johncons

Stikkord: Rick Hudson

  • Min Bok 2 – Kapittel 30: Brighton sommeren 1990

    Sommeren 1990, så dro min tremenning Øystein Andersen og jeg, igjen til Brighton, på sommerferie.

    Øystein hadde vel fått tak i noen ganske billige flybilletter, mener jeg.

    Det var nok antagelig foreldra hans, Reidun og/eller Kai Andersen, som ordna med å sjekke priser på flybillettene, osv.

    Og jeg lurer også på om det var Øystein og dem, som avtalte ferietidspunktet, med den tidligere vertsfamilien vår, i England, (nemlig Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea), da.

    Jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg avtalte noe om dette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tok fly, fra Fornebu, og til Gatwick da.

    Øystein, (som jo er farget, siden han er adoptert fra Sør-Korea, og som også pleide å gå med svart skinnjakke), fikk problemer i passkontrollen på Gatwick, og jeg måtte gå bort til han da.

    Og da lot pass-kontrolløren Øystein få lov til slippe inn i England, siden han var med meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var sommeren 1990, og det var fotball-VM.

    England hadde jo gjort det ganske bra, i Mexico-VM, fire år tidligere.

    Hvor Gary Lineker, (som da spilte for Everton), ble toppscorer, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så denne ferien vår, den var en del preget av at fotball-VM foregikk samtidig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av de gangene, som jeg hadde vært på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i månedene før denne ferieturen, til Brighton.

    Så hadde jeg kanskje kjeda meg litt der.

    Og så hadde jeg sett på en sånn Mercedes-stjerne, som Lill Beate Gustavsen nok hadde rappet fra en bil, og som hu hadde liggende i leiligheten sin da.

    Mercedes-stjerna hang i en sånn brun eller svart skinnreim, husker jeg.

    Lill Beate Gustavsen sa plutselig det, til meg, en gang, da jeg var på besøk hos henne.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu ville ikke at jeg skulle begynne å rappe noen Mercedes-stjerner, og få problemer med politiet.

    Så hu ville låne meg den Mercedes-stjerna si, når jeg skulle til England da.

    Jeg så jo på meg selv som ganske voksen.

    (Jeg hadde slutta å stjele i butikker og sånn, (som jeg hadde som uvane å gjøre, tidligere i tenårene), etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

    Og jeg må innrømme, at jeg syntes at den Mercedes-stjerna, til hu Lill Beate Gustavsen, var litt morsom.

    Men jeg hadde jo aldri drømt om å rive av sånne, av biler.

    Faren min hadde jo hatt mange Mercedeser, og jeg synes at det var en bra bil egentlig.

    Selv om veldig mange av de Mercedesene, som man så i Oslo, var drosjer.

    Så etter å ha bodd en stund i Oslo, så forbandt jeg etterhvert Mercedeser mest med taxi-er da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg syntes at hu Lill Beate Gustavsen var litt dum, siden hu trodde det, at det var mulighet for at jeg skulle begynne å rive Mercedes-stjerner, av biler, som stod parkert på fortauet.

    Så syntes jeg det, at det var litt artig, å få låne en sånn Mercedes-stjerne da.

    Så jeg takket ja til det, husker jeg.

    For jeg var jo fortsatt tenåring, og prøvde å være litt kul da vel sikkert.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg husker at jeg gikk rundt i Brighton der, den sommeren, sammen med Øystein Andersen og med en sånn Mercedes-stjerne, rundt halsen da.

    Og det var det noen briter som syntes at var artig, husker jeg.

    For de trodde at jeg var engelsk da, og hadde rappa den Mercedes-stjerna, av en ‘German car’.

    (Husker jeg at jeg overhørte en gang, av et ganske ungt par vel, som Øystein og jeg gikk forbi, på fortauet, i Brighton).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte dele på å ha soverommet, til Mrs. og Mr. Hudson da.

    Fordi huset deres var allerede fullt av tyske språkstudenter, fra EF Språkreiser da.

    Så hele Hudson-familien, (det var vel mor og far og fire unger), de lå på gulvet, (eller noe), inne på et ganske lite rom der da.

    Og når Øystein og jeg, skulle dra hjem igjen, fra Brighton, denne ferien.

    Så fant jeg ikke den Mercedes-stjerna, til Lill Beate Gustavsen.

    Så jeg begynte å klage om det da.

    (Siden den Mercedes-stjerna ikke var min, egentlig).

    Og da fant hu eldste datteren, i den familien, (nemlig hu Vicky vel), hu fant da den Mercedes-stjerna, inne på rommet til Hudson-familien der da.

    Og da hadde hu yngste dattera, (nemlig hu Kelly), hu hadde da rappa den Mercedes-stjerna da.

    Siden hu nok syntes at den var morsom da.

    (Noe sånt).

    Så den var jo bare flaks, at jeg klarte å få med meg den Mercedes-stjerna, tilbake til Norge igjen da.

    Hvis ikke så hadde nok hu Lill Beate Gustavsen blitt litt sur, kan jeg nok tenke meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gulvet på soverommet, til Tina og Rick Hudson, var forresten så møkkete.

    At etter å ha bodd der noen dager, så fant jeg fram støvsugeren deres.

    Og begynte å støvsuge gulvet der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte altså dele på dobbeltsenga da, som tilhørte Tina og Rick Hudson da.

    Men både Øystein og jeg, var veldig tynne, på den her tida.

    Jeg veide vel cirka 60 kilo, vil jeg si.

    (Ikke noe mer ihvertfall.

    Jeg hadde jo gått ned noen kilo, på de månedene, som jeg hadde bodd på Abildsø der.

    Siden jeg hadde hatt dårlig råd, og ikke fikk lov til å steika Pizza Grandiosa der, osv).

    Og Øystein, han var kanskje 10-15 centimeter lavere enn meg, og var enda tynnere, må man vel si.

    Så han veide vel kanskje ikke mer enn 45-50 kilo, eller noe, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det ble veldig god plass, i den dobbeltsenga, til Rick og Tina Hudson da.

    Så det var ikke sånn at Øystein og jeg kom borti hverandre i søvne, eller noe, husker jeg.

    Vi hadde god plass på hver vår side av senga, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om Øystein en kveld, plutselig begynte å prate om pupper og nakne damer og sånn, midt på natta, husker jeg.

    (Sånn som han Lassen hadde gjort, (også i Brighton), sommeren 1985, husker jeg.

    Altså fem år før det her da).

    Og jeg ble så irritert på Øystein, fordi han begynte å bable om de her puppene og nakne damene sine, midt på natta.

    Så det var nesten sånn at jeg måtte true han litt, for å få han til å holde kjeft da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vil dro på en eller to dagsturer, inn til London, husker jeg.

    Med toget da.

    Øystein skulle i en sånn rimelig sær/kul heavy-musikk-sjappe, (blant annet), som lå litt syd for Oxford Street, husker jeg.

    Jeg husker at det var varmt, men at vi hadde på oss jakker.

    Kanskje fordi at jeg fortalte Øystein om at jeg hadde blitt utsatt for ran, (hvor de fikk med seg sigarettpakka mi, som lå i bag-en min), fra en afrikansk guttegjeng, på Oxford Street, sommeren før.

    (Den sommeren jeg dro aleine til Brighton, og traff hu Sari Arokivi, fra Finland, blant annet.

    Som jeg skrev om i Min bok da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein ville også ganske ofte til en plateforretning, som lå i the Lanes, i Brighton, husker jeg.

    Og mens vi gikk rundt der, så hørte vel Øystein på en sånn kul walkman, som spilte digitale kassetter, mener jeg.

    (Siden Øystein var rimelig bortskjemt da, må man vel si).

    En såkalt DAT-spiller, lurer jeg på om det var, som Øystein hadde med, på den Brighton-ferien, muligens.

    Han spilte ihvertfall en sang, som het ‘King Without a Crown’, (med en gruppe som het ABC), som han ba meg høre på, i the Lanes der vel, en gang, på walkman-en sin da.

    (Utenom sammenhengen vel).

    Dette kan også ha vært i 1988 da.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    For Øystein og jeg, vi var jo somre, på ferie, hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea da.

    Nemlig sommeren 1988 og sommeren 1990.

    Så det er mulig at jeg blander hvilken sommer, som noen av disse episodene, som skjedde, på disse Brighton-feriene våre, hendte da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hadde dilla på å spille Black Jack, husker jeg.

    Og han fikk alle de tyske språkstudentene, til å bli med å spille Black Jack, om kveldene der, husker jeg.

    Jeg hadde nok vært en god del, på besøk, hos Øystein, ute i Lørenskog, før denne ferien.

    For jeg husker det, at jeg allerede hadde fått meg et eget system, for hvordan jeg spilte Black Jack da.

    (Som Øystein også kalte for ‘Svarte Jonas’ da).

    Og det systemet var sånn, at jeg stod på 16, (og over), men alltid tok et kort til, på 15, (og under), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får skrive noen notater her, tror jeg, om det andre som skjedde, på denne Brighton-ferien.

    Så får jeg skrive mer om denne ferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 73: Mer fra Brighton sommeren 1989

    Jeg spiste kanskje noe mat, på McDonalds eller Burger King, i Brighton.

    Det er mulig.

    Før jeg dukka opp hos vertsfamilien der da, fra året før.

    Hudson-familien i Shoreham-by-Sea.

    Der min adoptiv-tremenning Øystein og jeg, hadde vært, sommeren før.

    De klagde litt, siden mitt brev til dem, om at jeg ville besøke dem, hadde kommet på så kort varsel.

    Og jeg vet ikke om jeg klarte å forklare dem, om dette med Cecilie Hyde.

    Jeg tror ikke at jeg prøvde, engang.

    Jeg hadde rasket med meg noe godteri til dem, som gave, fra Tax-Free-en, på Braemar.

    Det var noen seigmenn og noe annet norsk godteri.

    Og noen belgiske skjell-sjokolader, til Tina da, (kona i familien).

    Tina ‘gura’ litt over seigmennene, og sa at det var ‘jelly-babies’, til Gary, (den yngste sønnen i familien, som nettopp hadde lært å gå vel.

    Og som var oppkalt etter Gary Lineker vel.

    Etter at han ble toppscorer i Mexico-VM, i 1986, (altså tre år før det her), mens han spilte for Everton da.

    Lineker ble rett etter kjøpt opp av Tottenham, (og spilte bare en sesong i Everton da.

    En sesong Everton ikke vant noe i vel.

    Men hvor Lineker ble toppscorer i den øverste divisjonen i England vel.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Det var det året Everton spilte med NEC-reklame vel, og et ganske stort, firkantet hvitt felt, øverst på draktene.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men men.

    Jeg hadde fått låne en bok av Pia, som het Watership Down, eller noe.

    Det var en bok som var morsom, mente hun.

    Den handlet om kaniner, som tenkte og snakket, som mennesker vel.

    Noe sånt.

    Jeg fikk ha det samme rommet der, som Øystein og jeg hadde hatt på deling, året før.

    Et rom i første etasje der.

    (Der hvor jeg var for et par år siden, i 2009, da jeg prøvde å finne Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea.

    Han som hadde huset da, slapp meg inn for å låne telefonen.

    Men han fant ikke ut noe.

    Hudson-familien hadde visst flytta til Southwick, sa ei nabodame.

    Som vel må ha vært hu som Hudson-familien forresten sa om, på slutten av 80-tallet da, at hadde en død baby begravet i hagen, eller noe.

    Kom jeg på nå.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg bestemte meg for å dra til London igjen.

    En av de første dagene.

    Jeg husker ikke hva jeg skulle der.

    Men det var kanskje for å kjøpe musikk eller videofilmer, eller noe.

    Jeg husker at Tina sa til Rick, at jeg hadde ‘a hard on’, og tok meg med til en pub, for å drikke en halvliter, (som de noen ganger kunne gjøre), før jeg dro til London.

    Etter at jeg kom hjem fra London, på begynnelsen av kvelden.

    Så gikk jeg til Churchill Sq., i sentrum av Brighton.

    Jeg var litt som i en døs.

    Jeg hadde ikke sovet hele natten, men lest den boken til Pia da.

    Jeg kom i prat med to italienske jenter, på Churchill Sq.

    Jeg hadde vel på meg den svarte genseren, fra Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen vel.

    (Samt solbriller, tror jeg).

    Og jeg bar på den Nike-bagen min, (hvis jeg husker det riktig).

    Dette var to italienske jenter.

    Ei pen og sprek ei.

    Og ei litt tjukkere/styggere.

    Jeg prata mest til hu tjukke, selv om jeg likte hu slanke best da.

    Vi snakka på engelsk da.

    Dette var nok språkskole-elever, som var et år yngre enn meg kanskje.

    Disse jentene stod sammen med noen italienske gutter da.

    Som begynte å mobbe meg.

    For de trodde at jeg likte hu styggeste jenta best.

    Siden jeg snakka mest med henne da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg avtalte å møte disse to italienske jentene, på Piren, et par timer seinere vel.

    (De skulle kanskje hjem til vertsfamilien, for å spise middag, eller noe.

    Hvem vet).

    Piren var forresten en veldig lang brygge, som gikk noen hundre meter ut i den engelske kanalen da.

    På Piren så var det masse tre-bygninger, fylt med spilleautomater og kiosker, osv.

    Og Piren hadde også til og med sin egen radiostasjon.

    Hvor Pat Sharp(!), mener jeg det var, jobbet, ihvertfall en sommer vel.

    (Hvis jeg ikke skjønte det feil).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg gadd ikke å dra tilbake til Shoreham, bare for å så måtte dra tilbake til Brighton igjen, nesten med en gang.

    Bussen tok jo litt tid.

    Så det ville jo bare blitt stress, tenkte jeg.

    Så jeg ble værende litt i sentrum av Brighton da.

    Samtidig som at jeg bevegde meg litt sakte i retning av Piren da.

    For å møte de her italienske jentene der da.

    Da jeg kom til ved diskoteket Top Rank der.

    (Som hadde vært STS-diskoteket vel, sommeren 1985.

    Noe sånt).

    Så bestemte jeg meg for å stikke innom baren, på kinoen Odeon, like ved siden av.

    Dette var et sted, hvor jeg hadde vært, sommeren før vel.

    Og hvor jeg ikke følte meg så dum, selv om jeg gikk dit alene vel.

    Jeg kjøpte meg vel en drink, eller en halvliter da.

    Så så jeg det, at det satt to jenter, på min alder, ved et bord, like ved.

    Hu ene var ei pen, hvit jente, mens hu andre var asiatisk da.

    (Antagelig adoptert, tippa jeg).

    Jeg gikk bort til de, og spurte om de hadde fyr, eller noe.

    Siden de vel røyka da.

    Det viste seg at de var finske(!)

    Da forklarte jeg det, at jeg var norsk, og lurte på om det var greit, hvis jeg satt meg ned sammen med de, og chattet litt, mens vi drakk da.

    Det var greit, sa de.

    Det visste seg at de var 17 år gamle, begge disse jentene vel.

    Og de var på språkreise med EF da.

    Og skolen deres holdt til, i Southwick Community Centre.

    Den samme bygningen, som jo Øystein og jeg, hadde vært på EF språkskole, sommeren før.

    Så det var en tilfeldighet, kan man si.

    Så jeg satt der og skravla og drakk da, med de her to finske jentene da.

    Hu hvite, som het Sari Arokivi, (og som var fra Vantaa, like ved Helsingfors).

    Hu var rimelig pussa, og i godt humør.

    Og hu tålte nok ikke det, at jeg chatta med hu som var adoptert, fra Korea.

    Så hu begyne å beinflørte skikkelig med meg, og sparka meg i beinet, og sånn da.

    Jeg tror at jeg klinte med henne inne på baren der.

    Men jeg husker det ikke helt sikkert.

    Men men.

    Men vi klinte vel ihvertfall utafor der og sånn.

    Jeg gikk inn på Burger King, for å kjøpe noe mat vel, og for å låne toalettet.

    ‘I can go in here’, sa Sari.

    Også fulgte hun etter meg inn på herretoalettet, på Burger King da.

    (Som lå på veien mellom Odeon/Top Rank og Churchill Square der da).

    Vi var jo begge fulle og hadde klint og sånn.

    Så jeg syntes bare det var som noe morsomt da.

    Bussene hadde streik plutselig(!)

    Så Sari sleit litt.

    Hu hadde vel ikke penger til drosje, tror jeg.

    Men jeg var jo kjent i Brighton, så jeg fulgte henne hjem.

    Hu bodde like ved Southwick togstasjon.

    Ved Old Shoreham Road der vel.

    Hu hadde aldri tatt toget hjem fra byen før.

    Så jeg måtte følge henne da.

    Og jeg fant stedet hu holdt til da.

    Også gikk jeg, de 1-2 kilometerne da, fra Southwick til Shoreham-by-Sea.

    I mørket.

    Mens jeg var brisen.

    Men jeg fant fram da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så traff jeg hu venninna til Sari, dagen etter, eller noe.

    (Hu koreanske).

    Og hu var blid, og dro meg med, til der hvor hu Sari var da.

    Jeg tror hu var på noe EF Språkreiser-fest, nede på stranda, eller noe.

    Og da hadde visst hu først blitt paff sa hu.

    For hu trodde at jeg hadde blitt sammen med hu koreanske da, istedet.

    (Jeg vet ikke hvor oppriktig hu var da men).

    Men men.

    Sari var veldig pen, og slank, og delikat, må man vel nesten si.

    Hu hadde et par veldig pene grønne øyne.

    Men hu kunne kanskje hatt litt større pupper, hvis man skulle finne noe å klage på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo egentlig ikke så mye planlagt, å drive med, i den her ferien.

    Så dagen etter dette igjen, så dro jeg innom skolen, til Sari.

    Jeg gikk fordi en jenteskole, (eller noe), hvor 8-10 britiske jenter vel, i uniform, dreiv med noe kostskolegreier kanskje.

    I en andre etasje, i et hus da.

    Og de plystra etter meg, da jeg gikk forbi, husker jeg.

    Jeg dukka opp på skolen der, og de hadde friminutt, og jeg hilste på Sari da.

    Som begynte å bable om at hu måtte ha briller, eller noe, tror jeg.

    Jeg ble med Sari og søstera, inn i timen deres.

    Og lærerinna spurte, på engelsk, om hva hu måtte svare, hvis noen spurte, hva hu dreiv med.

    Jeg svarte, ‘I teach’, eller noe.

    Og det var visst riktig da.

    (For jeg gjetta på at hu var lærerinne i Finland og da).

    Sari sin lillesøster var også veldig pen.

    Og disse jentene, de oppførte seg veldig pent i klasserommet de.

    Og sa ikke en lyd nærmest vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en finsk gutt der, som var litt som Øystein kanskje.

    Han gikk nemlig med Freddy Kruger t-skjorte.

    (Fra a Nightmare on Elm Street-filmene).

    Og jeg kalte han bare for Freddy da.

    Noe han kanskje ikke likte.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi fikk en oppgave, av hu finske lærerinna.

    Vi skulle gå rundt og intervjue noen lokale briter om forskjellige ting da.

    Hu koreanske sleit litt.

    Noen britiske damer, i Southwick, skulle svare oss på spørsmål om hva de syntes om språkreise-elever.

    Men de spurte også et spørsmål.

    De spurte hu koreanske, om hvor hu/vi var fra.

    ‘Finnland’, svarte hu koreanske.

    ‘Oh Greenland’, svarte hu ene britiske dama da.

    Også begynte hu koreanske å si noe om ‘eskimo’ da husker jeg, til hu Sari da, etter at vi hadde prata ferdig med dem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Norge het Norja på finsk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sari og jeg, vi dro på et diskotek, som het Pink Coconut, en kveld.

    Det var EF diskoteket da.

    Da satt vi bare i en sofa, og klinte, hele kvelden.

