Stikkord: Rimi

Hu Laila Johansen, hu fortalte forresten det, at hu hadde vært i nærheten, da Dalei Lama, fikk Nobels Fredspris, i Oslo, et par år før det her da.

Og hu hadde da gått fram, til Dalai Lama, for å få autografen hans, forklarte hun.

Men så hadde hu surra, for det var visst en annen munk, som var Dalai Lama da.

(Eller noe).

Fortalte hu Laila Johansen da.

(I huset til hu og mora, på Skøyen der, en gang, i januar 1990 da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og de dagene, som Pia og jeg, bodde hos Axel og dem, mens de var på ferie, (hos Arne Thomassen sin mor, i Nord-Norge muligens vel), i romjula 1989.

Så begynte jeg å forklare for Pia, at nå hadde jeg rota med 7-8-9-10 damer, eller noe sånt.

(Tilsammen i livet mitt da).

Men det var ingenting da, skjønte jeg på Pia.

Hu hadde rota med mange fler personer da, fortalte hu.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han jobba jo som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud, i Bærum, før jul, det her skoleåret.

Og han ville at jeg skulle dra innom der, og besøke han, på jobb, (husker jeg).

Jeg tok en buss, fra ved Østbanehallen der, (eller fra borte ved ‘Plata’ der), var det kanskje.

Og den bussen kjørte forbi en videregående skole, i Stabæk, eller noe, vel.

Hvor en god del hotte tenåringsdamer gikk på bussen, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde nok vært på Rimi Nadderud der før.

For jeg visste vel hvor jeg skulle gå av bussen.

For Magne Winnem hadde dratt meg med, til Nadderudhallen, et par ganger, for å spille bowling.

For Rimi hadde vel et bedriftslag, (eller noe), i bowling, tror jeg.

Men jeg var ikke så glad i å spille bowling.

Så jeg kjeda meg vel mest der kanskje.

Jeg spilte kanskje på noen spilleautomater der, eller noe.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rimi Nadderud var en ikke så utrolig stor Rimi-butikk.

Den var vel en gjennomsnitlig stor Rimi, (eller litt mindre vel), vil jeg vel tippe på.

Jeg hang der mens de telte kassene, og sånn, vel.

(Og det er ikke umulig at jeg hjalp dem med å telle en kasse også.

(Siden jeg jo hadde sitti i kassa, på CC Storkjøp, skoleåret før det her).

Men det husker jeg ikke helt).

Magne Winnem han jobbet jo ‘bare’ som Assisterende Butikksjef der.

Så han hadde ei kvinnelig butikksjef, i 20-åra, husker jeg.

(Jeg lurer på om det muligens kan ha vært hu Bettina, som seinere ble butikksjef, inne i Oslo.

(På Rimi Askergata, (ved Tøyen vel), og så på Rimi Ringen vel, på Carl Berner).

Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

Typen til hu kvinnelige butikksjefen, var også i butikken der da, på Rimi Nadderud, da vi skulle låse oss ut, etter endt åpningstid.

Winnem og jeg, vi gikk foran hu butikksjefen og typen hennes, opp trappa, som var før utgangsdøra, på Rimi Nadderud der da.

Og jammen, så klaska ikke hu butikksjef-dama, Magne Winnem på rumpa, mens vi gikk ut av butikken der da.

Selv om typen hennes, gikk ved siden av henne da.

Så det var vel ikke sånn, at jeg var så misunnelig, på Magne Winnem, som begynte å jobbe i Rimi, rett etter videregående.

Hu dama som var sjefen hans virka litt vel litt vel rå kanskje, (for å si det sånn).

(Hvis det var hu Bettina, så var hu med i Rimi/Hakon sin MC-klubb, ‘Hakon Raiders’, på 90-tallet, sammen med ei som var butikksjef for meg, og som var lesbisk samboer vel, med Liv Undheim, i LO, (som nå er nestleder, i Industri Energi-forbundet), nemlig ei tidligere Rimi-butikksjef, som heter Elisabeth Falkenberg.

Som var fra Tønsberg/Sandefjord der vel, mener jeg at hu sa. Hu sa ihvertfall at hu var fra like ved der den fabrikken som lagde Pizza Grandama, for Rimi, lå).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var kanskje fordi at vi skulle dra å bowle, eller noe, som var grunnen til at jeg stakk innom Winnem der, på Rimi Nadderud, den dagen.

Det er mulig.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

En ting som Magne Winnem og meg, hadde felles, det var at vi begge var ‘coca-colikere’.

(Altså at vi begge drakk mye Coca-Cola da).

Jeg hadde jo vært mye på språkreise, i England.

Og jeg hadde plutselig sett, at de hadde Cherry Cola-bokser, på Tesco, (var det vel), på Churchill Square, i Brighton, da jeg gikk inne i den butikken, sammen med min tremenning, Øystein Andersen, en gang, sommeren 1988, (må det vel ha vært).

Og jeg hadde jo drikki Cherry Cola en gang, på den burgersjappa i Tønsberg, (som jeg har skrevet om, i Min Bok vel), en gang klassen min på Svelvik Ungdomsskole, var på klassetur, til et marinemuseum i Horten, blant annet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De hadde også brusen Dr. Pepper, i England, denne sommeren, husker jeg.

Og norsk TV, (eller om det var svensk TV), de en gang visst, en Dr. Pepper reklame, fordi at reklamen var som en skrekkfilm, (og ikke fordi at man solgte Dr. Pepper i Norge).

Det var en varulv som løp etter rødhette, eller noe.

Og den varulven var så realistisk da.

At NRK, (var det vel), sendte den reklamen da.

(For å vise hvor teknisk bra, som reklamefilmer kunne bli da.

Noe sånt).

Så jeg syntes at både Cherry Coca-Cola og Dr. Pepper, var artige brus-slag, på den her tiden, (rundt 1988), da.

Noe vel ikke min tremenning Øystein Andersen syntes vel.

(Av en eller annen grunn).

Sånn som jeg kan huske det.

Fra den gangen vi prata om det her, inne på den Tesco-butikken, i Brighton der, osv., (sommeren 1988 da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men siden jeg var så glad i Coca-Cola, så hadde jeg syntes det, at det var nesten som en sensasjon, at det også fantes Cherry Coca-Cola da.

Og på en tidligere klassetur, med Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg blitt med Kenneth Sevland, på Platebaren, på Grønland T-banestasjon der.

Som han syntes at var så kul da.

Så jeg var litt kjent, på Grønland og.

Også siden jeg kjente hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea da.

Som bodde på Grønland da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg gikk en gang litt rundt på Grønland der da, husker jeg.

For å se hvordan butikker og sånn, som de hadde der, kanskje.

Og de hadde en matbutikk, som var drevet av noen innvandrere vel.

Men som så ganske ordentlig ut da.

(Den butikken hadde vel cirka den samme standarden, som Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der kanskje).

Så jeg gikk inn i den butikken, og kikka litt der da.

Og der fant jeg faktisk ut, at de solgte Cherry Coca-Cola-bokser.

(Som de hadde importert selv kanskje).

Som jeg syntes at var artig da.

Dette trodde jeg også at min tidligere klassekamerat, fra Gjerdes Videregående, Magne Winnem, ville syntes at var kult da.

(Siden han også var veldig glad, i Coca-Cola da).

Så jeg ba han om å møte meg, utafor Oslo City, en gang da.

(For vanligvis, så var det Magne Winnem, som fant på masse ting.

(Som også hans kamerat, i Drammen, Raymond, sa at Winnem var så flink til da).

Men var det jeg som fant på noe da, for en gangs skyld).

Men da jeg dro med Winnem, til den her butikken, for å vise han, at de solgte Cherry Coca-Cola der da.

(Noe jeg trodde at han skulle synes, at var litt kult).

Så ble han vel bare litt sur, tror jeg.

(Ihvertfall sånn som jeg kan huske det).

Av en eller annen grunn.

Winnem var jo i Oslo og besøkte meg, på Abildsø, ihvertfall en gang i uka, (eller noe sånt), det her semesteret vel.

