johncons

Stikkord: Rimi Bjørndal

  • Dagens StatCounter IV: Noen søker på ‘erik ribsskog fengselsopphold’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter IV: Noen søker på ‘erik ribsskog fengselsopphold’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20fengselsopphold&btnG=S%C3%B8k&meta=

    PS.

    Dette er ikke riktig, at jeg har vært i fengsel.

    Jeg var noen timer i varetekt, tidligere i år, men jeg fikk bare en advarsel, siden jeg ble behandlet som en slave, må man vel si, på Arvatos Microsoft-aktivering, i forbindelse med at jeg gikk litt berserk, på et sånt monument, utenfor bygningen hvor aktiveringa holdt til.

    Etter å ha blitt tullet med av myndighetene i Norge og England, i et og et halvt års tid, i forkant av dette.

    Jeg har forklart mer om dette, i denne linken:

    https://johncons-blogg.net/2008/10/dagens-statcounter-noen-med-mac-sker-p_29.html

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Samme person, søker også på Google, på:

    ‘halvorsen albansk mafia erik ribsskog’.

    http://www.google.no/search?hl=no&q=halvorsen%20albansk%20mafia%20erik%20ribsskog&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Tja,

    jeg tror nok, at han typen, som hun Songül Özgyr, som jobbet på Rimi Bjørndal, i 2003, da jeg hørte, at noen pakistanske damer som jobba der, prata om at hun var sammen med en som var mafia, og at hun hadde prøvd å ringe rundt, for å finne informasjon om meg, hele dagen.

    (Jeg kjente søsterne hennes, Hava og Sema, fra før, så det ble vel litt rart, å jobbe der sammen med lillesøstra dems, siden alle de tre damene var muslimer, og det er jo ikke så lett, for meg, en vanlig norsk kar, å få til det, å ikke gjøre noe galt, sett med deres øyne, når man jobber sammen med, og blir kjent med unge muslimske damer osv.

    Så det var litt kinking.

    Men det var jo på Bjørndal, på Søndre Nordstrand, ikke langt fra Holmlia og Mortensrud det her.

    Folk flytta fra Bjørndal, i 1997 osv., husker jeg, og sa at nå flytta dem fra ‘ghettoen’.

    Ikke negativt ment, men for å forklare, at det var mye utlendinger og muslimer der da, på Bjørndal.

    Selv om dem ikke gjorde meg noe, før hu Songül begynte med det mafia-greiene sine.

    Men men.).

    Men om han typen til Songül kan ha vært noe albansk mafia.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Men hva dem mener med å søke på ‘Halvorsen’.

    Det vet ikke jeg.

    Jeg kjenner ingen ved navnet Halvorsen, som jeg kan komme på.

    Nei, det ringer ingen bjeller.

    Det kan vel ikke være Kristin Halvorsen.

    Ikke at jeg kjenner henne.

    Men hun er jo politiker.

    Men hun er jo finansminister.

    Så det synes jeg hørtes rart ut.

    Men det er kanskje andre som skjønner det.

    Det er mulig.

    PS 3.

    Samme person tar av helt, og søker også på følgende på Google:

    ‘christell humblen bryllup med erik ribsskog’

    http://www.google.no/search?hl=no&q=christell%20humblen%20bryllup%20med%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    Nei, det er ikke sant.

    Christell, hun gifta seg nå i helga, med en svenske, som heter Mathias vel, fra Stockholm, som har noe gartner-firma der.

    Han hadde visst hatt et uhell der og, mener jeg søstra mi sa, for noen år siden, mens han kjørte en gressklipper.

    De har tre barn tror jeg også de, Christell og Mathias, og de har vel vært sammen siden år 2000, eller noe sånt.

    Jeg har bare truffet han svensken to ganger.

    En gang, en 17. mai i Oslo, da han kom med toget, fra Sverige da, og Christell og Pia, skulle ha meg med på puben 3 brødre, i Karl Johan.

    Og så på to puber på Oslo S., eller om det var Østbanehallen.

    Det var vel Oslo S. vel.

    Men men.

    Og også i bryllupet til Jan Snoghøj, den yngste storebroren (halvbroren) til Christell.

    Han gifta seg med venninna til Christell, Hege fra Rødgata i Drammen, på hotell i Geilo, i år 2000, eller noe.

    Og jeg var også med, da han eldste storebroren til Christell gifta seg, med en dansk flyvertinne, Gretha, i Danmark, i 1984 eller 85, eller noe.

    Noe sånt.

    Viggo Snoghøj, som han heter, som nå har bytta navn, til Viggo Snowhill.

    I hvertfall i konkurranse-sammenheng, som bodybuilder osv.

    Og som nå bor i USA.

    Og søstra mi sier han er gigolo for en amerikansk dame der.

    Og bestemora mi sier at søstra mi, som er snart 37 år, ikke vet hva gigolo betyr.

    Men jeg har lest nok i dagbøkene til søstra mi, og hørt om Christell fortelle at søstra mi hadde en abort i Havnehagen, som gjorde at hun blødde ned senga, men holdt det hemmelig osv.

    Så jeg tror ikke Pia er så uskyldig, for å si det ærlig.

    Men men.

    Han broren til bruden, i bryllupet til Jan og Hege.

    Lillebroren til Hege, fra Rødgata i Drammen.

    I bryllupet der i Geilo, så begynte han å holde tale, om hvor mange menn, som Christell hadde vært bortpå.

    Det var vel 20-30, eller noe.

    Om det var sexpartnere, eller noen hun hadde klina med osv.

    Det vet jeg ikke.

    Men Christell er en veldig attraktiv dame, så jeg regner med at det var sexpartnere, som han holdt tale om.

    Så det var litt underlig.

    Men Christell ville ikke snakke om gamle dager, da jeg ringte henne nå, for noen uker siden.

    Så det er vel ikke så lett å finne ut av dette.

    Men vi får se hva som skjer.

    Så jeg har vært i bryllupet til begge brødrene til Christell, men ikke i bryllupet til Christell.

    Som var i helga.

    Da ble jeg ikke bedt gitt.

    Men jeg var i konfirmasjonen til Christell, hvis det hjelper noe.

    Da sang de, om Christell, at ‘hun har det som kalles sex-appeal’.

    Og da var hun vel 14-15.

    Så den famlilien der, den er litt drøy for meg.

    Jeg var også i et bryllup i Kristiansand en gang, med Christell og dem.

    Det var våren 1989, samme dag som Hillsborough, var det vel.

    Men men.

    Da fortalte Jan og Pia og Christell meg, dagen før bryllupet, for noen i slekta til Christell og Haldis og dem.

    At, fattern hadde misbrukt Pia, som lita jente.

    Så da bestemte jeg meg, for å kutte ut fattern.

    (Annet enn med penger osv., for jeg var bare 18 år enda da, så jeg var ikke helt økonomisk selvstendig da, selv om jeg jobba osv. da).

    Men de andre, Pia, Christell og Jan.

    De sa ikke hva de ville gjøre.

    Så jeg lurer på om det var bare noe de fant på, for å finne dritt de kunne si om meg.

    Noe sånt.

    Jeg vet da faen jeg.

    Men det er mye rart.

    Alltid er det noe rart, med familien til Haldis og dem, og med min familie osv.

    Så det er mye rart.

    Men men.

    PS 4.

    Personen tar av enda mer, og søker på:

    ‘christell humblen forelska i erik ribsskog’

    http://www.google.no/search?hl=no&q=christell%20humblen%20bryllup%20med%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    Nei, det tror jeg ikke.

    Hun har drivi å kødda mye med meg, opp gjennom årene.

    Men om hun er forelska, eller om hun hater meg, det vet jeg ikke.

    Det er vel mer sannsynlig det siste.

    Uansett hva det er, så får man håpe at hun skjerper seg, og oppfører seg ordentlig nå, nå som hun er gift og har mann og barn osv.

    Så det får man håpe i hvertfall.

    Vi får se.

    PS 5.

    Som jeg skrev ovenfor, så sa jo han broren til Hege fra Rødgata, på Gullskogen i Drammen, i bryllupet til Jan og Hege, sommeren år 2000, var det vel, at Christell hadde hatt noen og tredve sex-partnere, var det vel han sa.

    Han prata kanskje lavt og uklart og mumlende, men jeg mener det var det han sa.

    Så jeg må jo prøve å stå på som bare rakkern jeg nå.

    For jeg synes det er litt flaut, å være den i familien, som har hatt færrest sex-partnere.

    Så det er litt flaut.

    Søstra mi, Pia, og broren min, Axel, de tror jeg ikke at jeg har noe sjangs mot uansett.

    Og nok heller ikke mot fattern.

    Haldis skal jeg ikke prate om.

    Det skal jeg ikke spekulere over, mener jeg.

    Jan Snoghøj, han har nok hatt mange fler damer enn det, han er en sånn skikkelig Casanova-type, som er så flink til å sjekke damer, at det virker som at han har gått kurs i det, er mitt inntrykk.

    Så han har jeg uglesett litt, opp gjennom årene.

    F.eks. da vi var på Geilo, jula 1989.

    Da var jeg 19 år da, og han sikkert 28 år, eller noe.

    Så var det noen damer fra noe vestlandsbygd der.

    Så begynte Jan å sjekke opp hun 16 år gamle jenta, fra Vestlandet.

    Mens alle de andre satt der.

    Foreldra hennes og tror jeg.

    Jeg lurer på om det var julaften jeg.

    Så spurte Jan meg, om jeg syntes han skulle ta med hun opp på rommet.

    Han kontrollerte hele settingen.

    Jeg var misunnelig, for jeg var jo bare 2-3 eldre enn hun pene dama fra en Vestlandsbygd, en industribygd, eller noe, på fire bokstaver.

    Ikke Voss.

    Hm.

    Noe sånt.

    Men ikke Voss da.

    Og jeg hadde til og med dansa med henne, på diskoteket, på Bardøla, het det vel, en eller to kvelder før.

    Til en sang som het ‘New York, New York’, av alle sanger.

    Det var liksom sangen vår, sa hun Vestlands-jenta.

    Men men.

    Så jeg sa at hun var for ung.

    For jeg hadde blitt for misunnelig da.

    Men men.

    For han ødela litt for meg, han Jan, og var for flink med damer, syntes jeg.

    Jeg husker også den helgen vi var i bryllup i Kristiansand.

    Dagen etter at Pia og Christell og Jan, fortalte meg, at fattern hadde misbrukt Pia, som lita jente.

    Da satt vi på med noen vel.

    Eller fattern hadde lånt en bil der, tror jeg det var.

    For vi tok toget ned dit.

    Så kjørte vi et eller annet sted, inn til Kristiansand vel.

    Forbi banen til Start, mener jeg å huske.

    Og jeg tror ned den bakken, ned mot banen til Start.

    Eller en annen bakke i nærheten.

    Så kjørte vi forbi noen pene, unge damer da.

    Så satt Jan i pasasjersetet foran da.

    Så begynte han å stirre inn i øya, på den her lokale skjønnheten, som gikk og trasket på fortauet da.

    Som om han omtrent hypnotiserte henne.

    Og hun dama stirra tilbake på Jan da.

    Så det her var ganske underlig.

    Men sånn er det.

    Man kan ikke skjønne alt.

    Jan jobber som fotsoneterapaut, eller noe.

    Han var vel healeren, eller hva man skal kalle det, for Kjetil Andre Aamodt, tror jeg det var, for en del år siden.

    Mener jeg at jeg leste i avisa i hvertfall.

    Jeg har ikke hatt så mye med Jan å gjøre, opp gjennom årene.

    Minst mulig, kan vel kanskje si.

    For han alltid vært sånn plageånd for meg.

    En ni år eldre nesten stebror.

    Eller hva man skal kalle han.

    Da jeg gikk tredje klasse vgs. i Drammen, så var det en jente som het Giske, fra Vestlandet, som gikk i klassen.

    Hun fortalte meg, at hun jobba i videobutikk, i Rødgata, på Gullskogen, var det vel.

    I hvertfall på Gullskogen.

    Så spurte jeg om hun kjente broren min, Jan Snoghøj.

    For jeg skulle skryte litt da, at jeg kjente folk overalt osv.

    Og han var jo ganske Casanova, så da tenkte jeg at hun ville bli imponert.

    Så sa hun det, noen uker seinere.

    At Jan hadde vært innom videosjappa, med noen kamerater da.

    Så hadde hun Giske spurt da, om han hadde en bror som het Erik.

    Men det hadde ikke Jan.

    Han skjønte ikke hva hun prata om.

    Så hun måtte forklare en stund tror jeg, før Jan sa noe sånt som, ‘åja han ja’.

    Eller noe.

    Så han vil ikke vedkjenne seg meg, som noe slags stebror, eller noe.

    Så hva jeg er i forhold til han, det er ikke lett å si.

    Men uvenn kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg vet da faen jeg.

    Men man kan ikke vite alt.

    Så sånn er det.

    Men jeg får se hva jeg klarer, fordi det er vel ikke så kult for Christell, hvis det blir kjent at hun har hatt fler sexpartenere enn stebroren sin f.eks.

    Det gjelder familiens ære, vil jeg si.

    Så nå må jeg skjerpe meg litt her, og stå på litt, sånn at ingen skal mobbe Christell, med at hun har hatt for mange sexpartnere osv.

    For da kan hun bare si at alle de andre i familien har hatt flere osv.

    Så vi får se.

    Jeg skal i hvertfall gjøre så godt jeg kan, for å hjelpe til med det her osv.

    Vi får se.

    PS 6.

    Nå skrev jeg ovenfor, om at jeg var bedt i bryllupet til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata på Gullskogen, på Geilo, på et hotell, høyt oppe i en fjellskråning der, sommeren 2000, var det vel.

    Det var mens jeg fortsatt jobbet som butikksjef i Rimi, og mens jeg fortsatt en svart metallic Ford Sierra, som jeg kjørte opp til Geilo der.

    Søstra mi, og sønnen hennes satt på.

    Og på veien tilbake til Oslo, så satt også Solveig, fra Holmen i Oslo, telegrafist på danskebåtene Holger Danske og Scandianavian Star på.

    Så sånn var det.

    Jeg kjørte til en bensinstasjon der, før vi kjørte opp til hotellet.

    Og det spurte også han broren til Hege fra Rødgata om, om vi hadde vært der.

    Joda, jeg fyllte noe bensin vel, og kjøpte noe mat og sikkert noe røyk og sånn da.

    Hvis jeg røyka da, det husker jeg ikke.

    Men men.

    Jeg kjøpte vel noe baguette og sånn, tenker jeg, for det syntes jeg var digg å kjøpe på bensinstasjoner i Norge.

    Baguette med reker eller roastbiff eller ost og skinke da osv., og brus og sånn da.

    Så sånn var det.

    Men søstra mi, hu kjøpte pølse i brød.

    Så sa hun, at hun spiste ikke svinekjøtt.

    Men når hun var hjemmefra, da likte hun og spise svinekjøtt en gang i blant.

    Så jeg vet ikke helt hvordan man skal tolke det.

    Det var litt underlig vel.

    Hun søstra mi, har jo en sønn med en kar fra Somalia som heter Keyton, og hun er sammen med en fra Etiopia, som heter Negib.

    Så jeg tror hun søstra mi nesten er litt muslimsk kanskje, uten at jeg har snakka så mye med henne om det.

    Men nå prater jeg ikke med henne uansett så.

    Men hun drikker og sånn, så det er vel bare dette med at hun ikke lager mat av svinekjøtt hjemme, som gjør henne lignende å være muslimsk da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Men, søstra mi stoppa ikke med det.

    Neida.

    Da vi kom opp på hotellet, så hadde søstra mi glemt å ta med klær, fra Oslo.

    Så hu måtte låne en skjorte av meg.

    En blå tennisskjorte, ganske dyr, for da hadde vi fått noen penger etter muttern, i livsforsikring og sånn.

    Og jeg måtte på møter hele tida, med Rimi osv., som butikksjef, så jeg tenkte at jeg trengte noen klær osv.

    Dessuten så er det sånn i Oslo, at alle har masse moteklær osv., eller ‘alle’ da, så man blir nesten sett rart på, hvis man ikke har det.

    Jeg leste at en utenlandsk avis, eller noe, hadde skrevet fra Oslo, for noen år siden, at til og med tiggerne var kledd som modeller, i Oslo.

    Så sånn er det omtrent der.

    Men jeg brukte nok litt mye penger på klær osv.

    Jeg skulle nok ha prøvd å være litt mer laid-back, men sånn er det.

    Men men.

    Så søstra mi, hu skulle låne en blå skjorte av meg da.

    Så jeg hadde ikke noe rein skjorte på søndagen, da vi skulle kjøre tilbake.

    Så jeg måtte bruke den samme skjorta, både fredagen og søndagen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men søstra mi var ikke ferdig der.

    Neida.

    Hun lot seg sjekke opp av en fra Berger, som heter Tom Bråten.

    Og hun begynte å flørte med han, mens jeg og fattern satt der.

    Tom Bråten, begynte å prate om Keiko, som var en hval.

    Så sa søstra mi, ‘nei, han er spekkhogger’.

    Også sa Tom Bråten, ‘sprekkhogger’?

    Det var som om dem hadde øvd et humorshow.

    Så det lurer jeg på, om det var noe dem hadde øvd in.

    Det er mulig.

    Det virka nesten sånn i hvertfall.

    Hvorfor hadde ikke søstra mi tatt med klær for eksempel.

    Så satt hu der med pailabba til Tom Bråten rundt seg da.

    Rundt den blå skjorta mi, som hu hadde på seg.

    Så da måtte jo nesten jeg, begynne å ymte frampå litt, at han oppførte seg litt rart.

    Det satt masse Berger-folk rundt det bordet.

    Blant annet fattern.

    Så sa jeg, ‘Tom, faren sitter der, og broren sitter der, og du tuller med dama’.

    Noe sånt.

    Og da klikka nesten han Tom.

    ‘Hvem skal gjøre noe med det da, faren eller broren’.

    Spurte Tom.

    Så spurte han fattern.

    ‘Neida, jeg har aldri klaga noe på deg Tom’, sa fattern.

    Mens han så ned, og prata med lav stemme og virka ynkelig.

    Så fattern bare overlot problemet til meg.

    Så var det en annen kar, som dukka opp litt seint.

    Som het Frank, eller noe, som var kameraten til Jan tror jeg, og som jeg såvidt huska, fra at dem bodde i Havnehagen osv.

    Og han begynte å roe ned Tom da.

    Som sa sånn her, ‘ja hvem skal gjøre noe med det da, er det faren eller broren’, osv.

    Da holdt jeg kjeft, for han var ganske svær og kraftig, han Tom.

    Og dette her, tror jeg må ha vært noe set-up.

    Jeg jobba som butikksjef da, på Rimi Nylænde.

    Og der var det bråk hele tida.

    Da pleide jeg å ringe politiet, hvis det blei bråk.

    Det er kanskje derfor dem ikke hjelper meg nå, for dem er lei av maset fra meg, da jeg var butikksjef.

    For det var hele tida folk som prøvde å stjele mat og øl, og alt mulig.

    Og ran og bråk hele tida.

    Så det var en ganske slitsom jobb.

    Så jeg ringte politiet et 2-3 ganger i måneden kanskje, på det værste.

    Noe sånt.

    Noen ganger vekterfirma til Rimi da.

    Vi hadde også knapper, både for ran og ‘uro’, i kassene og på lageret osv.

    Så sånn var det.

    Men på Geilo, langt oppe i fjellsida.

    Da tror jeg ikke det hadde vært noe vits å ringe politiet egentlig.

    Jeg var jo vant til å jobbe på Lamberseter, og bo på St. Hanshaugen.

    Og begge de stedene var jo så sentrale, at man kunne bare ringe politiet, så kunne man få kontroll på en del situasjoner, sånn sett da.

    Så da Tom Bråten begynte å bråke, så sa instinktene mine, fra Rimi meg, at jeg burde ringe politiet.

    Men så tenkte jeg, at faen jeg er jo langt oppe i fjellsida, på Geilo.

    Jeg tror ikke politiet gjør noe, hvis noen med vanlig østlandsdialekt, ringer dem, natt til lørdag.

    Så da bare holdt jeg kjeft, mens han bølla, eller hva man skal kalle han, Tom Bråten, roa seg litt.

    For ikke nok med at han var kraftig, han var aggresiv og våken også.

    Så sånn var det.

    Men jeg fikk hjelp av han Frank-karen da, eller hva han het igjen, som roa ned han Tom Bråten-karen.

    Så sånn var det.

    Men jeg tror nesten det må ha vært noe skuespill-takter, fra søstra mi og fattern og Tom Bråten.

    Siden de hadde sånn Keiko-komi-show, og siden søstra mi absolutt skulle ha på seg min skjorte osv.

    Så sånn var nok det.

    Men det er mye rart.

    Det er helt sikkert.

    PS 7.

    Og på vei opp til Geilo da.

    Sånn ved Vassfaret ca.

    Noe sånt.

    Så sier søstra mi, at Nina Monsen har tatt selvmord da.

    Så spørr hun sånn, ja bryr du deg noe om det da, var du så nærme henne da.

    Ja hun var jo venninna til Christell, før hu søstra mi, Pia, flytta til Berger da.

    Hun og Christell var vel de første jentene jeg kyssa, tror jeg.

    Da var det sikkert hun Nina jeg kyssa først, tenker jeg.

    Eller hvem vet.

    Men samme det.

    Og hun Nina var også første dama jeg rota seriøst med, i 1988 en gang vel.

    Da Christell dro meg med opp til onkelen til Nina, da Nina var der på en planlegningsdag, eller noe.

    Og så gikk søstra mi og Christell hjem da.

    Så fikk jeg med hu Nina, og tok noen juleøl, som Espen Melheim hadde kjøpt med for meg, i noe butikk.

    Så, men søstra mi må vel ha visst det, at jeg og Christell og Nina og Gry Stenberg, og seinere Tom-Ivar og vel.

    At vi var nesten som en gjeng, i hvertfall innimellom, før hun flytta til Bergeråsen.

    Det er mulig hu ikke visste det da.

    Det er jo ikke hyggelig å høre at gamle venner og kjente tar selvmord osv.

    Og jeg møtte jo hu Nina Monsen i Oslo en gang og, det året jeg var i militæret.

    Men men.

    Sånn er det.

    Hu søstra mi kan jo ikke vite alt da.

    Det er vel ikke så lett for henne å vite hvordan det var på Bergeråsen før hun flytta dit selv.

    Det skjønner man jo.

    Så sånn er det.

    Det gjør man jo.

    Men men.

    Så hva det var som skjedde, siden hun Nina Monsen tok selvmord, det vet ikke jeg.

    Men noe var det vel.

    Så sånn var det.

  • Flashback til år 2003. (In Norwegian).

    Nå skriver dem så mye om Iphone osv., på nettavisene.

    Jeg har aldri hatt Iphone, men jeg hadde en sånn smartphone, som het Mio noe, for noen år siden.

    Det var vel i 2006, som jeg kjøpte den.

    Og det var fordi, at jeg hadde noen ‘house-mates’, i Walton, som dreiv og spionerte på meg.

    Og jeg kjente ei svensk jente, på Arvato, i 2005, som het Sophie, og hun virka som å være under kontroll av noe kriminelle, eller ‘mob’, eller noe.

    I hvertfall så henta han typen hennes henne, hver dag etter jobb, på Arvato, enda hun sa at hun ikke ble henta.

    Og hun sa også en gang, da hun og ei fra Drammen som het Margrethe Augestad, hadde bedt meg med på byen, at han typen hennes, virka hyggelig og omgjengelig, på byen, men han var ikke det hjemme.

    Men men.

    Så jeg lurte på.

    For hun fortalte også, at han jobba i Telewest Broadband.

    Så da lurte jeg på, om det var sånn.

    Fordi jeg ble spionert på, av noen house-mates, i Walton, som het Melissa og Janine osv.

    Om de var noe ‘mob’, mistenkte jeg.

    For jeg hadde jo overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, i 2003, og jeg ante ikke om dem hadde noe lignende, eller noen som samarbeida, i Liverpool.

    Og det skjønner jeg fortsatt ikke noe om.

    Men men.

    Men jeg skjønte at de andre folka i huset i Walton, de spionerte på meg, på oppdrag av noen.

    Og jeg skjønte også at det nok var noe mob-greier, som foregikk, i firma, på Arvato.

    Så jeg ble litt skeptisk da, for jeg mistenkte at han typen til hun Sophie, også kunne være noe mob-greier.

    Hun Sophie, hun begynte å prate så breit Scouse-dialekt etterhvert osv.

    Så jeg tenkte at summen av de greiene, at hun ble kontrollert, altså henta på jobben, og ikke behandla bra osv.

    Om han fyren var noe mob-greier.

    Og hvis de har folk i bredbåndselskapene.

    Så ville jeg gjerne kontakte Kripos osv., i Norge, angående det her ‘mafian’-greiene, uten å bli spionert på, av noe bredbåndselskap, eller hva søren.

    Så da ville jeg ha smartphone, med skype.

    For det hadde jeg lest at gikk ann å ha, i et mobilblad, jeg kjøpte på WH Smith, her i Liverpool.

    Men det funka dårlig, jeg fikk det bare til å virke en gang, fordi dekningen på 3G-nettet var ikke så bra, her i byen, der hvor jeg prøvde å ringe fra osv.

    Men men.

    Så jeg solgte den telefonen.

    Men jeg kom på, at jeg kjøpte jo en Ipod, i 2003, i Oslo.

    Da var de like hypa, som Iphone er nå, omtrent.

    Men de var utsolgt i Oslo.

    Så jeg kjøpte en på Apples Webshop.

    Fordi, jeg ble bedt om å ta ansvaret for Rimi Langhus, i sommerferien, når han butikksjefen der, Thomas Brun eller Bruun, var på ferie.

    Og det var også mye turbulens, i den butikken, i månedene før han dro på ferie.

    Så jeg ble sendt til den butikken, av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å prøve å roe ned gemyttene, i butikken litt da.

    Fordi, det var omtrent krigstilstander der, mellom han butikksjefen Bruun, og de ansatte osv.

    Jeg studerte da heltid på HiO, bachelor informasjonsbehandling.

    Jeg hadde sluttet som butikksjef i Rimi, men jeg hadde beholdt Rimi-boligen, i W. Thr. gt, i Oslo, som jeg leide.

    Så derfor måtte jeg jobbe på Rimi, to dager i uka, for å tjene nok, for å dekke husleia, der jeg bodde.

    Det var en avtale jeg og Skodvin hadde inngått, da jeg slutta som butikksjef.

    For da var jeg så sliten, at jeg hadde ikke så lyst til å bo i bofelleskap, eller en enda mindre leilighet.

    Så da beholdt jeg den Rimi-leiligheten, som nok var priset litt under markedspris da.

    Det var vel 3000-4000 i måneden, som det kosta å bo der.

    Noe sånt.

    Uten at jeg husker det nøyaktig nå.

    Men men.

    Men jeg hadde problemer, på Rimi Bjørndal, med at sjefene der, først Irene Ottesen.

    Og så ble det enda værre, med han nye sjefen, som het Frode, eller noe.

    Noe sånt.

    En ganske kraftig kar, med mørkt hår, og som var homo tror jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Hva het han da.

    Samme det.

    Han var veldig autoritær, i hvertfall, og lessa på med arbeidsoppgaver, så man måtte løpe rundt som en slave der.

    Johan, tror jeg han het.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Han hadde aldri noe ledermøter, eller noe møte som jeg var med på, så jeg ble aldri noe særlig kjent med han, enda jeg var låseansvarlig der, med han som sjef, i ca. et år.

    Så det var en autoritær leder, kan man trygt si.

    Og det var null kommunikasjon, annet enn enveiskommunikasjon, ordregiving.

    Men men.

    Så jeg syntes det virka litt utrygt, å bare ha han som sjef, i tilfelle det skjærte seg helt.

    Det hadde skjært seg litt med Anne Katrine Skodvin og, hadde jeg inntrykk av.

    Selv om jeg tro til ekstra, da hun spurte om jeg kunne jobbe på Langhus.

    For der var det som sagt problemer mellom Bruun og personalet, våren 2003.

    Så da begynte jeg også som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    Så jeg var låseansvarlig på to butikker samtidig, Bjørndal og Langhus.

    Først jobba jeg to dager i uke, på Bjørndal og en dag på Langhus.

    Men det gikk litt ut over studiene, så da ble det en dag på Bjørndal og en dag på Langhus, i uka.

    Lørdager på Bjørndal, og fredager på Langhus.

    Og etter at jeg fikk ødelagt tryne i Oslo, (det er lang historie), i desember 2003.

    Og også overhørte, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, på Rimi Bjørndal, samme måned, desember 2003.

    Da kutta jeg ut Rimi Bjørndal, for jeg overhørte at hun Songül der, dreiv og skulle finne ut hvor jeg bodde og sånn, og at hun var sammen med en som var mafia.

    Det var en pakistansk dame, som jobba der, som jeg overhørte prata om det, med ei i posten.

    Så sånn var det.

    Så da tenkte jeg at det var noen muslimsk eller albansk mafia, som jeg hadde fått etter meg, av en eller annen anledning.

    Og jeg overhørte også, at jeg var forfulgt av mafian også.

    Så om jeg var forfulgt av noe muslimsk/albansk mafia.

    Og også en annen mafia.

    En norsk eller internasjonal mafia.

    Som det ikke skrives om at finnes i Norge, i aviser osv.

    Kanskje noe i forbindelse med CIA, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Jeg har i hvertfall ikke gjort noe galt, så at jeg skal få sånn dritt etter meg, det synes jeg høres rart ut.

    Men men.

    Det er vel en rar verden da.

    Mer da.

    Jo, jeg ble bedt om å jobbe så mye ekstra, sommeren 2003, først og fremst på Rimi Langhus, men vel også en del på Rimi Bjørndal.

    Så høsten 2003, så fikk jeg en god del i lønn, fra Rimi da, siden jeg hadde tatt var på Rimi Langhus, i butikksjefens fravær, og også ellers, den sommeren.

    Men men.

    Jeg skrev blant annet et møtereferat, fra et personalmøte, som dem hadde der.

    Og skrev det inn på jobbpc-en og printa ut referatet, og la en del utskrifter av referatet, på pauserommet.

    Det var ikke noe jeg gjorde selv, da jeg var butikksjef.

    For dette var noe jeg lærte, i kurs, det siste året jeg var butikksjef.

    Men da, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, så kunne jeg nyttegjøre meg fullt ut, av det jeg hadde lært på kursene i praktisk butikkledelse, og arbeidsrett osv., i Rimi, i 2001 og 2002.

    Så da skrev jeg mitt første møtereferat, som Rimi-leder.

    Det var vel våren 2003, på Rimi Langhus.

    Og det var fordi at det lærte vi, mer eller mindre direkte, på de Rimi butikksjefkursene, som Jon Bekkevold hadde, på ICAs hovedkontor, i Sinsenveien, i 2001, var det vel.

    Og det var veldig bra kurs.

    Det dumme var, at vi ikke fikk sånne kurs, i praktisk butikkledelse og arbeidsrett osv., da vi var nye som Rimi butikksjefer.

    Men bedre sent enn aldri.

    Noe av det jeg lærte på de kursene, var at hvis man skrev referater og notater osv., så fikk man kontroll.

    Så derfor skrev jeg referat, fra det personalmøte, på Rimi Langhus, i 2003.

    For dem hadde hatt problemer der.

    Så tenkte jeg, at hvis jeg skreiv ned det dem ble enige om, på møtet, i et ordentlig referat.

    Så kunne hverken butikksjefen, eller noen andre, gå bort fra det igjen.

    Sånn tenkte jeg da.

    Så ville kanskje det bidra til å roe ned temperaturen litt, i butikken da.

    Det er mulig.

    Jeg vet ikke helt om det funka.

    Men jeg prøvde i hvertfall.

    Samtidig, med at jeg hadde det Skodvin hadde sagt, i bakhodet.

    At personalet var lei av å bli kommandert osv.

    Så jeg lata som at jeg var en slags vikar der nesten.

    Og at det var nesten fritime, for å roe dem ned litt.

    Noe sånt.

    Bare at jeg tok bare de viktigste tingene selv, i butikken, som frukt osv., og lot de andre klare seg mye selv da.

    De visste jo godt hva jobben dems var uansett.

    Og det var sånn jeg fikk inntrykk av, at Skodvin ville at jeg skulle lede butikken der.

    På de vaktene jeg var leder osv.

    Og det funka ganske greit egentlig.

    Jeg hadde møter, med alle som jobba der, på begynnelsen av vaktene.

    Det begynte jeg vel med, litt seinere, i 2003, eller noe.

    Og da ble vi enige om hva som skulle gjøres osv.

    Og skreiv det på en lapp da.

    Så fikk lagerhjelpen gå hjem, da det som stod på lappen var ferdig osv.

    Men ikke før.

    Og det funka veldig bra.

    Så sånn var det.

    Da hadde jeg kontrollen, og jeg slapp å skrike og kommandere i butikken osv.

    Så det skjønte jeg også av de kursene, og av medarbeidersamtaler, på Rimi Kalbakken osv., at det var kanskje en bedre måte, for medarbeiderne, og vel også lederne, å organisere arbeidet osv.

    Men men.

    Men da kjøpte jeg en Ipod da, høsten 2003.

    Og sånn jeg tenkte da.

    Det var, at jeg pleide å ha walkman, på 80 og 90-tallet.

    Og da, så hadde jeg ikke råd til å ha bil, for det var dyrt i Oslo, med bomring og parkingsplass-leie, og forsikring, og piggdekkavgift og bensin og det hele.

    Men men.

    Så jeg tok toget til Vevelstad, ved Langhus, og bussen til Bjørndal.

    Det var ganske digg syntes jeg, at jeg studerte, for da slapp jeg å slave rundt på Rimi, hver dag.

    Så da var jeg ofte på HiO, på Ingeniørhøyskolen, i Vika osv.

    Og kunne gå rundt i byen, og kjøpe mat, og klær noen ganger, og alt mulig.

    På Aker Brygge, og overalt.

    Men det var litt kjedelig å sitte en time på tog eller t-bane, de dagene jeg jobba.

    Så da tenkte jeg, at jeg kunne trengt en walkman, eller mp3-spiller da.

    For jeg hadde fullt av mp3-er på PC-en.

    Og da tenkte jeg først på å kjøpe en billig Mp3-spiller.

    Men så fant jeg ut, at jeg kunne like gjerne kjøpe en ordentlig en, med en gang.

    Og de som hadde harddisk, og ikke ram-minne.

    De kosta jo fra 2.500 og oppover, hvis jeg husker riktig.

    Så da bare kjøpte jeg likegodt en Ipod, siden den ikke kosta så mye mer, enn de andre merkene.

    Og folk skrøyt så mye av de Ipodene, så da tenkte jeg, at jeg kunne like gjerne kjøpe en bra spiller, som jeg kunne ha en stund da.

    Så da bestilte jeg en sånn Ipod da.

    Så måtte jeg også kjøpte firewire-kort, eller hva det heter, til PC-en, på komplett da.

    For det mangla PC-en.

    Men da funka det.

    Så havna alle mp3-ene på Ipoden.

    Og jeg kjøpte også en Toshiba laptop, på Elkjøp, på Carl Berner, høsten 2003, for pengene jeg tjente, på ekstrajobbinga, på Rimi, sommeren 2003.

    Så da hadde jeg en stasjonær, og en laptop-pc.

    For mange folk på skolen, de hadde laptop, og skrev notater, i forelesningene osv.

    Så tenkte jeg at da kanskje hadde jeg skjønt mer av notatene jeg skrev ned da.

    Men men.

    Så jeg instalerte linux på den laptopen, i en dual-bot løsning.

    Så da laptopen starta, så kunne man velge om man ville bruke linux eller Windows.

    Så det var litt snobbete.

    Så jeg lærte en del linux da, av å installere på den laptopen osv.

    Men det var mye krøll med laptopen, så den måtte til reperasjon, på Elkjøp osv.

    Og jeg jobba fortsatt mye på Rimi.

    Og hun jenta, som var på gruppa vår, på skolen, året før, hun slutta.

    Og jeg var litt overarbeida, etter sommeren, på Rimi.

    Så jeg tok det litt slappt, det halvåret, på skolen.

    Men jeg lærte mer linux og sånn da, av å drive med den laptopen.

    Og jeg satt opp laptopen og den stasjonære pc-en i et trådløst nettverk.

    Så jeg lærte en del sånne ting.

    Men skolen gikk litt trådt, det halvåret.

    Men jeg hadde så mange fag, fra NHI, fra før.

    Og også et eller to fag, som var de samme, som de vi hadde på HiO, det halvåret.

    Så jeg bare roet det ned, og forberedte meg, på fjerde semesteret.

    Så tok jeg heller et ekstra fag, fjerde semesteret da.

    Så fikk jeg fortsatt ha studielån, tredje året.

    For jeg var ikke så mye forsinka.

    Så dro jeg til Sunderland da, og startet på tredje året, av bachelor computing der.

    Men da ble det mye krøll, med forsinkelser, av godkjenning av fag, fra HiO.

    Så studielånet ble fire måneder forsinket.

    Så jeg mistet kontrollen over mobilregning og noen smålån som jeg hadde i Norge.

    Så økonomien min gikk ad undas.

    Så det var takket være HiO, og lånekassa da.

    Og jeg mistet også kontrollen på studiene i Sunderland.

    Så det var jo artig.

    Så da bestemte jeg meg for å heller finne meg en jobb.

    Så da dro jeg til London, for å få meg leilighet og jobb da.

    For studieveileder, ved HiO, Frode noe, med lyst, krøllete hår.

    Han hadde en kamerat, fra Sunderland, som sa at det var så og si umulig for meg, å få en jobb i Sunderland.

    Jeg tenkte at jeg trengte en ekstrajobb, som jeg hadde i Norge.

    Men, i Sunderland, så var mat og bolig og t-bane og treningsstudio osv.

    Det var under halv pris av i Oslo.

    Så man klarte seg veldig bra, på vanlig studielån.

    Og nesten som en konge, med erasmus-stipend i tillegg.

    Hvis man fikk det.

    (Som jeg ikke fikk).

    I Sunderland.

    Men problemet var at jeg ikke fikk studielånet, før i januar.

    Enda studiet begynte i september.

    Og HiO lovte, våren 2003, at de skulle sende søknad til lånekassa.

    (Siden det var studium i utlandet, så anbefalte HiO meg, at de leverte søknaden for meg.

    En dame ved internasjonalt kontor, på Bislett.).

    Men det ble ikke gjort.

    Og HiO ville heller ikke godkjenne fagene mine.

    Enda de hadde en samarbeidsavtale med University of Sunderland.

    Så det må ha vært bare på pur f.

    At de ville lage krøll for meg i Sunderland.

    Så det var veldig ødeleggende, for da ville ikke lånekassa sende studielånet.

    Så det var helt uforståelig for meg, hva HiO drev med.

    Så det lurer jeg fortsatt veldig på.

    Det er sånn man kan ta opp i en rettsak, hvis man får kontrollen.

    For her har det skjedd noe snusk av noe slag.

    Våren 2004, så brukte jeg også mye tid, på en søknad, og to anker, om å få Erasmus-stipend.

    Men HiO, de bare tulla, og fant på kreative grunner, for å ikke gi meg Erasmus-stipend, enda jeg hadde veldig bra karakterer.

    Så hva de dreiv med der.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var ikke riktig i hvertfall, at dem skal tulle sånn med folk.

    Så det vil jeg gjerne at de skal forklare i en rettsal, eller noe, hva dem dreiv med der.

    Men Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er visst av en annen mening.

    De nekter å gi meg fri rettshjelp-støtte, enda jeg har sendt dem masse dokumenter og forklaringer, om hva som har skjedd, siden 2003.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer om Karius og Baktus og Lille Lørdag osv. (In Norwegian).

    Det her minner meg om da jeg og David Hjort og Linn Korneliussen og Erik Dahl, og Kristian butikksjef, på Rimi Ryen, kjørte med bilen min, til Arvikafestivalen, sommeren 2000.

    David og dem, skulle absolutt ha med meg.

    Da hadde David farga håret blått vel, og Linn farga håret rødt, og Erik Dahl farga håret grønt vel.

    Hvis jeg husker riktig.

    David sa, at folk sa, at der kommer Karius og Baktus, og en til.

    Så sånn var det.

    Jeg ble kjent med David Hjort, i 97, må det vel ha vært, da jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Rett før jul 97, tror jeg det var.

    Fordi Anne Kathrine Skodvin ansatte han David Hjort da.

    Jeg var litt skeptisk, til både David Hjort og Thor Arild Ødegaard, som ble ansatt på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Men Irene Ottesen, ville ansette Thor-Arild da, for han smilte så pent, på jobbintervjuet.

    Og det betydde at da var han flink med mennesker, sa hu.

    Så da orka ikke jeg å begynne å krangle.

    Butikksjef Kristian var på ferie da, det var vel egentlig han, som skulle hatt jobbintervju.

    Det var første jobbintervjuet jeg hadde, som leder i Rimi, og det var mest Irene og Kristians prosjet, jeg hadde ikke vært så innvolvert i det, Irene bare dro meg med på jobbintervjuet.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, eller Anne Katrine Skodin, lot meg lese gjennom søknaden til David Hjort, på Rimi Bjørndal, før han ble ansatt.

    Og Skodvin spurte hva jeg syntes, og jeg lagde et poeng av, at det stod i søknaden, at han hadde hatt problemer med lederne, i den forrige jobben.

    Så det sa jeg til Anne-Katrine, at det kanskje kunne bli problemer på Rimi og da.

    Men Skodvin annsatte David Hjort uansett.

    Og da var det sånn, at da hadde vel Irene slutta.

    Hvis ikke så var det like før.

    Vi var ganske vant til å jobbe sammen, den gjengen som var der da.

    Dette her var vel på slutten av 97.

    Og de som jobba der, da jeg begynte der, våren 96.

    Mange av de hadde slutta.

    Irene sa at de var ikke noe flinke, de som jobba der.

    Irene og Kristian jobba på Bjørndal, før jeg begynte, så de hadde opplegget klart, mer eller mindre, da jeg begynte der, etter en kneoperasjon, på Aker sykehus, våren 96.

    Og da var det at vi skulle kjøre medarbeiderne skikkelig hardt osv., for dem var så slappe osv.

    Og jeg hadde lært samme lederstilen, på Rimi Nylænde.

    Elisabeth og Hilde der, sa jeg måtte ikke være grei med medarbeiderne, (ha en demokratisk lederstil osv), for da ble de upopulære.

    Og de ble det samme på Rimi Bjørndal.

    Men når vi fikk nye folk inn der, så gikk det mest på rutiner, men før det ble det noen konflikter.

    Fordi Kvehaugen sa det, at vi skulle være tøffe med medarbeiderne.

    Eller han klagde på en måte, at jeg skjønte at det var det dem ville, han og Irene.

    Så da var jeg vel ganske tøff og autoritær der, den første tida.

    Jeg fikk høre meldinger tilbake fra Thomas Sæther, om at Kvehaugen var alkis, som drakk tre ‘alkis-bomber’, Ringnes 0.7 liter, hver dag.

    Så sånn var det.

    Men da David Hjort begynte, så funka alt bra, og det var få konflikter.

    Men Bjørndal, hadde så lav snitthandel, og mye panting av tomflasker, at folk kjøpte mat i byen, men panta på Bjørndal, for dem tok ikke med tomflaskene tilbake ned til byen.

    Og tipping og retur, og det som var.

    Og det var mange kunder, det var en ganske stor Rimi.

    Så det ble mye løping som leder.

    Men han David Hjort, han var litt sånn, at han kunne sette seg på bakbeina osv.

    Og kanskje ødelegge det systemet vi hadde der, som funka bra.

    Jeg jobba jo alle kveldsvaktene da.

    Og David Hjort, var flink med damene som det jobba mange av der, og ble kjent med dem, med en gang.

    Så det kunne bli noe slags problemer, med klikker og sånn, tenkte jeg.

    Så jeg prøvde å bli kjent med han David Hjort, fordi at på Bjørndal, så var det så hektisk, så at det var lett å miste kontrollen på butikken, sånn at den så herja ut.

    For det er ikke sånn, at man bare kan ansette ekstra folk, for man har et visst beløp å bruke på lønninger da.

    Så da må neste alt klaffe, på en butikk, som Bjørndal.

    Så fikk jeg to biletter til Hansa eller Mack juleølsmaking, på en pub i Stortingsgata, jula 97.

    Og da ga jeg dem til David da, for å være litt kamerat og kul rimi-leder da.

    Så dagen etter, så spurte David, om jeg skulle møte dem, på puben, etter jobben.

    Så ble det sånn.

    For jeg bodde jo på St. Hanshaugen, så jeg dro ned til sentrum uansett.

    Så hadde dem dratt med en øl ut av puben da.

    For da var juleølsmakinga over.

    Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk de bilettene, når jeg jobba seinvakt.

    Det kan man lure på.

    Men jeg stakk hue inn der, enda juleølsmakinga vel var over, skjønte jeg.

    Og da så jeg butikksjef Monika der, som vel da var butikksjef på Rimi Nylænde.

    Og jeg så han Mack-konsulenten, var det vel, som jeg ikke likte.

    Han sa sånn, ‘vi sneiks’, istedet for ‘vi snakkes’, eller ‘hadet’.

    Så han likte jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Så etter det, så ble det sånn, at David Hjort, pleide å be meg med på fester her og der, og Danmarksturer og sånn.

    Til og med techno-parter overalt, i Oslo, for han var i det miljøet da.

    Og det var Thor-Arild Ødegård også, som DJ Toro.

    Så vi andre som jobba på Rimi, vi havna noen ganger på gjesteliste, på Rockefeller, og utesteder ved siden av Blå der, på Grunerløkka.

    Så jeg ble nesten en traver i techno-miljøet, fra å jobbe på Rimi Bjørndal.

    Men jeg hadde jo vært mye i England, som tenåring, om sommerene.

    Så jeg syntes det var kult å lese sånne magasiner som engelsk FHM osv., før det norske kom og sånn.

    Og der stod det om klær og sånn da.

    Så da hendte det, at jeg klarte å finne noen kule klær, hvis jeg prøvde, når jeg kjøpte klær osv., på Jack & Jones og den som er ved TV2 der, i Karl Johan.

    Og sånne butikker.

    Den siste tida jeg bodde i Oslo, så kjøpte jeg også klær, på en sånn butikk som hadde kule klær, som er vanskelig å finne, borte mot rådhuset der nesten.

    Ikke Ferner Jacobsen, men lenger øst.

    Hva het det der da.

    Jeg skal se om jeg finner navnene på de butikkene.

    Men jeg hadde ikke så mye penger til klær, på Rimi assisterende butikksjef-jobb.

    Så jeg kjøpte heller klær som jeg så i FHM, enn i GQ, for å si det sånn.

    Men da jeg ble butikksjef, så kjøpe jeg litt mer voksne klær i hvertfall.

    Som noe tennisskjorter og sånn, som man kunne bruke i møter osv.

    Men jeg hadde jo ikke akkurat noe garderobe og skryte av.

    For jeg jobba jo i butikk.

    Og da gikk jeg i Rimi klær på jobben.

    Så det var ikke sånn, at jeg trengte så mye klær og ha på jobben osv.

    Og jeg jobba ofte så hardt på Rimi, at jeg brukte mye penger på mat og digg, om kveldene.

    170.000 i året, som var Rimi lederlønn, i 97, de flyr fort, hvis man bor i en høykostby, som Oslo.

    Men som butikksjef, og da jeg fikk noen penger da muttern døde, merkerlig nok hadde hun skaffet noe livsforsikring.

    Det var ikke noe jeg trodde hun ville gjøre, for hun pleide å kjøpe en del rart, og ikke ha helt kontrollen.

    Men hun ble kanskje bedre, når hun ble litt eldre.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så sånn var det at jeg nesten ble traver i techno-miljøet, noen måneder, i 97 osv.

    Men etter at jeg slutta på Bjørndal, så fortsatte David Hjort da, å spørre om jeg skulel være med på fester her og der.

    Og jeg hadde bare bruttern, som jeg pleide å gå ut med.

    Og han dro plutselig til Spania, et år, uten å si fra ordenltlig, om når han skulle flytte tilbake osv.

    For faren og Mette, flytta ned dit.

    Men men.

    Jeg får se om jeg finner hva de butikkene het da.

    Hm.

    Så jeg var litt snobb egentlig, de siste åra jeg bodde i Oslo.

    Men jeg var ikke så show-off, så jeg var ikke sånn at jeg brukte de kuleste klærna for mye.

    Jeg er vel sånn, at jeg bruker litt tid på å venne meg til klær osv.

    Og også i Sunderland, så kjøpte jeg mye klær, for jeg hadde tenkt å bli i England, og hadde jobba mye på Rimi Langhus, sommeren før.

    Og trodde jeg skulle få studielånet, med en gang.

    Det er vel sånn i Oslo, at folk er så kule osv.

    Så man må vel ha kule klær omtrent, for å bli akseptert.

    Og broren min, var vokst opp i Oslo.

    På Røa osv.

    Så han skjønte seg på klær da, og begynte å prate om merker som Gant osv.

    Som jeg aldri hadde hørt om.

    Så da begynte jeg å prøve å skjønne mer om klær jeg og.

    Jeg pleide å kjøpe klær på Oslo City osv., de første årene jeg bodde i Oslo.

    De har en butikk med ungdomsklær der, i første etasje på Oslo City.

    Men men.

    Det er vel ikke så interessant vel.

    Men det gikk en del penger til klær da.

    Men nesten alle klærna i butikkene i Oslo, var kule klær da.

    Men jeg likte egentlig ikke for kule klær, men mer klassiske klær.

    Men da sleit jeg litt i Oslo.

    For da måtte man vel handle i de dyre butikker som Ferner Jacobsen osv.

    Og jeg var ikke så flink med klær heller, for jeg var jo fra Berger og hadde bodd aleine fra jeg var ni osv.

    Så det var ikke sånn at jeg var fra noe vestkanthjem, eller noe.

    Og muttern sin familie, sånn som bestemor Ingeborg osv.

    De er mye sånne eksentrikere, som handler klær på loppemarked osv.

    Og fatter var snekker, så han gikk bare i vanlige gensere osv.

    Som f.eks. samme genser som en i en Grandiosa video, som jeg posta om, her om dagen.

    Men men.

    Men dem hadde mye dresser og sånn, fra 60 og 70-tallet og sånn vel.

    Han og brødrene.

    Og han hadde mye klær.

    Blant annet lakksko, omtrent, i brunt og svart skinn.

    Som jeg måtte bruke på klassefest en gang, i 88 vel, i noe lokale i Svelvik.

    For jeg hadde ikke finsko.

    Så jeg bare fant de i skapet til fattern.

    Så jeg tror ikke noen andre hadde sånne sko på klassefesten.

    Så sånn var det.

    Så jeg sleit litt noen ganger i Oslo da, kan man si.

    Da jeg vokste opp i Larvik, så ga muttern vårs mye hjemmesydde klær osv.

    I hvertfall før vi begynte på skolen.

    Og på Berger, så var det de klærna jeg fant i skapa til fattern.

    For han bodde hos Haldis, men hadde noen gamle klær, oppe hos meg.

    Og jeg hadde noen klær selv, men de vokste jeg mye fra da.

    Men jeg fikk en olabukse nå og da.

    Og noen klær til konfirmasjonen osv.

    Men jeg var ikke så interessert i klær egentlig.

    Det var bare noe kjedelige greier.

    Men men.

    Så jeg bare brukte det jeg tilfeldigvis fant.

    Men da jeg gikk markedsføringslinja, på handel og kontor, i 87/88.

    Da var Ball-gensere så moderne.

    Så da tenkte jeg, at jeg går jo på markedsføring.

    Så da tenkte jeg, at jeg fikk kjøpe meg syrevaska jeans og ball-genser.

    Omtrent som de i Lille Lørdag, i min drømmeserie.

    For de andre guttene i klassen.

    Svein og Jan-Ivar, eller noe, og vel også Snorre og en annen som het Erik vel.

    Og Trond Gurrik fra Holmestrand.

    Og spesiellt to skikkelig jålete gutter, som het Steinar og hva het han andre da.

    Det var i hvertfall to karer fra Tønsberg, som var skikkelig sossete.

    Og de spraya en hel Lagerfeldt-deo, i garderoben.

    Sikkert for å kødde med meg, som ikke dusja etter gymen.

    Men etter det, så kjøpte jeg faktisk noe Lagerfeldt-deo.

    Sånn gul boks.

    Og den likte damene, når jeg var på byen i Oslo f.eks., i russetida og sånn, var det vel, og seinere.

    Hvis man bydde dem opp til dans, så hendte det noen ganger, at dem begynte å sniffe deo osv., for jeg brukte sånn triks å spraye deo foran på brystet også, sånn at damene fikk noe å lukte på.

    Jeg vet ikke hvor jeg fikk det fra.

    Men det var kanskje litt flaut å skrive om.

    Men sånn er det når man skriver om alt mulig.

    Men men.

    Men damene likte sånn Lagerfeldt-deo.

    Men men.

    Og da hadde jeg dress og, som jeg brukte på byen.

    Men det var under jappetida.

    Så da synes jeg det gikk ann.

    Men etter jappetida, da syntes jeg ikke det passa med dress på byen egentlig.

    Så da begynte jeg å gå med enkelere klær på byen.

    Så det ble litt omvendt, at jeg først gikk med dress og så med vanlige klær, på byen.

    Men etter militæret, så var det ganske nedgangstider, i Norge, i 93, så da var det vel ikke vanlig å gå så mye med dress, det var grunge og sånn, som var den musikken folk hørte på osv.

    Så da ble det bare sånn.

    Men men, det skal ikke være enkelt alltid.

    Skal jeg se om jeg finner sånn klær vi gikk med i 87.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om 80-talls klesstil osv.

  • Rimi-butikksjefer er som slaver? (In Norwegian).

    Nå kom jeg på en spesiell ting ved jobben som butikksjef i Rimi her.

    Det som er litt spesiellt, det er at man har tre måneders oppsigelsestid, hvis man er ansatt som butikksjef, i Rimi.

    Jeg husker ikke om det var det samme for assisterende butikksjefer også.

    Men for butikksjefer, så var det i hvertfall sånn.

    Og jeg husker kollegaer, på møter osv., på Hakon-hovedkontoret, på Sinsen, eller ICA-hovedkontoret, som det vel heter nå.

    I Sinsenveien, ikke langt fra Aker Sykehus og Ringveien, for eksempel.

    Ring 3, er vel det, store ringvei.

    På noen av de møtene, var det vel, så husker jeg, at kolleger klagde, at det var så vanskelig å komme seg ut av Rimi Butikksjef-jobb.

    (Eller om det var assisterende butikksjefjobb.)

    Pga. den lange oppsigelsestiden.

    Fordi, om du da søker en jobb, så er du ikke så attraktiv, på stillingsmarkedet, fordi bedriften da må vente, i tre måneder, før du kan tre inn i jobben.

    Så da mister nok Rimi butikksjefer, mange jobbtilbud, pga. denne lange oppsigelsestiden.

    Fordi, at firmaer vil naturlig nok ha folk inn i jobben mye raskere, ofte.

    De aveterer jo ofte etter folk, for at de vil fylle en ledig stilling.

    Og tre måneder på forhånd, er det vel sjelden at firma søker etter folk.

    Så det kan være et lite ‘drawback’ ved å være butikksjef i Rimi.

    Eller kanskje et stort drawback.

    Noe sånt.

    Og lønnen i Rimi, for ledere, er heller ikke så mye å skryte av.

    Jeg husker da jeg begynte som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    En jobb med mye ansvar, for å låse og åpne butikken.

    Og man må ofte jobbe overtid.

    Jeg jobba vel ofte seks dager i uke, og dukka ofte opp på jobben 1-2 timer, før skiftet startet, på den her tiden.

    I 94 og 95 osv.

    Fordi jeg hadde ikke internett, da jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo der.

    Og det var ikke så sosialt der.

    Så tiden gikk mest til jobb, og jeg drev også å lærte å lage mat og sånn.

    Men det var ikke så mye bra på TV, for vi hadde ikke MTV og sånn, for eksempel.

    Eller noen kanaler med engelsk fotball.

    Neida.

    Det var mulig å gå ned på Torgbua, og leie en Hollywood-film.

    Men det var sånn vi hadde drevet med, på hele 80-tallet, på Bergeråsen.

    At vi leide filmer i Svelvik og Drammen hele tida.

    Så det var ikke så spennende egentlig.

    Jeg var en del helger på byen, på den her tida, det var jeg.

    Men ikke jobbhelgene da.

    Og jeg trente vel en god del, det er sant.

    Men mye av tiden gikk til jobb.

    Så jeg satset på å få Rimi Nylænde bra, selv om jeg bare var assistent.

    For jeg var ambisiøs, og ville gjerne få en karriære i Rimi, når jeg først hadde havnet i butikkyrke.

    Og sånn, da jeg studerte i Oslo osv., andre året, da jeg var litt overarbeidet fra OBS osv.

    Da var jeg litt nedfor, for jeg hadde ikke så mye venner og familie osv.

    Men jeg fant ut, å jobbe med å stable kjølevarer f.eks., i en lys forretning.

    Det hjalp.

    At man fikk noen endorfiner osv., i blodet, av hard fysisk jobbing, og mye trening osv.

    Så det var ikke sånn, etter militæret, at jeg fallt inn i noe depresjon.

    Som jeg husker jeg havna i, siste høsten og vinteren, som jeg studerte på NHI, på Helsfyr, skoleåret 91/92.

    Så etter det, så passa jeg på, når det ble høst og vinter, at nå måtte jeg ha det i bakhodet, at jeg ikke skulle falle inn i noe depresjon.

    Så jeg var mer nedfor, enn deprimert, etter problemene på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.

    Jeg var overarbeider, trøtt og nedfor.

    Men ikke så deprimert, som jeg husker jeg var, vinteren 91/92, da jeg bodde på Skansen Terrasse.

    Men det var kanskje fordi jeg da, på 2000-tallet, hadde internett, og også bodd midt i byen.

    Så hvis jeg ble deppa, så kunne jeg bare gå ut og kjøpe noe god mat, noe baguetter og sjokolademelk og is og sånn, på bensinstasjoner.

    Og noen ferske aviser og tegneserier osv.

    Da hjalp vel det litt, så fallt man ikke ned i de verste depresjonene.

    Og nå er jeg jo i England, så nå er det vel ikke sånn at jeg kjeder meg, kan jeg si.

    Ikke så ofte i hvertfall.

    Siden det jo bare er å gå ut døra, så er ting forskjellige fra Norge osv.

    Og da er det jo sånn, at da våkner man opp litt osv.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Men lønnen min, det første året, som assisterende butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, fra 1.1.95, mener jeg det var.

    Den var på 140.000.

    Mener jeg det var.

    Og da må man jobbe mange timer gratis overtid.

    Og man får ikke ha spisepause i fred, for da er det retur osv.

    Og man har mye ansvar, for å åpne og stenge butikken, og har ansvaret for å lede arbeidet i butikken, på sine vakter da.

    Og man fikk få eller ingen frynsegoder heller, som assisterende butikksjef.

    Det var kanskje 500 i året, eller noe.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvilken frynsegode det var.

    Men det var ikke mye.

    Og da måtte man slite, og rydde hele butikken hver kveld osv.

    Uten at man fikk overtid, for å jobbe kvelder, eller lørdager, eller i romjula, eller julaften eller nyttårsaften.

    Det var 140.000, og det var det.

    Og jeg måtte også plutselig jobbe en uke i sommerferien, sommeren 95, var det vel, for da ble hun assistenten Marianne syk osv.

    Men jeg hadde ikke så mange venner osv. da.

    Og jeg klarte å ødelegge kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken den sommeren, så sånn var det.

    Men jeg jobba like hardt fordet.

    Så de 140.000 kroners årslønnene, på 90-tallet, for Rimi butikksjef-assistenter.

    Det er mer som slavekontrakter, vil jeg si.

    Sammenlignet med lønn i andre bransjer, i Norge, og levekostnadene i Oslo osv.

    Men men.

    Og butikksjeflønningene i Rimi, de ligger vel kanskje på halvparten av butikksjeflønningene i Kiwi, f.eks.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Selv om jobben vel må sies å være den samme.

    Det var ikke sånn, at jeg kunne kjøpe meg hus og ha en ordentlig bil og parkeringsplass osv., i Oslo, og stifte familie, f.eks., på den lønna jeg fikk som butikksjef i Rimi.

    For jeg hadde også noe studielån.

    Så å bli i Rimi, resten av livet, det var ikke noe aktuellt valg, for meg.

    Jeg begynte å tenke på å slutte, da jeg hadde jobba et par år, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men så fikk jeg inntrykk av at Rimi skikkelig satsa på meg, da jeg ble tilbudt jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som er en mye større butikk.

    Men, jeg fikk ikke på langt nær så høy lønn, selv etter at jeg krangla med distriktsjefen, som han Kenneth, som var butikksjef før meg der.

    Enda han, hadde jobbet mye kortere tid i Rimi, og var yngre enn meg.

    Men hadde visst en slag spesialavtale, med regionsjef Bekkevold, av noe slag.

    Så han fikk høyere lønn, 300.000, enn de andre butikksjefene, som typisk lå på 260-270.000 kanskje i gjennomsnitt da.

    Noe sånt.

    Men jeg, ble ikke tilbudt noe spesialavtale.

    Enda jeg klagde osv.

    Og enda jeg hadde slitt hardt, i alle år i Rimi, og også hadde gode resultater, fra Rimi Nylænde.

    Så da forstod jeg, at Rimi ikke hadde tenkt å satse på meg.

    Men heller hadde tenkt å utnytte meg, som en slags dum-snill slave, resten av livet.

    Så da bestemte jeg meg, for at nå var det ut av Rimi, og heller inn i en bransje, hvor jeg kunne få en lønn, sånn at jeg kunne få meg hus og bil og etterhvert stifte familie, og også betale tilbake studielån osv.

    Så prøvde jeg å tenke litt fram i tid.

    Ingeniører, var det mangel på i Norge.

    Jeg ville blitt bachelor i informatikk, våren 2005, etter planen jeg la, for studier ved HiO Ingeniørhøyskolen, i 2002.

    Så med min bakgrunn, med ti år som leder i Rimi, og også studier på en privat datahøyskole, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på begynnelsen av 90-tallet, før jeg begynte i Rimi.

    Og engelsk-kunnskaper hadde jeg, førerkort.

    Jeg hadde tatt kurs i data NT server Core-tech.

    Jeg var god på internett, og programmering.

    Jeg klarte å bygge pc-er selv.

    Jeg var flink med kundeservice, fra Rimi osv.

    Jeg hadde gått markedsføring og kontor og data, på videregående.

    Og arbeidesmarkedet skreik, etter folk, med min type utdanning og kvalifikasjoner, på den tiden jeg ville vært ferdig med bachelor-graden, i 2005.

    Samtidig, så var jeg utslitt, etter mange års hardkjør i Rimi.

    Så jeg trengte å ta det litt rolig, og prøve å få tilbake litt overskudd, før jeg begynte denne nye karriæren.

    Derfor valgte jeg å ta det bachelor-studiet, ved HiO på tre år.

    Selv om jeg hadde gått to år, på NHI, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så jeg kunne nok fått godkjent mange, eller de fleste, av de fagene.

    Og så tatt bachelor-studiet, ved HiO, på et eller to år, for eksempel.

    Men, jeg skjønte det, at jeg var så utslitt, at jeg måtte ta det litt rolig noen år.

    Nesten som et slags sabatsår, som folk kaller det.

    Men ikke sånn at jeg ikke gjorde noe fornuftig.

    Men jeg jobbet som låseansvarlig på to Rimi-butikker, Bjørndal og Langhus.

    Og jeg fulgte studiet og en del forelesninger i hvertfall, ved HiO.

    Og drev mye med data og studier hjemme.

    Så, jeg tok hensyn til det, at jeg også var overarbeidet.

    Og la en plan, som skulle ende med, at jeg fikk en bachelor-grad, i data, våren 2005.

    Samtidig som jeg da, også ville ha fått tilbake det meste av overskuddet og drivet, sånn at jeg begynne for fullt igjen, i en ny karriære.

    Det var planen.

    Men neida.

    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så da forrandret jeg planene, og dro til England.

    Til Sunderland, høsten 2004.

    Det var da en nødløsning.

    Men jeg prøvde å få studiet til å klaffe, likevel.

    Men det gikk ikke, grunnet fire måneders forsinkelse på studielånet, grunnet rot fra HiO og lånekassa.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også en plan B.

    Jeg avtalte med Anne Katrine Skodvin, at jeg skulle få fortsett som enten butikksjef, eller assistent, i Rimi, hvis det ble for kjedelig å jobbe med data.

    Da hadde jeg jo jobbet i butikk, i 12 år, eller noe.

    Og var vant til å prate med mange forskjellige folk, hver dag.

    Det var også det Anne Kathrine sa, da en assistent, som het Hilde, slutta fra Rimi Munkelia, i 94 ca. for å begynne i kontor.

    At, ‘så kjedelig da’.

    Altså å jobbe i kontor.

    For å få henne til å bli værende i Rimi.

    Så jeg hadde vel denne samtalen litt i bakhodet, vil jeg tro.

    Om det virkelig var så kjedelig å jobbe med data, eller kontor, at jeg kom til å savne å jobbe i butikk.

    Og uansett, så trodde jeg det var lurt å ha en plan B.

    Å ha permisjon fra butikksjef-jobben.

    Dog uten lønn.

    Men det gikk Anne Kathrine tilbake på, etter et års tid.

    Av en eller annen grunn.

    Hun forklarte ikke det.

    Og da var jeg også mer lei Rimi, etter masse kommandering, fra butikksjefer på Bjørndal og Langhus.

    Så da brydde jeg meg ikke så mye om det.

    Om jeg ikke fikk fornyet den permisjonen, som butikksjef.

    Jeg ville jo da fått en assisterende butikksjef-jobb, som plan B, ifølge den avtalen med Anne Katrine.

    Det var jo en plan b det og.

    Bedre enn ikke noe i hvertfall.

    Men jeg så ikke på det som så aktuellt da.

    Men det var nå det vi hadde avtalt, da vi hadde møte, jeg og Anne Katrine Skodvin, da vi diskuterte det at jeg skulle slutte som butikksjef, og begynne å studere, på heltid, i 2002.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde jo 33 vekttall, i bakhånd, fra NHI.

    Så å få en bachelor-grad, i 2005, det var nok ikke så problematisk.

    Det var en liten fare, at studielånet, kunne ryke, det siste året, hvis jeg ble mye forsinket.

    Men det gikk greit, i 2004, selv om jeg hadde problem med trynet.

    Så det tror jeg hadde gått greit selv med mer jobbing i Rimi også.

    HiO, har uansett, en to-års grad også.

    Og den ville jeg fått uansett, etter vårsemesteret 2004.

    Så da kunne jeg nok også fått en bra jobb, i næringslivet i Oslo, innen data og/eller ledelse.

    Siden arbeidsmarkedet, på den tiden i hvertfall, og vel kanskje ennå, skrek etter folk med den typen kompetanse.

    Så da tror jeg, at jeg ville fått en bra jobb.

    Nå, så får jeg ikke tilsendt den to-årsgraden min, fra HiO.

    For jeg trenger noen papirer, fra NHI.

    Men de, som nå heter NITH vel.

    De vil ikke sende meg disse papirene.

    Og familien min, vil heller ikke sende meg disse papirene.

    Så her er det noe fusk, som foregår.

    For heller ikke University of Sunderland, ville sende meg disse papirene.

    Og heller ikke Rimi/Ica ville sende meg noen papirer.

    Så her er det mye tullball.

    Hva dette tullet kommer av, det kan jeg bare spekulere på.

    Men vi får se om det er mulig å finne ut av det.

    Men et ganske stort spørsmålstegn, om de kontraktene, i Rimi, med tre måneders oppsigelsestid.

    Og om lønningene som leder i Rimi, som ligger langt under lønningene, i for eksempel Kiwi, hvis jeg har forstått det riktig.

    Jeg kjenner for eksempel en butikksjef i Kiwi.

    En kamerat av tremenningen min Øystein, i Lørenskog.

    Han heter Tom, og jeg har vært med han og Øystein og kamerater av Tom, å spillt fotball, på søndager, på Ellingsrud, og på Åråsen, på en treningsbane der, på søndager, i noen år, på 90-tallet.

    Jeg var ikke med hele tida da, fordi jeg skadet kneet et par ganger.

    Men jeg og Glenn Hesler, vi var med i perioder i hvertfall.

    Og en gang, da jeg gikk hjem fra jobb, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

    Da gikk jeg av toget, på Skøyen, for jeg trodde jeg hadde noen muslimer osv. etter meg, fra ei dame som jobba på Rimi Bjørndal, som het Songül Özgyr osv.

    Jeg er ikke sikker på hvordan det egentlig var enda.

    For ingen har fortalt meg noe.

    Men men.

    Men da gikk jeg forbi butikken til Tom, Kiwi i Waldemar Thranes gt. 1, er det vel , i Oslo.

    Og da stod han utafor, og prata med en kollega, eller noe.

    Og da sa Tom til kollegaen, eller kameraten, at ‘jeg har hørt at han også er forfulgt av mafian jeg’.

    Sånn at jeg hørte det, da jeg gikk på andre sida av gata.

    Der hvor resturant Schrüder er, eller hvordan det skrives, omtrent.

    Jeg hadde jo fått ødelagt trynet.

    Så det var ikke sånn at jeg hilste på Tom f.eks., selv om jeg så at han stod der.

    Jeg bare gikk forbi, på andre sida av gata, og lot som at jeg ikke så dem.

    Men hørte dem gjorde jeg.

    Så han Tom, butikksjef på Kiwi i W. Thr. gt., på St. Hanshaugen, i Oslo.

    Han vet nok litt mer enn meg, om hva som foregår.

    Så jeg får se om jeg skal ringe han, eller noe.

    Men da er det kanskje ikke så smart å skrive det her.

    For da kan jo noen snakke med han i mellomtida.

    Men sånn er det.

    Man er vel kanskje ikke like smart hele tida.

    Noen ganger er det ikke så lett å vite, hva som er smartest å gjøre heller.

    Så noen ganger, så bare gjør jeg noe.

    Så sånn er det.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Angående smøring osv. (In Norwegian).

    Nå står det i avisa, om problemer med smøring, i skatteetaten osv.

    At ledere i skatteetaten har fått sponset dyre Fredspriskonserter, på seg og kona, av Siemens.

    Men at justisministeren, sier det er greit, siden reglene er strengere nå.

    Noe sånt.

    Her er mer om dette:

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2720739.ece

    Da kom jeg på, da jeg jobba som butikksjef i Rimi, fra 1998 til 2002, på Rimi Nylænde, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.

    Jeg tenkte på sommeren 2000.

    Da var det fotball-EM, i Belgia og Nederland, tror jeg, og Norge var med.

    Med Semb kanskje, som trener.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Norge vant første kampen, mot Spania, mener jeg å huske.

    Med scoring av Iversen.

    Jeg var på jobb da.

    Men da var det nesten ingen kunder, så vi hadde radio i butikken, mener jeg å huske.

    Så hørte vi på mens vi jobba da.

    Det her var på Rimi Nylænde.

    Og da, like før EM.

    Da ble jeg nesten mobba av han distriktsjefen, som jeg hadde da, Per Øyvind Fjellhøy, også kallt PØF.

    Han mobba meg, for at jeg ikke skulle på fotball-EM.

    Det var bare å snakke med Coca-Cola, så hadde de masse billetter.

    Men jeg var ikke den typen butikksjef, at jeg skravla mest mulig, med alle leverandørene.

    Jeg bare sa hvordan vi ville ha det.

    Og holdt litt distanse da.

    Sånn at det ikke skulle bli noe smøring og samrøre av noe slag.

    Eller noe kameraderi-tendenser osv.

    Jeg prøvde å ha litt distanse, til leverandører osv., for man skulle jo liksom representere Rimi, ovenfor dem da, og ikke bli for godslige med leverandørene, for da kunne de utnytte det, til å skaffe seg fordeler i butikken, fremfor andre leverandører da.

    Men så derfor holdt jeg, i alle år i Rimi, som leder fra 94 til 2004, en klar linje der, at jeg hadde distanse til selgere osv.

