![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sønn og datter av Betania-prest, fra 70-tallet, i Larvik/Fwd: Søndagsskole på 70-tallet
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Nov 16, 2010 at 9:21 PM | |
|
To: betania.larvik@gmail.com | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sønn og datter av Betania-prest, fra 70-tallet, i Larvik/Fwd: Søndagsskole på 70-tallet
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Nov 16, 2010 at 9:21 PM | |
|
To: betania.larvik@gmail.com | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Søndagsskole på 70-tallet
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Nov 16, 2010 at 12:45 AM | |
|
To: pastor@larvikmetodistkirke.no | ||
| ||
http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Berger_kirke.jpg
PS.
Bildet ovenfor, er av Berger kirke, (i Svelvik kommune), hvor jeg ble konfirmert, våren 1985.
Berger er på landsbygda nesten, må man vel si.
Det er ikke sånn, at det er sammenhengende byområde, helt til Drammen, eller Oslo, for eksempel.
Så jeg har vokst opp mye på landet, for jeg ble også døpt i Svelvik kommune, (da i Svelvik kirke, og ikke i Berger kirke, av en eller annen grunn, i 1971, var det vel).
I mellomtiden, mellom at jeg ble døpt og konfirmert, i Svelvik kommune, så bodde jeg i seks år i Larvik, fra jeg var tre år til jeg var ni år.
For mora mi flytta fra faren min, av en eller annen grunn.
Noe jeg ikke likte, for jeg trivdes tålelig bra, på Bergeråsen, vil jeg si, som tre-åring.
Så jeg tilga vel aldri mora mi det, at vi måtte flytte fra Berger.
Men men.
Men vi flytta til landsbygda da og, til Vestmarka, utafor Larvik.
Hvor det var en bondegård like ved.
Og den første personen, som jeg traff på egenhånd, i livet, det var ei budeie, eller bondekone.
Jeg gikk en tur, før mora mi og søstera mi stod opp.
Og gikk inn på et stort fjøs, eller en låve.
Og der var hu bondekona da.
Det var vel sommeren jeg fylte tre år, det her kanskje.
Noe sånt.
Og hu måka møkk, nedi en møkkakjeller, etterhvert da.
Og jeg måpte nok veldig.
Og spurte om det her var ‘bæsj’ da.
Noe hu budeia kunne bekrefte da.
Så dit gikk jeg ikke igjen, må jeg innrømme.
For det var ikke noe jeg kjente til fra hverken Bergeråsen, (eller andre steder), å dytte bæsj ned i et hull i gulvet.
Det var noe helt nytt for meg.
Men men.
Så ble mora mi sammen med Arne Thormod Thomassen, som hu traff på byen i Larvik, på et utested som het Hansemann, som ikke var så utrolig langt fra der vi bodde, selv om vi bodde litt inn i marka da, så var det kanskje en halvtime å gå(?)
Noe sånt.
Og han var veldig streng, å ha som stefar, han Arne Thomassen.
Så han aksepterte aldri egentlig jeg.
Men jeg syntes at faren min var grei da, for han var ikke så streng.
Så til slutt, så sa mora mi, i 1979, at jeg skulle flytte til faren min.
Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg var den beste i klassen, både på Østre Halsen skole, i første klasse, og på Torstrand skole, i Larvik, i andre klasse, vil jeg si.
(Ihvertfall en av de beste).
Og leksene gikk unna på null komma niks, husker jeg.
Men men.
Men det visste/skjønte kanskje ikke mora mi.
Hva vet jeg.
Eller kanskje hu ble misunnelig?
Hvem vet.
Men jeg var veldig glad, for å komme unna de strenge foreldrene jeg hadde i Larvik.
Selv om jeg ble veldig lei meg igjen, da faren min flytta ned til Haldis Humblen, på Bergeråsen, noen måneder etter at jeg hadde flytta dit.
Dette vet jeg heller ikke hvorfor skjedde.
Men jeg hadde farmora mi, på Sand, like ved, hvor jeg spiste middag hver dag osv.
Så det gikk på et vis da, selv om det var rart for meg, som ni-åring, å være alene hver kveld og hver natt.
Men men.
På Berger, så er det veldig fint.
Det ligger like ved Drammensfjorden, og det er nesten fantastisk fint, å ha båt der om sommeren, og kjøre rundt på fjorden i sola, og kanskje spise noe god mat, i Holmsbu eller på Rødtangen, eller sole seg på et svaberg, og kanskje ta seg en øl, e.l.
Det savna jeg hvert år jeg bodde i Oslo, båtlivet på Berger.
Men båten til Haldis ble ødelagt i den kjente, kraftige høststormen, i 1986, var det vel.
Da Oslo Sentrum også ble oversvømmet, nede ved rådhuset vel.
Men men.
Det er også mye skog, på Berger, som man kan se litt av, på bildet av kirka.
Og det er også fjell, og en innsjø, hvor man også kan bade faktisk, (selv om det er mer oppdrift i fjorden, pga. saltvannet, og i fjorden er det også morsommere å bade, synes jeg, pga. bølgene), som heter Blindvann.
Men men.
Så jeg er veldig typisk norsk.
Jeg har bodd på typisk norske steder, som Berger da, Vestmarka utafor Larvik, Brunlanes utafor Larvik, og på Østre Halsen, i gamle Tjølling kommune, ved Larvik.
Og vi hadde ingen muslimer, i noen av klassene jeg gikk i.
Fra første klasse, til jeg var russ i Drammen, 12 år seinere.
Kun hvite, norske folk.
Unntatt Jeanette, fra Svelvik, som var adoptert, tror jeg, (som gikk i klassen min på ungdomsskolen).
Men men.
Så jeg er veldig norsk.
Jeg ble konfirmert.
Men som jeg skrev til Svelvik menighet, i går.
Så var det for pengenes skyld.
Og fordi de andre gutta i klassen, fortalte om det, at hvis man ble konfirmert, så fikk man mye penger.
Så jeg heiv meg på det.
Men jeg har egentlig aldri vært religiøs.
Jeg har hørt på faren min, som sa at det ikke fantes noe gud.
Jeg ba fadervår, som 3-4 åring, når mora mi ba meg om det.
Men jeg tok det ikke så alvorlig da.
Jeg har aldri trodd så særlig at det finnes noen gud akkurat.
Jeg tror mer på vitenskapen og evolusjonsteorien, til Darwin.
Så sånn er det.
Så jeg er nok ateist, som det heter.
Og jeg tror at religion står for veldig mye, av all faenskapen, i verden.
Jeg var på søndagsskole, og sånn, i Larvik, noen ganger, før jeg flytta til Berger, som 9-åring.
Men det var ikke noe jeg tok høytidelig.
Det var mora mi som først begynte å sende meg og søstera mi på det.
Så det var liksom mora mi sitt opplegg det.
Og ikke mitt.
Jeg følte at jeg hadde mer til felles med min fars familie da, på Berger og Sand.
Så sånn var det.
Så jeg er altså ikke religiøs, i det hele tatt.
Så alle religiøse fanatikere, som forfølger meg, eller andre, de ønsker jeg dit pepper’n gror, for å si det sånn.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Noen lurer kanskje på, hvordan jeg kunne klare å komme meg ut, og gå tur, som tre-åring, uten at mora mi merka det.
Da vi bodde på Vestmarka.
Og det var fordi, at mora vår, hadde soverom, oppe i andre etasje.
Men jeg og søstera mi, vi sov på samme soverom, innerst i huset, forbi to stuer, i første etasje.
Og det var noen sånne senger, som stod der fra før, tror jeg.
Med høye gitter rundt.
I tre da.
Så den eneste måten, omtrent, å komme seg ut av de sengene.
Når man våknet om morgenen.
Det var å ta madrassen til opp og til side, og ta vekk sengebunn-plankene litt.
Da kunne man krype under senga og ut i det fri da.
Og det forklarte jeg også til søstera mi, Pia, hvordan hu kunne gjøre det.
For det var så kjedelig å bare ligge i de sengene, og venta på at mora vår skulle hjelpe oss ut da.
Det er mulig at jeg klarte å klatre over det gitteret og.
Det er mulig.
Jeg husker ikke helt.
Men det var ikke så enkelt, ihvertfall, husker jeg.
Men men.
Og dette stedet mora vår leide.
Som var et lite hus, ute på landet, i Vestmarka, ved Larvik da.
Det var jo helt ukjent for oss, både stedet og huset.
Og i begynnelsen så var det ganske greit å bo der.
For mora vår, hu var ganske streng.
Men hu hadde ikke så god kontroll da, på meg og søstera mi, når vi hadde rom, i etasjen under.
Så vi kunne gå på oppdagelsesreise da, rundt i det huset, før mora vår våkna.
Jeg var nesten aldri oppe i andre etasje der, mener jeg å huske.
Jeg var i første etasje, eller så gikk jeg ut.
Mener jeg å huske.
(Men jeg husker ikke hvor doen og badet var der.
Men jeg tror jeg hadde en sånn vane, å si fra til mora mi, om at jeg måtte på do.
Helt til jeg ble nærmere fire år, tror jeg.
Og fikk kjeft av mora mi, en gang jeg sa det, mens ei venninne av henne var på besøk, da vi bodde på det neste stedet, etter Vestmarka, nemlig i Storgata på Østre Halsen, i et hus Arne Thomassen eide, tror jeg.
Eller om vi leide det).
Men men.
En av de første dagene der vel.
Så fant jeg og søstera mi, en død mus, (eller om det var rotte).
Den var ikke død, men den var halvdød da, av noe rottegift, eller noe vel.
Så jeg syntes at dette var noe jeg måtte prate med mora mi om da.
Dette var da jeg var tre år cirka vel, og søstera mi snart to år kanskje.
Jeg kan sjekke opp når vi flytta dit.
Så gikk jeg opp med den rotta da, (eller om det var en mus), som jeg bar etter halen, opp til mora mi, som ikke hadde stått opp enda.
Hu hadde rom til venstre, eller rett fram, opp trappa, mener jeg.
Men men.
Og jeg ga hu musa da.
Eller om det var rotta.
Men da begynte hu bare å skrike.
Og så kasta hu rotta, eller musa, ut vinduet, fra andre etasje.
Så da syntes jeg og søstera mi synd på den her musa eller rotta da.
Vi gikk vel ut og så etter den, om vi fant den, mener jeg å huske.
Jeg lurer på om vi fant den død.
Det er mulig.
Så det var litt trist, husker jeg.
Og vi var vel ikke sikre på det, om mora vår hadde gjort det riktig.
Men men.
Vi må ha bodd der en del måneder, før mora vår traff Arne Thormod Thomassen.
For jeg husker en jul der, hvor det bare var meg og mora mi og søstera mi.
Og da satt vi ut grøt til nissen der.
Ved et slags skjul vel.
Men jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her står det at vi bodde, i Granum, i Rømminga.
Men jeg husker det som at vi bodde, på et sted som het Vestmarka.
Så hva det med Granum, og Rømminga, er, det vet jeg ikke.
Men men.
Men vi flytta ihvertfall dit, i oktober 1973, så jeg.
Så det var nok om høsten, i 1973, at jeg traff hu budeia der da.
Og det var nok jula 1973, at vi satt ut grøt til nissen der, den jula som det bare var meg og søstera mi og mora mi, som bodde der.
Men så ble nok da mora mi sammen med Arne Thomassen da, rundt nyttår 1974, kanskje.
Og vi flytta til et større hus da, i Storgata, på Østre Halsen, i mars 1974 da.
Så det var bare ca. et halvt år, som vi bodde der på Vestmarka da.
Men jeg husker at vi hadde noen barnepiker der, osv., som vi var på besøk hos også, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Og jeg holdt på å bli overkjørt av brøytebilen, en gang, som vi hadde vært hos faren vår.
