Stikkord: Politiet i Oslo

Noe sånt.

Så hadde faren min og onkelen min, Håkon, fått i oppdrag, av rektor Borgen, på Berger skole, å bygge en scene, i gymsalen, sånn at barna kunne stå på en scene, når de opptrådde, og hadde klassens dag, eller hva det het.

Det var sånn, at en gang i året, så skulle hver klasse, ha underholdning.

Og da satt de andre på skolen, i gymsalen, og så på.

Men Rektor Borgen, klagde på utsikten da, eller hvem det var som klagde.

Så det ble bygget en sammenleggbar scene, i gymsalen, på Berger skole.

Rektor Borgen, husker jeg, han var alltid så begeistra, for førsteklassingene sitt show.

Han sa hvert år, at 'dette var førsteklasses underholdning', til førsteklassingene, etter at de var ferdig med underholdningen da.

Så sånn var det.

Scenen var det jeg og faren min og onkelen min og Tommy, som monterte.

Faren min kom opp til meg, en søndag morgen, og var sur.

Han pleide ikke å være sur, men denne dagen var han sur.

Og jeg ble kommandert og kommandert.

Og jeg syntes egentlig det var nok, å gå på skolen, fem dager i uka, om jeg ikke måtte gå dit på søndager og.

Jeg likte ikke meg så bra på skolen.

Og det jeg mistenkte kom til å skje, det skjedde.

For på skolen så var liksom Ole og Erland sjefer.

Siden Erland var sønn til rektor Borgen.

Ole og Erland gikk begge i min klasse.

Og mens faren min, var sur, og kommanderte meg.

Så gikk Ole og Erland inn i gymsalen, på en søndag.

Da fikk jeg nok, og ville ikke jobbe mer.

Jeg hadde blitt så dårlig behandla, med sur kommandering, og jeg ville egentlig ikke jobbe, den dagen, på skolen.

Jeg skulle egentlig holde opp en ganske stor del av scenen da.

Men så gikk Ole og Erland inn i gymsalen, uten at noen sa fra.

De burde jo ha låst da.

Så jeg gadd ikke å stå å holde lengre, jeg tenkte de ville våkne av, at Ole og Erland var der.

Men så ikke.

Jeg bare frøys liksom, for jeg reagerte på spesielt Ole da, som kan være underfundig.

At jeg kom nok til å få igjen for det, i klassen, hvis de ble kasta ut, for eksempel.

Så jeg bare frøys.

Scenen falt da sakte ned, og traff faren min i ryggen.

Jeg vet ikke om det var grunnen til at faren min måtte gå til kiropraktor, etter det, men det er mulig.

Selv om han sa, at han hadde falt på en presenning.

Som det sikkert var is på da.

Hvem vet.

Så ble faren min sur da, og kasta ut Ole og Erland.

Så fortalte jeg at det var sønn til rektor da.

Så det ble litt surr der, da ble vel ikke Ole og Erland så blide på meg heller.

Men det her var liksom min sovedag da, som jeg skulle sove ut på.

Men jeg ble vekka tidlig, så jeg var ikke helt våken.

Og jeg var bare sånn 11 år vel, så det var egentlig barnearbeid da, hvis det ikke er unntak for familiebedrifter.

Hvem vet.

Tommy var jo med, og han er født fem år etter meg.

Og han var da bare 6 år, eller noe, da.

Noe sånt.

Og han klarte å ta kommanderinga, mye bedre enn meg, som ikke likte det, og mistrivdes der, husker jeg.

Det kan ha vært Håkon og, som jeg reagerte litt på, for vi gikk ikke så bra sammen.

Pluss skolen, som jeg heller ikke likte så bra.

Pluss å jobbe på søndager, det likte jeg ikke.

Og han Ole Christian Skjellsbekk, i klassen, han var så underfundig, og var liksom sjefen i klassen.

Og jeg var trøtt, og jeg likte ikke å bli kommandert og hersja med da.

Og det var litt flaut for meg, å gjøre det samme som Tommy.

Så jeg bare frøys tilslutt.

Men men, sånn er det når man er guttunge, da reagerer man jo annerledes, enn når man er voksen.

Jeg var også irritert, fordi jeg måtte bo aleine, i Leirfaret.

Så jeg var ikke helt på topp da, så da skjer det sånne ting.

Bare en episode jeg tenkte på nå.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog