I dag, så var jeg og klipte meg, på St. Hanshaugen.
Jeg fikk liksom, så mange ‘antenner’, i håret, da jeg klipte meg forrige gang, (på Grunerløkka), syntes jeg.
Så nå bytta jeg frisør.
Jeg har ikke så god råd, som arbeidsledig, ellers hadde jeg kanskje gått, til Alex frisørsalong, på Oslo City, (for eksempel), hvor jeg pleide å klippe meg, rundt årtusenskiftet, (hvis den frisøren fortsatt finnes).
Men jeg gikk, til den frisør-salongen, i Waldemar Thranes gate, som ligger like ved ‘Rimi-bygget’, (i Waldemar Thranes gate 5), hvor jeg bodde, fra 1996 til 2004, (mens jeg jobba, som butikkleder, i Rimi).
Det var noen nye folk, som jobba der.
(To utlendinger.
En mann og en dame).
Så jeg spurte etterhvert, om det var den samme frisørsalongen, som jeg hadde klippet meg i, rundt årtusenskiftet.
For jeg varierte litt, (hver måned), hvor jeg klipte meg.
På den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Rundt 1997, så klipte jeg meg, ovenfor Tranen der cirka, ved Alexander Kiellands plass.
Og jeg klipte meg også, en del ganger, på Østbanehallen og på Gunerius, (var det vel).
(Det var samme frisør-firma, som hadde begge disse frisør-salongene, (på Østbanehallen og Gunerius), sånn som jeg husker det.
Og etter at jeg ble butikksjef, i 1998.
(Var det vel).
Så begynte jeg, å klippe meg, hos frisører, hvor det kosta cirka 500 kroner, å klippe seg.
Det var Alex frisørsalong, på Oslo City, (som nevnt).
Og Adam og Eva, i Arkaden, på Aker Brygge og vel også på Bislett.
(Noe sånt).
Og jeg klipte meg også, andre steder, for jeg ble liksom aldri fornøyd, når jeg klipte meg, i Norge.
I England, så sier de ‘number 4’ osv., når det gjelder lengden, på sidene.
Men her i Norge, så sier man bare: ‘Kort’.
Og da blir det opp til frisøren, å bestemme, (må man vel si).
Og noen ganger, så var jeg fornøyd, (med klippen).
Men så gikk jeg dit, neste gang.
Og så ble det ikke like bra da, (ofte), må man vel si.
(Noe sånt).
Hu frisør-dama, (på St. Hanshaugen), som jeg huska, fra rundt årtusenskiftet.
Hu var fra Latin-Amerika, sa han pakistanske frisøren, (som hadde tatt over denne frisør-salongen, i Waldemar Thranes gate, virka det som), i dag.
Og hu har jeg skrevet om, i Min Bok 5.
For kanskje den tredje eller fjerde gangen, som jeg klipte meg der, (rundt årtusenskiftet).
Så spurte hu: ‘Er du Erik?’, (eller noe i den duren).
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5).
Så jeg var nesten, litt som en slags kjendis, før jeg flytta til England, (må man vel si).
For en gang, (som jeg vel også har skrevet om, i Min Bok 5), så var det noen, ved bussholdeplassen, utafor regjeringsbygget, (på den tida, som jeg studerte, ved HiO IU, hvor jeg studerte, fra høsten 2002 til våren 2004), som prata om det, at jeg jobba, på Rimi Bjørndal, (husker jeg, at jeg overhørte).
Men det var jo ved siden av studiene.
(Og det var fordi, at folk, på Rimi sitt hovedkontor, (nemlig distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), spurte meg, om jeg kunne jobbe der.
Og ikke fordi, at jeg var så fan, av stedet Bjørndal, liksom.
For å si det sånn).
Og dette var en ung mann og en ung dame, (på den bussholdeplassen).
(Som var i begynnelsen av 20-årene, (eller noe sånt), vel).
Så jeg ble liksom baksnakket da, av folk som jeg ikke hadde sett før engang, (husker jeg).
Så jeg var nok ganske kjent, (siden at jeg hadde jobbet, i så mange matbutikker, og siden at jeg hadde vært ganske mye, ute på byen, osv.), også før, jeg begynte, å blogge.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og da jeg skulle ta bussen, (nemlig Rykkinn-bussen), tilbake til Høvik.
