johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Pia og jeg er også litt fra Stenseth Terrasse. Spesielt Pia da. (In Norwegian)

    Jeg har jo skrevet det på bloggen, at jeg og søstra mi, egentlig er fra både Larvik og Berger.

    Men like etter at jeg flytta til faren min, i 1979, så flytta mora mi og søstra mi og den tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, og halv-broren min, Axel Thomassen.

    De flytta til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, like utenfor Drammen.

    Jeg skal sjekke hvilken kommune det er i.

    Der kan nok søstra mi ha blitt smitta av noe ‘mafian’ eller illuminati, eventuelt.

    Det er mulig.

    Noe var det ihvertfall som foregikk der.

    En jente, dytta søstra mi, så hun slo ut en tann, på skolen.

    Uten noen ordentlig grunn, tror jeg.

    De hadde også noen spesielle naboer, en gutt på min alder, og ei jenta på søstra min sin alder.

    Og hun var ganske pen husker jeg, hun søstra.

    Og hun la også ann på meg, husker jeg.

    Hun sa, at hvis fjellet, som lå like ovenfor Stenseth Terrasse, falt ned, så ville jeg overlevd, siden jeg var raskere enn henne, mens hun ville ha dødd.

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke det.

    Men hun var ganske vakker, hun nabojenta der, og jeg var vant til å ha min egen leilighet, så jeg var litt bortskjemt, for jeg var vant til at jenter dukka opp i leiligheten min, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med hun nabojenta, så jeg sa ikke noe.

    Så sånn var det.

    Jeg var der på besøk, på et par nyttårsaftener, blant annet.

    Og en kar, som bodde i første etasje, i en blokk der, han pleide alltid å sove med vinduet oppe.

    Og han hadde visst fått en rakett inn i senga.

    Kanskje det var noen som ikke likte at han sov med vinduet oppe, i første etasje?

    Hva vet jeg.

    En nabofamilie, hadde også tatt katta vår, og adoptert den, mot mora mi og dem sin vilje, tror jeg.

    Så jeg måtte gå og krangle med dem, for å få med katta, som jeg pleide å ha på Bergeråsen.

    For vi hadde det sånn, at katta var i Drammen annenhver gang, og på Bergeråsen, hos meg, annenhver gang.

    Det var min ide da.

    Som de andre gikk med på etterhvert.

    Men det var fordi at jeg syntes katta var så stressa der.

    Den ble så stressa av Axel, tror jeg, som var født i november 1978.

    Jeg flytta til faren min, i oktober 1979, vel.

    Og så flytta mora mi til Drammen, eller Solbergelva, i desember 1979, kanskje.

    Så jeg var der på nyttårsaften, i desember 1979.

    Men jeg hadde ikke lyst til å være der.

    For det var alltid så ‘hysterisk’ steming der.

    Så jeg ringte til onkel Runar og dem, som var på Sand.

    (Jeg husker ikke hvor faren min var da, men kanskje hos hun Margrethe, som han var sammen med, mer eller mindre, i Oslo?)

    Men jeg fikk ikke lov å dra til Sand da.

    Enda jeg gikk på rutebilstasjonen, i Drammen, og var klar til å gå på Berger-bussen.

    For jeg visste hvor den gikk fra, for jeg hadde vært i Drammen med farmora mi, med bussen, eller rutebilen, som hun sa, et par ganger.

    Men han tidligere stefaren min, Arne Thormod, han satt og prata med en kar, på kafeterian, på Drammen Jernbanestasjon.

    Og han fant meg, der jeg satt, på Drammen Rutebilstasjon, like ved, før jeg fikk tatt bussen til Berger da.

    Så jeg klarte ikke rømme til Berger.

    Og den juleferien gjorde meg ganske traumatisert, jeg likte ikke å være hos dem.

    Det kan ha vært en del med, at faren min alltid sa at mora mi var sinnsyk.

    Og mora mi, hun hadde en forkjærlighet, for søstra mi, foran meg.

    Hun behandla meg kaldere, enn hun behandla søstra mi, vil jeg si.

    F.eks. så ville hun ha det til at Pia lærte å knyte skolisser før meg.

    Men det var egentlig ikke sant.

    Jeg visste hvordan jeg knytte skolisser, jeg bare var litt laid-back, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Det var så mange unger der, som vi leika med, så det var så artig å bo der.

    Så jeg brydde meg ikke så mye om å knyte lisser kanskje.

    Jeg var bare glad da, husker jeg.

    I noen måneder ihvertfall.

    Før mora mi begynte å klage på det her med skolissene osv.

    Så sånn var det.

    Så det var et sted det var artig å bo, Storgata på Østre Halsen.

    Der hadde jeg og søstra mi mange venner og det var også mange matbutikker der, som vi fikk lov å gå til, for å kjøpe godteri osv.

    Selv om vi holdt på å bli overkjørt av bussen en gang.

    Bussen stod veldig lenge, foran et fotgjenger-felt.

    Og jeg var ikke vant til hva man skulle gjøre da.

    Det virka som om bussen tok pause, foran fotgjenger-feltet.

    Men jeg venta lenge da, så gikk jeg over med søstra mi.

    Men jeg var 3-4 år, og søstra mi var 2-3 år, så vi var så små.

    Så det er mulig at bussjåføren ikke så oss.

    Men ei dame løp foran bussen og varsla sjåføren da.

    Men jeg synes det var rart, at bussen skulle stå sånn så lenge.

    Også rett foran fotgjenger-feltet, det syntes jeg var idiotisk.

    Vi stod der lenge og venta på at bussen skulle kjøre.

    Men bussen bare stod der.

    Så ble det en scene da, når vi først gikk ut i fotgjengerfeltet, for da skulle visst bussen plutselig kjøre.

    Så det var litt traumatiserende.

    Bikkja vår, en schafer, som het Cora, ble visst også overkjørt av bussen der, uten at jeg vet helt hva som skjedde.

    Det hørtes rart ut, syntes jeg.

    Men ei dame gikk ut i veien da, og fikk stoppa bussen, så jeg og søstra mi ble ikke overkjørt.

    Men vi gikk bare videre.

    Det var litt traumatiserende, for meg, men jeg tror ikke søstra mi skjønte det, at vi nesten ble overkjørt av bussen, siden vi var så små, at busssjåføren, nok ikke så oss, fordi bussen stod like ved fotgjengerfeltet, og sjåføren kunne ikke se så kort avstand foran bussen, så jeg og søstra mi var nok i en blindsone, for sjåføren da.

    Og sånt var ikke så enkelt for meg, som tre-fire åring å skjønne.

    Bussen stod jo stille så.

    Men jeg skjønte nok egentlig hva som skjedde, men vi stod så lenge å venta på bussen.

    Hva hvis han hadde hatt pause, så måtte vi stått der en halvtime liksom.

    Det var vanskelig å si.

    Men men.

    Men hva skulle jeg skrive om.

    Jo, Stenseth Terrasse ja.

    Stenseth Terrasse, ligger visst i Krokstadelva, på andre siden av Drammenselva, fra Mjøndalen.

    Hvis man kjører fra Stenseth Terrasse, mot Drammen og Bragernes da.

    Så tror jeg at man kjører forbi Solbergelva og Solberg.

    Og jeg tror at det var den veien søstra mi dro for å gå på skolen, men jeg kan ikke si det helt sikkert.

    Stenseth Terrasse, var omtrent som Bergeråsen, på den måten at det vel ikke var noen butikker der, tror jeg.

    Det var kanskje en butikk der, men det var vel et ganske kjedelig sted.

    Det gikk ann å gå, i 15-20 minutter, så kom man til en kiosk.

    Han som jobba i kiosken, han plukka smågodt, med hendene, oppi kremerhus-posen.

    Og mora mi hadde skrevet på lappen, at han ikke måtte plukke med henda.

    Men det gjorde han likevel, og lo til kollegaen sin.

    Mora mi sa at han også pelte seg i nesa, mens han stod i kiosken, så han fikk ikke lov å plukke godteri med henda, men det blåste han i.

    Det var visst en som var utifra Berger der, han som plukka godteri med henda, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Og man kunne også gå på skøyter der.

    Og jeg hadde skøyter, tror jeg.

    Men søstra mi var flinkere enn meg, så det syntes jeg ikke var noe morsomt.

    Men jeg lærte det vel såvidt, til slutt.

    Så sånn var det.

    Ellers var det ingenting å gjøre der.

    De hadde en kassett, som het Randi Hansen, og ‘vil du være sola mi’.

    Så jeg tror egentlig at både mora mi, og han tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, at de var egentlig nordlendinger?

    Mora mi hadde jo vokst opp i Stokmarknes.

    Og Arne Thormod var også fra Nord-Norge, selv om han vel også hadde litt svensk familie, mener jeg mora mi sa.

    En gang, så skulle søstra mi ha bursdagsselskap, på Stenseth Terrasse.

    Og da gikk jeg og mora mi, en lang tur.

    Og også søstra mi.

    Det var jo bare jenter, som skulle komme, i enten 8- eller 9-årsdagen til søstra mi da.

    Men den må hun ha feira på sommeren.

    For da var det noen som spilte fotball.

    Vi gikk ikke mot den kiosken, men den andre veien, mot Krokstadelva da.

    Og da fikk jeg være med å spille fotball, husker jeg.

    Og det var artig, for de spilte fotball på en ordentlig, ganske teknisk måte da, og ikke sånn der mæling av ballen og sånn da, men ordentlig løkke-fotball liksom.

    Så det var artig.

    Så ble jeg forsinka til det forsinka bursdagselskapet til søstra mi da, pga. fotballsparkinga.

    Men da var det bare jenter jeg ikke kjente der uansett, så det var kanskje like greit.

    Så sånn var det.

    Jeg så også på noen andre som spilte fotball der en gang.

    En gutt som trente til å være keeper, og en litt eldre gutt, som trente han da.

    Og han rulla seg rundt flere ganger da, og trente ganske profft.

    Men jeg hadde ikke noe å gjøre der.

    For jeg var ikke så god kamerat, med han nabogutten der da.

    Han var litt slitsom, synes jeg, så jeg holdt meg vel mest for meg selv.

    Og det var enda kjedeligere der, enn på Bergeråsen, må man vel nesten si.

    Og, der kunne jeg jo ikke være så mye hjemme, som på Bergeråsen.

    Siden at, på Stenseth Terrasse, så bodde jo mora mi og han tidligere stefaren min og søstra mi, og Axel.

    Så det var jo alltid mye mas der, så jeg måtte jo gå ut.

    Så det var egentlig ikke meg imot, at de flytta tilbake til Larvik igjen.

    De flytta til Jegersborggate igjen, og så til Tagtvedt, som ligger ved Nanset, i Larvik.

    Så sånn var det.

    Men det var ikke sånn, at det skjedde noe bråk, eller noe sånn, de gangene jeg var på Stenseth Terrasse der.

    Så det var ikke sånn at jeg hadde noe imot stedet heller.

    Det var vel et nøytralt forhold, som jeg hadde til det stedet, vil jeg si.

    Så flytta mora mi tilbake til Larvik igjen, og i Jegersborggate, så hadde jeg jo bodd i over et år selv, og jeg syntes det var artig å gå i alle butikkene i Larvik og handle og spørre om klistremerker, osv., som var en av hobbyene mine, da jeg bodde i Larvik.

    Da vi flytta til Larvik Sentrum, så var det om sommeren, og jeg og søstra mi sykla rundt i sentrum der.

    Og da ble vi kjent med alle folka.

    Mora mi ville at jeg skulle bli med en gutt på noe sånn bedehus-greier, hvor gutter måtte be og sånn da.

    Men jeg tok det ikke alvorlig, for faren min hadde fortalt meg, at det ikke fantes noe Gud.

    Men de andre der tok det skikkelig alvorlig, så det er mulig at jeg blir tulla med, pga. at jeg ikke tok den rare beinga dems så alvorlig.

    Jeg tror de også talte i tunger der, nemlig.

    Det er det bedehuset, som ligger ovenfor Herregården, i Larvik.

    I Larvik, så skriver de, i fjellveggen, når kongene kom til byen.

    Og de startet, da Norge var under Danmark.

    Og de skriver på den samme måten, i fjellet, med de norske kongene, som med de danske.

    Er ikke det litt rart?

    Burde ikke Larvik ha markert, at de siste kongene, som besøkte byen, var norske og ikke danske?

    Vi får se.

    Det skjedde også noe rart der.

    Jeg og søstra mi, fant et rart dyr, utenfor det bedehuset der, når vi gikk forbi, i et annet ærend.

    En slags mus, som hoppet på bakbeina.

    Jeg har aldri sett noe sånt dyr, hverken før eller siden.

    Og da kom det plutselig en gutt, som var eldre enn meg, fra det bedehuset, og kjefta.

    Enda vi bare så på det dyret.

    Så det virka litt rart, var dette noe plott?

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg visste ikke hva jeg skulle si, for jeg var litt redd for at han gutten nok måtte ha vært hjernevaska.

    For jeg visste litt om hva som foregikk der, for en annen gutt hadde dratt meg med på et par møter der, hvor lederen talte i tunger, mens alle knelte osv.

    Og vi ble også sendt, en av de første dagene, til å samle inn penger, til menigheten.

    Og jeg samla inn 175 kroner, tror jeg det var.

    Og da var jeg bare syv-åtte år, tror jeg.

    Og jeg ville gå aleine.

    Ei dame, var febersyk.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

    Hun skreik i ørska da.

    Og jeg ringte på igjen, i en blokk, tror jeg det var.

    Så stod hun opp, etterhvert da, og jeg spurte om hun ville støtte da.

    Men jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre da.

    Andre steder fikk jeg kanskje et glass vann eller et glass brus da.

    Så alle var hyggelige, ville jeg si.

    Jeg banka på hos oss og, for moro skyld.

    Og da klagde de fælt, på at jeg tigde hos dem.

    Men det var jo mora mi som sa at jeg skulle gå dit.

    Og de behøvde jo ikke å gi, jeg bare sa det for moro skyld.

    Jeg trodde de ville bli litt imponert jeg, mora mi og Arne Thormod, over at jeg klarte å gjøre sånne ting, men de ble bare sure.

    Men de ga fem kroner da.

    Og når jeg kom hjem, med de 175 kronene, så rappa de de pengene, og brukte de på kaffe og røyk sikkert.

    Mora mi og han tidligere stefaren min, Arne Thormod.

    Så jeg er ikke sikker på om den menigheten fikk tilbake de pengene.

    Men da kunne jeg ikke gå på fler møter da, siden jeg ikke hadde de pengene.

    Så jeg slapp unna den der tungetalen osv.

    Så det var jeg ganske glad for, for jeg kjøpte ikke helt de greiene.

    Men den sekten var ganske fundamentalistisk, kristen fundamentalistisk, tror jeg.

    Så det var kanskje ikke så smart, å tulle med pengene deres.

    To eldre koner, som bodde sammen, ble også sure, og skrev om det i avisen vel, at den menigheten, sendte 7-åringer, (sommeren 1978 vel), som ikke visste hva menigheten drev med, på dørene.

    (For dette var vel det første møtet mitt der, tror jeg, eller andre.

    Jeg var der en gang det var snø også, forresten, kom jeg på.

    Da gikk vi til Tollerodden, og gikk opp spor i snøen, og leika sisten, i noen ganger i snøen da.

    Så sånn var det.

    Jeg var den yngste som var med, så jeg syntes det var artig.

    For de dytta ikke og sånn, de her kristne.

    Så sisten-greiene var artig.

    Men den tungetalen, det var ikke så morsomt.

    Så det var kanskje like greit at jeg slutta der.

    Han som tok meg med dit, var vel 2-3 år eldre enn meg vel, og bodde ovenfor det gamle vinmonopolet i Larvik der, i Nansetveien.

    Nedenfor gatekjøkkenet der, og der det pleide å være tivoli, på en slette der, hvor det senere ble bibliotek, med rar arkitektur, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Så jeg, men spesielt Pia da, er også litt fra Krokstadelva, faktisk, eller Stenseth Terrasse da.

    Og også Axel.

    Axel lærte å gå der, husker jeg, i juleferien, i 1979.

    Så sånn var det.

    Så det er ikke sånn at vi bare har vokst opp i Larvik og på Berger, men også litt i Nedre Eiker, ihvertfall søstra mi da.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og utover der, så er de nok norske.

    For faren min skulle gjøre narr av meg, en gang, tror jeg.

    Dette var under Bros-tida.

    Jeg gikk vanligvis til frisøren, på Bragernes, i Gågata der, for å få en vanlig klipp.

    Men, så sa frisørdama, at Bros-sveis, var populært i England.

    Så klipte hu Bros-sveis på meg, som alltid hadde hatt håret rett ned.

    Og jeg pleide sjelden og klippe meg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg skjønte meg ikke på sånt.

    Så jeg bare lot hu klippe, så fikk jeg piggsveis da.

    Og da kjørte faren min meg ut til et gatekjøkken, ut mot Krokstadelva der.

    Sikkert bare for å få noen ‘norske’ folk uti der, etter meg, siden jeg hadde Bros-sveis.

    Noe sånt.

    Eller kanskje han syntes jeg så for norsk ut, med Bros-sveis, og skulle mobbe meg?

    Det var også uti der, at faren min kjørte.

    Jeg maste i juleferien 1980 vel, om å besøke søstra mi.

    Og da kjørte jeg og faren min, og onkel Runar, og fetterne mine Tommy og Ove.

    Vi kjørte i Runars gelendevagen, tror jeg.

    Til forbi Krokstadelva der, og oppi ‘dalom’ nesten, i en minst en halv time, tror jeg.

    Og da fant faren min, i en butikk der, såpa han hadde laget, noen år før, som Charlotte Kosmetikk.

    Og jeg lurer på om søstra mi var i såpa, og at Pia, (som er nå), er en spion?

    For søstra mi reagerte så fælt, da jeg kalte henne for Pia Charlotte, en gang.

    Og så dro vil til Stenseth Terrasse da, og da spøy jeg i badekaret dems.

    For jeg var så bilsjuk.

    Jeg burde ha spydd i doen, men jeg var helt kvalm.

    Men da var ikke mora mi sur, av en eller annen grunn.

    Enda hu pleide å være slitsom, men den dagen var hu hyggelig, husker jeg.

    Så her var det noe rart kanskje.

    Så noe var nok rart, oppe i Krokstadelva og sånn.

    Kanskje ikke ‘mafian’, som faren min antagelig nok var med i, hadde kontroll oppi bygdene der.

    Så derfor solgte de sjampoen til farer min, som nok antagelig inneholdt mye rart, oppi der?

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og det drøye året, som jeg bodde i Jegersborggate, midt i Larvik, da pleide jeg å drive med mye forskjellig.

    Faren min og hans nye dame, Haldis, på Berger, de blåste i om jeg var med på fritidsaktiviteter, osv.

    Men, mora vår, i Larvik, hun ville at vi skulle være med på turn, på Torstrand skole.

    Og søstra mi var litt spesiell, på den måten, at hun var den eneste jenta, som ville dusje etter turn-øvinga.

    Ikke spørr meg, det var bare noe jeg kom på.

    Men men.

    Søstra mi har kanskje alltid vært litt spesiell da.

    Det er mulig.

    Mer da.

    Jeg var med i tre frimerkeklubber.

    Jeg var og spilte fotball på Fram, en eller to ganger.

    Jeg var med på turn, som sagt.

    Og jeg var med på det kristne greiene, i det menighetshuset.

    Og det var vel det kanskje.

    Søstra mi var med på noe danseskole-greier, som jeg også måtte være med på, en gang vel, men da stod jeg bare å så på.

    Men men.

    Turn, var heller ikke min ting, jeg klarte ikke den hoppinga og sånn, så bra.

    Jeg var nok ikke myk nok i kroppen.

    Sikkert fordi jeg spilte for mye fotball.

    Noe sånt.

    Jeg var også med i en sånn filmklubb nesten, eller jeg fikk et sånt slags nesten klippekort, til Munken Kino da, som kinoen i Larvik het.

    Så da jeg bodde i Larvik, så var jeg en ganske aktiv person, vil jeg si.

    Som da jeg var i førstegangstjenesten, i militæret.

    Da var jeg med på fotball, i Leto-hallen, på fritida, som den hallen vel het.

    Jeg trente styrketrening og kondisjon, på fritida der.

    Og jeg gikk på ex-phil, på fritida der.

    Og jeg var med på nærradio, med lagfører Bricen, en gang, eller det var vel ikke under sending.

    Mer da.

    Jeg pleide å dra å bade, i Elverum der, om våren, sammen med to karer på laget, som het Schellum og en fra Valdres, som jeg ikke husker hva het nå, men som het Odd vel, Sundheim ja.

    Og Schellum kommenterte hvordan ei lyshåra dame bøyde seg osv., med rumpa i været da,og ikke med knebøy, for å ta opp håndkleet sitt, på stranda, eller noe.

    Og vi dro også på kino i Hamar, for kinoen i Elverum, hadde brent ned, og så Bram Stockers Dracula vel.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skulle si om det.

    Og noen dro meg også med på Velferden, for å se Basic Instinct, som de hadde leid.

    Og jeg lånte også noen Hamsun-bøker og sånn, men jeg husker ikke om det var på biblioteket i Oslo, Hoved-Deichmanske, eller om det var bibliotek i militæret.

    Hm.

    Og jeg pleide også ganske ofte, å være med på diskotek, Alexis, i Elverum.

    Vi var der blant annet på en DumDumBoys-konsert, som var skikkelig bra, husker jeg, en torsdag.

    Da spilte de de samme sangene, som vi pleide å høre på, på laget vårt.

    Det var Splitter Pine-kassetten, tror jeg.

    Og den var også populær, under russetida, husker jeg, i 1989.

    Så vi hørte på en kassett fra 1989, i 1992.

    Og DumDumBoys, de spilte også sangene, fra 1989, i 1992.

    Men jeg tror ingen klagde på det, for det albumet var skikkelig bra, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Og jeg syntes også det var artig, å gå inn til Elverum, og handle på Rimi og Rema der.

    For jeg jobba på Rimi, på Munkelia, ved Lambertseter, i Oslo, annenhver helg, for vi fikk fri i helgene.

    Så da pleide jeg å handle med ting til folka på laget da.

    Og jeg var med på dimmefesten og, i Oslo.

    Så jeg var ganske sosial, i militæret.

    Så jeg var ikke noe spesielt einstøing vel, i militæret, selv om jeg vokste opp aleine.

    Jeg var vel selvstendig, men jeg var vel ikke noe einstøing, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Søstra mi er nok under kontroll av faren min. (In Norwegian)

    Når jeg våkna idag, så tenkte jeg, at søstra mi er nok under kontroll av faren min, antagelig.

    Altså, faren min trua jo meg og søstra mi og stesøstra mi, i 1987, var det vel, på julaften, og sa at han visste ting om alle oss tre.

    Siden han ikke syntes at vi oppførte oss vennlig nok mot han da, antagelig.

    Han var full, da han sa dette, og det er sjelden han blir irritert.

    Men da ble han det, og Christell og Pia ble redde, husker jeg.

    Kan det ha vært sånn, at faren min fikk kontroll på søstra mi?

    Jeg husker det, at i 1989, da jeg hadde flytta til Oslo, for å studere.

    Da dro jeg tilbake til Sand, en helg, for å besøke farmora mi, og søstra mi, som da bodde hos farmora mi, etter at hun hadde flytta fra Haldis-huset, og til leiligheten jeg bodde, men faren min solgte den leiligheten, da jeg flytta til Oslo.

    Han hadde gått konkurs, og han drev med et byggeprosjekt, i Sandsveien.

    Og han skulle liksom ha et hus der da, som han bygde selv, som vi skulle ha som hjem da.

    (Enda han bodde nede hos Haldis).

    Men han naboen var så klagete.

    Han som var den eneste som hadde kjøpt et av husene, i Sandsveien der.

    Han klagde sånn på faren min, siden gulvet på badet ikke var støpt helt rett.

    Jeg var med og jobba der et par ganger faktisk, og la parkett, heter det vel.

    Nei, ikke parkett.

    Det var sånne furu-planker da.

    Som vi spikra med spiker-pistol, på veggene og også gulvet, tror jeg.

    Hva heter det da.

    Det heter kanskje parkett.

    Ja, det heter parkett ja.

    Og da sagde jeg parkett og alt mulig da, så det ble nok ordentlig, det jeg gjorde.

    Så jeg kunne kanskje ha jobba med snekkerarbeid og tømrerarbeid, og sånn.

    Men det var veldig sjelden, at faren min ba meg om å hjelpe med sånt arbeid.

    Og han ba meg aldri om å lære å mekke på biler osv., enda han gjorde det ofte selv.

    Han ville bare at jeg skulle lære kontorarbeid, osv.

    Men men.

    Men, den helgen da, som jeg dro til Ågot, fra Oslo, i 1989.

    Da møtte jeg søstra mi i Drammen vel.

    Og så, så hadde jeg nok blitt litt tøffere, siden Oslo er en ganske tøff by, med mye narkomane og tiggere og alkoholikere osv., som ikke er redde for å tulle med nye studenter, som har dukka opp i byen.

    Så sånn er det.

    Og da satt jeg og søstra mi og Ågot, i huset til Ågot da.

    Så dukka faren min opp der.

    Han hadde vel jobba på verkstedet, som er like ved huset til Ågot.

    Eller om han hadde jobba i Drammen, i vannsengbutikken til Haldis.

    Og det som skjer, er at Pia spretter opp fra sofaen.

    Hun omtrent løper ut i gangen, for hun hørte vel at det var faren min da, som gikk inn døra.

    Og så sier hun, sånn at jeg hører det, at ‘jeg orker ikke han der jeg’.

    Så søstra mi orka ikke å kontrollere meg?

    Noe sånt.

    Det var som om hu hadde blitt satt av faren min, til å kontrollere meg.

    Også omtaler hun meg, som ‘han der’.

    Hun omtaler broren sin, som ‘han der’.

    Så det var jo helt på trynet.

    Så jeg tror at søstra mi nok kan være under kontroll av faren min.

    Og faren min, han skreiv jeg jo om på bloggen, igår, var det vel, at han nok er noe ‘mafian’.

    Ihvertfall så advarte jeg mot han.

    Siden han lot meg bo aleine, fra jeg var ni år.

    Han oppførte seg truende, en gang da jeg ringte fra Liverpool, så oppfattet jeg det som truende, da han spurte hvorfor jeg dro til England.

    Og en julaften, så trua han meg og søstra mi og Christell, veldig direkte, om at han visste ting om oss.

    Så han kom til å hevne seg på oss, sånn som jeg skjønte det.

    Og han dreiv også med telefonsjikane, mot meg, tidligere iår.

    Så jeg advarer mot faren min.

    Men jeg vil også advare mot søstra mi, at hu nok kan være under kontroll av faren min.

    Altså søstra mi sa, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne, som barn.

    Men, alikevel, så har ikke søstra mi brutt kontakten med faren min.

    Så søstra mi er ikke så fornuftig, vil jeg si.

    Her er det noe grums, vil jeg si, mellom søstra mi og faren min.

    Hvorfor beholder søstra mi kontakten med faren min, enda hun forteller oss andre, at faren min misbrukte henne som barn?

    Nei, det er ikke så voksent av Pia, synes jeg.

    Så Pia kan man nok ikke stole på, som en voksen og oppegående person.

    Nei, Pia er litt sånn ujavn og hun har ikke helt styringa på livet sitt, virker det som.

    Så selv om jeg sier til Pia, at jeg ikke vil ha mer med faren min og Haldis, å gjøre.

    Så drar Pia hele tiden disse inn i livet mitt, ved å mase om jeg skal være med på bryllup her og der, og begravelser og sånn.

    Så man kan ikke bare kutte ut faren min og Haldis.

    Nei, man må også kutte ut Pia, hvis man vil kutte ut faren min og Haldis.

    For Pia, hun har ikke helt kontroll og styringen ovenfor faren min og Haldis.

    Eller hva dette kan komme av.

    Pia spiller ikke med rene kort.

    Hun klarer ikke å forholde seg til, at jeg har kutta ut faren min og Haldis, men drar disse inn i livet mitt, igjen og igjen.

    Så søstra mi driver med noe grumsete greier.

    Så jeg må kutte ut alle de tre, Pia, faren min og Haldis.

    Det nytter ikke å bare kutte ut en av de.

    For Pia respekterer ikke det, at jeg har kutta ut faren min og Haldis.

    Neida, hun inviterer de hjem til seg, på julaften, for å gi gaver, enda hun vet at jeg er der da.

    Så det blir bare tull, med Pia.

    Hun er ikke en oppegående person.

    Nei, hun er en som det bare blir tull med.

    Og når man er oppe i 30-åra, og snart i 40-åra, så orker man ikke så mye sånn tull og urent trav, i livet sitt.

    Så derfor har kutta ut søstra mi og.

    For hun driver bare å tuller, og klarer ikke å oppføre seg ansvarlig, og klarer ikke å ha klare linjer, til folka i familien da.

    Hun klarer nok ikke å stå opp, mot Haldis-familien.

    Enten så må man kutte ut faren min og Haldis.

    Ellers så må man ikke kutte de ut.

    Men søstra mi, hun har ikke noe fast mening, om dette.

    Hun bare lar alt flyte, liksom.

    Så da blir det så svett og ekkelt, synes jeg.

    Og jeg er som sagt i 30-åra og snart i 40-åra, så jeg orker ikke å ha sånn tull, i livet mitt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Advarsel for faren min. (In Norwegian)

    Jeg vil advare for faren min, Arne Mogan Olsen.

    Og det er to ting jeg kommer på nå.

    Da jeg jobba på Arvato, i 2005, så ringte søstra mi meg, om noe arv, fra min fars onkel, i Holmsbu.

    Og da måtte jeg ringe faren min, stod det på noen papirer jeg fikk.

    Og da jeg ringte, så syntes jeg det hørtes sånn ut på faren min, da han spurte hvorfor jeg hadde flytta til England, at om det var for å komme unna han/Haldis-familien.

    Det hørtes ut som for meg, at han lurte på det.

    Det var noe med tonefallet.

    Mer da.

    Jo, en julaften på 80-tallet.

    Da trua faren min, i fylla, meg og søstra mi og Christell.

    Om at han visste ting om alle oss tre.

    Han pleier ikke å være truende.

    Men det kan være at vi der fikk se hvordan faren min egentlig er.

    At han later som at han er en sånn jovial, rolig type.

    Men egentlig så kan han også være en truende type.

    Så jeg vil advare for han faren min, om han er i noe ‘mafian’, eller noe.

    Jeg fikk også penn og lighter-sett, fra han og Haldis, til jul, i 2003, var det vel.

    Så kunne ha vært noe mafian-greier, for i filmer og sånn, så ser man det, at de sender en kulepenn, til de som skal dø, for da har de skrevet navnet til vedkommende på en lapp da.

    Rimi-Hagen sendte meg også en kulepenn, i 2001, var det vel, så jeg lurer også litt på han.

    For brevet jeg fikk, etter å ha vunnet en drifts-konkurranse, i Rimi, det var slitt hull i bretten, sånn at det så ut som en vagina, omtrent, for å si det sånn, gjennom konvolutten.

    Det var litt rart, syntes jeg, for det var det eneste brevet jeg fikk fra Rimi-Hagen, etter å ha jobbet 12 år i Rimi.

    Og mange har nok jobbet opp til 20 år i Rimi, uten å motta noe brev fra Rimi-Hagen, vil jeg tro.

    Så det var litt rart, at det eneste brevet, som jeg noen gang så fra han, det var det slitt hull i, gjennom konvolutten, på den måten.

    Så her har vi nok mafian i det norske samfunnet.

    Og hva gjør politiet?

    Ingenting, selv om jeg sender e-poster om alt mulig til de.

    Så her har vi ‘mafian’ og likegyldigheten og inkompetansen i det norske samfunnet.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Drev Christell med sermoniell sex, da hun bodde i Oslo? (In Norwegian)

    Nå skrev jeg jo om min fars stedatter, Christell Humblen, på bloggen, i forrige uke, om at hun er vanskelig å vite hvor man har.

    Hun er også vanskelig å plassere sånn generelt, må man vel si.

    Altså hun er veldig naturlig pen og velskapt, må man vel si, synes jeg ihvertfall.

    Samtidig, så er hun litt sjuskete, eller sluskete, eller hva det heter, synes jeg ihvertfall, at man kan lure på.

    Ettersom at venninna hennes, som også gikk i klassen hennes, Annika Horten, hun sa det på 80-tallet, at Christell ikke vaska håret sitt så ofte, (som hun selv og de andre jentene i klassen da, antagelig).

    Og jeg selv husker en julaften på 90-tallet, da Christell gikk med joggetøy, på julekvelden.

    Og jeg husker en annen gang, helt på slutten av 80-tallet, hvor Christell hadde tre pene jenter, fra Nesbygda, som alle var i 17-års alderen, (som hun selv), på besøk hos seg.

    Og alle hadde på seg stram joggebukse og jogge-overdel da, jogge-jakke, eller hva det heter.

    Men Christell hadde en flekk på sin bukse, og da spurte jeg henne hvorfor hun gikk med bukse med flekk på.

    Og da ble hun borte, i 15-20 minutter, eller noe, før hun kom tilbake, med annet tøy da, forhåpentligvis.

    Men uten å forklare hva den lange tidsbruken, eller flekken, skyldtes.

    Så sånn var det.

    Og noe lignende skjedde, et år eller to før.

    Jeg var nede hos søstra mi og Christell, som var aleine hjemme.

    Da fikk Christell en edderkopp på seg.

    Så vrengte hun av seg genseren sin, og viste fram fordelene sine, som var ganske store, enda hun vel bare var knapt 16 år.

    Så ble hun borte i 15-20 minutter, da og.

    Hva er det Christell driver med, når hun plutselig blir borte i 15-20 minutter?

    Det kan man lure på.

    En annen gang, jeg dro ned til huset til Haldis, så var Christell aleine hjemme, og da åpna hu gardinene på rommet sitt.

    Og da var hu naken, men hu skjulte seg litt ved å gjemme puppa under vinduskarmen da, men da så man jo rumpa som stakk opp bak ryggen da.

    Og en julaften, som vi var hos Solveig, som var telegrafist, på Scandinavian Star, (for Haldis kjente henne), så gikk Christell rundt i nesten gjennomsiktig undertøy, en body, som hun hadde fått i julegave, inne på rommet mitt, etter at jeg hadde lagt meg.

    (For jeg la meg tidlig, for jeg likte ikke hu Solveig så bra, jeg skjønte ikke hvorfor vi skulle være hos henne, i Oslo, på julaften.

    Så sånn var det).

    Og i bryllupet til Christells nest eldste storebror, Jan Snoghøj og hans kone Hege, fra Gulskogen, i Drammen, som var på Geilo, sommeren år 2000.

    Da holdt brudens yngre bror, en med mørkt, krøllete hår, som vel var midt i 20-åra da.

    Han holdt en tale, helt utenfor temaet, som burde ha vært bryllupet, og prata istedet om Christell, med en ganske lav og uklar stemme.

    Han forklarte at Christell hadde hatt seg med 30-40 menn, eller noe.

    Så Christell er ikke en helt fin og ordentlig jente, det kan man nok dessverre ikke si.

    Hun utdannet seg til ambulansesjåfør, husker jeg, men jobba vel ikke som det(?)

    Hun er en vill og gal jente, må man si.

    Som ikke er så klar i hodet, vil jeg påstå.

    For hun har for eksempel aldri støttet meg, såvidt jeg kan huske, i at moren hennes og min far, var skyldig i omsorgssvikt, ovenfor meg, da de lot meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Så Christell hun forstår nok ikke at det er forskjell på voksne og barn.

    Hun forstår nok ikke det, at det var meningen, at de skulle ha oppdratt meg, og ikke latt meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Christell tenker bare Erik og Haldis, som to jevnbyrdige personer, virker det som for meg.

    Men hun glemmer at Haldis var sånn 40-50 år, og at jeg var 9 år, da faren min flytta ned til dem, og problemene startet.

    Så Christell er litt forstyrra, tror jeg, for hun klarer ikke å se dette helt klart, at Haldis var den voksne personen, i ‘krigen’ mellom Haldis og meg, og at Haldis derfor burde ha oppført seg mer ansvarlig.

    Så sånn var det.

    Så Christell er vill og forstyrra, vil jeg si.

    Og hun er sånn ironisk, at hun skal drite ut alle.

    Hun er en av ironi-generasjonen da.

    Og hun har også dårlig seksualmoral, tror jeg.

    De ungene til Haldis, de prater alltid om sex, på de julaftenene, som jeg har vært hos dem.

    Og Christell gir meg for eksempel råd, om at jeg ikke skal bry meg om det går for dama eller ikke, når jeg har sex, for damene klarer seg selv, ifølge Christell.

    Ja, jeg vet ikke hvor mye man skal stole på Christell, når det gjelder sånt.

    Men Christell er altså som en slags selvutnevnt Klara Klok, når det gjelder sex.

    Så Christell er nok ikke som en fin dame, men mer som en slags hore, vil jeg tro.

    Det hørte vi jo at han broren til Hege sa, i den bryllupstalen, at Christell hadde drevet hor med 30-40 menn, var det vel.

    Så dette burde det vel egentlig ikke være noen tvil om.

    Og Christell har også selv fortalt om noen av disse episodene.

    For eksempel, så bodde Christell i Oslo, sommeren 1993, da jeg dimma fra militæret.

    Og søstra mi bodde også i Oslo da.

    Søstra mi ville absolutt bo hos meg, på Ellingsrudåsen, enda Christell bodde i Oslo sentrum, like ved Terningen matcafe, som ligger nederst i Maridalsveien, cirka.

    Så sånn var det.

    Og da var jeg på besøk hos Christell, som bodde der, sammen med nevnte Hege vel, og muligens også ei jente til.

    Så sånn var det.

    Det var året jeg fylte 23 år.

    Så det må ha vært året Christell fylte 21 år og søstra mi fylte 22 år.

    Så vi tre må nok sies å være omtrent på samme alder, selv om jeg er den eldste.

    Så sånn er det.

    Da hadde Christell og Hege, de hadde tømt brannslukningsapparatet ut i trappa, for moro skyld, tror jeg.

    Og da ville typen til Hege, at jeg skulle vaska trappa, for dem.

    Så disse skjønte nok det at jeg var vant til å vaske, fra militæret, og ville nok utnyttet dette.

    Jeg takket nei takk, til dette, de kunne vel vaska trappa si selv, de trengte vel ikke å bruke meg som en slags slave, for å rydde opp etter deres lek?

    Men hvem var han litt ‘kaksige’ typen til Hege, lurer jeg på nå.

    Han kan kanskje ha vært noe ‘mafian’.

    Christell kjente også en, som hadde en fugl, som het ‘kakadue’.

    Og den sa søstra mi at ble sinnsyk, senere.

    (Hva Pia nå mente med det).

    Jeg var der, da den kakadua var der, og den var jo artig den da.

    Christell skulle passe på den, mens eieren var på sommerferie vel.

    Så dette var nok sommeren 1993.

    Hvem var kakadue-eieren, lurer jeg.

    For det var visst en fugl, som koster 50.000 deromkring.

    Så dette var nok en kar som var rik/mektig, som eide kakadua.

    Jeg var kanskje på besøk hos Christell, sammen med søstra mi, en 3-4 ganger, sommeren 1993.

    Og en av disse gangene, så fortalte Christell om at hun og en kar, (Kakadue-eieren?), hadde hatt sex på salongbordet i stua der, som var laget av glass da, bordplata var laget av glass da.

    Og da hadde bordplata knust, mens Christell og han kakadue-eieren, eller en annen kar, lå og hadde sex oppå bordet, i stua da.

    Og det var en ting, som vel var små-perverst nok i seg selv.

    Men så kommer det neste, så hadde de bare fortsatt å ha sex, på rommet til Christell, mens han karen hadde blødd ned senga hennes, var det vel.

    Og det var jo enda mer pervo, for det viste at de ikke hadde kontrollen, eller hva det kan ha skyldtes?

    Var det tvang inne i bildet, siden han karen heller ville ha sex, enn å dra på legevakta, når han blødde fælt fra armen?

    Dette kan man lure på.

    Men det værste var vel, at Christell satt og sa dette, fritt ut, selv om jeg, sønnen til stefaren hennes, og også mange andre, satt der.

    Så Christell er ikke en vanlig, pen jente.

    Nei, hun er kanskje noe ‘mob’, eller noe, lurer jeg, siden hun oppfører seg sånn, når det gjelder sex, og hun er så åpen, når hun prater om sånt.

    Så hun er kanskje som en hippie da.

    Og hele den Haldis-familien, de er vel nesten som en slags sekt, vil jeg si.

    De har sine egne regler om alt ting, virker det som.

    Så man må nesten kutte ut alle.

    Det holder f.eks. ikke bare å kutte ut faren min og Haldis, skjønner jeg nå.

    De er liksom som en sånn spesiell sekt da.

    Hvor de lar ungene bo alene fra de er ni år osv.

    (Sånn som de gjorde med meg).

    Og så skal alle synes, seinere, at dette var så vanlig, og sånn.

    Og ikke reflektere over dette.

    Så denne Haldis-familien, med faren min, Haldis, Jan, Viggo og søstra mi og Christell, de er en forstyrra gjeng, vil jeg si.

    Så jeg får bare advare folk mot å ha noe særlig med dem å gjøre.

    For da kan man like gjerne melde seg inn i en merkelig sekt, mener jeg.

    Sånn som Livets Ord, eller hva de nå heter alle sammen.

    Så sånn er nok det.

    Så om det kan ha vært noe sermoniell sekt-sex, som stesøstra mi Christell dreiv med, da bordplata på det salongbordet knuste.

    Hva vet jeg.

    Men det kan man ihvertfall lure litt på, hva som egentlig skjedde da.

    For dette var vel ikke helt normalt?

    Eller er det jeg som er gammeldags?

    Det kan man lure på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Christell var også på jorda rundt-reise, et år eller to, etter dette vel.

    Ja, det var i 1994, mens USA-VM i fotball var.

    Og da hadde Christell også jobba på strippebar, i Australia, husker jeg at hu sa, da hu kom hjem, sammen med en annen norsk jente vel.

    Men Christell sa at hu ikke hadde strippa, men bare servert da.

    Så da får man vel gå ut fra det.

    Men alikevel da, det er vel ikke den mest respektable jobben akkurat, å jobbe som servitrise i en strippebar i Australia, akkurat?

    Eller er det jeg som er gammeldag igjen?

    Bare noe jeg kom på.

    Så Christell ser nok finere ut, enn hun egentlig er, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

  • Her er noen YouTube-videoer som jeg har tatt med den nye mobilen. (In Norwegian)

    PS.

    Skal jeg prøve å finne noen av videoene som ble spilt på det her stedet.

    (Det var kanskje litt mange videoer, men jeg kjente ingen der, og da tenkte jeg at jeg kunne prøve å lære kameraet osv.

    Men men.):

    PS 2.

    Den siste sangen, ‘True Faith’ med New Order, fikk jeg i julegave, som maxi-plate, fra søstra mi, jula 1988, like etter at hu hadde flytta opp til meg, i faren mins leilighet i Leirfaret, på Bergeråsen.

    Hu sa at det skulle være LP da, men det var bare maxi.

    Det var en sang kalt 1963, på baksida.

    Det året Kennedy ble skutt, men jeg tror ikke sangen var om Kennedy.

    Øystein Andersen, adoptiv-tremenningen til søstra mi og meg, fra Korea, han likte også denne videoen, i 1988 osv., husker jeg.

    Og hun Cecilie Hyde, som også pleide å henge oppe i leiligheten til faren min, siden faren min bodde nede hos Haldis, og hu var venninne med søstra mi, hu likte også det her bandet.

    Så den sangen her var nok den sangen som ble mest spilt i leiligheten til faren min, det siste halve året jeg bodde der.

    Det er nok ikke umulig.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Kvælær’n. (In Norwegian)

    mellomhagen

    kvælærn 2

    kvælærn 3

  • Ringte Buskerud Fylkeskommune. (In Norwegian)

    Nå ringte jeg Buskerud Fylkeskommune, og prata med ei som het Kari der.

    For hu skulle ha sendt meg vitnemålet mitt fra, Gjerdes VGS.

    For det sa hu, da jeg ringte og pratet med henne, 20/4, står det på en huskelapp jeg har her.

    Men jeg har ikke fått noe vitnemål.

    Og da forklarte hun, at den ordningen, som gjorde at jeg kom inn på Gjerdes VGS., i Drammen, som ligger i Buskerud.

    Enda jeg bodde på Berger i Vestfold.

    Det er en samarbeidsordning, som er oppe og kjører enda.

    Den ordningen er mellom Sande Videregående, i Vestfold da, og de videregående skolene i Drammen da.

    At de ti beste studentene, på Sande Videregåene, (som har elever fra Sande og Svelvik, hvor vel begge de stedene ‘sogner’ til Drammen, som er nærmeste store by), de får lov å gå på videregående i Drammen, selv om de bor i nabofylket Vestfold.

    Så skoleåret 1988/89, så var jeg altså en av de ti beste elevene ved Sande Videregående, som søkte plass på videregående i Drammen, som er den nærmeste store byen, til Sande og Svelvik.

    Men det kunne de ikke sende meg noe papir på, at jeg klarte å komme inn på den ordningen, siden jeg var blant de ti beste søkerne, som hadde best karakterer.

    Men de skulle prøve å få sendt meg et vitnemål nå da.

    Så det var jo artig, at den ordningen var oppe å kjører enda.

    For de hadde ikke datalinje, på Handel og Kontor, i Sande.

    Så da måtte jeg sikkert dratt helt til Tønsberg, eller noe, hvis jeg ikke hadde kommet inn i Drammen.

    Og da måtte jeg først tatt buss, og så tog, så det hadde blitt kronglete, fra Berger.

    Så det var flaks for meg, at den samarbeidsordninga, var oppe å kjøre.

    Hvis ikke hadde det nok blitt markedsføring, også tredje året, på meg, på Sande VGS.

    Og markedsføring, det synes jeg, at det er liksom ikke så konkret, som data.

    Så da hadde jeg sikkert fått en kjedelig salgs-, eller reklamebyråjobb.

    Og når man ser hvordan noen av de folka ser ut og oppfører seg noen ganger, så var det kanskje like bra å jobbe på Rimi, selv om jeg ikke fikk datajobb.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi får se om det dukker opp noe vitnemål nå da.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Men det som var dumt, det var at skolebussene, de var ikke tilrettelagt for det her.

    Eller bussene da.

    Det var busser som folk som jobba i Drammen tok.

    Men jeg måtte ta en buss som gikk like før klokka 7, tror jeg.

    Så var jeg i Drammen før klokka 8.

    Og så måtte jeg vente i en time, før skolen begynte, klokka 8.45, eller noe.

    (Og det var veldig kjedelig og rart, og sitte alene, foran i et klasserom, i sentrum av Drammen, i en time, mens jeg prøvde å sove litt på pulten kanskje noen ganger da, eller ihvertfall hvile.

    For da neste som da dukka opp, det var de ‘klysene’ fra Kongsberg, Helge og dem. (Fra markedsføringsdelen av klassen, som var en delt data- og markedføringsklasse).

    Så det var egentlig ikke så artig, å ta den første bussen).

    Så jeg ville jo gjerne tatt den bussen, som gikk en time seinere.

    Men den bussen, den starta i Svelvik(!), og ikke i Holmestrand.

    Så den kunne ikke jeg ta.

    For Svelvik er nærmere Drammen.

    Og jeg var jo B-menneske, og hadde hatt nok problemer med å rekke skolebussen til Sande.

    Jeg var litt deprimert og sånn ofte, pga. de problemene jeg hadde slitt med, i oppveksten, med omsorgssvikt og mobbing osv.

    Mye av dette hang litt igjen da, da jeg gikk på videregående.

    Så det ble ofte til at jeg haika inn til Drammen.

    Så det var enten med Hr. eller Fru Melheim, foreldrene til Espen, som gikk i klassen min på Berger skole og Svelvik ungdomsskole.

    Ellers så haika jeg med mannen til ei av sjefs-damene jeg hadde på CC Storkjøp, hvor jeg jobba etter skolen, på Gjerde.

    Han bodde i Havnehagen 4, tror jeg, der Petter og Christian og dem bodde, på begynnelsen av 80-tallet, før mora deres døde.

    Men men.

    Ellers så haika jeg noen ganger med faren til Anne Uglum, som var ei jente som gikk i klassen til søstra mi og stesøstra mi.

    Og de kjente også han Espen Melheim og sikker foreldra hans da, husker jeg, for han Espen dro med meg til dem en nyttårsaften, på midten av 80-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Så bussene kunne godt også ha støttet opp om denne samarbeidsordningen.

    For den ordningen, den gjaldt egentlig da bare for folk i Svelvik og Sande.

    Men ikke for folk fra Berger.

    Siden den ikke var tilrettelagt, for folk på Berger, når det gjaldt busstidene.

    Selv om jeg fikk gratis busskort da, det fikk jeg, som søstra mi og venninna hennes, Cecilie Hyde, måtte betale i dyre dommer for.

    For de var så glad i å ta bussen til Drammen, og henge med frikene der da, etter skolen på Sande Videregående da.

    Så sånn var det.

    ‘Byvankere’, ville man kanskje ha kalt søstera mi og Cecilie, nå i ‘våre dager’.

    Det er mulig.

    Mens jeg dro inn til Drammen for å gå på datalinja og for å jobbe på CC Storkjøp da, etter skolen.

    Men, så var det jo en time, før jobben min begynte.

    Så da satt jeg på alle kafeene, i Drammen, Lyche, Cafe Risto (som det het), men ikke Glassmagasinet, for den likte dem ikke.

    Og også i Strøget der, eller hva det heter.

    Så satt jeg der i en halvtime da, og prata med søstra mi og Cecilie og dem da.

    ‘Dem’ vil si alle frikene i Drammen, sånne som vi nå ville kalt gothere vel.

    Og dem, (Pia og Cecilie), de kjente også mange unge nynazister, som jeg vel syntes var litt rart, som vanka i det samme miljøet.

    For Pia og Cecilie, de var og hang i Drammen, så og si hver dag, skoleåret 1988/89.

    For de hadde nok ikke så mange venner på Sande VGS., og de pleide å gå på ungdomsdiskotek i Drammen, på torsdager, på Skyline og Park.

    Så Pia og Cecilie, de var nesten som sånne Emo-kids, kan man nesten si, som man kan se her i Liverpool, at de drar inn til byen, sikkert fra forstedene, og henger i parkene osv.

    Bare at Pia og Cecilie og dem hang på cafeene på kjøpesenterne da.

    (Eller handlemagasiner, heter vel de senterne som de har i gågata i Drammen).

    Hvor det mest var gamle damer, som handla.

    Men også folk fra Gjerdes VGS., hvor jeg gikk.

    For vår skole var like ved gågata i Drammen.

    Og vår skole hadde ikke kantine, kun skolebygninger.

    Siden det lå midt i Drammen da.

    Så i spisefriminuttet, så dro vi ofte og spiste, på cafe Lyche og cafe Risto og sånn da.

    Og spilte kronespill der og sånn, vi som var dataruss, på Gjerdes videregående.

    Det var jo å gå i et minutt, så var man midt i sentrum, av Drammens handlegata, gågata, hvis man gikk på Gjerde, der hvor jeg gikk.

    Så sånn var det.

    Så derfor møtte jeg hele tida Pia og Cecilie, etter skolen da, siden jeg pleide å gå på de samme kafeteriaene, siden det nesten var kantina vår, for oss som gikk på Gjerde.

    Så sånn var det.

    Ikke spør meg hvor dem fikk penga fra forresten, Pia og Cecilie, for månedskort til Drammen, det kosta vel 400-500, tror jeg allerede da, i 1988.

    Men det er mulig at faren min vet det da.

    Pia flytta jo opp til meg, nesten sammen med Cecilie, for de hang så mye sammen, like før jul, 1988.

    Så Pia fikk mat av meg og noen ganger lommepenger, når hun var blakk, for jeg jobba jo på CC, etter skolen.

    Og faren min hadde nettopp gått konkurs, så jeg tok opp studielån, enten et eller to halvår, som jeg gikk i Drammen.

    Så jeg spurte vel ikke faren min så ofte om penger, det siste året jeg gikk på videregående.

    Ikke lommepenger ihvertfall, jeg hadde råd til å kjøpe mat og sånn selv, for pengene fra CC.

    Og russetida betalte jeg også selv, for jeg jobba 3-4 dager i uka, så jeg hadde råd til det, såvidt.

    Jeg måtte låne 300 av bestemor Ågot en gang, i slutten av april kanskje, før jeg fikk lønning.

    Men jeg bodde i faren min sin leilighet da, så jeg slapp å betale husleie.

    Og søstra mi ville også bo der, og ikke i ‘Haldis-huset’, i Havnehagen, (hvor jeg ikke fikk lov å bo), på slutten av 1988.

    Men ingen fortalte meg egentlig, hvor søstra mi ikke ville bo i ‘Haldis-huset’ lenger.

    Det er egentlig fremdeles et mysterium for meg, selv idag.

    Og faren min ville heller ikke fortelle meg dette, på telefon ifjor, før vi ble uvenner, siden faren min begynte å ringe natt og dag, med telefonsjikane da.

    Så sånn er det.

    PS 2.

    Og CC Storkjøp, hvor jeg jobbet etter skolen, det var jo en matbutikk.

    Det er vel Rimi der nå, tror jeg.

    Og da satt jeg i kassa da.

    Jeg hadde jo nettopp fylt 18 år, da jeg begynte der.

    Og det her var jo et veldig hektisk år for meg, med russetid, kjøretimer, med Pia (og Cecilie) som hadde flytta inn hos meg på Bergeråsen, og med jobbing da, og eksamener og 3-4 mil skolevei osv.

    Men etter at jeg hadde jobba på CC, i kanskje et snaut år da, hvor jeg satt i kassa.

    Så ble jeg satt på gulvet, ved noen få anledninger.

    Og det var greit nok det.

    Men, jeg fikk ikke noe opplæring, på gulvet.

    De bare forklarte meg, på kontoret, eller noe, at jeg skulle sette opp en halvpall, med halvparten den hermetikk-varen (for det gikk mye i hermetikk der), og den andre halvparten med et annet slag hermetikk da.

    Og da satt jeg et slag bakerst, og et slag foran på halvpallen da.

    Og da var det feil da.

    For de skulle stå ved siden av hverandre.

    Og da ble jeg latterliggjort da.

    Siden jeg ikke skjønte det her.

    Men når jeg tenker på det her, i ettertid nå, så hadde det kanskje vært greit, å fått opplæring, i de arbeidsoppgavene, på gulvet, før jeg ble satt til arbeidet.

    Eller ihvertfall bedre forklaring.

    For jeg husker det var en sjef der, med mørkt krøllete hår, fra Nesbygda.

    Som en som het Henrik sa, at bare satt på kontoret og leste avisa.

    Og han fra Nesbygda, han ble sur på meg, fordi jeg rota med arbeidsoppgavene på gulvet.

    For jeg var som sagt ikke vant til å jobbe i matbutikk fra før.

    Og jeg fikk bare opplæring i å sitte i kassa.

    Så fikk jeg kjeft da, når jeg tulla, når jeg jobba på gulvet, av han fra Nesbygda spesielt, husker jeg.

    Han sa jeg var dum, til en selger, eller noe, mener jeg å huske.

    Fordi jeg stabla fra en pall til en annen.

    Men jeg stabla fra den nye pallen, med sukker, var det vel.

    Men jeg skulle ha flytta pallen først.

    Men jeg var ikke så vant til å kjøre paller.

    Jeg var vant til å stable paller, på lageret dems (noe jeg sleit med i starten, for jeg var så tynn, men dette var nok bra trening for meg, siden jeg jo var så tynn), og å kjøre jekketralla, det siste fra verkstedet til faren min.

    Men å kjøre paller med matvarer på, nei det hadde jeg aldri gjort, før han sjefen der, fra Nesbygda, begynte å kalle meg dum da, til en selger, eller noe, mens jeg hørte det.

    For man må tenke litt mer, når man jobber på gulvet da.

    Ihvertfall når man er vant til å sitte i kassa.

    Men jeg var så vant med rutinearbeidet i kassa, så jeg var ikke vant til å tenke sånn praktisk da, når jeg fikk de første arbeidsoppgavene, på gulvet, i butikken.

    Så det husker jeg, at jeg syntes var litt dårlig.

    At jeg ikke fikk bedre opplæring der.

    Og at jeg ble latterliggjort, fordi jeg var mest vant til skolearbeid og sånn, og ikke med praktisk arbeid.

    Så det var noe jeg kom på nå, når jeg tenkte på CC Storkjøp.

    Så sånn var det.

  • Hvordan det var med moren min. (In Norwegian)

    Moren min, hun var sånn, at hun kunne alltid ringe.

    Og da var hun nesten alltid urolig.

    Så jeg måtte alltid kjempe for å beholde fatningen, og roe moren min ned da.

    Så det var nesten som at jeg var faren til moren min, må man vel nesten si.

    Og hun var ofte hysterisk omtrent, og hun tulla ofte mye og fant på mye sprø ting.

    Så jeg måtte være ansvarlig og beholde fatningen og kontrollen da, mens mora mi fant på sprø og rare ting.

    Så sånn var det nesten alltid med mora mi, selv om hun også kunne ha mer rolige og seriøse øyeblikk, selv om det ikke var så ofte.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Altså, hun kunne være som en hyperaktiv unge da, som sleit meg ut.

    Så derfor orka ikke alltid jeg å svare, når mora mi ringte.

    Og jeg var egentlig faren mins sønn, mer enn mora mi sin sønn, for jeg flytta til faren min, da jeg var ni.

    Men søstra mi, hun bodde vel hos mora mi til hun var elleve, kanskje.

    Noe sånt.

    Så søstra mi var liksom moren mins barn, og jeg var faren mins barn, egentlig.

    Sånn som jeg så det, rundt 1980.

    Men dette forrandret seg kanskje, hva vet jeg.

    Men det var sånn det var i 1979, at mora mi sendte meg, for å bo hos faren min.

    Så derfor tenkte jeg alltid på det sånn, at søstra mi var nærmere mora mi, enn jeg var.

    Men jeg prøvde å være grei mot mora mi likevel.

    Men jeg så ikke på det sånn, at mora mi egentlig var mitt ansvar, siden jeg jo flytta til faren min, i 1979.

    Så det var liksom problemer mellom meg og mora mi da.

    Men jeg prøvde å roe henne ned, når hun ringte og sånn da, selvfølgelig.

    Selv om jeg ikke tok henne så på alvor, for da jeg var guttunge, så sa faren min alltid at hun var gæern.

    Og hun gjorde alltid masse sprø og rare og hysteriske ting, så jeg tok henne ikke så på alvor, må jeg innrømme.

    For jeg flytta jo til faren min, som sagt, så jeg tenkte opprinnelig sånn på det, at jeg var faren min sin sønn, mer enn moren min sin sønn da.

    Så derfor var jeg ikke så nærme moren min, at jeg liksom hjalp henne med alt mulig, hele tiden.

    Det var bare sånn det var, for jeg hadde jo mitt eget liv, å prøve å ordne, pluss at jeg hadde søstra mi og broren min, som jeg også følte ansvar for, siden de hadde så uansvarlige foreldre, og jeg var eldst.

    Så jeg var nesten som faren til søstra mi og broren min og mora mi, kan man nesten si.

    Selv om jeg nok burde brukt mer tid på mora mi.

    Men jeg hadde også en travel butikksjef-jobb, så det var grenser for hva jeg kunne få til.

    For jeg måtte prøve å holde litt avstand, til mora mi og, hvis ikke så kunne hun ha brutt meg ned, for hun var så slitsom og hadde en så sterk personlighet.

    Og jeg var jo i 20-åra, da jeg bodde i Oslo, og moren min levde, så jeg ville jo gjerne ha et eget liv og, etter en traumatisk oppvekst, hvor jeg måtte bo alene fra jeg var ni år, og jeg ble også mye mobbet i klassen osv., så jeg hadde litt å ta igjen, når jeg kom i 20-åra da, av ungdomstid osv., syntes jeg.

    Selv om militæret og Rimi-leder jobb, også kunne være krevende, så det var ikke sånn at jeg bare hadde det morsomt.

    Og jeg hadde jo søstra mi og broren min og mora mi, som jeg nesten var som en far for.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Og da søstra mi flytta fra mora mi, til faren min, sånn rundt 1981, var det kanskje.

    Da var det et eller annet rart, som foregikk.

    Søstra mi dro til en dame, hun ikke kjente, og ville ikke bo hos mora mi.

    Men det her var nok ikke mora mi med på.

    For jeg husker, et år seinere kanskje, da jeg og søstra mi, besøkte mora mi, på Tagtvedt, i Larvik.

    Da klagde mora mi, på søstra mi, angående det som skjedde, da søstra mi dro til hu dama.

    Og det mora mi sa, var at hu trudde at søstra mi hadde detti i Lågen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Problemer i Haldis-familien. (In Norwegian)

    Som jeg skrev om på bloggen her i forgårs vel, så er mange i familien min mer som hippier og ‘white thrash’:

    https://johncons-blogg.net/2009/06/pa-xiandos-sa-har-noen-opprettet-en.html

    Noen syntes kanskje at det var litt rart, at jeg angrep stesøstra mi, eller egentlig stedattera til faren min, for å gå med jobbebukse, på julaften, som hun gjorde i 1994, var det vel, da hun var sånn 22 år gammel vel.

    Det kan kanskje virke som å være en litt tynn grunn, for å beskylde noen for å være ‘white thrash’?

    Det er mulig.

    Men hva slags familie er det som lar dattera si gå med joggebukse under familieselskap på julaften da?

    Nei, her er det noen problemer i Haldis-familien, vil jeg si.

    Det som var problemet, i 1994, husker jeg, det var at Christell hadde ei venninne, som var frøken Norge, eller hadde kommet på 2. plass, i frøken Norge konkurransen, eller noe sånt noe.

    Og det var sånn dem fikk meg ut dit da, søstera mi lokka meg med at ei som var i frøken Norge skulle være der og sånn.

    For jeg hadde ikke så mye med familien min å gjøre, annet enn søstera og broren min.

    Så det var egentlig litt rart at jeg dro ut dit, julen 1994.

    Og jeg dro også ut dit julen 1995 og, husker jeg.

    Og en gang, som kanskje var julen 1996, det er mulig, det var i vannsengbutikken i Drammen det.

    Så sånn var det.

    Fra 1997 til 2003, så feira jeg vel jul hos søstera mi i Oslo, mener jeg det var.

    Men vi var ikke så nærme vi heller.

    Jeg var kanskje på besøk der julaften og en eller to andre dager i året.

    Noe sånt.

    Jeg hadde bare ikke noe annet sted å dra på julaften.

    Og julaften er en trist dag å være alene, så derfor prøvde jeg å finne et sted å være da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men julen 1994, så hadde altså ikke Christell på seg penklær, men gikk rundt i joggedress hele julekvelden da.

    Og det var fordi broren hennes, Jan Snoghøj, hadde skremt hu frøken Norge-dama, på en måte, sånn at hun ikke ville feire jul sammen med Haldis-familien likevel.

    Dette var ihvertfall noe Christell var sur for.

    Men om dette var grunnen til at hun ikke tok på seg noe pene klær på julaften, det vet jeg ikke.

    Men her kan man kanskje lure på hvem det var som bestemte i familien.

    Faren min hadde en 22 år gammel stedatter, som han ikke ba å pynte seg, siden det var julaften.

    Haldis, hadde en 22 år gammel datter, som hun ikke ba pynte seg, selv om det var julaften.

    Og Jan hadde en 22 år gammel halvsøster, som han ikke ba pynte seg, selv om det var julaften.

    Og jeg hadde en 22 år gammel stedatter av faren min, som jeg ikke ba pynte seg, selv om det var julaften.

    Men jeg kunne vel nesten ikke disiplinere stedatteren til faren min, når faren min var der, moren til hun stedatteren var der, og broren til hun stedatteren var der.

    Alle disse tre var jo i nærmere familie, til min fars stedatter, enn jeg var.

    Så sånn var det.

    Jeg husker kanskje feil, av hvor vi var på de forskjellige julaftenene.

    Da Pia var gravid med Daniell, da var vi og feira jul i Drammen.

    Men Pia dukket først opp 1. juledag.

    Det må ha vært julen 1994 da.

    Så da var vi i 2. etasjen i vannsengbutikken i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    Men året før, da jeg var i militæret, da var jeg hos dem, hos Haldis-familien, på Bergeråsen.

    (Det året var jeg ikke helt med, for infanteriet var ganske tøft for meg, med befal som plaga og mobba meg osv., så jeg var ikke helt meg selv det året).

    Og i 1995, da må det ha vært, at Christell gikk med joggebukse.

    Jula 1995, da Christell var 23 år gammel.

    For da var vi også på Bergeråsen, husker jeg, hos Haldis-familien.

    Det var det året jeg tok lappen, og den hadde jeg fått bare noen dager før julaften, så jeg husker at ingen der visste at jeg hadde tatt lappen, tror jeg da.

    Men da sendte jeg rundt førerkortet mitt, så fikk dem se på det.

    Men da var jeg litt sliten da, for da hadde jeg jobba så mye, på Rimi Nylænde, og også tatt masse kjøretimer og sånn, midt oppi julestria i butikken da, hvor det er mest å gjøre i desember.

    Og jeg hadde også fått et anfall av kviser i trynet, husker jeg.

    Noe jeg aldri har hatt hverken før eller siden.

    Så her lurer jeg på hva det egentlig kan ha kommet av.

    Søstra mi har jeg jo mistenkt at er en sånn moderne heks, så kanskje hun putta noe kvise-greier i maten min eventuelt?

    Hvem vet.

    Nei, da hadde vel hun allerede flytta til Tromsøgata, i en Ungbo-leilighet der, så det må det vel ha vært noen annen grunn til.

    Men hva foregikk i Haldis-familien tro?

    Er det vanlig at den 23-år gamle dattera i familien går rundt i joggetøy, mens de andre er pyntet i dress osv., på julekvelden?

    Også mannen til hun gamle Tutta, den eldre venninna til Haldis, var der, på julaften.

    Enkemannen, var han vel.

    Jeg prøvde å spørre han, om det var sant at Tutta var død.

    Men da sa han ikke et ord.

    Faren min klagde noen år før det her, på at Tutta ikke ville slutte å røyke.

    Og da hadde Tutta sagt, at det var den eneste gleden hennes, å røyke.

    Tutta bodde ovenfor bedehuset cirka, på Berger.

    I samme veien som fotballbanen på Berger ligger.

    Men jeg kjente ikke egentlig hu Tutta eller enkemannen hennes.

    Jeg hadde omtrent ikke kjent dem igjen på gata.

    Men det var nok sånn, at Haldis hadde noe nettverk av sladrekjerringer, som informerte det mafian eller illuminati-greiene, eller hva det var, som Haldis var i, om forskjellige ting da sikkert.

    Haldis kjente ei enkefrue, av en doktor, inne i Svelvik.

    Haldis var vel i 50-åra, da jeg kjente henne såvidt, på 80-tallet.

    Mens venninnene hennes, de var for det meste i 70-åra.

    Så Haldis hadde en god del venninner som var i foreldregenerasjonen hennes, må man vel si.

