johncons

Stikkord: Rimi

  • Mer om Grandiosa og mat i Norge. (In Norwegian).

    Erik R View profile
    More options Nov 13, 5:41 am

    Newsgroups: no.alt.mat
    From: Erik R
    Date: Wed, 12 Nov 2008 21:41:43 -0800 (PST)
    Local: Thurs, Nov 13 2008 5:41 am
    Subject: Re: Mistanke om at det er noe galt med innholdet i Pizza Grandiosa.
    Reply | Reply to author | Forward | Print | Individual message | Show original | Remove | Report this message | Find messages by this author
    On Nov 12, 11:29 pm, Harald Mossige wrote:

    – Hide quoted text –
    – Show quoted text –

    > Erik R skreiv:

    > > On Nov 12, 9:46 pm, Harald Mossige wrote:
    > >> Erik R skreiv:

    > >>> On Nov 11, 7:13 pm, “jon-gunnnar” wrote:
    > >>>> “Erik R” skrev i meldingnews:b7229726-a571-4d39-962e-bdd79e6a7384@w39g2000prb.googlegroups.com…
    > >>>>> hva kan det komme av i såfall, at svenskene har bedre smak enn
    > >>>>> nordmenn?
    > >>>> Vel – de fleste land har bedre smak enn nordmenn 😉 Svenske matbutikker er
    > >>>> gjennomgående bedre enn norske. Sjekk f.eks. ostedisken, masse
    > >>>> svenskprodusert god ost. I norge har vi norvegia, samt….
    > >>>> —
    > >>>> jgp
    > >>> Hei,
    > >>> men hva kan det komme av at det er så dårlig mat i Norge da?
    > >> Kunskapsmangel, og manglande samarbeidsevne.

    > >> Folk flest som handler i butikker, trur at poteter = poteter. Dei er
    > >> ikkje klar over at der finnes 200 varianter, og dei går som i ei svima
    > >> og godtek det blårussen i butikkjedane har bestemt at kundene skal kjøpa.

    > >> Desutan mangler den mest elementære kunskap om matstell, kosthald og
    > >> kokekunst.

    > >> Vi kan ikkje anna venta når menigman trur at flaskeveten er subdare en
    > >> aqua krana.

    > >> HM

    > >>> Med vennlig hilsen
    > >>> Erik Ribsskog- Hide quoted text –
    > >> – Show quoted text –

    > > Hei,

    > > ok så det mangler kunnskap om mat ja.

    > > Men kan det være at produsentene, som Orkla, utnytter dette, at
    > > kunnskapen om mat i Norge, er så dårlig.

    > Ja, omtrent /alle/ produsentane utnytter dette. For dei “store”
    > produsentane er det medveten politikk, for dei mindre er det ei felle
    > dei er fanga i.

    > > Og hvorfor er kunnskapen om mat bra i noen land, men dårlig i
    > > andre land?

    > Eg har ikkje kunskap som kan verifisera påstanden.

    > > Er det i forbindelse med rasjoneringen, under krigen, og etter
    > > 2. verdenskrig, at folk bare fikk et slag mat i butikken, og
    > > var glad til med det.

    > Nei. I dei tidene var alle svært medvetne om kvalitet og næringsverdi.
    > Dei viste at at familiane bare kunne overleva dersom dei knappe
    > rasjonane blei utnytta til godt råvarevalg. Du bør hugsa at matstell og
    > kosthald var skulefag i den sjuårige skulen. Då som nå galt regelen:
    > “Veien til mannens hjerte går igjennom magen.”

    > > Så har Norge egentlig aldri våknet opp igjen etter krigen.

    > Etter krigen har nordmenn blitt sløva ned. Når tid var det at
    > skulekjøkken og kostlæra “blei tatt ut” frå skulen, og i praksis
    > overlatt til “reklameindustrien”?

    > HM

    > > Er det slik det er?

    > > Med vennlig hilsen

    > > Erik Ribsskog- Hide quoted text –

    > – Show quoted text — Hide quoted text –

    > – Show quoted text –

    Hei,

    nei jeg vet ikke når heimkunnskapfaget gikk ut av den norske skolen.

    Vi hadde vel heimkunnskap, i 7. klasse i hvertfall, på Svelvik
    Ungdomsskole,
    i 83/84, var det vel.

    Men der lærte vi vel ikke så mye om sunn mat.

    Vi lærte å lage pølsegryte, og også pizza, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men det var vel sunnere pizza, enn Pizza Grandiosa.

    Tørr du å tippe hva kjøttet på vanlig Grandiosa består av forresten?

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Reply Reply to author Forward

    You must Sign in before you can post messages.
    To post a message you must first join this group.
    Please update your nickname on the subscription settings page before posting.
    You do not have the permission required to post.

    Erik R View profile
    More options Nov 13, 5:55 am

    Newsgroups: no.alt.mat
    From: Erik R
    Date: Wed, 12 Nov 2008 21:55:09 -0800 (PST)
    Local: Thurs, Nov 13 2008 5:55 am
    Subject: Re: Mistanke om at det er noe galt med innholdet i Pizza Grandiosa.
    Reply | Reply to author | Forward | Print | Individual message | Show original | Remove | Report this message | Find messages by this author
    On Nov 12, 11:38 pm, Harald Mossige wrote:

    – Hide quoted text –
    – Show quoted text –

    > Erik R skreiv:

    > > On Nov 12, 9:38 pm, “jon-gunnnar” wrote:
    > >> “Erik R” skrev i meldingnews:d69483a2-0e1a-496c-a750-2f0c8b191fcf@w39g2000prb.googlegroups.com…

    > >>> men hva kan det komme av at det er så dårlig mat i Norge da?
    > >> Har lurt på det samme. Høna og egget – eller ond sirkel: butikker har ikke
    > >> det, fordi ingen etterspør det. Ingen etterspør det, fordi butikkene ikke
    > >> har det….

    > >> Men vi har jo i hundrevis av år kjempet for å overleve som et fattig
    > >> bondeland, god tilgang på mat er relativt nytt i norge. samt lang avstad til
    > >> andre land og følgelig sikkert mindre impulser utenfra en sentraleuropa eks.
    > >> Dessuten er nok mangfoldet i norge generelt mindre enn i andre land på mange
    > >> områder. Nordmenn går i takt -alle hadde samme møbler, farger, bil… Hvor
    > >> mange kjenner du som har/hadde okseblodfarget hjørnesofa i “skinn” og
    > >> furubord?

    > >> —
    > >> jgp

    > > Jo, det var sikkert mange som hadde det på 80-tallet osv.

    > > Men det må vel komme av dårlig utvalg da.

    > > Jeg kan ikke skjønne at situasjonen i Norge, skulle være så
    > > anderledes, enn
    > > situasjonen i f.eks. Danmark, etter krigen.

    > > Det virker som at i Norge, så er det bare en eller to produsenter, som
    > > lager
    > > en type vare.

    > Eit av problema ligg der.

    > > Mens i England, som jeg bor f.eks., så er det hundrevis.

    > > Og mange nordmenn, drar jo til Sverige for å handle mat.

    > > De som bor nærme grensen.

    > > Det mangler jo ikke på impulser, fra andre land til Norge.

    > > Se så populær amerikansk og engelsk musikk er.

    > > Og fotball og basket og annen engelsk og europeisk sport.

    > > Så det mangler vel ikke på impulser utenfra, i Norge?

    > > Mange sier jo at Norge er som USA nesten.

    > > Men når man går inn i en matforretning, i Norge, så er
    > > det mer som i et kommunistland, enn i et vestlig land.

    > > Kan det være at leverandørene, som f.eks. Orkla, har for
    > > mye makt?

    > Det er dei store matvare produsentane som i praksis styrer kva
    > sombiforbrukarane i Norge skal kjøpa, og for dei er der bare /eit/ mål
    > som er heilagt, forteneste. Dei gjev fulstendig faen i kva kundene treng.

    > > Er leverandørene av mat i Norge som en slags mafia?

    > Ja. Det er dei.

    > > Se på Møllers Tran, som også er fra Orkla.

    > > De fant måkeskit, og maskiner som ikke hadde vært
    > > rengjort på mange år, og teknisk tran, som ikke
    > > skulle vært gitt til mennesker.

    > Der er nok ein del mindre begava mennesker oppe i hirakiet i
    > næringsmiddeltilsynet. Dei trur faktisk at egenkontroll kan fungera i
    > praksis.

    > > Er hele matvareindustrien i Norge som mafia, lurer jeg på.

    > Ennå finnes der små produsenter som satser på kvalitet, men eg har store
    > vansker med å finna slike varer i nokon av dei tri store forretningane
    > her i bygda.

    > (Mine meininger, ikkje nødvendigvis rett.)

    > HM- Hide quoted text –

    > – Show quoted text — Hide quoted text –

    > – Show quoted text –

    Hei igjen,

    jeg har jobba i norske matbutikker, i 15 år.

    Jeg jobba på Rimi, den meste av tida, fra 92 til 2004,
    i tilsammen 15 år.

    Og da jeg jobba på Rimi Langhus, som butikksjef der,
    så fikk jeg høre at Rimi-butikkene så ut som butikkene
    i de gamle østblokklanda, av en kunde.

    Nå var jeg med på ferie i Jugoslavia, i 1980, så jeg
    veit hvordan de butikkene så ut.

    Og de hadde vel litt dårligere utvalg, enn Rimi, vil
    jeg si.

    De hadde bare et slag potetgull, var det vel.

    Som onkelen min, Håkon, sa smakte ok, hvis man tok
    på salt og pepper.

    Men Coca-Cola osv., det solgte de.

    Selv mens det var kommuniststyre, så det var kanskje
    litt merkelig.

    Men men.

    Det nærmeste jeg har sett en sånn østblokkbutikk,
    i Norge, det var en Rimi 500-butikk, som jeg så
    i Vestby, eller om det var Ås, på begynelsen
    av 80-tallet, da jeg var på de kantene, siden
    jeg hadde en onkel som bodde i Vestby da, og
    jobba i Ås.

    De solgte bare en type sjokolade, husker jeg.

    Og den butikken var så full av papp, på vare-
    eksponeringene.

    Det var forresten også Rimi Nylænde, i 1993,
    da Kristian Kvehaugen, var butikksjef der.

    Da var det fullt av papp, foran varene i hyllene.

    Så butikken kunne nok fint ha gått for å være
    en østblokk-butikk ja.

    Dessuten er sortementet, for Rimi, Rema, Kiwi
    og Bunnpris vel.

    Det er ganske likt.

    For det er ikke så mange forskjellige produsenter,
    i Norge.

    Hvis du drar til Sverige eller Danmark, så tror
    jeg du har mange fler produsenter med en gang,
    og i hvertfall hvis du drar til England eller
    Tyskland.

    Der har de små produsenter, som har avtaler med
    kjedene.

    Og det mangler man mye i Norge, virker det som
    for meg.

    Uvisst av hvilken grunn.

    Men det er vel landbrukssamvirkene, som gjør mye
    av dette.

    Selv om Orkla vel ikke har noe med samvirkene å
    gjøre, de er en vanlig, stor, privat leverandør
    vel.

    Men hvorfor forsvant Lidl fra Norge.

    Og hvorfor fikk de så mye motstant, i kommuner osv.

    Nå bor jeg i England.

    Og Lidl har jeg hatt problemer med her, så det
    er kanskje et dårlig eksempel.

    Men hvis man går i en Lidl, eller Aldi, i
    England, så har de butikkene mye av de samme
    varene, som Lidl eller Aldi, i Tyskland har.

    Men jeg tror ikke Lidl som var i Norge, hadde
    det i like stor grad.

    Jeg vet ikke hvorfor Lidl ga seg i Norge, men
    kanskje man hadde funnet ut en eller to ting,
    som kunne vært interessant å vite, hvis man
    hadde begynte å grave i det.

    Selv om det kanskje ikke er det som frister
    mest å gjøre.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    http://groups.google.com/group/no.alt.mat/browse_thread/thread/ba6a67d1f33c4db2/b1c7942c9d8d5124

  • Dagens StatCounter II: Personen med Mac søker på ‘elden + halvorsen site:johncons-mirror.blogspot.com’, på bloggen min. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Personen med Mac søker på ‘elden + halvorsen site:johncons-mirror.blogspot.com’, på bloggen min. (In Norwegian).



    http://www.google.no/search?hl=no&q=elden%20%2B%20halvorsen%20site%3Ajohncons-mirror.blogspot.com&btnG=S%C3%B8k&meta=

    PS.

    Jeg skjønte ikke helt det søket der.

    For personen har også søkt på:

    ‘erik ribsskog rimi albansk mafia halvorsen’

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20rimi%20albansk%20mafia%20halvorsen&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Så her går altså denne Halvorsen igjen da.

    Hvem nå det kan være.

    Vi får se.

    PS 2.

    Et annet søk personen gjorde i dag, forstår jeg derimot mer av.

    Det var:

    ‘stein erik hagens slave’.

    http://www.google.no/search?hl=no&q=stein%20erik%20hagens%20slave&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Jeg var vel ikke akkurat Stein Erik Hagens personlige slave.

    Jeg så han bare en gang, og det var da Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, dro meg med en time for tidlig, på Rimi assisterende butikksjefmøte, i 1996, må det vel ha vært.

    Og da venta vi utenfor hovedinngangen, til hovedkontoret til Rimi da.

    I Sinsenveien i Oslo.

    Og da gikk plutselig Rimi-Hagen forbi, mens jeg og Irene stod utenfor resepsjonen der, og venta på at møte skulle begynne da.

    Jeg vet ikke hvorfor hun ville at vi skulle dra dit så tidlig.

    Det var hun som hadde oversikten, for hun jobba tidligvaktene, med butikksjef Kvehaugen, og leste posten og sånn da.

    Så sånn var det.

    Men jeg jobba som en slave på Rimi, må jeg nok si.

    For jeg begynte å jobbe heltid der, etter militæret, da jeg hadde vært et år i infanteriet.

    Og jeg trente også mye fotball og tennis og badminton osv., etter militæret, så jeg var i ganske bra form.

    For man blir i bra form av all skigåinga, og gåing på truger og vanlig gåing og løping osv, som man måtte gjennom i infanteriet.

    Ihvertfall på den tida, 92/93, da infanteriet i Norge, ennå ikke var mobilt.

    Så sånn var det.

    Så de årene, fra desember 1992 til høsten 1998.

    Altså de nesten seks årene jeg jobbet i Rimi, før jeg ble butikksjef.

    I de årene, så jobba jeg veldig jevnt og trutt, og jeg tok sjelden pause for å prate med kolleger e.l.

    Jeg prøvde å gjøre jobben min best mulig.

    Men det var ikke så mange muligheter, i den karriæren der, så det tok mange år og komme fremover.

    Og jeg jobba såpass hardt i butikken, etter at jeg hadde satt opp varene, så var det å rydde alle hyllene osv.

    Hver dag, fem-seks dager i uka.

    Og på Rimi Bjørndal, var det også veldig mye å gjøre.

    Så noen økter på jobb på Rimi, var som en treningsøkt omtrent.

    Med løping og fysisk arbeid hele tiden.

    Men jeg hadde godt grunnlag fra infanteriet.

    Og jeg trente også flere ganger i uke gjerne, badminton og fotball og tennis osv.

    Men jeg lå ikke akkurat på latsiden, på jobben, vil jeg si.

    På Rimi Nylænde, så var alle hyllene shina hver kveld, i flere år, da jeg jobba som assistent der.

    Og på Rimi Bjørndal var det veldig hektisk, så der løp jeg og tok retur og tipping, mens jeg la opp kjølevarer, og spredde masse varer, og tok nesten alle bestillingene.

    Så jeg gjorde nesten dobbel jobb der, vil jeg si, etter at Irene slutta.

    Så da jeg begynte som butikksjef i 1998, så var jeg egentlig helt utslitt.

    Men som butikksjef, så kan man jo påvirke resultatet til butikken, like mye med hodet, som ved å jobba seg inn i komatåka.

    Så jeg fikk det til på et vis uansett.

    Selv om kanskje assistent Stian jobba litt vel hardt der, og de andre ikke så hardt, det er mulig.

    Noe sånt.

    Og det var så mye ran der, og på Kalbakken, så var det mye konflikter, og på Nylænde, så var ikke folka så gode på det butikkfagelige.

    Så da ble det ofte jeg som la opp frukta f.eks.

    Bare at jeg var vel dobbelt så nøye som de andre, på å fjerne dårlig frukt, og å prøve å få fruktdisken til å se bra ut.

    Siden dette er en viktig del av butikken, som ble ofte neglisjert på Langhus, vil jeg si.

    Så jeg hadde nok å gjøre der og.

    Og etterhvert, så ble jeg jo låseansvarlig, på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, ved siden av studier på HiO Ingeniørhøyskolen, da jeg hadde fått nok av Rimi egentlig, i hvertfall butikksjefjobben.

    Men jeg leide leilighet av Rimi, i W. Thr. gt, så jeg fortsatte som låseansvarlig ved siden av studier da.

    Og da ble jeg skikkelig slavedrevet, vil jeg si, av Irene og Johan på Bjørndal, og Thomas og Stian, på Langhus.

    De la mer press på meg, enn de andre lederne, hadde jeg inntrykk av.

    Og f.eks. da jeg jobba fredagene, seinvaktene, på Langhus, så hadde jeg en kassamedarbeider.

    Mens da jeg var butikksjef selv, på Rimi Langhus, og Eivind var låseansvarlig.

    Da hadde han to kassamedarbeidere på jobb.

    Og på Bjørndal, så fløy jeg rundt som en strikkball, hver lørdag, og bare gjorde det som var befalt, hadde jeg nært sagt, eller kommandert, av butikksjefen.

    I detalj.

    Så på Bjørndal var det ekstremt detaljstyrt, hva jeg skulle gjøre, og det var såpass mye, at jeg ble løpende rundt hver arbeidsdag, mer eller mindre.

    Og det var aldri møter eller kommunikasjon om arbeidsoppgavene osv.

    Det var bare kommandering og enveiskommunikasjon.

    Og jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt, over hvordan arbeidet skulle gjøres, på mine vakter, jeg bare fulgte slavisk en liste over oppgaver, gitt av butikksjefen.

    Så man utnyttet ikke mine 12 år i Rimi, på noen annen måte, enn at jeg var vant med å lede arbeidet da, og på Bjørndal, så var det kanskje 6-7 personer, som jobba, på en lørdag, så det var mye som skulle klaffe da.

    Så da fikk jeg jo noen utfordringer sånn sett, med å prøve å få alle folka til å ta sin del av ansvaret osv.

    Så da måtte man jo prøve å behandle folka ordentlig da, sånn at dem ikke satte seg på bakbeina, og begynte å somle i jobben, som det hendte noen ganger der, i begynnelsen i hvertfall, da jeg begynte der som låseansvarlig, høsten 2002.

    På Langhus, så fikk jeg styre mye selv, hvordan vi skulle gjøre det med prioriteringen av arbeidsoppgavene, på vaktene mine.

    Men der jobba jeg stort sett fredager, og vi var underbemannet, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre fra eller til.

    Annet enn at jeg prøvde å roe det ned, og ha møter med lagerhjelpen, hvor vi ble enige om hva som skulle gjøres av arbeidsoppgaver osv.

    Så da hadde jeg kontrollen selv om vi var underbemannet.

    Og den siste sommeren jeg jobba i Rimi, som leder på Langhus, sommeren 2004.

    Da hadde butikksjef Stian slutta.

    Og da hadde jeg masse villstylige ungdommer, vil jeg kalle dem.

    Også han assistenten, var mer enn ungdom, enn en voksen person, vil jeg si.

    Så jeg bare gjorde de viktigste tingene der selv.

    Og han var litt hjelpesløs, han assistenten, så det meste av ansvaret og mye av jobbinga, gikk på meg.

    Og det var som sagt ingen butikksjef der, og distriksjefen hadde ferie.

    Så jeg prøvde å være litt jovial, og bare prøvde å unngå at noen ble sykmeld f.eks.

    Hvis jeg hadde satt for mye press på han assistenten eller andre, så mistenkte jeg, at de kunne ha sykmeldt seg, eller noe.

    For de var litt sånn at de mistrivdes i rollen sin osv.

    I hvertfall han assistenten.

    Så jeg jobba rimelig hardt den sommeren der og, selv om jeg hadde ødelagt tryne osv.

    Men det var det ingen som sa noe om.

    Så jeg bare lot som ingenting, og jobba som vanlig.

    Jeg sa fra til han butikksjefen da, Stian.

    Men men.

    Så alt i alt, så vil jeg si at jeg nok jobba som en slave omtrent, eller i hvertfall ikke lang unna, i alle de 12 årene jeg jobba i Rimi.

    Så om jeg ikke akkurat var Stein Erik Hagens slave, i den forstand at jeg var hans personlige slave.

    Så var jeg nok Rimi-Hagens slave, i den forstand at jeg jobba nesten som en slave i de forskjellige Rimi-butikkene jeg jobba i.

    For jeg var jo ambisiøs, og ville fram i livet.

    Så derfor prøvde jeg å jobbe som jeg klarte.

    Men det ble alikevel mest bare tull, med sjefer og andre i Rimi.

    Og karriæren gikk vel ikke akkurat så veldig rask fremover heller der.

    Så jeg burde nok ha kommet meg ut av Rimi tidligere.

    Men jeg hadde noen venner eller familie, som jeg kunne stole på, som back-up f.eks.

    Og jeg hadde ikke lyst til å være arbeidsledig eller noe sånn.

    Så da måtte jeg bare prøve å jobbe meg ut av den vanskelige situasjonen jeg hadde havnet i.

    Så det var det jeg prøvde på da.

    Og som jeg nok hadde klart.

    Jeg hadde nok fått meg en bra jobb, ved endt studier, i 2005.

    Bachelor informasjonsbehandling.

    Hvis jeg ikke hadde fått noe ‘mafian’ etter meg, av for meg ukjent grunn.

    (Men om politiet har brukt meg som noe ‘target guy’ da, hva vet jeg).

    Så det ødela nok ganske mye ja.

    Men jeg kjenner mer igjen i dette søket.

    Jeg jobbet nok nesten som en slave i Rimi.

    Det var sånn, at da jeg kom hjem om kvelden, så var jeg utslitt, så jeg orka bare å sitte i sofaen og være på internet og spise og lese avisa og se på TV osv.

    Det var ikke sånn at jeg gikk ut på byen, eller noe.

    Jeg kjente ikke så mange folk i Oslo heller, som jeg gikk bra overens med.

    Så det var mye jobb, i de årene jeg bodde i Oslo, etter militæret.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Enda mer fra ‘Gerd-Liv Valla’. (In Norwegian).

    Mer
    om Per Edgar Kokkvold, i PFU.

    Between
    Gerd-Liv
    Valla

    and
    You

     

    Erik
    Ribsskog

    October
    6 at 5:20pm

    Hei
    forresten,

    mens jeg husker det.

    Det er ikke bare det at
    det er kaldt i PFU, som er problemet.

    Da jeg sendte en e-post
    til PFU, så svarer Kokkvold, at Nyhuus er hjemme med
    dobbelsidig lungebetennesle.

    Men jeg vil jeg jo ikke ha noe
    personlig forhold til en saksbehandler hos PFU.

    Jeg vil bare
    at klagen min, for sensuering og trakassering, (systematisk, må
    man vel si), hos Aftenposten, VG, Dagbladet og Nettavisen.

    Jeg
    vil bare, at den klagen skal behandles seriøst.

    Jeg er
    ikke interessert, i å bli for personlig, med saksbehandlerne
    der.

    Og jeg spurte jo ikke om Nyhuus, i det hele tatt.

    Jeg
    bare spurte om klagen.

    Og jeg har aldri hatt noe med de å
    gjøre, før jeg dro til England.

    Så jeg
    kjenner bare Nyhuus og Kokkvold, fra korrespondase på e-post,
    og en eller to telefoner til Nyhuus, angående klage på
    trakassering og sensurering fra pressen.

    Så jeg vi si at
    han Kokkvold, er litt indiskret.

    Hvis en kunde kom til meg, da
    jeg var sjef på Rimi.

    Så spørr han, jeg
    klagde på at melka var sur i forrige uke.

    Da sier ikke
    jeg, åja Stian er hjemme for han var så klønete og
    sliten, at han datt i trappa ned til kjellern, og slo hue, og fikk
    hjernerystelse.

    (Nå ble ikke Stian sykmeldt da. Jeg bare
    tar med dette som eksempel, for det var bare et eksempel jeg kom
    på).

    Jeg ville ikke ha forklart dette så
    detaljert, til en kunde, som er egentlig uvedkommende Stians private
    anliggende da.

    Altså, jeg ville bare sagt at han var
    sykmeldt kanskje.

    Det tror jeg er tonen i Norge, hvis det
    gjelder folk som ikke er kjente, for eksempel, hvis en kunde
    spørr.

    Da sier man bare sykmeldt, ikke at personen har
    operert nesa si, eller at personen har dobbelsidig
    lungebetennelse.

    Neida, man sier bare sykmeldt i Norge.

    Jeg
    tror personværnloven, også regulerer det litt, antagelig,
    at man skal ikke si til alle i verden, hvordan sykdom medarbeideren
    har.

    Hvis jeg skulle gjette da.

    Her skriver Kokkvold
    til meg, uten noen ordentlig grunn, at Nyhuus har dobbeltsidig
    lungebetennelse.

    Hva er dette, lurer jeg på.

    Han
    skal vel til nød si at Nyhuus er sykmeldt.

    Han skal
    ikke si personlige ting, om personen Nyhuus, som jeg ikke kjenner,
    til meg, en uvedkommende person.

    Jeg vil bare ha en klage sett
    på, på en ordentlig måte.

    Så her tror
    jeg noen må ta en kikk, på hva som foregår i PFU,
    når det gjelder personalbehandling og brudd på
    arbeidsmiljøloven.

    Hvis jeg hadde ringt LO, da du var
    sjef der, og hadde du sagt at Thyssen var sykmeldt, fordi LO gjorde
    henne syk?

    Du hadde ikke lov å fortelle meg at det var
    fordi Lo gjorde henne syk, hadde du vel?

    Nei, du måtte
    sagt at Thyssen var sykmeldt.

    Og ikke noe mer.

    Sånn
    skjønner jeg det i hvertfall.

    Og alikevel, så
    driver Kokkvoll, en kjent person til og med i utlandet, vil jeg si,
    etter de her Muhammed-tegningene osv.

    Alikvel, så driver
    han og skriver sånn private ting om Nyhuus, til meg, som aldri
    har sett personen før.

    Så her er det noe som ikke
    er helt riktig, vil jeg si.

    Bare mens jeg kom på
    det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

     

    Gerd-Liv
    Valla

    Add
    as Friend

    Today
    at 9:01pm

    Report
    Message

    Takk
    for presiseringene. Ønsk Stian god bedring fra mei, det var
    skrekkelig å høre om det fallet i kjellertrappa.
    Hjernerystelse og alt, huff.

    hilsen G-Liv

  • Flashback til slutten av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback, til slutten av 80-tallet.

    Jeg lurer på om det var siste året jeg bodde på Bergeråsen.

    Enten det, eller året før.

    Det var vel 1988 eller 89 da.

    Noe sånt.

    Og da hadde jeg en kamerat, tremenningen min, Øystein Andersen, fra Hanaborg, i Lørenskog, som var mye ute på Sand eller Berger da.

    Så vi pleide å spille dataspill, og se de siste Hollywood-filmene, som Øystein hadde med piratkopier av.

    Og spiste Grandiosa og drikke cola og sånn.

    Ganske nerder, med andre ord.

    Men ikke så mange andre på Bergeråsen, hadde Rambo og Mad Max-filmer osv., før dem kom på video.

    Så jeg var faktisk nesten populær en stund.

    I hvertfall nesten.

    Det var ikke sånn at jeg spredde det overalt, at jeg fikk tak i alt av videofilmer og spill.

    Men noen folk kom innom, og skulle låne filmer da.

    Så tilslutt så huska jeg ikke hvor de forskjellige filmene var.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men videre da.

    Jeg pleide å lese et tegneserieblad, i Norge, som het Pyton.

    Og det syntes visst Øystein var kult og.

    Så var det mye bråk med husokkupasjoner og Blitz osv., inne i Oslo.

    Som var på nyhetene.

    Så da kom jeg på en sånn tegneserie.

    Om en som gikk forbi Blitz, med en plakat som det stod ‘Riv Blitz’ på, om kvelden osv.

    Det kunne ha vært en sånn tegneserie, som var i Mad.

    Sånn, hvorfor ta livet av deg, fordi du ikke fikk kjøpt Mad osv.

    Men Øystein kjente en kar inne i Oslo, eller Lørenskog.

    Så han fikk lagd en hel tegneserie, av det her.

    Med 10-12 ruter, eller noe.

    Og den ble ganske artig.

    Men det var ikke noe bra sluttpoeng da.

    Så jeg sendte det til Pyton.

    Men jeg synes egentlig ikke den ble helt vellykka.

    Jeg var ikke så med i arbeidet med serien heller.

    Jeg hadde ideen.

    Men det gikk gjennom han tremenningen min, Øystein Andersen, og så til tegneren da.

    Så jeg visste ikke hvem han tegneren var.

    Så det ble ikke så vellykka.

    Men den hadde blitt grei, hvis dem hadde tatt seg tida, til å funnet på et sluttpoeng.

    Men dem bare lagde en serie, av det jeg sa da, som var ideen liksom.

    Og ikke en ferdig serie.

    Det var bare en sånn startide jeg hadde.

    Man måtte jo ha kvalitetskontrollert serien, før resultatet ble ferdig da.

    Mener jeg da.

    Men det skjønte ikke Øystein.

    Det samme var det, da jeg skulle lage regnskapsprogram, for spilleautomatfirma.

    Øystein og Glenn Hesler, hadde et firma som het Arcade Action.

    Eller Action Arcade.

    Noe sånt.

    Og da fikk jeg en dag ekstra påskeperm, fra militæret, for å lage det programmet.

    Og da fikk jeg 2000-3000 kroner, av Øystein og dem, i mynter da, for å lage det programmet.

    Det var i noe relasjonsdatabase-språk.

    Og det tok vel 3-4 dager, eller noe, å lage det.

    Men Øystein, ville ikke være med i utviklingsfasene av programmet.

    Sånn som vi hadde lært, på Gjerde VGS., og på NHI.

    At kundene og brukerne, skulle inkluderes i de forskjellige utviklingsfasene, av programmet.

    Det var egentlig systemutvikling osv., som jeg hadde tenkt å få meg en karriære innen.

    Og ikke Rimi.

    Men tilfeldighetene spiller sitt spill noen ganger.

    Så sånn er det.

    Men Øystein, han ville ikke se på programmet, før det var ferdig.

    Og da fant han en feil.

    Så måtte jeg sitte i en eller to dager til da.

    For å fikse den her feilen.

    Mens, hvis han hadde vært med, på et kort møte, for å se over skjermbilder osv., før selve programmeringsarbeidet startet.

    Så ville jo den feilen blitt oppdaget mye tidligere.

    Så ville vi spart en dag eller to, på arbeidet.

    Men jeg fikk vel 3000, uansett hvor lang tid jeg brukte vel.

    Hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Men han tremenningen min Øystein, er litt kaksete da.

    Og en gang, på 90-tallet, så ville han bruke navnet mitt, for å stå som eier av noen ulovlige pokermaskiner, i Skedsmo et sted.

    Men det gadd ikke jeg.

    Så spurte Øystein hvorfor, på mobilen som var i bilen til Glenn.

    Jeg satt på med Glenn.

    Så måtte jeg komme på noe.

    Så sa jeg, hvis jeg ville til USA for eksempel, på ferie, så måtte jeg ha rent rulleblad, sa jeg.

    Bare for å si noe.

    Jeg har aldri likt å drive med sånn snusk, så jeg var ikke interessert.

    Da skaffa jeg meg heller en vanlig ekstrajobb.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein pønska ut hvordan jeg ville gjøre karriære, husker jeg at jeg overhørte, at han prata til Glenn om.

    At først så fikk jeg bil.

    Og så jobba jeg hardt, og så fikk jeg leilighet osv.

    Han hadde pønska ut strategien min.

    Og det var jo riktig.

    Det var sånn jeg prøvde.

    Jeg prøvde ikke å være noe smart-ass.

    Men å få en jevn karriære, og på den måten få lappen og bil osv.

    Men det stoppa litt opp, og gikk litt tregt i Rimi.

    Så jeg begynte å se etter nye jaktmarkeder, etterhvert.

    Men jeg hadde ikke noen venner eller familie, som var mine støttespillere, for å si det sånn.

    Jeg hadde ingen som ville hjulpet meg, hvis jeg fikk problemer.

    Så jeg spillte ganske safe.

    For jeg vet jo at man har støtteordninger, hvis man er arbeidsledig osv.

    Men når man er i 20-årene osv., så er det også en psykisk smell man får, hvis man mister jobben f.eks.

    Hvis man har noen ekle slektninger f.eks., så kan de begynne å slenge dritt, så man blir litt nede da.

    Så da lønner det seg, å spille safe, med karriære og sånn.

    Til man har litt selvtillit, og tåler å få noen på tryne da.

    Så sånn tenkte jeg.

    Men men.

    Så om Øystein og Glenn var noe mafia-greier.

    Det er nok ikke umulig.

    Eller Øystein sier han kjenner folk da.

    Så hvor mafia han er, det veit jeg ikke.

    Men han har kontakter som er noe kriminelle vel.

    Så jeg tar med det her og, for mora hans er jo kusina til fattern.

    Så det er kanskje en slags link ute å går her.

    Uten at jeg skal si det for sikkert.

    Men vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Thomas Gjertsen om Rimi-Hagen. (In Norwegian).

    “Den Rimi-Hagen saken er ganske pikant. Det dreier seg om at Rimi-Hagen mener å ha blitt frastjålet en rekke ting av en 28 år gammel mann, som av en eller annen merkverdig grunn har vært på litt vel mange overnattingsbesøk hos ham!”
    – Kommentar til innbruddet hos Rimi-Hagen

    “Det store spørsmålet nå blir jo: Hvor i himmelens navn er det blitt av skinn-nikkersen til Rimi-Hagen? Han bruker den visst bare når han går på ski…. Det vil med andre ord si at sjansen er overhengende stor for at Rimi-Hagen har klart å komme seg fra Kobberhaugshytta til Holmenkollen kun iført skistøvler, knestrømper og tangatruse!”
    – Etter at Rimi-Hagen savnet en skinn-nickers etter et innbrudd

    “Du er litt småkjip når du er milliardær og har hatt innbrudd, og benytter anledningen til å skaffe deg gratis skiutstyr!”
    – Etter at Rimi-Hagen savnet skinn-nickersen sin etter et innbrudd

    http://home.c2i.net/w-278296/mona/giertsen.html#rimi

    PS.

    Hva skjer så med Thomas Gjertsen?

    Brakk armen i håndbak

    26.10.2002 kl. 08:41 Kilde: VG

    Nasjonalkomiker Thomas Giertsen (31) brakk armen under sitt komishow i Kristiansand i går kveld — etter å ha møtt sin overkvinne i en håndbak-duell.

    ARME MANN! Thomas Giertsen ble påført brudd i armen, og tilbrakte deler av natten på Vest-Agder Sykehus med hodet over armen og armen i bind. Foto: Janne Møller-Hansen

    Giertsens arm gikk i stykker med et smell ved 23-tiden på Kristiansand Scene – også kjent som Vaskeriet.

    Thomas hadde eplekjekt utfordret en kvinne til manndomsprøve, med det resultat at kvinnen viste seg å være mannen totalt overlegen – til tross for at Giertsen er en hyppig gjest på treningsstudioer, avdeling for jernløft.

    Showet avlyst

    Mens damen kunne feire den rå seiren, ble Giertsen fraktet til Vest-Agder Sykehus med store smerter og brukket arm.

    Dermed ble det en prematur avslutning på showet «Thomas Giertsen på klubb».

    VG fikk bekreftet armbruddet av en representant for Kristiansand Scene klokken ett i natt.

    Etter planen skulle Thomas ha opptrådt i Kristiansand også i kveld.

    Men etter at det ble konstatert brudd i armen i natt, er kveldens show avlyst.

    Giertsen var selv ikke tilgjengelig for kommentarer i natt.

    Komikeren er for tiden på turn’e med klubbshowet sitt, og skulle etter planen ha opptrådt i Lillehammer, Molde, Ålesund, Halden, Ørstad og Hareid i nærmeste fremtid.

    Det er uvisst om han vil klare å gjennomføre distriktsturneen.

    Giertsen er dessuten booket inn på Holmestrand Fjordhotell 4. desember.

    http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=9324582

    Noen sammenheng?

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Ringte Anne Katrine Skodvin i Rimi. (In Norwegian).

    Nå ringte jeg Anne Katrine Skodvin, i Rimi, angående at jeg så at hun stod som referanse, på CV-en min.

    Jeg sendte en tekstmelding til henne, i 2005, da jeg bodde i Walton, at jeg mistenkte at familien min hadde noe problemer med å være under kontroll av noe mafia osv.

    Og Anne Katrine sendte meg en tekstmelding tilbake, om at jeg skulle kontakte Rimi sikkerhetsavdeling.

    Så spurte jeg henne nå, om hva hun gjorde i forbindelse med tekstmeldingen jeg sendte.

    Men hun husket ikke at jeg hadde sendt noe tekstmelding.

    Så sa jeg, at grunnen til at jeg ringte, var at hun stod som referanse, på CV-en min.

    Men jeg sa, at hun huska vel ikke noe av jobbinga i Rimi, fordi det var jo enda lenger tilbake.

    Ja, hun var enig i det, at det var noen år siden.

    Men hun kunne bekrefte at jeg hadde jobbet på den og den avdelingen osv.

    Så sånn var det.

    Men jeg vet ikke helt hvor lurt det er, å ha henne som referanse, når hun husker så dårlig.

    Vi får se.

    Jeg spurte også om hun jobba med IKT, for jeg mente det var det dem sa, at hun jobba med, en gang jeg ringte Rimi tidligere.

    Men det var intern-revisjon, som Anne Katrine jobba med nå.

    Så sånn var det.

    Så da sa jeg bare at hun fikk ha en god dag i Rimi.

    For jeg er ikke helt sikker på hvordan det er å bruke henne som referanse, når hun ikke husker lengre enn noen måneder tilbake osv.

    Men vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter IV: Noen med Mac søker på ‘erik ribsskog satt i fengsel fra 1989 til 1998’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter IV: Noen med Mac søker på ‘erik ribsskog satt i fengsel fra 1989 til 1998’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20satt%20i%20fengsel%20fra%201989%20til%201998&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    PS.

    Det er ikke riktig.

    Jeg har aldri vært kriminell.

    Aldri sittet i fengsel.

    Og aldri vært straffet for noe som helst.

    I 89, så flyttet jeg til Oslo, for å studere, på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi (NHI), på Frysja, ved Kjelsås, i Oslo.

    I 1990, så tok jeg friår, for jeg var litt vant med russetid og hadde mange venner og kjente i Drammen, og på Berger, det siste året.

    Så jeg kjedet meg ganske mye i Oslo, med kun studier.

    Så jeg hadde et friår, hvor jeg jobbet, på Norsk Hagetidend, på Grønland og også på lageret på Tøyen, i to måneder, høsten 1990.

    Så begynte jeg å jobbe på OBS Triaden, i Lørenskog, som kassamedarbeider, heltid, til sommeren 1991.

    Så gikk jeg andre året, på NHI, skoleåret 91/92.

    NHI, hadde da flyttet til Fyrstikktorget, på Helsfyr, i Oslo.

    Sommeren 92, så var det førstegangstjeneste i militæret.

    Så da var jeg i infanteriet, i Elverum, fram til sommeren 93.

    Jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, i Skansen Terrasse, fra 1991.

    Og søstra mi flytta inn på rommet mitt, på Ungbo, da jeg var ferdig med militæret, for hun var hjemløs.

    Så sånn var det.

    Og jeg jobba mye, siste året på NHI, på OBS.

    Og jeg var litt deppa det året, for jeg hadde nesten ingen kontakt med venner eller familie.

    Så jeg klarte bare 33 vekttall, av 40, på NHI.

    Det var kanskje litt for fritt for meg, jeg var ikke så flink til å stå opp, og gå på skolen og sånn, for jeg hadde litt depresjon og sånn, og gikk vel ikke så bra med folka på NHI, på Helsfyr.

    Men men.

    Men, det var nedgangstider, og jeg måtte sørge for søstra mi, osv.

    Så jeg ville ikke ta ferdig studiene, ved NHI.

    Men jeg begynte å jobbe i Rimi.

    Først ekstrahjelp, ved siden av førstegangstjenesten, på Rimi Munkelia, fra julen 92.

    For jeg gikk jo tredje klasse videregående, skoleåret 88/89, i Drammen, på Gjerde VGS.

    Og da ble jeg kjent med en i klassen, som heter Magne Winnem, fra Røyken.

    Og han var da butikksjef, på Rimi Munkelia, på Lambertseter, i Oslo, i 92.

    Så han skaffet meg jobb som ekstrahjelp, på Rimi da, annenhver lørdag, ved siden av militæret.

    Og etter militæret, så begynte jeg som heltid, på Rimi Nylænde, på Lambertseter.

    Så som aspirant på Rimi Nylænde.

    Og så som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og så, i 96, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Og så, i 98, som butikksjef på Rimi Nylænde.

    Så ikke noe fengsel her i gården nei dessverre.

    CV-en min, skal også ligge på bloggen.

    Skal jeg se om jeg finner den.

    PS 2.

    Her er link til CV-en, som jeg ga til politiet her i Liverpool, i januar, i fjor, i forbindelse med Arvato-saken da, for å vise at jeg har jobbet litt med ledelse osv., (Ti år som leder i Rimi, i Norge):

    https://johncons-blogg.net/2008/06/enclosure-8.html

  • Tenkte jeg skulle blogge om matvareprisene i Norge osv. (In Norwegian).

    Tenkte jeg skulle blogge om matvareprisene i Norge osv. (In Norwegian).

    Nå tenkte jeg på, hvor mye mat man får for 100 kroner i Norge og England.

    I går, så handla jeg på Tesco, for ca. 100 norske, og da fikk jeg fire bæreposer.

    I Norge, så får man stort sett bare en bærepose mat, for 100 kroner.

    Jeg skal gjøre om prisene til norske osv.

    Nå er vel pundkursen 11 og noe.

    Men det var ikke lenge siden, at kursen var 10.

    Så da bruker jeg kursen 10, for enkelhets skyld.

    Nå har Tesco satt ned prisene litt i det siste, for å konkurere mot Asda og Aldi osv.

    Men de butikkene har ligget så her lavt hele tiden.

    Da får vi begynne, med kursen 10 kr da, for enkelhets skyld.

    (Priser i kroner).

    Grovbrød, 800 gr, oppskåret: 5.00 kr.
    Vann, 2 liter: 1.50
    Tortilla chips, 100 gram, egen merkevare: 1.70
    Appelsinjuice, 1 liter: 5.80
    Appelsinjuice, 1 liter: 5.80
    Tortilla chips, 100 gram, egen merkevare: 1.70
    Grovbrød, 800 gr, oppskåret: 5.00
    Vann, 2 liter: 1.50
    Tortilla chips, 100 gram, egen merkevare: 1.70
    Oppvaskmiddel, 500 ml: 7.20
    Salami, dansk, 150 gr: 5.80
    Appelsinjuice, 1 liter: 5.80
    Salami, dansk, 150 gr: 5.80
    Tortilla chips, 100 gram, egen merkevare: 1.70
    Papptallerkner. (Det er bare kaldt vann her,
    blir litt kaldt å vaske opp hele tida): 10.00
    Dopapir, 4 ruller: 3.70
    Melkesjokolade 3 x 100 gram a 2.30: 6.90
    Solsikkeolje-margarin, 400 gr, eller noe: 7.90
    Peanøtter, egen merkevare, 200 gr: 3.00

    Tilsammen 87.50 kr.

    Så skal jeg ta rimi-prisene fra hue:

    Grovbrød, oppskåret: 13 kr
    Vann, flaske: 8 kr
    Tortilla-chips 100 gr: 6 kr
    Appelsinjuice: 6 kr
    Appelsinjuice: 6 kr
    Tortilla-chips 100 gr: 6 kr
    Grovbrød, oppskåret: 13 kr
    Vann, flaske: 8 kr
    Tortilla-chips 100 gr: 8 kr
    Oppvaskmiddel: 8 kr
    Salami: 15 kr
    Tortilla chips, 100 gr: 6 kr
    Papptallerkner: 19 kr
    Dopapir: 8 kr
    Melkesjokolade 3 x 100 gr: 30 kr
    Margarin: 14 kr
    Peanøtter: 12 kr

    Hva kan det bli da

    176 kr.

    Hm.

    Ja så det var ikke så mye billligere som jeg trodde.

    Men det er ca. halv pris i England da.

    Så hvis du kjøper to poser i England, så betaler man det samme som en pose i Norge.

    Noe sånt.

    Men hvis man kjøper det dyreste, på Marks & Spencer, for eksempel, da betaler man nok like mye i England.

    Men Rimi og Kiwi og Rema osv., det skal liksom være billigbutikker.

    Men det er egentlig ikke det, hvis man sammenligner med utlandet.

    Og så gikk jeg jo på 99 pence-butikken, som jeg blogga om i går.

    Der har de varepartier, som de selger ut osv. da.

    Så de har ikke noe fast sortement.

    Så man vet aldri hva de har der omtrent.

    Selv om de pleier å ha mye av det samme.

    Og der hadde de 48 pakker nudler, til 99 pence.

    Altså for 10-11 kroner.

    Så da blir det 5 pakker for 1 krone ca.

    Altså 20 øre pr. porsjon nudler.

    Det var jo ikke dyrt.

    Men det var vel ment for storkjøkken og sånn, den esken.

    For nudlene var ikke pakka inn i enkeltpakninger.

    Så sånn var det.

    Så at Rimi-reklamen, på 90-tallet, som het Rimi billig, at det er riktig, det tror jeg ikke.

    Det var kanskje derfor Rimi hadde en struts i reklamen.

    Eller hva det var.

    Som de kallte Billy.

    At folka som jobba der, eller handla der, var som strutsen og hadde hue i jorda.

    Kanskje det var det det betydde.

    Og vi hadde noen sånne stripete tennisskjorter om sommeren, og stripete gensere om vinteren.

    De sommer-skjortene sa noen ungdommer at så ut som klovnedrakter.

    Var det Rimi som tulla med de ansatte, og sa at de var klovner som jobba der?

    Hvem vet.

    Det finnes kanskje artigere ting å skrive blogg om.

    Jeg får se hva jeg finner på.

    Men om hele industrien i Norge, er med på dette.

    Siden alt er så dyrt i Norge.

    At produsenter, grossister og butikker, lurer nordmenn.

    Siden alt er dyrere i Norge.

    Man så jo hva som skjedde med Lidl i Norge.

    Uten at jeg vet hvorfor.

    Men de klarte ikke å etablere seg.

    Nå vet ikke jeg om det er fordi det var noe galt med Norge, eller Lidl, eller hva det var.

    Men det ligger nok noe begravet et sted rundt dette, at Lidl ikke klarte å etablere seg i Norge, vil jeg tro.

    Jeg vet at Norge var okkupert av Tyskland under krigen, og at tyske butikkkjeder kanskje ikke er populære pga. det, det er mulig.

    Men England var også i krig med Tyskland.

    Selv om England ikke ble innvadert.

    Men de ble bomba en del av Tyskland, har jeg jo sett på TV osv.

    Og her i Liverpool, så er det en kirke, som ble bombet av tyskerne, som står i ruiner enda, og blir kallt ‘bombed out church’.

    Men alikevel så har de Lidl, i både London Rd., og i Kensington. (De har Kensington både i London og Liverpool, i England).

    Og sikkert flere steder og.

    Så hva som kan ligge bak dette.

    Lidl i Norge, var jo også mye dyrere, husker jeg fra at onkelen min pleide å handle en del på Lidl, da jeg lå i dekning for noe mafia-greier jeg ikke visste hva var, på gården dems, for jeg ville ikke at folk skulle vite at jeg var der osv., i tilfelle onkelen min og dem fikk problemer, pga. det.

    Men men.

    Men Lidl i Norge, er mye dyrere enn Lidl i England.

    Og jeg handla på Lidl i Berlin, i 2005, et par måneder før jeg dro til onkelen min, i Kvelde i Larvik der.

    (Jeg prater ikke med han nå da, for noen prøvde å drepe meg der osv., så jeg måtte dra til Liverpool).

    Men men.

    Men jeg vil si, at Lidl i Tyskland, er nok enda litt billigere igjen, enn Lidl i England.

    Men i Frankrike, der er maten like dyr som i Norge omtrent, vil jeg si.

    I hvertfall mye dyrere enn i England og Tyskland.

    Og i Sverige, så er jo maten billigere enn i Norge.

    Det er velkjent.

    Og jeg har vært i Danmark, på bilferie, i 96, men en Toyota HiAce, som jeg hadde.

    Irene, på Rimi Bjørndal, sa at jeg burde dra til Løkken, på Jylland, for der var det kult, mente hun.

    Jeg hadde vel egentlig tenkt meg til Skagen, eller noe.

    Jeg hadde ikke noe spesiell plan.

    Men men.

    Men da handla jeg en del i danske supermarkeder.

    Og det var også mye billigere enn i Norge.

    Jeg hadde ikke så mye penger, for jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi, så jeg hadde ikke så bra råd.

    Jeg lå vel på 160.000 i året da.

    Så det var ikke så mye å skryte av.

    Men jeg trengte å komme meg bort, for jeg syntes det var litt helvete, å jobbe sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, må jeg innrømme.

    Så jeg hadde lyst til å komme meg litt vekk fra Oslo, i ferien.

    Så sånn var det.

    Så da dro jeg til Danmark, selv om jeg ikke hadde så mye penger.

    Men da kjøpte jeg sånn franskbrød, som de kallte det, loff vel.

    Og det kosta kanskje 5 kroner.

    Også kunne man kjøpe kyllingsalat, på beger.

    Og det kunne man finne for 5 kroner.

    Skinkesalat var det.

    Og da ble det et måltid, vil jeg si.

    Da kunne man bare rive av brødet, og ta det i salatboksen da.

    Det var ikke så værst måltid.

    Og det var billig øl og vin der, så man ble full ganske billig.

    Og det var fin strand der.

    Bortsett fra at tyskerne hadde plassert masse betongbunkerser, på stranda.

    Men de gikk det ann å klatre opp på.

    Jeg hadde ferie først på slutten av sommeren, husker jeg nå.

    Så det var i august det her, i midten av august, i 96, vil jeg tro.

    Jeg traff to damer fra Setesdal, som var på samme campingen.

    Så de gikk på stranda, så avtalte jeg å møte de seinere.

    Så fant jeg de der.

    Så dro de tilbake, så skulle vi spille fotball.

    Men jeg kunne egentlig ikke spille fotball, fordi jeg hadde nettopp operert kneet.

    Så jeg måtte ombestemme meg.

    Fordi kneet var nok ikke så bra operert, jeg merka at det ikke var stabilt osv.

    Så det var en ting, å trikse med en fotball osv.

    Men å spille fotball, det kunne jeg nesten ikke gjøre.

    For kneet var ikke trent opp igjen da, jeg gikk jo to måneder på krykker, et par-tre måneder før det her.

