johncons

Stikkord: Rema

  • VG mener visst at det er fem matvare-kjeder, i Norge. Men jeg kan mange fler: Rimi, Rema, ICA, Meny, Prix, Kiwi, Joker, Spar, Bunnpris, OBS!, osv. Hvilket land lever VG i?

    vg mener at det er fem kjeder

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10149227

    PS.

    VG mener kanskje her ‘konsern’ eller ‘aktør’?

    Men det er ikke det samme som kjede, mener jeg.

    For en aktør, (eller et konsern), kan ha flere kjeder, da.

    (Som for eksempel NorgesGruppen, som har Meny, Spar, Joker og Kiwi, blant annet, vel.

    Og ICA har også flere kjeder, som for eksempel Rimi, Matkroken, ICA Supermarked og ICA Nær.

    (Hvis de ikke har byttet navn på noen av kjedene sine igjen, da).

    Og Forbrukersamvirket har også flere kjeder.

    Som Prix, Coop/Mega og OBS!).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg syntes forresten det, at hu fra Konkurransetilsynet, kanskje blander inn litt vel mye her.

    Jeg synes at Konkurransetilsynet burde ha sagt noe sånt, som at: ‘Vi ønsker ikke at en aktør/et konsern skal ha mer enn 35-40% av markedet’.

    (Noe sånt).

    Istedet for å drøye ut dette, i ‘år og dag’.

    (Og så ‘bable’ noe om Rema og Coop).

    Når dette vel egentlig må sies å handle om NorgesGruppen, (og ICA).

    (Noe sånt).

    Så sånn er vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Fra RBS-saken, her i England.

    Så har jeg forstått det sånn.

    At Konkurransetilsynet også kan godkjenne en sammenslåing, (eller samarbeid), mellom NorgesGruppen og ICA.

    Men da kan de for eksempel si noe sånt, som at NorgesGruppen da må selge Meny-kjeden, for eksempel.

    (For å unngå at en gruppering, i dagligvarebransjen, nemlig NorgesGruppen(/ICA), blir for stor.

    Noe som fører til mindre konkurranse, da).

    Sånn at det er mulig å redde ICA-butikkene, og samtidig unngå at NorgesGruppen blir for stor.

    Noe sånt.

    (Hvis jeg har forstått det riktig, ihvertfall.

    Kanskje Konkurransetilsynet burde ha dratt på studietur, til et eller flere andre EØS-land.

    Siden dette vel er regulert av EU-lover nå.

    Bare et forslag).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Jeg husker forresten det, at Magne Winnem, ‘babla’ om det, like etter at han ansatte meg, på Rimi Munkelia, i 1992.

    (Jeg overhørte at han prata med en kunde, mens jeg dreiv og rydda hyller, (eller noe lignende).

    Noe sånt).

    At Rimi liksom var en ‘nummer to-butikk’.

    Det var meningen at man skulle handle på en fullsortiments-butikk, (som for eksempel MEGA eller Jens Evensen, da).

    Så Rimi var, (ihvertfall på den her tida), en budsjett-kjede, da.

    (Eller noe lignende).

    Hvor man kunne handle noen varer billigere.

    Så man skulle vel først gå på Rimi, da.

    Og så kjøpe det man fant der.

    Og så handle resten, i butikker, som hadde bedre utvalg, (og ofte høyere priser), da.

    (Noe sånt).

    Så Rimi kan vel da kanskje ikke kalles en dagligvare-butikk.

    Man må vel kalle det en budsjett-butikk.

    (Noe sånt).

    Så kanskje det er et skille her, mellom disse.

    Sånn at man muligens må tenke på miksen av fullsortiments-butikker og budsjett-butikker også, innen et konsern.

    (Noe sånt).

    Så dette kan vel kanskje sies å være litt komplisert.

    Og om Rimi fortsatt er en ‘nummer to’-butikk.

    Eller om Rimi’s eiere, (nemlig ICA), nå mener at Rimi har et fullgodt sortiment.

    Det vet jeg ikke.

    Men ICA har jo ICA Supermarked, så det er mulig at de ikke mener det.

    Rema har jo ikke noe tilsvarende.

    Så Rema slipper kanskje billigere unna.

    Siden deres grossist-lagre, vel må være enklere å drive.

    Siden de bare har et par tusen vareslag der.

    Mens de andre aktørene, (jeg tenker da på ICA, NorgesGruppen og Coop), nok har nærmere ti tusen vareslag.

    (Noe sånt).

    Men om man skal bruke det mot Rema, det vet jeg ikke.

    Men jeg fikk ihvertfall en klage, som butikksjef, på Rimi Langhus, i år 2001 eller 2002, (husker jeg).

    På at Rimi-butikkene var som ‘østblokk-butikker’.

    (Noe sånt).

    Så da skulle jeg nok kanskje ha sagt det som Winnem sa, cirka ti år tidligere, (på Rimi Munkelia).

    Men det var ikke så ofte, at dette temaet, (om ‘nummer to’-butikker), ble diskutert, i Rimi-butikkene, (sånn som jeg husker det).

    Så det tenkte jeg vel ikke på, på den tida.

    Men alle de fire største kjedene, her i England, (nemlig Tesco, Sainsburys, ASDA og Morrisons), har fullsortiments-butikker, forresten.

    Så det er mulig at Rema slipper billig unna, i Norge.

    For NorgesGruppen får kjeft, (i artikkelen), siden at Kiwi ikke er billigst.

    Men NorgesGruppen har faktisk Meny, som et fullsortiments-alternativ, til Kiwi.

    Men Rema har ikke noe tilsvarende.

    Så det er kanskje enklere for Rema da, (må man vel si).

    (Siden at de ikke har noen ‘nummer en-butikk’-kjede.

    For å prøve å sitere tidligere Rimi-butikksjef Magne Winnem).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Når jeg tenker på Bunnpris og Rema, forresten.

    (I forbindelse med at jeg leste denne artikkelen).

    Så tenker jeg på mistelteinen, (må jeg innrømme).

    Bunnpris er som mistelteinen.

    Og Rema er som treet, som mistelteinen lever på.

    Uten treet så dør mistelteinen.

    Og uten Rema så dør Bunnpris, (må man vel si).

    (Hvis de ikke finner et annet ‘tre’, (som for eksempel NorgesGruppen), å leve på da).

    Så jeg vil si at Rema og Bunnpris er en aktør, (eller gruppering).

    De er ikke konkurrenter.

    Men de har et slags samarbeid og lever vel i et slags avhengighetsforhold, (eller symbiose), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Eller forresten, flodhesten og fuglen, er kanskje en bedre måte, å forklare Rema og Bunnpris på.

    Fuglen, (Bunnpris), sitter på ryggen til flodhesten, (Rema), og spiser insekter, som irriterer flodhesten.

    (Noe sånt).

    Og det er en ting.

    Men det rare, det er det.

    At flodhesten og fuglen så prøver å innbille turistene i natur-reservatet.

    At de konkurrerer fælt, om maten, i jungelen.

    Men de er altså ikke konkurrenter.

    Men de har et slags samarbeid, da.

    Og lever i et slags forhold, da.

    Så hvis vi tar Coop, NorgesGruppen og ICA.

    Så er det tre ungkarer.

    Mens Rema og Bunnpris, det er et samboer-par.

    Og så går disse fem ut på byen sammen.

    Og så sier samboer-paret det, at de er en gruppe på fem ungkarer, som skal ut på diskotek, og konkurrere om å sjekke opp damer.

    (Noe sånt).

    Så det blir jo bare tull, (må man vel si).

    Bare noen tanker jeg hadde om dette nå.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Fagforeningen burde vel ha stoppet kjedene?

    Jeg tenker nå.

    Hva hvis man går inn på et av Rema sine grossistlagre.

    Og så spør man en truckfører, om hvordan han gjør det, når han kjører en pall, som det står Bunnpris på.

    ‘Kjører du de pallene som det står Bunnpris på litt teitere liksom, for å markere det, at dette er varene, til den farlige konkurrenten deres?’.

    ‘Nei, detta vil je itte svare på. Det får dem som styrer her svare på. Detta tørr je itte svare på’.

    Så dette går over huene, til folka på gølvet, (kan det virke som).

    Så her har fagforeningen svikta, (kan det virke som).

    (Noe sånt).

    Det hadde vært artig, om noen sendte noen reportere, inn på Rema sine grossistlagre, for å høre, om hva folka på gølvet, syntes om dette ‘konkurrent-samarbeidet’, mellom Bunnpris og Rema.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her var det mye tull, synes jeg. Bunnpris sier at de ikke vil være i et system, men de er jo faktisk i et innkjøpssamarbeid med Rema. Så det gir ingen mening her, synes jeg, (for Bunnpris er vel egentlig en del av Rema da, må man vel si, siden de liksom bare selger varer, som de kjøper, av Rema, mener jeg). Dessuten, å sammenligne Coop med Stalin, det synes jeg at blir rart, for i Sovjet så var vel ikke butikkene forbrukereide, de var vel statseide? Når det gjelder, at en aktør får monopol. Det er vel like mye et problem, at vi får to aktører, som kanskje driver med pris-samarbeid, som vi har sett, i andre bransjer, vel. Men jeg synes at konkurransetilsynet her virker usikre, på sin rolle. Hvorfor bruker de så lang tid, på å bestemme seg, om dette? Og hvor er alle diplomøkonomene? Jeg er bare økonom, fra handel og kontor, og har ikke gått på BI

    mye tull

    http://www.dagbladet.no/2013/12/17/nyheter/okonomi/hegnarno/rema/reitan/30882674/

    PS.

    Her er mer om prissamarbeid:

    mer om prissamarbeid

    http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10064836

    PS 2.

    Siden Bunnpris kjøper alle varene sine, fra Rema.

    Så får de vel enda færre varelinjer, enn Rema.

    (Siden de nok ikke selger Rema sine egne merkevarer, da).

    Og Rema har færre varelinjer, enn Rimi, (hvis jeg husker det riktig).

    Så Bunnpris, det blir jo som noe kommunistisk, nesten.

    (Siden de nevner ‘kommunisme’, i denne artikkelen, da).

    Siden Bunnpris har minst utvalg, i varer, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall), av alle de norske billig-butikk-kjedene, da.

    (Noe sånt).

    Så det er vanskelig å ta Bunnpris så utrolig seriøst, som er uavhengig aktør, (vil jeg si).

    (For det er nemlig ikke Bunnpris.

    De er som en del av Rema liksom, (i mange sammenhenger ihvertfall), vil jeg si).

    Men de var fine å ha, på søndagene, i Oslo, (husker jeg).

    Siden de hadde en ‘Brustad-bu’, på grensen mellom St. Hanshaugen og Bislett, da.

    (Ikke så langt fra der jeg bodde, i Waldemar Thranes gate 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Bunnpris har visst egne merkevarer, som blir distribuert, av Rema.

    Men da kommer dette med matsikkerheten inn, (som jeg har skrevet om tidligere, på bloggen).

    Hvis dette er konkurrenter, hvordan kan de da få sine egne merkevarer distribuert, av Rema?

    Vil ikke da ‘galninger’, på Rema sitt grossistlager, være litt mer sleivete, med pallen med ‘Bunnpris’ egne merkevarer?

    Eller går praten, på Rema sitt lager, i det, at Bunnpris nå egentlig er en underavdeling, av Rema?

    Det er vanskelig å vite.

    Men det blir vanskelig å ta Bunnpris seriøst ihvertfall, som en uavhengig aktør, i norsk dagligvarehandel, (vil jeg si).

    Bunnpris er vel nå liksom ‘klovnen’, i norsk dagligvarehandel.

    Og Ica Norge vil også bli en sånn klovn, hvis de inngår det planlagte samarbeidet, med NorgesGruppen, (vil jeg si).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Her kan man se det, at Rema og Bunnpris, omtales som en ‘blokk’:

    bunnpris rema

    http://www.handelsbladetfk.no/id/21033

    PS 5.

    Jeg søkte litt om Konkurransetilsynet, på nettet, tidligere i dag.

    Og dette tilsynet, er visst noe Norge har fått, på grunn av EØS-avtalen.

    (Hvis jeg forstod det riktig, ihvertfall).

    Så de er noe ‘EU-greier’, da.

    (Noe sånt).

    Og i England, (hvor jeg bor), så har det de siste årene, vært en litt lignende sak, forresten.

    Den spanske banken Santander, har prøvd å kjøpe opp den britiske banken RBS.

    Men dette har blitt stoppet, av myndighetene, da.

    (Ihvertfall til en viss grad).

    Så her i Storbritannia, så fungerer visst konkurransemyndighetene, da.

    (Selv om jeg ikke er så oppdatert, når det gjelder den britiske finanssektoren, akkurat.

    Men jeg byttet til RBS, som min hovedbank, i England, for noen år siden, da.

    Så jeg har ikke kunnet unngå, å fått med meg litt, om dette, da).

    Men det hadde kanskje vært interessant, hvis den norske pressen, kunne ha skrevet litt mer, om nøyaktig hva det er, som konkurransetilsynet, skal se på, i denne saken.