    Hu Sari satt vel overskrevs, oppå meg, i den sofaen, tror jeg.

    Mens vi klinte da.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall ganske hett, sånn som jeg husker det.

    (Sangene vi klinte til.

    Det var blant annet Breakfast-club sangen, husker jeg.

    Nemlig Simple Minds, med ‘Don’t You Forget About Me’.

    Og Jason Donovan, med ‘Sealed With a Kiss’, eller noe.

    Skikkelige romantiske klinesanger, eller noe.

    Noe sånt).

    Men men.

    En av lederne til Sari, sa vel noe sånt som at ‘take good care of that girl, she’s special’, eller noe.

    (Til meg da).

    ‘I know’, svarte vel jeg bare da.

    (Noe sånt).

    På veien tilbake til Churchill Square.

    Så kjøpte jeg en milkshake da, husker jeg.

    (På Burger King vel).

    På Churchill Sqare, så gikk en britisk tenåringsgutt bort til oss.

    Sari ble aggressiv, og kalte han ‘you moron’, eller noe.

    Noe som vertsfamilie-mora hennes, visstnok hadde lært henne å si, eller noe.

    Jeg ble bekymret, for jeg pleide aldri å være så aggressiv.

    Jeg ble litt sjokkert over at Sari, som jo ellers var så veloppdragen, kunne oppføre seg så kranglevorent, eller utagerende, eller hva man skal kalle det.

    Jeg prøvde å roe det ned, sånn at det ikke skulle bli noe slåsskamp.

    Jeg trodde at han engelske gutten, var en fattig, arbeiderklasse-gutt, som tagg da.

    Og at han var misunnelig på milkshaken min, eller noe.

    Noe sånt.

    Så jeg ga han milkshaken min da.

    Han tok den.

    Men krangelen fortsatte.

    Jeg sa vel til slutt, at hvorfor holder dette på enda, du har jo fått milkshaken min, og alt.

    Noe sånt.

    På engelsk da.

    ‘I don’t want your milkshake’, sa han engelske gutten da.

    Også helte han ut milkshaken min, over hue på meg.

    Også stakk han av vel.

    Så det var jo rimelig flaut.

    Omtrent som sommeren før, da jeg fikk meg en ‘på tygga’, også på Churchill Square der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Det er mulig at dette skjedde før jeg besøkte Sari på språkskolen.

    Det er mulig.

    Og at jeg blander dagene litt her.

    Hvem vet).

    Sari og jeg kom oss på bussen tilbake til Soutwick og Shoreham ihvertfall, uansett.

    Jeg måtte jo gjøre noe, syntes jeg.

    Så jeg tok av meg genseren min da.

    (Eller om det var en t-skjorte).

    Og brukte den til å tørke milkshaken ut av håret mitt da.

    Så jeg satt der i bar overkropp da, på bussen.

    Og virka rimelig teit da.

    Så sånn var det.

    Og jeg var også veldig forbanna.

    Sari gikk av bussen da, der hu bodde da.

    Og jeg gikk av like etter.

    Fire engelske jenter, (tror jeg de var), som bodde i Gordon Road vel.

    Og som gikk av på samme stopp som meg.

    De lo fælt av meg da, seg imellom da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg banna og ropte vel noen ukvemsord, (eller noe), etter dem da.

    Som kanskje fikk dem til å holde litt kjeft.

    Det er mulig.

    Men men.

    Rick og Tina, de dro meg med på stranda, en dag.

    Vi dro til Hove.

    Like nedenfor der kursleder Paul Wilkie hadde bodd vel, sommeren før det her.

    Der lå det en kjempefin sandstrand, som Rick og Tina visste om da.

    Vi dro også innom en Off Licence, (en alkoholbutikk), og kjøpte en god del kalde øl da, i bokser, som vi drakk på stranda.

    Ungene deres.

    Det vil si Vicky, Kelly, Richard og Gary, var også med.

    (Eller Gary var vel kanskje ikke med.

    Det husker jeg ikke helt).

    De kunne ikke svømme.

    Og Rick og Tina kunne ikke svømme heller.

    (Ihvertfall ikke Rick).

    Så jeg skulle liksom passe på dem, og lære dem å svømme, og sånn, da.

    (Tenkte jeg).

    For jeg tenkte at det var farlig, for de ungene, når de skulle bade.

    Hvis de ikke kunne svømme da.

    Men det var visst feil av meg da, skjønte jeg.

    At jeg skulle lære de ungene å svømme og sånn da.

    For Rick og Tina ropte meg bort til dem da.

    De skulle bare ligge på stranda, og drikke, mens ungene bada for seg da.

    Noe jeg ikke helt skjønte med en gang.

    Siden ungene ikke kunne svømme da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men været var veldig fint.

    Det var 30 varmegrader kanskje.

    Og solfri himmel.

    Og øl-en smakte godt, husker jeg.

    Tina spurte om jeg ville at hun skulle smøre meg inn med solkrem.

    Men Tina var jo kona til Rick.

    Så jeg ville ikke skape noe sjalusidrama, eller noe, der.

    Så jeg takket nølende nei, etter å ha tenkt litt først vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var der i 2-3 timer kanskje.

    Men dette var jo lenger sør, enn i Norge.

    Og jeg ble skikkelig brun, husker jeg.

    Stranda der, (i Hove), den var også nesten som en slags hemmelig skatt, vil jeg nesten si.

    Stranda i Brighton, ved Piren der.

    Den var det ‘pebbles’ på.

    Altså småstein da.

    Selv om den stranda var veldig populær.

    Men stranda i Hove, det var en kjempefin sandstrand.

    Omtrent som for eksempel Hvittensand, (i Østre Halsen, ved Larvik), kanskje.

    Så den stranda i Hove, den kan jeg anbefale.

    Å ligge der med en bok eller en avis.

    Og noen kalde øl, fra en av butikkene like ved.

    Og sola varmer også mer enn i Norge, siden dette er nesten som i Frankrike vel.

    Siden det er helt sør i England da.

    Noe sånt.

    Så jeg ble jo kjempebrun, etter å ha vært på den stranda der, i noen timer.

    Sari klagde på at jeg ikke vaska ut milkshaken helt ordentlig, av håret mitt.

    Men jeg var så opptatt av hårfrisyren min, osv.

    Så jeg tenkte at det ble som noe hårkur nesten.

    (Selv om jeg aldri har brukt noe hårkur da).

    Sari sa også det, at det virka som at milkshaken var bra for håret mitt.

    Noe sånt.

    For jeg hadde sånn slags blanding av piggsveis vel, og sleik muligens.

    Håret mitt var ihvertfall litt kronglete, husker jeg at jeg syntes.

    Og vanskelig å få til ordentlig alltid da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rick og Tina visste meg en Argos-katalog, som de hadde, i England.

    (Argos er en katalog-butikk, hvor man skriver opp et varenummer, på et skjema.

    Og så henter betjeningen varen, inne på et lager da, mens man venter i noen minutter.

    Dette er en kjedebutikk, som finnes i omtrent alle engelske byer, vil jeg si).

    Jeg ville kjøpe en gave til Sari, før jeg skulle tilbake til Norge.

    Jeg var bare i Brighton en ukes tid cirka.

    Jeg skulle vel på jobb, mandagen, eller noe, en drøy uke, etter at jeg dro til England vel.

    Jeg fant en grønn ring, hos Argos, som jeg tenkte at matchet øynene til hu Sari da.

    Det var en grønn edelsten da.

    Safir, eller noe.

    Tina prata vel også om at plaskebassenget til Gary, som dem hadde kjøpt på Argos vel, hadde blitt ødelagt.

    Så jeg kjøpte et nytt sånt plaskebasseng, i gave til familien da.

    Pluss at jeg kjøpte en CD-spiller, eller om det var en dobbelt kassettspiller, eller noe, til dem, i den stereobutikken, i Hove, som han vertsfamiliefaren, det første året, jeg var i Brighton, hadde tatt meg med til, sommeren 1985 da, (altså fire år før det her da).

    (Han som var gift med hu indiske dama).

    Jeg kjøpte også noe røyk og sånn til dem vel.

    Siden de ikke ville ha husleie da.

    Jeg møtte Sari, ved der hun bodde.

    Ringen passet ikke, den var for smal.

    Så jeg måtte bytte den, i en tjukkere ring.

    Men da hadde ikke Argos den i grønn.

    Så hu måtte få en ring med en rød edelsten, i stedet da.

    En kveld, så hang Sari og jeg, nede på stranda, i Brighton.

    Hu ville ikke gå på diskotek, av en eller annen grunn.

    Vi gikk bortover strandpromenaden, om kvelden da.

    Helt til Hove da.

    Jeg husker at jeg gikk innom en pub der, for å kjøpe røyk vel.

    Og så kyssa jeg henne.

    Når vi kom ut fra puben, og venta på bussen.

    Men hu klagde da, over tannhygienen min da.

    (Eller noe).

    Hu sa at det smakte røyk av meg, (eller noe).

    Det er mulig at det var venninna som røyka, (den kvelden jeg møtte dem).

    Og hu sa det, at hu var full, den første kvelden vi møttes.

    Og at det var derfor, at hu klinte, (og muligens røyka), den kvelden.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tok med Sari, hjem til Rick og Tina og dem, en gang og.

    Jeg tok henne med inn på rommet mitt der.

    Og liksom nikket mot senga.

    Men Sari satt opp en grimase, (må man vel si)

    Så hu var ikke klar for noe sengekos, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Sari var kristen, og hadde et kors rundt halsen da, husker jeg.

    Jeg visste henne kaninene, som Hudson-familien hadde, ute i hagen sin.

    De bodde i et typisk engelsk rekkehus.

    Hele Gordon Road er sånn cirka, at nesten alle husene ser like ut.

    Det er rekkehus, i noen hundre meter.

    Og det er hage på baksiden da.

    Hvor vi pleide å spille en god del fotball.

    Den eldste sønnen, Richard, (som var 10-12 år da kanskje).

    Han ville bli fotballspiller.

    Og det ble han også.

    Han har spilt for Worthing og Bognor Regis, (har jeg sett på nettet, og han har også fortalt det på Facebook, for noen år siden).

    Da han var i tenårene, så fikk han en lærlingeplass, av Charlie Nicholas vel, i en toppklubb i London vel.

    Men Nicholas fikk sparken, like etter, så det ble visst ikke noe av likevel da.

    Så det var rimelig ergerlig, må man vel si.

    Jeg hadde jo spilt en del kamper, som guttespiller, osv., for Berger, noen år før det her.

    Så jeg hang vel greit med, når det ble spilt fotball, i hagen der.

    De hadde også en ‘haug’, (må man vel nesten si), med tyske språkstudenter, boende der.

    Så Hudson-familien, de må ha sovet alle på et rom, tror jeg.

    Det var vel to eller tre tyske studenter der.

    Som var et eller to år yngre enn meg, kanskje.

    Noe sånt.

    Vi pleide å drikke og røyke og spille fotball der, om kveldene.

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å kjede meg, selv om jeg ikke dro på byen, en kveld.

    En gang, så klarte jeg vel å skade en tysk språkskoleelev der, i fylla, tror jeg.

    Han slo seg ihvertfall.

    Jeg skulle liksom være snill da, og prøve å hjelpe han opp.

    Men da klagde hu Tina, mener jeg å huske.

    Jeg måtte også gå bud for henne, i dyrebutikken der.

    I Shoreham-by-Sea.

    For å spørre om geitemelk, til en kattunge, (eller om det var en kaninunge), som hu prøvde å redde.

    Som moren hadde avvist, eller noe.

    Men dyrebutikken, den hadde ikke geitemelk.

    Så jeg måtte bare svare det, at det hadde dem ikke, til hu Tina da.

    En gang, når Rick og Vicky og jeg, hadde vært i Brighton sentrum, eller noe.

    Så hadde jeg glemt veien, til supermarkedet der.

    Så sa Rick, at Vicky skulle vise meg veien da.

    (Jeg var litt i ørska vel.

    Det hadde jo skjedd mye, siden året før, da Øystein og jeg, vel pleide å gå på det supermarkedet).

    Vicky og dem hadde ikke sommerferie enda.

    Og det var litt rart å se dem i skoleuniform, husker jeg.

    Vicky var 14-15 år kanskje.

    Men så ung ut for alderen da.

    Tina hadde jo fortalt meg det, en gang, at Vicky ikke var Rick sin datter.

    Men hennes fra et tidligere forhold.

    Men en mann, som ingen likte, og som hu derfor fikk barn med.

    (Forstå det den som kan).

    Vicky hadde lyst hår, til forskjell fra mora og lillesøstera Kelly, som begge hadde brunt hår vel.

    Vicky og Kelly, det var døpenavnene deres.

    Vicky skulle man kanskje tro at var en kortform, av Victoria.

    Men nei, hu var visst døpt Vicky da.

    Så sånn var det.

    Vicky forklarte meg hvor supermarkedet var.

    Og jeg spurte om hu ville ha en brus, i kiosken der.

    Etter at jeg hadde handla.

    Og det ville hu ha da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rick og dem dro meg med til et friområde, i Gordon Road der vel.

    Og lot meg teste en slags bomerang, (eller noe), husker jeg.

    Det er mulig at det var året før, eller noe, og.

    Jeg besøkte den her vertsfamilien, tre somre.

    Det var sommeren 1988, da Øystein og jeg dro dit med EF Språkreiser.

    Det var denne sommeren, (sommeren 1989), da jeg dro dit alene.

    Og Øystein og jeg, vi dro dit også igjen, sommeren 1990.

    Da det var fotball-VM, i Italia, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den siste kvelden, så skulle dem ha avskjedsfest, for meg der.

    Sari var og invitert.

    Men hu ville ikke bli der så lenge.

    Hu ville på en strandfest, med EF-kurset hennes, inne i Brighton sentrum da.

    Jeg fulgte henne til toget.

    Jeg sa til henne, før hun skulle gå på toget.

    At ‘we had some fine time’.

    Med trykk på ‘some’ da.

    Så holdt vi rundt hverandre da.

    For å si hadet da.

    Mens vi visste at vi nok ikke kom til å se hverandre igjen da.

    Toget stod og venta, i flere minutter, vil jeg si, mens vi stod sånn da.

    Vi var nok kanskje et ganske vakkert par.

    Begge høye og ganske tynne/elegante vel.

    Noe sånt.

    Så togsjåføren, han bare venta, til vi hadde stått der lenge nok da.

    Noe som tok litt tid.

    Det var sørgelig og deilig samtidig liksom.

    Å vite at man sa hadet, og samtidig var det digg å kjenne tenåringsjentekroppen til Sari, mot min da, mens toget stod og venta på oss der da.

    Det tok noen minutter, før vi klarte å ta farvell med hverandre da.

    Så vi var nok litt forelska vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sari fortalte det, at hu dreiv med ballett.

    Men at hu var for brei, mellom magen og beina liksom.

    Hva heter det området der da.

    At hu hadde for brei rumpe da, kan man vel kanskje si.

    Sånn at hun hadde ikke noen sjangse, til å bli en stor ballett-stjerne, (eller noe), fortalte hun.

    Den kvelden vi gikk langs strandpromenaden der.

    For vi satt også litt på en benk og prata da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå jobber Sari, helt øst i Finland, (nesten på grensen til Russland vel).

    Som ballettinstruktør, for unge jenter vel.

    Jeg har aldri sett hu Sari igjen, etter denne ferien.

    Men jeg ringte henne, etter at jeg kom hjem til Norge.

    Fra telefonen til Ågot da.

    Og spurte om hu kunne kjøpe en plate for meg, (som en tjeneste), i Brighton da.

    For hu skulle være i Brighton, i enda en uke eller to vel.

    Etter at jeg dro hjem da.

    Etter kun cirka en uke der vel.

    Men Sari sendte ikke noe plate, og det var vel ikke så farlig heller.

    Det er mulig at det ble noe misforståelse og.

    Hvem vet.

    Da jeg bodde på Abildsø, i Oslo, det neste skoleåret.

    Så fikk jeg en dag, et postkort, fra Sari.

    Hu var med klassen sin, på skoletur, til Stockholm.

    Og sendte et kort derfra da.

    Jeg hadde visst hatt en flekk, på olabuksa mi, i Brighton.

    Hva er det, sa vel hu Sari da.

    ‘Oil’, tippa jeg.

    Jeg tenkte at det kanskje var noe jeg hadde fått på buksa, da jeg gikk rundt på dekk, på Braemar, noen dager før da.

    For jeg likte å gå litt rundt på dekk der.

    Og se på de andre skipene, i Nordsjøen der da.

    Man kunne se fiskebåter, og alt mulig, i havet utafor Hirtshals der da.

    Og de trønderdamene og jeg, vi lå vel litt i noen dekkstoler muligens der og vel.

    Noe sånt kanskje.

    Jeg likte å gå å se litt på dekk der, ihvertfall.

    Mora til Sari, var frisør, eller noe, mener jeg at hu fortalte meg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel åpen hjemreise, på flybilletten min.

    Jeg måtte ihvertfall gå på et reisebyrå, i Brighton, for å få billetter.

    Dem sa at jeg behøvde bare kvitteringa.

    Men da jeg kom til Gatwick, så klagde dem, på at jeg ikke hadde billetten da.

    En kjempetjukk brite, måtte ringe rundt som bare søren, for at jeg skulle få billetten fakset dit da.

    Reisebyrået sa at jeg hadde surra.

    Men jeg lurer på om det var de som hadde surra.

    De hadde ikke engang riktig dato, på kalenderen der, husker jeg.

    Så det måtte jeg si til dem da.

    Og da tok de vel bort gårsdagens datoark, fra en sånn veggkalender da, (som banker og sånn pleide å ha i gamle dager vel).

    (Mens ei dame der beklagde da, sånn som jeg husker det).

    Så kanskje de ble sure på meg, siden jeg ferska dem, i å ha glemt kalenderen.

    Og tulla med billetten min.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En toller, begynte å gå gjennom bagen min.

    Og fant vel noen brukte underbukser og sånn vel.

    En afrikaner, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg var litt likegyldig.

    Vi hadde hatt en skikkelig fyllefest, i Gordon Road, etter at jeg fulgte hu Sari, til toget, mener jeg.

    Jeg skreiv en lapp, om at det hadde vært en fin ferie, eller noe.

    Og la i vinduet på rommet mitt der da.

    For jeg var glad for å komme tilbake til Brighton, som sagt.

    Som jeg skrev om, i begynnelsen på dette kapittelet.

    Så det var kanskje derfor, at jeg skrev den lappen.

    Eller kanskje det var fordi at jeg ble sammen med hu Sari.

    (Selv om vi ikke sa det rett ut da, at vi var sammen.

    Men vi møttes jo hele tida, og jeg var jo på skolen hennes, og vi klinte jo flere kvelder, ganske heftig, til tider.

    Og jeg kjøpte jo en ring til henne og.

    Selv om det bare var ment som en slags avskjedsgave da.

    Og ikke som noe forlovelsesring, eller noe.

    Jeg skjønte vel ikke helt det, at hvis man gir en ring, til en dame, så burde det vel være som en forlovelsesgave, eller noe sånt, kanskje.

    Men jeg var litt forelska da, i hu pene, unge finske jenta da.

    Hu var pen og innbydende, og nesten delikat vel, (som søstera mi Pia, kanskje ville ha sagt det).

    Og hu hadde veldig pene grønne øyne da.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk vel rundt med grønske på olabuksa mi, mener jeg, på flyet tilbake til Fornebu.

    Jeg hadde vel bare tatt med meg en olabukse, tror jeg.

    Noe av tøyet mitt hadde kanskje blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.

    Det er mulig.

    Men jeg var veldig sommerbrun da.

    Og hadde fått energi av å ligge i sola kanskje.

    Og jeg hadde drukket mye.

    Så jeg var både litt sånn ovenpå og litt likeglad kanskje da.

    Og blåste i om at jeg hadde fått grønske på buksa kanskje, for å si det sånn.

    Jeg var kanskje litt sånn salig, (som Cecilie Hyde vel kanskje ville ha sagt det), siden jeg hadde hatt ei pen finsk dame der da, i Brighton.

    Og hadde klint masse, og sånn, med hu.

    Tremenningen min Øystein, hadde jo sagt det, sommeren før, da vi var på språkreise, med EF.

    På McDonalds der, like bortenfor Churchill Sq., i Brighton.

    At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’.

    (Noe sånt).

    Da ei som het Guro, (eller noe), fra Skjetten, ville prate med meg, oppe i andre etasje, på McDonalds der da.

    Jeg vet ikke om Øystein ble sjalu, på en eller annen måte.

    Eller hva det kan ha vært.

    Men hu Sari Arokivi, kunne man kanskje si litt av hvert om.

    Men stygg var hun ihvertfall ikke, vil jeg nok si.

    Så da var det kanskje ikke sånn likevel da, som Øystein hadde sagt året før.

    At jeg bare hadde sjangs på stygge damer.

    Noe som vel kanskje gikk litt inn på meg.

    Kanskje jeg fikk litt komplekser, (eller noe), etter at Øystein sa det her da.

    Jeg var jo seint i puberteten, og hadde jo ikke rota med noen jenter, på 4-5-6 år vel, før den her språkreisen da, i 1988.

    Så jeg var kanskje litt skjør.

    Når det gjaldt selvtilliten min, og sånt, når det gjaldt damer da.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min henta meg på Fornebu, og kjørte meg til Drammen vel.

    Hvis han ikke kjørte meg helt til Sand da.

    Hvem vet.

    Han så litt surt på meg vel.

    Kanskje det var fordi at jeg hadde grønske på buksa.

    Hvem vet.

    Jeg nevnte nok ikke Sari og hu fra La Vita og de trønder-damene, (og sånn), til faren min.

    (For han tålte jo ikke det, at naboen i Leirfaret 4B, hadde sagt at jeg hadde hatt damebesøk, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    Da naboen hadde trodd at Pia og Ulf Havmo, (som hadde langt hår), hadde være noe ‘damebesøk’ da, en vår eller sommerkveld vel).

    De italienske damene, de gikk jo i glemmeboka, da jeg traff de finske.

    Jeg kunne ikke gå fra de finske, etter at beinflørtinga og/eller klininga hadde begynt, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket.

    Er det ikke det det heter?

    Dessuten, de italienske damene, de kjente jo mange italienske gutter, som mobba meg litt da.

    Og Finland er jo tross alt et naboland av Norge.

    Noe ikke Italia er da.

    Så jeg hadde kanskje mer til felles med de finske jentene, som jeg traff, den samme dagen da, i Brighton da, regna jeg kanskje med da.

    Jeg kunne nesten ikke ta med de finske jentene, ned på Piren der, for å møte de italienske jentene, syntes jeg.

    (Det hadde kanskje blitt litt vel mye vel).

    Men men.

    Og vi drakk jo ganske tett der.

    Så det gikk jo bare i glemmeboka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva som skjedde, etter at jeg kom hjem fra Brighton, denne sommeren.

    Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.

    Så får vi se når jeg klarer å få skrevet det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten en episode, med han Richard, sønnen til Rick, i Brighton, denne sommeren.

    Jeg gikk mot badet.

    For jeg måtte på do.

    Men da hadde hans søster Kelly, vært inne på badet, lenge da.

    Og da stoppet han Richard meg, før jeg fikk tatt i døra, til badet.

    Og sa at søstera hans var på badet da.

    Men det var jo lås på døra.

    Så han behøvde jo ikke å fortelle meg det.

    Jeg kunne jo ikke ha kommet inn på badet, når den døra var låst liksom.

    Også måtte jeg vel på do da.

    Mens jeg hadde, mer eller mindre, hele Hudson-familien rundt meg der da.

    (Mellom kjøkkenet og hagen der vel.

    Eller noe).

    Så da var han Richard ganske ‘tøff i trynet’, husker jeg.

    (Enda han bare var 10-12 år, eller noe, vel.

    Så dette her var nok ganske tøffe, engelske arbeiderklasse-folk, eller noe, vil jeg nok si).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 69: Den siste tiden i Leirfaret 4B

    Det var noen fler ting, som skjedde, før jeg flytta bort til Ågot, på Sand, forresten.

    I påsken 1989, så var Pia og jeg der, men ikke Cecilie Hyde, (sånn som jeg husker det).

    Plutselig fikk vi Arve aka. Bergen på døra.

    Jeg likte ikke Bergen, men han kom inn der likevel.

    Så jeg må nesten si at det var søstera mi Pia, som slapp han inn.

    Det var ikke meg ihverfall.

    Men Pia var så glad i å være sosial og sånn da.

    Så jeg var redd for at hu ville blitt sur, hvis jeg ikke hadde sluppet inn Bergen.

    Noe sånt.

    Bergen var visst forfulgt, (skjønte jeg av noe Pia hadde sagt, før det her vel), av en som het Rune Olaussen, (eller noe).

    Hver gang Bergen hørte en bil.

    Så kvakk han visst til, (ifølge søstera mi da), og sa ‘Rune Olaussen’ da.

    (Før han begynte å løpe, eller noe, da.

    Var det vel.

    Noe sånt).

    Men hvorfor han var redd for Rune Olaussen, det veit jeg ikke.

    Bergen var vanskelig, å få til å gå igjen.

    Han ble bare sittende og preike, hele kvelden.

    Og kveld ble til natt, og Bergen satt der fremdeles.

    Så sånn var det.

    Bergen preika om at hu jeg hadde klint med, på Samhold, (hu fra Svelvik), ikke kunne kline.

    Og at han likte damer som var stramme.

    Noe sånt.

    Til slutt, så gikk Pia ned til Haldis.

    Og Bergen sov på rommet til Pia da.

    I to-tre netter.

    Den andre natta, (var det vel).

    Så sa jeg til Bergen, at han ikke kunne bo der lenger.

    Og Bergen sa at det var greit.

    Og spurte om jeg hadde et pornoblad.

    Og så fant jeg enten et av mine eller faren min sine pornoblader, (fra Narvesen da. Jeg pleide å kjøpe mine pornoblader, på Narvesen, i Globusgården, på Strømsø, i Drammen).

    Og lot Bergen få låne det da.

    Og dagen etter så stakk han.

    Og da flytta Pia opp igjen da.

    Så det at Pia bodde i Leirfaret 4B, det funka ikke alltid like bra.

    Jeg hadde aldri pleid å hatt ‘åpent hus’ der, før Pia flytta inn der.

    Og Pia kunne visst også bo nede hos Haldis, når det passet henne.

    Men det kunne ikke jeg da.

    Jeg hadde aldri noe rom nede hos Haldis da.

    Og hadde vel spurt Haldis en gang, om jeg kunne bo der, når Jan skulle få seg egen bolig.

    Men jeg fikk ikke noe klart svar.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I påskeferien, før Bergen dukka opp der.

    Så hadde Pia og jeg gått opp til onkel Håkon en gang, husker jeg.

    Og han gadd å kjøre oss, til den storkiosken, i Svelvik, (like ved der Cecilie Hyde bodde).

    Sånn at vi fikk kjøpt noe mat og godteri da, i påskehelgen.

    (Som var kjedelig, må jeg si).

    Så det var så dårlige relasjoner, mellom faren vår og Haldis.

    Og Pia og meg.

    At Pia og jeg, vi maste heller på onkel Håkon, om å kjøre oss inn til Svelvik.

    Før vi maste på faren vår.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde og Pia, de planla jo også sommerens feriereise, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    De skulle til Torrevieja, i Spania, hvor Hyde hadde vært før.

    De skulle ta buss.

    I Torrevieja, så fantes det et diskotek, som het Pacha, hvor man kunne feste helt til klokken 6-7 om morgenen da.

    Noe sånt.

    (Det hadde jeg ikke hørt om før, at diskoteker var så lenge oppe).

    Hyde visste dette, for hun hadde vært der tidligere da.

    Men jeg tror ikke at Pia hadde vært der før.

    Hu var jo i Bournemouth, på språkreise, med EF Språkreiser, sommeren før.

    Hyde ville også dra innom Amsterdam, på veien ned til Spania.

    Noe Pia var litt skeptisk til vel.

    (De satt og prata, på gulvet i Leirfaret 4B, med masse lapper og notater rundt seg.

    De satt cirka der hvor det skulle ha vært spisestuebord da.

    Men det hadde jeg aldri i Leirfaret 4B, så det var liksom nesten som at det var dansegulv der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hyde fortalte, til søstera mi, (mens jeg også satt der, siden jeg bodde der, og skulle på ferie i England da, noe Hyde maste på meg om), at hu kjente en kar i Amsterdam, som ‘kunne skaffe dem jobb’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De første kveldene, etter at søstera mi flytta opp til meg.

    Så hadde Hyde, Pia og jeg, sittet oppe utover i nattetimene, og chatta om alt mulig da.

    Så Hyde visste det, at den vertsfamilien, som min tremenning Øystein, og jeg, hadde hatt i Brighton, sommeren før.

    (Den siste vertsfamilien.

    Nemlig Rick Hudson og dem, som bodde i Shoreham-by-Sea).

    Hyde visste at de hadde sagt til Øystein og meg, at vi var velkommen tilbake dit.

    Så en gang, etter skolen, i Drammen.

    Så dro Hyde med meg til et reisebyrå, på Bragernes der.

    (Ikke så langt unna Bragernes Kirke der).

    Og så fikk hun meg til å bestille en billett med Braemar, til England, og en flybillett tilbake.

    For det ble billigst da, sa dama på reisebyrået vel.

    Og Hyde fikk meg til å dra den samme dagen, som hu og Pia, skulle til Spania, (og Amsterdam), da.

    Det vil si den siste skoledagen.

    Som var en fredag, i slutten av juni da.

    18.-20. juni kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte sende brev da, til vertsfamilien i Brighton.

    Som hadde sendt brev til meg, (som jeg viste til faren min en gang).

    Med bilder av alle i familien, osv.

    Og det brevet, det skrev jeg vel, da jeg bodde hos Ågot, tror jeg.

    Så dette var sånn i mai/juni, i 1989 da.

    Egentlig etter at Hyde hadde flytta tilbake til ‘mor’, vil jeg si.

    (Hvis jeg husker det riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I slutten av mai, så var det også slektssamling, hos foreldra til Øystein Andersen, nedenfor Teskjekjærringa der.

    Jeg hadde blitt bedt om å dukke opp der.

    (Av faren min vel).

    Men dette var egentlig i russetida mi, mener jeg.

    (Eller like etterpå).

    Men jeg gikk ned dit likevel, (kledd i vanlige klær da).

    Jeg satt meg ned ved siden av faren min.

    Det var fullt av gamle ‘tanter’ og ‘onkler’ der.

    Jeg vet ikke helt om dette var Ågot eller Øivind sin slekt.

    Jeg kan ikke huske at Ågot var der.

    Så det var kanskje Øivind sin slekt da.

    Det er mulig.

    Jeg fikk en 0.7 liter øl, av faren min.

    Og jeg var jo russ, så jeg drakk jo bare av flaska da.

    Kai Andersen, (som arrangerte slektstreffet).

    Han kom og planta hendene sine hardt, over skuldrene mine.

    På en nesten truende måte, vil jeg si.

    Jeg tenkte da, at dette nok var på grunn av det, at jeg hadde sett han og en negergutt der, i sommerhuset deres, nedafor Teskjekjærringa der, høsten før det her da.

    (Noe som jeg fortalte om til faren min.

    Men ikke til noen andre vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon kom bort til meg, og sa det, at jeg måtte drikke av glass.

    For de gamle tantene i slekta, de hadde klaget da, sa han.

    Siden jeg drakk av flaska da.

    De var kanskje ikke vant til russ.

    Det er mulig.

    Men jeg hadde ikke fått noe glass da, av Reidun og Kai.

    Men jeg dukka kanskje opp der litt for seint.

    Jeg hadde vel ikke noe tidspunkt så klart i hue.

    Og jeg var jo russ, så jeg syntes vel at det var greit, bare jeg dukka opp der, tror jeg.

    Anita, (kusina til Øystein, fra Lørenskog, som en gang hadde spandert burger på meg, på Robsrudjordet Grill, hvor hu jobba, ved siden av skolen da).

    Hu løp bare rundt der, sammen med sin fetter vel, (han fra ved Kommersøya der, tror jeg).

    Og hu oppførte seg som en unge da.

    Må jeg vel si.

    Selv om hu var på min alder da.

    Så det var ikke sånn at hu satt på en stol der, og drakk.

    Og prata med slektninger.

    Neida.

    Selv om hu vel må ha vært over 18 år da.

    Så løp hu bare rundt der, som om hu bare skulle ha vært omtrent halve den alderen, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg ble bedt om å være med på et sånt spill, hvor man skulle kaste ringer, rundt noen pinner, som ga forskjellige poeng da.

    Og da tok jeg igjen den nazi-hilsenen, som jeg hadde fått meg tillært i fylla.

    Da jeg festa med vennene til Pia, inne i Drammen da.

    Tidligere det her skoleåret.

    (Det var kanskje noe jeg hadde lært den gangen dem tok tannpasta under nesa mi?

    Hvem vet).

    Det var bare at jeg kopierte de vennene til Pia da.

    Som Pia og Cecilie Hyde ufarliggjorde da, og sa at var ‘søte’.

    Men det var ikke sånn at jeg tenkte over det, at det var noe nazi-hilsen, eller noe.

    Det var bare noe jeg hadde lagt meg til i fylla, etter å ha festa med de her vennene til Pia da, inne i Drammen da.

    Så sånn var det.

    Men i det samme som jeg gjorde det.

    Så huska jeg jo hva hu russedama, fra russedåpen, hadde sagt.

    Om at det var en nazi-hilsen.

    Så da angra jeg det, med en gang.

    Og gjorde vel aldri den hilsenen igjen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men alle de gamle tantene og onklene da, i slekta til faren min og mora til Øystein Andersen vel.

    De må vel ha sett det her da.

    Og jeg skjønte at jeg ikke var populær der fra før da.

    Siden jeg hadde drikki av flaska, etter at jeg hadde dukka opp der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Inger, (kona til onkel Runar), fra Sande.

    (Hu som er i Jehovas Vitner).

    Hu ville spille badminton med meg.

    Noe som hu sikkert visste at jeg kunne.

    Etter at jeg spilte en del badminton, med hennes sønn, (min fetter), Ove, noer år før det her da.

    (Den sommeren som Ove ville plukke jordbær, nede hos familien Sand da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde forresten vunnet en badminton-konkurranse, i gymmen, på Gjerdes Videregående, (i Drammenshallen), det her skoleåret.

    Magne Winnem, han skulle ha noe slags treningsprogram da, for klassen.

    (Jeg tror at muligens alle måtte ha det, en gang, det her skoleåret.

    Noe sånt).

    Det var sånn, på slutten av timen.

    At alle skulle spille badminton da.

    En i køen foran, skulle slå ballen.

    Så kom det en ny person, på den andre siden av nettet.

    Så måtte den slå ballen.

    Og når man gjorde en feil.

    Så måtte den personen gå i dusjen da.

    (For det var på slutten av timen).

    Til slutt, så var det bare Monika Ødegaard, (fra Svelvik), og meg igjen.

    Og Monika Ødegaard gjorde en feil da.

    Så jeg vant konkurransen da.

    Og jeg vet ikke om Winnem gratulerte.

    Det er vel mulig at han gjorde det.

    Så om jeg ikke imponerte i Cooper-testen, det her skoleåret.

    Så vant jeg ihvertfall den badminton-konkurransen til Magne Winnem da.

    I gymmen da, i Drammenshallen der da.

    Det var vel bedre enn ikke noe, skulle man vel tro.

    Men nå er klokken over 23, her på hostellet.

    Så jeg får vel vurdere å ta kvelden her nå vel.

    Så får jeg se om jeg klarer å få skrevet noe mer på den boken her, i morgen, (eller noe).

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også noe mer som skjedde, den siste våren i Leirfaret 4B, som jeg kom på nå.

    Plutselig en dag, som jeg hadde fri fra jobben vel, på CC Storkjøp.

    Så dukka Espen Melheim opp på døra mi, i Leirfaret 4B.

    Og han insisterte på å dra meg med på en joggetur, over skog og hei, (hadde jeg nær sagt).

    Opp til ved Brekke Gård der cirka da.

    Og ved den veien inne i skogen der, i bakkant av Drammensfjorden.

    Hvor faren min hadde kjørt opp med den gule Chevy Van-en sin, en gang.

    Da det var teknisk kontroll, ved Gamlehjemmet der.

    En gang.

    (Der hvor Ulf Havmo og jeg hadde vært og skutt fugler, med luftgeværet mitt.

    Og hvor jeg vel blant annet skøyt en rødstrupe i strupen, som jeg sa til Ulf Havmo da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Oppi der, så jogga Espen Melheim, med meg på slep, i en halvtime cirka da kanskje.

    Noe sånt.

    Men hvorfor han ville ha meg med på den her joggeturen, det veit jeg ikke.

    Det var ikke sånn at det her var noe vanlig.

    Det hadde aldri skjedd meg før, at folk hadde dukka opp på døra mi, for å få meg til å bli med på en joggetur, rundt på Berger der da.

    Så det her var rimelig spesielt, må jeg nok si.

    Espen Melheim var kanskje litt som en gammel gubbe, som bodde aleine, i et hus inne i skogen, (som jeg vel også har skrevet tidligere, i denne boken).

    Han forklarte ihvertfall ikke hvorfor han ville ha meg med ut å jogge.

    Han ville også høre på musikken min.

    Jeg hadde kjøpt meg en ny singel, på den her tiden, i en platebutikk i Drammen vel.

    Og det var the Timelords med ‘Doctorin’ the Tardis’.

    Noe sånt.

    En sang som jeg syntes var artig, etter å ha musikkvideoen, på Super Channel da.

    Like før det her da.

    (Timelords var vel forløperen til KLF.

    Som kanskje er mer kjente.

    De med ‘3AM eternal’, osv).

    Dette var ikke noe sånn seriøs musikk da.

    Men jeg syntes det var en morsom sang.

    Jeg var sånn at jeg hadde likt den sangen som het ‘Ute til Lunch’, (som jeg syntes at var ganske morsom da), og som kom ut et år eller to før det her vel.

    Så det hendte at jeg digga morsomme sanger og.

    Det var ikke sånn at jeg bare hørte på sørgelige sanger liksom.

    Selv om jeg hadde vært med søstera mi og Lyche/Depeche-gjengen, på the Cure-konsert, inne i Drammen da.

    Da stod stereoanlegget mitt inne på rommet mitt, forresten, tror jeg.

    Så jeg hadde vel flytta det tilbake inn dit.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Espen Melheim ristet bare på hodet, av denne sangen.

    Uten å si noe.

    Det var et eller annet rart da, skjønte jeg.

    Men hva det var, som Espen Melheim prøvde å kommunisere, med denne masingen sin om løpetur i skogen, og denne hoderistingen, over den nyinnkjøpte singelen min.

    Det veit jeg ikke.

    Dette er som en gåte for meg, den dag i dag, må jeg innrømme.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Magne Winnem dro meg også med på enda en Danmarkstur, med Petter Wessel, fra Larvik, dette skoleåret.

    Dette var på den tiden som faren min solgte leiligheten i Leirfaret 4B.

    Så det ble litt problematisk.

    Det var noen greier jeg ikke fant.

    Og Winnem skulle ta bussen, fra Drammen, til Larvik da.

    Larvik Line-bussen, eller noe.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte ta bussen, inn til Drammen.

    For å møte Winnem der da.

    Så sånn var det.

    Men det var noe greier jeg ville ha med meg.

    Så jeg fikk faren min, til å kjøre bort til huset i Sandsveien.

    Hvor en god del av tinga mine lå da.

    Men faren min hadde drikki sa han.

    (Dette var kanskje en søndag da).

    Så jeg måtte kjøre da.

    (Jeg dreiv jo å tok kjøretimer, så det gikk greit.

    Den bilen var også lettkjørt, husker jeg.

    Det var en bil som var nesten som en Toyota HiAce.

    Bare at det var et annet japansk merke vel.

    Som var litt mindre enn en HiAce da.

    Det var nesten som å kjøre en lekebil, husker jeg at jeg syntes.

    Giret gled lett og forstillinga var vel ikke vinglete, eller noe, husker jeg at jeg syntes.

    Noe sånt).

    Jeg kjørte ned til Sandsveien der, og leita etter noe greier da.

    Som jeg vel ikke fant, tror jeg.

    Så kjørte jeg tilbake igjen, mot Bergeråsen da.

    Så kom bussen bak meg, så jeg.

    Jeg tuta fælt, på bussen, og fikk den til å stoppe da.

    Så parkerte jeg på bussholdeplassen, i retning Drammen, ved Gamlehjemmet der da.

    Mens jeg tok bussen, i retning Sande.

    (Som jeg hadde fått til å stoppe, da jeg tuta da).

    Jeg regna med at faren min klarte seg, de siste meterne, med bilen, bort til Haldis da.

    Siden han ofte pleide å kjøre i fylla, (eller ihvertfall mens han drakk), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye fra denne Danmarksturen.

    Men jeg mener at Winnem sa sånn ‘pip-pip, der er det ei dame’.

    Hver gang vi møtte noen damer, i korridorene der, inne på Petter Wessel da.

    Jeg hadde jo klint med hu fra Stavern der, den forrige gangen, som jeg ble bedt med på Danmarkstur, sammen med Winnem.

    Og jeg trodde vel bare at denne pip-ingen, til Winnem, hver gang vi så en dame, var som noe morsomt da.

    (Men nå syntes jeg vel at dette kanskje at virker litt merkelig.

    Når jeg tenker tilbake på dette.

    Winnem liksom skulle hypnotiserte meg, (eller noe), til å se på alle de damene jeg møtte, må jeg vel kanskje si.

    Noe sånt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var nok ganske sliten, etter all festingen, i russetida.

    For jeg hadde ikke lyst til å gå iland, i Fredrikshavn, husker jeg.

    Jeg ble bare med for å være sosial og omgjengelig, på den her dansketuren, tror jeg.

    Ei vaskedame, ombord på båten, maste fælt vel.

    Og jeg dro meg vel iland tilslutt, sammen med Winnem da.

    Da vi skulle tilbake igjen på båten, så var det kø.

    Og Winnem skøya med køen og sa noe sånt som at ‘er det ikke Sissel Kyrkjebø som står der borte?’.

    For å prøve å lure køen, sånn at vi skulle komme først tilbake igjen på båten da.

    Men det mislyktes vel.

    Det var vel ikke noen som gikk på spøken til Winnem, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror at Winnem hadde fått Stein til å hente han, i Drammen.

    (Eller om det kan ha vært i Larvik).

    Noe sånt.

    Jeg husker ihvertfall at Stein og Winnem kjørte meg hjem til Berger, etter denne Danmarksturen da.

    Dette var kanskje en mandag da.

    Jeg fikk Stein til å stoppe, ved butikken i Selvik.

    Sånn at jeg kunne få kjøpt med en Pizza Grandiosa da, som jeg tenkte at vi kunne spise, i Leirfaret 4B da.

    Men da vi kom fram til Leirfaret 4B, så huska jeg det, at faren min hadde solgt leiligheten.

    Så da måtte jeg bare beklage, og be Stein, om han kunne være grei, og kjøre meg bort til Ågot, på Sand, istedet.

    (Så det var rimelig flaut da, må jeg si.

    Men men).

    Da vi kom fram dit, så var Ågot i kjøkkenvinduet da, og så litt forskrekka ut vel.

    Så jeg turte ikke å be inn Stein og Winnem dit, for å spise pizza.

    Så jeg sa vel bare hadet da, og takka for turen, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var vel Pia også hos Ågot, tror jeg.

    Pia og jeg måtte dele det tidligere rommet, til Ågot og Øivind der.

    For Ågot flytta ut fra det rommet, da Øivind døde.

    En del år før det her da.

    Og inn på det midterste soverommet der.

    Men hvorfor Pia og jeg måtte dele på et soverom.

    Når det var tre soverom der, og vi var tre personer, som bodde der.

    Det veit jeg ikke.

    Det ytterste soverommet der.

    Det var liksom onkel Runar sitt soverom da.

    Det var der han pleide å ligge å sove, nesten hele søndagen.

    Når han og familien hans, var på sine ganske hyppige helgebesøk, borte hos Ågot da.

    Det var kanskje fordi det var sånn, at onkel Runar skulle arve huset.

    (Mens faren min og onkel Håkon, allerede hadde arvet verkstedet da.

    Et verksted som ble mindre og mindre brukt.

    Ettersom faren min begynte å jobbe sammen med Haldis, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Og siden at onkel Håkon også hadde fått skadet en arm, i forbindelse med at han og faren min, var i en bilulykke, på Mosseveien, mens de jobbet med å bygge et hus, for onkel Runar da, i Son.

    Ikke lenge etter at faren deres, (min farfar Øivind), døde da).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 42: Enda mer fra sommeren 1988

    Det var forresten en del mer, som skjedde sommeren 1988, (med mere), som jeg har skrevet notater om her nå.

    Så det blir et kapitell til fra sommeren 1988, (og noe før det igjen og).

    Jeg har skrevet en del, om at folk jeg kjente, da jeg bodde på Bergeråsen, ble kalt Reka, Bergen, Nils, Tina Turbo, Svelik Open, osv.

    Jeg selv, jeg ble kalt ‘Olsen’, av folka i klassen min.

    Unntatt av Erik Ree, aka. Reka, (i klassen min).

    Han kalte meg for ‘Ols’, og også for ‘Ostebonde’.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sånn var det.

    De tre fryserne, som jeg skrev om, at jeg hadde, i det forrige kapitellet, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Det var en stor fryseboks, (som var Haldis sin), inne på det gamle soverommet mitt, (der hvor skrivebordsplata mi hadde stått før jeg flytta den inn på hoved-soverommet der. Et soverom jeg tok over, siden det stod en vannseng der, og siden faren min alltid sov nede hos Haldis).

    Og enda en stor fryseboks, (som også var Haldis sin), og den stod i uteboden, ut kjøkkendøra og inn en dør, med hengelås på vel, til venstre da.

    Og den tredje fryseren, den stod under kjøleskapet da, som var et kombinert kjøle og fryseskap da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Denne sommeren, 1988, i Brighton.

    Så pleide jeg noen ganger å ta toget ‘hjem’, etter å ha vært rundt i Brighton sentrum, om kvelden.

    Og en gang, så satt det noen finske jenter, på det toget, som jeg tulla med.

    Jeg gikk bort til der de satt, (jeg hadde kanskje drukket en øl, eller noe), og sa så ‘talar ni svenska?’.

    ‘Nei, vi hatar svenska’, svarte de jentene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mens hu mørkhåra, på språkkurset mitt, som hadde gitt meg et sånt papirlommetørkle, når jeg fikk meg en på tryne, på Churchill Sq.

    (Var det vel).

    Hu lo av meg da, på toget, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Tina Hudson fortalte også Øystein og meg ting som at hu noen ganger ble voldtatt, av mannen sin, når han var full.

    Og at hvis døtrene deres, Vicky og Kelly, (som var i begynnelsen av tenårene da, og knapt nok det), skulle ha sex, så ville de mye heller at de hadde sex hjemme, med noen de kjente, enn at de hadde sex i andre hus, eller noe.

    Rick Hudson fortalte også at han hadde vært sammen med en norsk dame, som han hadde møtt i Brighton da, og bodd sammen med henne, i Hamar, var det vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De sa også det, at de hadde en familie, i Nord-England, som de var i ‘krig’ med, og når de kom på døra, så måtte Rick bare løpe ut hagedøra, fort som bare søren.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rick ønsket seg også noen språkkurs-jenter, i huset.

    De hos naboen, de gikk rundt, i bare trusa, fortalte han, at mannen i nabohuset, hadde fortalt.

    Men Tina ville bare ha gutter der da, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg trengte nye sko, denne sommeren, hadde jeg funnet ut.

    Og jeg kjøpte noen sko, i en skobutikk, ved Churchill Sq. vel.

    Ei ung dame, som jobba der, hjalp meg.

    Og valget falt på noen joggesko, som så litt ut som fotballsko, husker jeg.

    Og hu dama, hu møtte jeg faktisk, når jeg skulle ta bussen, (var det vel), inn til Brighton, fra Shoreham vel.

    Noe sånt.

    Hu var et eller to år eldre enn meg vel, og spurte hvordan skoa var da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg fikk med Øystein, på å spleise på en fotball, mens vi var der, mener jeg.

    (Sånn som Kenneth Sevland, og meg, hadde gjort, et par år tidligere, da vi var i Weymouth da.

    Noe sånt).

    Og noen ganger, så ble jeg lei av diskotekene i Brighton, og gikk bare og spilte fotball, osv., for meg selv.

    Da møtte jeg noen danske språkstudenter, og også en lokal engelsk gutt, som sa det, at han hadde ikke noe imot språkstudenter, for ‘they brighten up the area’, sa han.

    Han dro meg med hjem til seg, og jeg fikk hilse på søstera og mora, som så på en såpeopera, fra Australia, som het Neigbours vel.

    Hu søstera spurte meg om jeg pleide å se på den serien.

    Jeg sa det, at jeg likte Kylie Minogue da, (som jeg hadde hørt om, siden hun også lagde musikk, og jeg hørte mye på nærradio osv., hvor de spilte de siste sangene da).

    Så sånn var det.

    Så dro han gutten meg ut, på moped, og han kjørte på noen gårdsveier, rundt der, mens jeg satt på da.

    Så sånn var det.

    Dette var nok mens jeg bodde, i King George Rd.

    Det var nok derfor jeg gikk bort til ved Old Shoreham Rd. der, for jeg likte ikke den familien så bra.

    Og etter at jeg flytta, til Hudson-familien, så tok jeg bussen lengre da.

    Og da møtte jeg han karen, som bodde like ved King George Rd. da, på bussen, da jeg skulle gå av, i Shoreham sentrum.

    (For jeg hadde ikke helt lært å huske stoppestedet før dette enda.

    For vi hadde jo nettopp flytta dit.

    Og det var vel mørkt da.

    Og det var nesten like kort vel, å gå, fra det neste stoppestedet).

    Men han var ikke noe hyggelig, han britiske ungdommen, med mopeden, da jeg møtte han på bussen.

    Når han var der, med en kamerat da.

    Han bare sa noe litt bryskt vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De danskene, de drakk jeg sammen med, på Top Rank, en gang, husker jeg.

    Jeg hadde litt dårlig selvtillit, og klagde for at jeg ikke hadde sjangs på hu og hu dama da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk alene litt utenfor Top Rank og Odeon der.

    Og da sa noen briter, som også hang der, til noen britiske tenåringsjenter, at ‘take him to the beach’.

    Så de prøvde nok å hjelpe meg, med mitt dårlige hell, med damer da.

    (Hvis det ikke var noe lureri da).

    Men det ble litt sånn påtatt, så de damene sa ikke noe, men gikk bare videre da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg skrev det, at tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, hadde sagt det, at ei lyshåra jente, i klassen sin, var ‘Puck’.

    Men det er mulig at jeg husker feil.

    Det er mulig at det var ‘EPA’, som han sa, at hu var.

    Det er mulig.

    Øystein brukte mange rare ord og utrykk, som jeg ikke hadde hørt før, ute på Berger.

    Han sa ofte ‘ujavnt’, som en lærer han hadde, hadde sagt vel.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Han kunne også si, (selv om dette kanskje var litt seinere), at hun og hun var ‘TIF’.

    Og TIF betydde ‘tagbar i fylla’ da, skjønte jeg.

    Noe jeg trodde at betydde noe lignende av ‘ølbriller’.

    Noe det vel var og.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein snakka heller ikke bare om Freddy og Jason, fra skrekkfilmene.

    Han snakka også om Jostein.

    Jostein, det var en som jobba, på dataavdelinga, på Lauritzen Bokhandel, i Gågata, i Drammen.

    Det var i den bokhandelen, som jeg hadde kjøpt den bra joysticken min, med autofire og to store skyteknapper da.

    Og faren min kjøpte vel også printeren der, da jeg hadde VIC 20, men den passet vel også til C128, mener jeg.

    ‘V’-knappen datt forresten av VIC 20.

    Og Kjetil Holshagen, han skulle en gang seriekoble to VIC 20-kassettspillere, oppe hos meg.

    Siden han trodde at han da kunne ta opp, eller noe, på den andre kassettspilleren.

    (Han åpnet da en av kassettspillerne, mener jeg).

    Og da, så kortsluttet min VIC 20-kassettspiller da.

    Uten at Kjetil Holshagen erstattet den da.

    Han sa vel ikke unnskyld engang, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så når jeg da fikk en ny datamaskin, nemlig en Sharp-maskin, som jeg kjøpte på Spaceworld, i Gågata, i Drammen vel.

    Så syntes jeg ikke at VIC 20 var så mye, å spare på, lengre.

    Siden den hadde så lite minne, og V-knappen var ødelagt.

    Så jeg tulla litt, en gang, og sparka fotball, med VIC 20, husker jeg, inne i stua, i Leirfaret 4B.

    Dette var vel da jeg var sånn 16-17 år kanskje, og VIC 20 var allerede da ganske gammeldags.

    Så det var det eneste morsomme jeg kunne tenke på, som man kunne gjøre, med VIC 20 da, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jostein hadde forresten langt, lyst hår.

    Og han var noen år eldre enn meg vel.

    Og han var ganske tynn og spinkel da.

    Øystein brukte ‘Jostein’, som skjellsord, husker jeg.

    (Noe jeg ikke helt skjønte grunnen til.

    Men likevel).

    Øystein gikk da ganske ofte rundt og sa, (på slutten av 80-tallet da), at ‘ååå du er så Jostein!’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hang så mye oppe hos meg, så etterhvert, det siste året, som jeg bodde på Berger, så prata jeg nesten som Øystein, etterhvert jeg og.

    Og da husker jeg det, en gang, som jeg var på Kafeteriaen, i Svelvik, at Tony og Frode, fra klassetrinnet under meg, på Berger skole, syntes at dette var så morsomt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein var også litt interessert i damer, selv om han så litt ut som en jente en gang, husker jeg, (på håret), da jeg satt på med faren min, og skulle levere en film, til Øystein, ved Saga Kino.

    Men Øystein hadde blitt bedt av ei dame, fortalte han, å passe på henne, mens hu pissa, på en lokal fest da, ute på Lørenskog, en gang da.

    Og hu hadde hatt ‘fin fitte hu’, (eller noe), sa Øystein, mens han gliste da, husker jeg, en gang jeg var på besøk hos han, i Markus Thranes gate, på Lørenskog da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uten at Øystein sa det, hvordan han kunne se fitta hennes, når hu pissa.

    Han hadde kanskje lagt seg ned på bakken da, for å tulle litt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det stereoanlegget, som jeg kjøpte på Elnor, på Rådhusplassen, i Oslo, i 1987 forresten.

    Det hadde forresten digital radio da.

    Så det var en grunn til at jeg syntes at det anlegget var kult.

    For det var ikke så vanlig, på 80-tallet da.

    Og faren min sitt stereoanlegg, det hadde ikke digital radio da, siden det var fra 70-tallet.

    (Digitalt frekvensdisplay, er det jeg tenker på da, forresten).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Øystein ble forresten kalt ‘Einstein’, i England, av Rick og Tina Hudson.

    Siden de syntes at det var så vanskelig, å si ‘Øystein’ da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sommeren 1988, var det vel.

    (Hvis det ikke var sommeren før).

    Så hadde søstera mi sagt til Øystein, Kjetil Holshagen og meg, at det var fest, i en hytte, på Krok.

    Så vi gikk for å prøve å finne den festen da.

    Vi gikk vel først innom Øystein sin kusine, Anita og dem, i Sandsveien, på Sand, vel.

    Hu hang utafor et hus som familien hennes hadde der, med noen Lørenskog-folk vel.

    Noe sånt.

    (Hvis ikke det var en annen gang da).

    Og så, så gikk vi tre, på riksveien, forbi huset til Ågot, og ned den veien, hvor jeg hadde sitti på med Ulf Havmo, på moped, da Pia og Christell, plukka jordbær, hos Anette Eknes og dem, på Høyen da.

    Vi gikk ned der, og prøvde å finne festen da.

    Noen jenter, var det vel, kikka inn i en hytte, ikke langt fra gården, til Anette Eknes og dem da.

    Og vi kikka inn der, for å se, om det var der, som festen var.

    Men jeg kunne ikke se noe der, ihvertfall.

    Vi tre fortsatte å gå lenger ned der da, mot Krokfjellet da.

    Og plutselig så kom det en gutt, som var et år yngre enn meg kanskje.

    Og skulle slåss, eller noe.

    Øystein prata ofte om slåsstriks, som å sparke folk i låret, for da klarte de ikke å løpe.

    Og hadde mun-chako-er, og hadde dilla på slåsspill da.

    Så jeg trodde at han var skikkelig god til å slåss.

    Og Kjetil Holshagen, han skrøyt vel av, (må man vel si), at han var så tidlig utvikla, og han hadde vel skjeggstubber, i trynet, på den her tida vel.

    Så jeg trodde at han var sterk da.

    Men da han gutten angrep meg, og sparka meg i balla vel, (han traff ikke så hardt, jeg holdt meg på beina, ihvertfall).

    Så stod bare Øystein Andersen og Kjetil Holshagen og så på det her.

    Så de var kanskje ikke noen slåsskjemper likvel.

    Etter det her, så bare gikk vi tilbake til Sand, ved å gå en sti, som gikk fra Høyen der, og til nedafor Ågot der da.

    (Langs den langgrunne stranda der).

    Og Kjetil Holshagen sa det, at når dem sparka i balla, da hadde dem ikke peiling på å slåss.

    Så sånn var det.

    Det var mulig at en av dem sa unnskyld, for at dem ikke hjalp til, mot han sinna gutten.

    Det husker jeg ikke helt sikkert om hvordan var igjen.

    (Da gikk vi forresten forbi det stedet, som jeg skrev om i et av de første kapitlene, hvor faren min gjemte en vørterølflaske og en brusflaske, for søstera mi og meg, da vi var sånn 4-5-6 år vel, og faren min hadde båt, fortøyd uti den bukta, mellom Krok og Sand der da. Så sånn var det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som faren min og jeg, var ute og kjørte med båt, forresten.

    (Det er mulig at det var, da faren min skulle lære meg å kjøre båt.

    Hvis ikke så kan det ha vært da han jobba i Son, for da kjørte vi ut med den ‘arbeidsbåten’ dems og.

    En Askeladden med vindskjerm vel.

    Da var jeg kanskje enda yngre.

    Faren min ville da ligge å sole seg, bak vel, i den båten, mens jeg kjørte rundt i Drammensfjorden da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    Men den gangen jeg tenkte på nå.

    Så var vi ved brygga til Kai Andersen og dem da.

    Og da var det noen unggutter der, som var litt eldre enn meg vel.

    Og da sa faren min det, til dem.