    Men jeg kunne kanskje spurt de, om de skulle sitte på.

    For de var på sykkelferie.

    Og da dro jeg til Fredrikshavn, for å ta ferja til Larvik.

    Men jeg kunne jo ha hivd syklene dems, bak i HiAcen og lat dem sitte på, til hvor de nå skulle hen.

    Men men.

    Men jeg ble litt nedfor, fordi kneet ikke var bra, og jeg var kanskje litt fucka opp fra militæret og Rimi da, at jeg ikke var så laid-back osv.

    Eller, jeg var også veldig fyllesyk, fra dagen før, hvor jeg spøy som en gris osv.

    Men det var litt dårlig, jeg kunne spurt de, om de ville sitte på.

    Men jeg måtte gi de på campingen en kassettspiller, for å bli der de siste dagene.

    For jeg hadde ikke så mye penger da gitt.

    Jeg husker ikke hva jeg brukte pengene på den sommeren.

    Men noe var det vel.

    Men jeg trengte å komme meg bort da.

    Men egentlig hadde jeg ikke råd å dra på ferie den sommeren, så jeg burde vel hatt med meg mer penger.

    Men sånn var det, jeg kom meg hjem igjen.

    Og da kunne jeg ta ut noen penger, som jeg hadde på noe kredittkort husker jeg, da jeg kom til Larvik.

    Så jeg hadde noen penger da.

    Jeg kunne kanskje gjort det i Danmark og, men jeg var ikke så vant til å ha kredittkort osv.

    Og jeg kunne brukt mer penger på mat.

    Men, jeg ville ikke gamble med bensinen, så jeg fyllte full tank, sånn at jeg var sikker på å komme meg tilbake til Norge.

    Og jeg hadde jo billett til danskebåten, så hjem kom jeg meg.

    Og jeg sov jo i bilen, så jeg behøvde egentlig ikke bo på campingplassen.

    Jeg kunne bare funnet et annet sted å bo, i skogen osv.

    Men, i Danmark, så er det ikke så mye skog og sånn, og skogsveier og sånn, som i Norge.

    Så derfor var det litt vanskelig for meg, en nordmann, å finne lure steder.

    Det var ikke lov å parkere på stranda, og sove i bilen der.

    Men men.

    Men jeg parkerte bilen ved en minkfarm, eller hva det var, de første dagene.

    Jeg trodde jeg skulle finne noen lure steder å parkere.

    For jeg hadde madrass bak i bilen osv., det var en varebil.

    Så det ble nesten som en campingbil da.

    Jeg synes det var greit, for jeg tok med noen gardiner osv.

    Så sånn var det.

    Men da kom politiet, og skulle undersøke hva jeg gjorde der.

    Enda jeg spurte en kar, om det var greit at jeg stod der.

    Og de sa det var greit.

    Og politiet så noen tomme ølflasker, og begynte å kjefte, og si at det ikke var lov å kjøre og drikke samtidig.

    Men jeg hadde jo ikke gjort det.

    Jeg kunne jo drikke øl om kvelden, selv om jeg bodde bilen.

    Jeg trodde dansker var så strenge på sånt, men de ville finne på noe å kjefte på da.

    Og de spurte meg hvordan jeg kunne bo der, for det lukta så vondt fra minkfarmen, eller kyllingene, eller hva det var.

    Men lukta kom ikke fram, inni bilen da.

    Så ba de om å se vognkort og førerkort.

    Og da de så, at bilen var registrert i mitt navn da, så roa de seg ned litt.

    Da ble dem hyggelige.

    Det var de på gården som trodde jeg hadde stålet bilen siden jeg parkerte der da.

    Jeg trodde det var noe skogsvei-greier først, men det var kanskje en gårdsvei da.

    Så etter det, så gadd jeg ikke å stå der lenger.

    Om dagen så kjørte jeg jo til stranda og sånn da.

    Og til butikken.

    For jeg hadde masse bensin på bilen.

    Jeg hadde bare ikke så mye penger til campingplass osv.

    Men da, så tenkte jeg, at jeg måtte finne et annet sted, å parkere.

    Så da kjørte jeg til campingplassen.

    Og da hadde jeg fått en Grundig kassettspiller, av muttern, til jul, året før.

    Og da sa de, at jeg kunne bo på campingplassen, i to dager, for kassettspilleren.

    Det var litt sånn cowboy-ferie det her.

    For jeg måtte bare komme meg bort fra Oslo.

    For de var ganske ille å jobbe med de her, Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen osv., husker jeg, at jeg syntes.

    Så jeg måtte bare vekk.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men da, så hadde jeg avtalt.

    Med de på campingplassen i Løkken.

    At jeg skulle gå innom de, når jeg dro hjem.

    For jeg skulle kanskje få noen penger tilbake, for jeg trodde den kassettspilleren var ganske dyr, siden det var Grundig.

    Men nei, den var ikke så dyr, sa de danskene.

    Og de var litt sure da.

    Så da måtte jeg bare gå uten noe mer penger.

    Men men.

    Men det hadde kanskje vært litt flaut å forklare de her jentene fra Setesdal det, hvis de skulle sitte på.

    Men men.

    Og det var mye ungdommer, på campingplassen.

    Og øl var veldig billig, og også vin, var billig.

    Sånn kirsebærvin.

    Men det ble man dårlig av.

    Så jeg burde kanskje ha kjøpt øl ja.

    Men men.

    Men da kunne jeg pante, flasker, etter de ungdommene, som dro hjem.

    Så kunne jeg kjøpe sånn kirsebærvin, for det var så billig.

    Og da fikk jeg to flasker sånn kirsebærvin.

    Selv om jeg var blakk.

    Så jeg bodde på campingplass, og festa og dro på stranda, og dro på utesteder, og alt mulig, selv om jeg var blakk.

    Jeg hadde noen svenske folk, som naboer, så jeg begynte å prate med dem tilfeldigvis.

    For de her jentene fra Setesdal.

    De var kristne, så de skulle ikke på byen.

    Så jeg drakk med de svenske folka.

    Så gikk vi på byen da.

    Og da, hadde jeg hørt det, da jeg var i England, at man kunne ta med vin og sånn, på resturanter og sånn.

    I hvertfall noen resturanter, i London osv.

    Og, jeg hadde også hørt, at Danmark var ganske laid-back.

    Så da funka det bra.

    Da kunne jeg ta med kirsebærvin, i fylla, inn på et utested, i Løkken, som het Pakkhuset, eller noe.

    Men men.

    Men der var det veldig unge folk da.

    Jeg tror Løkken egentlig var mest for unge folk.

    Og at Irene, på Rimi Bjørndal, lurte meg litt, da hun sa, at Løkken var så fint.

    For det her var jo sommeren jeg fyllte 26 år.

    Så jeg burde nok heller dratt til Skagen eller Aalborg, eller noe sånt.

    For jeg er jo sånn at jeg prater med alle.

    Og at jeg syntes det var artig å prate tysk.

    Så jeg hadde rota meg inn der, i fylla, dagen før og.

    Og da møtte jeg noen tyske ungdommer, eller jenter da, fra Ingolstadt.

    Men de tror jeg egentlig var litt for unge for meg.

    Men jeg bare prata med de da.

    Jeg syntes det var artig å prate tysk.

    For jeg var jo på ferie, i Sveits, i 87, med søstra mi, og lærte litt tysk.

    Så sånn var det.

    Men det var en jente fra Bayern da, Ingolstadt, i tenårene, med mørkt hår osv., husker jeg.

    Og hun kunne da se, på de danske tenåringsdamene.

    At hun og hun bare ønsket å bli sjekket opp da.

    Hun kunne se hvilke av damene man kunne få napp hos.

    Som bare ønsket å møte en gutt og kline og så videre liksom.

    Som ønsket å ha sex da.

    Så om hun kan ha vært noe Illuminati-greier.

    Siden hun var så god på det.

    Og Ingolstadt, er også den byen, som Illuminati kommer fra, hvis jeg har forstått det riktig.

    Hun hadde også en blond gutt, som venn, som hun kontrollerte vel.

    Jeg bodde jo mye aleine og sånn, i byen, og ingen kjente meg, så jeg blåste i hvem jeg prata med.

    Men hun forklarte at Audi ble laget i Ingolstadt.

    Og at hun holdt med Bayern Munchen.

    Og vi prata om Klinsmann, som da spilte i Tottenham.

    Men da ble hun litt anspent, da jeg skrøyt av at han var en god spiller.

    Hun sa Tottenham Hotspurs og ikke Tottenham.

    Men men.

    Men jeg bare prata med de her tyske jentene da.

    Og jeg prata også med noen damer fra Drammen, som var der på ferie.

    Som jeg traff, jeg kjørte rundt på stranda der.

    Det var vanlig å kjøre bil på stranda der.

    Og det var ganske artig.

    Det var omtrent som å kjøre i snø.

    Man måtte liksom lirke bilen framover.

    Hvis man ga for mye gass, så kjørte man seg fast.

    Men hvis man rygga litt, og så ga forsiktig gass, f.eks., da gikk det helt greit.

    Men man måtte være forsiktig å ikke kjøre seg fast da.

    Så jeg fikk i hvertfall kommet meg bort fra Oslo.

    Og jeg prata med noen folk der.

    Selv om jeg ikke fant noe utested, for folk på min alder osv.

    Men det er mulig det var andre steder som var bedre sa.

    Men jeg burde kanskje dratt til Aalborg, eller Skagen, eller noe sånt.

    Eller kanskje lenger sør, på vestkysten av Jylland.

    Det er mulig.

    Men jeg kom meg litt bort fra Oslo og Rimi Bjørndal i hvertfall.

    Og jeg kjørte innom muttern, i Tønsberg og bestemor Ingeborg i Nevlunghavn da.

    Og der møtte jeg også onkel Håkon og tante Tone, fra Bergeråsen, som bodde i telt på en campingplass der.

    Ved siden av Gurvika.

    De i familien min, er ikke så flink til å forklare hva strendene heter.

    Så hva den campingplassen ved siden av Gurvika heter.

    Det er jeg ikke sikker på.

    Selv om jeg har vært der 10-20 ganger, eller noe.

    Eller enda flere ganger, med alle alle gangene vi har gått tur, ut i der.

    Søndagstur, etter middag osv.

    Som bestemor Ingeborg alltid går.

    Men men.

    Og på veien hjem, så kjørte jeg innom Kjetil Holshagen, en kamerat fra Bergeråsen, i Dunihagan, i Sande, for de flytta dit, på slutten av 80-tallet, ca. ti år før.

    Noe sånt.

    Men mora hans, hu var uvennlig, vil jeg si.

    Og Kjetil var i Drammen, og dem ville visst ikke ha noe med meg å gjøre.

    Så sånn var det.

    Så det var siste gangen, som jeg dro innom dem.

    Mer da.

    Så kjørte jeg innom det gamle verkstedet til faren min, og huset til bestemora mi.

    På Sand, på Berger.

    Men bestemora mi bodde ikke der lengre.

    Jeg skulle bare se hva som foregikk der.

    For fattern og Håkon eide vel verkstedet ennå.

    Så var det en kar som leide verkstedet.

    Så jeg spurte om jeg kunne kikke litt der.

    For da hadde jeg ikke vært der, på mange år da.

    Og det fikk jeg lov til.

    Så gikk jeg inn på kontoret.

    For der pleide jeg å sitte å pakke skruer til køyesenger, da jeg bodde på Bergeråsen, fra jeg var sånn 9-10 år da.

    Men da ble jeg hivd ut, fra verkstedet.

    Jeg fant noe tegninger jeg hadde tegna på skrivebordet der osv.

    Det var liksom kontoret på verkstedet, som var mitt sted på verkstedet da.

    Men men.

    Men dem ble sure, fordi jeg var på kontoret, så dem heiv meg ut.

    Jeg hadde jo ikke vært der, så mye, siden jeg flytta fra Berger, i 89.

    Jeg var der vel 3-4 ganger, i 89/90.

    Og så et par ganger etter det.

    Så jeg hadde lyst til å se hva som foregikk der da.

    Men det var noen andre folk som holdt på, på verkstedet der da.

    Og farmora mi, bodde ikke der lengre, det stod bare tomt vel.

    Så det var liksom ikke noe med familien min lengre, på Sand der, med huset til farmora mi, og verkstedet til fattern.

    Det var ute av slekta gitt.

    Men da fikk jeg i hvertfall sett verkstedet og sånn, en siste gang.

    Jeg syntes vel, at det var litt stusselig, å kjøre inn på der, uten å komme inn å få se, hverken i huset til Ågot, eller verkstedet.

    Og jeg syntes nesten ikke jeg kunne kjøre forbi, når jeg først kjørte den veien der.

    Og ikke hadde vært der, på så mange år.

    Men men.

    Så det var litt dumt å bli hivd ut fra verkstedet kanskje.

    Men det hadde ikke vært noe morsomt å kjøre forbi, uten å se på verkstedet og huset til Ågot osv.

    Det hadde nok vært værre.

    Og da fikk jeg plaga de nye folka som holdt på der litt og.

