Julebordet 1994, det var en ganske kjedelig ‘affære’, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Jeg mener å huske det, at det julebordet, var i Bekkelagshuset, (ikke så langt unna Nordstrand, eller ‘Østkantens vestkant’, som dette området av Oslo vel også kalles, ifølge Magne Winnem ihvertfall, mener jeg å huske), og det var vel flere Rimi-butikker, som Rimi Nylænde hadde gått sammen med, for å arrangere julebord, da, dette året.
Men jeg mener at vi fra Rimi Nylænde, vi holdt oss mest for oss selv, i et hjørne, ved inngangsdøra, til ‘hovedsalen’ der, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Omtrent det eneste som jeg husker, fra det julebordet, i 1994.
Det var det, at jeg var litt irritert på hu Hilde, fra Rimi Hellerud.
For hu hadde liksom ‘driti meg ut’, fordi at jeg liksom hadde slått feil, på kassa.
Hu sa sånn, en gang, at ‘hva var den prisen her?’.
(Mens hu pekte på en handlelapp).
Og det var ikke skanner, på Rimi Nylænde, (som på for eksempel OBS Triaden og også Rimi Munkelia vel), på den her tida.
Så det var jo ikke så lett å vite, akkurat hva det var.
Men jeg huska det, at jeg hadde stusset på den handlelappen selv, da.
Men funnet ut at det var riktig.
Så jeg prøvde å si at det var riktig totalbeløp, da.
Men at jeg ikke husket nøyaktig hva hvert eneste enkeltbeløp var, da.
(Men de kunne jo ha slått inn varene på nytt, sånn som de pleide å gjøre, på CC Storkjøp, for eksempel, husker jeg).
Jeg prøvde vel å ha en hyggelig tone, men både hu Hilde og hu kunden var sure da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og enten var det sånn at hu Hilde skulle hjem, eller så var det sånn at jeg skulle hjem.
Det var vel sånn at hu Hilde skulle hjem, tror jeg.
Og hu likte jo ikke at man skifta, for eksempel, for da måtte hu kanskje ta en T-bane som gikk femten minutter seinere.
Så det var kanskje derfor at hu Hilde var så sur, fordi at hu ble hefta, av en kunde, på vei ut døra, eller noe.
Hvem vet.
Og selv om jeg vel ikke hadde vært noe særlig bombastisk, men bare prøvde å kommunisere egentlig.
Så var det noe hu Hilde ikke likte ved at jeg prøvde å kommunisere, da.
Så hu måtte liksom ‘strekke’ meg, inne på kontoret, foran butikksjef Elisabeth Falkenberg.
Og på julebordet, etter en del øl.
Så ble jeg ganske sur, på hu Hilde, pga. den her saken, da.
Og jeg ba henne om å bli med meg, ut på gangen der.
Og så kjefta jeg på henne der, på grunn av den her urettferdige behandlinga da, husker jeg.
Og så spurte vel Thomas Sanne, hva som hadde skjedd, når Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, kom inn igjen til bordet, der de andre satt.
Og da fortalte jeg de ved bordet at jeg hadde kjefta på hu Hilde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Et annet eksempel, på hvor umoden, som hu Hilde, fra Rimi Hellerud, var.
Det var det, at hu skulle få personsøker, fra Rema, når hu begynte som assistent der, på slutten av 1994, husker jeg.
Og på den samme tida, så kjøpte jeg personsøker selv.
For det var ingen som hadde telefon, på Ungbo.
Og dette var før ‘mobil-tida’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg ringte Siemens, på Ryen, angående personsøker.
(Et firma som holdt til like ved Abildsø, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Og som bussen til Abildsø kjørte forbi da, så jeg visste godt, hvor det bygget deres lå da).
Og en kar, som jobba der, i 40-50-åra vel.
Han ‘lurte’ meg opp dit, for å se på en personsøker, som var brukt, da.
Og som han hadde liggende der, sa han.
For jeg tjente ikke så bra, i Rimi, så jeg prøvde å finne en billig personsøker, da.
Men den personsøkeren, som de hadde på Siemens, den var full av riper, så det var jo bare tull, syntes jeg, å dra innom der, da.
Men det var på vei til jobben, da.
(Kunne man nesten si).
For da kunne jeg bare ta den neste 71-bussen, til ved Abildsø-kiosken der.
Og så var det bare cirka ti minutter å gå, opp Lambertseterveien, til Rimi Nylænde, da.
Så man kunne vel for eksempel gå fra Siemens til Rimi Nylænde der, på 20-25 minutter kanskje, vil jeg vel tippe på.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Til slutt så falt valget mitt på en ny, blå Motorola Bravo personsøker, husker jeg.
(For den var på et slags tilbud, eller noe, mener jeg å huske.
Så den kosta kanskje noen få hundrelapper mer ny, enn den stygge, brukte, som han Siemens-karen hadde liggende i en skuff, i Siemens-bygget på Ryen, da.
Og den Motorola-personsøkeren, den hadde vel også vibrering vel, sånn at man unngikk å lage ‘støy’, i butikken, når noen ringte en, da).
Og den så også en del finere ut enn den oppripede, som de hadde hos Siemens da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den Motorola-personsøkeren.
Den hadde et ganske stort display, med klokke osv., da.
Og den så kanskje litt mer fancy ut, enn den personsøkeren, som hu Hilde fra Rimi Hellerud, hadde fått, da hu begynte, i Rema, da.
(For Hilde fra Rimi Hellerud, hu var innom, på Rimi Nylænde, og viste fram den personsøkeren sin, fra Rema, da.
Først og fremst til butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel.
Men så nevnte kanskje hu det, at jeg hadde fått meg personsøker og).
Og da, så begynte nesten hu Hilde å grine, husker jeg.
Og hu sa at det var noe ‘dritt’ hu hadde fått av Rema, da.
(Noe sånt).
Bare fordi at hennes personsøker kanskje så litt kjedeligere ut, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Ungbo, så skulle absolutt Glenn Hesler ha meg med, på å skyte, med paintball.
Sammen med noen Romeriks-folk vel.
Men jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3), og skutt veldig mye, med Miles der, som er et laser-system, hvor en høytaler, på fienden, begynner å pipe, hvis du treffer.
Så Miles er en del mer realistisk enn paintball.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Siden Miles jo brukes på ekte AG3-er, osv.
Og vi brukte jo Miles i militæret, og var soldater, som var i en stående NATO-styrke.
Altså vi var elite-soldater da, kan man kanskje si.
Og så skulle jeg liksom fly rundt i skauen og skyte med noen maling-kuler, sammen med en gjeng med ‘guttunger’.
Nei, dette bød meg imot, som noe sløsing av tid og penger, (og det som var), må jeg innrømme.
Så det fristet ikke i det hele tatt, må jeg si.
Det var mer sånn at jeg hadde hatt nok av skyting og våpen.
Jeg hadde mer lyst til å ha et vanlig liv, (etter det tøffe og krevende året, i Geværkompaniet), enn å krype mer rundt i skauen og leke krig, liksom.
Det hadde jeg egentlig fått mer enn nok av, for å si det sånn.
Og dessuten, så tror jeg ikke at Glenn Hesler, Tom fra Lørenskog og Øystein Andersen og dem, ville ha vært de smarteste folka, (kanskje), å leke krig i skauen sammen med.
De er vel kanskje litt kyniske, noen av de, (vil jeg tippe på, ihvertfall).
Så det ville kanskje vært farlig, å leke krig, sammen med dem.
Jeg er ikke sikker på om de ville ha respektert sikkerhetsavstander, og lignende.
Og plutselig, så kunne du stå der da, med en paintball-kule i øyet, kanskje, (eller noe da), forestilte jeg meg, ihvertfall.
Så derfor så ble jeg ikke frista da Glenn Hesler skulle dra meg med på paintball.
Det ble mer som noe gutteaktige greier, for meg, som nettopp hadde vært et år i Geværkompaniet, husker jeg at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det paintball-greiene kan vel muligens ha vært i 1995 og.
Men mest sannsynlig i 1994 vel, (hvis jeg skulle tippe).
(Hm).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I 1994 så var det ihvertfall fotball-VM, i USA.
Og Norge, var jo med, for første gang, i min levetid, da.
(Og da jeg var i militæret så hadde vi jo fulgt disse kvalifiseringskampene, til VM 94, på brakka, og på radio, da vi var på øvelse, på fjellet Barmen, i Kongsberg, høsten 1992, osv.
Så dette VM-et var litt spesielt da, syntes jeg).
Så det var jo fotball-feber i landet, må man vel si.
Og Glenn Hesler og jeg, vi tok av litt, og spilte fotball, i gangen, på Ungbo der, i sokkelesten vel.
Innimellom at vi så på VM-kamper på TV, da.
(Glenn Hesler holdt med Tyskland, (og muligens også med Norge), mener jeg å huske, siden han var av tysk slekt, da.
Det var en fotballspiller, på Tyskland, som het Hessler, og etternavnet Hesler er vel en fornorsking av Hessler vel, (mener jeg at Glenn Hesler fortalte)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, mens vi trillet, (eller om man skal si sparket), den fotballen, inne i gangen, på Ungbo, (mens vi var aleine hjemme en gang da, må det vel antagelig ha vært).
Så dukka det opp to damer, på døra til Ungbo der.
Hu ene kjente jeg igjen.
Det var hu Fanney, fra Island, som jeg hadde jobba sammen med på OBS Triaden, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2, og som også lagfører Bricen, i Geværkompaniet kjente, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
Og hu andre dama må vel også ha vært ei nabokone, (i Skansen Terrasse 23), vel.
De bare stod der, i døra til Ungbo, uten å si et ‘kvekk’.
Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke dette besøket.
Var det en klage eller var det en slags invitasjon?
Hm.
Dette var ikke helt klart for meg.
Jeg bare forklarte at det var fotball-VM vel, (eller noe), og at vi kjeda oss mellom kampene, da.
(Noe sånt).
For dette var jo midt på dagen, (hvis jeg husker det riktig).
Så jeg tenkte vel det, at vi hadde lov til å bråke litt da.
Samtidig, så var det jo ikke noe i den gangen, på Ungbo, (som gikk mellom oppholdsrommene og våre private rom), som kunne bli ødelagt.
Det var liksom bare en naken gang med noen dører i.
(Og den ballen, det var vel en inneball, som jeg hadde tatt med fra Rykkinnhallen, (fra fotballsparkinga der, med datagruppen Crusaders og dem, under TG94, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4), eller noe sånt vel).
Så jeg syntes ikke at vi gjorde noe galt egentlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Fanney, hu møtte jeg vel forresten, på vei ned til Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23, en gang.
(Rett etter militæret en gang, var det vel).
Mens hu stod i oppgangen, mellom grunnetasjen og første etasje, (var det vel), sammen med mora si, (av en eller annen grunn).
Da var Fanney høygravid, husker jeg.
Og jeg visste ikke hva jeg skulle si.
Jeg visste vel ikke at Fanney bodde der engang, for å være ærlig.
Men jeg sa vel noe sånt som at det var spennende, (eller noe sånt), at hu var gravid da, tror jeg.
(Noe sånt).
Mens Fanney vel ikke sa så mye vel.
(Unntatt at hun bekreftet at hun kjente Marvin Bricen, (fra Geværkompaniet), vel).
Og hvem barnefaren var, det ante jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler, han var en pussig skrue, omtrent som min tremenning Øystein Andersen, (som jeg jo ble kjent med Hesler gjennom), må man vel si.
Hesler barberte seg aldri.
Så han hadde noen slags fjoner, (mener jeg at søstera mi kalte det), i ansiktet.
Altså noen sånne cirka et par centimeter lange hårstrå, som vokste ganske langt fra hverandre, i ansiktet hans, da.
Og som jeg ikke vet hvorfor han ikke barberte bort.
Enda jeg vel spurte han en gang, om hvorfor han ikke barberte seg, vel.
Hesler var også heavy-fan, (som Øystein Andersen), og pleide å ha langt hår, da.
Før han plutselig en dag, (sommeren 1994, var det vel antagelig), dukka opp, på Ungbo der, solbrun, (etter å ha jobbet som blikkenslager, i sin onkels firma), og med det brune håret sitt, klippet i en kort, nesten sosse-aktig frisyre.
Da ble jeg overrasket over Glenn Hesler, som gikk fra å være en ‘shabby’ heavy-fan til å bli soss nesten, over natta, da.
‘Misunnelig eller?’, sa Glenn til meg, i stua på Ungbo der, da jeg så på han, nærmest i sjokk da, eller ihvertfall i undring over denne nesten totale forrandringen, da.
Men jeg var ikke akkurat misunnelig.
Jeg syntes vel at jeg så ok ut selv, for å si det sånn.
Men jeg var kanskje forundret da, siden jeg aldri hadde sett han Glenn Hesler med kort hår før da.
Han var liksom en som jeg tenkte på, som å være i kategorien ‘heavy-frik med langt hår’, da.
(Altså en som ikke var ‘main-stream’).
Så hva denne stilendringen til Glenn Hesler kom av, det veit jeg ikke.
Men det veit han vel sikkert selv.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler, han var fra Skjetten, hvor han hadde vokst opp uten faren sin, som var død eller hadde flytta til utlandet, (eller noe sånt).
Han bodde i Nordbyveien, (var det vel), på Skjetten der, i en lang, noen etasjer høy blokk, sammen med sin mor, stefar og lillesøster vel.
Før jeg skaffa han rom på Ungbo, da.
(Ved å prate for han, med Ungbo-dama, da Glenn Hesler spurte meg, om jeg kunne hjelpe han med det).
Og etter at Pia flytta fra Ungbo, (i 1995), var det vel.
Så flytta Glenn Hesler tilbake, til rommet sitt, hos mora si, i Nordbyveien, da.
(Mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler hadde hatt en mopedulykke, som tenåring.
I et kryss, ikke så langt unna Nordbyveien der, vel.
(Muligens ved Olavsgård hotell der.
Hvor jeg jo forresten hadde vært på et slags seminar eller ‘smile-kurs’, med Matland/OBS Triaden, dagen etter at jeg traff hu Ragnhild fra Stovner, (på Radio 1 Club), noe som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).
Et sted han viste meg en gang, da jeg satt på med han, i en av bilene til automatfirmaet til han og Øystein, vel.
(Hvis det ikke var i hans lys blå Volvo stasjonsvogn, da.
En bil han brukte når han jobbet som blikkenslager, vel).
Så Hesler han hadde nok da vært gjennom mange operasjoner.
For han skadet ankelen sin, (var det vel), i den ulykken, da.
Og han haltet også litt da.
(Selv om han likevel spilte ganske mye fotball og badminton, osv.
Så han var ikke så utrolig hemmet av den nevnte ulykken, da).
Og han fikk også store erstatningsbeløp, i hundretusen kroners-klassen, utbetalt nærmest årlig vel, i årene etter denne ulykken, da, (var det vel).
Eller han fikk vel ihvertfall to-tre sånne store pengeutbetalinger, mener jeg å huske, (at Øystein Andersen prata om, ihvertfall, en gang, på begynnelsen av 90-tallet).
Penger som han blant annet brukte til å starte opp automatfirmaet, til han og Øystein Andersen vel, på begynnelsen av 90-tallet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler fortalte meg en gang, at han hadde en morfar, som var kommunist vel, og som hadde vært som en slags far for han, under oppveksten, da.
Og det blikkenslager-firmaet, som Glenn Hesler jobba i.
Det het ‘Hesler og Sønn’.
Og ‘Hesler’, fra firmanavnet, det var morfaren hans da.
Og ‘Sønn’, fra firmanavnet, det var onkelen hans da.
Men Glenn Hesler, han begynte også å jobbe i det blikkenslager-firmaet, da.
Uten at firmanavnet endret seg vel.
Og en dag, mens han bodde, på Ungbo der, så fortalte Glenn Hesler meg, at morfaren hans hadde dødd, (var det vel).
Han hadde ihvertfall falt ned fra en stige, (var det vel), på jobben, som blikkenslager, da.
Så jeg sa ‘kondolerer’ da, husker jeg.
Og spurte vel også en gang om hvordan han taklet dette, at morfaren hans hadde dødd, (noe som skjedde foran øynene på han, da).
(For Glenn Hesler så vel på dette fallet, tror jeg).
Men da smilte vel Hesler, (mer eller mindre ihvertfall vel), tror jeg.
Så det virka som at han taklet det her greit, da.
Og Glenn Hesler arvet vel også bikkja til morfaren, tror jeg.
(Hvis jeg skjønte det her riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, disse årene, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