(Etter å ha vært på Ikea og Kiwi, osv.).
Så gikk jeg på bussen, og ‘scannet’ reisekortet.
Men det lyste ikke grønt.
Og jeg hørte ingen lyd.
Men det stod noe tekst, på skjermen, til sjåføren, (som var en pakistaner, (eller noe sånt), i 50-60-åra).
Og jeg spurte om det var greit.
Og da måtte jeg lese av kortet på nytt, (sa sjåføren).
Og så sa sjåføren noe om validering, (på sitt gebrokne norsk).
Men jeg gjorde jo unna, det validerings-greiene, i går, (onsdag), etter at jeg hadde ‘ladet’ opp kortet, med penger og reisetid, liksom.
Så buss-sjåføren ‘kvema’, må jeg si.
Og jeg sa det, at vanligvis, så lyser det grønt.
(Når man scanner reisekortet, på bussen).
Og da sa buss-sjåføren, at det hadde lyst grønt.
Og da sa jeg det, at: ‘Da har du sett noe, som jeg ikke har sett’.
(For dette grønne lyset, er ganske stort, da.
Dette er et lys, som kan sees, rundt hele leseplaten, liksom.
Så det er vanskelig, å unngå å se det lyset, når det først lyser, (vil jeg si)).
Så den personen, som hadde den ideen, å gå bort fra, de gamle busskortene.
Og heller ha disse digitale reisekortene.
Den personen, må nok ha vært mindre begavet, (mistenker jeg).
Og de norske folka, aksepterer alt tullet, (rundt disse reisekortene), uten å klage, i avisa, for eksempel.
(Akkurat som de aksepterer, å bli hånet, (som kunder), på Kiwi Mølla.
Siden at den butikken, har sett ut, som noe fra en krigssone, i flere uker, under en såkalt ‘ombygging’).
Min morfars onkel Asbjørn Dørumsgaard sa, i et intervju, med NRK radio, (det var vel Herbjørn Sørebø, som intervjuet han).
At: ‘Mye av ulykka i verden, skyldtes det, at folk ikke turte, å si fra’.
Og sånn er det nok enda, (virker det som).
(Selv om dette kanskje høres litt rart ut, at ‘alle’ nordmenn, liksom er sånn, at de ikke tørr å si fra, hvis noe er galt.
Men man kan lure ihvertfall, mener jeg.
På hva grunnen kan være, til at ingen liksom rydder opp i noe, i dette landet.
For å si det sånn).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og det som skjedde så, var at broren til buss-sjåføren, (eller noe sånt).
Han satt seg, på setet ved siden av meg, (på bussen), mens han leste om Trumf-kort, på sin smart-telefon.
Og han utlendingen, (tror jeg at han var, selv om jeg ikke så, så nøye på han), var nesten like stor, som meg.
Så det ble veldig trangt og intimt, (må man vel si), på den trange bussen.
(Ikea-bussen virka mye mindre trang, må jeg si.
Det var en ny type Ikea-buss i dag, virka det som).
Og selv om det ble ledig, på de andre setene, (når folk gikk av bussen, her og der).
Så ble han klamme utenlanske gubben, bare sittende, ved siden av meg.
Så dette var som noe klamt og ekkelt, må jeg si.
Så heia Bærum, må jeg si da.
Og heia Norge, som ser på, at jeg ikke får rettighetene mine.
Og det er det.
Nordmenn sitter og ser på.
Min søsters venninne Monica Lyngstad, sa en gang det, på den tida, som hu bodde, sammen med min søster Pia, i et bofelleskap, i Christies gate, at: ‘Dykk sit og glor’.
Og det er det visst flere i Norge, som gjør, virker det som.
Men at folk ikke får rettighetene sine, og blir tulla med, på noe slags forskrudd sharia/vendetta-aktig måte, når de går ut døra.
Skal det være underholdning, liksom?
Da er det sånn, at folk, lider av, at de er avstumpede, (som vi vel lærte om på skolen, at betydde kynisk, eller noe i den duren), vil jeg si.
Har nordmenn blitt et avstumpet folkeslag?
(Eller har de vært det, hele tiden.
Og er alt pratet om demokrati osv., bare noe tomt snakk, her i landet?).
Det kan man lure på, mener jeg.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