    At noen hadde sett den, (‘gusjegule’), jolla hans, (som han hadde støpt selv, siden Pia ikke likte å vasse ut til båten hans, ved Krok da), på øya Mølen, som lå nesten uti Oslofjorden der vel, utafor Holmestrand cirka, må man vel si, men den ligger i Buskerud fylke, har jeg sett, på Wikipedia, så den øya, Mølen, er den sydligste utposten da, av Buskerud fylke, forresten.

    Så de ungdommene lovte det da, at de skulle dra til Mølen da, og hente jolla til faren min.

    (Som hadde flytt avgårde dit, (eller noe), mente faren min da, husker jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så fant jeg en grønn skinnjakke, borte hos Ågot, eller noe, vel.

    Og jeg hadde ikke så mange jakker.

    Men jeg syntes at den grønne skinnjakka var fin da.

    Bortsett fra at den hadde et merke, som etter en kjetting, på utsiden.

    Som etter en kjetting, som hadde ligget rundt jakka, lenge da.

    Eller et tau kanskje.

    Så sånn var det.

    Men jeg hadde nesten ikke noe klær.

    Så jeg brukte den jakka i Drammen en gang, husker jeg,

    (Ihvertfall).

    Da jeg møtte noen jenter, som gikk i klassen min vel, på Sande Videregående.

    På et tivoli, på Strømsø der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen ganger, så måtte jeg også klippe plenen, borte hos Ågot, forresten.

    (For det klarte ikke hu sjæl, tror jeg).

    Og der hadde hu/dem en sånn bensindrevet gressklipper, husker jeg.

    Men Ågot klipte hekken selv da, husker jeg.

    Og det var vel ikke sånn, at det bare var jeg, som klipte plenen der, tror jeg.

    For det var vel bare en 4-5-6 ganger kanskje, at jeg klipte plenen der.

    Så det var kanskje Håkon eller faren min, som klipte der, vanligvis.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg skulle til England.

    (Dette var vel sommeren 1986, da jeg dro sammen med Kenneth Sevland og dem, til Weymouth.

    NOe sånt).

    Så satte jeg på vekkerklokka, grytidlig, om morgenen.

    Men jeg var litt sur på naboen.

    Som jeg ikke likte, fordi de klagde på at jeg sparka fotball der.

    Og at jeg hadde hatt ‘jenter der’.

    Når det bare var Ulf Havmo, (som hadde langt hår), og søstera mi, Pia.

    Men da ringte naboen, til faren min.

    Og faren min ble også sur på meg, siden jeg hadde hatt ‘jenter’ der da.

    Men hva var problemet med det liksom?

    Det skjønte jeg ikke.

    Var det om å gjøre å pine mest mulig.

    Hadde jeg ikke lov å ha det litt morsomt, med ‘jintutten’ heller, (som en av brødrene til Ågot, kalte jenter).

    Det er noe jeg ser på som veldig rart nå.

    Hvorfor ble faren min sur på meg, da naboen trodde at jeg hadde hatt jenter på besøk, da jeg var tenåring, og bodde alene, i Leirfaret 4B.

    Nei, det er som et mysterium for meg, må jeg innrømme.

    Men faren min er ikke så åpen, som person.

    Og kan være litt myndig og, hvis han er sinna, for eksempel.

    Så det var ikke sånn at jeg spurte noe om det her da, i 1985, eller når det var.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var jo noen ganger nede hos Pia og Christell, siden de var i slekta mi da.

    Og faren min bodde jo der.

    En gang, så banka jeg på hos Haldis, for å høre, om faren min var hjemme.

    Da dukka Christell opp, i vinduet, på rommet sitt.

    Hu gjemte puppa, (som hu fikk ganske tidlig, husker jeg), under vinduskarmen.

    Og hu hadde rumpa i været da.

    Som var naken.

    Men jeg så liksom rumpa forfra da, bak huet hennes.

    Så det hadde vel kanskje vært et mye artigere syn, (må man vel si), hvis man hadde stått bak henne, når hu stod sånn.

    Men men.

    Hun stod naken da, i vinduet der, sånn som det virka for meg, ihvertfall.

    Hu var vel i 14-15-16 års alderen vel.

    (Hu ble jo nevnt å ha ‘sex-appeal’, i en av sangene, fra konfirmasjonen hennes, (som jeg var på), husker jeg.

    Og det var ikke noe jeg var uenig i, husker jeg, da jeg hørte den sangen.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Hu fortalte at faren min ikke var hjemme da.

    Hu hadde vel vært på badet, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og hu smilte vel kanskje litt, eller noe.

    Hu var vel ikke uvennlig, ihvertfall.

    Hu var vel heller nesten litt innbydende, må jeg vel si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, som jeg var nede hos Pia og Christell og dem, et år eller to, etter at de ble konfirmert, kanskje.

    Så sa Pia det, at hu trodde det var sunt, for Christell, hvis hun hadde ‘mange’, (eller om det var ‘flere’), ‘sexpartnere’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, rundt den her tiden, som jeg besøkte Pia og Christell.

    Så satt Pia på verandaen til Haldis, og jeg satt ved siden av henne, og pratet med henne da.

    Christell lå på verandaen, og solte seg vel, (eller noe), i en stor genser.

    Plutselig så skreik Christell.

    Jeg gikk bort til henne, og spurte hva det var.

    Hu hadde en kjempesvær edderkopp, på armen.

    Jeg visste ikke om hu ville, at jeg skulle ta bort edderkoppen, eller ikke.

    For da måtte jeg jo ta på armen hennes og.

    Og hun var liksom så delikat og ungpikeaktig.

    Og dette var mens jeg fremdeles var jomfru da, må jeg vel innrømme, (eller hva det heter, når gutter ikke har hatt sex ennå).

    Så jeg rørte hverken Christell, eller den edderkoppen da.

    Men den edderkoppen, den fortsatte å gå oppover, på armen til Christell.

    Og under genseren hennes, (eller om det var en topp).

    Christell reiv av seg genseren da.

    Og hun hadde ikke BH på seg.

    Så jeg fikk jo se de veldig flotte og delikate puppene, til Christell, (hu var vel 15 år kanskje da, men hu hadde allerede pupper i størrelse C vel, vil jeg vel tippe på), på under en meters avstand da, var det vel.

    Og så nærme, hadde jeg vel aldri sett noen damers pupper før.

    Og de puppene var jo fantastisk velformede og pene og, må jeg jo si.

    Så det var nesten som et sjokk og plutselig stå der nesten ‘ansikt til ansikt’ med puppene til Christell, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell gikk inn i huset, til Haldis, som var bare noen få meter unna verandaen.

    Så kom hun ut igjen, (kanskje 20 minutter seinere), og jeg sa ‘sorry’ da.

    For at jeg ikke fikk bort edderkoppen, regner jeg med.

    Noe sånt.

    Det ble litt dumt, det hele da.

    Med den plutselige strippinga til Christell, og sånn, da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, et år, eller noe, før den her tida vel.

    Som Christell og Pia, var oppe hos meg, for å se på video, i Leirfaret.

    Så lente jeg meg over siden av sofaen, for å skru på videoen.

    Og da tok Christell meg på rumpa, husker jeg, og sa ‘åh rumpe’, eller noe.

    Så Christell er en litt frekk jente, må jeg nok si.

    Jeg var nok en veldig sjenert gutt.

    For jeg sa ikke noe da.

    Men lot bare som ikke noe, må jeg vel si.

    Så sånn var det.

    Noen år før det her igjen, mens jeg gikk i sjuende klasse kanskje.

    Så hadde Pia eller Christell, (husker jeg), sagt at Tore Myrberg, hadde klint pikken sin, inntil et av vinduene, nede hos Haldis, mens Christell og Pia, hadde vært, på innsiden av det samme vinduet da, og sett på da.

    Og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg, de prøvde jo å knulle, (var det vel), i vannsenga ‘mi’ da.

    Så jeg tenkte det, at jeg måtte være litt sånn ‘frimodig’ og.

    Jeg følte meg litt kjedelig.

    Så mens Tom Ivar Myrberg, var det vel, viste fram tissen sin, var det vel, på soverommet ‘mitt’ da.

    Til Christell og Pia og Gry Stenberg da.

    Så vifta jeg litt med tissen min, (husker jeg), når jeg trodde at ingen så meg, (fram og tilbake da).

    For jeg stod da ute i spisestue-delen, av leiligheten ‘min’, (hvor det ikke var noe spisebord da, siden bare jeg bodde der).

    Men da så jeg inn på soverommet.

    Og da lå Christell og Gry Stenberg, de lå i fotenden, av vannsenga ‘mi’.

    Mens de så på meg da.

    Så de hadde sett på det da, (skjønte jeg), at jeg vifta på tissen min litt og, utafor soverommet da.

    Men det trodde jeg egentlig ikke, at gikk an, for dem å se.

    Men de hadde liksom sett nesten rundt hjørnet der da, og ut av døra.

    Så det ble litt flaut, husker jeg.

    Både Gry Stenberg og Christell, de løp så bort til meg, når jeg hadde fått på meg buksa.

    Og sa det, at ‘det der var bra altså’, eller noe.

    Også bød de seg vel nesten fram, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men det var bare for at jeg ikke skulle føle meg så mye mer kjedelig, enn Myrberg-brødrene, at jeg begynte sånn.

    Jeg trodde ikke at Christell og Gry, kunne se meg, nå de var inne på soverommet, og jeg var ute i spisestua liksom.

    De må ha fulgt med på meg da, på tross av at Tom-Ivar, (og muligens også Tore kanskje), var inne på soverommet ‘mitt’ da, sammen med dem.

    (Noe som skjedde innimellom, at oss, som var i den gjengen hang oppe hos meg da, og noen ganger så sov de folka over der, for de ville prøve vannsenga, (som var noe nytt, på 80-tallet).

    Men da pleide vi å sove med klærna på da, hvis det var både gutter og jenter, som sov over der.

    En gang, som Pia og Christell, skulle prøve vannsenga.

    Da den var ny der.

    (Det var vel to vannsenger der.

    Først en halvdempet og så en udempet vel.

    Noe sånt).

    Så hadde Pia pissa på seg, mens hu sov, i vannsenga, sammen med Christell da.

    Fortalte dem meg en del måneder seinere da, var det vel.

    (Eller om det var flere år seinere).

    Det var visst noe med at det var vann i senga, skjønte jeg på Pia, som gjorde at hu måtte tisse da, når hu sov i den senga.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.

    (Antagelig i niende klasse).

    Så stod jeg å venta på en skolebuss, (må det vel ha vært), tilbake til Berger da.

    Og da, så var det noen gutter der, som også gikk på ungdomsskolen da.

    Men som jeg ikke visste hvem var.

    (Så det var antagelig noen fra Svelvik).

    Men de begynte plutselig å nevne en Pia, (som jeg tror at må ha vært søstera mi).

    Og de sa sånn ‘Pia, oj, oj, oj’, eller noe lignende.

    Jeg skjønte at det var noe morsomt da, med en Pia da.

    Og det må vel ha vært søstera mi, tror jeg.

    Men jeg sa ikke noe da, for jeg visste jo egentlig ikke hvem de her folka var, som stod ved bussholdeplassen der.

    Det er mulig at det var noen fra rundt Nesbygda der, for de tok bussen fra cirka det samme stedet, siden bussholdeplassen deres, var på den samme siden av Storgata der, enda de tok bussen i den andre retningen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå begynner klokka å bli 23 her, på hostellet.

    Og jeg har fortsatt igjen en del fler notater, fra sommeren 1988, (og noen før det), på arket her, ser jeg.

    Så jeg får skrive en del 2, av dette kapitellet, seinere i denne uka.

    (For jeg må få vaska noen klær og sånn, her i morgen, så det er ikke sikkert at jeg får tid til å skrive noe da.

    Men på torsdag, så får jeg vel tid, tenker jeg).

    Vi får se om jeg klarer å få ordnet det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 41: Mer fra sommeren 1988

    Den første vertsfamilien, hadde visst sagt til Øystein, at det var bare meg de ikke likte.

    (Noe som var gjensidig, jeg likte ikke dem heller).

    Og de tok med Øystein, på et flyshow, utenfor Brighton, like før vi måtte flytte, til der Hudson-familien bodde da.

    Men jeg ble altså ikke invitert på flyshow da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kursleder Paul Wilkie, (var det vel), hadde i en time, en konkurranse, om hvem som visste, når London brant.

    Jeg svarte riktig, til slutt, (1666), også vant jeg en boks øl.

    Og ble litt brisen.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var på enda en strandfest, og da prøvde jeg å prate litt, til hu med krøllene, fra Hammerfest.

    Men hu ville ikke prate med meg da.

    Han som var sammen med hu andre fra Hammerfest, med det lyse håret.

    Han spurte meg en dag, utenfor diskoteket Top Rank, om jeg kunne ‘passe på’ dama hans.

    Jeg skjønte ikke helt hva han mente.

    Men jeg prøvde å holde litt øye med henne da.

    Men jeg bare tenkte det, at hu klarte seg vel selv.

    Og bare gikk et annet sted vel.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde tulla litt på skjemaet, til EF.

    For jeg var litt lei av å bli kalt ‘babyface’ og latterliggjort, siden jeg så yngre ut, enn det jeg var.

    Så jeg skreiv at bursdagen min var 25. august, på EF-skjemaet, (og ikke 25. juli, som den egentlig er).

    For jeg ville ikke ha noe oppmerksomhet, om 18 års dagen min.

    (som jeg altså fylte, mens jeg var i Brighton, denne sommeren).

    Men jeg hadde lest, i en bok, av Ken Follet, (eller om det var Robert Ludlum, eller Alistar McLean), at briter godtar nesten hva som helst, som legitimasjon.

    Så da han kavaleren, til hu lyshåra, fra Hammerfest.

    Da han spurte, om jeg kunne kjøpe tre halve vodkaflasker, for dem, (var det vel).

    Så gjorde jeg det da.

    Og da bare viste jeg EF-kortet mitt, (eller hva det var), og sa når jeg var født, og så fikk jeg kjøpt vodka for dem da.

    (Så sånn var det).

    Jeg hadde også fått kjøpt vodka, til meg selv, før den første strandfesten da.

    Så jeg hadde kanskje vokst litt i høyden, da jeg var sånn 17-18, og så kanskje ikke like ung ut, for alderen lenger da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen inviterte meg, på en fotballkamp, en søndag.

    Det var noen på EF-kurset.

    Jeg måtte ta tog, og surra, og havna på Gatwick Airport.

    For jeg hadde tatt feil tog.

    Men da bare tok jeg et annet tog tilbake igjen, husker jeg.

    På det engelske laget, så var det en skikkelig svær spiller, som en på det norske laget, klagde på, til meg.

    Og han takla meg noe så skikkelig, sånn at jeg gikk i bakken, og ble nesten mørbanka.

    Men jeg takla han bakfra, en gang seinere da.

    Så jeg fikk tatt igjen litt, men han takla meg mye hardere da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men etter kampen, så hadde noen brent hull, i den hvite bomullsbuksa, som mora mi og søstera mi, hadde valgt ut til meg, i Tønsberg, noen dager før jeg dro til Brighton da.

    Og jeg husker at de to Hammerfest-jentene, og han kavaleren, til hu ene, med det lyse håret, satt og så på oss, mens vi spilte.

    Så jeg regner med at det nok var de som brente hull i buksa.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Paul Wilkie sa noe om at han trodde at mange av gutta, på kurset var jomfruer, men ikke mange av jentene.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det var på skolen, forresten.

    Men men.

    Noen kjøpte spansk flue, i en sex-butikk, og helte det i drinken, til to jenter.

    Hu ene sendte meg brev, eller noe, tror jeg, etter kurset.

    Noe sånt.

    Hu andre, det var ei, fra ei bygd, som så litt ut som en gutt.

    Noen andre, på et annet norsk kurs, spurte vel Øystein og meg, om hu var gutt eller jente, en gang, på Churchill Square.

    Det var ikke så mange kjekke gutter, der hu var fra, sa hu, derfor var hu jomfru, sa hu.

    Etter at de Gulskogen-folka, (var det vel), hadde gitt spansk flue til hu da.

    Noe sånt.

    Hu andre, (hu som sendte brev vel), hu møtte to muslimer, (eller noe), som begynte å klå på henne, (var det vel).

    Men da sa hu, (I’m not that kind of girl).

    Ei på kurset, het Guro, og var fra Skjetten, (var det vel).

    Hu ropte på meg, en gang, på McDonalds.

    Og så kom Øystein opp.

    Også erta han meg.

    Også sa han:

    ‘Erik har bare sjangs på stygge jenter’.

    Noe sånt.

    Så han ble kanskje misunnelig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hos Hudson-familien, så flyttet det inn en spansk språkstudent, husker jeg.

    Jeg måtte vise han hvor han skulle gå av bussen.

    Jeg sa at han måtte bare se på et reklameskilt, for en møbelbutikk, eller noe.

    Når han så det skiltet, så måtte han gå av bussen, sa jeg.

    Og det skjønte han da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Høsten 1988, så var det en fest, i Sjølyst-hallen, i Oslo, for de som hadde vært med EF språkreiser, til England, sommeren det året, forresten.

    Og da skjedde det mye rart.

    Pia og Christell, de hadde vært i Bournemouth, den samme sommeren.

    Og jeg husker at jeg prata med de, og to pene jenter, fra Oslo vel, i trappa, opp til andre etasje, på Sjølyst der da.

    Hu ene pene jenta, det var niesa til Sylvia, fra Bergeråsen, viste det seg.

    Sylvia, hu sa en gang, noen år før, når jeg snakket om at jeg hadde planer om å studere i Oslo.

    Så sa Sylvia, at en gang hadde hu vært på restaurant i Oslo, og blitt tilsnakket av en russer da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren vår hadde også bedt Pia og meg, om å besøke Sylvia, (som også bodde på Nedre, på Bergeråsen), en lørdagskveld, et par-tre år før det her vel.

    Og da måtte jeg ha på meg et rart, egytisk eller afrikansk kostyme, eller noe.

    For i huset til Sylvia, så pleide dem å kle seg ut, på lørdagene, sa hu.

    (Det var vel bare hu som bodde der, tror jeg).

    Så skjedde det, at Sylvia var på Prima, en gang, som jeg gikk innom den butikken, etter å ha vært borte hos Ågot.

    Så sa Sylvia det, at hu skulle hilse til meg, fra niesa si.

    Og så sa hu noe til kassadama, om at hu ikke syntes at jeg var noe kjekk, eller noe.

    Når jeg kom bort til Leirfaret 4B.

    Så var Pia, i gangen, i leiligheten min da.

    (Som faren min sa, at vi ikke behøvde å låse.

    Av en eller annen grunn).

    Også nevnte jeg det da, at Sylvia hadde hilst, fra hu pene niesa si.

    Men da sa bare Pia, at hu niesa, hu var sånn, at ‘hu lå med alle’.

    (Selv om jeg kanskje dreit i det, som atten-åring.

    Jeg hadde vel syntes det hadde vært artig, å hatt ei pen og deilig 16-17 år gammel jente, som jeg kunne ha knulla litt med, vil jeg vel si.

    Hu var jo drit-deilig, så om hu var litt horete.

    Så hadde nok jeg driti i det.

    For jeg var jo såpass ung selv, så jeg var vel først og fremst ute etter sex selv vel og.

    Jeg skulle jo studere i Oslo, osv., så jeg hadde jo ikke tenkt å stifte familie da akkurat.

    Men men).

    Men Pia tilbydde seg ikke, å gi meg telefonnummeret, eller adressen, eller noe, til hu niesa, til Sylvia da.

    Og jeg ble litt paff, og visste ikke hva jeg skulle si, da Pia sa, at hu niesa til Sylvia, hu var sånn, at hu lå med alle da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noen jenter, som jeg hadde vært på kurs med, sommeren før, sa at jeg så stilig ut, (mener jeg at jeg overhørte).

    Jeg gikk med tweed-jakke, (som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, før konfirmasjonen min vel), svart genser fra Dressmann, i Drammen, og nye mokasiner, som jeg hadde kjøpt, i en skobutikk, i Drammen, (da møtte jeg forresten Ove Reiersrud og ei jente fra språkkurset, med mørkt hår vel).

    De digga vel Depeche Mode, tror jeg, de jentene.

    Noe sånt.

    En av de fra Gulskogen, (en kraftig kar vel), sa at han skjønte det, at jeg ikke ville ha så mye, med hu Hammerfest-jenta, med mørkt, krøllete hår, å gjøre.

    For hu hadde visst sugd tre gutter, på en Paris-tur, som hu var på, med EF språkreiser, en av helgene, mens vi var i Brighton da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Selv om jeg kanskje angret litt da, når jeg hørte det, på at jeg hadde sagt at jeg var homo, til henne.

    Men hva skulle jeg si til dem da, når de satt liksom i ‘fjortis-fylla’, oppå den gangbrua.

    (Øystein sa jo at jeg burde gå bort, og prate med dem).

    Nei, det skjønte jeg ikke.

    Så det stokka seg helt, og ble bare tull da.

    (Siden jeg var edru da, og de to jentene var rimelig fulle vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg likte ikke han som ble kalt for Eggemøller’n.

    (Han var vel også fra Drammen, tror jeg).

    For han, han var litt sånn spydig, tror jeg.

    (Eller om det var, at jeg bare ikke likte navnet hans).

    Noe sånt.

    Men men.

    Så da jeg møtte han på doen, på Sjølyst der, så dytta jeg han inntil veggen der da.

    Og jeg spurte først, de andre folka fra Gulskogen, om det var greit, at jeg banka opp Eggemøller’n.

    Og det sa dem at var greit.

    Men men.

    Men da jeg stod på dansegulvet, seinere, og prøvde å rocke da.

    Så kom søren meg Eggemøller’n ut på dansegulvet.

    Og begynte å skulle sparke og slå meg.

    Og han Eggemøller’n var ganske lav.

    Så jeg ble litt flau.

    Og prøvde å få’n til å gå bort.

    Og forsvant til slutt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein, han var forbanna på Paul Wilkie.

    Så nede i første etasje, på Sjølyst, så stod Øystein og Paul Wilkie lenge, i en teatralsk-aktig positur, vil jeg si.

    Øystein stod og lata som at han slo et karate-slag, (eller noe), i magen, på Paul Wilkie.

    Mens Paul Wilkie, (som var dobbelt så høy som Øystein, nesten).

    Han stod helt stille han og.

    Det var som at de var frosset fast.

    Og sånn stod de i 10-15 minutter vel.

    Jeg prøvde å prate til Øystein, for å få han til å slutte.

    Og til slutt, så ga det seg da.

    Men da Øystein og jeg, dro til Brighton igjen sammen, sommeren 1990, (når vi fikk bo hos Hudson-familien), så ville Øystein fortsatt banke opp Paul Wilkie, (som vi så på Churchill Square, fra bussen eller noe vel), husker jeg.

    Så sånn var det.

    En kar, med lyst hår, som jeg sjekka damer sammen med, på et diskotek, i Brighton.

    Han syntes heller ikke, at hu fra Hammerfest, med krøllete hår, var hans type.

    (Når jeg sa det, at jeg ikke syntes at hu var min type).

    Jeg lovte at jeg skulle vise han Christell, på Sjølyst der.

    Men da stod Christell helt aleine ute, og liksom så så ung ut da.

    (Vil jeg vel si).

    Med noe ekstra klær på seg, over skuldrene, eller noe, vel.

    Så da likte ikke han karen, (som ligna litt på Ole I’Dole, kanskje), Christell likevel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi kjørte til Sjølyst, med faren min, mener jeg å huske, både Christell, Pia og meg da.

    Så sånn var det.

    Da vi tre kom hjem fra England, den sommeren.

    Så hadde jeg kjøpt en kassett, som het ‘the Hits of House are Here’, på en platebutikk, i Brighton.

    Men da sa Pia det, når hun så den kassetten.

    At jeg måtte ikke si det til Christell, at jeg hørte på house-musikk.

    For Christell hadde vært forelska, i Bournemouth, i en som hørte på house-musikk da.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg vet hvorfor jeg ikke kunne si det til Christell.

    Men da tenkte jeg på det andre Pia sa da.

    Så da ble jeg litt paff da kanskje.

    Men jeg kjente jo ikke søstera mi så bra.

    Samtidig som at jeg ikke hadde så mange andre, i livet mitt.

    Så det var ikke sånn, at jeg liksom prøvde å sette Pia på plass, eller noe.

    Jeg var nok kanskje litt for rund mot henne, når jeg tenker tilbake på det nå.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde også en stor, gul skjorte, med meg til Brighton, husker jeg.

    Som mora i vertsfamilien, spurte hvem var sin.

    Da hu hadde vaska klær.

    (Tina Hudson het hu da).

    ‘Who do you think’, sa Øystein, og gliste da.

    Det var en skjorte, som jeg ikke hadde kjøpt da, men funnet i et skapene til faren min vel.

    Så sånn var det.

    Jeg kjøpte også en Levis t-skjorte, denne sommeren, var det vel.

    I Brighton da.

    Som var ganske populær, og som mange folk gikk med der, husker jeg.

    En hvit t-skjorte med svart og rødt trykk.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Rick Hudson sa at de puttet ‘camel-shit’, i Marlboro-sigarettene.

    Så det var kanskje derfor jeg begynte å kjøpe Prince-sigaretter der nede.

    Det er mulig.

    Men men.

    Den siste dagen der. så hadde vertsfamilien fest for oss.

    Rick kjøpte vodka.

    Noe kona hans, Tina, sa at han ikke tålte.

    Rick dro med Øystein og meg, en gang, et sted, og da satt han på en benk, og drakk øl, husker jeg.

    (For at ikke Tina skulle merke at han drakk, tror jeg).

    Jeg kjøpte vel Fosters øl, på the Off Licence, (spritbutikken), tror jeg.

    Uten at jeg husker hvorfor, jeg syntes vel bare at de så kule ut.

    Noe sånt.

    Ellers kjøpte jeg også Carlsberg, når jeg handla øl, sammen med han Rick Hudson.

    Siden Carlsberg var dansk da.

    Rick Hudson kjøpte Holsten lager, mener jeg det var.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tina og Rick hadde også fortalt Øystein, om et triks.

    Øystein dro med meg til en videoutleie-butikk, og fikk leie 4-5 videofilmer.

    Som han tok med tilbake, til Norge.

    (Uten å levere tilbake da).

    I Shoreham.

    Og Ole Morten Halvorsen, i Larvik, fikk en av dem da.

    Det var en film han hadde bestilt.

    Øystein kjøpte også en film som het ‘Brain Damage’, i London vel.

    Samt at han dro meg med, på en heavy-musikk-sjappe, i London, som han ville besøke.

    Og i mange videofilm-butikker vel, i Tottenham Court Rd. da, som jeg visste om, siden Kenneth Sevland, og de klassekameratene hans, fra Svelvik, hadde dratt meg med dit, da vi var på språkreise, to år før.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein var også glad i å gå på Burger King, i Brighton.

    Og han pleide å kjøpe ‘Whopper without onion’.

    Noe sånt.

    Og han var også glad i å dra på Pizza Hut, hvor det første gang jeg spiste sånn amerikansk pizza vel, (må jeg vel kalle det), med tjukk bunn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ble skikkelig full, den siste kvelden, i Brighton.

    Faren til Øystein, Kai Andersen, henta oss på Fornebu.

    Han var grei, og kjørte meg hjem, til Bergeråsen, etter at jeg hadde vært hos Øystein og dem, en time kanskje.

    (En kjøretur på cirka en og en halv time da.

    Hvor jeg bare lå og halsov i baksetet av bilen vel, tror jeg.

    For jeg var ikke vant til å være voksen ennå da.

    Så jeg satt meg fortsatt noen ganger inn i baksetet, hvis jeg satt på med noen da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi så noen filmer forresten, i Brighton.

    Det var Pet Shop Boys-filmen, som jeg ville se.

    Men som var litt surrete kanskje.

    Og vi så også ‘Heksene’, av Roald Dahl.

    (Hvis ikke det var sommeren 1990 da).

    Det var egentlig en barnefilm, men Øystein ville se den da.

    Fortelleren sa hans norske bestemor, hadde sagt det at folk med mørkt hår, var hekser.

    Jeg syntes synd på noen folk, med mørkt hår, etter filmen, husker jeg.

    En far og en datter vel.

    Noe sånt.

    ‘Hva syntes du da’, sa Øystein.

    Jeg sa at jeg syntes det var noe tull, (eller noe), vel.

    Jeg trodde ikke at det var sånn at alle med mørkt hår var hekser.

    Jeg syntes synd på de med mørkt hår, som så den filmen, husker jeg.

    For de måtte vel føle seg uglesett, når de så den filmen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi så vel også ‘Bright Lights Big Ciy’ vel.

    Som jeg ville se, siden jeg var litt Michael J. Fox-fan, etter Back to the Future-flimene.

    (Pia hatet forresten Michael J. Fox.

    Etter å ha sett Teenwolf vel, som jeg ikke hadde sett).

    Og det første året, som jeg var i Brighton, så så jeg James Bond-filmen ‘A View to a Kill’, med ei mørk syngedame, som jeg har glemt navnet på nå.

    Grace Jones, var det.

    Men da skreik folk i kinosalen, på Odeon der, for de syntes at filmen var kjedelig da.

    Jeg så de fleste filmene på Odeon.

    Untatt den ‘Heksene’ da, som var på en annen kino, som jeg ikke husker hva het akkurat nå.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rick og/eller Tina Hudson.

    De fikk Øystein og meg, til å se på Top of the Pops, en gang.

    Og da var det ei mørk dame, med lyst hår, som sang, på slutten da.

    (Jeg husker ikke sangen nå men).

    Men da spurte hu jenta, fra Vestlandet, som så ut som en gutt, Øystein og meg, om vi hadde sett den sangen, husker jeg.

    Da var det noe med hu farga dama da, skjønte jeg.

    At hu hadde lyst hår sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo egentlig fylt 18 år, i England.

    Men jeg hadde ikke feiret dagen.

    For jeg hadde vært litt flau, over at jeg så yngre ut.

    (Da jeg reiste med STS til Brighton, tre år før det her, så sa jo hu ene engelske lærerinna, at jeg så ut som at jeg var tolv år, da jeg var femten år da).

    Men men.

    Så jeg hadde ikke feiret bursdagen min, mens jeg var i England da.

    Men Pia var en del oppe hos meg, i Leirfaret 4B, etter at jeg kom hjem fra England.

    Og da fikk jeg en ide, å arrangere 18 årsdag, helgen etter, eller noe.

    Og jeg sa til Pia, at hu kunne si fra, til folk hu kjente, om at jeg skulle ha fest da.

    (For jeg håpet på det, at hun kom til å be noen pene venninner da).

    Også sa jeg fra til folk, som Frode Kølner, og han Roger fra Fjell, og Øystein Andersen da, at jeg skulle ha fest da.

    Frode Kølner og de, skulle møte meg, borte på Sand da, hos bestemor Ågot, siden det var lettere å finne fram dit vel.

    Og på festdagen, så venta Pia og meg der da.

    Jeg hadde tenkt å kjøpe øl da, etter at de dukka opp.

    For Frode Kølner hadde også med seg en kamerat, som jeg ikke kjente, fra før da.

    Og da de dukka opp, så ville de ikke dra til meg, i Leirfaret, og drikke øl og spise pizza.

    Nei, de ville bort på Sandvika.

    (Den stranda hvor jeg så Line Nilsen og de andre jentene i klassen toppløse, noen måneder før det her da, forresten).

    Jeg ville ikke til Sandvika.

    Jeg hadde bare vært der en gang før omtrent.

    Sandvika, det var liksom der Christell og Jan Snoghøj og dem var, tenkte jeg.

    Det var jo mitt bursdagsselskap.

    Men jeg mista kontrollen.

    Og ble dratt bort til Sandvika da, for Pia ville også det, at vi skulle dra dit.

    Men jeg ble svimmel, når jeg kom bort dit.

    For jeg hadde vel ikke spist noe særlig, den dagen, tror jeg.

    Også begynte Frode, kameraten hans og Pia, å mase, om at jeg måtte la Frode Kølner og kameraten hans, få låne vannsenga mi.

    Da ble det litt mye, syntes jeg.

    De kapret bursdagsselskapet, og dro meg med, bort på Sandvika, mot min vilje, må jeg si.

    Også begynte de å mase mye, og legge press på meg, om å få låne vannsenga mi også.

    (Jeg hadde jo sønvproblemer, som jeg skrev om i et av de tidligere kapitlene.

    Det var derfor jeg prøvde den ene sovepilla til Haldis, (eller hva det var), som jeg fant i veska hennes, den gangen).

    Så jeg ville nødig ofre vannsenga mi, selv for en natt.

    Jeg hadde jo gjesterom der, (mitt tidligere soverom), hvor Christian Grønli, hadde sovet, da han var på besøk, i Leirfaret 4B, fra Spania, sommeren 1982 da.

    Så jeg lurte på hva som foregikk.

    Jeg var ikke vant til å bli behandlet så dårlig.

    Bergerfolk hadde mobba meg, men denne gangen ble jeg helt svimmel, husker jeg.

    Jeg tenkte at jeg burde dra noen Berger-folk inn i det her.

    For Pia hadde jo bodd tre år, eller noe, lenger, i Larvik, enn meg.

    Så hu var jo kanskje mer en Larvik-jente, enn en Berger-jente.

    Og jeg var kanskje mer en Berger-kar enn en Larvik-kar.

    (Siden jeg flyttet til faren min, på Berger, cirka tre år før Pia da).

    Og jeg tenkte det, at jeg hadde jo litt ‘å gå på’, ovenfor Annika Horten, (som hadde klaget til meg, over at hu hadde firkanta tannstilling, og liksom latt meg inspisere tenna sine, noen år før det her da).

    Og også ovenfor Anne Uglum, som jeg hadde vært hjemme hos, en gang, en nyttårsaften, et år eller to, før det her da, når jeg hjalp henne, mange ganger, med å komme seg unna Espen Melheim, når han var fæl til å klenge på henne da, i fylla.

    Så jeg sa bare til Pia, Frode og kameraten til Frode, at i vannsenga, der ska jeg og Anne og Annika ligge.

    Og da sa Pia ‘å jasså’.

    Noe sånt.

    Og var det noen Berger-folk, som gikk forbi vel, og så at jeg så svimmel ut vel.

    Og da ville Frode Kølner og de, kjøre bort til Leirfaret 4B, likevel.

    Men jeg fikk ikke fram, at jeg ikke hadde øl.

    For jeg ble litt surrete, av det, at jeg måtte bort på Sandvika, enda jeg ikke ville det da.

    Det var jo lørdag og alt, så jeg ville pizza, og sitte i stua, og kanskje se på TV da, eller noe.

    Eller høre på musikk, eller noe da.

    Det var jo flere som var invitert på den festen og.

    Så sånn var det.

    Øystein Andersen, dukka opp hos meg, like etterpå.

    Han var invitert på festen da, og foreldra hans hadde kjørt ut til Sand, dagen før sikkert, fra Lørenskog da.

    Frode Kølner hadde med en flaske Jagermaister, som han la i fryseboksen til Haldis, som stod inne på mitt tidligere soverom, (der Christian Grønli hadde bodd, i 1982, var det vel).

    Der lå det noe kjøtt, uten noe sørlig merking vel, som jeg forklarte om, at var Haldis sitt da.

    Noe sånt.

    Frode Kølner spurte Øystein Andersen, om han likte Jagermaister.

    ‘Hostesaft’, sa Øystein Andersen da.

    Noe sånt.

    Og da, så gikk Frode Kølner og henta Jagermaister-flaska si, i fryseren til Haldis, igjen.

    Før den hadde blitt kald da.

    Også hørte jeg det, at han sa til kameraten sin.

    Noe om at ‘det skjer så mye her nå’, eller noe.

    Også kjørte de bare tilbake til Larvik igjen.

    Lenge før festen hadde begynt.

    Men da, så var jo Prima stengt.

    Og jeg hadde ikke fått kjøpt noe øl, pizza og potetgull.

    (På grunn av det her Sandvika-greien og maset om vannsenga, til Pia, Frode Kølner og kameraten da.

    Jeg fikk jo ikke fram et ord, om at jeg måtte dra på Prima.

    Så jeg fikk ikke kjøpt noe til festen da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Geir Arne JØrgensen, Ditlev Castellan og Lille-Oddis vel.

    De kom innom.

    For Pia hadde invitert de til bursdagsselskapet mitt da.

    Jeg trodde det, at Pia skjønte det, at jeg ville at hun skulle inviterte noen pene damer.

    Men tydeligvis ikke.

    Så det var siste gangen, at jeg ba Pia, om å invitere noen, til en fest.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Geir Arne, Ditlev og Lille-Oddis, de kjeda seg, naturlig nok, på festen.

    Siden det ikke var noen drikkevarer der.

    Det var bare Øystein som satte på filmer vel.

    Noe sånt.

    Så Geir Arne, var det vel, (hvis det ikke var Ditlev), spurte om ‘er det her festen’.

    ‘Ja’, sa jeg da.

    For jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så Geir Arne og de stakk.

    Så kom han Roger fra Fjell, (som jeg hadde møtt i Drammen, etter en kjøretime igjen vel).

    Og han hadde med en hel bil, full av folk, fra Drammen da.

    Men jeg bare sa det, at festen var avlyst.

    For da var det vel bare meg og Øystein der vel.

    Og jeg slapp dem ikke inn da.

    For jeg syntes ikke at jeg kunne be inn noen flere folk der, etter at Geir Arne og dem hadde stikki.

    Etter at dem hadde klagd på festen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så dro plutselig Pia med meg, til Rødtangen.

    Hu fikk noen folk, som hu kjente, (kanskje siden hu var mye mer ute og festa, i årene før det her, på Berger, enn det jeg var), til å kjøre oss over, fra nedenfor Teskjekjærringa der da.

    På stranda nedenfor Teskjekjærringa, der satt forresten Annika Horten.

    Hu klagde, og sa det, at hu og en kar, som jeg ikke visste hvem var, hadde tenkt seg på festen min.

    (Så Pia hadde tydeligvis sagt fra, til noen pene damer, om den festen, likevel.

    Men jeg visste ikke det, at Annika Horten var ‘opptatt’.

    Jeg hadde ikke sett han kavaleren hennes før.

    Og visste ikke hvem han var da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    På Rødtangen, så kjente jeg nesten ingen.

    Så jeg bare hang med søstera mi der.

    Pia, Christell og jeg, vi hadde forresten vært en tur sammen, på Rødtangen, sommeren 1987, altså sommeren før det her, må det vel ha vært.

    (Før den båten ble ødelagt, i en storm, høsten 1987 vel).

    Og da, så røyka Pia, husker jeg.

    Så det var nok etter at vi hadde vært i Sveits, sommeren 1987.

    Så dette var nok i midten eller slutten av juli, i 1987.

    Jeg kjørte båten da, siden Pia og Christell, ikke hadde fått opplæring i å kjøre båt enda, (noe jeg fikk av faren min), siden de ikke var 16 år enda da.

    Og Pia hadde klart det kunstykket, å poffe en eske med fyrstikker, mens hun tente seg en røyk, foran uteserveringa, på Rødtangen.

    Som var stapp full da.

    ‘Pia Charlotte’, ropte jeg da.

    Og da lurte Pia fælt, på hvorfor jeg kalte henne ‘Charlotte’ også, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren min lærte meg å kjøre den båten til Haldis, enten sommeren jeg fylte 15 eller sommeren jeg fylte 16, husker jeg.

