Stikkord: Rimi
-
Min Bok 2 – Kapittel 17: Enda mer fra skoleåret 1989/90, (del 3)
Den første dagen, som de Alarm-damene, besøkte meg, i Oslo, dette skoleåret.
Så hadde de forresten lyst til å dra på et utested, som lå ned mot Aker Brygge der.
Og som het Waterfront.
Jeg hadde selv ikke vært på dette utestedet før.
(Selv om jeg hadde vært på ganske mange, av de andre utestedene i Oslo).
Så jeg ble litt stressa da, når vi tre gikk rundt og leita etter det utestedet da.
Og klarte å spørre en ung mann, (som vel jobba på det utestedet, tror jeg), om han visste hvor ‘Waterfall’, lå hen.
(For Waterfall var en kjent sang, (som gikk mye på MTV, på den her tiden), av TLC, eller noe vel.
Som jeg blanda med navnet på Waterfront da.
Siden jeg var stressa da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk faktisk slippe inn på utestedet der, (av en eller annen grunn).
(Midt på dagen).
For å se litt der inne da.
(Av en eller annen grunn).
Også gikk jeg ut igjen, til de her to Alarm-damene da.
Men vi hadde ikke mye penger, noen av oss.
Så det ble ikke til det, at vi dro ned, til det utestedet, på den kvelden, før den Alarm-konserten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Waterfront var forresten et utested, som spilte alternativ musikk, tror jeg.
Jeg hadde vel bare såvldt hørt om dette utestedet, før de trønder-damene, ville dit, (tror jeg).
Så det er mulig at dette var et Oslo-utested, som var kjent i miljøet, rundt Samfundet da, i Trondheim.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Magne Winnem, han skulle på en slags Rimi-fest, for ledere vel, høsten 1989 da.
Og da dreiv han og drakk, før den festen, oppe hos meg, på Abildsø der da, husker jeg.
Plutselig, så sa han det, til meg, at han var forsinka.
Så jeg måtte kjøre han i retning av den Norol-stasjonen, (het vel den bensinstasjonen, på her tiden, før de stasjonene skifta navn til Statoil, et år eller to seinere vel), på Abildsø der, sa han, (sånn at han kunne finne en drosje da).
I hans blå Volvo bybil da.
For det var viktig at han rakk denne Rimi-festen da, mente han.
Jeg hadde jo ikke lappen.
Og jeg hadde vel muligens drukket litt selv også, tror jeg, (siden dette vel var en lørdagkveld, tror jeg).
Men jeg hørte på Winnem da, og kjørte han ned til Norol-stasjonen, nederst i Lambertseterveien der da.
Hvor det stod en drosje.
(Som sikkert nettopp hadde fylt bensin da).
Så kjørte jeg den ganske daukjørte bilen hans.
Tilbake hjem igjen til Enebakkveien da.
I krysset, ved Abildsø-kiosken der.
Så kjørte jeg opp en oppoverbakke.
Og den bilen til Winnem, den var litt daukjørt da.
Jeg skulle svinge til venstre i krysset der da.
Men jeg hørte at en bil, kom i full fart, (for jeg hørte motorlyden), fra bort mot Bogerud der, (blir det vel).
(Altså i motgående kjørefelt da).
Men jeg var ikke så stø på det, å cluche i oppoverbakke, (og sånn).
(Og var sikkert redd for å kvæle motoren.
Noe sånt).
For jeg hadde jo ikke kjørt den her bilen før.
Og jeg hadde jo ikke lappen heller.
Og det var jo en del måneder siden, at jeg hadde hatt den siste kjøretimen min, i Drammen.
Og jeg hadde vel også drukket litt, tror jeg.
Men jeg bare ga bånn gass da, og svingte gjennom krysset der, husker jeg.
For jeg kunne ikke se denne bilen, som kom i motgående kjørefelt, da.
Jeg bare hørte den.
(For det var noe slags ekko der, eller noe, tror jeg).
Så da ble det litt dumt, å vente så lenge på den bilen, husker jeg at jeg syntes.
Men det gikk greit da.
Jeg kræsja ikke, (eller noe).
Selv om det kanskje kan ha vært på, (siden den bilen som kom i motgående kjørefelt kjørte så fort da).
Også kjørte jeg og parkerte bilen til Magne Winnem igjen da, i oppkjørselen til Berit og Gunnar Jorås, som jeg leide hybel av da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så drakk Winnem så mye, i hybelen min, på Abildsø.
At han ikke ville bli med ut på byen, (som vi hadde avtalt).
Han ble drita full, og lå på badet, på hybelen min da.
Jeg ble også rimelig full.
Men jeg syntes at det var kjedelig, å bare være hjemme da.
Når jeg hadde forberedt meg, på å dra på byen da.
Så jeg dro på Marilyn da.
(I Grensen der).
Og møtte ei dame, fra Hurum, som likte Mezzoforte, (et islandsk band), vel.
Så tror jeg at jeg dro hjem igjen, til hybelen min, på Abildsø.
Og Winnem lå fremdeles full på gulvet, på badet der da.
Så dro jeg tilbake til Marilyn igjen.
(Etter å ha vel skifta, og tatt på meg dress vel, tror jeg.
Noe sånt).
Så Winnem tålte ikke alkohol så bra, (virka det som ihvertfall).
Noen ganger da.
(Og etterhvert, ut på 90-tallet en gang vel.
Så slutta han omtrent helt å drikke, tror jeg.
Noe sånt).
Selv om andre ganger, så kunne han vel drikke like mye som meg vel.
(Hvis ikke enda mer).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
De to damene, på Blommenholm, som Winnem kjente.
(Fra da han jobba på Rimi Asker vel).
De var også på et vorspiel, hos meg, på Abildsø, en gang.
Da satt vi i de kurv-møblene, (eller hva det var igjen), på hybelen min da.
Og drakk da.
De to Blommenholm-damene, Winnem og meg da.
Hu ene Blommenholm-dama, fortalte det, at hu hadde gått på Abildsø skole der da, (da hu var lita da).
Så hu hadde faktisk bodd på Abildsø da.
(Ei med mørkt hår, tror jeg, hvis jeg ikke tar helt feil).
Så det var kanskje derfor at de to damene ville være med på fest hos meg der.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var Winnem og jeg, på fest, hos de Blommenholm-damene, (igjen, som vi også hadde vært, en gang, skoleåret før, da vi gikk på Gjerde, i Drammen, da).
Eller, vi spilte veø Geni og sånn der ihvertfall, (husker jeg).
Jeg svarte på et spørsmål, fra en Blommenholm-dame der da.
‘Hvilken by ble Ibsen født i?’, (eller noe).
‘Skien’, (svarte jeg), men på Larvikdialekt da, hvor man uttaler det bynavnet som ‘Sje-en’.
‘Nei, det riktige svaret var Skien’, svarte hu Blommenholm-dama da.
Så da fikk jeg ikke riktig på det spørsmålet.
Siden jeg hadde prata Larvik-dialekt da.
Så hu ene av de Blommenholm-damene, var kanskje ikke så smart da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi var også ute på et diskotek, (i Oslo), som lå i andre etasje der, i Roald Amundsens gate, vel.
Men de her to Blommenholm-damene da.
(Winnem og meg da).
Jeg husker at jeg digga en sang, (på den her tida), med Tears For Fears, som het ‘Shout’.
Og som jeg ba han DJ-en om å sette på der da.
Og da ble vel ihvertfall en av de Blommenholm-damene med Winnem og meg, å danse, (mener jeg).
(Selv hu ene Blommenholm-dama vel da sa, (mener jeg å huske), at det ikke var noe bra musikk, og danse til, som jeg hadde bedt han DJ-en om å sette på da.
Men men).
Men de her damene kjente også noen andre karer da, som de lot overnatte, etter festen da.
Så det var ikke sånn, at Winnem og jeg, ble sammen med de her to Blommenholm-damene.
(Eller noe sånt).
Og en gang, så husker jeg det, at Winnem og meg.
Vi stod i Karl Johans gate der.
Ved den gamle universitetsbygningen der, (der hvor det kun er plass til jus-studentene, nå i våre dager vel).
(Ikke så langt unna Slottet og Nationalteateret der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at Winnem og jeg stod der.
Det var fordi at vi vel skulle overnatte, hos hu ene Blommenholm-dama, ute i Blommenholm der, (tror jeg).
(Noe sånt).
Winnem og jeg, vi begynte nesten å slåss, på den bussholdeplassen, ved Universitetet der da, husker jeg.
Og grunnen til det, det var fordi at jeg var litt spydig, og begynte å erte Winnem, (som var mye større enn meg egentlig, med sine nesten to meter, på strømpelesten vel), litt.
Fordi Winnem hadde før denne kvelden.
(Han var vel i militæret da vel, på den her tida, tror jeg.
Hvor han vel ble valgt til Hovedtillitsvalgt, for mange tusen soldater, tror jeg at det var.
Og han holdt til på en militærleir, ved Hønefoss, mener jeg at han sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem hadde nemlig surra, når han skulle barbere seg, denne dagen da.
Så han hadde barbert bort litt av det ene øyenbrynet sitt, husker jeg.
Så det var det, som jeg begynte å erta han litt for da.
I fylla der da.
Mens vi venta på den nattbussen ut til Bærum der da.
Og vi krangla/lekeslåss såpass mye, at noen Bærum-karer, (var det vel), som også stod og venta på en nattbuss der da.
De spurte oss, om ‘skal dere dra sammen hjem’, (eller noe).
Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes noen homofile, og sånn.
(For å si det sånn).
Så jeg var raskt ute, med å gjøre det klart, at vi ikke var homo, selv om vi skulle ligge over i det samme huset, ute i Blommenholm der da.
(I tilfelle at det var noe sånt, som de her Bærum-folka hadde ment da).
Nei, det var visst ikke det dem hadde ment da.
Men Winnem og jeg, vi var ikke så gode kamerater alltid da.
Vi kunne også krangle og nesten slåss noen ganger og da.
Selv om det da vel egentlig ble litt ujavnt parti.
Siden Winnem var nesten to meter høy, og veide cirka 100 kilo vel.
Og jeg var cirka 1.85 høy da, og veide vel bare såvidt over 60 kilo vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var kanskje derfor, at jeg oftere endte opp, sammen med en dame, etter at Winnem og jeg, hadde vært ute på byen, eller på danskebåten da.
Siden at jeg ikke var så stor, som Winnem da.
Så damene ble kanskje litt redd for Winnem, og syntes vel kanskje at han var litt vel høy og/eller ‘skummel’ da.
Mens jeg hadde en mer gjennomsnittlig høyde, enn Winnem da.
Og det likte kanskje damene bedre da.
Hvem vet.
(Noe sånt kanskje).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Nå merker jeg at jeg har skrevet ganske mange kapitler, på Min Bok 2, iløpet av de siste dagene her.
Så jeg tror jeg får ta en pause her, og avslutte dette kapittelet allerede nå.
Men jeg får se om jeg klarer å få skrevet noen fler kapitler, iløpet av de neste dagene her.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 14: Mer fra skoleåret 1989/90
Hu Laila Johansen, hu fortalte forresten det, at hu hadde vært i nærheten, da Dalei Lama, fikk Nobels Fredspris, i Oslo, et par år før det her da.
Og hu hadde da gått fram, til Dalai Lama, for å få autografen hans, forklarte hun.
Men så hadde hu surra, for det var visst en annen munk, som var Dalai Lama da.
(Eller noe).
Fortalte hu Laila Johansen da.
(I huset til hu og mora, på Skøyen der, en gang, i januar 1990 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de dagene, som Pia og jeg, bodde hos Axel og dem, mens de var på ferie, (hos Arne Thomassen sin mor, i Nord-Norge muligens vel), i romjula 1989.
Så begynte jeg å forklare for Pia, at nå hadde jeg rota med 7-8-9-10 damer, eller noe sånt.
(Tilsammen i livet mitt da).
Men det var ingenting da, skjønte jeg på Pia.
Hu hadde rota med mange fler personer da, fortalte hu.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han jobba jo som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud, i Bærum, før jul, det her skoleåret.
Og han ville at jeg skulle dra innom der, og besøke han, på jobb, (husker jeg).
Jeg tok en buss, fra ved Østbanehallen der, (eller fra borte ved ‘Plata’ der), var det kanskje.
Og den bussen kjørte forbi en videregående skole, i Stabæk, eller noe, vel.
Hvor en god del hotte tenåringsdamer gikk på bussen, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde nok vært på Rimi Nadderud der før.
For jeg visste vel hvor jeg skulle gå av bussen.
For Magne Winnem hadde dratt meg med, til Nadderudhallen, et par ganger, for å spille bowling.
For Rimi hadde vel et bedriftslag, (eller noe), i bowling, tror jeg.
Men jeg var ikke så glad i å spille bowling.
Så jeg kjeda meg vel mest der kanskje.
Jeg spilte kanskje på noen spilleautomater der, eller noe.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rimi Nadderud var en ikke så utrolig stor Rimi-butikk.
Den var vel en gjennomsnitlig stor Rimi, (eller litt mindre vel), vil jeg vel tippe på.
Jeg hang der mens de telte kassene, og sånn, vel.
(Og det er ikke umulig at jeg hjalp dem med å telle en kasse også.
(Siden jeg jo hadde sitti i kassa, på CC Storkjøp, skoleåret før det her).
Men det husker jeg ikke helt).
Magne Winnem han jobbet jo ‘bare’ som Assisterende Butikksjef der.
Så han hadde ei kvinnelig butikksjef, i 20-åra, husker jeg.
(Jeg lurer på om det muligens kan ha vært hu Bettina, som seinere ble butikksjef, inne i Oslo.
(På Rimi Askergata, (ved Tøyen vel), og så på Rimi Ringen vel, på Carl Berner).
Men det skal jeg ikke si helt sikkert).
Typen til hu kvinnelige butikksjefen, var også i butikken der da, på Rimi Nadderud, da vi skulle låse oss ut, etter endt åpningstid.
Winnem og jeg, vi gikk foran hu butikksjefen og typen hennes, opp trappa, som var før utgangsdøra, på Rimi Nadderud der da.
Og jammen, så klaska ikke hu butikksjef-dama, Magne Winnem på rumpa, mens vi gikk ut av butikken der da.
Selv om typen hennes, gikk ved siden av henne da.
Så det var vel ikke sånn, at jeg var så misunnelig, på Magne Winnem, som begynte å jobbe i Rimi, rett etter videregående.
Hu dama som var sjefen hans virka litt vel litt vel rå kanskje, (for å si det sånn).
(Hvis det var hu Bettina, så var hu med i Rimi/Hakon sin MC-klubb, ‘Hakon Raiders’, på 90-tallet, sammen med ei som var butikksjef for meg, og som var lesbisk samboer vel, med Liv Undheim, i LO, (som nå er nestleder, i Industri Energi-forbundet), nemlig ei tidligere Rimi-butikksjef, som heter Elisabeth Falkenberg.
Som var fra Tønsberg/Sandefjord der vel, mener jeg at hu sa. Hu sa ihvertfall at hu var fra like ved der den fabrikken som lagde Pizza Grandama, for Rimi, lå).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje fordi at vi skulle dra å bowle, eller noe, som var grunnen til at jeg stakk innom Winnem der, på Rimi Nadderud, den dagen.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
En ting som Magne Winnem og meg, hadde felles, det var at vi begge var ‘coca-colikere’.
(Altså at vi begge drakk mye Coca-Cola da).
Jeg hadde jo vært mye på språkreise, i England.
Og jeg hadde plutselig sett, at de hadde Cherry Cola-bokser, på Tesco, (var det vel), på Churchill Square, i Brighton, da jeg gikk inne i den butikken, sammen med min tremenning, Øystein Andersen, en gang, sommeren 1988, (må det vel ha vært).
Og jeg hadde jo drikki Cherry Cola en gang, på den burgersjappa i Tønsberg, (som jeg har skrevet om, i Min Bok vel), en gang klassen min på Svelvik Ungdomsskole, var på klassetur, til et marinemuseum i Horten, blant annet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De hadde også brusen Dr. Pepper, i England, denne sommeren, husker jeg.
Og norsk TV, (eller om det var svensk TV), de en gang visst, en Dr. Pepper reklame, fordi at reklamen var som en skrekkfilm, (og ikke fordi at man solgte Dr. Pepper i Norge).
Det var en varulv som løp etter rødhette, eller noe.
Og den varulven var så realistisk da.
At NRK, (var det vel), sendte den reklamen da.
(For å vise hvor teknisk bra, som reklamefilmer kunne bli da.
Noe sånt).
Så jeg syntes at både Cherry Coca-Cola og Dr. Pepper, var artige brus-slag, på den her tiden, (rundt 1988), da.
Noe vel ikke min tremenning Øystein Andersen syntes vel.
(Av en eller annen grunn).
Sånn som jeg kan huske det.
Fra den gangen vi prata om det her, inne på den Tesco-butikken, i Brighton der, osv., (sommeren 1988 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men siden jeg var så glad i Coca-Cola, så hadde jeg syntes det, at det var nesten som en sensasjon, at det også fantes Cherry Coca-Cola da.
Og på en tidligere klassetur, med Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg blitt med Kenneth Sevland, på Platebaren, på Grønland T-banestasjon der.
Som han syntes at var så kul da.
Så jeg var litt kjent, på Grønland og.
Også siden jeg kjente hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea da.
Som bodde på Grønland da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk en gang litt rundt på Grønland der da, husker jeg.
For å se hvordan butikker og sånn, som de hadde der, kanskje.
Og de hadde en matbutikk, som var drevet av noen innvandrere vel.
Men som så ganske ordentlig ut da.
(Den butikken hadde vel cirka den samme standarden, som Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der kanskje).
Så jeg gikk inn i den butikken, og kikka litt der da.
Og der fant jeg faktisk ut, at de solgte Cherry Coca-Cola-bokser.
(Som de hadde importert selv kanskje).
Som jeg syntes at var artig da.
Dette trodde jeg også at min tidligere klassekamerat, fra Gjerdes Videregående, Magne Winnem, ville syntes at var kult da.
(Siden han også var veldig glad, i Coca-Cola da).
Så jeg ba han om å møte meg, utafor Oslo City, en gang da.
(For vanligvis, så var det Magne Winnem, som fant på masse ting.
(Som også hans kamerat, i Drammen, Raymond, sa at Winnem var så flink til da).
Men var det jeg som fant på noe da, for en gangs skyld).
Men da jeg dro med Winnem, til den her butikken, for å vise han, at de solgte Cherry Coca-Cola der da.
(Noe jeg trodde at han skulle synes, at var litt kult).
Så ble han vel bare litt sur, tror jeg.
(Ihvertfall sånn som jeg kan huske det).
Av en eller annen grunn.
Winnem var jo i Oslo og besøkte meg, på Abildsø, ihvertfall en gang i uka, (eller noe sånt), det her semesteret vel.
Så om han dro til Oslo en gang ekstra, (den ganske korte veien, fra Nadderud), så gjorde vel ikke det så mye forskjell, tenkte nok jeg da.
Jeg trodde at Winnem syntes at det var kult å dra inn til Oslo.
(Og at han ville synes at det var kult, med en ny Coca Cola-versjon da).
Og at det var derfor at han besøkte meg ‘hele tida’, på Abildsø da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg dro også på noen helgeturer, tilbake til Sand, husker jeg, dette skoleåret.
En gang, så møtte jeg Pia i Drammen vel.
Og vi tok bussen, tilbake til Bergeråsen.
På den bussen, så satt det to tenåringsgutter, like ovenfor oss der.
På det bakerste setet vel.
Og de skravla høyt da.
Noe jeg ikke var vent til, på den bussen.
(Som jeg jo hadde pleid å ta ganske ofte, skoleåret før).
Så jeg ba dem dempe seg litt da.
For sånn høy skravling, som de dreiv med, det var jeg ikke vant med, på 18-bussen, for eksempel, inne i Oslo da.
Og jeg syntes at jeg kunne heve stemmen litt selv kanskje, på den bussen da.
Siden jeg hadde gått på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, og kjørt den bussen gratis da, skoleåret før.
Og jeg var vel litt eldre, enn de her gutta, så da sa for eksempel Ulf Havmo, på Bergeråsen, at man ta de som var litt yngre enn seg selv litt da.
Og jeg ble kanskje litt irritert, av at de var litt brautende kanskje, de her unggutta da.
Det var kanskje noe i stemmene deres, som jeg ikke likte.
(Hvem vet).
Og kanskje jeg syntes at de satt litt for nærme, der Pia og jeg satt.
Vi gikk vel på bussen først, tror jeg.
Men men.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
De unggutta, de gikk av bussen, på Tangen/Nesbygda et sted der da.
Og Pia spurte meg hvorfor jeg hadde kjefta på dem.
Og det var vel fordi at jeg ikke var vant til det, fra Oslo, at folk prata så høyt, på bussen.
Tror jeg at jeg svarte.
(Og at jeg kanskje bli litt anspent da, av å bo inne i Oslo.
Som var en litt tøffere by, enn Drammen vel.
Med masse narkomane, fylliker, tiggere og innvandrergjenger, osv).
Noe sånt.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, seinere dette skoleåret.
Så møtte jeg Cecilie Hyde og Pia, i Drammen.
Jeg hadde ikke fått klipt meg, husker jeg, før jeg dro til Drammen/Sand da.
Så pigg-sveisen min så litt uklipt ut da, (husker jeg).
Dette var en fredag ettermiddag, og Cecilie Hyde og Pia, de dro med meg, til en frisørsalong, som lå like ved den største kinoen, på Bragernes der da.
Dette var der noen damer jobba, som søstera mi, hadde fortalt meg litt om tidligere vel.
Det var ei brunette, som farga håret, for å se ut som Marylin Monroe da.
(Og vel hadde vært i Marylin Monroe-konkurranser, tror jeg).
Også var det ei som eide frisørsalongen da, (som het ‘Cutting Crew’, det samme som et 80-tallsband, (noe Cecilie Hyde syntes at var morsomt vel), som hadde bodd i London og sånn vel.
Dette var de to damene, som seinere på 90-tallet, skulle bli kjent som popgruppen Diva, og som Pia og Cecilie Hyde hadde blitt kjent med, etter at jeg hadde flytta inn til Oslo da.
Hu eier-dama, hu klipte ei annen dame der, mener jeg å huske.
Mens jeg følte meg skikkelig dum da, husker jeg.
Siden jeg gikk med en litt for lang og uklipt piggfrisyre da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sa vel kanskje hei, til hu Helen Sommer da, (heter hu, så jeg nå, på Wikipedia), når vi ble sluppet inn av henne, i frisørsalongen hennes der da.
Etter frisørsalongens åpningstid da.
Jeg hadde ikke sett hu Helene Sommer før.
Og jeg så vel henne aldri igjen, etter det her, heller.
Jeg var liksom bare med Pia og Cecilie Hyde dit da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg forklarte kanskje at jeg var fra Oslo.
Men jeg fikk ikke noe særlig oppmerksomhet, fra hu Helene Sommer, husker jeg.
Som vel klipte håret til ei annen dame, mens vi var der, (mener jeg å huske).
Pia, Cecilie Hyde og jeg, vi bare hang der litt, i en halvtime, (eller noe), kanskje.
Mens vi muligens drakk litt kanskje.
Eller ihvertfall planla hva vi skulle gjøre videre, denne fredagskvelden da.
Cecilie Hyde, hu ville kjøpe hasj.
Så vi forlot frisørsalongen, til hu Helene Sommer da.
Etter en times tid kanskje.
Noe sånt.
Også dro Cecilie Hyde med Pia og meg, over bybrua, over til Strømsø-sida, (i Drammen), da.
(Det her var vel våren 1989 en gang vel).
Og til Tollbugata, (mener jeg at det var).
En vei, som gikk til venstre, like etter at vi hadde gått over bybrua, over til Strømsø der da.
Så gikk vi inn i en gammel bygård, av tre.
(Som nesten så litt falleferdig ut vel).
Dette var vel en pub, eller en restaurant, drevet av, (og mest besøkt av), pakistanere, (tror jeg).
Jeg husker at Cecilie Hyde spurte en pakistansk mann, i 30-40 åra, (etter at hu først hadde snakka med noen andre pakistanere der vel).
Om hu kunne få kjøpe noe hasj.
Nei, sa han pakistaneren.
Og vi gikk ut derfra da, uten at Cecilie Hyde hadde fått kjøpt seg noe hasj da.
Jeg lurte på om dette kanskje var fordi at jeg hadde sett for streit ut, og at han pakistaneren derfor ikke turte å selge hasj, til Cecilie Hyde da.
(Noe sånt.
Men jeg var ikke helt sikker).
Men jeg var ikke helt sikker.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så tok jeg vel bussen til Sand vel, for å besøke bestemor Ågot da.
Enten sammen med Pia, eller alene vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På et annet av mine helgebesøk, til bestemor Ågot.
Så møtte jeg også Pia og Cecilie Hyde, i Drammen Sentrum da.
Cecilie Hyde, hadde lyst på øl, (husker jeg at hu plutselig sa).
Så jeg kjøpte en six-pack, i den matbutikken, (som var nede i en kjeller liksom), i Gågata der da.
En butikk som Magne Winnem, tidligere hadde dratt meg med i, for å liksom ‘inspisere’ da.
(Skoleåret før, da vi begge gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående).
Som lå like ved Gågata da.
Siden vi begge jobba i matbutikker da, dette skoleåret, som vi gikk på Gjerde.
Winnem jobba jo da som låseansvarlig, på Rimi Asker, og jeg jobba i kassa, (for det meste), på CC Storkjøp da.
Så jeg var ikke så vant til å gå gjennom butikker, for å vurdere standarden liksom.
Det var ikke noe jeg hadde drevet med, (i det hele tatt), før Magne Winnem, skulle ha meg med, for å gjøre det, i den matbutikken, i Gågata der, på Bragernes, den gangen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde og Pia, de ville at vi skulle sette oss, midt på Bragernes Torg der.
Like ved Taxi-holdeplassen der.
Mens vi venta på bussen da.
(Som gikk fra Rutebilstasjonen, på Strømsø, på den andre sida av Drammenselva da).
Jeg hadde jo vært russ, det siste året, før jeg flytta inn til Oslo.
(Som bare var noen måneder, før det her).
Så jeg glemte vel det, at jeg ikke var russ lenger.
Og så åpna jeg meg en øl da, mens jeg satt på Bragernes Torg der da.
Sammen med søstera mi og Cecilie Hyde.
(Magne Winnem, var det vel.
Han pleide vel å si det, når vi drakk i Oslo.
At jeg kunne ta med øl-en, på vei til bussen, eller noe.
På Abildsø der kanskje.
Ihvertfall så var ikke sånt så strengt, i Oslo, tror jeg.
Nå for tiden, så er det jo lov, å drikke øl/vin, hvis man har piknik, i parkene, i Oslo, for eksempel.
Politiet i Oslo slår ihvertfall ikke ned på det da, hvis man drikker alkohol, i parken, hvis man ellers oppfører seg bra da).
Men mens vi tre satt der.
(Jeg hang liksom bare med Cecilie Hyde og søstera mi da.
Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, da jeg gikk på skole i Drammen, året før.
Og de to jentene flytta opp til meg da, i Leirfaret 4B der, like før jul, i 1988).
Så så jeg plutselig en svart støvel, (fra noen som stod bak meg), som sparka overende øl-en min.
Og jeg snudde meg da, og så to politimenn, som lurte på det her da, med øl-drikkinga mi da.
De sa vel bare at jeg ikke fikk lov til å drikke øl der, tror jeg.
Jeg så vel overraska og irritert ut, tror jeg.
Jeg var ikke vant med det, at noen helte ut øl-en min liksom.
De så også ganske strenge ut, de her politifolka da.
Som forstyrra Cecilie Hyde, Pia og meg der.
Mens vi liksom bare satt og venta, til bussen vår, (som gikk annenhver time), skulle dukke opp, på den andre side av bybrua liksom.
Og Cecilie Hyde, hu ville jo at jeg skulle kjøpe øl.
For jeg hadde jo fult studielån, det her studieåret.
Mens Pia og Cecilie Hyde da, de gikk jo begge fremdeles på videregående.
Enda Hyde var like gammel som meg.
Men hu hadde skifta studieretning, et par ganger da, på Sande Videregående.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg fikk nesten litt sjokk da, av de her politifolka.
For jeg kjente meg såpass hjemme, i Drammen.
At det ikke hadde falt meg inn, at jeg gjorde noe galt, når jeg åpna en øl, da jeg satt på Torget, sammen med Cecilie Hyde og søstera mi der.
Det hadde ikke falt meg inn, rett og slett.
Jeg satt jo der med to damer, og vi satt jo bare stille, på bakken der, og prata, på en sivilisert måte da.
(Selv om dette vel var et rimelig rart sted å sitte.
Må jeg vel innrømme.
Men det var Cecilie Hyde som ville at vi skulle kjøpe øl, og at vi skulle sitte på torget der da, mens vi venta på bussen).
Så det ble nesten som noe privat, (syntes kanskje jeg), siden vi tre, ble sittende i en slags ring der vel, tror jeg.
Og vi hadde jo bodd sammen, vi tre, i min fars leilighet, i Leirfaret 4B, et snaut år, før det her da.
(Og også hos Hyde og dem i Svelvik, og hos Ågot på Sand).
Så jeg glemte meg vel litt da, og tenkte ikke på det, at jeg satt på et offentlig sted kanskje.
Samtidig var dette vel Aass Fatøl, som jeg hadde kjøpt.
Og som jeg hadde drikki mye av, i russetida da.
Så jeg glemte meg kanskje, og kjeda meg vel litt, og trodde vel kanskje at jeg var tilbake i russetida da, siden jeg var i Drammen liksom.
(Noe sånt).
Hvem vet.
Det var ihvertfall en ubehagelig opplevelse, det her da, husker jeg.
Som satt et lite støkk i meg nesten.
Den her møtet, med de her politifolkene da.
Som bare tuppa overende ølen min da.
Før de prata til meg da.
Og de kom fra bak ryggen min, (og de var også stille), så jeg så dem ikke engang, før en fot plutselig sparka overende øl-en min da.
Så jeg skvatt og fikk meg liksom nesten et sjokk da.
(Noe sånt).
Jeg var ikke vant til å bli behandla på en sånn her måte, for å si det sånn.
Selv om jeg ikke fikk noe bot da, (men bare tilsnakk), av de her politifolka da.
Så behøvde dem vel kanskje ikke ha skremt meg sånn.
(For å si det sånn).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Hva mer som skjedde, det her første året, som jeg bodde i Oslo.
Det hadde jeg tenkte å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de kapitlene.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 74: Sand
Som jeg har skrevet om tidligere, så delte Pia og jeg, et rom, hos Ågot.
Det var det største soverommet, som vendte ut mot hagen.
Hvorfor vi skulle dele rom, det forklarte ingen om til meg.
Men dette var noe Ågot og Pia ville da, skjønte jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg tror at jeg bare hadde en madrass på gulvet, og ikke en ordentlig seng engang.
Det husker jeg ikke ordentlig.
Men det var ikke skrivebord der ihvertfall.
Og på kontoret, så var det Håkon som hadde tatt over.
Og i stua så romsterte Pia og Ågot.
Så å lese lekser der, det var vel ikke noe jeg gjorde noe særlig, tror jeg.
Så jeg leste nok ikke så mye til muntlig eksamen, i data der, sånn som jeg husker det.
Jeg var jo vant til å runke, minst en gang hver dag, siden jeg var sånn 11-12 år vel.
Jeg begynte vel ikke så lenge etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, som 10-åring vel.
Jeg lurte på hvordan man runka.
(Jeg hadde jo lest om runking i pornoblader vel.
Og jeg tror også muligens at vi hadde noe seksualundervisning, på Berger skole.
Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert).
Og fant plutselig en teknikk da, som gjorde at jeg fikk min første orgasme, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg bodde jo alene, så da ble det til at jeg hadde sjangs til å runke mye og, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nabojentene, (Lisbeth og/eller Bente Vaage vel).
De klagde på at jeg satt i sofaen min, om kveldene, og grein, i Leirfaret 4B.
Mens jeg ropte ‘hvor er pappaen min’, eller noe.
Og jeg hadde visst også hendene mye i fanget, sa de.
Men det måtte kanskje ha vært at de så gjennom gardinene at jeg runka, lurte jeg på da, ihvertfall.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Det her kan vel ha vært mens jeg gikk på ungdomsskolen kanskje, at de jentene sa det her til meg da.
Eller mens jeg gikk i 6. klasse kanskje.
Hvem vet).
Så jeg ble litt desperat, da jeg bodde hos Ågot.
Noen ganger.
Jeg fikk hemorider, husker jeg.
Noe jeg ikke hadde hatt før.
Men det lå noe hemoride-salve, på badet til Ågot, som jeg rappa litt av da.
Så gikk det over.
Jeg hadde jo søstera mi boende på samme rom som meg.
Så jeg fikk ikke runka så mye da.
Og Ågot fulgte jo med også.
Så det ble ikke så mye privatliv der, hos Ågot, for meg, for å si det sånn.
Faren min hadde jo et gammelt hus, i Sandsveien.
Hvor noen ting, fra Leirfaret 4B lå.
(Mest noe skrot vel.
Jeg fant ihvertfall ikke så mye av de tingene jeg savnet fra Leirfaret 4B der).
Men jeg husker det, at jeg prøvde å runke, stående, på doen, i det huset i Sandsveien.
Siden jeg ikke turte å runke så mye, borte hos Ågot da.
Men det var vel ei gammel kjærring, som hadde dødd, (eller noe), som hadde bodd i det huset før meg.
Og dassen var vel gammel og sånn.
Og jeg var vel vant til å sitte i sofaen, i Leirfaret 4B, når jeg runka.
Eller å runke, mens jeg lå i vannsenga da.
Så det funka dårlig, å runke stående, på den lille doen, i det gamle huset, i Sandsveien der da, husker jeg.
Jeg klarte ikke å få noe særlig orgasme der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Kanskje fordi jeg lurte på om de ‘narverne’, som hang utafor Prima der, (øverst i Sandsveien), skjønte at jeg runka.
Det var Åse Stadheim, hennes yngre bror Jan Stadheim, Geir-Arne Jørgensen vel, og hans yngre søster og bror vel, (som var tvillinger da).
Det var en hel ‘narver-aktig’ gjeng, som hang øverst i Sandsveien der da.
På trappa til Prima.
Jeg spurte lillesøstera til Geir Arne en gang.
Om hvorfor dem ikke dro inn til Drammen og sånn, istedet.
Istedet for å bare henge på Sand.
‘Hvis du betaler billetten så’, sa lillesøstera til Geir Arne da, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Småsøsknene til Geir Arne, de var litt sånn møkkete av seg, mener jeg at jeg syntes.
De bodde jo bare i en ganske liten hytte der, på veien ned til Snippen da.
(En hel familie på to voksne og tre barn da).
Så de vaska seg kanskje sjelden da.
Det er også mulig at min tremenning, (som jeg ikke visste om at hu var da).
Stine Mogan Olsen, pleide å ‘narve’ der, utafor Prima da.
Så sånn var det.
Men men.
Prima ble forresten etterhvert en innvandrerbutikk.
Og bestemor Ågot slutta etterhvert å handle der, (fordi hu utenlandske dama slo inn for mye på kassa, mener jeg at Ågot sa), og fikk istedet onkel Håkon til å kjøre henne, inn til Rimi, på Skjønnhaug.
(Som var cirka en halv mil, nordover.
Nesten i Svelvik da.
Ved siden av bilforretningen til Finn Sand der.
En kar som solgte Mitshubishi-biler, blant annet, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg gikk forbi Prima der, med den grønne og hvite Levis-genseren min.
Så var det en som spurte meg, om det stod ‘Elvis’, på genseren min.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så satt det en soss der.
Fra Drammen vel.
Sammen med narverne da.
Jeg hadde jo gått markedsføring.
Så jeg prøvde å plassere han litt.
Og spurte om han brukte Studio Line-hårgele.
Og det gjorde han.
Han var liksom typisk en som brukte det, syntes jeg.
Med fønet gelefrisyre vel.
Og sosseklær.
Og fra Drammen da, hvor dem pleide å ha Studio Line-gele, i butikkene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Åse Stadheim, hu var ei dame, som var et år eldre enn meg.
Hu hadde krøllete hår.
Og virka vel heller ikke som den typen, som dusja hver dag liksom.
Håret hennes virka ikke nyvaska alltid, for å si det sånn.
Men dette var jo på landet, og på 80-tallet.
Så det var kanskje ikke så vanlig, å bade eller dusje hver dag da.
Som det for eksempel var i Oslo, da jeg bodde der.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang så fortalte hu Åse Stadheim en vits, til meg, utafor Prima der da.
Hvor hu satt og ‘narva’ da.
Ei jente satt på toget til Geilo.
Oppå fanget til typen sin.
Også ridde hu på kuken til typen.
Også reiste hu seg opp, og spurte alle folka i togvogna, om ‘skal du til Geilo?’.
Og så den neste personen, ‘skal du til Geilo?’.
Og når hu hadde spurt alle, så var hu fortsatt ikke fornøyd.
Men så bare reiste hu seg opp og ned da, og sa ‘Alle skal til Geilo’ da, flere ganger.
Til hu ble fornøyd da.
Jeg syntes at dette var en litt vågal vits, av ei dame, å fortelle meg.
Men jeg sa ikke noe.
Jeg bare lo litt vel, og gikk bort til Ågot da.
Dette var ikke en gjeng, som jeg var med i.
Men jeg kunne chatte litt med de da, når jeg gikk forbi dem.
På vei bort til Ågot da.
Og de tolererte meg, virka det som.
Jeg ble aldri trua med bank av dem ihverfall, for eksempel.
Sånn som det var, da jeg gikk på barneskolen.
Da kunne jeg noen ganger få meg en på trynet, fra Geir Arne Jørgensen.
Når han lurte meg opp i stry.
Før han løp vekk da.
Med meg etter seg.
Men etter at den Sand-gjengen ble som narvere.
Etter det, så hendte det aldri at jeg var i slåsskamp med dem.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så begynte jeg å jobbe på CC Storkjøp igjen da.
Jeg jobba fra 9-16 cirka vel.
Fem dager i uka vel.
Jeg mener at jeg kopierte opp en kassett, til hu Sari da.
Hvis ikke det var etter at jeg flytta til Oslo da.
Hvem vet.
Jeg hadde stereoanlegget mitt, fra Leirfaret 4B, stående på rommet til Pia og meg da, hos Ågot da.
Og det stereoanlegget, det var det en dobbel kassettspiller på.
Så jeg kunne komponere mine egne kassetter da.
Noe som var ganske vanlig, på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg gikk innom faren min, etter jobben på CC, noen ganger.
I vannsengbutikken der da.
Faren min spurte meg en dag, etter jobben på CC Storkjøp vel.
Om jeg kunne gå på postkontoret, på Strømsø.
(Der jeg hadde gått for å sende post, da jeg jobba på Kontorland, under arbeidsuka, i første klasse, på handel og kontor, på Sande Videregående).
For Pia hadde ringt han, og bedt han om å sende penger til henne, i Spania.
Jeg sa det var greit.
Jeg hadde tid til å stikke innom posten.
Faren min sa det, at han bare ville sende 300 kroner.
(Av en eller annen grunn).
Jeg gadd ikke å diskutere med faren min.
Han var ofte uklar og vag.
Og var også en dranker, (må jeg si).
Så han visste man aldri om hvordan kunne være, mener jeg.
Så jeg bare smilte litt av dette vel.
Og så gikk jeg på Posten da.
Der var det innmari kø.
Kanskje fordi at dette var i sommerferien.
(Kanskje det var noe med fellesferien.
Og at folk skulle veksle til utenlandsk valuta og sånn.
Hvem vet).
Jeg måtte stå i kø der, i 30-40 minutter vel.
Og det var varmt der, og masse mennesker da.
Men jeg ga meg ikke, jeg tenkte at dette var viktig, at jeg måtte være ansvarlig, og få sendt disse pengene til Pia da.
Siden Pia var blakk i Spania da.
Jeg la til og med ut gebyret, på cirka 150 kroner.
Som Posten skulle ha, for å sende pengene til Spania da.
For ellers så ble det nok ihvertfall for lite penger, tenkte jeg.
Jeg hadde jo ikke jobbet noe i russetida.
Så jeg hadde ikke noe særlig penger selv heller.
Men jeg la ut for gebyret, ihvertfall.
(Penger som jeg aldri fikk tilbake, av hverken faren min eller søstera mi da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia lagde et helvetes rabalder, når hu kom hjem fra ferien sin.
Jeg fikk masse kjeft av henne, på rommet vårt hos Ågot da.
Siden faren min bare ville sende 300 kroner da.
Så Pia trodde nok kanskje at faren min og jeg var samme person.
Hva vet jeg.
Hvis Pia ville at jeg skulle sende henne penger, så burde hun vel ha ringt meg, borte hos Ågot da.
Men så ikke.
Og når Pia pratet med faren min, på telefonen.
Så burde hu vel ha tatt det med faren min, hvis noe ble galt da.
Men så ikke.
Jeg fikk den ene skyllebøtta, etter den andre, av en sur Pia, etter at hu og Hyde, kom hjem fra Spania da.
Pga. de her 300 kronene da.
Jeg vet ikke om Pia fikk med seg, at jeg la ut for gebyret.
Hu er sånn noen ganger, at hu ikke klarer å prate sivilisert.
Men hu får raserianfall da.
Sånn at det er vanskelig, å slippe til.
Derfor fikk ikke jeg fortalt Pia og Hyde, om alle de damene jeg traff på Braemar, og om hu Sari da, som jeg traff i Brighton.
Det var vel omtrent bare enveiskommunikasjon, fra Hyde og Pia da.
De pratet hele tiden om to spanske gutter da, som de hadde truffet på Pacha vel.
Og de var kule, eller hyggelige da.
Men disse gutta hadde visst på en eller annen måte, blitt erstattet, (sa Pia), av noen eldre kamerater, (eller slektninger), av dem da.
Som ikke var like hyggelige da, skjønte jeg på Pia.
Hyde fortalte meg det, når jeg begynte å prate om Braemar.
At de egentlig også skulle ha reist med Braemar.
(Med en buss da).
Men at det istedet ble sånn, at de kjørte med en buss, gjennom Sverige.
Da sa jeg vel noe sånt, som at ‘søren, det var dumt, tenk så kult det hadde vært, hvis vi hadde festa sammen på Braemar.
Det var dumt’.
Noe sånt.
Men så ville de vel ikke høre noe særlig mer, fra ferien min, virka det som, for meg.
Jeg vet ikke hvor Pia og Hyde fikk penger fra, til å dra på ferie.
Men Pia hadde ihvertfall ikke noen jobb, dette skoleåret.
(Og ikke Cecilie heller).
Og meg fikk de ikke noen penger av.
De spurte ikke heller.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da Cecilie og Pia planla ferien sin, i Leirfaret 4B.
Så må de ha nevnt Håkon.
Cecilie sa til meg, at Håkon ikke var noe bra/snill.
Noe sånt.
(Så hu prøvde å programmere meg nesten da, virka det som.
Men men).
Og grunnen til at det ble prata om Håkon, det var vel fordi at de lurte på hvem som skulle hente dem vel.
Noe sånt.
Jeg tror at Håkon kjørte å henta dem i Oslo, og ikke faren min.
Hvem vet.
Og da de planla turen, så husker jeg det, at Hyde maste på søstera mi, om å bli med henne, å jobbe, i Amsterdam.
Før de dro til Spania.
Så jeg lurer på om de også var i Amsterdam, og jobba som horer, eller noe, før de dro videre til Spania da.
Kanskje det var dette søstera mi, (som er rimelig vag ofte vel), mente, da hu prata om noen eldre karer, i Spania, som ikke var så hyggelige som de fra Pacha da.
Hvem vet.
Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars, er det jo en bok som heter.
Isåfall så er nok Pia fra Merkur, som ligger enda lengre vekk fra jorda, enn Venus da.
Sikkert noe sånt.
For Pia er rimelig vag noen ganger, må jeg vel si.
Hu sier bare at den og den, ‘ikke er noe snill’.
At Kenneth, (som hu lå med, på en Hemsedal-tur, med Berger Alpinklubb vel), ‘ikke var noe snill’.
Men hva mente Pia med dette?
Tråkket han på en maur?
Stjal han mat i kjølekapet?
Det er ikke mulig å skjønne særlig mye, når folk er så ‘vagistiske’, som Pia er, mener jeg.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, som jeg gikk gjennom Drammen sentrum, etter jobben på CC Storkjøp.
Så var det ei nesten hemma dame, må man vel si.
Som prata om at hu hadde liggi med sønnen til eieren, av et supermarkedet, i Tordenskioldsgate, husker jeg.
(Skjønnhaug, eller noe, tror jeg).
Hu ville også ligge med en annen kar, i Gågata, husker jeg.
(Som også var sønnen av en butikkeier, tror jeg).
Jeg gikk forbi, etter jobben, akkurat da dette skjedde.
Så jeg fikk med meg denne flaue forestillingen da.
Fra ei hjerneskada dame da.
(Virka det som for meg, at hu var, syntes jeg, ihvertfall).
Som var på min alder eller litt eldre da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Drammen var mye kjedeligere, i sommerferien, husker jeg at jeg syntes.
Jeg fant jo ingen kamerater fra skolen, og Pia og Cecilie og resten av Lyche-gjengen, så jeg heller ikke noe til, husker jeg.
Så tiden da jeg jobbet heltid, på CC Storkjøp, sommeren 1989.
Det var en rimelig tom og kjedelig tid for meg, husker jeg.
Jeg dro også ned til bestemor Ingeborg, i Stavern, en tur, på ferie, husker jeg, denne sommeren.
Der prata jeg vel med Frode Kølner.
Han visste jo om at jeg hadde rota med ei stygg Larvik-dame, (må man vel nesten kalle henne), på Petter Wessel da.
Og han og en kamerat, kjørte til hytta til Kølner-familien.
Mens jeg også satt på.
Og de klagde på at en kar, på en hytte like ved.
At han lå på plenen, og solte seg, med det ene beinet sånn, at han så ut som en dame, eller noe.
(Husker jeg).
Så de kara var ganske ovenpå, husker jeg.
Frode og kameraten, de hadde fått seg jobb, med å ‘kjøre morrabrød’, husker jeg, at de sa.
(Hvis ikke det var sommeren etter da).
De kjørte brød til Sandefjord, for et Larvik-bakeri, husker jeg.
Sommeren etter, så møtte jeg også Kølner.
Jeg hadde på meg en svart jakke, som jeg hadde kjøpt på Kappahl, på Oslo City.
Kølner sa at ‘jasså, du har på deg pilotjakke, kanskje jeg skal begynne å gå med det jeg og’.
I Stavern der da, ved en matbutikk, ikke langt fra Tivoliet der, nede ved havna.
Vi dro til ved Lydhus-stranda der.
Kameraten til Kølner, skulle møte ei brunette der.
Så dem gikk og kikka på ei som lå toppløs og solte seg der.
Ei veldig smekker dame, som lå og sov, toppløs, midt på stranda.
I kun bikinitrusa, mens hu skøyt ut rumpa, eller noe.
Så det var jo nesten som porno.
‘Kanskje det er hu der’, sa kameraten til Kølner.
Men det viste seg å være en annen dame da.
Kølner var høyt oppe, i Larvik Unge Høyre, (mener jeg å huske).
(Han var Formann der, (eller noe sånt), tror jeg).
Jeg prata med de tre andre, om politikk.
Og fortalte det, at jeg syntes at valgordningene var litt urettferdige.
For en stemme i Nord-Norge, telte mer enn en stemme, på Østlandet.
Siden man hadde fler stortingsmandater, pr. stemme, i nord, enn i sør da.
Noe som jeg syntes at var dårlig da.
Siden man da liksom hadde mindre stemmerett, i Sør-Norge da, mente jeg.
Kølner hadde ikke lyst til å diskutere det her, tror jeg.
Han karen og hu dama svømte ut til en flytebrygge.
Jeg svømte ut til dem der en lite tur, og tilbake da.
Jeg lot dem for det meste være i fred.
Men en svømmetur ut dit, det kunne jeg ta, syntes jeg.
Men så lot jeg de være ifred igjen da, og svømte inn til land igjen da.
Mens dem lå på den flytebrygga da.
En annen dag, enten sommeren 1989 eller 1990.
Så lå Kølner, kameraten og jeg, på en strand, ikke langt fra Lydhus der da.
Så skulle ei jente skifte.
Og jeg skimta litt på henne da.
‘Jeg driter i om han der ser på, jeg bare skifter’, sa hu jenta, (om meg), til noen karer da.
Men da bare så jeg bort.
Da ble det litt for dumt, å se på henne da, syntes jeg.
Selv om det vel er lov å smugkikke litt på stranda kanskje.
Hvem vet.
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kølner hadde ei dame, som også var ganske stygg, husker jeg.
(Eller kanskje ikke så veldig smekker og vakker da).
Hu møtte jeg en gang, sommeren 1989 eller 1990 da.
På hytta til Kølner og dem da.
Jeg møtte henne såvidt.
Nå lurer jeg på om det kan ha vært den samme dama, som runka meg, på Petter Wessel, den gangen, (da Magne Winnem lå og kniste, i senga over oss, i lugaren, til Winnem og meg).
(For Kølner kjente jo hu der ‘runke-dama’ da, fortalte han meg seinere).
Hu som mista passet sitt, i lugaren til Magne Winnem og meg da.
Og som ble ropt opp, ombord på Petter Wessel da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hadde jo skjedd mye, siden sommeren 1988, da Kølner og en kamerat, bare hadde stikki fra bursdagen min.
Etter å ha prøvd å ’tilrane’ seg vannsenga mi da.
Så jeg fikk aldri tatt opp dette mer, med Kølner.
(Jeg glemte det vel antagelig bort da).
Om hvorfor dem var så ‘kåte’, på vannsenga mi da.
Var dem homser/bifile?
Kølner prata. (i Stavern eller Larvik, sommeren 1989 eller sommeren 1990 da), til kameraten sin, om å ‘legge inn noen aksjer’, på den og den dama da, (mens jeg også stod der da).
(Som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg ikke var fra Larvik).
Ofte ettefulgt av en rimelig feminin latter, fra Kølner da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hang ikke sammen med Kølner og dem, hele tiden, når jeg var hos bestemor Ingeborg.
(Jeg kjente jo heller ikke Kølner så bra lenger, på den her tiden.
Det var nesten som noe pliktaktig, over det at vi hang sammen, disse sommerene, kan man var kanskje si.
Det kan godt ha vært at det var bestemor Ingeborg, som foreslo at jeg skulle ringe Kølner.
For bestemor Ingeborg ble etterhvert kjent med faren til Kølner, (som jobba i Larvik E-verk), husker jeg, (siden Frode Kølner var kamerat med meg da, mens jeg bodde i Larvik, hos mora mi, på slutten av 70-tallet).
Sånn som jeg skjønte det ihvertfall.
For bestemor Ingeborg prata med faren til Kølner, på telefonen, en gang jeg besøkte henne, i Nevlunghavn, i eldreboligen hennes der, sommeren 1996 vel, da jeg hadde en rød Toyota HiAce.
Og da gjorde bestemor Ingeborg et poeng ut av det vel, at hu prata med nettopp Hans Kølner da.
Ovenfor meg da.
Selv om hun vel ikke hilste fra han, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Sommeren 1989, så gikk jeg en gang ned til stranda, aleine.
Med stranda i Stavern, så mener jeg den som er bak den militærleieren der, i sentrum av Stavern.
Det var den stranda, som mora mi og bestemor Ingeborg nevnte da.
Og som mora mi en gang dro med Pia og meg på da.
Et år eller to før denne sommeren, (sommeren 1989), da.
Jeg gikk ikke ned på stranda.
Men bestemor Ingeborg, (var det vel), hadde fortalt meg det, at mange ungdommer heller valgte å ligge å sole seg, på et fjell, like ved stranda der.
Jeg hadde ikke med badetøy, så jeg ville gjemme meg bort litt da.
Siden jeg da måtte ligge i underbuksa, istedet.
(Noe som vel ble cirka det samme, tenkte jeg.
Om jeg lå og solte meg i en underbukse eller badebukse).
Men jeg turte ikke å sprade rundt på stranda, i underbuksa.
Men om jeg lå litt for meg selv, oppe på det ene fjellet der da, i underbuksa.
Og solte meg.
Så gjorde ikke det noe, tenkte jeg.
Jeg kom i snakk med to unge Stavern-frøkner, mens jeg lå og solte meg der da.
De lå toppløse, i bare bikinitrusa da, like ved meg da.
De hadde ikke så store pupper, så de var kanskje bare 15-16 år gamle.
Noe sånt.
Men de var slanke og litt lekre da.
(De var jo solbrune, og sånn).
Og de var høflige da, og svarte meg ordentlig og sånn da, når jeg snakka med dem.
De visste hvem hu Hege fra Stavern var, sa de.
(Hu jeg hadde møtt på Petter Wessel, på den dagsturen, med Winnem og dem, fra Røyken.
Helt i begynnelsen av det skoleåret, som jeg gikk, på Gjerdes Videregående da).
Hu Hege var litt flau, sa disse Stavern-ungjentene da.
‘For hu hadde så store pupper’, sa de.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fortalte vel det, at jeg egentlig var fra Larvik, men bodde i Oslo da.
De jentene gikk litt lenger borti der.
(I bare bikinitrusa, tror jeg).
Og signaliserte vel sånn halvveis til meg, at jeg kunne følge etter dem, tror jeg.
(Lurte jeg på ihvertfall).
Men jeg tror at de var under 16 år, så jeg bare lot de gå da.
Så sånn var det.
For Ågot hadde jo ‘gura’ så fælt, da hu Hege hadde ringt henne, borte på Sand.
For hu var visst bare en ‘jentunge’, sa Ågot.
Men hu var vel 16 år, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Hu hadde store pupper ihvertfall, som de to ungjentene sa da.
(De to som ikke hadde så store pupper, for å si det sånn).
Så jeg turte ikke å kontakte hu Hege, den sommeren.
(Siden Ågot hadde ‘gura’ da).
Men jeg ringte henne, da jeg besøkte bestemor Ingeborg igjen, den neste sommeren, (sommeren 1990).
Og jeg møtte hu Hege, og ei venninne, i Stavern da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker også det, at det skoleåret, som jeg gikk på Gjerde vel.
Visste faren min, noen bilder, som vertsfamilien min, i Shoreham, hadde sendt til meg.
(Rick Hudson og de da).
‘Hu så jo rimelig vill/tøysete ut hu der da’, sa faren min, om hu ungjenta Kelly Hudson da.
Noe som jeg syntes var å gå litt over streken kanskje, fra faren min.
Siden hu Kelly Hudson vel bare var sånn 10-11 år, eller noe, på det bildet da.
Men hu lagde liksom grimase og søkte oppmerksomhet da, eller noe.
Men hvorfor Hudson-familien sendte meg bilde, av deres datter Kelly, som var så ung.
Det veit jeg ikke.
Det husker jeg ikke helt nå, hvordan det var.
Men det brevet fikk jeg vel borte hos Ågot, tror jeg.
Så jeg viste bildene til faren min da, en gang som vi begge var i stua til Ågot da.
Og sa vel noe sånt som at, ‘her er den vertsfamilien jeg pleier å dra til i England’, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg møtte også noen frike-jenter, i Stavern, sommeren 1989.
De hørte på the Cure og sånn vel.
Og the Clash vel.
Noe sånt.
Jeg prata litt med dem, for jeg syntes de minte meg om de i Lyche/Depeche-gjengen, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom søstera mi, i Drammen da.
Hu ene, (lederen til frikene i Stavern, eller noe, vel), hu sa at hu likte ikke syntere, (da jeg nevnte Depeche Mode/Depeche-gjengen), for dem var så nøye med at hvert eneste hårstrå lå rett liksom.
Jeg mente at de burde stikke innom Cafe Lyche, hvis de var i Drammen.
For da kunne de møte fler ‘raringer’, mente jeg da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu likte Jokke og Valentinerne, mener jeg, at hu unge frike-dama, som jeg prata med, den sommeren, 1989, i Stavern, sa da.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Under Svelvikdagene, så dro søstera mi og Hyde meg med, for å gå rundt sammen med dem, rundt Samfunnshuset der, i Svelvik.
Det var tjukt av folk der.
Blant annet noen fra Drammen, som ropte ‘Depeche’, hver gang dem så Cecilie Hyde da.
Og skulle banke oss opp da.
Det var noen fra Konnerud, eller Åskollen, (eller noe sånt), tror jeg.
De var ihvertfall fra ved Drammen da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En hel gjeng av folk, (som jeg ikke visste hvem var omtrent), lå over, sammen med meg, i kjelleren, hos Cecilie Hyde.
Jeg skulle på jobb, dagen etter.
‘Mor’ vekker deg, sa Hyde, da jeg spurte henne om vekking da.
Jeg var ikke helt sikker, på dette, for jeg hadde ikke fått med meg det, at Cecilie Hyde, hadde vekket ‘mor’.
Men hvordan dem prata sammen, det visste jeg ikke.
Så kanskje dem hadde prata sammen likevel.
(Selv om jeg ikke hadde fått det med meg).
Tenkte jeg.
Men ingen vekte meg tidlig nok, dagen etter.
Jeg ble vekt av at Ågot ville prate med meg, på telefonen, til Hyde og dem da.
I etasjen ovenfor.
Jeg fortalte Ågot det, at ingen hadde vekt meg.
Ågot hadde fått vite det, at jeg hadde forsovet meg.
(Uten at jeg vet hvem som fortalte Ågot dette).
Så Ågot var sinna og fortvila da.
Jeg ringte med en gang til CC Storkjøp, og forklare dem situasjonen.
Og jeg spurte om de ville det, at jeg likevel skulle dra på jobb.
(Selv om jeg ble rimelig forsinket).
Ja, det ville de da.
Og da var det sånn, at ingen buss, gikk fra Svelvik, til Drammen, før klokka 11-12, eller noe, kanskje.
Så jeg var vel kanskje ikke på jobben, før klokka 12-13, eller noe da.
Det var sånn, (i Svelvik), på lørdager, (i sommerferien), at hvis jeg ikke rakk, for eksempel en buss som gikk klokken 9, til Drammen.
Så gikk den neste bussen klokken 11 da.
Og den bussen ville da være i Drammen, rundt klokken 12 da.
(Den bussen brukte kanskje 40 minutter da, fra Svelvik til Drammen.
Noe sånt).
Og så måtte jeg jo også gå, fra Rutebilstasjonen, (eller Bragernes Torg), og bort til Brakerøya da.
En gåtur som ihvertfall tok 15-20 minutter, (vil jeg vel tippe på), hvis bussen ikke gikk lenger enn til Rutebilstasjonen da.
(Jeg husker ikke helt om alle busser gikk til Bragernes Torg, eller om bare noen gikk dit).
Så hvis jeg våknet klokken 8.30, i Svelvik.
Og så pratet i telefonen, (og sånn), til klokken 9, med Ågot og CC Storkjøp.
Så ville kanskje den neste bussen gått, klokken 11 da.
Og da ville jeg vært i Drammen sentrum, klokken 11.45 kanskje da.
Og så på Brakerøya, klokken 12 kanskje da.
Noe sånt.
Så da fikk jeg kjeft da, på jobben, fordi jeg var så seint på jobb.
Jeg forklarte at jeg forsov meg.
‘Hvordan kan man forsove seg så lenge’, sa butikksjef Karin Hansen da.
(Noe sånt).
Hu lot som om hu ikke skjønte det, at det ikke gikk så ofte busser, fra Svelvik da.
Så hu lata som at hu var dum da, vil jeg si.
(Ellers så var hu bare dum da.
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det skjedde også mer, denne sommeren 1989.
Men det får jeg prøve å skrive mer om, i et senere kapittel vel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 70: CC Storkjøp
Jeg har jo skrevet om hvordan det hadde seg, at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp, tidligere i denne boken.
Det var Arnt Lund, (som tidligere hadde bodd på Øvre, på Bergeråsen), som hadde hengt opp en lapp, like utafor døra til klasserommet vårt, på Gjerdes Videregående.
Hvor han skrev om at han solgte noen brukte skolebøker.
Siden han hadde gått på Gjerdes Videregående, året før meg.
Jeg ringte Lund, på det telefonnummeret som stod på lappen hans.
Og gikk bort til CC Storkjøp, etter skolen dagen etter vel.
For å kjøpe et par bøker litt billigere da.
Disse bøkene var forresten fulle av overstrekninger, med markeringstusj.
Så jeg skjønte at Lund nok hadde hatt Karlsen som lærer, året før.
Siden det allerede var markert, i Org.-boka, (var det vel), om ditt og datt da, som Karlsen sa at var viktig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lund sa at de kanskje trengte folk, (som svar på mitt spørsmål, som jeg kom på der, på impuls).
Og jeg fikk møtte butikksjef Karin Hansen der, til jobbintervju, en dag, husker jeg.
Jeg fortalte at på grunn av nedgangstidene, (det hadde nettopp vært børskrakk, i USA vel, i 1988 eller 1989, tror jeg).
Så trengte ikke faren min og Haldis min hjelp i Vannsengbutikken lenger.
(Dette var jo løgn.
Jeg hadde jo aldri jobba, i Vannsengbutikken.
Men hvordan skulle jeg forklare det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, og at jeg var som Askeladden liksom, i familien.
Nei, det kunne jeg nesten ikke gå i detalj om, i et jobbintervju, syntes jeg.
Så derfor bare fant jeg på noe da).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde kjøpt VG, og hadde den oppå en bag jeg hadde kjøpt, før det skoleåret startet.
Jeg hadde vært en tur i Oslo, sommeren 1988 vel, og kjøpt en Nike-bag.
Som var brun med grønn skrift vel, og som det stod ‘Beaverton’, eller noe på vel.
Jeg syntes at Nike var et kult merke, men jeg var ikke sikker på det med ‘Beaverton’.
Men ei jente i klassen, hadde en gym-ransel, (eller noe), av samme merke.
Som det også stod Nike Beaverton på da.
Men jeg var ikke helt sikker på den bag-en, må jeg innrømme.
(Faren min og Haldis hadde forresten kjøpt en grå ransel til meg, etter at jeg kom inn på Gjerde.
Jeg hadde en ransel i lys skinn vel.
Som jeg hadde hatt på ungdomsskolen, osv.
Men dette året så kjøpte faren min en ny ransel til meg, uten at jeg hadde nevnt det engang.
Jeg hadde egentlig ikke ønsket meg noen ny ransel.
Men faren min bare kjøpte en ny ransel til meg da.
Som jeg fikk en gang jeg var innom Vannsengbutikken, etter skolen da.
Og faren min sa at det var den fineste ranselen som de kunne finne, i en butikk, som de hadde vært i da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde vel et VG, som lå oppå bag-en, i jobbintervjuet da.
For å liksom signalisere at jeg var en voksen person som leste avisa da.
Og at jeg var en som leste VG da, og ikke noe kommunist som leste Klassekampen liksom.
Noe sånt.
Og jeg vet ikke hva som funka, men jeg fikk ihvertfall jobben.
Mye fordi jeg kjente Arnt, og siden Arnt var flink, tror jeg.
Noe sånt.
Karin Hansen hadde ei datter, som het Nancy.
Nancy var afrikaner eller mulatt.
Henrik, (som jobba på gølvet der), han var det vel, som fortalte meg det, at Nancy var dattera til Karin da.
Jeg så en gang en afrikaner, inne på kontoret der.
(Mener jeg å huske ihvertfall).
Så det var kanskje mannen til Karin.
Det skal jeg ikke si sikkert.
Men men.
Det var fellesgarderobe, på CC Storkjøp.
Nancy skulle lære meg opp i kassa, og forklare meg om garderobeskapet, osv.
Så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når vi skulle skifte.
For jeg stod jo inne i garderoben der, sammen med Nancy.
Og Heidi vel, som var ei jente fra Drammen, med lyst hår, som gikk med trange, ettersittende stretch-bukser vel, og som var et par år eldre enn meg da.
Og som jeg noen ganger møtte i Gågata, når vi ikke jobba.
Siden hu var en del på kafeteriaene, i Drammen Sentrum da.
(Sånn som f.eks. søstera mi Pia var).
Og som jeg også var, siden vi ikke hadde kantine, på Gjerdes Videregående da.
Så sånn var det.
Nancy ba meg gå ut av garderoben, mens hu skifta.
Og sa sånn ‘menn altså’, til Heidi vel.
Om meg da.
Siden jeg hadde prøvd meg på et ‘sleipt triks’ da, (skjønte jeg).
Siden jeg stod i garderoben, mens Nancy skulle skifte da.
Men jeg var jo under opplæring, og helt ny der.
Så jeg visste jo ikke hva som var vanlig der.
Jeg trodde kanskje at det var vanlig, at menn og kvinner skifta side om side der.
Siden det jo var fellesgarderobe der da.
Det var ikke så lett for meg å vite, fra før, hvordan dette var, mener jeg.
Når jeg plukka jordbær, for familien Sand, et par-tre år før det her.
Så var det jo ikke sånn at det var garderober der, for å si det sånn.
I gymmen på skolen, så hadde vi jo garderober.
Men der var det en garderobe for herrer og en for damer da.
Men i mange matbutikker, så er det bare en garderobe, som herrer og damer må dele da.
Noe som skaffa meg litt problemer en gang, da jeg jobba som Låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, ved siden av studier ved Ingeniørhøyskolen, i Oslo, i 2002 og 2003.
En gang, når jeg jobba som leder der, en seinvakt, en lørdag.
Så kom det noen reperatører, som dukka opp der.
(På en lørdag!).
De skulle se på noe inne i garderoben.
Og jeg måtte vise de hvor garderoben var.
Og da jeg åpna døra, så hørte jeg et skrik.
Og det var da Fiza, (het hu vel), fra Pakistan vel, som stod og skifta der.
Men jeg hadde bare åpne døra litt.
Så det var ikke sånn at jeg så henne naken, eller noe.
Jeg så henne ikke i det hele tatt, (for å være ærlig).
Jeg bare hørte henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hendte det etter dette.
Et par ganger.
At Songül, som jobba der, gikk inn i garderoben, mens jeg stod og skifta der.
Og stod der i bare boksershortsen vel.
‘Har du ikke hørt om å banke på’, sa jeg da.
(Den andre gangen hu gjorde det vel).
‘Har du ikke hørt om skrike’, svarte hu da.
Så det kan bli bare surr, hvis det er fellesgarderobe, i en matbutikk.
(Vil jeg si).
Det greieste er nok hvis det er en herregarderobe og en damegarderobe.
Ihvertfall hvis det er butikk hvor det er muslimske damer og sånn, som jobber, tror jeg.
Siden de kanskje er nøyere på sånt her, enn nordmenn er da.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg satt for det meste i kassa, på CC Storkjøp.
Det var ikke scanner der.
Og ikke alle varene var prisa.
Så jeg måtte lære prisene utenat.
Og jeg måtte også lære PLU-kodene utenat da.
Jeg var litt ‘dum’ der, i begynnelsen.
Jeg fikk kjeft, siden jeg ikke trykte på en ringeklokke, når det var kø.
Men når jeg tenker over det nå.
Så hadde ingen lært meg hvor lang kø det skulle være, før man måtte ringe.
Når jeg jobba i Rimi, så het det seg, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i køen, i en kasse.
Så skulle man rope, sånn at noen åpnet en ny kasse da.
Men på CC Storkjøp, så var det aldri noen som fortalte meg noen regel.
Så jeg visste ikke helt når jeg skulle ringe på ny kasse.
Og fikk en del kjeft og sure kommentarer for det da.
Blant annet så stod Karin Hansen og prata ‘dritt’ om meg, til en mann, en gang, utafor kontoret der, husker jeg.
Om at det var synd på henne, som hadde meg jobbende der, som bare satt i kassa, når det var kø, uten å ringe på ny kasse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kassene der var også litt spesielle.
Man satt liksom vendt bort fra kundene der da.
En gang, så satt Nancy, i kassa ved siden av meg.
Og noen ungdommer hadde fylt en vogn med øl.
Og når jeg så bort, for å finne veksel, til en kunde.
Så hadde visst de ungdommene kjørt vogna ut av kassa mi.
Men jeg fulgte ikke så godt med.
For jeg mente at Nancy jo satt sånn, at hu så hva som skjedde, i min kasse da.
Siden man liksom satt ‘bakvendt’ der da.
Så Nancy måtte ha sett det, mente jeg.
Ei dame, (som stod og pakka varer vel), fortalte meg det, at noen hadde kjørt ut der, med en vogn full av øl.
Og da måtte jeg bare gå ut av kassa.
Selv om det var kunder der.
(Noe som virka veldig rart for meg.
Som hadde lært på skolen, at ‘kunden har alltid rett’.
Så dette var liksom et brudd på den regelen da.
Siden kundene da måtte vente.
Men jeg måtte liksom gjøre noe, syntes jeg).
Så jeg gikk inn på kontoret.
Og hu Førstedama, som bodde på Bergeråsen.
Hu fikk tak i vakta, som satt i Hallen, utafor CC Storkjøp der.
(En Securitas-vakt vel).
Og så løp alle oss tre, ut mot parkeringsplassen der da.
Ut noen elektriske dører der.
Men jeg hadde jo masse kunder i kassa.
Så når jeg skjønte det, at hu Førstedama og Securitas-vakta, visste hvem de ungdommene var.
Så gikk jeg bare tilbake til kassa mi da.
Og lot resten av kundene der handle da.
Jeg tror jeg fikk kjeft for dette, siden jeg hadde latt de ungdommene passere gjennom kassa mi.
Men jeg mente at Nancy, som hadde jobba der mye lengre, hadde oversikten over kundene i min kasse.
Siden kassene liksom var ‘bakvendte’ der.
Så jeg har lurt på seinere, om Nancy egentlig var med på det her.
(At hu kanskje kjente de her gutta).
Hvem vet.
Men jeg syntes selv, at jeg opptredde ansvarlig, ved den her hendelsen.
For hvis jeg hadde vært uansvarlig.
Så kunne jeg jo bare ha ignorert det, som hu dama, som så hva disse ungdommene gjorde, sa til meg.
Og bare latt som ingenting.
Og begynt på neste kunde.
Men jeg klarte å bryte rutinen, og liksom oppføre meg ansvarlig da, syntes jeg.
Selv om jeg var ganske ny der da.
Så jeg syntes det var urettferdig, at jeg fikk kjeft for det her da.
Av hu Førstedama, fra Bergeråsen vel.
Fordi kassene var så ‘dumme’ der, at man ikke hadde noe særlig bra oversikt, over køen, når man satt i de kassene, siden de var liksom ‘bakvendte’ da.
Det var jo ikke sånn at jeg hadde ‘øyer i raua’ heller.
Selv om man kanskje skulle tro det, på hu Førstedama da, som kjefta på meg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang etter jobben, så hadde vel Winnem ringt dit sikkert, fra Rimi Asker da kanskje.
Og spurt meg om jeg skulle bli med på La Vita, i Oslo, da sikkert.
Eller om det var Circus.
For jeg fortalte ihvertfall Nancy om det, at det hendte at jeg hang med Winnem, på de stedene da.
(Siden han fikk noen gratisbilletter, (tror jeg det var), til La Vita da, i Møllergata da.
(Der hvor det senere ble Møllers vel.
Eller ved siden av der.
Noe sånt).
Av en eller annen grunn).
Jeg lurer på om det var da Nancy sa, at hu satt barnevakt, i helga, eller noe.
(At dette kanskje var en mandag da.
Og hu hadde spurt meg om hvorfor jeg var trøtt.
Også hadde kanskje jeg svart, at jeg var på La Vita og festa i helga, og ikke hadde kommet meg helt enda.
Kanskje noe sånt?
Hvem vet).
Nancy sa at hu hadde vært barnevakt, eller noe.
Og jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men jeg sa det at ‘har du fått sjokolademus da?’.
Og da reagerte Nancy litt, husker jeg.
Jeg tenkte det var sånn, at hvis man var barnevakt, så fikk ungene og barnevakten godteri da, av foreldrene som skulle ut på byen da.
Og at sjokolademus var vanlig godteri å få, av foreldre da.
(Sånn som Pia og meg hadde fått av Arne Thomassen, da mora vår hadde møtt han på byen i Larvik, i 1973 eller 1974 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Men sjokolademus kan vel kanskje bety noe annet og.
Tenkte jeg vel på seinere.
Men jeg tenkte altså ikke noe ‘koffert’ da jeg sa dette.
Men det er mulig at Nancy gjorde det.
Hva vet jeg.
Hu reagerte ihvertfall, mener jeg ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det)).
Men men.
Nancy fortalte også det en gang.
Til noen, mens jeg hørte på.
At hu hadde vært i Afrika, i juleferien, eller noe.
Og noe om at hu hadde sagt til noen, at ‘vi bodde ikke i bambushytter der altså’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Jeg må innrømme at jeg også tenkte litt sånn på bambushytter og sånn, når jeg tenkte på Afrika.
Dette var jo på 80-tallet, og jeg jo var Berger.
(Hvor det ikke fantes så mange afrikanere da, for å si det sånn).
Så når noen sa Afrika, så tenkte ikke jeg på store hus og sånn liksom.
Da var det mer bambushytte-stilen, som dukka opp i hodet mitt, må jeg nok innrømme.
Men Nancy og dem hadde visst ikke bodd i sånne bambushytter da, i Afrika.
Men i ordentlige hus da, skjønte jeg.
(Fra hva hu prata med ei venninne om, eller noe, vel.
Før hu gikk inn i garderoben for å skifte, eller noe, en gang vel
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arnt Lund sin tvillingbror, Eirik, jobba også på CC Storkjøp.
Disse gutta hadde jo solgt meg luftgeværet sitt, mens jeg gikk i 9. klasse vel.
Siden de trengte penger til 16-mai-feiring vel.
Jeg møtte dem på Berger-kafeen.
Og Eirik lurte på om han kunne få ei pølse i brød også.
I tillegg til 220 kroner, (eller noe).
For det luftgeværet da.
Og det sa jeg at var greit.
Jeg syntes litt synd på dem, siden faren deres vel hadde gått konkurs.
(De måtte selge huset på Bergeråsen, og flytta til Sande vel).
Og jeg skjønte at de måtte ha dårlig råd, siden at Eirik ikke kunne gå inn på kafeen der, uten å tigge penger, til ei pølse i brød med rekesalat vel.
Han måtte da ha vært utsultet, eller noe, vel, (trodde jeg, ihvertfall).
Så det var kanskje derfor at jeg ikke var redd for å spørre Arnt Lund, om de hadde jobb der, på CC Storkjøp da.
Siden den familien kanskje hadde mista litt av æren sin nesten.
På Berger da.
(Må man vel si).
Siden faren hadde gått konkurs da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og siden de var så fattige da, at de ikke hadde råd til mat, i perioder, virka det som for meg, ihvertfall.
Noen år før det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enten Arnt eller Eirik digga Alberto Tomba, i alpint, husker jeg.
De sa ‘Tomba la bomba’, osv.
Og syntes at han var kul da.
Eirik sa også en gang.
Da han gikk ut av kontoret til Karin Hansen.
At ‘VG juger’.
Uten at jeg skjønte hva det var om.
(Kanskje det var noe med at jeg hadde hatt med meg VG på jobbintervjuet, har jeg lurt på seinere men.
Hvem vet).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Siden jeg satt så mye i kassa, så fikk jeg lov å ta flaskebordet, innimellom.
Sånn at jeg kunne ta meg en røyk da, mens jeg rydda flaskene.
Det funka helt greit.
Jeg fikk også jobben med å stable pallene på lageret oppå hverandre, husker jeg.
Den jobben hadde jeg ganske ofte.
Det var kanskje fordi at jeg var rimelig tynn.
Det var ganske tungt, å løfte en sånn pall, og slippe den ned igjen, sånn at den landet akkurat oppå de pallen under, husker jeg.
Men jeg fikk det til da.
Og det ble lettere etterhvert, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagene så skulle man dukke opp en halvtime eller time før jobben.
Og så fikk man en oppgave i butikken gjerne.
Selv om man satt i kassa.
Jeg fikk ofte oppgaven å fylle ut potetgull, (Sundnes kanskje?. Noe billig-potetgull, til 8.90, eller noe, for 250 gram vel).
Da måtte jeg skrive opp hvilke smaker, som mangla, på stablene, i butikken.
Også måtte jeg balansere bak ved papp-pressa da.
Hvor det pleide å stå en pall med Sundnes-chips da.
(Var det vel).
Så måtte jeg hente en og en eske derfra vel.
Og jeg måtte passe på at det var ihvertfall 2-3-4 esker da, av hvert smaks-slag, av potetchips, ute i butikken da.
Sånn at det ikke ble utsolgt da, i løpet av dagen.
Det var en ganske grei jobb.
Som jeg kunne klare.
Selv om jeg hadde for eksempel vært på Fremad, i Selvik, og drikki.
(Noe Christell pleide å dra meg med på).
Dagen før da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henrik der, (var det vel), han likte ikke Førstedame Tove.
Tove bodde ute i Nesbygda, og var i 40-åra vel, og hadde mørk frisyre og briller vel.
Hu gikk for å være litt dum da, mente Henrik vel.
Men men.
Så sånn var det.
En gang så sa Tove til meg, at baby-er, det var ikke noe å tulle med.
Tove hadde overhørt noe som Heidi og jeg hadde prata om.
Og skulle formane da.
(Det var vel noe med abort, tror jeg).
Jeg måtte liksom si noe dumt, syntes jeg.
Så jeg fleipa det bort, og sa ‘kan man ikke bare lage en ny pudding da’?
Siden pudding var en fleipebetegnelse på baby da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min og Haldis hadde vært innom butikken der en gang.
Og da hadde Tove skrytt av meg, husker jeg.
Det er mulig at faren min og Haldis kjente Tove.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men men.
Men Tove sa også det en gang.
At hvis jeg ikke var flink.
Så ville hu ikke skryte av meg, neste gang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nestsjefen der, det var en som het Nils-Egil, eller noe.
Henrik sa at Nils-Egil bare satt inne på kontoret der og leste Aftenposten.
Nils-Egil var også fra ute i Tangen/Nesbygda der.
Det var han som eide matbutikken uti der, mener jeg.
En butikk som stod ved siden av en kiosk eller gatekjøkken der vel.
(Hvis jeg ikke skjønte det helt feil da).
Faren min ville, (som jeg har skrevet om tidligere), bare dukke opp der, for å hente meg etter jobben, de første ukene, som jeg jobba der.
Jeg hadde ikke bedt faren min om å gjøre det.
Og jeg måtte ligge baki HiAce-en hans, tilbake til Berger.
Så jeg syntes det var like greit, å ta bussen, egentlig.
Faren min ville da få Securitas-vakta, (var det vel), til å slippe han inn i Hallen der.
Og så ville han mase på meg, om å forte meg, med å telle kassa.
Enda jeg ikke var av de treigeste der vel, til å telle kassa, vil jeg si.
Men men.
Og den butikken var gammeldags drevet, (må man vel si).
Så noen ganger, hvis butikken var ‘bomba’.
Så måtte vi jobbe i kanskje et kvarter da, i butikken.
(Etter at vi var ferdige med å telle kassa).
Med å fylle ut potetgull, eller is, eller noe da.
Før vi fikk lov å gå hjem.
Så lederne der, de ble vel sure på meg, tror jeg.
Når jeg sa til dem, at faren min venta på meg.
(Etter at faren min hadde mast på meg da).
Så det faren min dreiv med der, det var helt hinsides, vil jeg si.
Jeg ville jo ikke la faren min og Haldis vente.
Jeg kjente de jo ikke så godt, egentlig.
Siden jeg jo hadde bodd alene, hele den tiden som faren min hadde vært sammen med Haldis da.
Så derfor skapte denne masinga fra faren min.
Den masinga skapte problemer da, på jobben, for meg.
For da ville jeg bli fort ferdig da, siden faren min og Haldis venta.
Men jeg hadde jo ikke bedt dem, om å hente meg.
Men hvordan kunne jeg forklare om det.
Mens jeg satt og telte kassa, sammen med de andre kassererne der.
Nei, det ville jo virka dumt.
Jeg ville jo ikke dumme meg ut heller, og krangle foran kolleger, fra Drammen, som jeg knapt kjente.
Så det at han vakta der, slapp inn faren min, i Hallen der, etter at CC var stengt.
Det ødela litt for arbeidsmiljet, og for forholdet mellom meg og sjefene da, på CC Storkjøp.
Så faren min ødela for meg, på jobben der, (på CC Storkjøp), vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haldis hadde jo jobba på CC Elektro, før hu begynte å jobbe på Cubus, før hu så startet opp egen vannsengbutikk.
Så det er mulig at faren min kjente vakta der da, (på CC).
Fra de åra, som Haldis jobba på CC Elektro.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
I begynnelsen så skulle vi spise på kontoret der.
Kontoret til Karin Hansen og Nils-Egil og dem da.
Men det ble litt rart å spise der, mens Karin Hansen prata med selgere og sånn da.
Så etterhvert så måtte vi spise i spiserommet til CC Matsenter der da.
Det er mulig at det var fordi at Karin Hansen ikke likte meg.
For det gjorde hun ikke, skjønte jeg.
Men ‘kundene liker han’, husker jeg, at hu sa, til han mannen.
Den gangen hu stod og snakket om meg, og klaget på at jeg ikke ringte på ny kasse.
Så Karin Hansen dramatiserte nok litt, mener jeg.
Jeg var flink med kundene.
Men hu tulla med meg, fordi at ingen hadde lært meg, hvor lang kø vi kunne ha der.
Jeg måtte ringe når det var ‘kø’, fikk jeg stadig høre.
Men hva mente de med ‘kø’ liksom.
Var det to kunder i køen?
Tre kunder?
Fire kunder?
Dette syntes jeg var bedre i Rimi, hvor vi lærte det, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i kø, i kassa, så måtte vi rope på ny kasse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
CC Brakerøya, det var Norges eldste kjøpesenter.
Parkeringsplassen der var enorm, (må man vel nesten si).
Og nesten alle kundene parkerte utafor butikken da.
Og jeg fikk ofte den jobben da, å samle inn handlevognene der, ved dagens slutt.
Så jeg fikk en del av ‘møkkajobbene’ der da, må jeg si.
Sitte i kassa, samle vogner og rydde flasker.
Det var det jeg for det meste dreiv med der.
Så det var ikke noen særlig muligheter for meg, å drive dank der, for å si det sånn.
CC Storkjøp skulle bare samle de vognene, som var mot Drammenselva der liksom da.
Lenger bort, så skulle CC Matsenter samle vognene.
Jeg husker ikke om det var forskjellige vogner, for CC Matsenter og CC Storkjøp.
Det tror jeg ikke.
Men jeg husker det ikke helt sikkert, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Når jeg samla vogner, så gjorde jeg det ikke, sånn som dem gjorde det, da jeg seinere jobba, på OBS Triaden.
Der gikk en flokk, på 3-4 karer, som jobba på gølvet der.
De gikk ut i parkeringshuset, og henta vogner.
En lang rekke vogner, som de liksom ‘gjettet’ gjennom Triaden-senteret da.
Da jeg henta vogner, på CC.
Så henta jeg 3-4-5 vogner av gangen, og rulla de bort til der de stod klare for kundene da.
Inne i hallen vel, tror jeg.
Det var vel en bakke der og, tror jeg.
Så det var vanskelig å ta så særlig mange fler.
Men jeg liksom speidet ut over parkeringsplassen der da.
Og tenkte at nå tar jeg de 3-4-5 vognene der, i en ‘turn’.
Og delte det liksom inn i henteturer da.
Etterhvert så gjorde jeg vel det her nesten som i søvne omtrent, vil jeg si.
Det å henta vognene, på den parkeringsplassen.
Det tok vel en halvtime cirka kanskje.
Noe sånt.
Så jeg ble vel sluppet ut der, cirka halv åtte, eller noe da kanskje, om kvelden da.
Og da var det også vanligvis roligere i kassa.
Så da var det ikke så ofte kø da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
På lageret, ikke så langt unna papp-pressa.
Så lå det en brekkhylle.
Der pleide Henrik, (var det vel), å ‘lage’ brekk, av en sånn stor, gul Freia Melkesjokolade.
Også kunne folk spise av den da.
En gang så sa vel til og med Henrik det, tror jeg.
At han hadde ‘tulla’, og lagd brekk av en sånn sjokolade da.
(Som ganske ofte lå der).
Og at jeg kunne ta sjokolade der da, hvis jeg ville.
Før jeg skulle rydde flaskebordet, var det vel.
En ting som var bra der, (husker jeg at jeg syntes).
Det var at vaskepulver-esker, som det var gått hull på.
De kunne vi som jobbet der, få lov, til å ta med oss hjem.
Etter at de var skrevet opp, eller noe, vel.
Det mener jeg å huske, at Pia også syntes var bra.
Når hu bodde i Leirfaret 4B.
Og jeg kom hjem med en sånn skadet eske med Smili Vaskepulver, som egentlig kosta 19.90, eller 29.90, eller noe vel.
Men som jeg hadde fått gratis da, siden de vanligvis bare kastet sånt.
Dette var ikke lov i Rimi, forresten.
Der ble sånt bare kastet.
Sikkert for å hindre det, at ansatte ‘lagde’ brekk da.
For eksempel hvis noen ikke hadde vaskepulver, så kunne de jo bare stukket hull på en eske da.
Noe sånt.
Og sånn var det vel heller ikke på Matland/OBS Tridaen, at det var lov å ta med brekk hjem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Karin Hansen sa engang til meg, at jeg måtte huske å si ‘hei’, når jeg kom på jobben.
(Og henta skrinet mitt sikkert, inne på kontoret der da.
Et skrin vi måtte telle, tror jeg.
Før vi satte oss i kassa da).
Så sånn var det.
Jeg var vel ofte i opposisjon, til voksne folk, på den her tida.
Sikkert fordi at jeg var sur på faren min og Haldis, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Så det var kanskje derfor at jeg ikke sa hei til hu Karin da.
Og det var kanskje også derfor, at jeg ikke sa Arne, til lærer Karlsen, på skolen, som noen Lier-jenter sa til meg, at alle de andre i klassen sa, (unntatt meg da).
Jeg stolte liksom ikke på noen som var eldre enn meg da, må jeg vel vel si.
(Kanskje unntatt bestemor Ågot).
Så jeg var en typisk Generasjon X-er, må jeg vel si.
(Hvis jeg har skjønt det Generasjon-X-greiene riktig).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På kontoret der så hang det også en plakat, (som jeg husker ennå), på innsiden av døra da.
Det stod 10-12 ting, (eller noe), for å tulle med de ansatte da.
Sånn som at ‘jeg er vel ikke noen fotomodell, så hvorfor skal jeg bry meg om utseendet mitt på jobb’.
Sånne ting.
Så Karin Hansen var nok litt gammeldags, når det gjaldt ledelse, vil jeg nok tippe på.
Jeg hadde jo hatt om ledelse, på skolen, (spesielt skoleåret før, da jeg gikk andre året, på økonomilinja, på Sande Videregående).
Så jeg kunne jo litt om ledelsesteori.
En sånn teori, ble kalt X og Y-teorien.
Den sa det sånn, at man kunne dele inn mennesker, etter hvilket syn, som de hadde, på andre mennesker.
Y-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste flinke og arbeidsomme.
Mens X-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste late og udyktige da.
(Hvis jeg ikke har blandet mellom X og Y nå da.
Dette var jo noe jeg lærte på slutten av 80-tallet.
Så det er jo over 20 år siden nå, for å si det sånn).
Men jeg tror at Karin Hansen nok var en av de i X-kategorien.
Altså at hun nok var sånn da, at hun så på andre mennesker, som å være for det meste late og udyktige da.
Hvis jeg skjønte det rett.
Men men, det kan jo være at jeg tok feil.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå er klokka over 21, her på hosteller.
Jeg skal på noe jobbintervju, her i England, i morgen.
For en Web Developer-jobb, i Gateshead.
I morgen tidlig da.
Så jeg få vel finne fram noe vitnemål og sånn, sånn at jeg husker å ta med disse, til det jobbintervjuet.
Så jeg får heller prøve å skrive mer, om det som skjedde, da jeg jobba på CC Storkjøp, seinere.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Noen lurer på hvordan de kan hjelpe. Folk får vel prøve å tenke selv, som vi lærte å si, som sjefer i Rimi. Det er også mulig å donere på johncons web
Gmail – Hva kan vi i Norge gjøre?
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Hva kan vi i Norge gjøre?
Monica Olsen
<hvordankanvihjelpe@hotmail.no>
Wed, Dec 7, 2011 at 1:37 AM
To:
erik.ribsskog@gmail.com
Hei Erik,Jeg har lest bloggen din en stund og ser at du etterspør handling fra oss som bor i Norge. Jeg lurer da på hva du, helt konkret, ønsker at vi skal hjelpe deg med å få dine rettigheter. Er det å hjelpe deg med å sende brev til rette instanser? Protestere mot spesifikke individer, økonomisk støtte? Ser frem til ditt svar, da blir det kanskje lettere å bidra i den vanskelige situasjonen.Med hilsen,Monica, Oslo