    Så jeg var nok ikke så populær blant alle leverandørene osv.

    Og jeg var ikke sånn fast traver på sponsede fester osv., i anledning juleøl og sånne ting.

    Så jeg var ikke så kamerat, med selgerne fra Coca-Cola, at jeg visste det, at de hadde gratis billetter til EM.

    Klart det hadde vært kult, å dratt til EM.

    Men det var den sommeren David Hjort, hadde mast, om jeg skulle bli med han og noen kamerater, og dama Linn, som jobba på Rimi Nylænde, og en som het Kristian, som var butikksjef på Rimi Ryen blant annet, på Arvika-festivalen.

    Så jeg hadde alt ordna med ferieukene osv.

    Og jeg måtte ordne med EU-kontroll av bilen og sånn den sommeren.

    Og jeg var veldig sliten, så jeg var mest hjemme i ferien, og prøvde å få noe overskudd.

    Men det hadde nok vært smartere å dratt til syden f.eks.

    Men jeg var i syden, sommeren 98, og da fikk jeg problem med en del rynker under og mellom øya og sånn, som jeg syntes kom litt tidlig.

    Og det var ikke så artig, å jobbe som butikksjef, sammen med masse unge folk osv., og ha fått masse rynker i tryne osv.

    Så jeg holdt meg litt unna sola på den tida.

    For da jeg var i Ayia Napa, i 98, så var jeg i sola hele tida, og hadde ikke med nok solkrem, for jeg fikk ikke feriepengene, før etter jeg var hjemme fra ferie, så jeg måtte låne 2500 kroner, av dattra til dama til fattern, Christell, etter forslag fra Pia, søstra mi.

    Jeg kunne jo bedt om noe forskudd da, på feriepengene, pga. ukene ferien var i.

    Men men.

    Men 2500, var ikke så mye, en uke i Ayia Napa, for da var Norge i fotball-VM, og jeg og en kar som jeg havna på rom med, for jeg kjøpte bare restplass, vi festa hver dag, for det var bare sånn det ble der.

    Man kunne ikke sitte på hotellrommet, hver dag.

    Man gikk på stranda om dagen, så på hotellet og så på fotball-VM kanskje, og i hvertfall drakk.

    Og så var det ut på byen om kvelden.

    Jeg visste ikke hvordan sted Ayia Napa var, jeg bare ringte og bestilte en tur til syden.

    Så jeg fikk kanskje det tilbudet, før feriepengene kom.

    Jeg var vel ikke så flink til å bestille sydentur, til riktig dato.

    Noe sånt.

    Eller jeg tenkte at jeg fikk feriepengene, så jeg hadde egentlig bra med penger.

    Men den våren og sommeren der, så var det busstreik, mellom Bjørndal og Mortensrud.

    Så jeg var rimelig sliten av hard jobbing på Rimi Bjørndal, og gåing, to ganger hver dag, mellom Bjørndal og Mortensrud.

    Som er kanskje en halv mil, eller en mil.

    Noe sånt.

    Men jeg vet ikke om det var greit at Coca-Cola sponsa med EM-billetter.

    Men jeg fikk aldri spurt engang.

    Fordi jeg har egentlig aldri likt sånne reklame-greier så mye.

    Det er ikke noe som heter ‘a free lunch’, er det et ordtak som heter.

    At man må alltid betale tilbake, på en eller annen måte.

    Så jeg har mest sansen for å ikke ha noe med sånn smøring å gjøre.

    En annen episode, som var litt rar.

    Det var Tidemann-selgeren.

    En eldre kar.

    Han helte ut masse sånn juggel, eller nips.

    Reklame-artikler, fra Tidemann da.

    I skuffen på kontoret, på Rimi Nylænde.

    Sånn flaskeåpnere, f.eks., eller lightere kanskje.

    Men det var kanskje 30-40 sånne små nips-ting, som han ga oss, uten noen grunn.

    Hvis vi fikk sånne ting, så var det en eller to ting, kanskje.

    Men 30-40 ting.

    Aftenposten, pleide å komme med blokker og kulepenner.

    Men 30-40 dumme nips-ting.

    Det var ikke noe jeg skjønte hva var i forbindelse med.

    Så neste gang han dukka opp, så ba jeg han ta de med tilbake.

    Og han pleide også å gi oss røykpakker, hvis det var et nytt røykmerke da.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til det.

    For hvis man har en assistent som røyker da, så vil sikkert den gjerne ha røykpakka.

    Men det er mulig vi fikk røyk to ganger, eller kanskje tre.

    Men jeg skjønte ikke helt hvorfor han ville gi oss det.

    Kundene kunne jo ikke forvente, at vi skulle vite hvordan røyken vi solgte smakte.

    Nå er jo røyken gjemt bort.

    Det her var vel i år 2000, vil jeg tippe.

    Nipset var i år 2000 husker jeg, for vi hadde PØF som distriksjef.

    Røykpakkene var vel i 98 og/eller 99.

    Noe sånt.

    Men de røykpakkene visste jeg ikke hva jeg skulle svare om, når vi fikk dem.

    Hvis det kom en ny kjekspakke f.eks., så pleide butikken å få en pakke, for vi som jobba i butikken, vi skulle jo egentlig kunne svare kundene, hvordan all kjeksen smakte osv.

    Så det var vel greit.

    Men røyk, var vel litt rart.

    Men men.

    Vi fikk smaksprøver på juleøl og, husker jeg.

    Så det var kanskje greit.

    Jeg kommer ikke på så mye mer, med smøring i Rimi nå.

    Men han Arne Risnes, eller noe, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, på samme tida som jeg var butikksjef på Rimi Nylænde.

    Høsten år 2000, så jobba han på Rimi Karlsrud, som butikksjef der.

    Han hadde jobba som leder på Rimi Langhus, flere år før det.

    Og hvilke andre butikker han jobba i, det husker jeg ikke nå men.

    Men men.

    Han holdt med Liverpool, så på Rimi Langhus, så var det et Liverpool-klistremerke, over døra, fra lageret, til butikken.

    Så det tror jeg det antagelig var han som klistra opp.

    Jeg jobba der som butikksjef, i år 2001 og 2002 da.

    Og han må ha jobba der kanskje 5-10 år før det her da.

    Noe sånt.

    Men jeg tok ikke det klistremerke ned.

    Jeg bare spøkte om det.

    For det var grenser for hvor barnslig man kunne oppføre seg og.

    Det var en ting å spøke om sånt.

    Men å faktisk pirke ned et sånt klistremerke, når man hadde masse viktige ting å gjøre i butikken.

    Nei, det ble litt for dumt.

    Men jeg kunne spøke om det, på butikksjefmøter og sånn da.

    At det klistremerke var det like før jeg tok ned osv.

    At det så jeg lenge på det klistremerke osv.

    Man måtte liksom prøve å være litt sånn jovial.

    Noe sånt.

    Men han Arne Risnæs da.

    Han dro med noen andre Rimi-sjefer, til Belgia og Nederland da.

    Men de stoppa på grensa, av politiet.

    Og politiet fant noe verktøy, i bagasjen, på bilen dems.

    Så de trodde at Rimi-lederne, var hooligans.

    Så dem fikk ikke sett EM-kampene.

    Dem ble vel sent tilbake til Tyskland eller Frankrike, eller hvilket land dem kom fra da.

    Noe sånt.

    Enda han Arne Risnæs, han var med på Rimi butikksjef-tur, med PØFs distrikt, høsten 2000.

    Og han var den som var mest edru da, tror jeg.

    Det var en sånne helgetur, på en hytte, på Dagali, eller noe.

    Hvor vi testa rafting, i en elv, oppe på Dagali, eller hva det het.

    Vi kjørte en buss opp Numedalen osv.

    Eller en maxi-taxi var det kanskje.

    Noe sånt.

    Så han virka ikke som noen hooligan-type, han Arne fra Rimi Langhus og Karlsrud.

    Men de ble stoppa da, av en eller annen grunn.

    Han kjente også Irene godt, han Arne Risnæs, eller hva han het.

    Det var nesten som om de var et par, husker jeg.

    Det husker jeg fra sommeren 2002.

    Da hadde jeg ansvaret for Rimi Bjørndal, mens Irene var på ferie.

    Og ambulerende Njål, eller hva han het.

    Han bare stakk opp til Trondheim.

    Og sa han var sjuk.

    Så jeg måtte jobbe 14 timers dager, eller noe, da Irene var på ferie.

    Så jeg ble jo rimelig kjent med butikken, kan man si.

    Men da Irene kom tilbake.

    Da var jeg bare en vanlig slave, som ble kommandert til hver minste filleting.

    Så det var litt rart opplegg i Rimi.

    Jeg jobba jo som låseansvarlig da, for jeg hadde slutta som butikksjef, for å studere, på HiO, bachelor informatikk.

    Så da var det ikke mye man skulle ha sagt, som låseansvarlig, selv om man hadde jobbet 14-timers vakter, i 2-3 uker, og virkelig hadde oversikten over butikken.

    Så var det ikke sånn, at man ble hørt på, eller noe sånn.

    Det var bare, at da var man undersott og slave, med en gang sjefen kom tilbake fra ferie.

    Men det var nok kulturen i Rimi.

    Sånn de såkalte gammeldagse sjefene var.

    Mens de moderne, de var sånn, at de hadde ledermøter, og ikke kommanderte så mye.

    Men lot medarbeiderne være litt mer frie.

    Så det var to skoler der, hadde jeg inntrykk av.

    Og sikkert noen sjefer, som bare gjorde det det fallt dem inn.

    Men jeg ble jo lært opp, til den gamle skolen butikksjef, som kommanderte hele tida, og var streng.

    Av Elisabeth og Hilde, på Nylænde, i 94.

    For de sa at jeg måtte ikke være så grei mot medarbeiderne, som jeg var i begynnelsen.

    For da fikk de problemer, og ble sett på som strenge.

    Så derfor måtte jeg også være streng, sa de.

    Og jeg var jo ny som sjef i Rimi, og trengte virkelig jobben, så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte innrette meg etter butikksjefen og nestsjefen.

    Så sånn var det.

    Men, da jeg begynte som butikksjef, så satset jeg i begynnelsen, på faste rutiner, så alle visste hva de skulle gjøre, på Rimi Nylænde.

    Men jeg var nok litt sånn gammeldag, at jeg kommanderte og sa fra sånn og sånn, innimellom, i hvertfall.

    Men på Kalbakken, da fikk jeg problemer.

    For den gamle butikksjefen, og min nestsjef osv., de var av den moderne typen butikksjefer.

    Så da fikk jeg problemer med personale, at de ikke likte at jeg var så streng og kommanderte da.

    Jeg rakk en medarbeidersamtale, med Gurvinder, og da skjønte jeg hvordan det var for de som jobba i butikken da.

    Så jeg slutta med kommandering da, når jeg begynte som butikksjef på Langhus.

    Jeg prøvde i hvertfall, å ta sånt på møter da.

    Når jeg tenker på det selv, så var det jo ikke så kult, sånn som Irene ledet, f.eks. på Bjørndal, at man ble kommandert i hytt og pine.

    Så det var mye problemer på Kalbakken, men jeg prøvde ihvertfall å lære av det da.

    Så det ble ikke de samme problemene på Langhus, for det tror jeg ikke jeg hadde orka.

    Å fått alle i butikken mot meg, på samme måten, som det virka som på Kalbakken, inkludert distriktsjef Anne Neteland.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå skrev jeg ovenfor, at jeg burde kanskje ha dratt til syden sommeren 2000, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men, når man var butikksjef, så kunne man nesten aldri ta fri.

    Det kunne skje noe, og det kunne være vanskelig å få tak i nok folk.

    Så noen ganger måtte man jobbe i ferien.

    Så man kanskje blitt kallt uansvarlig, hvis man hadde dratt to uker til syden f.eks., hvis man hadde en ganske ny assistent, f.eks.

    Og svinnet i butikken, kunne gå opp veldig mye, i sommerferien, for assistentene, var kanskje nye, og uvant med å ta bestillinger.

    Og salget gikk jo ned i juli.

    Og hele året, var det sånn, at man kunne få telefon når butikken var åpen, om alt mulig.

    Noen var kanskje syke, og man måtte jobbe ekstra.

    Alarmen hadde kanskje gått, og man måtte dra til butikken pga. det.

    Sånne ting.

    Så man hadde nesten aldri fri, som butikksjef.

    Så så mye ansvar, og få betalt 230.000 i året, som jeg hadde i 98, som butikksjef.

    Det er vel egentlig ikke verdt det.

    Hvis man ser på pengene.

    Men man lærer jo mye fra å være butikksjef.

    Jeg lærte vel, å holde hode kaldt, og å ta avgjørelser og prioriteringer selv.

    Det kunne jeg vel litt fra før og, men jeg lærte mer om det.

    Og mer om ledelse.

    Og Skodvin, distriktsjefen i 98, hun mente at jeg, som butikksjef, måtte nesten ta meg av medarbeiderne og nestsjefene.

    Så jeg måtte nesten være mora til de ansatte, skjønte jeg.

    Og sånn hadde jeg aldri tenkt før hun sa det.

    Jeg hadde hatt en ganske tøff stil, som assistent.

    Men som butikksjef, så tar folk seg mer nær av hva du sier osv.

    Hvis du sier noe galt.

    Altså, en vanlig medarbeider, prater nok ikke like åpent, med butikksjefen, som med en kollega, eller med nestsjefen.

    Så man måtte prøve å oppføre og te seg på en rolig måte da.

    For hvis man var urolig, som butikksjef, så ville nok medarbeiderne bli urolige også.

    Så man måtte prøve å alltid virke avbalansert og rolig.

    Selv om man nok noen ganger kunne være stresset eller forbanna eller hva som helst.

    Spesiellt de første årene som butikksjef kanskje.

    Og ledelse lærte jeg jo mer av.

    Og organisasjonsarbeid.

    Og å dra på seminar og sånn.

    Og tenke på at man må ha fine klær, for en hel helg osv., på Rimi butikksjef-møte, på Storefjell.

    Og man er en del på møter og alt mulig sånt da, rundt omkring.

    Så det er en lærerik jobb.

    Selv om kanskje ikke alt slitet er verdt det, for lønnen er ikke så bra.

    Men det er snakk om ting man lærer, som er greie å ta med seg seinere i livet da.

    Det var jo aldri sånn, at jeg hadde planer om å jobbe som butikksjef, resten av livet.

    Og jeg var underbetalt, i mange år, som assistent i Rimi.

    Og Rimi er også dårligst på butikksjeflønner, av matvarekjedene i Norge.

    Og jeg jobbet som en galeislave omtrent, tørr jeg påstå, det meste av tiden i Rimi.

    Så jeg tror nok Rimi tjente noen hundre tusen, i hvertfall på å ha meg ansatt i Rimi.

    Jeg tror ikke de akkurat tapte på det.

    Og jeg sleit meg jo ganske ut.

    Men jeg lærte en del nyttige ting og da, som de jeg nevnte.

    Og jeg ble vel flinkere med mennesker og kanskje.

    Hvem vet.

    Jeg var vel vant til folk fra før og.

    Men men.

    Og om kveldene, så satt jeg og lærte data og internett og sånn.

    Og dreiv og chatta, lasta ned mp3-er, leste mye nyheter osv.

    Og skreiv på debattforum etterhvert.

    Og lærte å finne gratisprogrammer, og også vanlige programmer kunne man finne gratis.

    Hvis det var krise.

    Og jeg pleide å quizze, på en kanal som het #quiz-show, på irc.

    Så det var egentlig ganske sosialt med internett, selv om jeg satt i stua etter jobben.

    Men jeg stressa mye på Rimi, for å rekke alt jeg skulle.

    For vi hadde ikke lyst til å miste kontroll på butikken.

    Så om kvelden, så var det digg å koble av, foran pc-en og chatte med venner og kjente, og quizze osv.

    Men jeg trente også mye, de årene jeg jobba på Rimi.

    Fotball, tennis, badminton, klatring, svømming, treningsstudio osv.

    Så jeg satt ikke bare hjemme.

    Men jeg lærte ting både på jobb og fritid, med at jeg lærte mer data osv., på fritiden.

    Og at jeg også trente, og prøvde å holde meg i form, og ikke bare spise usunn mat f.eks.

    Og jeg var også mye på byen, med bruttern og kamerater.

    Kanskje ikke hver helg, men en eller to ganger i måneden, i gjennomsnitt kanskje.

    Og jeg spilte bedriftsfotball, med Rimi, IT-akademiet (fordi Magne Winnem jobba der, en kamerat fra vgs. i Drammen), og for Rimi Langhus.

    Så det var en ganske hektisk tid, de årene jeg jobba på Rimi.

    Det var sånn, at jeg dreiv med mye, både på jobb og på fritiden.

    Og lærte mye både av jobben, og å drive med data osv., på fritiden.

    Så selv om jeg ikke ble milionær, av den tiden jeg bodde i Oslo og jobba på Rimi.

    Jeg kjøpte jo mye dyr ferdigmat osv.

    For jeg var så sliten, at jeg liksom ‘cravet’ mye god mat osv.

    Så jeg fikk ikke spart opp så mye penger.

    Men jeg fikk ihvertfall lært en del nye ting, og også trent en del, i de årene.

    Og jeg fikk også tatt lappen, på 90-tallet.

    Så jeg hadde et godt utgangspunkt, vil jeg si, til å starte en ny karriære, innen data, f.eks., når jeg var ferdig utdannet, fra HiO, i 2005.

    Men jeg måtte jo dra til Sunderland, i 2004, for jeg hørte plutselig, i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo.

    Og i Sunderland, så tulla lånekassa og HiO med å godkjenne fagene mine osv, så studielånet ble fire måneder forsinket.

    Så jeg måtte bruke så mye tid på å ringe til Norge osv., for å prate med skolen og lånekassa og kreditorer, så jeg fikk ikke til universitetet i England så bra.

    Så jeg mista kontrollen da.

    Så etter det, så har det vært bare tull.

    Men hvis ting hadde gått etter planen, så hadde jeg nok fått en bra jobb, innen ledelse i data for eksempel.

    Eller som selvstendig næringsdrivende, i Oslo, i 2005.

    Men sånn gikk det ikke.

    Men sånn er det vel, man kan ikke få rettighetene sine alltid.

