Stikkord: Rimi Bjørndal

Ja, det her høres kanskje rart ut.

Og det var ikke akkurat det første jeg har tenkt på av sammenhenger, med at jeg overhørte i 2003, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, av flere personer.

Siden jeg pleide å følge med i nyhetene hver da, så viste jeg godt, at det ikke stod noe i norske aviser, om noe ‘mafian’.

Så jeg stolte ikke på politiet, siden de ikke har oppdatert folk om den her mafian.

Så jeg dro til Sunderland, høsten 2004, for å studere.

Det som skjedde, var at HiO tulla så mye, med å godkjenne fagene mine, og lånekassa tulla så mye, med å sende meg studielånet, at jeg mista kontrollen, på følgende.

1. Studiene i Sunderland, siden jeg måtte ringe Norge hele tida, for å ordne med studilån, og få godkjent fagene i Sunderland og jeg hadde også noen smålån, billån osv., i Norge, som jeg måtte få utsettelse på, til jeg fikk studielånet, så jeg prøvde å ringe 4-5 kreditorer, en gang i måneden.

2. Men da jeg ringte disse 4-5 kreditorene, så trodde jeg jo, at jeg kom til å få studielånet innen en måned.

Men, det tok jo fire måneder.

Så tilslutt, så hadde jeg lovt pengene så mange ganger, at det ble bare dumt å ringe på nytt, og prøvde å forklare det samme om igjen og om igjen.

Og det var kronglete også fra England, siden jeg bare hadde en norsk mobil.

Det er ikke så lett å kjøpe mobil i England, når man ikke vet reglene og sånn for det, og vi hadde en telefon i gangen, men da måtte man ha sånn spesielt kort, som også var kronglete å forstå.

Så da ble det den norske mobilen.

Men men.

Så jeg mista kontrollen på studiene i Sunderland, og på lånene i Norge, takket være disse problemene, må jeg vel si, for det meste med HiO og Lånekassa da.

Så da jeg fikk studielånet mitt, i januar 2005, så bestemte jeg meg for å prøve å finne et sted å bo, og prøve å få meg jobb.

For jeg ville ikke fortsette studiene, for jeg var såpass mye forsinket, så jeg så ikke hensikten med det.

Men jeg hadde jo mye penger, så jeg kunne jo etablere meg, og få meg en jobb.

Vi måtte bytte leilighet i Sunderland også, samme uke, så da dro jeg heller til London, siden utenlandsstudieveilder, ved HiO Ingeniørutdanningen, Frode Eika Sandnes vel, han og hans kamerat fra Sunderland, hadde fortalt meg våren 2004, at i Sunderland, så var arbeidsmarkedet så vanskelig, at norske studenter ikke hadde sjangs til å få seg jobb.

Så jeg dro til London da, siden det hørtes ut for meg, som et sted, hvor det burde være enklere å få seg jobb og leilighet da.

Men, jeg overhørte at noen folk ved Kengsington, noen Chelsea-supportere, tror jeg, ikke likte at jeg gikk i gatene dems, nærmest.

Så jeg ble liksom overvåka bare jeg gikk innom Harrods eller hvor jeg gikk hen, for å kjøpe aviser for å finne leiligheter og sånn da.

Jeg så og hørte at folk tok opp mobilen, en kar i slutten av 20-åra vel, tok opp mobilen, ta jeg gikk inn på Harrods, og ringte og sa, at nå er han på Harrods.

Så hva det var, det veit jeg ikke.

Men sånt ble bare værre og værre.

Så jeg dro til Heathrow, og fant ut at jeg dro fra England, og endte opp med en flybillett til Amsterdam.

Og der var det ikke så lett å finne jobb, for jeg prata jo ikke nederlandsk.

Jeg var å så på et rom i et bokollektiv, ute i Amstelveen, tror jeg det heter, men jeg fikk ikke det rommet.

(Det var forresten noen underlige skruer.

To nederlandske, litt feite, folk, som dreiv med Java-programmering, (som jeg også kan en del av fra studier osv).

Og der hos de, så bodde det en dansk unggutt.

Og han pratet jeg engelsk til, for jeg vet at unge danske folk ikke forstår norsk så godt.

Og han skulle jeg liksom ta over rommet til da.

Jeg syntes det virka greit først, for det var jo vaskemaskin og sånn der.

Og da hadde jeg bodd på hotell, i flere uker, og da måtte jeg kjøpe reine klær og sånn, for jeg fikk vel ikke vaska så mye der.

Men de her, litt tjukke, java-folka, de plukka meg opp, like ved senteret i Amstelveen, eller et sted der, som jeg tok en slags trikk til vel.

Men, så hadde de vært og kjøpt iskrem.

Jeg lurer på om det var noe hint at de var homo?

Og at danske unggutten, kanskje 18-19 år, som var vel minst 10 år yngre, enn de her folka, som jeg syntes virka snobbete, til å være data-folk.

De virka mer som snobber enn som nerder, for å si det sånn.

Så jeg lurer på om han danske gutten der var noe slave for dem, eller noe(?)

Uansett, så fikk jeg ikke det rommet da, jeg tenkte ikke sånn da, det er bare noe jeg lurt på i ettertid.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, jeg syntes jeg overhørte noe greier, at noen engelske folk var etter meg, på hotellet der, i Amsterdam, så jeg dro til Frankfurt, denne gangen med toget.

(Hva som egentlig foregikk, det er jeg ikke sikker på.

Men jeg har jo overhørt, før det her, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

Og etter det her, så har jeg overhørt, at jeg har blitt brukt som noe ‘target-guy’.

Så det var vel antagelig noe i forbindelse med de her tinga da, får man vel tro.

Noe sånt.

Så var jeg så lei av bli gjenngjent osv.

(Ja, jeg vet det høres rart ut at jeg skulle bli gjennkjent nede i Europa osv., men sånn virka det for meg da).

Men men.

Så jeg dro til USA, (som jeg har skrevet om på bloggen), og ble sendt tilbake.

Det har jeg vel skrevet om i en ‘label’:

https://johncons-blogg.net/search/label/Detroit%20Airport%20Immigration%20Control

Så ble jeg sendt tilbake til Oslo da, av amerikanerne i Detroit.

Og da var jeg en natt på hotellet på Gardermoen, mens jeg venta på kofferten min, som amerikanerne holdt tilbake en ekstra dag, for å se gjennom da.

Så sånn var det.

(De skrev en lapp om at de hadde funnet en lighter i kofferten min, så derfor var den blitt holdt tilbake en ekstra dag av amerikanerne).

Men men.

Så dro jeg til Danmark, et par dager, så til Finland, men der var det ikke så gjestvennlig, synes jeg, så jeg havna på et fly til Munchen.

Så tog jeg toget til Berlin, og så videre til Paris.

For amerikanerne hadde skrevet noe greier i passet mitt, så jeg satsa mer på å ta toget etterhvert, for da ble ikke passet sjekka, så ofte.

I Paris, så viste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre.

Jeg hadde jo egentlig rømt fra Norge, for jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

Og fransk det snakket jeg jo ikke.

Jeg lærte noe fransk, så jeg klarte etterhvert å si ‘sandwich avec jambon et fromage si vol plaise’.

Noe sånt.

Som betyr baguette med ost og skinke.

Noe sånt.

Så jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre.

Jeg kjøpte medlemskap i et sånn selskap som het ‘Logica’.

Og da kunne jeg få meg leilighet.

For da hadde jeg 8.000 euro, eller noe, igjen av studielånet.

Så da fikk jeg lov å leie leilighet, selv om jeg ikke hadde jobb.

Og jeg ringte på en leilighet, men det var litt halvhjerta.

For hva skulle jeg gjort, i Paris, med leilighet.

Jeg hadde vel ikke fått noe jobb, når jeg ikke snakka fransk?

Nei, jeg trokke det.

Så jeg ble boende på hotell da.

Og jeg kunne jo ikke sitte inne på hotellrommet hele dagen.

Da ville nok hotellmedarbeiderne begynte å lure på meg, tror jeg, hva jeg var for en skrue.

Så jeg pleide å dra på en irsk pub, i Montemartre, tror jeg det het.

Like ved der Moulin Rouge ligger vel, (som jeg ikke var på).

(Men jeg var å trente en gang, på et treningsstudio ikke så langt unna.

Og det kosta ca. 200 norske tror jeg.

Så Paris kan nok måle seg med Oslo omtrent, når det gjelder levekostnader.

Men men).

Mer da.

Jo, på den irske puben, som het O’Sullivans, eller noe.

Jeg får sjekke det.

Her var linken:

http://www.osullivans-pubs.com/index2.php?lang=eng&id=news

Jeg tror det må ha vært den O’Sullivans i Grand Boulevard, som jeg pleide å gå på.

I Paris var det jo mye sånne cafeer og sånn.

Men den her puben da, eller hva man skal kalle det, der var det nesten som å gå ut i Norge eller England.

Mens de fleste stedene i Paris, ble for cafe-aktige for meg, må jeg innrømme.

Men, men.

Men på den puben jobba det britiske folk osv, så jeg følte meg nesten hjemme, som hadde bodd i nesten et halvt år i Sunderland og London like før.

Så sånn var det.

Selv om det ble litt krangling, om uttalen på ‘Carlsberg’ osv., som jeg må innrømme at jeg kjøpte der.

Siden jeg var norsk da, i Paris, så virka det litt hjemmelig, med dansk øl.

Og da mente jeg at det uttaltes Carlsberg da.

Mens han bartenderen på den irske puben mente at det uttaltes ‘Carlsbørg’ da.

Men jeg mener, at siden det her var i Frankrike, så kunne man ikke bruke engelsk uttale.

Da var det mer riktig å bruke norsk uttale, mente jeg da.

Selv om det var en irsk pub.

Men men, jeg krangla ikke om det her da, jeg bare oppfatta det som at han bartenderen retta på uttalen min, når jeg sa Carlsberg og ikke Carlsbørg.

Men men.

Men på det stedet gikk det faktisk ann å treffe folk.

Jeg traff ei dame fra Sør-Frankrike, som sa at folk i Nord-Frankrike var litt kalde noen ganger, men folk var mer gjestvennlige i Sør.

Hvis hun ikke var fra Spania(?)

Noe sånt.

Og jeg traff en pen dame fra Færøyene, som studere kunst i Paris, som jeg pratet litt med på norsk da, utrolig nok.

Jeg spurte henne på engelsk hvor hun var fra.

Så sa hun ‘Faro Islands’ da, eller noe.

Så spurte jeg på norsk, ‘forstår du norsk da’.

Og det gjorde hun gitt.

Hun satt sammen med masse dansker, ved et bord der da.

Men jeg lot de og henne være i fred, (jeg bare prata med henne ved bardisken), for jeg ville ikke begynne å blande meg med alle de, for jeg hadde jo de problemene jeg hadde nevnt, og var litt stressa pga. all reisingen osv., så jeg lot de bare være i fred.

Men men.

Men jeg traff tre norske damer der og.

Som var på studietur, en helg eller en uke i Paris.

De var litt imponerte over at jeg hadde vært på invalider-domen, husker jeg, og sett på graven til Napoleon.

Jeg var litt stressa av alt som hadde foregått, og vi drakk noen øl og sånn, selv om ei av de dro tilbake til hotellet, med en gang.

Men men.

Så nevnte jeg vel alle landa jeg hadde vært i og sånn da.

Men jeg nevnte vel ikke det her med ‘mafian’.

Men jeg nevnte vel såvidt noe annet.

Og det var at, jeg hadde jo slutta som butikksjef i Rimi, i 2002, pga. at jeg ble tulla med så mye, og ikke tatt seriøst, av lederne i firma, må jeg si, enda jeg hadde jobba i Rimi i bortimot ti år da, og nesten alltid stått på og jobba som en virvelvind omtrent, i butikken, i håp om å få en karriære der da.

Men men.

Men så ikke.

Så jeg bestemte meg for å finne nye jaktmarker.

Men, familien min, de har aldri vært så enkle å kommunisere med.

Jeg har egentlig ikke vært så på bølgelengde med de.

Så jeg tror at de kanskje ikke fikk med seg grunnen til at jeg slutta i Rimi.

Ikke fordi jeg ikke klarte å jobba der mer.

Men fordi jeg ønsket å få noe mer ut av livet, og jobbe et sted jeg ble tatt på alvor, sånn at jeg virkelig kunne gjort en innsats, i samarbeid med andre oppegående folk da, istedet for å bare bli tulla med, som det virka som var hovedregelen i Rimi, ihvertfall ovenfor meg.

Så jeg ble litt nedfor av å slutte som butikksjef og da, for jeg syntes det virka som om familiemedlemmer osv., ikke skjønte hva som foregikk, at jeg ville ha mer ut av livet, og kanskje trodde at jeg var en taper, eller noe, fordi jeg sluttet i ‘slavejobben’, hvor jeg tullet med, i Rimi.

Hva vet jeg.

Men det var litt rart ihvertfall.

Og jeg kontaktet en gammel kamerat fra Bergeråsen da.

Christian Grønli, som bodde i Spania.

Han og broren hans Petter, de var kameratene mine på Bergeråsen da, på begynnelsen av 80-tallet.

Men mora, Tove Grønli, døde, så Petter og Christian flytta til faren sin, Carl-Otto Grønli, tror jeg, i Mexico, og så flytta de seinere til Spania da.

Men, jeg ble etterhvert ganske flink på internett, siden jeg pleide å koble av fra Rimi butikksjef-jobben, med å sitte foran pc-en om kvelden, og chatte med folk jeg kjente fra jobb og gjennom kamerater og gjennom nettet da.

Så jeg sporte opp Christian på nettet da, for jeg hadde ikke så mye kamerater på den tida her.

Og jeg sporte også opp hun kusina mi, Rahel Savoldelli, på internett, på den her tida, bare for å høre hva som skjedde, for jeg hadde ikke så bra kontakt med de andre på morssiden i familien.

Men jeg lurte på om kanskje Rahel var litt normal da.

Men begge disse har jo også vært på Facebook-siden min, og senere forsvunnet da.

Så det var vel kanskje ikke det mest vellykka jeg har gjort, å kontakte disse, på e-post osv.

Men, jeg var litt nedfor da, pga. overarbeid og problemer på jobben og mangel på venner osv.

Men men.

Så sier Christian Grønli da, at han studerer grafisk design i Barcelona.

Siste året av en bachelor-grad, eller noe.

(Selv om han nå vel jobber med noe med utleie av eiendom, tror jeg).

Noe sånt.

Så sier han at han skal ha en oppgave, å lage en montasje av et museum.

Og da ville han lage en montasje av Munch-museet, siden han var norsk.

Og en annen kamerat av han, hadde ikke sendt bilder likevel.

Så sånn var det.

Men han Frederic, fra Rimi Bjørndal, som var assistent der.

Han hadde vist meg, på en bytur med jobben, (fordi jobben hadde vunnet en premie, så butikksjef Irene tok med alle på jobben, på Peppes og på en slag Ole Paus-revy, på SAS-hotellet).

Så sånn var det.

(To rustne herrer, eller noe, som var kjedelig, må man vel kanskje si.

Ihvertfall etter noen øl på Peppes.

Men men).

Mer da.

(Jeg lurer på om noen av utlendingene på jobben skulle spandere Jägermaister, eller noe, etter revyen.

Men da siterte jeg vel tremenningen min Øystein Andersen, som han hadde sagt til kameraten min, fra Larvik, Frode Kølner, som jeg hadde invitert, til 18-års dagen min, tror jeg det var.

At, Jägermeister er hostesaft.

Det sa ihvertfall Øystein.

Så jeg tror ikke han er Illuminati.

Men Frode Kølner, han skulle lege Jägermeister-flaska, oppi frysern til Haldis.

På det gamle rommet mitt.

Hvor det lå mye umerka kjøtt.

Hm.

Så jeg tror det er mer sannsynlig at Frode Kølner er noe Illuminati, enn at Øystein Andersen er det da, for å si det sånn.

Uten at jeg skal si det sikkert.

Men men.

Sånt kan kanskje forrandre seg og, det er mulig.

Jeg husker det her bare sånn vagt, men det er mulig det var snakk om noe Jägermaister, etter den her Ole Paus-revyen på SAS-hotellet da, men at jeg antagelig sa at det var hostesaft, eller noe annet, det er mulig.

Noe sånt kanskje, jeg var litt full, så jeg skall ikke si det sikkert.

Men men.

Frode Kølner, han tok ihvertfall med seg kameraten sin, og dro fra 18-års dagen min, før vi begynte å drikke.

Dem skulle egentlig ligge over der, tror jeg, på Bergeråsen, i Leirfaret.

Men han virka som at han var redd for noe, eller at han kjeda seg.

Noe sånt.

Han tok ihvertfall med seg Jägermaisteren sin, og stakk da.

Kanskje det var kjøttvarene til Haldis han reagerte på?

Hvem vet.

Søstra mi, skulle absolutt ha med med og Frode bort på Sandvika.

En strand, mellom Berger og nesten Sande.

Jeg dro aldri til Sandvika.

Jeg tror jeg har vært der tre ganger, eller noe.

En gang med klassen, på Sande vidergående, i 2. klasse.

En gang med Frode Kølner og søstra mi, når Frode hadde bil da, som han hadde kjørt med fra Larvik da.

Og en gang med fettern min Ove, og søstra mi, og Heidi, kusina mi.

Da vel Ove kjørte, tror jeg.

Det var vel før jeg fikk lappen kanskje.

Men vi traff Monika Nebel.

En av de peneste jentene i Svelvik vel, må man vel si.

Og da hadde visst jeg hatt noe slim i tryne, var fetteren min, Ove, så snill å fortelle meg, _etter_ at Monika Nebell hadde vært borte hos oss, som nettopp hadde hoppa fra brygga da.

Så hadde jeg fått saltvann i nesa da, og noe slim kom ut i tryne, eller noe da, visstnok.

Appetittlig nok.

Men Ove sa ikke fra med en gang.

Neida, etter at Monika Nebel hadde gått bort til oss, for å si hei da, og gått tilbake igjen, i bikini, eller badedrakt, eller noe da sikkert.

(Kanskje jeg skulle ha dratt dit oftere?)

Bare fleiper.

Også var jeg der sikkert en gang eller to, som 10-11 åring, med faren min, mener jeg å huske.

Men det var kanskje for å hente Christell eller Haldis, eller noe.

Det er mulig.

Men men.

Men da lånte jeg det kameraet av han Frederick på jobben da, på Rimi Bjørndal, hvor jeg da jobbet som låseansvarlig, ved siden av studier, på HiO.

Det her var nok i 2003, vil jeg gjette.

Høsten 2002, var det kanskje.

Eller november 2002 kanskje.

Noe sånt.

Så lånte jeg kanskje det digitalkameraet, i februar 2003, eller noe.

Og tok en haug av bilder, en søndag, eller noe, av munch-museet da.

Christian sa at han ville ha bilder av hele bygget.

Særlig ved kafeteriaen og inngangspartiet der.

Jeg syntes nok det var litt rart å ta bilder av Munch-museet sånn.

Men, jeg var ikke helt ovenpå, på den her tida, etter at jeg slutta som butikksjef.

Jeg var veldig overarbeida, og sliten, og deprimert, og hadde vel ingen venner omtrent lenger da, vil jeg si.

Jeg hadde noen kamerater, Glenn Hesler og David Hjort.

Men de mista jeg mye kontakten med, etter at jeg fikk problemer på jobb, og så skikkelig utslitt og overarbeida ut osv.

Da ville ikke han Glenn ha så mye mer med meg å gjøre, mener jeg å huske.

Og han David hadde blitt så feit, og nesten gifta seg med Belina, så jeg hadde ikke så mye med dem å gjøre heller.

Og broren min, Axel, han hadde vært et år i Spania, og blitt enda tøffere, og enda mindre sosial.

Så jeg hadde ikke så mye med han å gjøre heller, på den her tida.

Og søstra mi, hun hadde jeg vel litt kontakt med, men det var vel ikke sånn kontakt, når det gjaldt kommunikasjon, kanskje akkurat, det var vel mest besøk en gang iblant, på julaften osv., pleide jeg å dra dit, for jeg hadde ikke lyst til å sitte hjemme aleine på julaften.

Men det var kanskje litt storforlangende av meg, å spørre om å få være der på julaften, det er mulig.

Men men.

Mer da.

Jo, så jeg hadde ikke så mange kamerater da.

Jeg hadde jo noen studiekamerater fra HiO da, og kollegaer fra Rimi Bjørndal.

Og han Dag Anders Rougseth, fra HiO, han pleide jeg å ta en øl sammen med, etter skolen noen ganger, men jeg kjente jo ikke han særlig bra da, bare siden skoleåret 2002/03.

Så sånn var det.

Så jeg syntes ikke jeg kunne si nei da, når Christian, som omtrent var bestekameraten min, et år eller to ihvertfall, på Bergeråsen, spurte om jeg kunne ta bilder av Munchu-museet da.

Men, da jeg studerte i Sunderland, så nevnte jo foreleseren, i E-Commerce, tror jeg, et slags datasikkerhetsfag, siden e-handel går mye på datasikkerhet på nettet osv.

Han nevnte vel Munch-ranet, eller om det var en annen lærer, i en eller annen sammenheng.

Så jeg tenkte litt på det her da, innimellom, om det var noe tull med den bilde-etterspørringa, av Munch-museet, fra Christian Grønli.

Og det hadde jeg litt i bakhue da, i fylla, på O’Sullivans i Paris, i mars eller april, i 2005.

Så jeg nevnte vel det såvidt, etter å ha forklart litt om alt det andre som hadde skjedd.

Til de to norske damene jeg traff, som jeg drakk med på O’Sullivans, at det skulle ikke forundre meg, om jeg var involvert i Munch-ranet også.

(At Christian kjente noen kriminelle, og at de hadde brukt de bildene til noe planlegging av ranet, for eksempel).

Så om disse to damene fortalte dette videre, sånn som damer ofte skravler, når de kom hjem fra ferie, for eksempel.

(Jeg husker ikke hvor de var fra nå, men de var vel fra et sted de og).

Også har politiet etterhvert skjønt at det var meg, og så har de rullet opp den NOKAS-banden gjennom Christian Grønli da(?)

Og så, så har politiet inngått en avtale, med NOKAS-folka, Toska og de, at de skulle sone, men da skulle ikke politiet hjelpe meg, ifølge den avtalen.

Kanskje de NOKAS-folka, var noe ‘mafian’ da(?)

Og så avtalte politiet, at mafian kunne gjøre hva de ville med meg, som en del av avtalen iforbindelse med NOKAS-rettsakene osv(?)

Var det sånn dette henger sammen kanskje?

Er det derfor jeg ikke får rettighetene mine fra politiet(?)

Jeg sier ikke at det er sånn, men man kan begynne å lure ihvertfall.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog