johncons

Stikkord: Rimi

  • Ringte Anne Katrine Skodvin i Rimi. (In Norwegian).

    Nå ringte jeg Anne Katrine Skodvin, i Rimi, angående at jeg så at hun stod som referanse, på CV-en min.

    Jeg sendte en tekstmelding til henne, i 2005, da jeg bodde i Walton, at jeg mistenkte at familien min hadde noe problemer med å være under kontroll av noe mafia osv.

    Og Anne Katrine sendte meg en tekstmelding tilbake, om at jeg skulle kontakte Rimi sikkerhetsavdeling.

    Så spurte jeg henne nå, om hva hun gjorde i forbindelse med tekstmeldingen jeg sendte.

    Men hun husket ikke at jeg hadde sendt noe tekstmelding.

    Så sa jeg, at grunnen til at jeg ringte, var at hun stod som referanse, på CV-en min.

    Men jeg sa, at hun huska vel ikke noe av jobbinga i Rimi, fordi det var jo enda lenger tilbake.

    Ja, hun var enig i det, at det var noen år siden.

    Men hun kunne bekrefte at jeg hadde jobbet på den og den avdelingen osv.

    Så sånn var det.

    Men jeg vet ikke helt hvor lurt det er, å ha henne som referanse, når hun husker så dårlig.

    Vi får se.

    Jeg spurte også om hun jobba med IKT, for jeg mente det var det dem sa, at hun jobba med, en gang jeg ringte Rimi tidligere.

    Men det var intern-revisjon, som Anne Katrine jobba med nå.

    Så sånn var det.

    Så da sa jeg bare at hun fikk ha en god dag i Rimi.

    For jeg er ikke helt sikker på hvordan det er å bruke henne som referanse, når hun ikke husker lengre enn noen måneder tilbake osv.

    Men vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter IV: Noen med Mac søker på ‘erik ribsskog satt i fengsel fra 1989 til 1998’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter IV: Noen med Mac søker på ‘erik ribsskog satt i fengsel fra 1989 til 1998’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20satt%20i%20fengsel%20fra%201989%20til%201998&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    PS.

    Det er ikke riktig.

    Jeg har aldri vært kriminell.

    Aldri sittet i fengsel.

    Og aldri vært straffet for noe som helst.

    I 89, så flyttet jeg til Oslo, for å studere, på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi (NHI), på Frysja, ved Kjelsås, i Oslo.

    I 1990, så tok jeg friår, for jeg var litt vant med russetid og hadde mange venner og kjente i Drammen, og på Berger, det siste året.

    Så jeg kjedet meg ganske mye i Oslo, med kun studier.

    Så jeg hadde et friår, hvor jeg jobbet, på Norsk Hagetidend, på Grønland og også på lageret på Tøyen, i to måneder, høsten 1990.

    Så begynte jeg å jobbe på OBS Triaden, i Lørenskog, som kassamedarbeider, heltid, til sommeren 1991.

    Så gikk jeg andre året, på NHI, skoleåret 91/92.

    NHI, hadde da flyttet til Fyrstikktorget, på Helsfyr, i Oslo.

    Sommeren 92, så var det førstegangstjeneste i militæret.

    Så da var jeg i infanteriet, i Elverum, fram til sommeren 93.

    Jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, i Skansen Terrasse, fra 1991.

    Og søstra mi flytta inn på rommet mitt, på Ungbo, da jeg var ferdig med militæret, for hun var hjemløs.

    Så sånn var det.

    Og jeg jobba mye, siste året på NHI, på OBS.

    Og jeg var litt deppa det året, for jeg hadde nesten ingen kontakt med venner eller familie.

    Så jeg klarte bare 33 vekttall, av 40, på NHI.

    Det var kanskje litt for fritt for meg, jeg var ikke så flink til å stå opp, og gå på skolen og sånn, for jeg hadde litt depresjon og sånn, og gikk vel ikke så bra med folka på NHI, på Helsfyr.

    Men men.

    Men, det var nedgangstider, og jeg måtte sørge for søstra mi, osv.

    Så jeg ville ikke ta ferdig studiene, ved NHI.

    Men jeg begynte å jobbe i Rimi.

    Først ekstrahjelp, ved siden av førstegangstjenesten, på Rimi Munkelia, fra julen 92.

    For jeg gikk jo tredje klasse videregående, skoleåret 88/89, i Drammen, på Gjerde VGS.

    Og da ble jeg kjent med en i klassen, som heter Magne Winnem, fra Røyken.

    Og han var da butikksjef, på Rimi Munkelia, på Lambertseter, i Oslo, i 92.

    Så han skaffet meg jobb som ekstrahjelp, på Rimi da, annenhver lørdag, ved siden av militæret.

    Og etter militæret, så begynte jeg som heltid, på Rimi Nylænde, på Lambertseter.

    Så som aspirant på Rimi Nylænde.

    Og så som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og så, i 96, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Og så, i 98, som butikksjef på Rimi Nylænde.

    Så ikke noe fengsel her i gården nei dessverre.

    CV-en min, skal også ligge på bloggen.

    Skal jeg se om jeg finner den.

    PS 2.

    Her er link til CV-en, som jeg ga til politiet her i Liverpool, i januar, i fjor, i forbindelse med Arvato-saken da, for å vise at jeg har jobbet litt med ledelse osv., (Ti år som leder i Rimi, i Norge):

    https://johncons-blogg.net/2008/06/enclosure-8.html

  • Tenkte jeg skulle blogge om matvareprisene i Norge osv. (In Norwegian).

    Tenkte jeg skulle blogge om matvareprisene i Norge osv. (In Norwegian).

    Nå tenkte jeg på, hvor mye mat man får for 100 kroner i Norge og England.

    I går, så handla jeg på Tesco, for ca. 100 norske, og da fikk jeg fire bæreposer.

    I Norge, så får man stort sett bare en bærepose mat, for 100 kroner.

    Jeg skal gjøre om prisene til norske osv.

    Nå er vel pundkursen 11 og noe.

    Men det var ikke lenge siden, at kursen var 10.

    Så da bruker jeg kursen 10, for enkelhets skyld.

    Nå har Tesco satt ned prisene litt i det siste, for å konkurere mot Asda og Aldi osv.

    Men de butikkene har ligget så her lavt hele tiden.

    Da får vi begynne, med kursen 10 kr da, for enkelhets skyld.

    (Priser i kroner).

    Grovbrød, 800 gr, oppskåret: 5.00 kr.
    Vann, 2 liter: 1.50
    Tortilla chips, 100 gram, egen merkevare: 1.70
    Appelsinjuice, 1 liter: 5.80
    Appelsinjuice, 1 liter: 5.80
    Tortilla chips, 100 gram, egen merkevare: 1.70
    Grovbrød, 800 gr, oppskåret: 5.00
    Vann, 2 liter: 1.50
    Tortilla chips, 100 gram, egen merkevare: 1.70
    Oppvaskmiddel, 500 ml: 7.20
    Salami, dansk, 150 gr: 5.80
    Appelsinjuice, 1 liter: 5.80
    Salami, dansk, 150 gr: 5.80
    Tortilla chips, 100 gram, egen merkevare: 1.70
    Papptallerkner. (Det er bare kaldt vann her,
    blir litt kaldt å vaske opp hele tida): 10.00
    Dopapir, 4 ruller: 3.70
    Melkesjokolade 3 x 100 gram a 2.30: 6.90
    Solsikkeolje-margarin, 400 gr, eller noe: 7.90
    Peanøtter, egen merkevare, 200 gr: 3.00

    Tilsammen 87.50 kr.

    Så skal jeg ta rimi-prisene fra hue:

    Grovbrød, oppskåret: 13 kr
    Vann, flaske: 8 kr
    Tortilla-chips 100 gr: 6 kr
    Appelsinjuice: 6 kr
    Appelsinjuice: 6 kr
    Tortilla-chips 100 gr: 6 kr
    Grovbrød, oppskåret: 13 kr
    Vann, flaske: 8 kr
    Tortilla-chips 100 gr: 8 kr
    Oppvaskmiddel: 8 kr
    Salami: 15 kr
    Tortilla chips, 100 gr: 6 kr
    Papptallerkner: 19 kr
    Dopapir: 8 kr
    Melkesjokolade 3 x 100 gr: 30 kr
    Margarin: 14 kr
    Peanøtter: 12 kr

    Hva kan det bli da

    176 kr.

    Hm.

    Ja så det var ikke så mye billligere som jeg trodde.

    Men det er ca. halv pris i England da.

    Så hvis du kjøper to poser i England, så betaler man det samme som en pose i Norge.

    Noe sånt.

    Men hvis man kjøper det dyreste, på Marks & Spencer, for eksempel, da betaler man nok like mye i England.

    Men Rimi og Kiwi og Rema osv., det skal liksom være billigbutikker.

    Men det er egentlig ikke det, hvis man sammenligner med utlandet.

    Og så gikk jeg jo på 99 pence-butikken, som jeg blogga om i går.

    Der har de varepartier, som de selger ut osv. da.

    Så de har ikke noe fast sortement.

    Så man vet aldri hva de har der omtrent.

    Selv om de pleier å ha mye av det samme.

    Og der hadde de 48 pakker nudler, til 99 pence.

    Altså for 10-11 kroner.

    Så da blir det 5 pakker for 1 krone ca.

    Altså 20 øre pr. porsjon nudler.

    Det var jo ikke dyrt.

    Men det var vel ment for storkjøkken og sånn, den esken.

    For nudlene var ikke pakka inn i enkeltpakninger.

    Så sånn var det.

    Så at Rimi-reklamen, på 90-tallet, som het Rimi billig, at det er riktig, det tror jeg ikke.

    Det var kanskje derfor Rimi hadde en struts i reklamen.

    Eller hva det var.

    Som de kallte Billy.

    At folka som jobba der, eller handla der, var som strutsen og hadde hue i jorda.

    Kanskje det var det det betydde.

    Og vi hadde noen sånne stripete tennisskjorter om sommeren, og stripete gensere om vinteren.

    De sommer-skjortene sa noen ungdommer at så ut som klovnedrakter.

    Var det Rimi som tulla med de ansatte, og sa at de var klovner som jobba der?

    Hvem vet.

    Det finnes kanskje artigere ting å skrive blogg om.

    Jeg får se hva jeg finner på.

    Men om hele industrien i Norge, er med på dette.

    Siden alt er så dyrt i Norge.

    At produsenter, grossister og butikker, lurer nordmenn.

    Siden alt er dyrere i Norge.

    Man så jo hva som skjedde med Lidl i Norge.

    Uten at jeg vet hvorfor.

    Men de klarte ikke å etablere seg.

    Nå vet ikke jeg om det er fordi det var noe galt med Norge, eller Lidl, eller hva det var.

    Men det ligger nok noe begravet et sted rundt dette, at Lidl ikke klarte å etablere seg i Norge, vil jeg tro.

    Jeg vet at Norge var okkupert av Tyskland under krigen, og at tyske butikkkjeder kanskje ikke er populære pga. det, det er mulig.

    Men England var også i krig med Tyskland.

    Selv om England ikke ble innvadert.

    Men de ble bomba en del av Tyskland, har jeg jo sett på TV osv.

    Og her i Liverpool, så er det en kirke, som ble bombet av tyskerne, som står i ruiner enda, og blir kallt ‘bombed out church’.

    Men alikevel så har de Lidl, i både London Rd., og i Kensington. (De har Kensington både i London og Liverpool, i England).

    Og sikkert flere steder og.

    Så hva som kan ligge bak dette.

    Lidl i Norge, var jo også mye dyrere, husker jeg fra at onkelen min pleide å handle en del på Lidl, da jeg lå i dekning for noe mafia-greier jeg ikke visste hva var, på gården dems, for jeg ville ikke at folk skulle vite at jeg var der osv., i tilfelle onkelen min og dem fikk problemer, pga. det.

    Men men.

    Men Lidl i Norge, er mye dyrere enn Lidl i England.

    Og jeg handla på Lidl i Berlin, i 2005, et par måneder før jeg dro til onkelen min, i Kvelde i Larvik der.

    (Jeg prater ikke med han nå da, for noen prøvde å drepe meg der osv., så jeg måtte dra til Liverpool).

    Men men.

    Men jeg vil si, at Lidl i Tyskland, er nok enda litt billigere igjen, enn Lidl i England.

    Men i Frankrike, der er maten like dyr som i Norge omtrent, vil jeg si.

    I hvertfall mye dyrere enn i England og Tyskland.

    Og i Sverige, så er jo maten billigere enn i Norge.

    Det er velkjent.

    Og jeg har vært i Danmark, på bilferie, i 96, men en Toyota HiAce, som jeg hadde.

    Irene, på Rimi Bjørndal, sa at jeg burde dra til Løkken, på Jylland, for der var det kult, mente hun.

    Jeg hadde vel egentlig tenkt meg til Skagen, eller noe.

    Jeg hadde ikke noe spesiell plan.

    Men men.

    Men da handla jeg en del i danske supermarkeder.

    Og det var også mye billigere enn i Norge.

    Jeg hadde ikke så mye penger, for jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi, så jeg hadde ikke så bra råd.

    Jeg lå vel på 160.000 i året da.

    Så det var ikke så mye å skryte av.

    Men jeg trengte å komme meg bort, for jeg syntes det var litt helvete, å jobbe sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, må jeg innrømme.

    Så jeg hadde lyst til å komme meg litt vekk fra Oslo, i ferien.

    Så sånn var det.

    Så da dro jeg til Danmark, selv om jeg ikke hadde så mye penger.

    Men da kjøpte jeg sånn franskbrød, som de kallte det, loff vel.

    Og det kosta kanskje 5 kroner.

    Også kunne man kjøpe kyllingsalat, på beger.

    Og det kunne man finne for 5 kroner.

    Skinkesalat var det.

    Og da ble det et måltid, vil jeg si.

    Da kunne man bare rive av brødet, og ta det i salatboksen da.

    Det var ikke så værst måltid.

    Og det var billig øl og vin der, så man ble full ganske billig.

    Og det var fin strand der.

    Bortsett fra at tyskerne hadde plassert masse betongbunkerser, på stranda.

    Men de gikk det ann å klatre opp på.

    Jeg hadde ferie først på slutten av sommeren, husker jeg nå.

    Så det var i august det her, i midten av august, i 96, vil jeg tro.

    Jeg traff to damer fra Setesdal, som var på samme campingen.

    Så de gikk på stranda, så avtalte jeg å møte de seinere.

    Så fant jeg de der.

    Så dro de tilbake, så skulle vi spille fotball.

    Men jeg kunne egentlig ikke spille fotball, fordi jeg hadde nettopp operert kneet.

    Så jeg måtte ombestemme meg.

    Fordi kneet var nok ikke så bra operert, jeg merka at det ikke var stabilt osv.

    Så det var en ting, å trikse med en fotball osv.

    Men å spille fotball, det kunne jeg nesten ikke gjøre.

    For kneet var ikke trent opp igjen da, jeg gikk jo to måneder på krykker, et par-tre måneder før det her.

    Men jeg kunne kanskje spurt de, om de skulle sitte på.

    For de var på sykkelferie.

    Og da dro jeg til Fredrikshavn, for å ta ferja til Larvik.

    Men jeg kunne jo ha hivd syklene dems, bak i HiAcen og lat dem sitte på, til hvor de nå skulle hen.

    Men men.

    Men jeg ble litt nedfor, fordi kneet ikke var bra, og jeg var kanskje litt fucka opp fra militæret og Rimi da, at jeg ikke var så laid-back osv.

    Eller, jeg var også veldig fyllesyk, fra dagen før, hvor jeg spøy som en gris osv.

    Men det var litt dårlig, jeg kunne spurt de, om de ville sitte på.

    Men jeg måtte gi de på campingen en kassettspiller, for å bli der de siste dagene.

    For jeg hadde ikke så mye penger da gitt.

    Jeg husker ikke hva jeg brukte pengene på den sommeren.

    Men noe var det vel.

    Men jeg trengte å komme meg bort da.

    Men egentlig hadde jeg ikke råd å dra på ferie den sommeren, så jeg burde vel hatt med meg mer penger.

    Men sånn var det, jeg kom meg hjem igjen.

    Og da kunne jeg ta ut noen penger, som jeg hadde på noe kredittkort husker jeg, da jeg kom til Larvik.

    Så jeg hadde noen penger da.

    Jeg kunne kanskje gjort det i Danmark og, men jeg var ikke så vant til å ha kredittkort osv.

    Og jeg kunne brukt mer penger på mat.

    Men, jeg ville ikke gamble med bensinen, så jeg fyllte full tank, sånn at jeg var sikker på å komme meg tilbake til Norge.

    Og jeg hadde jo billett til danskebåten, så hjem kom jeg meg.

    Og jeg sov jo i bilen, så jeg behøvde egentlig ikke bo på campingplassen.

    Jeg kunne bare funnet et annet sted å bo, i skogen osv.

    Men, i Danmark, så er det ikke så mye skog og sånn, og skogsveier og sånn, som i Norge.

    Så derfor var det litt vanskelig for meg, en nordmann, å finne lure steder.

    Det var ikke lov å parkere på stranda, og sove i bilen der.

    Men men.

    Men jeg parkerte bilen ved en minkfarm, eller hva det var, de første dagene.

    Jeg trodde jeg skulle finne noen lure steder å parkere.

    For jeg hadde madrass bak i bilen osv., det var en varebil.

    Så det ble nesten som en campingbil da.

    Jeg synes det var greit, for jeg tok med noen gardiner osv.

    Så sånn var det.

    Men da kom politiet, og skulle undersøke hva jeg gjorde der.

    Enda jeg spurte en kar, om det var greit at jeg stod der.

    Og de sa det var greit.

    Og politiet så noen tomme ølflasker, og begynte å kjefte, og si at det ikke var lov å kjøre og drikke samtidig.

    Men jeg hadde jo ikke gjort det.

    Jeg kunne jo drikke øl om kvelden, selv om jeg bodde bilen.

    Jeg trodde dansker var så strenge på sånt, men de ville finne på noe å kjefte på da.

    Og de spurte meg hvordan jeg kunne bo der, for det lukta så vondt fra minkfarmen, eller kyllingene, eller hva det var.

    Men lukta kom ikke fram, inni bilen da.

    Så ba de om å se vognkort og førerkort.

    Og da de så, at bilen var registrert i mitt navn da, så roa de seg ned litt.

    Da ble dem hyggelige.

    Det var de på gården som trodde jeg hadde stålet bilen siden jeg parkerte der da.

    Jeg trodde det var noe skogsvei-greier først, men det var kanskje en gårdsvei da.

    Så etter det, så gadd jeg ikke å stå der lenger.

    Om dagen så kjørte jeg jo til stranda og sånn da.

    Og til butikken.

    For jeg hadde masse bensin på bilen.

    Jeg hadde bare ikke så mye penger til campingplass osv.

    Men da, så tenkte jeg, at jeg måtte finne et annet sted, å parkere.

    Så da kjørte jeg til campingplassen.

    Og da hadde jeg fått en Grundig kassettspiller, av muttern, til jul, året før.

    Og da sa de, at jeg kunne bo på campingplassen, i to dager, for kassettspilleren.

    Det var litt sånn cowboy-ferie det her.

    For jeg måtte bare komme meg bort fra Oslo.

    For de var ganske ille å jobbe med de her, Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen osv., husker jeg, at jeg syntes.

    Så jeg måtte bare vekk.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men da, så hadde jeg avtalt.

    Med de på campingplassen i Løkken.

    At jeg skulle gå innom de, når jeg dro hjem.

    For jeg skulle kanskje få noen penger tilbake, for jeg trodde den kassettspilleren var ganske dyr, siden det var Grundig.

    Men nei, den var ikke så dyr, sa de danskene.

    Og de var litt sure da.

    Så da måtte jeg bare gå uten noe mer penger.

    Men men.

    Men det hadde kanskje vært litt flaut å forklare de her jentene fra Setesdal det, hvis de skulle sitte på.

    Men men.

    Og det var mye ungdommer, på campingplassen.

    Og øl var veldig billig, og også vin, var billig.

    Sånn kirsebærvin.

    Men det ble man dårlig av.

    Så jeg burde kanskje ha kjøpt øl ja.

    Men men.

    Men da kunne jeg pante, flasker, etter de ungdommene, som dro hjem.

    Så kunne jeg kjøpe sånn kirsebærvin, for det var så billig.

    Og da fikk jeg to flasker sånn kirsebærvin.

    Selv om jeg var blakk.

    Så jeg bodde på campingplass, og festa og dro på stranda, og dro på utesteder, og alt mulig, selv om jeg var blakk.

    Jeg hadde noen svenske folk, som naboer, så jeg begynte å prate med dem tilfeldigvis.

    For de her jentene fra Setesdal.

    De var kristne, så de skulle ikke på byen.

    Så jeg drakk med de svenske folka.

    Så gikk vi på byen da.

    Og da, hadde jeg hørt det, da jeg var i England, at man kunne ta med vin og sånn, på resturanter og sånn.

    I hvertfall noen resturanter, i London osv.

    Og, jeg hadde også hørt, at Danmark var ganske laid-back.

    Så da funka det bra.

    Da kunne jeg ta med kirsebærvin, i fylla, inn på et utested, i Løkken, som het Pakkhuset, eller noe.

    Men men.

    Men der var det veldig unge folk da.

    Jeg tror Løkken egentlig var mest for unge folk.

    Og at Irene, på Rimi Bjørndal, lurte meg litt, da hun sa, at Løkken var så fint.

    For det her var jo sommeren jeg fyllte 26 år.

    Så jeg burde nok heller dratt til Skagen eller Aalborg, eller noe sånt.

    For jeg er jo sånn at jeg prater med alle.

    Og at jeg syntes det var artig å prate tysk.

    Så jeg hadde rota meg inn der, i fylla, dagen før og.

    Og da møtte jeg noen tyske ungdommer, eller jenter da, fra Ingolstadt.

    Men de tror jeg egentlig var litt for unge for meg.

    Men jeg bare prata med de da.

    Jeg syntes det var artig å prate tysk.

    For jeg var jo på ferie, i Sveits, i 87, med søstra mi, og lærte litt tysk.

    Så sånn var det.

    Men det var en jente fra Bayern da, Ingolstadt, i tenårene, med mørkt hår osv., husker jeg.

    Og hun kunne da se, på de danske tenåringsdamene.

    At hun og hun bare ønsket å bli sjekket opp da.

    Hun kunne se hvilke av damene man kunne få napp hos.

    Som bare ønsket å møte en gutt og kline og så videre liksom.

    Som ønsket å ha sex da.

    Så om hun kan ha vært noe Illuminati-greier.

    Siden hun var så god på det.

    Og Ingolstadt, er også den byen, som Illuminati kommer fra, hvis jeg har forstått det riktig.

    Hun hadde også en blond gutt, som venn, som hun kontrollerte vel.

    Jeg bodde jo mye aleine og sånn, i byen, og ingen kjente meg, så jeg blåste i hvem jeg prata med.

    Men hun forklarte at Audi ble laget i Ingolstadt.

    Og at hun holdt med Bayern Munchen.

    Og vi prata om Klinsmann, som da spilte i Tottenham.

    Men da ble hun litt anspent, da jeg skrøyt av at han var en god spiller.

    Hun sa Tottenham Hotspurs og ikke Tottenham.

    Men men.

    Men jeg bare prata med de her tyske jentene da.

    Og jeg prata også med noen damer fra Drammen, som var der på ferie.

    Som jeg traff, jeg kjørte rundt på stranda der.

    Det var vanlig å kjøre bil på stranda der.

    Og det var ganske artig.

    Det var omtrent som å kjøre i snø.

    Man måtte liksom lirke bilen framover.

    Hvis man ga for mye gass, så kjørte man seg fast.

    Men hvis man rygga litt, og så ga forsiktig gass, f.eks., da gikk det helt greit.

    Men man måtte være forsiktig å ikke kjøre seg fast da.

    Så jeg fikk i hvertfall kommet meg bort fra Oslo.

    Og jeg prata med noen folk der.

    Selv om jeg ikke fant noe utested, for folk på min alder osv.

    Men det er mulig det var andre steder som var bedre sa.

    Men jeg burde kanskje dratt til Aalborg, eller Skagen, eller noe sånt.

    Eller kanskje lenger sør, på vestkysten av Jylland.

    Det er mulig.

    Men jeg kom meg litt bort fra Oslo og Rimi Bjørndal i hvertfall.

    Og jeg kjørte innom muttern, i Tønsberg og bestemor Ingeborg i Nevlunghavn da.

    Og der møtte jeg også onkel Håkon og tante Tone, fra Bergeråsen, som bodde i telt på en campingplass der.

    Ved siden av Gurvika.

    De i familien min, er ikke så flink til å forklare hva strendene heter.

    Så hva den campingplassen ved siden av Gurvika heter.

    Det er jeg ikke sikker på.

    Selv om jeg har vært der 10-20 ganger, eller noe.

    Eller enda flere ganger, med alle alle gangene vi har gått tur, ut i der.

    Søndagstur, etter middag osv.

    Som bestemor Ingeborg alltid går.

    Men men.

    Og på veien hjem, så kjørte jeg innom Kjetil Holshagen, en kamerat fra Bergeråsen, i Dunihagan, i Sande, for de flytta dit, på slutten av 80-tallet, ca. ti år før.

    Noe sånt.

    Men mora hans, hu var uvennlig, vil jeg si.

    Og Kjetil var i Drammen, og dem ville visst ikke ha noe med meg å gjøre.

    Så sånn var det.

    Så det var siste gangen, som jeg dro innom dem.

    Mer da.

    Så kjørte jeg innom det gamle verkstedet til faren min, og huset til bestemora mi.

    På Sand, på Berger.

    Men bestemora mi bodde ikke der lengre.

    Jeg skulle bare se hva som foregikk der.

    For fattern og Håkon eide vel verkstedet ennå.

    Så var det en kar som leide verkstedet.

    Så jeg spurte om jeg kunne kikke litt der.

    For da hadde jeg ikke vært der, på mange år da.

    Og det fikk jeg lov til.

    Så gikk jeg inn på kontoret.

    For der pleide jeg å sitte å pakke skruer til køyesenger, da jeg bodde på Bergeråsen, fra jeg var sånn 9-10 år da.

    Men da ble jeg hivd ut, fra verkstedet.

    Jeg fant noe tegninger jeg hadde tegna på skrivebordet der osv.

    Det var liksom kontoret på verkstedet, som var mitt sted på verkstedet da.

    Men men.

    Men dem ble sure, fordi jeg var på kontoret, så dem heiv meg ut.

    Jeg hadde jo ikke vært der, så mye, siden jeg flytta fra Berger, i 89.

    Jeg var der vel 3-4 ganger, i 89/90.

    Og så et par ganger etter det.

    Så jeg hadde lyst til å se hva som foregikk der da.

    Men det var noen andre folk som holdt på, på verkstedet der da.

    Og farmora mi, bodde ikke der lengre, det stod bare tomt vel.

    Så det var liksom ikke noe med familien min lengre, på Sand der, med huset til farmora mi, og verkstedet til fattern.

    Det var ute av slekta gitt.

    Men da fikk jeg i hvertfall sett verkstedet og sånn, en siste gang.

    Jeg syntes vel, at det var litt stusselig, å kjøre inn på der, uten å komme inn å få se, hverken i huset til Ågot, eller verkstedet.

    Og jeg syntes nesten ikke jeg kunne kjøre forbi, når jeg først kjørte den veien der.

    Og ikke hadde vært der, på så mange år.

    Men men.

    Så det var litt dumt å bli hivd ut fra verkstedet kanskje.

    Men det hadde ikke vært noe morsomt å kjøre forbi, uten å se på verkstedet og huset til Ågot osv.

    Det hadde nok vært værre.

    Og da fikk jeg plaga de nye folka som holdt på der litt og.

    Så sånn var det.

    Selv om fattern nok ikke likte at jeg hadde gjort det.

    For jeg sa til de nye folka der, at faren min eide verkstedet, så da trodde jeg, at jeg kunne gå inn der, selv om de nye folka leide der.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så kjørte jeg videre mot Svelvik.

    Og da jeg kjørte ut på hovedveien igjen, så kom Hans Martin Fallan kjørende, mot Berger, og glante på meg, i HiAce-n, som om han så syner.

    Fattern pleide å ha en HiAce han og.

    Men dette her var en jeg hadde kjøpt, av tremenningen min, Øystein, som dreiv automatfirma, for 5000.

    For jeg hadde nettopp fått lappen.

    Og da trodde jeg det var smart å ha bil.

    For da, så kunne jeg flytte tinga mine sjæl.

    Til Rimi-leiligheten, til Ungbo.

    Med hjelp av broren min, Axel.

    Selv om han klagde på at jeg pakka, og at han måtte bære.

    Selv om det bare var noen esker, som ikke var så tunge, og jeg nettopp hadde skada kneet.

    Så da syntes jeg Axel var litt pysete, husker jeg.

    For han var jo så godt trent, fra karaten og kung-fu treninga, osv.

    Men da maste jeg ikke så mye på han da.

    Jeg syntes egentlig ikke det var så tung jobb å flytte.

    For jeg hadde jo vært i infanteriet, og også jobba med å stable masse kjølevarer og tørrvarer i full fart, mye, på Rimi.

    Så å flytte, det var egentlig ikke så tung jobb, syntes jeg.

    Så jeg kunne egentlig jobba med flytting, hvis ikke kneet mitt hadde vært litt dårlig.

    Men men.

    Sånn er det.

    Det er ikke så artig.

    Men Hans Martin, lillebror til Karl Fredrik i klassen, han Hans Martin, pleide å gå i klassen til Christell og Pia.

    Og jeg hadde likeslåss mye med Hans Martin, opp i gjennom årene.

    Eller i hvertfall et par ganger.

    Han skulle alltid bråke med meg, av en eller annen anledning.

    Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

    Og Karl Fredrik, var også sånn, at han var litt bøllete.

    Og spente bein på meg i gymmen osv., en av de første ukene jeg bodde på Bergeråsen.

    Men jeg ble nesten kamerat med han, etterhvert, så da roa han seg litt, i hvertfall, med for mye bølling.

    Jeg kunne vel klagd til de andre folka i klasse, og på stedet der, og også prøvd å ta igjen litt, selv om jeg var tynn på den tida, for jeg fikk ikke så mye mat de siste årene i Larvik, av muttern osv., og jeg bodde aleine på Berger, og spiste ikke så mye der heller, om kvelden osv, annet enn usunn mat da.

    Men men.

    Videre da.

    Så dro jeg til Svelvik.

    Og da hadde jeg jobbet som Rimi-leder, siden 94 vel.

    Altså i drøye to år vel.

    Og syntes det var litt artig å se i andre Rimi-butikker.

    Så da stoppa jeg på Skjønnhaug, tror jeg det heter.

    Ved siden av Mitshubishi-butikken der.

    Eller hvordan man skriver det.

    Jeg får vel sjekke.

    Mitsubishi, heter det, sa Google.

    Men men.

    I Svelvil, så er Mitsubishi så populært.

    (Antagelig mye pga. at den eneste bilbutikken der er en Mitsubishi-butikk).

    Så i Drammensdistriktet, eller i Svelvik-området, så er det en vits.

    At Mitsubishi, det er Svælvik-mærsje.

    Altså Svelvik-Mercedes.

    He-he.

    Så sånn er det.

    Så gikk jeg og kikka, inne på Rimi der, og da møtte jeg onkel Håkon.

    Igjen!

    Enda jeg hadde møtt han og tante Tone, i Nevlunghavn, noen dager før, siden de var på Campingplassen der, da jeg besøkte bestemor Ingeborg, som bor i en eldrebolig der, en kommune-bolig vel.

    Fordi onkel Martin, lånte masse penger av bestemor Ingeborg, for å investere, i en fiskedam, i Spydeberg, som gikk konkurs.

    Så selv om besteforeldrene mine, eide et stort hus, i Nevlunghavn.

    Så fikk ikke bestemor så mye for det.

    For hun solgte før oppgangen i eiendomsmarkedet.

    Rundt 85 kanskje.

    Noe sånt.

    Og det huset hadde hun ikke råd å reparere på osv., tror jeg.

    Eller det var for stort hus for henne, etter at bestefar døde.

    Men nå, så tror jeg man hadde fått mye mer for det huset, ovenfor bedehuset der, for det var et flott, stort hus, med mange stuer og soverom.

    Så sånn var det.

    Og stor, flott hage.

    Så jeg lurer på om bestemor ble lurt da, da hun solgte det huset.

    Det er mulig.

    Så kjøpte hun en leilighet, i Stavern.

    Men så solgte hun den.

    Det var antagelig fordi hun pansatte, for onkel Martin, som gikk konkurs, med fiskedammen.

    Så fikk hun en eldrebolig, av Larvik kommune da, i Nevlunghavn.

    Tror jeg det må ha vært.

    Og det er en kjempefin leilighet, med hage og alt mulig.

    Så det var snillt gjort av Larvik kommune, må jeg si.

    Ikke dårlig.

    Hvis det er sånn jeg har forstått at det er.

    Men men.

    Så jeg var på besøk der, noen dager, etter at jeg kom tilbake fra Danmark.

    For hun har noe gjesterom der til og med.

    Og jeg hjalp til å klippe plenen der osv.

    Så jeg er egentlig sånn at jeg liker å ha familie og sånn jeg.

    Det er bare det, at det har vært så mye tull, i oppveksten, og at jeg ikke har bodd sammen med noen i familien, siden jeg var ni år.

    Så det er sånn at faren og moren min, var veldig uansvarlige da.

    Og at onkler og tanter, ikke er så gode heller.

    Den her 68-er generasjonen.

    Den synes ikke jeg er så fin, for å si det ærlig.

    Og når jeg tenker mer på søstra mi og også broren min osv., hvordan de er.

    Så er kanskje ikke de så mye bedre heller.

    Uten at jeg vet helt hva som har foregått.

    Siden jeg jo ikke har bodde sammen med de, untatt et fåtall år, i Oslo, på Furuset og Ellingsrud.

    Men det var bare noen måneder, et år leide jeg rom hos Axel og foreldra hans, og to år bodde jeg i samme bokollektiv, Ungbo, som søstra mi, på Ellingsrudåsen.

    Og det er alt jeg har bodd sammen med familie, siden jeg var ni år.

    Så det er ikke sånn at jeg har skjønt helt alt som har foregått.

    Så det er mulig at det er ting som hare foregått, som jeg ikke vet om.

    Men vi er ikke så på bølgelengde da.

    De har nok mange, som de er mer på bølgelengde med, enn meg da, for å si det sånn.

    Så da er det ikke sånn, at familiebåndene er så sterke, i min familie.

    Men hvis det hadde vært en vanlig familie, så hadde jeg nok dratt mer og besøkt dem i familien og funnet på ting med familien og sånn.

    Men sånn er det dessverre ikke.

    Jeg har prøvd å få til noe familiefelleskap, med broren og søstra mi, i hvertfall.

    Siden den her 68-generasjonen, av familien, ikke er så god.

    Men jeg har ikke klart å få det til.

    Søstra mi, hun er sånn.

    At hun sier til meg, at faren vår, misbrukte henne, da hun var barn.

    Men alikevel, så gjør hun ikke noe med dette, men fortsetter å ha et vanlig forhold til fattern.

    Så det er helt hjernedødt, spørr du meg.

    Mens jeg da kutter ut fattern, pga. bl.a. det.

    Så fortsetter søstra mi å ha et vanlig forhold til fattern.

    Så jeg orker ikke mer av det greiene.

    Det er så uryddige forhold.

    Og det går ikke ann, å snakke ut med f.eks. søstra mi, om sånne ting, og bli enige om, at da gjør vi sånn og sånn.

    For hun er enten litt forstyrra, eller så vil hun ikke være på bølgelengde med meg.

    En av de.

    Så derfor har jeg kutta ut henne nå.

    For det er ikke noe fremtid, med sånn tull.

    Det orker jeg ikke dessverre.

    Broren min, har jeg nesten ikke noe med å gjøre nå.

    Men han har jo foreldrene sine, altså han er halv-broren min da.

    Sa han har jo familien til faren sin osv.

    Og masse venner osv.

    Så han har kanskje nok med det, altså han tar vel ikke det så tungt, om det er problemer på morsiden hans av familien, for han er mer i farsiden av familien.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sa onkel Håkon da, at det var assistenten der, på Rimi Skjønnhaug, som tok alle bestillingene osv.

    Selv om han ikke var butikksjef.

    Så om han hinta om at han assistenten var noe slags slave, eller ble utnytta, eller hva han prøvde å si.

    Hvem vet.

    Onkel Håkon gikk forresten i shorts og bar overkropp, i matbutikken, hvis jeg husker riktig.

    Og det reagerte jeg på, for det pleide ingen å gjøre i Oslo.

    Men men.

    Onkel Håkon, er forresten sånn, at hun Cecilie Hyde, sa han var ‘rå’, på slutten av 80-tallet, en gang, sikkeret sommeren 89, for da besøkte vi dem, og da gikk Håkon bare i noe tanga-truse, og med masse hår på brystet osv.

    Så da reagerte hun Cecilie Hyde skikkelig, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Og han Håkon har gjort meg flau flere ganger, blant annet da han gikk ned Havnehagen, med Hege Stenberg, da hun var 13 år vel, og han var over 30, og gift med Tone og med to barn.

    Og det kom noen unger, eller nesten ungdommer, og banka på døra mi, og sa at Håkon gikk og holdt rundt Hege Stenberg, ned Havnehagen, etter å ha vært hjemme hos Håkon og dem angtagelig, på vei til fest hos Haldis og fattern, hvor alle var omtrent, av folka på stedet.

    Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre med det, så jeg tok kvelden, for jeg var så flau.

    Og da kom fattern opp, som han sjelden gjorde, og ville at jeg skulle stå opp igjen.

    Enda det var kvelden, og jeg måtte vel få gjøre hva jeg ville, jeg var jo alene hjemme uansett, så jeg skjønte ikke hvorfor han hang seg opp i det.

    Så det var rart.

    Og tante Tone, er også litt sånn, at hun skal danse i fylla osv.

    Så der er det litt Texas, oppe hos dem, når be de drikker.

    Det husker jeg fra en gang jeg besøkte fettern min, og dem hadde fest.

    Da løp Tone og Håkon rundt i leiligheten, som to barn omtrent, i fylla, mens det var masse gjester der, og krangla da.

    Det er sånn som høres veldig merkelig ut for meg, at voksne mennesker gjør, synes jeg i hvertfall da.

    Jeg ville aldri løpt rundt sånn i fylla og krangla og ropt, foran alle gjestene osv.

    Det er litt sånn white-trash, eller idiotisk, eller hva man skal kalle det ja.

    Ikke sivilisert vil jeg si, i hvertfall.

    Det er kanskje jeg som er litt snobbete.

    Det er mulig.

    Så det huset til Tone og Håkon.

    Det forbinder jeg med hus hvor det er litt mye hormoner osv., som kanskje ikke folka har så mye kontroll på.

    Så det huset prøver jeg å holde meg litt unna.

    Så sånn er det.

    Jeg tenkte at jeg måtte nesten forklare det, siden jeg prøver å forklare om alt sånne ting med familien osv.

    Så sånn er det.

    Det er nesten som et slags syndig sted, det huset, for meg.

    Enda jeg er ikke sånn at jeg er noe snerpete osv.

    Men foreldre-generasjonen, dem skal liksom oppføre seg osv. da, synes nå jeg.

    Det er ikke så artig å se onkelen og tanta di løpe rundt i fylla uten kontroll på hormonene sine og sånn, for å si det sånn.

    Så da holder jeg meg helst unna dem, for å si det sånn.

    Det er greit å dra dit, for å hente noe, eller spørre om noe, i nødsfall.

    Men da bør man helst ha med Kjetil Holshagen, eller Pia og Cecilie Hyde f.eks.

    For han Håkon er så pågående, eller ikke pågående, men han er så lur, og gliser alltid, og er liksom ikke så pålitelig da, men mer som en i klassen din, som skal tulle med deg, enn en ansvarlig kar i foreldre-generasjonen da.

    Så det er ikke så lett å ta onkel Håkon helt på alvor, vil jeg si.

    Så sånn er det jeg tenker på onkel Håkon og tante Tone osv.

    Så sånn er det.

    Tilbake til Rimi Skjønnhaug.

    Det her var i 96.

    Da hadde jeg omtrent ikke vært på Berger, siden 89.

    Så jeg ante ikke hvem det var som jobba på Rimi i Svelvik da.

    Men men.

    Så dro jeg innom bestemor Ågot da.

    Bestemor Ågot, bodde på eldrehjem, i Svelvik.

    Hun var vel ensom, tror jeg, på Sand.

    Bestemor Ågot, var ikke så utadvent, og selvsikker, som bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Selv om bestemor Ingeborg, kanskje går for å være litt eksentrisk, vil jeg tro.

    Men bestemor Ågot, hun gikk for å være veldig vanlig og ordentlig.

    Oppvokst på gård osv., i en familie, med mange barn osv., som var vanlig på den tida.

    Så bestemor Ågot, hun hadde ikke fått fin leilighet, med utsikt osv.

    Som var omtrent som hun hadde, i huset på Sand.

    Men hun hadde et rom, på eldrehjem, og fikk mat og sånn laget der da.

    Men hun var ensom, på Sand, så hun likte vel kanskje å være på eldrehjem, og prate med de andre gamlingene da, som jeg sier, for det var det man pleide å si før, i gamle dager osv.

    Men men.

    Men plutselig virka det som om Ågot ble redd for meg.

    Så da bare dro jeg.

    Da var det ikke noe hyggelig å være der lengre.

    Kanskje jeg hadde blitt så tøff, fra å være i infanteriet, og å bo i Oslo, og å jobbe som sjef på Rimi.

    Hva vet jeg.

    Men det virka som at hu ble redd i hvertfall.

    Så det var litt ekkelt, syntes jeg, at bestemora mi, skulle bli redd for meg.

    Jeg visste ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.

    Om hu var så senil, at hu ikke huska ordentlig hvem jeg var.

    Eller hva det kan ha vært.

    Det var også mye pleiere og sånn der.

    Så det var ikke så lett, å prate ordentlig med bestemor.

    Det var ikke sånn, at vi satt oss ned noe sted, eller noe.

    Hu bare visste mer rommet og sånn.

    Og da så jeg tinga fra huset på Sand og sånn da, som hang på veggene.

    Så da syntes jeg det var artig da.

    For det huset på Sand, det var jo også nesten barndomshjemmet mitt da, siden jeg var der på ferier, i alle år, og også var der hver dag, etter skolen, for å spise middag og lese avisene og sånn, på nesten hele 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Så det var siste gangen jeg dro til det sykehjemmet.

    Siden det virka som om bestemor Ågot ble redd for å se meg.

    Så da syntes jeg ikke det var så hyggelig, å dra dit.

    Så gjorde jeg ikke igjen.

    Det var som om hu stivna, og bare stod å så på meg, uten å si noe.

    Så da bare dro jeg tilbake til Oslo.

    Men men.

    Så det var ikke noe hyggelig.

    Hu sa ikke noe heller.

    Så etter det, så var det ikke så mye for meg, ute på Berger, eller Sand.

    Onkel Håkon og tante Tone, dem er litt sånn at dem krangler i fylla, og er litt harry og sånn da.

    Litt sånn white-trash, som Christian Grønli sa.

    Så jeg gikk ikke så bra med dem.

    Så det var ikke sånn, at jeg pleide å dra opp til onkelen min, i Havnehagen, selv om jeg bodde aleine, i Leifaret.

    Nei, jeg likte meg ikke så bra der.

    Siste gangen jeg var der, siden fettern min Tommy bodde der osv.

    Da rivde Tommy av alle klærna til kusina mi Lene, inne på rommet sitt, mens jeg så på, sånn halvveis i sjokk.

    Så etter det, så tror jeg ikke det er mange ganger jeg har vært der.

    Nei, så der følte jeg meg ikke så hjemme.

    Så på Berger og Sand, etter at bestemor flytta, og de solgte huset.

    Da har det ikke vært så mye for meg der.

    Men på 90-tallet, så tenkte jeg på det, husker jeg, å kanskje kjøpe en hytte, på Krok, hvis jeg fikk råd.

    Og ha en båt der kanskje.

    Om sommeren.

    For hyttene der, var ikke så dyre.

    Men med lønnnigene i Rimi, så ble det aldri noe av.

    Jeg måtte jo klare meg selv, fra jeg var 19.

    Så jeg har aldri fått noe særlig kontroll.

    Jeg har alltid leid leilighet, og studert og vært i miliæter, og i lavt betalt Rimi-jobb.

    Så jeg har aldri fått ordenlig kontroll, og fått kjøpt leilighet f.eks., sånn at jeg kan f.eks. drive med programmering og sånn, som jeg vel har litt talent i, tror jeg i hvertfall.

    Det var egentlig det jeg skulle jobbe med.

    Men det har jeg aldri fått til.

    Det har alltid blitt sånn slaving i Rimi osv.

    Men men.

    Så jeg måtte vel fått meg leilighet og sånn først.

    Og så kunne jeg fått meg en hytte på Krok, f.eks.

    Det var liksom en slag drøm det.

    For det jeg likte best på Bergeråsen, det var at det var like ved Drammensfjorden, og at det så digg å kjøre med båt på fjorden om sommeren, til Holmsbu og Rødtangen, eller til en øy, eller en holme og bade og ligge i sola.

    Eller fiske makrell kunne man gjøre og, om kvelden.

    Og det behøvde ikke være så rask båt heller.

    Det var bare digg å ha en vanlig båt, med en 7.5 hester motor, syntes jeg da.

    Det var digg å tøffe rundt på fjorden.

    Men men.

    Så det var pga. sånne ting, at jeg ikke hadde lyst til å jobbe som en slave på Rimi, resten av livet.

    Men at jeg ville ha en karriære, hvor jeg tjente mer penger, sånn at jeg kunne få meg hus eller leilighet, og bil og parkeringsplass, og kanskje få noe familie osv. etterhvert, når jeg hadde kontroll på økonomien osv.

    Jeg syntes jeg nesten måtte ha økonmien og sånn i orden, før jeg tenkte på å ha familie osv.

    Men men.

    Og så kunne jeg kjøpt meg hytte kanskje.

    Da skulle jeg i såfall kjøpt hytte på Krok f.eks. var planen da, hvis dem hadde noe ledige hytter der.

    Og ikke på fjellet, for jeg var ikke så glad i fjellet.

    Selv om det også kan være artig, hvis det er en bra hytte, å feste osv.,

    Men men.

    Jeg var på en Rimi butikksjef-tur, i år 2000, med distriktet til Per Øivind Fjellhøy.

    På rafting-tur, til Dagali, eller hva det het.

    Og det var artig hytte, med mange rom, og badstu og boblebad osv.

    Det må være digg å hatt en sånn hytte, til å koble av osv.

    Så å hatt en sånn hytte.

    Ikke nødvendivis så stor da, det hadde vært artig.

    Men det er sikkert dyrt.

    Så å hatt en vanlig, gammeldags hytte, hadde vel vært bra nok, så kunne man heller hatt båt, og kjørt ut på fjorden osv.

    Men men.

    Det kommer jo ann på hvor mange penger man har.

    Å hatt en bra hytte ved fjorden, det måtte ha vært rått.

    Men men.

    Man kan ikke ha alt.

    Da hadde det sikker blitt mye greier, med å leie ut hytta, og sånn.

    Men men.

    Men nå skreiv jeg meg bort skikkelig her.

    Nå er jeg litt lei av skrive.

    Så da bare avslutter jeg her.

    Men om det er noe tull, med hele matvareindustrien, i Norge, siden prisene er så høye, og utvalget så dårlig.

    Det lurer jeg på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Slavetilstander i Rimi. (In Norwegian).

    Jeg er en tidligere Rimi-butikksjef, så jeg har fulgt med litt, på hva som har foregått med Rimi og Orkla bl.a.

    Og Hagen sier at han driver med verdiskapning.

    Det er mulig, men det var nok på bekostning av lave lederlønninger, i Rimi.

    Som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, i 95, så tjente jeg 140.000 i året.

    Og da fikk jeg ikke betalt overtid for eksempel.

    Og som butikksjef i 98, så tjente jeg 230.000.

    Også da med mye ansvar og ekstra jobbing.

    Det var nesten som om Rimi eide en, og man hadde 3 måneders oppsigelsestid.

    Kiwi-butikksjefer, tjener ca. det dobbelte, ettersom jeg har forstått.

    Det var også problem, med at Hagen ga bort parkeringsplasser, i kjelleren i W. Thr. gt. 5, hvor jeg bodde, til noen som virket å være hans selskapsgutter, ettersom jeg skjønte, og fikk opplyst i telefon, da jeg ringte Rimi hovedkontor, angående mulighet for å få parkeringsplass, i 98.

    Jeg synes også det virker som at Hagen selger alt til utlandet.

    Rimi, Steen og Strøm og avisene i Orkla.

    Så verdiskapning, det er mulig, men for hvem?

    Jeg har også gjort noe research, om at vanlig Pizza Granidosa ikke selges i Sverige.

    Enda det er Norges mest solgte produkt, og også selger mye i Finland.

    Orkla har plass i butikkene i Sverige, men selger ikke Grandiosa.

    Som har vært Norges mest solgte pizza, i 25 år, og som nordmenn spiser 5 av, hvert år.

    Har svenskene funnet noe feil i pizzaen?

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    https://johncons-blogg.net/2008/10/svenskene-spiser-ikke-grandiosa-de.html

    https://johncons-blogg.net/2008/10/pizza-grandiosa-is-very-famous-in.html

    http://www.hegnar.no/personlig_okonomi/article331060.ece

  • Rimi-butikksjefer er som slaver? (In Norwegian).

    Nå kom jeg på en spesiell ting ved jobben som butikksjef i Rimi her.

    Det som er litt spesiellt, det er at man har tre måneders oppsigelsestid, hvis man er ansatt som butikksjef, i Rimi.

    Jeg husker ikke om det var det samme for assisterende butikksjefer også.

    Men for butikksjefer, så var det i hvertfall sånn.

    Og jeg husker kollegaer, på møter osv., på Hakon-hovedkontoret, på Sinsen, eller ICA-hovedkontoret, som det vel heter nå.

    I Sinsenveien, ikke langt fra Aker Sykehus og Ringveien, for eksempel.

    Ring 3, er vel det, store ringvei.

    På noen av de møtene, var det vel, så husker jeg, at kolleger klagde, at det var så vanskelig å komme seg ut av Rimi Butikksjef-jobb.

    (Eller om det var assisterende butikksjefjobb.)

    Pga. den lange oppsigelsestiden.

    Fordi, om du da søker en jobb, så er du ikke så attraktiv, på stillingsmarkedet, fordi bedriften da må vente, i tre måneder, før du kan tre inn i jobben.

    Så da mister nok Rimi butikksjefer, mange jobbtilbud, pga. denne lange oppsigelsestiden.

    Fordi, at firmaer vil naturlig nok ha folk inn i jobben mye raskere, ofte.

    De aveterer jo ofte etter folk, for at de vil fylle en ledig stilling.

    Og tre måneder på forhånd, er det vel sjelden at firma søker etter folk.

    Så det kan være et lite ‘drawback’ ved å være butikksjef i Rimi.

    Eller kanskje et stort drawback.

    Noe sånt.

    Og lønnen i Rimi, for ledere, er heller ikke så mye å skryte av.

    Jeg husker da jeg begynte som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    En jobb med mye ansvar, for å låse og åpne butikken.

    Og man må ofte jobbe overtid.

    Jeg jobba vel ofte seks dager i uke, og dukka ofte opp på jobben 1-2 timer, før skiftet startet, på den her tiden.

    I 94 og 95 osv.

    Fordi jeg hadde ikke internett, da jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo der.

    Og det var ikke så sosialt der.

    Så tiden gikk mest til jobb, og jeg drev også å lærte å lage mat og sånn.

    Men det var ikke så mye bra på TV, for vi hadde ikke MTV og sånn, for eksempel.

    Eller noen kanaler med engelsk fotball.

    Neida.

    Det var mulig å gå ned på Torgbua, og leie en Hollywood-film.

    Men det var sånn vi hadde drevet med, på hele 80-tallet, på Bergeråsen.

    At vi leide filmer i Svelvik og Drammen hele tida.

    Så det var ikke så spennende egentlig.

