Stikkord: Pia Ribsskog

Til mitt forsvar, for hvorfor jeg gjorde raid, nede hos Haldis og dem, da jeg var i tenårene.

Så var jeg sinna, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

Og siden jeg noen ganger fikk mindre gaver, enn for eksempel Christell, når Haldis og faren min hadde vært på Danmarkstur, og så videre.

Og Pia og Christell, de gikk også noen ganger inn i huset ‘mitt’, når jeg ikke var hjemme.

Det fortalte Store-Oddis, (en av naboene, i Leirfaret), meg ihvertfall en gang, husker jeg.

Store-Oddis, han fortalte meg også det, at Ole-Tonny, (som døde i en bilulykke, i skoleåret 1988/89), og lillebroren hans, kallt ‘Kairo’.

De hadde også vært inne i leiligheten min, i Leirfaret 4B en gang, (som jeg ikke hadde vært hjemme), fortalte Store-Oddis meg.

(Uten at jeg vet hvordan han visste det, at jeg ikke var hjemme.

Men men).

Da gikk jeg opp til Ole-Tonny og dem og kjefta, husker jeg, da Store-Oddis fortalte det her.

Ole-Tonny og de, de bodde i Olleveien, og det var ikke ofte, at jeg var oppi der.

Men men.

Jeg tok en rask sjekk, i videofilm-hylla, i reolen, på rommet mitt.

Og jeg syntes det var veldig få filmer der da.

Så jeg trodde at Ole-Tonny og Kairo kanskje hadde rappa noen filmer.

Men det hadde de ikke, fortalte de meg.

Etter det, så gadd jeg ikke å stresse noe særlig mer, med å ta opp filmer, og så videre.

For det ble som noe stress, å huske hvem som hadde lånt hvilken film.

(Det er mulig at det var Christer Sandum, som hadde lånt de filmene.

For han var hos meg en gang, fra Svelvik, (hvor han flytta til, fra Bergeråsen).

Og lånte filmer, en sommer vel, rundt 1987 vel.

Noe sånt.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Og jeg hadde jo også hørt det, av Christell og Pia, før julen 1987, (var det vel), at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis.

Så det var kanskje derfor, at jeg kikka litt rundt, på rommet til Pia.

For jeg lurte på hva som foregikk der nede.

Min halvbror Axel, han flyttet jo til faren sin, Arne Thomassen, da Pia flytta til Bergeråsen.

Arne Thomassen og hans nye samboer, (fra Oslo), Mette Holter.

De var en gang, på besøk, hos Haldis.

Og jeg leide jo et rom, en gang, av dem, i Oslo, i skoleåret 1990/91.

Og da fortalte Mette Holter meg litt, av hvordan hun opplevde besøket, hos Haldis og dem.

Hu sa at hu syntes synd på Pia, som bodde der, som en slags ‘Askepott’, mener jeg hu sa.

For Christell var liksom som søstrene til Askepott da, Tutta og Mathilde, som fikk penere klær og sånn.

Mens Pia måtte nøye seg med færre moteklær da, og så videre.

Christell var liksom som en prinsesse nesten, mens Pia var som en Askepott-versjon av Christell nesten da.

(Kanskje fordi at Christell hadde en rik far på Vestlandet, og hun hadde også to eldre storebrødre, nemlig Jan og Viggo, og også en storebror, Bjørn Humblen, på Vestlandet da).

Hvem vet.

Og faren min hadde jo fortalt meg det, at Holter og Thomassen, skulle dukke opp på besøk, nede hos dem, i Havnehagen.

Så da jeg så det, at bilen til Thomassen og dem, (en Ford Scorpio muligens), stod nede hos Haldis og dem.

Så gikk jeg en tur ned dit da, fra Leirfaret 4B da.

Og da, så hadde visst faren min sagt det, (sa Mette Holter, en gang, iløpet av det året, som jeg bodde hos dem i Oslo), når han så meg, at, ‘der kommer den jævelungen’.

Så faren min hadde kalt meg jævelunge da.

Så det var ikke noe hyggelig, å få høre, husker jeg.

Jeg visste ikke det, at faren min kalte meg sånne ting.

(Hvis ikke Mette Holter jugde da.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel var også ihvertfall en gang, på besøk, hos meg/oss, på Bergeråsen.

Det er mulig at han bodde på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.

Det er mulig.

Jeg husker en gang, (en søndag vel antagelig), som Pia, Axel og meg, gikk til Berger-kafeen.

Og vi møtte mange biler, som tuta på oss, for å hilse, husker jeg.

(Dette kan vel ha vært sommeren 1988 kanskje.

For jeg mener det, at en av bilene som tuta, ble kjørt av Odd Einar Pettersen.

Og han var vel født i 1970, så det kan vel ikke ha vært før 1988 ihvertfall.

Siden han vel må ha fått lappen, i 1988 da.

Men men).

Axel kommenterte vel det, at alle bilene tuta da.

Men det var vel fordi at Berger var et lite sted, hvor alle kjenner alle, hadde jeg nær sagt.

Og Pia hadde jo festa mye, rundt om i distriktet allerede, da hu var sånn 16-17 år.

Så alle visste vel hvem hun var, omtrent.

Og jeg hadde jo bodd på Berger, siden 1979, så mange visste vel hvem jeg var og.

Og når vi gikk der, og plutselig hadde fått en lillebror.

Da syntes vel folk at det var artig, å tuta da.

Hva vet jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

(Axel er altså sønn av mora mi Karen og Arne Thomassen, fra Nord-Norge.

Men det var min far, Arne Mogan Olsen, som var fra Berger, av foreldrene mine.

Så Axel har ikke vært så mye på Berger, som Pia og meg da, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det).

Axel er også født i 1978.

Så han er nesten som en attpåklatt, i forhold til Pia, (som er født i 1971), og meg, (som er født i 1970), da.