    Og hvem er det som styrer, i dette tilsynet, liksom?

    Og hva mener de norske økonomi-professorene, (ved BI og Handelshøyskolen), om dette tilsynet og denne saken, liksom?

    Det skrives mye om ‘kjendisene’ fra matvarekjedene.

    Men burde ikke for eksempel sjefen for Konkurransetilsynet også ha blitt litt mer kjent, liksom?

    Hm.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Situasjonen i den norske dagligvarehandelen, er forresten rar, for tiden.

    (Vil jeg nok si).

    Siden at det ikke finnes noen uavhengige grossister.

    Alle grossistene, er eiet, av matvarekjedene, (virker det som).

    (Selv om det i noen tilfeller, er omvendt.

    Nemlig at grossistene eier matvarekjedene.

    Som NorgesGruppen jo gjør.

    For de var vel opprinnelig en grossist, ved navn JoJo, (aka. Johan Johanson).

    Noe sånt).

    Så det er derfor at relativt nye kjeder, (som vel ikke har vært en landsdekkende kjede, så ‘utrolig’ lenge liksom), som Bunnpris, blir seende litt ‘klovne-aktige’ ut, (vil jeg si).

    Siden at det ikke finnes noen store, uavhengige matvare-grossister lenger, (i Norge), da.

    Grossist og detaljist-leddet, har vokst sammen, (i Norge), iløpet av de siste tiårene da, (må man vel si).

    Så her er det kanskje rom for en ny, stor og uavhengig grossist?

    Hva vet jeg.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Nå tenkte jeg mer på dette.

    Hva hvis Bunnpris og Rimi, (eller ICA Norge som de egentlig heter), slo seg sammen, (tenker jeg nå).

    Istedet for to klovner, så ville vi da fått en fjerde kjempe, i norsk dagligvarebransje.

    Bunnpris klarer å drive butikkene, (virker det som).

    Og Rimi har et moderne nettverk av grossist-lagre, spredd over hele landet.

    Kunne dette ha vært en ide?

    Da ville vi fått fire dagligvare-kjemper, i Norge.

    (Nemlig Coop, Rema, NorgesGruppen og Rimi/Bunnpris).

    Istedet for tre kjemper, (Coop, Rema og NorgesGruppen), og to klovner, (Bunnpris og Rimi/ICA Norge).

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Min Bok 5 – Kapittel 250: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXIII

    På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten 2000).

    Så var det noen ganger problemer med å få tak i nok folk, til å jobbe, (husker jeg).

    Jeg husker at det var sånn, at en gang, så måtte jeg selv sitte i kassa, (husker jeg).

    Og da dukka det opp ei pakistansk dame, i 40-åra der, som begynte å fortelle det, at hu hadde jobba på en annen Rimi, (eller noe sånt).

    Og vi hadde ikke folk, da.

    Så jeg spurte henne, om hu kunne jobbe, den dagen, (eller noe sånt), da.

    Og det kunne hu da, (husker jeg).

    Og jeg fant noe arbeidstøy til henne, osv.

    Men hu gikk ikke inn på garderoben, for å skifte, (husker jeg).

    Hu skifta bare rett foran meg, i det rommet, som vi tidligere pleide å utpassere fra, (den første perioden, som jeg jobbet der, fra 1993 til 1996).

    (Altså i det rommet, som lå mellom garderoben og tellerommet, da).

    Mens hu sa at: ‘Jeg er kvinne’, (eller noe lignende).

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var vel litt rart kanskje, at hu pakistanske dama, ikke ville gå inn på garderoben, for å skifte å skifte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta til St. Hanshaugen, på begynnelsen av 1996.

    Så måtte jeg henvende meg i Rimi-butikken, som ligger i det samme bygget, som leiligheten min lå i, (husker jeg).

    (Det er den butikken, i Waldemar Thranes gate 5, som nå, (22. august 2013), heter ICA Nær.

    Mener jeg å ha sett, på Google Maps).

    Og så ringte negerdama Sophia, (som bodde i naboleiligheten, (leilighet 304), og som seinere ble butikksjef, på Rimi Skullerud), til en slags vaktmester, som het Jan Terje Syvertsen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og så viste han Syvertsen meg leiligheten, og så fikk jeg nøkkelen til leiligheten, da.

    (Noe sånt).

    Og det ble litt rart, (husker jeg, at jeg syntes), at jeg måtte gå på Rimi, for å få nøkkelen, til leiligheten, liksom.

    Da ble det litt rart å handle der seinere, mener jeg.

    (Det ble litt ‘svett’, liksom.

    Må man vel si).

    Og hu Sophia hu var også veldig mutt, (må man vel si).

    Så jeg visste liksom ikke hvor jeg hadde henne, da.

    (Noe sånt).

    Så det var ikke sånn at jeg bare handla på Rimi i Waldemar Thranes gate 5, etter at jeg flytta inn, i det samme bygget.

    Jeg pleide noen ganger å gå ned til sentrum.

    (Den samme veien som Magne Winnem dro meg med.

    Da han dro meg med på valgkampåpningen til Høyre, høsten 1991.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Og da pleide jeg å se, i bokhandler-butikker osv., på veien, (husker jeg).

    Og jeg gikk også innom og så, i den innvandrerbutikken, som lå i Bjerregaardsgate, (like ved Ullevålsveien), husker jeg.

    For i avisene så stod det jo om at det var så flott med det fargerike felleskapet, osv.

    For da fikk vi nordmenn så mye god mat, som vi kunne kjøpe, (i butikkene), osv.

    Men jeg fant ikke så mye god mat, i den innvandrerbutikken, (må jeg innrømme).

    Men de hadde noen pistasjnøtter, (i løs vekt), som jeg kjøpte noen ganger, (og som var ganske gode da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den innvandrerbutikken, i Bjerregaards gate.

    Den forrandret seg flere ganger, iløpet av de 8-9 årene som jeg bodde, på St. Hanshaugen, (husker jeg).

    En sommer, (må det vel ha vært), på slutten av 90-tallet.

    Så husker jeg at det plutselig var ei ung pakistansk dame, som hadde begynt å jobbe der.

    Og jeg husker at jeg sa noe sånt som at butikken så mye bedre ut, (eller noe lignende).

    (Noe sånt.

    Jeg var kanskje litt prega av, å ha jobbet lenge i butikk, da.

    Det er mulig).

    Og hu pakistanske dama, sa at det hadde blitt nye eiere der, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg spurte hva noe slags mat som lå utstilt der var, da.

    Og den maten het visst samosa, (eller noe lignende), sa hu pakistanske dama, da.

    Og jeg prøvde en sånn samosa, da.

    (Som ikke kosta så mye penger, vel).

    Og det var noe slags deig med kjøtt i, vel.

    Noe sånt.

    Og det gikk vel greit ned.

    Selv om det ikke var sånn, at jeg pleide å kjøpe den retten hver dag, (for å si det sånn).

    Det var mest som noe snacks-mat, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter en stund så ble det nye eiere igjen, i den butikken, husker jeg.

    Jeg var innom der en gang iblant.

    For denne butikken var vel åpen på søndager og, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Og jeg jobba jo i butikk, så jeg syntes det var litt artig, å gå i forskjellige butikker, og se hvordan varer de solgte osv., da.

    Og plutselig en gang, rundt årtusenskiftet.

    Så sa en kar bak disken der til meg.

    At de hadde fått en egen avdeling, for sex-leketøy osv., bak et hjørne der liksom, da.

    Og da måtte jeg liksom gå og se, da.

    Og der hadde de plutselig fått mye forskjellig innen dildoer og alt mulig sånt, da.

    (Bak en vegg der, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før de begynte med pornofilmer og sexleketøy, osv.

    Så husker jeg det.

    (Fra slutten av 90-tallet, vel).

    At denne butikken ikke tok ned GB-is skiltet sitt.

    Etter at GB-is, ble avviklet, i Norge.

    Og det klagde jeg på en gang da, (husker jeg).

    (En gang jeg tilfeldigvis gikk forbi denne butikken).

    Og jeg sa at til han pakistaneren, som dreiv den butikken, at han måtte ta ned GB-klovne-skiltet, som hang, utafor butikken, da.

    (Siden det var et år eller to siden, at GB-is, hadde lagt ned, i Norge, da).

    Men det ville ikke han pakistaneren som jobba der da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så det er mulig at de som eide den butikken, ikke skjønte det, at det klovne-skiltet, hadde med GB-is å gjøre, da.

    (Kanskje det skiltet hang der, da de kjøpte butikken.

    Siden denne butikken vel byttet eiere ganske ofte, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at mens jeg drev på med et programerings-prosjekt, (som ble kalt ‘Eiendomsmegler-program’), i Java, i andre semester, (vår-semesteret 2003), på HiO IU.

    Så holdt jeg på å gå tom for ark, til printeren, på søndagen før oppgaven skulle leveres, vel.

    (Noe sånt).

    For jeg var ikke så flink i Java-programmering.

    Så for å få det riktig, så likte jeg å se koden på papir, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så dette var vel nesten som noe slags luksus, må man vel si.

    Når jeg jobba, med det Java-systemutviklings-prosjektet.

    (For jeg vil vel nesten kalle den oppgaven, (som jeg gjorde helt aleine, med unntak av at Dag Anders Rougseth, (som var den eneste andre personen på gruppa), hjalp til litt med brukerveiledningen, den siste dagen), for systemutvikling.

    Selv om vi først begynte med faget systemutvikling, i fjerde semester.

    Av en eller annen grunn).

    For det vanlige er jo å se på koden, på skjermen, vel.

    Men jeg var så vant til strukturert programmering, i Basic og Pascal.

    Men her var det snakk om objekt-orientert programmering, i Java.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke behøvde å tenke, for å komme meg gjennom fagene, ved HiO IU.

    For det er stor forskjell på Pascal og Java.

    Og det er også stor forskjell på objektorientert programmering og strukturert programmering, vil jeg si)).

    Og da hørte jeg i denne innvandrer-butikken om de tilfeldigvis solgte pakker med printer-ark, da.

    (Siden denne butikken liksom var litt ‘harry’, da.

    Og for eksempel ikke tok ned GB-is-skiltet, selv om GB-is hadde lagt ned, i Norge, liksom).

    Og da fikk jeg kjøpt en pakke printer-ark, for hundre kroner, (eller noe lignende da), husker jeg.

    Og jeg fortalte da at de printer-ark-pakkene bare kosta halvparten, (eller noe lignende), på Rema.

    (For jeg mente at jeg hadde lagt merke til det.

    For jeg handla også noen ganger på Rema, i Bjerregaards gate, (på den her tida).

    For jeg var litt lei av å bare handle på Rimi, da).

    Og da sjekket jeg opp det, uka etter, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Hva prisen var på printer-ark-pakker, på Rema, da.

    Og så fortalte jeg det, til han eieren, av denne litt lugubre innvandrerbutikken da, (må man vel kalle den), husker jeg.

    Og da svarte ikke han innvandrebutikk-eieren noe, (av en eller annen grunn), hvis jeg husker det riktig.

    Men jeg hadde flaks siden jeg fikk kjøpe ark der, da.

    Jeg var vel nesten en kjent kunde der, tror jeg.

    I perioder så var jeg helge-røyker, hvis jeg husker det riktig.

    (De siste årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Etter at problemene i Rimi begynte osv., var det vel).

    Så det hendte nok at jeg var innom både denne butikken, (og også for eksempel video-kiosken, ved siden av Ila Apotek), for å kjøpe en ti-pakning, med for eksempel Lucky Strike, (et sigarett-merke, som noen hadde anbefalt meg, rundt årtusenskiftet, vel).

    For jeg syntes nok muligens at det da ville ha blitt litt flaut, å kjøpe røyk, på Rimi.

    Siden det vel var litt kjent, i Rimi, at jeg hadde slutta å røyke, på midten av 90-tallet.

    (Mens jeg jobba som butikkmedarbeider, på Rimi Lamberseter, rundt 1994, var det vel).

    Og kassadamer, (som liksom var mine underordnede, på jobben, siden jeg jo jobbet som butikksjef, i en del år), de hadde vel kanskje begynt å baksnakke meg, (på jobben), hvis jeg plutselig hadde begynt å kjøpe røyk der, liksom.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 248: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXI

    Det var også sånn, (husker jeg).

    At den første tiden, etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.

    Så lurte jeg på hva skal jeg gjøre, hvis mafian prøvde å ta meg, når jeg handler i butikken, liksom.

    (For jeg hadde jo en AG3, fra Heimevernet, hjemme.

    Så jeg var ikke like bekymret, når jeg var hjemme, da.

    Selv om den AG3-en mangla tennstempel og tennstempel-fjær, på den tida jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    For et år eller to før jeg overhørte det.

    Så måtte alle HV-folk sende inn noen deler av AG-en, til Heimevernet, da.

    Av en eller annen grunn.

    Som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, at narkomane osv., pleide å gå rundt med skrutrekkere i lomma, osv.

    Og jeg var rimelig desperat, da.

    For man må jo ha mat, liksom.

    Så jeg bare fant en skrutrekker.

    (For jeg hadde en skuff, (under stereoanlegget, i en hvit kommode), hvor jeg hadde en del verktøy og sånn, da.

    Og den kommoden kan muligens ha tilhørt Kirsten Ancona.

    Men så har jeg nok klart å få med den hvit-lakkerte kommoden, (som var i samme stil som senga til Kirsten Ancona, må man vel si), til Ungbo, da jeg flytta, fra Høybråtenveien, (der jeg leide et rom av mora til Kirsten Ancona, nemlig Mette Holter).

    Noe sånt).

    Også hadde jeg den skrutrekkeren i lomma, da.

    (For å ha i selvforsvar, da).

    Før jeg gikk for å handle mat, i den Rimi-butikken, som lå en del hundre meter, nærmere Kiellands Plass og Akerselva, da.

    (Altså ikke den Rimi-butikken som lå i det samme bygget, hvor jeg selv bodde.

    Men en nyere Rimi-butikk, som dukket opp rundt årtusenskiftet vel, (på et nytt senter, i Waledemar Thranes gate, som lå omtrent midt mellom Ullevålsveien og Uelands gate, da.

    Og som vel heter St. Hanshaugen senter, ettersom jeg kan tyde det, etter å ha sjekket på Google Maps).

    Uten at jeg vet hvorfor Rimi ville ha butikkenen sine så tett.

    Men de ville kanskje konkurrere mot den lokale Rema-butikken, da.

    Som lå i det samme kvartalet.

    Men med litt dårligere beliggenhet, (må man vel si).

    Siden den Rema-butikken lå i parallell-gaten Bjerregaardsgate, da.

    Som vel må sies å være en bakgate, sammenlignet med Waldemar Thranes gate.

    Noe sånt).

    Og i den Rimi-butikken, så var det noen kule St. Hanshaugen-folk, da.

    (Husker jeg).

    En mann og en dame i slutten av 20-årene, kanskje.

    Og jeg husker at jeg overhørte det, at han mannen sa til kona si, (eller hva hu var).

    Noe om at jeg gikk med en skrutrekker i lomma, da.

    Og da ble jeg rimelig flau, (husker jeg).

    Så etter det, så slutta jeg å gå rundt med en skrutrekker i lomma, da.

    (Selv om jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Men man kanskje kan lure på det, hvordan han St. Hanshaugen-karen, kunne se det.

    (Hvis jeg hørte det riktig).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så søkte jeg på en jobb, på Sainsbury’s, i London, (husker jeg).

    Det var en jobb, som leder for en ‘off licence’-avdeling, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Altså for den avdelingen, som solgte øl, vin og sprit, (i butikken), da.

    Og dette må ha vært i en periode, som jeg var rimelig lei, av Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Muligens etter at jeg var på ferie, i London, sommeren 2003.

    (Men før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, i desember 2003, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første perioden, som jeg jobba, på Rimi Lambertseter.

    Nemlig fra høsten 1993 til våren 1996.

    (Da jeg jobbet som butikkmedarbeider, låseansvarlig, aspirant og assisterende butikksjef, i den butikken).

    Så var det ei kundedame, som handla fast der, som het Fru Sommer, (mener jeg å huske).

    Og hu Fru Sommer, hu skulle alltid ha masse ekstra-service, (eller noe lignende), da.

    Ihvertfall så var det sånn, at assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud.

    Hu gjorde liksom alltid narr av Fru Sommer, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var også ei danske kunde-dame der, som Hilde fra Rimi Hellerud ikke klarte, (husker jeg).

    (Det var muligens mora til Jan Henrik, (som seinere begynte å jobbe der)).

    Men jeg hadde ikke noe problemer med disse gamle ‘hurpe-kundene’, på Rimi Lambertseter, da.

    Men så hadde jo jeg jobba, som kasserer, på OBS Triaden, (som var et stort hypermarked), blant annet.

    Og den butikken, den satt kundeservice veldig høyt, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For den butikken konkurrerte blant annet mot et hypermarked som het Maxi Skårer.

    Og det var en av Norges største matbutikker, da.

    (Som også Matland/OBS Triaden var).

    Og Maxi Skårer lå bare noen hundre meter unna OBS Triaden, da.

    (I den andre enden av Skårersletta).

    Så det var jo veldig stor konkurranse, mellom matbutikkene, uti Lørenskog der.

    Så jeg var vent med å tenke sånn, at vanskelige kunder var en del av jobben liksom, da.

    Så jeg prøvde å ikke ta det personlig, hvis en kunde var vanskelig, da.

    Men jeg prøvde vel bare å yte kundeservice, på en profesjonell måte, liksom.

    (For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor også.

    Og lært at: ‘Kunden har alltid rett’, osv.

    Som det het, på den tiden, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det vi gjorde på Rimi, angående dette problemet, var at vi hadde Checkpoint varemerking, som fikk noen varer til å pipe, hvis de ikke var betalt

    kunne ha installert checkpoint

    http://dt.no/nyheter/fjerner-indrefilet-fra-disken-1.7457732

    PS.

    Rundtom-nissen, var forresten en, som onkelen min Håkon, dreiv og babla om, like etter at mora mi sendte meg for å bo hos faren min, høsten 1979.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om rundtomnissen

    http://dt.no/nyheter/1977-nissen-som-ble-nasjonal-kjendis-1.5222151

  • Min Bok 4 – Kapittel 28: Enda mer fra 1994

    Julebordet 1994, det var en ganske kjedelig ‘affære’, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg mener å huske det, at det julebordet, var i Bekkelagshuset, (ikke så langt unna Nordstrand, eller ‘Østkantens vestkant’, som dette området av Oslo vel også kalles, ifølge Magne Winnem ihvertfall, mener jeg å huske), og det var vel flere Rimi-butikker, som Rimi Nylænde hadde gått sammen med, for å arrangere julebord, da, dette året.

    Men jeg mener at vi fra Rimi Nylænde, vi holdt oss mest for oss selv, i et hjørne, ved inngangsdøra, til ‘hovedsalen’ der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Omtrent det eneste som jeg husker, fra det julebordet, i 1994.

    Det var det, at jeg var litt irritert på hu Hilde, fra Rimi Hellerud.

    For hu hadde liksom ‘driti meg ut’, fordi at jeg liksom hadde slått feil, på kassa.

    Hu sa sånn, en gang, at ‘hva var den prisen her?’.

    (Mens hu pekte på en handlelapp).

    Og det var ikke skanner, på Rimi Nylænde, (som på for eksempel OBS Triaden og også Rimi Munkelia vel), på den her tida.

