Jeg har kommet på noe mer, som jeg har glemt å ta med om, i de tidligere kapitlene.
Det første var at jeg skrev det, at Haldis sin eldste sønn, Viggo, ble skandinavisk mester, i bodybuilding, for juniorer, i 1983.
Men jeg mener nå at dette var i 1982.
(Men jeg skal skrive mer om dette senere).
Jeg kan også ta med det, at han gutten, som prata om Kvæler’n, i Mellomhagen.
Han prata vel også sånn her og.
‘Hva i huleste, heiteste granskauen driver dere med da’.
Noe sånt sa han til Pia og meg en gang vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I begynnelsen, da jeg bodde på Bergeråsen, så kjeda jeg meg nok en del.
(Før jeg ble kjent med Petter og Christian og de).
Jeg gikk opp på Ulvikfjellet, husker jeg, med en flaskepost.
Den heiv jeg så ned i fjorden, (trodde jeg).
Men så hørte jeg at flaska knuste.
Så spurte et par, som gikk tur på Ulvikfjellet, hva jeg dreiv med.
Så måtte jeg forklare at jeg dreiv med flaskepost da.
Men men.
Jeg gravde ned en slags skatt.
(Det var vel bare noe leker og sånn).
Ned fra Ulviksletta og ned til Ulvika, så stod det en do-bygning.
Jeg klatra opp på taket der, og la et kart, under en av tak-platene.
Det var noen sånne plater laget av gummi eller asbest eller noe, kanskje.
De platene var fleksible og veide ikke mye, så det var bare å legge det kartet under en av de flikene da.
Men men.
Så gravde jeg ned den skatten da, litt bortafor den dobygningen.
Så man skulle liksom finne flaskeposten.
Og i flaskeposten, så var det et kart, til hvor det skattekartet lå da, (oppå taket av den dobygningen, til Bergeråsen Vel vel).
Men men.
Så ble jeg kjent med Petter og Christian.
Så tulla jeg litt med de.
Så sa jeg det, at en gang så så jeg en flaskepost, og den lå der og der da.
Men vi fant ikke flaskeposten.
Og så sa jeg at jeg hadde lest et kart, og at det stod noe om den dobygningen da.
Og Petter oppå taket av dobygningen, men han fant ikke det kartet.
Og da sa jeg at jeg hadde sett et kart, og forklarte hvor det stod, at skatten var da.
Men vi fant ikke skatten heller.
Så dette må ha vært en del uker, etter at jeg gravde ned den skatten, tror jeg.
Siden jeg ikke klarte å huske hvor skatten var gravd ned.
(Hvis ikke noen andre hadde finni skatten da).
Hvem vet.
Men men.
Jeg kom også på noe, fra den julen, som jeg bodde hos mora mi, og vi var med bestefar Johannes og dem, på hyttetur, på en hytte, som han hadde lånt.
Da sa sønnen i huset, da vi parkerte på tunet, eller på gårdsplassen.
At vi kunne ikke parkere der, for de hadde noen ‘hester som pleide å bite i lakken’.
Og da svarte mora mi, ut av bilen da, at hu syntes han sa, at de hadde noen ‘gjester som pleide å bite i lakken’.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Berger var forresten ganske forskjellig fra Larvik.
Berger er nesten som en dal, vil jeg kanskje tro.
For landet går oppover fra fjorden, og etter kanskje et par hundre meter, så er det fjell.
Så Strømm, er kanskje som en dal, kan man kanskje si.
Det er ikke som i Larvik, hvor det gikk gater, på kryss og tvers.
Nei, det var bare en vei, å gå til bestemor Ågot, (hvis jeg ikke gikk langs fjorden og på noen gårdsveier da. Noe som kanskje ville virka litt rart og gammeldags, hvis jeg hadde gått der for ofte. Men men).
Så det var kanskje mer sånn, (kanskje fordi at Berger/Strømm var litt som en dal), at man liksom måtte passe mer på hva man sa og passe mer på ryktet sitt kanskje, på Berger, enn i Larvik.
Det var vel mer sånn, at alle kjente alle, på Berger da.
For å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Mora mi, Arne Thomassen, Pia og Axel, de dro ned til Danmark, den sommeren, som jeg var med faren min til Jugoslavia.
Axel ble døpt der nede, hos Unse og Anker, (Heegaard het de til etternavn. Unse er født Trock-Jansen. Anker var forresten bestemor Ingeborg sin vel eldre bror), og de.
Jeg har aldri vært på besøk hos de, men jeg møtte Unse, i bestemor Ingeborg sin 90 års dag, var det vel, i Nevlunghavn, i 2002.
Men men.
Pia har klaget fælt, til meg, seinere, fordi at hun ikke fikk bli med til Jugoslavia.
Men jeg er jo ikke hennes far, jeg var en 9-10 år gammel gutt, da vi dro ned til Jugoslavia.
Hvorfor klager Pia til meg, på dette, lurer jeg.
Det må være noe galt.
Pia skulle jo ha klaget til sine foreldre, hvis hun ikke var fornøyd, med ferie-ordningen.
Likevel har Pia klaget fælt til meg, vil jeg si, i årene etter Jugoslavia-turen, på at hun ikke fikk være med.
Så Pia er kanskje ‘oppå en sky’, for å si det sånn, hvis hun tror at jeg bestemte om hun skulle være med.
Det var jo selvfølgelig faren og moren vår, som bestemte om det her, vil jeg tippe på.
Så Pia kan være litt slitsom, noen ganger.
Men men.
Mora mi, Pia, Axel og Arne Thomassen, (og Pusi), flytta til Stenseth Terrasse, ved Solbergelva, utenfor Drammen, en gang i løpet av 1980, mener jeg det må ha vært.
Jeg kan forklare om noe som skjedde, før det her.
Våren 1980, må det vel ha vært.
Så kom jeg på helgebesøk, til mora mi.
Så stakk Pia til en venninne.
Og mora mi sendte meg ut, for å ‘passe på Axel’.
Jeg skjønte ikke hva hun mente.
Axel var et og et halvt år vel, og lå i en barnevogn.
Jeg skjønte ikke hva jeg var ment å gjøre.
Jeg ville besøke kamerater.
Det var vel ikke meninga at jeg skulle passe på Axel, når jeg var hos mora mi.
Jeg hadde aldri fått opplæring i å passe på Axel.
Jeg bodde jo egentlig hos faren min.
Jeg rulla vogna med Axel, ned i portrommet, utafor huset vårt.
(Et portrom vi delte med to naboer.
Så vogna med Axel i, stod på et fellesareal, da mora mi sendte meg ut, for å passe han.
Men men).
Mens jeg rulla vogna til Axel, så skjedde det, at den plutselig tippet over.
Så Axel begynte å grine, husker jeg.
Så jeg løp inn og henta mora mi, som måtte hente Axel da.
Så sånn var det.
Jeg veit ikke om Axel, (som jo enda var baby da vel), slo seg.
Den vogna tippet ganske langsomt over da.
Men jeg hadde liksom sendt den ned en helling da.
Så jeg var noen meter unna vogna, og rakk ikke fram til vogna.
Men fikk bare sjokk, og stod helt stille og så på, at vogna tippa, som i sakte kino da.
Så sånn var det.
Men men.
Petter og Christian var forresten også med til mora mi en gang.
Mens hu bodde i Jegersborggate.
Vi var da mye utendørs.
De likte vel ikke Frode Kølner, tror jeg.
Jeg hadde visst en jakke som hang hos dem, av en eller annen grunn, som jeg fikk tilbake av Frode Kølner og dem, den helgen, husker jeg.
Men men.
Petter og Christian og jeg, vi gikk rundt i Larvik, på fredagen husker jeg.
Vi kikka inn vinduet til Willy og dem, i Trygves gate, for de hadde en artig lampe, som lyste i noen tråder, i mange farger da, som varierte.
Sånn lampe hadde vel ingen på Bergeråsen tror jeg.
Men men.
På lørdagen, så dro mora vår med Petter og Christian og Pia, og meg, på tur i Bøkeskogen.
Vi parkerte oppe ved Bøkeskogen.
Og Petter og Christian reagerte på at mora vår vrikka så fælt på rumpa, når hu gikk bortover, (sammen med oss), mot Bøkeskogen, husker jeg.
Men men.
Mora mi sendte meg seinere på dagen, opp til et utested, som het Hansemann, for å hente veska hennes, som hun hadde glemt, dagen før, husker jeg.
Petter og Christian blei med, husker jeg.
Vi slapp forresten å ta toget, (som jeg vanligvis måtte), den helgen.
Faren min kjørte oss ned dit.
Vi så noen pønkere, husker jeg, (noe jeg ikke hadde sett i Larvik før), utafor lekebutikken, ved Larvik Torg, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Petter og Christian, ringte på noen dørklokker, i blokkene, ovenfor Larvik Sykehus, og spurte, ‘bor Arne Olsen her’.
Arne Olsen var jo faren min, så jeg ble litt sur på dem.
Så jeg ringte på noen andre dørklokker, i de samme blokkene, og spurte, ‘bor Tove Grønli her’.
Tove Grønli var jo mora deres, og deres foresatte da, heter det vel.
Så sånn var det.
Men men.
Vi gikk også rundt i Larvik sentrum, på lørdags formiddagen, og spilte på kronespill.
Vi leita også etter penger, og ble enige om det, at vi skulle dele alle pengene, som vi fant.
Plutselig fant Petter 100 kroner, mener jeg det var.
Og vi fikk alle 25 kroner hver vel.
(For Pia var også med).
Hvis ikke Petter tulla da, og at dem hadde fått pengene av mora si.
Hva vet jeg.
Men men.
På søndagen, før vi dro, så satt Petter og Christian, oppe ved der det nye biblioteket dukket opp, seinere på 80-tallet, og glante på folk, utafor et slags gatekjøkken, (som egentlig var en slags tilhenger til en bil vel kanskje. Noe sånt muligens).
De glante så stygt på folk, at noen spurte hva de dreiv med.
‘Vi glaner’, svarte en av dem da.
Men men.
Så gudene veit hvorfor dem glante, og hvorfor dem ringte på hos folk, og spurte om Arne Olsen bodde der.
Det var litt spesielt vel, syntes jeg.
Men men.
Men ikke så lenge etter dette, så flytta altså mora mi og dem, til Stenseth Terrasse da.
Axel hadde forresten mageproblemer, før de flytta, til Stenseth Terrasse, husker jeg.
Fordi jeg husker at mora mi hadde cola, i kjøleskapet, en gang.
Og cola, det så jeg liksom på, som ‘min’ drikk da, siden jeg fikk cola av faren min, hele tiden.
Men jeg fikk ikke lov, sa mora mi, å ta av den cola-flaska, i kjøleskapet hennes.
For den cola-en var til Axel, sa mora mi.
Axel hadde problemer med magen, eller avføringen kanskje, (han var vel bare et drøyt år da vel).
Og Axel burde drikke enten cola eller blåbærsaft, hadde en lege sagt, sa mora mi.
(For å fikse de mageproblemene han hadde da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg tror det var den andre julen, som jeg bodde hos faren min.
Da måtte jeg være hos mora mi, på Stenseth Terrasse, utafor Drammen.
Første gangen jeg var der, (eller noe), så hadde jeg laget en avtale, med mora mi, om at vi skulle ha Pusi, annenhver gang.
(Kanskje fordi jeg følte meg ensom, på Bergeråsen.
Faren min hadde vel muligens flyttet ned til Haldis, da jeg fikk Pusi, det husker jeg ikke helt).
Så Pusi var også i Hellinga 7B, på Bergeråsen, i cirka et års tid, kanskje.
Men den var også innimellom hos mora mi.
Jeg fortalte det til Fru Landhjem, i Larvik, at Pusi bodde hos meg.
(Fru Landhjem, sa at hun visste hvor Svelvik var.
Hun syntes det var så fint langs fjorden, langs Svelvikveien.
Så Fru Landhjem, sa det, at hu pleide å kjøre en omvei, rundt Svelvik, når hun skulle til Oslo).
Og en dag, så kom plutselig Fru Landhjem på døra, borte hos Ågot.
Hu hadde spurt seg fram.
Så satt jeg på med Fru Landhjem, bort til Bergeråsen, og Pusi satt på trappa, som vanlig.
(Og venta på at jeg skulle komme hjem fra Ågot da.
Norsk Skogkatt, er nesten som hunder, noen ganger, de kan være veldig trofaste, mot eieren sin.
Noe Pusi vel var.
Pusi var en stor og fin katt da, på den tiden jeg bodde i Hellinga, husker jeg.
Men men).
Fru Landhjem syntes det virka som at Pusi hadde det bra, husker jeg.
Den første dagen, som Pusi var i Hellinga 7B, så lot jeg den gå utendørs.
(Sikkert fordi at faren min sa det).
Og den var under huset til tvillingene, (ikke Arnt og Eirik Lund, men de andre tvillingene).
Og jeg måtte krype under huset deres, og så at Pusi var under huset der, sammen med alle de lokale kattene, omtrent, som hadde noe slags katte-møte, kanskje.
Hva vet jeg.
Jeg dro med Pusi hjem, ihvertfall.
Så sånn var det.
Men men.
Noen på Stenseth Terrasse, tok Pusi en gang.
Så da det var min tur, til å ha Pusi, igjen, så var den borte.
Men jeg gikk bort til dem, (Pia visste hvem dem var), og krangla, og fikk Pusi, etter å ha krangla, i et kvarter, (eller om det var en halvtime), kanskje, med den familien da, mens faren min venta.
Så sånn var det.
Men men.
Etter dette, så ville jeg ikke det, at mora mi og dem skulle ha Pusi.
For de klarte ikke å passe på den, syntes jeg.
(Siden de lot en familie på Stenseth Terrasse der ta den).
Men men.
Men dem flytta tilbake til Jegersborggate, etter at de bodde, på Stenseth Terrasse.
Og da tok jeg med Pusi, en gang.
Og da hadde Pusi dansa i gatene, i Larvik, sa Fru Landhjem, en senere gang.
Men men.
En jul, så skulle Haldis og Christell bort.
Og vi skulle passe på Susi, (Christell sin katt).
I butikken til Oddmund Larsen på Sand, så fikk jeg lov av faren min, å kjøpe en liten pakke fiskepudding, til Susi, og en stor pakke fiskepudding, til Pusi.
(Siden Pusi var større og min katt da.
Pusi var veldig glad i fiskepudding, husker jeg.
Og jeg hadde kjøpt en sånn pakke fiskepudding, i butikken til Oddmund Larsen, til Pusi en gang før, husker jeg.
Men men).
Jeg ga Susi sin fiskepudding først, siden Susi liksom var gjest der da.
Men det tålte ikke Pusi.
Så Pusi ville bare ut.
Så jeg måtte nesten slippe den ut.
Den så litt rar ut da, husker jeg.
Jeg skulle jo gi den, sin fiskepudding, (den største fiskepuddingen).
Men Pusi ville bare ut, og løp som en pil nesten, mot døra.
Så jeg slapp den ut da.
Og det var siste gangen, som Pusi var hos oss.
For den forsvant etter det.
Noe jeg tok veldig tungt.
Men men.
Den jula, som jeg var hos mora mi, på Stenseth Terrasse, så lærte Axel å gå, husker jeg.
Jeg lurer på om han var litt over to år gammel da.
Det er mulig.
Men men.
Arne Thomassen hadde kjøpt en LP-plate, som han likte der, (og som var på det rommet jeg sov på).
Det var Randi Hansen, med den plata som hadde den sangen, ‘Om jeg fikk være sola di’, eller noe sånt.
Så Arne Thomassen var fra Nord-Norge, og likte også hu nord-norske syngedama da, Randi Hansen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hatet å være hos mora mi, så jeg ringte Ågot og onkel Runar og de, (for faren min var ikke hjemme, i jula), og hørte om de kunne hente meg.
Men det gjorde de ikke.
Jeg var også med Arne Thomassen, inn til Drammen, lille julaften, eller noe.
Da satt han på kafeteriaen, på Drammen Togstasjon.
Og pratet med en travbane-kamerat, eller noe.
Jeg sneik med ut, og bort til Drammen Rutebilstasjon.
Og bussen til Berger, stod der.
Jeg gikk nesten på bussen, men tenkte jeg skulle vente, til den skulle kjøre.
Og mens jeg satt på en benk der, og liksom ventet og var på nippet til å gå på bussen da.
Så dukka Arne Thomassen opp, og dro meg med tilbake til Stenseth Terrasse da.
Så jeg mistrivdes så mye, hos mora mi og dem, så det var nesten sånn at jeg rømte, en jul jeg måtte være hos de.
(Jeg lurer på om det var jula 1980.
Noe sånt).
Men men.
Jeg så seinere Pusi en gang, fra trappa, i Hellinga 7B.
Men da hadde jeg Petter og Christian på besøk.
Og vi lekte i sofaen der, og bråkte fælt da.
Så Pusi ville ikke gå inn.
Etter det så så jeg aldri Pusi igjen.
Og mora til Petter og Christian døde også.
Så de flytta til faren sin, i Mexico.
Så jeg gikk jo inn i sorg, og var deppa, ihvertfall i et halvt år.
Men men.
De kom på besøk, for å selge huset, eller noe.
Og da hadde jeg fått penger av faren min, til å kjøpe gaver til dem.
Jeg ga dem en LP-plate hver, husker jeg.
Men jeg husker ikke resten, av hva jeg ga dem.
Men jeg hadde en hundrelapp, i lomma, på Berger skole.
Også fant jeg ikke den.
Og det sa jeg fra om.
At det var for å kjøpe gave, til Petter og Christian og dem.
Og da hjalp han der som nå er musikkartist.
Jense-mann, og dem.
(Tror jeg hjalp meg.
Og noen andre, i klassen til Petter.
Altså i klassen over meg.
Men de gjorde det klart, at de hjalp meg å lete etter hundrelappen, siden den skulle gå til gave, til deres klassekamerat Petter, (og broren).
Og altså ikke for å hjelpe meg.
De var litt tøffe osv., de her gutta, i klassen til Petter).
Leif Tangen, en lærer på Berger skole, som nå er i politikken, for SV.
Han stoppa den leitinga, og ransakinga, av elever.
Og sa at det gikk ikke ann.
Noe sånt.
Så det stoppa.
Og jeg gikk på do, nede ved gymsalen ovenfor musikkrommet.
Og da fant jeg den hundrelappen, på gulvet.
Og det jeg lurer på, er om den kan ha liggi sånn, sammenkrøllet, i lomma mi, at jeg ikke fant den.
Og slo alarm da.
Også falt den ut, da jeg måtte på do.
Så det var jo litt spesielt.
Men men.
Men jeg var kanskje ikke helt våken, på den her tida.
Det at både Pusi ble borte og mora til Petter og Christian døde, det var ikke så artig.
For faren min bodde jo nede hos Haldis.
Og da ble jeg helt alene, om kveldene.
Jeg kunne ikke gå opp til Tove Grønli og de lenger, og Pusi var også borte, så jeg hadde ikke noe selskap da, når jeg satt aleine der, om kveldene, i Hellinga 7B.
Men men.
Det som skjedde, den helgen, som Tove Grønli døde.
Det var at faren min, satt og så på skøyter, sammen med meg, i Hellinga 7B.
(Han pleide aldri å være der oppe på søndager.
Ihvertfall ikke for å se på sport).
Så banka det på døra, og jeg åpna.
Det var Willy, samboeren til Tove Grønli.
Han spurte om faren min var der.
Willy så så anspent ut, (og mye eldre ut vel), så jeg var ikke sikker på om det var han.
Jeg bare forklarte faren min, at det var til han vel.
Så sa Willy til faren min, at Tove var død da.
Dette her var søndag formiddag da.
Norge vant gull, sølv og bronsje, husker jeg, i et Skøyte-EM, eller VM, eller noe da.
Men men.
Så sånn var det.
Faren til Petter og Christian, Carlotto, (eller om det var Carl Otto), bodde i Mexico, og hadde med seg, en mexikansk dame, til Bergeråsen, da de skulle selge huset kanskje.
Jeg gikk opp og hilste på dem da, men hun mexicanske var ikke så hyggelig som Tove Grønli, syntes jeg.
(Kanskje det var fordi at jeg ikke skjønte hva hu sa.
Hvem vet).
Hu Tove Grønli var alltid hyggelig, sånn som jeg husker det.
Hu lot Christian og Petter ha ganske frie tømmer vel.
Jeg husker en gang, så sa hu til oss, at hu og Willy hadde lagd kylling, (noen sånne kyllingstrimler i en steikepanne vel).
Og at Petter og Christian og jeg, kunne spise opp resten.
Så sånn var det.
En annen gang, så hadde jeg vært på bingo, på Snippen, på Sand.
(Noe som Berger IL arrangerte).
Men jeg var litt lei av bingo da, og spurte en ‘bingo-gubbe’, som satt ved samme bord som meg, om han kunne spille for meg.
Så gikk jeg bort til Ågot, og satt der, og på veien tilbake til Bergeråsen, (jeg sykla vel), så dro jeg innom Snippen, og da hadde jeg vunnet en halv kilo, (eller om det var en kilo), wienerpølser, (sa han bingo-gubben).
Da syklet jeg opp til Petter og Christian og dem.
Og da varma hu Tove Grønli opp de pølsene da.
Så sånn var det.
Onkel Håkon spurte meg forresten nøye, i ettertid, om hvordan det her med de pølsene, fra bingoen, hadde hengt sammen da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Petter og Christian og jeg, vi lagde også ostesmørbrød der.
Og alle hadde sin spesialitet.
En likte ostesmørbrød med ekstra ost.
En med ekstra smør.
Og en med ekstra ketchup kanskje.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Petter og Christian, hadde også lekt gjemsel, en nyttårsaften, sa de, og da hadde Christian visstnok sovna i et klesskap.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Men en gutt, (Thor Furuheim, fra Olleveien), hadde også dødd, i hagen til Tove Grønli og dem, noen måneder før jeg ble kjent med Petter og Christian og dem, mener jeg at det må ha vært.
Petter og Christian og Thor Furuheim, hadde lagd snøhule, i hagen, til Petter og Christian og dem.
Så skulle Petter og Christian spise middag.
Og når de kom ut, så var han Thor Furuheim død da.
Snøhula hadde rast over han.
Så sånn var det.
Kripos kom forresten til Bergeråsen, husker jeg, da Tove Grønli døde.
De fant visst ut at det var hjerneblødning, som hu døde av, mener jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Flere måneder, etter at Pusi ble borte, så sa fetteren min Tommy, til meg, at Pusi lå død, i skogen ved Gamlehjemmet der, nedafor riksvegen.
En bil måtte ha kjørt på Pusi, og så hadde de bare kasta katta, ned skråningen, mente Tommy, (som vel bare var seks år, eller noe, da vel).
(Og enda Pusi jo var vant med å bo i Larvik sentrum, og gå rundt i gatene der, og besøke butikken til Fru Landhjem, osv).
Jeg gikk ned i skråningen der og så, og den katten ligna på Pusi.
Men snuten var hvit og ikke rosa, som på Pusi.
Men det kan ha vært, fordi at den var død, det er mulig.
Så jeg er ikke sikker, men det var kanskje Pusi da.
Hvem vet.
Men men.
Det var ihvertfall en trist tid, den siste tiden jeg bodde i Hellinga 7B, husker jeg.
Men men.
Min fetter Ove, var vel også med å besøke mora mi i Larvik, en gang, mener jeg å huske.
Og også Christell var med vel, selv om hun vel hang mest med søstera mi, når hu var med til mora mi.
Men men.
Etter Jugoslavia-turen, så var jeg en dag nede hos Christell, og vi ble enige, faren min, Haldis, Christell og jeg, (eller ihvertfall Christell og jeg), om at vi skulle være som søsken da.
Haldis hadde hentet ned noen singel-plater, fra 60 og 70-tallet, fra loftet.
Jeg sa det, at hvis vi skulle være som søsken, da kunne jeg kanskje få halvparten av de singlene da.
Og Christell og jeg, satt og hørte på singel-plater, en hel dag nesten vel, sommeren 1980 vel.
Og Christell likte en sang som het ‘jeg vil ha en liten hund’, mener jeg å huske.
Jeg fikk ikke tatt med ‘mine’ singler, hjem.
Og neste gang, som jeg besøkte Haldis og de, så sa Christell det, at de hadde pratet med faren hennes, (fra Ålesund), på telefonen, og jeg kunne ikke få de platene likevel.
Så Christell og jeg var vel som søsken, i en dag, kanskje.
Etter det, så ble det vel ikke det samme, tror jeg.
En gang jeg var der, så fikk jeg en strikkepinne, som lå på gulvet, i gangen der, inn i foten.
Og tok meg fri fra skolen, dagen etter.
Da tok faren min meg med, til Fossekleiva fabrikker, hvor han kanskje skulle leie et lokale, eller noe, og jeg gikk rundt og haltet der, (og fulgte etter faren min og en annen kar, som viste faren min rundt, eller noe da), før faren min kjørte bort til verkstedet og huset til Ågot da.
Så sånn var det.
En annen gang, så viste Christell meg det, at broren hennes Jan, hadde masse kondomer, (kanskje 30-40, eller noe), under senga.
Jan, (som var 16-17 da vel, og var sammen med nabojenta, mener jeg å huske), hadde kjøpt kondomer på postordre, vil jeg tippe på.
(For jeg pleide å lese de katalogene, og husker at man kunne bestille kondomer, i dem.
Men men).
Som jeg skrev om, i det kapittelet, fra Vestmarka.
Så pleide Pia og jeg, og løsne sengebunnene, i de høye sengene våre der, for å komme ut og inn av de.
Så da jeg leika med Christell.
Etter Jugoslavia-turen vel.
Så pleide vi noen ganger å leike, på rommet til Haldis og faren min.
Og da tok jeg opp sengebunnen, i senga der, også var det et rom under, hvor Christell og jeg noen ganger lå og kyssa, (i mørket), husker jeg.
(Ikke tungekyss, men vanlige kyss).
Dette med kyssinga, begynte med det, at Nina Monsen og Christell.
De kom opp til meg, i Hellinga 7B, når jeg gikk i fjerde klasse vel.
Jeg satt med en av dem, på hver side, i den grønne sofaen, til faren min.
Så spilte jeg ‘Morgenstemning’, av Grieg, på blokkfløyte, for dem.
For vi hadde begynt med musikk, i fjerde klasse.
Men Nina Monsen og Christell gikk i andre klasse, og hadde ikke musikk.
Så kyssa jeg med Nina Monsen mest vel, og litt med Christell.
Det var første gangen, som jeg kyssa.
Og jeg husker vel ikke hvem som fant på det, det bare blei sånn vel.
De jentene ble litt sånn betatt kanskje, (av musikken kanskje), så det ble vel bare sånn da.
Men så slutta Christell og Nina Monsen, å dukke opp der.
Men så skulle søstera mi, Pia, komme på besøk, i Hellinga 7B.
Faren min hadde også lagt fram pornoblader, når han dusja, var det kanskje, og jeg ble litt prega av de kanskje.
Så jeg sa det, til Petter og Christian, at om vi skulle ha strippe-show, når søstera mi, Pia, dukka opp fra Larvik.
Så Petter og Christian, de hadde strippeshow, for Pia, og viste henne pikken og sånn, mener jeg.
(Enda vi hadde avtalt, at vi bare skulle strippe, ned til underbuksa).
Så Petter og Christian tok det her litt lenger da.
De venta ikke på at søstera mi skulle strippe.
Men dagen etter, så spurte jeg om hu ikke skulle strippe hu og da.
(Når Petter og Christian ikke var der).
Pia strippa og begynte så å fortelle om hvilket hull, som tissen skulle inn i, og sånn.
(Noe hu hadde lært av Desire, i Larvik, var det vel).
Pia satt så rumpa i været, og utfordret meg da.
Hu ville at jeg skulle prøve om det var riktig, at tissen skulle inn i det andre hullet da, (hvis man tok med urinrøret).
Så jeg var redd for, at søsteren min, skulle synes at jeg var feig.
Så selv om dette hadde gått mye lengre, enn det jeg hadde planlagt, så prøvde jeg det som søstera mi ville da, å se om det var riktig hull, som tissen skulle i.
Ståtissen min var for stor, til at jeg klarte å få den inn, i fitta til Pia, (må jeg vel si, at det var), så det funka ikke.
Jeg hørte plutselig løping, på stien opp til huset vårt.
Så en eller annen gutt, må nok ha sett inn vinduet, i Hellinga 7B, og sett hva som foregikk.
Vil jeg tippe på.
Men men.
(Muligens Carl Fredrik Fallan, som sa at jeg hadde pult med søstera mi, eller noe, mange år seinere).
Så sånn var det.
Seinere den dagen, så ville jeg ikke prate med søstera mi.
Det var fordi, at jeg syntes hun hadde gått for langt.
Og at vi ikke kunne holde på med sånt, vi som var barn og søsken.
Jeg tenkte med meg selv, at hva hvis bestemor Ågot hadde fått greie på dette.
Så etter dette, så bestemte jeg meg for det, å ikke tulle mer sånn med søstera mi, (eller noen andre i slekta), i det hele tatt.
Og det gjorde jeg heller ikke.
Så sånn var det.
Men men.
Christell og Nina Monsen, fortalte meg en gang, på doen, nede hos Haldis.
At onkelen til Nina Monsen, hadde tilbudt Nina Monsen penger, for å ‘suge tissen hans’.
Dette sjokkerte meg, og jeg fortalte det med en gang, til faren min og Haldis, som var på kjøkkenet, noen meter unna.
Faren min sa ikke noe, og Haldis bare skrek ‘nei’.
Det var alt som skjedde.
Det ble så rar stemning der, så jeg bare gikk hjem.
En annen gang, som jeg besøkte faren min, nede hos Haldis, så var Gry Stenberg der, sammen med Christell.
Gry Stenberg, løp fram, og tok meg på pikken.
(Av en eller annen grunn).
Jeg ble forbanna, og tok igjen.
Jeg tok Gry Stenberg på fitta flere ganger, og også Christell en eller to ganger.
For det var liksom lov å ta hverandre på kjønnsorganene da, tenkte jeg, siden de jentene hadde begynt med det.
Men men.
Gry Stenberg ba meg stoppe, for det gjorde ‘vondt’, sa hun.
Jeg spurte Christell, om det var sant.
Christell svarte ikke, men så rar ut vel.
Så jeg slutta.
Så sånn var det.
Men men.
Det første året jeg bodde på Berger, så fikk jeg vel et kjemisett, av faren min, til jul, mener jeg.
Fra varemagasinet Lyche, i Drammen.
Og var vel fornøyd med det, selv om det kanskje var en litt kjedelig gave.
Men jeg bestemte det selv da, da vi så i butikken, i Drammen, at jeg ønsket meg den gaven, og fikk den vel med en gang vel.
Men men.
Jeg kan forresten ikke huske det, at Haldis var en eneste gang, på besøk, i Hellinga 7B.
Det var bare faren min, (og noen ganger jeg), som var på besøk hos Haldis og dem, i Havnehagen da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, mens onkel Håkon og tante Tone, og bestemor Ågot og bestefar Øivind, var i Rhodos.
Så bodde deres datter Lene, (som er døv), hos meg, i Hellinga 7B.
Lene er et halvt år yngre enn meg, eller noe, vel.
Det gikk greit vel, jeg fant ikke på noe tull, med stripping, eller lignende, med henne.
Faren min bodde nede hos Haldis, så Lene og jeg, var mye alene sammen.
Men men.
Jeg husker vi var borte hos Ågot, når faren min jobba der.
Jeg hadde et tegneserieblad, som het ‘Hakke Hakkespett og Lykkevannet’.
Jeg lot Lene lese det.
Også tulla jeg med henne.
For jeg blanda farfaren vår sine suketter, i et glass vann, og satt opp en plakat da, ‘Lykkevann 1 krone’.
Og Lene kjøpte da.
Men jeg veit ikke om det virka.
Men men.
Lene og jeg delte også noen Donald-blader, som lå på loftet, i et hus, øverst i veien ned til Snippen.
Det huset var fraflytta og nedslitt, og så svart ut, i fargen, antagelig på grunn av at treverket, i huset, råtnet, på grunn av mangel på maling, kanskje.
Det var noen jenter sine Donaldblader, mistenkte jeg, på grunn av noen initsialer, eller noe sånt, som stod i bladene vel.
Det eldste Donald-bladet, var fra 1960.
Og det yngste fra 1968 kanskje.
Noe sånt.
Noen få blader, var det to av.
Og da fikk Lene det, som var minst krøllet, siden hun var jente.
(Onkel Håkon delte bladene, utafor huset til Ågot, oppå et utebord der, like ved trappa).
Faren min henta bladene, husker jeg.
Etter at Håkon ville dette.
Men faren min var nervøs, husker jeg, for at noen biler skulle se han, fra veien, eller noe, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg hadde også veldig mye klinkekuler, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.
Det var fordi, at faren min og onkel Håkon, de kjøpte mye klinkekuler, i en butikk, på Hurumlandet vel.
Og så lagde de hjemmebrent, i kjelleren til Ågot.
Og da brukte de klinkekulene, til noe, i produksjonen av hjemmebrent, som de solgte og drakk selv vel.
Men men.
Da jeg flytta dit, så fikk jeg mange klistremerker, av faren min.
Det var for såpe-firmaet hans, Charlotte Kosmetikk.
Det var Øl-shampoo, Egg-shampoo, osv., husker jeg.
Røde klistremerker med svart skrift.
Og også finere klistremerker, som var blå, med noe slags trykk vel.
Men men.
En jul, så lurte jeg på det, om vi ikke skulle besøke søstera mi.
Og da, så kjørte faren min, Håkon, Runar, Tommy, Ove og meg, forbi Stenseth Terrasse, og opp en svingete vei, opp mot Hokksund kanskje, eller noe sånt.
Og der, så ba faren min meg om, å gå inn i butikken.
Mens de andre satt i bilen.
Jeg gikk rundt og så, men skjønte ikke helt.
Faren min dukka opp i butikken, etter 5-10 minutter.
Og viste meg noen såpeflasker, som var av merket Charlotte Kosmetikk, som han hadde kokt da, og som den butikken solgte da.
Så sånn var det.
Så kjørte vi nedover mot Solbergelva igjen.
Og vi dro innom mora mi og Pia og dem.
Jeg var bilsjuk og spøy i badekaret der, husker jeg.
Men men.
Jeg burde vel ha spydd i doen der, men jeg følte meg litt dårlig, for å si det sånn.
Mora mi sa det var greit.
(Og var litt grei for en gangs skyld vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Håkon sa at dem hadde hatt ‘potetbinge’, i kjelleren der, husker jeg, utenfor sammenhengen vel.
Men men.
Og de hadde visst også pleid å hatt skinke, hengede der, sa Ågot og Øivind kanskje vel.
Men men.
En gang, så hadde jeg trylleshow, i kjelleren der.
(Jeg kjeda meg litt, den første tida på Berger).
Jeg hadde sneket meg under bordet, mens bestefar Øivind sov middag vel.
Og la et sånt rødt og svart Charlotte Kosmetikk-klistremerke, inn i den ene brune skinntøffelen, til bestefar Øivind.
Og som et avslutningsnummer, (på trylleshowet nede i kjelleren, som jeg dro Ågot, Øivind, faren min og onkel Håkon med på da).
(Enda de ikke de ikke hadde så særlig lyst til å gå ned i kjelleren egentlig vel).
Så tryllet jeg bort et sånt Charlotte Kosmetikk-klistremerke da.
Så ba jeg bestefar Øivind, om å få låne den ene tøffelen hans.
Og så rota jeg med hånda mi, inni den ‘tåfis-tøffelen’, (må man vel kalle det), til bestefar Øivind da.
Også fant jeg det klistremerket der.
Men det var vel ikke noen som jubla, tror jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, når jeg gikk hjem fra skolen, og kom bort til huset til Ågot der.
Så gikk det fire slanke og smekre jenter, (må man vel kalle dem), husker jeg, på veien foran meg.
Og da jeg gikk fra riksveien og inn på veien til huset til Ågot, så snudde alle de fire jentene seg, og så meg rett inn i øynene, husker jeg.
(Ihvertfall noen av de).
Og det må ha vært Gøril og søstera og Anette Eknes, og søstera, som var døtre på de to gårdene nede på Høyen da.
(Vil jeg vel tippe på, ihvertfall).
Man kunne nesten se på de, at det ikke bodde så mange gutter, nede på Høyen, syntes jeg.
Men men.
Men de jentene, de gikk på barneskole, i Svelvik, siden de bodde så langt fra Berger skole, så fikk de skolebuss.
Mens jeg, jeg var jo nabo med dem, må jeg vel si, (siden jeg gikk til bestemor Ågot, hver dag).
Men jeg fikk hverken skolebuss, eller skyss fra faren min da.
Jeg var kanskje den eleven, på Berger skole, som hadde lengst skolevei.
(Ihvertfall av de som bodde i retning Svelvik).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Før jeg flytta til Bergeråsen, så hadde jeg vært på to Sankthans-feiringer, med faren min, på Berger, husker jeg.
Den ene gangen, så var Pia med, og dette var nede på selve Berger, på stranda i Berger-bukta da.
Og faren min hadde en kamerat, som mora til, bodde ikke langt unna Bedehuset og Berger-banen, i veien som gikk ned fra riksveien der.
Hu bodde i krysset må man vel si, fra veien fra riksveien og veien som Bedehuset lå i.
Men men.
Han ene gutten, het Rune Kraft, og var barnebarn av hu dama da, som bodde på Berger.
Og han og broren, fikk vel beskjed av faren min, tror jeg, om å kaste tare, var det vel, på St. Hansbålet.
Det lukta ihvertfall veldig ille, husker jeg.
Men men.
Hu mora til han kameraten til faren min, bodde også i Oslo, tror jeg.
I Sentrum vel.
Og en gang, så forklarte hu til meg, at hu hadde vært telefondame, for faren min, i starten, når han kjørte inn med køyesenger, til Oslo.
Så sånn var det.
Og hu kokte også fårikål, en gang, husker jeg, som Pia og meg, var med faren vår, inn til Oslo.
Fårikålen stod og kokte, på kjøkkenet, og Pia og jeg, kommenterte, (oss imellom), om at de hele pepperne, så ut som ‘rekeøyne’, husker jeg.
(Så vi var nok ikke så vant med fårikålen).
Men men.
Så sånn var det.
Klokka er over halv et, her på hostellet, som er ganske lydt vel, så jeg får kanskje slutte å skrive nå.
Og heller fortsette på det her kapitellet senere.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
