Rimi Langhus Archives - Side 20 av 32

Stikkord: Rimi Langhus

Det her er et Everton-nettsted, som jeg lagde, da jeg bodde i Oslo, i 2004. Jeg klarte å ta opp scoringer, fra TV-en, (siden jeg hadde TV-kort, på PC-en), og å så poste disse videoene, på dette Angelfire-nettstedet. Men jeg var ikke så god på HTML, (på den her tiden), for jeg brukte mest tid på å lære meg Java og Linux osv., på HiO IU. (Men jeg klarte å gjøre noen enkle ting, på web også, da. Men jeg hadde ikke så mye, å publisere om, på den her tiden, syntes jeg. (Og jeg var også ganske privat, som person, på den her tiden). Så derfor ble det fotball, som jeg begynte å publisere om, da)

http://www.angelfire.com/al4/evertonfc/index.html

PS.

En av videoene fra nettstedet ovenfor virker enda, ihvertfall:

PS 2.

Scoringene til Leon Osman, mot WBA, de var visst fra slutten av august, i 2004.

Dette var på den tiden, som jeg var ferdig, med å jobbe som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus.

Og jeg hadde så et par uker fri, før jeg flyttet til Sunderland, for å studere ved universitetet der, i midten av september, i 2004.

På disse to ukene, så gjorde jeg ting som å planlegge reisen til Sunderland.

Jeg leide en varebil, fra Bislett Bilutleie, og kjørte tingene mine, til City Self Storage, avdeling Colosseum, hvor jeg leide en lagerbod.

Og jeg tok med to kofferter, med klær og PC-deler, osv., til England.

Og jeg vasket hele leiligheten, den siste natten, som jeg bodde, i Oslo.

Og så tok jeg taxi, til Gardermoen, for å ta et fly til London Heatrow, og derfra, så tok jeg et nytt fly, til Newcastle.

Og derfra, så tok jeg taxi, til Sunderland.

Da jeg skulle ta drosje, til Gardermoen, så måtte jeg be drosjesjåføren om å kjøre innom City Self-Storage, på Majorstua.

For jeg var litt trøtt, da jeg holdt på med den her flyttinga.

Så jeg hadde glemt å legge de 200 AG-skuddene mine, fra Heimevernet, i lagerboden, hos City Self-Storage.

Så jeg måtte innom der, med AG-skuddene mine, på vei til Gardermoen, da.

For de kunne jeg nesten ikke kaste, (som jeg gjorde med en del av de andre tingene mine, sånn som gamle klær, osv.), eller ta med til Sunderland, da.

Og jeg solgte ting som TV, DVD, stereoanlegg, oppvaskmaskin og kjøleskap, til en brukthandel, (på Bislett).

For jeg tenkte at jeg kunne jo bare kjøpe sånne ting på nytt, seinere.

Jeg hadde nemlig overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember, i 2003.

Så derfor, så ville jeg bort, fra Oslo, da.

Og dro derfor til Sunderland, (som student), i september, i 2004.

For det var det beste jeg klarte å få til, når det gjaldt å komme meg bort, fra Norge, da.

Siden jeg var student, på den her tiden, og ikke hadde noe særlig formue, da.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 3.

Her er mer om dette:

http://news.bbc.co.uk/sport1/hi/football/eng_prem/3586100.stm

PS 4.

Her kan man se det, at jeg linker til det her Everton-nettstedet mitt, på VGD, i 2004:

http://vgd.no/sport/fotball-premier-league/tema/633490/tittel/evertons-transferaktiviteter/innlegg/8224892#post8224892

PS 5.

Her er mer om dette første nettstedet mitt:

http://vgd.no/sport/fotball-premier-league/tema/681655/tittel/wayne-rooney-once-a-blue-always-a-blue/innlegg/8214304#post8214304

PS 6.

Enda mer om det første nettstedet mitt:

(Samme link som ovenfor).

30. januar 2013
Min Bok 5 – Kapittel 147: Mer fra Rimi Langhus og Rimi Bjørndal

På Rimi Langhus, så foregikk vel mesteparten av skravlinga, nede på spiserommet.

Så det skjedde vel ikke like mye der, (i 2003), som på Rimi Bjørndal.

Men en episode jeg husker.

Det var at to nyansatte ungdommer, som jobba, på Rimi Langhus, da jeg begynte der igjen, som låseansvarlig, våren 2003.

Det var Stian Augestad og Fredrik Karlsen.

Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at de her to kara, prata seg imellom, (mens de la opp frysevarer, eller noe sånt vel), om at det var dumt, at jeg, som var en så god butikkleder, (eller noe lignende), skulle jobbe med data.

(Siden jeg hadde forklart dem, da de spurte, at jeg studerte ved ingeniørhøyskolen, da).

For de her to kara, de mente vel at jeg så flink med mennesker da, (eller noe lignende), hvis jeg skjønte det riktig.

(Noe sånt).

Selv om det vel også er mulig å jobbe som leder, selv om man har utdannelse, innen data.

Jeg hadde jo mål å få meg en jobb, som IT-leder, og tjene mellom en halv million og en million, i året, liksom.

Men det var ikke sånn at de her to kara, prata _med_ meg, om det her.

Det var istedet sånn at de prata _om_ meg, da.

Bak min rygg, må man vel si.

Så jeg fikk ikke forklart dem ordentlig, om hvordan jeg selv så for meg det her, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Rimi Bjørndal, så ville butikksjef Johan der, at jeg skulle slutte å jobbe der, på torsdagene.

(Og bare jobbe der på lørdagene).

Av en eller annen grunn.

(Etter sommerferien 2003 en gang, vel).

I begynnelsen så gikk jeg ikke med på det her, for jeg syntes det var greit å få en del i lønn, da.

Men han Johan, han forlangte så mye, av medarbeiderne.

Så det ble slitsomt å jobbe der, to vakter i uka, da.

For jeg måtte jo liksom fokusere på studiene mine også.

(Som liksom var hovedprioriteten min, på den her tida, da.

For det var jo snakk om heltidsstudier, liksom).

Så jeg gikk etterhvert med på å bare jobbe på Rimi Bjørndal, på lørdagene, (fra klokka 14 vel, til cirka klokka 19), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Lars Boye, fra Rimi sin sikkerhetsavdeling.

(Som jeg også har skrevet om, fra ‘Rimi Kalbakken-tida’.

Tidligere i den her boken).

Han begynte etterhvert istedet å jobbe som distriktsjef, i et distrikt i Oslo Vest, (var det vel).

Og Lars Boye, han bodde vel på Bjørndal, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

Og han kom en gang, (i år 2003, må det vel ha vært), innom Rimi Bjørndal, en lørdag ettermiddag, som jeg jobba som låseansvarlig, da.

For å handle, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

Ihvertfall så huket Lars Boye tak i meg, (husker jeg).

Og ville at jeg skulle gjøre ditt og datt, inne på flaskerommet, da.

Men da viste jeg Lars Boye en lapp, (husker jeg), som butikksjef Johan hadde skrevet til meg, dagen før, (eller noe sånt), da.

Om ting som skulle gjøres, i butikken, da.

Og så forklarte jeg Lars Boye det, at jeg hadde mer enn nok å gjøre, fra før, da.

(For Rimi Bjørndal er en veldig travel butikk, da.

Spesielt på ettermiddagene, på lørdagene.

Selv om jeg for ikke så lenge siden, mener å ha sett det, på Google Maps, at de nå i tillegg også har fått seg en Rema-butikk, oppe på Bjørndal der.

Men på den her tida, så var Rimi Bjørndal den eneste kjede-matbutikken, på Bjørndal, da).

Så jeg sa til Lars Boye det, at han måtte ta det her ordreveien, da.

(Altså med butikksjef Johan, da.

Hvis Lars Boye var hans distriktsjef, da.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).

Og det mener jeg at jeg hadde rett til å si, da.

For jeg kunne jo ikke ha to direkte overordnede, på den samme vakta, liksom.

For det mener jeg at bare hadde blitt tull og tøys, (for på si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men.men.

Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, (husker jeg), at det var vanskelig å se hvem som var muslimer der, (må man vel si).

Og med det, så mener jeg det, at Fredrick og Toro.

De fikk butikksjef Johan til å bestille en type frossenpizza, som ikke var i Rimi Bjørndal sitt sortiment.

Nemlig Mia Pizza med kylling.

Denne var frossenpizzaen, den var vel i ICA sitt supermarked-sortiment, så Hakon sitt grossistlager på Skårer, (som Rimi Bjørndal fikk varer fra), de førte dette pizzaslaget, da.

Men dette slaget frossenpizza, det gikk jo ikke inn i kassa, da.

(Ihvertfall så stod det vel ikke noen ordentlig label, for denne varen, på pizzadisken, til Rimi Bjørndal).

Men Fredrick og Toro, de spiste tydeligvis bare halal-mat, (eller noe sånt), da.

Så de fikk lov til å ha sin egen frossenpizza, i frysedisken, til Rimi Bjørndal, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Selv om vel denne pizzaen ikke gikk inn i kassa.

Men nå satt vel ikke jeg noe særlig i kassa, på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

(Nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).

Så hva de gjorde i kassa, når noen ville kjøpe denne Mia Pizza med kylling.

Det veit jeg ikke.

Men sånn som jeg husker det, så ble ikke disse pizzaene priset, da.

(Selv om de vel ikke gikk inn i kassa).

Så man må vel si at Fredrick og Toro, de var så vanskelige, at de skaffet plunder for Rimi Bjørndal, da.

Siden de var så kresne i matveien, da.

Sånn at Rimi Bjørndal måtte føre varer, som ikke gikk inn i kassa, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også noe lignende, som skjedde, da jeg kom tilbake fra sykmelding, som butikksjef, på Rimi Langhus, våren 2002, (husker jeg).

Assistent Sølvi Berget der, hu hadde da, (mens jeg hadde vært sykmeldt), begynt å selge lomper og lefser, (som stod i to sjokkselgere, av papp), fra Skoga Brød.

(Hennes tidligere arbeidsgiver, da).

Disse lompene og lefsene, de gikk jo ikke inn i kassene, på Rimi Langhus.

For de var jo ikke i Rimi sitt sortiment.

Og jeg prøvde å si fra, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at assistent Sølvi Berget, hadde tatt inn disse varene, som ikke gikk inn i kassa, da.

(Og som vel var fra en leverandør, som Rimi ikke hadde noe kontakt med offisielt, vel).

Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare lo det bort, da.

(Må man vel si).

Hun svarte ihvertfall ikke noe ordentlig, (sånn som jeg husker det), da jeg gjorde et poeng av det, at det stod noen varer, (like utafor kontoret, var det vel, at disse to pappdisplayene stod), som Rimi-butikker egentlig ikke skulle selge, da.

Og det var litt dårlig, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (syntes jeg).

For varer som ikke er i sortimentet.

De skaper adskillig krøll, i kassa, da.

Siden de ikke går inn der.

Og siden butikker flest hadde skannere, i kassa, på den her tida.

Så var det nesten ingen, i Rimi, som visste hvordan man skulle bruke en prismaskin, da.

Så varer som ikke gikk inn i kassa, de ble det vel ganske ofte gjettekonkurranse om, når det gjaldt å finne den riktige prisen, når de kom fram, til kassa, da.

Og jeg hadde jo selv jobbet som heltidskasserer, på OBS Triaden, fra høsten 1990.

Så jeg visste hvor mye heft det ble, av sånne varer, som ikke gikk inn i kassa, da.

Samtidig, så kan også kasserere få sparken, (hvis jeg ikke tar helt feil), for å slå inn feil pris, i kassa, da.

Så sett fra en kasserers synspunkt.

(Et synspunkt som jeg ganske lett klarte å se, som butikksjef, (må jeg vel si).

Siden jeg jo hadde jobba som kasserer, (på Matland/OBS Triaden), cirka 10-12 år tidligere).

Så var varer som ikke gikk inn i kassa, en fæl uting, da.

(For å si det sånn).

Men dette var visst ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin enig i, da.

Og hva assistent Sølvi Berget tenkte på, det veit jeg ikke.

Men hennes dømmekraft, den hadde jeg vel ikke så høye tanker om, fra før heller, (tror jeg).

Så hu gadd jeg vel ikke å prate med, om det her, engang.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For hu hadde jeg vel nesten gitt opp, tror jeg.

(For å si det sånn).

Siden hu var så skjør, da.

(Som jeg har skrevet om, tidligere i den her boken).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

13. desember 2012
Mer fra Facebook
Samtale startet 26. november

Espen Sigmund Nornes

kan du være så snill å fjerne alt du har skrevet om meg på google å sånt? det har du ikke rett til. å det som står der er jug. liker ikke det

2. desember

23:03

Espen Sigmund Nornes

får du fjernet det?

I dag

00:31

Espen Sigmund Nornes

Hei Erik. så du hadde rapportert en eller annen Daespen n på twitter. du skal vite at det ikke er meg. hadde aldrig skriv sånn til en venn å gammel kolega Tenkte du ville vite det iallefall trist hvis noen driver å tar navnet mitt/ eller lignende å sender sånt. jeg tenker å gå til politiet med det i morgen så de får funnet dette ut. håper du har det bra

I dag

06:43

Erik Ribsskog

Hei,

det er en ting, men jeg likte ikke at du sa at det jeg skriver er jug.

Jeg har noe som kalles ytringsfrihet, så derfor skriver jeg mine memoarer, om ting, sånn som jeg husker dem.

Jeg har blitt tulla med cirka 50 ganger nå, på Twitter, (lignende av det du nevner), men jeg har heller ikke mulighet til å finne ut hvem det er som tuller.

Så jeg bare hiver disse klagene på bloggen, sånn at folk ser at det er noe som foregår, ihvertfall.

Hvordan går det ellers i Langhus.

Jobber hele gjengen fortsatt på Brødrene Dal, (eller hva det het)?

Du skylder meg noen penger fra sommeren 2003, forresten.

Det var vel ikke så mye men.

Det var vel mellom en femtilapp og en hundrelapp.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Hvordan går det med Ica Langhus?

Jobber noen av de ‘gamle traverne’ der?

Hva driver svære Dennis med?

Er det VIF-kamper som gjelder enda?

Mvh.

Erik Ribsskog

Min Bok 5 – Kapittel 143: Siste natt med Siri Rognli Olsen

Sommeren 2003, så hadde jeg også min siste natt, (håper jeg ihvertfall), med Siri Rognli Olsen.

Jeg hadde jo hatt sex med henne, på Abildsø, i 1990.

Og igjen, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, sommeren 2001.

Og jeg hadde også besøkt henne en gang, rundt sommeren 2002.

(Må det vel ha vært).

Og leid med filmen ‘Shrek’, (fra videobutikken som ligger mellom apoteket og Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate), på St. Hanshaugen.

Sommeren 2002, så hadde jeg også blant annet kjøpt med noe lakris.

Og Siri Rognli Olsen sa til meg: ‘Er du en sånn lakris-gubbe du?’, (husker jeg).

Men da svarte jeg ikke noe.

For å like lakris er vel ganske vanlig, mente nå jeg, ihvertfall.

Men Siri Rognli Olsen mente visst at det var veldig spesielt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter den her lakris-gubbe-pratinga, til Siri Rognli Olsen, sommeren 2002, så ble det ikke noe sex, (husker jeg).

Så sommeren 2003, så bestemte jeg meg, (litt i fylla vel), for å prøve å bruke et triks, som jeg hadde sett broren min Axel bruke, en gang vi var på nachspiel, (et år eller to før det her vel), hos ei bygde-dame, som var singel, for hun ville liksom oppleve Oslo da, (var det vel hu sa).

Hu dama satt og spilte gitar, på kjøkkenet, for Axel og meg.

Og plutselig, så begynte Axel å late som om han var en liten gutt.

Han la hodet sitt på kjøkkenbordet, (eller noe sånt), og sa sånn: ‘Å jeg er trøtt, jeg vil sove’.

(Noe sånt).

Og plutselig så ble bygde-dama og Axel borte, da.

Og jeg gikk for å se hvor de hadde blitt av.

(Ganske full som jeg var vel).

Og jeg gikk så inn på feil rom.

Og ei litt lubben venninne av bygde-dama, hu løp så toppløs fra en dobbeltseng, (med puppene hoppende opp og ned), mens hu sa til ei annen venninne av bygde-dama at: ‘Jeg må spy’, (eller noe sånt).

Så da lukket jeg raskt den døra, og gikk videre bort til døra ved siden av, da.

Og skimtet såvidt der at Axel og bygde-dama lå sammen i en seng, da.

Før jeg selv la meg til å sove, på en sofa, i stua, da.

Hvor bygde-dama sin lillebror var, da jeg våknet, (husker jeg).

En som var i militæret, og som hadde dukket opp på søndagsbesøk, hos bygde-søstera si, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde litt lyst på sex, i 2003, (selv om Siri Rognli Olsen er ei dundre da, for å si det sånn).

Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å ta det ‘lure-trikset’, til Axel, da.

(For at det ikke skulle ende like mislykka, som året før, da).

Og da havna jeg raskt i dobbeltsenga til Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

(For hu spurte da om jeg var trøtt og sånn, da).

Og da vi lå ved siden av hverandre, (i dobbeltsenga), så begynte jeg etterhvert å ta Siri Rognli Olsen, (som lå der toppløs), litt på puppene da, (husker jeg).

Men det ville ikke Siri Rognli Olsen, da.

Så jeg slutta med det, da.

Men så sa plutselig Siri Rognli Olsen det, at: ‘Det er nå litt godt å bli tatt på puppa lell sjø’, (eller noe lignende).

Så jeg skjønte det som at hu ga klarsignal til ‘pulings’ da, og kjørte på.

Men så en halvtime eller time seinere, (eller noe sånt), mens vi knulla, i fylla, da.

Så husker jeg det, at Siri Rognli Olsen sa: ‘Ikke bøy meg, ikke bøy meg’.

Så da lå jeg oppå henne, mens hu hadde beina opp mot hue sitt, da.

(Må det vel ha vært).

Og så klagde hu på at jeg liksom lå oppå beina hennes da, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

(Sånn at hu nesten fikk beina sine bak hue liksom, da.

Noe som vel kanskje må ha stramma litt i lårmusklene osv., til hu her dundra, tror jeg).

Selv om jeg ikke helt skjønte helt hva jeg gjorde galt, akkurat der og da, (husker jeg).

Så jeg bare fortsatte å pule, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg får også ta med om det, at etter at Siri Rognli Olsen og jeg, var ferdige med å pule.

Så ville jeg sove litt, da.

Og da klikka Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

For hu la seg plutselig oppå meg, med alle kiloene sine, da.

For hu skulle liksom vise meg det, hvordan det var, å ligge underst, da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så hu hoppa jo omtrent på meg.

Som en fribryter nesten, (må man vel si).

Og det knaka vel nesten litt i skjelettet mitt, tror jeg.

For Siri Rognli Olsen, hu er rimelig brei og kompakt da, (for å si det sånn).

Så hu veier nok rundt hundre kilo, (eller noe sånt), tror jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fikk også skjenn, (på trøndersk), fra Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

Siden jeg hadde tatt det ‘lure-trikset’, til Axel, og latt som at jeg var trøtt, da.

Og under et av besøkene mine, hos Siri Rognli Olsen.

(Som jeg besøkte sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så fortalte forresten Siri Rognli Olsen meg det, at sex føltes mye bedre for damer, enn for menn.

(Noe jeg vel også hadde lest et sted, tror jeg.

Selv om jeg ikke skjønner hvordan noen kan vite dette.

For å være helt ærlig).

Og dette var vel sommeren 2001, (tror jeg), hvis jeg ikke tar helt feil.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Resten av natten fikk jeg vel sove i fred.

Og morgenen etter, så gikk jeg hjem til Rimi-leiligheten min, da.

Med bruset fra Akerselva, (som man kan høre, i Siri Rognli Olsen sin daværende leilighet, som hadde stue og soverom i et, må man vel si), i ørene.

(Fra natten før, da.

For jeg sovna vel ikke med en gang, etter den her ‘fribrytinga’ til Siri Rognli Olsen.

For å si det sånn).

Og etter det her, så har jeg ikke sett Siri Rognli Olsen noe mer.

Selv om vi sendte hverandre noen tekstmeldinger, våren/sommeren 2004 også.

(Vel på rundt den tiden, som jeg igjen jobbet som en slags sommerbutikksjef, på Rimi Langhus.

Noe jeg jo også jobbet som, sommeren 2003, da).

Men da ble det ikke noe av, at vi skulle møtes.

For Siri Rognli Olsen, (som da studerte bibliotekfag, ved HiO vel), hu skulle da også plutselig hente noen utvekslingsstudenter, (eller noe sånt).

(Noe som jeg syntes at hørtes litt rart ut, da).

Og jeg hadde jo i desember 2003, overhørt, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

Så da Siri Rognli Olsen begynte å ‘bable’, (eller om hun tekstet), om disse utvekslingsstudentene.

Så droppa jeg hele det opplegget da, (for å si det sånn).

For jeg syntes at det ble for risikabelt, da.

For jeg skulle jo begynne å studere i Sunderland, bare noen uker etter det her.

Og grunnen til at jeg flyttet til Sunderland, det var jo fordi at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da.

Så da var det dumt å ta masse unødvendige sjanser, så kort tid før jeg likevel skulle flytte bort, til England liksom, (tenkte jeg da).

(For å komme meg bort fra det her ‘mafian’-greiene da, muligens.

For jeg visste jo ikke helt hvem denne ‘mafian’ var.

Så jeg dro til Sunderland litt på lykke og fromme da, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens jeg var på dette siste besøket mitt, hos Siri Rognli Olsen, sommeren 2003.

Så ble jeg plutselig oppringt på mobilen min, av Thomas Brun, (den daværende butikksjefen, på Rimi Langhus), husker jeg.

Og han ringte meg nok sikkert om noe jobbing, da.

Og dette var vel like før jeg dro på den London-ferien min, (sommeren 2003), tror jeg, (hvis jeg husker helt feil).

(Noe sånt).

Ihvertfall så ringte Thomas Brun meg også i London, (husker jeg).

(Mens jeg var på Marks and Spencers, i Oxford Street der, da.

Som jeg jo også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så Thomas Brun, han ringte meg litt, på mobilen min da, (må man vel si).

Så jeg var vel kanskje som en slags nøkkelmedarbeider, på Rimi Langhus, selv om jeg også gikk på ingeniørhøyskolen, da.

Ihvertfall sommeren 2004, så var jeg vel det.

Siden den daværende butikksjefen, (som etterfulgte Thomas Brun), nemlig Stian Eriksen.

Han slutta som butikksjef der, like før sommerferien, i 2004, da.

Og da ble jeg spurt av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om jeg liksom kunne passe på butikken da, (eller hva hun sa igjen), den sommeren, da.

Selv om assistenten der, Espen Sigmund Nornes, jo selvfølgelig hadde høyere rang, enn meg, som jo bare var låseansvarlig.

Så det var litt galskap, den organisasjonen, av Rimi Langhus, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, stod bak, for sommeren 2004, (må man vel si).

Det var sånn at jeg som låseansvarlig, liksom fikk hele ansvaret, for å drive Rimi Langhus, den sommeren, da.

(Og jeg fikk ikke noe ekstra lønn, for dette ekstra ansvaret).

Så det var jo som i Bakvendt-land, (må man vel si), at jeg skulle styre butikken, og ikke assistenten, som var over meg i rang.

Men det var krøll med søknadene mine, til University of Sunderland.

(Hos HiO IU).

Så jeg trengte å ha noen penger, fram til jeg fikk studielånet, høsten 2004, da.

(I Sunderland).

Så derfor, så slo jeg til på dette forslaget, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg skulle ha hoved-ansvaret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), for Rimi Langhus, sommeren 2004.

For da ble det en del arbeidstimer ut av det, (så jeg for meg da, og det ble det også, for jeg måtte jo jobbe der heltid, (noe som vel også var inneforstått), for å få hjulene til å gå rundt der da, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var forresten også sånn, at Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg det, etter den gangen vi hadde hatt sex, sommeren 2001, (må det vel ha vært).

At den typen sex som vi hadde hatt da, (som var den vanlige misjonærstillingen vel), det kalte folk i hennes kretser, (som var sexklubb og S&M-kretser, tror jeg), for ‘vanilje’, da.

Men Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg også det, at hu hadde ikke noe imot, å ha ‘vanlije-sex’, da.

(Noe sånt).

Og grunnen til at det ble kalt vanilje, det var fordi at sex-klubb og S&M-folk, liksom så på vanlig sex, som en veldig mild form for sex, da.

(Noe sånt).

Og jeg mener også å huske det, at Siri Rognli Olsen, pleide å gå i noen høye og svarte lærstøvler.

(Muligens fra den gangen vi møttes, sommeren 2001, da vi gikk ut på Grunerløkka, og hadde sex seinere, da vi kom hjem til henne).

Og det mener jeg, at jeg mer eller mindre fant ut, (ved å lese på nettet, eller noe sånt), at betydde, at hu nok var en såkalt ‘domina’, (eller noe lignende).

Nemlig en kvinne, som likte å dominere, i ‘bingen’, vel.

Så dette gjorde meg litt skeptisk, til hu Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).

Så jeg var litt på vakt, ovenfor henne, (for å si det sånn).

Sånn at hu liksom ikke skulle klare å få noe ‘overtak’ på meg da, (eller hvordan man skal forklare det).

(Siden hu også pleide å prate om orgasmekontroll og mannlige au-pair-er osv., da).

Og jeg må innrømme det, at jeg aldri inviterte Siri Rognli Olsen, hjem til meg selv, på besøk, i Rimi-leiligheten min.

(Selv om jeg jo pleide å ha en del fester og sånn der, ihvertfall i årene før jeg møtte hu Siri Rognli Olsen igjen, da).

Og det var fordi at jeg var litt skeptisk til henne, på grunn av disse ‘pervo-tendensene’ hennes, (eller hva man skal kalle det).

Og også fordi at jeg var litt flau over å gå ut med henne, (og sånn da), må jeg innrømme.

Siden jeg syntes at hu nok var litt vel brei, da.

Og jeg hadde ikke noe lyst til å bli mobbet, for å ha ei dame, som ikke var noe særlig attraktiv, liksom.

Så derfor, så inviterte jeg aldri Siri Rognli Olsen, hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

(Noe hu også klagde over til meg, en gang, da).

Men jeg ville ha litt avstand, og hadde ikke lyst til å gifte meg med henne, (for å si det sånn).

Men hu var liksom grei å ha som en slags ‘mellomforhold-dame’, (kan man vel kanskje kalle det).

Så for meg, så var de her møtene, med Siri Rognli Olsen, aldri noe mer enn noe slags mellomforhold-greier, da.

(For å si det sånn).

Og det tror jeg at hu skjønte litt også.

(Siden jeg ikke inviterte henne til Rimi-leiligheten min, for eksempel, mener jeg).

Men jeg syntes det var artig å ha noen å være litt på bølgelengde med, liksom.

For jeg var egentlig ikke noe særlig på bølgelengde, med mine søsken, da.

For de syntes jeg at det var så vanskelig, å kommunisere med.

Og også mine kamerater, var enten overfladiske, (som David Hjort).

Eller litt gåtefulle og forvirrede, (må man vel kanskje kalle det), som Magne Winnem.

(Som jeg har prøvd å forklare om, i et tidligere kapittel.

Nemlig det om at Magne Winnem liksom så spøkelser på høylys dag, da.

Når det gjaldt det at han liksom begynte å lage noe slag oppspinn, ut av det, at jeg ikke likte å bli oppringt av telefonselgere, og også ut av det at jeg installerte Linux, på en laptop, som jeg nettopp hadde kjøpt meg, og det var vel en eller to andre lignende ting også, som jeg skrev om, i det kapittelet).

Eller litt som en guttunge, som man vel kanskje må si at Glenn Hesler var.

(Siden han dro til Sverige og kjøpte kinaputter, i en alder av nærmere 30 år, liksom.

Og sprengte en av disse, i postkassa til David Hjort, (i romjula, i 1998, var det vel).

Det var sånn jeg syntes at var morsomt, da jeg var 13 år, liksom.

Og ikke når jeg var 31 år, (for å si det sånn).

Og Glenn Hesler, han barberte seg heller ikke.

Og han drakk heller ikke, da.

Noe jeg vel også har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

Men Siri Rognli Olsen, hu gikk det til nød an å prate litt vanlig med da, (må man vel si).

Og hu hadde også masse artige trønderske uttrykk, (og sånn), på lur, da.

Så jeg hadde ikke noe imot å tilbringe en sommerkveld, i året, sammen med henne, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, (for å si det sånn).

(For vi var jo gamle kjente, fra Braemar-ferja, i 1989, liksom).

Men en kveld i året, det var liksom akkurat passe, da.

Noe mer enn det, det hadde kanskje blitt litt vel mye, (for min del), liksom.

Men vi var vel kanskje to ensomme sjeler, i ‘Oslo-jungelen’, da.

Som syntes det var greit, å prøve å kvele våre sorger, ved å møtes en gang i året liksom, da.

For å drikke og prate, og muligens også ha litt sex etter den nevnte drikkinga, da.

(Når jeg liksom hadde fått på plass ølbrillene mine da, for å si det sånn).

Men Siri Rognli Olsen, hu hadde også venninner i England, (husker jeg).

Hvis jeg ikke tar helt feil, så hadde begge hennes venninner, fra den nevnte Braemar-turen, (Caroline og ei annen ei, som begge var mer attraktive, enn Siri Rognli Olsen, må man vel si), flyttet til England, på den her tida.

Og Siri Rognli Olsen, hu kommenterte også om at briter var litt dumme, (husker jeg).

For ei nabodame, (eller noe sånt), av hu ene ‘eksil-venninna’ hennes, i England, hadde visst sagt det, at: ‘Norway aren’t in Europe, since Norway isn’t in the EU’.

(Noe sånt).

Og dette syntes hu Siri Rognli Olsen at ble rimelig dumt, da.

For Norge var jo i Europa, selvfølgelig.

Det var jo ikke sånn at Norge var en egen verdensdel liksom, (for å si det sånn).

Så jeg vet ikke om Siri Rognli Olsen mente at briter var litt degenererte kanskje, (eller hva det kan ha vært).

(Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Jeg har tenkt litt mer på hvorfor jeg satt pris på disse besøkene mine, (sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003), hos hu Siri Rognli Olsen.

Og det kan kanskje ha vært fordi at hu ikke var så degenerert, liksom.

Som men vel må si at kameratene og søsknene mine var, (på den her tiden ihvertfall), i større eller mindre grad.

Unntaket fra den gjengen, (nemlig Pia, Axel, David Hjort, Magne Winnem og Glenn Hesler), det er kanskje søstera mi Pia.

For hu er vel kanskje ikke så degenerert.

Men hun er veldig følsom da, og kanskje forknytt.

(Noe sånt).

Så man må være veldig forsiktig og forståelsesfull liksom, når man prater med henne, da.

For ellers, så går hun inn i en slags tilstand liksom, da.

Men samtidig, så har hun en annen side, som noen ganger dukker opp.

Og det er at hun noen ganger skriker, (sånn at man får vondt i øra), om noe politikk, eller lignende, da.

Så Pia har en veldig variasjon, i sin måte å være på, vil jeg si.

Så hun er lunefull, må man vel si.

Og ikke lett å kommunisere med da, (må man vel si).

Siden hun har masse sånne nykker og luner da, (heter det vel).

(Og hun bruker vel også hersketeknikker).

Så det omtrent umulig å ha noe særlig meningsfulle samtaler, med søstera mi Pia, vil jeg si.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Nå har jeg tenkt enda mer på det her.

(Mens jeg til og fra noen matbutikker).

Og det jeg tenkte på da, det var at søstera mi vel må sies å være nevrotisk.

(Siden hun noen ganger skriker høyt, på en hysterisk måte, må man vel si.

Mens hun andre ganger går inn i en tilstand, hvor hun bøyer hodet nedover, mens hun gråter, og ikke vil si et ord, da.

Uten at man behøver å ha sagt noe særlig dramatisk, liksom, for at dette skal starte.

Men det er mulig at denne affekterte oppførselen til Pia, er tilgjort.

Sånn at hu liksom bare bruker disse tilstandene sine som noen slags hersketeknikker, da.

Så Pia er enten nevrotisk eller veldig falsk, vil jeg si.

Kanskje helst det siste, for Pia er liksom litt lur og, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Og det er kanskje litt feil å si, at Siri Rognli Olsen, ikke er degenerert.

For hu klarte jo å si sånne ting som at: ‘Er du en sånn lakrisgubbe du?’.

Og det blir vel kanskje som noe degenerert.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men Siri Rognli Olsen var ganske reflektert, åpen og interessant da, (må man vel si).

Så det ble vel en kjærkommen avveksling, for meg.

Å prate litt med hu Siri Rognli Olsen.

Når jeg møtte henne igjen, i 2001.

For å få litt avveksling, fra de samme, vel litt ‘trøtte’ folka, som Pia og Magne Winnem, for eksempel, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 5 – Kapittel 135: Enda mer fra HiO IU

Det var også sånn, på HiO IU, at hu ‘Vestlandsdama’, hu var utsatt for en tragedie, må man vel si.

Hu var ikke på gruppa vår, i Programmerings-fagene lenger.

Men Dagga og jeg, som pleide å henge en del sammen, i gangene, inne på HiO IU der, (de få dagene i uka jeg dukka opp der, ihvertfall), vi var fortsatt på hils med hu Vestlandsdama da, selv etter at hu hadde slutta på programmerings-gruppa vår, av rimelig uklare grunner, (må man vel si).

Og Dagga pleide ‘alltid’ å slå av en prat med hu Vestlandsdama da, når vi møtte henne, som oftest i en av datasalene, i andre etasje, på ingeniørhøyskolen der.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og det var Dagga, (og ikke jeg), som hadde telefonnummeret, til hu Vestlandsdama, da.

(For det var liksom Dagga som fikk hu Vestlandsdama med på gruppa vår da, i løpet av den første tida der, av studiet vårt.

Men hvordan Dagga ble kjent med hu Vestlandsdama, det veit jeg ikke.

Jeg spurte han om det, (når jeg fikk høre det av han, at hu Vestlandsdama skulle være med, på gruppa vår), for jeg syntes at hu Vestlandsdama var så fin og sånn, da.

Men Dagga ville ikke svare noe klart angående hvordan han hadde fått med hu Vestlandsdama, på gruppa vår, da.

(Av en eller annen grunn).

Men det er klart at når jeg tenker på dette igjen nå.

Så kan jo dette muligens ha vært fordi at Dagga jo var en ganske kjent popstjerne, for eksempel.

Og at damer vel ofte synes at det er gjevt, å kjenne popstjerner, da.

Noe sånt).

Men like før studiene våre var ferdige, i andre semester.

(Altså våren 2003).

Så var det et knivdrap i Pilestredet, som jeg leste om i avisene, (husker jeg).

Og han som ble drept, det viste seg å være kameraten til kjæresten, til hu Vestlandsdama, da.

(En kjæreste som hu vel såvidt nevnte, mens vi dreiv på med den første obligatoriske gruppe-oppgaven, i programmering, høsten 2002.

(For hu nevnte ihvertfall navnet på en mannsperson, da.

Mener jeg å huske, ihvertfall.

Sånn at man skjønte at hu nok var ‘opptatt’ da, liksom).

Og hu Vestlandsdama ‘babla’ også en gang om at hu skulle prøve å rekke Vinmonopolet, (husker jeg).

Mens vi sleit litt med den nevnte obligatoriske oppgaven, i en av datasalene, i andre etasje, på ingeniørhøyskolen der).

Så hu Vestlandsdama, hu dro tilbake til Vestlandet igjen, da.

Før tredje semester.

Og da ble Dagga nedfor, husker jeg.

Jeg husker at han klagde, i tredje semester, på at det var så få fine damer, på HiO IU der.

Så dette knivdrapet, det gikk litt ut over studiene til Dagga og meg, da.

Siden vi ikke helt hadde brutt helt med hu Vestlandsdama, når det gjaldt det sosiale, på skolen, da.

Og vi hadde kanskje et lite håp om at hu ville bli med på gruppa vår igjen, når vi ble litt flinkere, (eller noe sånt), da.

Ihvertfall så savnet vi nok det å prate litt med den her fagre skjønnheten fra Vestlandet, (i datasalene på HiO IU der), da.

Så dette var jo ikke noe hyggelig.

Så det gikk litt trått med studiene våre, på begynnelsen av tredje semester, (husker jeg).

Og Dagga fikk meg også til å utsette en eksamen, på slutten av det andre semesteret, (husker jeg).

For han ville at vi heller skulle ta den sammen, på begynnelsen av tredje semesteret, (var det vel).

Og lese sammen i sommerferien, da.

Men jeg hørte ikke noe fra Dagga, den sommeren.

Og jeg jobba mye sommeren 2003, som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus.

Så jeg hadde ikke tid til å studere noe særlig, den sommeren, (vil jeg si).

Men jeg hadde nok klart å tatt den eksamenen, (som muligens var Relasjonsdatabaser vel), våren 2003.

For jeg hadde jo hatt om relasjonsdatabaser, på NHI, cirka ti år tidligere.

Men Dagga fikk meg til å utsette den eksamenen, da.

Så jeg hadde en ekstra eksamen, våren 2004, husker jeg, på grunn av dette.

Og da gikk den eksamenen, (i Relasjonsdatabaser), veldig dårlig.

(For da fikk jeg ikke tid til å lese, til den eksamenen, husker jeg.

Siden jeg vel hadde tre andre eksamener, (eller noe sånt), iløpet av en uke eller to).

Men jeg stod ihvertfall, for jeg fikk vel karakteren ‘E’, (den laveste ståkarakteren), i det faget, da.

Men hvis ikke dette knivdrapet hadde skjedd.

Og hvis ikke hu Vestlandsdama, hadde slutta, ved HiO IU.

Så hadde kanskje Dagga og jeg, vært mer ‘fulle av liv’ liksom, på slutten av andre semester og begynnelsen av tredje semester, da.

Men vi kunne nesten ikke være for muntre heller.

Når vårt tidligere gruppemedlem, (Vestlandsdama), hadde måttet avbryte studiene sine, og flytte tilbake igjen til Vestlandet, på grunn av et tragisk knivdrap, på kameraten til kjæresten hennes, (var det vel), da.

Så dette la jo en demper, på humøret vårt osv., (vil jeg si).

Og hele bachelor IT-årskullet vårt, ble vel mer eller mindre nedfor, av denne tragiske hendelsen.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Siden hu Vestlandsdama vel nesten var som et slags midtpunkt, på bachelor IT-årstrinnet vårt, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han var veldig fattet til vanlig, vil jeg si.

Selv om han også kunne være direkte, hvis det var noe han ikke likte, og komme med en klagende kommentar.

Men da vi skulle presentere vårt Web Design-prosjekt, (var det vel), på en stor skjerm, i et avlangt klasserom, (som muligens lå i første etasje vel), på ingeniørhøyskolen, i Cort Adelers gate, der.

Så ble Dagga plutselig til en slags ‘entertainer’, (husker jeg).

Han ble energisk, (noe han vanligvis ikke var), vil jeg si.

Og han virket engasjert i hver minste detalj, (enda han vanligvis virket mer tilbakelent), vil jeg si.

Så Dagga, han nesten spratt rundt, foran lerretet der, og holdt et engasjert foredrag, om ‘data-musikk’ og musikk-filer, (var det vel), som var temaet for gruppearbeidet vårt, (sikkert foreslått av Dagga), da.

Og da jeg selv holdt et vel mye mindre energisk foredrag om hva Midi-filer var, (eller noe sånt, for det var det jeg hadde fått i oppdrag, av gruppe-leder Dagga, å gjøre, på dette prosjektet, nemlig å skrive innhold, (om Midi-filer), og ikke drive med web-design), så stirret Vestlandsdama og ei annen blond dame, på årskullet vårt, på bachelor IT vel, på meg, på en måte som gjorde meg overrasket, (husker jeg).

Som om jeg var så veldig flink, når alt jeg hadde gjort, var å gjøre noe research, (på nettet), om Midi-filer, og skrevet en slags artikkel, om dette, da.

Jeg prioriterte å bruke tiden min, på å lære Java.

Og så tok jeg liksom Web Design, på sparket, da.

For jeg hadde jo drevet mye med Basic og Pascal-programmering tidligere.

Så jeg trodde at jeg kunne ta Web Design ganske på sparket, da.

Så jeg printet ut et slags online kompendium, med HTML-kommandoer, og satt dette i en perm, (husker jeg).

Sånn at jeg hadde dette, i tilfelle jeg trengte det seinere, da.

For på dette studiet, det var så omfattende, og basert på samarbeid.

Så det ble sånn, at man nesten måtte spesialisere seg da, (husker jeg).

Så selv om jeg vel fikk karakteren ‘A’, i Web-Prosjekt, det første semesteret, ved HiO IU.

Så hadde jeg nesten ikke drevet noe med web-design, på den her tida, (husker jeg).

Men sånn blir det vel gjerne, når studie-modellen er sånn som den er.

Nemlig at mange av fagene er basert på gruppe-arbeid, (og ikke har individuelle innleveringer eller eksamener), da.

Så derfor var vel Daggas plan, om å få seg en bachelor-grad i IT, uten å lære seg programmering, ikke helt urealistisk.

(Så det er mulig at Dagga hadde kontakter, som han hadde pratet med dette om.

For Dagga var ganske sikker, på at dette skulle være mulig).

For IT-feltet har så mange kunnskaps-områder.

Så det er vel neppe sånn at alle IT-folk er eksperter på alle kunnskapsområder, innen IT.

Ikke engang på alle de kunnskapene som de har papir på at de har kunnskaper innen, (vil jeg si).

Så denne studiemodellen, den er kanskje litt ‘tvilsom’, da.

(Kan man vel kanskje si).

Siden den nok fører til at man får en del ‘gratis-passasjerer’.

For det er ikke sånn, at mer enn en tredel kanskje, av data-studentene, har noe særlig peiling, på for eksempel Java-programmering, vil jeg si.

Ihvertfall var det vel cirka sånn det var på bachelor IT, ved HiO IU, (vil jeg si).

Det var en kar, (med lyst, tilbakegredd hår vel), som gikk rundt og spurte Vestlandsdama, Dagga og meg, om hvem som liksom var ‘programmerings-guruen’, på vår gruppe, husker jeg.

(Noe sånt).

Og da ble jeg pekt på, av Vestlandsdama og Dagga, vel.

Så hver Java-gruppe måtte liksom ha sin egen ‘programmerings-guru’, da.

Og de var det vel kanskje bare 5-6 stykker av, (muligens inkludert meg selv), på bachelor IT, da.

(Fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).

Så da er jo de resterende studentene.

(Nemlig kanskje 30-40 andre studenter).

De er jo da gratispassasjerer, i større eller mindre grad.

(Må man vel si).

Selv om disse da gjør ting som å skrive brukerveiledninger, osv.

Men sånn var det jo også på Gjerdes videregående, husker jeg.

At på tentamen og eksamen, i data.

Så var jeg den eneste som kunne noe særlig Pascal-programmering, da.

Mens Tim Jonassen og Fred Bing liksom var gratispassasjerer, da.

Som skrev brukerveiledningen, osv.

Og da fikk jeg kjeft av klasseforstander Arne Karlsen, fordi at jeg bare satt og programmerte, (husker jeg).

Men dette var jo ikke fordi at jeg ikke klarte å lage brukerveiledninger.

Men det var fordi at jeg var den som var best på programmering, (på vår gruppe og muligens i hele klassen), da.

Så vi spesialiserte oss, under eksamen.

Men jeg var jo god i omtrent alle fag, på skolen.

Så jeg kunne vel også ha klart å skrive brukerveiledninger, liksom.

Men Arne Karlsen straffet meg, (for kjeft er en slags mild straff, lærte vi om, i et organisasjon/ledelse-fag), da.

Siden jeg var god på programmering _også_.

For vi hadde jo vært den samme gruppa, på tentamen også.

Og vi på datalinja, vi kjente hverandres ferdigheter, da.

(Siden vi satt mange timer sammen, nede i datasalen, hver uke).

Så det var vel ikke sånn at jeg dikterte alt som skulle gjøres, på gruppa vår.

For Fred Bing, han var jo en kjempe, som hadde gått på high school, (eller noe sånt), i USA.

Og Tim Jonassen bodde jo i en svær villa, (med mange vakthunder osv.), ute i Hyggen.

Så det var vel mer sånn at jeg var en slags ‘programmerings-slave’, på gruppa vår, som tilfeldigvis var den samme, både på tentamen og eksamen, da.

Og så får jeg på toppen av det hele kjeft, fordi jeg liksom er programmerings-slave.

Nei, klasseforstander Arne Karlsen var en rar skrue, vil jeg si.

Han hadde vel ikke beina på jorda, under den her kjeftinga si, (vil jeg si).

Han rappa jo også en gang en diskett, med et spill, som jeg hadde programmert, på fritiden, i datasalen, på Gjerdes videregående der.

Så han hadde kanskje en slags kampanje mot meg.

Det var vanskelig for meg å skjønne hva han egentlig klagde på, når han kjefta fordi at jeg lagde et spill, på fritiden, mellom skoleoppgavene.

Og når han klagde på at jeg satt for mye foran skjermen.

Hva var galt med dette liksom?

Nei, det skjønte jeg ikke helt, (må jeg innrømme).

Men samtidig, så var Arne Karlsen en voksen mann, som brukte en aggressiv tone, (må man vel si), når han kjeftet.

Så han brukte nok ‘skremming’, som metode, under undervisningen da, (må man vel si).

Så jeg ble da litt satt ut, og klarte ikke å få meg til å spørre om hva han egentlig klagde på, da.

Siden vedkommende klasseforstander, (Arne Karlsen), var så affektert, da.

Og da er det vanskelig å kommunisere, på en bra måte, vil jeg si.

(For da må man liksom prøve å roe det ned, hvis en person er affektert, vil jeg si.

Og da kommer man jo ikke lenger, når det gjelder kommunikasjonen.

For da må man jo liksom ‘holde kjeft’, for å prøve å roe det her ned, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 – Kapittel 120: Enda mer fra Rimi Langhus

Jula 2001 så måtte jeg ta alle Hakon, brød og melke-bestillingene selv, (husker jeg), på Rimi Langhus.

For jeg var den eneste erfarne butikkmedarbeideren der da, (må man vel si).

Så jeg ble litt surrete til slutt, og glemte å ta en Hakon-bestilling, i romjula da, (var det vel).

(For det var andre frister, for bestillingene, i jula.

Så det ble litt mye å ha i hue, da).

Så låseansvarlig Eivind Danielsen, han ringte meg om dette, da.

(For Hakon hadde ringt til låseansvarlig Eivind Danielsen, da).

Så jeg måtte kjøre tilbake til jobben en dag, og ta en Hakon-bestilling, da.

Men jeg hadde bestilt så bra med varer, til jula.

Så det var ikke noen krise, da.

For butikken var full av varer liksom, da.

Og kundene er vant med at det er litt ‘harry’, i butikkene, like etter jula.

Men de som var på jobb, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Langhus, den dagen.

De satt bare en hel gjeng, nede på røykerommet, da.

Så jeg kan forestille meg hvordan det vanligvis var der, på fredags-ettermiddagene.

For Eivind Danielsen han var en ny låseansvarlig, (dette året), da.

Så han trengte to kasserere og en lagerhjelp, (var det vel).

For å være låseansvarlig, på seinvaktene der, på fredagene, da.

Mens da jeg selv ble låseansvarlig, på Rimi Langhus, et par år seinere.

(Mens jeg studerte på HiO IU).

Så jobbet jeg selv fredags-ettermiddagene der, da.

Og jeg fikk bare ha en kasserer, på den samme vakta.

Så jeg ble liksom utnyttet i Rimi, vil jeg si.

Jeg fikk liksom minde bemanning enn andre, da.

Sånn at jeg måtte jobbe livet av meg omtrent.

Mens andre bare satt på røykerommet, da.

Så dette må jeg si at var urettferdig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på Rimi Langhus.

At kassadama Tove, hu forlangte å ha juletre, på spiserommet der.

For å komme tilbake fra sykmelding, da.

(Eller noe sånt).

Så jeg, (som butikksjef), jeg måtte jo drive å pynte juletreet der, da.

Jula 2001, da.

For de hadde julepynt, i en eske der.

Så det var kanskje vanlig at de hadde juletre der, da.

(Og det var også noen folk som dreiv og solgte juletrær, utafor butikken, vel.

Så det var enkelt å få tak i et juletre, da.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Men det var visst ingen andre som kunne ta på seg denne jobben, (å pyne juletreet), da.

For jeg, (som butikksjef), jeg hadde jo egentlig nok andre ting å gjøre, i butikken der.

Enn å pynte juletre, liksom.

Og juletre-stjerne, det hadde de heller ikke der, (husker jeg).

Av en eller annen grunn.

(Selv om de hadde mye glitter og annen julepynt der da, husker jeg).

For jeg spurte vel assistent Sølvi Berget om de hadde juletrestjerne, (mener jeg å huske).

Men det bruker de kanskje ikke på Langhus, (av en eller annen grunn).

(Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg sa til distriksjef Anne-Katrine Skodvin, dette året, (nemlig i 2001).

At jeg ikke hadde noe lyst til å bli med på det årlige helge-seminaret på Storefjell, (på grunn av problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken osv.), da.

Men jeg sa at hu kunne heller forklare meg hva som ble sagt, (av viktige ting), der oppe, etter seminaret, da.

Så jeg dro ikke på Storefjell, høsten 2001, da.

Og jeg hørte ikke noe særlig derfra vel, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kom tilbake.

Annet enn at hu fortalte at butikksjef Stian Eriksen, fra Rimi Jernbaneveien, hadde laget en slags ‘Jackass’-video der, (eller noe sånt).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, på lille julaften, på Rimi Langhus.

At jeg ikke hadde lyst til å møte driftsdirektør Rune Hestenes og/eller regionsjef Steinar Ohr, igjen.

(Etter at de ikke hadde villet hjelpe meg, å ta opp problemene, på Rimi Kalbakken.

Da de var innom der, like før 17. mai, tidligere i 2001).

I tilfelle de skulle inspisere butikken, på lille julaften, som vel skikken var, i Rimi.

Så jeg tok meg bare avspasering, på lille julaften, i 2001, da.

Men jeg hadde to-tre låseansvarlige, som dreiv og styrte, i butikken, da.

Og alle bestillinger var tatt, og alt i orden, da.

Men det var nok veldig uvanlig, at butikksjefen tok seg avspasering, på lille julaften.

Men jeg hadde låseansvarlig Anders Karlsson og låseansvarlig Kjetil Furuset, i butikken vel.

Og jeg hadde bestilt masse kremfløte, til bittelille julaften, vel.

Så det gikk greit, regner jeg med.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i januar, i 2002.

Så tok jeg meg en uke ferie, igjen.

Siden jeg var overarbeida, da.

Og siden låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel), kunne jobbe noen vakter for meg, da.

Og det hadde jo også blitt fem ferieuker, på den her tida.

Så jeg syntes at jeg kunne ta meg den femte ferieuka liksom.

Når jeg trengte den, da.

Men en av de siste dagene, før jeg tok den her ferien.

Så husker jeg at assistent Sølvi Berget og verneombud Morten Saksgård.

De gikk ned på spiserommet, for å ha noe møte, vel.

Og de så stygt på meg da, (sånn som jeg husker det).

Så da syntes jeg at det ble så mye.

Når de her problemene, (som jeg ikke visste hva var).

Kom på toppen, av de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken, osv.

Så da orka jeg ikke å dra tilbake, på jobben igjen, etter den her ferieuka, da.

Så jeg dro til fastlegen min, da.

I Bentsebrugata Legesenter.

Og fikk sykemelding i en måneds tid, på grunn av utbrenthet, da.

Og jeg prata litt med søster mi Pia om det her.

Og hu sa at noen venninner av henne hadde fått ny utdannelse på attføring, når de hadde blitt utbrente, da.

Men noe sånt, det begynte aldri min fastlege å ‘bable’ om, da.

Så jeg måtte foreslå det selv, at jeg skulle ta en bachelor-grad, i IT, ved HiO IU, da.

Så jeg ringte Lånekassa, da.

Og spurte om jeg kunne få studielån til det.

Noe jeg tenkte at jeg burde sjekke ut først, siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, ved NHI, cirka ti år tidligere.

Og da svarte hu på Lånekassa, at dette var et annet studie, så det var ikke noe problem, da.

Jeg kunne få studielån til å ta en bachelor-grad i IT, selv om jeg hadde fått studielån, til å studere informasjonsbehandling tidligere.

For det var forskjellige studier, da.

Og jeg vurderte også å studere informatikk, ved UIO.

Men da måtte jeg også ha tatt forberedende.

Så det studiet ville ha vært på tre og et halvt år.

Og på begynnelsen av 2002, så var jeg jo allerede 31 år.

Så å ta en alt for lang utdannelse, det syntes jeg at ble litt dumt, da.

Så derfor, så valgte jeg heller å begynne på et bachelor IT-studie, ved HiO IU.

For det studiet, det var også sånn, at hvis jeg falt av lasset, liksom.

(Siden jeg jo var utbrent, på den her tiden.

Før jeg begynte, på det studiet).

Så kunne man få en høgskolekandidatgrad, i IT, etter to år, da.

Ved å gå på dette studiet, da.

Siden man ikke ble ingeniør, på det studiet som jeg gikk på.

(Sånn som man vanligvis ble, når man studerte, ved HiO IU).

Men de som gikk et treårig ingeniør-studie.

De kunne ikke bli høgskolekandidat, etter to år, da.

Så derfor valgte jeg å ta det bachelor IT-studiet, ved HiO IU, da.

Framfor bachelor informatikk, ved UIO, (siden jeg da måtte ha studert et halvt år lenger, på grunn av forberedende).

Og jeg valgte heller bachelor IT, (ved HiO IU), framfor et ingeniør-studie, (ved det samme fakultetet).

Fordi at jeg da etter to år kunne få en høgskolekandidat-grad, hvis jeg gikk på et bachelor-studie, ved HiO IU, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 – Kapittel 117: Enda mer fra Rimi Langhus

Det var jo bare to ledere, (assistent Sølvi Berget og meg), som jobba heltid, på Rimi Langhus.

Så jeg slapp liksom å ha en assistent, i strupen, på en hel vakt, flere ganger i uken, da.

Sånn som det hadde vært, (med ‘assistent-regionsjef’ Kjetil Prestegarden), på Rimi Kalbakken.

Så på Rimi Langhus, så hendte det at jeg prata, med de ‘vanlige’ medarbeiderne, som jobba der, husker jeg.

Espen Kristiansen, (eller om han het Espen Kristensen), som jobba som lagerhjelp der.

(Han som spilte fotball for Follo, vel.

Hvis det ikke var Langhus, da).

Han hadde en bror, som spilte i band, (mener jeg å huske).

Og jeg spurte om han Espen Kristensen, hadde noen kule band, å anbefale, da.

(For jeg hørte også litt på alternativ musikk, da.

Etter å ha kjent min søsters venninne Cecilie Hyde, fra Lyche-gjengen og Svelvik, det siste året, som jeg bodde, på Bergeråsen.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Og Espen Kristensen, han kunne anbefale et band som het System of a Down, (husker jeg).

Så jeg lasta ned noen mp3-er, av dette bandet da, når jeg satt foran PC-en, en kveld.

(Innimellom at jeg var op på #quiz-show og chatta på #blablabla, da).

Og den sangen som Espen Kristensen hadde foreslått.

Nemlig ‘Chop Suey’.

Den likte jeg ikke, da.

Den syntes jeg at ble for uharmonisk, (eller hva man skal kalle det), da.

Men jeg klarte såvidt en annen System of a Down-sang, som het ‘Toxicity’, vel.

(Hvis ikke det var ‘Aerials’, da.

Noe sånt).

Og Espen Kristensen han var også fan av TV-programmet, Åpen Post, (med Harald Eia og Bård Tufte Johansen), som jeg også digga, da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så vi kunne preike litt om det TV-programmet noen ganger, da.

(Det må vel enten ha vært på onsdager eller torsdager, vel.

For jeg jobba tidligvakt, på mandager og tirsdager.

Og seinvakt på onsdager og torsdager.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

For assistent Sølvi Berget, (som var så skjør), hu ville at jeg skulle ta over vaktene til trainee-Thomas, og liksom følge den turnusen som de hadde pleid å ha der, da).

Mens jeg dreiv med fruktsvinnet, og pressa pappesker fra frukta, da.

På ettermiddagene, da.

Etter at jeg hadde tatt frukta, og vanligvis brukt en del tid på det, da.

Siden assistent Sølvi Berget, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), kanskje hadde litt å gå på der, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Verneombud Morten Saksgård, han klagde en gang på meg, fordi at jeg hadde ansatt en ‘chipper’.

Men da skjønte jeg ingenting, (husker jeg).

For jeg hadde vel ikke ansatt noen kinesere.

Jeg hadde vel bare ansatt Jokke vel, (på rundt den her tida).

Og han var jo hvit, liksom.

(Sånn som jeg kunne skjønne det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Verneombud Morten Saksgård.

Han sa også noe annet rart til meg, en gang, (husker jeg).

Da han var innom, for å handle vel, på Rimi Langhus.

Og det var at han og noen bekjente av han skulle på en ‘Ski-tur’, da.

Og det hørtes litt dumt ut da, (husker jeg at jeg syntes).

For hvis man sier skitur i Norge, så betyr vel det at man skal ut å gå på langrennski, (mener nå jeg da).

Men det er kanskje bare jeg som er rar.

Det er mulig.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Verneombud Morten Saksgård, han gikk forresten i kokkelæra, (mener jeg å huske).

Men han trivdes ikke som kokke-lærling, da.

På grunn av det høye arbeidspresset, (var det vel).

Som var på en ganske kjent Oslo-restaurant vel, (som jeg ikke husker navnet på nå), mener jeg å huske.

(Noe sånt).

Så han verneombud Morten Saksgård, han begynte vel på en annen utdannelse etterhvert vel, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Deltidsansatt Anders Berle.

Han snakka en gang til meg på en rar måte, (husker jeg).

Om en som het Eirik, som hadde søkt jobb der, da.

‘Du skal vel ikke ansette han’, mener jeg at Anders Berle sa, da.

(Noe sånt).

Et par ganger sa han vel det her, inne på kontoret der da, (var det vel).

Og assistent Sølvi Berget, hu reagerte også på han Eirik, (mener jeg å huske).

(Av en eller annen grunn).

Så det ble til at jeg droppa å ansette han Eirik, da.

For jeg trodde at assistent Sølvi Berget og Anders Berle mente at han Eirik var kriminell da, (eller noe sånt).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På et kurs, (eller om det var et møte), inne på hovedkontoret, til Hakon, (på Sinsen).

Så husker jeg det, at tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, sa det.

At hvis vi butikksjefene skulle ansette noen.

Så ville han at vi skulle ta en telefon til politiet først da, (husker jeg).

Og spørre politiet, om de syntes at vi burde ansette den og den personen, da.

Og det her syntes jeg at virka litt rart, da.

At politiet liksom skulle ha veto, ved ansettelser, da.

For hvem vet hva de så på da, liksom.

Men jeg husker at jeg ringte politiet, (i Follo, må det vel ha vært).

Ihvertfall en gang, etter at Jon Bekkevoll nevnte det her, da.

Angående en ansettelse, da.

Og at Follo-politiet da svarte at vedkommende virka grei, vel.

(Noe sånt).

Men uten at jeg nå husker hvilken ansatt det var igjen, som jeg ringte om da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en kar som jobba der, som het Simen.

Og han var lagerhjelp, da jeg begynte der, da.

Og han spilte også fotball, (husker jeg).

Og hans favorittspiller, det var David Beckham, husker jeg.

For jeg spurte han om det en gang, vel.

For jeg prøvde liksom noen ganger å komme litt på bølgelengde, med de ansatte, da.

(For da ble det kanskje mindre konflikter, og sånn.

Tenkte jeg kanskje.

Noe sånt).

Og Simen, han sa også det en gang, (husker jeg).

Da jeg gikk for å ta toget, tilbake til Oslo, etter jobben, en gang.

(For Simen bodde bort mot Vevelstad togstasjon der, et sted, da).

At i det og det huset, (på veien til togstasjonen da), så bodde Langhus sin eneste pakkis, (eller om han sa ‘pakistaner’), da.

Og han pakistaneren, han satt alltid og så på TV da, husker jeg at Simen sa.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og like før jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.

(Sommeren 2002).

Så trengte vi en ny låseansvarlig, på Rimi Langhus da, (husker jeg).

Og da hørte jeg med han Simen da, (husker jeg), om han kunne jobbe som låseansvarlig, da.

Og det kunne han da, (husker jeg).

Men den første dagen, som han var på opplæring, som låseansvarlig.

Så dukka verneombud Morten Saksgård opp, i butikken igjen, da.

Eller, enten så var han der som kunde, eller så var han på jobb, da.

(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

Men verneombud Morten Saksgård, han sa ihvertfall det, (husker jeg).

At: ‘Erik, Simen ‘loker”.

Og loker, det kommer vel av ‘loco’, (tror jeg).

Som betyr gal vel, (på italiensk).

(Som i ‘Poco Loco’-gensere, vel.

Som var vanlige, på 80-tallet).

Så jeg regna med at verneombud Morten Saksgård mente at Simen surra litt da, på sin første dag, som låseansvarlig.

(Noe sånt).

Og det syntes ikke jeg at var så farlig da, (husker jeg).

For Simen var vel på opplæring, (hvis jeg husker det riktig).

Og uansett, så er det en stor overgang liksom, (mener jeg ihvertfall), når man går fra å være vanlig medarbeider, til å bli leder liksom, i Rimi, da.

Så er det lov å surre litt, (og gå rundt seg selv litt liksom), i begynnelsen da, (når man jobber som leder i Rimi), mener nå jeg ihvertfall, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var forresten sånn, at da jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.

Så skulle liksom assistent Sølvi Berget lære meg, hvordan jeg tok svinnet, da.

Og det visste jeg vel egentlig fra før.

Men det var vel muligens distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, som mente det, at jeg assistent Sølvi Berget, skulle lære meg det, da.

(Noe sånt).

For på Rimi Langhus, så var de veldig nøye, med kildesortering, da.

Og alt organisk avfall.

(Altså frukt og kjøtt, osv).

Det skulle hives i en stor, gul dunk, da.

Som ble tømt en gang i uka, vel.

(Hvis det ikke var hver fjortende dag, da).

Og den dunken, den var ikke kjølt, da.

Så det lukta jo pyton, (når man tok av lokket, til den dunken), da.

Og bakteriene, de må jo ha florert, som bare søren, oppi den dunken da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

Og den her stinkende ‘smørja’, den gikk til grisemat, da.

Så det de grisene får å spise, det hadde jeg ikke spist, ihvertfall.

(For å si det sånn).

Men det matavfallet, det blir kanskje kokt, før grisene får det, da.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 5 – Kapittel 116: Mer fra Rimi Langhus

Det var også sånn, på Rimi Langhus.

At i løpet av den første tida, som jeg jobba der.

Så prøvde jeg å ta opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

(Like ved inngangen til røykerommet der, en gang).

Om de problemene som hadde vært, på den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

(Nemlig at jeg ble lurt inn i en felle og tulla med, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu reagerte på en lignende måte, av den måten som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde reagert, noen måneder tidligere, da.

For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare svarte bare det, at hu ville ikke bli innblandet, i det som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde jo allerede prøvd å ta opp, om de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken.

Med driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.

Da disse to var innom, for å inspisere Rimi Kalbakken, (eller noe sånt), før 17. mai-helga, i 2001, da.

Men uten at jeg klarte å komme så langt, som å få begynt, å liste opp disse problemene, engang.

Dette ble liksom bare feid under teppet, da.

Av driftsdirektør Rune Hestenes.

(Må jeg vel si).

Og da var vel den eneste jeg kunne ha tatt det her med da.

Det måtte vel ha vært Rimi-Hagen, tror jeg.

Men jeg hadde jo liksom verdens skjøreste assistent, jobbende sammen med meg, på Rimi Langhus der, da.

Nemlig Sølvi Berget.

Og hu var jo redd for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg).

(Jeg husker blant annet at jeg overhørte det, at tidligere trainee-butikksjef Thomas og assistent Sølvi Berget.

De diskuterte seg i mellom, om jeg var ‘som Anne-Katrine’.

Og tidligere trainee-butikksjef Thomas, han mente vel det, at jeg ikke var fullt så ille, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (hvis jeg hørte det riktig).

(Noe sånt).

Hva han nå mente med det).

Så hvis assistent Sølvi Berget, hadde hørt det, at jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noen problemer, i Rimi.

Så hadde nok hu sjukmeldt seg, resten av livet, (eller noe sånt), tror jeg.

(For å prøve å forklare, da).

Og alle på Rimi Langhus, (og sikkert resten av folka i Rimi og), de ville nok sikkert ha trodd at det hadde klikka for meg da, (tror jeg).

Hvis jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noe greier.

Så det bare droppa jeg da, (må jeg innrømme).

For da hadde nok ikke folk trodd at jeg var normal, hvis jeg hadde gjort noe sånt, (tror jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

Hu satt meg opp 6.000 i lønn, da jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

Sånn at jeg fikk 286.000, (pluss frynsegoder), i årslønn, da.

Noe som var bra, for en butikksjef, i Rimi, på den her tida.

Selv om Rimi var den kjeden, som betalte lavest lønn, da.

Så en butikksjef i Rema eller Kiwi, ville vel bare ha ledd, av den her lønna, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

Hu sa også det, at jeg kunne få lov til å gå på et kurs, på Rimi sin regning, da.

(På Varehandelens høyskole, eller noe sånt, vel).

Som et slags plaster på såret, kanskje.

Siden hu ikke hadde kunnet hjelpe meg.

Med å rydde opp i de problemene, som hadde vært, da jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

(Noe sånt).

Og da svarte jeg det, at kanskje jeg kunne gått på et kurs, i ledelse, (eller noe sånt).

(For etter å ha blitt tulla med, av distriktktsjef PØF, distriktsjef Neteland og assistent Kjetil Prestegarden.

I forbindelse med at jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så hadde jeg blitt litt usikker, i min rolle, som leder, da.

For både PØF og Neteland de hadde drevet og programmerte meg, da.

Og assistent Kjetil Prestegarden, han fikk jo lov av distriktsjef Anne Neteland, til å liksom hersje med meg da, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken).

Men da, så svarte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.

At ledelse, det hadde jeg jo nettopp lært mer om.

På de videregående butikksjef-kursene, (eller hva de ble kalt igjen), til tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, da

Inne på Rimi sitt hovedkontor, da.

Så ledelse-kurs, det fikk jeg ikke lov til å gå på da, sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

Men da, så syntes jeg jo det, at det her kurs-greiene, bare ble som noe tull, da.

For det var ledelse, som var det feltet, som jeg fortsatt var usikker på, da.

(Etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da).

Forklarte jeg, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

Så det her kurs-greiene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde begynt, å ‘babla’ om, da.

Det ble det ikke noe ut av, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så etter at mine forsøk, på å ta opp de problemene, som hadde vært, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Med driftsdirektør Rune Hestenes, regionsjef Steinar Ohr og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

Ble mislykket.

Så syntes jeg ikke det, at jeg kunne fortsette å jobbe i Rimi.

Med selvrespekten min i behold liksom, da.

Etter å ha blitt lurt, tulla med og misbrukt, (må man vel si), så mye, på Rimi Kalbakken, da.

Så jeg måtte nesten ut av Rimi, for å bevare selvrespekten min da, (syntes jeg).

Men nå var det sånn, at hu blonde kassadama, som hadde gått hjem, sammen med trainee-Thomas, fra avskjedsfesten hans, da.

Og som slutta, akkurat da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.

Hu overhørte jeg, at sa til låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel).

Like etter at jeg hadde begynt, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

At: ‘Nå skulle det jo liksom bli så bra her’, (eller noe sånt).

(Uten at jeg vet hvem som hadde sagt det til henne.

Hvis ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde lovt det, da.

Hvem vet).

Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte, i Rimi.

Før jeg også hadde fått rydda opp litt, på Rimi Langhus, da.

Så derfor begynte jeg å rydde opp litt, i den butikken også, da.

(Selv om jeg var veldig sliten og overarbeida, på den her tida).

Og jeg fikk flytta det enorme, ‘kommunist-fargede’ smågodt-stativet, vekk fra frukta, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), og jeg fikk rydda, (og laget nytt system vel), inne på både det vanlige og på det store ‘felles-lageret’, da.

(Noe sånt).

Og jeg fikk ordna opp i ting, som var ‘harry’ der, da.

Ved å blant annet ringe håndtverkere, (og sånn), da.

Som hang opp plakatholdere, (eller hva det var igjen), ved inngangsporten, til butikken, da.

(Selv om han håndverkeren som dukka opp.

Bare gjorde bare jobben sånn halvveis vel, (vil jeg si).

Så det ble bare sendt ‘tullinger’ nærmest, til de butikkene, ute i Follo, da.

Husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall.

Så det var ikke som i Oslo, liksom.

For der pleide vel sånt å bli gjort ordentlig, (av fagfolk), vi jeg si).

Og jeg bestilte vel nye plakatbukker, (tror jeg).

For den gamle så vel stygg ut, (tror jeg).

Noe sånt.

Og jeg fjerna det lille av aktiviteter, som stod, innerst i butikken.

(Ved fryserne osv., da).

For Rimi Langhus, det var en spesiell butikk.

Som var veldig trang, og derfor ikke hadde plass til kampanjer, (og hadde blitt fritatt, fra å ha disse, av hovedkontoret), da.

For da ble det så dårlig plass i butikken, at man omtrent fikk klaustrofobi, av å handle der, (må man vel nesten si).

Og det var også derfor, at jeg ikke maste så mye, om å få rydda hyllene, i butikken.

For når betjeningen stod og rydda hyller.

Så sperra de samtidig veien, for kundene, da.

(Som kom med handlevogna si, da).

Så egentlig, så var det vel kanskje like greit, å ikke stå for mye og rydde hyller, på Rimi Langhus der, da.

Hvis jeg skal være helt ærlig.

(Tenkte jeg etterhvert, ihvertfall).

Så derfor, så kjefta jeg ikke så mye på Trond Berget, da.

Når han ikke rydda hyller likevel, (sånn som jeg hadde avtalt med han), da.

Og vi gjorde jo også om hyllene etter planogram der.

Og mye mer da.

Som jeg fikk ordna med at ble gjort der, liksom.

Selv om jeg ikke gjorde alt selv, som butikksjef da, mens også delegerte noe, (som det med å gjøre om hyllene da, som Anders Karlsson gjorde).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kom også på noe mer, fra den første kursdagen, (må det vel ha vært).

Fra det videregående kurset, for butikksjefer, på Rimis hovedkontor, som Jon Bekkevoll var ansvarlig for, høsten 2001, (var det vel).

Og det var at Jon Bekkevoll, han spurte oss Rimi-butikksjefene, om hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.

Og da ble det svart, (muligens av butikksjef Arne Risvåg, fra Rimi Karlsrud), vel.

At Rimi ville ha medarbeider som ‘tenkte selv og tok ansvar’, da.

Og dette var Jon Bekkevoll, (og flere andre), enige i, da.

Så dette var vel et slags fasitsvar, (tror jeg), på hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.

(Selv om jeg selv ble mye programmert, må jeg si, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, da).

Så Rimi, de ville ikke at man skulle kommandere medarbeiderne for mye, (som butikksjef), da.

Husker jeg at Jon Bekkevoll sa, på det her kurset, (i 2001), da.

(Noe sånt).

Selv om dette var noe helt nytt for meg, da.

(Må jeg vel innrømme).

Som hadde jobbet i Rimi, siden 1992, da.

Så hvor Jon Bekkevoll og Arne Risvåg hadde det her fra.

Det veit jeg ikke.

Dette minnet ikke mye om den bedriftskulturen, som jeg selv hadde blitt kjent med, under min karriere, fra å jobbe annenhver lørdag, i kassa, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, i 1992/93.

Til jeg hadde jobba som butikksjef, i tre butikker, på tre år, i 2001, da.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Men det fantes kanskje flere skoler, i Rimi da, når det gjaldt ledelse.

Det er mulig.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 – Kapittel 115: Butikksjefmøtene på den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus

Noen av butikksjef-møtene, på den tida, som jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Langhus, de var litt spesielle, (husker jeg).

På rundt den tida, som jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.

Så husker jeg det, at en Rimi-butikk, som lå ikke så langt unna der hu Siri Rognli Olsen bodde, (i Waldemar Thranes gate/Sannergata der).

(Som jeg pleide å kjøre forbi, på vei til jobben).

Den pleide å ha store, hånd-tusjede plakater, stående stiftet opp, på en pall, langs veien, da.

Og det syntes jeg at så litt gammeldags ut, da.

Det så jo ut som at det var en innvandrer-butikk, og ikke en kjede-butikk, liksom.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og ikke nok med det.

På den tida, som jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

(Altså våren 2001).

Så fikk alle Rimi-butikkene, (mener jeg at det var), beskjed om, at vi også måtte lage sånne svære, hånd-tusjede plakater, da.

Og vi måtte lage en ny plakat, hver uke, (eller noe sånt da), var det vel.

Så alle Rimi-butikkene, de sluttet plutselig å se ut som kjede-butikker, da.

Og de ble istedet seende ut som innvandrer-butikker, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Og på Rimi Langhus, så måtte jeg vel finne fram et gammelt plakatbord, som stod stuet bort et sted, (var det vel).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men på et butikksjefmøte, (på hovedkontoret), i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.

Så spurte den nye regionsjefen Steinar Ohr, (må det vel ha vært), oss butikksjefene om noe, da.

(Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, som hadde det her møtet, da).

Og det var angående at mange butikksjefer, de hadde klaget på, at de hadde for mye å gjøre, da.

Så hovedkontoret, de lurte på om det var noen spesielle ting, som de kunne gjøre, for at hverdagen til oss butikksjefene, skulle bli litt enklere, da.

Og da svarte jo jeg det, (noe som jeg syntes at lå oppe i dagen da), at vi kunne få jo få fler ferdigtrykte plakater.

Så slapp vi å stå i en time, (eller noe sånt), hver mandag, og tusje plakater, da.

Og Rimi-butikkene, de ville da bli seende mindre ‘amatør-aktige’ ut, da.

Og jeg tenkte også på de nye butikklederne.

For Rimi-folk, de hadde på den her tida, omtrent ikke tusjet plakater, siden 1996, (eller noe sånt), da.

(Altså cirka fem år før det her møtet).

Da Rimi fikk intranett, sånn at fruktplakatene kunne skrives ut, på en printer, på kontoret, da.

Så dette med hånd-tusjede plakater.

Det virket som den rene galskapen for meg, (som hadde gått markedsføringslinja og studert informasjonsbehandling ved NHI), da.

Men da svarte Steinar Ohr det.

(Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, da).

At: ‘Vet du hvor dyre de plakatene er?’.

Men det kunne jo ikke jeg vite.

For jeg hadde jo ikke jobbet på hovedkontoret.

Og vi hadde jo blitt spurt om det var noe spesielt Rimi kunne gjøre, for å få hverdagen til oss butikksjefene, til å bli litt enklere, da.

Så jeg svarte bare min oppriktige mening, på et åpent spørsmål, da.

Og så fikk jeg klage på det.

Det var jo helt idiotisk, mener jeg.

Og omsetningen, til Rimi totalt, den økte mye, da vi fikk flere ferdigtrykte plakater, (sånn som jeg hadde foreslått), da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men tidligere regionsjef Jon Bekkevoll.

Han husker jeg at skulle spare penger et år, ved å ikke distribuere Rimi sin jule-avis, da.

Så han tenkte veldig defensivt da, (vil jeg si).

For jeg husker jo at vi lærte det, da jeg gikk på markedsføringslinja.

At et såpe-merke, (eller noe sånt), som reklamerte, under krigen, i England.

Selv om varen ikke kunne skaffes.

Det merket, det ble markedsleder, etter krigen, da.

Så selv om det er nedgangstider, (eller dårlige tider).

Så lønner det seg å reklamere, da.

Lærte vi, på markedsføringslinja, på Sande videregående, skoleåret 1987/88, ihvertfall.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her.

Så pleide distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, å heller ha butikksjef-møtene sine, rundt omkring, på ‘hennes’ butikker da, (husker jeg).

Jeg mener å huske at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Jernbaneveien, i Ski.

Hvor min tidligere assistent, (på Rimi Nylænde), nemlig Stian Eriksen, da var butikksjef.

Og jeg husker også at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Mortensrud.

Hvor Kjell var butikksjef, da.

Og jeg husker det, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte om hvordan det nye bestillingssystemet, til Rimi, fungerte da.

For siden Rimi hadde butikkdata, så hadde de gjort det sånn, at butikkdata-systemet, begynte å ta Hakon-bestillingene, da.

Fra et dataprogram, da.

(Som jeg ikke fikk noe opplæring i, forresten.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og da svarte jeg det, (husker jeg).

At det systemet fungerte bra, da.

(For jeg hadde vel såvidt prata med en vietnamesisk lagerhjelp, på Rimi Langhus, om hvordan det nye bestillingssystemet fungerte, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Et bestillingssystem, som vi bare hadde hatt i en uke, (eller noe sånt vel), på den her tida, da.

Noe sånt).

Mens Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

Og Kjell, (som var butikksjef på Rimi Mortensrud).

De mente at det bestillingssystemet ikke fungerte bra, da.

Men da, så sa distriktssjef Anne-Katrine Skodvin det, (husker jeg).

At hu hørte på meg, da.

Selv om butikksjefene, på hennes to største butikker vel, sa imot meg, da.

Så min mening, den telte visst mer enn meningen, til to butikksjefer, som jobbet på to av de største Rimi-butikkene, (i Oslo), da.

Så jeg var kanskje en slags ‘super-butikksjef’, (eller hva man skal kalle det), på den her tida, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også et annet butikksjef-møte, på hovedkontoret, på Sinsen.

(Muligens like etter julebordet, eller noe sånt).

Og da ble jeg angrepet av en Norgesfrukt-konsulent, (husker jeg).

Fordi at fruktavdelingen liksom så så dårlig ut, (på noen bilder som dem hadde tatt), på Rimi Langhus, da.

Men da mente jeg at han Norgesfrukt-konsulenten svartmalte fælt, da.

For jeg syntes egentlig at frukta så grei ut, da.

Og hvis han konsulhadde tatt et bilde, inne på Rimi Langhus, et år tidligere.

Så hadde frukta sett mye verre ut, mener jeg.

For jeg var egentlig den eneste, på Rimi Langhus, som var noe særlig flink, i frukta, vel.

(Tørr jeg nesten å påstå).

Assistenten min Sølvi Berget, hu hadde jo jobba på en lompefabrikk, liksom.

Så hu var flink til å kommunisere med de ansatte osv., da.

Men fruktavdelinga, den hadde hu vel ikke helt dreisen på, syntes jeg.

Selv om hu var på et fruktkurs, (på den her tida da), husker jeg.

Men hu måtte kanskje ha vært på ti sånne fruktkurs til, (tror jeg), for ha fatta poenget, da.

(Noe sånt).

Så jeg måtte liksom dra hele lasset aleine da, (borte i frukta), må jeg vel si.

Men likevel, så vant jeg Rimi Gullårer, for andre halvår, av år 2001. da.

(Ikke så lenge etter det her butikksjef-møtet, vel).

Og Rimi Gullårer, den konkurransen, (som bare cirka en av hundre butikksjefer klarte å vinne, vel).

(Noe sånt).

Den konkurransen, den gikk først og fremst på økt fruktandel da, (vil jeg si).

Og jeg økte fruktandelen, med drøye to prosent vel, (for andre halvår, av 2001), da.

Og det vil si to prosent av den totale omsetninga, for butikken, da.

Som vel lå på 75.000 kanskje, (for å ta et tall), på en vanlig hverdag, da.

Og da er en prosent 750 kroner.

Så jeg økte vel kanskje fruktsalget, med cirka et par tusen kroner, per dag, da.

(Noe sånt).

Og frukta, den er det høy fortjeneste på.

Så det var vel antagelig derfor, at Rimi ville, at vi skulle jobbe så mye, med frukta, da.

Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

Hu sa også det til meg, på det her møtet, (etter at Norgesfrukt hadde angrepet meg, på en urettferdig måte da, vil jeg si).

At hu syntes at fruktavdelinga, på Rimi Langhus, hadde sett grei ut, på de her bildene, da.

Så det kan være at Norgesfrukt hadde noe slags kampanje mot meg, (eller noe sånt), da.

(Kan det nesten virke som, for meg).

Noe sånt.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 – Kapittel 114: Julebordet 2001

Julebordet 2001, det var jo selvfølgelig etter 11. september.

Jeg husker at jeg var på jobb, på Rimi Langhus, på 11. september.

Og jeg overhørte at en litt sjokkert, (må man vel si), Kjetil Furuseth, (som var og handla i butikken), sa til ei kassadame, (som muligens var Ingunn Sørlie vel), at det var noe med ‘Pentagon også’.

(Noe sånt).

Så jeg skjønte at noe veldig rart hadde skjedd, da.

Og jeg gikk da ned på spiserommet og satt på radioen, (husker jeg).

Og jeg jobba vel tidligvakt den dagen, tror jeg.

Ihvertfall så husker jeg det, at på toget, på vei tilbake, til Oslo.

(For det var noe feil med bilen min, på den her tida, da.

Så den var nok på verksted, eller noe sånt, da).

Så sendte jeg noen tekstmeldinger, til Tosh aka. Thorstein Bjørnstad, (fra #blablabla), og han kunne bekrefte det, at det var noen helt ville ting, som hadde skjedd, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo kjøpt meg en parabolantenne, (samt blant annet en ny TV og ny forsterker), for noen av pengene, som jeg hadde fått, etter at mora mi døde.

Så jeg satt jo på CNN, da jeg kom hjem fra jobb, på 11. september.

Og jeg hadde jo også Sky News, (var det vel), og TVN, (eller noe), begynte å vise FOX News, istedet for sine egne programmer, da.

(Noe sånt).

Så jeg zappet jo mellom 3-4 engelskspråklige nyhetskanaler, da.

Og jeg hadde jo digital parabol.

Og jeg hadde kobla TV-en, (som var en Grundig 28-tommers stereo-TV, som jeg hadde kjøpt på tilbud, for 3900 og noe vel, på Elkjøp på Carl Berner), til stereoanlegget, da.

Så jeg fikk jo skikkelig med meg hva som hadde skjedd, under terroristangrepene, på 11. september, i den lille Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

Og jeg husker også at en av de amerikanske nyhetskanalene, (muligens CNN), kom med et rykte, som vel har forsvunnet litt, seinere.

Nemlig at noen hadde sett at noen Mossad-agenter, hadde stått på en bakketopp, litt unna World Trade Center, og filmet da flyene fløy inn i skyskraperne, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Julebordet 2001, det skulle være i LO sin festsal, (var det vel), ved Youngstorget.

Og det var på samme måte som de fleste andre årene, som jeg jobba, i Rimi.

At en ‘haug’ av butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.

Og hvem som hadde kommet på den ideen, å ha julebordet, i LO sin festsal.

(Hvor jeg forresten hadde vært før.

Siden NHI arrangerte eksamenene sine der, det siste året, som jeg studerte der.

Nemlig studieåret 1991/92, vel).

Det veit jeg ikke.

Men vi på Rimi Langhus, vi hadde vel fått en faks da, om det her julebordet.

Og så hadde vi bare slengt oss på det, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det.

At jeg prøvde å få med min fetter Øystein Olsen, fra Son.

Til å bli med, på det her julebordet, da.

For jeg syntes jo fortsatt det, at han var en litt nerdete figur da, (for å si det sånn).

(Så jeg tenkte at det kanskje hadde vært bra for han, å få vært med, på noe julebord og sånn, da.

Noe sånt).

Og da jeg prata med Øystein Olsen, om det her julebordet, da.

Så sa Øystein Olsen noe som virka litt rart for meg, (husker jeg).

(Med en stemme og uttrykksmåte, som vel kanskje kunne minne litt om den måten, som hans storebror Ove, prata på, da.

De prata liksom med korte setninger, da.

Og ganske raskt, vel.

Noe sånt).

Og Øystein Olsen, han sa da det.

At han kunne godt være med på det her julebordet.

Men bare hvis jeg møtte han utafor Rimi Langhus, da.

Så jeg måtte jo da ta toget ut til Langhus, (i julebord-antrekk), da.

Og så møte Øystein Olsen, utafor Rimi Langhus, da.

(Hvor han hadde kjørt til, med sin fars Gelendewagen, vel).

Og så dra med han bort til assistent Sølvi Berget sitt hus, hvor Rimi Langhus-folka, hadde et slags vorspiel da, før julebordet.

Og så sitte på i en maxi-taxi, (eller noe sånt), tilbake igjen, inn til Oslo, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det, at på det vorspielet, hjemme hos assistent Sølvi Berget der.

(Som vel muligens hadde jobblørdag.

Men ‘gubben’ hennes hadde vel kontrollen der, vel.

Mener jeg å huske, ihvertfall).

Så satt jeg bare i sofaen, i stua der, og så dum ut, da.

Men ei kassadame, (muligens Ingvill Storø), spurte meg vel om hvorfor hadde jeg dratt ut til Langhus, på fridagen min, da.

Og da måtte jeg vel si det, at jeg bare skulle møte Øystein Olsen, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten også sånn, at Øystein Olsen, han dreiv og komponerte noe slags techno-musikk, på PC-en sin, hjemme på gutterommet sitt, (hvis det ikke var på biblioteket til onkel Runar da), i Son.

Og Øystein Olsen, han hadde tatt med seg en CD, (eller noe sånt), med den techno-musikken sin på, da.

For å la Trond Berget få høre på den musikken han hadde komponert, da.

Men da jeg også prøvde å følge etter Trond Berget og Øystein Olsen, inn på rommet, til Trond Berget, for å høre på den her ‘Øystein Olsen-musikken’, da.

Så fikk jeg ikke lov, til å bli med inn, på rommet til Trond Berget, for å høre på den her ‘Øystein Olsen-musikken’, da.

Av Øystein Olsen da, som ikke likte at jeg også ville høre på musikken hans, da.

(Som han sikkert hadde prata om, en av de gangene, som jeg kjørte han hjem fra jobben, eller noe sånt, vel).

Av en eller annen grunn.

Så det var litt spesielt da, husker jeg, at jeg syntes.

Men så kjenner jeg jo heller ikke han fetteren min, Øystein Olsen, noe særlig bra.

For jeg er en god del år eldre enn han, da.

Og jeg hadde mest med onkel Runar og dem å gjøre, på den tida, som jeg pleide å spise middag, borte hos bestemor Ågot, på Sand.

Og det var på begynnelsen av 80-tallet, da.

Og på den tida, så var Øystein Olsen bare en liten snørrunge, da.

Og knapt nok det.

Så jeg kjente Øystein Olsen sine tre eldre søsken.

(Nemlig Ove, Heidi og Susanne).

Litt bedre enn jeg kjente Øystein Olsen, da.

For å si det sånn.

(Selv om jeg heller ikke kjenner Susanne så bra, egentlig.

For hu er jo også en god del år yngre, enn meg, da.

Og hu ble konfirmert, (husker jeg), da jeg var i Geværkompaniet.

Og da var jeg 22 år.

Så Susanne er vel sju-åtte år yngre, enn meg da, (eller noe sånt).

Så Øystein er vel cirka ti år yngre, enn meg da, (eller noe sånt).

Og Heidi er cirka like gammel som min fetter Tommy.

Begge de er vel født i 1975, (mener jeg å huske).

Så Heidi er fem år yngre enn meg, da.

Og Ove, er vel cirka midt mellom meg og Heidi, (mener jeg å huske).

Så Ove er vel to-tre år yngre enn meg, tror jeg.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

Jeg husker ihvertfall det, at jeg en gang prata med bestemor Ågot, om de andre barnebarna, til bestemor Ågot, da.

Noe bestemor Ågot ville prate om, da.

Og da sa bestemor Ågot det, at min kusine Lene, (som er et halvt år yngre enn meg, vel).

Var døv, da.

Og da svarte jeg vel det, (for jeg var vel fire-fem år, på den her tida, vel).

At Ove også var døv, da.

For han prata ikke noe han heller, da.

Men da sa bestemor Ågot det, at Ove ikke var døv, da.

Han hadde bare ikke begynt å prate så mye ennå, da.

Noe sånt).

Så min fetter Øystein Olsen, han var nesten litt som en gåte for meg da, (må jeg vel nesten si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at vi kom fram til LO-bygget, (var det vel), der.

Så husker jeg det, at jeg måtte på dass, da.

For jeg hadde vel drukket noen øl, ute i Langhus der, da.

Og inne på dassen der.

Der var min tidligere distriktsjef PØF, da.

Og han skulle hilse, og sånn, da.

(Inne på dass!).

Og han sa det, at hvis jeg trengte en jobb en gang, så måtte jeg bare si fra.

(Noe sånt.

Muligens på grunn av alle de problemene, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.

Og som han PØF hadde skapt da, må man vel si.

Siden han liksom hadde programmert meg, da.

Før jeg begynte der.

Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det neste jeg husker, fra det her julebordet.

Det var at Øystein Olsen og jeg.

Vi hadde gått fra Rimi Langhus-bordet, (inne i festsalen til LO, i andre etasjen der), da.

Og så stod vi i baren, like ved trappa opp fra første etasje der, da.

Samtidig med at min forrige butikk, Rimi Kalbakken, dukka opp der, da.

Og jeg hilste jo på alle de kjente medarbeiderne mine, fra et drøyt halvår tidligere, da.

Men Bimbo-Monika, hu sa bare: ‘Å nei, ikke prøv deg’, (eller noe sånt).

Når jeg bare nikka og sa hei, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Så hva det var som gikk av henne, det veit jeg ikke.

Men det veit hu kanskje selv.

Og da Bimbo-Cecilie dukka opp der.

Så spurte jeg henne: ‘Går det bra med deg, eller?’.

Og det var på grunn av den episoden, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken.

Nemlig at det virka som at hu nesten ble holdt som en fange da, (av en eller annen).

Siden hu syntes at det var så gildt, å gå på McDonalds, da.

Enda hu jobba flere ganger i uka, (og vel burde ha råd til det liksom), da.

Og hu Bimbo-Cecilie, hu hadde jo også sagt det, på et personalmøte, på Rimi Kalbakken.

At hu likte at Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth, satt og så på henne, (med lyset av), inne på kontoret der, da.

Siden hu var ‘blond’, da.

(Som hu sa).

Så jeg lurte litt på hva det var som foregikk rundt henne da, (for å si det sånn).

Så derfor så spurte jeg henne, (mens jeg var litt pussa da), om det gikk bra med henne.

For jeg var ikke helt overbevist om at alt stod bra til, der i gården, liksom.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter det her igjen.

Så husker jeg det.

At noen prikket meg veldig hardt, (gjentatte ganger), på skulderen, mens jeg stod ved bardisken der, (sammen med Øystein Olsen vel), for å bestille meg en ny halvliter, (eller noe sånt), da.

Og da, så var jeg litt pussa, da.

Og jeg trodde vel at det var noen fra Rimi Langhus som tulla, (eller noe sånt), kanskje.

Så jeg bare tok armen min bak ryggen, (for jeg ble så irritert), da.

(Uten å se hvem det var, som prikka meg så hardt, på skulderen, da).

Og så tok jeg tak i skulderen på vedkommende ‘prikker’, da.

(Fortsatt uten å snu meg, for å se hvem det var).

Og snudde jeg meg, da.

Og så var det Kjetil Prestegarden!

(Han som hadde vært i strupen på meg, fra dag en, som assistent, på Rimi Kalbakken.

Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Men da bare snudde jeg meg raskt tilbake igjen, mot bardisken, (husker jeg).

For jeg var så lei av Kjetil Prestegarden, da.

Så jeg orka ikke å prate noe med han.

(Hvis jeg ikke måtte det, liksom).

Og jeg syntes også at han var så uhøflig, da.

For å prikke noen så hardt, gjentatte ganger, på skulderen.

Hvor hører det hjemme, liksom.

Nei, det var dårlig folkeskikk, (som ikke hørte hjemme noen steder), mente vel jeg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på et butikksjefmøte, på Sinsen, (var det vel).

(Ikke så lenge etter det her, da).

Så var det noen som sa det, at PØF hadde måttet slå ned Kjetil Prestegarden, (på det her julebordet da), mener jeg å huske.

Så hva det var som skjedde utover kvelden der.

Det lurer jeg litt på, da.

For da satt jeg for det meste ganske pent ved Rimi Langhus-bordet der, da.

I mellom Øystein Olsen og Sølvi Berget, vel.

Ut på den venstre sida, av bordet vårt, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter maten der, (må det vel ha vært).

Så begynte låseansvarlig Kjetil Furuseth, og en god del av de andre Rimi Langhus-folka, (som satt ved bordet der da), å synge en sånn sang, som var populær, på den her tida.

Om assistent Sølvi Berget, da.

Og da sang de sånn her, husker jeg:

‘Oh Sølvi, Sølvi.

I wanna know.

Will you be my girl’.

(Noe sånt).

Og de sang også om meg noen ganger, da.

(Så noen av de gutta var kanskje homser).

Og da sang de sånn her, da:

‘Oh Erik, Erik.

I wanna know.

Will you be my man’.

(Noe sånt).

Så de Rimi Langhus-folka, de lagde nok mest leven der, (av alle butikkene), tror jeg.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og litt seinere ut på kvelden.

Så dukka det plutselig opp tre veldig vakre og unge Rimi Oppegård-jenter, (eller noe sånn), da.

Som satt seg ned, rett ovenfor Øystein Olsen og meg, da.

(Ved Rimi Langhus-bordet der, da).

Og de julebord-jentene, de var jo kjempepene, da.

Men jeg var litt redd for at assistent Sølvi Berget, (som satt ved min høyre side, vel).

Skulle klikke, da.

Hvis jeg prata med de her julebord-damene.

Siden de var så unge, da.

Og min fetter Øystein Olsen, som satt til venstre for meg.

Han er jo cirka ti år yngre enn meg, da.

Så jeg tenkte vel det, at de her julebord-damene, var mer på hans alder, da.

Så jeg trodde nok det, at Øystein Olsen, kanskje ville begynne å prate med de, da.

Men det gjorde han ikke, da.

Og de her Rimi Oppegård-jentene, (eller hva de var).

De begynte jo å fnise da, (husker jeg).

Og ‘babla’ om Eivind (Danielsen) da, (var det vel).

(Av en eller annen grunn).

Som de tydeligvis visste hvem var, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter der her igjen.

(Etter midnatt vel.

Og like før musikken slutta, vel).

Så begynte lagerhjelp Trond Berget å bable om at han skulle skaffe meg dame, da.

(Noe sånt).

Og jeg trodde jo at det her bare var noe tull, da.

Så jeg ble med på å skøye litt, da.

Og så sa vel Trond Berget det, (tror jeg).

At jeg måtte gå bort til dansegulvet der, da.

(Noe sånt).

Og jeg ble med på den her tullinga, da.

Og gikk bort ‘borti der’, da.

Og der fant jeg plutselig en pen dame, ute på dansegulvet da, (husker jeg).

Som jeg begynte å danse med, da.

Og jeg syntes at det var noe kjent med henne.

Så jeg spurte henne om det var Ragnhild, (fra Sørlandet), da.

(Hu som søstera til hadde hatt sex med Alex Rosen.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Og det var det da, viste det seg.

Og hu jobba på den her tida, på Rimi Hegdehaugsveien, (fortalte hu vel).

Men da vi var ferdige med å danse.

Så ville hu ikke preike noe mer, da.

Da bare gikk hu bort til noen andre Rimi-folk der, da.

Og de liksom sperret for meg da, (må jeg vel nesten si).

Så jeg fikk ikke prata så mye med hu Ragnhild fra Sørlandet der, da.

Og om Trond Berget egentlig hadde noe med at jeg møtte Ragnhild fra Sørlandet der, å gjøre.

Det veit jeg ikke.

Men det virka litt rart det her da, (må jeg si).

For jeg trodde først at det her bare var noe tull, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg møtte også to andre tidligere ‘undersåtter’ der, (husker jeg).

Mens jeg stod i baren der, da.

Og det var Wenche Berntsen, som på den her tida, jobba som assistent, på Rimi Manglerud, vel.

(Noe sånt).

Og Jørn fra Helgeroa.

Som på den her tida jobba som låseansvarlig, (var det vel), på den store Rimi-butikken, (eller om det var en ICA-butikk), på Ullevål, (ved Ringveien der), da.

Og han Jørn fra Helgeroa, han kjente jeg først ikke igjen, husker jeg.

For han er ganske høy, da.

Og jeg hadde vel ikke akkurat ventet å treffe han der, heller.

Mens Wenche Berntsen er enklere å kjenne igjen, med sitt ganske lange, lyse hår, da.

(Og Jørn fra Helgeroa, han jobba jo ikke heltid i Rimi heller, da).

Men hu så vel litt rart på meg, når jeg ikke kjente igjen han Jørn fra Helgeroa, med en gang, tror jeg.

(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her julebordet, så skulle vel Øystein Olsen og jeg, ut på byen, (mener jeg å huske).

For Øystein Olsen skulle vel ligge over, på en sofa, (som jeg hadde funnet nede i kjelleren, på Rimi-bygget vel).

(Noe sånt).

Og like etter at vi hadde gått ut av LO-bygget, (på Youngstorget), der.

Så husker jeg at jeg gikk ved siden av låseansvarlig Kjetil Furuseth, da.

Og at jeg begynte å prate noe fyllepreik til han, om at han var en kjekk ung mann, som sikkert hadde god drag på damene da, (eller noe sånt).

(Jeg var drita full, så jeg bare sa noe greier, da.

Jeg hadde kanskje dansa for mye med hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

Det er mulig).

Og mens Kjetil Furuseth og jeg, preika der.

(Og mens Øystein Olsen sikkert var like i nærheten, vel).

Så dukka tidligere butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken, opp der, da.

Han hastet forbi oss, mens han drasset på en pur ung, (og vakker), tenåringsjente da, (husker jeg).

Som han sikkert hadde ‘bortført’, (eller noe sånt), fra en eller annen Rimi, da.

(Kunne det nesten virke som, ihvertfall.

Uten at jeg kan si sikkert hva som foregikk.

For jeg hadde aldri sett hu unge dama før, (for å si det sånn).

Ikke som jeg kunne huske, ihvertfall).

Og da sa Kjetil Furuseth hei til han eks-butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

Så de to kara, de kjente hverandre da, (skjønte jeg).

Noe jeg ikke visste fra før, da.

(Men han butikksjef Kenneth, han har vel jobba på Rimi Kolbotn, tror jeg.

Og Kolbotn, det er ligger vel på grensa mellom Oslo og Follo, vel.

Og ikke så utrolig langt unna Langhus, da.

Så det var kanskje derfor at de to kara, (Kjetil Furuseth og eks-butikksjef Kenneth), kjente hverandre, fra før.

Det er mulig.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den byturen, til Øystein Olsen og meg.

Den tok ikke helt av, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Av en eller annen grunn.

Kanskje fordi at vi hadde på oss dress og sånn, da.

Hvem vet).

Jeg mener å huske det, at Øystein Olsen og meg.

Vi satt inne på en hamburgerrestaurant, (eller noe sånt), i Lille Grensen der.

(Selv om jeg kan huske litt feil, siden jeg var ganske full, vel).

Og da, så sa plutselig ei ung dame der, til meg.

At: ‘Gå hjem og legg deg du’, (eller noe sånt).

Og da fikk jeg litt sjokk, (husker jeg).

For jeg hadde jo aldri sett hu unge dama før, engang.

Så hvorfor hu bare prata sånn personlig, (må man vel si), til meg, det veit jeg.

Men jeg så nok ganske trøtt og sliten ut, da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så formen, den kan nok ikke ha vært helt på topp.

Siden hu ukjente dama dreiv og babla sånn til meg, da.

Og Øystein Olsen, han lå vel muligens over, hjemme oss meg.

Hvis han ikke gjorde sånn som sin storebror Ove pleide å gjøre, noen ganger, da.

Når han og jeg var ute på byen.

(Før han flytta til Oslo, da).

At han bare tok det første toget hjem til Son, (eller noe sånt), da.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvis jeg skal være ærlig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.