    Jeg var en del helger på byen, på den her tida, det var jeg.

    Men ikke jobbhelgene da.

    Og jeg trente vel en god del, det er sant.

    Men mye av tiden gikk til jobb.

    Så jeg satset på å få Rimi Nylænde bra, selv om jeg bare var assistent.

    For jeg var ambisiøs, og ville gjerne få en karriære i Rimi, når jeg først hadde havnet i butikkyrke.

    Og sånn, da jeg studerte i Oslo osv., andre året, da jeg var litt overarbeidet fra OBS osv.

    Da var jeg litt nedfor, for jeg hadde ikke så mye venner og familie osv.

    Men jeg fant ut, å jobbe med å stable kjølevarer f.eks., i en lys forretning.

    Det hjalp.

    At man fikk noen endorfiner osv., i blodet, av hard fysisk jobbing, og mye trening osv.

    Så det var ikke sånn, etter militæret, at jeg fallt inn i noe depresjon.

    Som jeg husker jeg havna i, siste høsten og vinteren, som jeg studerte på NHI, på Helsfyr, skoleåret 91/92.

    Så etter det, så passa jeg på, når det ble høst og vinter, at nå måtte jeg ha det i bakhodet, at jeg ikke skulle falle inn i noe depresjon.

    Så jeg var mer nedfor, enn deprimert, etter problemene på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.

    Jeg var overarbeider, trøtt og nedfor.

    Men ikke så deprimert, som jeg husker jeg var, vinteren 91/92, da jeg bodde på Skansen Terrasse.

    Men det var kanskje fordi jeg da, på 2000-tallet, hadde internett, og også bodd midt i byen.

    Så hvis jeg ble deppa, så kunne jeg bare gå ut og kjøpe noe god mat, noe baguetter og sjokolademelk og is og sånn, på bensinstasjoner.

    Og noen ferske aviser og tegneserier osv.

    Da hjalp vel det litt, så fallt man ikke ned i de verste depresjonene.

    Og nå er jeg jo i England, så nå er det vel ikke sånn at jeg kjeder meg, kan jeg si.

    Ikke så ofte i hvertfall.

    Siden det jo bare er å gå ut døra, så er ting forskjellige fra Norge osv.

    Og da er det jo sånn, at da våkner man opp litt osv.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Men lønnen min, det første året, som assisterende butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, fra 1.1.95, mener jeg det var.

    Den var på 140.000.

    Mener jeg det var.

    Og da må man jobbe mange timer gratis overtid.

    Og man får ikke ha spisepause i fred, for da er det retur osv.

    Og man har mye ansvar, for å åpne og stenge butikken, og har ansvaret for å lede arbeidet i butikken, på sine vakter da.

    Og man fikk få eller ingen frynsegoder heller, som assisterende butikksjef.

    Det var kanskje 500 i året, eller noe.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvilken frynsegode det var.

    Men det var ikke mye.

    Og da måtte man slite, og rydde hele butikken hver kveld osv.

    Uten at man fikk overtid, for å jobbe kvelder, eller lørdager, eller i romjula, eller julaften eller nyttårsaften.

    Det var 140.000, og det var det.

    Og jeg måtte også plutselig jobbe en uke i sommerferien, sommeren 95, var det vel, for da ble hun assistenten Marianne syk osv.

    Men jeg hadde ikke så mange venner osv. da.

    Og jeg klarte å ødelegge kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken den sommeren, så sånn var det.

    Men jeg jobba like hardt fordet.

    Så de 140.000 kroners årslønnene, på 90-tallet, for Rimi butikksjef-assistenter.

    Det er mer som slavekontrakter, vil jeg si.

    Sammenlignet med lønn i andre bransjer, i Norge, og levekostnadene i Oslo osv.

    Men men.

    Og butikksjeflønningene i Rimi, de ligger vel kanskje på halvparten av butikksjeflønningene i Kiwi, f.eks.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Selv om jobben vel må sies å være den samme.

    Det var ikke sånn, at jeg kunne kjøpe meg hus og ha en ordentlig bil og parkeringsplass osv., i Oslo, og stifte familie, f.eks., på den lønna jeg fikk som butikksjef i Rimi.

    For jeg hadde også noe studielån.

    Så å bli i Rimi, resten av livet, det var ikke noe aktuellt valg, for meg.

    Jeg begynte å tenke på å slutte, da jeg hadde jobba et par år, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men så fikk jeg inntrykk av at Rimi skikkelig satsa på meg, da jeg ble tilbudt jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som er en mye større butikk.

    Men, jeg fikk ikke på langt nær så høy lønn, selv etter at jeg krangla med distriktsjefen, som han Kenneth, som var butikksjef før meg der.

    Enda han, hadde jobbet mye kortere tid i Rimi, og var yngre enn meg.

    Men hadde visst en slag spesialavtale, med regionsjef Bekkevold, av noe slag.

    Så han fikk høyere lønn, 300.000, enn de andre butikksjefene, som typisk lå på 260-270.000 kanskje i gjennomsnitt da.

    Noe sånt.

    Men jeg, ble ikke tilbudt noe spesialavtale.

    Enda jeg klagde osv.

    Og enda jeg hadde slitt hardt, i alle år i Rimi, og også hadde gode resultater, fra Rimi Nylænde.

    Så da forstod jeg, at Rimi ikke hadde tenkt å satse på meg.

    Men heller hadde tenkt å utnytte meg, som en slags dum-snill slave, resten av livet.

    Så da bestemte jeg meg, for at nå var det ut av Rimi, og heller inn i en bransje, hvor jeg kunne få en lønn, sånn at jeg kunne få meg hus og bil og etterhvert stifte familie, og også betale tilbake studielån osv.

    Så prøvde jeg å tenke litt fram i tid.

    Ingeniører, var det mangel på i Norge.

    Jeg ville blitt bachelor i informatikk, våren 2005, etter planen jeg la, for studier ved HiO Ingeniørhøyskolen, i 2002.

    Så med min bakgrunn, med ti år som leder i Rimi, og også studier på en privat datahøyskole, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på begynnelsen av 90-tallet, før jeg begynte i Rimi.

    Og engelsk-kunnskaper hadde jeg, førerkort.

    Jeg hadde tatt kurs i data NT server Core-tech.

    Jeg var god på internett, og programmering.

    Jeg klarte å bygge pc-er selv.

    Jeg var flink med kundeservice, fra Rimi osv.

    Jeg hadde gått markedsføring og kontor og data, på videregående.

    Og arbeidesmarkedet skreik, etter folk, med min type utdanning og kvalifikasjoner, på den tiden jeg ville vært ferdig med bachelor-graden, i 2005.

    Samtidig, så var jeg utslitt, etter mange års hardkjør i Rimi.

    Så jeg trengte å ta det litt rolig, og prøve å få tilbake litt overskudd, før jeg begynte denne nye karriæren.

    Derfor valgte jeg å ta det bachelor-studiet, ved HiO på tre år.

    Selv om jeg hadde gått to år, på NHI, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så jeg kunne nok fått godkjent mange, eller de fleste, av de fagene.

    Og så tatt bachelor-studiet, ved HiO, på et eller to år, for eksempel.

    Men, jeg skjønte det, at jeg var så utslitt, at jeg måtte ta det litt rolig noen år.

    Nesten som et slags sabatsår, som folk kaller det.

    Men ikke sånn at jeg ikke gjorde noe fornuftig.

    Men jeg jobbet som låseansvarlig på to Rimi-butikker, Bjørndal og Langhus.

    Og jeg fulgte studiet og en del forelesninger i hvertfall, ved HiO.

    Og drev mye med data og studier hjemme.

    Så, jeg tok hensyn til det, at jeg også var overarbeidet.

    Og la en plan, som skulle ende med, at jeg fikk en bachelor-grad, i data, våren 2005.

    Samtidig som jeg da, også ville ha fått tilbake det meste av overskuddet og drivet, sånn at jeg begynne for fullt igjen, i en ny karriære.

    Det var planen.

    Men neida.

    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så da forrandret jeg planene, og dro til England.

    Til Sunderland, høsten 2004.

    Det var da en nødløsning.

    Men jeg prøvde å få studiet til å klaffe, likevel.

    Men det gikk ikke, grunnet fire måneders forsinkelse på studielånet, grunnet rot fra HiO og lånekassa.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også en plan B.

    Jeg avtalte med Anne Katrine Skodvin, at jeg skulle få fortsett som enten butikksjef, eller assistent, i Rimi, hvis det ble for kjedelig å jobbe med data.

    Da hadde jeg jo jobbet i butikk, i 12 år, eller noe.

    Og var vant til å prate med mange forskjellige folk, hver dag.

    Det var også det Anne Kathrine sa, da en assistent, som het Hilde, slutta fra Rimi Munkelia, i 94 ca. for å begynne i kontor.

    At, ‘så kjedelig da’.

    Altså å jobbe i kontor.

    For å få henne til å bli værende i Rimi.

    Så jeg hadde vel denne samtalen litt i bakhodet, vil jeg tro.

    Om det virkelig var så kjedelig å jobbe med data, eller kontor, at jeg kom til å savne å jobbe i butikk.

    Og uansett, så trodde jeg det var lurt å ha en plan B.

    Å ha permisjon fra butikksjef-jobben.

    Dog uten lønn.

    Men det gikk Anne Kathrine tilbake på, etter et års tid.

    Av en eller annen grunn.

    Hun forklarte ikke det.

    Og da var jeg også mer lei Rimi, etter masse kommandering, fra butikksjefer på Bjørndal og Langhus.

    Så da brydde jeg meg ikke så mye om det.

    Om jeg ikke fikk fornyet den permisjonen, som butikksjef.

    Jeg ville jo da fått en assisterende butikksjef-jobb, som plan B, ifølge den avtalen med Anne Katrine.

    Det var jo en plan b det og.

    Bedre enn ikke noe i hvertfall.

    Men jeg så ikke på det som så aktuellt da.

    Men det var nå det vi hadde avtalt, da vi hadde møte, jeg og Anne Katrine Skodvin, da vi diskuterte det at jeg skulle slutte som butikksjef, og begynne å studere, på heltid, i 2002.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde jo 33 vekttall, i bakhånd, fra NHI.

    Så å få en bachelor-grad, i 2005, det var nok ikke så problematisk.

    Det var en liten fare, at studielånet, kunne ryke, det siste året, hvis jeg ble mye forsinket.

    Men det gikk greit, i 2004, selv om jeg hadde problem med trynet.

    Så det tror jeg hadde gått greit selv med mer jobbing i Rimi også.

    HiO, har uansett, en to-års grad også.

    Og den ville jeg fått uansett, etter vårsemesteret 2004.

    Så da kunne jeg nok også fått en bra jobb, i næringslivet i Oslo, innen data og/eller ledelse.

    Siden arbeidsmarkedet, på den tiden i hvertfall, og vel kanskje ennå, skrek etter folk med den typen kompetanse.

    Så da tror jeg, at jeg ville fått en bra jobb.

    Nå, så får jeg ikke tilsendt den to-årsgraden min, fra HiO.

    For jeg trenger noen papirer, fra NHI.

    Men de, som nå heter NITH vel.

    De vil ikke sende meg disse papirene.

    Og familien min, vil heller ikke sende meg disse papirene.

    Så her er det noe fusk, som foregår.

    For heller ikke University of Sunderland, ville sende meg disse papirene.

    Og heller ikke Rimi/Ica ville sende meg noen papirer.

    Så her er det mye tullball.

    Hva dette tullet kommer av, det kan jeg bare spekulere på.

    Men vi får se om det er mulig å finne ut av det.

    Men et ganske stort spørsmålstegn, om de kontraktene, i Rimi, med tre måneders oppsigelsestid.

    Og om lønningene som leder i Rimi, som ligger langt under lønningene, i for eksempel Kiwi, hvis jeg har forstått det riktig.

    Jeg kjenner for eksempel en butikksjef i Kiwi.

    En kamerat av tremenningen min Øystein, i Lørenskog.

    Han heter Tom, og jeg har vært med han og Øystein og kamerater av Tom, å spillt fotball, på søndager, på Ellingsrud, og på Åråsen, på en treningsbane der, på søndager, i noen år, på 90-tallet.

    Jeg var ikke med hele tida da, fordi jeg skadet kneet et par ganger.

    Men jeg og Glenn Hesler, vi var med i perioder i hvertfall.

    Og en gang, da jeg gikk hjem fra jobb, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

    Da gikk jeg av toget, på Skøyen, for jeg trodde jeg hadde noen muslimer osv. etter meg, fra ei dame som jobba på Rimi Bjørndal, som het Songül Özgyr osv.

    Jeg er ikke sikker på hvordan det egentlig var enda.

    For ingen har fortalt meg noe.

    Men men.

    Men da gikk jeg forbi butikken til Tom, Kiwi i Waldemar Thranes gt. 1, er det vel , i Oslo.

    Og da stod han utafor, og prata med en kollega, eller noe.

    Og da sa Tom til kollegaen, eller kameraten, at ‘jeg har hørt at han også er forfulgt av mafian jeg’.

    Sånn at jeg hørte det, da jeg gikk på andre sida av gata.

    Der hvor resturant Schrüder er, eller hvordan det skrives, omtrent.

    Jeg hadde jo fått ødelagt trynet.

    Så det var ikke sånn at jeg hilste på Tom f.eks., selv om jeg så at han stod der.

    Jeg bare gikk forbi, på andre sida av gata, og lot som at jeg ikke så dem.

    Men hørte dem gjorde jeg.

    Så han Tom, butikksjef på Kiwi i W. Thr. gt., på St. Hanshaugen, i Oslo.

    Han vet nok litt mer enn meg, om hva som foregår.

    Så jeg får se om jeg skal ringe han, eller noe.

    Men da er det kanskje ikke så smart å skrive det her.

    For da kan jo noen snakke med han i mellomtida.

    Men sånn er det.

    Man er vel kanskje ikke like smart hele tida.

    Noen ganger er det ikke så lett å vite, hva som er smartest å gjøre heller.

    Så noen ganger, så bare gjør jeg noe.

    Så sånn er det.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Radiotips. (In Norwegian).

    Radiotips. (In Norwegian).

    Da jeg studerte i Sunderland, så hadde vi ikke TV i leiligheten.

    For ingen hadde råd å betale lisens, og heller ikke kjøpe TV vel.

    Men Brusk kjøpte TV, i naboleiligheten da.

    For han fikk Erasmus-stipend og hele pakka.

    Som ikke jeg fikk da.

    Men men.

    Selv om jeg vel fikk for mye studielån, når det endelig dukka opp fire måneder forsinka osv.

    Det er mulig.

    Men jeg pleide å sitte mye inne på rommet mitt, da jeg ble blakk.

    De dagene jeg ikke var på universitetet eller sports-senteret da.

    Men det var ikke sånn at jeg bare satt på rommet da.

    De første ukene.

    Og den første uka spesiellt, da jeg ikke hadde internett.

    Da dro jeg på byen hver kveld, og dro og drakk meg full i Sunderland første kvelden, og Newcastle andre kvelden, mener jeg det var.

    Hvis jeg ikke dro til Newcastle allerede første kvelden.

    Det er mulig.

    Så jeg var ganske mye på byen der.

    Så det var ikke bare studentene der, som kjente meg igjen.

    Det var vel noen av de lokale folka og, tror jeg.

    For jeg pleide å prøve å finne kule klær, i de kule klesbutikkene i Oslo osv.

    Så jeg hadde vel ganske kule klær og sånn, tror jeg.

    Og hadde også trent en del på Sats osv., de siste årene i Oslo.

    Så hvis jeg fant fram noen av de kuleste klærna mine, samtidig mens at jeg trente mye der, og fikk bort alt mageflesket, vil jeg si, etter å ha svømt noen timer i det bassenget i Sunderland der.

    Jeg trengte å trene skikkelig, for å slappe av, jeg var stressa og anspent, pga. det her ‘mafian’-greiene, i Norge, og også at tryne mitt så rart ut hele tida.

    Ei dame på Bentsebru-gata legesenter.

    Som hun Cecilie Hyde, hadde anbefalt meg, i Oslo, det første året jeg bodde der vel.

    Hun dama på legekontoret der, sa at huden trengte tid for å fikse seg.

    Så regna med at trynet ville bli i orden igjen.

    Og det hjalp vel, at jeg stressa med å rydde og vaske leiligheten i Oslo osv., natta før jeg dro til Sunderland.

    For hvis jeg hadde ringer under øya, da så jeg ikke så ung og femi ut, som trynet mitt så ut, siden det hadde blitt fucka opp, som jeg har forklart om på bloggen her før.

    Og hvis jeg trente, og svømte da, så jeg omtrent drakk all kloren i bassenget.

    Da så trynet mitt mer normalt ut, av en eller annen grunn.

    Så jeg gjorde det noen ganger da, svømte i en time eller noe, i et strekk, som jeg leste at Stein Erik Hagen, eks-kjøpmann og Orkla-eier osv., hadde gjort, før han bestemte seg for å selge aksjene i Steen og Strøm-gruppen, til utlandet.

    Så det er kanskje noe man får en hang til, etter å ha jobbet i Rimi, det er mulig.

    Så sånn var det.

    Men jeg satt en del inne på rommet mitt der da.

    Fordi hun tyske dama.

    Hva het hun da.

    Dörthe, som var sammen med Iwo, også fra Tyskland, eller egentlig Romania, eller noe.

    Dörthe, satt hele tida, i loungen, som var et rom, med kjøkkenet.

    Hun satt der med laptopen sin, og trådløst internett-kort da.

    Og Iwo pleide å spørre henne om hun var ‘frisky’, kåt, ganske ofte, da jeg var i kjøkkenet der, og lagde mat, kylling-nuggets og chips og chilli con carne, og biff og sånn pleide jeg å lage.

    Biff, siden jeg trente så mye der.

    Og jeg hadde litt bedre råd, de første ukene i hvertall, en her.

    Og vi hadde Aldi-butikk der.

    Som er billigere enn Lidl, men bedre varer, synes jeg.

    I hvertfall likte jeg den Aldi butikken de hadde i Sunderland.

    Du kunne få masse øl og biff og halve butikken nesten for 20 pund, som hadde kosta kanskje 500 kroner i Norge.

    Så da var det litt artig å bo noen måneder i utlandet osv.

    Da skjønner man, at om Rimi eller Rema eller Kiwi, er en krone billigere, på Pizza Granidosa og sånn, i Norge.

    Da er ikke det så nøye, hvis du går på Aldi, i England, så er det halv pris, og sikkert enda billigere, enn hvis du går på Marks and Spencers, som også de er billigere, vil jeg tro, enn de norske butikkene.

    Så i Norge, så er det ikke konkurranse på samme måte, på matpriser osv., som det er i England.

    Og det er heller ikke på langt nær det samme utvalget.

    Bårde Marks and Spencers og Aldi, f.eks., de har mange varer, som man bare får kjøpt hos dem omtrent.

    Om det er egne merkevarer, eller ukjente merker, som har egne avtaler med den kjeden.

    Så hvis det er ti syltetøy-merker i Norge, så er det kanskje hundre i England da.

    Bare for å ta et eksempel.

    Så det kan være at det er noe slags samarbeid mellom kjedene i Norge.

    Nå vet ikke jeg som mye om Lidl.

    Og jeg har hatt dårlig erfaring med dem, her i Liverpool.

    Men i Berlin, så synes jeg de var billige og bra.

    Men hvorfor de forsvant fra Norge, det vet jeg ikke.

    Men det har kanskje med, at nordmenn er skeptiske til Tyskland ennå, pga. krigen osv.

    Det er mulig.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men når jeg ikke lagde mat, eller trente, eller var på universitetet, eller på biblioteket som lå i gåavstand fra the Forge, eller på byen i Sunderland eller Newcastle.

    Eller på studentfester, som jeg faktisk var på noen ganger og.

    Når jeg ikke dreiv med sånne ting, da satt jeg på rommet, og hørte på musikk, eller så på fotball.

    Eller studerte data da.

    Eller prøvde å ringe lånekassa eller HiO for å ordne med fagene og studielånet osv.

    Men men.

    Men da likte jeg å høre på alternative rock-stasjoner.

    Som jeg fikk inn på Winamp osv.

    Det var mange forskjellige alternativ rock online radio-stasjoner.

    Jeg husker ikke alle navnene nå.

    Men den som det har blitt til at jeg hører på nå for tida da.

    Og som jeg vel kan anbefale av de online alternativ rock radiokanalene.

    Det er den som heter ‘the Buzz’, osv.

    Den går det ann å få inn på Real Player osv.

    Og den har ikke så alt for nerdete jingles osv., mener jeg å huske, som noen av de andre online radiokanalene har.

    Hvis jeg ikke husker feil.

    Det er musikk i samme stilen som MTV2 omtrent vel.

    Jeg synes det er bra musikk de spiller i hvertfall.

    Litt blanding av ny musikk, og kanskje 10 og 20 år gammmel alternativ musikk osv.

    Mest kjente sanger da.

    Så jeg tenkte jeg kunne ta med om det i samme slengen.

    Mens jeg hadde pause fra jobbing osv.

    Så får vi se om jeg får gjort noe jobb her også.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Angående smøring osv. (In Norwegian).

    Nå står det i avisa, om problemer med smøring, i skatteetaten osv.

    At ledere i skatteetaten har fått sponset dyre Fredspriskonserter, på seg og kona, av Siemens.

    Men at justisministeren, sier det er greit, siden reglene er strengere nå.

    Noe sånt.

    Her er mer om dette:

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2720739.ece

    Da kom jeg på, da jeg jobba som butikksjef i Rimi, fra 1998 til 2002, på Rimi Nylænde, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.

    Jeg tenkte på sommeren 2000.

    Da var det fotball-EM, i Belgia og Nederland, tror jeg, og Norge var med.

    Med Semb kanskje, som trener.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Norge vant første kampen, mot Spania, mener jeg å huske.

    Med scoring av Iversen.

    Jeg var på jobb da.

    Men da var det nesten ingen kunder, så vi hadde radio i butikken, mener jeg å huske.

    Så hørte vi på mens vi jobba da.

    Det her var på Rimi Nylænde.

    Og da, like før EM.

    Da ble jeg nesten mobba av han distriktsjefen, som jeg hadde da, Per Øyvind Fjellhøy, også kallt PØF.

    Han mobba meg, for at jeg ikke skulle på fotball-EM.

    Det var bare å snakke med Coca-Cola, så hadde de masse billetter.

    Men jeg var ikke den typen butikksjef, at jeg skravla mest mulig, med alle leverandørene.

    Jeg bare sa hvordan vi ville ha det.

    Og holdt litt distanse da.

    Sånn at det ikke skulle bli noe smøring og samrøre av noe slag.

    Eller noe kameraderi-tendenser osv.

    Jeg prøvde å ha litt distanse, til leverandører osv., for man skulle jo liksom representere Rimi, ovenfor dem da, og ikke bli for godslige med leverandørene, for da kunne de utnytte det, til å skaffe seg fordeler i butikken, fremfor andre leverandører da.

    Men så derfor holdt jeg, i alle år i Rimi, som leder fra 94 til 2004, en klar linje der, at jeg hadde distanse til selgere osv.

    Så jeg var nok ikke så populær blant alle leverandørene osv.

    Og jeg var ikke sånn fast traver på sponsede fester osv., i anledning juleøl og sånne ting.

    Så jeg var ikke så kamerat, med selgerne fra Coca-Cola, at jeg visste det, at de hadde gratis billetter til EM.

    Klart det hadde vært kult, å dratt til EM.

    Men det var den sommeren David Hjort, hadde mast, om jeg skulle bli med han og noen kamerater, og dama Linn, som jobba på Rimi Nylænde, og en som het Kristian, som var butikksjef på Rimi Ryen blant annet, på Arvika-festivalen.

    Så jeg hadde alt ordna med ferieukene osv.

    Og jeg måtte ordne med EU-kontroll av bilen og sånn den sommeren.

    Og jeg var veldig sliten, så jeg var mest hjemme i ferien, og prøvde å få noe overskudd.

    Men det hadde nok vært smartere å dratt til syden f.eks.

    Men jeg var i syden, sommeren 98, og da fikk jeg problem med en del rynker under og mellom øya og sånn, som jeg syntes kom litt tidlig.

    Og det var ikke så artig, å jobbe som butikksjef, sammen med masse unge folk osv., og ha fått masse rynker i tryne osv.

    Så jeg holdt meg litt unna sola på den tida.

    For da jeg var i Ayia Napa, i 98, så var jeg i sola hele tida, og hadde ikke med nok solkrem, for jeg fikk ikke feriepengene, før etter jeg var hjemme fra ferie, så jeg måtte låne 2500 kroner, av dattra til dama til fattern, Christell, etter forslag fra Pia, søstra mi.

    Jeg kunne jo bedt om noe forskudd da, på feriepengene, pga. ukene ferien var i.

    Men men.

    Men 2500, var ikke så mye, en uke i Ayia Napa, for da var Norge i fotball-VM, og jeg og en kar som jeg havna på rom med, for jeg kjøpte bare restplass, vi festa hver dag, for det var bare sånn det ble der.

    Man kunne ikke sitte på hotellrommet, hver dag.

    Man gikk på stranda om dagen, så på hotellet og så på fotball-VM kanskje, og i hvertfall drakk.

    Og så var det ut på byen om kvelden.

    Jeg visste ikke hvordan sted Ayia Napa var, jeg bare ringte og bestilte en tur til syden.

    Så jeg fikk kanskje det tilbudet, før feriepengene kom.

    Jeg var vel ikke så flink til å bestille sydentur, til riktig dato.

    Noe sånt.

    Eller jeg tenkte at jeg fikk feriepengene, så jeg hadde egentlig bra med penger.

    Men den våren og sommeren der, så var det busstreik, mellom Bjørndal og Mortensrud.

    Så jeg var rimelig sliten av hard jobbing på Rimi Bjørndal, og gåing, to ganger hver dag, mellom Bjørndal og Mortensrud.

    Som er kanskje en halv mil, eller en mil.

    Noe sånt.

    Men jeg vet ikke om det var greit at Coca-Cola sponsa med EM-billetter.

    Men jeg fikk aldri spurt engang.

    Fordi jeg har egentlig aldri likt sånne reklame-greier så mye.

    Det er ikke noe som heter ‘a free lunch’, er det et ordtak som heter.

    At man må alltid betale tilbake, på en eller annen måte.

    Så jeg har mest sansen for å ikke ha noe med sånn smøring å gjøre.

    En annen episode, som var litt rar.

    Det var Tidemann-selgeren.

    En eldre kar.

    Han helte ut masse sånn juggel, eller nips.

    Reklame-artikler, fra Tidemann da.

    I skuffen på kontoret, på Rimi Nylænde.

    Sånn flaskeåpnere, f.eks., eller lightere kanskje.

    Men det var kanskje 30-40 sånne små nips-ting, som han ga oss, uten noen grunn.

    Hvis vi fikk sånne ting, så var det en eller to ting, kanskje.

    Men 30-40 ting.

    Aftenposten, pleide å komme med blokker og kulepenner.

    Men 30-40 dumme nips-ting.

    Det var ikke noe jeg skjønte hva var i forbindelse med.

    Så neste gang han dukka opp, så ba jeg han ta de med tilbake.

    Og han pleide også å gi oss røykpakker, hvis det var et nytt røykmerke da.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til det.

    For hvis man har en assistent som røyker da, så vil sikkert den gjerne ha røykpakka.

    Men det er mulig vi fikk røyk to ganger, eller kanskje tre.

    Men jeg skjønte ikke helt hvorfor han ville gi oss det.

    Kundene kunne jo ikke forvente, at vi skulle vite hvordan røyken vi solgte smakte.

    Nå er jo røyken gjemt bort.

    Det her var vel i år 2000, vil jeg tippe.

    Nipset var i år 2000 husker jeg, for vi hadde PØF som distriksjef.

    Røykpakkene var vel i 98 og/eller 99.

    Noe sånt.

    Men de røykpakkene visste jeg ikke hva jeg skulle svare om, når vi fikk dem.

    Hvis det kom en ny kjekspakke f.eks., så pleide butikken å få en pakke, for vi som jobba i butikken, vi skulle jo egentlig kunne svare kundene, hvordan all kjeksen smakte osv.

    Så det var vel greit.

    Men røyk, var vel litt rart.

    Men men.

    Vi fikk smaksprøver på juleøl og, husker jeg.

    Så det var kanskje greit.

    Jeg kommer ikke på så mye mer, med smøring i Rimi nå.

    Men han Arne Risnes, eller noe, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, på samme tida som jeg var butikksjef på Rimi Nylænde.

    Høsten år 2000, så jobba han på Rimi Karlsrud, som butikksjef der.

    Han hadde jobba som leder på Rimi Langhus, flere år før det.

    Og hvilke andre butikker han jobba i, det husker jeg ikke nå men.

    Men men.

    Han holdt med Liverpool, så på Rimi Langhus, så var det et Liverpool-klistremerke, over døra, fra lageret, til butikken.

    Så det tror jeg det antagelig var han som klistra opp.

    Jeg jobba der som butikksjef, i år 2001 og 2002 da.

    Og han må ha jobba der kanskje 5-10 år før det her da.

    Noe sånt.

    Men jeg tok ikke det klistremerke ned.

    Jeg bare spøkte om det.

    For det var grenser for hvor barnslig man kunne oppføre seg og.

    Det var en ting å spøke om sånt.

    Men å faktisk pirke ned et sånt klistremerke, når man hadde masse viktige ting å gjøre i butikken.

    Nei, det ble litt for dumt.

    Men jeg kunne spøke om det, på butikksjefmøter og sånn da.

    At det klistremerke var det like før jeg tok ned osv.

    At det så jeg lenge på det klistremerke osv.

    Man måtte liksom prøve å være litt sånn jovial.

    Noe sånt.

    Men han Arne Risnæs da.

    Han dro med noen andre Rimi-sjefer, til Belgia og Nederland da.

    Men de stoppa på grensa, av politiet.

    Og politiet fant noe verktøy, i bagasjen, på bilen dems.

    Så de trodde at Rimi-lederne, var hooligans.

    Så dem fikk ikke sett EM-kampene.

    Dem ble vel sent tilbake til Tyskland eller Frankrike, eller hvilket land dem kom fra da.

    Noe sånt.

    Enda han Arne Risnæs, han var med på Rimi butikksjef-tur, med PØFs distrikt, høsten 2000.

    Og han var den som var mest edru da, tror jeg.

    Det var en sånne helgetur, på en hytte, på Dagali, eller noe.

    Hvor vi testa rafting, i en elv, oppe på Dagali, eller hva det het.

    Vi kjørte en buss opp Numedalen osv.

    Eller en maxi-taxi var det kanskje.

    Noe sånt.

    Så han virka ikke som noen hooligan-type, han Arne fra Rimi Langhus og Karlsrud.

    Men de ble stoppa da, av en eller annen grunn.

    Han kjente også Irene godt, han Arne Risnæs, eller hva han het.

    Det var nesten som om de var et par, husker jeg.

    Det husker jeg fra sommeren 2002.

    Da hadde jeg ansvaret for Rimi Bjørndal, mens Irene var på ferie.

    Og ambulerende Njål, eller hva han het.

    Han bare stakk opp til Trondheim.

    Og sa han var sjuk.

    Så jeg måtte jobbe 14 timers dager, eller noe, da Irene var på ferie.

    Så jeg ble jo rimelig kjent med butikken, kan man si.

    Men da Irene kom tilbake.

    Da var jeg bare en vanlig slave, som ble kommandert til hver minste filleting.

    Så det var litt rart opplegg i Rimi.

    Jeg jobba jo som låseansvarlig da, for jeg hadde slutta som butikksjef, for å studere, på HiO, bachelor informatikk.

    Så da var det ikke mye man skulle ha sagt, som låseansvarlig, selv om man hadde jobbet 14-timers vakter, i 2-3 uker, og virkelig hadde oversikten over butikken.

    Så var det ikke sånn, at man ble hørt på, eller noe sånn.

    Det var bare, at da var man undersott og slave, med en gang sjefen kom tilbake fra ferie.

    Men det var nok kulturen i Rimi.

    Sånn de såkalte gammeldagse sjefene var.

    Mens de moderne, de var sånn, at de hadde ledermøter, og ikke kommanderte så mye.

    Men lot medarbeiderne være litt mer frie.

    Så det var to skoler der, hadde jeg inntrykk av.

    Og sikkert noen sjefer, som bare gjorde det det fallt dem inn.

    Men jeg ble jo lært opp, til den gamle skolen butikksjef, som kommanderte hele tida, og var streng.

    Av Elisabeth og Hilde, på Nylænde, i 94.

    For de sa at jeg måtte ikke være så grei mot medarbeiderne, som jeg var i begynnelsen.

    For da fikk de problemer, og ble sett på som strenge.

    Så derfor måtte jeg også være streng, sa de.

    Og jeg var jo ny som sjef i Rimi, og trengte virkelig jobben, så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte innrette meg etter butikksjefen og nestsjefen.

    Så sånn var det.

    Men, da jeg begynte som butikksjef, så satset jeg i begynnelsen, på faste rutiner, så alle visste hva de skulle gjøre, på Rimi Nylænde.

    Men jeg var nok litt sånn gammeldag, at jeg kommanderte og sa fra sånn og sånn, innimellom, i hvertfall.

    Men på Kalbakken, da fikk jeg problemer.

    For den gamle butikksjefen, og min nestsjef osv., de var av den moderne typen butikksjefer.

    Så da fikk jeg problemer med personale, at de ikke likte at jeg var så streng og kommanderte da.

    Jeg rakk en medarbeidersamtale, med Gurvinder, og da skjønte jeg hvordan det var for de som jobba i butikken da.

    Så jeg slutta med kommandering da, når jeg begynte som butikksjef på Langhus.

    Jeg prøvde i hvertfall, å ta sånt på møter da.

    Når jeg tenker på det selv, så var det jo ikke så kult, sånn som Irene ledet, f.eks. på Bjørndal, at man ble kommandert i hytt og pine.

    Så det var mye problemer på Kalbakken, men jeg prøvde ihvertfall å lære av det da.

    Så det ble ikke de samme problemene på Langhus, for det tror jeg ikke jeg hadde orka.

    Å fått alle i butikken mot meg, på samme måten, som det virka som på Kalbakken, inkludert distriktsjef Anne Neteland.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå skrev jeg ovenfor, at jeg burde kanskje ha dratt til syden sommeren 2000, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men, når man var butikksjef, så kunne man nesten aldri ta fri.

    Det kunne skje noe, og det kunne være vanskelig å få tak i nok folk.

    Så noen ganger måtte man jobbe i ferien.

    Så man kanskje blitt kallt uansvarlig, hvis man hadde dratt to uker til syden f.eks., hvis man hadde en ganske ny assistent, f.eks.

    Og svinnet i butikken, kunne gå opp veldig mye, i sommerferien, for assistentene, var kanskje nye, og uvant med å ta bestillinger.

    Og salget gikk jo ned i juli.

    Og hele året, var det sånn, at man kunne få telefon når butikken var åpen, om alt mulig.

    Noen var kanskje syke, og man måtte jobbe ekstra.

    Alarmen hadde kanskje gått, og man måtte dra til butikken pga. det.

    Sånne ting.

    Så man hadde nesten aldri fri, som butikksjef.

    Så så mye ansvar, og få betalt 230.000 i året, som jeg hadde i 98, som butikksjef.

    Det er vel egentlig ikke verdt det.

    Hvis man ser på pengene.

    Men man lærer jo mye fra å være butikksjef.

    Jeg lærte vel, å holde hode kaldt, og å ta avgjørelser og prioriteringer selv.

    Det kunne jeg vel litt fra før og, men jeg lærte mer om det.

    Og mer om ledelse.

    Og Skodvin, distriktsjefen i 98, hun mente at jeg, som butikksjef, måtte nesten ta meg av medarbeiderne og nestsjefene.

    Så jeg måtte nesten være mora til de ansatte, skjønte jeg.

    Og sånn hadde jeg aldri tenkt før hun sa det.

    Jeg hadde hatt en ganske tøff stil, som assistent.

    Men som butikksjef, så tar folk seg mer nær av hva du sier osv.

    Hvis du sier noe galt.

    Altså, en vanlig medarbeider, prater nok ikke like åpent, med butikksjefen, som med en kollega, eller med nestsjefen.

    Så man måtte prøve å oppføre og te seg på en rolig måte da.

    For hvis man var urolig, som butikksjef, så ville nok medarbeiderne bli urolige også.

    Så man måtte prøve å alltid virke avbalansert og rolig.

    Selv om man nok noen ganger kunne være stresset eller forbanna eller hva som helst.

    Spesiellt de første årene som butikksjef kanskje.

    Og ledelse lærte jeg jo mer av.

    Og organisasjonsarbeid.

    Og å dra på seminar og sånn.

    Og tenke på at man må ha fine klær, for en hel helg osv., på Rimi butikksjef-møte, på Storefjell.

    Og man er en del på møter og alt mulig sånt da, rundt omkring.

    Så det er en lærerik jobb.

    Selv om kanskje ikke alt slitet er verdt det, for lønnen er ikke så bra.

    Men det er snakk om ting man lærer, som er greie å ta med seg seinere i livet da.

    Det var jo aldri sånn, at jeg hadde planer om å jobbe som butikksjef, resten av livet.

    Og jeg var underbetalt, i mange år, som assistent i Rimi.

    Og Rimi er også dårligst på butikksjeflønner, av matvarekjedene i Norge.

    Og jeg jobbet som en galeislave omtrent, tørr jeg påstå, det meste av tiden i Rimi.

    Så jeg tror nok Rimi tjente noen hundre tusen, i hvertfall på å ha meg ansatt i Rimi.

    Jeg tror ikke de akkurat tapte på det.

    Og jeg sleit meg jo ganske ut.

    Men jeg lærte en del nyttige ting og da, som de jeg nevnte.

    Og jeg ble vel flinkere med mennesker og kanskje.

    Hvem vet.

    Jeg var vel vant til folk fra før og.

    Men men.

    Og om kveldene, så satt jeg og lærte data og internett og sånn.

    Og dreiv og chatta, lasta ned mp3-er, leste mye nyheter osv.

    Og skreiv på debattforum etterhvert.

    Og lærte å finne gratisprogrammer, og også vanlige programmer kunne man finne gratis.

    Hvis det var krise.

    Og jeg pleide å quizze, på en kanal som het #quiz-show, på irc.

    Så det var egentlig ganske sosialt med internett, selv om jeg satt i stua etter jobben.

    Men jeg stressa mye på Rimi, for å rekke alt jeg skulle.

    For vi hadde ikke lyst til å miste kontroll på butikken.

    Så om kvelden, så var det digg å koble av, foran pc-en og chatte med venner og kjente, og quizze osv.

    Men jeg trente også mye, de årene jeg jobba på Rimi.

    Fotball, tennis, badminton, klatring, svømming, treningsstudio osv.

    Så jeg satt ikke bare hjemme.

    Men jeg lærte ting både på jobb og fritid, med at jeg lærte mer data osv., på fritiden.

    Og at jeg også trente, og prøvde å holde meg i form, og ikke bare spise usunn mat f.eks.

    Og jeg var også mye på byen, med bruttern og kamerater.

    Kanskje ikke hver helg, men en eller to ganger i måneden, i gjennomsnitt kanskje.

