johncons

Stikkord: Rimi Bjørndal

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på noe rart her, fra 80-tallet.

    På 80-tallet så var det ikke internett og det var ikke så mye subkulturer osv.

    Det var soss og frik og vanlige folk, vil jeg si.

    Men men.

    De vanlige folka var de som ga faen og bare gikk i noe klær og gikk og klipte seg når foreldra sa dem måtte det og sånn.

    Sånn var jeg til jeg var sånn 14-15, eller noe.

    Men men.

    Men Christell, hun var soss, vil jeg si, hun hadde mest klær og sånn av alle på Bergeråsen, vil jeg tippe.

    Og pen var hun og, må man vel si, så man våkna opp litt når hun dukket opp, selv om hun var litt bortskjemt og sånn.

    Og vi var jo på ferie sammen i Jugoslavia i 1980, siden faren min bodde nede hos dem og var sammen med moren hennes.

    Og vi var på ferie sammen i Stavanger året etter, hos søstra til Haldis, altså tanta til Christell.

    Og i Danmark, hos Viggo og dem, da jeg gikk i 6. klasse, og vi var på skolekoloni, på Barnas Gård, ute i Akershus et sted.

    Da var jeg bare der, fram til torsdagen tror jeg det var.

    Eller fredagen var det kanskje.

    Og da kom fattern og Haldis og Christell og Pia og Jan og noen venner av Viggo Snoghøj, sønnen til Haldis.

    Jeg lurer på om det var Grande, eller noe, som han kameraten til Viggo ble kallt.

    Og mulig at Eirik Thoraldsson var med.

    Så jeg fikk ikke være på Barnas Gård, sammen med klassen vår fra Berger og en klasse fra Grunerløkka.

    For faren min og dem kom og henta meg i en svær amerikaner som faren min hadde, på veien ned til Køge da.

    Og jeg hadde vært ganske mye på ferie i utlandet, selv om det var i 1983, vil jeg tippe, det siste halvåret av barneskolen.

    Vi gikk vel i 6. klasse da vi var på Barnas Gård, og vi hadde spart i 2-3 år, på skolen.

    Men men.

    Og jeg mener at søstra mi var med til Danmark da, så hu flytta nok til Berger, fra Larvik, i 1982 da, vil jeg tippe.

    Altså tre år etter meg, som flytta dit i 1979.

    Men men.

    Mer da.

    Jo Viggo vant bodybuildermesterskapet da, i Danmark, skal jeg se om jeg finner om det på nettet:

    Ja, det visst i 1982 det, som Viggo vant det mesterskapet:

    * 1982 Jr. Mr. Scandinavia

    http://blog.bodybuilding.com/GlobalGossip/category/global-gossip/scandinavian-small-talk/

    Så da var det nok høsten 1982 da, som klassen var på Barnas Gård, og som vi dro til Danmark.

    Jeg og Christell og Pia hadde fått artige ‘Donkey Kong-aktige’ spill, med noe tanks og fly, så det var den tida der.

    Ja, høsten 1982 var det.

    Og jeg pleide å gå på noe onsdagsklubben, eller hva det het, på Berger, og spille bordtennis og sånn der.

    Med Karl Frederik Fallan for det meste, og også Dag Furuheim en gang husker jeg, selv om han var eldre.

    Og jeg og Karl vi spillte også bordtennis på Barnas Gård, og vant over noen av de fra Grunerløkka, mener jeg.

    De var ikke så tøffe de guttene fra Grunerløkka, som vi fra Berger var, mener jeg å huske.

    Og i 1982, så var det ingen utlendinger som bodde på Grunerløkka.

    Jeg mener å huske at alle dem var norske.

    Og i klassen vår så var også alle norske.

    Så Norge har forrandra seg litt siden 1982.

    To jenter fra Grunerløkka løp rundt i dusjen og gangen på jentebygget, kvelden før faren min og dem kom og henta meg.

    Dem var i puberteten alt husker jeg, for dem løp nakne rundt der, med lysa på, i 10-15 minutter, mens masse folk stod utafor å så på.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor jeg absolutt skulle se den pornofilmen Viggo leide i Danmark, selv om jeg var der sammen med søstra mi og Christell og hun danske barnevakten, som var kanskje 14-15 år, og som ikke tålte å se den XXX-filmen tror jeg.

    (Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen).

    Men men.

    Jeg bodde på rom med Erik Ree, husker jeg, og Ulf muligens.

    Men samme det.

    Det var ikke egentlig det her jeg skulle skrive om, men om det med at de jentene løp i gangen kan ha vært noe mafia-plott.

    Uka før så tok faren min meg inn til Grunerløkka, og da var vi hos noen folk som dattra til gikk i parallellklassen til den klassen fra Grunerløkka som vi var med på Barnas Gård.

    Det var kanskje litt snodig.

    Hu jenta skulle ha meg med å lese Donald-blader og alt mulig, men de jentene i Oslo var litt mer jålete enn de jentene på Berger, eller hva man skal kalle det, så jeg reagerte litt på henne, husker jeg, og satt heller i sofaen og hørte på hva faren min og foreldra til jenta prata om, husker jeg.

    Jeg var litt sjenert.

    Men på Barnas Gård så kunne jeg jo fortelle de jentene fra Grunerløkka, at jeg kjente ei jente i parallellklassen dems, og det var det nok ingen andre av guttene fra Berger som kunne fortelle.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så om det var noe plott, for at jeg skulle tulle med hun danske jenta.

    Hvem vet hvor organiserte disse plottene er.

    Man kan ikke vite alt.

    Men men.

    Men det var egentlig ikke det her jeg skulle skrive om.

    Grunnen til at jeg syntes det var så artig å dra til utlandet, var at Berger er ganske langt ute på landet.

    Og det er bare en butikk der og sånn.

    Så det ble litt kjedelig om vinteren spesiellt.

    Om sommeren kunne man dra på fjorden og sånn, men jeg var aldri noen skientusiast, etter at jeg fikk noen tråe langrennski, som niåring, like før jeg flytta til Berger.

    Og det var ikke internett.

    Og vi hadde ikke satelitt-tv, på begynnelsen av 80-tallet.

    Men det var Donald hver tirsdag.

    Og det var omtrent det.

    Og halvsju på TV på lørdager.

    Og Donald-tegnefilm på julaften.

    Eller hvordan det var.

    Så sånn var det å vokse opp på Berger på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var ganske kjedelig, ihvertfall om vinteren når vi ikke skulle på ferie noe sted.

    Så jeg satt noen ganger og programmerte dataspill, i Basic, på VIC-20 osv.

    Noe jeg nok ikke hadde hatt tålmodighet til, hvis vi hadde hatt internett f.eks., på den tiden.

    Så jeg lærte grunnprinsippene i programmering ganske bra da.

    Så noen fordeler var det med at det ikke var så mye som skjedde og.

    Men det var noe som het postordre da.

    Det var nesten like spennende som Donald.

    Når det dukka opp Select-kataloger og sånn, i posten til farmora mi på Sand, hvor jeg gikk hver dag etter skolen, for å spise middag osv.

    Så jeg maste på fattern og spurte pent om jeg kunne få digital-klokke.

    Og da hendte det at jeg fikk det, etter at dem hadde tenkt på det her, i noen uker og sånn da.

    Eller noen ganger bare etter et par dager.

    Jeg diskuterte sånne ting med faren min, når han hadde pauser fra jobbinga på verkstedet osv.

    Så selv om jeg har klagd mye på faren min, om at han dreiv med omsorgsvikt, da jeg måtte bo aleine på Bergeråsen fra jeg var ni år.

    Så var han ofte raus og lot meg kjøpe ting på postordre, og jeg fikk is og brus når vi kjørte inn til Oslo for å levere køyesenger, og jeg fikk kanskje 200-300 kroner i uka, til å kjøpe mat.

    Og det var mye på begynnelsen av 80-tallet.

    Selv om maten var dyr i butikken på Sand.

    En Pizza Grandiosa kosta 29.90, på begynnelsen av 80-tallet, mener jeg å huske.

    Og det er vel samme prisen som er enda i dag.

    Og sånn var det for potetgull og cola og sånn og nesten.

    At potetgull kosta vel en 10-12 kroner, som det kanskje gjør i dag.

    Og Cola var jo i litersflasker, av glass, så det ble sikkert nesten like dyrt som i dag.

    Og tegneserier var også dyre, de kunne koste 30 kroner, og enda mer, for album.

    Og jeg var litt deppa ofte siden jeg bodde aleine, så jeg kjøpte 2-3 tegneserieblader og aviser som VG og Dagbladet da.

    En gang så klagde kassadama, ei med mørk hår, som var ganske blid vanligvis.

    Hu klagde på at tegneserien jeg kjøpte var så dyr.

    Så da la jeg det albumet tilbaket, men jeg kjøpte det uka etter da.

    Så jeg gikk i butikken 2-3 ganger i uka, fra jeg var sånn 11 år kanskje.

    Og jeg klarte ikke vanlig melk, siden mora mi lot meg drikke dårlig melk i Larvik, på slutten av 70-tallet, mens ei dame jeg ikke visste hvem var, var der.

    Så jeg kjøpte meierienes milkshake med sjokolade da.

    Så kassadama prata med ei annen som jobba der, om at jeg drakk milkshake istedet for melk.

    Og viska om det her da.

    For det var nesten ingen som ikke drakk h-melk og spiste kneip, på 80-tallet.

    Da var man veldig rar, hvis man ikke gjorde det.

    Så mainstream var et ganske snevert begrep, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Men en gang da, da jeg var sånn 11-12 år kanskje.

    Så var det bilde av en sånn Manenken Pis-statue, fra Belgia, eller noe.

    En gutt som tisser.

    Så kunne man trykke på en knapp, så pumpa den pumpa noe vann eller alkohol, eller alt mulig, sånn at den statuen tissa vann i et glass da.

    Jeg syntes alt som var automatisk og moderne var morsomt.

    Som quartz-klokker, brusmaskin, videospillere som kom på den her tida, dataspill som Donkey Kong osv.

    Så jeg synes det var morsomt at man kunne trykke på en knapp, så kom det vann eller brus, eller alt mulig, ut av statuen, hvis man kjøpte batteri da.

    Men jeg hadde fjernstyrt bil, som fattern hadde kjøpt i USA.

    Og batterier var veldig dyre i butikken på Sand.

    Det kosta nok mer for batterier i butikken på Sand, på begynnelsen av 80-tallet, enn det gjør på Rimi nå for eksempel.

    Så de må nok ha hatt bra fortjeneste i butikkene på den her tida.

    Jeg tror aldri jeg så at kassadama rydda i butikken for eksempel.

    Og de hadde ferskvaredisk, i den lille butikken.

    (Når det gjelder omsetning).

    Så den butikken kunne ikke holde det gående, når Rimi-butikken dukke opp på Skjønnhaug, f.eks.

    Men den klarte å konkurere mot Samvirkelaget på Berger.

    Så butikken på Sand, var en privat butikk, drevet i mange år av Odmund Larsen, som han vel het.

    Før han pensjonerte seg, på 80-tallet en gang.

    Mens på Berger, så var det Samvirkelaget.

    Så Berger var nok mer et arbeidersted, enn Sand.

    Siden de hadde forbruker-kooperasjonen.

    Og de hadde også fabrikker på Berger, tekstillfabrikker, hvor jeg tror at de fremdeles lager Berger-pledd.

    Mens på Sand, så var det da ikke noe industri.

    Bortsett fra firmaet til faren min og farfaren min, Strømm Trevare.

    Der jobba faren min og farfaren min og onklene min, og noen ganger noen andre, som Tage og Dag Furuheim og Eirik Thorhaldsson osv.

    Men, Jensen Møbler flytta ut dit også, rundt 1982 kanksje, fra Svelvik, og de er i dag en av landets største madrassprodusenter.

    Mens firmaet til faren min og dem, det gikk konkurs, men det er mulig at det er noen andre som driver og lager noe trevare-greier der enda, det er mulig.

    Men men.

    Men da dukka plutselig Christell opp, i leiligheten min, på Leirfaret, og skulle se på den her statuen da.

    Jeg pleide også å kjøpe appelsinjuice, i butikken på Sand, siden jeg ikke drakk melk.

    (Siden jeg fikk brekninger av melk, siden muttern pleide å tvinge i meg sur/råtten melk, ved en 2-3 anledninger ihvertfall, i Larvik, på 70-tallet, så jeg måtte spy omtrent hver gang jeg drakk melk.

    Men jeg klarte å drikke det, hvis det var mye Oboy oppi melka).

    Onkelen min Håkon, han jobba også på verkstedet.

    Og da prata jeg med Håkon og faren min og farfaren min, når dem hadde pauser, og når dem var ferdige å jobbe.

    Det var ikke noen andre barn der, men jeg var ganske voksen fra Larvik, hvor jeg hadde mange venner, må jeg vel si, og pleide å gå å gjøre innkjøp for muttern, og gå ærend for dama som dreiv butikken på hjørnet der, Fru Landhjem.

    Så jeg prøvde å oppføre meg voksent, da jeg flytta til Berger, i 1979.

    Eller, jeg oppførte meg vel bare vanlig, men det ble sånn at jeg også satt mye i stua der, i huset på Sand, og leste aviser og løste kryssord, etter skolen, de første månedene etter at jeg flytta til Berger.

    Sammen med farfaren min og farmora mi da.

    Jeg var også ganske stressa av å bo sammen med muttern og av å ofte besøke foreldrene hennes i Nevlunghavn og av stefaren min Arne Thormod osv.

    Det var som en slags psykisk terror, noen ganger, å være i Ribsskog-familien, i Larvik, for de folka var så anspente og hadde alltid noe rart for seg da, så det var vanskelig å få ro på sinnet, vil jeg si.

    Så det var derfor jeg ville flytte til Berger.

    For i huset til farmora og farfaren min, på Sand, og i huset til faren min, på Bergeråsen.

    De var ikke så slitsomme, som muttern og stefaren min og mormora mi da, spesiellt, Ingeborg Ribsskog.

    Og også morfaren min kunne være litt spesiell, sånn gammeldags, konform og høytidelig nesten.

    Så det var slitsomt å være på besøk hos besteforeldrene våre i Nevlunghavn, for de var så tilgjorte, og bestemora vår var hysterisk for alt mulig rart da.

    Og vi måtte sitte og spise søndagsmiddag som om vi var noen kongelige omtrent, med kadaverdisiplin, på hver minste ting vi gjorde, som å bruke riktig bestikk og ikke lage lyder når vi spiste, og alt mulig sånn.

    Bestemor Ingeborg var fra en militær og adelsfamilie i Danmark, så det merka nok jeg og søstra mi, når vi var på besøk der med muttern ca. en dag i uka kanskje.

    Og muttern var også hysterisk, må man vel si, og hadde mye rart for seg hele tida, så man fikk aldri slappet av.

    Hun var kanskje prega av å bli oppdratt av bestemor Ingeborg, som nok kanskje var prega av den her militærfamilien sin.

    Som også var en rik fabrikkantfamilie, på farssiden hennes.

    Men på morssiden så var det en kjent militærfamilie og adelsfamilie.

    Så hun gikk på slottsball og sånn i København, og hadde fine venner, og de hadde en dame som spiste piano når de spiste middag.

    Så det fikk nok jeg og søstra mi merke.

    Men bestemor Ingeborg hadde ikke lært ordenlig å lage mat, vil jeg si.

    Sikker pga. at de nok hadde noe tjenestepiker som lagde mat, der hun vokste opp.

    Så når bestemor Ingeborg hadde plukket bringebær i hagen, til deserten, til søndagsmiddagen.

    Så kunne det hende at det var mark, som kraba rundt innimellom bringebæra.

    Men det var ikke lov å klage på det.

    Så man lærte å ikke si så mye, og spørre pent, ‘kan vi gå fra bordet nå’, og sånne ting.

    Og noen ganger fikk vi lov, mens andre ganger, så måtte vi spise noe mer desert og sånne ting.

    Så sånn var det.

    Og det var lignende seanser når vi gikk søndagstur, rundt på Nevlunghavn, etter middagen.

    Da gikk vi i en time eller to, ut til Mølen eller hva faen alle de stedene het der.

    Det var å gå etter bestemor og bestefar og muttern rundt i distriktet der, og høre at ‘der bor hun damen med alle kattene’, og masse sånt.

    Men morfaren min, Johannes, han kunne noen ganger være litt morsom, og løpe etter meg, rundt omkring i hagen og kalle meg ‘Tutteman Tute’, og si at jeg var en ‘røver’ eller ‘du din tater’.

    Så det kunne være morsomt der og, men alltid veldig høytidelig, nesten som om det var på en herregård, eller noe, bare at det var et stort hus i Nevlunghavn da.

    Men veldig gammeldags da, en helt annen verden en sånn det var på skolen eller barnehagen f.eks.

    Men men.

    Og sånn var muttern og, sånn at alt mulig ble kommentert da.

    Nærmest for morro skyld ofte.

    Så vi ble hakka på da, jeg og søstra mi, av mutten, som var sofistikert og finurlig, så hun kunne tulle mye med oss barna, som ikke skjønte så mye av alle tingene i verden da.

    Men men.

    Så jeg trengte å slappa av litt, da jeg flytta til Berger.

    Og i huset til farmora og farfaren min, på Sand.

    Der fikk jeg mat av Ågot, som var hyggelig og skulle prate om hva som foregikk, og var mye lettere å ha med å gjøre, enn mormoren og moren min og også morfaren min, som var så gammeldags og veldig konform.

    Mens Ågot og Øivind, de var vanlige folk.

    Så jeg kunne sitte å lese Donald og avisa og løse kryssord og spørre om atombomba og alt sånt, uten at jeg ble hakka på da.

    Untatt av onkelen min, onkel Håkon, som også jobba på verkstedet, han kunne begynne å tulle, nesten på samme måte som muttern, på en voksen måte, selv om man var ni år da.

    Han synes det var artig å lage et poeng av at jeg ville kjøpe Manenken Pis-statue, på postordre da.

    For da gliste han og sa, ‘skal du kjøpe statue av en gutt, og se det kommer vann ut av tissen jo’, sånn var han.

    Så han skulle vel ha det til at man var homo da, på en voksen måte, hvis man syntes det var artig å kjøpe sånn statue på postordre.

    Selv om jeg syntes det var artig at man kunne trykke på en knapp så kom det vann oppi glasset da.

    Det var nesten utrolig det, på den tida, hvor det meste var ganske kjedelig, og alle drakk H-melk og spiste kneip.

    Men men.

    Så kom Christell opp i leiligheten i Leirfaret da.

    Så hadde faren min fortalt nede i huset dems, i Havnehagen, at jeg hadde kjøpt sånn statue da.

    Så skulle Christell se om hvordan den funka da.

    Og smilte og syntes det her var spennende og sånn da.

    Så hadde jeg prøvd å ha juice oppi statuen, og det funka.

    Men så måtte jeg fylle oppi mer juice da, for den statuen var tom da.

    Så var det ikke så mye juice igjen, i kartongen i kjøleskapet.

    Men det var en kartong fra noen dager før, som det var litt igjen i.

    Og jeg syntes ikke at jeg bare kunne gi Christell et halvt glass juice.

    Så jeg helte oppi den juicen og.

    Og da når Christell hadde drikki opp den første juicen.

    Så skulle hun ha mer juice da.

    Så kom det sånn mugg ut.

    Eller om det var at jeg skulle tømme ut den siste skvetten av juice i vasken, for å ha vann oppi statuen, eller noe.

    Så da brakk Christell seg, og holdt på å spy.

    For det hadde vært noe sånn grønn mugg, oppi den juicekartongen som var noen dager gammel da.

    (Jeg ble nok litt stressa av Christell som dukka opp i full fart inn døra, og smilte og full av liv da, og skulle se på den her statuen da.

    Så jeg ble kanskje litt stressa ja, så jeg bare helte noe juice oppi statuen, og glemte å sjekke om den var ny eller gammel.

    Jeg hadde kanskje tre juicekartonger der, og hadde vanligvis oversikten over hva som var nytt og gammelt, men det var artig å teste den statuen da, og det var ikke så ofte Christell dukka opp på besøk på den her tida, så da glemte jeg å sjekke ordentlig da).

    Så sånn var det.

    Men det hendte Christell dukka opp sånn, og sa ‘Erik, jeg har fått pacheklipp’, og sånn.

    Og så gikk hun og viste seg fram, og så gikk hun ut igjen.

    Og så spurte hun noen ganger.

    Så hadde hun hørt at Linda Moen, i klassen min, hadde barbert kjønnshårene sine, som et hjertet.

    Og en annen gang at Ditlev i klassen min hadde sagt at han hadde sædceller som han kunne se svømte rundt i senga si.

    Så da måtte jeg prøve å si om det her var sant eller ikke da.

    Men men.

    Men jeg var ikke så populær, på skolen og sånn, vil jeg tro, som Christell.

    Altså hun ble nok sett på som populær og sånn, siden hun var så pen og hadde pene klær og var velstelt og sånn.

    Mens jeg var jo gutt.

    Men jeg fikk ikke så ofte klær, og jeg syntes ikke det var gøy å klippe meg.

    Og jeg var ofte deprimert.

    Og tynn, siden jeg spiste mye godteri og sånn.

    Og jeg spilte bare fotball, men trenern klagde på at jeg mangla kjøtt på beina.

    Men jeg fikk litt mer muskler, da jeg var et år i infanteriet, på 90-tallet.

    For der var det ingen nåde.

    Da måtte man løpe og gå overalt, i skog og mark og på ski og truger og alt mulig, i et år da.

    Så da la jeg nok på meg mange kilo muskler, vil jeg tro.

    Og det var så tøfft for meg, det året i infanteriet.

    Siden jeg var tynn og utrent og røyka.

    Så etter infanteriet, så var det så tøft, at jeg begynte å grue meg for rep-øvelser osv.

    Så da bestemte jeg meg for, at jeg skulle holde meg iform.

    Så etter militæret, så trente jeg alt mulig.

    Fotball, badminton, tennis, og nå i de siste åra, etter at jeg skada kneet, når jeg spillte fotball, så har jeg også trent på treningsstudio.

    Så da jeg vokste opp på Bergeråsen, og de første åra jeg bodde i Oslo, frem til jeg var i miltæret da jeg var 22-23 år.

    De første 23 årene av livet mitt, da var jeg mye tynnere enn gjennomsnittet.

    Skikkelig pinglete.

    Mens etter militæret, så husker jeg, at en gang så satt jeg på T-banen, og en gutt som satt på setet ved siden av, hadde tynnere bein enn meg.

    Og det tror jeg aldri at jeg hadde sett før.

    Så det var litt merkelig for meg, det trodde jeg aldri jeg skulle oppleve, at jeg ikke var den tyneste i klassen f.eks.

    Men men.

    Så nå er jeg vel rundt gjennomsnittet kraftig, vil jeg tro.

    Og jeg er 1.85 høy, så jeg er vel midt på treet, eller litt over gjennomsnittet.

    Det er sånn at jeg er kraftigere enn sånne folk som bare har jobbet på kontor f.eks.

    Det hjalp vel at jeg i alle år på Rimi hadde ansvaret for å fylle opp smør og ost.

    For en pall med smør og ost veier noen kilo.

    Og kjølevarer var alltid min jobb.

    Men jeg passa på å løfte riktig osv, sånn at jeg ikke fikk problemer med ryggen.

    Så det var ikke sånn at jeg syntes noen av arbeidsoppgavene på Rimi var særlig slitsomme.

    Jeg kunne nok fyllt opp potetsekker hele dagen og sånne ting, uten å tatt skade av det.

    Men da jeg ble butikksjef, så måtte jeg også bruke hue da.

    For da var det resultatene, de økonomiske resultatene som telte.

    Så da begynte jeg å jobbe på en annen måte, i butikken, enn de fem årene som jeg jobbet som assistent.

    For da jobbet jeg mest med kroppsarbeid.

    Mens som butikksjef så jobbet jeg mer med kontorarbeid.

    For jeg var jo sånn på skolen, at jeg nok var en av de beste i klassen, selv om jeg nok også var den som hadde mest fravær.

    Og jeg bodde jo også alene, så jeg gjorde ikke så mye lekser.

    Men hvis jeg hadde gått på skolen hver dag, og gjort alle leksene.

    Som jeg omtrent aldri gjorde.

    Så kunne jeg nok fått beste karakter i omtrent alle fagene, ville jeg tro.

    Men det gjelder vel for mange.

    Men jeg var god i sånne ting som programmering da.

    Jeg klarte å lage noen dataspill og sånn.

    Og kunne sikkert lagd enda bedre spill hvis jeg hadde hatt tid.

    Men jeg var ikke helt nerd, så jeg måtte gjøre andre ting enn å drive med data og, som å spille fotball, eller gå i skogen med luftgevær og sånn.

    Så sånn var det.

    Så jeg har det vel egentlig mer i hue enn i beina, vil jeg si.

    Selv om jeg var god i å spille fotball etter militæret.

    Hvor jeg var hadde veldig god kondisjon.

    Og så trente jeg mye etter militæret, og jobbet med mye kroppsarbeid på Rimi, så jeg fikk litt styrke i beina og, av å rydde alle hyllene og gå rundt på Rimi hver dag.

    Så da ble jeg ganske god i fotball en periode, før jeg ødela korsbåndet i det ene kneet da.

    Men men.

    Så på 90-tallet, etter militæret, så hadde jeg det nok i både hue og beina, vil jeg si.

    Men fra oppveksten og sånn, så fikk jeg nok mest anerkjennelse for at jeg var smart og klok, på skolen, enn for at jeg var god i å spille fotball, selv om jeg også ble kaptein på andrelaget til klassen, (selv om jeg var tynn).

    Men jeg hadde stygge klær og fett hår, og gule tenner og ringer under øya, for jeg satt lenge oppe hver kveld og så på TV.

    Så jeg var ikke sånn at jeg var i toppform noen gang.

    Jeg sov på bussen hver dag til skolen ofte, og da var det sikkert fettmerke på vinduet etter håret mitt osv.

    Men da jeg flytta til Oslo, så begynte jeg etterhvert å dusje hver dag og sånn da.

    For i Oslo så er folk nøyere på hygiene og sånn, enn på landet, eller på Berger da.

    Så jeg bodde jo i bofellesskap, Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Og når man begynner å få litt muskler og ekstra kilo og sånn, så må man vaske seg oftere enn hvis man er veldig tynn, for man lukter vondere dess flere kilo man er, kan man vel si.

    Så hvis jeg dusja en gang i uka maks på Berger, så dusja jeg hver dag i Oslo, siden jeg jobba i matbutikk osv.

    Mens nå, her i Liverpool, så har jeg jobba som selvstendig næringsdrivende hjemmenfra, det siste et og et halvt år, og skriver mye på blogg, så nå er jeg ikke like jålete som da jeg bodde i Oslo.

    Nå dusjer jeg kanskje annenhver dag.

    Men da jeg jobba på kontor her i byen, på Bertelsmanns Microsoft-aktivering, da dusja jeg hver dag før jobben, for da får man fart i systemet og våkner opp, og kroppen skjønner at nå er det noe som skjer, og at man ikke skal sitte hjemme, men må være våken og sånn.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så nå er jeg nok mer som jeg var på Bergeråsen, med sånne ting, enn jeg var da jeg bodde i Oslo.

    I Oslo så er folk så opptatt av klær og moter og utseende og å være kule og sånn.

    Mens her i Liverpool, så er folka mer vanlige, mer gammeldagse sånn sett, men dem er mer sånn at dem tenker over hvordan folk oppfører seg, og at dem er høflige og sånn da.

    Mer konforme kanskje, enn i Oslo.

    Og da har jo jeg litt ballast fra besteforeldrene mine i Nevlunghavn og besteforeldrene mine på Sand, og også foreldrene mine da.

    Så selv om jeg i en ti års tid, bodde alene på Bergeråsen.

    Så kjente jeg jo alle besteforeldrene mine bra, vil jeg si.

    I hvertfall de på Sand.

    Spesiellt bestemor Ågot da.

    Så jeg fikk litt oppdragelse i folkskikk og sånn.

    Så jeg visste hva som var rett og galt.

    Og folka på Sand, var kanskje ganske enkle og rettfram folk, ihvertfall delvis.

    Og ganske norske da.

    Men folka i Nevlunghavn, og moren min, de var ganske sofistikerte.

    Så der var det sånn at man kunne føre en samtale, på en nesten formell måte, over søndagsmiddagen, eller på søndagsturen og sånn.

    Så jeg var ikke uvant med en konform måte å oppføre seg på, selv om jeg gikk på barnehage og skole på 70 og 80-tallet.

    Så jeg var vel vant til mange forskjellige måter å oppføre seg på, både gammeldags og moderne måter å oppføre seg på.

    Jeg bodde jo på Bergeråsen og tok buss og tog alene til Larvik fra jeg var ni år.

    Så jeg ble veldig selvstendig, siden jeg bodde alene også da.

    Og jeg fikk være med på båttur til Kiel og sånn, med fattern.

    Og med danskebåten, for fattern hadde også en dame på si, på Bislett i Oslo, som jeg ikke tror Haldis visste om.

    Som het Margrethe, med mørkt hår, fra oppi dalom et sted, tror jeg.

    Så da var jeg med de på dansketur.

    jeg lå vel i køya over dem, tror jeg.

    Dem må nok ha vært det.

    Så jeg hørte i halvsøvne at dem hadde seg i senga under, da jeg var sånn ti år kanskje.

    Men jeg bare lata som ingenting, og sovna etterhvert da.

    Så sånn var det.

    Og jeg fikk ofte være med faren min til Oslo og Drammen og overalt, når han skulle noe ærend for firmaet han dreiv.

    Så jeg var ikke bare på Berger i oppveksten, jeg var også flere år i Larvik, og seinere i helgene, jeg var ofte i Oslo og Drammen og Tønsberg når muttern flytta dit, og i Nevlunghavn da.

    Og på språkreiser i England.

    Så slev om kanskje folka på Berger, så på meg som en raring som alltid gikk i dølle klær, så var jeg ikke en som bare satt hjemme og ikke hadde sett andre ting enn de fire veggene innefor huset.

    Men men.

    Men jeg bare kom på det at Christell brakk seg da hun så mugget i den statuen som jeg kjøpte på postordre.

    Og Christell var ikke sånn, at noen trodde hun var en nerd, eller noe.

    Hun var ikke sånn at hun hadde gule tenner, dølle klær og var bleik og hadde ringer under øya, sånn som meg.

    Så folk flest, f.eks. i Svelvik, visste vel kanskje ikke det, at faren min bodde nede hos Haldis og Christell og dem.

    Så at Christell var nesten stesøstra mi.

    Det tror jeg ikke at dem visste.

    Men vi bodde jo ikke i samme hus, så vi var ikke som søsken egentlig tror jeg.

    Men hun dukka opp og spurte om rare spørsmål ofte.

    Og en gang skulle hun og søstra mi ringe kontakttelefonen hos meg, og lå i vannsenga mi, og ringte kontakttelefonen, og Christell som var 14 kanskje, prata med en mann i 20-åra på kontakttelefonen.

    Griseprata, må man vel si.

    Og da måtte jeg prate i den andre telefonen.

    (For jeg syntes elektronikk og sånn var artig, og jeg pleide å ringe på konkurranser på nærradioene i Oslo.

    Så jeg hadde flere telefoner, som jeg kobla til radioen og sånn, noen ganger, så folka på kontakttelefonen, (som jeg ringte til omtrent hele helga, og prata med masse damer og sånn, da jeg var sånn 14-15 år).

    Jeg kobla også en høytaler, fra stereoanlegget, i stua, og hadde høytaleren under puta.

    Så kunne jeg høre på nærradio, mens jeg prøvde å sovne.

    For det tok på litt, å bo alene i leiligheten der, og jeg ble mye mobba på skolen, kanskje fordi jeg var tynn og hadde dølle klær.

    Så i hele oppveksten, og fram til jeg var nærmere 30 år, så hadde jeg problemer med å få sovne om natta ofte.

    At jeg lå våken, selv om jeg var trøtt, og ikke fikk sove.

    Men det var sånn som ble bedre etter at jeg sluttet å jobbe som butikksjef faktisk, i 2002.

    Så etter det, så har jeg ikke hatt noe sånne problemer.

    Det er vel kanskje mye med at da fikk jeg ikke så press på meg, forventningspress, for da var jeg ikke butikksjef lenger, men bare student, så da hadde jeg det fritt, og jeg slapp vel da å ha forventningspress lengre, fra familie, som var omtrent det eneste jeg fikk fra de.

    Ingen støtte, bare forventningspress.

    Familien visste jo ikke om problemene på Rimi Kalbakken og at jeg sleit i over et halvt år der, i en ganske stor Rimi, med 800.000 i omsetning i uka, og hadde alle lederne og de ansatte mot meg, sa hun Neteland, og det stemte nok mer eller mindre.

    Så jeg besteme meg selv for å slutte i Rimi og prøve å få brukt intelektet mitt mer, som jeg visste fra skolen og programeringa på Bergeråsen, at jeg hadde.

    Men jeg tror familien min antagelig trodde jeg var en taper, siden jeg sluttet som butikksjef.

    (Som egentlig er en slags slavejobb).

    Så selv om butikksjefjobb er greit betalt, så er det så mye press, og arbeid.

    Det er som å være administrerende direktør, i et mellomstort firma, sa de ofte på kursene på Rimis hovedkontor.

    Men lønnen som butikksjef i Rimi er kanskje 260-280.000.

    Mens en administrerende direktør nok tjener over det dobbelte av det.

    Så målt i hvor mye arbeid og ansvar det er, å være butikksjef i Rimi, så er ikke 280.000 så bra.

    Og det var heller aldri målet mitt å være butikksjef i Rimi, resten av livet.

    For det tar så mye tid og krefter, at det går ut over det vanlige livet ens, synes jeg.

    Så jeg ville heller ha en annen karriære.

    Men jeg hadde som mål, å bli butikksjef, før jeg sluttet i Rimi.

    Når jeg først hadde begynt å jobbe som leder i Rimi, så syntes jeg det ville være artig, å også klare å bli butikksjef.

    For det er en såkallt personlig utviklende jobb, hvor man lærer å omgås mennesker og jeg var ikke så vant til å tenke på hvordan andre mennesker hadde det, på jobb.

    Altså kolleger.

    Men som butikksjef, så måtte man begynne å bry seg om andre mennesker omtrent.

    Ihvertfall prøve.

    At dem ikke mistrivdes og sånn.

    Sånn var ikke jeg vant til å tenke i det hele tatt.

    Jeg var vant til å tenke at folk får gjøre jobben sin, og sånn.

    Men man kan ikke behandle mennesker for tøfft da, som butikksjef, altså kolleger, for de er kanskje ikke så vant til å ha med sjefer å gjøre, så da tar de det personlig, hvis du sier noe feil.

    Så må være oppmerksom ovenfor medarbeidere, og passe seg for å ikke si noe galt og sånn, hvis man er butikksjef.

    Man må prøve å roe ned de ansatte da, som ofte blir overhøvlet av kunder osv.

    For, hvis man ikke behandler de ansatte bra, noen ganger nesten som om man var mora dems.

    Så vil det bre seg misnøye og misstemning muligens, i butikken.

    Men sånn var ikke jeg vant til å tenke.

    Jeg tenkte bare på arbeidsoppgavene, og ikke så mye på menneksene, dem fikk bare gjøre jobben.

    Men som butikksjef så lærte jeg vel å tenke mer på mennesker og.

    Så jeg ble kanskje litt mer moden, som person, av å jobbe som butikksjef.

    For det var også mye press man skulle takle, og beslutninger som måtte tas.

    Så man lærer å stole på seg selv, og holde hodet kaldt.

    For man må forholde seg til ansatte, kunder, leverandører, distriktsjefer og andre sjefer på hovedkontoret.

    Og resultatene må være gode.

    Så det er mye som må balanseres.

    Så det er en utfordrende jobb.

    Så det var vanskelig å få både kunder, ansatte, Rimi distriktsjefer, Rimi regionssjefer, og leverandører og alt sånt fornøyde.

    Og hvis noen av de ble misfornøyde, så fikk man dårlig rykte.

    Så det er egentlig en utfordrende jobb, på mange måter, vil jeg si, hvis man bryr seg om hva folk sier om en, å være butikksjef.

    Men man lærer å bli enda mer selvstendig og blir flinkere til å ta avgjørelser selv og blir flinkere til ledelse og ha med medarbeidere å gjøre.

    Og man lærer om organisasjonsting, som hvem i Rimi man må prate med om det og det.

    Man lærer av å dra på seminarer og ha alle slags mulige møter.

    Så man lærer å bli nesten en forretningsmann, vil jeg si, av å jobbe som butikksjef i Rimi.

    Så det kan være nyttig å ta med seg senere i livet.

    Men jeg ønsket ikke alt ansvaret, til en forholdsvis lav lønn, resten av livet.

    Jeg ønsket å ha tid til andre interesser og, for jeg har alltid hatt alsidige interesser.

    Og da jeg ble utsatt for noe felle, av distriktsjefene osv., da jeg begynte på Rimi Kaldbakken.

    Da hadde jeg fått nok av Rimi, etter åtte-ni år, og ville ut av Rimi da.

    Men familien min, de trodde nok bare jeg var en taper, som ikke klarte jobben sin.

    Men, jeg hadde ikke noe nært forhold til familien min.

    Jeg så de en gang i tiåret omtrent, mange av de, som i bryllupet til fetteren min, Tommy, i Fredrikstad, i 2002.

    Og ingen i familien min var interessert i dette, hvordan det var å jobbe som butikkleder i Rimi.

    Så ingen i familien min, og heller ikke venner eller bekjente, var oppdatert om at jeg ble satt i en felle osv., på Rimi Kalbakken, og ble slitt ut, over mange år der og i andre butikker da, selv om det også var lærerikt.

    Men jeg hadde ikke noe ønske om å være som en maskin, og bare gjøre de samme tingene hver dag i Rimi.

    Jeg er vel egentlig mer kreativ, og har drevet med systemutvikling og studert markedsføring og sånn.

    Så jeg har også en kreativ side, og jeg liker å finne løsninger på problemer, i butikken, og la hjernen ha noe å jobbe med.

    Men når jeg hadde fått Rimi Nylænde til å se nesten perfekt ut, som Rimi-butikk.

    Så var det jo ikke så gøy, å gå å subbe der, resten av livet.

    Det så jeg ikke helt poenget med.

    Og når det så skjærte seg, på den neste Rimi butikken.

    Da var liksom Rimi noe jeg var ferdig med, og jeg syntes det virka artigere å drive med noe annet.

    For det er jo noe artig å gå å subbe i en Rimi, eller en annen Rimi, å gjøre det samme hele livet.

    Som en slags Rimi-slave.

    Så et sånt liv ønsket jeg ikke å ha.

    Så da ville jeg heller ha noe datajobb, en mer selvstendig og fri rolle, sånn at man slapp å ha masse sjefer som detaljstyrte en hele tiden.

    For jeg hadde jo bodd alene fra jeg var ni år, og var selvstendig, så jeg mistrivdes hvis sjefene ble for nærgående, med detaljstyring osv.

    Da trives jeg bedre, i en sånn rolle som selvstendig næringsdrivende, som jeg har hatt det siste et og et halvt året, her i Storbritannia.

    Eller som en vanlig medarbeider, som på Microsoft-aktiveringen.

    Det å jobbe som mellomleder, er ofte ikke så mye bedre betalt, har jeg funnet ut, og det er ofte kjedelig.

    Man kan da ikke gå for langt i flørting med damer på jobben f.eks.

    Hvis man er sjefen dems.

    Så sånn sett er det artigere å være vanlig medarbeider.

    Selv om begge typer av roller ofte inkluderer mye ‘idiot-arbeid’.

    Og man er mye mer i lomma på firmaet, på driftsjefer og alt sånt, hvis man er leder selv.

    Men hvis man er vanlig medarbeider, da har man ikke så mye med de i høyere ledelse i firmaet å gjøre.

    Så det å være vanlig medarbeider, er mye friere.

    Eller det er mindre press, vil jeg si, enn å være leder.

    Fordi som vanlig medarbeider, så har man mest med sin linje-leder å gjøre.

    Mens aom mellomleder, så er vel søkelyset skarpere ofte, har jeg inntrykk av.

    At man får mye mer ansvar, men ikke alltid like mye ekstra lønn, som står i forhold til dette.

    Så om mellomledere er vår tids slaver?

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men det kan være kjedelig å være mellomleder, vil jeg nok si.

    At det er mye ekstra arbeid, og mindre frihet ofte, på jobben.

    Uten at man alltid blir belønnet for dette.

    Så hvis man er en allsidig person, med mange interesser, så er det kanskje like smart, å ikke bli mellomleder.

    For da blir man nesten gift med jobben.

    Og da kan det bli kjedelig, i lengden, og man får mindre tid til å drive med andre ting som man også interesserer seg for.

    Selv om ledelse og organisasjonsarbeid også er interessante felt, det er ikke det.

    Men jeg syntes det ble litt vel mye jobb, og litt lite tid til andre ting, å jobbe som butikksjef hele livet.

    Det ble mer som å være en slave, syntes jeg.

    Så da det atpåtil skar seg med distriksjefene og sjefene oppover i Rimi-systemet, så syntes jeg ikke det var noe poeng, å slite seg gjennom en karriere i Rimi, bare for hva sin skyld.

    Bare for at Rimi-Hagen skulle være fornøyd.

    Nei, ærlig talt.

    Jeg hadde jobbet bra, i alle år, på Rimi, og Rimi har nok tjent mange hundre tusen eller millioner, på å ha meg ansatt.

    For jeg prøvde alltid å finne løsninger og jobbe så bra jeg kunne, for at butikken skulle bli bra.

    Så jeg hadde en tre måneders oppsigelsetid.

    Men, Skodvin, den siste distriksjefen min i Rimi.

    Hun ville ikke prate om problemene på Rimi Kalbakken.

    Og hva som hadde skjedd der.

    (At jeg hele jobben var en slags felle).

    Og jeg hadde vært lavt lønnet i mange år.

    Og jeg hadde ingen i familien som ga meg støtte, som jeg kunne lånt et rom hos, f.eks, hvis jeg måtte flytte fra leiligheten jeg leide av Rimi.

    Og jeg var veldig overarbeidet, og bleik og med skikkelige Panda-ringer rundt øya, som jeg hørte en kollega sa da han baktalte meg.

    Så jeg måtte sykmelde meg, i et par-tre måneder, for å få ordnet med livet mitt.

    Og komme meg på beina igjen, og få litt overskudd.

    For jeg var fullstending utkjørt etter mange års hardt arbeid i Rimi.

    Søstra mi hadde fortalt meg at noen venninner av henne hadde fått ny utdannelse dekket av staten, på atføring.

    Så jeg tenkte, at jeg kunne jo prøve å få noe sånt jeg og, for jeg kunne trengt å fått til noe sånt, for jeg var skikkelig utslitt da.

    Men jeg fikk meg ikke til å spørre legen om det.

    Men, jeg bestemte meg for å bli vanlig student, i noen år.

    Så kunne jeg få tilbake overskuddet, og få fullført datautdannelsen min, fra før militæret og Rimi.

    Så det var som å komme ut av fengsel omtrent.

    Da slapp jeg alt ansvaret, som jeg hadde hatt i mange år, som butikksjef i Rimi.

    For når som helst, så kunne ansatte eller alarmfirma ringe, og si at alarmen gikk, eller prate om noe problemer i butikken.

    Så det var som om Rimi-butikken eide en.

    Man kunne ikke ta ordentlig sommerferie, for da fikk man ofte ikke tak i folk.

    Så måtte man jobbe noen vakter selv kanskje.

    Så det var noe herk.

    Så å begynne som student igjen, med bare to arbeidsdager på Rimi i uka, som låseansvarlig på Rimi Bjørndal.

    Det var som å komme ut av fengsel.

    Og jeg var rimelig deprimert og utslitt, etter mange års hard jobbing i Rimi.

    Og det var mye rart som skjedde da moren min døde.

    Så jeg var ikke helt meg selv i årene etter at moren min døde.

    Jeg fikk ikke sagt hadet til henne, på sykhuset.

    Og søstra mi ringte og sa på en rar måte at ‘mamma er død’.

    Som hun sa ‘Bestemor Ågot er død’, et år eller to seinere.

    Og selv om muttern var veldig slitsom.

    Så brydde hun seg ihvertfall, og ringte nå og da.

    Så det ble litt tomt etter at hun døde, for sånn var ingen av de andre i familien.

    Bestemor Ågot døde jo og.

    Men hun var ikke sånn at hun ringte, for hun var litt engstelig av seg.

    Og hun var redd for meg, tror jeg, etter at jeg vokste opp.

    For hun var veldig engstelig.

    Så jeg hadde ikke så bra kontakt med henne de siste årene.

    Hun bodde også på eldrehjem.

    Og hun sendte aldri brev eller ringte.

    Det var jeg som måtte ringe, hvis det var noe.

    Men nå hadde jo ikke jeg fasttelefon, i mange år, og heller ikke mobiltelefon alltid.

    For jeg var jo student og i militæret osv.

    Men Ågot kunne ha sendt brev da, men det gjorde hun ikke.

    Men hun var ikke så flink til å skrive brev og sånn, tror jeg.

    Hun sendte et kort fra Syden en gang, men jeg tror hun likte bedre å prate på telefon.

    Eller besøk da.

    Jeg burde nok besøkt bestemor oftere på Sand, men søstra mi klagde til faren min, at hun ikke ‘klarte han der’.

    Sa hun om meg, i 1990, eller noe.

    For hun bodde hos bestemor Ågot, i et par år, på den tida.

    Så om Pia og faren min var noe mafia.

    Og Pia skulle kontrollere meg.

    Men klagde til faren min, i gangen hos Ågot, da jeg var på helgebesøk hos dem, at hun ikke klarte meg.

    At det var mafia-jobben hennes.

    Det kan ha vært.

    Jeg ble ihvertfall veldig bedrøva da jeg hørte det, at søstra mi klagde til faren min, om at hun ‘ikke klarte han der’, om meg.

    Så etter det, så var det ikke artig å dra på besøk til Sand lengre.

    For jeg følte meg ikke velkommen fra av mi, rett og slett.

    Og det er kjedelig å være et sted med bare NRK, i en helg, sammen med bestemora si, når hun er i 70-åra.

    Bestemor Ågot spurte en gang om ikke jeg kunne flytte tilbake til Sand, og bo i huset sammen med henne, for hun var så ensom der.

    Hun gråt omtrent.

    Jeg vet ikke om det kunne ha vært noe mafia-plott.

    Eller om hun var oppriktig.

    Men jeg syntes ikke at jeg kunne det, som 22-åring kanskje.

    At jeg kunne flytte til Sand, på landet, og slutte på datahøyskole og sånn.

    Verkstedet var jo ikke i familien lenger.

    Og jeg var ikke på talefot omtrent med de andre i familien.

    Jeg hadde ikke noe kontakt med de, og det var mye konflikter.

    Så det var ikke noe fremtid for meg, å bo der sammen med Ågot.

    Jeg kunne vel jobbet i Drammen kanskje.

    Men det er ikke riktig, at en ung mann i 22-års alderen, skal bo sammen med bestemoren sin.

    Jeg måtte få meg mitt eget liv og sånn.

    Jeg kunne ikke ta meg av bestemoren min da jeg.

    Jeg måtte få meg mitt eget liv.

    Hvorfor tok ikke faren min eller onkel Håkon eller onkel Runar seg av mora si?

    De var jo etablerte med kone alle sammen.

    Og de hadde ikke så mye med meg å gjøre.

    Jeg var nesten ikke i familie med Arne og Håkon og Runar.

    De lot meg bo aleine i Leirfaret, og hadde sine egne familier.

    Men de kunne tatt seg av mora si, synes jeg.

    Men jeg snakke nesten aldri med de, på den her tida, pga. problemer i familien.

    Så jeg sa til Ågot, at ‘hva med fattern da’, ‘hva med Håkon da’.

    Men de var visst ikke snille ovenfor Ågot.

    De var liksom ikke noe støtte eller selskap de.

    Så jeg syntes jo synd på Ågot.

    Men jeg hadde nok problemer selv egentlig, med å prøve å få jobb og studier og sosialliv til å funke på en eller annen måte, i Oslo, uten noe særlig nettverk eller støtte.

    Og på Berger, så hadde jeg blitt mye mobba under oppveksten, og blitt utsatt for omsorgssvikt av faren min.

    Og sett ned på av den nye familien hans.

    Så jeg hadde fått noe mindreverdighetskomplekser av den her oppveksten på Bergeråsen.

    Så jeg måtte nesten komme meg vekk.

    For å få selvtilliten tilbake.

    For jeg ville ha blitt minnet om alle disse problemen under oppveksten.

    Og aldri kommet meg ovenpå.

    Hvis jeg hadde blitt boende på Berger.

    Jeg måtte liksom vise at jeg kunne klare meg andre steder.

    At mobbingen fra ungdommer på skolen, og fra Haldis og faren min og Jan og søstra mi og Christell og de.

    At jeg ikke fikk lov å bo sammen med de.

    Det tæret litt på selvfølelsen min.

    Så jeg hadde masse komplekser og dårlig selvfølelse, i oppveksten og det hang også med meg de årene jeg bodde Oslo.

    Ihvertfall de første årene.

    At jeg var liksom ikke like mye verdt som andre.

    Siden f.eks. Christell og Jan, de fikk all mulig støtte, og klær og alt mulig.

    Men jeg ble behandlet som en annenklasses person da.

    Av familien, og jeg ble mobba på skolen.

    Så jeg måtte nesten vekk fra Berger, for å prøve å få vist for meg selv, at jeg også var verdt noe.

    Og når jeg klarte å fullføre infanteriet.

    Og når jeg fikk lappen.

    Og når jeg ble butikksjef.

    Og når jeg fikk den første jobben min, på CC i Drammen.

    Og når jeg kom inn på Gjerde, som var den beste videregående skolen i Drammen omtrent, enda jeg bodde i Vestfold, men hadde gode karakterer.

    Og når jeg kom inn på datahøyskole.

    Sånne ting hjalp jo på selvtilliten da.

    Men jeg hadde alltid dårlig råd.

    Eller jeg hadde aldri noen sparepenger, eller nettverk eller noe støtte fra familie f.eks.

    Men da moren min døde i 1999, så hadde hun noe livsforsikring.

    Og da fikk jeg og broren og søstra mi over 100.000 hver.

    Og da fikk jeg råd til å kjøpe ting som andre folk i Oslo hadde da.

    Da kjøpte jeg parabolantenne og nytt stereoanlegg og mer klær og alt mulig.

    Jeg var ikke vant til å ha over 100.000 på konto.

    Men som 29-åring, som gikk en del på byen, med kamerater og med broren min osv.

    Men hadde litt dårlig selvtillit.

    Så hjalp det å få de pengene, som virka som veldig mye for meg da.

    For da kunne jeg kjøpe noen kule klær og sånn.

    Og da var jeg plutselig litt kul da, jeg som alltid hadde vært ganske kjedelig og pliktoppfyllende, i årene eller militæret, i 1993.

    Men da hadde jeg råd til å være litt kul og ha det litt morsomt og reparere bilen og sånt.

    Altså jeg slapp det å hele tida tenke på at jeg hadde dårlig råd.

    Siden jeg hadde vært så dårlig betalt Rimi-medarbeider, på 90-tallet.

    Men nå kjøpte jeg nye deler til PC-en.

    Og ny TV.

    Og oppvaskmaskin.

    Jeg kobla PC-en til TV-en, sånn at jeg kunne se South Park, på TV-en.

    Og det var ikke så vanlig i 1999.

    Og kjøpte noen kule klær da.

    Men jeg hadde ikke så mye klær uansett, for jeg var jo vant til å bruke Rimi klær på jobben, så jeg hadde ikke så stor garderobe fra 90-tallet.

    Jeg syntes internett var artig, så jeg brukte kanskje 1500 kroner i måneden, i et par år, før bredbånd kom, på å surfe 3-4 timer hver dag på nettet.

    Men det var fordi at jeg ikke hadde så mange venner som jeg gikk bra sammen med.

    Men på irc f.eks., så kunne jeg treffe folk som var hyggelig, i motsetning til vennene jeg hadde, og søsknene og familien min, som alle var ganske sånn tøffe i trynet, mer eller mindre.

    Så å ha internett, siste halvdel av 90-tallet, det var nesten som å ha kontakttelefon på 80-tallet, syntes jeg.

    Samtidig som jeg likte å lese nyheter og alt mulig på nettet da.

    Så internett er veldig artig å ha, hvis man bor alene og ikke har så mye familie og venner osv.

    Så det å ha internett, ble på en måte en erstatning for å ha gode venner og familie da.

    Men jeg ble også flink til å finne musikk og filmer på nettet.

    Så etterhvert, så ble jeg nok litt popluært på jobben osv., for jeg kunne få tak i omtrent alt mulig av musikk og sånn, på nettet.

    Og det er jo sosialt og.

    At man prater om litt andre ting enn jobb, på jobben.

    Men, jeg hadde ikke så bra sosialliv, på 90-tallet.

    Eller jeg hadde jo noen venner, Glenn og Magne og broren min Axel.

    Men de hadde nok bedre venner enn meg, alle de.

    Glenn, han hadde skrudd meg av, på MSN eller ICQ, husker jeg.

    En gang jeg besøkte de.

    Så han svarte ikke alltid, hvis jeg kontaktet han på nettet.

    Men jeg ble kjent med David Hjort og Hava og andre på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der i 96, som assisterede butikksjef.

    Den første tida ble jeg ikke så kjent med folka der.

    Men etterhvert så slutta noen og nye begynte, og da ble jeg kjent med noen folk der, så da begynte jeg å gå litt på byen med David Hjort og noen ganger andre folk fra Rimi da.

    Så da ble livet mitt litt kulere, for jeg gikk også noen ganger ut på byen sammen med broren min.

    Og jeg spilte fotball og badminton sammen med Glenn.

    Så sosiallivet mitt var ikke så dårlig på 90-tallet.

    Jeg var også nede hos fettern min Ove, i Gamlebyen noen ganger.

    Men i tida rundt kneoperasjonen min, i 96, da var det et år eller to som var veldig kjedelige sosialt.

    Men det tok seg opp litt, på slutten av 90-tallet.

    Og til slutt så fikk jeg masse bekjente på internett, og på jobben og sånn.

    Så etterhvert så fikk jeg nok et vanlig sosialliv, da jeg jobbet som butikksjef osv.

    Og både broren min og David Hjort og dem, var jo ganske kule, og også Glenn Hesler og dem.

    Så noen år, så var det alltid noe kult som skjedde.

    Så de første årene på 90-tallet, så følte jeg meg ganske døv.

    Siden alle i Oslo untatt meg hadde kule klær og sånn.

    For det var veldig viktig i Oslo.

    Mens, etter at jeg ble butikksjef og fikk noen kule venner, og fikk meg kul bil, og jeg dro på ferie til Syden og London og sånn.

    Og jeg var god på data og begynte å trene på Sats og sånn.

    Og jeg ble overført til Heimevernet.

    Og jeg fikk jo de pengene, når mora mi døde, så da kjøpte jeg en del kule ting og sånn da.

    Og jeg spilte på tre bedriftslag i fotball, IT akademiet med Magne og dem, Rimi Langhus, med jobben i år 2001, og også et annet lag med Glenn og dem.

    Og også med Rimi noen ganger, med Magne før han begynte på IT-akademiet.

    Så det første årene etter militæret, så var jeg veldig fornuftig.

    Og tenkte på jobb osv.

    Og kom tidlig på jobb, for å få butikken bra.

    Men etterhvert, utover 90-tallet, så fikk jeg fler og fler ting.

    Jeg fikk en leilighet i Oslo Sentrum, leid av Rimi da.

    Så de første årene etter militæret, var litt treige.

    At jeg hadde ikke råd til å kjøpe kule klær og sånn.

    Men jeg trente en del da.

    Men de siste årene jeg bodde i Oslo, da var det sånn at vi dro på Arvika-festivalen i sommerferien og sånn.

    At jeg var på en del fester og sånn, med Rimi-folk og på byen og sånn.

    Og ikke bare var treig Rimi-medarbeider.

    Men at livet mitt ligna litt på de andre kule folka sine liv i Oslo da.

    For det var jo ikke så gøy å være den eneste i Oslo som ikke hadde kule klær og kule venner omtrent.

    Så etterhvert så tok livet mitt mer og mer av, også på fritida.

    Så fritida mi var rimelig kjedelig, etter militæret.

    Men de siste åra jeg bodde i Oslo, da var det sånn at det alltid skjedde noe.

    Så da kom jeg over det kulhetskomplekset mitt, som jeg nok også hadde, med at jeg ble mobbet på skolen fordi jeg hadde dølle klær og sånn.

    For da leste jeg sånn FHM og GQ og sånn, så lærte jeg litt om klær og sånn og, som jeg ikke skjønte noe av, fra Bergeråsen.

    Og jeg og Glenn, vi gikk til og med så langt, at vi kjøpte fem gram hasj på deling, i 1998.

    Og jeg begynte å røyke igjen osv.

    Så det ble litt kjedelig å bare være sånn snusfornuft Rimi-medarbeider, som jeg var etter militæret.

    Så jeg prøvde å ha det litt morsomt og, etterhvert.

    For det er nesten som en kulhets-konkurranse, å bo i Oslo.

    Så etterhvert så fikk ihvertfall jeg også tak i en kul bil og fikk kjøpt noen kule klær og hadde noen kule venner og sånn da.

    Så da slapp jeg å være misunnelig på alle andre, sånn som de vanlige folka, siden jeg aldri hadde hatt så mye klær og sånn, fordi jeg ble litt utsatt for omsorgssvikt da, under oppveksten.

    Men etterhvert, når jeg fikk litt flere venner og kjente og sånn, i Oslo, så fikk jeg mer selvtillit.

    Så jeg kom meg over de mindreverdighetskompleksene, som jeg hadde hatt, fra oppveksten på Berger.

    Pga. mobbing på skolen, og at jeg ikke fikk lov å bo eller være så mye nede hos Haldis og faren min og søstra mi og Jan og Christell da.

    Det kom jeg meg vel over ganske raskt.

    Men jeg hadde noen sånne komplekser, siden jeg var fra landet omtrent, ovenfor alle de kule Oslofolka, som bodde i Oslo.

    Men etterhvert som jeg fikk tak i kul leilighet og kul bil, og også hadde litt hell med damer osv., så fikk jeg litt mer selvtillit da.

    Og kom meg over de her kompleksene jeg hadde ovenfor de her kule folk fra Oslo da, siden de jo ofte så ned på folk som ikke var fra Oslo.

    Særlig de på vestkanten kanskje.

    Men etterhvert så ble livet mitt veldig hektisk, som butikksjef.

    Og det skjedde også mer på fritiden, med fotball og festing og trening og ferier og også noen damer.

    Så jeg hadde egentlig aldri hatt noe vanlig liv.

    Jeg hadde jo bodd i Larvik, med muttern som terrorriserte, frem til jeg var ni år.

    Og det var slitsomt.

    Men så måtte jeg bo alene på Bergeråsen.

    Så var det par år, det året jeg gikk på skole i Drammen, og det første året i Oslo, som var bra også sosialt sett.

    Og militæret var jo bra sosialt sett.

    Men det var en liten nedgang i det sosiale på 90-tallet, da jeg skada kneet.

    Så jeg hadde et par år som var kjedelige, da jeg dro på ferie alene til Danmark osv.

    Men da tok jeg lappen og sånn, og kjøpte bil, og fikk meg et par ekstrajobber, og kjørte kinamat bl.a.

    Og etter det så fikk jeg internett og sånn.

    Og på jobben var det alltid mye som skjedde.

    Men etterhvert så ble livet mitt i Oslo så hektisk at det var nesten for mye ting som skjedde.

    Men det var ikke alltid sånn da.

    Og jeg mista aldri bakkekontakten.

    Jeg sørga alltid for å gjøre jobben min bra, og få bra resultater på jobben, selv om jeg også syntes det var artig å feste litt på fritiden.

    Men jeg hadde et hektiskt liv både på jobb og på fritiden da, etter at jeg ble butikksjef.

    Så livet mitt bare tok av, må jeg si.

    Også etter at jeg begynte på Rimi Bjørndal, i 1996.

    For på Rimi Nylænde, hvor jeg jobba fra 93 til 96, der var det så kjedelig kolleger.

    Jeg ble ikke ordentlig kjent med dem.

    Og jeg tenkte sånn, at jeg måtte prioritere jobb, for å få kontrollen.

    For jeg hadde ikke noe back-up, hvis jeg ikke klarte å betale regninger og sånn selv.

    Så jeg var veldig ordentlig og satset mye på jobben da, for å få kontroll på livet mitt.

    Men etterhvert, da jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, i 1996, da hadde jeg jo litt bedre kontroll på livet mitt.

    Og søstra mi flytta for seg selv, og fikk seg egen leilighet og unge og barn og sånn.

    Så da hadde jeg hu og tenke på.

    For hun hadde ikke så mye familie selv, tenkte jeg da i hvertfall.

    Selv om hun faktisk har det, tenker jeg nå.

    For hun brøt ikke kontakten med faren min og Christell og Jan og Haldis og de.

    Hun bodde jo også sammen med de på Berger, i Havnehagen, i seks år, så hun er mye nærmere de, enn meg.

    Så sånn er det.

    Men Rimi Bjørndal var en større butikk, hvor det skjedde mer enn på Rimi Nylænde.

    Og etterhvert som det begynte nye folk å jobbe på Rimi Bjørndal, så ble det artig å jobbe der.

    Det begynte å jobbe så mange pene, unge damer, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg jobbet alle kveldsvaktene.

    Så jeg sjefet over 5-6 pene unge damer hver kveld på Rimi Bjørndal, i et års tid vel.

    Så da ble jeg litt mer vant til damer.

    Og de vekte meg nok også opp litt.

    For jeg hadde ganske kjedelig liv, før de årene på Rimi Bjørndal, med alle damene osv.

    Men jeg møtte også noen damer på byen og sånn og, på den her tida.

    Og dro til Syden om sommeren.

    Så fra 93 til 96, etter militæret, så var livet mitt ganske treigt.

    Og også i 96.

    Men i 97, så begynte det å bli litt artigere både på jobb og fritid.

    Irene, assisten på Rimi Bjørndal, hun begynte i en annen butikk.

    Så da ble det litt mer levelig å jobbe der.

    Og jeg begynte å trene på treningsstudio, siden jeg ikke kunne spille så mye fotball, pga. kneet da.

    Og jeg begynte å dra på sommerferie til Syden, i 1997.

    Og det var ganske artig.

    Så jeg tror man kan si at livet mitt var kjedelig fra 93 til 97, stort sett, men tok av mer og mer etter at jeg flyttet til St. Hanshaugen i 96, og fikk lappen på slutten av 95.

    Og jobbet i Chinatown-expressen osv.

    Og jeg møtte nesten aldri noen damer, da jeg bodde på Ellingsrudåsen.

    Det var vel vanskelig å få dratt med noen damer helt ut i utkanten av Oslo der.

    Så de årene jeg bodde der, fra 91 til 96, var rimelig kjedelig.

    Med untak av at vi trente ganske mye da.

    Fotball og tennis og sånn, jeg og Glenn og Axel.

    Så det var artig.

    Og jeg lærte å lage mat, og ikke bare spise Pizza Grandiosa.

    Og jeg slutta å røyke, i 93 eller 94.

    Så jeg ble sunn da, og spiste ordentlig mat og trente mye fotball og badminton og tennis og sånn.

    Og var kanskje på byen en gang annenhver måned, eller noe, rundt da EU-avstemniga var osv.

    For etter militæret hadde jeg nesten ikke noe klær, pga. dårlig råd i militæret og som student.

    Så jeg måtte spare og sånn, etter militæret, og ble sunn og fikk kontroll på regnigner og utgifter.

    Og lærte meg butikkyrket da.

    Som hun butikksjef Elisabeth, på Nylænde, lærte meg da, med bestillinger og alt sånt.

    Så jeg var veldig fornuftig, de årene etter militæret.

    Og fikk kontroll på livet mitt da.

    Med at jeg lærte og spise sunn mat, trente mye, tok meg lappen, fikk meg en karriere som leder i Rimi.

    Og slutta og røyke og å drikke cola.

    For før militæret, da hadde jeg ikke kontrollen på meg selv så bra.

    Jeg var avhengig av røyk og coca-cola.

    Søstra mi fikk meg avhengig av røyk, må man vel nesten si.

    Mens faren min fikk meg avhengig av coca-cola, fra jeg var sånn 9-10 år.

    Men jeg ville prøve å ta kontroll over det jeg var avhengig av.

    Så jeg slutta først å drikke cola.

    Og så slutta jeg å røyke.

    Men i 1997 og sånn.

    Da jeg hadde vært kjempefornuftig, i fire-fem år.

    Da ble det litt kjedelig, å være fornuftlig hele tida.

    Når alle de andre i Oslo hadde så kule liv, og festa og sånn hele tida.

    Så da var det artig å feste litt og dra på ferie og sånn da, som skjedde de siste åra på 90-tallet.

    For da hadde jeg vel ganske bra kontroll på livet mitt.

    Men jeg glemte aldri ansvaret på jobben.

    Jeg fikk bra resultater på jobben, og det gikk vel ganske automatisk etter mange år som leder i Rimi, hvor jeg hadde lært det grunnleggende butikkarbeidet bra, siden jeg hadde gått gradene.

    Så da begynte jeg å ha det litt artig og da, siden det er jo ikke så gøy å bare tenke på jobb og slutte å røyke og såne veldig fornuftige ting.

    Det er jo ikke bra, hvis man aldri har det noe morsomt.

    Sånt er jo relativt.

    Hvis man tenker sånn, at alle andre har det morsomt, men ikke jeg.

    Så går jo det inn på en og.

    Så da begynte jeg å ha det litt morsomt og.

    Og internett hjalp nok på dette, at det var kult å prate med folk på nettet, som ikke var så tøffe i trynet alltid som de vennene og familien og bekjente jeg hadde.

    Det var artig at man kunne prate med folk over hele verden, og få noen nye impulser, som man sier.

    De folka jeg kjente var kanskje litt kjedelige da, så da var det artig at det var mulig å få kontakt med andre folk på nettet.

    Og lese om alt mulig og sånn.

    Så det syntes jeg var veldig artig, å få internett.

    Da fikk jeg kanskje brukt hjernen min mer, det er mulig.

    For jeg hadde nok et ganske kjedelig liv, når det gjaldt ting å bruke hue på, frem til 96-97 da.

    Og det var også artigere å bo i sentrum, enn på Ellingsrudåsen.

    Man kunne gå på antikvariater og kjøpe noen artige bøker f.eks., og sånn da.

    Og man kunne bare gå til alle utestedene i Oslo Sentrum.

    Til Ellingsrudåsen, så måtte man ta nattbuss og sånn.

    Men når man bodde på St.Hanshaugen, så kunne man bestemme seg kl. 2 om natta, at å faen jeg drar på So What og tar meg en øl og se om det er noen damer der.

    (For jeg klarte å sjekke opp en dame på So What første helgen jeg bodde på St. Hanshaugen, som jeg fikk lurt med hjem til Rimi leiligheten, og som plagde naboene med lyder, og som hadde piercing i tunga, så det var litt artig, i 1996.

    Så man kunne ligge å høre på at hu dama dreiv å klirra piercingen mot tenna.

    For jeg hadde en dame i 1990/91 faktisk.

    På Stovner.

    Ei som het Ragnhild, som jeg var sammen med, i et par måneder kanskje.

    Og jeg var vel på besøk hos henne, i leiligheten hennes på Stovner, en 4-5 ganger.

    Og hun var ikke så pen, hun var litt lubben kanskje.

    Men hun var ikke stygg heller.

    Det var da jeg jobba på OBS Triaden det.

    Og hun møtte jeg på Radio 1 club, som det het da.

    Og hun var ganske frekk, så hun begynte å klå nede i buksa mi, på diskoteket.

    Jeg pleide å rote med damer noen ganger, på Radio 1 club, og sånne steder.

    Men ingen av dem var så frekke som hu.

    Men hun var også veldig bra i senga må jeg si.

    Selv om hun ikke var så fin da, som andre damer jeg traff på den her tida.

    Men hun hadde jo egen leilighet, så vi kunne jo holde på omtrent hele natta, hvis vi ville.

    Selv om det ikke var så mange netter jeg var der egentlig.

    Men vi holdt på skikkelig ihvertfall første natta da, og morgenen etter.

    Så da fikk jeg litt teken.

    Jeg var ihvertfall ikke helt grønnskolling lenger.

    Så jeg visste hva jeg skulle gjøre, i 96, da jeg sjekka opp hun dama på So What.

    Men da var det også mange år, siden 91, da jeg var sammen med hun Ragnhild.

    De fem årene jeg bodde på Ellingsrudåsen, så hadde jeg ikke en enste dame.

    Så jeg var skikkelig desperat, må jeg si.

    Så jeg orka ikke tanken på at hu skulle ombesteme seg, å gå hjem, eller noe.

    Hun fra So What.

    Så jeg holdt meg veldig kald, og sjekka henne opp, og fikk henne i humør da.

    Før jeg begynte å peise på, som dem sier.

    Så hun dreiv jeg også og peisa hele natta omtrent.

    Men da trengte jeg det, for da hadde jeg ikke hatt noe dame på alle de fem årene jeg bodde på Ellingsrudåsen.

    Så derfor var jeg veldig forsiktig med henne, hun fra So What, for hvis jeg ikke hadde fått henne i seng, så hadde det vært helt for jævlig, å være så nære med ikke klart å få noe, når det var fem år siden sist jeg hadde hatt dame.

    Så da holdt jeg meg veldig kald, og tente henne skikkelig, sånn at jeg var sikker på at hun skulle la meg få lov å peise på litt, når vi først hadde kommet så langt.

    Så da hadde jeg ikke hatt dame på mange år, som sagt.

    Men første helgen i Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, så klarte jeg å sjekke dame.

    Så hva det kom av, det vet jeg ikke.

    Men det var kanskje fordi at da følte jeg mer mer hjemme i Oslo Sentrum da, siden jeg bodde der selv.

    Men naboene må nok ha hørt det her, for vi hadde på Nirvana – Nevermind, hele natta.

    Vi måtte starte CD-en på nytt, kanskje fire ganger.

    Og jeg tror vi holdt på litt når vi våkna og.

    Så sånn er det når man ikke har hatt dame på fem år, da prøver man å ta det igjen litt, når man først får tak i dame.

    Så det merka nok hun her dama fra So What, og også naboene vil jeg tro.

    Men jeg møtte vel aldri hun dama fra So What igjen, selv om jeg synes jeg så henne der en gang.

    Og noen måneder så hørte jeg noen på So What, prata om meg, bak ryggen, om at jeg hadde klart å sjekke opp hun dama da, som jeg ikke husker navnet på.

    Å da sa han andre bare nei, at det trodde han nesten ikke på, at han ble misunnelig eller imponert eller noe.

    Men men.

    Så jeg likte So What, for de hadde også veldig bra musikk der, og god øl og vel.

    Men jeg klarte aldri å sjekke opp noen fler damer der.

    Eller jeg klarte å sjekke opp to andre damer der, ei med mørkt krøllete hår, og ei med lyst hår, litt seinere.

    Men de fikk jeg ikke lurt med hjem da, for å si det sånn.

    Men hun ene var ganske hyggelig og fin.

    Hun fikk jeg med på date på Blue Munk.

    Og det var da Red Hot Chilli Peppers – Californication, var ny.

    Så da satt vi der og hørte på Red Hot Chilli Peppers og drakk øl da.

    Og da var jeg veldig overarbeida, og gikk ikke ut så mye, så jeg ble i sånn salig humør omtrent jeg da.

    Men så sa hun dama, at hun skulle fortsette å treffe en annen type også.

    Så om hun ville ha meg på si.

    Eller om hun ville droppe meg.

    Det vet jeg ikke.

    Men jeg syntes det hørtes ut som en litt rar ting å si, så jeg spurte ikke hun om hun ville være med hjem.

    For jeg var vel litt hårsår, for avvisning fra damer.

    Så da ble jeg litt fornærma, så da spurte jeg ikke mer om det.

    Men hun var faktisk ganske fin.

    Jeg lurer på om hun egentlig var sammen med ei dame, for hun satt sammen med ei dame, utenfor So What der.

    Men det er mulig hun ditcha meg, eller hva hun gjorde, det var ihvertfall sånn jeg oppfattet det da.

    Men man kan ikke være like heldig hver gang.

    Hun andre, hun med mørkt krøllete hår, hun var litt merkelig.

    Hun fikk jeg telefonnummeret til.

    Så skulle jeg møte henne igjen på So What, en annen dag.

    Så stod jeg utenfor So What, og venta på henne.

    Så dukka Jørn fra Helgeroa opp, som var ansatt på Rimi Nylænde, hvor jeg var ganske nylig blitt butikksjef.

    Så da ville ikke jeg møte henne på So What, siden Jørn var der.

    For det var ikke så artig, å være butikksjef alltid, for man møtte alltid folk fra Rimi på byen, hvis man skulle prøve å sjekke damer f.eks.

    Så det var også et annet drawback ved å jobbe som leder i Rimi.

    Men men.

    Så jeg dro med henne til et annet utested.

    Men hun var skikkelig rar, og skulle ringe mitt i daten.

    Jeg lurer på om hun kan ha vært noe politispaner, eller noe.

    For hun og venninna oppførte seg rart på So What og.

    Og spurte om noe hasj, eller noe.

    Og jeg og Glenn hadde jo kjøpt 5 gram hasj på deling, i 1998, var det vel.

    For vi ville teste hvordan det her virka da.

    For mange på nettet, de sa jo at hasj var mindre skadelig enn alkohol osv.

    Så jeg ville prøve det, for å finne ut hva det var snakk om da.

    Jeg hadde et litt kjedelig liv, i flere år, som forklart, så jeg prøvde å ha det litt morsomt da.

    Men men.

    Men jeg prøvde den hasjen bare en gang.

    Broren min, Axel, som da, i 1998 eller 99, bodde på Vestre Haugen.

    Han mekka den her hasjen da.

    Men ikke alt.

    Men jeg tror han kan ha tulla med pizzaen, sånn at det var noe heroin, eller noe, i den.

    For musikken på radioen ble plutselig den beste musikken jeg hadde hørt noen gang.

    Jeg kom liksom inn i tonene i sangen og sånn.

    Så jeg lurer på om det var hasjen, eller hva det var.

    Jeg ofte tenkt, etter dette, på hvilken sang det kan ha vært.

    Men men.

    Men resten av hasjen ga jeg til David Hjort og de.

    For jeg prøvde hasj en gang hos dem og.

    Og jeg likte egentlig ikke den rusen så bra.

    Jeg bestemte meg for å holde meg til øl og sigaretter.

    Så jeg kjøpte bare hasj en gang, for å teste, 2.5 gram.

    Og da røyke jeg kanskje et halvt gram selv, om ga bort resten.

    Noe sånt.

    Og etter det, så hadde jeg liksom fått prøvd det, så da var jeg fornøyd.

    Så sånn var det.

    Men jeg lurer på de mørkhåra damene på So What kan ha vært noe politispanere.

    For de oppførte seg så døvt.

    Og jeg var litt overarbeida fra jobb, og hadde vel ikke den beste dagen min, jeg bare gikk dit for å ta noen øl.

    Så jeg bare spurte om telefonnummeret av gammel vane omtrent.

    For jeg pleide å sjekke opp kanskje 3-4-5 damer på internett og byen i året, som jeg dro på date med osv.

    Men jeg traff aldri noen som jeg var i noe langvarig forhold med.

    Selv om det var en finsk jente, som var au-pair, i Oslo Vest, som jeg var på tre dater med, var det vel, som jeg traff på internett.

    Hun var med og spilte badmington en gang.

    Og hadde med venninna.

    Men jeg gadd ikke å være med dem i Holmenkollen, og heie på finske skihoppere, for jeg hadde så hektisk liv, og hadde ikke noe ordenlig varme klær som luer og sånn, for jeg gikk ikke i marka om vinteren og sånn.

    Så jeg droppa å være med dem i Holmenkollen, så da tror jeg de ble litt sure.

    Jeg hadde ikke så mye penger heller.

    Men men.

    Men hun dama som jeg møtte på So What, med mørkt krøllete hår vel.

    Jeg tok henne med på en pub oppover i Akersgata og til venstre der.

    Og mens vi satt og drakk øl der, så skulle hun plutselig ut og ringe.

    Skikkelig uhøflig.

    Hun kunne ikke svare telefonen ved bordet, neida, hun løp ut av puben for å svare telefonen.

    Hun svarte ikke engang inne på puben.

    Så gikk vi ut, så spurte jeg om hun skulle bli med opp til meg, så kunne hun få høre den nye jamiroquai-sangen, som hun digga da, som jeg hadde lasta ned på pc-en.

    Men da ble hun potte sur, som om det var det værste hun hadde hørt i hele sitt liv omtrent.

    Så hun hadde kanskje mensen da.

    Eller at hun var noe lesbisk politidame, eller noe.

    Hvem vet.

    Jeg tok det ikke så alvorlig jeg da, for jeg møtte stadig damer på jobb og via nettet og sånn, på den her tida.

    Jeg hadde også ei dame på den her tida, som jobba på en Rimi ut mot Asker, eller noe.

    Hun hadde jeg møtt sammen med David Hjort og dama hans da, på byen, på juleølsmaking 97, med Mack, på en pub i Stortingsgata.

    Så dro vi på Valentions, for David Hjort og dem var litt yngre enn meg.

    Men vi jobba på Rimi Bjørndal da, og jeg prøvde å få litt bra kontakt med han, siden Bjørndal er en veldig hektisk butikk, så jeg trengte å ha bra forhold til de ansatte, for å hindre at det ble misnøye og dårlig samarbeid.

    Så jeg ga han to gratis biletter til juleølsmaking, som butikksjef Kvehaugen ga meg, siden jeg jobbe den kvelden.

    Men da spurte David om jeg skulle møte dem etter jobben.

    Så hadde han tatt vare på en øl, for meg.

    Så fikk jeg den, men da stod dem utafor den puben i Stortingsgata.

    Så møtte vi ei som jobba på en Rimi i Oslo Vest eller Bærum eller Asker, eller noe.

    Og hu var det David som prata med først.

    Men hun hadde vel vært på juleølsmaking hun og, tror jeg.

    Jeg hadde jobba hardt som vanlig, på Bjørndal, og drakk den her juleølen, som gikk rett i huet.

    Så dro vi på Valentinos, jeg og David og hun Heidi og hun dama som jeg ikke kjente fra en Rimi i Bærum, eller noe.

    Så dro David og Heidi hjem.

    Og jeg var rimelig full.

    For det ble noen øl til på Valentinos.

    Men jeg hadde ikke mer kontanter, bare kort, tror jeg.

    Men jeg tror jeg hadde penger hjemme.

    Så ga David meg 50 kroner som jeg kunne låne til Taxi.

    Jeg sa det var greit, for jeg var full, og han trodde jeg hadde sjangs på hun fra Rimien i Bærum.

    Og da var internett ganske nytt.

    Så jeg spurte om hun ville være med og teste internett, og chatte på internett.

    Og det ville hun.

    Så tok vi taxi hjem til meg da.

    Så havna vi i den senga ettehvert, den samme senga som hun med piercingen i tunga var i, et år tidligere, eller noe.

    Det her må ha vært juleølsmaking, julen 1997, vil jeg tippe.

    Jo, det stemmer.

    Men da hadde jeg kobla pc-en til stereoanlegget.

    Og da hadde jeg hatt internett, i et års tid.

    Så da hørte vi ikke på Nirvana, men vi hørte på masse forskjellige Mp3-er.

    Som Smashing Pumpkins – 1979 Moby Remix osv.

    Og sånn som hva het det bandet da.

    De med ‘Sour times’.

    Portishead.

    Og også sikkert de fra Bristol.

    Hva heter de da.

    Eller hvor de var fra.

    Massive Attack.

    Sånn musikk, og mye annet var det jeg hadde på pc-en da.

    Så var nok pc-en kobla til stereoanlegget, vil jeg tippe.

    Så satte jeg mp3-samlinga på repeat og shuffle da.

    Så holdt vi vel på i noen timer vil jeg tippe, uten at jeg husker det nøyaktig.

    Noe sånt.

    Det var ganske digg, musikken var sånn skikkelig chill og hun dama var ganske klar osv., så det var ganske avslappende.

    Så ble vi ferdige, så brant det i nabobygget, som stod tomt.

    Midt på natta.

    Så ringte jeg brannvesenet.

    Så kom de og slukka.

    Så ringe jeg etter drosje til hu dama eller jenta fra Rimien i Bærum.

    Også holdt jeg på å trykke på brannalarmen, i tilfelle brannen skulle spre seg til vårt bygg, så lå ganske nærme.

    Men det brant ikke så mye, og brannvesenet dukka opp ganske raskt, så jeg droppa det.

    Men jeg ga hun dama et par-tre hundre til taxi ihvertfall.

    Og jeg møtte henne vel en gang til, etter det her.

    Men da hadde vi vårs på sofaen og ikke i senga, husker jeg.

    Da bare lå hu der, og rørte seg ikke.

    Og hun hadde langt undertøy og sånn.

    Så hun var litt kjedelig.

    Eller det syntes jeg var litt rart, husker jeg, at hun ikke hadde sånn sexy undertøy, som de andre damene gikk med, hadde jeg sett i vaskekjelleren i Rimi-bygget f.eks., at de nesten bare hadde g-streng truser og bh-er med innlegg, på den her tida.

    Men men, man kan ikke skjønne alt.

    Og det var også på den her tida at det jobba så mange fine damer på Rimi Bjørndal, og jeg flørta litt med et par av de, men prøvde å huske at jeg måtte ta det rolig siden det var på jobben da.

    Men om hun var noe politidame kanskje hun fra So What.

    Hvem vet.

    Man kan ikke vite alt.

    Så jeg var sammen med både hun finske og hun fra rimien på Bærum, på den her tida.

    Men det var ikke noen særiøse forhold da.

    Jeg var også mye på byen og sånn, på den her tida, og jobba mye og ofte hardt, på Rimi Bjørndal.

    For det var ofte mye å gjøre.

    Og drev også mye med data og internett.

    Så jeg hadde ikke tid omtrent til å ha noe seriøse forhold, på den her tida.

    Og jeg hadde ikke hatt så mye morsomt, siden det første året jeg bodde i Oslo, i 89/90, da jeg sjekka opp damer ganske ofte.

    Og det var jo syv-åtte år før det her.

    Så jeg tok det ikke så seriøst, og jeg brukte nok ikke nok tid på de her damene.

    For hun finske sa hun hadde en finsk type, da jeg ringte.

    Og hun fra Rimien på Bærum, hun hadde ikke så lyst til å dra å besøke meg igjen.

    Det var kanskje fordi jeg ikke ville være med henne på noe skoleavslutning, eller noe.

    Hva nå det kunne ha vært.

    Det må ha vært på videregående det tror jeg.

    Jeg er ikke sikker på hvor gammel hun fra Rimien ute i Bærum var.

    Men hun ble jo med oss på Valentinos, og jobba på en Rimi.

    Men hun var kanskje litt ung, sånn 17-18, men jeg så ganske ung ut selv på den her tida, og hadde ikke så mye erfaring fra damer, og det var jo ikke sånn at jeg tvang henne til å bli med.

    Hun hadde jo lyst til å bli med.

    Og jeg dreiv ikke å plagde henne, etter at hun sa at hun ikke hadde lyst til å besøke meg igjen.

    Men jeg tok det ikke så seriøst da.

    Jeg var mer interessert i hun finske og et par av damene på jobben.

    Men det blir alltid vanskelig med damer på jobben.

    Og det ble vel litt mye damer på den her tida, så jeg fikk kjeft av kameraten min Magne, fra skolen i Drammen, for jeg fortalte at jeg dreiv og flørta eller var sammen med fire damer.

    Også noen måneder seinere, så mobba han meg da, siden jeg ikke klarte å bli sammen med noen av dem.

    Men så var det sommerferie, og jeg bestilte restreise til Syden.

    Og havna i Ayia Napa, under fotball, da Norge slo Brasil og sånn.

    Og det var artig.

    Og da jeg kom tilbake, så prata jeg med distriktsjefen Skodvin og butikksjefen Kvehaugen, om jeg ikke skulle bli butikksjef snart, etter mange år i Rimi.

    Og da begynte jeg som butikksjef et par måneder seinere.

    Og da kjøpte jeg meg bil og cd-brenner til PC-en og sånn.

    Og fikk bulk i bilen, for da reiv de det bygget hvor det hadde brent, noen måneder før, da jeg lå og peisa med hun dama fra Rimien i Bærum.

    Så da fikk jeg parkeringsplass i kjelleren under leilighetene i W. Thr. gt, i et halv år, eller noe.

    Selv om den parkeringplassen var litt kronglete, og vanskelig å bruke, for den stod så ulendt til.

    Så jeg fikk en sånn stripe i lakken på bilen.

    Men bilen var ikke ny, det var en brukt Ford Sierra, fra 86, svart metallic.

    Og da jeg fikk bulk i bilen.

    Så ringte jeg Rimis hovedkontor da.

    Og da sa en dame der, at Stein Erik hadde lov to gutter å ha parkering i kjelleren.

    Og tannlegen hadde parkeringsplass der osv., osv.

    Jeg spurte om jeg kunne få parkere bilen i kjelleren siden jeg fikk bulk i bilen da de rev W. Thr. gt. 3 da.

    Og da fikk jeg den kronglete parkeringsplassen da.

    Men da var jeg irritert da jeg ringte.

    Siden jeg hadde fått bulk i bilen.

    Så da var jeg nok litt morsk i stemmen.

    Så det var kanskje derfor hun dama på Rimis hovedkontor plumpa ut med at Stein Erik (Rimi-Hagen), hadde lovt to guttenavn parkeringsplass i kjelleren da.

    Da sa hun det på en måte, som at det var noe galt.

    Som egentlig ikke skulle vært sånn.

    Så sånn var det at jeg fikk høre det, som jeg har skrevet om på bloggen før.

    Så sånn er det.

    Men nå har jeg vel skrevet nok tull, får man regne med.

    Nå er det snart jul og så nå får jeg ta litt pause her vel, før det blir nyttår og romjul osv.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg skrev det, at jeg ikke klarte å sjekke opp noen dame, på Ellingsrudåsen, de fem årene jeg bodde der, fra 1991 til 1996.

    Det nærmeste jeg kom, var den gang jeg gikk hjem fra T-banen.

    Så hørte jeg noen unge damer der som prata.

    Så sa hun ene til en av de andre, de prata om at hun ville gjøre det med mange.

    Så sa hun ene, og nikka mot meg, som gikk forbi, ‘ikke med han vel’.

    Jeg så vel ganske kjedelig ut, etter militæret, overarbeida og med bare kjedelige klær osv.

    Så svarte hu første da, ‘jeg hadde gjort det for en femtilapp’.

    De var vel kanskje 16-17 år, eller noe, de her unge damene.

    Så det var det nærmeste jeg kom å klare å sjekke opp noe dame på Ellingsrudåsen.

    Så der var det ganske harry opplegg og damene var ikke så lette å bli kjent med der.

    Alle ungdommene var en gjeng liksom.

    Men, jeg var jo mer voksen, og jobba og studerte og var i militæret og hadde ekstrajobber og trente og var i militæret osv.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde å menge meg med ungdommene som bodde på Ellingsrudåsen.

    Jeg ble ikke kjent med noen av de lokale folka der, på fem år.

    Men, jeg bodde jo på Ungbo, så det bodde jo unge folk i bofellesskapet, i leiligheten.

    Men det var aldri noen av dem som jeg hadde så mye felles med, så det var ikke sånn at det ble til at jeg prøvde å sjekke opp noen av de damene som bodde på Ungbo.

    Jeg oppførte meg veldig ordentlig og sånn, og det var ingen av de viste noe særlig tegn til å ville bli sjekka opp, og det var ingen jeg likte så særlig heller av dem, så da ble det bare sånn.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    På Ungbo, så bodde det, i 1994 og 1995, tror jeg det kan ha vært, en ung Oslo-jente på Ungbo, på Ellingsrudåsen der, i samme leiligheten som jeg og søstra mi og Glenn Hesler bodde.

    Hun flytta inn etter at Hildegunn og Rune flytta ut, som antagelig var i 1994.

    Hun jenta var kanskje 17-18 år og hadde en afrikansk venninne osv.

    Og ei annen venninne som hadde lyst hår som var farga orange, eller noe, som var der en eller to ganger.

    Men jeg ble aldri så kjent med de her jentene.

    For de var fra Haugerud, eller noe, og de var yngre enn meg.

    Og de hadde en pakistansk kjæreste, eller hva han var.

    Og han skaffa dem hasj og sånn.

    For det var noe som ble ståljet.

    Buksa mi ble stjålet fra tørkestativet og barbermaskinen min ble stjålet fra badet.

    Så jeg fikk nok etterhvert.

    Så en dag så undersøkte jeg rommet til hun jenta.

    Jeg gikk inn vinduet, som stod åpent.

    De pleide å ta øl fra meg i kjøleskapet og.

    Jeg drakk ikke så ofte, men jeg drakk noen øl hvis jeg skulle på byen.

    Så da pleide jeg å ha noen six-packer i kjøleskapet.

    Som egentlig bare lå der.

    Så drakk jeg en six-pack nå og da.

    Men jeg hadde reserve-beholdning da.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, men på rommet til hun jenta, så lå det en lapp fra han pakistaneren da, som var mye eldre enn henne.

    Om at ‘Vi har skaffa. (Hasj tror jeg). og noe mer greier om at hun og en annen jente skulle møte dem der og der, eller noe).

    Så de var kanskje under kontroll av de her pakistanerne.

    Men jeg var jo ikke fra Oslo, og jeg var ikke så vant med jenter jeg ikke kjente.

    Så jeg prata aldri med dem om sånt.

    Men men.

    Men en gang, et par år seinere, så hadde jeg og søstra mi vært og besøkt moren vår i Drøbak, eller noe sånt.

    Og da dro vi til Oslo City.

    Og da var hun unge jenta der.

    Og da begynte søstra mi å spørre henne mye spørsmål og sånn da.

    Som jeg ikke skjønte noe av.

    Jeg hørte ikke hva søstra mi spurte om, og hva hu jenta svarte.

    Og hu sa ikke hei til meg engang hu jenta.

    Jeg husker ikke hva hu het, men hun bodde på rommet nærmest stua.

    Så det er mulig hun var noe pakkis-hore eller noe da, det var hun nok, som broren min Axel ville ha kallt det.

    For hun ville nok ikke turt å prate med meg om det her.

    Eller noe sånt.

    Og en gang hadde hun en pen venninne på besøk fra Haugerud, eller noe.

    Veldig smekker venninne.

    Og hun satt seg ut i stua, med meg, og så på TV.

    Men da kom hun jenta som bodde der, ut og kjefta på hun jenta fra Haugerud.

    For da satt de to pakistaner-vennene deres inne på rommet til hun jenta, så da var hun andre jenta uhøflig da, siden hun satt seg i stua og så på TV, ute der hvor jeg satt.

    Så måtte hun gå inn på rommet der igjen da.

    Og hun banka en gang på døra mi og skulle låne øl da.

    Men jeg prøvde meg aldri på noen dem, selv om spesiellt hun ene var veldig smekker.

    Men, dem var liksom ikke som jentene jeg var vant med fra Bergeråsen osv.

    De var mer mutte osv.

    Så jeg fikk aldri noe særlig kontakt med dem.

    Hun venninna som hadde farga håret orange, som var der en gang eller to, hun virka ganske normal.

    Men etter militære, så forrandra jeg meg litt, og ble kanskje litt tøffere, eller noe, så jeg var ikke så vant til å ha med damer å gjøre osv.

    Så jeg var ikke så flink til å prate med de her unge damene.

    Men men.

    På jobben var jeg også sånn, som jeg ble lært opp til, at jeg var litt morsk og sjefete da.

    Pluss at jeg var litt tøff fra militæret.

    Så det var ikke sånn at jeg prata så mye med de her jentene fra Oslo som bodde der osv.

    Jeg fikk rett og slett ikke så bra kontakt med de, at vi var på samme bølgelengde liksom.

    Vi levde vel i to forskjellige verdener, vil jeg tro.

    Så hva hun Oslo-jenta og søstra mi prata om ved inngangen til Oslo City der, det vet ikke jeg.

    Men om det var noe om noe mafia-greier, eller noe da.

    Det var nok noe som jeg ikke skulle høre eller forstå noe av.

    Men hva det var, nei det veit jeg ikke.

    Men hun jenta husker det kanskje, eller søstra mi, det er mulig.

    Det skal jeg ikke svare på, hva det var som foregikk.

    Søstra mi prata liksom ned til hun her jenta.

    Og var ganske tøff i mimikken osv.

    Og begge var ganske mutte.

    Så her var det tydelig at det var noe om utenlandske gutter og sånn, tror jeg, som jeg liksom ikke skulle blande meg i, for da var jeg vel rasist da, som søstra mi pleide å slenge beskyldninger om, om folk i familien, i hytt og pine.

    Men nøyaktig hva det var snakk om, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som veit.

    Det er mulig.

  • Mer fra hip-hop forumet. Om hva som skjedde da jeg overhørte at jeg var forfulgt av ‘mafian’ osv. (In Norwegian).

    johncons
    Member Join Date: Aug 2008
    Posts: 56

    ——————————————————————————–

    Quote:
    Originally Posted by Stein Blakk
    Hei Erik!

    Jeg har ikke helt fått tak i hvilken kamp du kjemper, og må med tungt hjerte innrømme at dine tidligere besøk på forumet har gårr meg hus forbi. Kan du tenke deg å gi meg en kjapp oppsummering av situasjonen din?

    mvh

    -SB

    Det som skjedde var at jeg var i Syden i 1998.

    Så var jeg for mye i sola, i Ayia Napa osv., på Nissi Beach.

    Men men.

    Det som skjedde var at jeg fikk noen sånne ganske dype rynker mellom øynene.

    Så syntes jeg at det var litt tidlig, for jeg var bare 28 år, og hadde pleid å hatt kviser osv., mulig fordi jeg jobbet litt for hardt på Rimi.

    Så jeg syntes det var litt tidlig å få rynker da, også fordi jeg ville gjerne konsentrere meg på karriere og ikke sånne ting, og jeg hørte også folk prate om det her bak ryggen min.

    Så jeg gikk på sånn hudpleiesenter da, på St. Hanshaugen, i 2003, selv om det var flaut.

    Men det som skjedde var at all huden i trynet ble ødelagt omtrent, på en måte jeg ikke klarer helt å forklare, men jeg endte opp med å se helt rar og homo ut i tryne da.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Men jeg fortsatte å gå på jobben, på Rimi Bjørndal.

    Og da var det mye rart som skjedde der.

    Jeg var tydeligvis blitt utsatt for noe mafia-angrep, for jeg overhørte hva ungdommene på bussen opp til Bjørndal sa.

    Og jeg overhørte hva kunder og ansatte på Rimi Bjørndal sa.

    Blant annet overhørte jeg, en av de etterfølgende dagene, at en dame som handla på Rimi Bjørndal der, sa til en annen kunde, at hun hadde hørt, ‘at jeg var forfulgt av mafian også’.

    Så det her driver jeg fortsatt å funderer på.

    Hvem er den her mafian.

    Og hvem er ‘også’.

    For da var det kanskje fler.

    Var det en ‘vanlig’ mafia og også kanskje en albansk mafia?

    Eller er disse de samme?

    Sånne her ting driver jeg å lurer på.

    Og politiet sier ingenting.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    http://www.hip-hop.no/showthread.php?t=22112&page=31

  • Jeg driver også å diskuterer ‘mafian’ på Hip-hop forumet. (In Norwegian).

    johncons
    Member Join Date: Aug 2008
    Posts: 55

    ——————————————————————————–

    Quote:
    Originally Posted by massefin
    Ribsskog, din slask. Jeg har savna paranoiaen din. Ordet på gatene er at mafian er i hælene på deg nå. Du burde holde deg innendørs ut 2008 tror jeg. Så sånn var det.

    Ok,

    jeg er fortsatt på det stadiet jeg var på i 2003.

    Da jeg jobba på Rimi Bjørndal, og overhørte at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    At jeg lurte på hva faen det her var.

    Mafia i Norge?

    Er det albansk mafia eller?

    Jeg er fra Berger i Vestfold jeg, og det er ganske langt ute på landet, så jeg skjønner meg ikke på sånne mafia-ting.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    http://www.hip-hop.no/showthread.php?p=652411&posted=1#post652411

  • Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘norsk mafia i oslo’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘norsk mafia i oslo’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?sourceid=navclient&aq=t&hl=no&ie=UTF-8&rlz=1T4SKPB_noNO264&q=norsk%20mafia%20i%20oslo

    PS.

    Jeg vet ikke hva som menes med dette, men det er mulig at journalistene og politiet vet det.

    Hvis de gjør det, så sier de ihvertfall ikke noe til oss vanlige folka.

    Jeg overhørte, da jeg jobbet på Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av ‘mafian også’.

    Så jeg lurer på om ‘mafian’, er noe norsk mafia.

    Og at det, at hun dama, som var kunde der, sa ‘også’, at det betyr at jeg også var forfulgt av noe muslimsk mafia, for Bjørndal, er nesten som et muslimsk sted, og en dame eller jente som jobbet der, Söngyl Özgyr, fra Holmlia Senter vei, på Holmlia, hun overhørte jeg, at en kollega sa, til en annen kollega, at prøvde å få tak i medarbeider-permen, på Rimi Bjørndal, (som var låst inn i safen, av butikksjef Johan), for å finne ut hvor jeg bodde, og hun hadde også ringt hele dagen, for å prøve å finne ut dette, overhørte jeg.

    Så da sluttet jeg i den jobben, for jeg syntes det var litt vel mye tull der.

    Og jeg har ikke gjort noe galt, jeg har alltid prøvd å oppføre meg ordentlig, så hva det her er om, det vet ikke jeg.

    Men jeg hadde kanskje blitt litt klokere hvis politiet hadde sagt hva som egentlig foregår.

    Det tror jeg nok.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Forklaring om min situasjon. (In Norwegian).

    I tilfelle noen lurer på hvorfor jeg sitter hjemme og skriver på blogg hele tiden, så tar jeg med om det.

    Jeg er en vanlig kar fra Norge, som måtte dra til England, først i 2004 og så igjen i 2005, siden jeg i 2003, overhørte i Norge, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’.

    Jeg ble også forsøkt drept, da jeg var på gården til onkelen min i Larvik, da jeg var der noen måneder, i 2005.

    Så familien min er nok involvert.

    (Onkelen min har blant annet levert en falsk selvangivelse i mitt navn, etter at jeg dro til England, i 2005).

    Men, politiet, (eller noen andre), vil ikke si hva dette ‘mafian’-greiene handler om.

    Så jeg har dette hengende over hodet, jeg skjønner ikke noe om hva som foregår, og prøver å få kontroll, slik at jeg kan vite hva som foregår, og ha et vanlig liv.

    Men dette, å ha et vanlig liv, nekter politiet meg.

    Enda det skal være åpenhet i samfunnet.

    Men det har ikke politiet.

    De holder det hemmelig hva som foregår.

    Og det er over tre år siden jeg tok kontakt med politiet, og de har ikke lov å holde ting hemmelig så lenge, i et åpent og demokratisk samfunn som det norske.

    Så hvis noen lurer på hvorfor jeg bare skriver blogg på fritiden omtrent, så er det fordi jeg prøver å få kontroll, og få rettighetene mine, sånn at jeg kan vite hva som foregår, slik at jeg kan gå videre med livet mitt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter IV: Noen søker på ‘erik ribsskog fengselsopphold’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter IV: Noen søker på ‘erik ribsskog fengselsopphold’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20fengselsopphold&btnG=S%C3%B8k&meta=

    PS.

    Dette er ikke riktig, at jeg har vært i fengsel.

    Jeg var noen timer i varetekt, tidligere i år, men jeg fikk bare en advarsel, siden jeg ble behandlet som en slave, må man vel si, på Arvatos Microsoft-aktivering, i forbindelse med at jeg gikk litt berserk, på et sånt monument, utenfor bygningen hvor aktiveringa holdt til.

    Etter å ha blitt tullet med av myndighetene i Norge og England, i et og et halvt års tid, i forkant av dette.

    Jeg har forklart mer om dette, i denne linken:

    https://johncons-blogg.net/2008/10/dagens-statcounter-noen-med-mac-sker-p_29.html

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Samme person, søker også på Google, på:

    ‘halvorsen albansk mafia erik ribsskog’.

    http://www.google.no/search?hl=no&q=halvorsen%20albansk%20mafia%20erik%20ribsskog&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Tja,

    jeg tror nok, at han typen, som hun Songül Özgyr, som jobbet på Rimi Bjørndal, i 2003, da jeg hørte, at noen pakistanske damer som jobba der, prata om at hun var sammen med en som var mafia, og at hun hadde prøvd å ringe rundt, for å finne informasjon om meg, hele dagen.

    (Jeg kjente søsterne hennes, Hava og Sema, fra før, så det ble vel litt rart, å jobbe der sammen med lillesøstra dems, siden alle de tre damene var muslimer, og det er jo ikke så lett, for meg, en vanlig norsk kar, å få til det, å ikke gjøre noe galt, sett med deres øyne, når man jobber sammen med, og blir kjent med unge muslimske damer osv.

    Så det var litt kinking.

    Men det var jo på Bjørndal, på Søndre Nordstrand, ikke langt fra Holmlia og Mortensrud det her.

    Folk flytta fra Bjørndal, i 1997 osv., husker jeg, og sa at nå flytta dem fra ‘ghettoen’.

    Ikke negativt ment, men for å forklare, at det var mye utlendinger og muslimer der da, på Bjørndal.

    Selv om dem ikke gjorde meg noe, før hu Songül begynte med det mafia-greiene sine.

    Men men.).

    Men om han typen til Songül kan ha vært noe albansk mafia.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Men hva dem mener med å søke på ‘Halvorsen’.

    Det vet ikke jeg.

    Jeg kjenner ingen ved navnet Halvorsen, som jeg kan komme på.

    Nei, det ringer ingen bjeller.

    Det kan vel ikke være Kristin Halvorsen.

    Ikke at jeg kjenner henne.

    Men hun er jo politiker.

    Men hun er jo finansminister.

    Så det synes jeg hørtes rart ut.

    Men det er kanskje andre som skjønner det.

    Det er mulig.

    PS 3.

    Samme person tar av helt, og søker også på følgende på Google:

    ‘christell humblen bryllup med erik ribsskog’

    http://www.google.no/search?hl=no&q=christell%20humblen%20bryllup%20med%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    Nei, det er ikke sant.

    Christell, hun gifta seg nå i helga, med en svenske, som heter Mathias vel, fra Stockholm, som har noe gartner-firma der.

    Han hadde visst hatt et uhell der og, mener jeg søstra mi sa, for noen år siden, mens han kjørte en gressklipper.

    De har tre barn tror jeg også de, Christell og Mathias, og de har vel vært sammen siden år 2000, eller noe sånt.

    Jeg har bare truffet han svensken to ganger.

    En gang, en 17. mai i Oslo, da han kom med toget, fra Sverige da, og Christell og Pia, skulle ha meg med på puben 3 brødre, i Karl Johan.

    Og så på to puber på Oslo S., eller om det var Østbanehallen.

    Det var vel Oslo S. vel.

    Men men.

    Og også i bryllupet til Jan Snoghøj, den yngste storebroren (halvbroren) til Christell.

    Han gifta seg med venninna til Christell, Hege fra Rødgata i Drammen, på hotell i Geilo, i år 2000, eller noe.

    Og jeg var også med, da han eldste storebroren til Christell gifta seg, med en dansk flyvertinne, Gretha, i Danmark, i 1984 eller 85, eller noe.

    Noe sånt.

    Viggo Snoghøj, som han heter, som nå har bytta navn, til Viggo Snowhill.

    I hvertfall i konkurranse-sammenheng, som bodybuilder osv.

    Og som nå bor i USA.

    Og søstra mi sier han er gigolo for en amerikansk dame der.

    Og bestemora mi sier at søstra mi, som er snart 37 år, ikke vet hva gigolo betyr.

    Men jeg har lest nok i dagbøkene til søstra mi, og hørt om Christell fortelle at søstra mi hadde en abort i Havnehagen, som gjorde at hun blødde ned senga, men holdt det hemmelig osv.

    Så jeg tror ikke Pia er så uskyldig, for å si det ærlig.

    Men men.

    Han broren til bruden, i bryllupet til Jan og Hege.

    Lillebroren til Hege, fra Rødgata i Drammen.

    I bryllupet der i Geilo, så begynte han å holde tale, om hvor mange menn, som Christell hadde vært bortpå.

    Det var vel 20-30, eller noe.

    Om det var sexpartnere, eller noen hun hadde klina med osv.

    Det vet jeg ikke.

    Men Christell er en veldig attraktiv dame, så jeg regner med at det var sexpartnere, som han holdt tale om.

    Så det var litt underlig.

    Men Christell ville ikke snakke om gamle dager, da jeg ringte henne nå, for noen uker siden.

    Så det er vel ikke så lett å finne ut av dette.

    Men vi får se hva som skjer.

    Så jeg har vært i bryllupet til begge brødrene til Christell, men ikke i bryllupet til Christell.

    Som var i helga.

    Da ble jeg ikke bedt gitt.

    Men jeg var i konfirmasjonen til Christell, hvis det hjelper noe.

    Da sang de, om Christell, at ‘hun har det som kalles sex-appeal’.

    Og da var hun vel 14-15.

    Så den famlilien der, den er litt drøy for meg.

    Jeg var også i et bryllup i Kristiansand en gang, med Christell og dem.

    Det var våren 1989, samme dag som Hillsborough, var det vel.

    Men men.

    Da fortalte Jan og Pia og Christell meg, dagen før bryllupet, for noen i slekta til Christell og Haldis og dem.

    At, fattern hadde misbrukt Pia, som lita jente.

    Så da bestemte jeg meg, for å kutte ut fattern.

    (Annet enn med penger osv., for jeg var bare 18 år enda da, så jeg var ikke helt økonomisk selvstendig da, selv om jeg jobba osv. da).

    Men de andre, Pia, Christell og Jan.

    De sa ikke hva de ville gjøre.

    Så jeg lurer på om det var bare noe de fant på, for å finne dritt de kunne si om meg.

    Noe sånt.

    Jeg vet da faen jeg.

    Men det er mye rart.

    Alltid er det noe rart, med familien til Haldis og dem, og med min familie osv.

    Så det er mye rart.

    Men men.

    PS 4.

    Personen tar av enda mer, og søker på:

    ‘christell humblen forelska i erik ribsskog’

    http://www.google.no/search?hl=no&q=christell%20humblen%20bryllup%20med%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    Nei, det tror jeg ikke.

    Hun har drivi å kødda mye med meg, opp gjennom årene.

    Men om hun er forelska, eller om hun hater meg, det vet jeg ikke.

    Det er vel mer sannsynlig det siste.

    Uansett hva det er, så får man håpe at hun skjerper seg, og oppfører seg ordentlig nå, nå som hun er gift og har mann og barn osv.

    Så det får man håpe i hvertfall.

    Vi får se.

    PS 5.

    Som jeg skrev ovenfor, så sa jo han broren til Hege fra Rødgata, på Gullskogen i Drammen, i bryllupet til Jan og Hege, sommeren år 2000, var det vel, at Christell hadde hatt noen og tredve sex-partnere, var det vel han sa.

    Han prata kanskje lavt og uklart og mumlende, men jeg mener det var det han sa.

    Så jeg må jo prøve å stå på som bare rakkern jeg nå.

    For jeg synes det er litt flaut, å være den i familien, som har hatt færrest sex-partnere.

    Så det er litt flaut.

    Søstra mi, Pia, og broren min, Axel, de tror jeg ikke at jeg har noe sjangs mot uansett.

    Og nok heller ikke mot fattern.

    Haldis skal jeg ikke prate om.

    Det skal jeg ikke spekulere over, mener jeg.

    Jan Snoghøj, han har nok hatt mange fler damer enn det, han er en sånn skikkelig Casanova-type, som er så flink til å sjekke damer, at det virker som at han har gått kurs i det, er mitt inntrykk.

    Så han har jeg uglesett litt, opp gjennom årene.

    F.eks. da vi var på Geilo, jula 1989.

    Da var jeg 19 år da, og han sikkert 28 år, eller noe.

    Så var det noen damer fra noe vestlandsbygd der.

    Så begynte Jan å sjekke opp hun 16 år gamle jenta, fra Vestlandet.

    Mens alle de andre satt der.

    Foreldra hennes og tror jeg.

    Jeg lurer på om det var julaften jeg.

    Så spurte Jan meg, om jeg syntes han skulle ta med hun opp på rommet.

    Han kontrollerte hele settingen.

    Jeg var misunnelig, for jeg var jo bare 2-3 eldre enn hun pene dama fra en Vestlandsbygd, en industribygd, eller noe, på fire bokstaver.

    Ikke Voss.

    Hm.

    Noe sånt.

    Men ikke Voss da.

    Og jeg hadde til og med dansa med henne, på diskoteket, på Bardøla, het det vel, en eller to kvelder før.

    Til en sang som het ‘New York, New York’, av alle sanger.

    Det var liksom sangen vår, sa hun Vestlands-jenta.

    Men men.

    Så jeg sa at hun var for ung.

    For jeg hadde blitt for misunnelig da.

    Men men.

    For han ødela litt for meg, han Jan, og var for flink med damer, syntes jeg.

    Jeg husker også den helgen vi var i bryllup i Kristiansand.

    Dagen etter at Pia og Christell og Jan, fortalte meg, at fattern hadde misbrukt Pia, som lita jente.

    Da satt vi på med noen vel.

    Eller fattern hadde lånt en bil der, tror jeg det var.

    For vi tok toget ned dit.

    Så kjørte vi et eller annet sted, inn til Kristiansand vel.

    Forbi banen til Start, mener jeg å huske.

    Og jeg tror ned den bakken, ned mot banen til Start.

    Eller en annen bakke i nærheten.

    Så kjørte vi forbi noen pene, unge damer da.

    Så satt Jan i pasasjersetet foran da.

    Så begynte han å stirre inn i øya, på den her lokale skjønnheten, som gikk og trasket på fortauet da.

    Som om han omtrent hypnotiserte henne.

    Og hun dama stirra tilbake på Jan da.

    Så det her var ganske underlig.

    Men sånn er det.

    Man kan ikke skjønne alt.

    Jan jobber som fotsoneterapaut, eller noe.

    Han var vel healeren, eller hva man skal kalle det, for Kjetil Andre Aamodt, tror jeg det var, for en del år siden.

    Mener jeg at jeg leste i avisa i hvertfall.

    Jeg har ikke hatt så mye med Jan å gjøre, opp gjennom årene.

    Minst mulig, kan vel kanskje si.

    For han alltid vært sånn plageånd for meg.

    En ni år eldre nesten stebror.

    Eller hva man skal kalle han.

    Da jeg gikk tredje klasse vgs. i Drammen, så var det en jente som het Giske, fra Vestlandet, som gikk i klassen.

    Hun fortalte meg, at hun jobba i videobutikk, i Rødgata, på Gullskogen, var det vel.

    I hvertfall på Gullskogen.

    Så spurte jeg om hun kjente broren min, Jan Snoghøj.

    For jeg skulle skryte litt da, at jeg kjente folk overalt osv.

    Og han var jo ganske Casanova, så da tenkte jeg at hun ville bli imponert.

    Så sa hun det, noen uker seinere.

    At Jan hadde vært innom videosjappa, med noen kamerater da.

    Så hadde hun Giske spurt da, om han hadde en bror som het Erik.

    Men det hadde ikke Jan.

    Han skjønte ikke hva hun prata om.

    Så hun måtte forklare en stund tror jeg, før Jan sa noe sånt som, ‘åja han ja’.

    Eller noe.

    Så han vil ikke vedkjenne seg meg, som noe slags stebror, eller noe.

    Så hva jeg er i forhold til han, det er ikke lett å si.

    Men uvenn kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg vet da faen jeg.

    Men man kan ikke vite alt.

    Så sånn er det.

    Men jeg får se hva jeg klarer, fordi det er vel ikke så kult for Christell, hvis det blir kjent at hun har hatt fler sexpartenere enn stebroren sin f.eks.

    Det gjelder familiens ære, vil jeg si.

    Så nå må jeg skjerpe meg litt her, og stå på litt, sånn at ingen skal mobbe Christell, med at hun har hatt for mange sexpartnere osv.

    For da kan hun bare si at alle de andre i familien har hatt flere osv.

    Så vi får se.

    Jeg skal i hvertfall gjøre så godt jeg kan, for å hjelpe til med det her osv.

    Vi får se.

    PS 6.

    Nå skrev jeg ovenfor, om at jeg var bedt i bryllupet til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata på Gullskogen, på Geilo, på et hotell, høyt oppe i en fjellskråning der, sommeren 2000, var det vel.

    Det var mens jeg fortsatt jobbet som butikksjef i Rimi, og mens jeg fortsatt en svart metallic Ford Sierra, som jeg kjørte opp til Geilo der.

    Søstra mi, og sønnen hennes satt på.

    Og på veien tilbake til Oslo, så satt også Solveig, fra Holmen i Oslo, telegrafist på danskebåtene Holger Danske og Scandianavian Star på.

    Så sånn var det.

    Jeg kjørte til en bensinstasjon der, før vi kjørte opp til hotellet.

    Og det spurte også han broren til Hege fra Rødgata om, om vi hadde vært der.

    Joda, jeg fyllte noe bensin vel, og kjøpte noe mat og sikkert noe røyk og sånn da.

    Hvis jeg røyka da, det husker jeg ikke.

    Men men.

    Jeg kjøpte vel noe baguette og sånn, tenker jeg, for det syntes jeg var digg å kjøpe på bensinstasjoner i Norge.

    Baguette med reker eller roastbiff eller ost og skinke da osv., og brus og sånn da.

    Så sånn var det.

    Men søstra mi, hu kjøpte pølse i brød.

    Så sa hun, at hun spiste ikke svinekjøtt.

    Men når hun var hjemmefra, da likte hun og spise svinekjøtt en gang i blant.

    Så jeg vet ikke helt hvordan man skal tolke det.

    Det var litt underlig vel.

    Hun søstra mi, har jo en sønn med en kar fra Somalia som heter Keyton, og hun er sammen med en fra Etiopia, som heter Negib.

    Så jeg tror hun søstra mi nesten er litt muslimsk kanskje, uten at jeg har snakka så mye med henne om det.

    Men nå prater jeg ikke med henne uansett så.

    Men hun drikker og sånn, så det er vel bare dette med at hun ikke lager mat av svinekjøtt hjemme, som gjør henne lignende å være muslimsk da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Men, søstra mi stoppa ikke med det.

    Neida.

    Da vi kom opp på hotellet, så hadde søstra mi glemt å ta med klær, fra Oslo.

    Så hu måtte låne en skjorte av meg.

    En blå tennisskjorte, ganske dyr, for da hadde vi fått noen penger etter muttern, i livsforsikring og sånn.

    Og jeg måtte på møter hele tida, med Rimi osv., som butikksjef, så jeg tenkte at jeg trengte noen klær osv.

    Dessuten så er det sånn i Oslo, at alle har masse moteklær osv., eller ‘alle’ da, så man blir nesten sett rart på, hvis man ikke har det.

    Jeg leste at en utenlandsk avis, eller noe, hadde skrevet fra Oslo, for noen år siden, at til og med tiggerne var kledd som modeller, i Oslo.

    Så sånn er det omtrent der.

    Men jeg brukte nok litt mye penger på klær osv.

    Jeg skulle nok ha prøvd å være litt mer laid-back, men sånn er det.

    Men men.

    Så søstra mi, hu skulle låne en blå skjorte av meg da.

    Så jeg hadde ikke noe rein skjorte på søndagen, da vi skulle kjøre tilbake.

    Så jeg måtte bruke den samme skjorta, både fredagen og søndagen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men søstra mi var ikke ferdig der.

    Neida.

    Hun lot seg sjekke opp av en fra Berger, som heter Tom Bråten.

    Og hun begynte å flørte med han, mens jeg og fattern satt der.

    Tom Bråten, begynte å prate om Keiko, som var en hval.

    Så sa søstra mi, ‘nei, han er spekkhogger’.

    Også sa Tom Bråten, ‘sprekkhogger’?

    Det var som om dem hadde øvd et humorshow.

    Så det lurer jeg på, om det var noe dem hadde øvd in.

    Det er mulig.

    Det virka nesten sånn i hvertfall.

    Hvorfor hadde ikke søstra mi tatt med klær for eksempel.

    Så satt hu der med pailabba til Tom Bråten rundt seg da.

    Rundt den blå skjorta mi, som hu hadde på seg.

    Så da måtte jo nesten jeg, begynne å ymte frampå litt, at han oppførte seg litt rart.

    Det satt masse Berger-folk rundt det bordet.

    Blant annet fattern.

    Så sa jeg, ‘Tom, faren sitter der, og broren sitter der, og du tuller med dama’.

    Noe sånt.

    Og da klikka nesten han Tom.

    ‘Hvem skal gjøre noe med det da, faren eller broren’.

    Spurte Tom.

    Så spurte han fattern.

    ‘Neida, jeg har aldri klaga noe på deg Tom’, sa fattern.

    Mens han så ned, og prata med lav stemme og virka ynkelig.

    Så fattern bare overlot problemet til meg.

    Så var det en annen kar, som dukka opp litt seint.

    Som het Frank, eller noe, som var kameraten til Jan tror jeg, og som jeg såvidt huska, fra at dem bodde i Havnehagen osv.

    Og han begynte å roe ned Tom da.

    Som sa sånn her, ‘ja hvem skal gjøre noe med det da, er det faren eller broren’, osv.

    Da holdt jeg kjeft, for han var ganske svær og kraftig, han Tom.

    Og dette her, tror jeg må ha vært noe set-up.

    Jeg jobba som butikksjef da, på Rimi Nylænde.

    Og der var det bråk hele tida.

    Da pleide jeg å ringe politiet, hvis det blei bråk.

    Det er kanskje derfor dem ikke hjelper meg nå, for dem er lei av maset fra meg, da jeg var butikksjef.

    For det var hele tida folk som prøvde å stjele mat og øl, og alt mulig.

    Og ran og bråk hele tida.

    Så det var en ganske slitsom jobb.

    Så jeg ringte politiet et 2-3 ganger i måneden kanskje, på det værste.

    Noe sånt.

    Noen ganger vekterfirma til Rimi da.

    Vi hadde også knapper, både for ran og ‘uro’, i kassene og på lageret osv.

    Så sånn var det.

    Men på Geilo, langt oppe i fjellsida.

    Da tror jeg ikke det hadde vært noe vits å ringe politiet egentlig.

    Jeg var jo vant til å jobbe på Lamberseter, og bo på St. Hanshaugen.

    Og begge de stedene var jo så sentrale, at man kunne bare ringe politiet, så kunne man få kontroll på en del situasjoner, sånn sett da.

    Så da Tom Bråten begynte å bråke, så sa instinktene mine, fra Rimi meg, at jeg burde ringe politiet.

    Men så tenkte jeg, at faen jeg er jo langt oppe i fjellsida, på Geilo.

    Jeg tror ikke politiet gjør noe, hvis noen med vanlig østlandsdialekt, ringer dem, natt til lørdag.

    Så da bare holdt jeg kjeft, mens han bølla, eller hva man skal kalle han, Tom Bråten, roa seg litt.

    For ikke nok med at han var kraftig, han var aggresiv og våken også.

    Så sånn var det.

    Men jeg fikk hjelp av han Frank-karen da, eller hva han het igjen, som roa ned han Tom Bråten-karen.

    Så sånn var det.

    Men jeg tror nesten det må ha vært noe skuespill-takter, fra søstra mi og fattern og Tom Bråten.

    Siden de hadde sånn Keiko-komi-show, og siden søstra mi absolutt skulle ha på seg min skjorte osv.

    Så sånn var nok det.

    Men det er mye rart.

    Det er helt sikkert.

    PS 7.

    Og på vei opp til Geilo da.

    Sånn ved Vassfaret ca.

    Noe sånt.

    Så sier søstra mi, at Nina Monsen har tatt selvmord da.

    Så spørr hun sånn, ja bryr du deg noe om det da, var du så nærme henne da.

    Ja hun var jo venninna til Christell, før hu søstra mi, Pia, flytta til Berger da.

    Hun og Christell var vel de første jentene jeg kyssa, tror jeg.

    Da var det sikkert hun Nina jeg kyssa først, tenker jeg.

    Eller hvem vet.

    Men samme det.

    Og hun Nina var også første dama jeg rota seriøst med, i 1988 en gang vel.

    Da Christell dro meg med opp til onkelen til Nina, da Nina var der på en planlegningsdag, eller noe.

    Og så gikk søstra mi og Christell hjem da.

    Så fikk jeg med hu Nina, og tok noen juleøl, som Espen Melheim hadde kjøpt med for meg, i noe butikk.

    Så, men søstra mi må vel ha visst det, at jeg og Christell og Nina og Gry Stenberg, og seinere Tom-Ivar og vel.

    At vi var nesten som en gjeng, i hvertfall innimellom, før hun flytta til Bergeråsen.

    Det er mulig hu ikke visste det da.

    Det er jo ikke hyggelig å høre at gamle venner og kjente tar selvmord osv.

    Og jeg møtte jo hu Nina Monsen i Oslo en gang og, det året jeg var i militæret.

    Men men.

    Sånn er det.

    Hu søstra mi kan jo ikke vite alt da.

    Det er vel ikke så lett for henne å vite hvordan det var på Bergeråsen før hun flytta dit selv.

    Det skjønner man jo.

    Så sånn er det.

    Det gjør man jo.

    Men men.

    Så hva det var som skjedde, siden hun Nina Monsen tok selvmord, det vet ikke jeg.

    Men noe var det vel.

    Så sånn var det.

  • Flashback til år 2003. (In Norwegian).

    Nå skriver dem så mye om Iphone osv., på nettavisene.

    Jeg har aldri hatt Iphone, men jeg hadde en sånn smartphone, som het Mio noe, for noen år siden.

    Det var vel i 2006, som jeg kjøpte den.

    Og det var fordi, at jeg hadde noen ‘house-mates’, i Walton, som dreiv og spionerte på meg.

    Og jeg kjente ei svensk jente, på Arvato, i 2005, som het Sophie, og hun virka som å være under kontroll av noe kriminelle, eller ‘mob’, eller noe.

    I hvertfall så henta han typen hennes henne, hver dag etter jobb, på Arvato, enda hun sa at hun ikke ble henta.

    Og hun sa også en gang, da hun og ei fra Drammen som het Margrethe Augestad, hadde bedt meg med på byen, at han typen hennes, virka hyggelig og omgjengelig, på byen, men han var ikke det hjemme.

    Men men.

    Så jeg lurte på.

    For hun fortalte også, at han jobba i Telewest Broadband.

    Så da lurte jeg på, om det var sånn.

    Fordi jeg ble spionert på, av noen house-mates, i Walton, som het Melissa og Janine osv.

    Om de var noe ‘mob’, mistenkte jeg.

    For jeg hadde jo overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, i 2003, og jeg ante ikke om dem hadde noe lignende, eller noen som samarbeida, i Liverpool.

    Og det skjønner jeg fortsatt ikke noe om.

    Men men.

    Men jeg skjønte at de andre folka i huset i Walton, de spionerte på meg, på oppdrag av noen.

    Og jeg skjønte også at det nok var noe mob-greier, som foregikk, i firma, på Arvato.

    Så jeg ble litt skeptisk da, for jeg mistenkte at han typen til hun Sophie, også kunne være noe mob-greier.

    Hun Sophie, hun begynte å prate så breit Scouse-dialekt etterhvert osv.

    Så jeg tenkte at summen av de greiene, at hun ble kontrollert, altså henta på jobben, og ikke behandla bra osv.

    Om han fyren var noe mob-greier.

    Og hvis de har folk i bredbåndselskapene.

    Så ville jeg gjerne kontakte Kripos osv., i Norge, angående det her ‘mafian’-greiene, uten å bli spionert på, av noe bredbåndselskap, eller hva søren.

    Så da ville jeg ha smartphone, med skype.

    For det hadde jeg lest at gikk ann å ha, i et mobilblad, jeg kjøpte på WH Smith, her i Liverpool.

    Men det funka dårlig, jeg fikk det bare til å virke en gang, fordi dekningen på 3G-nettet var ikke så bra, her i byen, der hvor jeg prøvde å ringe fra osv.

    Men men.

    Så jeg solgte den telefonen.

    Men jeg kom på, at jeg kjøpte jo en Ipod, i 2003, i Oslo.

    Da var de like hypa, som Iphone er nå, omtrent.

    Men de var utsolgt i Oslo.

    Så jeg kjøpte en på Apples Webshop.

    Fordi, jeg ble bedt om å ta ansvaret for Rimi Langhus, i sommerferien, når han butikksjefen der, Thomas Brun eller Bruun, var på ferie.

    Og det var også mye turbulens, i den butikken, i månedene før han dro på ferie.

    Så jeg ble sendt til den butikken, av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å prøve å roe ned gemyttene, i butikken litt da.

    Fordi, det var omtrent krigstilstander der, mellom han butikksjefen Bruun, og de ansatte osv.

    Jeg studerte da heltid på HiO, bachelor informasjonsbehandling.

    Jeg hadde sluttet som butikksjef i Rimi, men jeg hadde beholdt Rimi-boligen, i W. Thr. gt, i Oslo, som jeg leide.

    Så derfor måtte jeg jobbe på Rimi, to dager i uka, for å tjene nok, for å dekke husleia, der jeg bodde.

    Det var en avtale jeg og Skodvin hadde inngått, da jeg slutta som butikksjef.

    For da var jeg så sliten, at jeg hadde ikke så lyst til å bo i bofelleskap, eller en enda mindre leilighet.

    Så da beholdt jeg den Rimi-leiligheten, som nok var priset litt under markedspris da.

    Det var vel 3000-4000 i måneden, som det kosta å bo der.

    Noe sånt.

    Uten at jeg husker det nøyaktig nå.

    Men men.

    Men jeg hadde problemer, på Rimi Bjørndal, med at sjefene der, først Irene Ottesen.

    Og så ble det enda værre, med han nye sjefen, som het Frode, eller noe.

    Noe sånt.

    En ganske kraftig kar, med mørkt hår, og som var homo tror jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Hva het han da.

    Samme det.

    Han var veldig autoritær, i hvertfall, og lessa på med arbeidsoppgaver, så man måtte løpe rundt som en slave der.

    Johan, tror jeg han het.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Han hadde aldri noe ledermøter, eller noe møte som jeg var med på, så jeg ble aldri noe særlig kjent med han, enda jeg var låseansvarlig der, med han som sjef, i ca. et år.

    Så det var en autoritær leder, kan man trygt si.

    Og det var null kommunikasjon, annet enn enveiskommunikasjon, ordregiving.

    Men men.

    Så jeg syntes det virka litt utrygt, å bare ha han som sjef, i tilfelle det skjærte seg helt.

    Det hadde skjært seg litt med Anne Katrine Skodvin og, hadde jeg inntrykk av.

    Selv om jeg tro til ekstra, da hun spurte om jeg kunne jobbe på Langhus.

    For der var det som sagt problemer mellom Bruun og personalet, våren 2003.

    Så da begynte jeg også som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    Så jeg var låseansvarlig på to butikker samtidig, Bjørndal og Langhus.

    Først jobba jeg to dager i uke, på Bjørndal og en dag på Langhus.

    Men det gikk litt ut over studiene, så da ble det en dag på Bjørndal og en dag på Langhus, i uka.

    Lørdager på Bjørndal, og fredager på Langhus.

    Og etter at jeg fikk ødelagt tryne i Oslo, (det er lang historie), i desember 2003.

    Og også overhørte, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, på Rimi Bjørndal, samme måned, desember 2003.

    Da kutta jeg ut Rimi Bjørndal, for jeg overhørte at hun Songül der, dreiv og skulle finne ut hvor jeg bodde og sånn, og at hun var sammen med en som var mafia.

    Det var en pakistansk dame, som jobba der, som jeg overhørte prata om det, med ei i posten.

    Så sånn var det.

    Så da tenkte jeg at det var noen muslimsk eller albansk mafia, som jeg hadde fått etter meg, av en eller annen anledning.

    Og jeg overhørte også, at jeg var forfulgt av mafian også.

    Så om jeg var forfulgt av noe muslimsk/albansk mafia.

    Og også en annen mafia.

    En norsk eller internasjonal mafia.

    Som det ikke skrives om at finnes i Norge, i aviser osv.

    Kanskje noe i forbindelse med CIA, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Jeg har i hvertfall ikke gjort noe galt, så at jeg skal få sånn dritt etter meg, det synes jeg høres rart ut.

    Men men.

    Det er vel en rar verden da.

    Mer da.

    Jo, jeg ble bedt om å jobbe så mye ekstra, sommeren 2003, først og fremst på Rimi Langhus, men vel også en del på Rimi Bjørndal.

    Så høsten 2003, så fikk jeg en god del i lønn, fra Rimi da, siden jeg hadde tatt var på Rimi Langhus, i butikksjefens fravær, og også ellers, den sommeren.

    Men men.

    Jeg skrev blant annet et møtereferat, fra et personalmøte, som dem hadde der.

    Og skrev det inn på jobbpc-en og printa ut referatet, og la en del utskrifter av referatet, på pauserommet.

    Det var ikke noe jeg gjorde selv, da jeg var butikksjef.

    For dette var noe jeg lærte, i kurs, det siste året jeg var butikksjef.

    Men da, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, så kunne jeg nyttegjøre meg fullt ut, av det jeg hadde lært på kursene i praktisk butikkledelse, og arbeidsrett osv., i Rimi, i 2001 og 2002.

    Så da skrev jeg mitt første møtereferat, som Rimi-leder.

    Det var vel våren 2003, på Rimi Langhus.

    Og det var fordi at det lærte vi, mer eller mindre direkte, på de Rimi butikksjefkursene, som Jon Bekkevold hadde, på ICAs hovedkontor, i Sinsenveien, i 2001, var det vel.

    Og det var veldig bra kurs.

    Det dumme var, at vi ikke fikk sånne kurs, i praktisk butikkledelse og arbeidsrett osv., da vi var nye som Rimi butikksjefer.

    Men bedre sent enn aldri.

    Noe av det jeg lærte på de kursene, var at hvis man skrev referater og notater osv., så fikk man kontroll.

    Så derfor skrev jeg referat, fra det personalmøte, på Rimi Langhus, i 2003.

    For dem hadde hatt problemer der.

    Så tenkte jeg, at hvis jeg skreiv ned det dem ble enige om, på møtet, i et ordentlig referat.

    Så kunne hverken butikksjefen, eller noen andre, gå bort fra det igjen.

    Sånn tenkte jeg da.

    Så ville kanskje det bidra til å roe ned temperaturen litt, i butikken da.

    Det er mulig.

    Jeg vet ikke helt om det funka.

    Men jeg prøvde i hvertfall.

    Samtidig, med at jeg hadde det Skodvin hadde sagt, i bakhodet.

    At personalet var lei av å bli kommandert osv.

    Så jeg lata som at jeg var en slags vikar der nesten.

    Og at det var nesten fritime, for å roe dem ned litt.

    Noe sånt.

    Bare at jeg tok bare de viktigste tingene selv, i butikken, som frukt osv., og lot de andre klare seg mye selv da.

    De visste jo godt hva jobben dems var uansett.

    Og det var sånn jeg fikk inntrykk av, at Skodvin ville at jeg skulle lede butikken der.

    På de vaktene jeg var leder osv.

    Og det funka ganske greit egentlig.

    Jeg hadde møter, med alle som jobba der, på begynnelsen av vaktene.

    Det begynte jeg vel med, litt seinere, i 2003, eller noe.

    Og da ble vi enige om hva som skulle gjøres osv.

    Og skreiv det på en lapp da.

    Så fikk lagerhjelpen gå hjem, da det som stod på lappen var ferdig osv.

    Men ikke før.

    Og det funka veldig bra.

    Så sånn var det.

    Da hadde jeg kontrollen, og jeg slapp å skrike og kommandere i butikken osv.

    Så det skjønte jeg også av de kursene, og av medarbeidersamtaler, på Rimi Kalbakken osv., at det var kanskje en bedre måte, for medarbeiderne, og vel også lederne, å organisere arbeidet osv.

    Men men.

    Men da kjøpte jeg en Ipod da, høsten 2003.

    Og sånn jeg tenkte da.

    Det var, at jeg pleide å ha walkman, på 80 og 90-tallet.

    Og da, så hadde jeg ikke råd til å ha bil, for det var dyrt i Oslo, med bomring og parkingsplass-leie, og forsikring, og piggdekkavgift og bensin og det hele.

    Men men.

    Så jeg tok toget til Vevelstad, ved Langhus, og bussen til Bjørndal.

    Det var ganske digg syntes jeg, at jeg studerte, for da slapp jeg å slave rundt på Rimi, hver dag.

    Så da var jeg ofte på HiO, på Ingeniørhøyskolen, i Vika osv.

    Og kunne gå rundt i byen, og kjøpe mat, og klær noen ganger, og alt mulig.

    På Aker Brygge, og overalt.

    Men det var litt kjedelig å sitte en time på tog eller t-bane, de dagene jeg jobba.

    Så da tenkte jeg, at jeg kunne trengt en walkman, eller mp3-spiller da.

    For jeg hadde fullt av mp3-er på PC-en.

    Og da tenkte jeg først på å kjøpe en billig Mp3-spiller.

    Men så fant jeg ut, at jeg kunne like gjerne kjøpe en ordentlig en, med en gang.

    Og de som hadde harddisk, og ikke ram-minne.

    De kosta jo fra 2.500 og oppover, hvis jeg husker riktig.

    Så da bare kjøpte jeg likegodt en Ipod, siden den ikke kosta så mye mer, enn de andre merkene.

    Og folk skrøyt så mye av de Ipodene, så da tenkte jeg, at jeg kunne like gjerne kjøpe en bra spiller, som jeg kunne ha en stund da.

    Så da bestilte jeg en sånn Ipod da.

    Så måtte jeg også kjøpte firewire-kort, eller hva det heter, til PC-en, på komplett da.

    For det mangla PC-en.

    Men da funka det.

    Så havna alle mp3-ene på Ipoden.

    Og jeg kjøpte også en Toshiba laptop, på Elkjøp, på Carl Berner, høsten 2003, for pengene jeg tjente, på ekstrajobbinga, på Rimi, sommeren 2003.

    Så da hadde jeg en stasjonær, og en laptop-pc.

    For mange folk på skolen, de hadde laptop, og skrev notater, i forelesningene osv.

    Så tenkte jeg at da kanskje hadde jeg skjønt mer av notatene jeg skrev ned da.

    Men men.

    Så jeg instalerte linux på den laptopen, i en dual-bot løsning.

    Så da laptopen starta, så kunne man velge om man ville bruke linux eller Windows.

    Så det var litt snobbete.

    Så jeg lærte en del linux da, av å installere på den laptopen osv.

    Men det var mye krøll med laptopen, så den måtte til reperasjon, på Elkjøp osv.

    Og jeg jobba fortsatt mye på Rimi.

    Og hun jenta, som var på gruppa vår, på skolen, året før, hun slutta.

    Og jeg var litt overarbeida, etter sommeren, på Rimi.

    Så jeg tok det litt slappt, det halvåret, på skolen.

    Men jeg lærte mer linux og sånn da, av å drive med den laptopen.

    Og jeg satt opp laptopen og den stasjonære pc-en i et trådløst nettverk.

    Så jeg lærte en del sånne ting.

    Men skolen gikk litt trådt, det halvåret.

    Men jeg hadde så mange fag, fra NHI, fra før.

    Og også et eller to fag, som var de samme, som de vi hadde på HiO, det halvåret.

    Så jeg bare roet det ned, og forberedte meg, på fjerde semesteret.

    Så tok jeg heller et ekstra fag, fjerde semesteret da.

    Så fikk jeg fortsatt ha studielån, tredje året.

    For jeg var ikke så mye forsinka.

    Så dro jeg til Sunderland da, og startet på tredje året, av bachelor computing der.

    Men da ble det mye krøll, med forsinkelser, av godkjenning av fag, fra HiO.

    Så studielånet ble fire måneder forsinket.

    Så jeg mistet kontrollen over mobilregning og noen smålån som jeg hadde i Norge.

    Så økonomien min gikk ad undas.

    Så det var takket være HiO, og lånekassa da.

    Og jeg mistet også kontrollen på studiene i Sunderland.

    Så det var jo artig.

    Så da bestemte jeg meg for å heller finne meg en jobb.

    Så da dro jeg til London, for å få meg leilighet og jobb da.

    For studieveileder, ved HiO, Frode noe, med lyst, krøllete hår.

    Han hadde en kamerat, fra Sunderland, som sa at det var så og si umulig for meg, å få en jobb i Sunderland.

    Jeg tenkte at jeg trengte en ekstrajobb, som jeg hadde i Norge.

    Men, i Sunderland, så var mat og bolig og t-bane og treningsstudio osv.

    Det var under halv pris av i Oslo.

    Så man klarte seg veldig bra, på vanlig studielån.

    Og nesten som en konge, med erasmus-stipend i tillegg.

    Hvis man fikk det.

    (Som jeg ikke fikk).

    I Sunderland.

    Men problemet var at jeg ikke fikk studielånet, før i januar.

    Enda studiet begynte i september.

    Og HiO lovte, våren 2003, at de skulle sende søknad til lånekassa.

    (Siden det var studium i utlandet, så anbefalte HiO meg, at de leverte søknaden for meg.

    En dame ved internasjonalt kontor, på Bislett.).

    Men det ble ikke gjort.

    Og HiO ville heller ikke godkjenne fagene mine.

    Enda de hadde en samarbeidsavtale med University of Sunderland.

    Så det må ha vært bare på pur f.

    At de ville lage krøll for meg i Sunderland.

    Så det var veldig ødeleggende, for da ville ikke lånekassa sende studielånet.

    Så det var helt uforståelig for meg, hva HiO drev med.

    Så det lurer jeg fortsatt veldig på.

    Det er sånn man kan ta opp i en rettsak, hvis man får kontrollen.

    For her har det skjedd noe snusk av noe slag.

    Våren 2004, så brukte jeg også mye tid, på en søknad, og to anker, om å få Erasmus-stipend.

    Men HiO, de bare tulla, og fant på kreative grunner, for å ikke gi meg Erasmus-stipend, enda jeg hadde veldig bra karakterer.

    Så hva de dreiv med der.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var ikke riktig i hvertfall, at dem skal tulle sånn med folk.

    Så det vil jeg gjerne at de skal forklare i en rettsal, eller noe, hva dem dreiv med der.

    Men Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er visst av en annen mening.

    De nekter å gi meg fri rettshjelp-støtte, enda jeg har sendt dem masse dokumenter og forklaringer, om hva som har skjedd, siden 2003.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer om Karius og Baktus og Lille Lørdag osv. (In Norwegian).

    Det her minner meg om da jeg og David Hjort og Linn Korneliussen og Erik Dahl, og Kristian butikksjef, på Rimi Ryen, kjørte med bilen min, til Arvikafestivalen, sommeren 2000.

    David og dem, skulle absolutt ha med meg.

    Da hadde David farga håret blått vel, og Linn farga håret rødt, og Erik Dahl farga håret grønt vel.

    Hvis jeg husker riktig.

    David sa, at folk sa, at der kommer Karius og Baktus, og en til.

    Så sånn var det.

    Jeg ble kjent med David Hjort, i 97, må det vel ha vært, da jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Rett før jul 97, tror jeg det var.

    Fordi Anne Kathrine Skodvin ansatte han David Hjort da.

    Jeg var litt skeptisk, til både David Hjort og Thor Arild Ødegaard, som ble ansatt på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Men Irene Ottesen, ville ansette Thor-Arild da, for han smilte så pent, på jobbintervjuet.

    Og det betydde at da var han flink med mennesker, sa hu.

    Så da orka ikke jeg å begynne å krangle.

    Butikksjef Kristian var på ferie da, det var vel egentlig han, som skulle hatt jobbintervju.

    Det var første jobbintervjuet jeg hadde, som leder i Rimi, og det var mest Irene og Kristians prosjet, jeg hadde ikke vært så innvolvert i det, Irene bare dro meg med på jobbintervjuet.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, eller Anne Katrine Skodin, lot meg lese gjennom søknaden til David Hjort, på Rimi Bjørndal, før han ble ansatt.

    Og Skodvin spurte hva jeg syntes, og jeg lagde et poeng av, at det stod i søknaden, at han hadde hatt problemer med lederne, i den forrige jobben.

    Så det sa jeg til Anne-Katrine, at det kanskje kunne bli problemer på Rimi og da.

    Men Skodvin annsatte David Hjort uansett.

    Og da var det sånn, at da hadde vel Irene slutta.

    Hvis ikke så var det like før.

    Vi var ganske vant til å jobbe sammen, den gjengen som var der da.

    Dette her var vel på slutten av 97.

    Og de som jobba der, da jeg begynte der, våren 96.

    Mange av de hadde slutta.

    Irene sa at de var ikke noe flinke, de som jobba der.

    Irene og Kristian jobba på Bjørndal, før jeg begynte, så de hadde opplegget klart, mer eller mindre, da jeg begynte der, etter en kneoperasjon, på Aker sykehus, våren 96.

    Og da var det at vi skulle kjøre medarbeiderne skikkelig hardt osv., for dem var så slappe osv.

    Og jeg hadde lært samme lederstilen, på Rimi Nylænde.

    Elisabeth og Hilde der, sa jeg måtte ikke være grei med medarbeiderne, (ha en demokratisk lederstil osv), for da ble de upopulære.

    Og de ble det samme på Rimi Bjørndal.

    Men når vi fikk nye folk inn der, så gikk det mest på rutiner, men før det ble det noen konflikter.

    Fordi Kvehaugen sa det, at vi skulle være tøffe med medarbeiderne.

    Eller han klagde på en måte, at jeg skjønte at det var det dem ville, han og Irene.

    Så da var jeg vel ganske tøff og autoritær der, den første tida.

    Jeg fikk høre meldinger tilbake fra Thomas Sæther, om at Kvehaugen var alkis, som drakk tre ‘alkis-bomber’, Ringnes 0.7 liter, hver dag.

    Så sånn var det.

    Men da David Hjort begynte, så funka alt bra, og det var få konflikter.

    Men Bjørndal, hadde så lav snitthandel, og mye panting av tomflasker, at folk kjøpte mat i byen, men panta på Bjørndal, for dem tok ikke med tomflaskene tilbake ned til byen.

    Og tipping og retur, og det som var.

    Og det var mange kunder, det var en ganske stor Rimi.

    Så det ble mye løping som leder.

    Men han David Hjort, han var litt sånn, at han kunne sette seg på bakbeina osv.

    Og kanskje ødelegge det systemet vi hadde der, som funka bra.

    Jeg jobba jo alle kveldsvaktene da.

    Og David Hjort, var flink med damene som det jobba mange av der, og ble kjent med dem, med en gang.

    Så det kunne bli noe slags problemer, med klikker og sånn, tenkte jeg.

    Så jeg prøvde å bli kjent med han David Hjort, fordi at på Bjørndal, så var det så hektisk, så at det var lett å miste kontrollen på butikken, sånn at den så herja ut.

    For det er ikke sånn, at man bare kan ansette ekstra folk, for man har et visst beløp å bruke på lønninger da.

    Så da må neste alt klaffe, på en butikk, som Bjørndal.

    Så fikk jeg to biletter til Hansa eller Mack juleølsmaking, på en pub i Stortingsgata, jula 97.

    Og da ga jeg dem til David da, for å være litt kamerat og kul rimi-leder da.

    Så dagen etter, så spurte David, om jeg skulle møte dem, på puben, etter jobben.

    Så ble det sånn.

    For jeg bodde jo på St. Hanshaugen, så jeg dro ned til sentrum uansett.

    Så hadde dem dratt med en øl ut av puben da.

    For da var juleølsmakinga over.

    Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk de bilettene, når jeg jobba seinvakt.

    Det kan man lure på.

    Men jeg stakk hue inn der, enda juleølsmakinga vel var over, skjønte jeg.

    Og da så jeg butikksjef Monika der, som vel da var butikksjef på Rimi Nylænde.

    Og jeg så han Mack-konsulenten, var det vel, som jeg ikke likte.

    Han sa sånn, ‘vi sneiks’, istedet for ‘vi snakkes’, eller ‘hadet’.

    Så han likte jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Så etter det, så ble det sånn, at David Hjort, pleide å be meg med på fester her og der, og Danmarksturer og sånn.

    Til og med techno-parter overalt, i Oslo, for han var i det miljøet da.

    Og det var Thor-Arild Ødegård også, som DJ Toro.

    Så vi andre som jobba på Rimi, vi havna noen ganger på gjesteliste, på Rockefeller, og utesteder ved siden av Blå der, på Grunerløkka.

    Så jeg ble nesten en traver i techno-miljøet, fra å jobbe på Rimi Bjørndal.

    Men jeg hadde jo vært mye i England, som tenåring, om sommerene.

    Så jeg syntes det var kult å lese sånne magasiner som engelsk FHM osv., før det norske kom og sånn.

    Og der stod det om klær og sånn da.

    Så da hendte det, at jeg klarte å finne noen kule klær, hvis jeg prøvde, når jeg kjøpte klær osv., på Jack & Jones og den som er ved TV2 der, i Karl Johan.

    Og sånne butikker.

    Den siste tida jeg bodde i Oslo, så kjøpte jeg også klær, på en sånn butikk som hadde kule klær, som er vanskelig å finne, borte mot rådhuset der nesten.

    Ikke Ferner Jacobsen, men lenger øst.

    Hva het det der da.

    Jeg skal se om jeg finner navnene på de butikkene.

    Men jeg hadde ikke så mye penger til klær, på Rimi assisterende butikksjef-jobb.

    Så jeg kjøpte heller klær som jeg så i FHM, enn i GQ, for å si det sånn.

    Men da jeg ble butikksjef, så kjøpe jeg litt mer voksne klær i hvertfall.

    Som noe tennisskjorter og sånn, som man kunne bruke i møter osv.

    Men jeg hadde jo ikke akkurat noe garderobe og skryte av.

    For jeg jobba jo i butikk.

    Og da gikk jeg i Rimi klær på jobben.

    Så det var ikke sånn, at jeg trengte så mye klær og ha på jobben osv.

    Og jeg jobba ofte så hardt på Rimi, at jeg brukte mye penger på mat og digg, om kveldene.

    170.000 i året, som var Rimi lederlønn, i 97, de flyr fort, hvis man bor i en høykostby, som Oslo.

    Men som butikksjef, og da jeg fikk noen penger da muttern døde, merkerlig nok hadde hun skaffet noe livsforsikring.

    Det var ikke noe jeg trodde hun ville gjøre, for hun pleide å kjøpe en del rart, og ikke ha helt kontrollen.

    Men hun ble kanskje bedre, når hun ble litt eldre.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så sånn var det at jeg nesten ble traver i techno-miljøet, noen måneder, i 97 osv.

    Men etter at jeg slutta på Bjørndal, så fortsatte David Hjort da, å spørre om jeg skulel være med på fester her og der.

    Og jeg hadde bare bruttern, som jeg pleide å gå ut med.

    Og han dro plutselig til Spania, et år, uten å si fra ordenltlig, om når han skulle flytte tilbake osv.

    For faren og Mette, flytta ned dit.

    Men men.

    Jeg får se om jeg finner hva de butikkene het da.

    Hm.

    Så jeg var litt snobb egentlig, de siste åra jeg bodde i Oslo.

    Men jeg var ikke så show-off, så jeg var ikke sånn at jeg brukte de kuleste klærna for mye.

    Jeg er vel sånn, at jeg bruker litt tid på å venne meg til klær osv.

    Og også i Sunderland, så kjøpte jeg mye klær, for jeg hadde tenkt å bli i England, og hadde jobba mye på Rimi Langhus, sommeren før.

    Og trodde jeg skulle få studielånet, med en gang.

    Det er vel sånn i Oslo, at folk er så kule osv.

    Så man må vel ha kule klær omtrent, for å bli akseptert.

    Og broren min, var vokst opp i Oslo.

    På Røa osv.

    Så han skjønte seg på klær da, og begynte å prate om merker som Gant osv.

    Som jeg aldri hadde hørt om.

    Så da begynte jeg å prøve å skjønne mer om klær jeg og.

    Jeg pleide å kjøpe klær på Oslo City osv., de første årene jeg bodde i Oslo.

    De har en butikk med ungdomsklær der, i første etasje på Oslo City.

    Men men.

    Det er vel ikke så interessant vel.

    Men det gikk en del penger til klær da.

    Men nesten alle klærna i butikkene i Oslo, var kule klær da.

    Men jeg likte egentlig ikke for kule klær, men mer klassiske klær.

    Men da sleit jeg litt i Oslo.

    For da måtte man vel handle i de dyre butikker som Ferner Jacobsen osv.

    Og jeg var ikke så flink med klær heller, for jeg var jo fra Berger og hadde bodd aleine fra jeg var ni osv.

    Så det var ikke sånn at jeg var fra noe vestkanthjem, eller noe.

    Og muttern sin familie, sånn som bestemor Ingeborg osv.

    De er mye sånne eksentrikere, som handler klær på loppemarked osv.

    Og fatter var snekker, så han gikk bare i vanlige gensere osv.

    Som f.eks. samme genser som en i en Grandiosa video, som jeg posta om, her om dagen.

    Men men.

    Men dem hadde mye dresser og sånn, fra 60 og 70-tallet og sånn vel.

    Han og brødrene.

    Og han hadde mye klær.

    Blant annet lakksko, omtrent, i brunt og svart skinn.

    Som jeg måtte bruke på klassefest en gang, i 88 vel, i noe lokale i Svelvik.

    For jeg hadde ikke finsko.

    Så jeg bare fant de i skapet til fattern.

    Så jeg tror ikke noen andre hadde sånne sko på klassefesten.

    Så sånn var det.

    Så jeg sleit litt noen ganger i Oslo da, kan man si.

    Da jeg vokste opp i Larvik, så ga muttern vårs mye hjemmesydde klær osv.

    I hvertfall før vi begynte på skolen.

    Og på Berger, så var det de klærna jeg fant i skapa til fattern.

    For han bodde hos Haldis, men hadde noen gamle klær, oppe hos meg.

    Og jeg hadde noen klær selv, men de vokste jeg mye fra da.

    Men jeg fikk en olabukse nå og da.

    Og noen klær til konfirmasjonen osv.

    Men jeg var ikke så interessert i klær egentlig.

    Det var bare noe kjedelige greier.

    Men men.

    Så jeg bare brukte det jeg tilfeldigvis fant.

    Men da jeg gikk markedsføringslinja, på handel og kontor, i 87/88.

    Da var Ball-gensere så moderne.

    Så da tenkte jeg, at jeg går jo på markedsføring.

    Så da tenkte jeg, at jeg fikk kjøpe meg syrevaska jeans og ball-genser.

    Omtrent som de i Lille Lørdag, i min drømmeserie.

    For de andre guttene i klassen.

    Svein og Jan-Ivar, eller noe, og vel også Snorre og en annen som het Erik vel.

    Og Trond Gurrik fra Holmestrand.

    Og spesiellt to skikkelig jålete gutter, som het Steinar og hva het han andre da.

    Det var i hvertfall to karer fra Tønsberg, som var skikkelig sossete.

    Og de spraya en hel Lagerfeldt-deo, i garderoben.

    Sikkert for å kødde med meg, som ikke dusja etter gymen.

    Men etter det, så kjøpte jeg faktisk noe Lagerfeldt-deo.

    Sånn gul boks.

    Og den likte damene, når jeg var på byen i Oslo f.eks., i russetida og sånn, var det vel, og seinere.

    Hvis man bydde dem opp til dans, så hendte det noen ganger, at dem begynte å sniffe deo osv., for jeg brukte sånn triks å spraye deo foran på brystet også, sånn at damene fikk noe å lukte på.

    Jeg vet ikke hvor jeg fikk det fra.

    Men det var kanskje litt flaut å skrive om.

    Men sånn er det når man skriver om alt mulig.

    Men men.

    Men damene likte sånn Lagerfeldt-deo.

    Men men.

    Og da hadde jeg dress og, som jeg brukte på byen.

    Men det var under jappetida.

    Så da synes jeg det gikk ann.

    Men etter jappetida, da syntes jeg ikke det passa med dress på byen egentlig.

    Så da begynte jeg å gå med enkelere klær på byen.

    Så det ble litt omvendt, at jeg først gikk med dress og så med vanlige klær, på byen.

    Men etter militæret, så var det ganske nedgangstider, i Norge, i 93, så da var det vel ikke vanlig å gå så mye med dress, det var grunge og sånn, som var den musikken folk hørte på osv.

    Så da ble det bare sånn.

    Men men, det skal ikke være enkelt alltid.

    Skal jeg se om jeg finner sånn klær vi gikk med i 87.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om 80-talls klesstil osv.

  • Rimi-butikksjefer er som slaver? (In Norwegian).

    Nå kom jeg på en spesiell ting ved jobben som butikksjef i Rimi her.

    Det som er litt spesiellt, det er at man har tre måneders oppsigelsestid, hvis man er ansatt som butikksjef, i Rimi.

    Jeg husker ikke om det var det samme for assisterende butikksjefer også.

    Men for butikksjefer, så var det i hvertfall sånn.

    Og jeg husker kollegaer, på møter osv., på Hakon-hovedkontoret, på Sinsen, eller ICA-hovedkontoret, som det vel heter nå.

    I Sinsenveien, ikke langt fra Aker Sykehus og Ringveien, for eksempel.

    Ring 3, er vel det, store ringvei.

    På noen av de møtene, var det vel, så husker jeg, at kolleger klagde, at det var så vanskelig å komme seg ut av Rimi Butikksjef-jobb.

    (Eller om det var assisterende butikksjefjobb.)

    Pga. den lange oppsigelsestiden.

    Fordi, om du da søker en jobb, så er du ikke så attraktiv, på stillingsmarkedet, fordi bedriften da må vente, i tre måneder, før du kan tre inn i jobben.

    Så da mister nok Rimi butikksjefer, mange jobbtilbud, pga. denne lange oppsigelsestiden.

    Fordi, at firmaer vil naturlig nok ha folk inn i jobben mye raskere, ofte.

    De aveterer jo ofte etter folk, for at de vil fylle en ledig stilling.

    Og tre måneder på forhånd, er det vel sjelden at firma søker etter folk.

    Så det kan være et lite ‘drawback’ ved å være butikksjef i Rimi.

    Eller kanskje et stort drawback.

    Noe sånt.

    Og lønnen i Rimi, for ledere, er heller ikke så mye å skryte av.

    Jeg husker da jeg begynte som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    En jobb med mye ansvar, for å låse og åpne butikken.

    Og man må ofte jobbe overtid.

    Jeg jobba vel ofte seks dager i uke, og dukka ofte opp på jobben 1-2 timer, før skiftet startet, på den her tiden.

    I 94 og 95 osv.

    Fordi jeg hadde ikke internett, da jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo der.

    Og det var ikke så sosialt der.

    Så tiden gikk mest til jobb, og jeg drev også å lærte å lage mat og sånn.

    Men det var ikke så mye bra på TV, for vi hadde ikke MTV og sånn, for eksempel.

    Eller noen kanaler med engelsk fotball.

    Neida.

    Det var mulig å gå ned på Torgbua, og leie en Hollywood-film.

    Men det var sånn vi hadde drevet med, på hele 80-tallet, på Bergeråsen.

    At vi leide filmer i Svelvik og Drammen hele tida.

    Så det var ikke så spennende egentlig.

    Jeg var en del helger på byen, på den her tida, det var jeg.

    Men ikke jobbhelgene da.

    Og jeg trente vel en god del, det er sant.

    Men mye av tiden gikk til jobb.

    Så jeg satset på å få Rimi Nylænde bra, selv om jeg bare var assistent.

    For jeg var ambisiøs, og ville gjerne få en karriære i Rimi, når jeg først hadde havnet i butikkyrke.

    Og sånn, da jeg studerte i Oslo osv., andre året, da jeg var litt overarbeidet fra OBS osv.

    Da var jeg litt nedfor, for jeg hadde ikke så mye venner og familie osv.

    Men jeg fant ut, å jobbe med å stable kjølevarer f.eks., i en lys forretning.

    Det hjalp.

    At man fikk noen endorfiner osv., i blodet, av hard fysisk jobbing, og mye trening osv.

    Så det var ikke sånn, etter militæret, at jeg fallt inn i noe depresjon.

    Som jeg husker jeg havna i, siste høsten og vinteren, som jeg studerte på NHI, på Helsfyr, skoleåret 91/92.

    Så etter det, så passa jeg på, når det ble høst og vinter, at nå måtte jeg ha det i bakhodet, at jeg ikke skulle falle inn i noe depresjon.

    Så jeg var mer nedfor, enn deprimert, etter problemene på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.

    Jeg var overarbeider, trøtt og nedfor.

    Men ikke så deprimert, som jeg husker jeg var, vinteren 91/92, da jeg bodde på Skansen Terrasse.

    Men det var kanskje fordi jeg da, på 2000-tallet, hadde internett, og også bodd midt i byen.

    Så hvis jeg ble deppa, så kunne jeg bare gå ut og kjøpe noe god mat, noe baguetter og sjokolademelk og is og sånn, på bensinstasjoner.

    Og noen ferske aviser og tegneserier osv.

    Da hjalp vel det litt, så fallt man ikke ned i de verste depresjonene.

    Og nå er jeg jo i England, så nå er det vel ikke sånn at jeg kjeder meg, kan jeg si.

    Ikke så ofte i hvertfall.

    Siden det jo bare er å gå ut døra, så er ting forskjellige fra Norge osv.

    Og da er det jo sånn, at da våkner man opp litt osv.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Men lønnen min, det første året, som assisterende butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, fra 1.1.95, mener jeg det var.

    Den var på 140.000.

    Mener jeg det var.

    Og da må man jobbe mange timer gratis overtid.

    Og man får ikke ha spisepause i fred, for da er det retur osv.

    Og man har mye ansvar, for å åpne og stenge butikken, og har ansvaret for å lede arbeidet i butikken, på sine vakter da.

    Og man fikk få eller ingen frynsegoder heller, som assisterende butikksjef.

    Det var kanskje 500 i året, eller noe.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvilken frynsegode det var.

    Men det var ikke mye.

    Og da måtte man slite, og rydde hele butikken hver kveld osv.

    Uten at man fikk overtid, for å jobbe kvelder, eller lørdager, eller i romjula, eller julaften eller nyttårsaften.

    Det var 140.000, og det var det.

    Og jeg måtte også plutselig jobbe en uke i sommerferien, sommeren 95, var det vel, for da ble hun assistenten Marianne syk osv.

    Men jeg hadde ikke så mange venner osv. da.

    Og jeg klarte å ødelegge kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken den sommeren, så sånn var det.

    Men jeg jobba like hardt fordet.

    Så de 140.000 kroners årslønnene, på 90-tallet, for Rimi butikksjef-assistenter.

    Det er mer som slavekontrakter, vil jeg si.

    Sammenlignet med lønn i andre bransjer, i Norge, og levekostnadene i Oslo osv.

    Men men.

    Og butikksjeflønningene i Rimi, de ligger vel kanskje på halvparten av butikksjeflønningene i Kiwi, f.eks.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Selv om jobben vel må sies å være den samme.

    Det var ikke sånn, at jeg kunne kjøpe meg hus og ha en ordentlig bil og parkeringsplass osv., i Oslo, og stifte familie, f.eks., på den lønna jeg fikk som butikksjef i Rimi.

    For jeg hadde også noe studielån.

    Så å bli i Rimi, resten av livet, det var ikke noe aktuellt valg, for meg.

    Jeg begynte å tenke på å slutte, da jeg hadde jobba et par år, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men så fikk jeg inntrykk av at Rimi skikkelig satsa på meg, da jeg ble tilbudt jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som er en mye større butikk.

    Men, jeg fikk ikke på langt nær så høy lønn, selv etter at jeg krangla med distriktsjefen, som han Kenneth, som var butikksjef før meg der.

    Enda han, hadde jobbet mye kortere tid i Rimi, og var yngre enn meg.

    Men hadde visst en slag spesialavtale, med regionsjef Bekkevold, av noe slag.

    Så han fikk høyere lønn, 300.000, enn de andre butikksjefene, som typisk lå på 260-270.000 kanskje i gjennomsnitt da.

    Noe sånt.

    Men jeg, ble ikke tilbudt noe spesialavtale.

    Enda jeg klagde osv.

    Og enda jeg hadde slitt hardt, i alle år i Rimi, og også hadde gode resultater, fra Rimi Nylænde.

    Så da forstod jeg, at Rimi ikke hadde tenkt å satse på meg.

    Men heller hadde tenkt å utnytte meg, som en slags dum-snill slave, resten av livet.

    Så da bestemte jeg meg, for at nå var det ut av Rimi, og heller inn i en bransje, hvor jeg kunne få en lønn, sånn at jeg kunne få meg hus og bil og etterhvert stifte familie, og også betale tilbake studielån osv.

    Så prøvde jeg å tenke litt fram i tid.

    Ingeniører, var det mangel på i Norge.

    Jeg ville blitt bachelor i informatikk, våren 2005, etter planen jeg la, for studier ved HiO Ingeniørhøyskolen, i 2002.

    Så med min bakgrunn, med ti år som leder i Rimi, og også studier på en privat datahøyskole, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på begynnelsen av 90-tallet, før jeg begynte i Rimi.

    Og engelsk-kunnskaper hadde jeg, førerkort.

    Jeg hadde tatt kurs i data NT server Core-tech.

    Jeg var god på internett, og programmering.

    Jeg klarte å bygge pc-er selv.

    Jeg var flink med kundeservice, fra Rimi osv.

    Jeg hadde gått markedsføring og kontor og data, på videregående.

    Og arbeidesmarkedet skreik, etter folk, med min type utdanning og kvalifikasjoner, på den tiden jeg ville vært ferdig med bachelor-graden, i 2005.

    Samtidig, så var jeg utslitt, etter mange års hardkjør i Rimi.

    Så jeg trengte å ta det litt rolig, og prøve å få tilbake litt overskudd, før jeg begynte denne nye karriæren.

    Derfor valgte jeg å ta det bachelor-studiet, ved HiO på tre år.

    Selv om jeg hadde gått to år, på NHI, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så jeg kunne nok fått godkjent mange, eller de fleste, av de fagene.

    Og så tatt bachelor-studiet, ved HiO, på et eller to år, for eksempel.

    Men, jeg skjønte det, at jeg var så utslitt, at jeg måtte ta det litt rolig noen år.

    Nesten som et slags sabatsår, som folk kaller det.

    Men ikke sånn at jeg ikke gjorde noe fornuftig.

    Men jeg jobbet som låseansvarlig på to Rimi-butikker, Bjørndal og Langhus.

    Og jeg fulgte studiet og en del forelesninger i hvertfall, ved HiO.

    Og drev mye med data og studier hjemme.

    Så, jeg tok hensyn til det, at jeg også var overarbeidet.

    Og la en plan, som skulle ende med, at jeg fikk en bachelor-grad, i data, våren 2005.

    Samtidig som jeg da, også ville ha fått tilbake det meste av overskuddet og drivet, sånn at jeg begynne for fullt igjen, i en ny karriære.

    Det var planen.

    Men neida.

    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så da forrandret jeg planene, og dro til England.

    Til Sunderland, høsten 2004.

    Det var da en nødløsning.

    Men jeg prøvde å få studiet til å klaffe, likevel.

    Men det gikk ikke, grunnet fire måneders forsinkelse på studielånet, grunnet rot fra HiO og lånekassa.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også en plan B.

    Jeg avtalte med Anne Katrine Skodvin, at jeg skulle få fortsett som enten butikksjef, eller assistent, i Rimi, hvis det ble for kjedelig å jobbe med data.

    Da hadde jeg jo jobbet i butikk, i 12 år, eller noe.

    Og var vant til å prate med mange forskjellige folk, hver dag.

    Det var også det Anne Kathrine sa, da en assistent, som het Hilde, slutta fra Rimi Munkelia, i 94 ca. for å begynne i kontor.

    At, ‘så kjedelig da’.

    Altså å jobbe i kontor.

    For å få henne til å bli værende i Rimi.

    Så jeg hadde vel denne samtalen litt i bakhodet, vil jeg tro.

    Om det virkelig var så kjedelig å jobbe med data, eller kontor, at jeg kom til å savne å jobbe i butikk.

    Og uansett, så trodde jeg det var lurt å ha en plan B.

    Å ha permisjon fra butikksjef-jobben.

    Dog uten lønn.

    Men det gikk Anne Kathrine tilbake på, etter et års tid.

    Av en eller annen grunn.

    Hun forklarte ikke det.

    Og da var jeg også mer lei Rimi, etter masse kommandering, fra butikksjefer på Bjørndal og Langhus.

    Så da brydde jeg meg ikke så mye om det.

    Om jeg ikke fikk fornyet den permisjonen, som butikksjef.

    Jeg ville jo da fått en assisterende butikksjef-jobb, som plan B, ifølge den avtalen med Anne Katrine.

    Det var jo en plan b det og.

    Bedre enn ikke noe i hvertfall.

    Men jeg så ikke på det som så aktuellt da.

    Men det var nå det vi hadde avtalt, da vi hadde møte, jeg og Anne Katrine Skodvin, da vi diskuterte det at jeg skulle slutte som butikksjef, og begynne å studere, på heltid, i 2002.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde jo 33 vekttall, i bakhånd, fra NHI.

    Så å få en bachelor-grad, i 2005, det var nok ikke så problematisk.

    Det var en liten fare, at studielånet, kunne ryke, det siste året, hvis jeg ble mye forsinket.

    Men det gikk greit, i 2004, selv om jeg hadde problem med trynet.

    Så det tror jeg hadde gått greit selv med mer jobbing i Rimi også.

    HiO, har uansett, en to-års grad også.

    Og den ville jeg fått uansett, etter vårsemesteret 2004.

    Så da kunne jeg nok også fått en bra jobb, i næringslivet i Oslo, innen data og/eller ledelse.

    Siden arbeidsmarkedet, på den tiden i hvertfall, og vel kanskje ennå, skrek etter folk med den typen kompetanse.

    Så da tror jeg, at jeg ville fått en bra jobb.

    Nå, så får jeg ikke tilsendt den to-årsgraden min, fra HiO.

    For jeg trenger noen papirer, fra NHI.

    Men de, som nå heter NITH vel.

    De vil ikke sende meg disse papirene.

    Og familien min, vil heller ikke sende meg disse papirene.

    Så her er det noe fusk, som foregår.

    For heller ikke University of Sunderland, ville sende meg disse papirene.

    Og heller ikke Rimi/Ica ville sende meg noen papirer.

    Så her er det mye tullball.

    Hva dette tullet kommer av, det kan jeg bare spekulere på.

    Men vi får se om det er mulig å finne ut av det.

    Men et ganske stort spørsmålstegn, om de kontraktene, i Rimi, med tre måneders oppsigelsestid.

    Og om lønningene som leder i Rimi, som ligger langt under lønningene, i for eksempel Kiwi, hvis jeg har forstått det riktig.

    Jeg kjenner for eksempel en butikksjef i Kiwi.

    En kamerat av tremenningen min Øystein, i Lørenskog.

    Han heter Tom, og jeg har vært med han og Øystein og kamerater av Tom, å spillt fotball, på søndager, på Ellingsrud, og på Åråsen, på en treningsbane der, på søndager, i noen år, på 90-tallet.

    Jeg var ikke med hele tida da, fordi jeg skadet kneet et par ganger.

    Men jeg og Glenn Hesler, vi var med i perioder i hvertfall.

    Og en gang, da jeg gikk hjem fra jobb, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

    Da gikk jeg av toget, på Skøyen, for jeg trodde jeg hadde noen muslimer osv. etter meg, fra ei dame som jobba på Rimi Bjørndal, som het Songül Özgyr osv.

    Jeg er ikke sikker på hvordan det egentlig var enda.

    For ingen har fortalt meg noe.

    Men men.

    Men da gikk jeg forbi butikken til Tom, Kiwi i Waldemar Thranes gt. 1, er det vel , i Oslo.

    Og da stod han utafor, og prata med en kollega, eller noe.

    Og da sa Tom til kollegaen, eller kameraten, at ‘jeg har hørt at han også er forfulgt av mafian jeg’.

    Sånn at jeg hørte det, da jeg gikk på andre sida av gata.

    Der hvor resturant Schrüder er, eller hvordan det skrives, omtrent.

    Jeg hadde jo fått ødelagt trynet.

    Så det var ikke sånn at jeg hilste på Tom f.eks., selv om jeg så at han stod der.

    Jeg bare gikk forbi, på andre sida av gata, og lot som at jeg ikke så dem.

    Men hørte dem gjorde jeg.

    Så han Tom, butikksjef på Kiwi i W. Thr. gt., på St. Hanshaugen, i Oslo.

    Han vet nok litt mer enn meg, om hva som foregår.

    Så jeg får se om jeg skal ringe han, eller noe.

    Men da er det kanskje ikke så smart å skrive det her.

    For da kan jo noen snakke med han i mellomtida.

    Men sånn er det.

    Man er vel kanskje ikke like smart hele tida.

    Noen ganger er det ikke så lett å vite, hva som er smartest å gjøre heller.

    Så noen ganger, så bare gjør jeg noe.

    Så sånn er det.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Angående smøring osv. (In Norwegian).

    Nå står det i avisa, om problemer med smøring, i skatteetaten osv.

    At ledere i skatteetaten har fått sponset dyre Fredspriskonserter, på seg og kona, av Siemens.

    Men at justisministeren, sier det er greit, siden reglene er strengere nå.

    Noe sånt.

    Her er mer om dette:

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2720739.ece

    Da kom jeg på, da jeg jobba som butikksjef i Rimi, fra 1998 til 2002, på Rimi Nylænde, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.

    Jeg tenkte på sommeren 2000.

    Da var det fotball-EM, i Belgia og Nederland, tror jeg, og Norge var med.

    Med Semb kanskje, som trener.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Norge vant første kampen, mot Spania, mener jeg å huske.

    Med scoring av Iversen.

    Jeg var på jobb da.

    Men da var det nesten ingen kunder, så vi hadde radio i butikken, mener jeg å huske.

    Så hørte vi på mens vi jobba da.

    Det her var på Rimi Nylænde.

    Og da, like før EM.

    Da ble jeg nesten mobba av han distriktsjefen, som jeg hadde da, Per Øyvind Fjellhøy, også kallt PØF.

    Han mobba meg, for at jeg ikke skulle på fotball-EM.

    Det var bare å snakke med Coca-Cola, så hadde de masse billetter.

    Men jeg var ikke den typen butikksjef, at jeg skravla mest mulig, med alle leverandørene.

    Jeg bare sa hvordan vi ville ha det.

    Og holdt litt distanse da.

    Sånn at det ikke skulle bli noe smøring og samrøre av noe slag.

    Eller noe kameraderi-tendenser osv.

    Jeg prøvde å ha litt distanse, til leverandører osv., for man skulle jo liksom representere Rimi, ovenfor dem da, og ikke bli for godslige med leverandørene, for da kunne de utnytte det, til å skaffe seg fordeler i butikken, fremfor andre leverandører da.

    Men så derfor holdt jeg, i alle år i Rimi, som leder fra 94 til 2004, en klar linje der, at jeg hadde distanse til selgere osv.

    Så jeg var nok ikke så populær blant alle leverandørene osv.

    Og jeg var ikke sånn fast traver på sponsede fester osv., i anledning juleøl og sånne ting.

    Så jeg var ikke så kamerat, med selgerne fra Coca-Cola, at jeg visste det, at de hadde gratis billetter til EM.

    Klart det hadde vært kult, å dratt til EM.

    Men det var den sommeren David Hjort, hadde mast, om jeg skulle bli med han og noen kamerater, og dama Linn, som jobba på Rimi Nylænde, og en som het Kristian, som var butikksjef på Rimi Ryen blant annet, på Arvika-festivalen.

    Så jeg hadde alt ordna med ferieukene osv.

    Og jeg måtte ordne med EU-kontroll av bilen og sånn den sommeren.

    Og jeg var veldig sliten, så jeg var mest hjemme i ferien, og prøvde å få noe overskudd.

    Men det hadde nok vært smartere å dratt til syden f.eks.

    Men jeg var i syden, sommeren 98, og da fikk jeg problem med en del rynker under og mellom øya og sånn, som jeg syntes kom litt tidlig.

    Og det var ikke så artig, å jobbe som butikksjef, sammen med masse unge folk osv., og ha fått masse rynker i tryne osv.

    Så jeg holdt meg litt unna sola på den tida.

    For da jeg var i Ayia Napa, i 98, så var jeg i sola hele tida, og hadde ikke med nok solkrem, for jeg fikk ikke feriepengene, før etter jeg var hjemme fra ferie, så jeg måtte låne 2500 kroner, av dattra til dama til fattern, Christell, etter forslag fra Pia, søstra mi.

    Jeg kunne jo bedt om noe forskudd da, på feriepengene, pga. ukene ferien var i.

    Men men.

    Men 2500, var ikke så mye, en uke i Ayia Napa, for da var Norge i fotball-VM, og jeg og en kar som jeg havna på rom med, for jeg kjøpte bare restplass, vi festa hver dag, for det var bare sånn det ble der.

    Man kunne ikke sitte på hotellrommet, hver dag.

    Man gikk på stranda om dagen, så på hotellet og så på fotball-VM kanskje, og i hvertfall drakk.

    Og så var det ut på byen om kvelden.

    Jeg visste ikke hvordan sted Ayia Napa var, jeg bare ringte og bestilte en tur til syden.

    Så jeg fikk kanskje det tilbudet, før feriepengene kom.

    Jeg var vel ikke så flink til å bestille sydentur, til riktig dato.

    Noe sånt.

    Eller jeg tenkte at jeg fikk feriepengene, så jeg hadde egentlig bra med penger.

    Men den våren og sommeren der, så var det busstreik, mellom Bjørndal og Mortensrud.

    Så jeg var rimelig sliten av hard jobbing på Rimi Bjørndal, og gåing, to ganger hver dag, mellom Bjørndal og Mortensrud.

    Som er kanskje en halv mil, eller en mil.

    Noe sånt.

    Men jeg vet ikke om det var greit at Coca-Cola sponsa med EM-billetter.

    Men jeg fikk aldri spurt engang.

    Fordi jeg har egentlig aldri likt sånne reklame-greier så mye.

    Det er ikke noe som heter ‘a free lunch’, er det et ordtak som heter.

    At man må alltid betale tilbake, på en eller annen måte.

    Så jeg har mest sansen for å ikke ha noe med sånn smøring å gjøre.

    En annen episode, som var litt rar.

    Det var Tidemann-selgeren.

    En eldre kar.

    Han helte ut masse sånn juggel, eller nips.

    Reklame-artikler, fra Tidemann da.

    I skuffen på kontoret, på Rimi Nylænde.

    Sånn flaskeåpnere, f.eks., eller lightere kanskje.

    Men det var kanskje 30-40 sånne små nips-ting, som han ga oss, uten noen grunn.

    Hvis vi fikk sånne ting, så var det en eller to ting, kanskje.

    Men 30-40 ting.

    Aftenposten, pleide å komme med blokker og kulepenner.

    Men 30-40 dumme nips-ting.

    Det var ikke noe jeg skjønte hva var i forbindelse med.

    Så neste gang han dukka opp, så ba jeg han ta de med tilbake.

    Og han pleide også å gi oss røykpakker, hvis det var et nytt røykmerke da.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til det.

    For hvis man har en assistent som røyker da, så vil sikkert den gjerne ha røykpakka.

    Men det er mulig vi fikk røyk to ganger, eller kanskje tre.

    Men jeg skjønte ikke helt hvorfor han ville gi oss det.

    Kundene kunne jo ikke forvente, at vi skulle vite hvordan røyken vi solgte smakte.

    Nå er jo røyken gjemt bort.

    Det her var vel i år 2000, vil jeg tippe.

    Nipset var i år 2000 husker jeg, for vi hadde PØF som distriksjef.

    Røykpakkene var vel i 98 og/eller 99.

    Noe sånt.

    Men de røykpakkene visste jeg ikke hva jeg skulle svare om, når vi fikk dem.

    Hvis det kom en ny kjekspakke f.eks., så pleide butikken å få en pakke, for vi som jobba i butikken, vi skulle jo egentlig kunne svare kundene, hvordan all kjeksen smakte osv.

    Så det var vel greit.

    Men røyk, var vel litt rart.

    Men men.

    Vi fikk smaksprøver på juleøl og, husker jeg.

    Så det var kanskje greit.

    Jeg kommer ikke på så mye mer, med smøring i Rimi nå.

    Men han Arne Risnes, eller noe, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, på samme tida som jeg var butikksjef på Rimi Nylænde.

    Høsten år 2000, så jobba han på Rimi Karlsrud, som butikksjef der.

    Han hadde jobba som leder på Rimi Langhus, flere år før det.

    Og hvilke andre butikker han jobba i, det husker jeg ikke nå men.

    Men men.

    Han holdt med Liverpool, så på Rimi Langhus, så var det et Liverpool-klistremerke, over døra, fra lageret, til butikken.

    Så det tror jeg det antagelig var han som klistra opp.

    Jeg jobba der som butikksjef, i år 2001 og 2002 da.

    Og han må ha jobba der kanskje 5-10 år før det her da.

    Noe sånt.

    Men jeg tok ikke det klistremerke ned.

    Jeg bare spøkte om det.

    For det var grenser for hvor barnslig man kunne oppføre seg og.

    Det var en ting å spøke om sånt.

    Men å faktisk pirke ned et sånt klistremerke, når man hadde masse viktige ting å gjøre i butikken.

    Nei, det ble litt for dumt.

    Men jeg kunne spøke om det, på butikksjefmøter og sånn da.

    At det klistremerke var det like før jeg tok ned osv.

    At det så jeg lenge på det klistremerke osv.

    Man måtte liksom prøve å være litt sånn jovial.

    Noe sånt.

    Men han Arne Risnæs da.

    Han dro med noen andre Rimi-sjefer, til Belgia og Nederland da.

    Men de stoppa på grensa, av politiet.

    Og politiet fant noe verktøy, i bagasjen, på bilen dems.

    Så de trodde at Rimi-lederne, var hooligans.

    Så dem fikk ikke sett EM-kampene.

    Dem ble vel sent tilbake til Tyskland eller Frankrike, eller hvilket land dem kom fra da.

    Noe sånt.

    Enda han Arne Risnæs, han var med på Rimi butikksjef-tur, med PØFs distrikt, høsten 2000.

    Og han var den som var mest edru da, tror jeg.

    Det var en sånne helgetur, på en hytte, på Dagali, eller noe.

    Hvor vi testa rafting, i en elv, oppe på Dagali, eller hva det het.

    Vi kjørte en buss opp Numedalen osv.

    Eller en maxi-taxi var det kanskje.

    Noe sånt.

    Så han virka ikke som noen hooligan-type, han Arne fra Rimi Langhus og Karlsrud.

    Men de ble stoppa da, av en eller annen grunn.

    Han kjente også Irene godt, han Arne Risnæs, eller hva han het.

    Det var nesten som om de var et par, husker jeg.

    Det husker jeg fra sommeren 2002.

    Da hadde jeg ansvaret for Rimi Bjørndal, mens Irene var på ferie.

    Og ambulerende Njål, eller hva han het.

    Han bare stakk opp til Trondheim.

    Og sa han var sjuk.

    Så jeg måtte jobbe 14 timers dager, eller noe, da Irene var på ferie.

    Så jeg ble jo rimelig kjent med butikken, kan man si.

    Men da Irene kom tilbake.

    Da var jeg bare en vanlig slave, som ble kommandert til hver minste filleting.

    Så det var litt rart opplegg i Rimi.

    Jeg jobba jo som låseansvarlig da, for jeg hadde slutta som butikksjef, for å studere, på HiO, bachelor informatikk.

    Så da var det ikke mye man skulle ha sagt, som låseansvarlig, selv om man hadde jobbet 14-timers vakter, i 2-3 uker, og virkelig hadde oversikten over butikken.

    Så var det ikke sånn, at man ble hørt på, eller noe sånn.

    Det var bare, at da var man undersott og slave, med en gang sjefen kom tilbake fra ferie.

    Men det var nok kulturen i Rimi.

    Sånn de såkalte gammeldagse sjefene var.

    Mens de moderne, de var sånn, at de hadde ledermøter, og ikke kommanderte så mye.

    Men lot medarbeiderne være litt mer frie.

    Så det var to skoler der, hadde jeg inntrykk av.

    Og sikkert noen sjefer, som bare gjorde det det fallt dem inn.

    Men jeg ble jo lært opp, til den gamle skolen butikksjef, som kommanderte hele tida, og var streng.

    Av Elisabeth og Hilde, på Nylænde, i 94.

    For de sa at jeg måtte ikke være så grei mot medarbeiderne, som jeg var i begynnelsen.

    For da fikk de problemer, og ble sett på som strenge.

    Så derfor måtte jeg også være streng, sa de.

    Og jeg var jo ny som sjef i Rimi, og trengte virkelig jobben, så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte innrette meg etter butikksjefen og nestsjefen.

    Så sånn var det.

    Men, da jeg begynte som butikksjef, så satset jeg i begynnelsen, på faste rutiner, så alle visste hva de skulle gjøre, på Rimi Nylænde.

    Men jeg var nok litt sånn gammeldag, at jeg kommanderte og sa fra sånn og sånn, innimellom, i hvertfall.

    Men på Kalbakken, da fikk jeg problemer.

    For den gamle butikksjefen, og min nestsjef osv., de var av den moderne typen butikksjefer.

    Så da fikk jeg problemer med personale, at de ikke likte at jeg var så streng og kommanderte da.

    Jeg rakk en medarbeidersamtale, med Gurvinder, og da skjønte jeg hvordan det var for de som jobba i butikken da.

    Så jeg slutta med kommandering da, når jeg begynte som butikksjef på Langhus.

    Jeg prøvde i hvertfall, å ta sånt på møter da.

    Når jeg tenker på det selv, så var det jo ikke så kult, sånn som Irene ledet, f.eks. på Bjørndal, at man ble kommandert i hytt og pine.

    Så det var mye problemer på Kalbakken, men jeg prøvde ihvertfall å lære av det da.

    Så det ble ikke de samme problemene på Langhus, for det tror jeg ikke jeg hadde orka.

    Å fått alle i butikken mot meg, på samme måten, som det virka som på Kalbakken, inkludert distriktsjef Anne Neteland.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå skrev jeg ovenfor, at jeg burde kanskje ha dratt til syden sommeren 2000, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men, når man var butikksjef, så kunne man nesten aldri ta fri.

    Det kunne skje noe, og det kunne være vanskelig å få tak i nok folk.

    Så noen ganger måtte man jobbe i ferien.

    Så man kanskje blitt kallt uansvarlig, hvis man hadde dratt to uker til syden f.eks., hvis man hadde en ganske ny assistent, f.eks.

    Og svinnet i butikken, kunne gå opp veldig mye, i sommerferien, for assistentene, var kanskje nye, og uvant med å ta bestillinger.

    Og salget gikk jo ned i juli.

    Og hele året, var det sånn, at man kunne få telefon når butikken var åpen, om alt mulig.

    Noen var kanskje syke, og man måtte jobbe ekstra.

    Alarmen hadde kanskje gått, og man måtte dra til butikken pga. det.

    Sånne ting.

    Så man hadde nesten aldri fri, som butikksjef.

    Så så mye ansvar, og få betalt 230.000 i året, som jeg hadde i 98, som butikksjef.

    Det er vel egentlig ikke verdt det.

    Hvis man ser på pengene.

    Men man lærer jo mye fra å være butikksjef.

    Jeg lærte vel, å holde hode kaldt, og å ta avgjørelser og prioriteringer selv.

    Det kunne jeg vel litt fra før og, men jeg lærte mer om det.

    Og mer om ledelse.

    Og Skodvin, distriktsjefen i 98, hun mente at jeg, som butikksjef, måtte nesten ta meg av medarbeiderne og nestsjefene.

    Så jeg måtte nesten være mora til de ansatte, skjønte jeg.

    Og sånn hadde jeg aldri tenkt før hun sa det.

    Jeg hadde hatt en ganske tøff stil, som assistent.

    Men som butikksjef, så tar folk seg mer nær av hva du sier osv.

    Hvis du sier noe galt.

    Altså, en vanlig medarbeider, prater nok ikke like åpent, med butikksjefen, som med en kollega, eller med nestsjefen.

    Så man måtte prøve å oppføre og te seg på en rolig måte da.

    For hvis man var urolig, som butikksjef, så ville nok medarbeiderne bli urolige også.

    Så man måtte prøve å alltid virke avbalansert og rolig.

    Selv om man nok noen ganger kunne være stresset eller forbanna eller hva som helst.

    Spesiellt de første årene som butikksjef kanskje.

    Og ledelse lærte jeg jo mer av.

    Og organisasjonsarbeid.

    Og å dra på seminar og sånn.

    Og tenke på at man må ha fine klær, for en hel helg osv., på Rimi butikksjef-møte, på Storefjell.

    Og man er en del på møter og alt mulig sånt da, rundt omkring.

    Så det er en lærerik jobb.

    Selv om kanskje ikke alt slitet er verdt det, for lønnen er ikke så bra.

    Men det er snakk om ting man lærer, som er greie å ta med seg seinere i livet da.

    Det var jo aldri sånn, at jeg hadde planer om å jobbe som butikksjef, resten av livet.

    Og jeg var underbetalt, i mange år, som assistent i Rimi.

    Og Rimi er også dårligst på butikksjeflønner, av matvarekjedene i Norge.

    Og jeg jobbet som en galeislave omtrent, tørr jeg påstå, det meste av tiden i Rimi.

    Så jeg tror nok Rimi tjente noen hundre tusen, i hvertfall på å ha meg ansatt i Rimi.

    Jeg tror ikke de akkurat tapte på det.

    Og jeg sleit meg jo ganske ut.

    Men jeg lærte en del nyttige ting og da, som de jeg nevnte.

    Og jeg ble vel flinkere med mennesker og kanskje.

    Hvem vet.

    Jeg var vel vant til folk fra før og.

    Men men.

    Og om kveldene, så satt jeg og lærte data og internett og sånn.

    Og dreiv og chatta, lasta ned mp3-er, leste mye nyheter osv.

    Og skreiv på debattforum etterhvert.

    Og lærte å finne gratisprogrammer, og også vanlige programmer kunne man finne gratis.

    Hvis det var krise.

    Og jeg pleide å quizze, på en kanal som het #quiz-show, på irc.

    Så det var egentlig ganske sosialt med internett, selv om jeg satt i stua etter jobben.

    Men jeg stressa mye på Rimi, for å rekke alt jeg skulle.

    For vi hadde ikke lyst til å miste kontroll på butikken.

    Så om kvelden, så var det digg å koble av, foran pc-en og chatte med venner og kjente, og quizze osv.

    Men jeg trente også mye, de årene jeg jobba på Rimi.

    Fotball, tennis, badminton, klatring, svømming, treningsstudio osv.

    Så jeg satt ikke bare hjemme.

    Men jeg lærte ting både på jobb og fritid, med at jeg lærte mer data osv., på fritiden.

    Og at jeg også trente, og prøvde å holde meg i form, og ikke bare spise usunn mat f.eks.

    Og jeg var også mye på byen, med bruttern og kamerater.

    Kanskje ikke hver helg, men en eller to ganger i måneden, i gjennomsnitt kanskje.

    Og jeg spilte bedriftsfotball, med Rimi, IT-akademiet (fordi Magne Winnem jobba der, en kamerat fra vgs. i Drammen), og for Rimi Langhus.

    Så det var en ganske hektisk tid, de årene jeg jobba på Rimi.

    Det var sånn, at jeg dreiv med mye, både på jobb og på fritiden.

    Og lærte mye både av jobben, og å drive med data osv., på fritiden.

    Så selv om jeg ikke ble milionær, av den tiden jeg bodde i Oslo og jobba på Rimi.

    Jeg kjøpte jo mye dyr ferdigmat osv.

    For jeg var så sliten, at jeg liksom ‘cravet’ mye god mat osv.

    Så jeg fikk ikke spart opp så mye penger.

    Men jeg fikk ihvertfall lært en del nye ting, og også trent en del, i de årene.

    Og jeg fikk også tatt lappen, på 90-tallet.

    Så jeg hadde et godt utgangspunkt, vil jeg si, til å starte en ny karriære, innen data, f.eks., når jeg var ferdig utdannet, fra HiO, i 2005.

    Men jeg måtte jo dra til Sunderland, i 2004, for jeg hørte plutselig, i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo.

    Og i Sunderland, så tulla lånekassa og HiO med å godkjenne fagene mine osv, så studielånet ble fire måneder forsinket.

    Så jeg måtte bruke så mye tid på å ringe til Norge osv., for å prate med skolen og lånekassa og kreditorer, så jeg fikk ikke til universitetet i England så bra.

    Så jeg mista kontrollen da.

    Så etter det, så har det vært bare tull.

    Men hvis ting hadde gått etter planen, så hadde jeg nok fått en bra jobb, innen ledelse i data for eksempel.

    Eller som selvstendig næringsdrivende, i Oslo, i 2005.

    Men sånn gikk det ikke.

    Men sånn er det vel, man kan ikke få rettighetene sine alltid.

    Det skjønner man vel.

    Noe sånt.