Stikkord: Pia Ribsskog

I den forrige bloggposten, så skrev jeg jo om, da søstra mi, tok med seg tre afrikanere, hjem fra byen, i 1994.

Søstra mi hadde jo flytta til meg, året før, for hun hadde ikke noe sted å bo.

Og jeg var nettopp ferdig med militæret, så jeg hadde ikke så god råd, men jeg jobba mye på Rimi, så vi kom over kneika med regninger osv.

Jeg ville ikke spørre faren min om å låne penger, for han hadde jeg kutta ut.

Men, da vi egentlig var over kneika, så var det en regning, som jeg hadde glemt, litt sånn halvveis da.

Og da, så tenkte jeg, at jeg kunne jo ha spurt faren min, om å låne tusen kroner, bare for å se hva han ville ha sagt, liksom.

Og det var greit, han skulle si fra, når han ville ha pengene tilbake.

Så forsvant søstra mi da, vinteren 93/94, og var borte, i 4-5 dager, uten at hun forklarte noe.

Jeg dro ned til Oslo Sentrum, og spurte etter henne, på stamkneipa hennes, Jollys, og hos venninnene hennes, men jeg fant henne ikke.

Hun hadde visst vært hos kjæresten sin da, Keyton, fra Somalia, og kameratene hans.

Som hun hang mye sammen med, men hun pleide ikke å være mer enn en dag borte av gangen.

Så når hun hadde vært borte, i 2-3 dager, så gikk jeg for å leite etter henne.

Jeg møtte Keyton flere ganger, på Ungbo, hvor vi bodde, men jeg ble aldri invitert hjem til Keyton, for å se hvordan det var, der hvor han bodde.

Men søstra mi fortalte, at Keyton hadde latt noen kamerater ta over leiligheten hans, og han bodde visst selv, hos en annen kamerat.

Noe sånt.

Så det opplegget var ikke helt bra da.

Og søstra mi fortalte også, at Keyton, hadde noen venner, som var grisete, og spiste med hånda osv.

Så jeg hadde egentlig ikke noe lyst til å besøke Keyton heller, for å være ærlig.

Det temaet ble aldri tatt opp.

Men søstra mi, var glad for å ha kjæreste, tror jeg.

Hun klagde ihvertfall aldri noe på Keyton, til meg, at han var slem, eller noe.

Og jeg ville ikke begynne å klage på at søstra mi vanka med så mange afrikanere, for da hadde jeg fått søstra mi imot meg, med en gang, for søstra mi var nesten militant anti-rasist, og sosialist, og den skolen der.

Jeg var heller ikke rasist selv, jeg hadde blant annet en kamerat, som jeg hadde vanka mye sammen med, som var tremenningen min, Øystein Andersen, som var adoptert fra Korea, av kusina til faren min, og hennes mann.

Så jeg var vant til folk som ikke var norske, så det var ikke sånn at jeg satt og så hatsk på Keyton, eller noe sånn, når han var på besøk, på Skansen Terrasse.

Men søstra mi brydde seg ikke noe om husreglene.

Jeg begynte som leder i Rimi, og søstra mi, hu vekte meg, midt på natta, før den første ledervakten, som jeg hadde på Rimi Nylænde, en lørdagsvakt, som jeg skulle jobbe aleine.

Så sånn var det.

Så den tida her, sommeren 1994, så var jeg litt sånn, at jeg var litt, hva heter det, anspent, for jeg hadde nettopp begynt som leder i Rimi, og hadde ansvaret for å åpne og låse, og lede arbeidet, på Rimi Nylænde, på Lambertseter da.

Og så mye ansvar, det var ikke jeg vant til å ha, fra før.

Jeg hadde jobba som vanlig butikkmedarbeider, og vært vanlig værnepliktig i forsvaret.

Men jeg hadde slitt med omsorgssvikt, under oppveksten, fra faren min og hans nye dame, så jeg hadde hatt mitt å stri med, for å si det sånn.

Så å jobbe som leder, i en matforretning, det var egentlig ganske mye ansvar for meg, for jeg hadde hatt masse personlige problemer, med depresjoner, osv., pga. problemene under oppveksten da.

Så jeg var litt anspent, og redd for å drite meg ut, for jeg hadde kanskje litt dårlig selvtillit eller lavt selvbilde, pga. mobbingen, fra familie, og klassekamerater, under oppveksten.

Så sånn var det.

Så derfor klikka jeg litt, da søstra mi, hadde tatt med tre afrikanere, hjem fra byen, kvelden før, som jeg og broren min, og kameraten min, Glenn Hesler, skulle spille fotball.

Jeg reagerte egentlig ikke, på de afrikanerne, som lå i stua.

Vi pleide å møtes i stua, å bli enige om, hvor vi skulle dra for å trene.

Og om vi skulle spille fotball eller tennis, f.eks.

Men da var vi ikke sikre på, om vi kunne skru på lysa i stua, og det lukta også innestengt der, husker jeg.

Jeg skjønte først ingenting, for det pleide ikke å være folk som lå over i stua der.

For alle hadde sitt eget rom da.

Så søstra mi, skulle vel ha latt disse sove over på rommet sitt da.

Det kunne hun vel ha gjort, hvis de tre afrikanerne var kamerater.

Men men.

Men så fortalte vel Glenn og Axel, at disse afrikanerne hadde stjålet mat i kjøleskapet osv.

Jeg så at de hadde rappa av juicen min.

Og da ble jeg litt irritert, så da sparka jeg fotballen i veggen.

Men jeg sparka ikke fotballen på eller etter de afrikanerne, som lå å sov i stua.

Nei, det gjorde jeg ikke.

Jeg tok ut aggresjonen min, mot en død ting, veggen.

Det bråka litt, og da våkna Keyton og søstra mi.

Det viste seg også, at søstra mi hadde gått inn på rommet mitt, og rappa to røykpakker av meg, siden Glenn Hesler, pleide å kjøre til Sverige, og hadde kjøpt med en kartong røyk til meg der.

Og søstra mi mente at jeg hadde ansvaret for å underholde hennes gjester.

Men det hadde ikke jeg, for dette var hennes venner, og ikke mine.

Jeg hadde aldri besøkt de folka.

Og vi hadde ikke felles husholdning, på Ungbo, i Skansen Terrasse.

Vi hadde hver vår hylle i kjøleskapet.

Og søstra mi, enten jobba, eller fikk arbeidsledighetstrygd, så vi hadde ikke felles økonomi, heller.

Så søstra mi, tok feil, mener jeg, når hun sa at det var mitt ansvar å underholde hennes venner fra Afrika.

Så sånn var det.

Og jeg mener at jeg hadde rett, at søstra mi burde ha sagt fra til oss andre, om at to venner av henne skulle ligge over i stua.

For det var vanlig der, jeg hadde jo bodd der lengst, og husker hvordan det var, da Anne-Lise og Per og Wenche osv., bodde der, og da var det sånn, at ei dame som var døv og en kar, skulle ligge over i stua der.

Og da sa Anne-Lise, eller om det var Inger-Lise, hun sa fra til oss andre, på forhånd, at den lørdagsnatta, da kom noen folk til å sove i stua.

Noe sånt gjorde ikke søstra mi.

Og vi hadde klare regler, på at vi måtte spørre før vi lånte mat, av hverandre.

Det gjorde ikke søstra mi.

Og jeg hadde ikke gitt søstra mi tillatelse, til å gå inn på mitt rom, å ta røykpakker.

Jeg pleide ikke å låse døra, for det tror jeg ingen pleide å gjøre der egentlig.

Unntatt kanskje søstra mi.

Men det betydde ikke at hun kunne gå inn på rommet mitt, å ta røyken min.

F.eks. da jeg bodde på Bergeråsen, så sa faren min, at vi ikke behøvde å låse døra.

Men da Ole-Tonny og Kai Runar, gikk inn i leiligheten min, for å låne filmer, eller hva det var, da var det noe som Store-Oddis fortalte til meg, for det ikke lov, på Bergeråsen, å gå inn i en tom leilighet, selv om døra stod oppe.

Så det visste nok søstra mi og, at det ikke var lov.

Hun skulle ha vekt meg og spurt da, om hun kunne låne røyk, og om hun kunne låne juice.

Men det gjorde hun ikke.

Så diskuterte vi dette.

Så sa jeg, at de hadde tatt juice.

Så sa søstra mi, at de kunne ikke ha tatt juice, for vi hadde ikke noe saks.

Men den juicen, kunne man ha åpna med kniv, eller rivd opp pakningen, med henda, som jeg pleide å gjøre.

Jeg kunne se at det ikke var meg som hadde åpna den, for jeg hadde så sterke fingre, så jeg klarte å rive opp de billigste Rimi-juice pakkene, med henda.

Men noen hadde åpna juicen min med kniv da, var det vel, så jeg.

Men det var nok en trussel, sånn som søstra mi sa det, at hun og hennes afrikanske venner, skulle få skjært av meg mine private eiendeler, som hevn for at jeg sparka fotballen i veggen da, når jeg så at de også hadde tatt juice, disse fremmede som lå og sov, i stua.

Så sånn var det.

Så nå blir nok jeg forfulgt, av noe muslimsk mafia, som har tulla med meg, siden 1994.

Og laget plott, og sørget for at jeg ødla kneet, mens jeg spilte fotball, blant annet.

For disse muslimene, de kontrollerer nok Oslo.

Og myndighetene i Norge, de bare jatter med, og gjør hva muslimene sier.

Så det er nok pga. dette, at myndighetene i Norge, ikke gir meg mine rettigheter.

Fordi de vil slikke opp spyttet til muslimene.

Så Norge er et homo land, som ikke har sivilisasjon, men som har en ‘homo-sivilisasjon’, vil jeg kalle den typen av spyttslikkende sivilisasjon.

Norge ofrer sine egne mennesker, for å slikke spyttet til muslimene, og sånne illuminister, som søstra mi, eller hva hun er.

Så sånn er nok det her, er jeg stygt redd for.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog