johncons

Stikkord: Rimi Langhus

  • Problemer med matbutikkene i England

    PIC_5027

    Jeg har jo jobbet mange år, som butikkleder, i Norge.

    (Jeg jobbet jo i tilsammen ti år, som butikkleder, i Rimi.

    Først i cirka fire år, som assistent, (det vil si aspirant og assisterende butikksjef), på Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og på Rimi Bjørndal.

    Så i cirka fire år, som butikksjef, (først på Rimi Lamberseter, så på Rimi Kalbakken og så på Rimi Langhus).

    Og så i cirka to år, som låseansvarlig, (ved siden av studier), på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus).

    Og jeg pleide ofte å jobbe seinvaktene, (siden jeg er litt b-menneske, må man vel si), da.

    Så jeg er ganske vant med å stenge travle butikker, som Rimi Bjørndal, (som er vanskelig å stenge, på lørdager, vil jeg si), i Norge.

    Så jeg har litt erfaring selv, med å stenge matbutikker, da.

    Men her i England, så hender det noen ganger at jeg får litt ‘bakoversveis’, når jeg liksom har planlagt å handle meg mat, da.

    For eksempel så handler jeg mye på Asda Walton, for tida.

    En butikk som ligger cirka tjue minutter, å gå, fra der jeg bor.

    Men jeg har jo jobbet, på OBS Triaden, (i Norge), før jeg begynte å jobbe, i Rimi.

    Så jeg synes det er artig å handle på et stort hypermarked, da.

    Og prisene er også lave der.

    Og utvalget er veldig bra, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Asda Walton reklamerer med at den er åpen 24 timer i døgnet.

    (Se bildet ovenfor).

    Men det er en sannhet med modifikasjoner, (for å si det sånn).

    For den butikken stenger klokken 22 på lørdager.

    Og klokken 17, (eller noe deromkring), på søndager.

    Så det er bare på ukedagene, at den butikken, holder det den lover, da.

    (Nemlig å være åpen 24 timer i døgnet).

    Så da jeg skulle handle, i går, så var jeg ikke sikker på om jeg kom til å slippe inn i butikken, (husker jeg).

    For jeg var der cirka 21.35, da.

    Og i England, så blir man noen ganger stoppet i døra, hvis man er der, like før stengetid.

    En dag like før jul, så stengte Asda Walton klokken 24, (husker jeg).

    Og da ble jeg nektet å handle der, når jeg dukket opp der, cirka klokka 23.45, (husker jeg).

    Og det samme skjedde meg også i London en gang, (da jeg var på sommerferie der, sommeren 2003 vel), og jeg skulle handle på et Sainsbury’s supermarked, i nærheten av Kensington, vel.

    Nemlig at en sikkerhetsvakt, (som engelske matbutikker ofte har), nektet meg å komme inn i butikken, enda det fortsatt var cirka ti minutter igjen, (eller noe lignende), før klokka hadde passert stengetiden, for denne butikken, da.

    Og jeg har jo som sagt hatt ansvaret for å stenge norske matbutikker, i mange år, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i Rimi.

    Og for eksempel fra da jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Så husker jeg at jeg kikka på den klokka, som var i tippekassa.

    (For jeg regna med at Norsk Tipping sin klokke, gikk riktig, da.

    Siden de har spill som har har tidsfrister, for når man kan spille osv.).

    Og når så klokka i tippekassa passerte 18, så gikk jeg bort til inngangsdøra, og stilte på en bryter, sånn at man ikke kunne gå inn i butikken lenger, da.

    Så i Norge, så kommer man inn i butikken, helt fram til det siste sekundet, før stengetid.

    (Det husker jeg godt, fra da jeg jobba, som butikkleder, i Norge).

    Men her i England, så nekter de ofte kunder å handle, hvis de dukker opp for eksempel ti minutter _før_ stengetid osv., da.

    (Og de begynner også å rope over høytaleranlegget i butikkene, om at man må gå til kassa.

    Og dette begynner de med, (på Asda Walton), cirka tjue minutter, før butikken stenger).

    Så jeg tenkte med meg selv, mens jeg gikk hjemover igjen, fra Asda Walton, i går.

    (Etter å ha vært heldig denne gangen, og fått gjort unna handelen min, selv om jeg ikke var i butikken, før cirka en halvtime, før den stengte).

    At skal jeg late som at Asda Walton stenger klokka 21, (istedet for klokka 22), på lørdager, tro?

    For når skal man være der da, hvis de noen ganger stenger før stengetid liksom, (tenkte jeg da).

    Jeg har ikke funnet noe svar på dette ennå.

    Men på dette området så synes jeg at Norge er bedre enn England, (må jeg si).

    For hvis en butikk stenger klokka 22, i Norge.

    Så menes det at inngangsdøra stenger klokka 22 og ikke ti minutter før, liksom.

    (Mens det er litt mer uklart, hva som menes, i England, da.

    Vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om åpningstidene til Asda Walton:

    åpningstidene asda walton

    http://storelocator.asda.com/store/walton

  • Min Bok 5 – Kapittel 163: Mer fra Rimi Bjørndal

    Fra den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså mens jeg studerte, de tre første semestrene, ved HiO IU.

    Det vil si fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så husker jeg det, at jeg et par ganger, liksom måtte ‘arrestere’, min leder-kollega Fredrick, på jobben der, da.

    Og det var etter at han hadde gjort ting, som for eksempel å love min studie-kamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, å brenne et PC-spill, for han, men så å ikke gjøre det.

    Da ville jeg liksom klage, på han Fredrick, da.

    For det at man ikke holder et løfte, det syntes ikke jeg, at var noe særlig bra, da.

    Og jeg kunne jo da, for eksempel få dårlig rykte, på ingeniørhøyskolen, (for å si det sånn).

    Og etter den andre gangen, som jeg liksom arresterte, han Fredrick, da.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at han Fredrick sa det, til vår leder-kollega Thor-Arild Ødegård aka. Toro aka. DJ Toro.

    At han syntes at jeg, liksom arresterte han, for de ‘riktige tingene’, da.

    (Noe sånt.

    Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).

    Og uten at jeg vet hvorfor, at han Fredrick, gjorde et poeng av dette, ovenfor han Toro.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (på den her tida), at Fredrick, en gang kontaktet meg på irc, (må det vel ha vært), husker jeg.

    Og dette var etter at jeg hadde fortalt han det, at jeg lærte Java-programmering, ved HiO IU.

    Og at jeg regnet med å få en bra betalt jobb, etter endt studier, da.

    (Noe sånt).

    Og Fredrick, han begynte da liksom nesten å ‘gråte’ nesten, på irc.

    Og fortalte det, at han også skulle ønske, at han fikk seg en bra betalt jobb, innen data, da.

    Så Fredrick var lei seg, siden han ikke studerte data da, men bare dreiv med data, som hobby.

    For da ville ikke noen datafirma ansette han, (trodde han).

    (Noe sånt).

    Så jeg hadde altså fått meg en fettklump av en sønn, på 19-20 år.

    Fordi at jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, en eller to vakter i uka, da.

    (Ved siden av heltidsstudier, ved ingeniørhøyskolen).

    Men Fredrick er vel en typisk generasjon Y, tror jeg.

    (Som jeg har lest om såvidt, på nettet).

    Nemlig generasjonen som kom etter generasjon X, vel.

    Generasjon X, (som jeg vel er i), kom jo etter generasjon 68, (som også var kjent som hippie-generasjonen, vel).

    Og jeg skjønner meg ikke så mye, på generasjon Y.

    Men jeg synes at Fredrick var innpåsliten, og kanskje som en kyniker, (husker jeg).

    Han var jo nesten en generasjon yngre enn meg, og likevel så gikk han veldig nærme, (syntes jeg), uten at han liksom gjorde seg gradvis kjent med meg, da.

    Han gikk liksom nærme, med en gang da, (vil jeg si).

    (Og halvbroren min Axel, er også sånn at jeg ikke skjønner meg helt på han, (vil jeg si).

    Så han er kanskje generasjon Y han og, (tenker jeg nå).

    Det er mulig).

    Og Fredrick, han skulle vel også lære seg programmeringsspråket C#, (som var nytt på den her tida), hjemme, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men jeg hadde nok med det vi lærte, ved ingeniørhøyskolen, og med de to lederjobbene, som jeg hadde, i Rimi, osv.

    Og disse nye studentårene mine, de skulle jo egentlig være som noen ‘sabbatsår’, for meg.

    Siden jeg jo hadde hatt mange års ‘hardkjør’, bak meg, som leder, i Rimi, da.

    Men det var ikke så lett for meg, når jeg fikk sånne ‘fettklumper’, som han Fredrick, (som jeg egentlig ikke kjente), så nærme, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Songül Özgyr, hu ringte meg, (på Rimi Langhus sitt telefonnummer vel), en fredag, (på den her tida), som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Hu spurte meg om vi hadde fler DVD-spillere igjen, på Rimi Langhus.

    (Av de ganske billige DVD-spillerne, som Rimi hadde, på den her tida.

    DVD-spillere som var sånn at de også kunne spille Mpeg-filer, (brent på PC), osv., (hvis jeg husker det riktig)).

    For disse DVD-spillerne, de var utsolgt, på Rimi Bjørndal, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, på Songül Özgyr, ihvertfall).

    Songül sa vel det, at ‘vi’ skulle hente DVD-spilleren, dagen etter.

    Så jeg skjønte dette ‘vi’ sånn halvveis, (husker jeg), som at hu hadde fått seg type, da.

    (Noe sånt).

    Jeg la ihvertfall en sånn DVD-spiller, inn på kontoret, (noe jeg vel også sa til Songül, på telefonen).

    (Og jeg skrev også en lapp på DVD-spilleren, om at den ble hentet, dagen etter, da.

    Noe sånt).

    Men jeg hørte aldri noe, fra noen Rimi Langhus-folk, om dette.

    Så om Songül Özgyr var på Rimi Langhus, for å hente DVD-spilleren sin, det veit jeg ikke.

    Og hvem typen hennes eventuelt var, det veit jeg heller ikke.

    Hvis det ikke var Thomas Brun da, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus, før Stian Eriksen ble butikksjef der, i andre halvdel av 2003, en gang, vel).

    For Thomas Brun pleide jo å hente Songül, etter at hu var ferdig på jobben, på Rimi Bjørndal, noen ganger, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Songül sa også det, (på rundt den her tida), på Rimi Bjørndal.

    At nå skulle jeg få lov til å brenne filmer og sånn, for henne også.

    (For jeg pleide jo ganske ofte å brenne filmer og musikk osv., for andre folk, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden det jo var et så sosialt miljø der.

    Så kollegene mine, de ble liksom mer som venner eller bekjente da, på en måte).

    Men det ble aldri til det, at jeg fikk spurt hu Songül, om det var noen filmer eller noe musikk, som jeg skulle laste ned, på nettet, for henne.

    For det ble kanskje litt rart, at det var hu som sa til meg, at nå skulle jeg få lov, til å brenne musikk og filmer, for henne.

    Det burde vel kanskje vært motsatt, at det var jeg som tok initiativet, til dette.

    Siden det jo da ville være meg, som gjorde henne, en tjeneste.

    Og jeg var jo ikke slaven hennes heller liksom, (for å si det sånn).

    Så det ble aldri noe av, at jeg brente noen filmer eller noe musikk, for hu Songül, da.

    For det var vel sjelden at jeg hadde henne på tomannshånd liksom, på Rimi Bjørndal.

    Siden hu vel oftest hadde andre folk rundt seg der, da.

    Og dette ble vel også litt anstrengt kanskje, siden hu hadde ringt meg, på Rimi Langhus, om den her DVD-spilleren osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang, (på Rimi Bjørndal).

    At Songül sa til meg det, at jeg måtte gå til posten, (av en eller annen grunn).

    (Noe som var litt spesielt, for jeg hadde jo ikke fått noe opplæring i posten, for å si det sånn).

    Men jeg gikk nå dit likevel da, siden Songül hadde bedt meg om å gå dit, (mens hu gikk gjennom butikken, i retning av spiserommet), vel.

    Og da jeg kom fram til posten, så var det en tysker der, (som hadde forvilla seg dit), husker jeg.

    Han stod i posten, med en pantelapp.

    Så det var nesten litt komisk da, (husker jeg).

    For posten hadde jo ikke noe med pantelappene å gjøre, (for å si det sånn).

    (For pantelappene, de skulle man jo levere i kassa, da).

    Og han tyskeren, han var nesten arg, (vil jeg si).

    Og han snakka hverken norsk eller engelsk, da.

    Og han viste meg en pantelapp, som det stod 0 kroner på da, (husker jeg).

    Og han ville ha pengene for den her pantelappen, da.

    Og jeg måtte gå inn på flaskerommet, (husker jeg).

    For å finne en av boksene hans, da.

    Og dette var en tysk colaboks, (eller noe sånt), vel.

    Så dette må vel ha vært en tysk bobil-turist, (eller noe), som hadde forvilla seg, opp til Bjørndal.

    (Noe sånt).

    Og norske bokser, de måtte jo ha pantemerke på seg, for at man skulle få pant, for dem.

    (Dette gikk vel egentlig på strekkoden.

    For det var vel sånn, (hvis jeg husker det riktig), at bokseautomaten leste strekkoden.

    For å se om boksen var kjøpt i Norge, da.

    (Noe sånt).

    For hvis boksen ikke var kjøpt i Norge, så fikk man ikke pant, da.

    For da hadde man jo ikke betalt pant, (til det norske pantesystemet), da man kjøpte boksen.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo vært på sommerferie, i Sveits, (hos tante Ellen), sommeren 1987.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så jeg klarte etterhvert å få sagt ‘keine kroner’, (som vel betyr ingen kroner), på tysk, da.

    For å prøve å forklare den her ‘pante-problematikken’, for han tyskeren, da.

    Og da ga han tyskeren seg, (som var nesten fiendtlig, må man vel si), til slutt, (mener jeg å huske), siden jeg kunne et ord tysk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Diana, (fra Bjørndal).

    (Hu som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent der, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), noen år før det her.

    Hu som hadde oppført seg så rart, den gangen jeg møtte henne, i første etasje, på Oslo City, (på den her tida, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen).

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hu lurte på om vi trengte noen flere ansatte, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og da måtte jeg si til henne det, (husker jeg), at det var mulig at vi trengte det.

    Men at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan.

    At det kanskje var lurere av henne, å ikke nevne det, at hu kjente meg, da.

    (Hvis hu skulle søke om jobb der).

    Og det endte med at hu Diana ikke begynte å jobb der igjen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men. men.

    Etter at Linn Korneliussen flytta, fra David Hjort, og til Bergen.

    Noe hu vel gjorde, høsten år 2000, (eller noe sånt).

    Så vanka David Hjort mer og mer sammen med en gjeng, med kriminelle folk, (sånn som jeg skjønte det).

    Det er mulig at disse folka, var de samme kriminelle folka, som David Hjort hadde fortalt meg om, at han ville prøve å kutte ut, i 1997, (like etter at David Hjort begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal).

    Og ikke så lenge etter, at Linn Korneliussen, hadde flytta, til Bergen.

    Så inviterte David Hjort meg, på en fest, på Bjørndal, (husker jeg).

    Og på denne festen, så var også Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Jeg husker at David Hjort fortalte det, at Linn Korneliussen hadde fått seg en del større pupper.

    (Etter at hu hadde flytta til Bergen).

    Så dette må vel ha vært en del måneder, etter at Linn Korneliussen flytta, til Bergen.

    (Vil jeg vel tippe på).

    Siden at puppene hennes hadde rukket å vokse så mye, (av en eller annen grunn), ifølge David Hjort.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra denne festen, så husker jeg det, at David Hjort sa til meg, (og muligens også til Erik Dahl vel).

    At den gjengen, som David Hjort hadde på besøk der, (i stua si, på Bjørndal).

    Var ganske kriminelle folk.

    Så vi måtte være forsiktige, (på den her festen), da.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort hang også et norsk flagg, fra terrassen sin, på Bjørndal, (på den her festen da), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble vel kanskje litt nysgjerrig, på hva Linn Korneliussen drev med, i Bergen, siden at puppene hennes hadde vokst så mye, liksom.

    Og jeg hadde jo også vært sjefen hennes, på Rimi Nylænde, i cirka et års tid, (var det vel).

    Så jeg tenkte vel at jeg liksom måtte slå av noen ord, med henne, da.

    Noe som skjedde, ute på terrassen der, (til David Hjort da), husker jeg.

    Og da jeg slo av noen ord, med Linn Korneliussen.

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at noen i den her kriminelle gjengen, (som satt i sofaen).

    Sa høyt, til David Hjort, at jeg ‘rappa dama hans’.

    Enda Linn Korneliussen og David Hjort vel ikke var sammen lenger.

    Og selv om jeg bare såvidt sa hei vel, til hu Linn Korneliussen, da.

    (Som jeg mener å huske at smilte til meg, og var vennlig osv).

    Og jeg spurte vel Linn Korneliussen, om hva hu dreiv med, antagelig.

    Og hu hadde vel begynt å studere, i Bergen, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den festen her, så var jeg litt misfornøyd, (husker jeg).

    For jeg husker at jeg hadde på meg en litt dyr svart v-genser, (var det vel).

    Og den genseren hadde krympet kjempemye, i tørketrommelen, i kjelleren, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, (husker jeg).

    (Hvor den vel muligens hadde ligget, fra dagen før, eller noe sånt).

    Så det var omtrent som da jeg et år seinere, (eller noe), skulle spille fotballkamp, (for Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag), på Greverud, (het det vel).

    For da hadde jo med meg en joggebukse, (som jeg hadde trodd at var den, som jeg hadde satt på vask, kvelden før), som jeg hadde raska med meg, i full fart, en travel dag, fra vaskekjelleren, i Rimi-bygget, da.

    Den joggebuksa, den hadde jo vært alt for liten.

    Så jeg måtte sitte ved siden av Christina Brynteson, (fra Rimi Langhus), på reservebenken, på Greverud der, (var det vel), under så godt som hele den kampen, da.

    Siden at den joggebuksa, (som jeg ved en feil hadde tatt med meg, fra vaskekjelleren, i full fart), hadde vært alt for liten, til å spille fotball i, da.

    Og sånn var det med genseren min, den dagen jeg var på den her festen, (på Bjørndal), og, (husker jeg).

    At den hadde krøpet så mye, (i tørketrommelen, i Rimi-bygget), at den føltes ukomfortabel å gå med, (siden den var for liten, og liksom ble for kort), da.

    Så jeg var ikke helt fornøyd, på den her festen.

    Og etter at disse kriminelle folka, hadde oppført seg rimelig truende, (må man vel si), da jeg hadde snakka, med hu Linn Korneliussen, (ute på terrassen der).

    Så bestemte jeg meg for å heller dra ned til sentrum, og gå ut på byen, da.

    (Istedet for å bli værende, på den her litt utrivelige festen, (må man vel kalle den), da).

    Så jeg ringte vel fra mobilen min, og bestilte en drosje da, (tror jeg).

    Og jeg husker det, at i drosjen, (som jeg tok aleine), på veien ned til sentrum.

    Så viste han drosjesjåføren meg noen gammeldagse tikroner-sedler.

    Som han hadde fått, av en av de tidligere passasjerene, den kvelden.

    Og dette var noen gule tiere, (mener jeg å huske), som kanskje fantes, på 60-tallet, (eller noe sånt), da.

    Og drosjesjåføren, han fortalte meg det, at det var en kar, som skulle besøke kona si på sykehuset, (eller noe sånt).

    Som hadde betalt med disse gamle tikrones-sedlene, (som sikkert var fra myntsamlingen hans, eller noe sånt), da.

    Så det var jo som at det var en tragedie av noe slag, som drosjesjåføren fortale meg om.

    Siden det virket som at dette var noen folk, som nesten hadde mistet kontrollen, da.

    Siden de måtte bruke sedler, fra myntsamlingen sin, for å kjøre drosje osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg vel til So What, (tror jeg).

    Det var muligens denne kvelden, at jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne), i det portrommet, mellom So What og Grensen der.

    Og fikk mobilnummeret hennes da, (som jeg sendte tekstmeldinger til vel, og på den måten fikk avtalt en rimelig mislykket date, på Blue Monk, en uke eller to seinere).

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Men tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her gjengen, (som vel også assistent Alex, fra Rimi Sinsen, var med i, hvis jeg har forstått det riktig), som var på den festen, til David Hjort, på Bjørndal.

    (Og som jeg var litt usikker på, hva jeg skulle mene om).

    De dukka plutselig opp, på Rimi Bjørndal, mens jeg jobbet der som låseansvarlig, (husker jeg).

    (Like før stengetid, en lørdag, vel).

    Og da spurte han ene av dem, (en som på en fest hos Alex, på Rimi Sinsen, en tid før det her, hadde fortalt meg, at han var ‘deal-er’, (eller langer, eller noe sånt), vel).

    Han spurte meg, om det var noen ledige jobber, på Rimi Bjørndal.

    Og da sa jeg det samme til han, som jeg hadde sagt til hu Diana, (fra Bjørndal), husker jeg.

    Nemlig at jeg gikk så dårlig, sammen med butikksjef Johan, at jeg ikke kunne spørre Johan, fra dem, om Rimi trengte noen flere ansatte, da.

    Og jeg mener også huske det, at hu Fiza, (som jobba i posten), reagerte ganske kraftig, på de her kameratene, til David Hjort, da.

    Som jeg mener å huske, at hu stod og så på, (fra posten), mens de prata med meg, samtidig med at de gikk ut av butikken, (uten å kjøpe noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er et Everton-nettsted, som jeg lagde, da jeg bodde i Oslo, i 2004. Jeg klarte å ta opp scoringer, fra TV-en, (siden jeg hadde TV-kort, på PC-en), og å så poste disse videoene, på dette Angelfire-nettstedet. Men jeg var ikke så god på HTML, (på den her tiden), for jeg brukte mest tid på å lære meg Java og Linux osv., på HiO IU. (Men jeg klarte å gjøre noen enkle ting, på web også, da. Men jeg hadde ikke så mye, å publisere om, på den her tiden, syntes jeg. (Og jeg var også ganske privat, som person, på den her tiden). Så derfor ble det fotball, som jeg begynte å publisere om, da)

    everton nettsted 2

    http://www.angelfire.com/al4/evertonfc/index.html

    PS.

    En av videoene fra nettstedet ovenfor virker enda, ihvertfall:

    video virker enda

    PS 2.

    Scoringene til Leon Osman, mot WBA, de var visst fra slutten av august, i 2004.

    Dette var på den tiden, som jeg var ferdig, med å jobbe som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus.

    Og jeg hadde så et par uker fri, før jeg flyttet til Sunderland, for å studere ved universitetet der, i midten av september, i 2004.

    På disse to ukene, så gjorde jeg ting som å planlegge reisen til Sunderland.

    Jeg leide en varebil, fra Bislett Bilutleie, og kjørte tingene mine, til City Self Storage, avdeling Colosseum, hvor jeg leide en lagerbod.

    Og jeg tok med to kofferter, med klær og PC-deler, osv., til England.

    Og jeg vasket hele leiligheten, den siste natten, som jeg bodde, i Oslo.

    Og så tok jeg taxi, til Gardermoen, for å ta et fly til London Heatrow, og derfra, så tok jeg et nytt fly, til Newcastle.

    Og derfra, så tok jeg taxi, til Sunderland.

    Da jeg skulle ta drosje, til Gardermoen, så måtte jeg be drosjesjåføren om å kjøre innom City Self-Storage, på Majorstua.

    For jeg var litt trøtt, da jeg holdt på med den her flyttinga.

    Så jeg hadde glemt å legge de 200 AG-skuddene mine, fra Heimevernet, i lagerboden, hos City Self-Storage.

    Så jeg måtte innom der, med AG-skuddene mine, på vei til Gardermoen, da.

    For de kunne jeg nesten ikke kaste, (som jeg gjorde med en del av de andre tingene mine, sånn som gamle klær, osv.), eller ta med til Sunderland, da.

    Og jeg solgte ting som TV, DVD, stereoanlegg, oppvaskmaskin og kjøleskap, til en brukthandel, (på Bislett).

    For jeg tenkte at jeg kunne jo bare kjøpe sånne ting på nytt, seinere.

    Jeg hadde nemlig overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember, i 2003.

    Så derfor, så ville jeg bort, fra Oslo, da.

    Og dro derfor til Sunderland, (som student), i september, i 2004.

    For det var det beste jeg klarte å få til, når det gjaldt å komme meg bort, fra Norge, da.

    Siden jeg var student, på den her tiden, og ikke hadde noe særlig formue, da.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    fri begynnelsen av september 2

    http://news.bbc.co.uk/sport1/hi/football/eng_prem/3586100.stm

    PS 4.

    Her kan man se det, at jeg linker til det her Everton-nettstedet mitt, på VGD, i 2004:

    fotball diskusjon

    http://vgd.no/sport/fotball-premier-league/tema/633490/tittel/evertons-transferaktiviteter/innlegg/8224892#post8224892

    PS 5.

    Her er mer om dette første nettstedet mitt:

    mer om angelfire nettsted

    http://vgd.no/sport/fotball-premier-league/tema/681655/tittel/wayne-rooney-once-a-blue-always-a-blue/innlegg/8214304#post8214304

    PS 6.

    Enda mer om det første nettstedet mitt:

    enda mer om nettsted angelfire

    (Samme link som ovenfor).

  • Min Bok 5 – Kapittel 147: Mer fra Rimi Langhus og Rimi Bjørndal

    På Rimi Langhus, så foregikk vel mesteparten av skravlinga, nede på spiserommet.

    Så det skjedde vel ikke like mye der, (i 2003), som på Rimi Bjørndal.

    Men en episode jeg husker.

    Det var at to nyansatte ungdommer, som jobba, på Rimi Langhus, da jeg begynte der igjen, som låseansvarlig, våren 2003.

    Det var Stian Augestad og Fredrik Karlsen.

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at de her to kara, prata seg imellom, (mens de la opp frysevarer, eller noe sånt vel), om at det var dumt, at jeg, som var en så god butikkleder, (eller noe lignende), skulle jobbe med data.

    (Siden jeg hadde forklart dem, da de spurte, at jeg studerte ved ingeniørhøyskolen, da).

    For de her to kara, de mente vel at jeg så flink med mennesker da, (eller noe lignende), hvis jeg skjønte det riktig.

    (Noe sånt).

    Selv om det vel også er mulig å jobbe som leder, selv om man har utdannelse, innen data.

    Jeg hadde jo mål å få meg en jobb, som IT-leder, og tjene mellom en halv million og en million, i året, liksom.

    Men det var ikke sånn at de her to kara, prata _med_ meg, om det her.

    Det var istedet sånn at de prata _om_ meg, da.

    Bak min rygg, må man vel si.

    Så jeg fikk ikke forklart dem ordentlig, om hvordan jeg selv så for meg det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Bjørndal, så ville butikksjef Johan der, at jeg skulle slutte å jobbe der, på torsdagene.

    (Og bare jobbe der på lørdagene).

    Av en eller annen grunn.

    (Etter sommerferien 2003 en gang, vel).

    I begynnelsen så gikk jeg ikke med på det her, for jeg syntes det var greit å få en del i lønn, da.

    Men han Johan, han forlangte så mye, av medarbeiderne.

    Så det ble slitsomt å jobbe der, to vakter i uka, da.

    For jeg måtte jo liksom fokusere på studiene mine også.

    (Som liksom var hovedprioriteten min, på den her tida, da.

    For det var jo snakk om heltidsstudier, liksom).

    Så jeg gikk etterhvert med på å bare jobbe på Rimi Bjørndal, på lørdagene, (fra klokka 14 vel, til cirka klokka 19), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lars Boye, fra Rimi sin sikkerhetsavdeling.

    (Som jeg også har skrevet om, fra ‘Rimi Kalbakken-tida’.

    Tidligere i den her boken).

    Han begynte etterhvert istedet å jobbe som distriktsjef, i et distrikt i Oslo Vest, (var det vel).

    Og Lars Boye, han bodde vel på Bjørndal, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og han kom en gang, (i år 2003, må det vel ha vært), innom Rimi Bjørndal, en lørdag ettermiddag, som jeg jobba som låseansvarlig, da.

    For å handle, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Ihvertfall så huket Lars Boye tak i meg, (husker jeg).

    Og ville at jeg skulle gjøre ditt og datt, inne på flaskerommet, da.

    Men da viste jeg Lars Boye en lapp, (husker jeg), som butikksjef Johan hadde skrevet til meg, dagen før, (eller noe sånt), da.

    Om ting som skulle gjøres, i butikken, da.

    Og så forklarte jeg Lars Boye det, at jeg hadde mer enn nok å gjøre, fra før, da.

    (For Rimi Bjørndal er en veldig travel butikk, da.

    Spesielt på ettermiddagene, på lørdagene.

    Selv om jeg for ikke så lenge siden, mener å ha sett det, på Google Maps, at de nå i tillegg også har fått seg en Rema-butikk, oppe på Bjørndal der.

    Men på den her tida, så var Rimi Bjørndal den eneste kjede-matbutikken, på Bjørndal, da).

    Så jeg sa til Lars Boye det, at han måtte ta det her ordreveien, da.

    (Altså med butikksjef Johan, da.

    Hvis Lars Boye var hans distriktsjef, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).

    Og det mener jeg at jeg hadde rett til å si, da.

    For jeg kunne jo ikke ha to direkte overordnede, på den samme vakta, liksom.

    For det mener jeg at bare hadde blitt tull og tøys, (for på si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men.men.

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, (husker jeg), at det var vanskelig å se hvem som var muslimer der, (må man vel si).

    Og med det, så mener jeg det, at Fredrick og Toro.

    De fikk butikksjef Johan til å bestille en type frossenpizza, som ikke var i Rimi Bjørndal sitt sortiment.

    Nemlig Mia Pizza med kylling.

    Denne var frossenpizzaen, den var vel i ICA sitt supermarked-sortiment, så Hakon sitt grossistlager på Skårer, (som Rimi Bjørndal fikk varer fra), de førte dette pizzaslaget, da.

    Men dette slaget frossenpizza, det gikk jo ikke inn i kassa, da.

    (Ihvertfall så stod det vel ikke noen ordentlig label, for denne varen, på pizzadisken, til Rimi Bjørndal).

    Men Fredrick og Toro, de spiste tydeligvis bare halal-mat, (eller noe sånt), da.

    Så de fikk lov til å ha sin egen frossenpizza, i frysedisken, til Rimi Bjørndal, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Selv om vel denne pizzaen ikke gikk inn i kassa.

    Men nå satt vel ikke jeg noe særlig i kassa, på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så hva de gjorde i kassa, når noen ville kjøpe denne Mia Pizza med kylling.

    Det veit jeg ikke.

    Men sånn som jeg husker det, så ble ikke disse pizzaene priset, da.

    (Selv om de vel ikke gikk inn i kassa).

    Så man må vel si at Fredrick og Toro, de var så vanskelige, at de skaffet plunder for Rimi Bjørndal, da.

    Siden de var så kresne i matveien, da.

    Sånn at Rimi Bjørndal måtte føre varer, som ikke gikk inn i kassa, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe lignende, som skjedde, da jeg kom tilbake fra sykmelding, som butikksjef, på Rimi Langhus, våren 2002, (husker jeg).

    Assistent Sølvi Berget der, hu hadde da, (mens jeg hadde vært sykmeldt), begynt å selge lomper og lefser, (som stod i to sjokkselgere, av papp), fra Skoga Brød.

    (Hennes tidligere arbeidsgiver, da).

    Disse lompene og lefsene, de gikk jo ikke inn i kassene, på Rimi Langhus.

    For de var jo ikke i Rimi sitt sortiment.

    Og jeg prøvde å si fra, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at assistent Sølvi Berget, hadde tatt inn disse varene, som ikke gikk inn i kassa, da.

    (Og som vel var fra en leverandør, som Rimi ikke hadde noe kontakt med offisielt, vel).

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare lo det bort, da.

    (Må man vel si).

    Hun svarte ihvertfall ikke noe ordentlig, (sånn som jeg husker det), da jeg gjorde et poeng av det, at det stod noen varer, (like utafor kontoret, var det vel, at disse to pappdisplayene stod), som Rimi-butikker egentlig ikke skulle selge, da.

    Og det var litt dårlig, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (syntes jeg).

    For varer som ikke er i sortimentet.

    De skaper adskillig krøll, i kassa, da.

    Siden de ikke går inn der.

    Og siden butikker flest hadde skannere, i kassa, på den her tida.

    Så var det nesten ingen, i Rimi, som visste hvordan man skulle bruke en prismaskin, da.

    Så varer som ikke gikk inn i kassa, de ble det vel ganske ofte gjettekonkurranse om, når det gjaldt å finne den riktige prisen, når de kom fram, til kassa, da.

    Og jeg hadde jo selv jobbet som heltidskasserer, på OBS Triaden, fra høsten 1990.

    Så jeg visste hvor mye heft det ble, av sånne varer, som ikke gikk inn i kassa, da.

    Samtidig, så kan også kasserere få sparken, (hvis jeg ikke tar helt feil), for å slå inn feil pris, i kassa, da.

    Så sett fra en kasserers synspunkt.

    (Et synspunkt som jeg ganske lett klarte å se, som butikksjef, (må jeg vel si).

    Siden jeg jo hadde jobba som kasserer, (på Matland/OBS Triaden), cirka 10-12 år tidligere).

    Så var varer som ikke gikk inn i kassa, en fæl uting, da.

    (For å si det sånn).

    Men dette var visst ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin enig i, da.

    Og hva assistent Sølvi Berget tenkte på, det veit jeg ikke.

    Men hennes dømmekraft, den hadde jeg vel ikke så høye tanker om, fra før heller, (tror jeg).

    Så hu gadd jeg vel ikke å prate med, om det her, engang.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For hu hadde jeg vel nesten gitt opp, tror jeg.

    (For å si det sånn).

    Siden hu var så skjør, da.

    (Som jeg har skrevet om, tidligere i den her boken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Samtale startet 26. november
  • Espen Sigmund Nornes

    kan du være så snill å fjerne alt du har skrevet om meg på google å sånt? det har du ikke rett til. å det som står der er jug. liker ikke det

    • 2. desember
    • Espen Sigmund Nornes

      får du fjernet det?

      • I dag

      • Espen Sigmund Nornes

        Hei Erik. så du hadde rapportert en eller annen Daespen n på twitter. du skal vite at det ikke er meg. hadde aldrig skriv sånn til en venn å gammel kolega Tenkte du ville vite det iallefall trist hvis noen driver å tar navnet mitt/ eller lignende å sender sånt. jeg tenker å gå til politiet med det i morgen så de får funnet dette ut. håper du har det bra
        • I dag

        • Erik Ribsskog

          Hei,
          det er en ting, men jeg likte ikke at du sa at det jeg skriver er jug.
          Jeg har noe som kalles ytringsfrihet, så derfor skriver jeg mine memoarer, om ting, sånn som jeg husker dem.

          Jeg har blitt tulla med cirka 50 ganger nå, på Twitter, (lignende av det du nevner), men jeg har heller ikke mulighet til å finne ut hvem det er som tuller.

          Så jeg bare hiver disse klagene på bloggen, sånn at folk ser at det er noe som foregår, ihvertfall.

          Hvordan går det ellers i Langhus.
          Jobber hele gjengen fortsatt på Brødrene Dal, (eller hva det het)?

          Du skylder meg noen penger fra sommeren 2003, forresten.
          Det var vel ikke så mye men.
          Det var vel mellom en femtilapp og en hundrelapp.

          (Hvis jeg ikke husker helt feil).
          Hvordan går det med Ica Langhus?
          Jobber noen av de ‘gamle traverne’ der?

          Hva driver svære Dennis med?

          Er det VIF-kamper som gjelder enda?
          Mvh.

          Erik Ribsskog

        , , ,
      • Min Bok 5 – Kapittel 143: Siste natt med Siri Rognli Olsen

        Sommeren 2003, så hadde jeg også min siste natt, (håper jeg ihvertfall), med Siri Rognli Olsen.

        Jeg hadde jo hatt sex med henne, på Abildsø, i 1990.

        Og igjen, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, sommeren 2001.

        Og jeg hadde også besøkt henne en gang, rundt sommeren 2002.

        (Må det vel ha vært).

        Og leid med filmen ‘Shrek’, (fra videobutikken som ligger mellom apoteket og Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate), på St. Hanshaugen.

        Sommeren 2002, så hadde jeg også blant annet kjøpt med noe lakris.

        Og Siri Rognli Olsen sa til meg: ‘Er du en sånn lakris-gubbe du?’, (husker jeg).

        Men da svarte jeg ikke noe.

        For å like lakris er vel ganske vanlig, mente nå jeg, ihvertfall.

        Men Siri Rognli Olsen mente visst at det var veldig spesielt, da.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Etter den her lakris-gubbe-pratinga, til Siri Rognli Olsen, sommeren 2002, så ble det ikke noe sex, (husker jeg).

        Så sommeren 2003, så bestemte jeg meg, (litt i fylla vel), for å prøve å bruke et triks, som jeg hadde sett broren min Axel bruke, en gang vi var på nachspiel, (et år eller to før det her vel), hos ei bygde-dame, som var singel, for hun ville liksom oppleve Oslo da, (var det vel hu sa).

        Hu dama satt og spilte gitar, på kjøkkenet, for Axel og meg.

        Og plutselig, så begynte Axel å late som om han var en liten gutt.

        Han la hodet sitt på kjøkkenbordet, (eller noe sånt), og sa sånn: ‘Å jeg er trøtt, jeg vil sove’.

        (Noe sånt).

        Og plutselig så ble bygde-dama og Axel borte, da.

        Og jeg gikk for å se hvor de hadde blitt av.

        (Ganske full som jeg var vel).

        Og jeg gikk så inn på feil rom.

        Og ei litt lubben venninne av bygde-dama, hu løp så toppløs fra en dobbeltseng, (med puppene hoppende opp og ned), mens hu sa til ei annen venninne av bygde-dama at: ‘Jeg må spy’, (eller noe sånt).

        Så da lukket jeg raskt den døra, og gikk videre bort til døra ved siden av, da.

        Og skimtet såvidt der at Axel og bygde-dama lå sammen i en seng, da.

        Før jeg selv la meg til å sove, på en sofa, i stua, da.

        Hvor bygde-dama sin lillebror var, da jeg våknet, (husker jeg).

        En som var i militæret, og som hadde dukket opp på søndagsbesøk, hos bygde-søstera si, da.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Og jeg hadde litt lyst på sex, i 2003, (selv om Siri Rognli Olsen er ei dundre da, for å si det sånn).

        Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å ta det ‘lure-trikset’, til Axel, da.

        (For at det ikke skulle ende like mislykka, som året før, da).

        Og da havna jeg raskt i dobbeltsenga til Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

        (For hu spurte da om jeg var trøtt og sånn, da).

        Og da vi lå ved siden av hverandre, (i dobbeltsenga), så begynte jeg etterhvert å ta Siri Rognli Olsen, (som lå der toppløs), litt på puppene da, (husker jeg).

        Men det ville ikke Siri Rognli Olsen, da.

        Så jeg slutta med det, da.

        Men så sa plutselig Siri Rognli Olsen det, at: ‘Det er nå litt godt å bli tatt på puppa lell sjø’, (eller noe lignende).

        Så jeg skjønte det som at hu ga klarsignal til ‘pulings’ da, og kjørte på.

        Men så en halvtime eller time seinere, (eller noe sånt), mens vi knulla, i fylla, da.

        Så husker jeg det, at Siri Rognli Olsen sa: ‘Ikke bøy meg, ikke bøy meg’.

        Så da lå jeg oppå henne, mens hu hadde beina opp mot hue sitt, da.

        (Må det vel ha vært).

        Og så klagde hu på at jeg liksom lå oppå beina hennes da, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

        (Sånn at hu nesten fikk beina sine bak hue liksom, da.

        Noe som vel kanskje må ha stramma litt i lårmusklene osv., til hu her dundra, tror jeg).

        Selv om jeg ikke helt skjønte helt hva jeg gjorde galt, akkurat der og da, (husker jeg).

        Så jeg bare fortsatte å pule, da.

        (For å si det sånn).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Jeg får også ta med om det, at etter at Siri Rognli Olsen og jeg, var ferdige med å pule.

        Så ville jeg sove litt, da.

        Og da klikka Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

        For hu la seg plutselig oppå meg, med alle kiloene sine, da.

        For hu skulle liksom vise meg det, hvordan det var, å ligge underst, da.

        (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

        Så hu hoppa jo omtrent på meg.

        Som en fribryter nesten, (må man vel si).

        Og det knaka vel nesten litt i skjelettet mitt, tror jeg.

        For Siri Rognli Olsen, hu er rimelig brei og kompakt da, (for å si det sånn).

        Så hu veier nok rundt hundre kilo, (eller noe sånt), tror jeg.

        (Noe sånt).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Og jeg fikk også skjenn, (på trøndersk), fra Siri Rognli Olsen, (husker jeg).

        Siden jeg hadde tatt det ‘lure-trikset’, til Axel, og latt som at jeg var trøtt, da.

        Og under et av besøkene mine, hos Siri Rognli Olsen.

        (Som jeg besøkte sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003.

        Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

        Så fortalte forresten Siri Rognli Olsen meg det, at sex føltes mye bedre for damer, enn for menn.

        (Noe jeg vel også hadde lest et sted, tror jeg.

        Selv om jeg ikke skjønner hvordan noen kan vite dette.

        For å være helt ærlig).

        Og dette var vel sommeren 2001, (tror jeg), hvis jeg ikke tar helt feil.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Resten av natten fikk jeg vel sove i fred.

        Og morgenen etter, så gikk jeg hjem til Rimi-leiligheten min, da.

        Med bruset fra Akerselva, (som man kan høre, i Siri Rognli Olsen sin daværende leilighet, som hadde stue og soverom i et, må man vel si), i ørene.

        (Fra natten før, da.

        For jeg sovna vel ikke med en gang, etter den her ‘fribrytinga’ til Siri Rognli Olsen.

        For å si det sånn).

        Og etter det her, så har jeg ikke sett Siri Rognli Olsen noe mer.

        Selv om vi sendte hverandre noen tekstmeldinger, våren/sommeren 2004 også.

        (Vel på rundt den tiden, som jeg igjen jobbet som en slags sommerbutikksjef, på Rimi Langhus.

        Noe jeg jo også jobbet som, sommeren 2003, da).

        Men da ble det ikke noe av, at vi skulle møtes.

        For Siri Rognli Olsen, (som da studerte bibliotekfag, ved HiO vel), hu skulle da også plutselig hente noen utvekslingsstudenter, (eller noe sånt).

        (Noe som jeg syntes at hørtes litt rart ut, da).

        Og jeg hadde jo i desember 2003, overhørt, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

        Så da Siri Rognli Olsen begynte å ‘bable’, (eller om hun tekstet), om disse utvekslingsstudentene.

        Så droppa jeg hele det opplegget da, (for å si det sånn).

        For jeg syntes at det ble for risikabelt, da.

        For jeg skulle jo begynne å studere i Sunderland, bare noen uker etter det her.

        Og grunnen til at jeg flyttet til Sunderland, det var jo fordi at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da.

        Så da var det dumt å ta masse unødvendige sjanser, så kort tid før jeg likevel skulle flytte bort, til England liksom, (tenkte jeg da).

        (For å komme meg bort fra det her ‘mafian’-greiene da, muligens.

        For jeg visste jo ikke helt hvem denne ‘mafian’ var.

        Så jeg dro til Sunderland litt på lykke og fromme da, må man vel si).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Og mens jeg var på dette siste besøket mitt, hos Siri Rognli Olsen, sommeren 2003.

        Så ble jeg plutselig oppringt på mobilen min, av Thomas Brun, (den daværende butikksjefen, på Rimi Langhus), husker jeg.

        Og han ringte meg nok sikkert om noe jobbing, da.

        Og dette var vel like før jeg dro på den London-ferien min, (sommeren 2003), tror jeg, (hvis jeg husker helt feil).

        (Noe sånt).

        Ihvertfall så ringte Thomas Brun meg også i London, (husker jeg).

        (Mens jeg var på Marks and Spencers, i Oxford Street der, da.

        Som jeg jo også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

        Så Thomas Brun, han ringte meg litt, på mobilen min da, (må man vel si).

        Så jeg var vel kanskje som en slags nøkkelmedarbeider, på Rimi Langhus, selv om jeg også gikk på ingeniørhøyskolen, da.

        Ihvertfall sommeren 2004, så var jeg vel det.

        Siden den daværende butikksjefen, (som etterfulgte Thomas Brun), nemlig Stian Eriksen.

        Han slutta som butikksjef der, like før sommerferien, i 2004, da.

        Og da ble jeg spurt av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om jeg liksom kunne passe på butikken da, (eller hva hun sa igjen), den sommeren, da.

        Selv om assistenten der, Espen Sigmund Nornes, jo selvfølgelig hadde høyere rang, enn meg, som jo bare var låseansvarlig.

        Så det var litt galskap, den organisasjonen, av Rimi Langhus, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, stod bak, for sommeren 2004, (må man vel si).

        Det var sånn at jeg som låseansvarlig, liksom fikk hele ansvaret, for å drive Rimi Langhus, den sommeren, da.

        (Og jeg fikk ikke noe ekstra lønn, for dette ekstra ansvaret).

        Så det var jo som i Bakvendt-land, (må man vel si), at jeg skulle styre butikken, og ikke assistenten, som var over meg i rang.

        Men det var krøll med søknadene mine, til University of Sunderland.

        (Hos HiO IU).

        Så jeg trengte å ha noen penger, fram til jeg fikk studielånet, høsten 2004, da.

        (I Sunderland).

        Så derfor, så slo jeg til på dette forslaget, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg skulle ha hoved-ansvaret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), for Rimi Langhus, sommeren 2004.

        For da ble det en del arbeidstimer ut av det, (så jeg for meg da, og det ble det også, for jeg måtte jo jobbe der heltid, (noe som vel også var inneforstått), for å få hjulene til å gå rundt der da, liksom).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

        Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

        Så vi får se om jeg klarer å få til det.

        Vi får se.

        PS.

        Det var forresten også sånn, at Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg det, etter den gangen vi hadde hatt sex, sommeren 2001, (må det vel ha vært).

        At den typen sex som vi hadde hatt da, (som var den vanlige misjonærstillingen vel), det kalte folk i hennes kretser, (som var sexklubb og S&M-kretser, tror jeg), for ‘vanilje’, da.

        Men Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg også det, at hu hadde ikke noe imot, å ha ‘vanlije-sex’, da.

        (Noe sånt).

        Og grunnen til at det ble kalt vanilje, det var fordi at sex-klubb og S&M-folk, liksom så på vanlig sex, som en veldig mild form for sex, da.

        (Noe sånt).

        Og jeg mener også å huske det, at Siri Rognli Olsen, pleide å gå i noen høye og svarte lærstøvler.

        (Muligens fra den gangen vi møttes, sommeren 2001, da vi gikk ut på Grunerløkka, og hadde sex seinere, da vi kom hjem til henne).

        Og det mener jeg, at jeg mer eller mindre fant ut, (ved å lese på nettet, eller noe sånt), at betydde, at hu nok var en såkalt ‘domina’, (eller noe lignende).

        Nemlig en kvinne, som likte å dominere, i ‘bingen’, vel.

        Så dette gjorde meg litt skeptisk, til hu Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).

        Så jeg var litt på vakt, ovenfor henne, (for å si det sånn).

        Sånn at hu liksom ikke skulle klare å få noe ‘overtak’ på meg da, (eller hvordan man skal forklare det).

        (Siden hu også pleide å prate om orgasmekontroll og mannlige au-pair-er osv., da).

        Og jeg må innrømme det, at jeg aldri inviterte Siri Rognli Olsen, hjem til meg selv, på besøk, i Rimi-leiligheten min.

        (Selv om jeg jo pleide å ha en del fester og sånn der, ihvertfall i årene før jeg møtte hu Siri Rognli Olsen igjen, da).

        Og det var fordi at jeg var litt skeptisk til henne, på grunn av disse ‘pervo-tendensene’ hennes, (eller hva man skal kalle det).

        Og også fordi at jeg var litt flau over å gå ut med henne, (og sånn da), må jeg innrømme.

        Siden jeg syntes at hu nok var litt vel brei, da.

        Og jeg hadde ikke noe lyst til å bli mobbet, for å ha ei dame, som ikke var noe særlig attraktiv, liksom.

        Så derfor, så inviterte jeg aldri Siri Rognli Olsen, hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

        (Noe hu også klagde over til meg, en gang, da).

        Men jeg ville ha litt avstand, og hadde ikke lyst til å gifte meg med henne, (for å si det sånn).

        Men hu var liksom grei å ha som en slags ‘mellomforhold-dame’, (kan man vel kanskje kalle det).

        Så for meg, så var de her møtene, med Siri Rognli Olsen, aldri noe mer enn noe slags mellomforhold-greier, da.

        (For å si det sånn).

        Og det tror jeg at hu skjønte litt også.

        (Siden jeg ikke inviterte henne til Rimi-leiligheten min, for eksempel, mener jeg).

        Men jeg syntes det var artig å ha noen å være litt på bølgelengde med, liksom.

        For jeg var egentlig ikke noe særlig på bølgelengde, med mine søsken, da.

        For de syntes jeg at det var så vanskelig, å kommunisere med.

        Og også mine kamerater, var enten overfladiske, (som David Hjort).

        Eller litt gåtefulle og forvirrede, (må man vel kanskje kalle det), som Magne Winnem.

        (Som jeg har prøvd å forklare om, i et tidligere kapittel.

        Nemlig det om at Magne Winnem liksom så spøkelser på høylys dag, da.

        Når det gjaldt det at han liksom begynte å lage noe slag oppspinn, ut av det, at jeg ikke likte å bli oppringt av telefonselgere, og også ut av det at jeg installerte Linux, på en laptop, som jeg nettopp hadde kjøpt meg, og det var vel en eller to andre lignende ting også, som jeg skrev om, i det kapittelet).

        Eller litt som en guttunge, som man vel kanskje må si at Glenn Hesler var.

        (Siden han dro til Sverige og kjøpte kinaputter, i en alder av nærmere 30 år, liksom.

        Og sprengte en av disse, i postkassa til David Hjort, (i romjula, i 1998, var det vel).

        Det var sånn jeg syntes at var morsomt, da jeg var 13 år, liksom.

        Og ikke når jeg var 31 år, (for å si det sånn).

        Og Glenn Hesler, han barberte seg heller ikke.

        Og han drakk heller ikke, da.

        Noe jeg vel også har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

        Men Siri Rognli Olsen, hu gikk det til nød an å prate litt vanlig med da, (må man vel si).

        Og hu hadde også masse artige trønderske uttrykk, (og sånn), på lur, da.

        Så jeg hadde ikke noe imot å tilbringe en sommerkveld, i året, sammen med henne, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, (for å si det sånn).

        (For vi var jo gamle kjente, fra Braemar-ferja, i 1989, liksom).

        Men en kveld i året, det var liksom akkurat passe, da.

        Noe mer enn det, det hadde kanskje blitt litt vel mye, (for min del), liksom.

        Men vi var vel kanskje to ensomme sjeler, i ‘Oslo-jungelen’, da.

        Som syntes det var greit, å prøve å kvele våre sorger, ved å møtes en gang i året liksom, da.

        For å drikke og prate, og muligens også ha litt sex etter den nevnte drikkinga, da.

        (Når jeg liksom hadde fått på plass ølbrillene mine da, for å si det sånn).

        Men Siri Rognli Olsen, hu hadde også venninner i England, (husker jeg).

        Hvis jeg ikke tar helt feil, så hadde begge hennes venninner, fra den nevnte Braemar-turen, (Caroline og ei annen ei, som begge var mer attraktive, enn Siri Rognli Olsen, må man vel si), flyttet til England, på den her tida.

        Og Siri Rognli Olsen, hu kommenterte også om at briter var litt dumme, (husker jeg).

        For ei nabodame, (eller noe sånt), av hu ene ‘eksil-venninna’ hennes, i England, hadde visst sagt det, at: ‘Norway aren’t in Europe, since Norway isn’t in the EU’.

        (Noe sånt).

        Og dette syntes hu Siri Rognli Olsen at ble rimelig dumt, da.

        For Norge var jo i Europa, selvfølgelig.

        Det var jo ikke sånn at Norge var en egen verdensdel liksom, (for å si det sånn).

        Så jeg vet ikke om Siri Rognli Olsen mente at briter var litt degenererte kanskje, (eller hva det kan ha vært).

        (Hvem vet).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        PS 2.

        Jeg har tenkt litt mer på hvorfor jeg satt pris på disse besøkene mine, (sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003), hos hu Siri Rognli Olsen.

        Og det kan kanskje ha vært fordi at hu ikke var så degenerert, liksom.

        Som men vel må si at kameratene og søsknene mine var, (på den her tiden ihvertfall), i større eller mindre grad.

        Unntaket fra den gjengen, (nemlig Pia, Axel, David Hjort, Magne Winnem og Glenn Hesler), det er kanskje søstera mi Pia.

        For hu er vel kanskje ikke så degenerert.

        Men hun er veldig følsom da, og kanskje forknytt.

        (Noe sånt).

        Så man må være veldig forsiktig og forståelsesfull liksom, når man prater med henne, da.

        For ellers, så går hun inn i en slags tilstand liksom, da.

        Men samtidig, så har hun en annen side, som noen ganger dukker opp.

        Og det er at hun noen ganger skriker, (sånn at man får vondt i øra), om noe politikk, eller lignende, da.

        Så Pia har en veldig variasjon, i sin måte å være på, vil jeg si.

        Så hun er lunefull, må man vel si.

        Og ikke lett å kommunisere med da, (må man vel si).

        Siden hun har masse sånne nykker og luner da, (heter det vel).

        (Og hun bruker vel også hersketeknikker).

        Så det omtrent umulig å ha noe særlig meningsfulle samtaler, med søstera mi Pia, vil jeg si.

        Så sånn er det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        PS 3.

        Nå har jeg tenkt enda mer på det her.

        (Mens jeg til og fra noen matbutikker).

        Og det jeg tenkte på da, det var at søstera mi vel må sies å være nevrotisk.

        (Siden hun noen ganger skriker høyt, på en hysterisk måte, må man vel si.

        Mens hun andre ganger går inn i en tilstand, hvor hun bøyer hodet nedover, mens hun gråter, og ikke vil si et ord, da.

        Uten at man behøver å ha sagt noe særlig dramatisk, liksom, for at dette skal starte.

        Men det er mulig at denne affekterte oppførselen til Pia, er tilgjort.

        Sånn at hu liksom bare bruker disse tilstandene sine som noen slags hersketeknikker, da.

        Så Pia er enten nevrotisk eller veldig falsk, vil jeg si.

        Kanskje helst det siste, for Pia er liksom litt lur og, da.

        Så sånn er det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        PS 4.

        Og det er kanskje litt feil å si, at Siri Rognli Olsen, ikke er degenerert.

        For hu klarte jo å si sånne ting som at: ‘Er du en sånn lakrisgubbe du?’.

        Og det blir vel kanskje som noe degenerert.

        (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

        Men Siri Rognli Olsen var ganske reflektert, åpen og interessant da, (må man vel si).

        Så det ble vel en kjærkommen avveksling, for meg.

        Å prate litt med hu Siri Rognli Olsen.

        Når jeg møtte henne igjen, i 2001.

        For å få litt avveksling, fra de samme, vel litt ‘trøtte’ folka, som Pia og Magne Winnem, for eksempel, da.

        (Noe sånt).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

      • Min Bok 5 – Kapittel 135: Enda mer fra HiO IU

        Det var også sånn, på HiO IU, at hu ‘Vestlandsdama’, hu var utsatt for en tragedie, må man vel si.

        Hu var ikke på gruppa vår, i Programmerings-fagene lenger.
        Men Dagga og jeg, som pleide å henge en del sammen, i gangene, inne på HiO IU der, (de få dagene i uka jeg dukka opp der, ihvertfall), vi var fortsatt på hils med hu Vestlandsdama da, selv etter at hu hadde slutta på programmerings-gruppa vår, av rimelig uklare grunner, (må man vel si).

        Og Dagga pleide ‘alltid’ å slå av en prat med hu Vestlandsdama da, når vi møtte henne, som oftest i en av datasalene, i andre etasje, på ingeniørhøyskolen der.

        (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

        Og det var Dagga, (og ikke jeg), som hadde telefonnummeret, til hu Vestlandsdama, da.

        (For det var liksom Dagga som fikk hu Vestlandsdama med på gruppa vår da, i løpet av den første tida der, av studiet vårt.

        Men hvordan Dagga ble kjent med hu Vestlandsdama, det veit jeg ikke.

        Jeg spurte han om det, (når jeg fikk høre det av han, at hu Vestlandsdama skulle være med, på gruppa vår), for jeg syntes at hu Vestlandsdama var så fin og sånn, da.

        Men Dagga ville ikke svare noe klart angående hvordan han hadde fått med hu Vestlandsdama, på gruppa vår, da.

        (Av en eller annen grunn).

        Men det er klart at når jeg tenker på dette igjen nå.


        Så kan jo dette muligens ha vært fordi at Dagga jo var en ganske kjent popstjerne, for eksempel.

        Og at damer vel ofte synes at det er gjevt, å kjenne popstjerner, da.

        Noe sånt).

        Men like før studiene våre var ferdige, i andre semester.

        (Altså våren 2003).

        Så var det et knivdrap i Pilestredet, som jeg leste om i avisene, (husker jeg).

        Og han som ble drept, det viste seg å være kameraten til kjæresten, til hu Vestlandsdama, da.


        (En kjæreste som hu vel såvidt nevnte, mens vi dreiv på med den første obligatoriske gruppe-oppgaven, i programmering, høsten 2002.

        (For hu nevnte ihvertfall navnet på en mannsperson, da.

        Mener jeg å huske, ihvertfall.

        Sånn at man skjønte at hu nok var ‘opptatt’ da, liksom).

        Og hu Vestlandsdama ‘babla’ også en gang om at hu skulle prøve å rekke Vinmonopolet, (husker jeg).

        Mens vi sleit litt med den nevnte obligatoriske oppgaven, i en av datasalene, i andre etasje, på ingeniørhøyskolen der).
        Så hu Vestlandsdama, hu dro tilbake til Vestlandet igjen, da.

        Før tredje semester.

        Og da ble Dagga nedfor, husker jeg.

        Jeg husker at han klagde, i tredje semester, på at det var så få fine damer, på HiO IU der.
        Så dette knivdrapet, det gikk litt ut over studiene til Dagga og meg, da.

        Siden vi ikke helt hadde brutt helt med hu Vestlandsdama, når det gjaldt det sosiale, på skolen, da.

        Og vi hadde kanskje et lite håp om at hu ville bli med på gruppa vår igjen, når vi ble litt flinkere, (eller noe sånt), da.

        Ihvertfall så savnet vi nok det å prate litt med den her fagre skjønnheten fra Vestlandet, (i datasalene på HiO IU der), da.

        Så dette var jo ikke noe hyggelig.

        Så det gikk litt trått med studiene våre, på begynnelsen av tredje semester, (husker jeg).

        Og Dagga fikk meg også til å utsette en eksamen, på slutten av det andre semesteret, (husker jeg).

        For han ville at vi heller skulle ta den sammen, på begynnelsen av tredje semesteret, (var det vel).

        Og lese sammen i sommerferien, da.

        Men jeg hørte ikke noe fra Dagga, den sommeren.

        Og jeg jobba mye sommeren 2003, som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus.

        Så jeg hadde ikke tid til å studere noe særlig, den sommeren, (vil jeg si).
        Men jeg hadde nok klart å tatt den eksamenen, (som muligens var Relasjonsdatabaser vel), våren 2003.

        For jeg hadde jo hatt om relasjonsdatabaser, på NHI, cirka ti år tidligere.

        Men Dagga fikk meg til å utsette den eksamenen, da.

        Så jeg hadde en ekstra eksamen, våren 2004, husker jeg, på grunn av dette.

        Og da gikk den eksamenen, (i Relasjonsdatabaser), veldig dårlig.

        (For da fikk jeg ikke tid til å lese, til den eksamenen, husker jeg.

        Siden jeg vel hadde tre andre eksamener, (eller noe sånt), iløpet av en uke eller to).

        Men jeg stod ihvertfall, for jeg fikk vel karakteren ‘E’, (den laveste ståkarakteren), i det faget, da.
        Men hvis ikke dette knivdrapet hadde skjedd.

        Og hvis ikke hu Vestlandsdama, hadde slutta, ved HiO IU.
        Så hadde kanskje Dagga og jeg, vært mer ‘fulle av liv’ liksom, på slutten av andre semester og begynnelsen av tredje semester, da.

        Men vi kunne nesten ikke være for muntre heller.

        Når vårt tidligere gruppemedlem, (Vestlandsdama), hadde måttet avbryte studiene sine, og flytte tilbake igjen til Vestlandet, på grunn av et tragisk knivdrap, på kameraten til kjæresten hennes, (var det vel), da.

        Så dette la jo en demper, på humøret vårt osv., (vil jeg si).

        Og hele bachelor IT-årskullet vårt, ble vel mer eller mindre nedfor, av denne tragiske hendelsen.

        (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

        Siden hu Vestlandsdama vel nesten var som et slags midtpunkt, på bachelor IT-årstrinnet vårt, da.

        (Noe sånt).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han var veldig fattet til vanlig, vil jeg si.

        Selv om han også kunne være direkte,  hvis det var noe han ikke likte, og komme med en klagende kommentar.

        Men da vi skulle presentere vårt Web Design-prosjekt, (var det vel), på en stor skjerm, i et avlangt klasserom, (som muligens lå i første etasje vel), på ingeniørhøyskolen, i Cort Adelers gate, der.

        Så ble Dagga plutselig til en slags ‘entertainer’, (husker jeg).

        Han ble energisk, (noe han vanligvis ikke var), vil jeg si.

        Og han virket engasjert i hver minste detalj, (enda han vanligvis virket mer tilbakelent), vil jeg si.

        Så Dagga, han nesten spratt rundt, foran lerretet der, og holdt et engasjert foredrag, om ‘data-musikk’ og musikk-filer, (var det vel), som var temaet for gruppearbeidet vårt, (sikkert foreslått av Dagga), da.

        Og da jeg selv holdt et vel mye mindre energisk foredrag om hva Midi-filer var, (eller noe sånt, for det var det jeg hadde fått i oppdrag, av gruppe-leder Dagga, å gjøre, på dette prosjektet, nemlig å skrive innhold, (om Midi-filer), og ikke drive med web-design), så stirret Vestlandsdama og ei annen blond dame, på årskullet vårt, på bachelor IT vel, på meg, på en måte som gjorde meg overrasket, (husker jeg).

        Som om jeg var så veldig flink, når alt jeg hadde gjort, var å gjøre noe research, (på nettet), om Midi-filer, og skrevet en slags artikkel, om dette, da.

        Jeg prioriterte å bruke tiden min, på å lære Java.

        Og så tok jeg liksom Web Design, på sparket, da.

        For jeg hadde jo drevet mye med Basic og Pascal-programmering tidligere.

        Så jeg trodde at jeg kunne ta Web Design ganske på sparket, da.

        Så jeg printet ut et slags online kompendium, med HTML-kommandoer, og satt dette i en perm, (husker jeg).

        Sånn at jeg hadde dette, i tilfelle jeg trengte det seinere, da.

        For på dette studiet, det var så omfattende, og basert på samarbeid.

        Så det ble sånn, at man nesten måtte spesialisere seg da, (husker jeg).

        Så selv om jeg vel fikk karakteren ‘A’, i Web-Prosjekt, det første semesteret, ved HiO IU.

        Så hadde jeg nesten ikke drevet noe med web-design, på den her tida, (husker jeg).

        Men sånn blir det vel gjerne, når studie-modellen er sånn som den er.

        Nemlig at mange av fagene er basert på gruppe-arbeid, (og ikke har individuelle innleveringer eller eksamener), da.

        Så derfor var vel Daggas plan, om å få seg en bachelor-grad i IT, uten å lære seg programmering, ikke helt urealistisk.

        (Så det er mulig at Dagga hadde kontakter, som han hadde pratet med dette om.

        For Dagga var ganske sikker, på at dette skulle være mulig).

        For IT-feltet har så mange kunnskaps-områder.

        Så det er vel neppe sånn at alle IT-folk er eksperter på alle kunnskapsområder, innen IT.

        Ikke engang på alle de kunnskapene som de har papir på at de har kunnskaper innen, (vil jeg si).

        Så denne studiemodellen, den er kanskje litt ‘tvilsom’, da.

        (Kan man vel kanskje si).

        Siden den nok fører til at man får en del ‘gratis-passasjerer’.

        For det er ikke sånn, at mer enn en tredel kanskje, av data-studentene, har noe særlig peiling, på for eksempel Java-programmering, vil jeg si.

        Ihvertfall var det vel cirka sånn det var på bachelor IT, ved HiO IU, (vil jeg si).

        Det var en kar, (med lyst, tilbakegredd hår vel), som gikk rundt og spurte Vestlandsdama, Dagga og meg, om hvem som liksom var ‘programmerings-guruen’, på vår gruppe, husker jeg.

        (Noe sånt).

        Og da ble jeg pekt på, av Vestlandsdama og Dagga, vel.

        Så hver Java-gruppe måtte liksom ha sin egen ‘programmerings-guru’, da.

        Og de var det vel kanskje bare 5-6 stykker av, (muligens inkludert meg selv), på bachelor IT, da.

        (Fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).

        Så da er jo de resterende studentene.

        (Nemlig kanskje 30-40 andre studenter).

        De er jo da gratispassasjerer, i større eller mindre grad.

        (Må man vel si).

        Selv om disse da gjør ting som å skrive brukerveiledninger, osv.

        Men sånn var det jo også på Gjerdes videregående, husker jeg.

        At på tentamen og eksamen, i data.

        Så var jeg den eneste som kunne noe særlig Pascal-programmering, da.

        Mens Tim Jonassen og Fred Bing liksom var gratispassasjerer, da.

        Som skrev brukerveiledningen, osv.

        Og da fikk jeg kjeft av klasseforstander Arne Karlsen, fordi at jeg bare satt og programmerte, (husker jeg).

        Men dette var jo ikke fordi at jeg ikke klarte å lage brukerveiledninger.

        Men det var fordi at jeg var den som var best på programmering, (på vår gruppe og muligens i hele klassen), da.

        Så vi spesialiserte oss, under eksamen.

        Men jeg var jo god i omtrent alle fag, på skolen.

        Så jeg kunne vel også ha klart å skrive brukerveiledninger, liksom.

        Men Arne Karlsen straffet meg, (for kjeft er en slags mild straff, lærte vi om, i et organisasjon/ledelse-fag), da.

        Siden jeg var god på programmering _også_.

        For vi hadde jo vært den samme gruppa, på tentamen også.

        Og vi på datalinja, vi kjente hverandres ferdigheter, da.

        (Siden vi satt mange timer sammen, nede i datasalen, hver uke).

        Så det var vel ikke sånn at jeg dikterte alt som skulle gjøres, på gruppa vår.

        For Fred Bing, han var jo en kjempe, som hadde gått på high school, (eller noe sånt), i USA.

        Og Tim Jonassen bodde jo i en svær villa, (med mange vakthunder osv.), ute i Hyggen.

        Så det var vel mer sånn at jeg var en slags ‘programmerings-slave’, på gruppa vår, som tilfeldigvis var den samme, både på tentamen og eksamen, da.

        Og så får jeg på toppen av det hele kjeft, fordi jeg liksom er programmerings-slave.

        Nei, klasseforstander Arne Karlsen var en rar skrue, vil jeg si.

        Han hadde vel ikke beina på jorda, under den her kjeftinga si, (vil jeg si).

        Han rappa jo også en gang en diskett, med et spill, som jeg hadde programmert, på fritiden, i datasalen, på Gjerdes videregående der.

        Så han hadde kanskje en slags kampanje mot meg.

        Det var vanskelig for meg å skjønne hva han egentlig klagde på, når han kjefta fordi at jeg lagde et spill, på fritiden, mellom skoleoppgavene.

        Og når han klagde på at jeg satt for mye foran skjermen.

        Hva var galt med dette liksom?

        Nei, det skjønte jeg ikke helt, (må jeg innrømme).

        Men samtidig, så var Arne Karlsen en voksen mann, som brukte en aggressiv tone, (må man vel si), når han kjeftet.

        Så han brukte nok ‘skremming’, som metode, under undervisningen da, (må man vel si).

        Så jeg ble da litt satt ut, og klarte ikke å få meg til å spørre om hva han egentlig klagde på, da.

        Siden vedkommende klasseforstander, (Arne Karlsen), var så affektert, da.

        Og da er det vanskelig å kommunisere, på en bra måte, vil jeg si.

        (For da må man liksom prøve å roe det ned, hvis en person er affektert, vil jeg si.

        Og da kommer man jo ikke lenger, når det gjelder kommunikasjonen.

        For da må man jo liksom ‘holde kjeft’, for å prøve å roe det her ned, da).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

        Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

        Så vi får se om jeg klarer å få til det.

        Vi får se.

      • Min Bok 5 – Kapittel 120: Enda mer fra Rimi Langhus

        Jula 2001 så måtte jeg ta alle Hakon, brød og melke-bestillingene selv, (husker jeg), på Rimi Langhus.

        For jeg var den eneste erfarne butikkmedarbeideren der da, (må man vel si).

        Så jeg ble litt surrete til slutt, og glemte å ta en Hakon-bestilling, i romjula da, (var det vel).

        (For det var andre frister, for bestillingene, i jula.

        Så det ble litt mye å ha i hue, da).

        Så låseansvarlig Eivind Danielsen, han ringte meg om dette, da.

        (For Hakon hadde ringt til låseansvarlig Eivind Danielsen, da).

        Så jeg måtte kjøre tilbake til jobben en dag, og ta en Hakon-bestilling, da.

        Men jeg hadde bestilt så bra med varer, til jula.

        Så det var ikke noen krise, da.

        For butikken var full av varer liksom, da.

        Og kundene er vant med at det er litt ‘harry’, i butikkene, like etter jula.

        Men de som var på jobb, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Langhus, den dagen.

        De satt bare en hel gjeng, nede på røykerommet, da.

        Så jeg kan forestille meg hvordan det vanligvis var der, på fredags-ettermiddagene.

        For Eivind Danielsen han var en ny låseansvarlig, (dette året), da.

        Så han trengte to kasserere og en lagerhjelp, (var det vel).

        For å være låseansvarlig, på seinvaktene der, på fredagene, da.

        Mens da jeg selv ble låseansvarlig, på Rimi Langhus, et par år seinere.

        (Mens jeg studerte på HiO IU).

        Så jobbet jeg selv fredags-ettermiddagene der, da.

        Og jeg fikk bare ha en kasserer, på den samme vakta.

        Så jeg ble liksom utnyttet i Rimi, vil jeg si.

        Jeg fikk liksom minde bemanning enn andre, da.

        Sånn at jeg måtte jobbe livet av meg omtrent.

        Mens andre bare satt på røykerommet, da.

        Så dette må jeg si at var urettferdig.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Det var også sånn, på Rimi Langhus.

        At kassadama Tove, hu forlangte å ha juletre, på spiserommet der.

        For å komme tilbake fra sykmelding, da.

        (Eller noe sånt).

        Så jeg, (som butikksjef), jeg måtte jo drive å pynte juletreet der, da.

        Jula 2001, da.

        For de hadde julepynt, i en eske der.

        Så det var kanskje vanlig at de hadde juletre der, da.

        (Og det var også noen folk som dreiv og solgte juletrær, utafor butikken, vel.

        Så det var enkelt å få tak i et juletre, da.

        Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

        Men det var visst ingen andre som kunne ta på seg denne jobben, (å pyne juletreet), da.

        For jeg, (som butikksjef), jeg hadde jo egentlig nok andre ting å gjøre, i butikken der.

        Enn å pynte juletre, liksom.

        Og juletre-stjerne, det hadde de heller ikke der, (husker jeg).

        Av en eller annen grunn.

        (Selv om de hadde mye glitter og annen julepynt der da, husker jeg).

        For jeg spurte vel assistent Sølvi Berget om de hadde juletrestjerne, (mener jeg å huske).

        Men det bruker de kanskje ikke på Langhus, (av en eller annen grunn).

        (Hvem vet).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Det var også sånn, at jeg sa til distriksjef Anne-Katrine Skodvin, dette året, (nemlig i 2001).

        At jeg ikke hadde noe lyst til å bli med på det årlige helge-seminaret på Storefjell, (på grunn av problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken osv.), da.

        Men jeg sa at hu kunne heller forklare meg hva som ble sagt, (av viktige ting), der oppe, etter seminaret, da.

        Så jeg dro ikke på Storefjell, høsten 2001, da.

        Og jeg hørte ikke noe særlig derfra vel, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kom tilbake.

        Annet enn at hu fortalte at butikksjef Stian Eriksen, fra Rimi Jernbaneveien, hadde laget en slags ‘Jackass’-video der, (eller noe sånt).

        (Noe sånt).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Og det var også sånn, på lille julaften, på Rimi Langhus.

        At jeg ikke hadde lyst til å møte driftsdirektør Rune Hestenes og/eller regionsjef Steinar Ohr, igjen.

        (Etter at de ikke hadde villet hjelpe meg, å ta opp problemene, på Rimi Kalbakken.

        Da de var innom der, like før 17. mai, tidligere i 2001).

        I tilfelle de skulle inspisere butikken, på lille julaften, som vel skikken var, i Rimi.

        Så jeg tok meg bare avspasering, på lille julaften, i 2001, da.

        Men jeg hadde to-tre låseansvarlige, som dreiv og styrte, i butikken, da.

        Og alle bestillinger var tatt, og alt i orden, da.

        Men det var nok veldig uvanlig, at butikksjefen tok seg avspasering, på lille julaften.

        Men jeg hadde låseansvarlig Anders Karlsson og låseansvarlig Kjetil Furuset, i butikken vel.

        Og jeg hadde bestilt masse kremfløte, til bittelille julaften, vel.

        Så det gikk greit, regner jeg med.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Og i januar, i 2002.

        Så tok jeg meg en uke ferie, igjen.

        Siden jeg var overarbeida, da.

        Og siden låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel), kunne jobbe noen vakter for meg, da.

        Og det hadde jo også blitt fem ferieuker, på den her tida.

        Så jeg syntes at jeg kunne ta meg den femte ferieuka liksom.

        Når jeg trengte den, da.

        Men en av de siste dagene, før jeg tok den her ferien.

        Så husker jeg at assistent Sølvi Berget og verneombud Morten Saksgård.

        De gikk ned på spiserommet, for å ha noe møte, vel.

        Og de så stygt på meg da, (sånn som jeg husker det).

        Så da syntes jeg at det ble så mye.

        Når de her problemene, (som jeg ikke visste hva var).

        Kom på toppen, av de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken, osv.

        Så da orka jeg ikke å dra tilbake, på jobben igjen, etter den her ferieuka, da.

        Så jeg dro til fastlegen min, da.

        I Bentsebrugata Legesenter.

        Og fikk sykemelding i en måneds tid, på grunn av utbrenthet, da.

        Og jeg prata litt med søster mi Pia om det her.

        Og hu sa at noen venninner av henne hadde fått ny utdannelse på attføring, når de hadde blitt utbrente, da.

        Men noe sånt, det begynte aldri min fastlege å ‘bable’ om, da.

        Så jeg måtte foreslå det selv, at jeg skulle ta en bachelor-grad, i IT, ved HiO IU, da.

        Så jeg ringte Lånekassa, da.

        Og spurte om jeg kunne få studielån til det.

        Noe jeg tenkte at jeg burde sjekke ut først, siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, ved NHI, cirka ti år tidligere.

        Og da svarte hu på Lånekassa, at dette var et annet studie, så det var ikke noe problem, da.

        Jeg kunne få studielån til å ta en bachelor-grad i IT, selv om jeg hadde fått studielån, til å studere informasjonsbehandling tidligere.

        For det var forskjellige studier, da.

        Og jeg vurderte også å studere informatikk, ved UIO.

        Men da måtte jeg også ha tatt forberedende.

        Så det studiet ville ha vært på tre og et halvt år.

        Og på begynnelsen av 2002, så var jeg jo allerede 31 år.

        Så å ta en alt for lang utdannelse, det syntes jeg at ble litt dumt, da.

        Så derfor, så valgte jeg heller å begynne på et bachelor IT-studie, ved HiO IU.

        For det studiet, det var også sånn, at hvis jeg falt av lasset, liksom.

        (Siden jeg jo var utbrent, på den her tiden.

        Før jeg begynte, på det studiet).

        Så kunne man få en høgskolekandidatgrad, i IT, etter to år, da.

        Ved å gå på dette studiet, da.

        Siden man ikke ble ingeniør, på det studiet som jeg gikk på.

        (Sånn som man vanligvis ble, når man studerte, ved HiO IU).

        Men de som gikk et treårig ingeniør-studie.

        De kunne ikke bli høgskolekandidat, etter to år, da.

        Så derfor valgte jeg å ta det bachelor IT-studiet, ved HiO IU, da.

        Framfor bachelor informatikk, ved UIO, (siden jeg da måtte ha studert et halvt år lenger, på grunn av forberedende).

        Og  jeg valgte heller bachelor IT, (ved HiO IU), framfor et ingeniør-studie, (ved det samme fakultetet).

        Fordi at jeg da etter to år kunne få en høgskolekandidat-grad, hvis jeg gikk på et bachelor-studie, ved HiO IU, da.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

        Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

        Så vi får se om jeg klarer å få til det.

        Vi får se.

      • Min Bok 5 – Kapittel 117: Enda mer fra Rimi Langhus

        Det var jo bare to ledere, (assistent Sølvi Berget og meg), som jobba heltid, på Rimi Langhus.

        Så jeg slapp liksom å ha en assistent, i strupen, på en hel vakt, flere ganger i uken, da.

        Sånn som det hadde vært, (med ‘assistent-regionsjef’ Kjetil Prestegarden), på Rimi Kalbakken.

        Så på Rimi Langhus, så hendte det at jeg prata, med de ‘vanlige’ medarbeiderne, som jobba der, husker jeg.

        Espen Kristiansen, (eller om han het Espen Kristensen), som jobba som lagerhjelp der.

        (Han som spilte fotball for Follo, vel.

        Hvis det ikke var Langhus, da).

        Han hadde en bror, som spilte i band, (mener jeg å huske).

        Og jeg spurte om han Espen Kristensen, hadde noen kule band, å anbefale, da.

        (For jeg hørte også litt på alternativ musikk, da.

        Etter å ha kjent min søsters venninne Cecilie Hyde, fra Lyche-gjengen og Svelvik, det siste året, som jeg bodde, på Bergeråsen.

        Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

        Og Espen Kristensen, han kunne anbefale et band som het System of a Down, (husker jeg).

        Så jeg lasta ned noen mp3-er, av dette bandet da, når jeg satt foran PC-en, en kveld.

        (Innimellom at jeg var op på #quiz-show og chatta på #blablabla, da).

        Og den sangen som Espen Kristensen hadde foreslått.

        Nemlig ‘Chop Suey’.

        Den likte jeg ikke, da.

        Den syntes jeg at ble for uharmonisk, (eller hva man skal kalle det), da.

        Men jeg klarte såvidt en annen System of a Down-sang, som het ‘Toxicity’, vel.

        (Hvis ikke det var ‘Aerials’, da.

        Noe sånt).

        Og Espen Kristensen han var også fan av TV-programmet, Åpen Post, (med Harald Eia og Bård Tufte Johansen), som jeg også digga, da.

        (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

        Så vi kunne preike litt om det TV-programmet noen ganger, da.

        (Det må vel enten ha vært på onsdager eller torsdager, vel.

        For jeg jobba tidligvakt, på mandager og tirsdager.

        Og seinvakt på onsdager og torsdager.

        Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

        For assistent Sølvi Berget, (som var så skjør), hu ville at jeg skulle ta over vaktene til trainee-Thomas, og liksom følge den turnusen som de hadde pleid å ha der, da).

        Mens jeg dreiv med fruktsvinnet, og pressa pappesker fra frukta, da.

        På ettermiddagene, da.

        Etter at jeg hadde tatt frukta, og vanligvis brukt en del tid på det, da.

        Siden assistent Sølvi Berget, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), kanskje hadde litt å gå på der, da.

        (Noe sånt).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Verneombud Morten Saksgård, han klagde en gang på meg, fordi at jeg hadde ansatt en ‘chipper’.

        Men da skjønte jeg ingenting, (husker jeg).

        For jeg hadde vel ikke ansatt noen kinesere.

        Jeg hadde vel bare ansatt Jokke vel, (på rundt den her tida).

        Og han var jo hvit, liksom.

        (Sånn som jeg kunne skjønne det, ihvertfall).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Verneombud Morten Saksgård.

        Han sa også noe annet rart til meg, en gang, (husker jeg).

        Da han var innom, for å handle vel, på Rimi Langhus.

        Og det var at han og noen bekjente av han skulle på en ‘Ski-tur’, da.

        Og det hørtes litt dumt ut da, (husker jeg at jeg syntes).

        For hvis man sier skitur i Norge, så betyr vel det at man skal ut å gå på langrennski, (mener nå jeg da).

        Men det er kanskje bare jeg som er rar.

        Det er mulig.

        Hvem vet.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Verneombud Morten Saksgård, han gikk forresten i kokkelæra, (mener jeg å huske).

        Men han trivdes ikke som kokke-lærling, da.

        På grunn av det høye arbeidspresset, (var det vel).

        Som var på en ganske kjent Oslo-restaurant vel, (som jeg ikke husker navnet på nå), mener jeg å huske.

        (Noe sånt).

        Så han verneombud Morten Saksgård, han begynte vel på en annen utdannelse etterhvert vel, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

        (Noe sånt).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Deltidsansatt Anders Berle.

        Han snakka en gang til meg på en rar måte, (husker jeg).

        Om en som het Eirik, som hadde søkt jobb der, da.

        ‘Du skal vel ikke ansette han’, mener jeg at Anders Berle sa, da.

        (Noe sånt).

        Et par ganger sa han vel det her, inne på kontoret der da, (var det vel).

        Og assistent Sølvi Berget, hu reagerte også på han Eirik, (mener jeg å huske).

        (Av en eller annen grunn).

        Så det ble til at jeg droppa å ansette han Eirik, da.

        For jeg trodde at assistent Sølvi Berget og Anders Berle mente at han Eirik var kriminell da, (eller noe sånt).

        (Noe sånt).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        På et kurs, (eller om det var et møte), inne på hovedkontoret, til Hakon, (på Sinsen).

        Så husker jeg det, at tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, sa det.

        At hvis vi butikksjefene skulle ansette noen.

        Så ville han at vi skulle ta en telefon til politiet først da, (husker jeg).

        Og spørre politiet, om de syntes at vi burde ansette den og den personen, da.

        Og det her syntes jeg at virka litt rart, da.

        At politiet liksom skulle ha veto, ved ansettelser, da.

        For hvem vet hva de så på da, liksom.

        Men jeg husker at jeg ringte politiet, (i Follo, må det vel ha vært).

        Ihvertfall en gang, etter at Jon Bekkevoll nevnte det her, da.

        Angående en ansettelse, da.

        Og at Follo-politiet da svarte at vedkommende virka grei, vel.

        (Noe sånt).

        Men uten at jeg nå husker hvilken ansatt det var igjen, som jeg ringte om da.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Det var også en kar som jobba der, som het Simen.

        Og han var lagerhjelp, da jeg begynte der, da.

        Og han spilte også fotball, (husker jeg).

        Og hans favorittspiller, det var David Beckham, husker jeg.

        For jeg spurte han om det en gang, vel.

        For jeg prøvde liksom noen ganger å komme litt på bølgelengde, med de ansatte, da.

        (For da ble det kanskje mindre konflikter, og sånn.

        Tenkte jeg kanskje.

        Noe sånt).

        Og Simen, han sa også det en gang, (husker jeg).

        Da jeg gikk for å ta toget, tilbake til Oslo, etter jobben, en gang.

        (For Simen bodde bort mot Vevelstad togstasjon der, et sted, da).

        At i det og det huset, (på veien til togstasjonen da), så bodde Langhus sin eneste pakkis, (eller om han sa ‘pakistaner’), da.

        Og han pakistaneren, han satt alltid og så på TV da, husker jeg at Simen sa.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Og like før jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.

        (Sommeren 2002).

        Så trengte vi en ny låseansvarlig, på Rimi Langhus da, (husker jeg).

        Og da hørte jeg med han Simen da, (husker jeg), om han kunne jobbe som låseansvarlig, da.

        Og det kunne han da, (husker jeg).

        Men den første dagen, som han var på opplæring, som låseansvarlig.

        Så dukka verneombud Morten Saksgård opp, i butikken igjen, da.

        Eller, enten så var han der som kunde, eller så var han på jobb, da.

        (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

        Men verneombud Morten Saksgård, han sa ihvertfall det, (husker jeg).

        At: ‘Erik, Simen ‘loker”.

        Og loker, det kommer vel av ‘loco’, (tror jeg).

        Som betyr gal vel, (på italiensk).

        (Som i ‘Poco Loco’-gensere, vel.

        Som var vanlige, på 80-tallet).

        Så jeg regna med at verneombud Morten Saksgård mente at Simen surra litt da, på sin første dag, som låseansvarlig.

        (Noe sånt).

        Og det syntes ikke jeg at var så farlig da, (husker jeg).

        For Simen var vel på opplæring, (hvis jeg husker det riktig).

        Og uansett, så er det en stor overgang liksom, (mener jeg ihvertfall), når man går fra å være vanlig medarbeider, til å bli leder liksom, i Rimi, da.

        Så er det lov å surre litt, (og gå rundt seg selv litt liksom), i begynnelsen da, (når man jobber som leder i Rimi), mener nå jeg ihvertfall, da.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

        Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

        Så vi får se om jeg klarer å få til det.

        Vi får se.

        PS.

        Det var forresten sånn, at da jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.

        Så skulle liksom assistent Sølvi Berget lære meg, hvordan jeg tok svinnet, da.

        Og det visste jeg vel egentlig fra før.

        Men det var vel muligens distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, som mente det, at jeg assistent Sølvi Berget, skulle lære meg det, da.

        (Noe sånt).

        For på Rimi Langhus, så var de veldig nøye, med kildesortering, da.

        Og alt organisk avfall.

        (Altså frukt og kjøtt, osv).

        Det skulle hives i en stor, gul dunk, da.

        Som ble tømt en gang i uka, vel.

        (Hvis det ikke var hver fjortende dag, da).

        Og den dunken, den var ikke kjølt, da.

        Så det lukta jo pyton, (når man tok av lokket, til den dunken), da.

        Og bakteriene, de må jo ha florert, som bare søren, oppi den dunken da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

        Og den her stinkende ‘smørja’, den gikk til grisemat, da.

        Så det de grisene får å spise, det hadde jeg ikke spist, ihvertfall.

        (For å si det sånn).

        Men det matavfallet, det blir kanskje kokt, før grisene får det, da.

        (Det er mulig).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

      • Min Bok 5 – Kapittel 116: Mer fra Rimi Langhus

        Det var også sånn, på Rimi Langhus.

        At i løpet av den første tida, som jeg jobba der.

        Så prøvde jeg å ta opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

        (Like ved inngangen til røykerommet der, en gang).

        Om de problemene som hadde vært, på den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

        (Nemlig at jeg ble lurt inn i en felle og tulla med, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

        Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu reagerte på en lignende måte, av den måten som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde reagert, noen måneder tidligere, da.

        For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare svarte bare det, at hu ville ikke bli innblandet, i det som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Og jeg hadde jo allerede prøvd å ta opp, om de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken.

        Med driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.

        Da disse to var innom, for å inspisere Rimi Kalbakken, (eller noe sånt), før 17. mai-helga, i 2001, da.

        Men uten at jeg klarte å komme så langt, som å få begynt, å liste opp disse problemene, engang.

        Dette ble liksom bare feid under teppet, da.

        Av driftsdirektør Rune Hestenes.

        (Må jeg vel si).

        Og da var vel den eneste jeg kunne ha tatt det her med da.

        Det måtte vel ha vært Rimi-Hagen, tror jeg.

        Men jeg hadde jo liksom verdens skjøreste assistent, jobbende sammen med meg, på Rimi Langhus der, da.

        Nemlig Sølvi Berget.

        Og hu var jo redd for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg).

        (Jeg husker blant annet at jeg overhørte det, at tidligere trainee-butikksjef Thomas og assistent Sølvi Berget.

        De diskuterte seg i mellom, om jeg var ‘som Anne-Katrine’.

        Og tidligere trainee-butikksjef Thomas, han mente vel det, at jeg ikke var fullt så ille, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (hvis jeg hørte det riktig).

        (Noe sånt).

        Hva han nå mente med det).

        Så hvis assistent Sølvi Berget, hadde hørt det, at jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noen problemer, i Rimi.

        Så hadde nok hu sjukmeldt seg, resten av livet, (eller noe sånt), tror jeg.

        (For å prøve å forklare, da).

        Og alle på Rimi Langhus, (og sikkert resten av folka i Rimi og), de ville nok sikkert ha trodd at det hadde klikka for meg da, (tror jeg).

        Hvis jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noe greier.

        Så det bare droppa jeg da, (må jeg innrømme).

        For da hadde nok ikke folk trodd at jeg var normal, hvis jeg hadde gjort noe sånt, (tror jeg).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

        Hu satt meg opp 6.000 i lønn, da jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

        Sånn at jeg fikk 286.000, (pluss frynsegoder), i årslønn, da.

        Noe som var bra, for en butikksjef, i Rimi, på den her tida.

        Selv om Rimi var den kjeden, som betalte lavest lønn, da.

        Så en butikksjef i Rema eller Kiwi, ville vel bare ha ledd, av den her lønna, tror jeg.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

        Hu sa også det, at jeg kunne få lov til å gå på et kurs, på Rimi sin regning, da.

        (På Varehandelens høyskole, eller noe sånt, vel).

        Som et slags plaster på såret, kanskje.

        Siden hu ikke hadde kunnet hjelpe meg.

        Med å rydde opp i de problemene, som hadde vært, da jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

        (Noe sånt).

        Og da svarte jeg det, at kanskje jeg kunne gått på et kurs, i ledelse, (eller noe sånt).

        (For etter å ha blitt tulla med, av distriktktsjef PØF, distriktsjef Neteland og assistent Kjetil Prestegarden.

        I forbindelse med at jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

        Så hadde jeg blitt litt usikker, i min rolle, som leder, da.

        For både PØF og Neteland de hadde drevet og programmerte meg, da.

        Og assistent Kjetil Prestegarden, han fikk jo lov av distriktsjef Anne Neteland, til å liksom hersje med meg da, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken).

        Men da, så svarte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.

        At ledelse, det hadde jeg jo nettopp lært mer om.

        På de videregående butikksjef-kursene, (eller hva de ble kalt igjen), til tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, da

        Inne på Rimi sitt hovedkontor, da.

        Så ledelse-kurs, det fikk jeg ikke lov til å gå på da, sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

        Men da, så syntes jeg jo det, at det her kurs-greiene, bare ble som noe tull, da.

        For det var ledelse, som var det feltet, som jeg fortsatt var usikker på, da.

        (Etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da).

        Forklarte jeg, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

        Så det her kurs-greiene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde begynt, å ‘babla’ om, da.

        Det ble det ikke noe ut av, da.

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Så etter at mine forsøk, på å ta opp de problemene, som hadde vært, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

        Med driftsdirektør Rune Hestenes, regionsjef Steinar Ohr og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

        Ble mislykket.

        Så syntes jeg ikke det, at jeg kunne fortsette å jobbe i Rimi.

        Med selvrespekten min i behold liksom, da.

        Etter å ha blitt lurt, tulla med og misbrukt, (må man vel si), så mye, på Rimi Kalbakken, da.

        Så jeg måtte nesten ut av Rimi, for å bevare selvrespekten min da, (syntes jeg).

        Men nå var det sånn, at hu blonde kassadama, som hadde gått hjem, sammen med trainee-Thomas, fra avskjedsfesten hans, da.

        Og som slutta, akkurat da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.

        Hu overhørte jeg, at sa til låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel).

        Like etter at jeg hadde begynt, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

        At: ‘Nå skulle det jo liksom bli så bra her’, (eller noe sånt).

        (Uten at jeg vet hvem som hadde sagt det til henne.

        Hvis ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde lovt det, da.

        Hvem vet).

        Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte, i Rimi.

        Før jeg også hadde fått rydda opp litt, på Rimi Langhus, da.

        Så derfor begynte jeg å rydde opp litt, i den butikken også, da.

        (Selv om jeg var veldig sliten og overarbeida, på den her tida).

        Og jeg fikk flytta det enorme, ‘kommunist-fargede’ smågodt-stativet, vekk fra frukta, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), og jeg fikk rydda, (og laget nytt system vel), inne på både det vanlige og på det store ‘felles-lageret’, da.

        (Noe sånt).

        Og jeg fikk ordna opp i ting, som var ‘harry’ der, da.

        Ved å blant annet ringe håndtverkere, (og sånn), da.

        Som hang opp plakatholdere, (eller hva det var igjen), ved inngangsporten, til butikken, da.

        (Selv om han håndverkeren som dukka opp.

        Bare gjorde bare jobben sånn halvveis vel, (vil jeg si).

        Så det ble bare sendt ‘tullinger’ nærmest, til de butikkene, ute i Follo, da.

        Husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall.

        Så det var ikke som i Oslo, liksom.

        For der pleide vel sånt å bli gjort ordentlig, (av fagfolk), vi jeg si).

        Og jeg bestilte vel nye plakatbukker, (tror jeg).

        For den gamle så vel stygg ut, (tror jeg).

        Noe sånt.

        Og jeg fjerna det lille av aktiviteter, som stod, innerst i butikken.

        (Ved fryserne osv., da).

        For Rimi Langhus, det var en spesiell butikk.

        Som var veldig trang, og derfor ikke hadde plass til kampanjer, (og hadde blitt fritatt, fra å ha disse, av hovedkontoret), da.

        For da ble det så dårlig plass i butikken, at man omtrent fikk klaustrofobi, av å handle der, (må man vel nesten si).

        Og det var også derfor, at jeg ikke maste så mye, om å få rydda hyllene, i butikken.

        For når betjeningen stod og rydda hyller.

        Så sperra de samtidig veien, for kundene, da.

        (Som kom med handlevogna si, da).

        Så egentlig, så var det vel kanskje like greit, å ikke stå for mye og rydde hyller, på Rimi Langhus der, da.

        Hvis jeg skal være helt ærlig.

        (Tenkte jeg etterhvert, ihvertfall).

        Så derfor, så kjefta jeg ikke så mye på Trond Berget, da.

        Når han ikke rydda hyller likevel, (sånn som jeg hadde avtalt med han), da.

        Og vi gjorde jo også om hyllene etter planogram der.

        Og mye mer da.

        Som jeg fikk ordna med at ble gjort der, liksom.

        Selv om jeg ikke gjorde alt selv, som butikksjef da, mens også delegerte noe, (som det med å gjøre om hyllene da, som Anders Karlsson gjorde).

        Så sånn var det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Jeg kom også på noe mer, fra den første kursdagen, (må det vel ha vært).

        Fra det videregående kurset, for butikksjefer, på Rimis hovedkontor, som Jon Bekkevoll var ansvarlig for, høsten 2001, (var det vel).

        Og det var at Jon Bekkevoll, han spurte oss Rimi-butikksjefene, om hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.

        Og da ble det svart, (muligens av butikksjef Arne Risvåg, fra Rimi Karlsrud), vel.

        At Rimi ville ha medarbeider som ‘tenkte selv og tok ansvar’, da.

        Og dette var Jon Bekkevoll, (og flere andre), enige i, da.

        Så dette var vel et slags fasitsvar, (tror jeg), på hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.

        (Selv om jeg selv ble mye programmert, må jeg si, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, da).

        Så Rimi, de ville ikke at man skulle kommandere medarbeiderne for mye, (som butikksjef), da.

        Husker jeg at Jon Bekkevoll sa, på det her kurset, (i 2001), da.

        (Noe sånt).

        Selv om dette var noe helt nytt for meg, da.

        (Må jeg vel innrømme).

        Som hadde jobbet i Rimi, siden 1992, da.

        Så hvor Jon Bekkevoll og Arne Risvåg hadde det her fra.

        Det veit jeg ikke.

        Dette minnet ikke mye om den bedriftskulturen, som jeg selv hadde blitt kjent med, under min karriere, fra å jobbe annenhver lørdag, i kassa, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, i 1992/93.

        Til jeg hadde jobba som butikksjef, i tre butikker, på tre år, i 2001, da.

        (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

        Men det fantes kanskje flere skoler, i Rimi da, når det gjaldt ledelse.

        Det er mulig.

        Så sånn var nok det.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Men men.

        Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

        Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

        Så vi får se om jeg klarer å få til det.

        Vi får se.