    Det skjønner man vel.

    Noe sånt.

  • Dagens StatCounter II: Noen søker på Google på ‘hvorfor kaller utlendinger nordmenn poteter?’. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen søker på Google på ‘hvorfor kaller utlendinger nordmenn poteter?’. (In Norwegian).

    PS.

    Jeg skal ikke påstå at jeg forstår hvorfor utlendinger kaller nordmenn for poteter.

    Jeg husker den første perioden, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 98.

    Da satt jeg en gang, på bussen ned til sentrum fra Bjørndal.

    Og da satt det en gjeng med to-tre utlendinger, og en norsk, og refererte til meg som ‘poteten’ da.

    Og han norske var med på det han og.

    Dette her var vel i 1997 kanskje, etter at jeg skrota en Toyota Hi-Ace jeg hadde i 96, for man tjente bare 170.000 i året, som assisterende butikksjef, i Rimi, i 1997, så jeg hadde ikke råd å beholde bilen, siden jeg hadde internett hjemme og.

    Og bilen måtte på EU-kontroll.

    Og det var så dyrt å fikse bilen på verksted, så jeg måtte bare skrote den.

    Jeg betalte bare 5000 for den bilen da, et år eller noe tidligere.

    Og jeg brukte den bilen, da jeg jobba som sjafør av kinamat, på Chinatown-expressen, på Eiksmarka, i Bærum, i 96 da.

    Det var egentlig artig jobb.

    Jeg husker Sayov/Velvet, ble spillt på radioen da.

    For jeg hadde radio i bilen.

    De første ukene var litt stressende, siden jeg ikke var kjent i Oslo og Bærum.

    Men etterhvert, så ble det digg å kjøre rundt, og levere kinamat.

    Å bare cruise rundt i bilen, og høre på musikk, og stikke innom en bensinstasjon kanskje, og kjøpe en baguette og en brus kanskje.

    Det er jo å være i himmelen, sammenlignet med å jobbe på Rimi.

    Og noen ganger, så fikk jeg til og med gratis kinamat.

    Hvis det var sånn, at jeg ikke leverte for seint, i løpet av vakta.

    For da fikk kunden maten gratis.

    Og jeg jobba jo bare på søndager.

    Og jeg hadde nettopp tatt lappen.

    Og jeg var ikke kjent i Bærum og Oslo Vest.

    Så jeg leverte bare to matleveringer i timen.

    Mens de som jobba der heltid, de leverte tre leveringer i timen.

    Så ble de sure på meg da, fordi jeg bare klarte to leveringer i timen.

    Så det ble det mer stress på de.

    Men jeg hadde jo ikke en så liten bil som de.

    Jeg hadde jo en Toyota Hi-Ace.

    Og jeg hadde nettopp tatt lappen.

    Og var ikke fra Oslo.

    Og var ikke kjent der.

    Og jeg jobba bare på søndager.

    Og hadde en slitsom Rimi-jobb ved siden av.

    Og var ny i jobben.

    Men sånn er folk, de begynner å surve på deg alikevel.

    Så jobb som selvstendig næringsdrivende, er mitt tips, så slipper man survete folk, som prater dritt om andre bak ryggen osv.

    Det er mitt tips.

    Og hvis noen vet dette, hvorfor utlendinger kaller norske poteter, så skriv gjerne en kommentar om dette, så er det kanskje mulig å bli litt klokere.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er den sangen jeg husker at jeg hørte på, da jeg kjørte kinamat.

    Det var vel om våren det her, like før jeg opererte kneet, på Aker Sykehus, korsbåndet.

    Da kunne jeg ikke gå på beinet, på to måneder, så da slutta jeg på Chinatown-expressen.

    Og da jeg kom tilbake til Rimi Nylænde, sa hadde de ansatt ny assistent vel, Wenche, så da ville Anne Katrine Skodvin, distriksjefen, ha meg til å begynne på Rimi Bjørndal.

    Og da var ikke de folka på Nylænde så hyggelige lengre husker jeg, av en eller annen grunn, så da ble det til at jeg begynte på Bjørndal.

    Så sånn var det.

    Det var jo også planen det, som jeg og Anne Katrine hadde avtalt oss i mellom, at jeg skulle begynne som assistent i en større butikk, og så fikk vi se om jeg fikk bli butikksjef.

    Så jeg ble forfremmet ganske mange ganger, i Rimi.

    Men det gikk ganske tregt, så det tok noen år å bli butikksjef.

    Men da lærte jeg butikkarbeid ganske bra.

    I hvertfall den praktiske delen.

    Den teoretiske delen, lærte jeg ikke like bra, for Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, han lærte mest til Irene.

    Men jeg lærte tipping og sånn da.

    Men jeg kunne nok lært ting mye raskere i Rimi, men det var ikke så mange muligheter.

    Men jeg var på frukt/grønt-kurs og sånn.

    Og lærte om det.

    Jeg syntes det var artig å lære nye ting.

    Elisabeth Falkenberg, butikksjef på Rimi Nylænde, hun lærte meg bestillinger og sånn, brød, melk, ringnes, stabburet, hakon osv.

    De bestillingene lærte hun meg, sånn så jeg kunne de bra da.

    Og jeg pleide å ta mye av bestillingene, som assistent, på Nylænde.

    Så der fikk jeg bra med ansvar synes jeg.

    Og jeg tok også mange av bestillingene, da jeg jobba som assistent på Bjørndal.

    Men sånn som lønninger og butikkøkonomi, som svinnandel og LIS-brutto osv., det var jeg helt blank på, da jeg begynte som butikksjef, etter fire år som assistent, i 98.

    Men men.

    Det var den videoen ja:

    PS 3.

    Den her hørte jeg også på, på radioen, da jeg dreiv å kjørte kinamat, i Oslo Vest og Bærum der, i 96.

    De sangene var fine å høre på mens man kjørte.

  • Erik forteller om livet sitt, fram til han overhørte, at han var forfulgt, av ‘mafian’. (In Norwegian).

    Quote:Originally Posted by Aleks
    Denne Dagga har jeg aldri hørt om, nei.

    Og jeg tenkte mer at vi kunne avslutte filmen med en slags håpesekvens hvor du ber om å få hjelp, men regnet bare plasker melodramatisk ned – åh, fantastisk – frysninger!

    Kan du gi meg en generell outline av livet ditt, så kan jeg kanskje begynne å jobbe med noe manus så får vi gjort av en kontrakt innen året er omme? Har den sikkert på kinoer landet rundt innen 2010 hvis vi blir antatt kjapt.

    Her er mer om han Dagga.

    Han har vært vokalist i Autopulver, et band fra Hamar:

    https://johncons-blogg.net/…kolen-som.html

    Livet mitt ja.

    70-tallet: Bodde i Larvik, hos muttern.

    80-tallet: Flytta til fattern, bodde aleine på Bergeråsen, fra jeg var ni år. Var mye i Larvik og hos besteforeldra mine på Sand. Bodde ved fjorden, var ute med båt, skøyt med luftgevær, spilte fotball etc., raidet garasjen til dama til fattern osv.

    90-tallet: Flytta til Oslo. Bodde et år på Abildsø, bodde i Uelandsgate noen uker, bodde et år på Furuset, hos familien til halvbroren min.

    Jobba på OBS Triaden.

    Var et år i infanteriet, i Elverum.

    Jobba i Norsk Hagetidend, et par måneder, som praksisplass.

    Flytta i bokollektiv, på Ellingsrudåsen, Skansen Terrase 23.

    Var en del på byen de første årene i Oslo.

    Kjøpte dress osv., det var i jappetida.

    Etter mliitæret, så trente jeg mye, fotball, tennis, badminton, klatring, svømming osv.

    Begynte å jobbe som leder i Rimi.

    Ble butikksjef i 98.

    Flytta til rimi-boligene på St. Hanshaugen, i 96, var det vel, i W. Thr. Gt.

    Hadde ekstra jobber hos Norsk Idrettshjelp, og hos Chinatown-expressen på Eiksmarka.

    Tok lappen for penger jeg tjente på den første ekstrajobben.

    Ble butikksjef i Rimi i 98.

    Jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.

    Slutta som butikksjef i 2002, for å studere på ingeniørhøyskolen.

    Pga. problemer på Rimi Kalbakken, med distr. sjef pluss pluss.

    Var en del på byen, i årene jeg bodde på St. Hanshaugen, med bruttern, Axel Thomassen, som driver resturant Oskar Bråten, på Torshov.

    Og med David Hjort & Co., som jobba på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assisterende butikksjef 96-98.

    Jeg hadde to ekstrajobber, ved siden av datastudier på ingeniørhøyskolen (HIO).

    Jeg jobba som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.

    I desember 2003, så overhører jeg, av flere folk, på Rimi Bjørndal, i butikken og på bussen osv., at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’.

    Jeg fikk også tryne ødelagt på den tida.

    (Lang historie).

    Det får være nok.

    Etter det, så har det skjedd så mye, at det orker jeg ikke skrive om nå.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Originally Posted by Aleks
    Hva sier du til at vi kompresserer historien til å være en romantisk komedie som foregår under perioden du var rimisjef? Du kan bli forelsket i en ung barnehagetante som alltid kommer der for å kjøpe Dagbladet og smiler til deg, også kan vi senere gjemme inn litt sånn konspirasjonskremmeri som du liker. Er du med?

    Kan du forresten gi meg to spesifikke sekvenser fra ungdomsalderen og tiden du var i forsvaret? Er bra å ha i begynnelsen for å bygge opp båndet mellom seer og hovedperson

    Dette skal bli en god film altså!

    Nei, jeg kan ikke si at jeg har kjent noen barnehagetanter.

    Jeg kjente en pen finsk dame, da jeg var en sommer i Brighton, sommeren 1989.

    Jeg var også i HV, forresten, ble overført dit, fra vanlig rep-soldat tjeneste, til noe elite HV, er det vel.

    Men men.

    Jeg studerte også på Norges Høyskole for informasjonsteknologi, de første årene i Oslo.

    På jobb, så pleide jeg å fokusere på jobb, og la damer være damer.

    Jeg var ganske fornøyd med hvordan vi klarte å få Rimi Nylænde til å bli, da jeg var butikksjef der, i 98 – 2000.

    Selv om da var jeg ny som butikksjef, og var sliten etter årene på Rimi Bjørndal, hvor jeg ble brukt som en slags slave, må man vel si, av butikksjef Kvehaugen.

    Men jeg var så motivert på å gjøre det bra, men det er ikke så lett for en person, å klare å få en stor butikk, som Rimi Bjørndal bra.

    Så jeg var sliten da jeg begynte som butikksjef, i 98.

    Det var også mye ran, da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, på Lambertseter.

    Så det var en stressende tid.

    Men alikevel fikk jeg og butikksjef-assistent Stian butikken ganske bra.

    Så det var litt artig også.

    Jeg hadde også en svart metallic ford sierra, som jeg kjøpte da, da jeg ble butikksjef.

    Og da pleide jeg å kjøre et par turer til Sverige, til Arvika-festivalen et år, med David Hjort & Co., og til Gøteborg, det året jeg slutta som butikksjef var det vel, i 2002.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Originally Posted by Aleks
    Jeg snakker om å dikte litt her for å gjøre historien din mer salgbar…

    Jaja, hvis du skal drive å dikte, så er vel ikke jeg den rette personen.

    Jeg har alltid pleid å ha det i bakhodet, hva jeg driver med, og å tenke meg om, før jeg gjør noe.

    Så jeg tror nok det finnes artigere folk å lage film om ja.

    Så du får nok heller prøve å finne lykken andre steder.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Ja, jeg ser folk kommenterer damene mine i Oslo osv.

    Jeg fant aldri noen dame det klaffa med, i Oslo.

    Jeg var ungkar, og litt sprellemann, må man vel si.

    På fritiden vel og merke, når jeg prøvde å koble av fra jobben.

    Selv om det ikke var så lett.

    Siden jeg jobbet som Rimi-leder, i Oslo, i ti år, så kunne jeg umulig gå ut på byen, uten å møte noen kolleger, eller folk jeg var eller hadde vært sjef for.

    Så det var litt nedtur.

    Men jeg lurer på, i Oslo, så er det vel mest enten Østkant, eller Vestkant-damer.

    Altså enten overklasse, eller arbeiderklasse.

    Mens jeg er en vanlig kar, fra Vestfold, med middelklasse-bakgrunn, må man vel si.

    Så det var kanskje derfor jeg ikke traff noen damer, i Oslo, som jeg gikk bra overens med.

    I England, hvor jeg har studert og jobbet, så har jeg klart å treffe noen damer i hvertfall.

    Selv om jeg har tenkt sånn, at jeg må få ordnet opp i problemene fra Norge først, før jeg kan prøve meg skikkelig på en dame.

    Jeg har ikke lyst til å dra noen damer inn i noe mafia-greier, for å si det sånn.

    Så derfor er det litt kinking, at politiet i Norge, ikke gidder å forklare hva som foregår.

    Så derfor er jeg litt irritert på de.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Nei, jeg driver ikke med pervo-sex jeg, dessverre.

    Jeg kjente en dame en gang, som het Siri Rognli Olsen, fra Ranheim.

    Og hun gikk på sex-klubber og sånn, da jeg møtte henne ti år senere, da hun hadde flytta til Oslo.

    Og hun tente på noe som het orgasme-kontroll.

    Hun ville at jeg skulle ha på meg noe slags kyskhetsbelte, og så skulle hu ha nøkkelen, og bestemme når jeg kunne ha orgasme osv. da.

    Altså, at jeg skulle være en slags sex-slave.

    Men det var helt utelukket for meg, en vanlig kar fra Vestfold.

    Det var helt uaktuellt.

    Samtidig så var jeg full, og det var lenge siden jeg hadde klart å sjekke opp noe dame.

    Og hu her, sa da, at sånne som gikk på sex-klubb, de kunne også noen ganger ha vanlig sex.

    Da kallte de det ‘vanlilje’.

    Så sånn var det.

    Så jeg er nok mer en vanilje-type jeg da.

    Jeg liker bare vanlig sex jeg.

    Mens sånn pervo-sex og orgasmekontroll og sex-klubber osv., det holder jeg meg litt unna.

    Så jeg er nok bare en kjedelig kar, fra landet, må man vel nesten si.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    #6118
    johncons

    Quote:Originally Posted by Aleks
    Fortell meg alt du vet om Ian Curtis

    Takk.

    Var det han vokalisten som ble sinnsyk, eller noe?

    Jeg er ikke så inne i de bandene.

    Jeg fikk en maxi med New Order, av søstra mi, til jul, 1988.

    Det var ‘true faith’ og ‘1963’.

    De var fine sanger.

    Også ‘touched by the hand of god’, var fin.

    Og de hadde et album jeg kjøpte i 89, som muttern syntes coveret til var så fint, så hun ville gjerne ha det, og bruke til å lage et collage.

    Hun var på besøk hos meg og søsteren min, på Bergeråsen.

    New Order hadde også en nyutgivelse, på den tiden, som var ganske bra, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Fra Joy Division, så husker jeg klassikeren, som het ‘Love will tear us apart’.

    Den pleide jeg å høre på, da jeg så på MTV, post-modern, da jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse.

    Og da pleide jeg å få kjeft, av ‘rånerne’, som bodde der, og gikk på mc-klubber osv.

    Da likte ikke de musikksmaken min.

    Men da de så at jeg også hørte på Nine Inch Nails og Red Hot Chilli Peppers osv., da syntes de at smaken min var litt råere.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Og, for å følge opp.

    Problemet, sånn som jeg ser det.

    Det er at det ikke er åpenhet i samfunnet.

    Det er tydelig, at det finnes en slags ‘mafia’, i Norge.

    Men at politiet og pressen, ikke har noen som helst slags åpenhet, rundt dette.

    Så når da en vanlig person, som meg, (uvisst for meg, av hvilken årsak, men mulig pga. noen misforståelse).

    Når en vanlig person, som meg, overhører at han er forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så skjønner ikke den personen noen ting som helst.

    Hvorfor ikke?

    Jo, fordi hverken politiet eller pressen sier noe om denne ‘mafian’.

    Man kunne like gjerne fortalt en, at en er forfulgt av marsboere.

    Og det er ment å være åpenhet i samfunnet.

    Demokratiet er avhengig av åpenhet og gjennomsiktighet, for å fungere.

    Her har både politiet en formell rolle, men også pressen har en rolle, som en slags selvutnevnt ‘fjerde statsmakt’.

    Så her svikter det, mener jeg.

    Så her ligger problemet, er min mening.

    Hvis jeg hadde lest om den her ‘mafian’, i avisa, før jeg hørte om at jeg var forfulgt, av den.

    Så hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre.

    Men når ikke politiet forteller hva som foregår, så hvor pålitelige er de da?

    Da blir det bare tull med en gang.

    Så jeg oppfordrer til mer åpenhet fra politi og presse, om hva som foregår.

    Det hadde gjort min situasjon mye enkelere, og jeg skjønner fremdeles ikke hva som egentlig har foregått, og fremdeles foregår rundt dette.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    http://www.spillegal.no/forum/showthread.php?p=421227#post421227

  • Det tidligere Direktoratet for sivil beredskap, søker om Irene, tidligere butikksjef på Rimi Bjørndal. (In Norwegian).

    Det tidligere Direktoratet for sivil beredskap, søker om Irene, tidligere butikksjef på Rimi Bjørndal. (In Norwegian).

    http://search.yahoo.com/search?p=irene%20ottesen&vc=&fr=yfp-t-109&toggle=1&cop=mss&ei=UTF-8&fp_ip=NO

    PS.

    Kall meg rar, men jeg er ikke så sikker på de folka her.

    Etter militæret, så dro jeg til arbeidsformidlinen på Grünerløkka, etter å ha blitt tullet med av arbeidsformidlingen på Stovner, av en saksbehandler, som mobbet meg, må jeg si.

    Saksbehandleren på Grünerløkka, sa at han hadde som jobb å sende folk til et jobbintervju, hos direktoratet for sivil beredskap.

    For en datajobb da.

    Han på Stovner, som bølla med meg.

    Han førte opp meg, som ADB-kyndig.

    Isteder for EDB-kyndig.

    Administrativ Databehandlig.

    Så jeg fikk ingen jobbtilbud.

    Det her var sommeren 93, en uke eller to etter at jeg dimmet fra militæret.

    Så jeg ble tullet med her.

    Jeg gikk til Grünerløkka, for jeg husker at en grei dame der, hjalp meg å få en praksisplass-jobb, hos Norsk Hageselskap, da jeg hadde et hvileår, fra NHI, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, i 90/91.

    Så jeg syntes de var mye mer profesjonelle, enn han dritten, må jeg vel ha lov å kalle han, på Stovner.

    Jeg har prøvd å finne ut hvem han var nå, men NAV.

    Ærlig talt.

    Jeg fikk prate med NAV-damer, i omtrent fire bydeler, men fikk jeg noe svar på det jeg lurte på.

    Nei.

    Men men.

    Men til det jobbintervjuet hos direktorat for sivil beredskap da.

    Da, måtte jeg skrive opp på et skjema, alle steder jeg hadde bodd, omtrent siden jeg ble født.

    Det var vel en 10-12 steder.

    Jeg måtte spørre muttern, som da bodde i Nøtterøy, eller på Nøtterøy, hva adressen var, og når vi bodde der osv.

    Borgheim, het det der muttern bodde da.

    Muttern råda meg til å ikke skrive opp alle stedene.

    Men jeg gjorde det likevel, siden jeg ikke hadde noe å skjule.

    Og jeg hørte ikke alltid på muttern, for folk sa at hun var sinnsyk osv.

    Fattern f.eks.

    Men jeg skulle kanskje ha hørt på muttern da i hvertfall.

    Etter jobbintervjuet, som var av to damer.

    Den ene sa ting som, bare kast jakka di der du.

    Men det gjorde jeg ikke.

    Jeg la jakka der.

    Også hadde jeg en t-skjorte, en hvit t-skjorte, med Crusaders, eller hva dem heter, gruppen som arrangerte The Gathering, i Skedsmohallen, i 1993.

    Alstå noen måneder før.

    Jeg fikk den t-skjorta av tremenningen min, som kjente noen av folka i Crusaders, og hva den andre gruppa het.

    Det var en hvit t-skjorte, med svart trykk.

    Og som det var blitt et lite hull i, fra en sigarettglo, virka det som, selv om ikke jeg kunne huske å ha laget det.

    T-skjorta ble et tema på møte.

    For en av damene spurte om den.

    Og de reagerte da, over at jeg hadde vært på The Gathering.

    Jeg sa ikke at jeg bare var der og så, et par ganger.

    De trodde kanskje at jeg sov over tastaturet, og fikk tastatur-mønster i tryne osv., men det gadd jeg ikke.

    Vi, jeg og Glenn og Øystein, var litt for snobbete og bortskjemte, til å sove over tastatur osv.

    Vi dreiv ikke så mye med data heller.

    Hadde det mer kult osv.

    Men men.

    Dette her var i en hvit bygning, ved Trondheimsveien, eller var det Ringveien.

    Ring 2 kanskje?

    Hm.

    Det var noe sånt.

    Jeg husker ikke helt hvilken vei det var, men huset lå like ved jeg tror det var ring2.

    Og jeg var litt forrvirra etter møte, så en dame som sykla på fortauet, plinga bak meg, og holdt på kjøre meg ned, for jeg var litt distre da.

    For de damene var litt spesielle, i møte.

    Muttern og Pia, søstra mi, sa at jeg ikke burde ha hatt sånn t-skjorte, fra The Gathering, på jobbintervju.

    Men de fire årene, før det her, så hadde jeg jo vært fattig student, i to år.

    OBS-medarbeider, i et år.

    Og infanterist i militæret, i et år.

    Så jeg hadde ikke hatt så bra økonomi.

    Så garderoben min da, etter disse fire årene, med lav inntekt, bestod for det meste av t-skjorter og olabukser osv.

    Fordi, at jeg hadde jo gått en del på byen, i disse årene.

    Så de fine klærne, som jeg kjøpte, da jeg hadde studielån, og jobba på CC, og like etter, i 89 osv.

    De klærne, var slitt ut.

    Så det gikk mest i billige t-skjorter osv. da.

    Jeg hadde en dyr skinnjakke, som jeg så i Gøteborg, på Nordstan-senteret, på Kapahl, eller noe sånn.

    Sommeren 1991, var det vel.

    Og så kjøpte den jakka, i Oslo, på Kaphahl da.

    Eller hvordan det skrives.

    Så den jakka var ikke så værst.

    Men katta til hun som bodde på Ungbo.

    Som flytta ut, omtrent da søstra mi flytta inn.

    Hun het Anita.

    Nei det var hun fra Vestlandet vel.

    Hun med katta het Wenche.

    Hun pleide å vanke på MC-pub osv.

    Uten at jeg husker hvilken MC-pub det var.

    Men det var på Alnabru eller Alfaset, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hun hadde en katt som het Sara.

    Og da hun Wenche flytta fra Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Sommeren 1993, da søstra mi hadde flytta inn på mitt rom der, for hun hadde ikke noe sted å bo.

    Da tok ikke Wenche med katta si.

    Så jeg måtte passe katta.

    Men jeg bodde jo der aleine, våren 1993, når jeg var hjemme på perm fra militæret.

    Så da ble jeg vant til å legge fra meg jakka mi, i stua der osv.

    For jeg hadde hele Ungbo-leiligheten for meg selv.

    Men en gang jeg kom hjem fra jobb på Rimi.

    Jeg jobba deltid på Rimi ved siden av og etter militæret.

    Da hadde katten Sara tissa på jakka mi.

    Dyr skinnjakke til 1500 kroner.

    Det var artig.

    Men men.

    Det var mye penger da i hvertfall.

    Men men.

    Så den jakka kunne jeg ikke bruke mer, den lukta for ille.

    Sara hadde visst også tissa på broren til Wenche sin jakke, seinere, etter et par måneder, da Wenche endelig tok med seg katta si.

    Og da tror jeg dem avliva katta, eller noe.

    Men jeg kunne nesten ikke gjøre noe sånt.

    For det var jo Wenche sin katt.

    Og den katten var egentlig helt grei den, bortsett fra at den tissa på jakka da.

    Det var en helt vanlig katt.

    Den var ikke fucka opp, eller noe.

    Den var rolig og ikke aggresiv.

    Men jeg ble litt sinna, en av gangen den katten tissa på jakka mi og klærna mine.

    Da klikka jeg skikkelig, andre gangen det skjedde.

    Da tok jeg tryne til katta, i noe såpe, eller noe.

    Og da bobla det noe skum, fra kjeften til katta.

    Da syntes jeg litt synd på katta.

    Så da tok jeg masse vann i kjeften på katta da.

    Det var jo ikke så artig, at katta tissa overalt.

    Jeg synes jeg kunne legge jakka mi på den ene sofaen, når det var bare jeg og søstra mi, som bodde der.

    Og katta.

    Søstra mi var jo min gjest der så.

    Men det her skjedde da jeg var på jobb så.

    Men katta savna kanskje eieren sin, Wenche.

    Kanskje det var derfor katta tissa overalt.

    Jeg var vanligvis snill mot katta, og kjøpte vel kattemat til katta, og henta katta hos naboen, hvis den stakk av osv.

    Så det var ikke sånn at jeg var slem mot katta.

    Men den katta, var mange år gammel.

    Så den burde ha skjønt det, at den ikke skulle tisse overalt.

    Så da klikka jeg litt, når katta tissa inne for andre eller tredje gang.

    På noe klær, eller noe.

    Men katta ble ikke sur, selv om den blåste noe bobler med kjeften.

    Den ble bare litt forfjamsa.

    Så skylte jeg kjeften med noe vann da.

    Og ga katta noe melk og sånn.

    Så den ble bra igjen da.

    Det var bare at jeg var litt sur på katta, pga. jakka da.

    Men men, samme med katta da.

    Jeg ringte direktoratet for sivil beredskap.

    Og spurte hvordan det gikk med søknaden.

    Og de sa, en dame, i 20-årene kanskje, at de hadde ikke glemt meg, de hadde god oversikt over meg.

    Selv om jeg ikke hadde en grad, fra Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

    Jeg hadde en karakterutskrift, på at jeg hadde 33 vekttall derfra.

    Men jeg var på 3. plass, på IT-jobben da, sa hun som jeg prata med.

    Eller EDB-jobben, sa dem sikkert på den tida.

    Jeg synes hun hadde en så rar tone, at neida meg hadde dem ikke glemt.

    Hvorfor skulle de bry seg så mye om meg, som hadde en teit T-skjorte, de ikke likte, og ikke hadde noe ferdig grad, og som gikk på The Gathering, som de ikke likte, virka det som.

    På den tida, så var det vel sånn, at det ble betraktet som useriøst, å gå på The Gathering, og sånn.

    Det var man vel halvveis hackere da.

    Noe sånt.

    Hvis jeg husker riktig, fra hvordan ting som The Gathering, ble sett på da.

    Nå så blir det vel sett på som positivt, for da betyr det at man har god greie på data, vil jeg tro, hvis man er på TG.

    Men jeg tror ikke det ble det da.

    Men men.

    Så om the direktorat for sivil beredskap.

    Jeg har jo tenkt noen ganger, om jeg ble brukt som spion mot noe mafia, i Rimi.

    Om det kan være Direktorat for sivil beredskap, som det het da.

    Eller Direktoratet for samfunnsikkehet og beredskap, som det heter nå.

    Som tuller rundt med folk som meg, og kanskje også folk som Irene Ottesen.

    Og bruker dem som levende målskiver, mot mafia, i butikkene osv?

    Kan det være så galt?

    At de har hun distriksjef Skodvin, på lag, f.eks., og bare tuller med livene til folk, for å bekjempe noe slags mafia?

    Og sender folk til butikker, hvor det er problem, som levende mål, mot mafia da?

    Hvem vet.

    Jeg synes den episoden med han saksbehandleren på A-etat på Grunerløkka, Schaus Plass, virka rar.

    Kanskje han var noe purk, eller noe.

    Hvem vet.

    Han satt rett fram, når man kom inn hovedinngangen der.

    I et kontorlandskap.

    En sindig kar, i 50-åra vel.

    Flink med mennesker.

    Og det var ikke møte i møterom, som to-tre år tidligere.

    Men men.

    Men om vanlige folk, blir tulla med, av myndighetene, som spioner/target guys, mot noe mafia?

    Sånn tenker jeg noen ganger, hvis jeg skal beskrive det værste jeg mistenker i forbindelse med det her direktoratet.

    For det var tydelig, at søstra mi, og muttern, lurte veldig på det her direktorat-greiene.

    At det var noe spesiellt med det.

    Og også at jeg måtte skrive på et ark, eller skjema, alle steder jeg hadde bodd, hele livet.

    Hva var poenget med det?

    Jeg jobbet jo for stefaren min, Arne Thormod Thomassen, i 1990, var det vel.

    Mens jeg jobbet på OBS Triaden.

    I skoleåren 90/91.

    En helg, så sa han, at jeg måtte hjelpe dem, flyttefirma, som han var leder i.

    Å flytte noe greier, ved forsvarets overkommando, ved St. Olavs Plass.

    Det var samme helgen, som Oslo Maraton var, husker jeg.

    Høsten 1990, eller noe sånt.

    Eller om det var Grethe Waits-løpet.

    Det var noe sperringer rundt bygget som forsvarets overkommando var i, i hvertfall.

    Like ved SAS-hotellet.

    Jeg fant en tegning der, som nesten gikk i containeren, siden vi skulle kaste det meste som lå i et rom.

    Tegningen, var av en brann-offiser, fra 1800-tallet, tror jeg.

    Tegning av brann-offiser uniformen.

    Den ligna på et kart jeg hadde fått av bestemor Ingeborg.

    Et fransk kart av Norge og Sverige, men ikke Danmark.

    Noe sånt.

    Så jeg spurte om jeg kunne få den innrammede tegningen.

    Med knust ramme.

    Jeg ville egentlig ikke jobbe, men vi dobbel lønn, 200 i timen, eller noe.

    Så jeg tjente ca. 5000, på en helg.

    Jeg var egentlig sliten etter OBS.

    Men jeg syntes ikke jeg kunne si nei, for de trengte hjelp.

    Men jeg var sliten da, og ikke vant til å jobbe i det firma.

    Så da spurte jeg kanskje om ting, som jeg ikke ville ha spurt om, hvis jeg hadde jobba i flyttebransjen fra før.

    Men stefaren min, fra da jeg bodde i Larvik, og som da ikke var som faren min, men han var faren til broren min. Halvbroren min Axel. Og jeg leide et rom av Arne og Mette, på Furuset.

    Han sa det var greit, at jeg fikk det bilde.

    Og den tegningen ligger sammen med det kartet fra bestemor Ingeborg, og tingene fra HV, og et sånt ølkrus, fra 1700-tallet, som har vært i den skånsk-danske adelsfamilien Gjedde, på et slott eller en herregård, som het Højris, på Mors, på Jylland.

    De ligger hos City Self-Storage, i Oslo.

    Håper jeg.

    Sammen med et brev fra en dansk konge, til han tipp oldefaren min, han sjefen for generalkommandoen i Danmark, på 30-tallet, Anders Gjedde Nyholm.

    Om at danskekongen ikke kunne komme i generalens bursdag.

    Sånne ting.

    Jeg fikk masse artige brev osv., fra familien til bestemor, på 80-tallet.

    Det var blant annet en som var dommer, i folkedomstolen i Haag, blant annet, og egentlig skulle dømme, i striden mellom Norge og Danmark, om Eirik Raudes Land, på Grønland.

    Men han døde noen dager før, visstnok, sa mormoren min, på telefon, for noen uker siden.

    Men men.

    Så jeg håper de tingene ligger der ennå.

    Men vi får se.

    Bestemor skulle ha tilbake de brevene.

    Og det fikk hun.

    Selv om jeg egentlig hadde fått de.

    Men det brevet fra danskekongen.

    Det syntes jeg var spesiellt artig da.

    Så det la jeg i et sånt album, som jeg hadde til førstedagsbrev, og sånn, for jeg samla frimerker.

    Og jeg rota ikke så ofte nedi de skuffene, hos bestemor Ågot.

    Så da bestemor Ingeborg, etter et par år, ville ha tilbake de brevene.

    En tjukk bunke.

    Jeg synes det var interessant.

    Men de brevene var jo skrevet med løkkeskrift, fra 1800-tallet, eller begynnelsen av 1900-tallet osv.

    Og på dansk.

    Så det var ikke sånn at jeg leste de til daglig.

    Men jeg måtte nok ha satt med ned, en gang jeg hadde ordenlig tid.

    Og lest gjennom de brevene.

    Da var jeg jo i slutten av tenårene, og hadde jobb og skole og kjøretimer, og alt mulig.

    Så da fikk jeg ikke tid til å lese gjennom alle de artige brevene og dokumentene, fra da han ene Gjedde Nyholm, var dommer i Kairo, da Egypt var under britisk styre osv., før han ble dommer i Haag da.

    Sånne ting.

    Og før jeg visste ordet av det, så skulle bestemor ha de brevene tilbake.

    Så jeg fikk aldri lest den bunken med dokumenter ordenlig.

    Så det var litt synd.

    Men jeg var stolt av de da.

    Det var ikke det, at jeg ikke syntes de var artige.

    Og broren min Axel, han er jo også fra den familien på morssiden.

    Så han ga jeg noen fotografier, av han general Gjedde Nyholm da, tippoldefaren vår, og danskekongen.

    Mens de inspiserte noen soldater osv.

    Siden jeg syntes at broren min også burde få noen av de tingene, for da kunne han også være stolt over å ha noen sånne gamle, fine ting, at vi hadde sånne kjente generaler og sånn, i familien da.

    Og Axel fikk også en sånn blikk-safe jeg hadde, med 1-øringer og 2-øringer, og gamle mynter da.

    Som jeg hadde fått av bestemor Ågot, osv., som ikke egentlig var i familie med Axel.

    Så hun protesterte litt.

    Så da ble Axel nesten i familie med Ågot og da.

    Ikke helt da men.

    Jeg vet ikke hva han syntes om det med.

    Vi var vel ikke der ute noe mer, etter det her.

    Av en eller annen grunn.

    Jeg hadde vel ikke så mye penger, etter militæret osv.

    Det her var sommeren 1991.

    Før jeg og Glenn og Øystein og Magne og Kjetil, dro til Gøteborg.

    Og Axel var vel født i 78.

    Så da var vel han 11-12 år da, da han fikk de bildene og myntene osv.

    Jeg vet ikke om han har tatt vare på det jeg.

    Vi er vel ikke så på talefot lengre akkurat.

    Så det er vel viktigere ting, enn det, som foregår.

    Det var en episode på jernbanetorget t-banestasjon, etter den ferien hos Ågot, hvor jeg Axel og Pia var.

    Da var Pia også der, på t-banestasjonen.

    Og da oppførte Axel seg så barnslig.

    Han hadde MBD og var litt hyperaktiv, må man vel si.

    Og han lo og lo meg rett i tryne.

    Og ville ikke slutte å le.

    Og to utlendinger, to ungdommer, yngre enn meg.

    Men de virka tøffe.

    Og de var to da.

    De følge med på vårs.

    Så det kunne blitt bråk.

    Jeg prøvde og prøvde, å få Axel til å holde kjeft.

    For han oppførte seg så irriterende, at hele t-banestasjonen, måtte ha blitt irritert, på høre på den høye leinga hans.

    Så jeg ble til slutt forbanna, for det var ikke tegn på at han ville høre.

    Så jeg bare sparka, og traff han der det gjorde mest vondt vel.

    Men jeg ble så forbanna, så jeg bare sa ikke noe.

    Søstra mi spurte hvorfor jeg gjorde det.

    Jeg gadd ikke å forklare det om de utenlandske ungdommene, som så ut som om dem skulle angripe omtrent.

    Men men.

    Og at Axel ikke gadd å høre, enda jeg sa fra ti ganger, eller noe.

    Men men.

    Så det var vel dårlig gjort av meg, men jeg ble bare så forbanna, over å ha blitt ledd i tryne, og over å prøve å si fra så mange ganger, uten å bli hørt på.

    Jeg mener, det er greit å ha det morsomt, og tulle osv.

    Men hvis man sier fra, på en alvorlig måte, så må det vel gå ann å høre.

    Jeg kunne jo ikke begynne å si til han, at det står to utlendinger, litt lengre bort, på plattformen, som så skikkelig irritert ut, pga. den leinga hans.

    Da kunne dem ha sagt, at jeg provoserte dem.

    Så kunne det blitt bråk.

    Folk veit vel hvordan sånne tøffe ungdommer, i Oslo osv., kan være.

    Dem er bare ute etter bråk.

    Så jeg ble så irritert at jeg bare spente til.

    Men det burde jeg vel sagt unnskyld for, det er nok ikke umulig.

    Men det er ikke sånn, mener jeg da.

    At vi kunne oppføre vårs, på samme måte, på jernbanetorget t-banestasjon.

    Med mange tøffe og bråkete utlendinger osv.

    Som vi kunne på Sand, f.eks.

    Jeg var ikke så hjemme på Jernbanetorget t-banestasjon, som på Sand da.

    Ingen ville ha kødda med vårs på Sand.

    Men på Jernbanetorget t-banestasjon.

    Der var jeg ikke så kjent.

    Og ingen visste hvem jeg var osv.

    Og familien min var ikke fra Oslo osv.

    Så der kunne man ikke oppføre seg, så fjåsete da, prøvde jeg å få broren min til å forstå.

    Men det var helt umulig.

    Så da ble jeg rimelig irritert ja.

    Så jeg overreagerte nok litt, må man nok si.

    Men det kunne ha blitt en enda farligere situasjon, hvis de utlendingene hadde kniv, f.eks.

    Hvem vet hva som kunne ha skjedd da.

    Men men.

    Men hva skrev jeg om.

    Jo, jeg kan skrive mer om Irene Ottesen.

    Hun var oppvokst på barnehjem, i Trondheim osv.

    Som meg, så hadde hun ikke så mye familie.

    Hun hadde noe slags støtte-familie, eller noe sånn, som hjalp henne å flytte osv.

    Jeg hadde jo mer familie, enn henne, men jeg har jo forklart, på bloggen hvordan dem var.

    Og da jeg studerte, første året, i Oslo, så ville jeg ha min egen folkeregister-adresse.

    Og ikke ha samme adresse som Haldis og fattern, for jeg ble litt stemoderlig behandlet der, og jeg var ikke sikker på om jeg ville fått brev sendt til meg, til Haldis, i Havnehagen.

    Om noen ville ha tulla med dem, eller bare vært likegyldige til dem.

    Jeg stolte ikke helt på dem.

    Og jeg har jo til og med anmeldt fattern nå, for telefonsjikane, og da skrev jeg også om det, at han lot meg bo aleine fra jeg var ni år, og ikke sørga for at jeg kom meg på skolen osv.

    Selv om jeg kanskje burde ha klart det sjæl, men jeg ble nedtrykt av å bo aleine da, så det var ikke alltid jeg kom meg opp av senga, i tid for skolen osv.

    Men men.

    Hun Irene Ottesen.

    Et par somre, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, så måtte jeg mate kattene hennes.

    For hun hadde ikke så mye familie og venner.

    En gang måtte jeg dra til Oppsal, eller hvor søren det var.

    En time med buss eller t-bane, var det vel, for å mate noen katter en gang.

    Før hu flytta til Bjørndal.

    Så sånn var det.

    Hun var flink til å få folk til å gjøre det hu sa, så jeg hadde ikke så mye valg.

    En gang måtte jeg til og med låne bort Toyota hi-acen min, til den her støttekontakt-familien hennes.

    Eller hva de var.

    Det var nok da hun flytta til Bjørndal det.

    Fra det stedet på Oppsal, eller hvor det var, hvor jeg mata de kattene, sommeren før, var det vel.

    Men men.

    Så om direktoratet for sivil beredskap.

    Om de tar og manipulerer folk.

    Som f.eks. meg og Irene Ottesen.

    Som ikke har så mye familie og venner osv.

    Og bruker de som noe sjakkbrikker, i kamp mot noe kriminalitet osv.

    Uten at jeg vet om de gjør de med hun Irene.

    Men det virker som om de kan ha gjort det med meg, synes jeg.

    At de har prøvd å få mafian, (hvem nå de er), til å angripe meg.

    For å få bevis mot mafian.

    Uten å spørre meg, eller la meg vite noe.

    Siden jeg ikke har hatt noe familie uansett.

    Er det sånn dette her direktoratet, som har bytta navn, for sivil beredskap da, får jeg vel kalle dem.

    Er det sånn her de opererer?

    Utnytter folk som ikke har så mye familie osv?

    Driter i deres rettigheter.

    Det er litt obskurt dette direktoratet, synes jeg.

    Jeg har lest avisa, hver dag, siden jeg var tenåring.

    Eller enda tidliger, fra jeg flytta til fattern og dem, som niåring.

    I 1979.

    Jeg har altså lest avisene, og fulgt med på tv nyhetene, i omtrent 30 år nå.

    Men jeg har ikke lest så mye om det her direktoratet for sivil beredskap.

    Jeg kan ikke si at jeg visste så mye, i 1993, da jeg var på jobbintervju der, om hva de drev med.

    Og jeg kan ikke si at jeg vet så mye mer nå heller.

    Fra å ha fulgt med i nyhetene osv.

    Og de driver å søker på Irene, fra Rimi Bjørndal der nå.

    Så om hun også kan ha blitt brukt som noe sjakkbrikke, av dem, mot noe mafia osv. da.

    Eller noe sånt tull.

    Som jeg synes det kan virke som at jeg selv har blitt.

    Hvorfor skulle jeg ellers plutselig overhøre, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian også’, som jeg fikk høre der, da jeg jobbet, på Rimi Bjørndal, i desember 2003.

    Det lurer i hvertfall jeg på.

    Så lurer jeg på om det her, mer eller mindre, obskure direktoratet, eventuellt kan ha vært involvert.

    Det blir spennende å se om det er mulig å finne ut noe mer om det.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det var et poeng jeg glemte å få med her.

    Og det var, at jeg ble jo sikkerhetsklarert.

    For å få jobbe på forsvarets overkommando der.

    Den flyttejobben, den helgen i 90/91.

    Men da måtte jeg ikke oppgi alle adressene jeg hadde bodd på, hele livet.

    Det var bare stefaren min, eller den tidligere stefaren min, som ordna det.

    Prata med noen folk da antagelig.

    Men da jeg skulle søke på jobbintervjy, på direktoratet for sivil beredskap, i 93.

    Da måtte jeg skrive opp alle de 10-12 adressene, som jeg hadde bodd på, hele livet.

    Så det var jo litt rart da, at jeg ikke behøvde å gjøre det, for å avtjene verneplikt i infanteriet.

    Eller for å bli sikkerhetsklarert, av forsvarets overkommando.

    Eller for å være i HV f.eks.

    Men for å gå på jobbintervju, på direktoraten for sivil beredskap.

    Da måtte jeg skrive opp alle adressene jeg hadde hatt, hele livet.

    Så det er litt rart da, at et sivilt direktorat, skal være mer nøye, enn de militære osv., for å godkjenne folk.

    Så det syntes jeg kanskje var litt snodig.

    Så sånn var det.

  • Mer om mafia på Rimi Bjørndal osv. (In Norwegian).

    Quote:Originally Posted by oma
    Nevnte de deg med fullt navn eller bare fornavn? Hvem var disse personene, og hvorfor velger du å tro på noe av det de sa?

    Og sist men ikke minst, det handler ikke oma t du jobbet på Rimi i Oslo, mafiaen hadde vel vært etter deg uansett hvor du jobbet?

    De pratet om meg, de sa ‘han’.

    Jeg hadde jobbet som butikkleder på Rimi Bjørndal, i fire år, så de fleste visste vel hvem jeg var.

    Jeg vet ikke hvorfor den her mafian var etter meg.

    Mafia for meg, er noe som finnes på Sicilia og i USA.

    Så hvorfor jeg får mafia etter meg i Norge, det lurer jeg på ennå.

    Jeg har prøvd å få politiet til å forklare, mange ganger, men de sier ikke et kvekk.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    http://www.spillegal.no/forum/showthread.php?p=420023&posted=1#post420023

  • Rimi assisterende butikksjef-båttur, på Oslofjorden, fra Aker Brygge, i 1998. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på, for ca. 10 år siden.

    Så skulle jeg og Merethe, som var butikksjef-assistenter, på Rimi Bjørndal.

    Vi skulle sammen med David Hjort, bl.a., som vel da hadde begynt som Rimi Butikksjef-assistent, på Rimi Ljabru, eller noe sånt.

    Og Alex fra Rimi Sinsen, mener jeg å huske var der osv.

    Og også Rimi regionsjef, Jon Bekkevold.

    Dette her var noen måneder, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    Så var vi først på møte, på Rimi’s hovedkontor, eller Hakon-gruppen, eller Ica-gruppen, som det vel heter nå, sitt hovedkontor, i Sinsenveien, i Oslo, ikke så langt fra Aker Sykehus og Sinsenkrysset osv.

    Så tok vi buss samlet, i en eller to busser, ned til Aker Brygge.

    Så stod vi der, hele gjengen.

    Og venta på at båten skulle bli klar for adgang, på brygga utenfor Aker Brygge da.

    Det var vel tredje assisterende butikksjef-turen, med Rimi, som jeg var med på.

    Det var alltid båttur på Oslofjorden, med mat, og da kunne man enten spise kylling, eller reker.

    Og man fikk noen ølbonger, så kunne man drikke øl underveis, under dekk osv, pleide det å være noe slags pub.

    Så vi pleide å spise på dekk, og så gå ned under dekk, for å drikke øl osv.

    De turene pleide vel å vare et par timer.

    Så pleide vi å dra på pub etterpå, året før, var det vel, hvis det ikke var i 1995, eller 1996, så dro Jon Bekkevold, med hele eller halve gjengen, på en pub som het The Dubliner, etter båtturen, og da la han kreditkortet i baren, tror jeg.

    Men jeg drakk på mine egne penger, jeg var ikke sikker på om det var noe snusk, eller ikke.

    Så sånn var det.

    Så står vi der og venter på båten da.

    Så begynner hun Merethe, fra Rimi Bjørndal da.

    En stor dame, på kanskje 150 kg., som jeg slåss med en gang.

    Hun spente bein på meg, da hun satt og røyka.

    Hun satt på en bruskasse.

    Så gikk butikksjef Kristian Kvehaugen forbi, så jeg var litt anspent, for vi var ikke på så god fot.

    Så ble jeg irritert da, på hun Merethe, siden hun dreiv å kødda.

    Så jeg spente til kassa hu satt på.

    En bruskasse, som var satt opp/ned.

    Da klikka det for hu gitt, da ble hu rød i trynet, og begynte å dra i Rimi-slipset mitt, og skulle kvæle meg.

    Men jeg hadde trent litt på treningstudio, og hadde vært i infanteriet, og hjulpet broren min å trent noe karate osv., da jeg bodde hos dem et år, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så selv om hun veide noe sånt som 150 kg, så klarte jeg da å få vekk de pailabbene hennes, som noen sier, vekk fra det kvælingsforsøket sitt, med slipset osv.

    Så hu måtte gi seg gitt.

    Jeg gadd ikke å begynne å kline til hu, eller noe, for hun var jo tross alt dame, selv om hun veide noe sånt som 150 kg.

    Og vanligvis, så var vi ikke så uvenner, men vi pleide å kødde litt med hverandre da.

    En gang hadde noen kødda med brusen hennes.

    Så trodde hu det var meg.

    Så helte hu noe greier i Cola-en, eller Sprite, var det vel jeg drakk da.

    Sånne ting.

    Og på Aker Brygge der, mens alle Rimi-assistentene stod der, og regionsjef Bekkevold.

    Dette var vel i juni 1998, fotball-VM i Frankrike, hadde nettopp startet.

    Norge var med, med Drillo osv., og huet mitt var vel like mye i fotball-VM, som på Rimi assistent-møte.

    Noe sånt.

    Det var sol osv. da.

    Og jeg har veldig mørkt blondt hår.

    Og da brukte jeg vel noe sånn hårgele-greier, eller noe, som en eller annen frisør hadde prakka på meg.

    Noe sånt.

    Men da smallt det fra hu Merethe da.

    At vet du at du har blondt hår osv.

    Så hun til meg.

    Og begynte å mobbe meg, for at jeg hadde blondt hår, og at det ikke var det som var idealet osv.

    Og kallte meg vel blondie, eller noe.

    Så jeg bare tuppa til henne i fleskeræva hennes, mens alle Rimi-assistentene, og regionsjef Jon Bekkevold så på.

    Da tilta ikke hu Merethe, da synes hu det var artig, virka det i hvertfall som.

    David Hjort, han hadde nettopp jobba på Rimi Bjørndal, og han pleide å dra på byen hele tida, og spurte meg, om jeg skulle være med osv.

    For vi pleide å jobbe mye samme vakter osv.

    Og det var så stressende butikk, å få kontroll på, så jeg måtte nesten være på god fot, med folka som jobba der, hvis vi skulle ha sjangs å få kontroll på butikken osv.

    Det kunne ikke være sånn, at noen bare gikk og dassa, eller var misfornøyd, og lagde konflikter, for da ville vi mista kontrollen, på butikken.

    At varer ville ha hopa seg opp, uten å bli satt i hyllene, og standarden på butikken ville gått ned da.

    Og jeg var ambisiøs, og prøvde å bli butikksjef i Rimi osv., så jeg ville ikke at det skulle være mye problemer, i butikkene jeg jobba da.

    Så jeg ble med ut med David og også Toro, en del ganger.

    Så jeg ble vel nesten som kamerat, med David da, siden vi jobba sammen, og gikk på fester osv.

    Men jeg hadde jo det i bakhodet, hele tida, at det var i forbindelse med jobb, egentlig.

    Så jeg var litt reservert, og ikke helt meg selv, må jeg si.

    Men hadde det i bakhodet, at jeg måtte oppføre meg, og ikke snakke om alt mulig f.eks., siden det var knytta til Rimi på en måte, når jeg festa sammen med de her folka fra Rimi da.

    Så det ble ikke som med vanlige venner.

    Men dem hadde jeg ikke så mange av.

    Så jeg spillte vel en rolle da, som en Rimi-sjef, som gikk på fester og på byen og sånn da.

    Omtrent, hvis det lager noe mening.

    Det var David som hele tida sa fra, og skulle ha meg med på fest der og der, og da og da.

    Og jeg synes vel det var artig, å gå litt ut på byen og.

    Da festa jeg jo med Erik Dahl, som var kameraten til David, og Linn, som jobba på Rimi Nylænde.

    Og Roger og Bjørn Erik, og de kameratene til David.

    Det var jo ganske kule folk, så det var artig å ikke bare feste med bruttern heller.

    Selv om jeg hele tida prøvde å ha det i bakhue, at det her var egentlig i forbindelse med Rimi, så jeg passa på at jeg ikke sa for mye dumt, eller gjorde for mye dumt osv.

    Selv om jeg kanskje skjeia ut litt noen ganger, og ble med og skulle være sosial, og tok et trekk av en rev osv.

    Men som hovedregel, så hadde jeg vel stort sett kontrollen, selv om jeg ble med dem på masse legale og illegale techno-partier osv.

    Men det var ikke sånn at jeg begynte å skulle ta e-er, eller pepper, som dem sa, eller hva dem kallte det, amfetamin osv.

    Og jeg tror ikke David og dem dreiv og tok e-er heller.

    Men det er mulig dem gjorde det, uten at jeg visste det.

    David, tok nok noe amfetamin, eller noe, noen ganger.

    Jeg husker på en fest, hos meg, så plutselig, på slutten av festen, så kommer David, og spørr om det er noe som trengs å ryddes osv., og er helt hyper, sånn i 3-4 tida, om natta.

    Så da lurer jeg på om han ikke hadde fått i seg noe amfetamin, eller noe.

    Men jeg skal ikke si det sikkert.

    Men men.

    Men på den turen, på Oslofjorden da.

    Så bare ville ikke David, være kamerat, med meg.

    Han skulle bare sitte sammen med Alex, fra Rimi Sinsen, og dem.

    Så jeg måtte stå der, sammen med hu Merethe.

    Og hu kjente ei lyshåra dame, som vel også da var assistent i Rimi, og som var med på båtturen.

    Og da måtte jeg stå, og prate voksent til dem to da.

    Mens David og Alex fra Rimi Sinsen, og dem, satt noen meter unna, og var kule og oppførte seg som kamerater osv.

    Jeg synes det ble så dumt jeg.

    Jeg hadde jo nettopp tuppa hu Merethe i ræva og, fordi hu hadde mobba meg, fordi jeg hadde blondt hår.

    Hu virka helt fin, hun lyshåra venninna hennes da.

    Men det virka for meg, som at noe var galt.

    For hu virka ikke som en sånn dame, som man bare kommer til dekket bord til.

    Hu Merethe, bare dro meg bort til henne, så var det liksom fritt fram, for meg, til å sjekke opp henne.

    Og David, skulle plutselig ikke være kjent med meg og Merethe lengre, enda vi hadde jobba sammen, alle tre, på Rimi Bjørndal, i et års tid vel, like før det her.

    Og var ganske bra kjente derfra.

    Så det her var litt rart.

    Jeg skulle liksom stå der, og være voksen da, og prate med de her to damene.

    Og det var greit det, det var ikke sånn at jeg ikke klarte å oppføre meg voksent f.eks.

    Men så satt det en gjeng med kamerater da, som jeg kjente noen av, David Hjort, og Alex fra Sinsen osv.

    Så skulle dem sitte der, og være tøffe kamerater, som drakk osv.

    Og David lata som at han ikke kjente vårs, altså meg og Merethe.

    Da synes jeg både hu Merethe, og han David, hadde oppført seg uhøflig mot meg.

    Og jeg synes det virka litt rart, at jeg kom så lett til hun fine, lyshåra dama, som hun Merethe kjente og.

    Så jeg bare droppa hele turen.

    For båten hadde ikke gått fra kaia enda.

    Så jeg bare forklarte det, at jeg var så fotball-fan.

    Så jeg hadde kommet på at det var fotball-VM, på TV.

    Jeg bodde jo på St. Hanshaugen, så det var ikke så langt å gå fra Aker Brygge.

    Og det var en fin juni dag osv.

    Så jeg bare stakk, og gikk heller hjem for å se på fotball.

    Så sånn var det.