johncons

Stikkord: Rimi Munkelia

  • Etter at Magne Winnem ansatte meg, på Rimi Munkelia, i desember 1992, så la jeg merke til det, (husker jeg), at hans britiske kusine, Kristin Dobinson, (som jeg vel hadde møtt en eller to ganger tidligere), jobba, med å vaske der. Så Magne Winnem hadde kasta ut vaskefirmaet ISS, (var det vel), og heller ansatt sin kusine, (som vel egentlig studerte), da

    kristin munkelia

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2013/09/magne-winnem-har-mye-slekt-i-england-osv.html

    PS.

    Og da jeg var forlover, for Magne Winnem, (høsten 1993).

    Så var det ikke en gang lov til å drikke cola, i bryllupet hans, husker jeg.

    (Og ihvertfall ikke alkohol).

    Så det er mulig at disse Røyken-folka er som noe slags ‘pakkiser’, (eller noe sånt), da.

    (For å si det litt folkelig).

    Hvem vet.

    (Siden Magne Winnem også hiver ut vaskefirmaet, i en Rimi-butikk, hvor han er ansatt.

    Og istedet får kusina si, til å vaske der, mener jeg).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 62: Mer fra Rimi Nylænde

    Det var også sånn, på Rimi Nylænde.

    At da Wenche Berntsen ble sykmeldt.

    (Rundt juletider 1998, vel).

    Og Jan Henrik så ble vikar-assistent, etter jula, (var det vel).

    Så visste Nordstrand-Hilde om ei ny kassadame, som kunne ta over, for Jan Henrik, (husker jeg).

    Og det var ei tynn og spinkel frøken, som såvidt var over 18 år, vel.

    Og jeg syntes jo at de kassadamene som jobba på Rimi Nylænde, ikke var så lette å samarbeide med, som de kassadamene jeg hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, (noen måneder før det her).

    Så jeg klikka litt, må jeg si, (eller jeg fikk en reaksjon da), når jeg så det at Benny satt og lærte opp hu nye kassadama, da.

    For da ble jeg plutselig redd for at hu nye kassadama skulle bli like vanskelig å samarbeide med, hu og.

    At hu skulle bli som Benny, liksom.

    Så da klikka jeg litt, (må jeg innrømme), og så litt rart på hu nye kassadama da, husker jeg.

    (Mens jeg nærmest var i sjokk, da).

    Mens hu nye kassadama var på opplæring, i kasse 2, sammen med Benny da, (husker jeg).

    Og etter det her, så prøvde jeg å ta meg opplæring, av nye kasserere selv, husker jeg.

    (Hvis jeg hadde mulighet til det, da).

    For å liksom prøve å komme på bølgelengde med dem, (fra starten av), da.

    Noe jeg ikke syntes at jeg var, med for eksempel Ingunn, Ida og Benny, da.

    (Men som jeg syntes at jeg hadde vært, (til en viss grad, ihvertfall), da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

    Noen måneder før det her).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at hu nye, spinkle kassadama, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Så dukka plutselig broren min Axel opp, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Og så sa han noe sånt som at: ‘Hu nye i kassa er pen, synes du ikke det?’.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg egentlig skjønte hvor Axel ville hen, med den her preikinga, om hu nye kassadama, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg hadde Hi-Ace-en, så hadde Axel gått på kokkeskole, på Helsfyr, husker jeg.

    Jeg husker at han en gang ringte meg, etter at jeg var ferdig for dagen, på Rimi Bjørndal.

    Og så ville han at jeg skulle kjøre å hente han, på Skøyen, (eller noe sånt).

    (Av en eller annen grunn).

    Men det var rush-trafikk, så det tok lang tid, å kjøre til Skøyen, da.

    Og så ville Axel tilbake, til kokkeskole sin, på Helsfyr.

    For skolen hadde et selskap, (eller noe sånt).

    Men jeg visste ikke hvor kokkeskolen lå, så jeg bare slapp av Axel, ved Fyrstikktorget der.

    (Ved den brua, som går over motorveien der, da).

    Og da, så gikk Axel over mot Helsfyr T-banestasjon der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så kokkeskolen til Axel, den lå vel ikke så langt unna Helsfyr T-banestasjon, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men hvorfor Axel ville at jeg skulle hente han, ute i Oslo Vest/Bærum der.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    (Han ringte meg vel på mobil.

    Så dette var vel ikke noe som var avtalt på forhånd akkurat heller, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1997, (tipper jeg at det her må ha vært).

    Så ringte Axel meg en dag, på mobil.

    Og ba meg dukke opp, på Huk.

    Hvor han og hans chilenske kamerat Mariuano, (fra Groruddalen vel), lå og solte seg, omringet av masse flotte bikinidamer.

    Jeg var litt stressa, så jeg hadde bare tatt med meg badetøy.

    Men når jeg tok av meg skoa, så så jeg det, at jeg hadde glemt å klippe tåneglene, på en stund, husker jeg.

    For jeg hadde vel hatt mye å gjøre, på jobb og på #quiz-show, og sånn, da.

    Og jeg hadde jo ikke egentlig planlagt å gå på stranda.

    Det var bare Axel som ringte meg plutselig, og maste liksom.

    Så jeg lå der og så dum ut da, med lange, uklipte tånegler, husker jeg.

    Og jeg husker at Axel og jeg, prata om kusina vår Rahel, av en eller annen grunn.

    ‘Rahel er kul’, husker jeg, at jeg sa.

    (Antagelig fordi at jeg hadde sett henne toppløs, sammen med hu tyske venninna hennes, osv.

    I 80-års dagen til bestemor Ingeborg, da.

    Hvor Axel ikke var med, forresten.

    Så dette var kanskje seinere sommeren 1997, eller noe.

    Eller, jeg hadde vel ikke bil, sommeren 1997.

    Så dette kan kanskje ha vært sommeren 1996, da.

    Hvis ikke det var sommeren 1999, da.

    Etter at jeg hadde kjøpt den svarte Ford Sierra-en.

    Hvem vet).

    Og da smalt det fra de bikinidamene, (som prata seg imellom, da).

    At: ‘Hvorfor må alle være så kule, da’.

    (Noe sånt).

    Men det var ikke sånn at jeg da begynte å chatte opp, de her pene, (og vel blonde tror jeg at det var), bikinidamene, da.

    Som sikkert var fra Oslo Vest eller Bærum, da.

    Siden jeg var flau over at jeg hadde så lange, uklipte tånegler, da.

    Så derfor holdt jeg heller kjeft, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg besøkte Axel en gang, mens han jobba som lærling, på UIO-kantina Frederikke, på Blindern.

    Og da, så tok jeg T-banen dit, mener jeg å huske.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde bil, på den tida.

    Så det her kan kanskje ha vært våren 1997, (eller noe), da.

    Noe sånt.

    Og da husker jeg at jeg stod i ‘skolegården’, på UIO der.

    Og så på alle studentene, da.

    Og ikke visste helt om jeg skulle føle meg dum eller ovenpå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så begynte Axel å jobbe som lærling vel, på restauranten Lanternen, ute på Bygdøy.

    Hvor jeg kjørte han et par ganger, husker jeg.

    (Antagelig på noen søndager, som han hadde ligget over hos meg, på St. Hanshaugen, etter at vi hadde vært på byen, på lørdagen, eller noe sånt).

    Og det må da ha vært etter at jeg fikk Sierra-en, da.

    Og på Lanternen så hadde Axel en homofil kollega, (husker jeg), som snakka om at struts, (eller noe annet rart kjøtt), var så godt, da.

    Mener jeg å huske, fra en gang, som jeg kjørte Axel til jobben hans, ute på Bygdøy, da.

    Og Axel jobbet også en del på en annen restaurant, som het Narjaden.

    En restaurant som også ligger ute på Bygdøy der, vel.

    (Og som Axel sa at var en veldig stor restaurant vel.

    Og som vel hadde samme eier, som Lanternen.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men på Narjaden, der var jeg aldri å så, da.

    (Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en uke, i 1996 eller 1997, eller noe sånt, vel.

    At Axel kom dårlig ut av det, med foreldrene sine.

    Og at han derfor bodde hos meg, en drøy uke vel, på en madrass, (sikkert fra den Ungbo-sofaen), på gulvet, like ved kjøkkenkroken, i hybelleiligheten min, da.

    Og da var det litt rotete der, husker jeg.

    Men det gikk vel greit, da.

    Da brukte jeg litt mer penger til mat.

    Og det her var like før jeg fikk lønning.

    Så da hadde jeg ikke råd til å kjøpe meg sånn dyr deo, som jeg brukte, på den her tida.

    Som het Acqua di Gio, (mener jeg å huske).

    (Som det hadde fulgt med en vareprøve av, en gang, som jeg kjøpte FHM, vel.

    Noe sånt).

    Så da rappa jeg litt Bjørn Borg deo-stick, av Axel, mener jeg å huske.

    Så det her må vel ha vært i 1997 vel, antagelig.

    For jeg tror ikke at jeg brukte den Acqua di Gio-deo-en, så tidlig som i 1996.

    Selv om jeg ikke husker det helt sikkert.

    Men jeg ble litt snobbete, når det gjaldt deo, da.

    For jeg hadde brukt noe Scorpio-deo, (eller noe sånt), som jeg hadde sett at Axel hadde, på Vestre Haugen.

    Men den var alt for sterk da, syntes jeg.

    Så jeg holdt meg til den Acqua di Gio, da.

    Som jeg pleide å kjøpe på Glassmagasinet.

    Og de kosta nesten 200 kroner, pr. boks.

    Og jeg pleide vel å kjøpe fler av de av gangen og.

    Sånn at de varte en stund, da.

    (For det var liksom sånn, på slutten av 90-tallet.

    At det var kult å bruke dyre merkeklær og sånn, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så jeg tok det nøye hvordan deo jeg brukte, og sånn, da.

    Og betalte heller 200 kroner, for en deo.

    Som jeg mente at lukta bra.

    Istedet for å betale 20 kroner, for en billig deo, som jeg ikke var sikker på om lukta bra, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu tynne kassadama, som Nordstrand-Hilde anbefalte.

    Hu ville slutte igjen, etter en stund.

    Og da kom hu sammen med søstera si, (var det vel).

    Og mora hennes ringte vel også, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og hu kassadama og søstera, de ville liksom prate med meg, nede på lageret der, en gang, da.

    Og de lurte på om det var greit at hu kassadama fikk slutte, da.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    Men jeg spurte om hu kanskje kunne jobbe en vakt, på Rimi Munkelia.

    For Thomas Kvehaugen, (må det vel ha vært), han ble butikksjef der, da.

    Og ringte og spurte etter folk da, (var det vel).

    Men der ville ikke hu kassadama jobbe da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu tynne kassadama slutta, så var det vel han berberen, som satt i kassa der, en stund.

    Og etter at Securitas hadde begynt å klage på han.

    Så var det vel sånn, at ei kusine, av Hava og Sema, fra Rimi Bjørndal, dukka opp, på Rimi Nylænde der.

    (Altså ei kurdisk dame).

    Og ville sitte i kassa, da.

    Og det passa jo bra, så jeg ansatte henne, da.

    Men hu ble også litt sykmeldt etterhvert, da.

    Men David Hjort, han hadde vært og besøk en kamerat av seg, som het Jens, som var på narkotika-avvenning, (eller noe sånt), oppe i Florø.

    (Noe sånt).

    Og med seg tilbake til Oslo, så hadde han med seg ei dame ved navn Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Og David Hjort inviterte meg hjem til mora hans, ved Freia sjokoladefabrikk der da, (husker jeg).

    For han bodde vel der, siden han hadde slått opp med Heidi fra Nord-Norge, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og mora, det viste seg å være ei ganske stor, jødisk-utseende dame.

    Som satt og så mye på amerikanske nyhetskanaler, da.

    (Som CNN og sånn, vel).

    Mens hu kommenterte nyhetene fra fjerne verdensdeler, høyt i stua, da.

    Og hu Linn Korneliussen, hu var ei mørkhåra jente, som jeg syntes at kanskje hadde litt holdningsproblemer, muligens.

    Altså, hu var kanskje mer den typen som ville sagt: ‘Fuck you!’.

    Istedet for: ‘Hei, jeg heter Linn’, liksom.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så hu Linn Korneliussen, hu var nesten litt som en anarkist da, syntes kanskje jeg, at hu virka som, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Men jeg trengte jo en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde.

    (Siden hu kusina til Hava og Sema var sykmeldt, da).

    Og når David Hjort hadde vært på Vestlandet, og fått med seg et ungt kvinnemenneske tilbake igjen derfra.

    Så kunne jeg vel like gjerne ansette henne, tenkte jeg vel.

    Så var det problemet løst, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så fikk jeg et problem.

    For jeg fikk etterhvert to kassadamer, som begge ville jobbe heltid.

    Og det var Linn Korneliussen og hu kusina til Hava og Sema.

    Og da, så sa distriktsjefen, (som vel var Jan Graarud, på den her tida).

    At kusina til Hava og Sema, skulle begynne å jobbe for butikksjef Frode, som vel da var butikksjef på Rimi Ljabru.

    Eller om det var Bøleråsen.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, Wenche Berntsen, hu ble friskmeldt igjen.

    Etter at hu tynne kassadama slutta, var det vel.

    Så Jan Henrik havna tilbake i kassa igjen en stund.

    Fram til han skulle i militæret cirka, vel.

    For LO ringte meg.

    For Wenche Berntsen må ha ringt LO.

    (For ellers så ville vel ikke LO ha ringt meg, mener jeg).

    Og en kvinnelig jurist, fra LO, fortalte meg det, (over telefonen), at selv om Wenche Berntsen hadde vært sykmeldt.

    Så måtte hu få tilbake nøyaktig de samme arbeidsoppgavene, som hu hadde hatt tidligere, når hu kom tilbake igjen, fra sykmelding, da.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne krangle med LO, om det her, liksom.

    For jeg trodde ikke at hu LO-juristen jugde, da.

    Når det gjaldt hva hu sa, om hvordan lover og regler var, i forbindelse med dette, da.

    For hu LO-juristen hørtes rimelig klar og oppegående ut, må jeg vel si.

    Og hu hadde liksom ikke en fiendtlig tone, (eller noe sånt), heller.

    Og de arbeidsoppgavene som det var snakk om.

    Det var vel heller ikke all verden.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Dette var vel kanskje en krangel om hvem som skulle ta ukeblad-returen, eller noe sånt, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det her i detalj, da).

    Og Jan Henrik, han hadde vel bare vært vikar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg bare gjorde sånn som hu LO-juristen hadde forklart at det var, over telefonen, da.

    For jeg syntes at hu forklarte om hvordan det her var, på en grei måte, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å bryte noen lover heller, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Wenche Berntsen hadde vært tilbake, fra sykmelding, i noen måneder, vel.

    Så ville Jan Graarud, at hu skulle begynne, som ny assistent, på Rimi Ryen, (husker jeg).

    For Wenche Berntsen hadde vel ‘babla’ om at hu ville begynne i en ny butikk, på assisterende butikksjef-båtturen, i 1999, antagelig.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa jeg det, til Jan Graarud.

    At Wenche Berntsen heller burde begynne i en stor butikk.

    For jeg syntes at Wenche Berntsen var litt vanskelig, å samarbeide med, da.

    Så jeg tenkte det, at hvis hu begynte i en liten butikk, (som Rimi Ryen), så ville aldri butikksjefen der, få kontrollen, da.

    Men hvis Wenche Berntsen jobba, i en stor butikk.

    Så ville det være minst to andre ledere, som jobba heltid, i den butikken.

    Og da ville det ikke vært en mot en, hvis Wenche Berntsen var vanskelig, da.

    For da ville det kanskje vært to mot en.

    Hvis begge de to andre lederne mente at Wenche Berntsen var vanskelig, da.

    Så kunne de tatt dette med distriktsjefen.

    Men hvis Wenche Berntsen kun hadde vært en av to ledere.

    Så ville det vært vanskelig for den andre lederen, (Kirsten Sørhagen), å forklare, ovenfor distriktsjefen, hvor vanskelig, (eller ikke vanskelig), som Wenche Berntsen var, da.

    For jeg var ikke sikker på hvor vanskelig, som andre folk mente, at Wenche Berntsen var, da.

    (For distriktsjefen min, på Rimi Nylænde, fra oktober til desember 1998.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa om Nordstrand-Hilde og Wenche Berntsen, (husker jeg), når jeg klagde litt over dem, vel.

    At: ‘Det er flinke jenter’.

    Noe sånt).

    Men jeg hadde mine mistanker, om at hu var vanskelig, da.

    Uten at jeg klarer å huske nøyaktig hva det gikk på nå.

    Så derfor så foreslo jeg for Jan Graarud, at det ville vært bedre å sende Wenche Berntsen til en stor butikk, da.

    Og da, så sa Jan Graarud, til Wenche Berntsen, (husker jeg at Wenche Berntsen sa til meg, da hu kom i butikken igjen, etter møtet, med Jan Graarud).

    At: ‘Jeg trodde at det var Rimi Manglerud, som du sa, at du hadde lyst til å begynne å på’.

    (Noe sånt).

    Og så begynte Wenche Berntsen å jobbe som ny assistent, på Rimi Manglerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 33: Assisterende butikksjef-møte 1997

    Våren 1997, så var det tid for det årlige møtet, på Rimis hovedkontor, for assisterende butikksjefer, husker jeg.

    Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen.

    Mens butikksjef Kristian Kvehaugen passa butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu mente at vi måtte dra, på det og det klokkeslettet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og vi tok en buss, som gikk til ved Aker sykehus der, (mener jeg å huske).

    Og der, så hadde jeg jo operert kneet, cirka et år tidligere, da.

    Så jeg gikk vel innom, og kjøpte noe, i Narvesen-kiosken der, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Irene Ottesen og jeg, kom fram til Rimi sitt hovedkontor.

    (Som er cirka fem minutter å gå, fra Aker sykehus, vel).

    Så var vi cirka en time for tidlig ute, (mener jeg å huske).

    Og vi henvendte oss i resepsjonen der, vel.

    Og jeg var vel kanskje litt nervøs, siden at det ikke var så ofte, at jeg pleide å dra, til Hakon sitt hovedkontor, da.

    Og jeg skjønner ikke helt, hvordan vi klarte å være der, en time for tidlig, da.

    Men det her var det vel Irene Ottesen som hadde mest oversikt over, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og mens vi stod utafor hovedinngangen, til Rimi sitt hovedkontor der.

    Så kom det en mann gående, i ensom majestet da, (husker jeg).

    Og som gikk forbi Irene Ottesen og meg, (og inn hovedinngangen, til Hakon sitt hovedkontor), da.

    Mens Irene Ottesen og jeg, stod og hang nesten, langs et gjerde, (eller noe sånt), da.

    En eller to meter unna, der Rimi-Hagen, kom gående, da.

    Og da måtte jeg nesten glane litt, husker jeg.

    For jeg trodde ikke at han, som var så høyt oppe, skjønte hvem jeg var, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye, fra det assisterende butikksjefmøtet, på Rimi sitt hovedkontor der.

    Men det var vel noe om EMV, (altså egne merkevarer), og sånn, (tror jeg), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Og vi var vel kanskje i et møterom, ved siden av kantina der, muligens.

    Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker litt mer fra båtturen.

    Jeg mener at jeg satt mest sammen med Irene Ottesen, på den båtturen og, da.

    Men at jeg prata litt med Marianne Hansen og Charlotte vel.

    Som begge også jobba som assistenter vel, på den her tida.

    Det er mulig at vi dro på Stedet, etter båtturen.

    Jeg mener å huske vagt, at jeg har sett Charlotte, på Stedet, men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg mener også huske det, at jeg prata med ei, med trynet fullt av kviser.

    På den her båtturen, da.

    Ei som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nordstrand, vel.

    For Elisabeth Falkenberg, hu hadde nemlig, på den her tida, blitt ny butikksjef, på Rimi Nordstrand da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde der hu kvisetryne-kjærringa, som assistent, da.

    Og jeg spurte hu kvisetrynet da, (ombord på den båten), om hvordan det gikk, med Elisabeth Falkenberg, som ny butikksjef, på Rimi Nordstrand, da.

    Og det gikk visst dårlig da, fortalte hu sure kvisetrynet.

    For Elisabeth Falkenberg, hu hadde visst glemt å bestille ost, når hu tok Hakon-bestillinga, da.

    Så det gikk visst ikke så bra, med Elisabeth Falkenberg da, etter at hu hadde måttet begynne, å jobbe sammen med, andre folk, enn meg.

    Kanskje siden at hu og jeg var så vant til å samarbeide, da.

    For det var jo sånn, at jeg omtrent alltid bestilte osten, da jeg jobba, på Rimi Nylænde der, da.

    Siden hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hadde gjort meg til ‘ostesjef’ der, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så da glemte kanskje Elisabeth Falkenberg seg, da.

    Hvis hu ble stressa og sånn, da.

    Så ikke så lenge etter det her, (må det vel ha vært), så begynte Elisabeth Falkenberg, istedet å jobbe, som lagermedarbeider, på Hakon sitt grossistlager, på Skårer, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, før jeg måtte skrote HiAce-en.

    At Kristian Kvehaugen, klagde til meg, fordi at jeg hadde bestilt litt få 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel, på Rimi Bjørndal der, en gang, da.

    (For de 4 x 2 kilos samlepakkene, de hadde kanskje litt lite plass, i hylla, da.

    Noe sånt).

    Men jeg huska vel det, fra Rimi Nylænde, at vi ikke tok det så nøye der, om vi hadde 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel.

    Hvis vi hadde 10 x 1 kilos samlepakker, da.

    For hvetemel var hvetemel liksom, tenkte vi vel der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Kristian Kvehaugen, han tenkte visst ikke sånn da, at hvetemel var hvetemel, da.

    (For vi hadde vel mer enn nok, av 10 x 1 kilos samlepakker, med hvetemel, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Kristian Kvehaugen, han spurte meg, om jeg kunne kjøre innom butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, for å hente noen samlepakker, med 4 x 2 kilos pakker, med hvetemel, da.

    Før jeg kjørte på jobben, dagen etter, da.

    Og det gjorde jeg, da.

    Men da, så var hu Cille litt sleip da, (husker jeg).

    For jeg husker at jeg klagde til Kristian Kvehaugen, på henne, da.

    For hu Cille, hu hadde ført opp prisen for enkeltpakker, på overføringsskjemaet, da.

    Og det ble dyrere, enn hvis hu hadde ført opp prisen, for samlepakker, da.

    Når det gjaldt totalsummen, for det samlede kvantumet med hvetemel, som jeg henta, på Rimi Karlsrud, da.

    Men Kristian Kvehaugen, han svarte det da, at sånn ville han også ha gjort det.

    Hvis noen fra en annen Rimi, ønsket å hente mel, i hans butikk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, som jeg hadde HiAce-en, (husker jeg).

    At jeg jobba en eller to vakter, som leder, på Rimi Munkelia.

    Sikkert fordi at det var sykdom der, (eller noe sånt), da.

    Og da hadde sikkert distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, da.

    Om jeg kunne trå til litt ekstra, og ta en vakt, på Rimi Munkelia, da.

    På grunn av ditt eller datt, da.

    Og da pleide jeg alltid å si ‘ja’, når distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte om jeg kunne jobbe litt ekstra, i andre butikker, da.

    Så jeg pleide å være rimelig fleksibel, sånn sett, hvis jeg kan si det selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at hvis vi Rimi-assistentene, jobba ekstra, (på den her tida, ihvertfall).

    Så fikk vi ikke ekstra betalt, hvis vi jobba ekstra, i vår faste butikk, da.

    Men da fikk vi bare avspasering, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men hvis vi jobba ekstra, i en annen Rimi-butikk, så fikk vi ekstra lønn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Rimi Munkelia der, så husker jeg en veldig rar episode, (må jeg si), fra da jeg jobba som leder, en gang.

    Plutselig, så begynte ei som rydda flaskebordet der, vel.

    (Og også noen andre, som jobba inne på lageret der, vel).

    Å synge på en sang(!), da.

    Som het ‘I Will Survive’, av Gloria Gaynor, (var det vel).

    Så det var jo helt surrealistisk, og nesten som å være med i en musikal, (eller noe sånt), å jobbe på Rimi Munkelia der, (på den her tida), husker jeg.

    Og spesielt rart, syntes jeg vel at det her ble, siden ingen av disse ‘musikantene’, hadde jobba på Rimi Munkelia, på den tida som jeg selv jobba der, fra 1992 til 1994 da, (var det vel).

    Så det her ble som noe veldig spesielt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at ei pakistansk jente, ved navn Sobia, (fra Holmlia), som seinere begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, som ekstrahjelp.

    Hu jobba på Rimi Munkelia der, da.

    En gang som jeg jobba der, som leder, da.

    (Som muligens kan ha vært den samme gangen, som de her musikantene, begynte å synge.

    Men sannsynligvis, så var vel det her, en annen gang, vel.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    For da mener jeg å huske det, at hu Sobia, (som nå jobber som franchietager, på Rimi Bjørndal vel), var ganske høflig, iforhold til de her musikantene, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så jeg har faktisk vært sjefen, til hu Sobia, (som muligens heter Hussain, til etternavn vel, (hvis jeg husker det riktig), og som seinere ble Rimi-butikksjef), både på Rimi Munkelia og på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Terje Olsen, som jeg hadde jobba sammen med, fra 1992 til 1994, på Rimi Munkelia, (da jeg jobba annenhver lørdag der).

    Han ble forresten først assistent, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

    Mens Kristian Kvehaugen var butikksjef der, vel.

    (For Kristian Kvehaugen, han var vel først butikksjef, på Rimi Nylænde, (hvor han ansatte meg fast, i kassa, tre dager i uka, høsten 1993, var det vel.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og så på Rimi Munkelia.

    Og så på Rimi Bjørndal, vel).

    Men mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så begynte Terje Olsen, å jobbe, som assistent, på ICA Lambertseter, (mener jeg å huske).

    Og da, så sa butikksjef Kristian Kvehaugen det, husker jeg, (på Rimi Bjørndal, da).

    At, ‘de tar alle de beste folka våre’.

    (Enda Rimi og ICA hadde samme eiere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og lille julaften 1996, så skjedde det jo en spesiell episode, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, på Rimi Bjørndal.

    På lille julaften, så var vi på jobb, ganske tidlig, både Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg, da.

    For lille julaften, det er den dagen i året, som det er høyest omsetning, da.

    Og da skal helst alt være i orden, i butikken, da.

    Men hvis alt er i orden, så er det ofte ikke så mye å gjøre, da.

    Som på lille julaften 1993, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde.

    Da var det mange folk på jobb, men nesten ikke noe å gjøre, husker jeg.

    For alt var liksom i orden, da.

    Men likevel, så begynte assistent Hilde, fra Rimi Hellerud/Trosterud, å klage da, (husker jeg).

    Siden mange, (muligens inkludert Henning Sanne og Elin fra Lambertseter vel, hvis jeg husker det riktig), ikke hadde klart å finne seg noe særlig å gjøre, i butikken, den dagen, da.

    Men jeg var ganske god til å shine hyller, da.

    (Siden jeg hadde jobba på OBS Triaden da, antagelig).

    Så jeg fant meg noen tørrvarehyller, som jeg klarte å shine litt bedre, da.

    Og dermed, så unngikk jeg å bli klagd på, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da.

    (Hvis jeg husker det, riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men lille julaften 1996.

    Så hadde vi lite av poser med aprikoser, (som var tørkede, på samme måte som rosiner liksom, da), husker jeg, at butikksjef Kristian Kvehaugen, fortalte meg.

    Så Kristian Kvehaugen, han ville det, at jeg skulle kjøre, til Rimi Nylænde da, for å hente en eske aprikoser.

    For han hadde vel ringt til butikksjef Elisabeth Falkenberg der, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var vel kanskje ikke tørkede aprikoser, noe vi solgte så utrolig mye av vel, på lille julaften, på Rimi Bjørndal.

    (Det var vel kanskje noen hundre andre varer, som det solgte mer av, den dagen, hvis jeg skulle tippe.

    For de fleste husmødre var vel ferdige med å bake julebaksten, (som de aprikosene mye ble brukt til, hvis jeg ikke tar helt feil), på lille julaften, vel).

    Men Kristian Kvehaugen, han mente at tørkede aprikoser, var veldig viktig, da.

    Ihvertfall viktig nok, til å sende meg, til Rimi Nylænde, da.

    Så jeg kjørte dit, med HiAce-en min, da.

    Og fikk med meg en eske aprikoser, da.

    Og overføringsskjema ble skrevet, da.

    Og jeg sa vel ‘god jul’, til butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Marianne Hansen, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også kom jeg tilbake, til Rimi Bjørndal, med de her aprikosene, da.

    Men da, så hadde assistent Irene Ottesen.

    Hu hadde bestilt for lite kremfløte, da.

    Så det var vel noen nesten hysteriske kunder, i butikken, som klagde, siden vi ikke hadde kremfløte, da.

    Og da, så ville butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, (igjen!), for å hente kremfløte, da.

    Enda jeg nettopp hadde vært der, og henta aprikoser.

    Og sagt ‘god jul’, (og sånn), da.

    Og jeg hadde også bedt Irene Ottesen, (da hu spurte meg), om å bestille masse kremfløte, til bitte lille julaften, da.

    Nettopp for at vi ikke skulle gå tom, før melka dukka opp, på lille julaften, da.

    Men det hadde hu ikke gjort, da.

    Hu hadde vel bare bestilt 10 kartonger kremfløte ekstra, (eller noe sånt).

    Og på lille julaften, så er ofte melkebilen sent ute, da.

    (Muligens fordi at det selges mye melk, på den dagen, vel).

    Så vi stod der, uten kremfløte, i butikken, da.

    Men jeg syntes ikke det, at jeg kunne kjøre en gang til, til Rimi Nylænde, for å hente kremfløte, da.

    Da burde Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ha sagt fra om det, den første gangen, som jeg kjørte dit.

    (For det var vel ikke jeg, som hadde tidligvakt, tror jeg.

    Jeg var bare ekstra tidlig ute, på seinvakta, den dagen, tror jeg.

    Noe sånt).

    For det ville blitt så flaut for meg.

    Å kjøre til Rimi Nylænde, en andre gang, den dagen, da.

    For jeg hadde jo allerede sagt god jul, osv.

    Så da kunne jeg nesten ikke dra dit en gang til, syntes jeg.

    Så derfor svarte jeg ikke noe, da Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ba meg om det her, da.

    For hvorfor kunne ikke Kristian Kvehaugen selv kjøre en tur, liksom?

    De måtte da skjønne det, at jeg ikke kunne kjøre fram og tilbake, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, hele dagen, mener jeg.

    Nei, da ble jeg irritert, husker jeg.

    For da mener jeg det, at Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ikke behandlet meg, med respekt, da.

    Siden de ville at jeg liksom skulle kjøre i skytteltrafikk, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, da.

    Enda jeg hadde sagt god jul der, (og sånn), allerede.

    Og jeg ble også irritert på Irene Ottesen, husker jeg.

    Som jeg mente at hadde gjort en amatørmessig feil, da.

    Siden hu ikke hadde bestilt masse ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, da.

    (Selv om jeg vel hadde rådet henne til å gjøre nettopp det.

    Da hu hadde bedt meg om råd, da).

    Så jeg ble liksom irritert over to ting samtidig, da.

    At Irene Ottesen hadde vært så amatør-aktig.

    Og at de andre lederne der ville at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde hele tida, (selv om jeg allerede hadde sagt god jul, til de som jobba, i den butikken), da.

    For da ville jeg liksom ha blitt seende dum ut, mener jeg.

    Så da ble det liksom to ting, som jeg irriterte meg over, samtidig, da.

    Så da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

    Når jeg fikk spørsmål om jeg kunne hente noe kremfløte også, på Rimi Nylænde da, (fra butikksjef Kristian Kvehaugen).

    For det var jo også mange andre måter forresten, som vi kunne ha løst det problemet på.

    Jeg kunne jo ha kjørt til Rimi Karlsrud eller Rimi Munkelia, for eksempel, og henta kremfløte.

    Eller til Rimi Klemetsrud, (for eksempel), som lå enda nærmere, da.

    Men Kristian Kvehaugen, han ville absolutt at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, da.

    Men å kjøre dit to ganger, på en dag for å hente varer.

    Etter at jeg hadde sagt god jul, osv.

    Nei, da hadde jeg blitt seende dum ut, syntes jeg.

    Så hvis han hadde bedt meg om å hente de kremfløte-pakkene, i en annen butikk, så hadde det vært greit.

    Men ikke på Rimi Nylænde igjen, liksom.

    Og hvorfor kunne han ikke ha henta kremfløtene selv, liksom.

    Han hadde vel bilen sin stående der, han og, den dagen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og vi kunne jo også i verste fall, ha fått en drosje, til å kjøre og hente kremfløte, da.

    Så det her ble litt dumt da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 86: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXV

    En av de mest spesielle tingene, som hendte, den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

    Det var en kveld, like før stengetid.

    Så dukka det opp en eldre gubbe der, som hadde noe slags hjemmelaget saft, i handlevogna si, da.

    Og korken var ikke skrudd på ordentlig, på den saftflaska, da.

    (Eller noe sånt).

    Så det dryppet saft, ned på gulvet, i alle midtgangene, på Rimi Nylænde der, da.

    Og jeg var leder, på den vakta, som det her hendte, da.

    Men jeg var mest opptatt av, å få ryddet alle hyllene, (noe som det var stort fokus på, i den butikken), da.

    Så jeg tenkte det, at den safta, den kunne vaskemannen vaske bort.

    Men det som skjedde, det var at den safta, den satt seg i gulvbelegget, da.

    Så man kunne se det, lenge etterpå, at gulvet var misfarget da, etter han ‘saft-gubben’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu ville at vi skulle bestille mange av Bakers Kneip, (den med rød pose), husker jeg.

    Siden Rimi averterte med billig kneipbrød, i avisene osv., så ville Skodvin det, at vi skulle ha noen sånne ‘røde’ kneipbrød, igjen, hver kveld da, når butikken stengte.

    Og da jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så var det i dame, i 50-årene vel, med krøllete hår, (mener jeg å huske).

    Innom butikken, da.

    (I 1999, eller noe, vel).

    Og hu ga seg ikke, før jeg hadde lovet, at vi skulle ha de gule loffene igjen hver kveld da, husker jeg.

    Kunden har alltid rett, tenkte vel jeg, da.

    Så jeg måtte gi meg, da.

    Siden hu kunde-dama absolutt ville at vi skulle bestille mer ‘gul’ loff, da.

    (Noe som kunne være litt risikabelt, siden det kanskje ble mer svinn, da.

    For det var sånn, i Rimi.

    At butikkene fikk retur, på kun en type brød.

    Og det var Bakerns Ferske brød, (fire slag).

    Så derfor pleide jeg å bestille brød sånn at vi omtrent kun hadde Bakerns Ferske brød igjen, hver kveld, da.

    Men hu kunde-dama, hu var så bestemt, (og også rolig og alvorlig vel), så jeg måtte gi meg, da.

    Siden kunden alltid har rett, som vi lærte, på handel og kontor, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke nok med at det var Rimi-butikker, tre steder på Lambertseter.

    (Nemlig ved Munkelia T-banestasjon, ved Karlsrud T-banestasjon, og ned mot Abildsø da, (nemlig Rimi Nylænde)).

    Det lå også en Fakta-butikk, på Lambertseter Sentrum der, (like ved Lambertseter T-banestasjon, da).

    Og den butikken, den var også nesten som en Rimi-butikk, (på en måte), på begynnelsen av 90-tallet, da.

    For Fakta-kjeden, den ble vel kjøpt opp av Rimi, (eller Hagen-gruppen som skiftet navn til Hakon-gruppen), mener jeg å huske, ihvertfall.

    Så derfor, så kunne man som Rimi-medarbeider, også handle på Fakta, (mener jeg å huske), uten å liksom ha på seg forkledning, da.

    Siden det var samme eier da, av både Rimi og Fakta-kjeden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det, at butikkleder Leif Jørgensen, på Rimi Munkelia.

    Han begynte å prate om, en ung pakistaner, som satt i kassa, på den Fakta-butikken, på Lambertseter, da.

    Leif Jørgensen sa at Fakta ikke var noe snille, mot han pakistanske gutten, da.

    For de lot han jobbe så ubekvemme vakter, (når det gjaldt arbeidstid), var det vel, (nemlig at han måtte jobbe noen få timer en dag og så noen få timer en annen dag da, var det vel. Noe sånt).

    (Og det var vel ei eldre dame, som var butikksjef, på den her Fakta-butikken, (mener jeg å huske).

    Det kan kanskje ha vært den samme dame, (Kirsten noe?), som jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, i 1998, (altså 4-5 år seinere), på den tida jeg selv ble butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg selv jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (På den tida som jeg var på frukt/grønt-kurs, (hos hu dama som var så flink), på Gartnerhallen der, på Økern, husker jeg).

    Så ble den Fakta-butikken, på Lambertseter Sentrum, bygget om, til å bli et ICA supermarked, (husker jeg).

    Det var derfor at vi hadde den ombygningen, i ‘vår’ butikk, på Rimi Nylænde, (ihvertfall ifølge distriktsjef Anne Katrine Skodvin).

    (Da vi heiv ut kasse 4 og satt inn noen fler hyller.

    Da den seinere kjente håndballspilleren Morgan Lunde, (og jeg selv), fikk kjeft av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å bare dytte noe vaskevann, ned i et hull, gulvet der.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    For da ‘skjedde det liksom noe’, også på Rimi Nylænde, da, (ifølge Anne-Katrine Skodvin).

    (Noe sånt).

    For vi var litt urolige, (husker jeg), for vi fryktet at Rimi Nylænde kanskje ville gå ned mye i omsetning, grunnet at det ble ICA supermarked, på Lambertseter Sentrum da, (husker jeg).

    Men nedgangen i omsetning, på Rimi Nylænde, den var nesten ikke merkbar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men vi var veldig spente da, på den tiden, som den ICA-butikken åpnet, da.

    Men vår omsetning gikk nesten ikke ned.

    Så vi kunne fortsette med den samme bemanningen som før, osv., da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden både Rimi og ICA var eiet av det samme konsernet, (nemlig Hakon-gruppen).

    Så gikk jeg en dag, før jobb, innom ICA Lambertseter der, da.

    (For på den tida her, så pleide jeg nesten alltid å være på jobb, cirka en time før jeg vanligvis begynte, da.

    Siden jeg var ganske motivert, på den her tida.

    Og også ambisiøs, må man vel si).

    For å se hvordan det hadde det blitt der, etter den store ombygningen, da.

    (Eller utbygningen, må man vel kalle det).

    Og det første jeg så, da jeg kom inn i den butikken, det var fruktavdelingen, da.

    Og jeg hadde jo nettopp vært på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern.

    Så jeg fikk jo nesten sjokk, (husker jeg), da jeg gikk inn i den butikken.

    For alle bananene, som de hadde, i disken der, var jo helt grønne, husker jeg.

    Så da fikk jeg nesten sjokk, (må jeg si).

    For sånne bananer, det kunne vi ikke ha solgt, på Rimi Nylænde.

    For da hadde vi nok fått masse klager, fra kundene.

    For der skulle bananene være gule da, (og ikke grønne).

    (Jeg mener at jeg bestilte bananene til å være ‘grad 4’, når det gjaldt ‘gulhetsgrad’, like etter at jeg hadde vært på det fruktkurset, hos Gartnerhallen, da.

    Men etter at jeg hadde jobba som leder, i Rimi, en stund.

    Så ble jeg nok litt mer ‘laid back’ igjen da, (på akkurat dette området, ihvertfall), og slutta å skrive på modenhetsgrad, for bananene, på bestillingsarket, da.

    (For det kunne bli litt komplisert da, syntes jeg.

    For det kunne vel kanskje noen ganger være nok av andre ting å klage på.

    (Når det gjaldt frukta).

    Så å klage på om bananene var grad 3 eller grad 4, det ble kanskje litt dumt da, (tenkte jeg kanskje).

    Noe sånt).

    Og Rimi byttet etterhvert også fruktleverandør, til Norgesfrukt, husker jeg.

    Og de var mye vanskeligere, enn for eksempel Gartnerhallen, når det gjaldt retur da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så de hadde nok kanskje ikke likt det, hvis man hadde skrevet på modenhetsgraden, som butikken ønsket, på bananene, på bestillingsarket, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 82: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXI

    Noen måneder, etter at jeg var ferdig, i militæret.

    Så dro Pia og hennes venninne Siv fra Røyken, med meg, ut på byen, en lørdagskveld, (husker jeg).

    De dro meg med til deres stamsted Jollys, (må det vel ha vært), hvor det nesten bare var afrikanske gjester.

    En gang etter midnatt, så fortalte Pia og Siv meg, at vi skulle på et ulovlig utested, nærmere Legevakta, (også i Storgata der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte.

    Men men.

    Da vi kom fram til den det ulovlige utestedet var.

    Så så jeg det, at Anne Lise, fra Abildsø-gjengen, stod ved inngangen der, sammen med to venninner.

    Og jeg var rimelig full og også jente-gæern, etter militæret, da.

    (Andre Willassen sa jo det en gang, at man ble mer interessert i damer, av å være i militæret.

    Av en eller annen grunn).

    Jeg takket Anne Lise for sist.

    Som var dimmefesten, på det utestedet i Akersgata der, (mener jeg å huske).

    Anne Lise sa at hu ikke klarte å huske dette.

    Hu lo litt internt, mot venninnene sine vel, og sa noe om at hu ikke klarte å huska noe særlig, fra ifjor sommer, (eller noe sånt).

    Jeg flørta litt med hu ene venninna til Anne Lise, som stod bakerst av dem, husker jeg.

    Anne Lise var litt lubben, men de venninnene hennes var ganske fine da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg stod litt nærme henne i køen der, sånn at det ble litt sånn ‘kuk i ræv’ da, som dem sa, i militæret.

    Og da sa hu dama, til Anne Lise, at jeg var ‘rå’, eller noe sånt, tror jeg.

    Men jeg var drita full, da.

    Og jeg fikk vel ikke forklart det, til Anne Lise og dem.

    At søstera mi og Siv, stod lenger bak i køen der.

    Nede i Storgata der cirka vel.

    Og plutselig, så dukka politiet opp der.

    Og sa det, at det ikke ble noe fest der.

    Og da oppløste køen seg.

    Og jeg så ikke hvor Anne Lise og de ble av.

    Eller, jeg stakk vel bort til søstera mi og Siv igjen, da.

    For vi skulle vel kanskje ta en nattbuss eller en taxi et eller annet sted, da.

    (Antagelig opp til Ungbo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke så lenge før jeg måtte i militæret.

    Så hadde de andre beboerne på Ungbo.

    (Nemlig Per, Inger Lise og Wenche vel), fått til en avtale, med Ungbo.

    De skulle nemlig slippe å betale husleie, (eller ihvertfall få rabatt), hvis de malte gangen der.

    De spurte ikke om jeg ville være med på det her.

    Men de ga meg et oppdrag, i forbindelse med det her, da.

    For de skjønte nok det, at jeg var mye smartere, enn dem da, (eller noe).

    Så de ba meg, om å regne ut, hvor mye maling, som de måtte kjøpe, for å gjøre den her malejobben, da.

    Og det ble riktig da, husker jeg at Per svarte meg, da jeg spurte, (etter at de var ferdig, da).

    For det gikk med så og så mye maling, per kvadratmeter, da.

    Så da måtte man regne ut, hvor mange kvadratmeter, som gangen var på, da.

    (Og trekke fra dører og sånn, da).

    Og det ble nok maling da, sa Per.

    Det ble vel 30 kvadratmeter, (eller noe sånt), som de skulle male vel.

    Jeg selv, jeg hadde ikke lagt merke til det, at gangen var så fæl.

    Dette var nok mest noe de her folka fant på, for å få reduksjon, i husleia, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter militæret, som jeg jobba en vakt, på Rimi Karlsrud, (siden noen var sjuke der, eller noe).

    Så var jeg uheldig med en kunde, husker jeg.

    Jeg satt i den kassa, som var lengst fra kontoret der.

    Og det var noe surr med nøklene, til den kassa.

    Så man kunne ikke låse opp røykskapet der, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte gå i kasse 2, (ble det vel), for å hente røyk, da.

    Og da klagde kunden, (en kar i 30-40-årene, som var der sammen med en yngre kar, vel), og lurte på hva jeg dreiv med da, (husker jeg).

    (Så jeg fikk liksom ‘tyn’ da, vil jeg si.

    Av en kunde som liksom baksnakket meg, mens jeg var like ved der de stod, og prata ‘dritt’ om meg, (og/eller Rimi), liksom da).

    Men det var sånn, at de hadde noe slags spesielt ‘smart’ system, i kassene, på Rimi Karlsrud der, da.

    Sikkert utarbeidet av Magne Winnem da, (eller noe).

    Og dette systemet, det var ikke jeg så vant med.

    Siden jeg for det meste jobba på Rimi Nylænde og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu var nok en TV-slave, (vil jeg si).

    For en gang på jobb, (på Rimi Nylænde), så begynte hu å herme etter et TV-program, som var på den her tida.

    For hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, osv.

    Og det var fra et humor-show, på norsk TV, da.

    Med han Otto Jespersen, (tror jeg at det var).

    Problemet var, at jeg ikke hadde sett de første episodene, av det her TV-programmet, da.

    Så jeg skjønte ikke noe, da hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å si, ‘er det riktig av meg’.

    Men jeg så en sånn ‘er det riktig av meg’-sketsj, en uke seinere, (eller noe), da.

    Og da fortalte jeg hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (på jobben), at jeg ikke hadde skjønt hva hu mente, den første gangen, som hu hadde herma etter den her sketsjen, da.

    (Men at jeg først hadde sett det her programmet, i mellomtida, da).

    Og da svarte vel ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, så mye, tror jeg.

    Hu var jo sjefen min der, (må man vel si).

    (Hu hadde ihvertfall høyere rang, enn meg).

    Hu var jo assistent der, mens jeg var først vanlig butikkarbeider, og så ostesjef, og så låseansvarlig, og så aspirant.

    Mens hu jobba der, (på Rimi Nylænde), da.

    Så jeg måtte jo liksom prøve å være litt høflig, når hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, da.

    (Selv om jeg ikke skjønte så mye av det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Glenn Hesler og meg, (og muligens Axel), var på Lambertseter, (på de kommunale banene der), for å spille tennis.

    Så var det noen mannfolk der, (i 40-åra, eller noe sånt, vel), som kalte oss for ‘gutter’, (mener jeg å huske).

    Og da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, (sånn at jeg hørte det, men ikke de her kara vel), at, ‘ikke gutt meg, da’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 70: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo IX

    På den tiden her, (i tida rundt 1993 til 1995), så var det også en medarbeider, som het Kjetil, som jobba, på Rimi Nylænde.

    Han kunne minne litt om Bjørn Dæhli kanskje, i tonen og væremåten.

    (Selv om jeg ikke kjente han Kjetil så bra).

    Han Kjetil, han jobba bare som ekstrahjelp, et par dager i uka, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    Og i sommerferiene, så hadde han også en ekstrajobb, i Veidekke, (eller noe), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de episodene, som jeg spesielt husker han Kjetil fra.

    Det var den gangen, (som han satt i kassa vel), og plutselig sa til meg, at jeg måtte kjøpe meg noe mer, av ‘375’.

    (Mens Morgan Lunde, (eller hvem det var igjen), hørte på, i den andre kassa vel).

    375, det var PLU-koden, (den koden kassererne måtte slå inn på kassa), for små flasker, (0.33 liter), med Ringnes-pils.

    Og jeg hadde jo pleid å være en del ute på byen, før jeg så slutta å gå så mye ut på byen vel, i en periode.

    Om det kan ha vært fordi at hu Maylinn flytta inn, på Ungbo der, og at jeg ikke likte så godt å ‘vorse’ aleine, i stua der lenger, da.

    Eller om det kanskje var fordi at jeg fikk den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, og også etterhvert begynte å ta kjøretimer.

    Uansett hva grunnen var igjen, så hadde jeg liksom pleid å kjøpe en six-pack med Ringnes-pils, hver fredag, (eller noe), som jeg hadde frihelg, i en periode, da.

    (Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

    Men den six-packen, den drakk jeg ikke alltid opp, den samme helgen.

    Men jeg syntes vel at de små Ringnes-øl-ene, på Rimi, var så billige, da.

    Så jeg hamstret liksom noen av de six-pack-ene, da.

    For penger spart er jo penger tjent, liksom.

    Så da han Kjetil begynte å mobbe meg, (eller hva man skal kalle det).

    Og sa at jeg måtte kjøpe mer 375.

    Så kunne jeg bare svare han det, (i en litt påtatt ovenpå tone da), at ‘jeg har et helt kjøleskap med 375 hjemme’.

    Men da sa jeg vel ikke det, at dette her var et ganske lite kjøleskap som fint fikk plass under kjøkkenbenken, vel.

    Og jeg nevnte vel heller ikke noe om det, at jeg bodde på Ungbo, tror jeg.

    For jeg skjønte vel ikke helt hvorfor han Kjetil ba meg om å kjøpe mer øl.

    Men jeg prøvde nok å være litt morsom tilbake, da.

    (Og liksom fleipe det her litt bort, da).

    For jeg likte vel ikke helt det, å ha medarbeiderne for nære innpå meg, den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg ville vel liksom ha litt ‘armslag’ rundt meg da, (eller hva man skal kalle det igjen).

    Og hu Hilde fra Rimi Hellerud, (eller om det var fra Rimi Trosterud), hu hadde jo sagt til meg det, at jeg måtte være streng mot medarbeierne, hvis ikke så ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg ‘upopulære’.

    (Og jeg husker at jeg dreiv og hadde det kjente engelske ordtaket, (fra filmer osv.), som heter ‘don’t mix business and pleasure’, i bakhodet en del, mens jeg jobba, som leder, i Rimi, da.

    For når man jobber som leder, så har man makt.

    Så da kan man liksom ikke tulle så mye med damene, for eksempel, på jobben, som hvis man bare hadde vært en vanlig medarbeider, da.

    Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, som leder, på Rimi Nylænde.

    Så sa jeg til han Kjetil det, (husker jeg).

    At om ikke han kunne gjøre en ting til, før han tok helga.

    Også sa jeg det, at ‘er det ikke digg å ha fri hvis man er litt sliten, da?’.

    (Noe sånt).

    Men da svarte vel ikke han Kjetil noe, tror jeg.

    Men jeg mener å huske det, at jeg syntes at det var litt sånn selv, på den her tida.

    Det var ihvertfall sånn at jeg likte å trene og sånn.

    For å få litt endorfiner i blodet, (heter det vel).

    Siden jeg jo hadde hatt problem med depresjon da, vinteren 1991/92, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Så likte jeg litt det, å ta meg ut litt, ved å trene eller jobbe ganske hardt, da.

    For endorfiner er jo kroppens eget morfin, (mener jeg å ha lest, i VG eller Dagbladet, eller noe sånt, vel).

    Så hvis man jobber eller trener ganske hardt, så føler man seg ikke så deprimert, da.

    Siden kroppen da produserer noe som heter endorfiner, som får en til å føle seg litt bedre, da.

    Og det trengte nok jeg, på den tida her, (vil jeg si, ihvertfall).

    For det var et ganske kjedelig og trist liv jeg levde, (må jeg vel si).

    For det er vel for eksempel ikke akkurat som å spise lykkepiller, å dele bosted, med søstera mi Pia, (for å si det sånn).

    Hu er vel mer sånn at hu er destruktiv, (må man vel si), og konstruerer konflikter osv., vel.

    Og liksom overdramatiserer, da.

    Eller sier og gjør rare eller uforståelige ting, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjelder PLU-kodene, på Rimi.

    Som han Kjetil, fra Rimi Nylænde, spurte meg om.

    Så var det jo ikke sånn, at PLU-koder var noe som var ukjent for meg, selv om jeg på den her tiden, jobbet som leder, i Rimi.

    Nei, jeg hadde jo fortsatt nesten alle PLU-kodene, til Rimi, i hue.

    For jeg pleide jo å avløse pauser, i kassa, som leder, i Rimi.

    Og fra den tiden før jeg ble leder, så hadde jeg jo sitti mye i kassa, på Rimi Munkelia, Rimi Nylænde, Rimi Skullerud, Rimi Karlsrud, Rimi Askergata, Rimi Bøler og Rimi Oppsalstubben.

    Det var sånn, den første tida, som jeg jobba, (de tre faste vaktene i uka), under Kristian Kvehaugen, på Rimi Nylænde, at jeg satt mer eller mindre fast i kassa vel.

    Og det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Munkelia.

    At jeg satt for det meste i kassa der, både før og etter at jeg var ferdig, med militæret.

    (For der hadde de jo både Terje Olsen og Terje Sjølie, som begge var noen racere, på gølvet.

    Og de hadde jo begge begynt å jobbe, i den butikken, før meg).

    Og jeg var jo vant til å huske PLU-koder, fra den tida jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.

    Og ikke minst fra den tida, som jeg jobba, på CC Storkjøp, (det året jeg var russ, i Drammen), skoleåret 1988/89.

    For på CC Storkjøp, på slutten av 80-tallet, så var det akkurat sånn som det var, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996, nemlig at det ikke var scanner i kassene der.

    Sånn at alle varene, (mer eller mindre, ihvertfall), enten måtte prises eller stå i PLU-listene, (som hang i kassa).

    Selv om det var sånn, ihvertfall på CC Storkjøp, husker jeg.

    At en god del av de mest solgte varene, ikke ble prisa.

    Når det gjaldt hermetikkbokser, (med middagsmat), som solgte mye, for eksempel, (husker jeg).

    Så det var en god del priser, på CC Storkjøp, som vi kassererne der, måtte ha i hue da, (husker jeg).

    Så det å sitte i kassa, på Rimi Nylænde, det var ikke så utrolig vanskelig for meg, som hadde jobba, på CC Storkjøp.

    (Når det gjaldt å slå inn varene på kassa, ihvertfall).

    For sånn var det ikke i Rimi, at en del varer hverken ble prisa eller stod i PLU-listene.

    (Selv om det hendte at Elisabeth Falkenberg vel noen ganger slurva litt, med prisinga av varene.

    Hvis det ikke var Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som var den verste synderen, når det gjaldt å slurve, med prising av varene, da).

    Så på det punktet, så var Rimi bedre enn CC Storkjøp, vil jeg si.

    Selv om Rimi jo også hadde en god del større sortiment, enn CC Storkjøp.

    For på CC Storkjøp, så var det vel cirka bare 500 vareslag, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.

    Mens på Rimi, på begynnelsen av 90-tallet, så var det kanskje bortimot 2000 vareslag, (eller noe sånt), da.

    Så jeg visste hva en PLU-kode var, (for å si det sånn).

    Da han Kjetil begynte å bable om 375, til meg.

    Men han Kjetil, fra Rimi Nylænde, og meg.

    Vi kjente jo ikke hverandre så bra.

    Så det er mulig at han ikke trodde at jeg kunne en eneste PLU-kode også.

    (For alt hva jeg vet).

    For på den tida, som jeg jobba mellomvakter, i kassa, på Rimi Nylænde.

    Så jobba vel han Kjetil seinvakter vel, (vil jeg tippe på).

    Så det var ikke sånn at Kjetil fra Rimi Nylænde og jeg, pleide å sitte dagen lang, i to kasser, ved siden av hverandre.

    (Og hjelpe hverandre hvis det var noen koder vi ikke huska, osv).

    Sånn som Knut Hauge og meg, (og også James og meg), hadde gjort, i noen uker/måneder, på Matland/OBS Triaden der.

    Nei, Rimi Nylænde var en mye mindre butikk, enn OBS Triaden.

    OBS Triaden kunne ha en dagsomsetning, på enkelte lørdager, på over en million kroner, (husker jeg).

    Mens Rimi Nylænde sjelden hadde mer enn en halv millioner kroner, i ukesomsetning.

    Så Rimi Nylænde måtte være åpen i cirka 12-14 dager da, for å få en million, i omsetning.

    (Noe sånt).

    Så hvis man sier at Matland/OBS Triaden, var en cirka ti ganger så stor butikk, (omsetningsmessig), som Rimi Nylænde.

    Så blir det vel omtrent riktig, vil jeg tro.

    Så mens det vanlige var å ha åpent 10-20 kasser, på lørdagene, på Matland/OBS Triaden.

    Så var det vanlige, på Rimi Nylænde, å ha åpent 1-2 kasser, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg skal forresten ikke si det helt sikkert, at det var PLU-koder, i kassene, på CC Storkjøp.

    (Da jeg jobba der, på slutten av 80-tallet).

    Det er mulig at vi bare slo inn prisene der.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, (når jeg tenker litt mer på det her), at det kun stod prisene, på kassalappene, hos CC Storkjøp, (på den her tida).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men det her er jo nå mer enn tjue år siden.

    Så jeg tørr ikke å si det her helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Njål Kristiansen fra Rimi




    • Njål Kristiansen

      • God dag. Jeg satt og søkte på Irene Ottesen og fant en hel blogg med skriverier som du har begått om henne.
        Jeg arbeidet sammen henne særlig på Bjørndal i 2002/3. Har du og jeg jobbet sammen? Var du noen gang på Kalbakken eller noe sånt? Eller bodde vi i samme hus i Waldemar Thranes gt. Navnet virker kjent, men det begynner å bli en stund siden.

    • Erik Ribsskog

      • Hei Njål,

        ja vi jobba sammen på Rimi Bjørndal, sommeren 2002, (like etter at jeg slutta som butikksjef), da du plutselig stakk opp til Trøndelag, og jeg måtte styre butikken aleine, mens Irene var på ferie.

        Jeg bodde også i Waldemar Thranes gate, og du banka på døra mi der en gang, med en beskjed fra Anne-Katrine Skodvin vel, (eller noe sånt).

        Du bodde vel i fjerde etasje og jeg i tredje etasje.

        (Det var jeg som hadde det store stereoanlegget, som PC-en og TV-en var kobla til).

        Vi var på bytur, med Rimi Bjørndal, for å gå på Peppes og se på 'to rustne herrer', med Ole Paus, på SAS-hotellet.

        (For Rimi Bjørndal hadde vunnet en konkurranse vel).

        Du la deg plutselig bare ned, for å sove, på en benk, inne på Peppes der, husker jeg.

        Jeg var også butikksjef på Rimi Kalbakken ja, fra høsten 2000 til våren 2001.

        Men jeg kan ikke huske å ha prata med deg der.

        Er en stund siden ja.

        Hva driver du med for tida da, (hvis det er lov å spørre), jeg bor selv i England, etter å ha overhørt, på Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Njål Kristiansen

      • Jøss. Alt du husker. Vi vant en konkurranse ja, jeg husker ikke hvilken. Og jeg var på To Rustne Herrer, og jeg husker at Ole PAus ba om svar fra salen og jeg svarte og da ble han småsur og jeg følte at han dreit meg ut foran publikum. Jeg kan ikke huske at jeg la meg til å sove på Peppes men jeg regner med at jeg var sliten. Likevel var jeg med til langt på natt.

    • Njål Kristiansen

      • Jeg vikarierte på Kalbakken noen vakter fordi alle de faste, du inkludert, var syk en periode, og butikken ble drevet bare med vikarer kanskje et par uker.
        Jeg skjønner ikke dette med mafia. Var det lokalbefolkningen?

        Jeg er uføretrygdet nå. Jeg jobbet på Langhus og Nesodden og til sist møtte jeg veggen pga en del ytre omstendigheter først og fremst. Jeg har ikke jobbet siden i september 2003. Nå bor jeg i Trondheim og har det etter måten greit.

    • Erik Ribsskog

      • Hei,

        jeg var med til langt på natt jeg og, og en pakistansk kollega spurte om jeg skulle ha Jagermaister, i baren på SAS-hotellet der, husker jeg.

        Men da sa jeg som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, at det var hostesaft.

        Så jeg var nok litt full jeg og.

        Fredrick viste meg også porno på kameraet sitt, før vi gikk inn på Peppes i Stortingsgata der, husker jeg.

        Jeg var full, da vi så To Rustne Herrer og, og syntes det var kjedelig, (Ole Paus har til og med vært i Holmsbu, som er rett over fjorden fra der jeg er fra, så jeg en gang jeg var på marinaen der, og onkelen min Runar, fra Son, spurte faren min om å de skulle dra dit).

        Jeg var aldri syk da jeg jobba på Kalbakken.

        Men jeg sleit noe jævlig der, og tok dette opp med driftsdirektør Rune Hestenes, som var innom like før 17. mai 2001, sammen med regionsjefen Steinar et eller annet.

        Men Hestenes sa bare at de problemene var avgjort, så jeg har en arbeidssak.

        Så det var pga. de problemene at jeg sykmeldte meg, da jeg seinere var butikksjef på Rimi Langhus, (rett etter at jeg vant Rimi Gullårer), rundt årsskiftet 2001/2002.

        Skriver memoarer hvor jeg skal komme tilbake til dette.

        Jeg vet ikke hvem den mafiaen er.

        Jeg har kontaktet politiet om dette, men blir bare møtt med taushet.

        Ja, jeg så det var fin kunst du hadde fått laget, med nakenmotiv av deg selv.

        Min søster har jeg ikke mer kontakt med, men hu jobber i Norsk Forbund for Utviklingshemmede.

        Og jeg husker at sjefen der var på utkikk etter kunst å kjøpe, fra min onkel Martin sin dame Grete Ingebrigtsen.

        Så kanskje de vil kjøpe kunst med motiv av deg og?

        Du så ut som en stor baby, på et av de bildene, syntes jeg.

        Som min mor sa en gang, om min kamerat Frode Kølner, i Larvik.

        At han så ut som en stor baby.

        Hvis det er lov å tulle om det.

        Irene jobba i Meny, sist jeg hørte noe vel.

        Hu har jo jobba i Bunnpris oppe i Trøndelag, mener jeg å huske.

        Ikke nok med at jeg måtte jobbe fra 7 – 21 hver dag, i flere uker, etter at du stakk til Trondheim, sommeren år 2002.

        Jeg måtte også passe kattene til Irene, husker jeg.

        Men men, jeg var glad at jeg var ferdig å jobbe som butikksjef.

        Det var sånn at da mora mi døde, så var det vanskelig for meg å få dratt til begravelsen hennes, osv.

        Så det var litt som å være i fengsel, å være butikksjef, syntes jeg.

        Så jeg savner ikke det, så mye, selv om jeg fikk med meg mye lærdom fra det og.

        Man lærer jo å holde holde kaldt, og takle press en del, når man er butikksjef og skal ha ansvaret for alt i butikken, i en lengre periode.

        Så det merka jeg, da jeg gikk fra å være assistent til å bli butikksjef, at det var en litt større overgang, enn jeg hadde regna med.

        Når det gjaldt press og at man måtte være selvstendig og prioritere , osv.

        Men nå skal jeg ikke skrive meg bort.

        Jeg her ikke vært i den Rimi-butikken på Nesodden, men mener å huske at ei lyshåra dame var butikksjef der.

        Hu var vel i Anne Neteland sitt distrikt, mener jeg.

        Når var det du jobbet på Kalbakken og alle var syke da?

        Jeg begynte høsten 2000 og slutta i slutten av mai, (må det vel ha vært), i 2001.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Erik Ribsskog

      for 23 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Hei igjen,

        kan det ha vært mens jeg var på rep-øvelsen i Heimevernet, i slutten av mars, i 2001, at du jobba på Rimi Kalbakken forresten?

        For jeg var ikke sjuk noe, mens jeg jobba der.

        Jeg var vel borte en dag, på grunn av sykdom, (da jeg blødde fælt med neseblod, en dag, i 1996 eller 1997 vel), de ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.

        Så jeg var ikke kjent for å være borte, på grunn av sykdom, akkurat.

        På den samme tida, (96-98), så jobba jeg også en uke, en vinter, selv om jeg hadde influensa, husker jeg, som assistent, på Rimi Bjørndal.

        Så derfor hadde jeg nok huska det, om jeg hadde vært sjuk, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Erik Ribsskog

      for 23 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Forresten,

        da vi satt på Peppes der, så husker jeg det, at jeg ringte søstera mi, for å spørre om hvordan det gikk med Norge, i en fotballkamp.

        For det visste ingen av oss.

        Og Pia sa at den og den scorte da.

        Også ringte hu tilbake, at det var feil person hu sa, som scorte.

        Noe sånt.

        Og ved et annet bord, så satt det en annen Rimi-butikksjef, som skulle ta Rimi-pause vel, for å hjelpe han MC-kjøreren Ullevålssæter, i et løp i Afrika vel.

        Var det han Anders fra Rimi Manglerud?

        Han prata til meg, så han kjente igjen meg, men jeg blanda han litt med en annen butikksjef, i Oslo Nord, (Terje?), husker jeg.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Njål Kristiansen

      for 19 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Steinar Ohr, tenker jeg.
        Jeg syntes pakkisene var kjedelige fordi de aldri kunne drikke, og syntes det var morsomt å snakke urdu mens de kanskje lo av oss andre. De klarte ikke å hevde seg i selskapslivet med å være avholdsfolk.

        Resten av det du sier er jeg ikke så sikker på at jeg husker annet enn som skygger i bevisstheten
        Du skjønner, når jeg skrev til deg var det fordi jeg lurte på hvor det var blitt av Irene for jeg kom til å tenke på henne en dag, og så googlet jeg og fant denne bloggen din. Du forteller om mye der som jeg ikke hadde den fjerneste aning om

        Det var jeg som tok over på Munkelia etter Thomas Kvehaugen. Han hadde tatt penger og så kom det en ny assist som skulle telle safen. Først fikk han ikke lov, men så måtte han en dag gjøre det, og fikk det ikke til å stemme og så begynte det å rulle.

        Jeg fikk en lignende sak på meg på Bjørndal men det forsvant ikke penger, det oppsto en teknisk feil i regnskapsførselen som vi ikke klarte å bli enige om i forbindelse med bytte av kasseskuffer ved overgang til en endring. Det ble en ripe i lakken.

        En gang var jeg så dum at jeg spurte Kristian Kvehaugen om hvor gammel han var for jeg trodde han var så gammel at han egentlig var gått av men likte å holde på litt likevel. Det viste seg at han var så alkoholisert og sliten at han virket ti år eldre enn jeg hadde trodd

        Irene var veldig nevrotisk og tildels hysterisk og slitsom å jobbe sammen.

    • Njål Kristiansen

      for 19 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Det kan godt tenkes at du var på rep og at noen andre var på ferie eller var syk. Jeg husker som sagt ikke detaljer som jeg ikke har lagt vekt på. Alt dette er ting som ligger langt tilbake etter at mye annet har skjedd og jeg har ikke hatt noen grunn til å dvele ved det.

        Når jeg begynte å lure på deg var det fordi jeg ble usikker på hvem du var, for siden du kjente Irene så godt og var på Bjørndal lurte jeg på om du kunne være han som overtok etter henne. Han hadde utdannelse fra England og da begynte tankene å rulle litt. Men det er mulig han het Thomas. Homo han også.

        Og litt av en yndling for Anne Kathrine

    • Njål Kristiansen

      for 19 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Og etter han igjen overtok Zobia på franchise.

      • Jeg ser du legger ut korrespondansen vår på nettet. Jeg var ikke klar over dette da jeg begynte å skrive til deg. Det jeg skriver er skrevet under konfidensialitet oss i mellom, og jeg vil sette pris på at du fjerner det vi har skrevet om. Det er for personlig til at jeg vil at det skal spredes om meg siden jeg regner med at du har en viss tilhengerskare av gamle kjente som ikke skal vite hva vi har snakket om.

    • Erik Ribsskog

      for 19 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Hei,

        jeg er enig i at Irene var slitsom å jobbe sammen med.

        Da jeg begynte å studere, høsten 2002, så kunne hun ringe meg, på fridager, og spørre hvor fakturaen var.

        Sånn at studiekamerater, (Dag Anders Rougseth aka. Dagga, fra bandet Autopulver), reagerte negativt, og sa at sånt ville ikke de funnet seg i.

        Men jeg har såvidt kommet til 1996, i memoarene mine, så jeg skal skrive mer om dette.

        Irene sa også til meg at Thomas Kvehaugen hadde tulla med safen, (mens vi var på et butikksjefmøte, på Sinsen, like før jeg slutta som butikksjef, i 2002).

        Likevel fikk han jobb som butikksjef i Rema, (var det vel), seinere.

        Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, så var det ran av tippekassa.

        Så spurte jeg tippeansvarlig-dama på Hakon, hva jeg skulle gjøre.

        Ta penger fra safen, og skriv en lapp der, sa hu.

        Og når jeg begynte som butikksjef, på den større butikken, Rimi Kalbakken, så ringte de nye butikksjefene, (to brødre vel), og klagde da, på den lappen.

        Og hu tippe-dama hos Hakon inrømte ikke at hu hadde bedt meg gjøre det sånn.

        Så jeg fikk jo nesten skylda for ranet, virka det som.

        Enda jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om.

        Så det var noe lignende av teknisk regnskapsfeil, som jeg ble utsatt for og.

    • Erik Ribsskog

      for 19 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Han som tok over etter Irene og var homo, det var en som heter Johan, som var fra Telemark vel.

        Du sier at han var homo også, da mener du kanskje at du er homo, siden du har nakenbilder av deg, på Facebook-sida di?

        Jeg er ihvertfall ikke homo.

        Jeg hadde ikke helt kontroll, på Rimi Kalbakken, for Anne Netland sendte bare butikksjefer dit, for å få opplæring i ferskvaren, og sånn, uten at jeg ba om det.

        Så da jeg trodde jeg skulle få bonus, fordi Rimi Nylænde gikk så bra, i år 2000, så sa jeg bare det, til hu butikksjefen, som var på opplæring hos oss, at om hu kunne ta med sjekken min, hvis jeg fikk bonus.

        Men jeg fikk ikke bonus, selv om jeg gjorde det bra, på så godt som alle budsjetter vel.

        Så det virker litt rart for meg, den dag i dag.

        Men men.

        Så om du hadde sneket deg inn der en uke, mens jeg var på rep, etter at Anne Neteland sendte deg dit, (til Rimi Kalbakken), så er det ikke sikkert at jeg hadde merka det.

        For hu kjente den tidligere assistenten der, Kjetil Prestegarden, så de kommuniserte/samarbeidet mye, over hodet på meg da, må man vel si.

        (Som Neteland også innrømmet til meg, siden hun 'kjente Kjetil fra før', som hu sa).

    • Njål Kristiansen

      for 19 timer siden

      Njål Kristiansen

      • OK. Jeg husker bare en Arne fra Nylendet. En som var sammen med Renate? Arne Balto?

    • Erik Ribsskog

      for 19 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Sobia kjenner jeg.

        Da du stakk til Trøndelag, og jeg måtte jobbe alle de 7 – 21 vaktene.

        Så kom Sobia, (som da var butikksjef på Rimi Ljabru vel), innom like før klokken 18, en lørdag, og klagde på mangel på poteter, i potetbingen.

        Men jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal et par år som assistent og, og veit at de som kjøper poteter, de er gjerne gammeldagse folk, som handler tidlig, på lørdager.

        Så jeg syntes ikke at det var krise, da.

        Det er mulig at vi hadde 2.5 kilo-sekker med poteter der og.

        Det husker jeg ikke.

        Men dette var jo i 2002, så det er en del år sida.

        Men Sobia kommanderte liksom.

        Så det var nesten som at det var sånn som de sier, i nettaviser osv., at muslimene så på meg som en dimmi, eller slave da, og hu Sobia var nesten som en nazist, synes jeg, for hu skreik nesten og klagde da.

        Hu var jo ikke en vanlig kunde, når hu også var butikksjef i Rimi, mener jeg.

        Så den oppførselen hennes, den syntes jeg var spesiell, da.

        Jeg hadde også vært sjefen hennes tidligere, på Rimi Munkelia og Rimi Bjørndal, og jobba på Rimi Munkelia før henne, så jeg syntes den oppførselen hennes var litt spesiell, da.

        Men hun visste kanskje ikke at du hadde dratt til Trondheim, og at jeg jobba 14-timers vakter hver dag, i flere uker.

        Og jeg jobba som låseansvarlig der, og ikke butikksjef, så jeg syntes ikke jeg fortjente sånn kommandering.

        Men husker ikke om jeg fikk tatt det ordentlig, med Irene.

        For etter at jeg hadde styrt Rimi Bjørndal, som eneste leder, i tre ukers tid.

        Så kom jo Irene tilbake, og begynte å detaljstyre meg.

        Så det ble jo en frustrerende overgang, husker jeg.

        Så det var ikke noe artig, når du stakk til Trondheim, husker jeg.

        Også skulle hu Sobia liksom straffe meg da.

        Men det er kanskje sånn, når man bor i en by, med mye muslimer.

        Hvem vet.

    • Erik Ribsskog

      for 19 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Jeg sier til alle, (inkludert advokat John Elden), at jeg ikke fjerner noe fra bloggen, før jeg får rettighetene mine.

    • Njål Kristiansen

      for 19 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Vel, jeg vet ikke hvilke rettigheter du har, men du har ingen rett til å legge ut noe jeg trodde var privat, Elden eller ikke. Jeg er ikke en del av din rettighetskamp for noe som helst.

    • Erik Ribsskog

      for 19 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996, og som butikksjef der, fra 1998 til 2000.

        Jeg vet ikke hvem han Arne er, men jeg tror at han Anders, fra Rimi Manglerud, overtok min butikk, etter meg, (enda Nylænde var mye mindre enn Manglerud).

        Og så ble Nylænde etterhvert solgt til to brødre på franchise vel.

        Nå er det en Bunnpris-butikk der, (mener jeg å huske, fra Google Maps).

        Renate husker jeg, for høsten år 2000, så var vi på rafting-tur, til Dagali, alle vi butikksjefene, i PØF sitt distrikt.

        Og en ved navn Terje, fra Oslo Nord, ville sitte i boblebadet, under en oppgaveløsning.

        Og det ble litt homsete, med Terje og Mikke i boblebadet, så jeg prøvde å gjemme beinet mitt inntil hu Renate sitt da, for å få det litt mindre homsete.

        Og etterpå satt hu, Terje og jeg, i badstua, og han Terje sa til hu Renate at det folk syntes var mest uhygenisk, på andres bad, var hvis de fant kjønnshår.

        Men det var mye gratis alkohol og røyk, på den hytteturen, så det skjedde mye tull.

        Kristian fra Rimi Ryen, visste fram 'snabelen', til Thomas Kvehaugen og meg, i badstua, blant annet.

        Så kanskje han kunne tenkt seg en kosetur til Trondheim.

        Du får høre med han.

    • Erik Ribsskog

      for 19 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Jeg ser på Facebook-meldinger, som folk sender til meg, som 'mine' Facebook-meldinger.

        Så de publiserer jeg på bloggen, hvis jeg vil det.

        Det blir jo som Twitter.

        Jeg ser ikke det dramatiske ved det.

    • Njål Kristiansen

      for 18 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Da får du publisere dette også da; Jeg samtykker ikke til at det jeg har skrevet på FB publiseres på en annens blogg og tar avstand fra handlingen i seg selv. Det jeg har sagt er sagt under inntrykket av at det var konfidensielt mellom den jeg skrev med og meg. Jeg beklager de problemer og ubehag det eventuellt måtte ha forsårsaket for de omtalte personer.

    • Erik Ribsskog

      for 18 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Ja den er grei, jeg får ta med det og.

    • Erik Ribsskog

      for 16 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Det blir som at skifter tema, når du tar det med bloggen, synes jeg.

        Jeg har forresten publisert Facebook-samtaler på bloggen siden 2007, og er ikke sikker på at det er noe galt.

        Selv om det er en annen diskusjon, mener jeg.

        Jeg mener at denne diskusjonen er om Rimi, så det blir litt slitsomt å ta to diskusjoner samtidig.

        Så jeg går ikke mer i detalj om det Facebook-greiene nå.

        (Etter å ha tenkt litt mer om det her).

        Vi får heller ta en diskusjon om Facebook en annen gang, eventuelt.

        (Selv om jeg ikke er noe ekspert på det.

        Jeg har en nødblogg, som tidligere opplyst, så er jeg forfulgt av noe 'mafian', så derfor alt dette skriveriet.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Njål Kristiansen

      for 7 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Jeg tror mafiaen sitter i ditt hode og at dette er ren og skjær galskap fra din side. Du bør ikke legge ut personlige meldinger på denne måten. Jeg trodde vi snakket eksklusivt sammen og er meget forbannet over at det jeg skrev til deg personlig er blitt allemannseie.

    • Erik Ribsskog

      for 4 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Altså, vi snakket om job, og drev ikke med cyber-sex.

        Og vi har knapt snakket sammen tidligere.

        Hvis du vil fortelle en hemmelighet, så må du si fra først at det er hemmelig.

        Var det sånn, da du kom på døra mi, i Waldemar Thranes gate, med en beskjed fra Anne-Katrine Skodvin, at dette var hemmelig, og jeg ikke kunne fortelle dette til noen andre?

        Nei, selvfølgelig ikke.

        Og da blir det det samme på Facebook.

        Så det er nok du som burde ta en sjekk på hodet ditt, hvis du ikke skjønner at det er sånn.

        Dessuten, man kan si mye rart om Kristian Kvehaugen.

        Han så gammel og sliten og herja ut.

        Men jeg tror aldri at han ville ha lagt seg ned på en benk, under en personalfest, sånn som du gjorde, på Peppes den gangen.

        Bare noe jeg tenkte på.

        Og jeg liker ikke å få råd om hva jeg bør gjøre, hvis jeg ikke først har spurt om råd.

        Hvis du vil diskutere Rimi, så er det greit, men publisering det blir en annen diskusjon, mener jeg.

        Jeg visste ikke at du jobba i politiet forresten, siden du har så greie på mafia.

    • Njål Kristiansen

      for ca. en time siden

      Njål Kristiansen

      • Jeg tror vi sier takk for følget nå.

    • Erik Ribsskog

      for 5 minutter siden

      Erik Ribsskog

      • Ja,

        jeg skal hilse Irene hvis jeg hører fra henne.

        Jeg har ringt henne et par ganger.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Erik Ribsskog

      for noen sekunder siden

      Erik Ribsskog

      • Dessuten,

        ble du noen gang vanlig butikksjef da?

        Du var vel ambulerende butikksjef, også da du tok over på Rimi Munkelia, da Thomas Kvehaugen begikk underslag?

        Siden du var på Rimi Bjørndal, like etterpå, sommeren 2002, da du stakk til Trondheim, mener jeg.

        Mvh.

        Erik Ribsskog





  • Min Bok 4 – Kapittel 62: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo, og jobbet på Rimi Nylænde.

    Så hadde Magne Winnem invitert meg, til å besøke han og kona hans Elin, i leiligheten deres, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    For å se på the Simpsons(!), på TV2, (eller om det var på TV3).

    (Etter jobben en dag, på Rimi Nylænde).

    Jeg måtte gå forbi Rimi Munkelia, (eller ihvertfall nesten bort til Rimi Munkelia, for veien delte seg vel like før den butikken, vel), og så forbi to Prix-butikker, (som de hadde oppe på Bergkrystallen der, da), husker jeg.

    De har også en egen T-banestasjon, på Bergkrystallen forresten, noe som vel er ganske kjent.

    Siden det jo er en endestasjon, (for Lambertseterbanen), så står det jo ‘4 Bergkrystallen’, på mange av T-bane-togene, i Oslo.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var ved dette besøket.

    (Som jeg husker at jeg syntes at var litt merkelig.

    Hvem inviterer folk på besøk bare for å se på the Simpsons, på TV, liksom?).

    At Elin og Magne Winnem, ba meg om å kikke, i fotoalbumet sitt.

    Og jeg så på bilder av Elin og Magne Winnem og slektningene deres da, (må det vel ha vært).

    Og plutselig, (midt i familiealbumet), så dukker det opp et bilde, av Sophie, fra Rimi Karlsrud.

    Og da det bildet, av hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, dukka opp.

    Så mener jeg at det var sånn, at Elin og Magne Winnem, liksom betraktet ansiktet mitt, da.

    Liksom for å prøve å lese, om jeg hadde noen følelser, for hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den veien som Christell bodde i, på Skøyen, i 1995, den het vel forresten Hoffsveien, (mener jeg å huske).

    (Den samme veien, som mora til Anders Behring Breivik, bor i vel, forresten).

    Jeg var ikke der noe, etter 1995.

    Så jeg tror at Christell må ha flytta tilbake til Drammen, en gang, tidlig i 1996, (eller noe).

    (Men dette vet jeg ikke helt sikkert, da).

    Christell begynte så å jobbe som ambulansesjåfør, ikke så lenge etter det her, vel.

    (Husker jeg at Pia fortalte, en gang).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe som leder, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Så måtte jeg forresten, (etterhvert ihvertfall), tegne fruktplakater, husker jeg.

    Dette var som et mareritt for meg, husker jeg.

    (Selv om vi vel såvidt hadde hatt om plakattegning, på handel og kontor, på Sande videregående).

    Så jeg brukte langt tid, på å tegne disse plakatene, da.

    (Som egentlig skulle tegnes mandag morgen, da.

    Ettersom vi fikk de nye fruktprisene, på faks, hver fredag, (var det vel).

    Og de prisene ble så lagt inn på kassene.

    (Uten at jeg husker helt hvordan dette ble gjort).

    På tidligvakta på mandag, da).

    Men jeg var så dårlig, til å tegne fruktplakater.

    Så en av de første gangene, som jeg skulle ha tidligvakt, (altså jobbe som den eneste lederen, fra klokken syv om morgenen), på en mandag.

    Så bare tok jeg med tusjene og noen blanke plakater, med meg, på T-banen, til Ellingsrudåsen, (etter å ha jobbet, fra 7 til 19, på lørdagen).

    Også satt jeg i stua på Ungbo, og tegna fruktplakater, på søndagen da, (husker jeg).

    Mens både Axel og Pia også satt i stua der, (og så på TV og prata, vel), husker jeg.

    (Men likevel, så var det mye mindre stressende, å tegne fruktplakatene, på Ungbo, da.

    For hvis jeg skulle ha tegna de på Rimi, så hadde jeg antagelig blitt avbrutt hele tida.

    (At kunder eller medarbeidere, som trengte hjelp, med et eller annet, da).

    Og annet arbeid, som rydding av hyller, med mere, ville nok ha blitt forsinket, da.

    Og jeg pleide også å være så trøtt, når jeg begynte klokken sju, om morgenen.

    At arbeid som ikke var rutinearbeid, det ble liksom som et mareritt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble også hakket litt på, på grunn av det, at jeg ikke var så flink, til å tegne plakater da, (husker jeg).

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu gjorde en gang et poeng av det, (på et personalmøte, eller om det var en personalfest, eller en varetelling, eller lignende, rundt begynnelsen av 1995 da, antagelig).

    At hu lot meg lage fruktplakater, selv om de ikke så noe fine ut, da.

    (Sa hu til en ‘flokk’ medarbeidere, mens jeg også var der da, husker jeg.

    For da ‘lærte jeg det’, (var det vel), at hu sa).

    Så jeg fikk også litt tyn da, (må man vel si), husker jeg.

    (Selv om jeg vel stort sett fikk bra tilbakemeldinger, fra butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på arbeidet mitt, som assistent, på Rimi Nylænde.

    En gang, mens jeg lærte å ta Ringnes-bestillinga, (mens Ringnes fortsatt leverte Coca-Cola-produktene også), så sa for eksempel butikksjef Elisabeth Falkenberg til meg, at ‘du skjønner jo alt i verden, du’, (eller noe lignende)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 28: Enda mer fra 1994

    Julebordet 1994, det var en ganske kjedelig ‘affære’, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg mener å huske det, at det julebordet, var i Bekkelagshuset, (ikke så langt unna Nordstrand, eller ‘Østkantens vestkant’, som dette området av Oslo vel også kalles, ifølge Magne Winnem ihvertfall, mener jeg å huske), og det var vel flere Rimi-butikker, som Rimi Nylænde hadde gått sammen med, for å arrangere julebord, da, dette året.

    Men jeg mener at vi fra Rimi Nylænde, vi holdt oss mest for oss selv, i et hjørne, ved inngangsdøra, til ‘hovedsalen’ der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Omtrent det eneste som jeg husker, fra det julebordet, i 1994.

    Det var det, at jeg var litt irritert på hu Hilde, fra Rimi Hellerud.

    For hu hadde liksom ‘driti meg ut’, fordi at jeg liksom hadde slått feil, på kassa.

    Hu sa sånn, en gang, at ‘hva var den prisen her?’.

    (Mens hu pekte på en handlelapp).

    Og det var ikke skanner, på Rimi Nylænde, (som på for eksempel OBS Triaden og også Rimi Munkelia vel), på den her tida.

    Så det var jo ikke så lett å vite, akkurat hva det var.

    Men jeg huska det, at jeg hadde stusset på den handlelappen selv, da.

    Men funnet ut at det var riktig.

    Så jeg prøvde å si at det var riktig totalbeløp, da.

    Men at jeg ikke husket nøyaktig hva hvert eneste enkeltbeløp var, da.

    (Men de kunne jo ha slått inn varene på nytt, sånn som de pleide å gjøre, på CC Storkjøp, for eksempel, husker jeg).

    Jeg prøvde vel å ha en hyggelig tone, men både hu Hilde og hu kunden var sure da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og enten var det sånn at hu Hilde skulle hjem, eller så var det sånn at jeg skulle hjem.

    Det var vel sånn at hu Hilde skulle hjem, tror jeg.

    Og hu likte jo ikke at man skifta, for eksempel, for da måtte hu kanskje ta en T-bane som gikk femten minutter seinere.

    Så det var kanskje derfor at hu Hilde var så sur, fordi at hu ble hefta, av en kunde, på vei ut døra, eller noe.

    Hvem vet.

    Og selv om jeg vel ikke hadde vært noe særlig bombastisk, men bare prøvde å kommunisere egentlig.

    Så var det noe hu Hilde ikke likte ved at jeg prøvde å kommunisere, da.

    Så hu måtte liksom ‘strekke’ meg, inne på kontoret, foran butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    Og på julebordet, etter en del øl.

    Så ble jeg ganske sur, på hu Hilde, pga. den her saken, da.

    Og jeg ba henne om å bli med meg, ut på gangen der.

    Og så kjefta jeg på henne der, på grunn av den her urettferdige behandlinga da, husker jeg.

    Og så spurte vel Thomas Sanne, hva som hadde skjedd, når Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, kom inn igjen til bordet, der de andre satt.

    Og da fortalte jeg de ved bordet at jeg hadde kjefta på hu Hilde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et annet eksempel, på hvor umoden, som hu Hilde, fra Rimi Hellerud, var.

    Det var det, at hu skulle få personsøker, fra Rema, når hu begynte som assistent der, på slutten av 1994, husker jeg.

    Og på den samme tida, så kjøpte jeg personsøker selv.

    For det var ingen som hadde telefon, på Ungbo.

    Og dette var før ‘mobil-tida’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ringte Siemens, på Ryen, angående personsøker.

    (Et firma som holdt til like ved Abildsø, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Og som bussen til Abildsø kjørte forbi da, så jeg visste godt, hvor det bygget deres lå da).

    Og en kar, som jobba der, i 40-50-åra vel.

    Han ‘lurte’ meg opp dit, for å se på en personsøker, som var brukt, da.

    Og som han hadde liggende der, sa han.

    For jeg tjente ikke så bra, i Rimi, så jeg prøvde å finne en billig personsøker, da.

    Men den personsøkeren, som de hadde på Siemens, den var full av riper, så det var jo bare tull, syntes jeg, å dra innom der, da.

    Men det var på vei til jobben, da.

    (Kunne man nesten si).

    For da kunne jeg bare ta den neste 71-bussen, til ved Abildsø-kiosken der.

    Og så var det bare cirka ti minutter å gå, opp Lambertseterveien, til Rimi Nylænde, da.

    Så man kunne vel for eksempel gå fra Siemens til Rimi Nylænde der, på 20-25 minutter kanskje, vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt så falt valget mitt på en ny, blå Motorola Bravo personsøker, husker jeg.

    (For den var på et slags tilbud, eller noe, mener jeg å huske.

    Så den kosta kanskje noen få hundrelapper mer ny, enn den stygge, brukte, som han Siemens-karen hadde liggende i en skuff, i Siemens-bygget på Ryen, da.

    Og den Motorola-personsøkeren, den hadde vel også vibrering vel, sånn at man unngikk å lage ‘støy’, i butikken, når noen ringte en, da).

    Og den så også en del finere ut enn den oppripede, som de hadde hos Siemens da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Motorola-personsøkeren.

    Den hadde et ganske stort display, med klokke osv., da.

    Og den så kanskje litt mer fancy ut, enn den personsøkeren, som hu Hilde fra Rimi Hellerud, hadde fått, da hu begynte, i Rema, da.

    (For Hilde fra Rimi Hellerud, hu var innom, på Rimi Nylænde, og viste fram den personsøkeren sin, fra Rema, da.

    Først og fremst til butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel.

    Men så nevnte kanskje hu det, at jeg hadde fått meg personsøker og).

    Og da, så begynte nesten hu Hilde å grine, husker jeg.

    Og hu sa at det var noe ‘dritt’ hu hadde fått av Rema, da.

    (Noe sånt).

    Bare fordi at hennes personsøker kanskje så litt kjedeligere ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så skulle absolutt Glenn Hesler ha meg med, på å skyte, med paintball.

    Sammen med noen Romeriks-folk vel.

    Men jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3), og skutt veldig mye, med Miles der, som er et laser-system, hvor en høytaler, på fienden, begynner å pipe, hvis du treffer.

    Så Miles er en del mer realistisk enn paintball.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Siden Miles jo brukes på ekte AG3-er, osv.

    Og vi brukte jo Miles i militæret, og var soldater, som var i en stående NATO-styrke.

    Altså vi var elite-soldater da, kan man kanskje si.

    Og så skulle jeg liksom fly rundt i skauen og skyte med noen maling-kuler, sammen med en gjeng med ‘guttunger’.

    Nei, dette bød meg imot, som noe sløsing av tid og penger, (og det som var), må jeg innrømme.

    Så det fristet ikke i det hele tatt, må jeg si.

    Det var mer sånn at jeg hadde hatt nok av skyting og våpen.

    Jeg hadde mer lyst til å ha et vanlig liv, (etter det tøffe og krevende året, i Geværkompaniet), enn å krype mer rundt i skauen og leke krig, liksom.

    Det hadde jeg egentlig fått mer enn nok av, for å si det sånn.

    Og dessuten, så tror jeg ikke at Glenn Hesler, Tom fra Lørenskog og Øystein Andersen og dem, ville ha vært de smarteste folka, (kanskje), å leke krig i skauen sammen med.

    De er vel kanskje litt kyniske, noen av de, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så det ville kanskje vært farlig, å leke krig, sammen med dem.

    Jeg er ikke sikker på om de ville ha respektert sikkerhetsavstander, og lignende.

    Og plutselig, så kunne du stå der da, med en paintball-kule i øyet, kanskje, (eller noe da), forestilte jeg meg, ihvertfall.

    Så derfor så ble jeg ikke frista da Glenn Hesler skulle dra meg med på paintball.

    Det ble mer som noe gutteaktige greier, for meg, som nettopp hadde vært et år i Geværkompaniet, husker jeg at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det paintball-greiene kan vel muligens ha vært i 1995 og.

    Men mest sannsynlig i 1994 vel, (hvis jeg skulle tippe).

    (Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I 1994 så var det ihvertfall fotball-VM, i USA.

    Og Norge, var jo med, for første gang, i min levetid, da.

    (Og da jeg var i militæret så hadde vi jo fulgt disse kvalifiseringskampene, til VM 94, på brakka, og på radio, da vi var på øvelse, på fjellet Barmen, i Kongsberg, høsten 1992, osv.

    Så dette VM-et var litt spesielt da, syntes jeg).

    Så det var jo fotball-feber i landet, må man vel si.

    Og Glenn Hesler og jeg, vi tok av litt, og spilte fotball, i gangen, på Ungbo der, i sokkelesten vel.

    Innimellom at vi så på VM-kamper på TV, da.

    (Glenn Hesler holdt med Tyskland, (og muligens også med Norge), mener jeg å huske, siden han var av tysk slekt, da.

    Det var en fotballspiller, på Tyskland, som het Hessler, og etternavnet Hesler er vel en fornorsking av Hessler vel, (mener jeg at Glenn Hesler fortalte)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, mens vi trillet, (eller om man skal si sparket), den fotballen, inne i gangen, på Ungbo, (mens vi var aleine hjemme en gang da, må det vel antagelig ha vært).

    Så dukka det opp to damer, på døra til Ungbo der.

    Hu ene kjente jeg igjen.

    Det var hu Fanney, fra Island, som jeg hadde jobba sammen med på OBS Triaden, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2, og som også lagfører Bricen, i Geværkompaniet kjente, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og hu andre dama må vel også ha vært ei nabokone, (i Skansen Terrasse 23), vel.

    De bare stod der, i døra til Ungbo, uten å si et ‘kvekk’.

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke dette besøket.

    Var det en klage eller var det en slags invitasjon?

    Hm.

    Dette var ikke helt klart for meg.

    Jeg bare forklarte at det var fotball-VM vel, (eller noe), og at vi kjeda oss mellom kampene, da.

    (Noe sånt).

    For dette var jo midt på dagen, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg tenkte vel det, at vi hadde lov til å bråke litt da.

    Samtidig, så var det jo ikke noe i den gangen, på Ungbo, (som gikk mellom oppholdsrommene og våre private rom), som kunne bli ødelagt.

    Det var liksom bare en naken gang med noen dører i.

    (Og den ballen, det var vel en inneball, som jeg hadde tatt med fra Rykkinnhallen, (fra fotballsparkinga der, med datagruppen Crusaders og dem, under TG94, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4), eller noe sånt vel).

    Så jeg syntes ikke at vi gjorde noe galt egentlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fanney, hu møtte jeg vel forresten, på vei ned til Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23, en gang.

    (Rett etter militæret en gang, var det vel).

    Mens hu stod i oppgangen, mellom grunnetasjen og første etasje, (var det vel), sammen med mora si, (av en eller annen grunn).

    Da var Fanney høygravid, husker jeg.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg visste vel ikke at Fanney bodde der engang, for å være ærlig.

    Men jeg sa vel noe sånt som at det var spennende, (eller noe sånt), at hu var gravid da, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Mens Fanney vel ikke sa så mye vel.

    (Unntatt at hun bekreftet at hun kjente Marvin Bricen, (fra Geværkompaniet), vel).

    Og hvem barnefaren var, det ante jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var en pussig skrue, omtrent som min tremenning Øystein Andersen, (som jeg jo ble kjent med Hesler gjennom), må man vel si.

    Hesler barberte seg aldri.

    Så han hadde noen slags fjoner, (mener jeg at søstera mi kalte det), i ansiktet.

    Altså noen sånne cirka et par centimeter lange hårstrå, som vokste ganske langt fra hverandre, i ansiktet hans, da.

    Og som jeg ikke vet hvorfor han ikke barberte bort.

    Enda jeg vel spurte han en gang, om hvorfor han ikke barberte seg, vel.

    Hesler var også heavy-fan, (som Øystein Andersen), og pleide å ha langt hår, da.

    Før han plutselig en dag, (sommeren 1994, var det vel antagelig), dukka opp, på Ungbo der, solbrun, (etter å ha jobbet som blikkenslager, i sin onkels firma), og med det brune håret sitt, klippet i en kort, nesten sosse-aktig frisyre.

    Da ble jeg overrasket over Glenn Hesler, som gikk fra å være en ‘shabby’ heavy-fan til å bli soss nesten, over natta, da.

    ‘Misunnelig eller?’, sa Glenn til meg, i stua på Ungbo der, da jeg så på han, nærmest i sjokk da, eller ihvertfall i undring over denne nesten totale forrandringen, da.

    Men jeg var ikke akkurat misunnelig.

    Jeg syntes vel at jeg så ok ut selv, for å si det sånn.

    Men jeg var kanskje forundret da, siden jeg aldri hadde sett han Glenn Hesler med kort hår før da.

    Han var liksom en som jeg tenkte på, som å være i kategorien ‘heavy-frik med langt hår’, da.

    (Altså en som ikke var ‘main-stream’).

    Så hva denne stilendringen til Glenn Hesler kom av, det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel sikkert selv.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var fra Skjetten, hvor han hadde vokst opp uten faren sin, som var død eller hadde flytta til utlandet, (eller noe sånt).

    Han bodde i Nordbyveien, (var det vel), på Skjetten der, i en lang, noen etasjer høy blokk, sammen med sin mor, stefar og lillesøster vel.

    Før jeg skaffa han rom på Ungbo, da.

    (Ved å prate for han, med Ungbo-dama, da Glenn Hesler spurte meg, om jeg kunne hjelpe han med det).

    Og etter at Pia flytta fra Ungbo, (i 1995), var det vel.

    Så flytta Glenn Hesler tilbake, til rommet sitt, hos mora si, i Nordbyveien, da.

    (Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler hadde hatt en mopedulykke, som tenåring.

    I et kryss, ikke så langt unna Nordbyveien der, vel.

    (Muligens ved Olavsgård hotell der.

    Hvor jeg jo forresten hadde vært på et slags seminar eller ‘smile-kurs’, med Matland/OBS Triaden, dagen etter at jeg traff hu Ragnhild fra Stovner, (på Radio 1 Club), noe som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).

    Et sted han viste meg en gang, da jeg satt på med han, i en av bilene til automatfirmaet til han og Øystein, vel.

    (Hvis det ikke var i hans lys blå Volvo stasjonsvogn, da.

    En bil han brukte når han jobbet som blikkenslager, vel).

    Så Hesler han hadde nok da vært gjennom mange operasjoner.

    For han skadet ankelen sin, (var det vel), i den ulykken, da.

    Og han haltet også litt da.

    (Selv om han likevel spilte ganske mye fotball og badminton, osv.

    Så han var ikke så utrolig hemmet av den nevnte ulykken, da).

    Og han fikk også store erstatningsbeløp, i hundretusen kroners-klassen, utbetalt nærmest årlig vel, i årene etter denne ulykken, da, (var det vel).

    Eller han fikk vel ihvertfall to-tre sånne store pengeutbetalinger, mener jeg å huske, (at Øystein Andersen prata om, ihvertfall, en gang, på begynnelsen av 90-tallet).

    Penger som han blant annet brukte til å starte opp automatfirmaet, til han og Øystein Andersen vel, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler fortalte meg en gang, at han hadde en morfar, som var kommunist vel, og som hadde vært som en slags far for han, under oppveksten, da.

    Og det blikkenslager-firmaet, som Glenn Hesler jobba i.

    Det het ‘Hesler og Sønn’.

    Og ‘Hesler’, fra firmanavnet, det var morfaren hans da.

    Og ‘Sønn’, fra firmanavnet, det var onkelen hans da.

    Men Glenn Hesler, han begynte også å jobbe i det blikkenslager-firmaet, da.

    Uten at firmanavnet endret seg vel.

    Og en dag, mens han bodde, på Ungbo der, så fortalte Glenn Hesler meg, at morfaren hans hadde dødd, (var det vel).

    Han hadde ihvertfall falt ned fra en stige, (var det vel), på jobben, som blikkenslager, da.

    Så jeg sa ‘kondolerer’ da, husker jeg.

    Og spurte vel også en gang om hvordan han taklet dette, at morfaren hans hadde dødd, (noe som skjedde foran øynene på han, da).

    (For Glenn Hesler så vel på dette fallet, tror jeg).

    Men da smilte vel Hesler, (mer eller mindre ihvertfall vel), tror jeg.

    Så det virka som at han taklet det her greit, da.

    Og Glenn Hesler arvet vel også bikkja til morfaren, tror jeg.

    (Hvis jeg skjønte det her riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, disse årene, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 20: Mer fra sommeren/høsten 1993

    Jeg husker det, at jeg dro til Manpower, like ved Egertorget, i Karl Johan, sommeren /høsten 1993, etter endt førstegangstjeneste, da.

    For å prøve å få meg en kontorjobb, via Manpower, da.

    Og han saksbehandleren, som jeg prata med der.

    Han var imponert over progresjonen min, på videregående, og til og med det første året, på NHI, (husker jeg at han sa, på dialekt vel).

    Og han var også imponert over alle de diplomene, som jeg hadde fått av Forsvaret, da jeg var ferdig med førstegangstjenesten, siden jeg hadde klart å ta så mange ferdighetsmerker der, under tiden min i Geværkompaniet, da.

    (For jeg hadde satt de diplomene, inn i en perm, sammen med vitnemålene og attestene mine, og sånn, da).

    Så han var veldig positiv til mulighetene mine, for å få meg jobb gjennom Manpower da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som skjedde, det var det, at jeg ikke hørte noe, fra han Manpower-karen.

    Og da jeg dro ned dit igjen, (var det vel), så virka han Manpower-medarbeideren plutselig veldig sur eller grinete da, (vil jeg si).

    Så jeg husker at det var sånn, at jeg lurte på, hva som hadde skjedd, siden han Manpower-medarbeideren, gikk fra å være så vennlig og positiv, den ene uka, til å bli så sur, en av de neste ukene, da.

    Og etter at jeg var der, hos Manpower på/ved Egertorget, den andre gangen.

    Så hørte jeg aldri noe mer fra de.

    Og jeg ville ikke dra dit noen fler ganger heller, siden han konsulenten deres var så sur, da.

    Så etter at jeg skjønte det, at han Manpower-konsulenten, var så grinete, så fokuserte jeg heller på det, å prøve å få meg en faste jobb, istedet for å prøve å få meg vikariat gjennom Manpower, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang forresten, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, for å kopiere noen vitnemål, for noen jobbsøknader, som jeg fant i Aftenposten, (eller noe sånt), vel.

    Så møtte jeg tilfeldigvis hu unge dama, fra OBS Triaden, (og Lindeberg-området vel), med ‘kommune-farget’ hår, (er det vel, som de kaller det).

    Jeg var vel kanskje litt flau over det, at jeg var delvis arbeidsledig, på den her tida, (jeg jobba jo bare annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, de første ukene/månedene, etter militæret).

    Så jeg lata vel kanskje som, at jeg var ekstra opptatt, av å bruke den kopimaskinen, på Arbeidsformidlingen der, da.

    Mens hu fra OBS Triaden stod like vel meg, inne på Arbeidsformidlingen der, sammen med en venninne, da.

    Og hu fra OBS Triaden, hu kom vel heller ikke, med noen særlig klare spørsmål, hu heller.

    Så det var ikke sånn at vi hadde noe særlig samtale, å skryte av, akkurat, inne på Arbeidsformidlingen der.

    Vanligvis, så klarte jeg vel å prate litt med henne, på den tida, som jeg jobba, på OBS Triaden, ihvertfall.

    (Hvis vi tok den samme bussen hjem fra jobb, osv).

    Men inne på Arbeidsformidlingen der, mens jeg kopierte de vitnemålene, så ble det ikke til, at vi hadde noen særlig givende samtale akkurat, da.

    Og etter det møtet, (på Arbeidsformidlingen der), så har jeg vel aldri sett hu dama igjen heller, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den datajobben, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (som Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, hadde ført meg opp, som kandidat for, (eller hva man skal kalle det)).

    Den viste seg å ikke være som en vanlig jobb, akkurat.

    Jeg måtte kontakte mora mi, (Karen Ribsskog), på Nøtterøy, for det direktoratet, de ville vite, adressene, til alle de stedene, som jeg hadde bodd på, hele livet.

    Og med en mor, som flytta til et nytt sted, (sammen med Arne Thomassen, for det meste), omtrent en gang i året, i Larvik-området, på 70-tallet.

    Så det var enklere sagt enn gjort, (for å si det sånn).

    Så jeg mener å huske det, at jeg ringte mora mi, fra en telefonkiosk, for å få adressen, til for eksempel det stedet vi bodde, i Brunlanes, og sånn, da.

    Og alle de andre stedene, som vi bodde, i Larvik-distriktet, på 70-tallet, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Mora mi sa det, at jeg ikke burde skrive på det skjemaet, til Direktoratet for Sivil Beredskap, at jeg hadde bodd så mange steder.

    For det ville se dumt ut, (eller noe), mente mora mi, da.

    Og det var kanskje også litt spesielt, at denne potensielle arbeidsgiveren, (som Arbeidsformidlingen sendte meg til), ville vite alle adressene, som jeg hadde bodd på, hele livet, da.

    (Men jeg hørte ikke på mora mi, da.

    Jeg prøvde å være ordentlig, og skrive opp alle stedene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jobbintervjuet, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (i Trondheimsveien), det var nesten surrealistisk, vil jeg si.

    Jeg hadde jo vært på mange jobbintervju tidligere.

    (De jeg kan huske er vel CC Storkjøp, Norsk Hagetidend, Rimi Oppsalstubben, Matland/OBS Triaden, Rimi Rosenkrantzgate, Forsvarets EDB-avdeling på Terningmoen og Manpower).

    Men hos Direktoratet for Sivil Beredskap, så måtte jeg ha møte med to damer samtidig, husker jeg.

    (I motsetning til de andre jobbintervjuene, som jeg hadde vært på før.

    Unntatt det hos EDB-offiserene på Terningmoen, som også var to personer, som hadde jobbintervju, da).

    Og hu eldste av de to damene, hu var også nesten teatralsk, (eller hva man skal kalle det).

    ‘Bare hiv jakka di på den stolen der, du’, sa hu til meg, på begynnelsen av møtet, (husker jeg).

    Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

    For det er vel ikke akkurat vanlig i jobbintervjuer, at man hiver jakka si rundt omkring i rommet, vel.

    Men jeg skjønte det da, at hu spilte teater liksom, hu eldste dama der, da.

    Men hu var liksom så falsk, (og nesten i trance, liksom), så det var vanskelig for meg, å liksom arrestere henne, da.

    Dette var jo et jobbintervju, for en godt betalt datajobb.

    Og jeg trengte penger, siden søstera mi, (som var blakk og arbeidsledig), nettopp hadde flytta inn på rommet mitt, på Ungbo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu dama, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, hu begynte også å spørre om, hva den hvite T-skjorta, (med svart trykk), som jeg hadde på meg, var om.

    Og det var jo den t-skjorta, fra The Gathering 1993, som jeg hadde fått av min tremenning, Øystein Andersen, som var medarrangør der, (må man vel si).

    (Av en eller annen grunn).

    Og den t-skjorta hadde fått et hull i seg, etter en sigarettglo, enda jeg pleide å følge med på gloa, på sigarettene mine, for å si det sånn.

    Men jeg bodde jo på Ungbo, (og med søstera mi på rommet mitt), så noen kan jo eventuelt ha tulla med den t-sjorta og.

    Jeg hadde jo vært student og vernepliktig, i fire år, før den her sommeren.

    Så jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe meg så mange dyre klær, før den her tida, da.

    Så jeg gikk med en t-skjorte, som jeg hadde fått gratis, (av Øystein Andersen), husker jeg.

    (Og vel den skinnjakka, som katten Sara seinere pissa på, noen uker etter det her, da).

    Og jeg forklarte hu dama, fra det direktoratet der da, at den t-skjorta, den var fra The Gathering, da.

    Og da begynte hu dama å prate om hacking og sånn da, (mener jeg å huske).

    Så hu skulle kanskje ha det til, at alle som var på TG, var hackere, da.

    (Eller noe).

    Hva vet jeg.

    (Men jeg visste ikke hvordan jeg kunne forklare det, for hu her trance-dama, hva TG var, da.

    Så jeg bare rista vel litt på hue, (eller noe), for å forklare det, at jeg ikke dreiv med hacking, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hørte ikke noe fra de her, hos Direktoratet for Sivil Beredskap.

    Men etter at jeg kom hjem fra det middagsselskapet, hos mora mi, på Nøtterøy, den her sommeren, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), må det vel ha vært.

    Så ringte jeg til det direktoratet da, og spurte om hvordan jeg lå an, for den her datajobben, da.

    Og ei ung dame der, sa at jeg lå på tredje plass, av alle søkerne, da, (husker jeg).

    Og vel at de hadde jobbet med søknaden min, (eller noe), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg gikk ut, fra det jobbintervjuet forresten.

    Så hadde jeg så mye i huet, at jeg nesten ble kjørt på, av ei dame på sykkel, i en av sidegatene til Trondheimsveien, (hvor jeg ikke var så utrolig kjent, forresten), husker jeg.

    (Dette direktoratet, det holdt til, i et stort, hvitt bygg, i begynnelsen av Trondheimsveien cirka, (mener jeg å huske), forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Det er mulig at jeg deler opp den tida, som jeg jobba i Rimi, inn i flere bøker, forresten.

    For jeg har jo kommet til kapittel 20 alt.

    Så det er kanskje greit å slutte av Min Bok 4, enten når jeg flytter fra Ungbo, eller når jeg blir forfremmet til butikksjef, (tenker jeg nå).

    Men det får jeg se an litt, hvor mange kapitler, som det blir først, fra de her årene.

    Så vi får se om jeg klarer å finne ut mer om dette, etterhvert.

    Vi får se.