    Og det ble min favoritt-hobby, må jeg vel si, å kjøre med den båten, på fjorden, om sommeren.

    Jeg likte meg spesielt godt i Holmsbu, som var en fin liten sørlandsby nesten, på Hurumlandet, mellom Verket og Rødtangen da.

    Så sånn var det.

    Faren min lærte meg at like sør for Berger-bukta, så var det noen skjær, som jeg måtte holde meg unna.

    Så sånn var det.

    Det lå cirka fire bensinkanner, i båten.

    men en av dem, måtte jeg ikke bruke, sa faren min, for den bensina var det rusk i, sa han.

    Noen ganger kjørte jeg i en båt, med faren min, og da, så hendte det at vi dro til Holmsbu bad, på kafeterian der.

    Og da kunne jeg få et rekesmørbrød eller karbonadesmørbrød, husker jeg.

    En gang fikk jeg både et rekesmørbrød og seinere også et karbonadesmørbrød, husker jeg.

    Så der var det gode smørbrød, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, så ville Ulf Havmo ut med båten, tror jeg.

    Han var ihvertfall med i båten.

    Og det var den første gangen jeg kjørte den båten omtrent, tror jeg.

    Og da var det seilbåt-regatta, eller noe, tror jeg.

    Så jeg måtte skikkelig svinge, mellom seilbåtene, og huske på det med vikeplikt og sånn da, husker jeg.

    Men men.

    Ulf Havmo måtte også hjelpe til å pusse skjell, av bunnen, på den båten, en vår, husker jeg.

    Det var kanskje våren 1986 da.

    Noe sånt.

    Men men.

    En annen gang, når ulf Havmo og jeg, kjørte med den båten, fra Rødtangen vel, og til Holmsbu.

    Så tøffa jeg sakte avgårde, med den båten, ganske nærme land da.

    For jeg syntes det var morsomt da.

    Jeg kjørte litt nærme land.

    Men jeg kjørte også veldig sakte da.

    Som om det var en sånn snekke kanskje.

    Noe sånt.

    Og da, så kjørte jeg plutselig på en ganske stor stein, som lå, en del meter fra Hurumsida da.

    Og da, så kom jeg ikke av den steinen.

    Uansett hvor mye jeg ga gass, bakover og forover.

    Men det som hjalp, det var at jeg hoppet over rekka av båten.

    Og så opp på den steinen.

    Og da fikk jeg ganske lett, dyttet den båten, av den steinen igjen da.

    Så kjørte jeg videre til Holmsbu igjen da.

    Og båten var ikke skadet.

    For jeg hadde kjørt så sakte da.

    For jeg bare slappa av liksom.

    Som er digg det og, på fjorden, om sommeren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, var det vel.

    Ville at jeg skulle kjøre ut med båten.

    Så ville de det, at jeg skulle kjøre til Berger-bukta.

    Dette var den første sommeren, som jeg kjørte med den båten.

    Og da, på tilbakeveien, så gikk båten tom for bensin.

    Og jeg måtte fylle bensin.

    Og da var det bare en kanne igjen, i båten.

    Og det var den med rusk i da, fant jeg ut.

    For da jeg skulle starte båten, utafor Ulvikfjellet.

    Så starta ikke motoren.

    Og Carl Fredrik Fallan.

    Som kjørte sin egen båt, (som han ville at jeg skulle prøve en gang, i Berger-bukta, (hvor han hadde båtplass), et år eller to før det her vel. En båt med 9.9 hester).

    Han ville ikke taue båten min.

    Som Ulf og jeg satt i da.

    (Hvis det ikke var Espen Melheim og meg).

    Carl ville absolutt se, hva jeg ville ha gjort, hvis han ikke hadde vært der.

    Merkelig nok, tenker jeg nå.

    For Carl hadde jo også oppført seg veldig rart, da han sparka overende den bensinflaska, i hagen, i Leirfaret 4B der, da han ba meg om å lage en sånn bombe der, vil jeg si.

    Så Carl han oppførte seg rart/merkelig, flere ganger, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg måtte ta av meg en t-skjorte som hadde havna opp hos meg, fra Haldis sikkert.

    Og det var en t-sjorte, med noen striper og stjerner på da, som så nesten ut som det amerikanske flagget, husker jeg.

    Også måtte jeg bruke den t-skjorta, til å filtrere bensinen i, som jeg fylte i bensintanken da, til den 7.5 hesters motoren, som faren min hadde da.

    Og så, så virka motoren igjen, husker jeg.

    Så jeg fikk kjørt tilbake, til båtplassen da, som var på brygga til Kai Andersen og de.

    Men faren min ble sur vel, seinere, siden han måtte rense motoren.

    Men jeg ble jo stressa, av Carl og de, som absolutt ville dra meg med ut på fjorden da.

    Og jeg hadde ikke brukt så mye bensin selv, (sånn som jeg husker det).

    Og faren min burde vel ikke hatt forurenset bensin, i båten.

    Hvorfor fjernet ikke faren min den kanna?

    Og hvordan hadde den kanna blitt forurenset?

    Og hvorfor ville ikke Carl taue båten min?

    Og hvor hadde blitt av de andre bensintankene?

    Og hvorfor skulle de absolutt ha meg med, til å kjøre den båten, bort til Berger-bukta, (jeg likte jo best å kjøre bort til Holmsbu, osv, på den andre sida av fjorden).

    Hm hm.

    Dette virker nesten som noe lureri, fra faren min og/eller Carl Fredrik Fallan, for meg nå.

    Så sånn er det.

    Det var også så mye strøm, i fjorden, den dagen.

    At da jeg prøvde å ro, (før jeg kom på den ideen, å rense bensina, med t-skjorta mi).

    Så kom jeg ikke av flekken.

    Siden jeg rodde mot strømmen da, utafor Ulvikfjellet der, mens Carl Fredrik Fallan så på fra sin båt da.

    Og Ulf Havmo var det vel, satt i ‘min’ båt da, og så på da.

    Så det var rimelig flaut, hele den episoden der, husker jeg.

    Jeg tror nok at jeg kanskje ble litt tullet med av noen da, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da faren min skulle lære meg opp, til å kjøre den båten.

    Sommeren 1986, var det vel.

    Så så vi også Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan, (var det vel).

    De hadde lagt masse tyvegods, ut på det svaberget, nedafor Teskjekjærringa der.

    (Hvor onkel Håkon hadde tatt meg med, for å sole meg, sammen med Tone, Lene og hu venninna til Lene, med rødt hår, en gang, da jeg var sånn 10-11 år).

    Tyvegodset, (som jeg trodde at det måtte være, ihvertfall), det var masse fiskekroker, og sånn, sånn som jeg skjønte det.

    Faren min sa vel ikke noe, til de her gutta, når vi gikk forbi.

    Og det gjorde ikke jeg heller.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det er mulig at de hadde med en tredje ‘tyv’ der.

    Om det kan ha vært Lill-Oddis, eller Ulf Havmo, eller hvem det kan ha vært.

    Det husker jeg ikke nå, må jeg innrømme.

    Men de så ganske innbitte ut, (husker jeg), der de satt på kne vel, og foredelte noen fiskekroker og sånn vel, som de hadde liksom plassert ut på det svaberget der da, mellom seg vel.

    Noe sånt var det vel, at de dreiv med da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tilbake til attenårs-selskapet mitt, igjen.

    Pia og jeg, vi stod lent mot en båt, eller noe vel, som lå til land vel, på Rødtangen der da.

    Så plutselig så dukka Turid Sand, (dattera til jordbærbonden og bondekona Sand, fra Sand), opp der.

    Hu sa at hu hadde møtt en kavaler, fra Oslo, som hadde fingra henne, sa hu.

    Han hadde gått for å hente en kondom, (sikkert på campingplassen der), sa hu Turid Sand da.

    Hu sa også det, til søstera mi, at hu syntes det var kjempedeilig, (eller noe), og hu rådet søstera mi, til å også prøve det da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sa søstera mi det, til meg, at dette var ikke noe som jeg måtte si til noen andre.

    Det som hu Turid Sand hadde sagt da.

    Så sånn som jeg ser det nå, så prøvde søstera mi, å kontrollere meg, må jeg vel si.

    Jeg fikk ikke lov å si det som Turid Sand hadde sagt.

    Og jeg fikk ikke lov til å si til Christell, at jeg likte house-musikk.

    Dette var den samme sommeren, at Pia kom med disse ‘ordrene’ da, til meg, (eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Så fikk Pia noen folk, (som plutselig bare dukka opp vel), til å kjøre oss tilbake, til Berger-sida igjen da.

    (Uten at vi måtte betale for bensin, eller noe, vel.

    Kanskje merkelig nok.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Og da, så ble ikke Pia med opp til meg, i Leirfaret 4B vel.

    Sånn som jeg husker det.

    For jeg husker det, at det bare var Øystein og meg, som satt i sofaen der, og så på video, var det vel.

    Så dukket det plutselig opp en hel gjeng der.

    De var ledet av Arve aka. Bergen, fra klassetrinnet under meg.

    En hel gjeng begynte å romstere på kjøkkenet, og fant masse burgere i fryseren under kjøleskapet, som de lagde.

    (Jeg hadde vel tre frysere der, selv om jeg aldri brukte frysere omtrent.

    Annet enn til is eller grandiosa, en sjelden gang).

    Jeg sa til dem, at burgerne nok var gått ut på dato.

    Men da ble de sure, og sa noe sånt, som at da gjør det jo ikke noe at vi spiser dem da.

    Noe sånt.

    (Jeg klarte vel ikke å lage burgere, på den her tiden, tror jeg.

    Ulf Havmo og jeg, vi hadde laget eggerøre vel, en gang vel.

    Og vi klarte å lage te.

    Som vi syntes var godt, med masse sukker.

    Men en gang, så var det ikke sukker, som stod i skapet, med salt.

    Jeg trodde at det var sukker.

    Så da spytta vi, når vi smakte teen, husker jeg.

    Så det ble mislykka.

    Etter det så spiste jeg vel stort sett bare Grandiosa der, tror jeg.

    Ihvertfall fram til høsten etter dette, da jeg begynte å jobbe i en matbutikk, på CC, i Drammen, som het CC Storkjøp).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den gjengen, (som var på 5-6 personer vel.

    Som jeg bare kjente Arve aka. Bergen av vel.

    Men jeg tror det var Berger-folk.

    Siden de turte å gå inn der, mener jeg.

    Enda jeg sa nok sa det, at festen var avlyst/ferdig, vil jeg nok tippe på.

    Men men).

    Den gjengen, de bare forsvant igjen, når de hadde lagd mat der da, og spist opp det meste av maten, som var i frysern under kjøleskapet der da.

    Og det ble jo kjempemye oppvask.

    Noe faren min klagde på, en gang han var opp i leiligheten der, i Leirfaret 4B, noen uker seinere da.

    Og da kjefta faren min, og sa at jeg måtte vaske opp.

    Men da svarte jeg det, at det var ikke min oppvask.

    Men det var Bergen og dem sin, (som hadde ‘kræsja’ den avlyste festen min da).

    Og en dag, når jeg kom hjem fra skole, (og muligens også jobb), i Drammen, høsten etter det her.

    Så var all oppvasken på kjøkkenet, vaska opp da.

    Men hvem som måtte ta den oppvasken, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min hadde sendt, (3-4-5 år før det her kanskje), to jenter, (Connie tror jeg muligens, og ei til vel), fra klassetrinnet over meg.

    De hadde faren min sendt til meg, i Leirfaret 4B, en gang, husker jeg, for å ‘hjelpe meg å lage mat’.

    Noe sånt.

    De jentene, de sa det, at faren min hadde sagt det, til dem, at jeg var sånn, at jeg kunne sulte ihjel, foran kjøleskapet.

    (Det var nok fordi at jeg var deprimert.

    Og jeg var også litt bortskjemt.

    OG likte å trøstespise.

    Og jeg syntes ikke at kneipskiver med smør og hvitost, (som mora mi sa, istedet for gulost, av en eller annen grunn), var noe spesielt godt da.

    Så hvis jeg ikke hadde noe god og lettvint mat, i huset, så var det ofte at jeg ikke spiste så mye da, må jeg innrømme.

    For jeg hadde ikke så god matlyst da.

    Det hendte ofte at jeg kasta matpakka, som faren min lagde, i søpla, da jeg gikk på barneskolen, husker jeg.

    Etter kanskje å ha spist en brødskive, eller noe da.

    For jeg mangla matlyst, før jeg begynte å jobbe på CC Storkjøp, husker jeg.

    Jeg kunne noen ganger sitte en hel søndag vel, uten å spise noe særlig mat.

    Og så gå ned til Haldis, om kvelden, for å se om det lå noe is i frysern der da.

    Så jeg var glad i mat, som var lett å lage, og som jeg likte da, som Pizza Grandiosa og potetgull osv. da.

    Og jeg klarte også å lage pizzasmørbrød, husker jeg.

    (Det var brødskiver, som ble stekt i steikovnen, med topping fra en hermetikkboks, som het ‘Pizzasmørbrød’ da, var det vel, oppå da).

    Så jeg klarte å lage mat.

    Men jeg var veldig kresen da, i matveien, som tenåring.

    Hvis det var mat jeg likte, så kunne jeg spise mye.

    Men hvis jeg ikke likte maten, så var det ofte sånn, at jeg ikke spiste, i det hele tatt.

    Brødskiver, det minnet meg kanskje for mye om skolen.

    Hvor jeg mistrivdes, kjedet meg, og ble mobbet, husker jeg.

    Så det var sjelden jeg spiste brødskiver, i Leirfaret 4B, må jeg innrømme.

    Brødkniven der, den ble oftest brukt til å skjære opp Pizza Grandiosa-pizzaer, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Høsten 1988, så begynte jeg på Datalinja, på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Og jeg fikk meg også deltidsjobb, på CC Storkjøp, (en matbutikk), på Brakerøya, (ikke så utrolig langt fra skolen min), i Drammen.

    Hva som skjedde, under dette skoleåret.

    (Når jeg også var blåruss).

    Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapitellet.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet

    fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    toe-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk

    cc”sprakreiser@ef.com”

    bccTAYLORG@unhcr.org

    dateThu, Oct 27, 2011 at 3:04 PM
    subjectReport of crime
    mailed-bygmail.com

    hide details 3:04 PM (0 minutes ago)

    Hi,

    today, at the hostell, which Northumbria Police and Sunderland City Council sent me to after the Police threw me out from University of Sunderland, Clanny House, and Leather Lane in Liverpool, a week before that.

    I recieved a letter from Tomorrows World saying ‘Miss Erik Ribsskog’.

    It’s sexual harassment to call me ‘Miss’ I think, since I’m a man.

    At least it’s an insult.

    I attach pictures showing this.

    I suspect it could be my earlier host-family from when I was a student with EF in Brighton in 1988, who are sending this.

    Mr. Rick Hudson formerly of Hamar, Norway and Gordon Rd., in Shoreham-by-Sea, near Brighton.

    My third-cousin Oeystein Andersen and me, went of summer-school, with EF Language-Schools, and ended up staying with this family.

    They said we could visit them later, in Shoreham, and I went there two summers and Oeystein one summer, I think it was, in 1989, I went there for around a week alone, and in 1990 Oeystein and me went there, for around a week.

    They are labour-class, I think.

    Ricks wife Tina told us that Rick sometimes rapes her, that he can’t drink vodka, only wine/beer, etc.

    They named their daughter Vicky and not Vicktoria, and she don’t have any contact with them any longer her sister Kelly told me on Facebook, a couple of years ago.

    Tina got Vicky with a man in her home-town since she felt sorry for him since he was unpopular, she told me once, for some reason.

    They named one of their sons Gary after Gary Lineker, (after the World Cup in 1986).

    But they support Arsenal, and then Gary Lineker joined Tottenham.

    A German student, (who lived with their neighbour-family who also had students), asked Oeystein, in 1990, ‘have you fucked Vicky yet’.

    She was just a school-girl then, and Oeystein told Tina, that ‘I’m not like that’.

    I shouthed a bit on the German for upseting my third-cousin.

    Oeystein called Tina ‘Tin’, so they were close perhaps.

    I thought I had to visit them since I’d moved to the UK, so a couple of years ago I went to Shoreham, (Christmas 2009 I think), with some wine-bottles I’d bought at Marks and Spences, with a voucher I got at Learn Direct, after I became unemployed, in November 2008.

    And some chocolate.

    Maybe Mr. Hudson who is an alcoholic, (I think I have to say), and sometimes drinks beer on a beer, I remember, with Oeystein and I, from 1988.

    Maybe he got upset since I didn’t buy vodka, but wine, as Christmas presants?

    Their neigbour told me they’d moved to Southwick, (the neighbour town, where our language-school was).

    I went there, but had to go back to London to catch my bus to Liverpool, so I didn’t find out where they lived, but I just left the presants at the video-rental, Tomorrows World.

    And sent Kelly a Facebook-message, and they went there and got the presants, I think.

    So maybe that’s why I’m getting these harassing letters, I’m wondering.

    I don’t think EF should have families like this, who harass the earlier students, so I also forward this e-mail to them.

    Regards,

    Erik Ribsskog

    PS.

    I also got these letters, (from Tomorrows World calling me ‘Miss’ etc.), when I lived in Liverpool, so it’s like I’m being followed a bit almost.

    Something like this.

    PS 2.

    I’ve also complained to the institution behind Tomorrows World about this problem.

    But they still send the unwanted letters.

    2 attachments — Download all attachments View all images
    PIC_3996.JPG
    93K View Download
    PIC_3997.JPG
    98K View

    PS.

    Her er vedleggene:

    PIC_3996

    PIC_3997

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Richard Hudson i Brighton




    • Erik Ribsskog

      6. februar 2008

      Erik Ribsskog


      • Hi,

        I was just wondering if its Richard Hudson, son of Rick Hudson, from Shoreham By Sea?

        Sorry if I'm contacting the wrong person!

        Cheers.

        Erik Ribsskog


    • Richard Hudson

      7. februar 2008

      Richard Hudson


      • hi yea im am the son of rick and tina from shoreham.
        was u one of the students that stayed with us?
        if so contact us again. hope 2 hear from u soon.


    • Erik Ribsskog

      7. februar 2008

      Erik Ribsskog


      • Yeah, thats right, I'm the guy from Norway, who stayed with you in 88, 89 and 90, I think it was.

        With my mate Øystein.

        I'm working with computer research, so I'm just with searching on the internet, so I remembered you used to play football, so I thought it might be you.

        I saw you have been playing for Bognor Regis etc, if I got it right.

        Please say hi to Rick and Tina from me, and thanks very much for the answer.

        Erik


    • Richard Hudson

      7. februar 2008

      Richard Hudson


      • yea we fault it was u how are?
        yea thats right played 4 bognor 4 6 years but im now at worthing.
        yea remember him aswell do u still c him?
        yes i will say hello 2 them 4 u.
        u can give them a ring if u want 2 on 01273 245072

        they would like 2 hear from u.
        they will b in after 5-30.
        hope 2 hear from u soon


    • Erik Ribsskog

      7. februar 2008

      Erik Ribsskog


      • Ok,

        thanks for the answer.

        I'll say hi to Øystein, hes on the facebook, with the name Øystein Andersen.

        I think I'll try to call tomorrow or something like that, if I can't get to call today, been working much etc.

        It was cool to hear from you again, I'll try to call one of the next days, I've just been working a bit much today, but I'll call one of the next days.

        My number here is 0151 236 3298, by the way.

        I'll say hi to Øystein.

        It was cool to hear from you again, and thanks very much for the answer again.

        Erik


    • Richard Hudson

      7. februar 2008

      Richard Hudson


      • yea ty. i will have a look on his facebook.
        look forward 2 hearing from u.
        take care.


    • Erik Ribsskog

      for noen sekunder siden

      Erik Ribsskog


      • Hi Richard,

        could you please ask your parents if I can rent a room from them in Brighton, (preferably with broadband internet, since I write a quite well-read Norwegian blog), because I'm being thrown out in Liverpool, and I need a new place to stay.

        (I've contacted the university I went on in Sunderland, etc).

        Thanks in advance for any help!

        Best regards,

        Erik







  • Mer fra Sari Arokivi




    • Erik Ribsskog

      23. februar

      Erik Ribsskog


      • Hi there Sari,

        how are you?

        I've tried to send you some e-mails, to your employer.

        I don't know if you've gotten them

        Have a blog now:

        http://johncons-mirror.blogspot.com/

        (I'm also living in the UK as a refugee.

        I've overheard I'm followed by the 'mafian', in Oslo, in 2003 and 2004.

        A bunch of people/gangsters tried to murder me, in Larvik, in 2005, so I ran away from Norway and ended up in Liverpool.

        Things were more easy in Brighton, in the summer of 1989, I think.

        But anyway, just thought I'd try to send a Facebook-message.

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Sari Arokivi

      lørdag

      Sari Arokivi


      • H

      • Hi! Nice to hear something about you altough the things you told me aren´t so nice. I´m living here in East of Finland and teatcing children to dance. So my hobby has turned to be my job. No, we are having the midnight summer fest here in Finland with my best friend Kati like 22 years ago. I think that was the day we last time saw each other :)


    • Erik Ribsskog

      lørdag

      Erik Ribsskog


      • Ok,

        on the train-station in Shoreham?

        We were a bit unkind since the train had to wait a while I think, when we said good-bye.

        Is Kati the one from Korea?

        Very nice to hear from you Sari.

        Why did you move from Vantaa?

        (I was at the airport near Vantaa one night, in 2005, while I was a bit shock, after hearing I was followed by some mafia.

        To open the mini-bar, one had to go to the reception and get a key, and it was a bit dusty there.

        I just stayed one night at the hotel, and went to Munich the next day, from the airport.

        The hotel was a bit like Russia, I think, (even if I haven't been there), but it was nice winter-weather with sun, and even if it was some minus-degrees, it didn't feel that cold, I think.

        I don't think they have midsummer-party in the UK, here in Liverpool, where I live now.

        Tell me if you are going to the UK/Brighton, we could have a pint/drink again.

        I was at the Odeon Cinema, in Brighton, were we met, (and Kati), in 1989, the Christmas before last.

        They had refurbished, and moved the bar you sat in, to the first floor.

        But anyway, nice to hear from you.

        The Hudson-familiy have moved to Soutwick, and don't live in Gordon Rd., where you went with me a couple of times.

        I tried to find them in Soutwick, but left the Christimas-presants at the video-rental.

        But I saw the community-centre, where you went to summer-school.

        Say hi to your sister and 'Freddy', (the guy with the Freddy Kruger t-shirt in your class), and your teacher.

        (Only joking with the last ones).

        Have you worked with Anna Riski, who was a collegue of mine, at Arvato's Microsoft-activation, here in Liverpool, in 2005 and 2006, who studied dance at Liverpool John Moore University, I think.

        Best regards,

        Erik Ribsskog

        PS.

        Thanks for the postcard you sent when your class in Finland was on a school-trip in Stockholm, I got it sent to where I lived the first year I studied in Oslo, (at Abildsø), if I remember right.

        Have a nice midsummer if I don't hear anything more!


    • Sari Arokivi

      for 30 minutter siden

      Sari Arokivi


      • You`ve had a bad luck with the finnish hotel if it looked like a russian cemetary. You realy weren`t even near the Russia witch was great ;) I live now about 500 m from the russian border and will never go over that`s for sure :D. I moved here in 1996 after I graduated from the Kuopio Academy of Dance, mostly because I got a good job here. I know the name of Anna Riski, but I don`t know Anna herself. She`s got something to do with finnish dancelife I assume. I haven`t seen or heard anyone of those who were in Brighton with me that summer (not even you, sorry) except of cause Kati who is my dear sister. I know you don`t have midsummer festival in UK, cause we had our own party at the beach of Brighton after you took the train. I can`t forgot the hangover next day :( . But now the summer evening is the most beautiful and I`ve got to go swimming! Bye!


    • Erik Ribsskog

      for noen sekunder siden

      Erik Ribsskog


      • Hi Sari,

        thank you very much for your message!

        Anna Riski, she don't have any family I think, because she asked me for advice on how to get a loan in the bank, in 2005 or 2006.

        But anyway.

        In Norway I now have a kind of steph-cousin, Isa Ingebrigtsen, who is half Finnish/Russian.

        She posts pictures of herselves on the internet, a couple of years ago, with only wearing Bjørn Borg boxer-shorts, which were white, and partly see-through, so one could see her private parts.

        Her father is dead, and she's just a teen-ager still, and her mother, (which my 'strange' uncle Martin was with), Grethe Ingebrigtsen, has a psychological diagnose, according to my sister Pia, (which I maybe haven't told about, she was in Amsterdam and Spain with her friend Cecilie Hyde the summer we met in Brighton. My sister ran out of money in Spain, and my father only wanted to send 300 NOK, (he had gone bankrupt), and I was out of money after celebrating last year at Upper Secondary School, (like we really celebrate in Norway, for months for some reason), so my sister was horribly mad, when she got home from Spain, and blamed me since my father only wanted to send her 300 NOK when she ran out of money there.

        I've tried to get someone to contact Isa, and tell her how to sit on pictures etc., since she don't have any responsible parents, I think, but I don't know if Anna Riski contacted her.

        (Since both of them are (at least partly) Finnish, I mean.

        Isn't Isa a Finnish name?

        Her sister is named Andrea and their brother is named Risto.

        Someone tried to murder me on the farm they lived on, which I worked on, in 2005, so I ran to Liverpool.

        I remember your very beautiful green eyes, from Brighton.

        I write a blog, it would have been fun to have a picture of you where you show your eyes on the blog, but it's not that important :)

        Ok, so Kati was your sister.

        I remeber her, she sat besides you at summer-school.

        And was one or two years younger than you.

        Both of you were very beautiful, I think.

        You acted fine, and didn't talk loud or laugh in the class-room, I remember.

        Cecilie Hyde wanted me to go to Brighton, (for some reason and dragged me to the travel-agents in Drammen, in Norway).

        I didn't have many plans there, that's why I went to your summer-school, which was were I was at summer-school myself with my third-cousin ØA aka. Øystein Andersen, the summer before.

        I grew up alone, in Norway, but the last year before I moved to study in Oslo, Cecilie Hyde and my sister Pia, moved in with me, that's how I knew Hyde.

        This was in the months before I went to Brighton, that summer, in 1989, I guess it was.

        In Norway, midsummer has been a bit hi-jacked, I guess, by the Christians.

        Did you wear a cross, around your neck, do I remember right?

        In Norway, mid-summer is called St. Johns Eve, and we burn fires, on the beaches.

        But it's not like in Sweden, where it is a more important, and Norse holiday, I think.

        Is midsummer a Christian tradition in Finland?

        I guess not, since you drank so much.

        The reason I didn't go with you, was that it was my last night, in Brighton, that summer, and I thought I had to stay with the host-family, (from the summer before), since they arranged a party for me.

        You wanted to celebrate midsummer, at the beach, and that's ok I guess, since it perhaps would have been difficult to get home to Southwick were you lived I think it was, from Shoreham.

        Who knows.

        I don't know what happened to the rabbit I showed you, in Gordon Rd., in the garden were I used to play fotball, with my host-familiy, and others.

        The rabitt in the cage there, but it was probably eaten I guess.

        The rabitt in the garden to the Hudson-family, (which you maybe remember, who were a jolly family, who let us student drink and smoke etc., so I didn't have to go to the beach to do that).

        I went to Brighton the next summer as well, then with my third-cousin Øystein again.

        We lived with the Hudsons in Gordon Rd. again.

        But I remember I missed you a bit, and I think I sent you a post-card.

        But my younger third-cousin was a bit stressing, so I don' think my hand-writing was fine.

        It was the world-cup, 1990, and there were riots in Brighton, and someone, (a gang), at the disco Top Rank, ran after me, for some reason, and wanted to beat me up.

        You said some bad things to a guy at Churchill Sq., who harassed us, and I gave him my milk-shake, (since I thought he was a poor 'bum'), and he threw the milk-shake over my head.

        So that was embarrasing, that's for sure.

        You complained I didn't was the milk-shake properly out of my hair, the next day, or so.

        I grew up alone, and didn't perhaps have that good hygiene, but I lived in shared flats etc., in Oslo, with people who showered every day, so I caught a bit up on things like that as a student.

        Thanks for writing, it's nice to remember those days in Brighton, some times, if things aren't that fun.

        We had our ups and downs, in those quite few days, (a week or so, I think), but at least we had some fine time, like I said to you, when you went on the train to the midsummer-party, on my last day there.

        Thanks again for you message, and say to your sister.

        Have a fun day at the beach.

        Liverpool isn't that good for swimming I think, it's very much tide here.

        In the neigbour-river Dee, it's an island, where one can walk to, when it's tide.

        A kilometer or two walk on the bottom of the river.

        That was fun, but one have to check the time, because suddently the tide comes back, and then one have to get back to shore.

        Tell me if you go to UK, I could show you that strange island, if you want.

        It's maybe half an hours walk, on the bottom of the ocean.

        Something like this.

        Have a nice day/summer!

        Best regards,

        Erik Ribsskog







  • Mer fra Sari Arokivi




    • Erik Ribsskog

      23. februar

      Erik Ribsskog


      • Hi there Sari,

        how are you?

        I've tried to send you some e-mails, to your employer.

        I don't know if you've gotten them

        Have a blog now:

        http://johncons-mirror.blogspot.com/

        (I'm also living in the UK as a refugee.

        I've overheard I'm followed by the 'mafian', in Oslo, in 2003 and 2004.

        A bunch of people/gangsters tried to murder me, in Larvik, in 2005, so I ran away from Norway and ended up in Liverpool.

        Things were more easy in Brighton, in the summer of 1989, I think.

        But anyway, just thought I'd try to send a Facebook-message.

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Sari Arokivi

      for 21 minutter siden

      Sari Arokivi


      • H


    • Sari Arokivi

      for 14 minutter siden

      Sari Arokivi


      • Hi! Nice to hear something about you altough the things you told me aren´t so nice. I´m living here in East of Finland and teatcing children to dance. So my hobby has turned to be my job. No, we are having the midnight summer fest here in Finland with my best friend Kati like 22 years ago. I think that was the day we last time saw each other :)


    • Erik Ribsskog

      for noen sekunder siden

      Erik Ribsskog


      • Ok,

        on the train-station in Shoreham?

        We were a bit unkind since the train had to wait a while I think, when we said good-bye.

        Is Kati the one from Korea?

        Very nice to hear from you Sari.

        Why did you move from Vantaa?

        (I was at the airport near Vantaa one night, in 2005, while I was a bit shock, after hearing I was followed by some mafia.

        To open the mini-bar, one had to go to the reception and get a key, and it was a bit dusty there.

        I just stayed one night at the hotel, and went to Munich the next day, from the airport.

        The hotel was a bit like Russia, I think, (even if I haven't been there), but it was nice winter-weather with sun, and even if it was some minus-degrees, it didn't feel that cold, I think.

        I don't think they have midsummer-party in the UK, here in Liverpool, where I live now.

        Tell me if you are going to the UK/Brighton, we could have a pint/drink again.

        I was at the Odeon Cinema, in Brighton, were we met, (and Kati), in 1989, the Christmas before last.

        They had refurbished, and moved the bar you sat in, to the first floor.

        But anyway, nice to hear from you.

        The Hudson-familiy have moved to Soutwick, and don't live in Gordon Rd., where you went with me a couple of times.

        I tried to find them in Soutwick, but left the Christimas-presants at the video-rental.

        But I saw the community-centre, where you went to summer-school.

        Say hi to your sister and 'Freddy', (the guy with the Freddy Kruger t-shirt in your class), and your teacher.

        (Only joking with the last ones).

        Have you worked with Anna Riski, who was a collegue of mine, at Arvato's Microsoft-activation, here in Liverpool, in 2005 and 2006, who studied dance at Liverpool John Moore University, I think.

        Best regards,

        Erik Ribsskog

        PS.

        Thanks for the postcard you sent when your class in Finland was on a school-trip in Stockholm, I got it sent to where I lived the first year I studied in Oslo, (at Abildsø), if I remember right.

        Have a nice midsummer if I don't hear anything more!







    PS.

    Her er mer om Sari Arokivi, (som også har veldig pene grønne øyne, som man ikke kan se her):

    mer om sari arokivi

    http://www.tost.fi/opettajat/sari_arokivi/

  • Jeg sendte en ny e-post til EF Språkreiser







    Gmail – Vertsfamilie i Weymouth, sommeren 1986







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Vertsfamilie i Weymouth, sommeren 1986




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sat, Mar 26, 2011 at 7:39 AM





    To:

    sprakreiser@ef.com


    Cc:

    Jan Henrik Håkestad <jan.henrik.hakestad@politiet.no>


    Bcc:

    Naima El-Ghazi <Naima.El-Ghazi@riksadvokaten.no>



    Hei,

    jeg var med EF Språkreiser, til Weymouth, i 1986 og til Brighton i 1988.
    I 88, så bytta jeg og tremenningen min, Øystein Andersen, familie, så vi hadde to familier.

    Den siste var sånn kule og ga røyk og øl osv., (Hudson-familien), og sa vi kunne besøke de sommerne etter osv., (noe vi også gjorde, jeg var der to somre, for ei som het Cecilie Hyde fikk lurt/overtalt meg til å dra, jeg vokste opp alene i Norge, pga. omsorgssvikt, fra min far, så derfor var jeg lett å styre, av hun Hyde, som ville dekke over at hun dro med søstera mi til Amsterdam vel, ved å få meg til å dra til England.).

    Jeg var også med STS til Brighton, i 1985.
    Grunnen til at jeg likte å dra på språkreise så mye, var at jeg bodde alene i Norge, og det var litt trist.
    Men den familien fra Shoreham-by-Sea, Hudson-familien, de kan jeg kanskje ta med i omsorgssvikt-saken min, siden de ga meg øl og røyk osv., (faren i huset, Rick Hudson), så jeg sender det her til politiet i Svelvik.

    (Det er en brite som også har bodd hos ei norsk dame i Hamar).

    Men men.
    Men i Weymouth, så kjeda utelivet meg litt, (EF-diskoteket), siden jeg hadde vært i Brighton året før.

    Så jeg satt mye hjemme hos den engelske familien.
    Og så på TV, og hjalp de med familiebedriften, som var å montere sammen 'håndtak', til toalettsnorer osv.
    For jeg bodde jo alene og ble mye mobba, så jeg syntes det var greit å bare sitte å se på TV, og roe meg litt ned, i noen uker.

    Weymouth var jo en ganske rolig by.
    Men jeg husker ikke hva disse heter.
    Og min daværende kamerat fra Svelvik, Kenneth Sevland, som jeg bodde sammen med der.

    Han vet jeg ikke helt hvor jeg har hen nå.

    Han gikk med Lenin-merker osv., og jeg mistenker han kan være noe kommunist-mafia.
    Men nå har jeg bodd som flyktning, i England, siden 2005, (etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av 'mafian', i Oslo, i 2003 og 2004, og ble forsøkt myrdet i Kvelde, i 2005).

    Men jeg burde kanskje sagt hei til vertsfamilien i Weymouth, siden jeg har bodd så lenge i England nå.
    Vet dere hva den familien heter igjen, lurer jeg.
    Vi så fotball der, og mye TV, og vi var der da det forrige bryllupet i kongefamilien i England var vel.

    Med Sarah Ferguson osv.
    Hu kona i huset satt hele dagen og så på det, så Sevland og faren i huset og jeg, måtte se en kamp med verdenslaget, i fotball, på en liten TV på kjøkkenet.

    For bryllupet og den fotballkampen gikk samme dagen.

    Men men.
    Hadde vært fint å fått vite hva de het igjen.

    Vil advare for Hudson-familien i Brighton.

    De hadde en nabo, i Gordon Rd.

    Og det ble kommentert, om at de norske jentene der, EF-studenter, de gikk rundt i bare undertøyet, hos naboen.
    Så Rick Hudson ville også ha jenter.
    Men kona hans Tina nekta, hu ville bare ha gutter, fra Norge og Danmark og Spania og Tyskland.

    Og en gang jeg nettopp våkna og måtte på do.
    Så visste jeg at huset var nesten tomt.
    Så jeg sneik meg på do i underbuksa.
    Men da hørte jeg at hu Tina, mora i huset, prata med ei venninnne.

    Om at jeg var på do, og hu venta og luska på meg da.
    Og jeg kunne jo ikke stå på do hele dagen.
    Så til slutt måtte jeg åpne døra.
    Så fikk hu sett meg i underbuksa da.

    Men hu spionerte da, vil jeg si, siden hu sto og venta, istedet for å gå med venninna.
    Så det var sex-press mot språkstudentene vil jeg si.
    Både hos Hudson og naboen, i Gordon Rd.

    De ville at jeg skulle be med de norske EF-jentene til naboen ut på byen osv., (sa Rick Hudson vel).
    Det bli litt feil synes jeg nå, at vertsfamilien skulle initisiere det.

    Det burde vel vi ungdommene ha funnet ut av selv, synes jeg da.

    Så derfor sa jeg ikke et ord til hu norske jenta, som stod i hagen til naboen og bare så på meg, som spilte fotball.
    Så her var det noe som foregikk som jeg ikke skjønte helt, men som var litt arrangert da, av vertsfamiliene.

    Kanskje de trodde at de ville gå mer rundt i trusa, hvis de kjente noen norske hos naboen?
    Hva vet jeg.
    Hva skjedde i nabohuset, han var streng mot tremenningen min, og når de bygde et skjul hos Hudson, i hagen, så kjefta nabo-karen på tremenningen min, Øystein Andersen, og sa: 'get boom-boom', (hent hammeren), på en skrikende måte.

    (For jeg og Øystein skulle liksom hjelpe til da, i halvfylla sikkert, siden han Rick Hudson hadde alkohol-problemer osv., og drakk til og med en gang han tok oss med, for noe, meg og Øystein, da kjøpte han øl og satt på en benk, offentlig, i en forstad, og drakk).

    Så han var ikke flink med ungdommer, vil jeg si.
    Kanskje fordi han var adoptert fra Korea?
    Hva vet jeg.
    Men men.
    Jeg sender ihvertfall dette til politiet også i tilfelle det er Hudson-familien som tuller med meg.

    Og de er involvert i omsorgssvikt-saken min, vil jeg si.

    Også tanta mi, Ellen Savoldelli f. Ribsskog, i Sveits, hvor jeg var på ferie året før, i 1987, vil jeg involvere i den saken.

    For hu lot meg bo på rom med min et år yngre søster Pia, som jeg ikke kjente så bra, siden jeg bodde aleine, og vår yngre kusine Rahel, (som jeg senere har skjønt er lesbisk vel).

    Og de, (spesielt Pia), fikk meg til å begynne å Røyke.

    Rahel var jo mye yngre men hun hadde stjålet røyk av sin mor, som røkte indiske håndrullede 'hippie'-sigaretter.

    Så det var egentlig bare jeg som ikke røyka.

    Så tante Ellen fikk kanskje meg til å begynne å røyke kan man kanskje si.
    Det ble litt mye rot her på slutten, men jeg sender det nå likevel, siden det snart er nytt kongelig bryllup osv., og jeg har politiet på døra her hele tida, min husvert i England, vil hive meg ut, uten en 'possessioning'-order.

    Så jeg tenker på mye rart da.
    Håper dette er i orden!
    Mvh.
    Erik Ribsskog