    Så det var jo ikke så lett å vite, akkurat hva det var.

    Men jeg huska det, at jeg hadde stusset på den handlelappen selv, da.

    Men funnet ut at det var riktig.

    Så jeg prøvde å si at det var riktig totalbeløp, da.

    Men at jeg ikke husket nøyaktig hva hvert eneste enkeltbeløp var, da.

    (Men de kunne jo ha slått inn varene på nytt, sånn som de pleide å gjøre, på CC Storkjøp, for eksempel, husker jeg).

    Jeg prøvde vel å ha en hyggelig tone, men både hu Hilde og hu kunden var sure da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og enten var det sånn at hu Hilde skulle hjem, eller så var det sånn at jeg skulle hjem.

    Det var vel sånn at hu Hilde skulle hjem, tror jeg.

    Og hu likte jo ikke at man skifta, for eksempel, for da måtte hu kanskje ta en T-bane som gikk femten minutter seinere.

    Så det var kanskje derfor at hu Hilde var så sur, fordi at hu ble hefta, av en kunde, på vei ut døra, eller noe.

    Hvem vet.

    Og selv om jeg vel ikke hadde vært noe særlig bombastisk, men bare prøvde å kommunisere egentlig.

    Så var det noe hu Hilde ikke likte ved at jeg prøvde å kommunisere, da.

    Så hu måtte liksom ‘strekke’ meg, inne på kontoret, foran butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    Og på julebordet, etter en del øl.

    Så ble jeg ganske sur, på hu Hilde, pga. den her saken, da.

    Og jeg ba henne om å bli med meg, ut på gangen der.

    Og så kjefta jeg på henne der, på grunn av den her urettferdige behandlinga da, husker jeg.

    Og så spurte vel Thomas Sanne, hva som hadde skjedd, når Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, kom inn igjen til bordet, der de andre satt.

    Og da fortalte jeg de ved bordet at jeg hadde kjefta på hu Hilde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et annet eksempel, på hvor umoden, som hu Hilde, fra Rimi Hellerud, var.

    Det var det, at hu skulle få personsøker, fra Rema, når hu begynte som assistent der, på slutten av 1994, husker jeg.

    Og på den samme tida, så kjøpte jeg personsøker selv.

    For det var ingen som hadde telefon, på Ungbo.

    Og dette var før ‘mobil-tida’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ringte Siemens, på Ryen, angående personsøker.

    (Et firma som holdt til like ved Abildsø, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Og som bussen til Abildsø kjørte forbi da, så jeg visste godt, hvor det bygget deres lå da).

    Og en kar, som jobba der, i 40-50-åra vel.

    Han ‘lurte’ meg opp dit, for å se på en personsøker, som var brukt, da.

    Og som han hadde liggende der, sa han.

    For jeg tjente ikke så bra, i Rimi, så jeg prøvde å finne en billig personsøker, da.

    Men den personsøkeren, som de hadde på Siemens, den var full av riper, så det var jo bare tull, syntes jeg, å dra innom der, da.

    Men det var på vei til jobben, da.

    (Kunne man nesten si).

    For da kunne jeg bare ta den neste 71-bussen, til ved Abildsø-kiosken der.

    Og så var det bare cirka ti minutter å gå, opp Lambertseterveien, til Rimi Nylænde, da.

    Så man kunne vel for eksempel gå fra Siemens til Rimi Nylænde der, på 20-25 minutter kanskje, vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt så falt valget mitt på en ny, blå Motorola Bravo personsøker, husker jeg.

    (For den var på et slags tilbud, eller noe, mener jeg å huske.

    Så den kosta kanskje noen få hundrelapper mer ny, enn den stygge, brukte, som han Siemens-karen hadde liggende i en skuff, i Siemens-bygget på Ryen, da.

    Og den Motorola-personsøkeren, den hadde vel også vibrering vel, sånn at man unngikk å lage ‘støy’, i butikken, når noen ringte en, da).

    Og den så også en del finere ut enn den oppripede, som de hadde hos Siemens da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Motorola-personsøkeren.

    Den hadde et ganske stort display, med klokke osv., da.

    Og den så kanskje litt mer fancy ut, enn den personsøkeren, som hu Hilde fra Rimi Hellerud, hadde fått, da hu begynte, i Rema, da.

    (For Hilde fra Rimi Hellerud, hu var innom, på Rimi Nylænde, og viste fram den personsøkeren sin, fra Rema, da.

    Først og fremst til butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel.

    Men så nevnte kanskje hu det, at jeg hadde fått meg personsøker og).

    Og da, så begynte nesten hu Hilde å grine, husker jeg.

    Og hu sa at det var noe ‘dritt’ hu hadde fått av Rema, da.

    (Noe sånt).

    Bare fordi at hennes personsøker kanskje så litt kjedeligere ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så skulle absolutt Glenn Hesler ha meg med, på å skyte, med paintball.

    Sammen med noen Romeriks-folk vel.

    Men jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3), og skutt veldig mye, med Miles der, som er et laser-system, hvor en høytaler, på fienden, begynner å pipe, hvis du treffer.

    Så Miles er en del mer realistisk enn paintball.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Siden Miles jo brukes på ekte AG3-er, osv.

    Og vi brukte jo Miles i militæret, og var soldater, som var i en stående NATO-styrke.

    Altså vi var elite-soldater da, kan man kanskje si.

    Og så skulle jeg liksom fly rundt i skauen og skyte med noen maling-kuler, sammen med en gjeng med ‘guttunger’.

    Nei, dette bød meg imot, som noe sløsing av tid og penger, (og det som var), må jeg innrømme.

    Så det fristet ikke i det hele tatt, må jeg si.

    Det var mer sånn at jeg hadde hatt nok av skyting og våpen.

    Jeg hadde mer lyst til å ha et vanlig liv, (etter det tøffe og krevende året, i Geværkompaniet), enn å krype mer rundt i skauen og leke krig, liksom.

    Det hadde jeg egentlig fått mer enn nok av, for å si det sånn.

    Og dessuten, så tror jeg ikke at Glenn Hesler, Tom fra Lørenskog og Øystein Andersen og dem, ville ha vært de smarteste folka, (kanskje), å leke krig i skauen sammen med.

    De er vel kanskje litt kyniske, noen av de, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så det ville kanskje vært farlig, å leke krig, sammen med dem.

    Jeg er ikke sikker på om de ville ha respektert sikkerhetsavstander, og lignende.

    Og plutselig, så kunne du stå der da, med en paintball-kule i øyet, kanskje, (eller noe da), forestilte jeg meg, ihvertfall.

    Så derfor så ble jeg ikke frista da Glenn Hesler skulle dra meg med på paintball.

    Det ble mer som noe gutteaktige greier, for meg, som nettopp hadde vært et år i Geværkompaniet, husker jeg at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det paintball-greiene kan vel muligens ha vært i 1995 og.

    Men mest sannsynlig i 1994 vel, (hvis jeg skulle tippe).

    (Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I 1994 så var det ihvertfall fotball-VM, i USA.

    Og Norge, var jo med, for første gang, i min levetid, da.

    (Og da jeg var i militæret så hadde vi jo fulgt disse kvalifiseringskampene, til VM 94, på brakka, og på radio, da vi var på øvelse, på fjellet Barmen, i Kongsberg, høsten 1992, osv.

    Så dette VM-et var litt spesielt da, syntes jeg).

    Så det var jo fotball-feber i landet, må man vel si.

    Og Glenn Hesler og jeg, vi tok av litt, og spilte fotball, i gangen, på Ungbo der, i sokkelesten vel.

    Innimellom at vi så på VM-kamper på TV, da.

    (Glenn Hesler holdt med Tyskland, (og muligens også med Norge), mener jeg å huske, siden han var av tysk slekt, da.

    Det var en fotballspiller, på Tyskland, som het Hessler, og etternavnet Hesler er vel en fornorsking av Hessler vel, (mener jeg at Glenn Hesler fortalte)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, mens vi trillet, (eller om man skal si sparket), den fotballen, inne i gangen, på Ungbo, (mens vi var aleine hjemme en gang da, må det vel antagelig ha vært).

    Så dukka det opp to damer, på døra til Ungbo der.

    Hu ene kjente jeg igjen.

    Det var hu Fanney, fra Island, som jeg hadde jobba sammen med på OBS Triaden, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2, og som også lagfører Bricen, i Geværkompaniet kjente, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og hu andre dama må vel også ha vært ei nabokone, (i Skansen Terrasse 23), vel.

    De bare stod der, i døra til Ungbo, uten å si et ‘kvekk’.

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke dette besøket.

    Var det en klage eller var det en slags invitasjon?

    Hm.

    Dette var ikke helt klart for meg.

    Jeg bare forklarte at det var fotball-VM vel, (eller noe), og at vi kjeda oss mellom kampene, da.

    (Noe sånt).

    For dette var jo midt på dagen, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg tenkte vel det, at vi hadde lov til å bråke litt da.

    Samtidig, så var det jo ikke noe i den gangen, på Ungbo, (som gikk mellom oppholdsrommene og våre private rom), som kunne bli ødelagt.

    Det var liksom bare en naken gang med noen dører i.

    (Og den ballen, det var vel en inneball, som jeg hadde tatt med fra Rykkinnhallen, (fra fotballsparkinga der, med datagruppen Crusaders og dem, under TG94, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4), eller noe sånt vel).

    Så jeg syntes ikke at vi gjorde noe galt egentlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fanney, hu møtte jeg vel forresten, på vei ned til Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23, en gang.

    (Rett etter militæret en gang, var det vel).

    Mens hu stod i oppgangen, mellom grunnetasjen og første etasje, (var det vel), sammen med mora si, (av en eller annen grunn).

    Da var Fanney høygravid, husker jeg.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg visste vel ikke at Fanney bodde der engang, for å være ærlig.

    Men jeg sa vel noe sånt som at det var spennende, (eller noe sånt), at hu var gravid da, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Mens Fanney vel ikke sa så mye vel.

    (Unntatt at hun bekreftet at hun kjente Marvin Bricen, (fra Geværkompaniet), vel).

    Og hvem barnefaren var, det ante jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var en pussig skrue, omtrent som min tremenning Øystein Andersen, (som jeg jo ble kjent med Hesler gjennom), må man vel si.

    Hesler barberte seg aldri.

    Så han hadde noen slags fjoner, (mener jeg at søstera mi kalte det), i ansiktet.

    Altså noen sånne cirka et par centimeter lange hårstrå, som vokste ganske langt fra hverandre, i ansiktet hans, da.

    Og som jeg ikke vet hvorfor han ikke barberte bort.

    Enda jeg vel spurte han en gang, om hvorfor han ikke barberte seg, vel.

    Hesler var også heavy-fan, (som Øystein Andersen), og pleide å ha langt hår, da.

    Før han plutselig en dag, (sommeren 1994, var det vel antagelig), dukka opp, på Ungbo der, solbrun, (etter å ha jobbet som blikkenslager, i sin onkels firma), og med det brune håret sitt, klippet i en kort, nesten sosse-aktig frisyre.

    Da ble jeg overrasket over Glenn Hesler, som gikk fra å være en ‘shabby’ heavy-fan til å bli soss nesten, over natta, da.

    ‘Misunnelig eller?’, sa Glenn til meg, i stua på Ungbo der, da jeg så på han, nærmest i sjokk da, eller ihvertfall i undring over denne nesten totale forrandringen, da.

    Men jeg var ikke akkurat misunnelig.

    Jeg syntes vel at jeg så ok ut selv, for å si det sånn.

    Men jeg var kanskje forundret da, siden jeg aldri hadde sett han Glenn Hesler med kort hår før da.

    Han var liksom en som jeg tenkte på, som å være i kategorien ‘heavy-frik med langt hår’, da.

    (Altså en som ikke var ‘main-stream’).

    Så hva denne stilendringen til Glenn Hesler kom av, det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel sikkert selv.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var fra Skjetten, hvor han hadde vokst opp uten faren sin, som var død eller hadde flytta til utlandet, (eller noe sånt).

    Han bodde i Nordbyveien, (var det vel), på Skjetten der, i en lang, noen etasjer høy blokk, sammen med sin mor, stefar og lillesøster vel.

    Før jeg skaffa han rom på Ungbo, da.

    (Ved å prate for han, med Ungbo-dama, da Glenn Hesler spurte meg, om jeg kunne hjelpe han med det).

    Og etter at Pia flytta fra Ungbo, (i 1995), var det vel.

    Så flytta Glenn Hesler tilbake, til rommet sitt, hos mora si, i Nordbyveien, da.

    (Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler hadde hatt en mopedulykke, som tenåring.

    I et kryss, ikke så langt unna Nordbyveien der, vel.

    (Muligens ved Olavsgård hotell der.

    Hvor jeg jo forresten hadde vært på et slags seminar eller ‘smile-kurs’, med Matland/OBS Triaden, dagen etter at jeg traff hu Ragnhild fra Stovner, (på Radio 1 Club), noe som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).

