johncons

Stikkord: Rimi Bjørndal

  • Jeg sendte en ny e-post til Ultras 1912







    Gmail – Tabelltips for 2011, ditt tips er ønsket for 200 kr







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Tabelltips for 2011, ditt tips er ønsket for 200 kr





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Thu, Nov 11, 2010 at 12:13 AM





    To:

    Ultras 1912 <post@ultras1912.no>



    Hei igjen,

    jeg tror jeg må melde 'pass' jeg altså.
    Alt tatt i betraktning, så skjønner jeg ikke så mye av hva Ultras-kulturen står for.
    Så jeg tror jeg får se det an litt, før jeg har noe med noen Ultras-grupper å gjøre.

    Eller før jeg lar noen Ultras-grupper linke til eller ta innhold fra johncons-blogg.
    Om et par år kanskje.
    Jeg er litt 'skeptisk' vet du, sånn som de sier i den reklamen, dessverre.

    Jeg er konservativ, og har vært på møter i Høyre osv., så jeg får prøve å bremse litt med sånne nymoderne ting, tror jeg.
    Men uansett takk for forespørselen!
    Håper dette er i orden!

    Mvh.
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/11/11
    Subject: Re: Tabelltips for 2011, ditt tips er ønsket for 200 kr
    To: Ultras 1912 <post@ultras1912.no>

    Hei,

    ja, det er vel greit det, tenker jeg.

    Det har vel ikke noe med mafia å gjøre dette, selv om det er fra Italia?
    Jeg har overhørt, i Oslo i 2003 nemlig, at jeg var forfulgt av 'mafian'.

    Jeg bor jo i England, og her har jeg ikke sett noe av Ultras.
    Så jeg kan ikke si noe klart for eller imot, om jeg støtter Ultras.
    Jeg har egentlig bare vært på en håndfull kamper i den øverste divisjonen, i Norge og England.

    Jeg var tippeansvarlig, på Rimi Bjørndal, på slutten av 90-tallet, og da fikk jeg et sånt tippekommisjonær-bevis, fra Norsk Tipping.
    Og jeg bodde i Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, så det hendte jeg dro på Bislett, for å se Vålerenga, på den tida som Drillo var trener der, og Carew spilte der.

    (De fikk som oftest bank likevel.
    Men men).
    Så jeg er mer sånn at jeg likte å se på tippekampen, som var på norske tv-skjermer på 70 og 80-tallet, og vokste opp i Larvik, på 70-tallet, hvor de vanlige tinga gutter gjorde, var å samle fotballkort, (og/eller frimerker), og å drive med klinkekuler.

    Så jeg var bare en av gutta, som var interessert i fotball, og mora mi hadde vært i England, og sa jeg burde holde med Everton, og det var samme dag som de vant 6-0 over Coventry, i en tippekamp, på Norge, som det het da.

    Så jeg er ikke noe sånn Ultras akkurat jeg.
    Men jeg kan kanskje passe på å distansere meg litt til Vålerenga.
    For selv om jeg så noen Vålerenga-kamper, i Oslo, så var ikke sånn kjempe-fan.

    Jeg vokste opp på 70-tallet, og da var det nesten bare Vålerenga eller Lillestrøm, på Østlandet, av bra fotballklubber.
    Så det var litt hipp som happ, om jeg holdt med Vålerenga eller Lillestrøm.

    Det var noen i klassen min, på Østre Halsen, som holdt med Lillestrøm, som hadde besteforeldre der vel, og kunne se ned til Åråsen, fra der de bodde.
    Så Lillestrøm var liksom opptatt, så da ble det Vålerenga for meg.

    Men det var liksom Berger og Larvik-lagene først da, og så Everton.
    Så det var ikke sånn at jeg var i klanen, eller noe, da jeg bodde i Oslo.
    Selv om min kollega, fra Rimi Munkelia, Terje Sjølie, (nazisten og drapsmannen), var på 'blåbussen', en nazi-buss vel, sa vår butikksjef, Leif Jørgensen.

    Men men.
    Jeg har jo også en fotball-blogg, selv om den ikke er på langt nær så populær, som johncons-blogg:

    Så jeg kan sikkert prøve å tippe på tabellen.
    Jeg trenger penger til noen domenenavn og, som jeg har tenkt å kjøpe, så det er sikkert greit.
    Men en ting først, er dere noe politiske, hos Ultras 1912?

    Jeg leste at det kunne være ekstremister, i Ultras-klubbene.
    Og enda en ting.
    Hørte du Lars Bohinen, og en annen, diskutere norsk fotball, så sa de at en trønder-ultras gruppe, 'ødela for fotballen'.

    Hva mente de med det?
    (Det var da de snakka om 'negere' osv., noe som ble stort slått opp, i nettavisene ihvertfall, for et par uker siden).
    Mvh.

    Erik Ribsskog


    2010/11/10 Ultras 1912 <post@ultras1912.no>


    Hei Erik, det er reflekterte spørsmål du stiller, og om det er greit

    for deg vil jeg gjerne ta dem med i artikkelen også. Det kan jo være

    det er flere der ute som lurer på det samme.

    At du ikke følger med på norsk fotball er ikke så farlig,

    tabelltipset er mer eller mindre gjetting og synsing uansett om man

    er "ekspert" eller en folkelig enkeltperson.

    Ultras er en definisjon på de som gir absolutt alt på kamp, som

    synger, hopper og flagger selv om de kanskje har en dårlig dag eller

    er slitne. Og, de synger, hopper og flagger selv om laget taper og

    alle andre er demotiverte. Ultraskulturen er – som du sier –

    inspirert av italiensk tribunekultur. Når man inspireres av noen kan

    man også velge ut hvilke elementer man ønsker å ta med seg videre.

    Hooligans og casuals er begreper for menneskene som får sine kick ut

    av å sloss med likesinnede, eller bare lage bråk. Mange av disse er

    nok også fotballinteresserte, men ultraskulturen distanserer seg fra

    dette med slossingen. Selvsagt finnes det enkelte som blander

    kortene, men dette er ikke noe stort problem i Norge.

    Kan jeg, i løpet av neste uke, sende deg hvilke lag som deltar i

    eliteserien 2011, også bare setter du dem i en ca-ca rekkefølge?

    Takk for hjelpen, når vi har tabellen fra deg skal jeg sende over

    pengene.

    Jeg har også lest en del på bloggen din, vil du ha en lenke til den

    fra tabelltipset når det er ferdig?

    Peder

    en 10.11.10 20.49, skrev Erik Ribsskog:

    Hei,

    jeg følger ikke så mye med på norsk fotball, dessverre.

    Jeg tror at Rosenborg nok vil havne høyt.

    Og Molde vil nok nok være en spennende 'joker' nå som de har

    Solskjær som trener og flere Røkke-millioner.

    Jeg forstår egentlig ikke hva dette med Ultras er.

    Jeg vet at de har Ultras i Lillestrøm også.

    (Ultras felt C vel).

    Men hva egentlig Ultras er, det vet jeg ikke.

    Men det er noe nytt som har kommet de siste årene, i norsk

    fotball, skjønner jeg.

    Fra Italia, stemmer det?

    Jeg har en blogg, som heter johncons-blogg, (og også en

    fotball-blogg).

    Kanskje leserne av johncons-blogg er nysgjerrige på hva dette

    med Ultras egentlig er.

    Hvorfor kan dere ikke bare synge, slik som f.eks. Klanen til

    Vålerenga?

    Er dere slik som de såkalte 'casuals', fra avisene, at dere

    møter gjenger fra Bergen osv., og slåss med de?

    Hva er forskjellen mellom Ultras og Hooligans?

    Hvem/hva brakte Ultras til Norge?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2010/11/10 Ultras 1912 <post@ultras1912.no>

    Hei Erik

    I forkant av tippeligaen 2010 er det mange som setter seg

    ned og tipper hvordan tabellen ser ut når sesongen er over.

    Som supportere ønsker vi også å gjøre det, men vi ønsker

    ikke tips fra disse såkalte ekspertene.

    Vi lurer derfor på om du kunne tenke deg å sette opp

    tippeligaen slik du tror den ender i 2011. Det handler bare

    om å sette lagene i en viss rekkefølge, og kort begrunne

    hvorfor et lag blir seriemester, og hvorfor de som rykker

    ned gjør det dårlig.

    Vi er supportere av yrke og har derfor ikke mye penger, men

    om du har en bank- eller paypalkonto skal du få 200,- kr for

    jobben.

    Tabelltipsene vi samler inn vil komme i en artikkel på

    Ultras1912.no, vår hjemmeside.

    Ta kontakt hvis dette er interessant for deg.

    Morten, Peder og Janne






  • Det er litt under beltestedet kanskje, men hver dag, (mer eller mindre), så kan jeg se det, at noen søker på, om Stein Erik Hagen er homofil

    stein erik hagen homofil

    PS.

    Jeg har jo skrevet ganske mye om Stein Erik Hagen, på bloggen, tidligere.

    Siden jeg jo jobbet i Rimi, fra 1992 til 2004.

    Uten at jeg engang pratet med Stein Erik Hagen engang.

    For Rimi/Hakon Gruppen, (nå ICA), er jo et veldig stort firma.

    Jeg var butikksjef der, i fire år.

    Men da var jeg bare en av ca. 500 butikksjefer, i Rimi.

    Så jeg fikk aldri engang hilse på Rimi-Hagen.

    For det var så mange sjefer og direktører, mellom meg og Rimi Hagen da.

    Over meg, så var det distriktsjefer, regionsjefer, driftsdirektører, og kjede-direktører, og det som var.

    Så det var kanskje 5-6 nivåer, i organisasjonen til Rimi, mellom meg og Rimi-Hagen.

    Så det blir kanskje som forskjellen mellom en fotsoldat og en general.

    Noe sånt.

    Men jeg fikk jo et signert brev, fra Rimi-Hagen, i 2001, da jeg vant en prestisjefull konkurranse, kalt ‘Rimi Gullårer’.

    Men det er også alt jeg har hatt med Rimi-Hagen å gjøre.

    Men jeg husker det, at min sjef, daværende butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (hvor jeg jobbet som assistent, fra 1996 til 1998), han trodde det, at Rimi-Hagen var homo.

    Etter å ha hilst på Rimi-Hagen, på Rimi-tur, uten å få svar.

    Så da var Kvehaugen arg, etter den turen, (for han hadde jobba mange år i Rimi).

    Og sa at han trodde at Rimi-Hagen var homo.

    Så spurte jeg om hvorfor han trodde det, (for jeg hadde ikke hørt det ryktet før).

    Så svarte Kvehaugen, at ‘ser du ikke hvordan han gliser når han er i avisa da’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, og en gang, som jeg ringte Rimi’s hovedkontor.

    Angående parkeringsplass, til bilen jeg kjøpte i 1998, (en Ford Sierra, som jeg har skrevet om på bloggen).

    Så sa ei kontordame, (som hadde med Rimi-leilighetene å gjøre), at ‘Stein Erik har lovt bort to parkeringsplasser til (to guttenavn)’.

    Så jeg har hørt det ryktet, fra Kristian Kvehaugen.

    Og det var også litt rart, det med de parkeringsplassene, i kjelleren, til Rimi leilighet-bygningen, i Waldemar Thranes gate 5, på St. Hanshaugen, syntes jeg.

    Og jeg har forresten også lest det, i Natt og Dag, (som jeg pleide å lese, for jeg prøvde å finne noen kule steder jeg kunne sjekke damer i Oslo).

    I rykte-spalten da.

    At Rimi-Hagen visstnok holdt to unge menn med bil og leilighet, i Oslo Sentrum.

    Og enda en ting forresten.

    Da jeg jobba på OBS Triaden, (der jobba jeg fra høsten 1990 til høsten 1992).

    Så jobba sønnen av en Nille-grunder der.

    (Det var kanskje litt spesielt da, at han ikke jobba i Nille selv, men hos en konkurrent vel, OBS Triaden da?).

    En med lyst hår og briller vel.

    Og han sa det, at han hadde jobbet i et gartnerfirma, som ekstrajobb.

    Mens han gikk på skole, tror jeg.

    Og da, så hadde firmaet i oppdrag, å stelle hagen, til Rimi-Hagen.

    Og plutselig, så hadde visst Rimi-Hagen kommet ut av villaen sin, (i Holmenkollen da), og gitt han en tusenlapp.

    Fortalte han kollegaen min, på OBS Triaden, meg og de andre, som satt på pauserommet der, og som hadde spisepause samtidig med han.

    For OBS Triaden, (også kjent under det tidligere navnet Matland), det var en av Norges største matbutikker, (ihvertfall en av de 10-20 største kanskje), så man hadde sjelden spisepause aleine der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Men jeg vet ikke om det ryktet er sant da.

    (Det om at Rimi-Hagen er homo).

    Det kan jeg ikke vite, dessverre.

    Så det vil jeg ikke spekulere om.

    Men, jeg har jo øyer i hue mitt.

    Så jeg ser jo det, at hver dag, (må jeg vel si, uten at jeg har laget noen statistikk, om dette).

    Så er det noen søker på ‘Stein Erik Hagen homofil’ da.

    På Google, i Norge.

    Som jeg kan se på tracking-coockie programmet, på bloggen da.

    Så sånn er det.

    Så kanskje Rimi Hagen burde avkrefte disse ryktene i media.

    Eller det er vel hans egen sak.

    Men jeg har jo skrevet en del om Rimi, så da svekker vel ihvertfall ikke disse søkene, det han Kristian Kvehaugen mente, at Rimi Hagen nok var homo da.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Noen søker på ‘Morten Woll banket opp Erik Ribsskog på 90-tallet’. Jeg har aldri fått bank, men jeg fikk et spark i tryne en gang, fra en utlending

    morten woll banket opp erik ribsskog på 90-tallet

    PS.

    Hvis ikke det her var han ‘sværingen’, som jeg og broren min, Axel Thomassen, havna i bråk med, i Ullevålsveien, en gang vi gikk hjem fra byen, som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.

    Men jeg fikk ikke bank av han, akkurat.

    Han dytta broren min, så han falt, og ble liggende på bakken.

    Og så dytta han meg, inn i det gamle Rikshospitalet, eller noe.

    Og jeg spratt tilbake.

    Og så stod vi bare å prøvde å psyke ned hverandre, eller noe, i fem minutter kanskje.

    Men han var jo dobbelt så stor som meg.

    Men jeg tenkte at det var min eneste sjanse.

    At hvis jeg så at han kom til å slå, så ville jeg slå samtidig.

    For Axel bare lå på bakken, og gjorde ikke noe forsøk på å komme seg opp.

    Enda han var større enn meg, og Axel hadde også svart belte i karate og kung-fu.

    Så Axel overlot til meg, på 80 kg. å hamle opp med en kjempe på 150 kg., kanskje.

    Så kom Politiet da, og stoppa det.

    Men Axel lata som om at han var en ‘baby’, og hu kvinnelige politibetjenten skrev han ikke opp da.

    (Enda det var Axel som lo av han ‘sværingen’ da, og provoserte han til å starte bråket da).

    Men jeg ble skrevet opp, av en kort politi-kar, fra Toten, eller noe.

    Så lurte jeg på hva det ville si, at jeg ble skrevet opp.

    Så svarte ikke han fra Toten eller hu politidama noe.

    Men han ‘sværingen’ sa, ‘vet du ikke det engang’.

    Og Politiet sa at jeg og broren min måtte gå.

    Så jeg fant aldri ut hva som skjedde.

    Men dette var nok da noe hemmelig register da, som politiet i Oslo har, virker det som for meg.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og den gangen jeg ble sparka i trynet.

    Det var da David Hjort og Thor Arild Ødegaard, fra jobben, (jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal), hadde mast på meg, for å få meg til å bli med ut på byen, en lørdag.

    Jeg orka ikke mer mas, så jeg ble med dem ut da, og møtte dem på Oslo S.

    Så skulle de på Valentinos, for de hadde med ei ung jente, som jeg ikke visste helt hvem var da.

    (Ei med svart hår, fra Bjørndal vel).

    Også kom vi til Torggata, og da møtte vi to utlendinger, som var på ‘krigsstien’.

    Ødegaard sa seinere, at begge var pakistanere, men jeg trodde først at han laveste av dem, som sparka meg i trynet, var marokkaner.

    Men men, hvis Thor Arild Ødegård sier at dem var pakistanere, så stemmer vel sikkert det.

    (Siden han er fra Oslo, og er mer vant til utlendinger, enn meg, mener jeg, som er fra Berger i Vestfold da, hvor det ikke bodde noen utlendinger, (annet enn folk som var adopterte vel), da jeg vokste opp).

    Det virka som at han som sparka meg i trynet, var noe kampsport-ekspert, eller noe.

    Men de utlendingene bare spurte meg, (uten at jeg hadde sagt noe), ‘er du norsk?’.

    Og før jeg fikk sagt noe, så fikk jeg et spark i trynet da.

    Så begynte David Hjort og Thor Arild Ødegaard, å slåss med de her utlendingene da.

    Og jeg gikk inn på en pub, (Den Runde Tønne?), som var like ved, for å vaske bort blodet i trynet, (og for å se an om jeg måtte på legevakta, eller noe, for sålen til støvelen/skoen, til han som sparka, reiv bort huden, på et lite område i trynet mitt da. For han sparka et slags ’round-kick’, eller noe, tror jeg at David Hjort kalte det. Så jeg så ikke sparket, for han sparka sånn at foten hans var i en blindsone, for meg, (og det var vel også ganske mørkt), før jeg plutselig fikk sålen hans i trynet, ovenfra og nedover, på skrått kanskje. Så sparket var ikke så hardt, men litt av huden i trynet mitt, festa seg på, (eller ble revet av med), skosålen hans da. Så sånn var det).

    (Etter at de utlendingene hadde begynt å gå videre da, sånn som jeg skjønte det).

    Så gikk jeg ut, og da ringte Ødegård, til politiet, (fra en telefonkiosk).

    Så kom politiet, ganske raskt, til ved McDonalds i Storgata der, var det vel ca.

    Men politiet hadde ikke kontrollen.

    Det var ganske mørkt, og ingen visste hvor David Hjort var.

    Men jeg var sjefen hans, fra jobben.

    Og dette ble nesten som en Rimi-bytur da, eller noe.

    Så jeg ropte på Hjort, og ba han pelle seg bort til oss andre.

    Der også politiet stod.

    Men da skjønte jeg det, at politiet ikke hadde helt kontrollen.

    Og Ødegaard, (som var en ganske kjent Oslo-DJ, under navnet ‘DJ Toro’), han sa ikke til politiet, at vi mangla en person.

    Og Toro, han snudde seg bort, han turte ikke å la de utlendingene se trynet hans engang.

    For han var mye ute på byen, som han sa til politiet.

    Det var jo jeg og, ihvertfall på den måten, at jeg bodde på St. Hanshaugen, som lå i Oslo Sentrum da.

    Men men.

    Men siden folka var redde, og siden det så ut som for meg, at politiet ikke hadde helt kontrollen.

    Og siden han største av de utlendingene, ikke slutta helt, selv om politiet var der, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så tenkte jeg det var best å bare komme oss vekk derfra.

    Jeg syntes jeg måtte ta vare på de andre fra Rimi, siden jeg var sjefen deres.

    Så jeg blåste i å dra til Legevakta.

    Og siden Toro var redd, og siden jeg ikke ville la de ‘gærningene’, fra Rimi Bjørndal, (dvs. Toro og David Hjort og hu jenta de kjente), gå rundt der alene, blant de farlige utlendingene.

    Så bare dro jeg med hele haugen hjem til meg, på St. Hanshaugen.

    Så fikk vi kontroll, tenkte jeg.

    Istedet for at alle, eller noen av oss, fortsette å vasse rundt i sentrum, og havne i bråk med de her utlendingene da, som var ganske tette/svære og vel også kampsport-eksperter, sånn som det virka som for meg.

    Og det var nesten sånn, at de fikk hjelp, av andre folk som også var i sentrum da, virka det litt som for meg, fra da vi ikke fant David Hjort, mens politiet var der.

    Som at noen at folka som så på da, kanskje ville ha hjulpet han utlendingen.

    Uten at jeg skal si det for sikkert.

    Men men.

    Så dro vi opp til meg, og kjørte innom Shell på St. Hanshaugen, og kjøpte noe potetgull, eller tortilla-chips.

    Også dro de andre ut på byen, et par timer seinere da.

    Men jeg fikk et sånt skikkelig sår i trynet.

    Fra skoen til han utlendingen som sparka meg i trynet da.

    Så jeg holdt meg hjemme fra byen den kvelden gitt.

    Så måtte jeg gå med et sår i trynet da, på jobben, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i et par-tre uker da, etterpå.

    Så sånn var det.

    Så sånn er det nesten å gå ut på byen i Oslo, synes jeg.

    Selv om man ikke er ute etter bråk, så er det mange som blir veldig lett provosert.

    Det er nok at man er norsk omtrent, virker det som, noen ganger.

    Men men.

    Så man må nesten regne med å få seg en på trynet en gang i blant vel, hvis man er en del ute på byen.

    Selv om man er en fredelig og sivilisert person, som meg.

    Pga. misforståelser eller folk som blir lett provoserte da.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Noen hos et firma i Moss, søker om ‘Kjenner Erik Ribsskog slavekapteinen Kristian’. Er det Rimi Bjørndal-butikksjef Kristian Kvehaugen det menes da?

    slavekapteinen kristian

    PS.

    I såfall, så kan jeg si det som det er, at jeg jobba to og et halvt år, som assistent, for butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998.

    Jeg måtte gjøre alt det tyngste kroppsarbeidet, (legge opp alle kjølevarene, spre ca. 20 bur, to ganger i uka, pluss ta alle bestillingene og ta tippinga og tippeoppgjøret osv.), for Kvehaugen var alkoholiker, må man vel si, (det var ihvertfall det Thomas Sæter sa, (mener jeg det var), og Kvehaugen kjøpte også tre store øl, 0.7 liter Ringnes, (såkalte ‘alkisbomber’ blant personalet på Rimi Bjørndal), hver dag).

    (Eller hva det kom av, at han var så ‘slavedriver’).

    Så jeg var jo skikkelig overarbeida, allerede da jeg begynte som butikksjef, i 1998.

    Men men.

    Det er visst ikke uvanlig, at butikksjefer sliter ut assistenter, i dagligvarebransjen.

    En av mine assistenter, på Rimi Kalbakken, Kjetil Prestegarden, (som jeg hadde mye konflikter med, for jeg hadde han i strupen fra dag 1, må jeg vel si), han fortalte en historie, om at ingen Rimi-ledere ønsket å være butikksjef, på Rimi Ammerud, som var den nærmeste Rimi-en vel, fra Kalbakken, hvor vi jobba.

    Og det var fordi, sa han, at Rema Ammerud, var rett over veien.

    Og han butikksjefen, på Rema Ammerud, han hadde visst slitt ut tre assistenter, på to år, eller noe, sa Prestegarden.

    (Det her må vært rundt vinteren 2001, mener jeg, som han Prestegarden sa dette, vil jeg tippe på.

    Noe sånt

    Jeg jobbet der jo bare fra oktober år 2000, til mai 2001, mener jeg det var, så).

    Så rovdrift på assistenter, det er nok et problem i dagligvarehandelen, (som jeg også ble utsatt for da).

    Det var greiere, sånn sett, da hun Elisabeth Falkenberg, var sjefen min på Rimi Nylænde.

    Eller, jeg ble vel utnytta der og, for jeg husker jeg ble så stressa av alt arbeidspresset, som assistent, så jeg måtte slutte å gå med armbåndsur, for jeg ble stressa bare jeg så på klokka.

    (Dette her var vel i 1995, kan jeg tenke meg).

    Men av Falkenberg, så lærte jeg ihvertfall en del.

    Mens på Rimi Bjørndal, så lærte jeg bare tippeoppgjøret, må jeg vel si, på de to og et halvt årene, som jeg jobbet der.

    Jeg lærte ikke om brutto/svinn, eller lønninger, (ikke noe særlig ihvertfall, det var bare noen ‘krampetrekninger’ helt på slutten der).

    Så det merka jeg, da jeg begynte som butikksjef, at jeg mangla litt lærdom, som butikksjefer burde kunne.

    Siden jeg ikke hadde fått noe ‘butikksjef-opplæring’, nesten i det hele tatt, av Kvehaugen, på Rimi Bjørndal.

    Jeg hadde bare slava rundt i to og et halvt år der, må jeg vel si.

    Kvehaugen maste og klagde, så jeg begynte å jobbe der, før jeg hadde kasta krykkene, etter en korsbåndoperasjon, som jeg hadde i kneet, på Aker Sykehus, noen uker før.

    Så da satt jeg i kassa mye gratis da.

    For jeg var egentlig sykemeldt.

    Men jeg ville hjelpe til da, siden Kvehaugen klagde sånn, når jeg var innom, for å se på butikken osv.

    Det var Anne Katrine Skodvin, distriktsjef i Rimi, som sendte meg dit.

    Når jeg bare var innom, på Rimi Nylænde, mens jeg var sykmeldt.

    Så jeg må si at jeg ble veldig utnytta i Rimi.

    Jeg var jo i toppform, (som en idrettsutøver nesten), for jeg kom rett fra et tøft år i infanteriet, da jeg begynte i Rimi.

    Men rundt den tida jeg slutta i Rimi, så var jeg var et vrak nesten, på det værste, pga. overarbeid da.

    Men dette var det også om i avisene, på 90-tallet.

    At Rimi-assistenter var underbetalte og hadde for mange arbeidsoppgaver.

    Det husker jeg stod på førstesidene av avisene en gang jeg var innom Rimi Nylænde, mens jeg jobbet på Rimi Bjørndal, mens hun Monica, som var butikksjef på Rimi Nylænde, før meg, avløste pauser i kassa, husker jeg.

    Men det var nedgangstider, da jeg var ferdig med militæret, så jeg fikk ikke meg noen annen jobb, på den tiden.

    Så derfor begynte jeg i Rimi, som var plan C, etter datajobb og kontorjobb.

    Men men.

    Men jeg ble ihvertfall butikksjef til slutt, (etter ca. fem år vel).

    Og nå har jeg ihvertfall ledererfaring da.

    Jeg har jo også en grad i IT, så jeg burde vel klare meg, regner jeg med.

    Hvis ikke politiet, eller noen, tuller med meg da, sånn som jeg synes det virker litt som noen ganger.

    Jeg vet ærlig talt ikke hva som foregår siden jeg har så mye motgang.

    Jeg har jo en grad i IT og ledererfaring, og det som er.

    Så jeg burde jo få meg en million-jobb, eller noe.

    Men jeg er jo flyktning fra Norge så.

    Så det er jo det som er hovedproblemet da.

    Som jeg prøver å få rettighetene mine i forbindelse med, i Norge og her i England.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og jeg var også sånn, at jeg gjorde ting ordentlig og grundig.

    En gang fikk jeg i jobb, å legge noen kjøttvarer oppi en ny, brukt kjøledisk.

    Og jeg var vant til, at butikken skulle se ordentlig ut.

    Så jeg begynte da å prøve å få fjerne gamle klistremerke-rester osv., fra den kjøledisken da.

    For at butikken ikke skulle se for ‘harry’ ut.

    Men da husker jeg, at jeg overhørte at Kvehaugen klagde til min assistent-kollega, Irene Ottesen, (som han lærte opp mer, til å ta lønninger og jobbintervjuer osv.), om at andre ville bare ha slengt oppi kjøttvarene i disken, og ferdig med det.

    (Så de mine to lederkolleger der, de stod og så på meg, mens jeg jobba.

    Og prata om meg, og hvordan jeg jobba da, og dreiv og dømte meg opp og ned da.

    Så det var en litt ekkel følelse, husker jeg, fra hvordan Kvehaugen og Ottesen oppførte seg, og fra hvordan dem prata om meg, bak ryggen min.

    For Ottesen, hun var jo assisterende butikksjef, sånn som meg.

    Så hun var jo ikke min overordnede, (ihvertfall ikke sånn som jeg kan skjønne det).

    Så Kvehaugen skulle vel ikke ha pratet om meg, til min kollega, som jeg var lik i rang med.

    Det var vel egentlig trakassering/mobbing av meg, må jeg vel nesten si da.

    Når jeg tenker tilbake på den episoden.

    Dette var vel en lille julaften.

    Antagelig i 1996.

    Men men).

    Jeg var en som beholdt oversikten og gjorde ting ordentlig, og tenkte på helheten i butikken.

    Jeg tenkte hele tiden på butikken, fra kundens synspunkt.

    Så da kræsja jeg kanskje med Kvehaugen, som bare tenkte på å få gjort unna ting kjapt.

    Så det funka dårlig der, mellom meg og Kvehaugen og Irene Ottesen.

    Så det ble et ork, å jobbe som leder der, syntes jeg.

    Så jeg ble enig med Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg tok alle seinvaktene.

    (Så slapp jeg å se dem mer enn en time, mellom klokken 13 og 14).

    Men Irene Ottesen gikk tilbake på det her da.

    Og sa at hu trengte en seinvakt i uka, eller noe, for å sove ut da.

    Så det med at jeg hadde alle seinvaktene, den avtalen, den gikk litt sånn i rykk og napp, etter lunene til Irene Ottesen da, må jeg vel si.

    Men så slutta hu, for å bli assistent på Rimi Mortensrud.

    Og da var jeg kjempeglad, for å slippe de nykkene hennes.

    Som kollega.

    Så da var jeg fornøyd, med at vi bare var to ledere der.

    (Enda det var en av de største butikkene i distriktet).

    Men jeg merka det seinere, at da ble det for mye jobbing for meg.

    Ei fra Ski, (som var litt rund, eller svær), og som het Merete vel.

    Hu tok over etter Irene Ottesen.

    Men det var først et halvt år etter, eller noe.

    Og da ble de sure, fordi jeg ga tørrvarebestillingene til henne.

    Enda jeg hadde kjempemye fra før.

    Så det var mest sånn, at Ottesen og Kvehaugen og hu Merethe, gikk og ‘dassa’ litt.

    Også gjorde jeg det tyngste arbeidet.

    Hvis man setter det på spissen, hvordan det var for meg å jobbe som assistent, på Rimi Bjørdal, så kan man kanskje si at det var sånn, mener jeg.

    Men men, det er mulig at andre har andre meninger.

    Men det er ihvertfall sånn det virka litt for meg, innimellom der.

    (Dem tok også mange røykepauser og sånn, som ikke jeg gjorde.

    For jeg hadde slutta å røyke, mens jeg jobba på Rimi Nylænde, et par år tidligere, på 90-tallet.

    Og de var jo to ledere, på tidligvaktene.

    Og de vaktene, de var roligere, enn kveldsvaktene da.

    Men men.

    Så jeg hadde nok klart den tyngste jobben, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som assistent der, vil jeg si.

    Men men).

    Selv om de andre også kunne jobbe bra, jeg må innrømme det.

    (F.eks. så var vel både Kvehaugen og Ottesen flinke til å legge opp frukta kjapt.

    Men jeg vet ikke om de kanskje skulka unna litt med rulleringa?

    Hvem vet).

    Men det var litt mye arbeid for meg, på Rimi Bjørndal, som assistent, må jeg vel si.

    Og når bussene også streika(!), våren og sommeren 1998.

    Så ble det jo en time omtrent, å gå til jobben, fra Mortensrud.

    Og også nesten en time, om kvelden.

    Ihvertfall mer enn en halvtime.

    Så før jeg skulle ha sommerferie, sommeren 1998, så var jeg helt utslitt, husker jeg.

    Jeg var nok litt for motivert, så jeg stod på fælt da, for å holde hjulene igang, i butikken.

    Jeg tenkte sånn, at hvis jeg gjorde min del, så ble det lettere for de andre å gjøre sin del da.

    Sånn at vi ikke mista kontrollen på butikken.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg lurer på om dette er annonsen for den bilen jeg kjøpte, like etter at jeg ble butikksjef, i 1998? Hm

    var dette bilen jeg kjøpte

    PS.

    Sånn her ca., så den bilen ut.

    (Bortsett fra at den ikke var like mye ‘styla’, som den på bildet.

    Den bilen jeg hadde, så litt kult ut, (syntes jeg selv ihverfall), siden den var svart metallic, men den bilen jeg hadde, var helt ‘plain’ da, i forhold til den på dette bildet, må man vel si.

    Men men).

    Her er mer om dette:

    934728_1

    PS 2.

    Det som var litt rart, var at de som solgte denne bilen, de het Özgyr.

    (Det var ihvertfall det navnet, som stod i vognkortet, mener jeg ganske sikkert å huske).

    Og det var det samme etternavnet, som to søstre, (seinere tre, pluss en bror), som var kolleger av meg, på Rimi Bjørndal, hadde.

    (Dvs. Hava, Sema, Songül og Muhammed Özgyr, (fra tyrkisk Kurdistan vel), som alle jobba på Rimi Bjørndal, på den samme tida som jeg jobba der.

    Jeg jobba der først som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998.

    Og så som låseansvarlig, (etter at jeg slutta som butikksjef), fra 2002 til 2003).

    Disse jeg kjøpte bilen av, de bodde i Lørenskog, mener jeg de sa.

    Men de hadde en matbutikk, eller nærbutikk, opp mot Ullevål sykehus, eller noe sånt vel.

    (Jeg husker ikke nøyaktig hvor den butikken var).

    Men jeg ringte, og fikk adressen, og så tok jeg bare en drosje dit, husker jeg.

    Jeg var litt sliten, etter 2-3 års slaveri nesten, på Rimi Bjørndal, (som assistent for butikksjef Kristian Kvehaugen).

    Så jeg var litt daff og sliten da.

    Men dette var fridagen min da.

    Så det var vel en fredag, mener jeg.

    (Også skulle jeg sikkert jobbe lørdag da, eller lørdagen uka etter).

    Men jeg var litt overarbeida, allerede da.

    Så jeg orka ikke å fly rundt så mye, å se etter biler.

    (Dessuten, så syntes jeg faktisk at den bilen, så ganske kul ut, siden den var svart metallic, osv.

    Så jeg ble positiv overraska da, når jeg fikk se den bilen.

    Det stod jo f.eks. ikke i annonsen, at den var svart metallic.

    Men men).

    Så jeg bare kjøpte den første og beste(?) bilen, for å si det sånn.

    Men jeg fikk ikke med åtte nye dekk, som det står i annonsen der.

    Jeg fikk bare med fire gamle.

    Og jeg måtte vel opp i 16.000, tror jeg, for å få kjøpe den bilen.

    (For det var visst også noen i Lørenskog, som var interessert i den bilen, skjønte jeg.

    Men men.

    Og jeg ringte også løsøreregisteret, i Brønnøysund, for å sjekke om det var noen heftelser ved bilen, (som hadde DE-skilter vel).

    Men det var det ikke, kunne de opplyse om, fra Brønnøysund.

    Så da trodde jeg at den bilen skulle være grei jeg da.

    Dum som jeg var, må man vel kanskje si.

    Men men).

    Og at den bilen hadde passert EU-kontrollen.

    Det var vel nesten som et under, vil jeg vel kanskje si.

