Nå prøvde jeg å sove, jeg har litt dårlig døgnrytme osv.
Men jeg fikk ikke sove, så jeg tenkte litt på oppveksten og sånn.
At da jeg flytta fra muttern, til fattern, i 1979, så var det farmora mi, Ågot, som lagde middag osv., for meg.
Ågot, bodde sammen med farfaren min, Øivind, i et hus, på Sand, nesten vegg i vegg, med snekkerverkstedet hvor faren og farfaren og onkelen min jobba.
Og det her var ca. en kilometer, fra der fattern bodde da, på Bergeråsen.
Så jeg gikk vel en drøy kilometer, eller noe, dit fra skolen hver dag.
Og om vinteren, i februar osv., så kunne det blåse rimelig surt, på Sand der, når vinden kom nordfra, fra Svelvik, og Grunnane, hvor vinden fikk skikkelig fart, og når det da var snø i vinden, så piska det skikkelig i trynet.
Så det var gjerne kaldt, og med snø som piska i trynet, husker jeg.
Det var gjerne ordentlige vintre, på 70 og 80-tallet.
Med snø osv.
Men men.
Jeg husker på tirsdager, så pleide farmora mi, å lage stekt torsk, og stekte poteter.
Og på tirsdager fikk jeg også Cola.
Jeg tror bestemor handla på tirsdager og fredager, hvis jeg ikke husker helt feil.
Så sånn var det.
Og Donald fikk jeg også på tirsdager, de første åra.
Men etterhvert, så ville jeg ikke ha cola, på tirsdager.
For jeg fikk avsmak på cola, pga. fiskesmaken, som jeg ble litt kvalm av.
Så da syntes jeg nesten cola smakte fisk.
Men men.
Så det ble det slutt på.
Annen mat, som bestemora mi pleide å lage, det var kjøttkaker, eller stekte knakkpølser, og stekte potetet.
Mens hvis det var kjøttkaker, så var det kokte poteter.
Mer da.
Ertesuppe.
Det var nesten favorittretten min.
Da pleide bestemuttern å kjøpe parisloff, i butikken til Oddmund Larsen, het vel han butikkeieren, på Sand, på begynnelsen av 80-tallet.
Og det måtte hun bestille, tror jeg.
Så jeg var litt bortskjemt egentlig.
For jeg fikk også penger til mat av fattern.
Og da fikk jeg gjerne minst et par hundrelapper i uka.
Og fattern sa aldri nei, han bare ga meg penger.
Jeg var nok litt tøff, siden jeg bodde aleine, på Bergeråsen.
Også var det sånn, i de årene, som jeg bodde hos muttern, så savna jeg å bo på Berger da.
Så jeg tenkte sånn, at hvis jeg og Pia fikk flytte til fattern, så ville alt bli bra.
Og vi fikk alltid masse godteri, og penger til å kjøpe leker og sånn, når vi var hos fattern, da vi bodde hos muttern.
Så det var liksom sånn at da som jeg hadde flytta til fattern, da kunne jeg få alt jeg ville.
Det ble nesten sånn.
For dem prata om videospiller, jula 1979, fattern og onkelen min, Runar.
Og da spurte jeg, om ikke vi kunne få video.
Det kan ha vært jula 1980, det er mulig.
Jeg sa det vel mest fordi det var julaften osv., og det hørtes kult ut med videospiller.
Men da kjøpte søren meg fattern en Akai videospiller, i 1980, tror jeg det må ha vært.
Så da kunne jeg ta opp Disney tegnefilmer, og andre tegnefilmer.
Så det var en helt annen verden, å flytte fra muttern til fattern, husker jeg, når det gjaldt ting og penger osv.
Så i begynnelsen, så synes jeg det var skikkelig kult, å bo hos fattern.
Så alt var ikke så ille der, i det hele tatt, det var bare de konfliktene med stemora mi, Haldis, og at jeg måtte bo aleine fra jeg var ni osv.
Men det hadde kanskje ikke funka så bra, hvis jeg skulle ha bodd nede hos Haldis og dem.
Det er mulig.
Men men.
Så Ågot pleide å lage ertesuppe med loff, og det var skikkelig digg.
Mer da.
Ågot pleide å lage kransekake, og lefser, hver jul, og det var også veldig godt.
Og hun lagde noen ganger multekrem.
Multekrem, det var enten multer, eller multesyltetøy, som ble miksa med kremfløte, og det ble veldig digg.
Det tenkte jeg på i stad, da jeg ikke fikk sove, det her med multekrem.
At det lagde dem kanskje før i tida, på det stedet hvor farmora mi vokste opp for eksempel.
Hvis dem hadde multer i Numedal da.
For det var jo ting som dem hadde på gården det, kremfløte og kanskje de multer oppe ved setra, eller noe.
Hvem vet.
Og det var ganske digg, omtrent like digg som godteri, vil jeg si.
Så det var ikke bare kjedelig mat, som de hadde i gamle dager.
Man tenker kanskje at det måtte vært kjedelig å bodd på gård, med ensformig mat, men jeg tror nok ikke det var så ille, som man kanskje kan forestille seg.
Ikke nødvendigvis i allefall.
Og det pleide noen ganger, om høsten da antagelig, å dukke opp en kar, som solgte makrell, som han hadde fiska i Drammensfjorden, som var kanskje et par hundre meter, fra huset til besteforeldra mine, og verkstedet, på Sand.
Da jeg tenkte på det med multekrem, og om bestemuttern, kan ha spist det, da hun bodde i Numedal, på gården Mogan, i Rollag, tror jeg det het.
De tok visst navnet etter gården, Mogan da, ettersom jeg har skjønt.
Da kom jeg på en episode, som skjedde en gang, da jeg satt ved plassen min, lengst
fra kjøleskapet, på kjøkkenet til Ågot.
Og det var at bestemuttern, begynte å fortelle, på en klagende måte, at hun var den peneste jenta, i hele Numedal osv., da hun bodde der.
På en klagende måte.
Også gikk hun og henta et bilde, som jeg aldri hadde sett før, men som jeg tror var i ramme, hvis jeg husker riktig.
Og da skulle hun vise meg det da, hvordan hun så ut på bildet osv.
Men, jeg synes hun oppførte seg litt rart, så jeg så ikke så nøye på bildet.
Men jeg så en grovbygget kvinne, på bildet, som ikke ligna på Ågot, og som vel heller så mer vanlig ut, enn pen, må man vel si.
Så jeg skjønner ikke at det kan ha vært Ågot, på bildet.
Så jeg lurer på om noe var galt.
PS.
Nå kom jeg også på noen andre ting her.
Like etter at jeg flytta fra muttern i Larvik, til Bergeråsen, i 1979, så sa farmora mi til meg, at ‘jeg ga deg melk da du var liten’, osv.
Jeg syntes det her hørtes litt rart ut, så jeg sa ikke noe.
Men jeg fortale det til fattern, da vi var i butikken, eller noe, på ettermiddagen.
‘Sa hu det’, sa fattern da.
Og han forklarte ikke.
Susanne, var det vel, kusina mi.
Hun sa, under begravelsen, til Ågot, i 2000, var det vel, at fattern og brødrene hans, altså faren min, Arne Mogan Olsen, og brødrene Håkon Mogan Olsen, og Runar Olsen, eller om han heter Runar Mogan Olsen.
De hadde sitti oppe, hele kvelden, før begravelsen, og diskutert hvor jeg skulle gå.
Håkon og Runar, sa Susanne, hadde sagt at jeg skulle gå bak, og bære båra.
Mens fattern sa jeg skulle gå foran.
Og fattern fikk vilja si.
Jeg viste ikke at jeg skulle bære båra engang.
Men jeg fikk vite det, i kirka, like før vi skulle bære båra til graven.
Fattern sa det.
Men men.
Like etter at kista var lagt ned i graven.
Så sa Christell, dattra til Haldis, til meg, at ‘går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå’, eller noe.
Jeg synes det var rart, for hun sa ikke ‘dere har ikke så mye familie igjen’, altså jeg og søstra mi, Pia.
Nei, hun sa ‘du, har ikke så mye familie’.
Men Pia har jo mann og barn, så det kan kanskje være derfor.
Fettern min, Ove, han kom ikke i begravelsen, enda han var veldig glad i Ågot, mener jeg å huske i hvertfall.
Og det var Ågot, som muttern dytta ned trappa, så hu brakk armen, var det vel, i 1974 eller 1975, da jeg og søstra mi ikke fikk lov å besøke fattern, på et år eller to.
Så jeg lurer litt på det her, om dem har tulla litt.
Muttern hadde jo mørkebrunt hår, vil jeg si, eller svart hår nesten.
Mens fattern har også brunt hår.
Men jeg har mørkeblondt hår, i hvertfall hadde jeg det.
Nå er det vel veldig mørkeblondt, så det ser nesten brunt ut.
Men men.
Men jeg husker fattern sa, da jeg fikk det første passet mitt, at jeg hadde mørkeblondt hår.
For det skulle man skrive i passene tidligere.
Så sånn var det.
Og også, i 1979, da jeg nettopp hadde flytta til Bergeråsen.
Da diskuterte vi hva jeg skulle hete.
Og jeg lurte på om jeg ikke skulle hete Erik Mogan Olsen.
Jeg var på kjøkkenet, og prata om det her.
De andre i familien, var i stua.
Men, nei, ‘Mogan’, var det ‘vi’ som het, sa onkelen min, Håkon.
Det var litt forvirring, om navnet, da jeg begynte på Berger skole, i 1979.
Jeg ville hete Olsen, fordi det het fattern.
Så da lærerne spurte hva jeg het, så sa jeg Erik Olsen.
Mens i papirene, som skolen hadde fra myndighetene, så stod det Erik Ribsskog.
Så jeg måtte blant annet til tannlegen, i Svelvik, to ganger, første uka, var det vel, på Berger skole.
For de trodde jeg var to forskjellige folk, eller noe.
Noe sånt.
For fattern og de, de sa at jeg skulle hete Erik Olsen, den dagen vi diskuterte det, på Sand, i 1979, var det vel.
Men de forrandra ikke navnet hos folkeregisteret.
Så jeg ble hetende Erik Olsen, på skolen osv.
Mens i folkeregisteret, så har jeg het Erik Ribsskog, helt siden muttern forrandra navnet mitt, fra Erik Olsen, til Erik Ribsskog, i Larvik, i 1975, eller noe.
Jeg husker hun fortalte meg det, en gang vi gikk i Byåsen der, eller hva det heter, i Larvik, av en eller annen anledning.
Og det likte jeg ikke så bra, for jeg var vant til å hete Erik Olsen.
Men muttern ville ikke diskutere, jeg skulle hete Ribsskog, sa hu.
Så sånn var det.
