johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Min Bok – Kapittel 38: Enda mer fra Sande Videregående. (del 2)

    Irene Lippert hu satt også på skolebussen en gang, husker jeg.

    I høyvannsbukser da, og sa, (om sine egne bein, som hu holdt fram det ene av, i midtgangen, eller noe da), at ‘sjekk de mannebeina da’.

    Til noen venninner da.

    Mens hu skrålte da.

    Uten at jeg vet hvorfor hu gjorde det.

    Irene Lippert hadde visst også spionert, på gutta i klassen, i dusjen, da vi gikk i åttende klasse, eller noe.

    (For det fantes en dør, mellom herregarderoben og damegarderoben, som hadde stått ulåst da).

    Og da hadde hu visst også sett meg naken, fikk vi høre.

    Og da dreit Carl Fredrik Fallan meg ut, for klassen, husker jeg.

    Og begynte å lage rabalder ut at hu hadde sett meg naken, (blant mange andre som hu også så nakne, av gutta i klassen).

    For jeg hadde jo ikke kommet skikkelig i puberteten ennå da, og hadde ikke hår på tissen og sånn enda da.

    Så sånn var det.

    Det ble kommentert en del om penisstørrelse, og sånn, i garderoben vår, på ungdomsskolen.

    Geir Arne Jørgensen kommenterte penisen til Ulf Havmo, husker jeg, og sa at han hadde jo fått seg ‘tømmerstokk’.

    Ulf Havmo pleide noen ganger å bli med meg, bort på Sand, for å besøke bestemor Ågot, på den her tida.

    Og da spurte han meg en gang, om han kunne få lov å si det, til Geir Arne Jørgensen, at ‘nå begynner du jo å få litt tømmerstokk selv og. Du burde kanskje gå bort på snekkerverkstedet til faren til Erik, og kappe av litt på’n’.

    Noe sånt.

    Men det ba jeg Ulf Havmo, om ikke å si, i garderoben.

    For jeg hadde litt liten penis selv, siden jeg var seint i puberteten osv. da.

    Så da hadde sikkert Geir Arne Jørgensen kødda med meg, (tenkte jeg), og så sagt det, at ‘det har jo Erik gjort, kan vi se’, eller noe.

    Og da hadde jeg blitt så driti ut, at det hadde vært veldig flaut, vil jeg si.

    Sånn tenkte jeg at det kunne ende da.

    Så da måtte jeg be han Ulf Havmo da, om å ikke si det.

    Men men.

    Ulf pleide forresten å rappe marsipan, på Prima, (som lå ved brødavdelingen der cirka).

    Mens jeg handla mat da, for penger jeg fikk av faren min.

    Og så pleide han å dele opp den marsipanpølsa, i to deler, med brødkniven, som jeg hadde i Leirfaret 4B.

    Også spiste vi marsipan en del ganger i uka da, i noen uker ihvertfall, mens vi gikk på ungdomsskolen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Erik Ree, han dreit seg også ut litt, i sjuende klasse, husker jeg.

    For han pekte på et rundt viskelær, (eller noe), som var formet som en Lypsyl-lebepomade cirka.

    Og sa til Carl Fredrik Fallan, mens jeg stod der, at ‘den ligner på en pikk’.

    Så sa Carl Fredrik Fallan, (som ikke hadde gym sammen med Erik Ree og meg, for klassen var delt i gym, og vi hadde gym sammen med en klasse fra Nesbygda, som også var delt da, i gymtimene, i sjuende klasse), at ‘har du så liten pikk eller?’.

    Og da gikk Erik Ree litt unna.

    Men jeg hadde jo gym sammen med Erik Ree, og jeg var litt flau, siden jeg var så seint i puberteten, så jeg pleide å sammenligne meg, med de andre gutta da.

    Og da hadde jeg sett det, at Erik Ree heller ikke hadde fått hår på tissen, (eller stor tiss), i sjuende klasse.

    Så derfor sa jeg bare, til Carl Fredrik Fallan, da Erik Ree gikk litt bort, at ‘han har det’.

    For jeg syntes det blei litt dumt, at han skulle ha det til, at det viskelæret ligna på en pikk da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Erik Ree sa også en gang, at lillebroren hans hadde tatt av seg underbuksa, før han kom inn på do.

    Og så hadde han driti på veggen, for han rakk ikke fram til doen.

    Noe sånt.

    Men men.

    Erik Ree bodde like ved veien som går ned fra Riksveien, til Berger Kirke.

    En gang, når jeg gikk på fotballen, så ble jeg med noen folk, og kasta snøball, eller noe, på et annet hus der.

    For en som gikk i klassen over oss vel, sa at der bodde det noen lesbedamer fra Sverige, som jobba på Glassbrenneriet, på Fossekleiva Bruksenter, (som ble startet et år eller to før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren til Erik Ree hadde visst hengt opp en wire, over den veien ned til huset deres der, en dag.

    Og da hadde Erik Ree og Ulf Havmo, (var det kanskje), merker på halsen, etter den wire-en, som de hadde sykla rett inn i da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men i andre klasse på videregående, så hadde endelig jeg også fått hår på tissen, (som den siste i den ungdomsskoleklassen, som jeg gikk i vel).

    Og da turte jeg å dusje etter gymmen igjen.

    (Noe jeg ikke hadde gjort, året før.

    Men jeg hadde gjort det på undomsskolen da.

    Så det var bare et år, som jeg var så flau over å ikke ha hår på tissen, at jeg ikke dusja etter gymmen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Og en gang, så stod Trond Gurrik, og liksom viste fram ballesteinene sine, virka det som for meg.

    Han hadde ihvertfall skikkelig store ballesteiner, husker jeg.

    Mens jeg skriver om penisstørrelser og sånn.

    Men men.

    Hu litt store, med kort lyst hår, fra Nesbygda.

    Hu stod også på den trappa, utafor klasserommet vår en gang, husker jeg.

    Og sa noe sånt, som at ‘hvorfor tror du gutta kaller henne for vakum da’, om ei annen jente, på skolen vår, som gikk forbi, et stykke unna der vi stod da.

    (Men som jeg ikke fikk med meg hvem var helt, dessverre.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Det var også det skoleåret her, at vi fikk Super Channel, på Bergeråsen.

    En parabolantenne, ble kjøpt inn, av Bergeråsen Vel.

    I forkant av dette, så hadde det vært et møte, i musikkrommet, (det gamle klasserommet vårt), på Berger skole.

    I regi av Bergeråsen Vel da.

    Og det ble holdt avstemning, om vi skulle få Sky og Super Channel, eller ikke.

    (Det ble sagt at vi skulle få begge, men vi endte opp med bare Super Channel, av en eller annen grunn).

    Det var veldig engasjerte taler, både for og imot satelitt-TV, på fellesanlegget.

    Espen Melheim sin lillesøster, Trine Melheim, (som gikk i klassen under oss vel), hun holdt en engasjert tale, for satelitt-TV, (enda hun bare gikk i åttende klasse da vel).

    Og faren til Anne Uglum, i klassen til Christell og Pia, (en kar som var i Arbeiderpartiet, mener jeg å huske), han holdt også tale, for satelitt-TV da.

    De som var for Super Channel, vant avstemningen.

    Og jeg stemte også for.

    Sten Rune Nilsen i klassen, spurte Odd Einar Pettersen, om han skulle stemme.

    Han sa det, at han fikk meg til å stemme for han.

    (Jeg sa ikke noe).

    Men faren min betalte ikke Vel-avgifta.

    Så jeg hadde vel egentlig ikke rett til å stemme, tror jeg.

    Og av de som var mot Super Channel, så ble det vel skrevet, i en utgave, av medlemsbladet, til Bergeråsen Vel, at folk som ikke hadde betalt Vel-avgifta, stemte ved den avsteminga.

    Men det ble ikke nevnt navn da.

    Men jeg kjeda meg så mye, siden jeg bodde aleine hjemme.

    Og Haldis og faren min, de hadde kjøpt en leilighet, i Uelandsgate, i Oslo, billig.

    Husker jeg, for Haldis prata med faren min om det her, en gang som Viggo Snoghøj, hadde kåseri om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter.

    At han og han skulle selge leiligheten.

    Og da kjøpte vel Haldis, (og muligens også faren min), den leiligheten da.

    Som var i et boligkompleks, fra før krigen vel, ovenfor Statoil-stasjonen, ved Kiellandsplass.

    Det leilighetskomplekset er i gultmalt mur vel, og har to ulver som vokter hver sin side av en trapp, som leder opp til to bygninger, som hver består av kanksje cirka hundre leiligheter da.

    Det ser nesten ut som noe som kunne ha blitt bygget i Hitler-Tyskland kanskje.

    (Har jeg tenkt nå i det siste).

    Noe sånt.

    Der eide Haldis en leilighet da, som hennes sønn Jan Snoghøj og en amerikaner ved navn Carry, (med mørkt skjegg), bodde i, på den tiden, som jeg gikk på ungdomsskolen da.

    Jan Snoghøj importerte bipollen-piller, fra Arizona, som skulle hjelpe mot alt mulig da.

    Under firmanavnet ‘Snakehill Trading’ vel.

    Noe sånt.

    Det var vel også Jan Snoghøj som ga meg den deo-en, til jul, tror jeg, som jeg brukte, da hu Monica Andersen, sa at det ‘lukta mann, men hu så ingen’.

    Det var Paco Rebane, tror jeg, som det merket het.

    Som Jan syntes var så bra da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Snakehill, (som i Snakehill Trading), det var vel forresten fra etternavnet til Jan, som har dansk far, Snoghøj, på dansk, det blir vel cirka til Snakehill, på engelsk da.

    Selv om hans bror Viggo, bruker etternavnet Snowhill, i USA og ikke Snakehill.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Når vi skulle få Super Channel, på Bergeråsen, etter jula 1987 vel.

    Så snakka jeg om det i klasserommet og sånn da.

    Et byggefelt i Sande, (Skafjellåsen?), hadde visst fått parabolantenne de og, noen måneder før Bergeråsen da.

    Og Jan Ivar Lindseth, han ble kanskje litt misunnelig, på meg, som skulle få Super Channel, (og som gleda meg til det da).

    Hva veit jeg.

    For han sa ihvertfall det, at jeg kom til å få kjempebra karakter i engelsk, og kjempedårlig karakter i matte, husker jeg.

    Siden han trodde at jeg kom til å bruke mye tid, på å se på TV, som før hadde gått til lekser.

    Men jeg var jo fra Berger, og fra barneskolen, så huska jeg det, at nesten ingen i klassen gjorde lekser.

    Så jeg gjorde ikke så ofte lekser.

    Jeg pleide å sitte å trøstespise foran TV-en og også lese aviser og sånn, før vi fikk Super Channel da.

    Så det ble ikke så kjempestor forskjell.

    Da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, så så jeg på barne og ungdomsprogram da.

    Men de programmene hadde jeg jo vokst fra, en god del.

    Så når det dukka opp musikkvideoer, på Super Channel, så var jo det rimelig artig, syntes jeg, i 1988 da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lindseth sammenligna også en engelskprøve som jeg fikk ‘5’ på vel, med en som han fikk ‘3’ på vel.

    Og han sa at jeg hadde nesten like mange feil, som han.

    Han spurte om han fikk lov å klage, (og vise min prøve og da).

    Og jeg sa vel ‘ja’ vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noe sånt.

    Vi var også på teater, i Holmestrand, det året.

    Vi så teaterforestillingen ‘Pakkis’, var det vel.

    Om noen som stod utafor Arbeidsformidlinga i Oslo.

    ‘Jeg er muslim’, sa han ene.

    ‘Hæ, hva da, er du musling?’, svarte han andre.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg satt ved siden av engelsklæreren, på teateret der, husker jeg.

    Og i pausen, så fortalte jeg det, til de andre gutta i klassen, at ‘jeg sitter ved siden av han jævla engelsklæreren’.

    Men jeg sa det vel litt høyt, tror jeg.

    Så det er mulig at engelsklæreren hørte det.

    Men men.

    Siden han vel ikke stod så langt unna da.

    Så det var rimelig flaut, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det teateret var cirka like ovenfor Holmestrand Jernbanestasjon, tror jeg forresten.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Line Nilsen ble forresten kalt ‘Nils’, av noen andre jenter vel, på ungdomsskolen, mener jeg å huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Da jeg gikk i samme klasse som henne, dette året.

    Så husker jeg det, at hu sa det, at det var så mange som brukte navnet hennes overalt.

    Hu var visst fra Larvik.

    For det var et danskebåtrederi, som het Larvik _Line_ da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang sosialøkonomilæreren spurte om det var noen som visste hvem den største skogeieren, nede i Larvik var.

    Så svarte jeg ‘Trescow Fritzøe’ da.

    Og da sa Line Nilsen, ‘hva sa du’.

    Men men.

    Det med Trescow Fritzøe, det firmaet hadde vel Arne Thomassen snakka om en gang, når han, mora vår, Pia og jeg, kjørte rundt i en bil, rundt Farriselva der, på midten/slutten av 70-tallet vel.

    Når vi skulle på noe kunstutstilling, på toppen av raet der vel, (heter det vel), den morenen, som Bøkeskogen ligger oppå.

    Da sa Thommassen at Trescow Fritzøe eide mye rundt Farriselva der da, (mens han prøvde å finne veien opp til det kunstgalleriet der da, eller hva det var, oppå toppen av bakken der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Line Nilsen fortalte meg også det, at hu hadde fått råd, (av en rådgiver på Sande Videregående vel), om at hu burde utdanne seg videre, på en høgskole i Kristiansand, (var det vel), etter at hu var ferdig med tredjeklasse.

    Så sånn var det.

    Faren min ville jo at jeg skulle utdanne meg i Oslo, så jeg hadde allerede en god del år før det her innstillt meg på det.

    Så jeg orka ikke å flytte helt til Kristiansand for å studere liksom.

    Men men.

    Det virka mer fristende med Oslo, for i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, så hadde jeg vært og sett på Sky Channel, osv.

    Så jeg syntes det virka kult, å bo i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et par år før dette skoleåret, (har jeg skrevet opp her).

    Så vant også Berger IL, (det laget jeg spilte på, da vi ble kalt Smågutter eller Gutter vel).

    Vi vant en liten cup, som het Vinn Sande Cup.

    Etter å ha slått Vinn Sande 1-0 vel, i den avgjørende kampen.

    Odd Einar Pettersen scorte seiersmålet vel.

    Og jeg redda på streken, og redda også frispark(!), husker jeg, i sluttminuttene.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hørte det, at vi hadde sjangsen til å vinne, av trener Skjellsbekk da.

    Hvis vi vant den siste kampen.

    Og da prøvde jeg å spille så bra jeg kunne da.

    For det hadde vært artig, å vinne noe da, en sjelden gang, mens vi spilte på det laget da, syntes jeg.

    Så vi vant ihvertfall en liten lokal cup, som het Vinn Sande Cup da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På en trening så scorte jeg også et bra mål, husker jeg, på Anders Røkås.

    Jeg fikk ballen på en corner.

    Og stod vel lengst unna keeperen av alle omtrent.

    Og skøyt hardt og lavt da, forbi mange spillere og keeper Anders Røkås da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da havna jeg på blokka da, til trener Skjellsbekk, (virka det som for meg ihvertfall), over de som fikk spille, fra start, i den neste kampen da.

    Jeg dro også på kino, i Drammen, og så en film, som het ‘Farlig Begjær’, dette skoleåret.

    Ei jente, på Saga Kino vel, i Drammen, så på meg, med begjær vel i blikket, husker jeg, inne på kinoen vel.

    Noe som var litt rart vel, siden jeg dro på akkurat den filmen.

    Jeg var ikke så vant til å få blikk fra jenter.

    En gang, som jeg var i Drammen, sammen med Kjetil Holshagen og Arve aka. Bergen, fra Bergeråsen.

    Så hadde vi søkt jobb, på Aass bryggeri, med å stable tomflasker, i kasser da.

    Noe sånt.

    Kjetil Holshagen fikk sommerjobb denne sommeren og.

    Men Arve og jeg, fikk ikke jobb, av han basen der, på Aass Bryggeri.

    Vi møtte faren til Arve, ved der Bragernes Torg møter Gågata i Drammen, cirka, etter det her jobbintervjuet da.

    Og da sa faren til Arve husker jeg, at han måtte se an hvordan folk, som han søkte jobb, sammen med.

    Og det var mynta på meg, skjønte jeg.

    Han faren til Bergen, han syntes kanskje at jeg så tufs eller ustelt ut da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og på det samme stedet, så var det ei jente en gang, som sa kalte meg ‘babyface’, husker jeg, til ei annen jente fra Drammen vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg var kanskje litt babyface da, under oppveksten, siden jeg var så sein med å komme i puberteten.

    Og led vel litt under dette, siden mange av mine skolekamerater osv., ikke gikk av veien, for å mobbe eller erte da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, dette skoleåret vel, så dukka Ulf Havmo opp på døra mi, og sa at nå starta de opp Fremskrittspartiet-lokallag, i Svelvik.

    Og han lurte på om jeg ville være med da.

    (Dette kan også ha vært det neste skoleåret).

    Men jeg orka ikke mer av Ulf Havmo, og jeg var vel ikke helt sikker på om min sympati lå nærmest Fremskrittspartiet eller Høyre, heller.

    Ulf Havmo hadde nemlig banka meg opp, i den gangen der, hvor utgangsdøra, som han banka på, var.

    Det var et par år tidligere vel, og han hadde klint beina sine hardt inn i magen min, mens han hadde ryggen mot veggen.

    Så det var jævlig vondt, for å si det sånn.

    Jeg slåss imot da, så det tok vel litt tid, før Ulf Havmo fikk overtaket.

    Men han var sterkere enn meg, for han var før i puberteten og sånn da.

    (Antagelig derfor).

    Og han vant til slutt da.

    Selv om jeg ikke skjønner hvorfor han starta slåsskampen.

    Som kom overraskende på meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ulf var vel også rimelig senesterk, tror jeg.

    Selv om han var cirka like tynn som meg vel.

    Men men.

    Ulf kom forresten seinere enn de andre, tilbake fra ferie, i sjette klasse, husker jeg.

    Han hadde vært med foreldra og søsknene sine, til Italia, i ferien, og de hadde vel utvidet ferien, i et par uker, tror jeg.

    Ulf dreit seg også ut, i sjette klasse, husker jeg.

    For han trodde at den sangen, som het ‘Our House’, med Madness vel, egentlig het ‘o a’, eller noe.

    Så han gikk rundt og sang ‘o a’, eller noe da, i klasserommet.

    Mens Linda Moen og jeg hørte det vel.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også en av tre-fire musikkansvarlige, i sjette klasse, husker jeg.

    Vi som ble valgt, ved loddtrekning, (Linda Moen trakk mitt navn vel), skulle spille musikk, ut av vinduet, til klasserommet vårt, mot skolegården da.

    Jeg pleide å spille noe musikk da.

    (Det var vel the Kids og sånt).

    Og Linda Moen, Lene Andersen og Trine Lise Sørensen, pleide å stå rett utafor vinduet, og høre på musikken da.

    De tre jentene tulla også med meg en gang, på barneskolen.

    De prøvde å dytte meg ut en skråning, en vinter, som gikk ned mot grusbanen der.

    Den skråningen, den var som en akebakke, på 5-6 meter vel.

    Noe sånt.

    Og jeg slåss mot, men tre sånne jenter, i klassen min, det ble litt for mye.

    ‘Dere klarer ikke å dytte meg ut’, eller noe, sa jeg.

    ‘Tror du det er det vi prøver på eller’, sa Linda Moen, (var det vel).

    Uten at jeg skjønte helt hva hu mente.

    De tre jentene klarte å dytte meg ut den skråningen, til slutt.

    Men jeg hadde leika en del sånn, som barn i Larvik, og sånn.

    Så jeg gikk rett opp igjen, og da turte de ikke å angripe meg igjen, husker jeg.

    Men men, så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ole Christian Skjellsbekk hadde også tatt de tre jentene i skrittet, en gang, (mener jeg å huske ihvertfall).

    (Utenfor inngangen til skolen, mellom bomberommet og musikkrommet der).

    Noe sånt.

    Og de tre jentene hadde kalt Skjellsbekk for ‘horebukk’, mener jeg å huske, at ble sagt.

    (Da Skjellsbekk forklarte seg for lærer Allum vel).

    Og de tre jentene ble kalt for ‘horer’ vel, av Skjellsbekk vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    En gang, som vi var i bomberommet, så la jeg en tegnestift, på stolen til Skjellsbekk.

    Mens han prata med lærer Allum vel.

    Og da ble det stort spetakkel, for å prøve å finne ut, hvem som hadde gjort det.

    Jeg innrømte det ikke nemlig.

    Det var en veldig kjedelig dag da, må jeg si, til mitt forsvar.

    Og Skjellsbekk så også tegnestiften, før han satt seg da.

    Så han fikk ikke vondt, eller noe da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ulf Havmo skyldte meg også 3-400 kroner, så det er mulig at det var derfor, at jeg ikke syntes det var noe aktuelt å bli med, på det Fremskrittsparitet-greiene og.

    For de pengene hadde han lånt lenge, og jeg skjønte vel det, at han ikke planer om å gi de tilbake vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Øystein Andersen ville en gang at jeg skulle bli med han, opp til Ulf Havmo, for å kreve tilbake de pengene.

    Men da var det gått et par år, siden jeg hadde hatt noe særlig med Ulf Havmo å gjøre.

    Så det gadd jeg ikke.

    Det var liksom ikke så mye penger, tenkte jeg, så det var ikke verdt å gjøre så mye rabalder ut av det, tenkte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på vårparten, i 1988, da det begynte å nærme seg sommer.

    Så ringte jeg Øystein Andersen igjen, etter å ha ‘boikottet’ han, i cirka et halvt år da, (etter at han hadde stumpet den sigaretten, i hånda mi).

    (Jeg tenkte at han kanskje hadde fått en lærepenge da, siden jeg ikke ville prate med han, på et halvt år, eller noe, etter den episoden da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Siden vi hadde avtalt, å dra til Brighton egentlig, den sommeren.

    Jeg spurte om han fortsatt var klar for det.

    Og det var han, viste det seg.

    Så vi bestilte en fire ukers språkreise, til Brighton da, i juli 1988 vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nyttårsaftenen, på den her tiden, de pleide jeg å tilbringe sammen med Espen Melheim.

    Ihvertfall et par av dem.

    Jeg rappa noen drikkevarer, av faren min vel.

    Og Espen Melheim og Pia kom på besøk, en nyttårsaften, husker jeg.

    Pia for det meste bare satt der vel.

    Espen Melheim var kanskje litt sånn ‘dorky’, eller treig, eller hva man skal si.

    Han hadde på seg en rød genser, husker jeg.

    Og han fortalte oss det, at han hadde lest det, et sted, at hvis man hadde på seg noe rødt, så ville man se mer attraktiv ut, for det motsatte kjønn, eller noe.

    Så derfor hadde han valgt å gå i rød genser da, fortalte han.

    Jeg syntes han virka litt sånn ‘døv’, noen ganger, men det er mulig han hadde funnet et bra triks da.

    Selv om jeg syntes at han var litt komisk også kanskje.

    Når han prata om det her da.

    Men men.

    Hvem vet.

    Jeg var så opptatt av håret mitt, i årene før det her ihvertfall.

    Og jeg pleide aldri å få sveisen min, sånn som jeg ville ha den.

    Så jeg brukte en vifteovn, for å prøve å få sveisen bra.

    Og noen ganger, når jeg nesten hadde gitt opp, så gnei jeg liksom hue, mot veggen, i gangen, for å få håret bra da.

    (Uten at jeg vet om det hjalp, men jeg klipte ikke så ofte håret da.

    Og jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle bruke hårgele og hårføner da.

    Så jeg var ikke så smart, kanskje).

    Og da, en gang, mens jeg stod og gnei huet og håret, mot veggen, i gangen, så dukka Espen Melheim opp, og så det her vel.

    Så det var litt flaut, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen nyttårsaften, så ble jeg bedt opp til Espen Melheim, som var alene hjemme vel.

    Anne Uglum, var også der, husker jeg.

    Espen var litt full vel, og klenga på henne da.

    I veien ned fra huset til Espen og dem, og ned til Havnehagen.

    Og hver gang som hu Anne Uglum klagde da, så måtte jeg liksom si til Espen da, at han måtte la henne være ifred.

    Og til slutt så gadd jeg ikke det mer.

    Men da klagde hu Anne Uglum på det da, at jeg ikke fikk bort Espen mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var en rimelig spesiell episode.

    Hvorfor hang hu Anne Uglum sammen med oss, hvis hu ikke likte at Espen klenga på henne liksom.

    Hm.

    Men men.

    Men hu stakk ikke, hu bare klagde da, flere ganger.

    Og jeg var vel også litt full vel.

    Og plutselig, så hadde jeg fått bli med inn i huset til Anne Uglum og dem, skjønte jeg.

    For vi gikk bort dit da.

    Men jeg stod bare litt for meg selv, litt unna foreldrene hennes, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og Espen Melheim, han var vel i hagen dems eller også inne i stua vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Det var verandadøra vi gikk inn da.

    Men hvorfor det var meninga at jeg skulle gå inn der, det skjønte jeg ikke helt.

    Anne Uglum gikk i klassen til Pia og Christell og Annika Horten da.

    Og et par ganger vel, så ville Christell spørre meg, om hvem jeg syntes var penest, at jentene, på Bergeråsen da.

    Og da pleide jeg å si Anne Uglum da, for hu hadde et klassisk pent ansikt vel.

    Selv om jeg ikke kjente henne.

    Men da ble det kanskje lettere å si navnet hennes, enn å si Annika eller Christell da, siden jeg kjente de to siste litt bedre.

    Hvem vet.

    Og uten at jeg vet hvorfor Christell spurte meg om det her.

    Det var vel kanskje litt spesielt.

    Men men.

    (Og Christell svarte da, at Anne Uglum ikke var noe flink til å sminke seg.

    Jeg vet ikke om hu mente at det var positivt eller negativt, eller hva hu mente med det.

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ei nabodame i Leirfaret, hadde fått kreft, og hadde skallet hår, mener jeg å huske.

    Jeg ble bedt inn til dem, for å drikke vel, en gang, som jeg var sånn 17-18 år da.

    Og jeg ble også bedt inn til Lene Lillevik og dem vel, som bodde litt ovenfor meg der, i Leirfaret da.

    Og da spøy jeg som en gris, (hvis jeg husker det riktig), på stuebordet dems vel, mens jeg satt der da.

    Mora prøvde seg på meg nesten, før det, og sa at ‘hvis jeg hadde vært yngre’, eller noe.

    Så jeg var kanskje litt vel fornøyd med meg selv da.

    For jeg var ikke så vant med å få oppmerksomhet fra damer vel.

    Så det var kanskje derfor jeg slappa litt vel mye av, og spydde der.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det hendte også et par ganger, rundt den her tida, at jeg dro bort til butikken på Sand.

    Og en gang, så ville han mannen, til hu dama med kreft, bli med meg bort dit.

    Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

    Jeg ville gå dit aleine.

    For jeg kjente ikke han så bra da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ulf Havmo var der en gang, med ei pen brunette, fra Grunnane vel.

    Og hu sa noe til han, om ‘hva med han der’, eller noe.

    Men da sa bare Ulf ‘nei’, eller rista på huet, eller noe.

    Uten at jeg skjønte hva det var om.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ulf fikk seg jo moped etterhvert, og en gang, sommeren 1987 vel, så var vi borte hos farmora mi, på Sand.

    Pia og Christell, de plukka jordbær, nede hos Anette Eknes og dem, på Høyen.

    Og da fikk jeg Ulf til å kjøre forbi den gården, og ned til Krok der, ved vannet, mens jeg satt bakpå mopeden da.

    Så sånn var det.

    For jeg syntes det var litt rart, at Pia og Christell dreiv og plukka jordbær der.

    HVorfor plukka dem ikke hos familien Sand, på Sand, som Ove og meg og Øystein Andersen, Kjetil Holshagen, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo selv vel, hadde gjort, for eksempel?

    Hvem vet.

    Vi så en kar, som hadde fått en kjempesvær torsk, på godt over en meter vel, i Drammensfjorden.

    Noe sånt.

    Og Christell sa det, seinere at vi hadde kjørt så fort forbi, på mopeden, at det ikke gikk an å se oss, eller noe.

    Men det var jo ikke privat veg der, mener jeg.

    Så det var lov å kjøre der, mener jeg.

    Vi kjeda oss ganske mye, borte hos Ågot da.

    Og hadde vel ikke noe spesielt å gjøre da.

    Og vi kunne jo se den gården, fra der vi stod, borte hos Ågot.

    For vi så jo ned på hele Høyen derfra da.

    Og faren min hadde vel fortalt meg det da, at Pia og Christell plukka jordbær der vel.

    Noe sånt.

    Og det var litt spesielt, syntes jeg, for Pia og Christell pleide sjelden å være borte på Sand/Høyen.

    De var mest i huset til Haldis, i Havnehagen da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det var vel derfor jeg foreslo det her, mener jeg.

    Anette Eknes dukka så også opp, borte hos Ågot en gang, sammen med Pia vel.

    Og jeg syntes jeg overhørte at hu sa, en gang, at hu var interessert i meg, eller noe.

    Men jeg hørte ikke noe om det her, fra Pia og Christell da.

    Og en gang, så var de utafor leiligheten min, på Bergeråsen, de tre jentene.

    Og da gikk jeg bort til vinduet.

    Og da hørte jeg at Pia og/eller Christell prata dritt om meg, til Anette Eknes vel, fordi jeg hadde gått bort til vinduet da, for å prøve å se hva som foregikk utafor der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var mye mer som foregikk, i årene før jeg gikk i den Markedsføringsklassen og.

    Men jeg får ta det seinere, har jeg tenkt.

    Jeg tenkte at Min Bok, får bli om tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Også får Min Bok 2, bli om tiden, mens jeg bodde i Oslo.

    Og Min Bok 3, får bli om tiden etter at jeg flytta til Oslo.

    Noe sånt.

    Men det er en del ting, som jeg har glemt å skrive om, men som jeg har notater om, som skjedde, før jeg begynte på videregående, osv.

    Men da får jeg heller skrive noen ekstra kapitteler, på slutten av Min Bok, hvor jeg prøver å få tatt med om det jeg ikke har fått med om, i de forrige kapitlene da.

    Vi får se om jeg får til det.

    Vi får se.

    Jeg begynte også å ta kjøretimer, dette skoleåret.

    En kjøreskole i Drammen, som holdt til på Strømsø, i Tordenskioldsgate der, (ikke langt unna Vannsengbutikken).

    De arrangerte teorikurs, etter skoletid, i et ‘almenn-klasserom’, på Sande Videregående da.

    Og jeg ble med på det, selv om jeg ikke var så hypp på å få meg bil egentlig.

    Jeg var mer en kar som likte å være foran data-en eller på et kontor da kanskje.

    Og som ikke hadde drevet noe med mekking av bil, som faren min pleide å drive med da.

    Men han lærte ikke meg noe, om det.

    Men men.

    Og Snorre Skaug, var det vel, skulle også løse kryssord sammen med meg, i en teoritime.

    Hvis det ikke var Espen Melheim, eller noe.

    Så jeg lærte ikke meg så mye teori.

    Jeg syntes det var litt kjedelig vel.

    Men men.

    Men jeg tok også kjøretimer, inne i Drammen.

    Og jeg hadde en kjørelærer, som het Skjalg.

    Men en gang, så sa Line Nilsen det til meg, at han Skjalg, han burde jeg bytte fra, for han var ikke noe flink da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Så jeg bytta til en som hu sa var flink, med mørkt hår vel.

    Han sa det, under den første kjøretimen min vel, at når de unge jentene kom til kjøretime, i singlet og sånn, så visste ikke han hvor han skulle se, sa han.

    Men men.

    Så jeg ble kanskje litt misunnelig da.

    Siden han hadde så mange jenter i singlet i bilen, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En fleip, under teoritimen, var at noen damer, hadde sett i butikkvinduene, mens dem kjørte.

    Jeg tulla litt jeg og, og sa at her måtte vi kjøre sakte, for ellers så kan den ungen i vogna, hoppe ut av barnevogna, og løpe over veien.

    Jeg bare tulla sånn da.

    Og jeg hadde jo ikke råd til bil, så det var litt dumt det her, med at jeg tok kjøretimer.

    Men alle andre gjorde det da.

    Så sånn var det.

    Siden jeg kjeda meg, så ble det litt amper stemning kanskje, i bilen.

    Og jeg kjørte en gang i motsatt kjørefelt, i Tollbugata vel, mot Jernbanestasjonen der.

    For jeg trodde det var to kjørefelt der, men jeg huska feil, for det var lengre fram.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og en gang, som jeg stoppa for en kar, som gikk over veien, i en fotgjengerovergang, ved Globusgården der.

    Så kjørte en annen bil, inn i bilen jeg kjørte da.

    Og den ble rimelig bulka da.

    Så kjørelæreren og jeg, vi fikk oss en trøkk da.

    For han i den varebilen bak oss, han hadde ikke sett det da, at jeg stoppa for han fotgjengeren.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle til Drammen, med bussen.

    Så satt tilfeldigvis Lene Andersen, på den samme bussen.

    Hu fikk overtalt meg, til å ta en teoritest, sammen med henne.

    Jeg hadde jo ikke lest, i det hele tatt.

    Og måtte innom Svelvikbanken sin filial, på Strømsø, (var det vel).

    (Hvis det ikke var Fokus Bank, som jeg var innom.

    Noe sånt).

    For å ta ut penger.

    Da hadde jeg begynt å røyke nesten fast vel.

    Og fikk hu Lene Andersen, til å holde røyken min, mens jeg var inne i banken da.

    Så gikk vi og tok en teoritest da, siden hu ville det.

    Men jeg fikk skikkelig dårlig resultat da, siden dette ble en uforberedt test, for meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg skulle ha kjøretime, dette skoleåret.

    Så skulle jeg også kjøpe stereoanlegg, inne i Oslo, som jeg hadde lest annonse for, i en avis da.

    Og det var hos Elnor, på Rådhusplassen.

    Bjørn Arild Holshagen, han skulle inn til Oslo, og jeg fikk sitte på da.

    Og jeg kjøpte det stereoanlegget, som var fra Kenwood med Sanyo-høytalere mener jeg, for litt under 4000 kroner vel.

    Det var med dobbelt kassettspiller og platespiller.

    Men det var vel egentlig ikke rack, for alle delene hadde felles strømforsyning vel.

    Unntatt platespilleren vel.

    Men kassettspilleren, radioen og forsterkeren hadde vel samme strømforsyning, mener jeg å huske.

    Men men.

    Men det var et greit steroanlegg vel, likevel.

    Og det fulgte også med et skap, som det kunne stå i, med hjul da.

    Faren min hadde jo stereoanlegg også.

    Men stiften var vel brukket, og høytalerne var jo sparket i stykker, av hu Sylvia, (venninna til Haldis), og han hadde kun enkelt kassettspiller da, og ikke dobbel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da Bjørn Arild Holshagen og jeg, kjørte tilbake til Bergeråsen.

    Så hadde jeg kjøretime, den dagen.

    Så jeg måtte gå av bilen, i Drammen.

    Og Bjørn Arild sa det var greit, å hive stereoanlegget, inn hos meg da.

    Og da jeg kom hjem, med en buss da, om kvelden, fra Drammen.

    Så hadde Øystein Andersen og Kjetil Holshagen, (tror jeg det var).

    De hadde allerede montert opp det stereoanlegget da, for meg.

    Så det var litt bra, husker jeg.

    De hadde satt sammen det møbelet også, som stereoanlegget skulle stå i da.

    Så det var ikke dårlig.

    Dette må vel ha vært like før Øystein Andersen sneipa den sigaretten, i hånda mi, tror jeg.

    Og rundt den tiden, som Kjetil Holshagen flytta til Sande vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var et tivoli, som var i Drammen, lenge, våren 1988 da, mens jeg dreiv og tok kjøretimer.

    De hadde OutRun bilspill der, husker jeg.

    Og jeg spilte det spillet mye da, for jeg tenkte at det var kanskje nesten som å ta kjøretime, å spille det spillet.

    Noe sånt.

    Og det var også skytebane der.

    Jeg var jo glad i å skyte med luftgevær, så jeg syntes at sånn skytebane på tivoli, også var artig da.

    Jeg pleide nesten alltid å vinne noe, hvis jeg prøvde det da.

    For jeg var litt vant til å skyte med luftgevær, ihvertall.

    Og ganske røslig og tøff kar, (på min alder vel), fra Drammen, (som hadde pigg vel, han sa ihverfall seinere at han brukte ‘High Hair’-hårgele), som hang der, begynte å prate med meg.

    Mens jeg hang ved skytebanen der da.

    Og skøyt ned sånne premier da.

    Han het Roger, (og var maler vel), og bodde på Fjell, (en bydel med masse blokker og som også var kjent for å ha en høy andel innvandrere), i Drammen da.

    Vi preika litt, om alt og ingenting da vel.

    Og vi vant en premie hver vel, på luftgeværskyting da, som vi ga til hver vår fjortiss-jente da, som vi fant, ved spillehallen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg så vel også Pia der, i Drammen, (mener jeg), og hu hang sammen med hu lave Svelvik-jenta, som hadde vært så skrålete, når jeg hadde eksamen, i Sandehallen der, året før, nemlig Cecilie Hyde da, (datter av min mors venninne, forresten).

    Hvordan Pia kjente Hyde, det vet jeg ikke.

    Men Pia dro vel også med meg, på ungdomsdiskotek, på Skyline, i Drammen, dette skoleåret.

    Pia var venninne, med Eva Olsen, (som var kjent for å være såkalt ‘fellshore’ vel, eller noe), fra Svelvik.

    Enten var det hu, eller så var det ‘Tina Turbo’, som Pia vanka med, på Skyline da.

    Pia og hu andre jenta, de dreiv med ‘headbanging’, på dansegulvet, på Skyline der, husker jeg.

    Så Pia, hun var altså ‘hårdrockare’, som svenskene sier.

    Selv om hun seinere vanka mest med Cecilie Hyde vel, som var ‘syntare’, (ihvertfall likte hun Depeche Mode veldig mye), som svenskene sier.

    Så om Pia var ‘hårdrockare’ eller ‘syntare’, eller begge deler.

    Det veit jeg ikke helt.

    Men hu hadde vel ingen plater selv, tror jeg.

    Så det er kanskje litt av et mysterium, det er mulig.

    Men men.

    Jeg holdt også på å kjøre på en bikkje, husker jeg.

    Da jeg tok kjøretimer i Drammen.

    Opp mot et villaområdet, på Strømsø der vel.

    ‘Men brems da’, sa kjørelæreren.

    Da den bikkja løpte ut i veien.

    Men jeg hadde vel sett om noen, på TV, eller noe, som hadde kjørt unna et dyr, som løp ut i veien.

    Og som så hadde kjørt ut av veien, og omkommet.

    Så det stokka seg litt for meg, når den bikkja plutselig løp ut i veien da.

    Hvis man bremser, uten å orientere seg, så kan man jo bli kjørt på bakfra og, av en annen bil.

    Som jeg jo seinere blei, like før den store rundkjøringa, på Strømsø der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg har fortsatt en del notater, for dette kapitellet, om hva som skjedde, da jeg gikk i andre klasse, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.

    Men jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om det, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Min Bok – Kapittel 37: Enda mer fra Sande Videregående

    Jeg begynte på nytt kapittel i dag, så kapitell 25 er bare på en del da.

    Men jeg fortsetter å skrive om ting som skjedde da jeg gikk i andre klasse, på Sande Videregående.

    Vi dro på ihvertfall en klassetur, til Oslo.

    Jeg husker en klassetur, med hu bedriftsøkonomi-lærerinna.

    Vi skulle møtes på Drammen Jernbanestasjon, og jeg måtte ta en tidlig buss, og venta i kafeteriaen, på Drammen Jernbanestasjon der.

    Der jeg hadde sitti sammen med Arne Thomassen, jula 1980, eller noe, (altså cirka syv år tidligere).

    Da jeg prøvde å rømme til Berger, i jula, med bussen, siden jeg ikke likte meg så bra hos mora mi.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Nyheten i avisene den dagen, det var at Larviksgruppa Drama var oppløst, husker jeg.

    En gang, som Pia var oppe hos meg, så hadde jeg hørt på radio, på stereoanlegget til faren mi.

    Og Drama var med i en konkurranse, som var for hele Europa vel.

    Som het Europatoppen, eller noe, vel.

    Med en sang, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men Drama vant Europatoppen da, hvis jeg husker det riktig.

    Og på førstesidene av avisene, så stod det at Drama var oppløst, husker jeg.

    Den dagen som vi skulle inn til Oslo.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi dro på bedriftsbesøk, til Storebrand, husker jeg.

    Det er mulig at Kontor og Administrasjonslinja også var med.

    For jeg mener å huske det, at jeg satt ved siden av Rose Marie Baltersen og Mette Holtet, ved et bord, hos Storebrand der da.

    En direktør, eller noe, dukket opp, og spurte hva vi trodde dem tenkte en del på, om dagen.

    Og det var enten at det hadde vært flom i Oslo.

    Som var mye i nyhetene, Oslofjorden hadde flommet over, og det var vann på gatene, nede ved Rådhuset osv., mener jeg å huske.

    Men det var feil svar.

    Som noen sa, (og som jeg først nevnte vel).

    Det var selvfølgelig børs-krakket i USA, som de tenkte mye på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han direktøren lurte vel også på om vi var en niende klasse, eller noe.

    Og noen Svelvik-damer vel, baksnakka meg, husker jeg, etterpå, siden jeg så så ung ut, og de som jeg satt på samme bord ved da.

    Bedriftsøkonomi-lærerinna sendte meg, for å finne noen som hadde blitt litt borte, nede ved Storebrand og Konserthuset der da, husker jeg.

    Men jeg fant dem ikke.

    Men men.

    (Det er mulig at dette var året før og, det husker jeg ikke).

    Men i andre klasse så var vi ihverfall på Peppes Pizza, i Stortingsgata, husker jeg.

    Jeg så igjen så ung ut da, (var det vel), at vi kun fikk lov å kjøpe en halvliter hver, til pizzaene.

    Så jeg ble vel litt baksnakka igjen, tror jeg.

    Ove Reiersrud var med på den klasseturen husker jeg.

    For vi var på en film, på Saga kino, husker jeg.

    Men jeg husker ikke hva filmen het.

    (Men muligens en med Michael J. Fox).

    Men jeg ble litt brisen bare av en eller to øl. så jeg syntes det var morsomt.

    Og det er det mulig at Ove Reiersrud ble og, det er mulig.

    For han ble litt skrålete, eller hva man skal si, mener jeg å huske.

    Men men.

    Vi var jo på klasseturer på ungdomsskolen og.

    Og vi så ‘Staying Alive’, på Colusseum Kino, husker jeg, med klasseforstander Aakvåg da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jo, vi var også på teater, med Sande Videregående.

    Og det var ‘Boeing, Boeing’, eller noe, på et teater, som var like ved St. Olavs plass vel.

    Hvor Jon Skolmen jobbet, husker jeg.

    Han kom ut etter forestillingen, og spurte hvor vi var fra, husker jeg.

    Og noen sa vel Svelvik eller Sande da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Det er mulig dette var gamle Edderkoppen teater, eller noe.

    Det husker jeg ikke helt.

    Hvem vet.

    Det var en revy da, som det vel heter.

    Om en mann som hadde mange flyvertinner.

    Og den var morsom, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men på en av Osloturene, (som jeg ikke helt husker hva vi gjorde på, men det var med Markedsførings-læreren, tror jeg).

    Så stakk jeg etter klasseturen, innom Øystein Andersen, i Lørenskog.

    Med en videofilm, som jeg hadde rota med.

    Det må ha vært like før han brant meg i hånda, med en sigarett, tror jeg.

    Jeg hadde skrevet ‘Waldemar Thranes gate’, på videofilmen, når jeg sendte den i posten, til han, i Lørenskog.

    Men han bodde i ‘Markus Thranes vei’, i Lørenskog.

    Så da havna visst den filmen tilbake på Berger postkontor da.

    Et sted den hadde liggi noen måneder.

    Men jeg tok toget til Hanaborg da, hvor Øystein bodde, og la filmen i postkassa hans.

    For dem var ikke hjemme.

    For da hadde visst Øystein fått problemer, med noen folk da, siden jeg sendte filmen feil.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg var også å besøkte Øystein, i Lørenskog, et par ganger, som han var hjemme.

    Og Øystein hadde en kusine, som het Anita, som bodde i nabohuset.

    Dem hadde også sommerhus på Sand, men i Sandsveien da, der hvor familien Sand har gård, noen hundre meter unna, fra der Øystein og dem hadde sommerhus.

    Anita jobba på Robsrudjordet Burger, som var like ved der hvor Øystein bodde.

    Det var vel drøye 500 meter å gå vel.

    Noe sånt.

    Og da fikk Øystein og jeg, gratis burgere, av Anita husker jeg.

    Når vi stakk innom Robsrudjordet Burger da.

    Anita hadde lyst hår, og var på min alder vel, og hu spilte fotball for Kurland, mener jeg.

    (Uten at jeg helt veit hvor det er hen).

    Men men.

    (Hu begynte seinere å jobbe på et cruiseskip, (når hu var i slutten av tenårene vel), men det likte hu ikke, så det dreiv hu ikke med så lenge, husker jeg.

    Men men).

    Dette var vel da Øystein Andersen gikk i niende klasse, tror jeg.

    For han begynte å vise meg en årbok, som de hadde, på skolen hans, på Hanaborg, eller noe, da.

    Og hu der lyshåra jenta var fin da, sa Øystein.

    Men hu var visst ‘puck i hue’ da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så dette var nok mens jeg gikk i første eller andre klasse, på videregående.

    Men før Øystein stompet den sigaretten, i hånda mi.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein hadde en kamerat, som het Are, som hadde mørkt hår.

    Han kjente også en kar som het Erik, som ble kalt for ‘Psycho’.

    Psycho ville slå opp med dama, fordi at telefonnummeret begynte på ‘null sex’, sa Øystein.

    Pia sa at Psycho ikke var noe ‘snill’ mot dama, husker jeg.

    (Uten at jeg skjønte hva Pia mente med dette, eller hvordan Pia visste hvem Psycho var).

    Øystein og jeg prata om tegneserier, og jeg fortalte at jeg hadde en ide, til en tegneserie.

    Sånn ala ‘hvorfor drepe deg bare fordi du ikke fikk kjøpt den siste utgaven av Mad’.

    Og den var sånn at en gutt gikk forbi Blitz, i Pilestredet, med en plakat, hvor det stod ‘Riv Blitz’, om kvelden da.

    Og Øystein hadde en kamerat, som kunne tegne.

    En som jeg var med å besøke en gang, på Lørenskog.

    Han tegneren hadde skrevet noe stykke, i en skoleavis, eller noe.

    Hvor han hele tiden brukte uttrykket ‘bølgen’, husker jeg, (bølgen ble kjent under Mexico-VM i fotball, året før, forresten. Når tilskuerne reiste og satt seg igjen, sånn at det så ut som en bølge).

    Men Øystein lagde det som en tegneserie, på cirka ti ruter vel, som jeg sendte inn til Pyton.

    Jeg brukte permene i en bok, i Samfunns og Næringslære, som konvolutt.

    Så dette må ha vært sommeren 1987, tipper jeg, at jeg sendte den tegneserien inn til Pyton.

    Men men.

    Men den tegneserien, den hadde ikke noe sluttpoeng.

    Ikke noe særlig bra sluttpoeng ihvertfall, så den ble ikke trykket av Pyton.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Øystein kjente også Tom, (som seinere ble butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen, da jeg bodde i den bydelen, fra slutten av 90-tallet).

    Både Øystein og Tom spilte sjakk.

    Og jeg var med en gang til han Tom, og vi spilte sjakk, og det ble remis da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også sommeren 1987, at Øystein Andersen ble med Pia og meg, ned på en fest, ved Berger brygge.

    (Pia visste at det var fest, og hadde pleid å gå på fester der, en stund vel.

    Hvis ikke dette var sommeren 1988 da.

    Etter Brighton-turen.

    Hvem vet).

    Jeg fikk ihvertfall Øystein til å ta med en mun-chako, som han hadde.

    (Sånne pinner som har en kjetting mellom seg.

    Et japansk nærkampvåpen).

    Øystein Andersen sa at han hadde en mun-chako, som hadde springkniver, bygget inn i pinnene.

    Og det syntes jeg at hørtes artig ut da.

    Men da han tok med det våpenet, ut til Berger, så hadde det ikke springkniver likevel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En kar som het Tom Lillemoen vel.

    Han likte ikke at Øystein Andersen hadde med et sånt våpen, ned på festplassen.

    Så han kasta det våpenet, i fjorden.

    Pia var venninne med ‘Tina Turbo’, og de ville ut og ‘fly’.

    Jeg blei med Pia og Tina Turbo, med en båt, som vi fikk haik med, til Kommersøya.

    Men jeg tok ikke med Øystein, for han var et par år yngre da.

    Men men.

    (Jeg spurte ikke om han ville bli med heller.

    Det var Pia som dro med meg liksom.

    Så hu måtte nesten ha spurt, tror jeg.

    Jeg var vel litt dame-gæern, og derfor ville jeg være med, siden Tina Turbo var med kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Pia og Tina Turbo fikk det ekteparet, i den båten, til å leite etter våpenet, til Øystein.

    Men de fant det ikke.

    Tina Turbo rappa også røykpakka, til hu dama i 30-åra vel, som dukka opp, med båt, ved Berger brygge.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For vi hadde ikke noe røyk da.

    Jeg bomma en øl, av noen Holmestrand-damer, på Kommersøya, og spurte om de kjente Trond Gurrik, fra Markedsføringsklassen, (så dette her med mun chako-en må nok ha vært sommeren 1988, for den forrige sommeren, så visste jeg ikke hvem han var).

    ‘Alle i Holmestrand kjenner Trond Gurrik’, svarte de Holmestrand-damene.

    Men så skulle søstera mi og Tina Turbo stikke på land.

    Så jeg ble med dem.

    Jeg husker ikke om vi ble kjørt i land, med en båt, eller om vi kunne gå i land der.

    Noe sånt.

    Og så fikk Pia og Tina Turbo haik med noen rånere, (eller hva det var), og jeg satt også på med dem da, (siden jeg hadde hengt meg med Pia og Tina Turbo. For jeg lurte vel også litt på, hva søstera mi dreiv med, siden hu var venninne, med Tina Turbo, osv).

    Men jeg ble litt kjent med Tina Turbo, ihvertfall, som jo min tidligere kamerat Christian Grønli også kjente.

    For vi traff jo henne, da hu gikk sammen med Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen.

    De gikk kanskje i samme klasse.

    Men hvordan søstera mi ble kjent med Tina Turbo, det veit jeg ikke.

    Og hvordan Tina Turbo fikk det klengenavnet ‘Turbo’, det er jeg ikke helt sikker på.

    Men jeg tror det må være noe med sex å gjøre.

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også inne i Drammen, i handelsforeningens lokaler der vel, og så på en debatt.

    Det var andre året, på handel og kontor, husker jeg.

    Det var hu klasseforstanderen vår, som tok oss med dit, husker jeg, en ettermiddag, skoleåret 1987/88 da.

    Mona Røkke, som da var Forbrukerombud vel, var i en debatt, med noen folk fra næringslivet, i Drammen.

    Men det var lite futt i Mona Røkke, som Forbrukerombud, syntes jeg.

    Hu var nesten ‘godslig kamerat’, med de næringslivsfolka, fra Drammen, som hu liksom skulle debattere med da, syntes jeg.

    Så det var en litt kjedelig debatt, vil jeg si.

    Og det var vel ikke akkurat sånn, (sånn som jeg husker det), at vi lærte noe derfra, som vi ikke allerede hadde lært, på Sande Videregående.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi hadde jo om personvern og alt sånt, til det nesten kjedsommelige, på Sande Videregående.

    Både i Kontorlære og EDB vel.

    Og vi hadde jo også rettslære, og lærte om hvilke rettigheter som forbrukerne hadde, osv.

    Så det var en veldig god utdannelse, på mange måter, vil jeg si.

    Jeg fikk jo artium, etter tre år på økonomilinja.

    Jeg ble jo økonom, (selv om ingen gjorde noe poeng ut av det vel, vi kalte det bare blåruss).

    Og jeg fikk jo tre vitnemål, (et for hvert år), nemlig fra Grunnleggende Handels og Kontorfag, Markedsføring og Data og Informasjonsbehandling.

    Så jeg syntes det var en bra utdannelse, som jeg har fått en del igjen for seinere og, tror jeg nok.

    Selv om jeg ikke jobbet akkurat som økonom da.

    Men vi lærte blant annet i Rettslære, at både et menneske og et firma, begge er ‘juridiske personer’.

    Det hadde jeg ikke tenkt på, før vi begynte med rettslære.

    Men et menneske står altså likt, med et firma, i retten.

    (Ihvertfall ifølge lovverket).

    Dette med at et firma, i retten, blir til en ‘juridisk person’, det er det kanskje ikke alle som vet, eller tenker over, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I gymmen, så skulle vi en gang finne pulsen.

    Men jeg fant ikke pulsen, og sa fra om det.

    Og da sa Line Nilsen, at ‘du må skru’n på, vet du’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Uten at jeg skjønte hva hvorfor hu sa det.

    Men men.

    Line Nilsen var jo sammen med sønnen til gymlærerinna, så man skulle kanskje tro det, at hu ville holdt litt kjeft i gymtimene.

    Men så ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde walkman og høytalere, med på skolen, husker jeg.

    Jeg kjøpte Michael Jackson-kassetten ‘Bad’, av Jan-Tore, husker jeg.

    For mora hans jobba med å vaske i en matbutikk, ut mot Krokstadelva vel, og skaffa sånne kassetter billig da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg kjøpte også kassetten til Belinda Carlisle, på Lyche Platebar, i Drammen, det skoleåret, husker jeg.

    Og også T’Pau, som var populære, med ‘China in your hand’, osv.

    Markedsføringslæreren likte Belinda Carlisle, husker jeg, og vi fikk lov å høre på den kassetten i timen, husker jeg.

    ‘Du har ihvertfall fin musikk’, sa han ‘Case’ da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kristin Sola fortalte meg det, at hu og ei pen venninne hu hadde, med mørkt hår, (også fra Galleberg vel), spleisa på å leie en solseng.

    Spesielt hu venninna var skikkelig brun.

    Så det trodde jeg på.

    Men men.

    Kristin Sola la en dag masse passbilder av seg selv, (og hu venninna og vel), ut på en pult, i klasserommet vårt.

    Så spurte hu meg, om hvilket bilde jeg seg syntes var finest.

    Jeg syntes hu hadde litt bollekinn, osv., på det bildet, som hu var yngst på.

    (At hu ikke så så fin/sexy ut, på det liksom).

    Så jeg mobba henne da, og sa ‘det’.

    Også rappa jeg det bildet, og Sola da, (som hu ble kalt), løp etter meg, og fikk tak i meg, i gangen, mellom de to klasserommene, i den brakkebygningen da.

    Og hu gikk helt berserk og begynte med nærkamp, og klinte puppa sine skikkelig inntill meg, husker jeg.

    Så det var vel det nærmeste jeg kom sex, det skoleåret, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia og Christell, de hadde pleid å dra på ungdomsdiskotek, i Samfunnshuset, i Svelvik, på torsdager vel.

    Men jeg syntes det var flaut, å gå dit, så en gang, som jeg satt på med Jan Snoghøj, fra Drammen til Bergeråsen.

    Så ville jeg ikke gå inn på diskoteket der, med noe greier til Christell.

    Så Jan måtte gå inn der selv.

    (Jeg hadde aldri vært på det diskoteket så.

    Det var vel derfor at jeg ikke gadd det.

    Noe sånt.

    Men Christell og Pia gikk dit ofte.

    Og jeg var jo et mobbeoffer, vil jeg si.

    Mens Christell liksom var den amerikanske tenåringsprinsessa, nesten.

    Med skap etter skap fulle av moteklær.

    (Som Pia ihvertfall sa, så hadde Christell mye mer klær enn henne.

    Så sånn var det).

    Men Jan Snoghøj, han var veldig opptatt av utseendet sitt, og han trente også, som Viggo Snoghøj/Snowhill da, (selvfølgelig).

    Men jeg var deppa, på den her tida, og trente ikke vekter, men var en pingle, som ikke visste hva jeg skulle si, hos frisøren, når jeg skulle klippe meg, for eksempel.

    Så jeg hadde ikke noen frisyre, som Søren Larsen sa.

    Og jeg var også seint i puberteten.

    Og jeg brukte ofte min fars klær, siden det var sjelden at jeg fikk nye klær selv da.

    Så det diskoteket, det hadde jeg ikke lyst til å gå inn på, for å si det sånn.

    Det var ikke noe Christell hadde avtalt med meg at jeg skulle gjøre, heller.

    Så det var egentlig ikke min business da.

    Så hvorfor Jan Snoghøj seinere erta meg, på grunn av at jeg ikke ville gi noe greier til Christell, det veit jeg.

    Det var ikke noe jeg hadde med å gjøre liksom.

    Så da burde ikke jeg drive med det, mener jeg.

    Hvis jeg hadde avtalt om det med Christell på forhånd, så hadde det kanskje vært noe annet.

    Men sånn var det ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men Pia klarte å overtale meg, til å bli med på det diskoteket, en gang jeg gikk i andre klasse, på videreågende da.

    Vi kjøpte vel en ti-pakning med vanlige, (ikke milde), Prince sigaretter, (som var det merket Pia ville ha vel), på deling, (som Pia fikk meg til å kjøpe, siden hun ikke var 16 år enda da).

    Også gikk vi på det diskoteket da.

    Hvor det bare var sånn passe mange folk.

    Det var ikke som Top Rank i Brighton liksom.

    For å si det sånn.

    Men men.

    Men hvem var det som jobbet der?

    Jo, det var hu mørkhåra venninna, til Kristin Sola, fra Sande.

    Og jeg sa vel såvidt hei til henne vel, eller nikka da.

