johncons

Stikkord: Rimi Munkelia

  • Min Bok 4 – Kapittel 6: Enda mer fra Rimi

    En gang, som jeg møtte hu Sophie, på T-banen, på vei til jobb, (må det vel ha vært).

    Så prata vi om studier og sånn, da.

    Og jeg fortalte vel det, at jeg hadde gått to år, på NHI, men mangla sju vekttall da, på å få en grad.

    (Jeg hadde 33 av 40 vekttall, da).

    Men jeg fortalte vel også det, at jeg lurte på, om jeg skulle prøve å få meg en karriere, i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo nedgangstider, på begynnelsen, av 90-tallet.

    Og vi fikk jo høre det, det første året, på NHI.

    (Av en elevrådsformann, eller noe).

    At det ikke var lett, å få jobb, etter kun to år, på NHI.

    Så det frista ikke så mye, husker jeg, å fortsette med studier.

    For jeg var jo ikke garantert jobb, uansett, selv om jeg fikk med den kandidat-graden, fra NHI.

    Og en ting som ihvertfall ikke fristet.

    Det var å få mer gjeld.

    For jeg syntes vel at jeg hadde nok studielån.

    Den regningen, på 5-6.000, som jeg fikk fra Lånekassa, mens jeg var i militæret.

    Den ga litt avsmak, på å ta opp mer lån, må jeg si.

    Siden jeg jo fikk den regninga, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Noe som jeg nesten syntes, at var som å få et slag på trynet.

    Hvordan forestilte Lånekassa seg det, at en som tjente 900 kroner hver fjortende dag, skulle klare å betale en sånn regning?

    Nei, det ble bare dumt, syntes jeg.

    Så jeg bestemte meg for det da, (i 1993), at jeg ikke ønsket å ha mer studielån, da.

    Og istedet så satset jeg bare på å få meg en karriere, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke sånn, at det å jobbe i butikk, var plan A.

    Nei, det jeg egentlig ønsket, etter at jeg var ferdig med militæret.

    Det var å få meg en kontorjobb, som ikke var så slitsom, sånn at jeg kunne drive med programutvikling, (sånn som å for eksempel fortsette med kryssordprogrammet mitt), på fritida.

    (Noe jeg vel også fortalte om, til Glenn Hesler og muligens søstera mi vel.

    At jeg ville prøve å få til.

    Og jeg prata vel også om det her, med han jeg haika med, fra ved Ilseng der, mens jeg var i Geværkompaniet, (innimellom EU-diskuteringa).

    (Dagen før jeg møtte Nina Monsen, for siste gang, på Stovner Senter, våren 1993).

    At jeg syntes at det var artigere, å jobbe med programutvikling, enn i kassa, i en butikk, for når man drev med programutvikling, så fikk man liksom se et resultat, av alt arbeidet, da.

    Mens når man jobbet i kassa, i en butikk, så var det liksom ganske hardt arbeid, hele tiden, uten at man fikk se noen særlig resultater av det, da.

    Ihvertfall ikke som en vanlig kassamedarbeider).

    Så jeg søkte masse kontorjobber da, etter militæret.

    Men jeg fikk ingen av dem.

    (Av en eller annen grunn).

    Så man kan si det, at å få en datajobb, det var plan A.

    Men sjansen for å få det, trodde jeg var liten, etter at jeg ikke fikk en datajobb, i Forsvaret.

    Så da gikk jeg for plan B, som var å få meg en enkel kontorjobb, mens jeg drev med programutvikling, som selvstendig næringsdrivende, på fritiden.

    Men det gikk også i vasken, siden jeg ikke fikk meg en kontorjobb.

    Så da gikk jeg for plan C, som var å få meg en karriere i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og søstera mi bodde jo også hos meg.

    Så studier var egentlig lite aktuelt.

    For søstera mi var også arbeidsledig, og hu hadde enda mindre penger enn meg.

    Og vi hadde felles økonomi, (må jeg vel si).

    (Eller egentlig min økonomi, må jeg vel si.

    For søstera mi var vel treig, med å registrere seg som arbeidsledig, (eller noe sånt)).

    For jeg husker det, at etter at jeg fikk de tre vaktene i uka, på Rimi Nylænde.

    Så tenkte jeg jo sånn, at stormen var ridd av liksom, (når det gjaldt økonomien min).

    Men da var det en siste regning igjen da, å betale.

    Husker jeg, at søstera mi gjorde meg oppmerksom på.

    Også satt søstera mi meg liksom på prøve da, og spurte hvordan jeg skulle få betalt den regningen, da.

    (Som jeg ikke husker akkurat hva var nå).

    Og da sa jeg det, (siden jeg jo visste at jeg hadde kontroll, jeg hadde jo tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, og en vakt hver fjortende dag, på Rimi Munkelia, så med ekstrajobbing på Rimi Karlsrud, (når noen var syke der), så ble det nesten som heltid, og husleia på Ungbo, den var jo bare 1600 kroner, i måneden, eller noe, så da klarte jeg meg jo greit, for å si det sånn), at jeg får ringe faren min, og høre om jeg kan låne noe penger av han.

    For jeg måtte jo svare noe til Pia da, syntes jeg.

    Og da fikk jeg låne tusen kroner, av faren min, husker jeg.

    Som han satte inn på kontoen min, eller noe.

    Når skal du ha tilbake de pengene, spurte jeg.

    Det skal jeg si fra til deg om, svarte faren min, da.

    Og det hørte jeg aldri noe mer om.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da var jeg/vi egentlig over kneika.

    For da hadde jeg jo fått en god del faste vakter og sånn.

    Men Pia maste litt da, om en regning.

    Nå husker jeg ikke hvilken regning, som det kan ha vært, igjen.

    Men om den regningen hadde ligget, i en ukes tid, så hadde vel ikke det vært verdens undergang, kanskje.

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvordan regning det her var, igjen).

    Men søstera mi maste da, så jeg måtte nesten svare noe da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde jobbet noen måneder, på Rimi Nylænde, så skulle jeg på jobbintervju, som assistent, på Rimi Klemetsrud, (der hvor det heter Rimi Mortensrud nå).

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jeg hatt et eller to møter med.

    Og til henne, så hadde jeg sagt det, at målet mitt, det var å bli assisterende butikksjef eller butikksjef.

    (Så målet mitt var ikke å jobbe i Rimi, resten av livet.

    Men Magne Winnem han sa det til meg.

    At når man først hadde begynt å jobbe i Rimi, så så det bra ut, på CV-en, at man hadde vært butikksjef.

    Så jeg satsa på å først bli assisterende butikksjef eller butikksjef da.

    Og så kanskje fortsette innen data, som var mitt egentlig felt, da.

    Når jeg hadde fått mer kontroll på økonomien, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette jobbintervjuet, det var samme dag, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, husker jeg.

    (Og det var 13. januar 1994, så jeg på Wikipedia nå).

    Dette dødsfallet, det hørte jeg om, på en radio, som stod på, på pauserommet, hvor jeg satt og venta, før jobbintervjuet.

    Så jeg var litt nedfor, i jobbintervjuet, da.

    Fordi Holst var nesten som en helt, i Norge, på denne tiden, siden han var en av hovedpersonene, bak Oslo-avtalen, i Midt-Østen, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef på Rimi Klemetsrud, det var Rune Løvdahl, (mener jeg at han het).

    Det viste seg at han hadde jobbet på OBS Triaden, (eller om det var Matland).

    Ihvertfall så var han onkelen, til hu Cathrine Løvdahl, som jobba i frukta, på OBS Triaden, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Jeg fortalte at jeg visste hvem hu var da.

    For jeg hadde jo prata med henne, på spiserommet noen ganger, på OBS Triaden, om at hu studerte juss, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Løvdahl likte ikke OBS Triaden.

    Men jeg hadde lest det et sted, at man ikke burde prate ‘dritt’, om sine tidligere arbeidsgivere, i jobbintervju.

    Så jeg sa ikke noe dritt om OBS Triaden, da.

    Før dette jobbintervjuet, så hadde jeg fått et tips, av Magne Winnem, forresten.

    For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu var også med på dette jobbintervjuet, da.

    (Hu heiv ut en far, av en ansatt, som satt på spiserommet der, forresten, husker jeg.

    Før jobbintervjuet begynte).

    Og Winnem hadde sagt til meg det, at Skodvin, hu likte å prate, om alt som hadde med ‘supermarked’, å gjøre, da.

    Så det var kanskje derfor, at jeg begynte å prate om OBS Triaden da, (og at det var et stort supermarked, eller noe), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tre gikk litt rundt, på Rimi Klemetsrud der, da.

    Og jeg forklarte det, at når jeg rydda hyller, så rydda jeg sånn, at facingen, på varene, stod samme vei.

    (Nemlig rett mot kundene da).

    For sånn var det nemlig ikke, i de hyllene, som vi gikk forbi, på Rimi Klemetsrud, da.

    Men jeg ville forklare det, at jeg prøvde å få butikken til å se bra ut, og sånn, på Rimi Nylænde, da.

    Og at jeg var en perfeksjonist da, (må man vel nesten si).

    Og da begynte han Løvdahl, å prate om det, at han trengte noen til å ta melkerommet.

    Og da forklarte jeg vel det, at jeg var vant til å ta melkerommet, da.

    (For det hadde jeg jo pleid å ta, på både Rimi Munkelia og Rimi Nylænde, da).

    Uansett, så var Løvdahl og jeg, litt uenige, om ting, som hvordan OBS Triaden var og facing av hyller, (må man vel kanskje si).

    Så det endte med at jeg ikke fikk den jobben, da.

    Men Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte meg det, at hu ville heller satse på meg, på Rimi Nylænde, da.

    Så når våren kom, i 1994, så begynte jeg å få opplæring, som leder, på Rimi Nylænde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen

    De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).

    Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.

    Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.

    Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.

    Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.

    Og da svarte ikke han sersjanten noe.

    Så det her var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.

    For han ville ikke ha frostskade da, sa han.

    (Noe sånt).

    Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).

    (Etter at han hadde klart å dimme da).

    Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).

    Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).

    Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.

    Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg at det var frostskade da.

    Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.

    (Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).

    Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.

    Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.

    Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.

    Selv om jeg var helt ny i Rimi.

    Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.

    På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.

    (Noe sånt).

    Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.

    Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.

    Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.

    Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.

    Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.

    Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.

    Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.

    Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).

    Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.

    Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.

    Som begynte å prate til meg da.

    ‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For det var jo så dumt.

    Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.

    Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.

    Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).

    Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.

    Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.

    Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).

    Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).

    (NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).

    For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).

    For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.

    Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).

    For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).

    For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.

    Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).

    For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).

    (For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).

    For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.

    Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.

    Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.

    Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.

    Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.

    For alt hva jeg vet.

    (For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.

    (Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).

    At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.

    De var de beste, av sitt kull, ofte.

    For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.

    (Og slippe unna Nord-Norge).

    Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.

    (Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).

    Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.

    Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 36: Mer fra Rimi Munkelia

    Jeg pleide jo noen ganger å ta T-banen, ned mot sentrum, sammen med butikkleder Leif Jørgensen, etter jobben, på lørdager oftest, da jeg jobba, på Rimi Munkelia.

    En gang, så viste Leif Jørgensen meg at han hadde kjøpt Chilli Con Carne, (stir-fry-sauce), og Toro Moussaka-basis, husker jeg.

    Også forklarte Leif at han lagde litt middag selv da.

    (Og ikke bare spiste Pizza Grandiosa, som meg da, mente han kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så fortalte Leif Jørgensen det, at Muhammed, som satt i kassa, på Rimi Munkelia, (og som studerte på Blindern vel), hans drøm var å bombe India med jagerfly.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter dimmefesten, (i slutten av juni 1993), så kom jeg litt for seint, på jobb.

    Og jeg var fortsatt ganske surrete i hue, etter all drikkingen, dagen før, (som var en fredag), da.

    Og da var det Ihne Vagmo, (som nå vel er mer kjent for å seinere ha vært med på Robinson-ekspedisjonen vel), som var leder, den lørdagen.

    Og hu ble ikke så sinna.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Hu skjønte vel at det var på grunn av at jeg hadde vært med på dimmefesten, (og drikki fælt), at jeg hadde forsovet meg.

    (Selv om jeg mener å huske det, at det klikka i callinga, (på den her vakta).

    Så det er mulig at hu Ihne Vagmo, satt inne på kontoret der, og overvåket hva jeg sa i kassa, osv.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente jo Leif Jørgensen, fra før jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia.

    For sjefen hans, Magne Winnem, han var jo min bestekamerat nesten, på den her tida.

    Så jeg hadde blant annet vært på fest, hjemme hos Magne Winnem, da han bodde over Rimi Nylænde der, da også Leif Jørgensen var med, husker jeg.

    Så det var kanskje derfor, at han Leif Jørgensen, som også digga alternativ rock, (som jeg også digga, til en viss grad), tok opp en opptakskassett, med masse bra alternativ rock på, som han hadde tatt opp, hos en kamerat, (eller noe), for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sanger som ‘Cannonball’, ‘Black Metallic’, Tool – ‘Sober’, Rage Against the Machine – ‘Killing in the Name of’, med flere.

    Og Leif Jørgensen fortalte også om at en kar hadde blitt sugd av dama si, i en trapp, på utestedet Headache, (mener jeg at det var).

    Så Leif Jørgensen han hadde delvis samme musikksmak som meg da.

    Selv om han vel nok hadde en større musikksamling, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leif Jørgensen, han lånte meg også en bok, som het ‘Sennepslegionen’, mener jeg å huske.

    Og han fortalte meg også det, etterhvert, (på jobb en gang), at Terje Sjølie hadde blitt med på Blåbussen, til VIF-fansen.

    Som visstnok var en slags fæl og beryktet buss da, (på en eller annen måte), skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på jobb, på Rimi Munkelia.

    Så skulle distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukke opp der, fortalte Magne Winnem.

    Dette var nok rett etter at jeg var ferdig med militæret, tror jeg.

    Winnem fortalte Skodvin, at jeg hadde problemer med familien, (var det vel. Uten at jeg vet hvorfor Winnem dro inn det her), og trengte en jobb da.

    Og Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte det, at hu hadde sett på vitnemålene mine, fra videregående og NHI, og hu skrøyt av at jeg hadde så bra karakterer da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 36: Mer fra det året jeg var i Geværkompaniet

    Jeg tenkte ikke på meg selv, som et seksualobjekt, i det hele tatt, på den her tiden.

    Jeg tenkte ikke på kroppen min som noe seksuelt da.

    (Unntatt pikken og ballene da, for å si det sånn).

    Så en gang, da jeg var på besøk hos søstera mi og dem, i Christies gate.

    En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så var overraskelsen min stor, når jeg overhørte det, mens jeg skifta, fra militæruniform til sivile klær, i stua, hvor søstera mi og ei venninne av henne var.

    At de prata seg i mellom om hvor fin jeg hadde blitt, (eller noe), av å være i militæret.

    (Jeg hadde vel nesten ikke noe fett på kroppen lenger, og jeg hadde vel fått en del flere kilo muskler på kroppen, på beina spesielt kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har seinere lurt på, om det at søstera mi Pia, ville bo sammen med meg, etter at jeg var ferdig i militæret.

    Om det var noe seksuelt?

    For hu fikk meg da til å lese en bok, som het Hotell New Hampshire, (av John Irving vel), hvor en bror og en søster har sex.

    Og hu stod liksom i døråpninga til rommet mitt, på Ungbo, en gang, og liksom bøy seg fram da, og spurte hva jeg syntes om den boken.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var nesten som da Pia stod sammen med hu Heidi, fra Drammen, (og meg), og sikla på/beundret de to afrikanerne, som gikk forbi oss, i Gågata der, hvor vi stod, en dag, i skoleåret 1988/89, (da jeg gikk siste året på Gjerdes handelsskole, i Drammen).

    Den måten Pia så på meg på da, mens jeg skifta, til sivile klær, etter å ha dukket opp hos dem, i Christies gate, etter å ha tatt ‘helge-perm-toget’ til Oslo da, fra Elverum, en fredag ettermiddag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Munkelia, så var det noen, av kundene, som lurte på det, om jeg, ikke hadde jobba på en annen matbutikk før.

    Men da svarte jeg ikke så mye.

    For jeg tenkte at det kanskje var noe som Rimi ikke likte at jeg prata om.

    At jeg hadde jobba på OBS Triaden.

    Og jeg likte det kanskje ikke hvis kundene ble alt for personlige da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg jobba også på Rimi Munkelia, dagen etter at jeg hadde gått tre-mila, husker jeg.

    Jeg mener at assisterende butikksjef Leif Jørgensen, ikke likte det, at jeg var sliten i beina, siden jeg hadde gått tre-mila dagen før.

    Jeg ble også etterhvert satt til å rydde og telle melkekjøla, på ettermiddagene, på lørdagene.

    (Jeg tror at Leif Jørgensen tok nøklene mine til kassa.

    Mens jeg tok melkekjøla da).

    Men da mener jeg at jeg oppfatta at Leif Jørgensen ble litt sur på meg.

    Når jeg rydda, fylte på og telte melka.

    Siden jeg brukte lenger tid, enn Terje Sjølie, (som senere har blitt mer kjent som nazist vel), på å ta melkekjøla da.

    (Siden dette var en ny arbeidsoppgave for meg da.

    Å ta melkerommet, det var ikke noe jeg hadde drivi med, på OBS Triaden, for å si det sånn.

    Og jeg syntes også at melkekjøla var rotete der, for det var veldig mye på lager, på lagerhylla, seint på lørdagene.

    Så det kan kanskje tyde på at man bestilte for mye der.

    Og det var også sånn at et brett med kirsebær-yoghurt stod her, og et annet brett stod der liksom.

    Dessuten så lå det mye papp, på gulvet der.

    For noen hadde rydda melkekjøla, tidligere på dagen, ved å bare kaste tomme pappbrett, inn på kjølerommet, fra disken da.

    (Eller noe).

    Så den melkekjøla, den var det litt kaos på, vil jeg kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Agnethe i kassa, hu fikk et sånt utbrudd en gang, på tellerommet.

    Fordi jeg stressa for mye med å telle kassa, mente hu vel.

    Så det likte hu ikke da, av en eller annen grunn.

    Og en gang, når vi gikk ut samlet der, om kvelden.

    Så hadde Agnethe bursdag, og kjæresten hennes stod utafor butikken der, med en gave til henne og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 17: Mer om Nina Monsen

    I militæret, så fikk jeg en del tyn, på grunn av barbermaskinen min.

    (Vel, jeg fikk ihvertfall en kommentar).

    Dette var den barbermaskinen, som jeg kjøpte, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    En rød og grå elektrisk Philips barbermaskin, var det vel.

    Denne barbermaskinen, den var veldig bra, (og den hadde kosta fire-fem hundre, ihvertfall, mener jeg å huske), men kun et av hjulene virket på den da.

    (Den var jo da cirka fire år gammel, denne barbermaskinen, da jeg var i Geværkompaniet.

    Og jeg hadde kanskje klart å miste den i gulvet, mens jeg var fyllesyk en gang, eller noe.

    Ettersom kun et av de to barberhodene virket da.

    (Hvem vet).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var en helg, som jeg haika, med et par karer, tilbake til Oslo.

    For vi ikke rakk det vanlige toget, (eller noe sånt).

    Han siste, han tror jeg at jeg haika med, cirka fra Ilseng, (eller hva det heter igjen), der dem spikrer paller da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig da).

    Og vi krangla om EU, nesten hele veien, ned til Oslo.

    Jeg var for EU, og han jeg haika med var mot da.

    Jeg spurte om hvorfor ‘hu Gro’, var for EU, hvis det var så fælt da.

    Men det kunne han ikke svare på da.

    Men vi ble likevel ikke enige.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han karen skulle til et sted, i Groruddalen, (på Stovner-sida vel), og jeg gikk av der da, og tok T-banen hjem, etter såvidt ha kikka på en ICA-butikk, oppi der et sted vel.

    Så dro jeg på Stovner Senter, dagen etter.

    For jeg tenkte at der hadde de sikkert barbermaskiner.

    For jeg syntes egentlig at Drammen var bedre på el-butikker, enn Oslo, men jeg regna med at de burde ha en brukbar el-butikk, på Stovner Senter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var våren 1993, husker jeg.

    Og jeg hadde frihelg, fra både Geværkompaniet og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Stovner Senter, så gikk jeg nesten rett inn i Nina Monsen, (som jeg da ikke hadde sett, siden 1988 vel), og typen hennes.

    De dro meg med ned på en cafe, som lå i kjelleren, på Stovner Senter der.

    (Nina Monsen bodde tydligvis ikke på Lillehammer lenger.

    Sånn som Christell hadde fortalt meg, da jeg ringte henne, høsten 1989, da jeg bodde et par uker, i Uelands gate, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2)).

    Det endte med at Nina Monsen sin kjæreste, (som prata dialekt vel), og jeg, satt og diskuterte EU, høyrøstet, i en time, eller noe, (ihvertfall), vel.

    Kjæresten til Nina Monsen, han var også mot EU, da.

    (Sånn som han jeg hadde haika med dagen før).

    Og jeg var fortsatt for EU da.

    Så diskusjonen var omtrent som dagen før, med han karen som jeg hadde haika med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi satt der så lenge at senteret begynte å nærme seg stengetid vel.

    Og jeg visste ikke egentlig ikke hvor el-butikken var der.

    (For jeg bodde et stykke unna, så jeg var ikke på Stovner Senter så ofte da).

    Og jeg hadde avtalt, med Nina Monsen, og typen hennes, om at vi tre skulle gå ut på byen, den kvelden.

    Så jeg dro bare tilbake til Ellingsrudåsen, (og Ungbo), uten å ha fått ordnet, med å kjøpe meg barbermaskin da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere den kvelden, (eller dagen etter, var det muligens).

    Så dro jeg ned til Oslo City, (husker jeg).

    Også ringte jeg Nina Monsen, fra den ‘engelske’ telefonkiosken, som var i tredje etasje der.

    Ei kone stod der lenge.

    Og jeg maste vel litt på henne, tror jeg.

    Jeg fortalte henne at hu burde passa på veska si, for noen hadde knust et lite vindu, i døra der, så kriminelle kunne bare stikke hånda si inn der, og rappe veska da.

    (Noe jeg vel hadde overhørt der en gang vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte Nina Monsen da, på telefonnummeret, som jeg hadde fått av henne.

    Men hu sa det, at de hadde ombestemt seg da, og ikke ville gå ut på byen likevel.

    (Uten å gi meg noen nærmere forklaring da.

    Men hu hørtes vel ikke uvennlig ut, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Men kanskje typen hennes var sur på meg da.

    Det er mulig.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så så jeg aldri noe mer, til Nina Monsen.

    Min søster, Pia, fortalte meg et par ganger, på 90-tallet, at Nina Monsen hadde flytta tilbake til Bergeråsen, (med unger vel).

    Men jeg var aldri på Bergeråsen, (faren min solgte jo leiligheten ‘min’ der, i 1989, og Haldis og dem hadde slutta å feire jul, på Bergeråsen, da Nina Monsen flytta tilbake dit).

    Men da Pia hadde fått meg til, å kjøre henne og hennes sønn med Keyton fra Somalia, (nemlig Daniel), til Gol, sommeren år 2000, for å dra i bryllupet, til Hege og Jan Snoghøj.

    Så fortalte Pia meg det, (like ved Vassfaret der vel, på vei opp mot Geilo, (eller om det var Gol)), at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.

    Jeg ble litt sjokkert vel, for hu var vel ikke 30 år gammel engang.

    Og hu hadde ikke virka som for meg, som en person som lett ga opp.

    ‘Kjente du henne så bra da’, sa Pia.

    (Noe sånt).

    Jeg sa ikke noe om at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, like før søstera mi flytta opp til ‘meg’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, like før jul, i 1989 vel.

    Men søstera mi ga meg jo da, et julekort, fra Nina Monsen.

    Som lå i gangen min, eller noe, vel.

    Så hu måtte vel ha skjønt at jeg kjente henne.

    Jeg ble jo også invitert, av Christell, opp til Nina Monsen sin onkel sitt hus, i Ulvikveien, den kvelden, som Nina Monsen seinere ble med hjem til meg, og hadde sex da.

    Og da var jo Pia også på besøk der, (i Ulvikveien da).

    Så Pia må jo ha visst at jeg kjente henne liksom.

    Hvorfor ble jeg ellers bedt opp dit liksom?

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 13: Osloløpet

    Magne Winnem, på Rimi, han ville at jeg skulle bli med på et mosjonsløp, ved navn Osloløpet, våren 1993.

    Winnem hadde hjulpet meg med å få byttet vakter, når jeg var på vinterøvelse, osv., så jeg syntes at det var vanskelig å si nei.

    Jeg hadde vakt den helgen, men Paulsen, på lag 2, (som jeg også var på, etter nyttår), han hadde vakt på 17. mai, og dette var en vakt, som han gjerne ville bytte bort da.

    Og jeg hadde ikke noe særlig bra forhold til slekta mi.

    Jeg fikk for eksempel ikke et eneste brev eller en eneste telefon, den tida, som jeg var, på Terningmoen.

    (Men da jeg var ukehavende, så måtte jeg ta imot beskjeder, til medsoldater, fra kjærester og slekt da, husker jeg).

    Så jeg hadde ikke noe spesielt ønske, om å ha fri, på 17. mai.

    For da måtte jeg bare ha sittet hjemme, på Ungbo, aleine, uansett.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men vaktskiftesøknaden, til Paulsen og meg, den ble avvist.

    Uten at noen av oss skjønte noe vel.

    Så vi søkte på nytt da, (var det vel).

    Og når den søknaden også ble avvist vel, (av kompanisjef Isefjær vel), så ‘dreit’ vi bare i det, og bytta vakt likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var med på Osloløpet da, på Ekeberg, våren 1993, sammen med Magne Winnem, Ihne fra Robinson-ekspedisjonen og Anna Lene Ness vel.

    Og Winnem hadde også fått med to fotballspillere, (som jeg ikke visste hvem var), til å løpe, for vårt lag.

    Jeg var i bra form, etter nesten et år, i Geværkompaniet.

    Så jeg tok faktisk igjen de to fotballspillerne, (som Winnem kjente), på slutten, av det fem kilometer lange løpet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk en pin, for å ha vært med i det her løpet, og den ligger sammen med tingene mine, hos City Self Storage, i Oslo.

    Og det ble tatt et bilde, (av blant annet meg vel), som Thomas Kvehaugen, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, fra 1996/97 til 1997/98, seinere fortalte meg, at hang på spiserommet, på Rimi Munkelia ennå, (rundt 1997 eller 98 kanskje vel. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle jeg ha vakt, på 17. mai da, husker jeg.

    Jeg husker at jeg fikk haik, med et eldre ektepar, fra Hamar til Elverum.

    Jeg hadde en rosa bag, mens jeg var i militæret.

    (En rosa bag med grå håndtak vel).

    Og den bag-en, den hadde Magne Winnem lånt meg, siden jeg ikke hadde noe bag selv da.

    (Nike-bagen min, den hadde jo blitt stjålet, mens jeg bodde på Abildsø, (som jeg skreiv om, i Min Bok 2).

    Og jeg hadde ikke hatt bruk for noen bag, etter dette, så jeg hadde ikke noen bag, da jeg skulle i militæret da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    17. mai, det var en spesiell dag, (fant jeg ut), for vakta, på Terningmoen.

    Russejenter, dukka opp der, og ville kline.

    Sånn at de skulle få en slags spesiell knute, i russelua da.

    Ei pen, mørkhåra russedame, dukka opp, når jeg satt i bua, og sa at jeg var ‘kjempekjekk’, eller noe, (til tre andre russ, som hu var der sammen med da).

    Og hu ville inn i vaktbua, for å kline da.

    Det ville ikke jeg, at hu skulle.

    For i vaktbua, så hadde jeg en AG3, og noen skarpe skudd da.

    Så jeg ville ikke at rødrussen skulle tulle med det liksom.

    Så jeg sa at hu ikke fikk komme inn.

    Og da ville hu kline i luka der da, (husker jeg).

    Så jeg fikk et kyss av hu pene russedame da.

    Hu hadde med en kavaler, (eller mannlig medruss), som stod like ved siden av, og så på da.

    Og han sa til meg at jeg var veldig heldig da, som fikk kline med hu fine russedama da, osv.

    Også ei dame, som satt i passasjersetet, på en bil der, ville kline da, husker jeg.

    Noe vaktkommandanten kommenterte, (mener jeg å huske).

    Og det lå også masse russekort, fra Elverums-russedamer, i vaktbua da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel kvelden før 17. mai, at de fleste russedamene, dukka opp der, mener jeg.

    På selve 17. mai, så skulle vi heise det største flagget, (mener jeg å huske).

    Det var tre slag av det norske flagget, (mener jeg), inne i vaktbygningen der da.

    Et stormflagg, et vanlig flagg og så et festflagg vel.

    (Og kanskje et kongeflagg og?

    Det ble ihvertfall dekt på til kongen, i offisersmessa, mener jeg, i tilfelle han kom til å dukke opp, hver dag vel.

    Eller om dette bare var hver søndag?

    Jeg mener at det var noe i den duren, ihvertfall).

    Ihvertfall så skulle vi heise festflagget da, på 17. mai.

    Og dette var et veldig stort flagg da.

    Og det var ikke uten spenning, at det flagget, ble heist.

    For hvis flagget rørte bakken, så sa regelen, at da måtte det flagget brennes.

    For da var det flagget vanæret da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde en god del ansvar, når vi heiste flagget, på 17. mai, mener jeg å huske.

    Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg gjorde, men jeg var med på å heise det, ihvertfall.

    (Det husker jeg).

    Og det gikk greit, flagget berørte ikke bakken.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en offiser, (eller noe), stod og inspiserte flaggheisingen, sammen med kona si da, (husker jeg).

    Men flaggheisingen gikk greit da, heldigvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 7: Rimi

    Før jeg dro i militæret, så hadde jeg blitt enig, med hu nye kassalederen, (hu som var fra OBS Lillestrøm vel), på OBS Triaden, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i ferier, fra militæret.

    Så når jeg fikk en ukes høstperm, fra militæret, høsten 1992, så troppa jeg opp, på OBS Triaden der da.

    Jeg gikk bort til info-luka der, ved kassene og spurte kassalederen, om jeg kunne få jobbe, uka etter.

    (Siden jeg hadde høstperm da).

    Kassalederen sa ‘nei’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men så ringte telefonen hennes.

    Ei kassadama ringte og sykmeldte seg, (var det vel).

    Og så ropte kassalederen delvis etter meg, (var det vel), at jeg kunne få jobbe likevel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo greit at jeg fikk jobbe.

    Men sånn som jeg skjønte det, så var dette bare tilfeldig, og på grunn av at ei som jobba der, ble sykmeldt da.

    Så jeg syntes ikke at jeg ble respektert der da.

    Siden jeg jo hadde prata med hu kassalederen, før jeg i dro i militæret, og fått til en avtale, med henne, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i feriene, fra militæret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba på OBS Triaden, i den høstpermen min da.

    Men når julepermen begynte å nærme seg.

    Så avtalte jeg med Magne Winnem, (fra Gjerdes Videregående), som da var butikksjef, på Rimi Munkelia, (ved Lambertseter).

    Om at jeg kunne få lov til å begynne å jobbe der, i juleferien, i 1992 da.

    For de trengte fler folk i jula da, sa Winnem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok T-banen, til Brynseng og bytta T-bane der, og tok så Lambertseterbanen, til Munkelia T-bane-stasjon.

    En morgen, i slutten av desember, i 1992, da.

    Og assisterende butikksjef, Leif Jørgensen, (fra Sørlandet), han åpna til slutt opp lagerdøra der for meg da.

    Og han ble skremt av meg, (mener jeg at han sa), fordi at jeg så så trøtt og sliten ut da, (tror jeg at det var).

    Magne Winnem, han sa seinere, at han ikke var sikker på, om jeg ville dukke opp der, (eller noe).

    Men jeg begynte nå å jobbe der da.

    Den andre assistenten, til Winnem, det var forresten hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen.

    Og en av dem som jobba på gølvet der, det var Terje Sjølie, han kjente nazisten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var forresten innom OBS Triaden, for å si fra, om at jeg slutta.

    Men jeg var ganske irritert, siden jeg syntes at de var så uprofesjonelle, og ikke holdt avtaler, osv., da.

    Så jeg husker ikke om jeg sa fra i info-luka, om at jeg slutta.

    Men jeg stod utafor der, og venta, ihvertfall.

    (Men det var kanskje lang kø der da.

    Eller noe).

    Og på veien ut av butikken.

    Så gikk jeg ut av kassa, til hu Marit, fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

    Jeg sa til henne, at ‘nå slutter jeg, altså’, (eller noe), og prøvde å gjøre til stemmen min litt, sånn at hu skjønte det, at jeg hadde fått nok da.

    Marit hadde mange kunder i kassa, men hu svarte ‘vent litt, da’.

    Så jeg venta litt der da, men køen tok liksom aldri slutt.

    Og jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen heller liksom, (i kassa til hu Marit da), siden jeg jo skulle slutte og sånn da.

    (Og kundene lurte kanskje litt på hva som foregikk og).

    Så til slutt, så sa jeg bare at jeg måtte dra, eller noe sånt, vel.

    Men jeg sa ihvertfall fra til hu Marit der da, om at jeg slutta da.

    (Siden jeg måtte si fra til noen liksom.

    Og siden hu var en av dem som hadde jobba der lengst vel.

    Liksom fra før OBS Lillestrøm tok over der, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han forklarte meg det, at på Rimi, så var det sånn, at alle skulle kunne gjøre alt, i butikkene.

    Og assisterende butikksjef Leif Jørgensen, han fikk ei dame som jobba der, som het Anna Lene Ness, (som seinere ble butikksjef, i Bogerud Tekstil), til å lære meg det, å tømme papp-pressa der, en av de første dagene, (i desember 1992), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som jobba på Rimi Munkelia.

    Det var ei som het Agnete, (var det vel), som satt i kassa.

    Det var Terje Olsen, som senere ble leder i Rimi, (og også på ICA Lambertseter vel), og så butikksjef, på en slags kiosk, som ligger mellom Oslo City og Jernbanetorget T-bane-stasjon der.

    Det var Monika, som ble butikksjef, på Rimi Nylænde, før meg, (men som var litt sykmeldt, på den tida, som hu jobba på Rimi Munkelia, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Det var som nevnt Ihne Vagmo, som begynte i Stabburet og seinere var med i Robinson-ekspedisjonen.

    Ihne Vagmo, hu fikk noe slags utbrudd, da jeg jobba der, (mens jeg var fortsatt var i Geværkompaniet vel), og babla noe om at hu ikke ville ende opp med å jobbe i en butikk som Rimi Munkelia, resten av livet, (husker jeg).

    Så hu var nesten som i angst da, (eller noe), for å ikke få nok ut av livet sitt da.

    (Sånn som det virka det som for meg, ihvertfall).

    Terje Sjølie, han var nesten den mest normale av dem, syntes jeg.

    Han var det liksom aldri noe dramatikk med da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var også ei annen dame som het Monika der vel, med lyst hår, tror jeg.

    Som jobba som ekstrahjelp der, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Og ei med mørkt, krøllete hår vel, som het Anette.

    Anette, hu spurte meg, om jeg var i samme tropp, som en som het Frydenlund, fra Oslo, i Geværkompaniet.

    Og det var jeg jo, måtte jeg innrømme.

    Anette lurte på om han het Kjetil eller Ketil.

    Og det visste jeg jo, for ingen kunne holde navna sine hemmelige, i militæret.

    For navna våre stod jo på lister her og der og overalt da.

    Og han het Ketil Juhani Frydenlund, kunne jeg opplyse om da.

    Og da fikk hu Anette nesten sjokk da, husker jeg.

    Hu reagerte ihvertfall.

    På at Frydenlund het sånne finsk/samisk-aktige navn da, (eller hva det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kassaskrinene, på Rimi, (for jeg satt for det mest i kassa, da jeg jobba, på Rimi Munkelia).

    Så hadde dem noen sånne OL på Lillehammer-pins.

    (Eller om det var Erling Kagge, ‘Third Pole’-pins, i anledning av at han dro til Himalaya, eller noe sånt, vel).

    Og de skulle vi dele ut, hvis det var noen kunder, som vi syntes at fortjente det da, (husker jeg, at Magne Winnem sa).

    Så da det dukka opp et par, i kassa mi, og hu dama var misfornøyd med noe, i butikken, så ga jeg henne en sånn pin da.

    ‘Du har skjønt det’, sa Winnem, (som hadde overhørt episoden), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det gikk vel ganske greit, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, i juleferien, i 1992.

    Så det ble sånn, at jeg begynte å jobbe der fast, annenhver lørdag, det siste halvåret, som jeg var, i Geværkompaniet.

    For jeg fikk jo helgeperm derfra, stort sett hver helg.

    (Hvis det ikke var noe spesielt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Rimi Munkelia, det var ikke en så utrolig stor butikk da.

    Så hu Agnete, som jeg pleide å jobbe sammen med der, annenhver lørdag.

    Når hu var ‘førstemann’ i kassa.

    Så visste hu alltid hvor mange kunder det var, som var inne i butikken, (husker jeg, at hu snakka om til meg da).

    (For inngangsporten, den lagde en spesiell lyd da, (hvis noen gikk inn i butikken), som hu pleide å sitte og lytte etter da, mens hu satt i kassa, (var det vel, som hu sa)).

    Men dette var noe nytt for meg, som hadde jobba på OBS Triaden, osv.

    For den butikken var så stor, så å holde orden på hvor mange kunder som var inne i butikken, det hadde nok blitt vanskelig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    PS 2.

    Og hvis det var noen mistenkelige kunder, inne i butikken.

    Så kunne Terje Olsen foreslå det, (husker jeg), ovenfor Leif Jørgensen eller Magne Winnem vel.

    (Mener jeg å huske, at jeg overhørte).

    At han kunne gå bort til ved kaffen, (like etter inngangen der), og late som at han gjorde ditt og datt der da.

    Sånn at hvis de mistenkelige kundene, prata om noe, når de gikk ut av butikken.

    Så kunne han legge merke til det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 91: Enda mer fra Ungbo

    Av Magne Winnem, så fikk jeg en innflyttingsgave, da jeg flytta inn på Ungbo, husker jeg.

    Og det var et tremåneders-abonnement på Dagsavisen.

    (Enda jo både Winnem og jeg hadde vært på kurs og jobba, (med råd under finpussinga av programmet, før valget i 1991), for Unge Høyre, i Høires Hus, i Stortingsgata.

    Dagsavisen var jo bare Arbeiderbladet som hadde skifta navn.

    Men men).

    Men Winnem sa vel at det var fordi abonnementet var så billig vel, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis jeg husker det riktig, så kunne det hende, at Magne Winnem og dama hans Elin, kunne være på besøk hos meg, på Ungbo.

    Men det var vel ikke så ofte kanskje.

    Jeg var vel like ofte på besøk hos dem da vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen og Glenn Hesler, var også en del på besøk hos meg, på Ungbo.

    Oftere enn Winnem vel.

    For eksempel, så mener jeg å huske det.

    At en gang, som søstera mi Pia, vaska for meg, på Ungbo.

    Så var Glenn og Øystein på besøk hos meg der.

    Muligens sammen med Bengt Rune og Kalle, fra Biljardhallen, på Skårer.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men de besøkene, til Øystein og Glenn, de kunne noen ganger også inneholde dramatikk.

    Det var en TV-serie, som gikk på NRK, på lørdagene, (var det vel), på den her tida.

    Og den TV-serien, den ville Glenn Hesler så gjerne se da.

    Ble det prata om, mens han og Øystein Andersen og jeg, var ute og kjørte et sted da, i bilen til faren til Øystein vel.

    Og da sa vel jeg, (som kanskje var litt selskapssjuk), at vi kunne se det TV-programmet, hjemme hos meg, på Ungbo.

    Også dro vi til Ungbo da.

    Og når vi tre, satt i stua der, og så på det programmet.

    Så dukka Wenche opp der, og ville se på et annet TV-program da.

    Og da var jeg liksom ‘gentleman’ da, og sa at det var greit.

    Men da klikka Øystein og Glenn.

    De ble drit forbanna på meg.

    De bare reiste seg opp og dro derfra.

    Og de starta etter dette en slags boikott av meg.

    Det vil si at de ikke ville ha noe med meg å gjøre.

    I et halvt år, eller noe, etter dette.

    Og Magne Winnem, han hadde jo fått seg dame, (Elin fra Skarnes).

    Så da hadde ikke jeg egentlig ikke noen kamerater, i store deler, av dette første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Så jeg ble jo deppa, og hadde problemer med døgnrytmen, osv., husker jeg.

    Jeg klarte ikke å komme meg opp tidsnok, til forelesningene, på NHI, (husker jeg. Ihvertfall ikke i perioder, når det var mørkt ute, osv).

    (Jeg husker at noen dager, så var det eneste jeg gjorde, å dra til ICA, på Tveita, med T-banen, for å handle der.

    For jeg var ikke så glad i den den Prix-butikken, som var på senteret, på Ellingsrudåsen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk inn i en depresjon, må jeg nok si.

    Så i årene etter dette, så tenkte jeg enkelte ganger sånn, om høsten.

    At nå må jeg passe meg, så jeg ikke går inn i en sånn fæl depresjon igjen.

    For disse månedene, det var en ganske tung og fæl tid, husker jeg.

    (Den siste tiden som jeg gikk på NHI.

    Ihvertfall vintermånedene, av det skoleåret).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde også en konflikt, med bestemor Ingeborg, (som da bodde i Stavern), dette skoleåret.

    For jeg hadde så mange fag, som jeg måtte klare, på NHI.

    (For jeg hadde vel et fag ekstra og, som jeg ikke hadde tatt, det første året, på NHI.

    Noe sånt).

    Så jeg spurte bestemor Ingeborg, i noen brev, om jeg kunne få noen penger av henne, i støtte, siden dette var det siste året mitt, som student.

    Men det ville hun ikke gi meg da.

    Hu mente at jeg måtte spørre faren min.

    Men det ville jeg ikke, etter det som hadde skjedd, når Pia sa det, da jeg bodde på Abildsø, at faren min hadde sagt det, at han ikke trodde at det var meninga, at han skulle betale husleia, hver måned.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker det, at jeg viste Øystein og Glenn, et brev, fra bestemor Ingeborg, en gang, på Ungbo der.

    Og at jeg klagde til Øystein og Glenn, på bestemor Ingeborg da, siden hu ikke ville gi meg noen penger, for å hjelpe meg, dette siste året, som student da.

    Men de svarte vel ikke, hva de syntes selv, om dette brevet.

    Men jeg viste dem et av de brevene, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen lørdag, (eller egentlig natt til søndag), så satt Glenn, Øystein og meg, i stua på Ungbo der.

    Og spilte black-jack, som vi alle tre hadde dilla på, (må man vel si).

    (Glenn og Øystein ga meg liksom en ‘hjemmelekse’, en gang, at jeg måtte lære å stokke kortstokken, på en sånn spesiell, kul måte, (som jeg ikke tror jeg klarer å forklare).

    Og da lærte jeg meg det, en gang, som jeg satt aleine hjemme, på Ungbo der vel.

    For å liksom prøve å imponere Øystein og Glenn da.

    Eller for å vise at jeg klarte å stokke kortene sånn jeg og.

    Eller for å se hva de ville si kanskje, hvis jeg lærte meg å stokke kort på den spesielle måten, som de prata om).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som skjedde da, det var at i 3-4-tida kanskje, en natt til søndag.

    Mens Øystein, Glenn og jeg, satt og spilte black-jack, om mynter.

    (Hele kvelden/natta da).

    I mangel av noe bedre å gjøre, må man vel si.

    Jeg var vel selskapssyk kanskje.

    Jeg var ikke så fan av å spille black-jack liksom.

    Men det var artigere enn å sitte aleine hjemme liksom.

    Noe sånt tenkte jeg vel.

    Vi tre var liksom en gjeng da.

    Og noen ganger så dreiv vi med ting som jeg syntes var artig.

    Som Trivial Pursuit.

    Og andre ganger så dreiv vi med ting som jeg syntes var, (mer eller mindre), døvt.

    Som Street Fighter-spilling, eller biljard, for eksempel.

    Det var vel mest Øystein og Glenn som fikk vilja si vel.

    Vi dro jo aldri ut på byen og sjekka damer og drakk øl, for eksempel.

    Noe vi vel hadde gjort, hvis jeg fikk bestemme, (for å si det sånn).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men mens vi satt der da, i stua på Ungbo, en natt til søndag, Øystein, Glenn og jeg.

    Så kom plutselig Wenche inn døra.

    Og hadde med seg en hardbarka MC-kar.

    I 40-50-åra vel.

    For Wenche dro noen ganger på en MC-klubb, som lå nede ved Alfaset, (eller noe sånt), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han MC-karen, han gikk inn i stua da.

    Men han var jo ikke min kamerat liksom.

    Og Øystein og Glenn, de sa ikke noe.

    Og jeg sa heller ikke noe da.

    For Wenche presenterte ikke han MC-karen da.

    (Før hu og han gikk inn på rommet hennes da.

    For å ha sex da sikkert.

    Vil jeg nok ganske sikkert tippe på.

    Jeg tror ikke at de skulle se på frimerkesamlingen hennes akkurat, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen uker/måneder etter det her.

    Så ble det vel slutt mellom Wenche og Kjell Arild, mener jeg.

    Jeg spurte vel da Wenche, om de ikke var et par lenger.

    Og da svarte Wenche det, at, ‘det har vært problemer mellom Kjell Arild og meg, i det siste, noe du kanskje har merka’.

    Noe sånt.

    (Og dette sa hun ikke på en trist måte.

    Men med en glad eller likegyldig/overfladisk tone, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan også ta med om Magne Winnem sin 22-års-dag, i januar 1992.

    Han jobba jo da som butikksjef, på Rimi Munkelia, på Lambertseter.

    Og jeg hadde vært invitert dit, for å se på butikken, en gang.

    Winnem stod i brusavdelingen, like etter inngangen der, og spurte om dette ikke så fint ut der.

    Jeg jobba jo på OBS Triaden, som kanskje var et av Norges fineste hypermarked, (med marmorgulv, osv.), så jeg svarte vel ikke så mye, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den lørdagen, som bursdagsselskapet til Magne Winnem var.

    I leiligheten over Rimi Nylænde det, på Lambertseter.

    Så jobba jeg hele dagen, på OBS Triaden, husker jeg.

    Når jeg kom på jobben der, så gikk jeg av bussen, på den siden av Triaden-senteret, som vendte mot Hydro-Texaco-stasjonen, på Rasta der, husker jeg.

    Og da gikk jeg inn i senteret, den inngangen som også vendte mot den bensinstasjonen da.

    Og så gikk jeg ned en trapp, som kanskje var en branntrapp, eller noe.

    Og så var jeg like ved garderobene, til OBS Triaden der da.

    Jeg behøvde vel bare å trykke en kode, på en dør, eller noe sånt, tror jeg.

    For å komme meg inn til den gangen, der hvor spiserommene, garderobene og kontorene, osv., på OBS Triaden lå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien, da jeg gikk gjennom Triaden-senteret der, før jobb.

    Så gikk jeg forbi en dyrebutikk, husker jeg.

    Og de hadde tilbud på gullfisker, eller om det var slørhaler, som tante Tone, hadde vært så glad i, på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så da Magne Winnem hadde bursdag, så visste ikke jeg, hva jeg skulle kjøpe.

    Men jeg prata med Helene, som var kassaleder fortsatt da, (på OBS Triaden).

    I januar 1992 da.

    Om at jeg skulle kjøpe en sånn gullfisk, i pausen da.

    Også kjøpte jeg en sånn gullfiskbolle og en gullfisk da, til Magne Winnem da, i spisepausen min, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Magne Winnem var vel ikke ordentlig sammen med Elin enda da, tror jeg.

    For han hadde vel nettopp flytta inn, i Nylænde der vel.

    Så det er mulig at dette var innflyttingsfesten, til Magne Winnem.

    (Og ikke 22-års-festen).

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tenkte vel sånn, at hvis Winnem hadde en gullfisk der, så ble han ikke så alene, i leiligheten sin da.

    Så jeg visste ikke det da, at Elin Winnem skulle flytte inn der.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok T-banen, til Brynseng vel, etter jobben da.

    Og så Lambertseterbanen, til Lambertseter da.

    Og det første som skjedde, da jeg kom inn døra, hos Winnem der, i Nylænde da.

    Det var at Tim Jonassen, fra Gjerdes Videregående.

    Han sa, når jeg kom inn døra der, at, ‘det er jo bare Erik jo’.

    På samme måte som hu jenta, på festen hans, i Hyggen, russeåret vårt, hadde sagt, om Tim selv da.

    At, ‘det er jo bare Tim jo’.

    Iløpet av den festkvelden, i Hyggen, en gang da.

    Så da ble jeg litt sur husker jeg.

    For sånn var jeg ikke vant til at folk prata til meg da.

    Det var omtrent som å få en på trynet, husker jeg.

    Og uten at jeg skjønner hvorfor Tim var så nedlatende da.

    Men da var jo hele kvelden ødelagt, må man vel si.

    Før den hadde begynt.

    Så det var litt lavmål, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det at jeg hadde kjøpt gullfisk, det var det ingen som syntes at var morsomt da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    De andre som var på festen.

    Det var vel Andre Willassen, Elin Zahl Kristiansen, (het hu vel da, hu som heter Elin Winnem nå, som jeg også har kalt Elin fra Skarnes, tidligere i denne boken).

    Også var det Tim da, og meg.

    Og det var også en leder, i Unge Høyre der.

    Han fortalte det, at han hadde ansatt ei dame, hos Høyre.

    For hu hadde vært så god i ‘Word Perfect’, som han trodde, at hu hadde skrivi, på søknaden sin da.

    Men så så han det seinere, (fortalte han), at det var ‘World Perfect’, som hu hadde skrivi da.

    Så han måtte jo ha vært blind omtrent nesten.

    (For å være litt slem).

    Hvis han ikke kødda da.

    Han Unge Høyre-lederen.

    Som var en ganske glatt type med blond sleik vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dessuten så var det en distriktsjef i Rimi der, på den festen.

    Som het Knut Mørk vel.

    Han var en høy og stille kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn at vi også fikk høre noen historier fra Rimi der.

    Det var bare den historien fra Unge Høyre, som jeg husker, fra den festen.

    Eller vorspielet, (må man vel nesten kalle det), så havnet vi på byen da.

    Og om ikke dette var en dårlig nok kveld for meg, fra før av.

    Så ble det straks verre.

    Vi tok taxi ned til Oslo Sentrum da, (var det vel).

    Og i gågate-delen, av Karl Johan, så møtte selskapet min søster Pia.

    Som gikk oppover Karl Johan, sammen med en blond ung mann, (som jeg tror at må ha vært Glenn fra Røyken, fra bofelleskapet hennes).

    Og Pia fikk han blonde gutten til å tigge penger.

    Han gutten var kanskje full eller dopa.

    Jeg la noen mynter jeg hadde, oppi hva det var igjen, som han gutten samla inn pengene i.

    Mens jeg prata noen ord med Pia da.

    For jeg klarte ikke helt å koble det her.

    Men jeg var bare glad for å møte noen kjente, (nemlig søstera mi), da.

    Som ganske nylig hadde flytta til Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De andre i selskapet, de stakk fra meg, mens jeg prata med søstera mi da.

    Jeg tenker nå, at de kanskje hadde prata om meg, før jeg dukka opp, på festen der.

    Om at jeg hadde flytta til Ungbo, osv.

    Og at det ble prata negativt om meg der kanskje da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    For Elin fortalte meg det, at alle på festen bare hadde stikki av, (uten å gidde å vente på meg da, mens jeg prata med Pia), bortsett fra Magne Winnem, (og vel henne selv), da.

    Så sånn var det.

    Så det var kanskje sånn, (for noen), at det var som at jeg hadde fått en sykdom fra bibelen.

    Nemlig spedalskhet.

    Siden jeg bodde på Ungbo.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken, så var det sånn, at det var bare tilfeldig, at jeg flytta inn, på Ungbo.

    Det var fordi at det ikke ble noe av, at jeg skulle bo sammen med de to Rimi-damene, på Grunerløkka.

    Og fordi at Mette Holter maste sånn på meg, om å flytte ut, fra der jeg leide av henne, og Arne Thomassen.

    Og fordi, at jeg så noen Ungbo-plakater, på T-banen da.

    Så Ungbo, de var i det åpne markedet, må man vel si.

    Siden de hadde plakater på T-banen, og sånn, da.

    Så for meg, så virka ikke det her med Ungbo så dramatisk da, hvis jeg skal være ærlig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Selskapet til Winnem, vi endte vel opp på Tut og Kjør, eller et av de andre stedene, i Kirkegata der, husker jeg.

    Jeg husker at ei dame, med flosshatt, (eller noe), gikk rundt der, på det ganske lille stedet, som vi var på der da.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men hvorfor Pia tvang en gutt, til å tigge, (sånn som jeg skjønte det, ihvertall), i Karl Johan, en lørdagskveld.

    Det veit jeg ikke.

    Men sånn var det ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Tim Jonassen, han fortalte vel det, på den her festen.

    At han og faren hans, hadde begynt sportsbutikk, på Aker Brygge.

    Og at de også hadde begynt en Norway souvenir-butikk, på Galleri Oslo.

    Hvor de hadde ansatt en kar, som solgte souvenirene da.

    Og, ‘han ordner regnskapet og alt mulig han’, sa Jonassen da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 2.

    Og en gang, et par år etter det her.

    Som jeg gikk gjennom Galleri Oslo.

    På vei hjem fra militæret, (på dimmedagen kanskje, for da tok jeg en buss, husker jeg).

    Så så jeg at Tim, faren vel og han som jobba der, (en eldre kar da), stod i den butikken da.

    Og de skulle vel legge ned den butikken da, skjønte jeg.

    For den gikk sikkert dårlig da.

    Kunne jeg vel tyde på ansiktene deres, sånn cirka, vel.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Jeg er ikke sikker på om Tim kjente meg igjen.

    Men jeg syntes at dette var pinlig, så jeg bare gikk forbi da.

    For døra til butikken var stengt da.

    Men jeg så de her folka, gjennom et glassvindu da, var det vel.

    Og Tim prata på en streng måte, til han eldre karen, syntes jeg, at det så ut som, da.

    Mens han hadde på seg en rar hatt, på hodet da.

    Så om Tim var homo?

    Siden jentene i Hyggen, kunne prate så nedlatende om han, på festen hans, osv.

    Og jentene i klassen vår, på Gjerde, de gjorde også et poeng av, en gang, at Tim klipte seg så ofte, husker jeg.

    Men han har jo samboer og sånn nå så.

    Så han er kanskje bare original eller snobbete, og at det er derfor at han hadde på seg en sånn rar hatt/lue da, i 1993, eller når det var, som jeg tilfeldigvis så den her episoden, (eller scenen), da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 75: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Høsten 1991, (må det vel ha vært), så ble Magne Winnem butikksjef, på Rimi Munkelia, ved Lambertseter.

    Han fikk seg ny Rimi-leilighet, i den leiligheten, som lå over Rimi Nylænde, (en annen butikk, på Lambertseter, hvor jeg selv ble butikksjef, i 1998).

    Et sted hvor det tidligere lå en butikk som het Balstad, som var ganske kjent.

    Lambertseter var jo Norges første drabantby, (og ble bygget etter krigen vel).

    Og Balstad var vel den første matbutikken der, tror jeg.

    Og de hadde også en prest, (har jeg lest på nettet), som bodde over Balstad der vel.

    Så Magne Winnem bodde vel i en tidligere prestebolig, tror jeg, i Nylænde der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg besøkte Winnem, både på Rimi Munkelia og i hybelen hans da, i Nylænde.

    Jeg mener å huske at Winnem prata om at han hadde begynt å bruke fuktighetskrem, den første gangen, som jeg var på besøk der.

    Men det var ikke fordi at Winnem hadde blitt homo, (eller noe), viste det seg.

    For en gang, som jeg hadde avtalt å gå ut på byen, med Magne Winnem og min fetter Ove, (fra Son).

    Og når jeg var blakk men hadde avtalt å låne penger av Winnem da.

    Så ringte jeg Winnem, men han svarte ikke.

    Og da så fikk ikke Ove og jeg festa så mye vel.

    Og seinere, så fikk jeg høre det, av Winnem, at grunnen til at han ikke svarte.

    Det var fordi han lå og hadde sex, med hu dama han hadde fått seg ganske nylig da, nemlig Elin.

    (Som muligens var den første, (og eneste), dama han hadde/har hatt vel).

    Winnem hadde møtt Elin, (fra Skarnes), da han var innom en butikk på Nordstrand deromkring, (for å undersøke konkurransen i det området han selv var butikksjef i kanskje), og Elin satt i kassa der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen gang, som det var snakk om at jeg skulle låne penger av Winnem, (som jo jobbet som butikksjef, mens jeg var ‘fattig student’ da), husker jeg.

    Det var vel vinteren/våren 1992 vel, når jeg sendte brev til bestemor Ingeborg og, i Stavern, og lurte på om hun kunne låne meg noen penger.

    De pengene jeg skulle låne av Winnem, det var vel bare til jeg fikk meg lønning, tror jeg.

    Glenn Hesler og Øystein Andersen, de skulle kjøre meg, til Winnem da.

    I Nylænde der, på Lambertseter.

    Dette var kanskje for å ha råd til å henge på Biljardhallen, sammen med Glenn og Øystein, (hvor det vel gikk en del penger), hva vet jeg.

    Jeg husker at Magne Winnem sa noe i telefonen, eller noe, om at da så måtte han lage gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne 1000 kroner, eller hva det var.

    Da reagerte Øystein og Glenn, husker jeg, når de fikk høre det, at Winnem hadde prata om gjeldsbrev.

    Fordi vi var liksom en kameratgjeng da.

    Og så skulle Magne Winnem lage gjeldsbrev på grunn av en tusenlapp eller to.

    Han hadde jo for eksempel fått låne TV-en og videoen min, i juleferien, et par år før det her, det året jeg bodde på Abildsø.

    Uten at jeg begynte å prate om å lage noe gjeldsbrev, (eller noe), for det lånet liksom.

    Så sånn var det.

    Jeg husker ikke helt hvordan det her endte, men jeg mener å huske at Øystein, Glenn og jeg vel kjørte til Nylænde der da, på Lambertseter.

    Og at jeg sikkert fikk låne noen penger, av Winnem da.

    Som han helt sikkert fikk tilbake, når jeg fikk lønning da.

    Men jeg så ikke noe til noe gjeldsbrev.

    Men jeg må vel si at Winnem vel dramatiserte litt, når han ville lage gjeldsbrev, for å låne meg, (som han hadde kjent siden 1988, det skoleåret vi var russ sammen, og vi hadde jo vært på ferie i Gøteborg, og på flere Danmarksturer, og på nesten utallige pub-til-pub-runder i Oslo, osv.), gjeldsbrev, for å låne tusen kroner, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at da Winnem bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Så hadde han en sykkel der, husker jeg.

    Og da ville han at jeg skulle sitte på bak på sykkelen hans, mens han sykla til Schaushallen, eller noe, en sommerkveld vel.

    De drøye åtte årene, som jeg selv seinere bodde i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, (fra 1996 til 2004), så hadde jeg aldri sykkel der, for å si det sånn.

    Men jeg fikk sitte på bak på sykkelen til Magne Winnem da, husker jeg, sommeren 1991, må det vel ha vært.

    Mens vi sykla rundt, litt i fylla vel, i Oslo Sentrum da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så husker jeg at Axel prata om en tøffing.

    Og det var Jan Kvalen, som var vakt, på Tveita Senter.

    Han hadde jeg aldri hørt om før.

    Men Kvalen, han var tøff da, skjønte jeg, på Axel da.

    Som vel bare var 11-12 år, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans.

    Så Axel fulgte med på hva som skjedde, i Groruddalen, selv om han ikke var så gammel ennå da, dette året, som jeg leide av Arne og Mette og dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette kjente også en kar, som var grossist i dagligvarebransjen, mener jeg å huske.

    Nemlig en kar som ble kalt ‘Vaske-Bakke’, mener jeg at det var.

    At Mette Holter, (må det vel antagelig ha vært), fortalte meg om da, en gang, mens jeg bodde på Furuset der da.

    Så sånn var det.

    Baren noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu var også veldig oppsatt, på å starte bingo, det året, som jeg leide et rom av dem.

    Da regna hu med at ‘alle i familien stilte opp’, (eller noe), sa hu.

    Så da ville hu altså at jeg skulle slutte i min jobb, på OBS Triaden, for å jobbe på en bingo hu skulle starte opp da.

    Noe jeg absolutt ikke kunne tenke meg.

    Jeg syntes at bingo, inne i Oslo, virka litt lugubert.

    Og man fikk vel også bare tillatelse, for å drive bingo, for en viss tid av gangen, virka det som, for meg.

    Og man måtte også finne en veldedig organisasjon, som en del av inntektene skulle gå til da.

    Men å jobbe på bingo, det syntes jeg at virka som noe flaut, så det kunne jeg ikke tenke meg, å si opp jobben min på OBS Triaden, for å begynne å jobbe på bingo.

    (For å si det sånn).

    Og ihvertfall ikke en bingo, som Mette Holter skulle drive, for hu kunne være litt sånn spesiell/sjefete/dominerende da, som under den julemiddagen, på Furuset der, i 1990, da jeg ikke fikk lov til å prate hvordan linje-akevitten hadde fått navnet sitt, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der), så trente jeg vel ikke noe, tror jeg.

    Men jeg husker at jeg spilte squash en gang, på Sentrum Treningsstudio der, (som ligger i en sidegate av Akersgata/Ullevålsveien der), med Magne Winnem, som slo meg ganske enkelt vel, men jeg hadde en bra smash ihvertfall vel.

    Men det var nok kanskje et par måneder før at Winnem og jeg spilte squash.

    Nemlig våren 1991 kanskje, at jeg hadde lest i Groruddalens Avis, eller om det var Aker Avis.

    At det var en badmintonklubb, som het Skøyenåsen Badmintonklubb.

    Og da hadde ikke jeg trent noe, siden jeg hadde gym på Gjerdes Videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Altså et og et halvt år tidligere da.

    Så jeg følte meg nok litt daff i kroppen da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å spille badminton en gang da.

    Og fikk muligens låne racket, av Magne Winnem, det er mulig.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker det, at jeg klagde så fælt, til Marit, (eller hvem det var), i kassa på OBS Triaden, at jeg var så støl.

    Siden jeg hadde spilt badminton da.

    Så det at jeg dro til Oppsal der, for å trene badminton.

    Det var noe jeg bare gjorde en gang, må jeg innrømme.

    For kroppen min var liksom helt ødelagt, dagene etter den treninga.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert som jeg jobba lenger på OBS Triaden.

    Så fikk jeg prøve meg på en del forskjellig arbeid da.

    Jeg var jo avløser en del ganger.

    Jeg jobba på gølvet en del ganger, (når det var lite å gjøre i kassa).

    Og jeg begynte etterhvert også å jobbe fast, i ferskvaren, på lørdagene, faktisk.

    Med å skjære opp og veie kjøttpålegg og salater og å pakke inn fersk fisk, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting, som jeg gjorde, på OBS Triaden.

    Det var at jeg noen ganger måtte sitte i en bu der liksom.

    Og svare på telefonen.

    Og rope opp folk på callinga, osv.

    Den jobben var litt uvant for meg, husker jeg.

    Da satt man liksom på utstilling, litt høyt oppe, i en sånn bu da.

    Også var det noe jeg ikke fant der, en gang.

    Også var jeg ikke sikker på det, om jeg hadde lov til, å rote gjennom skuffene der.

    Siden jeg ikke var vant til å jobbe inne på kassaleder-kontoret der da, (eller hva det het igjen).

    Så da ropte jeg på hu Marit, (som var fra Gjelleråsen kanskje, eller om det var Blystadlia, eller noe. Ei som var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene og jobba deltid der vel).

    Og hu fant det som jeg leita etter da, oppi en skuff der da, eller noe.

    Og sa hu et ordtak, som hu kunne, som het ‘den som leiter, han finner’.

    Men jeg hadde ærlig talt ikke prøvd å leite selv engang.

    For jeg var ikke sikker på det, om jeg hadde lov til å rote oppi de skuffene der, egentlig.

    I tilfelle det lå noe papirer der, eller noe, som bare kassalederne skulle se liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Marit, hu gjorde også en gang et stort nummer ut av det, at jeg kjøpte meg en ny tannbørste, husker jeg.

    Og hu gikk heller ikke med den blå OBS-buksa, på jobben, husker jeg.

    Hu gikk med en litt harry, syrevaska olabukse, husker jeg.

    (Nesten sånne olabukser, som jeg selv gikk med, når jeg bodde på Bergeråsen, og gikk markedsføringslinja, på Sande Videregående, en del år før det her da).

    Grunnen til at jeg husker det.

    Det var fordi jeg var litt frekk en gang, og tok henne med fingern, på låret hennes, husker jeg.

    En gang vi begge var i samme kasse, av en eller annen grunn.

    Kanskje i forbindelse med at det ble fylt opp røyk eller at det var pause-avløsing, eller noe.

    Men det likte visst ikke hu Marit, skjønte jeg.

    For hu hadde med typen sin, (var det vel), med på jobb, en gang seinere der da, husker jeg.

    Så hu var liksom opptatt da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 19: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Henning, i Abildsø-gjengen, han husker jeg et par ting til om.

    Jeg husker at jeg møtte han, ved bussholdeplassen ned til Sentrum en gang.

    Da hadde han klipt seg, hos frisøren, i Dumpa, på Abildsø der.

    Og han hadde to slags barberte striper, på den ene sida, av hue.

    Og en stripe på den andre sida vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han sa også det en gang, da noen i den gjengen diskuterte musikk, utafor Abildsø-kiosken der vel.

    At Paula Abdul hadde så rar nese.

    Og at da han så på Paula Abdul-musikkvideoer, på MTV, så tenkte han sånn at, ‘så rar nese du har, Paula Abdul’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han hadde en fetter, som het Colin.

    Colin var fra Swindon, i England, og var et par år eldre enn Winnem vel.

    Colin hadde en ganske ny bil, som han kjørte med, mellom England og Norge, når han skulle til eller fra hybelen sin på Kringsjå da.

    Colin studerte data, på UIO.

    Og han dreiv og lagde noen dataprogrammer, (som jeg ikke helt fikk med meg hva var), for han regna med at han kom til å tjene penger da, på de her programmene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så møtte Magne Winnem og jeg Colin på Lorry, (en pub i Oslo).

    Jeg bestilte Aass Fatøl, siden det var så lenge sida, at jeg hadde drikki det.

    (Ikke siden russetida, noen måneder før det her da.

    Eller det var vel fordi at jeg var fra Berger, at jeg kjøpte Aass Fatøl da.

    Siden det liksom var favorittølet mitt da.

    Siden Drammen er den nærmeste ‘bryggeri-byen’ liksom da, fra Berger da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens Magne Winnem og jeg var på Lorry, sammen med Colin.

    Så dukka det opp ei dame der, som Colin kjente.

    Ei norsk dame da.

    Og Winnem og jeg, vi skulle liksom hilse på henne da.

    Men hu dama var skikkelig overlegen, husker jeg.

    ‘Er dere noen folk jeg kommer til å treffe ofte eller’, spurte hun oss.

    (Noe sånt).

    ‘Ja’, svarte vel jeg.

    (Jeg visste ikke hva ellers jeg skulle si).

    Men jeg traff vel ikke hu noe mer, tror jeg.

    Så Colin hadde funnet seg en skikkelig overlegen norsk dame da, husker jeg.

    Som såvidt ikke ville hilse på meg, (og vel heller ikke på Magne Winnem, tror jeg).

    Kanskje hu syntes at jeg, (og muligens også Winnem), så for unge ut, eller noe?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så satt jeg og Magne Winnem på med Colin, opp til blokka, hvor han bodde i bofelleskap, oppe på Kringsjå der.

    Det var om kvelden og lyset stod på i et bofellesskap, som var like ved parkeringsplassen der da.

    Så vi så jo plutselig rett inn i en leilighet der, hvor to unge studenter, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), stod helt nakne, med lyset på, og uten at gardinene var trukket for da.

    Vi var jo unge selv, så vi syntes jo at dette var litt morsomt da.

    (Nesten som porno kanskje).

    Så Colin kjørte en runde til, ved parkeringsplassen der da.

    Sånn at vi skikkelig fikk med oss det her unge paret da.

    (Eller hu dama var det vel som vi syntes var mest artig, må jeg vel si, for min egen del ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Magne Winnem lånte jo hybelen til Colin, mens han var hjemme i England, i juleferien, ved UIO.

    Og da besøkte jeg Winnem, noen ganger, på Kringsjå.

    (Siden han jo hadde besøkt meg rimelig mange ganger, i Uelands gate og på Abildsø der da).

    Jeg fant forresten en pantelapp, i isen, ved butikken, på Kringsjå der, en gang, denne vinteren.

    (Dette var en Prix-butikk vel).

    Men jeg fikk ikke noen penger for den, (når jeg spurte, i den butikken).

    Fordi at hele beløpet ikke syntes vel.

    Det var en pantelapp, på 50-60-70 kroner vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg begynte jo å bli litt blakk, før jula, i 1989 da.

    Men jeg fortalte det til Winnem da, at Prix ikke ville gi meg noen penger, for den pantelappen jeg hadde funnet da.

    Og da mente Winnem at det måtte de gjøre da.

    Og jeg skjønte ikke hvordan Winnem mente at han skulle klare det, å få penger av Prix.

    Men jaggu klarte han ikke det.

    Han satt opp et morskt ansikt vel, (eller hva grunnen var, for at han fikk pengene).

    Og så fikk jeg penger for den pantelappen jeg hadde funnet der da, (en gang jeg gikk, fra T-banen, (på Kringsjå der), og til den blokka der Winnem/Colin bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, så hadde Winnem fått meg til å dra opp til Kringsjå der, en lørdag vel.

    Og da skulle det være afrikansk party der, (mener jeg at det var).

    Og det dro Winnem meg med på da.

    Det var litt flaut husker jeg, siden vi var norske og ikke afrikanske da.

    Jeg gikk der vel med en Levis-genser, (var det vel), som var hvit med to amerikanske flagg på vel, over brystet.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi chatta vel nesten ikke med noen der vel, (mener jeg å huske).

    Vi var vel litt nervøse tror jeg, siden dette var en afrikansk fest da.

    Men Winnem mente vel at vi kanskje kunne møte damer der da.

    (Noe sånt).

    Noe vi ikke gjorde.

    Men en afrikaner satt seg vel ned, ved bordet vårt, litt utpå kvelden, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også oppe hos Winnem der, på Kringsjå, den dagen jeg skulle på Sugarcubes konsert, på Rockefeller, husker jeg.

    Dette var vel på nyåret, i 1990, (tror jeg ihvertfall).

    Winnem lagde pommes frites der, husker jeg, som jeg fikk en porsjon av da.

    Det var flere folk som bodde i den samme leiligheten, som Colin/Winnem da.

    De delte kjøkken og bad der da.

    Ei dame, i begynnelsen av 20-åra, som bodde der.

    Hu ga meg råd om hvordan jeg skulle lage kyllingsalat, (som jeg hadde lovet å lage, for hu Laila Johansen, som jeg hadde møtt på Radio 1 Club, på nyttårsaften, i 1989 da).

    Og hu Kringsjå/UIO-dama, hu sa at jeg kunne for eksempel ha ananas oppi kyllingsalaten da.

    At det passa å ha ananas i kyllingsalat da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kar, som også bodde i det bofellesskapet.

    Han begynte å se opp og ned på meg da.

    Også lurte han på om genseren min var ny.

    Om så om buksa mi var ny.

    (Og så videre da).

    Han skjønte at det var noe spesielt da.

    (Jeg skulle jo på Sugarcubes-konsert).

    Men han skjønte ikke hva det var da.

    Men han kunne liksom se på meg at det liksom var noe spesielt da.

    Og begynte å liksom å spørre meg ut om det her da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Colin kom tilbake fra England, ut på nyåret, i 1990.

    Så fortalte han oss, (Winnem og meg), at han hadde møtt ei svensk hippie-dame, på ferja mellom Helsingør og Helsingborg, når han bilen sin tilbake til Norge igjen da.

    Det var visst ei dame i 30-åra, eller noe.

    Og han hadde visst kjørt henne hjem, (til Syd-Sverige et sted vel), og han hadde visst fått ligge med henne og, (fortalte han).

    Jeg var ikke helt sikker på, om jeg skulle tro på det her han fortalte om.

    Men da ble han sur, husker jeg.

    Og mente at jeg var litt nedlatende mot han, (eller noe), siden jeg var litt skeptisk til de her sex-historiene hans da.

    Jeg var vel kanskje spesielt litt skeptisk til det her med at han hadde hatt sex med ei hippie-dame muligens, og vel også kanskje til det at hu hadde vært en del år eldre enn han da.

    Så lurte kanskje på hvordan dame det her kan ha vært.

    Så det var kanskje derfor at jeg ble litt skeptisk.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så spurte jeg Collin om hvorfor han ville bo i Norge.

    (Av nysgjerrighet da).

    Det var fordi, (sa han), at en gang, da han var tenåring vel, og var på sommerferie, hos slekt i Norge da.

    Så hadde han vært innom en kiosk.

    Og så hadde ei smellvakker tenåringsjente, plutselig gått inn i den kiosken, kun iført en gjennomsiktig helsetrøye, på overkroppen da.

    (Sånn at det nesten så ut som at hu gikk toppløs da, må det vel ha vært).

    Og det kunne aldri ha skjedd i England da, mente han.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle Winnem, Colin og jeg, se på video, hjemme hos meg, på Abildsø da.

    Vi kjørte innom en bensinstasjon, som lå ved Store Ringvei der vel.

    Og jeg fikk dem med på til å leie en film som her ‘Revenge of the Nerds’, eller noe vel.

    Og den filmen så vi hos meg, på Abildsø da.

    (Siden jeg hadde video da.

    Noe vel ikke Winnem eller Colin hadde vel.

    Dette var jo i studieåret 1989/90, og på den her tida, så var det kanskje ikke så utrolig vanlig, å ha video kanskje.

    Ihvertfall ikke for studenter, (og andre unge folk), vel).

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde også en opptakskassett, i walkman-en min, en gang.

    Som jeg spurte Colin, om jeg kunne sette på, i bilen hans vel.

    (Mens han, Winnem og jeg, kjørte rundt et eller annet sted i Oslo da, husker jeg).

    Og på den kassetten, så var det blant annet en sang, av Adam and the Ants, som het ‘Stand and Deliver’, eller noe.

    Som jeg hadde tatt opp fra videoen, (fra et musikkprogram, fra TV-en da), tror jeg at det var.

    Noe sånt.

    Men den sangen likte ikke Colin da.

    Så da begynte han å klage, husker jeg.

    Jeg husker ikke om han slo av musikken.

    Men han klagde ihvertfall da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den juleferien, da Winnem bodde hos Colin.

    Så dro jo Winnem i militæret.

    Og etter det, så festa jeg fortsatt en del sammen med Winnem, i Oslo.

    Men ikke på langt nær så ofte, som før han dro i militæret.

    For han hadde ikke tid til å feste så mye.

    (Var det vel).

    Siden han jo var i militæret, på Eggemoen, (eller noe), ved Hønefoss vel.

    Og Winnem hadde ikke så god råd, (tror jeg), når han var i militæret, som da han jobba som assistent, på Rimi Nadderud, den andre halvdelen av 1989 da.

    Så var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle Winnem, Andre Willassen og jeg.

    Vi skulle på Danmarkstur, med Petter Wessel da.

    På den tida, som Winnem og Willassen begge var i militæret da.

    Og da husker jeg det, at jeg gikk på et tog, enten i Oslo eller i Drammen vel.

    For jeg skulle møte Willassen og Winnem på toget da.

    (Hadde vi avtalt).

    For vi tok et eller annet tog ned til Larvik da.

    (For å dra med Petter Wessel til Fredrikshavn da).

    Og da jeg fant Willassen og Winnem, på det her toget da.

    (Vi hadde vel kanskje avtalt hvilken vogn vi skulle sitte i.

    Det er mulig).

    Så syntes jeg at dem var litt døve, for å være ærlig.

    (Når jeg fant dem da).

    For jammen satt ikke både Willassen og Winnem der i perm-uniform, på det her toget til Larvik da, (som vi skulle ta for å feste sammen på danskebåten da).

    (For da betalte dem visst bare ti prosent, av vanlig billettpris.

    Hvis dem hadde på seg militæruniformer, på toget.

    Fikk dem vel forklart til meg, etterhvert.

    Etter at jeg hadde kommet meg litt, fra det her vel nesten sjokket vel, som jeg fikk, da jeg så Winnem og Willassen, sitte på toget der, i militæruniformer da).

    Så det syntes jeg var litt kjipt, husker jeg.

    For vi skulle vel liksom være nesten litt japper, (eller noe sånn).

    (Etter å ha gått tre år på økonomilinja på Handel og Kontor da).

    Også satt plutselig Winnem og Willassen der, på toget, (ned til Larvik), i sånne litt kjedelige, (må man vel kanskje si), militæruniformer da.

    Nei, det var ikke mye jappeaktig over det liksom, tenkte jeg vel med meg selv da.

    Noe sånt.

    (Jeg var litt skuffet ihvertfall, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ble overraska ihvertfall.

    (Når jeg så Winnem og Willassen i militæruniformer på toget).

    Kanskje fordi jeg følte meg litt dum.

    For jeg utsatte jo militæret, til etter NHI.

    For jeg var for eksempel mye tynnere, enn både Winnem og Willassen da.

    (Husker jeg, fra da dem satt i uniformer på det toget vi tok sammen til Larvik, for eksempel da).

    Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo, (på den her tida).

    Enda jeg var 1.85 høy da.

    (Siden jeg bodde alene fra jeg var ni år da.

    Og ikke fikk i meg nok ordentlig mat vel.

    Må man vel si

    Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Høsten 1993, så hadde jeg endelig klart å bli ferdig med førstegangstjenesten, jeg også.

    (Jeg var jo i infanteriet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993).

    Altså 2-3 år etter Winnem da.

    Som dro i militæret, i januar 1990 vel.

    Men jeg jo en svekling, (må jeg vel nesten si).

    Etter å ha vært seint i puberteten, osv., da.

    Så jeg orka ikke tanken på det, å måtte være i militæret, med en gang etter videregående, husker jeg.

    For jeg tenkte da det, at da ville jeg sikkert drite meg skikkelig ut, (og kanskje også bli mobba), siden jeg var såpass fysisk svak da.

    Så jeg utsatt militæret, i 2-3 år da.

    (Til etter at jeg var ferdig på NHI).

    For jeg ville prøve å legge på meg noen kilo først da.

    Sånn at jeg veide nærmere 65 kilo enn 55 kilo liksom, (for å si det sånn), når jeg skulle inn i militæret, og avtjene førstegangstjenesten min der da.

    (Jeg var vel nede i 59 kilo, mener jeg.

    Etter det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der).

    (Hvor jeg ikke fikk lov til å lage Grandiosa).

    Mener jeg å huske, at jeg svarte til Willassen.

    En gang han vel lurte på det, hvor mye jeg veide da.

    Siden han vel syntes at jeg så sykelig tynn ut, eller noe, en gang, (etter det året jeg bodde på Abildsø), tror jeg.

    (En gang Willassen og Winnem kjørte ut til bestemor Ågot, (på Sand), for å hente meg, en gang, mener jeg at dette var.

    I 1990 en gang vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Høsten 1993, så var jeg bedt i bryllup.

    Det var Magne Winnem, som skulle gifte seg, med sin Elin, fra Skarnes.

    Som han hadde truffet i en matbutikk, hvor hun jobbet, på Nordstrand vel.

    Etter at han hadde begynt som butikksjef, på Rimi Munkelia, i 1991 vel.

    Jeg hadde fått jobb, av Winnem, på Rimi Munkelia.

    Annenhver lørdag.

    Mens jeg var i militæret.

    For jeg gikk ikke så bra overens, med hu nye kassalederen, på OBS Triaden der.

    (Hvor jeg hadde begynt å jobbe, høsten 1991, når jeg hadde et friår, fra NHI).

    Winnem spurte meg, en gang, på jobben, på Rimi Munkelia der, om jeg kunne være forlover for han.

    Jeg visste ikke helt hva man gjorde som forlover.

    Men jeg sa at det var greit da.

    Winnem sa at foreldrene hans, egentlig ville at Colin skulle være forlover.

    Men Winnem ville heller at jeg skulle være forlover da.

    (Uten at han forklarte noe grunn for dette da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa at det var greit å være forlover for Winnem.

    Og jeg skal også skrive mer om det bryllupet til Elin og han seinere, (i Min Bok 2).

    Men grunnen til at jeg tar mer om dette her, det er at det bryllupet, til Elin og Magne Winnem, det er en av de få gangene, som jeg har sett han Colin igjen, etter det første året, som jeg bodde i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem visste meg forresten, ut mot slutten av 90-tallet vel.

    En video, fra bryllupet til Colin.

    Colin hadde fått Berlevåg Mannskor, til å synge, i bryllupet sitt.

    Og de var det koret var da kjent, fra en film, som het ‘Heftig og begeistret’, vel.

    Og Colin fikk seg også etterhvert jobb på Skibladner, (fortalte Winnem).

    Som en slags ekstrajobb vel.

    (Mener jeg at Winnem fortalte, rundt slutten av 90-tallet en gang vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem, han fikk også på en eller annen måte ordna det sånn, at Colin sin søster, (og Winnem sin kusine da), Kristin(?) vel.

    (Ei med rødt hår vel, på alder med Winnem og meg vel).

    Hu fikk seg jobb, med å vaske, på Rimi Munkelia der da.

    (Gjennom et vaskefirma som het ISS, mener jeg at det muligens kan ha vært).

    Så noen ganger, når jeg jobba på Rimi Munkelia, (et sted som ligger mellom Lambertseter og Bergkrystallen, i Oslo).

    Så gikk hun Kristin Dobinson, (som jeg såvidt kjente fra før da, gjennom Magne Winnem).

    Hu ville da gå rundt og vaska, (og morgenene), i den butikken som jeg jobba i da.

    (På Rimi Munkelia der da).

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    For sånn var hadde det ikke vært på OBS Triaden, (for å si det sånn).

    At jeg kjente noen av de, som vaska der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, en av de neste dagene.

    Hvis jeg får til det da.

    Jeg har i går og i dag bodd på den skandinaviske kirken, her i Liverpool.

    Etter at jeg ble kastet ut, fra hostellet i Sunderland, på fredag.

    Og natten mellom fredag og lørdag, så gikk jeg bare rundt, i Newcastle, mens jeg ventet på at bussen til Liverpool skulle gå da.

    For jeg fikk meg ikke noe nytt bosted, i Sunderland, av Sunderland Council.

    Etter at jeg plutselig ble kastet ut, fra Azalea Lodge, (i Ashbrook, i Sunderland), etter at jeg hadde blant annet hadde klaget på det, (til politiet, for både de som jobba og bodde der oppførte seg innimellom rimelig truende, syntes jeg), at noen elektrikere, hadde vært inne på rommet mitt, og dratt ut kontakta til PC-en min, blant annet, mens jeg var på Tesco Bridges og Aldi Millfield vel, og handla mat da, etter at jeg fikk arbeidsledighetstrygden min, fra the Jobcentre, på tirsdag da.

    Og da huska jeg det, at ei svensk Team-Leader, som jobba på Arvato, i 2005.

    (Jill).

    Hu sa en gang det til meg, (utafor sammenhengen vel), at man kunne bo, på den skandinaviske kirken, her i Liverpool da.

    Og jeg hadde en stor koffert, med PC-en min i osv., og to bag-er, og to bæreposer fra Tesco, med vifte og sandwich-maskin i, (som jeg hadde kjøpt med i Sunderland).

    Så jeg hadde ikke lyst til å gå rundt i London, med alle de tingene, (for å si det sånn).

    For jeg vurderte også det, å kanskje prøve å dra, til den norske sjømannskirken, i London da.

    Men så tenkte jeg det, at det vel er litt fredeligere, (og kanskje ikke like mange folk), i Liverpool.

    Sånn at man kan gå med mange ting, på gata, uten å bli angrepet av lommetjuver osv., ‘hele tida’.

    Og at det ikke er så stressende, å bo i Liverpool kanskje, som i London da.

    Siden jeg syntes at det er litt som en maurtue vel, i London da, med alle de millionene av mennesker, på det relativt lille området da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi får se når jeg eventuelt får skrevet noe mer på den her boken.

    Vi får se.