    Men det viste seg at den var fikset, på Sogn Videregående, i Oslo, av ‘mekken’-linja der da.

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Så jeg måtte ut med masse ekstra penger, til nye deler til motoren og det elektriske anlegget, og det som var.

    Og det ble ofte innbrudd i bilen også.

    Så den bilen kosta jeg nok på en 30-40.000, ihvertfall.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg hadde litt uflaks, med det kjøpet, vil jeg nok si.

    Men jeg trodde det var i orden med den bilen da, siden den var EU-godkjent osv.

    Men der hadde dem nok juksa litt muligens, er jeg nok litt redd for.

    Men men.

    Jeg kjørte til søstera mi, i Tromsøgata, for å vise henne bilen.

    Etter at jeg kjøpte den.

    Og da mener jeg at jeg hørte et ‘dunk’, mens jeg var inne hos søstera mi.

    Og da hadde bilen en bulk i en av bakdørene vel.

    Når vi gikk ut for å se på bilen.

    Så hva som hadde skjedd da, det veit jeg ikke.

    Men det var vel litt spesielt.

    Jeg tror ikke at den bulken var der, da jeg kjøpte bilen, (noen minutter tidligere).

    Da hadde jeg vel lagt merke til det, vil jeg vel tro.

    (Jeg gikk jo og så på bilen, og sånn, mener jeg).

    Men jeg var ikke 100% sikker, så jeg sa ikke noe tilbake, da søstera mi klagde på det da, at det var bulk i bakdøra.

    (Den bulken gikk det kanskje ann å rette opp, tenkte jeg.

    Jeg hadde tatt opp billån, på 30.000, (var det vel), i DNB.

    Sånn at jeg hadde noen penger i reserve, i tilfelle det var en del å fikse, på den bilen da.

    Så jeg var litt gardert, ihvertfall, tenkte jeg.

    Men jeg kunne jo ikke vite det, at det skulle være så mye galt, som trengtes å fikses på, på den bilen.

    Men men).

    Så jeg lurer på hva som skjedde da egentlig, siden det plutselig ble bulk i døra.

    Men men, man kan ikke vite alt.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Det er vel kanskje forresten en Ford Escort, eller noe, den på bildet.

    For den bilen jeg hadde, (en Ford Sierra 86-modell, med 2 liters motor), den hadde fire dører, mener jeg nok ganske bestemt å huske.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Global Knowledge Network







    Gmail – Påminnelse/Fwd: Kursbevis







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Påminnelse/Fwd: Kursbevis





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Aug 3, 2010 at 12:07 PM





    To:

    "NO Info (Global Knowledge)" <info@globalknowledge.no>



    Ok,

    dere het Global Knowledge Network, i 1998..
    Dere holdt til på Skullerud.
    Jeg var i en blindvei, i min karriære, i en jobb som assisterende butikksjef, på Rimi.

    Men det var mange datajobber ledige pga. y2k-problemer osv.
    Eller innbilte problemer eventuelt.
    Så jeg fikk låne noen penger av min mor, Karen Ribsskog, som da bodde i Drøbak, for å ta et kurs hos dere, (noe som bekjente Magne Winnem, som jobbet i IT akademiet, anbefalte meg, for å oppdatere mine IT-kunnskaper, (fra NHI), for å få meg jobb, å ta et kurs i Windows NT Server).

    Men da hadde jeg litt slagkraft, i Rimi, når jeg hadde det kurset fra Global Knowledge Network.
    Så da syntes jeg at jeg kunne spørre om jeg kunne bli butikksjef, uten å bli for skuffet, hvis distriktsjefen Skodvin sa nei.

    Men hun sa ja da, jeg hørte hun sa til butikksjef Kvehaugen at det kanskje var på tide at jeg fikk min egen butikk.
    Men Kvehaugen hadde jo ikke lært meg om lønn og svinn, eller noenting egentlig, de to og et halvt årene jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Jeg var bare som slave der, vil jeg si, det eneste hodearbeidet jeg gjorde, var å ta tippeoppgjøret, men da ble Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen potte sure, hvis det var noe feil, og jeg brukte mer enn en time, som det første jeg gjorde hver mandag kl. 13, da jeg begynte på seinvakta.

    Men det gikk som oftest greit, for jeg er ganske rask når det gjelder hodearbeid.
    Ellers var det min jobb, å ta omtrent alle bestillingene, og å legge opp alt av kjølevarer inkludert smør og ost, (som er den tyngste jobben i en Rimi-butikk), og å spre alle tørrvarene.

    Begge disse tingene gjorde jeg to ganger i uka.
    Pluss alle bestillingene, og jeg jobba i tillegg enten seint fredag eller hele lørdag.
    På en veldig travel butikk, som Rimi Bjørndal, så jeg var nok litt sliten, når jeg var på kurs hos dere.

    Og hadde veldig appetitt på mat, og lunchen var gratis, (siden kurset kosta 10.000 for fem dager), (jeg sa til Winnem at jeg ikke hadde råd til å betale mer enn 10.000, og plutselig dukka det opp et sånt kurs. Snålt kanskje?), så jeg spiste mye sånne slags baguetter osv., i lunchen hos dere i kantina på Skullerud, husker jeg.

    Men men.
    Har dere forresten e-post adressen til Prometric, var det jeg skulle spørre om.
    Er det Prometric som eier dere, eller hvordan henger det sammen?
    (Jeg bor i England skjønner du, som flyktning, (for jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian', og ble forsøkt drept på min onkel sin samboer sin gård, i Larvik, i 2005).

    Mvh.
    Erik Ribsskog

    2010/8/3 NO Info (Global Knowledge) <info@globalknowledge.no>

    Vi kan desverre ikke hjelpe deg.

    GKNO var ettablert i 2006. vi har deg ikke i vårt system, vi kan

    ikke se at du har deltatt på kurs hos oss så langt tilbake. Evenutelle vitnemål

    må du henvende deg til prometric for å få.

    Mvh

    Per Helge Devold

    From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: 13. juli 2010 08:48

    To: NO Info (Global Knowledge)

    Subject: Påminnelse/Fwd: Kursbevis

    Hei,

    jeg kan ikke se å ha mottatt noe svar på denne e-posten, så

    jeg sender en påminnelse om dette.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/4/14

    Subject: Kursbevis

    To: info@globalknowledge.no

    Hei,

    jeg

    var på kurs hos dere, i NT Server Core-Tech, på Skullerud, på begynnelsen av

    1998, var det vel.

    (Jeg

    jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, og var ganske fastlåst, i

    en slags 'slave'-jobb der, så jeg var nok liten på kurset, dessverre.

    Men min mor, som da bodde i Drøbak, lånte meg 10.000 til dette kurset, for å få

    litt fortgang på karriæren min osv.

    Det var jo oppgang i databransjen, på slutten av 90-tallet.

    Så jeg ble butikksjef i Rimi, etter dette kurset, (som jeg måtte ta av ferien

    min, for å være med på).

    For

    jeg sa til butikksjefen Kristian Kvehaugen og distriktsjefen Anne Katrine

    Skodvin, etter kurset, at jeg ville søke datajobber, og om det var noe mulighet

    til å bli butikksjef, og da fikk jeg bli butikksjef.

    Så dette kurset var ikke bortkastet, (selv om jeg ikke begynte å jobbe med

    data), for det hjalp meg litt å få en bedre forhandlingsposisjon, når det

    gjaldt karriære i Rimi).

    Jeg

    overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, og har flyktet

    til England.

    Jeg var noen måneder tilbake i Norge, i 2005, og jobba for onkelen min, på en

    gård i Larvik, men der ble jeg forsøkt drept, og jeg måtte flykte til England

    igjen, og alle vitnemål og kursbevis osv., ligger igjen på den gården, (Løvås

    Gård), men familien min i Norge, (Ribsskog), vil ikke sende meg tingene mine.

    Så jeg lurer på om dere kan være så snille å sende meg et kopi av kursbevis.

    For jeg regner ikke med å se de tingene mine igjen, og politiet gjør ingenting,

    av en eller annen grunn.

    Min

    adresse i England er:

    Erik Ribsskog

    Flat

    3

    5

    Leather Lane

    Liverpool

    GB-L2

    2AE

    Storbritannia



    forhånd takk for hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Dere het Global Knowledge _Network_, i 1998, (hvis jeg ikke tar helt feil), men

    jeg regner med at det er det samme firmaet(?)




    ___________________________________________________

    Global Knowledge Norway AS

    Tel; +47 22 95 66 00

    Org.nr; 988 943 355

    Registrert adresse; Postboks 6256 Etterstad, 0603 Oslo, Norge

    MERK

    Denne epost kan inneholde konfidensiell informasjon beregnet for bestemt mottager. Andre personer har ingen tillatelse til å distribuere, kopiere eller benytte dette i sin helhet, eller deler, uten Global Knowledges tillatelse.

    Om du har mottatt denne informasjonen feilaktig skal den og eventuelle vedlegg makuleres. I tillegg skal avsender informeres umiddelbart ved å besvare mailen.






  • Jeg sendte en e-post til Kirkens Bymisjon







    Gmail – Kjennskap til Johannes Ribsskog og hans savnede datter, fra forsøksgym, Ellen, på 60-tallet/Fwd: FW: Til Hurum kirkekontor/Fwd: VS: Morfar, Johannes Ribsskog, var kontorsjef i Hurum kommune, på 70-tallet







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Kjennskap til Johannes Ribsskog og hans savnede datter, fra forsøksgym, Ellen, på 60-tallet/Fwd: FW: Til Hurum kirkekontor/Fwd: VS: Morfar, Johannes Ribsskog, var kontorsjef i Hurum kommune, på 70-tallet





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Jul 27, 2010 at 8:33 AM





    To:

    firmapost@bymisjon.no



    Hei,

    min morfar, Johannes Ribsskog, han sa min farfar, på 70-tallet, at fikk grått hår, mens han leita etter sin datter Ellen, (min mors søster), under hippie-tida, på 60-tallet.

    Jeg har problemer med Ellen nå, for hun nekter å gi meg min delen av arven etter min mors foreldre, (enda min mor, Karen Ribsskog, døde i 1999, så jeg skulle hatt en tredel av min mors arv da).
    Og Ellen og Martin, (min mors bror), vil ikke sende tingene mine, hit til England, hvor jeg flyktet, etter å ha blitt forsøkt drept, på min onkel sin samboer sin gård, i Larvik, i 2005.

    Så jeg lurer på om Ellen, (og Martin), er i noe kriminelt miljø?
    Var Ellen ofte innom, hos dere, for å spise suppe, innimellom all narkotikaen, som hun skal ha brukt, ifølge min fars familie.

    Var bestefar Johannes innom for å varme seg?
    I hvilket kriminelt miljø, var min tante Ellen, (hun som fikk en 'monogloid' sønn, Joakim, som døde på 90-tallet, i Sveits), og som flytta til Sveits, og ble gift med en Reto Savoldelli, i Steiner-bevegelsen vel, der.

    På forhånd takk for eventuelt svar.
    Jeg overhørte også i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian' der.
    Vet dere hvilken mafia dette er?

    Jeg jobbet som leder på Rimi Bjørndal, da dere hadde noen sparebøsser stående i Rimi-butikkene.
    Noen tømte disse bøssene, og jeg ringte dere om dette, og noen kom opp dit for å fjerne de.
    Enda jeg vel ikke ba dere om å fjerne de, jeg ville bare rapportere om hva som skjedde.

    Nemlig at disse ble tømt, på en snedig måte, når de stod i ubemannede kasser.
    For de kassererne, som satt i de andre kassene, fulgte kanskje ikke med da, eller at de ikke brydde seg, og ikke varslet på callinga.

    De var kanskje ikke så oppmerksomme de som satt i de andre kassene.
    Men Rimi Bjørndal er en veldig travel butikk, med lav snitthandel og mye tipping og flaskepant, og post som jeg ikke husker om vi hadde på den tiden, når dere hadde den kampanjen deres.

    Men men.
    Bare noe jeg kom på.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/7/27
    Subject: Re: FW: Til Hurum kirkekontor/Fwd: VS: Morfar, Johannes Ribsskog, var kontorsjef i Hurum kommune, på 70-tallet
    To: "Mjaaland, Marius Timmann" <marius.timmann.mjaaland@kirken.no>

    Hei,

    ja, du får si fra til politiet neste gang du prater med dem, at dem må hjelpe folk som har overhørt at dem er forfulgt av 'mafian'.
    Du veit kanskje hvem det er, som dem kaller 'mafian', i Oslo, siden du er i 30-åra, mener jeg.

    Mvh.
    Erik Ribsskog
    2010/7/27 Mjaaland, Marius Timmann <marius.timmann.mjaaland@kirken.no>

    Hei igjen,

    Fin historie, nesten poetisk, men trist. Selv er jeg

    bare noen og tredve og aner ikke hvem som var innom kirken her på 70-tallet. Men

    jeg håper for Guds skyld at de fant et sted å varme seg.

    Vennlig hilsen

    Marius Timmann

    Mjaaland

    Kirkefagsjef, Dr. theol, Oslo

    Bispedømme DnK

    Tlf. +47/ 23 30 11 71


    From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: Monday, July 26, 2010 1:48 PM
    To: Mjaaland, Marius

    Timmann
    Subject: Fwd: FW: Til Hurum kirkekontor/Fwd: VS: Morfar,

    Johannes Ribsskog, var kontorsjef i Hurum kommune, på

    70-tallet

    Hei,

    det var forresten sånn, at min morfar, han fikk grått hår, under

    hippie-tida.

    Av å gå å leite etter min tante Ellen, dattera hans, som gikk på

    forsøksgym i Oslo.

    Som brukte masse narkotika, og forsvant fra forsøksgym da.

    Så min morfar traff engang en annen mann i Oslo, sa min farfar.

    Så spurte han andre mannen med hatt, hva min morfar gjorde.

    Jeg leter etter dattera mi, sa morfaren min.

    Og da svarte han andre, at han leita etter begge sine.

    Så det var ikke så greit under hippie-tida, tror jeg.

    Jobba du i kirken i Oslo da?

    Var tante Ellen ofte innom kirken,

    for å få seg et måltid suppe, mellom all narkotikaen?

    Var min morfar innom kirken, for varme seg, mens han gikk og leita

    etter Ellen?

    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date:

    2010/7/26
    Subject: Re: FW: Til Hurum kirkekontor/Fwd: VS: Morfar, Johannes

    Ribsskog, var kontorsjef i Hurum kommune, på 70-tallet
    To: "Mjaaland, Marius

    Timmann" <marius.timmann.mjaaland@kirken.no>

    Hei,

    ok, jeg er fra Berger skjønner du.

    Så Tunsberg blir liksom noe som er sørover det for meg.

    Men jeg burde kanskje visst hvilket bispedømme som Svelvik og Hurum lå

    i.

    Men Oslo bispedømme var visst større i gamle dager.

    Men det var kanskje oppi Hamar og sånn, at dem forrandra det.

    Samme det.

    Takk for hjelp ihvertfall!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2010/7/26 Mjaaland, Marius Timmann <marius.timmann.mjaaland@kirken.no>

    Erik

    Ribskog,

    Viser til

    e-post sendt Oslo bispedømmekontor. Hurum ligger så vidt jeg vet ikke

    under Oslo bispedømme, men Tunsberg. Det er derfor lite vi kan gjøre for å

    hjelpe deg. Generelt sett vil jeg si at det er vanskelig å besvare denne type

    henvendelser, ettersom det er helt andre som jobber på menighetskontorene i

    dag enn på 1970-tallet.

    Jeg vil i

    så fall anbefale deg å ringe direkte til Hurum menighetskontor og høre om de

    kjenner folk i menigheten du kan kontakte direkte.

    Vennlig hilsen

    Marius Timmann

    Mjaaland

    Kirkefagsjef, Dr. theol, Oslo

    Bispedømme DnK

    Tlf. +47/ 23 30 11 71


    From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Posted At: Saturday, July 24, 2010 4:23 AM
    Posted To:

    Oslo-bispedømme
    Conversation: Til Hurum kirkekontor/Fwd: VS: Morfar,

    Johannes Ribsskog, var kontorsjef i Hurum kommune, på

    70-tallet
    Subject: Til Hurum kirkekontor/Fwd: VS: Morfar, Johannes

    Ribsskog, var kontorsjef i Hurum kommune, på

    70-tallet

    Hei,

    Hurum hører vel inn under Oslo bispedømme(?), så jeg sender dette via

    dem, siden jeg ikke fant noe e-post adresse til Hurum.

    Min morfar og mormor, bodde på Klokkarstua, jeg tror det var ved kirken

    der(?)

    På slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet.

    Har dere noe

    kjennskap til disse, Ingeborg og Johannes Ribsskog?

    De bodde visst ofte ved kirker og ved bedehuset i Nevlunghavn, men de

    gikk vel ikke så ofte i kirken selv?

    Min far sa at Johannes var kommunist, stemmer dette?

    Min farfar sa at Johannes kunne legge frem forslag, (antagelig i

    kommunestyret da), og seinere stemme mot disse.

    Stemmer dette?

    Jeg mener vagt å huske at de bodde ved siden av noe kirke, på

    Klokkarstua, før de flytta til Sætre, seinere på 70-tallet.

    Men det er mulig jeg husker feil.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date:

    2010/7/23
    Subject: Fwd: VS: Morfar, Johannes Ribsskog, var kontorsjef i

    Hurum kommune, på 70-tallet
    To: bibliotek@hurum.kommune.no

    Hei,

    jeg bare lurte på om dere har noen fra lokalaviser, e.l., om min morfar,

    Johannes Ribsskog, som var kontorsjef i Hurum kommune, på 60 og

    70-tallet.

    Det er vel ikke akkurat ting som det har blitt skrevet i bygdebøkene

    om.

    Det er vel for nytt.

    Men kan det være noe i noe arkiv fra lokalaviser, e.l.?

    Hadde det vært mulig å finne ut?

    For min farfar, Øivind Olsen. som var fabrikkeier, på Sand, (for

    Strømm Trevare, en familiebedrift, hvor han selv om hans to sønner

    jobbet).

    Han sa at min morfar noen ganger la fram forslag, for så å stemme mot

    dem.

    I Hurum kommunestyre da, regner jeg med.

    Har dere tilfeldigvis noe om dette?

    På forhånd takk for svar, i såfall.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Postmottak.Rådmann / Hurum kommune <Postmottak.Radmann@hurum.kommune.no>

    Date:

    2010/7/23
    Subject: VS: Morfar, Johannes Ribsskog, var kontorsjef i Hurum

    kommune, på 70-tallet
    To: eribsskog@gmail.com

    Hei

    At

    Johannes Ribsskog var kontorsjef i Hurum kommune på 60 og 70 tallet, kan jeg

    bekrefte.

    Ellers er

    de øvrige opplysningene/spørsmålene ukjent for meg.

    God

    sommer!

    Mvh

    Egil

    Ramstad

    Kommunalsjef

    Hurum

    kommune


    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 21. juli 2010 04:49
    Til: Postmottak.Rådmann /

    Hurum kommune
    Emne: Morfar, Johannes Ribsskog, var kontorsjef i

    Hurum kommune, på 70-tallet

    Hei,

    min morfar, Johannes Ribsskog, var kontorsjef, i Hurum kommune, på 60- og

    70-tallet.

    De bodde i Holmsbu, Klokkarstua og Sætre.

    Da de bodde i Holmsbu, så møtte mora mi, Karen Ribsskog, faren min, Arne

    Mogan Olsen, der.

    Han er sønn av Øivind Olsen, også fra Holmsbu, (Arnestø), men som

    hadde jobba for Jebsen på Berger, som snekker, for faren hans var fisker, i

    Drammensfjorden, og da måtte dem snekre fiskekassene selv.

    Farfaren min var bror av Holmsbu-maler Gunnar Bergstø, blant annet,

    og Idar Sandersen, som bor på Bergstø enda.

    Og faren min villle ikke ha arv, etter onklene sine, så jeg kommer

    til å arve en liten del av den eiendommen, på Bergstø.

    Men men.

    Faren min møtte mora mi på slutten av 60-tallet, i Holmsbu, og de fikk

    meg da, så de måtte gifte seg.

    Mora mi flytta til Larvik, i 1973, for å komme seg bort fra faren min,

    mener jeg det var.

    Så flytta Johannes og Ingeborg Ribsskog etter, for mora fant en ny mann i

    Larvik, Arne Thormod Thomassen, som skaffa Ingeborg og Johannes et hus i

    Nevlunghavn, etter en fyrvokter, som han jobba på.

    Noe sånt.

    Mora mi hadde nerveproblemer, og jeg var en vanlig gutt, som gutter

    flest, som sparka fotball og var aktiv da.

    Så mora mi orka ikke meg, men sendte meg til faren min, på

    Bergeråsen.

    Ingeborg og Johannes, arva Holger baron Adeler, rundt samme tida, som

    jeg måtte flytte til faren min.

    For Ingeborg, (hu danske), hu var etter Gjedde-familien og tanta var gift

    med baron Adeler, men de døde barnløse, så de etter Cort Adeler døde ut.

    Ingeborgs danske svigerinne Unse Heegaard f. Trock-Jansen er også direkte

    etter Karl den Store og Odin(!), og mange fler.

    Ingeborg var også oldebarn av den kjente danske industrimannen, Anker

    Heegaard.

    Men jeg får ikke et øre i arv, enda mora mi Karen døde i 1999, i

    Drøbak, for onkel Martin og tante Ellen, (som nå begge bor i Larvik-området),

    de sender ikke noe.

    Jeg overhørte også i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte

    'mafian'.

    Jeg lurte på om det kan ha hatt noe med familien min å gjøre?

    Jeg flykta litt rundt, men havna i 2005, hos min onkel Martin, i

    Kvelde, hvor etterhvert et jaktlag prøvde å drepe meg.

    Så siden 2005, så har jeg bodd i Liverpool.

    Men hverken politiet i Norge, eller England, vil si noe om hva som

    foregår.

    Så jeg lever i en tilstand av tortur, mer eller mindre.

    Jeg lurte på om dere vet om det finnes noe av informasjon om min

    morfar i Hurum.

    Ble han også forfulgt, av noe slags mafia?

    Faren min sa han var kommunist?

    Stemmer dette?

    Min farfar, Øivind Olsen, sa at min morfar, Johannes Ribsskog, noen gang

    kunne legge fram et forslag, og så stemme mot det.

    Skjedde dette ofte i Hurum.

    Håper dere har sjangs til å svare på noen av mine spørsmål.

    Mvh.

    Erik

    Ribsskog

    —————————————————————————————————————–
    Denne

    eposten er sendt fra Hurum kommune og er blitt sjekket for virus og

    spam.
    Hurum kommune fokuserer på digital inkludering – tilgang, universell

    utforming og
    kompetanse for alle. Vedlegg fra Hurum kommune produseres i

    verktøy som gir alle
    enkel tilgang. Våre vedlegg er derfor i

    standardformater som f.eks. ODF og PDF.

    This mail is sent from

    Hurum kommune, and has been checked for virus and spam.
    Hurum kommune focus

    on digital inclusion – access, universal design and skills for

    all.
    Attachments from Hurum kommune are generated using tools allowing easy

    access to
    anyone. Standard formats are e.g. ODF and

    PDF.
    —————————————————————————————————————–
    The

    information in the email and in any attachments may be confidential

    and
    privileged. If you are not the intended recipient, please destroy this

    message,
    delete any copies held on your systems and notify the sender

    immediately.
    —————————————————————————————————————–

    ­­






  • Nevlunghavn har vært mye på bloggen i det siste, og nå skal jeg forklare hvor de forskjellige folka holdt til

    nevlunghavn på bloggen

    PS.

    I punkt A, så var det skipperhuset, som Aftenposten, sa var ‘lite’, men som egentlig var på 7-8 rom pluss kjøkken og bad og toalett nede, osv.

    Det var der bestemor Ingeborg Ribsskog og bestefar Johannes Ribsskog, bodde, fra ca. 1975 til året etter at Johannes døde ca., i 1985.

    (Så fra ca. 1986 til 1995, så bodde bestemor Ingeborg i Stavern).

    PS 2.

    Ved juletider, 1995, så fikk jeg lappen, (for jeg hadde ekstrajobb i Oslo).

    Så opererte jeg kneet, rundt påsketider 1996, ved Aker Sykehus.

    Så begynte jeg i ny jobb, på Rimi Bjørndal, (fra jobb på Rimi Nylænde).

    Men der var det masete, med lederkollegane Irene Ottesen og butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Så jeg ville dra bort i sommerferien, 1996.

    Jeg hadde kjøpt en Toyota HiAce, på nyåret 1996, av Glenn Hesler og Øystein Andersen.

    For 5.000, eller noe.

    Så jeg innredet den som campingbil, og kjørte nedover mot Larvik og danskeferja der.

    Jeg kjørte innom mora mi i Tønsberg, (Borgheim).

    Og hu fortalte meg det, at bestemor Ingeborg hadde flytta tilbake til Nevlunghavn.

    (Til eldreboligen i punkt B).

    Og mora mi sa at bestemor Ingeborg ville at jeg skulle besøke henne.

    Jeg hadde jo sommerferie, så jeg kunne vel dra innom bestemor Ingeborg, (som jeg nesten ikke hadde prata med, siden 80-tallet), et par dager.

    Bestemor Ingeborg var vanskelig å være i hus med.

    Så jeg gikk på stranda og sånn.

    Og en av dagene traff jeg en representant fra min fars familie der faktisk.

    Det var onkel Håkon (Mogan Olsen), og hans kone, (min filletante), Tone (Løff Olsen), som jeg traff ved butikken på campingplassen.

    (For jeg jobba i butikk, og syntes butikker var artige).

    Og de hadde base, rundt punkt C, i et telt der da.

    Men ikke bare telt vel, men også fortelt.

    Og onkel Håkon inviterte meg til å ta en øl, eller hva det var, sammen med dem, i forteltet der da, ved punkt C.

    Så det var overraskelse, det var helt sikkert.

    Håkon og Tone bor jo i Havnehagen på Bergeråsen, som er rett ved Drammensfjorden.

    Så hva de skulle nede i Nevlunghavn, det veit jeg ikke, men dem pleide visst å dra dit hvert år, sa Håkon.

    Jeg husker da jeg og søstra mi var i Nevlunghavn, (i punkt A), mens vi bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Da syntes vi ikke stranda osv., var så gjevt, for vi hadde jo masse strender, i kort gåavstand, fra der vi bodde, på Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Så hva Håkon og Tone gjør i telt nede i Nevlunghavn hver sommer, det veit jeg ikke.

    Men det var overraskelse, det er helt sikkert.

    For da jeg bodde på Berger, så pleide Håkon og Tone å dra til Romania en sommer, og så til Danmark og Jylland, hver sommer, med en dansk familie, som de kjente.

    Sånn virka det for meg.

    Så de var omtrent de siste jeg hadde regna med at skulle dukke opp i Nevlunghavn.

    Men men.

    Noen ganger så kan man vel ikke skjønne alt.

    Bare for å prøve å ta litt forklaring.

    (Bedehuset, som jeg har skrevet om, det ligger da ovenfor punkt A der, i Blombakken.

    Og det var også i punkt A, at jeg fant de russiske kameraene på loftet, enten sommeren 1983 eller 1984).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Man kan se at i Nevlunghavn, (på stranda ved punkt C der), så lå jeg en del i sola, (sommeren 1996).

    Enda jeg nettopp hadde operert kneet.

    (Fordi det var så mye mas på Rimi Bjørndal og hos bestemor Ingeborg.

    Så det var digg å slappe av på stranda).

    Men det var ikke så smart, kan man se nå.

    For da helet ikke det arret ordentlig.

    Så det er rødt enda.

    (Selv om dette var i 1996).

    Så sånn er det.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    Photo 0520

  • Mer om å være sjef i Norge





    Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:


    RE: Hvis man ser det fra sjefens side. Valgt innlegg


    Sånn kunne de ha skrevet det:


    Sjefene sliter i vår moderne verden.


    De må takle grådige eiere, som står klar til å sparke dem, for den minste bagatell.


    De har aggressive sjefer over seg, som vil at du skal prestere, for sin karriæres skyld.


    De må dulle med de ansatte, og la de gjøre hva de vil, og spøke og tulle med de, som om de var mora deres, for å få de til å bli på jobben, og ikke begynne i en annen bransje.


    Hvis ikke ringer LO.


    500 kunder er innom hver dag, og klager på den minste feil.


    Den ansvarlige er deg.


    Selgere må prate med deg, og prater masse vrøl og prøver å lure deg til å bestille masse dritt, som 'Gluwein', som kun selger i ytre Mongolia og Bayern, men ikke i Norge.


    På fritiden, så skal joviale ansatte ha deg med ut på byen, for å spionere på deg, og prate dritt om deg, og underminere deg.


    Slekta din skjønner ikke at du blir sliten, pga. alt presset og maset.


    De har bare mer press på deg, nemlig forventningspress.


    'Erik er jo den som skal få Ribsskog-famliien opp av grøfta. Vi andre kan bare være som hippier og slappe av'.


    Noe sånt.


    Du får betalt for overtid.


    Og du kan ikke drikke deg full og sjekke damer, på byen, for da kommer alle til å sladre om det, uka etter på jobben.


    Hvis noen syke, så må du jobbe ekstra.


    Og i helgene, så har du alle de ansatte på MSN og Facebook, som du alle må behanlde som dine beste venner, og du må gjerne kopiere musikk og filmer til de, for å få til å ikke sette seg på bakbeina på jobben.


    Sånn var det for meg å være sjef i Norge.


    Og det var mye dårligere betalt enn å være rørlegger, eller snekker, eller industriarbeider, f.eks.


    (Å være butikksjef i Rimi).


    Så Addeco råder sjefer til å ikke ha ansatte på Facebook, på fritiden.


    Sånn kunne de kanskje skrevet.


    Skjønner folk hva jeg mener nå?


    Mvh.


    Baron Erik Ribsskog








    http://www.dagbladet.no/2010/06/30/kultur/facebook/personvern/data_og_teknologi/internett/12360946/?commentId=4820045#comment_4820218

    PS.

    Enda mer fra den kommentarsiden:




    Se det , se det …her kommer det jo, spionering fra de ansattes side..og ikke minst den forferdelige slekta, de som alltid har villet deg det verste. For ikke å snakke om hva alle prater/pratet om i buskene 🙂



    0

    anbefalinger


    Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:


    RE: Hvis man ser det fra sjefens side.


    Hei,


    ja, jeg hadde ihvertfall en sånn jovial 'undersott', som plutselig skulle ha meg med ut på byen, gratis inn på techno-klubber, på tur med danskebåten, på fester i Oslo sentrum, illegale house-parties på nyttårsaften, på Arvika-festivalen i Sverige, og ha fester i min leilighet, (med sine venner), i Oslo sentrum


    Som het David Hjort.


    Jeg vet ikke hvorfor han egla seg inn på en kar fra landbygda, mer eller mindre, som meg.


    Men jeg bare skreiv det her i full fart.


    Men man kan vel kanskje lure.


    Da har jeg forklart mer om det avsnittet.


    Du skriver om slekta.


    Moren min hadde nerveproblemer og faren min drikker for mye.


    Faren min kidnappet meg, da jeg var 5-6 år, i noen uker, og senere sendte mora mi meg til faren min, som lot meg bo alene fra jeg var ni år.


    Og jeg kommer jo med et sitat.


    'Erik var jo den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta', det er et sitat, som jeg overhørte at min onkel Martin Ribsskog sa til datteren sin, Liv Kristin, fra Ås.


    Og faren min hadde også forventingspress på meg.


    Han ville ha meg til å få en jobb med begynnerlønn på 300.000, på 80-tallet, husker jeg at han prata om.


    Så det er ikke noe jeg finner på disse tingene.


    Det at folk pratet om meg, hvis jeg var på byen, er heller ikke tull.


    En gang møtte jeg en kunde fra Rimi Bjørndal, i Karl Johan, som jeg ikke huska så godt, som var ute med sin samboer.


    Ei jeg ikke kjente igjen engang, som ville at jeg skulle være galant, siden jeg jobba i butikk.


    Enda jeg prøvde å få meg et nummer, og sjekke noen damer, på _fritida_ mi.


    Men men.


    En annen gang, så dro David Hjort meg ut på byen.


    Og søstra hans, som var med, og dama hans Linn, ble angrepet av en jente-gjeng, på diskoteket nederst i Karl Johan, der hvor det vel het Enka vel, og var homse-sted før.


    Og da måtte jeg hjelpe dama til David Hjort, som het Linn, og få henne vekk fra ei som slo henne, så hu grein.


    Det var en jentegjeng, som var veldig bra organisert, men de slo kun jenter og ikke meg, som stod ved siden av.


    Og da begynte en _selger_ å prate om dette, foran meg og sjefen min, distriksjef Jan Graarud.


    Så da har vel David Hjort sladra.


    Jeg hadde jo jobba i veldig mange Rimi-butikker, og også på OBS Triaden.


    Så jeg kunne ikke gå ut på byen, uten å treffe daværende eller tidligere kolleger, på byen.


    Folk kommenterte det, hvis jeg gikk ut på byen, i genser, siden jeg var butikksjef, så måtte jeg ha skjorte og sånn.


    (En som het Vegard, eller noe sa det, hørte jeg, en ambulerende, til distriktsjef Anne Neteland).


    Jeg ville ikke møte noen fra Rimi, alene på byen, da ville jeg blitt flau.


    Og det ville vært flaut å høre på jobben, at jeg var full, aleine på byen.


    Så prøvde å få med broren min Axel, på byen, for jeg var ikke fra Oslo, og hadde ikke så mange kamerater, ihvertfall ingen som ikke var gift.


    Og da tenkte jeg sånn, husker jeg, at jeg måtte oppføre meg veldig bra, så jeg gikk med sånn tennis-skjorte, og da hadde jeg alle knappene knept, husker jeg, for å se ordentlig ut.


    Så broren min syntes jeg var en dølling, og klagde på meg, og sa jeg måtte kneppe opp den øverste knappen.


    Så det er ikke noe jeg finner på dette.


    Men folk må for all del få lov å tro hva de vil.


    Busker husker jeg ikke noe av på Rimi, men jeg tror de kanskje solgte busker og blomster, på OBS Triaden, der jeg jobba før jeg begynte på Rimi.


    Mvh.


    Baron Erik Ribsskog



    0

    anbefalinger


    Ikke Barebare sa, 22 minutter siden:


    RE: Hvis man ser det fra sjefens side.


    Så bra, at jeg ligger bra an 🙂 Da er hvertfall ikke jeg taperen… Mista du baron-tittelen også underveis her?



    0

    anbefalinger


    Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:


    RE: Hvis man ser det fra sjefens side. Valgt innlegg


    Ja,


    det er ganske nytt for meg, at jeg er baron.


    Jeg leste i min mormor sitt testamente, at hun arvet Holger baron Adeler, ifjor høst, var det vel.


    Men dette har aldri noen i min familie, fortalt meg.


    Så dette er ganske nytt for meg.


    Uten at dette hører hjemme her, så jeg skal ikke gå i detalj om det nå.


    Mvh.


    Erik Ribsskog