 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
SV: SOL-sjefen klikka
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Feb 25, 2009 at 10:30 PM | |
|
To: Trond Halvorsen <trond-h@getmail.no> | ||
| ||
Stikkord: Rimi Kalbakken
-
Ny e-post til Trond Halvorsen. (In Norwegian)
Google Mail – SV: SOL-sjefen klikka
-
Hijab-situasjonen på Rimi Kalbakken i år 2000. (In Norwegian)
Nå ser jeg at det krangles og diskuteres, om hijab skal tillates, i politiet i Norge.
Karita Bekkemellem, viser at hun har egne meninger og står opp for sine meninger, selv om de kanskje ikke er nøyaktige de samme som Stoltenberg sine.
http://www.dagbladet.no/2009/02/17/nyheter/inneriks/politikk/karita_bekkemellem/hijab/4904285/
Så hun Karita Bekkemellem, hun tror jeg ikke er noe potensielt Bilderberger- eller frimurer-medlem.
Damer har kanskje ikke lov å være med i frimuerne, det er mulig.
Da jeg jobba i Rimi, som butikksjef på Rimi Kalbakken, en ganske stor Rimi, på Kalbakken da, naturlig nok, i Groruddalen.
Ikke langt unna Ammerud f.eks, eller Bjerke.
Men men.
Og heller ikke langt unna Alnabru.
Men men.
Så var det en som slutta da, hvis jeg husker riktig, en som jobba heltid antagelig.
Så trengte vi folk da.
Så dukka det opp ei muslimsk jente da, med hijab da, hvis jeg husker riktig.
Så gikk jobbintervjuet jeg hadde med henne bra.
Jeg hadde jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, før jeg begynte på Kalbakken, og som assisterende butikksjef på Rimi Bjørndal før det.
Og i begge butikkene, kanskje spesielt på Bjørndal, så hadde det funket bra, med samarbeidet med de muslimske medarbeiderne.
De jobbet ofte minst like bra som de norske.
Og jeg ble vel lært opp til å være en gammeldags type butikksjef, i Rimi, så jeg og mine lederkollerger, på Nylænde og på Bjørndal, vi foretrakk ansatte som gjorde som vi sa.
Selv om jeg prøvde å få arbeidet til å gå på rutiner jeg da, på mine vakter, så jeg slapp å gå rundt å sjefe hele tida.
Men men.
Men ingen av de medarbeiderne som var muslimer, på Bjørndal eller Nylænde, hadde noen gang på seg hijab, på jobben.
Jeg hadde ingen til å ha i kassa, på Rimi Nylænde, en periode, da jeg var butikksjef der.
Så jeg ansatte hun dama til David Hjort, som jeg ble kjent med da vi begge jobba på Rimi Bjørndal, Linn Korneliussen, (som er på Facebook-sida mi), til å sitte i kassa.
Og hun hadde en gang på seg skaut.
Men hun var da fra Florø, på Vestlandet, og var ikke muslim.
En gang satt hu med kåpe på seg.
Men dette var enkelttilfeller, (som vel betydde at nok noe var galt), men det skjedde bare en gang, begge delene, så jeg tok ikke opp dette.
(Hun hadde noe konsentrasjonsproblemer, eller noe, så hun hadde problemer med å telle kassa osv.
Og det var hektisk i butikken på den her tiden.
Og jeg var ny butikksjef, så jeg var ikke så flink med alt sånt med medarbeiderne og ha møter og sånn.
Som en moderne butikksjef, som de kalte det.
Det begynte jeg først med seinere, på Kalbakken og Langhus, da jeg var butikksjef i de butikkene).
Men men.
Men bortsett fra Linn, som hadde på seg skaut, en dag i kassa på Rimi Nylænde, så var det ingen av medarbeiderne, som brukte hijab.
Det var ei jente, som hadde piercing i nesa, som ville ha jobb, på Rimi Nylænde.
Men jeg syntes ikke det tok seg ut så særlig.
Dette var jo en gammel drabantby, bygget like etter krigen.
Og de folka som bodde der, hadde mye bodd der nesten siden krigen.
Så det var mye eldre folk da.
Og så skulle det liksom sitte ei 19-20 år gammel jente der, med piercing i nesa.
Nei, jeg syntes ikke det tok seg ut.
(Men jeg sa vel ikke dette til hun jenta, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle presentere det, for å ikke si noe galt).
Men hun begynte visst på Rimi Karlsrud, tror jeg, for Anne Neteland, som da var butikksjef der, hun ringte meg, og hørte om hva jeg mente om henne som hadde søkt jobb da.
Det var etter at jeg hadde vært butikksjef i noen uker bare vel.
Men men.
Men da jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken da.
Så dukka det opp ei muslimsk jente, som hadde hijab på seg, på jobbintervjuet da.
Og på slutten av interjuet, som jo gikk helt bra, men så kom jeg på det her da.
For hun virka litt sånn, som den typen, som kanskje ville ha gått med hijab på jobben.
Jeg bare syntes det virka sånn.
Så jeg spurte henne da, og da svarte hun det da, at jo hun kom til å bruke hijab på jobben.
Og det hadde jeg lest om i avisa, at det hadde det vært problemer med, i noen møbelkjeder, eller noe sånt, i Oslo.
Så jeg orka ikke den debatten der.
Vi hadde vel ikke noen klare retningslinjer, innen Rimi, å forholde oss til, når det gjelder hijab og sånn, tror jeg.
Eller det stod kanskje noe i personalhåndboka.
Men jeg synes Rimi burde hatt en klargjort policy på det, før jeg satt i det møte, og fikk høre at medarbeideren ville bruke hijab på jobben, hvis hun fikk jobben.
Men det hadde ikke Rimi, det hadde ihvertfall ikke jeg hørt noe om.
Andre ting, som viste at Rimi kanskje ikke tenkte på dette.
Det var ved juletider 1997, kan det kanskje ha vært, eventuellt i 1996, da jeg jobbet som assisterende butikksjef på Rimi Bjørndal.
Da var Rimis julegave, til medarbeiderne, en flaske Rimi-vin, som Rimi hadde kjøpt inn, for de trodde det skulle bli lov å selge vin i butikkene, etter EØS-avtalen, eller noe sånt noe.
Men det ble ikke lov, så Rimi hadde et stort lager av Rimi-vin flasker, som ble brukt som julegaver til de ansatte da.
Og da var det en muslimsk kar, på Rimi Bjørndal, som jeg ikke husker hva heter nå men.
Og han ble skikkelig fornærma, for det er jo ikke lov for muslimer å drikke vin da, ifølge religionen osv.
Så da burde vel Rimi hatt det sånn, at da kunne medarbeiderne f.eks. fått en eske konfekt eller noe sånt istedet da, hvis de ikke drakk vin, eller ikke hadde lov å drikke vin, av religiøse grunner.
Det skulle man kanskje ha trodd.
Noe sånt.
Men men.
Mer da.
Jo, når det er Ramadan, så husker jeg at jeg jobbet jo som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003.
(Det var da jeg overhørte at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’).
Men men, det var ikke temaet for denne bloggposten da.
Men temaet fra da jeg jobbet der som låseansvarlig, det var at under Ramadan, så ville de som var muslimer, de ville ha pause samtidig, når sola hadde gått ned.
For da hadde dem ikke spist hele dagen da.
Og det gikk ann å organisere det, å få arbeidet til å flyte alikevel.
Det var kanskje best å gjøre det sånn, også sett fra butikkens side.
For da ble medarbeiderne mer fornøyde, og da jobba dem kanskje bedre, når dem hadde fått spist da.
Hva vet jeg.
Men dette burde kanskje Rimi ha hatt regler om.
Ihvertfall om hijab synes jeg.
For det er vel firmaet som burde tatt den diskusjonen.
Sånn som det er nå, så blir det mellomledere ute i butikkene, som må ta slike avgjørelser, om prinsippielle ting, som har med religion og sånn.
Og sånne ting som med piercinger osv.
Det var ihvertfall sånn, at hun Anne Neteland, hun syntes ikke det var så galt med piercing.
Så det burde kanskje vært skrevet et skriv, om sånne ting, etter at piercing og tatoveringer og sånn, ble mer vanlig.
Og etter at det ble fler innvandrere i Norge, og at andre religioner ble mer vanlige.
Men det virker som at firmaene ikke tørr å lage policier på disse områdene.
Eller kanskje de ikke har tenkt på dette.
Hva vet jeg.
På Rimi Kalbakken, så endte det ihvertfall med, at jeg ansatte ei annen jente, fra distriktet, eller noe, tror jeg, som hadde jobbet i butikk før.
Og da ringte jeg hun som skulle ha hijab på jobben, da, og fortalte henne, at det var ei annen som hadde jobba lenger i butikk, som fikk jobben.
Men hvis hun ikke hadde brukt hijab på jobben, så kunne hun for eksempel blitt ekstrahjelp, hvis noen var syke, for eksempel, som skjedde ofte.
Men, på Kalbakken, så var det jo også sånn, at det var mange eldre kunder.
Siden Kalbakken sikkert ble drabantby, noen år etter Lambertseter da.
Noe sånt.
Så hijab og piercing og sånn i butikkene, det kunne kanskje skremt bort kundene da, tenkte jeg.
Og min jobb som butikksjef, var jo å få bra resultater.
På Kalbakken der, så hadde vi også en veldig bra, tror jeg, Meny-butikk, nesten vegg i vegg.
Så vi måtte slite for å klare konkurransen, mot Meny.
Men vi tok litt innpå dem, og jeg satt ut reklamebukker.
Og hvis Rimi hadde tilbud på 1.5 liter Coca-cola, for eksempel.
Så satt jeg det på en av reklamebukkene da.
Og da var Rimi såpass mye billigere, enn Meny, så da fikk vi mange ekstra kunder da.
Det samme hvis vi hadde tilbud på grilla kylling, som vi hadde noen ganger, etter regionsjefens nærmest ordre, Bekkevoll.
(Enda Rimi egentlig ikke skulle ha tilbud).
Men vi fikk beskjed om, at Rimi Kalbakken, vi skulle ha mye svinn i ferskvareavdelingen.
Og vi skulle ha tilbud på grilla kylling, en gang i måneden, eller en gang annenhver månded, for eksempel.
Så det var ikke som en vanlig Rimi-butikk, Rimi Kalbakken, her skulle Meny knuses i senk.
Men, Meny de hadde vel dyrere priser men mye mer forseggjort butikk vel.
Og på Rimi, så var det ‘krig’, mellom meg og assistenten Kjetil Prestegarden, som fikk med seg mange mot meg da.
Så jeg var ikke så flink til å lede den butikken.
Og jeg kom litt dårlig ut, for jeg ble lurt, av min forrige sjef, distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, til å lede butikken på samme måte som Nylænde.
Det hadde ‘vi’ bestemt, sa han.
Og da trodde jeg han mente han og regionsjefen og Neteland.
Men dette var ikke godkjent av min da nye sjef, distriktsjef Neteland.
Og hun prøvde å lure meg på lønna, må jeg vel si.
Så det startet så dårlig, på Rimi Kalbakken, for meg, som butikksjef.
Så det var nesten umulig å rette opp igjen, etter de to første ukene omtrent.
Så etter det, så var det bare om å gjøre å gjøre skadene minst mulige.
Og jeg syntes den ‘luringa’ fra Fjellhøy og Neteland, var så useriøs, så da bestemte jeg meg for å prøve å finne et mer seriøst sted å jobbe.
Jeg syntes ikke det var noe vits å tilbringe resten av livet i Rimi, hvor man ikke ble tatt seriøst.
Så sånn var det.
Så en policy fra kjedene, innen matvarebransjen og andre bransjer, på sånne ting, det tror jeg hadde gjort hverdagen enklere, for butikksjefen og andre ledere, i butikkene, ihvertfall i Oslo-området da.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
StatCounter: ICA AB i Sverige (eller går internett-trafikken fra ICA Norge gjennom ICA AB i Sverige?), søker på ‘erik ribsskog rimi nylænde’. (N).
http://www.google.com/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20rimi%20nylænde&btnG=Google-søk&lr=
PS.
Jeg har skrevet e-post til administrerende direktør, Kenneth Bengtsson, eller VD da, som det heter på svensk, i ICA AB.
For å prøve å ta opp de problemene som var, da jeg jobbet på Rimi Kalbakken blant annet.
Hvor det ble satt opp en felle for meg, virket det som, av sjefer oppover i Rimi-systemet, at de ga meg motstridende ordrer osv., som lagde veldig mye problemer, for meg, som butikksjef der, og det virket også som at det var noe Illuminati/mafia, i butikken.
Dette har jeg forsøkt å ta opp med driftsdirektør i Rimi, 17. mai-helgen, 2001.
Og høsten samme år, med distriktsjef Anne Katrine Skodvin, i Rimi.
Men, ingen av de, ville prate om problemene.
Så jeg sendte en e-post til Kenneth Bengtsson da, som er VD i ICA AB da.
ICA AB, kjøpte jo Rimi, fra Stein Erik Hagen, for noen år siden, mener jeg å huske, at de nå har alle aksjene.
De eier Rimi da, for å si det sånn.
Og jeg vet jo ikke egentlig hvem han Kenneth Bengtsson er.
Men jeg tenkte, å vise at jeg ønsket å samarbeide, om å rydde opp i disse problemene da.
For jeg har egentlig blitt tulla med veldig mye i Rimi, så jeg synes ikke det er riktig, at det skal være sånn, i et sivilisert land som Norge, at hvis du jobber i de store matvarekjedene, så skal folk begynne tulle med deg på jobb, og kanskje også etter jobb.
Så her vil jeg gjerne stå opp for mine rettigheter.
Det er egentlig min forpliktelse, som jeg ser det.
For da står jeg også opp for andre folks rettigheter.
Hvis ingen folk står opp for sine rettigheter, mot maktmisbruk, fra myndigheter og firmaer da, sånn som ICA/Rimi.
Så vil de rettighetene bli mindre og mindre verdt, for f.eks. politiet og konserner da, sånn som Rimi/ICA.
De blir da vant til, at de kan ture fram, omtrent som de vil, uten noe respekt for folks rettigheter.
For hvis de bli ‘ferska’, at de ‘tuller’ med folk, så kan de bare tilby dem en sånn, hva heter det, bestikkelse nærmest, for at de skal holde kjeft.
Eller om de bruker mer drastiske metoder, hva vet jeg.
Så derfor, som jeg har lest på internett, så har folk generelt et ansvar, for å stå opp for sine rettigheter, sånn at disse rettighetene skal forbli faktiske rettigheter, og ikke bare være på papiret.
Så derfor har jeg skjønt det sånn, at jeg har en forpliktelse, til å stå for mine rettigheter, i forbindelse med det som har skjedd, av problemer, i Rimi, hos Bertelsmann/Microsoft, og også i forbindelse med at jeg har blitt ‘tullet med’, av politiet, og brukt som noe ‘target guy’, eller noe, ved hjelp av såkallt, hva heter det da, ‘mind control’, som de bruker ved overvåking, og så prøve å ‘fucke deg opp’, ved å si ting bak ryggen din osv., som de tror du vil reagere på da.
Så sånn er det.
Men jeg har ihvertfall prøvd, tre ganger nå, å ta opp de problemene med Rimi.
Men driftsdirektøren og Skodvin, i 2001, og jeg sendte e-post til VD i ICA AB, ifjor.
Så at ICA AB nå driver å søker i timesvis på bloggen min, det synes jeg er rart.
De kunne jo for eksempel bare ha svart på e-post ifjor da, eller driftsdirektøren kunne ha latt meg hatt et møte, eller noe, og fått forklart om problemene, i 2001 da.
Men begge de tingene var visst vanskelig.
Så det er enklere å bare søke i timevis på folks blogger, skjønner jeg.
Så sånn er det.
Skal jeg se om jeg finner en link til de e-postene jeg sendte han VD-en i ICA AB da, Kenneth Bengtsson.
Det skriver jeg i et PS.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er linken til de e-postene, hvor jeg foreslo for VD i ICA AB, Kenneth Bengtsson, å ta opp de problemene som har vært, med noe mafia, eller lignende, da jeg jobbet i Rimi fra 1992 til 2004, og spesielt da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001:
PS 3.
Nå har jeg jo anmeldt mye av problemene i Rimi, til politiet, mener jeg ihvertfall å huske.
Det er litt mange saker jeg driver med, for det var tull på Microsoft-aktiveringa, drevet av Bertelsmann, i Liverpool og.
Og jeg har også problemer med å få rettighetene mine, av myndighetene.
Men nå må man vel si, at det toget har gått, om å ta det med ICA/Rimi.
Nå må det bli gjennom domstolene og politiet og sånt eventuelt, selv om jeg tviler på integriteten til politiet og myndighetene nå, som jeg har forklart ellers på bloggen.
Så sånn er det.
Og jeg har jo ikke så mye dokumentasjon, på problemene i Rimi, som jeg har på problemene i Bertelsmann/Microsoft-saken.
Så derfor fokuserer jeg mest på Bertelsmann/Microsoft-saken, når det gjelder å få dette gjennom rettssystemet osv.
Problemene på Rimi, de har jeg mest skrevet om, i et forsøk, på å få skrive om på bloggen, om problemene i Norge.
For jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får rettighetene mine, fra myndighetene.
Så da har jeg prøvd å også skrive om problemene i Rimi, i et forsøk på å sette lys på min situasjon generelt, iom. at jeg blir tullet med av politiet og andre myndigheter.
I tilfelle det er noe i forbindelse med Rimi, som gjør at jeg ikke får rettighetene mine, f.eks.
Selv om jeg alltid har hatt det i bakhodet, de 12 årene jeg jobbet i Rimi, at jeg ikke har så mye familie, og jeg viste det, fra da jeg søkte om sosial-støtte, noen få måneder, det første året jeg bodde i Oslo, for det hadde jeg lest at man hadde rett til å få, selv om det nok var i Gateavisa, hos en av frikevenninnene til søstra mi, eller ei som gikk på Sande VGS, Lill Gustavsen, heter hun vel, som bodde på Grønland, et år vel, første året jeg bodde i Oslo.
Og der står det, at man hadde rett til det da, hvis man hadde dårlig økonomi osv.
Men da begynte de å skulle nekte meg dette osv.
Så, etter det, så har jeg ikke stolt helt på myndighetene heller.
Og fra før av, så stolte jeg ikke helt på familien min heller.
Så jeg har i alle år, i Rimi, siden jeg begynte der, i 1992, hatt det i bakhodet, at jeg måtte overholde reglene i firmaet osv.
Og ikke finne på noe tull.
(Ikke at jeg ville gjort det vanligvis heller).
Men jeg har vært nødt til å ta jobben min rimelig alvorlig da.
Siden jeg ikke har hatt noe back-up, fra familie f.eks., og jeg har også hatt dårlige erfaring med myndighetene og velferdssystemet.
At velferdssystemet er ikke så bra, som de vil ha det til.
Det skrev også Gateavisa, husker jeg, at de på sosialkontoret, de kan finne på å nekte folk rettighetene sine, ettersom de får forskjellige innfall f.eks.
Så da har man egentlig ikke så bra sikkerhetsnett, i samfunnet, så lenge disse på sosialkontorene, og også på arbeidsledighetskontorene,
(hvor jeg ble tulla med, av en medarbeider, like etter at jeg var ferdig med militæret. En som kalte meg ‘fersk’ på arbeidsmarkedet, (‘fersk’ er et mobbe-uttrykk, fra militæret, på ferske rekrutter, og han mobba meg, fordi jeg var fersk fra militæret da. Enda jeg hadde jobbet i fire jobber allerede da, blant annet et år heltid, på OBS Triaden, så jeg var vel ikke akkurat ‘fersk’ på arbeidsmarkedet. Og han satt meg også opp, i Arbeidsformidlingens datasystem, som ‘ADB-kyndig’ og ikke ‘EDB-kyndig’, som det het da, i 1993).
Så lenge sosialkontorer og arbeidsformidlingen tuller med folk, på den måten, som jeg og vel også andre har blitt tullet med, så har man egentlig ikke så fint sikkerhetsnett, i samfunnet, synes jeg.
Og jeg har heller ingen av familie eller venner, som jeg f.eks. kunne kontaktet, og flyttet inn hos, f.eks. i et barndomshjem, i et par måneder, mens jeg fikk meg ny jobb f.eks.
Det har jeg ikke syntes at jeg har hatt.
Så, derfor, så har jeg stått på, i alle år, på Rimi.
Og tatt jobben alvorlig.
For jeg har ikke hatt noe back-up liksom.
Så derfor har jeg strevd og tatt jobben rimelig seriøst, i alle år på Rimi.
Så derfor har jeg ikke heller gjort noe galt de årene jeg jobbet på Rimi.
Jeg har alltid gjort pliktene mine, osv.
Og ikke drevet med noe tull, som å stjele og sånt tull, som folk får sparken for.
(Ikke det at jeg ville ha gjort det uansett
Men jeg har nok tatt jobben seriøst enn en gjennomsnitts-person da, siden jeg ikke har hatt noe back-up løsning, i tilfelle jeg mistet jobben.
Så sånn er det.
Og det sier seg vel også selv.
Hvis jeg hadde drevet med noe tull på Rimi, så hadde jeg vel ikke fått blitt værende i firmaet, i 12 år?
Da ville jeg vel har forsvunnet etter et år, eller to år, må man vel regne med.
Så sånn er det).
Men da jeg begynte på Bertelsmann sin Microsoft-aktivering, så mistenkte jeg at noe kunne være galt der, helt fra starten.
Fordi jeg ble spionert på her i byen osv.
Og jeg ble spionert på, i et ‘shared house’, som jeg bodde i, i Walton.
Og jeg hadde jo overhørt, at jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’, i Oslo, i 2003.
Så jeg ville ikke kaste dokumenter, fra jobben, med navnet på kolleger osv.
I tilfelle noen gikk gjennom søpla mi, i Liverpool, siden jeg jo hørte noen av mine ‘house-mates’, prate om at de spionerte for meg, Melissa og Janine, for hver sin slags gruppering, skjønte jeg, av det jeg overhørte.
Og pga. det ‘mafian’-greiene i Oslo, i tilfelle det også var i Liverpool.
Så derfor ville jeg ikke kaste, f.eks. ark, hvor de damene, som de fleste var, på Microsoft-aktiveringa, hadde skrevet på.
Eller f.eks. sånne skift-planer.
I tilfelle noen gikk gjennom søpla mi, så kunne sånne dokumenter lede noe sånn ‘mafian’, eller ‘mob’, eller hva nå de kan ha vært, som de jentene spionerte på osv.
I tilfelle de papirene kunne ha ledet noen kriminelle e.l., til mine kolleger på jobben da.
Det ønsket jeg jo ikke, at noen skulle finne navnene på mine kolleger på Microsoft-aktiveringen, f.eks., ved å gå gjennom søpla mi.
Så derfor kasta jeg ikke noen papirer, fra Microsoft-aktiveringa.
Jeg bare lot de ligge, i en bag, som jeg hadde papirer og sånt i da, som jeg dro med meg, fram og tilbake til jobb.
En adidas-sportsbag, som jeg kjøpte på flyplassen i Schipol.
For politiet der, som jeg pratet med, (om at jeg var bekymret for familien min osv, pga. det her ‘mafian’-greiene’).
De sa jeg burde kjøpe noen nye klær, for de klærna jeg hadde fra gården i Kvelde, det var olabukse osv., som jeg hadde jobbet i, på gården, og gravd grøfter osv.
Men, folka så så rart på meg, i Amsterdam osv.
(Hadde jeg blitt brukt som target-guy, og politiet hadde sagt løgner om meg? Og at dette var spredd blant folk der? Var det derfor alle stirra på meg osv?).
Så jeg orka ikke å dra ned til Amsterdam, for å kjøpe klær.
Og på flyplassen, så var det ikke så bra utvalg.
Men jeg fant en adidas-bag der, ihvertfall, som jeg hadde med meg, da jeg dro til Liverpool, på kvelden samme dag, var det vel.
(Dette var før Adidas ble Liverpool-sponsor da, for å ta med det).
Men men.
Så den bagen, den hadde jeg noen lapper i.
For det var så mange passord, for å logge seg på Microsoft aktiveringssystemet.
Så jeg måtte ha noen ark og sånn, som hadde skrevet de passordene og sånn på da.
Så da bare dro jeg på den bagen, jeg hadde sikkert noe andre greier der og, som jeg ikke ville at folk i det ‘shared house’-et, skulle se da.
Etterhvert, så kjøpte jeg, på dagen, på nyttårsaften, i 2005, var det vel, den laptop-en, som jeg skriver på nå.
Og da hadde jeg også den i den adidas-bagen da.
Men, da jeg flytta hit, hvor jeg bor nå.
Sommeren 2006.
Da gadd jeg ikke å dra på den bagen lenger.
Så da lot jeg den bagen, og laptopen, stå igjen her hjemme, mens jeg var på jobb osv.
Så sånn var det.
Så fant jeg fram den bagen igjen da, og scannet de papirene, som lå oppi bagen.
Som da er fra høsten 2005 til sommeren 2006:
Og jeg tok også vare på en del dokumenter, fra Arvato, fra høsten 2006.
For da begynte det å bli så mye problemer der, at jeg fant ut at jeg var nødt til å ta opp problemene der i møter osv.
For vi ble pålesset strengere og strengere regler.
Og mer og mer arbeidspress.
Spesielt jeg som var den enste heltidsansatte norske, og derfor måtte ta telefoner på tre språk.
Og det var spesielt mangel på danske arbeidere, så jeg måtte ta mest danske samtaler, gjerne i tillegg til mange norske og svenske, og noen ganger også finske til og med, hvis det var få folk.
Og jeg fikk oversendt samtaler fra mor og datter Morris, som svarte nordiske samtaler på engelsk.
Så de som ikke skjønte engelsk, de samtalene sendte særlig mor Morris, Viviann Morris, til meg da.
Så sånn var det.
Og det var en ting, at det ble mye å gjøre der.
Men, mobbing fra ledere, kom på toppen av dette.
Jeg hadde bare den jobben, for å holde meg i livet, så og si, med penger til mat og sånn, mens jeg prøvde å få hjelp av politiet, til det problemet, med at jeg hadde hørt i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’.
Og jeg var litt redd for hva den ‘mafian’, hvem nå de var, kunne gjøre mot folk i familien osv.
(Hvis de ikke er med i den ‘mafian’ fra før da, som jeg mistenker litt nå, at de nok er med med, mange av dem, i noen sånne greier).
Så sålenge det var greit å ta telefonene der, og sjefene ikke mobba, så var det helt greit å jobbe der, mens jeg prøvde å få hjelp av Kripos da, og politiet i England, med de nevnte problemene.
Men, da det begynte å bli så mye problemer på jobben, med mobbing og slave-drift, må man vel kalle det.
Så, så måtte jeg begynne å ta opp problemene, i møter osv., ellers, så hadde jeg ikke orka å jobba der lengre.
Så hadde jeg stått på bar bakke da.
Så det var en livnødvendighet, mer eller mindre, vil jeg si, at jeg begynte på den saken mot Bertelsmann/Microsoft.
For jeg måtte nesten prøve å få kontroll, hvis jeg skulle orke å jobbe der lengre.
Så sånn er det.
Men angående problemen i Rimi.
Da var det jo ikke sånn, at jeg hadde så mye papirer heller.
For i en butikk, så er det ikke alltid like mye dokumenter, som på et kontor.
Så jeg har omtrent bare det jeg har i hue, å støtte meg til, angående problemene i Rimi.
Men jeg har alikevel tatt opp de problemene, i et forsøk på å varsle da, om hva som foregikk der, de årene jeg jobbet der.
Nå som jeg alikevel skriver en blogg, om hva som er galt i Norge osv.
Siden jeg ikke får rettighetene mine der.
Så sånn har det seg at jeg har skrevet om problemene i Rimi, på bloggen.
Men jeg har ikke tenkt like mye på det, på hvordan jeg skal gå frem, for å ta opp disse problemene i Rimi, formelt, som jeg har tenkt på Bertelsmann/Microsoft-saken.
Så jeg får prøve å tenke litt mer på den Rimi arbeidssaken, på hvordan jeg skal gå fram i forbindelse med den fremover.
Om jeg skal prøve å ta det opp mer formelt osv.
Jeg har jo sendt e-poster til Stein Erik Hagen osv.
Og jeg mener å huske at jeg har sent om det her til politiet også.
Så jeg får heller gå gjennom det jeg har sendt til politiet.
For det er en del nå, siden det er mye rart som har foregått.
Og sjekke om hva jeg har sendt angående problemene i Rimi.
Og så får jeg tenke mer på hvordan jeg bør gå frem, angående disse problemene.
Vi får se om jeg klarer å få ordnet det.
Vi får se.
-
StatCounter: Noen søker på ‘jøde mafiaen på rimi kalbakken’, på Google. (In Norwegian).
Det er de her folka på Fornebu igjen det her.
Altså jødemafian og jødemafian.
Altså, jeg kan forklare om det som skjedde der.
Han Kjetil Prestegarden, som var ass. butikksjef der, han dro til Israel på ferie, på ganske kort varsel, med en venn/kamerat, høsten 2000.
Det er kanskje mer sånn at det er noe sionist-mafia, eller Illuminati, vil jeg tro at det er.
At det er en krig mot norrøne folk.
For det som skjedde på Rimi Kalbakken, var at han Kjetil Prestegarden, han satt på kontoret der, og glante, og jeg tror jeg også må si ronka, mens han så på hun lyshåra, unge Cecilie, i kassa.
Så det her er at de norske folka er slaver da, de som har typisk norsk utseende.
Og han klagde også på meg, for at jeg ikke løp fort nok rundt i butikken og ‘slava’ da.
Han klagde til sjefen min, distriktsjef Anne Neteland, så han gikk altså bak ryggen på meg.
Og det med at han, (og også tidligere butikksjef Kenneth), satt på kontoret, med lyset av, og glante på hun Cecilie, det ble tatt opp av hun andre assistenten, Monica, eller Monika, på personalmøte.
Og da sa hun Cecilie, at hun likte å bli beglodd, fra Kjetil Prestegarden, fra mørket, på kontoret, siden hun var ‘blond’, som hun sa.
Så hun var nok noe Illuminati-hore, vil jeg tro.
Hun skrøyt en gang at hun skulle på McDonalds i dag, som hun sa.
Så det var visst som en høytidsstund, i livet hennes, virka det som, så hun var nok kanskje noe slave, vil jeg si.
Så sånn var det.
Og hun blonde assistenten, Monica, hun ble værre etterhvert hun og, og lot en muslim som jobba der, Muhammed, eller noe, fortelle blondinnevits til henne, og le av vitsen, foran trynet mitt da.
Så om det var noe for å drite ut meg, eller noe.
Noe sånt tror jeg det må ha vært.
Så her er det nok noe krig mot norske folk, fra både Illuminati og utlendinger, vil jeg tro.
Så det er nok ikke så lett for vanlige, typisk norsk utseende folk i Oslo, vil jeg tro.
Kanskje det er derfor at de blonde damene blir kallt horer hele tida, i Oslo, på skolen osv., fra utlendingene.
At det ikke har noe med jenta selv å gjøre, og hvordan hun oppfører seg.
Men at de ser på alle blonde damer som horer, at de norske folka er slavene og horene dems.
Sånn virker det for meg, at det her Illuminati-greiene og mafia-greiene er.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Problemer med at mafia-ofre males opp til farse og selges i Rimi-butikkene i Norge? (In Norwegian).
Les her:
Kjerringskalaen for resturantklaging
Skrevet av HH 18.12.2008 kl. 20:59Den første kommentaren her mente R&F var tolv på kjerringskalaen fra én til ti. Siden veldig få har hørt om denne skalaen før bør man kanskje utdype det litt. Her er en kjapp guide til noen tenkte situasjoner og tilhørende kjerringscore:
Klage på kald mat – 10 eller 11 på kjerringskalaen
Klage på kork i vinen – 8; 6 hvis vinen er eddik
Klage på kakelakker i resturanten – 7 hvis de er på gulvet, 4 hvis oppå bordet
Klage oppvaskmiddel i maten – 6
Klage på hår, ringer eller andre menneskerester i farseretter – 3 kjerringpoeng
Tygge i seg en hel oppvaskbørste uten å klage – 0 kjerringpoeng
http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/12/15/558338.html#comments_container
Også les her:
Jeg kom på Kjetil. (Prestegarden. Assisterende butikksjef på Rimi Kaldbakken i 2000/2001, og senere butikksjef i samme butikk, etter at jeg begynte på Rimi Langhus).
Han prata med Spis-karen.
Så skulle han ha tilbudshelg, i ferskvaren.
Han var assistent, men blanda seg i Carolinas avdeling da.
Han skulle ha tilbudshelg, i ferskvaren, på noe farse.
Som hadde holdbarehet, på 2-3 dager.
Så bestilte han 10 kasser av det her da.
Som kostet kanskje 1000 kroner kassa.
Det var uinnpakket farse.
Jeg var ikke vant til å ha sånn farse i butikken, for jeg kom fra en Rimi uten ferskvare-avdeling.
Dette var et solo-prosjekt fra Kjetil.
Jeg sa det var greit, hvis han ordnet med det selv.
Og pratet med Carolina, og ordna da.
For Kjetil hadde pratet med Spis/Staburret-konsulenten, og prata om det her da, at sånn farse, det var kundene kjempeglade i.
(Det tror jeg egentlig ikke men.
Vi hadde spesialtilbud, på grilla kylling, noen helger, og det dro masse ekstra kunder.
Men ikke farse).
Men Kjetil dro hjem fra jobben, fredag ettermiddag, uten å lage tilbudsplakat, på farse.
Så på mandag, så stod det forsatt 10 kasser med dyr farse, på kjøla.
Så den satte dem på frysa.
Så den måtte vi bare kaste.
Noen ville sikkert prøvd å selge den, frossen.
Men det er ikke lov, så det ble ikke jeg med på.
For da var datoen gått ut, det er ikke lov å fryse ned varer som har gått ut på dato, og selge de frosne.
https://johncons-blogg.net/2008/09/n-lurer-jeg-p-om-det-var-noe-mafia-plot.html
-
StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog var forelska i kjetil prestegarden’, på Google. (In Norwegian).
PS.
Det er ikke sant.
Jeg har aldri vært sånn at jeg forelsker meg i gutter.
Jeg synes hun Cecilie som jobba på Rimi Kaldbakken var pen.
Men jeg var vel ikke forelska i henne.
Men men.
Kjetil, han satt inne på kontoret, og kikka på hun Cecilie, og ronka, tror jeg han må ha gjort, for han ble så paff, en gang jeg kom inn på kontoret.
Han satt alltid med lyset av på kontoret, så jeg tror dette må ha vært en rutine han har hatt.
Og noen av de andre damene på jobben, tok opp dette på personalmøte, at Kjetil satt med lyset av på kontoret og så på Cecilie som satt i kassa like utafor kontoret.
Men da sa hun Cecilie, at hun hadde ikke noe imot det, siden hun var blond.
Så jeg lurer på om hun var noe Illuminati-hore.
Men sånne ting hadde jeg aldri hørt om på den tida.
Og jeg skjønte ikke det da, at han antagelig satt å ronka på kontoret der.
Men nå, når jeg tenker tilbake på det nå, så er det sånn det virker for meg at det var.
Jeg var jo butikksjef der på Kalbakken.
Og fikk han Kjetil Prestegarden i strupen fra dag 1.
Samtidig var jeg sjefen hans, og hadde ansvaret for å prøve å få roet ned konflikter osv., i butikken.
Så jeg prøvde å ha en jovial tone selv da.
Men nå som jeg ikke er sjefen til han Kjetil Prestegarden lenger.
Så kan jeg kanskje si mer hva jeg mener.
Og det er han er en sånn verdensmester i butikkdrift.
Og er veldig sjælgod og egenrådig og besserwisser da.
Eller hvordan det skrives.
Så det var ganske dritt å jobbe sammen med han, må jeg si.
Og han hadde også flusst av møter, med min distriksjef, Anne Neteland, og også med regionsjefen, om han fremdeles var det da, Jon Bekkevold.
Eller om det skrives Bekkevoll.
Så der fikk jeg kjørt meg litt, på Rimi Kalbakken.
Men jeg var litt bundet, av min gamle distriksjef, Per Øivind Fjellhøy, som sa at jeg skulle drive Kalbakken som jeg drev Rimi Nylænde.
Men det hadde visst ikke hun nye distriksjefen, Neteland, fått med seg.
For hun klagde etter noen måneder på at jeg var dårlig til å nullstille meg.
Så dette her ligner litt på en felle fra Fjellhøy, og hvem andre han kan ha prata med.
Så den tida jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken, det var bare tull.
Og det var slitsomt og, for det stor butikk.
Og jeg ville jo ikke at butikken skulle gå dårlig, etter at jeg hadde blitt butikksjef på en stor butikk.
Så jeg fortsatte og fortsatte selv etter at jeg hadde blitt uoverens med lederne der, og distriksjefen og mange av de ansatte osv., osv.
Så det sleit meg litt ut, å jobbe der.
Men jeg fortsatte da, til Neteland tilbydde meg å begynne som butikksjef på Rimi Langhus, siden det var sånn at enten måtte jeg slutte på Kalbakken eller så måtte alle de andre slutte, sa hun.
Så det var liksom meg mot alle de andre som jobbet der.
(Men det var mye fordi jeg fulgte det han gamle distriktsjefen Fjellhøy sa, om å drive Kalbakken som Nylænde.
Og Neteland hadde ikke noe møter eller direktiver, så det ble til at jeg fulgte det Fjellhøy sa).
Så det var som en krig nesten, å jobbe på Kalbakken.
Så da var det vel mest fornuftig å begynne på Langhus.
Hun Neteland tilbydde meg også en annen butikk, det var, hva heter det da, like ved Kalbakken.
Ovenfor en Rema der.
Rimi Ammerud.
Men jeg var så misfornøyd med hun Neteland som distriktsjef, så jeg valgte heller Langhus da gitt, selv om det var Anne Katrine Skodvin som var distriksjef, som også går for å være sånn at hun prøver å psyke ut de hun er sjef for osv., ifølge David Hjort, som sa det her.
Og som jeg også har opplevd selv da, at hun Skodvin er ikke så flink med mennesker.
Men men.
Det går mest på å være tøff i Rimi mye.
Men men.
Jeg bestemte meg da, etter at det var som en slags felle, det med instruksene fra Fjellhøy om å drive Kalbakken som Nylænde.
Og problemene i etterkant av det.
Da bestemte jeg meg, for at det var for mye råtne ting (folk) i Rimi.
Så jeg bestemte meg for å få meg en annen karriere.
Så det var derfor jeg sluttet å jobbe heltid i Rimi, i 2002, og begynte å studere data igjen, på HiO ingeniørutdanningen.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog lat, gjorde ikke jobben sin som butikksjef’, på Google. (In Norwegian).
PS.
Det er ikke sant, vil jeg si.
Jobben til en butikksjef er å få bra resultater.
Og jeg hadde bra resultater i alle de tre butikkene jeg jobbet i som butikksjef.
(På Rimi Kalbakken var ikke resultatene så bra, men de var så dårlige fra før der, så man kunne nesten ikke vente at de automatisk skulle bli bra, på bare noen få måneder, men jeg fikk resultatene til å bli bedre ihvertfall, med høyere omsetning og mindre svinn, mener jeg å huske).
Og på Rimi Nylænde, da jeg jobbet der, i år 2000, så fikk vi kjempebra resultater.
Og vi fikk også veldig bra resultater, på Rimi Langhus, i 2001, hvor vi vant Rimi Gullårer-konkurransen mm.
Så jeg vil si det var bra resultater for en fersk butikksjef.
Men men.
Men jeg kunne nok vært flinkere til å motivere de ansatte.
Men jeg prøvde å lære mer om ledelse, og jeg fulgte med veldig på de kursene i praktisk ledelse, som vi butikksjefene var på, på Rimis hovedkontor, i 2001.
Og jeg spurte også distriktsjef Anne Katrine Skodvin, om jeg kunne få ta et kurs i ledelse, på Varehandelsens Høyskole, siden jeg hadde hatt problemer med ledelse, i jobben på Rimi Kalbakken.
Men Anne Katrine mente det fikk være nok ledelseskurs, med de kursene på Sinsen.
Hun sa jeg kunne gå på et kurs, men ikke kurs i ledelse, av en eller annen grunn.
Og da syntes ikke jeg det var så spennende å gå kurs, for det var jo ledelse som jeg hadde hatt problemer med, på Kalbakken osv.
Så sånn var det.
Og i årene før jeg begynte som butikksjef, i 1998.
Altså fra 1992 til 98, I drøye fem år da.
Da jobbet jeg som om jeg hadde strikkmotor omtrent, og fylte varer i hyllene og ryddet alle hyllene i butikken osv.
Og jeg jobbet også på Rimi Bjørndal som assistent, hvor det var veldig hektiskt å jobbe.
Og de første årene som leder, når jeg hadde tid til det, for jeg bodde på Ellingsrudåsen, hvor jeg ikke kjente så mange, da pleide jeg å dukke opp ihvertfall en time tidligere hver dag, for å få butikken til å bli bra osv.
Og det var mens jeg hadde en årslønn på 140.000 osv., som Rimi-assistent.
Og jeg jobbet alltid veldig hurtig og effektivt vil jeg si, i alle disse årene.
Så jeg tviler på at det er noen medarbeidere, som Rimi har tjent så særlig mer på å ha ansatt, enn meg.
Da jeg begynte som butikksjef, så skjønte jeg jo det, at jeg måtte ha kontrollen, når jeg jobbet i butikken.
Så ikke det kom tyver og stjal alle varene i hyllene, f.eks.
Så da jobba jeg meg ikke like ofte inn i komatåka som jeg gjorde som assistent.
Men jobben min som butikksjef, mener jeg, var jo mer å få resultatene bra, enn å jobbe meg inn i komatåka, og miste kontrollen over meg selv og butikken.
Men at jeg var lat, nei det var jeg langt ifra.
Jeg prøvde alltid å gjøre mitt beste, i alle år på Rimi, for at butikken skulle bli best mulig og få best mulige resultater.
Jeg var litt overarbeida, etter mange års slit i Rimi, de siste årene som butikksjef osv.
Men at det skal bety at jeg er lat, det er jeg ikke enig.
Sliten og lat, er ikke det samme, så det er jeg ikke enig i.
Og selv om jeg var sliten så prøvde jeg alltid å få butikken til å bli best mulig.
Så det her er ikke jeg helt enig i.
Men han Kjetil, som var assistent, på Rimi Kalbakken, han angrep meg for dette.
Han mente at jeg skulle bare jobbe og jobbe, med å fylle opp hyller og sånn.
Og ikke bruke tid på å tenke.
Men jeg var vant til, fra Rimi Nylænde, der jeg jobbet som butikksjef først, å prøve å bruke hue, for å få bra resultater.
For jeg mener at butikksjefarbeid, er ikke bare å bruke kroppen, men også å bruke hue.
Og jeg mener også at man burde ikke bare konsentrere seg om arbeide med varer osv., når man er butikksjef, men man bør også ha ører og øyner åpne, for hva som foregår i butikken ellers.
Av tyveri og sånne ting.
Så da kan man ikke bare jobbe seg inn i en komatåke, da mener jeg butikken og Rimi er mer tjent med å ha en butikksjef, som er årvåken og har kontrollen.
Men jeg var ikke noe flink til å forklare dette til han Kjetil.
Hvordan jeg tenkte.
For jeg syntes han var litt aggresiv.
Så jeg fikk aldri noe bra kommunikasjon med han.
Men det må vel jeg ta mye på min kappe, siden jeg var hans sjef.
Så derfor ville jeg gjerne lære mer om ledelse osv., etter at jeg begynte som butikksjef på Rimi Langhus, etter Rimi Kalbakken, for jeg skjønte at jeg hadde en del mer å lære på det området.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Dagens StatCounter IV: Noen fra Grorud søker på ‘hvordan komme til furuset fra kalbakken’, på Google. (In Norwegian).
Det vet jeg, for nå pleide jo jeg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Kalbakken osv.
Og både Kalbakken og Furuset, ligger i Groruddalen, så det er egentlig ikke så veldig vanskelig.
Hvis du kjører ut fra parkeringsplassen, ved Rimi der.
Så tar du til høyre.
Så tar du til venstre, forbi den butikken, som Monika som jobba på Rimi, og Aziza vel, pleide å jobbe i før.
Det er mulig Carolina jobba der og.
Jeg husker ikke hva den butikken heter nå, men det er mulig at Hakon (nå ICA), solgte den butikken til en annen kjede.
Så tror jeg du krysser noe jernbane-skinner, eller noe.
Hvis jeg ikke husker helt feil da.
Og da er du så godt som på Alfaset, mener jeg.
Og da kjører du bare mot Vestre Haugen, eller noe.
Det skal være skilta til Furuset derfra, mener jeg.
Du tar til venstre og kjører forbi IKEA, tror jeg.
Så skal det stå skilt til Furuset, mener jeg.
Og da havner du i en rundkjøring, ved Rimi Furuset der.
Hva heter det der igjen da.
Rimi Jerikoveien ja.
Og da er du egentlig på Furuset.
Eller i hvertfall på Lindeberg.
Og da er den rundkjøringa litt spesiellt skilta.
Den er sånn, at hvis du skal rett fram, så må du ligge i venstre felt, tror jeg det var.
Noe sånt rart.
Ja, det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men da havner du på Strømsveien, og da er det første til venstre vel, over en bro, så er du på Furuset-senteret.
Så sånn er det.
Så får vi håpe at jeg huska veien.
Nå var jeg ganske overarbeida, da jeg jobba på Rimi Kalbakken der.
Men det hendte vel at jeg kjørte til Rimi Jerikoveien, og andre Rimi-er, for å hente noe varer osv.
For da hadde jeg fortsatt Ford Sierraen osv.
Men men.
Det var litt tull og tøys, og egentlig ikke innenfor tema for johncons-blogg det her.
Jeg får se om jeg klarer å skjerpe meg litt.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Mer om broren min Axel. (In Norwegian).
Broren min Axel.
Eller halvbroren min Axel, for vi har samme mor.
Karen, som døde i 99.
Men men.
Han er ikke sånn at han var verdensmester på skolen osv.
Han er har slitt litt, med noe MBD og konsentrasjonsproblemer osv.
Axel ble født i 78, var det vel.
Og jeg, flytta jo til fattern, i 79.
Så jeg kjente ikke broren min så mye, da jeg flytta til Oslo i 1989.
Da var Axel 11 år da, og da jeg leide et rom hos dem, i 1990, så var han 12 år da.
Men, Axel hadde jo bodd hos muttern, i Larvik.
Og siden flytta han til faren sin, i Oslo.
Når kan det ha vært da.
I 82 eller 83 kanskje.
Noe sånt.
Det var samtidig med at søstra mi flytta til Berger.
Så jeg bodde på Berger fra 1979.
Men søstra mi bodde på Berger fra 82 eller 83, eller noe.
Så jeg kjente alle folka på Berger, sånn som stesøstra hennes Christell, og venninnene hennes Gry Stenberg og sånn.
Jeg kjente de fleste folka på Berger, før søstra mi flytta dit.
Selv om hun begynte å prate dritt om Gry Stenberg osv.
Hun fortalte noe rar historie, om Gry Stenberg.
At en gang, så hadde hun vært på besøk hos Gry Stenberg.
Så måtte hun låne en truse av Gry Stenberg.
(Av en eller annen rar grunn.
Hvorfor måtte hun det.
Det må være løgn, mener jeg.
Nesten helt sikkert.
Stenberg-familien bodde forresten to hus bortenfor Humblen-familien, som søstra mi var en del av, siden hun bodde hos stemora si, Haldis Humblen, og fattern.
Så Pia kunne bare gått hundre meter hjem, og henta sine egne klær der).
Og så, sa hu, at trusa hu fikk av Gry Stenberg, den var det utflod i.
Og Gry sa at det var ikke noe å bry seg om, det var vanlig at det var sånn i rene, eller ‘rene’ truser.
Så søstra mi da.
Pia Ribsskog.
På 80-tallet en gang.
Kanskje i 85 eller noe.
Noe sånt.
Og dette sa hu, utenfor sammenhengen.
Det var ikke sånn at vi prata om hun Gry eller noe, som jeg kan huske.
Det var bare at søstra mi ville fortelle meg noe om henne da.
Så sånn var det.
Men når jeg kom på det nå, så tror jeg ikke det kan ha vært sant.
Jeg tror det må ha vært noe for å få meg til å miste interessen for henne, eller noe.
For vi gikk ganske bra sammen.
Jeg og hun Gry Stenberg.
Vi gikk i samme klasse.
Men på skolen, så var det så mye klikker.
Så der prata vi aldri sammen.
Men jeg bodde jo i Leirfaret, i det gamle huset, som Stenberg-familien, hadde pleid å bo i.
Så hun Gry, var ofte opp hos meg, i Leirfaret, sammen med Christell, og venninna dems, Nina Monsen.
Så jeg var ganske vant til at de jentene plutselig dukka opp i leiligheten.
Dem behøvde ikke å banke på.
Dem gikk omtrent som dem ville der.
Vi oppførte oss ganske sivilisert vel, selv om vi bare var sånn 11-12 år osv.
Dette varte vel i noen år, at jeg var ganske på talefot med de jentene.
Så jeg bare lot de komme å gå til leiligheten, som de ville omtrent.
Så jeg ble ganske vant til å ha jenter i nærheten osv.
Jeg krangla ofte med Christell da.
Men de andre dem var det sjelden jeg krangla med.
Det var etter at mora til Petter og Christian døde det her.
For da flytta dem til Mexico, til faren dems der.
Og da hadde ikke jeg så mange kamerater.
Så da pleide de Christell og Gry og Nina osv.
De pleide å dra opp til meg i Leirfaret, å sette på stereoanlegget og danse, eller noen ganger hjelpe meg å ta oppvasken, eller se på video f.eks., siden jeg hadde VHS-spiller, siden 1980 vel, siden jeg var litt bortskjemt.
Så jeg ble vel litt bortskjemt når det gjaldt å ha jenter rundt meg hele tida og.
Ikke hele tida kanskje, men plutselig dukka dem opp da.
Så sånn var det.
Nina Monsen flytta så til Oslo.
Og så flytta søstra mi til Berger.
Og da var det ikke så artig med de jentene lenger, for det er jo liksom morsommere med jenter som ikke er i familien da.
Men men.
Men jeg hadde jo bodd hos muttern i mange år i Larvik, sammen med søstra mi, så da prøvde jeg jo å være venner med henne.
For jeg var vant til å passe på søstra mi, under oppveksten i Larvik, siden hun var et og halvt år yngre enn meg.
På den måten, at muttern lot meg ta ansvaret for søstra mi.
Sånn at søstra mi fikk lov å gå i butikken på Østre Halsen, f.eks., hvis hun var med meg, da jeg var fire år.
Men hun fikk ikke lov å gå aleine, for hun var da bare tre år.
Sånn opplegg som det.
Så da ble jo jeg litt vant til å dra med søstra mi, når jeg skulle til kamerater, og på frimerkeklubben osv.
At jeg pleide å ta med henne, noen ganger, sånn at hun skulle slippe å bare være hjemme å kjede seg da.
Hun ville i hvertfall være med.
Men men.
Men det skulle være om bruttern det her.
Jeg kjente ikke han så bra.
Men jeg huska fra da han var sånn 5-6 år.
At da skulle han ikke gå ved siden av muttern, og meg og søstra mi.
Det her var da Bobbysocks vant grand prix.
Det var da muttern bodde på Tagtvedt.
Så det var vel i 84 da.
Så Axel var nesten seks år.
Så skulle ikke Axel gå vanlig ved siden av oss, til butikken, eller hva vi skulle.
Neida.
Axel skulle sitte i barnevogna.
Og bare tulla med muttern og Pia.
Jeg prøvde å fortelle muttern og Pia, at Axel var snart seks år, og ikke hadde noe å gjøre i barnevogna.
Men nei.
Hverken muttern eller Pia, syntes det var rart, at Axel ville sitte i barnevogna.
Så det var som et galehus, å besøke muttern, noen ganger.
Og søstra mi, kan ikke ha vært helt god hun heller.
Og Axel, som 5-6 åring, bare herja og kødda med dem, og skulle sitte i vogna.
Så han Axel er litt farlig, vil jeg si.
På den måten, at han klarte å manipulere muttern og søstra mi, til å rulle han rundt i barnevogna, da han var nesten seks år, på Tagtvedt der.
Så både søstra mi og muttern, må ha vært litt forstyrra, mener jeg.
Så jeg følte meg som medlem i en idiot-familie, da jeg gikk der ved siden av dem.
Men jeg var så vant til den her galskapen, eller forstyrretheten, fra muttern.
Så jeg bare ga opp.
Og gikk på Nanset Senter, etterpå, som det het da.
Like ved siden av der søstra mi gikk på hestegreier.
Hun pleide å gå til stallen og stelle hester osv.
Så det var kanskje der hun ble så, hva skal man si, litt løssluppen og guttegal osv.
Som det virker for meg, at hun nok er.
Hun prøver å sjekke opp meg, hele tida.
Og jeg er broren hennes.
Jeg har ikke hatt noe ønske om å ha noe med hu å gjøre sånn sett, men det skjønner hu visst ikke.
Så sånn er det.
Men men.
Men kanskje hun traff en stallgutt der.
Det er mulig.
Men men.
Men dem var ikke gode i hue, hverken muttern eller Pia, mener jeg.
Når dem gikk med på å trille en fem-seks år gammel Axel i barnevogna til butikken.
Nei, da er det noe gæernt, mener jeg.
Men grunnen til at jeg begynte å skrive her nå.
Det var, at Axel, han pleier alltid å kødde med alle.
Og da han var sånn 16-17 år, eller noe.
Så sa han sånn, ‘manifest’.
Han skulle herme etter, og drite ut, intelektuelle.
Eller kommunister.
Så sa han bare, ‘manifest’, eller ‘det er manifest’.
Og der er jo helt feil bruk av det ordet.
Men han skulle liksom herme etter hvordan kommunister prata osv.
At ‘det er manifest’.
Men jeg tror ikke at han skjønner hva manifest er.
Men det er ingen hindring for å kødde med det.
Så sånn er vel Axel.
At han er ikke så boklærd, eller hva man skal kalle det.
Men han driter ut alle og kødder med alle fordet.
Han er ikke dum liksom.
Ta romjula, i 95, kan det kanskje ha vært.
Ja det var det, for jeg hadde nettopp fått lappen.
Da var Axel altså 95 – 78.
Han var 17 år.
Og jeg og søstra mi, og en kamerat av meg, Glenn Hesler, vi bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen.
Axel bodde hos faren og stemora si, på Vestre Haugen.
Som er kanskje 15-20 minutter å gå, fra Ellingsrudåsen, Skansen Terrasse 23, der hvor jeg og søstra mi og Glenn bodde da.
Så Axel var ganske mye oppe hos oss, på Ungbo der, i 93 og 94 og 95 osv.
Og vi pleide å spille fotball osv., jeg og Glenn og Axel, i 93 og 94 osv.
Og tennis spillte vi også.
Og vi dro noen ganger på tøyenbadet og sånt.
Vi trente mye da, basket spillte vi en gang og.
Badmington og.
Selv om vel Axel vel ikke spillte det.
Glenn Hesler, han hadde masse folk fra Rasta osv., på besøk.
Venner av Bengt Rune, som drev biljardhallen, på Skårer.
Eller familien gjorde det.
Og de har en pub i Strømmen, eller noe.
Men men.
Og da satt de, og spillte Axis and Allies.
Et brettspill.
Hvor man skulle være et land, under 2. verdenskrig da.
Så dukker Axel opp, og begyner å drite ut alle sammen.
Og sa, som 17-åring, til alle de her, som var i 20-åra.
‘Nerder, kom dere ut og få dere en dame’, osv.
Så Axel, han er ikke sånn, at han holder tilbake på frekkhetene.
Og jeg bodde hos dem, i et år.
Og Axel er også hyperaktiv, vil jeg si, i hvertfall da.
Og hadde vanskeligheter for lære, og hadde noe MBD osv. da.
Så jeg måtte hjelpe han med matteleksene osv.
Og noen ganger å lese noe bok fra karatetreninga osv.
Sånne ting.
For Arne og Mette, de var vel ikke så gode i matte.
Så de lot kanskje mer som om de skjønte det, enn at de gjorde det kanskje.
De skjønte bingo og travbanen og sånn.
Men jeg vet ikke om dem skjønte så mye brøk og algebra og hva det nå heter igjen.
Det skal jeg ikke si for sikkert.
Men jeg måtte stri med han frekke fyren der, i et år.
Så da ble nok jeg litt mer vant, til å takle frekke folk da.
Siden jeg hadde vært storebroren til Axel i et år, på begynnelsen av 90-tallet.
For han var rimelig umulig.
Men han ble litt bedre, i årene etter.
Men så ble han værre igjen, vil jeg si.
Når han ble sånn 17-18 år, og skulle begynne å gå på byen osv.
Da kunne han begynne å kødde med alle mulige folk på byen osv.
Og meg og andre.
Og det hadde visst vært rimelige tilstander da han var i militæret.
Han var kokk, på et troppetransportskip, i Nord-Norge.
De pleide å flytte rein for samene osv.
Men men.
Og da hadde gått på byen der.
Og banka opp de lokale heltene.
Og så hadde de pissa på dem.
Og da Axel fortalte at det var sånn dem holdt på.
Da syntes jeg dem var litt vel tøffe.
Det er en ting å være i slåsskamp.
Men å pisse på folka etter at dem hadde slått dem ned osv.
Nei, det ble litt drøyt, syntes jeg.
Så Axel tok av mer og mer, etter det her som skjedde i 95 da.
Han er jo oppvokst på Furuset, og vant til tøffe utlendinger osv.
Axel fortalte meg det, i 1990, da jeg leide et rom hos dem.
Og han var 12 år eller noe.
At han likte utlendingene, for dem var så tøffe.
Mens nordmenn, dem var så pysete.
Så Axel han ble nok litt tøff, av å vokse opp på Furuset, fra han var sånn 10 år kanskje.
Selv om han også har bodd, i Larvik, Drammen, Parkveien i Oslo sentrum, og på Røa.
Og også et sted ved Økern.
Hva heter det der da.
Så han er utdanna kokk.
Og han har slitt med MBD og spesialskole på Majorstua, og lærevansker, osv.
Men han er ikke dum fordet, vil jeg si.
Han er veldig flink til lese mennesker osv., vil jeg si.
Han er jo oppvokst i Oslo.
Så han tar et blikk på folk, så sier han ‘interrail’.
Og de tyske interrail-turistene, eller hva de er, bare kvekker til.
Mens jeg bare ser to vanlige folk.
Så Axel er mer en lokal Oslo-gutt.
Mens er innflytter da.
Så jeg må nesten prøve å passe meg litt for Axel, i Oslo, eller så kan han bare begynne å kødde rundt med meg.
Når vi går på byen osv.
For Axel jobber også som kokk, og med å drive en resturant på Torshov, kallt Oskar Bråten.
En bydelsresturant.
Så hvis jeg og Axel, gikk på byen, rundt år 2000, for eksempel.
Så kjente Axel alle bartenderne omtrent, på de stedene vi dro.
Han kjente masse folk, fra byen og kolleger, som var ute og festa.
Han traff kanskje noen damer han hadde sjekka opp før.
Han kjente folk som var dørvakter på Studenten.
Han kjente også de som jobba i kebab-sjappa, ved taxi-køen, utafor Studenten.
Og fikk hjelp av dem til å sjekke ei dame som dukka opp osv.
Han sa sånn, ‘også en kebab til henne’.
Når det dukka opp ei dame.
Så sjekka han opp henne, og tok med henne hjem vel.
Eller blei med henne.
Og da visste han hva hu skulle ha.
Han leste situasjonen.
Så da visste Axel, hva hu skulle kjøpe og hva hun likte å drikke osv.
Det leste han, fra situasjonen.
Han sa plutselig sånn, da han var sånn 18-20, kanskje.
At hun der, hun var psykologi-student.
Det så han på stilen, eller noe.
Så jeg hadde ikke noe jeg kunne stille opp med, når jeg gikk på byen sammen Axel.
Jeg var en nerd jeg da, sammenlignet med Axel.
Men jeg var litt vant til å sjekke damer da, så når Axel ikke var i nærheten, da hente det at jeg klarte å sjekke damer.
Men da begynte han å jage dem bort.
Og sa at, hvorfor går han her da, han er 28 år osv.
Hva gjør han på Studenten.
Jaja, jeg var jo ute med broren min.
Og om jeg som 28-åring, sjekker 20-22 år gamle damer.
Så synes ikke jeg at det var noe galt.
Jeg var jo ungkar.
Det var ikke sånn at jeg var gift eller hadde barn, eller noe.
Men det har jeg kommet på i ettertid.
At det gjorde Axel.
Han ødela for meg, sånn at hvis jeg hadde begynt å sjekke opp en fin dame.
Så ville Axel gå bort til henne, og prate masse dritt om meg, til hun dama.
Sånn at hun droppa meg.
Så man er heldig som har venner og familie, sier jeg.
Hvorfor han gjorde det?
Nei, det veit jeg ikke.
Kanskje han hadde noen komplekser ovenfor meg.
Siden at jeg var flink på skolen, men at han ikke var det.
Han sa en gang, på Valentinos.
Jeg hadde jo ikke så mye kamerater å gå på byen sammen med.
Og Axel foreslo, at jeg skulle møte han på Snorre, en gang, i 96, eller noe.
Så etter det, så ble det sånn, at vi gikk på byen sammen osv.
Selv om jeg var en del år eldre enn Axel.
Men jeg var vel litt lei av å gå på byen aleine.
Så jeg syntes det var artig da.
Men men.
Men på Valentinos, da sa han det, at han var den med utseende og jeg var den med hjerne.
Så han ville vel ikke at jeg skulle sjekke opp damer da.
For hvis jeg var både kjekk og smart, da ville han få komplekser da.
For at han ikke var smart.
Men Axel er egentlig smart, og har veldig sosial inteligens, og kan kødde med alle osv.
Det at han har problemer med å lære, betyr ikke at han ikke er smart, vil jeg si.
Men men.
Det er jo flere slag intelligens.
Og på noen av dem, så tror jeg det er få som slår Axel, på sosial intelligens, og lese folk, og sånne ting.
Men det at han ødela, for meg, når jeg skulle sjekke damer.
Det gikk etterhvert litt på selvtilliten min.
For jeg syntes jo ikke det var noe artig, å aldri klare å sjekke opp damer.
Men nå, det siste året, så har det vært ganske rolig, i livet mitt.
Så nå har jeg tenkt igjenom hva som skjedde.
Og nå skjønner jeg det, at Axel begynte å prate dritt om meg, til damer jeg sjekka opp osv.
Men hvorfor, nei det veit jeg ikke, om han bare syntes det var morsomt osv.
En gang tok han og lagde sånn merke på buksa mi.
Sånn sot, eller noe.
Og når damene ser du har flekk på buksa, da får du ikke sjekka opp norske sosse-damer.
Så han gjorde sånne ting, for å ødelegge for meg, med damene osv.
Så det var kanskje like smart, at jeg flytta fra Oslo.
Det er nok mulig.
En gang, så skyldte han meg penger.
Og da ringte han, og spurte om vi skulle ta en øl.
Så sa jeg, at jeg har ikke så mye penger, for jeg får lønning, om to dager, eller noe.
(Jeg hadde vanligvis alltid penger, for jeg brukte ikke opp alt med en gang.
Men to-tre ganger, på ti år kanskje.
Så hadde jeg ikke penger, i et par dager.
Og da dukka alltid Axel opp.
Så kanskje han hadde kontakter i banken, og kødda med meg sånn sett?
Bare noe jeg tenkte, hvem vet.
Jeg sier ikke det var sånn.
Men Axel kjenner masse folk, så jeg sier ikke at det er umulig.
Hvis han er i noe mafia, for eksempel.
Som det kanskje kan virke som.
Også fra annet.
Men jeg orker ikke skrive om det nå, for det er slitsomt å skrive så lange poster på bloggen.
Men jeg har skrevet om det før, det var da jeg satt på internett, og en dame sa på irc at det var mafia i Norge.
Og Axel satt i en plaststol, og lata som han sov, og lurte på om noe hadde skjedd, etterpå.
Og hu dama sa at jeg kunne bli sjafør, eller noe annet, hvis jeg ville være i mafian.
Jeg visste ikke helt om hun kødda, eller var seriøs, så jeg fortalte ikke om det til Axel.
Men Axel kan jo ha vært sent, av noe mafia, for å se hva jeg mente.
Så derfor tenkte jeg det).
Men tilbake til studenten.
Da sa jeg, at hvis jeg skulle bli med på byen.
Så måtte Axel betale drinker eller øl.
For jeg hadde ikke så mye penger da, og han skylte meg penger.
Da krølla Axel sammen kvitteringa, ut på kvelden, kvitteringa fra drinkene.
Og så heiv han den kvitteringa, for drinkene og visa, under genseren og t-skjorta mi.
Kvitteringa var som en ball da.
Og han heiv den ned under genseren og t-skjorta mi da.
Som om jeg var en søpplebøtte.
Og da, en av de neste gangene Axel var på besøk hos meg, i W. Thr. gt.
Da fortalte jeg Axel, at sånn var det ingen som oppførte seg mot meg.
Og at jeg ikke likte at folk oppførte seg sånn.
Da sa Axel, at det er greit siden det er meg vel.
Da bare lurte jeg på, om Axel mente at jeg var en dum-snill person, som han bare kunne kødde med, siden han var broren min.
Men jeg sa da det, at jeg ikke likte å bli behandla sånn, av noen.
At jeg pleide å kutte ut folk, hvis de oppførte seg sånn.
Så jeg ga han en advarsel da.
Så etter det, så hadde jeg vel ikke så mye å gjøre med Axel.
Da dro han plutselig til Spania, uten å si fra.
Og kom tilbake over et år seinere.
Og da var han skikkelig tøff.
Jeg kjente han nesten ikke igjen.
Og han var rimelig tøff fra før av og.
Og i Spania så hadde han blitt angrepet av 4-5 spanioler.
Og kasta en av dem, ned en trapp osv, flere meter.
Eller over et gjerde, og ned på et betonggulv, eller noe.
For mange spanjoler angrep han da.
Men han kom seg unna.
Han har jo trent karate og kung-fu og vekter, i mange år.
Så han er rimelig tøff, og mye kraftigere enn meg.
Jeg har jo problem med kneet, så jeg sliter litt, hvis vi skal slåss for morro skyld, for eksempel.
Selv om jeg trente mye i Sunderland osv., så sliter jeg nok likevel, mot Axel, for han har trent kampsport osv., og har ikke skada kneet to ganger, på fotballtrening, som jeg har.
Så sånn er det.
Så etter det, at Axel plutselig forsvant til Spania, uten omtrent å si fra.
Og uten å ringe, derfra.
Faren hans bodde der da, og Axel traff en spansk jente osv.
Men jeg syntes det var dårlig, at han ikke sa fra engang, at han dro dit, og ikke ringte og sa at han skulle være der i over et år.
Så stod han plutselig på døra, på St. Hanshaugen, enda da hadde han ikke ringt og sagt fra, at han skulle tilbake til Norge.
Så det Spania-greiene, var rimelig rart, syntes jeg.
Så etter det, så har jeg ikke hatt så mye med Axel å gjøre.
Før han dro til Spania, så var vi nesten som kamerater, og festa mye sammen og gikk på byen osv.
Men etter at han dro til Spania, uten å si fra, så hadde vi ikke så mye med hverandre å gjøre osv. da.
Og mens han var i Spania, så fikk jeg også mye problemer, på Rimi Kalbakken osv.
Som butikksjef der.
Så da jeg traff Axel igjen, etter at han hadde vært i Spania.
Så så han mye tøffere ut, etter et drøyt år i Spania.
Det må ha vært et tøfft år, tror jeg.
Og jeg så nok rimelig herja og overarbeida ut.
Pga. problemene på Rimi Kalbakken.
Så det var nok et rimelig tøft år for meg også.
Så sånn var det.
Men man får vel bare prøve å lære av problemene og komme seg videre.
Det var det jeg prøvde i hvertfall.
Så får vi se hva som skjer.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Rimi-butikksjefer er som slaver? (In Norwegian).
Nå kom jeg på en spesiell ting ved jobben som butikksjef i Rimi her.
Det som er litt spesiellt, det er at man har tre måneders oppsigelsestid, hvis man er ansatt som butikksjef, i Rimi.
Jeg husker ikke om det var det samme for assisterende butikksjefer også.
Men for butikksjefer, så var det i hvertfall sånn.
Og jeg husker kollegaer, på møter osv., på Hakon-hovedkontoret, på Sinsen, eller ICA-hovedkontoret, som det vel heter nå.
I Sinsenveien, ikke langt fra Aker Sykehus og Ringveien, for eksempel.
Ring 3, er vel det, store ringvei.
På noen av de møtene, var det vel, så husker jeg, at kolleger klagde, at det var så vanskelig å komme seg ut av Rimi Butikksjef-jobb.
(Eller om det var assisterende butikksjefjobb.)
Pga. den lange oppsigelsestiden.
Fordi, om du da søker en jobb, så er du ikke så attraktiv, på stillingsmarkedet, fordi bedriften da må vente, i tre måneder, før du kan tre inn i jobben.
Så da mister nok Rimi butikksjefer, mange jobbtilbud, pga. denne lange oppsigelsestiden.
Fordi, at firmaer vil naturlig nok ha folk inn i jobben mye raskere, ofte.
De aveterer jo ofte etter folk, for at de vil fylle en ledig stilling.
Og tre måneder på forhånd, er det vel sjelden at firma søker etter folk.
Så det kan være et lite ‘drawback’ ved å være butikksjef i Rimi.
Eller kanskje et stort drawback.
Noe sånt.
Og lønnen i Rimi, for ledere, er heller ikke så mye å skryte av.
Jeg husker da jeg begynte som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.
En jobb med mye ansvar, for å låse og åpne butikken.
Og man må ofte jobbe overtid.
Jeg jobba vel ofte seks dager i uke, og dukka ofte opp på jobben 1-2 timer, før skiftet startet, på den her tiden.
I 94 og 95 osv.
Fordi jeg hadde ikke internett, da jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo der.
Og det var ikke så sosialt der.
Så tiden gikk mest til jobb, og jeg drev også å lærte å lage mat og sånn.
Men det var ikke så mye bra på TV, for vi hadde ikke MTV og sånn, for eksempel.
Eller noen kanaler med engelsk fotball.
Neida.
Det var mulig å gå ned på Torgbua, og leie en Hollywood-film.
Men det var sånn vi hadde drevet med, på hele 80-tallet, på Bergeråsen.
At vi leide filmer i Svelvik og Drammen hele tida.
Så det var ikke så spennende egentlig.
Jeg var en del helger på byen, på den her tida, det var jeg.
Men ikke jobbhelgene da.
Og jeg trente vel en god del, det er sant.
Men mye av tiden gikk til jobb.
Så jeg satset på å få Rimi Nylænde bra, selv om jeg bare var assistent.
For jeg var ambisiøs, og ville gjerne få en karriære i Rimi, når jeg først hadde havnet i butikkyrke.
Og sånn, da jeg studerte i Oslo osv., andre året, da jeg var litt overarbeidet fra OBS osv.
Da var jeg litt nedfor, for jeg hadde ikke så mye venner og familie osv.
Men jeg fant ut, å jobbe med å stable kjølevarer f.eks., i en lys forretning.
Det hjalp.
At man fikk noen endorfiner osv., i blodet, av hard fysisk jobbing, og mye trening osv.
Så det var ikke sånn, etter militæret, at jeg fallt inn i noe depresjon.
Som jeg husker jeg havna i, siste høsten og vinteren, som jeg studerte på NHI, på Helsfyr, skoleåret 91/92.
Så etter det, så passa jeg på, når det ble høst og vinter, at nå måtte jeg ha det i bakhodet, at jeg ikke skulle falle inn i noe depresjon.
Så jeg var mer nedfor, enn deprimert, etter problemene på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.
Jeg var overarbeider, trøtt og nedfor.
Men ikke så deprimert, som jeg husker jeg var, vinteren 91/92, da jeg bodde på Skansen Terrasse.
Men det var kanskje fordi jeg da, på 2000-tallet, hadde internett, og også bodd midt i byen.
Så hvis jeg ble deppa, så kunne jeg bare gå ut og kjøpe noe god mat, noe baguetter og sjokolademelk og is og sånn, på bensinstasjoner.
Og noen ferske aviser og tegneserier osv.
Da hjalp vel det litt, så fallt man ikke ned i de verste depresjonene.
Og nå er jeg jo i England, så nå er det vel ikke sånn at jeg kjeder meg, kan jeg si.
Ikke så ofte i hvertfall.
Siden det jo bare er å gå ut døra, så er ting forskjellige fra Norge osv.
Og da er det jo sånn, at da våkner man opp litt osv.
Så sånn er det.
Men men.
Men lønnen min, det første året, som assisterende butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, fra 1.1.95, mener jeg det var.
Den var på 140.000.
Mener jeg det var.
Og da må man jobbe mange timer gratis overtid.
Og man får ikke ha spisepause i fred, for da er det retur osv.
Og man har mye ansvar, for å åpne og stenge butikken, og har ansvaret for å lede arbeidet i butikken, på sine vakter da.
Og man fikk få eller ingen frynsegoder heller, som assisterende butikksjef.
Det var kanskje 500 i året, eller noe.
Uten at jeg husker nøyaktig hvilken frynsegode det var.
Men det var ikke mye.
Og da måtte man slite, og rydde hele butikken hver kveld osv.
Uten at man fikk overtid, for å jobbe kvelder, eller lørdager, eller i romjula, eller julaften eller nyttårsaften.
Det var 140.000, og det var det.
Og jeg måtte også plutselig jobbe en uke i sommerferien, sommeren 95, var det vel, for da ble hun assistenten Marianne syk osv.
Men jeg hadde ikke så mange venner osv. da.
Og jeg klarte å ødelegge kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken den sommeren, så sånn var det.
Men jeg jobba like hardt fordet.
Så de 140.000 kroners årslønnene, på 90-tallet, for Rimi butikksjef-assistenter.
Det er mer som slavekontrakter, vil jeg si.
Sammenlignet med lønn i andre bransjer, i Norge, og levekostnadene i Oslo osv.
Men men.
Og butikksjeflønningene i Rimi, de ligger vel kanskje på halvparten av butikksjeflønningene i Kiwi, f.eks.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
Selv om jobben vel må sies å være den samme.
Det var ikke sånn, at jeg kunne kjøpe meg hus og ha en ordentlig bil og parkeringsplass osv., i Oslo, og stifte familie, f.eks., på den lønna jeg fikk som butikksjef i Rimi.
For jeg hadde også noe studielån.
Så å bli i Rimi, resten av livet, det var ikke noe aktuellt valg, for meg.
Jeg begynte å tenke på å slutte, da jeg hadde jobba et par år, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Men så fikk jeg inntrykk av at Rimi skikkelig satsa på meg, da jeg ble tilbudt jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som er en mye større butikk.
Men, jeg fikk ikke på langt nær så høy lønn, selv etter at jeg krangla med distriktsjefen, som han Kenneth, som var butikksjef før meg der.
Enda han, hadde jobbet mye kortere tid i Rimi, og var yngre enn meg.
Men hadde visst en slag spesialavtale, med regionsjef Bekkevold, av noe slag.
Så han fikk høyere lønn, 300.000, enn de andre butikksjefene, som typisk lå på 260-270.000 kanskje i gjennomsnitt da.
Noe sånt.
Men jeg, ble ikke tilbudt noe spesialavtale.
Enda jeg klagde osv.
Og enda jeg hadde slitt hardt, i alle år i Rimi, og også hadde gode resultater, fra Rimi Nylænde.
Så da forstod jeg, at Rimi ikke hadde tenkt å satse på meg.
Men heller hadde tenkt å utnytte meg, som en slags dum-snill slave, resten av livet.
Så da bestemte jeg meg, for at nå var det ut av Rimi, og heller inn i en bransje, hvor jeg kunne få en lønn, sånn at jeg kunne få meg hus og bil og etterhvert stifte familie, og også betale tilbake studielån osv.
Så prøvde jeg å tenke litt fram i tid.
Ingeniører, var det mangel på i Norge.
Jeg ville blitt bachelor i informatikk, våren 2005, etter planen jeg la, for studier ved HiO Ingeniørhøyskolen, i 2002.
Så med min bakgrunn, med ti år som leder i Rimi, og også studier på en privat datahøyskole, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på begynnelsen av 90-tallet, før jeg begynte i Rimi.
Og engelsk-kunnskaper hadde jeg, førerkort.
Jeg hadde tatt kurs i data NT server Core-tech.
Jeg var god på internett, og programmering.
Jeg klarte å bygge pc-er selv.
Jeg var flink med kundeservice, fra Rimi osv.
Jeg hadde gått markedsføring og kontor og data, på videregående.
Og arbeidesmarkedet skreik, etter folk, med min type utdanning og kvalifikasjoner, på den tiden jeg ville vært ferdig med bachelor-graden, i 2005.
Samtidig, så var jeg utslitt, etter mange års hardkjør i Rimi.
Så jeg trengte å ta det litt rolig, og prøve å få tilbake litt overskudd, før jeg begynte denne nye karriæren.
Derfor valgte jeg å ta det bachelor-studiet, ved HiO på tre år.
Selv om jeg hadde gått to år, på NHI, på begynnelsen av 90-tallet.
Så jeg kunne nok fått godkjent mange, eller de fleste, av de fagene.
Og så tatt bachelor-studiet, ved HiO, på et eller to år, for eksempel.
Men, jeg skjønte det, at jeg var så utslitt, at jeg måtte ta det litt rolig noen år.
Nesten som et slags sabatsår, som folk kaller det.
Men ikke sånn at jeg ikke gjorde noe fornuftig.
Men jeg jobbet som låseansvarlig på to Rimi-butikker, Bjørndal og Langhus.
Og jeg fulgte studiet og en del forelesninger i hvertfall, ved HiO.
Og drev mye med data og studier hjemme.
Så, jeg tok hensyn til det, at jeg også var overarbeidet.
Og la en plan, som skulle ende med, at jeg fikk en bachelor-grad, i data, våren 2005.
Samtidig som jeg da, også ville ha fått tilbake det meste av overskuddet og drivet, sånn at jeg begynne for fullt igjen, i en ny karriære.
Det var planen.
Men neida.
Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.
Så da forrandret jeg planene, og dro til England.
Til Sunderland, høsten 2004.
Det var da en nødløsning.
Men jeg prøvde å få studiet til å klaffe, likevel.
Men det gikk ikke, grunnet fire måneders forsinkelse på studielånet, grunnet rot fra HiO og lånekassa.
Så sånn var det.
Jeg hadde også en plan B.
Jeg avtalte med Anne Katrine Skodvin, at jeg skulle få fortsett som enten butikksjef, eller assistent, i Rimi, hvis det ble for kjedelig å jobbe med data.
Da hadde jeg jo jobbet i butikk, i 12 år, eller noe.
Og var vant til å prate med mange forskjellige folk, hver dag.
Det var også det Anne Kathrine sa, da en assistent, som het Hilde, slutta fra Rimi Munkelia, i 94 ca. for å begynne i kontor.
At, ‘så kjedelig da’.
Altså å jobbe i kontor.
For å få henne til å bli værende i Rimi.
Så jeg hadde vel denne samtalen litt i bakhodet, vil jeg tro.
Om det virkelig var så kjedelig å jobbe med data, eller kontor, at jeg kom til å savne å jobbe i butikk.
Og uansett, så trodde jeg det var lurt å ha en plan B.
Å ha permisjon fra butikksjef-jobben.
Dog uten lønn.
Men det gikk Anne Kathrine tilbake på, etter et års tid.
Av en eller annen grunn.
Hun forklarte ikke det.
Og da var jeg også mer lei Rimi, etter masse kommandering, fra butikksjefer på Bjørndal og Langhus.
Så da brydde jeg meg ikke så mye om det.
Om jeg ikke fikk fornyet den permisjonen, som butikksjef.
Jeg ville jo da fått en assisterende butikksjef-jobb, som plan B, ifølge den avtalen med Anne Katrine.
Det var jo en plan b det og.
Bedre enn ikke noe i hvertfall.
Men jeg så ikke på det som så aktuellt da.
Men det var nå det vi hadde avtalt, da vi hadde møte, jeg og Anne Katrine Skodvin, da vi diskuterte det at jeg skulle slutte som butikksjef, og begynne å studere, på heltid, i 2002.
Så sånn var det.
Og jeg hadde jo 33 vekttall, i bakhånd, fra NHI.
Så å få en bachelor-grad, i 2005, det var nok ikke så problematisk.
Det var en liten fare, at studielånet, kunne ryke, det siste året, hvis jeg ble mye forsinket.
Men det gikk greit, i 2004, selv om jeg hadde problem med trynet.
Så det tror jeg hadde gått greit selv med mer jobbing i Rimi også.
HiO, har uansett, en to-års grad også.
Og den ville jeg fått uansett, etter vårsemesteret 2004.
Så da kunne jeg nok også fått en bra jobb, i næringslivet i Oslo, innen data og/eller ledelse.
Siden arbeidsmarkedet, på den tiden i hvertfall, og vel kanskje ennå, skrek etter folk med den typen kompetanse.
Så da tror jeg, at jeg ville fått en bra jobb.
Nå, så får jeg ikke tilsendt den to-årsgraden min, fra HiO.
For jeg trenger noen papirer, fra NHI.
Men de, som nå heter NITH vel.
De vil ikke sende meg disse papirene.
Og familien min, vil heller ikke sende meg disse papirene.
Så her er det noe fusk, som foregår.
For heller ikke University of Sunderland, ville sende meg disse papirene.
Og heller ikke Rimi/Ica ville sende meg noen papirer.
Så her er det mye tullball.
Hva dette tullet kommer av, det kan jeg bare spekulere på.
Men vi får se om det er mulig å finne ut av det.
Men et ganske stort spørsmålstegn, om de kontraktene, i Rimi, med tre måneders oppsigelsestid.
Og om lønningene som leder i Rimi, som ligger langt under lønningene, i for eksempel Kiwi, hvis jeg har forstått det riktig.
Jeg kjenner for eksempel en butikksjef i Kiwi.
En kamerat av tremenningen min Øystein, i Lørenskog.
Han heter Tom, og jeg har vært med han og Øystein og kamerater av Tom, å spillt fotball, på søndager, på Ellingsrud, og på Åråsen, på en treningsbane der, på søndager, i noen år, på 90-tallet.
Jeg var ikke med hele tida da, fordi jeg skadet kneet et par ganger.
Men jeg og Glenn Hesler, vi var med i perioder i hvertfall.
Og en gang, da jeg gikk hjem fra jobb, på Rimi Langhus, sommeren 2004.
Da gikk jeg av toget, på Skøyen, for jeg trodde jeg hadde noen muslimer osv. etter meg, fra ei dame som jobba på Rimi Bjørndal, som het Songül Özgyr osv.
Jeg er ikke sikker på hvordan det egentlig var enda.
For ingen har fortalt meg noe.
Men men.
Men da gikk jeg forbi butikken til Tom, Kiwi i Waldemar Thranes gt. 1, er det vel , i Oslo.
Og da stod han utafor, og prata med en kollega, eller noe.
Og da sa Tom til kollegaen, eller kameraten, at ‘jeg har hørt at han også er forfulgt av mafian jeg’.
Sånn at jeg hørte det, da jeg gikk på andre sida av gata.
Der hvor resturant Schrüder er, eller hvordan det skrives, omtrent.
Jeg hadde jo fått ødelagt trynet.
Så det var ikke sånn at jeg hilste på Tom f.eks., selv om jeg så at han stod der.
Jeg bare gikk forbi, på andre sida av gata, og lot som at jeg ikke så dem.
Men hørte dem gjorde jeg.
Så han Tom, butikksjef på Kiwi i W. Thr. gt., på St. Hanshaugen, i Oslo.
Han vet nok litt mer enn meg, om hva som foregår.
Så jeg får se om jeg skal ringe han, eller noe.
Men da er det kanskje ikke så smart å skrive det her.
For da kan jo noen snakke med han i mellomtida.
Men sånn er det.
Man er vel kanskje ikke like smart hele tida.
Noen ganger er det ikke så lett å vite, hva som er smartest å gjøre heller.
Så noen ganger, så bare gjør jeg noe.
Så sånn er det.
Så får vi se hva som skjer.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