Antagelig jula 1973 da.
Så var det mye snø da, så faren vår kunne ikke kjøre opp til huset.
Så han parkerte nede på en større vei.
Og bar først søstera mi opp til mora mi da.
Så måtte jeg stå og vente, ved bilen, for det sa faren min.
(Altså han ba meg ikke vente inni bilen, men utafor).
Og så kom brøytebilen da, husker jeg.
Og jeg visste ikke helt, hva jeg skulle gjøre.
Men jeg så at brøytebilen kom nærmere og nærmere da.
Og at snøen ble brøyta over autovernet da.
Så han hadde kanskje ikke så bra sikt.
Og hadde retning rett mot meg, som var plasert foran bilen da.
Men det gikk bra, av en eller annen grunn.
Jeg husker ikke om det var fordi at brøytebilen så meg, og sakka farten.
Eller hva det var.
Jeg fulgte litt med på brøytebilen, så den kom ikke så utrolig nærme.
For faren min, som observerte situasjonen litt vel(?)
Han kom og tok meg vekk da.
Og bar meg opp til mora mi.
For det var så mye snø.
Men men.
Men jeg ble nok litt traumatisert, av det med brøytebilen.
Faren min unnskyldte seg også, ovenfor mora mi, om dette med brøytebilen, i en litt sånn uskyldig tone da, som han noen gang har.
Som kanskje er litt tilgjort(?)
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Her er mer om dette:
http://www.dagbladet.no/2010/09/14/kultur/henning_hai_lee_yang/prinsesse_mrtha_louise/13388204/
PS.
Jeg sendte en klage til PFU om dette:
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage på at Dagbladet tuller i Märtha-saken
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Sep 14, 2010 at 10:58 PM | |
|
To: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no> | ||
| ||
Det første året jeg bodde i Oslo.
(Skoleåret 1989/90).
Så pleide jeg og Magne Winnem, å gå ut på diskoteker osv. der, i helgene, for å drikke litt øl og sjekke damer osv.
Men det ble vel med litt blandede resultater.
Winnem var nesten to meter høy vel, og jeg var 1.85, så damene syntes kanskje at Winnem var for høy.
Så jeg fikk faktisk mesteparten, av de få damene vi klarte å sjekke opp, på den tida.
Men men.
Men Winnem ville ta fly til Island, for å sjekke damer.
For i Reykjavik, eller hvordan det var, så var det mange fler damer, enn menn, fortalte Winnem.
Jeg syntes det ble litt drøyt, (og litt desperat), å dra til Island, for å få seg et nummer.
Så det gadd jeg ikke, dessverre.
Det bød meg litt imot da, for å si det sånn.
Det var jo masse damer i Oslo, så det burde jo ha vært mulig, å heller sjekket opp noen av dem, mente jeg da.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Så det er rart med det, hvor langt noen er villige til å gå, for å få seg et nummer.
Men det er kanskje bare jeg, som er litt laid-back?
Det er vel kanskje derfor mange damer osv., drar til Syden osv.
Og på trommekurs osv., i afrikansk trommedans da, eller hva det heter.
Så det er kanskje bare meg som er lat, som ikke gidder å gjøre sånt, for å finne en dame.
Magne Winnem ville også at vi skulle bli medlem i en kristen menighet, på Majorstua, hvor noen damer, spurte om vi ville være med i en kristen gruppe der da.
For i sånne kristne miljøer, så var det lett å finne dame, mente Winnem.
Men jeg var jo ikke kristen.
Og Magne sa jo også det, at han ikke var kristen, og at han ville ut av det kristne miljøet, som var i slekta hans osv.
Men men.
Så det er kanskje bare meg som er rar.
Som ikke gidder å gjøre masse forskjellige rare ting, og late som jeg har interesse, for noe jeg egentlig ikke har interesse for.
Bare for å finne meg en dame.
Det hadde sikkert vært greit det, noen ganger, å funnet en dame.
Men, skal man kompromisse med seg selv, og gjøre noe man egentlig ikke har interesse for, og som koster mye penger kanskje, og tar mye tid, for å komme seg i en situasjon, hvor det er enkelt å finne dame.
Det blir litt falskt, synes jeg.
Så derfor har jeg ikke holdt på så mye sånn, som Magne Winnem og skilte kvinner i 40-års alderen, som drar på afrikansk trommekurs, osv., med å spekulere nesten, i hvilke ting jeg burde ‘interessere’ meg for, og bruke penger på, for å finne damer.
Men så er jo jeg singel og da.
Så kanskje det er en sammenheng der.
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Bestemor Ingeborg var redd for å dø, sånn som jeg husker det.
Hun var ikke sikker på dette med Gud og religion osv., sånn som jeg husker det.
Så bestefar Johannes var nok mer religiøs, tror jeg.
Uten at jeg skal si det sikkert.
Jeg så han jo bare en gang, var det vel, etter at jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.
Og det var den sommeren, som jeg alltid passa på katta.
Så jeg må si at jeg kun kjente min morfar, fra da jeg var barn.
Så jeg tørr ikke å si noe sikkert om han.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Men bestemor Ingeborg var også litt russisk, på en måte, som jeg kom på nå.
Hun drev med isbading, hele vinteren.
Det første hun sa, hver gang vi pratet sammen, på telefonen.
Det var at idag hadde hun vært ute og badet, samme om det var november, eller januar, eller hva det var, omtrent.
Og det er vel kanskje ikke typisk dansk.
(Eller norsk).
Det er kanskje mer russisk.
Hvem vet.
Vi får se hva som er mulig å finne ut.
Vi får se.
PS.
PS 2.
Ovenfor, så kan man se det, at min morfar, Johannes Ribsskog, (for det var nok han som skrev det ovenfor, vil jeg tippe), ikke var kristen.
Eller, han kritiserte fanatiske religiøse.
Så jeg tror nok ikke at min morfar var i Johanitterordenen, selv om han het Johannes.
Tror jeg ihvertfall.
Bare noe jeg tenkte på.
Og min morfar gikk jo på latin-linjen, da han tok artium, så han lærte kanskje om sånne helgener osv., da han leste latin?
Man kan vel lure ihvertfall.
Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
PS 4.
Jeg husker at bestemor og bestefar, de nevnte den nattergalen.
Jeg husker også bringebærene i hagen, og bekken som min morfar bygget en fin, buet trebro over.
Så hele hagen ble finere og finere år for år vel.
Så han dyrka ikke bare blomster, han bygde også bro og de hadde et sted å sitte, med tremøbler, et stykke opp i hagen.
I tillegg til utenfor huset, hvor det også var møbler, og de fleste måltidene, ble spist utendørs, om sommeren.
Ihvertfall måltider som frokost og lunsj, husker jeg fra den sommeren søsteren min og jeg, (og katten Kitty), var der, sommeren 1983.
Det var havregrøt, med rosiner, om morgenen.
Og det smakte ikke så værst som frokost.
Og så var det lunsj.
Og middag og kveldsmat.
Men katten Kitty ble nervøs, for min mormor var litt sånn, at hun maste mye.
Og jeg tror ikke jeg fikk lov å tømme sandkassa til katten.
Så det stinka etterhvert kattepiss, inne på det gamle rommet til Martin, hvor jeg og Kitty bodde, (for jeg hadde mistet tre katter, i årene før, på Bergeråsen, så jeg ville ikke miste den katten Kitty, for jeg bodde jo alene, så jeg gikk inn i sorg, mer eller mindre, hver gang en katt forsvant.
Så sånn var det).
Mer da.
Jo, jeg husker også de bringebærene.
Det var fra da jeg var sånn 5-6 år kanskje.
Min mormor var ikke så flink til å rense de bærene.
Så det fløt en mark, eller to, rundt i min porsjon med bringebær og fløte.
Som var desserten, etter en omstendelig middag, (som vanlig hos min mors foreldre i Nevlunghavn), hvor min mormor ville klage på den minste ting, som jeg og min søster gjorde feil, under middagen.
Som kanskje var vanlig i generalfamilier i Danmark?
Min mormors mor, var jo datter av en (øverstkommanderende) general, ved navn Anders Gjedde Nyholm.
Men men.
Så da klagde jeg vel da, på marken.
Men da ville bestemor Ingeborg bli sur da, og si at jeg ikke hadde bordskikk.
La hun marken oppi min porsjon med bringebær med vilje?
Det var en hvit mark, på ca. en centimeter, hvis jeg husker riktig.
Så matlaging var kanskje ikke min mormors sterkeste side.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mer da.
Jo, senere har jeg jo også vært hos bestemor Ingeborg, i Stavern og i det andre huset, (den kommunale eldreboligen), om somrene.
Og en gang skulle vi spise jordbær.
Og da delte de opp jordbærene, og lot de ligge en stund, før måltidet.
Det var min mormor, og min søster Pia.
Så spurte jeg hvorfor de delte opp bærene.
Så svarte de ikke.
Men men.
Så de er ikke så flinke til å snakke, disse i min mors familie.
Så kanskje disse også var fra neandertalerne?
Hvem vet.
Vi får se om det her er mulig å finne ut.
Vi får se.
PS 5.
Her kan man se at den nattegalen i Nevlunghavn, var tema lenge.
Dette er fra våren, året før, 1979, som var det året jeg flytta til faren min på Bergeråsen, på høsten, noen måneder etter at dette leserinnlegget ble trykket:
PS 6.
Så jeg synes nok at bestefar Johannes, (for det var nok han som hadde skrevet en del av det leserinnlegget ovenfor), viste litt sånne Noah-tendenser, (ovenfor den nattergalen), i den artikkelen.
Så jeg lurer på om ikke det er sånn, at min morfars mor, Helga Dørumsgaard, var etter Noah.
(Som jeg har skrevet om på bloggen, mange ganger tidligere).
Og hvis det stemmer, det som står i et PS ovenfor der.
At nattergalen, plutselig dukket opp hundre meter, eller ‘skritt’, fra huset deres.
Så var det kanskje sånn, at nattergalen syntes at bestefar Johannes var morsom.
Jeg husker at min stesøster Christell en gang.
(Det sommeren etter at jeg var ferdig med militæret).
Hun bodde da i Oslo, og passet på en dyr kakadue, for en eller annen, som jeg ikke viste hvem var.
En sånn kakadue var visst verdt 50.000, eller noe.
Og den fuglen var så bortskjemt.
Sikkert fordi den var så verdifull.
Så jeg tok og holdt den opp ned og sånn, for å få den til å skjerpe seg.
Man kunne merke at den hadde en hjerne, den kakaduen, syntes jeg.
Men den plagde meg hele tida da.
Min stesøster lot den ikke være i buret sitt, men lot den fly omkring.
Og til slutt så gikk den kakadua rundt og leita etter meg.
Så sa søstra mi, til kakadua, at ‘Erik er der inne han’.
For hun trodde at kakadua leita etter meg.
Den var ikke helt god, den kakadua.
For den begynte å hakke på beltet mitt.
Og jeg trodde ikke at den gjorde noe skade da.
Det var mens det satt mange unge voksne der, på min stesøsters alder, (som da var ca. 20-21 år vel).
Og da hakka kakadua i beltet mitt, så det ble ødelagt.
Den kakadua hakka gjennom belte, så det nesten hadde gått av, når jeg skjønte hva kakadua egentlig holdt på med.
Jeg fulgte med på samtalen rundt bordet da, og trodde ikke at den kakaduen kunne gjøre så mye skade.
Men men.
Og seinere, så hørte jeg fra min søster vel.
At hun pene, blonde venninna til Christell, (som var hos Christell, i Oslo, et par ganger vel, den sommeren, som jeg også var der. Uten at jeg husker hva hun heter), hadde dratt nordover, eller noe.
Og enda seinere vel, at den kakadua hadde blitt sinnsyk.
(Sa hun mens hun smilte litt vel).
Uten at jeg vet hva hun mente med det.
Men kanskje den hadde hakket istykker noe den ikke skulle ha hakket istykker, tenkte jeg da.
Hakket den av tissen på sin eier, kanskje, mens han sov, eller noe?
Jeg lurte litt på om det kunne ha vært noe sånt.
For det er vel ikke vanlig at man sier at en fugl har blitt sinnsyk.
Så da var det kanskje noe spesielt som hadde skjedd, tenkte jeg.
Den virka ikke så trygg å la fly ut av buret sitt, ihvertfall, den kakedua.
Den hadde ikke jeg turt å hatt, for å si det sånn.
Plutselig våkner man en morgen, etter at man har glemt å lukke kakedua inn i buret sitt om natten.
Også viser det seg at kakedua, (til 50.000), har hakket av en tissen ens, i løpet av natta.
(På samme måten som den fuglen nesten hakket beltet mitt i to deler.
Et belte som vel var av lær, så det ville vært litt vanskelig å skjære over, f.eks., tror jeg).
Så den kakedua som Christell passa på.
Den var nok litt farlig.
Den hadde et farlig skarpt nebb, vil jeg si.
Så en liten advarsel mot å ha sånne fugler.
(Uten at jeg vet hva som egentlig skjedde, siden søstra mi sa at den fuglen hadde blitt sinnsyk).
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Det er noe med Homo Sapiens og symboler, virker det som for meg.
Her er mer om dette:
http://no.wikipedia.org/wiki/Neandertalere
Her ser vi at det er snakk om en mutasjon, som neandertalerne ikke fikk.
De er ikke svake for symbolbruk.
Dette presenteres, som en ulempe, for neandertalerne.
Men, homo sapiens, de er vel da mer tilbøyelige, til å bli blindt religiøse, og til, (som i Østen og Russland og vel tildels Sverige osv.), blindt stole på en politisk leder, eller ideologi.
Det kan virke som at homo sapiens, med denne mutasjonen, har mistet evnen til å tenke selv, på en klar og objektiv måte.
Mens, f.eks. folk på Østlandet i Norge og i Midt-Sverige, de tror ofte ikke på Gud.
Det kan være fordi at de er etter Noah, som jeg har mistenkt før, at min oldemor Helga Dørumsgaard var, at hun var etter Noah.
Så nordmenn, (altså de som ble kalt ‘langskaller’ på Østlandet), og neandertalerne, de går vel greit sammen sånn, at de ofte ikke er religiøse eller politiske fanatikere og da heller ikke moralister da.
Her kommer nok denne dømmingen og janteloven og moralismen inn.
Dette er nok den mutasjonen, hos noen av homo sapiens, som er beskrevet ovenfor, at man skal være som Gud, (eller følge Gud, eller Lenin, Hitler, Stalin, osv), og dømme andre folk.
Så her er det kanskje delte meninger om denne svakheten for fanatisme/symbolbruk, hos kortskaller og vel antagelig tyskere og russere osv., er en styrke eller en mangel.
Hvem vet.
Alle som døde under 2. verdenskrig, synes kanskje ikke at nazismen var så fin, men mange ble nok blindet av symbolikken da.
Mens i Norge, (og Sverige), så ble nok ikke alle så blindet, hvis jeg skulle gjette.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Nå tenkte jeg på det, da jeg var og trente, at hun Annikken Holmsen, har hemmelig nummer, siden hun ikke liker telefonsalg.
Og jeg likte heller ikke telefonsalg, da jeg bodde i Norge, så jeg reserverte meg mot telefonsalg.
For jeg hadde en slitsom jobb, og når jeg hadde fri, da likte jeg å slappe av, for å komme meg til hektene igjen, før en ny, slitsom jobbuke.
Så sånn var det.
Men da jeg fortalte det til Magne Winnem, (en tidligere kamerat), så angrep han meg.
Og sa at da var jeg ikke god.
For jeg hadde jobbet med telefonsalg, som ekstrajobb, for å tjene penger til lappen.
Så da dømte Winnem meg, siden jeg ikke likte å få telefoner fra telefonselger.
Så var jeg dobbeltmoralsk, mente han.
Men, dette tenkte jeg på, da jeg var og trente istad.
At dette med telefonsalg, det er jo ikke et moralsk spørsmål bare.
Nei, for for eksempel, da jeg jobba på OBS Triaden, så hendte det at jeg jobba i ferskvareavdelinga.
Og da kunne jo jeg selge fisk derfra, selv om jeg ikke likte fisk selv.
Og jeg kunne jo stable opp hundematen, når jeg jobba på Rimi, selv om jeg ikke hadde hund selv.
Var jeg liksom dobbeltmoralsk da?
Dette gir ingen mening, mener jeg, det Magne Winnem sa.
Han er nok en moralist, som skal dømmme andre.
Men en dum sådan, som tror han er overdommer, eller Gud.
Så sånn er nok det.
For er det noe galt i å jobbe med telefonsalg, som ekstra jobb, (på vegne av idrettsforeninger), for å få råd til lappen?
Nei, jeg tror ikke det er noe galt.
Det er jo en ganske vanlig jobb vel.
Og er det noe galt å reservere seg mot telefonsalg?
Nei, det er vel ganske vanlig det og.
Og er det noe motsetning, mellom dette?
Nei, det tror jeg ikke.
Dette går vel mer på livssituasjon, tror jeg.
Kanskje hvis jeg hadde hatt et kjedelig liv, og jobbet med noe som ikke var slitsomt i det hele tatt, og hatt masse penger, mer enn jeg klarte å bruke.
Da hadde jeg kanskje syntes at det hadde vært artig, å fått telefoner fra telefonselgere.
Hvis jeg for eksempel ikke klarte å finne ut hvor man kunne kjøpe ting.
Husmødre synes kanskje det er artig at noen ringer, så får de slått av en prat.
Så dette med telefonsalg er ikke nødvendigvis et moralsk spørsmål, mener jeg.
(Selv om Magne Winnem nok mener det).
Så han ble negativ til meg fordi jeg hadde hatt en ekstrajobb, som telefonselger, men ikke likte telefonsalg selv.
Så sånne moralister, kan være litt forstokka, frykter jeg.
Mora hans var også veldig religiøs, som hele slekta hans omtrent.
Så religionen gjør noe med en, tror jeg, sånn at man blir litt sånn moralistisk og dømmende, mot sine bekjente og venner.
Så det syntes jeg er litt ekkelt.
Men men.
Og politiet er også sånn tror jeg.
Eller hvem han egentlig var, han jeg prata med på irc igår, som reagerte på at jeg kjøpte øl.
Men jeg tror at å drikke seg litt pussa, en gang i måneden kanskje, det kan være bra, tror jeg.
Legene sier jo også det, at alkohol i moderate mengder, det kan være sunt for en.
Og jeg tror at hjernen liksom blir fornøyd av å drikke litt en gang i blant.
At man liksom slapper av litt etterpå.
Sånn at man blir litt laid-back kanskje.
Noe sånt?
Magne Winnem sa at han ikke drakk, for han fikk så vondt i hue, dagen etterpå.
Var sannheten at han ikke drakk fordi at alkohol var synd i hans øyne?
Var han blitt hyper-kristen, plutselig, sånn som resten av slekta hans?
Hva vet jeg.
Men man kan lure ihvertfall, vil jeg si.
Moralen får bli at Magne Winnem og politiet og andre, får slutte å bli så dømmende, mot sine samtidige.
Og heller la dommerne i rettsalen, gjøre dømmingen.
Og eventuelt Gud på dommedag, hvis han finnes.
Selv om jeg ikke tror på det.
Vi får se hva som skjer.
Mvh.
Erik Ribsskog