Så sånn var det.

Men men.

Og Axel hadde jo vokst opp, først i Larvik, hos mora mi.

Så bodde han hos Arne Thomassen og Mette Holter, som bodde i Drammen, bak Bragernes kirke, et sted, vel.

(Mener jeg at jeg har blitt fortalt).

Så flytta de til Parkveien, midt i Oslo sentrum, (ikke langt unna den israelske ambassaden vel).

Og Pia og jeg, vi var og besøkte dem der en gang, husker jeg.

Holters datter Kirsten Ancona, (som var to-tre år eldre enn meg vel), hu tok oss med til en lekebutikk, som var i nærheten av Parkveien der, husker jeg.

Axel har også seinere sagt det, (da jeg leide et rom av dem i Oslo), at en eldre kar, (som ikke var i slekt med dem vel), bodde sammen med dem, i Parkveien.

Kirsten Ancona har to eldre brødre.

Det er Erik Ancona og Bjørn Ancona.

De heter Ancona fordi at Mette Holter, (sa hu, det året jeg leide et rom av dem, på Furuset), hadde bodd hos Ancona mafiafamilien, i USA, og gått med ‘hot-pants’, sammen med ei tungvokst, (må man vel si), amerikansk dame, ved navn Victoria, (som ble kalt Vicky), som seinere flyttet til Trondheim.

Så sånn var det.

Men men.

På Berger-kafeen, så kunne man nesten merke det, (syntes jeg), at Axel hadde bodd i Oslo.

For han tulla med dama bak disken der, enda han vel bare var 11-12 år da.

Han sa sånn at ‘en av dem’, også venta han kjempelenge.

Også sa han ‘også en av dem’.

Han gjorde liksom narr, syntes jeg.

Det vanlige var vel å si ‘en krone av dem’.

Og så ‘en krone av dem’.

Men Axel, han tulla skikkelig da, og brukte kjempelang tid, på å kjøpe smågodt.

Han liksom halte ut tida da, og skulle bare være morsom, og det var liksom poenget med handelen, og ikke det å kjøpe godteri, virka det som for meg.

Så jeg ble flau over Axel og lurte på om det stod noen folk bak oss, som ble forbanna, siden Axel tulla sånn.

Og jeg lurte også på om kioskdama skjønte det, at Axel tulla.

(Og det er jeg ikke sikker på enda, om hu skjønte det.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

Men Axel hadde vel 30 kroner, eller noe, som han skulle kjøpe smågodt for, tror jeg.

Noe sånt.

Hvis det ikke var 100 kroner, som han hadde fått med seg.

Noe sånt.

Og jeg kjente jo ikke Axel så bra, siden han var vokst opp i Oslo, Drammen og Larvik, mens jeg bodde på Bergeråsen da.

Så jeg klarte ikke å få Axel til å oppføre seg ordentlig/normalt, må jeg innrømme.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg kan også skrive litt om den gangen, som Pia og jeg, var inne og besøkte Axel og dem, da de bodde på Vestre Haugen. i Groruddalen.

Dette var mens jeg hørte mye på nærradio, husker jeg.

Så det var vel kanskje mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse kanskje.

Noe sånt.

(Eventuelt i niende klasse).

Vi skulle ta toget inn, fra Drammen, Pia, Christell og jeg.

Christell skulle ikke være med til Axel og dem.

Men Christell skulle besøke Solveig, (Haldis sin venninne, som var telegrafist, på Holger Danske, på den her tida, vel, og som seinere ble telegrafist, på Scandinavian Star, og som var på vakt, under den katastrofale brannen, på det skipet), som bodde på Holmen, (nedenfor Holmenkollen der), i Oslo da.

Pia og jeg, vi skulle egentlig ta toget, til Grorud vel.

Men jeg syntes det hørtes rart ut, at vi skulle ta toget, til Grorud muligens.

Noe sånt.

Eller, jeg hadde vel lyst til å gå på Spaceworld, (i Storgata), som jeg syntes var en artig butikk.

(og som ikke hadde dukket opp i Drammen enda da vel.

Men som jeg hadde sett reklame for, i Aftenposten kanskje.

Noe sånt).

Så jeg hadde lyst til å gå av toget, i Oslo Sentrum da.

(Selv om jeg ikke var kjent, i Oslo Sentrum, noe særlig.

Men vi var der på noen klasseturer, med ungdomsskolen, husker jeg).

Så jeg fikk med meg Pia, på å gå av toget, på Oslo S., eller noe.

Eller, jeg tror vi må ha tatt T-banen, og gått av på Jernbanetorget, eller noe.

For jeg mener å huske det, at Christell møtte Solveig, på Jernbanetorget T-banestasjon.

Og at jeg spurte Solveig om hvordan Pia og jeg, skulle komme oss til Grorud.

Da måtte vi ta T-banen, sa Solveig.

Før hun hastet avgårde, med Christell da.

(For jeg var kanskje ikke sikker på det, om toget gikk helt til Grorud.

For jeg trodde nok det, at togene fra Drammen ikke gikk lenger enn til Vestbanen.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Og da fikk jeg med Pia, på å gå litt rundt i Oslo, i en times tid, og se litt på Spaceworld, og så videre.

Men jeg tror ikke det, at Pia hadde begynt på ungdomsskolen da, og dratt på klassetur, til Oslo.

For Pia begynte å klage vel, bare fordi at jeg ville gå å se litt på Spaceworld.

(Hvis jeg husker det riktig).

Men men.

Så tok Pia og jeg T-banen til Grorud da.

Men da varte det og rakk, før Arne Thomassen dukka opp der, husker jeg.

Vi venta ved en matbutikk der, husker jeg, (etter å ha ringt dem og sagt fra da).

Arne Thomassen sa at det var feil, vi skulle ikke ta T-banen til Grorud, men toget til Grorud.

For Grorud Togstasjon og Grorud T-banestasjon, de lå langt fra hverandre da.

Togstasjonen, den lå nede i dalen der.

Og Grorud T-banestasjon, den lå oppe i den ene dalsida der vel kanskje da.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Hos Axel og dem, så husker jeg det, at vi hørte på nærradio.

Og jeg kunne alle ‘jinglene’, husker jeg.

Noe Kirsten Ancona syntes var artig da.

Erik Ancona, (som Axel sa var ‘gæern’), dro meg med, på å gå tur, med en scafer, som han hadde.

Vi gikk opp mot Gamle Strømsvei der, tror jeg.

Ved bussholdeplassen ved Ellingsrudåsen der da.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Erik Anonca, han sa det, at bikja til Hitler var ‘gæern’, for det hadde han kunnet se, på noen bilder som han hadde sett et sted, sa han.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Erik Ancona fikk også kjeft av mora si Mette.

For han hadde tulla med T-banen.

Han trodde han var på Furusetbanen, men så var han på Lambertseterbanen.

Så han kom seg ikke hjem da, fredagskvelden, eller noe.

Noe sånt.

Men men.

Axel hadde masse kamerater der, og dem leika i kjellergangen, og en dør til en bod stod åpen, og der lå det et pornoblad, husker jeg at Axel viste meg.

Noe sånt.

Men men.

På lørdagen, så dro Mette Holter og Arne Thomassen, med Axel, Pia og meg, til Furuset Senter, for å shoppe litt, på senteret der.

Vi kjøpte mat da, i matbuikken, (som var en Mega vel).

Og så satt vi og spiste burger, (mener jeg å huske det var, ihvertfall), på Burger’n.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Axel sa også det, at en av naboene, på det stedet, (som het Vestre Haugen, og som bestod av terrasseblokker da).

De hadde sagt det, at dem hadde finere bil, enn Arne Thomassen, (som hadde Ford Scorpio).

Men så var det firmabil.

Som den naboen hadde da.

Så det var jo bare sludder, at de hadde finere bil da.

Jeg hadde vel aldri hørt om noen som hadde hatt firmabil, skal jeg være ærlig.

Så jeg måtte tenke litt på det her, skulle jeg være ærlig.

Men Pia og jeg, vi var jo vant til det, at faren vår hadde svære, nye amerikanere, med elektriske vinduer og air-condition, og også en helt ny Mercedes E230.

Så dette med Ford Scorpio, det hørtes vel kanskje ikke så imponerende ut, for oss.

Så å ta det så viktig, om den var finere enn en firmabil, eller noe.

Den krangelen var ikke noe som engasjerte meg så mye da.

Det virka vel kanskje litt spesielt for meg, å engasjere seg så mye i, om en Ford Scorpio var bedre enn den og den firmabilen da.

Jeg kan ikke huske at noen krangla sånn på Bergeråsen ihvertfall, av ungene, om hvem som hadde finest bil.

Kanskje når vi var i sandkasse-alderen.

Men jeg tok vel aldri sånne krangler, om at ‘pappaen min er mye sterkere enn pappaen din så’, så alvorlig.

Så det med den firmabilen og det, at dem tok det så viktig, det var vel kanskje litt latterlig kanskje men, hvis jeg skal være ærlig.

Men Pia og jeg lo ikke, husker jeg.

For Axel hadde vel alvorlig i stemmen, når han prata om det her da.

Så jeg ante vel det, tror jeg, at det her var rimelig alvorlige saker, å krangle om, i Groruddalen.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det lekte en del, i de kjellergangene da, hvor kjellerbodene var.

Så jeg tror ikke jeg var så veldig gammel.

Jeg gikk vel kanskje i syvende klasse eller åttende klasse da, eller noe.

Jeg sov vel på rommet til Kirsten Ancona, tror jeg.

Jeg mener å huske en hesteplakat, (eller en musikkplakat), eller noe sånt, tror jeg.

(Men det husker jeg rimelig vagt).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi var jo også på minst en klassetur, hvert år, da vi gikk på ungdomsskolen.

Jeg husker at vi var på Teknisk Museum, (på Kjelsås/Frysja vel. Ikke langt fra der jeg seinere studerte, første året på NHI), et år.

Vi var også på Zoologisk Museum, hvor jeg husker at jeg likte gaupene og ulvene best vel.

(Av de utstoppede dyrene da).

Det var også et hode av en bison der vel, som hang på veggen, tror jeg.

Noe sånt).

Vi var også på Colusseum kino, en gang.

(En kino som var kjempestor, på den her tida).

Der så vi en film, som het Staying Alive, med John Travolta, husker jeg.

Noen av gutta i klassen, de kjøpte cider, på matbutikken, på CC, (var det vel), som var like ved Colusseum Kino, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også på vikingskipmuseet, på Bygdøy, et år, husker jeg.

Da dro vi sammen med minst en parallellklasse, husker jeg.

Jeg husker at jeg syntes at det vikingskipmuseet var litt kjedelig.

Det er mulig at jeg ikke så alle båtene der, osv.

Jeg gledet meg vel til å gå rundt, i Oslo, (noe som jeg syntes var artig.

For vi pleide å få tre timer, (eller noe), på hver Oslotur, hvor vi kunne gå rundt i byen og kikke, i grupper, på 3-4 elever da.

Så sånn var det.

Men men).

Så jeg ble lei av det museet, og gikk ut i bussen igjen.

Det samme gjorde ei jente, fra Svelvik, husker jeg.

Som het Tanja vel, og som var farget, og som var søstera til en kar, i en klasse over oss, eller noe vel.

Som jeg ikke kommer på navnet på nå.

Men men.

Så vi gikk ut i bussen da, og satt der, husker jeg.

Det er mulig at det var et rom der, som jeg ikke fant, på det museet.

Jeg så vel bare på et skip der, tror jeg.

(Noe sånt).

Så det er mulig at det var flere skip der, som jeg ikke så.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så det er et museum som jeg godt kunne tenke meg å se, en gang til.

Spesielt etter at jeg fikk høre om et vikingskip, som ligger gravd ned under en pub, i Meols, på the Wirral, like ved Liverpool.

For noen år siden, da jeg bodde i Liverpool da.

Og jeg var også da på en vikingkonferanse, i Chester, i 2010, var det vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I niende klasse, så var vi på Heimevernsmuseet, (heter det kanskje?), på Akershus Festning.

Da var jeg også rastløs, husker jeg, og ville ut og se, i Oslo Sentrum da.

Men på Heimevernsmuseet, så måtte vi levere en besvarelse, som vi fikk karakter på.

Og vi måtte høre på han ‘Kjakan’, eller hva han heter, som fortalte da, om krigen.

Men jeg var så rastløs, siden jeg gledet meg til å gå rundt og se, i Oslo.

Så jeg gikk bort til lærerne, for å få et nytt skjema.

(Det var Jan Aakvåg og også han læreren som vi hadde i Sjakk/bordtennis valgfag vel).

Jeg klarte å få fasiten til han Sjakk/bordtennis-læreren, ved en misforståelse.

Jeg trodde det var et nytt skjema.

(For jeg hadde kanskje skrevet feil da, eller noe).

Og så stod jeg der plutselig, med fasiten, i hånda.

Jeg turte ikke å skrive for mye, etter fasiten.

Men Ditlev Castellan dukket opp, mener jeg, og ville låne fasiten da.

Så jeg ga den vel bare til han.

(Var det vel).

Og så gikk jeg litt rundt der og da, og skreiv noe greier da, på det skjemaet.

(Det var litt mørkt der kanskje.

Noe sånt.

Så jeg våkna kanskje ikke helt opp der.

Det er mulig.

Men men).

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, så var Espen Melheim, (var det vel), og meg, og en eller to til i klassen da.

Vi var på Clock Hamburgerrestaurant, nederst i Karl Johan, (der hvor det senere ble Burger King, den fra Døden på Oslo S. vel).

Og der, så husker jeg det, at noen Oslo-ungdommer, stod foran oss, i køen der.

Og da, så kunne vi Bergerfolka se det, at en gutt, rappa en walkman, fra ranselen, til en annen gutt.

Mens han smilte konspiratorisk, til ei jente, som vel også var fra Oslo da.

Så de virka litt sleipe, vil jeg si, de Oslo-ungdommene.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var jo litt vant med å være i Oslo.

Siden jeg ganske ofte pleide å være hjelpegutt, når faren min, dreiv og leverte køyesenger, i Oslo da.

Så jeg tulla litt en gang, husker jeg, og la noe popcorn, var det vel, på en fisk, som lå i en kasse, utafor en fiskebutikk, ved Youngstorget vel.

Og da, så kom det en sinna, ung mann ut, av fiskebutikken, og sa at vi måtte ta bort potetgullet, (eller hva det var).

For dem skulle selge fisken da, og ingen ville kjøpe fisken, hvis det var popcorn på den.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi spiste også pizza, fire av oss, husker jeg, på en pizzarestaurant, som lå i Akersgata, (cirka ovenfor Deichmanske Bibliotek der, husker jeg).

Det kosta 40 kroner, husker jeg, for en pizza, som var større enn en Grandiosa-pizza, mener jeg.

Og det var mye ost på pizzaen, husker jeg.

Og kanskje skinke.

Det er mulig.

Noe sånt.

Jeg mener at Frode Holm, var med da, da vi kjøpte pizza der.

Og så måtte vi krangle med klasseforstander Aakvåg, i klassens time, eller noe, en gang, noen dager seinere da.

For vi fikk jo da spist, for ti kroner, per person.

Og vi syntes det var billig da.

Og da sa læreren at det var ‘lite mat’, på pizzaen vår, som vi hadde spist, (selv om han ikke hadde vært der).

Noe sånt.

Det var ‘mye ost’, sa Frode Holm.

(Var det vel).

‘Ost er billig det’, sa Aakvåg da, så han ville ikke gi seg.

Men men.

Det var noen italienere, (tror jeg ihvertfall, hvis jeg skulle tippe), som dreiv den her pizzarestauranten da.

Og vi tulla litt, da vi skulle gå.

For det kom ingen å henta betalingen.

Så vi stabla opp fire tikronesedler, med tannpirkere.

Sånn at det ble noe slags byggverk nesten.

Også bare stakk vi ut av restauranten der.

Før det kom noen for å hente betalingen da.

For vi var vel ikke så vant med det, noen av oss, å spise på restaurant.

Ihvertfall ikke på en, hvor det ikke var norske folk, som jobba.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, på en sånn Oslotur, så dro jeg med noen folk, i klassen, innom en sengebutikk, ved Youngstorget, som het 1001 natt, (eller noe).

For der hadde jeg vært med faren min, og levert senger, en gang.

Og da ville jeg vise det da, for de andre gutta i klassen, at faren min sine senger, ble solgt i den butikken.

Og jeg husker ikke, om jeg fant noen senger, fra Strømm Trevare, i den butikken.

Men hu dama som jobba der, hu sa det, at jeg skulle be faren min om å ringe henne, husker jeg.

(Uten at jeg veit hva det var, som hu lurte på).

Så jeg var nesten på jobb, for Strømm Trevare, i Oslo, kan man nesten si, på en klassetur da.

(Selv om jeg ikke veit om hu dama i den butikken, ble sur, fordi fire litt usnobbete Berger-ungdommer plutselig dukka opp der, i butikken hennes.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på).

I niende klasse, så hadde Espen Melheim og jeg, litt uflaks, i Oslo vel.

Vi kjøpte burgere, på en hamburgersjappe, ikke langt fra Gunerius der vel.

Men vi var ikke så heldige, som vi var, da vi kjøpte pizza, et år før vel.

For vi ville heller ikke denne gangen kjøpe drikke.

For vi ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig da.

Så derfor kjøpte vi heller drikke, i matforretninger.

Også ba vi vel om et glass vann hver, i den pizzarestauranten, tror jeg.

Noe sånt.

Men i den hamburgersjappa, hvor det jobba en pakistaner, som var litt opp i åra vel.

Der turte vi vel ikke å be om gratis vann, mener jeg å huske.

Men vi ville ikke drikke da.

Og da, så tok han kokken på skikkelig mye krydder, på burgerne, mener jeg å huske.

Liksom som for å straffe Espen Melheim og meg da.

Som bare ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig.

Så han pakistaneren, han ble sinna på oss ungdommene da, fra Svelvik, siden vi ikke ville kjøpe drikke hos han da.

Virka det som.

Og det var vel nytt for oss, at folk i restauranter ble sure, hvis du bare ville ha mat og ikke også brus.

Vi hadde jo ikke noen restauranter på Berger heller, for å si det sånn.

Det var bare to matbutikker og en kafe der.

Men jeg tror ikke det var sånn, på Berger-kafeen, at de damene der ble sure, hvis du bare kjøpte pølse i brød.

Og ikke også cola.

Det kan jeg ikke huske å ha hørt noe om, ihvertfall.

Så det var kanskje multikultur da, det greiene der.

Så hvis man kjøper mat av pakistanere, så kan visst dem bli sure, for ting som ikke nordmenn blir sure for da.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Eirik Lund, han kjøpte jo pølse i brød, med rekesalat, på Berger-kafeen, for mine penger, da jeg kjøpte luftgeværet, til han og tvillingbroren Arnt Lund.

Våren da jeg gikk i niende klasse vel.

Noe sånt.

Og jeg kan ikke huske det, at hu dama på Berger Kafeen, ble noe sur da, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Et år, så dro vi også på en klassetur, nedover i Vestfold der.

Skolen hadde leid en buss da, som vanlig.

Vi dro til Sjøfartsmuseet, i Horten, husker jeg.

Og etter det, så skulle vi ikke gå rundt i Horten, (av en eller annen grunn).

Neida, vi skulle gå rundt i Tønsberg.

(Av en eller annen grunn).

Der havna vel hele klassen, (Ihvertfall gutta, mener jeg å huske), på en hamburgerrestaurant, som jeg ikke husker navnet på.

Dette må vel ha vært mens vi gikk i åttende klasse, vil jeg vel tippe på.

(Men det kan jo ha vært i sjuende eller i niende og).

Vi begynte jo på Svelvik Ungdomsskole, høsten 1983.

Og var ferdige der, våren 1986.

Så dette må ha vært mellom høsten 1983 og våren 1986 da.

Grunnen til at jeg tenker på dette med årstallet.

Det er at den hamburgerrestauranten, i Tønsberg, den solgte faktisk Cherry-cola(!), (altså Coca Cola med kirsebærsmak da).

Av en eller annen grunn.

(Cherry cola har vel aldri blitt solgt, i annet enn import-butikker, i Norge, (tror jeg ihvertfall)).

Men nesten alle gutta, i klasse, de skulle vel smake cherry-cola da, mener jeg å huske.

Noe som var godt, mener jeg å huske da.

Den hamburgrestauranten, (som jeg ikke husker navnet på nå).

Den hadde to etasjer, og også en video-jukebux, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg har jo skrevet om det. at jeg og noen andre unger, (må jeg vel kalle oss), på Nedre, på Bergeråsen, hadde en gjeng, på begynnelsen av 80-tallet.

Dette var Tom-Ivar Myrberg, Gry Stenberg, Pia, Christell og meg.

Jeg husker at Pia flytta til Bergeråsen.

Da satt hu på, bak på Apache-sykkelen min, husker jeg.

Mens vi sykla rundt, i den gata, som Sylvia og Gry Johansen og Sissel Tysnes, og de, bodde i.

Pia satt på bak på sykkelen min.

Om Christell hadde sykkel, det husker jeg ikke.

Jeg kan vel ikke huske, å ha sett henne sykle, en eneste gang vel.

Selv om Gry Stenberg, hun hadde sykkel, husker jeg.

Men Pia, hun hadde ikke sykkel da, (ihvertfall ikke i starten), på Bergeråsen.

Så hu satt på bak på sykkelen min, husker jeg.

Og da trodde jeg det, at jeg kunne krasje i de andre da.

Men det ble jo vanskeligere å sykle, med Pia bakpå da.

For vi dreiv noen ganger og kræsja og.

(Selv om kanskje ikke jeg gjorde det).

Men Tore Myrberg, (som gikk i klassen under meg vel, og som var ganske lav/liten da), han kræsja en gang inn i siden, av sykkelen min, mens jeg sykla rundt, i den gata, med Pia bakpå sykkelen, husker jeg.

Så Tore Myrberg, han kunne manøvrere enklere da, siden han ikke hadde noe bak på sykkelen.

Og den smellen, den kjente jeg, sånn som jeg husker det.

Samtidig som at jeg ble litt skuffet, siden liksom Tore tok ‘innersvingen’ på meg, (og Pia), da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg pleide nemlig å være den som hoppet lengst, om vinteren, når vi hadde konkurranse, om å hoppe, på noen akekjelker, (som Haldis og mora til Myrberg-brødrene), kjøpte til oss, på sportsbutikken, på CC.

(Siden begge de jobbet på CC Elektro.

Jeg fikk faren min til å kjøpe en sånn kjelke for meg og.

For jeg ville ha det samme som de andre ungene da.

Jeg ble misfornøyd, og klagde, hvis jeg ikke fikk det.

Men men).

Og da, så pleide vi å kjøre, på de rattkjelkene, ned hele S-svingen noen ganger, husker jeg, om vinteren.

Noe som var veldig morsomt.

Men det var vel også farlig, vil jeg si.

Selv om vi aldri møtte noen biler, når vi kjørte sånn.

Men men.

Og nederst i Havnehagen.

(Ned mot stien til Ulviksletta og stranda der).

Så bygde vi hopp, en vinter.

Og da pleide alltid jeg å hoppe lengst, husker jeg.

(Kanskje fordi jeg veide mer, og fikk høyere fart, på kjelken.

I forhold til Tore og TOm-Ivar, som var ganske lave.

Hvem vet).

For da hadde vi en som målte hvor langt vi hoppa, og sånn da.

(Nemlig Tom-Ivar vel).

Så sånn var det.

Men men.

Og vi dro jo også på tur, til Svelvik, hvor Gry Stenberg dro oss med til bestemora si, dagen etter at Nicole vant Grand Prix, for Vest-Tyskland, som jeg har skrevet om tidligere.

Og vi lå også over, hos meg, noen ganger, i vannsenga, (med klær på da), og så videre.

Siden det ble sett på som kult da, å ha vannseng, på den her tida.

Så sånn var det.

Men men.

Men det som gjorde, at den her gjengen, tok slutt.

Det var det, at Christell en dag, skulle på kino, i Svelvik.

(For å møte noen gutter der, eller noe, vel).

Tom-Ivar sa det, at jeg måtte få henne til å ikke dra, eller noe.

Men jeg bare ga opp.

Jeg tenkte det var best å bare la henne få dra.

For ellers, så kom hu sikkert til å bli sur på meg, resten av livet, (eller noe).

Så jeg gjorde ikke noe.

Så sånn var det.

Men etter dette, så var det liksom ikke det samme da.

Med den her gjengen.

Så sånn var det.

Og Myrberg-brødrene, de flyttet så til Drammen, ikke så mange månedene etter det her vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, en sommer, så sa faren vår det, til Pia og meg, at vi måtte bli med mora vår, og hennes nye kavaler.

Som var en italiener.

På campingtur, med en campingbil, som han hadde da, (ifølge mora vår).

‘Campingbilen’, det viste seg å være en Folkevognbuss.

Og dit vi skulle dra, det var til en liten park/strand, (eller noe), i Tønsberg-distriktet, et sted vel.

Hvor det bare var vi som campa da.

Og Pia og jeg, vi hadde jo aldri møtt han italieneren før.

Så jeg ihvertfall mistrivdes, husker jeg.

En kar, som var ikke langt unna, der vi campet.

Nede ved vannet da.

Han tok fotografier av en danskebåt, (eller noe), som kjørte i Oslofjorden der da, husker jeg.

Det var en ferje som må ha kjørt fra Oslo, mener jeg.

For i Drammen og Holmestrand, (og i Tønsberg), så har dem jo ikke noen sånne bilferjer, (som går til Danmark osv. da).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var skikkelig trangt, i den Folkevognbussen, husker jeg.

Når vi skulle sove, om kvelden.

Og mora vår, hu ville ikke ligge ved siden av han italieneren.

(Enda de liksom skulle være et par).

Så det var jo helt sykt.

Mora vår overlot til Pia og meg, å bestemme, hvem som skulle ligge ved siden av han italieneren.

Jeg tenkte det, at jeg måtte beskytte lille Pia, (som ikke hadde pupper eller noe enda da, sånn som jeg husker det).

Og ligge ved siden av han italieneren, jeg da, siden jeg var gutt.

Og siden mora mi var redd for han, virka det som, for meg.

Så burde vel ikke Pia ligge ved siden av han heller.

Tenkte jeg da.

Og det skjønner jeg, at mora mi ikke ville ligge ved siden av han.

For han begynte å ta meg på rumpa, mens jeg lå på magen der da.

Og så spurte han om jeg spilte fotball, siden jeg hadde så stramme muskler.

(Men grunnen til at jeg stramma musklene, det var at jeg var anspent da.

Siden jeg var sur på mora mi, siden hu ikke la seg ved siden av han kjæresten hennes da.

Men vi barna måtte ligge ved siden av han ukjente italienske mannen da.

Som jeg syntes var usymplatisk da.

Jeg sa vel ‘ja’, tror jeg.

Og etter det, så tok han henda til seg, han italieneren da.

Men Pia har seinere gjort narr av meg, for dette, et par år, (eller noe), etter det her da.

Men jeg tror nok at sjangsene er store, for at hu nok hadde blitt voldtatt, av han italieneren, hvis ikke jeg hadde lagt meg ved siden av han da.

Så jeg beskyttet liksom Pia da, (sånn som jeg tenkte det), mot han italieneren da.

Og hva fikk jeg igjen, av Pia?

Jo, det var bare latterliggjøring, noen år seinere.

Og mora mi, hu oppførte seg jo veldig dårlig da, syntes jeg, når hu ikke kunne ta seg av han kåte italieneren selv, på en campingtur, som hu hadde dratt med Pia og meg på.

Så søstera mi og mora mi, de var jo helt forstyrra, begge to, vil jeg nok si.

Når man tenker på oppførselen til mora vår, i den Folkevognbussen, til han italieneren.

Og når man tenker på latterliggjøringen, til søstera mi, noen år etter det her igjen da.

Så kan man vel si det, at kvinnene i min slekt, de er nok ikke så veldig snille, (kan man vel si).

Faren vår har nok kanskje ikke vært mann nok, til å få disse kvinnene i livet sitt, til å oppføre seg ordentlig da.

Samtidig med at jeg har vært ung da, og har vært et lett bytte, for å bli tullet med, av disse utspekulerte kvinnfolkene da, i slekta mi.

(Nemlig for det meste mora og søstera mi da).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagen etter, så kjørte vi ned til Larvik.

(Hvor mora vår bodde, på den her tiden.

På Tagtvedt da).

Men vi kjørte ikke til mora vår.

Men vi dro innom en platebutikk, i Larvik Sentrum, for å kjøpe en bursdaggave, til meg.

(Som har bursdag 25. juli).

Og jeg ønsket meg, (den nye vel), Rock Steady Crew-kassetten.

Som den platebuikken hadde da.

Så sånn var det.

Men men.

(Det var den kassetten med ‘Hey you the Rock Steady Crew’ og ‘Uprocking’ på, husker jeg).

Viggo Snoghøj, (som da bodde i Køge, i Danmark).

Han hadde sendt Christell en videokassett, med masse musikkvideoer på, husker jeg.

For Snoghøj hadde MTV, i Køge, og hadde tatt opp musikkvideoer, til sin lillesøster, på Bergeråsen, da husker jeg.

Christell skrøyt av at Viggo var snill/grei, på grunn av dette da, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Og vi så disse musikkvideoene, oppe hos meg, i Leirfaret 4B da, siden de vel ikke hadde video enda, nede hos Christell da, tror jeg.

Og den ene videoen, syntes både Christell, Pia og jeg, at var kul da.

Og det var den ‘Hey you, the Rock Steady Crew’ da.

Rock Steady Crew, det var en Hip Hop-gruppe, fra New York da.

De var en ‘breake’-gruppe, (altså en dansegruppe), fra New York da.

Men de hadde problemer, med å finne bra musikk, til å danse til.

Så de begynte å lage musikken selv, husker jeg.

Og hu som sang det var søstera, til en av medlemene, i den dansegruppa, husker jeg.

Men hu breaka ikke da, hu som sang.

Men de lette etter ei som kunne synge da, og det kunne hu søstera da.

Så sånn var det.

Og dette hørte jeg vel på nærradioene, tror jeg.

Ulf Havmo, han spredde det.

For han så også på de her musikkvideoene, (sammen med oss).

Og det var da jeg gikk i sjuende klasse vel, tror jeg.

At vi, (Pia, Christell og meg), hadde sett på noen musikkvideoer, og plutselig så var det en video da, som vi ville se flere ganger.

Og det var som noe veldig rart, for Ulf da.

At man kunne like en sang, så mye, at man spolte tilbake.

Så Ulf hadde ikke hørt om å spole tilbake før, tydeligvis.

For han prata dritt, om Pia, Christell og meg, på grunn av den her tilbakespolinga som vi dreiv med da.

Så Ulf han var kanskje ikke en så veldig lojal kamerat, av meg, vil jeg vel si.

Siden han prata dritt om meg, og Pia og Christell, for ting, som andre folk kanskje hadde syntes at var noe som var ganske vanlig.

Nemlig at vi spolte tilbake, hvis det var en sang vi syntes var kul da.

Vi kjedet oss kanskje litt, på Bergeråsen, siden vi var vant til å dra mye på ferie, og så videre.

Og vi våknet kanskje ikke helt opp alltid, av TV, og så videre.

Hva vet jeg.

For Pia og jeg, vi hadde jo blitt kidnappet, for eksempel, på 70-tallet, av faren vår og onkel Runar da.

Da vi bodde i Mellomhagen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så det var kanskje i sommerferien etter syvende klasse, (eller noe), at Pia og jeg, ble beordret på campingferie, med mora vår og han italieneren da.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi kjørte så ned til Lekeland, i Skien, mens vi hørte på den her Rock Steady Crew-kassetten da, på kassettspilleren, i den her Folkevognbussen da.

Så sånn var det.

Han italieneren, han sa det, at han syntes at den sangen, som het ‘Me and baby brother’, var så fin.

Men da hadde allerede Pia og jeg, vel blitt enige om det, at det var den ‘døveste’ sangen da.

(For jeg likte ikke det, at dem sang om ‘baby’, det syntes jeg var barnslig, husker jeg.

Men men).

Da vi gikk ut av bilen, på parkeringsplassen, ved Lekeland.

Så ble han italieneren borte, i en halvtime kanskje.

(Hvis jeg skal tippe, så var han vel på en do, på en bensinstasjon, og runka kanskje.

Noe sånt.

Men men).

Lekeland var ikke noe som hørtes så artig ut, i mine ører akkurat.

Jeg så vel på meg selv som en ungdom, siden jeg gikk på ungdomsskolen.

Og Lekeland, det var noe for barn, i mine ører.

Jeg hadde vel aldri vært der før heller.

Men jeg syntes det var artig, at de hadde mange Commodore-datamaskiner der, med spill osv., da.

For da kunne jeg bli ved datamaskinene der, mens de andre gikk rundt der, tenkte jeg.

Men så ikke.

Han italieneren, han dro meg bare med seg, i armen.

Jeg måtte subbe rundt der, i gruppe, sammen med han og mora mi og Pia da, skjønte jeg.

Så dette var jo en veldig ‘artig’ ferie, må jeg si.

Jeg ble befølt på rumpeballene, av en kåt og vel hårete italiener, i 40-50 årene vel.

Og jeg ble også dratt rundt på, som en bikkje, (eller noe vel), på et kjedelig Lekeland da, i Skien, dagen etter.

Så dette var skikkelig ‘hat’, som vi sa, da jeg var i militæret.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia og jeg, vi møtte han italieneren igjen, en gang, etter dette.

Dette var et år seinere vel.

Altså sommeren etter at jeg var ferdig med åttende klasse kanskje.

Noe sånt.

Da var vi en del tøffere.

For vi gikk rund i Larvik Sentrum, hvor vi hadde bodd tidligere da.

Vi var på en kafeteria, ved Larvik Torg, (over Narvesen der), som het Carina, eller noe, vel.

Vi var vant til å gå der, med mora vår.

Pia og jeg, vi spilte på et kronespill der, som mora vår hadde latt oss spille på, da vi var små da.

(En sånn Røde Kors-automat).

Så sånn var det.

Men men.

Da vi skulle gå ut av kafeteriaen, og ned trappa der.

Så dukka han italieneren opp, fra et bord, litt inne i kafeteriaen der da.

Han hadde kjent oss igjen.

Men jeg hadde ikke lagt merke til han da.

Jeg var ikke vant til å stirre på folk akkurat, når jeg gikk rundt i Larvik Sentrum.

Jeg var mest opptatt av kronespill og godteri og sånn da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Han italieneren, han sa det, at vi skulle hilse mora vår, (eller noe).

Vi svarte vel ikke noe, tror jeg.

Ihvertfall var det nok ikke mange ord vi sa, for vi likte ikke han italieneren noe særlig da.

(Ihvertfall ikke jeg).

Og så gikk vi ut igjen, fra den kafeteriaen.

Og vi prata vel ikke noe mer, om han italieneren, etter det her, tror jeg.

Før Pia latterliggjorde meg den gangen da, noen år seinere, i Leirfaret 4B, om at han italieneren hadde befølt meg da, eller noe.

Så sånn var det.

Men jeg lå ihvertfall på magen.

Så det var ihvertfall ikke pikken han tok meg på, for å si det sånn.

Og jeg hadde jo på meg underbukse, for å si det sånn.

Men jeg hadde visst det, at han italieneren, skulle begynne sånn.

Så hadde jeg vel ikke tatt av meg olabuksa, vil jeg tippe på.

Og jeg var vel også sur på faren min, etter det her, siden han hadde beordra meg til å være med på denne korte campingferien.

(Vi lå vel bare en natt, i den Folkevognbussen.

Og så dro vi hjem til mora vår, etter den Lekeland-turen, uten han italieneren vel).

Så jeg var nok sur på begge foreldra mine, etter den her turen.

På faren min, siden jeg måtte dra på ferie, sammen med en ukjent italiener, selv om jeg ikke hadde noe lyst, til å dra på ferie, i en Folkevognboble, som jeg må si, at jeg syntes er litt for smal, for fire personer, til å sove, uten at de ligger som sild i tønne, nesten.

Men men.

Og jeg var også sur på mora mi, siden hu ikke tok ansvar, som voksen, på å ligge ved siden av han kåtingen da, (må man vel kalle han).

Så jeg ble vel nesten seksuelt misbrukt, må jeg vel si.

Siden han tok meg på rumpa/låra, utenpå underbuksa, han kåte italieneren da.

(Som vel kanskje også var homo da.

Han satt sammen med en mann, på den kafeteriaen i Larvik ihvertfall, sånn som jeg husker det.

Men men.

Så sånn var det).

Så etter denne ferien, så har jeg vel ikke hatt så mye respekt, for noen av foreldrene mine, må jeg innrømme.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg må vel nesten ta med noe fra sommeren 1988 og, siden dette kapitellet egentlig er om denne sommeren.

Etter den gangen, som jeg ble slått ned, i Brighton, på Churchill Square der.

Så husker jeg en gang, helgen etter, eller noe.

Da lå det masse folk, med balltre osv., og gjemte seg, i flere timer, stille, i et blomsterbed, på den ene siden, (ned mot den gaten som går ned til spillehallene der), av Churchill Sq.

Jeg sa fra til kursleder Paul Wilkie vel.

Som var på torget der da vel.

Han visste om det ihvertfall, mener jeg å huske.

Men hvorfor de folka lå der, det veit jeg ikke.

Jeg veit ikke om det var den samme gjengen, som slo til meg, en uke før det her, eller noe.

Jeg gikk ned en trapp, der hvor de folka lå.

Så jeg hadde de rundt meg, på bakken, mens jeg gikk forbi da, en gang, husker jeg.

Så det var veldig spesielt, husker jeg.

Men de bare lå der, med balltrær osv. da., i flere timer vel, en lørdagskveld da, var det vel.

Det er mulig at dette var en annen gjeng, som skulle ta den første gjengen.

(Hvis de dukka opp).

Hva vet jeg.

Og hvorfor ingen ringte politiet, og fikk de til å fjerne den her gjengen, som man vel må si at oppførte seg truende vel.

Det vet jeg heller ikke.

Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå er klokka over halv et, her på hostellet.

Så jeg får avslutte skrivingen for i dag vel.

I morgen så må jeg vaske klær, og prøve å få gjort noe budsjettsarbeid.

Så jeg vet ikke om jeg får skrevet noe mer, på det her kapitellet, i morgen.

Jeg har flere notater her, ihvertfall.

Så jeg får ta ferdig de notatene, før jeg begynner å skrive om det siste året mitt, på videregående, da jeg var Gjerderuss, i skoleåret 1988/89.

Også får jeg skrive fra de siste notantene, (som ligger i en hylle, øverst i klesskapet mitt her, blant annet).

For det ble litt rot, i den notantblokka, som jeg har skrevet notater i.

Så jeg prøvde å rydde litt i den, og tok vekk noen sider derfra da, for å få den notatblokka til å bli mer oversiktlig.

Samtidig som jeg hele tiden kommer på flere ting, som skjedde, før jeg flyttet til Oslo, høsten 1989.

Og jeg har lyst til å ta alt fra den tiden, før jeg flyttet til Oslo, i Min Bok.

Også får det som skjedde, etter at jeg flyttet til Oslo, det får være i Min Bok 2.

Så det blir nok en del fler kapitler, i Min Bok, med erindringer osv., før jeg begynner på Min Bok 2.

Og det er også mulig at jeg tar en pause, etter at jeg er ferdig med Min Bok.

Jeg får se hvor sliten jeg blir, av all den skrivingen.

Vi får se.

Jeg får det vel til, på en eller annen måte, regner jeg med.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.