    Noe sånt.

    Jeg kjente henne igjen med en gang, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var også med Kjetil Holshagen og Bjørn Arild Holshagen, på det diskoteket.

    Eller de hadde hjemmebrent, som jeg kjøpte en flaske av.

    Også gikk jeg rundt og drakk det, og prøvde å ta med flaska, inn på ungdomsdiskoteket.

    Men vakta tok fra meg flaska.

    Jeg var litt full, og sa det ikke var sprit.

    Men vakta klarte å lukte at det var sprit.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Kjetil og Bjørn-Arild, de var vel bare rundt bilen til Bjørn-Arild der, tror jeg.

    Noe sånt.

    Bjørn Arild og Kjetil, de dro meg også med på en datamesse, på Info-Rama, i Sandvika, en gang, husker jeg.

    Og Kjetil og jeg, vi dro på en datamesse, i Spikersuppa vel.

    Da jeg kjøpte the Final Cardridge da.

    Så sånn var det.

    Kjetil Holshagen og jeg, vi skulka en gang skolen, da vi gikk på ungdomsskolen, for å dra på et års-jubileet, for Gågata, (eller om det var Risto-senteret), i Drammen.

    Da var det tilbud på mange ting, til en krone.

    Blant annet noen datamaskiner, som Spaceworld solgte, av merket Spectrum vel.

    Men det var så mye folk, i Gågata, i Drammen, da.

    Blant annet noen pakistanske familier, husker jeg.

    Som stod i kø, utenfor LYche og Risto-senteret da, som samarbeidet, om det her 1-kroners salget da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi dro også på et par Danmarksturer, husker jeg.

    En gang med Pia vel.

    Da møtte Pia en ‘kavaler’, på danskebåten.

    En med mørkt hår, som så ut litt på en ung Erik Soler vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi reiste med Petter wessel fra Larvik, og faren vår lot oss dra aleine da.

    Det er mulig at mora vår var med, på den turen hvor søstera mi møtte han ‘Erik Soler’.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Kjetil og jeg, vi var også på en Danmarkstur, uten Pia vel.

    Og da, så lå vi over, hos Frode Kølner, i Larvik.

    Og da, så dro Frode Kølner oss med, for å spise pizza, på Hansemann, i Larvik.

    ‘Prøv tomatsausen’, sa Frode Kølner.

    ‘Hvorfor det’, sa jeg.

    ‘Det er godt’, sa Frode Kølner.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var vel også hos han Morten, med rødt hår, den dagen, mener jeg.

    Og så på ‘Gjøkeredet’, med Jack Nicholson, på video, hos han Morten da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    (Hvis ikke så var det Øystein Andersen og jeg, som så den filmen, (Gjøkeredet), hos han Morten, en gang, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    I Danmark, så kom vi nesten i krangel, med en danske, som solgte røde pølser, mener jeg å huske.

    Men jeg husker ikke hva krangelen gikk ut på.

    Men jeg pleide å kjøpe hårgele, til cirka ti kroner tuben, (sånn grønnfarget hårgele), husker jeg, hos Damsgaard, i Fredrikshavn da.

    Så da fikk jeg vel kjøpt det ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noen arrangerte en klassefest, i Svelvik, det skoleåret.

    Det var i et lite forsamlingslokale, i et trehus, litt oppi ‘lia’ vel, fra Samfunnshuset da.

    Noe sånt.

    (Uten at jeg husker helt nøyaktig hvor det huset lå).

    Men men.

    Kristin Sola ville ikke være med, husker jeg.

    Hu så litt skremt nesten vel, på meg, og spurte om jeg skulle dra, husker jeg.

    ‘Ja’, sa jeg, ‘jeg skal vel såklart være med på klassefesten’, ‘du da?’.

    Men Kristin Sola sa vel bare ‘nei’, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Jeg fant ikke noen finsko, som var store nok.

    Så jeg måtte bruke noen sko, som faren min hadde, fra sin tid som ‘discoløve’ vel.

    Han hadde noen finsko, som var i flettet vel, i brunt og svart skinn.

    Som så litt sånn ‘John Travolta’ ut nesten vel, fra Grease eller noe sånt kanskje.

    Noe sånt.

    Men jeg fikk danse med hu Randi, husker jeg, venninna til Line Nilsen.

    De var vel omtrent de eneste, som jeg omgikks med der.

    Plutselig gikk det en slags ‘surring’, gjennom lokalet.

    Og en kar med svart skinnslips, (som folk var redde for, skjønte jeg), dukka opp.

    Jeg gikk vekk fra Line Nilsen og hu Randi da.

    Og spurte han med skinnslipset, (som vaktene slapp inn på klassefesten).

    ‘Har du svart skinnslips du da?’.

    For jeg hadde hatt rosa skinnslips, i konfirmasjonen min, et par-tre år, før det her.

    Så jeg var vant med skinnslips.

    Men svart skinnslips var jo kulere da, vil jeg si.

    Men men.

    Og uten at jeg veit hvorfor vaktene slapp inn en som ikke gikk i klassen vår, på den festen.

    Det var vel litt spesielt.

    Så jeg prøvde å rydde litt opp i det da, siden jeg var gutt liksom, og det virka som at noen av de jentene som var der ble litt urolige, når han med skinnslipset dukka opp da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og Kristin Sola ville jo ikke være med dit, så jeg var litt på vakt da, for hu virka kanskje litt redd da, for å dra på klassefest i Svelvik.

    Av en eller annen grunn.

    Forstå det den som kan.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg solgte også min Commodore 128, på begynnelsen av dette skoleåret.

    En far og sønn, fra Hokksund, eller noe, så min annonse, i Drammens Tidende.

    Og de betalte mer enn 3000, tror jeg, for datamaskinen, diskettstasjon, printer vel, the final cartridge, joystick med to skyteknapper og autofire, mange disketter, (som var 5 1/4 tommers vel), med spill, demoer og programmer jeg hadde laget selv.

    Jeg lagde en gang et highscore-program, til C128, hvor jeg brukte scrolling, som var ganske enkelt å få til, på C128 da.

    Kjetil Holshagen og jeg, vi hadde en konkurranse, om hvem som klarte å lage den beste highscore-program-snutten.

    Jeg lagde den sånn, at hvis man slapp joysticken, så gled den sirkelen, som man valgte bokstavene med, gradvis til rundt den nærmeste bokstaven da.

    Før den stoppet når den var rett over den bokstaven da.

    Så det ble ganske fancy, tror jeg.

    Kjetil Holshagen og Øystein Andersen kom opp til meg, en dag, for å liksom inspisere programmet jeg hadde laget da.

    Men jeg fikk aldri se Kjetil Holshagen sitt forsøk.

    Så jeg vet ikke om han lagde noe i det hele tatt.

    Men men.

    Hvem vet.

    Jeg begynte også å lage et spill, som het ‘Kill Kadaffi’.

    Kjetil Holshagen hadde et avisutklipp, med bilde av Kadaffi, på en amerikansk t-skjorte, med en blink rundt seg.

    Også stod det ‘Waste’em now’, eller noe, på t-skjorta da.

    Holshagen viste meg det avisutklippet, av en eller annen grunn.

    (Jeg tror det var mora hans, som hadde finni det, eller noe).

    Og jeg begynte å lage et loade-bilde da, på C128, hvor jeg kopierte det bildet, fra det avisutklippet da.

    Men det ble ikke noe av, at jeg/vi lagde det spilllet.

    Vi hadde vel for mye annet å gjøre.

    Og det avisutklippet ble vel borte for HOlshagen og, tror jeg.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Jeg lagde også et ganske fancy tippeprogram, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg husker ikke om det var på VIC-20 eller C128.

    Men det var sånn, at man tastet inn hvor mange prosent sjangse man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier da.

    Også kunne man trykke på pluss eller minus-knappen.

    Også ville programmet lage garderinger.

    Hvis du trykket mange ganger på plussknappen, så fikk du fler og fler halv og helgarderinger.

    Og hvis du trykket på minusknappen, så fikk du færre og færre garderinger da.

    Og garderingene de var laget på bakgrunn av prosenttallene, som man tastet inn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av dette skoleåret, så dro vi på klassetur, til Sandvika.

    Dette var ikke Sandvika i Bærum.

    Men Sandvika på/ved Berger i Vestfold.

    Sandvika er en strand.

    Jeg tok bussen, to-tre-fire holdeplasser da, til ved Sandvika der.

    Men jeg var litt distre.

    Dette var i eksamenstida vel.

    Og jeg glemte håndkle og sånn.

    Jeg hadde vel ikke helt skjønt det ordetlig, at vi skulle ligge på stranda og sånn, tror jeg.

    Jeg var ikke så ofte på Sandvika, for å si det sånn.

    Men en eller annen i klassen, skulle kjøre bort til butikken på Sand, for å kjøpe noe.

    Monica Andersen, hu satt ved siden av meg, og hu hadde cirka like store bein som meg, husker jeg.

    Og vi satt vel fire stykker, i baksetet der, og hu satt klin inntill meg da.

    Men men.

    Dem kjørte innom meg, og jeg fikk henta håndkle og sånn da.

    Jeg spraya meg vel med noe deo, tror jeg.

    Noe sånt.

    For Monica Andersen, hu sa det i bilen at, ‘det lukter mannfolk her, men jeg ser ingen’.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg skjønner hvilken deo jeg brukte på den tida.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Monica Andersen, hadde jeg forresten sett, ved Samfunnshuset i Svelvik, 16. mai, 1988, (altså bare noen uker før det her da).

    Og da hadde hu gått sammen med en kar, som ikke så så stilig ut vel.

    Og da fikk hu høre det, i klasserommet, husker jeg.

    Av en eller annen jente fra Svelvik kanskje.

    ‘Alt er lov på 16. mai’, (eller noe), sa hu Monica Andersen da.

    Så hu var litt harry og/eller rølpete da kanskje.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg prøvde å ringte Monica Andersen, på Rema i Sande, da jeg bodde i Liverpool.

    For Jan Ivar Lindseth, sa at Andersen, var butikksjef der.

    Men butikksjefen der, (ei fra Nord-Norge vel), sa at Andersen ikke var på jobb da, og at hu bare var assisterende butikksjef.

    Men Lindseth hadde kanskje misforstått, eller Andersen hadde kanskje skrøna.

    Hvem vet.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ringte Andersen, er at jeg prøver å starte en omsorgssviktsak, mot faren min.

    Og Sola og Andersen, hadde jo tatt meg til side, i skoleåret før det her, for å spørre meg, om det var sant, at jeg bodde aleine, osv.

    Så jeg har prøvd å få en eller begge av de, til å bekrefte at de visste om det her.

    Men uten at jeg har klart å få til det, dessverre.

    Uten at jeg skjønner hvorfor hu Monica Andersen, ikke har svart meg på Facebook, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På den klasseturen til Sandvika, så lå jeg vel ganske nærme hu Line Nilsen.

    Som jeg satt ved siden av, i klasserommet da.

    Hu lå ved siden av hu Randi, og begge de solte seg toppløse, husker jeg.

    Og Line Nilsen hadde vel fine pupper, må jeg vel si.

    Det var ikke noe galt med noen av dem, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men det ble litt kaldere vel, og da tok de på seg bh-ene igjen vel.

    Jeg lå med t-skjorte på, eller noe.

    For alle lå og solte seg på stranda vel.

    De ville vel bli brune da, noe som var moderne, på den tida.

    Og da tok jeg av meg t-skjorta, siden de damene lå der toppløse da.

    Men det ble litt kaldere igjen, og da tok de på seg bikinitoppene igjen, tror jeg.

    Noe sånt, var det vel.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det var ikke værst, at jentene i klassen viste fram puppene sine litt og, til gutta som gikk i klassen deres.

    Det er vel kanskje ikke så vanlig, i våre dager, at damene ligger og soler seg toppløse, hvis jeg har skjønt det riktig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Rettslære så hadde vi hu litt lubne, mørkhåra dama, (med krøller vel), som vi hadde hatt i Kontorlære, året før.

    Hu begynte å prate om at mannen hennes, dreiv og kjørte med modellfly, på Grunnane.

    Men flya kræsja alltid, sa hu, og så måtte mannen bygge på nytt da.

    Noe sånt.

    (Uten at jeg veit hvorfor hu prata om det her.

    Men men).

    Jeg sleit litt med Rettslære, i begynnelsen.

    Men fikk mer tak på det etterhvert.

    Og fikk ‘4’ vel.

    ‘Bra Erik’, sa Line Nilsen, en gang, som jeg fikk bra karakter, etterhvert, i Rettslære da.

    Jeg prata ikke så mye med Line Nilsen.

    Men jeg satt jo ved siden av henne, så det hendte det ble sagt en setning kanskje da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Kontor og Administrasjons-klassen, (var det vel), de kom opp i Rettslære, til eksamen.

    Og da spurte hu lærerinna meg, (i timen), om hu kunne få lov av meg, å bruke en av mine besvarelser, som eksempel, før eksamen, for den andre klassen da.

    For jeg forklarte lovene i kjøpsloven osv., på en sånn måte, at det var enkelt å forstå det, sa hu lærerinna da.

    Og i den klassen, så gikk han sønnen til gymlærerinna, som var sammen med Line Nilsen og, husker jeg.

    Så Line Nilsen ble vel kanskje litt sur da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men på tross av at Rettslære-lærerinna, syntes at mine besvarelser, var så bra, at hu brukte dem som eksempler.

    Så fikk jeg bare karakteren ‘4’ i Rettslære da, husker jeg.

    Og det samme i Markedsføring.

    Jeg fikk alltid en ‘4’-er, i karakter, på alle prøvene, hele året vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så de lærerene på videreågende, de var kanskje litt ‘på jordet’, noen ganger, når det gjaldt å sette karakterer, vil jeg vel nesten si.

    Men jeg visste det, at jeg uansett hadde bra nok karakterer, til å komme inn på hvilken linje jeg ville vel.

    Så jeg tok ikke det her så nøye, om jeg bare fikk en ‘4’-er i Rettslære og Markedsføring liksom.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jan Ivar Lindseth, som bodde på det samme byggefeltet, som Kjetil Holshagen flytta til.

    Han var en artig skrue, må man vel nesten si.

    Han begynte å prate om at han visste om en mann, som var så smart, at han hadde ‘tippa over’.

    Han mente at jeg også stod i fare for å ‘tippe over’, eller noe, hvis jeg husker det riktig.

    Noe sånt.

    Han kalte meg vel for ‘skøyer’n vår’, tror jeg.

    For jeg kunne godt slå av en vits, i timene, på Handel og Kontor.

    Det var så mange jenter og snille gutter, (må man vel si), i klassen, så jeg ble ikke så mye mobba, som jeg ble, på ungdomsskolen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som vi hadde en vikar, som spurte hva en øy het.

    Hu ble nesten sur, fordi ingen ville svare.

    (Det er mulig det her var i første klasse).

    Så sa jeg bare ‘det er vann’.

    For det var ikke en så stor øy da, på kartet.

    Og da lo klassen godt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Spesielt hu litt store fra Nesbygda vel, med det korte, lyse håret, som var i England, med STS, den samme sommeren som jeg var der, sommeren 1985 da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lindseth sa også en gang det, om norsklærer Samland.

    At ‘han ser ut som en ape, se hvordan han sitter da’.

    Samland satt med hue liksom bøyd foran kroppen da, mens han glodde på elevene, fra kateteret, med noen øyne med ringer rundt vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lindseth ville også at jeg skulle mobbe ‘Case’, (markedsføringslærereren).

    Jeg pleide å slenge noen meldinger til Case, noen ganger.

    Noen morsomheter da, siden jeg prøvde å være morsom da.

    Det var vel også lov å være litt morsom, i Markedsføringstimene, tror jeg.

    Man måtte liksom vri hjernen og drive med brainstorming, osv., for å komme på ideer, til gode og fengende annonsetekster, osv.

    Så man skulle være litt kreativ da.

    Og det var lov å si ting som hørte litt dumme ut og, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde sett en tekst, da Reagen ble president i USA, (var det vel), på førstesiden av VG vel, i matbutikken, like ved Svelvik Ungdomsskole, (som jeg noen ganger lurte meg bort til, siden jeg sjelden hadde matpakke).

    Og da stod det ‘Wanted’, på den forsida, om Reagen da.

    Og da foreslo jeg det, da vi fikk i oppgave, å lage annonser, for en messe.

    At vi kunne skrive ‘Wanted’, (en ide jeg hadde fra VG men).

    Men det var jo som stillingsannonse, så det var liksom ikke plagiat heller da.

    For VG hadde brukt en sånn Wanted-plakat, (som fra Ville Vesten da, og som man kan se i Lucky Luke), etter valget vel.

    Mens dette var jo i forbindelse med markedsføring da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Case dro meg med ut på trappa utafor klasserommet vårt, en gang, på slutten av skoleåret.

    Han fortalte meg det, at han hadde ikke noe spesielle problemer, på skolen, men han hadde litt problem, med at jeg alltid kom med morsomheter, eller meldinger, sa han.

    Så han spurte meg om det, om jeg kunne være grei, å slutte å komme med sånne meldinger.

    For han tok seg litt nær av det da, var det vel.

    Da sa jeg det, at det var greit.

    (For det at jeg kom med sånne meldinger, det var mest fordi at jeg prøvde å være litt morsom.

    Og fordi jeg kjeda meg litt kanskje.

    Men det var ikke for å være slem, eller noe, da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Men da maste Lindseth, husker jeg, på om ikke jeg, kunne slenge noen fler meldinger, til Case igjen.

    Enda jeg hadde fortalt Lindseth, om hva Case hadde sagt til meg, ute på trappa, den gangen da.

    Og da svarte jeg bare til Lindseth, at jeg gadd ikke å slenge meldinger lenger.

    Jeg måtte nesten holde det jeg hadde lovet, til Case da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så han Lindseth var litt på han Case da, må man vel si.

    Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

    Det var kanskje fordi han var sønnen til en lærer, eller noe.

    Eller at han ikke var så flink, som lærer, kanskje.

    Hvem vet.

    Han hadde jo gått på BI, og hadde vel ikke en pedagogisk utdannelse.

    Noe som var ganske utbredt, blant lærerne, på Handel og Kontor.

    Mange lærere på Handel og Kontor, var folk som hadde mislykkes i næringslivet, virka det litt som, for meg.

    Sånn var det også tredjeåret, i Drammen, på Gjerdes videregående.

    Hvor vi hadde en lærer, ved navn Herbjørnsen, som kom rett fra næringslivet vel, som 50-åring, eller noe vel, og fikk oss til å kjøpe en næringslivsavis, i uka, som vi måtte lese da.

    Dagens Næringsliv, var vel det.

    Hvis den ikke het Norsk handels og sjøfartstidende, på den tiden.

    Det er mulig.

    Men jeg var ikke så interessert i å lese den avisa.

    Så de ble liggende ulest, ved peisen, i Leirfaret 4B der, til den siste natta, før den oppgaven skulle leveres.

    Da satt jeg oppe hele natta, og skrev kommentarer til avisartikler da, om sosialøkonomi da.

    Han sa også det, at ‘løgn trenger mange ord’.

    Så Herbjørnsen hater nok Min Bok, vil jeg tippe på, hvis han får se den.

    Han kikket bare etter stikkord, i besvarelsene, sa han, og ga ikke poeng for fint språk, osv., da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jan Ivar Lindseth og meg, vi pleide å vippe på stolen, mens vi satt bakerst i klasserommet der, noen ganger.

    Og i en Markedsføringstime, så velta Jan Ivar Lindseth, på stolen, husker jeg, mens han tippa da.

    Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg satt ved siden av Lindseth i flere av timene, hvor vi ikke hadde Markedsføring også.

    Og da klarte jeg å velte på stolen, husker jeg.

    Og da var jeg skikkelig driti ut da, mente Lindseth.

    Siden jeg hadde velta på stolen, i en time, hvor hele klassen var samlet.

    Og ikke kun markedsføringsfolka, som da han velta på stolen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I en norsktime, så skulle jeg lese en tekst, fra norskboka, befalte Samland.

    Det var et dikt, om noen fra Vågå.

    Jeg leste ‘når vagværingen bærer likskrotten hjem’.

    Men det skulle være ‘når vagværingen bærer likskjorten hjem’.

    Så mange i klassen lo da.

    Jeg satt ved siden av Lindseth da.

    Og Kristin Sola lo hele tida, mens jeg skulle lese da.

    Så jeg tulla når jeg skulle lese teksten, om ‘likskjorten’, osv.

    Men men.

    Så Samland sa det, at ‘her kunne man de det, at en elev ødela for en annen elev’, eller noe.

    Så jeg fikk ikke ‘5’ i norsk muntlig da.

    Men måtte nøye meg med en ‘4’-er da, (på vitnemålet).

    Men hvorfor Kristin Sola lo så fælt, når jeg måtte lese, det veit jeg ikke.

    Var det sabotasje, eller klarte hu ikke å styre seg?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg pleide å være god til å sanke poeng, når vi hadde spørrekonkurranse, i engelsktimene.

    En høy, mørkhåret kar vel, var lærer.

    Og vi var på grupper da, som konkurrerte.

    Og den gruppen jeg var på vant tror jeg.

    Linda Moen sa noe om det, at en eller annen annen kar, også var flink, når det var snakk om sånne spørsmål, tror jeg.

    Til ei annen jente i klassen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ove Reiersrud, fikk meg også med på å tulle, med skolevalget, dette skoleåret.

    Reiersrud var Høyre-mann, og jeg vippa mellom Fremskrittspartiet og Høyre.

    Men jeg var litt flau, over at jeg sympatiserte med Fremskrittspartiet.

    Så jeg turte ikke å nevnte dette, da Reiersrud spurte hvilket parti jeg sympatiserte med da.

    Så Reiersrud dro meg med, for å tulle, under skolevalget.

    Det lå stemmesedler, på et bord, i et rom, innerst i biblioteket.

    Jeg stemte på Fremskrittspartiet, men Reiersrud trodde nok at jeg stemte Høyre, tor jeg.

    Men men.

    Reiersrud gjemte stemmesedlene til Arbeiderpartiet, (som han ikke likte), under en stol, i ‘stemmerommet’ da.

    Så satt vi i biblioteket, og venta.

    For Reiersrud ville se hva som skjedde.

    Så kom Mette Holtet, som gikk i klassen min, året før.

    Og som jeg visste at var i AUF, for hu hadde AUF-klistremerke, på ranselen, mener jeg.

    Noe sånt.

    Hu kom ganske raskt ut igjen, av stemmerommet, og hviska noen ord til en bibliotikar da.

    Så hu ba om nye Arbeiderpartiet-stemmesedler da.

    Og det fikk hu vel, etterhvert og.

    Så det var ikke hemmelig valg, for henne, vil jeg si.

    Så Reiersrud og jeg, vi var vel litt umodne, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg veksla også noen ord, med Mette Holtet, den siste skoledagen min, på Sande Videregående, (var det vel).

    Hu sa det, at Case hadde driti seg ut.

    De to peneste jentene, på Markedsføringslinja.

    Nemlig Lene Andersen og hu mørkhåra fra parfymeriet, i Sande.

    De hadde fått ‘2’ på Markedsføringseksamen.

    Men Case ga alltid ‘5’-ere i karakter, til de to skjønnhetene da.

    Og jeg fikk alltid ‘4’-ere, av Case.

    Og jeg fikk også en ‘4’-er på eksamen da.

    Så Case ga kanskje litt bonus, til pene damer, kunne det kanskje virke som.

    Uten at jeg vet noe om hvordan Mette Holtet kunne vite om dette.

    Men men.

    Jeg gikk også litt ved siden av Lene Andersen, den siste skoledagen.

    Og hu sa det, at hu ville klage, for hu hadde fått ‘2’, på Markedsføringseksamen da.

    Hu var skikkelig amper.

    Men jeg prøvde å roe henne litt da.

    For jeg tenkte vel som så, (etter å ha prata med Mette Holtet), at det kan ha vært Case, som tulla med Lene Andersen, (og hu fra parfymeriet, i Sande), når han satt karakter.

    Eller, det var kanskje fordi at Mette HOltet hadde fortalt meg dette, at jeg ikke ble overraska da.

    Og heller prøvde å roe ned Lene Andersen litt.

    For hvordan kunne Mette Holtet, som gikk på Kontor og Administrasjonslinja, vite om det her.

    Det var vel litt spesielt vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Dette var jo også året, som faren til Lene Andersen hadde dødd.

    Så det var liksom en litt spesiell stemning, i klasserommet, innemellom, husker jeg.

    Siden Lene Andersen jo bare var 17 år da.

    Og det var litt uvanlig, husker jeg at jeg syntes, at å ha ei jente, som nettopp hadde mista faren sin, i klassen vår da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg begynte å gå med gensere, istedet for min fars sommerskjorter, det skoleåret.

    Av en eller annen grunn.

    For å variere litt vel.

    Og en genser, hadde jeg fått av mora mi, en tid før det her vel.

    Den var svart, med sånne ruter, som på ruter-kort, i kortstokken.

    Og de rutene, de var det mange rader av.

    Og rutene var i flere forskjellige farger da.

    Den genseren var ‘fin’, sa Lene Andersen.

    Også lurte hu på hvor jeg hadde fått den fra da.

    Av mora mi, sa jeg vel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På venstre siden av klasserommet, så var det bare skog, som man kunne se.

    Så jeg var litt heldigere, enn Snorre SKaug, siden jeg hadde utsikt til fotballbanen da.

    For det var liksom skog like utenfor vinduet da, på den andre siden av klasserommet.

    Så man så bare noen busker og trær da, som liksom sperret utsikten.

    Siden det vel omtrent ikke gikk ann å gå rundt den brakka, det var skog rett utenfor vinduet liksom.

    Sånn som jeg husker det ihvertfall.

    Noe sånt.

    Det var em ganske rolig stemning, i den brakka, som vi holdt til i.

    Jeg klarte å knekke linjalen, til ei av de minst populære jentene vel, i klassen, en gang.

    (Ei fra Sande, som jeg ikke husker navnet på vel.

    Men som tok det pent, at jeg tulla litt med henne, og knakk linjalen hennes da).

    Så da kjøpte jeg en ny linjal, til hu jenta, i utsalget, til vaktmesteren, (eller hvem det var som stod der igjen), som var ikke langt unna hovedinngangen vel.

    Der kunne man kjøpe innføringsbøker og blyanter og det som var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Lippert gikk også i den klassen forresten.

    Og en gang, som jeg kom for sent, til en time.

    Så så jeg det, at noen rødruss-gutter, hadde strippekonkurranse, på taket av en bygning, like ved der bussen stoppa.

    Og da fikk jeg se det, mens jeg gikk forbi, at Eirik Lund strippa ned til trusa.

    Og også storebroren til Irene Lippert strippa.

    Det som var spesielt med det, det var at han hadde cerebral parese, eller noe.

    Så han hadde kanskje litt spasmer og sånn, (eller hva det heter), mens han strippa da.

    Hvem den tredje personen var, det husker jeg.

    Men de hadde ingen damer, som strippa, husker jeg.

    Så det var kanskje litt dårlig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og han Knut Erik Lippert, (som strippa fælt da, våren 1988), det er han som er ordfører, for Høyre, i Svelvik nå, forresten.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 35: Sveits

    Faren vår, kjørte Pia og meg, til Fornebu, en dag, i slutten av juli, i 1987 da.

    Faren vår hadde prata med tante Ellen, i Sveits, på telefon, og Pia og jeg, skulle reise alene, på vårt første besøk til henne.

    Jeg fikk meg et aldri så lite sjokk, da vi skulle sjekke inn.

    Pia fortalte meg at hun hadde begynt å røyke, og at hun ville at jeg skulle be om ‘smoking’-plass.

    Jeg ble litt fortumlet over denne nyheten.

    Men jeg kjente ikke Pia så godt, på den her tiden, siden hun hadde bodd nede hos Haldis i flere år da.

    Mens jeg hadde bodd i Leirfaret 4B da.

    Så jeg sa det var greit, siden jeg ikke ville støte Pia fra meg liksom, med en gang.

    Når vi en sjelden gang skulle tilbringe tid sammen, oss to søsknene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi reiste først til Kastrup, hvor vi måtte bytte fly.

    Denne gang til Zurich.

    Der måtte vi også bytte fly, og jeg så et skilt hvor det stod ‘domestic’, og skjønte etterhvert, at det betydde ‘innenlands’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var jo sommeren jeg fylte 17, og Pia var jo 15 og et halvt.

    Og aldersgrensen for å røyke var jo 16, i Norge, på den tiden.

    Og jeg hadde selv aldri røykt, mener jeg å huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi kjørte så et lite innenriksfly, til Basel da.

    (Eller egentlig var flyplassen i Frankrike, i nabobyen til Basel).

    Flyvertinnen var litt usikker, (var det vel), og Pia sa det, husker jeg, at de brukte de dårligste flyvertinnene på de minste flyene.

    Noe sånt.

    Vi kunne se fyrverkeri, fra flyet, mens vi var oppe i lufta, over Sveits, husker jeg.

    Da jeg bodde i Liverpool, så sjekket jeg på Wikipedia.

    Og nasjonaldagen til Sveits, var visst i slutten av juli, eller begynnelsen av august.

    Så det var nok derfor, at det var fyrverkeri, i lufta.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Flykapteinen hadde kanskje tatt seg en dram, for å feire nasjonaldagen?

    Kanskje det var derfor, at flyvertinna var så usikker?

    Eller kanskje hun hadde tatt seg en dram selv?

    Hvem vet.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen og Rahel hentet oss på flyplassen i Frankrike da.

    (I Mulhouse, eller noe sånt vel).

    Noe sånt.

    Ellen var sammen med Dieter, som var mørkhudet.

    Dieter var afrikaner, mener jeg.

    Rahel, det er Ellens datter, med Reto Savoldelli, (hennes tidligere ektemann).

    Rahel er født samme år som halvbroren vår Axel vel, nemlig i 1978.

    Dette var i 1987, så dette var altså det året som Rahel fylte ni år da, mener jeg.

    Noe sånt.

    Selv om Rahel var yngre enn Pia og meg.

    Og selv om Pia og Rahel var jenter, så skulle vi tre ligge på det samme rommet, sa tante Ellen.

    Vi skulle dele loftet der.

    (Tante Ellen er gammel hippie, så det var kanskje derfor.

    Hvem vet).

    Ellen sa at vi måtte ringe faren vår, og jeg tulla, og sa ‘hei det er Erik, jeg ringer fra Kastrup’.

    Men da sa Ellen ‘nei’, i bakgrunnen.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Naboen til Ellen og dem, de hadde forresten en geit, i hagen, var det vel.

    Ellen bodde forresten i Industristrasse, i Aesch, (et lite sted et par mil vel utenfor Basel).

    Pia hadde med geitost, til Ellen, fra faren min og Haldis vel.

    Og da ble Ellen glad, og fortalte meg det, at ost på tysk, det het ‘käse’.

    Noe sånt.

    Ellen hadde ikke lært Rahel å snakke norsk.

    Og jeg hadde ikke ork til å lære meg tysk, (som valgfag), på ungdomsskolen.

    Så det var ikke så lett for meg å kommunisere med Rahel.

    (Ellen spurte meg, om jeg skjønte hva de sa.

    Og jeg måtte innrømme det, at det gjorde jeg ikke.

    Men men).

    Enda vanskeligere for meg, var det å kommunisere med Rahel sin storebror Joakim.

    Joakim var mongolid, (som det het på den tiden, ihvertfall), og klarte ikke å prate, i det hele tatt.

    Men han var mye større enn meg.

    Pia og Rahel hadde det morsomt, mens de liksom passet på Joakim da, som kunne være voldsom, virka det som, for meg.

    Jeg måtte liksom stramme meg opp litt, og prøve å se tøff ut.

    For jeg var redd for at Joakim, (som var en god del kraftigere enn meg), skulle gå til angrep på meg, eller noe.

    For han var rimelig voldsom da, og han reagerte kanskje litt på at en annen gutt, på hans alder, (Joakim var nesten på dagen et år eldre enn meg), dukka opp.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Joakim skulle bare være der en dag eller to, fant jeg ut.

    Så hadde vel Ellen kjørt han til en institusjon, eller noe, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den første dagen der, så gikk jeg å handla i en matbutikk, i Aesch, (eller om det het Aech).

    Jeg kjøpte juice, brus og godteri vel.

    Kassadama slo feil, tror jeg, så jeg brukte lang tid, på å finne riktig veksel.

    For jeg hadde regna prisene i hue, før jeg handla.

    (Og hadde funnet frem riktig veksel, (mener jeg ihvertfall), før jeg gikk fram til kassa da).

    Men men.

    Ellen ble sur, (av en eller annen grunn), siden jeg kjøpte cola.

    Hun sa at så lenge jeg bodde i hennes hus, så skulle hun kjøpe og betale colaen jeg drakk der.

    Noe sånt.

    Hun var ganske alvorlig, i tonen, og litt slitsom.

    Så det ble ikke til at jeg handlet noe mer i matbutikker, mens jeg var der nede.

    For jeg var redd for at tante Ellen skulle ’tilte’, igjen.

    Ellen hadde ofte en del venner innom.

    Men jeg ble ikke kjent med de andre vennene hennes der nede, bortsett fra han Dieter da.

    For de satt mest nede i stua og hørte på Dylan.

    Mens Pia, Rahel og jeg, pleide å sitte oppe på loftet, og røyke Marlboro-sigaretter, som jeg kjøpte, i en automat, på togstasjonen i Aesch da, (som var i det samme nabolaget cirka, som der tante Ellen bodde da).

    Ellen hørte også på the Pretenders, var det vel.

    Men hun skjønte seg ikke på Madonna, som både Pia og jeg hørte på.

    ‘Material girl’, hva er det for noe da, sa tante Ellen.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ellen røkte håndrullede indiske sigaretter, som Pia og jeg lurte på om kanskje var jointer, eller noe sånt.

    Det var vel på grunn av dette, at temaet hasjrøyking kom opp.

    Og da sa tante Ellen, at hun kjøpte poser med et bestemt slag fuglefrø.

    Så pirket hun ut de frøene som var av et bestemt slag, og plantet de i hagen.

    Så ble dette til en mild form for marijuana, sa tante Ellen, (som var gammel hippie, og hadde gått på forsøksgym da, i Oslo, etter at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes flytta ned fra Nord-Norge, til Hurumlandet da, på 60-tallet).

    Tante Ellen sa at hun også sendte denne marijuanaen, i posten, til venner i Danmark.

    Hun bare skrev ‘urtete’, på pakken, forklarte hun, og de pakkene kom alltid fram, uten å bli stoppet i tollen da.

    Dette var jo helt ukjente ting, for Pia og meg.

    Hverken faren eller moren vår røyka hasj eller marijuana, såvidt jeg vet, ihvertfall.

    Så vi fikk nok litt bakoversveis, vil jeg si, (ihvertfall jeg).

    Men jeg klarte vel å holde maska sånn passe, tror jeg, da tante Ellen prata om det her.

    Men men.

    Men jeg ville liksom ikke virke mer barnslig enn søstera mi da.

    Så derfor begynte jeg også å røyke et par sigaretter om dagen kanskje, oppe på det loftet der da, i Sveits.

    Pia fikk også Rahel til å begynne å røyke, tror jeg.

    Selv om Pia sa det, at Rahel hadde røyket sigaretter, fra før vi dukka opp der.

    For hu hadde tatt av mora si, sa Pia, at Rahel hadde sagt til henne da.

    Pia hadde jo hatt tysk, på ungdomsskolen, så hun klarte å kommunisere bedre med Rahel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den første dagen der, var det vel, så tok tante Ellen med Pia og meg, til jobben sin.

    Tante Ellen jobbet på en tennisklubb, en kilometer nærmere Basel kanskje, langs en ganske liten elv, som det gikk en gangvei ved siden av.

    Tante Ellen jobba på kafeteriaen der.

    Og Pia og jeg, vi fikk ligge i noen solsenger der, var det vel.

    Og tante Ellen spurte om vi ville ha iste, (som vi ikke hadde smakt før vel, ihvertfall ikke jeg, men det hørtes godt ut).

    Tante Ellen hadde laget den iste-en selv, forklarte hun.

    Og den smakte godt, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Det var vel badebasseng der og, tror jeg.

    Men jeg tror ikke at jeg badet der.

    Jeg var vel ikke så glad i å bade, på den tiden kanskje.

    Det er mulig.

    Jeg var i puberteten da, og pleide å føne håret og sånn, som var vanlig, på 80-tallet.

    Så det var kanskje på grunn av sveisen, at jeg ikke ville bade der.

    Hvem vet.

    Jeg prøvde å få med Pia, på å spille litt bordtennis, på tennisklubben der.

    Men det gadd ikke Pia da.

    Selv om vel også tante Ellen klagde på henne da.

    Pia ville bare ligge å slappe av da.

    (Sånn som da vi var hos Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, sommeren 1983, kanskje.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Men men).

    Jenter het ‘mädchen’, lærte Pia og Rahel meg, husker jeg, forresten.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tull betydde ‘kvarts’, eller noe sånt.

    Så sånn var det.

    Og brus betydde ‘sprudel’.

    Noe sånt.

    Rahel sa hele tiden noe som hørtes ut som ‘saly’.

    Når hun sa hei til naboer, osv.

    Det lurer jeg på om er det franske ordet ‘salute’.

    Som i Bill & Ted-filmene, (for de som har sett de), hvor han ene sier ‘greetings and _salutations_’, som en hilsen.

    Så Rahel dreiv vel med noe salutt da, eller noe, (om enn ikke bokstavelig talt), når hun sa det her ‘saly’ da, til naboene.

    Hvem vet.

    Aesch var jo såpass nærme den franske grensen, så det er mulig at de også brukte noen franske ord.

    Selv om vi egentlig befant oss i den tysktalende delen av Sveits.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Man kunne ikke drikke vannet der, sa Ellen, så Rahel, Pia og meg, vi fikk cirka hver dag, en ny cirka to-liters flaske kildevann, som Ellen hadde kjøpt et brett av vel.

    Det vannet var helt uten kullsyre, og det var ikke Pia og jeg vant med, husker jeg, at vanlig kildevann, (uten kullsyre), ble solgt på flaske.

    (Dette var vel før drikken Imsdal ble kjent i Norge vel).

    Men etterhvert så fikk vi istedet vann med kullsyre, av Ellen.

    Så de drakk visst begge deler, virka det som.

    Uten at jeg vet noe om hvorfor Ellen varierte på det her.

    Vann fra springen burde man ihverfall ikke drikke der, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen og de, de hadde ikke TV.

    Noe jeg syntes var kjemperart.

    Jeg tror aldri at jeg hadde hørt om noen som ikke hadde TV før.

    Jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.

    Og jeg pleide alltid å se på TV og/eller video da.

    Så jeg var nesten en TV-slave, vil jeg si.

    Så jeg fikk skikkelig abstinenser da.

    Så en gang, som jeg dro inn til Basel.

    (Som jeg dro til, en del ganger, enten sammen med Ellen eller Pia, eller alene).

    Så hadde jeg sett meg ut, en lomme-TV, til en del hundrelapper, hos en el-butikk da.

    Men jeg hadde vel ikke så mye penger, tror jeg.

    Og jeg var jo ganske kleptoman, under oppveksten.

    Så jeg ‘klepta’ den lomme-TV-en da.

    (Som kosta 400 kroner kanskje.

    Den var veldig liten, og i svart-hvitt, og man måtte ha høretelefoner, for å høre noe lyd vel.

    (Og lyden var ikke synkronisert med bildet, på den TV-en, som var i svart-hvitt.

    Så jeg fikk ikke så mye glede av den TV-en heller.

    Jeg husker bare at jeg fikk inn begynnelsen på en Magnum-episode, en kveld, oppe på det loftet der, i Sveits).

    Noe sånt).

    Og da fikk jeg høre det, av Geir Arne Jørgensen, (delvis bak ryggen min vel), da jeg kom hjem til Norge igjen, at jeg hadde stjålet en TV, osv., i Sveits.

    Så det må vel ha vært Pia, tror jeg, som spredde ting om meg.

    Det kan vel ikke ha vært noen andre.

    Så Pia var kanskje nesten i gjengen til Geir Arne og Ditlev og dem, etterhvert.

    Det er mulig.

    Hvem vet).

    Jeg kjøpte også en del BASF opptakskassetter, til video, nede i Basel, husker jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg bare rappa ting der, det var vel heller unntakene vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg skulle sjekke, for Øystein Andersen, (som prøvde å få tak i alle videofilmer omtrent, før alle andre), om de solgte noen nye videofilmer, nede i Sveits der da.

    Jeg fant en han var interessert i, som het ‘Big Trouble in Little China’.

    Men den kosta vel over tusen norske kroner, mener jeg.

    Så den ble vel for dyr, mener jeg at enten han eller faren hans sa, da jeg ringte til dem, i Norge da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen tok oss med inn til Basel, en av de første dagene der.

    Jeg kjøpte noe slags snacks-måltid, i en matbutikk, i Basel, og kastet noe mat, til duene, på et lite torg der, husker jeg.

    Men da ble tante Ellen ‘gæern’.

    For det var upopulært, (sa hun), at man matet duene der nede.

    De ble visst sett på som skadedyr, eller noe, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen tok oss også med, på en rotur, (med en slags gondol nesten vel), over elva der nede, som het Rhinen vel.

    Eller om det var en annen stor elv.

    Det husker jeg ikke helt dessverre.

    Men men.

    Det var bare oss, som ville kjøre over elva.

    Det var ikke noe kø der, eller noe.

    Og jeg som var vant til å kjøre båt på Drammensfjorden, jeg ble vel kanskje ikke så imponert vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og jeg, dro på en tur, med toget, til Basel, en gang, husker jeg.

    (Togene der gikk omtrent alltid til rett tid, og var ganske rimelige å kjøre med vel).

    Jeg hadde litt dilla på bilspill, på den her tiden, (etter å ha sett om et spill som het OutRun, på TV, eller noe, vel).

    Så jeg dro med Pia til en spillehall, hvor det bare var gutter vel.

    Og spilte noe bilspill da, mens Pia så på da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De hadde visst problem med italienere, der nede, sa tante Ellen.

    Det kom mange folk fra Italia til Basel, og de var ofte arbeidsledige, var det vel.

    Så man måtte være forsiktig, husker jeg at tante Ellen sa.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dro inn til Basel alene en gang og.

    (Den gangen jeg så etter videofilmer for Øystein Andersen osv. vel).

    Og jeg husker at jeg så en politimann, som gikk på fortauet der.

    Og han hadde en revolver, (husker jeg), festet i beltet sitt.

    Og det hadde jeg aldri sett i Norge.

    Det var vel den første revolveren jeg hadde sett kanskje.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi spiste vel på McDonalds, da vi var i Basel, tror jeg.

    Noe jeg var ganske vant med, fra språkreisene mine, til England, de to foregående sommerne da.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    I hagen til tante Ellen, så spilte jeg badminton, mot både henne og Dieter, husker jeg.

    Mora mi likte også å spille badminton.

    Vi pleide å spille det litt, en sommer, i det portrommet, ved hagen vår, i Jegersborggate, i Larvik, husker jeg.

    Så jeg klarte meg vel sånn tålelig, i kamp mot disse mer erfarene badmintonspillerne da.

    Så sånn var det.

    Dieter fortalte meg det, at han hadde bodd, eller hengt mye, på en strand, i Brasil, eller noe.

    Der hadde han spilt veldig mye badminton, forklarte han meg.

    Han sa at han hadde blitt like god, til å spille med den venstre armen, som med den høyre armen, under denne tiden av livet sitt da.

    Så sånn var det.

    Jeg prøvde vel såvidt, å spille litt med den venstre armen, men jeg hadde vel nok med å henge med, når jeg spilte med den høyre armen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rahel gikk noen ganger rundt i bare trusa, oppe på det loftet, som vi bodde på der.

    Og jeg var vel vant med å runke, i Norge, så jeg reagerte kanskje litt etterhvert, på jenter som gikk rundt i underbuksa.

    Det er mulig.

    Rahel spurte meg ihvertfall, (på tysk vel), om jeg syntes det så finest ut, når trusekanten, (som hun flytta på da, med hendene, mens hun prata), gikk på skrått, oppover mot magen, (som på en tanga-truse vel), eller når den gikk rett bortover, (som en ‘gammeldags’ truse vel).

    Jeg svarte ikke noe.

    For jeg syntes det ble litt dumt.

    Siden Rahel var den ni år gamle kusina mi da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen og de, de hadde en hund, som het Moses, som jeg ofte gikk tur med, når jeg var der nede.

    En gang, så skulle jeg kjøpe noe lesestoff, fordi jeg kjeda meg vel, (selv om jeg ikke skjønte så mye, av tyske magasiner).

    Jeg bandt hunden, men da klagde den fælt, da jeg gikk fra den.

    (Dette var i Aesch Sentrum da).

    For jeg var ikke vant med hunder, og ville ha litt fred, for å se på bladene de hadde der da.

    Og da klagde den bikkja fælt, husker jeg.

    Så jeg måtte legge jakka mi ved siden av den.

    Da skjønte den vel at jeg kom tilbake igjen.

    Jeg kjøpte et filmmagasin, der nede, som het Premiere, eller noe vel.

    Noe sånt.

    Og Ellen fikk en norsk venninne, fra Tønsberg vel, som het Von der Lippe, eller noe vel, på besøk, husker jeg.

    Hun sa at hun hadde sett filmen the Color of Money, med Tom cruise vel, og den var bra, sa hun.

    Hun, (eller om det var tante Ellen), sa også at a Clockwork Orange, var kul eller skremmende, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    ‘Der Name der Rose’, (eller noe), var en ny film, den sommeren husker jeg.

    Det bladet, det var ganske billig å abonnere på, fant jeg ut, da jeg kom hjem igjen til Norge.

    Og man fikk også med en svart Sony Walkman, som velkomstgave.

    Så det abonnementet, det kjøpte jeg fra Norge, og sannelig fikk jeg ikke en walkman også, i posten, fra Tyskland/Sveits vel, i postkassa mi, i Leirfaret da, høsten 1987.

    Så sånn var det.

    Ikke dårlig.

    Og i de bladene så var det også filmplakater, som jeg pleide å henge opp.

    Jeg husker jeg hengte opp plakater for ‘Predator’, med Arnold Swartzenegger, (siden jeg var litt fan av han), ved siden av postkort fra Brighton, osv., over skrivebordet mitt da, på hoved-soverommet, i Leirfaret 4B da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tante Ellen tok med Pia, Rahel og meg, til et tivoli/marked, i en nabolandsby der, en helg.

    Luftgeværene der nede, de ble omtrent aldri tomme for skudd, fant jeg ut.

    Så jeg måtte vel ut med tilsvarende en hundrelapp, eller noe, tror jeg, uten at jeg vant så mye.

    Så der betalte man etter at man hadde skutt, og ikke som i Norge, før man skøyt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg rappa vel også en Madonna-kassett, fra en salgsbod der, mener jeg.

    (Slem som jeg var).

    Det var ikke True Blue, men den som kom før den vel.

    Med en sang jeg likte på, (som jeg ikke husker hva heter nå vel).

    (Eller, den Madonna-kassetten, med ‘Get into the groove’ på, mener jeg at det må ha vært.

    Men men).

    Pia likte ‘Like a Prayer’, mener jeg.

    Det var kanskje videoen, som hu likte.

    Pia ble jo seinere sammen med en afrikaner, (Keyton).

    Så det hu likte så mye, at hu grøsset vel, med den Like a Prayer-videoen.

    Det var kanskje han afrikaneren, (eller negeren da), på korset, i den videoen, (tenker jeg nå).

    Det er mulig.

    Men men.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia hadde vunnet eller kjøpt en plastkopi av en digitalklokke, tror jeg.

    Og tante Ellen hadde en ung mann som gjest, en kveld, som hun og Dieter grillet i hagen vel.

    Og så hadde Pia og Rahel tullet med han gjesten.

    For han spurte om klokken til Pia.

    Det er ‘kvarts’, hadde Pia og Rahel sagt.

    (Det tyske ordet for tull da).

    Ja, jeg vet det er ‘quartz’, hadde han sveitseren sagt da.

    Så da hadde visst Pia og Rahel ledd fælt da.

    Fortalte de meg seinere.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også i en løvtre-skog der, nede i Aesch da, en dag, husker jeg, med tante Ellen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En dag, så skulle Rahel, Pia og jeg, ta en buss, for å besøke faren til Rahel, nemlig Reto Savoldelli.

    Reto bodde en halvtimes busstur cirka, fra Aesch da.

    Det var opp noen bakker osv., i samme retning som den løvskogen cirka vel.

    (Altså i motsatt retning av Basel da).

    Rahel dro i snora, på bussen, alt for tidlig.

    (Uten at noen skjønte hvorfor hun gjorde dette vel).

    Og Reto måtte kjøre å hente oss, ved en butikk, på en bakketopp, på veien dit da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Reto bodde i en bygning, som var nesten som en borg kanskje.

    Sammen med mange andre folk.

    For det meste damer og unger vel.

    Det var noen engelske unger der, og noen tysktalende unger.

    En engelsk gutt, sa til en sveitsisk jente, om Rahel, at:

    ‘When Rahel’s not here, you say you hate her, but when she’s here, then you want to be her friend’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg fortalte til Rahel, hva han gutten hadde sagt, (eller jeg prøvde ihvertfall), siden jeg forstod engelsk da.

    Den engelske gutten og den sveitsiske jenta, de var cirka på alderen til Rahel da.

    Men Pia og jeg, vi ble ikke bedt inn der, eller noe.

    Så vi var mest sammen med Rahel der da, siden hun var den eneste vi kjente der, for å si det sånn.

    Pia og jeg hadde vel bare møtt Reto en gang før.

    Da vi var sånn 4-5-6 år gamle vel.

    En sommer i Nevlunghavn.

    Da hadde Reto tryllet fram et kronestykke, til hver av oss, bak øret sitt, husker jeg.

    I hagen til Ingeborg og Johannes.

    Reto hadde vel da også minst en norsk dame med seg, mener jeg.

    (Som altså ikke var tante Ellen).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi fikk heller ikke middag der, men Pia og jeg, ble kjørt tilbake til Ellen, av Reto.

    En transvestitt, (var det vel), satt også på med Reto, inn til Basel, var det vel. (husker jeg), av en eller annen grunn.

    (Men Rahel ble igjen og spiste hos Reto og dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Ellen sa seinere det, at Reto hadde sagt til henne, at Erik og Pia var for unge, til å reise alene, inn til Basel.

    Men så hadde Ellen sagt til Reto, (sa hun), at Erik var 17 år og Pia 15-16 år.

    Noe sånt.

    Åja, da er de gamle nok likevel da, hadde visst Reto sagt da.

    Så sånn var det.

    Så jeg følte meg nesten litt mobba der, siden jeg vel fikk høre det, at jeg så yngre ut, enn det jeg var da.

    Jeg hadde litt komplekser for utseendet mitt, og at jeg var upoplær da, i klassen osv.

    Og jeg hadde begynt å bruke hårgele og føne håret osv., som var moten, på 80-tallet.

    Men jeg brukte noen ganger en vifteovn, istedet, må jeg innrømme.

    Og hadde klart å få brent litt av håret mitt, den sommeren, må jeg innrømme.

    Så jeg så nok ikke så smart ut.

    Frisøren i Drammen sa, ‘er det sånne superkrøller det her eller’, når han så håret mitt, og klipte en ganske stor lokke av håret mitt bort.

    (Men jeg svarte ikke noe, for jeg visste ikke hva superkrøller var.

    Men men).

    Når jeg kom hjem fra Sveits igjen da.

    Før skolen begynte.

    Så jeg fikk høre det, av en annen i klassen min, (som også het Erik vel, en fra Svelvik), det andre året på videregående, at jeg så ‘smart ut’, siden noe av håret mitt var kort, og resten langt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hu Von der Lippe, (eller om det var ei annen venninne av Ellen), var med oss til Basel en gang, og prøvde en kjole, i en butikk.

    Og spurte meg om hun så ‘gravid’ ut, i den.

    Jeg svarte ikke noe.

    Men hu gjorde kanskje det, hu så vel ut som om hu hadde litt gravid i den, vil jeg vel si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den neste helgen, så var det igjen marked.

    Men denne gangen i den neste landsbyen igjen, i retning Basel.

    Hu Von der Lippe, (var det vel), skulle absolutt kjøre en berg og dal-bane, eller om det var parishjul, sammen med meg.

    Og hu dama, (i 30-40-årene vel), hu klenga skikkelig, i den karusellen, husker jeg.

    Så det var nok det nærmeste jeg kom sex, den sommeren, for å si det litt fleipete.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, mens jeg stod og så på, at folk skøyt, på en skytebane, på et av de to markedene.

    Så prata en sveitsisk mann, (som var der med dama si), til meg.

    En kar i midten av 20-åra kanskje.

    Men jeg skjønte jo ikke hva han sa, så jeg svarte ingenting.

    En gang, som jeg gikk tur med Moses, inn til sentrum av Basel, like ved der Ellen bodde da.

    Så sa en slakter, (var det vel), noe til meg, mens jeg gikk forbi slakterbutikken, med den bikkja da.

    (Det var vel noe om at hunden luktet kjøttet, i butikken.

    Vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    En annen gang, som jeg gikk tur, med Moses, til et godt stykke bortenfor den tennisklubben, hvor tante Ellen jobbet.

    (Jeg gikk til et friområde der da).

    Så sa ei dame, (i 20-årene vel), som var ute med sin hund, noe til meg.

    Men jeg skjønte ikke hva hu sa.

    Men jeg sa vel noe på engelsk.

    Og da spurte hu vel hvorfor jeg ikke lot hunden gå løs.

    Men jeg var ikke så vant med å ha hund.

    Og tante Ellen hadde vel sagt at jeg skulle ha hunden i bånd, tror jeg.

    Så jeg pleide å ha hunden i bånd, husker jeg, selv om jeg syklet med den, husker jeg.

    Men det gikk greit, for den hunden var veldig snill, og gikk alltid sånn som jeg ville at den skulle gå da.

    Så jeg ble litt trist, når jeg måtte dra fra den hunden.

    ‘Jeg kan putte den i lomma’, sa jeg til tante Ellen.

    For det var et sånt uttrykk da, som folk sa, på Sande Videregående, mener jeg å huske.

    Men men.

    Jeg burde kanskje hatt en hund.

    Hvis jeg hadde hatt en hund, da jeg bodde i Oslo, så hadde jeg sikkert blitt kjent med fler mennesker, enn det jeg ble der, (tenker jeg nå).

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rahel gikk vel på en Steinerskole, i Basel kanskje.

    Jeg kan ikke si at jeg så noe til at hun hadde noen venninner, eller noe, da vi var der nede.

    Men men.

    Ellen har seinere sagt det, (på bestemor Ingeborg sin 80-årsfeiring, i 1997 vel), at hun pleide å ha store fester, med hundrevis av lokale folk, i hagen sin, hver sommer, i Industristrasse, i Sveits da.

    Men jeg så ikke akkurat noe til det, da jeg var der nede.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ellen het forresten Savoldelli ennå, da vi besøkte dem der, i Sveits, i 1987 da.

    Enda hu hadde vært skilt, fra Reto Savoldelli, i mange år da vel.

    Så det forholdet hennes, til han afrikaneren, Dieter, det var vel kanskje ikke så seriøst da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia ville gjerne bli der lengre.

    Og Ellen sa vel også at hun ville det.

    Men da det var en drøy uke igjen, til skolen vår begynte.

    Og vi hadde vært der nede, i snart et par uker vel.

    Så stakk jeg inn til et reisebyrå, i Basel, (som faren min hadde forklart meg).

    Og booket hjemreisetidspunkt, på de returbillettene, som vi hadde fått, av faren vår.

    Så det var vel cirka en uke igjen, til andre klasse, på videregående, startet, for meg, da vi kom tilbake til Norge igjen.

    Ellen kjørte oss ut til flyplassen, i den franske nabobyen, til Basel.

    ‘You can’t do this to us we’re Americans’, hørte jeg at en amerikansk turist i 40-årene kanskje, brølte i en billettluke.

    Pia prata noe dritt om han amerikaneren da.

    Så sånn var det.

    Pia og jeg, var vel de første som hadde dukket opp, ved gate-en, tror jeg.

    Vi var i godt humør, etter en avslappende ferie vel.

    (Det var jo fint vær, og mange varmegrader, så godt som hver dag vel).

    Så plutselig så fikk vi en overraskelse, Pia og meg.

    For vi la merke til det, at det var Anette Bøe, skiløpersken fra Larvik, som satt som den tredje personen, på et sete et stykke foran oss og til venstre, i avgangshallen.

    Hun hadde nettopp vunnet VM-gull, (var det vel), i Seefeldt, eller noe sånt vel, vinteren før, var det vel.

    Så hun var veldig kjent da.

    Og det var jo også til faren hennes sin butikk, (Albert Bøe), at mora mi hadde sendt meg, for å kjøpe badehette, den gangen, i 1979 vel, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell).

    Men det var ikke sånn at vi sa ‘hei’, eller noe.

    Vi var i vår egen verden liksom.

    Det var kanskje en mer avslappet stemning, der nede i Sveits, enn i Norge.

    Det er mulig.

    Så det var litt surrealistisk, å plutselig se Anette Bøe, sittende foran oss der.

    Det er helt sikkert.

    Søstera mi likte ikke det, at Anette Bøe, satt der, i en trang trikot, på underkroppen.

    Det var nesten som en skitrikot kanskje.

    Hun så litt billig eller horete ut, mente vel Pia, sa hun.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Det var noen sånne trange lille bukser, eller noe, med noe gult mønster på da, eller noe.

    Så hu kunne kanskje nesten like gjerne ha gått naken.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så Pia og jeg, vi lot litt av Anette Bøe da, der vi satt, på flyplassen til Basel, i Frankrike.

    Så sånn var det.

    Og Pia klagde på at folk var så sure, når vi kom på flyet, fra Kastrup til Fornebu.

    At nordmenn var værre enn sveitsere og sånn da, og at de klagde og oppførte seg dårlig da.

    Noe sånt var det vel Pia sa.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg husker det, at jeg syntes at skolen var viktig, på den her tiden.

    For jeg gikk jo på Handel og Kontor, hvor man måtte få gode karakterer, hvert år, for å komme inn, på det neste årstrinnet.

    Så derfor valgte jeg å dra hjem fra Sveits, litt før skolene startet da.

    (For Pia skulle jo bare begynne i niende klasse, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Og vi hadde jo allerede vært hos Ellen, i nesten to uker vel, tror jeg.

    Så det var nesten litt på tide, å komme oss hjem igjen og.

    For det var jo vårt første besøk der og.

    Og å bli der lenger, hadde kanskje blitt å utnytte gjestfriheten, til tante Ellen, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg spurte vel forresten tante Ellen, (og dem), der nede, om hva danskene mente når de sa ‘s’gu’.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da mente tante Ellen, at det ble som trønderne, som sa ‘sjø’, etter en setning.

    Men det tror jeg er feil, har jeg tenkt i ettertid.

    For jeg har funnet ut det, at ‘s’gu’, (som dansken sier), det betyr ‘så Gud’.

    (Som i ‘det tror jeg s’gu’, som de sier i Danmark).

    Mens det trønderne sier, ‘sjø’, det betyr vel ‘skjønner du’, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hvis jeg ikke tar helt feil da.

    Så sånn er nok det.

    Hvordan det gikk, i andre klasse, på Handel og Kontor, det skal jeg skrive mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok.

    Vi får jeg se om jeg klarer å få skrevet det kapitellet ganske snart.

    Vi får se om jeg klarer å få ordnet det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 28: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 4)

    Faren min var en tur nede i Tyskland og kjøpte en blå, (metallic vel), Mercedes E230, med fire gir, ny, rundt 1983 en gang vel.

    Noe sånt.

    Faren vår sa også det, da han kom tilbake, at ‘de folka nede i Tyskland’, hadde sagt at han også måtte kjøpe med en bil til kona.

    Altså Haldis.

    (Av en eller annen grunn.

    Forstå det den som kan).

    Så faren vår kjøpte også med en vinrød Mitshubishi personbil.

    Så sånn var det.

    Denne bilen ble for det meste kjørt av Haldis sin sønn, Jan Snoghøj, forresten.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så da jeg ble konfirmert, så kjørte faren min meg til Berger kirke, i den nye Mercedesen.

    Etter at jeg maste en god del.

    Faren min hadde ikke lyst til å kjøre meg dit, skjønte jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han kjørte heller ikke helt fram til kirka, men stoppa kanskje hundre meter fra Berger Kirke.

    Og slapp meg av der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Og faren min var altså ikke med i kirka, da jeg ble konfirmert.

    Og han var heller ikke med i middagsselskapet, borte hos Ågot, samme ettermiddag, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell vel. Men men).

    Sommeren 1984, (mener jeg det var, for jeg husker at det stod ‘Danish Dynamite’, på is-reklamene i Skagen), så dro faren min, Pia, Christell og jeg, på en spesiell tur, (må man vel si), med danskebåten.

    Vi kjørte ned mot Larvik, for å reise med Petter Wessel, til Fredrikshavn.

    Jeg husker at jeg hadde en kassett med meg, som vi spilte i bilen.

    Det var musikk jeg hadde tatt opp fra nærradioer.

    Det var blant annet den svenske sangen som het ‘Evighetsmaskin’, husker jeg, med gruppa Proffesorn vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi var jo litt eldre, Pia, Christell og meg da, så vi var oppe hele natta faktisk.

    Under overfarten til Danmark.

    Og det var også faren vår.

    Han drakk hele natta, og prata med noen folk.

    Jeg prata med ei utenlandsk dame, som egentlig jobba på Petter Wessel vel, og hu ble fornærmet på meg, av en eller annen grunn, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    (Tonen var vel kanskje litt tøffere på Bergeråsen, enn hu var vant med.

    Hvem vet).

    Men faren min ble kamerat med de folka vel, og chatta med de hele natta.

    Når det ble morgen, så skulle vi kjøre i land, i Fredrikshavn.

    Men faren min, han var så full, så han klarte ikke å kjøre.

    Men jeg fikk sjokk, av at faren min ikke ville kjøre, (for det stod masse biler bak oss, på båten), og fikk overtalt han, til å kjøre da.

    Så kjørte faren min likevel, men han kjørte ikke noe bra, (han kjørte i halvsøvne, og kjørte også rimelig ‘hakkete’, mener jeg å huske. Han kjørte også sakte da), så jeg måtte be han stoppe på en parkeringsplass, som var ved havna der da, i Fredrikshavn.

    (Dette var sommeren jeg fylte fjorten, så jeg hadde ikke lappen selv, eller noe, for å si det sånn.

    Men men).

    Mens faren vår sov ut rusen, i bilen, på parkeringsplassen.

    Så gikk Pia, Christell og jeg, inn til handlegata i Fredrikshavn, og jeg fant en pizzarestaurant, som lå i andre etasje, i en bygning, i den handlegata da.

    Der var det noen tyrkere, eller noe, som jobba.

    Og dansk var jo vanskelig nok fra før, (må man vel si).

    Så de misforstod hva jeg prøvde å bestille, og jeg fikk en overbakt pizza, husker jeg.

    Men men.

    Men jeg orka ikke å klage, siden dem var utlendinger, for det var jo språkproblemer, osv.

    Men men.

    Så jeg var litt misfornøyd da.

    Men men.

    Pia og Christell kjøpte vel også en slags pizza der, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så våkna faren til Pia og meg da, etterhvert.

    (Christell er jo datteren til Haldis, og ikke til faren min.

    Men Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Faren vår ville da kjøre til Skagen, (av en eller annen grunn).

    Noe han gjorde.

    Vi gikk så ut til det nordligste punktet, (tror jeg ihvertrfall), på Fastlands-Europa.

    Det vil si der Skagerak møter Kattegat, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Og så stod vi der litt, husker jeg, og jeg kommenterte vel litt om bølgene, som kom i to retninger da.

    Bølgene kom fra både skrått fra høyre og skrått fra venstre, (sånn som jeg husker det), og da var vi liksom ved to hav samtidig da.

    (Må man vel si).

    Noen turister ble guidet rundt der, men vi gikk bare for oss selv der, oss fire da.

    Det var også en kafetera, ved stranden i Skagen der da.

    Men vi gikk ikke innom der.

    Så da vi kjørte derfra, og tilbake i retning av Fredrikshavn igjen, så maste jeg da, på faren min, og fikk han til å stoppe, ved et gatekjøkken, inne i Skagen sentrum da.

    Det var der jeg så det, husker jeg, at det stod ‘Danish Dynamite’, på et isskilt, utenfor det gatekjøkkenet da.

    (Det kan vel forsåvidt også ha vært før VM 1986 det her, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Hm.

    Men man kan sjekke når den ‘Evighetsmaskin’-sangen, var ny.

    Det var den våren/sommeren.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg gikk inn på gatekjøkkenet, husker jeg.

    En dame, som stod og grillet burgere, spurte en dansk ‘dreng’, som var noen år eldre enn meg, og som stod inne i gatekjøkkenet.

    Om han kunne gi henne en tomflaske, som stod der hvor kundene oppholdt seg da.

    ‘Om du su’er min pik’, sa han danske karen da.

    Også gikk han ut.

    Men men.

    (Noe sånt).

    Jeg bestilte en cheeseburger, (som jeg tok med ut i bilen da, når den var ferdig), også kjørte vi tilbake til Fredrikshavn igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje en litt spesiell ferie, som jeg ikke skjønte så mye av poenget med.

    Men men.

    Det var ukjent for meg, at vi skulle til Skagen, før vi var i Fredrikshavn liksom.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på en annen helgetur til Danmark, før det her vel, vil jeg tippe på at det var.

    Det var når vi skulle i bryllupet til Viggo (Snoghøj/Snowhill), og den danske flyvertinnen Greta da.

    Da tok vi fly, fra Fornebu, til Kastrup da.

    Viggo henta oss vel, på flyplassen, tror jeg.

    Så tok vi inn på et hotell, som jeg mener lå, like ved torget, i Køge sentrum.

    Så sånn var det.

    Pia, Christell og jeg, hadde samme rom, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg stod inne på det rommet.

    Pia og jeg, var inne på det rommet, husker jeg.

    Så dukka plutselig Christell opp, inne på det rommet også.

    Også sa hun at ‘Arne sleiker på tissen til mamma’.

    Så sånn var det.

    Det her var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, vil jeg vel tippe på, kanskje i 8. klasse, eller noe.

    Men men.

    Jeg gikk ut i gangen på hotellet da, (for å se om Christell jugde).

    Rommene våre var i andre etasje der, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Jeg gikk ut i gangen, og kunne se det, at Christell ikke jugde.

    Døra til rommet til faren min og Haldis, stod åpen og jeg kunne se underkroppen til Haldis, som lå på senga, mens faren min stod ved senga, og sleika på fitta hennes da, (sånn som Christell hadde sagt).

    Jeg sa ikke noe, men jeg tror at faren min så at jeg så på han, (mens han sleika på fitta til Haldis da).

    Så sånn var det.

    Jeg gikk bare inn på rommet til Pia og Christell igjen, og lukket igjen døra vår da.

    Men men.

    Dagen etter, så var det bryllup, for Viggo og Greta, i et selskapslokale, like utenfor Køge vel.

    Eller, først så var det bryllup, i kirken.

    Vi tok en taxi til kirken, var det kanskje.

    Haldis skulle prate med presten, (husker jeg), noen timer før selve kirkesermonien skulle være.

    Noe sånt.

    Faren min er noen år yngre enn Haldis, så den danske presten lurte på om faren min var brudgommen, husker jeg.

    Men Haldis forklarte det, at faren min, ikke var hennes sønn da.

    Så sånn var det.

    Haldis pratet med presten, husker jeg, og sa ‘sånn gjør vi det i Norge nemlig’.

    Men presten sa ‘men i Danmark gjør vi det sånn her’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter sermonien i kirken, så dro vi til et selskapslokale da, også i Køge vel.

    Det var tippekamp, på TV-en, i selskapslokalet, og jeg spurte Haldis, om dem kunne sette opp lyden.

    Men det var visst ikke aktuelt.

    (Jeg pleide å se på tippekampen, hver lørdag ettermiddag nemlig).

    Pia hadde gredd håret mitt, husker jeg, (hjemme hos Viggo vel), den dagen, (noe jeg ikke pleide å gjøre).

    Og jeg gikk vel i dress, eller noe.

    Jan Snoghøj, (Viggo sin lillebror og Christell sin storebror), sa det, at jeg så så bra ut, eller noe, husker jeg, i selskapslokalet.

    ‘Åja, du har gredd håret ja’, sa Jan, husker jeg.

    Så han dreit meg vel ut litt, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Brudens far, hadde 50-årsdag, på den samme festen.

    Så danskene de nesten ignorerte bryllupet, (kan man vel kanskje si).

    Og de sang masse sanger, for han danske jubilanten da.

    (Noe med at ‘nå har du blitt gammel’, osv.

    Mange sånne sanger.

    Et helt hefte med sånne sanger vel).

    Det var også en del folk fra Berger der, av Viggo sine kamerater, mener jeg.

    Og de sang den her sangen, husker jeg, som svar kanskje, på alle sangene, som de danskene sang.

    Den gikk sånn her:

    ‘Nå svinger vi på seidelen igjen, hei skål’.

    Og videre:

    ‘Så havna vi på fyllefest igjen, hei skål’.

    Noe sånt.

    Så den var ganske morsom, husker jeg, den norske sangen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var ikke helt ferdig med ‘tulle-alderen’, og hadde kjøpt noen avføringspiller, eller noe, (husker jeg), på et apotek.

    Og jeg heiv en sånn pille, oppi drinken, til borddamen min vel, (ei brunette i 20-årene, tror jeg).

    Hun brunetten, hun ‘gura’ fælt, og lurte på hva den pillen var da.

    Så jeg dreit meg ut litt, for jeg fikk vel skylda for det her, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg brukte ikke så mye penger, på denne helgeturen.

    Så på Kastrup, så så jeg en artig dings, husker jeg, i en av kioskene der.

    Det var et nøkkelknippe, som begynte å pipe, hvis man plystret.

    Så det nøkkelknippe kjøpte jeg da.

    (Det hadde jeg akkurat råd til, mener jeg å huske.

    Selv om det var ganske dyrt.

    Det kostet 50-60 danske kroner kanskje.

    Noe sånt).

    Og det hadde jeg med meg hjem til Bergeråsen da.

    Og en gang, (noen måneder seinere da), når jeg skulle spille kamp, eller noe, for Berger IL kanskje, (eller om det var noe annet, som jeg skulle rekke).

    Så fant jeg ikke nøklene mine.

    Også etter å ha lett en stund, så huska jeg det, at det nøkkelknippe peip da.

    Og da plystra jeg da, og da, så fant jeg nøklene mine faktisk.

    Men men.

    (Nøklene lå i stolen, ved barbermaskinen til faren min, eller noe, mener jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    (Egentlig så var jo det morsomste, å vise det nøkkelknippe, til andre folk da.

    Også vise at man hadde noe nytt og artig og moderne da.

    Sånn var det på hele 80-tallet, vil jeg si.

    At det hele tiden kom noe nytt, som alle liksom skulle ha da.

    Som videospiller, brusmaskin, tastafon, TV-spill, elektroniske spill, vannseng, datamaskin, CD-spiller, osv., osv.

    80-tallet var liksom et morsomt tiår sånn sett, vil jeg si, med mange nye dingser og oppfinnelser da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det bryllupet til Viggo og Greta, (som ble skilt på 90-tallet vel), det varte til langt på natt da.

    Jeg maste igjen på Haldis, i 3-4 om natten, og spurte om vi kunne dra tilbake til hotellet snart.

    For jeg kjedet meg da.

    Men da sa Haldis det, at dette var hennes sønns bryllup, så da skulle vi ikke gå hjem før det var ferdig.

    Men men.

    Noe sånt.

    Men Viggo slo til, mener jeg å huske.

    Det var vel han som ordnet med at det ble servert nattmat.

    Noe som løftet stemningen litt ihvertfall, for meg, (og eventelt andre), som kanskje var litt lei.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så mange på min alder der, Pia, Christell og jeg, vi var vel de yngste der, vil jeg vel tippe på.

    Det var vel mest folk i 20-årene og oppover der, vil jeg tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så dette bryllupet er vel det bryllupet jeg har vært på, som har vart lengst.

    Det varte vel til i 4-5 tiden, utpå natta, vil jeg tippe på.

    Og vi var jo der under tippekampen og, husker jeg.

    Så vi var i det selskapslokalet, i over tolv timer, mener jeg.

    Noe sånt.

    Dette var vel et lokale, som var i forbindelse med en sportshall, mener jeg å huske.

    Så hvis vi yngste der kjedet oss, under begynnelsen av selskapet, så kunne vi gå ut i en hall der, mener jeg å huske, i naborommet, og se på noe bedriftsfotball, (eller hva det var).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den Mercedesen, den hadde faren min i 1-2 år vel.

    Så hendte det, (som jeg syntes var litt rart), at rektor Leiv Borgen, på Berger skole, kjøpte den Mercedesen, av faren min.

    Så sånn var det.

    Så det var litt rart, at når jeg så den bilen, etter 1984 kanskje, så var det rektor Borgen som kjørte den, (opp til Øvre), og ikke faren min.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min kjøpte seg en svær, gul Chevy-Van etter den blå Mercedesen.

    Det var en stige, bak på Chevy-Van-en, og faren min sa det, at jeg kunne stå bakpå, mens faren min kjørte, fra Sand, og bort på Bergeråsen.

    (Så det var nesten som i en TV-serie, eller noe).

    Og en gang, da jeg stod bakpå bilen, til faren min, bort på Bergeråsen.

    Så slapp ikke faren min av meg, ved Leirfaret der.

    Men han kjørte ned til Haldis.

    Og da likte jeg Haldis så lite, at jeg hoppa av bilen i fart, like ved der Tom-Ivar og dem bodde.

    Faren min kjørte i 30 kilometer kanskje, og da jeg hoppa av, så merka jeg det, at det ikke var så lett, å lande på beina, når man hoppet av i fart sånn.

    Så jeg landa ikke på beina, men landa så lang jeg var, og tok meg for med arma vel.

    Så jeg ble litt mørbanka, men prøvde å late som ingenting, når faren min gikk bort for å se, hvordan det hadde gått med meg, etter det fallet da.

    Så etter det, så stod jeg vel ikke bakpå mer, i den stigen, når faren min kjørte den bilen.

    Jeg skjønte at det var farlig, og jeg likte ikke å være i nærheten av huset til Haldis, husker jeg.

    Det var vel et år eller to, at jeg ikke gikk ned til huset dems, engang.

    Men en gang, når jeg var syk, og hadde vondt i halsen.

    Så gikk jeg ned dit, etter skolen.

    Da var Christell og Pia der, og Christell syntes vel at jeg var morsom, tror jeg.

    Jeg lagde med en drink, med whiskey, (var det vel), og te og honning, eller noe.

    Også kom Haldis og faren min hjem da.

    De hadde da startet opp vannsengbutikk, like ved Grans bryggeri, på Strømsø, i Drammen.

    Så sånn var det.

    Faren min produserte fortsatt litt vannsenger, og solgte de, (og andre typer vannsenger), i butikken til Haldis da.

    Så sånn var det.

    Haldis ble litt overrasket vel, over å se meg der.

    Og Christell forklarte det vel, at jeg var syk, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Christell, de gikk ikke bort til Ågot, på Sand, og spiste middag, etter skolen, sånn som jeg.

    Nei, de pleide å varme noen hermetiske kyllingboller, som Haldis pleide å kjøpe på CC vel, til middag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg også begynte å lage middag selv, ofte, og det gikk mye i Pizza Grandiosa, husker jeg.

    Som jeg kjøpte selv, i butikken, på Sand.

    Så Pia og Christell ble kanskje litt misunnelige på meg, siden jeg fikk maten min selv.

    Det vet jeg ikke, men det er kanskje mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg kjøpte jo da også mye tegneserier, som Billy, Eddie, og ikke minst Pyton.

    Jeg kjøpte også Mad og album som Asterix, Lucky Luke og Viggo, mm.

    Jeg kjøpte også VG og Dagbladet, omtrent hver dag, og noen ganger begge avisene, husker jeg.

    (For jeg bodde jo alene, så jeg hadde litt dødtid).

    Jeg kjøpte også en halv liter cola, hver dag, (og minst en liter i helgene).

    Jeg pleide også å kjøpe potetskruer med paprika, og sjokolade og sånne ting da.

    Og også appelsinjuice og milk shake med sjokoladesmak, (som stod i melkedisken), istedet for melk.

    Det var veldig uvanlig, å ikke drikke melk, på 80-tallet, så jeg overhørte det en gang, at ei kassadame sa det om meg, at jeg drakk milkshake istedet for melk da.

    Men jeg fiksa bare ikke smaken av melk, etter at mora mi hadde gitt meg et glass ‘råtten’ melk, vil jeg nesten kalle det, (da hu hadde ei dame på besøk, inne på kjøkkenet må man vel si), i Jegersborggate en gang.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og dette pleide jeg å handle, etter at jeg hadde vært hos Ågot, og spist middag der da.

    I helgene, og de dagene som jeg ikke dro innom Ågot, så pleide jeg å steika Pizza Grandiosa da, som jeg også pleide å kjøpe, i butikken på Sand.

    Så jeg må vel ha fått cirka 300 kroner i uka, tror jeg, på midten av 80-tallet, for å kjøpe mat for.

    Så noen ganger, så sparte jeg en hundrelapp, og la den i et treskrin, som faren min hadde lagd, da han var yngre, for å ha merkene sine fra militæret og sånt i, (tror jeg ihvertfall).

    Men faren min brukte ikke det treskrinet mer, så det hadde jeg inne på det store soverommet.

    Treskrinet sto i en reol, som var en meter bred kanskje, og cirka to meter høy kanskje.

    Noe sånt.

    Den reol-delen, hørte egentlig til i stua, men jeg flytta den inn på det store soverommet da, som jeg brukte.

    Så sånn var det.

    Den første tiden, som jeg bodde i Leirfaret, så fikk jeg et symaskinbord, av Ågot, med meg bort på Bergeråsen.

    Det hadde stått i kjelleren, til Ågot, tror jeg, og det ble ikke brukt lenger da.

    Jeg ville lage avis, borte på Bergeråsen.

    Så jeg satt det bordet, i en av to boder, som var ved siden av gangen vår, ut mot hoveddøra og Leirfaret.

    Pia ville bli med opp og lage avis.

    Og jeg tok henne med opp, på et ganske sjeldent besøk.

    (Det var som tidligere nevnt, et par år, hvor jeg nesten aldri var nede hos Haldis og dem.

    Dette startet vel omtrent da jeg begynte på ungdomsskolen vel.

    Og jeg var vel ikke mye der nede, etter at jeg begynte på ungdomsskolen.

    Så dette varte vel lenger enn et par år og, vil jeg si.

    Men men).

    Vi fikk ikke laget noe avis, men jeg viste Pia noen ark og sånn, som jeg hadde der da.

    Så sånn var det.

    Det var kanskje litt vel kaldt der, (og det var kanskje litt dårlig plass), til å lage avis.

    Men men.

    Så ville Christell også bli med opp, og lage avis.

    Jeg gikk sammen med henne, opp Havnehagen og Leirfaret.

    I Leirfaret, like ved huset til Aina og dem, så så jeg et stjerneskudd.

    (For dette var om kvelden, på våren eller høsten vel).

    Jeg spurte Christell om hun også så stjerneskuddet, (og pekte vel da), men hun så det ikke, sa hun.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Seinere så fortalte Christell det, når hu og Pia, var på besøk hos meg, i Leirfaret, at Pia hadde hatt en abort, nede i Havnehagen.

    Dette må vel ha vært etter at jeg begynte på videregående, tror jeg, men jeg kom på det nå så.

    Og jeg ble sur, husker jeg, etter å ha snakket med Christell og Pia, på faren min da.

    Og sa at jeg skulle ta opp dette med aborten osv., med han da.

    Noe sånt.

    Men da sa Christell bare ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’, mange ganger.

    Så hva hu mente med det, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe med Haldis da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så fablet jeg litt med noen planer, om å begynne med kiosk, på Jordet til Lersbryggen der cirka, (mot Sandbu Tepper da, som fantes på den tiden).

    Men jeg tenkte det, at Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen i klassen, sikkert ville bryte seg inn der, og rappe alt som evenutelt måtte være der, av varer og penger, osv.

    Så jeg spurte Rune Bingen, i klassen, om det gikk ann å få installert en alarm i en sånn kiosk, eventuelt.

    Om han trodde at det hadde latt seg gjøre.

    Og det trodde Rune Bingen at ville la seg gjøre, sa han.

    Men det ble ikke noe av den planen, om å lage kiosk, det var bare noe jeg gikk og tenkte litt på da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da vi var i Stavanger, den første gangen forresten.

    Så fant ikke faren min fram der.

    Så han fikk en taxi, husker jeg, til å kjøre foran oss, fra Stavanger sentrum og til dit hvor tante Lete og dem bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på en helgetur til, til Stavanger.

    Dette må vel ha vært mens jeg gikk ungdomsskolen, vil jeg tippe på.

    Denne gang, så tok Haldis, faren min, Christell, Pia og jeg, et rutefly, fra Fornebu og til Sola flyplass da.

    Så sånn var det.

    Så ble vi vel hentet på flyplassen av tante Lete og onkel Per vel.

    Dette var vel to-tre år etter, at vi hadde vært på det første besøket, hos dem, i Stavanger da.

    Og på de to-tre årene, så hadde hårfargen til tante Lete forrandret seg, fra helt svart til helt grå, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    Og jeg lurte på hva som foregikk hos tante Lete og de, når vi ikke var der, husker jeg.

    Men men.

    For hun var vel bare i 50-årene da, tror jeg.

    Og knapt nok det vel.

    Men men.

    Og tante Lete hadde også en slags ungdommelig utstråling, syntes jeg, som gjorde at hun kanskje virket yngre enn det hun var, vil jeg si.

    Så at hun plutselig skulle få grått hår, det syntes jeg at var nesten sjokkerende, husker jeg.

    Men tante Lete tok det bra, syntes jeg.

    Man kunne ikke merke noe forskjell på humøret hennes, mener jeg å huske.

    Mens onkel Per, han var mer mutt da, vil jeg vel kanskje si.

    Jeg fikk vel ikke noe særlig inntrykk av han, på disse ferieturene, tror jeg.

    Christell og Pia så vel noen hester, tror jeg, mens vi kjørte rundt der.

    Noe sånt.

    Og det er mulig at var på denne Stavanger-turen, at vi fant den trampolina, og hun Sissel Kyrkjebø, (eller ‘Sissel Kyrkjebø’), var der.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg tror at besøket på den klesfabrikken må ha vært den første gangen vi var i Stavanger, siden vi kjørte.

    Og den ulykken i Brevik må også ha vært under den første Stavanger-turen, av samme grunn da.

    Jeg hadde jo vært på ferie i Kristiansand før, med mora mi og Arne Thomassen.

    Men jeg hadde aldri vært mellom Kristiansand og Stavanger der, så det var noe nytt for meg, husker jeg.

    Jeg fikk jo lov å sitte i baksetet etterhvert, så jeg så litt ut vinduet også.

    Og faren min bemerket at ‘her er Flekkefjord’, eller noe.

    Så det var noe med Flekkefjord, da skjønte jeg.

    Men hva det var, det skjønte jeg ikke.

    Vi kjørte jo bare forbi, og videre mot Stavanger så.

    Så hvorfor Flekkefjord ble nevnt, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også såvidt noen tunneller, som vi kjørte i, mellom Kristiansand og Stavanger.

    De var ikke helt nye, alle tunnellene, tror jeg.

    Jeg mener å huske at det var noen som så litt gammeldags ut, og sånn.

    Kanskje det var litt smal veibane inni noen av dem og sånn.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Pia, faren min og meg, vi var også på en campingtur, sammen med Runar og dem, ned til Brunlanes, den sommeren, som vi var i Nevlunghavn, med katten Kitty, og som vi også var i Gøteborg, mener jeg, (altså sommeren 1983 da).

    Det var en litt kjedelig ferie vel.

    Vi kjørte ned til ved Lydhus-stranda der, men den eneste campingplassen, som hadde ledig plass, det var en en-stjernes camping, husker jeg.

    Dette var jo i gåavstand til hytta til Frode Kølner og dem.

    Og det var også til dette området, hvor mora vår hadde pleid å ta med Pia og meg, for å bade, mens vi bodde på den hytta, i Brunlanes.

    Så dette var ikke noe nytt for meg, for å si det sånn.

    Vi måtte også ligge i telt, noe vi ikke gjorde ofte, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg husker at jeg også hadde med katten Kitty, på denne ferien.

    Jeg hadde fått litt nok av den katten, (siden jeg alltid måtte ha den med på ferie).

    Samtidig, så var jeg liksom lederen i ‘Olsenbanden’ da, det vil si mine yngre søskenbarn, (altså ‘ungane til Runar’).

    Så jeg prøvde å binde den katten i et tau, på campingplassen, sånn at jeg skulle få litt fred fra den, uten å behøve å bekymre meg om det, at den skulle bli borte.

    Men da fant Runar ut av dette, og han likte ikke at knuten var sånn, at den stramma seg, om halsen til katten, hvis den trakk i tauet.

    Men den katten skjønte vel det, tror jeg, at den var bindt fast, så det var vel ikke noen fare, tror jeg.

    Men Runar ble sur da, (hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Vi var innom en kiosk/butikk, i Stavern, og da satt jeg på med Runar og dem, husker jeg.

    Øystein, (Runars yngste sønn), hadde visst fått noen tegneserieblader, av kioskeieren, mente Ove.

    Men det trodde ikke Runar.

    Runar trodde at det nok var Øystein som hadde funnet de bladene i bladhylla, og bare tatt de med ut i bilen.

    (Snakka de om, mens vi kjørte tilbake til campingen da, eller noe).

    Jeg hadde jo vært mye nede i Larvik og Stavern tidligere, så dette var kanskje ikke en så morsom ferie, syntes jeg kanskje.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men ungane til Runar syntes kanskje det var artig da.

    Det er mulig.

    Det regna vel også, om natta, på den campingen, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det hendte også at faren vår, tok med meg og Pia, på campingferie, når han bodde i Hellinga, og vi bodde hos mora vår i Larvik, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvor vi var hen da.

    Men faren min hadde med seg hu dama fra Jeløya, (ei brunette i 20-årene vel), på en eller to teltferier, som Pia og jeg fikk være med på, husker jeg.

    Jeg husker det at faren min prata med en tysker, som gikk langs veien, en gang, (enda faren min ikke hadde hatt tysk på skolen men).

    Og en gang, så husker jeg det, at faren min, og ei brunette, og jeg, vi satt i bilen til faren min, og diskuterte det, om en butikk, like ved der vi campet vel, om den åpnet klokka 9 eller 10, var det vel.

    Vi måtte sitte i bilen og vente på at butikken åpna da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg fikk også en fløyte, med mange knapper på, en gang, som jeg var på besøk hos faren min.

    Og dette var på et besøk, hvor vi først var på campingtur da.

    Og jeg husker at faren min var sur, for jeg spilte så mye på den fløyta, husker jeg.

    For den var så morsom, den fløyta, for det var så mange artige plastknapper, i forskjellige farger vel, på den fløyta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, (må det vel ha vært).

    Så fikk faren min og Haldis, låne en hytte, nede i Brunlanes.

    (Igjen ikke langt fra Lydhusstranda vel).

    Hytta tilhørte en kar rimelig høyt opp i KRF, eller noe, mener jeg.

    (Selv om jeg ikke husker navnet.

    Og ikke hadde hørt navnet før heller vel, da faren min nevnte det.

    Så han var kanskje ikke så kjent.

    Men men).

    Jeg mener også at Haldis sin venninne Solveig, (som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som bodde på Holmen, i Oslo), var med.

    Og Pia var med vel.

    Men jeg tror ikke at Christell var med.

    Jeg mener å huske at Pia og jeg bada der, en dag.

    Ihvertfall så gikk vi ned til vannet der, det husker jeg helt sikkert.

    Det var ikke langt fra hytta til Frode Kølner og dem, vil jeg tippe på.

    (Hvor jeg hadde vært på hyttetur, et par år tidligere kanskje.

    Noe sånt).

    Men den andre dagen der, (eller noe), så sa faren min det, at vi måtte dra hjem igjen.

    For da skulle visst han kjente ‘pampen’ da, innen en kristelig organisasjon da, (sånn som jeg skjønte det).

    Han skulle visst bruke hytta selv da, den samme helgen.

    Så vi måtte dra tilbake til Bergeråsen igjen da, etter kun en eller to dager der da.

    Noe sånt.

    Grunnen til at vi lånte hytta av en sånn ‘kristelig pamp’.

    Det vet jeg ikke.

    Men da jeg bodde i Liverpool, så fant jeg ut det, at Haldis sin tidligere stesønn, Bjørn Humblen, og hans kone, Nadine Humblen, hadde blitt medlemmer av den norske Johanitterordenen.

    Dette fant jeg da jeg søkte på ‘Humblen’ i Aftenpostens tekstarkiv.

    Og jeg fikk litt sjokk, siden jeg aldri har hørt noe om dette tidligere.

    Dette er vel sånt Haldis og dem burde ha opplyst om, mener jeg, hvis en i slekta deres er med i en sånn orden.

    Skulle man vel kanskje tro.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis hadde jo også mange eldre venninner, som hun besøkte ganske ofte, på vei hjem fra jobb, og sånn.

    Det var hun Solveig i Oslo da, ei som het Tutta, (og mannen hennes), på Berger, og enkefru Moe, (het hun vel i Svelvik), og Teskjekjærringa, (som også het Solveig), nederst i Havnehagen da.

    Så sånn var det.

    Og Haldis har også bodd på Madagaskar, (husker jeg at faren min sa), på 60-tallet, før Christell ble født vel.

    Og på Madagaskar, så var det mye norske misjonærer, har jeg lest om, i en avis vel.

    Så om Haldis har mye kontakter, i kristne organisasjoner?

    Hva vet jeg.

    Kanskje det var derfor vi fikk låne den hytta, et par dager, nede i Brunlanes.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var noen hekker, som var klipt som ganger nesten vel, som man skulle gå mellom, på veien mellom den hytta og parkeringsplassen, husker jeg.

    Og hytta var vel ganske stor mener jeg, med ganske stor stue, med utsikt til sjøen, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min var på to reiser, til USA, på 80-tallet, husker jeg.

    Han reiste til Fort Lauderdale, og til andre steder i USA da.

    Han leide seg vel en bil, og kjørte rundt der borte, mener jeg.

    Men men.

    Den første turen, var vel mens jeg gikk på barneskolen, mener jeg.

    Jeg sykla fra Ågot, hver morgen, på min røde Apache-sykkel da, som jeg hadde fått av bestefar Johannes.

    Så da stod sykkelen på skolen.

    Noen snittet noen små hakk, i sykkelsetet, mener jeg, en dag, som sykkelen stod på skolen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så når faren min var i USA, så hadde jeg ikke noe fravær vel.

    Med en unntak.

    En av de to gangene, som faren min var i USA, så fikk jeg vannkopper, (var det vel).

    Så en dag, som jeg var treig til å stå opp.

    (Jeg lå på det midterste soverommet, hos Ågot og dem).

    Så dukka bestefar Øivind opp, inne på rommet mitt, og sa plutselig at jeg hadde noen prikker på meg.

    Og så ringte dem en lege i Svelvik da, som sa at jeg hadde vannkopper da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da faren min kom hjem, fra USA, så hadde han med en fjernstyrt bil, til meg.

    Det var en beach-buggy, eller noe, med store dekk.

    (Den var altså ikke like stilig, som den fjernstyrte Mercedesen, som jeg ønska meg, en jul.

    Som var utsolgt, i lekebutikken i Svelvik.

    Men den var kul likevel liksom).

    Faren min sa at jeg måtte kjøre med bilen, nede på verkstedet.

    Noe jeg gjorde, etter å ha kjøpt batterier, i butikken på Sand.

    Faren min og onkel Håkon skulle vel også prøve den bilen, mener jeg.

    Noe sånt.

    Batteriene ble ganske kjapt brukt opp.

    Og faren min sa at det var greit, at jeg bestilte en batterilader, som jeg så i en postordrekatalog.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den andre gangen, som faren min var i USA, så kjøpte han en ny fjernstyrt bil til meg.

    Den ene bilen var gul og den andre var rød.

    Og den gule hadde vel litt større dekk, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren min kjøpte også Peter Pan peanøttsmør, til meg, begge gangene, som han var i USA.

    Det hadde han fått da han var liten sa han, muligens av naboen Ernest Eastwood og dem, som vel faren min var nabo med, da han vokste opp, på Berger, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Den første gangen, så kjøpte faren min en stor krukke, med Peter Pan peanøttsmør, og på den andre USA-turen, så kjøpte faren min en liten krukke med Peter Pan peanøttsmør, til meg, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Petter Grønli sa forresten det, husker jeg, da vi kjørte forbi en fabrikk i Holmestrand, som pleide å ha en reklame for Peter Pan makrell i tomat, eller noe.

    (Da Petter og Christian var med å besøkte mora mi, i Larvik).

    At den makrellboks-fabrikken, (var det vel), hadde måttet sette opp det Peter Pan-skiltet igjen, siden mange unger, som kjørte den veien, hadde klaget, når det skiltet ble tatt ned.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på, når jeg skreiv om Peter Pan.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at vi hadde begynt på ungdomsskolen, så satt Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg, hjemme hos meg, i Leirfaret 4B, og diskuterte hvem av damene i klassen, som var finest.

    Jeg var svak for lyshårede damer, så jeg syntes at Line Nilsen var finest, syntes jeg.

    Carl syntes at Anne Grossvoll var finest, (mener jeg).

    Og Ulf mente vel at Jeanette Auli var finest, (hvis jeg husker det riktig).

    Noen lurte på hvorfor jeg ikke syntes at Jeanette var finest.

    Og da svarte jeg vel noe sånt, som at hu var jo noe sånn ‘Jamaica-blanding’.

    Jamaica-blanding, var noe sånn godteri da, som man kunne kjøpe, på 80-tallet.

    Da var det vanlig å kjøpe godteri i løsvekt, i kiosker her og der da.

    Og godteriet pleide å koste 10 øre.

    Så man kunne få ti Jamaica-blanding godterier, for en krone da, vanligvis.

    Og man pleide ofte å kjøpe smågodt for en tier.

    Så da fikk man kanskje hundre forskjellige godteri-biter, i en papirpose da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Grunnen til at jeg kom med det, om ‘Jamaica-blanding’ da.

    Det var vel fordi at Jeanette Auli var halvt brasiliansk, eller noe sånt kanskje.

    Trodde jeg ihvertfall.

    Jeg syntes hu så ganske mørk ut, ihvertfall.

    Uten at jeg vet hvor mora egentlig var fra.

    Det var det vel aldri noen fra Berger som spurte henne om, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også det, at onkel Runar hadde en fest, ute på det byggefeltet, i Vestby, hvor de bodde, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var en fest, fordi at de var halvferdig, med huset, i Son.

    Da var det tradisjon å ha en fylle-fest da, skjønte jeg.

    Jeg husker at Erik Thorhallsson, fra Berger, var på den festen.

    Jeg var for ung, til å drikke noe særlig, så jeg kjeda meg mest, og husker at jeg gikk rundt utafor rekkehuset deres, (eller hva det var), mens jeg lurte på hva det var, som var så artig, med den her festen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var med en god del, til Son, når faren min bygde på huset til Runar der.

    Vi pleide å kjøpe grilla kylling og kneip, i matbutikken, nede ved småbåthavna, i Son der.

    Og det var lunchmaten da, noe som var ganske godt.

    En gang, så jobba Erik Thorhallsson og faren min, i den øverste etasjen der.

    De hadde ikke bygget gulvet, men det lå isolasjon, (mener jeg å huske), mellom bærebjelkene, under der gulvet skulle være da.

    Erik Thorhallsson og faren min, de gikk oppå de bjelkene.

    (Mens de jobbet da).

    Jeg jobbet ikke der, men jeg ville også tøffe meg litt da.

    Så jeg gikk et par ganger, fram og tilbake, oppå de bjelkene da.

    (Uten å falle ned).

    Hvis jeg hadde falt ned, så hadde falt 3-4 meter vel, ned i etasjen under.

    I betonggulvet der sikkert.

    Noe sånt.

    Men men, det gikk bra ihvertfall.

    Jeg mener at det var noen som falt ned fra taket der, eller noe, en gang.

    Og det var muligens onkel Håkon, lurer jeg på, når armen hans begynte å bli bra.

    For han jobba der mer seinere og.

    For en sommer, så fikk de leid en båt, som faren min og Håkon kjørte med, fra Berger og til Son da.

    Det var en båttur på kanskje en drøy halvtime da.

    Noe sånt.

    Og jeg måtte være med en del ganger da.

    Faren min dro meg med dit, av en eller annen grunn.

    Det var ikke mye for meg, å drive med, i Son.

    Så jeg gikk hver dag ned i butikkene i Son sentrum da, og kjøpte godteri, og sånn.

    Og den sommeren så lagde jeg også noen båter, i isopor.

    For det var nesten ikke noe å gjøre der.

    Ove og de bodde jo i Vestby ennå da, for å si det sånn.

    Men men.

    Og da, så stoppa faren min og onkel Håkon båten, når vi var midt i Oslofjorden, husker jeg.

    Også skulle jeg sjøsette de båtene, som jeg hadde laget i Son, den dagen da.

    Og en av båtene gikk skikkelig bra, husker jeg.

    Den seilte som en pil, i retning av Oslo vel.

    Det blåste skikkelig, men den båten holdt seg stabil likevel.

    Og var nok oppi i ti knop tror jeg.

    (Hvis jeg skulle gjette.

    Ihvertfall kjørte den bra).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Å lage sånne båter, det var noe jeg hadde begynt med noen år før, like etter at jeg flytta til Berger vel.

    Faren min hadde noen slags røde plasttrips, som han hadde brukt når han jobba med å produsere såpe kanskje.

    Og de brukte jeg som kjøl og sånn da.

    Det var nesten sånne strips, som følger med fryseposer.

    Som man bruker til å twist-pakke fryseposer med da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Bare at disse var røde og ikke hvite da.

    Og de var vel også av et mer robust materiale.

    Så de plaststripsene pleide jeg å bruke, til å lage kjølen på båten med da.

    Så sånn var det.

    I Son, så hadde jeg vel ikke de stripsene.

    Men jeg hadde jo hele dagen på meg, mens onkel Håkon og faren min bygde på det huset til onkel Runar.

    Så jeg klarte å finne noen materalier som jeg kunne bruke da, til noen sånne små isoporbåter da.

    I mangel på andre ting å gjøre der.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som faren min kjørte til Son, med Erik Thorhallsson og meg, for å bygge på huset til onkel Runar.

    Så begynte Erik Thorhallsson å mobbe faren min, når vi skulle kjøre tilbake til Berger.

    Erik Thorhallsson satt på en sang, med Prima Vera, som het ‘Arne Belinda’.

    (En kopi av en Erik Bye-sang).

    Så det ble vel antagelig pinlig for faren min da.

    For faren min het jo Arne.

    Og dette var en historie om Kaptein Kroks pappegøye Arne Belinda, osv.

    ‘Hva er det du liker da Arne Belinda, bruk nebbet’, osv.

    ‘Pølse, pølse med lompe’, svare pappegøyen, i sangen da.

    Så det ble jo litt rart da.

    Siden faren min het Arne og Belinda jo er et jentenavn.

    Men men.

    Så hva Erik Thorhallsson mente med å spille den Prima Vera-sangen, på en spesiell måte, det veit jeg ikke.

    Men det virka som at det var en spesiell, nesten sermoniell måte, som han spilte den sangen på, for meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, når vi tre kjørte tilbake til Berger, så kjørte faren min om Sande.

    Og Erik Thorhallsson, han satt på passasjersetet foran.

    Og han sovna da, mellom Sande og Berger vel.

    Og faren min han sovna også nesten.

    Så jeg måtte liksom sitte der og følge med på faren min da, og jeg prøvde å prate til han, om at han ikke måtte sovne.

    Selv om jeg også var trøtt da, husker jeg.

    Men det gikk greit da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tre, (faren min, Erik Thorhallsson og jeg), vi var også på en Danmarkstur, en gang, med Stena Saga, fra Oslo, til Fredrikshavn da, (var det vel).

    Dette var vel mens jeg gikk i 6. klasse, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Ei ungdomsskole-jente, fra Svelvik, jobba på verkstedet til faren min, noen dager i uka, ved siden av ungdomsskolen da.

    (Sånn som jeg skjønte det).

    Så hu var kanskje 15 år da.

    Noe sånt.

    Også skulle faren min ha Danmarkstur da, med folka som jobba på Strømm Trevare da.

    Og det var bare hu ungjenta, og Erik Thorhallsson.

    Og jeg fikk også være med.

    Erik Thorhallsson var vel på alder med hu ungjenta kanskje, eller litt eldre.

    Mens jeg var et par år yngre enn dem da.

    Vi kjørte rundt, i Hegdehaugsveien, eller noe, i Oslo, før vi skulle dra med danskebåten.

    Jeg ville inn i en butikk, og kjøpe noe godteri, mens vi stod der, og da kjøpte jeg med tyggegummi for hu jenta.

    En gang, når jeg gikk ned på verkstedet, så hadde hu spist en Monolitt-sjokolade, hu Svelvik-jenta.

    Så jeg så det, at det lå en sånn sjokolade, oppå noe emballasje der vel, (nede på verkstedet da).

    Men så hadde hu jenta bare spist gele-laget, av sjokoladen.

    Mokka og marsipan-laget lå igjen.

    Jeg studerte den sjokoladen litt da, og syntes at det her var rart da.

    Men men.

    Hu jenta spurte meg om jeg ville ha resten av sjokoladen.

    Men jeg syntes det ble litt rart, å spise en sjokolade, som hu hadde spist av, (selv om jeg var glad i sjokolade selv da).

    Men men.

    På veien til Oslo, så kjørte vi gjennom Svelvik.

    Og da gikk det treigt, for noen av gatene i Svelvik, (som i Son forresten), er veldig trange og snirklete kjerreveier, som kanskje var breie nok i gamle dager, men i våre dager, så kommer knapt bussen fram der.

    Men de gamle skipperhusa blir sett på som å være så fine da, at de ikke breier ut hovedgatene, (må man vel si at de er), i hverken Son eller Svelvik vel.

    Men men.

    Mens vi prøvde å kjøre ut av SVelvik, så var det en syklist foran oss, som vi ikke kom forbi, på de smale gatene i Svelvik da.

    ‘For en treig gubbe’, eller noe, snakka faren min og Erik Thorhallsson om.

    ‘Ser du ikke på rompa at det er ei kjærring’, sa hu ungjenta da.

    Så sånn var det.

    Så kom vi til Oslo, og vi prøvde å finne et sted, rundt Hegdehaugsveien, (tror jeg det var, ihvertfall), å spise noe mat da.

    Men faren min og Erik Thorhallsson likte ikke det gatekjøkkenet vi fant da.

    Så det ble ikke noe av.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På danskebåten, så kjøpte hu ungjenta seg en flaske Bailays, mener jeg å huske.

    ‘Hva er det’, spurte jeg.

    ‘Det er noe for damer’, svarte hu.

    Noe sånt.

    Men men.

    Hu ungjenta, hu ble ikke liggende på Strømm Trevare-lugaren, sånn som jeg husker det.

    Hu fant seg en kavaler, som var noen år eldre vel, og lå hos han, (og kameratene hans sikkert).

    Jeg husker ikke så mye av selve overfarten, for jeg har vært på ganske mange sånne turer med danskebåten da.

    Men jeg husker hva som skjedde, da vi kjørte tilbake mot Svelvik igjen.

    Da kjørte en bil opp på siden av oss, når vi kom til ved horestrøket der, (må jeg vel kalle det).

    Den bilen tuta noe jævlig, (heter det vel).

    Og faren min stoppa bilen da.

    Det viste seg å være han kavaleren, som hu ungjenta hadde møtt på danskebåten.

    Og han var i en gjeng med unge mannfolk da, som satt i den bilen da.

    Ingen sa noe særlig, i bilen, før hu ungjenta da, (som hadde krøllete hår, tror jeg muligens, med litt rødskjær kanskje, eller noe. Hm).

    Hu ungjenta sa at hu ville ut av bilen, for å bli med den gjengen da.

    Og det gjorde hu og.

    Hu hoppa ut av bilen, og hoppet inn i bilen til de ungdommene, (som hu hadde møtt på danskebåten da), og de forsvant da.

    Også kjørte vi tre gutta/kara, tilbake til Svelvik da.

    Uten noen ungjente i bilen.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det var litt flaut kanskje.

    Og uten at jeg vet det, om Svelvik noen gang fikk tilbake hu ungjenta.

    Jeg så henne vel aldri mer igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sykkelen min ble rappa, men jeg fant en omlakkert, lilla, gammeldags damesykkel, borte ved Jensen Møbler, etter at Ågot hadde fått meg til å leke borte ved den fabrikken vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så jeg sykla på den gamle damesykkelen, (med ballongdekk, heter det kanskje), bort til Sand da, noen ganger, i sommerferien osv., når jeg skulle besøke bestemor Ågot.

    For jeg fikk ikke noe nye sykkel, av faren min.

    Jeg hadde noen ganger med meg katta mi, Kitty.

    Dette var kanskje sommeren 1983 da.

    (Den sammen sommeren som Pia og jeg var i Nevlunghavn).

    Eventuelt så var det sommeren etterpå, altså sommeren 1984.

    Da pleide Kitty å følge etter meg, mens jeg sykla bort på Sand da.

    Men Kitty gikk ganske langsomt, husker jeg.

    (Jeg tok katta bort på Sand, siden jeg kjeda meg litt på Bergeråsen kanskje).

    Så etterhvert, så kom jeg på det, at jeg kunne prøve å ha katta på skulderen, mens jeg sykla.

    Og det syntes katta var morsomt, tror jeg.

    Så den satt oppå skulderen min, husker jeg, fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet der, og bort til Ågot da.

    Mens jeg sykla på den lilla damesykkelen da, som jeg hadde funnet borte ved Jensen Møbler en gang da, like før snøen smeltet et år vel.

    ‘Det er dama til Olsen’, eller noe, husker jeg at Geir Arne Jørgensen sa, til Ditlev vel, da han så meg sykle, på den damesykkelen, med katta på skulderen da.

    (Jeg ble kalt Olsen, da jeg bodde på Berger, for Øivind sa at jeg skulle hete Olsen.

    Så når lærerne, på ungdomsskolen, begynte å kalle meg EriK Ribsskog, (siden det stod det navnet, hos Folkeregisteret), så forklarte jeg det, at jeg het Erik Olsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geir Arne Jørgensen pleide forresten å ha en slags ‘evighetsvorte’, (eller hva det kan kalles), på hånda si, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kitty døde forresten på en forferdelig måte.

    Etter at Linda Myrberg, hadde sagt det, at Kitty lukta vondt.

    Så begynte jeg med den rutinen, å hver søndag, dusje, sammen med katta.

    (Sånn at jeg skulle slippe å høre det, at enten jeg eller katta lukta vondt.

    Så sånn var det.

    Men men).

    En søndag, så kom ikke katta hjem.

    Jeg ropte og ropte, men katta dukka ikke opp.

    Mens jeg dusja, så kom faren min hjem.

    Da jeg kom ut av dusjen, så sa faren min det, at katta var på verandaen.

    Jeg gikk bort og så, og da så jeg det, at katta var forferdelig skada.

    Underkjeven var løsnet fra resten av kjeven og hang ned.

    Men det værste var vel at tarmen, til katta, hang cirka ti centimeter ut av rompa på den.

    Faren min sa at katta måtte ha blitt overkjørt av moped.

    Jeg begynte å grine.

    Og faren min ringte til dyrlegen i Sande.

    Vi kjørte til Sande, og dyrlegen så først bare skaden i kjeven til katten, og sa det, at dette kom nok til å gå bra, eller noe.

    Men så gjorde jeg dyrlegen oppmerksom på det, at tarmen, (var det vel), til katten, også hang ut da.

    Da rista vel dyrlegen på hodet, eller noe.

    Han begynte å prate om å skyte katta, eller at den kunne tas med til dyresykehus.

    Jeg tenkte det, at hvis katta skulle på dyre-sykehus, så kom det til å bli kronglete.

    Skolen begynte snart da, husker jeg.

    Det ville nok kostet flere tusen kroner.

    Og det var jo heller ikke sikkert at katta ville bli bra.

    Pluss at miljøet på Bergeråsen, var ganske tøft, og ville kanskje sagt at vi var rare, hvis vi la inn en katte, på dyresykehus.

    Så jeg sa det, at det var bare å skyte katta.

    Men det gjorde meg veldig trist da.

    Så dette var ikke så morsomt.

    Men jeg lurte jo på det da, på hvorfor faren min gikk opp i Leirfaret, på en søndag.

    (For det pleide han vel ikke å gjøre, tror jeg).

    Og hvorfor katta ikke kom når jeg ropte, men etter at faren min dukka opp der da.

    Kan faren min ha plassert katta, på verandaen, i skadet tilstand, (kan man kanskje lure på).

    Jeg syntes at det var rart, at katta ikke mjaua, hvis den hørte at jeg ropte da.

    Men hvem vet.

    Det er mulig at det ikke var sånn.

    Men den katta, hadde jo skapt en del problemer i ferier og.

    For jeg hadde jo ikke noe sted å ha den, når vi skulle på ferier.

    Siden bestemor Ågot ikke klarte å ta seg av katta.

    Og det var vel ikke noen andre på Bergeråsen, som jeg stolte noe særlig på, eller som jeg kjente bra nok, til at jeg kunne spørre dem, om dem kunne passe på katta, når jeg skulle på ferier da.

    Og jeg begynte vel å bli 13-14 år vel, så det virka kanskje litt dumt, å dra rundt på en katt, i ferier da.

    Selv om dette var en katt, som var veldig snill.

    Linda Myrberg og de, de kunne bare ta opp katten, på gata, og løfte den opp og lukte på den og sånn, husker jeg.

    Den katten freste ikke, eller noe, av den grunn, for å si det sånn.

    Så den var nesten som en hund, kan man vel si.

    Sånn som Pusi var nesten, at den var veldig snill og den var kanskje litt for knyttet til meg, siden jeg hadde fått den, da den var veldig ung.

    (Det var faren min som tok den med opp plutselig, en dag, og sa at Christell sa at jeg skulle ha den katten, og at den het Kitty da.

    Det var kanskje sånn, at Christell ikke ville at faren min skulle kaste alle kattungene til Susi, i do, tenker jeg nå.

    Hvem vet).

    Men etter dette, så hadde jeg jo mistet fire katter, på et par år da.

    Så når faren min spurte meg, etter dette, om jeg ville ha fler katter, så svarte jeg alltid nei.

    For det var så tungt, når jeg mistet de kattene, syntes jeg.

    Ditlev Castellan, spurte meg, i butikken på Sand, hva som hadde skjedd, (siden jeg så så sur ut).

    ‘Katta er død’, sa jeg.

    ‘Så trist da’, sa Ditlev.

    (Noe sånt).

    ‘Nei’, sa jeg, ‘for da lider den ikke’, eller noe.

    Det ble litt for ydmykende for meg, at jeg skulle bli prata sånn til, av min uvenn Ditlev.

    På den samme dagen, som katta mi døde.

    (Eller om det var dagen etter).

    Så jeg ville ikke være enig med han da.

    Jeg ville ikke la han patronisere meg, eller hva man skal kalle det.

    Jeg likte jo ikke Ditlev, så jeg ville jo egentlig ikke prate med han, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den katta, den var det forresten også en nabo, rett ovenfor leiligheten vår, som pleide å ta inn.

    Når jeg merka det, så kjefta jeg på dem da, og forklarte at det var min katt.

    Mens noen av de andre ungene i trygdeboligene der hørte på vel.

    Så etter det, så tok vel ikke de inn katta igjen, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Omtrent alle boligene, som var rundt Leirfaret 4B, var trygdeboliger da.

    Så min leilighet var omtrent omringet av trygdeboliger da.

    De som bodde i Leirfaret 4A, (et eldre korpulent par, må man vel si), var også trygdede vel.

    Hvis de ikke var pensjonister da.

    Onkel Håkon forklarte en gang det, at da gubben i Leirfaret 4B hadde vært på sykehuset og fått fjerna en stor gallestein, eller noe.

    Så hadde kona gått rundt med den gallesteinen, i et glass, og vist fram til folk, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Håkon mente at han visste om ei dame, som ‘var sånn som meg’.

    Hu var sånn at hu kunne drikke av et glass og så sette det tilbake, i kjøkkenskapet, sa Håkon.

    Det var ei som bodde nedenfor postkassene der, i begynnelsen av Hellinga, husker jeg.

    (Men jeg husker ikke navnet på hu).

    Og det var vel en fornærmelse, fra Håkon, mot meg.

    Jeg har vel aldri gjort det, at jeg har drikki av et glass, og så satt det tilbake, i skapet igjen.

    Så hvor Håkon hadde det fra, det veit jeg ikke.

    Jeg er ganskje nøye, på at glass og sånn er rent.

    Mora mi, hu brukte ikke oppvaskmiddel, når hu vaska opp, da hu bodde i Drøbak, på 90-tallet.

    Og da ble jeg kvalm, husker jeg, da jeg så glassene, som stod i kjøkkenskapet, til mora mi.

    Så Håkon bomma nok litt der, når han sammenligna meg, med ei vel sjuskete dame da, som bodde i Hellinga der vel, ved siden av der faren min sa at det bodde en purk vel.

    (Hu bodde vel sammen med en gubbe som hadde moped, mener jeg.

    En Puck, tror jeg, hvis jeg husker det riktig, fra hva Stefan eller Daniel, eller Tommy, eller noe sa).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter den Jugoslavia-ferien, (da Christell fant en fugl), så var jeg omtrent besatt av fugler.

    Det var jo jeg som så den fuglen først.

    Så at Christell tok den, og også drepte den, den første dagen, det syntes jeg var ergelig.

    Jeg syntes også det hadde vært morsomt å hatt en fugl da.

    Men men.

    En gang så fløy det en fugl inn i huset til Ågot og Øivind, da døra stod oppe.

    Men Øivind jagde vel den fuglen ut vel.

    Ågot hadde en trillevogn, som hun pleide å bruke, når hu handla i butikken på Sand.

    Den vogna, den hadde en handlekurv, som man kunne ta ut.

    Den var av jern, og jeg hadde sett det et sted, hvordan man lagde feller.

    Så jeg satt opp den handlekurven, på skrått, over gårdplassen til Ågot, (hvor det lå et lastebillass vel med singel, som det ikke var populært at man kasta).

    Ågot pleide å mate småfuglene.

    Og hu pleide noen ganger å si, (når jeg var liten vel), at ‘der er linerla’, og ‘det er kjøttmeis’, og sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg stod i kjøkkenvinduet til Ågot da, (noen ganger, når jeg kjeda meg), og prøvde å fange fugler da.

    Noe jeg ble ganske god til, etterhvert.

    Jeg bandt en hyssing da, fra den handlekurven til Ågot, og når en fugl gikk under kurven, så slapp jeg hyssingen.

    Så ble fuglen fanget da.

    Og så gjaldt det å fange fuglen, ved å ta hånda inni handlekurven da.

    Og da måtte jeg ofte slippe løs fuglen.

    (For Ågot, og Håkon og Tone, de likte ikke det her.

    Ågot kjefta, men hu var ikke så myndig, så jeg hørte ikke alltid på henne, men bare lovte at jeg skulle slippe ut fuglen igjen, hvis jeg fanga noen, kanksje.

    Mens Håkon og Tone, de kunne se stygt på meg, hvis jeg dreiv med den her fuglefanginga da, mens de kjørte innom Ågot, med den da nyinnkjøpte, brukte, røde Ford Granadaen deres.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang så fanget jeg en linerle, som ikke ble skremt, når jeg tok tak i den, inni buret.

    Jeg tok den med bort på rommet ‘mitt’, (altså det faren min aldri brukte), på Bergeråsen, og lot den linerla fly inne på rommet mitt da.

    Den virka ganske fornøyd med det.

    Men jeg ville ikke at den skulle drite der, for jeg var rimelig sossete sånn sett kanskje.

    Så jeg ga den ikke mat.

    Men jeg tenkte jeg skulle få laget et bur til den, og sånn.

    Men jeg hadde vel for mye folk innom og sånn, tror jeg.

    (Sånn som Kjetil Holshagen kanskje, og min søster Pia Ribsskog, og min tremenning Øystein Andersen kanskje.

    Noe sånt).

    Så det med den linerla gikk kanskje litt i glemmeboka da.

    Hvem vet.

    Christell kom opp en dag, og spurte om det var sant, at jeg hadde en fugl, som fløy rundt i huset.

    Men da var den død, tror jeg.

    (Jeg husker ikke helt).

    Det var vel noen som hadde fortalt henne det, tror jeg.

    Men hvis jeg hadde fått tak i et bur, til den fuglen, så kunne jeg sikkert hatt den linerla der, på rommet mitt, sånn som folk hadde undulater, for eksempel.

    Hvem vet.

    Det hadde kanskje vært litt morsomt?

    Men men.

    Men det var dårlig med dyrebutikker, på Bergeråsen.

    Og jeg glemte det, med den fuglen, (siden jeg hadde masse bekjente da, må det vel ha vært).

    så plutselig så lurte jeg på hvor den fuglen hadde blitt av da.

    Og da lå den død, bak vannsenga, husker jeg.

    (Jeg fant den der, noen dager seinere da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Så jeg skulle nok ha gitt den fuglen litt mat og vann, men da hadde den nok driti overalt, på soverommet mitt, og det er jo kanskje ikke så artig da.

    Men men.

    Så det var litt dumt det der, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før vi begynte på ungdomsskolen, så var vi fire-fem unger, som skulle ligge i vannsenga, til faren min der, en natt.

    Jeg hadde jo elektronikk som hobby litt, også før jeg ble kjent med Kjetil Holshagen vel.

    Jeg hadde vel noen lyspæreholdere, og noen små lyspærer vel ihverfall, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Og jeg kobla en lyspære, til en bryter.

    Og når alle ungene lå i senga der.

    (For alle syntes det var artig, å prøve vannseng da, som var nytt på denne tiden.

    Og alle sov vel med klærna på, tror jeg).

    så skrudde jeg på den bryteren da.

    For jeg hadde en sånn plast-flaggermus, med sugekopp, tror jeg, på vinduet da.

    Noe sånt.

    Også hadde jeg en lyspære, bak den igjen da.

    Men med en gang, som jeg skrudde på lyset.

    Så sa Christell noe sånt, som ‘å Erik’, eller noe.

    Hu skjønte med en gang at det var meg som tulla da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenke på.

    Men nå begynner klokken å bli over et om natten, her på hostellet.

    Og i morgen, så er bibloteket stengt.

    Men jeg skal vaske klær, for hånd da, sånn som jeg pleier, her på hostellet.

    For jeg liker ikke de som jobber her så bra.

    De er veldig tøffe og veldig vennlige, fortalte husvertinnen meg.

    Men jeg ønsker ikke å finne ut hvor vennlige eller hvor tøffe de kan være, for å si det sånn.

    Så jeg vasker heller klærna mine selv, istedet for å gi det til en stor homofil medarbeider, som de har her, og som er sjef for vasking da.

    Da er det bedre å vaske klærne sine selv, i vasken, for hånd, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Men vi får se om jeg klarer å få skrevet noe mer i morgen, eller ihvertfall å mandag.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå er jeg ferdig med å vaske klær, på søndagskvelden.

    Så jeg tenkte jeg kunne skrive litt mer.

    Jeg har masse notater her så.

    Etter at faren min og Haldis starta vannsengbutikk, i Drammen.

    Så pleide de å ha stand, på Drammensmessa, hver sommer, (var det vel).

    En gang, så møtte jeg Christell og Pia der.

    De stod ved et lykkehjul.

    Så jeg spilte på nr. 13, husker jeg, og vant en tøyløve.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Året etter, (eller noe), så gikk Christell og Pia, og en venninne av dem, fra Olleveien, (som hadde dårlig rykte), rundt på Drammensmessa, med spesialtrykte Norske Vannsenger t-skjorter, som var hvite med svart skrift, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hu venninna deres, hu husker jeg ikke hva het.

    Men hu var billig, husker jeg at Geir Arne Jørgensen sa, på en fest jeg hadde havnet på en gang, hos Lisbeth Mikalsen og dem, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hu var visst så billig, at hu ’til og med’ lot han få seg litt sex/morro, sa Geir Arne.

    (Så selvtilliten til Geir Arne Jørgensen var kanskje ikke på topp).

    Jeg møtte hu jenta en gang, på vei hjem fra Berger-kafeen.

    Og hu slo følge med meg.

    Men da vi kom til bussholdeplassen, ved Berger skole der.

    Så dukka han litt lubne karen, (som faren min sa at søstera til hadde lår som en tretten åring, mens hu var mye yngre), opp, i en bil, og henta hu billige dama da.

    Da syntes jeg litt synd på han, (som bodde ovenfor butikken på Sand), siden dama hans var så billig, at han måtte kjøre rundt og leite etter a, hele tida.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo vært på Drammensmessa mange ganger.

    Og kjeda meg litt, på tivoliet der.

    Ei ung jente, (som var på min alder, eller litt eldre vel, og som var ganske pen vel), jobbet på en sånn attraksjon, hvor man skulle hive en rockering, rundt noen kjempestore bamser.

    Jeg kjøpte et forsøk, nærmest i kjedsomhet vel.

    Hu jenta snudde seg vekk, mens jeg skulle kaste.

    Og jeg var ganske høy, på den her tida, så det var kanskje mens jeg gikk på videregående.

    Hvem vet.

    Så jeg kunne lene meg over gjerdet, og helt inntill teddybjørnene, (som var kjempestore).

    Og jeg vant en kjempestor teddybjørn da.

    Dagen etter, (eller om det var samme dagen), så møtte jeg Pia og Christell der, og så vant jeg en teddybjørn til de og da.

    De teddybjørnene var nesten en og en halv meter høye, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Ihvertfall høyere enn en meter høye.

    Og Haldis plasserte de to bamsene, i en av vannsengene, som stod til utstilling, på standen da.

    Og da vant faktisk Norske Vannsenger prisen for årets stand, på Drammensmessa, det året.

    Og det tror jeg må ha vært på grunn av de bamsene da.

    Eli Rygg var også innom standen og pratet med Haldis, husker jeg.

    ‘Der er hu feite kjærringa fra Portveien 2’, sa jeg til Pia og Christell.

    Jeg sa det ganske høyt, så det er mulig at hu hørte meg.

    Det er mulig.

    Men men.

    Hva skulle jeg med en sånn bamse, i Leirfaret 4B?

    Jo, Tom-Ivar Myrberg hadde jo gitt meg ideen, om å pule havbunnen, i Bergerbukta.

    (Uten at det var så vellykka).

    Så jeg rev opp et hull, mellom beina på bamsen, og la den på gulvet, foran ‘kongestolen’ der, og la meg oppå da, for å prøve hvordan det var, å pule den bamsen.

    Det var ikke så utrolig godt.

    Det var noen sånne små isoporkuler, inni bamsen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min kom inn døra der, mens jeg lå og pulte den bamsen, husker jeg.

    Men men.

    Han tok med bamsen ned til Haldis, av en eller annen grunn.

    Christell kom opp og spurte meg om jeg hadde ‘ødelagt bamsen’.

    Men dette var jo en bamse som var min, (som jeg hadde vunnet da), så da kunne jeg vel gjøre hva jeg ville med den, mente jeg.

    Når jeg bodde alene i Leirfaret 4B der, uansett.

    Men men.

    Det mente tydeligvis ikke faren min, som rappa bamsen da.

    Jeg var jo i puberteten, og da tenker man mye på sex og sånn da.

    Så jeg var litt gæern da, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg fikk jo så sent hår på tissen, så jeg turte ikke å prøve meg på noen damer, før jeg ble sånn atten år.

    Siden jeg syntes det var flaut, å ikke ha hårt på tissen da.

    Mens kamerater som Kjetil Holshagen, hadde sex med ei venninne av broren sin, mens han gikk på ungdomsskolen vel, husker jeg.

    Så puberteten var en vanskelig tid for meg, husker jeg.

    Så derfor begynte jeg kanskje med den dumme ideen, å pule den bamsen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil Holsagen skreik forresten litt og, tror jeg, da han satt på den sykkelen, ned en slakk del av Havnehagen, sommeren 1983, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Så han hadde ikke helt kontrollen tror jeg.

    Men men.

    (Selv om han ikke kræsja vel, men klarte å stoppe på en eller annen måte vel.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Da Jan Snoghøj var sånn 17-18.

    (Og jeg var sånn 10 år da, eller noe).

    Så hadde faren min mekka på en folkevognboble.

    Og så sa han til Jan, husker jeg, at han kunne prøvekjøre den bilen.

    Og litt etter, så ringte noen til Haldis, og sa at Jan hadde kræsja, nede ved Berger kirke.

    Vi kjørte ned dit, og Jan satt fremdeles i bilen.

    Som han hadde kræsja inn i et stort tre, ved Berger kirke da.

    Jan sa til lensmannen, at det var en annen, som hadde kjørt bilen, og at han hadde ‘løpt ned jordet der’.

    (Et jorde som hørte til Berger gård og Jebsenfamilien vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jan havnet på Tønsberg sykehus, husker jeg.

    Vi var der nede og hilste på han, faren min, Haldis, Christell og jeg.

    Jeg nevnte det for han, at han hadde sagt det, at det ikke var han som kjørte, (til lensmannen).

    Men da sa ikke Jan så mye.

    Men men.

    Lene Andersen og faren hennes, (og vel også mora hennes), de bodde like ved siden av Berger kirke.

    Så de stod liksom i en gruppe, noen meter unna, å så på det som skjedde da, (husker jeg).

    Faren min kjente faren til Lene Andersen, sa han vel en gang.

    Han het Arne Andersen vel.

    Og han døde, da Lene Andersen gikk i samme klasse som meg, på Markedsføringslinja, andre året på Økonomilinja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88, (husker jeg).

    Søstera mi Pia, sa det, at Lene Andersen syntes ikke at det gjorde noe, at faren døde, for hu gikk bare i svarte klær uansett.

    Noe sånt.

    (Lene Andersen var vel ganske kjent på Berger.

    Det var vel derfor søstera mi visste hvem det var.

    Men søstera mi fløy også mye rundt på Berger, tror jeg.

    Og hørte ditt og datt da.

    Hvem vet.

    Men men).

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så sa noen høyt, i klasserommet, at det stod noe om Lene Andersen, i buss-skuret, ved Gamlehjemmet.

    Så spurte Jeanette Auli vel, meg, hva det stod, mens vi gikk gjennom gangen der vel.

    (Siden hu visste at jeg tok skolebussen derfra kanskje.

    Selv om hu bodde i Svelvik.

    Men men).

    Jeg husker ikke akkurat hva det stod nå.

    Men jeg huska det da, og fortalte det til hu Jeanette da, (var det vel).

    Og det det stod, var noe om at Lene Andersen ikke hadde fått pupper, og heller ikke hår på musa enda.

    Det stod noe om at hun var ‘underutvikla’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da Berger IL spilte mot det svenske laget, den gangen jeg scorte et av mine tre måt, for Berger IL, (aldersbestemte lag da).

    Så ble jeg med noen andre på laget, på å gå, opp til Berger-kafeen, husker jeg.

    Da gikk vi en snarvei, som de hadde borte på Berger der, fant jeg ut.

    Den snarveien var en sti da.

    Som gikk fra Samvirkelaget kanskje, og opp til Berger-kafeen da.

    Uten at man behøvde å gå riksveien da, fra der Linda Moen og de bodde da, og over Fossekleiva, etterhvert.

    Da satt Linda Moen og Lene Andersen, husker jeg, inne på Berger-kafeen.

    De spurte begge, om de kunne få låne en krone av meg.

    Jeg sa det var greit.

    (Men de kronestykkene er jeg ikke sikker på om jeg har fått tilbake.

    Men men.

    Det er mulig at Trine Lise, i klassen, også lånte en krone.

    Det husker jeg ikke.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Carl Fredrik Fallan, i klassen, sa det, (var det vel), at Lene Andersen hadde gått med dopapir i BH-en, for å liksom få større pupper da.

    Mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Han hadde visst sett henne oppe på Berger-kafeen, med dopapir i BH-en.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan vel ikke huske det forresten, at jeg var kamerat, med Kjetil Holshagen, mens jeg gikk på Berger skole.

    Så han må jeg vel ha blitt kjent med, sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen, eller noe, (vil jeg tippe på).

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den Melodi Grand Prix-finalen, som Nicole vant, i 1982 eller 1983 vel, med ‘Ein Bichen Frieden’, den finalen, den så jeg nede hos Haldis faktisk, husker jeg.

    Det kan ha vært fordi at Pia ganske nylig hadde flyttet dit, eller noe.

    Og Haldis, hun sang i kor, som jeg har nevnt tidligere.

    Og Haldis, hun var veldig imponert av hun Nicole da.

    Haldis dreiv med noe på kjøkkenet, men hu kikka inn i stua da, (hvor jeg satt alene faktisk, og så på Melodi Grand Prix-finalen), når det ble klart, at hun Nicole hadde vunnet da.

    Så hva Pia og Christell og faren min dreiv med, under den Melodi Grand Prix-finalen.

    Det veit jeg ikke.

    Men det kan man kanskje lure på da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokka godt over 23 her på hostellet.

    Så jeg får vel prøve å fortsette på Min Bok, når jeg har tid, i morgen, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 27: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 3)

    Vi var også på en tur til Haldis sin søster i Stavanger, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var Haldis, faren min, Christell og meg.

    Og vel også Pia, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Vi kjørte min fars store, amerikanske stasjonsvogn dit, husker jeg.

    Jeg måtte ligge baki bilen, husker jeg, (av en eller annen grunn).

    Da vi kom til Brevik, så hadde det vært en ulykke.

    Tre unge jenter hadde omkommet, fortalte Christell sin tante oss, da vi kom fram til Stavanger.

    De hadde havnet under en trailer, som kjørte i motsatt kjørefelt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Christell sin tante het Margrethe vel, men ble kalt ‘Lete’, siden Christell ikke klarte å si Margrethe, da hun var liten.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Per og Lete bodde i samme gate, i Stavanger, som ei dame som ble kalt for ‘Mosseveiens skrekk’, også bodde, fortalte tante Lete.

    Det var ei dame, som hadde vært mye ute på Mosseveien, og delt ut fartsbøter, mens hun jobba i politiet, noen år før.

    Hun var så kjent for å gi fartsbøter, på Mosseveien, at hun ble kalt for Mosseveiens skrekk da.

    Så sånn var det.

    Vi dro og så i Stavanger sentrum, ved Domkirken der, tror jeg.

    Jeg så en kiosk, husker jeg, som var litt gjemt bort, inni noen trapper osv., ikke så langt fra den kirken da.

    Men men.

    Så kjørte vi til Sandnes, hvor vi dro på et kjøpesenter.

    Jeg fikk litt kjeft fordi jeg kjøpte godteri, i en kiosk der.

    Men men.

    Faren min kom også opp til meg, på det soverommet jeg lå på, den første kvelden der vel, og sa at jeg ikke fikk lov til å gjøre ‘det’ der.

    Noe sånt.

    Så spurte jeg hva han mente.

    Så sa han at ‘det vet du’.

    Noe sånt.

    Det var vel å runke, som han mente, tror jeg.

    Men hvorfor jeg ikke fikk lov til det der, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Christell, Pia og meg, vi gikk litt rundt i den drabantbyen der, på lørdagsettermiddagen vel.

    Og i et hus, i nabolaget, så var det noen unger som hadde en trampoline, i hagen.

    Der fikk vi også lov å hoppe, husker jeg.

    Selv om jeg tok det ganske rolig vel.

    Jeg hadde ikke hoppet i trampoline før, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min kjørte meg bort på Sola strand, hvor jeg badet alene, mener jeg å huske.

    Jeg husker ihvertfall at jeg badet der, og at bølgene var mye høyere, enn hjemme på Berger, i Drammensfjorden da.

    Bølgene på Sola strand, de kom jo inn fra Nordsjøen, så det var noen skikkelige bølger, det er helt sikkert.

    Men men.

    På kvelden så dukka det opp en del gjester der.

    Blant annet en jente, som var fjorten år.

    (Mener jeg det var.

    Hun var ihvertfall like gammel som meg da.

    Så dette var vel sommeren 1984, regner jeg med.

    Noe sånt.

    Men men).

    Det ble sagt i stua der, husker jeg, av noen voksne, at det var stor forskjell på gutter og jenter.

    For noen dreit ut meg da, siden jeg var like gammel som hu jenta, som var der.

    Men jeg så mye yngre ut da.

    Så jeg ble liksom driti ut av de voksne da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hu jenta var det noe spesielt med, virka det som.

    Jeg har lurt på, i ettertid, om det var Sissel Kyrkjebø.

    Men jeg er ikke helt sikkert.

    ‘Det kan godt tenkes det’, sa tante Lete, da jeg ringte henne, i Stavanger, da jeg bodde i Liverpool.

    Tante Lete sa også det, på telefonen da, at grunnen til at Christell en gang, sang på ‘Tore Tang’-sangen, (av Mods), nok var at hun hadde lært den, på et besøk hos dem da.

    Tante Lete sa også det, at Tore Tang, han het egentlig Tore Tang Va, (var det vel), og var halvt kineser, sa tante Lete.

    Tore Tang Va, var en kjent skikkelse, i Stavanger da.

    Så sånn var det.

    (Så tante Lete visste mer om Tore Tang Va, enn Mods, (hvor Morten Abel var vokalist da).

    Ikke dårlig.

    Men men).

    På veien tilbake til Østlandet, så kjørte vi innom en klesfabrikk, i Sandnes.

    Haldis ville prate business med direktøren.

    Pia, Christell og jeg, vi fikk alle tre, en lommekniv, (til å ha på nøkkelknippe vel), med kniv og saks vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Pia, Christell og jeg, vi ble hivd ut, av produksjonslokalet der, (hvor det satt mange damer og sydde da), for vi leika og bråkte så fælt der, at de sydamene klagde på oss da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noen måneder før Tom Ivar og dem flytta til Drammen, (var det vel).

    Så dro Tom-Ivar meg med, til sin nye nabo, som bodde i huset ovenfor dem.

    Den nye naboen var Kjetil Holshagen, som hadde flytta til Bergeråsen, fra Drammen, med sin mor, stefar, og storebror da.

    Kjetil Holshagen gikk i klassen under meg, og lillesøstera hans hadde dødd, i Drammen, noen år før.

    Han kunne ikke sykle, så Pia, Christell, Gry Stenberg og meg, (var det vel), vi fikk han til å prøve å sykle ned et slakt stykke, av Havnehagen.

    Og da bare trilla han ned den gatebiten, på en sykkel da, med beina ut til hver side.

    Så han klarte ikke å holde beina på pedalene da, enda det nesten ikke var helling der hvor han sykla.

    Men men.

    Så han var helt nybegynner når det gjaldt sykling, vil jeg si.

    Men men.

    Så han hadde nok mest sitti på rommet sitt, i Drammen, vil jeg tippe på.

    Kjetil Holshagen hadde elektronikk, som hobby.

    Og han må jeg vel si, at var den første nerden, som jeg noengang så.

    Han leste også Tolkien, og han og broren digga Pink Floyd og Kraftwerk, husker jeg.

    Men men.

    Broren het Bjørn Arild, mener jeg, og han var en god del eldre enn meg da, og fikk meg til å drikke saft med varmt vann, nede hos dem, en gang.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora jobba på Aass brygger, i Drammen, som kjemiker, eller noe.

    Kjetil Holshagen forklarte det, at de en gang hadde lagt en tann, oppi et glass cola.

    Og så hadde tanna blitt borte, i colaen, etter noen dager da.

    På Aass bryggeri der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så da Tom-Ivar og dem flytta til Drammen, så hadde jeg ikke noen kamerater, å besøke, på Nedre, (nedafor S-svingen), så da ble jeg kamerat med Kjetil Holshagen istedet da, (må man vel si).

    Jeg var på besøk hos han, og han visste meg, at han hadde loddebolt og prata om lysdioder, osv., het det vel.

    Og kondensatorer, prata han også om.

    Alt sånt med elektronikk da, som jeg også syntes var litt interessant, når jeg hørte Kjetil Holshagen forklare da.

    Jeg hadde jo en onkel, (onkel Håkon), lengre opp i Havnehagen, som også dreiv med elektronikk.

    Men det var ikke sånn at han lærte meg noe elektronikk, jeg var ikke så mye på besøk hos dem.

    Men men.

    Men jeg var interessert i data da, og Kjetil Holshagen hadde vel Commodore 64, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Jeg kjøpte meg en Sharp datamaskin, med innebygget kassettspiller, etter en stund.

    Og byttet ut VIC 20 da, som ikke hadde så mye minne, osv.

    Jeg begynte å lage et skytespill, på Sharp-datamaskinen, som jeg kalte Acapulco, etter den byen, som Petter og Christian Grønli hadde flytta til.

    Men jeg ble aldri helt ferdig med det spillet.

    Men men.

    Jeg var litt selskapssjuk da, (siden jeg bodde alene), så jeg begynte å gjøre ting, som jeg trodde, at Kjetil Holshagen ville syntes var kult da.

    Som å drive med kjemisett.

    jeg hadde jo fått kjemisett, til jul, den første julen vel, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Og jeg hadde drivi litt med det kjemisettet, da jeg bodde i Hellinga.

    Så da jeg bodde i Leirfaret, (etter at Petter og Christian og Tom-Ivar og dem, hadde flytta fra Bergeråsen), så tok jeg fram det kjemisettet igjen da, og inviterte Kjetil Holshagen på gjenbesøk, hos meg, i Leirfaret 4B da.

    Kjetil Holshagen syntes vel at det var litt artig, med kjemisett, tror jeg.

    Men vårt nye kameratskap ble med en gang satt på en prøve.

    Jeg skulle ned til Haldis, var det vel, og spørre om noe, (kanskje jeg fant på det, for å få Kjetil Holshagen ut av huset. Hvem vet).

    Og da, så dukka plutselig Kjetil Holshagen.

    Han hadde visst funnet noe, på bakken, i begynnelsen av Leirfaret/Hellinga da.

    Og da snudde jeg jo på hodet, (mens jeg drakk en halvliter cola), for Kjetil Holshagen sa ‘å’, eller noe.

    Og da, så kløna Kjetil Holshagen, og reiste seg opp, nærme der jeg gikk.

    Og stanga huet i bunnen av brusflaska, som jeg drakk av.

    Så de nederste delene av de to fortennene mine, i den øverste tannraden, ble skallet av.

    Jeg fanget tannbitene i hånda.

    En tann skallet av mer enn den andre.

    Så begynte jeg sikkert å grine.

    Ihvertfall så gikk jeg ned til faren min, som var hos Haldis, og viste han at jeg hadde fått skallet av to tenner da.

    Og da dro vi inn til onkel Runar, sin tannlegeklinikk, i Ås, en av de neste dagene.

    Onkel Runar satt på noe plastmateriale, på tennene.

    Men han lot de være litt kortere, siden han trodde at de andre tennene mine kom til å bli slitt ned.

    Noe sånt.

    Så etter det så har fortenna mine sett litt kortere ut.

    Men men.

    Og faren min måtte vel bare betale for en tann, mener jeg.

    Men jeg er helt sikker på at to tenner skallet av.

    Selv om Runar seinere har hevdet at det bare var en tann.

    Den ene tanna var værst, mener jeg, men det var også skallet litt av den andre fortanna, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Runar og faren min fleipa også, husker jeg, mens Runar satte på det plaststoffet, på fortenna mine.

    Og sa det, at nå kunne de forme tanna mi, som de ville.

    De kunne ha modellert en bil der, for eksempel, husker jeg, at de sa.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ringte også kontakttelefonen mye, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Tom-Ivar Myrberg hadde fortalt meg hva kontakttelefonen var.

    Og at det bare kosta en krone, for å ringe hele helgen.

    Jeg var jo mye alene, så jeg lå mye i vannsenga osv., og prata med folk, på kontakttelefonen da.

    Selv om jeg vel var litt sjenert, i begynnelsen, men jeg kom meg kanskje litt, etter et par år da, (for å fleipe litt).

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Jeg pleide også å ringe inn til konkurranser, og lignende, på nærradioene.

    Kjetil Holshagen var på besøk en kveld, som jeg prøvde å komme fram, til nærradioene da.

    Kjetil Holshagen hadde en sånn kalkulator, (mener jeg), som man kunne bruke til å ringe med.

    Noe sånt.

    Den peip noen toner da, sånn at man ikke behøvde å ringe.

    Og den var grei å ha, hvis man prøvde å komme fram til nærradioene.

    Redial-knapp var også greit og ha.

    Og jeg syntes det var artig, å komme på radioen, så jeg prøvde mye forskjellig da.

    Jeg fikk lov å kopiere en side, i en VIC 20-bok, hos Lauritzen bokhandel, i Drammen.

    For der stod det noe om tone-frekvenser, på VIC 20, var det vel.

    Og da prøvde jeg å lage et dataprogram, som kunne få telefonen til å ringe da.

    Men jeg fikk aldri frekvensene til å bli helt riktige.

    Jeg hadde mye annet å drive med og.

    Og det er mulig at jeg misforstod det diagrammet litt, som jeg kikka på.

    Det er mulig.

    Dette var 10-15 år før internett ble vanlig, så det var ikke så enkelt, på den tida, som det hadde vært, hvis man hadde hatt bredbånd hjemme, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En kveld som Haldis dukka opp hos meg, sammen med faren min, på et av sine sjeldne besøk.

    Så satt Kjetil Holshagen og jeg, i Leirfaret 4B, og prøvde å ringe på konkurranser, hos nærradioene i Oslo da.

    (Det var mest Radio 1, men også Radio Ung vel, som vi hørte på.

    Og også andre Oslo-nærradioer.

    Men men).

    Så sa Haldis til faren min, husker jeg.

    ‘Hvorfor gidder han å være her’.

    (Noe sånt).

    Om Kjetil Holshagen vel, tror jeg.

    Kjetil Holshagen likte ikke Haldis etter det her, husker jeg.

    Men men.

    Hvis jeg skjønte det riktig.

    Så sånn var det.

    Ågot fikk jo stadig sånne postordrekataloger, i posten, som hun tok vare på.

    En svensk katalog het Hobbex, (eller noe), mener jeg.

    Der stod det om en luftpistol, som kosta 200 kroner, eller noe vel.

    Jeg fortalte om det her da, til Kjetil Holshagen, som sa det, at Rune Bingen, på Berger, (som gikk i klassen min), også hadde en sånn luftpistol.

    (Uten at jeg vet hvordan Kjetil Holshagen, som ikke hadde bodd så lenge på Bergeråsen, kjente Rune Bingen.

    Men men).

    Jeg fikk Kjetil Holshagen til å dra meg med ned til Rune Bingen, som bodde i den samme gata, på Berger, som Bergerbanen lå i.

    Jeg visste cirka hvor han bodde, men hadde ikke vært på besøk hos han før.

    Rune Bingen viste meg hvordan den luftpistolen så ut, og sa at den var bra da.

    (Den luftpistolen ligna litt på en Glock, vil jeg si.

    Men men).

    Jeg hadde aldri skutt med luftpistol før, men jeg hadde jo lagd sånne strikkgevær, og sånn, på verkstedet.

    Og Kjetil Holshagen, han var skikkelig fan av ninja-filmer, som vi leide, i en videobutikk, ved Thors Bokhandel, i Svelvik.

    Så jeg begynte også å prøve å lage et par ninjastjerner, (med varierende hell), borte på verkstedet, til faren min.

    Jeg gikk noen ganger og så, på hyttefeltet, ved der Ågot bodde.

    Og en gang, så så jeg i en bod, som Birkebeiner-hytta hadde.

    Og der lå det noen sigder, som jeg rappa knivbladene til, husker jeg.

    Så teipa jeg de sammen, og det ble som en ninjastjerne da.

    Som jeg kasta inne på verkstedet, mens Dag Furuheim så på, en gang, husker jeg.

    Jeg kasta den ‘ninjastjerna’ inn i noe pappemballasje der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg fikk ikke festa de sigd-bladene ordentlig sammen da.

    Jeg klarte ikke å borre gjennom jern.

    Jeg tror de borrene der borte, på verkstedet, var laget for tre.

    Men men.

    Men den luftpistolen dukket opp i posten da, selv om det kanskje ikke var lov å ha luftpistol, for meg, jeg var vel ikke seksten år enda da, tror jeg.

    Men jeg bestilte den kanskje i faren min sitt navn.

    Det er mulig.

    Men men.

    Den luftpistolen var det ikke så mye futt i.

    Men det var litt kjedelig, på 80-tallet, noen ganger.

    Uten internett, osv.

    Så det hendte at jeg og Ulf Havmo for eksempel, gikk på jakt etter småfugler, med den luftpistolen.

    Ulf Havmo og jeg, gikk til sportsbutikken, ved Svelvik kirke, og kjøpte luftgeværkuler en gang da.

    Så gikk vi tilbake, mot skolen.

    Og Ulf sa det, at ‘hu gamle kjærringa, i sportsbutikken, lot oss kjøpe luftgeværkuler, enda vi ikke er seksten år gamle’.

    (Noe sånt).

    ‘Det er bestemora mi altså’, sa Vibeke Kjølstad da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da ble vel kanskje Ulf Havmo litt driti ut, kan man si.

    Men men.

    Kjetil Holshagen, han likte ikke å gå så mye, ut i skogen.

    For han likte ikke mygg og insekter, som han sa.

    Men men.

    Han fikk tak i en armbrøstpistol, en gang, som han sjelden brukte da.

    Jeg fikk låne den en gang, som jeg var på besøk hos han.

    (Jeg husker ikke hvordan ammunisjon, som den brukte, men det er mulig at det var en pil, eller noe.

    Hm).

    Og da jeg gikk på stien, mot Ulviksletta.

    Litt oppi lia der.

    Så så jeg plutselig det, at en sinna mann, kom løpende mot meg, i full fart, med en puddel, eller noe.

    Jeg måtte løpe langt borti der, (over Ulviksletta), og gjemme meg, før han ga opp.

    Det var visst faren til Gry Johansen, (mente noen som var hos Kjetil, da jeg fortalte om det her), som også bodde på Nedre, som hadde prøvd å angripe meg, rød i trynet, tror jeg han var.

    Dem bodde i den veien som var mellom Havnehagen og Leirfaret/Hellinga da.

    (Som jeg ikke husker navnet på nå).

    De var vel naboene til Sylvia og Sissel Tysnes og dem, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ulf Havmo og jeg, vi skøyt også et par ekorn, med den luftpistolen.

    Det var lite futt, i den luftpistolen, så cirka ti fulltreffere måtte til, (vil jeg si), før ekornet var dødt.

    Så det var vel kanskje dyreplageri.

    Hvem vet.

    Jeg skar av halen, til et ekorn, for noen hadde sagt, at det var kult, med revehaler, osv.

    Men da sa faren min, at han ikke likte at vi skøyt ekorn, (da han så halen).

    Jeg sa at ekornet var dødt, (da vi fant det).

    Men faren min sa det, at reven tar døde ekorn.

    Så han trodde ikke noe på meg.

    Men men.

    En gang, så gikk Ulf og jeg for å skyte fugler, med den luftpistolen, (var det vel).

    Og vi gikk mot det hyttefeltet da.

    På nabohytta, til Birkebeiner-hytta, så så vi en svær ugle, og en ugleunge.

    Vi så vel først bare ugleungen, og jeg tenkte bare at det var en fugl, og sendte avgårde et skudd, med luftpistolen, på lang avstand.

    Fuglen fløy ikke, så jeg gikk nærmere, for å prøve å skjønne det, hvorfor fuglen ikke fløy.

    Så så vi mora også, og jeg tror at det kanskje kan ha vært en hubro-ugle.

    jeg er ikke noen ekspert på ugler, men den ugla var skikkelig svær ihvertfall, vil jeg si.

    Jeg så på ungen, som satt på en telefonledning, eller noe vel.

    Og kunne se det, at jeg nok hadde skutt av den ene foten.

    Da ble jeg kvalm omtrent, vil jeg si, og skammet meg da.

    For jeg så jo hvor fine du fuglene var, når jeg kom nærmere innpå dem.

    Og hvis det var en hubro, så var jo de fredet, for å si det sånn.

    (Noe vi hadde lært på skolen vel).

    Så da bare gikk jeg derfra, uten å skyte noe mer.

    ‘Hva er det’, sa Ulf Havmo.

    Så han skjønte tydeligvis ikke hvordan jeg tenkte.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kjetil Holshagen, hadde en stefar, som jobbet på Drammen Jernbanestasjon.

    Kjetil Holshagen, fortalte det, at kråkene noen gang bare satt seg på strømlinjene der, og da eksploderte dem, fortalte han.

    Men men.

    En gang, så spurte mora til Kjetil Holshagen, om jeg ville være med på hytta deres, en helg.

    Jeg sa ‘ja’, men Kjetil ble sur, for han ville egentlig ikke ha meg med, skjønte jeg.

    Hytta lå i Hurum, på den andre sida av Drammensfjorden, et stykke lenger inn mot Drammen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Kjetil skulle vise meg noen rotter, som de hadde, under en bro der.

    Og han dro meg med til noen andre unger, men han sa vel bare hvem jeg var, og fortalte vel ikke meg hvem dem var vel.

    Men men.

    Kjetil var interessert i elektronikk, men TV-en han hadde på rommet sitt der, den skjønte han ikke, (vil jeg si).

    Det var en sånn TV, som var vanlig, på 70-tallet.

    Med et hjul, som man måtte skru på, for å få inn riktig kanal.

    Men det var også en tapp, under det hjulet, for å velge ‘bånd’, som det vel het.

    Men den tappen, den skjønte ikke Kjetil Holshagen, (mener jeg), at man kunne vippe på, for å få inn et annet bånd da.

    Men det skjønte jeg da, etter å ha stilt på TV-en til mora mi i Larvik, og den gamle TV-en til faren min på Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Kjetil var rimelig sur på meg, under den hytteturen.

    For det var mora som spurte om jeg ville være med.

    Kjetil ville egentlig ikke det, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det kameratskapet mitt, med Kjetil Holshagen, det var kanskje ikke et ekte kameratskap.

    Jeg vet ikke hvorfor han Kjetil Holshagen var så sur, fordi jeg fikk bli med på hytta deres.

    Det forklarte han vel ikke helt vel.

    Men noe var det vel.

    Men men.

    Nå begynner klokka å bli over 23 her på hostellet.

    Så jeg får vel ta en pause, med skrivinga nå.

    Så får vi se om jeg klarer å få skrevet noe mer i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 26: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 2)

    En gang, før jeg begynte på ungdomsskolen, så ble jeg med faren min og en kamerat, inn på Sjølyst-messa.

    Han kameraten til faren min, var fra Svelvik, og hadde med seg en datter, som var på min alder.

    Vi kjørte faren min sin bil vel, mener jeg.

    Men men.

    Da vi kjørte tilbake til Svelvik igjen, så begynte hu jenta, å bable om at hun skulle se på Dallas.

    Så sånn var det.

    Jeg lurer på om det kan ha vært Line Nilsen, som begynte i samme klasse som oss, (sammen med fem andre Svelvik-jenter), i syvende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Vi fikk seks nye jenter i klassen, når vi begynte på ungdommskolen.

    (For vi var bare cirka 24 elever vel, og på ungdomsskolen, så ville de gjerne ha større klasser da.

    Noe sånt).

    Disse jentene, det var Line Nilsen da, Jeanette Aunli, Anne Grossvoll, Vibeke Kjølstad, Irene Lippert og Anne Grete Gulbrandsen.

    (Mener jeg at dem het, fra hukommelsen).

    Så sånn var det.

    Linda Moen, utbrøt i 6. klasse, på Berger skole, at ‘det er jo de sossejentene’, når vi fikk høre navna, våren før vi begynte på ungdomsskolen, av klasseforstander Allum da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Svelvik Ungdomsskole, ligger 6-7 kilometer, fra Bergeråsen, så vi måtte begynne å ta buss til skolen.

    Så sånn var det.

    Vi fikk Jan Aakvåg, (het han vel), en mann i slutten av 30-årene vel, med mørkt hår og bart, som klasseforstander.

    Så sånn var det.

    Noe av det første lærer Aakvåg gjorde, var å kaste en bok, flatt, fra kateteret, og ned på pulten, til en som ikke fulgte med.

    (Jeg lurer på om det var Ole-Tonny Bergum, som senere døde i en bilulykke).

    Boka landet flatt, på pulten til Ole-Tonny, med et brak.

    Så vi fikk jo omtrent sjokk da.

    Ikke langt unna, ihvertfall.

    Men men.

    Klassen bestod av flere klikker da, kan man vel si.

    Svelvik-jentene satt det første året i hvertfall, alle sammen, bakerst til høyre, i klasserommet.

    Foran dem, så satt noen Berger-jenter.

    Det var Gry Stenberg, Tone Heidi Berge, Sissel Tysnes og Lene Lillevik.

    Disse jentene var upopulære, blant gutta i klassen, og dannet sin egen klikk da, som Anne Grete Gulbrandsen, (fra Svelvik), også senere ble med i, hvis jeg husker det riktig.

    Disse jentene, de flytta pultene sine inntill hverandre, så de satt på en lang rekke da, foran til høyre, i klasserommet.

    Jeg satt nest fremst, på venstre side, av klasserommet, i alle de tre årene, som jeg gikk på Svelvik ungdomsskole.

    (Vi hadde det samme klasserommet, alle tre årene).

    Jeg satt ved vinduet, og vi satt i 2. etasje, (var det vel), jeg hadde ihvertfall utsikt til Drammensfjorden mener jeg.

    Ihvertfall hadde jeg ganske bra utsikt, til husene, i Storgata, i Svelvik, (og de andre husene, nedover der), som ligger mellom Svelvik Ungdomsskole og Drammensfjorden.

    Så sånn var det.

    Men men.

    På ungdomsskolen, så begynte vi med karakterer, og jeg følte litt forventingspress.

    Mora mi hadde alltid nesten manet meg, til å være flink på skolen, og faren min også var sånn vel, at han ønsket at jeg skulle gjøre det bra.

    Men men.

    Så jeg leste mye på prøver og var litt anspent vel, på grunn av disse karakterene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og jeg fikk så godt som alltid ‘Meget’, eller en annen bra karakter, på prøver.

    (Jeg pleide alltid å få bedre karakterer enn Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og Tom-Ivar Myrberg, og de gutta der.

    Og jeg kjempet vel med Stig Melling, om å være den i klassen, som fikk flest ‘S’-er osv., i karakterboka.

    Det første halvåret, i åttende klasse, så hadde jeg tre ‘S’-er i karakterboka, var det vel.

    Jeg var god i matte, kristendom, samfunnsfag og norsk, og i alle disse fagene, så fikk jeg en eller flere ganger, ‘S’ i karakterboka.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Og jeg var en av de som pleide å svare mest riktig, når vi måtte rekke opp hånda, i timene.

    Og jeg slo til og med en lærer i sjakk, i sjakk valgfag, mener jeg, (selv om det ble avbrutt, av at det ringte ut. Så sa læreren at jeg vant. Men men. Og det var læreren som ville spille vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi gikk i syvende klasse, og hadde Fru Næss, i et fag.

    Så hørte jeg noen trinn, som hørtes kjente ut, i gangen.

    (Selv om jeg satt lengst fra døra, borte ved vinduene).

    Det var en dame i høyhælede sko.

    Og det viste seg det, at det var mora mi.

    (Som jo bodde i Larvik, cirka ti mil lengre sør).

    Hu banka på døra, til klasserommet vårt, og spurte om ‘er dette første klasse ungdomsskolen?’.

    Og noen begynte vel å le litt, for vi pleide å si ‘sjuende klasse’, og ikke ‘første klasse ungdomsskolen’.

    Så sånn var det.

    Mora mi gikk jo for å være gæern.

    (Faren min sa det blant annet).

    Så jeg rusha bort døra, og dro med meg mora mi, ut på gangen.

    Og sa at hu måtte gå.

    Så gikk hu etterhvert.

    Så gikk jeg inn igjen.

    Og Fru Næss sa det, at det var hyggelig, at foreldrene ville komme på skolen.

    (Selv om dette var den eneste gangen, at noen foreldre, dukka opp på skolen vel.

    Men men).

    Jeg sa ikke noe, for jeg var litt flau over mora mi.

    Irene Lippert spurte om det var mora mi.

    Jeg svarte ‘ja’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeanette Aunli hadde en gang med en stor dildo, på skolen, husker jeg.

    Hu gikk rundt i gangen der, med en svært plast-agurk, husker jeg.

    Jeg spurte henne hva det var, for vi gikk ved siden av hverandre, i gangen der.

    Og hu skøyv liksom av halve agurk-delen da, også var det en dildo, inni agurken.

    Så sånn var det.

    Jeanette Aunli, viste fram den her dildoen da, til alle som ville se, i vår del av ungdomsskolen vel.

    Og hu sa det, til meg, i gangen der vel, at en eldre gutt i Svelvik, hadde kjøpt med en sånn dildo hver, til Line Nilsen og henne, i Syden.

    Uten at Jeanette sa noe grunn for dette, til meg.

    Og uten at jeg vet noe om hvorfor Jeanette Aunli var så åpen om dette.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, et par år før jeg begynte på ungdomsskolen vel.

    Så dro bestemor Ågot og onkel Håkon med meg, på julehandel, i et supermarked i Sande vel.

    Så sånn var det.

    Og der kjøpte jeg blant annet et viskelær, med bilde av et spar ess på vel.

    (Fordi det var vel ikke så mye annet å kjøpe der, tror jeg.

    Men men).

    På en skoletur, som vi var på, med ungdomsskolen.

    Så så jeg plutselig det, at Tom-Ivar Myrberg, satt der, med det viskelæret mitt.

    Det må han, (eller en av brødrene hans), ha rappa da.

    Det viskelæret, det lå vel på det gamle rommet mitt, mener jeg.

    Og de Myrberg-gutta var jo noen ganger på besøk hos meg.

    Og jeg fulgte vel ikke med på dem hele tida da.

    Og faren min sa jo det, at vi kunne lå utgangsdøra stå ulåst, på Bergeråsen.

    Så det er mulig at en eller flere av de Myrberg-brødrene, hadde vært inne i leiligheten min.

    En gang som jeg var borte hos bestemor Ågot, for eksempel.

    Hvem vet.

    Jeg pleide å få penger av faren min, til å handle mat, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Men jeg pleide også å spise borte hos bestemor Ågot da.

    Så jeg gikk av bussen på Sand.

    Også gikk jeg bort til Bergeråsen, etter å ha spist middag hos Ågot, og lest avisene og kanskje prata litt med Ågot, og sånn da.

    Noen ganger gikk jeg også av på Bergeråsen, husker jeg.

    Så det var kanskje ikke hver dag, som jeg spiste hos Ågot.

    Jeg var veldig glad i Pizza Grandiosa, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Og Coca Cola da.

    Jeg kjøpte Pizza Grandiosa og Coca Cola og potetgull, hver lørdag, husker jeg.

    Og jeg pleide også å kjøpe en avis, som VG eller Dagbladet.

    Og godteri da.

    Og brød, mest for syns skyld vel.

    Og jeg var ikke noe glad i melk, så jeg pleide å kjøpe meierienes milkshake med sjokoladesmak.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var ikke bare i helgene, at jeg fikk hundre kroner, av faren min, for å kjøpe mat for.

    Men det var også midt i uka.

    Så jeg fikk vel tilsammen kanskje 2-300 kroner, hver uke, til å handle mat for.

    Som jeg måtte spørre om, for hver gang da.

    Så jeg hadde nok av godteri og lommepenger og sånn.

    Selv om jeg husker det, at jeg noen ganger var så langt nede, fra å måtte bo alene.

    At jeg satt i sofaen, foran TV-en i Leirfaret, og grein, og lurte på hvorfor faren min ikke var hos meg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis var veldig moderne, må man vel si.

    Hu var ikke ofte oppe hos meg, i Havnehagen, på besøk.

    Det var kanskje en gang i året, eller noe, og aldri alene, alltid sammen med faren min.

    Men Haldis syntes at vi trengte oppvaskmaskin, husker jeg, og kjøpte en benkoppvaskmaskin, til oss.

    Selv om jeg ikke ble så flink, til å bruke den.

    Jeg var nok litt for ung, og jeg var litt deprimert da, siden jeg måtte bo alene.

    Men men.

    Haldis satt også en stor fryseboks, inn på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.

    Der hvor den skrivebordsplata hadde stått.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min kjøpte en Grundig TV, 26 tommer, eller noe vel, med fjernkontroll.

    Den stod i Leirfaret 4B da.

    Sofaen var jo den nye lyseblåe, som faren min hadde sett, på en messe.

    Med to matchene stoler da.

    Salongbordet var flott, (må man vel si).

    Det var i mahogny, eller noe.

    Og med en plate, i metall, med et trykk, av et gammelt verdenskart.

    Så det var to globus-bilder, på det trykket, husker jeg.

    Og det var et gammeldags kart, kanskje fra 1700-tallet, eller noe.

    Hvem vet.

    Det var et flott salongbord ihvertfall, vil jeg si.

    Selv om det metalltrykket var litt skadet, etter at en gryte hadde stått på bordet vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Faren min fikk også plassert en ny stol der, som han kalte ‘kongestolen’.

    Det var en skinnstol, med ørelapper og det som var.

    Det var en sånn stol, som J.R. Ewing hadde på kontoret sitt, sa faren min.

    Så det er mulig at faren min mente at han var som J.R. i Dallas, det er mulig.

    (Kanskje han danske møbelfabrikanten, som vi var hos, hadde gitt faren min denne stolen, siden faren min kjørte ned til Danmark, med en sånn lyseblå sofastol?

    Hvem vet).

    Faren min sov nede hos Haldis, men han hadde en barbermaskin, oppe i Leirfaret 4B.

    Denne barbermaskinen, den hadde han liggende til lading, i stua, like ved kjøkkenet.

    Der stod det en blå sofastol da, som faren min kanskje satt i, mens han barberte seg.

    Så sånn var det.

    Jeg flytta om på møblene der en gang.

    Sånn at den svære kongestolen, ble stående ved barbermaskinen til faren min.

    Og da flyttet jeg den lyseblå sofastolen, bort til peisen, sånn at hele den sofagruppen var samlet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som faren min var oppe hos meg.

    Så tente han fyr, i peisen, i Leirfaret 4B der.

    (Peisen stod i stua der da, og vi brukte den sjelden, for huset var bra isolert, og vi hadde panelovner da.

    Og jeg var ikke vant med peis, for å si det sånn.

    Men men).

    Så gikk faren min for å dusje.

    Men så var det noe problem med spjeldet.

    Så røyken gikk ut i stua.

    Men jeg merka ikke røyken.

    For jeg var ikke vant til å ha peis, så jeg syntes vel ikke at det var så rart, at det dukka opp litt røyk da.

    I begynnelsen.

    Så jeg ble bare sittende, som i en døs, og se på TV.

    Men når faren min kom ut fra dusjen.

    Så skjønte jeg at noe var galt.

    For da kunne jeg nesten ikke se han.

    På grunn av all røykene.

    Jeg hørte bare døra, og skildnet korrekturene da, av faren min.

    Så sånn var det.

    Men da fikk jeg kjeft da, siden jeg ikke passa på peisen.

    Men jeg hadde ikke fått opplæring, i å bruke den peisen.

    Og jeg var ikke vant med at det ble fyrt i peis, der jeg bodde.

    Og den røyken kom så smygende.

    Så jeg merka ikke det, at noe var galt.

    Så jeg var kanskje på vei til å kveles da, av noe røyk.

    Hva vet jeg.

    Ikke vet jeg hvorfor faren min skulle fyre i peisen.

    Men men.

    Men det var vel ikke ofte, hverken før eller etter dette, at det ble fyrt i den peisen.

    Ikke mellom 1981 og 1989 ihvertfall, da jeg bodde der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min dro meg også med på IKEA, på Billingstad, og lurte på hva jeg ville ha, til leiligheten.

    Jeg husket at vi trengte en lampe, til å ha i taket, over spisestuedelen, av stua.

    Så jeg fant en sånn taklampe, som ligna på de vel, som var i taket, på Berger skole, mener jeg, i det som da var nybygget der.

    Det var en sånn trekasse liksom, med lyspære inni da.

    (Dette var vel kanskje før jeg begynte på ungdomsskolen, vil jeg tippe på).

    Så fant jeg en skrivebordslampe, som så ganske kul ut.

    Og jeg fant et par sånne hjørnebord, til å ha i stua.

    Så sånn var det.

    Hvorfor jeg fikk velge, det veit jeg ikke, men det var faren min sin ide da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde også brusmaskin der, og en VHS-videospiller.

    Og en VIC-20 datamaskin da, som jeg fikk printer til, (som var ganske dyr da), en jul, husker jeg.

    Men men.

    Så den leiligheten var ganske moderne, på 80-tallet.

    Den var nybygget, på begynnelsen av 70-tallet, og ble fylt opp av 80-talls brunevarer da, må man vel si.

    (Untatt stereoanlegget, som var fra 70-tallet, fra faren min sin tidligere leilighet, i Hellinga 7B.

    Og teppet og gardinene var også fra begynnelsen av 70-tallet vel.

    Siden mønsterne var typisk 70-tall, må man vel si, med mer eller mindre psykedeliske mønstre vel.

    Så sånn var det.

    Men men).

    En gang, den første tiden, som jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Så var fetteren min Tommy, på besøk, og vi leika cowboy og indianer, eller noe, på soverommet jeg hadde tatt over, og satt skrivebordsplata mi inn på.

    Dette var en av de sjeldne gangene, som Haldis var på besøk der.

    Hu og faren min, satt i sofaen der, mens Tommy og jeg leika.

    (Det var vel derfor at jeg syntes det var greit å leike med Tommy.

    Selv om han var yngre.

    Siden Haldis var der.

    Noe sånt).

    Så endte det med at faren min og jeg krangla, og jeg smalt med døra, når jeg skulle inn, og leike mer cowboy og indianer da, med Tommy da.

    Da kjefta Haldis på meg, siden det var faren min sitt rom, som jeg smalt med døra til.

    Hu mente det ville vært greit, hvis det var mitt rom, som jeg smalt med døra til.

    Men Haldis var vel ikke min foresatte.

    Og det rommet, det var det jo bare jeg som brukte, jeg hadde jo skrivebordet mitt der, osv.

    Så hva denne kjeftingen skulle være godt for, det skjønte jeg ikke.

    Tommy skjønte heller ikke dette, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Det var ikke så ofte at Tommy var på besøk der egentlig.

    Men men.

    Faren min sa seinere det, at Tommy hadde kasta Susi, (katten til Christell), ned fra verandaen til Haldis.

    Og faren min lurte på om jeg hadde noe med det å gjøre.

    Men det hadde jeg ikke, men jeg må innrømme det, at jeg syntes det var litt morsomt.

    (Selv om jeg var glad i katter da).

    Men det må ha vært noe Tommy har funnet på selv.

    Kanskje han ble sur på Haldis, siden hu kjefta på oss, når vi leika på rommet som jeg mente var mitt da.

    De tulla vel fælt, Haldis og faren min.

    For faren min sov jo nede hos Haldis.

    Det burde vel Haldis vite.

    Så å late som at faren min liksom sov i Leirfaret 4B, det ble bare dumt, syntes jeg.

    Så jeg var ikke så blid på Haldis, etter denne kjeftingen, i Leirfaret 4B.

    (Og ikke før det heller).

    Når jeg var borte hos Ågot, på Sand, så hendte det ofte det, at vi prata om Haldis, og var enige om det, at hu ikke var noe snill da.

    Hu ødela liksom for oppveksten min da.

    Siden jeg måtte bo alene.

    Jeg fikk ikke lov å bo sammen med de andre, i Arne Mogan Olsen og Haldis Humblen sin familie da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Etter at Tom-Ivar og dem flytta til Drammen, så hadde jeg ikke så mye med Christell og dem å gjøre.

    Men jeg pleide å kikke i postordrekataloger, borte på Sand.

    Og en gang, som nok var ganske langt nede, så bestilte jeg en sånn drinkmaskin, som jeg syntes var litt morsom da.

    Det var en kopi av Manenken Pis, (eller hva den statuen heter igjen), av en gutt som tisser vel.

    Og det som jeg syntes var morsomt, var at hvis man trykket på en knapp, så kom det noe drikke, ut av tissen, fra den maskinen da.

    Fra en beholder, som var plassert under maskinen.

    Og da fortalte faren min om det her, til Christell, som da kom opp til meg, i Leirfaret 4B, og ville se på den her automaten da.

    Jeg ble litt forfjamset, for jeg var vel ikke så vant til jenter, på den her tiden.

    (Dette var et par år kanskje, etter at jeg pleide å råkline, (må man vel kalle det), med Christell, Gry Stenberg og Nina Monsen).

    Så jeg skulle finne noe juice da, (som jeg pleide å handle, flere dager i uken), i kjøleskapet.

    Men jeg hadde noen gamle kartonger der, som jeg måtte bruke.

    Siden jeg ikke hadde venta gjester.

    Også tappet jeg i et glass da, til Christell.

    Også drakk Christell juicen da.

    Også ville hu se hvordan den maskinen virka.

    Også skrudde jeg av dispenseren da.

    Og da kunne man se det, at oppi juicen, så fløyt det en sånn grønn mugg-sirkel, (eller hva man skal kalle det).

    Så Christell brakk seg da, (når hun så det grønne mugget, som hun nettopp hadde drukket juice, som var fra den samme dispenseren som), og løp bort til vasken, i tilfelle det kom opp noe, mens hu brakk seg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg bestilte også et elektrisk orgel, men det var for unger, syntes jeg nesten, når jeg fikk det.

    Og bestemor Ågot og faren min, de ble litt sure på meg vel, siden jeg bestilte det.

    Så det måtte jeg sende tilbake.

    Til et postordrefirma i Drammen, var det vel.

    Men men.

    Og de var treige, med å sende penger tilbake, så jeg sendte noen brev, som faren min sa vel, at jeg kunne stemple med Justitia Inkasso, (siden faren min brukte det inkassobyrået, da han dreiv Strømm Trevare, så hadde vi stempel fra de, på kontoret, i huset til Ågot da).

    Så fikk jeg de pengene tilbake, etter et halvt år, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.

    Så hendte det, at Pia, Christell og jeg, leika sammen, (må man vel si), nede ved Haldis.

    En gang, så dukka Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen opp, i en sti, som gikk fra midt i den nederste bakken, i Havnehagen, og videre enten ned til nedafor Teskjekjærringa der, eller opp til Ulviksletta.

    Mens Pia, Christell og jeg, gikk på den stien, (et steinkast nedafor huset til Haldis kanskje).

    Så dukka plutselig Geir Arne og Ditlev opp da, som tidligere nevnt.

    Og da, så måtte jeg nesten markere det syntes jeg, at de var mine uvenner.

    Så jeg sparka til Christell, hardt i magen.

    Så hu bare knakk sammen, (må man vel si).

    For å liksom advare Geir Arne og Ditlev litt da.

    At nå var de liksom på ‘vårt område’.

    Noe sånt.

    For disse gutta var jo fra Sand.

    Og de var mine uvenner da, fra krangler, når jeg skulle bort til Ågot, for å spise middag da.

    Og plutselig dukket de opp i Havnehagen der.

    Da måtte jeg nesten markere det, syntes jeg, at det her var mine fiender/uvenner da.

    Så derfor måtte jeg gjøre et ellet annet, syntes jeg.

    Jeg tror ikke at vi hadde klart å banke de opp.

    Og Pia hadde vel kanskje ikke skjønt noe, siden hu nettopp hadde flytta dit, fra Larvik.

    (Og hu pleide ikke å gå sammen med meg bort til Ågot, eller noe, heller, for å si det sånn.

    For da hadde jeg vel prøvd å forklare henne om mitt uvennskap med Ditlev og Geir Arne aka. Geri da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Så det bare ble sånn, at jeg sparka Christell i magen da.

    Noe jeg gjorde nærmest i sjokk eller panikk da, når jeg så de ganske store Sand-gutta, borte i vårt nabolag da, på Nedre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell måtte senere operere vekk blindtarmen.

    Men om det var fordi at jeg sparka henne i magen, det veit jeg ikke.

    Det var bare noe jeg tenkte på nå, at det kanskje kunne ha vært derfor.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia fortalte meg det, at Christell skulle operere blindtarmen, på sykehuset i Drammen vel.

    (Så hu slapp å dra til Tønsberg eller Horten vel).

    Og da var vi hos Haldis og dem.

    Dem hadde et polaroidkamera der, og jeg mener jeg tok et bilde av søstera mi muligens.

    Noe sånt.

    Mens vi var litt urolige da, for hvordan det kom til å gå, med Christell, siden hu skulle opereres.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Trener Skjellsbekk, han kjente en annen fotballtrener, fra like utenfor Gøteborg.

    Så mens vi gikk på ungdomsskolen, så skulle vi møte dette laget, to ganger.

    De skulle bo på Berger skole, en helg.

    Og vi skulle bo på et sted, ved Gøteborg, en helg.

    Svenskene skulle først besøke oss.

    Svenskene, de var et par år yngre, enn oss.

    Men Skjellsbekk mente det jevna seg ut, siden de var fra et større sted.

    Noe sånt.

    Det svenske laget dukka opp, og noen Berger-koner, de lagde betasuppe, husker jeg.

    Den suppa var god, husker jeg, og vi spiste den, sammen med svenskene, i andre etasje vel, i klubbhuset, på Berger.

    Svenskene hadde med noe saft, som het ‘hallonsaft’.

    Jeg spurte de andre norske og svenske gutta, om det var bringebærsaft.

    Og det var det en svensk gutt vel, (en innvandrer, fra Pakistan, eller noe, tror jeg), som kunne bekrefte.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi spilte vel to kamper, tror jeg, ihvertfall en.

    Og jeg scorte et mål, husker jeg.

    (Dette var et av bare tre mål, som jeg scorte for Berger, mener jeg).

    Jeg fikk ballen, i straffefeltet, til svenskene.

    Det stod forsvarere foran meg.

    Så jeg lobba ballen over forsvarerne.

    Og så spratt ballen over keeperen, (som feilberegnet spretten, må man vel si), og inn i mål.

    Så de svenskene ble kanskje litt flaue.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi grilla også, nede på Blindsand, (som trener Skjellsbekk kalte det), altså ved Bergerbukta da.

    Så sånn var det.

    Noen måneder seinere, så skulle vi gutta fra Berger, inn til Gøteborg.

    Da må jeg først skrive om noe, som skjedde i Norge, sommeren før.

    Pia og jeg, vi var invitert til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Dette var vel sommeren 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Pia og jeg, vi var jo vant med badestrender osv., fra Berger.

    Så vi lå mest på rommene våre, hele dagene, og leste bøker.

    (Pia var det vel, som var mest glad i det kanskje).

    Jeg måtte ta med katten min, Kitty, siden at bestemor Ågot, ikke tålte å ha den katten.

    Da må jeg vel fortelle om ferien til Gol og, som var noen måneder før ferien til Nevlunghavn.

    Like før Pia flytta til Berger, (var det vel), så var faren min, Haldis, Christell og jeg, på ferie, til Pers Hotell, på Gol.

    Der var også Rune Kraft og broren og foreldra.

    Jan Snoghøj var også med, husker jeg.

    Og ei venninne av Haldis, som jobbet på Hennes, på Bragernes, i Drammen vel, var også med.

    Med mann og datter vel.

    Dette må ha vært påsken 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg gledet meg kanskje til å dra på ferie igjen, etter de Danmarksturene.

    Det er mulig.

    Det er mulig at Pia var med på den ferien til Gol og.

    Det er mulig.

    For hun flytta vel til Berger sommeren 1982.

    Noe sånt.

    Men men.

    Rubiks kube, var populær, på den her tiden.

    Og Rune Kraft og dem, var fra Furuset, i Oslo, og hu dattera til hu som jobba på Hennes, var vel fra Drammen kanskje.

    Så vi diskuterte ‘Snake’, som var en oppfølger, til Rubiks Kube da.

    Jeg hadde jo vært min del, i lekebutikken, på CC, i Drammen, siden Haldis hadde jobba på det senteret, og jeg pleide å være med dit, noen lørdager.

    Så jeg begynte å si det, at det også fantes en annen versjon av ‘Snake’ da, (som jeg hadde sett i lekebutikken på CC da).

    Så selv om jeg var Berger, så syntes jeg det, at jeg klarte såvidt å henge med da, disse kule folka, som bodde i byen da, (og som hadde Snake osv.).

    Så sånn var det.

    Jeg hadde slåss mot Stefan og Daniel, den dagen, før vi kjørte til Gol, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    De Danmarksferiene, året før, var kanskje så artige, at jeg ble nesten litt ‘gæern’ da, og klikka litt, siden vi skulle på ferie igjen.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes nok at å dra på ferie, var veldig morsomt, etter de Danmarksturene og ferien til Jugoslavia, et par år tidligere, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På Pers Hotell, så var det svømmebasseng, og naboene til hotellet, kunne se inn i svømmebassenget, husker jeg.

    Vi kunne se ut fra svømmebassenget, at det var snø, på bakken, utenfor, husker jeg.

    Jeg husker også det, at faren min, han ble med Haldis, inn i dame-badstua, på Pers Hotell der.

    Der satt han vel naken da, og ei dame, hu fikk sjokk, eller noe, (hørte jeg at faren min snakka om, med Haldis).

    Så sånn var det.

    Jeg klagde på at finskoene mine var veldig glatte, og fikk et nytt par finsko, av faren min, i en skobutikk, i Gol da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For jeg måtte ha finsko vel, siden det var fin middag vel, på hotellet og sånn da, inkludert i prisen.

    Vi ringte bestemor Ågot, fra Gol, faren min og jeg.

    Og Ågot klagde, så jeg måtte prate med Ågot, sa faren min.

    For Ågot tålte ikke Kitty.

    Ågot klagde fælt på katta, som mjaua i bakgrunnen, kunne jeg høre, på telefonen.

    ‘Mjau, mjau, mjau’, osv.

    Noe sånt.

    For katta savnet vel meg da, siden den omtrent bare var vant med meg vel.

    Og Ågot klarte ikke å roe ned katta da.

    Så sånn var det.

    Så når Pia og jeg, skulle reise til Nevlunghavn, sommeren etter.

    (Vi var bedt dit av Johannes og Ingeborg vel, etter at Øivind døde, mener jeg).

    Så måtte jeg ta med katta da.

    Jeg kunne ikke ha den hos bestemor Ågot, på Sand.

    For Ågot var ikke noe flink med katter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg måtte ta med den sandkassa, som alle de fire kattene mine hadde hatt.

    En rød kattesand-kasse, som faren min hadde kjøpt, i en dyrebutikk i Drammen, når jeg fikk overtalt mora mi, til at vi også kunne ha Pusi, (vi bytta på å ha Pusi annenhver gang da), på Berger.

    Den kassa, måtte jeg ha på rommet mitt.

    Og jeg var nesten livredd, for at den katta også skulle bli borte.

    Så jeg hadde den på rommet mitt, om natta da.

    (Onkel Martin sitt gamle rom).

    Og til slutt, så lukta det veldig vondt der.

    Bestemor Ingeborg, hun gjorde meg deprimert, den ferien, for hun var så masete og streng.

    Og jeg måtte jo passe på katten, så det var kanskje derfor, at jeg bare leste bøker.

    Og ikke var på stranda, eller noe.

    Men det lukta vond, på det rommet, sa bestemor Ingeborg, på slutten av ferien.

    Så kanskje de ikke hadde fortalt meg, hvor jeg kunne tømme kattesand-kassa.

    Dette var nok noe veldig vanskelig, for Ingeborg og Johannes, å gi noe klart svar på, vil jeg vel kanskje tippe på.

    (Bestemor Ingeborg kunne klikke nesten, vil jeg vel si, hvis man spurte henne om hvor man skulle gjøre av noe brukt kattesand.

    Det var nok ikke enkelt.

    Men men).

    Faren min sa vel det, at jeg skulle tømme kattesanden, under huset, eller noe, tror jeg, på Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Men men.

    En av de siste dagene, i Nevlunghavn, så ble jeg sendt opp på loftet der, etter noen fler bøker, (av bestemor Ingeborg, var det vel. Det var ikke noe jeg hadde funnet på, ihvertfall).

    (Enda ingen av ungene deres hadde vokst opp der, må man vel si, selv om Martin hadde et rom der riktignok, husker jeg fra en julefeiring, at han hadde platespiller, på det samme rommet, som jeg hadde den katta på da, noen år seinere.

    Pia sov kanskje på kammerset der, (innenfor bestemor Ingeborg sitt rom), det er mulig.

    Men men).

    Med en gang som jeg kom opp den stigen, som de hadde, opp til loftet der.

    Så så jeg en eske, med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje, som lå der.

    Det var mange forskjellige kamera, og de var ikke komplette.

    Noen manglet bæreveske, osv.

    Jeg viste kameraene, til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.

    Og de ble bestemt, (av bestefar Johannes vel), at Pia og jeg, skulle få et kamera hver.

    Jeg valgte et med kjempemange brytere og skiver.

    Og Pia fikk et enklere et da.

    (Enda jeg var litt skeptisk, siden dette var under den kalde krigen.

    Og faren min kjørte amerikaner og sånn.

    Så russiske ting, det var jeg ikke vant med, for å si det sånn.

    Men men).

    Bestefar Johannes, dro med bestemor Ingeborg, Pia og meg, inn til Stavern, til en fotobutikk der, (ikke langt fra den militærgarnisonen som ligger der).

    Mannen i fotbutikken, så på kameraene, og fortalte det, at dette var sjeldne kameraer.

    Johannes og Ingeborg, virker verdensvante, syntes jeg, der de gikk i ‘fullt sprang’ da, mot fotobutikken.

    De hadde nok spasert mye sammen, i London osv., (hvor de pleide å kjøpe antikviteter, som de senere solgte hjemmefra, etter at bestefar Johannes ble pensjonert), kunne man nesten se på dem, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mannen i fotobutikken, måtte lete lenge, men fant tilslutt film, til begge kameraene.

    Så sånn var det.

    Noe annet jeg husker fra den ferien, var at Ingeborg sendte Johannes, til en bondegård, for å kjøpe en sekk poteter, mens Pia og jeg satt på, husker jeg.

    De pleide å handle i butikken, men dette var kanskje spesielt fine poteter da.

    Hvem vet.

    Johannes virka litt sur, syntes jeg, siden han måtte kjøre til den gården vel.

    Johannes hadde hele tiden ønsket seg å ha en gård, sa Ingeborg en gang.

    Men odelslovene, de var sånn, at Johannes ikke kunne få seg en gård da, men måtte nøye seg med å ha hus og have.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg sendte meg noen fotografier, fra denne ferien, da jeg bodde i Liverpool, (av en eller annen grunn).

    Og disse fant jeg fram nå, her på hostellet, i Sunderland.

    (De var noen av de få tingene, som jeg fikk tatt med meg, etter at jeg ble kastet ut, av Liverpool County Court, for et par måneder siden, i august 2011 med andre ord. Etter en rettsak som jeg har klaget på, til the Parliamentary Ombudsman, mm.).

    På et av bildene, ser jeg her, så har bestemor Ingeborg, (som døde mens jeg bodde i Liverpool), skrevet ‘I + J + Pia 1983’, og så på neste linje ‘2 år før Johannes døde!’.

    Så dette var altså sommeren 1983, hvis bestemor Ingeborg husket riktig.

    Pia er moteriktig, 80-talls, med rosa t-sjorte.

    Jeg har en alt for liten genser, som jeg kanskje hadde fra da jeg bodde hos mora i Larvik, fem år tidligere.

    Hvem vet.

    Katten Kitty er vel kanskje et år gammel, på de bildene.

    Noe sånt.

    Bestefar Johannes har solhatt og en beige v-genser, med skjorte under, på seg.

    Og bestemor Ingeborg en gul drakt vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg fant fram her nå.

    Så Gol-ferien, den var nok da tidligere i 1983, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Og når vi kom hjem, til Berger, så dro faren min, Haldis, Pia og jeg, til Gøteborg.

    (Haldis lot seg såvidt overtale, av faren min, til å bli med, husker jeg.

    Så sånn var det).

    Faren min sendte med en gang Pia og meg, til Liseberg, når vi kom fram, til et hotell, i Gøteborg.

    Vi ble sendt i en taxi da.

    Vi fikk med lommepenger, og kjøpte hvert vårt billetthefte, som hadde så mange billetter, at man kunne kjøre karuseller nesten en hel dag da.

    (For man måtte også stå litt i kø).

    Men men.

    Dette var vel sommeren 1983 da, regner jeg med.

    Og det var altså sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen da.

    Så det var sommeren jeg fylte tretten år da.

    Og Pia var elleve og et halvt da.

    Så sånn var det.

    Når det begynte å bli kvelden, så tok Pia og jeg, en taxi, tilbake til hotellet.

    Jeg huska såvidt navnet, på hotellet, etter en lang da, på tivoli.

    Men jeg mener at det var hotell Skandinavia, eller noe.

    Noe sånt.

    Da vi skulle inn til faren min og Haldis, (for Pia og jeg, hadde ikke fått eget hotellrom), så åpnet de ikke.

    Pia og meg, måtte sitte i gangen der.

    Til slutt så kjedet vi oss, og gikk rundt og så på hotellet.

    Det var et ganske stort casino-rom, på hotellet, mye fylt av albanske menn, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo sett på roulette, på Kiel-ferja, et par-tre år tidligere.

    (Når jeg var med faren min og onkel Runar, til Kiel).

    Så jeg syntes ikke at roulette var så artig.

    Og jeg syntes også at de albanerne der, (eller hva de var), virka litt skumle.

    Taxisjåføren, som kjørte oss fra Liseberg til hotellet, var vel også albaner, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk med Pia, opp i gangene, i en annen del av hotellet.

    Og vi hadde krig, med isbiter, fra noen isbitmaskiner, som stod i gangene, til hotellet, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så gikk vi tilbake, til rommet til Haldis og faren min.

    De hadde nok hatt vill sex der, vil jeg tippe på.

    I mange timer.

    For når de endelig åpnet, en time eller to, etter at vi kom tilbake, fra Liseberg.

    Så var luften i hotellrommet deres, veldig fuktig, mener jeg å huske.

    Og de må jo ha gjort noe rart, siden de ikke hørte det, at Pia og jeg banka på, mange ganger.

    Faren min så også litt rar ut, og hadde vel ikke på seg så mye klær, tror jeg.

    Hvor Kitty var da, det veit jeg ikke, men den var kanskje hos Ågot igjen da.

    Hvem vet.

    Hm.

    Og Christell var vel hos faren sin i Ålesund, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så fikk vel Pia og jeg også et rom, på hotellet der, tror jeg.

    Hvis ikke faren vår hadde leid det fra før da.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så kjørte vi vel tilbake til Norge, dagen etter, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fotballlaget også skulle til Gøteborg.

    Det var vel våren etter, tror jeg, altså antagelig våren 1984 da.

    Så var jeg ganske kjent på Liseberg, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg hadde ikke tatt med det russiske fotoapparatet, til Gøteborg, med faren min, året før.

    For jeg var litt skeptisk, til det fotoapparatet, siden det var russisk.

    Men men.

    Men når vi dro med fotball-laget, så turte jeg å ta med det kameraet.

    Men men.

    Jeg måtte sitte på med min uvenn, Geir-Arne Jørgensen, og de.

    Faren min hadde slutta å kjøre til kampene, noen år tidligere, og det var ikke plass i noen andre biler, ble jeg vel fortalt, av Ole Skjellsbekk vel.

    Men men.

    Vi hørte på Carola, som jeg hadde kassett av, mener jeg, i bilen.

    Noe sånt.

    Vi stoppet i Horten, og der kjøpte jeg en pose pizza-snacks, som de hadde ved ferjeleiet der, husker jeg.

    (Og da kjøpte mange av de andre gutta på laget også sånn snacks, husker jeg.

    Men men).

    For vi skulle ta ferja til Moss.

    (De kjørte altså ikke rundt Oslo, som faren min alltid pleide å gjøre.

    Men men).

    Vi bodde på en slags barnehave, eller noe, tror jeg, litt utenfor Gøteborg da.

    Jeg dro med Ulf Havmo, og gikk og så litt der.

    Men det tror jeg ikke var så populært.

    Vi ble vel observert, mener jeg, for å si det sånn, av noen ungdommer da, (mener jeg såvidt å huske, ihvertfall).

    (Kanskje de vi spilte mot).

    Men men.

    Han pakistanske gutten, viste meg det, at han hadde noe milkshake, (som så mer eller mindre lik ut vel, som de fra meieriene, som de solgte i butikkene i Norge, (i melkedisken)).

    Faren hans jobba nemlig på meieriet, i Gøteborg der, fortalte han utenlandske gutten, (eller om det var kameraten hans, som sa det).

    (Uten at jeg forstod hvorfor han fortalte meg det.

    Men men).

    Vi vant kjempemye, den første dagen, men jeg satt vel på reservebenken der, mener jeg.

    En svensk journalist, fortalte trener Skjellsbekk, (var det vel), at han var veldig imponert, over Erland Borgen sitt spill, husker jeg.

    Men men.

    Den banen var like ved noen togskinner.

    Så når man kjørte ut, fra banen, så måtte man passe på det, (fortalte de svenske vertene oss), at bilen ikke ble stående på togskinnene.

    For hvis man kjørte rett etter en annen bil.

    Så hadde den første bilen vikeplikt, for trafikken, på hovedveien.

    Og det kunne være mye trafikk, på hovedveien.

    Så man kunne bli stående lenge og vente.

    Og hvis man da kjørte opp bak den første bilen.

    Så ble man stående på togskinnene.

    Og hvis man da fikk en tredje bil, rett bak seg.

    Så kunne man få problemer, hvis det var mye trafikk, på hovedveien, og hvis toget også kom.

    Så sånn var det, husker jeg.

    Men men.

    Så der burde de kanskje hatt en bro, eller noe, over togskinnene, vil jeg si.

    Men men.

    Så hadde de sluppet å si fra om det, til alle som ikke var kjent der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På Liseberg, så forklarte jeg trenerne, at det var et sånt spesielt hefte, som man kunne kjøpe, som det var en gratisbillett i også.

    (Jeg husket det, fra da jeg var på Liseberg, sammen med Pia da, sommeren før vel).

    Så trenerne, de kjøpte mange hefter, også reiv vi av billetten, og kom inn på den.

    (Så vi juksa litt vel.

    For den gratisbilletten, den var vel beregnet å gjelde, for det neste besøket, mener jeg.

    Men den billetten hadde jeg ikke spart på da, men jeg husket hvordan de heftene var da.

    Det var et billetthefte, til cirka 30-40 kroner da, med kjempemange billetter i, husket jeg).

    Jeg var for det meste stille, i bilen til Geir Arne og dem.

    (Faren var en kar med bart, mener jeg.

    (Ihvertfall så var han vel typen til å ha bart vel, mener jeg).

    Og faren var ikke så lubben, som mora, men mer slank, mener jeg.

    Og med ganske våkne øyne, mener jeg.

    Noe sånt.

    De pleide visst også å dra på Norges landskamper på Ullevåll, mener jeg at Geir Arne prata om, i klasserommet, på ungdomsskolen.

    Og da hadde de vel også med andre folk i klassen, mener jeg.

    Men det ble litt vel mye, syntes jeg.

    Det var ikke sånn at jeg spurte min uvenn Geir Arne om jeg kunne bli med dem på fotball-landskamper, for å si det sånn.

    Men når det var med Berger IL, så måtte jeg nesten sitte på med dem.

    For jeg kunne ikke velge hvem jeg ville sitte på med da.

    Så sånn var det.

    Ulf Havmo satt vel også i den samme bilen, tror jeg, sånn som jeg husker det.

    Men Tom-Ivar Myrberg, om han var med til Gøteborg, det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Jeg tulla litt med det russiske kameraet, til Ingeborg og Johannes da, i bilen, på veien til Sverige.

    Og sa det, at russerne de hadde 20-30 brytere, på kameraene sine, mens amerikanerne bare hadde en knapp, på sine fotoapparat.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Ingeborg fortalte meg forresten det, da jeg ringte henne fra Liverpool, (et år før hun døde cirka vel), at de kameraene, de hadde tilhørt en fyrvokter, som hadde bodd i huset deres før dem.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han fyrvokteren var visst ‘gal’, sa Ingeborg, han hadde visst stjålet planter, og gravet ned i hagen.

    Noe sånt.

    Det var vel Arne Thomassen, mener jeg, som hjalp dem å finne det huset, i Nevlunghavn, tror jeg.

    Ihvertfall var det han, som hjalp dem å bytte gulvet der, og sånn, husker jeg, sommeren 1975 vel, var det kanskje.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg tulla også med det kameraet, på Liseberg.

    Jeg kjeda meg kanskje litt der, siden jeg hadde vært der, året før.

    Og jeg sa sånn ‘borsni borsni’, eller noe sånt, og skulle liksom prate russisk da.

    Mens jeg gikk der sammen med Ulf Havmo og Frode Holm kanskje, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    I en sånn sentrifugalkraft-karusell.

    Så ble det kameraet ødelagt.

    For den fotovesken, som jeg hadde fått av Ingeborg og Johannes.

    Den var ikke original.

    Så festeskruen passet ikke.

    Så kameraet, det fløy ut av kameravesken, mens jeg kjørte den karusellen da.

    Og da jeg kom ut av karusellen, så ga en innvandrer vel, (som vel jobbet på Liseberg), han ga meg det kameraet da, som da var en knust klump, av forvridd metall.

    Som jeg kastet i en søppelkasse der vel, på Liseberg da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De andre gutta på laget, (Ulf Havmo vel, og muligens Erik Ree), de skulle absolutt vinne sigaretter, på en sånn automat der.

    Men det var vanskelig å få vinne de sigarettene, så det gikk vel dårlig vel.

    Jeg fortalte noen på laget, om en sånn ganske kul berg og dal-bane, som var på Liseberg der.

    Loopen var jo spektakulær, men den ble så raskt ferdig.

    (Kjøreturen var så kort, det tok jo bare noen sekunder, så var man ferdig, i den karusellen).

    Men de hadde også en annen berg og dal-bane der, som også var artig, syntes jeg.

    Og den viste jeg til de folka på laget da, som jeg gikk sammen med der.

    Og den berg og dal-banen, den varte i drøye fem minutter kanskje, og den var artig, husker jeg.

    Folka hylte som bare søren husker jeg.

    Og jeg hadde kjørt den et par ganger, når jeg var på Liseberg, sammen med Pia da.

    Og satt vel helt foran i den, en gang, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Men men.

    Om kvelden så kjeda vi oss mest der, i den drabantbyen da.

    Og vi lekte vel litt med en miniheis og sånn, som var der vel, fra kjøkkenet vel, og opp i etasjen over da.

    Det var ikke sånn at vi gikk utendørs der, om lørdagen, for å si det sånn.

    Sånn som jeg husker det.

    Men det var ikke så mye å gjøre der heller, tror jeg.

    Det var vel nesten som Bergeråsen kanskje, mener jeg å huske.

    Jeg kan ikke huske at jeg så noe kjøpesenter der, eller noe, da jeg dro med Ulf, var det vel, og kikka rundt litt der, på fredagen, var det vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På søndagen så hadde det regna fælt.

    Så det var vanskelig å holde balansen.

    Jeg fikk en skuddsjanse, foran målet deres.

    Det var på kort skuddhold.

    Det var nesten bare keeperen igjen, å få ballen forbi da.

    Men det var så glatt, så da jeg skulle ta sats, for å skyte, så datt jeg så lang jeg var, på banen da.

    (Det var kanskje spesielt glatt, foran målet deres, eller noe).

    Erik Ree kjefta fælt på meg.

    Men han fikk også en nesten lik skuddsjanse.

    Men han også sklei, på den våte banen.

    Så den andre kampen endte vel uavgjort, tror jeg.

    Men jeg hadde jo scort mot det laget, på Berger, (et mål som kanskje ble vinnermålet, i en av kampene, muligens vel).

    Så jeg tok vel ikke det så nøye.

    Selv om det hadde vært artig, å ha scort, i Sverige og.

    Men det var den glatteste banen jeg har spilt på, for å si det sånn, (må jeg vel si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så kjørte vi tilbake til Norge da, og hørte aldri noe mer om det svenske laget igjen vel.

    Jeg husker ikke hva det laget heter engang.

    Men de holdt til like utenfor Gøteborg da, i en drabantby, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er det ganske seint her, på hostellet, så jeg får heller skrive mer på dette kapitellet, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 25: Enda mer fra Leirfaret 4B

    De første årene, mens jeg bodde på Berger.

    Så pleide faren min å sitte oppe, i stua til Ågot og Øivind, i pauser fra verkstedet, og lese i Aftenposten da.

    Og noen ganger, mens han leste i stillingsannonsene, i Aftenposten, så pleide han å si til meg, at han syntes det, at jeg burde flytte inn til Oslo, og gå på BI, når jeg ble ferdig med videregående.

    Og så få meg en jobb, med 300.000 i begynnerlønn.

    (Dette var vel i 1983 eller 1984 kanskje.

    Noe sånt).

    Som han leste om i avisa da.

    Dette sa han vel, mens Ågot og Øivind også var i stua der, så alle var vel enige om det da, at jeg skulle gjøre det.

    Faren min mente at det var for mye mas, å være selvstendig næringsdrivende.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke sånn at faren min lærte meg opp, til å stille inn maskinene, og sånn, nede på verkstedet.

    Neida, han fikk heller andre ungdommer, (ofte fra Berger, som Erik Thorhallson, Tage og Dag Furuheim), til å jobbe for seg, nede på verkstedet.

    Og faren min lærte meg heller ikke å mekke på biler, (noe han ofte gjorde, ihvertfall på 60 og 70-tallet), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev om, i et tidligere kapittel, at jeg pleide å være med Arne Thomassen, til Verningen, utafor Larvik, hvor han hadde to hester stående.

    (Først en kaldblodshest vel, og så Nibs Star, som vel var en varmblodshest.

    Noe sånt).

    Og en gang, så fikk jeg være med, i en stor sulky vel, når Arne Thomassen var ute og kjørte med den kaldblodshesten vel.

    Vi møtte noen folk som hadde en hund løs vel, og hesten ble litt stressa.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte vel på noen landeveier da, ute ved Verningen der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En søndag, (var det vel), som jeg var på besøk hos mora mi.

    Så tok Arne Thomassen meg med ut til Verningen der.

    For han gjorde noen en tjeneste vel, siden det var VM i travløp, på Jarlsberg vel, denne helgen.

    Så en av stallens mest kjente travhester, skulle være med i VM for travkusker da.

    Og da var kanskje ikke eieren så engasjert, (siden dette var for å finne den beste kusken, og ikke den beste hesten).

    Så da sa Arne Thomassen til meg da, at jeg liksom måtte være stallgutt, og klappe og roe hesten da.

    Og gi den litt høy og sånn da.

    Så jeg ga vel den hesten litt høy da, og klappa den litt kanskje.

    Og den hesten kom på en av de første plassene, mener jeg å huske, at jeg så i avisa, eller noe.

    Eller om det var Arne Thomassen, som sa det.

    Så sånn var det.

    Dette var en svær hest, husker jeg, større enn hestene som Arne Thomassen hadde vel.

    Den ene hesten, til Arne Thomassen, tråkka meg på foten, en gang.

    Men jeg fikk ikke så utrolig vondt, så det er mulig, at den ikke la hele vekten, på den foten.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En kamerat av Arne Thomassen, hadde med en schafer-hvalp, til Verningen, en gang.

    Og da pleide jeg å leike med den.

    Den bikkja beit meg mye, i hånda, for den tenna dens vokste kanskje.

    Noe sånt.

    Men den lekte også med en ball som var der da.

    Jeg syntes jeg så det, at Arne Thomassen og kameraten, lo litt av meg, som lekte med hunden, og ble bitt kanskje.

    Hvem vet hva de lo av.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første tida, som jeg bodde på Berger, så spurte jeg faren min, om han trodde på Gud.

    Så sa faren min, at Gud fantes ikke.

    Og han nevnte Midgardsormen, og Fenrisulven vel.

    Men på bloggen hans, som jeg leste på, da jeg bodde i Liverpool, blant annet.

    Så skriver han ‘GUD’, med store bokstaver.

    Så om han jugde, da han sa det, at han ikke trodde på Gud, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det er vel mulig.

    Så faren min kan man kanskje ikke alltid stole på, mistenker jeg.

    Han tuller/juger noen ganger, virker det som.

    Man må nok kanskje ta det han sier, med en klype salt, noen ganger, mistenker jeg.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev i et tidligere kapittel, at Christell en gang stod nede ved postkassa til Haldis, (på begynnelsen av 80-tallet), sammen med Gry Stenberg, eller noen vel, og sa, at ‘vi leker horer’.

    Men det er også mulig at hun sa, at ‘vi er horer’.

    Det husker jeg ikke helt.

    Så hva som egentlig foregikk da, det kan man lure på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    En gang, mens jeg var på vei ned til Haldis og dem, en dag, for å se om de hadde noe iskrem i fryseren i garasjen kanskje.

    (Noe jeg pleide å gjøre, noen ganger.

    Jeg pleide å gå inn i garasjen til Haldis, for å se om de hadde iskrem, (eller noe annet godt, i fryserne der).

    Spesielt på søndager, når jeg noen ganger gikk tom for mat jeg likte, og på søndager så var jo også butikken stengt.

    Seinere så fant jeg også vifteovner, noen ganger, i garasjen til Haldis.

    En mikrobryter/sikring, på vifteovnene, var utløst, og da hadde Haldis satt de ovnene, i garasjen, for da fikk de ikke de til å virke lenger.

    Men jeg klarte å få de til å virke.

    Så når mine vifteovner slutta å virke, så pleide jeg å hente en ny, i garasjen til Haldis.

    Og jeg ble faktisk aldri tatt på fersken, mens jeg rappa is eller vifteovner, i garasjen til Haldis.

    Så det var flaks.

    Men men).

    Men en gang da, mens jeg gikk ned Leirfaret.

    Så så jeg plutselig det, at en gutt, stod i hagen til Aina og dem.

    Og gjorde noe fanteri vel.

    Jeg tror jeg banka opp han gutten, eller noe, ihvertfall fikk jeg han til å oppføre seg ordentlig.

    Det var Tore Myrberg, lillebroren til Tom-Ivar Myrberg, som gikk i klassen min.

    Myrberg-brødrene, (de hadde enda en bror, som var enda yngre enn Tore, som gikk i klassen til Aina vel).

    De hadde nettopp flytta til Bergeråsen, fra Nord-Norge vel.

    (Han yngste broren pleide å prate om ‘finn-saman’, så jeg tror at de kanskje var fra Finnmark, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg prata med Tom-Ivar, om at jeg hadde lyst til å banke Tore.

    Men jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar å banke opp Tore da.

    Så sånn var det.

    Så jeg måtte nesten bli kamerat med Tom-Ivar, for å prøve å kontrollere de yngre brødrene hans, som var helt ville da.

    Og kasta stein og sånn, var det vel.

    Så sånn var det.

    For vi var ikke vant til å ha sånne gærne gutter, (som oppførte seg så ville), nedafor S-svingen, på Bergeråsen.

    Men men.

    Tore Myrberg hadde visst en gang klint pikken sin, inntill vinduet, fra utsiden, av huset til Haldis, mens Christell og Pia stod og så på, inne i huset, (rett på innsiden av vinduet da).

    (Sa Christell vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Tore og jeg, vi spionerte en gang på Christell og Gry Stenberg vel.

    (Hvis ikke det var Christell og Nina Monsen.

    Det her var nok før søstera mi flytta til Berger).

    Og da holdt Christell et slags masasjeapparat, mot innsiden av låret, utapå en stretch-bukse vel.

    Noe sånt.

    Så det så litt ‘porno’ ut da.

    Og da kom Christells storebror Jan Snoghøj, og ferska oss, mens vi stod og så inn vinduet, på Pia sitt rom.

    Og da forklarte vi det da, at hu masserte seg på en rimelig intim måte vel, (måtte man vel si), med et sånt massasjeapparat, som minna om litt om en dildo vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da Pia flytta til Berger, så fikk Christell og Pia soverommet til Haldis og faren min, på deling.

    Jan bodde der fortsatt, og hadde det midterste soverommet vel.

    Mens faren min og Haldis hadde soverommet nærmest stua vel.

    Noe sånt.

    Pia sa seinere det, (husker jeg), at Tore og Tom-Ivar og dem, bare pleide å gå inn, på soverommet til Pia og Christell.

    For de hadde en egen utgangsdør, fra soverommet, som var plassert der, av en eller annen grunn.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så søstera mi forklarte det, til en venninne en gang vel, at det var en stor overgang for henne, å flytte til Haldis og dem.

    For mora var streng, når det gjaldt gutter vel, (jeg husker at mora mi ikke likte at søstera mi gikk med en spesiell lilla bukse vel, for da så visst guttene på henne, sa mora mi, til faren min, en gang han var der for å hente meg vel, mens jeg var på besøk der, mens de bodde i Jegersborggate, etter at jeg hadde flytta til faren min da).

    Mens Haldis, (og faren min kanskje), de var veldig lite strenge, og brydde seg ikke om det, at Tom-Ivar og Tore, og dem, gikk inn på rommet til søstera mi og Christell, før de hadde stått opp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom-Ivar pleide også å vekke meg, når vi gikk på ungdomsskolen.

    Jeg var deprimert, (siden jeg bodde aleine), og pleide å sove på sofaen i stua, i minst et halvår vel, i 7. eller 8.-klasse vel.

    For jeg orka ikke å ligge i vannsenga.

    Og da pleide Tom-Ivar å vekke meg, før han gikk til skolebussen.

    (For han var ganske tidlig ute).

    Så stod jeg opp da, og tok på meg klær da, (hvis jeg ikke sov i de).

    Og kom meg til bussholdeplassen jeg og da, kanskje 5-10 minutter etter Tom-Ivar da.

    Så jeg trengte ikke vekkerklokke for å si det sånn, før Tom-Ivar og de flytta til Drammen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora til Tom-Ivar og dem, hu jobba også på CC Elektro, sammen med Haldis.

    Så det er mulig at det var Haldis som rådet dem, å flytte til Bergeråsen.

    Hva vet jeg.

    Dem hadde også ei bestemor, på Glassverket, (rett sør for Drammen), mener jeg.

    Så sånn var det.

    Tom-Ivar og dem, hadde også ei eldre søster, (som het Linda vel, og som gikk i klassen over meg vel), og som sa at katta mi, Kitty, lukta godt vel.

    Og en seinere gang, så sa hu det, at katta ikke lukta godt, til ei venninne vel.

    Katta pleide å gå rundt, ved postkassene, som lå i Hellinga vel, og sånne steder, og da pleide jeg å la den gå i fred.

    Men de jentene pleide noen ganger å hilse på katta da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Linda Myrberg måtte ha en egen lås, til døra, på rommet sitt.

    (På grunn av brødrene sine, eller noe.

    Dette var en type lås, som man kunne feste inni en vanlig husdør-lås.

    Men de nøklene til innedørene, de var så vanlige, så Linda Myrberg, hun hadde en sånn smart lås, som man kunne ha inni låsen, på en sånn standard, (8-nøkkel), inne-dør da, husker jeg.

    Men men.

    Tom-Ivar og dem bodde i et hus, som lå over Havnehagen, for der Gry Stenberg og de bodde cirka.

    Så Tom-Ivar og dem var altså mer naboer med Haldis og dem, enn de var med meg.

    Men men.

    Så sånn var det).

    En gang jeg var på besøk hos Tom-Ivar og dem, så dreiv søstera hans og tok egg, i håret, eller noe.

    For det var bra for håret, mente hu.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da Pia flytta til Bergeråsen.

    En dag, så var Pia plutselig nede hos Haldis og dem.

    Pia hadde rømt fra mora mi, som da bodde i Hestehavna, på Tagvedt, i Larvik.

    Pia hadde rømt til en eller annen dame, i Larvik.

    Og faren min hadde kjørt til hu dama, og henta Pia, mener jeg.

    Jeg ble kjempeglad, for at Pia skulle bo på Bergeråsen.

    Og tok det for gitt, at Pia skulle bo i Leirfaret, sammen med meg.

    Sånn at jeg endelig slapp å bo alene, som jeg hadde gjort, i mange år.

    Så jeg sa til Pia, at om hun kunne si i retten, (for dette ble til en sak, i Larvik Tingrett), at hun ville bo på Bergeråsen.

    Og det ville hun si, sa hun.

    Hvorfor hun rømte, det er ikke så klart for meg.

    Men men.

    Men mora mi sa seinere det, da Pia og meg besøkte henne, på Tagtvedt, at hu trodde at Pia hadde falt i Lågen.

    Og da svarte Pia ingenting.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble en rettsak, i Larvik Tingrett, etter at Pia hadde bodd på Bergeråsen, i kun noen få uker vel.

    Larvik Tingrett, de holdt til i et litt anonymt hus, ikke langt fra Grand Hotell, Larvik Jernbanestasjon og kroa Ferdinand.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ikke lov å være med i retten, (som tilskuer da), men måtte stå på gangen der, husker jeg.

    Jeg måtte være veldig snill, for å få leke med Pia og Christell, så jeg måtte bytte servietter og glansbider med de.

    For jeg var så deppa, siden Pia heller ville bo nede hos Christell og dem.

    Når jeg satt meg ned, utafor huset, til Haldis og dem, sammen med Pia og Christell, for å bytte servietter og sånn, så fikk Christell plutselig en slags reaksjon, og begynte å hyperventilere, eller noe.

    (Kanskje fordi jeg var gutt).

    Så jeg måtte sitte veldig rolig, for at Christell skulle tåle det, at jeg satt der, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og da satt jeg rolig, for jeg var litt ensom og trist, så jeg orka ikke at Christell skulle begynne å reagere, på meg, og begynne å hyle, eller noe, sånn at jeg måtte gå hjem igjen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde flyttet en skrivebordsplate, fra rommet mitt, til rommet til faren min, (som jeg brukte da).

    Og der leika jeg med noen små plastfigurer av bondegård-dyr, og prøvde å få med Pia til å leke da.

    (For å vise at jeg skulle være snill, hvis hun flytta opp til meg.

    Men Pia ville ikke flytte opp til meg, uansett om jeg prøvde å være snill og veloppdragen.

    Men men).

    Mora mi satt på kafeteriaen, i andre etasje, på Domus, (forbrukersamvirke-bygningen), i Larvik Sentrum.

    Dette var før rettsaken.

    Mora mi satt der aleine, og jeg syntes synd på henne.

    Jeg fortalte henne det, at Pia ville si det, i retten, at hun ville bo hos faren vår.

    (For dette ble det snakka om, i bilen, på vei ned til Larvik).

    Men jeg sa også det, at vi ville besøke henne da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi mista også foreldreretten, til Axel.

    Dette var vel i 1982 kanskje, så Axel var bare fire år gammel, eller noe.

    Dette foregikk om sommeren, husker jeg.

    Det kan også ha vært våren 1983, som dette foregikk.

    Noe sånt.

    (For jeg mener å huske det, at Pia og jeg, gikk samtidig, en kort stund ihvertfall, på Berger skole.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så det er mulig at vi gikk samtidig, på Berger skole, de siste månedene jeg gikk i 6. klasse da.

    Da hu og christell gikk i 4. klasse.

    Noe sånt).

    Og Nina Monsen hadde flytta til Oslo, før søstera mi flytta til Berger, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var nede hos Haldis, da det ble diskutert, om hvor Pia skulle bo.

    Faren min ville at Pia skulle bo på Berger.

    Men han ble trist, når han hørte det, at mora mi også kom til å miste Axel.

    Da syntes han synd på mora mi.

    Haldis sa noe sånt, til faren min, som at ‘er du klar over hva du sier nå’.

    For Haldis syntes at det hørtes rart ut, at faren min mente det, at mora mi burde ha foreldreretten, for Axel, som var fire år.

    Men ikke for Pia, som var 11-12 år kanskje da.

    Haldis mente at hvis mora mi ikke kunne ha foreldreretten for Pia, som var 11-12 år, så burde hun heller ikke ha foreldreretten for Axel, som var mye yngre.

    Men faren min var kanskje mer følelsesstyrt, og ble trist av dette da.

    Så han hadde kanskje fortsatt følelser for mora mi.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg var litt bekymret, for mora mi, etter at hu mista foreldreretten, for Pia og Axel.

    Så jeg ringte henne, på Tagtvedt, fra Ågot, ikke lenge etter rettsaken.

    Og spurte om vi kunne besøke henne da.

    Men da var mora mi rimelig rar, i tonen, husker jeg.

    (Hu var kanskje langt nede).

    Hva vet jeg.

    Så da ville jeg ikke besøke henne likevel.

    Men vi dro ned dit, til Tagtvedt, (Pia og jeg) på noen besøk, noen uker senere da, (og så et par-tre ganger i året kanskje. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sykla Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg selv, inn til Svelvik, for å se på damer vel.

    ‘Det er ihvertfall ikke deg dem ser på’, sa Carl, når jeg prata om noen damer, som så på oss, eller noe.

    Så Carl, han var litt sånn ovenpå, kan man si, ovenfor meg da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, så gikk jeg sammen med Espen Melheim, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen min, hjem fra skolen.

    Av en eller annen grunn, så gikk de sammen med meg, ned til Leirfaret der.

    (Like ved der jeg bodde da).

    Og da smalt det plutselig fra Carl, at ‘Erik har pult med søstera si’, eller noe.

    Og da ble jo jeg dritflau.

    Det var jo sånn som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, at søstera mi hadde lært av ei jente, som het Desire, i Larvik, at det og det hullet var til å ha tissen i da.

    Så Pia satte plutselig bare rumpa i været.

    Noe som jeg så på som en utfordring da.

    Jeg ville ikke være feig liksom, så jeg måtte liksom prøve da, om det var det hullet, som Pia sa, at tissen skulle inn i.

    (Men jeg fikk ikke tissen inn, for hullet til Pia var for lite, for å si det sånn).

    Men jeg syntes jo at det her var veldig flaut da.

    Jeg ville ikke at de andre i klassen min, (Espen og Ulf og dem), skulle vite om det her.

    Jeg hadde jo hørt en gutt, (regna jeg med), som løp ned stien, fra huset vårt, i Hellinga 7B, mens Pia hadde rumpa i været der, på den sovesofaen, som faren min hadde for gjester, ikke langt fra kjøkkenet, i stua, i Hellinga der da.

    Så da Carl begynte å si det her, så regna jeg med, at den gutten var Carl da.

    Jeg ble så flau for dette, og ville ikke innrømme dette, så jeg sa bare det, at ‘Carl har pult Laura’.

    Laura var hunden til Fallan-familien da.

    Og da ble Carl veldig stille.

    Så jeg vet ikke om det var noe i det.

    Men men.

    Så ble det ikke sagt noe mer vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også mens jeg bodde i Leirfaret, at jeg begynte å runke.

    Jeg hadde lest om runking, i mannfolkbladene til faren min kanskje.

    Men ikke fått til det, å runke til jeg fikk orgasme da.

    Men en gang, som jeg ikke ga meg da.

    Så kjente jeg plutselig det, (som lyn fra klar himmel nesten), at jeg fikk min første orgasme da.

    (Dette var en gang, som jeg var hjemme med ranselen, og skulle gå bort til Ågot da, på Sand).

    Og dette var vel før jeg fikk hår på tissen, og kom ordentlig i puberteten, vil jeg si.

    Men jeg hadde lest om runking og sånn, i pornobladene til faren min, var det vel, (eller om jeg hadde sett om det, i TV-serien ‘Kroppen’, med Trond Viggo Torgersen, som gikk på TV, på den her tiden. Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I begynnelsen av 6. klasse, (det vil si høsten 1982), så dro klassen vår, på Berger skole, på leirskole, til Barnas Gård, ute ved Nesodden et sted, (eller noe), tror jeg.

    Noe sånt.

    Der var vi samtidig med en klasse, fra Grunerløkka.

    Faren min hadde en kamerat, fra Grunerløkka, og tilfeldigvis, så hadde faren min dratt med meg, inn til han kameraten, noen dager før, at vi dro på leirskole.

    Og dattera til han kameraten til faren min, hu var på min alder.

    Så jeg kjente ei jente, som gikk i parallellklassen, til de vi var på leirskole med faktisk.

    Jeg husker at vi satt i leiligheten deres.

    Han kameraten til faren min, han hadde fabrikert noen kvitteringer, av en eller annen grunn.

    Han sa til faren min, at her har jeg skrevet en kvittering, på baksiden av en barnetegning, osv.

    Men jeg fikk ikke med meg hvorfor.

    Men men.

    Det må vel ha vært noe kriminelt antagelig, tror jeg.

    Men men.

    Hu jenta spurte om jeg ville lese noen Donald-blader, eller noe.

    Men jeg ville heller sitte i sofaen, med de voksne der da.

    Og etterhvert så begynte hu jenta å si det, til mora, at hu ville gå til en kiosk, som lå der og der da.

    Men mora sa det, at hu jenta ikke fikk lov, for den kiosken lå på Ila.

    Men da sa hu jenta det, at nei, den kiosken lå på Grunerløkka.

    (For hu jenta, som vel også gikk i 6. klasse da, hu fikk bare lov til å ‘leike’, på Grunerløkka.

    Så sånn var det).

    Pia, Christell og jeg, hadde fått hvert vårt elektroniske spill, av Haldis, like før denne turen.

    Så det var kanskje sommeren 1982, at Pia flyttet til Bergeråsen.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt på bussen, og spilte det tanks og fly-spillet, mens folka fra Grunerløkka gikk på da.

    Og flere i den klassen, hadde også sånne spill da.

    Jeg hang mest med Carl Fredrik Fallan, på Barnas Gård da.

    De hadde bordtennisbord der, (som vi var vant med, fra Onsdagsklubben, eller hva den het), og Carl og jeg, vi spilte mot noen gutter, fra Grunerløkka da.

    (Jeg klarte å tråkke på bordtennisballen, husker jeg, og måtte hente en ny ball.

    Men men.

    Hvis jeg husker riktig).

    Det var masse hyggelig jente, (må jeg vel si), fra Grunerløkka der da.

    Jeg husker ei kort mørkhåra ei.

    Og ei høy med brunt, krøllete hår vel.

    Jeg spurte ei jente, fra Carl.

    Men da begynte bare hu Oslo-jenta, å synge på ei regle, sammen med venninna.

    Den gikk sånn her:

    ‘Er du gæern er du gal.

    Er du kjærringa til Carl?’.

    Så etter det, så ble jeg litt skeptisk, så jeg ba ikke Carl om å sjekke opp noen damer for meg.

    Men men.

    Men på onsdagen, så var det min tur, til å være sånn at jeg serverte, ved et bord.

    (For alle hadde sin dag da).

    Og da, så satt jeg sammen med noen Grunerløkka-folk da, husker jeg.

    Og henta mer kakao, og sånn, som vi fikk nesten så mye vi ville ha av, virka det som.

    Men men.

    Ei jente fra Grunerløkka, spurte om jeg var med å hoppe i høyet.

    Men det var jeg ikke.

    Jeg lå på rom med blant annet Erik Ree, som inrømte det, at han syntes, da han begynte i klassen, at Gry Stenberg var en av de peneste jentene i klassen, (husker jeg).

    Hu hadde vel jeg tungekyssa med, i sofastolen ved siden av peisen der, i Leirfaret 4B, men det sa jeg ikke noe om.

    Men men.

    Noen ganger, så hoppa Erik Ree vel, ut av vinduet, for å fly rundt om natta, for å møte andre unger som også tulla rundt om natta der da.

    Men men.

    De hadde en kiosk der, som vi egentlig ikke fikk lov til å gå på vel.

    Det var vel sånn, at vi fikk godteri, for fem kroner, hver dag, på den gården da.

    Men men.

    En dag, når jeg hadde stelling i fjøset, så stod jeg ved siden av en åpen møkkakjeller-lem.

    Og en gutt, i den Grunerløkka-klassen, han så seg ikke for, og ramlet rett ned i møkkakjelleren.

    Jeg ble helt paff, med en gang, men fikk spurt ei jente, i den Grunerløkka-klassen, (som også stod like ved da), om det ikke var en gutt, som falt ned der.

    ‘Jo’, sa hu jenta.

    Og plutselig, (før vi fikk sagt fra til noen lærer, for det var ingen lærere akkurat der vi stod), så kom han gutten opp igjen, fra møkkakjelleren, og løp som søren, rett i dusjen, (fikk jeg høre etterpå).

    Så sånn var det.

    Men jeg vet ikke om hvor dyp den møkkakjelleren var.

    Det hadde jeg ikke lyst til å finne ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Den siste kvelden, som jeg var der.

    (Jeg skulle nemlig dra derfra tidligere, for Haldis sin eldste sønn, Viggo Snoghøj, skulle være med i nordisk mesterskap, i bodybuilding, i København, på slutten av den uka, som klassen min skulle til Barnas Gård.

    Og jeg hadde fått mast meg til det, fra faren min og lærer Allum, at jeg skulle få være med på Danmarksturen også.

    Men men).

    Men den siste kvelden, som jeg var der da.

    Så var det to jenter, fra Grunerløkka-klassen, som kledde seg helt nakne.

    Og de stod i dusjen, uten at gardinene var trekt for, og de løp også rundt i gangen der.

    Lyset var på, i bygningen de bodde i.

    (Jentebygningen, het det kanskje).

    Så de ungene, som var ute, de kunne jo se de nakne jentene, veldig godt da.

    De hadde begge allerede fått hår på fitta, (som man vel sier), husker jeg, (enda de bare gikk i begynnelsen av 6. klasse).

    Lærer Allum, (fra Sand), så det her, husker jeg, og sa at det ikke var bra da.

    Så han fikk vel kanskje stoppa de jentene, som løp nakne fram og tilbake der, på en eller annen måte.

    Hva vet jeg.

    Det var ihvertfall litt av et show, (sånn som jeg husker at jeg opplevde det, som gutt ihvertfall), det er helt sikkert.

    Lærer Allum hadde også arrangert ‘kyss, klapp og klem’, (eller hva det heter), dagen før dette vel.

    Og jeg ble klappa på et par ganger, ihvertfall.

    Av noen Oslo-jenter vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så på fredagen, (var det vel), så var Allum sur på meg.

    For vi skulle på noe orientering, (eller noe).

    Og Allum sa at jeg måtte løpe ut i skogen, og orientere, eller noe, da.

    Men jeg sa ‘nei’.

    Også sa Allum, (som var litt gammeldags vel).

    ‘Hvorfor ikke det’.

    Jo, for jeg hadde sett bilen, til faren min, (den svære amerikanske stasjonsvognen), som kom kjørende, på gårdsveien, opp til gården da.

    For jeg fulgte med på om faren min og dem dukka opp der da.

    Men det gjorde ikke Allum, han hadde kanskje glemt det, at jeg skulle dra derfra en dag eller to tidligere.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så dukka faren min opp der da.

    Og den amerikanske stasjonsvogna, den hadde jo plass til mange folk.

    Det var to eller tre, som kunne sitte foran.

    Og så tre eller fire, som kunne sitte i baksetet.

    Men så var det også plass til tre unger, i en sofagruppe, helt bakerst, i lastedelen, av bilen.

    Så de som satt i bilen.

    Det var vel faren min, Haldis, Jan Snoghøj, Erik Thorhallsson, Grande muligens, (en bodybuilder fra Bergeråsen), Pia og Christell da.

    Noe sånt.

    Så vi satt vel litt trangt, i baksetet der muligens.

    (Jeg mener å huske at jeg satt der).

    Og så satt vel Pia og Christell aleine bakerst kanskje.

    Noe sånt.

    Også kjørte vi fra Barnas Gård da.

    Hvor alle ungene skulle være fram til søndag, eller noe vel.

    Og det her var vel fredag, tror jeg.

    Hvis ikke det var torsdag.

    Det er mulig.

    Vi kom fram til Danmark.

    Og jeg husker at jeg skulle pisse på veien, og da bare sa jeg det, i bilen at ‘jeg skal bare lette litt på trykket’.

    Som jeg hadde hørt at noen hadde sagt en gang.

    Og da lo Jan Snoghøj vel, og de kamerata hans, som var en god del eldre enn meg da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    På fredagen, (var det vel), så husker jeg at vi var i en hall, i København, og så på bodybuilding-konkurranse da.

    En kvinnelig bodybuilder, var så groggy, at hun måtte hjelpes av scenen, husker jeg.

    Så det var visst noe med doping, har jeg sett senere, i et TV-program, på svensk TV vel.

    Christell, Pia og jeg, vi satt på med Viggo Snoghøj, på vei tilbake til hans leilighet, i Køge, (hvor vi bodde, under oppholdet).

    Viggo var sammen med en dansk flyvertinne, som het Greta, husker jeg.

    De bodde i en leilighet i Køge sentrum da.

    Viggo ble tatt igjen, av en politimann, på motorsykkel, på motorveien mellom København og Køge.

    Viggo fikk så en fartsbot, av politimanne, husker jeg.

    Men men.

    Haldis ble sur, da jeg fortalte det høyt, at Viggo hadde fått fartsbot, husker jeg.

    Så Viggo fikk kanskje en del penger av Haldis.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi dro på et supermarked, der nede, husker jeg.

    Og faren min kjøpte en type cola de hadde der, til meg, (når jeg maste vel), som het ‘Cola uden farve’.

    Noe sånt.

    Og vi dro i videobutikken.

    Og faren min ble så overrasket over at de hadde så mange pornofilmer der.

    (Det hadde de ikke i Norge, for å si det sånn, i videobutikken).

    De tyske pornofilmene var de beste, sa Viggo, og så valgte han ut en for faren min da.

    Han leide også en film, som het ‘the Thing’, samtidig, husker jeg.

    (Dette var kanskje på lørdag formiddag).

    For det skulle være gallamiddag, eller noe sånt, på lørdagen.

    Og da ville vinnerne bli kjent.

    Så på lørdagen så fikk ikke Pia, Christell og jeg, være med, inn til København.

    viggo hadde en nabojente, som var 13-14 år, (altså et par år eldre enn meg da).

    Dette var en veldig vakker og lyshåret danske jente.

    Jeg ble jo rimelig skuffet, siden vi ikke fikk være med, på¨den siste konkurransen, (eller hva det var), i nordisk mesterskap, i bodybuilding da.

    Vi så the Thing, som var en veldig bra skrekkfilm, husker jeg.

    Det var noen norske forskere, som hadde funnet et slags monster, på en polekspedisjon, eller noe.

    (Selv om filmen var amerikansk da).

    Så det syntes vi var artig, husker jeg, at det var noen norske med.

    Selv om de ble drept av monsterne da.

    Men men.

    Så ble det litt kjedelig, etter skrekkfilmen.

    Og jeg måtte masse kjempelenge, på hu danske barnevakten, før vi fikk lov å se på pornofilmen også.

    Det var en skikkelig sexy dame, som dansa rundt en sånn strippestang, mens noen soldater, (eller noe), runka, mens de så på henne, eller noe.

    (En svær neger, eller noe, vel).

    Vi fikk ikke se på hele filmen, tror jeg.

    Vi fikk bare lov å se de første minuttene, sånn som jeg husker der.

    Men jeg hadde kanskje de nakne Grunerløkka-jentene, fra leirskolen, i bakhodet.

    Så det var kanskje derfor at jeg var så hypp på å se pornofilm.

    Hvem vet.

    Christell og Pia, de satt pent i sofaen, og de ville også se pornofilm, (sånn som jeg husker det).

    Så det var oss tre, mot barnevakten da.

    Så sånn var det.

    Etter pornofilmen, så ville barnevakt-jenta, prate med meg, (eller noe), inne på badet.

    Hu dro meg ihvertfall inn på badet.

    Men hva hu ville der, det vet jeg ikke.

    Jeg var veldig sent, i puberteten, og fikk ikke hår på tissen, (som man vel sier), før den sommeren jeg fylte 17 år, husker jeg.

    Og dette var jo like etter at jeg fylte 12 år.

    Og noen av gutta i klassen min, (sånn som han Steinar vel, som egentlig hadde slutta i klassen vår, men var med på leirskolen), de hadde jo hår på tissen, allerede i 6. klasse.

    Så jeg var minst fem år seinere, i puberteten, enn de i klassen min, som var først i puberteten da.

    Og jeg hadde alltid pleid å være den, i klassen, som var først i alt liksom.

    Jeg var liksom klassens ‘racer’, når det gjaldt å bli fort ferdig med matte-oppgaver, og sånn.

    Så jeg syntes at det var skikkelig flaut, å være så sein, med å komme i puberteten.

    Så å vise fram tissen min, uten hår, til noen jenter.

    Det var det siste jeg ville, for å si det sånn.

    Så jeg hadde ikke noe sex i tankene, med hu pene barnevakt-jenta, i Danmark.

    Men hva hu hadde i tankene, det veit jeg ikke.

    Hu dro meg inn på badet der, av en eller annen grunn, husker jeg.

    Men hvorfor, det skjønner jeg ikke.

    Viggo vant gullmedalje, i Nordisk Mesterskap, for juniorer, det året.

    Og han representerte vel Norge, tror jeg, selv om faren hans er dansk, og han bodde i Danmark, med dansk kone.

    Så senere, så representerte Viggo Danmark, husker jeg.

    Viggo kjefta på faren min, for at jeg hadde gjort noe galt, på søndagen.

    Jeg hadde visst fått hu pene barnepike-jenta, til å gjøre noe galt.

    Uten at jeg skjønner hva det kan ha vært.

    Men det er kanskje noen andre som skjønner det.

    Det er mulig.

    På vei hjem, så skulle vi gjennom tollen, i Sverige vel.

    Og da viste noen i bilen, bodybuilder-muskler, til noen tollere.

    Og faren min lo.

    Vi ble ikke stoppa, så det gikk visst greit.

    Vi gjorde visst noe galt, skjønte jeg, på faren min og dem da.

    Så vi hadde kanskje for mye sprit i bilen, det er mulig.

    Sofagruppen bak i bilen, var vel egentlig ikke lov å bruke, heller.

    Men men.

    For bilen var registrert som stasjonsvogn og ikke minibuss da.

    Så sånn var det.

    Så faren min skulle egenltig ha sveisa, eller noe, sånn at den sofagruppen ikke kunne bli brukt.

    Men tollerne i Sandvika var vel joviale, eller noe, da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Da jeg kom på skolen, neste uke, så sa Ronald Lund det, at de hadde fått så mye godt godteri, og sånn, på Barnas Gård, på lørdagen vel.

    Noe sånt.

    Så jeg ble litt misunnelig, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Våren etter, så skulle vi ha fest, sammen med den Grunerløkka-klassen, på Berger skole.

    Vi skulle ha dansekonkurranse, i gymsalen.

    Og i klasserommet vårt, (som var i musikk-klasserommet, det siste året).

    Det var en skyvedør, mellom klasserommet vårt og gymsalen, så det ble et stort festlokale da, (eller hva man skal si).

    Vi satt ved bordene der, husker jeg.

    Og ei jeg ble såvidt kjent med, på Barnas Gård, hu hadde vært på Halv-Sju, eller Midt i Smørøyet, eller noe, i mellomtiden.

    Og jeg tok opp masse, med videoen til faren min.

    Så jeg hadde vel tatt opp hu også tror jeg.

    Så hu var jo nesten som en stjerne, i gjengen vår, på Nedre.

    (Det var Christell, Pia, Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg).

    Ihvertfall Tom-Ivar og meg, vi huska henne godt.

    Og hu brunetta, var hu vel, hu ville sitte ved siden av meg, husker jeg, på festen på skolen vår da.

    Men hu sa noen negative kommentarer, om meg, siden jeg hadde tatt med det elektroniske spillet, som jeg hadde tatt med, på Barnas Gård.

    ‘Hvem er det som tar med spill på klassefest da’, (eller noe), sa hu.

    Men men.

    Så jeg snakket ikke mye med henne, for å si det sånn.

    Men Tom-Ivar, han hadde driti seg ut.

    For han sa til meg, (og Christell og Pia, og mange fler vel), at han hadde klina, med hu lave mørkhåra, fra Grunerløkka.

    Og det visste vel hele klassen.

    Så Tom-Ivar hadde ikke lyst til å dra på klassefesten.

    Han var skikkelig redd, eller ihvertfall flau.

    Men jeg fikk overtalt han.

    Men på veien opp til Berger skole, (der hvor faren min hadde kjørt, med firehjulsdrevet bil, langt på utsiden av veien, sånn at det ble hjulspor, langt opp på en haug der, på skoleveien vår).

    Så så Tom-Ivar, 3-4 biler, som kom kjørende, på rekke og rad da.

    ‘Der kommer dem’, sa Tom-Ivar, og ble enda reddere da.

    (Eller flauere).

    Men jeg fikk han med dit, (han hørte kanskje litt for mye på meg, det var liksom meg som var lederen, kan man vel si, i den gjengen vår og kanskje. Det er mulig).

    Og på festen, så ville ingen prate med han da.

    For da kunne hu lave, mørkhåra, hu kunne avkrefte det, at Tom-Ivar hadde vært sammen med henne da.

    (Var det vel, som det var snakk om.

    Men men).

    Jeg var liksom klassens ‘musikksjef’, siden faren min hadde lært meg stereoanlegget hans.

    Så jeg hadde tatt opp den ‘on the Ritz’-sangen, som var så populær, våren 1983 vel.

    Fra ti i skuddet da.

    Jeg hadde vel bare tatt opp den sangen, for folk sa at den var så kul da.

    Men men.

    Og damene som var med i dansekonkurransen.

    De sa at det var greit.

    (Noen Oslo-jenter vel).

    Så de bare dansa til den samme sangen flere ganger da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så de var ikke så vanskelige å ha med å gjøre, egentlig, de jentene fra Grunerløkka.

    Men men.

    De jentene fra Berger, var egentlig stillere, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det ble kanskje litt mye for meg, på den festen.

    For jeg hadde Tom-Ivar, som jeg liksom skulle beskytte litt, siden han hadde driti seg ut da, og nok ble prata dritt om, siden han hadde jugi, om hu lave jenta, med det mørke håret.

    (Men hu så litt sånn rart på meg og, på bussen, når vi skulle kjøre fra Grunerløkka og til Barnas Gård, mener jeg å huske.

    Så jeg skjønner det egentlig litt, hvis Tom-Ivar fantaserte litt, om hu jenta.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Også var det hu ‘Halv-Sju-jenta’, som jeg liksom skulle prøve å sjarmere da.

    Men jeg ble kanskje litt sånn ‘star-struck’, av henne, siden hu hadde vært på Midt i Smørøye da, (eller hva det var igjen).

    Så sånn var det.

    Også skulle jeg samtidig ha ansvaret for musikken til dansekonkurransen.

    Og jeg hadde jo bare tatt med en sang, så det med Tom-Ivar ødela kanskje litt av konsentrasjonen min, at han grua seg så fælt, til den her klassefesten da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg var litt stressa, på den festen, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren vår, Pia og jeg, var også på en annen Danmarkstur, jula 1982, må det vel ha vært.

    Faren min hadde vært på en møbelmesse, på Sjølyst, eller Infor-Rama, eller noe, og hadde fått en ny sofa.

    Jeg tror han fikk den nye sofaen gratis, mot å kjøre ned til Danmark, til en konkurrerende møbelfabrikk der, med en av stolene.

    Det var en tre-fire seter sofa, og tre stoler.

    Men den ene stolen, den kjørte vi ned med til Danmark da, faren min, søstera mi og jeg, i juleferien 1982 da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, så var det den jula).

    Pia må nok isåfall ha flytta til Berger, tidligere i 1982, vil jeg tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte vel faren min sin amerikanske stasjonsvogn igjen, vil jeg tippe på.

    Den sofaen var trekt med lyseblå tøy, og det var ingen skarpe kanter på den, så det var derfor jeg begynte å sove i stua, som jeg skreiv om ovenfor vel.

    Fordi den sofaen var så god å ligge på, med avrundede ender, osv.

    Så sånn var det.

    Så derfor var litt misfornøyd, med sofaen, som jeg hadde, da jeg bodde i Leather Lane, i Liverpool, fra 2006 til 2011.

    For den var bare en to-seter, og den jeg hadde i Leirfaret 4B, det var ihvertfall en tre-seter.

    Så man kunne ligge med bena ut på den, (ihvertfall da jeg var sånn 12-13-14 år da. Jeg var vel 1.70 høy i 7. klasse, hvis jeg husker riktig. Men men).

    Og å ligge og sove i en sånn to-seter, det er ikke så artig, for da får man ikke strekt ut beina, og må ligge med de i høyden da.

    Så beina får vel kanskje for lite blod og.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Så hvis jeg skal kjøpe meg en sofa selv en gang, og har en del penger, så blir ihvertfall ikke det en to-seter, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Vi kjørte vel med Larvik Line sin ferje, Petter Wessel, fra Norge til Jylland da.

    Faren vår tok en stopp, i Aalborg, hvor vi leide inn på et hotell da.

    Det var bordtennisbord der, husker jeg, og jeg fikk såvidt med Pia, for å spille litt bordtennis.

    Faren vår tok oss med, for å kjøpe burgere, var det vel.

    Og noen horer, var det vel, stod i burgersjappa da, som kanskje var i Jomfru Anes gate, eller noe.

    (En kjent gate i Aalborg).

    Faren vår ble borte, i flere timer, den kvelden, (han løp kanskje etter de horene. Hvem vet).

    Så det var da jeg dro med Pia for å spille bordtennis, nede i kjelleren der, var det vel.

    Og de hadde også et veldig artig bad der, gjorde vel Pia meg oppmerksom på.

    Det badet så nesten ut som et boblebad, men det var ikke et boblebad.

    Men det var et ekstra stort badekar, med plass til to personer kanskje.

    Men jeg prøvde det badekaret da, og det var vel ikke så spesielt.

    Men jeg fikk tatt meg et bad ihvertfall.

    Mens Pia så på TV vel, eller noe.

    Og faren min var vel ute og fløy etter de horene som hang i den burgersjappa, vil jeg vel kanskje tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dagen etter, så kjørte vi ned mot Randers, tror jeg.

    Vi tok inn på et hotell der og.

    Der hadde de et juletre, som det lå uåpnede gaver under.

    Fra kommunen til hotellet, (ellet noe), stod det på de, husker jeg.

    Men jeg skjønte ikke hvorfor ingen hadde åpnet de gavene.

    Det var vel også på denne ferien, at Pia og jeg spilte på en enarmet banditt, på en kro.

    Det var mine poletter vel, (eller om det var 25-øringer), som jeg hadde hatt med ned til Danmark, tror jeg, kanskje fra Køge-turen, høsten før.

    Og så sa jeg til Pia, at du kan spille med mine penger, og så deler vi det, hvis du vinner.

    Noe sånt.

    Også vant Pia 200 kroner, eller noe, i danske 25-øringer og poletter da.

    Så vi sleit vel hele den Danmarksturen, med å bruke opp de polettene igjen.

    Dette var nord i Danmark, på en veikro, hvor vi stoppet for å spise middag, før vi kom til Aalborg da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var jo også på den fabrikken da, ved Randers vel.

    Fabrikkeieren, han hadde to sønner, som Pia og jeg, ble satt til å leke med.

    Danmark hadde fått TV2 mener jeg.

    For de guttene hadde et helt loft, hvor de kunne leke da, mens fedrene våre diskuterte business vel, nedenunder da.

    Og de hadde TV der, og jeg så at Danmark hadde fått TV2, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Dette var vel i 1982, som tidligere skrevet).

    Disse to guttene, de spurte meg da, om jeg ville spille ‘chess’.

    For de hadde fått chess til jul da, (vil jeg tippe på ihvertfall, siden de sa ‘chess’ og ikke ‘sjakk’, eller ‘skakk’, eller hva de sier i Danmark).

    Så vi spilte chess da, (jeg hadde jo sjakk som valgfag, et år, på Berger skole, og Pia kunne vel også spille sjakk, tror jeg. Ihverfall så lærte bestefar Johannes Pia og meg, å spille sjakk, da vi var små, og bodde hos mora vår, i Larvik da. Og Pia og jeg hadde også spilt sjakk, på biblioteket i Larvik, (som da lå ved siden av Munken kino), like etter at vi flyttet til Jegersborggate, det vil si i skoleåret 1978/79, altså drøye fire år tidligere vel. Så sånn var det).

    Den møbelfabrikken, på Jylland, kunne kanskje minne litt om møbelfabrikken til farfaren min, Strømm Trevare, på Sand.

    Men med noen små forskjeller da.

    De danskene hadde det sånn, at de kunne gå gjennom en slags gang, (uten å behøve å gå utendørs), også kom de inn i fabrikken da.

    (De to danske guttene viste Pia og meg fabrikken da, mens fedrene våre fremdeles satt og snakket business vel, i stua deres, i første etasjen, i huset deres da).

    De to danske guttene, de forklarte meg, (og Pia da), at faren deres, hadde strømlinjeformet verkstedet deres.

    (Dette var de ganske stolte av da.

    Og det hørtes smart ut for meg og, må jeg innrømme).

    Faren deres hadde gjort det sånn, at de fikk materialene inn på en side av fabrikken.

    Også stod maskinene sånn at de ferdige møblene, de kom ut, på den andre siden av fabrikken.

    Så det ble ikke så mye flytting, av elementer osv., fram og tilbake da.

    Så det syntes jeg hørtes smart ut.

    Sånn var det jo ikke på Strømm Trevare, for eksempel.

    Der tok de materialene inn av den samme lagerporten, som de ferdige møblene ble levert ut av.

    Så man kan si mye rart om dansker.

    De klarer ikke å si ‘sjakk’, men å strømlinjeforme møbelproduksjon, det er de visst flinke til.

    Selv om det vel kanskje var industrispionasje, (hvis man kan kalle det det), det som faren min og han faren til de to guttene drev med.

    For de danskene, de skulle jo da ta fra hverandre, den stolen, som vi hadde med da.

    Og studere hvordan konkurrenten deres lagde stolen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske det, at på hjemveien, så var vi innom en kro, i Fredrikshavn Sentrum.

    (For danskebåtene pleide å gå til Fredrikshavn, og ikke Hirtshals, på den her tiden.

    Av en eller annen grunn.

    Men men).

    Og i den kroa, så fikk Pia og jeg brukt opp de siste polettene vel, som vi vant, på den enarmede banditten, i den veikroa, som vi spiste i, når vi kjørte nedover til Randers da.

    (Jeg husker ikke helt sikkert, om det var Randers.

    Men det var et sted på Øst-Jylland, ihvertfall, (der hvor vi leverte den stolen da), det mener jeg å huske sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og jeg husker også det nå, at vi var innom Aalborg, også på tilbakeveien.

    Og da var vi innom en databutikk, som de hadde der.

    For jeg hadde fått VIC-20 datamaskin, av faren min, sommeren før.

    I en databutikk i Vika, i Oslo vel.

    (Like ved der jeg gikk på Ingeniørhøgskolen, drøye 20 år seinere vel).

    Men jeg ringte den databutikken, flere ganger, for å høre om de hadde fått inn kassettspiller, til den.

    For det fulgte ikke med lagringsmedium, med den VIC-20-maskinen.

    Så jeg måtte punche inn mange datalinjer, i programmeringsspråket Basic, for å kunne ha noe artig, med den maskinen.

    Men når strømmen ble skrudd av, på den datamskinen, så måtte man skrive inn linjene igjen da.

    (Sånne dataspill-programmer, de stod i noen datablader, som man kunne kjøpe i Narvesen.

    Det var snakk om enkle spill da, på 10-20-30 linjer, og oppover da.

    Og i en lærebok i Basic-programmering, som fulgte med datamaskinen, så stod det også listet mange spill, som man kunne taste inn da.

    Og jeg leste også i den boken da, som fulgte med.

    For datamaskiner, det var veldig kult, sommeren 1982 da.

    For å si det sånn.

    Og faren min mente det, at jeg burde lære data da.

    Så sånn var det.

    Men det var meningen at man skulle ha en kassettspiller, som passet til VIC-20.

    Og på den så kunne man lagre dataspill, sånn at man slapp å punche inn de samme linjene, for hver gang man slo på maskinen.

    Men jeg ble etterhvert ganske rask da, på å punche inn datakode.

    Siden jeg ikke hadde kassettspiller, (for den databutikken i Vika, som jeg ringte til mange ganger, (høsten 1982, var det vel), de var alltid utsolgt da.

    Men men).

    Og jeg lærte jeg meg litt Basic, fra den læreboken og.

    Så etterhvert, så lagde jeg egne, enkle spill da, i Basic.

    Som kronespill og alarmklokke, mm.

    (Krona gikk veldig, veldig hakkete, på det kronespillet, som jeg lagde.

    Men den alarmen virka, husker jeg, og TV-en bråka skikkelig, og skjermen blinket da, når klokka var så mye, at jeg skulle stå opp da.

    Når jeg sov på sofaen da, i stua).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men i Aalborg, så hadde de den kassettspilleren på lager, i en databutikk da.

    Selv om den vel kostet drøye hundre kroner mer enn i Norge.

    (Den kostet vel 590 danske kroner, eller noe, tror jeg, i 1982, mens i Norge, så kosta den kassettspilleren fire hundre og noe vel.

    Men de danske kronene var kanskje mindre verdt, på den tiden.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men men).

    Jeg fikk ihvertfall den kassettspilleren av faren min da.

    Noe som jeg syntes var artig.

    Og de hadde også veldig mye artig fyrverkeri, (som jeg fikk lov å kjøpe der nede. De var ikke så strenge på sånt i Danmark, de solgte til og med vin, i godtebutikker og sånn, husker jeg. Men men).

    Så jeg kjøpte noe artig fyrverkeri, som het heksehyl da.

    Og som var ganske billige.

    Man skulle bare tenne på en lunte, og så kom det et forferdelig hyl da.

    Noe tolvåringer vel syntes var artig da.

    Selv om kanskje ikke søstera mi syntes at de var så artige.

    Det er mulig.

    De hadde også en annen type morsomt fyrverkeri der, husker jeg, (dette var jo i romjula, hvis jeg ikke husker helt feil), som var artig.

    Og det var noen sånne ‘snurrer’.

    De tente man på, også snurra et sånt hjul rundt og rundt, på bakken.

    Disse kjøpte jeg vel enda fler av, tror jeg, og jeg hadde vel med noen av de tilbake til Norge, tror jeg.

    Det var vel litt snø i Aalborg, mener jeg å huske, så man kunne liksom putte fyrverkeri i snøen der da, (såvidt), hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men disse hjulene, de skulle man plassere et sted det var snøfritt da.

    Også snurra de rundt og rundt ganske lenge da, mens de føyk gnister ut på sida av dem da.

    Og de kosta vel kanskje en krone, eller enda mindre.

    Noe sånt.

    Og da kunne man også tuppe til de hjulene da, mens de snurra, og da føyk de bortover, (mener jeg å huske), og begynte å snurre videre, mange meter bortenfor da.

    Så jeg tror ikke at Danmark var det værste stedet, som man kunne være, i romjula, hvis man var tolv år da, på 80-tallet.

    Det tror jeg nok ikke.

    Ihvertfall ikke hvis man hadde litt lommepenger.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På fotballen, så var vi med i en turnering, oppe i Kongsberg, mener jeg å huske.

    Jeg fikk en pin, for å være med, i den konkurransen da.

    Jeg satt på med Ole og dem, tilbake til Berger da.

    Og da vi kom til Leirfaret, så spurte Ole Christian Skjellsbekk meg, (husker jeg), mens han satt ved siden av faren sin, foran i bilen da.

    Om det ikke var fælt å bo alene.

    (Noe sånt).

    Jeg ville ikke være pysete, så jeg sa at det var det ikke.

    Men jeg klagde, for jeg fant ikke den pin-en, som vi fikk, i Kongsberg, for å være med i den cupen da.

    Så det var litt ergelig, husker jeg.

    Vi satte vel på lyset, bak i bilen der og, men jeg fant likevel ikke den pin-en.

    Og jeg fikk ikke noe pin, av Ole og dem, seinere.

    Så de fant vel ikke den, i bilen sin, tror jeg.

    Men det var vel Geir Arne Jørgensen, (tror jeg), som satt bak i den bilen, sammen med meg.

    Og som ble sluppet av på Sand da, der de bodde, i en ganske liten hytte, (enda de var to foreldre og tre unger vel. Geir Arne hadde to yngre tvillingsøsken vel, en gutt og en jente vel. Men men), i den gårdsveien, ned mot forsamlingshuset Snippen der da.

    Faren min advarte jo Ågot mot at jeg ikke burde leke med Geir Arne Jørgensen, husker jeg.

    Så det var vel antagelig han som hadde rappa den pin-en da.

    Kanskje han hadde luska hånda si bort til mine ting der, i mørket, i bilen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi hadde klassefest, hvert år, hos forskjellige elever da.

    Jeg lurer på om vi hadde klassefest hos Ulf Havmo, en gang.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg spilte på et piano, i den delen av Havnehagen, en gang.

    Men jeg fikk vel litt klager, tror jeg, for at jeg spilte for høyt, eller noe.

    Men men.

    En klassefest, var hos Espen Melheim og dem, litt lenger ned i Havnehagen da.

    Og der syntes jeg at de hadde rydda og organisert hele huset, så fint og ordentlig, må man vel si.

    Så jeg ble imponert over at de holdt huset sitt så fint og ryddig, må jeg si.

    (Dette her var vel kanskje i femte klasse, eller noe, da.

    Men men).

    Og hver høst, så visste aldri hverken Ågot eller faren min, noe om når skolen begynte.

    Var det 15. august eller 20. august liksom.

    Så da syntes jeg, at jeg kunne ringe Espen Melheim og dem da, siden jeg hadde på klassefest hos dem, og dem hadde så det så ryddig og ordentlig liksom, i huset sitt da.

    Så nesten hver august, så pleide jeg å ringe mora til Espen Melheim da, for å spørre når skolen begynte.

    (Mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da.

    Så sånn var det).

    Og et år, så skulle vi sykle, fra ungdomsskolen i Svelvik, og så til Nesbygda, og så tilbake til ungdomsskolen.

    Og da hadde noen vel stjålet den Apache-sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, i 1978 da, når jeg bodde i Jegersborggate.

    Og racersykkelen til faren min, den virka ikke.

    Og faren min sa det, at jeg måtte fikse den sykkelen, (som stod i uteboden, i Leirfaret 4B), selv.

    Men det var noe med giret, som var ødelagt, så jeg klarte ikke å fikse det.

    Den sykkelen var skikkelig proff, på den måten, at den sykkelen ikke hadde skjermer, over hjulene, så det var en skikkelig proff sykkel, som faren min hadde kjøpt, da han ble medlem av en sykkelklubb da, våren 1980 vel, (men han var bare med å syklet der, i et par måneder vel. Men men).

    Men da sa Espen Melheim det, at jeg kunne låne racersykkelen til faren hans, (som var i Heimevernet forresten, husker jeg. Det var kjent på Nedre, at han hadde AG3 hjemme, selv om det ikke var sånn, at vi fikk se det maskingeværet, da vi var på klassefest der, eller noe. Men det var noen unger som fortalte meg det her da, at han var i HV. Men men).

    Så jeg sykla på racersykkelen til faren til Espen Melheim da, (uten at jeg husker hvordan vi fikk med oss de syklene til Svelvik. Vi tok de kanskje med på bussen? Hm).

    Og jeg var ikke vant, med å sykle på en racersykkel, med cirka ti gir da.

    Jeg var ikke vant til å ha gir på sykkelen, for å si det sånn.

    (Selv om vel kanskje Frode Kølner hadde en sykkel, i Larvik, med 2-3 gir på kanskje.

    Det er mulig.

    En blåfarget sykkel vel.

    Selv om det ikke var racersykkel.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så jeg knota med giringa da, og det gikk ikke så fort.

    Så Ulf Havmo, som syklet på en mer gammeldags sykkel.

    Han tok meg igjen da, og skrøyt fælt, til alle som ville høre, at han hadde sykla fortere enn meg, selv om jeg hadde racersykkel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men det løpet, det var egentlig på ‘idealtid’, som lærerende kalte det.

    Og vinneren, det ble Tone Heidi Bergum, (ei med rødt hår), i klassen vår da.

    Ei som kanskje var den stilleste jenta i klassen.

    Noe sånt.

    Og som ikke var så veldig populær blant gutta i klassen.

    Selv om jeg hørte det, noen år seinere, mens jeg gikk på videregående vel, at en kar, hadde tatt jomfrudommen til Tone Heidi Bergum og Vidis Tysnes, (lillesøstera til Sissel Tysnes, i klassen min), på den samme kvelden da. Så sånn var det. Men men.

    Så det er mulig at det var jeg som sykla nærmest idealtid, av Ulf Havmo og meg.

    Men han mente kanskje likevel at jeg var ‘driti ut’ da.

    Hva vet jeg.

    Han tok det her med syklinga litt vel nøye, syntes jeg.

    Vi spilte jo egentlig fotball vi da, og pleide ikke å være med på noe organisert sykling.

    Mne men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I sjette klasse, så hadde vi klassefest, hos Erland Borgen, på Øvre.

    Erland var sønn av rektor Borgen, og vår tidligere klasseforstander, Sissel, (eller Sidsel), Borgen.

    Men ingen av foreldrene til Erland, var hjemme.

    Jeg var jo nesten klassens ‘musikksjef’, siden jeg var mye i Drammen, med faren min, og jeg hadde kjøpt noen singler selv, allerede i fjerde-femte klasse vel, på Lyche platebar da, i Gågata, i Drammen.

    Den første singelen jeg kjøpte, det var Jannicke, med ‘Svake mennesker’, husker jeg, etter å ha sett den på TV.

    Og jeg kjøpte også en annen singel, året etter vel, som var Jan Teigen, med ‘Ja’, (en sang fra Grand Prix, et år da, i 1981 kanskje, eller noe).

    Og Erland Borgen lånte vel disse singlene av meg, tror jeg, i sjette klasse vel.

    Uten at jeg vet det, om hvordan han kunne vite det, at jeg hadde kjøpt disse singlene.

    Men men.

    Jeg fikk også lov av faren min, å være medlem av en plateklubb.

    Så jeg fikk plater i posten, når jeg glemte å avbestille.

    Og man fikk også velkomstgaver, i disse plateklubbene, så jeg hadde en del LP-er.

    Klassikere av Beatles og Beach Boys, blant annet, husker jeg.

    Og Casino Steel og the Kids, osv.

    Men men.

    Og faren min lærte meg å ta opp fra radio, på stereoanlegget hans, som han hadde fra før jeg flyttet til Berger.

    Så jeg tok opp fra ‘Ti i skuddet’, et radioprogram, på NRK, som spilte de mest populære popsangene, som ungdom kunne stemme på da, om de likte eller ikke, i et platestudio, i Oslo vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde tatt opp en sang, med Prima Vera, som het ‘De gærne har det godt’.

    Og da klikka alle i klassen min.

    De hoppa opp og ned, i sofaen til Erland Borgen og dem, og skreik ut den sangen.

    Når Erland spilte den sangen, på stereoanlegget, i stua dems da.

    (For eksempel, så var Sten Rune i klassen helt med, og så helt gæern ut, husker jeg, mens den sangen var på.

    Som de spilte om og om igjen, på ‘full guffe’ da.

    Men men).

    Så jeg følte meg litt som en voksen, som måtte være på en fest, sammen med masse unger, må jeg innrømme.

    Men men.

    Den sangen fikk ikke meg til å ‘ta av’, for å si det sånn.

    Men det var kanskje fordi, at de andre ikke var vant til å være alene hjemme.

    Mens jeg hadde bodd alene hjemme, allerede fra slutten av tredje klasse, cirka tre år før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Berger, så begynte forresten folka i vår klasse, å si ‘er du helt fjern eller?’.

    Istedet for ‘er du dust’, eller lignende.

    Det var fordi, at den klassen, fra Grunerløkka, som vi var på Barnas Gård sammen med.

    De sa ‘fjern’ hele tida da.

    Så etter den leirskole-turen, så begynte vel mange på Bergeråsen også å si ‘fjern’, mener jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I sjette klasse, så hadde forresten Tom-Ivar Myrberg og meg, et valgfag, som jeg fikk med Tom-Ivar på å velge, siden jeg var rimelig lei av skolen da.

    Så sånn var det.

    Det valgfaget, det var husarbeid.

    Man kunne hjelpe noen å rydde i heimen.

    Kanskje mest eldre vel.

    Jeg burde kanskje ha valgt husarbeid, i ‘min’ egen leilighet.

    Men så langt tenkte jeg ikke.¨¨¨

    Så jeg fikk med Tom-Ivar, på å gjøre husarbeid, for Ågot, borte på Sand.

    Dette faget var to timer i uka vel.

    Og den ene av oss, måtte vaske gulvet, på kjøkkenet, til Ågot.

    Og den andre måtte støvsuge der.

    Dette byttet vi på, annenhver uke.

    En gang, som vi holdt på å drive med husarbeid der, borte hos Ågot.

    Så hadde rektor Borgen, (tror jeg det var), fått Svelvik-avisa, til å lage en reportasje om det valgfaget da.

    Så Svelvik-avisa, (som har hett forskjellige navn, opp gjennom tidende. Så om den avisa het Svelviks Tidende eller Svelvik Nytt, på den her tida, det husker jeg ikke. Men men), dem klinte et stort bilde av meg, med vaskeklut, (mens jeg gikk i sjette klasse da), øverst på førstesida.

    Og Tom-Ivar som støvsugde, han kom nederst på førstesida.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å måtte være på forsida av lokalavisa, med vaskefille, osv., en uke da.

    Det var ikke så tøft liksom, for gutter som gikk i sjette klasse, osv.

    Jeg valgte jo det valgfaget, fordi at jeg var litt skolelei, og ville slippe unna et par skoletimer da, sammen med trøtte og kjedelige lærere og/eller elever.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så tenkte jeg vel at Tom-Ivar og jeg ville få mye cola og godteri da, av Ågot, hvis vi gjorde det her da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom-Ivar kom jo mye før i puberteten, enn meg.

    En gang, da TOm-Ivar og jeg, var på besøk hos Haldis og dem, og satt og så på TV, i stua hennes.

    Så klagde Tom-Ivar over at det var så varmt i stua til Haldis, at håra han hadde fått på balla, begynte å klø, sa han.

    Tom-Ivar ville også vise meg, hvordan sæd så ut.

    Så han satt og runka, oppe i leiligheten, i Leirfaret 4B, og skulle liksom vise meg hvordan sæd så ut da, i dassen, eller noe.

    Jeg var ikke så interessert vel, jeg hadde vel sikkert sett noen pornofilmer, eller pornoblader, med sæd i, så dette var liksom mer Tom-Ivar sin ide.

    Men jeg var ikke så høy i hatten da, siden jeg var så sein i puberteten selv, så jeg turte ikke å be han slutte heller.

    Jeg var litt ydmyk da, for når man er sen i puberteten, så får man ofte sent muskler og.

    Så det er ikke så artig, for da taper man vel også de fleste slåsskampene, vil jeg si, mens man går på ungdomsskolen, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så selvtilliten min, den fikk seg en alvorlig knekk, ut på 80-tallet, siden jeg var den siste i klassen, (kanskje sammen med Ditlev Castellan vel), som kom i puberteten, og fikk hår på tissen, osv.

    (Det var vel ikke før sommeren 1987, (den sommeren jeg fylte 17 år), at jeg kunne si det, at jeg hadde begynt å få mer enn noen dun på tissen.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Tom-Ivar var rimelig opptatt av sex, eller hva man skal si, og.

    Så en gang, på den her tida, (når vi gikk i sjuende klasse kanskje).

    Så skulle vi bade, i Berger-bukta, med fotball-laget, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Og da sa Tom-Ivar det, til meg, mens vi bada, sammen med resten av fotball-laget, at det var så deilig, å ‘pule bunnen, av stranda’ da.

    Noe sånt.

    Så Roger Edvartsen, (som var et år eldre enn meg, og som bodde i arbeiderboligene, på Berger, og som alltid pleide å følge nøye med på meg, og kalte meg for ‘fingersprikeren’, siden jeg sprikte med fingra, (av fryd kanskje vel), når jeg holdt på å score, når vi spilte fotball, på grusbanen, på Berger skole), han slo til igjen.

    Han sa at Tom-Ivar og jeg var ‘homo’, siden vi hadde shortsene våre, nede på knærna da, og stod litt for oss selv, må man vel si.

    Men det var bare Tom-Ivar, som hadde lurt meg med, på å prøve å pule sandbunnen, i Bergerbukta der da.

    Noe jeg ble med på, siden jeg syntes det var rimelig kjedelig, å bade der.

    Christell pleide å dra meg med, for å bade, hver vår/sommer, seinest i juni-måned vel.

    Så det var ikke sånn, at jeg syntes den her badinga, i Berger-bukta, (eller Blindsand, heter det vel kanskje), var så artig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, noen år seinere, så satt jeg på med noen, til Berger-kafeen vel.

    Og da hadde jeg et belte, som var altfor langt, siden jeg var så tynn da, (i tenårene og i begynnelsen av 20-årene).

    Så den ytterste delen av beltet, den hang ned foran, for beltet var så langt, at jeg måtte bøye enden av beltet tilbake igjen, (den delen etter beltespennen).

    Så da ble tuppen av beltet hengende ned foran da, på buksa mi.

    Og da sa Roger Edvartsen, husker jeg, (til en kamerat da. De hang oppe ved Berger-kafeen da, hvor jeg var for å kjøpe noe godteri vel).

    At ‘jeg trodde det var pikken som han hadde hengende der’, (husker jeg at jeg overhørte), mens han gliste/lo da.

    Så Roger Edvartsen, han hadde skikkelig ‘argusøyer’, på meg, vil jeg si.

    Han la merke til ting som jeg ikke tenkte på selv engang.

    – At jeg sprikte med fingra, i fryd, når jeg fikk en målsjangse, når jeg spilte fotball, på Berger skole.

    (Antagelig fordi jeg syntes det var artig å spille fotball der.

    På Torstrand skole, i Larvik, hvor jeg gikk før jeg begynte på Berger skole.

    Der var det så møljefotball, på en liten asfaltbane, som de hadde der, så der klarte jeg bare å score en gang, i løpet av det drøye året, som jeg gikk der.

    Og da begynte dem bare på nytt.

    Uten at dem sa noe om hvorfor.

    Mens på Berger skole, der scorte jeg flere mål hver måned, vil jeg si.

    Man kan vel kanskje si at jeg scorte hver uke og, vil jeg kanskje si.

    Jeg scorte på huet der og, husker jeg, i begynnelsen.

    Men etterhvert, så ble jeg mindre tøff, husker jeg, og slutta å heade ballen.

    Av en eller annen grunn.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    – Roger Edvartsen merka også det at jeg hadde for langt belte, og at Tom-Ivar fikk meg med på å tulle, med å knulle havbunnen, i Bergerbukta da.

    Så sånn var det.

    Så Roger Edvartsen, han trenger nok ikke å begynne med briller, tror jeg.

    Han må nok ha hatt best syn av alle i klassen hans, vil jeg nesten tippe på.

    Hvis ikke han var over gjennomsnittet interessert i gutter som hadde bodd i Larvik da, av en eller annen grunn.

    Eller kanskje bestefaren hans også hadde jobba for Jebsen-familien, og var uvenn med min farfar, da begge bestefedrene jobba for Jebsen?

    Hva vet jeg.

    Jeg synes ihvertfall det, at han Roger Edvartsen, han var litt vel nærgående, syntes jeg, mot meg.

    Andre folk på Berger, de kunne mobbe en, hvis en sa noe dumt.

    Men han Roger Edvartsen, han brukte øya mer, enn de andre, på Bergeråsen, vil jeg si, for å finne mobbe-grunner.

    Så hva det kom av, det veit jeg ikke.

    kanskje han var av en annen kultur, enn de fleste andre på Berger?

    Hva vet jeg.

    Kanskje han var veldig kristen, eller noe?

    Pleier veldig kristne folk, å ‘uglese’ folk, på den måten?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Tom-Ivar, Christell, Gry Stenberg, Pia og meg, vi var jo så godt som en gjeng, vil jeg si.

    Jeg ble jo kamerat med TOm-Ivar siden han hadde så ville småbrødre, og siden han var stekere enn meg, så måtte jeg nesten prøve å alliere meg med han.

    For jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar, til å banke opp lillebroren hans Tore, husker jeg.

    Men men.

    En gang, så husker jeg det, at Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg, var oppe på Ulvikfjellet.

    Og da, så flørta Tom-Ivar og Gry Stenberg, rimelig mye.

    Så Tom-Ivar begynte å rive av Gry genseren hennes, var det vel.

    Og da, så stod jeg på den andre sida av Gry, og bare så på da.

    Og da Tom-Ivar reiv opp genseren til Gry, så kunne jeg se det, at Gry Stenberg begynte å få litt pupper da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men Tom-Ivar så vel ikke det selv, siden han stod bak Gry.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom-Ivar og dem flytta jo til Drammen, i syvende klasse, eller noe.

    Og jeg husker det, at Gry Stenberg var på besøk hos meg en gang, i Leirfaret 4B, (hvor jo hun hadde bodd selv, før faren min kjøpte den leiligheten, av faren hennes).

    Og da, så satt Gry oppå meg, husker jeg, i en stol, i sofagruppen, ved siden av peisen.

    Og da mener jeg å huske, at vi tungekyssa ganske heftig vel.

    Og i den samme stolen, så tungekyssa jeg også, med Nina Monsen, en gang hu var på besøk, fra Oslo vel.

    Jeg syntes vel det, at Christell var litt penere, så jeg klagde på det, at Nina Monsen hadde en sånn kløft, på haka si.

    Men da klagde hu tilbake, på at jeg også hadde en sånt kløft, visstnok.

    Men men.

    Også tungekyssa vi da, i den samme stolen, som jeg hadde klint med Gry Stenberg i da.

    Så sånn var det.

    Den siste uka, på ungdomsskolen, så skulle vi intervjue en klassekamerat, om våre ønsker, for fremtiden.

    Og læreren sa at Gry og jeg, skulle intervjue hverandre.

    Jeg ville dra til Oslo, for å studere og jobbe, fortalte jeg, var det vel, (noe faren min hadde sagt til meg, at jeg burde, og som Ågot og Øivind også hadde vært enige i vel).

    Gry ville bli på Berger, sa hun vel.

    Noe sånt.

    Jeg fikk jo etterhvert en fjerde katt, av Christell.

    Faren min tok med en veldig ung kattunge, opp til meg.

    Christell hadde sagt at den het Kitty, sa faren min.

    Men men.

    Den katten var så ung, så jeg var ikke sikker på det, om den ville overleve.

    Men dette var i sommerferien, så jeg tok meg av den katten natt og dag nesten da, og roet den ned, ved å klappe den da, og ga den melk, når den våkna.

    Så den klarte seg, og vokste opp da.

    Så sånn var det.

    Men den ble kanskje litt vel knytta til meg da, det er mulig.

    En gang, så Gry og Christell, var på besøk hos meg, så lå den katten, i fanget mitt da.

    Og da sa Gry, noe sånt som, ‘se på katten da’.

    Og jeg syntes det var greit at katta lå i fanget mitt.

    Men at dem skulle kommentere det, det syntes jeg var litt drøyt.

    Så jeg sa det da, at ‘den ligger på pikken min’.

    For å få hu Gry Stenberg til å se et annet sted da.

    Så sånn var det.

    For jeg syntes hu var litt nærgående da.

    Jeg var stort sett alltid alene der, med den katten, på den tiden.

    Så at Christell og Gry plutselig skulle dukke opp der, og liksom kommentere om katta mi osv., og at den lå på fanget mitt.

    Det syntes jeg var litt drøyt.

    Jeg var litt forbanna, fordi at jeg alltid må bo der alene da, i Leirfaret 4B.

    Og den katten var den eneste som holdt meg selskap der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen gang, som Gry Stenberg var på besøk, sammen med Christell og Pia, i Leirfaret 4B.

    Så hadde Gry bare kødda og flørta, og var helt sånn gæern og tent da, må man vel si.

    Så hu ville ikke høre, når jeg ba henne, om å holde kjeft, var det vel.

    Jeg ba henne om å oppføre seg ordentlig da.

    Så jeg kasta henne ut.

    Men hu kjempa jo mot, som bare søren.

    Så vi hadde den værste brytekampen, i gangen der, husker jeg.

    Men hu måtte gi seg til slutt, for jeg var jo gutt, så jeg var litt sterkere da.

    Vi gikk jo i samme klasse.

    Så sånn var det.

    Men etter det, så så jeg aldri Gry Stenberg mer vel, i Leirfaret 4B.

    Det var ikke meninga, at hu skulle være ‘bannet’ derfra, for evig liksom.

    Det var bare sånn, at jeg ikke likte hvordan hu oppførte seg, den ene gangen.

    Men det skjønte kanskje ikke hu Gry Stenberg.

    Hvem vet.

    Det var jo jeg som bodde der, (selv om faren min eide leiligheten), så jeg hadde rett til å bestemme litt der, om hvem andre som skulle være der, mente jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg mobba Gry Stenberg en gang da, når jeg så at hu kom på sykkelen sin, et år eller to seinere vel.

    Når hu hadde vært på Prima og kjøpt dopapir, blant annet.

    Så møtte jeg henne, i stien ned fra ved Gamlehjemmet der.

    Jeg var kanskje litt flau, siden jeg ikke hadde noen ordentlig sykkel, etter at Apache-sykkelen min ble rappa.

    Så jeg sa det, til Gry, at ‘skal du hjem og tørke deg i rumpa nå da’.

    Og da svarte hu ikke noe.

    Men hu gliste kanskje litt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Søstera mi var venninne med Gry Stenberg da.

    Og søstera mi var noen ganger oppe hos meg, i Leirfaret 4B, uten at Christell eller Gry Stenberg var der.

    Og Pia sa en gang det, at hu hadde vært på besøk, hos Gry Stenberg, en gang.

    Og da måtte Pia, av en eller annen grunn, låne en ny truse, av Gry Stenberg.

    Og da hadde det vært utflod, (sa Pia), i den trusa, som hu fikk låne, av Gry Stenberg da.

    Og det var visst bare normalt, hadde visst Gry STenberg sagt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Det var vel også Pia som sa det, at Gry Stenberg hadde sagt det, at ‘voldtekt’ og ‘voldtatt’, ikke var det samme ordet.

    Så Gry Stenberg var kanskje ikke så sterk i norsk da.

    Og uten at jeg vet hvorfor hu lurte på det.

    Jeg håper ikke at det var noe med meg.

    Hvis det var noen som hadde voldtatt den andre, av Gry Stenberg og meg, så var det Gry Stenberg, (mener jeg), for hu løp fram en gang, og bare tok meg på pikken, når jeg var på besøk hos Christell og dem og bare var ti år vel.

    Så Gry Stenberg burde vel vite hva ordet ‘ta’ betyr ihvertfall, siden hu tok meg på pikken, mener jeg.

    Så _ta_ på pikken og _tatt_ på pikken, det betyr ikke det samme det da, ifølge Gry Stenberg, (ifølge Pia).

    Så hva de jentene egentlig tulla med, det veit jeg ikke.

    Men det er vanskelig å ta Gry Stenberg og Pia alvorlig, synes jeg, nå i ettertid, når de surra sånn, med møkkete truser og angående om ‘voldta’ og ‘voldtatt’ betydde det samme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Gry Stenberg ble så sammen med en kar, som var mye eldre enn henne vel, som bodde ovenfor huset mitt der.

    (Aina og dem flytta, så det er mulig at han bodde der dem bodde).

    Han hadde visst sagt, (ifølge noen i klassen min, på ungdomsskolen), at ‘det er ingenting som er bedre enn Gry’.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det siste jeg husker av Gry Stenberg, var fra det året jeg var russ.

    Pia og jeg, vi tok bussen til Drammen, av en eller annen grunn.

    Gry STenberg var på den samme bussen.

    Og hun hadde kjøpt honør-billett, som 18-19 åring!.

    ‘Jeg sier bare en honør jeg’, sa Gry til søstera mi.

    (Gry Stenberg ignorerte vel meg, av en eller annen grunn, vil jeg si, på den bussturen).

    Så bussjåførene syntes kanskje at Gry Stenberg så sykelig ut da, eller noe, (tenkte jeg da).

    Gry Stenberg, hu begynte vel ikke på videregående engang, tror jeg.

    Så jeg husker at jeg syntes at hu var ganske rar, fra før av da, siden hu ikke ville ha seg artium, osv., da.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så det var rimelig snålt, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Før de eldste av oss begynte på ungdomsskolen.

    Så var jo den Nedre-gjengen, (eller hva jeg skal kalle oss).

    Nemlig Tom-Ivar, Christell, Pia, Gry og meg.

    Vi var på en busstur, til Svelvik.

    For jeg syntes at det ble litt kjedelig, på Bergeråsen da.

    Så jeg prøvde å få med den gjengen, til Svelvik da.

    Dette var dagen etter at Nicole, vant Melodi Grand Prix, for Vest-Tyskland husker jeg.

    Det var kanskje våren 1982 da.

    Noe sånt.

    Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Så tok vi bussen inn til Svelvik da.

    Tom-Ivar han fikk ikke like mye lommepenger, som oss andre.

    Men de jentene hadde en god del mynter.

    Og siden vi var en gjeng, så spurte jeg dem, om de kunne låne penger, til Tom-Ivar da.

    Og det var greit, sa de.

    Så gikk vi av bussen, i Svelvik.

    Og Gry sa da, at vi kunne besøke bestemora hennes, som bodde i Svelvik sentrum da.

    Jeg syntes det var greit, for det var ikke akkurat sommeren enda, det var litt kjølig, det var vel mai-måned kanskje.

    Noe sånt.

    Vi var på terrassen til bestemora til Gry Stenberg, husker jeg.

    Eller om det var en overbygd terrasse.

    Noe sånt.

    Bestemora til Gry Stenberg, hu bodde i et hvitmalt trehus vel, kanskje et steinkast fra det da nye ferjeleiet.

    Noe sånt.

    (Da jeg bodde i Liverpool, så leste jeg tilfeldigvis på tracking-cookie-programmet, på bloggen min, at Gerd Stenberg, var i noe ‘norsk undergrunn’, eller noe.

    At noen i USA søkte om det.

    Og jeg søkte mer på Gerd Stenberg, og hu var i noe pro-opertunist-greier vel, i Drammen.

    Og det er neo rødstrømpe-greier, mer eller mindre vel, tror jeg.

    Men men.

    Så det er mulig at denne Gerd Stenberg, var Gry sin bestemor og at hun var rødstrømpe, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Jeg ville ikke sett helt bort fra det ihvertfall.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Vi diskuterte Nicole sin sang, ‘Ein bichen frieden’ vel, som hadde vunnet Grand Prix, dagen før.

    Hun sang jo på engelsk, tysk og fransk, sa jeg.

    Å ja, hun sang jo på nederlandsk og, og italiensk.

    Sa hun Gerd Stenberg da.

    Noe sånt.

    Så da jeg bodde i Liverpool, så lurte jeg på det, om hu Gerd Stenberg hadde bodd i Holland, (eller Amsterdam da), siden hu klarte å skille tysk og hollandsk, når hu Nicole sang da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg ble også valgt til tillitsmann, husker jeg, i fjerde klasse, var det vel.

    Espen Melheim sa til noen andre, at de skulle stemme på meg vel.

    (Mener jeg at jeg skjønte).

    Og jeg stemte også på meg selv da, (av gammel vane, fra sånne avstemninger nesten, siden jeg var litt sånn, at jeg gjerne ville være best da).

    Så jeg fikk fire eller fem stemmer da, noe som var nok til at jeg vant avstemningen, om å bli tillitsmann da.

    Men Allum spurte så rart, at ‘vil du være tillitsmann’, eller noe.

    Så jeg sa ‘nei’, for jeg likte ikke tonen han spurte på.

    Han var så negativ liksom.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så jeg var ikke tillitsmann, i fjerde klasse, men jeg vant avstemningen, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg vet der, om hvorfor Espen Melheim, fikk med seg folk, på å stemme på meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo snakka med faren min, da jeg var sånn ti år, eller noe, om han trodde på Gud.

    Jeg trodde ikke på Gud selv, og det gjorde ikke faren min heller, sa han.

    Så den enste jeg kjente, som trodde noe særlig på Gud, det var vel bestemor Ågot vel.

    Vi måtte noen ganger tegne, i kristendomstimene, på barneskolen.

    I fjerde klasse, eller noe sånt da.

    Og da, så tulla jeg litt da.

    Jeg skrev på tegneboka, på forsida, at det var ‘eventyr fra bestemors tid’, osv.

    Og jeg tegna noen bombefly, (som jeg hadde sett på TV, i Hellinga 7B, i noe amerikansk program vel, fra krigen da).

    Og så tegna jeg bomber da, som hang liksom sammen.

    (For det hadde jeg sett på TV).

    Men jeg syntes de ligna på Hubba Bubba tyggegummi-pakker, på tegningen.

    Så da skrev jeg ‘Hubba Bubba’ på dem, eller noe, da.

    Og så tulla jeg med at Jesus sa ‘følg meg’, og disiplene fulgte han.

    Og så tegna jeg at Jesus falt ned i et hull i bakken da.

    Og at disiplene da hoppa etter Jesus, ned i det hullet da.

    Så sånn var det.

    Det virka litt meningsløst for meg, at man bare blind skulle følge noen, på den måten.

    Men men.

    Men Allum, han ble sur og forbanna, når han så tegneboka mi, i Kristendom da.

    (Eller hva man skulle kalle den boka).

    Så han konfiskerte den boka, husker jeg.

    Den andre gangen, som han ble sur, mens han bladde i den vel.

    (Noe sånt).

    Og da satt Carl Fredrik Fallan, ved siden av meg vel, i det første klasserommet vi hadde, på Berger skole.

    (Nemlig det ved siden av kermaikkovn-rommet der.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Og den boka fikk jeg vel aldri igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå begynner klokka å nærme seg halv tolv, her på hostellet.

    Jeg glemte å publisere dette kapitellet, på bloggen, da jeg var på biblioteket, i dag.

    Så dette kapitellet blir ekstra langt.

    (Regner jeg med ihvertfall).

    Men jeg bodde jo i Leirfaret 4B, helt fram til 1989.

    Så det var fortsatt mye mer som skjedde, mens jeg bodde der.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet en ny del, på dette kapitellet, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 24: Mer fra Leirfaret 4B

    Et av de første årene, (må det vel ha vært), etter at faren min ble sammen med Haldis.

    Så var det vel antagelig søstera mi Pia, (vil jeg tippe på), som viste meg tomlene til Christell.

    Og viste meg det, at Christell kunne bevege det ytterste leddet, på tomlene sine, så godt som 180 grader da.

    (Uten at dem sa noe om hvorfor de viste meg det her).

    Mens jeg bodde i Liverpool, så spekulerte jeg jo på det, om at dette kunne bety, at Christell hadde noen Neanderthal-gener, eller noe.

    (Eller om hun kanskje bare var litt innavla, (for å tulle litt).

    Hvem vet).

    Noe var det kanskje.

    Men hvorfor jeg ble vist det her, det vet jeg ikke.

    Det var vel ikke langt fra postkassa til Haldis der, tror jeg, (hvor vi var en gjeng, som noen ganger pleide å henge.

    Men men).

    Jeg kom også på det, her om dagen, at mora mi, hu pleide å si ‘gosh’, noen ganger, da vi bodde i Larvik.

    Og det har jeg sett på TV her i England, at folk sier her.

    (Folk som er litt snobbete kanskje).

    Så det er mulig at mora mi la seg til å si gosh, da hu jobba som au-pair, i England, på slutten av 60-tallet vel.

    Og det var kanskje for noen snobbete folk da, (hvis jeg skulle tippe), siden hu begynte å si ‘gosh’ der.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den brusflaska, som kusina mi Susanne knuste, da hu og Ove, Heidi, Pia og meg, samla inn penger, i Vestby, på begynnelsen av 80-tallet en gang.

    Det var vel kanskje ikke Solo Lett, som jeg skrev, i et tidligere kapitell.

    Jeg tror den brusen, (som Susanne knuste), het ‘Solett’, på den tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde i Larvik, så hadde jeg kjøpt meg en artig vannpistol.

    Den kunne man vri et hjul på, og så kunne vannpistolen skyte til en av sidene, eller på skrått.

    En gang, som Frode Kølner, Pia og jeg, stod i det portrommet, som var ved siden av huset vårt, i Jegersborggate 16.

    Så tulla jeg litt med Pia da, og sa at jeg skulle prøve å treffe porten.

    Også stilte jeg på det hjulet, på vannpistolen.

    Og ba Pia om å stå der og der da, på venstre side av meg, mens jeg skøyt.

    Og da, så traff jeg Pia, midt i ansiktet, med vannstrålen fra vannpistolen da.

    (Snakk om blinkskudd).

    Noe både Frode Kølner og jeg, syntes var artig vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, et av de første årene, etter at jeg flytta til Berger.

    Så diskuterte faren min og Øivind, om det het nettopp Berger, eller Svelvik, eller hva det het, på Sand der da.

    ‘Det heter Strømm’, sa Øivind, husker jeg, et par ganger.

    (Nesten oppgitt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker en episode, fra like etter at Pia flytta til Bergeråsen.

    (Som jeg skal skrive mer om seinere).

    Da gikk Pia og jeg sammen, nede ved postkassa til Haldis der.

    Og like nedafor huset til Gry Stenberg og dem.

    (Stenberg-familien flytta til nabohuset til nabohuset til Haldis og dem.

    Så det lå et hus mellom huset til Haldis og huset til Roger Stenberg og dem).

    Annika Horten stod nedenfor huset til Gry Stenberg og dem da.

    (Altså ikke så veldig langt fra postkassa til Haldis.

    Og Annika bodde jo egentlig oppe på Toppen, (like ved der faren og mora mi bodde, i Toppen 4, før de ble separert), så hva hu gjorde nede ved Haldis og dem, bare stående aleine der, det veit jeg ikke.

    Men men).

    Annika ignorerte meg vel, men snakka til søstera mi, (som hu gikk i samme klassen som, og Christell gikk også i den klassen da).

    Og spurte om hu også hadde kutta ut Christell, (siden at Pia ikke ‘leika’ med Christell da, men hang sammen med meg).

    (Noe sånt).

    Så sa Annika det, om Christell, at hu hadde litt ‘fett hår’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det hadde ikke jeg visst om, fra før, men jeg var ikke helt på topp, for søstera mi flytta ikke opp til meg i Leirfaret 4B.

    Neida, hu ville heller bo nede hos Haldis og dem.

    Så jeg ble boende alene på Bergeråsen, også i en god del år, etter at søstera mi også flytta til Berger/Strømm.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og selv om jeg ikke kunne huske det, at Christell hadde fett hår, hvis jeg skulle være ærlig.

    Men jeg husker det, at hu hadde en flekk, på en sånn stretch-bukse, som hu hadde på seg en gang, på Bergeråsen, like etter at jeg egentlig hadde flytta til Oslo, for å studere.

    Men jeg var på et helgebesøk, hos Ågot og Pia, på Sand da.

    Og så fortalte Pia meg, at jeg var ønsket borte hos Christell og dem, som gjest vel.

    Og da var Christell der sammen med tre jenter, på hennes alder, fra Nesbygda.

    Og alle fire hadde på seg sånne stretch-bukser da, i bomull da, i forskjellige farger.

    Sånne bukser som det ble sagt om, hvis dem var for stramme, (husker jeg), at jentene like gjerne kunne ha gått nakne.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så Christell gikk og skifta vel, eller hu ble ihvertfall borte, da jeg poengterte det, at hu hadde en flekk på buksa si, den gangen, i skoleåret 1989/90.

    Men bortsett fra det, så kan jeg vel ikke huske det, at Christell har vært så veldig ‘sjuskete’ akkurat.

    En jul, like etter at jeg hadde vært i militæret, så gikk Christell i joggebukse, på julaften.

    Det var kanskje litt spesielt.

    Men da var hu sur på broren sin Jan, husker jeg, siden jeg ble lokka dit, av Pia vel, med at hu som kom på tredje-fjerde plass, i frøken Norge, skulle være der, i jula.

    Men Jan hadde visst skremt bort henne, så det var kun Christell der, som gikk rundt i joggebukse da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, den første tiden, som jeg bodde på Berger.

    Så kødda Geir Arne Jørgensen med meg, da jeg gikk til Ågot, en gang, var det vel.

    Han stod nedafor autovernet, like ved buss-skuret, ved Gamlehjemmet.

    Og da var jeg uvenn med han, og det var nok for meg å se tryne hans, så angrep jeg han da.

    (For faren min hadde advart meg mot han da).

    Men da jeg kom til autovernet, så hadde jeg litt uflaks, og landa liksom med pikken oppå kanten av autovernet, da jeg skulle beine over det da.

    Så da fikk jeg litt vond i pikken, i mange uker etterpå husker jeg.

    Og når jeg har ståtiss nå, så er pikken litt skeiv, (og peker litt til venstre), må jeg innrømme.

    Så det er mulig at dette kommer fra den gangen, som Geri lurte meg, til å kjappe meg etter han, og jeg hadde litt uflaks, når jeg skulle passere autovernet da.

    Det er mulig.

    Det har jeg lurt på ihvertfall.

    (Her skriver jeg om alt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ågot tippa hver uke, og en lørdag, så var jeg hos henne, da tipperesultatene dukka opp, på TV-en.

    Ågot hadde åtte-ni rette, av de ti første tegnene, som hu fikk skrivi opp da.

    Ågot hadde fortalt meg det en gang, at hu gikk bra overens med mora til Geir Arne Jørgensen.

    Og at hu mora til Geri også tippa da.

    Så jeg visste at hu tippa.

    Og jeg syntes det var spennede, at Ågot kunne få elleve rette, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men det fantes ikke internett da, så vi måtte vente, til Dagsrevyen, et par timer seinere, for å få med oss de siste tippetegnene, (som Ågot ikke rakk å skrive opp).

    Men da var jeg ung og utålmodig, så jeg ville sykle bort til Håkon da, på Bergeråsen, (for faren min tippa ikke), for å få med meg de to siste tipperesultatene da.

    Men da valgte jeg heller det, å sykle ned til Geir Arne og dem, (enda faren min hadde advart Ågot mot han, husker jeg).

    Og jeg fikk de to siste tipperesultatene, av mora til Geir Arne, som var ei blid og hyggelig dame, må man vel si.

    Hu hadde mørkt hår vel, og var kanskje litt lubben, (sånn som jeg husker det).

    Men men.

    Så sykla jeg bort til Ågot igjen.

    (Det var mye kortere å sykle ned til Geri og dem, enn til Håkon og dem, så det var derfor jeg gjorde det sånn da.

    Men men.

    Jeg var skikkelig spent, på om Ågot hadde vinni masse penger, på tipping da.

    Derfor gjorde jeg dette uvanlige, å banke på døra til Geri, (min fiende/uvenn), og dem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Postnummeret til folk på Berger og Bergeråsen, det er ‘3075 Berger’.

    (Ihvertfall så var det det, på den tida, som jeg bodde der, på 80-tallet).

    Men det lønte seg å skrive ‘3075 Berger i Vestfold’, sa faren min.

    Hvis ikke så kunne brevene havne i Bergen, sa han.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev jo at Strømm, det er navnet på den veste siden av Drammensfjorden.

    Men så dukket jo ladestedet Svelvik opp, midt i Strømm, for et par hundre år siden vel.

    Og Svelvik har jo nå bystatus.

    Og det meste av Strømm ligger vel i Svelvik kommune.

    Men Svelvik by, det er bare de hvitmalte skipperhusene, i Svelvik sentrum, mener jeg.

    (Etter det som farfaren min Øivind har sagt, og etter det min grandonkel Idar Sandersen sa, da jeg ringte han, da jeg bodde i Liverpool.

    Og etter det som jeg har lest meg til, på nettet, osv.).

    Og da kan man vel kalle området, sør for Svelvik, for Søndre Strømm, mener jeg.

    Berger skole, den ligger egentlig nærmere Bergeråsen, enn på Berger, mener jeg.

    Så man kunne kanskje kalt den skolen, for Søndre Strømm skole da.

    Og Berger IL, de har jo ikke bare folk fra Berger.

    De har jo folk fra Bergeråsen og Sand også.

    Så man kunne kanskje kalt det laget, for Søndre Strømm IL.

    Noe sånt.

    Jeg sier ikke at de skal gjøre det.

    Men bare for å prøve å forklare mer, om navnene på stedene, sør for Svelvik da.

    Berger var jo en industri-landsby, må man vel si.

    Fabrikkeier Jebsen hadde to tekstilfabrikker på Berger, som fikk kraft fra elva Fossekleiva, som onkel Martin kjørte nedi med motorsykkel, på 70-tallet vel, og som renner ned fra Blindvann da.

    Så sånn er det.

    Jebsen bygde fotballbane, kirke og arbeiderboliger.

    Kirken ga Jebsen-familien til kommunen seinere.

    Og Jebsen-familien, de bygde også et gamlehjem, som ligger mellom Bergeråsen og Sand.

    Etterhvert så ble det mer og mer slutt på tekstilproduksjonen på Berger, men de fleste av bygningene står der ennå.

    Som for eksempel Gamlehjemmet da, som ihvertfall på 80-tallet var en flott og stor hvitmalt bygning, må man vel si.

    Den kunne nesten blitt bygget om til en herregård, vil jeg nesten si.

    Men men.

    Noe i den stilen der.

    Gamlehjemmet ble vel kalt for Strømm Gamlehjem, tror jeg, så Jebsen bygde ikke bare på Berger.

    Gamlingene ble sendt til Sand.

    Så det er kanskje derfor at Roger Edvartsen, fra Berger, tulla med meg, siden jeg var fra Bergeråsen, og spiste middag hos bestemora mi på Sand.

    Folk fra Berger er kanskje vant til å se ned på folk fra Bergeråsen/Sand, siden det var dit de sendte ‘gamlingene’.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det hadde vel kanskje vært plass til Gamlehjem på Berger og et sted, vil jeg tippe på.

    Kanskje oppe ved kirken der, eller noe.

    Men det var kanskje i tidens ånd da, at gamlingene, de skulle man gjemme litt bort.

    Min tidligere klassekamerat, fra Markedsføringslinja, andre året på Sande videregående, Jan Ivar Lindseth.

    Han selger plass på bygg, oppe ved Hellum gård, i Svelvik, til eldre folk, vel for å la yngre folk, bo i Svelvik sentrum.

    Så noe av det samme er kanskje i tiden, nå også, å gjemme bort gamlingene litt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Det er mulig at Axel ble døpt hos bestemor Ingeborg sin andre bror, Louis Heegaard, som var stiftamtmann i Fyn.

    Han bodde på Odense slott, og det kan også ha vært der, som Axel ble døpt, (for alt hva jeg vet).

    Axel ble jo døpt sommeren 1980, mens faren min og Haldis og Christell og jeg, var på sommerferie, i Jugoslavia.

    Jeg har skrevet det, i et tidligere kapittel, at Axel ble døpt hos min mormors eldste bror Anker Heegaard, (og hans kone Unse Heegaard), i Danmark.

    Men jeg har senere kommet på det, at det også er mulig, at han ble døpt hos Louis Heegaard, bestemor Ingeborg sin yngste bror.

    Det husker jeg ikke helt sikkert, for å være ærlig.

    Men jeg mener å huske det, at Pia sa det, at det stedet som mora mi og dem var, da Axel ble døpt, var veldig flott.

    Så da kan det jo ha vært hos Louis Heegaard, på Odense slott, som de arrangerte Axel sin dåp, har jeg tenkt.

    For Odense slott må vel være rimelig flott, hvis jeg skulle gjette.

    Men jeg var altså ikke med der, siden jeg bodde hos faren min på den tiden, og Axel og Pia bodde hos moren vår.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev også det, i et tidligere kapittel, at jeg møtte Unse, (og hennes sønner og noen av deres sønner igjen), hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, i 2002, på bestemor Ingeborgs 90-årsdag.

    Men bestemor Ingeborg, hadde et stort selskap, i 1987, husker jeg, i Stavern.

    Så da ble hun vel 70 år, tror jeg.

    Og da ble hun 80 år, i 1997, (da jeg var i Nevlunghavn husker jeg, og mora vår, hadde leid rom for Pia, Daniel, (Pia sin sønn, født i 1995, som hun fikk med Keyton fra Somalia), og meg, på Nevlunghavn Gjestgiveri, heter det vel, husker jeg).

    Så da ble nok bestemor Ingeborg 85 år, i 2002.

    Og ikke 90 år, som jeg skrev, i et tidligere kapittel.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg spilte fotball, på Berger IL, så lærte vi også om offside, husker jeg, en gang, av trener Skjellsbekk.

    Og da var det noe som het linjeoffside, husker jeg, at vi lærte om.

    Og det var hvis bakerste forsvarer og en angriper, stod på linje.

    Da var det offside.

    (Hvis dette var inne på forsvarerlagets banehalvdel).

    Så i en kamp, som jeg måtte være forsvarer, på Bergerbanen da.

    Så stilte jeg meg på linje, som bakerste forsvarer.

    Og da blåste dommeren for offside.

    Også ropte han angriperen, fra Glassverket, eller noe da.

    At ‘vi stod jo på linje jo’.

    Så han hadde nok ikke fått opplæring om linjeoffside, kunne man skjønne da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Berger var jo et lite sted, så det var oftere at vi tapte kamper, enn at vi vant dem, for å si det sånn.

    Et år, når det var ekstra ille, så lærte trener Skjellsbekk oss, at hvis laget var under press.

    Så skulle vi bare spille ballen ut over sidelinjen.

    Istedet for å spille ut over kortlinjen, til corner, for motstanderlaget.

    Så kunne vi snu oss, og spille ut over langsida.

    Og da ble det bare innkast, og presset tok av litt da.

    For motstanderne fikk ofte mål mot oss, når vi var under press.

    Så da var taktikken, å liksom klare å skape avbrudd i spillet litt, ved å spille ballen ut til innkast, hvis en av oss fikk ballen, mens vi var presset langt tilbake på banen da.

    Og da husket jeg det i en kamp, og spilte ballen ut til innkast da, sånn som trener Skjellsbekk ville at vi skulle gjøre.

    Det stedet på Bergerbanen, hvor jeg spilte ut ballen da, var vel omtrent der, som hjelpetrener Røkås, (eller hva han var), sendte meg ut, i et irregulært bytte, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), når motstanderlaget skøyt meg i bakhue, med ballen, mens jeg ga Røkås sine instrukser, om nye spilleplasser, videre til to lagkamerater da.

    Så man kan nesten mistenke at det var noe ære-greier som foregikk der da.

    At jeg liksom mistet æren min, siden jeg spilte ut ballen dumt da.

    Når jeg egentlig bare gjorde som trener Skjellsbekk ønsket.

    Men hvilken kultur dette er isåfall, det vet jeg ikke.

    Det er vel ikke norsk kultur, tror jeg.

    Kanskje det er noe samiske greier, eller noe djeveldyrker-greier.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min kjente jo faren til Rune Kraft, fra Furuset.

    Rune Kraft, (som jeg så på Sportsrevyen vel, at scorte for Furuset vel, i ishockey en gang), og broren, de hadde jo en bestemor, som bodde ikke langt unna Bergerbanen.

    Så en gang, (før jeg flytta til Berger vel), så fikk de to Kraft-brødrene, Pia og meg, bort på Bergerbanen, og spilte litt fotball såvidt da, mens faren min var på besøk hos faren til de Kraft-brødrene da.

    Så det er ikke bare meg, i slekta, som har spilt fotball på Bergerbanen.

    Og ikke bare Ove og meg heller, (jeg tok jo med Ove, på en trening, på Bergerbanen en gang).

    Men også Pia har trent litt fotball, på Bergerbanen, mener jeg å huske, (selv om dette var uorganisert da, og kanskje ikke var lov, siden ingen av oss spilte på Berger IL da), på 70-tallet en gang, var det vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På Sand, så startet jeg opp en slags klubb, som jeg kalte for Olsenbanden, for meg selv og alle søskenbarna mine.

    Vi hadde kodenavn da, som bare var navnet ens bakvendt.

    Ove var Evo, jeg var Kire, Pia var Aip, Heidi var Idieh, Tommy var Ymmot, Lene var Enel, Susanne var Annesus, (hvis hu var med da), kattene mine var med Pusi var Issup, Pusi2 var Issup2 og Tiger var Regit.

    Så sånn var det.

    Pusi2 og Tiger var søsken.

    De var ungene til Christell sin katt, Susi.

    Jeg fikk Pusi2 den første sommeren jeg bodde i Leirfaret 4B vel.

    Pusi2 hadde jeg bare i noen få dager.

    Faren min ville ta meg med bort på Sand, (var det vel).

    Faren min sa det, at de andre kattungene til Susi, de var utendørs, om dagen, så han mente det, at Pusi2 ville klare seg fint, utendørs, i Leirfaret 4B.

    Men da vi kom hjem så var Pusi2 borte, og vi så aldri mer den katten, (som lignet på Pusi), igjen.

    Da fikk jeg en annen katt, som Jan Snoghøj sa at het Tiger.

    Den katten, den levde lenger enn Pusi2, men ble vel også borte, i Leirfaret 4B, etter noen måneder.

    Uten at jeg vet hva som skjedde med den.

    Så jeg ble mer og mer deprimert nesten, må jeg vel si, ettersom at tre katter jeg hadde, PUsi, Pusi2 og Tiger, forsvant, mens de var ute av huset da, når jeg bodde i Hellinga 7B og Leirfaret 4B.

    Så sånn var det.

    Vi gjorde ikke så mye, i Olsenbanden-klubben, vi leika vel Olsenbanden en gang ute vel, og var under en presenning, for noe materialer der vel, (og liksom hadde hemmelig hovedkvarter der, eller noe sånt), ved Jordet til Lersbryggen.

    Men ellers så var det bare at mest Ove og jeg, diskuterte navna på medlemmene, og sånn, inne på kontoret, i huset til Ågot der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at Pia også flyttet til Bergeråsen vel.

    Så dro Pia, Christell og meg, på kino, i Svelvik, en søndag.

    Jeg husker ikke navnet på filmen vi så.

    Men vi brukte opp busspengene, på godteri, mener jeg.

    For jeg trodde det, at faren vår ville hente oss da.

    Men det ville han vel ikke, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall, så måtte vi gå tilbake til Bergeråsen, fra Svelvik da.

    En distanse på cirka 5-6 kilometer vel.

    Dette var om sommeren vel, så vi ble skikkelig tørste, husker jeg.

    Oddmund Larsen hadde solgt butikken på Sand, (som da ble hetende Prima, mener jeg å huske), og hadde kjøpt et hus, på Grunnane, mellom Svelvik og Sand da.

    Og siden vi hadde vært så gode kunder hos Oddmund Larsen, (min fars familie da), i alle år, så tenkte jeg det, at vi kunne spørre om å få et glass vann hver, hos dem.

    Og det fikk vi også.

    Oddmund Larsen og kona, satt utenfor huset sitt vel, og kona ga Christell, Pia og meg, hvert vårt glass med vann da.

    Så det var snilt.

    Selv om dem ble litt sjokkerte kanskje vel, hvis jeg tolka ansiktsutrykkene deres riktig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev om Gamlehjemmet, mellom Bergeråsen og Sand.

    Og noen unger, (antagelig Tom Ivar og dem), viste meg det, at der kunne man gå inn, gjennom en kjellerlem, eller noe, vel.

    Og der stod det blant annet en rullestol, mener jeg å huske, på loftet der, eller noe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Onkel Runar, han tok flytimer, i Oslo, på slutten av 70-tallet vel.

    Og en gang, like etter at jeg hadde flytta til Berger vel, så dukka det opp et småfly, som kjørte rimelig lavt, over taket, til huset til Ågot og Øivind.

    Sånn at alle vi som var i huset, (faren min, Ågot, Øivind og meg vel), vi gikk ut, for å se, hva det var, som bråkte.

    (Noe sånt vel).

    Og seinere, så fortalte Runar det, at det var han, som hadde kjørt lavt over huset til Ågot, med fly da.

    Antagelig under en flytime.

    Det er mulig.

    Men men.

    Runar hadde også drosjelappen, og kjørte drosje, inne i Oslo, for å finansiere studiene sine, på Tannlegehøyskolen vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og han fant visst mye rart bak i taxien, som folk glemte igjen da.

    Hvis ikke det var Atle, (min fars kamerat, i Oslo), som gjorde det.

    Jeg mener at Atle også kjørte taxi, hvis jeg ikke tar helt feil da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et par år før jeg flytta til Berger, var det vel kanskje.

    Så dro faren min og Runar, på ferie, til en casino-by, i Sør-Frankrike vel.

    (Uten at jeg husker navnet på den byen nå).

    Og da hadde visst Runar glemt fotoapparatet sitt, (eller noe), igjen på flyet.

    Og en flyvertinne, (eller noe), hadde muligens rappa det, (var det vel), for jeg mener at det var sånn, at han ikke fikk det fotoapparatet tilbake, selv om han vel kom på det ganske raskt, at han hadde glemt det fotoapparatet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Da vi dro til Kiel, så mener jeg det var sånn, at Runar hadde glemt å sjekke datoen på passet sitt.

    Så han måtte krangle fælt, mener jeg å huske, med noen tollere, eller noe vel, i Oslo, for å komme seg med Kiel-ferga.

    Noe sånt.

    Men han kom seg både til Tyskland og tilbake da, sånn som jeg husker det.

    (Neida, jeg hadde vel huska det, hvis han ikke hadde vært med tilbake til Norge igjen.

    Jeg bare fleiper litt).

    Men det er mulig at Runar var litt stressa, rundt slutten av 70-tallet, (hvis jeg skulle tippe), siden han glemte fotoapparatet sitt på flyet, i Frankrike og siden han glemte å fornye passet sitt, før han dro med Kielferja, noen år seinere.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men, han hadde vel nok å gjøre, der i Oslo.

    Han hadde ‘kjærring og ungær’, gikk på tannlegehøyskolen, og jobbet seinere som tannlege, i Ås da.

    Han kjørte også drosje og tok flylappen.

    Så Runar har vel vært den som har drivi med mest, av ungene til Ågot og Øivind, vil jeg kanskje si.

    Selv om faren min vel også har drevet med mye.

    Men Håkon har vel kanskje drevet med minst da, men han skada jo armen så.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ågot fortalte meg en gang det, på midten av 80-tallet kanskje.

    At en gang, mens Runar studerte, på Tannlegehøyskolen, i Oslo.

    Så hadde en mann, spurt Runar, om han ville selge narkotika.

    Men Runar hadde svart ‘nei’, sa Ågot.

    Så sånn var det.

    Han burde vel kanskje ikke ha svart engang, har jeg tenkt litt på, seinere.

    Men det er mulig, at det var en han kjente, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens mora mi bodde på Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

    Så husker jeg det, fra en helg, som jeg besøkte henne og de andre der.

    At mora mi hadde kjøpt seg en, (gammeldags), skrivemaskin.

    Og at hun også hadde en bok om maskinskriving der.

    Hun lærte seg det, å skrive uten å se på tastaturet, sa hun.

    Dette lærte jeg jo meg selv, noen år seinere, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående, og vi hadde Maskinskriving, som fag, i første klasse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Jeg fikk forresten karakteren ‘6’, Maskinskriving, noe som var beste karakter.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Læreren var vel egentlig litt snill da, jeg var vel egentlig nærmere ‘5’ tror jeg.

    Det var en lærer fra Tønsberg vel, det her, og han ga meg også karakteren ‘6’, i faget Korrespondanse og Dokumentlære.

    Og jeg fikk også karakteren ‘6’, i Matte, det året.

    Så jeg fikk tre 6-ere da.

    666 kanskje?

    Var det noen kristne som tullet med meg?

    Hvem vet).

    En gang, når jeg var med faren min, for å levere køyesenger, i Oslo, eller noe.

    Så hørte vi på radioen, i bilen, på Svelvikveien, inn til Drammen da.

    Og da dukket plutselig sangen ‘Ebony and Ivory’ opp, på den radiostasjonen, som vi hørte på.

    Faren min digga med en gang den sangen, og spurte meg om vi skulle kjøpe den, i en platebutikk, i Drammen, husker jeg.

    Ebony og Ivory er jo de svarte og hvite tangentene, på pianoet.

    Så det er mulig at dette var noe ‘taoist-greier’, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Faren min og jeg, pleide å gjøre julehandel, på CC Storkjøp, (blant annet), i Drammen.

    De hadde noen gode og billige vel, 2-liter isbokser, fra Henning Olsen is vel.

    Og jeg husker det, at jeg pleide å få lov til å kjøpe en boks, med pistasj-is, (som var ny på 80-tallet, og som jeg syntes var god da), og også en boks med sjokolade-is vel, til jul.

    En gang, når vi hadde kjøpt is og sånn, (til meg da), i Drammen, før jul.

    Så kjørte faren min innom en bekjent, i Svelvik, sånn at isen smeltet en god del, før vi kom fram til Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Petter og Christian hadde visst vært med, på å tenne på en hytte, eller noe, oppe ved der hvor det senere ble bygget barnehage, på Bergeråsen, fortalte Christian meg en gang.

    Mens de lekte med fyrstikker vel.

    (Jeg vet ikke om dette stemte men.

    Dette var før mora deres døde og de flyttet til Mexico da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Noen gutter, fra Bergeråsen, hadde gått på jordbær-slang, hos familien Sand, på Sand, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg at Carl Fredrik Fallan, (var det vel), fortalte en gang da.

    Og da hadde visst bonden sand, tatt fra disse gutta skoa sine.

    Sånn at de måtte gå hjem uten sko da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg flytta til Berger, så gikk jeg nede på Sand, og surra, en gang, som jeg skulle gå bort til Ågot.

    Og da tenkte jeg det, at jeg kunne gå en gårdsvei, som gikk gjennom jordbæråkeren, til familien Sand da.

    (For den gårdsveien så lik ut, som de andre gårdsveiene, nede på Sand der, for meg.

    Men men).

    Men da jeg var nesten oppe ved riksveien, så møtte jeg bondekona Sand.

    Og hu sa at dem ikke lot folk gå på den veien, i jordbærsesongen.

    Så jeg måtte gå sammen med henne, ned til gården dems igjen da.

    Og så opp Sandsveien, eller en annen gårdsvei da, (må man vel kalle de uasfalterte veiene, nede på Sand der), for å komme meg til Ågot og Øivind og dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satt mye alene, den første tiden, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Men noen ganger, så dukka Christell, Nina Monsen og Gry Stenberg opp der, i stua ‘mi’, i Leirfaret 4B da.

    De ville noen ganger danse, foran reolen, hvor stereoanlegget til faren min stod, i spisestue-delen av stua, (hvor det ikke stod noe spisestuebord, forresten).

    Og jeg hadde jo blitt advart, av Christian Grønli, mot Christell.

    Men det var trist og kjedelig for meg, på Berger, etter at Petter og Christian, flytta til Mexico, og også etter at katta mi Pusi døde, noe som også gjorde meg deprimert.

    Begge disse tingene skjedde jo i løpet av det siste halve året, som jeg bodde i Hellinga 7B.

    Så jeg var fortsatt ganske langt nede, sommeren 1981.

    Det ble jo ikke bedre av det, at jeg bodde alene, og måtte sitte alene, hver kveld, foran TV-en da, fra før jeg fylte ti år da.

    Så jeg hadde det ikke helt bra, på den her tiden.

    Men de tre jentene, som kom for å danse, hos meg, de vekte meg litt opp da.

    Nina Monsen flytta vel til mora si, på Romsås, like etter det her.

    Men hu var tilbake i enkelte ferier da, hos onkelen sin i Ulvikveien, noe jeg skal skrive mer om seinere.

    Så jeg begynte å henge med de tre jentene litt, (litt som en erstatning, siden jeg pleide å henge med Petter og Christian da), etter at jeg flytta til Leirfaret, siden de kom opp til meg, og dansa osv., mens jeg var trist da, pga. av katta mi døde, mora til Petter og Christian døde, og Øivind ble også dårligere og dårligere.

    Så sommeren etter, var det vel, så døde Øivind da, på sykehuset i Horten.

    Vi var der nede en gang, før han døde og, mener jeg, på det sykehuset, hvor jeg husker det sånn, at det lukta vondt, som av noen kjemikalier, eller noe, i gangene.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Sand ligger jo i Drammensregionen, men også i Vestfold fylke.

    Så man blir kjørt til sykehusene nedover i Vestfold ofte, selv om Drammen vel er nærmere da.

    Så sånn er det.

    Øivind fikk ikke engang havne på fylkessykehuset i Tønsberg, men havnet på et mindre sykehus, i Horten da, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Den andre gangen vi var der nede, var etter at Øivind var død.

    Faren min spurte meg, om jeg skulle være med å se den døde.

    Men Tone sa at jeg ikke burde være med på det, for det kunne være ekkelt, (eller noe).

    Og jeg stolte ikke helt på faren min, (som jeg mente var uansvarlig, som far), så jeg hørte på Tone da.

    Håkon fikk da et tøft/stivt uttrykk i øya vel, og så viste det seg, at Tommy også skulle være med å se liket av Øivind da.

    I et eget rom som hørte til sykehuset i Horten der da.

    Så sånn var det.

    Og det visste jo ikke jeg, da jeg sa ‘nei’, at jeg ikke ville se den døde.

    Så det ble litt flaut for meg, når fetteren min Tommy, som var fem år yngre enn meg, skulle være med å se den døde.

    Enda mora hans jo var Tone, som advarte meg mot å gjøre det samme.

    Så Tommy hørte kanskje ikke på mora si da, det er mulig.

    Hvem vet.

    Men men.

    Vi kjørte etter likbilen, til Svelvik da, og en bil stoppet, ved Bergeråsen.

    Det her kan ha vært noen år senere, for jeg mener det, at faren min hadde den gule Chevy-van-en da.

    Og i mellomtiden så hadde han da hatt en blå Mercedes, E230, som han importerte selv, fra Tyskland.

    Så sånn var det.

    Nei, det var vel før han fikk Mercedesen, det her.

    Dette var mens han fortsatt hadde den siste amerikanske stasjonsvognen, husker jeg nå.

    Dette var vel sommeren 1982, vil jeg tippe på nå.

    Så sånn var nok det.

    Da vi besøkte Øivind, på sykehuset, før han døde.

    Så kjørte vi en vei, fra Horten, og tilbake mot Sand, som gikk gjennom ganske mye skog.

    Så da jeg ba faren min om å stoppe, fordi at jeg måtte på do.

    Så stoppa faren min, i veikanten, langs en skog da.

    Og jeg sparka til en stein, og under den så lå det en huggorm-unge, eller en snok, eller noe.

    Jeg var vel litt utafor, tror jeg, for jeg putta den slagen, i lomma, i buksa mi.

    Også satt jeg meg bakerst i bilen til faren min igjen, hvor også Ove, Heidi og søstera mi satt vel.

    (Vi satt i en sofagruppe, som var bakerst i amerikaneren til faren min).

    Vi kjørte vel bare en bil da, og Runar satt vel også i bilen, sånn som jeg husker det.

    Jeg viste de andre ungene den ormen jeg hadde funnet da.

    (Som var cirka 10-15 centimeter lang kanskje).

    De syntes den var artig vel.

    Men så ble jeg litt rett, for at det kunne være en huggorm, som vi hadde lært om, på skolen vel, at var giftige, alt fra de var små da.

    Så jeg brukte en bryter, for å senke det elektriske vinduet, til bakdøra, i bilen til faren min da.

    (Jeg mener å huske at vinduene i den bilen var elektriske, ihvertfall).

    Også heiv jeg den slangen ut av bilen da, mens vi kjørte, husker jeg.

    Halvveis i redsel, må man vel si.

    Men jeg var nok ikke meg selv, for da hadde jeg nok ikke turt å ha den slangen i lomma.

    Men Christell fant jo en fugl i Jugoslavia, noen år tidligere.

    Og i Vestby, så fant vi jo en fugl en gang da og, (hvis det var før det her).

    Så jeg syntes det var litt artig med en orm da.

    Men jeg var like sikker på om faren min og onkel Runar ville ha syntes det.

    Så derfor tok jeg den ormen ned i lomma da, på buksa mi.

    Så jeg hadde nok litt flaks.

    Hvis det hadde vært en huggorm, så kunne jeg jo ha blitt bitt, der det gjør mest vondt, for å si det sånn.

    Men men.

    I begravelsen til øivind, så begynte Heidi å grine, husker jeg.

    (Ganske høyt.

    Så noen sa vel det, at hu var for ung, til å gå i begravelser.

    Noe sånt vel.

    Men Tommy er jo på samme alder som Heidi, så Tommy var tøffere da, han så jo til og med på liket av Øivind.

    Men men.)

    Presten var fra Vestlandet vel, (eller noe), og sa ikke ‘Øivind Olsen’, men ‘Eivind Olsen’.

    Så sånn var det.

    Det lå fire-fem kranser, til syne, fremfor benkeraden jeg satt på, husker jeg.

    Den største kransen var fra Jensen Møbler A/S.

    Et firma som farfaren min produserte elementer, til madrasser for.

    Et firma som seinere, (eller om det var på samme tiden), flytta til Sand, og som har tatt over mer og mer, av det industriområdet der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var litt misfornøyd, etter begravelsen.

    Presten sa ‘Eivind’.

    Heidi hadde grini.

    Og jeg likte ikke det, at den største kransen, var fra et firma.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var fullt hus, hos Ågot, etter begravelsen.

    Folk fikk kaffe og snitter vel.

    Snittene var bestilt fra et catering-firma vel, og de hadde en slags plastikk-nål, stukket gjennom seg, for å holde pålegget samlet da.

    Jeg husker at vi ungene fløy rundt i huset til Ågot, og spurte om vi kunne få de plastikk-nålene da, fra de eldre gjestene.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så vi ungene var nok litt unge ennå da, vil jeg vel si.

    Den dagen Øivind døde, så kom jeg bort til Ågot, og fikk høre nyheten av Ågot da.

    ‘Øivind er død’, sa Ågot.

    Faren min og Håkon jobbet fortsatt nede på verkstedet, de hadde ikke noen samlingsstund, eller noe.

    Så Ågot var aleine i huset sitt.

    Jeg ringte bestefar Johannes, i Nevlunghavn, og fortalte nyheten.

    For jeg syntes at jeg måtte gjøre noe.

    Ågot brøyt også sammen, (må man vel si), og sa det, (om Øivind da), at ‘han var ikke noe snill mot meg’.

    Håkon kom opp i huset, i en pause, og jeg fortalte Håkon om hva Ågot hadde sagt.

    Jeg var bare tolv år da, eller noe.

    Så jeg syntes ikke at jeg var voksen nok, til å trøste Ågot.

    Så jeg prøvde å få Håkon, til å trøste Ågot.

    (Siden Øivind ikke hadde vært noe snill mot henne da, som hun sa).

    Men Håkon bare fnyste, (eller noe), og gikk ned på verkstedet igjen, uten å si noe da.

    Så sånn var det.

    Så dette var ikke noe artig dag, det er helt sikkert.

    Jeg skulle liksom sove, i det ytterste soverommet, av en eller annen grunn, en dag, noen dager seinere.

    (Enda jeg jo bodde på Bergeråsen).

    Da drømte jeg det, at Øivind så inn et av vinduene, i utgangsdøra, i huset der, og at han smilte da.

    Men men.

    Bare noe jeg huska nå.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bestemor Ågot ga meg også en minnemynt, (en ti-kronemynt), for frigjøringen vel, som hun sa at Øivind hadde funnet en gang.

    Og at hun trodde at Øivind ville ha ønsket, at jeg skulle ha den mynten, (som det var litt jord på, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Den mynten ligger sammen med tingene mine, hos City Self-Storage, i Oslo.

    De tingene får jeg ikke tak i nå, siden jeg ikke har noen penger, og det firmaet vil ikke engang svare om, hvor disse tingene mine, fra St. Hanshaugen, er nå.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den dagen Øivind døde, så dro jeg bort til Leirfaret 4B igjen.

    Jeg spilte fotball med den vanlige gjengen i hagen.

    Men ballen havnet hos naboen, (et eldre par), i Leirfaret 4A.

    Og faren min dukka opp der, og skremte alle ungene, som jeg pleide å spille fotball med.

    Og det var vel siste gang de ungene dukka opp for å spille fotball der, for å si det sånn.

    ‘Faren min er død’, sa faren min, som unnskyldning da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg lurer på om det var seinere den sommeren, at Petter og Christian Grønli, dukka opp på ferie, fra faren sin, som hadde flytta fra Mexico til Spania, i mellomtiden.

    (Fra Acapulco til Malaga, mener jeg å huske.

    Men men).

    Petter Grønli skulle bo hos Paul, (en adoptert gutt vel, som pleide å gå i klassen hans vel), øverst i Havnehagen.

    Og Christian skulle bo hos meg, i Leirfaret 4B.

    Faren min hadde begynt å lage vannsenger, og hadde plassert en av dem, på ‘sitt’ rom, i Leirfaret 4B.

    Men faren min sov vel ikke en eneste natt, i den senga.

    (Enda han eide leiligheten i åtte år vel, fra 1981 til 1989).

    Og jeg fikk lov til å sove der, (mener jeg å huske), så jeg tok over det rommet da.

    Og Christian sov i mitt gamle rom da, i den uka, (eller hva det var), som han var på besøk hos meg da.

    Dette var vel under Fotball-VM i 1982, tror jeg.

    Noe sånt.

    Vi spilte mye fotball, i hagen.

    Og Christian skrev kjærestebrev, til Aina, som var ei jente med lyst hår, som bodde på andre siden av Leirfaret.

    (Altså ovenfor utgangsdøra mi da).

    De hadde gått i klasse sammen tidligere.

    Et klassetrinn under meg.

    Aina skrev kjærestebrev tilbake, til Christian.

    Et kjærestebrev som Christian glemte igjen.

    Og jeg gjemte det brevet, under en plast-krokodille, som hang på veggen, på det gamle rommet mitt da, som Christian Grønli hadde lånt da.

    Christian dro meg også opp til Per Furuheim og de.

    (Broren til han Thor Furuheim, som hadde dødd i hagen til Petter og Christian og dem, 3-4 år før det her vel).

    Jeg likte ikke han Per Furuheim så bra.

    Han var et år eldre enn meg, og rimelig tøff da.

    (Han hadde sagt at jeg hadde gule tenner en gang, (som jeg satt i bilen til faren min, mens han besøkte Pers foreldre), husker jeg.

    Men men).

    Det lå en hageslange, i hagen til Per Furuheim og de.

    Jeg kjeda meg, og han slang kanskje med leppa, mot meg.

    Så jeg begynte å sprute vann på Per Furuheim da, (som var mye sterkere enn meg).

    Jeg fikk spruta en del vann på han.

    Men han var jo mye sterkere, så det endte med at alle klærna mine var gjennomvåte.

    Men dette var om sommeren, så det var ikke så farlig.

    Men men.

    Men jeg husker at jeg gikk sammen med Christian, med helt våte klær, gjennom Havnehagen da, på vei tilbake igjen til Leirfaret.

    (Og uten at jeg vet hva Christian skulle oppe hos Per Furuheim og dem, egentlig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var vel såvidt innom Petter også, som bodde hos Paul da, på den andre siden av gata, for Havnehagen 4, hvor Petter og Christian hadde pleid å bo.

    Så sånn var det.

    Ellers spilte vi vel mye fotball, i hagen der, og drakk kanskje Soda Stream, (som Haldis hadde solgt, på CC Elektro, i Drammen), Christian Grønli og meg da.

    Før dem dro tilbake til Spania igjen.

    Da snakka jeg bare med Christian en gang til, mens jeg bodde på Bergeråsen.

    Og det var en gang, som noen unger sa, at det var noe feil med telefonkiosken, (på Nedre), på Bergeråsen.

    Sånn at man kunne ringe gratis.

    Christell prata også med Christian, mener jeg å huske.

    (Men hun snakka vel lavt, sånn at ingen kunne høre, hva hun sa.

    Noe sånt).

    Og Christian sa det, at han hadde sett en film på TV, i Spania, hvor en gutt hadde blitt skjært av tissen.

    Noe sånt.

    (Dette ville Christian at ingen andre skulle høre, at han sa.

    Han sa at bare jeg skulle stå i telefonkiosken, når han snakka om det her.

    Så kanskje Christell hadde sagt noe dritt om meg, og at dette var noe trussel, fra Christian?

    Hva vet jeg.

    Men men).

    Christian sa også at Petter hadde kræsja på moped, nede i Spania, og brukket beinet, var det vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så kom Christell og Gry Stenberg, opp i Leirfaret 4B, og inviterte meg på noe selskap, eller noe, nede hos Christell og dem.

    Jeg ble bedt om å gå ned dit, litt seinere vel.

    Og da måtte jeg sitte under et bord, eller noe, på rommet til Christell.

    Sammen med Christell og Gry Stenberg, og drikke te, (eller noe), fra noen små kopper vel.

    Noe sånt.

    Og så endte det med det, at Gry Stenberg gikk ut i stua, og Christell og jeg, vi endte opp, i senga til Christell.

    Jeg hadde klint med Gry Stenberg i Leirfaret 4B, i den sofastolen, ved siden av peisen der, var det vel.

    Og jeg klinte også med Christell, lenge da, i senga hennes.

    Christell lå på ryggen, og jeg lå oppå henne.

    Men vi hadde klær på da.

    Også klinte vi med skikkelige tungekyss osv.

    (En måte som jeg også klinte med Gry Stenberg og Nina Monsen vel.

    Vi var liksom over den vanlige kyssinga, og hadde gått over til tungekyss da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg tenkte det, når vi var ferdige, (Christell var veldig varm å ligge oppå, husker jeg).

    At nå har jeg virkelig noe å fortelle om til bestemor Ågot, osv.

    Også akkurat da vi var ferdige, så klarte jeg å sikle, inni munnen til Christell.

    En stråle sikkel skøyt ut, fra munnen min, (helt på slutten av klininga da), og inn i munnen til Christell da.

    Jeg sa unnskyld, og Christell ble ikke sur, virka det som.

    Men flere år seinere, så sa Pia det til meg, (etter at hu hadde flytta til Bergeråsen), at jeg hadde ‘spyttet’, inn i munnen til Christell.

    Men det var ikke med vilje.

    Og det var sikkel, (mener jeg), og ikke spytt.

    Og jeg sa unnskyld.

    Så at Christell skulle begynne å prate dritt om meg, på grunn av det, det syntes jeg var dårlig.

    Hun virka fornøyd der hun lå, vil jeg si, før det her ihvertfall.

    Men jeg tenkte sånn, at det var grenser for hvor lenge vi kunne la Gry Stenberg, (som jo var mer gjest der, enn meg, siden faren min også bodde der, må man vel si), være alene i stua.

    Så jeg avbrøyt klininga da.

    Og det var ikke sånn, at jeg tok Christell på fitta, eller noe.

    For dette var mens både Christell og jeg gikk på barneskolen.

    Og Christell hadde ikke pupper, da det her skjedde.

    Så vi var for unge til å ha sex, syntes jeg.

    Så jeg prøvde ikke å få Christell til å bli med på å ha sex, eller noe.

    (Selv om vi nok kunne ha hatt tid til det.

    Haldis, Jan og faren min, var jo ikke hjemme, og vi lå jo oppå hverandre, i senga til Christell.

    Men vi var for unge, syntes jeg.

    Og det ville jo blitt komplisert, siden foreldra våres var sammen.

    Så det her var bare snakk om noe rimelig uskyldig klining da.

    Og det her var kanskje planlagt, siden jeg fikk en sånn spesiell invitasjon av dem.

    Jeg hadde jo ikke så særlig mange kamerater, på den her tiden.

    Men var deppa, siden jeg måtte bo alene, så jeg var nok ikke så vanskelig å be.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Faren min begynte å abonnere på Vi Menn, som vi vel fikk i postkassa, nede i Hellinga, og ikke på Sand, av en eller annen grunn.

    Der stod det om Sørstatene.

    Og det stod også om russisk mafia.

    Jeg fortalte faren min om det, at i Russland, så var det en mafia, som kappet av ansiktene til offerne sine, osv.

    (Jeg leste fra Vi Menn da, mens faren min var på kjøkkenet.

    Så sånn var det).

    Jeg spurte om vi skulle på noen ferie, en sommer, eller noe vel.

    Og faren min dro meg med til Karlstad, (av en eller annen grunn).

    Der bodde vi på Stadshotellet, i en natt vel.

    Faren min stoppa en god stund, utafor togstasjonen i Grue (Finnskog), på veien, husker jeg.

    Men men.

    Han prata også om elva, som gikk fra Norge til Sverige.

    Klara elv, eller noe?

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    I Karlstad, så tok jeg bilde av en elefant, som gikk rundt i byen.

    (Jeg ble sendt av faren min, for å bruke noen lommepenger der).

    Det bildet ligger sammen med tingene mine hos City Self-Storage, i Oslo.

    Ihvertfall la jeg det der, i 2004.

    Før jeg flyktet til England.

    Men men.

    De hadde en spillehall der, hvor det satt masse unger, en ved hvert spill.

    Så det var nesten litt som noe kommunalt, eller noe.

    Jeg bare så inn døra, og fikk masse blikk på meg.

    Det var vel ikke noen ledige plasser der heller.

    Så jeg bare snudde i døra, og gikk ut, husker jeg.

    Jeg fant vel også noen godtebutikker og sånn.

    Faren min tok meg med, i en butikk.

    Han ville kjøpe sørstatsflagg.

    Og spurte meg, hva jeg syntes.

    Jeg ville heller ha et vanlig USA-flagg.

    Og da gikk faren min med på det.

    Han kjøpte også en brun skinnjakke til meg, i den samme butikken, husker jeg.

    (‘Bæsjebrun’, ville jeg kanskje kalt den skinnjakken.

    Den hadde den samme fargen, som skinntøflene, til bestefar Øivind cirka, vil jeg si).

    Men men.

    Dagen etter, så sendte faren min meg ut i byen igjen, i et par timer.

    Og jeg kjøpte et lodd, i en kiosk, (det her var vel en søndag vel).

    Og jeg vant 20-30 svenske kroner, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Ikke dårlig.

    Vi spiste også middag, i resturanten, på Stadshotellet der, husker jeg.

    En restaurant som hadde lite gjester, husker jeg.

    Så det her var nok utenfor sesongen.

    Men men.

    Vi kjørte vel faren min sin amerikanske stasjonsvogn dit, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På veien tilbake, så stoppet vi på en kafeteria, eller noe, i Sverige vel.

    Men her hadde de også noe norsk pålegg, som Stabburet Leverpostei, og sånn, mener jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min hang opp det store, amerikanske flagget, på soverommet hans, som jeg jo da hadde overtatt.

    Så jeg hadde et stort, amerikansk flagg, hengende på soverommet mitt der, i mange år, fra 1981 til 1989 vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min insisterte også på at jeg skulle bruke den brune skinnjakk, på skolen.

    Jeg likte ikke den jakka.

    Den var ukonfertabel, å gå med, syntes jeg.

    Og den var varm, så jeg la den ved grusbanen, på Berger skole, en gang, som jeg spilte fotball, etter skolen.

    Og da mener jeg å huske det, at Roger Edvartsen, fra Berger, og noen yngre søsken av han kanskje, ‘snuste’ litt, på den jakka.

    Og så ble den borte, den samme dagen vel.

    Men våren etterpå, (når jeg gikk i 6. klasse tror jeg muligens, for dette skjedde da vi satt i musikkrommet, ved gymsalen, husker jeg, et klasserom som var reservert for 6. klasse, ved Berger skole da. Men men), så kom plutselig Espen Melheim, inn i klasserommet, med en voksen, (mora hans?).

    De hadde funnet en jakke, i skråningen ned fra fotballbanen, eller noe, vel.

    Og jeg tok med den jakka, bort på Sand.

    Men faren min ble bare sur, da han så jakka.

    Den lå i en pose og hadde masse jord på seg, og det var også blitt hull i jakka.

    Så den hadde fått hard medfart, på et par årstider, det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå får jeg vaske klær her, på hostellet, tenker jeg.

    Jeg liker ikke han ene sjefen, på hostellet her, så bra, (må jeg vel si).

    De er ‘veldig tøffe og veldig vennlige’, sa husvertinnen til meg, den første dagen, som jeg bodde her.

    Så jeg spiser bare mat jeg kjøper selv, på rommet mitt.

    Og jeg vasker også klærna mine, for hånd, i vasken, her på rommet mitt.

    For jeg ønsker ikke å finne ut hvor tøffe og hvor vennlige, som de her folka, som holder til her på hostellet, kan være da, for å si det sånn.

    (Det er mye kriminelle og narkomane og sånn, tror jeg).

    Men men.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg får se om jeg får skrevet mer, om det som foregikk, da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen.

    (Jeg har mye mer notater her så).

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 20: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 5)

    En eller to somre, like etter at jeg flytta til faren min.

    Så ringte faren til Frode Kølner da, (av en eller annen grunn), til faren min, og spurte om det, om jeg ville være med Frode og han, til hytta dems, ute i Brunlanes da.

    Den hytta, den lå ved sjøen da, (altså Skagerak heter det vel kanskje der, eller Ytre Oslofjord, eller noe vel).

    Hytta dems lå også i gåavstand til Lydhus-stranda, mener jeg å huske.

    (Lydhus-stranda er en strand, som mora vår, noen ganger tok med Pia og meg på, noen år tidligere, da vi bodde på den hytta, ute i Brunlanes.

    Men men.

    Lydhus-stranda pleier også å ha et stort telt, (nesten som et sirkus-telt), hvor det var noe kristne greier, som foregikk inni da.

    Så Lydhus-stranda var kanskje for kristne da.

    Men strendene og campingplassene, de ligger som perler på en snor, ute ved Lydhus-stranda der da, noen få minutter å kjøre, fra Stavern da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg pleide vel å ha mitt eget rom, (mener jeg å huske), da jeg var med dem på den hytta.

    Og faren til Frode, pleide å sette på nitimen, om morgenen, hver morgen, når en komiker som ble kalt for Stutum, var med.

    Så sånn var det.

    Så jeg våkna til sånne Stutum-sketsjer hver dag da, i en uke, eller noe, kanskje.

    Men men.

    Faren til Frode sa en gang, uti der, at da han var guttunge, så var det så varmt, en gang, en sommer, at man ikke kunne gå barbeint, på steinene, på stranda, for dem var for varme.

    Noe sånt.

    Mora til Frode var hjemme hos sin slekt, i Kristiansand, når jeg var på besøk hos dem.

    Så det var bare oss ‘gutta’ da.

    Og vi var også en del, hjemme hos dem, i Trygves gate, i Larvik, da.

    Og faren til Frode Kølner lagde aldri middag, når jeg var på besøk hos dem, i feriene da.

    Mora til Frode, var jo husmor, og faren rørte ikke grytene hennes, husker jeg.

    Så vi fikk bare brødskiver, hver dag da.

    Så sånn var det.

    Noe jeg kanskje syntes var litt kjedelig da.

    Jeg hadde fått sansen for frossenpizza, etter at jeg flytta til faren min.

    Og frossen-pizza, (for det meste Pizza Grandiosa), det klarte jeg såvidt å lage vel, på komfyren til faren min da.

    Dette var kanskje en påskeferie, eller noe.

    Og jeg blei med Frode og dem, til Thorfinns.

    (Det supermarkedet i Larvik, som jeg hadde fått juling av Arne Thomassen, for å ha leika i dørene til, når jeg var med mora mi dit, i 1975 en gang vel.

    Altså 5-6 år tidligere, kanskje).

    Det var tilbud på et ukjent slag frossenpizza vel, (som jeg mener vagt å huske, at dem ropte opp om, på høytalerne der, i den butikken.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Jeg kjøpte en sånn frossenpizza da, til kanskje 15 kroner, eller noe.

    (Jeg hadde vel ikke så mye lommepenger kanskje.

    Jeg hadde vel ikke budsjettert med at jeg måtte kjøpe middag vel).

    Og de hadde også mye kjøttpålegg, til brødskivene.

    Jeg klagde vel på at det ble mye brødskiver kanskje, ved et måltid da.

    Og da sa faren til Frode Kølner at det var godt kjøttpålegg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg fikk ikke til komfyren, til mora til Frode Kølner.

    Og Frode og faren, de ble nesten bestyrtet, (eller hva det heter igjen), over det, at jeg skulle steike frossenpizza da.

    Og faren gikk vel og gjemte seg i stua, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men den pizzaen ble veldig mislykket da.

    Jeg skjønte ikke steikovnen, og den ble ikke ordentlig stekt.

    Osten smelta litt bare, men pizzaen så bare ut som noe sørpe kanskje.

    Så til slutt, så ga jeg opp, for Frode og faren, de var nok ganske motstandere, av den her pizza-steikinga mi, (av en eller annen grunn).

    Det var liksom en sånn stemning der, i huset deres, om at den her frossenpizza-steikinga mi, den likte dem ikke.

    (Sånn virka det som for meg, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når jeg var hos dem, i den påskeferien, (eller hva det var).

    Så kunne det bli ganske kjedelig da.

    Det var nesten som å være en lørdagskveld ute hos Johannes og Ingeborg, i Nevlunghavn.

    (Noe som var rimelig kjedelig da.

    For faren til Frode Kølner var vel litt sånn som bestefar Johannes nesten.

    Nemlig at han vel var veldig konform da.

    Eller ihvertfall ganske konform.

    Men men.

    Så det var liksom ikke bare å skru på TV-en.

    Det var vel bare enkelte TV-program, som dem så på, sånn som nyhetene kanskje.

    Så sånn var det.

    Hvis ikke var det vel et stort tema, om hvilket program man skulle se, og sånn da.

    Lurer jeg på ihvertfall, om det var sånn.

    Så når jeg kjeda meg, så måtte jeg finne på noe da, for å unngå å ‘kjede meg ihjel’, for å si det sånn.

    Så dem begynte å lære meg, å spille på piano da.

    (Som Frode Kølner kunne).

    Jeg lærte ‘Lisa gikk til skolen’, først vel.

    Så sånn var det.

    Og så ‘Gubba Noa’ vel.

    Noe sånt.

    Og på et seinere besøk, så lærte dem meg å spille Norges nasjonalsang, altså ‘Ja vi elsker’, på piano.

    Og da satt jeg hele dagen omtrent, en hel påskeferie, eller noe, vel, og prøvde å få den sangen riktig da.

    Og jeg surra vel litt, nå og da, men en eller to ganger, så klarte jeg vel kanskje hele sangen.

    På 200 forsøk, eller noe, hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av de første nyttårsaftenene, som jeg bodde hos faren min.

    Så var Haldis, faren min, Christell og jeg, (var det vel), nede hos Sylvia, (en venninne av faren min og Haldis), som bodde i en gate, som lå midt mellom Leirfaret og Hellinga.

    (Den samme gaten som Gry Johansen og dem, og Sissel Tysnes, (i klassen min), og dem, gikk i.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Christell og jeg, fikk vel en rakett hver vel, eller noe.

    Som vi begge sparte på, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, like etter at jeg flytta til Leirfaret 4B.

    (Noe som skjedde, våren 1981, like etter at jeg hadde vært hos Frode Kølner og dem, og feira 17. mai-helgen, i Larvik).

    Så spurte Haldis meg, om jeg kunne sitte barnevakt, (eller hva man skal kalle det), for Christell.

    Christell hadde nemlig kjegla, (var det vel), med Gry Stenberg, og Christell var redd for å være aleine hjemme.

    Så sånn var det.

    Så da Haldis kom hjem, (var det vel), så fikk jeg vel 30 kroner, eller noe, for å ha sittet barnevakt, for Christell, i et par timer da.

    (Jeg satt bare i sofaen i stua der og så på TV vel.

    Og det gjorde vel Christell og tror jeg.

    Uten at vi sa noe omtrent vel.

    Det ble litt spesielt kanskje.

    Nå var jeg ikke bare en slags stebror og en slags nabo, til Christell.

    Nå var jeg også en slags barnevakt, for Christell.

    Så sånn var det.

    Men det var vel bare en gang, det skjedde, at de ba meg om å passe på Christell.

    Uten at jeg vet hva grunnen var, til at Christell plutselig var så redd for Gry Stenberg.

    De pleide vel å være venninner vel, sånn som jeg forstod det, ihvertfall.

    Men men.

    Forstå det den som kan).

    Så sånn var det.

    En gang, som enten var like etter at Pia flyttet til Berger, mener jeg.

    (Men det står et notat her om det.

    Det er ikke alltid så lett å huske, om ting skjedde før eller etter, at jeg flytta til Leirfaret 4B.

    Så noen ting som skjedde, mens jeg bodde i Leirfaret 4B, kommer nok med, i dette kapitellet, som egentlig er om Hellinga 7B da.

    Men jeg bodde på Nedre, på Bergeråsen, (først i Hellinga 7B og så i Leirfaret 4B), fra høsten 1979 til våren/sommeren 1989 da.

    Så jeg bodde på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg ble atten år.

    Så mye av oppveksten min, så bodde jeg på Nedre, på Bergeråsen.

    Så selv om mora mi flytta mye rundt, så var det ikke sånn, at faren min flytta like mye.

    Han har bodd mellom Berger og Drammen, (en strekning på drøyve tre mil vel), hele livet da.

    Så derfor har jeg også bodd mye, i Strømm-traktene da, (som det egentlig heter).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Pia, faren min og jeg, vi kjørte rundt i Drammen, for å levere en køyeseng, til en adresse.

    Der bodde det et eldre par, og så var deres to barnebarn, (to jenter, i begynnelsen av tenårene vel), på besøk.

    Noe sånt.

    De jentene prata med meg, om at det var snobbete der, på det stedet da.

    (Så de var vel egentlig, fra et annet sted da kanskje).

    Disse jentene skulle bruke den køyesenga da.

    Faren min og jeg, vi ble gjort stas på da, av det eldre ekteparet, og vi fikk noe å spise eller drikke kanskje da.

    Noe vi sjelden fikk i Oslo, når vi leverte senger der, der var folk mer moderne vel, enn det paret her, som var gammeldagse da, kan man vel si.

    Pia ville sitte i bilen, (og ikke være med inn), siden det var ‘fullmåne’, mener jeg hu sa.

    Så hva hu mente med det?

    Kanskje hu skulle ta seg en ‘stille Anders’, som man sa på Bergeråsen?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Etter en halvtime kanskje, så sa faren min det, at Pia satt i bilen.

    Og da syntes alle de folka så synd på Pia.

    Men Pia ville jo sitte i bilen, (og ha en privat stund kanskje).

    Noe sånt.

    Så det ble jo pinlig, for faren min og meg.

    For de jentene og besteforeldrene deres da, de trodde nok da, at Pia ikke fikk lov å bli med og levere senga.

    Men at hu måtte sitte i bilen.

    Men Pia ville jo bare ha en privat stund, i bilen.

    For vi prata jo om det her, før vi gikk inn der da.

    Så det ble litt dumt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, like etter at Pia også flytta til Bergeråsen vel, (noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Så dro faren min med seg både Pia og meg, til en matbutikk, i Storgata, i Svelvik, (like ved ungdomsskolen).

    For der hadde de den nye halvliter-brusflasken.

    Dette var ukjent i Norge, før dette.

    Det fantes bare en-liter-flasker og 0.35-liter-flasker, (og også 0.25-liter-flasker vel).

    Men faren min kjøpte en halv liter cola, til både Pia og meg da.

    De flaskene var formet som bomber nesten.

    De var like tjukke, hele veien, fra bunnen og til like før korken.

    Og de var laget av glass da.

    Plastflaskene med brus, de så jeg første gang, det året jeg var i militæret, husker jeg.

    (Altså skoleåret 1992/93).

    Men det her var nok kanskje sommeren 1983, eller noe sånt da, (hvis jeg skulle tippe).

    (Altså nesten ti år tidligere).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I spisestue-delen, av stua til Ågot, i huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Så stod det et skap, hvor Ågot hadde servise, osv., ved siden av spisebordet.

    Oppå det skapet, så hadde Ågot bilder av oss barnebarna da.

    Kjempestore bilder, av Tommy og Lene, og mindre av Runar sine unger vel.

    Og av Pia og meg, så hadde Ågot bare et lite bilde, (som stod i midten vel), som mora vår hadde fått tatt vel, hos en fotograf, i Larvik, en gang vel, (da søstera mi og meg var 3-4-5 år kanskje.

    Kusina mi Heidi, sa en gang, på begynnelsen av 80-tallet vel, at jeg hadde ‘helt hvitt hår’, på det bildet.

    (En gang hu var på besøk hos Ågot).

    Uten at jeg vet hvorfor hu nevnte det.

    Men men.

    Det stod også en sånn russisk dukke, oppå det skapet.

    (Helt til høyre vel).

    Det var en sånn tredukke, med to mindre tre-dukker, inni seg.

    (Uten at jeg vet noe om hvor Ågot hadde fått den dukka fra.

    Men da Pia og jeg var små, så var det vel noen, (kanskje onkel Håkon?), som viste oss den dukka vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd på Berger, i et par år vel.

    Så begynte faren min og onkel Håkon, og bygge på huset til onkel Runar, i Son.

    Istedet for å fortsette å lage køyesenger.

    Runar hadde kjøpt en tomt, (nede i en grøft, må man vel kasnkje si), i Isdamveien, i Son.

    Det bodde to eldre damer, i et hus, ovenfor tomta, som Runar ikke likte, husker jeg.

    Men men.

    Det gikk vel også minst en bekk, over tomta, mener jeg å huske.

    Erik Thorhallson, (som jeg intervjuet for Skoleavisa, på Berger skole, et par år før kanskje), jobba for faren min, på den her tiden, og jobba også mye på huset til Runar, i Son da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    En dag, når jeg kom bort til Ågot, etter skolen, så hadde faren min og Håkon hatt en bilulykke, på Mosseveien.

    Håkon hadde sovna bak rattet vel, og de lå på Moss sykehus, (tror jeg det var).

    Jeg ringte, for å få prate med faren min, men sykehuset ga telefonen til Håkon.

    De så visst ikke forskjell på dem der, sa Håkon til meg, da jeg spurte han, om hvorfor sykehuset hadde gitt telefonen til han, og ikke til faren min.

    Så sånn var det.

    Faren min var på sykehuset, i noen dager, før Runar henta han der vel, og kjørte han til Sand da.

    Faren min fikk forstoppelse, på sykehuset, og jeg måtte kjøpe lakris, (hvis ikke det var svisker), for faren min, på butikken til Oddmund Sand.

    Faren min ville også at jeg skulle kjøpe øl.

    Men det lot ikke kassadama meg kjøpe.

    (Ei med mørkt hår vel, i begynnelsen av 20-årene vel).

    For jeg var vel bare 11-12 år, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Så Runar måtte vel gå inn i butikken, og kjøpe øl vel.

    For faren min var ganske mørbanka da, i kroppen, og orka ikke å gå inn i butikken, var det vel.

    Men men.

    Faren min sa det, at noen måtte dra til vraket, av amerikaneren, og stille kilometer-telleren tilbake.

    For ellers så kom han ikke til å få tilbake penger, av forsikringsselskapet.

    (For faren min hadde oppgitt for lav kilometerstand da).

    Men men.

    Håkon, han ødela armen, i den ulykken.

    Han måtte skru inn en jernplate, i den ene armen.

    Og den armen ble vel aldri helt bra igjen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så Håkon jobba vel for det meste deltid, tror jeg, i årene etter dette.

    Han var liksom delvis sykmeldt da, tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men.

    Et av de første årene, da jeg bodde på Berger.

    Så pleide jeg å sykle opp, til Berger skole, noen ganger, etter skoletid vel.

    For å være med på Onsdagsklubben, eller fordi jeg kjedet meg kanskje.

    En gang, så sa en gutt fra Berger vel, som sykla oppå gangveien, over riksveien, ved Berger skole da.

    At ‘bestemora til Hitler var jøde’.

    Også sykla han ned til Berger vel.

    (Uten at jeg vet noe om hvorfor han sa det her.

    Og jeg er vel ikke helt sikker på hvem han gutten var heller.

    Men han var vel fra Berger, tror jeg.

    Kanskje det var lillebroren til Roger Edvartsen, eller noe sånt?).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sa en eldre gutt vel, (kanskje det var Dag Furuheim).

    At det pleide å komme røyk, ut av pipa, til huset til Ågot og Øivind, også om sommerne.

    Dette var vel helt i begynnelsen, av tida, som jeg bodde på Berger.

    Så jeg kunne ikke svare noe sikkert, om det her.

    (Som jeg husker rimelig vagt, må jeg si).

    Men dem fikk jo feieren til å dukke opp, (faren min og Ågot), like etter at jeg flytta dit.

    Og da var Ågot nervøs, mener jeg å huske.

    Og skremte meg med feieren, osv., da, (som jeg har skrevet om tidligere).

    Men jeg vet ikke hva det kan ha vært, som dem eventuelt har drivi og brent der, i den kombinerte ved og olje-ovnen, i kjelleren til Ågot og Øivind, om sommerne.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I et tidligere kapittel, så skrev jeg om den gangen, som mora mi og Arne Thomassen, dro med Pia, Axel og meg, på sommerferie, til Sørlandet.

    Det må vel ha vært sommeren 1979, for Axel kunne ikke prate ennå da, husker jeg, (og han er født i november 1978 vel).

    Og da husker jeg det, at vi satt på en kafeteria, i Kristiansand vel.

    Også så mora mi og jeg, en mann, som spilte på et kronespill.

    Og det var Arne Thomassen, sånn som vi skjønte det.

    (Vi så jo bare ryggen hans, men vi mente vi kjente igjen en tweed-dress, eller noe sånt kanskje, som han gikk i.

    Noe sånt).

    Og da han kom tilbake til bordet.

    Så sa Arne Thomassen det, at han bare hadde vært på do vel.

    Og ikke spilt på kronespill.

    Så sånn var det.

    Så det var en snål episode da.

    Men Arne Thomassen var jo glad i å spille, på travbanen.

    Så det er mulig at han jugde, og at det var han som spilte, på kronespillet der.

    (Han stod der en god stund vel, og spilte vel ihvertfall 3-4-5 kroner, vil jeg si.

    Men men).

    For kanskje Arne Thomassen var litt spillegal, tenker jeg nå.

    Og at han kanskje har jugd, og sagt at det ikke var han som spilte.

    Når mora mi spurte da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Sånn kunne det ihvertfall virke for meg.

    Selv om det kronespillet stod et stykke unna, og jeg ikke tørr å si det her, helt hundre prosent sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I matboden til Ågot, i kjelleren til huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Så lå forresten tegnebøkene til onkel Runar, husker jeg.

    (For jeg gikk og så overalt der da, som barn, når jeg kjeda meg).

    De lå like ved noen Norgesglass, og sånn da, hvor jeg pleide å finne syltestrikker, for å bruke på sånne strikk-gevær, som onkel Håkon, (var det vel), prata om en gang da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og uten at jeg vet hva de tegnekursene/bøkene, til Runar, fra 50/60-tallet vel, gjorde der.

    På loftet deres, så var det ingenting.

    De få gangene jeg var der oppe, så ble jeg bedt om å gå forsiktig, for ellers så kunne man gå gjennom gulvet der da.

    For det var visst ikke gjort ordentlig arbeid, på loftet der.

    (Uten at jeg sjekka det så nøye, det var ikke sånn, at jeg gikk så mye rundt, oppå der).

    Men det er kanskje litt rart, at dem ikke brukte kjelleren, til å ha TV-stue og sånn.

    Det ville vel folk ofte gjort, nå i våre dager vel.

    Og så heller brukt loftet, til å lagre gamle radioer, og sånn, som stod i kjelleren da.

    Men men.

    Dem hadde kanskje nok å gjøre, nede på verkstedet, (Strømm Trevareindustri, senere Strømm Travare A/S).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var forresten også en elektrisk vifte, montert inn, i det ene kjellervinduet, til matboden til Ågot.

    Og det var vel også brukt noe fin netting der, tror jeg, foran det andre kjellervinduet.

    Så det var ikke vanlige kjellervinduer der, for å si det sånn.

    Det var også et rom der, i kjelleren, under soverommet til Ågot og Øivind, som stod stort sett tomt.

    (Et rom med sluk i gulvet, mener jeg å huske).

    Det var kanskje der, som faren min hadde kokt såpe, på slutten av 70-tallet vel.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min hadde noen bøker, (Hardy-bøker kanskje), og de lå øverst i et klesskap.

    Og det rommet de bøkene lå i, det var det miderste soverommet, i huset på Sand.

    Det var rommet ovenfor kjøkkenet, husker jeg.

    (Det soverommet som Ågot seinere begynte å bruke som soverom selv, etter at Øivind døde).

    Og da hadde faren min stempla, (med noe slags stempel-sett vel, i de bøkene).

    Han stempla navnet sitt da, ‘Arne Olsen’, (eller om han stempla ‘Arne Mogan Olsen’).

    Også ‘Bok no. 1’.

    (Eller hvilke tall det var igjen, som var på de bøkene, som jeg fant der).

    Noe sånt.

    Så faren min forkortet ‘nummer’, til ‘no.’, og ikke til ‘nr.’ da, som vel kanskje er mer vanlig.

    Men men.

    Men det var kanskje vanlig å forkorte ‘nummer’ til ‘no.’, på 50 og 60-tallet.

    (Det er mulig at det har forrandra seg).

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Onkel Håkon pleide også å si til meg, like etter at jeg flyttet til Berger.

    At ‘du var tjukk da du var liten du, så du må passe deg, sånn at du ikke legger på deg’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han sa også en gang til meg, mens han hadde pause, fra arbeidet, på verkstedet.

    At jeg drakk cola, ikke fordi jeg var tørst, men fordi jeg syntes at det smakte godt.

    (Håkon mente at han kunne se det på meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte å interessere meg litt for politikk og nyheter osv., siden jeg var i et hus, hver dag, hvor spesielt bestefar Øivind, var opptatt av hva som var i nyhetene og i leksikon, osv. da.

    Så sånn var det.

    Jeg var ganske opptatt av krigen, som vel alle våknet av, av de som holdt til i huset der, hvis man nevnte den da.

    Så sånn var det.

    Jeg tulla en gang da, med onkel Håkon og bestefar Øivind.

    Også sa jeg det, i huset til Ågot og Øivind, når jeg var sånn 10-11 år kanskje.

    At nazisme og sosialisme, det var det samme, for nazisme betydde nasjonal-sosialisme.

    Som jeg hadde lært et eller annet sted da.

    (Jeg visste vel egentlig at det her var feil men.

    Men jeg bare fikk lyst til å si noe da.

    Jeg satt ved spisestuebordet da.

    Og Øivind og Håkon satt i TV-stue-delen, av stua, til Ågot og Øivind da).

    Og da føyk både Øivind og Håkon opp av stolene sine, og blei sinna begge to samtidig da.

    Og det var like før de angrep meg, begge to, virka det som.

    Øivind gikk noen meter mot meg, tror jeg, på en truende måte vel.

    Og Håkon også oppførte seg truende, mener jeg å huske.

    Så jeg skjønte at jeg hadde driti meg ut.

    Men men.

    Men Øivind bare satt seg ned i sofaen sin igjen.

    Og Håkon gikk vel ned på verkstedet igjen, tror jeg.

    Han hadde vel bare en ti-minutter pause, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen år tidliger, (på 70-tallet), mens både Pia og meg, fortsatt bodde hos mora vår, i Larvik.

    Så var vi på ferie hos faren vår, en sommer, på Bergeråsen da.

    Og da var vi på grillfest, hos onkel Håkon og dem, som da fortsatt bodde i Hellinga, husker jeg.

    De hadde en leilighet, på enden av en rekke med leiligheter, som lå nederst i den hellinga da.

    Ovenfor Hellinga 7B da, hvor faren min bodde.

    Og da var det grillfest, i hagen til Håkon da, i Hellinga.

    Og et ungt tenåringspar, (var de vel, hvis de ikke var enda yngre), gikk forbi, i Hellinga da.

    Og da reagerte Håkon, og begynte å erte dette unge paret da, som holdt rundt hverandre vel, mens de gikk da.

    Og kalte dem ‘kjærestepar’, og erta dem da.

    Mens dem gikk forbi, gjennom Hellinga, ovenfor oss da.

    Så sånn var det.

    Så onkel Håkon, han kan man nok godt kalle for en ‘ertekrok’, vil jeg si.

    Spesielt unger og ungdommer, pleier han vel å erte mye, vil jeg si.

    (Ihvertfall på den tida, på 70 og 80-tallet, som jeg pleide å være ute i Strømm da.

    Jeg må vel kalle det for Strømm, siden Ågot og Øivind bodde på Sand, og Håkon og faren min bodde på Bergeråsen.

    Noen kaller det sikkert Berger, men Sand er egentlig ikke på Berger, vil jeg si.

    Og Bergeråsen er vel egentlig heller ikke det.

    Men men.

    Men Sand, Berger og Bergeråsen, er alle steder, som ligger i Strømm da, vil jeg si.

    Og Strømm, det er det tradisjonelle navnet vel, på den vestre siden av Drammensfjorden da.

    Svenskene ville kanskje ha kalt det et landskap.

    Hva vet jeg.

    Strømm er nesten som en dalside, vil jeg si, som går fra Drammensfjordens vestre bredde, og opp i skogen og fjellet, som ligger enda lenger vest da).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Om det var det kjæresteparet, eller et annet, det vet jeg ikke.

    Men et kjærestepar, hadde visst hatt sex, eller noe, på Gamlehjemmet, eller der omkring, (hvor mange rom stod tomme, for det tidligere Gamlehjemmet, det ble vel bare brukt som bibliotek og sånn, på 80-tallet, mener jeg.

    Men men).

    Bare noe jeg husker, av noen rykter, som gikk, da jeg var guttunge, på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bestemor Ågot, kjøpte seg en klokkeradio, husker jeg, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Den satt hu i stua, oppå reolen, cirka ovenfor de to skuffene, som jeg hadde fått, for å ha mine ting i da, som jeg hadde liggende, borte hos Ågot og Øivind da.

    Etter noen måneder, så bytta Håkon den klokkeradioen med en Radionette-radio, (tror jeg det var), fra 1930-tallet da.

    Så tok Håkon med seg klokkeradioen til Ågot, med seg, bort på Bergeråsen da, til huset sitt, i Havnehagen da.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Plutselig en dag, så var den moderne klokkeradioen, til Ågot, borte.

    Og en svær kasse, av en radiorør-radio, fra 1930-tallet, stod i stua til Ågot, istedet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg syntes vel kanskje det, at Ågot ble litt lurt, av onkel Håkon men.

    Men men, nå hadde jeg kanskje syntes at det var omvendt, for det ser jo kanskje litt kult ut, med en sånn gammeldags radio og.

    Og den radioen, fra 1930, eller noe, den virka helt fint, husker jeg.

    Selv om den vel måtte varmes opp litt, før man kunne høre noe lyd.

    Men hvis man ventet et halvt minutt, eller noe, (var det vel), så kunne man faktisk høre radio da.

    Og det stod også skrevet med tekst, på radioen, hvor man fant BBC og Oslo, osv.

    Man behøvde bare å lese navnene på landene og hovedstedene, osv., og så skru på et hjul, sånn at en pil, stod der det stod ‘BBC’ da, så kunne man høre på BBC da, (hvis det var bra signaler da).

    Så den radioen var ikke som de moderne radioene, hvor det bare står en frekvens., osv.

    (Hvis det ikke har kommet noe enda nyere nå da.

    Det har det sikkert.

    Men jeg har ikke hørt så mye på radio, (annet enn internettradio vel), de siste årene da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Håkon hadde en gang, hatt en konflikt, med en politimann, i Drammen.

    Faren min og Håkon, hadde kjørt rundt i Drammen, med en bil, hvor skiltet, var dekket av snø.

    Politimannen ville at faren min og Håkon, skulle ta av snøen på skiltet, sånn at politiet kunne lese bilnummeret.

    Men det likte ikke Håkon da.

    Og da klagde faren min, til Håkon, på noe han hadde gjort da, (i huset på Sand da).

    (Uten at jeg vet hva det var).

    Men kanskje noe alvorlig, kunne det vel kanskje virke som.

    Hvem vet.

    Hm.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg flytta til faren min, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Så hadde han en svart reol, i stua der, ved siden av den grønne sofaen.

    Sofaen hadde han delvis laget selv, tror jeg, (ikke putene da, men kanskje de sponplatene vel, som sofaen var konstruert av da, de var det kanskje faren min som hadde snekret sammen. Hvem vet. Også var det klistret på mahogny-mønster-klistremerker, på de sponplatene da. Og onkel Runar kjøpte vel den grønne sofaen, av faren min, da vi flytta fra Hellinga 7B, for å ha i et slags lekerom, i kjelleren, i det nye huset hans, i Son da. Men reolen var kanskje fra IKEA, eller noe, da.)

    Så sånn var det.

    I en skuff, i den reolen, så lå det mange hundre fotografier, (må det vel ha vært), som faren min hadde tatt da, på 60 og 70-tallet vel.

    Det var flere bikinibilder, av damer i begynnelsen av 20-årene vel.

    Som lå på stranda og solte seg da.

    (For det meste brunetter vel).

    Som faren min sikkert hadde tatt med på båttur, i en av de båtene han hadde bygd selv, borte på verkstedet da).

    Det var også bilde av fontena, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Faren min fortalte meg en gang, at han hadde helt såpe, i den fontena.

    Og på bildene til faren min, så kunne man se det, at en ganske stor del, av Bragernes Torg, var dekket av skum da.

    Ihvertfall så var vel hele fontena det.

    Og en god del av plassen rundt fontena vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå begynner klokka å bli kvart over elleve, her på hostellet.

    Så jeg får kanskje si meg ferdig, med skrivinga, for i dag.

    Jeg har fortsatt mer notater, om Hellinga 7B, så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 18: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 3)

    Noe mer jeg husker, fra den tida, som mora mi bodde på Stenseth Terrasse, utenfor Drammen, var det at en gang, når jeg var der, så så jeg på to gutter, (en litt yngre enn meg og en litt eldre enn meg vel), som drev med keeper-trening, nede mot riksvegen der.

    Jeg spurte dem, om ikke han keeperen rulla rundt på bakken litt mye, etter at han hadde redda.

    Men det var visst riktig, å gjøre det sånn, svarte de.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen gang, (da jeg var der på nyttårsaften), så sa noen gutter, at en nabo, (mer eller mindre, ihvertfall), av Pia og dem, hadde fått en rakett, inn i soverommet vel.

    (Nesten som en advarsel vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var en butikk der, men den stengte ganske tidlig, på lørdagen vel.

    Og etter det, så var det rimelig lite, å gjøre der.

    (Det var egentlig artigere i Larvik, syntes jeg.

    Men men).

    Men det gikk ann å gå til en kiosk, en kilometer kanskje, langs elven, mot Drammen.

    Pia og jeg, gikk dit en gang.

    Mora mi hadde skrevet på lappen, (som jeg ble bedt om å levere i kiosken), at dem ikke skulle ta i smågodtet, med henda.

    (For mora mi sa, at han ene der, en litt lubben og svær kar vel.

    (Som kanskje var litt ‘goofy’).

    Pleide å pelle seg i nesa).

    Han Goofy-e fyren da, (som jeg mente at jeg muligens hadde sett en gang, i en kiosk i Svelvik vel, eller noe).

    Han bare viste lappen, (fra mora mi), til en kollega da, og bare lo av lappen da.

    Mens han pelte godteriet med henda likevel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så var jeg der, når Pia skulle ha burdagsselskap der.

    Pia hadde jo bursdag, 25. desember, men den her helgen, så var det ikke snø, husker jeg.

    Mora mi, tok meg med, på en tur, langs elva og riksveien, den andre veien, enn mot Drammen.

    På veien tilbake, så gikk vi forbi noen gutter, som spilte fotball, på en løkke vel, like ved veien.

    Jeg spurte om jeg fikk bli med.

    Og det fikk jeg lov til.

    Så spilte jeg fotball der i en time kanskje, mens mora mi gikk tilbake til Stenseth Terrasse da.

    (Det var bare jenter som skulle komme, i bursdagen til Pia, så jeg syntes det var litt spesielt, å være den eneste gutten, sammen med så mange jenter.

    Derfor spurte jeg de gutta, om jeg fikk være med å spille fotball.

    Så sånn var det).

    Så da jeg endelig kom meg tilbake til Stenseth Terrasse, etter fotballen, så kom jeg dit, omtrent på samme tida, som faren min, som kom for å hente meg da.

    (Faren min pleide alltid å hente meg der.

    Enda da mora mi bodde i Larvik, før det her, så måtte jeg nesten alltid ta buss og tog.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Men de gutta, som jeg spilte fotball med, like ved Stenseth Terrasse der, de spilte realt, må jeg vel si.

    Og ikke som noen på Tagtvedt, hvor mora mi og Pia og Axel, (Arne Thomassen flytta vel fra mora mi, mens hu bodde på Tagtvedt, tror jeg. Men men), flytta til, en stund seinere.

    (De flytta først tilbake til Jegersborggate, (igjen!), og så til Tagtvedt, til en rekkehus-leilighet, i Hestehavna, het det vel).

    Og der, så var det en liten fotballbane.

    I Hestehavna vel.

    Som jeg ikke husker, om var av grus, asfalt eller gress.

    Men Pia og jeg, spilte der en gang.

    Og så dukka det opp fire gutter, som ville spille sammen med oss da.

    Og da måtte han ene gutten, spille på lag med Pia og meg da.

    Men da spilte han gutten, på Pia og mitt sitt lag sånn, at han gjorde seg dårlig, vil jeg si.

    Han spilte med vilje dårlig, (virka det som for meg. De gutta fniste osv. vel), sånn at de kameratene hans skulle vinne mest mulig da.

    (Sånn virka det som for meg, ihvertfall).

    Men men.

    Men sånn spilte ikke de gutta, ute ved Stenseth Terrasse/Solbergelva vel.

    De spilte mer ‘fair’, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av grunnene til at jeg ville det, at Pusi skulle bo hos meg, på Bergeråsen.

    Det var det, at i huset til mora mi og dem, på Stenseth Terrasse.

    Der var det ofte skriking osv., husker jeg.

    Fra enten mora mi, Arne Thomassen, eller Pia vel.

    Så jeg syntes synd på Pusi, husker jeg, (og Axel da).

    Som måtte bo der, i all den skrikinga.

    Pusi virka litt nervøs og kuet/knytt/stressa, husker jeg.

    (Jeg husker jeg observerte den, i første etasjen der, mens noen dreiv og skreik, oppe i andre etasje).

    Og da likte den ikke seg, mener jeg.

    Den gikk på en litt sånn kuet måte, eller noe, mener jeg.

    Men men.

    Det var også grining fra Axel vel, (som bare var et par år da), oppå toppen av den skrikinga, fra de andre tre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Da jeg bodde i Hellinga, så var det også sånn, en gang, at Petter og Christian, konkurrerte om, hvem som turte å gå ut, utafor leiligheten min, (eller faren min sin), der, i underbuksa, i snøen, midt på vinteren, en gang.

    Ei nabo, av faren min, i Hellinga vel, (ei dame), tok opp det med meg, en gang, etter at Tove Grønli var død vel.

    At jeg liksom skulle ha gått ut i underbuksa.

    (På en fest, som faren min dro meg med på, eller noe, vel, ble dette tatt opp).

    Jeg nekta, for det var jo Petter og Christian, som hadde gjort det.

    (Og hva var så farlig med det egentlig, de var jo ikke nakne, eller noe, mener jeg.

    De hadde jo underbukse på seg, liksom).

    Men men.

    Men da sa hu dama, at de gutta, som hadde gått ut i underbuksa, de var ‘yngre enn meg’, (eller om hu sa ‘mye yngre enn meg’).

    Men det var jo ikke sant da.

    Petter var jo et år eldre enn meg, og Christian et år yngre.

    Så da svarte jeg ikke noe.

    Det ble bare dumt liksom.

    Hvorfor var de voksne så interessert i unger som bare leika?

    Burde de ikke reagert på at jeg måtte bo der aleine liksom, tenkte jeg.

    Men hu dama som klagde til meg, hu var litt pussa og, sånn som jeg husker det.

    Så dette husker jeg som en ubehagelig episode, fra da jeg bodde på Bergeråsen, (dette med hu fulle dama som klagde på at Petter og Christian gikk ut i underbuksa, på en fest, som faren min dro meg med på vel, da jeg var sånn 10-12 år kanskje. Så sånn var det. Men men).

    Det var liksom som toppen av idioti, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Hvor dum gikk det ann å bli liksom?

    Det var omsorgssvikt fra faren min, at han lot meg bo alene der.

    Også var de andre voksne, på Bergeråsen, så idioter, at de kjefta på meg, for ting som skjedde mens faren min lot meg bo alene.

    Istedet for å ‘ta’ faren min da.

    Dette viser at de ikke skjønte forskjellen mellom barn og voksne, mener jeg.

    Noe som er skummelt, med tanke på pedofili, osv., vil jeg si.

    Så kanskje alle på Bergeråsen er pedofile, siden ingen skjønte at det var galt det faren min gjorde, å la en unge bo aleine?

    Hva vet jeg.

    Noe gæernt er det nok med folka på Bergeråsen, (og også med de folka i slekta mi, som visste om dette, uten å gjøre noe), ihvertfall, det er nok helt sikkert.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Petter ble også medlem i skolemusikken, på Berger, husker jeg.

    Og han fikk en svært tromme, mener jeg det var, med seg hjem.

    Men så gikk det noen få dager vel, også måtte han vel levere den tromma tilbake, tror jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor, at han måtte levere den tilbake.

    Men men).

    Christian hadde forresten mange kamerater, på Bergeråsen.

    Det var Jørn og Kjetil Carlin vel.

    Og Stefan og Daniel vel.

    (Og sikkert mange jeg har glemt).

    En dag, som Christian og jeg, var ganske uvenner, (på grunn av et eller annet), så dukka Scott opp, (en nabogutt, av Christian, som var noen år eldre enn oss, og som enten var adoptert, eller fra Singapore kanskje, eller noe. Noe sånt).

    Og Scott sa da, at ‘Christian han hadde mange andre kamerater også han’.

    Så Scott, han fulgte med, og blanda seg, i krangelen, mellom Christian og meg.

    (Enda Scott var en del år eldre vel).

    Så det var kanskje litt spesielt.

    Men men.

    Christell sa en gang, mange år seinere, at Scott, han pleide å leike med småunga, (eller om hu sa smågutta), oppe i Havnehagen.

    Scott var en av de første, som jeg så, som hadde walkman, forresten, som han gikk med, i Havnehagen da.

    Men men.

    En gang, så var jeg egentlig glad, for at Scott pluteslig dukka opp.

    Det var da vi skulle til Pers Hotell, på Gol, (som jeg skal skrive mer om seinere).

    Da var jeg veldig rastløs, for det var lenge siden, at jeg hadde hatt noe særlig, med Christell og dem, å gjøre.

    Så før vi skulle dra, så gikk jeg oppover i Havnehagen.

    Og jeg møtte Stefan og Daniel, som jeg begynte å slåss med.

    (Dette var om vinteren, så det var snø, og vi hadde tjukke klær på oss).

    Jeg slåss lenge med Stefan og Daniel, som ikke sa noe.

    De bare slåss tilbake.

    Det var nesten sånn at jeg klarte å ta begge to, på viljestyrken.

    Men de var jo to, så til slutt, (etter at vi hadde slåss i en halvtime kanskje).

    Så var jeg så sliten, at jeg ikke orka å slåss mer.

    Men da dukka Scott opp, (tilfeldigvis, og også heldigvis vel), og hjalp meg da.

    Så sånn var det.

    Ellers veit jeg ikke hva som hadde skjedd.

    Men vi slåss like ved telefonkiosken, i Havnehagen, så det kjørte jo biler forbi og sånn da.

    Men men.

    Men jeg var vel full av energi da, siden jeg nesten klarte å banke opp både Stefan og Daniel.

    Men jeg ble redda av ‘gong-gong-en’ da, må man vel nesten si, siden han Scott kom og hjalp meg.

    (Akkurat når Stefan og Daniel, begynte å få overtaket, siden jeg var så sliten da).

    Så sånn var det.

    Men det var altså fordi, at jeg var nervøs da, og også spent da, før den her Gol-turen da.

    Det var derfor jeg begynte å slåss, mot Stefan og Daniel.

    Det var vel den eneste slåsskampen, vil jeg si, som jeg noen gang har starta vel.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christian og Petter, tok meg en gang med, på noe slags møte, i 4H, eller noe, på Berger skole.

    De skulle ha noe slags ‘kosedag’, eller noe, hvor de skulle bygge noe byggesett, eller hva det het igjen.

    Da kom jeg på det, at jeg hadde fått et sett, av tante Ellen, i julegave.

    Jeg tok med det, men da vi dukket opp der, så så jeg det, at det settet, (som var et byggesett, av et fly vel), det trengte man ikke lim for å bygge.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hvordan klubb dette var igjen, det er jeg ikke helt sikker på, men Christian og Petter, dro meg med da.

    Og lederen der, likte vel ikke meg, tror jeg, siden jeg ikke hadde vært der før, tror jeg.

    Men men.

    De skulle også noe greier, på Bjerkøya, eller noe, (hvor Herodes Falsk har hytte, mener jeg å ha lest, i en dagsavis, i Norge).

    Da fikk jeg faren min, til å kjøpe pølser vel, i butikken til Oddmund Larsen, på Sand.

    Men når vi kom til Bjerkøya, (eller hvor det var igjen), så skulle vi ikke grille likevel.

    Så det var litt tabbe igjen.

    (Enda jeg tror at nok kanskje Petter og/eller Christian må ha lokket meg med dit, og sagt noe sånt, som at de skulle grille, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell og dem, hadde en stikkelsbærbusk, i hagen, like ved en ekstra utgangsdør, ut fra soverommet, til faren min og Haldis der.

    (Et rom som søstera mi og Christell, seinere skulle ta over, utover på 80-tallet).

    Jeg la merke til den busken, en gang, som jeg var på besøk der.

    (Før Pia flytta dit vel).

    Og spurte Christell, om hu visste hvordan bær det var.

    Men det visste hu ikke.

    Hu hadde visst ikke brydd seg noe særlig om den busken før, virka det som for meg.

    Så det er mulig at noen som eide det huset, før Haldis og Christell og dem, hadde planta den stikkelsbærbusken.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Christell og dem, hadde også en maurtue, bakerst i hagen.

    Hagen deres vendte opp mot Ulvikstien.

    Og det var praktisk for dem, hvis dem ville bade, i Ulvika.

    Søstera mi fortalte det en gang, seinere, til noen venninner, eller noe vel, mens jeg var i nærheten.

    At hu og Christell, pleide å dra å bade, i Ulvika, før skolen, noen ganger, mens de gikk på barneskolen og/eller ungdomsskolen vel.

    (Eller om det var i sommerferien).

    De kunne bare gå i 3-4 minutter kanskje, på Ulvikstien, også var de på badestranda, nede i Ulvika da.

    Så sånn var det.

    En gang, like etter Jugoslavia-turen, (tror jeg det må ha vært).

    Så gikk Christell og jeg, ned til Ulvika, en sommer.

    (Det var vel enten sommeren 1980 eller 1981, antagelig 1980, etter at vi kom hjem fra Jugoslavia, tror jeg).

    Og da, så var det ei jente der, med mørkt hår vel, et par år eldre enn meg vel, som kjefta på meg, for at jeg liksom skulle ha gjort noe galt mot Christell.

    (Enda vi bare lå på stranda der da).

    Det var kanskje sånn, at jeg var som storebroren til Christell, og hadde ansvaret for henne liksom.

    Men det var ikke sånn, at jeg gjorde noe, som hu ikke ville, eller noe.

    Men men.

    Og den tida, når det var sånn, at Christell og jeg, nesten var som søsken, og dro til Ulvika sammen osv., det var ikke en så veldig lang tid.

    Det var vel bare i noen uker eller måneder, at det var sånn, tror jeg.

    Kanskje før det, at faren til Christell ringte, og sa det, at jeg ikke kunne få noen av de platene, som lå på loftet til Haldis.

    (Som vel kanskje var hans da, men som han ikke hadde tatt med seg tilbake til Ålesund da, eller noe.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, et par år etter Jugoslavia-turen kanskje.

    Så hadde visst Haldis og/eller faren min, bestemt det, at Christell og jeg, skulle pynte en enebærbusk, (eller om det var en liten sølvgran, eller noe, kanskje), som de hadde, like ved den stikkelsbærbusken, som jeg nevnte ovenfor, med noen elektriske julelys, som Haldis og dem hadde da.

    Og det funka vel greit, vi fikk vel de lysa til å se sånn passe ut vel.

    Uten at jeg vet hvorfor jeg måtte være med på det.

    Jeg bodde jo for meg selv, i min fars leilighet da.

    (Først i Hellinga 7B og så i Leirfaret 4B).

    Men men.

    En gang, så spurte jeg faren min, om vi skulle ha juletre, en jul.

    Da sa faren min det, at da måtte jeg finne og hente det selv, i skogen.

    Da gikk jeg til like ved Haldis og dem der, (ikke langt ovenfor den maurtua, som jeg nevnte ovenfor), hvor jeg hadde lagt merke til det, at det stod et fint tre da, som kunne brukes som juletre.

    Også sagde jeg eller hogde ned det da, kanskje med en sag, som jeg hadde tatt med fra verkstedet, på Sand, eller noe.

    Noe sånt.

    Også bar jeg det treet hjem da, uten at jeg møtte noen som kjefta, eller noe.

    Og uten at jeg veit hvem som egentlig eide grunnen, der jeg fant det treet.

    (Og om det var lov å hente juletrær der.

    Hvem vet).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Som jeg vel skrev om, i et tidligere kapittel, så jobbet Haldis, på CC Elektro, på Brakerøya, i Drammen.

    Enkelte lørdager, så fikk jeg lov å bli med Haldis, inn til CC.

    Christell pleide å bli med, omtrent hver lørdag vel.

    CC stengte klokka 15, på den tiden, mener jeg å huske, på lørdager.

    Så de dagene var ikke så lange.

    Christell og jeg, pleide å gå rundt, (mest hver for oss vel), i de forskjellige butikkene, på CC da.

    Vi pleide å leke i teppebutikken, hvor det var mange sammenrullede tepperuller, som man kunne krype bak da vel.

    Og det var matbutikker og kafeteria der.

    Og faren min kjente han som hadde møbelforretningen der.

    (Siden han vel antagelig solgte noen av faren mine sine senger, var det vel.

    Noe sånt).

    Faren min kjente også vaktmesteren, på CC, (på Brakerøya, i Drammen), som var et av Norges første kjøpesentre. (Hvis ikke det aller første), og jeg husker at jeg var med faren min, (og han vaktmesteren da), en gang, opp på loftet, over CC da.

    Der stod det et kult, gammelt reklame-skilt, som forestilte en gammeldags Coca-Cola-flaske vel.

    Skiltet var kanskje en eller to meter høyt, og var laget i blikk eller jern vel.

    Jeg spurte vaktmesteren, om jeg kunne få det skiltet, (siden Coca-Cola var favorittdrikken min da. Jeg tenkte at det skiltet kanskje hadde sett artig ut, på rommet mitt, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen), hvor jeg vel bodde da).

    Men det kunne jeg ikke, svarte vaktmesteren.

    (Faren min sa vel ingenting vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som Pia og jeg, var med faren vår, for å levere senger, eller noe, til møbelforretningen, på CC.

    Så så Pia og jeg, noen gutter, (fra Drammen vel), som hadde laget hull i et kronestykke, og så festet en tråd, i det hullet.

    De guttene stod og fiska, på et sånt Røde Kors-kronespill.

    Noe Pia og jeg oppdaget da.

    (For vi var ganske vant, til sånne kronespill, fra da vi bodde hos mora vår i Larvik, for å si det sånn).

    Men men.

    De gutta hadde masse mynter, som de hadde fått fisket ut av kronespillet da.

    Så sånn var det.

    Pia og jeg, sa fra til faren vår da.

    (Det var vel antagelig jeg som sa fra vel).

    Og han sa fra til han i møbelbutikken da.

    Og han gikk så bort, til de guttene fra Drammen da, som hadde laget hull i et kronestykke, og prøvde å tømme en sånn Røde Kors-automat da.

    Så måtte de gutta gi alle myntene de hadde lurt til seg, til han som jobba i den møbelforretningen da.

    (Enda det kronespillet vel egentlig stod nærmere kafeterian der vel.

    Men men).

    Men hva som skjedde videre, om han i møbelbutikken anmeldte det her, til politiet, og om de kronestykkene til slutt endte opp hos Røde Kors, (eller i kassa til møbelbutikken), det veit jeg ikke dessverre.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, som jeg skulle være med Haldis og Christell, til CC.

    (Og jeg gikk ned, fra Hellinga vel, og ned til Haldis og dem, en morgen da.

    For å sitte på med Haldis sin lille, blå Mazda vel, inn til Drammen da).

    Så satt det også en annen lyshåret og pen jente, (må man vel si), i bilen.

    Dette var en jente jeg ikke visste hvem var, (for jeg hadde ikke bodd så lenge på Berger).

    Men det viste seg å være Annika Horten, som bodde oppå Toppen der, i et av husene like ved Toppen 4 der, hvor faren min og mora mi og Pia og jeg, hadde bodd, 7-8 år tidligere da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    På veien tilbake, til Bergeråsen, den lørdagen.

    Så var det stille i bilen.

    Jeg var nok litt sjenert, for hu Annika, (som jeg ikke visste noe særlig om vel), som satt ved siden av meg, i baksetet på bilen til Haldis da.

    (Annika gikk i klassen til Christell, og det var kanskje derfor hu skulle være med da).

    Så ingen sa noe særlig i bilen da, og jeg trodde vel ikke det, at hu Annika skulle begynne å tulle med meg.

    Så jeg slappa kanskje litt vel mye av der da, og begynte å pelle meg litt i nesa da.

    (Jeg satt vel der i min egen verden da).

    Men da smalt det fra hu Annika, at jeg ikke måtte pelle nese, i bilen.

    (Som om hu var mora mi, eller noe).

    Jeg bare lo av henne, og spurte henne om hvor hu pelte nese.

    ‘På badet’, svarte Annika da.

    Mens Haldis bare sukka høyt i førersetet vel, av en eller annen grunn.

    Og Christell sa vel ingenting, i passasjersetet foran.

    Men men.

    Annika hadde vel også sagt det, en gang, mener jeg at enten hu eller Christell eller Pia, fortalte meg.

    At mora hennes husket meg, fra den tiden som jeg bodde i Toppen 4 da, fram til jeg var tre år vel, (og mora mi rømte/flyttet, fra faren min).

    Så sånn var det.

    (Dette var vel på begynnelsen av 80-tallet en gang, som hu Annika sa det her vel.

    Hvis jeg husker riktig.

    Men men).

    Christell hadde en gang med seg Annika, opp til meg, da jeg bodde i Leirfaret.

    Christell spurte meg, om jeg syntes det, at tennene til Annika, så for firkanta ut, (i tannstillingen da).

    Jeg svarte vel ingenting, for hu Annika så vel helt fin ut, for meg vel.

    Der hu stod og liksom viste fram tenna sine da.

    Så sånn var det.

    (Selv om de kanskje hadde rett i det, at de tenna kanskje var stilt opp litt vel firkanta, inne i kjeften til hu Annika, når jeg tenker mer over det her.

    Men men.

    Men jeg sa ihvertfall ikke noe, når de spurte.

    Og jeg vet ikke hvorfor de spurte meg om det her.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Noen ganger, så fikk Christell Haldis, til å stoppe, (på vei hjem fra Drammen), hos ei yngre venninne, av Christell, som bodde, i Svelvik Sentrum, på skrått ovenfor Samfunnshuset vel, i et skipperhus der, (var det vel).

    Men men.

    Dette var ei jente, med lyst hår, som var kanskje 2-3-4 år yngre enn Christell.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så mye for meg å gjøre, når vi stoppa der, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg hadde vært hos mora mi i Larvik, eller noe, en sommer.

    Så kom jeg tilbake til Berger, og da hadde Christell og Nina Monsen vel, sett en gammel mann visstnok, som døde like foran dem, eller noe, nede på Berger, mener jeg at Christell sa da.

    Men men.

    Og en gang, som jeg satt på med Haldis og dem, hjem fra CC, en lørdag.

    Så spurte Haldis Christell, om hu huska han mannen, som ‘kom inn gjennom vinduet’, (var det vel).

    Dette var en mann, som hadde gått av bussen, på Nesbygda vel, og som Haldis så hadde kjørt på da, (mens han kryssa veien), og som hadde dødd vel.

    (Uten at jeg vet det, om hvorfor Haldis tok opp dette.

    Dette må vel ha vært en gang, før 1980, da faren min møtte Haldis.

    Så sånn var det).

    Haldis og faren min sin venninne, Sylvia, på Bergeråsen, (på Nedre), hadde også kjørt på noen en gang.

    En unge på sykkel vel, i Svelvik vel.

    Men ungen hadde visst overlevd da.

    Og Sylvia hadde vel ringt faren min, mener jeg.

    For at han skulle roe henne ned, eller noe.

    Og faren min tok med meg, til Sylvia da.

    Og Sylvia ville ha en drink, husker jeg, siden hu var nervøs da, etter denne nesten-ulykken, eller hva man skal kalle det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, forresten, da det skjedde, som jeg har skrevet om før, i dette kapittelet, at Christell og jeg, lå under senga til Haldis, og kyssa, i mørket.

    (Noe som skjedde et par ganger kanskje).

    Så satt Jan, på en stol, eller noe, i det samme rommet da.

    Og når Christell og jeg, dukka opp igjen, fra under senga til Haldis.

    Så spurte Jan meg, om hva vi dreiv på med, under der.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For Jan var jo kanskje 7-8-9-10 år eldre, enn Christell og meg, så jeg syntes ikke at han burde bry seg så mye om det, om hva vi dreiv med liksom.

    Han burde vel kanskje ha spurt søstera si da, i såfall, siden jeg egentlig ikke var broren til Jan.

    Så det var litt komplisert, siden det kanskje var litt uklart, om Christell, for meg, var som en søster, ste-søster, eller nabojente.

    (Siden foreldrene våre var sammen, men vi ikke var i slekt, og ikke bodde i samme hus, untatt noen ganger, når vi var på ferie.

    Så det var kanskje ikke så enkelt og oversiktlig, hvordan forholdene var, der nede i huset til Haldis.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    I jula, så blei jeg ofte rastløs, og gleda meg til å åpne julegaver, osv.

    En julaften, så dro jeg inn til Svelvik sentrum, med bussen vel.

    Mest fordi jeg var rastløs vel.

    Så møtte jeg han broren, til hu nabojenta, (til Haldis og dem), som Jan var sammen med.

    Utafor Kafeterian i Svelvik, hvor jeg hadde spilt på kronespill vel.

    Han kjente igjen meg, og fikk mora si, til å la meg sitte på, tilbake til Ågot da.

    Men da slapp de av meg, midt i en sving, på riksveien.

    Så det var litt farlig, for meg, å krysse riksveien akkurat der.

    Og det var litt farlig, å stoppe der, for det var like etter en bakketopp.

    Så hu mora i nabo-familien til Haldis og dem, hu var kanskje litt stressa da, og klarte kanskje ikke å ta kontrollen, i enkelte situasjoner da.

    Hva vet jeg.

    Dette var bare en episode som jeg kom på egentlig.

    Og det var jo hyggelig, at jeg fikk sitte på, tilbake til Sand igjen, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første jula, som faren min var sammen med Haldis, så hadde jeg sett på Shakin Stevens, på et TV-program, en gang, som jeg var nede hos Haldis vel, på besøk.

    Så da kjøpte jeg Shakin Stevens-plata, i julegave, til Jan da.

    På platebutikken, på CC, hvor jeg og faren min gikk forbi da, etter å ha besøkt Haldis, på CC Elektro, vel.

    Så sånn var det.

    (For jeg kom ikke på noe annet, å kjøpe).

    Selv om jeg ikke er sikker på, hvor glad Jan ble, for den plata.

    Han begynte å spørre meg, etter jul da, (eller om det var på julaften), om hvorfor jeg hadde kjøpt akkurat den gaven da.

    (Uten at jeg klarte å svare noe spesielt på det spørsmålet vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var også en del inne hos Ove og dem, i Vestby, mens jeg bodde i Hellinga, (og i Leirfaret da), på Bergeråsen.

    En gang, så var jeg med faren min dit.

    Og Ove dro meg opp på rommet sitt, og satte på en sang, på en kassettspiller vel.

    Og sangen var ‘Devil in disguise’, med Elvis Prestley da.

    Men jeg skjønte ikke den tittelen, og trodde det var ‘Devil in the sky’.

    Og begynte å oversette den sangen da, og vi sang etterhvert sånn ‘du er jævæl’n oppi skya’, osv.

    Men hvorfor Ove spilte denne sangen for meg, det vet jeg ikke.

    Den hadde jo et litt religiøst tema, siden det var noe om djevelen, mener jeg.

    Og mora til Ove, (Inger, fra Sande), hu er jo i Jehovas Vitner.

    Så kanskje det var noe med det.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Nettopp fordi at Inger er i Jehovas Vitner, så har Runar og dem, pleid å være mye, hos farmora mi Ågot, i jula, osv.

    Så derfor var det ofte, at jeg tilbringte tid, sammen med de her søskenbarna mine, fra Follo da.

    (Ihvertfall på begynnelsen av 80-tallet).

    For de var ganske mye hos Ågot da.

    De var nesten som søsknene mine en stund, vil jeg nesten si, Ove og Heidi, for jeg gikk ganske greit overens med de vel, ihvertfall den første tiden, som jeg bodde på Berger.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde slått kneet mitt, mens jeg spilte fotball, eller noe, på Berger.

    Så tok jeg meg fri fra skolen.

    Og da skulle faren min til Runar og dem, i Vestby, og jeg ble med da.

    Og da, så skulle absolutt Ove spille fotball, ved parkeringsplassen, ved der de bodde, (jeg husker ikke hva stedet het, men det var et byggefelt, noen kilometer fra Vestby Sentrum vel).

    Så da hinka jo jeg rundt og spilte fotball der da, på den parkeringsplassen.

    Så det er mulig, at faren min er religiøs, (selv om han ikke tror på Gud, har han fortalt meg).

    Og liksom skal straffe meg da.

    Da jeg fikk ull-strømpebukser, og da jeg måtte halte rundt, på Fossekleiva Fabrikker, da jeg hadde fått en strikkepinne i foten, nede hos Haldis.

    Og da Ove dro meg med, for å spille fotball, med skadet kne, i Vestby, på begynnelsen av 80-tallet en gang.

    Dette minner litt, (for meg nå), om noe slags type hevn, eller straff kanskje.

    Kanskje arrangert av noen slags forskrudde religiøse mennesker da.

    Kan det være at min far kanskje er religiøs likevel, (på tross av at han sier det, at han ikke er det), og driver og skal straffe meg, som Judge Dredd, eller noe?

    Hvem vet.

    Jeg lurer her jeg sitter og skriver nå, ihvertfall.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hm.

    En gang, så var Pia også med, inn til Ove og dem, i Vestby, husker jeg.

    Vi søskenbarna, pleide noen ganger å bli litt oppspilte vel, når vi møttes.

    Det var sånn, på 70-tallet, at jeg liksom var nesten som faren, til mine yngre søskenbarn.

    En gang, som faren min og Runar, dro med alle oss søskenbarna, (eller nesten alle, kanskje), inn til Svelvik.

    Så var de lenge borte fra bilen.

    Og da dro jeg, og kjøpte is, (den billigste isen, som kosta en krone vel), til alle søskenbarna mine, samt en litt dyrere is vel, til meg selv vel, (mener jeg å huske).

    På en kiosk, som het Orient, eller noe, i Svelvik da.

    Mens faren min og Runar, var i banken da, eller noe sånt.

    Men men.

    Og da ble alle søskenbarna mine, (som var med den gangen da), fornøyd vel, med det, husker jeg, og behøvde ikke å få is, av faren min og Runar da, seinere, (når de var ferdige i banken, eller hva de dreiv med).

    Så det var nesten som at jeg var en storebror, (eller kanskje som en far), for de andre søskenbarna mine da.

    Vi møttes en gang i blant, på 70-tallet, (hjemme hos Ågot og Øivind da), selv om Pia og jeg, bodde hos mora vår i Larvik.

    Så det var ikke sånn, at jeg ikke visste hvem Ove og Heidi og Lene og Tommy var, (for å si det sånn), da jeg flytta til faren min, på Berger.

    Men men.

    Da Pia var med inn til Ove og dem.

    Så fikk Ove den ideen vel, at vi skulle gå, å samle inn penger, for Redd Barna, på byggefeltet, ute i Vestby der da.

    (Fordi vi måtte nesten finne på noe, for vi ble ofte ganske oppspilte da, når vi møttes, oss søskenbarna da.

    Men men).

    Og det her, det hadde visst Ove og dem gjort før, skjønte jeg.

    (Og jeg hadde jo også samla inn penger, for det bedehuset i Larvik, som jeg skrev om i et tidligere kapittel, i 1978, (var det vel), da jeg bodde hos mora mi i Jegersborggate).

    Vi bare gikk på dørene, og sa det, at vi samla inn penger, for Redd Barna.

    (Uten å ha noen loddbøker, eller noe sånt, vel).

    Vi bare snakka.

    Og dette var vel Ove, Heidi, Susanne, Pia og meg.

    Susanne, hu var en god del yngre, enn Ove og Heidi da, så jeg kjente ikke henne så bra.

    Jeg var så vant til å leke, med Ove og Heidi, når de var hos Ågot.

    Så jeg tenkte det, at det var vel meningen, at jeg skulle bli kjent med Susanne og.

    Vi pleide å løpe rundt, i gangen, kjøkkenet og stua, i huset til Ågot da.

    Men da jeg liksom skulle løpe etter Susanne, (eller bli kjent med henne), da.

    Så låste hun seg bare inn på badet, hos Ågot.

    Og begynte å grine vel.

    (Noe sånt).

    Og Ove sa så, at jeg hadde vært slem, (eller noe).

    Enda jeg bare skulle ha det morsomt, og leke litt, med Susanne og da, når det endelig kom noen andre unger, til Ågot, som jeg kunne leke med da.

    Men jeg hadde visst gjort noe galt da, fikk jeg høre, av Ove da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Uten at jeg noengang skjønte hva det egentlig var, som jeg gjorde galt da.

    Jeg slo eller rørte ikke hun Susanne, eller noe, (for å si det sånn).

    Jeg bare tulla, og sa vel kanskje ‘bø’, eller noe sånt, til Susanne, (i gangen til Ågot der da).

    Vi søskenbarna pleide jo å løpe rundt i huset til Ågot, og leke på en skikkelig vill måte, (må man vel si), Ove, Heidi, Lene, Tommy, Pia og meg.

    (Noe vi alltid pleide å få lov til, av Ågot og Øivind, og av foreldrene våre, og andre voksne, som pleide å være der).

    Men Susanne bare låste seg inn på badet da, når jeg liksom skulle bli kjent med henne, og kanskje prøvde å også få med henne, til å leke i huset til Ågot der.

    Sånn som oss andre søskenbarna gjorde.

    For jeg var liksom ‘sjefen’ av oss søskenbarna da.

    Så jeg regna med at det var meninga, at jeg skulle bli kjent med Susanne og, siden hun også var søskenbarnet mitt da.

    Men det ble litt vanskelig, når hu bare låste seg inne på badet.

    Uten at jeg skjønte hva hu dreiv med der.

    (Men Ove skjønte det kanskje).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Susanne var vel litt eldre da, når vi gikk på dørene da, og samla inn penger, til Redd Barna, ute i Vestby.

    Vi fant også på den ideen, om noen hadde noen premier, som vi kunne få av de.

    (så naboene kunne ikke vinne premier, tror jeg.

    Men de kunne gi oss premier da.

    Forstå det den som kan.

    Men det funka, for folka ga oss masse penger og matvarer og sånn, som vi kunne bruke som premier.

    Selv om dette her selvfølgelig var helt dumt.

    Men Ove og dem hadde drivi med sånn her før da, skjønte jeg.

    Og det var vel en stund, siden jeg hadde hatt noe med Ove og dem å gjøre da, kanskje.

    Og siden vi var i Vestby, så var det kanskje ikke klart, om det var Ove eller meg, som liksom var ‘sjefen’ da.

    Så dette tok litt av, (for å si det sånn), uten at noen av oss, (hverken Ove, Pia eller meg vel), hadde helt kontrollen vel, over hva vi dreiv med, siden vi liksom samarbeida da, og ble enig om mye rart da, under den her pengeinnsamlinga da.

    Men men).

    En mann ga oss en litersflaske, med Solo Lett, husker jeg.

    Og den ga jeg til Susanne, siden hu ikke bærte noe annet.

    Og Susanne var vel kanskje for liten, til å bære den.

    For plutselig så gikk den flaska i asfalten da, og knuste.

    Men men.

    (Men det var bare Solo Lett da, (en brus som ikke var så utrolig god vel), så det var vel kanskje ikke så farlig.

    Men men).

    Pengene, som vi samla inn.

    (Pluss/minus hundre kroner kanskje).

    De ble lagt, i en plastpose, i kjøkkenskapet til Inger, husker jeg.

    Dette var om sommeren, og været var fint.

    Så fint, at Inger foreslo vel, at vi skulle dra, oss søskenbarna, inn til Hvitsten.

    Hvitsten var en strand, mellom byggefeltet og Vestby vel.

    (En strand som en millionær har bygget, tror jeg.

    Med sand som er fraktet dit vel.

    Noe sånt.

    Og Hvitsten ligger kanskje i Oslofjorden da, vil jeg vel tippe, siden Follo, jo har fått det navnet, fordi at distriktet folder seg rundt Oslofjorden, har jeg vel lest på nettet, et eller annet sted, mens jeg bodde i Liverpool.

    Men men.

    Vi tok bussen til Hvitsten da.

    Jeg var veldig glad, i godteri osv.

    Så jeg brukte vel det meste av tiden, på å leite etter tomflasker, (som jeg hadde lært, da jeg var med Arne Thomassen, på travbanene, på Østlandet, på søndagene, noen år før dette da).

    Og jeg kjøpte Stjerneposen og Gigant-is, tror jeg, i kiosken ved stranden, på Hvitsten, husker jeg.

    Så jeg brydde meg ikke så mye om å bade, og sånn, husker jeg.

    Men men.

    Vi ble, (selvfølgelig nærmest), også enige om det, (vi søskenbarna da), at vi skulle kjøpe godteri, i kiosken på Hvitsten da, for busspengene, og heller gå tilbake, (de 3-4 kilometerne kanskje), til det byggefeltet da.

    (Pepperstad het kanskje det byggefeltet, hvor Runar og Ove og dem bodde, lurer jeg på nå.

    Det var bare et stedsnavn, som jeg tilfeldigvis tenkte på nå.

    Noe sånt kanskje?

    Hvem vet).

    Dette gjentok seg flere dager.

    Vi dro til Hvitsten kanskje tre dager på rad, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og en dag, så hørte vi et dunk, i det bussen, (som vi egentlig skulle tatt ‘hjem’), kjørte forbi oss.

    En fugl hadde flydd inn i bussen, og lå stille, midt i kjørebanen vel.

    Ove plukka opp fuglen, (nesten sånn som Christell fant en fugl, nede i Jugoslavia).

    Og vi planla å ta med fuglen ‘hjem’, og bygge bur til den, og sånn da.

    Men plutselig, så skeit fuglen, på hånda til Ove.

    Og Ove slapp fuglen da.

    Noe som irriterte meg, husker jeg, for jeg syntes det, at det hadde vært artig å hatt en fugl da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Sengene vi lå på, hos Ove og dem, pleide å ha plast, under lakenet, mener jeg å huske.

    Ihvertfall var det sånn, at Ove og Pia vel fortalte meg det, en morgen, at Heidi hadde tissa på seg, i senga vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Faren min, sa det, noen ganger, på Sand, (når Runar og dem ikke var der), at ungene til Runar, (altså Ove og Heidi da), alltid var så nervøse.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Runar pleide forresten å ta ferge, både over Drammensfjorden og Oslofjorden, når han kjørte mellom Sand og Vestby da.

    Ferga over Drammensfjorden, gikk fra Svelvik til Verket, (heter det vel, et sted hvor de gravde sand vel, for det går et sandtak, på tvers av Drammensfjorden, akkurat ved Svelvik sentrum der, og det er en morene, etter den siste istiden, etter der hvor isbreen stoppet da, såvidt jeg har forstått. Men men).

    Ferga over Oslofjorden, gikk cirka der hvor Oslofjordtunnellen går nå vel, altså fra Oslofjord-sida, av Hurumlandet, og til Follo et sted da.

    Så sånn var det.

    Når man kjørte mellom disse fergene.

    (Hvor faren min nesten aldri kjørte, han pleide å kjøre rundt Oslo. Men hvor Runar pleide å kjøre da, og jeg satt noen ganger på med dem, i forbindelse med besøk og sånn da).

    Så var det noen forfærdelige fartsdumper, på Hurumsida, av Drammensfjorden, opp mot Klokkarstua vel.

    Og i de dumpene, så pleide Runar alltid å kjøre i full fart, for han skulle rekke ferja da.

    Det var vel standard tror jeg, når det gjaldt Runar.

    Men men.

    Så det hadde kanskje vært smartere, å bare glemt de fergene, og kjørt rundt Oslo da.

    Men men.

    Runar sa også til faren min en gang, husker jeg, at dem burde besøke brødrene til Øivind, på Bergstø, ved Holmsbu, for det stedet deres, det kom til å bli verdt mye penger, og alle brødrene til Øivind, som bodde der, var gamle ungkarer da, (som bare Idar Sandersen, er ennå i live av nå da).

    Men men.

    Men faren min, han syntes ikke at det var noe særlig, tror jeg, å dra til Holmsbu hele tida, og liksom smiske med onklene sine da.

    Hvis jeg tolka han riktig.

    Faren min er vel ikke så direkte, som Runar, så faren min svarte ikke direkte, om det her, men hadde kanskje en grimase da, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ove sa en gang, litt seinere, da de bodde i Son, at Susanne liksom ble forgudet, av de andre jentene i klassen hennes, (på barneskolen vel).

    Alle jentene, i klassen hennes, stod og venta på henne, hver morgen, eller noe, sa Ove.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Men jeg får skrive mer om det som skjedde, da Ove og dem bodde i Son, seinere).

    Den første 17. mai, etter at faren min ble sammen med Haldis.

    Så dro faren min, Haldis, Christell og meg, og feiret 17. mai, på to steder.

    Først ved Berger skole, og så ute i Nesbygda et sted.

    På Nesbygda der, så begynte plutselig to gutter, uprovosert, å skyte på meg, med vannpistol.

    (Det er mulig at dette var den andre eller tredje 17. mai og, som Haldis og faren min var sammen.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men).

    Jeg ble skikkelig irritert.

    Sånn som jeg skjønte det, så var det en voksen mann der, som ba de ungene, om å plage meg da.

    Faren min og dem gikk mot bilen, (kanskje på grunn av de guttene, som skøyt med vann på meg).

    Og jeg ble skikkelig flau da.

    Men når vi gikk i den bakken, ned mot bilen, så fikk jeg inn et fulltreffer-spark, i ræva, (eller låret var det kanskje), på han ene plage-gutten da.

    Så da fikk de igjen litt, siden de spruta på meg, (og tulla med meg da), selv om jeg ikke hadde gjort dem noe.

    Så sånn var det.

    Han andre gutten, ba han første, mener jeg å huske, om å kjappe seg.

    Men da klarte ikke han gutten, som jeg tuppa i ræva, (må man vel si), å bevege seg så raskt da.

    Jeg ble skikkelig forbanna, og hadde spilt litt fotball, så det sparket satt skikkelig tror jeg.

    Det var jo ikke noe artig, at de oppførte seg så bøllete, på 17. mai, syntes jeg.

    Faren min sa ikke noe, så han ble kanskje sur på meg, fordi at disse guttene, begynte å tulle med meg da.

    Hva vet jeg.

    Faren min er jo ikke så direkte, så å gjette hva som foregår inne i huet hans, det er vel ikke så lett alltid, tror jeg.

    Men når han er så lukket, og kanskje ikke så veldig moden vel, og han er vel kanskje mer eller mindre kriminell, (siden han har kriminelle kamerater vel, og brenner hjemmebrent, osv.), så er kanskje faren min litt farlig, muligens.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis sang forresten i et kor, ledet av musikklærer Blix, som vi hadde i musikk, på ungdomsskolen i Svelvik, husker jeg.

    En gang var jeg med, ned i Vestfold, når Haldis skulle synge et sted der, i nærheten av Hoff eller Andebu, eller noe sånt, kanskje.

    Men men.

    Haldis hadde også mange eldre koner, som venninner, (av en eller annen grunn, hun var jo ikke fra Drammensområdet opprinnelig. Hun var jo fra Vestlandet og hadde bodd i Danmark og på Madagaskar, osv).

    Haldis var venninne med Solveig, som bodde like nedenfor Havnehagen, i et hvitmalt skipperhus vel, og som pleide å stoppe alle bilene, som prøvde å kjøre ned til stranda der.

    Hun gikk ut, og sa at det var ‘privat veg’.

    Solveig ble kalt for ‘Teskjekjærringa’.

    Jeg ropte en gang, ‘Jævla Teskjekjærring’, når Tommy og jeg gikk forbi huset hennes, en gang, rundt den tida, som jeg flytta til faren min vel.

    For hu Solveig var upopulær da.

    Men jeg var også med Haldis dit en gang, på besøk til Solveig, og satt der inne og hørte på det, at hu ikke hadde på varmovnen, i alle rommene der vel, for å spare på strøm da vel.

    Solveig bodde nemlig alene i det huset vel, og var kanskje enke da.

    Hva vet jeg.

    En gang, før Tove Grønli døde, så gikk Christian og jeg, ned Havnehagen der, (av en eller annen grunn).

    Og da så vi det, at ei jente, i klassen til Christian, som het Tina, (og ble kalt for Tina Turbo, da hu kom i tenårene, og som Sten Rune i klassen min, sa at var ‘den værste hora på Berger’ vel, et par-tre år etter ungdomsskolen, og jeg fikk sitte på med Rune Bingen vel, hjem fra en fest, på lokalet Fremad, i Selvik, som Christell hadde dratt meg med på).

    Vi så det, at hu Tina da, gikk sammen med Teskjekjærringa, i nærheten av huset til hu Solveig da.

    Og Christian sa hei til hu Tina da, (som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg var fra Larvik. Men jeg kjente igjen Teskjekjærringa vel, mener jeg. Men men).

    Så sånn var det.

    Haldis kjente også ei kone, som het Tutta, som bodde cirka ovenfor Bedehuset vel, på Berger.

    Tutta bodde der sammen med en mann, som overlevde henne, husker jeg, og ble enkemann, på 90-tallet vel.

    Tutta hadde visst vært vanskelig, mener jeg at faren min sa, i huset til Ågot, en gang, på slutten av 80-tallet vel.

    Hu hadde ikke ønsket å slutte å røyke, sånn som Haldis og faren min vel, ville at hun skulle.

    Tutta hadde sagt noe sånt, som at ‘det er jo den eneste gleden min jo’, til faren min, eller noen da, og hadde ikke ønsket det, å slutte å røyke, som faren min og Haldis vel presset henne til da, av en eller annen grunn.

    (Det var vel kanskje litt spesielt, at de skulle bestemme over hun Tutta sånn da, som jo var en eldre dame.

    Det burde vel egentlig vært sånn, at hun Tutta, skulle få bestemme det selv.

    Norge er vel et fritt land, mener jeg.

    Hm).

    Men men.

    Haldis kjente også en annen Solveig, som bodde på Holmen i Oslo, og som var telegrafist, først på Holger Danske, og senere på Scandinavian Star, og som var på jobb, under Scandinavian Star-ulykken.

    Christell var en god del, hos Solveig, i Oslo.

    (Hun Solveig var kanskje som Christell sin tante eller bestemor, eller noe vel).

    Men når Christell begynte å nærme seg tenårene vel, så sa hun en gang i bilen, på vei hjem fra Solveig vel, at hun ikke likte å være der, for Solveig brukte aldri tannpasta, så tannpasta-tubene, på badet hennes, de gikk ut på dato, (før de ble brukt opp), sa Christell en gang, på 80-tallet, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Haldis kjente vel også enken etter Doktor Moe, tror jeg, i Svelvik Sentrum.

    Hun bodde i et trehus, ikke langt fra Samfunnshuset der, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg satt i bilen en gang, mens Haldis var innom hun legeenka da, i Svelvik en gang, mens jeg satt på med Haldis, hjem fra Drammen, av en eller annen grunn da.

    (Det var kanskje det året, som jeg var russ, i Drammen, (i skoleåret 1988/89, da jeg gikk på Gjerdes VGS).

    Hvis det ikke var tidligere på 80-tallet da.

    Det husker jeg ikke helt nå.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Nå er klokken passert 23, her på hostellet, så jeg får skrive mer, på det her kapittelet, i morgen vel.

    (Jeg har nemlig en del mer notater her, til det kapittelet).

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.