Det står også i artikkelen, at Rimi skal begynne å satse mer på egne merkevarer.
Og det har de snakka om i Rimi, i alle år.
Jeg husker at Magne Winnem, en klassekamerat fra siste året på Gjerdes VGS., i Drammen, snakket om at Rimi skulle begyne å satse på egne merkevarer, allerede i 1993, det første året jeg jobba i Rimi.
Altså for 17 år siden.
Så ting har stått mye på stedet hvil, i Rimi, vil jeg si, de siste 17 årene.
Men men.
Så det er kanskje ikke rart at jeg har slitt, de årene jeg jobbet der.
Det krydde nok av inkompetente folk, kan det virke som at ICA/Rimi innrømmer nå, ved at de nå gjør det stikk motsatte igjen, de forrandrer de minste butikkene tilbake igjen, fra ICA Nær til Rimi.
(Rimi Nylænde, på Lambertseter, hvor jeg bl.a. jobbet som butikksjef, fra 1998 til år 2000, den butikken ble jo til ICA Nær, noen måneder etter at jeg sluttet der, for å begynne som butikksjef på den langt større butikken, Rimi Kalbakken, (som hadde vært ICA Supermarked, og hadde egen ferskvaredisk, mm.)).
Så det virker som at ICA/Rimi nå har våknet til fornuft, og nå innrømmer at de har vært dårlig ledet.
Men det hjelper jo ikke meg så mye det.
Jeg ble jo mobbet ut av Rimi, for åtte-ni år siden nå, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Meg svarer de ikke når jeg kontakter de.
Og de nekter å sende meg kursbevis og attester og bevis på at jeg vant en prestisjefull driftskonkurranse, (Rimi Gullårer), og fikk et personlig brev og en penn fra Rimi-Hagen, da jeg var butikksjef på Rimi Langhus, i 2001.
(For mine kopier av disse dokumentene ligger nå på gården til onkelen min i Larvik, Martin Ribsskog, som prøvde å få meg drept, (eller ihverfall var involvert i dette drapsforsøket på meg), i 2005, og som jeg ikke vil ha noe mer med å gjøre).
Så det hjelper jo ikke meg noe, i den situasjonen jeg befinner meg, hvis Rimi nå plutselig har begynt å tenke fornuftig.
Meg som de har tulla så mye med, hjelpes jo ikke av denne helomvendingen.
Men jeg har jo en arbeidsak mot de, hos LO, så kanskje de får ‘ræva i gir’, for de har vel ikke svart ordentlig enda, (enda den arbeidssaken, med flere, har vært hos han Bjørn Kolby, leder juridisk avdeling i LO vel, i flere måneder nå).
Så vi får se om jeg kanskje snart hører noe fra de.
Vi får se.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er en link til en bloggpost, hvor jeg har skrevet mer om dagligvarebransjen, og om at ICA/Rimi, (i denne bransjen), de siste årene nok har vært mer som ‘klassens klovn’, enn som ‘klassens dux’, (dvs. noe sånt som klassens ener), (hvis man kan bruke disse utrykkene om konsern i dagligvarebransjen):
Posted by Internett to johncons at 14 April 2010 18:56
PS.
Men kanskje Arne Risvåg tok med seg det kursbeviset hjem til seg.
Hvem vet.
En gang ville han at jeg skulle besøke han, da han bodde på Kolbotn, og hjelpe han med noe data eller internett-greier.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, hvis ikke så vet han vel hva som skjedde med det kursbeviset.
Synes forresten også det er rart, at Rimi har solgt alle de tre butikkene de hadde på Lambertseter.
Ihvertfall Rimi Karlsrud var jo en stor butikk, (selv om den kanskje begynte å slite litt, da Rema åpna der?).
Munkelia hadde jo også grei omsetning.
Dette burde vel ha vært ganske A4-butikker, ihverfall Karlsrud og Munkelia, så at de skulle selge dem til Kiwi var kanskje litt rart.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Nå kom jeg på hun assistenten igjen, på Rimi Karlsrud, Liv.
Som var assistent for han fra Gjerdes VGS., Magne Winnem.
Og hun Liv ble senere butikksjef, i Rimi Grenseveien, blant annet.
Eller ihvertfall.
Og da jeg nettopp var ferdig med Geværkompaniet Terningmoen/Oppland Regiment, i 1993.
Så jobba jeg ikke heltid i Rimi, de første månedene.
(For jeg hadde egentlig tenkt å jobbe som selvstendig næringsdrivende, med system/program-utvikling, og bruke datautdannelsen min, fra NHI).
Men, jeg ble litt stressa den tida etter militæret.
For jeg måtte jobbe i tre Rimi-butikker på Lambertseter, for å få nok timer.
Det var Rimi Munkelia, Rimi Nylænde og også Rimi Karlsrud, hvor Winnem begynte som butikksjef.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så spurte hun Liv da, om noe spørsmål innen politikk.
Og jeg leste jo aviser, minst en hver dag.
(Og hadde faktisk vært spesialrådgiver, for Unge Høyre, for deres partiprogram, før kommunevalget 1991).
Så jeg hadde lest det, at man burde ikke prate om politikk og religion osv., på jobb, (i flere aviser hadde jeg lest dette).
Så jeg sa ikke noe.
(På samme måte som at man helst ikke bør blande ‘business and pleasure’).
De to tingene her har jeg prøvd, (med hell i en viss grad vel ihvertfall, å huske på, den tida jeg jobba i arbeidslivet:
– Ikke diskuter politikk og religion på jobb.
– Ikke bland ‘business and pleasure’, (altså prøv å ikke bli sammen med en dame fra samme arbeidsplass, for det kommer kanskje til å gjøre ting kompliserte, og muligens også gå ut over jobben).
Men sånn sett, så syntes jeg ikke hun Liv var noen flink leder.
For hun stilte meg et direkte, politisk spørsmål, om noe greier, som jeg ikke husker.
Og forlangte å få et svar da, som min overordnede da.
Men jeg sa ikke noe, for jeg huska at jeg hadde lest det mange ganger da, at man ikke burde diskutere religion og politikk på jobb.
Så jeg prøvde å være litt rund da.
Mens hun Liv kanskje var mer i krig.
Hva vet jeg.
Hun hadde nok ihvertfall ikke lest så mange aviser som meg, tror jeg.
Ihvertfall ikke de samme avisene.
Det virka ihvertfall ikke sånn.
Og hu likte heller ikke utlendinger.
Det var en sånn norsk-skole for innvandrere der.
Så kom det ei utenlandsk dame i kassa, (i 20-årene vel, som sikkert nettopp hadde innvandret til Norge), og ba meg om å forklare veien.
Så kom det bare fra Liv, (over callinga), ‘å deeen skolen der ja’.
Så hun Liv hun var kanskje fascist, vil jeg si.
Hvem vet.
Siden hun var krigersk og rasist, hvis jeg skjønte det riktig.
Hvem vet.
Vi får se.
Bare noe jeg kom på.
(Hu Liv var ei med lyst hår, et par år yngre enn meg kanksje.
Noe sånt).
PS 3.
Og han Magne Winnem, han var sånn at han pleide å dra med kolleger og kamerater osv., på sosiale ting.
Så han dro med meg fra Rimi Nylænde, (som tok med Glenn Hesler, som bodde på Ungbo, og broren min Axel Thomassen).
På fotball, på Lambertseter, enkelte søndager.
Og da var assistent Geir med, (som siden fikk sparken, for han hadde tulla med safen, i en sommerferie vel, ifølge Magne, og han Geir begynte å jobbe i en annen kjede, såvidt jeg husker).
Mer da.
Jo og hu Liv da.
Men da var hun Liv så sur, av en eller annen grunn.
Så det var et eller annet som var galt.
Som jeg ikke skjønte.
Men men.
PS 4.
Og på det første seminaret jeg var på i Rimi.
På Storefjell i 1998 vel.
Så gikk jeg bort til hun Liv, og sa hei, (for jeg så henne i den ene baren der).
Også nevnte jeg navnet til han kameraten min, fra skolen i Drammen, (Gjerdes VGS.), Magne Winnem.
Og da, så klikka hu Liv helt, og fikk sjokk nærmest, virka det som.
Hu likte ikke Magne Winnem, i det hele tatt.
Og ble helt atal vel, eller hva det heter.
Så jeg måtte bare gå derfra.
Så det var tydelig at det nok var noe som hadde foregått, på Rimi Karlsrud, mellom Magne Winnem og hu Liv da.
Nå prøvde jeg også å ringe Arne Risvåg, som var butikksjef, Rimi Karlsrud, i år 2000.
Det var også angående et kursbevis.
For jeg hadde vært på et sånt butikksjefkurs, på Rimis hovedkontor, i 1999, eller noe.
Og da havnet det kursbeviset hos Rimi Karlsrud, av en eller annen grunn.
Enda jeg jobbet på Rimi Nylænde.
Kanskje fordi begge butikkene lå på Lambertseter, (Karlsrud ligger vel også på Lambertseter?).
Og da sa jeg til han Risvåg, at det var ikke så nøye.
For jeg hadde ikke tenkt å få meg noe særlig karriære i Rimi, på det tidspunktet, uansett.
Jeg hadde det fortsatt i bakhodet, at jeg ville få meg en data-karriære.
Men, jeg ville gjerne ha det på CV-en, at jeg hadde jobba som butikksjef, siden det så bedre ut, (og det var også lærerikt), enn å ha jobbet i Rimi i mange år, og bare blitt assisterende butikksjef.
Så sånn var det.
Så jeg sa at det var ikke så farlig, med det kursbeviset.
(For dette var ikke de ‘bra’ kursene, som Rimi hadde for butikksjefer, i år 2002, og som jeg ble imponert av.
Det var kurs i arbeidsrett og praktisk ledelse for butikksjefer vel.
Noe sånt het vel de kursene.
Altså videregående kurs for butikksjefer.
Holdt av han Jon Bekkevoll).
Men de kursene, i 1999, var det vel, (eller om det var i år 2000).
De var ikke så imponerende, syntes jeg.
Så jeg tok ikke det så nøye, om jeg fikk det kursbeviset, for jeg regna med at jeg skulle få mye annen dokumentasjon, (som attester osv.), fra Rimi, (og regna med at jeg kom til å havne innen data/økonomi-jobber seinere uansett.
Jeg hadde ikke som mål å bli distriktsjef i Rimi, f.eks.
For jeg syntes det var for stress på hovedkontoret, og det var liksom for lite ‘laid back’, syntes jeg.
Det var liksom veldig ‘strengt’, strengere enn jeg forestilte meg at det var ellers i næringslivet.
(Og de kursene i 2002, de fikk jeg heller ikke noe kursbevis for.
Kanskje de også ble sendt til Rimi Karlsrud?).
Men nå, så synes jeg det hadde vært greit, hvis han Arne Risvåg kunne ha sendt meg det kursbeviset, fra 1999, eller noe.
For nå har jeg _ingen_ papirer fra Rimi, (for de papirene ligger hos onkelen min i Kvelde, hvor jeg ble forsøkt drept, og familien min vil ikke sende meg tingene mine, og Rimi sier at de ikke finner noen papirer, i arkivet sitt, av kursbevis osv., for meg), så nå hadde det eventuelt kommet bra med.
Så kunne folk som leste bloggen sett det selv, at det ikke er noe jeg har funnet på, at jeg har jobbet i fire år som butikksjef i Rimi, (i tre forskjellige butikker, i Oslo og Langhus).
Så vi får se om det er mulig å få tak i han Arne Risvåg.
Jeg sendte en SMS og, men jeg har ikke fått noe svar.
jeg var på kurs hos dere, i NT Server Core-Tech, på Skullerud, på begynnelsen av 1998, var det vel.
(Jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, og var ganske fastlåst, i en slags 'slave'-jobb der, så jeg var nok liten på kurset, dessverre.
Men min mor, som da bodde i Drøbak, lånte meg 10.000 til dette kurset, for å få litt fortgang på karriæren min osv.
Det var jo oppgang i databransjen, på slutten av 90-tallet.
Så jeg ble butikksjef i Rimi, etter dette kurset, (som jeg måtte ta av ferien min, for å være med på).
For jeg sa til butikksjefen Kristian Kvehaugen og distriktsjefen Anne Katrine Skodvin, etter kurset, at jeg ville søke datajobber, og om det var noe mulighet til å bli butikksjef, og da fikk jeg bli butikksjef.
Så dette kurset var ikke bortkastet, (selv om jeg ikke begynte å jobbe med data), for det hjalp meg litt å få en bedre forhandlingsposisjon, når det gjaldt karriære i Rimi).
Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, og har flyktet til England.
Jeg var noen måneder tilbake i Norge, i 2005, og jobba for onkelen min, på en gård i Larvik, men der ble jeg forsøkt drept, og jeg måtte flykte til England igjen, og alle vitnemål og kursbevis osv., ligger igjen på den gården, (Løvås Gård), men familien min i Norge, (Ribsskog), vil ikke sende meg tingene mine.
Så jeg lurer på om dere kan være så snille å sende meg et kopi av kursbevis.
For jeg regner ikke med å se de tingene mine igjen, og politiet gjør ingenting, av en eller annen grunn.
Min adresse i England er:
Erik Ribsskog
Flat 3
5 Leather Lane
Liverpool
GB-L2 2AE
Storbritannia
På forhånd takk for hjelp!
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Dere het Global Knowledge _Network_, i 1998, (hvis jeg ikke tar helt feil), men jeg regner med at det er det samme firmaet(?)
Hun het vel egentlig Lul, hun somaliske jenta, (tror jeg hun var), fra Rimi Kalbakken.
Men hu sa hu likte å bli kalt Luly.
Så da en annen Rimi ringte, og spurte om noen kunne jobbe, og jeg ga telefonnummeret til hun Luly, så reagerte han på det navnet, husker jeg, og syntes det hørtes useriøst ut da kanskje.
Men men.
Jeg ansatte hun Luly, fordi Rimi Kalbakken var så rotete.
Og det her var like før jul, år 2000.
Fordi jeg syntes at medarbeiderne der, ikke skjønte at butikken burde være finere enn vanlig, siden det var jul.
Men hun Luly rydda alle hyllene, på Rimi Kalbakken, og la pappen i papp-pressa, sånn at butikken så fin ut til jul, (enda det var første dagen hennes).
Så hun Luly redda nesten Rimi Kalbakken, vil jeg si.
Og hun var alltid hyggelig og jobba også bra, i kassa og på gulvet, vil jeg si.
Så jeg tror at Rimi Kalbakken hadde mista mange kunder, hvis ikke hun hadde begynt der.
En gang, så ville hun sitte på til en fest.
Jeg sa det var greit, (for jeg husker at Magne Winnem, på Rimi Karlsrud, pleide å kjøre folk hjem etter jobb osv).
Og da satt hu Luly seg i baksetet, selv om hu var over 18 år, (må hun vel ha vært).
Så hun var litt sånn barnslig, og sang mens hun jobba og sånn.
Men vi fikk ihverfall rydda butikken til jul da, (jula år 2000), så det var veldig bra.
Det hadde vel ikke vært så artig for kundene hos Rimi Kalbakken, hvis alle hyllene hadde være fulle av papp, når de skulle gjøre julehandelen.
Så det var litt flaks at hun dukka opp der, midt i julestria, må man vel si, og ville jobbe.
Jeg husker Bekkevoll som veldig brysk og aggresiv.
Han forskjellsbehandla også butikksjefer og ga enkelte spesialavtaler.
(F.eks. Kenneth på Rimi Kalbakken, som var butikksjef der før meg).
Det er jo kanskje et lite sammentreff, at han nå jobber i Binders, som er i Tybring-Gjedde familien, når mormora mi var fra Gjedde-familien i Danmark(?)
Han hadde liksom en klikk med Rimi-assistenter, som fikk drikke på Visa-kortet hans, mm., på the Dubliner, i Oslo husker jeg, etter en assisterende butikksjef-tur, i 1995, var det kanskje.
Vi fikk jo noen øl på båten, (båttur i Oslofjorden, fra Aker Brygge), så jeg ble med, til the Dubliner, da Thomas Sanne, som jeg kjente fra Rimi Nylænde spurte.
(Men jeg drakk ikke på Bekkevolls kredittkort, for det vet jeg ikke hvordan man gjør, egentlig.
Jeg er så vant med å betale selv, på byen, så det gikk automatisk, at jeg gjorde det).
Jeg traff en irsk dame der, som spilte folkemusikk, på fløyte, med et irsk band da, og satt ned og prata litt med dem.
For jeg følte meg ikke så hjemme blant de rølpete Rimi-assistentene.
(For jeg hadde jo vært mye i England, på språkreise, osv., så jeg prata vel greit engelsk).
Så sa Thomas Sanne og de at de skulle til Thors Hammer, og da ville ikke hu irske dama prate med meg lenger.
Den sangen, som Rimi-assistentene sang for Jon Bekkevoll, var denne:
‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.
Han ligner litt på nissen igrunn.
Det er ikke han det er Jon Bekkevoll.
Han besøker store og små. (butikker)’.
Så det blei litt rølpete for meg, syntes jeg, jeg var også ny som leder i Rimi.
Så sånn var det.
Så kanskje noen ble fornærma, siden jeg ble med på the Dubliner, men ikke ble med på å synge den sangen, (siden jeg ikke hadde hørt den før, for eksempel)?
Sånn var kanskje det.
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Han Jon Bekkevoll, han tolka jeg som å være mer som en bølle, enn som en forretningsmann.
Og distriktsjefen min PØF, var også litt i samme stilen, med stygge, uklipte negler, og han gikk i t-skjorte på butikksjefseminaret på Storefjell, og han kommanderte butikksjef-damer opp i boblebadet sammen med han vel, på butikksjef-tur med distriktet hans, hvor det ikke mankerte på gratis røyk, sprit, vin eller øl.
(Som jeg innrømmer at jeg drakk og røyka min del av.
Men men).
Men, jeg ville ikke tilbringe resten av livet mitt, med å bli trampa på, på jobben, av sånne uskolerte, litt uhøflige og bøllete sjefer.
Nei, jeg ville jobbe sammen med mer ordentlige folk, og få noe ut av livet mitt, istedet for å bli mobba og trampa på, på jobben, resten av livet.
Sånn som jeg syntes jeg ble, av sjefene oppover i systemet, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.
Og hun distriktsjefen der, Anne Neteland, hun var litt som en lita jente omtrent, syntes jeg, og virka ikke moden nok for jobben som distriktsjef.
(Jeg overhørte at noen, (en butikksjef-kollega i et annet distrikt da), sa at hu hadde sex på jobbfester og seminarer, selv om hu var over 30 og hadde også blitt distriktsjef.
Så hu gikk for å være en veldig kul distriktsjef, ettersom hva jeg hørte på Storefjell-seminaret, år 2000, var det vel.
Men å ha henne som sjef, var som å være inne i et rom, hvor det var veldig lavt under taket.
Man ble veldig detaljstyrt, og man lengtet etter å komme seg ut i frisk luft, så og si, vil jeg si, at jeg syntes det var som, å jobbe under Anne Neteland.
Pluss at jeg syntes hun virka litt sleip, og ville lure folk osv.
Som at hun ikke ordna et møte med meg, før jeg begynte under henne, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Hvor vi kunne ha diskutert lønn osv., i fred og ro.
Hu bare sa i ettertid, at ‘det er ikke noe automatikk i at man går opp i lønn, når man begynner i en større butikk’.
Nei, det er mulig, men det var jeg vant til, ihvertfall, så jeg følte meg lurt.
Jeg synes det virker logisk, at man burde gå opp i lønn, når man begynner i en dobbelt så stor butikk.
Og jeg synes også det virker logisk, at man har et møte, før man ansetter en butikksjef, (noe Neteland ikke hadde, da hun ansatte meg, vi hadde bare en kort telefonsamtale, hvor lønn ikke var noe tema).
Så jeg følte meg litt såret og lurt, av Rimi, da jeg ikke gikk opp i lønn, da jeg begynte på Rimi Kalbakken, en butikk som var dobbelt så stor, som min forrige butikk, Rimi Nylænde.
Særlig med tanke på at min tidligere kollega i Rimi, David Hjort, hadde fortalt meg at butikksjefen der, Kenneth, hadde 300.000 i året.
Og Kenneth var yngre enn meg, og hadde jobbet færre år i Rimi.
Også skulle jeg bli stående på 260.000, (uten noe lønnsøkning), når jeg begynte i den samme jobben.
Det syntes jeg var veldig flaut og ydmykende og sårende, vil jeg si.
Da syntes jeg det, at de åtte årene jeg hadde sliti og stått på i Rimi, bare gikk for lut og kaldt vann.
Så da skjønte jeg at Rimi ikke var en takknemmelig arbeidsgiver.
Du måtte passe ryggen din, hvert sekund, selv om du hadde jobba i firma, i 8-10 år.
Ellers kom noen til å lure deg.
Det syntes jeg var litt som noe sånt barnslig og umodent ‘ædda-bædda’ opplegg, fra hun Neteland.
Og sånt er kanskje greit, når man er 20-30 år.
Men jeg orka ikke å bli tulla med sånn, når jeg var kanskje 50-60 år.
Det ble litt for uverdig.
Så derfor ville jeg ut av Rimi.
For det var litt for umodent og barnslig og cowboy-aktig der, noen ganger.
og det var også mye tull fra PØF, som jeg har skrevet om og kalt ‘Rimi-fella’, tidligere.
Så etterhvert, mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så oppstod det et ønske, fra meg, om å komme meg ut av Rimi.
For jeg var lei av å bli lurt.
For å si det sånn.
Så sånn var det).
Og driftsdirektøren Rune Hestenes, og den nye regionsjefen, (som jeg ikke husker hva heter i farta), ville ikke prate med meg om problemene som hadde vært.
Så problemene ble bare feiet under teppet, vil jeg si.
Så jeg ville ikke fortsette i det firmaet, fordi det var jo mange ledd med ledere over meg.
Mange distriktsjefer, mange regionsjefer, driftsdirektør, kjedesjef, administrerende direktør, stabsdirektører og leder og Rimi-Hagen osv.
Og jeg visste jo ikke hvor mange av dem, som var like jævlige, som de som hadde tulla med meg, (som PØF hadde omtalt som ‘vi’).
Så derfor ville jeg få meg en grad, og få kontroll på livet mitt.
Fordi jeg ble bare bølla med i Rimi, vil jeg si.
Og det var ikke noe jeg hadde forestilt meg, at jeg bare skulle bli bølla med hele livet.
Da er det bedre å gjøre noe med det, og heller finne seg noe annet å gjøre, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Jeg skreiv om hu distriktsjefen jeg hadde, på Rimi Kalbakken, Anne Neteland.
At hu gikk for å være litt ‘vill i trusa’ og ‘laus’ og lett å be med på et eventyr, blant sine ‘undersåtter’, Rimi-butikksjefene.
(Ihvertfall sånn jeg skjønte det, fra en kommentar jeg fikk, fra en butikksjef-kollega, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten år 2000, like før jeg fikk hun Anne Neteland, som distriksjef, ei jeg aldri hadde jobba sammen med i Rimi før, men visste hvem var, for hu jobba på Rimi Mortensrud, som butikksjef, mens jeg jobba på den nærmeste butikken vel, Rimi Bjørndal, som assistent, fra 1996 til 1998.
Så sånn var det.
Selv om hu hadde passert 30 og blitt distriktsjef, ble det sagt i den kommentaren da, som vel var på fredagen, etter et vorspiel, mener jeg å huske).
Og jeg kom på det, at noe av det første jeg la merke til, på Rimi Kalbakken, det var at porten i kassa nærmest kontoret, ikke rakk fram til kontor-veggen, var det vel.
Noe sånt.
Altså at porten var for kort.
Og da forklarte jeg det, i det første møtet vel, at jeg ville få den porten fikset.
(For ellers så kunne kunder passere ut der, (i mellomrommet, mellom porten og veggen), uten å bli stoppet av noen port).
Og da smilte hun Neteland, når jeg viste henne det, og sa navnet mitt og flørta litt vel.
Da trodde hun nok at jeg flørtet, husker jeg at jeg tenkte.
Så Anne Neteland, hu tenkte nok for mye koffert, vil jeg si.
Bare noe jeg kom på.
Så sånn er nok det.
(Og uten at jeg skjønner hvordan de kunne ha sånne kassaporter der.
Kanskje det var derfor de hadde så mye svinn?
At butikktyver bare gikk gjennom det mellomrommet, i den porten, med varer de hadde stjålet.
En gang jeg var i Brighton, på språkreise, den sommeren jeg fylte 15.
Da klarte jeg å knuse en sånn melkeflaske.
En gang på kvelden da det var mørkt, og jeg hadde drukket litt.
Jeg så ut som jeg var 12 år, sa hun ene engelske hjelpelærerinna, hos STS, i Hove.
(Så hun trodde ikke noe på at jeg pleide å gå ut på byen, med noen svensker).
Men, jeg var på byen med noen svenske folk, (Fredrik fra Gøteborg, som jeg måtte dele rom med, som også var 15 vel), og noen andre svensker, som var 16-17 vel.
(For de svenskene hadde vært i Brighton, i en uke eller to allerede, og de dro meg med på byen, allerede fra første kvelden, som jeg var i England.
Og jeg ville jo være med de andre språkstudentene, (og ikke bare sitte hjemme hos vertsfamilien, og se på at han faren i vertsfamilien, satt og leste the Guardian), så jeg oppførte meg som de gjorde da, og ble med de og drakk og gikk på puber og barer osv.).
De spurte om jeg var ‘syntare eller hårdrockare’.
Jeg var ingen av delen, jeg hørte på listepop.
Men men.
Og da fikk vi kjøpt drinker.
(De svenskene kjøpte for meg).
Så skulle jeg ha mer og drikke.
Så hadde jeg ikke mer penger.
Så gikk jeg halvfull hjem for å hente penger, var det vel.
Og sang ‘God save the queen’, med the Sex Pistols, som jeg hadde hørt på TV, og lest om i Vi Menn vel.
Så knuste jeg noen flasker da, (en eller to), da jeg skulle hente penger.
For de flaskene stod på trappa, og det var mørkt, (så jeg bare hørte at de knuste).
Men jeg fikk høre det dagen etter, av hun indiske mora i vertsfamilien, (faren var britisk og leste the Guardian).
Og på den tida, så var de flaskene av glass, og ikke av plast, som det ser ut som om de er lagd av nå.
Så sånn var det.
Og hvordan smaker sånn melk?
Jo, den er lunka, så den passer ganske bra å ha på frokostblandinga, sånn som Weetabix, som vi fikk der.
(Og som jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle spise, de første gangene).
Og den har et lag av snerk, eller fløte, eller hva man skal kalle det, på toppen.
Men engelskmenna drikker melka til frokost, og får ny melk dagen etter.
Men hvis dette hadde vært i Rimi, så hadde man nok strøket på intern-kontrollen.
For matvarene skal være kjølt ned også under transport.
Og det ser det ikke ut som at er tilfelle her.
(Og det husker jeg også, fra Brighton, fra 80-tallet, at om sommeren, så er den melka, som melkemannen kommer med, ganske halvvarm).
Nordmenn skal tortureres hver søndag, for da må de gå i kjempetrange butikker, med dårlig utvalg.
Man kan ikke bruke de samme butikkene på søndag som i resten av uka.
For på søndager så må butikkene være mindre enn 100 kvadratmeter.
Så man må ha to slag butikker, vanlige butikker og Brustad-butikker.
Noe som er samfunnsøkonomisk tøysete.
Jeg skjønner ikke at det skal være noe forskjell, for den vanlige butikkansatte, å jobbe i en vanlig butikk eller i en Brustad-bu.
Men det er kanskje for at folk skal få fri på søndager.
Det er mulig.
Og så har de lagd noe slags bastardaktig kompromiss, kalt Brustad-bua.
Som ikke er hverken fugl eller fisk.
Men bare noe tullball.
Det er mulig at det er dette som er forklaringen, bak dette merkelige fenomenet, ‘Brustad-bua’.
Men Rema, de hopper ikke på Brustad-bua, med en gang, sånn som de andre kjedene.
Neida, de venter i ti-femten år, eller hva det er.
I Rimi, (hvor jeg har jobbet som leder i ti år, fra 1994 til 2004), så var det nesten som et slags mantra, at man måtte forrandre seg hele tida.
Koste hva det koste ville.
Og se hvordan Rimi ligger ann i dag.
Tapte markedsandeler.
RIMI/ICA, har gått fra å være den største av de fire store dagligvaregrupperingene i Norge, til å bli den minste.
Butikkene har skiftet navn mellom ICA Nær, Rimi, ICA/ICA Supermarked, Fakta 1000, Spar 800, osv., osv.
(Og noen ICA Supermarked ble kanskje til Maxi, eller omvendt?
Hva vet jeg.
Fakta 1000 og Spar 800, var vel kanskje mest på Lambertseter.
Den første butikken jeg jobba som butikksjef i, Rimi Nylænde, var del av Spar 800 og ikke Rimi, formelt vel.
For det stod Spar 800, på innbetalingsgiroene til banken.
Men ellers så var den butikken helt som en vanlig Rimi.
Så det er mulig at Rimi tuller med meg, og sier til andre at jeg ikke har jobba der?
Fordi jeg formelt sett jobba i Spar 800, den tida jeg jobba i Rimi Nylænde, (tenkte jeg nå)?
Hvem er det som eier Spar 800 tro?
Vi får se).
Og Rimi-butikkene har skifta mellom Rimi grunnsortement og Rimi mellomsortement, osv.
Og ICA Supermarkeder har blitt til Rimi, som f.eks. Rimi Kalbakken, hvor jeg var butikksjef, i noen måneder, i år 2000 og 2001.
Og Rimi-logoen, (og skiltene på butikkene), har forrandret seg ihvertfall to ganger, siden jeg sluttet som butikksjef, på Rimi Langhus, (og i Rimi), i 2002.
(Mens Rema vel har hatt den samme logoen hele tiden).
Så man har holdt på å forrandre seg og forrandre seg, til man har blitt nesten blå eller grønne i trynet, i Rimi.
(I Rimi, så må man nesten ha hatt panikk, synes jeg at det kan virke som, i de siste 10-15 årene).
Og hvor er man nå?
På bunnen.
Man har, mer eller mindre, nesten forrandret seg ihjel, vil jeg si.
Så hva har foregått i ICA/Rimi, de siste 10-15 årene, lurer jeg.
Det kan man nok lure fælt på.
REMA har gjort det samme hele tiden, og ligger vel nå ganske nærme toppen, og har vel stort sett hatt lavest priser, av de store kjedene, hele tiden.
Rimi/ICA er klovnen i klassen, som de andre kjedene sikkert ler av nå.
Så her har det nok foregått mye tullball, er jeg sikker på.
Og jeg husker jo de regionsjefene og direktørene som jeg hadde med å gjøre, da jeg jobba i Rimi, de var ganske inkompetente, og mer som gatebøller nærmest, vil jeg si at jeg nok synes.
Magne Winnem, (en tidligere butikksjef i Rimi, som var den som ansatte meg i Rimi, og som også var en tidligere kamerat av meg, fra 3. klasse, (året vi var blåruss), på Gjerdes VGS., i Drammen), sa til meg, på midten av 90-tallet, at han ville ut av Rimi, for alle de dyktige lederne og direktørene i Rimi, hadde visst gått over til å jobbe i Forbrukersamvirket.
Så midt på 90-tallet, så skjedde det noe i Rimi.
Dyktige folk forsvant til Forbrukersamvirket.
(Og andre folk og nøkkelpersoner vel, forsvant ut etter de, til andre steder i næringslivet).
Og noen som var litt som klovner, (kan det virke som nå), tok over etter dem.
Hva har skjedd i Rimi, hvordan kunne Rimi-Hagen la dette skje?
Var dette en ønsket utvikling?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg var og trente nå, og da tenkte jeg mer på det her, med Rema og Rimi, osv.
Og det er jo det, at vi har fem-seks lavprisbutikk-kjeder, i Norge.
(Eller budsjett-butikker, kan man vel også kalle dem).
Det er vel kjent hvem de er.
Det er Rema, Rimi, Kiwi, Bunnpris og Prix.
Det var også Lidl, men de har dratt tilbake igjen til Tyskland.
Også er det vel også noe som heter Europris, har jeg skjønt.
(Som min mormor, Ingeborg Ribsskog sa hun likte for en del år siden, før hun døde ifjor sommer, husker jeg).
Og som jeg mener at en tremenning av meg, fra Drammen, som har vært på bloggen, Stine Mogan Olsen, jobba i.
Og også Rune Hestenes, som tidligere var driftsdirektør i Rimi.
At han hadde begynt i Europris, i Drammen, som distriktssjef vel.
Men Europris har jeg ikke sett i Oslo, så hva det egentlig er, det vet jeg ikke.
Men men.
Mer da.
Jo, Rimi var jo den største av disse, på 90-tallet.
Men Rimi har ikke vært noe flinke til å profilere seg, mener jeg.
Altså, de er en lavpris-butikk, det er greit.
Men det er jo ikke så spesielt i Norge, hvor man har Kiwi, Rema, Bunnpris, Europris og Prix, som jeg har nevnt.
Rimi skulle liksom være best på alt de.
Det var ikke lenger bra nok å være lave på pris.
Plutselig så skulle Rimi være best på å ha ryddige hyller, best på frukt, best på pris, best på service.
Rimi gikk fra å være lavprisbutikker, til å bli verdens beste matbutikk.
I teorien.
(Sånn som jeg skjønte det, som leder i Rimi).
Det var likesom ikke fint nok lengre, å bare være Rimi.
Kan det ha hatt noe med at Stein Erik Hagen ble kjent med kronprinsesse Märtha osv., og forærte henne hester?
Hvem vet.
Samme det.
Det ble ihvertfall nesten som et mareritt, å jobbe i Rimi, vil jeg si.
Men men.
Og da Ahold, (en nederlansk matforretningskjede), kjøpte deler av Rimi.
Så forventet visst de noe sånt, som 10% avkastning, på investeringen sin, hvert år.
Og da begynte panikken i Rimi, vil jeg si.
For hvordan skulle Rimi klare å få 10% fortjeneste hvert år?
Jo, da begynte direktørene og regionsjefene, å finne på masse kreativt hokus pokus.
Dette var like før jeg begynte som butikksjef vel, i 1998.
Og jeg merket dette, for da hadde Rimis regionsjefer, vært på studietur, til ICA i Sverige vel, (som sammen med Ahold kjøpte en del av Rimi).
Og da, så hadde de lært det, at hvis topphyllene var velfylte, så kjøpte kundene 10% mer.
(Dette var regionsjef Jon Bekkevoll, (som nå jobber i Binders), & Co.).
Så sånn var det.
Så da, så måtte vi butikksjefene, fylle opp topphyllene, med noe greier som bare skulle stå der, og se fullt ut.
Rimi hadde jo tradisjonelt, i alle år, brukt topphylla som lagerhylle.
Enkelt og greit.
Men så ikke lenger.
Nå skulle topphylla bare se full ut nå.
Og butikksjefer på butikksjefmøter, på Rimis hovedkontor, på Sinsen, ga utrykk for at de ikke skjønte hvor de skulle gjøre av gamle kampanjer.
For de fikk ikke lov å stå på gulvet, når kampanjen var ferdig, for da var det nye leverandører, som skulle ha den plassen, som de hadde betalt for da.
Så sånn var det.
Måten jeg løste det på, på Rimi Nylænde, som var en liten butikk.
Det var at en topphylle i butikken, ble brukt som ‘vanlig’ topphylle.
Så man måtte virkelig ha tunga rett i munnen, når man bestilte.
Så dette systemet førte nok til mye utsolgt, og mye frusterasjon, og svinn.
For det som stod på topphylla, det gikk jo etterhvert ut på dato.
Og da var det nye ordre.
Tomesker, skulle stå på topphyllene.
Og tomesker.
Det ser jo ikke pent ut, med tomesker, hvis kundene kunne se at eskene var tomme.
Det var som sånne kirker, som har falske fasader, også er det ikke noe bak.
Det var ikke enkelt og greit, ihvertfall.
Det var humbug, vil jeg si.
Og leverandørene ble kastet ut av butikkene, så det ble dobbelt så mye varer å fylle opp.
Men Rimi skulle jo forrandre seg så mye, så det nytta ikke å klage.
(Jeg prøvde ikke å klage engang, jeg var fersk som butikksjef).
Så sånn var det.
Men Rimi var tilslutt ikke best på noenting.
Rimi var ikke billigst lenger.
Rimi hadde ikke best service, (det var nok gjennomtrekken av folk i firmaet for stort til).
Rimi hadde ikke best utvalg.
Rimi hadde ikke best kvalitet. (Det var nok Jacobs på Holtet og Meny og kanskje ICA på Aker Brygge osv).
Rimi hadde ikke lengst åpningstider.
Men Rimi var jo den originale lavprisbutikken da.
Rema var vel en kopi av Rimi(?)
Også kom Kiwi og Bunnpris og Prix osv., seinere.
Og de ‘vanlige’ matbutikkene i Norge, forsvant jo, for ingen klarte å konkurrere mot Rimi og Rema, men måtte selge da.
Eller de ble Kiwi-butikker, antagelig, eller Spar-mat, eller hva Norgesgruppens kjeder heter.
Så sånn var vel det.
Men Rema, de klarte å profilere seg, blant lavprisbutikkene.
Rema prøvde ikke å ha ryddigst hyller, og å være best på alt.
Nei, Rema har hele tiden sagt, at ‘enklest er billigst’.
Så Rema har prøvd å gjøre det enkelt.
Det har sikkert alle i Rema fått med seg, tror jeg.
De har sikkert hatt det som noe hovedmål, å gjøre alt enklest mulig.
Men, Rimi har ikke hatt noe felles, definert hovedmål.
Men hver butikk måtte definere sitt hovedmål.
Noe som skjedde da jeg jobba på Rimi Nylænde, i 1993, da sa assistenten, Hilde, fra Haugerud vel, eller i nærheten, at Rimi Nylænde sitt hovedmål, var ‘å få fler, og mer fornøyde, kunder’, på et personalmøte, sa hun det.
Men Rimi hadde ikke noe sånt hovedmål, eller noen profil, blant lavprisbutikkene.
De hadde jo det, på den tiden jeg begynte i Rimi, rundt 1992 til 94 vel.
At ‘Rimi billig’, og ‘Rimi, vi gjør Norge billigere’.
Dette var TV-reklamene.
‘Vi gjør Norge billigere’, var kanskje litt stygg, ovenfor Norge.
Men men.
Og damene som jobba på Rimi, de fikk vel høre nå og da, av frekkaser, som var kunder, at de var billige.
I Pyton, så var det vel en vits som het, ‘jobber du på Rema eller, du ser så billig ut’.
At det var en mann, (Pervo-Chris?), som da det til en dame, på forsiden av Pyton.
Men men.
Men etterhvert, når Rimi begynte å skulle være best på alt.
Da klarte ikke Rimi å være billigst lengre.
Og det var kanskje heller ikke målet.
Målet var å få 10% avkastning til Ahold hvert år, tror jeg.
Så Rimi mistet profilen sin, som den billigste butikken i Norge, vil jeg si.
Det var Rema og Rimi, som gikk for å være de billigste.
Men Rema fikk overtaket, og har nok vært den billigste butikken i Norge, (som selger merkevarer), de siste 10-15 årene, vil jeg si.
Kanskje det var det, at Rimi Nylænde-assistent Hilde, fra Haugerud-området, tok med vareboka, (som jeg har skrevet om på bloggen), til Rema, da hun begynte der, i 1994 vel.
Dette var med butikksjef Elisabeth Falkenberg sin velsignelse, husker jeg.
Jeg var bare aspirant, så jeg lå veldig lavt.
Jeg var avhenging av jobben, så jeg ville ikke bli uvenn med butikksjef Falkenberg, ved å sladre.
Dessuten kjente jeg ikke distriksjef Skodvin så bra, og hun er sånn, som tidligere Rimi-assistent David Hjort sa, at Skodvin er sånn, at ‘hun skal alltid psyke deg ned’.
Så jeg fikk ikke sagt fra om det til Skodvin.
Og det var sånn, at det kunne vært litt skummelt å si det, vil jeg si.
For det var så fy-fy.
For den vareboka, den var hemmelig, og skulle alltid være låst inn i safen.
Også blir den plutselig gitt, av en Rimi assistent, til Rema.
Men nå er jeg jo i utlandet, og forteller om alt som har foregått, fra da jeg bodde i Norge, (siden jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe de kaller ‘mafian’, i Oslo), så da kan jeg jo ta med om denne industrispionasjen også, fra Rema, eller hva man skal kalle det.
Så sånn var det.
Men nok om Rimi, for denne gang.
Dette skulle være om Rema.
Og Rema har hatt en klar profil, ‘enklest er billigst’, gjør det enklest mulig.
Men nå, så tenkte jeg istad, når jeg trente, at nå, som Rema også begynner med ‘Brustad-buer’, så synder jo egentlig Rema mot sin egen profil.
For da har de plutselig to typer Rema.
Brustad-Rema og vanlig Rema.
Så tilslutt så kommer Rema sitt hovedkontor, til å se ut som noe ala Stasi-hovedkvarteret i det tidligere Øst-Tyskland, (for å overdrive litt).
Kanskje Rimi hadde det sånn?
For Rimi de gjorde det samme, de hadde mange forskjellige typer Rimi og ICA, og brukte sikkert masse tid på å holde alt fra hverandre.
Så nå er det Rema sin tur, virker det som, til å gjøre ting vanskeligere.
Vil dette gå ut over prisene til Rema?
Vil Remas kunder måtte betale?
Vil Rema forrandre reklamene til ‘vanskligst er dyrest?’.
Hvem vet.
Mer da.
Jo, fordi Brustad-buer, de er jo egentlig storkiosker, vil jeg si.
En Brustad-bu, er en storkiosk, som en ‘gæern’ lavpriskjede, (Rimi eller Bunnpris, og nå Rema), har stappa full av hyller, så det blir skikkelig trangt.
En Brustad-bu er som en 7-eleven kiosk, som noen har stappa full av butikkhyller, sånn at to personer ikke kan gå forbi hverandre der, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Så nå er Rema både storkiosk og butikk, vil jeg si.
Det var det jeg tenkte på, da jeg trente istad.
At nå kan vel ikke Rema lenger si at de gjør ting enklest mulig.
Nå konsentrer ikke Rema seg om å gjøre det enkelst lenger, med bare en type butikker.
Nå er det to forskjellige Rema.
Så Rema fjerner seg litt fra sjelen sin, synes jeg at vi kan se nå.
Men hvordan er egentlig Remas sjel?
Jeg tenker på dette:
– Rema stjal Rimis varebok, i 1994, (og fikk da vite hvilke varer, som Rimi tjente mest og minst på, det stod en kode, fra A til F, ved siden av hver vare. Og Rema visste da, hvilke varer, som Rimi fikk billigere enn dem, og kunne tyne de leverandørene, og få overtaket på de og Rimi).
– Når jeg sender e-post til Rema, for å klage på noe som skjedde, på Rema Furuset, i 1993 vel, (at jeg fikk en Pizza Grandiosa der, med noe ekkelt kjøtt på, som var en pizza som var hjemmebakt, vil jeg si, men puttet i en Grandiosa-eske, av noen av mine tidligere kollegaer, fra Matland, (En som het Løvdahl?), som da jobbet på Rema Furuset, hvor tidligere disponent Paulsen fra Matland, og kassalederne Helene, fra Finland, som snakka svensk, og ei fra Asia, Carmen, satt i kassa bare, på Rema Furuset, selv om det så rart ut husker jeg, at de kassalederne fra Matland/OBS Triaden, var blitt degraderte, begge to, til kassa på Rema Furuset. Så de likte kanskje ikke at jeg, som hadde jobba på OBS Triaden, handla i butikken til Paulsen, på Furuset. Noe jeg gjorde fordi jeg var fattig vernepliktig, og arbeidsledig, etter militæret. Så de tulla nok med Grandiosaen min, for jeg pleide å kjøpe Grandiosa hver dag, før jeg lærte meg å lage mat og steke kjøttdeig, osv., av søstra mi, seinere i 1993, som ikke ville lage all maten selv, da hu flytta inn på Ungbo, på Ellingsrudåsen, hvor jeg hadde bodd siden 1991. For Helene og Carmen var sjefene mine, nemlig, for jeg jobba i kassa, på OBS Triaden, og de var kassaledere der. Så Helene begynte å mobbe meg, husker jeg, da jeg gikk til kassa hennes, på Rema Furuset, for at jeg spiste Grandiosa og drakk cola og spiste tortilla chips hver dag. Så sånn var det).
Når jeg sender e-post til Rema, så må jeg sende til noe som heter Gladengen drift.
(Dette synes jeg minner om det Lidl har fått mye kjeft for, at de hadde så mye hemmelighold).
Og Gladengen drift/Rema har vel ikke sendt meg noe svar heller.
– Og nå altså dette med at Rema skal ha ‘Brustad-buer’.
Det var nesten noe usømmelig ved det, å handle f.eks. på Bunnpris, like ved der jeg bodde på St. Hanshaugen, på søndager, husker jeg.
Det var kun plass til en kunde, i en midtgang, mellom hyllene.
Så det var nesten usømmelig, de gangene man møtte en dame der.
Så hva skal butikkjedene, med sånne butikker, hvor det er sånn, at du nesten like gjerne kan gå i den butikken, istedet for å ha sex?
Man kan jo være singel hele livet, hvis man har en sånn Bunnpris, eller en annen type ‘Brustad-bu’, i nærheten.
For hvis man har lyst på litt sex, så kan man jo bare gå inn i en sånn butikk, så kommer det ei dame som prøver å gå motsatt vei av deg, for å finne noe greier i hylla da.
Så var den saken biff.
Da slipper man å tenke på å sjekke fler damer, de neste månedene, for da har man på en måte nesten fått seg et nummer da, mellom de trange hyllene i Bunnpris-butikken på søndagene.
Det er nesten litt den stilen der.
Så hva kjedene og Sylvia Brustad og Arbeiderpartiet skal med de butikkene der, det veit ikke jeg.
Det er nesten litt usømmelig, synes jeg, siden det er så dårlig plass i dem.
Så sånn er nok det.
Så hvordan sjelen til Rema er.
Har de mista sjelen sin nå?
Eller har sjelen til Rema vært tvilsom hele tiden?
Hva vet jeg.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her er mer om dette:
PS 4.
Jeg sendte en anmeldelse av Rimi-assistent Hilde, fra Haugerud-området, og Rimi-butikksjef Elisabeth Falkenberg, til Økokrim, siden de organiserte at Rimis varebok, havnet hos hun Hilde sin nye arbeidsgiver Rema:
Google Mail – Industrispionasje fra Rema mot Rimi
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Industrispionasje fra Rema mot Rimi
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Wed, Apr 7, 2010 at 1:19 AM
To:
okokrim@okokrim.no
Cc:
bjorn.kolby@lo.no
Bcc:
anne-kathrine.skodvin@ica.no
Hei,
jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian', og har flykta til England.
Nå lurer jeg på om det kan være fordi jeg ble vitne til noe industrispionasje, da jeg jobba som aspirant, på Rimi Nylænde, på Lambertseter i Oslo, i 1993 eller 94.
Det var assistent Hilde, fra Haugerud-området, og som hadde vært i Jehovas vitner, som skulle begynne som assistent i Rema.
Og da ble jeg vitne til det, at hun fikk lov av butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som min tildligere klassekamerat fra Gjerdes VGS. i Drammen, og som ansatte meg i Rimi, mens jeg var i militæret, Magne Winnem, omtalte som 'mafia', i 1995 eller 96 vel, uten at jeg skjønte så mye da, for jeg hadde aldri hørt om mafia i Norge, og jeg vet ikke hvilken mafia han mente), til å ta med Rimi sin hemmelige varebok, fra safen.
Så jeg blir antagelig forfulgt siden jeg var vitne til dette.
Fordi, i den vareboka, så stod det koder, foran alle varene som var i Rimis sortement.
Det var kode fra A til F, ettersom hvor mye Rimi tjente på den og den varen.
Så da kunne Rema finne ut hvilke varer Rimi fikk billigere enn dem, og få et overtak på leverandørene og Rimi.
Så dette var industrispionasje i høyeste grad, vil jeg si.
Så jeg tenkte jeg skulle sende om dette til dere.
Jeg sender en kopi til LO og, siden jeg har en arbeidssak mot ICA/Rimi, som er hos LO, men Falkenberg er lesbisk, og samboer med Liv Undheim i LO, så jeg sender det til Rimi/ICA og, selv om jeg har en arbeidssak mot de, siden jeg da ikke stoler helt på LO, dessverre, siden Falkenbergs samboer er ganske høyt oppe der, i et fagforbund.