    Et sted han viste meg en gang, da jeg satt på med han, i en av bilene til automatfirmaet til han og Øystein, vel.

    (Hvis det ikke var i hans lys blå Volvo stasjonsvogn, da.

    En bil han brukte når han jobbet som blikkenslager, vel).

    Så Hesler han hadde nok da vært gjennom mange operasjoner.

    For han skadet ankelen sin, (var det vel), i den ulykken, da.

    Og han haltet også litt da.

    (Selv om han likevel spilte ganske mye fotball og badminton, osv.

    Så han var ikke så utrolig hemmet av den nevnte ulykken, da).

    Og han fikk også store erstatningsbeløp, i hundretusen kroners-klassen, utbetalt nærmest årlig vel, i årene etter denne ulykken, da, (var det vel).

    Eller han fikk vel ihvertfall to-tre sånne store pengeutbetalinger, mener jeg å huske, (at Øystein Andersen prata om, ihvertfall, en gang, på begynnelsen av 90-tallet).

    Penger som han blant annet brukte til å starte opp automatfirmaet, til han og Øystein Andersen vel, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler fortalte meg en gang, at han hadde en morfar, som var kommunist vel, og som hadde vært som en slags far for han, under oppveksten, da.

    Og det blikkenslager-firmaet, som Glenn Hesler jobba i.

    Det het ‘Hesler og Sønn’.

    Og ‘Hesler’, fra firmanavnet, det var morfaren hans da.

    Og ‘Sønn’, fra firmanavnet, det var onkelen hans da.

    Men Glenn Hesler, han begynte også å jobbe i det blikkenslager-firmaet, da.

    Uten at firmanavnet endret seg vel.

    Og en dag, mens han bodde, på Ungbo der, så fortalte Glenn Hesler meg, at morfaren hans hadde dødd, (var det vel).

    Han hadde ihvertfall falt ned fra en stige, (var det vel), på jobben, som blikkenslager, da.

    Så jeg sa ‘kondolerer’ da, husker jeg.

    Og spurte vel også en gang om hvordan han taklet dette, at morfaren hans hadde dødd, (noe som skjedde foran øynene på han, da).

    (For Glenn Hesler så vel på dette fallet, tror jeg).

    Men da smilte vel Hesler, (mer eller mindre ihvertfall vel), tror jeg.

    Så det virka som at han taklet det her greit, da.

    Og Glenn Hesler arvet vel også bikkja til morfaren, tror jeg.

    (Hvis jeg skjønte det her riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, disse årene, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Rimi Karlsrud-tegneserie

    rimi karlsrud tegneserie

    PS.

    Det å legge Camembert-ost, på kanten av ostedisken, det var vel ikke ifølge Rimi-profilen da, (og det har jeg vel aldri sett andre steder heller, at noen har lagt fram Camembert-ost, eller andre import-oster, etc., på den måten).

    (For Rimi var egentlig sånn, at det skulle være cirka som Rema, nemlig at ‘enklest er billigst’ da, som slagordet til enten Rimi eller Rema het.

    Men i de Rimi-butikkene, som jeg jobba i, i Oslo.

    Der var det ofte ikke bra nok, å ha alt ifølge Rimi profilhåndbok.

    Man skulle helst pynte litt og sånn da.

    Ihvertfall burde hyllene være finere enn profilhåndboka sa, osv.

    Så det hang vel litt i lufta kanskje, at Rimi-butikkene burde ha bedre standard, enn det som stod i profilhåndboka.

    Så det virka noen ganger som, for meg, at Rimi ville være mange ting på en gang.

    At man ville være best på alt, (eller noe).

    Rimi skulle være supermarked og budsjettbutikk samtidig, virka det som for meg, noen ganger.

    Så Rimi var vel kanskje litt schizofrene, som det vel heter.

    Men men.

    Så sånn var nok det).

    Og ikke ifølge det Næringsmiddelstilsynet ønsket vel, at kjølevarene skulle ligge sånn i disken, at de holdt seg kaldere enn 4 grader vel.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og nå tar johncons-blogg, et slags ‘Matrix-triks’, eller noe, og går inn i Rimi Karlsrud-tegneserien, og da ser vi det. at Camembert-import-osten, til Magne Winnem, den blir da, som et, (taoistisk), hjul-tegn:

    taoistisk camembert

    PS 3.

    For hva er vel hjul-tegnet, (eller ‘hjul-korset’), igjen?

    Jo, det er et annet navn for solkorset.

    Som er som jing og jang, (som jeg skrev om på bloggen igår).

    Som er taoistisk da.

    (Som vel vil si at man har slaver da).

    Så sånn er nok det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Her er mer om at hjul-kors er et annet navn på solkors, (og lenger ned i linken, også om at taoisme ofte er det samme som at man har slaver, (sånn som det virker som for meg, ihvertfall)):

    hjulkors torsdag

    https://johncons-blogg.net/2011/08/det-her-er-min-stekusine-isa-og-hennes.html

    PS 5.

    Her synes jeg nesten det er litt sånn, at Aftenposten kaller kona til Magne Winnem, for ‘hønsehjerne’, (etter det bryllupet hvor jeg var forlover i, høsten 1993 vel, (altså på rundt samme tida, som tegneserien ovenfor er fra)):

    kaller kona til magne winnem for hønsehjerne hm

    https://johncons-blogg.net/2010/08/i-det-bryllupet-her-sa-var-jeg-forlover.html

    PS 6.

    Og Høne, det var altså et gissel, fra æsene, til vanene, (som jeg skrev om på bloggen igår).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så da er kanskje Elin Winnem, en æse-slave, hos vanene da?

    Hm.

    Æsene er Thor og Odin og de, (fra Troy vel).

    Vanene det er kanskje germanerne?

    (Etter Askenaz, og Noah).

    Eller er det omvendt?

    Hm.

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    PS 7.

    Her er mer om hvor folkeslagene i Norden er fra, (fra et russisk nettsted, som er de som jeg har sett skrive mest fakta om dette):

    http://idrisi.narod.ru/swedes.htm

    PS 8.

    Så vi kan kanskje si det da, at æsene og vanene, (eller skal vi si svenskene og danskene)?

    At de er som A-gjengen og B-gjengen da.

    At de er som dragene og tigrene.

    At de er som jing og jang.

    To gjenger/folkeslag, som spiller/kriger.

    Og egentlig er som en ‘gjeng’.

    (Som jeg skrev om på bloggen, igår, var det vel).

    Men de som det går ut over, det er de som ikke skjønner spillet, (nemlig nordmennene vel).

    Er det dette som foregår?

    Hvem vet.

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.