    Noe som kanskje var litt rart.

    Men det var altså hun Tutta, på Berger.

    Det var hun Solveig, også kalt ‘Teskjekjærringa’, nederst i Havnehagen, på Bergeråsen.

    Og det var hun andre Solveig, som var telegrafist på Scandinavian Star, som bodde inne på Holmen, ved Holmenkollen, i Oslo.

    Også var det ei enkefrue, etter en doktor, som bodde i et hvitmalt trehus vel, i Svelvik.

    Og det kan ha vært fler og.

    Men siden faren min var i Haldis-familien, så var det sånn at jeg noen ganger satt på med denne Haldis, til og fra Drammen f.eks., hvis jeg skulle noen ærend der, eller hvis faren min trengte hjelp med å skru sammen vannsenger for kunder og sånn, eller noe annen jobbing.

    Så da var det ofte sånn, at Haldis måtte stoppe hos enkedoktor-frua i Svelvik, ellers så måtte hu innom Tutta på Berger, i en halvtime.

    Så da jeg var guttunge, så satt jeg for det meste i bilen, eller jeg gikk ut i veien på Berger da, og prata med en amerikansk gutt, som plutselig befant seg ved bedehuset på Berger, husker jeg.

    Så jeg gikk og kjeda meg litt da, mens Haldis og noen ganger faren min, prata med disse konene da.

    Og en julaften, jula 1988, så var vi faktisk inne og feira hos en av disse konene.

    Det var Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star.

    Og da fikk jeg aldri rota meg til å skifte til penklær.

    For det var ikke så mye mat, tror jeg, så middagen var ferdig før vi visste ordet av det.

    Og da tok jeg kvelden tidlig, for jeg likte ikke hu der Solveig så bra.

    Da var jeg 18 år da, og Christell var vel 16 år, tenker jeg.

    Og da hadde Christell fått sexy body-undertøy, nesten gjennomsiktig, i hvitt, til jul, med blonder osv.

    Som hu prøvde, etter at jeg hadde lagt meg.

    Så hu kom inn på rommet mitt, som jeg hadde hos Solveig, og gikk sånn parade i noe sexy, gjennomsiktig hvitt blonde-undertøy body da.

    Og Christell var ganske tidlig utvikla, så hu hadde stort frontparti og det hele, allerede da.

    Så hva hu tenker med, det vet ikke jeg.

    Hva hu absolutt skulle inne på rommet mitt, for å paradere, i undertøyet.

    Og hvorfor skulle hu vise fram undertøyet, til slekta, i det hele tatt?

    Er ikke det ganske ‘white thrash’ også?

    Det kan man lure på.

    Hvorfor skulle hun vise fra det sexy undertøyet hun fikk, fra gud vet hvem, til faren min, søstra mi, som også var 16-17 år, Haldis som var nærmere 60 og hu Solveig, som vel var nærmere 70(?)

    Dette var hun Solveig som var på vakt, den dagen Scandinavian Star-ulykken skjedde.

    Og faren til Christell, en kar, som må ha hett Humblen da, fra Ålesund, var også på besøk hos Solveig.

    Og da var dette så hemmelig, at faren min måtte sitte i bilen, når Hr. Humblen fra Ålesund, Haldis og Solveig fra Holger Danske og Scandinavian Star, hadde møte, i Solveig-huset, på Holmen, ved Holmenkollen i Oslo.

    Så hva foregikk egentlig i Solveig-huset?

    Var det noe ‘mafian’-møter med Ålesunds-mafian?

    Var det Ålesundsmafian som senket eller tente på Scandinavian Star?

    Alle skjønner vel at det må ha vært noe plott, i forbindelse med Scandinavian Star, når man ser at de ikke engang klarte å finne ut hvem som eide skipet.

    Hvem ofrer hundrevis av menneskeliv, for å få hundrevis av millioner, i svindel-penger?

    Er det Haldis-mafian, er det Ålesunds-mafian, eller var det noe russisk mafian?

    Hvem vet.

    Ikke vet jeg ihvertfall, men noe ‘mafian’, eller noe, mistenker jeg nok at det kan ha vært, dette med Haldis sine sladrekone-venninner, og dette med Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star.

    Noe rart må det vel nok ihvertfall ha vært i Haldis-familien.

    Og et tegn på dette, må det vel være at de lot dattera i huset gå i sexy undertøy, på julaften, som 16-åring, og i joggetøy, på julaften, som 23-åring.

    Så her er det nok hippier og kommunister på både mors- og farssida av familien min, vil jeg si.

    Og Christell må vel også sies å være litt hippie.

    Hun går med joggetøy på julaften, hun reiser jorda rundt, som back-packer.

    Hun går i ørkenen og tørker seg bak med hånda, og hun ligger med mange menn, fikk vi høre, i bryllupet til broren hennes Jan, og venninna hennes Hege, i en tale holdt med lav, nervøs, stemme, av brudens yngre bror.

    Så her er det nok hippier overalt i familien min, kanskje med unntak av bestefedrene mine, som begge døde på 80-tallet.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • På Xiandos, så har noen opprettet en side om meg. Og der står det at jeg er fra en ‘white thrash’-bakgrunn. Men det er ikke meg selv jeg tenker på da

    Altså, det er ikke meg selv jeg tenker på, når jeg snakker om familien min, som ‘white thrash’-aktig, hvis noen tror det.

    Jeg har alltid vært stolt, og jeg var mot at mora mi flytta fra faren min egentlig, for hu var ganske spesiell og litt slem, må man vel si, så jeg ville hele tida, flytte tilbake til faren min, da jeg bodde med mora mi i Larvik.

    Så jeg var i opposisjon til mora mi og stefaren min der, Arne Thomassen.

    Så flytta jeg til faren min, i 1979, og da flytta som nevnt her ned til Haldis, et halvt år seinere, og da kom jeg i opposisjon, til faren min også.

    Men farmora mi og farfaren min, de var på min side da, vi likte ikke Haldis.

    Så jeg var mer som deres sønn, enn som faren min sin sønn egentlig.

    Og disse hadde et ordentlig hjem, hvor de abonerte på Aftenposten og Drammens Tidende, og hadde masse ukeblader og et hjem som alltid var rent og ordentlig da.

    Så jeg har middelklassebakgrunn, må man nok si.

    Mens det jeg tenker på med ‘white thrash’, det er at faren min alltid drikker, søstra mi røyker alltid hasj, broren min skal alltid være bask og tøff, og konge på byen i Oslo, tanta mi Ellen, er sånn hippie-dame, som pleide å dyrke marijuana, i hagen.

    Mormora mi Ingeborg, pleier å kjøpe klær på loppemarket, og stesøstra mi Christell, pleier å gå med joggebukse på julaften osv.

    Og onkelen min Martin Ribsskog, han pleier sjelden å vaske seg, og er en sånn hillbilly-type da, som kjører rundt i biler som skulle vært vraka for lenge sida, og har fullt av våpen på gården osv.

    Så jeg mente at familien min var ‘white-trash’ da, og ikke meg selv.

    Jeg er en vanlig middelklasse-gutt, fra Berger da, som vokste opp aleine, fra jeg var ni år, så jeg ble tidlig selvstendig og uavhengig av foreldre osv., untatt når det gjaldt penger til mat osv.

    Så flyttet jeg til Oslo, som 19-åring, og har bodd i Oslo, i 15 år.

    Og i Oslo så er det ganske strenge koder på hvordan man oppfører seg og personlig hygiene og sånn, så det er ikke sånn at jeg er noe slags ‘white-thrash’, jeg er nok som en vanlig innflytter til Oslo, vil jeg si.

    Som også har vært en del i England under oppveksten, så jeg lærte litt folkeskikk, når jeg var på språkreise også, som jeg var på tre ganger, på 80-tallet.

    Så en vanlig innflytter fra Østlandet, som har bodd i Oslo i 15 år, og som også har vært en del i England.

    Si ikke ‘white thrash’, men en ganske konform og vanlig person egentlig, som egentlig vet hvordan man skal oppføre seg, og prøver å gjøre dette.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg linker ikke til Xiandos, (Øivind Sæther’s nettsted), for han har drivi og sletta noen blogger, som jeg hadde på hans nettsteder, og sagt at det var ‘Illuminati’, som sletta bloggene, så han stoler jeg ikke helt på, og jeg vil ikke sende folk dit, i tilfelle han finner på noe tull, og sporer opp hvem som leser på nettstedet hans, eller noe.

    Hva vet jeg, jeg linker ihvertfall ikke dit.

    Jeg får en sånn advarsel hver gang jeg går inn på Xiandos, om at nettstedet ikke er sikkert å være på, så noe er det nok kanskje med det nettstedet.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette.

    Selv om jeg ikke skal påstå, at dette nødvendigvis betyr ar det er noe galt med Xiandos-siden.

    Men siden er altså ikke verifisert da, av Chrome osv.

    Og noen ganger får jeg også opp en større advarsel, når jeg går inn på siden.

    Uten at jeg skal påstå at jeg vet nøyaktig hva det kommer av, annet enn at det står at identiteten til webstedet ikke er verifisert, på den beskjeden som kom opp, da jeg trykker på varseltrekanten, på adresselinjen vel, i Chrome.

    Så disse advarslene kan også skyldes noe helt uskyldig noe, for alt hva jeg vet.

    Det er nok ikke umulig, men uansett så har ihvertfall nevnte Sæther drevet å tullet med meg.

    Så sånn er det.

    Her er det skjermbildet igjen:

    xiandos

    PS 3.

    Han Xiando, han pleier å henge på irc-kanalen for Larvik, hvor jeg også pleier å henge, siden jeg pleide å bo i Larvik.

    Han Øivind Sæther bor vel i Sverige, så jeg vet ikke hvorfor han henger på #Larvik, men jeg kan se om jeg får kontakt med han.

    Vi får se.