    Så sånn var det.

    Selv om fattern nok ikke likte at jeg hadde gjort det.

    For jeg sa til de nye folka der, at faren min eide verkstedet, så da trodde jeg, at jeg kunne gå inn der, selv om de nye folka leide der.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så kjørte jeg videre mot Svelvik.

    Og da jeg kjørte ut på hovedveien igjen, så kom Hans Martin Fallan kjørende, mot Berger, og glante på meg, i HiAce-n, som om han så syner.

    Fattern pleide å ha en HiAce han og.

    Men dette her var en jeg hadde kjøpt, av tremenningen min, Øystein, som dreiv automatfirma, for 5000.

    For jeg hadde nettopp fått lappen.

    Og da trodde jeg det var smart å ha bil.

    For da, så kunne jeg flytte tinga mine sjæl.

    Til Rimi-leiligheten, til Ungbo.

    Med hjelp av broren min, Axel.

    Selv om han klagde på at jeg pakka, og at han måtte bære.

    Selv om det bare var noen esker, som ikke var så tunge, og jeg nettopp hadde skada kneet.

    Så da syntes jeg Axel var litt pysete, husker jeg.

    For han var jo så godt trent, fra karaten og kung-fu treninga, osv.

    Men da maste jeg ikke så mye på han da.

    Jeg syntes egentlig ikke det var så tung jobb å flytte.

    For jeg hadde jo vært i infanteriet, og også jobba med å stable masse kjølevarer og tørrvarer i full fart, mye, på Rimi.

    Så å flytte, det var egentlig ikke så tung jobb, syntes jeg.

    Så jeg kunne egentlig jobba med flytting, hvis ikke kneet mitt hadde vært litt dårlig.

    Men men.

    Sånn er det.

    Det er ikke så artig.

    Men Hans Martin, lillebror til Karl Fredrik i klassen, han Hans Martin, pleide å gå i klassen til Christell og Pia.

    Og jeg hadde likeslåss mye med Hans Martin, opp i gjennom årene.

    Eller i hvertfall et par ganger.

    Han skulle alltid bråke med meg, av en eller annen anledning.

    Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

    Og Karl Fredrik, var også sånn, at han var litt bøllete.

    Og spente bein på meg i gymmen osv., en av de første ukene jeg bodde på Bergeråsen.

    Men jeg ble nesten kamerat med han, etterhvert, så da roa han seg litt, i hvertfall, med for mye bølling.

    Jeg kunne vel klagd til de andre folka i klasse, og på stedet der, og også prøvd å ta igjen litt, selv om jeg var tynn på den tida, for jeg fikk ikke så mye mat de siste årene i Larvik, av muttern osv., og jeg bodde aleine på Berger, og spiste ikke så mye der heller, om kvelden osv, annet enn usunn mat da.

    Men men.

    Videre da.

    Så dro jeg til Svelvik.

    Og da hadde jeg jobbet som Rimi-leder, siden 94 vel.

    Altså i drøye to år vel.

    Og syntes det var litt artig å se i andre Rimi-butikker.

    Så da stoppa jeg på Skjønnhaug, tror jeg det heter.

    Ved siden av Mitshubishi-butikken der.

    Eller hvordan man skriver det.

    Jeg får vel sjekke.

    Mitsubishi, heter det, sa Google.

    Men men.

    I Svelvil, så er Mitsubishi så populært.

    (Antagelig mye pga. at den eneste bilbutikken der er en Mitsubishi-butikk).

    Så i Drammensdistriktet, eller i Svelvik-området, så er det en vits.

    At Mitsubishi, det er Svælvik-mærsje.

    Altså Svelvik-Mercedes.

    He-he.

    Så sånn er det.

    Så gikk jeg og kikka, inne på Rimi der, og da møtte jeg onkel Håkon.

    Igjen!

    Enda jeg hadde møtt han og tante Tone, i Nevlunghavn, noen dager før, siden de var på Campingplassen der, da jeg besøkte bestemor Ingeborg, som bor i en eldrebolig der, en kommune-bolig vel.

    Fordi onkel Martin, lånte masse penger av bestemor Ingeborg, for å investere, i en fiskedam, i Spydeberg, som gikk konkurs.

    Så selv om besteforeldrene mine, eide et stort hus, i Nevlunghavn.

    Så fikk ikke bestemor så mye for det.

    For hun solgte før oppgangen i eiendomsmarkedet.

    Rundt 85 kanskje.

    Noe sånt.

    Og det huset hadde hun ikke råd å reparere på osv., tror jeg.

    Eller det var for stort hus for henne, etter at bestefar døde.

    Men nå, så tror jeg man hadde fått mye mer for det huset, ovenfor bedehuset der, for det var et flott, stort hus, med mange stuer og soverom.

    Så sånn var det.

    Og stor, flott hage.

    Så jeg lurer på om bestemor ble lurt da, da hun solgte det huset.

    Det er mulig.

    Så kjøpte hun en leilighet, i Stavern.

    Men så solgte hun den.

    Det var antagelig fordi hun pansatte, for onkel Martin, som gikk konkurs, med fiskedammen.

    Så fikk hun en eldrebolig, av Larvik kommune da, i Nevlunghavn.

    Tror jeg det må ha vært.

    Og det er en kjempefin leilighet, med hage og alt mulig.

    Så det var snillt gjort av Larvik kommune, må jeg si.

    Ikke dårlig.

    Hvis det er sånn jeg har forstått at det er.

    Men men.

    Så jeg var på besøk der, noen dager, etter at jeg kom tilbake fra Danmark.

    For hun har noe gjesterom der til og med.

    Og jeg hjalp til å klippe plenen der osv.

    Så jeg er egentlig sånn at jeg liker å ha familie og sånn jeg.

    Det er bare det, at det har vært så mye tull, i oppveksten, og at jeg ikke har bodd sammen med noen i familien, siden jeg var ni år.

    Så det er sånn at faren og moren min, var veldig uansvarlige da.

    Og at onkler og tanter, ikke er så gode heller.

    Den her 68-er generasjonen.

    Den synes ikke jeg er så fin, for å si det ærlig.

    Og når jeg tenker mer på søstra mi og også broren min osv., hvordan de er.

    Så er kanskje ikke de så mye bedre heller.

    Uten at jeg vet helt hva som har foregått.

    Siden jeg jo ikke har bodde sammen med de, untatt et fåtall år, i Oslo, på Furuset og Ellingsrud.

    Men det var bare noen måneder, et år leide jeg rom hos Axel og foreldra hans, og to år bodde jeg i samme bokollektiv, Ungbo, som søstra mi, på Ellingsrudåsen.

    Og det er alt jeg har bodd sammen med familie, siden jeg var ni år.

    Så det er ikke sånn at jeg har skjønt helt alt som har foregått.

    Så det er mulig at det er ting som hare foregått, som jeg ikke vet om.

    Men vi er ikke så på bølgelengde da.

    De har nok mange, som de er mer på bølgelengde med, enn meg da, for å si det sånn.

    Så da er det ikke sånn, at familiebåndene er så sterke, i min familie.

    Men hvis det hadde vært en vanlig familie, så hadde jeg nok dratt mer og besøkt dem i familien og funnet på ting med familien og sånn.

    Men sånn er det dessverre ikke.

    Jeg har prøvd å få til noe familiefelleskap, med broren og søstra mi, i hvertfall.

    Siden den her 68-generasjonen, av familien, ikke er så god.

    Men jeg har ikke klart å få det til.

    Søstra mi, hun er sånn.

    At hun sier til meg, at faren vår, misbrukte henne, da hun var barn.

    Men alikevel, så gjør hun ikke noe med dette, men fortsetter å ha et vanlig forhold til fattern.

    Så det er helt hjernedødt, spørr du meg.

    Mens jeg da kutter ut fattern, pga. bl.a. det.

    Så fortsetter søstra mi å ha et vanlig forhold til fattern.

    Så jeg orker ikke mer av det greiene.

    Det er så uryddige forhold.

    Og det går ikke ann, å snakke ut med f.eks. søstra mi, om sånne ting, og bli enige om, at da gjør vi sånn og sånn.

    For hun er enten litt forstyrra, eller så vil hun ikke være på bølgelengde med meg.

    En av de.

    Så derfor har jeg kutta ut henne nå.

    For det er ikke noe fremtid, med sånn tull.

    Det orker jeg ikke dessverre.

    Broren min, har jeg nesten ikke noe med å gjøre nå.

    Men han har jo foreldrene sine, altså han er halv-broren min da.

    Sa han har jo familien til faren sin osv.

    Og masse venner osv.

    Så han har kanskje nok med det, altså han tar vel ikke det så tungt, om det er problemer på morsiden hans av familien, for han er mer i farsiden av familien.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sa onkel Håkon da, at det var assistenten der, på Rimi Skjønnhaug, som tok alle bestillingene osv.

    Selv om han ikke var butikksjef.

    Så om han hinta om at han assistenten var noe slags slave, eller ble utnytta, eller hva han prøvde å si.

    Hvem vet.

    Onkel Håkon gikk forresten i shorts og bar overkropp, i matbutikken, hvis jeg husker riktig.

    Og det reagerte jeg på, for det pleide ingen å gjøre i Oslo.

    Men men.

    Onkel Håkon, er forresten sånn, at hun Cecilie Hyde, sa han var ‘rå’, på slutten av 80-tallet, en gang, sikkeret sommeren 89, for da besøkte vi dem, og da gikk Håkon bare i noe tanga-truse, og med masse hår på brystet osv.

    Så da reagerte hun Cecilie Hyde skikkelig, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Og han Håkon har gjort meg flau flere ganger, blant annet da han gikk ned Havnehagen, med Hege Stenberg, da hun var 13 år vel, og han var over 30, og gift med Tone og med to barn.

    Og det kom noen unger, eller nesten ungdommer, og banka på døra mi, og sa at Håkon gikk og holdt rundt Hege Stenberg, ned Havnehagen, etter å ha vært hjemme hos Håkon og dem angtagelig, på vei til fest hos Haldis og fattern, hvor alle var omtrent, av folka på stedet.

    Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre med det, så jeg tok kvelden, for jeg var så flau.

    Og da kom fattern opp, som han sjelden gjorde, og ville at jeg skulle stå opp igjen.

    Enda det var kvelden, og jeg måtte vel få gjøre hva jeg ville, jeg var jo alene hjemme uansett, så jeg skjønte ikke hvorfor han hang seg opp i det.

    Så det var rart.

    Og tante Tone, er også litt sånn, at hun skal danse i fylla osv.

    Så der er det litt Texas, oppe hos dem, når be de drikker.

    Det husker jeg fra en gang jeg besøkte fettern min, og dem hadde fest.

    Da løp Tone og Håkon rundt i leiligheten, som to barn omtrent, i fylla, mens det var masse gjester der, og krangla da.

    Det er sånn som høres veldig merkelig ut for meg, at voksne mennesker gjør, synes jeg i hvertfall da.

    Jeg ville aldri løpt rundt sånn i fylla og krangla og ropt, foran alle gjestene osv.

    Det er litt sånn white-trash, eller idiotisk, eller hva man skal kalle det ja.

    Ikke sivilisert vil jeg si, i hvertfall.

    Det er kanskje jeg som er litt snobbete.

    Det er mulig.

    Så det huset til Tone og Håkon.

    Det forbinder jeg med hus hvor det er litt mye hormoner osv., som kanskje ikke folka har så mye kontroll på.

    Så det huset prøver jeg å holde meg litt unna.

    Så sånn er det.

    Jeg tenkte at jeg måtte nesten forklare det, siden jeg prøver å forklare om alt sånne ting med familien osv.

    Så sånn er det.

    Det er nesten som et slags syndig sted, det huset, for meg.

    Enda jeg er ikke sånn at jeg er noe snerpete osv.

    Men foreldre-generasjonen, dem skal liksom oppføre seg osv. da, synes nå jeg.

    Det er ikke så artig å se onkelen og tanta di løpe rundt i fylla uten kontroll på hormonene sine og sånn, for å si det sånn.

    Så da holder jeg meg helst unna dem, for å si det sånn.

    Det er greit å dra dit, for å hente noe, eller spørre om noe, i nødsfall.

    Men da bør man helst ha med Kjetil Holshagen, eller Pia og Cecilie Hyde f.eks.

    For han Håkon er så pågående, eller ikke pågående, men han er så lur, og gliser alltid, og er liksom ikke så pålitelig da, men mer som en i klassen din, som skal tulle med deg, enn en ansvarlig kar i foreldre-generasjonen da.

    Så det er ikke så lett å ta onkel Håkon helt på alvor, vil jeg si.

    Så sånn er det jeg tenker på onkel Håkon og tante Tone osv.

    Så sånn er det.

    Tilbake til Rimi Skjønnhaug.

    Det her var i 96.

    Da hadde jeg omtrent ikke vært på Berger, siden 89.

    Så jeg ante ikke hvem det var som jobba på Rimi i Svelvik da.

    Men men.

    Så dro jeg innom bestemor Ågot da.