Så om han dro til Oslo en gang ekstra, (den ganske korte veien, fra Nadderud), så gjorde vel ikke det så mye forskjell, tenkte nok jeg da.

Jeg trodde at Winnem syntes at det var kult å dra inn til Oslo.

(Og at han ville synes at det var kult, med en ny Coca Cola-versjon da).

Og at det var derfor at han besøkte meg ‘hele tida’, på Abildsø da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg dro også på noen helgeturer, tilbake til Sand, husker jeg, dette skoleåret.

En gang, så møtte jeg Pia i Drammen vel.

Og vi tok bussen, tilbake til Bergeråsen.

På den bussen, så satt det to tenåringsgutter, like ovenfor oss der.

På det bakerste setet vel.

Og de skravla høyt da.

Noe jeg ikke var vent til, på den bussen.

(Som jeg jo hadde pleid å ta ganske ofte, skoleåret før).

Så jeg ba dem dempe seg litt da.

For sånn høy skravling, som de dreiv med, det var jeg ikke vant med, på 18-bussen, for eksempel, inne i Oslo da.

Og jeg syntes at jeg kunne heve stemmen litt selv kanskje, på den bussen da.

Siden jeg hadde gått på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, og kjørt den bussen gratis da, skoleåret før.

Og jeg var vel litt eldre, enn de her gutta, så da sa for eksempel Ulf Havmo, på Bergeråsen, at man ta de som var litt yngre enn seg selv litt da.

Og jeg ble kanskje litt irritert, av at de var litt brautende kanskje, de her unggutta da.

Det var kanskje noe i stemmene deres, som jeg ikke likte.

(Hvem vet).

Og kanskje jeg syntes at de satt litt for nærme, der Pia og jeg satt.

Vi gikk vel på bussen først, tror jeg.

Men men.

Noe sånt.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

De unggutta, de gikk av bussen, på Tangen/Nesbygda et sted der da.

Og Pia spurte meg hvorfor jeg hadde kjefta på dem.

Og det var vel fordi at jeg ikke var vant til det, fra Oslo, at folk prata så høyt, på bussen.

Tror jeg at jeg svarte.

(Og at jeg kanskje bli litt anspent da, av å bo inne i Oslo.

Som var en litt tøffere by, enn Drammen vel.

Med masse narkomane, fylliker, tiggere og innvandrergjenger, osv).

Noe sånt.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, seinere dette skoleåret.

Så møtte jeg Cecilie Hyde og Pia, i Drammen.

Jeg hadde ikke fått klipt meg, husker jeg, før jeg dro til Drammen/Sand da.

Så pigg-sveisen min så litt uklipt ut da, (husker jeg).

Dette var en fredag ettermiddag, og Cecilie Hyde og Pia, de dro med meg, til en frisørsalong, som lå like ved den største kinoen, på Bragernes der da.

Dette var der noen damer jobba, som søstera mi, hadde fortalt meg litt om tidligere vel.

Det var ei brunette, som farga håret, for å se ut som Marylin Monroe da.

(Og vel hadde vært i Marylin Monroe-konkurranser, tror jeg).

Også var det ei som eide frisørsalongen da, (som het ‘Cutting Crew’, det samme som et 80-tallsband, (noe Cecilie Hyde syntes at var morsomt vel), som hadde bodd i London og sånn vel.

Dette var de to damene, som seinere på 90-tallet, skulle bli kjent som popgruppen Diva, og som Pia og Cecilie Hyde hadde blitt kjent med, etter at jeg hadde flytta inn til Oslo da.

Hu eier-dama, hu klipte ei annen dame der, mener jeg å huske.

Mens jeg følte meg skikkelig dum da, husker jeg.

Siden jeg gikk med en litt for lang og uklipt piggfrisyre da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg sa vel kanskje hei, til hu Helen Sommer da, (heter hu, så jeg nå, på Wikipedia), når vi ble sluppet inn av henne, i frisørsalongen hennes der da.

Etter frisørsalongens åpningstid da.

Jeg hadde ikke sett hu Helene Sommer før.

Og jeg så vel henne aldri igjen, etter det her, heller.

Jeg var liksom bare med Pia og Cecilie Hyde dit da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg forklarte kanskje at jeg var fra Oslo.

Men jeg fikk ikke noe særlig oppmerksomhet, fra hu Helene Sommer, husker jeg.

Som vel klipte håret til ei annen dame, mens vi var der, (mener jeg å huske).

Pia, Cecilie Hyde og jeg, vi bare hang der litt, i en halvtime, (eller noe), kanskje.

Mens vi muligens drakk litt kanskje.

Eller ihvertfall planla hva vi skulle gjøre videre, denne fredagskvelden da.

Cecilie Hyde, hu ville kjøpe hasj.

Så vi forlot frisørsalongen, til hu Helene Sommer da.

Etter en times tid kanskje.

Noe sånt.

Også dro Cecilie Hyde med Pia og meg, over bybrua, over til Strømsø-sida, (i Drammen), da.

(Det her var vel våren 1989 en gang vel).

Og til Tollbugata, (mener jeg at det var).

En vei, som gikk til venstre, like etter at vi hadde gått over bybrua, over til Strømsø der da.

Så gikk vi inn i en gammel bygård, av tre.

(Som nesten så litt falleferdig ut vel).

Dette var vel en pub, eller en restaurant, drevet av, (og mest besøkt av), pakistanere, (tror jeg).

Jeg husker at Cecilie Hyde spurte en pakistansk mann, i 30-40 åra, (etter at hu først hadde snakka med noen andre pakistanere der vel).

Om hu kunne få kjøpe noe hasj.

Nei, sa han pakistaneren.

Og vi gikk ut derfra da, uten at Cecilie Hyde hadde fått kjøpt seg noe hasj da.

Jeg lurte på om dette kanskje var fordi at jeg hadde sett for streit ut, og at han pakistaneren derfor ikke turte å selge hasj, til Cecilie Hyde da.

(Noe sånt.

Men jeg var ikke helt sikker).

Men jeg var ikke helt sikker.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så tok jeg vel bussen til Sand vel, for å besøke bestemor Ågot da.

Enten sammen med Pia, eller alene vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På et annet av mine helgebesøk, til bestemor Ågot.

Så møtte jeg også Pia og Cecilie Hyde, i Drammen Sentrum da.

Cecilie Hyde, hadde lyst på øl, (husker jeg at hu plutselig sa).

Så jeg kjøpte en six-pack, i den matbutikken, (som var nede i en kjeller liksom), i Gågata der da.

En butikk som Magne Winnem, tidligere hadde dratt meg med i, for å liksom ‘inspisere’ da.

(Skoleåret før, da vi begge gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående).

Som lå like ved Gågata da.

Siden vi begge jobba i matbutikker da, dette skoleåret, som vi gikk på Gjerde.

Winnem jobba jo da som låseansvarlig, på Rimi Asker, og jeg jobba i kassa, (for det meste), på CC Storkjøp da.

Så jeg var ikke så vant til å gå gjennom butikker, for å vurdere standarden liksom.

Det var ikke noe jeg hadde drevet med, (i det hele tatt), før Magne Winnem, skulle ha meg med, for å gjøre det, i den matbutikken, i Gågata der, på Bragernes, den gangen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Cecilie Hyde og Pia, de ville at vi skulle sette oss, midt på Bragernes Torg der.

Like ved Taxi-holdeplassen der.

Mens vi venta på bussen da.

(Som gikk fra Rutebilstasjonen, på Strømsø, på den andre sida av Drammenselva da).

Jeg hadde jo vært russ, det siste året, før jeg flytta inn til Oslo.

(Som bare var noen måneder, før det her).

Så jeg glemte vel det, at jeg ikke var russ lenger.

Og så åpna jeg meg en øl da, mens jeg satt på Bragernes Torg der da.

Sammen med søstera mi og Cecilie Hyde.

(Magne Winnem, var det vel.

Han pleide vel å si det, når vi drakk i Oslo.

At jeg kunne ta med øl-en, på vei til bussen, eller noe.

På Abildsø der kanskje.

Ihvertfall så var ikke sånt så strengt, i Oslo, tror jeg.

Nå for tiden, så er det jo lov, å drikke øl/vin, hvis man har piknik, i parkene, i Oslo, for eksempel.

Politiet i Oslo slår ihvertfall ikke ned på det da, hvis man drikker alkohol, i parken, hvis man ellers oppfører seg bra da).

Men mens vi tre satt der.

(Jeg hang liksom bare med Cecilie Hyde og søstera mi da.

Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, da jeg gikk på skole i Drammen, året før.

Og de to jentene flytta opp til meg da, i Leirfaret 4B der, like før jul, i 1988).

Så så jeg plutselig en svart støvel, (fra noen som stod bak meg), som sparka overende øl-en min.

Og jeg snudde meg da, og så to politimenn, som lurte på det her da, med øl-drikkinga mi da.

De sa vel bare at jeg ikke fikk lov til å drikke øl der, tror jeg.

Jeg så vel overraska og irritert ut, tror jeg.

Jeg var ikke vant med det, at noen helte ut øl-en min liksom.

De så også ganske strenge ut, de her politifolka da.

Som forstyrra Cecilie Hyde, Pia og meg der.

Mens vi liksom bare satt og venta, til bussen vår, (som gikk annenhver time), skulle dukke opp, på den andre side av bybrua liksom.

Og Cecilie Hyde, hu ville jo at jeg skulle kjøpe øl.

For jeg hadde jo fult studielån, det her studieåret.

Mens Pia og Cecilie Hyde da, de gikk jo begge fremdeles på videregående.

Enda Hyde var like gammel som meg.

Men hu hadde skifta studieretning, et par ganger da, på Sande Videregående.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg fikk nesten litt sjokk da, av de her politifolka.

For jeg kjente meg såpass hjemme, i Drammen.

At det ikke hadde falt meg inn, at jeg gjorde noe galt, når jeg åpna en øl, da jeg satt på Torget, sammen med Cecilie Hyde og søstera mi der.

Det hadde ikke falt meg inn, rett og slett.

Jeg satt jo der med to damer, og vi satt jo bare stille, på bakken der, og prata, på en sivilisert måte da.

(Selv om dette vel var et rimelig rart sted å sitte.

Må jeg vel innrømme.

Men det var Cecilie Hyde som ville at vi skulle kjøpe øl, og at vi skulle sitte på torget der da, mens vi venta på bussen).

Så det ble nesten som noe privat, (syntes kanskje jeg), siden vi tre, ble sittende i en slags ring der vel, tror jeg.

Og vi hadde jo bodd sammen, vi tre, i min fars leilighet, i Leirfaret 4B, et snaut år, før det her da.

(Og også hos Hyde og dem i Svelvik, og hos Ågot på Sand).

Så jeg glemte meg vel litt da, og tenkte ikke på det, at jeg satt på et offentlig sted kanskje.

Samtidig var dette vel Aass Fatøl, som jeg hadde kjøpt.

Og som jeg hadde drikki mye av, i russetida da.

Så jeg glemte meg kanskje, og kjeda meg vel litt, og trodde vel kanskje at jeg var tilbake i russetida da, siden jeg var i Drammen liksom.

(Noe sånt).

Hvem vet.

Det var ihvertfall en ubehagelig opplevelse, det her da, husker jeg.

Som satt et lite støkk i meg nesten.

Den her møtet, med de her politifolkene da.

Som bare tuppa overende ølen min da.

Før de prata til meg da.

Og de kom fra bak ryggen min, (og de var også stille), så jeg så dem ikke engang, før en fot plutselig sparka overende øl-en min da.

Så jeg skvatt og fikk meg liksom nesten et sjokk da.

(Noe sånt).

Jeg var ikke vant til å bli behandla på en sånn her måte, for å si det sånn.

Selv om jeg ikke fikk noe bot da, (men bare tilsnakk), av de her politifolka da.

Så behøvde dem vel kanskje ikke ha skremt meg sånn.

(For å si det sånn).

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Hva mer som skjedde, det her første året, som jeg bodde i Oslo.

Det hadde jeg tenkte å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de kapitlene.

Vi får se.