    Og jeg spilte bedriftsfotball, med Rimi, IT-akademiet (fordi Magne Winnem jobba der, en kamerat fra vgs. i Drammen), og for Rimi Langhus.

    Så det var en ganske hektisk tid, de årene jeg jobba på Rimi.

    Det var sånn, at jeg dreiv med mye, både på jobb og på fritiden.

    Og lærte mye både av jobben, og å drive med data osv., på fritiden.

    Så selv om jeg ikke ble milionær, av den tiden jeg bodde i Oslo og jobba på Rimi.

    Jeg kjøpte jo mye dyr ferdigmat osv.

    For jeg var så sliten, at jeg liksom ‘cravet’ mye god mat osv.

    Så jeg fikk ikke spart opp så mye penger.

    Men jeg fikk ihvertfall lært en del nye ting, og også trent en del, i de årene.

    Og jeg fikk også tatt lappen, på 90-tallet.

    Så jeg hadde et godt utgangspunkt, vil jeg si, til å starte en ny karriære, innen data, f.eks., når jeg var ferdig utdannet, fra HiO, i 2005.

    Men jeg måtte jo dra til Sunderland, i 2004, for jeg hørte plutselig, i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo.

    Og i Sunderland, så tulla lånekassa og HiO med å godkjenne fagene mine osv, så studielånet ble fire måneder forsinket.

    Så jeg måtte bruke så mye tid på å ringe til Norge osv., for å prate med skolen og lånekassa og kreditorer, så jeg fikk ikke til universitetet i England så bra.

    Så jeg mista kontrollen da.

    Så etter det, så har det vært bare tull.

    Men hvis ting hadde gått etter planen, så hadde jeg nok fått en bra jobb, innen ledelse i data for eksempel.

    Eller som selvstendig næringsdrivende, i Oslo, i 2005.

    Men sånn gikk det ikke.

    Men sånn er det vel, man kan ikke få rettighetene sine alltid.

    Det skjønner man vel.

    Noe sånt.

  • Dagens StatCounter II: Noen søker på Google på ‘hvorfor kaller utlendinger nordmenn poteter?’. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen søker på Google på ‘hvorfor kaller utlendinger nordmenn poteter?’. (In Norwegian).

    PS.

    Jeg skal ikke påstå at jeg forstår hvorfor utlendinger kaller nordmenn for poteter.

    Jeg husker den første perioden, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 98.

    Da satt jeg en gang, på bussen ned til sentrum fra Bjørndal.

    Og da satt det en gjeng med to-tre utlendinger, og en norsk, og refererte til meg som ‘poteten’ da.

    Og han norske var med på det han og.

    Dette her var vel i 1997 kanskje, etter at jeg skrota en Toyota Hi-Ace jeg hadde i 96, for man tjente bare 170.000 i året, som assisterende butikksjef, i Rimi, i 1997, så jeg hadde ikke råd å beholde bilen, siden jeg hadde internett hjemme og.

    Og bilen måtte på EU-kontroll.

    Og det var så dyrt å fikse bilen på verksted, så jeg måtte bare skrote den.

    Jeg betalte bare 5000 for den bilen da, et år eller noe tidligere.

    Og jeg brukte den bilen, da jeg jobba som sjafør av kinamat, på Chinatown-expressen, på Eiksmarka, i Bærum, i 96 da.

    Det var egentlig artig jobb.

    Jeg husker Sayov/Velvet, ble spillt på radioen da.

    For jeg hadde radio i bilen.

    De første ukene var litt stressende, siden jeg ikke var kjent i Oslo og Bærum.

    Men etterhvert, så ble det digg å kjøre rundt, og levere kinamat.

    Å bare cruise rundt i bilen, og høre på musikk, og stikke innom en bensinstasjon kanskje, og kjøpe en baguette og en brus kanskje.

    Det er jo å være i himmelen, sammenlignet med å jobbe på Rimi.

    Og noen ganger, så fikk jeg til og med gratis kinamat.

    Hvis det var sånn, at jeg ikke leverte for seint, i løpet av vakta.

    For da fikk kunden maten gratis.

    Og jeg jobba jo bare på søndager.

    Og jeg hadde nettopp tatt lappen.

    Og jeg var ikke kjent i Bærum og Oslo Vest.

    Så jeg leverte bare to matleveringer i timen.

    Mens de som jobba der heltid, de leverte tre leveringer i timen.

    Så ble de sure på meg da, fordi jeg bare klarte to leveringer i timen.

    Så det ble det mer stress på de.

    Men jeg hadde jo ikke en så liten bil som de.

    Jeg hadde jo en Toyota Hi-Ace.

    Og jeg hadde nettopp tatt lappen.

    Og var ikke fra Oslo.

    Og var ikke kjent der.

    Og jeg jobba bare på søndager.

    Og hadde en slitsom Rimi-jobb ved siden av.

    Og var ny i jobben.

    Men sånn er folk, de begynner å surve på deg alikevel.

    Så jobb som selvstendig næringsdrivende, er mitt tips, så slipper man survete folk, som prater dritt om andre bak ryggen osv.

    Det er mitt tips.

    Og hvis noen vet dette, hvorfor utlendinger kaller norske poteter, så skriv gjerne en kommentar om dette, så er det kanskje mulig å bli litt klokere.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er den sangen jeg husker at jeg hørte på, da jeg kjørte kinamat.

    Det var vel om våren det her, like før jeg opererte kneet, på Aker Sykehus, korsbåndet.

    Da kunne jeg ikke gå på beinet, på to måneder, så da slutta jeg på Chinatown-expressen.

    Og da jeg kom tilbake til Rimi Nylænde, sa hadde de ansatt ny assistent vel, Wenche, så da ville Anne Katrine Skodvin, distriksjefen, ha meg til å begynne på Rimi Bjørndal.

    Og da var ikke de folka på Nylænde så hyggelige lengre husker jeg, av en eller annen grunn, så da ble det til at jeg begynte på Bjørndal.

    Så sånn var det.

    Det var jo også planen det, som jeg og Anne Katrine hadde avtalt oss i mellom, at jeg skulle begynne som assistent i en større butikk, og så fikk vi se om jeg fikk bli butikksjef.

    Så jeg ble forfremmet ganske mange ganger, i Rimi.

    Men det gikk ganske tregt, så det tok noen år å bli butikksjef.

    Men da lærte jeg butikkarbeid ganske bra.

    I hvertfall den praktiske delen.

    Den teoretiske delen, lærte jeg ikke like bra, for Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, han lærte mest til Irene.

    Men jeg lærte tipping og sånn da.

    Men jeg kunne nok lært ting mye raskere i Rimi, men det var ikke så mange muligheter.

    Men jeg var på frukt/grønt-kurs og sånn.

    Og lærte om det.

    Jeg syntes det var artig å lære nye ting.

    Elisabeth Falkenberg, butikksjef på Rimi Nylænde, hun lærte meg bestillinger og sånn, brød, melk, ringnes, stabburet, hakon osv.

    De bestillingene lærte hun meg, sånn så jeg kunne de bra da.

    Og jeg pleide å ta mye av bestillingene, som assistent, på Nylænde.

    Så der fikk jeg bra med ansvar synes jeg.

    Og jeg tok også mange av bestillingene, da jeg jobba som assistent på Bjørndal.

    Men sånn som lønninger og butikkøkonomi, som svinnandel og LIS-brutto osv., det var jeg helt blank på, da jeg begynte som butikksjef, etter fire år som assistent, i 98.

    Men men.

    Det var den videoen ja:

    PS 3.

    Den her hørte jeg også på, på radioen, da jeg dreiv å kjørte kinamat, i Oslo Vest og Bærum der, i 96.

    De sangene var fine å høre på mens man kjørte.

  • E-post fra en som synes det ble for personlig å skrive at S. E. Hagen hadde selskapsgutter i Oslo. Men Hagen svarer jo ikke på e-post og telefon. (N).

    E-post fra en som synes det ble for personlig å skrive at S. E. Hagen hadde selskapsgutter i Oslo. Men Hagen svarer jo ikke på e-post og telefon. (N).

    http://www.facebook.com/group.php?sid=d4bdb67c548af28436347e99bd1c94f7&refurl=http%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Fs.php%3Fsid%3Dd4bdb67c548af28436347e99bd1c94f7%26init%3Dq%26q%3Dgrandiosa%26ref%3Dts%26n%3D-1%26o%3D4%26sf%3Dp%26k%3D200000010%26s%3D50&gid=8559702748







    Google Mail – Re: [Spre Det] Comment: "Rimi-Hagen viste homokunst til Bush"







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Re: [Spre Det] Comment: "Rimi-Hagen viste homokunst til Bush"





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sun, Oct 12, 2008 at 6:48 PM





    To:

    Havard Mossige <hm@brainflower.com>



    Hei,

    joda det skjønner jeg.

    Men hvis jeg vil kringkaste noe, så legger jeg det på min blogg.

    Det er jo e-post til meg, mener jeg da, så da har jeg lov å poste det

    på min blogg.

    Dette er jo ikke private e-poster.

    Men jeg skal ta det bort, når jeg skjønner hva det mafia-greiene i

    Norge, som jeg har overhørt

    pågår.

    Når jeg har funnet ut hva det er om.

    Håper dette er i orden!

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    2008/10/12 Havard Mossige <hm@brainflower.com>:

    > Vær snill å ikke legg ut private eposter.

    > Hvis jeg vil kringkaste noe for hele verden legger jeg det ut på min egen

    > blogg 😉 OK?

    >

    >

    > mvh

    > h

    >

    >

    > On 10/12/08 6:44 PM, "Erik Ribsskog" <eribsskog@gmail.com> wrote:

    >

    >> Hei,

    >>

    >> Jeg har også funnet ut noe om Pizza Grandiosa forresten.

    >>

    >> At den vanlige Pizza Grandiosaen har blitt stoppet for salg i Sverige.

    >>

    >> Enda pizza fra Big One-fabrikken på Stranda, blir solgt i Sverige, så

    >> har de stoppet å selge

    >> pizzaer fra Grandiosa-fabrikken, som også ligger på Stranda.

    >>

    >> Kanskje det er noe for dere?

    >>

    >> Jeg mistenker at de nok må ha puttet noe tull i kjøttblandingen til Grandiosa.

    >>

    >> Med vennlig hilsen

    >>

    >> Erik Ribsskog

    >>

    >> PS.

    >>

    >> Her er link om dette:

    >>

    >> http://johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Grandiosa

    >>

    >> 2008/10/12 Havard Mossige <hm@brainflower.com>:

    >>> OK!

    >>>

    >>> mvh

    >>> h

    >>>

    >>>

    >>> On 10/12/08 5:20 PM, "Erik Ribsskog" <eribsskog@gmail.com> wrote:

    >>>

    >>>> Hei,

    >>>>

    >>>> jeg skjønner hva du mener.

    >>>>

    >>>> Men det er vel ikke sladder, hvis jeg sier hvem som sa det.

    >>>>

    >>>> Det var altså hun i Hakon-gruppen, som var sjef for

    >>>> parkeringsplassene, under W. Thr. gt. 5,

    >>>> i 1998.

    >>>>

    >>>> Så da mener jeg at det ikke er sladder, når jeg oppgir hvilken person

    >>>> det er som sa det.

    >>>>

    >>>> Så sånn er det.

    >>>>

    >>>> Men jeg skjønner hva du mener med at det er personlig.

    >>>>

    >>>> Jeg har sendt e-post til Stein Erik Hagen, og prøvd å ringe han, i

    >>>> Canica, flere ganger, og

    >>>> fått snakke med hans sekretær, Sidsel Rydland, som skulle bringe det videre.

    >>>>

    >>>> Når Hagen da ikke svarer, så velger jeg å tolke det som at ‘den som

    >>>> tier samtykker’.

    >>>>

    >>>> Så da regner jeg med at det er greit å gå videre med innholdet i den

    >>>> e-posten, siden Hagen

    >>>> og Canica ikke er interessert i å svare engang.

    >>>>

    >>>> Så da regner jeg med at jeg skulle ha dekning for det.

    >>>>

    >>>> Så sånn er det.

    >>>>

    >>>> Med vennlig hilsen

    >>>>

    >>>> Erik Ribsskog

    >>>>

    >>>> 2008/10/12 Havard Mossige <hm@brainflower.com>:

    >>>>> Hei,

    >>>>>

    >>>>> takk for kommentarer. Med Khan-saken er det fint å få litt andre

    >>>>> synspunkter

    >>>>> enn det vanlige hylekoret om at "politikera er teite". (som vi forsåvidt er

    >>>>> med på når vi lager humorting på det, men prøver altså å gjøre det med et

    >>>>> glimt i øyet)

    >>>>>

    >>>>> Det med Rimi-Hagen blir litt for personlig føler jeg. Tviler ikke på

    >>>>> sannhetsgehalten i det du forteller, men for meg likner det for mye på

    >>>>> sladder.

    >>>>>

    >>>>>

    >>>>> mvh

    >>>>> h

    >>>>>

    >>>>>

    >>>>> – – – – – – –

    >>>>> Håvard Mossige

    >>>>> h@spredet.no

    >>>>> www.spredet.no

    >>>>> tlf 911 52 409

    >>>>>

    >>>>>

    >>>>>

    >>>

    >>>

    >>>

    >

    >

    >