    Bestemor Ågot, bodde på eldrehjem, i Svelvik.

    Hun var vel ensom, tror jeg, på Sand.

    Bestemor Ågot, var ikke så utadvent, og selvsikker, som bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Selv om bestemor Ingeborg, kanskje går for å være litt eksentrisk, vil jeg tro.

    Men bestemor Ågot, hun gikk for å være veldig vanlig og ordentlig.

    Oppvokst på gård osv., i en familie, med mange barn osv., som var vanlig på den tida.

    Så bestemor Ågot, hun hadde ikke fått fin leilighet, med utsikt osv.

    Som var omtrent som hun hadde, i huset på Sand.

    Men hun hadde et rom, på eldrehjem, og fikk mat og sånn laget der da.

    Men hun var ensom, på Sand, så hun likte vel kanskje å være på eldrehjem, og prate med de andre gamlingene da, som jeg sier, for det var det man pleide å si før, i gamle dager osv.

    Men men.

    Men plutselig virka det som om Ågot ble redd for meg.

    Så da bare dro jeg.

    Da var det ikke noe hyggelig å være der lengre.

    Kanskje jeg hadde blitt så tøff, fra å være i infanteriet, og å bo i Oslo, og å jobbe som sjef på Rimi.

    Hva vet jeg.

    Men det virka som at hu ble redd i hvertfall.

    Så det var litt ekkelt, syntes jeg, at bestemora mi, skulle bli redd for meg.

    Jeg visste ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.

    Om hu var så senil, at hu ikke huska ordentlig hvem jeg var.

    Eller hva det kan ha vært.

    Det var også mye pleiere og sånn der.

    Så det var ikke så lett, å prate ordentlig med bestemor.

    Det var ikke sånn, at vi satt oss ned noe sted, eller noe.

    Hu bare visste mer rommet og sånn.

    Og da så jeg tinga fra huset på Sand og sånn da, som hang på veggene.

    Så da syntes jeg det var artig da.

    For det huset på Sand, det var jo også nesten barndomshjemmet mitt da, siden jeg var der på ferier, i alle år, og også var der hver dag, etter skolen, for å spise middag og lese avisene og sånn, på nesten hele 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Så det var siste gangen jeg dro til det sykehjemmet.

    Siden det virka som om bestemor Ågot ble redd for å se meg.

    Så da syntes jeg ikke det var så hyggelig, å dra dit.

    Så gjorde jeg ikke igjen.

    Det var som om hu stivna, og bare stod å så på meg, uten å si noe.

    Så da bare dro jeg tilbake til Oslo.

    Men men.

    Så det var ikke noe hyggelig.

    Hu sa ikke noe heller.

    Så etter det, så var det ikke så mye for meg, ute på Berger, eller Sand.

    Onkel Håkon og tante Tone, dem er litt sånn at dem krangler i fylla, og er litt harry og sånn da.

    Litt sånn white-trash, som Christian Grønli sa.

    Så jeg gikk ikke så bra med dem.

    Så det var ikke sånn, at jeg pleide å dra opp til onkelen min, i Havnehagen, selv om jeg bodde aleine, i Leifaret.

    Nei, jeg likte meg ikke så bra der.

    Siste gangen jeg var der, siden fettern min Tommy bodde der osv.

    Da rivde Tommy av alle klærna til kusina mi Lene, inne på rommet sitt, mens jeg så på, sånn halvveis i sjokk.

    Så etter det, så tror jeg ikke det er mange ganger jeg har vært der.

    Nei, så der følte jeg meg ikke så hjemme.

    Så på Berger og Sand, etter at bestemor flytta, og de solgte huset.

    Da har det ikke vært så mye for meg der.

    Men på 90-tallet, så tenkte jeg på det, husker jeg, å kanskje kjøpe en hytte, på Krok, hvis jeg fikk råd.

    Og ha en båt der kanskje.

    Om sommeren.

    For hyttene der, var ikke så dyre.

    Men med lønnnigene i Rimi, så ble det aldri noe av.

    Jeg måtte jo klare meg selv, fra jeg var 19.

    Så jeg har aldri fått noe særlig kontroll.

    Jeg har alltid leid leilighet, og studert og vært i miliæter, og i lavt betalt Rimi-jobb.

    Så jeg har aldri fått ordenlig kontroll, og fått kjøpt leilighet f.eks., sånn at jeg kan f.eks. drive med programmering og sånn, som jeg vel har litt talent i, tror jeg i hvertfall.

    Det var egentlig det jeg skulle jobbe med.

    Men det har jeg aldri fått til.

    Det har alltid blitt sånn slaving i Rimi osv.

    Men men.

    Så jeg måtte vel fått meg leilighet og sånn først.

    Og så kunne jeg fått meg en hytte på Krok, f.eks.

    Det var liksom en slag drøm det.

    For det jeg likte best på Bergeråsen, det var at det var like ved Drammensfjorden, og at det så digg å kjøre med båt på fjorden om sommeren, til Holmsbu og Rødtangen, eller til en øy, eller en holme og bade og ligge i sola.

    Eller fiske makrell kunne man gjøre og, om kvelden.

    Og det behøvde ikke være så rask båt heller.

    Det var bare digg å ha en vanlig båt, med en 7.5 hester motor, syntes jeg da.

    Det var digg å tøffe rundt på fjorden.

    Men men.

    Så det var pga. sånne ting, at jeg ikke hadde lyst til å jobbe som en slave på Rimi, resten av livet.

    Men at jeg ville ha en karriære, hvor jeg tjente mer penger, sånn at jeg kunne få meg hus eller leilighet, og bil og parkeringsplass, og kanskje få noe familie osv. etterhvert, når jeg hadde kontroll på økonomien osv.

    Jeg syntes jeg nesten måtte ha økonmien og sånn i orden, før jeg tenkte på å ha familie osv.

    Men men.

    Og så kunne jeg kjøpt meg hytte kanskje.

    Da skulle jeg i såfall kjøpt hytte på Krok f.eks. var planen da, hvis dem hadde noe ledige hytter der.

    Og ikke på fjellet, for jeg var ikke så glad i fjellet.

    Selv om det også kan være artig, hvis det er en bra hytte, å feste osv.,

    Men men.

    Jeg var på en Rimi butikksjef-tur, i år 2000, med distriktet til Per Øivind Fjellhøy.

    På rafting-tur, til Dagali, eller hva det het.

    Og det var artig hytte, med mange rom, og badstu og boblebad osv.

    Det må være digg å hatt en sånn hytte, til å koble av osv.

    Så å hatt en sånn hytte.

    Ikke nødvendivis så stor da, det hadde vært artig.

    Men det er sikkert dyrt.

    Så å hatt en vanlig, gammeldags hytte, hadde vel vært bra nok, så kunne man heller hatt båt, og kjørt ut på fjorden osv.

    Men men.

    Det kommer jo ann på hvor mange penger man har.

    Å hatt en bra hytte ved fjorden, det måtte ha vært rått.

    Men men.

    Man kan ikke ha alt.

    Da hadde det sikker blitt mye greier, med å leie ut hytta, og sånn.

    Men men.

    Men nå skreiv jeg meg bort skikkelig her.

    Nå er jeg litt lei av skrive.

    Så da bare avslutter jeg her.

    Men om det er noe tull, med hele matvareindustrien, i Norge, siden prisene er så høye, og utvalget så dårlig.

    Det lurer jeg på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Slavetilstander i Rimi. (In Norwegian).

    Jeg er en tidligere Rimi-butikksjef, så jeg har fulgt med litt, på hva som har foregått med Rimi og Orkla bl.a.

    Og Hagen sier at han driver med verdiskapning.

    Det er mulig, men det var nok på bekostning av lave lederlønninger, i Rimi.

    Som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, i 95, så tjente jeg 140.000 i året.

    Og da fikk jeg ikke betalt overtid for eksempel.

    Og som butikksjef i 98, så tjente jeg 230.000.

    Også da med mye ansvar og ekstra jobbing.

    Det var nesten som om Rimi eide en, og man hadde 3 måneders oppsigelsestid.

    Kiwi-butikksjefer, tjener ca. det dobbelte, ettersom jeg har forstått.

    Det var også problem, med at Hagen ga bort parkeringsplasser, i kjelleren i W. Thr. gt. 5, hvor jeg bodde, til noen som virket å være hans selskapsgutter, ettersom jeg skjønte, og fikk opplyst i telefon, da jeg ringte Rimi hovedkontor, angående mulighet for å få parkeringsplass, i 98.

    Jeg synes også det virker som at Hagen selger alt til utlandet.

    Rimi, Steen og Strøm og avisene i Orkla.

    Så verdiskapning, det er mulig, men for hvem?

    Jeg har også gjort noe research, om at vanlig Pizza Granidosa ikke selges i Sverige.

    Enda det er Norges mest solgte produkt, og også selger mye i Finland.

    Orkla har plass i butikkene i Sverige, men selger ikke Grandiosa.

    Som har vært Norges mest solgte pizza, i 25 år, og som nordmenn spiser 5 av, hvert år.

    Har svenskene funnet noe feil i pizzaen?

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    https://johncons-blogg.net/2008/10/svenskene-spiser-ikke-grandiosa-de.html

    https://johncons-blogg.net/2008/10/pizza-grandiosa-is-very-famous-in.html

    http://www.hegnar.no/personlig_okonomi/article331060.ece

  • Rimi-butikksjefer er som slaver? (In Norwegian).

    Nå kom jeg på en spesiell ting ved jobben som butikksjef i Rimi her.

    Det som er litt spesiellt, det er at man har tre måneders oppsigelsestid, hvis man er ansatt som butikksjef, i Rimi.

    Jeg husker ikke om det var det samme for assisterende butikksjefer også.

    Men for butikksjefer, så var det i hvertfall sånn.

    Og jeg husker kollegaer, på møter osv., på Hakon-hovedkontoret, på Sinsen, eller ICA-hovedkontoret, som det vel heter nå.

    I Sinsenveien, ikke langt fra Aker Sykehus og Ringveien, for eksempel.

    Ring 3, er vel det, store ringvei.

    På noen av de møtene, var det vel, så husker jeg, at kolleger klagde, at det var så vanskelig å komme seg ut av Rimi Butikksjef-jobb.

    (Eller om det var assisterende butikksjefjobb.)

    Pga. den lange oppsigelsestiden.

    Fordi, om du da søker en jobb, så er du ikke så attraktiv, på stillingsmarkedet, fordi bedriften da må vente, i tre måneder, før du kan tre inn i jobben.

    Så da mister nok Rimi butikksjefer, mange jobbtilbud, pga. denne lange oppsigelsestiden.

    Fordi, at firmaer vil naturlig nok ha folk inn i jobben mye raskere, ofte.

    De aveterer jo ofte etter folk, for at de vil fylle en ledig stilling.

    Og tre måneder på forhånd, er det vel sjelden at firma søker etter folk.

    Så det kan være et lite ‘drawback’ ved å være butikksjef i Rimi.

    Eller kanskje et stort drawback.

    Noe sånt.

    Og lønnen i Rimi, for ledere, er heller ikke så mye å skryte av.

    Jeg husker da jeg begynte som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    En jobb med mye ansvar, for å låse og åpne butikken.

    Og man må ofte jobbe overtid.

    Jeg jobba vel ofte seks dager i uke, og dukka ofte opp på jobben 1-2 timer, før skiftet startet, på den her tiden.

    I 94 og 95 osv.

    Fordi jeg hadde ikke internett, da jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo der.

    Og det var ikke så sosialt der.

    Så tiden gikk mest til jobb, og jeg drev også å lærte å lage mat og sånn.

    Men det var ikke så mye bra på TV, for vi hadde ikke MTV og sånn, for eksempel.

    Eller noen kanaler med engelsk fotball.

    Neida.

    Det var mulig å gå ned på Torgbua, og leie en Hollywood-film.

    Men det var sånn vi hadde drevet med, på hele 80-tallet, på Bergeråsen.

    At vi leide filmer i Svelvik og Drammen hele tida.

    Så det var ikke så spennende egentlig.

    Jeg var en del helger på byen, på den her tida, det var jeg.

    Men ikke jobbhelgene da.

    Og jeg trente vel en god del, det er sant.

    Men mye av tiden gikk til jobb.

    Så jeg satset på å få Rimi Nylænde bra, selv om jeg bare var assistent.

    For jeg var ambisiøs, og ville gjerne få en karriære i Rimi, når jeg først hadde havnet i butikkyrke.

    Og sånn, da jeg studerte i Oslo osv., andre året, da jeg var litt overarbeidet fra OBS osv.

    Da var jeg litt nedfor, for jeg hadde ikke så mye venner og familie osv.

    Men jeg fant ut, å jobbe med å stable kjølevarer f.eks., i en lys forretning.

    Det hjalp.

    At man fikk noen endorfiner osv., i blodet, av hard fysisk jobbing, og mye trening osv.

    Så det var ikke sånn, etter militæret, at jeg fallt inn i noe depresjon.

    Som jeg husker jeg havna i, siste høsten og vinteren, som jeg studerte på NHI, på Helsfyr, skoleåret 91/92.

    Så etter det, så passa jeg på, når det ble høst og vinter, at nå måtte jeg ha det i bakhodet, at jeg ikke skulle falle inn i noe depresjon.

    Så jeg var mer nedfor, enn deprimert, etter problemene på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.

    Jeg var overarbeider, trøtt og nedfor.

    Men ikke så deprimert, som jeg husker jeg var, vinteren 91/92, da jeg bodde på Skansen Terrasse.

    Men det var kanskje fordi jeg da, på 2000-tallet, hadde internett, og også bodd midt i byen.

    Så hvis jeg ble deppa, så kunne jeg bare gå ut og kjøpe noe god mat, noe baguetter og sjokolademelk og is og sånn, på bensinstasjoner.

    Og noen ferske aviser og tegneserier osv.

    Da hjalp vel det litt, så fallt man ikke ned i de verste depresjonene.

    Og nå er jeg jo i England, så nå er det vel ikke sånn at jeg kjeder meg, kan jeg si.

    Ikke så ofte i hvertfall.

    Siden det jo bare er å gå ut døra, så er ting forskjellige fra Norge osv.

    Og da er det jo sånn, at da våkner man opp litt osv.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Men lønnen min, det første året, som assisterende butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, fra 1.1.95, mener jeg det var.

    Den var på 140.000.

    Mener jeg det var.

    Og da må man jobbe mange timer gratis overtid.

    Og man får ikke ha spisepause i fred, for da er det retur osv.

    Og man har mye ansvar, for å åpne og stenge butikken, og har ansvaret for å lede arbeidet i butikken, på sine vakter da.

    Og man fikk få eller ingen frynsegoder heller, som assisterende butikksjef.

    Det var kanskje 500 i året, eller noe.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvilken frynsegode det var.

    Men det var ikke mye.

    Og da måtte man slite, og rydde hele butikken hver kveld osv.

    Uten at man fikk overtid, for å jobbe kvelder, eller lørdager, eller i romjula, eller julaften eller nyttårsaften.

    Det var 140.000, og det var det.

    Og jeg måtte også plutselig jobbe en uke i sommerferien, sommeren 95, var det vel, for da ble hun assistenten Marianne syk osv.

    Men jeg hadde ikke så mange venner osv. da.

    Og jeg klarte å ødelegge kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken den sommeren, så sånn var det.

    Men jeg jobba like hardt fordet.

    Så de 140.000 kroners årslønnene, på 90-tallet, for Rimi butikksjef-assistenter.

    Det er mer som slavekontrakter, vil jeg si.

    Sammenlignet med lønn i andre bransjer, i Norge, og levekostnadene i Oslo osv.

    Men men.

    Og butikksjeflønningene i Rimi, de ligger vel kanskje på halvparten av butikksjeflønningene i Kiwi, f.eks.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Selv om jobben vel må sies å være den samme.

    Det var ikke sånn, at jeg kunne kjøpe meg hus og ha en ordentlig bil og parkeringsplass osv., i Oslo, og stifte familie, f.eks., på den lønna jeg fikk som butikksjef i Rimi.

    For jeg hadde også noe studielån.

    Så å bli i Rimi, resten av livet, det var ikke noe aktuellt valg, for meg.

    Jeg begynte å tenke på å slutte, da jeg hadde jobba et par år, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men så fikk jeg inntrykk av at Rimi skikkelig satsa på meg, da jeg ble tilbudt jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som er en mye større butikk.

    Men, jeg fikk ikke på langt nær så høy lønn, selv etter at jeg krangla med distriktsjefen, som han Kenneth, som var butikksjef før meg der.

    Enda han, hadde jobbet mye kortere tid i Rimi, og var yngre enn meg.

    Men hadde visst en slag spesialavtale, med regionsjef Bekkevold, av noe slag.

    Så han fikk høyere lønn, 300.000, enn de andre butikksjefene, som typisk lå på 260-270.000 kanskje i gjennomsnitt da.

    Noe sånt.

    Men jeg, ble ikke tilbudt noe spesialavtale.

    Enda jeg klagde osv.

    Og enda jeg hadde slitt hardt, i alle år i Rimi, og også hadde gode resultater, fra Rimi Nylænde.

    Så da forstod jeg, at Rimi ikke hadde tenkt å satse på meg.

    Men heller hadde tenkt å utnytte meg, som en slags dum-snill slave, resten av livet.

    Så da bestemte jeg meg, for at nå var det ut av Rimi, og heller inn i en bransje, hvor jeg kunne få en lønn, sånn at jeg kunne få meg hus og bil og etterhvert stifte familie, og også betale tilbake studielån osv.

    Så prøvde jeg å tenke litt fram i tid.

    Ingeniører, var det mangel på i Norge.

    Jeg ville blitt bachelor i informatikk, våren 2005, etter planen jeg la, for studier ved HiO Ingeniørhøyskolen, i 2002.

    Så med min bakgrunn, med ti år som leder i Rimi, og også studier på en privat datahøyskole, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på begynnelsen av 90-tallet, før jeg begynte i Rimi.

    Og engelsk-kunnskaper hadde jeg, førerkort.

    Jeg hadde tatt kurs i data NT server Core-tech.

    Jeg var god på internett, og programmering.

    Jeg klarte å bygge pc-er selv.

    Jeg var flink med kundeservice, fra Rimi osv.

    Jeg hadde gått markedsføring og kontor og data, på videregående.

    Og arbeidesmarkedet skreik, etter folk, med min type utdanning og kvalifikasjoner, på den tiden jeg ville vært ferdig med bachelor-graden, i 2005.

    Samtidig, så var jeg utslitt, etter mange års hardkjør i Rimi.

    Så jeg trengte å ta det litt rolig, og prøve å få tilbake litt overskudd, før jeg begynte denne nye karriæren.

    Derfor valgte jeg å ta det bachelor-studiet, ved HiO på tre år.

    Selv om jeg hadde gått to år, på NHI, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så jeg kunne nok fått godkjent mange, eller de fleste, av de fagene.

    Og så tatt bachelor-studiet, ved HiO, på et eller to år, for eksempel.

    Men, jeg skjønte det, at jeg var så utslitt, at jeg måtte ta det litt rolig noen år.

    Nesten som et slags sabatsår, som folk kaller det.

    Men ikke sånn at jeg ikke gjorde noe fornuftig.

    Men jeg jobbet som låseansvarlig på to Rimi-butikker, Bjørndal og Langhus.

    Og jeg fulgte studiet og en del forelesninger i hvertfall, ved HiO.

    Og drev mye med data og studier hjemme.

    Så, jeg tok hensyn til det, at jeg også var overarbeidet.

    Og la en plan, som skulle ende med, at jeg fikk en bachelor-grad, i data, våren 2005.

    Samtidig som jeg da, også ville ha fått tilbake det meste av overskuddet og drivet, sånn at jeg begynne for fullt igjen, i en ny karriære.

    Det var planen.

    Men neida.

    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så da forrandret jeg planene, og dro til England.

    Til Sunderland, høsten 2004.

    Det var da en nødløsning.

    Men jeg prøvde å få studiet til å klaffe, likevel.

    Men det gikk ikke, grunnet fire måneders forsinkelse på studielånet, grunnet rot fra HiO og lånekassa.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også en plan B.

    Jeg avtalte med Anne Katrine Skodvin, at jeg skulle få fortsett som enten butikksjef, eller assistent, i Rimi, hvis det ble for kjedelig å jobbe med data.

    Da hadde jeg jo jobbet i butikk, i 12 år, eller noe.

    Og var vant til å prate med mange forskjellige folk, hver dag.

    Det var også det Anne Kathrine sa, da en assistent, som het Hilde, slutta fra Rimi Munkelia, i 94 ca. for å begynne i kontor.

    At, ‘så kjedelig da’.

    Altså å jobbe i kontor.

    For å få henne til å bli værende i Rimi.

    Så jeg hadde vel denne samtalen litt i bakhodet, vil jeg tro.

    Om det virkelig var så kjedelig å jobbe med data, eller kontor, at jeg kom til å savne å jobbe i butikk.

    Og uansett, så trodde jeg det var lurt å ha en plan B.

    Å ha permisjon fra butikksjef-jobben.

    Dog uten lønn.

    Men det gikk Anne Kathrine tilbake på, etter et års tid.

    Av en eller annen grunn.

    Hun forklarte ikke det.

    Og da var jeg også mer lei Rimi, etter masse kommandering, fra butikksjefer på Bjørndal og Langhus.

    Så da brydde jeg meg ikke så mye om det.

    Om jeg ikke fikk fornyet den permisjonen, som butikksjef.

    Jeg ville jo da fått en assisterende butikksjef-jobb, som plan B, ifølge den avtalen med Anne Katrine.

    Det var jo en plan b det og.

    Bedre enn ikke noe i hvertfall.

    Men jeg så ikke på det som så aktuellt da.

    Men det var nå det vi hadde avtalt, da vi hadde møte, jeg og Anne Katrine Skodvin, da vi diskuterte det at jeg skulle slutte som butikksjef, og begynne å studere, på heltid, i 2002.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde jo 33 vekttall, i bakhånd, fra NHI.

    Så å få en bachelor-grad, i 2005, det var nok ikke så problematisk.

    Det var en liten fare, at studielånet, kunne ryke, det siste året, hvis jeg ble mye forsinket.

    Men det gikk greit, i 2004, selv om jeg hadde problem med trynet.

    Så det tror jeg hadde gått greit selv med mer jobbing i Rimi også.

    HiO, har uansett, en to-års grad også.

    Og den ville jeg fått uansett, etter vårsemesteret 2004.

    Så da kunne jeg nok også fått en bra jobb, i næringslivet i Oslo, innen data og/eller ledelse.

    Siden arbeidsmarkedet, på den tiden i hvertfall, og vel kanskje ennå, skrek etter folk med den typen kompetanse.

    Så da tror jeg, at jeg ville fått en bra jobb.

    Nå, så får jeg ikke tilsendt den to-årsgraden min, fra HiO.

    For jeg trenger noen papirer, fra NHI.

    Men de, som nå heter NITH vel.

    De vil ikke sende meg disse papirene.

    Og familien min, vil heller ikke sende meg disse papirene.

    Så her er det noe fusk, som foregår.

    For heller ikke University of Sunderland, ville sende meg disse papirene.

    Og heller ikke Rimi/Ica ville sende meg noen papirer.

    Så her er det mye tullball.

    Hva dette tullet kommer av, det kan jeg bare spekulere på.

    Men vi får se om det er mulig å finne ut av det.

    Men et ganske stort spørsmålstegn, om de kontraktene, i Rimi, med tre måneders oppsigelsestid.

    Og om lønningene som leder i Rimi, som ligger langt under lønningene, i for eksempel Kiwi, hvis jeg har forstått det riktig.

    Jeg kjenner for eksempel en butikksjef i Kiwi.

    En kamerat av tremenningen min Øystein, i Lørenskog.

    Han heter Tom, og jeg har vært med han og Øystein og kamerater av Tom, å spillt fotball, på søndager, på Ellingsrud, og på Åråsen, på en treningsbane der, på søndager, i noen år, på 90-tallet.

    Jeg var ikke med hele tida da, fordi jeg skadet kneet et par ganger.

    Men jeg og Glenn Hesler, vi var med i perioder i hvertfall.

    Og en gang, da jeg gikk hjem fra jobb, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

    Da gikk jeg av toget, på Skøyen, for jeg trodde jeg hadde noen muslimer osv. etter meg, fra ei dame som jobba på Rimi Bjørndal, som het Songül Özgyr osv.

    Jeg er ikke sikker på hvordan det egentlig var enda.

    For ingen har fortalt meg noe.

    Men men.

    Men da gikk jeg forbi butikken til Tom, Kiwi i Waldemar Thranes gt. 1, er det vel , i Oslo.

    Og da stod han utafor, og prata med en kollega, eller noe.

    Og da sa Tom til kollegaen, eller kameraten, at ‘jeg har hørt at han også er forfulgt av mafian jeg’.

    Sånn at jeg hørte det, da jeg gikk på andre sida av gata.

    Der hvor resturant Schrüder er, eller hvordan det skrives, omtrent.

    Jeg hadde jo fått ødelagt trynet.

    Så det var ikke sånn at jeg hilste på Tom f.eks., selv om jeg så at han stod der.

    Jeg bare gikk forbi, på andre sida av gata, og lot som at jeg ikke så dem.

    Men hørte dem gjorde jeg.

    Så han Tom, butikksjef på Kiwi i W. Thr. gt., på St. Hanshaugen, i Oslo.

    Han vet nok litt mer enn meg, om hva som foregår.

    Så jeg får se om jeg skal ringe han, eller noe.

    Men da er det kanskje ikke så smart å skrive det her.

    For da kan jo noen snakke med han i mellomtida.

    Men sånn er det.

    Man er vel kanskje ikke like smart hele tida.

    Noen ganger er det ikke så lett å vite, hva som er smartest å gjøre heller.

    Så noen ganger, så bare gjør jeg noe.

    Så sånn er det.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog