johncons

Stikkord: Rimi Langhus

  • Min Bok 5 – Kapittel 113: Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag

    Etter at jeg hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, i et par måneder, vel.

    (Noe sånt).

    Så dukka det opp en hel ‘bøling’, av Rimi Langhus-gutter, og spurte meg, mens jeg satt på kontoret, og regna lønninger, (eller noe sånt),  vel.

    Om vi på Rimi Langhus kunne ha vårt eget bedriftsfotball-lag, da.

    Og jeg hadde jo vært med, å spille, en kamp, for et Rimi bedriftsfotball-lag, i Vollsløkka-hallen, (eller om det heter Skeid-hallen), i 1993, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4.

    Og jeg var jo også med Magne Winnem, og spilte bedriftsfotball, for IT Akademiet, (hvor jeg jo også hadde dratt med låseansvarlig Kjetil Furuseth, fra Rimi Langhus), som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken.

    Så jeg var ikke helt avvisende, til den her ideen, da.

    Hvis Rimi Langhus-gutta så gjerne ville ha et bedriftsfotball-lag, så kunne jeg vel høre om det var mulig å få til, liksom.

    Men, jeg var jo overarbeidet, fra Rimi Kalbakken-tida.

    Og jeg hadde jo egentlig nok å gjøre, fra før, på Rimi Langhus, (og ellers), syntes jeg.

    (Jeg var jo også op på #quiz-show, (på irc), og sånn, da.

    Og jeg hadde jo også min egen chattekanal, (på irc), som het #blablabla, da.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg sa det, at jeg kunne ringe Rimi’s hovedkontor, (på Sinsen), og høre, om vi kunne få ha et bedriftsfotball-lag, da.

    Hvis en av Rimi Langhus-gutta, tok på seg det ansvaret, å drive den her fotball-klubben, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og da sa Jokke det, at han kunne ta på seg det her ansvaret, da.

    Og han var vel bare søtten år gammel, på den her tida, vel.

    Men, på Rimi Langhus, så jobba jo også, (blant annet), Morten Saksgård, som hadde fått lov til å bli verneombud, da han bare var femten år gammel, av trainee-butikksjef Thomas, et par år, før jeg begynte å jobbe der, da.

    Så jeg syntes ikke at jeg kunne nekte Jokke å være fotball-ansvarlig.

    Selv om han var under atten år, da.

    Siden det jo var en tradisjon, på Rimi Langhus, (startet av trainee-butikksjef Thomas).

    Å la tenåringene der få ha ansvar, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tok en telefon, inn til Hakon sitt hovedkontor da, (på Sinsen).

    Og fikk snakke med en eller annen der, (som jeg ikke husker navnet på nå), da.

    Men som var Hakon sin ansvarlige, for idrett da, (må det vel ha vært).

    Og jeg forklarte vel først det, at jeg hadde vært med å spille en kamp, for det bedriftsfotball-laget, som Rimi hadde, i Oslo, rundt 1993, da.

    Så jeg lurte på om vi kunne få ha et sånt bedriftsfotball-lag, ute i Langhus også, da.

    Og han idrettsansvarlige, han sa at det var greit, at vi starta opp et sånt fotball-lag, da.

    Og vi fikk vel også noen drakter, (som jeg ikke husker helt fargen på nå), sendt i posten, fra Rimi sitt hovedkontor, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ble også sånn, at Rimi Langhus, sponset en halvliter brus, på hver spiller, som var med, og spilte, de her kampene, da.

    (Hadde jeg vel gått med på, da).

    Og da var det sånn, at de som jobba, på Rimi Langhus.

    De var så glade, i iste, da.

    (Av merke Lipton, vel).

    Så de tok med seg bare iste da, på de her kampene, som vi spilte.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det skeia ut litt, da.

    For de halvliterne med iste, de var mye dyrere, enn halvlitere med brus, da.

    Og det var jo liksom et stress, når vi skulle dra, på de her kampene, da.

    Og det var jo sånn på varetellinger, i Rimi, at de ansatte fikk ihvertfall en brus hver, da.

    Men om man skulle skille mellom brus og iste, (som var en ny vare vel, på den her tida).

    Det var ikke noe jeg begynte å liksom ‘arrestere’ folk for da, (for å si det sånn).

    For det hadde nemlig stått i Rimi-nytt, (husker jeg), på den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    At butikksjefene liksom ikke skulle være som politi, rundt om i butikkene, da.

    Noe som jeg vel ikke hadde hørt før.

    Men som jeg vel begynte å tenkte litt over, (etter at jeg hadde lest om det her i Rimi-nytt), da.

    For det var vel ikke vanlig, at sånne befalinger, dukka opp, i Rimi-nytt, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var vel ikke så lett, for meg, (som butikksjef), å hanskes, med den her bølingen, da.

    I det maset som var, før vi skulle kjøre, til kampene, da.

    Og Jokke, han befant seg, så godt som alltid, i par, med Trond Berget, (på jobben), da.

    Og disse to kara, de satt som oftest nede på spiserommet, da.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk snakka noe med Jokke, om det her fotball-laget, da.

    Så hvordan han gjorde ditt og datt, det veit jeg ikke.

    Men det var jo også avtalen, at Jokke skulle ordne med alt det her selv, da.

    (Siden jeg egentlig hadde nok å gjøre, fra før, da).

    Så Jokke holdt sin del av den avtalen da, (må jeg si).

    (Om at han skulle ta på seg ansvaret for det her bedriftsfotball-laget, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ble også sånn.

    At jeg ble med å spille, på mange av de her kampene, (det året jeg jobba som butikksjef der), da.

    Selv om jeg var reserve en god del, (må jeg innrømme).

    For mange av de som spilte på Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag.

    (Det vil si spillere som Kjetil Furuset, Eivind Danielsen, Anders Berle, Espen Kristiansen og David Ulriksen).

    De spilte også fotball, på ‘vanlige’ fotball-lag, da.

    (Espen Kristiansen spilte vel for eksempel på Follo sitt A-lag eller junior-lag, tror jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

    Så det var mulig at de da ikke samtidig hadde lov til å spille, på et bedriftsfotball-lag, da.

    Men det kunne nesten ikke jeg drive å surre med, (syntes jeg).

    For jeg hadde egentlig nok med å drive butikken, da.

    Og de reglene, for bedriftsfotball-lag, de har jeg egentlig aldri lært, da.

    Selv om jeg må innrømme det, at jeg overhørte noe av det som Kjetil Furuseth og andre på laget, prata om, når det gjaldt den her fotballen, da.

    Og utifra det, så virka det sånn for meg, at de som spilte på Follo osv., ikke samtidig hadde ‘lov’ til å spille, på Rimi Langhus, da.

    Men vi hadde jo så få folk, på Rimi Langhus.

    Så det er mulig at de hadde lov likevel, da.

    Det er mulig.

    Og dette her var jo bare bedriftsfotball, (tenkte vel jeg).

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Så jeg tok ikke det her så alvorlig, da.

    For det her var jo ikke fotball-VM liksom da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo Jokke som var ansvarlig, for det her fotball-laget, så.

    Så det var egentlig ikke min jobb, å blande meg opp i, hvordan han dreiv det her fotball-laget.

    (Må jeg vel si).

    På samme måte som at det ikke var min jobb, å blande meg opp i, hvordan verneombud Morten Saksgård, gjorde jobben sin, (som verneombud), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjelder fotballkampene, så husker jeg at jeg kjørte Sierra-en min, til den første av de, vel.

    Og det var i Ski, (eller noe sånt), vel.

    Jeg lurer på om det var kampen, mot Follo Taxi.

    Jeg spilte forsvar en del, (når jeg ikke var reserve da), i kampen mot Follo Taxi, (husker jeg).

    Og jeg husker at jeg var høyre-back.

    Og på vår venstre side, så kom en taxisjåfør dundrende, (aleine), da.

    Som må ha sluppet forbi en Rimi Langhus-forsvarer, da

    Og jeg stilte meg da bak keeperen, (som var David Ulriksen muligens), da.

    For å liksom prøve å stoppe skuddet, som jeg forsto at nok ville komme, da.

    Og skuddet, det var hardt, så keeperen nådde ikke fram, til ballen, da.

    Men jeg rakk såvidt å få opp beinet mitt, sånn at ballen gikk i tverrliggeren, da.

    Og så heada jeg ballen over tverrliggeren, når ballen falt ned igjen, da.

    (I tilfelle noen drosjesjåfører kom stormende, bak ryggen min, da).

    Så jeg redda et mål ihvertfall da, som spiller, på Rimi Langhus.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så skulle vi spille, ute i Greverud, (eller ihvertfall et sted, som ligger ved en togstasjon, cirka midt mellom Oslo og Ski), da.

    Og da, så hadde jeg vaska joggebuksa mi, nede i vaskekjelleren, i Rimi-bygget der da, (husker jeg).

    For jeg spilte jo kamper for IT-akademiet også, på den her tida.

    Så jeg måtte nok vaske fotballtøyet mitt ganske ofte, da.

    Og da jeg skulle dra, for å spille fotball, på Greverud der, (eller hvor det var igjen).

    Så så jeg at noen hadde tatt ut den grå joggebuksa mi, av tørketrommelen, (eller noe sånt), da.

    Og lagt den oppå en vaskemaskin, (eller noe sånt), i vaskekjelleren, da.

    Og jeg måtte vel ta toget, til det her stedet, (mener jeg å huske).

    For det var ofte noe feil med bilen min, (på den her tida også), da.

    Og da jeg tok på meg, den her joggebuksa, da.

    Så merka jeg det, at det ikke var min joggebukse, da.

    For noen hadde lurt meg, (må jeg vel si), nede i vaskekjelleren der, da.

    Så den joggabuksa, den var alt for trang, da.

    Så jeg kunne nesten ikke bevege meg, ute på banen der, da.

    Så jeg ble byttet ut, etter bare noen få minutter, da.

    Og jeg satt så det meste av kampen der, og chatta med hu Christina Brynteson, (som var ei ‘håndball-venninne’ av Anders Karlsson og Ingvill Storø), som jeg hadde ansatt, som deltidsmedarbeider i kassa, like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Langhus der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også en bortekamp, mot Ås Landbrukshøyskole.

    De hadde så fint gress der, så man kunne nesten merke det, at vi spilte mot Landbrukshøyskolen, (husker jeg).

    Og der, så løp jeg over cirka halve banen, (mot slutten av kampen), og redda en målsjanse, (husker jeg).

    Og Espen Karlsson, (han som kanskje kunne minne litt om Eric Cartman, i South Park), han scorte et mål da, (husker jeg).

    Noe som var litt overraskende, vel.

    For han spilte vel ikke akkurat på A-laget til Follo, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette laget, de hadde visst dratt ned på en fotballturnering, på Sørlandet, ikke så lenge etter at jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    (For jeg begynte å studere, på en Bachelor IT-grad, ved HiO IU, høsten 2002).

    Og da vant de visst hele turneringen, da.

    (Eller om de kom på andre plass).

    Husker jeg, at jeg fikk høre, en god stund etter det her, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Til og fra den kampen, mot Landbrukshøyskolen, i Ås.

    (Må det vel ha vært).

    Så satt jeg vel på med Eivind Danielsen, (mener jeg å huske).

    (Hvis ikke det var til en annen kamp, da).

    Og han kjørte som et svin, (husker jeg).

    Og det overrasket meg, husker jeg.

    For han hadde vel ikke hatt lappen så lenge, (tror jeg).

    (Siden han bare var 18-19 år, på den her tida, vel).

    Men han kjørte skikkelig rått, da.

    Men han hadde kanskje en bil, som hadde bra forstilling, (eller noe sånt).

    Det er mulig.

    Og etter denne kampen, (må det vel ha vært).

    Så slapp Eivind Danielsen, (var det vel), meg av, ved togstasjonen, i Ski der, da.

    Og da syntes jeg faktisk at jeg så hu Aziza, (heltidsmedarbeider i kassa), fra Rimi Kalbakken, der.

    På Ski togstasjon.

    Men det er mulig at jeg så syner, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 111: Enda mer fra Rimi Langhus

    På Rimi Langhus, så var det litt ‘mangelvare’ på folk, etter at de to ‘horene’, (eller hva de var), til trainee-butikksjef Thomas, (fra Bøleråsen), hadde slutta.

    Men søstera mi Pia, hu fortalte meg det, (muligens på vei tilbake fra tante Ellen sin femtiårsdag, i Nevlunghavn), at onkel Runar sin yngste sønn, Øystein, var arbeidsledig, da.

    (Etter visstnok å ha studert på IT-akademiet.

    Hvor jo Magne Winnem jobba.

    Og jeg jo var med å spille bedriftsfotball, da.

    Men jeg fikk aldri spurt Magne Winnem om han kjente Øystein Olsen.

    For Magne Winnem, han var aldri på #blablabla, for eksempel, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så enten, så ringte jeg han Øystein selv, eller så fikk jeg Pia til å ringe.

    Og så dukka han Øystein opp, på Rimi Langhus, da.

    Med den Mercedes Gelendewagen, som faren min, hadde sklidd baklengs ned veien opp til Birkebeiner-hytta, på Sand med, (før Øystein ble født), på begynnelsen av 80-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg lærte opp han Øystein Olsen selv, i kassa, på Rimi Langhus der, da.

    Og han Øystein, han ble litt sur, (husker jeg).

    Da jeg sa til han det, at han måtte si ‘takk’ og ‘versågod’, til kundene, som handla, på Rimi Langhus, da.

    For det likte han ikke, (husker jeg).

    Så Øystein Olsen, han var nok ikke så utadvendt, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Men jeg kjente ikke han Øystein Olsen så utrolig bra, da.

    Jeg hadde vel bare prata møtt han, et par ganger, etter at han hadde lært å prate, (tror jeg)..

    Og det var vel sommeren 1990.

    (Da jeg var på besøk hos onkel Runar og dem, i Son, i en uke, eller noe sånt, vel).

    Og på det slektstreffet, i Son, i romjula 1997, (var det vel).

    Da de liksom skulle innvie det svømmebassenget, som dem hadde ‘fabla’ om, siden 70-tallet omtrent, da)

    Og det var vel derfor, at jeg også trodde det, at han kanskje kunne ha godt av, å jobbe litt i butikk, da.

    Så ble han kanskje litt mer utadvendt, da.

    (Og litt mindre nerdete kanskje, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Øystein Olsen noen ganger kom seg på jobb, ved å ta tog, (fra Sonsveien togstasjon), vel.

    (Han måtte vel muligens bytte tog i Ski, hvis jeg skjønte det riktig).

    Og det var et stykke, mellom Langhus og Son, fant jeg ut.

    (Selv om begge disse stedene ligger i Follo, da).

    For jeg kjørte Øystein Olsen hjem fra jobben, et par ganger, da vi begge jobba seinvakt, da.

    Og da ville han ikke at jeg skulle kjøre han helt fram til den store villaen deres, i Isdamveien, (husker jeg).

    Men han ba meg om å slippe han av like ved der jeg hadde prøvd å tagge hakekors, (i mangel av andre ideer), inni et fraflytta hus, i starten av Isdamveien der, på midten av 80-tallet, da.

    (For jeg ble liksom presset, av Ove og onkel Runar, til å begynne med grafitti, da.

    Og jeg kjøpte ikke noen sprayboks, på en Sverige-tur, som faren min og onkel Runar dro med Ove og meg på, da.

    (For jeg syntes vel at kinaputter var artigere, på den her tida).

    Men da ga onkel Runar meg penger, for å kjøpe en sprayboks, (til meg selv), som jeg egentlig ikke hadde så lyst til å kjøpe da, husker jeg.

    (Så jeg måtte gå inn i den butikken, i Strømstad vel, enda en gang, da).

    For grafitti, det var mer en Follo-ting, enn en Berger-ting, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg kjørte Øystein Olsen, hjem fra Rimi Langhus, så kjørte jeg også en tur ned til havna, i Son der, da.

    (Etter å først ha sluppet av Øystein Olsen, da).

    Og jeg kikka litt på båtene og sånn der, da.

    Noe jeg hadde gjort mange ganger før, under oppveksten, da.

    For jeg var ganske ofte med faren min, de to-tre åra, (eller hva det var igjen), som han dreiv og bygde, på det store huset, til onkel Runar, i Son, (på 80-tallet), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Langhus, så jobba det også ei håndball-dame, (var hu vel), som het Ingvill Storø, forresten.

    Og hu bodde rett over veien, for butikken, og hu pleide også å dra til Nevlunghavn, om somrene, (husker jeg at hu sa, en gang).

    (Sikkert fordi at jeg nevnte at jeg skulle i bestemor Ingeborg sin bursdag, i Nevlunghavn, da.

    Noe sånt).

    Og jeg fortalte hu Ingvill Storø det, at bestemor Ingeborg, var litt kjent, i Nevlunghavn.

    Siden hu pleide å ha maleriutstilling, i det gamle biblioteket, i Nevlunghavn der, om somrene, da.

    Men da svarte ikke hu Ingvill Storø noe, (husker jeg).

    Så det er mulig at hu trodde at jeg jugde, da.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker forresten det, at hu Ingvill Storø.

    Hu dukka opp på Rimi Langhus der, en sommer, på begynnelsen av 2000-tallet.

    (Sommeren 2004, må forresten det her ha vært, så jeg på nettet nå).

    Og fortalte det, at hu hadde vært Cumshots-konsert, (med Kristopher Schau), på Quartfestivalen.

    Også hadde plutselig Fuck for Forest dukka opp, på scenen der.

    Og det hadde visst vært litt spesielt å se på, fortalte hu Ingvill Storø meg, da.

    Så da ble hu nok rimelig vill og gæern, av å være på den konserten, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også ei annen deltidsansatt kassadame der, som het Ingunn.

    Og hu fortalte meg det en gang, at hu hadde gått i samme klasse, som fotballspilleren Martin Andresen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg vel muligens klagde litt til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    På at det lå så mye skrot, inne på et lager, som Rimi Langhus var et av firmaene, som disponerte, da.

    Og da ba distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg, om å rydde det svære lageret, da.

    (Husker jeg).

    Så da ringte jeg og bestilte en container, husker jeg.

    Og så fikk jeg vel låseansvarlig Kjetil Furuseth, (må det vel ha vært), til å jobbe min vakt, da.

    Og så jobba jeg en hel vakt, (ihvertfall), med å kaste skrot, som lå inne på det lageret, da.

    For andre Rimi-butikker, de hadde brukt det lageret, som et slags skrot-lager, i årenes løp, da.

    Og noen hadde også plassert en TV, inne på det skrot-lageret da, husker jeg.

    Og det nevnte jeg for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, husker jeg.

    Men det kan jo også ha vært et av de andre firmaene, som disponerte det lageret, som hadde satt den TV-en der.

    Det er mulig.

    For det var vel litt rart, at det stod en halvgammel TV, inne på et sånt lager, fullt av gamle butikkhyller osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, på Vevelstad der.

    At ei dame, som ligna litt på Nemi, (må man vel si).

    Hu jobba inne hos frisøren, (eller noe sånt), i det samme bygget, som Rimi Langhus, da.

    Og hu Nemi-dama, hu var innom, på Rimi Langhus, en del ganger da, (husker jeg).

    Og det bygget, (som er revet nå vel), som både frisøren og Rimi Langhus holdt til i, da.

    Det var et veldig langstrakt, to-etasjers bygg, (eller noe sånt), da.

    Og i den delen av dette bygget, hvor Rimi Langhus holdt til, der hadde det vært matbutikk, i en del tiår, vel.

    (Selv om jeg ikke husker akkurat nå, hva Rimi Langhus het, før den butikken ble Rimi, da.

    Men Tove i kassa, hu husker kanskje det.

    Selv om hu vel også hadde jobba, i en eller flere matbutikker, inne i Oslo, i en del år, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 110: Mer fra Rimi Langhus

    Det var forresten sånn, på Rimi Langhus.

    At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu arrangerte et personalmøte, den første dagen som jeg jobba på Rimi Langhus da, (må det vel ha vært).

    For å liksom presentere meg, som ny butikksjef, i butikken, da.

    Og jeg forklarte, under det her møtet, at jeg hadde jobba i Rimi, i åtte-ni år, da.

    Og da fikk jeg på slutten av møtet en spydig kommentar, husker jeg, fra en liten pjokk nærmest, (nemlig Espen Karlsson), som jobba der, da.

    For han sa det, husker jeg, (om et eller annet da), at: ‘Det vet kanskje Erik som har jobba i Rimi i åtte år’.

    (Noe sånt).

    Men han pjokken, da.

    Han ligna kanskje litt på Emil i Lønneberga, eller Dennis, eller Eric Cartman i South Park, da.

    Dette var en litt tjukk gutt som ikke hadde kommet i puberteten engang vel, han her Espen Karlsson, da.

    Så jeg klarte ikke helt å ta han alvorlig, da.

    Selv om assistent Sølvi Berget seinere sa til meg det, at alle de andre på møtet, (fra Rimi Langhus), hadde blitt sjokkert over han her ‘Eric Cartman’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Sølvi Berget, hu hadde forresten jobba på den lokale lompefabrikken Skoga Brød, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og om det var der, (eller om det var i Rimi), som assistent Sølvi Berget hadde lært om åpen kommunikasjon.

    Det veit jeg ikke.

    Men assistent Sølvi Berget, hu ville gjerne ha åpen kommunikasjon, hele veien, når det gjaldt driften av butikken, da.

    For det var hu vant til fra før da, (mente hu).

    Men det var ikke jeg vant med fra før da, (for å si det sånn).

    Jeg hadde heller gjort det sånn, at jeg gikk rundt og grubla, for meg selv, om ditt og datt, i butikken, da.

    (Mens jeg la opp kjølevarene, for eksempel).

    Og så hadde jeg informert assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, om det og det, når jeg hadde tenkt ut noe greier, da.

    Men assistent Sølvi Berget, hu ville liksom vite alt jeg tenkte på og, (må man vel si).

    Hu ville liksom henge med på hvordan jeg så for meg alt arbeidet i butikken, hele tida, da.

    Og det var jeg ikke vant med fra før, da.

    Så dette ble som noe nytt for meg, da.

    Og assistent Sølvi Berget, hu var også litt skjør da, (må man vel si).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så det var nok at man glemte å si en bagatell, (angående hva man tenkte om arbeidsplanene fremover, i butikken), så ville hu gå å sjukmelde seg, da.

    (For å overdrive litt.

    Men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg, jeg var jo vant med å jobbe på hypermarkedet Matland/OBS Triaden, som lå i Skårer-området, og hadde Maxi Skårer som hovedkonkurrent, da.

    Så der var det høye krav til standard, både når det gjaldt at butikken skulle se bra ut og til kundeservice, da.

    Så jeg klarte nesten å ‘shine’ en butikkhylle, (sånn som i den ‘vaffel-sketsjen’ til han Friskusen til Otto Jespersen), i blinde.

    Mens det vel ikke fantes en eneste medarbeider, på Rimi Langhus, som hadde ryddet en butikkhylle før, (tror jeg).

    (For å overdrive litt.

    Men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var jo sånn, at når jeg prøvde å få til en rutine, for å få ryddet de viktigste hyllene, i butikken, før helga.

    Så skeia det ut, da.

    Og det ble sabotert mot, (må jeg vel nesten si), av assistent Sølvi Berget, da.

    (Som heller satt sin sønn Trond, til å gjøre andre ting, i butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og som jeg skrev om, i et tidligere kapittel, så syntes jeg jo at Rimi Langhus så ut som den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, den første gangen, som jeg så den butikken, da.

    Og den råtne pallen, som lå like etter inngangsporten, den fikk jeg raskt byttet ut, med noen tomkasser, med Rimi kasseskjørt på, da.

    (Sånn som også hadde presentert ti-kroners-varene, på Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, da).

    Men det største problemet, sånn som jeg så det.

    Og som gjorde at Rimi Langhus så veldig harry ut, da.

    Det var at det stod et kjempestort, høyt og grått, metall-smågodt-stativ, midt i fruktavdelingen, da.

    Og det problemet, det turte jeg ikke å snakke med assistent Sølvi Berget om, (husker jeg).

    For assistent Sølvi Berget, hu hadde kanskje lært om åpen kommunikasjon, (og sånn), på Skoga Brød.

    Men jeg tror ikke at hu noengang hadde lært å rydde en butikkhylle, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    (Noe som forresten den andre gamle butikk-kjærringa der, Tove, var veldig flink til, borte i kassaområdet der, da.

    Når det var stille i kassa.

    For hu Tove, hu rydda alle hyllene, i fem-ti meters radius, (eller noe sånt), fra kasse 1, hver dag, da.

    Når det var lite kunder i kassa, på morgenkvisten, da).

    Så for å få bort den smågodt-sjokkeren.

    Som ødela butikken da, (vil jeg si).

    Siden den ødela fruktavdelingen, da.

    Siden den liksom skygga for frukta, og tok mye plass der.

    (Og også ødela mye for innsynet, til hele den innerste delen av butikken da, må man vel si).

    Og gjorde at frukt-avdelingen, (og butikken), så kjedelig ut da, (vil jeg si, ihvertfall).

    Og som jeg hadde tenkt, på Rimi Nylænde.

    (Eller som distriktsjef Jan Graarud der, først nevnte, vel.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så hørte EMV-brusen vel mest hjemme i brusavdelingen.

    Og på samme måte, så hørte vel smågodtet mest hjemme i godte-avdelingen da, (tenkte vel kanskje jeg).

    Men jeg turte ikke å si noe om det her, til assistent Sølvi Berget, da.

    (Om at jeg vurderte å flytte det svære smågodt-stativet, da).

    For jeg forestilte meg vel det, at hu da godt kunne være troendes, til å finne på en eller annen unnskyldning, for å liksom sette seg på bakbeina, når det gjaldt å flytte det svære smågodt-stativet, da.

    Og det stativet, det ødela butikken, (som var veldig liten og trang), veldig mye, vil jeg si.

    Så jeg ville ikke risikere at assistent Sølvi Berget liksom skulle ødelegge mine flytteplaner, for det stativet, da.

    Så jeg måtte liksom ringe Legra i smug da, og bestille noen korte, røde butikk-hyller, (såkalte 90-hyller, siden de var 90 centimeter lange).

    (Og da sa Legra forresten at de hadde disse 90-hyllene stående på ‘Grisehuset’.

    Noe jeg stusset veldig på, og vel såvidt tok opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske, ihvertfall)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når så assistent Sølvi Berget hadde sin sommerferie.

    Så fikk jeg låseansvarlig Kjetil Furuset, (var det vel), til å jobbe min vanlige ledervakt, en dag, da.

    Og så fikk jeg med han Eric Cartman, (eller Espen Karlsson, som han egentlig heter).

    Til å hjelpe meg, da.

    Og så tok vi bort to 1.30, (eller om det heter 1.20), hylle-seksjoner, (på enden av en lang rekke med hylle-seksjoner), i kassaområdet, da.

    Og så bytta vi disse lange hyllene ut med noen litt kortere hyller, da.

    Og så minska vi plassen litt, for noe sjokolade og potetgull, da.

    Og så ble det akkurat plass til det svære smågodt-stativet, foran kasse 2 og 3, da.

    (Noe som jeg hadde målt opp fra før, da.

    Mer eller mindre i smug, muligens).

    Sånn at frukta og hele butikken, ble seende mye åpnere, finere, lysere, ryddigere og velorganisert ut, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Og dette prosjektet, det måtte jeg jo nesten gjennomføre, som en terroraksjon, da.

    For at ikke assistent Sølvi Berget skulle finne på å stoppe dette prosjektet, på grunn av noe tøys, som en uerfaren butikk-kjærring, (må man vel kunne kalle henne), kanskje kunne ha hatt, oppi huet sitt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da måtte Espen Karlsson og jeg.

    Få hjelp av ihvertfall to Rimi Langhus-karer til, (mener jeg å huske).

    For å klare å få flytta den svære, ‘kommunist-grå’ smågodt-sjokkeren, fra frukta og bort til kassene, da.

    Siden det ‘kommunist-stativet’ var så enormt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden det da ble mye bedre plass, borte i frukta.

    (Jeg satt fire, (var det vel), sånne papp-sjokkselgere, (som jeg bestilte fra Norgesfrukt, vel).

    Der hvor den ‘kommunist-sjokkeren’ hadde stått, da.

    Og på de fire, nye papp-sjokkselgerne, (fra Norgesfrukt), så plasserte jeg frukt som var på tilbud og frukt som det var sesong for, da).

    Og siden jeg la opp frukta, sånn som jeg hadde lært, på Rimi Kalbakken, (bare noen måneder før det her).

    (Nemlig at jeg liksom bygde opp fruktdisken, da.

    Som jeg har skrevet ganske detaljert om, i et tidligere kapittel).

    Og jeg brukte også det jeg hadde lært, på Gartnerhallen sitt fruktkurs, (på midten av 90-tallet), på Økern, da.

    (Når det gjaldt selgende fargemønstre.

    Og også når det gjaldt å ta bort den frukta, som man ikke ville ha kjøpt selv, da.

    (Noe de ikke var så flinke til, på Rimi Langhus, fra før, vel.

    Og jeg må si at frukta der så helt jævlig ut, da jeg begynte som butikksjef der.

    Hvis jeg skal få lov til å si min ærlige mening).

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så fruktandelen, på Rimi Langhus, den økte veldig, da.

    Etter at jeg begynte som butikksjef der.

    Sånn at jeg som butikksjef, på Rimi Langhus, vant en driftskonkurranse, som het Rimi Gullårer, for andre halvdel, av 2001, da.

    For når fruktsalget økte.

    Så økte også snitthandelen, da.

    Og jeg klarte også såvidt kravet til økning i EMV-salg, da.

    (Muligens på grunn av at jeg fikk låseansvarlig Anders Karlsson til å gjøre om noen hyller, i butikken, etter planogram, da.

    I den grad det var mulig, siden det var alt for få hyller egentlig, (og alt for høye hyller), på Rimi Langhus, da.

    Men låseansvarlig Anders Karlsson, han var en smart kar da, (må man vel si).

    Så han improviserte, når han ikke kunne bruke planogram, da.

    Og de hyllene han gjorde om, de ble veldig bra, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 109: Personalfest hos assistent Sølvi Berget

    Den første lørdagen, (må det vel ha vært), som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så skulle det være personalfest, hjemme hos assistent Sølvi Berget, på Vevelstad, da.

    Og jeg hadde jo jobblørdag, (nesten som vanlig, hadde jeg nær sagt, når det skulle være Rimi-fest).

    Og jeg hadde jo blitt slitt ut, (må jeg vel si), da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så det var såvidt at jeg orka, å dra på den her festen, da.

    Etter cirka tolv timers jobbing, den dagen, da.

    Jeg husker at jeg lå i senga mi, i Rimi-leiligheten min, og prøvde å finne krefter, til å komme meg i dusjen, og så dra på den her festen, da.

    Og at jeg så tok Ski-toget til Vevelstad, at.

    Og at jeg traska rundt der, og spurte en lokal tenåringsgutt, (var det vel), om hvor Sølvi og Trond bodde, da.

    Etter å ha surra litt rundt der, i et kvarter, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt.

    Men Vevelstad, det var liksom ganske sånn ‘Suburbia’ da, (som i Pet Shop Boys-sangen).

    Så det var vel antagelig ikke en sjel der, som ikke visste hvem Solvi og Trond var, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg omsider fant fra til den her festen.

    Så skyldte jeg på at jeg hadde sett på fotballkamp da, (og at det var derfor at jeg hadde blitt forsinka).

    (For Norge spilte vel landskamp den dagen, tror jeg.

    Noe sånt).

    Og da måtte jeg sitte et sted det var vanskelig å sitte og spise, (mener jeg å huske ihvertfall).

    På verandaen til assistent Sølvi Berget, da.

    Også fikk jeg noen rester av grillmaten de andre hadde spist før jeg dukka opp der, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne festen, den var vel egentlig til ære for avtroppende trainee-butikksjef Thomas, (tror jeg).

    Og han var jo forlovet, med ei pen dame, i 20-åra, som han bodde sammen med, på Bøleråsen, da.

    Men på den her festen, så var han liksom i par, med hu pene 17-18 år gamle kassadama, da.

    Som hadde vært på jobb, den lørdagen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde sendt meg, for å ta en kikk, på Rimi Langhus, da.

    For det var snakk om en sang, husker jeg, litt utpå kvelden der.

    Og jeg spurte hu pene, unge kassadama, om den her sangen, da.

    Og da møtte hu spørre avtroppende trainee-butikksjef Thomas, om hu fikk lov, til å synge litt av den sangen, for meg, (og de andre som satt der), da.

    Så han trainee-butikksjef Thomas, han hadde visst et helt harem ute i Vevelstad der, da.

    Men det fikk han visst lov til å ha, da.

    Selv om jeg husker det, at assistent Sølvi Berget, hu ‘babla’ om hvordan det skulle gå, når trainee-butikksjef Thomas og hu unge skjønnheten, skulle gå hjem til Bøleråsen, (må det vel ha vært), sammen da, etter den her festen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo tatt med meg en six-pack med øl, (ihvertfall vel).

    Og cirka en halv halvflaske vodka, som jeg vel må ha kjøpt, på den Danmarksturen, til Kjetil Prestegarden, cirka et halvt år før det her, vel.

    (Noe sånt).

    Og den vodka-flaska, den fikk vel låseansvarlig Anders Karlsson tak i.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og vips, så var den flaska ganske tom, vel.

    Så jeg som liksom hadde hatt med meg så mye drikkevarer.

    Jeg hadde plutselig ikke noe å drikke på da, utpå kvelden der, da.

    (Og det var jo som på det bryllupet til Hege fra Rødgata og Jan Snoghøj, oppi den dalsida, oppe i Hallingdalen der.

    At det ikke var noe mulighet til å kjøpe alkohol noe sted, så seint på kvelden, da).

    Så jeg så litt glupskt på en sånn flott cognac-flaske, (må det vel ha vært), som ekteparet Berget hadde stående, i reolen sin da, og som var formet som et skip, (eller noe sånt), vel.

    Men jeg klarte såvidt å beherske meg, da.

    Og ikke spørre om å få en smak, av den her cognac-flaska, da.

    Selv om jeg tror at både herr og fru Berget, må ha sett det på meg, at jeg godt kunne hatt lyst på en dram, da.

    (Siden at vodkaen min hadde blitt rappa liksom, da).

    Men jeg klarte å dy meg, fra å spørre, da.

    Og ekteparet Berget, de tilbydde meg heller ikke en dram, da.

    Og det skjønte jeg vel egentlig og.

    For jeg var rimelig full, da.

    Og den flaska så veldig fin og dyr ut, da.

    Så den var nok bare for nyttårsaftener og femtiårs-lag, (eller noe sånt), da.

    (Vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at det var sånn, at Eivind Danielsen, begynte å bable om det, at han kunne tenke seg å bli låseansvarlig, (var det vel), på den her personalfesten, da.

    Og da var det noen som baksnakka meg, (husker jeg), og sa at jeg var sånn ‘halleluja’, når det gjaldt Rimi. da.

    Men jeg prøvde jo bare å være butikksjef, liksom.

    For jeg var jo vant til det, å jobbe steder, hvor det hadde vært vanskelig, å få tak i nok medarbeidere.

    (Siden det hadde vært oppgangstider, i Norge, det meste av tida, som jeg hadde jobba, som Rimi-leder, da).

    Så det var nesten sånn i Rimi, at uansett hva man gjorde, (som butikksjef), så ble det feil liksom, da.

    (Siden det alltid var noen som mente ditt og datt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en medarbeider, som het Henrik vel.

    Som sovna, inne i stua, til assistent Sølvi Berget, (mener jeg å huske).

    Og da syntes jeg litt synd på han.

    For da ble assistent Sølvi Berget sur, (husker jeg).

    Så da prøvde jeg å få henne til å ikke lage noe konflikt, med personalet liksom, da.

    Men det her var visst ganske strengt, da.

    At der i heimen, så skulle ingen sove med hue på et av stueborda liksom, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den her festen, så kjørte assistent Sølvi Berget sin eldste sønn, (storebroren til Trond), meg hjem, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen da, (husker jeg).

    (Sammen med en kamerat, eller to, som også satt i bilen, vel).

    Og da ga jeg han vel 300 kroner, (eller noe sånt), for å liksom ha vært ‘taxi’, da.

    Så det var jo bra service.

    For ellers så tror jeg ikke at det hadde vært så lett, å komme seg noen steder, fra uti Vevelstad der.

    For det gikk vel ikke noen nattbusser, (eller noe sånt), noen steder, tror jeg.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 107: Rimi Langhus

    En fredag i mai, (må det vel ha vært), som jeg hadde fri, ifølge turnusen, på Rimi Kalbakken.

    Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin invitert meg innom hennes kontor, på Rimis hovedkontor, på Sinsen der.

    (Hvis ikke dette var en lørdag, da.

    For det var få andre folk på jobb der, mener jeg å huske).

    For å diskutere min nye jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Og jeg husker at jeg var sliten, (etter å ha slitt mye, på Rimi Kalbakken).

    Men at jeg såvidt klarte å komme meg til Hakon-gruppen sitt hovedkontor, på Sinsen, da.

    Og Anne-Katrine Skodvin, hu mente at jeg burde kjøre ut en tur, til Rimi Langhus, da.

    (Som hu forklarte veien til.

    For jeg hadde aldri vært på Langhus, før det her, da.

    For å si det sånn).

    Og lørdagen etter dette møtet.

    (Må det vel ha vært).

    Så kjørte jeg Sierra-en min, ut til Langhus der, da.

    (Eller Vevelstad, som det vel egentlig het, der denne butikken lå, da).

    Og jeg kjørte vel litt feil, og mista avkjøringa, ved Vevelstad togstasjon der, da.

    Og havna vel på Langhus Senter der, hvor jeg snudde vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at det var artig å se en del grønne trær osv., som de hadde langs veien, ute i Ski-distriktet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde satt fra meg Sierra-en min, på parkeringsplassen, utafor Rimi Langhus der.

    Så gikk jeg inn, for å se, i butikken der, da.

    Og jeg hadde jo aldri vært i den butikken her før.

    Så jeg fikk jo helt sjokk, (må jeg si).

    For det første jeg så, da jeg gikk inn kundeporten der, det var at en pall, (som var helt råtten, må man vel si), lå  på gulvet, uten palletrekk på, da.

    Og oppå denne råtne pallen, så lå det noen rester av noen ti kroners-varer, (eller noe sånt), da.

    Så fra første sekund, så syntes jeg jo det, at dette var den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, da.

    Og jeg hadde jo planlagt det, (før jeg kjørte ut, til Rimi Langhus der), at jeg kunne prøve å få gjort unna helge-handelen min, mens jeg først var innom den her Rimi-butikken, da.

    Men brødavdelingen der, den var så rotete, da.

    Og alle tørrvarehyllene der, de var også veldig rotete, da.

    Så jeg fant ikke noe jeg hadde lyst til å kjøpe der, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg bestemte meg for å heller handle i den Rimi-butikken, som lå i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, (der jeg bodde, da).

    Men til slutt, så fant jeg meg en Hakon melkesjokolade da, som jeg kjøpte, for å liksom komme meg ut av kassa-området der, da.

    Og det eneste som så bra ut, i den her butikken, (må man vel si).

    Det var hu unge, lyshåra kassadama, som satt i kasse 2 der, da.

    Det var jo den flotte tenåringsjenta, (må man vel si).

    Og det var også ei pen asiatisk jente, som satt i kasse 3 der da, (husker jeg).

    Men da jeg begynte der, (noen dager seinere), så hadde begge disse to butikkdamene slutta, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var jo litt skuffende da, husker jeg.

    For spesielt hu blonde kassadama, hu var jo veldig pen da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Så det var jo litt ‘nedtur’, at den peneste dama liksom, som jobba, i den butikken, som jeg skulle begynne i, hadde slutta, like før, at jeg skulle begynne der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ellers i butikken der.

    Så kunne jeg ikke se noen andre Rimi-medarbeidere, da jeg var innom der, da.

    Men seinere, så fant jeg jo ut det, at de folka, som jobba der.

    De trivdes best nede på pauserommet, i kjelleren der, da.

    (Må man vel si).

    Så det var nok der de andre de folka, som var på jobb, denne lørdagen, satt, da jeg var innom, på Rimi Langhus der, for første gang, da.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.

    Så jobba jeg vel ihvertfall en del timer sammen med den forrige butikksjefen.

    Og det var en kar ved navn Thomas, som hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, som del av et trainee-program, i ICA, da.

    Og jeg husket vel såvidt han Thomas fra da han på et butikksjefmøte, på Rimi/ICA/Hakon sitt hovedkontor, på Sinsen, hadde skrytt av hvor bra det funka, å ha en femten-åring ved navn Morten Saksgård, som verneombud.

    Og da var det vel ingen andre som sa noe særlig, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Thomas, han bodde forresten på Bøleråsen, (het det vel).

    Og dette var ikke det samme Bøler, som der for eksempel Thomassen fra Geværkompaniet bodde, inne i Oslo.

    Nei, Bøleråsen, det var et byggefelt, som lå rett over veien til Ski, fra ved Vevelstad togstasjon cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Og han butikksjef Thomas, han gifta seg forresten, med ei pen dame, i 20-årene, like etter at han slutta som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Og det husker jeg, fordi at det ble vel plassert et fotografi, av det brudeparet, inne på kontoret, på Rimi Langhus der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så måtte jeg også ha et møte med assistent Sølvi Berget, (forresten).

    (Et møte som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin også var med på, vel).

    Sølvi Berget, det var ei skjør dame, (må man vel kalle henne), i 40-50-åra, som hadde vært mye sykmeldt, på grunn av konflikter og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Men siden Rimi Langhus kun hadde en heltidsansatt assistent.

    (Til forskjell fra for eksempel Rimi Kalbakken, som jo hadde hatt både assistent Monika og assistent Kjetil Prestegarden).

    Så måtte jeg liksom prøve å være veldig ned-tonet, og rolig, da.

    I det her møtet, (og også seinere), når jeg prata med hu her skjøre dama, da.

    Og på Rimi Langhus, så hadde dem også ei litt skjør kassadame, som hadde vært sykmeldt lenge.

    Nemlig ei som het Tove, da.

    Og som plutselig dukka opp på jobben, og som jeg måtte ha en lignende samtale med, (av den som jeg hadde hatt med assistent Sølvi Berget), da.

    Inne på røykerommet der da, (var det vel).

    (Uten at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin var med på det møtet med kassadama Tove, vel).

    Og jeg skjønte da at jeg liksom måtte være veldig rolig og ‘snill’, da.

    (Mens jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Sånn at ikke disse to skrullete, gamle kjærringene skulle bli sure, og løpe til legen, og sykmelde seg igjen, (for den minste ting), da.

    Så som butikksjef, på Rimi Langhus, så kunne jeg nesten aldri si noe omtrent, da.

    (For å overdrive litt.

    Men likevel).

    For da måtte jeg ha jobbet fjortentimers-vakter, hver dag, fram til jeg hadde klart å finne en vikar, for de her skrulle-damene, da.

    Og det orka jeg ikke, for jeg var så sliten, etter alt tullet, som hadde vært, (like før det her), på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo lagt merke til det, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At hvis vi rydda hyllene ordentlig, så økte omsetninga.

    (For Rimi Ryen holdt jo på å ta igjen Rimi Nylænde, i omsetning, høsten år 2000.

    Så da fikk jeg noen lagerhjelper til å begynne å rydde hyllene helt strøkne, på Rimi Nylænde, da.

    Et par ganger i uka, vel.

    Sånn at Rimi Nylænde også skulle få litt høyere omsetning, (og ikke bli tatt igjen, av Rimi Ryen), da).

    Og i det første ledermøtet, som jeg hadde, med assistent Sølvi Berget, nede på spiserommet, på Rimi Langhus der.

    Så foreslo jeg det da, (siden jeg jo hadde vært sjokkert, over hvor rotete butikken hadde vært, den lørdagen, som jeg hadde blitt sendt dit, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, for å ‘se på’ butikken).

    At vi kanskje kunne fått en lagerhjelp, til å rydde hyller der, i to-tre timer, på fredags-ettermiddagene.

    Sånn at butikken så fin ut, til helga, da.

    Og da sa assistent Sølvi Berget: ‘Hva med Trond, da?’.

    Og da sa jeg det: ‘Åja, kan han jobbe?’.

    Også ble det sånn, da.

    Og så viste det seg seinere, at Trond, det var sønnen til assistent Sølvi Berget, da.

    Og det hadde ikke skjønt, under det her driftsmøtet, da.

    Så da følte jeg meg litt lurt, (etter det her møtet da), må jeg innrømme.

    For jeg var kanskje litt trøtt og sliten, på den her tida, da.

    For det var vel egentlig sånn, at den tidligere butikksjefen Thomas, han hadde prøvd å liksom programmere meg, til å ikke gi Trond fler vakter da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men det ble så mange nye navn, (og sånn), for meg, i starten der.

    Samtidig med at butikken så helt jævlig ut da, (for å si det sånn).

    Så det ble litt dumt, da.

    For når han Trond Berget etterhvert dukka opp der, og liksom skulle ‘rydde hyller’, da.

    Så kunne man nesten ikke se det, at han hadde rydda der, da.

    Selv om jeg vel viste han hva jeg mente.

    (Og det var at man skulle trekke fram varer og kaste papp osv., i de hyllene som jeg trodde at var viktigst, for kundenes syn på butikken, da.

    Og det var vel de ved inngangen og de med middagsmat i, da.

    Stort sett).

    Så den ordninga, som gikk på at Trond Berget skulle shine tørrvarehyller, på Rimi Langhus, på fredagene, i tre-fire timer, (var det vel).

    Den ordninga, den skeia ut, så etter et par fredager, så slutta han helt å rydde hyller, da.

    Og gjorde istedet bare det mora hans sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og etter enda en stund, så satt han minst like mye nede på spiserommet, som han var oppe i butikken, da.

    (Sammen med sin kamerat Joakim, (som ble kalt Jokke), var det vel).

    Så det forsøket mitt, på å få mer ryddige tørrvarehyller, på Rimi Langhus.

    Det mislyktes fullstendig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 102: Mer fra distriktsjef Anne Neteland

    En dag, våren 2001, så kommer pluteslig distriktsjef Anne Neteland, bort til meg, i fruktavdelingen, på Rimi Kalbakken.

    Også sier hun det, at det har vært problemer så lenge, på Rimi Kalbakken.

    At enten så må jeg slutte, ellers så må alle de andre medarbeiderne slutte.

    For jeg var så upopulær, som butikksjef da, (mente Anne Neteland).

    Og på den her tida, så var jeg så utslitt, av å prøve å holde standarden oppe, (som den eneste som hadde jobba noe særlig lenge, i matbutikk vel), på Rimi Kalbakken, da.

    Så da distriktsjef Anne Neteland fortalte meg det.

    At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde tilbudt meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa også det, at hu tilbydde meg å begynne som ny butikksjef, på Rimi Ammerud.

    (Men at dette var en liten butikk, da).

    Men Rimi Langhus-jobben.

    Det var jo akkurat det jeg hadde sett eter, som en mulighet, for å roe det litt ned, og komme meg ut av Rimi.

    (Tenkte jeg).

    Og jeg var jo så lei av å ha distriktsjef Anne Neteland, som distriktsjef.

    Etter alt det tullet med at jeg ikke fikk lov å gå med de teipdispenserne, i lomma, for å rydde opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    Så jeg var veldig lei av å bli detaljstyrt da, (for å si det sånn).

    Men dette sa jeg ikke rett ut.

    Jeg bare gjentok det som distriktsjef Anne Neteland hadde sagt, om at Rimi Ammerud, det ble nok en for liten butikk.

    Også så jeg at det var greit.

    Hvis det var så ille, at alle de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, eventuelt måtte ha sluttet.

    Så jenket heller jeg meg.

    For jeg ville ikke lage noen kjempestore problemer, for Rimi, liksom.

    Og så sa jeg at det var greit å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu maste også på meg, på en meningsløs måte, (vil jeg si), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Om at jeg måtte få ned lønnskostnadene.

    Jeg måtte finne noen å kutte timer på, da.

    Men den eneste som jobba mer enn kontrakten tilsa.

    Det var Simone, ei kassadame i 50-åra, fra Nederland, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg gjorde som distriktsjef Anne Neteland sa, da.

    Og tok en prat med Simone, inne på tellerommet, (var det vel), en dag, da.

    Om at hu skulle begynne en time eller to seinere, to eller tre dager i uka, da.

    (For å få ned lønnskostnadene, da).

    Og det sa Simone at var greit, (husker jeg).

    Men så kom hu tilbake på jobben, noen dager seinere.

    Og da hadde hadde hu klagd til assistentene mine, da.

    (Eller noe sånt).

    Og sagt at hu ikke ville ha færre timer likevel.

    Så hu måtte få begynne klokka ni likevel, da.

    (Noe sånt).

    Og da klagde også distriktsjef Anne Neteland på meg, (husker jeg).

    For Simone hadde visst vært utsatt for så mye endringer når det gjaldt arbeidstidene, tidligere.

    Og det visste jo ikke jeg noe om.

    (Men noen må vel ha pekt litt på Simone, tror jeg).

    Men da skulle jeg ha spurt assistent Kjetil Prestegarden, sa distriktsjef Anne Neteland.

    Men jeg kunne jo ikke fordra hverken assistent Kjetil Prestegarden eller distriktsjef Anne Neteland.

    Og de fleste var jo på faste heltidskontrakter, i den butikken, uansett.

    Så det var ikke så mange stedet å spare, egentlig.

    (Sånn som jeg kunne se det, ihvertfall).

    Problemet var vel at regionsjef Jon Bekkevoll og distriktsjef Anne Neteland ikke var enige om hvordan Rimi Kalbakken skulle drives.

    Regionsjef Jon Bekkevoll hadde visst sagt at Rimi Kalbakken liksom skulle ha for høy lønnsprosent og mye svinn, da.

    For Rimi Kalbakken skulle liksom ‘ta Meny’, da.

    (Hadde regionsjef Jon Bekkevoll sagt ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall).

    Og Rimi Kalbakken hadde jo også en ferskvareansvarlig, som jobba heltid, i ferskvaren, (nemlig Carolina), da.

    Og det hadde jo vanligvis ikke Rimi-butikker.

    Så det var kanskje ikke så rart at det var en høy lønnsprosent der da, for å si det sånn.

    Rimi Kalbakken var jo en spesiell butikk, siden den skulle ‘ta Meny’.

    Så den burde vel da vært lagt under regionsjefen, mener jeg.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu lot som at Rimi Kalbakken var en vanlig Rimi da, virka det som.

    Og jeg ble liksom skvisa mellom agendaen til regionsjef Jon Bekkevoll, og agendaen til distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Noe sånt).

    Men distriktsjef PØF, han hadde jo programmert meg, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Så det var derfor jeg kom så feil ut der.

    Så det var omtrent umulig for meg, å ta inn det igjen, da.

    Samtidig med at distriktssjef Anne Neteland, hu detaljstyrte meg når det gjaldt hvordan jeg skulle lede butikken, og hvordan teip jeg skulle bruke, for å henge opp plakater, osv.

    Så det var egentlig bare surr der, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa jo det, at hu kjente assistent Kjetil Prestegarden, fra før.

    Så hu ‘høre på Kjetil’.

    (Og ikke på meg, da).

    Så hu umyndiggjorde jo på en måte meg der, som butikksjef, fra dag en, (må man vel si).

    Så jeg hadde kanskje tittelen ‘butikksjef’, (på Rimi Kalbakken), men jeg fikk ikke lov å være sjef der, liksom.

    Så jeg hadde egentlig svært lite reell makt der, vil jeg si.

    Og samtidig så var utfordringene der veldig store.

    Så det ble jo en umulig situasjon, for meg som butikksjef der, må man vel si.

    Jeg fikk liksom alt ansvaret, men ikke noe makt der, da.

    Så det var jo bare tull og tøys, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu ville jo at jeg skulle lede Rimi Kalbakken, på en moderne måte, (blir det vel kalt).

    Det vil si at hu ville at jeg skulle lede butikken, ved hjelp av ledermøter, personalmøter og medarbeidersamtaler.

    Men de butikksjefene som jeg hadde, da jeg var assistent i Rimi.

    Nemlig Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen.

    De var av den gamle skolen, da.

    Så jeg hadde jo aldri hørt om ledermøter, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Og jeg pleide, som butikksjef på Rimi Nylænde, å heller prate med medarbeiderne oppe i butikken, enn å bruke personalmøtene som et lederverktøy, da.

    Og medarbeidersamtaler, det hadde jeg aldri vært med på.

    Hverken som leder eller medarbeider, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg fikk så mye klager, på Rimi Kalbakken, fra medarbeiderne, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle ha medarbeidersamtaler da, (husker jeg).

    Og jeg hadde fått høre der, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at jeg hadde kommet så dårlig overens, med Gurvinder, som var en nøkkelmedarbeider der, da.

    (Ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall.

    For Gurvinder klarte å grille kylling, i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da).

    Så jeg tenkte at jeg kunne starte med å ha medarbeidersamtale, med Gurvinder, da.

    Siden jeg fikk høre det, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at det var henne som jeg hadde mest problemer med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg leste vel et eller annet sted, i Rimi sine bøker, om hva en medarbeidersamtale egentlig var, da.

    Og en medarbeidersamtale, det var liksom en slags ‘time out’, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og medarbeideren kunne fritt si hva han eller hun mente, (i en medarbeidersamtale), da.

    (Uten at det fikk konsekvenser liksom, da).

    Og Gurvinder, hu hadde hatt noe lignende av medarbeidersamtale, på skolen, sa hu.

    Så hu skjønte hva det her var, da.

    Så Gurvinder og meg, vi satt og hadde medarbeidersamtale, på spiserommet, på Rimi Kalbakken, da.

    Og Gurvinder fortalte det, at hu ikke likte meg som sjef, i det hele tatt.

    For jeg fulgte alltid med på hvordan medarbeiderne jobba, når de stabla varer, ute i butikken, osv., (var det vel).

    (Og det hadde jeg ikke fått høre noe lignende av før.

    Så da gikk det opp et lys for meg da, må jeg vel si.

    Når jeg hørte Gurvinder forklare om hvor mye hu mislikte, at jeg fulgte med på henne og de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mens de jobba på gulvet, da).

    Og Gurvinder, hu visste om det, at jeg skulle begynne, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så hu mente det, at jeg skulle bare fortsette på min måte, da.

    Og at de andre på Rimi Kalbakken bare skulle bare fortsette på sin måte, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg forklarte det, da.

    At jeg ikke var vant til å ha så mye problemer, som leder, i de butikkene jeg jobba i.

    Så jeg prøvde liksom å lære av de problemene som hadde oppstått, på Rimi Kalbakken, da.

    Så derfor syntes jeg at det var verdifullt, å få med meg den her medarbeidersamtalen, med Gurvinder, selv om jeg skulle slutte, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Gurvinder, hu syntes at det var ekkelt, å ha medarbeidersamtale, med meg, (husker jeg at hu sa).

    (Av en eller annen grunn).

    Og det her var vel den eneste medarbeidersamtalen, som jeg har vært med på, (tror jeg).

    Hvis ikke en av distriktsjefene mine i Rimi, har hatt medarbeidersamtale med meg, en eller annen gang, da.

    Jeg mener å huske at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, en gang prata ganske åpent, om mine fremtidsutsikter, som leder, i Rimi.

    Mens jeg jobba, på Rimi Nylænde, våren 1994, (må det vel ha vært).

    (Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

    Og hadde mine første ledervakter, da).

    Så det er mulig at det møtet var en slags medarbeidersamtale, da.

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Men hu brukte vel ikke uttrykket medarbeidersamtale, (om det møtet), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Når jeg tenker mer på det her.

    Så er det mulig, at distriktsjef Anne Neteland ikke forstår hva en linjeorganisasjon er.

    Og at Rimis butikker har en linjeorganisasjon.

    Distriktsjefen kommer over butikksjefen som kommer over de andre ansatte i butikken.

    Men distriktsjef Anne Neteland hu lot ikke meg gi ordre til assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu skjønte ikke hva en linjeorganisasjon er.

    (Kan man mistenke, ihvertfall).

    Det er mulig at distriktsjef Anne Neteland var uskolert.

    Men at hu hadde gått på noe kurs og lært moderne butikkledelse, (eller noe sånt).

    Men at hu mangla kunnskap om den grunleggende organisasjonsteorien, som vel må ligge i bunnen, før man begynner å bruke moderne lederverktøy, som vel ledermøter, (personalmøter), og medarbeidersamtaler, må sies å være.

    Så man kan si det sånn, da.

    (Mener jeg).

    At distriktsjef Anne Neteland ikke skjønte hva en linjeorganisasjon er, da.

    Det kunne ihvertfall virke sånn da, (vil jeg si).

    Siden hu hørte på assistent Kjetil Prestegarden, men ikke som meg, som butikksjef, da.

    Distriktsjef Anne Neteland støttet ikke meg, når Kjetil Prestegarden la seg opp i hvordan jeg styrte butikken.

    Men lot assistent Kjetil Prestegarden bestemme, da.

    Så assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo som en slags regionsjef, da.

    Siden distriktsjef Anne Neteland hørte på han.

    (Noe sånt).

    Så dette kan kanskje tyde på at distriktsjef Anne Neteland ikke forstod hva en linjeorganisasjon er, da.

    Men at hu bare baserte seg på skravling og synsing og sånne ting.

    Man kan begynne å lure, ihvertfall.

    Og assistent Kjetil Prestegarden han forstod heller ikke hva en linjeorganisasjon var, (vil jeg si).

    Siden han liksom skulle være en ‘wannabe-distriktsjef’, da.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu lot så assistent Kjetil Prestegarden være som en slags regionsjef, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så det ble jo bare surr, på Rimi Kalbakken.

    Grunnet at distriktsjef Anne Neteland og assistent Kjetil Prestegarden syntes å være litt forvirrede, når det gjaldt hva en linjeorganisasjon var, da.

    Så de manglet kanskje grunnleggende kunnskaper om organisasjonsteori.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 98: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn at hu ‘Bimbo-Cecilie’, som jobba, på Rimi Kalbakken.

    Hu sa til meg det en gang, at jeg hadde så mange rutiner og sånn, som jeg utførte, iløpet av en arbeidsdag da, (eller noe sånt).

    (Iforhold til de andre lederne der, da.

    Må det vel ha vært).

    Og hu Bimbo-Cecilie, hu tenkte vel da kanskje på den rutinen, at jeg fulgte kassererne inn på tellerommet, når de skulle telle kassa, da.

    Og det var noe jeg hadde lært på et ranskurs, eller noe sånt.

    At vi Rimi-lederne liksom måtte gjøre, da.

    For å beskytte dagsomsetningen til kassererne, mot ranere, da.

    Men dette var noe som de ikke gjorde, i alle butikker, da.

    Men hvis jeg hadde nullstilt meg på dette området, så ville jo sikkerhetsavdelingen ha sagt at jeg slurva, da.

    For her hadde vel ikke Rimi noen policy, tror jeg.

    Ihvertfall ikke driftsavdelingen, vel.

    Men sikkerhetsavdelingen hadde kanskje en policy, da.

    Dette var ihvertfall ikke likt, i alle Rimi-butikkene, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det var vanskelig for butikksjefer, (som meg), som gikk fra en butikk, til en annen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Bimbo-Cecilie.

    Hu sa til meg det en gang, på en rar måte, (må jeg vel si).

    At: ‘Jeg skal få lov til å gå på McDonald’s i kveld, jeg så’.

    (Noe sånt).

    Så det var nesten som at Bimbo-Cecilie ble holdt som en slags fange, (eller noe sånt), vil jeg si.

    (Av kjæresten sin, eller hvem det kan ha vært).

    Siden hu syntes at det var så gjevt å gå på McDonald’s, da.

    Og at hu fortalte om det, på den måten, som en unge da, (må man vel si).

    Så jeg lurte litt på om hu Bimbo-Cecilie hadde det helt bra, (husker jeg).

    Så det var derfor at jeg spurte henne, på julebordet, (i LO sin festsal vel, ved Youngstorget), i 2001, om det gikk bra med henne, da.

    (Da jeg var der som butikksjef, for Rimi Langhus.

    Og hu Bimbo-Cecilie var der som medarbeider for Rimi Kalbakken, da).

    Mens Rimi Kalbakken-folka gikk forbi meg på vei inn til bordet sitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at når jeg jobba tidligvakter, på Rimi Kalbakken.

    Så pleide jeg å handle der, etter at vakta mi var ferdig.

    Og da pleide jeg noen ganger å handle i kassa til Luly, hvis hu jobba.

    For hu var jo en av de som jeg hadde ansatt der, da.

    Og jeg syntes ikke at Rimi Kalbakken hadde noe særlig godt godteri.

    Så jeg kjøpte noe godteri, som jeg bare likte sånn passe, da.

    For å spise som dessert.

    Etter at jeg hadde spist kebab og pizza, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Og en gang så spurte Luly meg om jeg hadde unger, vel.

    Og en annen gang, (må det vel ha vært), så spurte Luly meg om jeg hadde en kone.

    Og da rakk jeg ikke å svare noe, (husker jeg).

    For da svarte Bimbo-Cecilie, (som satt i kassa ved siden av), at: ‘Erik har en liten kone’, (eller noe sånt).

    Og den tulle-pratinga, til hu Bimbo-Cecilie, den skjønte jeg ikke noe av.

    Og jeg syntes kanskje at hu Luly gikk litt nærme, da.

    Så jeg sa ikke noe mer.

    Jeg prøvde liksom bare å handle noen matvarer der.

    Jeg skulle ikke i intervju i avisa, liksom.

    (For å si det sånn).

    Men det kunne være vanskelig, husker jeg.

    For meg, i Rimi.

    Å handle mat i de butikkene, som jeg jobba i.

    På Rimi Nylænde, så husker jeg at kassadamene, (muligens Munkelia-Ingunn), ble sure, hvis jeg ville handle, etter stengetid.

    For da kom de jo et minutt seinere hjem.

    (Noe sånt).

    Så det ble mest til at jeg ikke handla i de butikkene, som jeg jobba i.

    (For de kassadamene, de var noen ganger ganske rare, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at assistent Bimbo-Monika, (må man vel kalle henne), som hadde ansvaret, for å bestille frysevarer.

    Hu klarte ikke å få frysediskene fulle.

    I en del av den ene fryseren, så lå det aldri noen varer, (husker jeg).

    Og da klagde assistent Kjetil Prestegarden på meg, siden jeg ikke kjefta, på assistent Bimbo-Monika da, (husker jeg).

    Men jeg hadde jo så mange andre problemer der, (vil jeg si).

    Så om det ikke lå varer, på en liten flekk, i den ene fryseren.

    Så var jo ikke det verdens undergang, liksom.

    (Tenkte vel jeg, da).

    For det var to store frysedisker der, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Siden dette hadde vært et ICA supermarked, da.

    Og det siste jeg ville, det var jo at assistent Bimbo-Monika, skulle sykmelde seg, liksom.

    Så derfor så gadd jeg ikke å pirke så mye på  henne, borte i fryseavdelingen, da.

    Jeg håpa vel på at hu skulle skjønne sånne ting selv.

    Og at det skulle gå seg til, borte i fryseavdelingen der, da.

    Og jeg kan ikke huske å ha fått noen klager, fra noen kunder, på at fryseavdelingen var dårlig.

    Så jeg tror at det stort sett var greit borti der.

    Og disse frysediskene, de var stod jo mellom fruktavdelingen og kjølevareavdelingen.

    Som var de avdelingene som jeg pleide å jobbe mest i, da.

    Så jeg hadde ganske bra oversikt, over fryseavdelingen også, (vil jeg påstå).

    Og hvis jeg skal være ærlig, så så vel tørrvareavdelingen ofte mer harry ut enn det frysevareavdelingen gjorde.

    Selv om det så litt harry ut, at det var tomt, på det samme stedet, i fryseavdelingen, i en lang periode, da.

    Men det ble bare som noe småtteri, sammenlignet med hvor harry tørrvareavdelingen noen ganger så ut, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Bimbo-Monika, hu var det så vidt, at jeg klarte å få overtalt, til å ta på seg ansvaret, for å ta frysevare-bestillingene, da.

    (I et ledermøte, må det vel ha vært).

    Så jeg ønsket ikke å klage for mye på henne, i begynnelsen, da.

    Fordi hu ville helst slippe å ta frysevarebestillingen, husker jeg.

    Men når hu jobba som assistent, i Rimi, så mente jeg det, at da var det liksom vanlig å ta Hakon-bestillinger, da.

    Og frysevareavdelingen, måtte vel være en grei start, når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga, tenkte jeg, da.

    Så dette ble liksom som noe slags opplæring, for assistent Bimbo-Monika da, (tenkte jeg).

    Jeg tenkte at hvis hu hadde det ansvaret, i et år, eller noe.

    Så ville hu få mer selvtillit, da.

    Og mer roen på seg, da.

    Når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga.

    (For Hakon-bestillinga, den er egentlig både tørrvarer, kjølevarer og frysevarer.

    Og av de tre kategoriene, så er frysevarer enklest å bestille, vil jeg si.

    Siden frysevarer har lengst holdbarhetsdato, da.

    Ihvertfall mye lenger holdbarhetsdato, enn kjølevarer, som jeg selv begynte med, da jeg skulle lære Hakon-bestillinga.

    For jeg var jo oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Og på samme måten, så tenkte jeg at assistent Bimbo-Monika, kunne være frysevare-sjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001, da.

    Til hu fikk litt dreisen på frysebestillinga, da.

    Og så kunne hu kanskje ha lært kjølevarebestillinga, i år 2002, (eller noe sånt), da.

    Når hu var lei av frysevarebestillinga.

    Noe sånt).

    For å ha ei assistent-dame, i butikken, som ikke klarte å ta Hakon-bestillinger.

    Enda hu hadde jobba som assistent, i mange år vel.

    Det hørtes veldig rart ut for meg, da.

    (For det hadde jeg ikke hørt om i Rimi før, liksom).

    Og hu assistent Bimbo-Monika, hu ble jo med på den her ordninga, da.

    (Som gikk på at assistent Kjetil Prestegarden skulle bestille tørrvarer.

    Assistent Bimbo-Monika skulle bestille frysevarer.

    Og jeg skulle bestille kjølevarer).

    Men det var bare såvidt at hun ble med på det, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så derfor, så prøvde jeg nok å roe det ned litt, og ikke klage for mye, på assistent Bimbo-Monika, i begynnelsen, mens hu hadde det her ansvaret, da.

    Jeg prøvde liksom å la henne få litt tid, til å bli varm i trøya, og få roen på seg liksom, da.

    Og det var jo også mange andre problemer i butikken, som var mye større, enn dette ‘bimbo-bestillings-problemet’ da, (vil jeg si, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at Bimbo-Cecilie hadde kritisert meg, fordi at jeg hadde så mange ekstra rutiner, som de andre lederne, på Rimi Kalbakken, ikke hadde.

    At jeg til slutt bestemte meg for å la en sjef, i vekter-firmaet, (var det vel), som Rimi samarbeidet med.

    Få komme på et personalmøte, på Rimi Kalbakken, og informere generelt, om sikkerhet i butikk, da.

    For da forklarte vel han vekterfirmasjefen det, at det var viktig å følge kassererne, til tellerommet osv., da.

    For å sikre mot ran av kassaoppgjøret, da.

    (Som ofte kunne være opp mot 50.000 kroner, osv).

    Så han vekterfirma-sjefen han informerte mye, om sikkerhet i butikk, da.

    For jeg hadde fått kritikk av distriktsjef Anne Neteland, for hvordan jeg gjennomførte personalmøtene, da.

    Så jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å få til noe ekstra, på et personalmøte, da.

    Og da stilte Rimi’s vekterfirma opp, da.

    Så det var bra service, må jeg si.

    For jeg hadde jo jobba, på Rimi Nylænde.

    Hvor det hadde vært veldig mange ran.

    Så jeg hadde vel kanskje mer fokus, på sikkerhet, enn de andre, som jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Men når han vekterfirma-sjefen, forklarte mer, om sikkerhet i butikk.

    Så skjønte kanskje medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mer om hvorfor jeg gjorde det sånn og sånn, da.

    Under det daglige arbeidet, i butikken.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på det samme personalmøtet.

    Så var det meningen, at assistent Kjetil Prestegarden, skulle holde foredrag, om noe greier.

    Men assistent Kjetil Prestegarden, han trakk seg, i siste sekund, da.

    Så det var ikke bare assistent Bimbo-Monika, som var bekymra, av lederne, på Rimi Kalbakken.

    (Når hu skulle bestille Hakon-varer, osv).

    Assistent Kjetil Prestegarden, han var visst også bekymra, når han skulle holde foredrag, på personalmøtet, da.

    (Så han hadde kanskje nerveproblemer.

    Det er mulig.

    Et eller annet var det nok, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 54: Rimi Kalbakken

    Etter at jeg hadde vært butikksjef på Rimi Nylænde, i et drøyt år, så fikk vi en ny distriktssjef som het Per Øivind Fjellhøy, og som ble kalt PØF.

    Han ville at jeg skulle begynne som butikksjef på den cirka dobbelt så store butikken Rimi Kalbakken.

    Jeg hadde tidligere sagt nei til den forrige distrikssjefen Jan Graarud, da han ville at jeg skulle begynne som ny butikksjef på Rimi Manglerud.

    Det var fordi at Graarud stod og spionerte på meg i kassa, bak potetgullet.

    Den første gangen han besøkte meg aleine på Rimi Nylænde.

    Så jeg likte ikke han så bra, da.

    Og jeg syntes også at jeg ikke var ferdig med å få Rimi Nylænde som jeg ville.

    Men etter at jeg hadde jobba i to år på Rimi Nylænde, så syntes jeg at jeg hadde fått butikken som jeg ville ha den, da.

    Så da sa jeg ja til å begynne som butikksjef på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, så sa PØF til meg, at: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’, flere ganger.

    Så jeg hadde dette i bakhodet, da.

    For jeg var nok litt stressa og, etter mange ran osv., på Rimi Nylænde.

    Men etter at jeg hadde jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i to-tre måneder, (eller noe).

    Så skjønte jeg at jeg var lurt opp i stry, av PØF.

    For min distriktssjef på Rimi Kalbakken.

    Nemlig Anne Neteland.

    Hu klagde da på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.

    Og dette kræsjet jo helt med det PØF liksom hadde programmert meg til å gjøre.

    Nemlig å prøve å drive Kalbakken som Nylænde.

    Jeg trodde jo da at Anne Neteland var inneforstått, med det, at PØF hadde sagt at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

    Men da Neteland klagde på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.

    Så skjønte jeg det, at Neteland ikke var inneforstått med dette, da.

    Og jeg forstod at jeg hadde blitt lurt inn i en felle, av sjefene oppover i systemet, (ovenfor meg), i Rimi, da.

    Så etter det her, så ville jeg bare ut av Rimi.

    For jeg ville ødelegge livet mitt ved å bli tulla med av folk som bare var destruktive, da.

    Jeg ønsket å jobbe et sted hvor folk var konstruktive, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok opp problemene på Kalbakken såvidt med driftsdirektør Rune Hestenes.

    Da han var innom på Rimi Kalbakken før 17.mai-helga 2001.

    Sammen med den nye regionsjefen Steinar Ohr.

    Men Hestenes virka ikke interessert.

    Han sa bare at det var bestemt at jeg skulle bli ny butikksjef på Rimi Langhus, (noe jeg visste om fra før).

    Så jeg fikk ikke forklart han om den fella jeg hadde blitt lurt inn i, da.

    For vi prata bare litt ved fruktdisken, på Rimi Kalbakken, dagen før 17. mai 2001, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte egentlig bare på Rimi Langhus for å få spart om nok penger, til å slutte i Rimi.

    For jeg bodde jo i Rimi-lelighetene og måtte da finne meg et nytt sted å bo.

    Men jeg overhørte at de som jobba der, og ei pen dame som hadde jobba der, like før jeg begynte der, sa noe sånt som at: ‘Det skulle jo bli så bra her når vi fikk ny butikksjef’.

    Noe sånt.

    Så jeg ville ikke svike Rimi Langhus, da.

    Så jeg ble der til jeg vant Rimi Gullårer, på slutten av 2001.

    (For butikken ble bedre når jeg jobba der.

    For jeg var en erfaren butikksjef.

    Og han forrige sjefen var en trainee).

    Og så sykmeldte jeg meg, i flere måneder, fordi at jeg var utbrent og deprimert, da.

    Mens jeg prøvde å tenkte ut en vei ut av Rimi.

    Søstera mi Pia nevnte at noen venninner av henne hadde fått utdannelse på attføring, for å finne en ny jobb.

    Men min fastlege hos Bentsebrugata Legesenter, han foreslo ikke dette for meg.

    Men jeg foreslo etterhvert datastudier selv.

    Så jeg sluttet som butikksjef sommeren 2002.

    Og begynte å studere på et bachelor IT-studie, ved HiO IU, høsten 2002.

    For jeg ringte Lånekassa, og de sa at dette var et studie som var forskjellig fra NHI, (selv om noen av fagene var like).

    Så jeg fikk studielån, for dette studiet, da.

    Men jeg ville ikke miste Rimi-leiligheten min.

    Så jeg jobba på Rimi Bjørndal som låseansvarlig, mens jeg studerte på HiO IU, da.

    Og like før jul, i 2003, så overhørte jeg, på jobb der.

    At hu dama som en gang kontaktet meg, i 1997, og sa fra om at hun visste om et billig vaskefirma, (nemlig Kvalitetsrengjøring vel).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Jeg overhørte at hu stod inne i butikken, på Rimi Bjørndal, og sa til en annen kunde, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg fortalte om det her til David Hjort, som jeg hadde mest med å gjøre, på den her tida.

    Og dro for å studere ved University of Sunderland.

    Tredjeåret av bachelor-studiene mine.

    For University of Sunderland hadde en avtale med HiO IU da, om studentutveksling.

    Jeg hadde tenkt å få meg min egen leilighet der, men ble tvunget, (må jeg vel si), av Accommodation-kontoret der, til å bo i et bofelleskap, for internasjonale studenter, i en bygning som het the Forge.

    Så jeg fikk meg liksom ikke til å ringe politiet i Norge, som jeg hadde planlagt, da.

    (Og spørre om råd om den her ‘mafian’, da).

    For det var jo folk der hele tiden, på gangen, osv.

    Så dette ble ikke som jeg hadde planlagt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg får se om jeg får gått mer i detalj, om det som hendte, mellom 1998 og 2004, enn det jeg har gjort i dette kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg oppdaterte CV-en min med mer informasjon om den Rimi Gullårer-konkurransen, som jeg vant, i år 2001

    rimi gullårer 2001

  • Her er mer om tannklinikken til onkel Runar, fra siste kapittel, av Min Bok 2

    tannklinikken til onkel runar

    http://www.tannlegeolsen.no/

    PS.

    Man kan se at onkel Runar nesten er som en analfabet.

    For han klarer ikke å skrive ‘bestilling’ riktig, det skal jo være to l-er, selvfølgelig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Man kan se at onkel Runar også har en kollega, som heter Jens.

    Og Jens, det er jo en versjon av Johannes.

    Og jeg har jo Johanitterordenen, i min fars nye slekt.

    (Nemlig min fars stedatter Christell Humblen sin halvbror Bjørn Humblen, på Vestlandet.

    Som er nyutmeldt, at Johanitterordenen, som jeg har skrevet om på bloggen en del ganger før).

    Så om onkel Runar også er med i denne Johanitterordenen?

    Hm.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Jeg har jo jobba litt ute i Follo selv også, som butikksjef, (blant annet), på Rimi Langhus, fra 2001 til 2002.

    Så det med ‘ting oss’, istedet for ‘ring oss’, det tror jeg nok at er ganske vanlig å si, ute i Follo der.

    Hvis noen fra Langhus, for eksempel begynner å snakke om en ‘ski-tur’.

    Så mener de ikke det, at de skal gå på langrenn-ski.

    Nei, da mener de det, at de skal med toget, (for eksempel), inn til Ski, da.

    (Husker jeg fra en prat med medarbeidere, (det vil si verneombud Morten), på Rimi Langhus, da jeg jobbet som butikksjef der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.