med en båt, som vi fikk haik med, til Kommersøya.

Men jeg tok ikke med Øystein, for han var et par år yngre da.

Men men.

(Jeg spurte ikke om han ville bli med heller.

Det var Pia som dro med meg liksom.

Så hu måtte nesten ha spurt, tror jeg.

Jeg var vel litt dame-gæern, og derfor ville jeg være med, siden Tina Turbo var med kanskje.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Pia og Tina Turbo fikk det ekteparet, i den båten, til å leite etter våpenet, til Øystein.

Men de fant det ikke.

Tina Turbo rappa også røykpakka, til hu dama i 30-åra vel, som dukka opp, med båt, ved Berger brygge.

Så sånn var det.

Men men.

For vi hadde ikke noe røyk da.

Jeg bomma en øl, av noen Holmestrand-damer, på Kommersøya, og spurte om de kjente Trond Gurrik, fra Markedsføringsklassen, (så dette her med mun chako-en må nok ha vært sommeren 1988, for den forrige sommeren, så visste jeg ikke hvem han var).

‘Alle i Holmestrand kjenner Trond Gurrik’, svarte de Holmestrand-damene.

Men så skulle søstera mi og Tina Turbo stikke på land.

Så jeg ble med dem.

Jeg husker ikke om vi ble kjørt i land, med en båt, eller om vi kunne gå i land der.

Noe sånt.

Og så fikk Pia og Tina Turbo haik med noen rånere, (eller hva det var), og jeg satt også på med dem da, (siden jeg hadde hengt meg med Pia og Tina Turbo. For jeg lurte vel også litt på, hva søstera mi dreiv med, siden hu var venninne, med Tina Turbo, osv).

Men jeg ble litt kjent med Tina Turbo, ihvertfall, som jo min tidligere kamerat Christian Grønli også kjente.

For vi traff jo henne, da hu gikk sammen med Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen.

De gikk kanskje i samme klasse.

Men hvordan søstera mi ble kjent med Tina Turbo, det veit jeg ikke.

Og hvordan Tina Turbo fikk det klengenavnet ‘Turbo’, det er jeg ikke helt sikker på.

Men jeg tror det må være noe med sex å gjøre.

Men jeg er ikke helt sikker.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også inne i Drammen, i handelsforeningens lokaler der vel, og så på en debatt.

Det var andre året, på handel og kontor, husker jeg.

Det var hu klasseforstanderen vår, som tok oss med dit, husker jeg, en ettermiddag, skoleåret 1987/88 da.

Mona Røkke, som da var Forbrukerombud vel, var i en debatt, med noen folk fra næringslivet, i Drammen.

Men det var lite futt i Mona Røkke, som Forbrukerombud, syntes jeg.

Hu var nesten ‘godslig kamerat’, med de næringslivsfolka, fra Drammen, som hu liksom skulle debattere med da, syntes jeg.

Så det var en litt kjedelig debatt, vil jeg si.

Og det var vel ikke akkurat sånn, (sånn som jeg husker det), at vi lærte noe derfra, som vi ikke allerede hadde lært, på Sande Videregående.

Men men.

Så sånn var det.

Vi hadde jo om personvern og alt sånt, til det nesten kjedsommelige, på Sande Videregående.

Både i Kontorlære og EDB vel.

Og vi hadde jo også rettslære, og lærte om hvilke rettigheter som forbrukerne hadde, osv.

Så det var en veldig god utdannelse, på mange måter, vil jeg si.

Jeg fikk jo artium, etter tre år på økonomilinja.

Jeg ble jo økonom, (selv om ingen gjorde noe poeng ut av det vel, vi kalte det bare blåruss).

Og jeg fikk jo tre vitnemål, (et for hvert år), nemlig fra Grunnleggende Handels og Kontorfag, Markedsføring og Data og Informasjonsbehandling.

Så jeg syntes det var en bra utdannelse, som jeg har fått en del igjen for seinere og, tror jeg nok.

Selv om jeg ikke jobbet akkurat som økonom da.

Men vi lærte blant annet i Rettslære, at både et menneske og et firma, begge er ‘juridiske personer’.

Det hadde jeg ikke tenkt på, før vi begynte med rettslære.

Men et menneske står altså likt, med et firma, i retten.

(Ihvertfall ifølge lovverket).

Dette med at et firma, i retten, blir til en ‘juridisk person’, det er det kanskje ikke alle som vet, eller tenker over, vil jeg vel tippe på.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I gymmen, så skulle vi en gang finne pulsen.

Men jeg fant ikke pulsen, og sa fra om det.

Og da sa Line Nilsen, at ‘du må skru’n på, vet du’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Uten at jeg skjønte hva hvorfor hu sa det.

Men men.

Line Nilsen var jo sammen med sønnen til gymlærerinna, så man skulle kanskje tro det, at hu ville holdt litt kjeft i gymtimene.

Men så ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg hadde walkman og høytalere, med på skolen, husker jeg.

Jeg kjøpte Michael Jackson-kassetten ‘Bad’, av Jan-Tore, husker jeg.

For mora hans jobba med å vaske i en matbutikk, ut mot Krokstadelva vel, og skaffa sånne kassetter billig da.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg kjøpte også kassetten til Belinda Carlisle, på Lyche Platebar, i Drammen, det skoleåret, husker jeg.

Og også T’Pau, som var populære, med ‘China in your hand’, osv.

Markedsføringslæreren likte Belinda Carlisle, husker jeg, og vi fikk lov å høre på den kassetten i timen, husker jeg.

‘Du har ihvertfall fin musikk’, sa han ‘Case’ da, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Kristin Sola fortalte meg det, at hu og ei pen venninne hu hadde, med mørkt hår, (også fra Galleberg vel), spleisa på å leie en solseng.

Spesielt hu venninna var skikkelig brun.

Så det trodde jeg på.

Men men.

Kristin Sola la en dag masse passbilder av seg selv, (og hu venninna og vel), ut på en pult, i klasserommet vårt.

Så spurte hu meg, om hvilket bilde jeg seg syntes var finest.

Jeg syntes hu hadde litt bollekinn, osv., på det bildet, som hu var yngst på.

(At hu ikke så så fin/sexy ut, på det liksom).

Så jeg mobba henne da, og sa ‘det’.

Også rappa jeg det bildet, og Sola da, (som hu ble kalt), løp etter meg, og fikk tak i meg, i gangen, mellom de to klasserommene, i den brakkebygningen da.

Og hu gikk helt berserk og begynte med nærkamp, og klinte puppa sine skikkelig inntill meg, husker jeg.

Så det var vel det nærmeste jeg kom sex, det skoleåret, vil jeg vel tippe på.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia og Christell, de hadde pleid å dra på ungdomsdiskotek, i Samfunnshuset, i Svelvik, på torsdager vel.

Men jeg syntes det var flaut, å gå dit, så en gang, som jeg satt på med Jan Snoghøj, fra Drammen til Bergeråsen.

Så ville jeg ikke gå inn på diskoteket der, med noe greier til Christell.

Så Jan måtte gå inn der selv.

(Jeg hadde aldri vært på det diskoteket så.

Det var vel derfor at jeg ikke gadd det.

Noe sånt.

Men Christell og Pia gikk dit ofte.

Og jeg var jo et mobbeoffer, vil jeg si.

Mens Christell liksom var den amerikanske tenåringsprinsessa, nesten.

Med skap etter skap fulle av moteklær.

(Som Pia ihvertfall sa, så hadde Christell mye mer klær enn henne.

Så sånn var det).

Men Jan Snoghøj, han var veldig opptatt av utseendet sitt, og han trente også, som Viggo Snoghøj/Snowhill da, (selvfølgelig).

Men jeg var deppa, på den her tida, og trente ikke vekter, men var en pingle, som ikke visste hva jeg skulle si, hos frisøren, når jeg skulle klippe meg, for eksempel.

Så jeg hadde ikke noen frisyre, som Søren Larsen sa.

Og jeg var også seint i puberteten.

Og jeg brukte ofte min fars klær, siden det var sjelden at jeg fikk nye klær selv da.

Så det diskoteket, det hadde jeg ikke lyst til å gå inn på, for å si det sånn.

Det var ikke noe Christell hadde avtalt med meg at jeg skulle gjøre, heller.

Så det var egentlig ikke min business da.

Så hvorfor Jan Snoghøj seinere erta meg, på grunn av at jeg ikke ville gi noe greier til Christell, det veit jeg.

Det var ikke noe jeg hadde med å gjøre liksom.

Så da burde ikke jeg drive med det, mener jeg.

Hvis jeg hadde avtalt om det med Christell på forhånd, så hadde det kanskje vært noe annet.

Men sånn var det ikke.

Men men.

Så sånn var det.

Men Pia klarte å overtale meg, til å bli med på det diskoteket, en gang jeg gikk i andre klasse, på videreågende da.

Vi kjøpte vel en ti-pakning med vanlige, (ikke milde), Prince sigaretter, (som var det merket Pia ville ha vel), på deling, (som Pia fikk meg til å kjøpe, siden hun ikke var 16 år enda da).

Også gikk vi på det diskoteket da.

Hvor det bare var sånn passe mange folk.

Det var ikke som Top Rank i Brighton liksom.

For å si det sånn.

Men men.

Men hvem var det som jobbet der?

Jo, det var hu mørkhåra venninna, til Kristin Sola, fra Sande.

Og jeg sa vel såvidt hei til henne vel, eller nikka da.

Noe sånt.

Jeg kjente henne igjen med en gang, ihvertfall.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg var også med Kjetil Holshagen og Bjørn Arild Holshagen, på det diskoteket.

Eller de hadde hjemmebrent, som jeg kjøpte en flaske av.

Også gikk jeg rundt og drakk det, og prøvde å ta med flaska, inn på ungdomsdiskoteket.

Men vakta tok fra meg flaska.

Jeg var litt full, og sa det ikke var sprit.

Men vakta klarte å lukte at det var sprit.

Så sånn var det.

Men men.

Men Kjetil og Bjørn-Arild, de var vel bare rundt bilen til Bjørn-Arild der, tror jeg.

Noe sånt.

Bjørn Arild og Kjetil, de dro meg også med på en datamesse, på Info-Rama, i Sandvika, en gang, husker jeg.

Og Kjetil og jeg, vi dro på en datamesse, i Spikersuppa vel.

Da jeg kjøpte the Final Cardridge da.

Så sånn var det.

Kjetil Holshagen og jeg, vi skulka en gang skolen, da vi gikk på ungdomsskolen, for å dra på et års-jubileet, for Gågata, (eller om det var Risto-senteret), i Drammen.

Da var det tilbud på mange ting, til en krone.

Blant annet noen datamaskiner, som Spaceworld solgte, av merket Spectrum vel.

Men det var så mye folk, i Gågata, i Drammen, da.

Blant annet noen pakistanske familier, husker jeg.

Som stod i kø, utenfor LYche og Risto-senteret da, som samarbeidet, om det her 1-kroners salget da.

Så sånn var det.

Men men.

Vi dro også på et par Danmarksturer, husker jeg.

En gang med Pia vel.

Da møtte Pia en ‘kavaler’, på danskebåten.

En med mørkt hår, som så ut litt på en ung Erik Soler vel.

Noe sånt.

Men men.

Vi reiste med Petter wessel fra Larvik, og faren vår lot oss dra aleine da.

Det er mulig at mora vår var med, på den turen hvor søstera mi møtte han ‘Erik Soler’.

Det er mulig.

Det husker jeg ikke helt.

Men men.

Kjetil og jeg, vi var også på en Danmarkstur, uten Pia vel.

Og da, så lå vi over, hos Frode Kølner, i Larvik.

Og da, så dro Frode Kølner oss med, for å spise pizza, på Hansemann, i Larvik.

‘Prøv tomatsausen’, sa Frode Kølner.

‘Hvorfor det’, sa jeg.

‘Det er godt’, sa Frode Kølner.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var vel også hos han Morten, med rødt hår, den dagen, mener jeg.

Og så på ‘Gjøkeredet’, med Jack Nicholson, på video, hos han Morten da.

Hvis jeg ikke husker helt feil.

(Hvis ikke så var det Øystein Andersen og jeg, som så den filmen, (Gjøkeredet), hos han Morten, en gang, mener jeg).

Så sånn var det.

Men men.

I Danmark, så kom vi nesten i krangel, med en danske, som solgte røde pølser, mener jeg å huske.

Men jeg husker ikke hva krangelen gikk ut på.

Men jeg pleide å kjøpe hårgele, til cirka ti kroner tuben, (sånn grønnfarget hårgele), husker jeg, hos Damsgaard, i Fredrikshavn da.

Så da fikk jeg vel kjøpt det ihvertfall.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Noen arrangerte en klassefest, i Svelvik, det skoleåret.

Det var i et lite forsamlingslokale, i et trehus, litt oppi ‘lia’ vel, fra Samfunnshuset da.

Noe sånt.

(Uten at jeg husker helt nøyaktig hvor det huset lå).

Men men.

Kristin Sola ville ikke være med, husker jeg.

Hu så litt skremt nesten vel, på meg, og spurte om jeg skulle dra, husker jeg.

‘Ja’, sa jeg, ‘jeg skal vel såklart være med på klassefesten’, ‘du da?’.

Men Kristin Sola sa vel bare ‘nei’, av en eller annen grunn.

Men men.

Jeg fant ikke noen finsko, som var store nok.

Så jeg måtte bruke noen sko, som faren min hadde, fra sin tid som ‘discoløve’ vel.

Han hadde noen finsko, som var i flettet vel, i brunt og svart skinn.

Som så litt sånn ‘John Travolta’ ut nesten vel, fra Grease eller noe sånt kanskje.

Noe sånt.

Men jeg fikk danse med hu Randi, husker jeg, venninna til Line Nilsen.

De var vel omtrent de eneste, som jeg omgikks med der.

Plutselig gikk det en slags ‘surring’, gjennom lokalet.

Og en kar med svart skinnslips, (som folk var redde for, skjønte jeg), dukka opp.

Jeg gikk vekk fra Line Nilsen og hu Randi da.

Og spurte han med skinnslipset, (som vaktene slapp inn på klassefesten).

‘Har du svart skinnslips du da?’.

For jeg hadde hatt rosa skinnslips, i konfirmasjonen min, et par-tre år, før det her.

Så jeg var vant med skinnslips.

Men svart skinnslips var jo kulere da, vil jeg si.

Men men.

Og uten at jeg veit hvorfor vaktene slapp inn en som ikke gikk i klassen vår, på den festen.

Det var vel litt spesielt.

Så jeg prøvde å rydde litt opp i det da, siden jeg var gutt liksom, og det virka som at noen av de jentene som var der ble litt urolige, når han med skinnslipset dukka opp da.

Så sånn var det.

Men men.

Og Kristin Sola ville jo ikke være med dit, så jeg var litt på vakt da, for hu virka kanskje litt redd da, for å dra på klassefest i Svelvik.

Av en eller annen grunn.

Forstå det den som kan.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg solgte også min Commodore 128, på begynnelsen av dette skoleåret.

En far og sønn, fra Hokksund, eller noe, så min annonse, i Drammens Tidende.

Og de betalte mer enn 3000, tror jeg, for datamaskinen, diskettstasjon, printer vel, the final cartridge, joystick med to skyteknapper og autofire, mange disketter, (som var 5 1/4 tommers vel), med spill, demoer og programmer jeg hadde laget selv.

Jeg lagde en gang et highscore-program, til C128, hvor jeg brukte scrolling, som var ganske enkelt å få til, på C128 da.

Kjetil Holshagen og jeg, vi hadde en konkurranse, om hvem som klarte å lage den beste highscore-program-snutten.

Jeg lagde den sånn, at hvis man slapp joysticken, så gled den sirkelen, som man valgte bokstavene med, gradvis til rundt den nærmeste bokstaven da.

Før den stoppet når den var rett over den bokstaven da.

Så det ble ganske fancy, tror jeg.

Kjetil Holshagen og Øystein Andersen kom opp til meg, en dag, for å liksom inspisere programmet jeg hadde laget da.

Men jeg fikk aldri se Kjetil Holshagen sitt forsøk.

Så jeg vet ikke om han lagde noe i det hele tatt.

Men men.

Hvem vet.

Jeg begynte også å lage et spill, som het ‘Kill Kadaffi’.

Kjetil Holshagen hadde et avisutklipp, med bilde av Kadaffi, på en amerikansk t-skjorte, med en blink rundt seg.

Også stod det ‘Waste’em now’, eller noe, på t-skjorta da.

Holshagen viste meg det avisutklippet, av en eller annen grunn.

(Jeg tror det var mora hans, som hadde finni det, eller noe).

Og jeg begynte å lage et loade-bilde da, på C128, hvor jeg kopierte det bildet, fra det avisutklippet da.

Men det ble ikke noe av, at jeg/vi lagde det spilllet.

Vi hadde vel for mye annet å gjøre.

Og det avisutklippet ble vel borte for HOlshagen og, tror jeg.

Så sånn var vel det.

Men men.

Jeg lagde også et ganske fancy tippeprogram, da jeg bodde på Bergeråsen.

Jeg husker ikke om det var på VIC-20 eller C128.

Men det var sånn, at man tastet inn hvor mange prosent sjangse man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier da.

Også kunne man trykke på pluss eller minus-knappen.

Også ville programmet lage garderinger.

Hvis du trykket mange ganger på plussknappen, så fikk du fler og fler halv og helgarderinger.

Og hvis du trykket på minusknappen, så fikk du færre og færre garderinger da.

Og garderingene de var laget på bakgrunn av prosenttallene, som man tastet inn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På slutten av dette skoleåret, så dro vi på klassetur, til Sandvika.

Dette var ikke Sandvika i Bærum.

Men Sandvika på/ved Berger i Vestfold.

Sandvika er en strand.

Jeg tok bussen, to-tre-fire holdeplasser da, til ved Sandvika der.

Men jeg var litt distre.

Dette var i eksamenstida vel.

Og jeg glemte håndkle og sånn.

Jeg hadde vel ikke helt skjønt det ordetlig, at vi skulle ligge på stranda og sånn, tror jeg.

Jeg var ikke så ofte på Sandvika, for å si det sånn.

Men en eller annen i klassen, skulle kjøre bort til butikken på Sand, for å kjøpe noe.

Monica Andersen, hu satt ved siden av meg, og hu hadde cirka like store bein som meg, husker jeg.

Og vi satt vel fire stykker, i baksetet der, og hu satt klin inntill meg da.

Men men.

Dem kjørte innom meg, og jeg fikk henta håndkle og sånn da.

Jeg spraya meg vel med noe deo, tror jeg.

Noe sånt.

For Monica Andersen, hu sa det i bilen at, ‘det lukter mannfolk her, men jeg ser ingen’.

Så sånn var det.

Uten at jeg skjønner hvilken deo jeg brukte på den tida.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Monica Andersen, hadde jeg forresten sett, ved Samfunnshuset i Svelvik, 16. mai, 1988, (altså bare noen uker før det her da).

Og da hadde hu gått sammen med en kar, som ikke så så stilig ut vel.

Og da fikk hu høre det, i klasserommet, husker jeg.

Av en eller annen jente fra Svelvik kanskje.

‘Alt er lov på 16. mai’, (eller noe), sa hu Monica Andersen da.

Så hu var litt harry og/eller rølpete da kanskje.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg prøvde å ringte Monica Andersen, på Rema i Sande, da jeg bodde i Liverpool.

For Jan Ivar Lindseth, sa at Andersen, var butikksjef der.

Men butikksjefen der, (ei fra Nord-Norge vel), sa at Andersen ikke var på jobb da, og at hu bare var assisterende butikksjef.

Men Lindseth hadde kanskje misforstått, eller Andersen hadde kanskje skrøna.

Hvem vet.

Men men.

Grunnen til at jeg ringte Andersen, er at jeg prøver å starte en omsorgssviktsak, mot faren min.

Og Sola og Andersen, hadde jo tatt meg til side, i skoleåret før det her, for å spørre meg, om det var sant, at jeg bodde aleine, osv.

Så jeg har prøvd å få en eller begge av de, til å bekrefte at de visste om det her.

Men uten at jeg har klart å få til det, dessverre.

Uten at jeg skjønner hvorfor hu Monica Andersen, ikke har svart meg på Facebook, osv.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

På den klasseturen til Sandvika, så lå jeg vel ganske nærme hu Line Nilsen.

Som jeg satt ved siden av, i klasserommet da.

Hu lå ved siden av hu Randi, og begge de solte seg toppløse, husker jeg.

Og Line Nilsen hadde vel fine pupper, må jeg vel si.

Det var ikke noe galt med noen av dem, tror jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Men det ble litt kaldere vel, og da tok de på seg bh-ene igjen vel.

Jeg lå med t-skjorte på, eller noe.

For alle lå og solte seg på stranda vel.

De ville vel bli brune da, noe som var moderne, på den tida.

Og da tok jeg av meg t-skjorta, siden de damene lå der toppløse da.

Men det ble litt kaldere igjen, og da tok de på seg bikinitoppene igjen, tror jeg.

Noe sånt, var det vel.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så det var ikke værst, at jentene i klassen viste fram puppene sine litt og, til gutta som gikk i klassen deres.

Det er vel kanskje ikke så vanlig, i våre dager, at damene ligger og soler seg toppløse, hvis jeg har skjønt det riktig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

I Rettslære så hadde vi hu litt lubne, mørkhåra dama, (med krøller vel), som vi hadde hatt i Kontorlære, året før.

Hu begynte å prate om at mannen hennes, dreiv og kjørte med modellfly, på Grunnane.

Men flya kræsja alltid, sa hu, og så måtte mannen bygge på nytt da.

Noe sånt.

(Uten at jeg veit hvorfor hu prata om det her.

Men men).

Jeg sleit litt med Rettslære, i begynnelsen.

Men fikk mer tak på det etterhvert.

Og fikk ‘4’ vel.

‘Bra Erik’, sa Line Nilsen, en gang, som jeg fikk bra karakter, etterhvert, i Rettslære da.

Jeg prata ikke så mye med Line Nilsen.

Men jeg satt jo ved siden av henne, så det hendte det ble sagt en setning kanskje da.

Noe sånt.

Men men.

Kontor og Administrasjons-klassen, (var det vel), de kom opp i Rettslære, til eksamen.

Og da spurte hu lærerinna meg, (i timen), om hu kunne få lov av meg, å bruke en av mine besvarelser, som eksempel, før eksamen, for den andre klassen da.

For jeg forklarte lovene i kjøpsloven osv., på en sånn måte, at det var enkelt å forstå det, sa hu lærerinna da.

Og i den klassen, så gikk han sønnen til gymlærerinna, som var sammen med Line Nilsen og, husker jeg.

Så Line Nilsen ble vel kanskje litt sur da.

Det er mulig.

Men men.

Men på tross av at Rettslære-lærerinna, syntes at mine besvarelser, var så bra, at hu brukte dem som eksempler.

Så fikk jeg bare karakteren ‘4’ i Rettslære da, husker jeg.

Og det samme i Markedsføring.

Jeg fikk alltid en ‘4’-er, i karakter, på alle prøvene, hele året vel.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så de lærerene på videreågende, de var kanskje litt ‘på jordet’, noen ganger, når det gjaldt å sette karakterer, vil jeg vel nesten si.

Men jeg visste det, at jeg uansett hadde bra nok karakterer, til å komme inn på hvilken linje jeg ville vel.

Så jeg tok ikke det her så nøye, om jeg bare fikk en ‘4’-er i Rettslære og Markedsføring liksom.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jan Ivar Lindseth, som bodde på det samme byggefeltet, som Kjetil Holshagen flytta til.

Han var en artig skrue, må man vel nesten si.

Han begynte å prate om at han visste om en mann, som var så smart, at han hadde ‘tippa over’.

Han mente at jeg også stod i fare for å ‘tippe over’, eller noe, hvis jeg husker det riktig.

Noe sånt.

Han kalte meg vel for ‘skøyer’n vår’, tror jeg.

For jeg kunne godt slå av en vits, i timene, på Handel og Kontor.

Det var så mange jenter og snille gutter, (må man vel si), i klassen, så jeg ble ikke så mye mobba, som jeg ble, på ungdomsskolen.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, som vi hadde en vikar, som spurte hva en øy het.

Hu ble nesten sur, fordi ingen ville svare.

(Det er mulig det her var i første klasse).

Så sa jeg bare ‘det er vann’.

For det var ikke en så stor øy da, på kartet.

Og da lo klassen godt, husker jeg.

Så sånn var det.

Spesielt hu litt store fra Nesbygda vel, med det korte, lyse håret, som var i England, med STS, den samme sommeren som jeg var der, sommeren 1985 da.

Så sånn var det.

Men men.

Lindseth sa også en gang det, om norsklærer Samland.

At ‘han ser ut som en ape, se hvordan han sitter da’.

Samland satt med hue liksom bøyd foran kroppen da, mens han glodde på elevene, fra kateteret, med noen øyne med ringer rundt vel.

Så sånn var det.

Men men.

Lindseth ville også at jeg skulle mobbe ‘Case’, (markedsføringslærereren).

Jeg pleide å slenge noen meldinger til Case, noen ganger.

Noen morsomheter da, siden jeg prøvde å være morsom da.

Det var vel også lov å være litt morsom, i Markedsføringstimene, tror jeg.

Man måtte liksom vri hjernen og drive med brainstorming, osv., for å komme på ideer, til gode og fengende annonsetekster, osv.

Så man skulle være litt kreativ da.

Og det var lov å si ting som hørte litt dumme ut og, tror jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde sett en tekst, da Reagen ble president i USA, (var det vel), på førstesiden av VG vel, i matbutikken, like ved Svelvik Ungdomsskole, (som jeg noen ganger lurte meg bort til, siden jeg sjelden hadde matpakke).

Og da stod det ‘Wanted’, på den forsida, om Reagen da.

Og da foreslo jeg det, da vi fikk i oppgave, å lage annonser, for en messe.

At vi kunne skrive ‘Wanted’, (en ide jeg hadde fra VG men).

Men det var jo som stillingsannonse, så det var liksom ikke plagiat heller da.

For VG hadde brukt en sånn Wanted-plakat, (som fra Ville Vesten da, og som man kan se i Lucky Luke), etter valget vel.

Mens dette var jo i forbindelse med markedsføring da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Case dro meg med ut på trappa utafor klasserommet vårt, en gang, på slutten av skoleåret.

Han fortalte meg det, at han hadde ikke noe spesielle problemer, på skolen, men han hadde litt problem, med at jeg alltid kom med morsomheter, eller meldinger, sa han.

Så han spurte meg om det, om jeg kunne være grei, å slutte å komme med sånne meldinger.

For han tok seg litt nær av det da, var det vel.

Da sa jeg det, at det var greit.

(For det at jeg kom med sånne meldinger, det var mest fordi at jeg prøvde å være litt morsom.

Og fordi jeg kjeda meg litt kanskje.

Men det var ikke for å være slem, eller noe, da.

Men men.

Så sånn var det).

Men da maste Lindseth, husker jeg, på om ikke jeg, kunne slenge noen fler meldinger, til Case igjen.

Enda jeg hadde fortalt Lindseth, om hva Case hadde sagt til meg, ute på trappa, den gangen da.

Og da svarte jeg bare til Lindseth, at jeg gadd ikke å slenge meldinger lenger.

Jeg måtte nesten holde det jeg hadde lovet, til Case da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så han Lindseth var litt på han Case da, må man vel si.

Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

Det var kanskje fordi han var sønnen til en lærer, eller noe.

Eller at han ikke var så flink, som lærer, kanskje.

Hvem vet.

Han hadde jo gått på BI, og hadde vel ikke en pedagogisk utdannelse.

Noe som var ganske utbredt, blant lærerne, på Handel og Kontor.

Mange lærere på Handel og Kontor, var folk som hadde mislykkes i næringslivet, virka det litt som, for meg.

Sånn var det også tredjeåret, i Drammen, på Gjerdes videregående.

Hvor vi hadde en lærer, ved navn Herbjørnsen, som kom rett fra næringslivet vel, som 50-åring, eller noe vel, og fikk oss til å kjøpe en næringslivsavis, i uka, som vi måtte lese da.

Dagens Næringsliv, var vel det.

Hvis den ikke het Norsk handels og sjøfartstidende, på den tiden.

Det er mulig.

Men jeg var ikke så interessert i å lese den avisa.

Så de ble liggende ulest, ved peisen, i Leirfaret 4B der, til den siste natta, før den oppgaven skulle leveres.

Da satt jeg oppe hele natta, og skrev kommentarer til avisartikler da, om sosialøkonomi da.

Han sa også det, at ‘løgn trenger mange ord’.

Så Herbjørnsen hater nok Min Bok, vil jeg tippe på, hvis han får se den.

Han kikket bare etter stikkord, i besvarelsene, sa han, og ga ikke poeng for fint språk, osv., da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jan Ivar Lindseth og meg, vi pleide å vippe på stolen, mens vi satt bakerst i klasserommet der, noen ganger.

Og i en Markedsføringstime, så velta Jan Ivar Lindseth, på stolen, husker jeg, mens han tippa da.

Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg satt ved siden av Lindseth i flere av timene, hvor vi ikke hadde Markedsføring også.

Og da klarte jeg å velte på stolen, husker jeg.

Og da var jeg skikkelig driti ut da, mente Lindseth.

Siden jeg hadde velta på stolen, i en time, hvor hele klassen var samlet.

Og ikke kun markedsføringsfolka, som da han velta på stolen da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I en norsktime, så skulle jeg lese en tekst, fra norskboka, befalte Samland.

Det var et dikt, om noen fra Vågå.

Jeg leste ‘når vagværingen bærer likskrotten hjem’.

Men det skulle være ‘når vagværingen bærer likskjorten hjem’.

Så mange i klassen lo da.

Jeg satt ved siden av Lindseth da.

Og Kristin Sola lo hele tida, mens jeg skulle lese da.

Så jeg tulla når jeg skulle lese teksten, om ‘likskjorten’, osv.

Men men.

Så Samland sa det, at ‘her kunne man de det, at en elev ødela for en annen elev’, eller noe.

Så jeg fikk ikke ‘5’ i norsk muntlig da.

Men måtte nøye meg med en ‘4’-er da, (på vitnemålet).

Men hvorfor Kristin Sola lo så fælt, når jeg måtte lese, det veit jeg ikke.

Var det sabotasje, eller klarte hu ikke å styre seg?

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg pleide å være god til å sanke poeng, når vi hadde spørrekonkurranse, i engelsktimene.

En høy, mørkhåret kar vel, var lærer.

Og vi var på grupper da, som konkurrerte.

Og den gruppen jeg var på vant tror jeg.

Linda Moen sa noe om det, at en eller annen annen kar, også var flink, når det var snakk om sånne spørsmål, tror jeg.

Til ei annen jente i klassen, tror jeg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Ove Reiersrud, fikk meg også med på å tulle, med skolevalget, dette skoleåret.

Reiersrud var Høyre-mann, og jeg vippa mellom Fremskrittspartiet og Høyre.

Men jeg var litt flau, over at jeg sympatiserte med Fremskrittspartiet.

Så jeg turte ikke å nevnte dette, da Reiersrud spurte hvilket parti jeg sympatiserte med da.

Så Reiersrud dro meg med, for å tulle, under skolevalget.

Det lå stemmesedler, på et bord, i et rom, innerst i biblioteket.

Jeg stemte på Fremskrittspartiet, men Reiersrud trodde nok at jeg stemte Høyre, tor jeg.

Men men.

Reiersrud gjemte stemmesedlene til Arbeiderpartiet, (som han ikke likte), under en stol, i ‘stemmerommet’ da.

Så satt vi i biblioteket, og venta.

For Reiersrud ville se hva som skjedde.

Så kom Mette Holtet, som gikk i klassen min, året før.

Og som jeg visste at var i AUF, for hu hadde AUF-klistremerke, på ranselen, mener jeg.

Noe sånt.

Hu kom ganske raskt ut igjen, av stemmerommet, og hviska noen ord til en bibliotikar da.

Så hu ba om nye Arbeiderpartiet-stemmesedler da.

Og det fikk hu vel, etterhvert og.

Så det var ikke hemmelig valg, for henne, vil jeg si.

Så Reiersrud og jeg, vi var vel litt umodne, vil jeg si.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg veksla også noen ord, med Mette Holtet, den siste skoledagen min, på Sande Videregående, (var det vel).

Hu sa det, at Case hadde driti seg ut.

De to peneste jentene, på Markedsføringslinja.

Nemlig Lene Andersen og hu mørkhåra fra parfymeriet, i Sande.

De hadde fått ‘2’ på Markedsføringseksamen.

Men Case ga alltid ‘5’-ere i karakter, til de to skjønnhetene da.

Og jeg fikk alltid ‘4’-ere, av Case.

Og jeg fikk også en ‘4’-er på eksamen da.

Så Case ga kanskje litt bonus, til pene damer, kunne det kanskje virke som.

Uten at jeg vet noe om hvordan Mette Holtet kunne vite om dette.

Men men.

Jeg gikk også litt ved siden av Lene Andersen, den siste skoledagen.

Og hu sa det, at hu ville klage, for hu hadde fått ‘2’, på Markedsføringseksamen da.

Hu var skikkelig amper.

Men jeg prøvde å roe henne litt da.

For jeg tenkte vel som så, (etter å ha prata med Mette Holtet), at det kan ha vært Case, som tulla med Lene Andersen, (og hu fra parfymeriet, i Sande), når han satt karakter.

Eller, det var kanskje fordi at Mette HOltet hadde fortalt meg dette, at jeg ikke ble overraska da.

Og heller prøvde å roe ned Lene Andersen litt.

For hvordan kunne Mette Holtet, som gikk på Kontor og Administrasjonslinja, vite om det her.

Det var vel litt spesielt vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Dette var jo også året, som faren til Lene Andersen hadde dødd.

Så det var liksom en litt spesiell stemning, i klasserommet, innemellom, husker jeg.

Siden Lene Andersen jo bare var 17 år da.

Og det var litt uvanlig, husker jeg at jeg syntes, at å ha ei jente, som nettopp hadde mista faren sin, i klassen vår da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg begynte å gå med gensere, istedet for min fars sommerskjorter, det skoleåret.

Av en eller annen grunn.

For å variere litt vel.

Og en genser, hadde jeg fått av mora mi, en tid før det her vel.

Den var svart, med sånne ruter, som på ruter-kort, i kortstokken.

Og de rutene, de var det mange rader av.

Og rutene var i flere forskjellige farger da.

Den genseren var ‘fin’, sa Lene Andersen.

Også lurte hu på hvor jeg hadde fått den fra da.

Av mora mi, sa jeg vel da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På venstre siden av klasserommet, så var det bare skog, som man kunne se.

Så jeg var litt heldigere, enn Snorre SKaug, siden jeg hadde utsikt til fotballbanen da.

For det var liksom skog like utenfor vinduet da, på den andre siden av klasserommet.

Så man så bare noen busker og trær da, som liksom sperret utsikten.

Siden det vel omtrent ikke gikk ann å gå rundt den brakka, det var skog rett utenfor vinduet liksom.

Sånn som jeg husker det ihvertfall.

Noe sånt.

Det var em ganske rolig stemning, i den brakka, som vi holdt til i.

Jeg klarte å knekke linjalen, til ei av de minst populære jentene vel, i klassen, en gang.

(Ei fra Sande, som jeg ikke husker navnet på vel.

Men som tok det pent, at jeg tulla litt med henne, og knakk linjalen hennes da).

Så da kjøpte jeg en ny linjal, til hu jenta, i utsalget, til vaktmesteren, (eller hvem det var som stod der igjen), som var ikke langt unna hovedinngangen vel.

Der kunne man kjøpe innføringsbøker og blyanter og det som var da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Lippert gikk også i den klassen forresten.

Og en gang, som jeg kom for sent, til en time.

Så så jeg det, at noen rødruss-gutter, hadde strippekonkurranse, på taket av en bygning, like ved der bussen stoppa.

Og da fikk jeg se det, mens jeg gikk forbi, at Eirik Lund strippa ned til trusa.

Og også storebroren til Irene Lippert strippa.

Det som var spesielt med det, det var at han hadde cerebral parese, eller noe.

Så han hadde kanskje litt spasmer og sånn, (eller hva det heter), mens han strippa da.

Hvem den tredje personen var, det husker jeg.

Men de hadde ingen damer, som strippa, husker jeg.

Så det var kanskje litt dårlig.

Men men.

Så sånn var det.

Og han Knut Erik Lippert, (som strippa fælt da, våren 1988), det er han som er ordfører, for Høyre, i Svelvik nå, forresten.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

28. oktober 2011