19
March 2009
09:25
Stikkord: Rimi
-
Fler spørsmål på StatCounter. (In Norwegian)
PS.
Faren min har vel folkeskolen, eller det som seinere ble kalt ungdomsskolen.
Faren hans, min farfar, hadde jo snekkerverksted, Strømm Trevareindustri, på Sand, i Svelvik, og faren min begynte å jobbe der etter folkeskolen.
Han bygde båter på fritiden, og kjørte over til Holmsbu blant annet, hvor han traff moren min, har jeg skjønt.
Kjetil Prestegarden ble butikksjef på Rimi Kalbakken etter at jeg måtte slutte som butikksjef der, pga. problemer med bl.a. han og Anne Neteland.
Dette var våren 2001, og for alt hva jeg vet, så er Anne Neteland fortsatt distriktsjef der, og Kjetil Prestegarden fortsatt butikksjef.
Jeg har ikke noen felles kjente med disse, så jeg har ikke fulgt med på hva de driver med for øyeblikket osv.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
StatCounter: Noen søker på ‘erik fortell mer om kjetil prestegarden og rimi kalbakken’, på Google. (In Norwegian)
PS.
Jeg synes vel jeg har skrevet en god del om fra da jeg jobba på Rimi Kalbakken allerede.
Det er vel ikke den tida av livet som jeg helst husker tilbake på, for å si det sånn, de månedene jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Så sånn er det.
Det var som et mareritt hele tida jeg jobba der, vil jeg si.
Jeg ble tulla med av han Prestegarden og Co. der hele tida, vil jeg si.
Så sånn var det.
Men men.
Men det skjedde også noe rart, et år eller to år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken.
Jeg lurer på om han Kjetil Prestegarden var i ledtog med David Hjort.
Det som skjedde var at jeg var aleine hjemme, i Rimi-leiligheten som jeg leide i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.
Der var det ofte fester, men jeg hadde ikke så mange venner som bodde der, siden de fleste andre som bodde der, de jobba i sentrum, mens jeg jobba i Lambertseter, Bjørndal og Ski-området.
Så sånn var det.
Men David Hjort ringte da.
Det var kanskje en fredag kveld.
Uten noen særlig forklaring, så ville han og dama, var det vel, komme å besøke meg.
Og da var vel Rimi stengt, men Kiwi, også i Waldemar Thranes gate, dem har åpent lengre.
Til klokka 23.
Så jeg dro bort dit, hvor jeg også kjente butikksjefen, en som het Tom, fra Lørenskog.
Dette var etter at jeg hadde slutta som butikksjef i Rimi, og begynt å studere.
Så jeg tok det ikke så nøye om jeg handla på Kiwi eller Rimi da.
Og om noen så meg med Kiwi-poser, for å si det sånn.
Men men.
Jeg gikk på Kiwi for å kjøpe noe mat og snacks, som jeg pleide, når jeg fikk gjester.
Jeg pleide å ha øl og sånn stående, for jeg var ikke noen stordrikker, jeg drakk stort sett bare når det var fester, så jeg kunne ha øl stående i månedsvis og annen alkohol, som vin og vodka og en cognac-flaske jeg fikk av David Hjort en gang jeg kjørte han og Linn Korneliussen til Gardermoen, da de skulle til syden, stående enda lengre.
Men men.
Da jeg dukke opp på Kiwi, så stod han Tom der, han butikksjefen jeg kjente.
Han var en kamerat av Øystein Andersen, som er adoptiv-tremenningen min, (opprinnelig fra Korea), og jeg kjente han Tom siden jeg hang mye sammen med han Øystein, også i Lørenskog, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.
Så sånn var det
Tom ble sur, for jeg spurte om hvor mye noe ny rusdrikk eller øl kosta, mest for samtalens skyld.
Og han svarte vel ikke ordentlig, men begynte å nevne at alkoholsalget var stengt.
Men det var ikke sånn at jeg tenkte på det, for alkoholen var ikke dekket over, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å feste, men David Hjort ringte når jeg vel egentlig lå og sov, eller noe, tror jeg.
Men han Tom han misforstod helt, eller lot som han misforstod, eller trodde jeg skulle lure han til å selge meg alkohol etter at alkoholsalget var stengt for dagen, men det var ikke det jeg hadde i tankene akkurat.
Jeg bare skulle slå av en prat liksom.
Dette var inne på melkekjøla, hvis jeg husker riktig, eller et annet slags kjølerom, som man gikk gjennom.
Så det var et helt rom, i butikken, som ble holdt kjølig da.
Og ikke bare noen skap.
Og der stod han Tom da.
(Det kan ha vært at han venta litt på meg der, hva vet jeg.
Men det skal jeg ikke si for sikkert).
Da jeg kom bort til Rimi-leilighetene igjen, som er litt over hundre meter unna Kiwi kanskje, så stod han Kjetil Prestegarden, og omtrent 7-8 andre vel, og venta på å få komme inn på en fest.
Jeg hørte han Kjetil kommenterte at jeg så lik ut enda, eller noe.
Og han prata da med ei dame som må ha visst hvem jeg var fra før.
Men jeg vet ikke hvem hun dama var.
Kjetil sa at han trodde at jeg alltid ville se sånn ut.
Så det var litt rart å høre, men jeg tok ikke det så særiøst hva jeg overhørte han sa, for han hadde jeg ikke så bra forhold til fra før.
(Jeg tror de folka også stod der, da jeg gikk bort til Kiwi, så de hadde stått der en stund.
De ble ikke sluppet inn).
Ved døra stod det en drita kar.
En slags brande omtrent, som muligens var rød i tryne, han var vel sinna ihvertfall.
Så de andre holdt avstand til han.
Så det her kan ha vært et plott.
For da måtte jo jeg gå bort, ved siden av han sinna, drita fulle ‘branden’ da.
Og låse opp døra.
De stod nok ikke der da jeg gikk ut, men de var på vei bort til døra tror jeg.
At jeg møtte dem på veien bort til Kiwi.
Noe sånt.
Men det gikk bra, han angrep ikke, han ‘branden’, som jeg kanskje frykta litt, skal jeg være ærlig.
Men men.
Så ringte jeg David Hjort, seinere, og hørte hvor dem blei av.
Men da skulle han ikke komme likevel.
Så her var det nok noe lurings eller noe plottings, det vil jeg nok tro.
Bare noe jeg kom på når jeg så det her søket på tracking-cookie programmet.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
StatCounter: Noen i Akershus Fylkeskommune søker på ‘den -velkommen-boksen er sykt irriterende, ribsskog!’, på Google. (In Norwegian)
PS.
Ja, jeg skjønner den er irriterende.
Jeg skal ta den den bort nå.
Jeg bare lurer på hvorfor jeg ikke får rettighetene mine.
Om det er fordi at folk tror at jeg er bare er en dumming, siden jeg jobba på Rimi i Oslo.
Eller at de ikke tror det er meg, siden jeg har en sak mot to store firma som Bertelsmann og Microsoft osv.
Så jeg tenkte jeg kunne ta med noe programmering på bloggen, sånn at folk så at jeg kunne litt av det og, siden jeg jo har studert mye data opp gjennom livet.
Så jeg kan militær-greier, butikksjef-greier, og data-greier og mye forskjellig.
Så selv om jeg bare jobba på Rimi, i en del år, som jeg bodde i Oslo, så er det ikke sånn at det eneste jeg skjønner er hvordan man stabler varer inn i hyllene på Rimi da.
Bare i tilfelle det var noen som trodde at jeg bare skjønte enkle butikk-greier.
Så tenkte jeg at jeg kanskje burde begynne å drive litt med programmering igjen.
Nå tenkter jeg litt på å prøve å lage noen enkle spill og sånn, på en webside, i de neste ukene, for det drev jeg mye med på 80-tallet, så skjønner kanskje folk at man behøver ikke automatisk være dum fordi man har jobba med å stable varer på Rimi.
Det er mulig.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Hvorfor jeg ikke er så spinkel, selv om f.eks. mora mi var det. (In Norwegian)
I den etterlysningen, som noen, av en rar grunn, sendte meg på e-post igår.
Fra da mora mi forsvant, fra Larvik, da jeg bodde hos faren min i Svelvik, i 1983.
Der stod det at mora mi var spinkel, og det var hu.
Og jeg var også veldig spinkel som barn og ungdom.
Jeg spilte fotball, men treneren, Skjellsbekk, klagde på at jeg trengte mer kjøtt på beina.
Men jeg fikk ikke så mye kjøttmat og sånn, fra farmora mi.
Selv om hu lagde kjøttkaker og sånn, noen ganger da.
Men jeg spiste vel for mye potetgull og cola om kveldene.
Det er mulig.
Og Pizza Grandiosa.
Men da jeg kom i infanteriet, som 22-åring, da la jeg på meg litt muskler.
Selv om jeg ikke var så kraftig etter infanteriet heller, men da fikk jeg grunnlaget da.
Så jobba jeg hardt i alle år på Rimi.
Jeg var ofte den som la opp kjølevarer, som vel er de tyngste varene.
Så nå, hvis jeg ser meg i speilet nå, så minner jeg mer om en bjørn, enn spinkel person, vil jeg si.
Det er fordi at jeg jobbet hardt og pliktoppfyllende i alle år på Rimi.
Jeg har trent litt, men grunnlaget er fra Rimi.
Jeg er så vant til å jobbe hardt og pliktoppfyllende på Rimi, så da bare trener jeg på samme måte, og da får jeg resultater med en gang.
F.eks. da jeg var i Sunderland, så kunne jeg svømme non-stop, i timevis, hvis jeg ville, uten å bli sliten.
Det er nok pga. alt det harde og jevne arbeidet jeg gjorde i infanteriet og i Rimi.
Likevel, så fikk jeg høre bak ryggen min, da jeg ble butikksjef, at jeg jobba dårlig.
Det var vel kanskje fordi, at hvis jeg tok tid, og hjalp en kunde, (som man skulle gjøre), så trodde kanskje kassapersonalet, at jeg ikke jobba ordentlig da.
Jeg kan ikke skjønne noen andre grunner.
Jeg dusja hver dag før jeg dro på jobben, og hadde alltid nyvaska skjorte.
Kanskje det var derfor de trodde at jeg ikke jobba.
Jeg var også nøye med frukta, og sorterte bort all den dårlige frukta i disken hver morgen.
Og det er det vel ikke alle som er like flinke til.
Så det er mulig at jeg fikk litt ekstra tyn, siden jeg var grundigere med ting som å ta bort den dårlige frukta osv.
Men på Rimi Langhus, så sa dem at det var bra at jeg brukte lang tid i frukta.
Men det syntes ikke kollegene mine på Rimi Kalbakken, husker jeg.
Men jeg var jo egentlig butikksjef, så jeg skulle jo egentlig bli dømt fra mine resultater, mener jeg da.
Og ikke på bakgrunn av noe sladder.
Jeg burde kanskje tatt med de som klagde, og latt de fotfølge meg i butikken en dag, så hadde de jo fått sett hva jeg gjorde.
Ei som het Ida, da jeg var butikksjef på Nylænde.
Hun spurte meg på det første personalmøte jeg hadde som butikksjef omtrent.
‘Hva gjør du da’, på en sånn lur måte.
Akkurat som om jeg ikke gjorde noe.
Det syntes jeg var ekkelt.
Så jeg ble paff, og visste ikke hva jeg skulle svare.
Jeg var ikke vant med så uhøflige folk fra Rimi Bjørndal.
Men det har jeg tenkt i ettertid, at jeg kunne lat henne gått sammen med meg en dag i butikken da, så kunne hun fått sett hva jeg gjorde.
Jeg vet ikke hva hun tenkte på, hun satt i kassa og trodde at jeg ikke gjorde noe da kanskje.
Det er mulig.
Det er mye rart.
Når man jobba som butikksjef i Rimi, så skulle man prøve å få kundene fornøyd, sjefene fornøyd og de ansatte fornøyde.
Jeg fokuserte mest på kundene jeg da, at de skulle bli fornøyde med butikken.
Men jeg hadde ikke noe praktisk lederutdannelse, så jeg kunne kanskje vært flinkere med personalet.
For det kan nok tenkes at jeg feilaktig fikk rykte på meg for å ikke jobbe bra nok.
Det mener jeg at jeg hørte at hun Hilde, låseansvarlig på Rimi Nylænde, også prata om, bak ryggen min.
Helt til en dag hvor vi jobba sammen, med å fylle opp platået på Rimi Nylænde, med noe såpe.
Og da så hun at jeg jobba bra, og da fortalte hun vel det videre.
Men det er vanskelig å måle dette, hvor mange kalorier hver enkelt bruker, på å jobbe, hver dag.
Jeg var jo forsiktig med ryggen, og jeg var ikke sånn at jeg stønna hver gang jeg tok et løft.
Så det kan ha vært at vi burde ha hatt noen slags kalorimålere da på jobben, for å registrere hvor mange som brukte hvor mange kalorier.
Jeg bare tuller.
Men jeg vet ærlig talt ikke hvordan man skal dømme en butikksjefs arbeid, annet enn ut fra resultatene.
Man kan vel ikke ha en som går i hæla ens, og registrere og skrive opp alt man gjør i løpet av en dag?
For jeg tror ikke jeg hadde kommet så dårlig ut da, for jeg er ganske disiplinert og hardtarbeidende egentlig.
Ellers så hadde jeg vel ikke gått fra å være veldig pinglete i 1992, til å bli ganske kraftig 10-12 år seinere.
Det skulle ikke jeg tro selv ihvertfall.
Jeg veide kanskje litt i underkant av 60 kg., det første året jeg bodde i Oslo og studerte.
Og nå veier jeg vel over 90 kg, tror jeg.
Og det er ikke så mye fett.
Så mye av de kiloene er nok pga. hard jobbing blant annet i Rimi og infanteriet da.
Så det er ikke umulig at jeg fått litt urettferdig tyn, i Rimi, for å ikke være hardt-arbeidene da.
Fra folk som kanskje ikke så hele bildet, og bare dømte det fra det de så selv.
Det er mulig.
Men men, man kan ikke være like heldig med alt.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Konflikter innad i Rimi. (In Norwegian)
For det var sånn på Rimi Nylænde, som jeg fortalte i den forrige posten, at distriktsjefene og regionsjefene, de bare pøste på med prosjekter, da jeg ble butikksjef der.
Det var Anne Kathrine Skodvin det, som sa til meg, at jeg var flink til å organisere prosjekter.
Så selv om det var det første året mitt som butikkksjef, så pøste de på.
Det var flytting av frukta, det var at vi skulle begynne med tipping, det var at vi skulle bytte fryserne osv., osv.
Og, jeg ble også tilbudt butikksjef-jobben, på Rimi Manglerud, en Oslos største butikker, i 1999.
Da jeg hadde vært butikksjef i ca. et halvt år.
(Jeg vet at hun assistenten, Wenche Berntsen fra Manglerud, hun overhørte dette, at Graarud hadde tilbudt meg den jobben, for hun sa det videre til noen andre, mens jeg hørte det).
Så det var tydelig at Rimi-sjefene, viste hvor flink jeg var til å lede butikker og arbeide strukturert og beholde kontrollen da.
Men jeg kunne nok ikke så mye butikk-ledelse, så på den neste butikken, så fikk jeg problemer med personalet.
Men jeg var flink til å jobbe strukturert og beholde kontrollen da.
Og dette utnyttet nok Rimi-sjefene, ved at de pøste på med fler og fler prosjekter.
Så jeg jobba ganske mye for de 230.000 kronene jeg fikk i året, vil jeg si.
Men jeg hadde ikke tenkt å jobbe så lenge som butikksjef egentlig.
Jeg hadde jo ‘slava’ rundt i Rimi, i 4-5 år som assistent, hvor jeg ikke leda butikken, men hvor jeg bare jobba som en maskin, omtrent.
For jeg var i bra form etter et år i infanteriet.
Jeg løp 3000 meter, på 11 minutter vel.
Og etter infanteriet, så slutta jeg å røyke og.
Jeg løp Oslo-løpet, i 1993, med Rimi Munkelia, på ca. 15 minutter vel.
Det var 5 kilometer.
Og da slo jeg to fotballspillere, som også var med på laget vårt, husker jeg.
Så sånn var det.
Og etter militæret, så slutta jeg å røyke, så da ble nok kondisen enda bedre, ihvertfall utholdenheten når det gjaldt å fylle opp varer og rydde hyller, som var hoved-arbeidsoppgavene mine, disse årene etter militæret, før jeg ble butikksjef.
Mer da.
Jo, men jeg var litt knyttet til Rimi Nylænde.
Jeg hadde tenkt å begynne å jobbe i data, på slutten av 90-tallet, for det var det mange som begynte med.
Og jeg hadde data-utdannelse, på høyskole, fra begynnelsen av 90-tallet.
Så jeg søkte en datajobb, i 1998.
Men da sa jeg det til Skodvin og Kristian Kvehaugen i Rimi.
Og da tilbudte de meg også butikksjef-jobb.
Jeg syntes det hørtes artig ut, å ha det med på CV-en, at jeg hadde vært butikksjef i Rimi, når jeg først hadde jobbet der så mange år.
Så jeg slo til på butikksjef-jobben.
Men jeg hadde ikke planer om å jobbe i Rimi i resten av livet akkurat.
Men så tok dot com-bølgen slutt, så da ble det litt vanskeligere å få jobb i data, men da begynte jeg heller å studere data, da jeg hadde fått nok av Rimi.
Så sånn var det.
Men jeg ville prøve å få Rimi Nylænde bra, før jeg slutta.
Og i 1999, da jeg ble tilbudt Rimi Manglerud, av Jan Graarud, så var jeg ikke helt fornøyd med Rimi Nylænde.
Jeg ville gjerne prøve å få Rimi Nylænde bra, før jeg slutta, siden jeg hadde jobba på Rimi Nylænde, i tre års tid, etter militæret.
Det var på Rimi Nylænde, at jeg begynte å jobbe som leder i Rimi da, så jeg hadde et spesielt forhold til den butikken, pga. dette da.
Så da ville jeg heller vente til jeg hadde blitt litt mer varm i trøya, som butikksjef, før jeg flyttet til en større butikk.
I år 2000, på høsten da, så hadde jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, i to år.
Så da syntes jeg, at jeg kunne begynne i en større butikk.
Det var jo også press fra Rimi om dette, allerede i 1999.
Og jeg skjønte det, at Rimi ikke ønsket å ha folk som ‘grodde fast’ i en butikk.
Som hun som var butikksjef på Rimi Ryen, i mange år.
Og som jeg tror kanskje døde, fordi Rimi Hagen holdt minne-tale, eller noe, om henne, på et Rimi-møte på Oslo Plaza, i 1999, eller noe.
Like etter at moren min døde.
Søstra mi ringte meg, like etter at jeg ble Rimi butikksjef, og fortalte meg at mora mi hadde fått kreft.
Det var da jeg var på Rimi-seminar på Storefjell, første uka jeg var butikksjef.
Så sånn var det.
Så jeg ble nok sett på som å være dyktig til å organisere butikker og prosjekter osv., innad i Rimi.
Og dette ble nok utnyttet litt, av Rimi-sjefene og, at de pøste på med fler og fler prosjekter.
Mer da.
Jo, og de ville ha meg til en stor butikk.
Men jeg ville liksom gjøre ferdig jobben min, på Rimi Nylænde, og bli litt varm i trøya, før jeg begynte i en stor butikk.
Fordi jeg hadde ingen kursing i personal-ledelse osv., fra Rimi.
Og jeg hadde ikke lært å skrive lønninger engang, fra Kristian Kvehaugen, som var sjefen min på Rimi Bjørndal.
Og ingen hadde forklart meg hva ‘LIS-brutto’, betydde, da jeg ble butikksjef.
Jeg skjønner jo hva det betyr nå, men jeg kan ikke akkurat definisjonen på rams.
For den har jeg aldri fått.
Det betyr hvilken fortjeneste-prosent butikken er beregnet å ligge på etter svinn, ifølge budsjett.
Og det hadde ingen pratet med meg om, før jeg ble butikksjef.
Sånne ting var jeg helt grønn på.
Jeg ble brukt som en slags slave, som måtte fylle opp varer, (spesielt kjølevarer, som var en ganske tung jobb), på raskt tid, hver kveld, på Rimi Bjørndal.
Jeg lørte ikke noe om sånne butikksjef-greier der.
Så sånn var det.
Bare for å ta med litt mer om hvordan det var, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, på slutten av 90-tallet.
Så sånn var det.
-
Begynte politiet å tulle med meg fordi Jon Bekkevoll i Rimi ikke likte hvordan jeg ledet butikkene? (In Norwegian)
Nå har jeg sovet et par timer på sofaen.
Og det som er i huet mitt nå, når jeg våkna, det er at jeg husker jo at Jon Bekkevoll i Rimi ikke likte hvordan jeg leda butikken, Rimi Nylænde, på slutten av 90-tallet.
Han sa til en distriktsjef, Jan Graarud vel, at skal vi få en ny sånn butikksjef som ikke hører på hovedkontoret nå da.
Noe sånt.
Men jeg var jo ny som butikksjef, det her var jo første året mitt som butikksjef.
Og jeg prøvde jo bare å si hva jeg mente da.
At det var ikke ro nok i butikken til å starte med tipping, for jeg hadde ikke helt kontrollen, etter å ha flytta frukta osv.
Men at vi måtte vente til vi fikk kontroll på frukta.
Det var min mening da.
Han tok jo ikke det opp noe videre da, han Bekkevoll.
Så han hadde ikke noe møter eller noe, om at jeg som ny butikksjef, hadde egne meninger.
Det var visst ikke lov å ha egne meninger som butikksjef, skjønte jeg.
Jeg hadde jo et hue jeg og, og inni der så hadde jeg meninger.
Og når dem spurte meg hvordan meninger jeg hadde, så svarte jeg hva jeg mente da.
Men det ble tydeligvis for mye for han regionsjefen Bekkevoll, husker jeg at jeg overhørte, en gang, i 1999, må det vel ha vært.
Da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde.
Kan det være sånn, at politiet og næringslivet, samarbeider om å tulle med folk da?
Sånn at Rimi da kunne si til politiet, at tull med han der, på Rimi Nylænde, for han har egne meninger.
Kan det være sånn det fungerer i et demokrati da?
Det er jo ikke et demokrati da.
Vanlige folk, som meg, er jo ment å ha rettigheter dem og.
Er myndighetene og stor-kapitalen så godslige at dem bare kjører over vanlige folk som meg, og har så mye samrøre, at dem driter i vanlige folks rettigheter?
Det var det jeg hadde i hue når jeg våkna her nå.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Ny e-post til Trond Halvorsen. (In Norwegian)
Google Mail – Hegnar
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Hegnar
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Thu, Feb 26, 2009 at 3:56 PM
To:
Trond Halvorsen <trond-h@getmail.no>
Hei,ok, så du mener det er fler jøder enn det de vil ha det til?
At alle ikke kan ha stryki med i holocaust, slik som de vil ha det til, siden
det er så mange på debattforumene osv?
Det der med lampeskjermer og såpe og sånn, synes jeg blir litt makabert.
Men det er kanskje mer som foregår, enn som kommer ut i media.
Jeg var på det internasjonale museet om slaveri, i Liverpool idag, og
jeg så et sitat på at slaveri finnes ennå, fra 2006, bare i mer utspekulerte
former.
Har du hørt noe om det her med ‘goy’, er det slaver jødene har, eller er det
bare en betegnelse på ikke-jøder?
Nordmenn som jobber livet av seg, i butikkene eiet av rike folk, (som jeg
gjorde, i mange år, i Oslo, på Rimi), de er jo på en måte slaver for
kapitalistene da.
Og kapitalistene betyr jo pengefolk.
Og jødene de tjente opp forumer i middelaldren, i Europa, for ifølge
kristendommen,
så var jøder de eneste som kunne kreve renter.
Så det var vel kanskje der disse forumene har blitt bygget opp, til de
12 familiene,
i Bilderberger-group, som folk sier styrer verden.
Tror du kristendommen kan ha blitt ‘tullet med’, sånn at vanlige folk
skulle ‘vende det andre kinn’,
og ikke fikk lov å ta renter, slik at alle pengene havnet hos
ikke-kristne, det vil si jøder da vel bl.a.,
i middelalderen.
Bare en tanke av noe slag jeg har hatt.
Men man kan jo bli dømt til mange års fengsel for
holocaust-fornektelse i Tyskland og Østerrike,
er det vel.
Og det gjelder vel hvis man skriver på en norsk eller engelsk blogg og.
Så jeg sitter her med en litt sånn rar følelse av at jeg skriver om
noe jeg ikke har lov å skrive om nå.
Men sånn er det, man kan ikke være vant til å skrive om alt.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
2009/2/26 Trond Halvorsen <trond-h@getmail.no>:
[Quoted text hidden]
-
‘Grandiosa smaker papp’. (In Norwegian)
http://guru.sol.no/question/mat-og-drikke/hverdagsmat/hvorfor-koster-grandiosa-uten-paprika-mer
Jeg har tidligere skrevet på bloggen, når jeg har skrevet om problemene med Grandiosa, (Se ‘Grandiosa’-label), at da jeg jobbet som leder, på Rimi i Oslo, så hendte det ganske ofte, at man overhørte, at folk mente, at Grandiosa smakte ‘papp’.
For eksempel kunne foreldre, en far, si til avkommet sitt, at ‘nei, ikke papp-pizza’.
‘Hvorfor ikke det da?’.
‘Fordi det smaker papp’.
Og dette sier også denne unge kvinnen, ser det ut som at det er, på SOL guru, på bildet øverst i denne bloggposten.
At ‘Grandiosa smaker papp’.
Hvordan kan de vite det da?
Har de smakt papp da?
Jeg syntes ikke at Grandiosa smakte papp.
For det første syntes jeg at det smakte tomat og jarlsbergost og pizzabunn.
For det andre så er jeg ikke sikker på hvordan papp smaker nøyaktig.
Men jeg kan vel gjette det.
Jeg pleide vel å tygge på noe avispapir, eller noe annet slags papir, tror jeg, som noe slags uvane, da jeg var guttunge, mener jeg å huske sånn halvveis.
Så jeg har sånn delvis en formening om hvordan papp vil smake.
Man kan jo lukte på kartongen, og da får man jo en anelse om hvordan den vil smake og.
Men, det er jo plast, mellom Grandiosa-pizzaen og kartongen.
Så hvor kommer dette fra, at pizzaen smaker papp?
For den gjør jo ikke det, tørr jeg å påstå.
Jeg lurer på om dette er bare en unnskyldning, for å ikke spise pizzaen, at det må være for å dekke over en annen grunn(?)
Det har jeg skrevet tidligere, og det lurer jeg på ennå.
Bare noe jeg kom på, når jeg leste om hvorfor Grandiosa uten paprika er dyrere enn den med paprika, som vel kanskje også må være noe slags tullball?
Det høres ihvertfall unektelig litt rart ut.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
